5 3

KUNSTKULTUR OG PSYKISK HELSE

Kunst, kultur og psykisk helse (KKPH)

har som overordnet mål å stimulere til økt

kunst- og kulturdeltakelse for mennesker

med psykiske helseplager, med fokus på

interesser, muligheter og talent. En sentral

målsetting er å involvere profesjonelle

kunstnere, musikere og forfattere i arbeidet.

Tidsskriftet Kraftverk utgis to ganger

årlig, med en digital og en trykt utgave.

Annethvert år i felles trykt utgave med

billedkatalogen Kraftverk. Kunst, kultur og

psykisk helse tilbyr også kurs og workshops

innen ulike uttrykk og tilrettelegger for

utstillinger og musikk på nettsidene

www.kkph.no. Arbeidet innen Kunst, kultur

og psykisk helse ledes av Livelin Remme.

Tidsskriftet Kraftverk er en antologi med dikt

og prosa av uetablerte skrivere. Tidsskriftet

ble utgitt første gang i 2002. Fra 2007

ble Kraftverk også lansert som et digitalt

tidsskrift.

Nettutgaver kan leses og papirutgaver kan

bestilles på: www.kkph.no/litteratur/

Vil du sende oss tekster? Mer informasjon

finner du her: www.kkph.no/litteratur/

Utgiver: Kunst, kultur og psykisk helse, Bergenhus og Årstad

kulturkontor, Neumannsgate 1, 5015 Bergen

Ansvarlig redaktør: Livelin Remme

kkph@bergen.kommune.no

+47 55 56 92 10

Redaktør: Fanny Holmin

kraftverk@bergen.kommune.no

+47 957 75 332

Redaksjon:

Henning Bergsvåg

Mariann Dalen Husveg

Torfinn Langelid

Randi Magnussen

Gunnar Staalesen

Design og illustrasjoner: Ian J M Holcroft

www.roast.no

ISSN: 1502-9883 Kraftverk

Det er ikke tillatt å kopiere fra tidsskriftet, uten med

samtykke fra bidragsyter, forfatter og utgiver.

Innhold

Målløs

På utstilling

Strimler av tilværelsen

Nina C. Krogh

Som ukjente

Opp fra mørket

Grethe Larsen

Blanke ark

Helene Larsen

(Jeg var ingen)

Terje Leifson

Bestemor syr lappeteppe i yogastilling

Tonane under brystbeinet i syrgjesong

Wenche Liljedal

Mylder

Låsbare rom

Lindusen

Slurk i munn

Åshild Litleskare, debutant

Skogen og månen

Gunnar Buer

Januar

Veisalt

Oppbevaring

Eirin Dahl

Landsbygd

Eldrid Dyrset

Vi

AKF

Hamret på plass

Kjølighetens pris

Runa Adelsten Jensen

Dam

Stine King

Eg er på leiting

Ho er alltid ein ny dag på veg

Eg ligg vaken i februarnatta

Min vår i Bergen

Vidar Kolås

30 tekster av 18 skrivere – hvorav 2 debutanter 25 dikt, 4 prosatekster og 1 novelle

8

18

20

24

22

26

21

28

29

30

32

33

34

35

4

54

58

59

60

62

36

38

41

40

44

42

47

50

48

51

52

46

Menneskehender

Mona Skjeklesæther Pettersen, debutant

Under fyrste blikk

Din suppegjøk

Vigdis A. Taule

Festen avlyst

Magrethe Toft

Eit spark til verda

Daniel Vagstad

ESSAY

Angstens topografi

Frode Nyeng

FORORD

Når det glitrar i elva Redaktør Fanny Holmin

Fanny Holmin, Redaktør

NÅR DET GLITRAR I ELVA

FORORD

5

Korleis ser det ut der du er akkurat no? Har du eit rom eller eit landskap rundt deg? Kvar er du?

Filosof Frode Nyeng opnar Kraftverk 53 med eit essay om angstens topografi. Han skildrar angsten som eit terreng som både er heslig og vakkert. Gjennom eit fokus på at angst også har ein eksistensiell dimensjon, har noko ved seg som er menneskeleg i sine til tider umenneskelege utfordringar, opnar det han skriv eit nytt indre landskap inni meg. Der går eg langs med ei elv, oppover, bratt, ved eit krunglete elveløp. Eg går fort oppover, medan elva renn fort og stri nedover. Det er vårløysing. Tenk om elva var ei tekst som så vill og stri sleit seg laus frå meg.

Angsten avslører ikke livets tomhet. Bare at mening ikke kan finnes, men må skapes. Slik skriv Nyeng. Vi skapar meininga. Kraftverk gir ein fin arena til å skape meining. Meining i kampen med tekstene. Tekstarbeid gir oss i blant ei kjensle av at vi held på med ting på tvers av oss sjølve, på tvers av ei meining, som vi prøver å kode ut gjennom det poetiske språket, eller dei poengterte setningane.

Eg veit ikkje om eg er på tvers eller om eg har hamna på tvers. Eg går oppover denne vesle elva som er meg, men som ikkje oppfører seg som ei lita, fin elv i dag, ho har ei endra villskap i

seg. Og der ser eg at det ligg ein diger tømmerstokk på tvers nedi ein kulp. Eg veit ikkje om han bør få ligge, slik at vatnet blir leia i leia rundt. Eller om han eigentleg har kilt seg fast, og gjerne skulle fått nokre kraftige dytt for å kome seg vidare nedover leia.

Kanskje kan Kraftverk 53 bli lesen som ei slik vandring langs ei elv. Alt etter kva lesaren sjølv opplever i tekstene, vil vêrforholda og den indre topografien endre seg. Nokre dikt er innovervende og finn seg ein roleg kulp å kvile i. Andre er ville og kastar seg i kamp med stryket og straumen.

Av og til er det slik at same kva eg har fingrane i, kjenner eg det som om eg buttar mot denne stokken. Og eg blir i villreie. Skal eg gå utanom, er eg på feil veg, er det noko eg har gløymt, noko som er viktig for meg? Er det det denne motstanden betyr? Eller skal eg legge tyngda på og bryte gjennom motstanden, og sjå kva som skjer då?

Men ein ting forstår eg. At kan hende gjer eg klokt i å tenke meg godt om. Dersom eg bryt på, og kjem igjennom, er det ingen veg tilbake. Det er ikkje så lett å snu ein slik tømmerstokk oppover stryket igjen. Då er det enklare å endre løpet til ein blyant.

7

Fanny Holmin, redaktør

For heldigvis er det annleis med tekster. Tekster gir oss alltid nye sjansar til å bryte på dei. Vi kan prøve å gjere forskjellige ting med dei. Slik som mange av skrivarane i Kraftverk 53 har blitt utfordra til. Snu litt på denne setninga. Ta bort nokre ord. Sjå om du finn eit anna. Det liknar på vårløysing i elva i blant. Og så endrar noko seg slik at det plutseleg tar til å glitre. Då kjem den gode roa. Når teksta har felle på plass, eller fått full fart nedover stryket, i fint driv. Og dersom det då er ingen veg tilbake, gjer det ingenting likevel.

Et essay av Frode Nyeng

Frode Nyeng (f. 1970) er filosof og ansatt som

dosent på Handelshøyskolen ved NTNU, hvor han

prøver å få økonomistudenter interessert i litt dypere

spørsmål. Det lykkes sånn passe, men han fortsetter

å forsøke. Hans første bok, Etiske teorier, kom i

1999, og hans seneste i 2014 med tittelen Noen

ganger skal man lyve. Mellom der har han publisert

bøker i både vitenskapsteori, etikk, sosialfilosofi og

eksistensfilosofi. Og gått mange turer i fjellet, slik

filosofer skal. Han har også vært bokanmelder i

Morgenbladet i flere år.

ANGSTENS TOPOGRAFI

En teori i astronomien tilsier at om vi setter øynene til et teleskop

som kan se hele veien ut, tilbake til tidens glovarme begynnelse,

så vil vi til slutt se oss selv i bakhodet. Jeg forstår det ikke, hvem

gjør det, men det har med universets kurvede topografi å gjøre.

Angstens topografi er, kan hende, også slik. Selv om den ikke

er noe enklere å forstå. Det kan unektelig føles som om den

bringer oss bare stadig lenger bort, i brennende flukt utover, men

kanskje ender den til slutt tilbake i oss selv. Etter en reise som

har gitt perspektiv på hva og hvem vi er.

Angstens to ansikter, som jeg liker å tenke og som

eksistensfilosofien viser oss, eller i alle fall forsøker å mane

frem. Et indre helvete. Det må ingen fornekte. Men også en

måte å vende tilbake, vinne seg selv tilbake, forankre verden i

en selv. Angst er høyrisiko, men den som vinner, vinner seg selv.

Angstens landskap er både heslig og vakkert. Heslig når det

brenner og man ikke aner noen ende på den blinde, kvalmende

frykten. Ikke vil annet enn sove eller forsvinne i mengden.

Vakkert når det roer seg, letter, igjen vider seg ut. Ufrihet og

frihet sammentvinnet. Svimlende dyp, men dyrekjøpt frihet. For

angstsmerten er en egenartet smerte som forpester og skaper

tranghet, ikke bare i brystet, men i verden.

I den filosofiske fenomenologien er det en sentral tanke at vi alle,

hver og en, uunngåelig er sentrum i det hele. Livet og verden

9

spiller og strekker seg ut for og fra akkurat meg. Verden er ikke

et astronomisk begrep, summen av alle ting, men den absolutte

settingen for alt vi erfarer. Verden og «det hele» er min verden

og min helhet. Angsten er en merkelig kraft i verden som får det

hele til å krympe. En kraft som når den slipper, ikke bare frigjør

tårer, men igjen skaper rom. Angsten får verden, det hele, til å

pulsere. Jeg vet ikke om noen bedre måte å definere frihet på enn

denne: at verden blir større, igjen mulig å puste og bevege seg i.

Med seg selv tilstede, liksom på en ny måte.

Men hei. Hva er dette, annet enn en tvilsom romantisering av

angsten? Jeg skrev en bok en gang om eksistensiell angst og

frihet som noen likte godt, og noen ikke så godt. I den så noen

nettopp en forherligelse av angstens frigjørende kraft. Pent

innpakket ungdommelig liksomalvor. Naiv patos. Jeg forstår at

den kan leses slik, som et fordreid bilde av en jævlig tilstand.

For den som arbeider med angst, på den ene eller andre måten,

som sykdom eller lidelse, er angsten aller mest en kamp som

må vinnes. En smerte som må lindres. Alternativet er gjerne

isolasjon, invalidisering eller døden. I det lyset er det selvsagt

provoserende om noen kommer trekkende med frihet, rom og

tilstedeværelse. En livsfjern lenestolsfilosofi. Nærmest en hån.

Litt av problemet er selvsagt at angst er mye forskjellig. Det er et

for stort begrep, rommer for mange fenomener. Mitt filosofiske

perspektiv ser angsten som en eksistensiell understrømning som

av og til bryter igjennom og blir til selve hovedstrømmen. Smerten,

som av og til blir til panikken, som følger av innsikten om at det

er mitt liv, min verden, opp til meg selv. Jeg kunne alltid valgt,

oppfattet, tolket, reagert annerledes. Angst er den bitre tanken

på alt ulevd. Jeg våkner, lamslått av tanken på at den eneste i

verden som skal leve mitt liv er meg, som Erlend Loe skriver som

sistesetning i Tatt av kvinnen. Det er fryktelig, men ingen sykdom.

Angst slik betraktet er så å si friheten som prøver å kvitte seg

med seg selv, men bare ender med å bekrefte seg selv. Et virvar av

flytende skyld-, samvittighets- og fryktfølelser som vil vise at de kan

overmanne og frita for ansvar. Men dit nytter det ikke å komme.

Angsten er kvalme og svimmelhet over egen frihet. Uten denne

angsten, lever man derfor tildekket – i uegentlighet, som Martin

Heidegger sier. Inautentisk. Ikke så våkent som man kan gjøre.

Denne eksistensielle dimensjonen utgjør én side av saken. Angsten

har selvsagt flere andre, mer knyttet til den enkeltes historie. Som i

skikkelse av fobier og tvangsmønstre. Angsten er også psykologisk,

kan hende også biologisk, trolig med årsaker. Selvsagt kan filosofien

komme til kort, overfor angst i andre former. Filosofiens rolle er ikke

å være terapeutisk på den måten.

Men dermed er det også uheldig om psykologi og psykiatri skulle ta

monopol på hele angstbegrepet, og gjøre også det følelsesmessige

11

uttrykket for et av våre eksistensielle vilkår –friheten – til en

av flere angstlidelser. I så fall blir det lite rom igjen til angsten

som en tross alt normal del av livet, en puls i verden, som

kan være gjenstand for refleksjon, og økt livsrom, heller enn

behandling. Det er ikke alltid dårligere utsikt fra lenestolen enn

fra terapirommet. Det burde derfor være rom for bøker og tekst

også om eksistensiell angst. For livsfilosofi. Tvers igjennom

praktisk i stedet for akademisk, og med glimt av håp som ikke

må forveksles med hån.

I livsfilosofiens eksistensielle perspektiv er ikke angsten en

følelse blant andre følelser, et punkt i landskapet blant alle andre

punkter. Et sted man kan orientere seg utenom. Angsten er mer

som kontinentaldriften som former, skyver og løfter på det hele.

For den som først har havnet i dette landskapet, utstyrt med

denne følsomheten, er det derfor ikke et spørsmål om angst,

men hvordan angst. Hvordan bevare fotfestet når underlaget

forskyver seg, hvordan komme den i møte når man kan, suge

kraften ut av den for å bli sterkere selv. Men også hvordan tørre

og makte å søke atspredelse når man ikke orker – eller har fattet

budskapet.

For angsten fortjener ikke alltid refleksjonens oppmerksomhet.

Å dvele og kverne med angsten i midten er alltid mektig vondt –

og av og til overflødig. Point taken. Jeg er fri. Valget kunne alltid

vært et annet. Men nå må jeg gjøre noe! Litt hedonisme er også

et ålreit bekjentskap. Før det er for sent. Ikke all bevegelse er

flukt. Noen fasit, oppskrift eller kjerne kommer uansett ikke for

en dag. Man kan neppe tenke seg gjennom og ut av angsten.

Man må handle seg ut av den.

Denne evinnelige sannheten: Innerst inne er jeg ingenting.

Ingen-ting. Bare lag på lag. Jeg blir det jeg gjør. Den som er

dømt til angst, får dermed en ekstra utfordring. For angsten

består for det meste ikke av handlingsiver, lettvint flukt, men av

dette kvelende, innadvendte alvoret. Et alvor som tapper energi,

lukker og kutter bånd. Det føles lett som om man er prisgitt

andres tålmodighet. Sten til byrden. Men jeg kan ikke forvente at

andre skal gi meg all verdens slakk. Insisterer jeg på at angsten

er genuint menneskelig, at den også har et vinnende vesen, har

med frihet å gjøre, kan jeg ikke samtidig forvente at angsten alltid

skal unnskylde, få andre til å holde ut og gå stille i dørene. En

dag eller to kanskje, men ikke som en norm.

Mitt alvor gjør meg lett til en kjedelig, handlingslammet fyr. Jeg

blir den som sitter stille. Den gravalvorlige. Angstens perverse

paradoks: Frykten for å dø, miste fotfestet, miste sine muligheter,

får en til å kaste bort de samme mulighetene, til å skrumpe inn

mens man ennå lever. Begravd før tiden – i alvor. Man må tørre

å tenke: Det er en grense for hvor dypt man skal leve. Denne

13

indre dialektikken hos alle som kjenner denne angsten så altfor

godt, som i form ligner den griske forretningsmannens: Tiden det

tar å opparbeide seg en rikdom man risikerer å aldri få benyttet. En

rikdom som bare meningsfullt kan benyttes til det man må forsake

for å opparbeide seg den.

Livet selv er heller ingenting, ikke noe (på forhånd) bestemt. Det

er ikke alvorstungt. Eller om det er det, så er det også humørfylt,

komisk absurd. Store ord om livet selv blir gjerne mest av alt

overspent, komiske uttrykk for enkeltpersoners innstilling mer enn

deres innsikt. Det lar seg ikke gjøre å lese en sann livsholdning

av verden, når verden er vår egen helhet – et produkt av vår

livsholdning. To av våre hjemlige og mest lesverdige filosofer er

gode eksempler i så måte. Peter W. Zapffe er kjent for å hevde at

livet er meningsløst, mens Herman Tønnessen tok opp hansken

og hevdet, ikke så rent lite zen-aktig, at livet ikke engang er

meningsløst. Men dette er holdning – ikke kunnskap. Mismot mer

enn visdom.

Angsten avslører ikke livets tomhet. Bare at mening ikke kan

finnes, men må skapes. Mitt ansvar. Å stirre inn i sitt eget bakhode

er ikke målet, bare en begynnelse. Angstens vesen er at den truer

med å skyggelegge livet fra sin kilde i erkjennelsen av dødens

absurditet. Likevel, og like sant: En dag skal du dø. Men alle andre

dager skal du det ikke.

15

Frode Nyeng

16

17

GUNNAR BUER

SKOGEN OG MÅNEN

Skogen strakte seg helt ned til og rundt det lille tjernet.

Store grener bar seg ut over vannet. En liten nymfe hadde

funnet plass på en stor stein i vannkanten. Gjemt i natten

stod fl ere frosker og kvekket. Månen var stor og i luft en

hvilte et mystisk drag av stille stemmer.

Alt er nedtegnet. Alt er sølv. Noe forgår aldri.

Så som i et syn kom et følge av dverger. Sorte og røde i sine

drakter langsomt som i en sky av usynlighet. Skogen var

svart i kveld med skimt av tåke med slør av grått i grått.

Månelyset gav gjenskinn til det hele. Intet menneske hadde

tilgang inn hit. Bare dyr og alver og annet skrømt tok del.

Stille nå. Stille.

Ble det hvisket. Om noen timer ville solen fj erne alle disse

nattens spor. Som dis som oppløses for menneskers blikk.

Tjernet ville komme til å tie om dets hemmeligheter.

Drypp. Drypp. Alt som er, er ikke til. Nå kommer alt til hvile.

19

EIRIN DAHL

JANUAR

Januar er våt og kalduten å ha snø

Fryser fast i dagenekan ikke rive meg løsuten å la huden ligge igjen

EIRIN DAHL

21

VEISALT

Sykler med solai øynene, opp en bakkesom får lårene til å brenne

Pusten setter seg i øreneog pulsen er en gordisk knutei halsen.

Svetter for myetil å gråte,alt saltet ligger igjenpå veien

EIRIN DAHL

OPPBEVARING

Har livet på flaske, sjelai en puslespilleske

Klipper opp meg selvmed sikksakksaks,ser pynteremsene falle til gulvet

Er blondebrodert rundt munnenog har vrangstrikk i hjertet

Legger meg selv på glass:

sylter følelsenepreserverer minnene

23

LA

ND

SBY

GD

ELDRID DYRSET

Skolen sto stengt og uten elever.Ikke fordi den var slitt eller trengtefornying.

Det var elevtallet som manglet.

Bygget som hadde vært midtpunkt i 17.mai feiringer,juletrefester og andre høytidelige sammenkomstervar ikke lenger i bruk.

Elevenes diplomer hang fremdeles på veggene,klatretauene i gymsalen hang rett nedog gardinene bleknet i sol-lyset,kritt lå ved tavlene.

Gamle-skolen som hadde vært i bruktil 1969 lå et steinkast unnamed lutende torvtak og utedo.

Lukkede dører til klasserom,begynnende støvlag i vinduskarmene.Ingen klær på knaggene, eller gjenlyd av skritt i korridorene.

25

AKF

alt mulig går jo an

fly naken uten vinger

gå på strenger mellom de høyeste fjell

for meg er det største å våkne opp ved siden av deg.

27

sitte tilbakelent i solsteiken

sammenligne tommeltotterse den enehar vært kløyvd

tenke med torskesmakunder tungen

å arbeide et livuten å gjøre seg bemerket

er òg en form for bragd

RUNA ADELSTEN JENSEN

HAMRET PÅ PLASS

det var alltid havet

de langstrakte bølgenesom sang mot meg

frosne er de nå

RUNA ADELSTEN JENSEN

29

KJØLIGHETENS PRIS

31

STINE KING

DAMDet er en dam på gulvet.

Vasken drypper, kommer til å dryppe.

Hun burde ha sett, kommer til å bryte sammen.

Han skulle ha kommet, kunne ha sagt:

Jeg ordner det.

VIDAR KOLÅS

eg er på leiting

etter dette vesle kjærleiksdiktet

som berre opnar seg

når du les det

VIDAR KOLÅS

HILDE JOHANSEN

ho er alltid ein ny dag på veg

i lårkort sommarkjole

bortanfor langerma sorger og tilknappa arrvev

svinsande og strålett ned trappa

33

VIDAR KOLÅS

eg ligg vaken i februarnatta

undrar meg over verdame freidig vert kasta inn i

om kva skjora si siste tanke vardå ho small i stoveglaset

om det er noko tafattover menn som aldri græti fanget til ei kvinne

er det dei to vokalane i namnet Karisom gjev melodi til alt eg skriv

sola står oppeg legg meg over på sida

35

VIDAR KOLÅS

min vår i Bergen

var femten sleive kattepinnspark i diameter og to tiår som aldri måtte ta slutt

ett skeivt mål og en punktert fotball på Grønnermarken og Steinaren som alltid glemte pumpen

lukten av årets første lyngbrann var Melkeplassens eau de cologne

mødrene som ropte oss inn til middag visste at de aldri hadde tjangs

for i kappløp med en brannbilvar vi lovløse cowboyer

37

Jeg har aldri sagt noe.

Stemmen ligger i en oppbevaringsboks på terminalen og nøkkelen tullet jeg inn i et lommetørkle med tre saltkorn med spytt og kjerringknute før jeg kastet det hele på havet.

Det var lenge før ismaskinen gikk i stykker.

NINA C. KROGH

MÅLLØS

3939

Uventet i et rom står du

friskt blod mellom veggtavler.

Jeg tør ikke gi meg til kjenne,

forsvinner bak nærmeste vegg

og forlater lokalet med et Mona-Lisa-smil.

Det eneste jeg husker er bildet av deg.

NINA C. KROGH

PÅ UTSTILLING

VIDAR KOLÅS

VINTERVARME

Regnet henger

som spagettisnorer

fra himmelen.

Verden er kodet i streker,

stykket opp

i passe strimler

slik at katten med tigermønster

forsvinner helt

der den løper mellom linjene.

NINA C. KROGH

STRIMLER AV TILVÆRELSEN

Noeer farget om

latteren fra sommerhagervisner

morgenfangeren hamrerpå rimete lyng

Det stiger røyksom av anløpt sølvfra det flakkende jordlysetvi er bundet i

Vi kler oss i hvite vinterord

Som ukjentenærmer vi oss.

GRETHE LARSEN

SOM UKJENTE

41

GRETHE LARSEN

OPP FRA MØRKET

43

Ved den tynne kantenav søvnens hvite viljefl imret et annet lys

som om en ny dag skulle komme

men natten faltdypere inn i sitt mørkehvor jeg lå foldetsom et uferdig broderigjennomstukketav tusen nålestup

og kanskje var det hendereller noe underlig navnløstsom sakte nøstet meg fremfra min feilspunne tråd

opp til en morgenav grøntlevende.

HELENE LARSEN

BLANKEARK

Jeg tegner en linje. Jeg tegner en sirkel. Jeg skriver en kropp med fi ngrene. Jeg ser på farmor på veggen. Hun henger der som om hun enda var til. Jeg skriver “til farmor”. Fram og tilbake i tid. Jeg reiser nå.

Kjære farmor. Vi står sammen med statuen av Alf Prøysen. Pappa fotograferer oss. Vi blir et bilde, du på 87 og jeg syv år. Vi smiler til Prøysen i bronse. Tenk å være fi re år i romjul. Et nytt år har akkurat begynt. Blir jeg åtte? Katta maler som aldri før.

Jeg fargelegger et ansikt rosa. Det er typisk norsk å bli solbrent i påsken. Det er den neste ferien til pappa, farmor. Da skal vi besøke graven din og se på krokusene. De vil spire med påskeliljer og pinselinjer, ja jeg går rett over til pinsen og kom mai du skjønne milde.

Jeg skriver en vekt. Jeg veier en tanke. Opp eller ned. Jeg eier en evne til å skrive til deg mens du ikke er her lenger. Andre ville puttet deg i glemmeboka. Det er en skam. Jeg fi nner frem fotoalbumet. Vi spiser kroneis på ei fergekai i Moss. Lukta sprer seg. Det er sommer.

Jeg snakker en stamme. Den har mistet bladene. Det er høst. Så kommer snøen hvit og pakker alle lydene inn. Jeg trykker og markerer hele tekstdokumenter, sletter det og blir blank som isen. Et nytt år bader under.

Jeg maler et hav. Fortsett å svømme med redningsvest, farmor. Jeg vet ikke om døde mennesker kan fl yte utover blanke ark, men kanskje hvis jeg gråter. Blekket renner elver.

45

Jeg tegner en linje. Jeg tegner en sirkel. Jeg skriver en kropp med fi ngrene. Jeg ser på farmor på veggen. Hun henger der som om hun enda var til. Jeg skriver “til farmor”. Fram og tilbake i tid. Jeg reiser nå.

Kjære farmor. Vi står sammen med statuen av Alf Prøysen. Pappa fotograferer oss. Vi blir et bilde, du på 87 og jeg syv år. Vi smiler til Prøysen i bronse. Tenk å være fi re år i romjul. Et nytt år har akkurat begynt. Blir jeg åtte? Katta maler som aldri før.

Jeg fargelegger et ansikt rosa. Det er typisk norsk å bli solbrent i påsken. Det er den neste ferien til pappa, farmor. Da skal vi besøke graven din og se på krokusene. De vil spire med påskeliljer og pinselinjer, ja jeg går rett over til pinsen og kom mai du skjønne milde.

Jeg skriver en vekt. Jeg veier en tanke. Opp eller ned. Jeg eier en evne til å skrive til deg mens du ikke er her lenger. Andre ville puttet deg i glemmeboka. Det er en skam. Jeg fi nner frem fotoalbumet. Vi spiser kroneis på ei fergekai i Moss. Lukta sprer seg. Det er sommer.

Jeg snakker en stamme. Den har mistet bladene. Det er høst. Så kommer snøen hvit og pakker alle lydene inn. Jeg trykker og markerer hele tekstdokumenter, sletter det og blir blank som isen. Et nytt år bader under.

Jeg maler et hav. Fortsett å svømme med redningsvest, farmor. Jeg vet ikke om døde mennesker kan fl yte utover blanke ark, men kanskje hvis jeg gråter. Blekket renner elver.

TERJE LEIFSON

(Jeg var ingen)

Jeg var ingenble til meg

nå lever jegom litt er jeg borte

går i utmarkaser på eikenehører uglas fløyting nattestid

som om alt og ingentingskulle eksistereside ved side

4747

WENCHE LILJEDAL

Bestemorsyr lappeteppe i yogastilling

eit kvadrat for kvart landtrakkar druer i manchuelaer señorita om kvelden og puttar roser mellom tærne

i ein firkant smattar ho cigar flippar oska over cuba og syng om sjømenn idet ho veltarvinglaset i rødehavskysten

set eit sting ved atlasfjella trekkjer pusten til det smakar villmark og lavendel av kysset frå ein berber

og eg blir gal gal etter å dra

WENCHE LILJEDAL

Tonane under brystbeinet i syrgjesong

eg går ved breidda og druknar fleire gongar

og kroppen forstår ikkjekva han saknar

om det er rust eller regn

eller leppersom renn langs elva

og endå veit eg ikkje kvifor eg stadig kjem hit

berre for å gå igjen

4949

Mylder

alene

løper sorgen gjennom gatene

ut i menneskeskogen

frigitt og naken

reiser noen hjem

LINDUSEN

5151

Låsbare rom

De små bevegelsene

i ordene hans

hukommelsen der fløyelsmyke

riss ligger

det som rommer alt hun bærer

uten vekt

LINDUSEN

ÅSHILD LITLESKARE

SLURK I MUNNKjenner meg eksepsjonelt tøff som vanner vissen blomst med kaldt vann fra varmeflasken. Skriver på en post-it lapp ved sengen hva jeg skal ha til frokost, i større håp om at jeg skal klare å stå opp. Jeg våkner, forflyttes, brygger kaffe og får en slurk i munn før alt stopper opp. Valg. Noe må skje. Jeg sitter der med en munn full av kaffe og kan ikke svelge. Kan ikke bevege noe. Prøver å ikke få panikk. Tenker febrilsk og detaljert på bladers mangel på valg der de flyr med vinden og likevel ser elegante ut med sine farger og naturlige streker, sitt liv gjennom luft. Jeg misunner dem litt. Svelger fort når jeg får muligheten og stikker av, uten kropp, lar den bli igjen i en komalignende tilstand på sofaen mens jeg dagdrømmer om hvordan verden kunne vært om Willy Wonka hadde vært virkelig og fant opp fine ting.

53

MONA SKJEKLESÆTHER PETTERSEN

MENNESKEHENDER

Bedøvelsen sprenger og allerede midt i kuttingen angrer hun. Blodet renner fritt, varmer brystene, hvite er de og blodet rødstriper dem, skitner til. Blodet smaker av jern og er varmt og kjennes fremmed i munnen. Tyktflytende og søtlig, hennes eget, likevel og alvorlig på avveie. Kuttet skriker mot henne fra venstre kinn, hun smiler og det skriker, hun forholder seg rolig, det er et kutt, kjent. Litt dypere enn sist, ikke farlig, litt verre enn sist, borderline perfekt.

Blod og ingen tårer og hun smiler og lukker øynene for det absurde, det avvikende, for selvhatet andre ser og som hun aldri selv kjenner. Tanken, ”det hjelper ikke”, som en veletablert løgn hun selv tror på og trosser og det er for sent nå, for sent, og det er tårer og hun tørker blod og tårer og brekker seg og smiler tilfreds, brekker seg av blodet og smiler og kuttet skriker, hun skriker aldri.

Etter beste evne forstår hun tryggheten og beskyttelsen, beskyttelse? Et holdepunkt. I noe konkret og smertelig og fjernt fra de fleste menneskers virkelighet rustes hun til å tåle det store, de små tingene. På nytt en slags løgn – flukten kunne knapt

55

være tydeligere, feigere, vil noen si, og hvordan kan man da mene å tåle? Men beskyttelse, jo. I skaden ligger distanse, avvisningen av de andre. Av menneskene hun ikke sterkere kunne ha savnet. Smerten får de andre se, men de får ikke røre.

Slik er også brystene uberørt av andre mennesker. Kalde er de, berørt kun av helsepersonells hender. Hjertet hennes er truet av pilleskapet eller hun har falt om etter en natt i bulimiens drøm – de skal hjelpe henne og de tar på henne. De dytter slangen ned i halsen hennes, hun er våken og gjør motstand, den kjennes for stor, hun brekker seg og gråter og peser, kjenner slangen i halsen og hvordan magen fylles opp av kald væske, vil bare kaste opp, opp gjennom slangen kommer pillerester og mageinnhold og hun får ikke puste, hun får puste, nedover brystene renner sikkel og det er kaldt i magen og tårene renner ukontrollert, opp kommer pillerester, det renner sikkel og det lukter sikkel, de setter ned kull i magen og hun brekker seg, hun får puste, alt hun kan tenke er at det snart er over, alt hun kan tenke er at de må skynde seg, alt hun kan tenke er at hun er full av sikkel, av spy, av tårer og snørr. Alt hun kan kjenne er skam.

57

Hun merker sykepleierens hånd gjennom håret og alt hun kan kjenne er det bisarre snevet av lykke over livet som fortsetter, det bisarre snevet av skuffelse. Sender en tanke til leveren, også den ambivalent, kanskje er håpet (ennå ikke) ute. Slanger og ledninger og en kropp kun ikledd sykehusskjorte minner om berøringen hun i skammen lot skje, så sliten har hun aldri før vært og kroppen er igjen blitt utsatt for det som kjennes som hennes eget overgrep på henne selv.

Varsomt og med nøyaktighet lukker legen kinnet hennes, stryker over panna, ikke uberørt. Ansiktet kjennes numment og ødelagt, det verker, hun gleder seg over det, gråter av fortvilelse og kjenner seg berørt, i ansiktet, av menneskehender, av godhet. Forstår vi det? Gjemmer ansiktet bak skjerfet, må vaske seg, vandrer hjemover. Berørt, beskyttet.

Smerten får de andre se, men de får ikke røre. Hold dere unna, det er farlig her, det er så ødelagt. Dere vil ikke nærme dere, tro meg, slikt et sykt menneske. Jeg trenger heller ingen, jeg fikser meg selv og ord er overvurdert. Beskyttet. Blå tråd bak bandasje og under øyne sløret av ensomhet.

UNDER FYRSTE BLIKK

VIGDIS A. TAULE

Dei spreia sin glansover oss

og let oss skjønaat me ikkje

skulle gå forbi

Englar tek ikkje feil

59

DIN SUPPEGJØK

VIGDIS A. TAULE

ante ikkeda jeg stod med begge beinamidt oppi suppenog alt jeg ønsketvar å svømme i den

du var forglemmelig

Festen avlystMAGRETHE TOFT

nokon gongar hugsa du og som eit usynleg garndrog du meg dit så eg nesten trudde på det og viskalv når våre stjerneteikn syntes i mørkret

nettene vi gynga oss saman og du klamra degtil det du trudde var stormen ved Stadt og denkvitkledde var byssejenta som redde opp laken

og spente fast hjula under søylesenga for at viikkje skulle miste siste lasta i havet og lotten varden ubarberte klemmen når du la deg i siste hamn

Festen avlyst

61

Skoene, de blankpolerte sorte,med stiletthælerligger på venstre side i en grå sofa.Kjolen,sammenkrøllet på gulvet.Stearinlyset ble aldri tent,vinen aldri drukket,latteren aldri begynt.

Du ligger i et hvitt rom,under en hvit dyne,hodet på en hvit pute.Du krøller deg sammen,armer tettrundt kroppen,gjemmer hodet under dynen,lukkede øyne.Vil bort fra det hvitesom skjærer i øynene,slik tynt glasskår gjør.

I en grå sofapå venstre side,blant blankpolerte sorte skomed stiletthælerligger pus så stille.Åpne øyne, lukten fra skoene,lukten av deg.

63

EIT SPARK TIL VERDADANIEL VAGSTAD

Børre kunne neppe seiast å vere den skarpaste kniven i skuffa. Ikkje den skarpaste kniven i noka skuff. Dei fleste smørknivar av tre var dødeleg kvasse i forhold. Klart, berre dei færraste kunne matche intellektet til ein særs velutdanna mann som meg – eg hadde faktisk doktorgrad frå universitetet og hadde nettopp byrja i ei professorstilling. I forhold til mitt geni, var nok dei aller fleste å rekne som mindre gåverike. Ein med Børre sitt fåvit kom iallfall til kort overfor meg når det gjaldt bokleg kunnskap. Eg trur han kom til kort overfor dei fleste. Fyren kunne knapt lese og skrive, noko eg la altfor godt merke til då vi gjekk på ungdomsskulen i lag. Han stava til og med sitt eige namn feil, til meg og mine klassekameratar si store vantru. Han påstod overfor oss at det var på grunn av dysleksi, denne mystiske sjukdommen som er overrepresentert blant menneske som ikkje er verbalt sterke, og som heller bruker makt, aggresjon og mishandling for å få viljen sin i saker der dei elles ville ha kome til kort. Rett nok har dyslektikarar og deira medsamansvorne hissig hevda gong på gong overfor meg at dysleksi har ingenting med intelligens å gjere, at tilstanden er nevrologisk, skuldast ein medfødd defekt i hjernen, eller til og med at der er genar involvert. Det er derimot eit faktum at det er påfallande mange dørvakter og andre bøller som er dyslektiske, utan at eg på den måten kan trekkje konklusjonar. I Børre sitt tilfelle, derimot, tviler eg ikkje eit sekund på at det var rein og skjer dumskap involvert. At fyren var dum som eit brød, var noko eg diverre skulle få rett i seinare.

Sjølv hadde eg berre hatt sporadisk kontakt med han sidan vi gjekk på ungdomsskulen. Av og til hadde vi

møttest, som regel på butikken, kiosken, polet eller andre stader alle, til og med joggebuksetaparane, måtte frekventere. Børre var feitare og meir ufjelg kvar gong eg såg han. Forfallet og vektauken var so påfallande at ein skulle tru det var gjort med intensjon. Sjølv var eg eksemplarisk slank, hadde fast jobb, den nyss nemnde professorstillinga, eiga leilegheit, ein bil – og til og med sambuar. Ein nydeleg modell, dyr i drift, som eg ofte hadde det moro med. Og det var ope for tolking om det var bilen eller dama eg snakka om. Børre budde framleis heime hjå mor si, og det var særs usannsynleg at han nokosinne ville kome seg i lønt arbeid. Fyren hadde ikkje eingong lært seg å sykle. Hadde han i det heile teke fullført vidaregåande? Stygge rykte sa nei. Rykte generelt sa nei. Børre var sjølve erketypen på den late, dumme, arbeidssky parasitten. Han ville vere ei bør for Staten til han ein gong uunngåeleg døydde av hjarte- og karsjukdom. Livsstilen hans var ikkje akkurat helsefremjande; det var høgst usannsynleg at han nokosinne ville bli ein del av Eldrebølgja.

Sist eg møtte Børre, var eg på den lokale supermarknaden i nabogata der eg og dama mi hadde kjøpt oss einebustad året før (det kosta oss ein arm og eit bein, men det var heilt klart verdt det; so fekk det heller våge seg at vi måtte leve på brød og fiskepudding resten av året!). Han hadde, som forventa, gått minst ti kilo opp i vekt sidan sist eg såg han, og hadde i tillegg fått seg eit latterleg flippskjegg med bart rundt sine breie, kjøtfulle, feittglinsande lipper. Før såg han berre dum ut. No såg han latterleg dum ut. Den sparsame skjeggveksten hans fekk det til å sjå ut som om han hadde kjønnshår i andletet, akkurat som den

65

gongen Ehren i Jackass kledde seg ut som ein muslimsk terrorist, lukkeleg uvetande om at det imponerande Taliban-skjegget var kjønnshåra til alle på crewet. Eigentleg ville eg helst unngå denne figuren, men Børre hadde allereie sett meg. Han kom vaggande mot meg i all si heslege prakt. Det bleike lysrøyret i taket kasta gjenskin på den glattbarberte skallen hans, og dei gulbrune tennene hans glinsa som tennene til ein flodhest i ferd med å gå til åtak på eit menneske som trødde den litt for nære.

«Hallaien,» sa Børre med eit breitt, gulbrunt glis.

«‘laien,» sa eg medan eg kasta eit raskt, brydd blikk rundt i lokalet for å forsikre meg om at ingen av mine ekte venner såg kven eg assosierte med. Eg stira med lett vantru på åttepakningen med Cola i handlekorga hans, pluss dei veldige mengdene med snop, snacks og usunn ferdigmat. Fanst Cola i åttepakningar i det heile? Mi eiga handlekorg var naturlegvis sjølve erkedømet på fornuftige innkjøp der omsynet til helsa vog tyngst.

«No har eg funne mitt kall i livet,» sa Børre, og overraska meg dermed ved å uttrykkje seg som ein som faktisk hadde større kognitive evner enn eit klauvdyr.

«Ja vel?» sa eg, lettare forundra. «Har du funne deg jobb?» Børre rista på hovudet medan det såg ut som om han anstrenga seg for å halde tilbake si store begeistring. «Har du byrja på utdanning?» Igjen rista han lått-trengt på hovudet. «Kva er det då? Har du funne deg... dame?» Eg svelgde nesten det siste ordet. Berre tanken på Børre i lag med eit anna menneske fekk min vakre sixpack-mage til å vrengjast.

«Eg har byrja å skrive blogg!» utbraut Børre so alle rundt oss høyrde det. «Verda treng å høyre mi meining om saker og ting!» Det kunne diskuterast om verda eigentleg trong å høyre nokon bloggarar sine meiningar. Ho trong iallfall ikkje å høyre Børre sine!

«Vel, det var jo... bra for deg,» sa eg medan eg kasta eit mildt utilpass blikk på mi dyre, glitrande klokke. «Kva skriv du om?»

«Politikk!» sa Børre. Det var som om bakken gav etter under meg. Dumskap og politikk var ikkje på nokon måte ein god kombinasjon. Kunne politikk i det heile teke kombinerast med noko som helst? «Du må sjekke den ut! Den heiter Eit spark til verda! Berre google mitt namn, so er den bloggen den fyrste som dukkar opp!»

Deretter overraska han meg på ein positiv måte ved å orsake seg sjølv. Den glisande landkvalen stakk seg vekk mellom reolane og fór i retning øl-seksjonen. Sjølv kunne eg ikkje kome meg derifrå fort nok.

Verda trong verkeleg ikkje å bli sparka, og iallfall ikkje av ein som Børre!

*Bloggen til Børre var forbausande ryddig og velskriven, trass i hans enorme lese- og skrivevanskar. Eg sat i vår dyre lærsofa etter eit middagsmåltid som sjølv avlidne meisterkokk Keith Floyd hadde bøygd seg i støvet for.

67

Dama tok oppvasken. Ikkje fordi ho var dame, men fordi ho ville. Ho kom nok til å krevje ei motyting frå meg når eg minst venta det, men eg såg meir på det som ei utfordring enn eit problem, ettersom velviljen til ei dame enkelt kunne kjøpast dersom ein visste å bruke tunga.

Allereie då eg skumma overskriftene på dei vel ti innlegga fyren hadde publisert sidan førre veke, vart eg gripen av ei indre, veksande uro. Sant å seie kvapp eg og utbraut ‘å nei!’ då eg såg kva for politiske saker Børre tok opp. Det var saker som ikkje var heilt stovereine å vere på feil side av. Og det var å seie det mildt. Hans politisk ukorrekte meining om flyktningkrisa i Europa. Ikkje-vestlege innvandrarar frå muslimske land, og deira koplingar til auka kriminalitet. Korleis vestlege politikarar vende det andre kinnet til og fornekta realiteten. Børre tok opp saker som ingen med sjølvopphaldingsdrift ville ta i med ei eldtong, og han gjorde det med slik aggressivitet og ein slik mangel på sjølvsensur at fjeset mitt bleikna der eg sat. Retorikken hans var på eit nivå som høyrde til i ei anna tid, ei tid verda aldri burde gløyme. Det var heilt klart kva side Børre var på når det gjaldt menneske frå ein viss abrahamsk religion som starta i den arabiske ørkenen på 600-talet. Sjølvsagt skar han dei alle over same kam.

Det skal mykje til for å vekkje oppsikt med ein blogg i våre dagar. Diverre er det meir tilfeldigheiter enn skrivetalent som avgjer kva for bloggar som vekkjer oppsikt og får merksemd frå den gemene hop. Folk flest er jo ikkje særleg smarte, og som sauer i flokk vender dei seg mot gjetaren med kraftigast røyst. Då speler det mindre rolle om vedkomande som har greidd

å stele merksemdsmegafonen faktisk har noko vettig å seie. Eg kunne ha lagt ut i breie, vondsinna ordelag om korleis merksemd er urettferdig fordelt i dagens sokalla informasjonssamfunn; dryge hattalar om korleis medierøyndomen er som ein barnehage, der dei ungane som skrik høgast og dyttar seg fram får mest merksemd medan dei stille, flinke og gåverike blir plasserte vansmektande i bakgrunnen der dei lid i djupaste togn. Men nok om det.

Trass i at bloggen vart starta for ei lita veke sidan, hadde det allereie kome overveldande mengder respons. Talet kommentarar i kvart innlegg var tresifra. Eg visste ikkje om eg skulle le eller grine. Ikkje rart Børre såg ut som om han hadde vunne toppremien i lotto. Hadde eg fått like stor respons på det eg som betalt forskar ved universitetet dreiv og lira frå meg, hadde eg nok vore i den sjuande himmel sjølv. Det prova éin gong for alle at merksemd ikkje hadde noko med rettferd eller personleg innsats å gjere. Merksemd var som sex: Ein kunne alltids ønskje det, men verda såg stygt på ein viss ein kravde det.

Eg fann derimot fort ut at det ikkje var positiv merksemd Børre hadde oppnådd. Bortsett frå ein og annan panegyrisme frå folk som definerte seg som høgre-ekstreme, var det overveldande fleirtalet av kommentarane det ein med kraftig underdriving kunne kalle vondsinna. Dei ønskte Børre daud og gravlagd, helst på dette tidspunkt, om ikkje tidlegare (!). Igjen kom det eit tynt ‘å nei!’ frå meg. Børre hadde tirra på seg den gemene hop. Saueflokken. Saken vart ikkje betre av at tosken hadde lagt ut fullt namn og adresse, pluss eit bilete der han sat framfor PC-en med eit fårete glis. Og

69

det latterlege flippskjegget. Kjønnshårskjegget.

Her måtte noko gjerast. Fyren måtte reddast, både frå seg sjølv og raseriet til den bornerte majoriteten. Sporenstreks tok eg opp smarttelefonen min (som sjølvsagt var nyaste modell) og ringde han. Etter langt om lenge tok han telefonen.

«Hallaien!» kauka han frå andre enden. Han høyrdest ikkje edru ut.

«Børre,» sa eg alvorleg med malmtung røyst. «Eg har lese bloggen din.»

«Genialt, mann!» kauka Børre entusiastisk. Musikk høyrdest i bakgrunnen. Banal listepop som sjølv ein fjortenåring ikkje ønskte å bli funnen daud med.

«Har du lese kommentarane?» spurde eg med veksande otte. «Dei roser deg ikkje akkurat.»

«Eg har lese kvar einaste ein!» hoia Børre. Lyden av ein ølboks som vart opna. Deretter ivrig drikking og svelging, følgt av ein lang rap som fekk dama mi heilt ute på kjøkkenet til å snu kort på hovudet med sin blonde, engleaktige pasjeklipp.

«Dei hatar deg,» sa eg bestemt. «Du må leggje ned den bloggen.» Eit hånleg latterrop frå andre enden. «Du må iallfall fjerne det dumme biletet og den personlege informasjonen. Det er ikkje heilt ukontroversielt det du skriv, Børre. Ein vil kunne bruke det mot deg.»

«Hah! Du er berre misunneleg! Som eg sa til deg i butikken, har eg funne mitt kall i livet! For éin gongs

skuld bidreg eg til samfunnet! Eg gjer det rikare ved å gje dei innsikt i kor genial eg er!»

«Tru meg, eg misunner deg ikkje å bli avskydd av halve landet.»

«Dei elskar meg! Iallfall vil dei elske meg!» Ein kort pause. «Og no sit eg i det minste ikkje berre på ræva og driv dank medan eg tek i mot det du kallar ufortent trygd frå Staten!»

Eg gispa sjokkert.

«Det har eg aldri sagt!» sa eg medan eg vrengde hovudet for å finne ut kven av mine venner som kan ha sladra til Børre om kva eg i vinfylla stadig sat og la ut om. «Og vil du verkeleg gje noko til samfunnet, ta og skaff deg ei utdanning og ein jobb! Då kan vi snakke om kven som bidreg!»

«Eg har gått på livets skule,» sa Børre, før han tok ein ny lang slurk frå ølboksen. Ein ny lang rap høyrdest. Igjen vende dama mi på det vakre, vesle hovudet sitt. «Farvel. No skal eg bidra til samfunnet.»

Som ein rollefigur i ein dårleg B-film sat eg og stira i vantru på min eigen telefon. Børre hadde drite på draget so det lukta lang veg. Det tok ikkje lange tida før eg var i vitrineskåpet og henta meg ei flaske raudvin av ein nokso edel årgang.

*71

Med jamne mellomrom sjekka eg bloggen til Børre. Det kom innlegg der dagleg, ofte to-tre stykke i slengen. Kommentarane var framleis like negativt ladde, og dei var alle uskolert formulerte og bestod av banale personåtak og karakterdrap. Berre det å gje att nokre av dei ville dra meg ned på same holebuarnivå som den sydande armeen av høgtfungerande amøbar. Børre fryda seg over tilbakemeldingane, og han svarte til og med tilbake i fleire av innlegga. Han skreiv at dei berre var misunnelege på han, som var den smartaste i landet og kjende folk i Regjeringa. Klart, det næraste Børre kom kjennskap til offentlege tenestefolk, var den NAV-tilsette som med jamne mellomrom tok kontakt for å høyre om Børre verkeleg framleis var hundre prosent ute av stand til å fungere i arbeid.

Bloggen til Børre var hans eigne små spark til ei verd som hadde gjeve han ingenting. Sant å seie hadde ikkje Børre sjølv gjeve verda noko særleg heller. Det ein gav var det ein fekk. Det ein sådde var det ein hausta. Børre gav faenskap og han fekk faenskap tilbake. Ein gong eg gjekk forbi huset hans, såg eg at nokon hadde tagga eit hakekors på ytterdøra. I tillegg var det sett opp kryssfinerplater der vindauga som vende ut mot gata tidlegare hadde vore. Eg gulpa og krympa meg der eg gjekk. Den gemene hop visste no kor Børre budde. No var det berre eit tidsspørsmål før saueflokken kom og tok han. Med redde auge nærma eg meg ytterdøra medan eg kasta eit raskt blikk rundt for å forsikre meg om at ingen av mine ekte venner såg meg. Eg ringde på døra.

Etter langt om lenge vart ho opna. Der stod mora til Børre. I motsetnad til Børre sjølv, var ho slank og elegant

og hadde, so lenge eg hadde kjent ho, alltid gått ut av sitt gode skin for å stå fram som vellukka, velkledd og veloppdragen. Det var som om ho overkompenserte for at sonen hennar ikkje vart det vedunderbarnet ho hadde håpt på den dagen ho med største pine trykte han ut or seg. Ho hadde alltid vore den store antitesen til Børre. No, derimot, hadde ho falle høgt frå si perfekte trone og ned i den allmenne, middelmåtige skiten. Ho hadde forfalle oppsiktsvekkjande. Håret hennar, som før hadde vore kastanjebrunt og velfrisert, var no daudt, livlaust og tynt. Dei tidlegare klare, isblå auga som hadde glitra som solbada tjørner på fjellet, var no blasse, raude, blodskotne og omringa av mørke ringar. Huda hennar var gråbleik og panna dekt av sveitte. Ho såg sjuk ut, for å seie det mildt.

«Åh, det er deg,» sa ho med ei forpint røyst. Ho prøvde å få fram smilet som hadde trollbunde meg i alle år – men ho fekk det berre ikkje til. «Kva vil du?»

«Eg må snakke med Børre,» sa eg bestemt.

«Han er inne på rommet sitt,» sa mora. «Det er der han alltid er for tida. Han torer ikkje å gå ut lenger.»

Medan mora gjekk og tok seg ein slurk rett ut av ei brennevinsflaske av simplaste merke, gjekk eg med heva augnebryn og rynka panne gjennom den smale, mørke, uryddige gangen og bort til døra til Børre. Eg banka på.

«Kven er det?» høyrdest ei fordrukken røyst frå innsida.

«Det er meg,» sa eg med ei malmtung røyst. «Opne døra. Eg må snakke med deg.»

73

Etter langt om lenge vart døra opna. Eg kasta eit blikk på dørkarmen. Fyren hadde montert ein hengjelås der. Då eg såg den fælslege framtoningen hans, skvatt eg til. Karen hadde, om mogleg, forfalle endå meir sidan førre gong eg såg han. I tillegg stinka han; han kunne ikkje ha dusja på fleire dagar. Han inviterte meg inn, men eg vart ståande i døra. Han greip ein ølboks og hylte i seg resten av innhaldet. Deretter sleppte han frå seg ein rap so høg at dama mi heime truleg ville ha vendt på det søte, vesle hovudet sitt nok ein gong (eg hadde endå ein gong fått ho til å ta oppvasken).

«Du ser faen ikkje bra ut, Børre,» sa eg med store auge. Rotet i rommet var ikkje til å skildre. Fyren sov, åt og dreit der inne. Bokstavleg tala. «Kva skjer? Kva har skjedd med huset dykkar?»

«Eg har fått drapstrugslar,» sa Børre, redd og jævlig. «Dei veit kor eg bur.»

«Eg sa jo til deg at du skulle fjerne dei personlege opplysningane om deg!» utbraut eg. Det var nett som om eg ikkje hadde sagt desse orda i det heile teke, for Børre høyrde ikkje etter.

«Eg har kontakta politiet,» sa Børre. «Dei vil ikkje hjelpe meg.»

«Vil ikkje politiet hjelpe deg?»

«Han må kome ned til politistasjonen og melde saken,» sa mora frå gangen. Eg snudde meg. Ho stod der balanserande på golvet, svaiande fram og tilbake og knuga på den halvtomme brennevinsflaska. «Han torer

ikkje å gå ut lenger.»

Børre opna og heiv i seg nok ein ølboks.

«Vel, fyren svelt jo openbert ikkje,» sa eg syrleg. «Han har iallfall ikkje mangel på øl.»

«Eg kjøper det til han,» sa mora. – «Han treng det. Vi treng det begge to.»

Eg snudde meg i fortviling mot Børre igjen.

«Du må leggje ned bloggen din med ein einaste gong!» utbraut eg. Gjekk det ikkje an å snakke fornuft med fyren?

Børre byrja å dure i veg om ytringsfridom, retten til å ha politisk ukorrekte meiningar og, nok ein gong, at å skrive ein blogg var hans kall i livet. Eg såg med fortviling på mora. Ho stira like fortvila tilbake. Eg forlét huset med gråten i halsen. Deretter kasta eg eit raskt blikk rundt for å forsikre meg om at ingen såg meg forlate dette forhatte huset.

*Ein dag kom det brått ingen nye innlegg på den etterkvart so berykta bloggen. Fjeset mitt bleikna like mykje, om ikkje meir, denne gongen enn fyrste gongen eg las bloggen. Eg sat i vår dyre skinnsofa og vrei engsteleg på min perfekte, slanke kropp medan dama mi stod ute på kjøkkenet og (nok ein gong) tok oppvasken. Nervøst tok eg opp min lekre

75

smarttelefon og ringde Børre. Ingen tok telefonen. Ingen nye innlegg dukka opp dei neste dagane heller. Då det hadde gått ei veke utan nye innlegg, bestemte eg meg for å oppsøkje Børre for å finne ut kva som hadde skjedd. Hadde fyren omsider teke til fornuft og stoppa spreiinga av sine forbodne meiningar?

Huset såg ut som om dei hadde dauda i frå det. Det såg ut som om Brannvesenet hadde brukt det til brannøving. Ruter var knust. Taket hadde svære hòl. Nokon hadde prøvd å tenne bål på den austlege veggen. Lite flatterande frasar hadde blitt tagga over stort sett heile eigedommen. Eg banka varsamt på døra. Til mi store forbausing fall døra av hengslene. Innsida av huset såg rett og slett utbomba ut.

Ein mann som presenterte seg som ein politibetjent, dukka opp nærast frå ingenstad. Med alvorleg mine forhøyrde han seg om mitt ærend her. Eg forklarte meg so godt som eg kunne, og han såg ut til å godta det eg sa.

«Kva har skjedd her?» spurde eg.

«Det har eg ikkje lov å fortelje deg,» sa politibetjenten alvorleg. «Du skal helst ikkje vere her. Vi sette opp sperringar ute ved vegen, men nokon må ha fjerna dei.»

«Kor er Børre og mor hans?» spurde eg. Politibetjenten stira på meg med eit djupt, gåtefullt blikk som hadde mild uro i seg. Han hadde rett og slett ikkje peiling.

«Det kom nokre svartingar her i førgår,» laud brått den sprokne røysta til ei dame som må ha vore i 80-åra. Vi begge snudde oss. Ho stod der i kåpe med rullator og

ei langt yngre dame som må ha vore hennar personlege brukarstyrte assistent.

«Vi bruker ikkje ordet svartingar lenger, frue,» sa politibetjenten alvorleg. «Det er rasistisk.»

«Desse svartingane heiv brennande flasker på huset,» heldt dama fram og knytte med sin giktbrotne neve i sinne. «Dei kom her midt på natta. Eg fekk ikkje sove, so eg sat i stolen min ved vindauget og såg alt. Dei hadde sjal rundt andleta, men eg såg at dei var svartingar. Eg høyrde ropa deira. Eg kan ikkje arabisk, men ordet ‘allah’ skjøner eg.»

«No må vi gå,» sa den personlege assistenten og freista å få ho med seg vidare. Dama, derimot, fnyste.

«Vi skal so visst ikkje gå enno!» snerra ho medan ho hytta med neven til den brydde politibetjenten. «Det er på tide å gjere noko med alle desse svartingane som kjem hit til landet og lagar djevelskap! Vi må stengje grensene!»

«Vi kallar dei ikkje svartingar lenger,» sa politibetjenten stille med ei røyst som sprakk. Eg sjølv valde å forlate åstaden. Dama heldt fram med å skjelle ut den stakkars mannen på den måten berre gamle damer kan og får lov til.

Å sparke verda kan vere farleg om ein ikkje har dei riktige skorne. Verda kan nemleg fort sparke tilbake med like stor, ofte større, vondskap, brutalitet og mangel på medynk som ein sjølv demonstrerte. Ein får tilbake det ein gjev. Ein haustar det ein sår. Seinare den kvelden gjekk smilet på dama mi i sirkel då eg tilbaud meg å ta oppvasken. Tunga hennar ville nok takke meg seinare den kvelden.

77

DE

SIG

N: W

WW

.RO

AS

T.N

O