Mors gaver

90mm 90mm

211 mm

26 mm135 mm 135 mm

Om Kammerpiken (2011):

«En nydelig liten roman, dette, om en svunnen tid på det kongelige slott.»

Guri Hjeltnes, VG

«Forfatteren bruker små, men presise virkemidler i denne fortellingen, og romanen er blitt et stillferdig og gripende portrett av et uvanlig liv.»

line BauGstø, DaGens nærinGsliV

«... et finslipt stykke litteratur.»

turid larsen, DaGsaVisen

Om Himmelstormeren (2007):

«Enger klarer å skape et både nyansert og helhetlig bilde av Ellisif Wessel.»

GaBriel MicHael VosGraff Moro, VG

«Sylskarp portrettkunst.»

anne MeretHe Prinos, aftenposten

«Himmelstormeren gir oss et fascinerende portrett av en kompromissløs kvinne som fortjener å bli husket.»


Cecilie Enger (f. 1963) bor i Asker. Hun jobber som journalist i Dagens Næringsliv ved siden av å være forfatter. Enger debuterte med romanen Nødven-digheten i 1994, og Mors gaver er hennes syvende roman.

Fo

to

: tr

ud

e r

øn

ne

sta

d

C e C i l i e

e N G e RCe

Cil

ie e

NG

eR

MO

RS G

AVe

R

Mo r s g a v e r

R O M A N

En fortelling om lengselen etter å holde tiden fast.

Da Cecilie Engers mor havner på sykehjem, med Alzheimer,

blir barndomshjemmet tømt og solgt i løpet av en helg. Un-

der oppryddingen finner Cecilie morens sirlig nedtegnede

lister over samtlige av familiens julegaver gjennom fire tiår.

Gaver gitt og gaver fått, til og fra mennesker med svært for-

skjellige liv. Med listene som utgangspunkt skriver Cecilie

Enger sin egen families historie, fra slutten av 1800-tallet og

frem til i dag.

Samtidig fortelles en annen historie. I løpet av tiden det tar å

skrive Mors gaver, viskes morens hukommelse og personlighet

gradvis bort.

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2013

www.gyldendal.no

Printed in SwedenTrykk/innbinding: ScandBook ABSats: Type-it AS, Trondheim 2013

Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8Boken er satt med Sabon 11/15 pkt.Omslagsdesign: Peter Stoltze Design

ISBN 978-82-05-45560-3

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: A3, 130x205 mm, Sabon, 11/15 pkt, 21 cic, 29 linjer (Ordrenr: 30358)Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 15. august 2013 - 8:08 (side 4 av 259)

NOT PRINT READY!

Cecilie Enger

Mors gaverRoman


NOT PRINT READY!

Fra nesten allting vinker det: Vær i oss!Hvert vendepunkt vil hviske: Ta meg med!En dag som ganske fremmed gikk forbi oss,blir gave siden, åpner seg som dét.

Rainer Maria Rilke (oversatt av André Bjerke)


NOT PRINT READY!

1

Jeg hadde lenge vært forberedt på at dagen ville komme,men bare som en dag i den ubestemmelige fremtiden. Denkommer lørdag 13. november 2010, med lav, hvitaktigsol gjennom trærne langs veien, frostrøyk over fjorden,med morgenoptimistiske stemmer fra bilradioen og enkaffe med plastlokk i koppholderen nede ved girspaken.Jeg er forberedt, overveldet og tankefull. Noe sånt. Somnår man blir stående og stirre på en asymmetrisk kvist i enplankevegg; man står på sine to bein, men beveger seg etannet sted, og alt blir forstørret og forminsket på sammetid.

Etter å ha kjørt veien langs jernbanelinjen, svinger jegforbi det som i min barndom var matbutikken til Nil-sen, men som for mange år siden ble omgjort til hyblerfor innvandrere. Deretter tar jeg første vei opp til høyreog parkerer bilen i grøftekanten utenfor gjerdet. Strå ogråtne eikeblader er dekket av rimfrost som knaser underføttene. Ennå ingen snø.

Grusgangen opp til huset har jeg gått et uendelig antall

9


NOT PRINT READY!

ganger, nå tenker jeg at det snart er siste gang. For morenmin har det alt vært siste gang, men det vet hun ikke selv.

Mellom huset og garasjen, med sin mosegrodde tak-stein, står en enorm konteiner. Jeg banker i de høyemetallveggene, det lyder hult. Mors vinglete røde DBS-damesykkel står ute, enda det er to år siden hun sluttetå sykle. Den står lent inntil den skittenhvite husveggen.En liten melkemugge og to av tallerkenene fra Solsikke-serviset ligger oppi den brune butikkhandlekurven hen-nes, den hun alltid har hatt på bagasjebrettet. Serviset,med en stor gul og lysebrun solsikke på hver tallerken,ble kjøpt våren 1970. Helt til sist vår ble det brukt tilå dekke på kjøkkenbordet til hver eneste frokost. Fro-kost og kveldsmat i førti år. Kanskje hadde mor lysttil å vise tallerkenene noe annet enn det gamle IKEA-bordet?

Det har gått seks måneder siden mor, i stor forvirring,satte seg inn i bilen til søsteren min uten å spørre hvorhun skulle bli kjørt hen. Anne Johanne holdt henne ihånden mens de kjørte ned grusgangen og ut porten, tilsykehjemmet der mor hadde fått plass. Mor var litt uro-lig, men kikket kjærlig ned mot Lille Vøv, som lå i denelegante skinnvesken hun bar over armen. Med bare ettøye, flat nese og en bandasje på den høyre poten. Stof-fet var grovt vevet, lysebrunt på hundemagen, ørene varbrune og svarte. Hun hadde hatt ham siden hun var treår, i 1938.

10


NOT PRINT READY!

Jeg lar hånden gli langs det svartmalte smijernsrekkver-ket idet jeg går opp trappen og finner frem nøkkelen påknippet mitt. Den brune nøkkelen har jeg hatt siden jegvar elleve, da moren min begynte å jobbe som sekretærpå en barneskole. Det var i 1974, året før Kvinneåret, dahun ble stemt inn i formannskap og kommunestyre. Detvar også da hun kjøpte den røde sykkelen, for å kommeseg til sekretærjobben, til kommunestyret og for å kunnesykle rundt med flyveblader om forskjellige saker hunvar opptatt av. Nei til nærbutikk-nedleggelse, nei til tra-fikkfarlige skoleveier, nei til karakterer i skolen, nei tilutbygging av vassdrag og nei til riving av ungdomshus.For det meste var flyvebladene mot et eller annet, ikkefor. En gang syklet jeg sammen med henne, på min blåDiamant kombisykkel, da en mann kjørte bilen sin veldiglangsomt opp på siden av oss, rullet ned vinduet og ropte:«De er virkelig en nei-kvinne, De, fru Enger!»

Da lo hun og slapp det vinglete styret med den enehånden, for å vinke.

Låsen i døren har alltid vært den samme, akkurat somnavneskiltet med mine foreldres navn. Selv i dag, tjuesjuår etter at de skilte seg, snirkler fornavnene deres seg inni hverandre på kobberplaten. En augustmorgen i 1984malte hun døren kornblå, beige og grønn, en kopi avdøren til den for lengst avdøde dansk-tyske maleren EmilNolde. En liten flekk med grønnmaling har siden værtsynlig over R-en i navnet hennes; Ruth. Hun ville ha dender.

11


NOT PRINT READY!

Huset har alltid blitt kalt Høn fordi det er her det lig-ger. På Høn. Av og til har vi sagt Nummer 6, men baremor brukte en sjelden gang Eiketun, som er husets navnpå papiret. Hun kunne stå i det hjørnet av tomta vi kalteSkogen, strekke armene dramatisk ut til siden, som JulieAndrews i The Sound of Music, og sukke overdrevent:Eiketun!

Ingen av oss tre søsken har råd til eller ønske om åoverta. Høn er nedslitt etter flere års glemsomhet og vilkreve mye oppussing. Dessuten bor vi andre steder, i egnehus og leiligheter, og har barn som verken vil eller kanflytte.

Men at fremmede skal overta? Åpne den blå døren utenden ringeste kjennskap til Nolde? Uten å vite om den hem-melige klubben som hadde møter i kottet på mitt rom, derinngangen er usynlig bak en tapetsert dør? Uten å forståat de mørke flekkene på gulvet i spisestuen kommer frahunden vår, Pontus, som på sine gamle dager fikk slag ogtrodde skyvedøren var et tre å tisse på.

På den annen side; kan det ikke være fint å tenke at enung, ny familie skal bo her? At nye barn skal bygge hyt-ter i trærne, ha sine egne, hemmelige klubber? En gang,for et liv siden, flyttet mine foreldre inn og var unge ogukjente med andres minner innenfor de samme veggene.

Instinktivt dytter jeg hoften i den venstre dobbeltdøren,for så å løfte den opp etter dørhåndtaket idet jeg vrir nøk-kelen rundt. Jeg åpner og kjenner lukten med det samme.

12


NOT PRINT READY!

Jeg har aldri kjent den så tydelig før, den karakteristiskeog gjenkjennelige lukten. Sterkest i vindfanget. Jeg vet atom noen få sekunder vil den forsvinne, bli diffus, viskesut idet jeg tar av meg støvlettene, bli borte idet jeg gårinn i gangen og henger fra meg jakken på hengeren underhattehyllen. Men nå, mens jeg lukker døren bak meg, for-søker jeg å fange den. Ikke én lukt. Ikke skittent, søtt,våte klær, grønnsåpe eller ferske brød, men den tydeligelukten av barndom som man aldri tenker over når mankommer hjem fra skolen, hjem fra fest, hjem fra pokerspillpå et loft, hjem fra det første kysset bak garasjene, hjemfra redselen for å gå alene, hjem til frykten for at alle skalha reist og etterlatt meg i et tomt hus.

Det er en gjenkjennelig lukt, som kanskje virker ekstrasterk nå, fordi jeg snart aldri skal kjenne den mer.

Nå husker ikke mor Høn lenger, og jeg snakker aldriom huset når jeg er på besøk, for å skåne henne. Hvergang vi går rundt omsorgssenteret, som det så hensyns-fullt kalles, og kommer til inngangen, stanser hun og sier:Skal vi inn her? Her har jeg aldri vært før. Så tar hunmeg under armen og sier: Skal vi se hva som venter osspå innsiden?

Tenker hun ikke på noe annet enn det hun ser, lukter,hører? Finnes ikke huset lenger? Ville hun sett på den blådøren nå, på frosten på bakken og rimet på innsiden avvinduene, og ikke ant at store deler av livet hennes harvært innenfor disse veggene? Med heftige diskusjoner,kjærlighet, fortvilelse, hennes voldsomme engasjement?

Av og til er jeg også borte for henne. Som datter kom-

13


NOT PRINT READY!

mer og går jeg i bevisstheten hennes. Oftere og oftere erjeg et hvilket som helst menneske.

Jeg går inn og setter meg på kjøkkenet. Der står radioenhennes, på bordet. Og fuglebrettet utenfor. Og alle bil-dene og tegningene av og fra barn og barnebarn somhenger ved siden av den runde utslagsvasken, og bursdag-skalenderen som jeg en gang laget, i finér.

I løpet av den neste timen kommer den eldre broren ogden yngre søsteren min, nye og gamle svigerinner og svo-gere, voksne nieser, barna mine, og faren deres. Og far.Han er 81 år og vergen hennes, etter mange tiår hvor hunville «klare seg selv». Det er lenge siden hun glemte at deskilte seg, og faren min sier han synes det er helt i orden åbesøke henne som mannen hennes igjen. Én gang i uken.

Noen gjenstander og møbler har vi fordelt på forhånd. Nålegger vi resten i hauger, etter ønsker, behov, tilknytning.Den staselige kontorstolen etter morfar, fotoalbumene, deutallige maleriene, skulpturer. Sølvtøy, gamle LP-plater(Pat Boone finner vi oppi coveret til Ketil Bjørnstads Leve

Patagonia), det engelske serviset vi kun brukte i julen,kraftige drammeglass, slitte tepper. Alt hun har spart,samlet, fått, kjøpt. Alle gjenstandene som har navn og his-torier. Vi trekker lodd, mimrer, gråter, rydder, krangler,ler, pakker ned til organisasjoner og kaster i konteineren.Vi kaster mye.

Jeg sier: Vi kan ikke kaste denne leselampen, den harjo bestandig stått ved stolen hennes? Og bokhyllene som

14


NOT PRINT READY!

har rommet alt hun har lest? Vi kan ikke kaste denne hviteemaljegryten – det er så jeg kan kjenne smaken av stekttorskerogn og raspete gulrøtter.

Og hver gang sier søsteren min: Så bra at du vil ha den!Bare ta den. Kjempefint!

Men jeg vil jo ikke ha det, jeg vil bare ikke at det skalforsvinne, jeg vil ikke at det skal ut av huset.

I en skuff, inne på det som var mitt barneværelse, finnerjeg en liten, blå tøypose jeg sydde i en fjern håndarbeids-time, fylt med ti–tolv klinkekuler. Jeg mente at kulenevar sjeldne og at de aldri måtte mistes. Jeg legger posen ilommen på jakken min.

Vi åpner skuffene hennes, tømmer skapene. En gang haralt hatt betydning, det har minnet mor om hendelser jegikke kjenner til, vært til nytte. Det føles som å lese privatebrev. Jeg åpner en kjøkkenskuff, løfter frem en gam-mel hjerteformet pepperkakeform, et fotografi av morog to venninner på tur i England, en fyrstikkeske pyn-tet med små, gule skjell, en vinopptrekker, en barnelagetkeramikkskål med nøkler i. En miniatyrfigur av et blåttneshorn.

Jeg tar vare på neshornet og kaster resten. Som å riveut sider i en dagbok.

Det er ikke bare ett liv som kastes eller fordeles, menflere. I kottene i annen etasje finner vi kofferter fylt avrødvinsglass og et fiskeservise etter mors tante Kaja, var-somt pakket inn i Aftenposten fra 1981, vi finner rullermed bilder og litografier og et blyglassvindu fra mormors

15


NOT PRINT READY!

barndomshjem. Vi finner to flagg som forgjeves venter påreparasjon, og stryk-på-lapper og alle juledukene som lig-ger godt beskyttet i plastposer. Og votter og skjerf somikke har sluppet ut fra møllposene sine på tjue år.

Etter mange timer er konteineren full. Mer enn full, dener toppet av et skap med ødelagt dør, mors seng som ingenvil overta, en av 60-tallets lyseblå kjøkkenstoler som harstått i kjelleren, to ruller med rød og blå linoleum etteroppussingen i 1970, ubrukte korkplater fra den gangenvi fikk nytt gulv på kjøkkenet, en ødelagt trillebår, gamleski.

Jeg vil overnatte på Høn en siste natt. Det er flere år sidensist, ettersom jeg bor bare en tjue minutters kjøretur unna.

Jeg går fra rom til rom i det tomme huset. Jeg vetikke om det fortsatt er Høn, uten alt innholdet. Blir detlettere å overgi huset til fremmede nå? Ved ellevetidenlegger jeg meg på den smale, innebyggede barnesengenmin.

Alle postkort med visdomsord av typen «De dagene altstår på hodet, er fine dager» er tatt ned, plakater medbleknede helter, bøker fra videregående, den runde, engang hypermoderne Philips-platespilleren er pakket bort.Dagbøker og fotoalbum tok jeg med meg for lenge siden,den gangen jeg flyttet hjemmefra. Nå er skråtaket nakent,med merker etter tegnestifter. Der plakaten med CarlLarssons verden hang lys og sommerlig, inntil den ble byt-tet ut med Suzi Quatro over skrevs på en motorsykkel,inntil hun ble byttet ut med et bilde av Jesus, eller var det

16


NOT PRINT READY!

Che Guevara eller kanskje Pete Duel fra Alias Smith &

Jones.Huset er kaldt, vinden knirker i treverket og av og til

smeller det i et rør. Bortsett fra det er det helt stille. Somjulenatt, hellige natt. Men himmelen er hvit, det finnesingen stjerner.

I løpet av natten – mens jeg sover – faller det storemengder snø. På noen timer blir alt hvitt. Ikke skjærendei øynene, som snøen kan være i sterk vintersol. Men hvitt,stille, sporløst, som før solen står opp om morgenen. Dethar gått fra høst til vinter. Jeg fryser, har sovet i klærnemed et ullteppe over meg.

Jeg går trappen ned til mors tomme soverom. Det lyse-grønne tapetet, som hun og en venninne malte for mangeår siden, bølger over veggen, merket av spiker, flekket avavrevne biter limbånd, skjoldet etter en fjernet bokhylle.På gulvet; merker etter enkeltsengen. Hun slipte det dengangen faren min flyttet. Det er ekko-tomt. Jeg stillermeg ved vinduet, slik jeg vet hun stod hver morgen ettergymøvelsene.

Da hun ble syk, ville hun aldri snakke om det, men hunmå ha tenkt at tilværelsen, hva som nå enn hadde skjedd,var fremmed, og at alle rundt henne hadde reist, og at hunikke ante hvem «alle rundt henne» var.

Kanskje tenkte hun at hun snart ville få beskjed. Men såfikk hun ingen beskjed, og ingen kom, selv om hun stodklar. Ingen kom, enda klokken var … klokken var firepå armbåndsuret. Og på kjøkkenet. Hun visste at noen

17


NOT PRINT READY!

skulle hente henne klokken fire, for på et papir haddehun skrevet: «Blir hentet klokken fire. Bursdag. Husk åspørre Cecilie.» Og litt lenger ned på arket: «Har spurtCecilie. Ta på et skjørt og en bluse.» Skjørt og bluse. Detvar akkurat det hun hadde på. Et fint, lysebrunt skjørt,det var kanskje nytt, og en grønn bluse. Men ingen kom.Og ute i hagen snødde det, men ingen kjørte opp hage-gangen, og ingen ringte på. Da husket hun kanskje at hunmåtte komme seg ut, for hun skulle være et sted klokkenfire. Den vissheten fylte henne med gru, for å komme forsent hadde hun aldri gjort. Hun hadde mareritt i våkentilstand, og det eneste hun forstod, var at hun måtte ringe.

– Hvorfor tar du ikke telefonen? Jeg står her og venter.Klokken er ti over fire.

– Om natten, mamma. Den er ti over fire om natten.– Jeg har skrevet at du henter meg klokken fire. Jeg

har skjørt og bluse på. Og gave. Selvfølgelig har jeg kjøptgave. Jeg har vært klar lenge.

– Det er ikke før på søndag, mamma. Nå er det midt pånatten, natt til torsdag. Du har ringt tolv, tretten ganger,du vekker hele huset.

Vekket hun hele huset? Hun hørte ingenting, hun varalene, hun visste ikke engang hvor søsteren hennes var.

For en altoverskyggende redsel.

Jeg snur meg bort fra vinduet og får øye på en skuff inn-til veggen. Den stod i skrivebordet hennes, som er kastet.Skuffen er fylt av papirer. Jeg tar opp noen av dem; eteksamensbevis fra examen artium 1952, og en legeerklæ-

18


NOT PRINT READY!

ring om ryggplager. Sanger til jubileer, konfirmasjoner ogbryllup, og en minnebok med årstallene 1942–1948.

«Når du blir gammel og ingen vil ha deg, så sett deg påtaket og la kråka ta deg.»

Og en bunke med grå kladdeark, heftet sammen meden stor binders.

Jeg setter meg på gulvet og blar i de løse arkene.Kolonner, navn, gjenstander. Det er julens gavelister inummerert rekkefølge. Den første listen er fra 1963, detåret jeg ble født. Den siste fra 2003. Navn jeg kjennergodt, på fettere, kusiner, tanter og onkler. Andre sombare er vage minner om hvite knuter i nakken, mørkeklær, staselige barter. Jeg husker plutselig mennesker jeghar glemt; fru Hansen som vasket huset vårt på begyn-nelsen av 70-tallet, som lot meg rengjøre sammen medhenne mens hun fortalte grove historier. Og de uendeligfreakete, unge naboene som luktet krydder og svette, somgikk nakne om sommeren og leste bøker de ville disku-tere med mor. Og der er mors venninner med sine pussigekallenavn.

På hver side er det kanskje trettifem eller førti navn i denførste kolonnen, det er de mine foreldre ga julegave til. Ineste kolonne står det Elling, broren min, deretter meg,og etter at søsteren min Anne Johanne ble født, fikk hunogså en kolonne der det står hva vi ga til noen av disseslektningene. Og på baksiden; hva foreldrene mine fikk,av hvem. Og hva vi barna hadde fått, helt frem til vi bleatten.

19


NOT PRINT READY!

Alle julegavene har hun skrevet ned. Gjennomtenkt,planlagt, innkjøpt, laget, arvet. Ønsket og fått. Til sam-men må det være noen tusen gaver. Jeg studerer de løsearkene lenge.

I 1965 fikk mor en brodert juleløper av sin tante Kaja, mensjeg, ikke fullt to år gammel, fikk dukkestell. I 1974 ga morKnut Faldbakkens roman Uår til søsteren sin, mens søsterenga henne Erik Dammanns Fremtiden i våre hender.

Jeg husker plutselig hvordan gavene lå ferdig innkjøpteller sydd, strikket, tegnet eller snekret, på bordet i stuenog ventet på julepapir og til/fra-kort. Jeg husker hvordandet var å ta på dem, kjenne konturer av glatt og ru over-flate, lese baksidetekstene på bøkene, kikke på omslagenepå LP-platene.

Jeg tenker: Hva skiller de tingene vi kjærlig tar til oss,fra de gavene vi synes er et åk? Jeg husker den gangen jegfikk en fin glassvase fra et menneske jeg ikke likte. Ube-haget ved tanken på at nå skyldte jeg ham noe vakkert.Det slo meg aldri at jeg bare kunne ignorere gaven.

Følte mor at hun var nødt til å gi så mange julepresan-ger, eller ønsket hun å være den som så alle?

Disse førti sidene med tynne kladdeark inneholder fåidentiske gjenstander. Hver og én av mottakerne har kun-net ta av papiret og forstå at gaven var ment akkuratfor ham eller henne. En vest var strikket med restegarni lyseblått og hvitt, som fargene i sønnens favorittfotbal-lag, Manchester City. Ble vesten en del av hans personligehistoriefortelling, eller ble den kastet og glemt?

20


NOT PRINT READY!

Noen av gavene på listen er arvestykker etter mors eldreslektninger.

Hun brukte tid på forberedelsene, og hadde alltid sinegrunner til at en gave fant sin eier.

Du skal få denne fordi jeg elsker deg, og mine foreldrekjøpte den på sin bryllupsreise til Italia på 1920-tallet. Jeggir deg denne fordi du er datteren min, og den er betaltav min mormors bror Johannes, med blodslit etter arbeidi gullgruvene i California. Fordi jeg kjøpte den i en finbrukthandel, fordi jeg leste den selv som barn og aldriglemte den. Jeg gir deg denne fordi andre vil misunne degden. Jeg gir deg denne fordi jeg har arvet den og ikke vilat den skal forsvinne ut av familien. Jeg gir deg dette fordijeg aldri har brukt det selv. Jeg gir deg denne fordi du harflyttet hjemmefra, og du sa du ønsket deg en slik. Jeg girdeg dette arvestykket fordi min mor er død, og jeg huskerat du likte det.

Det er blitt iskaldt inne. Panelovnene står bare på svakvarme. Ute snør det fortsatt. I 1977 – jeg ser på listen– fikk jeg nye ski, i glassfiber, blå og oransje. Livet påtreski var over.

Jeg savner ikke tiden med treski, jeg savner ikke tungeskistøvler heller. Hvorfor blir jeg likevel så fylt av savn?Fordi det handler om fravær? Om alt jeg har glemt?

Savn har kanskje ikke bare med minner å gjøre, de somdukker frem i ny og ne, ved synet av en gjenstand, en film,eller lyden av en sang, en lukt. Kanskje, tenker jeg, er sav-net der alltid? Var det derfor mor repeterte alle ordtakene

21


NOT PRINT READY!

fra barndommen? Laget fortellinger om foreldrene sine.Var det derfor hun skrev ned alle gavene? Ikke kastet noe.Eller er forklaringen så enkel som at hun ikke ville gi detsamme til noen to år på rad?

Hvordan beskriver jeg savn? Savnet av Høn som svir-rer av stemmer, marianøklebånd i en tinnpokal på bordeti den turkise spisestuen, sykler i oppkjørselen, mor somsukker fordi solen faller så vakkert over gulvet.

En tid jeg selv, i går, bar ut gjennom den blå døren.

Jeg lukker døren og låser.Den hvite enkeltsengen til mor ligger godt synlig på top-

pen av konteineren. Snøen har lagt seg som små spir påsengestolpene.

Jeg husker hvordan jeg pleide å stå i døråpningen nårjeg hadde hatt mareritt. Helt stille, til hun våknet og hvis-ket: «Du får komme oppi.» Den gangen var det to sengerinntil hverandre, og jeg lå på de harde midtplankene. Kas-tet hun fars seng den gangen, på begynnelsen av 80-tallet?Bar hun den ut, hugget den opp? Eller demonterte hunden, satte den i kjelleren og ventet på en anledning til åbære den opp igjen?

Alt man ikke vet om sine foreldre.Noen har festet et nett over konteineren, så ingenting

skal falle ut eller blåse bort.Jeg går baklengs ned mot porten. Den røde grusgangen

er dekket av snø. Idet jeg setter meg i bilen, ser jeg at deter som om et menneske nettopp har kommet, og gått inn.


NOT PRINT READY!

90mm 90mm

211 mm

26 mm135 mm 135 mm

Om Kammerpiken (2011):

«En nydelig liten roman, dette, om en svunnen tid på det kongelige slott.»

Guri Hjeltnes, VG

«Forfatteren bruker små, men presise virkemidler i denne fortellingen, og romanen er blitt et stillferdig og gripende portrett av et uvanlig liv.»


«... et finslipt stykke litteratur.»

turid larsen, DaGsaVisen

Om Himmelstormeren (2007):

«Enger klarer å skape et både nyansert og helhetlig bilde av Ellisif Wessel.»

GaBriel MicHael VosGraff Moro, VG

«Sylskarp portrettkunst.»

anne MeretHe Prinos, aftenposten

«Himmelstormeren gir oss et fascinerende portrett av en kompromissløs kvinne som fortjener å bli husket.»


Cecilie Enger (f. 1963) bor i Asker. Hun jobber som journalist i Dagens Næringsliv ved siden av å være forfatter. Enger debuterte med romanen Nødven-digheten i 1994, og Mors gaver er hennes syvende roman.

Fo

to

: tr

ud

e r

øn

ne

sta

d

C e C i l i e

e N G e RCe

Cil

ie e

NG

eR

MO

RS G

AVe

R

Mo r s g a v e r

R O M A N

En fortelling om lengselen etter å holde tiden fast.

Da Cecilie Engers mor havner på sykehjem, med Alzheimer,

blir barndomshjemmet tømt og solgt i løpet av en helg. Un-

der oppryddingen finner Cecilie morens sirlig nedtegnede

lister over samtlige av familiens julegaver gjennom fire tiår.

Gaver gitt og gaver fått, til og fra mennesker med svært for-

skjellige liv. Med listene som utgangspunkt skriver Cecilie

Enger sin egen families historie, fra slutten av 1800-tallet og

frem til i dag.

Samtidig fortelles en annen historie. I løpet av tiden det tar å

skrive Mors gaver, viskes morens hukommelse og personlighet

gradvis bort.

Documents

Mors gaver