Det som ikke dreper oss

Omslag: Valentin&Byhr/Jörgen EinéusFoto: Stocksy, Shutterstock

Foto: Magnus Liam Karlsson

Tidsskriftet Millennium har fått nye eiere. Onde tunger påstår at tiden har gått fra Mikael Blomkvist, og han lurer på om han burde finne seg noe annet å gjøre.

Lisbeth Salander er rastløs. Hun deltar i et hackerangrep, tilsynelatende uten noen spesiell grunn. Hun tar risikoer hun vanligvis er nøye med å unngå. Det ligner ikke henne.

En sen nattetime får Mikael Blomkvist en telefon. Det er professor Frans Balder, en ledende autoritet innen forskning på kunstig intelligens. Balder påstår at han sitter på revolusjonerende opplysninger om amerikansk industrispionasje som kan ryste verden. Han har dessuten hatt kontakt med en ung, kvinnelig superhacker, som har en viss likhet med en person Mikael Blomkvist kjenner godt.

Mikael Blomkvist begynner å håpe at det skupet som han og Millennium sårt trenger, er innen rekkevidde. Lisbeth Salander har, som vanlig, sin egen agenda. I Det som ikke dreper oss fortsetter historien. Snart skal deres veier krysses. Enda en gang.

(f. 1962) er forfatter og journalist. Han debuterte som forfatter i 1997 med en bok om den svenske eventyreren Göran Kropps bestigning av Mount Everest. En fellesnevner for Lagercrantz' bøker er at han har skrevet om store personligheter som har valgt å gå sin egen vei i livet.

En bok som ble en stor suksess, er hans bok om Zlatan Ibrahimovic, Jeg er Zlatan. Boken ble nominert til svenske Augustprisen og har solgt millioner av eksemplarer i hele verden.

David Lagercrantz er gift, har tre barn og bor i Stockholm, ikke langt fra Lundagatan.

«Du skal sikte på det svakeste punktet deres. Du skal bli som en kriger.»LISBETH SALANDER

MILLENNIUM, tidsskrift for undersøkende journalistikk. Nå delvis eid av det norske selskapet Serner. Sjefredaktør Erika Berger har et fritt forhold til Mikael Blomkvist.

MIKAEL BLOMKVIST, stjernereporter og grunnlegger av tidsskriftet Millennium. Lurer på om han holder på å bli utdatert.

OVE LEVIN, avisguru i Sernerkonsernet, elsker sin maktposisjon og ser Millennium som et «prestisjeprodukt» som skal gi ham ettertraktet kulturell kredibilitet.

ANDREI ZANDER, ung, ambisiøs vikar på Millennium. Beundrer Mikael Blomkvist og drømmer om den store kjærligheten.

LISBETH SALANDER, hacker i verdensklasse som trener boksing. Økonomisk selvstendig med spektakulær leilighet i Stockholm.

FRANS BALDER, sky, men legendarisk professor i datavitenskap. Verdensledende autoritet innen forskning på kunstig intelligens.

HANNA BALDER, skuespiller og Frans Balders ekskone. Sammen har de en sønn, den 8 år gamle August Balder, som er autist. Nå samboer med Lasse Westman, fordrukken skuespiller med stor spillegjeld.

JAN BUBLANSKI, rutinert kriminaloverbetjent som ofte filosoferer rundt religion i møter med sin rabbi.

EDWIN NEEDHAM, «Ed the Ned», tidligere kriminell fra Dorchester i Boston. Nå øverste ansvarlige sikkerhetssjef for National Security Agency, NSA, i Fort Meade, Maryland.

ALONA CASALES, cigarillorøykende agent ved NSA. Har ingen respekt for myndigheter og uttrykker seg ofte slagkraftig.

GABRIELLA GRANE, mønsterstudent fra Handelshøyskolen og overklassejente. Håndplukket som analytiker i SÄPO, er en av deres beste rekrutteringer.

HOLGER PALMGREN, Lisbeth Salanders tidligere formynder. På bedringens vei etter et slag og er den eneste som kjenner til Lisbeth Salanders oppvekst.

«Mer enn godkjent: David Lagercrantz, som virkelig har våget seg inn i løvens hule med en oppfølger om Stieg Larssons Lisbeth Salander, kommer fra

oppdraget med æren i behold.»BERGENS TIDENDE

«Ingen grunn til panikk, Lisbeth Salander-fans –vår rocka hacker-heltinne er i de beste hender.»

USA TODAY

«Lagercrantz utviser en instinktiv forståelse for den verdenen Larsson skapte for sine to ukonvensjonelle snushaner.»

THE NEW YORK TIMES

«Boka er, uten å nærme seg pastisjen, en respektfull og hengiven hyllest til de opprinnelige bøkene.»

THE GUARDIAN

«Innimellom glemmer man nesten at det står David Lagercrantz og ikke Stieg Larsson på bokryggen.»SVENSKA DAGBLADET

«NYE MILLENNIUM ER SOLID OG RESPEKTFULL.»DAGENS NYHETER

LISBETH SALANDER ER TILBAKE. MILLENNIUM-SERIEN FORTSETTER.

ISBN 978-82-05-48305-7 MIKAEL BLOMKVIST og LISBETH SALANDER avslører korrupsjonsskandale

KUNSTIG INTELLIGENS ER DEN NYE TRUSSELENNår blir superdatamaskiner en virkelig trussel mot mennesker?

NORSK SELSKAP TAR OVER MILLENNIUMMagasinet trenger ny kapital

INTOLERANSEN ØKERSverige er blitt en skammens nasjon

DET SOM IKKE DREPER OSS

DAVID LAGERCRANTZ

LISBETH SALANDER ER TILBAKE

INSPIRERT AV

STIEG LARSSONS MILLENNIUM-SERIE

DE

T S

OM

IKK

E D

RE

PE

R O

SS

Originaltittel: Det som inte dödar oss

Copyright © David Lagercrantz & Moggliden ABNorsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2015

www.gyldendal.no

First published by Norstedts, Sweden, in 2015

Published by agreement with Norstedts Agency

Printed in LithuaniaTrykk/innbinding: UAB PRINT-ITSats: Type-it AS, Trondheim 2015

Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt.

Omslagsdesign: Valentin&Byhr / Jörgen EinéusOmslagsfoto: Stocksy, Shutterstock

Oversetter Elisabeth Bjørnson er medlem av Norsk Oversetterforening

ISBN 978-82-05-48305-7ISBN 978-82-525-8544-5 (Bokklubben)

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 35941)Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 29. juni 2015 - 15:53 (side 4 av 485)

NOT PRINT READY!

DAVIDLAGERCRANTZDET SOM IKKE DREPER OSS

Oversatt fra svensk avElisabeth Bjørnson


NOT PRINT READY!

Prolog

Et år tidligere, ved daggry

Denne historien begynner med en drøm, ingen spesiell drømheller, for den saks skyld. Det er bare en hånd som slår ryt-misk og vedvarende mot en madrass i det gamle rommet iLundagatan.

Likevel får den Lisbeth Salander til å stå opp av sen-gen i denne tidlige grålysningen. Deretter setter hun seg veddatamaskinen og begynner jakten.


NOT PRINT READY!

DEL 1

DET VÅKENDEØYET

1.–21. NOVEMBER

NSA, National Security Agency, er et føderalt forvaltningsorgan i USA

som hører inn under forsvarsdepartementet. Hovedkontoret ligger i

Fort Meade i Maryland, ved motorveien Patuxent.

Siden grunnleggelsen i 1952 har NSA arbeidet med signaletterretning

– i dag først og fremst Internett og telefontrafikk. Organisasjonen har

gang på gang fått utvidede fullmakter og avlytter nå over tyve millioner

samtaler og korrespondanser per dag.


NOT PRINT READY!


NOT PRINT READY!

Kapittel 1

Tidlig i november

Frans Balder hadde alltid betraktet seg selv som en elendigfar.

Til tross for at August allerede var blitt åtte år, hadde hanknapt nok forsøkt å gå inn i farsrollen tidligere, og ingenkunne påstå at han følte seg vel med oppgaven nå heller. Mendet var hans plikt, han så det slik. Gutten hadde det ikkebra hos hans ekskone og den fordømte typen hennes, LasseWestman.

Derfor hadde Frans Balder sagt opp jobben i Silicon Val-ley og fløyet hjem, og nå sto han nærmest sjokkskadet påArlanda og ventet på en drosje. Det var et helvetes vær. Reg-net og stormen pisket ham i ansiktet, og for hundrede ganglurte han på om han virkelig gjorde det rette.

Han, av alle selvopptatte idioter, skulle bli far på heltid, oghvor sprøtt var ikke det? Han kunne like gjerne ha begynt åjobbe i en dyrehage. Han visste ingenting om barn og knaptnok noe om livet i det hele tatt, og det mest merkverdigeav alt: Ingen hadde bedt ham om det. Hverken moren ellermormoren hadde ringt og tryglet og bedt om at han måttepåta seg ansvaret sitt.

Han hadde bestemt det selv, og nå hadde han tenkt, tiltross for den tidligere dommen i barnefordelingssaken, oghelt uten forvarsel, å bare stille opp hjemme hos sin ekskoneog ta med seg sønnen. Det ville sikkert bli rabalder. Han villesikkert få solid juling av den helvetes Lasse Westman. Mennå var det som det var, og han hoppet inn i en drosje med enkvinnelig sjåfør som manisk tygget tyggegummi og prøvde åkonversere ham. Hun ville ikke ha lyktes selv på en av hans

9


NOT PRINT READY!

bedre dager. Frans Balder hadde ikke noen særlig sans forsmåprat.

Han bare satt der i baksetet og tenkte på sønnen og altsom hadde hendt den siste tiden. August var ikke den eneste,og ikke engang den viktigste grunnen til at han sluttet i Soli-fon. Hele livet hans befant seg ved et veiskille, og et øyeblikklurte han på om han virkelig kom til å orke dette. På vei innmot Vasastan var det som om blodet forsvant, og han skjøvfra seg en impuls til å gi faen i alt sammen. Han kunne ikketrekke seg nå.

Han betalte drosjen i Torsgatan, bar ut bagasjen og plas-serte den like innenfor døren; det eneste han tok med segopp trappen, var den tomme kofferten og det fargesprakendeverdenskartet han hadde kjøpt på San Francisco Internatio-nal. Nå sto han pesende utenfor døren og lukket øynene ogforestilte seg alle tenkelige scener med krangel og bråk, ogegentlig, tenkte han, hvem kunne klandre dem? Man kanikke bare dukke opp og rive et barn ut fra dets hjemmemiljø,aller minst en far som tidligere bare hadde engasjert seg vedå sette inn penger på en bankkonto. Men det var en nøds-situasjon, han oppfattet det slik, og derfor strammet han segopp og ringte på, uansett hvor lyst han hadde til å flykte fraalt sammen.

Ingen svarte, ikke med en gang. Så fløy døren opp, ogLasse Westman sto der med de intense, blå øynene og denmassive brystkassen og de digre nevene som så ut til å væreskapt for å skade folk, og som førte til at han så ofte måttespille bad guy på filmlerretet, selv om ingen av rollefigurene– det var Frans Balder overbevist om – var like bad som denhan spilte til hverdags.

«Å, jøss,» sa Lasse Westman. «Det var ikke dårlig. Selvestegeniet kommer på besøk.»

«Jeg har kommet for å hente August,» sa han.«Hva?»«Jeg har tenkt å ta ham med meg, Lars.»«Nå fleiper du.»«Jeg har aldri fleipet mindre,» prøvde han seg, og da duk-

10


NOT PRINT READY!

ket hans ekskone, Hanna, opp fra et rom skrått til venstre– og riktignok var hun ikke like vakker som i gamle dager– det hadde vært for mange ulykker til det, og antagelig formange sigaretter og glass også. Likevel ga det ham en støkk,og han følte en uventet ømhet, særlig da han oppdaget etblåmerke på halsen hennes, og det virket som om hun, trossalt, ville ønske ham velkommen. Men hun rakk ikke å åpnemunnen.

«Hvorfor skulle du plutselig begynne å bry deg?» sa LasseWestman.

«Fordi det er nok nå. August trenger et trygt hjem.»«Og det skulle du kunne gi ham, din oppfinnerdust? Når

har du noensinne gjort noe annet enn å stirre inn i endatamaskin?»

«Jeg har forandret meg,» sa han, og følte seg patetisk, ikkebare fordi han tvilte på at han hadde forandret seg det allerminste.

Han grøsset også da Lasse Westman kom imot ham medden digre kroppen og det innkapslede raseriet. Det ble såknusende åpenbart at han ikke hadde noe å stå imot medhvis denne gærningen langet ut mot ham, og hele ideen vir-ket skrudd fra ende til annen. Men det eiendommelige var atdet ikke kom noe utbrudd, ingen scene, bare et barskt smilog så ordene:

«Ja, men det er jo helt topp!»«Hva mener du?»«At det rett og slett er på tide, ikke sant, Hanna? Endelig

litt ansvarsfølelse fra herr Opptatt. Bravo, bravo!» fortsatteLasse Westman og klappet teatralsk i hendene, og etterpåvar det egentlig det som skremte Frans Balder mest – hvorlett de lot gutten gå.

Uten å protestere, bortsett fra høyst symbolsk, lot de hamta gutten med seg. Kanskje opplevde de August bare somen byrde. Det var ikke godt å vite. Hanna sendte Frans endel blikk han hadde problemer med å tolke, hendene hennesskalv, og kjeven var anspent. Men hun stilte for få spørsmål.Hun burde ha satt i gang med et kryssforhør, kommet med

11


NOT PRINT READY!

tusen krav og formaninger og vært engstelig for at guttensrutiner skulle bli brutt. Men hun sa bare:

«Er du sikker på dette? Klarer du det?»«Jeg er sikker,» sa han, og så gikk de inn på rommet til

August, og Frans så ham for første gang på over et år ogskammet seg.

Hvordan kunne han ha forlatt en slik gutt? Han var såvakker og forunderlig med det krøllete, uryddige håret, denspinkle kroppen og de alvorlige blå øynene, helt oppslukt avet kjempestort puslespill av en seilskute. Hele skikkelsen såut til å skrike «ikke forstyrr meg», og Frans gikk langsomtbort til ham, som om han nærmet seg et fremmedartet oguberegnelig vesen.

Likevel klarte han å distrahere gutten, få ham til å ta hami hånden og bli med ut i gangen. Han kom aldri til å glemmedet. Hva tenkte August? Hva trodde han? Han så ikke opppå hverken ham eller moren, og selvfølgelig ignorerte han allvinking og alle avskjedsord. Han bare forsvant med ham uti heisen. Vanskeligere enn som så var det ikke.

August var autist. Sannsynligvis var han også alvorlig utvik-lingshemmet, selv om de ikke hadde fått helt entydig beskjedpå det punktet, og det var mulig å få mistanke om det mot-satte hvis man så ham på litt avstand. Med det utsøkte,konsentrerte ansiktet utstrålte han en majestetisk opphøyd-het, eller i hvert fall en aura av at han ikke fant det særliginteressant å bry seg om omgivelsene. Men ved nærmereettersyn oppdaget man en hinne i blikket hans, og han haddeennå ikke sagt sitt første ord.

Dermed hadde han sviktet alle prognosene han fikk itoårsalderen. På den tiden sa legene at August antagelighørte til den minoriteten av autistiske barn som ikke varmentalt tilbakestående, og hvis han bare fikk gå i intensivadferdsterapi, hadde han ganske gode fremtidsutsikter, trossalt. Men ingenting hadde gått som de håpet, og oppriktigtalt visste ikke Frans Balder hva som hadde skjedd med alledisse støtte- og hjelpeinstansene, og ikke engang hvordan det

12


NOT PRINT READY!

lå an med guttens skoleundervisning. Frans hadde levd i sinegen verden og fløyet av gårde til USA og havnet i konfliktmed absolutt alle.

Han hadde vært en idiot. Men nå skulle han betale tilbakegjelden og ta seg av gutten, og han gikk hardt ut. Han baom å få sønnens journaler utlevert og ringte spesialister ogpedagoger, og såpass sto klart umiddelbart, at pengene hanhadde sendt, ikke hadde kommet August til gode, men haddesivet ut til andre ting, sikkert til Lasse Westmans utsvevelserog spillegjeld. Gutten hadde tydeligvis stort sett gått for lutog kaldt vann, fått lov til å stivne i de tvangsmessige vanenesine, og var sannsynligvis blitt utsatt for verre ting enn somså – det var også derfor Frans hadde kommet hjem.

En psykolog hadde ringt og uttrykt bekymring over mys-tiske blåmerker på kroppen til August, og de merkene haddeFrans også sett. De hadde vært overalt på armene og bena,brystkassen og skuldrene hans. Ifølge Hanna kom de fraanfallene han fikk, når han kastet seg frem og tilbake, ogallerede den andre dagen fikk Frans Balder også oppleve etslikt anfall, og det skremte vettet av ham. Men han synteslikevel ikke det stemte med blåmerkene.

Han hadde mistanke om at han var blitt utsatt for vold,og han søkte hjelp hos en allmennlege og en forhenværendepolitimann som han kjente privat, og selv om de ikke kunnebekrefte mistankene hans med sikkerhet, ble han mer ogmer opprørt og forfattet en rekke skriv og anmeldelser. Detvar nesten så han glemte gutten. Han merket at det var lettå glemme ham. August satt mest på gulvet i rommet Franshadde innredet til ham i villaen i Saltsjöbaden, med vindumot sjøen utenfor, og la puslespillene sine, håpløst vanske-lige puslespill med tusenvis av biter som han satte virtuostsammen for bare å spre dem utover igjen og begynne pånytt.

I begynnelsen fulgte Frans fascinert med. Det var som å seen stor kunstner i arbeid, og av og til ble han grepet av enillusjon om at gutten når som helst kunne se opp og si noehelt voksent til ham. Men August ytret aldri et ord, og hvis

13


NOT PRINT READY!

han løftet blikket fra puslespillet, så han skrått forbi hammot vinduet og solskinnet utenfor, som speilet seg i vannet,og til slutt lot Frans ham sitte i fred. August fikk lov til å sitteder i sin ensomhet, og hvis Frans skulle være ærlig, var detikke ofte han tok ham med ut heller, knapt nok ut i hagen.

Rent formelt hadde han jo ikke lov til å ha omsorg for gut-ten, og han ville ikke risikere noe før han hadde fått ordenpå det juridiske, derfor lot han husholdersken, Lottie Rask,ta seg av alle innkjøp – og all matlaging og rengjøring. FransBalder var ikke særlig god på den delen av tilværelsen. Hankunne datamaskinene og algoritmene sine, men knapt noeannet, og jo lenger tiden gikk, desto mer satt han med demog med korrespondansen med advokatene, og om nettenesov han like elendig som i USA.

Stevninger og uvær ventet like rundt hjørnet, og hverkveld drakk han en flaske rødvin, vanligvis Amarone, og dethjalp vel heller ikke akkurat, annet enn på kort sikt. Hanbegynte å føle seg mer og mer elendig, og han fantaserte om ågå opp i røyk eller forsvinne til et eller annet ugjestmildt sted,hinsides all ære og redelighet. Men så en lørdag i novemberskjedde det noe. Det var en kald og blåsende kveld, og hanog August gikk bortover Ringvägen på Söder og frøs.

De hadde vært til middag hos Farah Sharif i Zinkens väg,og August burde ha lagt seg til å sove for lenge siden. Menmiddagen hadde trukket i langdrag, og Frans Balder haddesagt altfor mye som han ikke burde. Farah Sharif haddeden egenskapen. Hun fikk folk til å lette hjertet. Hun ogFrans hadde kjent hverandre siden de studerte informatikkpå Imperial College i London, og i dag var Farah en av de fåpå hans nivå i landet, eller i hvert fall en av de få som kunnefølge noenlunde brukbart med på tankegangene hans, og detvar en enorm befrielse for ham å treffe noen som forsto.

Han var også tiltrukket av henne, men til tross for flereforsøk hadde han ikke lyktes med å forføre henne. FransBalder var ikke særlig god til å forføre kvinner. Men dennegangen hadde han fått en avskjedsklem som nesten haddeendt i et kyss, og det så han som en stor fremgang; det var

14


NOT PRINT READY!

dette han tenkte på da han og August gikk forbi Zinkens-damms idrettsplass.

Frans bestemte seg for å ordne med barnevakt neste gang,og da kanskje … Hvem vet? Et stykke unna gjødde en hund.En kvinnestemme skrek bak ham, opprørt eller muntert,vanskelig å avgjøre, og han så bortover mot Hornsgatanog krysset der han hadde tenkt å kapre en drosje, eller taT-banen mot Slussen. Det føltes som om det var regn i luften,og fremme ved fotgjengerovergangen skiftet lyset til rødt, ogpå den andre siden av gaten sto det en forkommen manni førtiårsalderen som virket kjent, og akkurat da tok hanAugust i hånden.

Han ville være sikker på at sønnen ble stående på fortauet,og da kjente han det: Hånden var spent, som om guttenreagerte sterkt på et eller annet. Dessuten var øynene hansintense og klare, som om det vanlige sløret som vet et tryl-leslag var blitt dratt til side, og at August, istedenfor å stirreinnover mot sine egne irrganger, forsto noe dypere og størreenn alle oss andre om fotgjengerovergangen og krysset, ogderfor ga Frans blaffen i at lyset ble grønt.

Han lot bare sønnen bli stående og betrakte scenariet, oguten at han skjønte hvorfor, ble han grepet av en stor sinns-bevegelse, og det opplevde han som merkverdig. Det varjo bare et blikk, ingenting annet, og dette blikket var ikkeengang særlig lyst eller muntert. Likevel minnet det Fransom noe fjernt og bortglemt som hadde ligget og slumret ihukommelsen hans, og for første gang på lenge følte han segvirkelig forhåpningsfull.


NOT PRINT READY!

Kapittel 2

20. november

Mikael Blomkvist hadde bare sovet et par timer, ikke av noenannen grunn enn at han hadde ligget våken og lest en kri-minalroman av Elizabeth George. Det var selvfølgelig ikkesærlig fornuftig. Nå på formiddagen skulle avisguruen OveLevin fra Serner Media legge frem sin programerklæring forMillennium, og Mikael burde være uthvilt og kampklar.

Men han hadde ikke lyst til å være fornuftig. Han følte seggenerelt vrang, og det var bare motvillig at han sto opp ogbrygget seg en uvanlig sterk cappuccino på sin Jura ImpressaX7, en maskin som en gang var blitt levert hjem til ham medmeldingen «Jeg kan jo ikke bruke den likevel, sier du», mensom nå sto på kjøkkenet som et monument over bedre tider.I dag hadde han ingen kontakt med personen som haddesendt den, og opplevde heller ikke jobben sin som spesieltstimulerende.

I løpet av helgen hadde han til og med fundert på omhan ikke burde søke seg videre til noe annet, og det var entemmelig drastisk idé for en mann som Mikael Blomkvist.Millennium hadde vært hans liv og hans store lidenskap, ogmye av det beste og mest dramatiske han hadde opplevd,hadde skjedd i forbindelse med magasinet. Men ingentingvarer evig, kanskje ikke engang kjærligheten til Millennium,og for øvrig var det ingen gunstig tid for publikasjoner somdrev med undersøkende journalistikk.

Alle presseorganer som ville noe stort og ambisiøst, for-blødde, og han kunne ikke la være å streife innom tankenat hans egen visjon for Millennium kanskje var vakker ogsann i et slags høyere perspektiv, men at den ikke nødven-

16


NOT PRINT READY!

digvis ville hjelpe magasinet til å overleve. Han gikk inn istuen, nippet til kaffen og så ut over Riddarfjärden. Det varmer eller mindre full storm utenfor.

Fra en indian summer som hadde strålt over byen et godtstykke inn i oktober og holdt uteserveringene åpne mye len-ger enn vanlig, hadde det slått om til et fullstendig djevelskvær, fullt av stadige kastevinder og skybrudd, og for detmeste hastet folk tvekroket gjennom byen. Mikael haddeikke vært ute i løpet av hele helgen, i og for seg ikke barepå grunn av været. Han hadde hatt temmelig storstilte pla-ner om å ta revansje, men alt hadde rent ut i sanden, og detlignet ikke ham, hverken det ene eller det andre.

Han var ingen underdog som alltid var nødt til å taigjen, og i motsetning til så mange andre giganter i medie-sverige, hadde han ikke noe oppblåst selvbilde som stadigmåtte styrkes og bekreftes. På den annen side hadde detvært noen slitsomme år, og for bare en knapp måned sidenhadde økonomijournalisten William Borg hatt en kronikk iSerner-tidsskriftet Business Life med overskriften: «MikaelBlomkvists tid er forbi».

At artikkelen overhodet ble skrevet, og at den ble slått såstort opp, var naturligvis et tegn på at Blomkvists posisjonfremdeles var sterk, og det var heller ingen som påsto at kro-nikken var velskrevet eller spesielt original. Den kunne lettblitt avfeid som enda et angrep fra en misunnelig kollega.Men av en eller annen grunn, som i ettertid ikke var helt lettå forstå, vokste det hele til noe større, og kanskje var det ibegynnelsen mulig å tolke det som en diskusjon om journa-listyrket – hvorvidt man «som Blomkvist hele tiden skullelete etter feil hos næringslivet og holde fast ved en foreldetsyttitallsjournalistikk», eller om man som William Borg selv«skulle kaste all misunnelse over bord og se det store ved defremtredende gründerne som hadde fått fart på Sverige».

Men skritt for skritt hadde debatten sporet av, og det blefremsatt iltre påstander om at det ikke var en tilfeldighet atBlomkvist hadde havnet i bakevja de siste årene «siden hanser ut til å forutsette at alle store selskaper er skurker», og

17


NOT PRINT READY!

at han derfor «kjører for hardt og blindt ut i artiklene sine».Den slags straffer seg i lengden, ble det sagt. Til og medden gamle erkeskurken Hans-Erik Wennerström, som det blepåstått at Blomkvist hadde drevet i døden, fikk litt sympatimed på kjøpet, og selv om de seriøse mediene holdt seg uten-for, haglet skjellsordene stadig vekk på de sosiale mediene,og der kom angrepene ikke bare fra økonomijournalister ogrepresentanter for næringslivet, som alle hadde god grunn tilå gå løs på fienden nå da han for øyeblikket virket svekket.

En rekke yngre skribenter tok også sjansen på å profi-lere seg og hevdet at Mikael Blomkvist heller ikke tenktemoderne og benyttet seg av hverken Twitter eller Facebook,og nærmest burde ses som en levning fra en svunnen tid dadet fantes penger til å grave i alle slags gamle arkiver. Ellerså tok folk bare sjansen på å henge seg på og lage «fest-lige» emneknagger som #sompåblomkviststid og lignende.Det var i det hele tatt en eneste smørje av tåpeligheter, ogingen kunne bry seg mindre om sånt sludder enn han, i hvertfall sa han det til seg selv.

På den annen side hjalp det ikke akkurat at han ikkehadde hatt en eneste god gravehistorie siden Zalatsjenko-affæren, og at Millennium virkelig befant seg i krise. Oppla-get var fremdeles brukbart, enogtyve tusen abonnenter. Menannonseinntektene sank dramatisk, og det kom ikke len-ger inn noen ekstrainntekter fra boksuksesser, og ettersommedeieren Harriet Vanger ikke kunne skyte inn mer kapital,hadde styret, mot Mikaels vilje, latt det norske medieimpe-riet Serner få kjøpe tredve prosent av aksjene. Det var ikkelike rart som det kunne virke, eller i det minste som dethadde virket i begynnelsen. Serner utga både ukeblader ogtabloidaviser, eide en stor dating-nettside, flere betalings-tv-kanaler og et fotballag i den norske tippeligaen, og burdeikke ha noe å gjøre med et magasin som Millennium.

Men Serners representanter – spesielt ansvarlig utgiverOve Levin – hadde forsikret at konsernet trengte et prestisje-produkt blant utgivelsene sine, og at «alle» i ledergruppenbeundret Millennium og intet heller ville enn at magasinet

18


NOT PRINT READY!

skulle fortsette som før. «Vi er ikke her for å tjene pen-ger!» som Levin sa. «Vi vil gjøre noe viktig,» og han sørgetumiddelbart også for at magasinet fikk et solid tilskudd tilkassen.

I begynnelsen blandet Serner seg heller ikke inn i detredaksjonelle arbeidet. Det var business as usual, bare medet litt bedre budsjett, og en ny følelse av håp spredde segi redaksjonen, enkelte ganger til og med hos Mikael Blom-kvist, som følte at han for én gangs skyld fikk tid til åkonsentrere seg om journalistikken istedenfor å bekymreseg for økonomien. Men omtrent samtidig som klappjaktenpå ham startet – han kom aldri til å slippe mistankene omat konsernet hadde utnyttet situasjonen – ble tonen en heltannen, og presset begynte å melde seg.

Selvsagt, sa Levin, skulle magasinet fortsette med dendyptpløyende gravingen, den litterære fortellingen, det sosi-ale engasjementet, alt sammen. Men alle artiklene var joikke nødt til å handle om økonomiske uregelmessigheter,urettferdighet og politiske skandaler. Det var også mulig ålage fremragende journalistikk om glamourlivet – kjendiserog premierer, og han snakket lidenskapelig om Vanity Fairog Esquire i USA, og om Gay Talese og hans klassiske por-trett av Sinatra, «Frank Sinatra has a Cold», og om NormanMailer og Truman Capote og Tom Wolfe og Gud vet hva.

Mikael Blomkvist hadde ikke noe å innvende i og for seg,ikke da. For bare et halvt år siden hadde han selv skrevet enlang artikkel om paparazziindustrien, og hvis han bare fanten god og seriøs vinkling, kunne han portrettere en hvilkensom helst lettvekter. Det er ikke emnet som avgjør om deter god journalistikk eller ikke, pleide han også å si. Det erangrepsvinkelen. Nei, det han reagerte på, var det han antemellom linjene: at dette var begynnelsen på et større angrep,og at Millennium var på vei til å bli et hvilket som helstmagasin for konsernet, det ville si et produkt som de kunneforandre hvordan fanken de ville, til det var lønnsomt – ogutvannet.

Da han så fikk høre at Ove Levin hadde engasjert en kon-

19


NOT PRINT READY!

sulent for å foreta en hel rekke markedsundersøkelser somhan skulle legge frem på mandag, hadde Mikael rett og slettgått hjem fredag ettermiddag og var blitt sittende lenge vedskrivebordet for å formulere forskjellige flammende innleggom hvorfor Millennium måtte holde fast ved sin visjon: Deter opptøyer i drabantbyene. Det sitter et utilslørt fremmed-fiendtlig parti i Riksdagen. Intoleransen øker. Fascismen erblitt mer fremtredende, og det er hjemløse og tiggere over-alt. Sverige er på mange måter blitt en skammens nasjon.En masse fine og opphøyde ord formulerte han, og opp-levde en rekke fantastiske triumfer i dagdrømmer hvor hanserverte så mange treffende og overbevisende sannheter athele redaksjonen, og til og med Serner-konsernet, våknet oppfra sine tilvante forestillinger og enstemmig besluttet å følgeham.

Men da han kom litt mer til sans og samling, innså hanhvor lett slike ord veier hvis ingen tror på dem rent økono-misk. Money talks, bullshit walks, og hele kostebinderiet!Først og fremst måtte magasinet bære seg. Deretter kunnede forandre verden. Det var slik det fungerte, og isteden-for å planlegge en rekke sinte taler lurte han på om detikke var mulig å riste frem et godt skup isteden. Håpet omen tungtveiende avsløring kunne kanskje vekke selvtilliten iredaksjonen og få dem til å gi faen i Levins undersøkelser ogprognoser om Millenniums mosegrodde stil, eller hva det nåvar Ove hadde tenkt å lire av seg.

Helt siden Blomkvists helt store skup var han blitt enslags nyhetssentral. Hver eneste dag fikk han tips om ure-gelmessigheter og lyssky affærer. Det meste var riktignokrent piss. Kverulanter, konspirasjonsteoretikere, løgnhalserog viktigperer kom med de mest vanvittige historier somikke tålte selv den minste granskning, eller som i hvert fallikke var tilstrekkelig interessante til å resultere i en artik-kel. På den annen side hendte det av og til at det skjulte segen enestående historie bak noe helt banalt eller hverdags-lig. I en enkel forsikringssak eller i en triviell melding om aten person var forsvunnet, kunne det ligge en stor allmenn-

20


NOT PRINT READY!

menneskelig beretning. Det var aldri godt å vite. Det gjaldtå være metodisk og gå igjennom alt sammen med et åpentsinn, og lørdag morgen satte han seg derfor til med den bær-bare datamaskinen og notatbøkene sine og gikk igjennomdet han hadde.

Han holdt på til klokken fem om ettermiddagen, og rik-tignok oppdaget han et og annet som ville ha fått ham i gangfor ti år siden, men som nå ikke vekket noen stor entusi-asme; det var et klassisk problem, det visste han, om noen.Etter noen tiår i jobben føltes det meste velkjent, og selv omdu rent intellektuelt skjønner at det ligger noe bra i en his-torie, tenner du ikke likevel, og da enda et piskende, iskaldtpøsregn styrtet ned over hustakene, avbrøt han arbeidet oggikk over til Elizabeth George.

Det var ikke bare eskapisme, sa han til seg selv. Av og tildukker de beste ideene opp mens man hviler – det var hanserfaring. Når du holder på med noe helt annet, kan bitenei puslespillet plutselig falle på plass. Men noen annen kons-truktiv tanke enn at han burde ligge og lese gode romanerlitt oftere, slo ham ikke, og da mandag morgen åpenbarteseg med nytt ruskevær, hadde han pløyd igjennom halvannenGeorge-krim pluss tre gamle nummer av New Yorker, somhadde ligget og slengt på nattbordet.

Nå satt han altså i sofaen i stuen med en cappuccino også ut på uværet. Han følte seg trøtt og nullstilt helt til hanmed et rykk – som om han plutselig hadde bestemt seg forå bli handlekraftig igjen – reiste seg og tok på seg støvler ogvinterfrakk og gikk ut. Det var parodisk ubehagelig.

Isnende, regntunge vindkast boret seg helt inn i margen,og han skyndte seg nedover Hornsgatan, som lå usedvanliggrå foran ham. Det virket som om hele Söder var blitt frarø-vet all farge. Ikke engang et fargesprakende høstløv virvletrundt i luften, og med bøyd hode og armene i kors overbrystet fortsatte han forbi Maria Magdalena-kirken ned motSlussen, helt til han tok til høyre inn på Götgatsbacken, ogsom vanlig smatt inn mellom klesbutikken Monki og puben

21


NOT PRINT READY!

Indigo. Deretter gikk han opp til magasinet, som holdt til ifjerde etasje, like over lokalene til Greenpeace, og allerede itrappen hørte han summingen av stemmer.

Det var uvanlig mye folk der inne. Hele redaksjonen plussde viktigste frilanserne, og så tre personer fra Serner: to kon-sulenter og Ove Levin; Ove som i anledning dagen haddekledd seg litt ned. Han så ikke lenger ut som en direktør,og han hadde åpenbart lagt seg til noen nye uttrykk, blantannet et folkelig «hei sann».

«Hei sann, Micke, står til?»«Det kommer an på deg,» svarte Mikael, egentlig ikke

spesielt ille ment.Men han merket at det ble oppfattet som en krigserklæ-

ring, så han nikket stramt og gikk videre innover og satteseg på en av stolene som var blitt plassert ut så de dannet etlite auditorium i redaksjonslokalet.

Ove Levin kremtet og så nervøst på Mikael Blomkvist.Stjernejournalisten som hadde virket så kamplysten i dør-åpningen, så nå høflig interessert ut, og viste ingen tegn tilå ville krangle eller argumentere. Men det beroliget ikkeOve det minste. Han og Blomkvist hadde jobbet sammensom journalister i Expressen. På den tiden drev de mest medkjappe nyhetssaker og en god del sludder. Men ute på byenetterpå hadde de drømt om de store reportasjene og avslø-ringene og snakket i timevis om hvordan de aldri ville nøyeseg med det konvensjonelle eller overfladiske, men ville borei dybden. De var unge og ambisiøse og ville ha alt med engang. Ove savnet av og til den tiden, ikke lønnen, naturlig-vis, eller arbeidstiden, og ikke engang det frie livet ute påbyen med alle damene, men drømmene – han kunne savnestyrken i dem. Han kunne lengte etter den pulserende viljentil å forandre samfunnet og journalistikken og skrive slik athele verden sto stille og makten dukket seg, og selvfølgelig,det var uunngåelig, til og med for en vinner som ham selv,at han av og til lurte på: Hva skjedde med alt det der? Hvorble det av drømmene?

22


NOT PRINT READY!

Micke Blomkvist hadde jo innfridd hver eneste en av dem– ikke bare fordi han hadde stått for noen av de senere åre-nes store avsløringer. Han skrev også med den styrken ogdet engasjementet de fantaserte om, han bøyde seg aldri forpress fra øvrigheten og firte ikke på idealene sine, mens Oveselv, mens han … Ja, egentlig var det jo han som hadde gjortstor karriere, eller hva? I dag tjente han sikkert ti gangerså mye som Blomkvist, og det gledet ham noe helt enormt.Hvilken nytte hadde Micke av skupene sine når han ikkeengang kunne kjøpe seg et bedre landsted enn det lille sku-ret i Sandhamn? Herregud, hva var den koia sammenlignetmed Oves eget nye hus i Cannes? Ingenting! Nei, det var hanog ingen andre som hadde valgt den riktige veien.

Istedenfor å kave rundt i dagspressen hadde Ove tatt segjobb som medieanalytiker hos Serner og fått etablert enpersonlig kontakt med Haakon Serner selv, og det haddeforandret livet hans og gjort ham rik. I dag var han øversteansvarlige utgiver for en rekke avishus og tv-kanaler, og hanelsket det. Han elsket makten og pengene og alt som fulgtemed, men likevel … han var storsinnet nok til å innrømme atogså han drømte om det andre av og til, riktignok i begren-sede doser, men likevel. Han ville også bli betraktet som engod pressemann, akkurat som Blomkvist, og det var sikkertderfor han hadde stått så hardt på for at konsernet skullekjøpe seg inn i Millennium. Takket være en liten fugl somhadde hvisket noe i øret hans, hadde han fått vite at magasi-net befant seg i økonomisk krise, og at sjefredaktøren, ErikaBerger, som han i hemmelighet alltid hadde vært tent på,svært gjerne ville beholde sine to siste nyrekrutteringer, SofieMelker og Emil Grandén, og det ville neppe la seg gjøre hvisikke magasinet fikk tilført ny kapital.

Ove hadde kort sagt sett en uventet mulighet til å kjøpe seginn i et av de store prestisjeproduktene i mediesverige. Meningen kunne påstå at ledelsen hos Serner hadde vært særligentusiastisk. Tvert om hadde de mumlet om at Millenniumvar gammeldags og venstrevridd og hadde en tendens til åhavne i krangel med viktige annonsører og samarbeidspart-

23


NOT PRINT READY!

nere, så hvis ikke Ove hadde argumentert så intenst, villesaken sikkert ha rent ut i sanden. Likevel hadde han ståttpå. En investering i Millennium var bare blåbær i den storesammenhengen, sa han, en ubetydelig investering som kan-skje ikke ville gi overdrevent stor økonomisk gevinst, mensom derimot kunne tilføre noe vesentlig større, nemlig sta-tus og respekt, og uansett hva man mente om Serner pådette tidspunktet: Etter alle nedskjæringer og blodbad varikke anseelse akkurat konsernets største ressurs; og derforville det å satse på Millennium være et tegn på at konsernettross alt brydde seg om journalistikk og ytringsfrihet. Sernersstyre var riktignok ikke overdrevent begeistret hverken forytringsfrihet eller gravejournalistikk à la Millennium. Menlitt mer troverdighet ville på den annen side ikke skade. Detskjønte de alle, tross alt, så Ove fikk gjennomslag for kjø-pet sitt, og lenge så det ut til å ha vært et lykketreff for alleparter.

Serner fikk god publisitet, og Millennium kunne beholdepersonalet og satse på det de var gode til: dyptpløyende, vel-skrevne artikler, og Ove selv strålte som en sol og deltok tilog med i en debatt i Publicistklubben og sa i all beskjedenhet:

«Jeg tror på den solide virksomheten. Jeg har alltid slåssfor den undersøkende journalistikken.»

Men så … han hadde ikke lyst til å tenke på det. Klappjak-ten på Blomkvist satte i gang, og egentlig beklaget han denikke så veldig, ikke i begynnelsen. Helt siden Mikael haddeseilt opp som den store stjernen på journalisthimmelen,hadde han ikke klart å la være å fryde seg i all hemmelighetnår Blomkvist ble hånet i mediene. Men denne gangen varteikke tilfredsstillelsen særlig lenge. Serners unge sønn Thor-vald ble oppmerksom på oppstandelsen i de sosiale medieneog gjorde et stort nummer av den – selvfølgelig ikke fordidet engasjerte ham. Thorvald var ikke den som interesserteseg for journalisters synspunkter. Men han likte makt.

Han elsket å intrigere, og her så han en mulighet til åvinne noen poeng, eller bare generelt gi den eldre genera-sjonen i styret en på trynet, og i løpet av kort tid klarte

24


NOT PRINT READY!

han å få administrerende direktør Stig Schmidt – som helttil nylig ikke hadde hatt tid til å bry seg med slike småting– til å erklære at Millennium ikke kunne settes i noen sær-stilling, men måtte tilpasse seg de nye tidene, akkurat somkonsernets andre produkter.

Ove, som nettopp hadde lovet Erika Berger dyrt og helligat han ikke skulle blande seg inn i redaksjonens arbeid, bort-sett fra som «venn og rådgiver», følte seg plutselig bundet påhender og føtter og ble nødt til å spille et intrikat spill i kulis-sene. Med alle tilgjengelige midler prøvde han å få Erika,Malin og Christer i tidsskriftet med på den nye strategien,som i og for seg ikke var helt klart formulert – noe som plut-selig blusser opp i panikk blir jo sjelden det – men som påen eller annen måte gikk ut på å forynge og kommersialisereMillennium.

Selvsagt påpekte Ove gang på gang at det ikke var snakkom å gå på akkord med magasinets sjel og respektløse hold-ning, skjønt han egentlig ikke var riktig sikker på hva hanmente med det. Han visste bare at han måtte få mer glamourinn i magasinet for å blidgjøre styret, og at de omfattendegranskningene av næringslivet måtte bli færre, ettersom dekunne terge annonsørene og skaffe styret fiender – men detsa han selvfølgelig ikke til Erika.

Unødvendige konflikter ville han ikke ha, og da han nåsto foran redaksjonen, var han for sikkerhets skyld litt ledi-gere kledd enn vanlig. Han ville ikke provosere med blankedresser og slips som var blitt så moderne på hovedkontoret.Isteden hadde han på seg jeans, en enkel, hvit skjorte og enmørkeblå V-genser som ikke engang var av kasjmir, og detlange, krøllete håret, som alltid hadde vært hans opprør-ske lille gimmick – var samlet i en hestehale, akkurat sompå de tøffeste journalistene på tv. Men fremfor alt innledethan med all den ydmykheten han hadde lært på sine mangelederkurs:

«Hei, alle sammen,» sa han. «For et håpløst vær! Jeg harsagt det flere ganger, men jeg gjentar det gjerne: Vi hos Sernerer utrolig stolte over å få være med på denne reisen, og for

25


NOT PRINT READY!

meg personlig er det mer enn som så. Det er engasjementeti magasiner som Millennium som gjør jobben min betyd-ningsfull – som får meg til å huske hvorfor jeg en gang søktemeg til dette yrket. Husker du, Micke, da vi satt på Opera-baren og drømte om alt vi skulle gjøre sammen? Vi ble ikkeakkurat mer edru av det, he, he!»

Mikael Blomkvist så ikke ut til å huske noen ting. MenOve Levin mistet ikke motet av den grunn.

«Nei, nei, jeg har ikke tenkt å bli nostalgisk,» fortsattehan, «og egentlig er det heller ingen grunn til det. På dentiden var det enormt mye penger i bransjen. Om det så var etlite filledrap i Kråkemåla, så leide vi helikopter og reserverteen hel etasje på det flotteste hotellet og bestilte sjampanjetil nachspielet. Vet dere, da jeg skulle på mitt første uten-landsoppdrag, spurte jeg den kjente utenriksjournalisten UlfNilson om hvordan D-marken sto. Det aner jeg ikke, sa han,valutakursene setter jeg selv. He, he! Så vi tok oss visse fri-heter med reiseregningene på den tiden, husker du, Micke?Kanskje det var da vi var på det mest kreative. For øvrigbehøvde vi bare lire av oss et eller annet, avisen solgte i bøt-ter og spann uansett. Men siden den gang er mye forandret– det vet vi alle. Konkurransen er blitt drepende, og nå erdet ikke lett å tjene penger på journalistikk, ikke engang omman er Sveriges beste redaksjon, som dere, og jeg tenkte atvi i dag skulle snakke litt om fremtidens utfordringer. Ikkeat jeg et øyeblikk innbiller meg at jeg kan lære dere noe.Jeg vil bare gi dere et visst underlag for diskusjonen. Vi hosSerner har hentet frem en del undersøkelser om leserkretsenderes og om hvordan publikum ser på Millennium. Noe avdette kommer kanskje til å sette en støkk i dere. Men iste-denfor å bli nedtrykt, skal dere se det som en utfordring, ogtenke på at det foregår en helt sinnssyk endringsprosess derute.»

Ove tok en liten pause og lurte på om uttrykket «heltsinnssyk» var et feilgrep og et overdrevent forsøk på å virkeavslappet og ungdommelig, og om han i det hele tatt haddeinnledet litt for kvikt og spøkefullt. «Man kan aldri under-

26


NOT PRINT READY!

vurdere humørløsheten hos underbetalte moralister nok,»som Haakon Serner pleide å si. Men nei, avgjorde han, dettefikser jeg.

Jeg skal få dem over på min side.

Mikael Blomkvist hadde sluttet å høre etter omtrent da Oveerklærte at alle måtte tenke over sin «digitale modenhet», ogderfor hørte han heller ikke at det ble fortalt at den yngregenerasjonen kjente hverken Millennium eller Mikael Blom-kvist. Men en smule uheldig var det jo at han akkurat i detøyeblikket fikk nok og gikk ut i pauserommet, og derforhadde han heller ingen anelse om at den norske konsulentenAron Ullman uttalte helt åpenlyst:

«Patetisk. Er han så redd for å bli glemt?»Men faktum var at ingenting kunne bekymre Mikael

mindre akkurat da. Han var forbannet for at Ove så uttil å tro at det var opinionsundersøkelser som skulle reddedem. Det var ingen jævla markedsanalyser som hadde skaptMillennium. Det var glød og engasjement. Magasinet haddeoppnådd sin posisjon fordi de alle hadde satset på det somføltes riktig og viktig, uten å sjekke hvilken vei vinden blåste,og lenge sto han bare der i pauserommet og lurte på hvorlang tid det ville ta før Erika kom ut.

Svaret var omtrent to minutter. Han forsøkte å avgjørehvor sint hun var, ut fra lyden på de høye hælene hennes.Men da hun sto foran ham, smilte hun bare oppgitt.

«Hvordan er det med deg?» sa hun.«Orket bare ikke å høre mer.»«Du skjønner at folk blir jævlig brydd når du oppfører

deg på den måten?»«Jeg skjønner det.»«Og jeg går ut fra at du også skjønner at Serner ikke kan

gjøre en døyt uten vår tillatelse. Vi har fremdeles kontrol-len.»

«Vi har ikke kontroll over en dritt. De holder oss somgisler, Ricky! Skjønner du ikke det? Hvis vi ikke gjør somde sier, trekker de støtten, og da sitter vi der med skjegget i

27


NOT PRINT READY!

postkassa,» sa han, litt for høyt og sint, og da Erika hysjetpå ham og ristet på hodet, tilføyde han litt mer forsiktig:

«Jeg beklager. Det var barnslig av meg. Men nå stikker jeghjem. Jeg trenger å tenke.»

«Du har begynt å ha veldig korte arbeidsdager.»«Jeg gjetter på at jeg har en del gammel overtid å ta ut.»«Du har vel det. Vil du ha besøk i kveld?»«Jeg vet ikke. Jeg vet faktisk ikke, Erika,» sa han, og så

forlot han magasinet og gikk ut på Götgatsbacken.

Stormen og regnet pisket mot ham, og han frøs og bannetog vurderte et øyeblikk å stikke innom Pocketshop og kjøpeenda en engelsk kriminalroman å flykte inn i. Men istedenforsvant han inn i St. Paulsgatan, og like ved sushirestau-ranten på høyre side ringte mobilen hans. Han var overbevistom at det var Erika. Men det var Pernilla, datteren hans,som sannsynligvis valgte helt feil tidspunkt til å kontakte enfar som allerede i utgangspunktet hadde dårlig samvittighetfordi han gjorde for lite for henne.

«Hei, skatten min,» svarte han.«Hva er det som bråker sånn?»«Det er stormen, går jeg ut fra.»«Okei, okei, jeg skal fatte meg i korthet. Jeg har kommet

inn på forfatterlinjen på Biskops Arnö.»«Så det er skrive du vil nå,» sa han, altfor bryskt og på

grensen til sarkastisk, og det var selvsagt urettferdig på allemulige måter.

Han burde bare ha gratulert henne og ønsket henne lykketil. Men Pernilla hadde rotet bort så mange år på å hopperundt mellom sære kristne sekter og studere både det eneog det andre uten å fullføre noe, slik at han først og fremstble oppgitt da hun fortalte at hun hadde valgt enda en nyretning.

«Det var ikke akkurat noe hurrarop.»«Beklager, Pernilla. Jeg er ikke meg selv i dag.»«Når er du det, da?»«Jeg vil bare at du skal finne noe som virkelig fungerer

28


NOT PRINT READY!

for deg. Jeg vet ikke om skriving er noen særlig god idé medtanke på hvordan bransjen ser ut.»

«Jeg skal ikke skrive sånn kjedelig journalistikk som deg.»«Hva skal du gjøre, da?»«Skrive på ordentlig.»«Okei,» sa han, uten å spørre hva hun mente med det.

«Har du det du trenger av penger?»«Jeg har ekstrajobb på Wayne’s Coffee.»«Vil du komme til middag i kveld, så vi kan snakke om

det?»«Rekker ikke, fatter. Jeg ville bare fortelle det,» sa hun og

la på, og selv om han forsøkte å se det positive i begeistringenhennes, ble han bare i enda dårligere humør og skrådde rasktover Mariatorget og Hornsgatan, opp mot loftsleilighetensin i Bellmansgatan.

Det føltes som om han nettopp hadde kommet derfra, oghan fikk en eiendommelig følelse av at han ikke lenger haddenoen jobb å gå til, og at han var på vei inn i en ny tilvæ-relse der han istedenfor å slite livet av seg, hadde et hav avtid, og en kort stund lurte han på om han ikke burde ryddeopp litt. Det lå aviser og bøker og klær overalt. Men iste-den tok han frem to Pilsner Urquell fra kjøleskapet og satteseg i sofaen i stuen og tenkte litt mer edruelig igjennom altsammen, eller i hvert fall så edruelig som man ser livet medlitt øl i kroppen. Hva skulle han gjøre?

Han ante ikke, og det kanskje mest urovekkende av altvar: Han følte heller ingen kamplyst. Tvert imot var hanmerkverdig resignert, som om Millennium holdt på å gli utav interessesfæren hans, og igjen tenkte han: Er det ikke påtide å gjøre noe nytt? Det ville selvfølgelig være et enormtsvik overfor Erika og de andre. Men var han virkelig rettemann til å drive et magasin som levde av annonser og abon-nenter? Kanskje passet han bedre et annet sted, hvor nå detskulle være?

Selv de store dragene av noen morgenaviser forblødde nåfor tiden, og det eneste stedet det egentlig fantes ressurserog penger til undersøkende reportasjer, var innenfor public

29


NOT PRINT READY!

service, enten i gravegruppen i Dagens Eko, eller i SverigesTelevision … ja, hvorfor ikke? Han tenkte på Kajsa Åker-stam, i det store og hele et henrivende menneske som hanmed jevne mellomrom tok et par glass sammen med. Kajsavar sjef for SVTs Uppdrag granskning, og hadde i år etter årforsøkt å rekruttere ham. Men det hadde aldri vært aktuelt.

Det spilte ingen rolle hva hun hadde tilbudt, og hvor hel-lig hun hadde lovet ham full støtte og integritet. Millenniumhadde vært hans hjem og hans hjerte. Men nå … kanskjehan skulle slå til, hvis tilbudet fremdeles sto ved lag etter alldritten som hadde stått skrevet om ham. Mye hadde han jogjort i dette yrket, men aldri tv, bortsett fra å delta i hundre-vis av debatt- og frokost-tv-programmer. En jobb i Uppdraggranskning ville kanskje gi ham litt ny glød.

Mobilen ringte, og et øyeblikk ble han glad. Uansett omdet var Erika eller Pernilla, ville han være vennlig og virkelighøre på det de hadde å si. Men nei, det var et skjult nummer,og han svarte avventende.

«Er det Mikael Blomkvist?» sa en stemme som hørtes ungut.

«Ja,» sa han.«Har du tid til å prate?»«Hvis du presenterer deg, så ja, kanskje.»«Jeg heter Linus Brandell.»«Greit, Linus, hva var det du ville?»«Jeg har en sak til deg.»«Få høre!»«Du får den hvis du stikker ned til Bishops Arms skrått

over gaten og møter meg der.»Mikael ble irritert. Det var ikke bare den kommanderende

tonen. Det var den ubegrunnede tilstedeværelsen i hans egetområde.

«Jeg synes telefonen holder fint.»«Dette er ikke noe som bør diskuteres over en åpen linje.»«Hvorfor blir jeg så trøtt av å snakke med deg, Linus?»«Kanskje du har hatt en dårlig dag?»«Jeg har hatt en dårlig dag, så der får du et poeng.»

30


NOT PRINT READY!

«Der ser du. Stikk ned til Bishops nå, så skal jeg spandereen øl på deg og fortelle noe skikkelig sterkt.»

Mikael hadde egentlig mest lyst til å snerre: Slutt å fortellemeg hva jeg skal gjøre! Likevel sa han, uten at han forstodet helt selv, eller muligens fordi han faktisk ikke hadde noemer fornuftig å foreta seg enn å sitte der og gruble overfremtiden:

«Jeg betaler ølen min selv. Men greit, jeg kommer.»«Lurt av deg.»«Men du, Linus.»«Ja?»«Hvis du begynner å snakke i vei og komme med en masse

ville konspirasjonsteorier om at Elvis lever og at du vet hvemsom skjøt Olof Palme og ikke kommer til saken, kommerjeg til å gå hjem med en gang.»

«Fair enough,» sa Linus Brandell.


NOT PRINT READY!

Omslag: Valentin&Byhr/Jörgen EinéusFoto: Stocksy, Shutterstock

Foto: Magnus Liam Karlsson

Tidsskriftet Millennium har fått nye eiere. Onde tunger påstår at tiden har gått fra Mikael Blomkvist, og han lurer på om han burde finne seg noe annet å gjøre.

Lisbeth Salander er rastløs. Hun deltar i et hackerangrep, tilsynelatende uten noen spesiell grunn. Hun tar risikoer hun vanligvis er nøye med å unngå. Det ligner ikke henne.

En sen nattetime får Mikael Blomkvist en telefon. Det er professor Frans Balder, en ledende autoritet innen forskning på kunstig intelligens. Balder påstår at han sitter på revolusjonerende opplysninger om amerikansk industrispionasje som kan ryste verden. Han har dessuten hatt kontakt med en ung, kvinnelig superhacker, som har en viss likhet med en person Mikael Blomkvist kjenner godt.

Mikael Blomkvist begynner å håpe at det skupet som han og Millennium sårt trenger, er innen rekkevidde. Lisbeth Salander har, som vanlig, sin egen agenda. I Det som ikke dreper oss fortsetter historien. Snart skal deres veier krysses. Enda en gang.

(f. 1962) er forfatter og journalist. Han debuterte som forfatter i 1997 med en bok om den svenske eventyreren Göran Kropps bestigning av Mount Everest. En fellesnevner for Lagercrantz' bøker er at han har skrevet om store personligheter som har valgt å gå sin egen vei i livet.

En bok som ble en stor suksess, er hans bok om Zlatan Ibrahimovic, Jeg er Zlatan. Boken ble nominert til svenske Augustprisen og har solgt millioner av eksemplarer i hele verden.

David Lagercrantz er gift, har tre barn og bor i Stockholm, ikke langt fra Lundagatan.

«Du skal sikte på det svakeste punktet deres. Du skal bli som en kriger.»LISBETH SALANDER

MILLENNIUM, tidsskrift for undersøkende journalistikk. Nå delvis eid av det norske selskapet Serner. Sjefredaktør Erika Berger har et fritt forhold til Mikael Blomkvist.

MIKAEL BLOMKVIST, stjernereporter og grunnlegger av tidsskriftet Millennium. Lurer på om han holder på å bli utdatert.

OVE LEVIN, avisguru i Sernerkonsernet, elsker sin maktposisjon og ser Millennium som et «prestisjeprodukt» som skal gi ham ettertraktet kulturell kredibilitet.

ANDREI ZANDER, ung, ambisiøs vikar på Millennium. Beundrer Mikael Blomkvist og drømmer om den store kjærligheten.

LISBETH SALANDER, hacker i verdensklasse som trener boksing. Økonomisk selvstendig med spektakulær leilighet i Stockholm.

FRANS BALDER, sky, men legendarisk professor i datavitenskap. Verdensledende autoritet innen forskning på kunstig intelligens.

HANNA BALDER, skuespiller og Frans Balders ekskone. Sammen har de en sønn, den 8 år gamle August Balder, som er autist. Nå samboer med Lasse Westman, fordrukken skuespiller med stor spillegjeld.

JAN BUBLANSKI, rutinert kriminaloverbetjent som ofte filosoferer rundt religion i møter med sin rabbi.

EDWIN NEEDHAM, «Ed the Ned», tidligere kriminell fra Dorchester i Boston. Nå øverste ansvarlige sikkerhetssjef for National Security Agency, NSA, i Fort Meade, Maryland.

ALONA CASALES, cigarillorøykende agent ved NSA. Har ingen respekt for myndigheter og uttrykker seg ofte slagkraftig.

GABRIELLA GRANE, mønsterstudent fra Handelshøyskolen og overklassejente. Håndplukket som analytiker i SÄPO, er en av deres beste rekrutteringer.

HOLGER PALMGREN, Lisbeth Salanders tidligere formynder. På bedringens vei etter et slag og er den eneste som kjenner til Lisbeth Salanders oppvekst.

«Mer enn godkjent: David Lagercrantz, som virkelig har våget seg inn i løvens hule med en oppfølger om Stieg Larssons Lisbeth Salander, kommer fra

oppdraget med æren i behold.»BERGENS TIDENDE

«Ingen grunn til panikk, Lisbeth Salander-fans –vår rocka hacker-heltinne er i de beste hender.»

USA TODAY

«Lagercrantz utviser en instinktiv forståelse for den verdenen Larsson skapte for sine to ukonvensjonelle snushaner.»

THE NEW YORK TIMES

«Boka er, uten å nærme seg pastisjen, en respektfull og hengiven hyllest til de opprinnelige bøkene.»

THE GUARDIAN

«Innimellom glemmer man nesten at det står David Lagercrantz og ikke Stieg Larsson på bokryggen.»SVENSKA DAGBLADET

«NYE MILLENNIUM ER SOLID OG RESPEKTFULL.»DAGENS NYHETER

LISBETH SALANDER ER TILBAKE. MILLENNIUM-SERIEN FORTSETTER.

ISBN 978-82-05-48305-7 MIKAEL BLOMKVIST og LISBETH SALANDER avslører korrupsjonsskandale

KUNSTIG INTELLIGENS ER DEN NYE TRUSSELENNår blir superdatamaskiner en virkelig trussel mot mennesker?

NORSK SELSKAP TAR OVER MILLENNIUMMagasinet trenger ny kapital

INTOLERANSEN ØKERSverige er blitt en skammens nasjon

DET SOM IKKE DREPER OSS

DAVID LAGERCRANTZ

LISBETH SALANDER ER TILBAKE

INSPIRERT AV

STIEG LARSSONS MILLENNIUM-SERIE

DE

T S

OM

IKK

E D

RE

PE

R O

SS

Documents

Det som ikke dreper oss