DEN DIGITALE ALLMENNINGENS TRAGEDIEAV LENE GULBRANDSEN

Jeg er en ivrig skiløper og svoren tilhenger av det som kan kalles ”DNT-kulturen”. En søndag i begynnelsen av mars luftet jeg mine nye, tynne (og dyre!) skihansker på en tur til Sinober i Lillomarka. Dette er den beste tiden i løpet av skisesongen, - det er nå jeg får uttelling for alle skiturene i all slags vær gjennom vinteren. Skiteknikken er god, det er varmere i været og skiene er (nesten) alltid riktig smurt. Det fine været var så bra at jeg måtte ta av meg de tynne hanskene. Jeg legger hanskene i lomma, i farta som det heter, og staker meg lykkelig hjemover. På parkeringsplassen oppdager jeg at jeg kun har én hanske, selvsagt. Siden søndagsturen ble på to mil i god fart, var det ikke aktuelt å gå tilbake for å lete.

Påfølgende tirsdag er det tid for ny tur, og jeg velger samme rute for å ta opp jakten på hansken, - jeg har en innebygget tro på at ”noen” har hengt opp hansken på en grein et sted langs løypa. Min samboer (som frekventerer både skiløpingen og marka med langt mindre hyppighet enn undertegnede) sier, litt oppgitt, at det er i overkant ”far-fetched” og at jeg kan kjøpe nye hansker først som sist.

Men, - det er som jeg tenkte. ”Noen” har bestemt at busskiltet på Solemskogens parkerings-plass er en fin knagg for mistet og funnet, og der henger en liten bukett av polvotter, tovede votter og en enslig, splitter ny skihanske. Den er min! Dette er så absolutt en liten flik av DNT-kulturen, - det er en uskreven regel at man ikke tar ting man finner, men plasserer dem på et sted de er lette å finne igjen. Når alle gjør det samme er det til gevinst for alle som ferdes i samme område.

ALLMENNINGSTANKEGANG OG DUGNADSÅNDVi liker å skryte av dugnadsånden, som noe særegent for Norge og norsk kultur. Eksempelet over illustrerer denne tankegangen. Det er ikke alle land som kunne hatt selvbetjente hytter midt i fjellheimen, et system som forutsetter at ”folk flest” tenker sitt eget bidrag som et bidrag til fellesskapet. Ellers kan man jo risikere å komme kald og utslitt til en hytte tom for både mat og ved.

Wikipedia er bygget på denne samme tankegangen, - jo flere som bidrar, desto større blir godet for allmennheten. Og det ser jo ut til å fungere? Wikipedia vokser, både på engelsk og norsk.

(Selv-)sensurering bidrar til at kvaliteten på innholdet stadig blir bedre, selv om det er en utfordring at den kan variere. Kan det være noen flere utfordringer knyttet til dette fenomenet, rent utover kvalitetsaspektet?

NRKBeta sin artikkel ”Vil folk egentlig delta?”1 (08.02.2010) omhandler hvordan det går skillelinjer mellom det å lese innhold og det å delta gjennom å publisere eller dele innhold med andre. Forfatterne av artikkelen spør seg om det egentlig finnes empirisk belegg for påstander om at ”folk flest” er veldig opptatt av å dele, og spesielt i en mediert form. De baserer seg på tall fra en undersøkelse gjort av Synovate for NRK Analyse som viser lite samsvar med de utsagn som ofte kommer fra media, fra konsulentbransjen og fra medieanalytikere. For nei, - det er ikke slik at ”folk flest” viser seg så veldig opptatt av å dele. Unntaket er Facebook, som får en positiv score på litt over halvparten av respondentene og dermed skiller seg kraftig ut fra bruk av blogger eller Twitter, som svært få benytter seg av. I denne sammenhengen kan det være et poeng at Facebook også er ”den mest private” av de sosiale mediene som oftest blir analysert, selv om plattformen kan benyttes kommersielt.

For å få noen flere perspektiver på utfordringen NRK Beta skisserer i sin artikkel, kan vi se på hva som fremgår av data i Norsk Monitor på spørsmål om brukerne har delt innhold med andre på sosiale nettsteder. I tabellen under vises resultater fordelt på alder når det gjelder deling av innhold på det vi kan kalle ”private sosiale medier”:

Figur 1: Frekvens på deling av innhold fordelt på alder

Norsk Monitor 2009 spørsmål 216:24 Har du gjort følgende på Inter-nett? I tilfelle, er det en eller flere ganger? Delt innhold (bilder, video og

lignende) med andre på nettsteder som Facebook, Nettby eller andre

Som forventet er yngre aldersgrupper mest aktive når det gjelder å dele innhold på Internett, mens de eldre alders-gruppene er mer eller mindre passive til deling av innhold som video, bilder og lignende.

En hypotese basert på det som er diskutert til nå kan formu-leres slik: Er det slik at folk er mer villige til å dele og publisere når det de bidrar til er av en mer sosial og personlig art, mens man kanskje bare leser når det man skriver, mener og publiserer er mer offentlig tilgjengelig? Tilsvarende spørsmål for bruk av og bidrag til Wikipedia og forskjellen mellom å skrive egen og kommentere i blogger støtter denne hypotesen:

1http://nrkbeta.no/2010/02/08/vil-folk-egentlig-delta/

6DEN DIGITALE ALLEMNNINGENS TRAGEDIE

PERSPEKTIV

7DEN DIGITALE ALLEMNNINGENS TRAGEDIEPERSPEKTIV

Figur 2: Bruk av og bidrag til Wikipedia

Norsk Monitor 2009 spørsmål 216:1-4: Har du gjort følgende på Internett? I tilfelle, er det en eller flere ganger? Skrevet egen blogg,

Kommentert i andres blogger, brukt Wikipedia og bidratt i Wikipedia.

Figur 3: Skrevet egen og kommentert i blogg

Norsk Monitor 2009 spørsmål 216:1-4: Har du gjort følgende på Internett? I tilfelle, er det en eller flere ganger? Skrevet egen blogg,

Kommentert i andres blogger, brukt Wikipedia og bidratt i Wikipedia.

Andelen respondenter som aktivt bidrar synker her kraftig i forhold til de som delte innhold på Facebook. Det er to inter-essante forhold ved denne fremstillingen. Det ene er ”gapet” mellom det å lese og det å bidra til innhold på Wikipedia. Det andre er alderskurvene. Når Wikipedia kanskje vil bli

enerådende på leksikal kunnskap på Internett (og hvem kommer til å bruke bøkene da?), vil det vel være en utfordring at bidragene er størst i gruppen 25-39 år og nærmest null i bidrag for gruppen over 60 år? I en allmenningstankegang vil produktet Wikipedia bli bedre og bedre jo flere som bidrar, men det handler vel også om ”hvem” som deltar og ikke bare antallet?”Det er vel ikke så farlig hvem som skriver på Wikipedia, så lenge det blir gjort”, tenker du kanskje nå. Og det er vel ikke det kanskje, isolert sett. Men her vi ved min agenda; prinsip-pene for det å ”delta” og ”dele” på Internett har startet med tjenester som Wikipedia – for så å bli overført til andre, offentlige arenaer – som er en del av det demokratiske Norge. Wikipedia er et eksempel på en type tjeneste som har skapt stor entusiasme for nettets muligheter og det man gjerne kaller ”massenes visdom”2 og når vi automatisk overfører denne en-tusiasmen for det Wikipedia realiserer til andre arenaer, får jeg et akutt behov for å forstå hva som egentlig ligger i begrepene ”dele og delta” på internett. Er eksempelvis i seg selv det å diskutere å delta, og er det en demokratisk rett å kunne kom-mentere alle publiserte artikler? NRKBeta stiller seg omtrent det samme spørsmålet når de skriver:

”Mange vil hevde at det (å kunne kommentere artikler - min anmerkning) fører til en demokratisering av den offentlige samtalen, og at dette er viktig for politisk deltakelse, og legitimering av systemet. Men enn så lenge deltakelsen er begrenset og dertil ikke-representativ, og valgdeltakelsen er stadig like lav, hva er det egentlig som legitimeres? ”

Den demokratiske retten kan dermed knyttes til det å delta gjennom kommentering på artikler ene og alene fordi det blir flere stemmer i det offentlige rom. Når denne retorikken flyttes fra å omhandle Wikipedia eller avisartikler til å om-handle offentlig sektor kan den oppleves direkte udemokratisk? Er det sånn at når det på offentlige sider er mulig for alle å ha

2Basert på James Surowiecki (2004): The Wisdom of Crowds: Why the Many Are Smarter Than the Few and How Collective Wisdom Shapes Business, Economies, Societies and Nations

8DEN DIGITALE ALLEMNNINGENS TRAGEDIE

PERSPEKTIV

meninger om alt, så er vi nærmere det å kunnskapsdele eller å utvide demokratiet? Utfordringen vil nødvendigvis henge sammen med hvordan innspill fra borgerne håndteres og brukes videre i både forvaltning og politisk arbeid.

DEN DIGITALE ALLMENNINGENS TRAGEDIEI både samfunnsvitenskapelige og økonomiske fag omtaler man allmenningens tragedie som det fenomenet som oppstår når en felles ressurs blir ødelagt fordi de som trenger og bruker ressursen handler rasjonelt selv om de på lang sikt skader seg selv. Vanlige eksempler er naturressurser (som allmenninger) og overfiske; - om alle jegere i Vågå skyter alle reinsdyra i løpet av to uker vil alle tjene mye på kort sikt og alle tape på lang sikt. Man tenker ofte at det er holdningsendringer eller poli-tiske tiltak som skal til for å unngå allmenningens tragedie. Altså, - dersom man tenker at mennesket er (utelukkende) rasjonelt vil det handle for egen vinning, og da blir det et behov for reguleringer fra det offentlige for at ressursene ikke skal brukes opp.

Metaforen allmenning blir ofte benyttet for større tanker om deling på Internett, og kanskje spesielt for politiske partier eller offentlige tjenester som Samarbeid for Arbeid3. Mitt anliggende er at om man i begeistringens rus kaster seg over alle allmenningsfordelene, må man vel også ta inn over seg teoriens ulemper – for å prøve å unngå dem? Det tankemessige bakteppet for Wikipedia er som tidligere diskutert å benytte seg av kraften i den kollektive kunnskapshukommelsen og at folk vil bidra som på en dugnad. Kan det være en logisk feilslutning om man tror at det samme vil gjelde for offentlige tjenester? Hva skal folk oppnå ved å dele, og hva er den enkelte innbyggers motivasjon til å delta med kunnskap til sin kom-mune? Hvordan skal vi unngå å bruke opp initiativene og gleden ved å dele? Jeg håper selvsagt, på vegne av demokratiet, at folk over tid har et genuint ønske om å delta. Jeg mener at utviklingen har et stort potensial, men jeg tror ikke på å blindt

overføre metaforer fra Wikipedia til Regjeringen.no, NAV, kommune.no eller Samarbeid for Arbeid. Om man får til deltagelse, vil den demografiske utfordringen fortsatt være der om man ikke tar bedre grep. Det vil være den samme demo-grafiske gruppen brukere som for Wikipedia som vil delta i det digitaliserte demokratiet, som skaper debattene og som dermed setter agendaen. Om da ikke noen griper inn for aktivt å lære opp andre grupper i befolkningen, eller ha flere arenaer i samspill med en strategi. Hvis ikke overlater vi demokratiet til en smalt sammensatt aldersgruppe med høy utdanning og av overveiende samme kjønn. Mulighetene er forlokkende på kort sikt, men på lang sikt undergraves demokratiet – og det vil være en tragedie.

DNT-kulturen har også flere sider enn den positive. En erfaring fra årets påsketur fra hytte til hytte i Jotunheimen viste meg dette. På den selvbetjente4 hytta Olavsbu ankom vi slitne og trøtte i kroppen etter en lang dag med tråkking av løyper. Ingen av oss hadde vært på Olavsbu tidligere, og vi skulle være der over natten. Vi plasserte oss på det tildelte rommet og gikk ut i stua for å lage noe varmt å drikke. Stua var full av dagsturister fra Oslo vest (med racingski! Lang inni Jotunheimen!), som bare skulle spise matpakka før de skulle videre. De lovende herremennene satt med skiskoene på, solbrillene på hodet utenpå buffen og kaffekopper på bordet. En av dem gikk bort til vannkjelen for å fylle opp termosen sin før avreise, men bommet på krana og sølte en masse vann på gulvet. Han ser opp på meg med en selvfølgelig mine, og sier: ”Har du noe å tørke med?” Svaret mitt egner seg ikke for gjengivelse. Han tørker ikke opp, ser trassig på oss, og prokla-merer at: ”Litt vann har da aldri skadet noen!” – og det har han jo rett i. Litt vann skader ikke når man går inne i stua med skistøvlene på og så forlater stedet. Glemte jeg å si at de brukte kaffekoppene deres stod igjen på benken når de gikk?

3www.samarbeidforarbeid.no4På selvbetjente hytter er det mat, ved og toalettpapir. Man må selv organisere matlaging, vasking og ro i hytta, dette er definitivt et kollektivt prosjekt, inkludert faktoren ukjente mennesker.