ATTAC–opprøret som forsvant?

Sveinung Sandberg

ATTAC – opprøret som forsvant?

åren 2001 dukket de opp, fra ingen-steds. I løpet av noen hektiske må-

neder hadde Attac ikke bare kapret denfjerde statsmakt, men de hadde også sik-ret seg støtte fra det som kunne krype oggå av politiske aktører. Det så ut som omverden lå for dens føtter, som om «detnye opprøret» endelig hadde funnet enform som kunne gjøre seg gjeldende po-litisk. Men noe endret seg, og interessenforsvant. Hvorfor slo organisasjonenigjennom – og hva skjedde egentlig medAttac?

Det nye alvoret

Attac ble i utgangspunktet startet i Paris i1998. Organisasjonen spredte seg hurtig,og i 2002 var den representert i 34 land.Ett av disse var Norge. Her hengte vi osspå bølgen, og organisasjonen ble formeltstiftet 31. mai 2001. Dette var omtrent firemåneder etter Sverige og fire månederfør Danmark. På oppstartsmøtet stilte700 mennesker, og organisasjonen fikkstøtte fra over 80 organisasjoner og sekspolitiske partier. Medieoppmerksomhe-ten var uvanlig stor, og Attac fikk flere tu-

sen medlemmer i løpet av noen få måne-der. Attac hadde tydeligvis truffet en ner-ve med sitt angrep på de store finansin-stitusjonene, den etablerte politikken og90-tallets ironiske distanse. Den fremstil-te seg som en fleksibel og nettverksori-entert organisasjon som ikke bare åpnetfor, men også fremelsket mangfold i ut-trykksform og, mer interessant, politiskestandpunkt.

Motstanden mot organisasjonen varskjør, og begrenset seg stort sett til UngeHøyre-stuntet Motattac. Likevel skulledet ikke vare. Etter bare noen månederut på sommeren begynte stemningen åsnu. Det som hadde vært en unison hyl-lest, fikk mer og mer preg av kritikk, noesom toppet seg etter opptøyene i Göte-borg 14.–17. juni 2001. Etter dette for-svant Attac, og mye av den gryende opti-mismen gikk samme vei. I dag kan mansi at organisasjonen verken engasjerereller provoserer; det som preger motta-gelsen er først og fremst likegyldighet.Medlemstallet sank fra 4000 til 3200medlemmer i 2003, og på tross av en delaktivitet er det langt tilbake til hallelujast-emningen våren 2001. Er denne nedgan-gen uttrykk for noe annet enn at alle or-

V

229.book Page 60 Monday, January 31, 2005 4:03 PM

Sveinung Sandberg: ATTAC – opprøret som forsvant? 61

ganisasjoner må institusjonaliseres og atdet spontane og strukturløse dermedforsvinner? Eller at media mister inter-essen når den første «hypen» har lagtseg? Det er dette jeg ønsker å si noe om.

For å forstå nedgangen, vil det værenødvendig å forstå årsakene til den opp-rinnelige suksessen. Dette essayet vilfremheve de diskursive aspektene veddenne. Attac hadde suksess i en rekkeforskjellige land med svært forskjelligepolitiske forutsetninger. Dette gjør reto-rikken interessant fordi denne haddeklare likhetstrekk mellom landene.

Dette betyr ikke at Attacs fremvekstikke kan sees på som et resultat av poli-tisk-strukturelle endringer. Disse harnok spilt en rolle, uten at jeg med basis imin analyse kan si så mye om det. Like-vel er det mye som kan tyde på at politis-ke eller organisasjonsmessige endringeri Norge ikke kan forklare det voldsommegjennomslaget – i hvert fall ikke alene.I motsetning til i opprinnelseslandetFrankrike, som hadde hatt økonomisknedgangstid, en politisk høyrebølge ogAlain Juppes angrep på viktige velferds-institusjoner, var disse endringene iNorge mindre.1 Regjeringen skiftet fraAP til sentrum (KrF, V, SP) i 1997, fra sen-trum til AP i 2000, og fra AP til sentrum–høyre i oktober 2001. Dette var alle min-dretallsregjeringer, og det var fremdelesøkonomisk høykonjunktur, så endringe-ne i faktisk politikk var ikke store. Vik-tigst av alt: det var ingen omfattende an-grep på velferdsstaten eller store endrin-ger i politisk innflytelse, slik vi så det iFrankrike. På denne måten er det van-skelig å se fremveksten av Attac som endirekte konsekvens av kortvarige endrin-ger i den politiske mulighetsstrukturen iNorge. Når det gjelder mer langvarigeendringer som globalisering eller neoli-beralisme, så vil disse endringene måttekommuniseres (evt. konstrueres) for åha noen reell effekt på mobilisering.Denne kommunikasjonen vil bli analy-

sert her, så på dette nivået vil essayet dis-kutere en del politiske og organisasjons-messige endringer.

Politikken er et meningsspekket felt,og handling her krever legitimering.Dette gjør at studier av språk blir spesieltviktige på dette feltet. Faktiske politiskeendringer kan spille inn, men vi må ogsåinnse at vektleggingen av – eller til ogmed konstruksjonen av – spesielle trekkved politiske endringer har en retoriskfunksjon. Denne dobbelheten mellomdet som blir sagt og det som er, er ofteoppsummert i et skille mellom konstruk-tivisme og realisme. Varianter av kon-struktivismen som fokuserer på språketsmakt vil være spesielt sentral for å forståpolitiske fenomener. Dette har to hoved-grunner. Den første er at det kan argu-menteres for at politiske endringer, ellermuligheter, som det kalles i teorien omsosiale bevegelser, må bli persipert avaktørene for å ha noen reell innflytelse.2

Den andre grunnen er mer innlysende.Når vi utfører politiske handlinger som ådelta i demonstrasjoner eller å meldeoss inn i politiske organisasjoner, vil detbli forventet at vi kan redegjøre diskur-sivt for dette. Dermed blir det som ersagt vel så viktig som det som er for stu-dier av sosial mobilisering. For å si detmed Laclau og Mouffe, så blir kollektivhandling dermed ikke et resultat av un-dertrykking (eller endringer) i seg selv,men heller av at denne undertrykkingenblir artikulert.3 Det er først da vi ser sosi-al mobilisering. Dette kan være kontro-versielt, men vi kan i hvert fall være eni-ge om at det diskursive spiller en sentralrolle på det politiske feltet. Sagt på en an-nen måte: ingen mobilisering uten arti-kulering. Og videre: ingen fullstendigestudier av mobilisering uten studier avde politiske aktørenes språkbruk.

I dette essayet vil jeg gjøre en retoriskanalyse hvor det argumenteres for at At-tacs fremvekst var basert på at organisa-sjonen klarte å fremstille seg på tvers av


62 Nytt Norsk Tidsskrift 1/2005

et politisk høyre–venstre-skille. Dette erviktigere enn det kan se ut til ved førsteøyekast. Avvisningen av høyre–venstre-skillet henger nemlig sammen med enretorikk om endring og et fokus på temasom fleksibilitet, mangfoldighet og glo-balisering. Disse temaene representererdet sanne og det nye innenfor politikken,som er sentrale verdier i moderniteten.4

Derfor blir disse temaene sentrale for enforståelse av suksessen. Men først til ensentral strukturell forutsetning for reto-risk gjennomslag.

Den fjerde statsmakt

En viktig forutsetning for å slå igjennompå det politiske feltet er tilgang til media.Å nå potensielle medlemmer er en nød-vendig forutsetning for at et budskapskal ha gjennomslagskraft, og den mesteffektive måten å nå dem på er gjennommassemedia. Sagt enkelt, så kan budska-pet være så godt det bare vil hvis det ikkeblir hørt av potensielle medlemmer.

Det som startet medierushet som bleavgjørende for Attacs gjennomslag, varoppmerksomheten rundt en del storedemonstrasjoner, for eksempel motWTO i Seattle 1999, mot IMF og Verdens-banken i Praha 2000. Dette ble forsterketav oppmerksomheten rundt demonstra-sjonene i 2001 mot EU-toppmøtet i Göte-borg og G8-møtet i Genova. Disse haddeen hel del essensielle egenskaper somgav dem nyhetsverdi, og dermed nyhets-dekning. Vold og konfrontasjoner er enav de viktigste faktorene for at en hen-delse skal blir regnet som en nyhet, ogopptøyene gjorde sitt til at demonstra-sjonene fikk oppmerksomhet. Nok enfaktor var de karnevalaktige innslagenesom gav gode bilder. Viktigst av alt var li-kevel at disse demonstrasjonene ble settpå som et uttrykk for noe nytt, både somnyhet i seg selv, og fordi det spredte segen følelse av at noe nytt var i emning. Et-

ter en stund, når redaksjoner i Norgefikk øynene opp for dette «nye engasje-mentet», passet det dårlig å knytte detopp til etablerte organisasjoner, og mantrengte en ny organisasjon som symbol.Her dukket Attac beleilig opp, både fororganisasjonen selv og for journalistene.Dette illustreres av avisoverskrifter som«Attac angriper Norge» i Aftenposten,«Det nye opprøret. Protesterer mot ver-den» i Dagbladet og «Klar til Attac» iDagsavisen.5 Dermed ble organisasjo-nen symbolet på de store demonstrasjo-ner som, paradoksalt nok, først ogfremst mobiliserte medlemmer av eta-blerte organisasjoner. Attac ble også om-favnet av kjendiser og de etablerte orga-nisasjonene, noe som holdt oppe inter-essen fra media. Thomas Hylland Erik-sen sa for eksempel at «vi har ventet påat noe nytt skulle komme, og Attac bledette nye.»6 Dette var nok betegnendefor hva mange følte de første månedene.

I tillegg trakk demonstrasjonene myefolk, noe som igjen gjorde dem mer in-teressante. Men uten vold, gode bilderog annerledeshet, ville nok ikke deknin-gen blitt så stor. Fremdyrkingen av dissetrekkene ble godt hjulpet av at organisa-sjonen ble initiert av en krets rundt StenInge Jørgensen i Morgenbladet, som vis-ste hvordan disse mekanismene funger-te. Attac ble for øvrig startet av aviserogså i Frankrike og de andre skandina-viske landene.

Til sammen gjorde dette at Attac fikkmye spalteplass, og det trigget på mangemåter den interessen som senere ga segutslag i veksten i medlemstall. Nyhets-dekning er ikke tilstrekkelig for å mobili-sere mennesker, men for nye organisa-sjoner og bevegelser er det ofte en nød-vendig forutsetning. Aviser, radio og TVer sentrale i opinionsdannelse, men forå få folk ut i gatene trengs det et sterkereog mer konsistent system av meninger.En medieanalyse er dermed ikke nok, ogdet blir nødvendig med en dybdeanalyse



av budskapet for å forstå styrken i enga-sjementet.

Forandring som retorikk

Noe av det første som utmerker seg nåren ser på Attacs retorikk både i Norge oginternasjonalt, er hvordan den appelle-rer til en hel rekke grupper i befolknin-gen. Dette ser vi i dokumenter somAnother world is possible fra Paris 1999,Porto Alegre call for mobilisation fra Bra-sil 2001 og Paving the way to a new worldfra Genova 2000. Attac Norge har gitt sintilslutning til alle disse dokumentene. Iden to siders Politisk plattform for AttacNorge nevnes for eksempel hvordanneoliberal økonomisk globalisering vilødelegge for arbeidsinntekt, pensjons-fond, likestilling, miljø og matvaretrygg-het, både i Norge og i fattige land. De toviktigste gruppene det her appelleres til,representerer samtidig de to lengste tra-disjonene for sosiale bevegelser i Norge:arbeiderbevegelsen og solidaritetsbeve-gelsen. Å kunne appellere til flere ulikeinteresser vil øke grunnlaget for rekrut-tering og dermed gjøre mobilisering let-tere. Attac spilte på dette, selv om solida-ritetsbudskapet dominerte i Norge. I til-legg hadde de tydelige motstandere somWTO, Verdensbanken og IMF, og kon-krete løsninger. Dette økte inntrykket aveffektivitet og gjorde det derfor mer me-ningsfullt for folk å støtte opp.

Veksten i selve organisasjonen bleogså et retorisk virkemiddel: et stort At-tac kunne lettere få gjennomslag. Dennetroen på endelig å ha en mulighet forforandring avlet deltakelse blant desillu-sjonerte idealister – og illustrerende nokgikk det i begynnelsen med mye trykk-sverte på veksten og spredningen av or-ganisasjonen. En slik retorikk om vekster tett knyttet til en retorikk om endring.

Attacs «retorikk om endring» var enannen faktor som økte inntrykket av ef-

fektivitet.7 Ved å fokusere på hvordanverden har forandret seg, med sivilsam-funnets økte betydning og globalisering,vil det være lettere å legitimere fremvek-sten av nye organisasjoner. Logikken erenkel: nye tider krever nye løsninger.Sten Inge Jørgensens bok Attac og globa-liseringen (2001) er et godt eksempel pådenne retoriske måten å legitimere enorganisasjon på. Han bruker første delav boken til å beskrive endringer i poli-tikken både internasjonalt og nasjonalt,og den siste delen til å beskrive hvordanAttac er svaret på disse utfordringene.Organisasjonen blir således et nødven-dig resultat av politiske endringer. Reto-rikken om endring kan for eksempelsees i Jørgensens uttalelse: «Begrepet‘etter Seattle’ er allerede etablert i medi-er og i samfunnsvitenskapene, og henvi-ser til at frihandelstilhengerne fra nå avhar fått en motspiller de ikke lenger kanignorere.»8

Denne type retorikk finner vi igjenoveralt i organisasjonens tekster, og dener sentral for å forstå suksessen de førstemånedene. Ved hjelp av tilgang til mediaog en retorikk som fungerte, klarte altsåAttac å snu det politiske Norge på hodet– hvorfor?

Beyond left and right

Attacs tydeligste budskap de første må-nedene var at organisasjonen ikke skullekunne plasseres langs en høyre–venstre-akse i politikken. Den skulle være parti-politisk uavhengig. Dette ble sagt direk-te, ikke bare av Jørgensen og hans frak-sjon som senere trakk seg ut, men ogsåav lederne. Nina Drange sa for eksem-pel: «… for Attac er det viktig at vi ikkeplasserer oss i den tradisjonelle politiskeaksen.» Vi så det også indirekte i uttalel-ser som: «Vi har ingen frihet som indivi-der i en verden som blir styrt av multina-sjonale selskaper.»9 I denne setningen



setter Drange til side høyre–venstre-ka-tegoriseringen ved å blande liberalistiskretorikk (individuell frihet) og sosialis-tisk retorikk (kritikk av multinasjonalekonsern). På denne måten får hun ap-pellert til begge sider av aksen, samtidigsom aksen i seg selv blir gjort overflødig.Senere la også Vegard Hole vekt på at«Attac er tverrpolitisk».10 Vi ser her atDrange avviser høyre–venstre-aksen,mens Hole appellerer til hele aksen. Dis-se to representasjonene levde lenge sideom side. Også bruken av «borgere» i Po-litisk plattform, i stedet for «kamerater»eller «arbeidere», indikerer et ønske omet brudd med den tradisjonelle venstre-siden. Dette var nok et viktig trekk orga-nisasjonen gjorde i forhold til å mobili-sere og engasjere nye mennesker. Desom allerede fant seg til rette i høyre–venstre-kategoriseringen var represen-tert gjennom de etablerte organisasjo-nene, så hvis en skulle engasjere nyemennesker, måtte en si noe nytt.

Denne fremstillingen møtte sterkmotstand både innenfra i organisasjo-nen og utenfra. Avvisningen av høyre–venstre-aksen førte til at organisasjonenble oppfattet som diffus eller uklar. Aktø-rer som ikke kan kategoriseres som til-hørende høyre- eller venstrefløyen vil haproblemer med å bli forstått, fordi detteer den absolutt viktigste redskapen vihar for å ordne organisasjoner, perso-ner og til og med politiske saker på dettefeltet i Norge. Organisasjonen ble for ek-sempel i starten mistenkt av venstresi-den for å være for høyrevridd, mens denble sett på som en venstrebevegelse avhøyresiden. Dette illustrerer de etabler-tes behov for å plassere den nye organi-sasjonen inn i en kjent kategori. Likevel:For å representere noe nytt, og dermedkunne legitimere sin eksistensberettigel-se, var avvisningen av høyre–venstre-di-kotomien avgjørende.

Denne avvisningen var viktig i seg selvsom en nasjonal variant av en «tredje

vei» og en tankegang om «ideologienesfall», men den var først og fremst viktigfordi den henger sammen med en nyspråkbruk på feltet for sosiale bevegel-ser. Denne nye språkbruken kretsetrundt begrepene globalisering, mang-fold og fleksibilitet, som utfordrer høy-re–venstre-dikotomien. Ved første øye-kast skulle en tro at Attacs bruk av språkstod i en direkte opposisjon til represen-tanter for en neoliberal posisjon, menser vi nærmere etter, så synes det somom at organisasjonen tvert imot bruktenoen av de samme diskursive ressurse-ne som de neoliberale. Dette så vi vedvektlegging av begreper som fleksibilitet,mangfold og globalisering, som er vel-kjente fra tilhengere av neoliberalismen.Fleksibilitet og mangfold blir i den neoli-berale sammenhengen sett på som ef-fektivitetsfremmende, og globaliseringsom en ustoppelig tendens i tiden. Desom ikke klarer å tilpasse seg disse end-ringene, vil måtte svi økonomisk. Attacbrukte de samme begrepene på en nymåte, og introduserte dermed disse te-maene på et nytt felt. Nå var det ikke len-ger bedrifter som burde være fleksibleog mangfoldige, men politiske organisa-sjoner. Globaliseringen var ikke lengerbare WTO-styrt frihandel, men inklu-derte også politisk globalisering neden-fra, eksemplifisert ved transnasjonalenettverk av sosiale bevegelser og politiskeorganisasjoner. Organisasjonen snuddepå denne måten det neoliberale språketmot neoliberalismens frontkjempere.

Nå kan det riktig nok argumenteresfor at mangfold, fleksibilitet og globalise-ring også har vært elementer i en ven-streintern diskurs. Dette da spesieltknyttet til «the cultural left» og «det nyevenstre». I en norsk politisk offentlighetvil de likevel, som oftest, bli forbundetmed høyresiden. Dette både på grunn avden tradisjonelle forbindelsen til libera-listisk økonomisk ideologi, og fordimangfold, fleksibilitet og globalisering i



nyere tid har blitt brukt som argumen-ter mot arbeiderrettigheter og velferds-goder. I Norge har liberalismen i sterke-re grad blitt assosiert med høyresiden ogøkonomiske aspekter, mens den for ek-sempel i USA har vært knyttet til venstre-siden og mer kulturelle aspekter. SomIver B. Neumann har påpekt må en dis-kursanalyse (i min sammenheng en re-torikkanalyse) ta utgangspunkt i de mestkommuniserte tekstene i et gitt sam-funn.11 Det er disse som vanligvis harstørst effekt på sosial mobilisering. Fra etslikt ståsted er det vanskelig å se at denkulturelle liberalismen har vært så ut-bredt i Norge at den har vært avgjørendefor mottakelsen av Attac her.12

Globaliseringsfellen

Globalisering kan være kulturell, politiskog økonomisk. Så langt har den økono-miske globaliseringen vært den mest om-talte; det er også denne det er snakk om ineoliberal tenkning. Det var i forhold tildenne måten å analysere verden på at At-tac ble sett på som globaliseringsmot-standere. Denne merkelappen har detvist seg vanskelig å bli kvitt senere, blantannet fordi den brukes mye i media. For-di globalisering også kan være kulturellog politisk, ble det dermed viktig for orga-nisasjonen ikke å bli sett på som motstan-dere av globalisering. Kort sagt ville deprøve å etablere seg som motstandere aven økonomisk globalisering som ensidigfremmer frihandel på bekostning av an-dre hensyn, mens de samtidig ville væretilhengere av politiske globalisering, ihvert fall på «grasrotnivå», og kulturellglobalisering, så lenge den ikke er USA-drevet. Styremedlemmer i Attac Norgeprøvde å gjøre dette med uttalelser som:«Vi kan skille mellom kulturell globalise-ring med økt kontakt og kunnskap omandre og hverandre, teknologisk globali-sering der for eksempel Internett har re-

volusjonert tilgangen til informasjon, ogøkonomisk globalisering kjennetegnetved globalt integrerte produksjonskjederog en eksplosiv økning i valutahande-len.»13 Hovedpoenget i denne kronikkenvar at Attac nettopp var tilhenger av glo-balisering. Det viste seg å være vanskeligmed en så pass komplisert posisjon. Glo-balisering er – i motsetning til for eksem-pel kapitalisme – en ny måte å snakke po-litikk på i Norge. Globaliseringsdebattenhar stort sett begrenset seg til å bli et foreller imot økonomisk globalisering, fordidette er noe som har kunnet kombineresmed den tradisjonelle høyre–venstre-di-kotomien: Venstresiden har vært imotglobalisering, og høyresiden har vært for.

Når bredden i globaliseringsprosesse-ne blir trukket inn, er dikotomiseringenikke like enkel. De verdikonservative kansies å være mer skeptiske til kulturellglobalisering enn venstresiden, og endel av høyresiden kan også sees på sommer nasjonalistiske og derfor mergrunnleggende skeptiske til politisk glo-balisering. På denne måten vil en globa-lisering som inneholder både kulturelle,politiske og økonomiske trekk, brytemed den allestedsnærværende høyre–venstre-dikotomien i politikken. Sosialefelt er preget av diskursiv treghet, og nyspråkbruk vil alltid møte motstand. Somde eneste i det politiske Norge brukte At-tac globalisering i sin fulle bredde, ogderfor møtte organisasjonen mye mot-stand. Samtidig var ny språkbruk noe avdet som gjorde organisasjonen beretti-get til å eksistere i første omgang, og detvar dette dilemmaet Attac stod overfor.

Et mangfoldig nettverk

Det er ikke bare globalisering i Attacs reto-rikk som kan synes å utfordre høyre–ven-stre-dikotomien; det gjør også temaenemangfold og fleksibilitet. Mangfoldtemaetdukket opp på to måter i Attac: ved å frem-



elske forskjellene blant deltakerne og vedå understreke fordelene ved mangfold ipolitiske standpunkt. I den første varian-ten ble det fremhevet at organisasjonenvar satt sammen av forskjellige grupper:«intellektuelle, fagforeningsmedlemmer,journalister, forskere, studenter, u-lands-forkjempere, miljøvernaktivister, bønder,for å nevne noen ...».14 I stedet for å under-streke likheten, for eksempel ved å si at vier alle arbeidere, ble forskjellene fremhe-vet. Dette var nytt på det politiske feltet,hvor logikken vanligvis har vært at organi-sasjoner som fremstår som en samlet en-het, vil ha større gjennomslagskraft. Den-ne mangfoldtankegangen utfordrer på enmåte høyre–venstre-inndelingen ved atden kan forbindes med det politiske høy-re i Norge. Der har man for eksempel fo-kusert på både den økonomiske og men-neskelige verdien av forskjeller mellomfolk, og brukt dette som et argument forpolitisk deregulering. Det ble derfor for-virrende når den samme retorikken duk-ket opp i en organisasjon med klare trekkfra venstresiden.

I den andre varianten ser vi fokuset påmangfold i pluraliteten i politiske stand-punkt. Dette utfordret høyre–venstre-skillet på en mer subtil måte. Dyrkingenav pluralitet i politiske standpunkt kan il-lustreres ved uttalelser fra Bernard Cas-sen i Aftenposten 24. februar 2001: «At-tac svarte på et ikke tilfredsstilt behov: etbehov for rom, diskusjon, en kamporga-nisasjon som er mangfoldig, åpen ogikke knyttet til et parti eller fagforening.»I sitatet ser vi at Attac blir fremstilt somet rom for diskusjon, heller enn som enferdigspikret pakkeløsning med en hel-hetlig ideologi. Den eneste forutsetnin-gen for å kunne regne seg som Attac’ervar å sympatisere med de fire konkretehovedkravene. Det var ikke lenger snakkom uenighet innad og enighet utad, noesom tradisjonelt har blitt sett på som enstyrke for politiske organisasjoner, menheller en dyrking av uenigheten.

Dette står mot en todelt ordning av po-litiske saker som er kjennetegn for bådehøyre- og venstresiden. En slik dyrking avmangfoldet i politiske meninger vil av-speile seg i politiske organisasjoner somkonsentrerer seg om noen få sentrale sa-ker, og som lar resten være opp til med-lemmene selv. Dette er for øvrig mer radi-kalt enn det tradisjonelle skillet mellompolitikk og privatliv i politisk liberalisme.For Attac var det for eksempel i begynnel-sen bare snakk om fire saker som var fel-les, og i tillegg ble det oppmuntret til selv-stendighet hos lokalgruppene. Dette står idirekte motsetning til partiorganiserin-gen, som tar opp i seg en mengde sakerog ordner dem etter en grunnleggendedikotomi. På denne måten gjør Attac oglignende organisasjoner høyre–venstre-kategoriseringen overflødig, og det bliråpnet for nye kategoriseringer av politis-ke organisasjoner.

Fleksibilitetstemaet i Attacs retorikk ut-fordrer også høyre–venstre-dikotomien.Temaet kan illustreres ved følgende sitatfra svenske Bim Clinells bok Attac – Gras-rotas opprør mot markedet (2001) somvar sentral i oppstarten: «Disse lokalavde-lingene blir drevet selvstendig av aktivis-ter som hver på sitt hold har fanget opp etlokalt spørsmål og sett det fra et globaltperspektiv (…). De forskjellige lokalavde-lingene kommuniserer altså horisontaltmed hverandre ved hjelp av e-post, deoppretter sine egne nettverk og de utveks-ler erfaringer både med hverandre, meddet vitenskaplige råd og med ledelsen.».15

Hvis vi skifter ut «aktivister» i sitatet, kun-ne dette vært tatt fra hvilken som helst«funky business», og denne måten åsnakke på kan føres tilbake til de siste ut-viklingene i management-teori. Fokusetpå fleksibilitet har i tillegg tradisjoneltvært forbundet med høyresiden i norskpolitikk. Her har det gjerne vært fokusertpå for eksempel arbeidsgiveres og ar-beidstageres behov for individuelt tilpas-sede ordninger, og det har også blitt



fremhevet hvordan fleksible organisasjo-ner er mer effektive enn statiske. Venstre-siden har vært kritisk og pekt på hvordanfleksible ordninger fratar arbeidstakernerettigheter i møtet med arbeidsgiverne.Fleksibel organisering i arbeidslivet harblitt sett på som et forsøk på å fjerne vikti-ge opparbeidede rettigheter. Fleksibilitethar også blitt forbundet med frihet og in-dividualisme, som noe bare de med til-strekkelig ressurser kan benytte seg av.Derfor vil det virke utfordrende på høy-re–venstre-kategoriseringen når fleksibi-litetstemaet plutselig dukker opp i en or-ganisasjon som ellers har mange trekkfra venstresiden.

Denne fremstillingen av det norske po-litisk-diskursive landskapet er noe foren-klet. Likevel er identiteter, meninger oghandlinger i hverdagslivet ofte formet avslike relativt enkle konstruksjoner. Diko-tomier er avgjørende når identiteter ogmeninger formes, og det er blant annetderfor høyre–venstre-kategoriseringenblir så effektiv. For en retorikkanalysesom studerer en litt mer allmenn motta-kelse av et politisk budskap, blir det damindre interessant om temaene globali-sering, mangfold og fleksibilitet også fin-nes i en venstreintern diskusjon – eller ivenstreliberal politisk filosofi. I hvert fallså lenge denne begrenser seg til en liten«menighet» av innvidde. Det skal likeveltas et forbehold om at den venstreinternediskusjonen kan ha en videre utbredelseenn det jeg tillegger den her. Det blir etempirisk spørsmål. Med dette forbehol-det i bakhodet, la oss i fortsettelsen sehvor mitt resonnement fører oss.

Kraften i «det nye» og «det sanne»

Å representere noe nytt og sant er avgjø-rende for organisasjoners legitimitet imoderniteten. Moderniteten er preget

av dyrkingen av fremskrittet og en urok-kelig tro på vitenskapen som middel til åfremskaffe sannheten, og vi er ikke blittmer postmoderne i dag enn at dettefremdeles preger oss. En viktig forkla-ring på Attacs suksess kan derfor synes åvære den repeterende bruken av temasom fleksibilitet, mangfold og globalise-ring, fordi disse temaene representererdet nye og det sanne på det politiske fel-tet i dag. De bærer verdien av det nye vedat de ikke allerede var representert pådet politiske feltet i Norge. Ved å brukedisse temaene fikk dermed Attac bekref-tet sitt image som noe grunnleggendenytt, noe som ga organisasjonen appell.Den evolusjonistiske ideen om at detsom er nytt nødvendigvis må være be-dre, er grunnleggende i moderniteten,og den preger de fleste sosiale felt. Moterog musikk blir det mest ekstreme ek-sempelet, men vi ser det samme bådeinnenfor akademia og i arbeidslivet.Denne tankegangen får også støtte fra encommon sense-funksjonalisme som sierat nye organisasjoner, fenomener og in-stitusjoner nødvendigvis fyller et tom-rom i samfunnet.

Likevel var ikke temaene og språketfullstendig nytt; da ville det ikke blitt for-stått av potensielle støttespillere. Temae-ne var kjent fra andre felt; noe som gjor-de at de ble forstått umiddelbart. Fleksi-bilitet og mangfold hadde for eksempelvært trendy begreper med suksess på ar-beidsfeltet gjennom organisasjons- ogmanagement-teorien, og globaliseringhadde preget det vitenskapelige feltet enstund. Når de så dukket opp på det poli-tiske feltet, ble de ikke oppfattet somfremmede og dermed avvist; de fylte istedet et tilsynelatende naturlig behov.

Det sanne ved bruken av disse temae-ne kom fra deres relativt ferske opprin-nelse i vitenskapen, som er modernite-tens viktigste felt for produksjon avsannhet. Dette ser vi spesielt ved globali-sering, som på kort tid har fått en domi-



nerende posisjon på enkelte felter i sam-funnsvitenskapen. På denne måten, nårAttac snakket om globalisering, ble detoppfattet som mindre «ideologisk» ogdermed mer vitenskapelig og sannereenn om de hadde snakket om kapitalis-me. Dette inntrykket prøvde selvfølgeligogså organisasjonen selv å spille opp un-der med uttalelser som «vi står for to di-mensjoner som tradisjonelt ikke harvært knyttet sammen: kunnskap oghandling.»16 På denne måten represen-terte altså organisasjonen det nye og detsanne, og dette er kjernen i en forståelseav suksessen. Da temaene fleksibilitet,mangfold og globalisering dukket opp ien symbiose på det politiske felt gjen-nom Attac, opplevdes dette som en nød-vendighet, og slik fikk organisasjonensitt store gjennomslag. De var også enviktig del av retorikken om endring: enny organisasjon i en ny verden bør ogsåha et nytt språk. Å representere disse te-maene på en troverdig måte ble dermedavgjørende for organisasjonens appell.

Suksessen skulle imidlertid vise seg åbli kortvarig, og Attac innfridde i litengrad forventningene. Hva var det somgikk galt?

Fra inkludering til ekskludering

Thomas Mathiesen har hevdet at allemotbevegelser i begynnelsen vil bli for-søkt inkludert i den hegemoniske allian-se, og at de vil bli ekskludert hvis detteikke lykkes. Var dette tilfellet med Attac?Da organisasjonen kom, ble den omfav-net av det etablerte, og da det senere vis-te seg at den ikke lot seg fange opp i den-ne hegemoniske alliansen, kan teorienforklare dette med at organisasjonen bleforsøkt utelukket. Denne ekskluderin-gen kan sees i vektleggingen av opptøye-ne og i forsøkene på å stemple organisa-

sjonen som en ekstrem og utopisk ven-streorganisasjon.

Erik Christensen bruker denne for-klaringen når han betegner Attacs førstemåneder i Danmark som en prosess fra«eksplosiv inkludering til massiv eksklu-dering».17 Han ser på organisasjonensom en representant for en undertryktmotdiskurs til den dominerende neoli-berale diskursen. Forklaringen er inter-essant fordi den kan forklare noe av detplutselige skiftet i holdningen til Attac fradet etablerte – fra den voldsomme om-favnelsen de første månedene til denkalde skulderen de fikk senere. Likeveler det problemer med en slik forklaring.For det første var overgangen mindredramatisk (igjen bortsett fra ukene etterGöteborg). Det var mer likegyldighet ennmassiv ekskludering som preget det eta-blertes forhold til organisasjonen. Vide-re kan nok den umiddelbare omfavnel-sen bedre forklares med at organisasjo-nen var medias yndling, og at etablerteaktører ville sole seg i glansen av «detnye engasjementet» og de attraktive te-maene fleksibilitet, mangfold og globali-sering. På denne måten kunne de mar-kere at de var innovative og ikke satt fasti gamle strukturer.

En forklaring som vektlegger eksklu-dering, godtar og forutsetter Attacs selv-presentasjon som marginalisert motdis-kurs til den neoliberale diskursen. Den-ne forutsetningen er ikke udiskutabel.Attac kan vanskelig være marginalisert iforhold til en neoliberal diskurs fordi de,som jeg har vist, i en viss grad bruker etneoliberalt språk. Dette til tross for at derepresenterer en motstand mot neolibe-ralismen. Dette er altså et språklig po-eng. Et annet og mer konkret poeng idenne sammenhengen er at motstan-den mot neoliberalismen ikke kan sies åvære marginalisert i Norge. Denne mot-standen finner vi i politiske partier fravenstresiden og inn mot sentrum, ogden er også representert i store organi-



sasjoner som LO. I tillegg bør det på etprinsipielt nivå alltid være et poeng å på-vise hegemoniske allianser heller enn åforutsette dem.

Attac, men ikke med brostein

En annen og mer utbredt forklaring pånedgangen til Attac er at organisasjonenble gjort ansvarlig for volden i de store de-monstrasjonene, da spesielt i Göteborg i2001. Kritikerne spilte da også bevisst på åknytte organisasjonene så tett som muligtil opptøyene. Leder i Unge Høyre, Ine Ma-rie Eriksen, var en av disse: «Attac hevderat de er ikkevoldelige, men det er ingentvil om at de er med på å legitimere vold.Når Attac lar maskerte folk med brustein ilommene gå i demonstrasjonstogene si-ne, aksepterer de voldsbruk.»18 På dennemåten oppstod det en ullen forbindelsemellom steinkastende ungdommer og or-ganisasjonens logo, og i denne sammen-hengen fikk også navnet Attac en litt uhel-dig klang. Kjetil Wiedswang i Dagens Næ-ringsliv kalte på dette tidspunktet de aktivemedlemmene for «politikkens hooli-gans».19 Etter 11. september ble forbindel-sen til vold (les: terror) enda mer ødeleg-gende.

Dette fokuset på vold er interessant,men det forklarer ikke alt. Nedgangen iinteressen begynte allerede før angrepeti New York, og Attac var allerede før Gö-teborg sterkt forbundet med demon-strasjoner som hadde utartet til vold.Den viktigste var Seattle i 1999. Organisa-sjonen hadde klart å trekke et skille mel-lom seg selv og voldelige demonstrasjo-ner før, og det var ingen grunn til at deikke skulle klare det en gang til. Skilletmellom Attac og vold ble også reflektert imediedekningen av demonstrasjonene iGöteborg. Selv om organisasjonen ogvold visuelt ble knyttet sammen, fikk or-ganisasjonen mye spalteplass til å mar-kere avstand, og til å understreke sin fre-

delige profil.20 Dette inntrykket ble vide-re styrket av fraværet av vold under de-monstrasjonene mot Verdensbanken iOslo sommeren 2002. Etter at media,godt hjulpet av klumsete politiuttalelser,hadde fokusert på mulighetene for opp-tøyer, endte det hele i en fredelig marke-ring som trakk over 10 000 mennesker.

Selv om koblingen til vold utvilsomthar vært en viktig faktor, er det mye somtyder på at dette ikke har vært Attacsstørste problem. I en kort periode påsommeren 2001 i forbindelse med Göte-borg var det nok dramatisk, men i detstore og det hele, og spesielt blant poten-sielle medlemmer og støttespillere, haraldri inntrykket av organisasjonen somvoldelig fått feste. Voldens funksjon forAttac var paradoksal: Den skapte den av-gjørende medieinteressen i begynnel-sen, men svekket troverdigheten på sikt.Derfor må vi se andre steder etter forkla-ringen på den nedadgående interessen.Som vi har sett spilte kritikerne på åknytte Attac til vold, men det var en an-nen kritikk som skulle bli mer avgjøren-de. Da Aslak Bonde i Aftenposten 1. juni2001 konkluderte med at Attac var blitt«en klassisk venstrebevegelse», så vi be-gynnelsen på det som kanskje skulle bliorganisasjonens største problem.

En klassisk venstrebevegelse

Hvis Attacs suksess kan forståes med enavvisning av høyre–venstre-inndelingeni politikken – indirekte gjennom brukenav tema som blir forbundet med høyre-siden i en organisasjon som ellers har defleste trekkene fra venstresiden – kanogså nedgangen sees som et resultat avat det ble stilt spørsmål ved oppriktighe-ten i dette. Når Attac etter hvert ble knyt-tet til, eller knyttet seg selv til venstresi-den, mistet globalisering, fleksibilitet ogmangfold sin troverdighet. Mobilise-ringskraften forsvant fordi troverdighe-



ten som noe nytt forsvant. Attac ble ikkelenger sett på som noe nytt og mer sann-ferdig, men heller som en klassisk ven-strebevegelse i en ny språkdrakt.

I den ellers så kyniske tankegangensom har gjennomsyret dette essayet sålangt, hvor retorikk blir vurdert instru-mentelt, kan det være betryggende å viteat den viktigste faktoren for en retorikksgjennomslagskraft er at den blir oppfat-tet som autentisk – et uttrykk for noe ek-te. For at den skal oppfattes som ekte, måden også i de fleste tilfeller være et reeltuttrykk for meningene til dem som del-tar. Attacs retorikk ble ikke oppfattetsom sannferdig etter at venstrestempe-let ble satt, og det var den kanskje ikkeheller? Kritikerne prøvde å plassere At-tac på venstresiden, og bortsett fra spedeforsøk fra lederne, gjorde organisasjo-nen lite for å unngå dette. Avvisningen avdialog med Verdensbanken under de-monstrasjonene i Oslo 2002, valget avGATS som hovedsak på årsmøtet i 2003og valget av kamp mot global privatise-ring som hovedsak i 2004, forsterket inn-trykket av en tradisjonell venstreorgani-sasjon. I tillegg har nå fire av syv med-lemmer i dagens arbeidsutvalg bak-grunn fra SV/SU. Dette er selvfølgeligikke et problem i seg selv, og det er ihvert fall ikke noe venstresiden i organi-sasjonen kan klandres for. Det viser segofte når det gjelder mobilisering at deter den etablerte venstresiden som «gjørjobben». Likevel vil slike linjevalg pregeorganisasjonens språkbruk, og det sen-der også et signal utad.

Attac har således blitt en venstreorga-nisasjon delvis ved egen hjelp, delvis pågrunn av en diskursiv treghet som deikke i tilstrekkelig grad har klart å motar-beide, og delvis på grunn av at motkref-tene har hatt en interesse i dette. Mot-standerne forsto tidlig at den beste må-ten å bekjempe organisasjonen på var åstemple den som en tradisjonell venstre-organisasjon. Attac selv har ikke tatt det-

te tilstrekkelig innover seg, og organisa-sjonen har på denne måten blitt sin egenverste fiende.21 Fordi den diskursivetregheten favoriserer høyre–venstre-ka-tegoriseringen, må Attac være samkjørtfor å bryte med denne. Det må være etbevisst valg. I dette vil de nødvendigvisbli motarbeidet av de etablerte organisa-sjonene, både fra høyre- og venstresi-den, fordi de har en felles interesse i sys-temet slik det fremstår i dag.

Hva nå?

Den generelle utfordringen av høyre–ven-stre-kategoriseringen var et kjennetegn imye av Attacs tidlige retorikk, og brukenav begreper som mangfold, fleksibilitet ogglobalisering var avhengig av at denne ut-fordringen ble tatt alvorlig. Det var bru-ken av disse begrepene og denne måten åtenke på som ga Attac suksess de førstemånedene. Nedgangen etter noen måne-der kan likeledes forklares med at dennespråkbruken ikke ble tatt alvorlig lenger.Ikke bare forsvant kraften i det nye og detsanne, men også retorikken om endringmistet kraften når Attac ble redusert tilnok en venstreorganisasjon.

De som fremdeles ønsker seg et vitaltAttac, bør derfor jobbe for å reverseredenne prosessen. Gjenoppliv ideene fraoppstarten, om en organisasjon somskulle dyrke mangfoldet i politiskestandpunkt og hvor det kunne væreplass til folk fra forskjellige leire. Få tilba-ke de forsmådde, og aktiviser de passivevelvillige. Bare på den måten, gjennomfaktisk organisatorisk praksis, kan språ-ket som plasserte Attac på kartet, igjenskape engasjement. Bare på denne må-ten vil det nye fremstå som ekte. Hvis detmedfører at venstresiden i Norge vil mis-te en organisasjon, er det ingen grunn tilå fortvile. I det siste har det ikke værtmangelen på organisasjoner, men per-soner som har vært problemet her.



NoterDette essayet er basert på noen analyser fra min hovedoppgave (Sandberg 2003). Takk til Kjell E. Kjellman og Iver B. Neumann for veiledning på hovedoppgaven. Takk til Gro Dahle, Camilla Jordheim Larsen, Anja Sletteland, Sigri Sandberg og Cathrine Holst for kommen-tarer og gjennomlesning av essayet.

1 For Attac i Frankrike se Ancelovici 2002.2 Gamson og Meyer 1996 s. 281.3 Laclau og Mouffe 1985 s. 152.4 Se f.eks. Kumar 1995.5 Aftenposten 24.02.2001, Dagbladet 13.10.2001, Dagsavisen 15.04.2001. 6 Dagbladet 13.10.2001.7 Gamson og Meyer 1996 s. 285.8 Jørgensen 2001 s. 33–34. 9 Dagbladet 13.10.2001.

10 Drange i Dagbladet 08.06.2001, Hole i nettmøte i Dagbladet 17.06.2002. 11 Neumann 2001 s. 53.12 At Attac sin overtakelse av disse begrepene føyer seg inn i en diskursiv kamp hvor de

kan få nytt – eller få tilbake gammelt – innhold, er en annen sak. Dette bekrefter bare Nietzsches gamle poeng om at begrepers innhold aldri vil være helt bestemt (se f.eks. Nietzsche 1967 s. 80).

13 Lars Ole Goffeng og Thomas Laudal i Dagens Næringsliv 23.08.2001. 14 Aftenposten 24.02.2001.15 Clinell 2001 s. 32.16 Cassen i Aftenposten 24.02.2001.17 Christensen 2003.18 Dagbladet 13.10.2001.19 Dagens Næringsliv 23.06.2001.20 Se for eksempel «Attac, men ikke med brostein», Dagbladet 05.07.2001, «Attac er ikke

voldelige», Dagsavisen 19.05.2001, og «Attac er for globalisering», Dagens Næringsliv 23.08.2001.

21 Tidligere leder i Attac Rogaland, Svein Tuastad, var inne på noe av det samme da han i forbindelse med de to siste årsmøtene advarte mot at organisasjonen kunne forsvinne hvis politikken blir redusert til en motsetning mellom arbeid og kapital (se Morgenbla-det 14.02.2003 og Morgenbladet 05.03.2004). Sten Inge Jørgensen har også advart mot det samme (se for eksempel Morgenbladet 07.03.2003).

LitteraturAncelovici, Marcos (2002): «Organizing against Globalization: The Case of ATTAC in

France», i Politics & Society, vol. 30(3): 427–463. Christensen, Erik (2003): «En retorisk analyse af den danske Attac-bevægelses fødsels-

proces – fra eksplosiv inkludering til massiv ekskludering», artikkel presentert på Nor-diske Statskundskapskongres, Aalborg 15.–17. august 2002. http://www.aub.auc.dk/phd/department02/series/3503_2003.html

Clinell, Bim (2001): Attac – Grasrotas opprør mot markedet, Oslo: Pax Forlag.Gamson, William A. og David S. Meyer (1996): «Framing political opportunity», i McAdam,

McCarty og Zald (red.): Comparative Perspectives on Social Movements, Cambridge: Cambridge University Press.

Jørgensen, Sten I. (2001): Attac og globaliseringen, Oslo: Aschehoug. Kumar, Krishan (1995): From Post-Industrial to Post-Modern Society, Cambridge: Black-

well.Laclau, Ernesto og Chantal Mouffe (1985): Hegemony and Socialist Strategy. Towards a

Radical Democratic Politics, London: Verso. Mathiesen, Thomas (1982): Makt og motmakt, Oslo: Pax Forlag.



Mathiesen, Thomas (1992): Det uferdige. Tekster om opprør og undertrykkelse, Oslo: Pax Forlag.

Neumann, Iver B. (2001): Mening, materialitet og makt. En innføring i diskursanalyse, Ber-gen: Fagbokforlaget.

Nietzsche, Friedrich (1967): On the Genealogy of Morals, New York: Vintage Books.Sandberg, Sveinung (2003): «The success of Attac in Norway – An approach synthesising

discourse analysis and framing theory», cand.polit.-avhandling, Universitetet i Oslo. Publisert på www.duo.uio.no


Documents

ATTAC–opprøret som forsvant?