Embed Size (px)
Citation preview
Veien videre Holdninger til voldelig versus ikke-voldelig
motstand blant palestinske innbyggere
Linn Kongsli Lundervold
Masteroppgave i statsvitenskap Institutt for statsvitenskap
UNIVERSITETET I OSLO
Vår 2012
II
Holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand blant palestinske innbyggere
Masteroppgave i statsvitenskap av Linn Kongsli Lundervold
Institutt for statsvitenskapUniversitetet i Oslo
Vår 2012
III
© Linn Kongsli Lundervold
2012
Veien videre – holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand blant palestinske
innbyggere
Linn Kongsli Lundervold
http://www.duo.uio.no/
Forsidefoto: Linn Kongsli Lundervold
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
IV
SammendragI mange tiår har palestinske innbyggere gjort motstand mot den israelske okkupasjonen, både
med voldelige og ikke-voldelige midler. Denne studien tar for seg hvorfor noen palestinere
støtter motstand av voldelig art mens andre støtter ikke-voldelig motstand. Dette anses som
viktig fordi flere studier viser at holdninger i befolkningen har innflytelse på sentrale politiske
aktører. Problemstillingen lyder som følger: Hva kan forklare holdninger til voldelig versus
ikke-voldelig motstand blant palestinske innbyggere?
Problemstillingen besvares ved hjelp av kvantitativ og kvalitativ metode. Basert på en
diskusjon av relevante teorier utledes fem hypoteser, som testes med en kvantitativ analyse.
Hypotesene omhandler effekten av: (1) nasjonalisme, (2) politisk tillit, (3) syn på
menneskerettigheter og politisk frihet, (4) sosial læring, (5) generasjonstilhørighet.
Analysen viser at nasjonalisme og politisk tillit har en signifikant sammenheng med
holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand. Disse variablene er, ifølge teorien, nært
beslektet med frustrasjon. Hypotesene om effekten av syn på menneskerettigheter og sosial
læring, variabler nært koblet til strategi, støttes ikke. Det gjør heller ikke hypotesen om
generasjonstilhørighet. Funn fra 27 kvalitative intervjuer gjennomført på Vestbredden viser
imidlertid at holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand også ser ut til å være tuftet
på strategiske vurderinger. Intervjudataene viser blant annet at sosial læring trolig er dårlig
operasjonalisert i den kvantitative analysen, og at læring ser ut til å påvirke palestinske
holdninger til tross for manglende kvantitative effekter. I tillegg introduseres et alternativt mål
på strategi: Syn på det internasjonale samfunnet.
Samlet sett viser de kvantitative og kvalitative funnene at det trolig er en kombinasjon
av frustrasjon og strategi som fører til at palestinere slutter opp om enten voldelig eller ikke-
voldelig motstand. De kvalitative intervjuene viser også at det kan ha skjedd et
generasjonsskifte, men at dette eventuelt må sees i sammenheng med teorier om
livsfaseeffekter. Holdninger til voldelig versus ikke-voldelig studeres sjelden i sammenheng.
Det anbefales derfor at funnene, særlig effekten av syn på menneskerettigheter, sosial læring,
syn på det internasjonale samfunnet, samt generasjonstilhørighet, undersøkes nærmere i
videre studier.
V
VI
ForordDet er svært mange som generøst har bidratt til at denne studien skulle bli så god som mulig.
Aller først vil jeg takke min veileder Håvard Hegre for gode råd og innspill gjennom hele
prosessen. Takk også for din tålmodighet og uvurderlige hjelp med Stata.
En stor takk rettes også til Åge Tiltnes, som tok meg opp som student ved Fafos
institutt for internasjonale studier (AIS). Takk for at du hadde tro på prosjektet hele veien, for
gode tilbakemeldinger og korrekturlesning underveis. Takk også til alle ansatte ved AIS for et
inspirerende studiemiljø og for interessante og verdifulle diskusjoner. En spesiell takk rettes
til Jacob Høigilt, Morten Bøås, Kjetil Selvig, Åse Berit Grødeland og Mark Taylor for gode
råd underveis. Takk også til Huafeng Zang for hjelp med det kvantitative datamaterialet.
Flere personer bisto også under feltarbeidet mitt på Vestbredden. Tusen takk til Berit
Angelskår, som tok meg så godt i mot i Betlehem. Takk for givende samtaler og gode innspill
til denne studien. Uten deg ville ikke feltarbeidet blitt like fruktbart. En stor takk også til
Frode Løvlie og Hilde Granås Kjøstvedt, for deres hjelp og gode råd. Takk til Fafos Akram
Atallah for hjelp med å kartlegge informanter og Ahmad Al-Lahham for god tolkehjelp. En
generell takk rettes også til alle de palestinerne som viste meg en enorm gjestfrihet i løpet av
mitt opphold.
Takk også til mamma, Karin Kongsli, for korrekturlesning og for oppmuntring
underveis. Til slutt vil jeg gjerne takke Magnus, for din tålmodighet og støtte gjennom denne
studieprosessen.
Gjenstående feil og mangler er det meg alene som er ansvarlig for.
Oslo, 01.03.2012
Linn Kongsli Lundervold
Antall ord: 35.812
VII
Innholdsfortegnelse1 Innledning...........................................................................................................................1
1.1 Bakgrunn for og oppbygging av problemstilling.........................................................1
1.2 Hvorfor studere holdninger?........................................................................................2
1.3 Oppbygging og struktur...............................................................................................3
2 Begrepsavklaringer og definisjoner....................................................................................5
2.1 Holdninger....................................................................................................................5
2.2 Voldelig motstand, politisk vold og terrorisme............................................................6
2.3 Ikke-voldelig motstand.................................................................................................8
3 Palestinske holdninger i kontekst........................................................................................9
3.1 Den første og andre intifadaen.....................................................................................9
3.2 Holdninger til vold versus ikkevold...........................................................................12
3.3 Fatah, Hamas og syn på motstand..............................................................................13
4 Relevant teori....................................................................................................................16
4.1 Grunnleggende årsaker og nasjonalisme....................................................................16
4.2 Tillit til politiske institusjoner....................................................................................19
4.3 Politisk undertrykkelse og menneskerettigheter........................................................22
4.4 Betydningen av sosial læring.....................................................................................24
4.5 Generasjonsteori.........................................................................................................27
4.6 Oppsummering av hypoteser......................................................................................30
5 Metode..............................................................................................................................32
5.1 Forskningsdesign........................................................................................................32
5.1.1 Fordeler ved kombinasjon av kvalitativ og kvantitativ metode..........................32
5.1.2 Holdninger i de palestinske områdene – en case-studie.....................................33
5.2 Kvantitative datasett...................................................................................................34
5.3 Kvalitativt datamateriale............................................................................................35
5.3.1 Datainnsamling på Vestbredden.........................................................................35
5.3.2 Forskningsetikk og anonymisering av informanter............................................36
5.4 Operasjonalisering av kvantitativt datamateriale.......................................................37
5.4.1 Holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand.......................................37
5.4.2 Operasjonalisering av nasjonalisme og syn på okkupasjonen............................40
5.4.3 Politisk tillit operasjonalisert..............................................................................42
VIII
5.4.4 Politisk undertrykkelse og menneskerettigheter.................................................43
5.4.5 Effekten av protestene i Egypt og Tunisia..........................................................44
5.4.6 Operasjonalisering av politiske generasjoner.....................................................44
5.4.7 Kontrollvariabler.................................................................................................46
5.5 Multinomisk regresjonsanalyse..................................................................................48
5.6 Vurderinger rundt validitet og reliabilitet..................................................................49
5.6.1 Validitet...............................................................................................................49
5.6.2 Reliabilitet...........................................................................................................50
6 Kvantitativ analyse............................................................................................................52
6.1 Analyseprosessen.......................................................................................................52
6.2 Effekten av nasjonalisme...........................................................................................53
6.3 Tillit og syn på menneskerettigheter..........................................................................57
6.4 Sosial læring og generasjonstilhørighet.....................................................................60
6.5 Kontrollvariabler........................................................................................................64
6.6 Diskusjon av mulige skjevheter i analysen................................................................64
6.7 Oppsummering av den kvantitative analysen.............................................................65
7 Funn fra kvalitative intervjuer..........................................................................................67
7.1 Politisk undertrykkelse...............................................................................................67
7.2 Sosial læring og de arabiske demonstrasjonene.........................................................70
7.3 Generasjonstilhørighet...............................................................................................73
8 Frustrasjon eller strategi?..................................................................................................77
8.1 Nasjonalisme og tillit som uttrykk for frustrasjon.....................................................77
8.2 Et alternativt mål på strategi.......................................................................................79
8.3 Er det egentlig et skille?.............................................................................................81
9 Konklusjon........................................................................................................................84
Litteraturliste.............................................................................................................................86
Vedlegg.....................................................................................................................................97
IX
Figurer og tabellerFigur 1: Total oversikt over israelske dødsfall 1987-2010.......................................................11Figur 2: Total oversikt over palestinske dødsfall 1987-2010...................................................11Figur 3. Grunnleggende årsaker og holdninger til voldelig motstand......................................19Figur 4: Effekten av legitimitet og relativ berøvelse, jfr. Gurr.................................................20Tabell 1: Hypoteser utledet på bakgrunn av den teoretiske diskusjonen..................................31Figur 5: Sammenhengen mellom holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand........38Figur 6: Prosentvis fordeling indeks avhengig variabel...........................................................40Figur 7: Prosentvis fordeling på nasjonalismeindeksen............................................................42Figur 9: Tillit andre (%)............................................................................................................43Figur 8: Tillit Abbas og PLO (%).............................................................................................43Figur 10: Generasjonstilhørighet og alder i 2011 (%)..............................................................45Tabell 2: Resultater fra multinomisk regresjonsanalyse (referanseutfall: Ikke-voldelig motstand)...................................................................................................................................54Figur 11: Estimerte sannsynligheter nasjonalisme og avhengig variabel (%)..........................56Figur 12: Estimerte sannsynligheter voldelig motstand, tillit og politisk tilhørighet...............58Figur 13: Estimerte sannsynligheter ikke-voldelig motstand, tillit og politisk tilhørighet.......59Figur 14: Estimerte sannsynligheter avhengig variabel og syn på protestene i Egypt og Tunisia (%)................................................................................................................................61Tabell 3: Resultater fra multinomisk regresjonsanalyse 2010 og 2011 (referanseutfall: Ikke-voldelig motstand)....................................................................................................................63Tabell 4: Oppsummering av funnene fra den kvantitative analysen.........................................66Figur 15: Informantenes fordeling på avhengig variabel..........................................................68
X
1 Innledning
1.1 Bakgrunn for og oppbygging av problemstilling5. juni 2011: Flere tusen ubevæpnede palestinere marsjerer fra Syria mot grensen til Israel
ved Golanhøyden. Det er 44 år siden Israel okkuperte området, i seksdagerskrigen i 1967.
Dagen blir den blodigste på Golanhøyden siden 1973. Israelske soldater skyter med skarpt
mot demonstrantene, og 22 personer blir drept, 350 såret, ifølge ubekreftede tall fra syriske
nyhetsbyråer (New York Times 2011). Dette er tredje gang på kort tid denne form for grense-
protester benyttes av palestinske demonstranter, etter opprettelsen av en Facebook-gruppe
som oppfordret til en tredje intifada (opprør). På kort tid fikk gruppen over 330.000
medlemmer, før siden i mars ble stengt ned av Facebooks grunnlegger på oppfordring fra
israelske myndigheter (Al Arabiya 2011).
Fire måneder etter demonstrasjonen på Golanhøyden er jeg til stede på en av de
ukentlige demonstrasjonene mot den israelske «sikkerhetsmuren» i den palestinske landsbyen
Bil’in. Et titalls lokale og internasjonale demonstranter slentrer mot muren. Noen bærer det
palestinske flagget, og den lokale lederen av demonstrasjonen prøver å få dem til å rope med
på slagord. Nesten hver fredag i seks år har han kommet hit for å protestere. Noen minutter
etter at de fredelige demonstrantene ankommer muren, begynner israelske soldater å skyte
tåregassgranater. Demonstrantene spres, og ikke lenge etter er det over.
Disse demonstrasjonene er del av en lang, palestinsk motstandstradisjon, som kan
spores tilbake til slutten av 1800-tallet. Dette var da de første sionistiske innvandrerne
begynte å slå seg ned i landet, mange tiår før staten Israel ble opprettet i 1948 (Qumsiyeh
2011: 38). I 1967 okkuperte Israel Vestbredden og Gaza, og siden den gang har det uttrykte
målet med motstanden vært å oppnå en selvstendig palestinsk stat.1 Motstandsformene har
spent fra geriljakrigføring, selvmordsaksjoner og rakettoppskytinger til boikotter og
demonstrasjoner, i tillegg til politiske forhandlinger. Oppslutningen om væpnede aksjoner har
tidvis hatt sterk støtte i den palestinske befolkningen. Etter et voldelig opprør fra 2000 til
2005 og nok et mislykket internasjonalt fredsfremstøt, «veikartet for fred», begynte det
imidlertid å bli tydelig at hverken politisk vold eller forhandlinger hadde ført frem. Målet om
en selvstendig palestinsk stat synes stadig fjernt (Khalidi og Samour 2011). De siste årene har
det vært tegn til økende engasjement for ikke-voldelig motstand i de palestinske områdene
1 Gaza er per definisjon ikke lenger okkupert, etter at Israel trakk ut bosetterne i 2005. Men Israel kontrollerer fortsatt grensene, og området er mer eller mindre avstengt fra omverdenen.
1
(Bröning 2011). Ikkevold synes også å ha bred støtte i befolkningen. En meningsmåling
utført av den norske forskningsstiftelsen Fafo i 2010 indikerer at syv av ti palestinere mener
det burde bli mer fokus på sivil, ikke-voldelig motstand (Fafo 2010). Samtidig var det flere
runder med rakettoppskytinger mot israelske områder i fjor (The Independent 2011).
Hva kan forklare oppslutningen om de ulike formene for motstand? Siden 11.
september har det vært økende interesse rundt meningsmålinger i forbindelse med
oppslutning om vold og terrorisme. Årsakene til at noen grupper foretrekker voldelig fremfor
ikke-voldelig motstand er i dag et sentralt spørsmål innenfor internasjonal politikk (English
2009: 87). Dette blant annet fordi det antas at voldelige grupperinger trenger en viss støtte i
befolkningen for å gjennomføre aksjoner. Ikke-voldelig motstand har også vært gjenstand for
en rekke studier (Ackerman 2007; Ash 2009; Bröning 2011; English 2009; Roberts 2009;
Stephan og Chenoweth 2008), men disse studiene omhandler sjelden årsakene til at noen
slutter opp om denne form for motstand. Fokus er vanligvis under hvilke omstendigheter
ikke-voldelig motstand er effektivt (Stephan og Chenoweth 2008). Sammenhengene mellom
holdninger til voldelig og ikke-voldelig motstand er også lite studert, både i de palestinske
områdene og resten av verden. Jeg vil hevde at årsakene til oppslutning om vold versus
ikkevold bedre kan forstås ved å studere disse motstandsformene i sammenheng. Dette synes
særlig aktuelt i kontekst av «den arabiske våren» i 2011, da ikke-voldelige demonstranter
veltet diktaturer i flere arabiske land.
På bakgrunn av dette er problemstillingen definert som følger: Hva kan forklare
holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand blant palestinske innbyggere?
1.2 Hvorfor studere holdninger?Har det noe å si hva folket mener? Eller vil politikere og andre sentrale aktører uansett handle
etter egne preferanser? Flere studier viser at holdninger i befolkningen har innflytelse på
politiske myndigheter og andre sentrale aktører (Shamir og Shikaki 2002: 312). I de
palestinske områdene ser vi også tegn på befolkningens innflytelse. Ifølge den lokale
forskeren Khalil Shikaki, har den palestinske opinionen historisk hatt stor innflytelse på både
fredsprosessen og den politiske prosessen (Shikaki 2006: 3). Ami Ayalon, tidligere leder for
den israelske sikkerhetstjenesten, mener holdninger i den palestinske befolkningen førte til en
reduksjon av palestinsk voldsbruk mellom 1995 og 2000. Ayalon argumenterer også for at
sammenhengen mellom støtte i befolkningen og voldelige aksjoner er så sterk at Israel har
brukt palestinske meningsmålinger til å forutse økning og nedgang i palestinske
2
voldshandlinger (Tessler og Robbins 2007: 306). Tidligere president Yasser Arafat ga sin
godkjennelse til selvmordsaksjoner i årene før han døde fordi han innså at folket hadde
begynt å slutte opp om radikale islamistiske organisasjoner og deres aksjoner, mens hans
egen popularitet var synkende (Victor 2004: 17). Flere år senere var det også folkelig
motstand som gjorde at de voldelige aksjonene under den andre intifadaen til slutt avtok
(Khalidi 2009: 180).
Den palestinske situasjonen underbygges av Robert Entmans modell. Han fremholder
at folket påvirkes av myndighetenes preferanser, men at myndighetene også påvirkes av
folket, hvis preferanser gjerne kommer til uttrykk via media. Folkets preferanser vil blant
annet ha påvirkningskraft på myndighetene fordi myndighetenes posisjon er valgt med tanke
på befolkningen som publikum. Denne gjensidige påvirkningsprosessen gjør seg særlig
gjeldende innenfor utenrikspolitikk, hvor prosessen avgjør hele den politiske debatten
(Entman 2004).
1.3 Oppbygging og strukturStudiens problemstilling vil utforskes med en kombinasjon av kvantitativ og kvalitativ
metode. På begynnelsen av hvert kapittel vil jeg gå gjennom aktuelle avgrensninger. I kapittel
2 vil jeg definere noen av de mest sentrale begrepene i studien: Holdninger, voldelig
motstand og ikke-voldelig motstand.
Deretter vil jeg i kapittel 3 skissere og kontekstualisere palestinske holdninger til
voldelig og ikke-voldelig motstand fra den første intifadaen (opprøret) for 30 år siden frem til
i dag. I tillegg vil jeg i dette kapittelet redegjøre for rollene til de politiske partiene Fatah og
Hamas, sentrale aktører i den palestinske motstandskampen.
I kapittel 4 redegjør jeg for relevante teorier. Basert på en diskusjon av disse teoriene
utledes hypoteser, som testes senere i studien. Først vil det utforskes hvorvidt voldelig
motstand er et resultat av frustrasjon. Videre trekker jeg inn teorier om sammenhengen
mellom politisk tillit, frustrasjon og oppslutning om ulike motstandsformer, før jeg drøfter
holdninger til bruk av vold og ikkevold som strategiske vurderinger. I denne forbindelse
redegjør jeg for en modell utviklet av Mark Irving Lichbach (1987). I tillegg vil teorier om
sosial læring drøftes. Til slutt diskuterer jeg hvorvidt teori om politiske generasjoner kan
kaste lys over problemstillingen.
I kapittel 5 beskrives forskningsdesignet, og jeg argumenterer for nytten av en
kombinasjon av kvantitativ og kvalitativ metode. Deretter gjennomgår jeg det kvantitative og
3
kvalitative datagrunnlaget, operasjonaliseringer av kvantitative variabler og den kvantitative
analysemetoden. I tillegg drøftes validitet og reliabilitet for studien som helhet.
I kapittel 6 beskrives funnene fra den kvantitative analysen. Disse diskuteres nærmere
i kapittel 7, hvor funnene fra de kvalitative intervjuene redegjøres for. Til slutt drøfter jeg
hvorvidt holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand skyldes frustrasjon eller
strategi. Funnene oppsummeres i konklusjonen i kapittel 9. Jeg konkluderer med at
holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand trolig skyldes en kombinasjon av
frustrasjon og strategi. Det kan også ha skjedd en generasjonsendring. Hvis jeg kun hadde
brukt kvantitativ metode, ville konklusjonen sett annerledes ut.
4
2 Begrepsavklaringer og definisjonerI dette kapittelet vil de mest sentrale begrepene i studien defineres. Det blir særlig fokusert på
de begrepene som kan oppfattes som problematiske. «Holdninger» er et sentralt begrep i
undersøkelsens problemstilling og kan være vanskelig å måle. I den første delen av dette
kapittelet diskuteres derfor hva en holdning er, hvordan holdninger dannes og sammenhengen
mellom holdninger og adferd. Deretter drøftes de to andre sentrale begrepene i
problemstillingen: Voldelig og ikke-voldelig motstand. Heller ikke dette er uproblematiske
eller ukontroversielle begreper, og det er derfor viktig å avklare hva jeg legger i begrepene.
2.1 HoldningerHoldninger kan defineres som en følelsesmessig innstilling til et objekt eller et fenomen
(Hellevik 2002b: 11). Dette kan illustreres med Allports kjente definisjon av holdninger:
An attitude is a mental or neural state of readiness, organized through experience,
exerting a directive or influence upon the individual’s response to all objects and
situations with which it is related (sitert i Oskamp 1977: 9).
Hvis man skal studere holdninger er det viktig å vite hvordan disse dannes, ifølge Weisberg
(2005: 12). Dette er fortsatt omdiskutert, på tross av at holdninger er et sentralt
forskningstema, både innenfor komparativ politikk, sosiologi og psykologi. Ifølge den
konvensjonelle «verdiforventningsmodellen», betraktes holdninger som en veid sum av en
rekke synspunkter. Det antas at individer vekter de ulike synspunktene ut ifra antatt relativ
viktighet (Nelson m.fl. 1997: 225). Denne modellen er imidlertid svært idealisert (Chong og
Druckman 2007: 105). I praksis er det mulig at et individ bare har vage forestillinger om
ulike politiske emner, og derfor ikke har utviklet konkrete holdninger til disse. Selv om
vedkommende kan være i stand til å uttrykke politiske preferanser, er det ikke nødvendigvis
slik at han eller hun har rangert disse i forhold til relativ viktighet.
Studier av meningsmålinger på 1950- og 1960-tallet reiste spørsmål om hvorvidt
befolkningen i det hele tatt er kvalifisert til å delta i politiske debatter. Individene virket lite
informerte, med ustabile holdninger som ofte endret seg i løpet av kort tid (Converse 1964 og
1970). Converse konkluderte med at noen av disse kortsiktige endringene skyldtes såkalte
«ikke-holdninger»: Respondentene har ikke utviklet noen holdning til det aktuelle temaet i
det hele tatt, men svarer likevel på spørsmålene de blir stilt, blant annet fordi de føler det er
forventet av dem (Converse 1964: 245). Denne tolkningen er omdiskutert. Flere forskere
5
mener at kortsiktige holdningsendringer skyldes målefeil og at holdninger faktisk reflekterer
en rekke dyptliggende synspunkter (Weisberg 2005: 93). Dette må tas hensyn til når
holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand operasjonaliseres.
I en studie av holdninger er det også viktig med en forståelse av forholdet mellom
holdninger og verdier. Verdier kan defineres som et individs oppfatninger av hva om er
grunnleggende mål for egen tilværelse og samfunnsutviklingen, samt hvordan det er riktig å
gå frem for å oppnå disse målene (Hellevik 2002b: 11). Verdier antas å påvirke holdninger
fordi verdier antas å være mer generelle, mens holdninger antas å være mer spesifikke
(Hellevik 2002b: 12). Forklaringskraften i studier av holdninger vil ofte være høy, særlig på
grunn av den nære sammenhengen mellom holdninger og oppførsel (Hellevik 2002b: 13).
Det er omdiskutert, men ikke uvanlig, å anta at holdninger påvirker atferd. På 1960-
tallet ble det publisert en rekke studier som viste store sprik mellom uttrykte holdninger og
atferd (Ajzen og Fishbein 2005: 175). Disse funnene ble i ettertid debattert, og Ajzen og
Fishbeins studier viser at holdninger kan forklare atferd, så lenge atferd og holdninger blir
operasjonalisert på samme måte (Ajzen og Fishbein 2005: 199). I denne studien vil gapet
mellom uttrykte holdninger og atferd trolig være stort, særlig når det gjelder voldelig
motstand. En ting er å uttrykke positive holdninger til bruk av vold, noe helt annet er å faktisk
utøve vold. Terskelen for å delta i ikke-voldelige demonstrasjoner er trolig lavere. Dette
oppfattes ikke som problematisk, fordi problemstillingen dreier seg om hva som kan forklare
holdningene i seg selv, ikke atferd.
2.2 Voldelig motstand, politisk vold og terrorismeOne man’s freedom fighter is another man’s terrorist
(Seymour 1975: 91)
Ved bruk av begrepet «voldelig motstand» beveger vi oss inn i et normativt minefelt. Hva er
legitim motstand mot israelsk okkupasjon, hva er politisk vold og hva er terrorisme? Svarene
på disse spørsmålene avhenger av hvem du spør. I begrepet voldelig motstand ligger den
implisitte betydningen at aktørene kjemper mot noe. Begrepet brukes som regel for å betegne
et virkemiddel brukt som svar på urettferdige eller undertrykkende forhold, og har med andre
ord en defensiv undertone (Scholz 2007: 46). I denne studien defineres også voldelig
motstand som kollektiv voldelig motstand, det vil si at motstanden er utført av en større
gruppe mennesker som kjemper for et felles mål (Tilly 2003: 4). Ved bruk av denne
6
definisjonen kan voldsbruken også betraktes som politisk vold. Politisk vold defineres gjerne
som kollektive angrep mot et politisk regime for å skade en politisk motstander og oppnå
politiske mål (Della Porta 2006: 2). Forskjellen mellom politisk vold og voldelig motstand er
at politisk vold ikke forutsetter at voldsbruken skyldes undertrykkelse eller urettferdighet
(Della Porta 2006: 2).
Terrorisme er også per definisjon voldelige handlinger, men volden begås i dette
tilfellet mot sivile, eller militære aktører som på angrepstidspunktet ikke deltar i kamp. Disse
handlingene defineres også som politisk motiverte. Aktørene er gjerne sub-nasjonale grupper
som tyr til vold for å skape frykt blant et publikum (Krueger og Malecková 2003: 120). De
voldelige palestinske handlingene har ofte rammet sivile, og mange av aksjonene betegnes
som terrorisme av det internasjonale samfunnet. På den andre siden vil sannsynligvis ikke
palestinere som føler seg undertrykket og frarøvet eget land, jord og hjem anse disse
handlingene som terrorisme. I tillegg pleier palestinerne å beskylde Israel for statsterrorisme,
fordi mange flere sivile er blitt drept i israelske enn palestinske angrep (se detaljert oversikt i
kapittel 3).
På denne bakgrunn kan det diskuteres hvorvidt det er riktig å betegne palestinske
voldelige handlinger som voldelig motstand, ikke politisk vold eller terrorisme. Selv om dette
er et viktig normativt skille, anses det ikke som relevant i denne studien. Formålet er ikke å ta
del i debatten om den israelsk-palestinske konflikten, men heller å prøve å forklare
oppslutningen om bruk av vold versus ikkevold blant palestinske innbyggere. Bruken av
ordet «motstand» gjør det enklere å sammenligne oppslutningen om voldsbruk med
oppslutningen om ikke-voldelig motstand. Ordvalget må imidlertid ikke oppfattes som
hverken positivt eller negativt ladet.
Sett i sammenheng med måloppnåelse, kan bruk av vold også være et strategisk valg.
Ifølge Hannah Arendt er voldsbruk instrumentelt av natur, og voldelige handlinger vil derfor
være rasjonelle så lenge volden bidrar til å oppnå utøvernes mål (Arendt 1970: 51).
Handlingene er med andre ord motivert av forventet måloppnåelse, som ofte veies opp mot
kostnader. Vold kan brukes som et pressmiddel for å oppnå de gitte målene. Mahmud al-
Zahar, en av Hamas-lederne på Gaza, uttalte for eksempel i 1995: «We must calculate the
benefit and cost of continued armed operations. If we can fulfill our goals without violence,
we will do so. Violence is a means, not a goal» (Mishal og Sela 2000: 71).
For å operasjonalisere voldelig motstand, er det nødvendig å definere når bruk av
fysisk makt oppfattes som vold. Dette kan også være subjektivt. Charles Tilly skiller mellom
seks ulike kategorier av kollektiv voldsbruk: Voldelige ritualer, koordinert ødeleggelse,
7
opportunisme, slagsmål, spredte angrep og brutte forhandlinger (Tilly 2003: 14). I denne
studien er det de handlingene som faller innunder kategorien «koordinert ødeleggelse», mer
militante handlinger, som defineres som voldelig motstand. Dette er handlinger som
selvmordsangrep og rakettoppskytinger. De siste årene er det rakettoppskytinger mot israelsk
territorium som har vært den vanligste formen for voldsbruk i de palestinske områdene.
Feltarbeidet viste at dette er de handlingene palestinske informanter selv betraktet som
voldelig motstand.
2.3 Ikke-voldelig motstandIkke-voldelig motstand er en metode som benytter sosiale, psykososiale, økonomiske og
politiske virkemidler for å oppnå et mål uten bruk av vold eller trusler om bruk av vold. Dette
innebefatter aktiviteter som er ment å utfordre en spesiell myndighet, politikk eller et særskilt
regime (Roberts 2009: 2). Også denne form for motstand utføres for å oppnå et politisk mål.
Aktivitetene inkluderer handlinger som protester, demonstrasjoner, streiker, boikotter,
overtalelse og politisk og sosialt ikke-samarbeid. Som regel foregår ikke-voldelig motstand
blant sivilbefolkningen, utenfor tradisjonelle politiske kanaler. Dette skiller denne type
motstand fra andre ikke-voldelige politiske prosesser, som lobbyisme (Stephan og
Chenoweth 2008: 10). Aktivitetene er som regel kollektive.
I de palestinske områdene har i tillegg begrepet sumoud lenge vært brukt som en bred,
mer passiv definisjon av ikke-voldelig motstand. Sumoud oversettes best med standhaftighet,
og betyr enkelt sett å fortsette å leve et normalt liv på tross av okkupasjon og undertrykkelse
(Bröning 2011: 135). Statsminister på Vestbredden, Salam Fayyad, understreker at ikke-
voldelig motstand i det palestinske samfunnet er mer enn demonstrasjoner: «Any Palestinian
who engages in acitivities that helps them stick around in the territories is involved in
resistance. Resistance is existence» (Fayyad 2011).
Forholdet mellom voldelig og ikke-voldelig motstand kan være ubestemmelig og
komplekst. Voldsmakt er tidligere blitt brukt for å beskytte ikke-voldelige demonstranter og
for å fullføre demonstrantenes mål. I noen tilfeller har også ikke-voldelig motstand utartet seg
til voldelig motstand (Roberts 2009: 13). I artikkelsamlingen «Civil Resistance and Power
Politics» fra 2009 gjennomgås 19 eksempler på ikke-voldelig motstand. Alle bidragsyterne
konkluderer med at preferansen for ikkevold var mer pragmatisk enn prinsipielt konstituert
(Ash 2009: 371). Det kan derfor også være vanskelig å skille mellom motivasjonen for de to
ulike motstandsformene, noe som må tas hensyn til underveis i studien.
8
3 Palestinske holdninger i kontekstDet finnes en enorm mengde litteratur om den israelsk-palestinske konflikten. Kort
oppsummert kan konflikten spores tilbake til opprettelsen av sionismen på slutten av 1800-
tallet, da stadig flere jøder flyttet til de palestinske områdene. Etter det ottomanske imperiets
fall ble de palestinske områdene styrt under britisk mandat. I denne perioden ble konflikten
mellom de lokale araberne og de tilflyttede jødene stadig dypere. Den britiske
mandatperioden varte fra 1922 til 1947, og et av hovedpremissene for mandatstyret var den
såkalte Balfour-erklæringen, hvor den daværende britiske utenriksministeren uttrykte støtte til
et «jødisk nasjonalhjem» i de palestinske områdene (Butenschøn 2008: 86). Etter en rekke
brutte forhandlinger mellom jødene og araberne, ga britene opp mandatet i 1947 og forela
problemet for FN. Samme år ble delingsplanen for de palestinske områdene vedtatt, men ikke
godkjent av de arabiske landene. I 1948 brøt krigen mellom israelerne og palestinerne formelt
ut. Etter krigen ble Vestbredden annektert av Jordan, mens Gaza ble satt under egyptisk styre.
Israel befestet da omtrent en tredjedel mer land enn under FNs delingsplan (Golan 2008: 3).
Vestbredden og Gaza forble under jordansk og egyptisk styre frem til seksdagerskrigen i
1967, da områdene ble okkupert av Israel (Butenschøn 2008: 250). 20 år senere brøt den
første intifadaen (opprøret) ut i de palestinske områdene.
På grunn av den omfattende mengden litteratur, vil dette kapittelet avgrenses til å
skissere og kontekstualisere holdningene til voldelig og ikke-voldelig motstand i den
palestinske befolkningen fra den første intifadaen og frem til i dag, da dette er mest sentralt
for den videre analysen. I tillegg vil det gis en oversikt over Fatah og Hamas, de to viktigste
politiske partiene på Vestbredden og i Gaza – og sentrale aktører i den palestinske
motstandskampen.
3.1 Den første og andre intifadaenDen første og den andre intifadaen er de to palestinske opprørene som er mest omtalt, særlig
internasjonalt. Den første intifadaen (1987-1993) var et palestinsk folkeopprør mot den
israelske okkupasjonen. Intifada betyr «å riste av seg» på arabisk (Shamir og Sagiv-Schifter
2006: 570) og oversettes best med opprør på norsk. I begynnelsen var den første intifadaen et
opprør på grasrotnivå, men etter hvert kom de politiske bevegelsene mer på banen, og
lederskapet ble organisert som en koalisjon av ulike politiske fraksjoner innenfor Palestinas
frigjøringsorganisasjon (PLO) (Kurz 2005: 3). Barrikader, storstreiker, sivil ulydighet mot
9
Israel og masseprotester var blant midlene som ble brukt (Alimi 2007:121). Demonstrantene
kastet ofte steiner mot israelske soldater, og bildene av steinkastende demonstranter
symboliserte etter hvert det palestinske opprøret (Shamir og Sagiv-Schifter 2006: 570). På
begynnelsen av 1990-tallet var det flere tegn til en radikalisering av opprøret. Palestinske
aktører brukte skytevåpen ved cirka 2000 hendelser under intifadaen totalt (Alimi 2007: 123),
men opprøret beskrives uansett stort sett som ikke-voldelig (Sharp 1989, Alimi 2007,
Bröning 2011).
Intifadaen ble etterfulgt av de første direkte fredsforhandlingene mellom israelerne og
palestinerne siden staten Israel ble dannet. Etter undertegnelsen av Oslo-avtalen i 1994 ble
sivil kontroll over deler av de okkuperte områdene overført til de palestinske
selvstyremyndighetene (PA), dannet i 1994 under ledelse av Yassir Arafat (Jamal 2005: 133).
Flere av de mest sentrale spørsmålene, som flyktningers rett til retur, Jerusalems status eller
den palestinske stats grenser, ble imidlertid ikke drøftet (Khalidi 2009: 161). Mellom 77 og
83 prosent av befolkningen som bodde det i historiske Palestina ble flyktninger etter krigen i
1948. Krigen og de resulterende flyktningstrømmene kalles al-Nakba («katastrofen») i de
palestinske områdene. For palestinerne illustrerer al-Nakba tapet av hjemlandet og
forvitringen av deres samfunn. Kampen for flyktningenes rett til å returnere står derfor
sentralt i den palestinske bevisstheten (Sa’di 2002). Jerusalem blir gjerne referert til som
selve hjertet i konflikten mellom palestinerne og israelerne (Miakhel 2010: 1). Byen er hellig
for både jøder, kristne og muslimer, og både israelerne og palestinerne ønsker Jerusalem som
hovedstad. Israels bruk av Jerusalem som hovedstad er kontroversiell internasjonalt, og Øst-
Jerusalem er av de fleste land anerkjent som del av de okkuperte palestinske områdene.
Fordelingen av landområder er også svært sensitivt, ettersom begge partene i konflikten
mener de har historisk, nasjonalistisk, og i noen tilfeller spirituell rett til det samme landet
(Golan 2008: 6). Israelerne ønsker kontroll over Stor-Jerusalem og deler av Vestbredden.
Palestinere ønsker grensene fra før 1967-krigen, men palestinske forhandlere har vist noe
vilje til kompromiss og forhandling (Massoud 2000: 345).
Fredsprosessen kollapset etter de mislykkede Camp David-forhandlingene i 2000
(Shikaki 2006: 2), og samme år brøt al-Aqsa-intifadaen ut (den andre intifadaen). Det
politiske målet var som under den første intifadaen; frigjøring fra israelsk okkupasjon
(Pressman 2003: 118). Al-Aqsa-intifadaen skiller seg imidlertid fra den første intifadaen,
særlig når det gjelder bruk av vold. Selvmordsangrep og rakettangrep ble den vanligste
formen for motstand (Bucaille 2004: 136). I løpet av perioden frem til våpenhvilen i 2005,
ble 686 israelske sivile, 310 israelske soldater og 3.391 palestinere drept (B’Tselem 2011b).
10
Til sammenligning ble 78 israelske sivile, 40 israelske soldater og 1.024 palestinere drept
under den første intifadaen (B’Tselem 2011a). Figur 1 og 2 viser oversikten over israelske og
palestinske dødsfall fra den første intifadaen frem til 2010.
Figur 1: Total oversikt over israelske dødsfall 1987-2010
0
200
400
600
800
31 63
686
6428 73310
32
SivileSoldater
Kilde: B’Tselem (2011)
Figur 2: Total oversikt over palestinske dødsfall 1987-2010
01000200030004000
1024 316
3391 3052
Dødsfall totalt
Kilde: B’Tselem (2011)
11
Figur 1 viser at antall israelske dødsfall var høyere i perioden med fredsforhandlinger enn
under den første intifadaen. Dette har fått blant andre Alimi (2007: 174) til å beskrive
situasjonen mellom 1987 og 2005 som et langvarig opprør med to stridsperioder. Holdninger
til voldelig motstand i befolkningen har gjennomgått store svingninger i løpet av disse 18
årene.
3.2 Holdninger til vold versus ikkevoldMeningsmålingsinstitutter begynte først å innhente data om den palestinske opinionen etter
den første intifadaen, men ifølge flere litterære kilder hadde opprøret stor oppslutning i
befolkningen, særlig de første årene (Bucaille 2004, Hammami og Tamari 2001, Alimi 2007).
Store deler av befolkningen var også aktive i protestaksjonene. Etter opprettelsen av
selvstyremyndighetene i 1994 økte støtten til fredsforhandlinger (Shikaki 2006:2).
Oppslutningen om fredsprosessen var imidlertid ikke stabil, og støtten til voldelige
handlinger blusset raskt opp igjen. I en meningsmåling gjennomført av Palestinian Center for
Survey and Policy Research (PCPSR) i september 1994 uttrykte 32.7 prosent støtte til
«væpnede operasjoner» (PCPSR 1994b).2 Fem måneder senere, i februar 1995, hadde tallet
økt til 46 prosent (PCPSR 1995). I juni 1998 var støtten 50 prosent, det høyeste tallet målt
siden 1994 (PCPSR 1998). En av hovedårsakene til disse holdningsendringene var trolig
skuffelse over implementeringen av fredsavtalen. Palestinerne fikk bare autonomi over
mesteparten av Gaza-stripen og små deler av Vestbredden (Bucaille 2004: 36). I tillegg økte
antall israelske bosettinger i de okkuperte områdene med over 50 prosent i løpet av
forhandlingsperioden. Da Oslo-avtalen ble signert i 1993, var det 20.400 boligenheter i
israelske bosetninger på Gaza og Vestbredden (Øst-Jerusalem ekskludert), mot 31.400 høsten
2001 (Tenenbaum og Eiran 2005: 174). Okkupasjonen ble også mer altomfattende, med flere
kontroller og bevegelsesrestriksjoner (Khalidi 2009: 158).
Støtten til voldelige handlinger begynte igjen å synke i midten av 1999 (PCPSR
1999a). Mot slutten av dette året, like før Camp David-forhandlingene, var oppslutningen
nede i 36 prosent (PCPSR 1999b). Utfallet av forhandlingene var fortsatt uklart, så dette kan
ha ført til en viss optimisme i den palestinske befolkningen. Denne trenden endret seg med
utbruddet av den andre intifadaen året etter. Fra juli 2000 frem til 2003 var støtten til
«væpnede angrep» mot israelske sivile alltid over 50 prosent, ifølge en rekke
2 Spørsmålsformuleringen lyder som følger: “Do you support the continuing resort of some Palestinian factions to armed operations against Israeli targets in Gaza and Jericho?”.
12
meningsmålinger utført av PCPSR.3 I desember 2001 var støtten vil væpnede angrep mot
sivile hele 58 prosent (PCPSR 2001). I tillegg uttrykte over 90 prosent av respondentene
støtte til væpnede angrep mot israelske soldater og bosettere i alle meningsmålingene utført
av PCPSR disse årene.4
I en rapport fra 2006 argumenterte lederen for PCPSR, Khalil Shikaki, for at Yassir
Arafats dødsfall i 2004 og slutten på den andre intifadaen så ut til å medføre et skifte i den
palestinske opinionen. Han viste blant annet til at den palestinske støtten til selvmordsangrep
mot israelere sank betydelig etter at partene ble enige om våpenhvilen i 2005 (Shikaki 2006:
2). I 2010 var støtten til væpnede angrep mot israelere sunket til 47 prosent i en
meningsmåling (PCPSR 2010a). Meningsmålinger gjennomført av Fafo viser også at støtten
til rakettoppskytninger har sunket de siste årene. I 2010 mente 61 prosent av palestinerne at
rakettangrepene burde stoppe (Fafo 2010), mot 44 prosent i 2007 (Fafo 2007). Antall
selvmordsangrep og rakettoppskytninger har også sunket kraftig de siste årene. Totalt er 56
israelske sivile drept siden begynnelsen av 2006, men bare åtte de to siste årene. Til
sammenligning ble 3.052 palestinere drept i løpet av den samme perioden, de fleste under
Israels angrep mot Gazastripen vinteren 2008 (B’Tselem 2011b).
Det er nå også tegn på økende fokus på ikke-voldelig motstand i de palestinske
områdene. PA har satt i gang en ikke-voldelig motstandskampanje mot den israelske
okkupasjonen (New York Times 2010). I 2009 annonserte de at produkter laget i ulovlige
israelske bosettinger vil boikottes i alle områdene kontrollert av PA. Dette ble etterfulgt av et
dekret som forbyr salg av bosettingsprodukter. PA har også opprettet et eget departement for
å støtte fredelige demonstrasjoner mot den israelske muren (Bröning 2011: 145). Ikke-
voldelig motstand synes også å ha bred støtte i befolkningen. En meningsmåling utført av
PCPSR i 2010 viste at 72 prosent av palestinerne støttet myndighetenes nye kampanje
(Bröning 2011: 146). I en meningsmåling utført i juni 2011 uttrykte 52 prosent at de ville
delta i fredelige demonstrasjoner hvis FN anerkjente en palestinsk stat (PCPSR 2011).
3.3 Fatah, Hamas og syn på motstandDe to største palestinske politiske partiene ble opprettet som frigjøringsbevegelser og har
derfor har vært helt sentrale i motstandskampen. Støtten til Fatah og Hamas korrelerer også
ofte med holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand (Lybarger 2007: 5). I dag er
3 Uttrykket “armed attacks” brukt i spørsmålsformuleringen.4 PCPSR (2000-2002). Meningsmåling 1 til og med 6. Tilgjengelig: http://www.pcpsr.org/survey/index.html.
13
det politiske systemet i de palestinske områdene svært polarisert, med Fatah-kontrollerte
Vestbredden og Hamas-kontrollerte Gaza (Jensen 2009: 1). Det største skillet mellom de to
partiene er at Fatah er tuftet på en sekulær, nasjonalistisk ideologi, mens Hamas sprang ut
som en politisk gren av Det muslimske brorskap, og er basert på en islamistisk, nasjonalistisk
ideologi (Alimi 2007: 59). I tillegg til å få en slutt på den israelske okkupasjonen, har
hovedmålet til Hamas hele tiden vært å opprette en muslimsk stat i det historiske Palestina
(Lybarger 2007: 5). Siden de palestinske områdene betraktes som hellig land, har
organisasjonen tradisjonelt betraktet jihad (hellig krig) som en religiøs og nasjonal plikt
(Baumgarten 2005: 40). I artikkel 13 i charteret fra 1988, skriver Hamas at jihad er den eneste
løsningen på «det palestinske problemet» (Hamas 1993: 126).
I et valgdokument fra 2006 viser Hamas tegn til moderasjon, men gir samtidig klart
uttrykk for at «væpnet» motstand fortsatt betraktes som legitimt:
Our Palestinian people are still living in a phase of national liberation, and thus have
the right to strive to recover their own rights and end the occupation using all means,
including armed struggle (Hroub 2006: 9).
Tradisjonelt sett er det imidlertid PLO, ledet av Fatah siden 1969, som har vært mest
tilbøyelige til voldsbruk i kampen mot den israelske okkupasjonen (Jensen 2009: 16). Væpnet
kamp var også det mest sentrale elementet i Fatahs ideologi da organisasjonen ble opprettet
på slutten av 1950-tallet, men diplomati ble etter hvert betraktet som et legitimt middel for å
oppnå målet om en palestinsk nasjonalstat (Baumgarten 2005: 37). I 1988 tok Fatah for første
gang offentlig avstand fra vold (Khalidi 2009: 178), og den retoriske avstandtagen ble mer
markant med Oslo-prosessen (Jensen 2009: 23). Fatahs forhold til voldelig motstand har
imidlertid vært tvetydig. Under den andre intifadaen for eksempel, ble flere av
selvmordsaksjonene utført av al-Aqsa-martyrenes brigader, som regnes for å være en væpnet
gren av Fatah (Hammami og Tamari 2001: 18).
Michael Bröning (2011) argumenterer overbevisende for at Fatah de siste årene har
fokusert mer på ikke-voldelig motstand. Brönings argumenter underbygges av Baumgarten
(2005: 43) og Hilal (2010: 27). De mener det nettopp er ikke-voldelig motstand og
forhandlinger som har dominert strategien til den nye Fatah-ledelsen etter Arafats død.
Hamas har også lagt mindre vekt på voldelig motstand de siste årene (Jensen 2009: 151).
Bröning advarer mot å legge for mye vekt på charteret til Hamas, blant annet fordi
organisasjonens ledere de siste årene har sådd tvil om dokumentets legitimitet (Bröning 2011:
16). Han fremholder også at Hamas de siste årene har omfavnet ikke-voldelig motstand, om
enn på en mer tvetydig måte enn Fatah (Bröning 2011: 149).
14
Etter den store oppslutningen om Hamas i valget i 2006, har støtten til Hamas gradvis
sunket siden 2007. I en undersøkelse gjennomført av Fafo i 2010, svarte bare 14 prosent av
respondentene at de ville stemme på Hamas, mot 37 prosent på Fatah (Fafo 2010). Dette var
en halvering av Hamas’ oppslutning i 2006 (Fafo 2006). I 2011 inngikk Fatah og Hamas en
avtale om å danne en midlertidig regjering og avholde valg i de palestinske områdene innen
ett år (The Guardian 2011). Hvordan avtalen vil påvirke politikken i de palestinske områdene,
er det for tidlig å si noe om. Siden avtalen ble inngått, har både Fatah og Hamas gjort
fremstøt på hver sin kant. Fatah med president Mahmoud Abbas’ FN-søknad om
anerkjennelse av en palestinsk stat (søknaden kom ikke gjennom Sikkerhetsrådet). Hamas
med avtalen med israelske myndigheter om utveksling av 1027 palestinske fanger mot
løslatelsen av den kidnappede, israelske soldaten Gilad Shalit.
15
4 Relevant teoriDet er skrevet mye om hva som kan forklare sosial mobilisering i forhold til voldelig
motstand og folkelige protester, men det er fortsatt liten enighet om hva som skaper ulike
holdninger til voldelig og ikke-voldelig motstand. Teorier om sosioøkonomiske forhold er
ofte blitt trukket frem og testet, men de empiriske funnene er svake og går i sprikende
retninger.5 De sosioøkonomiske teoriene vil derfor ikke drøftes nærmere i dette kapittelet,
men sosioøkonomiske bakgrunnsvariabler vil kontrolleres for og diskuteres noe i kapittel 5
og 6. I dette kapittelet vil jeg i stedet skissere opp en modell basert på teorier innenfor
statsvitenskap og politisk sosiologi, og utlede hypoteser for å undersøke hvordan teoriene kan
forklare holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand i de palestinske områdene.
Den første delen av kapittelet utforsker hvordan voldelig motstand kan være et resultat
av frustrasjon. Deretter fremholder jeg at lav tillit til politiske institusjoner også kan føre til
frustrasjon, fordi individer med lavere politisk tillit høyst sannsynlig mener at de ikke kan få
gjennomslag for sine interesser via det politiske systemet.
Vold kan også brukes som et strategisk verktøy, som beskrevet i kapittel 2. I denne
sammenheng redegjør jeg for Mark Irving Lichbachs modell og drøfter potensiell
sammenheng mellom politisk undertrykkelse og holdninger til voldelig og ikke-voldelig
motstand. Deretter diskuterer jeg om sosial læring også kan bidra til å belyse
problemstillingen.
Kapittel 3 viste at palestinerne er blitt mer positive til ikke-voldelig motstand siden
2005. Her drøfter jeg om dette kan skyldes generasjonsendringer. Alle hypotesene
oppsummeres på slutten av kapittelet.
4.1 Grunnleggende årsaker og nasjonalismeSom beskrevet i kapittel 2 kan det være vanskelig å skille mellom voldelig og ikke-voldelig
motstand, men det har over langt tid vært stor teoretisk enighet om at frustrasjon og misnøye
er en nødvendig betingelse for voldelig motstand (Lowrance 2006; Muller 1972; Gurr 1970).
Grunnlaget for flere teorier innenfor dette området er frustrasjon-aggresjon-tesen (Dollard
m.fl. 1939). Hovedpoenget i denne tesen er at frustrasjon, særlig i forbindelse med
manglende oppnåelse av et gitt mål, fører til aggresjon (Muller 1972: 929). Tesen er utviklet
5 Se for eksempel Burgoon 2006 for teoretiske argumenter, Muller 1979; Krueger og Maleckova 2002; Berrebi 2003; Tessler og Robbins 2007; Shafiq og Sinno 2010; Berman m.fl. 2011 for empirisk forskning.
16
videre til å omfatte politisk vold, deriblant av Ted Gurr med teorien om «relativ berøvelse».6
Ifølge teorien vil personer som opplever et gap mellom mål de føler de er berettiget til å
oppnå og mål de faktisk har mulighet til å oppnå, være mer tilbøyelige til å delta i voldelige
protester. Jo mer utbredt og intens følelsen av berøvelse er i et samfunn, jo større er
sannsynligheten for voldelige opprør (Gurr 1968: 1104). Teorien om relativ berøvelse er ofte
blitt brukt til å predikere sammenhengen mellom sosioøkonomiske bakgrunnsvariabler og
holdninger til voldelig motstand. En slik sammenheng er langt på vei blitt avvist av nyere
forskning (Lowrance 2006: 168), men teorien kan også være relevant for forholdet mellom
andre variabler og holdninger til motstand.
Det er rimelig å anta at den israelske okkupasjonen er den største kilden til frustrasjon
blant palestinerne, som føler seg frarøvet sitt rettmessige land, sine hus og hjem. Målet er en
selvstendig palestinsk stat. Noen ønsker en stat som omfatter Gaza, Vestbredden og Øst-
Jerusalem. Andre, ofte flyktninger, ser dette bare som et skritt på veien til en stat som
inkluderer hele det historiske Palestina (Friedman 1990: 407). Generelt synes det å være en
sammenheng mellom frustrasjon i forbindelse med den israelske okkupasjonen og positive
holdninger til voldelig motstand (Shikaki 2006). Ifølge Gamson (1992: 8) er det imidlertid
ikke nødvendigvis slik at mennesker som er frustrerte slutter opp om voldelige opprør. Han
argumenterer for at det i tillegg trengs en politisk bevissthet som gjør at individer tror det er
mulig å endre den situasjonen de befinner seg i. Nasjonalisme er en slik type politisk
bevissthet (Alimi 2007: 45). En dimensjon av nasjonalisme innebærer en sterk identifisering
med andre medlemmer av nasjonen (Gellner 1983: 1). En av grunnsteinene i nasjonalisme er
følgelig identitet. Kollektiv identitet blir også ofte trukket frem som grunnlag for kollektive
voldelige handlinger, både i teoretiske bidrag (Tilly 2003: 32), og i mer empiriske bidrag om
både voldelig motstand (Wood 2003: 16) og terrorisme (Pape 2005: 79).
Kollektiv identitet har en sterk betydning da identifikasjon med en etnisk gruppe kan
bidra til å generere intense følelser hos individer på gruppens vegne. I noen tilfeller kan
etniske bånd ha tilnærmet samme virkning som familiære bånd, og potensielle trusler mot den
etniske gruppen kan derfor oppfattes med samme intense følelser som potensielle trusler mot
familien (Lowrance 2006: 170). Hvis en etnisk gruppe har felles erfaringer med å være utsatt
for vold og undertrykkelse fra en annen stat, kan dette skape en enda sterkere følelse av
samhold (Conversi 1999: 570). Ifølge flere forskere er dette tilfellet i de palestinske
områdene (Kalidi 1997, Khawaja 1993, Alimi 2007). Ifølge Khawaja (1993) fungerte den
israelske okkupasjonen som en konstant psykisk og fysisk påminnelse om palestinernes felles 6 Det opprinnelige uttrykket er «relative deprivation».
17
utfordringer. Okkupasjonen har derfor hjulpet palestinerne å overvinne sosiale skillelinjer, og
ulike sosiale fraksjoner har samlet seg og dannet en mer enhetlig gruppe.
Nasjonalisme involverer også en tro på at en etnisk gruppe har krav på
selvbestemmelse innenfor en egen stat (Gellner 1983: 1), og et av hovedmålene ved etnisk
mobilisering er derfor å oppnå makt i statsapparatet (Lowrance 2006: 171). En annen
dimensjon av nasjonalisme kan derfor beskrives som en prosess hvor politiske ledere prøver å
opparbeide seg legitimitet til å styre ett nasjonalt område. Ett av virkemidlene for å
opparbeide seg denne legitimiteten er å definere hvem som tilhører nasjonen. En måte å gjøre
dette på er å tegne et skarpt skille mellom «oss» og «dem». Vold og fiendtlighet mot «dem»-
gruppen kan bidra til å skape en sterkere følelse av fellesskap og felles identitet innad i «oss»-
gruppen (Conversi 1999: 568). Dette kan senke terskelen for bruk av vold. Ifølge Charles
Tilly er «oss–dem»-kategoriseringen tydelig til stede i alle ulike former for kollektiv
voldsbruk (Tilly 2003: 11).
I tillegg kan den politiske dimensjonen av nasjonalisme også gjøre det mulig å koble
etniske kilder til sinne og frustrasjon med ulike strategier for å takle situasjonen. Det er her
Gamsons «politiske bevissthet» kommer inn i bildet. Politisk nasjonalisme gir individer håp
om at de kan endre situasjonen de er i. Dette spiller sammen med den andre formen for
nasjonalisme, som kan bidra til å forsterke frustrasjonen på gruppens vegne. På denne måten
kan frustrasjon og nasjonalisme sammen føre til en mobilisering for voldelig motstand. Alimi
(2007) fremholder at det er gjennom disse prosessene at viljen til å støtte eller delta i
voldelige opprør utkrystalliseres (Alimi 2007: 48). I de palestinske områdene har PLO for
eksempel brukt en fremstilling av den heroiske kampen for hjemlandet til å mobilisere den
palestinske befolkningen. Dette førte til en sterk følelse av gruppesolidaritet og beveget
palestinerne til å gjøre «nødvendige ofre» for å fremme de nasjonale målene (Conversi 1999:
195).
Kort oppsummert ser det ut til at den israelske okkupasjonen kan ha styrket
palestinernes nasjonalistiske følelser, at nasjonalisme har medført en legitimering av voldelig
motstand mot Israel, og at nasjonalisme også har skapt en politisk bevissthet som er
nødvendig for å slutte opp om voldelige handlinger. På denne bakgrunn kan det antas at
sterkere tilknytning til det palestinske hjemlandet, inkludert historiske Palestina/Israel, kan
føre til mer positive holdninger til voldelig motstand. Figur 3 viser den tenkte påvirkningen
mellom de ulike faktorene.
Figur 3. Grunnleggende årsaker og holdninger til voldelig motstand
18
Frustrasjon/ aggresjon
Nasjonalisme/kollektiv identitet
MobiliseringVoldelig
motstandOkkupasjon
+
+
+
+
+
Figuren underbygges av Robert Papes forskning som fremlegger at nasjonalisme er den
viktigste årsaken til positive holdninger til selvmordsangrep (Pape 2005: 79). Ifølge Tilly har
nasjonalisme hatt en sterk påvirkning på uavhengighetskamper helt siden den amerikanske
revolusjonen, og det er særlig nasjonalisme koblet sammen med grensedisputter som fører til
bruk av vold (Tilly 2003: 33). I tillegg viser kvalitative intervjuer utført av Lybarger (2007:
50) at flere palestinere selv ser en sammenheng mellom nasjonalisme og væpnet motstand
mot Israel.
I teorien kan det tenkes at dette forholdet også kan gå i motsatt retning; at støtte til
voldelige aksjoner kan føre til sterkere nasjonalisme. I en svært bred og innflytelsesrik
empirisk studie om selvmordsbombere og terrororganisasjoner, fant Robert Pape at dette ikke
var tilfelle i forhold til nasjonalisme og støtte til selvmordsaksjoner (2005: 101). Selv om én
studie er et tynt grunnlag å generalisere på, antar jeg at dette heller ikke er tilfelle i forhold til
holdninger til voldelige handlinger generelt. Basert på denne diskusjonen kan følgende
hypotese utledes:
H1: Personer med sterk nasjonalistisk tilhørighet er mer tilbøyelige til å støtte voldelig
motstand. Personer med svakere nasjonalistisk tilhørighet er mer tilbøyelige til å støtte ikke-
voldelig motstand.
4.2 Tillit til politiske institusjonerTed Gurr har identifisert mellomliggende variabler som kan påvirke sammenhengen mellom
relativ berøvelse, frustrasjon og holdninger til voldelig motstand (Gurr 1968: 1105). To av
disse er direkte relatert til politiske institusjoner. Den første variabelen er institusjonalisering,
altså hvorvidt det eksisterer stabile, ressurssterke institusjoner som kan tilby innbyggerne
alternative ikke-voldelige muligheter til å uttrykke frustrasjon. Dersom disse stabile
strukturene eksisterer, er det mindre sannsynlig at innbyggerne vil ty til vold for å få
19
gjennomslag for sine sentrale interesser. Men hvis innbyggerne skal bruke nevnte strukturer
for kanalisering av frustrasjon, bør institusjonene nødvendigvis ha en viss legitimitet i
befolkningen. Legitimitet er derfor den andre mellomliggende variabelen relatert til politiske
institusjoner. Jo større legitimitet et regime har, jo mindre er sannsynligheten for at
frustrasjon vil føre til voldelig motstand. I en multinasjonal undersøkelse finner imidlertid
Gurr at legitimitet ikke har noen effekt som mellomliggende variabel mellom relativ
berøvelse og voldelig motstand, men at legitimitet har den samme effekten som relativ
berøvelse, ved at lav legitimitet motiverer til voldelige handlinger, som vist i figur 4 (Gurr
1968: 1123).
Figur 4: Effekten av legitimitet og relativ berøvelse, jfr. Gurr
Muller (1972) har videreutviklet en teoretisk modell, basert blant annet på sammenhengen
mellom relativ berøvelse og legitimitet. Basert på David Eastons innflytelsesrike bok om
politisk tillit (1965), identifiserer han tre dimensjoner av legitimitet:
1. Ideologisk legitimitet: Støtte til regimets legitimerende ideologi, verdier og normer.
2. Strukturell legitimitet: Tro på at regimets strukturer er verdifulle institusjoner.
3. Personlig legitimitet: Tillit til politikere og andre maktuøvende personer.
Den personlige legitimiteten er en direkte følge av politisk tillit. Muller betegner denne
dimensjonen som den mest grunnleggende, og derfor den som har sterkest effekt på
holdninger til voldelig motstand (Muller 1972: 930).
Tillit er et relasjonelt forhold, og innebærer at du gir noen andre myndighet til å
håndtere noe som er verdifullt for deg (Tilly 2005: 12). Siden midten av 1960-tallet er det
forsket mye på politisk tillit, både i forhold til konsekvensene av manglende politisk tillit, og
hva som kan forklare tillit til politiske institusjoner. Førstnevnte studier dreier seg særlig om
forholdet mellom manglende politisk tillit og ulike former for politisk deltakelse (Levi og
Stoker 2000). Resultatene har vært sprikende, men generelt viser studier at det er en sterk
20
korrelasjon mellom politisk mistillit og en oppfattelse av at sosiale problemer forverres. I
tillegg viser studier en sterk korrelasjon mellom politisk mistillit og et syn på at politikere
ikke er lydhøre overfor innbyggernes synspunkter og problemer (Levi og Stoker 2000: 483).
Sett i sammenheng med teorier om politiske mulighetsstrukturer, ser dette ut til å underbygge
Gurrs argumenter. Manglende tillit til politiske aktører fører til en manglende tro på at det er
mulig å oppnå sentrale mål via det politiske systemet. Mulighetsstrukturene oppfattes med
andre ord som temmelig avgrensede (Eisinger 1973: 12). Dette medfører at muligheter til å
uttrykke frustrasjon via andre kanaler, deriblant gjennom opprør og voldelige protester, har
sterkere appell.
Disse teoriene dreier seg som regel om sammenhengen mellom tillit til nasjonale
myndigheter og opprør mot de samme myndighetene. I de palestinske områdene er det ikke
de nasjonale myndighetene den voldelige motstanden er rettet mot, men den israelske staten.
Basert på de teoretiske argumentene skissert opp her, er det ikke innlysende at manglende
tillit til nasjonale myndigheter vil medføre positive holdninger til bruk av vold mot Israel. På
den andre siden er årsaken til den grunnleggende frustrasjonen tidligere identifisert som den
israelske okkupasjonen. Samtidig er det de palestinske myndighetene som er ansvarlige for
forhandlingene med Israel, og som i bunn og grunn skal sikre målet om en selvstendig
palestinsk stat. PA ble opprettet etter den første intifadaen og Oslo-prosessen, og mange
palestinere har en oppfatning av at myndighetene er de nye representantene for
motstandskampen. Dette kan illustreres med at flere unge palestinere har uttrykt at de
betrakter president Abbas’ tiltak i FN som en manifestasjon av den arabiske våren i de
palestinske områdene (Høigilt 2011). Hvis et individ har lav tillit til palestinske myndigheter,
er det sannsynlig at dette vil ha en negativ påvirkning på oppfatningen av myndighetenes
muligheter til å oppnå målet om en slutt på okkupasjonen. Motstand mot de nasjonale
myndighetene vil derfor ikke oppfattes like effektivt som å rette motstanden direkte mot den
parten som betraktes som årsak til frustrasjonen, nemlig Israel. Tidligere studier har pekt på
lignende sammenhenger. En studie fra Marokko utført av Mounia Bennani-Chraibi i 1993
viste at misnøye med nasjonale myndigheter førte til demonstrasjoner mot USA (Tessler og
Robbins 2007: 312). Tessler og Robbins har vist at støtte til terrorisme mot USA i Jordan og
Algerie har en sterk sammenheng med negativ oppfattelse av de lokale myndighetene. De
mener funnene trolig gjelder i andre land også, fordi Algerie og Jordan har svært ulik
demografi og har hatt svært ulike erfaringer med hensyn til terrorisme (Tessler og Robbins
2007: 305).
21
Tillit til politiske institusjoner ser også ut til å ha påvirket palestinske holdninger til
voldelig motstand mot Israel. Khalidi (2009: 203) og Bucaille (2004: 112) argumenterer for
at mistillit til PLOs forhandlingsmyndighet og forakt for inkompetanse og korrupsjon i PA
var en av hovedårsakene til den andre intifadaen, som hadde et svært voldelig preg. Også i
dette tilfellet kan det diskuteres hvorvidt påvirkningen går i motsatt retning; at positive
holdninger til voldelig motstand kan føre til høyere grad av politisk mistillit. Ifølge Levi og
Stoker, som har gjennomgått en stor mengde forskning om politisk tillit, kan det imidlertid se
ut til at politisk mistillit reflekterer en dypere og mindre reversibel misnøye. Undersøkelser
utført over tid viser at politisk tillit og mistillit som regel er relativt varig, ikke bare et resultat
av kortsiktige svingninger (Levi og Stoker 2000: 481). Politisk mistillit kan på denne
bakgrunn antas å reflektere dypere verdier som påvirker politiske holdninger (Levi og Stoker
2000: 489). På denne bakgrunn utledes studiens andre hypotese:
H2: Personer med lav tillit til politiske myndigheter er mer tilbøyelige til å støtte voldelig
motstand. Personer med høy tillit til politiske myndigheter er mer tilbøyelige til å støtte ikke-
voldelig motstand.
4.3 Politisk undertrykkelse og menneskerettigheterDen teoretiske diskusjonen har hittil vært basert på at holdninger til voldelig og ikke-voldelig
motstand betraktes som uttrykk for frustrasjon. Men som omtalt i kapittel 2, kan beslutninger
om bruk av voldelige versus ikke-voldelige midler også være resultat av en mer strategisk
tankegang. Marc Irving Lichbach (1987) har utviklet en modell som kan forklare
sammenhengen mellom frustrasjon, strategi og oppslutninger om voldelig versus ikke-
voldelig motstand. Frustrasjonen skyldes i denne modellen politisk undertrykkelse, som tidlig
ble identifisert som en av de viktigste forklaringsvariablene for oppslutning om sosiale
protester og voldelig motstand (Gurr 1970, Tilly 1978, Gamson 1992). Argumentasjonen er
basert på antakelsen om at politisk undertrykkelse fører til sinne, som igjen fører til deltakelse
i voldelige handlinger.
Politisk undertrykkelse er et vidt begrep, som blant annet kan defineres som
myndigheters bruk av tvang, eller trusler om bruk av tvang, for å svekke motstandskraften til
motstandere eller potensielle motstandere. Undertrykkelsen kan foregå på ulike måter. De
voldeligste metodene inkluderer tilfeldige arrestasjoner, kidnappinger, tortur og drap
(Henderson 1991: 121). Politisk undertrykkelse kan også innebære en krenkelse av
grunnleggende menneskerettigheter, som personlig frihet, menings- og ytringsfrihet, og retten
22
til å delta i fredelige møter, demonstrasjoner eller streiker uten å bli straffet (Davenport 2007:
2). Med andre ord en undertrykkelse av mulighetene for ikke-voldelig motstand.
De senere årene er det blitt forsket på både langsiktige og kortsiktige effekter av politisk
undertrykkelse på sosiale bevegelser. Noen forskere har funnet at politisk undertrykkelse har
en kortsiktig, positiv effekt på mobilisering til protester (Stephan og Chenoweth 2008). Andre
har funnet at undertrykkelse har en negativ effekt på mobilisering til protestbevegelser, særlig
i startfasen (Regan og Norton 2005). Andre igjen har funnet at undertrykkelse har en positiv
effekt på mobilisering i det lange løp (Opp og Roehl 1990). I tillegg er det spesifikt
argumentert for, og dokumentert, en sammenheng mellom politisk undertrykkelse og
oppslutning om bruk av vold, også i senere tid (Tilly 2003; Tessler og Robbins 2007; Krueger
og Malecková 2003). Disse ulike effektene kan virke forvirrende, men Lichbachs modell kan
bidra til å forklare hvorfor politisk undertrykkelse både kan oppildne og legge en demper på
sosiale protester (Lichbach 1987: 268). Modellen er basert på en antakelse om at deltakere i
protestgrupper handler som rasjonelle aktører, med fokus på relative kostnader og gevinst.
Lichbach har med andre ord sterkere fokus på strategi. Han definerer to ulike strategier for
protestgrupper: Politisk vold (som er ulovlig) og ikke-voldelige protester (som ofte er lovlig).
Basert på denne modellen fremsetter Lichbach tre påstander om sammenhengen mellom
politisk undertrykkelse og protester:
1. En opposisjonsgruppe vil endre taktikk som svar på myndighetenes undertrykkende
politikk. En økning av myndighetenes undertrykkelse av ikkevold kan føre til en
reduksjon i antall ikke-voldelige protester, men samtidig også en økning i antall
voldelige protester.
2. En opposisjonsgruppe vil endre sin demonstrasjonslinje i respons til myndighetenes
kompromissvilje.
3. Politisk undertrykkelse kan derfor føre til blandede konsekvenser for samfunnets
konfliktnivå.
Det første punktet er særlig aktuelt for denne studien, fordi det spesifiseres en sammenheng
mellom politisk undertrykkelse og voldelig versus ikke-voldelig motstand: Undertrykkelse av
personlig frihet og retten til å delta i fredelige organisasjoner og demonstrasjoner vil føre til
mer voldelig motstand, mindre ikke-voldelig motstand. Dette stemmer overens med Charles
Tillys argumenter om at bredere politisk deltakelse og en utvidelse og utjevning av politiske
rettigheter vil legge en demper på de prosessene som kan føre til kollektive voldelige
handlinger (Tilly 2003: 20).
23
I likhet med teoriene om sammenhengen mellom politisk tillit og holdninger til
voldelig og ikke-voldelig motstand, dreier disse teoriene seg om opposisjon og protester mot
nasjonale myndigheter, ikke myndigheter i andre land. I de palestinske områdene er
situasjonen mer kompleks. Muligheten til frie demonstrasjoner blir som regel undertrykket av
israelske soldater, ikke lokale myndigheter. En empirisk studie fra en palestinsk landsby
konkluderer med at israelske soldater undertrykker beboernes rett til å demonstrere, og utøver
unødvendig mye vold mot demonstrantene. Dette påvirker også innbyggere som ikke tar del i
demonstrasjonene (B’Tselem 2011c: 17). Dermed er det rimelig å anta at det er en
sammenheng mellom syn på menneskerettigheter og offentlig frihet og holdninger til
motstand mot Israel. Basert på denne diskusjonen utledes hypotese nummer tre:
H3: Palestinere som mener menneskerettighetssituasjonen i de palestinske områdene er
utilfredsstillende er mer tilbøyelige til å støtte voldelig motstand. Palestinere som mener
menneskerettighetssituasjonen i de palestinske områdene er tilfredsstillende er mer
tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig motstand.
Også her er det et mulig endogenitetsproblem: Holdninger til voldelig og ikke-
voldelig motstand kan også tenkes å påvirke syn på menneskerettighetssituasjonen. Syn på
menneskerettigheter kan imidlertid forstås som mer grunnleggende verdier. Som vist i
kapittel 2, antas verdier å påvirke holdninger, ikke motsatt. På denne bakgrunn antas det at
kausalitetsforholdet er som i hypotesen.
4.4 Betydningen av sosial læringIf men could learn from history, what lessons it might teach us!
Samuel Coleridge
Ved å betrakte individer som rasjonelle aktører, og vold versus ikkevold som en strategi, kan
vi heller ikke se bort fra at personers holdninger påvirkes av hvilke motstandsformer som
tidligere er blitt regnet som suksessfulle. Teorier om sosial læring kan bidra til å kaste lys over
dette. Disse teoriene er basert på kognitiv psykologi, hvor læring betraktes som
erfaringsbegrunnet og fornuftsbasert (Checkel 1998: 344). Teorier om læring er i stadig større
grad blitt tatt i bruk av statsvitenskapelige forskere. Dette gjelder både innenfor internasjonal
politikk (Levy 1994, Checkel 2001) og komparativ politikk (Hall 1993). I internasjonal
politikk er sosial læring ikke overraskende fremtredende blant konstruktivister, som betrakter
verden som sosialt konstruert og derfor særlig er opptatt av hvordan sosiale interaksjoner
24
påvirker internasjonale relasjoner (Wendt 1999: 24). Men også forskere innenfor de mer
rasjonalistiske retningene har benyttet seg av teorier om læring for å studere endringer i
internasjonal politikk.7
Levy definerer social læring slik: «A change in beliefs (or the degree of confidence in
one’s beliefs) or the development of new beliefs, skills, or procedures as a result of the
observation and interpretation of experience» (Levy 1994: 283). Denne definisjonen kan
brytes ned til å skille mellom to ulike former for læring, «enkel læring» og «kompleks
læring». «Enkel læring» innebærer at et individ endrer strategi som følge av sosial læring.
Det endelige målet forblir imidlertid det samme. «Kompleks læring» innebærer at aktørens
interesser og endelige mål også endrer seg som følge av læringsprosessen (Checkel 1998:
345). Den førstnevnte formen for læring er i tråd med rasjonalistiske perspektiver, hvor
aktører betraktes som rasjonelle med fokus på kostnad versus nytte. Sistnevnte er mer i tråd
med konstruktivistiske perspektiver. Siden jeg ønsker å undersøke hvorvidt holdninger til
voldelig og ikke-voldelig motstand påvirkes av hvilke motstandsformer som tidligere har
vært regnet som suksessfulle, er det såkalt «enkel læring» som er relevant. Hvis aktører for
eksempel har erfaring med at voldelig motstand har vært nyttig for å oppnå politiske mål, kan
dette bidra til at de endrer strategi og blir mer tilbøyelige til å støtte bruk av vold. Det samme
gjelder ikke-voldelig motstand. Læringsprosessen har sterkere påvirkning hvis erfaringene er
gjort av aktøren selv, eller aktører vedkommende identifiserer seg med (Muller 1972: 931).
Tidligere empirisk forskning viser at sosial læring ser ut til å påvirke oppslutning om
voldelig motstand. En undersøkelse fra El Salvador viste at deltakelse i voldelige politiske
handlinger var avhengig av hvorvidt vold tidligere var brukt i nærområdet (Wood 2003: 237).
Teoriene stemmer også overens med Robert Papes analyse av terroristorganisasjoner. Han
argumenterer for at tidligere erfaringer høyst sannsynlig er den variabelen som vil ha sterkest
effekt på slike gruppers fremtidige oppførsel (Pape 2003: 350). Det ser også ut til at sosial
læring påvirker holdninger til ikke-voldelig motstand. Ikke-voldelige aktivister i Nord-Irland
skal ha vært påvirket av tidsånden på 1960-tallet, med amerikanske ikke-voldelige
borgerrettighetsdemonstrasjoner og ikke-voldelige europeiske studentbevegelser (English
2003: 82). Det kan også se ut til at de tidligere eks-kommunistiske regimene under Sovjet
lærte av hverandres metoder under løsrivningsbølgen tidlig på 90-tallet (Roberts 2009: 31).
På denne bakgrunn er det også sannsynlig at palestinske holdninger blir påvirket av
hvorvidt ulike former for motstand tidligere er blitt ansett som suksessfulle. Samtidig blir de
sannsynligvis også påvirket av internasjonale hendelser, særlig hendelser i andre arabiske 7 Se for eksempel Levy (1994:280) for en oversikt.
25
land. De ikke-voldelige arabiske demonstrasjonene i 2011, den såkalte «arabiske våren», er
særlig relevant i dette tilfellet. Demonstrasjonene begynte i Tunisia og spredte seg raskt til
andre arabiske land. På få måneder klarte de ikke-voldelige demonstrantene å oppnå mål som
væpnede motstandsbevegelser ikke hadde klart på flere tiår. Egypts tidligere president, Hosni
Mubarak, var en nær alliert av USA før den egyptiske revolusjonen. På tross av dette ble
Mubarak presset ut av presidentstolen av det egyptiske folket etter mindre enn en måned med
protester. Den amerikanske presidenten, Barack Obama, uttrykte tidlig støtte til det egyptiske
folk og kritiserte Mubarak for å utøve vold mot demonstrantene (Bloomberg 2011). Israel og
USA er også nære allierte. Resultatet av disse opprørene kan derfor oppmuntre palestinerne
til ikke-voldelige demonstrasjoner mot Israel.
Det er derfor sannsynlig at palestinere som tidligere har støttet voldelig motstand, og i
tillegg har et positivt syn på demonstrasjonene i Egypt og Tunisia, vil bli mer tilbøyelige til å
støtte ikke-voldelig motstand. Her skjer dermed en holdningsendring på bakgrunn av sosial
læring. For palestinere som allerede støtter ikke-voldelig motstand kan effekten bli en
forsterket sosial læring. Som Levy påpeker, kan aktører tolke en hendelse så den forsterker
deres allerede eksisterende synspunkter. Læring kan likevel forekomme, og kan også være
korrelert med aktørens preferanser, men effekten av læring vil i slike tilfeller være spuriøs
(Levy 1994: 306). Dette problemet er vanskelig å løse. Levy foreslår å undersøke preferanser
før og etter at den gitte hendelsen har funnet sted. I den kvantitative analysen i denne studien
vil det derfor benyttes datasett både fra 2010 (før demonstrasjonene) og 2011 (etter
demonstrasjonene). På denne måten kan dette problemet til en viss grad kontrolleres for, selv
om det ideelt sett burde vært de samme respondentene som svarte i 2010 og 2011. De
kvalitative intervjuene vil derfor benyttes til å kaste mer lys over dette kausalitetsforholdet.
Den fjerde hypotesen i studien blir dermed følgende:
H4: Palestinere som mener demonstrasjonene i Egypt og Tunisia vil få en positiv
innvirkning på det politiske systemet i disse to landene, er mer tilbøyelige til å støtte ikke-
voldelig motstand. Palestinere som mener demonstrasjonene ikke vil få en positiv
innvirkning, er mer tilbøyelige til å støtte voldelig motstand.
De kvantitative undersøkelsene ble gjennomført da «den arabiske våren» fortsatt var
på et tidlig stadium, og det kan derfor hende påvirkningskraften fortsatt er svak. På den andre
siden kan det tenkes at palestinske innbyggere var ekstra sterkt påvirket av disse hendelsene,
blant annet fordi de var svært mye omtalt, både i lokale, internasjonale og sosiale medier.
26
4.5 GenerasjonsteoriThe old will die and the young will forget.
David Ben-Gurion (Israels første statsminister)
Noen teoretikere mener at den sosiale læringsprosessen foregår over flere trinn, og at læring
på et tidlig stadium i livet vil bli overlappet av, men ikke erstattet av, læring på et senere
tidspunkt. Læring tilegnet i en tidlig fase av livet vil derfor ha en mer varig effekt på
holdninger (Jennings og Niemi 1978: 334).
Flere palestinere intervjuet av Lybarger (2007: 50) uttrykker skuffelse over at den
yngre generasjonen er blitt avpolitisert og mindre nasjonalistiske. De setter dette i
sammenheng med en manglende vilje til voldelig motstand mot Israel. Også palestinere fra
den første intifadaen, intervjuet av Bucaille (2004: 129), mener den yngre generasjonen er
mindre politisk bevisste og har en tendens til å skygge unna konflikt med Israel. På tross av at
det ofte er unge menn som skyter raketter mot Israel, er den yngre generasjonens manglende
vilje til voldelig motstand også blitt kritisert av Hamas (Bucaille 2004: 129). De palestinerne
som ble intervjuet mener dette kan skyldes at den yngre generasjonen vokste opp med løfter
om stabilisering og normalisering under Oslo-prosessen. Ettersom de vokste opp med et
delvis selvstendig palestinsk styre, har denne generasjonen også hatt bedre oppvekstvillkår
gjennom blant annet bedre skoletilbud og tilgang på arbeidsplasser. Lybarger skiller derfor
mellom «Intifada-generasjonen» og «Oslo-generasjonen». Førstnevnte føler fortsatt sterk
stolthet over det de oppnådde under den første intifadaen og sterk tilhørighet til det
palestinske hjemlandet, mens sistnevnte er blitt mer avpolitisert (Lybarger 2007: 50).
Karl Mannheims teori om politiske generasjoner kan bidra til å forklare forskjellen
mellom generasjonene. Mannheim mener politiske generasjoner skapes via destabiliserende
hendelser og store sosiale omveltninger, og at generasjoner kan bidra til å påvirke individers
holdninger. Ifølge Mannheim formes generasjonsbaserte holdninger av en unik kombinasjon
av demografiske og historiske faktorer (Mannheim 1952: 289). Holdningsdannelsene kan
betraktes som en sosialiseringsprosess; felles erfaringer med sosiale omveltninger «merker»
generasjonen med en følelse av en spesiell skjebne, og erfaringer og holdninger filtreres
gjennom synet på denne skjebnen. Alder står sentralt som demografisk faktor, da
holdningsdannelse basert på politiske omveltninger oftere skjer hos yngre individer, fordi
disse har et mindre utkrystallisert verdenssyn, og de eldre har lært seg å takle konsekvensene
av endring (Mannheim 1952: 289). Mannheims generasjonsteori stemmer dermed overens
27
med teorier om at sosial læring foregår over flere trinn, og predikerer en gradvis endring i
holdninger over tid.
Det er flere innvendinger mot Mannheims generasjonsteori. Noen forskere mener at
individers holdninger endres etter hvert som de går gjennom ulike faser i livet, en såkalt
livsfaseeffekt. Hver livsfase bringer med seg nytt ansvar. Dette fører til at interesser og
erfaringer endrer seg, noe som igjen vil moderere et individs holdninger (Riley 1973: 36).
Teorien om periodeeffekter går også mot Mannheims generasjonsteori. Ifølge denne teorien
vil effekten av historiske hendelser være så sterke at de påvirker holdninger på tvers av
generasjoner (Claggett 1981: 194). En annen innvending mot generasjonsteorien er at andre
uavhengige variabler som inntekt og utdannelse, kan ha like sterk eller sterkere effekt på
holdninger enn politiske omveltninger. Dette kan gjøre det vanskelig å identifisere
generasjonsmønstre (Shanahan 2000: 674). I tillegg har Mannheim identifisert en
komplikasjon ved sin egen generasjonsteori. Denne komplikasjonen oppstår hvis ulike
individer innenfor samme generasjon påvirkes ulikt av sosiale omveltninger, eller hvis de
sosiale omveltningene tolkes ulikt av ulike grupper (Mannheim 1952: 304). En sosial
omveltning kan derfor dele medlemmer av en fødselskohort inn i to eller flere grupper, noe
Mannheim kaller generasjonsenheter. Hvis det eksisterer ulike generasjonsenheter innenfor
den samme politiske generasjonen, kan dette gjøre det vanskelig å identifisere en
generasjonskohort.
Selv om det er utført empirisk forskning på disse temaene i flere tiår, er det fortsatt
debatter rundt generasjonseffekter, periodeeffekter og livsfaseeffekter (Nikolayenko 2008:
437). Empirisk forskning gir likevel en viss støtte til effekten av politiske generasjoner
(Tessler m.fl. 2011: 76). De siste årene har det vært en fornyet interesse for sammenhengen
mellom generasjonsteori og holdninger, særlig i arabiske land (Muñoz 2000). På bakgrunn av
de palestinske generasjonsforskjellene skissert opp tidligere i dette kapittelet, mener jeg
derfor det er relevant å undersøke effekten av politiske generasjoner. Det at kravene om en
tredje, ikke-voldelig intifada hovedsakelig kommer fra den yngre generasjonen, kan bidra til
å støtte hypotesen om at politiske generasjoner har forklaringskraft på holdninger til voldelig
og ikke-voldelig motstand i det palestinske samfunnet.
I tillegg til de to nevnte palestinske generasjonene, Intifada-generasjonen og Oslo-
generasjonen, identifiserer Christophersen (2010) to andre generasjoner i de palestinske
områdene. Den første er generasjonen som var unge før den arabisk-israelske krigen i 1948.
Jeg velger å justere litt på definisjonen av denne generasjonen, og identifiserer heller den
første generasjonen som de palestinerne som var unge i tiden rundt krigen i 1948. Som nevnt
28
i kapittel 3, endret krigen i 1948 det palestinske samfunnet til det ugjenkjennelige, og må
derfor oppfattes som en svært destabiliserende hendelse. Ifølge Mazin Qumsiyeh var
palestinerne motløse på denne tiden. Etter den siste fredsavtalen i 1949, ble palestinerne
isolert i forskjellige enklaver og motstanden mot den nye israelske staten var ubetydelig og
ineffektiv. Palestinerne vektla derfor den ikke-voldelige formen for motstand, sumoud
(Qumsiyeh 2011: 96). Ifølge Qumsiyeh tok det nesten en generasjon å gjenopprette en sterk
motstandsbevegelse. På tross av at det er 1948-generasjonen som har opplevd sterkest
berøvelse, antas det derfor likevel at denne generasjonen er mer tilbøyelige til å støtte ikke-
voldelig motstand.
Seksdagerskrigen i 1967 førte til en sterkere oppslutning om Fatah og væpnet kamp
(Lybarger 2005: 146). De som var unge etter denne krigen utgjør den andre generasjonen
identifisert av Christophersen. Denne generasjonen var formet av en tidsalder preget av
væpnede kamper og en ny bevissthet kjent som «revolusjonen» (Christophersen 2010: 3). På
denne bakgrunn kan vi anta at personer som tilhører denne generasjonen vil være mer
tilbøyelige til å støtte voldelig motstand.
Selv om den første intifadaen hovedsakelig var basert på ikke-voldelig motstand, førte
opprøret til en radikalisering av den palestinske befolkningen på tvers av ideologiske
skillelinjer. Det var også under den første intifadaen at de islamistiske fraksjonene ble mer
orientert mot motstandskampen – på en mer voldelig måte (Lybarger 2005: 236). Individer
som tilhører Intifada-generasjonen har i dag et pessimistisk syn på fremtiden og har mistet
håpet om en fredelig løsning på den israelsk-palestinske konflikten (Christophersen 2010: 3).
Generelt antas det derfor at også denne generasjonen vil være mer tilbøyelige til å støtte
voldelig motstand.
Individer som tilhører Oslo-generasjonen lever i en tid hvor både væpnet opprør og
fredsforhandlinger virker meningsløst, som omtalt i kapittel 1. Denne generasjonen antas som
nevnt å være minst tilbøyelige til å støtte voldelig motstand. Det kan også diskuteres om den
andre intifadaen skapte en ny politisk generasjon, og hvorvidt denne mulige generasjonen har
mer voldelige tilbøyeligheter på grunn av opprørets voldelige karakter. Lybarger (2007: 245)
mener derimot at dette opprøret ikke var altomfattende nok til å forme en ny politisk
generasjon. Dermed sitter vi igjen med følgende fire politiske generasjoner:
1. 1948-generasjonen
2. PLO-generasjonen
3. Intifada-generasjonen
29
4. Oslo-generasjonen
På bakgrunn av denne diskusjonen utledes studiens siste hypotese:
H5: Medlemmer av PLO-generasjonen og Intifada-generasjonen er mer tilbøyelige til å støtte
voldelig motstand. Medlemmer av 1948-generasjonen og Oslo-generasjonen er mer
tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig motstand.
4.6 Oppsummering av hypoteserBasert på den teoretiske diskusjonen, har jeg til sammen utledet fem hypoteser om hvordan
ulike faktorer kan påvirke holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand blant
palestinske innbyggere. Disse oppsummeres i tabell 1. Hypotesene vil videre testes i den
kvantitative analysen og diskuteres nærmere ved bruk av kvalitativt datamateriale.
Tabell 1: Hypoteser utledet på bakgrunn av den teoretiske diskusjonen
Hypotese Teoretisk grunnlag
30
H1: Personer med sterk nasjonalistisk tilhørighet er mer tilbøyelige til
å støtte voldelig motstand. Personer med svakere nasjonalistisk
tilhørighet er mer tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig motstand.
Frustrasjon-aggresjon-
teori og politisk
bevissthet.
H2: Personer med lav tillit til politiske myndigheter er mer
tilbøyelige til å støtte voldelig motstand. Personer med høy tillit til
politiske myndigheter er mer tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig
motstand.
Frustrasjon-aggresjon-
teori og politiske
mulighetsstrukturer.
H3: Palestinere som mener menneskerettighetssituasjonen i de
palestinske områdene er utilfredsstillende er mer tilbøyelige til å
støtte voldelig motstand. Palestinere som mener
menneskerettighetssituasjonen i de palestinske områdene er
tilfredsstillende er mer tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig motstand.
Rasjonalitetsteori.
H4: Palestinerne som mener demonstrasjonene i Egypt og Tunisia vil
få en positiv innvirkning på det politiske systemet i disse to landene,
er mer tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig motstand. Palestinere som
mener demonstrasjonene ikke vil få en positiv innvirkning, er mer
tilbøyelige til å støtte voldelig motstand.
Rasjonalitetsteori og
teorier om sosial læring.
H5: Medlemmer av PLO-generasjonen og Intifada-generasjonen er
mer tilbøyelige til å støtte voldelig motstand. Medlemmer av 1948-
generasjonen og Oslo-generasjonen er mer tilbøyelige til å støtte
ikke-voldelig motstand.
Generasjonsteori.
31
5 MetodeDette kapittelet omhandler metoden som benyttes for å besvare problemstillingen og teste
hypotesene presentert i forrige kapittel. Kapittelet innledes med å presentere
forskningsdesignet, og jeg begrunner hvorfor en kombinasjon av en kvalitativ og kvantitativ
undersøkelse er best egnet for å besvare problemstillingen. Deretter presenterer jeg de to
datasettene som blir benyttet i den kvantitative analysen. Etter dette blir det kvalitative
datamaterialet redegjort for, og jeg drøfter metodene som ble brukt for å samle inn disse
dataene. Det er viktig å understreke at det kvalitative datamaterialet er samlet inn med formål
om å få en dypere forståelse for resultatene fra den kvantitative undersøkelsen, ikke med
tanke på å oppnå generaliserbare resultater.
I del 5.4 tar jeg for meg operasjonaliseringene av de kvantitative variablene. Til slutt
redegjør jeg for metoden som benyttes i den kvantitative analysen; multinomisk
regresjonsanalyse, samt drøfter undersøkelsens totale validitet og reliabilitet.
5.1 Forskningsdesign
5.1.1 Fordeler ved kombinasjon av kvalitativ og kvantitativ metode
For å besvare studiens problemstilling, benytter jeg en kombinasjon av kvantitativ og
kvalitativ metode. Kvantitativ analyse av meningsmålinger blir ofte benyttet for å kartlegge
holdninger, og hvis utvalget er representativt, er dette en velegnet metode for å kunne
generalisere funnene til hele befolkningen (Hellevik 2002a: 114). På tross av at
datamaterialet ikke er samlet inn for å besvare problemstillingen, er undersøkelsene som
benyttes svært omfattende, og inneholder en rekke bakgrunnsvariabler som kan bidra til å
kaste lys over de ulike hypotesene som ble skissert i kapittel 4.
Kvantitative undersøkelser er per definisjon undersøkelser som tar for seg mange
enheter, og kvantitativ analyse kan derfor bidra til å avdekke sammenhenger mellom ulike
bakgrunnsvariabler og uttrykte holdninger ved å studere variasjonen som forekommer hos
enhetene. Av samme årsak er det også enklere å teste hypoteser ved bruk av kvantitativ
metode (Hellevik 2002a: 97). Det vil imidlertid være vanskelig å si noe om hvorfor
sammenhengene er som de er. For å kunne svare på dette kan det være fruktbart å supplere
den kvantitative undersøkelsen med kvalitative intervjuer (Gerring 2009: 1). Dette kan bidra
til en dypere forståelse av de kausale mekanismene. Kvalitativ metode gir også en dypere
32
detaljkunnskap om den palestinske konteksten. Dette gjør det enklere og mer meningsfullt å
tolke resultatene fra den kvantitative undersøkelsen. Kvalitative intervjuer kan også bidra
med verdifull informasjon av andre årsaker. Elisabeth Wood argumenterer for at villigheten
til å svare på spørsmål om krigshistorie i eget samfunn og deltakelse i politisk vold er
avhengig av et mer personlig forhold til forskeren enn det som er mulig å oppnå med
meningsmålinger (Wood 2003: 32).
Ved å benytte et forskningsdesign som kombinerer kvantitativ og kvalitativ metode,
kan jeg utnytte de sterke sidene ved begge tilnærmingsmåtene (Hellevik 2002a: 111). Selv
om denne trianguleringen betyr at undersøkelsesopplegget blir omfattende for en
masteroppgave, vil et supplement med kvalitative intervjuer bidra til en såpass mye dypere
forståelse at jeg mener dette kan forsvares. Mulighetene og begrensningene ved bruk av både
kvalitativ og kvantitativ metode vil diskuteres nærmere i kapittel 5.5.
5.1.2 Holdninger i de palestinske områdene – en case-studie
Selv om en stor del av studien er basert på kvantitativ analyse, kan undersøkelsen som helhet
betraktes som en case-studie. Dette fordi undersøkelsen søker en dypere forståelse av
palestinske holdninger til voldelig og ikke-voldelig motstand. Målet er som diskutert ikke
bare å avdekke sammenhenger mellom de ulike variablene, men også å undersøke hvorfor
sammenhengene er som de er. Når målet med en undersøkelse er å avdekke hvordan de
uavhengige variablene er koblet til avhengig variabel, er case-studier særlig nyttige (Yin
2009: 10). Som Gerring påpeker, utelukkes heller ikke bruk av kvantitativ metode i en case-
studie så lenge metoden er del av en intensiv studie av ett enkelt case, hvor målet med studien
er å kaste lys over en større populasjon av case (Gerring 2009: 34). Et landområde kan
fungere enten som et case, en populasjon, eller en enhet. I dette tilfellet er det valgte caset
innbyggere i de palestinske områdene. Populasjonen defineres som innbyggere i
konfliktområder.
Case-studier velges gjerne som forskningsdesign når populasjonen er heterogen
(Gerring 2009: 51). Dette må sies å være tilfelle her. Konfliktsituasjoner kan både involvere
ulike aktører, skyldes ulike årsaker og ha ulik historie. Dette gjør det vanskeligere å
generalisere funnene fra en case-studie til de andre casene i populasjonen, noe som ofte
beskrives som en av ulempene ved case-studier (Yin 2009: 15). På den andre siden er
fordelene ved case-studier at de åpner for en mer inngående studie av problemstillingen. De
palestinske områdene er valgt som case fordi motstand mot okkupasjonen lenge har vært
33
fremtredende i det palestinske samfunnet, som vist i kapittel 3. Siden det benyttes
meningsmålinger fra både 2010 og 2011, faller designet innunder gruppe 4 i Gerrings
typologi over case-studier; en case-studie som undersøker variasjoner innenfor et geografisk
område, men også til en viss grad over tid (Gerring 2009: 28).
5.2 Kvantitative datasett Det kvantitative datamaterialet i denne studien er basert på to undersøkelser utført av Fafo på
Vestbredden og Gazastripen i 2010 og 2011. Respondentene er tilfeldig valgte individer over
18 år. Begge utvalgene er basert på stratifiserte klyngeutvalg. Populasjonslisten er en liste
over klynger, organisert i ulike strata av det palestinske statistiske sentralbyrået (PCBS). I
2010 ble det intervjuet 960 respondenter Vestbredden og 933 i Gaza. Intervjuene fant sted på
Vestbredden i februar, og i Gaza i mai. Populasjonslisten på Vestbredden bestod av 144
klynger, organisert i 31 strata. Stratadesignet inneholder 11 mohafagat, eller provinser. Ni av
provinsene er inndelt i tre strata; urbane områder, rurale områder, og flyktningleirer. I
Qalqilya og Salfit er det ingen flyktningleirer, så disse provinsene er bare inndelt i to strata.
Populasjonslisten på Gaza bestod av 132 klynger, fordelt på 15 strata (fem provinser, alle
inndelt i tre strata).
Det endelige utvalget på Vestbredden består av 66 klynger fordelt på 28 strata. 15
bygninger ble tilfeldig valgt ut i hvert stratum på bakgrunn av en liste. Hvis det var flere
husstander bosatt i en bygning, ble en husstand tilfeldig valgt ut. Deretter ble en respondent
over 18 år tilfeldig valgt ut ved hjelp av en Kish-tabell (Kish 1965: 398). Det er med andre
ord benyttet sannsynlighetsutvelging på alle utvelgingstrinnene. På Gazastripen består det
endelige utvalget av 66 klynger fordelt på 14 strata. Utvalgsmetoden var den samme som på
Vestbredden. Alle intervjuene ble utført ansikt til ansikt, og svarprosenten var 94 prosent på
Gazastripen, 97 prosent på Vestbredden.
I februar 2011 ble 906 respondenter intervjuet på Vestbredden, 899 respondenter i
Gaza. Utvalgsprosedyren og gjennomføringen av intervjuene er tilsvarende som ved
undersøkelsene i 2010, bortsett fra at det i 2011 ble benyttet en såkalt «random walk»-
prosedyre for å velge ut husstandene på Vestbredden. Dette er et mer uoversiktlig
utvelgingsopplegg, så det er derfor usikkert om det tilfredsstiller kravet om kjent
sannsynlighet for å bli trukket ut (Hellevik 2002a:119). På Gazastripen ble husstandene
trukket ut tilsvarende som i 2010. Svarprosenten dette året var 89,8 prosent på Vestbredden
og i Gaza til sammen. Manglende deltakelse skyldtes i de fleste tilfellene (173 husstander) at
34
de utvalgte respondentene ikke hadde tid til å svare på undersøkelsen. Bare 18 husstander
nektet å delta.
5.3 Kvalitativt datamateriale
5.3.1 Datainnsamling på Vestbredden
Jeg har totalt gjennomført 27 kvalitative, semi-strukturerte intervjuer på Vestbredden mellom
10. oktober og 4. november 2011. Intervjuene ble gjennomført i og rundt byene Betlehem,
Jerusalem, Ramallah, Nablus, Tulkarem og Hebron. Noen av intervjuene ble gjennomført på
engelsk, noen ble gjennomført på arabisk med tolk. 20 av respondentene er såkalte «vanlige
palestinere». I tillegg har jeg intervjuet en tidligere voldelig aktivist, et tidligere
parlamentsmedlem for Hamas, en talsperson for myndighetene på Vestbredden, samt to
personer som er sentrale i ikke-voldelige organisasjoner. Jeg har også gjennomført intervjuer
med to palestinske akademikere angående resultatene fra den kvantitative undersøkelsen;
Nader Said, leder for det palestinske meningsmålingsinstituttet AWRAD og Mazin
Qumsiyeh, professor ved universitetet i Betlehem og forfatter av blant annet «Popular
Resistance in Palestine: A History of Hope and Empowerment».
I de fleste tilfeller ble den såkalte «snøballmetoden» benyttet for å velge informanter,
noe som innebærer at du blir introdusert til informantene av noen de kjenner. De utvalgte
informantene introduserer deg videre til andre mulige informanter, og dermed vil utvalget
gradvis vokse. Metoden er blitt kritisert for å kunne føre til skjevheter i utvalget, fordi det er
en risiko for å bli introdusert for informanter med samme verdi på ulike bakgrunnsvariabler
(Welsh 1975: 238). I marginaliserte samfunn kan imidlertid denne innsamlingsmetoden være
svært nyttig, fordi det kan være mye frykt og mistillit i befolkningen (Cohen og Arieli 2011:
427). Ved bruk av snøballmetoden er det derfor lettere å få tilgang til informanter. I tillegg vil
informantene trolig ha større tillit til forskeren når de er blitt introdusert av noen de kjenner,
og sjansen for at de snakker fritt om kontroversielle temaer er derfor større. Holdninger til
voldelig motstand er kontroversielt på Vestbredden, blant annet på grunn av myndighetenes
uttalte preferanse for ikkevold. Denne tilliten har derfor vært viktig i gjennomføringen av
intervjuene. For å redusere problemet med utvalgsskjevhet har jeg brukt flere
referansepersoner som utgangspunkt.
Utenom de to akademikerne, ble alle respondentene tildelt et forenklet spørreskjema
med alle spørsmålene inkludert i den kvantitative analysen. Dette gjorde jeg av to årsaker:
35
For det første for å få et bedre bilde av hvordan respondentene selv tolket de ulike
spørsmålene og årsakene til at de svarte som de gjorde. For det andre for å gjøre det lettere å
sikre fordelingen på de ulike variablene. Siden den kvantitative undersøkelsen inneholder en
rekke uavhengige variabler og kontrollvariabler, ble det praktisk vanskelig å få til en
spredning av informantene i samsvar med denne, men utvalget har likevel noe spredning på
alle variabler. Jeg konsentrerte meg også om å få til en spredning på de uavhengige
variablene som ikke hadde noen signifikante effekter på avhengig variabel i den kvantitative
analysen, for å prøve å kaste lys over årsakene til dette. I tillegg forsøkte jeg å få en god
spredning på avhengig variabel, fordi det ville blitt vanskelig å si noe om årsakene til ulike
holdninger til voldelig og ikke-voldelig motstand hvis alle informantene hadde hatt samme
verdi på denne variabelen (King m.fl. 1994: 129). Informantene ble «kodet» på avhengig og
uavhengige variabler basert på svarene på det forenklede spørreskjemaet, på samme måte
som respondentene i de kvantitative meningsmålingene (se kapittel 5.4.1).
Det viste seg å være svært vanskelig å finne respondenter som ikke ønsket noen
motstandsformer. Dette er en svakhet ved utvalget, men kan også betraktes som et funn i seg
selv.8 Som ventet var det også vanskelig å snakke med personer som åpent innrømmet klare
preferanser for vold, og disse informantene er dermed underrepresentert (fem personer). En
annen svakhet ved utvalget er at jeg ikke hadde mulighet til å gjennomføre intervjuer i Gaza,
både fordi det er vanskelig å få innreisetillatelse og fordi det ble praktisk vanskelig i forhold
til omfanget av denne studien. Ingen av de nevnte svakhetene oppfattes som spesielt
problematiske. De kvalitative intervjuene er som nevnt gjennomført for å få en bedre
forståelse for de kausale mekanismene, ikke for å generalisere funnene til hele den
palestinske befolkningen.
5.3.2 Forskningsetikk og anonymisering av informanter
Holdninger til voldelig motstand kan som nevnt være sensitivt i de palestinske områdene. For
å sikre at informantene hadde et godt grunnlag for å vurdere om de ønsket å delta i
undersøkelsen, ble de derfor informert om alle aspektene ved studien, samt hvordan dataene
vil brukes, i forkant av intervjuet.9 Informantene ble også forsikret om at undersøkelsen var
frivillig og konfidensiell. Fordi noen av opplysningene kan betraktes som sensitive, fikk
informantene selv velge om de ville være anonyme. De ble også informert om at de fikk
anledning til å trekke seg fra intervjuet underveis, noe ingen ønsket. Informantene samtykket 8 Dette vil diskuteres nærmere i kapittel 7.9 Av plasshensyn er avtaleskriv ikke vedlagt, men kan utleveres på forespørsel.
36
til at intervjuene ble tatt opp på bånd, og ble informert om at opptakene og manuskriptene vil
slettes etter at studien er vurdert.
Alle de «vanlige palestinerne» ønsket å være anonyme. Opplysningene er derfor
gjengitt på en slik måte at ingen enkeltpersoner skal kunne gjenkjennes, og sitater er gjengitt
uten navn. Begge akademikerne ønsket å bli referert med fullt navn og er derfor identifisert.
Med tanke på deres posisjon bør de være klar over hva dette innebærer. Undersøkelsen er
godkjent av Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD).
5.4 Operasjonalisering av kvantitativt datamateriale
5.4.1 Holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand
Avhengig variabel er en holdningsvariabel. På tross av at det fortsatt er omdiskutert hvordan
holdninger dannes, er studier av holdninger blitt svært vanlig (Weisberg 2005: 8). Debattene
om hvordan holdninger dannes har imidlertid ført til diskusjoner om hvordan holdninger kan
operasjonaliseres best mulig. Flere forskere skiller mellom kognitive og affektive
holdningsaspekter. Kognitive aspekter er bygget på kunnskap, mens affektive aspekter er
bygget på følelser (Weisberg 2005: 39). Direkte holdningsrelaterte spørsmål vil bare måle de
affektive aspektene (McNabb 2010: 113). I de tilfellene hvor holdninger er flerdimensjonale
trengs derfor flere spørsmålstyper for å måle de ulike holdningsaspektene. Skillet mellom
affektive og kognitive holdningsaspekter anses imidlertid ikke som det mest relevante i denne
studien. Operasjonaliseringen av holdninger er i stedet basert på Zaller og Feldmans
holdningsmodell. Denne modellen er bygget på en antakelse om at individer til enhver tid har
hodet fullt av en rekke mer eller mindre konsistente «hensyn»10, eller årsaker til å favorisere
en side av en sak over en annen. Hensynene er basert på både kunnskap og følelser, og kan
ofte være i konflikt med hverandre. Uttrykte holdninger er et resultat av en overveielse av
disse hensynene (Zaller og Feldman 1992: 585). Modellen kan sees i sammenheng med
Lacys argumenter om at preferanser i surveyundersøkelser ofte henger sammen på en
kompleks måte, og at noen preferanser derfor ikke kan vurderes adskilt fra hverandre (Lacy
2001: 240). Dette vil trolig være tilfellet for holdninger til voldelig versus ikke-voldelig
motstand, siden disse temaene er nært knyttet opp mot hverandre og grensen mellom de to
kan være vag. Holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand vil derfor
operasjonaliseres i sammenheng.
10 Det spesifikke uttrykket som brukes av Zaller og Feldman er “considerations”.
37
I Fafos meningsmåling fra 2011 stilles to spørsmål direkte relatert til holdninger til
henholdsvis voldelig og ikke-voldelig motstand:
P06: «To what extent do you agree with the following statement: ‘All Palestinian
factions must stop/refrain from firing rockets against Israel’ Do you…» 1. Strongly
agree. 2. Agree. 3. Disagree. 4. Strongly disagree.
P07: «Some claim that the Palestinians should put more emphasis on civil, non-
violent resistance. To what extent do you agree? Do you…» 1. Strongly agree. 2.
Agree. 3. Disagree. 4. Strongly disagree.
Spørsmålene er formulert som Likert-skalaer med fire gradsbaserte kategorier, noe som er
vanlig for å måle holdninger (McNabb 2010: 121). Figur 5 viser hva respondentene har svart
på spørsmål P06 kategorisert i grupper basert på det de har svart på spørsmål P07. De
respondentene som ikke har svart, eller har svart «vet ikke», er utelatt fra figuren.11
Figur 5: Sammenhengen mellom holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand.
P07 Strongly agree
P07 Agree P07 Disagree P07 Strongly disagree
Totalt
P06 Strongly agree 146 (57.5%) 71 (28%) 23 (9%) 14 (5.5%) 254 (100%)
P06 Agree 79 (13.2%) 433 (72.4%) 72 (12.1%) 14 (2.3%) 598 (100%)
P06 Disagree 26 (6.3%) 154 (37.2%) 204 (49.3%) 30 (7.2%) 414 (100%)
P06 Strongly disagree
41 (13,6%) 78 (25,8%) 42 (13,9%) 141 (46,7%) 302 (100%)
Totalt 292 736 341 199
Figuren viser at holdningene som antatt ser ut til å være sammensatt. 28.9 prosent av de som
mener palestinerne bør stanse rakettangrepene mener samtidig ikke at palestinerne bør legge
mer vekt på ikke-voldelig motstand (9 + 5.5 + 12.1 + 2.3). Samtidig mener 43.5 prosent av de
palestinerne som er uenige i at rakettangrepene bør stanses at palestinerne også bør legge mer
vekt på ikke-voldelig motstand (37.2 + 6.3). Det samme gjelder 39.4 prosent av de som er
sterkt uenige (13.6 + 25.8).
Ved å konstruere en indeks basert på de to spørsmålene kan vi ta hensyn til disse
nyansene i analysen. Bruk av indekser er vanlig når mer komplekse holdninger skal måles
(Hellevik 2002a: 155). Jeg har satt sammen en indeks med fire kategorier. Kategori 1 består
11 Generelt oppgis ikke missing-verdiene i den deskriptive statistikken, men vedlegg 1 viser oversikten over missing-verdiene på alle variablene. Missing-verdiene kommenteres også bare når de oppfattes som spesielt høye.
38
av respondenter som er sterkt enige eller enige i at rakettangrepene bør opphøre, og som
samtidig er sterkt uenige eller uenige i at palestinerne bør fokusere mer på ikke-voldelig
motstand. Disse respondentene ønsker hverken voldelig eller ikke-voldelig motstand.
Kategori 2 består av respondenter som er enige eller sterkt enige i begge utsagnene, eller
sterkt enig i ett og enig i det andre. Disse respondentene regnes for å være positive til ikke-
voldelig motstand. Kategori 3 består av respondenter som enten er uenige eller sterkt uenige i
begge utsagnene, eller sterkt uenig i ett og uenig i det andre. Dette er de som regnes for å
være positive til voldelig motstand. Kategori 4 består av respondenter som er uenige eller
sterkt uenige i at palestinerne bør stanse rakettoppskytingene, men samtidig enige eller sterkt
enige i at palestinerne bør fokusere mer på ikke-voldelig motstand. Dette er respondenter som
ønsker begge motstandsformer. Kategori 1 og 4 er hovedsakelig inkludert for å unngå
skjevheter i analysen, og hovedfokus vil derfor være på forskjellene mellom kategori 2 og 3.
Kategori 2 er referansekategori i den multinomiske analysen i kapittel 6.
Jeg har kun inkludert respondenter som har svart på begge spørsmålene, fordi det kan
være vanskelig å vite hva respondenter som bare har svart på spørsmålet om ikke-voldelig
motstand mener om voldelig motstand, og vice versa. Da jeg gjennomførte de kvalitative
intervjuene var det flere som ikke ville svare på spørsmålet om rakettangrep, fordi de mener
rakettangrepene kun bør stanses hvis israelerne stanser væpnede angrep mot Gaza. Slik
situasjonen er i dag, mener de ikke at rakettangrepene bør opphøre. De fleste av disse
respondentene var positive til mer ikke-voldelig motstand. Hvis disse respondentene hadde
vært inkludert i den kvantitative undersøkelsen og kun kodet basert på spørsmålet om ikke-
voldelig motstand, ville de havnet i kategori 3; for ikkevold, mens de i realiteten støtter både
vold og ikkevold.12
Totalt er det 1553 respondenter som har svart på begge spørsmålene. Dette er et
tilfredsstillende utvalg, selv om 17.3 prosent av respondentene utelates. Det kan imidlertid
være en systematisk sammenheng mellom missing-verdiene og verdiene på de uavhengige
variablene. Det vil i så fall føre til skjevheter i analysen. Disse respondentene inkluderes
derfor i en egen kategori, så analysen kan avdekke om det er en slik systematisk
sammenheng. Kategorien inkluderer respondenter som enten har svart «vet ikke», eller som
ikke har svart i det hele tatt. Manglende svar kan bety noe helt annet enn å svare «vet ikke»,
men denne forenklingen oppfattes som nødvendig og uproblematisk, fordi kategorien kun
12 Da de kvalitative intervjuene viser at spørsmål P06 ikke ser ut til å være en ultimat operasjonalisering av holdninger til voldelig motstand, har jeg gjennomført en binomisk logistisk regresjonsanalyse med kun spørsmål P07. Estimatene er forholdsvis like som i den multinomiske undersøkelssen med begge spørsmålene, og jeg velger derfor å gå videre med den multinomiske analysen som planlagt.
39
inkluderes for å avdekke mulige skjevheter. Figur 6 viser fordelingen på den nye indeksen,
inkludert missing.
Figur 6: Prosentvis fordeling indeks avhengig variabel
010203040
6,7%
40,3%23% 16,4% 13,4%
Indeksen er nominal, ikke ordinal, og det er derfor mulig at verdifull informasjon utelates i
analysen. Hypotesene utledet i kapittel 4 dreier seg imidlertid ikke om grad av støtte. Skillet
mellom voldelig og ikke-voldelig motstand er viktigere.
5.4.2 Operasjonalisering av nasjonalisme og syn på okkupasjonen
Nasjonalisme antas som forklart å være en mellomliggende variabel mellom frustrasjon over
okkupasjonen og holdninger til voldelig og ikke-voldelig motstand. Nasjonalisme er et diffust
begrep, som er vanskelig å måle. Det beste ville vært å stille respondentene spørsmål om
følelse av nasjonal identitet, men dette spørsmålet stilles ikke i datasettet. Et alternativ er å
bruke spørsmål som dreier seg om kompromissviljen i spørsmål som historisk sett har vært
viktige for den palestinske nasjonalfølelsen. Dette gjelder blant annet de sentrale
forhandlingsspørsmålene redegjort for i kapittel 3.1. Jerusalem har lenge stått i sentrum for
den palestinske nasjonale identiteten (Khalidi 1997: 33). I tillegg er flyktningenes rett til å
returnere brukt som et sentralt slagord blant nasjonalistene for å mobilisere palestinerne
(Khalidi 1997: 208). Religiøs tilhørighet og tilhørighet til territorielle områder er også
årsaker til den sterke identifiseringen med Palestina (Alimi 2007: 46). Det er derfor rimelig å
anta at de som er mer nasjonalistiske vil være mindre kompromissvillige i forhold til
Jerusalems status og flyktningenes rett til å returnere, samt har sterkere motsetninger mot å
bytte landområder med Israel ved en eventuell tostatsløsning.
40
På denne bakgrunn kan disse spørsmålene brukes for å operasjonalisere nasjonalisme:
P12: «If Israel publicly accepts responsibility for the Nakba, would you be willing to
compromise on the right to return?» 1. Yes. 2. No.13
P13: «In negotiating a peace agreement with Israel, do you accept a trade of land
(land swap) along the 1967 border?» 1. Yes. 2. No.
P14: «To reach a final status agreement over Jerusalem, would you accept
international (UN) sovereignty of the old city?» 1. Yes. 2. No.
Det er liten spredning blant respondentene på disse spørsmålene (1.4 prosent svarer ja på
spørsmål P12. 6.0 prosent svarer ja på spørsmål P13. 9.5 prosent svarer ja på spørsmål P14).
For å få et bedre mål på nasjonalistisk kompromissvilje, og en bedre spredning, kan
spørsmålene slås sammen til en indeks. Indeksen er fortsatt skjev, men dette er ikke noe
problem så lenge det ikke medfører uteliggere som påvirker analysen. Cronbachs Alfa er lav
for de tre indikatorene (0.3), men fordi dette historisk og teoretisk sett er de viktigste
spørsmålene i forhold til konflikten og den palestinske nasjonalismen, velger jeg likevel å
benytte denne indeksen. Respondenter med missing-verdi på ett av spørsmålene er inkludert.
Respondenter som har svart ja på to eller tre av spørsmålene kodes 1 (svak nasjonalisme).
Respondentene som har svart ja på ett av spørsmålene kodes to (middels nasjonalisme), mens
respondenter som har svart nei på alle spørsmålene (eventuelt nei på to av spørsmålene,
missing på det tredje) kodes 3 (sterk nasjonalisme). Indeksen kodes om til dummyvariabler
for å passe den logistiske regresjonsmodellen.14 Figur 7 viser fordelingen på de tre
kategoriene.
Figur 7: Prosentvis fordeling på nasjonalismeindeksen
020406080
3% 13.7%
83.3%
13 al-Nakba betyr som tidligere nevnt “katastrofen”, og refererer til fordrivelsen av palestinere i forbindelse med opprettelsen av staten Israel og krigen i 1948.14 Dette kommenteres nærmere i kapittel 5.4.
41
5.4.3 Politisk tillit operasjonalisert
Tillit til politiske institusjoner kan være problematisk å operasjonalisere, da de palestinske
områdene er inndelt i to separate områder med ulikt politisk styre. Det at motstand er et sterkt
politisert tema, og Hamas i større grad har tatt til orde for væpnet motstand, gjør dette
ytterligere problematisk. Spørsmål T02 i undersøkelsen lyder: «Do you have a great deal of
confidence, quite a lot of confidence, a little confidence or none at all in…». Deretter ramses
det opp en rekke politiske institusjoner, inkludert myndighetene på Vestbredden og i Gaza.
Hypotesen utledet i kapittel 4 dreier seg om generell tillit til politiske institusjoner. Jeg velger
derfor å ekskludere tillit til Hamas- og Fatah-myndighetene, fordi denne tilliten høyst
sannsynlig vil være nært beslektet med partitilhørighet, og dermed kan føre til at effekten av
generell politisk tillit blir skjev. I stedet inkluderes partipolitisk tilhørighet som
kontrollvariabel, for å kontrollere for effekten av støtte til Hamas og Fatah. Dette er i
overensstemmelse med Levi og Stokers anbefaling (2002: 495). De mener tillit til spesielle
institusjoner kan være vel så viktig å undersøke som tillit til de aktuelle myndighetene.
Variabelen politisk tillit operasjonaliseres med spørsmål om tillit til presidenten,
parlamentet, lokale myndigheter, politiet, rettssystemet og PLO. Svaralternativene rangeres
slik: 1: Høy grad av tillit, 2: Noe tillit, 3: Lav grad av tillit og 4: Ingen tillit. Den indre
konsistensen betegnes som tilfredsstillende for de seks indikatorene (Cronbachs alfa 0.8).
Den bivariate korrelasjonsfordelingen viser imidlertid at det er lave korrelasjoner mellom
presidentkontoret og PLO og de andre indikatorene.15 Presidentkontoret og PLO inkluderes
derfor som en separat indeks. Enheter med missing-verdier på en av indikatorene inkluderes i
denne indeksen, enheter med missing-verdier på en eller to av indikatorene inkluderes i den
andre indeksen. Missing-verdiene er erstattet med gjennomsnittsverdien på de øvrige
indikatorene. Begge indeksene er på tilnærmet intervallnivå. Figur 8 og 9 viser den
prosentvise fordelingen på de to indeksene.
15 Se vedlegg 2 for alle de bivariate korrelasjonene.
42
Figur 8: Tillit Abbas og PLO (%) Figur 9: Tillit andre (%)
05
1015
2025
1 2 3 4Politisk tillit presidenten og PLO
05
1015
20
1 2 3 4
Politisk tillit andre
5.4.4 Politisk undertrykkelse og menneskerettigheter
Som diskutert i kapittel 4 kan det se ut til at undertrykkelse av personlig frihet, samt retten til
å delta i fredelige demonstrasjoner, vil føre til mer voldelig motstand og mindre ikke-voldelig
motstand. Det er denne form for undertrykkelse jeg er interessert i å måle. Hvis avhengig
variabel hadde vært deltakelse i voldelige eller ikke-voldelige handlinger, ville den beste
operasjonaliseringen trolig vært spørsmål om respondentene selv har opplevd denne form for
undertrykkelse. I og med at avhengig variabel er holdninger til voldelig og ikke-voldelig
motstand, vil trolig syn på frihet og menneskerettighetsstatus være en vel så god
operasjonalisering. For å operasjonalisere denne variabelen benyttes derfor spørsmål P42:
«Everything considered, how would you rate the status of public freedom and human rights
in the West Bank and Gaza Strip? Would you say it is…» 1. Very satisfactory. 2. Satisfactory.
3. Poor. 4. Very poor. Vi kan ikke vite hva respondentene legger i uttrykkene «personlig
frihet» og «menneskerettigheter». Dette kan være årsaken til antall respondenter med
missing-verdier på dette spørsmålet, som er 8.5 prosent. Dette vil kommenteres nærmere i
kapittel 7.
For å forenkle analysen kodes kategori 1 og 2 sammen til kategori 0 (28.5 prosent), og
kategori 3 og 4 kodes sammen til kategori 1 (71.5 prosent). Denne forenklingen kan medføre
tap av informasjon, men den teoretiske hypotesen dreier seg om forholdet mellom de som
mener de har lite personlig frihet og de som mener de har personlig frihet, så dette anses ikke
som problematisk.16
5.4.5 Effekten av protestene i Egypt og Tunisia
16 En analyse med alle de fire kategoriene viser også at dette ikke har betydning for signifikansnivået.
43
Jeg vil også undersøke hvorvidt sosial læring kan påvirke holdninger til voldelig og ikke-
voldelig motstand. Spørsmål P32 vil derfor inkluderes, for å se om det er en korrelasjon
mellom syn på demonstrasjonene i Egypt og Tunisia og holdninger til motstand. Spørsmålet
lyder: «Do you think the demonstrations in Tunisia and Egypt will have a positive impact on
the political system in these two countries?» 1. Yes, for sure. 2. Yes, probably. 3. No,
probably not. 4. For sure not.
Det er svært mange som mener demonstrasjonene vil ha en positiv effekt på de
politiske forholdene i Egypt og Tunisia. Til sammen er det bare 12.1 prosent som ikke mener
dette. 64.8 prosent svarer at de er sikre på at demonstrasjonene vil ha en positiv effekt, mens
23.1 prosent mener de trolig vil ha en positiv effekt. De fire kategoriene beholdes for å bevare
mest mulig informasjon i analysen. Kategori 1 er referansekategori.
5.4.6 Operasjonalisering av politiske generasjoner
Som diskutert i teorikapittelet, kan det være en tendens til at den yngste og den eldste
generasjonen er mer negative til voldelig motstand. Effekten av politiske generasjoner kan
være vanskelig å måle, siden det ikke finnes undersøkelser 20 år tilbake i tid hvor det stilles
samme spørsmål som i undersøkelsene i dag. Den muligheten som gjenstår er å inndele
generasjonene i forhold til alder. Dette kan imidlertid være problematisk, fordi det er vanlig å
anta at det er en sammenheng mellom alder og holdninger til voldelig motstand, ved at yngre
personer har tendens til å være mer aggressive (Shafiq og Sinno 2010: 153). Alder kan derfor
være korrelert både med aldersrelaterte holdninger til voldelige motstand og tilhørigheten til
en viss generasjon. Flere empiriske undersøkelser viser derimot at sammenhengen mellom
alder og holdninger til vold ofte ikke er signifikant (Shafiq og Sinno 2010; Bueno de
Mesquita 2007; Fielding og Penny 2006:105). Shamir og Shikaki (2002:195) mener også at
effekten av alder på politiske holdninger i de palestinske områdene forsvinner når det
kontrolleres for studiesituasjon. Alder brukes derfor som en indikasjon på
generasjonstilhørighet i analysen, men resultatene må tolkes med forsiktighet.
Det er liten konsensus angående nøyaktig hvilke år som er kritiske for dannelse av
varige holdninger. Jeg velger å basere meg på operasjonaliseringsmetoden brukt av Tessler
m. fl. (2011), som operasjonaliserer generasjonstilhørighet på bakgrunn av alder på det
tidspunktet meningsmålingen ble gjennomført. De argumenterer for at alderen 18-25 er de
viktigste formative årene. Respondentene må ha gått gjennom minst seks av åtte formative år
under den gitte historiske perioden for å kategoriseres innenfor en gitt generasjon. Jeg velger
44
å omkode den løpende aldersvariabelen til fire kategorier ut ifra hvilken politisk generasjon
respondentene tenkes å tilhøre. Kategori 4 er 1948-generasjonen, og består av de
respondentene som omtrent var mellom 16 og 27 år mellom 1948 og 1955 (mellom 72 og 90
år i 2011). I tillegg inkluderes to respondenter som var 92 år da undersøkelsen ble
gjennomført. De var 29 år under krigen i 1948, men siden denne krigen kan oppfattes som en
svært destabiliserende hendelse, er det sannsynlig at de ble sterkt påvirket selv om de var noe
eldre enn 27 år. Det gir heller ingen analytisk mening å lage en egen kategori for disse.
Kategori 3 er PLO-generasjonen, og består av respondenter som var mellom 16 og 27
år mellom 1967 og 1975 (mellom 52 og 71 år i 2011). Kategori 2 er Intifada-generasjonen, og
består av respondenter som var mellom 16 og 27 år i årene 1987 til 1993 (mellom 34 og 51 år
i 2011). Kategori 1 er post-Oslo-generasjonen. De gjennomgikk de formative årene etter
1993, og var mellom 18 og 33 år i 2011. Post-Oslo-generasjonen er referansekategori. Figur
10 viser fordelingen på generasjonsvariabelen.
Figur 10: Generasjonstilhørighet og alder i 2011 (%)
0
20
40
60
48.7% 33.6%11.8% 2.7%
Siden generasjonstilhørighet er vanskelig å operasjonalisere i den kvantitative undersøkelsen,
betraktes de kvalitative intervjuene som viktige for å undersøke sammenhengene mellom
generasjonstilhørighet og holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand. I tillegg
benyttes data innhentet før og etter de politiske protestene startet i Egypt og Tunisia,
henholdsvis i 2010 og 2011, for å se om disse kan ha hatt ulik effekt på holdninger i de ulike
generasjonene.
5.4.7 Kontrollvariabler
45
Sosioøkonomiske kontrollvariabler
Som nevnt i kapittel 4, er det utført mange studier i forhold til sammenhengen mellom
holdninger til politisk vold og ulike sosioøkonomiske bakgrunnsvariabler, men de fleste av
disse finner svake eller ingen sammenhenger. Jeg velger likevel å inkludere tre
sosioøkonomiske variabler som kontrollvariabler: Utdanning, økonomisk situasjon og
arbeidsstatus. Dette blant annet fordi Bucaille (2004: 154) beskriver en ulmende
klassekonflikt i det palestinske samfunnet, som også har sammenheng med holdninger til
motstand.
Variabelen utdanning har 5 kategorier i undersøkelsen: 1. Never finished school. 2.
Elementary. 3. Intermediate. 4. Secondary/Vocational training. 5. More than secondary. For
å forenkle undersøkelsen, kodes variabelen om til tre kategorier:
1. Lav utdannelse: 1-2 (24.6 prosent)
2. Middels utdannelse: 3-4 (54.3 prosent)
3. Høy utdannelse: 5 (21.1 prosent)
Høy utdannelse brukes som referansekategori, fordi det er vanligst å anta at mennesker med
lav utdannelse er mer positive til bruk av vold (Berrebi 2007: 8). Det samme gjelder personer
med dårlig råd. Det kan være mange årsaker til at en person har lav inntekt. Vedkommende
kan være student eller hjemmeværende husmor, og den økonomiske situasjonen kan være
tilfredsstillende på tross av lav eller ingen inntekt. Økonomisk situasjon operasjonaliseres
derfor ikke med personlig inntekt, men med spørsmål B29, som omhandler den økonomiske
situasjonen til hele husholdet: «Consider the total economic situation of your household.
Please tell me if the following statements describe your situation?» 1. We feel we are among
the well-offs. 2. We are not rich, but we manage to live well. 3. We are neither rich nor poor.
4. We are among the poor. Kategori 2 og 3 regnes som tilsvarende like, og slås sammen til én
kategori. Ytterst få anser seg selv som velstående, bare 2.5 prosent. 76 prosent plasserer seg i
den midterste kategorien, mens 21.5 prosent anser seg selv som fattige. Kategori 1 brukes
som referansekategori.
I tillegg antas det gjerne at det er en positiv sammenheng mellom arbeidsledighet og
deltakelse i voldelige handlinger (Berman m.fl. 2011: 3). Arbeidsledighet operasjonaliseres
med spørsmål B13: «What was […] doing most of the time last month (past 4 weeks)? Was
[…]» 1. Working. 2. Attaining school. 3. Housewife. 4. Unemployed. 5. Looking for work. 6.
Unable to work. 7. Retired. 8. Not attend work. Her er det respondentene i kategori 4 eller 5,
de arbeidsledige, vi er mest interessert i. 16.6 prosent av respondentene regnes som
arbeidsledige, og disse kodes 2. I tillegg er vi interessert i å undersøke om det å være student
46
påvirker holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand. Disse respondentene (12
prosent) kodes derfor 1. De andre kategoriene kodes 0 (71.4 prosent).
Det er omdiskutert, men vanlig å anta at menn er mer positive til voldelig motstand
enn kvinner (Fair og Shepherd 2006: 54). Kvinner kodes likevel 0 og menn 1. Det er også
vanlig å anta at ugifte er mer positive til vold enn gifte. Respondenter som er gift kodes
derfor 0, mens ugifte kodes 1.17 I følge teorien om relativ berøvelse, øker tilbøyeligheten til
voldelig motstand med sterkere berøvelse. Derfor inkluderes også flyktningstatus som
kontrollvariabel, «ikke flyktning» kodes 0 og «flykning» kodes 1.
Bosted og politisk tilhørighet
En tidligere undersøkelse av holdninger til rakettangrep blant palestinere viser en sterk effekt
av bosted (Sønsterudbråten 2009: 72). I denne undersøkelsen ble Gaza inndelt i nord og sør,
Vestbredden inndelt i nord, sør og sentrum. Analysen viste at respondenter bosatt sentralt på
Vestbredden og sør i Gaza er mest tilbøyelige til å støtte rakettangrep, mens respondenter
bosatt sør på Vestbredden er minst tilbøyelige til å støtte rakettangrep. Jeg velger å bruke den
samme inndelingen, med «Vestbredden sør» som referansekategori.
Tidligere studier viser også at partiidentifikasjon har en sterk påvirkning på
holdninger til motstand (Sønsterudbråten 2009; Dancey og Goren 2010). Partipolitisk
tilhørighet bør derfor kontrolleres for, og operasjonaliseres med spørsmål P22: «If there were
PLC elections today, who would you vote for?» Det oppgis 11 svaralternativer: Fatah og
Hamas, ulike andre småpartier og uavhengige kandidater, samt ikke-deltakelse. Småpartier
og uavhengige kandidater kodes sammen til kategorien «andre». De tre andre kategoriene
beholdes. Deskriptiv statistikk viser et høyt antall missing-verdier på denne variabelen, 25.5
prosent. Det kan være flere årsaker til dette. For det første er mange palestinere
desillusjonerte i forhold til den politiske situasjonen som følge av splittelsen mellom Fatah og
Hamas. I tillegg har denne splittelsen ført til at innbyggere på Fatah-styrte Vestbredden er
redde for å si at de støtter Hamas, mens innbyggere i Hamas-styrte Gaza er redde for å si at
de støtter Fatah. Det opprettes en egen kategori for missing-verdiene, for å se om disse
påvirker analysen. Forenklet sett antas det at de som stemmer Fatah er mer positive til ikke-
voldelig motstand, og Fatah brukes derfor som referansekategori.
17 Variabelen sivilstatus har fem verdier i denne undersøkelsen: 1. Single, never married, 2. Married, 3. Widowed, 4. Divorced og 5. Separated. Fordi det kan antas at skilte og enker/enkemenn har barn, en av de vesentlige årsakene til den antatte sammenhengen mellom denne variabelen og holdninger til vold, kodes disse kategoriene sammen med gifte.
47
5.5 Multinomisk regresjonsanalyseDen avhengige variabelen i denne undersøkelsen er på nominalnivå. Bruk av lineær
regresjonsanalyse kan dermed gi feilaktige resultater, siden denne metoden forutsetter at den
avhengige variabelen er på minst intervallnivå. Logistisk regresjonsanalyse er mer egnet når
avhengig variabel har få verdier. Binomisk regresjonsanalyse brukes når avhengig variabel
har to verdier (Skog 2010: 352), mens indeksen som brukes som avhengig variabel i denne
undersøkelsen har fem verdier (inkludert missing). Hvis variabelen hadde vært på
ordinalnivå, det vil si at verdiene kan rangeres i rekkefølge, kunne jeg brukt rangert logistisk
regresjonsanalyse. Dette ville gitt en enklere modell og klarere estimater (Hegre 2011: 43).
Det gir imidlertid liten substansiell mening å rangere de ulike verdiene på den aktuelle
indeksen langs en akse. Det er for eksempel vanskelig å argumentere for at de respondentene
som er ambivalente (kategori 4) skal rangeres høyere enn de som er positive til enten ikke-
voldelig motstand eller voldelig motstand (kategori2 og 3).18 Multinomisk regresjonsanalyse
anses derfor som den beste analysemetoden.
All logistisk regresjon bygger på odds og oddsrater. Odds er sannsynligheten for et
utfall delt på sannsynligheten for ikke å få dette utfallet. Oddsraten beskriver forholdet
mellom to odds. Oddsraten er et mål på den relative endringen i odds når uavhengig variabel
øker med én enhet, og er lik antilogaritmen til den aktuelle regresjonsparameteren (Skog
2010: 366). Effektene av endring på den uavhengige variabelen måles derfor relativt, ikke
absolutt, som i vanlig lineær regresjon.
Ved bruk av multinomisk logistisk regresjonsanalyse kodes den avhengige variabelen
om til et sett dummyvariabler for hver kategori. Vi får ett regresjonsestimat for hver
dummyvariabel sett i forhold til det som regnes som referanseutfall (Agresti 1996: 205). I
denne undersøkelsen får vi derfor fire sett med regresjonsestimater, ett for hver kategori på
avhengig variabel, minus referanseutfallet. Problemstillingen i denne studien dreier seg om
hva som kan forklare holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand, og jeg velger
derfor å bruke ikke-voldelig motstand som referanseutfall.
Kolinearitet kan medføre problemer for analysen. Hvis to av de uavhengige variablene
er sterkt korrelert, kan dette gjøre det vanskelig å estimere parameterverdiene.
Kolinearitetsstatistikk viser at kolinearitet ikke er noe problem i noen av modellene.19
Uteliggere, enheter som skiller seg ut fra de andre enhetene, kan også være problematisk.
18 Se figur 6.19 Se vedlegg 3 for kolinearitetsstatistikk. Toleranseverdier under 0.2 og VIF-verdier over 5.0 indikerer en tendens til kolinearitet (Christophersen 2009:161).
48
Høyeste verdi på Cook’s distance i fullstendig analyse er 0.01, noe som indikerer at det ikke
er noen problemer med avvikende enheter i dette datasettet (Christophersen 2009: 163).
5.6 Vurderinger rundt validitet og reliabilitet
5.6.1 Validitet
Validitet er knyttet til sikkerheten rundt de slutningene som trekkes, og det kan skilles
mellom indre validitet, statistisk validitet, begrepsvaliditet og ytre validitet (Cook og
Campbell 1979 i Lund 2002: 105). Indre validitet dreier seg om hvorvidt det er mulig å slutte
at sammenhengen er kausal. Den eneste sikre metoden for å avgjøre dette er ved bruk av
eksperimenter, men med regresjonsanalyse kan en i det minste undersøke signifikansen av
ulike sammenhenger og kontrollere for effekten av andre variabler (Skog 2010: 107). Som
diskutert i teorikapittelet, kan det ikke utelukkes en reversert kausal effekt mellom avhengig
variabel og flere av de uavhengige variablene. Teoretisk sett er det imidlertid rimelig å anta at
det er de uavhengige variablene som påvirker avhengig variabel, ikke omvendt. I tillegg vil
de kvalitative intervjuene som nevnt bidra til å kaste mer lys over årsaksforholdene, noe som
ytterligere vil forbedre undersøkelsens indre validitet. Videre forutsetter statistisk validitet at
det kan trekkes en holdbar slutning om at de kausale sammenhengene er statistisk
signifikante og «rimelig sterke» (Lund 2002: 105). Dette vil diskuteres nærmere i kapittel 6.
Ytre validitet dreier seg om hvorvidt slutningene fra undersøkelsen kan generaliseres
til et større univers. Siden den kvantitative analysen er basert på et sannsynlighetsutvalg, og
utvalget er over 1500 respondenter, kan funnene i utgangspunktet generaliseres til hele den
palestinske befolkningen, såkalt til-generalisering. Utvalget er trukket med klyngeutvelging,
og delvis «random walk», noe som kan gjøre generaliseringen mer problematisk enn hvis
utvalget hadde vært trukket med enkel sannsynlighetsutvelging (Hellevik 2002a: 126). Det er
benyttet stratifisering, noe som sikrer at ulike klynger blir representert, men det er likevel
ikke sikkert at de utvalgte klyngene er like universet. Det antas likevel at funnene fra denne
analysen kan generaliseres til hele den palestinske befolkningen. Når det gjelder
generalisering til andre populasjoner, er dette litt mer problematisk, siden undersøkelsen er en
case-studie. Dette er imidlertid ikke hensikten med studien. Målet er å undersøke hvorvidt
sentrale teorier om motstand har forklaringskraft i de palestinske områdene. Hvis dette er
tilfelle, kan det være fruktbart å gjennomføre tilsvarende undersøkelser i andre
konfliktområder.
49
Begrepsvaliditet omhandler operasjonaliseringen av de teoretiske konseptene (George
og Bennett 2005: 19). Noen av variablene er litt vanskelige å operasjonalisere, og dette
medfører at begrepsvaliditeten blir noe lavere. Det kan diskuteres om de to spørsmålene som
benyttes til å operasjonalisere avhengig variabel er et valid mål på holdninger til voldelig
versus ikke-voldelig motstand. For det første spesifiseres det ikke hva som menes med ikke-
voldelig motstand, og vagt formulerte spørsmål kan føre til at selv respondenter med sterkt
fundamenterte holdninger kan se ut til å være inkonsistente. Rakettangrep er et konkret mål,
men rammer ofte israelske sivile, ikke soldater og bosettere. Noen respondenter kan derfor
stille seg mer negative til rakettangrep enn til andre former for voldelig motstand. Det er også
en liten teoretisk mulighet for at det høye antallet respondenter som er negative til voldelig
motstand og positive til ikke-voldelig motstand skyldes ja-siing (erklærer seg enige i
påstander de egentlig ikke har noen formening om), fordi tendensen på de to spørsmålene går
i samme retning (Hellevik 2002a: 158). I tillegg er også operasjonaliseringen av flere av de
uavhengige variablene vanskelig, som diskutert over.
Lavere begrepsvaliditet kan være en av ulempene ved kvantitative studier, som gir et
mindre nyansert bilde av virkeligheten (George og Bennett 2005: 19). De kvalitative
intervjuene gir imidlertid en bedre forståelse av hvordan palestinerne selv oppfatter
spørsmålene brukt til å operasjonalisere variablene. Dette sikrer bedre begrepsvaliditet for
undersøkelsen som helhet.
5.6.2 Reliabilitet
Reliabilitet dreier seg om tilfeldige målefeil og undersøkelsens pålitelighet. Et sentralt aspekt
er hvorvidt en annen forsker ville kommet frem til de samme funnene hvis studien hadde blitt
gjennomført på nytt (Yin 2009: 37). Det kvantitative datamaterialet er innhentet av Fafo, som
har gjennomført meningsmålinger i de palestinske områdene siden 2005 og har god erfaring
med å gjennomføre slike undersøkelser. Tilfeldige målefeil kan likevel ikke utelukkes, men
generelt må jeg anta at de har gode rutiner for å sikre god reliabilitet. Alle stegene i analysen
er også nøye dokumentert, så funnene kan etterprøves.20
Etterprøvbarheten blir vanskeligere når det gjelder de kvalitative intervjuene. Av
etiske hensyn er de fleste informantene anonymisert og NSDs retningslinjer tillater ikke at
intervjuene gjøres tilgjengelige for offentligheten. For å bevare så god transparens som mulig,
har jeg spart på oversikten over svarene på spørsmålene som også er benyttet i den
20 DO-filene fra Stata utleveres på forespørsel.
50
kvantitative undersøkelsen.21 Del to av intervjuene er semi-strukturerte, noe som gir forskeren
større fleksibilitet og mulighet til å stille oppfølgingsspørsmål (Bryman 2008: 196). Dette kan
imidlertid gå på bekostning av reliabiliteten (Bryman 2008: 437; Berry 2002: 679). For å bøte
på dette, har jeg spart på manuskriptene fra alle intervjuene, og disse er kodet basert på hvilke
temaer respondentene snakker om. Etterprøvbarheten er også viktig i selve analyseprosessen
(King m. fl. 1994: 26). Underveis i diskusjonen av de kvalitative intervjuene vil jeg trekke
inn direkte sitater for å underbygge min tolkning av dataene. Noen av sitatene blir referert
fordi de belyser et spesielt interessant poeng, andre blir trukket frem fordi de er representative
for flere av informantene. Jeg vil holde meg så nært opptil det empiriske materialet som
mulig, for å unngå at tolkningen blir farget av mine synspunkter. Av samme grunn har jeg
også prøvd å være åpen for ulike tolkninger underveis.
Bruk av tolk kan føre til lavere reliabilitet, fordi jeg ikke personlig skjønner hvordan
respondentene svarer. Et annet sentralt reliabilitetsspørsmål, er kildenes troverdighet (Berry
2002: 680). Hvordan forsikre seg om at informantene snakker sant og ikke overdriver eller
holder tilbake informasjon? Jeg prøvde å stille spørsmålene så åpent som mulig, for ikke å
lede informantene. I tillegg stilte jeg spørsmålene på ulike måter hvis jeg var usikker på hva
informanten mente. Tilliten til forskeren er også sentralt for at informantene snakker åpent,
og denne tilliten prøvde jeg å oppnå både ved å bli introdusert for informantene, og ved å
være så åpen som mulig i løpet av intervjusituasjonen. Jeg innledet også intervjuene med å
snakke åpent med informantene om deres historie, før jeg etter hvert stilte mer sensitive
spørsmål om politiske erfaringer og holdninger til motstand.
21 Hverken disse eller intervjuguiden legges ved av plasshensyn, men kan utleveres på forespørsel.
51
6 Kvantitativ analyseI dette kapittelet redegjøres det for hovedfunnene fra den kvantitative analysen og hvorvidt
disse funnene bidrar til å bekrefte eller avkrefte hypotesene fra teorikapittelet. Først beskriver
jeg analyseprosessen. Deretter redegjør jeg for effekten av nasjonalisme på holdninger til
voldelig versus ikke-voldelig motstand. Så beskrives effektene av politisk tillit og syn på
menneskerettigheter og politisk frihet. I del fire redegjøres det for effektene av syn på
protestene i Egypt og Tunisia, samt generasjonstilhørighet. Her presenteres også funnene fra
analysen som inkluderer datasettene fra 2010 og 2011. I den femte delen diskuteres effektene
av kontrollvariablene, før mulige skjevheter i analysen drøftes. Alle funnene oppsummeres på
slutten av kapittelet.
6.1 AnalyseprosessenJeg gjennomførte først en multinomisk regresjonsanalyse av datasettet fra 2011 med fire ulike
modeller, for å undersøke effektene av de uavhengige variablene hver for seg. Den første
modellen inkluderer kontrollvariablene og nasjonalismeindeksen. Den andre modellen
inkluderer kontrollvariablene, tillitsindeksene og spørsmålet om syn på menneskerettigheter.
Disse uavhengige variablene inkluderes i samme modell fordi de er teoretisk nært beslektet.
Den tredje modellen inkluderer kontrollvariablene, syn på protestene i Egypt og Tunisia, samt
generasjonstilhørighet. Som forklart i forrige kapittel, vil syn på protestene i Egypt og
Tunisia også brukes for å undersøke eventuelle generasjonsendringer, og det er derfor
naturlig å inkludere disse variablene i samme modell. Den fjerde modellen inkluderer alle
variablene.22 Tabellen i vedlegg 5 viser at effektene av de uavhengige variablene er tilnærmet
like i alle modellene, sett bort fra noen små endringer. MacFaddens R2 er også tilnærmet lik
for de tre første modellene; 0.08. Dette betyr at variablene i hver modell til sammen reduserer
log likelihood-verdien med 8 prosent. Log likelihood-verdien benyttes for å vurdere hvor
godt modellen beskriver datasettet. Hvis log likelihood-verdien reduseres når en ny
uavhengig variabel inkluderes i modellen, betyr dette at modellen forbedres, gitt uendret
datasett (Skog 2010: 368). I den fullstendige modellen reduseres log likelihood-verdien med
11 prosent. Denne modellen forklarer dermed mer av variansen på avhengig variabel enn de
tre første. Dette er imidlertid en relativt beskjeden reduksjon, hvilket indikerer at det finnes 22 Jeg har også gjennomført analyser kun med kontrollvariablene, samt for en modell uten politisk tilhørighet, fordi politisk tilhørighet kan tenkes å fungere som en mellomliggende variabel. Det var ingen nevneverdige endringer på disse modellene, sammenlignet med de fire andre, så disse inkluderes ikke.
52
andre forklaringsvariabler utelatt fra modellen. På tross av dette velger jeg å gå videre med
analysen, fordi jeg mener de teoretisk sett mest interessante variablene er inkludert. I
samfunnsfaglige analyser er det vanlig at mye varians på avhengig variabel står uforklart. Når
det gjelder mål på holdninger, vil det være vanskelig å inkludere alle faktorene som kan spille
inn.
Utregningene av log likelihood-verdiene for de enkelte variablene viser at
nasjonalisme, politisk tillit, syn på demonstrasjonene i Egypt og Tunisia, samt kjønn, bosted
og politisk tilhørighet forbedrer modellen signifikant.23 Det gjør ikke utdannelse, inntekt,
sivilstatus og flyktningstatus. Disse variablene har heller ingen signifikante effekter i noen av
modellene i vedlegg 5. En sammenligning av den fullstendige modellen med og uten disse
variablene viser at effekten av de andre variablene ikke endres nevneverdig når de ikke-
signifikante kontrollvariablene ekskluderes. Dette betyr at det ikke medfører «utelatt
variabel-skjevhet» å fjerne nevnte variabler. På denne bakgrunn gjennomføres den endelige
analysen med én modell uten de ikke-signifikante kontrollvariablene, fordi store og
kompliserte multinomiske modeller kan være lite gunstig (Hegre 2011: 33). Å fjerne disse
variablene vil gjøre modellen bedre og enklere. Fordi de er sentrale i studien, beholdes
generasjonstilhørighet og syn på menneskerettigheter til tross for at de ikke signifikant bedrer
modellen.
6.2 Effekten av nasjonalismeI følge hypotese H1 i kapittel 4, vil personer med sterk nasjonalistisk tilhørighet være mer
tilbøyelige til å støtte voldelig motstand, mens personer med svak nasjonalistisk tilhørighet
vil være mer tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig motstand. Nasjonalistisk tilhørighet er
operasjonalisert med grad av kompromissvilje i forhold til spørsmål som tradisjonelt sett har
vært viktige for den palestinske nasjonalfølelsen. Tabell 2 viser resultatene fra den
fullstendige multinomiske analysen. Tabellen er inndelt i en kolonne for hvert av utfallene på
avhengig variabel, minus referanseutfallet ikke-voldelig motstand. I radene vises
regresjonsparameteren og oddsraten for hver av de uavhengige variablene, med standardfeil i
parentes. Signifikanssannsynlighetene vises med stjerner, og kommenteres som hovedregel
ikke.24
23 Se vedlegg 4 for likelihood ratio tester for alle uavhengige variabler.24 Dette er sannsynligheten for å få en minst like stor testobservator som den observerte, uten at det er noen sammenheng mellom variablene.
53
Tabell 2: Resultater fra multinomisk regresjonsanalyse (referanseutfall: Ikke-voldelig motstand)
1 Hverken voldeller ikke-vold
3 voldelig motstand 4 Både voldog ikke-vold
5 Missing
b/seexp(b) b/se
exp(b) b/se
exp(b) b/se
exp(b)
Nasjonalisme (ref. lav)Middels 1.42 (1.07) 4.13 0.66 (0.68) 1.94 1.12 (0.65) 3.07 -0.80 (0.68) 0.45
Høy1.98 (1.04) 7.23 2.14***
(0.63)8.50 1.53* (0.62) 4.63 0.60 (0.57) 1.82
Politisk tillit andre (1-4) -0.03 (0.17) 0.97 0.07 (0.12) 1.07 0.11 (0.12) 1.11 -0.09 (0.18) 0.91Politisk tillit Abbas og PLO (1-4)
0.45** (0.17) 1.58 0.54*** (0.11)
1.72 0.24* (0.11) 1.27 0.21 (0.17) 1.24
Syn på menneskerettigheter(ref. Bra)
-0.17 (0.24) 0.84 0.10 (0.17) 1.10 -0.04 (0.18) 0.96 0.29 (0.26) 1.33
Syn på protestene i Egypt ogTunisia (ref. helt sikkert positivt)
Sannsynligvis positivt-0.35 (0.27) 0.70 -0.75***
(0.18)0.48 -0.60**
(0.20)0.55 -0.25 (0.25) 0.78
Trolig ikke positivt-0.10 (0.42) 0.90 -1.12**
(0.36)0.33 -0.52 (0.32) 0.59 0.03 (0.40) 1.03
Helt sikkert ikke positivt -0.68 (0.63) 0.51 -0.91* (0.39) 0.41 -0.28 (0.34) 0.75 -0.51 (0.63) 0.60Generasjon (ref. Post-Oslo)Intifada-generasjonen -0.11 (0.26) 0.90 -0.24 (0.17) 0.78 -0.23 (0.19) 0.79 -0.34 (0.25) 0.71PLO-generasjonen 0.25 (0.35) 1.28 -0.27 (0.26) 0.77 0.03 (0.27) 1.04 -0.29 (0.37) 0.75
1948-generasjonen0.33 (0.71) 1.39 0.04 (0.55) 1.04 0.16 (0.55) 1.17 -14.02
(625)258.15E
Arbeidssituasjon (ref. i arbeid)Student -0.13 (0.37) 0.88 -0.17 (0.24) 0.85 0.06 (0.25) 1.06 -0.51 (0.37) 0.60Arbeidsledig -0.81* (0.36) 0.45 -0.25 (0.21) 0.78 -0.23 (0.23) 0.80 -0.29 (0.33) 0.75Kjønn (ref. kvinne) 0.61** (0.23) 1.85 0.30 (0.16) 1.35 -0.15 (0.17) 0.86 0.16 (0.23) 1.17Bosted (ref. Vestbredden sør)
Vestbredden senter1.21* (0.48) 3.35 0.67* (0.28) 1.95 1.50***
(0.40)4.49 0.38 (0.36) 1.46
Vestbredden nord1.23** (0.45) 3.44 0.36 (0.26) 1.44 1.64***
(0.37)5.155 0.58(0.32) 1.79
Gaza nord 0.54 (0.44) 1.72 -0.23 (0.25) 0.80 1.10**(0.36) 3.01 -0.88*(0.36) 0.42
Gaza sør0.69 (0.46) 1.99 0.41 (0.25) 1.50 1.67***
(0.36)5.29 -1.25**
(0.45)0.29
Politisk tilhørighet (ref. Fatah)
Hamas1.23** (0.42) 3.44 1.47***
(0.30)4.35 0.90** (0.33) 2.46 0.66 (0.50) 1.94
Andre 0.20 (0.45) 1.23 0.73* (0.29) 2.07 0.15 (0.32) 1.16 0.64 (0.46) 1.89Ikke-stemme 0.12 (0.32) 1.13 0.49* (0.22) 1.63 0.32 (0.22) 1.38 0.48 (0.31) 1.62
Missing0 (0.40) 1.00 0.71** (0.25) 2.03 0.34 (0.27) 1.41 0.96**
(0.33)2.62
Konstantledd-5.69*** (1.25)
-4.66*** (0.77)
-4.43*** (0.81)
-2.62** (0.82)
ModellinformasjonLog likelihood base -2017.82Log likelihood modell -1811.79Mc Faddens R2 0.102Gyldig N 1450Signifikanssannsynligheter ***p<.001 **p<.01 *p<.05
25 I denne kategorien oppstår det er problem, fordi det er for få enheter som befinner seg i kategori 5 på avhengig variabel. Siden denne kategorien ikke er sentral for analysen, velger jeg imidlertid å se bort fra dette problemet.
54
Tabellen viser at middels nasjonalisme ikke har signifikant effekt på avhengig variabel. Dette
indikerer at det ikke er noen signifikante forskjeller mellom de middels nasjonalistiske og
svakt nasjonalistiske når det gjelder holdninger til voldelig og ikke-voldelig motstand. Sterk
nasjonalisme har signifikante regresjonsestimater i utfall 3 og 4 på avhengig variabel. Disse
regresjonsestimatene angir sannsynligheten for å støtte henholdsvis voldelig motstand og
begge motstandsformer, relativt til sannsynligheten for referanseutfallet (ikke-voldelig
motstand), oppgitt i logistiske oddsratioer. De positive regresjonsestimatene betyr at oddsen
for disse to utfallene i forhold til ikke-voldelig motstand er høyere for respondenter med sterk
versus de med svak nasjonalistisk tilhørighet. Antilogaritmen til regresjonsestimatene er det
samme som oddsraten, altså endringen i odds når uavhengig variabel øker fra svak til sterk
nasjonalisme. Oddsraten for voldelig motstand er 8.5, hvilket betyr at oddsen er 8.5 ganger
høyere for å støtte voldelig enn ikke-voldelig motstand blant respondenter med sterk
nasjonalistisk tilhørighet, sammenlignet med respondenter med svak nasjonalistisk
tilhørighet. Oddsen for å støtte både vold og ikkevold i forhold til bare ikkevold er 4.63
ganger høyere blant respondenter med sterk nasjonalistisk tilhørighet. Oddsen for å ikke
støtte noen motstandsformerformer relativt til ikke-voldelig motstand øker også blant sterkt
nasjonalistiske respondenter, men denne effekten er ikke signifikant.
For å få et bedre inntrykk av effektene, viser figur 11 de estimerte sannsynlighetene
for de fem utfallene regnet ut for henholdsvis svak og sterk nasjonalisme.26 Verdien på de
andre variablene holdes på gjennomsnittet i alle utregningene.
26 Utregningene er basert på den estimerte modellen, og også de ikke-signifikante estimatene inkluderes i ligningen. Hvis disse estimatene skulle fjernes, må hele modellen beregnes på nytt. Å fjerne disse estimatene kan også oppfattes som at det er bevist at det ikke er en sammenheng, og det er det ikke grunnlag for å hevde. Se vedlegg 6 for den fullstendige multinomiske modellen sannsynlighetene er beregnet på bakgrunn av.
55
Figur 11: Estimerte sannsynligheter nasjonalisme og avhengig variabel (%)
Svak nasjonalisme Sterk nasjonalisme0
10
20
30
40
50
60
70
80
90
1.97.4
78.6
41.2
6.1
27.3
7.4
18.1
6 5.8
1 Verken vold eller ikke-vold2 Ikke-voldelig motstand3 Voldelig motstand4 Både vold og ikke-vold5 Missing
Nasjonalisme
Estim
erte
sann
synl
ighe
ter
Avhengig variabel
Som figuren viser, er den estimerte sannsynligheten for å støtte ikke-voldelig motstand nesten
dobbelt så høy for respondenter med svak nasjonalistisk tilhørighet som for respondenter med
sterk nasjonalistisk tilhørighet (78.6 versus 41.2 prosent). Den estimerte sannsynligheten for å
støtte voldelig motstand er mer enn firedoblet for respondenter med sterk nasjonalistisk
tilhørighet (27.3 versus 6.1 prosent). I tillegg er sannsynligheten for å støtte begge former for
motstand 18.1 prosent for respondenter med sterk nasjonalistisk tilhørighet, versus 7.4
prosent for svak tilhørighet. Antallet svak nasjonalistiske respondenter er kun 3 prosent (se
figur 6, kapittel 5). De estimerte sannsynlighetene forsterker likevel inntrykket av at de minst
nasjonalistiske er mest tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig motstand, mens de mest
nasjonalistiske er mer tilbøyelige til å støtte voldelig motstand. Samtidig er det betydelig
større sannsynlighet for å støtte begge former for motstand blant respondenter med sterk
nasjonalistisk tilhørighet. Et flertall støtter imidlertid ikke-voldelig motstand, og de estimerte
sannsynlighetene for voldelig og ikke-voldelig motstand blant respondenter med sterk
nasjonalistisk tilhørighet er omtrent like store som de faktiske andelene respondenter som
støtter disse motstandsformene.27 Det er derfor respondenter med svak nasjonalistisk
tilhørighet som skiller seg fra utvalget. Effekten av middels nasjonalisme er som nevnt ikke
signifikant, men hypotesen utledet dreier seg kun om forholdet mellom personer med sterk og
svak grad av nasjonalistisk tilhørighet. Hypotese H1 støttes derfor av analysen.
27 Se deskriptiv statistikk alle variabler, vedlegg 1.
56
6.3 Tillit og syn på menneskerettigheterHypotese H2 dreier seg om politisk tillit: Personer med lav tillit til politiske myndigheter
antas å være mer tilbøyelige til å støtte voldelig motstand. Personer med høy tillit til politiske
myndigheter antas å være mer tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig motstand. I forrige kapittel
ble politisk tillit inndelt i to indekser. Den første indeksen inkluderer tillit til parlamentet,
lokale myndigheter, politiet, rettssystemet. Den andre indeksen inkluderer tillit til
presidentkontoret og PLO. Tabell 2 viser at den første indeksen ikke har noen signifikante
effekter på avhengig variabel, mens den andre indeksen har signifikante effekter i alle
kategorier på avhengig variabel, bortsett fra missing. Tillit til presidentkontoret og PLO ser
med dermed ut til å påvirke holdninger til voldelig og ikke-voldelig motstand i langt større
grad enn tillit til de andre politiske institusjonene.
Oddsen for å støtte voldelig versus ikke-voldelig motstand øker med en oddsrate på
1.7 når vi beveger oss en enhet fra høy til lav på denne tillitsindeksen. Siden indeksen har fire
verdier, hvor 1 står for høy tillit og 4 står for ingen tillit, betyr dette at oddsen for å støtte
voldelig over ikke-voldelig motstand er 4.9 ganger høyere (1.7 * 1.7 * 1.7) blant respondenter
uten tillit sammenlignet med høy tillit. Oddsen for å støtte begge motstandsformer øker også
med lavere tillit. Med en oddsrate på 1.3, er oddsen for å støtte begge motstandsformer over
ikke-voldelig motstand 2.2 ganger høyere blant personer uten tillit sammenlignet med høy
tillit. Men oddsen for ikke å støtte noen motstandsformer versus ikke-voldelig motstand øker
også når vi beveger oss fra høy til lav tillit. Oddsen for ikke å støtte noen motstandsformer
over ikke-voldelig motstand er 4.1 ganger høyere blant respondenter uten politisk tillit
sammenlignet med respondenter med høy politisk tillit.
For å illustrere effektene er estimerte sannsynligheter for alle utfallene regnet ut for
alle verdiene på tillitsvariabelen. Figur 12 viser endringene i estimerte sannsynligheter for
utfall 3 når verdien på tillitsvariabelen endres. Figuren inneholder fire grafer, en for hver
verdi på kontrollvariabelen politisk tilhørighet.28 Som nevnt antas politisk tilhørighet å være
en viktig kontrollvariabel, særlig i forbindelse med politisk tillit.
28 De andre variablene er holdt konstant på gjennomsnittet.
57
Figur 12: Estimerte sannsynligheter voldelig motstand, tillit og politisk tilhørighet0
.25
.5E
stim
erte
san
nsyn
lighe
ter
1 2 3 4Tillit til Abbas og PLO
Fatah HamasAndre Ikke-stemme
Politisk tillit og politisk tilhørighetStøtte til voldelig motstand
Figur 12 viser at sannsynligheten for å støtte voldelig motstand øker med synkende politisk
tillit. Stigningen er forholdsvis lik for alle kategorier av politisk tilhørighet.29. Det er som
ventet Fatah-velgere som er minst tilbøyelige, og Hamas tilhengere mest tilbøyelige, til å
støtte voldelig motstand. I tillegg viser tabell 2 at Hamas-velgere er mer tilbøyelige til å støtte
begge motstandsformer, samt ingen former for motstand, sammenlignet med Fatah-velgere.
Respondenter med missing på denne variabelen er mer tilbøyelige til å støtte voldelig
motstand enn Fatah-velgere.
Figur 13 viser hvordan sannsynligheten for å støtte ikke-voldelig motstand synker
med synkende politisk tillit i alle kategorier av politisk tilhørighet. Effekten av politisk tillit
er altså motsatt for dette utfallet.
29 Missing-utfallet er ekskludert fra figuren, men ikke utregningene.
58
Figur 13: Estimerte sannsynligheter ikke-voldelig motstand, tillit og politisk tilhørighet
.5.7
51
Est
ime
rte s
anns
ynlig
hete
r
1 2 3 4Tillit til Abbas og PLO
Fatah HamasAndre Ikke-stemme
Politisk tillit og politisk tilhørighetStøtte til ikke-voldelig motstand
Figuren viser at sannsynligheten for å støtte ikke-voldelig motstand er størst blant Fatah-
velgerne og minst blant Hamas-velgere. Hypotese H2 bekreftes dermed med den kvantitative
analysen: Respondenter med lav politisk tillit er mer tilbøyelige til å støtte voldelig motstand,
mens respondenter med høy politisk tillit er mer tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig
motstand. Det er imidlertid kun tillit til presidenten og PLO som påvirker holdningene
signifikant.
Hypotese H3 omhandler syn på menneskerettighetssituasjonen. Det antas at
respondenter som mener at menneskerettighetssituasjonen ikke er tilfredsstillende er mer
tilbøyelige til å støtte voldelig motstand. De respondentene som mener
menneskerettighetssituasjonen er tilfredsstillende antas å være mer tilbøyelige til å støtte
ikke-voldelig motstand. Tabell 2 viser at effektene av syn på menneskerettigheter er både
svake og ikke-signifikante. Det er en svak tendens til at respondenter som mener at
menneskerettighetssituasjonen er utilfredsstillende er mer tilbøyelige til å støtte voldelig enn
ikke-voldelig motstand, sammenlignet med respondenter som mener situasjonen er
tilfredsstillende. Samtidig er det en tendens til at respondenter som mener at
menneskerettighetssituasjonen er utilfredsstillende er mindre tilbøyelige til å støtte ingen eller
begge motstandsformer. Analysen gir uansett ikke grunnlag for å bekrefte hypotesen, og
denne må dermed forkastes. Dette vil diskuteres nærmere i kapittel 7.
59
6.4 Sosial læring og generasjonstilhørighetHypotese H4 er basert på teorien om sosial læring. Det antas at individer er rasjonelle aktører,
som vil støtte motstandsformer som tidligere har ført til måloppnåelse. De palestinerne som
mener demonstrasjonene i Egypt og Tunisia vil få en positiv innvirkning på det politiske
systemet i disse to landene antas derfor å være mer tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig
motstand. De palestinerne som ikke mener demonstrasjonene vil få en positiv innvirkning
antas å være mer tilbøyelige til å støtte voldelig motstand.
Tabell 2 viser at alle kategoriene på variabelen «syn på demonstrasjonene i Egypt og
Tunisia» har signifikant effekt i utfall 3 på avhengig variabel, holdninger til voldelig versus
ikke-voldelig motstand. Sammenhengen går imidlertid i motsatt retning av det som er
teoretisk antatt: Alle regresjonsestimatene er negative. Oddsen for å støtte voldelig motstand
er dermed lavere i alle kategoriene sammenlignet med referansekategorien; respondenter som
mener protestene i Egypt og Tunisia helt sikkert vil ha en positiv effekt på den politiske
situasjonen. Figur 14 viser at den estimerte sannsynligheten for å støtte voldelig motstand er
klart størst blant respondenter som mener protestene helt sikkert vil ha en positiv effekt.30
Forskjellen mellom denne og de andre gruppene er rundt ti prosentpoeng. Det er også
respondentene som mener protestene helt sikkert vil ha en positiv effekt som er minst
tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig motstand. Sannsynligheten for dette utfallet er rundt 13
prosentpoeng lavere for disse respondentene enn de andre.
30 De andre variablene er holdt konstant på sin gjennomsnittsverdi.
60
Figur 14: Estimerte sannsynligheter avhengig variabel og syn på protestene i Egypt og Tunisia (%)
Helt sik
kert p
ositive
effek
ter
Trolig
positive
effek
ter
Trolig
ikke p
ositive
effekt
er
Helt sik
kert ik
ke positi
ve eff
ekter
0
10
20
30
40
50
60
7.1 6.8 8.8 5
41.2
55.9 56.3 56.1
27.317.6
12.2 15.119.4
14.415.7 19.8
5 5.3 7 4.11 Verken vold eller ikke-vold2 Ikke-voldelig motstand3 Voldelig motstand4 Verken vold eller ikke-vold5 Missing
Syn på protestene i Egypt og Tunisia
Estim
erte
sann
synl
ighe
ter
Avhengig variabel
Analysen viser at oddsen for å støtte begge motstandsformer synker med 49 prosent blant
respondentene som mener demonstrasjonene trolig vil ha en positiv effekt sammenlignet med
de som mener demonstrasjonene helt sikkert vil ha en positiv effekt. Tendensen går i samme
retning for kategori 3 og 4, men effekten er svakere og ikke signifikant. H4 forkastes, men
funnene vil diskuteres nærmere i neste kapittel.
Syn på protestene brukes også til å undersøke effekten av generasjonstilhørighet. Hvis
medlemmer av den yngre generasjonen ser ut til å være mest påvirket av disse protestene, kan
dette tyde på en generasjonseffekt. Generelt antas det i hypotese H5 at medlemmer av PLO-
og Intifada-generasjonen er mer tilbøyelige til å støtte voldelig motstand. Medlemmer av
1948- og post-Oslo-generasjonen antas å være mer tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig
motstand.
Analysen med datasettet fra 2011 viser at generasjonstilhørighet ikke har signifikante
effekter på avhengig variabel, slik generasjonstilhørighet er operasjonalisert i denne
undersøkelsen. Tendensen er at både Intifada-generasjonen og PLO-generasjonen er mindre
tilbøyelige til å støtte voldelig over ikke-voldelig motstand enn post-Oslo-generasjonen.
1948-generasjonen ser ut til å være mer tilbøyelige til å støtte voldelig motstand. I tillegg er
det en tendens til at 1948- og PLO-generasjonen er mer tilbøyelige til å støtte begge
motstandsformer. Det ser også ut til at disse generasjonene er mer tilbøyelige til ikke å støtte
noen motstandsformer, men effektene er svake og ikke-signifikante.
61
For å undersøke hvordan holdningene har endret seg blant de ulike generasjonene
etter demonstrasjonene i Egypt og Tunisia, har jeg gjennomført en analyse med Fafos datasett
fra både 2010 og 2011. Alle ikke-signifikante variabler er ekskludert fra analysen. I tillegg er
nasjonalismevariabelen og arbeidssituasjon ekskludert, fordi de aktuelle spørsmålene ikke ble
stilt i 2010. Tillit til PLO er heller ikke dekket, derfor brukes kun tillit til presidenten som mål
på politisk tillit i analysen. Det er selvsagt ikke ideelt å ekskludere disse variablene, men
siden formålet kun er å undersøke endringer innenfor generasjonene, oppfattes det ikke som
problematisk. Variabelen «år» inkluderes i tillegg til de andre variablene. Respondentene som
besvarte meningsmålingen i 2010 er kodet 1, mens respondentene som besvarte
meningsmålingen i 2011 er kodet 0. Undersøkelsen viser at det ikke er noen problemer med
multikolinearitet eller uteliggere. Likelihood ratio-tester viser at tillit til Abbas, bosted,
politisk tilhørighet og «år» signifikant forbedrer modellen.31 For å finne ut om det har skjedd
en generasjonsendring må det undersøkes om effekten av variabelen «år» er ulik i de ulike
generasjonene. Det inkluderes derfor tre samspillsledd i analysen, ett for hver av
generasjonene minus post-Oslo-generasjonen, som er referansekategori. Resultatene fra den
multinomiske regresjonsanalysen gjengis i tabell 3, som er strukturert på samme måte som
tabell 2.
Tabell 3: Resultater fra multinomisk regresjonsanalyse 2010 og 2011 (referanseutfall: Ikke-voldelig motstand)
31 Se vedlegg 3 og 4.
62
1 Hverken voldeller ikke-vold
3 Voldelig motstand 4 Både voldog ikke-vold
5 Missing
b/se exp(b) b/se exp(b) b/se exp(b) b/se exp(b)Politisk tillit Abbas 0.42*** (0.09) 1.52 0.57*** (0.06) 1.77 0.21*** (0.06) 1.23 0.24** (0.08) 1.27Generasjon (ref. Post-Oslo)Oslo-generasjonenIntifada-generasjonen -0.23 (0.23) 0.79 -0.15 (0.15) 0.86 -0.31 (0.16) 0.74 -0.42* (0.20) 0.66PLO-generasjonen 0.14 (0.31) 1.19 -0.15 (0.22) 0.86 -0.27 (0.24) 0.76 -0.143 (0.28) 0.871948-generasjonen -0.05 (0.67) 0.96 -0.11 (0.46) 0.89 0.22 (0.45) 1.25 -0.28 (0.6) 0.76Kjønn (ref. kvinne) 0.27 (0.14) 1.30 0.14 (0.10) 1.15 -0.07 (0.10) 0.93 -0.13 (0.13) 0.87Bosted (reVestbredden (ref. Vestbredden sør)Vestbredden senter 0.93** (0.31) 2.53 0.53** (0.18) 1.69 0.98*** (0.23) 2.67 0.52* (0.23) 1.67Vestbredden nord 1.26*** (0.28) 3.54 0.49** (0.17) 1.64 1.23*** (0.21) 3.41 1.05*** (0.20) 2.84Gaza nord 0.58* (0.28) 1.79 -0.05 (0.16) 0.95 0.84*** (0.20) 2.30 -0.42 (0.22) 0.66Gaza sør 0.94*** (0.28) 2.57 0.51** (0.16) 1.67 1.41*** (0.20) 4.11 -0.52* (0.26) 0.60Politisk tilhørighet (ref. Fatah)(ref. Fatah)Hamas 0.75** (0.26) 2.11 1.45*** (0.18) 4.25 0.84*** (0.19) 2.31 0.41 (0.30) 1.50Andre 0.16 (0.3) 1.18 0.41* (0.21) 1.51 0.12 (0.22) 1.12 0.03 (0.34) 1.03Ikke-stemme 0.09 (0.20) 1.09 0.30* (0.14) 1.36 0.18 (0.14) 1.20 0.64*** (0.19) 1.90Missing 0.04 (0.23) 1.04 0.54*** (0.16) 1.71 0.14 (0.17) 1.15 1.02*** (0.19) 2.76År undersøkelsen ble 0.04 (0.2) 1.04 -0.31* (0.14) 0.74 -0.09 (0.14) 0.92 -0.58** (0.19) 0.56gjennomførtSamspill Intifada-generasjonen 0.10 (0.32) 1.11 -0.04 (0.21) 0.96 0.13 (0.22) 1.14 0.54 (0.29) 1.71Samspill PLO-generasjonen -0.049 (0.41) 0.95 0.03 (0.31) 1.03 -0.21 (0.34) 0.81 0.11 (0.40) 1.12Samspill 1948-generasjonen -0.865 (1.01) 0.42 -0.50 (0.64) 0.61 -0.45 (0.62) 0.64 0.50 (0.76) 1.65Konstantledd -3.992*** -2.92*** (0.23) -2.49*** (0.26) -2.49*** (0.29)ModellinformasjonLog likelihood base -4678.62Log likelihood modell -4359.58Mc Faddens R2 0.068Gyldig N 3329
Signifikansnivå: ***p<.001 **p<.01 *p<.05
Tabellen viser at variabelen «år» har signifikant regresjonsestimat i utfall 3 på avhengig
variabel: Støtte til voldelig versus ikke-voldelig motstand. Regresjonsestimatet er negativt,
hvilket betyr at oddsen for å støtte voldelig motstand er høyere i 2011. Flertallet i 2011-
undersøkelsen mener protestene i Egypt og Tunisia helt sikkert vil ha en positiv innvirkning
på det politiske systemet i disse landene. Funnene fra analysen med begge datasettene
stemmer dermed overens med funnet om at et positivt syn på protestene i Egypt og Tunisia er
positivt korrelert med holdninger til voldelig motstand.
Generasjonsvariabelen ser ikke ut til å være signifikant i denne analysen heller.
Samspillsleddene forbedrer ikke modellen signifikant, og har heller ingen signifikante
effekter i analysen.32 Det ser med andre ord ikke ut til at effekten av «år» er større i noen av
generasjonene. På denne bakgrunn må hypotese H5 forkastes.
6.5 Kontrollvariabler32 Se likelihood-ratio-test i vedlegg 4.
63
Som forklart i kapittel 6.2, har kontrollvariabelen politisk tilhørighet flere signifikante
effekter på avhengig variabel i analysen fra 2011. Effektene er tilnærmet de samme når
datasettet fra 2010 inkluderes. I tillegg har bosted sterk forklaringskraft i begge analysene.
Undersøkelsen av datasettet fra 2011 viser at beboerne nord og sentralt på Vestbredden er
mer tilbøyelige til ikke å støtte noen motstandsformer over ikke-voldelig motstand,
sammenlignet med beboerne sør på Vestbredden (referansekategorien). I undersøkelsen fra
2010 gjelder denne effekten også beboerne nord og sør på Gaza. I undersøkelsen fra 2011 er
det bare effekten av Vestbredden senter som er signifikant i utfall 3, og disse respondentene
er mer tilbøyelige til å støtte voldelig over ikke-voldelig motstand sammenlignet med
respondentene bosatt sør på Vestbredden. I analysen med begge datasettene er også
respondenter bosatt nord på Vestbredden og sør på Gaza mer tilbøyelige til å støtte voldelig
motstand. Regresjonsestimatene i utfall 4 på avhengig variabel er positive og signifikante for
alle kategoriene på bostedsvariabelen i begge analysene. Det er med andre ord respondenter
som er bosatt sør på Vestbredden som er minst tilbøyelige til å støtte begge motstandsformer
over ikke-voldelig motstand. Oddsraten for å støtte begge motstandsformer versus ikke-
voldelig motstand er høyest for respondenter bosatt sentralt på Vestbredden. Disse effektene
stemmer godt overens med tidligere funn (Sønsterudbråten 2009).
I tillegg har variablene kjønn og arbeidssituasjon signifikante effekter i utfall 1 på
avhengig variabel. Arbeidsledige er mer tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig motstand enn
ingen motstandsformer sammenlignet med respondenter i arbeid, mens kvinner er mer
tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig motstand enn ingen motstandsformer enn menn.
6.6 Diskusjon av mulige skjevheter i analysenSom diskutert i kapittel 5, kan det føre til skjevheter i analysen hvis missing-verdien på
avhengig variabel har signifikante sammenhenger med verdien på noen av de uavhengige
variablene. I analysen fra 2011 har respondenter bosatt nord og sør på Gaza signifikant større
odds for missing-verdi på avhengig variabel. Undersøkelsen som inkluderer begge
datasettene viser at respondenter bosatt sentralt og nord på Vestbredden er mer tilbøyelige til
å havne i missing-kategorien enn respondenter bosatt sør på Vestbredden, mens respondenter
bosatt sør i Gaza er mindre tilbøyelige til å havne i missing-kategorien. I tillegg er det
naturlig nok en signifikant sammenheng mellom missing-verdien på politisk tilhørighet og
verdien på avhengig variabel. Effektene er stort sett svake. Dette kan innebære en svak
64
overestimering av bostedsestimatene, men generelt er det lite som tyder på at missing-verdien
er signifikant forskjellig fra de andre kategoriene på avhengig variabel.
6.7 Oppsummering av den kvantitative analysenDen kvantitative analysen viser at nasjonalisme og politisk tillit ser ut til å ha sterkest effekt
på holdninger til voldelig og ikke-voldelig motstand i de palestinske områdene. Nasjonalisme
har signifikant effekt på avhengig variabel, i samme retning som antatt i teorikapittelet, men
kun for respondenter med sterk nasjonalistisk tilhørighet. Forskjellene mellom respondenter
med middels og svak nasjonalistisk tilhørighet er ikke signifikante. For politisk tillit, er det
kun tillit til presidenten og PLO som har signifikant effekt på avhengig variabel. Tillit til
parlamentet, lokale myndigheter, politiet og domstolene ser ikke ut til å påvirke holdninger til
voldelig versus ikke-voldelig motstand. Det gjør heller ikke syn på menneskerettigheter og
personlig frihet. Syn på protestene i Egypt og Tunisia har signifikante effekter på avhengig
variabel, men effekten går i motsatt retning av hypotese H4. Respondentene som mener
protestene vil ha positiv effekt på det politiske systemet i Tunisia og Egypt er faktisk mer
tilbøyelige til å støtte voldelig enn ikke-voldelig motstand.
Generasjonstilhørighet har ingen effekt, slik variabelen er operasjonalisert i denne
undersøkelsen. Analysen med datasettene fra både 2010 og 2011 viser at det heller ikke ser ut
til at medlemmer av post-Oslo-generasjonen er mer påvirket av demonstrasjonene i Tunisia
og Egypt enn medlemmer av de tre eldre generasjonene. Dette går også mot hypotesen om at
holdninger til voldelig og ikke-voldelig motstand formes av generasjonstilhørighet. Alle
funnene oppsummeres i tabell 4.
65
Tabell 4: Oppsummering av funnene fra den kvantitative analysen
Hypotese Resultat
H1: Personer med sterk nasjonalistisk tilhørighet er mer tilbøyelige til å
støtte voldelig motstand. Personer med svakere nasjonalistisk tilhørighet er
mer tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig motstand.
Støttet av den
kvantitative
analysen.
H2: Personer med lav tillit til politiske myndigheter er mer tilbøyelige til å
støtte voldelig motstand. Personer med høy tillit til politiske myndigheter
er mer tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig motstand.
Støttet av den
kvantitative
analysen.
H3: Palestinere som mener menneskerettighetssituasjonen i de palestinske
områdene er utilfredsstillende er mer tilbøyelige til å støtte voldelig
motstand. Palestinere som mener menneskerettighetssituasjonen i de
palestinske områdene er tilfredsstillende er mer tilbøyelige til å støtte ikke-
voldelig motstand.
Ikke støttet.
Funnene er ikke
signifikante.
H4: Palestinere som mener demonstrasjonene i Egypt og Tunisia vil få en
positiv innvirkning på det politiske systemet i disse to landene, er mer
tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig motstand. Palestinere som mener
demonstrasjonene ikke vil få en positiv innvirkning, er mer tilbøyelige til å
støtte voldelig motstand.
Ikke støttet.
Funnene går i
motsatt retning av
teoretisk antatt.
H5: Medlemmer av PLO-generasjonen og Intifada-generasjonen er mer
tilbøyelige til å støtte voldelig motstand. Medlemmer av 1948-
generasjonen og Oslo-generasjonen er mer tilbøyelige til å støtte ikke-
voldelig motstand.
Ikke støttet.
Funnene er ikke
signifikante.
De to første hypotesene ble utledet basert på teorier om at holdninger til voldelig og ikke-
voldelig motstand i stor grad påvirkes av frustrasjon. Teoriene underbygges av funnene i den
kvantitative analysen. Hypotesene om effektene av demonstrasjonene i Egypt og Tunisia,
samt effektene av syn på menneskerettigheter, ble utledet på bakgrunn av teorier om at
holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand er tuftet på mer strategiske vurderinger.
Disse teoriene støttes ikke av analysen. Det gjør heller ikke Mannheims teori om politiske
generasjoner. De kvalitative intervjuene viser imidlertid at disse teoriene ikke kan forkastes
så enkelt. Dette er tema for neste kapittel.
66
7 Funn fra kvalitative intervjuerI forrige kapittel ble det vist at effekten av syn på protestene i Egypt og Tunisia gikk i motsatt
retning av teoretisk antatt, mens syn på menneskerettigheter og generasjonstilhørighet ikke
hadde noen signifikante effekter. I dette kapittelet vil jeg drøfte disse variablene på bakgrunn
av de kvalitative intervjuene gjennomført på Vestbredden. Jeg diskuterer først effekten av syn
på menneskerettigheter, deretter syn på protestene i Egypt og Tunisia og til slutt
generasjonstilhørighet. Hypotese H1 og H2, som ble støttet av den kvantitative analysen,
drøftes nærmere i kapittel 8.
Her argumenterer jeg for at det kan være vanskelig å påvise signifikante effekter av
syn på menneskerettigheter, fordi informantene har ulike oppfatninger om hvorfor
menneskerettighetssituasjonen er dårlig. Deretter identifiserer jeg to mulige årsaker til at
effekten av protestene i Egypt og Tunisia går i motsatt retning. Når det gjelder
generasjonstilhørighet, vil det i dette kapittelet fokuseres særlig på forskjellene mellom
intifada-generasjonen og post-Oslo-generasjonen, fordi det var de påståtte ulikhetene mellom
disse generasjonene som i utgangspunktet førte til at jeg ville undersøke effekten av
generasjonstilhørighet. Det blir også for stort for denne studien å undersøke alle de fire
generasjonene basert på kvalitative intervjuer. Jeg argumenterer for at endringene i
holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand kan skyldes en kombinasjon av
livsfaseeffekter og generasjonseffekter, men effekten av generasjonstilhørighet må også sees i
sammenheng med Karl Mannheims «generasjonsenheter».
7.1 Politisk undertrykkelse Hypotese H3 ble utledet på bakgrunn av Marc Irving Lichbachs modell. Basert på modellen
antas det at et positivt syn på menneskerettighetssituasjonen er positivt korrelert med støtte til
ikke-voldelig motstand, mens et negativt syn på menneskerettighetssituasjonen er positivt
korrelert med støtte til voldelig motstand. De kvalitative intervjuene viser at det kan være
flere årsaker til at det ikke ble påvist noen signifikante sammenhenger mellom syn på
menneskerettigheter og avhengig variabel i den kvantitative analysen. Selv om et stort flertall
mener menneskerettighetssituasjonen er dårlig i de palestinske områdene (90.1 prosent i
meningsmålingen fra 2011), viser de kvalitative intervjuene at det er mange ulike syn på
hvorfor situasjonen er slik. Noen mener menneskerettighetssituasjonen i de palestinske
67
områdene er dårlig på grunn av den israelske okkupasjonen (intervju 8, 9, 12, 17, 20, 26).33
Andre mener den dårlige menneskerettighetssituasjonen skyldes PA og splittelsen mellom
Fatah og Hamas (intervju 13, 15, 24). Andre igjen skylder både på den israelske
okkupasjonen og undertrykkelse fra egne politiske myndigheter (intervju 3, 10, 14, 21). De
ulike synspunktene kan gjøre det vanskelig å måle effekten av syn på
menneskerettighetssituasjonen.
Informantene ble kodet på samme måte som i den kvantitative analysen.34 Figur
15viser fordelingen.
Figur 15: Informantenes fordeling på avhengig variabel
Verken
vold ell
er ikk
e-vold
Ikke-v
oldelig m
otstan
d
Voldelig m
otstan
d
Både v
old og ikke-
vold
0
4
8
12
0
13
5 6
Det er vanskelig å generalisere på bakgrunn av de kvalitative intervjuene, men det er verdt å
påpeke at ingen av de som mener den dårlige menneskerettighetssituasjonen kun skyldes
okkupasjonen, støtter voldelig motstand alene (fem støtter ikke-voldelig motstand, mens én
av informantene støtter begge former). Dette kan indikere at palestinske myndighetenes egen
undertrykkelse fører til oppslutning om voldelig motstand.
Lichabchs modell er basert på forholdet mellom to aktører: En gruppe som sitter med
makten og en opposisjonsgruppe. I kapittel 4 ble «maktgruppen» definert som israelske
myndigheter og soldater, opposisjonsgruppen definert som palestinske innbyggere. Ifølge
Lichbachs modell er opposisjonsgruppens strategiske vurderinger årsaken til at de går over
fra ikke-voldelig til voldelig motstand, hvis den ikke-voldelige motstanden blir undertrykket
av «maktgruppen». De erfarer at det ikke nytter og prøver derfor en annen strategi. Men hva
hvis den ikke-voldelige motstanden blir undertrykket av en tredje aktør, for eksempel de
palestinske myndighetene? Kan kausalforholdet da antas å bli mer i tråd med teoriene bak 33 Se oversikt over alle informantene i vedlegg 7.34 Se kapittel 5.3.1.
68
hypotese H2? Ifølge denne hypotesen vil lav politisk tillit føre til sterkere oppslutning om
voldelig motstand, mens høy politisk tillit vil føre til sterkere oppslutning om ikke-voldelig
motstand. Bakgrunnen for dette er at lav politisk tillit gjerne innebærer en frustrasjon over
ikke å få gjennomslag for sentrale interesser via det politiske systemet. Overført til
undertrykkelse, kan oppslutning om voldelig motstand skyldes frustrasjon over ikke å få
uttrykke sentrale interesser via for eksempel fredelige demonstrasjoner. Frustrasjonen rettes
ikke direkte mot PA, som undertrykker denne muligheten, fordi det ikke er PA, men israelske
myndigheter som er ansvarlige for årsaken til den grunnleggende frustrasjonen. Hvis vi
betrakter kausalmekanismene på denne måten, forsvinner strategielementet fra Lichbachs
modell. For å undersøke effekten av Lichbachs modell, burde derfor spørsmålet i den
kvantitative undersøkelsen vært mer spesifikt formulert i forhold til hvem som betraktes som
ansvarlige for den dårlige menneskerettighetssituasjonen.
Det kan også hende at Lichbachs modell er for smal til å predikere holdninger til
voldelig versus ikke-voldelig motstand i befolkningen generelt, men at den kan bidra til å
forklare holdninger blant personer som er blitt direkte straffet av israelerne for å utøve ikke-
voldelig motstand. Tre av informantene forteller hvordan deres kampvilje ble styrket etter å
ha blitt arrestert av israelerne for å ha deltatt i ikke-voldelige demonstrasjoner (intervju 6, 8,
19). Dette sitatet fra en kvinnelig informant er illustrerende:
I was only fifteen years old [when they arrested me], but I had the spirit. They
brought female soldiers for me and started hitting me. I became more empowered to
ask for my rights when they started hitting me. In those past years, that made me more
positive towards violent resistance as well (intervju 8).
Den styrkede kampviljen kan skyldes en økning i aggresjonsnivå som følge av sterkere
frustrasjon og samhold (kollektiv identitet) i fengselet. Fengselsopphold er blitt så vanlig i
den palestinske befolkningen at israelske fengsler nærmest oppfattes som
utdannelsesinstitusjoner for palestinsk nasjonalisme (Mayer 1994: 76). Som vist i kapittel 4.1
betraktes nasjonalisme som et slags bindeledd mellom frustrasjon og holdninger til voldelig
motstand. Denne variabelen hadde sterke signifikante effekter i den kvantitative analysen. En
22 år gammel mann som nylig slapp ut etter rundt ett år i israelsk fengsel forteller hvordan
fengselsoppholdet forsterket hans palestinske identitet:
There are two options when you get into prison. Continue with your ideas and get
stronger, or leave your ideas and become a human without ideas. I chose the first.
The prison taught me how to fight and keep the Palestinian ideas in my mind (intervju
6).
69
Flere forteller også hvordan det å bli utsatt for undertrykkelse, for eksempel å måtte kle av
seg for israelske soldater ved kontrollposter på Vestbredden, forsterker deres nasjonale
identitet (intervju 8, 16, 19, 20, 24). Hvis israelsk undertrykkelse styrker nasjonalismen, som
igjen fører til mer positive holdninger til voldelig motstand, kan også dette tyde på at
Lichbachs strategimodell har begrenset forklaringskraft når det gjelder holdninger til voldelig
versus ikke-voldelig motstand i de palestinske områdene. Dette underbygges av intervjuer
med deltakere i pågående ikke-voldelige demonstrasjoner. Disse demonstrantene ser ikke ut
til å la seg påvirke av israelsk undertrykkelse av demonstrasjonene. I den palestinske
landsbyen Bil’in, for eksempel, har israelske soldater tatt i bruk både tåregass og gummikuler
for å stanse de ikke-voldelige demonstrantene. To personer er blitt drept, og en rekke såret, i
løpet av de siste par årene. En av de mest sentrale personene i disse demonstrasjonene så sin
egen sønn bli såret. Han støtter likevel fortsatt ikke-voldelig motstand (intervju 9).
7.2 Sosial læring og de arabiske demonstrasjonene Hypotese H4 ble utviklet på bakgrunn av teorier om sosial læring. Disse teoriene ble drøftet i
forbindelse med demonstrasjonene i andre arabiske land, særlig de ikke-voldelige protestene i
Egypt og Tunisia. Den kvantitative analysen viste at palestinere som tror protestene i Egypt
og Tunisia vil få et positivt utfall er mer tilbøyelige til å støtte voldelig motstand, helt motsatt
av hypotesen. Basert på de kvalitative intervjuene fremholder jeg at det trolig er to årsaker til
denne uventede effekten. Svært mange av informantene mener at demonstrantene i de
arabiske landene har lært av deres erfaringer med ikke-voldelig motstand (intervju 1, 2, 3, 4,
5, 10, 14, 15,16, 17, 20, 24). De trekker særlig frem erfaringene fra den første intifadaen. Jeg
har trukket ut to sitater som illustrerer dette poenget. Det første er fra en mannlig informant,
som selv tok del i intifadaen:
We provided lessons in revolutions and popular resistance, which was one of a kind
worldwide. This first intifada is still taught in some universities and schools as a
fantastic model for popular resistance, and the spirit of the population was very
contained (intervju 15).
Sitatet er ikke bare illustrerende for intifada-generasjonen. Også yngre informanter snakker
om erfaringene fra dette opprøret. En 24 år gammel kvinne sier følgende:
They started throwing stones and do something, just like we have the habit always to
do, ever since the first intifada. So they learned a lot from us. So they don’t impress
us. I think they learned from our circumstances (intervju 16).
70
Intervjuene med de to lokale akademikerne underbygger funnene om at palestinerne mener
deres erfaringer har inspirert de arabiske demonstrantene (intervju 7,18). Jeg stilte dem
spørsmål om sammenhengene jeg fant i den kvantitative analysen, og begge trakk
uoppfordret frem erfaringene fra den første intifadaen, samt at palestinere mener de er
inspirasjonskilden til «den arabiske våren», som forklaring.
Den første intifadaen var et folkelig opprør, som stort sett beskrives som ikke-voldelig
(ref. kapittel 3.1). I begynnelsen ble opprøret betraktet som vellykket fra palestinsk side, fordi
det ble etterfulgt av de første direkte fredsforhandlingene med israelerne. Utfallet av
fredsforhandlingene er palestinerne imidlertid ikke fornøyde med, som vist i kapittel 3.
Palestinerne er generelt negative til Oslo-prosessen, fordi ingen av problemene de betrakter
som sentrale ble løst, og fordi avtalen ikke førte til at okkupasjonen opphørte (Khalidi 2009:
161). I stedet endte palestinerne opp med en slags kvasi-stat, den israelske
bosetningsutbyggingen fortsatte, og det samme gjorde volden fra begge sider. Palestinere
mener med andre ord at intifadaen, selve inspirasjonskilden til de arabiske demonstrasjonene,
ikke førte frem. De har prøvd, men det nyttet ikke. Selv om dette betyr at den sosiale
læringen etter demonstrasjonene i Egypt og Tunisia er begrenset, betyr det ikke at den
kvantitative analysen avkrefter effekten av sosial læring som sådan. Sosial læring innebærer
at strategier kan endres på bakgrunn av tidligere erfaringer, både om strategiene har vært
vellykkede, men også om de har vært mislykkede (Muller 1972:931). Det ser her ut til at
palestinernes mislykkede erfaringer har veid tyngre enn erfaringene fra demonstrasjonene i
de andre arabiske landene. Dette poenget underbygges av at tre av respondentene som støtter
voldelig motstand trekker frem palestinernes erfaringer med ikkevold som svar på hvorfor de
foretrekker bruk av vold. De mener at disse erfaringene viser at ikke-voldelig motstand ikke
nytter (intervju 14, 19, 24). Sosial læring ser med andre ord ut til å påvirke palestinske
holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand, men på en annen måte enn antatt. For å
bedre måle effekten av sosial læring burde det derfor heller vært benyttet spørsmål om
palestinernes egne erfaringer med voldelig versus ikke-voldelig motstand i den kvantitative
analysen. Effektene i analysen kan også skyldes at utfallene av de arabiske demonstrasjonene
fortsatt ikke er klare. De siste månedene har de ikke-voldelige demonstrasjonene i mange av
de andre arabiske landene også utviklet seg i en svært negativ retning, for eksempel med
borgerkrigene i Libya og Syria og den pågående uroen i Egypt.
Denne diskusjonen kan bidra til å kaste lys over årsaken til at palestinere ikke er blitt
mer tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig motstand etter demonstrasjonene i de andre arabiske
landene. Men hvorfor er de blitt mer tilbøyelige til å støtte voldelig motstand? Dette kan
71
forklares med at svært mange av informantene mener «den arabiske våren» kan styrke støtten
til palestinerne i de andre arabiske landene (intervju 2, 6, 8, 10, 11, 13, 15, 21, 24, 26, 27). En
44 år gammel mann sier:
As Palestinians we believe that any change in the Arab regimes will definitely and for
sure change the political maps and alliances in the region. For instance, you have the
regime of Mubarak, which was a collaborating regime. Now imagine if Egypt
becomes a patriotic regime, a nationalistic regime which will support the Palestinians
with their struggle without any demands, without any corruption (intervju 15).
«They might even come to our borders and help us getting our freedom», håper en ung,
kvinnelig informant (intervju 24).
I begynnelsen støttet de andre arabiske landene palestinernes kamp mot Israel, både
med våpen og styrker. Konflikten mellom palestinerne og israelerne beskrives gjerne som
kjernen i konfliktene mellom Israel og flere arabiske land (Tal og Tucker 2008: 6). Fra
opprettelsen av staten Israel og frem til midten av 80-tallet var den panarabiske
nasjonalismen en viktig del av den palestinske selvfølelsen. Israels brakseier i
seksdagerskrigen var imidlertid et sviende nederlag for panarabismen (Lybarger 2007: 23). I
tillegg ble flere arabiske diktatorer, som kom til makten på 70- og 80-tallet, alliert med USA,
som er Israels nærmeste allierte. Palestinerne følte seg etter hvert stadig mer forlatt av de
arabiske landene. Samtidig mener de aller fleste informantene at folket i de arabiske landene
egentlig alltid har støttet dem, men ikke hatt mulighet til å gi uttrykk for det (intervju 2, 6, 8,
10, 11, 13, 15, 21, 24, 26, 27). Dette er årsaken til at de håper på fornyet støtte når diktatorene
er fratatt makten. Dette sitatet fra en 34 år gammel kvinne er illustrerende:
Those people, they were prohibited to express their feelings about what was
happening in Palestine. So this was the right moment to tell the world that «we are
with the Palestinians». They interviewed one person, who said: «I swear by God, we
were with you Palestinians. We never forgot you, but the system here, the politics,
have prohibited us to talk. But insha’Allah, we are willing to liberate Palestine now.
The bad leaders are gone» (intervju 10).
Den grunnleggende tanken til grunnleggerne av den panarabiske bevegelsen i de palestinske
områdene, var at en frigjøringskrig mot Israel ville være mulig så snart de «pro-vestlige
regimene» i de arabiske landene (for eksempel Jordan og Saudi-Arabia) hadde blitt erstattet
av mer «revolusjonære regimer» (Lybarger 2007: 23), hvilket kan sammenliknes med dagens
situasjon. Flere informanter fremhever at palestinerne ikke har hatt mulighet til å utøve
voldelig motstand mot den israelske okkupasjonen på lenge – på grunn av manglende evner
72
og midler (intervju 1, 6, 11, 20, 24). Dette gjelder også en av talspersonene for Fatah-
myndighetene på Vestbredden, som sier følgende:
We cannot match the Israeli occupation. You cannot defeat a boxer like Mohammed
Ali in the ring. If you want to beat him, you bring out chess and see if you can beat
him by playing chess (…). So that is what we are doing, unfortunately (intervju 20).
Med økt støtte fra de arabiske landene, kan palestinerne bli bedre rustet. Sterkere arabisk
fellesskap kan føre til at muligheten til å gjøre voldelig motstand synes bedre, i tråd med
tankegangen bak den første palestinske panarabiske bevegelsen. «Den arabiske våren» er
også blitt satt i sammenheng med en oppblomstring av den gamle panarabismen (Kneissl
2011: 7). På den andre siden kan forventning om økt støtte også føre til en avventende
holdning, som uttrykt av en 36 år gammel mannlig informant: «We should wait a little bit and
see whether it is clear or not» (intervju 11). Den kvantitative analysen tyder imidlertid på at
tendensen går mer i retning av voldelig motstand. En sammenligning av datasettene fra 2010
og 2011 viser også at andelen som støtter voldelig motstand har økt med 4.5 prosent (fra 18.5
til 23 prosent) i 2011, mens andelen som hverken støtter vold eller ikkevold har sunket med
rundt 1 prosent (fra 7.8 til 6.7 prosent). Andelen som støtter ikke-voldelig motstand har
sunket med rundt 5 prosent, mens andelen som støtter begge motstandsformer har sunket med
rundt 1 prosent.
7.3 GenerasjonstilhørighetHypotese H5 vedrørende generasjonstilhørighet ble heller ikke støttet av den kvantitative
analysen. Flere momenter er her verdt å diskutere. Det er som nevnt ikke optimalt å
operasjonalisere generasjonstilhørighet med alder, og funnene ville blitt mer valide ved å
undersøke holdningsendringer over et lenger tidsrom. Mangel på sammenlignbare
meningsmålinger gjorde at dette ikke var mulig. Jeg valgte som nevnt å bøte på denne
svakheten ved å undersøke om syn på demonstrasjonene i Egypt og Tunisia hadde sterkere
effekt på medlemmer av den yngre generasjonen enn medlemmer av de eldre generasjonene.
Ett av de viktigste poengene i teorien om politiske generasjoner er nemlig at yngre blir
sterkere påvirket av sosiale omveltninger enn eldre. Årsaken til at den kvantitative analysen
ikke ga noen signifikante funn, kan være at effekten av sosial læring etter demonstrasjonene i
Egypt og Tunisia ser ut til å være begrenset. Palestinernes egne erfaringer har veid tyngre,
som drøftet over. Endring innenfor ulike generasjoner før og etter demonstrasjonene blir
derfor et dårlig mål på effekten av generasjonstilhørighet.
73
Jeg har diskutert sammenhengen mellom generasjonstilhørighet og holdninger til
voldelig og ikke-voldelig motstand med lederen for det palestinske meningsmålingsinstituttet
AWRAD, Nader Said (intervju 18). Han jobber med et prosjekt hvor han studerer holdninger
i meningsmålinger over tid. Han forteller at undersøkelsene viser at det på 90-tallet og
begynnelsen av 2000-tallet var et «stort gap» mellom unge og eldre i forhold til syn på
voldelig motstand. De yngre støttet vold i mye større grad enn de eldre, noe som stemmer
overens med den konvensjonelle antakelsen om sammenhengen mellom alder og støtte til
vold. De siste årene er imidlertid dette gapet blitt mye mindre, ifølge Saids forskning.
I have looked at this very carefully during the years, and I am still looking at it. That
the generation gap is not as much there, as people who were young 10 and 20 years
ago are now older. And a new generation is now coming to the picture that is much
more accommodating (intervju 18).
Dette minkende gapet kan være årsaken til at vi ikke finner noen signifikante forskjeller
mellom de ulike alderskohortene i den kvantitative analysen. Selv om jeg vet lite om
omstendighetene rundt Saids undersøkelser, er de verdt å kommentere nærmere i forhold til
generasjonsendringer. Undersøkelsene viser nemlig at det ser ut til å ha skjedd en
holdningsendring på to plan i det palestinske samfunnet. For det første har de som var unge
før fått mer moderate holdninger etter hvert som de er blitt eldre. Dette er i tråd med teorien
om livsfaseeffekter, som går ut på at holdninger påvirkes av de ulike rollene en tar på seg i
løpet av livet. Mer ansvar fører til at holdninger modereres (Riley 1973: 36). For det andre
har dagens unge fått mer moderate holdninger. Dette går mot teorien om livsfaseeffekter, som
predikerer at de unge alltid vil være mer radikale enn de eldre. Endringen hos de yngre kan
forklares med generasjonsteori, men ifølge denne teorien skulle holdningene til de som nå er
eldre forblitt mer radikale. Et alternativ er at disse holdningsendringene kan forklares med en
kombinasjon av de to teoriene. Samtidig kan endringene også skyldes en periodeeffekt; alle
generasjonene er blitt like sterkt påvirket av begivenheter og sosiale omgivelser og har derfor
beveget seg mer i retning av å støtte ikke-voldelig motstand (Claggett 1981: 194).
De andre kvalitative intervjuene kan bidra til en dypere forståelse av Saids funn. De
aller fleste informantene, unge og eldre, viser selv en tendens til å skille uoppfordret mellom
generasjonene. Den første intifadaen synes å være et naturlig skille for mange (intervju 1, 5,
6, 8, 11, 13, 18, 24). Mange av palestinerne jeg intervjuet fra de tre eldre generasjonene
uttrykte mye av det samme som de som ble intervjuet av Lybarger (2007) og Bucaille (2004).
De er skuffet over dagens ungdom og deres holdninger til motstand mot den israelske
okkupasjonen (intervju 8, 13, 14, 17, 21). Disse informantene mener at de yngre er blitt mer
74
distansert fra den palestinske kampen mot okkupasjonen. Globaliseringsprosessene har ført til
at de er mer opptatt av hva som skjer i andre deler av verden, mens de samtidig er lei av hele
konflikten og bare ønsker å leve sitt eget daglige liv. Noen av informantene mener at den
yngre generasjonen er mindre tilbøyelige til å støtte voldelig motstand (i likhet med
personene intervjuet av Lybarger og Bucaille), andre at de også er mindre tilbøyelige til å
støtte ikke-voldelig motstand. Dette sitatet er fra en 48 år gammel mann som selv støtter ikke-
voldelig motstand:
I am sorry, but the young generation knows nothing about Palestine. They know
nothing because of the strategy of Israel and the Palestinian government, they let
them feel that they are independent, and they forget that they are under occupation.
So they don’t care that much about the resistance (intervju 17).
Samtidig som mange i de tre eldre generasjonene uttrykker skuffelse over sine yngre
medborgere, ser det også ut til at informanter fra intifada-generasjonen forventer at den yngre
generasjonen skal ta over stafettpinnen etter dem. De mener de er ferdige med å kjempe mot
okkupasjonen, siden de nå har giftet seg, fått barn og har ansvar for egne familier. Dette
utdraget fra et intervju med en mann fra intifada-generasjonen er illustrerende:
You remember what happened in Gaza.35 What happened here in the West Bank?
Nothing. No reactions. I don’t say that they should go out and make a third intifada,
but at least peaceful demonstrations. It happened, but there were more
demonstrations in Norway than in the West Bank. All over the world. I really felt
shame about us. Always the reaction starts from the schools and universities. I looked
to the schools, and no one was interested. I looked to the universities, and they just
cared about a new design for their hair.
Did you demonstrate?
No, but I am finished. I have a family now, and I am responsible for the family. But
now a new generation must do the things I did before (intervju 14).
Det at informanter fra intifada-generasjonen legger stor vekt på sin egen livssituasjon, med
familie og barn, når de snakker om holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand, kan
underbygge argumentet om at holdningene blant eldre er blitt mer moderate på grunn av en
livsfaseeffekt, ikke en periodeeffekt. Hvis holdningsendringene blant de eldre ikke skyldes en
periodeeffekt, kan heller ikke holdningene blant de yngre skyldes en periodeeffekt. I så fall
skyldes de trolig heller en generasjonseffekt. Men selv om de eldre mener de yngre er blitt
mindre interesserte i motstanden mot okkupasjonen, betyr ikke det at dette faktisk er tilfelle. 35 Han snakker om krigen i 2008-2009.
75
Det er derfor viktig å se nærmere på hva de yngre selv sier. Jeg intervjuet 13 personer som
tilhører post-Oslo-generasjonen. Syv av disse støtter både voldelig og ikke-voldelig motstand,
fem støtter ikke-voldelig motstand og en person støtter voldelig motstand. Flere mener at
deres generasjon ikke er like opptatt av motstand som den eldre generasjonen, fordi motstand
mot den israelske okkupasjonen ikke lenger er like vanlig (intervju 2, 3, 5, 6, 24). Som
Mannheim skriver, er imidlertid ikke politiske generasjoner homogene enheter; det vil alltid
være en viss variasjon innenfor de ulike generasjonene. Derav hans «generasjonsenheter»
(Mannheim 1952: 304). Når det gjelder post-Oslo-generasjonen i de palestinske områdene,
ser det grovt sett ut til at de informantene som ikke bryr seg så mye om den politiske
situasjonen støtter ikke-voldelig motstand (intervju 5, 12, 16, 23, 25). De som støtter både
voldelig og ikke-voldelig motstand er mer opptatt av den politiske situasjonen og mer aktive i
kampen mot den israelske okkupasjonen (intervju 1, 2, 3, 4, 6, 10).
I en Fafo-undersøkelse foretatt høsten 2011 ble unge, palestinske informanter inndelt i
tre grupper: De som ikke er interessert, de som er informert, men desillusjonert, og de som er
politisk aktive (Høigilt 2011). Hvis denne grupperingen sammenlignes med funnene fra mine
kvalitative intervjuer, ser det ut til at de to første gruppene (eller generasjonsenhetene) er mer
positive til ikke-voldelig motstand, mens den siste gruppen er mer positive til både voldelig
og ikke-voldelig motstand. Opprettelsen av PA er trolig den største årsaken til den mulige
generasjonsendringen, som diskutert i kapittel 4.5. I tillegg til bedre oppvekstsvilkår, har
opprettelsen av PA ført til at motstand mot okkupasjonen i stor grad oppfattes som
myndighetenes ansvar, ikke folkets.36 Det kan også antas at personer som tilhører de to første
grupperingene er mer tilbøyelige til hverken å støtte voldelig eller ikke-voldelig motstand.
Selve konseptet motstand synes imidlertid å være såpass dypt forankret i det palestinske
samfunnet at det var vanskelig å finne personer som ikke støtter noen motstandsformer. Disse
funnene er kun indikasjoner, og bør derfor undersøkes nærmere, enten ved bruk av
kvantitativ analyse av meningsmålinger over tid, eller med en dypere kvalitativ undersøkelse.
36 Se kapittel 4.4.
76
8 Frustrasjon eller strategi?Denne studien har vist at både nasjonalisme, politisk tillit og sosial læring og ser ut til å
påvirke palestinske holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand. I tillegg kan det ha
skjedd en generasjonsendring etter den første intifadaen. I kapittel 4 ble nasjonalisme og
politisk tillit satt i sammenheng med frustrasjon, mens effekten av sosial læring antas å
skyldes mer strategiske vurderinger. I dette kapittelet vil jeg drøfte videre hvorvidt
holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand kan være et resultat av frustrasjon eller
strategi. På bakgrunn av de kvalitative intervjuene diskuterer jeg først hvorvidt nasjonalisme
og politisk tillit virkelig kan oppfattes som uttrykk for frustrasjon. Deretter fremholder jeg at
syn på det internasjonale samfunnet kan være et alternativt mål på strategi: Personer som er
opptatt av palestinernes internasjonale omdømme er mer tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig
motstand. Personer som mener dette ikke spiller noen rolle er mer tilbøyelige til å støtte
voldelig motstand.
Det sentrale ved denne undersøkelsen er studien av voldelig versus ikke-voldelig
motstand sett i sammenheng. Spørsmålet om det faktisk er mulig å skille mellom holdninger
til de to ulike motstandsformene diskuteres under punkt 8.3.
8.1 Nasjonalisme og tillit som uttrykk for frustrasjonNasjonalisme og politisk tillit var de uavhengige variablene med sterkest effekt i den
kvantitative analysen. Dette betyr i utgangspunktet at teoriene om holdninger til voldelig
versus ikke-voldelig motstand som uttrykk for frustrasjon støttes av analysen. I de kvalitative
intervjuene er det tegn til de samme effektene. Fire av de fem informantene som støtter vold
svarer nei på alle de tre spørsmålene brukt til å operasjonalisere nasjonalisme, eller mangel på
kompromissvilje.37 Den femte svarer kun ja på ett av spørsmålene. Informantene som støtter
ikke-voldelig motstand har større tendens til å svare ja. Kun fire av disse 13 svarer nei på alle
de tre spørsmålene, og flere svarer ja på to eller tre av dem. I tillegg har fire av fem
informanter som støtter vold ingen tillit til Abbas og PLO. Svarene på spørsmål om tillit er
litt mer sprikende blant informantene som støtter ikke-voldelig motstand, men det er en noe
sterkere tendens til høyere politisk tillit.
Er det så en sammenheng mellom nasjonalisme, politisk tillit og frustrasjon? De
kvalitative intervjuene viser en tydelig kobling mellom frustrasjon og nasjonalisme. For det
37 Se kapittel 5.4.2 for operasjonaliseringen av nasjonalisme.
77
første setter de aller fleste informantene nasjonalisme i sammenheng med okkupasjonen, som
generelt fremstår som den største kilden til frustrasjon. Som ventet er det flyktninger som
kjenner sterkest på berøvelsen av land og frustrasjonen over ikke å kunne reise tilbake dit de
selv, foreldrene eller besteforeldrene kommer fra. De yngre blir fortalt historier om sine
foreldre og besteforeldres erfaringer, og på denne måten blir den sterke identifikasjonen med
hjemlandet videreført fra generasjon til generasjon (intervju 1, 2, 3, 4, 5, 6, 10, 24). Samtidig
er opplevelsen av berøvelse så sterk i det palestinske samfunnet at den ser ut til å berøre alle
jeg intervjuet. Krigen mot Gaza i 2008-2009 ser også ut til å styrke opplevelsen av
frustrasjon, nasjonal identitet og nasjonalt samhold (intervju 1, 2, 8, 24).
Denne nasjonalistiske frustrasjonen kan settes i sammenheng med tillit til de
palestinske myndighetene. Flere opplever frustrasjon over at myndighetene er for
ettergivende overfor israelerne når det gjelder flyktningenes rett til retur, Jerusalems status og
fordelingen av landområdene (intervju 8, 15, 21, 24). Samtidig mener flere informanter at
myndighetene heller ikke bryr seg om folkets interesser (intervju 3, 7, 9, 11). Flere uttrykker
også misnøye med at myndighetene mangler frihet og på mange måter er blitt et slags verktøy
for Israel (intervju 13, 14, 19, 20, 21). Denne frustrasjonen kan forsterkes fordi mange mener
det er myndighetene som nå er ansvarlige for motstanden mot okkupasjonen, noe som ble
drøftet i kapittel 4 og understrekes av blant andre Nader Said (intervju 18). Dette er kanskje
en av årsakene til at det er mangel på tillit til presidenten og PLO som har signifikant
sammenheng med holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand i den kvantitative
analysen. Det er ofte presidenten som er palestinernes ansikt utad i internasjonale
forhandlinger, og PLO er av mange fortsatt anerkjent som representant for alle palestinere,
også de som bor utenfor Vestbredden og Gaza.
I intervjuene fremkom det at den største kilden til frustrasjon over de palestinske
myndighetene, er splittelsen mellom Fatah og Hamas. Jeg intervjuet en mann som nylig ble
sluppet ut fra et israelsk fengsel etter å ha sittet inne i rundt ti år. Han forteller at splittelsen i
det palestinske samfunnet, også innad på Vestbredden, var det mest overraskende da han
slapp ut:
It affected me negatively, because I am still surprised about what happened.
Especially since I have paid the price in prison, and I thought that when I would be
out, the situation would be better. And when I came out, I saw that brothers were
fighting about things that weren’t even related to Palestine, and that the situation had
deteriorated. So this has affected me psychologically and it was a very negative
change (intervju 26).
78
Denne splittelsen har ført til at mange palestinere tviler på at de kan oppnå en politisk løsning
på konflikten med israelerne, når de ikke en gang klarer å samles om en enhetlig front innad i
det palestinske samfunnet (intervju 10, 13, 18, 21, 26).
8.2 Et alternativt mål på strategiNår det gjelder strategiske vurderinger, er det bare sosial læring basert på palestinske
erfaringer som ser ut til å påvirke holdninger til voldelig og ikke-voldelig motstand. På
bakgrunn av de kvalitative intervjuene, vil jeg her introdusere et alternativt mål på strategi:
Syn på støtte fra det internasjonale samfunnet. Dette fordi jeg oppfattet et betydelig skille i
hvordan informantene omtalte motstand i lys av støtte fra det internasjonale samfunnet.
Mange av informantene som støtter ikke-voldelig motstand mener konflikten bare kan løses
med hjelp fra det internasjonale samfunnet, og er derfor svært opptatt av hvordan palestinerne
betraktes internasjonalt (intervju 9, 11, 12, 13, 15, 17, 20, 23). Disse informantene mener
bruk av vold er skadelig for palestinernes internasjonale omdømme, fordi de da blir fremstilt
som terrorister, og mister støtte til fordel for Israel. Dette kan igjen hindre dem i å nå målet
om en rettferdig slutt på den israelske okkupasjonen. En 21 år gammel mann uttrykker det
slik:
I do believe that violence is certified in some cases, but I don’t think that violence
would benefit the Palestinians at this point, because we get a negative reputation
worldwide, and that doesn’t help us. It only serves the Israelis. I think non-violence is
what Israel is most worried about. Every killing of civilians provides Israel with
justification (intervju 23).
Disse informantene ønsker også å vise det internasjonale samfunnet hvordan de undertrykkes
av den israelske okkupasjonen, fordi dette kan bidra til å skape sympati og støtte for
palestinerne blant innbyggere i andre land. De tror støtte fra innbyggerne igjen kan påvirke
lederne i de ulike statene, som dermed vil støtte palestinerne i internasjonale fora. For å nå ut
med budskapet om hvordan den israelske okkupasjonen påvirker palestinerne, er ikke-
voldelig motstand det mest effektive virkemiddelet, ifølge disse informantene. Dette sitatet
fra en 44 år gammel mann er illustrerende:
[Israel] is a state of terrorism. They are practicing systematic terrorism against the
Palestinians. Our challenge is to expose that and reveal it, to show it to the world
(…). One word, one story, one article can be much more effective in catching the
attention of the world than I don’t know how many bullets (intervju 15).
79
Forsøk på å oppnå internasjonal støtte kan på denne bakgrunn betraktes som del av en plan
for å nå målet om en rettferdig slutt på den israelske okkupasjonen, og støtte til ikke-voldelig
motstand kan på denne bakgrunn i hvert fall delvis betraktes som et resultat av strategiske
vurderinger. Det at støtte til ikke-voldelig motstand kan skyldes strategiske vurderinger rundt
internasjonal støtte underbygges av flere teoretikere (Sharp 1973; DeNardo 1985; Stephan og
Chenoweth 2008). Dette fremheves særlig i tilfeller hvor de ikke-voldelige aktørene kjemper
mot en vesentlig mektigere motstander. Hvis den mektige motstanderen slår ned på ikke-
voldelige demonstrasjoner med vold, vil dette føre til negativ internasjonal oppmerksomhet.
Sharp kaller dette «politisk ju-jitsu», et nøkkelkonsept ved ikke-voldelig motstand som
innebærer at motparten får sin styrke vendt mot seg, så styrken blir en svakhet (Sharp 1973:
697).
Vold kan også brukes som en strategi for å vekke internasjonal oppmerksomhet. Fra
slutten av 60-tallet brukte for eksempel organisasjoner innenfor PLO svært voldelige midler
for å henlede internasjonal oppmerksomhet på den palestinske situasjonen (Friedman 1990:
119). Dette er snakk om en mer negativ form for oppmerksomhet, som sannsynligvis fører til
mindre, ikke mer internasjonal støtte, som flere av de ikke-voldelige informantene som nevnt
fremhever. De informantene som støtter voldelig motstand er imidlertid ikke særlig opptatt av
internasjonal støtte. De aller fleste fremhever tvert i mot at internasjonal støtte ikke spiller
noen rolle. En 85 år gammel kvinne som støtter voldelig motstand mener at det internasjonale
samfunnet, særlig den vestlige verdenen, uansett støtter Israel. Hun har derfor mistet troen på
at disse landene vil støtte palestinerne:
We don’t need them. We are only waiting until the Arabs rise and they will free
Palestine. We don’t need the USA or the EU, because they are always with Israel and
support them in everything. They see Israel killing and destroying us, but they do
nothing to stop them. To hell with them (intervju 27).
En 42 år gammel mann som støtter voldelig motstand poengterer også at det ikke spiller noen
rolle med støtte fra innbyggerne i andre land: «What does it help if the international
community becomes aware? Look how many people around the world who demonstrated
against the war in Iraq. And did it help?» (intervju 19).
En 45 år gammel mann som selv støtter ikke-voldelig motstand kom med et
interessant poeng i forbindelse med det internasjonale samfunnet og president Mahmoud
Abbas’ forsøk på å få Palestina godkjent som en selvstendig stat i Sikkerhetsrådet. Hvis dette
forsøket hadde ført frem, mener han det hadde vært et bevis på at ikke-voldelig motstand er
80
en nyttig metode, og at ikke-voldelig motstand dermed vil få enda mer aksept i det
palestinske samfunnet. At Abbas ikke lyktes, derimot, tror han vil føre til det motsatte.
This is the last chance, the last call before closing. If the world is not stepping up,
their attitude, their behavior, their bonds with Israel, nobody knows what is going to
happen. Abu Mazen [et annet navn for Mahmoud Abbas] cannot do anything after
that, nor Fayyad, nor me nor any people who are moderate and talking about reason.
The voices of reason will be shut down, and you will only hear the voices of suicide
bombers and jihadis (intervju 13).
Det er vanskelig å konkludere om sammenhengen mellom syn på viktigheten av internasjonal
støtte og holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand på dette stadiet, særlig fordi
jeg ikke har funnet andre empiriske studier om dette. Det kan skyldes at det ikke er vanlig å
studere holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand i sammenheng. Samtidig gir de
kvalitative intervjuene en sterk indikasjon på at holdninger til voldelig versus ikke-voldelig
motstand blir påvirket av informantenes syn på betydningen av internasjonal støtte. De som
syntes internasjonal støtte er viktig, er mer tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig motstand,
mens de som ikke mener internasjonal støtte har en vesentlig betydning for deres
motstandskamp, oftere støtter voldelig motstand. Det vil derfor være nyttig med flere studier
som undersøker dette nærmere.
8.3 Er det egentlig et skille?Under feltarbeidet på Vestbredden ble det klart for meg at det kan være vanskelig å skille
mellom holdninger til voldelig og ikke-voldelig motstand i de palestinske områdene. For det
første understreker mange av informantene, at de ikke fordømmer personer som utøver
voldelig motstand, selv om de personlig støtter ikke-voldelig motstand (intervju 5, 8, 13, 15,
16, 20, 23).38 Dette er trolig fordi de aller fleste jeg intervjuet mener palestinerne har rett til å
gjøre motstand, også voldelig, mot den israelske okkupasjonen. Den generelle oppfatningen
er at hver og en står fritt til å velge den motstandsformen de mener er best, det er ikke
middelet, men målet som teller. Som Nader Said, lederen av Awrad, uttrykker det:
As kids in the university, we were taught by the political leaders at that time – the
PLO was at the peak, and the nationalist movement – that armed resistance is not
something that is violent, and it is not something that is against international law. It is
a human right that people have to resist, and we are not about killing anyone, we are
38 Kapittel 5.3.1 beskrev hvordan respondentene er kodet.
81
about ending the occupation. So it was never painted as violence. It was more a tool
that is legitimate, to end something that is so tyrannical and oppressive (intervju 18).
Mange av de som nå støtter ikkevold, mener også at vold tidligere har vært både et
akseptabelt og et nyttig verktøy (intervju 8, 9, 13, 15, 20). Til og med en representant for
myndighetene på Vestbredden, som er uttalte forkjempere for ikke-voldelig motstand,
utelukker ikke vold: «It is not a stable formula that we should use violence or non-violence»
(intervju 20).
Det er også svært få av de som støtter ikke-voldelig motstand som sier at de gjør dette
på rent prinsipielt eller ideologisk grunnlag (intervju 12, 17). Generelt ser det ut til at årsaken
til at informantene støtter ikkevold er mer pragmatisk; de mener dette er den beste muligheten
til å gjøre motstand slik situasjonen er nå, i tråd med teorier om strategisk tankegang. I tillegg
ønsker de ikke å gi Israel et påskudd for å kunne utøve vold mot dem. En av informantene
som støtter ikke-voldelig motstand uttrykker det slik:
I think that neither the time nor the environment permits [violence]. Because, as I
said, the Israelis are waiting for an excuse, and we shouldn’t give them that. I think
that in the 70s and the 80s, the armed resistance was to some extent acceptable and it
was a convenient tool. But now I don’t think that it is appropriate at all. For every
generation, and this is what I would hope the Palestinians would get at: To develop
tools according to the time and the circumstances and not to limit themselves and tie
themselves to one type of resistance (intervju 15).
Det er heller ikke slik at de informantene som støtter voldelig motstand utelukker ikke-
voldelig motstand. Tvert om påpeker flere at det er viktig med en kombinasjon av begge
motstandsformer (intervju 14, 19, 21). Som diskutert i kapittel 7.2 er også disse informantene
opptatt av hvilken motstandsform som er mest nyttig for måloppnåelsen i dagens situasjon.
Når det gjelder informanter som støtter begge motstandsformer, basert på de to spørsmålene
brukt for å operasjonalisere avhengig variabel, understreker de fleste at ikke-voldelig
motstand for øyeblikket er palestinernes eneste mulighet (intervju 1, 2, 3, 4, 10). En
informant mener ikke-voldelig motstand ikke fungerer mot israelerne, og heller derfor mot
voldelig motstand (intervju 6). Begge disse tilnærmingene må uansett sies å være tuftet på
vurderinger om kostand og nytte. Når det gjelder personer som ikke støtter hverken voldelig
eller ikke-voldelig motstand, var disse som nevnt vanskelig å finne, selv om 6.7 prosent
havnet i denne kategorien i den kvantitative undersøkelsen. Selv personer som åpenbart ikke
var interessert i motstand og selv ikke har deltatt i noen former for motstand, uttrykte fortsatt
støtte ikke-voldelig motstand (intervju 22, 25). Da jeg spurte informanter om de kjente til
82
noen som ikke støtter motstand, så de bare rart på meg. «Slike personer kjenner vi ikke,» var
som regel svaret. Dette er trolig fordi motstand er så normalt i de palestinske områdene, og
fordi den israelske okkupasjonen påvirker mer eller mindre alle palestinere. Inntrykket av at
svært mange palestinere støtter begge motstandsformer bekreftes langt på vei av de to
akademikerne jeg intervjuet. Mazen Qumsiye mener de aller fleste palestinere støtter begge
motstandsformer, mens Nader Said understreker at palestinere flest mener begge
motstandsformer er «legitime» (intervju 7, 18).
Selv om de fleste ser ut til å støtte begge motstandsformer, fremholder jeg likevel at
det er mulig å skille mellom respondentene på bakgrunn av hvilken motstandsform de
foretrekker, selv om dette skillet ikke er svart-hvitt. Det at palestinere generelt sett ser ut til å
mene at begge motstandsformer er legitime, kan også føre til at de lettere endrer holdning
avhengig av situasjonen i de palestinske områdene. Dette stemmer overens med funnene fra
en studie av deltakelse i voldelig versus ikke-voldelig motstand i Burma, den eneste studien
jeg har funnet som ser voldelig versus ikke-voldelig motstand i sammenheng (Beatty 2011).
83
9 KonklusjonFormålet med denne studien har vært å undersøke hva som kan forklare holdninger til
voldelig versus ikke-voldelig motstand blant palestinske innbyggere. Basert på en diskusjon
av ulike teoretiske tilnærminger ble det utledet fem hypoteser, som ble testet med en
kvantitativ analyse. Hypotese omhandler effekten av nasjonalisme (H1), politisk tillit (H2),
politisk undertrykkelse og syn på menneskerettigheter (H3), effekten av sosial læring etter
demonstrasjonene i Egypt og Tunisia (H4) og effekten av generasjonstilhørighet (H5). De to
første hypotesene er basert på teorier om at holdninger til voldelig versus ikke-voldelig
motstand er et resultat av frustrasjon. Den tredje og fjerde hypotesen er basert på teorier om
at holdninger til ulike former for motstand er drevet av strategiske vurderinger. Den
kvantitative analysen viste at både nasjonalisme og politisk tillit ser ut til å påvirke
holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand. Sterk nasjonalisme og lav politisk tillit
er positivt korrelert med holdninger til voldelig motstand, svak nasjonalisme og høy politisk
tillit er positivt korrelert med holdninger til ikke-voldelig motstand. De tre siste hypotesene
måtte forkastes på bakgrunn av den kvantitative analysen. Syn på menneskerettigheter og
generasjonstilhørighet hadde ingen signifikante effekter, mens effekten av syn på
demonstrasjonene i Egypt og Tunisia hadde motsatt effekt av antatt i hypotesen.
Respondenter som mener demonstrasjonene vil ha en positiv innvirkning på de politiske
systemene i de to landene var mer tilbøyelige til å støtte voldelig enn ikke-voldelig motstand.
Disse funnene ble nærmere drøftet ved bruk av funn fra 27 kvalitative intervjuer. Jeg
diskuterte først mulige årsaker til at hypotese H3, H4 og H5 ikke ble støttet av den
kvantitative analysen. Jeg fremholdt at en av årsakene til at syn på menneskerettigheter ikke
har noen effekt, kan være at det er ulikt syn på hvem som undertrykker menneskerettighetene
i de palestinske områdene. Hvis syn på menneskerettigheter faktisk har en effekt, er det like
sannsynlig at dette skyldes ren frustrasjon som at det skyldes en kombinasjon av frustrasjon
og strategi, som den teoretiske modellen predikerer.
Selv om syn på demonstrasjonene i Egypt og Tunisia ikke hadde den forventede
effekten, kan det likevel se ut til at sosial læring påvirker palestinske holdninger til voldelig
versus ikke-voldelig motstand, men at palestinernes egne erfaringer veier tyngre. Det ser også
ut til at palestinerne blir påvirket av utsiktene til mer støtte fra de andre arabiske landene. De
ser altså ut til å påvirkes av syn på forventet måloppnåelse, noe som betyr at holdningene
også er tuftet på strategiske vurderinger. De kvalitative intervjuene viser også at det kan ha
skjedd en generasjonsendring i holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand, hvis
84
generasjonen som vokste opp under den første intifadaen sammenlignes med den
generasjonen som vokste opp etter Oslo-avtalen. Dette kan forklare hvorfor palestinerne er
blitt mer tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig motstand i perioden etter 2005.
I forrige kapittel diskuterte jeg forholdet mellom frustrasjon og strategi nærmere. Jeg
viste først at nasjonalisme og politisk tillit ser ut til å ha en sterk sammenheng med
frustrasjon, på linje med antakelser i teorien. Dette betyr at de som er mer frustrerte er mer
tilbøyelige til å støtte voldelig motstand, enn de som er mindre frustrerte. I tillegg trakk jeg
frem et alternativt mål på strategi: Syn på viktigheten av internasjonal støtte. Det er tydelige
tegn på at personer som mener internasjonal støtte er viktig for Palestinernes kamp mot den
israelske okkupasjonen er mer tilbøyelige til å støtte ikke-voldelig motstand. De som ikke
mener internasjonal støtte er vesentlig, er mer tilbøyelige til å støtte voldelig motstand.
Det kan være vanskelig å skille mellom støtte til de to motstandsformene i de
palestinske områdene, men uansett viser de samlede funnene fra den kvantitative og
kvalitative analysen at det er mulig å skille mellom foretrukne motstandsformer, og at
holdninger til voldelig versus ikke-voldelig motstand blant palestinske innbyggere trolig både
skyldes frustrasjon og strategi. Hvis jeg kun hadde brukt kvantitativ metode for å besvare
undersøkelsens problemstilling, hadde konklusjonen trolig blitt at det er grad av frustrasjon
som forklarer hvorfor noen palestinere støtter voldelig motstand mens andre støtter ikke-
voldelig motstand. Det var funn i kvalitative intervjuer som gjorde det mulig å nyansere dette
bildet. Årsaken til at de to metodene ga ulike funn, er at de kvalitative intervjuene ga meg et
bedre innblikk i informantenes oppfatninger av de ulike formene for motstand, også i forhold
til de uavhengige variablene benyttet i den kvantitative analysen. Dette gjorde det mulig å
avdekke hvordan de uavhengige variablene er koblet til avhengig variabel, en av fordelene
med en case-studie hvor flere ulike metoder benyttes.
I videre studier vil det være nyttig å undersøke holdninger til voldelig versus ikke-
voldelig motstand over en lenger tidsperiode, særlig i forhold til effekten av
generasjonstilhørighet. Dette har ikke vært mulig i denne undersøkelsen. I tillegg kunne det
vært interessant å studere effektene av syn på internasjonal støtte med en kvantitativ
undersøkelse. Da effekten av politisk undertrykkelse er såpass uklar, kan det også være nyttig
å søke en tydeliggjøring av denne effekten i videre studier.
85
Litteraturliste
Ackerman, Peter (2007). “Skills or Conditions: What Key Factors Shape the Success or
Failure of Civil Resistance?” Notat presentert på konferansen Conference on Civil
Resistance and Power Politics, University of Oxford, 15.-18. mars 2007.
Agresti, Alan (1996). An Introduction to Categorical Data Analysis. New York: John Wiley
& Sons.
Ajzen, Icek og Martin Fishbein (2005). “The Influence of Attitudes on Behavior”, kap. 5 i
Dolores Albarracín, Blair T. Johnson og Mark P. Zanna (red.). The Handbook of
Attitudes. New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates.
Al Arabiya (2011). “Facebook drops third Intifada after Israeli protest”, artikkel 29. mars
[online]. <http://www.alarabiya.net/articles/2011/03/29/143480.html> [Lesedato
10.6.2011]
Alimi, Eitan Y. (2007). Israeli Politics and the First Palestinian Intifada: Political
opportunities, framing processes and contentious politics. New York: Routledge.
Arendt, Hanna (1970). On Violence. New York: Harcourt, Brace and World.
Ash, Timothy Garton (2009). “A Century og Civil Resistance: Some Lessons and Questions”,
kap. 22 i Adam Roberts og Timothy Garton Ash (red.). Civil Resistance and Power
Politics: The Experience of Non-violent Action from Gandhi to the Present. Oxford:
Oxford University Press.
Baumgarten, Helga (2005). “The Three Faces/Phases of Palestinian Nationalism, 1948-
2005”, Journal of Palestine Studies 34 (4): 25-48.
Beatty, Linnea (2011). “Interrelation of Violent and Non-Violent Resistance in Burma”,
APSA 2011 Annual Meeting Paper. Washington DC: George Washington University.
Berman, Eli, Michael Callen, Joseph H. Felter og Jacob N. Shapiro (2011). “Do Working
Men Rebel? Insurgency and Unemployment in Afghanistan, Iraq and the Philippines”,
Journal of Conflict Resolution 55 (4): 496-528.
Berrebi, Claude (2007). “Evidence about the Link Between Education, Poverty and Terrorism
among Palestinians”, Peace Economics, Peace Science and Public Policy 13 (1): 1-
36.
Berry, Jeffrey M. (2002). “Validity and Reliability Issues in Elite Interviewing”, PS: Political
86
Science and Politics 35 (4): 679-682.
Bloomberg (2011). “Obama Tells Mubarak He Must Stick to Pledge of Democratic Reforms
in Egypt”, artikkel av Nicholas Johnston og Kate Andersen Brower 29. Januar.
Bryman, Alan (2008). Social Research Methods. Oxford: Oxford University Press.
Bröning, Michael (2011). The Politics of Change in Palestine. State-building and Non-violent
Resistance. London: Pluto Press.
B’Tselem (2011a). Fatalities in the first Intifada. Jerusalem: B’Tselem.
<http://www.btselem.org/english/statistics/first_Intifada_Tables.asp> [Lesedato
17.3.2011]
B’Tselem (2011b). Fatalities 29.9.2000-31.1.2011. Jerusalem: B’Tselem.
<http://www.btselem.org/English/Statistics/Casualties.asp> [Lesedato 17.3.2011]
B’Tselem (2011c). Show of Force. Israeli Military Conduct in Weekly Demonstrations in a-
Nabi Saleh. Jerusalem: B’Tselem.
<http://www.btselem.org/publications/fulltext/201109_show_of_force> [Lesedato
20.9.2011]
Bucaille, Laetitia (2004). Growing Up Palestinian: Israeli Occupation and the Intifada
Generation. Princeton: Princeton University Press.
Bueno de Mesquita, Ethan (2007). “Correlates of Public Support for Terrorism”, United
States Institute of Peace Working Paper 1/2007. Washington: United States Institute
of Peace.
Burgoon, Brian (2006). “On Welfare and Terror: Social Welfare Politics and Political-
Economic Roots of Terrorism”, Journal of Conflict Resolution 47 (5): 176-203.
Butenschøn, Nils A. (2008). Midtøsten: Imperiefall, statsutvikling, kriger. Oslo:
Universitetsforlaget.
Checkel, Jeffrey T. (1998). “The Constructivist Turn in International Relations Theory”,
World Politics 50 (2): 324-348.
Checkel, Jeffrey T. (2001). “Why comply? Social learning and European identity change”,
International Organization 55 (3): 553-588.
Chong, Dennis og James N. Druckman (2007). “Framing Theory”, Annual Review of
Political Science 10: 103-126.
Christophersen, Knut-Andreas (2009). Databehandling og statistisk analyse med SPSS. Oslo:
Unipub.
87
Christophersen, Mona (2010). “Generations and Change. Palestinian refugees in Libanon”,
Memo to the Norwegian Ministry of Foreign Affairs. Oslo: Fafo AIS.
Claggett, William (1981). “Partisan Acquisition Versus Partisan Intensity: Life-Cycle,
Generation, and Period Effects, 1952-1976”, American Journal of Political Science 25
(2): 193-214.
Cohen, Nissim og Tamar Arieli (2011). “Field Research in Conflict Environments:
Methodological Challenges and Snowball Sampling”, Journal of Peace Research 48
(4): 423-435.
Converse, Philip E. (1964). “The Nature of Belief Systems in Mass Publics”, side 206-261 i
David Apter (red.). Ideology and Discontent. New York: Free Press.
Converse, Philip E. (1970). “Attitudes and non-attitudes: continuation of a
dialogue”, side 168-190 i Edward R. Tufte (red). The quantitative analysis of social
problems. Boston: Addison-Wesley.
Conversi, Daniele (1999). “Nationalism, Boundaries and Violence”, Millenium – Journal of
International Studies 28: 553-584.
Dancey, Logan og Paul Goren (2010). “Party Identification, Issue Attitudes, and the
Dynamics of Political Debate,” American Journal of Political Science 54(3): 686–
699.
Davenport, Christian (2007). “State Repression and Political Order”, Annual Reviews of
Political Science 10: 1-23.
Della Porta, Donatella (2006). Social Movements, Political Violence, and the State: A
Comparative Analysis of Italy and Germany. Cambridge: Cambridge University
Press.
DeNardo, James (1985). Power in Numbers: The Political Strategy of Protest and Rebellion.
Princeton: Princeton University Press.
Dollard, John, Leonard W. Doob, Neal E. Miller, O. H. Mowrer og Robert R. Sears (1939).
Frustration and Aggression. New Haven: Yale University Press.
Easton, David (1965). A Systems Analysis of Political Life. New York: John Wiley.
Eisinger, Peter K. (1973). “The Conditions of Protest Behavior in American Cities”,
American Political Science Review 67 (1): 11-28.
English, Richard (2009). “The Interplay of Non-violent and Violent Action in Northern
88
Ireland, 1967 – 72”, kap. 5 i Adam Roberts og Timothy Garton Ash (red.). Civil
Resistance and Power Politics: The Experience of Non-violent Action from Gandhi to
the Present. Oxford: Oxford University Press.
Entman, Robert M. (2004). Projects of Power: Framing News, Public Opinion and U.S.
Foreign Policy. Chicago: University of Chicago Press.
Fafo (2006). Palestinians prefer a coalition government over new elections. Oslo: Fafo AIS.
<http://www.fafo.no/ais/middeast/opt/opinionpolls/Hamas_Price_for_isolating/
061220_gha_pst_pres.htm> [Lesedato: 10.3.2011]
Fafo (2007). Political chaos takes its toll. Oslo: Fafo AIS.
<http://www.fafo.no/ais/middeast/opt/opinionpolls/
palestinian_opinions_2007/180707palestinapresseeng.htm> [Lesedato: 10.3.2011]
Fafo (2010). Key results from an opinion poll in the West Bank (February) and Gaza Strip
(May) 2010. Oslo: Fafo AIS.
<http://www.fafo.no/ais/middeast/opt/opinionpolls/palestinian_opinions_2010/
Summary_2010_EN.pdf> [Lesedato: 10.3.2011]
Fair, Christine C. og Bryan Shepherd (2006). “Who Supports Terrorism? Evidence from
Fourteen Muslim Countries”, Studies in Conflict & Terrorism 29 (1): 51-74.
Fayyad, Salam (2011). Muntlig diskusjon på Fafo-seminar. 24. november.
Fielding, David, og Madeline Penny (2009). “What Causes Change in Opinion About the
Israeli-Palestinian Peace Process?”, Journal of Peace Research 46 (1): 99-118.
Friedman, Thomas (1990). From Beirut to Jerusalem. London: Harper Collins.
Gamson, William A. (1992). Talking Politics. Cambridge: Cambridge University Press.
George, Alexander L. og Andrew Bennett (2005). Case Studies and Theory Development in
the Social Science. Cambridge, MA: MIT Press.
Gellner, Ernest (1983). Nations and Nationalism. Oxford: Basil Blackwell.
Gerring, John (2009). Case Study Research: Principles and Practises. Cambridge:
Cambridge University Press.
Golan, Galia (2008). Israel and Palestine: Peace Plans and Proposals from Oslo to
Disengagement. Princeton: Markus Wiener Publishers.
Gurr, Ted Robert (1968). “A Causal Model of Civil Strife: A Comparative Analysis Using
New Indices”, American Political Science Review 62 (4): 1104-1124.
Gurr, Ted Robert (1970). Why Men Rebel. Princeton: Princeton University Press.
89
Hall, Peter A. (1993). “Policy Paradigms, Social Learning, and the State: The Case of
Economic Policymaking in Britain”, Comparative Politics 25 (3): 275-296.
Hammami, Rema og Salim Tamari (2001). “The Second Uprising: End or New Beginning?”,
Journal of Palestine Studies 30 (2): 5-25.
Hamas (1993). “Charter of the Islamic Resistance Movement (HAMAS) of Palestine”,
Journal of Palestine Studies 22 (4): 122-134.
Hegre, Håvard (2011). “Logistisk regresjon: binomisk, multinomisk og rangert.” Upublisert.
Oslo: Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.
Hellevik, Ottar (2002a). Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap. Oslo:
Universitetsforlaget.
Hellevik, Ottar (2002b). “Forskning på verdier: Eksempler fra kvantitativ
samfunnsforskning”, side 11-31 i Kai Ingolf Johannessen og Ulla Schmidt (red.).
Verdier - flerfaglige perspektiver. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.
Henderson, Conway (1991). “Conditions Affecting the Use of Political Repression”, Journal
of Conflict Resolution 35: 120-142.
Heuser, Beatrice (2010). The Evolution of Strategy: Thinking War from Antiquity to the
Present. Cambridge: Cambridge University Press.
Hilal, Jamil (2010). “The Polarization of the Palestinian Political Field”, Journal of Palestine
Studies 39 (3): 24-39.
Hroub, Khaled (2006). “A ‘New Hamas’ through Its New Documents”, Journal of Palestine
Studies 35 (4): 6-27.
Høigilt, Jacob (2011). Presentasjon av Fafos forskningsrapport “Palestinian Youth and the
Arab Spring”. 24. november39.
Jamal, Amal (2005). The Palestinian National Movement. Politics of Contention 1967 –
2005. Bloomington: Indiana University Press.
Jennings, Kent og Richard G. Niemi (1978). “The Persistence of Political Orientations: An
Over-Time Analysis of Two Generations”, British Journal of Political Science 8 (3):
333-363.
Jensen, Michael I. (2009). The Political Ideology of Hamas: A Grassroots Perspective.
London: I. B. Tauris.
Khalidi, Raja og Sobhi Samour (2011). “Neoliberalism as Liberation: The Statehood Program 39 Selve rapporten er ennå ikke offentliggjort, og kan derfor ikke siteres.
90
and the Remaking of the Palestinian National Movement”, Journal of Palestine
Studies 40 (2): 6-25.
Khalidi, Rashid (1997). Palestinian Identity: The Construction of Modern National
Consciousness. New York: Columbia University Press.
Khalidi, Rashid (2009). The Iron Cage: The History of the Palestinian Struggle for
Statehood. Oxford: Oneworld Publications.
Khawaja, Marwan (1993). “Repression and Popular Collective Action: Evidence from the
West Bank”, Sociological Forum 8 (1): 47-71.
King, Gary, Robert O. Keohane og Sidney Verba (1994). Designing Social Inquiry.
Princeton: Princeton University Press.
Kish, Leslie (1965). Survey Sampling. New York: John Wiley & Sons.
Kneissl, Karin (2011). “Elements for a Scientific Analysis of the Arab Revolutions in Spring
2011”, AAS Working Papers in Social Anthropology 21/2011. Wien: Austrian
Academy of Sciences.
Krueger, Alan B. og Jitka Malecková (2003). “Education, Poverty and Terrorism: Is There a
Causal Connection?”, Journal of Economic Perspectives 17 (4): 119-144.
Kurz, Anat N. (2005). Fatah and the Politics of Violence: The Institutionalization of a
Popular Struggle. Brighton: Sussex Academic Press.
Lacy, Dean (2001). “A Theory of Nonseparable Preferences in Survey Responses”, American
Journal of Political Science 45 (2): 239-258.
Levi, Margaret og Laura Stoker (2000). “Political Trust and Trustworthiness”, Annual Review
of Political Science 3: 475-507.
Levy, Jack (1994). “Learning and Foreign Policy: Sweeping a Conceptual Mine Field”,
International Organization 48 (2): 279-312.
Lichbach, Mark Irving (1987). “Deterrence or Escalation? The Puzzle of Aggregate Studies
of Repression and Dissent”, Journal of Conflict Resolution 31 (2): 266-297.
Lund, Thorleif (2002). “Metodologiske prinsipper og referanserammer”, kap. 3 i Thorleif
Lund (red.). Innføring i forskningsmetodologi. Oslo: Unipub.
Lybarger, Loren D. (2005). “Palestinian Political Identities during the Post-Oslo Period: A
Case Study of Generation Effects in a West Bank Refugee Camp”, Social Compass 52
(2): 143-156.
Lybarger, Loren D. (2007). Identity and religion in Palestine: The Struggle Between
91
Islamism and Secularism in the Occupied Territories. Princeton: Princeton University
Press.
Lowrance, Sherry (2006). “Identity, Grievances and Political Action: Recent Evidence from
the Palestinian Community in Israel”, International Political Science Review 27: 167-
190.
Mannheim, Karl (1952). “The problem of Generations” side 276-320 i Paul Kecskemeti
(red.). Essays on the Sociology of Knowledge. London: Routledge.
Massoud, Tansa G. (2000). “Fair Division, Adjusted Winner Procedure (AW), and the
Israeli-Palestinian Conflict”, Journal of Conflict Resolution 44 (3): 333-358.
Mayer, Tamar (1994). “Heightened Palestinian Nationalism”, kap 4 i Tamar Mayer (red.).
Women and the Israeli Occupation: The Politics of Change. London: Routledge.
McNabb, David E. (2010). Research Methods for Political Science. Quantitative and
Qualitative Approaches. New York: M. E. Sharpe.
Miakhel, Abdulwali S. (2010). The Issue of Jerusalem. München: Grin Publishing.
Mishal, Saul og Avraham Sela (2000). The Palestinian Hamas. New York: Columbia
University Press.
Muller, Edward N. (1972). “A Test of a Partial Theory of Potential for Political Violence”,
American Political Science Review 66 (3): 928-959.
Muñoz, Gema M. (2000). “Arab Youth Today: The Generation Gap, Identity Crisis and
Democratic Deficit”, kap. 1 i Roel Meijer (red.). Alienation or Integration of Arab
Youth: Between Family, State and the Street. Surrey: Curzon Press.
Nelson, Thomas E., Zoe M. Oxley og Rosalee A. Clawson (1997). “Toward a Psychology of
Framing Effects”, Political Behavior 19 (3): 221-246.
New York Times (2010). “Palestinians Try a Less Violent Path to Resistance”, artikkel av
Ethan Bronner 7. april.
New York Times (2011). “Israeli Soldiers Shoot at Protesters on Syrian Border”, artikkel av
Isabel Kershner 5. juni.
Nikolayenko, Olena (2008). “Life Cycle, Generational and Period Effects on Protest Potential
in Yeltsin's Russia”, Canadian Journal of Political Science 41: 437-460.
Opp, Karl-Dieter og Wolfgang Roehl (1990). “Repression, Micromobilization and Political
Protest”, Social Forces 69 (2): 521-547.
Oskamp, Stuart (1977). Attitudes and Opinions. Englewood Cliffs, NJ: Prentice Hall.
92
Pape, Robert A. (2005). Dying to Win: The Strategic Logic of Suicide Terrorism. New York:
Random House.
PCPSR (1994a). Public Opinion Poll #5. Ramallah: PCPSR.
<http://www.pcpsr.org/survey/cprspolls/94/poll5a.html> [Lesedato 13.3.2011]
PCPSR (1994b). Public Opinion Poll #12. Ramallah: PCPSR.
<http://www.pcpsr.org/survey/cprspolls/94/poll12a.html> [Lesedato 13.3.2011]
PCPSR (1994c). Public Opinion Poll #14. Ramallah: PCPSR.
<http://www.pcpsr.org/survey/cprspolls/94/poll14a.html> [Lesedato 13.3.2011]
PCPSR (1995). Public Opinion Poll #15. Ramallah: PCPSR.
<http://www.pcpsr.org/survey/cprspolls/95/poll15a.html> [Lesedato 13.3.2011]
PCPSR (1996). Public Opinion Poll #22. Ramallah: PCPSR.
<http://www.pcpsr.org/survey/cprspolls/96/poll22a.html> [Lesedato 13.3.2011]
PCPSR (1998a). Public Opinion Poll #34. Ramallah: PCPSR.
<http://www.pcpsr.org/survey/cprspolls/98/poll34a.html> [Lesedato 13.3.2011]
PCPSR (1999a). Public Opinion Poll #42. Ramallah: PCPSR.
<http://www.pcpsr.org/survey/cprspolls/99/poll42a.html> [Lesedato 13.3.2011]
PCPSR (1999b). Public Opinion Poll #45. Ramallah: PCPSR.
<http://www.pcpsr.org/survey/cprspolls/99/poll45a.html> [Lesedato 13.3.2011]
PCPSR (2001). Public Opinion Poll #3. Ramallah: PCPSR.
<http://www.pcpsr.org/survey/polls/2001/p3a.html> [Lesedato 13.3.2011]
PCPSR (2003). Public Opinion Poll #10. Ramallah: PCPSR.
<http://www.pcpsr.org/survey/polls/2003/p10a.html> [Lesedato 13.3.2011]
PCPSR (2010a). Public Opinion Poll #35. Ramallah: PCPSR.
<http://www.pcpsr.org/survey/polls/2010/p35e.html> [Lesedato 13.3.2011]
PCPSR (2010b). Public Opinion Poll #38. Ramallah: PCPSR.
<http://www.pcpsr.org/survey/polls/2010/p38e.html> [Lesedato 13.3.2011]
PCPSR (2011). Palestinian Public Opinion Poll No (40). Ramallah: PCPSR.
<http://www.pcpsr.org/survey/polls/2011/p40efull.html> [Lesedato 20.10.2011]
Pressman, Jeremy (2003). “The Second Intifada: Background and Causes of the Israeli-
Palestinian Conflict”, Journal of Conflict Studies 23 (2): 114 – 141.
Qumsiyeh, Mazin B. (2011). Popular Resistance in Palestine: A History of Hope and
93
Empowerment. London: Pluto Press.
Regan, Patrick M. og Daniel Norton (2005). “Greed, Grievance, and Mobilization in Civil
Wars”, Journal of Conflict Resolution 49: 319-332.
Riley, Matilda W. (1973). “Aging and Cohort Succession: Interpretations and
Misinterpretations”, The Public Opinion Quarterly 37 (1): 35-49.
Roberts, Adam (2009). “Introduction”, kap. 1 i Adam Roberts og Timothy Garton Ash (red.).
Civil Resistance and Power Politics: The Experience of Non-violent Action from
Gandhi to the Present. Oxford: Oxford University Press.
Sa'di, Ahmad H. (2002). “Catastrophe, Memory and Identity: Al-Nakbah as a Component
of Palestinian Identity”, Israel Studies 7 (2): 175-198.
Scholz, Sally J. (2007). “Political Solidarity and Violent Resistance”, Journal of Social
Philosophy 38 (1): 38-52.
Seymour, Gerald (1975). Harry’s Game. New York: Random House.
Shafiq, Najeeb M. og Abdulkader H. Sinno (2010). ”Education. Income and Support for
Suicide Bombings: Evidence from Six Muslim Countries”, Journal of Conflict
Resolution 54 (1): 146-178.
Shamir, Jacob og Khalil Shikaki (2002). “Determinants of Reconciliation and Compromise
among Israelis and Palestinians”, Journal of Peace Research 39 (2): 185-202.
Shamir, Michael og Tammy Sagiv-Schifter (2006). “Conflict, Identity, and Tolerance: Israel
in the Al-Aqsa Intifada”, Political Psychology 27 (4): 569-595.
Shanahan, Michael J. (2000). “Pathways to Adulthood in Changing Societies: Variability and
Mechanisms in Life Course”, Annual Review of Sociology 26: 667-692.
Sharp, Gene (1973). The Dynamics of Nonviolent Action (The Politics of Nonviolent Action,
Part 3). Boston, MA: Porter Sargent Publishers.
Sharp, Gene (1989). “The Intifada and Nonviolent Struggle”, Journal of Palestine Studies
19 (1): 3-13.
Shikaki, Khalil (2006). “Willing to Compromise: Palestinian Public Opinion and the Peace
Process”, United States Institute of Peace Special report No. 158. Washington: United
States Institute of Peace.
Skog, Ole-Jørgen (2010). Å forklare sosiale fenomener – En regresjonsbasert tilnærming.
Oslo: Gyldendal Akademisk.
Stephan, Maria J. og Erica Chenoweth (2008). “Why Civil Resistance Works: The Strategic
94
Logic of Nonviolent Conflict”, International Security 33 (1): 7-44.
Sønsterudbråten, Silje (2009). Opportunity to Resist: Palestinian Attitudes towards Rocket
Attacks on Israel. Saarbrücken: VDM Publishing.
Tal, Davod og Spencer C. Tucker (2008). “Overview of the Arab-Israeli Conflict”, side 5-13 i
Spencer C. Tucker (red.). The Encyclopedia of the Arab-Israeli Conflict: A Political,
Social, and Military History [Volume 1]. Santa Barbara: ABC-Clio.
Tenenbaum, Karen og Ehud Eiran (2005). “Israeli Settlement Activity in the West Bank and
Gaza: A Brief History”, Negotiation Journal 21 (2): 171-175.
Tessler, Mark, Carrie Conold og Megan Reif (2011). “Political Generations in Developing
Countries: Evidence and Insights from Algeria (2004)”, kap. 4 i Mark Tessler (red.).
Public Opinion in the Middle East: Survey Research and the Political Orientations of
Ordinary Citizens. Indiana: Indiana University Press.
Tessler, Mark og Michael D. H. Robbins (2007). “What Leads Some Ordinary Men and
Women to Approve of Terrorist Acts against the United States?”, Journal of Conflict
Resolution 51: 305-328.
The Guardian (2011). “Palestine rivals Fatah and Hamas on verge of historic deal”, artikkel
av Conal Urquhart og Harriet Sherwood 27. april.
The Independent (2011). “Rocket attacks and airstrikes threaten Gaza ceasefire pledge”,
artikkel av Donald MacIntyre 26. August.
Tilly, Charles (1978). From Mobilization to Revolution. Massachusetts: Addison-Wesley.
Tilly, Charles (2003). The Politics of Collective Violence. Cambridge: Cambridge University
Press.
Tilly, Charles (2005). Trust and Rule. Cambridge: Cambridge University Press.
Victor, Barbara (2004). Army of Roses: Inside the World of Palestinian Women Suicide
bombers. London: Constable & Robinson Ltd.
Weisberg, Herbert F. (2005). The Total Survey Error Approach: A Guide to the New Science
of Survey Research. Chicago: University of Chicago Press.
Welch, Susan (1975). “Sampling by Referral in a Dispersed Population”, The Public Opinion
Quarterly 39 (2): 237-245.
Wendt, Alexander (1999). Social Theory of International Politics. Cambridge: Cambridge
University Press.
Wood, Elisabeth Jean (2003). Insurgent Collective Action and Sivil War in El Salvador.
95
Cambridge: Cambridge University Press.
Zaller, John og Stanley Feldman (1992). “A Simple Theory of the Survey Response:
Answering Questions versus Revealing Preferences”, American Journal of Political
Science 36 (3): 579-616.
Yin, Robert K. (2009). Case Study Research: Design and Methods. Thousand Oaks: Sage
Publications.
96
VedleggVedlegg 1: Deskriptiv statistikk
Deskriptiv statistikk alle variabler omkode N Gj.snitt St.avvik Skjevhet KurtoseIndeks avhengig 179 2.89 1.17 0.46 2.16Indeks nasjonalisme 175 2.80 0.47 -2.36 7.87Indeks tillit andre 170 2.67 0.73 -0.05 2.60Indeks tillit Abbas og PLO 169 2.72 0.89 -0.16 2.15Syn på menneskerettigheter 161 0.72 0.45 -0.95 1.91Syn på protestene i Egypt og Tunisia 164 1.53 0.84 1.61 4.78Generasjonstilhørighet 179 1.67 0.79 0.97 3.24Utdanning 178 1.96 0.68 0.04 2.19Inntekt 177 2.19 0.45 0.72 3.46Arbeidssituasjon 178 0.46 0.77 1.26 2.87Kjønn 179 0.46 0.50 0.17 1.03Sivilstatus 179 0.24 0.43 1.23 2.51Flyktningstatus 178 0.41 0.49 0.37 1.14Bosted 179 3.32 1.31 -0.36 2.03Politisk tilhørighet 179 2.94 1.52 -0.14 1.44
Frekvens alle variabler omkodet Frekven Prosen Missing (%)Indeks avhengig variabel (totalt) 1793 100.00 0.001 Hverken vold eller ikke-vold 121 6.742 Ikke-voldelig motstand 724 40.313 Voldelig motstand 413 23.004 Både vold og ikke-vold 295 16.435 Missing 240 13.36Indeks nasjonalisme (totalt) 1752 97.55 2.451 Svak grad 53 2.952 Middels grad 240 13.363 Sterk grad 1459 81.24Indeks tillit andre (totalt) 1706 94.09 5.01Indeks tillit Abbas og PLO (totalt) 1695 94.38 5.62Syn på menneskerettigheter og frihet (totalt) 1618 90.09 9.910 Situasjonen er tilfredsstillende 461 25.671 Situasjonen er dårlig 1157 64.42Syn på demonstrasjonene i Egypt og Tunisia (totalt) 1643 90.48 8.521 Helt sikkert positive effekter 1065 59.302 Sannsynligvis positive effekter 379 21.103 Trolig ikke positive effekter 113 6.29
4 Helt sikkert ikke positive effekter 86 4.79Generasjonstilhørighet (totalt) 1790 99.67 0.331 Post-Oslo-generasjonen 904 50.332 Intifada-generasjonen 622 34.633 PLO-generasjonen 219 12.194 1948-generasjonen 45 2.51Utdannelse (totalt) 1784 99.33 0.671 Lav 439 24.442 Middels 969 53.953 Høyere 376 20.94Inntekt (totalt) 1779 99.05 0.951 Høy 45 2.512 Middels 1352 75.283 Lav 382 21.27Arbeidssituasjon (totalt) 1785 99.39 0.610 Annet 1266 70.491 Student 215 11.972 Arbeidsledig 304 16.93Kjønn (totalt) 1790 99.67 0.330 Kvinne 970 54.011 Mann 820 45.66Sivilstatus (totalt) 1790 99.67 0.330 Gift 1364 75.951 Ugift 426 23.72Flyktningstatus (totalt) 1787 99.50 0.500 Ikke-flyktning 1057 58.851 Flyktning 730 40.65Bosted (totalt) 1790 99.67 0.331 Vestbredden sør 230 12.812 Vestbredden senter 260 14.483 Vestbredden nord 404 22.494 Gaza nord 505 28.125 Gaza sør 391 21.77Politisk tilhørighet (totalt) 1796 1001 Fatah 547 30.462 Hamas 206 11.473 Andre 140 7.804 Ikke-stemme 612 34.085 Missing 291 16.20
97
Vedlegg 2: Bivariate korrelasjoner Cronbach’s alfa politisk tillit
T02_01 T02_04 T02_05 T02_08 T02_09 T02_12
T02_01 1.0000
T02_04 0.1015 1.0000
T02_05 0.1263 0.5505 1.0000
T02_08 0.1169 0.5158 0.5003 1.0000
T02_09 0.1412 0.4694 0.4737 0.7304 1.0000
T02_12 0.5665 0.1640 0.2130 0.2032 0.2271 1.0000
Vedlegg 3: vurdering av kolinearitet og multikolinearitet
Vedlegg 4: Likelihood ratio tester for alle uavhengige variabler
Undersøkelsen med datasettet fra 2011
Undersøkelsen med datasettet fra 2011 LR chi2 df Prob > chi2Nasjonalisme 68.8 8 0.00Tillit andre 1.1 4 0.90Tillit Abbas og PLO 27.7 4 0.00Syn på menneskerettigheter 3.3 4 0.51Syn på demonstrasjonene i Egypt og Tunisia 35.4 12 0.00Generasjonstilhørighet 11.1 12 0.52Utdanning 9.5 8 0.30Inntekt 3.4 8 0.91Arbeidssituasjon 8.8 8 0.36Kjønn 12.4 4 0.01Sivilstatus 2.4 4 0.67Flyktningstatus 10.1 8 0.26Bosted 86.9 16 0.00Politisk tilhørighet 38.9 16 0.00
Undersøkelsen med datasettene fra 2010 og 2011 LR chi2 df Prob > chi2Tillit til presidenten 100.8 4 0.00Intifada-generasjonen 6.8 4 0.15PLO-generasjonen 2.3 4 0.671948-generasjonen 0.8 4 0.93Kjønn 8.7 4 0.07Bosted 181.1 1 0.00Politisk tilhørighet 122.0 1 0.00År for undersøkelsen 13.2 4 0.01
98
Undersøkelsen med datasettet fra 2011 Tol VIFArbeidssituasjon 0.71 1.40Sivilstatus 0.73 1.36Generasjonstilhørighet 0.78 1.28Tillit Abbas og PLO 0.81 1.24Politisk tilhørighet 0.84 1.19Kjønn 0.86 1.17Bosted 0.87 1.15Politisk tillit andre 0.89 1.13Flyktningstatus 0.91 1.10Utdannelse 0.91 1.10Syn på menneskerettigheter 0.92 1.08Inntekt 0.93 1.08Nasjonalisme 0.95 1.05Syn på protestene i Egypt og Tunisia 0.96 1.04
Undersøkelsen med datasettene fra 2010 og 2011 Tol VIFPolitisk tilhørighet 0.87 1.14Tillit til presidenten 0.88 1.14Kjønn 0.99 1.01Bosted 0.99 1.01Generasjon 0.99 1.01År undersøkelsen ble gjennomført 0.99 1.01
Samspill 1 4.1 4 0.40Samspill 2 0.6 4 0.96Samspill 3 2.5 4 0.65
99
Vedlegg 5: Fullstendig multinomisk regresjonsanalyse 2011
(referanseutfall: ikke-voldelig motstand)
Modell 1 Modell 2 Modell 3 Modell 4b/se b/se b/se b/se
1: Hverken vold eller ikke-voldNasjonalisme (ref. lav)Middels 0.69 (0.79) 1.42 (1.08)Høy 1.27 (0.75) 2.019 (1.05)Politisk tillit andre -0.08 (0.17) -0.02 (0.17)Politisk tillit Abbas og PLO 0.45** (0.16) 0.43* (0.17)Syn på menneskerettigheter (ref. -0.13 (0.24) -0.16 (0.25)Syn på protester i Egypt og TunisiaSannsynligvis positivt -0.31 (0.26) -0.34 (0.27)Trolig ikke positivt -0.11 (0.41) -0.10 (0.42)Helt sikkert ikke positivt -0.00 (0.47) -0.66 (0.63)Generasjon (ref. Post-Oslo)Intifada-generasjonen -0.12 (0.26) -0.12 (0.28)PLO-generasjonen 0.23 (0.35) 0.295 (0.37)1948-generasjonen 0.32 (0.71) 0.35 (0.75)Utdannelse (ref. høy)lav -0.48 (0.32) -0.40 (0.34) -0.59 (0.34) -0.45 (0.35)middels -0.21 (0.25) -0.29 (0.26) -0.21 (0.25) -0.39 (0.27)Inntekt (ref. høy)middels 1.28 (1.05) 1.11 (1.05) 1.23 (1.05) 1.10 (1.06)lav 1.36 (1.07) 1.10 (1.08) 1.28 (1.08) 1.11 (1.09)Arbeidssituasjon (ref. i arbeid)Student 0.14 (0.41) 0.17 (0.42) 0.15 (0.43) 0.05 (0.45)Arbeidsledig -0.75* (0.34) -0.71 (0.36) -0.68 (0.35) -0.76* (0.37)Kjønn (ref. kvinne) 0.56** (0.22) 0.58* (0.23) 0.44* (0.22) 0.62** (0.24)Sivilstatus (ref. gift) -0.34 (0.34) -0.23 (0.35) -0.29 (0.37) -0.20 (0.38)Flyktningstatus (ref. ikke flyktning) 0.01 (0.21) 0.11 (0.23) 0.15 (0.22) 0.12 (0.24)Bosted (ref. Vestbredden sør)Vestbredden senter 1.18** (0.45) 1.37** (0.46) 1.12* (0.46) 1.25** (0.48)Vestbredden nord 1.14** (0.42) 1.37** (0.44) 1.24** (0.43) 1.27** (0.45)Gaza nord 0.70 (0.42) 0.78 (0.43) 0.69 (0.42) 0.57 (0.44)Gaza sør 0.82 (0.44) 0.91* (0.46) 0.78 (0.45) 0.77 (0.47)Politisk tilhørighet (ref. Fatah)Hamas 1.65*** (0.32) 1.25** (0.42) 1.83*** (0.33) 1.27** (0.43)Andre 0.35 (0.41) 0.25 (0.43) 0.51 (0.41) 0.12 (0.46)Ikke-stemme 0.30 (0.26) 0.12 (0.31) 0.41 (0.27) 0.13 (0.32)Missing 0.07 (0.35) -0.04 (0.40) 0.21 (0.37) -0.04 (0.41)Konstantledd -5.24*** (1.34) -4.90*** (1.23) -4.06*** (1.15) -6.57*** (1.65)3: Voldelig motstandNasjonalisme (ref. lav)Middels 0.78 (0.65) 0.60 (0.68)Høy 2.19*** (0.62) 2.15*** (0.63)Politisk tillit andre 0.01 (0.11) 0.06 (0.12)Politisk tillit Abbas og PLO 0.62*** (0.11) 0.56*** (0.11)Syn på menneskerettigheter 0.22 (0.17) 0.18 (0.18)Syn på protestene i Egypt og Sannsynligvis positive -0.74*** (0.17) -0.81*** (0.19)Trolig ikke positive -1.11** (0.34) -1.14** (0.36)Helt sikkert ikke positive -0.46 (0.32) -0.88* (0.39)Generasjon (ref. Post-Oslo)Intifada-generasjonen -0.14 (0.17) -0.20 (0.18)PLO-generasjonen -0.15 (0.24) -0.17 (0.27)1948-generasjonen -0.02 (0.49) 0.06 (0.56)Utdannelse (ref. høy)lav 0.10 (0.21) 0.10 (0.22) 0.13 (0.22) 0.12 (0.24)middels 0.02 (0.17) 0.01 (0.18) 0.12 (0.18) 0.01 (0.19)Inntekt (ref. høy)middels -0.17 (0.41) -0.38 (0.43) -0.19 (0.42) -0.34 (0.46)lav -0.04 (0.43) -0.25 (0.45) -0.18 (0.45) -0.38 (0.49)Arbeidssituasjon (ref. i arbeid)Student -0.19 (0.26) -0.20 (0.27) -0.26 (0.27) -0.34 (0.29)Arbeidsledig -0.26 (0.20) -0.20 (0.22) -0.27 (0.21) -0.35 (0.23)
100
Kjønn 0.28 (0.14) 0.25 (0.15) 0.24 (0.15) 0.30 (0.16)Sivilstatus 0.23 (0.20) 0.26 (0.21) 0.22 (0.21) 0.30 (0.23)Flyktningstatus -0.08 (0.14) 0.02 (0.15) -0.02 (0.15) -0.05 (0.16)Bosted (ref. Vestbredden sør)Vestbredden senter 0.37 (0.25) 0.60* (0.27) 0.35 (0.25) 0.72* (0.29)Vestbredden nord 0.02 (0.23) 0.51* (0.25) 0.20 (0.24) 0.43 (0.27)Gaza nord -0.43 (0.22) 0.01 (0.23) -0.35 (0.23) -0.15 (0.26)Gaza sør 0.18 (0.23) 0.54* (0.24) 0.35 (0.24) 0.45 (0.27)Politisk tilhørighet (ref. Fatah)Hamas 2.05*** (0.24) 1.56*** (0.29) 2.16*** (0.24) 1.43*** (0.31)Andre 1.24*** (0.26) 0.77** (0.28) 1.15*** (0.26) 0.68* (0.29)Ikke-stemme 0.96*** (0.18) 0.53** (0.21) 1.07*** (0.18) 0.47* (0.22)Missing 0.90*** (0.22) 0.82*** (0.24) 0.99*** (0.23) 0.67** (0.26)Konstantledd -3.31*** (0.77) -3.19*** (0.58) -1.19* (0.49) -4.49*** (0.90)4: Både vold og ikke-voldNasjonalisme (ref. lav)Middels 0.38 (0.49) 1.10 (0.65)Lav 0.90* (0.46) 1.53*(0.62)Politisk tillit andre 0.11 (0.12) 0.10 (0.12)Politisk tillit Abbas og PLO 0.26* (0.11) 0.23*(0.12)Syn på menneskerettigheter -0.05 (0.17) -0.01 (0.18)Syn på protestene i Egypt og Sannsynligvis positive -0.67*** (0.19) -0.62** (0.20)Trolig ikke positive -0.43 (0.30) -0.52 (0.32)Helt sikkert ikke positive -0.27 (0.33) -0.27 (0.34)Generasjon (ref. Post-Oslo)Intifada-generasjonen -0.31 (0.18) -0.26 (0.20)PLO-generasjonen -0.17 (0.27) 0.08 (0.28)1948-generasjonen 0.08 (0.52) 0.16 (0.57)Utdannelse (ref. høy)lav 0.01 (0.23) 0.10 (0.24) 0.05 (0.24) 0.09 (0.25)middels 0.06 (0.19) 0.08 (0.20) 0.07 (0.19) 0.07 (0.21)Inntekt (ref. høy)middels -0.25 (0.44) -0.13 (0.48) -0.30 (0.45) -0.23 (0.50)lav -0.19 (0.47) -0.08 (0.51) -0.28 (0.48) -0.20 (0.52)Arbeidssituasjon (ref. i arbeid)Student 0.17 (0.28) 0.06 (0.29) 0.14 (0.29) -0.02 (0.31)Arbeidsledig -0.15 (0.22) -0.09 (0.23) -0.22 (0.23) -0.26 (0.24)Kjønn -0.06 (0.16) -0.13 (0.17) -0.17 (0.16) -0.15 (0.17)Sivilstatus 0.13 (0.22) 0.08 (0.23) -0.03 (0.24) 0.08 (0.25)Flyktningstatus -0.27 (0.16) -0.21 (0.17) -0.21 (0.16) -0.25 (0.17)Bosted (ref. Vestbredden sør)Vestbredden senter 1.41*** (0.36) 1.39*** (0.37) 1.33*** (0.36) 1.50*** (0.40)Vestbredden nord 1.41*** (0.33) 1.65*** (0.34) 1.47*** (0.34) 1.65*** (0.37)Gaza nord 0.98** (0.33) 1.14*** (0.33) 0.87** (0.33) 1.06** (0.36)Gaza sør 1.44*** (0.34) 1.56*** (0.34) 1.48*** (0.34) 1.57*** (0.37)Politisk tilhørighet (ref. Fatah)Hamas 1.17*** (0.26) 0.91** (0.32) 1.30*** (0.27) 0.85* (0.34)Andre 0.46 (0.29) 0.23 (0.32) 0.44 (0.29) 0.15 (0.33)Ikke-stemme 0.54** (0.18) 0.38 (0.21) 0.56** (0.19) 0.34 (0.22)Missing 0.43 (0.24) 0.40 (0.26) 0.57* (0.25) 0.33 (0.28)Konstantledd -2.93*** (0.70) -3.23*** (0.68) -1.74** (0.57) -4.13*** (0.94)5: MissingNasjonalisme (ref. lav)Middels -0.73 (0.59) -0.92 (0.68)Høy 0.81 (0.50) 0.55 (0.57)Politisk tillit andre -0.03 (0.17) -0.06 (0.19)Politisk tillit Abbas og PLO 0.22 (0.15) 0.17 (0.18)Syn på menneskerettigheter 0.24 (0.23) 0.30 (0.26)(ref. Bra)Syn på protestene i Egypt og Sannsynligvis positive -0.18 (0.21) -0.24 (0.26)Trolig ikke positive 0.28 (0.33) 0.02 (0.41)Helt sikkert ikke positive -0.17 (0.47) -0.42 (0.64)Generasjon (ref. Post-Oslo)Intifada-generasjonen -0.37 (0.22) -0.39 (0.27)PLO-generasjonen -0.11 (0.31) -0.28 (0.40)1948-generasjonen -0.46 (0.70) -14.06 (-616.73)
101
Utdannelse (ref. høy)lav -0.14 (0.25) -0.26 (0.29) -0.40 (0.28) -0.37 (0.33)middels -0.40 (0.22) -0.54* (0.24) -0.50* (0.22) -0.63* (0.26)Inntekt (ref. høy)middels 0.22 (0.65) -0.11 (0.66) 0.10 (0.66) -0.34 (0.67)lav 0.46 (0.67) 0.20 (0.69) 0.24 (0.69) -0.20 (0.72)Arbeidssituasjon (ref. i arbeid)Student -0.35 (0.36) -0.27 (0.39) -0.54 (0.39) -0.59 (0.45)Arbeidsledig -0.18 (0.27) -0.03 (0.31) -0.37 (0.30) -0.37 (0.35)Kjønn -0.10 (0.18) -0.10 (0.21) 0.04 (0.19) 0.12 (0.23)Sivilstatus 0.17 (0.25) 0.16 (0.28) 0.05 (0.28) 0.07 (0.33)Flyktningstatus -0.36* (0.18) -0.20 (0.21) -0.44* (0.19) -0.50* (0.24)Bosted (ref. Vestbredden sør)Vestbredden senter 0.45 (0.30) 0.17 (0.34) 0.47 (0.31) 0.38 (0.37)Vestbredden nord 0.76** (0.26) 0.78** (0.29) 0.81** (0.27) 0.63 (0.33)Gaza nord -0.78** (0.30) -0.77* (0.33) -0.80* (0.31) -0.980** (0.37)Gaza sør -0.80* (0.34) -0.99* (0.39) -1.24** (0.40) -1.39** (0.46)Politisk tilhørighet (ref. Fatah)Hamas 0.82* (0.39) 0.65 (0.47) 1.03* (0.42) 0.75 (0.51)Andre 0.63 (0.39) 0.37 (0.44) 0.91* (0.40) 0.52 (0.49)Ikke-stemme 0.95*** (0.22) 0.56* (0.28) 1.15*** (0.24) 0.53 (0.32)Missing 1.26*** (0.25) 1.13*** (0.29) 1.36*** (0.28) 1.07** (0.34)Konstantledd -2.33** (0.85) -2.06* (0.82) -1.51* (0.72) -1.61 (1.04)ModellinformasjonLog likelihood base -2483.97 -2144.61 -2305.85 -1996.20Log likelihood modell -2287.22 -1981.72 -2127.60 -1779.0
Mc Faddens R2 0.079 0.076 0.077 0.109
Gyldig N 1725 1518 1620 1435
Vedlegg 6: Regresjonsmodellen for den multinomiske regresjonsanalysen
Regresjonsligningene for denne modellen kan skrives på følgende måte:
L1=ln (O1 )=ln( P (Y=hverken vold eller ikke−vold )1−P (Y=ikke−vold ) )=b01+b11 X i+…+bn Xn+e
L2=ln (O3 )=ln( P (Y=voldeligmotstand )1−P (Y=ikke−vold ) )=b02+b12 X i+…+bn Xn+e
L3=ln (O4 )=ln( P (Y =både vold og ikke−vold )1−P (Y =ikke−vold ) )=b03+b13 X i+…+bn Xn+e
L4=ln (O5 )=ln( P (Y=missing )1−P (Y=ikke−vold ) )=b04+b14 X i+…+bn Xn+e
Estimerte sannsynligheter:
Pr (Y i=1 )=exp (O1)
1+exp (O1 )+exp (O3 )+exp (O 4 )+exp (O5)
Pr (Y i=2 )=exp (0)
1+exp (O1 )+exp (O3 )+exp (O4 )+exp (O5)
Pr (Y i=3 )=exp (O3)
1+exp (O1 )+exp (O3 )+exp (O4 )+exp (O5)
102
Pr (Y i=4 )=exp (O4)
1+exp (O1 )+exp (O3 )+exp (O 4 )+exp (O5)
Pr (Y i=5 )=exp (O5)
1+exp (O1 )+exp (O3 )+exp ( O4 )+exp (O5)
Vedlegg 7: Oversikt over informanter
Intervju 1: Mann (20), Betlehem. Støtter både vold og ikke-vold. Intervjuet 10. oktober.
Intervju 2: Mann (23), Betlehem. Støtter både vold og ikke-vold. Intervjuet 10. oktober.
Intervju 3: Kvinne (21), Betlehem. Støtter både vold og ikke-vold. Intervjuet 11. oktober.
Intervju 4: Kvinne (20), Betlehem. Støtter både vold og ikke-vold. Intervjuet 11. oktober.
Intervju 5: Kvinne (21), Betlehem. Støtter ikke-voldelig motstand. Intervjuet 11. oktober.
Intervju 6: Mann (22), Øst-Jerusalem. Støtter både vold og ikke-vold. Intervjuet 11. oktober.
Intervju 7: Mazen Qumsiye, akademiker og forfatter. Intervjuet 11. oktober.
Intervju 8: Kvinne (44), Betlehem. Støtter ikke-voldelig motstand. Intervjuet 13. oktober.
Intervju 9: Mann (55), Bil’in. Støtter ikke-voldelig motstand. Intervjuet 14. oktober.
Intervju 10: Kvinne (34), Tulkarem. Støtter både vold og ikke-vold. Intervjuet 25. oktober.
Intervju 11: Mann (36), Tulkarem. Støtter ikke-voldelig motstand. Intervjuet 25. oktober.
Intervju 12: Mann (28), Nablus. Støtter ikke-voldelig motstand. Intervjuet 27. oktober.
Intervju 13: Mann (45), Nablus. Støtter ikke-voldelig motstand. Intervjuet 27. oktober.
Intervju 14: Mann (38), Tulkarem. Støtter voldelig motstand. Intervjuet 28. oktober.
Intervju 15: Mann (44), Hebron. Støtter ikke-voldelig motstand. Intervjuet 28. oktober.
Intervju 16: Kvinne (24), Hebron. Støtter ikke-voldelig motstand. Intervjuet 29. oktober.
Intervju 17: Mann (48), Hebron. Støtter ikke-voldelig motstand. Intervjuet 29. oktober.
Intervju 18: Nader Said, leder av Awrad. Intervjuet 31. oktober.
Intervju 19: Mann (42), Ramallah. Støtter voldelig motstand. Intervjuet 31. oktober.
Intervju 20: Mann (70), Ramallah. Støtter ikke-voldelig motstand. Intervjuet 1. november.
Intervju 21: Mann (48), Ramallah. Støtter voldelig motstand. Intervjuet 1. november.
Intervju 22: Kvinne (36), Ramallah. Støtter ikke-voldelig motstand. Intervjuet 1. november.
Intervju 23: Mann (21), Beit Jala. Støtter ikke-voldelig motstand. Intervjuet 3. november.
Intervju 24: Kvinne (23), Øst-Jerusalem. Støtter voldelig motstand. Intervjuet 3. november.
Intervju 25: Kvinne (34), Betlehem. Støtter ikke-voldelig motstand. Intervjuet 4. november.
Intervju 26: Mann (31), Betlehem. Støtter både vold og ikke-vold. Intervjuet 4. november.
Intervju 27: Kvinne (85), Betlehem. Støtter voldelig motstand. Intervjuet 5. november.
103
104
