Kjell Ola

DahllinDemans siste r eise

www.kjelloladahl.no

© 2013 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Harvey Macaulay | ImperietLayout: Dag Brekke | akzidenz as

Papir: Holmen Book 70 g.Boka er satt med: Sabon 11/14

Trykk og innbinding: Scandbook | Falun

ISBN: 978-82-489-1343-6

Kagge Forlag ASStortingsg. 12

0161 Oslo

www.kagge.no

5

1

Da det ringte på døren, hadde Renate nettopp løftet vasen med påmalt solsikke for å lese merket på undersiden og se om den var verdt å beholde. Stavanger Flint sto stemplet med brune bokstaver. Hun registrerte det uten å være helt til stede. Lyden, som liksom ble hengende mellom veggene, var et ekko fra barndommen. To dumpe klokkeslag som nå virket litt uhyggelige. Antakelig fordi huset nesten var tomt.

Å rydde ut et barndomshjem er alt annet enn en lett oppgave. Man bryter ned fortiden, demonterer den og slu-ser den ut i ingenting. Fjerner møbler, bilder på veggene, tingene som er deler av ens egen oppvekst, elementene man bærer med seg, øyeblikk i ens egen historie. Det man egentlig gjør er å knuse, vrake, rydde foreldrene ut og bort, fjerne sporene deres. Fordi huset skal omstilles, klargjøres som tumleplass og livsarena for andre mennesker. Fra nå av må alle minner holdes i hukommelsen alene. Huset vil bestå, men ikke det som var hennes.

Det ringte en gang til. Renate satte fra seg vasen og gikk langsomt til utgangs-

døren. Nølte da hun skjelnet konturene av mennesket

6

utenfor gjennom det avlange, gule og ruglete glassvinduet i døren.

Hun åpnet. Ble stående i åpningen med høyre hånd på dørhåndtaket. På trappen sto Barbro Gjerstad, stipendiaten. Hun blunket gjentatte ganger, nervøst, som om hun hadde rusk i øynene.

«Hei,» sa hun og holdt frem en bærepose. Renate tok den imot med sin ledige hånd.

«Akkurat disse papirene er egentlig helt private,» sa Bar-bro og blunket igjen. «Jeg trenger dem ikke. Så da jeg likevel kjørte forbi, ville jeg se om det var noen hjemme her.»

Renate kjente ikke stipendiaten særlig godt. Og var det én hun ikke hadde ventet skulle ringe på denne døren, var det kvinnen som skrev farens biografi. Barbro Gjerstad lig-net i alt sitt vesen på en forsker. Hodet var lite og kantet med kortklipt mørkeblondt hår. Ansiktshuden hvitblek, nærmest gjennomsiktig og nesten uten øyenbryn. Et på-tvunget smil blottla en rekke med små firkantede tenner.

En bil kjørte nedover Konglefaret. Det ble stille da den forsvant. Bare rislingen fra en vannspreder kunne anes i hagen på den andre siden av hekken.

Gjerstad rørte seg urolig. «Det var ikke helt sant,» sa hun. «Det riktige er at jeg så bilen din, og derfor tenkte at du var her.»

«Ja,» sa Renate. Hun tenkte at det ville vært merkelig om kvinnen hadde ventet å finne noen andre her. «Jeg er snart ferdig, heldigvis.»

«Jeg sa til meg selv at hvis det ikke var noen her, skulle jeg la være. Men hvis du var her, ville det på en måte være et tegn. Da skulle jeg ringe på, og her står jeg altså.»

Et tegn, tenkte Renate og kjente at forskerens maniske blunking var i ferd med å smitte. Hun måtte anstrenge seg for ikke å gjøre det selv. Hun hadde mest lyst til å lukke døren og fortsette der hun slapp. Derfor lette hun etter noe

7

å si, noe som kunne avslutte denne litt pussige situasjonen. «Egentlig har jeg papirer nok.» Mer sa hun ikke. Alt det andre var privat.

Det å rydde etter sine døde foreldre er et av livets ster-keste vendepunkter. Man ser sin egen historie fra nye vin-kler, man ser også sine foreldres historie med nytt blikk. Det handler ikke minst om å få klarhet i alle slike tanker, samle seg og se fremover. Kvinnen på trappen var en frem-med, en person som inntil nå utelukkende hadde vist en kikkeraktig interesse for Ulf Landstads isolerte rolle som politiker. Derfor tidde Renate, og ble i stedet stående. Hun konsentrerte seg om å holde øynene vidt åpne og vente på forklaringen, hvorfor kvinnen hadde hentet ut enkelte pa-pirer fra farens arkiv og tatt turen hit for å levere dem fra seg.

Barbro Gjerstads øyelokk senket seg, gikk opp og sank ned igjen. Forklaringen lot ikke til å komme.

«Tusen takk,» sa Renate og rygget et skritt tilbake for å lukke døren.

Stipendiaten tok et skritt frem, som om det var noe hun brant inne med.

«Hva er det?»Barbro Gjerstad rødmet. Hun stakk hendene i lom-

mene på jakken, tok dem ut og lot fingrene på venstre hånd fikle med gifteringen på høyre hånd før hun på nytt stakk hendene ned i lommene. «Det hadde vært veldig fint om du gikk gjennom de papirene,» sa hun og nikket mot posen.

«Du trenger dem jo ikke,» sa Renate. «Du fikk dem fordi du er her nå,» sa kvinnen og snudde

på hælen.Renate lukket døren og gikk inn på kjøkkenet. Skimtet

konturene av seg selv i vinduet og satte seg ned på en av de lyseblå kjøkkenstolene hun hadde tenkt å beholde. Inni bæreposen lå en slitt, gul konvolutt. Renate løftet den ut

8

og la den på kjøkkenbordet. Den var i C4-format og fillet i kantene.

Utenpå konvolutten hadde faren rablet ett ord med blå kulepenn: Renate. Navnet hennes var skrevet over adres-sen som var krysset ut:

Ulf Landstad 1343 Eiksmarka

Konvolutten var engang blitt sendt som brev og blitt skåret opp med brevåpner. Det ga et bilde av faren: den hvite bre-våpneren. Et håndarbeid, skåret av en hvalrosstann. Hvor var den blitt av?

Hvorfor tenker jeg nå på pappas brevåpner? I det samme forsto Renate at hun var redd for hva innholdet kunne være og skjøv konvolutten vekk igjen. Morens voksduk dekket fortsatt kjøkkenbordet. Røde streker i firkantmønster mot det hvite. Hun strøk over duken med fingrene. Det klebet. Også det en følelse fra barndommen.

Hun strakte hals og kikket ut gjennom vinduet. Bare hennes egen bil sto i oppkjørselen. Farens biograf hadde kjørt av gårde.

Hun lente seg tilbake på kjøkkenstolen og så inn gjen-nom døren til stua. Rommet var nakent nå, med lyse kva-drater på veggene der det hadde hengt bilder. Skjenken var borte. Omrisset av den var tegnet på tapetet. Blomsterkas-sen av tre langs det brede vinduet var borte. Hun hadde nesten ryddet seg selv helt ut. Bare skygger besto. Inntil det plutselig ligger en konvolutt med hennes navn på bordet.

Det var ett rom hun ennå ikke hadde begynt på. Farens arbeidsværelse. Hun grep konvolutten, reiste seg og gikk gjennom entreen og inn dit. Her gikk hun bort til bokhyl-len, la konvolutten fra seg på den nederste hyllen og plas-serte en bunke magasiner og avisutklipp oppå den.

Her. Alt til sin tid.Hva var det jeg gjorde da jeg ble avbrutt? Jeg sorterte

steintøy. Stavangerflint. Hun gikk tvers over gangen og inn på kjøkkenet. Uten-

for skyet det over. Et vindkast røsket i tørkestativet og satte grenene på blodbøken i bevegelse. Renate tok ned et glass fra skapet og tappet i vann. Snudde seg og ble stående lent mot vasken, tankefull. Det var blitt ettermiddag og de før-ste regndråpene traff vindusruten. Øynene søkte døren inn til farens arbeidsværelse. Herfra så hun rett på den gule, slitte konvolutten nederst på hyllen der inne.

10

2

«Han har ustilling av selvportretter,» sa Stian. «På alle bil-dene skjærer han ansikter. Det er selvportrett med forstop-pelse, selvportrett med liktorn, selvportrett med orgasme åssåvidere.» Stian fileterte den feite fisken i ett eneste snitt. Ble stående og se på det røde kjøttet. «Det finnes laks, og så finnes det laks,» sa han og la skinnsiden ned og dro kniven en gang til. Det satt igjen en halv millimeter med rødt kjøtt på skinnet. Stian skrapte det av med knivseggen. «Sashimi,» sa han. «Vi tar den rå.»

«Hvem?» sa Anders.«Hvem hva da?»«Som har utstilling av selvportretter.»«Det er det jeg alltid har sagt, du hører ikke etter.»De var på kjøkkenet i Stians kombinerte atelier og by-

leilighet. Det var her han bodde når han jobbet i intense faser som nå, mens han forberedte utstilling.

Anders åpnet og lukket skapdørene til han fant asjet-tene.

Stian skar fileten i terninger og danderte den med soya-saus og sesamfrø på en tallerken. «Forrett.»

De ble stående ved kjøkkenbenken og spise.

11

Anders nikket anerkjennende for hver bit. Men det nådde ikke frem. Han så det. Stian opplevde ikke lenger smak. Når Stian spiste, var det for å slåss.

Han var blitt mager. For bare få måneder siden var han så rund at han gikk kledd i joggebukser og strikkegenser fordi han ikke fant klær som passet i butikkene. Hvis noen da sa at han burde trimme, svarte Stian at han rørte seg mer enn de fleste. Nå hadde kreften spist opp to tredeler av skikkelsen. Klærne hang på ham. Huden hang på ham.

Anders kikket mot vinduet og forsøkte å gjenkalle bil-det av Stian som gutt: Da de padlet i kajakk på Bogstad-vannet og oppover elva. Turene i Nordmarka, noen ganger på sykkel og noen ganger på ski. Oftest med fiskestangen tjoret til rammen på sykkelen og fiskeveska på bagasjebret-tet. Bjørnsjøen og det lille vannet i myra på veien dit. Han hadde innbilt Stian at det var vannet der de filmet De dødes tjern. Stian trodde på alt, også da Anders knipset på telt-duken da de lå i mørket og skulle sove. Mørkeredde Stian med alle antenner ute.

Plutselig oppdaget Anders et svart-hvitt foto som var festet på kjøleskapsdøren med en magnet. Han tørket fin-grene på buksene og løsnet bildet. Kjente igjen sagbruket og alle stokkene som fløt på vannet utenfor.

«Er det Fossum?»Stian nikket. De hadde pleid å fiske etter skoletid, på tømmerlensene

utenfor Fossum bruk. Det svømte alltid digre gjedder un-der tømmerstokkene. Da Anders så på bildet, kjente han fortsatt følelsen i bena, ubalansen idet stokkene rullet. Kunsten var å hoppe fra stokk til stokk.

«Jeg var den første av gutta som kjøpte wobbler,» sa Anders.

«Den grønne,» sa Stian. «Den som lignet på et gjedde-barn.»

12

«De har sluttet med lenser nå,» sa Anders. «Tror tøm-meret kjøres med bil. Stokkene ligger i alle fall i svære vel-ter og blir dusjet døgnet rundt for ikke å sprekke.»

For Stian var sportsfiske blitt en besettelse i voksen alder. Stian hadde byttet ut sykkelen med en SUV, og baga-sjebrettet var skiftet ut med en båthenger. Til den manuelle vinsjen på hengeren var det festet en Askeladden plastbåt med 25 hestekrefters Yamaha-motor. Han kartla forhol-dene i de fleste norske vann – det vil si, de vannene som hadde adkomstvei. Da rygget han hengeren uti vannet og sveivet ned båten, hvorpå han satt under fullmånen som Buddha i en spiseskje og kastet med sluk og fluer til solen steg. Han kunne nok ha funnet på å gå noen meter til sitt eget vald i en lakseelv, men han vadet aldri. Til gjengjeld hadde han fantastisk fiskelykke. Der andre gikk vitenska-pelig til verks og samlet lokale fluer som fløt på vannspeilet og etterpå bandt sine egne imitasjoner før de som indianere sto til livet i elva uten å få ett eneste bitt, sto Stian godt plassert på land og trakk opp fisk etter fisk og uttalte at hemmeligheten ligger i rød meps med en liten markfant yt-terst på kroken.

Men det var før. Nå kunne Stian bli i dårlig humør av å snakke om fisking eller andre minner. Erindringer handler om livet, og refleksjoner om livet ledet ham over på tanker om sykdommen, tilstanden, døden.

Fatet med sashimi var tomt.«Hva er hovedretten?» spurte Anders.«Laks. Gidder du?»Anders nikket og bøyde seg etter pannen i skapet under

stekeovnen. Han stekte saltede og peprede laksefileter i smør og

drysset hakket hvitløk over. Bak ham sto Stian og justerte hatten i speilet. Han hadde begynt å dekke til hodet etter at cellegiften stjal håret.

13

«Hva har vi til?» ropte Anders.«Brød,» sa Stian og pekte på skuffen under vinduet.

Anders trakk ut skuffen og hentet opp brødet. Han snuste på det.

«Bakt det selv?»Stian kikket skrått på ham. Stian hadde ikke sluttet

med å bake brød.«Ditt surdeigsbrød med sprø skorpe,» sa Anders. «Min

favoritt. Kul hatt forresten. Sinatra?»Stian ristet på hodet og pekte på det lyse hattebåndet.

«Kojak.»Det freste i pannen. Anders snudde filetene. De var blitt

oransje med lysebrun stekeflate. Han drysset over mer hak-ket hvitløk og helte fløte over det hele.

«Jeg likte Kojak. Telly Savalas som suttet på en kjærlig-het på pinne og arresterte gangstere. Han kledde rollen. Full av faen, liksom.»

«Han spilte i Dirty Dozen,» sa Stian og raspet parme-san. «Den verste av dem alle.»

«Litt på kanten der,» sa Anders og nikket. «Litt for gal etter min smak. Men Kojak var full klaff.» Han strødde raspet parmesan over fiskefiletene og la dem på asjettene.

De ble fortsatt stående ved kjøkkenbenken og spise. Stian så på at Anders rev biter av brødet, smurte på et tykt lag med smør, la sprøstekt laks på toppen og til slutt sopte opp fløtesaus fra stekepannen med resten av brødet.

Stian lot hovedretten ligge. Han drakk en konsentrert fruktdrikk i stedet. Anders fikk en flaske av Stians hjemme-bryggede øl.

«Ale. Ni prosent.» «Ny oppskrift?» Anders banket seg på brystet.«Einer,» sa Stian. «Mer får du ikke vite.»«Og etter maten?»«Kaffe.»

14

«Og etter kaffen?»«Jeg må jobbe.»Anders sopte opp saus og spiste uten å si noe. «Jeg lar meg ikke knekke,» sa Stian og la hodet tilbake

og drakk antioksidanter. «Jeg skal jobbe og jeg skal glede meg.»

*Anders betraktet det halvferdige maleriet alene mens Sti-ans kvalte lyder bar ut gjennom veggen til badet. Det var nok en ting de ikke kunne snakke om. Hvordan kreften torturerte kameraten, holdt ham med rep etter halsen og sa nå gjør du som jeg sier, spy opp maten, spy den opp, så kanskje du skal få slippe smertene.

Kanvasen viste en kvinne som lignet mistenkelig på Ve-nus ved speilet av Velázquez.

Endelig gikk det i døren. Stian sto med hatten i hånden og trakk pusten dypt.

«Er du her ennå? Hvorfor lar du meg ikke være i fred?»«Min solidaritet er grenseløs.»Stian trakk pusten tungt. «Da får du gjøre noe nyttig.

Henter du en juice? I kjøleskapet nede?»Anders adlød uten å svare. Han tok seg god tid på kjøk-

kenet. Stian ville ha ham vekk mens han satte skuddet. Anders forestilte seg prosessen – strammingen av reimen rundt overarmen, nålen som fant åren. Da han var sikker på at Stian var ferdig, talte han til hundre i tillegg. Så hen-tet han en rød plastflaske med juice i kjøleskapet og gikk sakte opp trappen igjen.

Sprøyten lå på bordet med penslene. Anders lot som han ikke så den. Stian hadde fått tilbake holdningen. Helte terpentin i norgesglasset og støtte skaftene opp og ned.

Divanen i motivet var plassert ved en vegg, under et vindu. Kvinnen lå med ryggen til. Veggen bak var oker-

15

grønn. En purpurrød gardin, eller portiere, foldet seg ut og dekket halve veggen. Hun støttet seg på høyre arm og studerte sitt eget ansikt i et håndspeil som ble holdt av en li-ten gutt med englevinger, som sto på kne. Denne amorinen var også naken, bortsett fra et blått bånd festet som et slags bandolær. Over speilrammen og armen på engelen var det drapert et hvitt bånd.

«Fantastisk kropp,» sa Anders.«Det er jo Venus.»Anders gikk nærmere for å studere modellens ansikt.

Vinkelen var slik at bare deler av ansiktet var synlig i spei-let. Et brunøyd blikk under øyenbryn som lignet to fine fjær, i en høy panne. Et gåtefullt smil lekte om leppene hen-nes. Dette var en kvinne med kontroll. Speilbildet gjorde tilskueren til en kikker, nesten som om hun brukte speilet til å avsløre ham.

«En gang ble originalen ødelagt av en kvinneaktivist – Mary Richardson,» sa Stian. «Det var i 1914. Hun hadde smuglet med seg en slaktekniv inn i National Gallery. Hun proklamerte at hun ødela kunsthistoriens vakreste kvinne som en protest mot at den britiske regjeringen forfulgte kvinneaktivistenes leder, Emmeline Pankhurst. Kjød for in-tellekt, med andre ord. Mary Richardson sikret seg en evig plass i kunsthistorien med stuntet sitt. En posør. De aller fleste feministene i England på begynnelsen av 1900-tallet var fra overklassen. Narsissister. Richardson ble fascist på sine gamle dager.»

«Hvem bruker du som modell?» «Nå for tiden er det stort sett dilettanter som maler sin

versjon av bildet. De kompenserer talent med klovnestreker og maler sitt eget fjes i speilet, eller bytter ut Cupido med en ape.»

«Er dere sammen?»«Billige greier, useriøst.»

16

Stian pekte på lerretet. Ved siden av chaiselongen, på gulvet, hadde han malt en blodig slaktekniv. «Til minne om Mary Richardson. En hommage.»

Anders lente overkroppen tilbake og fokuserte på hel-heten i maleriet på ny.

«Hva folk tenker er uvesentlig,» sa Stian. «Hva du tenker er uvesentlig. Picasso malte en parafrase over Las Meninas i en hel serie. Hans versjoner er på mange måter mer interessante enn originalen til Velazquez. Montasjen blir kunst uansett om publikum er idioter eller opplyste mennesker.»

Anders sa ikke noe. Han tenkte at det sikkert var malt hundrevis av parafraser over dette motivet. Hva fortalte det? Og det at Stian malte Venus så likt originalen ble noe fattig i sammenligning med Picassos kubistiske lek – selv om slaktekniven på gulvet ga rom for meningstolkinger.

«Og guttungen?»Stian begynte å flire.«Hva er det som er gøy?»«Tampen brenner. Som jeg sa, det er sønnen til Venus,

Cupido.»Da så han det. Amorinens ansiktsprofil hadde en umis-

kjennelig nese og hentesveis. Anders måtte smile. Stian hadde utstyrt Cupido med ansiktet til Anders Behring Breivik, tempelridderen fra ytre høyre med englevinger og narsissistens speil. Ikke ueffent i og for seg, men hva til-førte terroristens representasjon dette motivet, annet enn å gjøre det litt jålete?

«Forklar meg prosjektet. Hvorfor Breivik? Hvorfor en anonym modell som Venus? Hun blir jo en representasjon for hvem som helst, kjødet, kvinnen av folket – men det er vel hennes narsissisme som er hovedmotivet, ikke ter-roristens?»

17

«Du tar jo faen ikke poenget,» sa Stian. «Dette er ikke et portrett av Venus, det er et bilde av Cupido. Jeg har en serie variasjoner over terroristen. Videoer, malerier. Instal-lasjoner. Tror du jeg står her og kaster bort tiden på å kopi-ere et fallert ikon fra renessansen?»

Anders tok inn bildet på nytt. «Men siden amorinen har en identitet i norsk offentlighet, burde ikke damen også hatt det?»

«En kvinnelig dommer som modell? Eller kanskje en stortingsrepresentant?» Stian smilte foraktelig. «Ingenting ville være mer banalt. Dette er ikke sosialrealisme, det er mitt portrett av narsissisme som ledd i fascistisk ideologi.»

«Hva heter hun?»Stian ristet på hodet. Han så vekk påtakelig lenge. Det

gjorde Anders overrasket. Han trodde Stian hadde lagt sjekkingen på hylla da han og Frid giftet seg.

«Å innlede et forhold til modellen er i alle fall banalt,» sa Anders.

Stian svarte ikke.«Hvorfor giftet du deg?»Stian trakk pusten. «Jeg vet ikke.»«Hva slags svar er det?»«Det er sant. Jeg har aldri tenkt over det. Men jeg syn-

tes det var riktig at det skjedde, da det skjedde.»«Hva er det ved ekteskapet ditt som ikke fungerer?»Stian smilte hånlig. «Hvorfor har du aldri bundet deg

til noen, Anders?»De ble stående og se på hverandre. «Du vet,» sa Stian med sitt karakteristisk ironiske smil

om leppene, «det er alltid to parter i kjærlighet, en som elsker og en som blir elsket.»

Anders så vekk da Stians ansikt på nytt fortrakk seg i smerte. De var tre i dette rommet. Sykdommen sto et sted bak dem og gliste.

18

Kanskje det er slik du kjemper imot den, tenkte Anders og snudde seg tilbake mot bildet, tiltrukket og fascinert av den smidige kroppen på divanen, mystikken i ansiktstrek-kene som forble bare delvis avslørt i speilet.

«Hun og jeg skal gå ute hele natten,» sa han. «Jeg skal drikke meg full, jeg skal la alle hemninger fare, gjøre meg til … »

Et glass gikk i gulvet. Stians blikk var fjernt av rus. Han støttet seg med en

hånd mot veggen. Glasset med pensler lå ved føttene hans.«Er det noe jeg kan gjøre,» sa Anders.«Bortsett fra å holde kjeft?» Anders ble stående og se på kameraten sin. Knyttneven

som presset mot veggen. Øynene som svømte. Hvordan han knapt orket å løfte overkroppen da han grep glasset og satte det på plass. Balansepunktet et sted mellom den knyttede neven og den andre med penslene. Anders forsto ikke at Stian orket å male når han var så syk. På den annen side var det arbeidet som ga mening, arbeidet som ga håp. Det kunne han forstå.

Det ringte på døren.Ingen av dem rørte seg.Det ringte igjen.«Skal jeg gå ned og åpne?»Stian ristet på hodet.«Du har vondt, jeg ser det, jeg kan godt gå ned og

åpne.»«Nei.» Svaret kom hardt og irritert.Det ringte på enda en gang.Stian vred kroppen tungt og sakte ut av atelieret. Tunge

trinn i trappen. En dør ble åpnet. Stemmer. En lys latter. Det kunne ikke være Frid. Stians ektefelle lo sjelden. Nå for tiden lo hun nesten aldri.

19

Stian kom tilbake i følge med en lyshåret kvinne ikledd en ledig kjole i sekstitallsstil – hvit med blå prikker.

«Helga, dette er min venn Anders, han er på vei ut.»Helga hadde en friskhet over seg som harmonerte lite

med den mørke utstrålingen som Stian hadde fanget i male-riet. To så ulike utgaver av samme kvinne gjorde at Anders først lette i Helgas øyne etter gløden fra maleriet, for så å snu seg mot motivet for å finne den samme lekenheten hun brakte med seg inn i rommet. Han følte seg avslørt da Helga trakk opp de fyldige leppene i det samme gåtefulle smilet han nettopp hadde snudd seg fra.

«Det er du som er forfatter?»«Anders skal gå,» gjentok Stian med høy stemme.Anders snudde seg mot kameraten uten å svare.Han merket at Helga så på dem. Hun sto som på nåler

og hadde fått et engstelig uttrykk i ansiktet. Anders ønsket ikke å utfordre Stian nå. De hadde delt et fint øyeblikk med maten. Det var kreften som la ut snarer, og Anders ønsket ikke å tråkke i dem. Han snudde seg mot Helga.

«Jeg har sluttet å skrive, men har hele tiden abstinenser. Så sent som i går leste jeg en roman som tok for seg de store poetene: Neruda, Reyes, Dickinson, Paz, Coleridge, Keats – og da følte jeg et lite øyeblikk at litteratur er viktig.»

«Tenker du ikke det hele tiden?» spurte hun.Anders ristet på hodet og syntes å fornemme en nys-

gjerrighet i blikket hennes. «Hva gjør du når du ikke sitter modell?» sa Anders.«Helga er kunstner selv,» brøt Stian inn.Anders smilte, blunket til Stian og forsøkte en siste av-

væpnende manøver, som i gode gamle dager: «Han snak-ker for oss begge, vi behøver ikke å være her. Skal vi gå og ta et glass?»

Nå hadde ikke Stian svar. Men irritert var han, og for-søkte heller ikke å skjule det. Til slutt var det Helga som tok grep.

«Dere krangler som et gammelt ektepar,» sa hun. «Når dere er ferdige, kan vi begynne å jobbe.» Hun svingte seg rundt, gikk til døren til badet og lukket den bak seg.

De to vennene ble stående og se på døren.«Det er en tid for alt, og nå skal du gå,» hvisket Stian.«Kler hun av seg?» hvisket Anders tilbake.Stian sukket. «Anders. Vær så snill.»Ordene han ventet på. Anders snudde seg fra vennen

sin med lukkede øyne. «Ok,» hvisket han og gikk mot dø-ren. Jeg vant, tenkte Anders da han lukket den stille bak seg. Jeg vant over sykdommen i dag.