AV R O n n Y K J E L S b E R G

V i t e n s k A P

Ronny Kjelsberg er høgskolelektor ved Avdeling for Teknologi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag og underviser bl.a. i vitenskapelig metode. Han er fylkestingsrepresentant for Rødt i Sør-Trøndelag, og er aktuell med bok på Forlaget Rødt!: Sosialisme på norsk (2014, 82 sider).

Vitenskap og politikk

Vitenskap og politikk er to områder som er ulike, men som likevel også har klare og tydelige koblingspunkter.

Man kan forsøke å sette opp et enkelt skille om at vitenskap er deskriptivt – dvs. at det handler om å beskrive hvordan verden er, mens politikk er normativt – det handler om å beskrive hvordan man vil at verden skal bli.

46 rødT! nr. 2 – 2014

Det er selvsagt ikke så enkelt. I en tid hvor alle politikere vil selge «et godt samfunn for alle grupper» og sjelden står åpent fram og jobber for en bestemt samfunnsgruppe, blir det troverdigheten i politikernes påstander og virkelighetsbeskrivelser som i økende grad bestemmer folks preferanser, heller enn tilhørighet til ulike klasser og grupper. Det tilslører dermed skillet mellom vitenskap og politikk når politikere forsøker å selge sine egne verdensbilder, heller enn bare å skissere ulike mål. Hvordan verden faktisk ser ut, er i høyeste grad et vitenska-pelig spørsmål.

Vitenskap som samfunnsendrende sannhetssøken

Vitenskap begås av mennesker, med alle sine feil og mangler, og da blir den aldri perfekt. Forskning vil kunne la seg påvirke av forutinntatthet blant de som utøver den, og av en rekke mer og mindre kjente psykologiske mekanismer hos mennesker. Den kjente fysikeren Richard Feynman sa

Det første prinsippet [i vitenskap] er at du ikke må narre deg selv – og du er den enkleste personen å narre.1

Det som skiller vitenskap fra ikke-viten-skapelige former for sannhetssøken (syn-sing, anekdoter, etc.), er likevel at den har utviklet et systematisk rammeverk for å minimere nettopp disse store feilkildene. Selv om vitenskapen langt fra er perfekt, er den altså en mye sikrere kilde til kunnskap enn alle alternativer, som vil være befengt med alle vitenskapens feilkilder, men en hel rekke andre i tillegg. Men vitenskapens tradisjonelt sterke stilling på den politiske venstresida handler også om at den har en frigjørende kraft. En metodikk for sannhetssøken som nettopp fjerner individuelle og samfunns-messige fordommer og biaser, vil kunne skjære igjennom det rådende ideologiske

hegemoniet, og dermed åpne opp for sam-funnsendring. Den polsk-britiske sosiologen Stanislav Andreski utdyper dette poenget i boken Social Sciences as Sorcery, hvor han kritiserer tendenser til pseudovitenskap i samfunns-fagene:2

Så lenge autoritet inngir ærefrykt, forsterker forvirring og absurditet konservative tenden-ser i samfunnet. For det første, fordi klar og logisk tenkning fører til en akkumulering av kunnskap (her er fremgangen til naturviten-skapene det beste eksempelet), og denne vek-sten av kunnskap før eller senere undergraver den tradisjonelle ordenen. Forvirret tenkning, på den annen side, fører ikke til noe spesielt sted, og man kan hengi seg til det på ubestemt tid uten å skape noen påvirkning på verden.

Politiske konspirasjoner mot vitenskapen

Det skjer jevnlig at interessene til mennesker, bedrifter og organisasjoner med makt og penger blir utfordret av vitenskapelig kunn-skap. Opp gjennom historien (og fortsatt i dag), ser vi derfor også at vitenskapelig kunnskap blir motarbeidet i en del konser-vative og liberalistiske politiske miljøer. En amerikansk studie fra 2012 viser at tilliten til vitenskap blant konservative har falt drastisk de siste årene.3 Det er vanskelig å se dette urelatert til det massive arbeidet konservative politikere, tenketanker (og en del enkeltforskere) har gjort for å nettopp undergrave tilliten til vitenskap de siste årene, særlig på klimafeltet. Naomi Oreskes og Eric Conway beskri-ver i boken Merchants of Doubt hvordan konservativ-liberalistiske miljøer som The Heartland Institute med hjelp av små grup-per svært konservative forskere som Fred Singer i flere tiår har jobbet aktivt for å spre mistillit om den vitenskapelige konsensus på områder fra tobakksskader til globale klima-endringer. Årsaken er klar:

V i t e n s k A P

47 rødT! nr. 2 – 2014

Grunnprinsippet for laissez-faire, at «frie markeder bringer tilbud og etterspørsel i like-vekt og dermed sikre best mulig fordeling av ressurser,» er et aksiom som viser seg ikke å være sant. Prisene kan bli skjøvet bort fra sin «ideelle likevekt» i lange perioder av gangen, som en hvilken som helst amerikaner påvirket av den pågående boligmarkedkollapsen kan bevitne.4

Kunnskapen om globale klimaendringer utfordrer en grunnide blant de ivrigste libe-ralistene. Den viser behovet for at felles-skapet griper inn (fortrinnsvis demokratisk) i individers økonomiske aktivitet. Men det er selvsagt ikke bare klima-endringer som skaper denne type eksterna-liteter, som gjør at fellesskapets behov kommer i konflikt med individers profitt-ønske. Alle typer miljøutslipp som vil skape individuelle, lokale eller globale helseskader vil kreve former for regulering. Men det er ikke bare på miljø- og helse-området at forskningen bryter med høyre-sidens verdensbilde. Den klassiske libera-listiske økonomiske modellen, bygger som kjent på det såkalte «homo oeconomicus». Et bilde av mennesket som et økonomisk-rasjonelt vesen som har perfekt informa-sjon som det gjør rasjonelle, økonomisk egennyttige valg på bakgrunn av. Selv om dette er en forenklet modell, viser det seg at den heller ikke som det fungerer spesielt godt. Selv om verden har gått videre siden 1800-tallet, er nemlig homo oeconomicus fortsatt en sentral premissleverandør for mye av den faktiske organiseringen av økonomien og arbeidslivet. Økonomisk belønning og straff er institusjonalisert som styringsverktøy i norsk offentlig sektor, og NHO har foreslått resultatlønn for lærere. Men hva sier forskningen? Den er ganske entydig: Resultatlønn gir en dårligere kvalitet på arbeidet. Selv om mennesker jobber fordi de får lønn, drives mange i det dag-

lige arbeidet av en indre motivasjon, hvor jobben – oppgaven som skal løses – er et mål i seg selv. Når man innfører resultat-lønn, tar belønningen over som mål og dreper den indre motivasjonen.5 Forskning viser også at ledere med høye lønninger demotiverer andre ansatte til å yte for bedriften. Egoisme som drivkraft fungerer dårlig når mennesker skal jobbe sammen.6 Små sosiale ulikheter i arbeidsli-vet gjør dermed at bedre arbeid vil bli gjort. Et sentralt argument i høyresidens reto-rikk for å akseptere sosiale ulikheter er at folk som jobber hardt, må få uttelling for dette – et rettferdighetsargument. Sosiale ulikheter er ikke populært i befolkningen, men at man skal ha betalt for hardt arbeid, er nok en retorikk som mange på tross av dette vil stille seg bak. Leonard Mlodinow, beskriver i boka The Drunkards Walk hvordan forskning på økonomi viser at hvem som lykkes i økonomien eller ikke styres av innsats og dyktighet, men nettopp av tilfeldigheter. For eksempel er det liten sammenheng mellom den tidligere avkastningen fra ulike aksjefond og den framtidige avkastningen. Dyktigheten til de ulike aksjemeglerne eller gruppene av meglere har altså liten betyd-ning. Tilfeldighetene rår.7 Vi hyller de rikes dyktighet, og legger skylden for de fattiges fattigdom på dem selv (se f.eks. på hetsen mot romfolket). Vi gjør feil. Når hvem som lykkes og hvem som mislykkes i stor grad styres av tilfel-digheter, kan man ikke rettferdiggjøre store økonomiske ulikheter i et samfunn. Et siste område hvor forskningen bryter tvert med høyresidens tradisjonelle verdens-bilde, er nettopp forskning på sosiale ulik-heter. Når det gjelder å gjøre denne forsk-ningen kjent var nok utgivelsen av Richard Wilkinson og Kate Picketts bok The Spirit Level viktig. De samler mange års forskning

V i t e n s k A P

48 rødT! nr. 2 – 2014

som dokumenterer at for land over et visst velstandsnivå er små sosiale ulikheter vikti-gere enn absolutt rikdom for en rekke sam-funnsmessige forhold som har med folks livskvalitet å gjøre. Alt fra helserelaterte forhold som barnedødlighet, levealder og en lang rekke samfunnsforhold som kriminali-tet, sosial mobilitet og barn og unges levekår. Dette slår selvsagt beina under høyre-sidens tradisjonelle strategi for vekst og fordeling: trickle down, enkelt forklart av et sitat etter husken fra Erna Solberg i en TV-debatt for noen valgkamper siden (da Høyre fremdeles var litt mer ærlige som «kalkulatorpartiet», og før slagordet ble endret fra «Mer igjen for pengene», til «Mennesker, ikke milliarder»): «Det har ikke noe å si om forskjellene øker, så lenge de fattige også blir rikere». Men det er altså feil. Forskningen på feltet sier kontant:

Det har noe å si. Det er svært negativt for samfunnet når forskjellene øker. Dette er nok årsaken til at forskningen i The Spirit Level har blitt kraftig angrepet. Det kom fort både «motbøker», rapporter og krasse angrep i massemedia, særlig fra høyreorienterte miljøer i USA. Dette gjorde at forfatterne på sitt nett-sted, i tillegg til svar på kritikken, kom med følgende kommentar8:

Nesten all forskningen som er presentert og syntetisert i The Spirit Level er blitt fagfellevur-dert, og boken har fullstendige referanser til dette. For å skille mellom velbegrunnet kritikk og ubekreftede påstander gjort for politiske formål, bør den fremtidige debatten foregå i fagfellevurderte publikasjoner.

Kritikken som kom mot boken, kom altså i stor grad ikke i vitenskapelig form, men fra lignende miljøer og på lignende måter

hateandanger.wordpress.com

V i t e n s k A P

49 rødT! nr. 2 – 2014

som kritikken Oreskes og Conway avslører i sin bok: En ideologisk basert pseudoviten-skapelig desinformasjonskampanje.

Pseudovitenskap på venstresida?

Som vi har sett, bryter vitenskapen med sentrale postulater for høyresida, her gjerne forstått som tilhengere av «nyklassisk» øko-nomisk teori. Men hva med venstresida? Finnes det krefter og pseudovitenskapelige miljøer som forsøker å få innpass på venstre-sida? Svaret på det må nok være ja. Pseudovitenskapelige miljøer som for-søker å få innpass på venstresida, finner man nemlig i en del av de såkalte «alterna-tive» miljøene. Selv om de fleste kanskje ikke tenker på healing, engler, og aurafoto-grafering som noe som hører venstresida til (heldigvis), finnes det deler av miljøet som har fått innpass i enkelte venstresidekretser. Kanskje først og fremst i Miljøpartiet De Grønne, men dessverre ikke bare der. En ting som forskningen også har vist oss, er nemlig at vi mennesker har mye let-tere for å tro på en påstand de vil tro på – en påstand som passer med det verdens-bildet vi allerede har9. Fortellinger om den modige lille mann som holdes nede av mektige kapitalkrefter, kan dermed finne klangbunn hos mange på venstresida. Det kan i verste fall lede en inn i konspi-rasjonsteorier om mektige nettverk,10 eller til å støtte fortellinger om storkapitalister i «Big Pharma» som selger skadelige medisi-ner til intetanende pasienter, når det finnes gode «naturlige» behandlingsformer. Den pseudovitenskapelige framgangs-måten er gjerne å framstille vitenskapsfolk hvis standpunkter har blitt diskreditert i fagmiljøene, som offer for en større eller mindre konspirasjon. Dette er en tankegang man skal være svært forsiktig med å begi seg inn på, noe en bokomtale i Rødt! nr 4A 2013 demonstrerer.

I en positiv og ukritisk omtale av Trond Skaftnesmos bok Folkefiender – Om sann-hetens pris og vitenskapens sjel, males nemlig et bilde av Andrew Wakefield (vaksiner), Olle Johansson (stråling) og Árpád Pusztai (GMO) som nettopp slike martyrer (eller «folkefiender» for å bruke bokas eget begrep) som blir motarbeidet av «bestemte politiske og kommersielle maktstrukturer som har invadert vitenskapen og iført seg dens klær».

Problemet til Skaftnesmo er at påstandene til de tre er blitt motvist, ikke av konspira-sjoner, men av helt ordinær forskning.11 I Wakefields tilfelle er det også dokumen-tert at han fikset dataene i sin opprinnelige artikkel om sammenhengen mellom MMR-vaksine og autisme, og artikkelen er senere trukket tilbake av tidsskriftet (The Lancet)12, og Wakefield har mistet sin legeautorisasjon13. Hva angår de påståtte farene fra wi-fi og mobilstråling, har heller ikke dette noen vitenskapelig støtte. En del medieoppmerk-somhet har det derimot blitt av den såkalte

V i t e n s k A P

50 rødT! nr. 2 – 2014

«Bioinitiativrapporten», men den er ikke en fagfellevurdert publikasjon (noe som er et minimumskrav for vitenskapelige arbeider). Blindtester av såkalt «el-sensitive» men-nesker viser også at de ikke reagerer på elektromagnetiske felt de ikke vet er der.14 Det betyr ikke at disse pasientene ikke har reelle plager, men det betyr at årsaken til disse plagene ikke er elektromagnetiske felt. At enkeltforskere, som Olle Johansson, tviholder på denne forklaringsmodellen på tross av god vitenskapelig dokumentasjon på det motsatte, kan dessverre bidra til å hindre eller utsette at en korrekt diagnose blir stilt, og at den reelle årsaken til plagene ikke blir avdekket. Det kan være gode grunner for at folk på venstresida er skeptiske til bruk av gen-modifiserte organismer (GMO) i matpro-duksjon. Den viktigste er kanskje at store bedrifter har skaffet seg patent på genetisk materiale, slik at fattige småbønder i utvi-klingsland (og andre bønder selvsagt) kom-mer i et økonomisk avhengighetsforhold, og ikke kan benytte den tradisjonelle måten med å bruke eget såkorn. På sitt verste blir dette til en moderne leilendingskontrakt. Dette betyr likevel ikke at man bør ta alle påstander om farene med GMO for god fisk. Påstanden om at det er helseskadelig å spise genmodifiserte organismer, er en slik påstand som mangler dokumentasjon. Beviset som ofte framlegges for dette, er en enkeltstudie av Árpád Pusztai fra The Lancet. Studien er blitt kraftig kritisert. Blant annet kan vi i oversiktsartikkelen, Genetically modified plants and human health15, lese at

studien har feil i mange aspekter av sin design, gjennomføring og analyse ’[...]’ ingen konklu-sjoner bør trekkes fra den’: for eksempel har forfatterne brukt for få rotter per testgruppe til å utlede meningsfulle, statistisk signifikante data.

En oversikt over forskningsstatusen på GMO som matvarer på forskjellige dyreslag viser at vi ikke har noen indikasjon på helse-skade.16 Et av grunnprinsippene til forsk-ning er at forsøk skal være replikerbare. Dvs. at andre forskere skal kunne finne fram til de samme resultatene som deg, når de gjør de samme undersøkelsene. Her har Pusztai åpenbart feilet. Det er altså ingen vitenskapelig støtte for at verken Wakefield, Johannsson eller Pusztai er «folkefiender» i Skaftnesmos for-stand. De er tilhører rett og slett en mino-ritet i forskningsmiljøene, som mangler vitenskapelig dekning for påstandene sine. I den grad karrierene deres har lidd nød av denne aktiviteten er det rett og slett på bakgrunn av svakt faglig arbeid, eller rett og slett svindel. Radikalere kan ofte ha en tendens til å heie på «underdogen», og innimellom i vitenskapen skjer det jo at det plutselig viser seg at et mindretallssyn er det kor-rekte. Det er likevel viktig å huske at dette er de sjeldne unntakene. De fleste som står i små mindretallsposisjoner i ulike fagfelt tar rett og slett bare feil.17

Konklusjonen blir igjen at man må være forsiktig med å tro på påstander bare fordi de passer med ens egne opprinnelige opp-fatninger om verden, og at man ikke bare kan støtte seg til vitenskapen når det passer, og neglisjere den ellers. Selv om jeg mener deler av den politiske høyresida har større og mer grunnleggende problemer med viten-skapelig kunnskap, må venstresida passe seg for ikke å bli nyttige idioter for alternative underdogs med tvilsomme agendaer.

Noter:1 Richard P. Feynman, Cargo Cult Science, Tale på Caltec i

1974, gjengitt i Richard P. Feynman, Surley You’re Joking Mr. Feynman!, w w norton, 1985.

2 Stanislav Andreski,Social Sciences as Sorcery, Andre deutsch Ltd, 1972.

V i t e n s k A P

51 rødT! nr. 2 – 2014

3 Gordon Gauchat, Politicization of Science in the Public Sphere, American Sociological Review 77(2) 167–187, på nett på http://www.asanet.org/images/journals/docs/pdf/asr/Apr12ASRFeature.pdf (Studien peker forøvrig på at «moderate» har konsistent liten tillit til vitenskap, noe som igjen kan indikere at tendensen til å tro på oppfatninger som bryter med vitenskapelig kunnskap kan være relativt løsrevet fra politisk ståsted, selv om hvilke pseudovitenskapelige oppfatninger man evt. måtte tro på naturlig nok kan ha en sammenheng med politisk ståsted.)

4 For ordens skyld kan en slik påstand om uvitenskapelighet også rettes mot enkelte grener innen marxistisk tenking, som f.eks. den mekanistiske tidlige sovjetiske tolkningen av Marx teorier om samfunnsutviklingen som bl.a. kom til uttrykk i bukharins «Populær lærebok i sosiologi», og særlig i stalinismen som f.eks. på ideologisk grunnlag fornektet darwins evolusjonsteori til fordel for Lysenkos Lamarcisme.

5 For en grundig populærvitenskapelig oppsummering av mye av denne forskningen, som igjen har referanser til et utall originalartikler, se daniel Pink, drive

6 Ukeavisen ledelse 10.5.2013, http://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayDocument&documentId=05503020130510C26AB1D74AFB6CF70D7704570CEE48E7&serviceId=2&articleType=relatedArticle

7 Leonard Mlodinow, The drunkards walk, 2008, s 209-2108 http://www.equalitytrust.org.uk/resources/authors-respond-

questions-about-spirit-levels-analysis9 For mer om de ulike psykologiske særegenhetene

vi mennesker har og som kan rote oss ut på vidåtta i en del situasjoner, se f.eks. Stephen novella, 2012, Our deceptive Mind, The Great Courses, http://www.thegreatcourses.com/tgc/courses/course_detail.aspx?cid=9344

10 nettverk av pengesterke mennesker finnes selvsagt, men først og fremst i styrerommene i store finansinstitusjoner, heller enn i Illumniati-ordenen. En vitenskapelig gjennomgang av maktkonsentrasjon, kan du finne i Vitali, Glattfelder og battiston, The network of global corporate control, http://arxiv.org/PS_cache/arxiv/pdf/1107/1107.5728v2.pdf med en populærvitenskapelig

framstilling i new Scientist, http://www.newscientist.com/article/mg21228354.500-revealed--the-capitalist-network-that-runs-the-world.html

11 Hva angår sammenhengen mellom vaksiner og autisme, ble det etter wakefields artikkel fra 1998 gjennomført flere store epidemiologiske studier, bl.a. av US national Academy of Sciences, UK national Health Service, og Cochrane. Ingen fant noen sammenheng.

12 “our investigation, confirmed by evidence presented to the General Medical Council (GMC), reveals that: In most of the 12 cases, the children’s ailments as described in The Lancet were different from their hospital and GP records” http://www.thesundaytimes.co.uk/sto/public/news/article148992.ece

13 Her kan man også bemerke at wakefields fall fra nåde knappest kan tilskrives britiske myndigheters aversjon mot det alternative, all den tid f.eks. homøopatiske medisiner med dokumentert ingen klinisk effekt fortsatt dekkes av nHS.

14 Se f.eks. Gunnhild Oftedal, El-overfølsomhet – utredning om årsaker og mulige tiltak og behandlingsopplegg, tilgjengelig fra http://www.nrpa.no/elektromagnetiske-felt/el-overfolsomhet. På s. 10 kommer konklusjonen av en gjennomgang av tilgjengelig forskning: «kontrollerte og dobbelt blindt gjennomførte forsøk [gir ikke] støtte for at helseplager som el-overfølsomme opplever, kan forklares med lavfrekvente elektromagnetiske felt».

15 J R Soc Med. 2008 June 1; 101(6): 290–298. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2408621/

16 Food and Chemical Toxicology, Volume 46, Supplement 1, March 2008, Pages S2–S70, http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0278691508000884

17 Mange er kanskje kjent med følgende sitat fra filosofen Arthur Schopenhauer: «Alle sannheter gjennomgår tre stadier; Først blir de latterliggjort. deretter blir de voldsomt motarbeidet. Til slutt blir de akseptert som helt innlysende». Tatt ut av sin sammenheng blir dette ofte brukt nærmest som et argument for å vise at man har rett, rett og slett fordi man utgjør et lite mindretall.

V i t e n s k A P

AV R O N N Y K J E L S B E R G

Tre utfordringer for vitenskapen

I en artikkel i forrige nummer av Rødt! framholdt Kjelsberg vitenskapen som den beste måten å komme fram til sannheten på. – Det betyr ikke at vitenskapen slik den praktiseres i dag, ikke har svakheter. Problemet er at alle andre metoder for erkjennelse har både de problemene vitenskapen i dag har, samt en hel rekke andre i tillegg.

Artikkelen handler om noen av utfordringene vitenskapen står overfor i dag.

V I T E N S K A P

Ronny Kjelsberg er høgskolelektor ved Avdeling for Teknologi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, og underviser bl.a. i vitenskapelig metode. Han er fylkestingsrepresentant for Rødt i Sør-Trøndelag.

RØDT! NR. 3 – 2014 85

Litt forenklet vil jeg dele det opp i tre trusler mot vitenskapen: En trussel mot selve forskningsresultatene, en trussel mot for-midlingen av forskningen og en trussel mot kvalitetssikringen av forskningen.

Manipulering av forskningsresultater

Det er mange måter selve forskningsresul-tatene kan bli manipulert på. En ting er poenget som ble påpekt av fysikeren Richard Feynman – at selv en liten og ube-visst bias hos den eller de som utfører fors-kningen, kan få stor betydning for sluttre-sultatet. En stringent vitenskapelig metode er utviklet for å forhindre slike effekter, men er det bare i selve forskningen forut-inntatthet og agendaer kan påvirke? En utfordring for vitenskapen er veksten i oppdragsforskning. Det finnes flere eksempler på hvordan oppdragsgivere helt bevisst forsøker å påvirke forsknings-resultatene. Et norsk eksempel er hvordan Arbeidsdepartementet i 2010 forsøkte å manipulere SINTEF til å endre konklusjo-nene i en forskningsrapport.1 I dette tilfellet varslet forskeren om det hun syntes var et overtramp. Det vi ikke kjenner til, er hvor mange tilfeller vi har hvor forskeren føyer seg, hvor påvirkningen er mer subtil, eller rett og slett hvor forskeren bevisst eller ubevisst har oppdragsgiveren i bakhodet i det forskningen utføres, og rapporten/konklusjonene formuleres. På samme måte som en personlig bias gjennom mange små påvirkninger kan gi en betydelig skjevhet når man skal gjøre en overordnet statistisk analyse av forskningen på et felt, kan opp-dragsgiveren åpenbart gjøre det samme. En kvantitativ studie fra 2010 på forsk-ningsresultater innenfor medisin, viste at av industrifinansierte studier viste 85 % effekt av medisinen som ble testet, mens offentlig finansierte studier gav positivt resultat på

bare 50 % – av de samme medisinene.2 Det er åpenbart at oppdragsforskning er et pro-blem for vitenskapen i dag. Like viktig for forskningen og hva som framstår som den vitenskapelige konsensusen på et felt, som selve forskningsresultatene, er hva som publiseres. En såkalt «publication bias» er veldokumentert. Både fra tidsskrif-tenes side og fra forskernes side vil man være villig til å legge litt mer arbeid i å få publisert «spennende» forskningsresultater og forskningsresultater som bekrefter en teori man ønsker å framsette, enn man vil med forskningsresultater som er mer «kjedelige», eller som ikke bekrefter teo-rien din. Enkeltstudier gir ofte relativt lite informasjon (et statistisk avvik kan f.eks. være årsaken til resultatet). Man er derfor avhengig av metastudier, eller systematiske review-artikler som gjennomgår alle fors-kning på et felt for å skaffe seg noenlude sikker kunnskap. Når ikke alle forskning publiseres, vil derimot resultatet av disse gjennomgangene kunne bli svært skjevt. Den britiske legen Ben Goldacre har i boken Bad Pharma sett på dette innen medisinen, og konklusjonene er dramatiske. La oss se på et av eksemplene han trekker fram: I 2008 besluttet en gruppe forskere for å sjekke publiseringen av alle forsøk som var blitt rapportert til US Food and Drug Administration (FDA) for alle antidepres-siva som kom på markedet mellom 1987 og 2004. Forskerne fant syttifire studier totalt, som representerer 12 500 pasienter. Trettiåtte av disse studiene hadde positive resultater, og fant at den nye medisinen virker, trettiseks var negative. I virkelig-heten var altså studiene som viste effekt og ikke, jevnt fordelt. Deretter lette forskerne etter disse studi-ene i den publiserte vitenskapelige littera-turen, det materialet som er tilgjengelig for

86 RØDT! NR. 3 – 2014

leger og pasienter. Dette ga et helt annet bilde. Trettisju av de positive studiene – alle unntatt én – ble offentliggjort i sin helhet, ofte med mye fanfare. Forsøkene med negative resultater hadde derimot en helt annen skjebne: bare tre ble publisert. Tjueto ble aldri publisert, mens elleve som hadde negative resultater i FDA-sammenheng, ble publisert som positive. Her ser vi altså en kombinasjon av manipulering av forsk-ningsresultatene (statistisk «knaing» av data for å få fram et annet resultat enn det rent vitenskapelige), og en manipulering av publiseringen gjennom å systematisk unn-late å publisere negative forsøk. En påvirkning av innholdet i det enkelte forskningsresultat vil selvsagt være en mani-pulering av forskningen, men likeledes vil en bevisst eller ubevisst manipulering av hva som publiseres eller ikke i fagfellevur-derte tidsskrifter, være en manipulering av hva som er den samlede forskningsstatusen på et felt, og det vil i sin tur manipulere grunndataene og dermed resultatene av metastudier og review-artikler som opp-summerer og konkluderer på statusen av forskningen på et felt. Dette er særlig alvorlig fordi det er disse studiene som ofte brukes som grunnlag for avgjørelser, både på hvile legemidler som godkjennes, og på politiske vedtak. Nå kan det jo være at den sterkt kom-mersielt drevne legemiddelvitenskapen er en av «verstingene», men det er ingen grunn til å tro at mekanismer som dukker opp i medisinsk forskning, ikke også opp-trer i andre deler av vitenskapen.

Manipulering av forskningsformidlingen

Det har alltid vært et fokus på å publisere i vitenskapen («publish or perish»). Dette har derimot blitt kraftig forsterket etter at stadig flere vitenskapelige miljø er blitt

omfattet av ulike typer av målstyringsregimer. Når forskningsmiljøer eller til og med enkeltforskere blir belønnet på bakgrunn av antall publiserte forskningsartikler, vil man naturligvis få publisert stadig flere artikler. Spørsmålet er om mengden artikler er et godt mål for mengden forskning, eller mengden utviklet kunnskap. Såkalte «minste publiserbare enhet»-artikler er blitt en stående vits blant akade-mikere. Når man har et forskningsresultat klart, er ikke lenger det første spørsmålet «Hvordan kan vi presentere dette på en fag-lig sett best mulig måte?», men heller «Hvor mange ulike artikler kan vi klare å dele dette opp i?» Goldacre har også sett på problement med rett og slett for mange artikler. «Det finnes titusenvis av vitenskapelige tidsskrif-ter, og millioner av akademiske medisinske avhandlinger, og mer produseres hver dag,» skriver Goldacre. Alper m.fl. har i forskningsartikkelen «How much effort is needed to keep up with the literature relevant for primary care?», forsøkt å finne ut hvor mye tid en allmennlege må bruke dersom han eller hun skal holde seg oppdatert på all forskning som er relevant for feltet sitt. Forskerne samlet inn hver relevant akademisk artikkel publisert i løpet av en enkelt måned. Resultatet var kanskje ikke over-raskende. Selv om man bare bruker noen få minutter på hver enkelt artikkel, beregnet de at det ville ta en lege seks hundre timer å skumme gjennom alle. Det utgjør omtrent 29 timer hver ukedag. Man har altså laget et system hvor måten forskningsresultater presenteres på, gjør at de blir utilgjengelige for de som burde kunne nyttiggjøre seg dem. I en god forsk-ningsformidling ville et forskningsresultat blitt publisert som en artikkel, og ikke f.eks. tre.

V I T E N S K A P

RØDT! NR. 3 – 2014 87

Måten de fagfellevurderte vitenskapelige tidsskriftene opererer på, er også proble-matisk. Mange er eid av store private forlag som mottar artikler helt gratis (om man ikke må betale for publiseringen i tillegg). Arbeidskraften med fagfellevurdering er normalt også gratis. Det er en ære i aka-demia å være fagfelle i et tungt tidsskrift. Samtidig er abonnementene som akade-miske institusjoner må betale for disse tidsskriftene, svært dyre. Det har gjort dem til en pengemaskin for forlagene, samtidig som tilgangen til kunnskapen som finnes i tidsskriftene, vil være svært kostbar og

dermed begrenset. Dette blir dermed også en uheldig manipulering av forskningsfor-midlingen, siden svært mye potensielt viktig kunnskap stenges inne bak høye betalings-murer.

Svak kvalitetssikring

Et svar på utfordringene med de dyre og lukkede tidsskriftene har vært såkalt «open access»-publisering. Her betaler institusjo-nene tidsskriftene for at publikasjonene kan legges ut åpent for alle. I utgangspunktet høres jo det ut som en god ide, men selv om man her er sikret åpen publisering, er

88 RØDT! NR. 3 – 2014

det ikke gitt at økonomien i systemet ikke også her kan forvrenge forskningsresulta-tene. I oktober 2013 avslørte nemlig John Bohannon og Science at fagfellevurderingen i store deler av open acess-journalene var svært svak, eller kanskje rettere ikke-eksisterende.4 I løpet av de 10 foregående månedene hadde Bohannon under et fiktivt pseudonym ved en fiktiv institusjon, sendt en artikkel med åpenbare og grunnleggende vitenskapelige feil til 304 open access-jour-naler. I følge Bohannon skulle

any reviewer with more than a high-school knowledge of chemistry and the ability to understand a basic data plot [...] have spotted the paper’s short-comings immediately».

Artikkelen ble antatt i 157 tidsskrifter, og forkastet av 98. I disse tidsskriftene er altså reell fagfellevurdering unntaket. Regelen er at hva som helst publiseres. Bohannon er ikke i tvil om årsaken:

From humble and idealistic beginnings a decade ago, open-access scientific journals have mushroomed into a global industry, driven by author publication fees rather than traditional subscriptions.

Men hvordan er fagfellevurderingen i de tradisjonelle abonnementstidsskriftene? Den er selvsagt svært variabel, avhengig av tidsskriftets rennomme, men en del forskere frykter at det ikke nødvendigvis er noe bedre der. Bjørn Samset og Henrik Svendsen kommenterer Bohannons ekspe-riment i en kronikk, og skriver:5

Flere forskere og universitetsledere [...] har imidlertid påpekt at Bohannons prosjekt egentlig ikke hadde noe med open access å gjøre. [...] Det er fullt mulig at de etablerte tidsskriftene ville ha gjort lignende tabber.

Dette ble bekreftet da Nature 24. februar 2014 avslørte at over 120 forskningsartikler som overhodet ikke var skrevet av et men-neske, men genererte via at dataprogram

og fullstendig innholdsløse, var sluppet gjennom nåløyet som peer-review er ment å være, hos de anerkjente vitenskapelige utgiverne Springer og IEEE.6 I tillegg kritiserer Samset og Svendsen de store tidsskriftene for å publisere artikler i større grad basert på nyhetsverdi enn på vitenskapelig kvalitet, siden dette gir mange siteringer, og dermed en kunstig høyere «ranking» i akademiske telle- og målesys-temer. Slike New Public Management-systemer fungerer altså dårlig. Mennesker og menneskelige systemer har det med å tilpasse seg de strukturene de blir underlagt, og tillit og faglig integritet kan fort bli skadelidende. Det er også åpenbart en fare for at slikt gratisarbeid som fagfellevurdering innebærer, kan bli nedprioritert i en travel arbeids-hverdag hvor målstyringssystemer skaper stadig økende press på å produsere nettopp de indikatorene som måles. Det svekker kvaliteten på forskningen like mye som om forskeren selv slurver.

Hvordan kan vitenskapen gjøres bedre?

I denne artikkelen har jeg pekt på noen grunnleggende problemer vitenskapen i dag har, både med utførelsen av forskning, publiseringen av forskning og kvalitets-sikringen av forskning. Disse må utbedres. Noen forslag:a) Alle offentlig ansatte forskere får publi-

seringsplikt. Andre aktører som stiftelser etc. kan også pålegge sine forskere dette, men alle slike aktører må ha strenge ret-ningslinjer som sikrer forskningens frihet og uavhengighet og hindrer påvirkning fra utenforstående (oppdragsgiver, poli-tiske interesser etc.) på forskningsresulta-tene og presentasjonen av dem. For enkle studier med liten nyhetsverdi som kanskje kan være vanskelig å få publisert i dagens

V I T E N S K A P

RØDT! NR. 3 – 2014 89

kanaler, kan det opprettes en forenklet publiseringskanal gjennom f.eks. en fag-fellevurdert «database» som disse resul-tatene kan legges inn i. Kun forskning fra institusjoner med publiseringsplikt tas inn i metastudier og systematiske review-artikler.

b) Tidsskriftene/den fagfellevurderte publi-seringen må frigjøres fra kommersielle aktører. F.eks. kan universiteter samar-beide om å opprette vitenskapelige tids-skrifter som har som formål ikke å tjene penger til en utgiver, men å holde et høyt vitenskapelig nivå, samt å tilgjengeliggjøre forskning for allmennheten.

c) Fagfellevurdering må inn som en del av stillingsbrøken til de vitenskapelige ans-atte som har disse oppgavene, slik at det ikke blir en nedprioritert «ekstraoppgave».

Med disse strukturelle endringene kan vi være på vei til å rette opp de lignende feilene i det vitenskapelige systemet for kvalitetssikring av forskning, som vi i stor grad allerede har korrigert for i oppsettet av den enkelte studie.

Noter:1 SINTEF kunne ikke avdekke at det norske

sykefraværet var spesielt stort sammenlignet med andre land. Den konklusjonen var oppdragsgiveren – Arbeidsdepartementet – mindre fornøyd med. Se f.eks. oppslag i Aftenposten 14. november http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3904189.ece

2 Bourgeois FT, Murthy S, Mandl KD. Outcome Reporting Among Drug Trials Registered in ClinicalTrials.gov. Annals of Internal Medicine. 2010;153(3):158–66, sitert i Ben Goldacre, Bad Pharma How Drug Companies Mislead Doctors and Harm Patients, Fourth Estate, kapittel 1.

3 Ben Goldacre, Bad Pharma How Drug Companies Mislead Doctors and Harm Patients, Fourth Estate, Dette eksemplet er hentet fra kapittel 1, Missing Data.

4 John Bohannon, Who’s Afraid of Peer Review? http://www.sciencemag.org/content/342/6154/60.full

5 Bjørn H. Samset, Henrik H. Svensen: Forskning viser: Alt og ingenting, Morgenbladet 17/1 2014, http://morgenbladet.no/ideer/2014/forskning_viser_alt_og_ingenting#.Uue8CrQ1imw

6 http://www.nature.com/news/publishers-withdraw-more-than-120-gibberish-papers-1.14763