De4 - Anonym bok 0

v e r a v o s s

De4

ANONYM

© 2015 Kagge Forlag AS

Konseptutvikling, manusproduksjon og art direction: TV Wonder AS (Kristine Berg) Tilrettelegging av design: Gisle Lyng-VagsteinOmslagsfoto: Bendik Stalheim MøllerSats/layout: akzidenz as | Dag BrekkeBoken er satt med Calluna 13/16Trykk og innbinding: Nørhaven, Danmark.

ISBN: 978-82-489-1695-6

Kagge Forlag ASStortingsg. 120161 Oslo

www.kagge.no

Hvem er jeg? Kroppen består av nitti prosent vann,

sier naturfaglæreren. Er jeg bare vann, bein og muskler?

Er det det som er meg?Bak det du ser ved første øyekast,

under sminken, under huden, innenfor hjertemuskelen. Hva finnes det der? Er det det som er meg? En sjel? En person-lighet? Karakter? Tanker? Noe man ikke kan ta på, veie, ta bilde av, poste på en blogg.

Jeg har lett etter noe som har ligget rett foran meg hele tiden. Noe som alltid lå der. Helt fra begynnelsen. Før jeg i det hele tatt kunne snakke. Jeg har lett etter meg selv. Jeg er jenta bak masken. Det har tatt meg femten år og fire måneder å skjønne det.

Jeg er meg selv.Jeg ville ikke at det skulle gå som det

gikk. Alt ble for farlig. Vilt. Kaos. Altfor stort ansvar.

I dag står jeg oppreist, jeg er stolt, jeg er ikke lenger redd, jeg er meg selv. Jeg ber om unnskyldning. Jeg ville ikke starte en krig. Det var ikke meningen. Unnskyld.

– AnonymGirl

7

1

Klokken var allerede kvart på åtte en augustmor-gen. Det var første skoledag etter ferien og Julie satt på alle fire foran do, med hodet over doskålen, og prøvde å kaste opp. Hun stakk to fingre ned i hal-sen, så langt ned hun orket, helt til hun brekte seg, men ingenting annet enn magesyre kom opp. Julie satte seg utmattet tilbake på gulvet, lukket øynene og ønsket at dagen ville gå over av seg selv.

– Julie? Mammas skritt nærmet seg og Julie reiste seg

opp. Hun begynte å planlegge hva hun skulle si for å slippe unna skolen; at hun var kvalm, at hun sik-kert hadde fått omgangssyke og burde holde seg hjemme.

– Julie, er du der inne? Julie åpnet døren og slapp mamma inn. – Er du fremdeles på badet? – Jeg er skikkelig kvalm.

8

Mamma rynket brynene. Julie fortsatte.– Jeg tror ikke jeg kan gå på skolen i dag. Mamma la en hånd på pannen hennes. – Du er ikke varm, sa hun. – Man får ikke feber av å ha vondt i magen, svar-

te Julie. – Nei ... sa mamma og gransket henne. – Du skal

ikke bare ha mensen, da? – Jeg kjenner forskjell på mensen og omgangs-

syke. Mamma så bekymret på Julie. – Gruer du deg sånn? Julie svarte ikke. Mamma ga seg ikke.– Det har gått en hel sommer, folk er blitt mer

voksne, dere skal begynne i 10. klasse, du starter med blanke ark, sa hun.

Julie ristet på hodet. – Jeg har ingen venner ... ikke sånn egentlig. Hun

trakk på skuldrene. – Og jeg skjønner det faktisk godt, for jeg er dritkjedelig, jeg har ikke noe liv.

– Det er ikke sant, Julie, du er spesiell, morsom, kreativ, vakker ... begynte mamma.

– Skjønner du ingenting? Folk skriver blogger om alt som skjer i livet deres! Charlotte har postet

9

over femti nye innlegg bare i ferien, og jeg har ikke en dritt å fortelle, jeg har ingenting å si.

Julie satte seg på badekarkanten med hodet i hendene. Mamma kom bort, la en hånd på skulde-ren hennes og klappet litt på den, prøvde å trøste.

– Ikke les sånt, blogger er bare løgn og fantasier. Du er da for gammel for sånt? sa mamma.

– Du vet ikke hva du snakker om! Alle har en, alle som har et liv å fortelle om, i alle fall.

Mamma slo ut med armene.– Du har da et liv? – Jeg blir aldri invitert med på noe, ingen gid-

der å henge med meg. Jeg var ikke med på noe som helst i hele fjor. Nei, jeg har ikke noe liv!

– En ting er i alle fall sikkert, sa mamma, – du kan i alle fall ikke leve livet innelåst på do!

Punktum. Finale. Mamma hadde kanskje et po-eng. Julie greide i alle fall ikke å komme opp med noe godt svar.

– Nemlig, sa mamma. – Du må slutte å gjemme deg, du må ikke holde igjen og være så sjenert. Våg å være den du egentlig er.

Julie himlet med øynene.– Jeg orker ikke det klisjépratet ditt, mamma, du

høres ut som en selvhjelpsbok.

– Vær deg selv er en sannhet, det er ikke det sam-me som en klisjé, sa mamma.

– Så hvem er jeg, da? spurte Julie. Mamma fisket frem smykket Julie alltid hadde på

seg, det hadde glidd innenfor T-skjorten hennes. Det var et enkelt smykke med et sølvanheng, en J for Julie. Julie hadde hatt det så lenge hun kunne huske.

– Du er Julie, du er deg selv. – Ja, for det har funket så utrolig bra de siste åre-

ne, sa Julie.Mamma tok Julies hånd i sin. Trykket den mykt

og forsiktig, så trakk hun Julie inntil seg i en klem. Julie lente hodet mot mammas skulder og kjente at hun hadde lyst til å grine, men hun svelget det bort, lukket øynene og snuste inn lukten av mam-mas hår. Det hadde alltid luktet det samme.

– Nå gir vi dette semesteret en sjanse, eller hva? La oss bare kaste oss ut i det, sa mamma. – Jeg kjø-rer deg, så rekker du første time.

– Okei, da, sa Julie noe motvillig.

11

2

Julie så opp på skolebygget som var en mørk silhu-ett mot den blå augusthimmelen. Hun hørte et tut bak seg og snudde seg. Mamma satt i bilen, hun rullet ned vinduet.

– Lykke til! sa hun og ga Julie tommelen opp. Julie håpet ingen så det. Hun kikket seg rundt,

før hun ga mamma en diskret tommel opp tilbake. Mamma smilte, rullet opp vinduet og kjørte.

Julie gikk gjennom skoleporten, stoppet opp rett innenfor og kjente suget i magen. De nye buksene virket plutselig for trange, hun kjente seg lubben, og så oppdaget hun en liten flekk på T-skjorten. Midt i skolegården sto jentene i en klynge og småpratet. Charlotte sto i midten og så perfekt ut. Som vanlig. Smilet, håret, latteren, beina og huden. Det virket så enkelt, bare stå der og henge på den ene hoften og prate. Det virket så uanstrengt og naturlig, så

12

hvorfor var det så vanskelig? Julie begynte å gå mot dem.

– Jeg tror det blir jævlig bra, sa Charlotte. – Selvfølgelig blir det bra, festene dine er jo le-

gendariske, svarte Birgitte. – Husker dere da vi fant Petter i komposthaugen

til naboen dagen etter? spurte Victoria og fniste. – Han var så søt med løv i håret, han var totalt

lost.– Han tåler jo ingenting, sa Birgitte.Charlotte gliste. – Jeg fant en blogg på nettet som viser hvordan

man kan fylle meloner med sprit og lage drinker og sånt, jeg kjøpte inn litt i Sverige.

Julie stilte seg ved siden av Victoria, sa ingenting, møtte ingens blikk, prøvde bare å gli inn.

– Sprit? Er du klar over hvor sinnssykt dårlig jeg blir av det? sa Birgitte.

Julie nikket enig, ingen la merke til det. – Synd for deg, svarte Charlotte. – Du er så ond! Birgitte lo. Julie lo også. – Jeg tenker å kjøre en tropisk stil, litt Hawaii-ak-

tig, som om vi var på et beachparty i USA, sa Char-lotte.

13

– Å, herregud, jeg gleder meg allerede, svarte Victoria.

– Kult, sa Julie.De snudde seg mot henne. – Hei? sa Charlotte. – Jeg så ikke at du kom? – Å, svarte Julie, – jeg kom nettopp. Det ble stille. Det var nå eller aldri. Julie trakk

pusten og kastet seg uti det, ga det en sjanse, som mamma sa.

– Er det fest? spurte hun. Charlotte trakk på skuldrene. – Ja, den vanlige skolestartfesten. – Det blir dritbra, alle på trinnet kommer, sa Bir-

gitte. Julie prøvde å ikke virke altfor gira. – Når da?– Åttetiden, svarte Victoria. – Gleder meg allerede, sa Julie og smilte til Char-

lotte. Da ringte det inn, heldigvis, for Julie ante ikke

hvordan hun skulle få samtalen videre nå.

Da hun kom inn i gangen, fikk hun øye på en gutt hun aldri hadde sett før. Han sto utenfor døren til klasserommet. Charlotte, Birgitte og Victoria gikk rett forbi ham uten å legge merke til at han prøvde

14

å si noe til dem. Han hadde fregner, mørkt hår og en lugg som falt ned i ansiktet. Julie prøvde å gå forbi uten å virke helt dust, men han stanset henne.

– Eh ... sa han, – hei? – Hei? svarte Julie. – Er dette 10b?Julie nikket.– Jeg heter Joachim, jeg er ny her. Han rakte frem hånden. Julie tok den. Den var

varm og myk.– Julie, sa hun og la merke til at øynene hans var

grønne. Innerst inne mot pupillen var de nesten gule. Pupillene var store og svarte. Hun rødmet da hun merket at han så rett tilbake på henne, eller gjennom henne, hun var ikke helt sikker.

– Det er en fest i kveld, sa hun plutselig og prøv-de å få det til å høres helt laidback ut, som om hun pleide å gå på fest, som om hun pleide å invitere folk hele tiden.

– Alle på trinnet er inviterte. Kom du også, da vel?Han smilte, og han hadde selvfølgelig smilehull.

Julie rødmet om mulig enda mer. – Eh, timen begynner nå, sa hun, og kom seg for-

bi Joachim og inn i klasserommet. Fest og gutt med smilehull på samme dag? Kan-

skje mamma hadde rett, hun måtte bare våge å

kaste seg uti det? Kanskje dette var året da alt kom til å forandre seg, tenkte Julie og konstaterte at det-te var den beste morgenen hun hadde gjennomlevd noensinne. Ever. Hun begynte allerede å planlegge antrekket for i kveld.

16

3

Fjorten antrekk lå på sengen. Alle var forkastet. Ju-lie la seg bakover i kleshaugen med et langt sukk. Hun lukket øynene, men det eneste hun greide å tenke på var Joachims smilehull og de store, svarte pupillene som så rett på henne. Som om han stu-derte et kunstverk som Mona Lisa eller en skulp-tur i marmor, som om hun var pen. Tenkte han på henne som pen? Julie satte seg opp, hun måtte være perfekt i kveld. Hun kastet et blikk på klokken, her-regud, det var bare en time igjen. Hun åpnet lap-topen og scrollet seg nedover innleggene på Char-lottes blogg. Femten antrekk for storby-shopperen. Julie så igjennom bildene, og konstaterte at hun ville ha følt seg feit i alt sammen. Tre stylingtips for den lille sorte. Men Julie hadde ikke noen kort, svart kjole, og dessuten hadde hun ikke Charlottes midje eller legger. Hun trykket seg videre. Casual party. Julie stanset ved et av bildene av Charlotte. Enkelt,

17

men genialt. Det var et par jeans klippet til og sydd om til et skjørt. Hun hadde en hvit bluse til med en svart bh under som syntes akkurat sånn passe igjennom det tynne stoffet i blusen. Håret var satt opp i en rufsete flette som kom til å bli dritenkel å lage med Julies krøllete, røde hår. I dette antrekket blir du festens prinsesse uten for mye effort. Med sote-de øyne til blir det perfekt. Julie fant frem saksen og satte i gang.

Julie kom inn i stuen. – Jøss, kommer du rett fra catwalken, eller? sa

pappa.– Ha-ha, svarte Julie tørt. Mamma sa ingenting. Pappa så på mamma.

Mamma så på Julie. Hun trakk pusten. – Hva har skjedd med de nye buksene? – Jeg ... begynte Julie, men mamma avbrøt. – Vær så snill, ikke si at du har gjort det med vilje? – Eh ... svarte Julie. – De buksene kostet over tusen kroner! Du had-

de ønsket deg dem i ukevis, og nå har du ødelagt dem?

Julie himlet med øynene. – Mamma, de er ikke ødelagt.– Du har klippet dem i stykker!

18

– De er ikke klippet i stykker, de er redesignet, jeg leste om det på en blogg.

Det ble stille. Mamma og pappa vekslet blikk. – Du og de bloggene, sa mamma irritert. – Kan jeg for én gangs skyld få ha på meg noe jeg

liker!?– Du likte buksene da vi kjøpte dem for tre dager

siden, svarte mamma.– Ikke ødelegg dette for meg nå, vær så snill! Jeg

trodde dere ville at jeg skulle ha det bra? Julie prøvde å ikke begynne å grine, men stem-

men sprakk. – Vær så snill, mamma, du sa selv at dette året

kom til å bli annerledes. Og nå har jeg sjansen til å ... bli likt.

Mamma sukket. – Jeg kunne ønske at du brydde deg litt mindre

om hva alle andre synes, hva alle andre skriver på bloggene sine, hva som er kult og hva som ikke er kult, og litt mer opptatt av hva du vil og hvem du er. Du må tørre å være deg selv, sa mamma.

– Jeg er meg selv, svarte Julie og kjente at innerst inne dreit hun i det.

Hva hadde det å si om hun var seg selv eller ikke? Og hvem var hun egentlig? Det eneste som var sikkert, var at hun var femten år, at hun følte seg

smålubben, og at hun desperat trengte å føle at hun passet inn. Seg selv eller ikke, dette var kvelden da det skulle skje, hun skulle få et liv.

20

4

Det var stille ute. Sensommerkveld med lysegrå himmel, det var fremdeles varmt. Julies høye hæ-ler klikket bortover asfalten, lyden fikk henne til å føle seg eldre. Et lite sekund kjente hun seg som om hun var en hvilken som helst tenåring, akkurat som alle andre: småforelsket, overpyntet og gira for kvelden. For én gangs skyld kjente hun seg normal, og ikke rar.

Ytterdøren sto vidåpen og pumpet ut musikk. På trappen utenfor sto hundrevis par sko hulter til bulter. Huset virket overfylt. Det hang folk ut av vinduene. Tre jenter satt i en vinduskarm og røy-ket. En gutt sto på verandaen og helte øl ned på en potteplante på plattingen nedenfor, ølet sprutet til alle kanter og Julie hoppet til siden for ikke å få seg en dusj.

– Oi, sorry! ropte han og lo.

21

Julie ble bare stående ved døren og se inn. Det luktet røyk, og det var ganske mørkt. Hun greide nesten ikke å skille folk fra hverandre. Et par jenter fra parallellen gikk forbi, Julie prøvde å si hei, og en av jentene hevet champisflasken sin.

– Skål, sa hun. Julie hadde ikke noe å skåle med og følte seg som

en idiot, så hun gikk ut igjen. Der fikk hun øye på Nadia og Kathrine fra klassen, de sto ute på plenen og skravlet med hvert sitt glass med Charlottes ek-sotiske drink. Julie gikk bort til dem. Det var van-skelig å gå på plen i høye hæler, stilettene liksom sank ned i jorden, og Julie måtte ta seg sammen for ikke å se tilbakestående ut.

– Hei, sa hun. De snudde seg mot henne. – Hei? sa Kathrine og så overrasket ut. – Jeg visste ikke at du kom, sa Nadia.– Ikke jeg heller, sa Julie og prøvde å være mor-

som. Hun angret med én gang. Kathrine og Nadia lo ikke, de bare så på henne

som om hun hadde sagt noe på et språk de overho-det ikke forsto. Persisk eller ungarsk.

– Eh ... jeg mener at ... jeg fikk høre om festen først i dag, sa Julie og prøvde å redde seg inn.

– Men invitasjonene ble jo delt ut før sommeren?

22

– Å ja, svarte Julie og visste ikke helt hva hun skulle si.

Nadia og Kathrine vekslet blikk. Nadia helte i seg siste slurk av drinken.

– Vi må inn og hente mer drikke, vi, sa hun. Julie ble stående alene midt ute på plenen. Motet

fra i sted var borte. Det var ikke plass til henne her. Dette var bare dumt. Hva var det hun hadde innbilt seg? Julie stavret seg tilbake over plenen i de dum-me hælene da hun hørte noen rope etter henne.

– Julie! Det var Joachim. Og han kom løpende etter hen-

ne. – Hvor skal du? Julie så opp på ham, og han så rett tilbake på hen-

ne. Hun rødmet og så ned i grusen for å skjule det. – ... hjem? svarte Julie. – Hjem? Men du inviterte meg jo! Du kan ikke

forlate meg her, jeg kjenner ingen! Blir her, vær så snill! sa han og smilte.

– Jeg ... jeg er litt kvalm, jeg tror jeg burde ... sa Julie.

– Det går over, sa Joachim, tok henne i armen og dro henne med seg.

23

Hun satte seg på jakken han hadde lagt på gresset, og lente seg mot epletrestammen. Han satte seg ned ved siden av henne. Ganske nært. Hun kjente varmen fra ham gjennom T-skjorten hans og blu-sen hennes, helt inn på huden.

– Takk for at du inviterte meg med på festen, sa Joachim.

– Takk for at du kom, svarte Julie.– Kjenner du mange her? Julie trakk på skuldrene.– Jeg har jo gått på skole med alle her siden jeg

var seks, så jeg vet jo hvem de er, liksom. – Er det ofte fest? – Mhm, svarte Julie, men fortalte selvfølgelig

ikke at hun som regel ikke ble invitert med, og at dette var den første ordentlige festen hun hadde vært på noensinne.

– Charlottes fester er legendariske, en gang fant vi en gutt i komposthaugen der nede hos naboen, dagen etter festen, han hadde sovnet.

Joachim lo. – Vil du ha en øl, forresten? spurte han og trakk

frem to øl fra en bærepose. Julie nikket. Han åpnet den og rakte den til hen-

ne.– Den er kanskje litt lunken, men ... sa han.

24

– Nei, den er helt fin, sa Julie og tok en slurk. Det smakte like dritt som alltid, lunken eller

kald, hun hatet øl og måtte ta seg sammen for ikke å skjære grimaser.

– Digg, sa hun.

Julie visste ikke hvor lenge de hadde sittet der. En time, kanskje? To? Eller bare et kvarter? Det var som om tiden forsvant, alt annet også. Hun had-de greid å lirke seg litt nærmere ham, og når hun snudde hodet mot ham, snuste hun inn lukten av ham. Han luktet godt. Nå visste hun at han flyttet hit i sommer, at han hadde en lillesøster. At faren jobbet i kommunen og at moren jobbet med noen datagreier. At han fylte seksten i oktober. Favoritt-fargen hans var grønn. Han likte Julies krøller, og at hun hadde rødt hår. Han likte sjøen bedre enn fjellet, akkurat som henne, og han hadde vært på seilbåt i hele sommer. Så hadde hun fortalt om seg selv, og han hadde lyttet. Hele tiden med blikket festet på henne. Etter hvert hadde hun turt å møte det, men bare små øyeblikk av gangen.

– Alle sammen! Birgitte sto ute på trappen og ropte, – alle må komme inn! Vi skal ha konkurran-se!

Joachim satte seg opp. Julie nølte.

– Kan vi ikke bare sitte her? – Nei, kom igjen, da, du må jo presentere meg for

vennene dine?Han rakte henne hånden og hjalp henne opp. – Men vent litt, det er bare noe jeg må gjøre først,

sa han.Han lente seg frem. Kysset henne. Helt plutse-

lig. Mykt, varmt, og ganske lenge. Hånden hans på ryggen hennes, den beveget seg sakt nedover, over korsryggen, og til slutt med en finger innenfor lin-ningen på skjørtet hennes. Hun fikk gåsehud på den deilige måten. Alt var perfekt.

26

5

– Hva faen gjør du her? Kysset endte brått. Charlotte sto foran dem. – Hva faen gjør du her? gjentok hun. – Jeg ... ble invitert? svarte Julie. Hun smilte usik-

kert. – Å? Hvor er invitasjonen, da? spurte Charlotte.– Invitasjonen? Du sa at ... – Få se på invitasjonen, da? Det var stille. Noen hadde skrudd ned musikken.

Folk kom ut. Stilte seg rundt. Nysgjerrige. – Jeg har ingen invitasjon. Charlotte himlet med øynene. – Da er du per definisjon ikke invitert, du skjøn-

ner det, ikke sant? Julie greide ikke gjøre annet enn å nikke taust.

Hun så opp på Joachim, som så spørrende på hen-ne.

– Jeg skjønner ikke, du sa jo at ... sa han.

27

Julie skulle til å svare, men Charlotte avbrøt ham. – Hun er gæren, drit i henne, hun er en føkkings

freak som juger om alt hele tiden. Hun igler seg innpå som en parasitt. Det smarteste du kan gjøre er å holde deg unna henne.

Joachim så usikkert på Julie. Så tok han et steg vekk.

– Joachim ... Noen fniste, Julie ble rød. – Hva er det du har på deg? sa Charlotte til Julie. – Jeg så det på bloggen din, svarte Julie og prøvde

å smile, – så jeg lot meg inspirere … – Drit i bloggen min, jeg orker ikke at du skal

stalke meg. Jeg synes det er ekkelt at du har drevet og sett på bildene av meg, svarte Charlotte.

Julie ble varm. – Du er vel ikke forelsket i meg eller noe?– Ooooo, Julie er lesbisk! ropte Erik fra parallel-

len. – Hot! ropte en annen gutt. Charlotte fortsatte. – For da må jeg nesten bare si sorry, men jeg er

ikke homo, altså. Birgitte og Victoria knakk sammen i krampelat-

ter.– Jeg er ikke forelsket i deg, mumlet Julie.

– Nei? Fint, men jeg foreslår at du dropper å lese bloggen min, du er ikke i min målgruppe, for å si det sånn.

Julie nikket. – Og drit i å herme etter meg, ikke ha på deg de

samme klærne som meg, det er ikke bra for imaget mitt. Trodde du virkelig at det var så enkelt, at du kunne ha på deg de samme klærne som meg, så vil-le du passe inn?

Julie prøvde å komme seg vekk, men Charlotte stilte seg i veien.

– Ta av deg skjørtet, sa hun. – Nå? sa Julie og greide ikke å holde tårene til-

bake lenger. De rant nedover. Hun prøvde å tørke dem vekk, men det resulterte ikke i noe annet enn at sminken ble dratt utover.

– Nå klikker det for Charlotte igjen, hvisket noen og fniste.

Julie så rundt seg. Desperat etter en utvei. Men det var folk overalt. Hun kikket etter Joachim, men han var vekk.

– Kom igjen, di fitte, gjør som Charlotte sier, det er hennes fest, hun bestemmer, sa Erik.

– Gjør det! Gjør det! Gjør det! begynte Birgitte å rope taktfast, flere hengte seg på.

– Gjør det! Gjør det! Gjør det!

29

6

Julie turte ikke gå inn. Hun satt på plenen utenfor huset delvis gjemt bak solbærbuskene i hagen. Det flimret fra tv-en mamma og pappa satt og så på. Fredrik hadde lagt seg for lengst. Gresset var blitt vått av dugg og Julie var iskald. Endelig ble tv-en slått av og lysene i stuen slokket. Snart så hun sil-huettene deres i vinduet oppe på soverommet, og etter noen minutter ble det mørkt der også. Hun ventet en god stund til, så reiste hun seg. Jeans-skjørtet hennes hadde revnet etter at Charlotte hadde prøvd å dra det av henne, det var nesten ikke noe igjen av det, bare en fille som så vidt dekket henne. Hun skyndte seg inn.

Julie lukket døren forsiktig bak seg og tok av seg skoene. Hun listet seg opp trappen, gjennom den mørke gangen, ikke en eneste lyd. Hun åpnet døren til soverommet.

30

– Julie, er det deg? Hun snudde seg. Der sto pappa i den stripete

pysjen sin med håret til værs. – Eh, sa Julie og forsøkte å dekke seg til, men

heldigvis var gangen så mørk at han ikke kunne se hvordan hun så ut.

– Julie? Skal du ikke si hei engang? sa han. – Hei, pappa. Jeg trodde dere sov, sa Julie. – Hvordan gikk festen? – Fint, jeg er så trøtt nå, svarte Julie.Pappa smilte til henne. – Sånn er det når man har vært ute og festet. – Jeg går og legger meg, jeg, sa Julie. – Bli med inn og si hei til mamma, da, hun er så

spent på hvordan det gikk. – Sover hun ikke? – Nei, vi har ligget og ventet på deg, vi, svarte

pappa. – Si at jeg kommer, jeg skal bare skifte først, sa

Julie og prøvde å komme seg vekk uten at han opp-daget skjørtet.

Men det var for sent. Plutselig sto mamma der i slåbroken. Hun skrudde på lyset. Julie var sjanseløs.

– Men ... i alle dager! ropte pappa. – Hva er det som har skjedd? Du ser ikke ut! sa

mamma.

31

I et bitte lite øyeblikk hadde Julie lyst til å fortelle dem alt. Gråte, kaste seg om halsen på dem og få trøst, hun ville bli strøket over håret og bli snakket til med lave stemmer. Men hun kunne ikke. Hun orket ikke. Ikke enda en gang. De hadde vært så let-tet da hun kom hjem fra skolen i dag og fortalte at alt hadde gått fint. Hun ville ikke skuffe dem. Så hun trakk bare likegyldig på skuldrene.

– Det har ikke skjedd noe. – Men skjørtet ditt er ødelagt! – Jeg klatret over et gjerde og satte meg fast,

svarte Julie kjapt. Det ble stille. Mamma og pappa tenkte. Så på hverandre. Tenkte mer.

– Har det begynt igjen? spurte pappa.Julie svarte ikke. – Det var akkurat sånn det startet i fjor også. At

du begynte å lyve, snike deg rundt, ha hemmelighe-ter ... fortsatte han.

– Julie? Se på oss, sa mamma. Mamma hadde den dype bekymringsrynken i

pannen. Julie så at hun var på gråten. – Blir du plaget av de andre igjen? spurte mam-

ma. Julie ristet stille på hodet. – Nei, alt er fint, jeg bare kløna det til ... som van-

lig ... unnskyld.

Hun lukket døren bak seg, ble stående med ryggen til døren og lytte. Hun ventet til hun hørte at de gikk inn på soverommet, så kastet hun seg ned på sengen, presset ansiktet ned i puten og gråt så stille hun kunne.

33

7

En eller annen gang i løpet av natten hadde hun sovnet. Hun hadde bare glidd umerkelig over fra gråt til søvn. Hun våknet brått av meldingslyden på mobilen. Hun satte seg forvirret opp i sengen og så på klokken, den var fire. Hun gned den verste søvnen ut av øynene. Ukjent nummer? Hun åpnet meldingen. Den inneholdt bare et smilefjes og et hjerte, og nederst var det en link. Julie trykket på linken, det var en video.

Videoen var uklar. Som om den som filmet had-de trykket på opptaksknappen litt før han hadde rukket å bestemme seg for hva han skulle filme. Ka-meraet sveipet over gressplenen, et par heliumbal-longer festet til en portstolpe, fakler, deretter no-ens føtter, så fanget kameraet inn en mengde folk som sto i ring.

– Gjør det, gjør det, gjør det!

34

Julie skjønte med ett hvor videoen var fra. Den var fra festen i kveld. Noen hadde filmet henne.

Julie sto i midten, omringet. De andre ropte høy-ere og høyere. Charlotte tok et steg frem, grep fatt i skjørtet hennes og dro. Julie holdt det fast så godt hun kunne. Hun gråt. Snørr, tårer og sminke blan-det seg.

– Fy faen, så stygg hun er, sa han som filmet med mobilen.

En annen lo. – Shit, jeg ser trusa hennes! Får du med deg det,

eller?Kameraet zoomet inn. Fanget inn skjørtet. Rev-

nen i stoffet som avslørte undertøyet hennes. Julies hender som tviholdt så knokene ble hvite, og Char-lottes hender, de røde neglene som boret seg dype-re og dypere inn i revnen, og til slutt raknet skjørtet helt. De andre jublet. Julie sank sammen på gresset. Videoen gikk i svart.

Julie satt stille i sengen. Stirret rett fremfor seg. In-gen tårer. Hun orket ikke gråte mer. Hun pustet ro-lig noen ganger, inn og ut. Så scrollet hun nedover siden. Rekken med kommentarer under videoen virket endeløs.

35

Herregud, så stygg hun er!– Leyla_Oslo

OMG!!!!– BabyGirl

Hahahahahaha! Jeg ler så jeg griner! – VickyHønefoss

Sett henne på plass, bitch! – Andreas_boy

Hvem er det der? Hun burde gå og henge seg! Stakkars taper.

– BabyGirl

Julie skjønte det ikke. Hva var det hun gjorde feil? Hva var det hun hadde gjort for å fortjene dette? Hvorfor akkurat henne? Charlotte hadde sagt at hun ikke måtte tro det var så enkelt. Hva mente hun med det? At Julie aldri kom til å bli akseptert så lenge hun var Julie? At hun kunne gjøre alle de riktige tingene, men uansett hvor mye hun gjorde, uansett hvor mye hun forandret seg, uansett hvor hardt hun prøvde, ville hun likevel alltid være Julie, hun ville alltid bo i denne lille byen hvor alle kjente alle, hun ville aldri slippe unna og hun ville aldri være bra nok? Det var ikke sant som mamma sa, at

36

om man bare var seg selv, så holdt det. Det holdt ikke i det hele tatt, ikke i nærheten engang. Hun var fanget i seg selv, og så lenge hun var seg selv, hadde hun tapt.

Nederst, under rekken med kommentarer, sto det:

Vil du legge inn en kommentar?

Julie nølte litt, men så trykket hun.

For å legge inn en kommentar må du log-ge deg inn. Har du ingen profil? Skap deg en nå! Klikk på linken.

Julie klikket seg videre og fylte inn.

Fornavn: Anonym Etternavn: Girl

Hun lot profilbildet stå tomt, en grå silhuett med et spørsmålstegn inni. Enter. Hun hadde skapt seg en profil. En hvemsomhelst. En ingen. En anonym. Langt vekk fra Julie. Hun kjente seg med ett tryg-gere.

Hvorfor ler dere av henne? – AnonymGirl

37

Hun trakk pusten dypt. Så postet hun det. Etter noen sekunder kom det svar.

Vi ler fordi hun er shtøgg.– MonaLunde

Fordi hun er en taper!– BabyGirl

Hvem faen er du? – CarlEtterstad17

Julie skrev et svar.

Anonym. – AnonymGirl

Feiging!– CarlEtterstad17

Vis deg da. Eller er du redd? Legg til et profilbilde, i det minste.

– CarlEtterstad17

Julie ble sittende og lese meldingen fra CarlEtter-stad17 om og om igjen. Så lukket hun laptopen. Hun hadde fått en idé.

Jeg kan være hvem jeg vil. Jeg er jenta på bussen. Jeg er jenta bak disken på bake-riet. Jeg er jenta alle stirrer etter når hun går nedover gaten. Jeg er jenta ingen ser bakerst i klasserommet. Jeg er høy. Jeg er lav. Jeg er tykk. Jeg er tynn. Blond, mørk, rødhåret. Jeg går i hva jeg vil. Jeg sier det jeg vil. Jeg gjør hva jeg vil. Ingen andre kan bestemme hvem jeg er. Jeg er ikke et offer. Bak en maske er jeg den jeg drøm-mer om å være. Jeg er AnonymGirl.

– AnonymGirl

39

8

Ute hadde det så vidt begynt å lysne. Himmelen hadde de siste minuttene gått fra svart til mørke-blå til gråblå. Fra soveromsvinduet i annen etasje hadde Julie oversikt over nesten hele den lille byen. Hun så helt bort til skolen, kirken og det lille sen-teret. Byen sov fremdeles, vinduene var svarte og tomme. Det var kaldt på gulvet, men Julie merket det ikke. Hun hadde skrevet, streket over, skrevet på nytt, visket det ut, krøllet sammen, begynt på nytt. Søppelkurven ved siden av skrivebordet var overfylt av hvite sammenkrøllede baller av ark. Bordplaten var full av viskelærstøv. Teksten måtte være perfekt. Hun hadde sittet oppe hele natten, helt til hun hadde funnet stemmen til AnonymGirl. Det var bare to ting som gjensto før hun var ferdig og kunne trykke på enter.

40

Hun fant et bilde av en maske på internett. Den var helt enkel og hvit. Klassisk. Julie målte opp, tegnet og klippet ut masken av et stykke papp. Hun festet den til håret med et par spenner. Det var ikke per-fekt, men nesten, hun fikk kjøpe en ekte maske til neste gang, men denne fikk duge nå. Hun fant frem et kamera, satte det opp, stilte det inn på videopp-tak. Hun gikk et par skritt unna, med ryggen til. Så snudde hun seg rolig mot kameraet, og mens hun stirret inn i linsen, gikk hun sakte fremover.

– Jeg er AnonymGirl.

Hun lastet inn videoen, og plasserte den i den tomme ruten på siden under teksten sin. Bloggen var bare ett tastetrykk unna å være offisiell. www.AnonymGirl.blog.no var svaret på alt. AnonymGirl var henne, men ingen ville noensinne få vite det. Mamma hadde hatt rett og tatt helt feil på én gang. Ja, Julie måtte tørre å være seg selv, men hun måt-te være seg selv uten å være det ... Endelig hadde hun et sted hvor hun kunne snakke, uten å bli ledd av, for ingen kom til å vite at det egentlig var hun som snakket. Endelig hadde hun et liv. Fra nå av var hun AnonymGirl, en ukjent. Hvem som helst og hva som helst. Gjemt bak masken slapp hun å være redd.

Enter.

Noen ganger ser jeg rundt meg og ten-ker at jeg ikke kjenner noen og at ingen kjenner meg. Plutselig føler jeg meg helt alene, som om jeg var den eneste gjen-levende på jorden etter en atomulykke. Selv om rommet er fullt av folk, føler jeg meg ensom. Ingen vet hvem jeg er. Ikke egentlig. Jeg er en gåte ingen har funnet svaret på.

– AnonymGirl

42

9

Det hadde nettopp ringt inn. Julie gikk mellom radene av pulter i klasserommet, mot plassen sin. Joachim så opp på henne da hun gikk forbi. Hun snudde seg vekk fra ham.

– Julie? Jeg må snakke med deg, sa han lavt. Julie svarte ikke. – La meg forklare ... Han skulle til å si noe mer, men da kom Char-

lotte. – Tre hundre og tjueto likes and counting, sa

hun og gliste. – Hva er det du snakker om? – Det er så mange som har liket videoen av deg

allerede, og jeg har veddet fem hundre på at vi når over tusen klikk før lunsj. Hva tror du? Vil du være med og vedde?

Noen brøt ut i latterkrampe langs vindusrekken. Julie svarte ikke, hun gikk stille til plassen sin og

43

satte seg bakerst, som vanlig, på den eneste alene-pulten i klasserommet.

Julie tok frem mattebøkene, og kjente mobilen vi-brerte i lommen, men hun rakk ikke å sjekke hva det var før læreren kom.

– I dag skal vi snakke om algebra, sa han og pluk-ket opp et kritt, satte det mot tavlen og skrev.

– X betyr ukjent. Å løse en ligning, sa han, – er som å drive detektivarbeid. Hvem er X?

Lærerens stemme forsvant i bakgrunnen. Julie greide ikke følge med. Alt hun så var alle som satt med mobilene sine godt skjult for læreren under pultene. Alle de lysende skjermene. For hvert trykk ble den ydmykende videoen av henne delt, tenkte hun. Snart lå den på alle bloggene, snart lå den over-alt som en smittsom sykdom. Pest. Mobilen hen-nes vibrerte i lommen igjen, det var sikkert noen som sendte henne en drittmelding. Jævla stygging, ginger, føkkings taper. Hun prøvde å overse det og stappet mobilen godt nedi pennalet. Hun tok frem kladdeboken og begynte å notere.

– Er det noen som har svar på denne ligningen? spurte læreren og så utover klasserommet.

44

Det vibrerte nedi pennalet til Julie. Én gang, to ganger, tre ganger. Da fikk læreren nok. Han suk-ket oppgitt og så surt på Julie.

– Er mobilen så mye mer interessant enn alge-bra? spurte han uten egentlig å ville ha et svar, og kom gående mot henne.

– Ja! ropte Henrik som satt to rader foran henne. Klassen lo. – Nei da, unnskyld, svarte Julie. Læreren strakte ut hånden. – Jeg skal passe på den, jeg, så du får konsentrert

deg om hva som står på tavlen. Julie la mobilen i hånden hans. – Du får den tilbake når det ringer ut til frimi-

nutt, sa han. Han gikk opp til kateteret og la mobilen i skuf-

fen.

Langviseren sneglet seg mot tolv. Det ringte ut. Julie gikk mot døren som sistemann da læreren kremtet bak henne.

– Vil du ikke ha mobilen din tilbake? sa han. Julie ville vel egentlig ikke det. – Jo da, svarte hun. – Dette ligner da ikke deg, Julie, sa læreren mens

han åpnet skuffen og fant frem mobilen.

45

– Nei, det gjør kanskje ikke det, svarte Julie. Han rakte henne mobilen.– Og ellers, da, er alt bra så langt i år? spurte han. Julie nikket.– Veldig bra. – Flott, men ikke la meg se deg med mobilen i

timene mine igjen.

Julie kom ut i skolegården. Mobilen vibrerte igjen og igjen og igjen. Hun trykket seg motvillig inn. Men det var ikke ekle tekstmeldinger fra folk som hadde sett videoen av henne som hadde tikket inn, det var telleren på bloggen hennes som hadde gått amok.

AnonymGirl: 152 nye klikk. 34 venneforespørsler. 8 nye innlegg.

Julie skjønte ingenting. Var det trafikk på blog-gen hennes? Allerede? Julie åpnet bloggsiden sin, scrollet seg nedover mens hun gikk over skolegår-den. Hun gikk rett på en jente.

– Ops, sorry, sa Julie uten å se opp. – Eh ... vet du hvor lærerværelset er? spurte jenta. Julie kikket opp fra mobilen. Jenta måtte være

ny, hun hadde i alle fall aldri sett henne før. – Gå inn hovedinngangen der, og så er det andre

dør til høyre.

46

– Mhm, takk. Jeg heter Ylva, forresten, sa jenta. Men Julie hadde ikke tid, ikke akkurat nå. – Hyggelig å hilse på deg. Jeg må nesten gå, jeg

har noe jeg må fikse. Julie skyndte seg vekk.

Kult innlegg! Jeg kjenner meg sånn igjen. – Redbloggirl15

Dette er den beste bloggen på lenge – skriv mer!

– Lily

AnonymGirl er min helt!– Anne_2000

Trenger sånne som deg. Har det vanske-lig på skolen. Hjelper å lese bloggen din.

– JennyLove

Julie smilte forsiktig. Kanskje dette var starten på noe helt nytt?

Alt ser helt annerledes ut nå. Utsikten fra soverommet mitt er den samme, men det jeg ser er noe helt annet. Klasserom-met er helt likt, men jeg opplever det helt annerledes. Hva er det som har for-andret seg? Jeg føler meg sett for første

gang. Dere ser meg. Og jeg føler meg hørt. Og lagt merke til. For første gang er jeg noen. Fra usynlig til synlig. Fra ingen til AnonymGirl. Jeg er AnonymGirl!

– AnonymGirl

48

10

Friminutt. Julie smatt inn på do. Det hadde gått noen dager siden siste innlegg og leserne begynte å bli utålmodige, så hun låste seg inn i et avlukke på jentedoen, satte seg på dolokket, tok masken opp fra sekken, tok den på seg, snudde kameraet på mobilen mot seg selv og skulle til å begynne et nytt opptak da to jenter kom inn på do. Julie kjente igjen stemmene deres, det var to jenter fra parallellen. To tunge toalettmapper ble satt på servanten. Lyden av at de rotet igjennom hårbørster, fønere, lipgloss, blush, håndkremer, før de fant det de skulle ha.

– Maskaraen min har klumpet seg, kan jeg låne din?

– Bare ta. Stillhet, sminke-stillhet, i et par minutter. Julie

måtte bare vente. – Faen, hun er slitsom, hun nye ... hva er det hun

heter igjen? sa den ene.

49

– Ylva. Julie kjente det navnet. Hvem var det igjen? Så

husket hun det, det var jenta hun hadde møtt i sko-legården for noen dager siden, hun som spurte om veien til lærerværelset.

– Ylva, det høres ut som et vikingnavn. Stakkars. De tok en pause i snakkingen igjen. Julie hørte

lyden av hårspray som ble sprayet. Det luktet kje-mikalier.

– De har ofte litt norrøne navn, sånne emoer. – Hun er vel ikke emo bare fordi hun har farget

håret svart? – Men herregud, har du sett klærne hennes, el-

ler? Hun er så definitivt emo. Den ene lo. – Jeg trodde ikke det fantes lenger. Var ikke det

over for minst to år siden?Det gikk i døren. En annen jente kom inn. – Hei, sa hun. De to andre jentene forsøkte å holde tilbake fni-

singen.– Hei, Ylva. – Har dere lyst til å ... begynte Ylva, men ble av-

brutt. – Du er ikke tilfeldigvis interessert i vikingtiden?

spurte en av jentene.

50

– Eh ... vikingtiden? svarte Ylva. De to jentene hadde store problemer med å hol-

de seg alvorlige. De brøt ut i små hikst før de greide å ta seg inn igjen.

– Sorry, Ylva, vi må gå, vi har masse å gjøre. – Å ja ... svarte Ylva. De to jentene gikk. Døren smalt igjen bak dem.

Julie kunne høre dem eksplodere i latter rett uten-for.

Julie lente seg frem og kikket igjennom dørsprek-ken. Ylva sto igjen alene. Litt sammensunken i overkroppen. Skuffet. Hun trakk pusten, som om hun trengte å manne seg opp, så gikk hun mot dø-ren. Idet hun åpnet den, kom Charlotte, Birgitte og Victoria inn.

– Jeg fikk døren nesten midt i trynet, gidder du være litt mer forsiktig? sa Charlotte.

– Unnskyld. Ylva kom seg vekk. Julie skyndte seg å trekke til

seg beina så man ikke kunne se at hun var der inne. Hun holdt omtrent pusten.

– Har dere lest det? spurte Charlotte. – Hva da? – AnonymGirls siste innlegg? – AnonymGirl? spurte Victoria.

51

– En ny blogger, hun begynte i forrige uke. Hun vokser utrolig raskt, sa Charlotte.

– Få se. Julie hørte lyden av sin egen stemme da de spilte

av den første videoen hun hadde lagt ut: – Jeg er AnonymGirl.

– Hva er det hun har på seg? spurte Birgitte. – En maske, ser du vel? svarte Charlotte litt opp-

gitt. – Hun var litt rar, da? sa Victoria. – Hun er annerledes, jeg liker det, jeg. Jeg tror jeg

skal sende henne en melding, sa Charlotte. Og før Julie rakk å tenke en eneste tanke, plinget

det inn en varsel på mobilen hennes som fortalte at det var kommet en ny melding på bloggen hennes. Lyden smalt mellom de flislagte veggene på jente-doen.

– Det er noen her! utbrøt Birgitte. – Hallo? Charlottes stemme nærmet seg. Håndtaket gikk ned. – Hvem er det som sitter og lytter?Det rykket i håndtaket. – Vi vet at du er der inne!Det rykket i håndtaket igjen. En gang, to ganger,

tre ganger. – Det er bare meg.

52

Julie trakk pusten og skulle til å låse opp døren da hun kom på at hun hadde på seg masken. Hun skyndte seg å ta den av og stappe den i sekken igjen. Nære på. Hun låste opp døren.

– Unnskyld, jeg lyttet ikke, men jeg var på do og …

– Gi faen, bare kom deg ut, avbrøt Charlotte.

Julie smatt inn i bøttekottet i første etasje. Det luk-tet sur klut. Hun tok frem mobilen og sjekket blog-gen.

Jeg digger bloggen din og håper vi kan være venner!

– Charlotte

Skulle hun? Skulle hun ikke? Julie nøt øyeblikket. For én gangs skyld var det hun som kunne velge. Hun liket meldingen og kommenterte tilbake.

Best Friends Forever! – AnonymGirl

Det gikk to sekunder, så plinget mobilen igjen.

Tusen takk! Du har en sann venn i meg. – Charlotte

Charlotte skulle bare ha visst. Julie tok på seg mas-ken, snudde mobilkameraet mot seg og begynte opptaket.

Jeg er ikke meg selv, men jeg er ekte vare. Jeg er en løgner, men jeg har aldri snakket mer sant enn nå. Jeg gjemmer meg, men allikevel er jeg helt ute i det åpne. Jeg er en geriljasoldat, jeg er en agent. Jeg har endelig tatt kontroll. Jeg har endelig funnet min plass.

– AnonymGirl

54

11

Det ringte ut til spisefri. Alle stormet mot dørene for å komme seg ut.

– Filmen av deg deles fremdeles, sa Charlotte idet hun passerte Julie. – To tusen tre hundre og femtiåtte ganger, for å være helt nøyaktig.

Men Julie brydde seg ikke, AnonymGirl hadde slått mobbe–videoen med over tusen klikk allere-de. Hun kikket uinteressert opp på Charlotte.

– Okei, svarte hun. Charlotte gikk, og klasserommet ble endelig

tomt. Julie tok frem laptopen sin og satte seg i vin-duskarmen for å svare på meldingene som hadde kommet inn i løpet av norsktimen. Mens hun satt der, tikket det inn en ny melding i innboksen.

Gratulerer med å runde fem tusen ven-ner! Jeg er stolt over å være en av dem : )

Din venn– Charlotte

55

Julie kikket ut av vinduet, hun lente pannen mot det kalde glasset. I skolegården utenfor sto folk i klynger og pratet, noen gikk arm i arm, Charlotte, Victoria og Birgitte lå på ryggen på gressbakken og solte seg. De ante ikke hvor nær Julie var dem nå. I lommene deres. På mobilene. På laptopene. Din venn. De skulle bare visst. Da la hun merke til Ylva, hun sto litt i utkanten. Julie så hvordan hun utrolig nok prøvde å nærme seg Charlotte skritt for skritt, før hun satte seg forsiktig ned ved siden av Victoria. Hun sa et eller annet, men det virket ikke som om noen brydde seg. De andre lå bare der på ryggen og ofret henne ikke et blikk engang. Igjen prøvde Ylva å si noe, og nå satte Charlotte seg opp og sa noe som fikk Victoria og Birgitte til å rulle over på magen og knise ned i gresset. Julie så hvordan jenta bøyde hodet og trakk seg unna, hun ble stående ved sykkelskuret og fomle med mobiltelefonen.

For bare noen uker siden var det meg, tenkte Julie. For bare noen uker siden var det jeg som sto på ut-siden og skrapte på døren som en valp. Alt jeg ville var å få være med. Jeg skjønner ikke at jeg gadd. Nå betyr det ingenting lenger. Jeg trenger dem ikke. Jeg AnonymGirl. Jeg er uskadelig. Eller? Julie ble rykket ut av tankene sine, for der nede sto Joachim. Helt

fra tre etasjer lenger oppe så hun hvordan han blås-te luggen vekk fra ansiktet før han vinket til noen og smilte. Helt der oppe fra så hun smilehullene hans. Hun kjente et ørlite stikk da hun så ham gå bort til Charlotte og sette seg ned ved siden av henne. Hun la hodet i fanget hans, og da bøyde han seg ned og kysset henne. Julie snudde seg vekk. Hun husket nøyaktig hvordan det var. Hvordan leppene hans kjentes ut, den varme tungen, hånden som gled nedover og nedover ryggen hennes, fingeren han stakk akkurat nedenfor linningen i skjørtet. Hun husket hvordan han luktet, hun husket de grønne øynene, de store pupillene og at det føltes som om de hadde kjent hverandre hele livet. I et fjerdedels sekund kjente Julie seg ensom igjen. Hun satt oppe i det tomme klasserommet, der nede var alle de an-dre. Men hun måtte bare finne seg i at det var sånn det var. Hun var ikke en del av den verdenen, ikke nå lenger. Hun hadde skapt sin egen. Og hun ville aldri forlate den.

57

12

Julie trykket enter, og et nytt innlegg var på nett. Det tok cirka fem sekunder før den første liken, så gikk det et fjerdedelssekund til og den første kom-mentaren var på plass.

Fire timer siden sist du var på nett, be-gynte å lure asså ... : )

– Bella

Mobilen ble konfiskert av læreren IGJEN! Sorry.

– AnonymGirl

Julie postet svaret, og det tok ikke mer enn et øye-blikk, så hadde Bella lagt inn en ny kommentar.

Typisk. – Bella

58

Hva gjør du nå? – AnonymGirl

Ser en sløv film i sengen. Og du? – Bella

Julie var midt i et svar da hun ble avbrutt. – Julie? Mamma sto i døren. Julie slengte igjen lokket på laptopen. – Du glemte å banke på, mamma, igjen! – Åh ... svarte mamma, tok et steg ut, så banket

hun på dørkarmen. – Bank, bank, kan jeg få komme inn til min egen

datter som jeg ikke har sett på flere dager? Mamma prøvde å være morsom. Julie lo ikke. – Kom inn, da, svarte hun småirritert. Mamma kom inn igjen. Hun virket rastløs. Satte

seg ikke ned. – Hva driver du med for tiden, da? spurte hun. Julie trakk på skuldrene.– Nei ... det vanlige ... – Hva er det for noe? – Lekser og sånt. Øver på prøver. – Mhm, sa mamma. Mamma så seg litt rundt i rommet.– Hva er det du ser etter? Mitt hemmelige lager

med hasj? spurte Julie.

59

– Ha-ha, lo mamma tørt. Så satte hun seg endelig ned, på sengekanten.

Bekymringsrynken i pannen var dyp og lang. – Du sitter bare på rommet ditt for tiden ... har

du det bra, Julie? Julie nikket.– Jeg har det faktisk fint, svarte hun. Mamma fortsatte.– Pappa og jeg har snakket sammen, sa mamma. Så tok hun en pause som om hun lette etter de

riktige ordene. – Vi synes at det virker som om du isolerer deg

mer og mer. Vi tror rett og slett ikke på deg når du sier at du har det bra.

Mamma pauset igjen. – Vi skjønner at det ikke er lett å snakke om,

ensomhet, å være utenfor, men kanskje du skulle snakket med en annen voksen?

Stillhet. Stillhet. Stillhet. Julie så opp på mamma. Mente hun det hun sa

nå? – En psykolog? spurte Julie. – Det er ikke noe å være flau over. – Men jeg har det jo bra?

60

Mamma hevet det ene øyenbrynet og trodde åpenbart ikke på henne i det hele tatt.

– Jeg isolerer meg ikke, jeg er på nettet. Jeg har alle vennene mine på internett, forklarte Julie.

– Venner på internett? Mamma rynket på nesen.– Ja? Nå har jeg snakket med en som heter Bella.

Se her. Julie klikket seg inn på bloggen til Ellie og viste

mamma. – Hun er like gammel som meg, men hun bor

inne i byen, da. – Hmm, svarte mamma og virket ikke veldig en-

tusiastisk.– Hun er en av Norges toppbloggere, hun ligger

som nummer tre rett etter Dragolina og Darling, og hun er venn med meg, skjønner du hvor kult det er?

Mamma skjønte det overhodet ikke. – Men kan du ikke få deg venner i den virkelige

verdenen, da, den ekte verdenen her nede på jor-den? spurte mamma.

– Dette er virkelig. Hva er det som ikke er ekte med dette?

– Hvem er Bella, da, på ordentlig? Vet du det? spurte mamma og hørtes ut som om hun visste svaret.

61

Julie trakk på skuldrene. – Jeg har ikke møtt henne ansikt til ansikt hvis

det er det du mener. Men jeg vet at hun er morsom, jeg vet at hun er smart, hun er interessert i design, hun drømmer om å gå modell en gang. Hun er am-bisiøs og smart. Er ikke det bra nok for deg?

Mamma svarte ikke på det, i stedet sa hun: – Bli med ned i stuen, da vel? Vi kunne finne på noe sammen, Fredrik, pappa, du og jeg?

– Mamma ... jeg er opptatt, svarte Julie og pekte på laptopen.

– Ja vel, jeg skal ikke tvinge deg. Men jeg sier dette helt klart og tydelig; de bloggreiene du driver og leser, chatting og sånt, jeg liker det ikke. Så pass deg. Du vet aldri hvem det er du egentlig snakker med. Trude på jobben fortalte om datteren sin som hadde kontakt med noen hun trodde var en jevnal-drende jente, men da ...

– Mamma! avbrøt Julie. – Okei, okei, men du er sikker på at du ikke vil

være med ned og ... – Ja! Mamma slo ut med armene. Oppgitt og sur. – Kan du ikke bare være glad for at jeg har det

bra? spurte Julie.Mamma så trist på Julie.

62

– Jeg føler at vi er i ferd med å miste deg helt, det er bare det.

Mamma gikk.

Hvor ble du av? – Bella

Hallooooooooo? – Bella

?????????? – Bella

Zzzzzzzzzz– Bella

Julie fniste av Bellas desperate meldinger som had-de tikket inn mens hun hadde snakket med mam-ma.

Sorry! Er her nå! Det var bare mamma ... Hun var bekymret for at jeg er for mye på nettet. At jeg isolerer meg fra den virke-lige verdenen. Sukk. Hun skjønner jo ikke noe.

– AnonymGirl

Mammaer skjønner aldri noe. Føkk mam-maer. Lenge leve internett.

– Bella

Hihi– AnonymGirl

Julie postet svaret sitt, så lukket hun laptopen. Var det noe i det mamma sa? Hvor lenge kunne Julie fortsette å leve livet på internett? Hvor lenge kunne det vare? Hun la seg bakover i sengen, lukket øy-nene. Hun ønsket at det kunne var for alltid, men innerst inne visste hun at det kom til å ta slutt en dag. Men når?

64

13

Fra den ene dagen til den andre hadde det blitt høst. På vei ut av klasserommet kneppet Julie jakken helt igjen, hun snurret skjerfet fire ganger rundt halsen, og gikk nedover korridoren med sekken over den ene skulderen. Foran henne gikk Nadia og Kathri-ne tett sammen og småpratet.

– Har du lest det siste innlegget hennes? spurte Nadia Kathrine.

– Det om å være fake og ekte? sa Kathrine. Nadia nikket. – Det er så annerledes, jeg digger det, sa Nadia.Julie hadde lagt ut et nytt videoinnlegg, og bare

minutter etter at videoen var skrevet ferdig og pos-tet, satt de fleste jentene i klassen med mobilen og sjekket AnonymGirls siste oppdatering. Julie satt som vanlig bakerst og så alle mobilene lyse under pultene i skjul for læreren som prøvde å få dem til å interessere seg for en eller annen for lengst død

65

og råtten vikingkonge. Julie likte følelsen. Det var nesten som om hun kunne kontrollere de andre, de snart ti tusen leserne hennes. Hun postet noe på bloggen, og en halvtime etter gikk Kathrine og Na-dia nedover gangen og snakket om det. Makt.

Hun skjøv døren opp og gikk ut i skolegården. Den kalde luften rev i nesen, og hun dukket godt nedi skjerfet sitt. Hun krysset fotballbanen på vei til porten, da hun oppdaget at folk stimlet sammen rundt sykkelskuret. Julie nølte litt, men bestemte seg for å gå bort og se. Ylva, den nye jenta i paral-lellen, sto trengt inn mot veggen på sykkelskuret. Rundt føttene hennes lå innholdet av sekken hen-nes strødd utover, sekken lå slengt et stykke unna. Foran henne sto Charlotte og presset henne mot veggen, bak Charlotte sto Nicolai fra klassen og Erik fra parallellen, Victoria og Birgitte var ikke langt unna, resten av skolen sto bare og så på.

Ylva sa noe, Charlotte presset Ylva enda tettere opp mot veggen. Erik sa noe som fikk Nicolai til å le, og Charlotte snudde seg og ga en beskjed til Victoria som straks tok opp en lipliner fra vesken sin og rakte den til Charlotte. Charlotte gikk helt inntil Ylva med liplineren i den ene hånden, hun skrev noe med store svarte bokstaver i Ylvas panne. Charlotte tok et steg tilbake, fant frem mobilen og

66

knipset et bilde før hun gikk raskt vekk i følge med de andre. Det gikk ikke mer enn tredve sekunder, så plinget det inn en melding på mobilene til om-trent alle i skolegården. Det var en mms. Det var bilde av Ylva. EMOFITTE, sto det i pannen hennes.

Julie ble stående mens gjengen rundt oppløste seg litt etter litt. På avstand så hun Ylva samle sammen tingene sine, sittende på huk stappet hun alt raskt tilbake oppi sekken sin. Hun reiste seg opp, strøk hånden over pannen så liplinerbokstavene ble dratt utover hele ansiktet. Hun holdt hånden foran seg og så på den, den var helt svart av all sminken. Det var nesten som om det først nå gikk opp for hen-ne hva som hadde skjedd, og hun begynte å gråte. Stille, stille rant tårene nedover kinnene mens hun begynte å gå mot skoleporten. Julie fulgte henne med blikket. Da Ylvas blikk møtte hennes idet hun passerte, slo Ylva blikket skamfullt ned. Og akkurat da kom det tilbake, følelsen av å stå ydmyket midt i skolegården vellet plutselig opp i Julie. Den forfer-delige følelsen av å være undertrykt, flau, skamfull, å slå blikket ned, bøye hodet, dempe stemmen og trekke seg vekk, fylte henne. Hun snudde seg etter Ylva, som sprang videre og ut gjennom porten, og følte det som om hun sto og så på seg selv. Hun

67

hadde helt glemt det, følelsen av å være nederst, alene. Hun hadde bare stått og sett på. Som alle an-dre. Hun hadde ikke gjort noen ting. Hun hadde sittet oppe i klasserommet og sett utover skolegår-den for noen dager siden da Ylva ble frosset ut, men hun hadde ikke gjort noe. For hun hadde vært på nett, hun hadde gjemt seg bak laptopen og skrevet blogginnlegg. Feiging. Hun hadde trodd Anonym-Girl gjorde henne modigere, men det var ikke sant. Hun var like redd nå som før, og det var på tide å gjøre noe med det. Julie bestemte seg der og da; det var på tide at AnonymGirl tok steget ned på jorden.

Frykt. Er hånden som holder min. Hun holder meg igjen. Når jeg vil gå fremover, holder hun meg igjen. Ikke gå dit, det kan være farlig, vær forsiktig. Frykt. Er peke-fingeren som legger seg over munnen min når jeg vil si noe. Hun hysjer på meg og ber meg være stille. Man skal jo ikke si alt man tenker. Frykt. Er stemmen som hvisker inn i øret mitt. Som hvisker unn-skyldninger for å sitte inne. Gjemme seg. Ligge under dynen. Sitte i vinduskarmen og kikke ut. Holde munn. Sette seg bak-erst. Bøye hodet. Jeg har fått nok. Jeg har skaffet meg et våpen. Jeg trenger ikke være redd lenger. AnonymGirl tar skrittet

ut fra internett og ned på jorden, inn i den virkelige verdenen. Følg med.

– AnonymGirl

69

14

Fredag kveld. Hele huset luktet hjemmelaget pizza. Hun lirket en tohundrelapp opp fra sparekrukken, listet seg ned trappen, tok på sko og sjekket en siste gang at hun hadde husket masken.

– Hvor skal du? Julie skvatt, hun skyndte seg å stappe masken

godt nedi lommen før hun snudde seg mot pappa. – Mamma står og lager pizza, skal du ikke ha?

spurte han. – Jo ... jeg skal bare ... Jeg skal bare lufte meg litt.

Jeg blir ikke lenge, jeg rekker pizzaen, sa Julie og smatt ut.

Julie kom inn på den døgnåpne bensinstasjonen, hun gikk bort til disken og la tohundrelappen for-an ekspeditøren, en kvisete gutt fra videregående.

– Jeg skal ha dopapir for tohundre kroner, sa hun.

70

Han så på henne og gliste så hele reggisen åpen-barte seg.

– Løs i magan? Julie nikket. Han forsvant inn på et bakrom og

kom tilbake med fire maxipakker med ti ruller i hver, med tredobbelt papir for ekstra komfort.

– Lykke til, sa han og lo.

Det ble mørkt tidligere og tidligere nå, det luktet råttent løv, luften var sylskarp og det kjentes ut som om det kunne begynne å snø hvert øyeblikk. Det var fredag, alle satt inne og glante på tv. Gatene virket ekstra stille og forlatt. Oppkjørselen inn til Charlottes hus var tom, akkurat som ventet. Julie så på klokken, hun hadde femten minutter på seg. Hun tok frem mobilen fra lommen, aktiverte ka-merafunksjonen og stilte den inn på videoopptak. Hun trykket på den røde opptaksknappen. Den tal-te ned. 3–2–1. Et langt pip. Opptaket var i gang.

– Her i Fredlysveien 4 bor Norges verste mobber, hvisket Julie.

– Charlotte Velde. Hun zoomet inn på nummeret på postkassen. – Men det verste av alt, det er at ingen gjør noe

med det.

71

Julie så seg rundt, så tok hun på seg masken. Hun snudde mobilkameraet mot seg.

– ... Ikke før nå. Hun listet seg nedover grusgangen. Grusen

knaste under føttene hennes. En hund gjødde et sted. Hun stanset, lyttet, så seg om, men ingen kom. Vinduene i huset var mørke. Hun vendte ka-meraet mot seg selv igjen.

– Det er fredag kveld og Charlotte er på jazzbal-lett med venninnene sine. Moren jobber sent.

Hun lot kameraet fange inn pakkene med dopa-pir.

– Hvor mange meter dasspapir trenger man for å sette Charlotte Velde på plass?

Hun stilte seg opp på plenen, flerret plasten av en pakke, tok ut en dorull og løsnet enden på papiret, hun tok tre steg bakover, siktet. Hjertet dundret i brystet hennes, hun måtte trekke pusten dypt, så hev hun dorullen av all kraft mot huset. Papiret fla-gret gjennom den kjølige kveldsluften, et hvitt lyn mot den mørke himmelen, og la seg i en stripe over taket. Noe løsnet i Julie. Hun strakk hendene i væ-ret og jublet.

– Jaaaaaaaaaaaaaaa!

72

Fem ruller til på taket. Ti ruller over plenen. Tre ruller over inngangsdøren. Åtte ruller langsmed husveggen. Seks ruller i epletreet. Og fire ruller i roseveggen. Julie var andpusten, hun stanset opp og nøt synet. Meter på meter med dopapir innhyl-let huset og dekket hagen. Det så uvirkelig ut. Det var nesten vakkert. Julie sto stille og så på kvelds-brisen som tok tak så papiret blafret lydløst.

– Hva faen ... Charlotte sto i porten. Måpende. Forbanna. Og

tre minutter for tidlig. – Hva skjer her!? Herregud! Julie tok et rolig skritt mot Charlotte. Charlotte

tok et steg tilbake. – Jeg er AnonymGirl, sa Julie og vendte mobilka-

meraet mot Charlotte, – og du er Charlotte Velde. Den verste jenta på hele Østlandet!

Så løp hun. Alt hun orket. Tvers over plenen. Over til naboen.

– Jævla drittunge! Julie løp og løp og løp. Tilbake forbi bensinsta-

sjonen, over veien, forbi rekkehusene og idretts-plassen, og ned gaten der hun bodde. Hun stanset opp. Bøyde seg ned, lente hendene mot knærne og prøvde å få igjen pusten. Svetten silte av ansiktet

hennes inne i masken. Hun rettet seg opp, fisket frem mobilen og snakket rett inn i kamera.

– AnonymGirl kan dukke opp når som helst, hvor som helst. Så pass dere, jeg ...

Plutselig merket hun at noen sto og så på henne. Hun snudde seg og fikk øye på Joachim. Han sto i joggetøy, med et headset hengende rundt halsen, musikken hørtes så vidt, han hadde løpt, og når han pustet, kom det røyk ut av munnen hans. Han så overrasket på henne. Julie senket mobilkamera-et. Joachim tok et skritt bakover. Nesten redd. Ju-lie trakk pusten dypt, så vendte hun mobilen mot ham.

– Og dette er Nord-Europas største kødd. Alle jenter, ligg unna! Dere er herved advart.

Så løp hun. Han ropte noe etter henne, men hun hørte ikke hva. Hun beina på og stanset ikke før hun sto inne i sin egen hage. Inne foran tv-en had-de de allerede satt frem pizzaen og dekt på. Julie tok av seg masken.

Jeg gjorde det!!!! Sjekk videoen! – AnonymGirl

74

15

Ha-ha, du ruler!– GirlyBlogg

Det er det sprøeste jeg noen gang har sett! Sånne som deg gjør seriøst verden til et bedre sted.

– AnneLouise

Du gjorde dagen min sååååååå mye bed-re : )

– Darling

Jeg har trøbbel på skolen. Kanskje du kunne hjelpe meg? Du virker som en som tør si fra?

– JennyLove

Videoen hadde ikke ligget ute i mer enn et kvarter da hun satte seg i sofaen. Meldinger haglet inn. Ju-lie scrollet fornøyd nedover på mobilen så diskret

75

hun bare kunne mens hun strakk seg etter et piz-zastykke til.

Go girl! Håper det er greit jeg linker opp til videoen din fra bloggen min.

– Dragolina

Julie satte pizzaen i vranga, begynte å hoste og tok to store slurker med Solo. Dragolina hadde anbe-falt henne! Hun begynte å skrive et svar.

– Ketchupen? spurte Fredrik, Julie svarte ikke.Hun skrev videre.

Takk for at du liker bloggen min, jeg el-sker din!!!!!!!

– AnonymGirl

– Ketchupen!!– Hm? sa Julie og så opp. – For fjerde gang, kan du være så snill å sende

meg ketchupen? spurte Fredrik oppgitt. – Å ja, svarte Julie og rakte ham flasken samtidig

som hun postet svaret til Dragolina.– Julie? sa mamma. – Mhm ... svarte Julie. – Nå holder det med mobilen. – Mhm ...

76

Julie kikket opp og så to minutter på tv sammen med de andre, men konsentrasjonen varte ikke len-ge. Dragolina hadde skrevet et svar. Allerede!

Bare du ikke tar meg igjen på topplisten da ... Hihi.

– Dragolina

– Julie!Mamma dultet borti Julie med albuen så Julie

skvatt til. – Hva er det?Mamma så på pappa. Pappa så på Fredrik. De

sukket tungt, alle sammen. – Hva er det som er så spennende på mobilen?

spurte mamma. – Ingenting, svarte Julie. – Er du forelsket? spurte pappa.– Er det han nye gutten i klassen? ertet Fredrik.– Nei! – Er det ikke Joachim han heter? sa mamma. – Joooooachim, jeg eeeelsker deeeg! sa Fredrik

og laget kysselyder.– Hva er det med dere!? svarte Julie irritert.– Men du smiler sånn? sa pappa. – Er det også galt nå?

77

– Nei da, men kan du ikke fortelle oss hva som skjer? spurte mamma.

– Nei, dere skjønner ingenting uansett, sa Julie. – Ja, men prøv da, vi skal prøve å skjønne, sa

pappa. Julie stønnet. – Greit. Julie klikket seg inn og startet videoen. – Se her, denne videoen ble lagt ut for en halvti-

me siden. Mamma, pappa og Fredrik lente seg over for å se.

– Jøss, sa pappa. – Var ikke det hun Charlotte i klassen din? sa

mamma. Julie nikket. – Hvem var hun crazy-jenta i den masken? spur-

te Fredrik. – AnonymGirl, en av de mest populære blogger-

ne i landet, svarte Julie.– Hvem er hun? spurte pappa.– Det er det ingen som vet, hun viser aldri ansik-

tet sitt.– Som en superhelt? spurte Fredrik fascinert.Julie nikket.– Som tar mobbere? spurte mamma.

78

– Kult, sa Fredrik. Pappa så bort på Julie, han virket skeptisk. – Hun er en hevner? Julie hadde ikke tenkt på det på den måten før,

hun visste ikke helt hva hun skulle svare. – Nei, eller ... Mamma avbrøt henne. – Jeg tror ikke det er lurt at tenåringsjenter flyr

rundt i kostyme og skal redde verden, det er gøy, men det kan jo fort spinne ut av kontroll, sa hun.

– Det er ikke sånn, sa Julie i forsvar, men mam-ma fortsatte.

– Det er ingen lek, dette er den virkelige verde-nen, og blir den ekte identiteten hennes avslørt, er det ikke sikkert det er så gøy lenger. Her på jorden er det andre regler som gjelder enn på nettet.

Pappa nikket enig. – Kan vi ikke bare legge bort mobiler og blog-

ging, Bella og Blue-blogg og jeg vet ikke hva, i to sekunder, da, Julie, og kose oss sammen? sa han.

Julie rakk ikke å svare før pappa skrudde opp ly-den på tv-en og mamma tok et pizzastykke til. Julie la vekk mobilen. Den deilige følelsen fra i sted had-de plutselig forsvunnet. Kanskje hun hadde ødelagt alt? Hva om hun ble avslørt? Kanskje mamma og

pappa hadde rett, kanskje hun hadde gått altfor, altfor langt?

80

16

BLOGGER-HEVN!– Populær blogger la ut video hvor påstått mobber blir hengt ut.

Skoleledelsen reagerer.

Under overskriften var det trykt to stills fra vide-oen. Charlottes vandaliserte hus og AnonymGirls maskekledte ansikt, de ville øynene stirret inn i ka-meraet.

– Dette er en alvorlig sak. Vi vil forfølge saken videre, uttaler rektor.

Julie la fra seg avisen på skrivebordet, og slengte seg på ryggen i sengen. Mobilen vibrerte konstant, tra-fikken på AnonymGirl hadde doblet seg siden i går. Hun prøvde å stenge det ute. Hun trengte å tenke klart.

Hun tenkte på hvordan alt hadde forandret seg, hvordan hun nå kunne gjøre ting hun ikke hadde

81

turt å gjøre for bare noen uker siden. På grunn av en maske, et stykke papp klippet til etter noe hun hadde sett på nettet. På en måte følte hun at hun var mindre og mindre Julie, og mer og mer Ano-nymGirl. På den annen side følte hun at jo mer hun ble AnonymGirl, jo mer ble hun seg selv. Uansett hvordan det hang sammen, så hadde hun det jo bedre nå. Eller ... hadde det kommet ut av kontroll? Det durte i mobilen igjen. Julie reiste seg småirri-tert, hun tok mobilen og skulle til å skru den av, da hun oppdaget at noen hadde lagt inn en video på siden hennes. Det var fra en som kalte seg Jenny-Love, Julie kjente henne igjen som en som innimel-lom kommenterte på bloggen hennes, hun virket litt rar. Julie trykket på play. Det var en mobilvideo av dårlig kvalitet som minte mest om en lomme-fil-ming, som om noen ved et uhell hadde kommet borti opptaksknappen og begynt å filme.

– Faen! Jeg sa du skulle flytte deg! sa en gutte-stemme.

– Unnskyld, jeg ... svarte en jente, det var stem-men til den som filmet.

– Jævla taper. Fy faen, du lukter så vondt. Så hørtes lyden av Jenny som skrek, mobilen fløy

igjennom luften, og idet den møtte asfalten, sprakk

82

skjermen. I bakgrunnen gråt det som måtte være JennyLove.

– Mongo-fitte, sa en guttestemme. – Jeg håper du dør, sa en jente. Det ble stille. Så plukket noen opp mobilen og

snudde den mot seg. Det var Jenny. Hun virket li-ten og spinkel. Huden var ganske blek og innsun-ket rundt øynene. Håret var lyst, det virket nesten gjennomsiktig. Hun sa ingenting. Hun bare stirret inn i kameraet med mørke, store pupiller.

– Hjelp meg, hvisket hun, – vær så snill. Skjermen gikk i svart. Videoen var over. Det tik-

ket inn en melding.

AnonymGirl, har du sett videoen? Jenny har kontaktet meg, Bella og Darling også. Vi må møtes ansikt til ansikt. I virkelighe-ten. Dette er alvor. Vi må snakkes.

– Dragolina

Møtes? Ansikt til ansikt? I virkeligheten? En dag måtte dette ta slutt, AnonymGirl ville bli avslørt. Hun hadde visst at det måtte ta slutt en gang, men hun hadde vel håpet at det skulle vare litt lenger. Dette var kanskje prisen for å ha dratt det så langt som hun hadde gjort? Var tiden virkelig inne? Var

83

hun klar for å ta av seg masken og bare være Julie igjen?

Da Julie våknet dagen etter, var rommet grått av morgenlyset utenfor. Hun gikk til vinduet. Solen hadde ikke riktig stått opp. Det var skyet. Og det første rimet hadde lagt seg over gresset. Det var lørdagsstille ute. Laptopen sto oppslått på skrive-bordet, en skjermsparer med bilde av AnonymGirls maskekledte ansikt fylte skjermen. Julie orket ikke se på det, og trykket på tastaturet for å få det vekk, skjermen gikk ut av dvalemodus. En beskjed pop-pet opp. Du har fire nye meldinger i innboksen din.

Halloooo? Jeg så at du var pålogget. Hvorfor svarer du ikke?

– Dragolina

Fikk du meldingen min? Er du med på å hjelpe Jenny?

– Dragolina

Vi må ta ansvar! Du sa det selv! – Dragolina

Vel, uansett. Bella, Darling og jeg møtes i morgen. Du får komme eller ikke. Men noen av oss må gjøre noe!!

– Dragolina

Jeg har trodd jeg har vært modig. Men nå kommer den egentlige testen. Å tørre å ta av seg masken. Slippe våpnene. Vise hvem jeg egentlig er.

85

17

Julie satt på bussen. Forsøkte å ikke tenke for mye. Hun hadde sagt til mamma og pappa at hun skulle inn til byen for å se litt i butikker. De hadde ikke stilt ett eneste spørsmål, de var bare lettet over at hun beveget seg utenfor rommet sitt for én gangs skyld. Landskap flimret forbi. Trær, trær og trær. Jorder. Tettsteder. Bensinstasjoner. Veikroer. Hun gikk av bussen på jernbanestasjonen. Det små regnet.

De skulle møtes på kafé. Hun hadde skrevet adres-sen på en gul lapp og visste sånn cirka hvor det var. Det lå litt utenfor den travleste delen av sentrum. Hun gikk gjennom en park og krysset en trafikkert vei, kom inn i noen rolige, trangere gater. Der lå kafeen. Julie sto på andre siden av gaten, skjult bak noen parkerte biler. Hun kikket på klokken, den var fem over. De andre var sikkert kommet allerede. Hun forsøkte å se inn det store vinduet som vendte

86

mot gaten, men så ikke noe særlig. Hun sjekket antrekket en siste gang i sidespeilet på en parkert minibuss. Hun dro frem smykket som hadde glidd ned under genseren igjen. J for Julie. Hun håpet at de ikke ble for skuffet. Hei, jeg heter Julie, det er jeg som er AnonymGirl, sa hun inni seg.

Hun åpnet døren inn til kafeen, en bjelle klir-ret. Julie så seg om. Rommet var halvfullt. Et eldre ektepar delte et stykke ostekake, en fyr satt alene med en laptop, en dame spiste på et smørbrød, den klissvåte lille puddelen hennes kikket sultent opp på henne. Helt bakerst, ved det innerste bordet, satt det tre jenter. Men det kunne ikke være ...? Nei, de lignet ikke i det hele tatt. Julie gikk bort til jenta bak disken og bestilte en kaffe, og på vei til bordet sitt gikk hun liksom tilfeldig forbi bordet med de tre jentene for å se nærmere på dem. Men nei, det kunne ikke være ...? Da vibrerte det i lommen hen-nes, hun tok frem mobilen.

Er det deg, AnonymGirl?– Dragolina

Julie snudde seg. Jentene ved bordet så tilbake på henne. Julie gikk nølende bort til dem. En jente med svart hår, svart neglelakk, svart øyenskygge,

87

svart lipliner og en litt for lys foundation, reiste seg opp, nesten truende, hun rakte hånden frem.

– Hei, jeg er Stine, sa hun. Julie rakte sin hånd frem. – Julie. – Du er AnonymGirl? Julie nikket. – Jeg er Dragolina. – Er du Dragolina!? Det var vanskelig å se om Stine rødmet under all

den sminken, men hun virket ukomfortabel, i alle fall.

– Men ... sa Julie. – Jeg har brukt et fake profilbilde, okei!? sa Stine

irritert og satte seg ned. Julie så på de to andre. – Hei, sa hun. De reiste seg etter tur. – Jeg er Darling, eller ... eh ... Lilly, sa en jente

med perleøredobber som sikkert var ganske så dyre, og et perfekt smil.

– Og jeg er Bella, jeg heter egentlig Bea, sa den oversminkede jenta med mørkt hår som var fønet opp i en ganske høy frisyre.

Dette var de fire som skulle møtes. De satte seg ned. Ingen sa noe.

88

Julie betraktet de tre andre. Stine, Bea og Lilly. In-gen av dem var noe som helst i nærheten av dem hun trodde de var: en sinna jente med emo-ten-denser, en over-jålete jente fra Østfold et sted, og en snobb – de var helt vanlige jenter, kjedelige ten-åringer, hvem som helst og ingen, de som står bak-erst på klassebildet og ikke blir helt lagt merke til. Julie kjente en slags lettelse.

– Så hva er planen? Stine så bort på Julie. – Planen? Jeg har ikke noe plan. – Men det var du som begynte, du la ut den vi-

deoen hvor du hevnet deg, du har startet noe nytt, sa Lilly.

– Og nå ber Jenny oss om hjelp, hva skal vi gjøre? spurte Bea.

Julie trakk på skuldrene. – Jeg vet ikke, jeg trodde ... jeg trodde dere var

noen helt andre ... sa hun.– Sjæl, svarte Stine. Det ble stille igjen. Julie trakk pusten. – Jeg er lei for det, jeg mente aldri at dette skulle

gå så langt. Jeg er bare Julie, jeg er ikke Anonym-Girl. Og dere ... dere er heller ikke de dere sa dere var. Vi kan ikke hjelpe Jenny, vi er bare fire helt van-lige jenter. Det er ikke noe spesielt med oss.

Det var som om luften gikk litt ut av dem. Let-telse og skuffelse på én gang. Litt som å trekke i julenissens skjegg og oppdage at det er pappa som gjemmer seg under. Du blir litt deppa, men sam-tidig ganske glad for at det ikke sitter en fremmed gammel mann i stuen din. Helter faller før eller si-den. De var kanskje super-bloggere på nettet, men her, her nede på jorden, ansikt til ansikt på en kafé i Oslo, her var de bare seg selv.

– Jeg er enig med Julie, sa Bea. – Jeg òg, sa Lilly. Stine nikket. – Da avslutter vi her, da?

De sa ha det til hverandre utenfor døren og gikk hver til sitt. Julie ble stående og følge dem med blikket til de forsvant. Regnet var iskaldt, og hun ble våt helt inn til skinnet. Hun begynte å gå. Hun krysset hovedgaten som yrte av folk med paraplyer, og følte seg mer ensom enn noen gang. Hun gikk tilbake til bussholdeplassen ved jernbanestasjonen med surklende og gjennomvåte sko. Hun var bare Julie igjen nå. En gjennomsnittlig dust som et lite øyeblikk hadde trodd hun var noe spesielt. Hun var avslørt. Leken var over. Tilbake til hverdagen.

90

18

Julie sparket av seg skoene i yttergangen. Fra stuen hørtes lyden av Dagsrevyen. Hun tittet inn og sa hei til mamma og pappa.

– Fant du noe i dag? spurte mamma. Julie trakk på skuldrene. – Ikke egentlig. Jeg er klissvåt, det pøsregner ute.

Jeg går og tar en dusj. Julie gikk opp trappen og inn på rommet sitt.

Hun åpnet laptopen og klikket seg inn på bloggen sin. Videoen til JennyLove lå der fremdeles.

Hjelp meg!Julie trakk pusten. Så bestemte hun seg. Hun

skulle skrive sitt siste innlegg.

Hvem er jeg? Kroppen består av nitti prosent vann,

sier naturfaglæreren. Er jeg bare vann, bein og muskler?

91

Innlegget kjentes lett å skrive. Ordene kom av seg selv, som om de hadde sittet ytterst i fingertuppe-ne hennes og bare ventet på at hun skulle legge hendene over tastaturet og begynne å skrive dem ut. Det føltes helt riktig. Tiden var inne.

Er det det som er meg?Bak det du ser ved første øyekast,

under sminken, under huden, innenfor hjertemuskelen. Hva finnes det der? Er det det som er meg? En sjel? En person-lighet? Karakter? Tanker? Noe man ikke kan ta på, veie, ta bilde av, poste på en blogg.

Jeg har lett etter noe som har ligget rett foran meg hele tiden. Noe som alltid lå der. Helt fra begynnelsen. Før jeg i det hele tatt kunne snakke. Jeg har lett etter meg selv. Jeg er jenta bak masken. Det har tatt meg femten år og fire måneder å skjønne det.

Jeg er meg selv.Jeg ville ikke at det skulle gå som det

gikk. Alt ble for farlig. Vilt. Kaos. Altfor stort ansvar.

I dag står jeg oppreist, jeg er stolt, jeg er ikke lenger redd, jeg er meg selv. Jeg ber om unnskyldning. Jeg ville ikke starte en krig. Det var ikke meningen. Unnskyld.

92

Hun hadde høyre pekefinger på enter-knappen. Mamma hadde hatt rett hele tiden. Julie skulle til å trykke ned knappen da lyden på tv-en nede i stuen ble skrudd opp.

– ... men etter en omfattende leteaksjon i går vel-ger nå politiet å gå ut offentlig. Jenny Skoglund ble meldt savnet da hun ikke kom hjem fra skolen i går, sa nyhetsankeret.

Julie stanset. Sa de Jenny?

Julie løp ned trappen og inn i stuen. Bildet av Jenny-Love fylte hele tv-ruta. Det var ikke noen tvil. Det var henne. Julie kjente igjen de triste øynene hen-nes.

– Er det ikke grusomt? Hun er like gammel som deg, sa mamma og snudde seg mot Julie.

Julie svarte ikke. – Vi får håpe de finner henne i god behold, sa

pappa og ristet stille på hodet. – Jenny er 15 år, 165 høy, hun har blondt hår og

ble sist sett i en grå høyhalset genser, jeans og jog-gesko, fortsatte nyhetsoppleseren.

Julie holdt pusten. – Foreldrene ber publikum innstendig om å mel-

de seg om de sitter på noen informasjon eller andre opplysninger.

– Å nei! utbrøt Julie. – Kjenner du henne? Pappa så spørrende på

henne. – Jeg ... på en måte. – Hva? begynte pappa, men Julie hadde ikke tid

til å høre på ham. – Jeg må ordne noe, sa hun.

Vi må snakkes nå! Det er krise! – Julie

94

19

Vil du starte en videosamtale?

Julie trykket på enter, og skjermen delte seg i fire ruter. Ansiktene til Bea, Lilly og Stine viste seg. Da var de alle fire. Ingen greide si noe med én gang. Alle hadde hørt nyheten om Jenny. Julie kjente seg uggen.

– Jeg har tenkt og tenkt, på om Jenny hadde bedt meg om hjelp om hun visste hvem jeg egentlig var. Hun tror jeg er en slags ... jeg vet ikke hva ... en su-perhelt, kanskje. Men jeg er bare meg, sa Julie. – Jeg tenkte at det ikke var noen vits, det var ikke noen vits i å prøve å hjelpe Jenny i det hele tatt, for jeg er jo ikke spesiell på noen måte, jeg har jo ingen egen-skaper ingen andre har, jeg er bare Julie, jeg er ikke AnonymGirl ...

Julie stoppet. Tenkte seg litt om, så fortsatte hun.– Men det var Julie som skapte Anonym-

Girl, så det er ikke Julie som ikke er noen, det er

AnonymGirl. AnonymGirl er bare en maske. Det er jeg som er inni. Jeg er AnonymGirl, og jeg er alt jeg vil være hvis jeg bare tør. Så jeg har tenkt å hjelpe Jenny.

Det var stille. Julie så på de andre. Nervøst. – Jeg er med, sa Bea. – Jeg også, sa Stine. – Regn med meg, sa Lilly. Julie smilte. – Vi skal forandre verden, sa hun, – og vi skal

starte med Jenny. De andre nikket. Pakten var inngått.

Nøyaktig klokken ni den kvelden gikk sidene til AnonymGirl, Bella, Darling og Dragolina i svart. Samme beskjed dukket opp på alle sidene.

Denne webadressen er ikke lenger i bruk. Du finner meg igjen på www.defire.no

Bak forfatternavnet Vera Voss og De4-serien skjuler det seg et forfatterkollektiv som elsker serier. De er noen av Norges mest

produktive tv-forfattere og har jobbet med prisbelønte serier.

Hver fredag møtes de i et rom på en hemmelig adresse i Oslo for å klekke ut nye

historier.

Hvem som skriver hva eller hvordan de jobber, vil de ikke avsløre. Men de lover at de har store planer og at sagaen om De4 så

vidt har begynt.

Bøker i serien:Anonym Hevnen

Modellene