Download pdf - En milliard mennesker mangler mat, hvordan kan vi avskaffe ... · Hva er sult Hva er sult, og hvorfor vokser antallet mennesker som sulter, er spørsmål denne rapporten forsøker

En verden uten sult

En milliard mennesker mangler mat, hvordan kan vi avskaffe sulten?Innhold:

• Sult, den permanente krisa, av Olav Randen

• Hva må til for å utrydde sulten, av Aksel Nærstad

En rapport fra Utviklingsfondet, 2009

En verden uten sult

En milliard mennesker mangler mat, hvordan kan vi avskaffe sulten?

Utgitt av Utviklingsfondet mars 2009

Forfattere: Olav Randen, forlegger og bondeAksel Nærstad, utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfondet

Produksjon/redaktør: Sigurd Jorde

Layout og ombrekk: Tor Otto TollefsenForsidefoto: © Mikkel Østergaard / SamfotoAlle andre foto: Utviklingsfondet

Utviklingsfondet er en uavhengig miljø- og utviklingsorganisasjon. Vi støtter fattige mennesker i deres eget arbeid for å kunne fø seg selv, komme seg ut av fattigdommen og sikre miljøet. Utviklingsfondet har over tretti års erfaring med å kombinere miljø- og utviklingstiltak i konkrete selvhjelpsprosjekter.

Rapporten er gitt ut med støtte frå Norad

ISBN: 978-82-91923-10-9

En verden uten sult!En milliard mennesker mangler mat, hvordan kan vi avskaffe sulten?

Innhold:

• Sult, den permanente krisa, av Olav Randen

• Hva må til for å utrydde sulten, av Aksel Nærstad

En rapport fra Utviklingsfondet, 2009

n 1 milliard mennesker i verden lever under sultegrensen.

n 40 millioner mennesker nye sultende ble skapt av de høye matvareprisene i 2007-2008, på tross av FNs tusenårsmål om å halvere sulten. Finanskrisen vil skape mange millioner nye sultende på grunn av inntektstap.

n Klimakrise og rovdrift på verdens naturressurser skaper store utfordringer for framtidas landbruk.

n Verdens matproduksjon må øke med 50 prosent fram til 2050 for å holde tritt med befolkningsveksten.

n Det er i dag nok mat i verden til at den grunnleggende menneskeretten til nok, sunn og kulturelt akseptabel mat kan oppfylles for alle, til å få slutt på sulten.

n 60 prosent av dem som sulter, produserer selv sin egen mat. Om de hadde produsert nok mat til å fø seg selv, hadde mesteparten av sulten blitt utryddet.

n Det er mulig å avskaffe sulten, hvis man gjennomfører omfattende politiske og strukturelle endringer i verdens matproduksjon.

ForordTallet på mennesker som sulter skal halveres fra 2000 til 2015, har verdens statsledere bestemt i de såkalte Tusenårsmålene. Målsetningen er fin for den ene halvparten, men lover ikke godt for den halvparten som må fortsette å sulte. En utrydding av sulten er den eneste rettferdige målsetningen for verdens befolk-ning. Det er både mulig, rettferdig og en svært god investering å utrydde sulten.

Bare i 2008 økte antallet som sulter med 40 millioner. 963 millioner mennesker var kronisk underernærte på slutten av 2008, ifølge FNs organisasjon for mat og landbruk FAO. Disse beregningene ble gjort før finanskrisen slo inn som verst, vi bør regne med at en milliard mennesker lever uten tilstrekkelig mat. Det er mildt sagt stor avstand mellom mål og virkelighet.

Kampen mot sult går som en rød tråd gjennom hele menneskehetens historie; god og sikker tilgang på mat er grunnlaget for menneskenes sivilisasjon og framgang.

Hva er sult?«Svolt er meir enn smerter i kroppen. Svolt er spedbarn som græt døgna gjen-nom. Det er drøymande barn framfor butikk- og restaurantvindauge», skriver Olav Randen i første del av rapporten. For å løse verdens sultproblemer er det ikke nok å slå fast at sult er mangel på mat. Vi må forstå hvorfor folk mangler mat, hvis vi skal klare å løse verdens sultproblemer. Det siste året har ordet «krise» lyst mot oss fra avisoverskriftene. Verdens befolkning opplever ikke en, men flere kriser på en gang. Krisene henger sammen, og den største krisen av alle er at nærmere en milliard mennesker mangler mat.

Stigende matvarepriser:I 2007 og 2008 økte matvareprisene raskt og kraftig i de fleste land. Stigende pri-ser på basismatvarer fører nødvendigvis til mer sult blant verdens fattige. Dette varifølge FN var hovedårsaken til 40 millioner nye sultende på ett år.

Globale klimaendringer:Avlingene i jordbruket vil synke i takt med stigende temperaturer i tropiske strøk, har FNs klimapanel slått fast. Flere av verdens viktigste elver risikerer å tørke ut deler av året fordi isbreene i Himalaya og Andesfjellene smelter. Fisket vil også bli redusert på grunn av høyere temperaturer og økt syrenivå i verdens-havene. Selv om klimaendringene vil kunne føre til høyere avlinger noen steder på kloden, vil den senke avlingene der flertallet av de fattige bor, i Afrika, Latin-Amerika og Asia.

Energikrise:Oljeprisene skjøt i været i 2008. De høye oljeprisene presset opp prisene på transport, kunstgjødsel og i forlengelsen av dette matprisene. Dessuten har jakten på miljøvennlige alternativer til olje skapt et marked for drivstoff laget av jordbruksprodukter, nemlig biodrivstoff, eller mer presist, agrodrivstoff. Så lenge matmarkedet ikke er regulert, vil bensintanken konkurrere ut de fattige i kampen om maten.

Hva er sult

Hva er sult, og hvorfor vokser antallet mennesker som sulter, er spørsmål denne rapporten forsøker å besvare i første del. Hvordan avskaffe sulten og skape en bærekraftig matpro-duksjon, er det store spørsmålet vi forsøker å besvare i del to.

Finanskrise:Hva den pågående finanskrisen vil koste av arbeidsplasser, statlige utgifter og menneskelig lidelse er det for tidlig å si. Gjennom to krisepakker har den norske regjeringen i midten av februar tilført norsk økonomi og finanssektor 470 milli-arder kroner i håp om å stanse finanskrisen. I USA har myndighetene vedtatt en krisepakke på hele 5300 milliarder kroner. På tross av krisepakkene vil millioner av arbeidsplasser gå tapt over hele verden. Finanskrisen vil med stor sannsynlig-het skyve antallet sultende over en ny terskel på 1 milliard sultende.

All oppmerksomheten rundt de nye krisene skygger for det som er et langt mer omfattende problem: Den permanente krisen det er at en milliard mennesker mangler tilstrekkelig og sunn mat. De sultende ble oversett før finanskrisen slo til, og de kommer til kort når verdens myndigheter forsøker å stanse den øko-nomiske nedgangen.

Denne rapporten ser på de underliggende årsakene til den permanente matkri-sen som rammer rundt hver sjuende person i verden. Hvis ikke verdens matpro-duksjon økes og foredlingen av mat blir bedre, vil denne situasjonen bli verre i årene som kommer i takt med befolkningsøkningen.

Hvordan avskaffe sulten?Å avskaffe sulten er ingen umulig oppgave, tross den dystre utviklingen beskre-vet overfor. Menneskenes kunnskap, erfaring og riktige valg har brakt mange samfunn ut av sult og til velstand. Det er mulig også for den gjenværende mil-liarden med mennesker som savner matsikkerhet.

Politisk vilje, fordeling og bærekraftig matproduksjon er tre stikkord for hva som må til for å sikre mat til alle verdens innbyggere. Politisk vilje er ikke nok i seg selv, gjentatte toppmøter har erklært at sulten skal forsvinne. Verden trenger omfattende politiske endringer og nye politiske strategier hvis vi skal skaffe nok mat til den milliarden som sulter i dag, i tillegg til den nye milliarden munner som befolkningsveksten vil gi oss de neste årene. En slik ny politikk må utar-beides sammen med dem det faktisk gjelder og sette interessene til de fattigste foran interessene til de rike landene og de internasjonale selskapene.

Den andre delen av denne rapporten tar for seg de politiske strategiene som er nødvendige for å oppnå en framtid uten sult. Dyptgående endringer og store kampanjer må formes om vi skal klare å nå våre mål. Derfor er det også nød-vendig med en omfattende debatt om hvordan problemet skal løses. Denne rapporten er Utviklingsfondets bidrag til å belyse problemet og starte en debatt om løsningene som må til.

Aksel Nærstad, Olav Randen og Sigurd Jorde

8

Klimatilpasning: Klimaendringer merkes allerede i land i Sør. Uregelmessig ned-bør, flom og tørke kan få store innvirkninger på matproduksjonen dersom man ikke tilpasser seg de nye forholdene. Nyskapende landbruksmetoder, utvikling av nye og tilpassete matplanter, diversifisering av produksjon, og øking av inn-tektsmuligheter er eksempler på tiltak som kan gjøre individer og lokalsamfunn i stand til å møte klimaendringer. Bærekraftig tilpasning og bruk av naturressurser kan motvirke et fall i matproduksjon.

Treplanting bidrar til å binde jord og fuktighet. Foto: Sigurd Jorde, Guatemala

9

Svolt, den permanente krisa Av Olav Randen

SvoltDet er vanskeleg for oss i det rike Nord å førestelle oss kva svolt eigentleg inne-ber. For det er så fjernt. Sjølv om tal frå FN-organisasjonen for mat og landbruk, FAO, viser at 963 millionar av verdas innbyggjarar levde under sveltegrensa i 2008, finn vi få reportasjar, få intervju om og få skjønlitterære skildringar frå vår tid av svolt. Vi finn i vårt land knapt nok offentlege utgreiingar frå seinare år, forskingsprosjekt, programerklæringar frå politiske parti eller kommentarar frå politikarar.

Om svolten i det heile har ei stemme, er det altså ei kviskring meir enn ei roping. Endå han altså rammar 963 millionar menneske, kvar sjuande av våre medmenneske. Eller truleg endå fleire. Vi kjem attende til at FAO-tala heller er for låge enn for høge.

Svolt er meir enn smerter i kroppen. Svolt er spedbarn som græt døgna gjen-nom. Det er drøymande barn framfor butikk- og restaurantvindauge. Svolt er barn og vaksne i kamp seg imellom og med rotter og rovfuglar om matrestar på søppeldynger. Svolt er stadige konfliktar i familie og samfunn om fordeling av maten. Svolt er dei vanskelegaste av alle val: Skal familien gi mat til dei medlem-mene som treng han mest, eller til dei som har størst sjanse til å overleve? Skal den gravide mora prioritere sine små barn eller seg sjølv og fosteret ho har i ma-gen? Skal åtteåringen sendast på skole for å lære å lese og skrive eller ut i byen som skopussar eller fabrikkarbeidar for å skaffe mat til dei mindre ungane? Skal ungjenta sendast heimanfrå på arbeid eller kanskje i prostitusjon for at familien skal få pengar til mat? Skal ho giftast bort tidlegast råd for at huslyden skal få ein munn mindre å mette?

Svolt er uvisse om framtida. Det er barn som har fått hemma vekst, brote ned motstandskraft og livsenergi på grunn av for lite og einsidig kost, som risikerer å bli blinde på grunn av A-vitaminmangel, fysisk veikare og få svekka immun-forsvar. I Sør-Asia var 46 prosent av barna under 5 år undervektige i 2006, i Afrika sør for Sahara 28 prosent, rapporterer FN.1

Svolt er folk på vandring, folk som må forlate sine og den staden og det landet der dei helst vil bu, i ei fortvila von om ei betre framtid andre stader. FN seier såleis at den mest effektive metoden for å stoppe spreiinga av aids er å gi inn-byggjarane i utsette land mattryggleik.

Svolt pressar folk til desperate handlingar. Eit døme er dei mange tusen nord-afrikanarane som kryssar Middelhavet til Europa, pressa saman i opne båtar, i ei fortvila von om å byggje seg ei ny framtid på andre sida av havet. Røde Kors anslår at 2000 afrikanske flyktningar årleg druknar i Middelhavet.2 Ei av kjel-dene deira er rapportar frå italienske og spanske fiskarar om lik i garna.

HungerfellaForskarar bruker uttrykket the hunger trap, hungerfella. Dei som er svekka av svolt, er i ein vond sirkel av svolt og fattigdom og meir svolt og meir fattigdom.

10

Det blir gjerne sagt at dei fattige har berre si arbeidskraft å leve av. Men den permanent svoltne har knapt nok det. Det blir ofte oppfatta som latskap eller

motvilje mot arbeid, men er i realiteten annleis. Når svolt har vore ein livslang tilstand, som har hemma vekstevna, svekka immunfor-

svaret og gjort den som er ramma, meir sårbar for sjuk-dommar, har det også ramma arbeidsevne og energi.

Svekka fysisk tilstand er vanlegvis synleg, aller mest på kroppslengda. Undersøkingar frå mange

land syner at personar som ser små og forkom-ne ut, har større vanskar med å få arbeid, og at om dei får arbeid, er produktiviteten lågare. Anten dei er i lønns- eller akkordarbeid blir difor utbyttet ofte lågt.3

Det gjeld kroppsarbeid, men er det annleis med kontorarbeid og liknande oppgåver? Ofte

har den som er plaga av kronisk svolt, heller ikkje fått skolegang. Eller om han eller ho var på

skolen, var dei ikkje i stand til å konsentrere seg og dra full nytte av undervisninga. Og svekka fysikk

gjer at problema varar ved i vaksen alder.

Når mattilgangen er usikker, krevst ekstra innsats av familie-medlemene for å få endane til å møtast. Særleg gjeld dette kvin-

nene. Undersøkingar blant fattige landarbeidarar og jordlause i Nepal til dømes viser at kvinnene bruker åtte til ti timar dagleg for å samle brensel, dyrefôr, gras og vatn og for å lage mat.4 All deira tid går med, og dei blir utan høve til å delta i arbeidsliv eller utdanning. Det gjeld også barna. Nauda tvingar foreldra til å setje dei til pass av mindre barn, gjeting av dyr og andre arbeidsoppgåver framfor skolegang.

Når barnemora er underernært, blir barnet vanlegvis også underernært. Barna har låg fødselsvekt, dei får lite av den morsmjølka som gjer at små menneske byggjer opp eit immunforsvar mot mange sjukdommar, og dei får ofte vekst-hemmingar og svekka mental utvikling. Ei underernært mor betyr ikkje berre eit underernært barn, men også svært ofte eit sjukt barn.

I Etiopia har mange førstegongsfødande kvinner døydd dei siste åra. Éi av for-klaringane er at dei sjølve vart fødde under den dramatiske svoltperioden i siste halvdel av 1980-talet. Matmangelen den tid gjorde at gravide mødrer og difor fostera ikkje fekk nok mat. Når dei no har vorte tenåringar eller vaksne, kan dei bli gravide, men har for tronge bekken til at dei er i stand til å føde barn.5

I den grundige publikasjonen Hunger and Health, utgitt av World Food Pro-gramme i 2007, blir kvinners underernæring, særleg i land som India og Bangladesh, skildra som ein vond sirkel: «Det startar når jentebarnet blir fødd, undervektig og underernært. Ho får mindre brystmjølk og mindre næringsrik mat enn broren. Ho får ofte ikkje tilgang til helsevern og utdanning. Ho blir tvinga til å arbeide som barn. Arbeidsbøra aukar etter kvart som ho blir eldre, endåtil når ho blir gravid. Ho blir gifta bort og gravid som ungjente, ofte som tenåring. Ho er undervektig og feilernært når ho føder sine barn, som også blir fødde undervektige og feilernærte. Og slik held det fram.»6

Underernært ved fødsel Får for lite brystmjølk

Sist i matfate

tog

for

litem

atio

ppve

kstenM

åarbeidehardtsombarnGiftoggravidiungalder

Fø

derm

ange

barn

Føde

rundere

rnæ

rte

barn

som

er...

Figur 1: Kvinners vonde sirkel

«Framleis er vi overtydde om at kapplaupet mot svolten kan vinnast, men berre om dei nød-vendige ressursane blir brukte og om politisk vilje og – klarsyn ligg i botnen. Vi deler fullt ut den mest sentrale konklusjonen til FNs tusenårsprosjekt mot svolt: Det er mogeleg.»FAO: The State of Food Insecu-rity in the World 2006, forordet.

«Så å seie ikkje noko framsteg har vorte gjort i arbeidet med å redusere svolten, trass i tilrå-dingane frå regjeringane ved Verdas matkonferanse i 1996 og på nytt med Tusenårsmåla i 2000. Framleis døyr meir enn 6 millionar barn årleg innan dei fyller fem år, på grunn av svolt og svoltrelaterte sjukdommar.»Rapport frå FNs spesialrappor-tør Jean Ziegler til generalfor-samlinga, 27.8.2007.

11

Vegane ut av uføretI det landet eller det området som er råka av svolt, er altså truleg ein stor del av menneska ute av stand til å fungere i vanleg arbeidsliv og til å skaffe seg utdan-ning. Samtidig vil ein større del av innbyggjarane enn i samfunn flest belaste helse- og sosialvesen, ofte også arbeidet mot kriminalitet, og levealderen vil vere stuttare. Vegen ut av svolt er tung og krevjande for ein familie, for eit samfunn og for eit land.

Fordi underernæring først og fremst råkar dei sosialt lågaste i samfunnet, er det også vanlegvis slik at tiltak som fremjar økonomisk vekst og utvikling, i liten grad når fram til desse. Eit land kan oppleve økonomisk vekst samtidig med at svoltproblemet tiltek, slik situasjonen har vore i mange sørasiatiske land det siste tiåret. Dersom svolten skal utryddast, trengst målretta og langsiktige tiltak for å hjelpe dei som er ramma.

Men det er også slik at om eit land eller ein region lykkast i å kome seg ut av hungersituasjonen, vil dei kunne oppnå høgare produksjon, deira innbyggjarar vil få lengre arbeidsliv, og dei vil få mindre sjukdommar og mindre helsepro-blem og difor kunne bruke helsestellet til betre behandling av færre pasientar. Det store framsteget i menneskas kamp for overleving dei siste tiåra er Kinas veg frå fattig og svoltherja land og til eit relativt velståande land. Svolten er langt ifrå utrydda i Kina, men han er vesentleg redusert, frå 194 millionar i 1990-92 og til 150 millionar i 2001-2003.7 Talet på undervektige barn i landet er halvert mellom 1990 og 2006.8

FAO, FNs organisasjon for mat og landbruk, har rekna ut at halvering av svolten i verda vil koste verdssamfunnet 24 milliardar dollar i året, og at verda samtidig ville spare 120 milliardar dollar årleg på det, fem gonger så mykje.

Kronisk under- eller feilernæring gjeld altså minst ein av sju av oss. Og det gjeld barn og unge meir enn vaksne. Dødsårsaker er samansette, og det blir operert med noko ulike tal. Årleg døyr nesten 10 millionar barn under fem år. Den ut-løysande dødsårsaka kan vere diaré, meslingar, lungesjukdommar eller malaria. Men bak ligg ofte svolten, som har svekka dei små kroppane og immunsystema deira. Verdas matprogram i regi av FN (WFP) seier at vel halvparten av dødsfalla, 53 prosent, kjem av svolt. Hadde dei fått tilstrekkeleg, stabil og sunn næring, hadde desse fem millionane unge kunne vorte berga. Fem millionar i året er nesten 14 000 om dagen. 9

Det er ein del uvisse rundt desse tala, blant anna avhengig av korleis forholdet mellom utløysande dødsårsak og grunnleggjande årsaker blir vurdert. Redd Barna til dømes bruker talet 3,5 millionar barn under 5 år som døyr årleg.11

På mange vis har menneska fått det betre dei siste tiåra. Ein stadig større del av oss har lært å lese og skrive, mange sjukdommar er nedkjempa og gjennomsnittleg livs-lengd har auka. Også svolten gjekk attende i ein periode. Men det siste tiåret har talet på underernærte auka att, og i 2007-2008 har svolten auka mykje, blant anna fordi prisen på matvarer har stige. Det blir dyrare å kjøpe

«Ingenting er meir nedverdi-gande enn svolt, spesielt når det er menneskeskapt. Det fører til sinne, sosial oppløysing, dårleg helse og økonomisk nedgang.» FNs generalsekretær Ban Ki-moon i opningsinnlegg på FAO-toppmøtet om mattryggleik, Roma 2008.

Figur 2: Dødsårsaker blant barn under 5

år, verda.10

12

mat, og rike land som gir mathjelp, får mindre mat for hjelpebudsjetta sine.

Ved sida av global oppvarming er massesvolten det største problemet kloden står overfor. Men det er ein viktig skilnad mellom dei to problema. Det er svært vanskeleg å stogge den globale oppvarminga, særleg fordi enorme utslepp alt har funne stad. Svolten er enklare å nedkjempe. Vi har ressursar for å fø alle verdas innbyggjarar. Oppgåva er å mobilisere den klokskapen og handlekrafta som må til.

Om det skjer, vil det gi verda nytt håp og engasjement for å løyse andre oppgå-ver, og då aller mest klimaproblema.

Målsetjinga som fjernar segVerdas matkonferanse i Roma i 1974 vedtok at regjeringane og verdssamfunnet skulle ha som mål å utrydde svolt og feilernæring i løpet av 10 år.13 Slik gjekk det ikkje. Talet på under- og feilernærte i utviklingsland gjekk ned frå 918 mil-lionar i 1969/71 og til 823 millionar i 1990-92.

1969-1971

1979-1981

1990- 1992

1998-2000

2001-2003

2003-2005

2007 2008

I utviklingsland 918 905 823 799 820 832 907

% i utviklingsland 37 28 20 17 17 16 17

I alt 842 840 854 848 923 963

Verdas matkonferanse i Roma i 1996 vedtok eit veikare mål og eit mål med ein lengre tidshorisont, å halvere talet på under- og feilernærte frå 1990-nivået og til 2015, altså frå 842 millionar menneske til 421 millionar. Det første tiåret et-terpå minka talet på underernærte med 3 millionar.

«Vi vil ikke spare noen anstrengelser for å befri våre medmennesker – menn, kvinner og barn – fra den ekstreme fattigdommens uverdige og umenneskelige forhold, som mer enn en milliard mennesker nå er rammet av.» Sitatet er frå slutterklæringa frå millenniumstoppmøtet i New York 6.-8. september 2000, sig-nert av verdas politiske leiarar. Trass den handlingsviljen desse orda syner, var den målsetjinga dei vedtok for kampen mot svolt, veikare enn begge dei føregå-ande: «Vi beslutter innen år 2015 å halvere den andel av verdens befolkning som har en inntekt mindre enn 1 dollar pr dag og den andel mennesker som lider av sult, og, til samme dato, halvere den andel som ikke har tilgang til eller ikke har råd til rent drikkevann.»14

Ei halvering av talet på svoltne ut frå 1990-92-tala ville altså innebere ein nedgang på 421 millionar. Andelen kronisk underernærte utgjorde i 1990 16 prosent. Om andelen skal halverast innan 2015 og vi då har eit folketal på 7,3 milliardar, vil målet vere nådd sjølv om 8 prosent av desse, nesten 600 millionar, framleis lever under sveltegrensa. Såleis innebar tusenårsmålet aksept for 150-200 millionar fleire underernærte enn målsetjinga frå matkonferansen i 1996.

Så langt tyder det meste på at heller ikkje tusenårsmålet blir nådd. Tvert om au-kar talet på underernærte. Den siste tida har også andelen underernærte auka. 963 millionar utgjer meir enn 14 prosent av verdas innbyggjarar, mot 13 prosent i 2003-2005.

Om tusenårsmålet skal realiserast, må talet på underernærte reduserast med 60

«Oppgåva å redusere talet på svoltne med 500 millionar i løpet av dei sju åra som er att til 2015 vil krevje enorme og resolutte globale tiltak og konkrete handlingar.»FAO: The State of Food Inscurity in the World 2008, forordet.

Tabell 1. Kronisk underernærte i verda (millionar) i ulike år. 12

13

millionar i året i perioden 2009-2015. Svolten i verda må ned i eit tempo som manglar historiske sidestykke.

Er tala rette?Det er vanskeleg på grensa til det umoglege å utarbeide nøyaktig talmateriale om mattilgang og svolt. Det beste tilgjengelege materialet er frå FNs organisa-sjon for mat og landbruk, FAO. Det følgjande er ein svært nedkorta presenta-sjon av metodologien dei legg til grunn.15

Talmaterialet om mattilgang/matmangel byggjer på vurdering av 1. samla matproduksjon i eit land eller eit område, handel inn i og ut av landet 2. eller området og tilgjengeleg, lagra mat, alt målt i kaloriar, vurdering av kaloribehovet for innbyggjarane, ut frå korleis dei fordeler seg 3. i aldersgrupper og kjønn,kunnskapar om korleis matforbruket fordeler seg.

FAO innarbeider altså informasjon om variasjon i kosthald og om kjønns- og aldersfordeling i eit samfunn. Grensa for svolt varierer difor mellom 1600 og 2000 kaloriar om dagen. Mange meiner dette er for lågt. Til dømes har land-bruksdepartementet i USA lagt til grunn 2100 kaloriar per person om dagen i sine analysar.16

Éin veikskap ved metoden er at kaloriar ikkje er eit tilstrekkeleg mål for næ-ringsstoff. Ein person kan få i seg eit høgt nok tal kaloriar, men likevel mangle ulike typar næringsstoff som er nødvendige for vekst eller vedlikehald. Det skriv vi meir om i neste delkapittel. Ein annan veikskap ved metoden er at tilgangen på mat kan variere i løpet av eit år. Vi kan ta som døme ein asiatisk landsbygdfa-milie med ris som dominerande kostgrunnlag og normalt tilstrekkelege meng-der. Men eitt år kjem regntida seinare enn normalt, neste risavling blir utsett i tre veker, og familien opplever ein periode med dramatisk svolt.

For å innarbeide opplysningar om dette blir talmaterialet supplert med mate-riale om ernæring og ernæringsstatus, særleg for folk i vekst. Opplysningar om vekt, høgd og alder til barn og unge gir viktig informasjon om dei har fått nok og allsidig kost.

Ein tredje analysemetode er å sjå på personars og hushalds inntekter. Det vanleg brukte målet har vore kjøpeevne som er mindre enn 1 og 2 dollar per dag. Verdsbanken samlar inn materiale om dette for utviklingsland. I 2008 er reknegrunnlaget noko revidert, og 1,25 dollar blir brukt som grensa for ekstrem fattigdom, 2,50 dollar for fattigdom. Dette dreiar seg om kjøpekraftvegne dol-lar (purchasing power parity, PPP-dollar), den pengemengda som må til for å kjøpe ei viss mengd varer og tenester. Mange ekspertar meiner utrekningsmåten ikkje viser det fulle omfanget av fattigdommen. I alle fall er det god grunn til å sjå det slik at dei som har ei inntekt på under 1,25 dollar, vanlegvis lir av svolt eller feilernæring, og at dei som har ei inntekt på under 2,50 dollar, har usikker mattilgang.

1981 1984 1987 1990 1993 1996 1999 2002 2005

- 1,25 § 1896 1808 1720 1813 1795 1656 1696 1603 1377

Utanom Kina 1061 1088 1134 1130 1162 1213 1250 1240 1169

- 2,50 § 2732 2859 2945 3071 3177 3232 3317 3270 3085

Tabell 2. Talet på fattige i millionar, personar med kjøpekraft under 1,25 og under 2,5 dollar.

14

Tabellen16 viser at talet på ekstremt fattige har gått ned gjennom perioden, av den eine grunnen at Kina har gjort store sprang framover. Talet på ekstremt fat-tige utanfor Kina har gått opp. Det same har talet på fattige.

Ein fjerde analysemetode er å samle inn opplysningar om folks oppfatningar av eigen og hushaldets svolt og utryggleik når det gjeld mat. Då styresmaktene i USA midt på 1990-talet spurde innbyggjarane: «Har du eller andre vaksne i hushaldet gått utan mat ein heil dag fordi du/de ikkje hadde nok pengar til mat?» fekk dei det oppsiktsvekkjande svaret at heile 4,2 millionar hushald leid av matmangel iallfall delar av året. Desse opplysningane førde til auka fokus på matmangel i industrialiserte land.

I det følgjande vel vi å leggje FAO-tala til grunn. Desse tala er altså usikre som absolutte tal og mest truleg for låge, men fordi innsamlinga av data skjer etter same metode for kvar treårsperiode, gir dei ein svært god peikepinn for utvik-linga over tid.

Skjult svoltUttrykket skjult svolt, hidden hunger, blir brukt om mangel på vitamin og mi-neral. Vitamin og mineral trengst i små mengder, men dei er likevel avgjerande for helse og vekst. Dei vanlegaste næringsstoffa folk manglar, er A-vitamin, jern, sink, jod og folsyre. I alt rammar skjult svolt minst to milliardar menneske.18

A-vitamin i tilstrekkelege mengder er avgjerande for immunsystemet. Minst 100 millionar barn under fem år lir av mangel på A-vitamin. Alvorleg mangel kan føre til blindheit og at barn oftare døyr av sjukdommar som meslingar, diare og lungebetennelse. Meslingar kan vere livsfarleg for barn som manglar A-vitamin, men er ufarleg for sunne barn.

Jernmangel rammar først og fremst spedbarn, barn i rask vekst og gravide kvin-ner. Jernmangel resulterer i få raude blodlekamar og difor blodmangel. Det fører til låge fødselsvekter, til sein utvikling av tale og motorikk, til redusert lærekapa-sitet og auka fare for lungesjukdommar.

Den beste sikringa mot mangel på vitamin og mineral er sjølvsagt eit variert og næringsrikt kosthald. Men det finst også ei kriseløysing, tilgang på mange mi-kronæringsstoff kan sikrast på enkelt og billig vis. Eit døme er tilsetjing av jern og jod i salt. Tilsetjing av tilstrekkelege mengder av desse stoffa i saltet utgjer ein årleg kostnad på rundt ei krone per person. Jernmangel åleine er årsak til meir enn 800 000 dødsfall årleg.19

Vårt ansvar og våre interesserDet handlar altså om sjudelen av verdas innbyggjarar, og om ein nesten usynleg sjudel. Legg vi anna talmateriale til grunn, kjem vi til at det handlar om endå fleire. Men det handlar samtidig om oss i den rike delen av verda. Om samvit og ansvar for medmenneske, men også om at i ei stadig meir globalisert verd blir dei sveltande meir og meir eit problem for heile kloden. I land etter land høyrer vi at fattige og sveltande protesterer, gjer opprør og krev ei anna fordeling av maten. Og at dei krev å få flytte til land og område med tilgang på mat. Den samanbindinga av kloden som skjer gjennom varehandel, reising og media, gjer at dei som har vore nesten usynlege, vil bli meir og meir synlege i åra som kjem.

Dei siste åra har internasjonal merksemd i aukande grad vorte retta mot land

15

som på engelsk blir kalla failed states, på norsk mislykka eller havarerte statar. Med det meinest land der styresmaktene ikkje sikrar innbyggjarane grunnleg-gjande tenester som mat, utdanning og helsestell og difor også mister legitimi-tet. Dei USA-baserte Fund for Peace og Carnegie Endowment for International Peace utarbeider årlege oversyn over mislykka statar. Høgast på 2006-lista stod Sudan, Irak og Somalia. Noko lenger nede på lista kom Afghanistan, Pakistan, Nigeria og Etiopia.

Svolt farlegare enn TalibanSvolten utgjer eit større trugs-mål mot gjenoppbygginga av Afghanistan enn det opprøret gjer, skriv feltleiar Paul Smyth ved den kjende britiske tan-kesmia Royal United Services Institute, som arbeider mest med forsvarsspørsmål. Vinteren 2007-08 var streng, og rundt 1500 afghanarar svalt i hel. Så kom eit veikt vårregn, sommar-tørke, problem med landbruks-vatning, små avlingar, stigande globale matprisar og restriksjo-nar på kornimport frå gran-nelanda. Medan verdas auge er retta mot terroristisk vald, lir truleg 8,4 millionar afghanarar, tredjeparten av innbyggja-rane, av kronisk og varig svolt. Mange av dei vil søkje hjelp frå FN-styrkane, den nato-leidde ISAF-styrken og eiga regjering for å overleve. Om det interna-sjonale samfunnet ikkje hjelper, kan vi vente at frustrasjon og sinne vil auke i dei gruppene i folket som såg på den interna-sjonale intervensjonen i Afgha-nistan som ein postiv ting, skriv han.20

Bak fokuset på mislykka statar ligg ei erkjenning av at dei er eit problem for heile verdssamfunnet. Vi kan ta arbeidet for å utrydde sjukdommar som døme. Etter verdsomfattande vaksinering kunne Verdas helseorganisasjon WHO i 1979 kunngjere at koppar var utrydda frå kloden. I 1998 lanserte det interna-sjonale samfunnet eit tilsvarande arbeid for å utrydde poliomyelitt. Det har lykkast i dei fleste land, men ikkje i Afghanistan, India, Nigeria og Pakistan, der sjukdommen framleis er endemisk. Derifrå kan smitten spreie seg på nytt til andre land. Med mislykka statar er sjansen for ei poliofri verd redusert, for styresmaktene der er ikkje i stand til og har ikkje legitimitet til å gjennomføre eit vaksinasjonsprogram. Av same grunn er sjansen redusert for å bli kvitt sjuk-dommar som hiv/aids og SARS og dyresjukdommar som fugleinfluensa (som også kan ramme menneske) kugalskap og munn- og klauvsjuke. Eller for å få eit internasjonalt vern av sårbare planter og dyr. Slik er det i heile verdssamfunnets interesse at svolten og dei andre problema i mislykka statar blir nedkjempa, slik at dei mislykka statane kan gå over til å bli fungerande statar.

Eit spørsmål til bør nemnast, sjølv om det går ut over temaet i dette heftet: Kva gjer det med oss i det rike og trygge Vesten at sjudelen av våre medmenneske lever under sveltegrensa? At 10 000 eller kanskje 15 000 barn (sjå side 11) under fem år døyr av svolt og svoltrelaterte sjukdommar kvar einaste dag? At vi i vår del av verda veit at kloden har ressursar, kunnskapar og teknologi som gjer oss i stand til å gjere noko med det, men at vi – eller iallfall våre politiske leiarar – prioriterer eigen velstand, luksus eller konkurranseevne framfor at andre skal overleve? At lovnader frå vår del av verda om å redusere eller løyse problema, gitt på matkonferansar og internasjonale fellesmøte gong på gong, med sjeldne unntak (om eit norsk unntak, sjå neste side) ikkje blir følgde opp slik offentlege vedtak vanlegvis blir følgde, med handlingsplanar, delmål og evalueringar? Dei er i staden uforpliktande lovnader, gløymde av styresmakter i dei fleste land så snart statsleiarane kjem heim att frå dei internasjonale konferansane. Dei er, må ein tru, utforma for å tilfredsstille augneblinkens stemningsbølgje, ikkje for at dei skal få konsekvensar. Kva følgjer får dette for vår tenking, vårt syn på med-menneske og menneskeverd? Og kva følgjer får det for dei andre, dei under og nær sveltegrensa, sitt syn på oss?

Matmangel – normaltilstand i menneskas historie

Den permanente krisaSå langt attende som vi kjenner menneskas historie, har det i dei fleste samfunn vore periodar med matmangel, eller matmangel har vore ein normaltilstand for ein del av innbyggjarane. Menneskas historie er altså historia om ei permanent

16

matkrise frå steinalder til vårt tusenår. Aldri har matproduksjonen vore stor nok og stabil nok og maten vore godt nok fordelt til at alle kunne ete seg mette. Og om det etter eit godt vekstår eller storfiske har vore overflod av mat, har ikkje samfunna hatt lagringsmetodar for å behalde maten til dårlegare tider.

Når vi snakkar om matkriser, tenkjer vi likevel vanlegvis ikkje på det stadige misforholdet mellom mattilgang og –behov, men på konkrete situasjonar der matmangelen har vore spesielt stor. Her vil vi berre stutt gå inn på to slike situa-sjonar:

Den best kjende svoltperioden i Norge var åra før 1814. Etter fleire års avlings-svikt og avsperring gjekk dødstala dramatisk opp. I 1833 i Lofoten og Vesterålen døydde 77 per tusen innbyggjarar, og folketalet minka frå 10 500 til 8 000 i perioden frå 1807 til 1814. I andre distrikt var det nesten like ille. I mange byar lagra kjøpmenn korn i påvente av prisstigning. Katastrofen vart dempa av at bynære bønder gjorte opprør og pressa gjennom at kornlagera skulle opnast. Kornopprør fann stad blant anna i Molde, Trondheim, Kristiansund, Bergen, Kristiansand og Arendal.21

Det irane kallar Den store svolten, An Gorta Mor, oppstod hausten 1845. For småkårsfolk i Irland hadde poteten i hundreåret føreåt vorte den viktigaste matplanta og grunnlaget for folkevekst. Denne hausten hausta dei potetene som vanleg og lagra dei i jordkjellarane. Då dei opna potetbingane att, var potetene svarte og øydelagde. Tørrotesopp hadde kome med setjepoteter frå Sør-Amerika. Med tidlegare tiders seglbåtar tok turen over havet så lang tid, og varmen ved Ekvator var så intens, at soppen ikkje overlevde. Men no hadde dampskipa kome. Overfarten gjekk snøggare, og soppen overlevde turen og vart ein del av europeisk potetproduksjon. Minst ein million menneske svalt i hel, og endå fleire emigrerte. Hadde irane dyrka poteter som i Andesfjella, med varsemd og mangfald, hadde dei truleg unngått eller iallfall dempa katastrofen. Hadde fattigfolk hatt makt til å ta matkornet som irske godseigarar eksporterte til England, hadde dei også unngått katastrofen. Den store svolten var altså ein konsekvens av politikk like mykje som av ein plantesjukdom.

Matkrisa dei siste tiåraDet var først på 1900-talet at menneska utvikla teknikk og innsikt som kunne gjere oss i stand til å produsere, samle og fiske tilstrekkeleg mat, til å distribuere mat dit han trongst mest og til å lagre mat av ulike slag gjennom fleire år, slik at vi kunne ha reservar til dårlegare tider. Kunnskapar om dyrking av fastmark og myr, dyrkingsmaskinar med forbrenningsmotorar, meir effektive planteslag, systematisk avlsarbeid på dyr, kunstgjødsel, pumper drivne med elektrisitet eller bensin for å skaffe vatn til jordbruksvatning og utbygging av transportnett var blant dei tinga som gjorde at landbruksproduksjonen vart langt større. Verdas kornproduksjon auka såleis frå 261 kilo per innbyggjar i 1961 og til 344 kilo per innbyggjar i 1985. I 2006 var produksjonen etter førebels tal 305 kilo per inn-byggjar. 22 (Sjå tabell side 29.) Kornvarer kan lagrast, kjøt og fisk kan tørkast eller saltast, men i førre hundreår vart det også utvikla metodar for langtidslagring av andre matvarer, hermetisering, frysing og vakuumpakking.

I denne perioden auka matproduksjonen snøggare enn folketalet. Alt skulle såleis liggje til rette for at svolten vart redusert eller utrydda.

Globale tal for matmangel er tilgjengelege frå 1969-71 for utviklingsland og for

Norge tok signala på alvor.«Utbyggingen av grunnlaget for velferden i vårt eget land vil ha liten mening om verden rundt oss preges av fattigdom og sult. Den solidaritet vi bygger vårt eget samfunn på, kan ikke stoppe ved landegrensene.» St.meld. 50 (1974-75)

Norge var det første industrilan-det som følgde tilrådinga frå Verdas matkonferanse i 1974 om ein samordna ernærings- og matpolitikk. Det skjedde først og fremst med framlegging og handsaming av Stortingsmel-ding 32 (1975-76): Om ernæ-ringspolitikken.

Denne hadde fire hovudmål: Det skulle stimulerast til eit helsemessig godt kosthald (helsemålet), ernærings- og matforsyningspolitikken skulle følgje tilrådingane frå Verdas matkonferanse (det globale målet), produksjon og forbruk av norske matvarer skulle auke for å styrkje sjølvforsyninga (sjølv-forsyningsmålet), og det skulle leggjast størst vekt på å nytte matressursane i næringssvake strok (distriktsmålet). Dei første åra etterpå vart måla følgde opp med endringar i helse- og landbrukspolitikk. Men etter få år vart spørsmålet så å seie gløymt.

17

perioden etter 1990 også for industriland. I 1969-71 levde 917 millionar men-neske under sveltegrensa.23 Med bakgrunn i desse tala sette Verdas matkonfe-ranse i Roma i 1974 seg som mål at i løpet av eit tiår skulle svolten utryddast. I 1984 skal ingen behøve å gå svolten til sengs, sa USAs dåverande utanriksminis-ter Henry Kissinger.

Gjennom nokre år etterpå såg det ut til at det internasjonale samfunnet skulle føre ein kamp mot svolt, og at svolten ville bli redusert. Tiltak som eit globalt matråd, seinare kalla matprogram, eit fond for internasjonal landbruksutvikling og eit system for global matberedskap, såleis lovnader om årleg bistand på minst 10 millionar tonn korn, gav von om ein global og framgangsrik innsats for å nedkjempe svolten. Snart snudde det. I den marknadstenkinga som dominerte i dei fleste industri-land frå rundt 1980, vart tiltaka for å nedkjempe svolt stadig mindre vesentlege. Talet på menneske under sveltegrensa i utviklingsland gjekk berre sakte ned-over. Frå 1990-talet var det lenge stabilt. Så skjedde ein eksplosjon i 2006-2008. Det skriv vi om i neste kapittel.

Det blir oppgitt noko ulike tal for døde av matmangel, frå 25 000 til 36 000 personar om dagen eller 9 til 13 millionar om året. Tala inne-ber, om vi legg dei lågaste anslaga til grunn, at kvart einaste døgn i tal døde tilsvarar 8-10 gonger dei døde 11. september 2001. Tala inneber at årleg døyr dobbelt så mange menneske som det bur i Norge, av svolt. Og likevel er det lite mediemerksemd rundt at nesten ein milliard menneske lever under sveltegrensa og at to gonger Norges folketal årleg døyr av svolt og svoltrelaterte sjukdommar.

FNs tidlegare spesialrapportør for retten til mat, Jean Ziegler, har skrive boka L´Empire de la honte (Skammens imperium). Han skriv om det stille folkemordet. Han bruker så harde ord fordi kronisk svolt og massedød av svolt finn stad i ei verd med nok mat og ei verd med kunnskapar og fordelingsmetodar for å sikre at alle får mat. Difor er, skriv Ziegler, svolten og massedøden unødvendig.

Svolt i ulike land og verdsdelarOm vi tek for oss land og område, ser vi at det er veldige skilnader i utvikling dei siste tiåra. Enkelte land har lykkast i å redusere svolten mykje, i andre land har situasjonen vorte verre.

Av dei større områda har Latin-Amerika og Karibia oppnådd dei beste resultata dei siste åra. Land som Argentina, Chile, Peru og Uruguay har halvert talet på underernærte. Framgangen er også stor i folkerike land som Brasil og Mexico. Aller verst er situasjonen i Haiti, med 58 prosent av innbyggjarane i 2003-2005 under sveltegrensa.

Asia og Stillehavsområdet viser ei blanding av suksesshistorier og tilbakegangar. Samla sett vart talet på underernærte redusert fram til rundt tusenårsskiftet, så har det auka att med nesten 100 millionar. Land som Thailand, Vietnam og Kina kan vise til store framgangar. Også i India vart svolten redusert i ein periode fram til tusenårsskiftet, no kjem stadig fleire signal om at svolten tiltek. Samla har denne folkerike regionen nesten to tredelar av verdas underernærte.

Figur 3. Treff på Google Norge på finanskrise, klimakrise og matkrise desember 2008.

Finanskrisa

Klimakrisa

Matkrisa

18

1969-71 1979-81 1990-92 1999-2001 2001-03 2003-2005 2007

Latin-Amerika og Karibia

53 (19) 48 (14) 59 (13) 53(10) 52 (10) 45 (8) 51 (9)

Asia og Stillehavs-landa

711 (38) 681 (37) 570 (20) 505 (16) 524 (16) 542 (16) 583 (16)

Midtausten og Nord-Afrika

48 (27) 27 (12) 25 (9) 41(10) 38 (9) 33 (8) 37 (9)

Afrika sør for Sahara

103 (38) 148 (41) 169 (35) 198 (33) 206 (32) 212 (30) 236 (32)

Utviklingsland i alt 917 (35) 905 (28) 823 (20) 798 (17) 820 (17) 832 (16) 907 (17)

Overgangs- og industriland

34 25 16 16

Verda i alt 832 845 848 923

Landa i Midtausten og Nord-Afrika er den delen av den fattige verda der svol-ten herjar minst. Men konfliktar, særleg i Irak og Afghanistan, har gjort at talet på underernærte no stig att. Eit like alvorleg problem er at vasstilgangen minkar mange stader. I Jemen er 6,5 millionar menneske, ein av tre, kronisk underer-nærte.

Mest dramatisk er situasjonen i Afrika sør for Sahara. Der veks folketalet snøgt, med meir enn 200 millionar mellom 1990 og 2005. Talet på underernærte voks i same perioden frå 169 til 212 millionar, altså med 43 millionar men-neske. Dei siste åra har ikkje berre talet, men også andelen underernærte stige. Mest dramatisk er situasjonen i borgarkrigsherja land som Den demokratiske republikken Kongo og Eritrea, med 76 og 68 prosent av innbyggjarane under sveltegrensa i 2003-2005. Prosenten er også høg i mange andre land, såleis 63 i Burundi, 46 i Etiopia, 46 i Angola og 45 i Zambia.25

Tal for underernærte i overgangsland og industriland må utarbeidast ut frå andre grunnlag. Desse landa har vanlegvis tilstrekkeleg mattilgang, men mange innbyggjarar har overflod og andre har for lite. I ein periode frå midt på 1990-talet opererte FAO med tal for desse landa i sine publikasjonar, og dei svinga mellom 20 og 34 millionar for overgangsland og utgjorde om lag 10 mil-lionar for industriland. I sine siste publikasjonar har dei slutta å ta med desse tala. Det er grunn til å tru at svoltproblema er store i mange tidlegare sovjetre-publikkar. Som nemnt tidlegare (side 14) er det også vesentlege svoltproblem i USA.

Den nye matkrisaVinteren 2007-08 ringde alarmklokkene hos alle som følgde den globale mat-situasjonen. Talmaterialet viste gårsdagens og ikkje dagens situasjon. Talet på kronisk svoltne veks, og det veks i raskt tempo. Målsetjingane om å halvere talet på svoltne, eller å halvere andelen svoltne, blir stadig fjernare.

Det kom stadig nye teikn på at matkrisa vart verre og verre. Med dobbelt så dyr kunstgjødsel og vesentleg prisauke på såfrø og andre hjelpemiddel hadde ikkje fattigbønder lenger råd til å oppretthalde produksjonen. Veksande bybefolk-ningar hadde ikkje pengar å betale den dyre maten med, og demonstrasjonar og protestar vart vanlege. Hjelpesendingar frå industriland vart fastsette ut frå tidlegare vedtekne budsjett, og bistandsorganisasjonane fekk kjøpe mindre og mindre mat for dei pengane dei hadde til rådvelde.

Tabell 3. Underernæring i verda i ulike år, millionar menneske og prosent av samla innbyg-gjartal.24

19

I mai 2006 kosta eit tonn gul mais frå USA om lag 160 dollar. I mai 2007 hadde prisen stige til 240 dollar, altså med 50 prosent. Bygg steig i same perioden med 45 prosent, og ris steig frå hausten 2007 til våren 2008 med meir enn 100 pro-sent. Eit tonn thai-ris kosta hausten 2007 i underkant av 400 dollar. Våren 2008 var prisen 900 dollar. Ein nesten tilsvarande priseksplosjon fann stad for andre matvarer det vart handla med på verdsmarknaden.27

Etter det har matprisane gått vesentleg ned att. Ved utgangen av 2008 ligg dei 20-40 prosent over nivået to år sidan.28

Matprisindeks Kjøt Mjølk Korn Oljefrø Sukker

2001 94 100 117 87 72 111

2003 102 105 105 98 105 91

2005 116 121 145 104 109 127

2007 156 121 247 168 174 129

2007 sept 170 124 290 191 190 125

2008 jan 196 126 281 234 250 154

2008 mai 215 142 265 270 280 155

2008 sept 188 140 218 228 209 173

I september 2008 la FAO fram tal på kronisk underernærte i 2007. Dei viste ein vekst på 75 millionar menneske, frå 848 millionar i 2003-2005 og til 923. Tala viste at måla frå matkonferansen i 1996 og like eins tusenårsmålet vart stadig fjernare. I desember kom nye tal for 2008. Dei viser ny vekst på 40 millionar. Det samla talet utgjer no 963 millionar.

Det er verdt å tenkje gjennom at dei siste åras vekst i talet på kronisk under-ernærte har skjedd i ein periode med mindre uro på kloden enn både før og etterpå. Etter at talmaterialet vart innsamla, har vi blant anna hatt ein ny runde av krisa i Kongo og krigen i Georgia. Veksten fann også stad i ein periode med gode avlingsår for dei viktigaste kornslaga kveite, mais og ris, både 2007 og 2008. Og ikkje minst, veksten i talet på kronisk underernærte fann stad før finanskrisa slo inn mot slutten av 2008.

Den nyaste gjennomgangen frå FAO av verdas matsituasjon når dette blir skrive, er frå oktober 2008.29 I Vest- og Sentral-Afrika gjer auka matprisar og redusert kjøpekraft at svoltproblema tiltek, sjølv om styresmakter prøver med mottiltak. Matprisane går noko nedover att, men nivået er framleis langt høgare enn eit år sidan. I Senegal til dømes, der ris er viktigaste kornvara, var prisen dobbelt så høg i juli 2008 som eit år før. I Aust-Afrika har avlingssvikt, konflik-tar og forsyningsproblem gjort matsituasjonen stadig verre. I Somalia har talet på menneske som treng krisehjelp, såleis stige frå 1,8 til 3,25 millionar siste året, 43 prosent av innbyggjarane. I Etiopia er 10 millionar menneske råka av tørke. Problema tiltek i Kenya, Sudan og Uganda. Sørlege Afrika er også ramma av låge avlingar og høge prisar på importert mat, og aller mest Kongo av krig i tillegg. I Asia har avlingane jamt over vore gode, men frå mange land blir det likevel rapportert om alvorleg matmangel, også på grunn av naturkatastrofar som syklonane Nargis i Myanmar (Burma) og Sidr (i Bangladesh) og jordskjelv i Sichuan-provinsen i Kina. Problema er store også i Nord-Korea, Nepal, Iran, Irak, Afghanistan, Filippinane og Sri Lanka. Tadsjikistan er råka av hard tørke på andre året og har behov for meir enn ein halv million tonn importert korn.

Tabell 4. FAOs matprisin-deks 2001-2008.26

20

I Sentral-Amerika og Karibia har veldige regnfall og tropiske stormar øydelagt avlingar og infrastruktur og jamvel rasert mykje matjord.

Om mat- og industrivarerKvifor kom priseksplosjonen på mat? Forklaringane må bli mange.

I åra 2005-2007 vart jordbruket i mange land råka av flaumar og tørke. Verdas kornproduksjon gjekk ned med 3,6 prosent i 2005 og 6,9 prosent i 2006, før den tok seg opp att i 2007 og 2008.30 Nedgangen kom i ein periode med små kornla-ger.

For det andre steig oljeprisane. Sidan 2003 vart dei meir enn tredobla. Det gjorde at både gjødsel- og transportkostnadene skaut i vêret.

For det tredje la den nye marknaden for biodrivstoff beslag på store mengder mais og sukker, men også kveite og palmeolje. Og produksjon av biodrivstoff la beslag på areal som tidlegare hadde vorte nytta til matproduksjon.

For det fjerde forandra forbruksmønsteret seg i land med økonomisk vekst, sær-leg Kina og India, som til saman har 40 prosent av verdas innbyggjarar. Betre økonomi gjorde at dei kjøpte meir mat, og at dei endra kosthaldet til meir kjøt og mjølkeprodukt. Det gjer at meir av verdas korn går til dyrefôr og mindre til menneskeføde. Og når etterspørselen stig, stig også prisen.

Ei femte delforklaring er at spekulasjonsøkonomien for alvor har slått inn også i handelen med matvarer. Mykje er usikkert rundt dette, men FAO skriv at det er grunn til å tru at både det at matprisane blir verande høge og at dei svingar så mykje, har å gjere med at økonomisk spekulasjon med mat har fått eit heilt omfang enn før.31

Men prisane på mat auka ikkje med 20 eller 40 prosent, slik dei gjorde på ein del industriprodukt. Dei eksploderte. For å forklare det må vi sjå på skilnaden mellom industriprodukt og naturprodukt. Vi tenkjer oss ein situasjon der det er mangel på spiker eller mobiltelefonar i verda. I ein kortare periode vil prisane stige, kanskje med 20 eller 40 prosent. I denne perioden tek eigarane av spiker- og telefonfabrikkar inn fleire arbeidarar, dei lèt fabrikkane gå eit skift til, eller dei byggjer fleire fabrikkar. Etter eit år eller to er balansen mellom tilbod og etterspørsel gjenoppretta.

Om det er mangel på naturprodukt som kveite eller mais eller mjølk, finst ikkje den same, enkle vekstmetoden. I matproduksjon stangar vi i staden mot avgren-singar som er absolutte, som har å gjere med at kloden ikkje er større, at til-gangen på matjord er avgrensa og at veksten i biologiske produksjonar når tak. Økologar har rekna ut at menneska legg beslag på minst 40 prosent av klodens fotosyntese, og grensa for kva denne arten kan nytte, går truleg ikkje mykje hø-gare enn det.32 Det meste av verdas matjord blir nytta, anten til matproduksjon eller som hus- og industritomter, vegar og parkeringsplassar. Etterkrigstidas vik-tigaste metode for å produsere meir, å bruke meir kunstgjødsel, gir ikkje lenger effekt i landbruket i industriland flest, for jorda gir ikkje større kornavlingar om bonden pøser på meir gjødsel. Eit areal kan ikkje produsere meir biomasse enn det kombinasjonen av fotosyntese, jordsmonn og næringstilgang gir grunnlag for. Systematisk planteforedling har gjort at mange matplanter har vorte meir effektive, til dømes på det viset at dei består av meir frø eller korn og mindre stilkar og strå, men effekten ser ut til å vere teken ut for dei fleste. Med systema-

21

tisk avlsarbeid har mjølkemengda per ku auka frå 1-2 tonn i året og til 6-8, men der synest også taket liggje. Fôrinntaket hos dyra har også auka, om ikkje så mykje som mjølkemengda.

I staden kjem tilbakeslag. Når kornbonden spesialiserer seg på dei mest effektive sortane, gjerne med såfrø patentert av og kjøpt frå internasjonale agroselskap, kan han oppleve at plantesjukdommar kjem, og at jorda over tid blir arma ut. Høgtytande kyr blir ofte råka av sjukdommar og har stutt levetid. Landbruks-vatning gjer at grunnvassnivået søkk i store delar av verda. Bøndene må grave stadig djupare brønnar, og fleire og fleire blir utan tilgang på vatn.

Det føregåande vil ikkje seie at potensialet for auka matproduksjon er oppbrukt. Som vi kjem attende til, kan viktige framsteg framleis skje, aller mest i Afrika. Men på globalt plan er vekstfasen i ferd med å ta slutt. Hovudvekta framover må i staden leggjast på maksimal, berekraftig utnytting av knappe ressursar og god fordeling av produksjonen.

Denne situasjonen er ikkje dagens marknadsøkonomi i stand til å meistre. Det er altså mogeleg å byggje ein spikerfabrikk til for å gi marknaden nok spiker, men det er ikkje mogeleg på same viset å dyrke meir åkerareal, produsere meir på areala eller få meir mjølk ut av kyr. Difor blir skilnaden mellom litt for mykje og litt for lite enorm. Berre ei aktiv samfunnsstyring nasjonalt og globalt, der marknadsmekanismane blir sette til sides og mangsidig landbruksproduksjon, også på marginale ressursar, blir fremja, (sjå side 25) vil kunne hindre at pris-stigninga blir varig og at veksten i svolten vil halde fram.

Prisutviklinga for olje viser skilnadene mellom industriprodukt og naturpro-dukt. Dei første åra etter tusenårsskiftet kosta eit fat råolje (159 liter) 20-25 dollar. Det var litt for mykje olje. Etter det har oljeprisen eksplodert, fordi det har vorte litt for lite olje, og vist heilt andre svingingar enn til dømes prisen på spiker og mobiltelefonar. Oljen har kosta inntil 150 dollar fatet, og så gått ned att, slik at han i desember 2008 er på mellom 40 og 70 dollar. Priseksplosjonen skjer ikkje primært fordi driftskostnadene har vorte så mykje høgare og heller ikkje fordi Statoil og Exxon ser høvet til å ta ut gigantprofittar. Prisen stig og svingar fordi behovet er større enn tilbodet, og industriens metode, å tilfreds-stille behovet med å setje i gang meir produksjon, ikkje er tilgjengeleg når naturen set grenser.

Vil dei høge matprisane vare?Korn er den viktigaste maten, og kornavlingane auka noko att i 2007 og 2008, med 4,7 og 2,8 prosent. Men framleis ligg verdsmarknadsprisane langt over nivået i 2005-2006. Mykje tyder på at dei kjem til å bli verande på eit høgt nivå.

Det gjeld for det første at overgangen til eit meir kjøtbasert og difor også meir kornkrevjande kosthald i India og særleg Kina truleg vil halde fram. For det andre er det grunn til å rekne med at olje- og difor gjødselprisane vil bli verande på eit høgare nivå, særleg fordi mangelen på olje vil bli meir og meir prekær. For det tredje er det grunn til å rekne med at global oppvarming og andre naturend-ringar fører til nedgang heller enn vekst i mange produksjonar. Det kjem vi tilbake til i neste kapittel. For det fjerde vil truleg stadig meir av landbruksarea-let bli nytta til biodrivstoff.

Mais, kveite og sukker blir omdanna til bioetanol, som erstattar bensin. Kveite, palmeolje og soyaolje blir omdanna til biodiesel, som erstattar fossil diesel. I

22

2008-09 vil truleg nesten 100 millionar tonn mais, av ein produksjon på rundt 700 millionar tonn, bli brukt til bioetanol i USA. Også i Brasil, Malaysia, Indo-nesia og fleire EU-land blir mat i store mengder omdanna til drivstoff. Behovet er umetteleg. Om heile USAs enorme maisavling hadde vorte brukt til bio-etanol, ville det berre dekkje 18 prosent av drivstoff-forbruket i landet. Det går med mellom to og tre kilo mais til ein liter etanol. Fylling av tanken på ein SUV krev like mykje mais som matbehovet til eit menneske i eitt år.33

Dette inneber at vi har fått ein ny konfliktsituasjon inn i matproduksjonen. Verdas fleire milliardar fattige, til dømes meksikanarar med sine tortillas, må konkurrere med verdas 860 millionar bileigarar om kornet. Og bileigarane har den betalingsevna dei fattige manglar.

I vår marknadsstyrte økonomi inneber det også at oljeprisen er i ferd med å av-gjere kornprisen på verdsmarknaden. Når det lønner seg for maisbonden å selje kornet til bioetanol heller enn til menneskeføde, vil han gjere det. Dei som treng maisen til mat, må tilby meir for maisen enn det etanoldestilleria og bilførarane gjer. Dei som ikkje har økonomi til det, må vere utan mais.

Mat, miljø og klima

Dramatiske naturendringarMaldivane utgjer nesten 2000 øyar i Indiahavet. Dei fleste av øyane stikk så vidt over havflata, og havet fløymer ofte over bustader og matjord. Om 100 år kan dei fleste øyane stå under vatn. Nyvald president i republikken Mohammed Nasheed ønskjer no å bruke av landets turistinntekter for å kjøpe eit nytt land-område einkvan stad på kloden. – Vi vil ikkje ende som teltflyktningar viss det verste skulle skje, seier han.34

Kjem det verste til å skje? FNs klimapanel spår ei havstigning på mellom 18 og 59 centimeter i dette hundreåret, dramatisk nok for mange lågtliggjande øysam-funn, men likevel ikkje meir enn at turistlandet Maldivane kan berge stordelen av sine landsbyar og matjord med å byggje dike. Men dei siste åra har is på Grønland, i Vest-Antarktis og på høgfjellsbrear verda over smelta i eit omfang som har overraska alle isforskarar og gjort at dei fryktar at havstigninga vil gå langt snøggare og bli langt meir dramatisk enn det klimapanelet trudde. Liksom presidenten på Maldivane snakkar dei om at det verste kan skje, kanskje i løpet av få hundre år. Om isdekket på Grønland smeltar, vil havnivået stige 7 meter. Om isen på Vest-Antarktis også smeltar, vil stigninga bli 12 meter, ein av ti menneske på kloden bli klimaflyktning og store delar av verdas matjord bli sett under vatn. 35

Ei anna endring er endå nærare. Verda over krympar isbrear. Mest dramatisk er det i Asia. Når breane i Himalaya og på TibetQuinghai-platået smeltar, får ikkje dei store elvane i India og Kina lenger vatn i tørketida. Ved desse store elvane, som Ganges, Huang-elva (Den gule flod) og Chang-elva (Yangtze), er det meste av landbruket avhengig av elvevatn. Til dømes forsyner den veldige Gangotri-breen Ganges med vatn i tørkeperioden. Om breen blir borte, blir Ganges redusert til ei sesongelv, som blir tørrlagd eller berre eit bekkefar sommartid når det er tørke og behovet for vatn er størst.

Dette skjer samtidig med at grunnvassnivået søkk i alle dei store kornprodu-

23

serande landa, Kina, India og USA. Dei store grunnvassdepota blir tappa meir enn dei får tilført nytt vatn. Fleire av bassenga, som det veldige Ogallala-bassen-get i USA og det grunne bassenget under den nordkinesiske sletta, er i hovud-sak fossile vassdepot. Om dei blir tappa, får dei ikkje eller i liten grad tilført nytt vatn. Dei er tømde for alltid, og landbruket blir utan vatningsvatn. Ifølgje rapportar frå Verdsbanken blir det no bora inntil ein kilometers brønnhol etter vatn rundt Beijing, og der som i mange land har tankbiltransport av vatn vorte eit nytt levebrød for bønder.36

Bekymringsmeldingar om grunnvassnivå som søkk og vasskjelder som går tørre, kjem frå land etter land. Fleire land tek i bruk oljeboringsutstyr for å finne vatn. Og vatn blir importert, ikkje så mykje som rennande veske, men i form av korn. Det trengst eit tonn vatn for å produsere ein kilo korn, og mange land vel å bruke sine knappe vassressursar til hushaldningar og industri, samtidig som dei trappar ned eigen matproduksjon og importerer meir korn. Det gjeld mange land i Midtausten og like eins Mexico. Pakistan nærmar seg same situasjonen.

I eit land som Norge kan ei oppvarming gi lengre vekstsesongar og difor noko større avlingar. Det same kan den gjødslinga meir CO2 i lufta utgjer. Men det meste av verdas matproduksjon finn stad i varmare strok. For dei fleste mat-planter ligg den ideelle veksttemperaturen rundt 20 grader Celsius. Ein tommel-fingerregel, dokumentert gjennom ei rekkje undersøkingar, er at for kvar grad temperaturen stig over dette, kan vi vente ein avlingsnedgang på 10 prosent. Særleg sårbar er mais. Ved høge temperaturar visnar trådane som leier pollen-kornet inn til kjernane på kolben, og pollineringa uteblir.

Varmeperiodar kan vere stuttvarige, men likevel få veldige konsekvensar. Var-mebølgja i Mellom-Europa i 2003 førde såleis til maisavlingar 36 prosent under det normale i Italia og fruktavlingar 25 prosent under normalen. Grovfôravlin-gane i Frankrike gjekk ned med 30 prosent.37

Havfisket har stagnert, fordi mange av verdas fiskebestandar er i tilbakegang. Medan det i 1970 vart teke opp 17,3 kilo fisk per innbyggjar, var talet i 2006 14,6.38 Sjølv om det er store skilnader mellom verdas 27 000 fiskeartar og store hol i kunnskapane, tyder det meste på at varmare hav heller vil føre til meir ned-gang enn vekst i fiskebestandane. Dei fleste artar er meir aktive og bruker meir næring for å oppretthalde stoffskiftet i varmt vatn, og dette går ut over både vekst og formeiringsevne. Undersøkingar i ferskvatn som har vorte vesentleg varmare, tyder på at bestandane der går ned. Forsøk med regnbogeørret viser at han veks saktare ved varmare temperaturar.39

Om dei fleste planter, dyr og fiskar har vanskar med å meistre eit varmare og truleg våtare klima, er det ofte annleis for sjukdomsfremjande mikrobar, soppar og insekt. Dei kan vandre til nye område, der dei ofte er utan fiendar og difor spreier seg raskt. Eit døme er virussjukdommen blåtunge, som rammar drøvtyg-gjarar, særleg sau, men også ville hjortedyr. Blåtunge fører til verk og høg feber, ofte også til beinverk og halting. Dødsprosenten kan vere opptil 30. Blåtunge har spreidd seg snøgt nordover i Europa dei siste åra og nådd Sverige. Viruset smittar ikkje mellom dyr, men blir overført frå dyr til dyr av eit lite insekt, svi-knott. Sviknott er på veg nordover med eit varmare klima.40

Det føregåande skisserer berre nokre av problema med matforsyninga. Det handlar ikkje om enkelthendingar eller enkeltfenomen, men om omfattande problemkompleks, slik tabellen under, henta frå FNs klimapanel, illustrerer.

24

Samla sett vil dei truleg føre til sterk nedgang i matforsyninga. Alle verdsdelar vil bli ramma, men aller mest den fattigaste, Afrika, og den mest folkerike, Asia.

Fleire varme og heite dagar, færre kalde dagar og netter over dei fleste landområda

Varmeperiodar/

varmebølgjer

Fleire og sterkare Større regnskyll over dei fleste område

Område råka av tørkeAktiviteten av intense tropiske syklonar aukar

Høgare havnivå

Så å seie sikkert Svært sannsynleg Svært sannsynleg Sannsynleg Sannsynleg Sannsynleg

Auka avlingar i kalde strok, re-duserte avlingar i varme strok, auka insektåtak

Reduserte avlingar i varme strok på grunn av varmes-tress, auka fare for skogbrannar

Skade på planter, jorderosjon, jord som ikkje kan dyrkast pga. over-svømming

Tap av landområde, lågare avlingar, plan-teskadar, fleire døde husdyr, auka brann-fare i landbruket

Avlingsskadar, vindfall av tre, skadar på kor-allrev

Forsalting av vatningsvatn, elvemunningar og ferskvass-system

Utslepp og binding av CO2 Om vi tek utgangspunkt i norske tal, utgjer klimautsleppa frå jordbruket 9 pro-sent av samla utslepp, mest i form av metan og lystgass og vesentleg mindre av CO2.41 I desse tala er ikkje transporten av varer til jordbruket og varer frå jord-bruket til forbrukarane med, og heller ikkje den norske eksportproduksjonen av kunstgjødsel. Det må også nemnast at målt på kaloribasis importerer Norge om lag halvdelen av den maten vi bruker. Vår produksjon basert på importert fôr og like eins vårt forbruk av mat bidreg såleis til store utslepp i andre land.Figur 4. Bidrag til klimautsleppa frå ulike sektorar.

Ifølgje klimapanelet utgjer verdas utslepp av klimagassar frå landbruket 13,5 prosent av alle utslepp og frå skogbruket 17,4 prosent, i alt altså 30,9 prosent eller nesten tredelen.42 Når det gjeld skogbruket, er det viktigaste avskoging av store område. Mest dramatisk er raseringa av regnskog i Amazonas. Regnsko-gen der er like stor som Europa. I 1970 var han enno i hovudsak intakt. No er nesten 20 prosent borte. Skog blir hogd eller brend for å gi trevirke, for å gi plass til gruvedrift og aller mest for landbruk, det vil seie produksjon av mat og bio-drivstoff. Det spørsmålet mange forskarar er opptekne av no, er kvar the tipping point, vendepunktet, er, altså om så mykje skog blir rasert at vidare øydelegging blir uunngåeleg, til dømes fordi skogbotnen blir tørrare og regnskogen meir utsett for brannar etter lynnedslag. Liknande rasering skjer i Kongo-bekkenet og på både den indonesiske og malaysiske delen av Borneo, der palmeplantasjar som produserer olje til biodiesel, har vorte ei vekstnæring.

Når veksten av planter og anna organisk materiale overstig utslepp frå og rot-ning av organisk materiale, blir C02 bunden i naturen. I vår tid med ubalanse mellom utslepp og binding er det avgjerande at vi forvaltar naturen slik at mest mogeleg CO2 blir bunden. Det skjer først og fremst i skogen, i og med at nordle-ge, boreale skogar er i vekst, dels på grunn av skogplanting og -kultivering gjen-nom lang tid, dels fordi landbruk og dyrka område går over til skog, aller mest i Aust-Europa, og dels fordi skogen veks snøggare og skoggrensa stig når klimaet blir varmare. CO2-bindinga i tre og jordbotn i Norge utgjer ifølgje utrekningar frå Statens forurensingstilsyn 27 millionar tonn CO2 i året, halvparten av norske utslepp. 43 CO2-binding skjer også til dømes når beitedyr gjødslar eit grasom-råde, grasveksten tiltek og dette byggjer opp organisk materiale i jordbotnen.

Tabell 5. Klimapanelets pre-sentasjon av konsekvensar for landbruk, skog og økosystem i siste halvdel av hundreåret ved ei temperaturstigning på 1,8 til 4 grader.

25

Matproduksjon som ikkje øydeleggReduserer vi netto klimautslepp med 80 prosent frå dagens nivå, har vi von om å halde temperaturstigninga på under 2 grader.44 80 prosent reduksjon på verds-basis vil bety 90 prosent hos oss, som ligg nær utsleppstoppen.

Når det gjeld produksjon av landbruksmat og andre varer frå landbruket, som ull, skinn og huder frå husdyrhaldet og tømmer frå skogbruket, inneber det at produksjonen så langt råd er må gå føre seg på naturens eigne premissar og med minst mogeleg tilførsel av innsatsfaktorar utanfrå, som kunstgjødsel, kraftfôr og olje. Produksjon av kunstgjødsel er svært energikrevjande. I mange land blir kolkraft brukt. I Norge blir vasskraft nytta, men vasskrafta kan også eksporterast eller nyttast i annan industri. Kunstgjødsel inneheld fosfor, og verdas lager av fosformalm held berre til mellom 50 og 130 års forbruk.45 Meir og meir av ver-das produksjon av kjøt, flesk, mjølk og egg baserer seg på kraftfôr, altså korn, og det meste av kornet kunne også brukast direkte til menneskeføde. I norsk mjøl-keproduksjon er 40 prosent av fôret kraftfôr, i kyllingproduksjon og svinehald oftast 100 prosent. Kraftfôret blir produsert i monokulturar med store mengder kunstgjødsel og sprøytemiddel, og ofte transportert over store delar av kloden.

Det andre omsynet i landbruksproduksjonen er å drive på slike måtar at karbo-nutsleppa frå naturen ikkje aukar. Det viktigaste er å stoppe skogtapet, særleg i tropiske område. Det handlar også om å ta vare på myrlandskap, som maga-sinerer store mengder CO2, og å unngå unødvendig pløying og jordarbeiding. Det handlar om anten å la skogen stå eller å finne driftsmåtar som ikkje opnar landskap og fører til intensivert øydelegging av organisk liv i jorda.

For det tredje må vi fremje naturens karbonbinding. Det handlar om skogplan-ting og skogvekst og om å byggje opp framfor å øydeleggje humuslaget i dyrka jord og beitejord. Særleg gjeld det skogplanting i tropiske område med gode veksttilhøve. Eit planta tre i tropane kan årleg fjerne 50 kilo C02 frå atmosfæren i ein vekstperiode på 20-50 år, eit tre i temperert sone 13 kilo.46

Eit viktig og kontroversielt spørsmål knytt til dette er forholdet mellom me-tanutslepp frå beitedyr og oppbygging av beiteland. Drøvtyggjarar skil ut store mengder av klimagassen metan. Samtidig viser fleire undersøkingar at beiting styrkjer humuslaget og gir ei netto karbonbinding. Dette gjeld beiting i tilpassa omfang, ved overbeiting blir jorda utarma og gir frå seg karbon. 25 prosent av landjorda blir brukt til beite. Ofte er det jord som er for skrinn, for lite fruktbar eller for bratt til at ho kan dyrkast, og beitedyr er avgjerande for mattilgangen i store delar av verda. Enkelte undersøkingar tyder også på at drøvtyggjarar som beitar, skil ut mindre metan enn dei som blir fôra på kraftfôr.47

For det fjerde handlar miljøvennleg matproduksjon om å unngå unødvendig transport av råvarer og mat, altså redusere talet på matmil mest råd. Med vår fortid med overflod av olje har vi bygt opp eit landbruk, særleg i industrilanda, der fôrvarer, kunstgjødsel, husdyr som skal slaktast og produkt som mjølk, kjøt, frukt og grønsaker blir frakta verda over, med trailerar, skip og fly. Spe-sialisering, til dømes dit at Danmark produserer flesket, Tyskland storfekjøtet, Nederland prydplantene og Frankrike kornet for store delar av EU – og at dyra blir køyrde til Spania for slakting – har vore ei målsetjing. Mathandelen inneber ikkje berre eit stort oljeforbruk, men aukar også risikoen for at uønskte organis-mar kan følgje med varene over landegrenser og at det blir vanskeleg eller uråd å spore opp spreiingsvegar, til dømes for salmonellabakteriar. Ofte gjer einsidig

26

produksjon for handel at jorda ikkje får tilbakeført dei reststoffa som ho treng for å kunne vere i hevd framover og produsere planter med vitaminar, mineralar og andre nødvendige stoff, som kunstgjødsla ikkje tilfører. Aller mest gjeld det jord som blir brukt til korndyrking i lang tid.48

Framtidsutsikter

Den nære framtidaMatprisane har gått noko ned att siste halvår 2008. Liksom for olje synest pe-rioden med relativt stabile prisar å vere slutt, prisane svingar månad for månad. Men som nemnt (side 22) har bandet til oljeprisen vorte knytt. Viss det ikkje blir restriksjonar på å omdanne matkorn til olje, er det grunn til å tru at dette bandet blir sterkare i åra som kjem. Det er grunn til å tru at oljeproduksjonen har kulminert. Med dagens oljeforbruk og kjende førekomstar vil kloden ha olje i 30 år til, men stadig dyrare olje å utvinne. Ei vesentleg prisstigning synest sannsynleg når ressursane blir knappare og knappare. Dersom oljeprisen doblar seg, vil prisen på mais og kveite følgje. Dersom bandet mellom olje og mat ikkje blir teke vekk gjennom eit internasjonalt forbod mot å omdanne matplanter til biodrivstoff, må vi difor vente at kornprisane vil følgje oljeprisen framover. Vi må også vente at det nye prisnivået vil smitte til andre matvarer. For markna-dens lov er nådelaus: Når etterspørselen er større enn tilbodet, går prisen opp. Same om etterspørselen gjeld mat for at menneske skal overleve eller mat for at energikrevjande bilar skal kunne køyrast.

Framleis er fattigdom og svolt mest alvorleg på landsbygder i den tredje verda. Det er jordlause landarbeidarar og jordfattige småbrukarar som blir råka har-dast. Dei siste tiåra har byveksten vore rask. I 2008 passerte vi eit vendepunkt, no bur meir enn halvdelen av verdas innbyggjarar i byar. Dei som bur i byar, har endå mindre enn bygdefolk sjanse til å skaffe seg matreservar i knappe tider og er difor avhengige av ei jamn matforsyning utanfrå. Slik gjer urbaniseringa behovet for stabile rammevilkår i form av sikker og tilstrekkeleg matdistribu-sjon større.

Auka matprisar kan kome til å styrke salsdelen av landbruket. Bønder er den største yrkesgruppa i verda, med 40 prosent av dei yrkesaktive, og høgare vareprisar kan både styrke deira økonomi og gi ringverknader til andre delar av verdas bygdesamfunn og til fattige land. Om det kjem til å skje, avheng av at prisane på innsatsfaktorar i landbruket som gjødsel, drivstoff og såfrø, ikkje stig meir enn matprisane. Det avheng endå meir av at det nasjonalt og globalt blir ordningar som kompenserer for ulemper ved å produsere mat på marginale ressursar. Utan slik kompensasjon blir resultatet at salsjordbruk i stor målestokk styrkjer seg på kostnad av smådrift og sjølvforsyningslandbruk.

Finanskrisa og matproduksjonenNår dette blir skrive, i februar 2009, har verda vore inne i ei omfattande fi-nanskrise i fire-fem månader. Børsverdiane er halverte. Arbeidsløysa aukar i dei fleste land. Regjeringar vedtek elleve- og tolvsifra krisepakker for bankar og industri. Det er vanskeleg å spå om kor lenge krisa vil vare og kva for nivå øko-nomien vil vere på om ei stund, men mykje tyder på at økonomien i dei landa som har hatt størst økonomisk styrke, har fått ein knekk han vil ha store vanskar

27

med å kome over. Situasjonen er ekstra dramatisk og usikker fordi finanskrisa kjem samtidig med at behovet for tiltak mot den globale oppvarminga pressar seg fram.

Mykje er altså enno usikkert om krisa, men dette er sikkert: Krisepakkene, låna, støtta, garantiane og stimulansen i form av oppdrag som styresmakter i rike land gir til bankar og industri, må betalast. Og det må skje i ein situasjon der det blir produsert mindre enn før og der dei fleste industrilanda har lite av finansi-elle reservar. Det er grunn til å tru at dei så langt råd vil velte problema over på andre. Det er grunn til å tru at dei offentlege krisepakkene vil føre til at verdiar blir tekne frå fattige meir enn frå rike. Det er grunn til å tru at småkårsfolks kjø-pekraft vil bli redusert, at dette ikkje minst vil ramme matkjøpet deira, at indus-trilands hjelpetiltak overfor fattige land vil bli svekka til fordel for krisepakkene for eiga verksemd og truleg at proteksjonismen i industriland vil tilta.

Andre endringar kan også tenkjast. Det kan tenkjast at dei leiande industrilanda blir varig svekka og at utviklingslanda får større innverknad på global politikk. Det kan som nemnt tenkjast at prisauken på matvarer styrkjer småbønder i den tredje verda, dersom varene deira finn kjøparar. Det kan tenkjast at finanskrisa fører til endringar i økonomien, slik at det i framtida blir lagt meir vekt på det nødvendige og mindre på det som kjem i tillegg.

Dette er mogelege endringar. Det sikre er at krisetiltaka må betalast, og at land flest ser det slik at desse skal betalast av andre enn bankane og dei store indus-triselskapa.

Det trengst 50 prosent meir mat– Vi ble litt overrasket da vi begynte å se på disse tallene, sa departementsråd i landbruks- og matdepartementet Per Harald Grue til bladet Samvirke nyleg.49 Tala som overraska departementsråden, galdt folketalsutviklinga i Norge. I 2030 kan vi ha 20 prosent fleire innbyggjarar og må difor, om ein like stor del av ma-ten skal produserast innanlands, også auke matproduksjonen med 20 prosent.

Vi kan undrast på kvifor strategane innan matforsyning i Norge ikkje har sett på desse tala før, men i staden dei siste tiåra fokusert på overproduksjon og reduk-sjon av arbeidsinnsatsen i landbruket. Vi kan også spørje om dei har sett på tala på verdsnivå. Viss dei ikkje har det, vil overraskinga vekse.

2005 2010 2015 2020 2025 2030 2035 2040 2045 2050

6515 6907 7265 7667 8011 8318 8587 8824 9026 9191

Om vi tek utgangspunkt i medium-prognosen til FNs befolkningsdivisjon, vil kloden i 2050 ha 9,2 milliardar innbyggjarar. Folketalet vil då vekse med 30 millionar i året, men stabilisere seg i løpet av siste halvdel av hundreåret. FN opererer med to prognosar til. Høgvarianten inneber i underkant av 11 milliar-dar i 2050, lågvarianten i underkant av 8 milliardar og ei tidlegare stabilisering.

No er vi 6,7 milliardar menneske på kloden, og folketalet veks med 70 millionar eller vel 1 prosent i året. Av dei 6,7 milliardane lever altså nesten 1 milliard un-der sveltegrensa. Med den skeivfordelinga, den sløsinga og det svinnet som er av mat, produserer verdas bønder og fiskarar og agro- og oppdrettsindustri såleis mat til vel 6 milliardar menneske.

Tabell 6. Verdas folketal 2005-2050 i millionar, FNs medium-prognose.50

28

Om vi tenkjer oss for det første at skeivfordelinga, sløsinga og svinnet held fram i om lag same omfanget som no, og for det andre at målsetjinga om å utrydde svolten blir realisert i løpet av denne perioden, må det produserast nesten 50 prosent meir mat i 2050 enn i dag, dersom mediumvarianten av FNs folketals-prognosar slår til.

Dette må skje i ei framtid der det er grunn til å tru at vilkåra for å produsere mat blir dårlegare heller enn betre, der det blir mindre tilgang på hjelpemiddel som olje og kunstgjødsel og desse blir dyrare, og der klimaet vil endre seg i dis-favør av matproduksjon. Oppgåva er av eit slikt omfang at ho krev full innsats frå alle land for å auke matproduksjonen.

Andre metodar?Kanskje er talet 50 prosent auke i matproduksjonen sett unødvendig høgt. Det finst metodar for å redusere behovet for mat framover.

1. Det er grunn til å arbeide for at befolkningsveksten blir lågare enn til medi-umprognosen til FN. Den lågaste prognosen inneber altså ei utflating av folke-talet på i underkant av 8 milliardar. Det er liten tvil om at land som Kina og Iran har oppnådd større velstand og stabilitet på grunn av aktivt, statleg arbeid for å halde fødselstalet nede. Dette kan vere til inspirasjon også for andre.

Men det er også nødvendig å drøfte kva for delar av verda som er overbefolka, og ikkje sikkert at svaret er dei andre. Vi kan jamføre Storbritannia og Angola. Angola er eit vel så ressursrikt land som Storbritannia. Angola har fem gon-ger så stort areal, rike naturressursar som jordbruksland, fossefall, fisk, olje og jernmalm og eit gunstig klima. Storbritannia har 60 millionar innbyggjarar og Angola 13. Når Angola har så få, er det fordi Vesten har halde landet nede og henta verdiar derifrå til eige bruk. Viss noko av desse landa skal kunne kallast overbefolka, må det vere Storbritannia. Difor bør den industrialiserte verda vere varsam med krav om tiltak for befolkningsregulering hos dei andre.

2. Eit viktig tiltak for å utnytte maten meir effektivt er å gå nedover i nærings-kjeda, ete meir plantekost og mindre kjøt. Indarane bruker i gjennomsnitt 200 kilo korn per innbyggjar. Med ein global kornproduksjon på 2000 millionar tonn har kloden altså tilstrekkeleg korn til 10 milliardar indarar. US-amerika-narane bruker i gjennomsnitt 800 kilo korn, slik at kloden berre har plass til 2,5 milliardar menneske med USAs forbruk. Slik er det ikkje primært fordi US-amerikanarane et meir, endå dei gjer det også, men fordi stordelen av kornet går gjennom dyremagar og blir omdanna til kjøt, flesk, mjølk og egg. Ved denne omdanninga blir femdelen av plantekaloriane til landbruksprodukt, resten blir avfall.52

Kjøtforbruket i USA er på 120 kilo per innbyggjar. Verdsgjennomsnittet ligg på 43 kilo, India har 5 og Bangladesh 4.53 Arbeid for å redusere kjøtforbruket i rike land i retning verdsgjennomsnittet er viktig for å redusere matbehovet. Men det må samtidig nemnast at det synest vere ein universell trend at når vel-standen aukar i eit land, aukar også kjøtforbruket. Det gjer at om vi lykkast med å få ned kjøtforbruket i rike land, må vi samtidig rekne med auka kjøtforbruk i land som tek steget ut av fattigdommen.

3. Omfanget av sløsing, svinn og øydelegging av mat er enormt. Men det finst

Agrar nykolonialismeHausten 2008 kunngjorde det sørkoreanske storselskapet Da-ewoo Logistics at det var ville inngå ei langsiktig leigeavtale om jord med styresmaktene på Madagaskar. Firmaet vil leige ein million hektar på øya for å dyrke mais og 120 000 hektar for å dyrke palmeolje for eigen befolkning. Fleire land med god økonomi og dårleg eller usikker mattil-gang har den siste tida inngått liknande avtalar med fattige land. Særleg gjeld det arabiske land, men også Kina og altså Sør-Korea. Dei reknar med at mattilgangen kan kome til å minke og prisane stige i åra og tiåra som kjem. Difor inngår dei avtalar om leige eller kjøp av jord i andre land, såleis Ukraina, Kasakhstan, Pakistan, Uganda, Etiopia og Sudan. Kjøparane eller leigarane skal bruke jorda til å produsere mat eller andre landbruksvarer til seg sjølve.51

29

ikkje, det vi kjenner til, globale tal for dette. Særleg har sløsing og svinn å gjere med den globale mattransporten med lastebilar, skip og fly. Når forbrukarar i rike land skal ha all verdas matprodukt å velje mellom i butikkhyllene, blir resultatet uunngåeleg at mat i store mengder blir skjemd og må kastast.

Sløsing, svinn og øydelegging av mat handlar om store spørsmål, men også om mange små, som at restaurant- og hotellmat vanlegvis skal ha overdådige porsjonar og at den norske forbrukaren i valfridommens namn skal ha tilgang til kiwi og mango og argentinsk biffkjøt. (Men derimot ikkje lenger til daggamle brød til halv pris. Dei brøda som ikkje går ut til kundane den dagen dei er fer-ske, blir vanlegvis til avfall eller grisemat.)

Sløsing, svinn og øydelegging av mat handlar også om metodar og teknologi for å lagre mat, kornlager utan fukt og skadelege mikroorganismar, jordkjellarar, hermetisering og tilgang til elektrisitet med kjøle- og fryseutstyr, for å nemne noko.

4. Omdanninga av mat, spesielt mais, kveite og sukker, til bioetanol, og like eins omlegginga frå matproduksjon til palmeoljeplantasjar for biodiesel, må ta slutt. Det trengst eit internasjonalt forbod mot biodrivstoff produsert av matplanter eller på jord som eignar seg for matplanter.

Det er på sin plass å arbeide for alle desse tiltaka, og det er von om at arbeidet vil gi vesentlege resultat. Kanskje kan behovet for auka matproduksjon reduse-rast til 40 eller i beste fall 30 prosent? Men inntil konkrete resultat syner seg, bør målet om å auke matproduksjonen med 50 prosent haldast oppe.

Korleis auke matproduksjonen med 50 prosent?Dette spørsmålet blir drøfta grundigare i neste del av denne rapporten. Det følgjande er berre ein liten introduksjon.

1960/61 1970 1980 1990 2000 2006

Korn 805 1087 1418 1779 1861 1994

Per innbyggjar 261 293 319 337 306 305

Kjøt 71 100 136 180 234 276

Per innbyggjar 23,1 27,1 30,7 34,1 38,4 43,0

Fisk (utanom oppdrett) 35 64 68 86 97 96

Per innbyggjar 11,5 17,3 15,3 16,2 15,9 14,6

Oppdrettsfisk 2 4 7 17 46 59

Per innbyggjar 0,7 1,1 1,6 3,2 7,5 8,9

Fram til rundt 1950 skjedde stordelen av veksten i verdas landbruk med at større areal vart tekne i bruk. Då var det meste av verdas dyrkbare areal opp-dyrka. Likevel heldt veksten fram, fordi produktiviteten vart betre. Bruken av kunstgjødsel har vorte nesten tidobla i perioden etterpå, bruken av vatning er mangdobla, matplantene har vorte meir effektive gjennom seleksjon og krys-sing, og det same har husdyra gjennom systematisk avlsarbeid. Særleg har dette skjedd i industrilanda, der landbruket produserer langt meir med mindre arbeidsinnsats. På verdsbasis vart det i 1961 produsert vel 800 millionar tonn korn, no utgjer avlingane om lag 2000 millionar tonn, ein auke på 150 prosent. Kjøtproduksjonen har auka frå 71 millionar tonn til 276 millionar, meir enn 250

Tabell 7. Produksjon av korn og kjøt og fangst av fisk i millionar tonn og kilo per innbyggjar i ulike år.55

30

prosent. Fiskefangstane frå havet har auka frå 35 til 96 millionar tonn.54

I biologiske produksjonar er det ikkje ein konstant vekst, men ein vekst i ein periode inntil taket blir nådd. Og truleg er taket nådd eller nært i dei fleste produksjonar. Om jorda blir gjødsla endå hardare i vår del av verda, gir ho ikkje større avlingar. Om dyra får meir fôr, gir dei ikkje større avdrått. Difor er det ikkje grunn til å tru at matproduksjonen kan auke vesentleg med meir stordrift og agroindustri.

I staden må vi gå motsett veg, ta i bruk mest mogeleg av verdas matareal, men samtidig bruke det på skånsamt vis, og utvikle ein meir mangfaldig matpro-duksjon der heile det produksjonspotensialet naturen kan tilby, blir nytta for å skaffe menneska mat.

Det er vanskeleg å vurdere kor mykje ubrukt jordbruksland som finst. Eit anslag ein ofte møter, er at matjorda kan utvidast med 20 prosent, og då i hovudsak med å ta i bruk savannelandskap og anna beiteland. Mest ledig jord finst i Brasil og i ein del afrikanske land. Også Kina har mykje ledig areal i nord, men det er tørt og avhengig av tørkeresistente planter.56

Det å omdanne naturlandskap til åker er å rokke ved den økologiske balansen. Lester R. Brown skriv, med Amazonas-økologen Philip Fearnside som hovud-kjelde, om det veldige, dyrkbare skoglandskapet Cerrado i sørlege Brasil. Vin-dane frå søraust fraktar med seg nedbør frå Atlanteren inn over Cerrado. Der fell regnet ned. Skogen nyttiggjer seg noko av det, men mykje fordampar att, og driv vidare med vinden inn over Amazonas. Dersom store delar av Cerrado blir dyrka, kan denne mellomlagringa bli broten, og Amazonas får mindre nedbør. Tørke i Amazonas gjer at brannar etter lynnedslag får større spelerom og kan øydeleggje regnskogen. Kanskje står vi altså overfor valet mellom å bevare klo-dens største regnskog og å produsere mat på eit større areal.57

Svært ofte vil det å auke matproduksjonen handle om å ta i bruk att gamle og utprøvde produksjonsmetodar, og gjerne kombinere fleire av dei. Vi kan sjå på nokre døme:

Frå 1970 til i dag er mjølkeproduksjonen i India meir enn firedobla, han har auka frå 21 til 96 millionar tonn, og India er no verdas leiande mjølkeprodusent. Mjølka utgjer ein større verdi enn ris i landet. Gjennomsnittsbuskapen er to kyr. I eit land der proteinmangel har hemma veksten for millionar barn, er det eit veldig framsteg at mjølketilgangen har auka frå under eit halvt glas om dagen i 1970 og til meir enn eitt glas i dag. Det aller meste av denne mjølkeproduksjo-nen er basert på planteavfall, halm av kveite og ris, stenglar av mais og gras frå vegkantar. Difor har veksten i mjølkeproduksjon i svært liten grad gått ut over annan matproduksjon. Ein stor del av mjølkeprodusentane er ikkje jordeigarar, men samlar føde til dyra i allmenningane og kjøper avfall.58

Fiskeoppdrett slik vi kjenner det, skjer med laks og annan rovfisk, som blir fôra med annan fisk og gir lite mat i høve til fôrmengdene. Ifølgje Norges Naturvern-forbund får norsk oppdrettsfisk meir fiskemat til fôr enn vår samla produksjon av menneskemat i sjømatnæringa.61 Men på verdsbasis dominerer planteetande artar, særleg karpe. I Kina skjer karpeoppdrett i polykultur basert på kunn-skapar om økosystema i vatn. Fire artar karpe kan finnast i ein dam, artar som lever av planteplankton, av dyreplankton, av gras og av organisk materiale på botnen. Til saman utgjer dei eit økosystem, der kvar art har sin plass, og dette økosystemet produserer store mengder mat med lite tilført fôr.62

JatrophaJatropha kjem eigentleg frå Mellom-Amerika, men er impor-tert til Afrika og Asia. Stundom blir planten kalla Afrikas løve-tann. Jatropha er ein buskvekst som blir ein eller nokre få meter høg og får frukter på storleik med golfballar. Planten kan vekse på svært skrinn jord. Den treng mykje lys og veks difor ikkje under høgare plantar. Frøa er giftige for både menneske og husdyr. Jatropha er nøysam, tåler tørke, krev lite stell og lite gjødsel og kan leve i femti år. Jatropha kan binde erosjons-utsett jord og bidra til å byggje opp næringsinnhaldet i jorda.Frøa inneheld olje som kan bru-kast som biodiesel. Jatropha-olje kan produserast med enkel og billig teknologi og difor på lokalt plan. Jatropha kan gi olje ikkje berre til forbrenningsmotorar, men også til koking og varme i tropiske land.Eit døme på utnytting av jatrop-ha er at den statlege indiske jernbanen har planta jatropha langs mange av jernbanelin-jene i landet. Dei bruker oljen i diesellokomotiva.63 Jatropha-produksjon i stor målestokk kan også presse vekk viktig matproduksjon. For som plantar flest veks denne planten betre og gir større avkasting i jord av god bonitet enn i skrinn halvørken.

31

Karpeoppdretten, ofte driven saman med landbruk, illustrerer den tenkinga som må leggjast til grunn, at vi ikkje har å gjere med ein og ein art, kveite eller mais eller mjølkekyr, som skal gi størst mogeleg avkasting, men i staden med økosystem som skal gi høgast mogeleg samla matproduksjon. Det er kombina-sjonen av mange produkt og utnytting av alle naturens ressursar som vil sikre oss mat i framtida.

Men ein slik matproduksjon krev langt større arbeidsinnsats enn den spesiali-serte? Sant nok, men i ei verd der mellom 25 og 45 prosent av den arbeidsføre befolkninga ifølgje FN står utanfor arbeidslivet, er det ikkje tilgang på mennes-kes arbeidskraft som er flaskehalsen.64

Landbruk finn stad og må finne stad under svært ulike naturforhold. Mjølke-produsenten på ein mellomeuropeisk storgard kan ha ein effektiv og stor pro-duksjon med mange hundre kyr. Når temperaturen sjeldan kryp under 0 grader, treng ikkje fjøset vinterisolering. Når det ikkje er tele som driv opp meir stein frå jorda, er jorddyrkinga gjort ein gong for alle. Grovfôrmarka og beitemarka ligg rundt fjøs og gardstun, så avstandane blir små. Med stordrift kan han ta i bruk mjølkerobotar og redusere eige arbeid. Både meieri og forbrukarar finst i nærleiken, så avstandar og transportkostnader blir små.

Ein norsk utkantbonde har andre driftsforhold. Dyra må stå inne halve året, og dei treng vinterisolert fjøs og store fôrmengder. Med frost og tele i jorda arbei-

Potetene – den skjulte skattenPoteten kan vekse nesten allstad der det bur folk, såleis opp til nesten 5000 meter over havet i sørlege Peru. Han kan dei fleste stader gi avling på 100 døgn og høver difor framifrå i vekstskifte til dømes med ris, med ei potetavling og ei risavling i året. Han veks ved 10 grader lufttemperatur og ved 30 grader. Opptil 85 % av planten blir mat, mot 50 % av dei mest effektive kornsortane. Poteten er næringsrik og lagringssterk.

Potetdyrking er lite kapitalkrevjande, men svært arbeidskrevjande, og poteten høver difor godt i land med mangel på kapital og overskot på arbeidskraft. Fordi arealbehovet er så lite, høver han også i urban landbruksproduksjon. Og han kan dra nytte av husdyrgjødsel og menneskegjødsel.

Potetdyrkinga aukar raskt i mange utviklingsland. Halvdelen av verdas potetproduksjon skjer no i den tredje verda, mot berre 20 prosent for 20 år sidan. Særleg stor er veksten i Kina og India. I begge landa planlegg styresmaktene meir potetdyrking. Kina har som mål at poteten skal bli ei av landets viktigaste matvarer. India vil doble produksjonen i løpet av dei neste fem til ti åra.

Medan prisen på ulike sortar korn har stige mykje på verdsmarknaden i det siste, har potetprisen halde seg langt meir stabil. Forklaringa er at poteter er lokal vare som i liten grad blir frakta over landegrenser. Det gjer at prisen blir fastsett ut frå lokale produksjonskostnader meir enn ut frå svingingane i den internasjonale merknaden.

18. oktober 2007 vart Det internasjonale potetåret lansert i regi av FN. I 2008 har eit sterkt fokus vorte retta mot potetene og den rolla dei kan spele i verdas matforsyning.

FAO kallar potetene den skjulte skatten. Men fattige land treng hjelp for å utvikle sin potetproduksjon, til forsking, utprøving av setjepoteter, metodar for å halde sjukdommar unna og for å lagre poteter. Og ikkje minst til å få større avlingar. Medan av-lingane i vestlege land er på i gjennomsnitt meir enn 3 tonn per dekar, er dei i Asia, Afrika og Latin-Amerika berre på halvtanna tonn. Eitt av dei spørsmåla som uroar forfattarane av den store oppsummeringsrapporten for potetåret frå FAO, er i kor stor grad finanskrisa set ein stoppar for dette arbeidet.60

1991 1993 1995 1997 1999 2001 2003 20005 2007

I-land 183 199 177 175 266 167 161 160 156

U-land 85 102 109 129 135 146 152 160 165

Verda 268 301 286 303 301 313 313 320 322

Tabell 8: Verdas potetproduksjon i millionar tonn 1991-2007.59

32

der grunnen, og bonden må rydde åker og eng for stein gong på gong. Fôr må sankast på tidkrevjande vis og frå store område. Bonden har rikelege utmarksa-real, men beiting der krev mykje tilsyn og gjerdehald. Avstanden til meieri er stor, og avstanden til forbrukarar endå større.

Men denne norske utkantbonden kan også produsere langt større mengder mat enn den peruanske potetbonden i Puno-provinsen 4-5000 meter over havet, der dei spar opp plattformer av jord til små åkrar, bind dei saman med å plante tre, og grev breie grøfter mellom for å samle og lagre vatnet som blir brukt i potet-lendet i tørketida.

Om vi tek utgangspunkt i at verda må auke matproduksjonen med 50 prosent, trengst ikkje berre den mellomeuropeiske storbonden, men også den norske utkantbonden og endåtil potetprodusentane oppunder himmelen i peruan-ske høgfjell. Difor trengst utjamning mellom dei tre, slik at bonden i tungdrive landbruk får om lag like god betaling for arbeidsinnsatsen sin som bonden i lettdrive landbruk. Viss ikkje, vil det tungdrivne landbruket bli nedlagt.

Dette inneber at eit felles regelverk basert på at produksjonen skal flyte dit for-holda ligg best til rette for produksjon, ikkje kan fungere for matproduksjon. I staden trengst eit regelverk der ein grunntanke er at enkeltland må ha høve til å støtte tungdrive landbruk innanfor sine grenser. Sjå drøftinga av matsuverenitet i neste del.

Men stoppar vi der, blir resultatet at dei landa som har rikeleg med matproduk-sjon, lèt sine tungdrivne produksjonsressursar liggje. Berre med globale støtte- og utjamningsordningar for marginal matproduksjon vil heile klodens potensial for matproduksjon bli teke i bruk.

33

Noter1 United Nations: The Millennium Development Goals Report 2008.2 Røde Kors norske nettsider: Anne-Merethe Pedersen: Vil hjelpe irregulære migranter.

20.5.073 Ei klassisk undersøking er Satyanarayana, K. et al: Body size and work output. Amercan

Journal of Clinical Nutrition 1977. Fleire referansar i The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and health.

4 Kumar, S.K.: Consequences of deforestation for women´s time allocation, agricultural production and nutrition in hill areas of Nepal. International Food Policy Research Insti-tute, Washington D.C. 1988.

5 Munnleg opplysning frå FN-arbeidarar ved FNs befolkningsdivisjon i Etiopia. 6 The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health.7 FAO: The State of Food Insecurity in the World 2006.8 United Nations: The Millennium Development Goals Report 2008.9 The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health10 The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health, basert på

Bryce, J. og fleire, WHO Child Health Epidemiology Reference Group.11 Sjå til dømes The Child Development Index: Save the Children UK 2008.12 FAO: The State of Food and Agriculture 1996; FAO: The State on Food Insecurity in the

World 2006; FAO: The State of Food Insecurity in the World 2008; FAO: Hunger on the rise. Pressemelding 18.9.2008; World Population Prospects: Thje 2006 Revision, Popula-tion Database.

13 ”Mot sult”kampanjen (NORAD) . Norsk ernæring og matforsyning i globalt perspektiv . Udatert, truleg 1977.

14 FN-sambandets nettsider: Tusenårsmålene. Norsk omsetjing, besøkt november 2008.15 Metoden er skildra i detalj i The Sixth World Food Survey, FAO 1996. Ei god fagleg vur-

dering av metodar for måling av svolt og feilernæring finst i John B. Mason: Measuring hunger and malnutrition, www.fao-org/docrep/005/y4249e0d.htm.

16 Rosen, S., S. Shapouri, K. Quanbeck og B. Meade: 2008 Food Security Assessment. Uni-ted States Department of Agriculture.

17 Chen, Chaohua og Martin Ravallion. Policy Research Working Paper 4703. The World Bank, Development Research Group, august 2008.

18 UNICEFs heimesider: Micronutrients – Iodine, Iron and Vitamin A; The World Food Pro-gramme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health.

19 The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health.20 Paul Smyth: Afghanistan – Preventing an Approaching Crisis. Royal United Services

Institute briefing note 31.10.08.21 Dyrvik, Ståle og Ole Feldbæk: Mellom brødre 1789-1830. Aschehougs Norgeshistorie,

bind 7 1996, side 121-122, Dyrvik, Ståle: Norsk historie 1625-1814, Samlaget, Oslo 1999, side 211-212.

22 Worldwatch: Vital Signs 2007-2008.23 22 ”Mot sult”kampanjen (NORAD) . Norsk ernæring og matforsyning i globalt perspek-

tiv . Udatert, truleg 1977.24 FAO: The State of Food and Agriculture 1996.25 Tal frå FAO: The State of Food Insecurity 2008.26 FAO Food Outlook, juni 2008.27 FAO: Food Outlook, juni 2008.28 FAO: Food Outlook, november 2008.29 FAO: Food Emergencies Update, oktober 2008.30 Worldwatch: Vital Signs 2007-2008.31 FAO: The State of Food Insecurity 2008.32 Goodland, Robert, Herman E. Daly og Salah El Serafy: Environmentally sustainable

economic development building on Brundtland, The World Bank 1991.33 Brown; Lester R.: Plan B 3.0. Hvordan redde vår jord. Boksmia 2008.34 Aftenposten 12.11.0835 Sitert frå Brown, Lester R.: Plan B. 3.0, sjå merknad 33. Kjelde McGranahan, Gordon et

al.: ”The Rising Tide: Assessing the Risks of Climate Change and Human Settlements in Low Elevation Coastal Zones.” Environment and Urbanization, vol. 17, april 2007.

34

36 Til dømes Shalizi, Smarak: Adressing China´s Growing Water Shortages and Associated Social and Environmental Consequences. Development Research Group, World Bank 2007.

37 FAO: Climate Change and Food Security. A framework dokument. Roma 2008.38 Worldwatch: Vital Signs 2007-2008. 39 Frå Mathismoen, Arne: Klima. Hva skjer? Font forlag 2007.40 Andersen, Steinar Q: Blåtunge. Veterinærinstituttet 12.11.07; Mattilsynet: Norsk dyre-

helse trues av dyresjukdommen blåtunge. 16.9.08.41 NOU 2006: 18 (Lavutslippsutvalget); Statens forurensingstilsyn: Reduksjon av klimagasser

i Norge. En tiltaksanalyse for 2020, juni 2007.42 IPCC: Climate Change 2007 – mitigation of climate change. Contribution of Working

Group III to the Fourth Assessment Report of IPCC.43 NOU 2006: 18 (Lavutslippsutvalget); Statens forurensingstilsyn: Reduksjon av klimagasser

i Norge. En tiltaksanalyse for 2020, juni 2007.44 Intergovernmental Panel on Climate Change: Climate Change 2007: The Physical

Science Basis.45 Grønlund, Arne: Har vi råvarer til å dekke framtidas gjødselbehov? Bondebladet

4.12.0846 Brown, Lester R, Janet Larsen, Jonathan G. Dorn og Frances C. Moore, Earth Policy Insti-

tute: Time for Plan B, 2008.47 Enkelte resultat frå det EU-grunnlagde forskingsprosjektet Greengrass er å finne på

http://www.2.clermont.inra.fr:80/greengrass/. Sjå også artiklar av Henning Steinfeld med fleire på FAOs heimesider, til dømes ”Livestock and the Environment”.

48 Bright, Chris: Liv på vidvanke, Boksmia 1999.49 Sitert frå bladet Samvirke nr. 11. november 2008.50 World Population Prospects: The 2006 Revision, Population Database.51 Laetitia Clavreul: ”Den agrare nykolonialismen. Le Monde/Dag og Tid 17.10.08; Julian

Borger: ”Rich countries launch great land grab to safeguard food supply.” The Guar-dian 22.11.08.

52 FAOSTAT, november 2008.53 FAOSTAT, november 2008.54 FAOSTAT, november 2008; Worldwatch: Vital Signs 2007-2008.55 FAOSTAT, november 2008; Worldwatch: Vital Signs 2007-2008; FN: World Population

Prospects: The 2006 Revision. Population Database.

56 Smedshaug, Christian Anton: Kan jordbruket fø verden? Oslo 2008, side 47.57 Brown, Lester R.: Plan B 3.0, sjå merknad 33.58 Hemme, Torsten, Otto Garcia og Amit Saha: A Review of Milk Production in India with

Particular Emphasis on Small-Scale Producers. International Farm Comparison Network 2003; Brown, Lester R.: Plan B 3.0. Hvordan redde vår jord; India growth statistics, Milk and Dairy Products, besøkt desember 2008.

59 FAOSTAT, desember 200860 FAO: Food Outlook, november 2008; FAO: New light on a hidden treasure. An end-of-

year review, desember 2008.61 Gunnar Album, Norges Natuvernforbund, pressemelding 7.november 2008.62 Brown, Lester R.: Plan B 3.0. Sjå merknad 33.63 Brown, Lester R.: Plan B 3.0. Sjå merknad 33.64 United Nations: The Millennium Development Goals Report 2008.

35

Deltakende planteforedling: I århundrer har bønder forbedret variasjoner av frø og skapt biologisk mangfold. Mangfoldet har vært deres hovedverktøy for å takle endring i klima eller nye dyrkningsforhold. Deltakende planteforedling utvikler disse praksisene ved å kombinere tradisjonell kunnskap med vitenskape-lig utvikling. Bonden er en nøkkelaktør i hele beslutningsprosessen. Målet med deltakende planteforedling er å bevare det livsviktige genetiske mangfoldet gjennom kontinuerlig bruk («in situ-bevaring») i bondens åker og å sikre såvare som er tilpasset lokale dyrkingsforhold ved at plantesorter krysses og velges ut for en kombinasjon av ønskelige egenskaper.

Planteforedling i Vietnam. Foto: Arvid Solheim, Vietnam

36

Hva må til for å utrydde sulten?Av Aksel NærstadUtviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfondet og koordinator av den interna-sjonale kampanjen More and Better.

SammendragTil tross for at retten til mat er en grunnleggende menneskerett, og til tross for vedtatte målsettinger og erklæringer om å bekjempe sulten, så har antallet men-nesker som sulter økt siden midt på 1990-tallet. Økningen var voldsom i 2007-2008. Da økte antallet som sulter med mer enn 100 millioner mennesker.

Det er mange årsaker til sult, men det er først og fremst politiske årsaker, og det er nødvendig med politiske endringer for å utrydde sulten. Mye av matpro-duksjonen er ikke bærekraftig. Klimaendringene øker sårbarheten for matpro-duksjonen ytterligere. Det er derfor nødvendig å sette inn tiltak for å stoppe klimaendringene og ta vare på naturressursene for å sikre matproduksjonen på lang sikt.

Selv om utviklingen av sulten gir et dystert bilde, er det mye positivt å bygge på både når det gjelder bærekraftig matproduksjon og politikk. Ikke minst gir utviklingen av og støtte til matsuverenitet håp om en annen utvikling enn den som har dominert mat- og landbrukspolitikken internasjonalt og i de fleste land de siste tiårene. 1

For å gjennomføre de politiske endringene og tiltakene som er nødvendig for å bekjempe sult, er det nødvendig å styrke det folkelige presset på myndighetene både nasjonalt og internasjonalt. Det er spesielt viktig å styrke bondeorganisa-sjonene og andre organisasjoner for matprodusentene i utviklingsland.

Det er nødvendig med både umiddelbare, kortsiktige tiltak og langsiktige tiltak for å bekjempe sult. Her er noen av tiltakene det tas til orde for i denne artik-kelen:

Landbruk og landsbygdutvikling må bli gitt høy prioritet i utviklingsland •og i utviklingshjelp. Det må brukes mer penger på å støtte landbruket i utviklingsland.Statlige støtteordninger og veiledningstjenester for småbønder i utvi-•klingsland må gjeninnføres eller styrkes, og støttes gjennom internasjonal bistand. Nasjonale og internasjonale reguleringer av produksjon og priser på land-•bruksvarer må gjennomføres. Det må satses på agro-økologisk og andre former for bærekraftig småskala •landbruk, ikke et industrielt storskalalandbruk.Statlige matlagre må bygges opp igjen. Slike lagre er viktige både for å sikre •befolkningen i utviklingsland mat i krisesituasjoner, og for å stabilisere prisene på verdensmarkedet. Det bør innføres gratis skolemåltider basert på lokalprodusert mat i utvi-•klingsland.

37

Sosiale sikkerhetsnett og program som kan sikre mat til dem som ikke har •inntekt eller produserer nok mat til eget behov, må utbygges. Rike land må foreta gjeldsslette og tilbakebetaling av økologisk gjeld og •skadeerstatning. Landbruksreformer må gjennomføres og såkalt landgrabbing og utvidelse •av industriell produksjon av agrodrivstoff (biodrivstoff fra jordbrukspro-dukter) må stoppes.De multinasjonale selskapene innen mat og landbruk må fratas makt. •Det er nødvendig med nye regler for internasjonal handel med mat, og mat •og landbruk må tas ut av Verdens handelsorganisasjon (WTO)FN-institusjonene for mat og landbruk må reformeres � FAO, IFAD, WFP •og CGIAR bør slås sammen.Regjeringene både i rike og fattige land må stilles til ansvar for brudd på •retten til mat.Matsuverenitet må bli anerkjent og implementert•En helhetlig utvikling av samfunnet i utviklingsland er nødvendig for å •utrydde sult og fattigdom og for å sikre miljøet på lang sikt.

InnledningRetten til nok og sunn mat er en grunnleggende menneskerett. Men en milliard mennesker sulter, og hver dag dør 25 000 til 35 000 mennesker av sult og sultre-laterte årsaker. Det er uutholdelig og fullstendig uakseptabelt. Verdens regjerin-ger, både i fattige og rike land, og internasjonale institusjoner og organisasjoner har sviktet sine forpliktelser. I 1974 vedtok FNs mattoppmøte å utrydde sulten på ti år, men i 1984 var det mer enn 800 millioner mennesker som sultet. FNs mattoppmøte i 1996 vedtok å halvere antallet mennesker som sulter, fram til 2015. Men i stedet for at tallet reduseres til 400 millioner som sulter i 2015, vil det sannsynligvis øke til 1,2 milliarder. I 2007-2008 økte antallet som sulter med mer enn 100 millioner mennesker, i hovedsak på grunn av høye matpriser.2

Det er flere årsaker til at folk sulter, og vi skal være forsiktige med å forenkle problemene med å utrydde sulten. Til sjuende og sist er det likevel et spørsmål om politikk og maktforhold. Internasjonale institusjoner og de fleste regjeringer har ikke bare sviktet kampen mot sult, de har ført en politikk som har skapt og opprettholdt sulten. Det er behov for grunnleggende endringer i den rådende politikken for mat, landbruk og sosiale sikkerhetsnett, men også på enda breiere basis � politikken for hele samfunnsutviklingen og for forholdet mellom rike og fattige land, mellom ulike klasser og grupper, og mellom folk og selskaper.

Det er nødvendig å se på hva som må gjøres for å utrydde sulten så raskt som mulig. Samtidig må vi se på matproduksjonen i et langsiktig perspektiv, i evig-hetens perspektiv. Mye av matproduksjonen foregår i dag på en måte som ikke er bærekraftig. Grunnlaget for framtidig matproduksjon ødelegges blant annet ved reduksjon av det biologiske mangfoldet og utpining av jord ved overfor-bruk av kunstgjødsel, kjemiske sprøytemidler og vann. Klimaendringene utgjør likevel den største trusselen for framtidig matproduksjon, og det er nødvendig både å stoppe klimaendringene og å sette inn tiltak for at småbønder over hele verden kan tilpasse seg de klimaendringene som nå skjer.

Det er nødvendig å gå inn på følgende fem forhold når det legges opp politikk mot sult:

38

Det er nok mat i verden til at den grunnleggende menneskeretten til nok, •sunn og kulturelt akseptabel mat kan oppfylles for alle, til å få slutt på sul-ten. Sett i global målestokk er det ikke nødvendig å øke matproduksjonen for å få slutt på sulten som finnes nå. Hva er det da som må til?Ca 60 prosent av dem som sulter, er matprodusenter og deres familier. Om •de hadde produsert nok mat til å fø seg selv, hadde mesteparten av sulten blitt utryddet. Hvordan skal deres matproduksjon raskt kunne økes på en bærekraftig måte?Det er behov for å øke matproduksjonen i årene framover for å fø en vok-•sende befolkning, og på grunn av endret matforbruk som velstandsøkning i en del fattige land fører til, med 50-60 prosent mellom år 2000 og 2030.3 Hvilke tiltak trengs for å sikre en slik økning uten at det undergraver mu-lighetene for framtidig bærekraftig matproduksjon?

Biologisk mangfold: Fordi de fleste fattige bor i rurale områder og er avhengig av

jordbruk og skoger, er mangfoldet der en nøkkelfaktor for dem. Mangfold i jordbru-

ket er en av de mest verdifulle ressursene bønder forvalter, spesielt i utviklingsland.

Matplanter finnes i spesielle variasjoner som sikrer tilpasning til forskjellig klima og

jordbrukssystemer, gir oss et mangfold av smaker og hjelper oss å møte etterspør-

sel i markedet. Sikring av det biologiske mangfoldet i jordbruket er en god strategi

for å gjøre bønder mer tilpasningsdyktige for klimaendringer. Småbønder som kun

dyrker en eller to planter blir svært sårbare for ustabilt vær, som tørke og forsinket

regntid. Hvis man derimot tar vare på og dyrker et mangfold av lokale sorter og

vekster er man tryggere overfor eventuelle endringer i klima.

Bønder har de siste 10 000 år dyrket fram et utrolig antall matplanter, her er ulike krydder fra et marked.

39

Det er behov for å legge om store deler av matproduksjonen, fordi den •foregår på en måte som ikke er bærekraftig. Grunnlaget for mye av den framtidige matproduksjonen ødelegges. Hvordan kan og bør en bærekraftig matproduksjon skje?Det er nødvendig å stoppe klimaendringene og sette i verk omfattende •tiltak for at bønder og andre matprodusenter skal kunne tilpasse seg de klimaendringene som skjer. Hva må gjøres for å stoppe klimaendringene og hvilke tilpasningstiltak trengs?

Mye positivt å bygge på Sulten og matproduksjon som ødelegger naturressursgrunnlaget for framtidig matproduksjon, danner et dystert og skremmende bilde. Det er likevel mye positivt å bygge på. Hundrevis av millioner småbønder over hele verden dyrker mat på miljømessig bærekraftige måter. Pastoralister (beitebrukere) utnytter og tar vare på marginale naturressurser og bidrar vesentlig til matforsyningen i store deler av verden. Kystfiskere over hele verden høster av havets ressurser uten å svekke havets produksjonsevne eller fiske ned fiskeslag. Det er mulig å doble matproduksjonen i Afrika og for svært mange småbrukere i andre deler av verden gjennom enkle og billige økologiske metoder. Og det er mulig å legge om det miljøskadelige, høyinnsatsbaserte industrilandbruket til et bærekraftig, mer mangsidig og produktivt landbruk som løser problemene vi har skissert tidligere i denne artikkelen.

Det er mange gode eksempler på hvordan lokal, nasjonal og regional handel kan bidra til å styrke matproduksjon og småbøndenes levekår. Program for å bekjempe sulten i Brasil gjennom sosiale sikkerhetssystemer og i deler av India gjennom garantert arbeidsinntekt har vært meget vellykket. Småbønder har vist en stor evne til å tilpasse seg klimaendringer. Det er utviklet et politisk ramme-verk for en alternativ og bærekraftig mat- og landbrukspolitikk basert på grunn-tanken om matsuverenitet. Og ikke minst: Det finnes store sosiale bevegelser, blant annet den globale bondebevegelsen la Via Campesina, som organiserer folk på grasrota og som slåss for en annen politikk enn den som dominerer dagens verden. Det er grunn til å være optimistisk!

Planer og erklæringer fra regjeringer og internasjonale institusjoner, men sulten har økt Det mangler ikke planer og erklæringer fra internasjonale institusjoner og re-gjeringer for å bekjempe sult. I samband med energi- og matkrisa på begynnelsen av 1970-tallet vedtok FNs mattoppmøte i 1974 å utrydde sulten i løpet av 10 år, FNs arbeid med mat og landbruk ble splittet opp i flere nye institusjoner, og World Food Council ble opprettet for å styrke kampen mot sult. Men reduksjonen i antallet som sulter var lav gjennom 1970- og 80-tallet, og fra midt på 1990-tallet har antallet vokst. World Food Council ble stille gravlagt midt på 1990-tallet.

FNs mattoppmøte i 1996 vedtok en 30 siders handlingsplan for �matsikkerhet på individ-, husholdnings-, nasjonalt og globalt nivå�.4 Oppfølgingskonferan-sen i 2002, World Food Summit – five years later, vedtok en egen erklæring 5, det ble i etterkant av konferansen utviklet et program for å bekjempe sult 6, og en internasjonal allianse mot sult ble opprettet.7 Anti-sult programmet slo fast

40

at «Det mangler ikke kunnskap om hvordan sulten skal bekjempes.» 8 Sulten har imidlertid økt hvert år etter toppmøtet, anti-sult programmet ble ikke fulgt opp i praksis, og den internasjonale alliansen mot sult må vurderes som en total fiasko.

På slutten av 2007 la Verdensbanken fram sin første omfattende rapport om landbruksutvikling på mer enn 20 år, World Development Report 2008; Agricul-ture for Development.9 I rapporten kan alle finne noe de er enig i, for den har deler som er totalt motstridende. Hovedkonklusjonen er imidlertid at det trengs mer av den medisinen som er i ferd med å ta livet av pasienten, mer markedsli-beralisme, mer satsing på internasjonale handel med mat, mer bruk av hybrid-frø, kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler og mer makt til storselskapene.

I forbindelse med matkrisa i 2007-2008 satte FNs generalsekretær ned en høynivåkommisjonbestående av representanter for FN-organisasjoner, Verdens-banken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO), men uten representanter for bondeorganisasjoner, fiskerorganisasjoner eller andre sosiale bevegelser. 10 Denne høynivåkommisjonen utviklet et omfat-tende rammeverk for handling, som nå danner grunnlaget for politikken og tiltakene for de fleste internasjonale institusjoner og svært mange regjeringer. 11 Rammeverket er kontroversielt blant sosiale bevegelser og frivillige organisa-sjoner. De fleste er enige om at det inneholder mye bra, men samtidig tas det til orde for å forsterke politikk som har ført til mer sult og miljøproblemer. Planen er på mange måter en konkretisering av Verdensbankens rapport.

Slutterklæringen fra FN-toppmøtet om matsikkerhet, biodrivstoff og klimaend-ringer som ble holdt i Roma i juni 2008, la mindre vekt på storindustri og in-dustrielt landbruk enn mange fryktet. 12 Når det gjelder handel, ble den imidler-tid betydelig verre enn det mange av oss var redde for på forhånd. Erklæringen tar til orde for mer frihandel, og går lenger enn det som står i erklæringer fra toppmøter i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Selv om erklæringen under-streker behovet for bærekraftig utvikling, er det ingen konkrete tiltak for å snu utviklingen i en slik retning.

Under FN-toppmøtet i juni 2008 tok Frankrikes president Nicolas Sarkozy til orde for et nytt initiativ,The Global Partnership for Agriculture and Food. Det ble kort tid etterpå støttet av G8-landene, og ble så fulgt videre opp av den spanske regjeringen med en meget dårlig forberedt høynivåkonferanse i Madrid 26-27. januar 2009, der det ble foreslått å opprette An Inclusive Global Partnership on Agriculture and Food Security (GPAFS ) basert på rammeverket fra FNs høyni-vågruppe. 13

Nye initiativer i kampen mot sult er absolutt nødvendig, men initiativet fra Sarkozy, den spanske regjeringen og G8-landene vil gjøre vondt verre om de blir gjennomført. Det vil ta initiativ og ansvar for matkrisa vekk fra FNs orga-nisasjon for mat og landbruk, FAO, som har arbeidet for matsikkerhet som sitt hovedmandat og som er styrt av medlemslandene. Makt vil bli flyttet over til et samarbeidsorgan av land, FN-institusjoner, storselskaper, private stiftelser og frivillige organisasjoner. Sosiale bevegelser som arbeider med mat og land-bruk, har lenge arbeidet mot at ansvaret og makta over internasjonal mat- og landbrukspolitikk flyttes vekk fra FNs faginstitusjoner i Roma og over til slike løsrevne grupper, ofte med tilhold i New York. Det er nå behov for å styrke FN-institusjonene for mat og landbruk, sette i gang en prosess for å slå dem sam-

41

men, og øke innflytelsen til bondeorganisasjoner og andre sosiale bevegelser.

Selv om alle erklæringene og programmene som er vedtatt av ulike internasjo-nale institusjoner og toppmøter, inneholder viktige positive tiltak for å bekjem-pe sult, så har ingen av dem tatt et oppgjør med eller gått imot den politikken og de maktforholdene som har skapt og opprettholdt sult og fattigdom gjennom de siste tiårene. En markedsliberalistisk politikk med privatisering, mindre poli-tisk styring og mer makt til storselskapene og markedskreftene har dominert internasjonal politikk for økonomi, landbruk og handel siden begynnelsen av 1980-tallet. Sosiale velferdsordninger og statlige ordninger for å støtte fattige matprodusenter ble fjernet, import av subsidierte varer fra rike land utkonkur-rerte lokale matprodusenter, og privatiseringen økte utgiftene til de fattige for nødvendige tjenester. Denne politikken har økt forskjellene mellom rike og fattige og gjort det vanskeligere for de fattige å komme ut av fattigdommen. Det er hovedårsaken til at antallet som sulter, begynte å øke igjen midt på 1990-tal-let etter å ha gått ned i et par tiår. Samtidig har både det store flertallet av de fattigste utviklingslandene og utviklingslandene samlet gått fra å være netto mateksportører til å bli netto matimportører.

Alternativer finnes og fremmesSosiale bevegelser over hele verden har slåss hardt for bedre liv, for å sikre mil-jøet og for å bekjempe sult og fattigdom, imot den markedsliberalistiske politik-ken, mot storselskaper, store jordeiere og regjeringer som bidrar til å øke sult, fattigdom og miljøproblemer. Disse bevegelsene har utviklet alternativ politikk og praksis som gir håp om at den langsiktige matkrisa kan unngås. Parallelt med FNs mattoppmøte i 1996 ble det avholdt en stor konferanse for so-siale bevegelser og frivillige organisasjoner. Det var første gangen matsuverenitet (se side 44 og side 55) ble lansert internasjonalt som et alternativt rammeverk til den rådende politikken. Det var den globale bondebevegelsen Via Campesina som fremmet matsuverenitet. I årene etter har stadig flere organisasjoner og folkelige bevegelser sluttet opp om og utviklet hva matsuverenitet skal innebære. Matsuverenitet er utviklet til et helhetlig, alternativt rammeverk som det store flertallet av organisasjoner og bevegelser som arbeider med mat, landbruk og sult slutter opp om og aktivt fremmer.

I 2001 ble det avholdt en stor konferanse på Cuba under navnet World Forum on Food Sovereignty med deltakere fra store deler av verden. Slutterklærin-gen fra møtet streker opp grunntrekkene for en alternativ politikk for mat og landbruk. Parallelt med FN-toppmøtet i 2002 deltok ca 600 sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner på Forum for Food Sovereignty. Der det ble vedtatt en skarp uttalelse mot den dominerende politikken og et omfattende program for å fremme matsuverenitet for å få slutt på sult og fattigdom.14

En sterkere allianse og politisk plattform for matsuverenitet kom ut av konfe-ransen Nyéléni 2007 Forum for Food Sovereignty i Mali i 2007.15 Mer enn 500 delegater fra 98 land deltok. Det var representanter for bønder, fiskere, pasto-ralister, urfolk, forbrukere, arbeider, immigrantarbeidere, miljøorganisasjoner, kvinneorganisasjoner, ungdom og utviklingsorganisasjoner. Dette forumet vide-reutviklet politikken for matsuverenitet, bygde allianser mellom ulike grupper og la planer for kampen for matsuverenitet.

Samtidig med FN-toppmøtet i Roma i juni 2008 om matsikkerhet, biodrivstoff

42

og klimaendringer ble det nok en gang gjennomført en parallell konferanse for sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner, arrangert av International Plan-ning Committee for Food Sovereignty (IPC) under navnet Terra Preta.16 Oppro-pet fra mer enn 600 organisasjoner i forkant av konferansen 17 og dokumentene fra konferansen 18 staker opp en helt annen kurs enn den som regjeringene samlet seg om under FN-toppmøtet.

Et dokument til er verdt å nevne i denne summariske gjennomgangen. More and Better er en internasjonal kampanje og nettverk for støtte til landbruket og landsbygdutvikling for å bekjempe sult og fattigdom.19 Dette globale nettverket omfatter begge de to globale bondeorganisasjonene og de to globale fiskerorga-nisasjonene, regionale bondeorganisasjoner, internasjonale utviklingsorgani-sasjoners og lokale og nasjonale organisasjoner i ca 50 land. More and Better-kampanjen har utviklet noen felles prinsipper for hva som er god støtte til landbruket. 20 Disse relativt generelle prinsippene har vært nyttige i arbeidet for å fremme at bøndene og lokalbefolkningen må styre hva slags støtte som skal gis, og for å redusere program og prosjekter som presses på ovenfra og utenfra.

International Planning Committee for Food Sovereignty (IPC) og More and Better-kampanjen har satt seg som mål å utvikle de sosiale bevegelsenes al-ternativ til handlingsplanen som er utarbeidet av FNs høynivågruppe. Planen skal utvikles gjennom en brei og deltakende prosess blant sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner over hele verden i løpet av de kommende månedene. Punktene nedenfor vil være innspill i prosessen for å utvikle en slik alternativ plan.

Det er penger nokFinanskrisa viser med all mulig tydelighet at det er penger nok til de tiltakene som regjeringene i de rike landene finner nødvendig å sette i verk. Til nå har regjeringene i de rikeste landene brukt eller stilt til rådighet rundt 10 000 milli-arder kroner for å forhindre sammenbrudd i finansnæringene og for å begrense arbeidsløsheten som følge av finanskrisa. I programmet mot sult som FAO har utarbeidet, er det beregnet at det ville koste ca 170 milliarder kroner (24 mil-liarder US$) i ekstra støtte per år for å halvere sulten fra 1996 til 2015.21 En slik «investering» ville ifølge FAO gitt samfunnsmessige inntekter og besparelser på fem ganger så stort beløp. Pengene er ikke bevilget av de rike landene. Det er tydeligvis viktigere å redde banker og finansinstitusjoner enn å avskaffe sulten.

Hva må til for å utrydde sult og sikre bærekraftig mat-prduksjonMed bakgrunn i denne raske gjennomgangen vil vi trekke ut tre viktige lær-dommer og formulere noen hovedpunkter for å løse både den akutte og langsik-tige matkrisa.

Det er mulig å sette i verk umiddelbare tiltak som kan redusere sulten a) betydelig og som kan redde millioner av mennesker fra å dø av sult eller sultrelaterte årsaker. Manglende politiske prioriteringer av kampen mot sult fra regjeringene både i utviklingsland og i rike land fører til at millioner av mennesker lider og dør.

For å utrydde sulten og sikre en bærekraftig matproduksjon er det er nød-b) vendig med store politiske og samfunnsmessige endringer. Behovene til folk

43

og samfunn innenfor en bærekraftig utvikling må danne grunnlaget for politikken.

Sosiale bevegelser og allianser må styrkes for å skape det politiske presset c) som trengs for å få gjennomført de nødvendige endringene av samfunn og politikk.

1. En global mobilisering for mat til alle

For å utrydde sulten er det nødvendig med en mobilisering kloden over for å presse fram politiske endringer. Uten et omfattende politisk press vil verken de nødvendige kortsiktige tiltakene for å bekjempe akutte sultkatastrofer eller de langsiktige tiltakene for å sikre en bærekraftig matproduksjon og utryddelse av sult, bli satt i verk.

2. Retten til mat må ligge til grunn for all politikk, og regjeringene må stilles til ansvar for brudd på menneskerettighetene

Retten til mat er en grunnleggende menneskerett, og må danne grunnlaget for all politikk som har betydning for at denne retten skal oppfylles eller ikke. Regjeringer som ikke oppfyller sine forpliktelser om mat for sine innbyggere, må bli stilt ansvarlig for sine forbrytelser mot menneskeheten. Det gjelder også myndighetene i rike land der det ikke finnes sult, for land er også forpliktet til at deres handlinger utenfor egne territorier ikke bidrar til å forhindre at retten til mat blir oppfylt.

1. Nyliberal politikk og ideologi må bli erstattet med politikk som tjener interessene til folk og natur

Sult er et politisk problem, ikke et teknisk eller et ressursproblem. Det er et akutt behov for å erstatte den dominerende nyliberale politikken og økonomien med politikk som tjener folk og miljøet. Den nyliberale politikken har begrenset mulighetene for land og samfunn til å utvikles på en bærekraftig måte og ivareta folks behov. Det største problemet i kampen mot sult er politikken til de inter-nasjonale organisasjonene og institusjonene som Verdensbanken, Det interna-sjonale pengefondet, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og regjeringer som tjener interessene til multinasjonale selskaper og elitene i stedet for flertallet av folket og dem som sulter. Alle land og samfunn, spesielt utviklingslandene, trenger politisk handlingsrom for å bestemme politikken som passer til deres spesielle situasjon.

Hensynet til mennesker og miljø må være styrende for samfunnsutviklingen, og folkevalgte institusjoner må lage det politiske, økonomiske og juridiske ram-meverket som sikrer en samfunnsutvikling der menneskerettighetene, derunder retten til mat, oppfylles, og der naturressursene tas vare på slik at livsgrunnlaget ikke ødelegges. Det er behov for mer nasjonal støtte og regulering av matpro-duksjonen for å sikre levekårene til småbønder og småskala-fiskere, og for å sikre bærekraftig produksjon. Politikken som internasjonale institusjoner og regjeringer i rike land påtvang utviklingsland på 1980- og 90-tallet med fjerning av garanterte minstepriser til bøndene, statlige oppkjøpsordninger og matlagre, må endres. Slike tiltak må gjeninnføres raskt.

Nasjonale og internasjonale reguleringer av produksjon og priser på •landbruksvarer må gjennomføres. Overproduksjon av enkelte produkter

44

og lave priser til produsentene forårsaker store problemer i forhold til å bekjempe sult. Avtaler om og regulering av produksjonsomfanget, og priser som garanterer bøndene i utviklingsland anstendige inntekter er viktige verktøy i kampen mot sult. Det er nødvendig med statlig overordnet styring av produksjon og prisutvikling. Norge har et velutviklet system for dette som mange andre land har mye å lære av. Internasjonalt er det nødvendig med avtaler for råvarer som regulerer produksjon og pris. En rekke slike avtaler ble fjernet i markedsliberalismens ånd på 1980-tallet. Det er på tide å utarbeide nye og bedre reguleringer for produksjon og handel av varer på det internasjonale markedet. Statlige matlagre må bygges opp igjen. • Slike lagre er viktige både for å sikre befolkningen i utviklingsland mat i krisesituasjoner og for å stabilisere prisene på verdensmarkedet. Statlige støtteordninger og veiledningstjenester for småbønder i utvi-•klingsland må gjeninnføres eller styrkes, og støttes gjennom internasjo-nal bistand. Nedleggelse og nedtrapping av slike ordninger på 1980- og -90-tallet, etter press fra internasjonale finansinstitusjoner og giverland, har svekket matproduksjonen og småbøndenes stilling i mange utviklingsland. Nødvendigheten for bønder til å tilpasse seg klimaendringene gjør det enda viktigere enn tidligere å ha statlige støtteordninger og veiledningstjenester. De multinasjonale selskapene innen mat og landbruk må fratas makt.• Disse selskapene har en enorm makt. De øker kontrollen over hele produk-sjonskjeden fra jord til bord. Prisene til produsentene, bønder og fiskere blir presset ned mens prisene for forbrukere øker. Storselskapene fremmer et landbruk som ikke er bærekraftig verken miljømessig eller sosialt. De ødelegger leveforholdene og miljøet i stor skala og utøver en enorm og ude-mokratisk makt. Demokratisk, samfunnsmessig styring ut fra hensynet til mennesker og miljø forutsetter at makten over matproduksjonen tas fra de multinasjonale selskapene og gis tilbake til matprodusentene, forbrukerne og demokratiske folkevalgte organ.

4. Matsuverenitet må bli anerkjent og implementert

Det er av avgjørende betydning at folk og land har rett til å avgjøre sin egen bærekraftige politikk for å fø sin egen befolkning, så lenge de ikke hindrer andre i å kunne gjøre det samme. Bønder må ha tilgang til og kontroll over jord, frø, vann, kreditt og andre viktige forhold for å kunne produsere og selge produk-tene. Å implementere matsuverenitet er avgjørende for å lykkes i kampen mot sult og fattigdom. Dette er spesielt viktig fordi verdens matproduksjon er så mangfoldig, ordninger som gjelder i ett land, vil ikke kunne fungere i et annet land. Nedenfor er beskrivelsen av kjernepunktene i matsuverenitet, og i vedlegg 1 er det et dokument som ble utviklet under Nyeleni 2007 Forum for Food Sove-reignty med seks hovedpilarer for matsuverenitet:

«Matsuverenitet er menneskenes rett til sunn og kulturelt akseptabel mat produsert ved økologisk riktige og bærekraftige metoder, og deres rett til å bestemme sine egne mat og landbrukssystemer. Matsuverenitet setter de som produserer, distribuerer og konsumerer maten i hjertet av det politiske systemet, i stedet for markedet eller selskapenes krav. Matsuverenitet forsvarer interessene til kommende generasjoner. Det tilbyr en strategi for å stanse og byggen ned dagens handels- og matproduksjonsregime, og for alternative systemer for mat, jordbruk, pastoralisme og fiske bestemt av lokale produsenter. Matsuverenitet

45

prioriterer lokal og nasjonal økonomi og markeder, og styrker bønder og fami-liedrevet landbruk, fiskeoppdrett og pastoralisme. Det fremmer matproduk-sjon, matdistribusjon og matforbruk på en miljømessig, sosial og økonomisk bærekraftighet. Matsuverenitet fremmer åpen handel som garanterer rettferdig betaling for alle og retten til forbrukeren til å kontrollere mat og ernæring. Det sikrer rettet til å bruke og å ta vare på land, territorier, vann, frø, husdyr og bio-logisk mangfold i hendene på de som produserer maten. Matsuverenitet inne-bærer nye sosiale relasjoner fritt for undertrykking og ulikhet mellom menn og kvinner, mellom folkegrupper, sosiale klasser og generasjoner.» 22

5. Naturressursene må bli bevart og klimaendringene stoppes

Naturressursene er grunnlaget for all matproduksjon og er eksistensgrunnla-get for alt liv. Verdens naturressurser må bevares slik at de varer evig og kan fø menneskene i nye tusener eller millioner av år. Tiltak som settes i verk for å be-kjempe sult og fattigdom, må ikke undergrave mulighetene for matproduksjon og velferd i framtida. Tapet av biologisk mangfold og overforbruket og forurens-

Matsuverenitet: Innebærer retten for folk, lokalsamfunn og stater til å bestemme

sin egen politikk og strategier for matsikkerhet, bærekraftig matproduksjon og

konsum av mat. Matsuverenitet er et alternativ til dagens rådende matproduk-

sjon og handelssystem, og er etter Utviklingsfondets mening en viktig strategi for å

bekjempe sult.

46

ningen av vann må stoppes. Hensynet til miljøet må være et overordnet prinsipp i hele utviklingen av samfunnet, også når det gjelder matproduksjon.Klimaendrin-gene kan komme til å forårsake mer sult enn verden noen gang har hatt.

Klimaendringene må stoppes, og drastiske tiltak må settes inn nå for å unngå enorme katastrofer. Det holder ikke å skyve tiltakene foran oss med målset-tinger om store kutt i klimagassutslippene innen 2050. De rike landene må redusere sine utslipp av klimagasser med 80-90 prosent innen 2020.23 og hjelpe utviklingsland til å skape en fossilfri framtid. Slike utslippsreduksjoner er nød-vendig for å få de totale klimagassutslippene ned på et nivå som ikke fører til videre klimaendringer.

Klimaendringene rammer fattige og matproduksjonen hardt allerede i dag. Det er derfor nødvendig å bevilge penger og sette i verk tiltak for at fattige land og folk, spesielt fattige småbønder, skal kunne tilpasse seg de klimaendringene som nå skjer.

6. Det må satses på bærekraftig småskala landbruk

Landbruk foregår og må foregå på svært ulike måter avhengig av natur og lands kultur. Men et hovedtrekk er at småskala, familiebasert landbruk er det mest produktive og bærekraftige. Det industrielle landbruket med monokulturer, bruk av store mengder sprøytemidler og kunstgjødsel, overforbruk av vann og bruk av tunge maskiner ødelegger miljøet, er sårbart og arealkrevende. Satsin-gen på en såkalt ny grønn revolusjon er å gå i helt gal retning. Livsgrunnlaget for framtidige generasjoner er i ferd med å ødelegges gjennom satsingen på denne typen landbruk. Derfor er det småskalalandbruket med bruk av agro-økologiske eller andre bærekraftige produksjonsmetoder som må være den dominerende landbruksmodellen i framtida, både i fattige og rike land.24

Det må legges spesiell vekt på kvinnenes rolle i landbruksutviklingen. Kvinnene står for hoveddelen av matproduksjonen i store deler av verden, men politikk og tiltak er som regel utformet ut i fra mennenes situasjon og interesser.

Utgangspunktet for modernisering og utvikling av landbruket må være små-bøndenes nåværende drift. De må gis muligheter til å få del i og få hjelp fra forskning innenfor agronomi og andre naturvitenskaper, og forskningen må omformes dit at basisen blir å hjelpe verdens småbønder til bærekraftig og mer produksjon.

FAO mener det er behov for å øke matproduksjonen med 50-60 prosent i perio-den 2000-2030. Alle land bør utnytte sine naturgitte betingelser til bærekraftig matproduksjon for å fø sin egen befolkning.

Det er nødvendig å satse på landbruket, og det er nødvendig å legge om mye av den industrielle matproduksjonen i verden fordi den ikke er bærekraftig. Sat-singen på monokulturer, overforbruket av vann, kunstgjødsel og sprøytemidler kan ikke fortsette. Det må spesielt satses på bruk av miljømessige bærekraftige produksjonsmetoder.

I april 2008 ble den omfattende rapporten The International Assessment of Agri-cultural Knowledge, Science and Technology for Development (IAASTD) godkjent av de nærmere 60 landene som har deltatt i gjennomgangen av materialet som ca 400 forskere har utarbeidet. Rapporten tar til orde for at det er nødven-dig med fundamentale endringer i verdens matproduksjon. 25 Den slår fast at småskala agro-økologisk landbruk og andre former for bærekraftig landbruk vil

47

være mer effektivt for å møte dagens utfordringer enn den gamle modellen med satsing på et landbruk som er avhengig av store mengder kunstgjødsel, kjemiske sprøytemidler og stort energiforbruk.

For å øke produktiviteten hos fattige småbønder i utviklingsland, og for å legge om fra et ikke bærekraftig landbruk der dyrkingen er basert på store eksterne innsatsfaktorer som kunstgjødsel, kjemiske sprøytemidler og genmodifiserte frø, er det nødvendig at bøndene lærer agroøkologiske og andre bærekraftige dyrkingsformer. Det finnes gode eksempler på programmer der bønder lærer opp bønder, og samarbeid mellom bønder og vitenskapelig personell i slike opp-læringsprogram. Storstilt produksjonsøkning og bærekraftig drift er resultatet for det store flertallet av fattige småbønder som går over til slike metoder. Det må spesielt legges vekt på kvinnenes erfaringer i jordbruket, og på at veiledning i stor grad gis av kvinner og til kvinner.

7. Landbruksreformer må gjennomføres og landgrabbing og utvi-delse av industriell produksjon av agrodrivstoff stoppes

Tilgang til ressurser � land, vann, frø, utdanning og kreditt, er avgjørende for matprodusenter, men blir nektet millioner av mennesker i dag. Millioner av bønder i utviklingsland er jordløse eller har veldig lite jord og konkurrerer om ressurser med noen få store jordeiere. Landbruksreformer med fordeling av jord til jordløse bønder og småbønder, kombinert med tilgang til vann, frø, kreditt og utdanning er av de viktigste tiltakene for å utrydde sult i mange deler av verden. Landbruksreformer må ta spesielt hensyn til kvinnenes situasjon og interesser.

Det foregår nå en storstilt omfordeling av jord i Afrika og Asia, på mange måter kan det betegnes som en nykolonisering, ofte med nye koloniherrer.26 Storsel-skaper og land som Sør Korea, Japan, Kina og Saudi Arabia kjøper og leier store jordbruksarealer i Afrika og Asia for matproduksjon beregnet for eksport til deres egne land. Kontraktsproduksjon øker også i stor skala med samme formål � å gjøre matimporterende land uavhengige av det internasjonale matmarkedet, og å øke storselskapenes kontroll over matproduksjonen for å sikre sin profitt. Regjeringer i utviklingsland må avvise denne overtakelsen av jord og beholde kontrollen med landbruksproduksjonen uavhengig av utenlandske interesser.

Multinasjonale selskaper står nå for en storstilt satsing i utviklingsland på pro-duksjon av agrodrivstoff. Denne satsingen må stoppes. Produksjon av agrodriv-stoff (biodrivstoff) kan under bestemte forutsetninger bidra både til reduserte klimagassutslipp og til forbedring av levekårene for bønder, men den store satsingen på industriell produksjon av agrodrivstoff på matjord truer nå både matsikkerhet og det biologiske mangfoldet. Det er ikke mulig å løse klimapro-blemene gjennom satsing på agrodrivstoff, slik en del regjeringer i rike land gir inntrykk av. Produksjonen medfører også store negative sosiale konsekvenser flere steder. Klimagevinsten er svært liten i mange av prosjektene, og i en del tilfeller øker klimagassutslippene, som for eksempel ved etablering av plantasjer for palmeolje i regnskogsområder i Asia.

FNs spesialrapportør for retten til mat har tatt til orde for et midlertidig forbud mot ny industriell produksjon av agrodrivstoff for å gi tid til utvikling av ny teknologi og regelverk for produksjon, for å forhindre at satsing nå skal føre til svekket matsikkerhet og sultkatastrofer. Et slikt forbud må innføres umiddelbart.

48

8. Nye internasjonale regler for landbruk og handel – WTO ut av landbruket

Landbruksavtalen i Verdens handelsorganisasjon (WTO) er ikke i tråd med det som trengs for å oppfylle retten til mat for alle. Tvert imot forårsaker reglene mer sult ved at de svekker mulighetene for å beskytte og støtte lokal matproduk-sjon og øker storselskapenes makt gjennom patentbeskyttelser og fremming av eksport. Selv om 90 prosent av verdens matproduksjon aldri krysser landegren-sene, så omfatter WTO-reglene all mat- og annen landbruksproduksjon. Internasjonale handelsregler bør bare gjelde for den lille delen av landbrukspro-duksjonen som blir eksportert, og ikke betingelsene for produksjon for nasjo-nalt forbruk eller tollbarrierer for å beskytte produksjon for nasjonalt forbruk. Internasjonale handelsregler bør være basert på prinsippene for matsuverenitet. Hvert land må ha rett til å produsere mat til sin egen befolkning på en bære-kraftig måte, og til å sette i verk de støtte- og beskyttelsestiltak som de finner nødvendige for å sikre det. Slike tiltak må ikke begrense andre lands rett eller

Lokale markeder: De fleste småbønder kan ikke leve av det de dyrker alene.

For å få penger må noe av avlingen selges. Verdiskapningen som småbøndene

gjør gjennom sin egen produksjon og salg, er svært viktig for utviklingen i fattige

land. Dumping av mat eller frø er et eksempel på at distribusjon av varer, gratis

eller til subsidiert pris, kan svekke lokale markeder, ramme lokale produsenter og

redusere matsikkerhet. Enklere adgang til lokale markeder er en måte å forbe-

dre bønders levekår og inntektsmuligheter på gjennom å sørge for at de får solgt

sine varer til en god pris.

Fisk er en viktig kilde til protein, her fra et lokalt marked i Ma-lawi. Foto: Sigurd Jorde, Malawi.

49

muligheter til å gjøre det samme. Derfor må alle former for direkte og indirekte subsidier til eksport fra rike land opphøre og bli forbudt. WTO må ut av land-bruket, og internasjonale handelsavtaler legges inn under FN. Det er behov for et fleksibelt system av handelsavtaler for mat og landbruk basert på prinsippene for matsuverenitet.

9. Bondeorganisasjonene må styrkes

Bare ved at bønder, småskala fiskere, pastoralister og andre matprodusenter er organisert i sine egne, demokratiske organisasjoner vil det være mulig å sikre en tilstrekkelig og bærekraftig matproduksjon på lang sikt. Det er derfor av avgjø-rende betydning at disse organisasjonene får muligheter til å utvikle seg. Det er helt avgjørende at organisasjonene til bønder, pastoralister, fiskere og urfolk blir tatt med i alle prosesser og beslutninger som har med deres levekår å gjøre. Det må spesielt legges vekt på å få fram kvinnenes erfaringer, meninger og direkte deltakelse. Bare ved at de fattige og matprodusentene sjøl får innflytelse over ut-viklingen av deres levekår, kan sult og fattigdom utryddes. Disse organisasjone-ne må også få støtte til å utvikle seg, blant annet gjennom internasjonal bistand.

10. De rike landene må slette u-landsgjelda og betale sin histo-riske og økologiske gjeld

Gjeldsbyrden er for svært mange utviklingsland en hovedhindring i kampen mot sult og fattigdom. Mye av denne gjelden må bli erklært som illegitim, fordi den skyldes avgjørelser tatt av diktatorer og korrupte regimer som aldri har brukt pengene til fordel for folket. Mesteparten av gjelden er også tilbakebetalt flere ganger gjennom betaling av høye renter. Andre rike land og de internasjo-nale finansinstitusjonene må følge Norges eksempel og slette gjelden.

Koloni- og imperialistmaktene har gjennom århundrer utbyttet og under-trykt land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Også andre rike land, som Norge, har tjent og tjener på undertrykkingen og utbyttingen av utviklingsland. I tillegg har de rike landene ødelagt livsgrunnlaget ved å forårsake klimaendringer og store naturødeleggelser. Nå er det på tide at de rike landene betaler sin gjeld til utiklingslandene, en gjeld som mange ganger overgår den gjelden som utvi-klingsland har til rike land og finansinstitusjoner. Dagens bistand bør sees på som et lite bidrag i nedbetalingen av denne gjelden, ikke som milde gaver fra det rike Nord.

11. Landbruk og landsbygdutvikling må bli gitt høy prioritet I utvi-klingsland og i utviklingshjelp

Flertallet av menneskene i utviklingsland og flertallet av de fattige og av dem som sulter, bor på landsbygda og er knyttet til landbruket. Det er derfor avgjø-rende at landbruk og landsbygdutvikling blir gitt høy prioritet av utviklings-landene selv og av donorland i deres utviklingshjelp. Landbruket i de fleste utviklingsland er lavt prioritert av deres regjeringer. Samtidig har internasjonal bistand til landbruket i utviklingsland gått dramatisk ned, og utgjør nå bare 3-4 prosent av den totale bistanden, til tross for at 60-70 prosent av befolkningen i utviklingsland og flertallet av de fattige og av dem som sulter, er knyttet til landbruket.

Utviklingshjelpen til landbruk og landsbygdutvikling bør økes vesentlig, og den må baseres på folks behov og fremme bærekraftig landbruk. Høynivågruppa

50

som ble nedsatt av FNs generalsekretær i forbindelse med matkrisa i 2008, tar til orde for at rike land skal øke andelen av sin bistand som går til mat og landbruk i utviklingsland, fra dagens 3 prosent til 10 prosent i løpet av 5 år.27 Støtten som er gitt til finansinstitusjoner og bedrifter i forbindelse med finanskrisa, viser at det finnes penger nok.

Land og institusjoner bør støtte og arbeide i tråd med prinsippene for god utvi-klingshjelp som er utviklet av More and Better kampanjen (www.moreandbet-ter.org)

12. Arbeid, sikkerhetsnett og matprogram

Matutdeling er nå nødvendig i noen områder og i enkelte nødsituasjoner, men strategien for å utrydde sult må være at folk enten kan produsere sin egen basismat eller ha inntekt til å kjøpe mat. Alle regjeringer bør utvikle program for arbeid og inntektsgaranti for arbeidsløse og undersysselsatte, så vel som sik-kerhetssystemer for folk som ikke kan få inntekt fra eget arbeid. Program med en garantert minsteinntekt som er tilstrekkelig til å dekke grunnlagende behov, bør utvikles i alle land. En forutsetning for at utviklingsland skal få økonomiske muligheter til det, er at de globale økonomiske forholdene endres. Se andre punkter i denne artikkelen.

Et effektivt tiltak for å bedre ernæringen blant barn og for å redusere fattigdom-men i utviklingsland har vært å innføre gratis skolemåltider basert på lokalpro-dusert mat. Slike program bør innføres i utviklingsland og aktivt støttes gjen-nom bistanden.

Om ikke gravide kvinner får tilstrekkelig ernæring, vil barna bli skadet for livet. Det må derfor settes inn spesielle programmer som sikrer gravide i utviklings-land nok, ernæringsriktig og sunn mat.

Selv med tiltakene som er nevnt ovenfor, vil det kunne oppstå akutte nødsi-tuasjoner. De internasjonale institusjonene og de rike landene bør garantere nødvendig hjelp i slike nødsituasjoner for å unngå sultkatastrofer. Det er nok ressurser til å unngå sultkatastrofer, og det er ikke akseptabelt at de nødvendige økonomiske ressursene ikke stilles til rådighet av de rike landene.

Nødsituasjoner er ofte misbrukt til å dumpe overproduksjon fra rike land og til å presse land til å akseptere genmodifisert mat. Slik «nødhjelp» ødelegger også lokal produksjon og det lokale biologiske mangfoldet og må stoppes. All nød-hjelp må gis ut fra behovene til dem som er rammet, og må støtte opp om lokal produksjon og bevare det biologiske mangfoldet.

Støtte i form av penger i stedet for matutdeling bør vurderes i alle nødssituasjo-ner enten mat må bringes til områdene eller ikke.

13. Reform av FN-institusjonene for mat og landbruk

Oppsplittingen av FNs arbeid med mat og landbruk i flere institusjoner, FAO, IFAD,WFP og CGIAR, har ført til ineffektivitet, overlapping og unødvendige kostnader. Det er på tide å slå disse organisasjonene sammen under en felles pa-raply. Alle disse institusjonene har vært gjennom eller er i ferd med å gjennom-føre prosesser for evaluering og reformer. Evalueringene har vist store svakheter i institusjonenes arbeid. Sivile samfunnsorganisasjoner har foreslått konkrete skritt for en prosess som bør ende med en sammenslåing: Først en rask, over-

51

ordnet evaluering av de fire institusjonene basert på evalueringene av hver enkelt, dernest et felles møte av de styrende organene for institusjonene, og så at FAOs regionale konferanser i 2010 gjøres til felles konferanser for alle organene. Samtidig må den direkte deltakelsen av og innflytelsen til sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner styrkes og institusjonaliseres.

14. Helhetlig samfunnsutvikling

For å bekjempe fattigdom og sult er det nødvendig å utvikle demokratiske og fredelige samfunn med en allsidig næringsutvikling, utbygd infrastruktur, ut-dannings- og helsevesen. Nedenfor er noen stikkord for disse områdene.

Utvikling av industri og tjenester. Det er nødvendig å utvikle allsidig indus-triproduksjon og tjenestesektorer i alle samfunn og på landsbygda. Ikke noe land har kommet ut av fattigdom ved ensidig satsing på landbruk. Utvikling av industri- og tjenestesektorene vil også tjene matprodusentene, fordi det vil gi større markeder og høyere priser for deres produkter og også økt etterspørsel etter varer og tjenester av betydning for livet til bønder og fiskere.

Infrastrukturen må utbygges. Manglende transport- og kommunikasjonsmu-ligheter er et stort problem for bønder i mange utviklingsland. Transport av deres produkter til markeder er kostbart og tidkrevende, og gjør det umulig for mange å få solgt sine produkter om de skulle ha overskudd, og varer de tren-ger, blir dyre. Manglende kommunikasjonsmuligheter gjør at mellommenn får ekstra stor makt, og at bøndene ikke sjøl kan holde seg informert om priser og markedsmuligheter.

Demokratiske rettigheter og makt til de fattige. Demokratiske rettigheter, tale-, trykke- og organisasjonsfrihet, er grunnleggende menneskerettigheter og av avgjørende betydning for muligheten til å oppfylle retten til mat og for å utvikle bærekraftige og rettferdige samfunn. Sult kan ikke kobles fra maktstrukturer. Politisk makt til de fattige, og spesielt til kvinner, er nødvendig for å utrydde sult.

Utdanning til de fattige. God og passende utdanning som omfatter alle, er av stor betydning for å utvikle samfunn og for å utrydde sult. Det handler om mer enn å ha et utdanningssystem. Det handler om å nå alle med en utdanning som er tilpasset deres liv, erfaringer og behov, og om tilstrekkelige ressurser for en god og virkelig utdanning.

Bekjemp hiv/aids og andre sykdommer. Hiv/aids og andre sykdommer ødeleg-ger livet til millioner av mennesker, og er også ødeleggende for matproduksjo-nen i store områder. Tilstrekkelige menneskelige, vitenskaplige og økonomiske ressurser må brukes for å bekjempe hiv/aids og andre store sykdommer som rammer de fattige.

Krig, okkupasjon og tvangsflytting må stoppes. Krig, okkupasjoner og tvangs-flytting av folk forårsaker sult – i tillegg til alle andre tragedier som er knyttet til det. Kampen for fred og rettferdighet er avgjørende også i kampen mot sult.

Noen avsluttende kommentarerDet vil med stor tyngde bli hevdet at mange av de tiltakene som er nevnt ovenfor for å bekjempe sult, er helt urealistiske. Men det som virker helt urea-listisk, kan kort tid etter bli høyst realistisk. Hvor mange trodde for to år siden

52

at myndighetene i USA skulle sette i verk statlige støttetiltak for næringslivet på 6-7000 milliarder kroner? Opphevelse av slaveriet i USA og Sør-Amerika var fullstendig urealistiske bare noen få år før det skjedde. Den som bare et par år før Sovjetunionen falt totalt sammen, hadde spådd at det ville skje, ville ha blitt sett på som fjern fra verdens realiteter. Den som står plantet med begge beina på jorda, klarer ikke å bevege seg. Hva som er mulig å få til, avhenger i stor grad av hvor viktig det er for de breie lag av folket og for folk i maktposisjoner. Til nå har kampen mot sult ikke vært viktig nok for folk i maktposisjoner til at de har satt i verk de tiltakene som er nødvendig. Den forferdelige situasjonen som daglig gjør livet til et helvete for hundrevis av millioner mennesker, har ikke truet samfunnsutviklingen eller maktelitens posisjoner. Dessverre har heller ikke det presset fra befolkningen og de store sosiale bevegelsene for de politiske endringene som er nødvendige for å utrydde sult, vært sterkt nok. Det er et håp at denne artikkelen kan være et lite bidrag i arbeidet med å styrke arbeidet for en verden uten sult og fattigdom, og en verden der miljøet blir tatt vare på.

Bondeorganisering: Sosiale bevegelser over hele verden jobber for rettigheter, for å

sikre miljøet og for å bekjempe sult og fattigdom. Gode, folkelige organisasjoner er

nødvendig for å skape politisk press og nå målet om matsikkerhet. Matprodusen-

tenes egne interesser og egenorganisering står sentralt om man skal øke verdens

matproduksjon. Dette prinsippet er nedfelt i strategien om matsuverenitet. Utviklings-

fondet støtter kapasitetsbygging i bondeorganisasjoner, og vi støtter deres arbeid for

å mobilisere lokalbefolkning for felles innsats.

Bondeorganisering i Malawi. Foto: Camilla Mellemstrand, Malawi

53

Vedlegg 1:

Six Pillars of Food Sovereignty…1. Focuses on Food for People: Food sovereignty puts people, including those

who are hungry, under occupation, in conflict zones and marginalized, at the

centre of food, agriculture, livestock and fisheries policies, ensuring sufficient,

healthy and culturally appropriate food for all individuals, peoples and commu-

nities; and rejects the proposition that food is just another commodity or compo-

nent for international agri-business.

2. Values Food Providers: Food sovereignty values and supports the contributions,

and respects the rights, of women and men, peasants and small scale family

farmers, pastoralists, artisanal fisherfolk, forest dwellers, indigenous peoples and

agricultural and fisheries workers, including migrants, who cultivate, grow, har-

vest and process food; and rejects those policies, actions and programmes that

undervalue them, threaten their livelihoods and eliminate them.

3. Localises Food Systems: Food sovereignty brings food providers and consu-

mers closer together;puts providers and consumers at the centre of decision-ma-

king on food issues; protects food providers from the dumping of food and food

aid in local markets; protects consumers from poor quality and unhealthy food,

inappropriate food aid and food tainted with genetically modified organisms;

and resists governance structures, agreements and practices that depend on

and promote unsustainable and inequitable international trade and give power

to remoteand unaccountable corporations.

4. Puts Control Locally: Food sovereignty places control over territory, land,

grazing, water, seeds, livestock and fish populations on local food providers and

respects their rights. They can use and share them in socially and environmen-

tally sustainable ways which conserve diversity; it recognizes that local territories

often cross geopolitical borders and ensures the right of local communities to

inhabit and use their territories; it promotes positive interaction between food

providers in different regions and territories and from different sectors that helps

resolve internal

conflicts or conflicts with local and national authorities; and rejects the privati-

sation of natural resources through laws, commercial contracts and intellectual

property rights regimes.

5. Builds Knowledge and Skills: Food sovereignty builds on the skills and local

knowledge of food providers and their local organisations that conserve, de-

velop and manage localised food production and harvesting systems, develo-

ping appropriate research systems to support this and passing on this wisdom to

future generations; and rejects technologies that undermine, threaten or conta-

minate these, e.g. genetic engineering.

6. Works with Nature: Food sovereignty uses the contributions of nature in diverse,

low external input agroecological production and harvesting methods that

maximise the contribution of ecosystems and improve resilience and adap-

tation, especially in the face of climate change; it seeks to heal the planet so

that the planet may heal us; and, rejects methods that harm beneficial eco-

system functions, that depend on energy intensive monocultures and livestock

factories,destructive fishing practices and other industrialised production met-

hods, which damage the environment and contribute to global warming.28

54

Vedlegg 2:

Common principles for good aidMORE and BETTER - an international campaign for food, agriculture and rural

development aid to eradicate hunger and poverty

The climatic, natural, political, cultural and economic situations of countries are

diverse and often unique. However, there are several common principles which

could improve the quality of aid targeted for agriculture, pastoralism, fisheries

and rural development;

Aid should support the programs and policies developed by the recipient

communities and countries. Aid should be provided in a manner that does not

disrupt local production and markets. It should support long term development

and respond to the expressed needs of local communities. Local and national

food security should be a top priority for aid. Aid should lead to greater

autonomy and self- reliance of the recipient countries with regard to food

production and availability of food for all. Aid should strengthen the local control

of resources and reach the intended beneficiaries in rural areas.

Working with local communities and social organisations: Better aid supports

local communities, community-based organizations and social organisations

particularly in building: political empowerment; the capacity of people to

articulate their views; implementation their own development models; and

meaningful participation in development processes. It recognises that the needs

and realities of rural communities are at the core of solutions to solve hunger

and poverty. Development aid should give priority to strengthening small-scale

production sector to ensure realisation of sustainable livelihoods for the majority.

Building on local culture and knowledge: Knowledge held by communities is

based on generations of people interacting with their unique surroundings. Better

aid should build on the wealth of local culture and knowledge held by commu-

nities, supporting processes that facilitate appropriate technological solutions.

Promote diversity: Aid should promote diversities – human, cultural, biological,

environmental, and in production methods.

A culture of participation: Better aid generates inclusive dialogue and enga-

gement among different development actors. Implementation of agricultural,

pastoralism, fisheries, forestry and rural development must be based on de-

mocratic consultations and meaningful ongoing community participation. Aid

should contribute towards reducing existing inequalities.

Gender is key: Women play a major role in agricultural production and in local

food security. Better Aid facilitates the empowerment of women, recognizing the

fundamental importance they hold in providing food for their families and for the

community.

Sustainability: Livelihoods are sustainable when they can cope with and re-

cover from stresses and shocks that threaten food security without undermining

their natural resource base. Building local capital, social systems, financial capital

and the natural resources on which they depend is critical. Better aid should be

guided by a clear development paradigm supportive of the principles of social,

economic and environmental sustainability and intergenerational equity.

55

Coherence and linkages: Efforts should foster linkages between the local,

national and global, opportunities for learning and knowledge sharing. Better Aid

should provide platforms for the exchange of experience globally, provide na-

tionally coherent programs for delivery of Aid, and should foster linkages among

local efforts. It should address problematic structures and mechanisms that limit

the effectiveness of aid in reaching the world’s poor and hungry.

Changes in delivery and focus of aid

New policies and practices for agriculture, pastoralism, fisheries and global food

trade are needed to end hunger and poverty, and to promote sustainable de-

velopment. Changes in the delivery and focus of aid are needed to achieve this.

To support such new policies and practices aid should:

• facilitate provision of sufficient, safe, nutritious food (food security);

• put emphasis on income strategies, peoples’ livelihoods, local production

systems, local markets, fair trade, fair and good distribution systems, protection of

markets where needed to enhance national and local food security, and avoid

the use of food aid where it will threatened the marked for local products

• support realization of land reform, water rights and unrestricted access to

genetic resources for food and agriculture and wider agricultural biodiversity for

smallholder farmers; exclusive fishing zones for artisanal fisherfolks; grazing rights

for pastoralists; improved common property resource management;

• support sustainable, farmer-led, smallholder / family / community agricultural

systems (e.g. agroecology, sustainable agriculture, organic agriculture).

To achieve this requires improved education and public awareness not only for

how to implement this but also how to avoid problems cause by poorly concei-

ved aid.

Some definitions in this document:

‘Aid’ in this document is synonymous with ‘development assistance’ and other

similar terms. Different terms are used in different languages and by different

organisations.

‘Agriculture, Pastoralism and Fisheries’ includes cropping, livestock husbandry,

pastoralism, fisheries, forestry and other natural resource use for food production

and food gathering, which is dispersed throughout rural, urban and peri-urban

areas.

‘Farmers, Herders and Fisherfolk’ in this document refer to smallholder peasant/

family crop and livestock farmers, herders/ pastoralists, fisherfolk, landless farmers

and indigenous peoples, among other users of natural resources for food pro-

duction.

‘Natural Resources’ include land, water, coastal commons, forests, genetic resour-

ces / agricultural biodiversity,

Farmers, fisherfolks, herders, pastoralists, indigenous peoples and agricultural wor-

kers among other natural resource users

For more information: www.moreandbetter.org

Noter

1 Om matsuverenitet, se vedlegg 1 og pkt 4 i artikkelen.

2 FNs generalsekretær Ban Ki-moon slår fast at 100 millioner nye mennesker lever i sult i 2007 og 2008. Se forrige kapittel for en diskusjon om sult-tallene.

3 FAO: World agriculture: towards 20/15/2030. Earthscan Publication ltd. 2003. FAO regner med en befolkningsøking på 37% I perioden 2000-2030, og mener behovet for mat I same perioden vil øke med ca 56% pga bedre ernæring og endrede kostvaner I en del utviklingsland, side 34 og 59.

4 World Food Summit Plan of Action, pkt 1. Se http://www.fao.org/docrep/003/w3613e/w3613e00.HTM

5ErklæringenfraWorldFoodSummit�fiveyearslater,finnespå http://www.fao.org/DOCREP/MEETING/005/Y7106E/Y7106E09.htm#TopOfPage

6 FAO Anti-hunger programme. ftp://ftp.fao.org/docrep/fao/006/j0563e/j0563e00.pdf

7 Internastional Alliance Against Hunger. www.iaahp.net/

8 Anti-Hunger Programme, FAO, Rome, November 2003, side v.

9 World Development Report 2008; Agriculture for Development. http://econ.worldbank.org/WBSITE/EXTERNAL/EXTDEC/EXTRESEARCH/EXTWDRS/EXTWDR2008/0,,contentMDK:21410054~menuPK:3149676~pagePK:64167689~piPK:64167673~theSitePK:2795143,00.html

10 High-Level Task Force on the global food security crisis. www.un.org/issues/food/taskforce/

11 Comprehensive framework for action. http://www.un.org/issues/food/taskforce/Documentation/CFA%20Web.pdf

12 www.fao.org/foodclimate/hlc-home/en/

13 www.ransa2009.org/en/index.htm

14 Se www.foodsovereignty.org

15 www.nyeleni.org

16 www.foodsovereignty.org

17 http://www.nyeleni.eu/foodemergency

18 Slutterklæringen Civil Society statement on the World Food Emergency: No More “Failures-as-Usual”!finnespåwww.foodsovereignty.org

19 www.moreandbetter.org

20 Se vedlegg 2

21 Se note 3

22 Fra Erklæringen fra Nyéléni 2007 Forum for Food Sovereignty. www.nyeleni.org

23 Tallene her står for forfatterens egen regning. Utviklingsfondet har støttet krav om at rike land må kutte sine utslipp av klimagasser med 50 prosent innen 2020 og 80 prosent innen 2050.

24 Se bl.a. Organic Agriculture and Food Security in Africa. UNEP-UNCTAD Capacity Building Task Force on Trade, Environment and Development (CBTF), United Nations 2008 www.unctad.org/Templates/Download.asp?docid=10693&lang=1&intItemID=1397 , og The International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development (IAASTD) www.agassessment.org

25 www.agassessment.orgHelerapportenerpåca2500sider.Detfinnestosammendrag, hver på ca 30 sider, Global Summary for Decision Makers og Executive Summary of the Synthesis Report.

26 For mer informasjon om dette, se bl.a. www.grain.org

27 Comprehensive framework for action, side 34 http://www.un.org/issues/food/taskforce/Documentation/CFA%20Web.pdf

28 Teksten ble utformet under konferansen Nyéléni 2007 Forum for Food Sovereignty. www.nyeleni.org

Utviklingsfondet: Miljø og utvikling hånd i håndUtviklingsfondet arbeider for økt matsikkerhet gjennom å støtte miljø- og utviklingsprosjekter på landsbygda i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Målet er at fattige småbønder selv skal produsere det de trenger av variert og næringsrik mat. Våre utviklingsprosjekter bygger på bærekraftighet og deltakelse fra bøn-dene i deres egne prosjekter. Eksempler på effektive prosjekter er såfrøbanker, deltakende planteforedling, prosjekter for gjensidig opplæring mellom bønder og forskere, spare- og låneordninger og hjelp til å dyrke nye matplanter. Fattige småbønder lever ofte av små åkerlapper med næringsfattig jord, og er avhengige av å bruke miljøvennlige dyrkingsmetoder for å kunne dyrke mat i framtiden. Hjelp og støtte til å drive agroøkologisk jordbruk bidrar til å bevare jorda og senke utgiftene til gjødsel og andre innsatsvarer.

Utviklingsfondet er ikke en nødhjelpsorganisasjon som bare trår til i sultkata-strofer, men jobber langsiktig for å hindre at nye sultkatastrofer oppstår.

Sulten i verden kan ikke avskaffes gjennom små utviklingsprosjekter alene. Denne rapporten viser nødvendigheten av omfattende politisk endring for å avskaffe sult i verden. Utviklingsfondet støtter derfor småbøndenes egne orga-nisasjoner på grasrota og deres kamp for å styrke matprodusentenes rettigheter og arbeidsforhold. Samtidig jobber vi sammen med bondebevegelser som la Via Campesina på internasjonalt nivå og har de siste årene deltatt på alle FNs matt-oppmøter for å bringe småbøndenes perspektiver inn på dagsorden.

For å drive godt og nødvendig utviklingsarbeid er Utviklingsfondet avhengig av økonomisk støtte fra flere.Gi din støtte på www.utviklingsfondet.no/giver som ditt bidrag til å avskaffe sulten.

MatRett 2009Litt ubeskjedent kan man si at bønder har verdens viktigste yrke. Som denne rapporten viser, må verdens matproduksjon økes med rundt 50 prosent de neste årene. Likevel ser vi at flertallet av de fattige selv driver landbruk, og at bønder over hele verden opplever økende press fra gjerrige oppkjøpere og internasjo-nale handelsavtaler.I 2008 tok Utviklingsfondet initiativ til kampanjen MatRett 2009 og et samar-beid mellom 12 norske miljø- og bondeorganisasjoner. Selv om forholdene for bønder i rike og fattige land er svært forskjellige, er det også mye felles. Bønder over hele verden står sammen i arbeidet for å produsere mat til verdens befol-king, ta vare på naturressursene, for retten til å produsere mat og for rettferdig internasjonale handelsregler. Og bønder i fattige og rike land står sammen i arbeidet for å sikre bønders rettigheter og begrense makten til de internasjonale storkonsernene innen landbruket.

MatRett 2009 er både en politisk kampanje for at alle land må ha rett til å støtte og beskytte egen matproduksjon til egen befolkning, og en kampanje for å vise solidaritet med fattige bønder i utviklingsland. Les mer om Matrett 2009 på www.matrett.no

Utviklingsfondet er en uavhengig miljø- og utviklingsorganisasjon.

Vi støtter fattige mennesker i deres eget arbeid for å kunne fø seg selv,

komme seg ut av fattigdommen og sikre miljøet. Utviklingsfondet har over

tretti års erfaring med å kombinere miljø- og utviklingstiltak i konkrete

selvhjelpsprosjekter.

www.utviklingsfondet.no