Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3

1. Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4

2. Begreper og hensyn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .6

2.1 Barn som utsettes for vold i familien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6

2.2 Taushetsplikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6

2.3 Opplysningsplikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6

2.4 Opplysningsrett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6

2.5 Hensyn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6

3. Ulike instansers og tjenesters roller og regelverk om plikt og adgang til å videreformidle taushetsbelagte opplysninger . . . . . . . . . 8

3.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83.1.1 Roller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83.1.2 Regelverk – forholdet mellom forvaltningsloven og særlovgivningen . . . . . . . 8

3.2 Barneverntjenesten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83.2.1 Rolle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83.2.2 Regelverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9

3.3 Politiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103.3.1 Rolle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103.3.2 Regelverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11

3.4 Skolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113.4.1 Rolle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113.4.2 Regelverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12

3.5 Barnehagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133.5.1 Rolle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133.5.2 Regelverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13

3.6 Helsetjenesten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143.6.1 Rolle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143.6.2 Regelverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14

3.7 Sosialtjenesten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163.7.1 Rolle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163.7.2 Regelverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17

3.8 Familievernet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 173.8.1 Rolle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 173.8.2 Regelverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17

Innhold

4. Opplysningsplikten til barneverntjenesten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19

4.1 Hvem opplysningsplikten gjelder for . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19

4.2 Nærmere om vilkårene for opplysningsplikten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 204.2.1 Mishandling i hjemmet eller andre former for alvorlig omsorgssvikt . . . . . . 204.2.2 Grunn til å tro . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20

4.3 Opplysningene skal overleveres når opplysningsplikten foreligger . . . . . . . . . . . 21

4.4 Informasjon om at melding gis til barneverntjenesten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21

4.5 Den som har gitt opplysninger er ikke sikret anonymitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21

4.6 Barneverntjenestens tilbakemelding til den som har gitt opplysninger . . . . . . . 22

4.7 Særlig om politiets opplysningsplikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22

4.8 Særlig om helsepersonells opplysningsplikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23

4.9 Opplysningsplikt ved pålegg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23

5. Plikten til å anmelde eller på annen måte avverge alvorlige forbrytelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24

5.1 Særlig om helseperonells opplysninger til politiet som nødetat . . . . . . . . . . . . . . 24

6. Opplysningsrett – muligheter for samarbeid mellom instanser og tjenester . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25

6.1 Samtykke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 266.1.1 Når samtykke er aktuelt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 266.1.2 Krav til samtykke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 266.1.3 Kompetanse til å samtykke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27

6.2 Anonymisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 276.2.1 Når anonymisering er aktuelt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 276.2.2 Krav til anonymiseringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27

6.3 Bruk av opplysninger for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for . . . . . 28

6.4 Adgang til å gi opplysninger til andre forvaltningsorgan og adgang til å anmelde lovbrudd til politiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28

6.4.1 Særlig om barneverntjenesten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 296.4.2 Særlig om sosialtjenesten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 306.4.3 Særlig om helsetjenesten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31

6.5 Organisert samarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 326.5.1 Ansvarsgrupper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 326.5.2 Konsultasjonsteam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32

Vedlegg - oversikt over relevante bestemmelser i regelverket . . . . . . . . 33

3

Forord

Bakgrunnen for veilederenI forbindelse med behandlingen av Stortings-melding nr. 29 (2002-2003) Om familien – for-pliktende samliv og foreldreskap (Familie-meldingen) traff Stortinget 27. november 2003følgende anmodningsvedtak nr. 84:

”Stortinget ber Regjeringen fremme sak omoffentlige ansattes plikter både i forhold tiltaushetsplikt og opplysningsplikt.”

I tilknytning til vedtaket fremgikk følgende:”Komiteen mener at det bør være en prioritetå bekjempe familievold. Samtidig ser komite-en at meldingen trekker opp kompliserteproblemstillinger i grenselandet mellomtaushetsplikt og opplysningsplikt. Komiteenmener at disse problemstillingene bør vurde-res på tvers av fagfeltene barn og familie,helse og sosial, utdanning og justis. Det børderfor fremmes en egen sak om dette.Taushetsplikten bør ikke være til hinder forsamarbeid mellom etatene der dette er tilbeste for barnet.”

Barne- og familiedepartementet besluttet atvedtaket skulle følges opp gjennom å utarbei-de en veileder om offentlige instansers og tje-nesters utveksling av opplysninger og mulig-het for samarbeid i lys av taushetsplikten, opp-lysningsplikten og opplysningsretten der barnutsettes for vold i familien. Det ble på bak-grunn av dette nedsatt en arbeidsgruppe medrepresentanter fra Justisdepartementet,Utdannings- og forskningsdepartementet,Sosial- og helsedirektoratet og Barne- og fami-liedepartementet. De to representantene fraSosial- og helsedirektoratet ble bedt om åivareta deltagelsen i arbeidsgruppen for henholdsvis Helse- og omsorgsdepartementet

og Arbeids- og sosialdepartementet. Arbeids-gruppen fikk i oppgave å fremme en anbefa-ling til Barne- og familiedepartementet omadgangen til samarbeid for å beskytte barnmot å bli utsatt for vold i familien. Denne anbe-falingen skulle danne grunnlag for veilederen.

Arbeidsgruppen utformet sin anbefaling iform av et utkast til denne veilederen; Barnsom utsettes for vold i familien – offentligeinstanser og tjenesters plikt og adgang til åvidereformidle taushetsbelagte opplysningerog mulighet for å samarbeide.

AvgrensningerStortinget ba om at det ble fremmet sak omoffentlig ansattes plikter. Ut i fra dette omtalerveilederen ikke private aktører som også kanha en sentral rolle der barn utsettes for vold ifamilien. Veilederen omtaler derfor hellerikke krisesentrene som i hovedsak drives avfrivillige organisasjoner, stiftelser m.v.

Veilederen går ikke inn på hvordan de ulikeinstansene og tjenestene konkret bør samar-beide i aktuelle saker. Behovet for samarbeidog typer samarbeid vil kunne variere både frasak til sak og ut i fra hvilken fase saken er i.Samarbeidet vil dessuten kunne variere ut i fraerfaringene med samarbeid i forskjellige kom-muner, regioner og deler av landet. Det erimidlertid i løpet av de senere årene gitt utflere veiledere og rundskriv som i større ellermindre grad omhandler samarbeid mellomulike instanser og tjenester. I forhold til seksu-elle overgrep mot barn vises det spesielt til vei-lederen Seksuelle overgrep mot barn, IS-1060,utgitt av Sosial- og helsedirektoratet i samar-beid med Barne- og familiedepartementet.

1. Innledning

Barn som vokser opp i familier der det utøvesvold kan være utsatt for fysisk vold, psykiskvold eller seksuelle overgrep. Barn kan ogsåvære vitne til vold, da rammes de indirekte avvolden. En kombinasjon av ulike former forvold og overgrep er ikke uvanlig. Denne vei-lederen omfatter alle former for vold barn kanbli utsatt for i familien, både direkte og indi-rekte ved at barn er vitne til vold.

Barn tar skade av å bli utsatt for fysisk ellerpsykisk vold og seksuelle overgrep, og skade-virkningene kan være omfattende. Forskningviser at også barn som lever i en situasjon derde er vitne til vold i familien, kan få omfat-tende problemer som skader deres helse ogutvikling.

Vold mot barn i familien er et offentlig anlig-gende som det er samfunnets ansvar åbekjempe. Barn som utsettes for vold i famili-en, må bli sett av noen som ser hvordan bar-net har det, som kan sette i verk tiltak for atvolden skal opphøre og som kan gi den hjelpog støtte barnet trenger i den vanskelige situ-asjonen. De overordnede målsettingene forarbeidet med barn som er utsatt for vold ifamilien er å:• Stanse volden og beskytte barnet mot ny

vold• Plassere ansvaret hos den som utsetter

barnet for vold• Behandle skader og traumer hos barnet• Gi barnet støtte i dagliglivet• Gi behandling for å bedre familierelasjoner

der dette er mulig

Det å bekjempe vold mot barn i familien er avflere grunner en krevende oppgave. En sen-tral grunn er at volden kan være vanskelig åoppdage. Familien tilhører den private sfæ-ren. Dette kan i seg selv gjøre det vanskelig åslå fast om et barn har vært utsatt for vold ogeventuelt omfanget av volden. Barn som utset-tes for vold i familien kan dessuten få etsammensatt symptombilde som kan variere

fra barn til barn. Symptomene gir ikke alltidfaste holdepunkter for at barnet er utsatt forvold fordi de symptomene som er aktuelleogså kan ha andre årsaker.

Vold mot barn i familien berører forskjelligeoffentlige instanser og tjenester som blantannet har ansvar for å hjelpe vanskeligstiltebarn. De mest aktuelle, og som denne vei-lederen derfor primært omhandler, er:• barneverntjenesten • politiet • skolen • barnehagen • helsetjenesten • sosialtjenesten • familievernet

Barneverntjenesten og politiet får ofte en spe-sielt sentral rolle. Barneverntjenesten har etoverordnet ansvar for å foreta nødvendigeundersøkelser, samt å iverksette nødvendigetiltak for å sikre at barn og unge ikke leverunder forhold som kan skade deres helse ogutvikling. Politiet har ansvaret for å avdekkestraffbare forhold og å iverksette nødvendigetiltak for å bringe disse til opphør, samt å fore-bygge gjentagelser. Etterforskning og vurde-ring av spørsmålet om å reise straffesak gjøresav politiet, som også kan iverksette beskyttel-sestiltak som for eksempel besøksforbud.

Gjennom sin daglige kontakt med barn erskolen og barnehagen i en viktig posisjonbåde i forhold til å kunne oppdage at barn erutsatt for vold i familien, og i forhold til åkunne følge opp og støtte barna i etterkant.

Helsetjenesten møter barn på helsestasjonen,i skolehelsetjenesten og når barn oppsøkerlege eller andre deler av tjenesten. I tilknyt-ning til dette vil helsetjenesten kunne opp-dage om barn er utsatt i for vold i familien.Det er også helsetjenesten som eventuelt fore-tar en nærmere medisinsk undersøkelse avbarnet og gir barnet nødvendig behandling.

Sosialtjenesten og familievernet vil i forbin-

4

delse med sitt arbeid rettet mot klienter/fami-lier kunne oppdage at barn er utsatt for vold ifamilien. De vil også kunne gi familiene etter-følgende hjelp og støtte som vil kunne kommebarna til gode.

De forskjellige instansene og tjenestene kanuansett ikke alene oppnå de overordnede mål-settingene for arbeidet med barn som erutsatt for vold i familien. En viktig forutset-ning for at samfunnet skal bli i stand til å gibarna og deres familier tilstrekkelig beskyt-telse og helhetlig og koordinert hjelp, er atinstansene og tjenestene utleverer og innhen-ter nødvendige opplysninger og etablerer etfunksjonelt samarbeid, der forholdene liggertil rette for og lovverket åpner for det.

Opplysninger i saker der barn er utsatt forvold i familien vil ofte være både personlige ogsvært sensitive. Gjeldende regler om taus-hetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrettgir rammer som skal sørge for at den enkeltesrettssikkerhet og personvern blir ivaretatt.Utlevering og innhenting av opplysninger ognærmere samarbeid må skje innenfor disserammene.

Reglene om taushetsplikt, opplysningsrett ogopplysningsplikt oppfattes av mange somkompliserte og uklare. Reglene er dessutenspredt over flere lover som må leses isammenheng. Alle som skal utføre oppgaverpå vegne av ulike instanser og tjenester måimidlertid ha tilstrekkelige kunnskaper omreglene til at de ved behov vet hvilken plikt ogadgang de har til å utlevere og innhente opp-lysninger, samt hvilke muligheter de har for åsamarbeide med andre instanser og tjenester.Ut i fra dette er formålet med veilederen å gi:• Kunnskap om plikten og adgangen til å utle-

vere og innhente opplysninger i saker derbarn kan være eller er utsatt for vold i fami-lien

• Kunnskap om mulighetene for nærmeresamarbeid i saker der barn kan være ellerer utsatt for vold i familien

5

2. Begreper og hensyn

2.1 Barn som utsettes for vold i familien

Begrepet ”barn som utsettes for vold i famili-en” omfatter i denne veilederen barn somutsettes for fysisk vold, psykisk vold eller sek-suelle overgrep fra noen i barnets familie,samt barn som er vitne til vold mellom andrei familien. Begrepet omfatter også barn somer utsatt for kombinasjoner av ulike former forvold og overgrep.

2.2 Taushetsplikt

Taushetsplikt er en plikt til å hindre at visseopplysninger, herunder opplysninger omnoens personlige forhold, blir kjent for uved-kommende. Taushetsplikt innebærer dermedet forbud mot å videreformidle slike opplys-ninger til andre instanser og tjenester.

Det er to hovedsett av regler om taushets-plikt, forvaltningsmessig taushetsplikt og pro-fesjonsbestemt taushetsplikt.

Den forvaltningsmessige taushetsplikten er engenerell taushetsplikt som i utgangspunktetgjelder for alle som arbeider for offentlige for-valtningsorganer og som følger av forvalt-ningsloven.

Den profesjonsbestemte taushetsplikten, ogsåkalt den yrkesmessige taushetsplikten, er enspesiell taushetsplikt for visse yrkesutøvere,herunder helsepersonell og personell vedfamilievernkontorene. Den profesjonsbe-stemte taushetsplikten følger av bestem-melser i særlover som regulerer forskjelligetyper yrkesutøvelse.

2.3 Opplysningsplikt

Opplysningsplikt innebærer en plikt til å gi opp-lysninger. Opplysningsplikten til barneverntje-nesten er sentral i denne veilederen. Denomfatter både en plikt til å melde fra og gi opp-lysninger til barneverntjenesten på eget initia-

tiv, og til å gi opplysninger ved pålegg fra barne-verntjenesten.

2.4 Opplysningsrett

Opplysningsrett innebærer at den som sittermed opplysninger kan velge mellom å gi opp-lysninger videre eller la det være. Den som sit-ter med opplysningene har dermed adgang,men ikke plikt til å videreformidle opplysninger.

2.5 Hensyn

Reglene om taushetsplikt i forhold til opplys-ninger om noens personlige forhold er førstog fremst begrunnet i hensynet til den enkel-tes personlige integritet og personvern og hen-synet til tillitsforholdet mellom den enkelte ogde ulike instansene og tjenestene.

Hensynet til personlig integritet og person-vern tilsier at den enkelte bør være beskyttetmot unødig spredning av personopplysningerom seg selv. Det er dessuten viktig at deteksisterer et tillitsforhold mellom den enkelteog den aktuelle instansen eller tjenesten. Etslikt tillitsforhold er en forutsetning for åpen-het, dialog og samarbeid. Dette tillitsforholdetavhenger i mange sammenhenger av at denenkelte kan stole på at det han eller hun gir avpersonlige opplysninger om seg selv i énsammenheng ikke anvendes i andre sammen-henger. Dersom dette tillitsforholdet blir ska-det, kan det føre til at den enkelte holder til-bake viktige opplysninger for instansen ellertjenesten, eller i verste fall unnlater å ta nød-vendig kontakt av frykt for at opplysningerkan bli videreformidlet til andre.

På den annen side kan begrensninger i taus-hetsplikten være nødvendig for at de ulikeinstansene og tjenestene skal få tilgang til opp-lysninger som er nødvendige for at de skalkunne utføre sine oppgaver og samarbeide forå sikre effektive tjenester og et mest mulighelhetlig tilbud. Dette gjelder ikke minst isaker der barn er eller kan være utsatt forvold i familien.

6

De hensyn som tilsier en streng taushetspliktog de hensyn som taler for at opplysninger børkunne utveksles mellom ulike instanser og tje-nester er avveid mot hverandre i bestem-melsene om taushetsplikt, opplysningsplikt ogopplysningsrett. Bestemmelsene skal hindre

unødvendig spredning av personopplysninger.Samtidig skal de sikre instansenes og tjenes-tenes behov for å utveksle opplysninger, i dengrad det er nødvendig for å sikre en best muligoppfølging av den som trenger bistand fra for-skjellige instanser og tjenester.

7

3. Ulike instansers og tjenestersroller og regelverk om plikt ogadgang til å videreformidletaushetsbelagte opplysninger

3.1 Innledning

3.1.1 RollerUlike instanser og tjenester har forskjelligeroller og dermed forskjellige oppgaver i for-hold til barn som kan være eller er utsatt forvold i familien. Rollene kan variere ut i frahvilken fase saken er i:• oppdagelsesfasen (når det oppstår mistanke

eller visshet om at barnet er utsatt for vold ifamilien)

• utredningsfasen (når barnets og familienssituasjon og behov utredes nærmere)

• tiltaksfasen (når barnet og familien følgesopp ved at det velges og iverksettes tiltak)

Disse fasene er ikke klart avgrenset og kanoverlappe hverandre.

3.1.2 Regelverk – forholdet mellomforvaltningsloven og særlovgivningen Forvaltningsloven inneholder generelle reglerom taushetsplikt og adgangen til å videre-formidle opplysninger som i utgangspunktetgjelder for alle som utfører tjeneste ellerarbeid for et forvaltningsorgan. Dersom reglerom taushetsplikt også følger av en annen lov,forskrift eller instruks, utfyller bestemmelsenei forvaltningsloven disse reglene hvis ikkeannet følger av lov, jf. forvaltningsloven1 § 13 f.

For de instanser og tjenester som er mest sen-trale i forhold til barn som er utsatt for vold ifamilien, har de særlige lovene som regulerervirksomheten på de forskjellige områdenebestemmelser om taushetsplikt, opplysnings-plikt og adgang til å videreformidle opplys-ninger. For de fleste instansene og tjenestenefølger det av disse bestemmelsene at det erforvaltningslovens generelle regler om taus-hetsplikt som gjelder. Slik er det for eksempelfor skoleetaten, barnehagene og PP-tjenesten.

For de ansatte i sosialtjenesten og barne-verntjenesten medfører reglene i sosialtje-nesteloven2 og barnevernloven3 at forvalt-ningslovens generelle regler gjelder. Enkelteav reglene som åpner for videreformidling avopplysninger gjelder imidlertid ikke. I stedetgjelder egne regler som i mindre grad åpnerfor videreformidling. I tillegg omfatter taus-hetsplikten etter sosialtjenesteloven ogbarnevernloven i utgangspunktet flere opp-lysninger enn taushetsplikten etter forvalt-ningsloven.

For ansatte i politiet som behandler straffesa-ker, helsepersonell som utøver sin profesjonog de som utfører arbeid eller tjeneste for etfamilievernkontor, følger reglene om taus-hetsplikt, opplysningsplikt og adgangen til åvidereformidle opplysninger av egne bestem-melser i henholdsvis straffeprosessloven4,helsepersonelloven5 og familievernkontorlo-ven6.

3.2 Barneverntjenesten

3.2.1 RolleBarneverntjenestens hovedoppgave er å sikreat barn og unge som lever under forhold somkan skade deres helse og utvikling, får nød-vendig hjelp og omsorg til rett tid. Dette føl-ger av barnevernloven § 1-1. Det er foreldreneeller andre primære omsorgspersoner somhar hovedansvaret for barnets oppvekst ogomsorg. Barneverntjenesten skal imidlertidgripe inn når et barn ikke blir godt nok ivare-tatt av sine foreldre eller andre primæreomsorgspersoner. Barneverntjenesten harderfor et sentralt ansvar for barn som utsettesfor vold i familien.

Barneverntjenesten har rett og plikt til åundersøke barnets omsorgssituasjon når deter rimelig grunn til å anta at det foreligger for-hold som kan gi grunnlag for tiltak etterbarnevernloven, jf. barnevernloven § 4-3.Dersom undersøkelsen avdekker at barnetsomsorgssituasjon ikke er tilfredsstillende, kandet iverksettes tiltak for å bedre denne. Det

8 1) Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker av 10. februar 19672) Lov om sosiale tjenester m.v. av 13. desember 1991 nr. 813) Lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 nr. 100

skal legges avgjørende vekt på å finne tiltaksom er til det enkelte barnets beste, jf. barne-vernloven § 4-1. Tiltakene skal ikke være merinngripende enn nødvendig, og skal i størstmulig grad være basert på frivillighet. I tilfel-ler hvor barnet ikke kan gis tilstrekkelig hjelpog beskyttelse ved frivillige tiltak, kan detiverksettes tiltak uten samtykke. Dersom etbarn blir mishandlet eller utsatt for andrealvorlige overgrep i familien, kan det værenødvendig å frata de primære omsorgsperso-nene omsorgen for barnet.

En undersøkelse etter barnevernloven skalgjennomføres så skånsomt som mulig. Dettefølger av barnevernloven § 4-3. Barne-verntjenesten skal likevel foreta de undersø-kelser som er nødvendige for å avgjøre om deter grunn til tiltak etter barnevernloven.Undersøkelsen kan derfor gjennomføres selvom barnets omsorgspersoner motsetter segdette. Den kan blant annet gjennomføres vedhjemmebesøk og ved enesamtale med barnet.Barneverntjenesten kan dermed skaffe segkunnskap om et barns omsorgssituasjon selvom barnets omsorgspersoner ikke ønskerinnblanding i dette fra barneverntjenesten.

Dersom det foreligger mistanke om at et barnblir mishandlet eller utsatt for andre alvorligeovergrep, kan barneverntjenesten også gipålegg om at barnet skal bringes til sykehuseller annet egnet sted for undersøkelse, jf.barnevernloven § 4-3. Barneverntjenestenkan kreve bistand fra politiet til gjennom-føringen av undersøkelser dersom dette erpåkrevd, jf. barnevernloven § 6-8.

I forbindelse med en undersøkelsessak vil detofte være nødvendig å innhente opplysningerfra andre instanser og tjenester som kjennerbarnet og familien. Andre offentlige myndig-heter har plikt til av eget tiltak, eller påanmodning, å gi opplysninger til barnevern-tjenesten når det er grunn til å tro at et barnblir mishandlet i hjemmet eller utsatt forandre former for alvorlig omsorgssvikt, jf.barnevernloven § 6-4. For nærmere omtale av

opplysningsplikten til barneverntjenesten, sekapittel 4.

Andre instansers og tjenesters plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten, ogbarneverntjenestens adgang til å foreta nød-vendige undersøkelser, gir barneverntjenes-ten en spesiell rolle som innebærer at barne-verntjenesten har en særlig mulighet til åavdekke om et barn er utsatt for vold i famili-en. Barneverntjenesten kan videre iverksettenødvendige tiltak for å beskytte barnet motytterligere overgrep, sikre at barnet får denbehandling av skader og traumer det eventu-elt har behov for og sørge for at barnet fårstøtte i dagliglivet.

I saker der barn utsettes for vold i familien,kan det være et stort behov for samarbeidmellom ulike instanser og tjenester, blantannet for å koordinere og samordne oppga-vene. Dersom barneverntjenesten er invol-vert i saken, vil barneverntjenestens tilgangtil opplysninger og myndighet til å iverksettetiltak ofte tilsi at det er naturlig at barnevern-tjenesten har en slik samordnende funksjon.

3.2.2 RegelverkEnhver som utfører tjeneste eller arbeid for etforvaltningsorgan eller en institusjon etterbarnevernloven har taushetsplikt i henhold tilbarnevernloven § 6-7 første ledd. Bestemmel-sen henviser til forvaltningsloven § 13 til 13 e.

Taushetsplikten som gjelder etter barnevern-loven er imidlertid på enkelte punkter streng-ere enn taushetsplikten etter forvaltningslo-vens generelle bestemmelser.

I motsetning til etter forvaltningsloven regnesalltid også fødested, fødselsdato og person-nummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke,bopel og arbeidssted som et personlig forholdsom er omfattet av taushetsplikten etter bar-nevernloven.

Videre er barneverntjenestens adgang til å giopplysninger til andre forvaltningsorganer, og

94) Lov om rettergangsmåten i straffesaker av 22. mai 1981 nr. 255) Lov om helsepersonell m.v. av 2. juli 1999 nr. 646) Lov om familievernkontorer av 19. juni 1997 nr. 62

til å anmelde eller gi melding om lovbrudd tilpolitiet, mer begrenset enn den adgangensom følger av reglene i forvaltningsloven§ 13 b nr. 5 og 6. Barneverntjenestens adgangtil å gi opplysninger er begrenset til situasjo-ner der formidling av opplysninger er nødven-dig for å fremme barneverntjenestens ellerinstitusjonens oppgaver eller for å forebyggevesentlig fare for liv eller alvorlig skade fornoens helse, jf. barnevernloven § 6-7 annetledd, se kapittel 6 punkt 6.4.1.

Utover dette gjelder bestemmelsene omadgang til å videreformidle opplysninger tilandre instanser og tjenester i forvaltningslo-ven §§ 13 a, 13 b og 13 d. Dette innebærer atbarneverntjenesten blant annet kan formidleopplysninger til andre forvaltningsorganer pågrunnlag av samtykke, hvis opplysningene eranonymisert, eller i konkrete saker når opp-lysningene brukes for å oppnå det formålet deer gitt eller innhentet for, se kapittel 6 punkt6.1, 6.2 og 6.3.

Barneverntjenestens ansatte har som alleandre en plikt til å anmelde eller på annenmåte avverge visse alvorlige forbrytelser, jf.straffeloven7 § 139. Bestemmelsen omfatterblant annet seksuelle overgrep og grovlegemsbeskadigelse, se kapittel 5.

3.3 Politiet

3.3.1 RolleGjennom lov og sedvane er politi- og lens-mannsetaten pålagt en rekke oppgaver i sam-funnet. Vernet om borgernes sikkerhet og vel-ferd fremstår i dag som et overordnet mål forpolititjenesten. Politiets sentrale oppgaver er åforebygge, avdekke og stanse kriminell virk-somhet og å forebygge og opprettholde denoffentlige orden og sikkerhet. Etaten er videreblant annet pålagt å yte bistand i gitte situasjo-ner samt å utføre forvaltningsoppgaver.

Målet for politiets kriminalitetsforebyggendearbeid er å forhindre at det blir begått krimi-nalitet, både ved å gripe inn i årsakene til kri-

minalitetsutviklingen og ved å forhindre lov-brudd. En viktig oppgave for politiet er å redu-sere omfanget av vold og trusler. Fore-byggende og etterfølgende tiltak skal sam-men bidra til minst mulig kriminalitet, her-under vold i nære relasjoner. Tidlig og ade-kvat inngripen fra politiets side vil kunne for-hindre utvikling av en videre voldsspiral.Nærpolitimodellen legger tilgjengelighet ogtverrfaglig samarbeid til grunn for et godtforebyggende arbeid. Det legges vekt på sam-arbeid mellom politi, hjem, skole, barnevern,konfliktråd og lokale frivillige organisasjoner.

Politiets hovedoppgave der barn utsettes forvold i familien er å iverksette nødvendige til-tak for å bringe volden til opphør. Videre erdet politiets oppgave å etterforske saken ogeventuelt strafforfølge voldsutøveren. Politiet(påtalemyndigheten) kan også nedleggebesøksforbud dersom det er grunn til å tro atdet ellers vil bli begått ny vold. Voldsalarm,relokalisering og adressesperre er andremulige beskyttelsestiltak. Politiet skal i dissesakene bestrebe seg på å gjennomføre en raskog effektiv etterforskning, bruke tvangsmid-ler målrettet, foreta en rask og planmessigavgjørelse og bidra til at saken får en raskbehandling i rettsapparatet.

Ved anmeldelse eller annen melding om fami-lievold skal politiet vurdere bruk av nødvendi-ge beskyttelsestiltak og sørge for at ofre forvold og trusler settes i kontakt med etater,institusjoner og organisasjoner som kan tilbyadekvat hjelp.

For å sikre en helhetlig, ensartet og kvalitativgod behandling av voldssaker i nære relasjo-ner, ble det fra juli 2002 etablert en ordningmed familievoldskoordinatorer i alle politi-distrikt. Det er utpekte tjenestemenn og -kvinner som har god kunnskap om andre eta-ter, institusjoner og organisasjoners mulighettil å bidra i forbindelse med oppfølgning avvoldsofre. Koordinatoren er tillagt distrikts-overgripende ansvar og skal blant annet væreen ressursperson mellom driftsenheter, bistå i

10 7) Almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10

kompetanseoppbyggende arbeid i politiet,initiere gode rutiner med samarbeidspartnereog være en ressursperson mellom politi ogofre.

3.3.2 RegelverkReglene om politiets taushetsplikt er begrun-net dels i hensynet til personvern, dels i hen-synet til etterforskning og muligheter til åavverge straffbare handlinger. Politiets taus-hetsplikt gjelder enhver som utfører arbeideller tjeneste for politiet. Politiloven8 skillermellom taushetsplikt for opplysninger som erkommet frem i straffesaker og for opplysning-er som er kommet frem i politiets øvrige virk-somhet, jf. politiloven § 24.

StraffesakerTaushetsplikt for opplysninger politiet blirkjent med ved behandlingen av straffesakerreguleres i straffeprosessloven §§ 61 a til 61 e.Enhver som er ansatt i eller utfører tjenesteeller arbeid for politiet eller påtalemyndighe-ten plikter å hindre at andre får adgang ellerkjennskap til det han eller hun i straffesakerfår vite om noens personlige forhold.Taushetsplikten gjelder også for andre opp-lysninger som det ut i fra hensynet til etter-forskningen i den enkelte sak er nødvendig åholde hemmelig.

På nærmere bestemte vilkår, som langt på veisammenfaller med vilkårene i forvaltningsloven,kan politiet gi andre forvaltningsorganer opplys-ninger som ellers er taushetsbelagte. Blantannet kan politiet, uten hinder av taushetspliktgi opplysninger om noens personlige forhold pågrunnlag av samtykke, der opplysningene eranonymisert, eller for å oppnå at opplysningenebrukes til det formål de er gitt eller innhentetfor, se punkt 6.1, 6.2 og 6.3. Opplysningene kanogså gis ut til andre offentlige organer når for-målet er å forebygge lovovertredelser, jf. straffe-prosessloven § 61 c nr. 5.

Andre sakerTaushetsplikten for opplysninger som er kom-met til politiets kunnskap på annen måte enn

ved behandlingen av straffesaker, følger avbestemmelsene i forvaltningsloven §§ 13 til13 f med de tillegg og begrensninger som føl-ger av politiloven § 24. Henvisningen til for-valtningsloven innebærer at politiet, uten hin-der av taushetsplikten, kan gi opplysningerom noens personlige forhold til andre offentli-ge instanser på grunnlag av samtykke, deropplysningene er anonymisert, eller for åoppnå at opplysningene brukes til det formå-let de er gitt eller innhentet for, se punkt 6.1,6.2 og 6.3. Politiet kan også, uten hinder avtaushetsplikt, gi slike opplysninger til andreoffentlige myndigheter når formålet er å fore-bygge eller avverge straffbare handlinger, jf.politiloven § 24 fjerde ledd nr. 2.

Dersom det er nødvendig av hensyn til etter-forskningen, kan politiet pålegge offentligeorganer som mottar informasjon fra politiettaushetsplikt, jf. straffeprosessloven § 61 cannet ledd og politiloven § 24 femte ledd. Påden måten kan hensynet til samarbeidet ienkeltsaker vektlegges foran hensynet til åbevare taushet om etterforskningen.

Politiets adgang til å gi ut opplysninger frastrafferegisteret er regulert i strafferegister-loven. Adgangen er svært begrenset.

Politiet har opplysningsplikt til barnevern-tjenesten når det er grunn til å tro at et barn blirmishandlet i hjemmet eller det foreligger andreformer for alvorlig omsorgssvikt, jf. barne-vernloven § 6-4, forvaltningsloven § 13 f annetledd, straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 8og påtaleinstruksen9 § 5-2. Se kapittel 4.

3.4 Skolen

3.4.1 RolleSkolens primæroppgave er i samarbeid og for-ståelse med hjemmet å gi den enkelte elevopplæring og oppdragelse i samsvar med opp-læringslovens10 formålsparagraf og det øvrigeregelverket som gjelder for skolen, slik at dekan bli “gagnlege og sjølvstendige menneskei heim og samfunn”, jf. opplæringsloven § 1-2.

118) Lov om politiet av 4. august 1995 nr. 539) Forskrift om ordningen av påtalemyndigheten av 28. juni 198510) Lov om grunnskolen og den videregåande opplæringa av 17. juli 1998 nr. 61

Den pedagogisk-psykologiske tjenesten, PP-tjenesten, som er en del av skolen, skal pri-mært bidra til at elever med særlige behov fåren opplæring som er tilpasset behovet deres, jf.opplæringsloven kapittel 5. PP-tjenesten skalblant annet sørge for at det blir utarbeidet sak-kyndig vurdering i situasjoner der loven kreverdet. Selv om PP-tjenesten er en del av skolen,har denne tjenesten også et ansvar for å utredebarn under opplæringspliktig alder med sær-skilt behov for spesialpedagogisk hjelp.

Skolen kan få informasjon om at barn kanvære utsatt for vold i familien ved at elevenselv, elevens omsorgspersoner eller andre, påeget initiativ kommer med opplysninger.Skolen vil også kunne få informasjon pågrunnlag av observasjoner som skolens egetpersonale gjør. Personalet som er knyttet tilskoler og skolefritidsordninger tar del i barnog unges daglige liv, og vil gjennom dettekunne få kunnskap om deres livssituasjon. PP-tjenesten vil gjennom sine oppgaver ogsåkunne få kunnskap om livssituasjonen til debarn tjenesten følger opp.

Personalet i skolen skal i sitt arbeid være opp-merksomme på forhold som kan føre til tiltakfra barneverntjenesten, jf. opplæringsloven§ 15-3. Skolen har behov for å ivareta sitt til-litsforhold til eleven og elevens omsorgsper-soner/foresatte. Dette betyr at skolen kankomme opp i situasjoner der det kan værevanskelig å ta stilling til hvilken fremgangs-måte som vil være best for eleven. Innen ram-men av regelverket om taushetsplikt, opplys-ningsrett og opplysningsplikt beskrevet idenne veilederen, må skolen forsøke å finnefrem til den fremgangsmåten som er best foreleven bl.a. i lys av de ovennevnte hensyn.

I undersøkelsesfasen kan skolen være en vik-tig kilde både for barneverntjenesten ved enundersøkelse av barnets omsorgssituasjon,og for politiet ved en eventuell etterforskning.

Gjennom sin daglige kontakt med barnet, vilskolen dessuten ha en viktig funksjon i for-

hold til å støtte og følge opp et barn som kanvære eller er utsatt for vold i familien.

3.4.2 RegelverkEnhver som utfører arbeid eller tjeneste etteropplæringsloven og friskoleloven11 har taus-hetsplikt etter den generelle bestemmelsen iforvaltningsloven § 13. Dette følger av opplæ-ringsloven § 15-1 og friskoleloven § 7-3.Opplæringsloven omfatter både grunnskolenog den videregående skolen.

Skolenes adgang til å videreformidle opplys-ninger til andre instanser og tjenester regule-res av forvaltningsloven §§ 13 a, 13 b og 13 d.Dette innebærer at lærere og annet skoleper-sonell blant annet kan formidle opplysningertil andre forvaltningsorganer på grunnlag avsamtykke, hvis opplysningene er anonymisert,eller i konkrete saker når opplysningene bru-kes til det formålet de er gitt eller innhentet forog når videreformidling av opplysningene ernødvendig for å fremme skolens oppgaver, sekapittel 6 punkt 6.1, 6.2, 6.3 og 6.4. Skolen kanogså anmelde eller gi opplysninger om lov-brudd til politiet når skolen finner at dette erønskelig av allmenne hensyn, se punkt 6.4.

Det følger av opplæringsloven at den forvalt-ningsmessige taushetsplikten gjelder for denvirksomhet som drives av PP-tjenesten. Forpsykologer i PP-tjenesten gjelder imidlertidogså den profesjonsbestemte taushetspliktenetter helsepersonelloven ved utøvelsen avenkelte typer oppgaver. Psykologer i PP-tje-nesten utfører ulike typer oppgaver. De drivergenerell faglig veiledning overfor skolen, ogopptrer som sakkyndig etter opplæringslo-ven. I noe utstrekning kan de også gi behand-ling til enkeltelever.

Når psykologer i PP-tjenesten utøver generellfaglig veiledning gjelder den forvaltningsmes-sige taushetsplikten etter opplæringsloven.Når de gir behandling eller individuell fagligveiledning til enkeltelever yter psykologerhelsehjelp, og den profesjonsbestemte taus-hetsplikten vil da gjelde.

12 11) Lov om frittståande skolar av 4. juli 2003 nr. 84

Når psykologer opptrer som sakkyndige eroppdraget og mandatet forankret i opp-læringsloven. Oppdraget faller likevel nor-malt inn under helsehjelpbegrepet i helse-personelloven § 3. Psykologer som opptrersom sakkyndige bruker sin fagkyndighetsom psykolog og utøver således sin profe-sjon. Det foreligger imidlertid ikke noebehandler-pasientforhold i denne sammen-hengen, og hensynene som ligger bak denprofesjonsbestemte taushetsplikten kan der-for ikke fullt ut gjøres gjeldende i disse tilfel-lene. Forutsatt at psykologen gjør det klartfor eleven at vedkommende opptrer som sak-kyndig, og at dette innebærer at opplysning-er som skriver seg fra sakkyndighetsoppdra-get blir gitt oppdragsgiver, er det den for-valtningsmessige taushetsplikten etter opp-læringsloven som gjelder for de opplysning-ene psykologen mottar. Opplysninger somgis til oppdragsgiver blir deretter underlagtoppdragsgivers rådighet.

Personalet i skolen har opplysningsplikt tilbarneverntjenesten når det er grunn til å tro atet barn blir mishandlet i hjemmet eller detforeligger andre former for alvorlig omsorgs-svikt, jf. opplæringsloven § 15-3, friskoleloven§ 7-4 og barnevernloven § 6-4. Se kapittel 4.

Skolens ansatte har som alle andre en plikt tilå anmelde eller på annen måte avverge vissealvorlige forbrytelser, jf. straffeloven § 139.Bestemmelsen omfatter blant annet seksuelleovergrep og grov legemsbeskadigelse, sekapittel 5.

3.5 Barnehagen

3.5.1 RolleBarnehagen skal gi barn under opplærings-pliktig alder gode utviklings- og aktivitetsmu-ligheter i nær forståelse og samarbeid medbarnas hjem. Dette følger av barnehage-loven12 § 1. Barnehagen skal hjelpe til med å gibarna en god oppdragelse og skal være enpedagogisk virksomhet. Formidling av barne-hageplass benyttes dessuten av barneverntje-

nesten som et frivillig hjelpetiltak etter barne-vernloven § 4-4.

PP-tjenesten har ansvar for å utrede barn,også under opplæringspliktig alder med sær-skilt behov for spesialpedagogisk hjelp, jf.opplæringsloven kapittel 5.

Barnehagen kan få informasjon om at et barnkan være utsatt for vold i familien ved at bar-net, barnets omsorgspersoner eller andrekommer med opplysninger. Gjennom sin dag-lige omgang med barn kan personalet også pågrunnlag av egne observasjoner få informa-sjon om barnas dagligliv og omsorgssituasjon.

De ansatte i barnehagen skal i sitt arbeid væreoppmerksom på forhold som kan føre til tiltakfra barnevernet, jf. barnehageloven § 23. Påsamme måte som skolen har barnehagenbehov for å ivareta sitt tillitsforhold til barnetog dets omsorgspersoner. Barnehagen måderfor innenfor de rammene som bestem-melsene om taushetsplikt, opplysningspliktog opplysningsrett setter, finne frem til denfremgangsmåten som er best for barnet.

Barnehagen kan sitte med opplysninger somer viktige for barneverntjenesten ved undersø-kelse og oppfølging av barnets omsorgssitua-sjon. Slike opplysninger kan også være viktigefor politiet ved en eventuell etterforskning.

Gjennom sin daglige kontakt med barnet vilbarnehagen for øvrig ha en sentral funksjon iforhold til å støtte og følge opp barn som kanvære eller er utsatt for vold i familien.

3.5.2 RegelverkAnsatte i barnehagen har taushetsplikt etterden generelle bestemmelsen i forvaltningslo-ven § 13. Dette følger av barnehageloven § 21.

Barnehagens adgang til å videreformidle opp-lysninger til andre instanser og tjenester regu-leres av forvaltningsloven §§ 13 a, 13 b og13 d. Dette innebærer at ansatte i barnehagenblant annet kan formidle opplysninger til

1312) Lov om barnehager av 5. mai 1995 nr. 19

andre forvaltningsorganer på grunnlag avsamtykke, hvis opplysningene er anonymi-sert, eller i konkrete saker når opplysningenebrukes til det formålet de er gitt eller innhen-tet for, samt når videreformidling av opplys-ningene er nødvendig for å fremme barneha-gens oppgaver, se kapittel 6 punkt 6.1, 6.2, 6.3og 6.4. Barnehagen kan også anmelde eller giopplysninger om lovbrudd til politiet når bar-nehagen finner at dette er ønskelig av allmen-ne hensyn, se punkt 6.4.

Barnehagen har opplysningsplikt til barne-verntjenesten når det er grunn til å tro at etbarn blir mishandlet i hjemmet eller det fore-ligger andre former for alvorlig omsorgssvikt,jf. barnehageloven § 23 og barnevernloven§ 6-4, se kapittel 4.

Barnehagens ansatte har som alle andre enplikt til å anmelde eller på annen måte avver-ge visse alvorlige forbrytelser, jf. straffeloven§ 139. Bestemmelsen omfatter blant annetseksuelle overgrep og grov legemsbeskadi-gelse, se kapittel 5.

3.6 Helsetjenesten

3.6.1 RolleHelsetjenesten er ikke en samlet enhet, menbestår av mange selvstendige tjenester på flerenivåer som yter helsehjelp. Med helsehjelpmenes enhver handling som har forebyg-gende, diagnostisk, behandlende, helsebeva-rende eller rehabiliterende mål og som utføresav helsepersonell. Barn og unge oppsøker hel-setjenesten for å få helsehjelp når de har fysis-ke eller psykiske problemer. Fastlegen, lege-vakten, helsestasjonen og helsetjenesten i sko-len er noen av tjenestene i førstelinjen som yterhelsehjelp til barn. I tillegg kommer tjenestenei andrelinjen som poliklinikker, sykehus ogandre helseinstitusjoner. Helsetjenesten bliraltså brukt som en fellesbetegnelse på alle tje-nester som yter helsehjelp.

Barn oppsøker gjerne helsetjenesten sammenmed en omsorgsperson. Ungdom kommer

like gjerne alene. I tillegg til fastlegen er hel-sestasjonen og skolehelsetjenesten ofte aktu-elle steder for barn og unge å henvende segom det som har med helsen å gjøre. Dersomdet kommer opp forhold som indikerer at etbarn har vært utsatt for vold familien, blir detvurdert om barneverntjenesten skal kobles inn.

Helsepersonell, som i sin yrkesutøvelse fårkontakt med et barn som kan være utsatt forvold i familien, vil profesjonelt observere bar-net og legge merke til mulige tegn på vold.Det kan føre til at helsepersonell observereralt fra uspesifikke og vage tegn på at noe kanvære galt til tydeligere tegn på fysisk eller psy-kisk vold. Ikke bare barnet, men også densom følger barnet kan bli observert. En mis-tanke om at noe kan være galt kan bli forster-ket dersom barnet oppsøker helsetjenestenflere ganger for samme eller beslektede pro-blemer. Gjentatt påfallende opptreden hos densom følger barnet kan også forsterke mis-tanken.

Dersom helsepersonell gjør observasjonersom gir uro for at et barn blir utsatt for vold ifamilien må det vurderes om opplysningeneskal gis til andre. Hvis uroen ikke er tilstrek-kelig underbygget til at det foreligger opplys-ningsplikt, kan ikke helsepersonellet gi taus-hetsbelagte opplysninger til barnevernet ellerandre for å avklare om det er grunnlag formistanken. Helsepersonell bør i slike tilfellerfølge med, dersom de fortsatt har kontaktmed barnet.

Barneverntjenesten har i utredningsfasen ogtiltaksfasen ofte kontakt med helsetjenesten,som i en del tilfeller får ansvar for å undersø-ke og behandle barn som kan være eller erutsatt for vold i familien. Barn som har værtutsatt for ulike former for vold i familien kanha behov for både fysisk og psykisk behand-ling over kortere eller lengre tid.

3.6.2 RegelverkDet følger av helsepersonelloven § 21 at hel-sepersonell har profesjonsbestemt taushets-

14

15

plikt om opplysninger om folks legems- ellersykdomsforhold eller andre personlige for-hold som de får vite om i egenskap av å værehelsepersonell. Etter pasientrettighetsloven13

har pasienten rett til vern mot spredning avopplysninger som går like langt som taushets-pliktbestemmelsene i helsepersonelloven, jf.pasientrettighetsloven § 3-6. Av bestem-melsen går det frem at opplysninger omlegems- og sykdomsforhold samt andre per-sonlige opplysninger skal behandles i sam-svar med bestemmelsene om taushetsplikt.Videre skal opplysningene behandles medvarsomhet og respekt for integriteten til denopplysningene gjelder.

Helsepersonell som har profesjonsbestemttaushetsplikt kan også ha forvaltningsmessigtaushetsplikt i forhold til behandling av pasi-entopplysninger, jf. helseregisterloven14 § 15.Taushetsplikt etter helsepersonelloven gjel-der alle grupper som har autorisasjon ellerlisens etter helsepersonelloven. Helsepers-onelloven gjelder for blant annet leger, tannle-ger, psykologer, sykepleiere, jordmødre,fysioterapeuter og annet helsepersonell nårdisse utøver sin profesjon.

I praksis skal helsepersonell forholde seg tilhelsepersonellovens taushetspliktregler. Denklare hovedregel er at helsepersonell skal hin-dre at andre får adgang eller tilgang til opplys-ninger som de får i egenskap av å være helse-personell. Formålet med denne regel er å vernepasientens integritet og sikre befolkningens til-lit til helsetjenesten og helsepersonellet.Bestemmelsene om taushetsplikt skal hindre atpasienter lar være å oppsøke helsetjenestendersom de har behov for helsehjelp. Pasienteneskal føle seg trygge på at de opplysninger somgis i forbindelse med helsehjelpen, ikke benyt-tes i andre sammenhenger. Når det er nødven-dig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, kan opp-lysninger gis til samarbeidende personell, medmindre pasienten motsetter seg det, jf. helse-personelloven § 25. Mottar helsepersonell hen-vendelser fra andre som yter helsehjelp, somtrenger pasientjournalen eller deler av pasient-

journalen for å kunne gi forsvarlig helsehjelp,har de plikt til å levere ut opplysningene, medmindre pasienten motsetter seg det, jf. helse-personelloven § 45.

I helsepersonelloven er det bestemt at taus-hetsplikten etter helsepersonelloven § 21 ikkeer til hinder for at opplysninger kan gis viderei visse situasjoner. Taushetsplikten er ikke tilhinder for at pasientopplysninger kan gis tilandre i den utstrekning pasienten selv sam-tykker til det, jf. helsepersonelloven § 22, sekapittel 6 punkt 6.1, eller når det er bestemt ilov eller i medhold av lov at taushetsplikt ikkeskal gjelde.

Helsepersonell har adgang til å gi opplysningerdersom disse er helt anonymisert, jf. helseper-sonelloven § 23 nr. 3, se kapittel 6 punkt 6.2.Opplysningene er ikke anonyme dersom de,direkte eller indirekte, kan spores tilbake til deenkeltpersoner opplysningene knytter seg til.

Taushetsplikten er heller ikke til hinder for atopplysninger kan gis videre "når tungtveiendeprivate eller offentlige hensyn gjør det rett-messig", jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4, sekapittel 6 punkt 6.4.3. Det er lagt til grunn enstreng norm for når det kan være aktuelt åbenytte denne opplysningsretten.

Helsepersonell har opplysningsplikt til barne-verntjenesten når det er grunn til å tro at etbarn blir mishandlet i hjemmet eller det fore-ligger andre former for alvorlig omsorgssvikt,se helsepersonelloven § 33 jf. barnevernloven§ 6-4. Se kapittel 4.

Helsepersonell har som alle andre en plikt til åanmelde eller på annen måte avverge visse alvor-lige forbrytelser, jf. straffeloven § 139. Bestem-melsen omfatter blant annet seksuelle overgrepog grov legemsbeskadigelse, se kapittel 5.

Det følger for øvrig av helsepersonelloven § 31 at helsepersonell skal varsle politiet der-som dette er nødvendig for å avverge alvorligskade på person, se kapittel 5 punkt 5.1.

13) Lov om pasientrettigheter av 2. juli 1999 nr. 6314) Lov om helseregister og behandling av helseopplysninger av 18. mai 2001 nr. 24

3.7 Sosialtjenesten

3.7.1 RolleSosialtjenestens formål er blant annet å frem-me økonomisk og sosial trygghet, bedre leve-vilkårene for vanskeligstilte, bidra til økt like-verd og likestilling og å forebygge sosiale pro-blemer.

Sosialtjenesten skal gi råd og veiledning somkan bidra til å løse eller forebygge sosiale pro-blemer. Foruten økonomisk stønad til livsopp-hold omfatter de sosiale tjenester blant annetpraktisk bistand og opplæring, avlastningstil-tak for personer og familier som har et særligtyngende omsorgsarbeid, støttekontakt forpersoner og familier, samt plass i institusjoneller bolig med heldøgns omsorgstjenester.

Den kommunale sosialtjenesten oppsøkes avmennesker i vanskelige livssituasjoner ogmed komplekse problemer. Sosialtjenestenmøter ofte personer i krise, og noen av sosial-tjenestens klienter sliter med rusmiddelpro-blemer eller psykisk sykdom. Når klientersom har barn sliter med store problemer, børsosialtjenesten i særlig grad fokusere på bar-nas velferd og være spesielt oppmerksom påom noen barn også kan være utsatt for vold ifamilien.

En del foreldre tar med seg barna på timeav-tale på sosialkontoret. Sosialtjenesten kanogså treffe barna på hjemmebesøk. I slikesammenhenger kan sosialtjenesten gjøreobservasjoner som kan indikere at et barn erutsatt for vold i familien. Men ofte møter ikkesosialtjenesten barna direkte. Sosialtjenestenvil imidlertid ofte kjenne situasjonen til bar-nas omsorgspersoner godt, og dermed vitenoe om hvilke forhold barna lever under. Devil blant annet kunne få opplysninger om at enav barnas omsorgspersoner utsettes for vold ihjemmet.

Sosialtjenesten vil kunne gjøre observasjonersom fremkaller en uro for om barn blir utsattfor vold i familien, uten at denne er nok under-

bygget til at det foreligger en opplysningsplikttil barneverntjenesten eller anmeldelsesplikttil politiet, jf. kapittel 4 og 5. I denne fasen erdet ikke anledning for sosialtjenesten til åvidereformidle taushetsbelagte opplysningertil andre forvaltningsorganer i den hensikt åavklare om det er grunnlag for den bekym-ring som har oppstått. I en situasjon som herbeskrevet vil imidlertid en gryendeuro/bekymring kunne bli styrende for hvor-dan sosialtjenesten innretter arbeidet motklienten/familien. Ved å arbeide ”tettere på”klienten/familien, eventuelt legge opp til etsamarbeid med andre instanser, vil det kunnevære mulig å få et klarere bilde av situa-sjonen.

Sosialtjenesten rår over en rekke tiltak og vir-kemidler som også kan være av vesentligbetydning for barn. Eksempler på slike tiltaker hjelp til å finne midlertidig bolig i en akuttkrisesituasjon, hjelp til å finne ny permanentbolig, økonomisk støtte, formidling av støtte-kontakt eller annen avlastning til familien ogsærlige tiltak overfor rusmisbrukere.

De ansatte i sosialtjenesten har kompetansemed hensyn til å se sosiale problemer og aktu-elle hjelpetiltak i sammenheng, og vil være opp-tatt av at tiltak som settes inn i forhold til forel-dre kan ha stor betydning for barnas situasjon.

Det er viktig at sosialtjenesten samarbeidermed barneverntjenesten og andre aktuelleinstanser og tjenester om tiltak som totalt settkan bedre familiens livssituasjon.

Personell som arbeider innenfor rammen avsosialtjenesteloven skal i sitt arbeid være opp-merksom på forhold som kan føre til tiltak frabarneverntjenesten, jf. sosialtjenesteloven§ 8-8 a. Denne bestemmelsen gir imidlertidikke et selvstendig grunnlag for å gi opplys-ninger til barnevernstjenesten. Adgangen til åformidle opplysninger må vurderes i forholdtil reglene om taushetsplikt.

16

3.7.2 RegelverkEnhver som utfører tjeneste eller arbeid forsosialtjenesten eller institusjon etter sosialtje-nesteloven har taushetsplikt i henhold til sosi-altjenesteloven § 8-8. Bestemmelsen henvisertil de generelle reglene i forvaltningsloven§§ 13 til 13 e.

Taushetsplikten som gjelder etter sosialtje-nesteloven er imidlertid på enkelte punkterstrengere enn taushetsplikten etter forvalt-ningslovens alminnelige bestemmelser.I motsetning til etter forvaltningsloven regnesalltid også fødested, fødselsdato og person-nummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke,bopel og arbeidssted i sosialtjenesten som etpersonlig forhold som er omfattet av taushets-plikten etter sosialtjenesteloven. Opplysningom en klients oppholdssted kan imidlertid gisnår det er klart at dette ikke vil svekke klien-tens tillit til sosialtjenesten, jf. sosialtjenestelo-ven § 8-8 annet ledd.

Videre er sosialtjenestens adgang til å gi opp-lysninger til andre forvaltningsorganer, og tilå anmelde eller gi melding om lovbrudd tilpolitiet mer begrenset enn den adgangen somfølger av de alminnelige reglene i forvalt-ningsloven § 13 b nr. 5 og 6. Sosialtjenestensadgang til å gi opplysninger er begrenset tilsituasjoner der formidling av opplysninger ernødvendig for å fremme sosialtjenestens opp-gaver eller for å forebygge vesentlig fare forliv eller alvorlig skade for noens helse, jf. sosi-altjenesteloven § 8-8 tredje ledd, se kapittel 6punkt 6.4.2.

Utover dette gjelder bestemmelsene omadgang til å videreformidle opplysninger tilandre instanser og tjenester i forvaltningsloven§§ 13 a, 13 b og 13 d. Dette innebærer at sosi-altjenesten blant annet kan formidle opplys-ninger til andre forvaltningsorganer på grunn-lag av samtykke, hvis opplysningene er anony-misert, eller i konkrete saker når opplysning-ene brukes til det formålet de er gitt eller inn-hentet for, se kapittel 6 punkt 6.1, 6.2 og 6.3.

Den enkelte medarbeider har en selvstendigopplysningsplikt til barneverntjenesten nårdet er grunn til å tro at et barn blir mishandleti hjemmet eller det foreligger andre formerfor alvorlig omsorgssvikt, jf. sosialtjeneste-loven § 8-8 a jf. barnevernloven § 6-4, se kapit-tel 4.

Den enkelte medarbeider i sosialtjenesten harsom alle andre en plikt til å anmelde eller påannen måte avverge visse alvorlige forbry-telser, jf. straffeloven § 139. Bestemmelsenomfatter blant annet seksuelle overgrep oggrov legemsbeskadigelse, se kapittel 5.

3.8 Familievernet

3.8.1 RolleFamilievernkontoret er en spesialtjeneste somskal gi et tilbud om behandling og rådgivningder det foreligger vansker, konflikter eller kri-ser i familien. Det skal også foreta meklingetter ekteskapsloven og barneloven. Dette føl-ger av familievernkontorloven § 1. For gifte parsom vil ta ut separasjon, er mekling obligato-risk dersom paret har barn under 16 år.

Familievernkontorene skal representere etlavterskeltilbud. Både familier, par og enkelt-personer kan henvende seg direkte til familie-vernkontorene uten henvisning. Lege, psyko-log, medisinsk eller sosial institusjon, elleroffentlig myndighet kan også henvise klientertil familievernkontor.

I forbindelse med rådgivning eller meklingkan familievernkontorene motta opplysningersom tilsier at et barn er eller kan være utsattfor vold i familien.

Fagpersonell ved familievernkontorene skalvære oppmerksom på forhold som kan føre tiltiltak fra barneverntjenesten, jf. familievern-kontorloven § 10.

3.8.2 RegelverkEnhver som utfører arbeid eller tjeneste på etfamilievernkontor har taushetsplikt etter

17

reglene i helsepersonelloven § 21. Dette føl-ger av familievernkontorloven § 5. Ansatte påfamilievernkontor er dermed bundet av enstreng taushetsplikt, som innebærer en plikttil å hindre at andre får adgang eller kjenn-skap til opplysninger om blant annet person-lige forhold, som de får vite om i sitt arbeid.

Familievernet har adgang til å videreformidleopplysninger til andre offentlige instanser ogtjenester ved samtykke, jf. familievernkontor-loven § 6, se kapittel 6 punkt 6.1. Familie-vernet har også adgang til å videreformidleopplysninger til andre instanser og tjenesternår opplysningene er anonymisert eller når”tungtveiende private eller offentlige interes-ser gjør det rettmessig å gi opplysningenevidere”. Dette følger av familievernkontorlo-

ven § 5 som viser til helsepersonelloven § 23,se kapittel 6 punkt 6.2 og 6.5.

Fagpersonell ved familievernkontor har opp-lysningsplikt til barneverntjenesten når det ergrunn til å tro at et barn blir mishandlet ihjemmet eller det foreligger andre former foralvorlig omsorgssvikt, jf. familievernkontorlo-ven § 10 og barnevernloven § 6-4, se kapit-tel 4.

Ansatte på familievernkontor har som alleandre en plikt til å anmelde eller på annenmåte avverge visse alvorlige forbrytelser, jf.straffeloven § 139. Bestemmelsen omfatterblant annet seksuelle overgrep og grovlegemsbeskadigelse, se kapittel 5.

18

4. Opplysningsplikten til barne-verntjenesten

Opplysningsplikten til barneverntjenesteninnebærer at opplysninger skal gis uten hin-der av taushetsplikt. Plikten til å gi opplys-ninger gjelder både av eget tiltak og etterpålegg fra barneverntjenesten.

Opplysningsplikten til barneverntjenesten føl-ger av barnevernloven § 6-4. Tilsvarendebestemmelser om opplysningsplikt til barne-verntjenesten følger også av bestemmelser ilover for de forskjellige instanser og tjenester,herunder opplæringsloven § 15-3, friskolelo-ven § 7-4, barnehageloven § 23, helseperso-nelloven § 33, sosialtjenesteloven § 8-8 a ogfamilievernkontorloven § 10.

Barneverntjenesten er gitt et særlig ansvar forå sikre at barn som lever under forhold somkan skade deres helse og utvikling, får nød-vendig hjelp og omsorg til rett tid. For at bar-neverntjenesten skal kunne ivareta detteansvaret overfor barn som utsettes for vold ifamilien, er barneverntjenesten avhengig av åmotta opplysninger fra andre som kjennerbarnets situasjon.

Selv om opplysningsplikten til barneverntje-nesten er helt nødvendig for at barneverntje-nesten skal kunne ivareta sitt ansvar overforbarn, avdekker opplysningsplikten vanskeli-ge dilemmaer, ikke minst i saker der det ermistanke om at barn kan være utsatt for voldi familien. På den ene siden er det av avgjø-rende betydning for barneverntjenesten åmotta opplysninger om at et barn kan væreutsatt for vold i familien. Det er på den andresiden viktig at familier med problemer velgerå oppsøke offentlige instanser og tjenesterfor å få hjelp. For at de skal gjøre dette er detviktig at de til en viss grad kan stole på atdette kan gjøres uten frykt for at barnevern-tjenesten skal bli trukket inn. Det er dessu-ten stor fare for at det at en instans eller tje-neste gir opplysninger til barneverntjenestenom at et barn kan være utsatt for vold i

familien, fører til et tillitsbrudd mellom densom gir opplysningene og familien. Konse-kvensen av dette kan bli at forholdet mellominstansen eller tjenesten og familien opphø-rer eller blir svært dårlig. Dette kan igjenføre til at instansen eller tjenesten ikke blir istand til å gi barnet og familien nødvendighjelp og bistand.

Opplysningsplikten til barneverntjenesten erbegrenset til å gjelde de mer alvorlige tilfeller;tilfeller når det er grunn til å tro at et barn blirmishandlet i hjemmet eller det foreliggerandre former for alvorlig omsorgssvikt. I noenav tilfellene der det oppstår mistanke om atbarn er utsatt for vold i familien, fører opplys-ningsplikten til at den enkelte må foreta van-skelige vurderinger. Det ligger en alvorliganklage i det å melde fra til barneverntjenes-ten om at et barn kan være utsatt for vold ifamilien. Enda mer alvorlig er det imidlertidom et barn fortsetter å bli utsatt for vold direk-te eller indirekte, ved å være vitne til vold,som påfører barnet alvorlige skader.

4.1 Hvem opplysningsplikten gjelder for

Opplysningsplikten til barneverntjenestengjelder for alle offentlige instanser og tjenesterog offentlig ansatte eller andre som utfører tje-nester for disse. Den gjelder også for en rekkeyrkesutøvere med profesjonsbestemt taus-hetsplikt, jf. barnevernloven § 6-4 tredje ledd.

Plikten påligger den enkelte medarbeider. Atplikten påligger den enkelte er imidlertid ikketil hinder for at det kan etableres praktiskerutiner som innebærer at opplysninger til bar-neverntjenesten formidles gjennom enbestemt person, for eksempel en styrer i enbarnehage. Slike rutiner må ikke føre til for-sinkelser og kan ikke gi denne personenadgang til å overprøve om opplysningspliktenforeligger. Slike rutiner fratar uansett ikkeden enkelte et selvstendig ansvar for å for-midle opplysningene til barneverntjenestendersom den enkelte mener at opplysnings-plikt foreligger.

19

4.2 Nærmere om vilkårene foropplysningsplikten

Opplysningsplikten foreligger når det er grunntil å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet ellerdet foreligger andre former for alvorligomsorgssvikt, jf. barnevernloven § 6-4. Opplys-ningsplikten er således begrenset til alvorlige til-feller. Det at barn ikke lever under optimale for-hold, vil ikke være nok til å utløse opplysnings-plikten. Det må dreie seg om situasjoner hvordet er fare for at barnet tar vesentlig skade.

Hvorvidt det foreligger opplysningsplikt vilalltid avhenge av konkrete vurderinger av for-holdene rundt et bestemt barn. I en del tilfel-ler vil det være klart at opplysningspliktenforeligger. I andre tilfeller vil spørsmålet omopplysningsplikten foreligger avhenge avutfallet av vanskelige vurderinger.

Hvorvidt opplysningsplikten foreligger vilavhenge av vurderingen av hva mistankengjelder; opplysningsplikten omfatter at barnblir mishandlet i hjemmet eller at det forelig-ger andre former for alvorlig omsorgssvikt, sepunkt 4.2.1, og mistankens styrke; opplys-ningsplikten omfatter tilfeller der det er grunntil å tro at det foreligger mishandling i hjem-met eller andre former for alvorlig omsorgss-vikt, se punkt 4.2.2.

4.2.1 Mishandling i hjemmet eller andre for-mer for alvorlig omsorgssviktNår det gjelder spørsmålet om et barn blirmishandlet i hjemmet eller det foreliggerandre former for alvorlig omsorgssvikt, viseropplysningspliktbestemmelsene blant annettil bestemmelsene i barnevernloven §§ 4-10, 4-11 og 4-12. Disse bestemmelsene gir på nær-mere angitte vilkår adgang til å treffe vedtakdersom barn er i situasjoner som beskrevet ibestemmelsene. Bestemmelsene beskriversituasjoner som kan karakteriseres som atbarn blir mishandlet i hjemmet eller det fore-ligger andre former for alvorlig omsorgssvikt: • § 4-10 gjelder der barn lider av livstruende

eller annen alvorlig sykdom eller skade, og

foreldrene ikke sørger for at barnet kom-mer til undersøkelse eller behandling.

• § 4-11 og § 4-12 b gjelder der foreldre ikkesørger for at et funksjonshemmet eller spe-sielt hjelpetrengende barn får dekket særli-ge behov for behandling eller opplæring.

• § 4-12 a gjelder dersom det er alvorligemangler ved den daglige omsorg barnet fåreller alvorlige mangler i forhold til den per-sonlige kontakt og trygghet barnet trengeretter sin alder og utvikling.

• § 4-12 c gjelder dersom barn blir mishandleteller utsatt for andre alvorlige overgrep ihjemmet. Bestemmelsen omfatter blantannet situasjoner der barn blir utsatt forseksuelle overgrep eller andre former forvold i hjemmet.

• § 4-12 d gjelder dersom det er overveiendesannsynlig at barnets helse eller utviklingkan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er uteav stand til å ta tilstrekkelig ansvar for bar-net.

Dersom et barn er utsatt for vold i familien vildet ofte være klart at dette kan karakteriseressom mishandling i hjemmet eller andre for-mer for alvorlig omsorgssvikt. Dette vil foreksempel være tilfellet ved seksuelle over-grep eller annen fysisk vold av større omfangi hjemmet. Men også i andre tilfeller, der bar-net er vitne til vold eller der barnet utsettesfor fysisk eller psykisk vold av mindreomfang, kan barnet være utsatt for alvorligomsorgssvikt i lovens forstand. Hvorvidt mis-tanke om slike forhold omfattes av opplys-ningsplikten vil blant annet avhenge av entotalvurdering av den skaderisiko barnetutsettes for, herunder voldens karakter oghyppighet, barnets allmenne tilstand og even-tuelt andre forhold som sier noe om hvordanbarnet har det i hjemmet.

4.2.2 Grunn til å troEn mistanke om at et barn kan være utsatt forvold i familien kan bygge på alt fra en uspesi-fikk følelse om at noe kan være galt, til tydeli-ge tegn på at barnet utsettes for vold. Kravetom at det må være ”grunn til å tro” innebærer

20

at det må foreligge en begrunnet bekymring forat barnet befinner seg i en situasjon som utlø-ser opplysningsplikten. Det må altså foreliggenoe mer enn en vag mistanke. Det stilles imid-lertid ikke krav om sikker kunnskap om atbarnet befinner seg i en slik situasjon.

4.3 Opplysningene skal overleveres nåropplysningsplikten foreligger

Når opplysningsplikten foreligger skal opplys-ningene uten hinder av taushetsplikten umid-delbart gis videre til barneverntjenesten.Bestemmelsen om opplysningsplikt oppheverdermed den taushetsplikten avgiveren av opp-lysningene i utgangspunktet har. Den som sit-ter med opplysningene skal derfor i utgangs-punktet ikke foreta ytterligere undersøkelserfor å bekrefte eller avkrefte innholdet i sinbekymring når opplysningsplikten foreligger.

Opplysningsplikten faller ikke bort selv omvedkommende selv forsøker å avhjelpe situa-sjonen. På tross av at flere instanser eller tje-nester legger stor vekt på samarbeid medfamilier som har problemer, kan de ikke pådette stadiet foreta en nærmere vurdering avom det ut i fra hensynet til barnet og familiener best å gi opplysningene videre til barne-verntjenesten eller ikke. Når opplysningsplik-ten først foreligger, kan instansen eller tjenes-ten med andre ord ikke velge om opplysning-ene skal gis eller ikke - opplysningene skal daoverleveres til barneverntjenesten.

Så lenge det på det tidspunkt opplysningeneble gitt var grunn til å tro at barnet ble mis-handlet eller at det forelå andre former foralvorlig omsorgssvikt, har den som ga opplys-ningene til barneverntjenesten gjort det somvar vedkommendes plikt. Dersom det i etter-tid skulle vise seg at barnets situasjon er min-dre alvorlig enn antatt, eventuelt at barnetikke er utsatt for vold i familien, har den somga opplysninger til barneverntjenesten der-med ikke brutt sin taushetsplikt.

4.4 Informasjon om at melding gis tilbarneverntjenesten

Det kan stilles spørsmål ved om barnet ogdets omsorgspersoner skal informeres om atopplysningene overleveres til barneverntje-nesten. I saker der det foreligger en mistankeom at et barn er utsatt for vold i familien, kandet være et selvstendig og vesentlig poeng atdet er barneverntjenesten eller eventuelt poli-tiet som vurderer om og når det skal informe-res. Det vil kunne skade både barnevernetje-nestens og politiets arbeid med saken dersomden mistanken retter seg mot allerede er blittinformert før opplysningene er blitt gitt til bar-neverntjenesten og politiet.

Etter pasientrettighetsloven § 3-6 er hovedre-gelen at det skal gis informasjon om at opp-lysninger er gitt til barnevernet. Bare i situa-sjoner der det å gi opplysninger kan væredirekte til skade for barnet, kan man unnlate åinformere de som har foreldreansvaret.

4.5 Den som har gitt opplysninger er ikkesikret anonymitet

Opplysningsplikten forutsetter at den som girmelding gir seg til kjenne slik at barneverntje-nesten på best mulig måte kan vurdere innhol-det i meldingen og behovet for å innhente ytter-ligere opplysninger. Når det foreligger en mis-tanke om at et barn er utsatt for vold i hjemmetsom utløser opplysningsplikt, skal melderenderfor ikke gi opplysningene anonymt.

Barneverntjenesten kan heller ikke garantereden som har gitt opplysninger anonymitetdersom opplysningene medfører at det opp-rettes en barnevernssak. Grunnen til dette erforvaltningslovens hovedregel om at partenehar adgang til å gjøre seg kjent med sakensdokumenter, jf. forvaltningsloven § 18. Dettegjelder uten hinder av eventuell taushetsplikt,jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 1.

I visse tilfeller hvor det foreligger helt spesiel-le grunner til at den som ga opplysningene

21

bør beskyttes, kan opplysning om vedkom-mende likevel unntas sakens parter etter for-valtningsloven § 19 annet ledd b. Slike grun-ner kan for eksempel foreligge dersom det ergrunn til å tro at den som ga opplysningenekan bli utsatt for hevnaksjoner dersom iden-titeten blir gjort kjent. Denne adgangen til åunnta opplysningene gjelder imidlertid ikkefor dokumenter som fremlegges for fylkes-nemnda for sosiale saker, jf. barnevernloven§ 7-1 d jf. sosialtjenesteloven § 9-5.

4.6 Barneverntjenestens tilbakemeldingtil den som har gitt opplysninger

Barneverntjenestens taushetsplikt gjelderogså overfor den som har gitt melding til bar-neverntjenesten. Barneverntjenesten har somhovedregel verken plikt eller rett til å gi opp-lysninger til den instansen eller tjenesten somhar gitt melding til barneverntjenesten omhvorvidt den finner grunn til å gå videre medsaken, eventuelt hvordan den vil gå videre.

Dersom barneverntjenesten skal kunne gimelder opplysninger må den ha hjemmel fordette. Slik hjemmel foreligger for eksempelved samtykke fra den opplysningene gjelder,jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Hjemmel fore-ligger også dersom tilbakemeldingen til et for-valtningsorgan gis for å oppnå det formål de ergitt eller innhentet for, jf. forvaltningsloven§ 13 b første ledd nr. 2 eller gis fordi det er nød-vendig for å fremme barneverntjenestens ellerinstitusjonens oppgaver, jf. barnevernloven§ 6-7, tredje ledd. Det kan for eksempel værenødvendig å gi tilbakemelding til barnehageneller skolen som har gitt melding til barne-verntjenesten for at disse instansene skalkunne bidra til å hjelpe barnet.

Det er uansett viktig at det ikke skapes tvil omat barneverntjenesten følger opp innkomnemeldinger. Når barneverntjenesten mottar enmelding plikter barneverntjenesten snarest,og senest innen en uke, å gjennomgå mel-dingen og vurdere behovet for å følge oppmeldingen med undersøkelse. Dersom det er

rimelig grunn til å anta at det foreligger for-hold som kan gi grunnlag for tiltak skal bar-neverntjenesten snarest undersøke forholdet.

Det er også viktig at den instansen eller tje-nesten som har gitt opplysninger til barne-verntjenesten i alvorlige saker får en reaksjonfra barneverntjenesten. I motsatt fall, kan detoppstå tvil om barneverntjenesten i det heletatt har fulgt opp meldingen. Det kan føre tilstor usikkerhet og bekymring i forhold til denaktuelle saken. Det kan også føre til at densom har gitt opplysninger vegrer seg for åmelde saker ved en senere anledning. Selv ombarneverntjenesten ut fra taushetspliktenikke har adgang til å gi tilbakemelding omhvordan meldingen følges opp, bør barne-verntjenesten derfor alltid gi tilbakemeldingom at meldingen er mottatt, og at saken vil blifulgt opp i overensstemmelse med bestem-melsene i barnevernloven.

4.7 Særlig om politiets opplysningsplikt

Dersom politiet får kjennskap til eller mistan-ke om at barn mishandles av foreldre, foresat-te eller andre som barnet bor sammen med,skal det straks meldes fra om dette til barne-verntjenesten, jf. barnevernloven § 6-4 annetledd, forvaltningsloven § 13 f annet ledd, straf-feprosessloven § 61 c første ledd nr. 8 og påta-leinstruksen § 5-2.

Politiets plikt til å gi opplysninger til barne-verntjenesten går i visse tilfeller noe lengerenn det som følger av barnevernlovensbestemmelse om opplysningsplikt. Påtale-instruksen § 5-2 annet ledd pålegger politiet åunderrette barnevernstjenesten om bruk avtvangsmidler eller andre etterforskningsskrittdersom det er grunn til å tro at det samtidigbør settes i verk tiltak overfor barnet. Vilkåreter imidlertid at det ikke må være utilrådelig avhensyn til etterforskningen å gi slik melding.I politiets tjenesteinstruks § 12-4 presiserespolitiets plikt til å underrette barnevernet omstraffbare forhold som er begått mot barnmed henvisning til påtaleinstruksen.

22

4.8 Særlig om helsepersonellsopplysningsplikt

Opplysningsplikten for helsepersonell retterseg bare mot personell som yter helsehjelp ogsom har en selvstendig dokumentasjonsplikt,jf. helsepersonelloven §§ 33. Med helseperso-nell menes personer som har autorisasjoneller lisens i medhold av helsepersonelloven§§ 48 og 49, jf. § 3 første ledd nr. 1. Som hel-sepersonell menes videre personer i helsetje-nesten eller i apotek, jf. helsepersonelloven§ 3 første ledd nr. 2 og elever og studenterunder helsefaglig opplæring, jf. helseperso-nelloven § 3 første ledd nr. 3, dersom de yterhelsehjelp i sin arbeidssituasjon.

Autorisert helsepersonell som arbeider i apo-tek og som yter helsehjelp, vil ha opplys-ningsplikt. De opplysninger som er nedtegneti pasientjournal i forbindelse med at det er gitthelsehjelp, og på bakgrunn av journalførings-plikten i helsepersonelloven § 39 omfattesdermed av opplysningsplikten. Annen doku-mentasjon (for eksempel reseptregister) sombenyttes i virksomheten som ledd i driften vilikke omfattes av opplysningsplikten.

Opplysningsplikten etter helsepersonelloven§ 33 er knyttet til det enkelte helsepersonell. Iden enkelte helseinstitusjon skal det utpekesen person som skal ha ansvaret for å utlevereopplysninger når et helsepersonell henvenderseg til den utpekte med sin bekymring. Dennebestemmelsen har som siktemål å forhindre atflere personer utleverer opplysninger omsamme pasient etter ulikt vurderingsgrunnlag.Dette fratar imidlertid ikke det enkelte helse-personellet plikten til å gi opplysninger, og hel-sepersonellet vil fremdeles ha like stor plikt tilå påse at riktig informasjon videreformidles.

Dersom det skulle bli uenighet mellom insti-tusjonens ansvarlige og det helsepersonellsom ønsker å gi opplysningene, kan den somønsker å gi opplysninger selv gå direkte tilbarneverntjenesten, dersom den ansvarligeikke vil gå videre med opplysningene.

Helsepersonell har plikt til å nedtegne i pasi-entjournalen hvilke forhold som lå til grunnfor at opplysningsplikt til barneverntjenestenforelå.

4.9 Opplysningsplikt ved pålegg

Opplysningsplikten omfatter også plikt til å giopplysninger etter pålegg fra barneverntje-nesten, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd.

Ved pålegg er det barneverntjenesten somskal vurdere og definere om opplysningsplik-ten foreligger og hvilke opplysninger som errelevante. Barneverntjenesten må imidlertidtil en viss grad konkretisere hva slags opplys-ninger som skal gis. Den kan for eksempelikke kreve utlevert en fullstendig pasientjour-nal fra en lege, da barneverntjenesten ikke påforhånd kan vurdere om alle opplysninger ijournalen er av betydning for saken. Det erhelsepersonellet som på bakgrunn av opplys-ninger fra barneverntjenesten tar stilling tilhvilke deler av opplysningene som skal utle-veres. Både den som pålegger og den som blirpålagt å gi opplysninger har et ansvar for åunngå at taushetsbelagt informasjon blirvidereformidlet i et større omfang enn nød-vendig.

Offentlige instanser og tjenester kan barepålegges å gi opplysninger instansene og tje-nestene sitter inne med. Barneverntjenestenkan derfor ikke pålegge andre instanser ogtjenester å innhente nye opplysninger påvegne av barneverntjenesten.

Den som mottar pålegg fra barneverntjenes-ten har rett til å klage over pålegget, og skal iforbindelse med pålegget gjøres oppmerksompå klageadgangen, jf. forvaltningsloven § 14.Dersom barneverntjenesten finner detpåtrengende nødvendig for å gjennomføresine oppgaver etter barnevernloven, kan bar-neverntjenesten kreve at opplysningene gisfør klagesaken er avgjort.

23

5. Plikten til å anmelde eller påannen måte avverge alvorligeforbrytelser

Alle har en generell plikt til å søke å hindrevisse former for alvorlige forbrytelsergjennom å anmelde forholdet til politiet ellerpå annen måte avverge forholdet, jf. straffelo-ven § 139. Denne avvergeplikten går foran lov-bestemt taushetsplikt.

Forbrytelsene som er omfattet er blandtannet voldtekt, seksuell omgang med barn,seksuelt misbruk av fosterbarn eller stebarneller noen under 18 år som står under ved-kommendes omsorg, myndighet eller opp-sikt, samt voldtekt, grov legemsbeskadigelseog drap av barn eller voksne.

Plikten til å anmelde eller på annen måteavverge alvorlige forbrytelser gjelder bareved pålitelig kunnskap om at en slik forbry-telse er i ferd med, eller ventes å finne sted.Er forbrytelsen allerede gjennomført harman bare plikt til å anmelde eller på annenmåte avverge dersom det kan forebygge nyealvorlige forbrytelser.

Plikten gjelder derfor ikke dersom den aktu-elle voldshandlingen allerede er gjennomført,og det ikke er tale om å forebygge ny voldeller følgene av volden.

For andre instanser og tjenester enn barne-verntjenesten vil det å gi barneverntjenesten

opplysninger om at et barn er utsatt for slikealvorlige forbrytelser i en del tilfeller kunnevære en annen måte å avverge forbrytelsen påenn ved å anmelde forholdet til politiet. Ienkelte tilfeller vil imidlertid det å gi opplys-ninger til barneverntjenesten ikke gi barnettilstrekkelig beskyttelse raskt nok. I slike til-feller kan eneste alternativ være å anmeldeforholdet til politiet.

Barneverntjenesten har den samme plikten tilå anmelde eller på annen måte avverge alvor-lige forbrytelser som andre instanser og tje-nester. Barneverntjenestens primære oppga-ve er imidlertid nettopp å beskytte barn motmishandling og overgrep. Plikten til å anmel-de til politiet vil derfor først inntre dersombarneverntjenesten ikke på annen måte, foreksempel ved å igangsette egne tiltak, kanavverge alvorlige forbrytelser mot barnet.

5.1 Særlig om helsepersonellsopplysninger til politiet som nødetat

Helsepersonell har i tillegg til plikten etterstraffeloven § 139 plikt til å varsle nødetaterder dette er "nødvendig for å avverge alvorligskade på person eller eiendom", jf. helse-personelloven § 31. Denne bestemmelsen kanmedføre en plikt til å gi politiet opplysningerom mishandling av barn der dette er nødven-dig for å avverge videre mishandling.

24

6. Opplysningsrett – muligheter forsamarbeid mellom instanser ogtjenester

I saker der barn kan være utsatt for vold ifamilien vil det vanligvis være behov for sam-arbeid mellom ulike instanser og tjenester.Samarbeidet kan variere ut i fra erfaringenemed samarbeid i forskjellige kommuner, regi-oner og deler av landet. Samarbeidet må fore-gå innenfor de rammer regelverket setter.Hva dette innebærer kommer veilederen nær-mere inn på i det følgende.

Behovet for samarbeid og typer samarbeid vildessuten kunne variere både fra sak til sak ogut i fra hvilken fase saken er i:

• I oppdagelsesfasen får instanser eller tjenes-ter mistanke eller visshet om at barn erutsatt for vold i familien. I denne fasen kandet for eksempel være behov for å drøftesaken anonymt med andre instanser ellertjenester for å finne ut om det foreliggeropplysningsplikt til barneverntjenesteneller grunnlag for å videreformidle opplys-ninger til politiet.

• I utredningsfasen utredes barnets og famili-ens situasjon og behov. I denne fasen kandet for eksempel være aktuelt å innhenteinformasjon fra andre instanser eller tjenes-ter for å kartlegge barnets og familiens situ-asjon og behov nærmere. Det kan i enkeltetilfeller også være nødvendig å foreta medi-sinsk undersøkelse av barnet. Det kanvidere være behov for et nærmere samar-beid for å finne fram til de tiltak og tjenestersom vil gi barnet og familien den nødvendi-ge støtte til det beste for barnet.

• I tiltaksfasen følges barnet og familien oppved at tiltak velges og iverksettes. I dennefasen kan det være behov for å informereandre instanser og tjenester om de tiltaksom iverksettes. Det kan for eksempel værebehov for at barneverntjenesten orientererskolen eller barnehagen om tiltak slik atskolen eller barnehagen i sitt daglige arbeidkan støtte opp om barnet og familien på en

best mulig måte. I tiltaksfasen kan det værebehov for å trekke inn andre for å kunneiversette tiltak som forutsetter bistand fraflere ulike instanser og tjenester.

For at ulike instanser og tjenester skal kunnesamarbeide i konkrete saker der barn erutsatt for vold i familien, må det foreligge etgrunnlag – et lovfestet unntak for taushets-plikten - som gir adgang til å videreformidleellers taushetsbelagte opplysninger. Dettegjelder enten det er tale om en ren utvekslingav opplysninger eller et nærmere mer forma-lisert samarbeid mellom to eller flere instan-ser og tjenester.

De mest aktuelle grunnlagene for samarbeid isaker der barn er utsatt for vold i familien erbestemmelser som gir adgang til å gi ut ellerstaushetsbelagte opplysninger der:- det foreligger samtykke- opplysningene er anonymisert - opplysningene skal brukes til det formål deer gitt eller innhentet for

- opplysningene er nødvendig for å fremmeavgiverorganets oppgaver

Et annet grunnlag som også til en viss grad kanvære aktuelt er bestemmelser om adgang til:- anmeldelse eller overlevering av opplysning-er om lovbrudd når det er ønskelig av all-menne hensyn eller forfølgning av lovbrud-det har naturlig sammenheng med avgiver-organets oppgaver

I motsetning til opplysningsplikten til barne-verntjenesten, jf. kapittel 4 og anmeldelses-plikten til politiet, jf. kapittel 5, åpner degrunnlagene som omtales her for en adgang,og ikke en plikt til å videreformidle taushets-belagte opplysninger. Instansene og tjenes-tene får en opplysningsrett, en rett til å videre-formidle taushetsbelagte opplysninger, somde selv må foreta en vurdering av om de bør tai bruk.

For helsetjenesten er det adgang til å gi opp-lysninger til samarbeidende personell, men

25

bare i den utstrekning det er nødvendig for åkunne yte forsvarlig helsehjelp, jf. helseperso-nelloven § 25. Ytes helsehjelp til et barn somhar vært utsatt for vold, kan det være nødven-dig å trekke inn annet personell i behandling-en. Det er en forutsetning at pasienten (ellerden som har rett til å samtykke på vegne avbarnet, jf. pasientrettighetsloven kapittel 4)ikke motsetter seg at slike opplysninger gis.

6.1 Samtykke

Taushetsplikten er som hovedregel begrun-net i hensynet til beskyttelse av den som harkrav på taushet15. Dersom den som har kravpå taushet samtykker i at opplysningene gjø-res kjent for andre, oppheves taushetspliktenså langt som samtykket gjelder. Dette følgerbåde av forvaltningsloven § 13 a nr. 1, straffe-prosessloven § 61 b nr. 1, helsepersonelloven§ 22, pasientrettighetsloven § 3-6 annet leddog familievernkontorloven § 6 første ledd.Samtykke opphever således taushetspliktenfor alle de offentlige instanser og tjenestersom er sentrale i forhold til saker der barn erutsatt for vold i familien.

6.1.1 Når samtykke er aktueltSom et generelt utgangspunkt bør samarbeidmellom instanser og tjenester i størst muliggrad bygge på samtykke til videreformidlingav opplysninger fra dem som har krav på taus-het. Innhenting av samtykke bidrar til å eta-blere et åpent og tillitsfullt samarbeid mellominstansene og tjenestene, barnet og familien.Dette har en egenverdi, og vil dessuten oftevære en forutsetning for å kunne hjelpe bar-net og familien på best mulig måte. For sosial-tjenestens del kommer prinsippet om med-virkning til uttrykk i sosialtjenesteloven § 8-4hvor det heter at tjenestetilbudet så langtmulig skal utformes i samarbeid med klien-ten. Prinsippet kommer også til uttrykk i sosi-altjenesteloven § 8-5 og barnevernloven § 6-4hvor det heter at opplysninger så lang sommulig skal innhentes i samarbeid med densaken gjelder eller slik at vedkommende harkjennskap til innhentingen.

Utgangspunktet om at formidling av opplys-ninger mellom instanser og tjenester for-trinnsvis bør skje på grunnlag av samtykke,gjelder imidlertid ikke i alle faser for alle typersaker der barn er utsatt for vold i familien.Både opplysningsplikten til barneverntjenes-ten, jf. kapittel 4, og anmeldelsesplikten til poli-tiet ved alvorlige straffbare forhold, jf. kapittel5, gjelder uavhengig av samtykke. I oppdagel-sesfasen vil det dessuten i en del tilfellerkunne være av avgjørende betydning for denvidere undersøkelsen eller etterforskningenav saken at barneverntjenesten og/eller politi-et blir varslet før familien blir informert. Detbør da være barneverntjenesten eller politietsom avgjør når familien skal informeres.

I utredningsfasen og tiltaksfasen vil det væremer aktuelt å forsøke å innhente samtykke. Isaker der barn utsettes for vold i familien kandet imidlertid av og til, ut fra sakens karakter,være vanskelig både å få innhentet samtykkeog å få etablert et nærmere samarbeid medfamilien. I en del av sakene der barn er utsattfor vold i familien vil den eller de som etterhovedregelen kan samtykke i at opplysningerom barn gis ut (vanligvis barnets foreldre)være inhabile fordi deres interesser stridermot barnets. I alvorlige tilfeller der forel-drenes interesser klart strider mot barnetsinteresser vil det ikke være aktuelt å innhentesamtykke fra foreldrene. I slike tilfeller må detforeligge annet grunnlag for videreformidlingav opplysninger.

6.1.2 Krav til samtykkeNår samtykke er aktuelt må det innhentesunder omstendigheter som sikrer at det skjerfrivillig og etter grundige overveielser hvorden som har krav på taushet har full oversiktover konsekvensene. Personen må opplysesom hva samtykket innebærer, herunder hvil-ke opplysninger det gjelder, hvem som skal fåopplysningene og hva opplysningene skalbrukes til.

Det finnes i liten grad formelle formkrav til etsamtykke. Både hensynet til forsvarlig saks-

26 15) Politiets taushetsplikt kan også være begrunnet i hensynet til etterforskningen

behandling og behovet for i ettertid å kunnedokumentere hva noen har samtykket til,innebærer at et samtykke normalt bør væreskriftlig. Det bør fremgå hvem som har sam-tykket, hvilke opplysninger samtykket gjel-der, og hvilke mottakere og/eller formål sam-tykket gjelder for.

Et samtykke kan når som helst, helt eller del-vis, trekkes tilbake.

6.1.3 Kompetanse til å samtykkeHovedregelen er at det er den opplysningenegjelder som kan samtykke i at de gis ut.Dersom opplysningene gjelder flere personer,for eksempel i en familie, må alle personenesamtykke.

Når et barn er utsatt for vold i familien blirspørsmålet hvem som kan samtykke i at opp-lysninger om barnet gis ut. Når opplysningenegjelder et barn kreves som en hovedregel sam-tykke fra den eller de som har foreldreansvaret.

Etter barnevernloven § 6-3 har barn egnepartsrettigheter fra de har fylt 15 år. Etter bar-nevernloven vil således både barnets og forel-drenes samtykke være nødvendig når barnethar fylt 15 år. Dersom de aktuelle opplysning-ene bare gjelder barnet vil i utgangspunktetbarnets samtykke være tilstrekkelig.

For helsetjenesten gjelder egne regler i pasi-entrettighetsloven om hvem som kan samtyk-ke til helsehjelp, jf. pasientrettighetslovenkapittel 4.

Det er ellers ikke regulert i lovgivningen nårmindreårige har en selvstendig samtykke-kompetanse. Som et utgangspunkt kan sam-tykke fra barnet innhentes dersom barnet haroppnådd en slik modenhetsgrad at han ellerhun kan forstå rekkevidden av samtykket. Engrense på 16 år, tilsvarende hovedregelen omsamtykkekompetanse for barn etter pasien-trettighetsloven, kan benyttes som et veile-dende utgangspunkt ved vurderingen av bar-nets modenhetsgrad.

6.2 Anonymisering

Taushetsplikten er begrunnet i hensynet tilbeskyttelse av den som har krav på taushet.Dersom opplysningene i en sak kan anonymi-seres på en effektiv måte, er den som har kravpå taushet fortsatt beskyttet. Anonymitet fore-ligger bare dersom det ikke er mulig, verkendirekte eller indirekte, å spore opplysningenetilbake til de enkeltpersoner opplysningeneknytter seg til.

Dersom behovet for beskyttelse må anses iva-retatt ved at de aktuelle opplysningene gis istatistisk form eller ved at individualiserendekjennetegn utelates på annen måte, kan opp-lysningene brukes uten hinder av taushets-plikten. Dette følger av forvaltningsloven§ 13 a nr. 2, straffeprosessloven § 61 b nr. 2 oghelsepersonelloven § 23 nr. 3. Anonymiseringopphever således taushetsplikten for alle deoffentlige instanser og tjenester som er sen-trale i forhold til saker der barn er utsatt forvold i familien.

6.2.1 Når anonymisering er aktueltSaker der barn utsettes for vold i familien,eller der det er mistanke om dette, er oftekompliserte. Det kan derfor være nyttig å dis-kutere problemstillinger og å få konkrete rådi samtaler med andre fagpersoner og instan-ser. Dette kan være særlig aktuelt i en innle-dende fase, hvor den som sitter med opplys-ninger kan være svært usikker på viderefremgangsmåte. I slike tilfeller kan det å tasaken opp i anonymisert form være en godløsning og ofte en nødvendig forutsetning.

6.2.2 Krav til anonymiseringenVidereformidling av opplysninger på grunn-lag av anonymisering kan bare skje hvis denopplysningene gjelder er effektivt beskyttetmot å bli identifisert. En konkret sak kan ano-nymiseres ved at navn, adresse og andre indi-vidualiserende kjennetegn tas bort og eventu-elt erstattes med bokstaver eller lignende. Detkan også gis et sammendrag av saken uten atindividualiserende data tas med.

27

Det må vurderes fra sak til sak om opplys-ninger kan videreformidles i anonymisertform. Det må ikke bare vurderes om persone-ne opplysningene gjelder kan identifiseres ut ifra de konkrete opplysningene som vurderesvidereformidlet. Det må også vurderes omdisse opplysningene kan kobles sammen medandre opplysninger slik at de til sammen kanidentifisere personene opplysningene gjelder.

Dersom opplysningene gjelder en sak somallerede er alminnelig kjent, kan det være enfare for at opplysningene som vurderesvidereformidlet kan kobles sammen meddenne saken. Dersom opplysningene gjelderen person som fra før er kjent for mottakeren,kan det være fare for at opplysningene kankobles sammen slik at personene opplysning-ene gjelder blir identifisert. Den som vurdererå gi opplysninger i anonymisert form må der-for forsikre seg om at mottakeren ikke sittermed opplysninger som innebærer at persone-ne opplysningene gjelder kan bli identifisert.

I små kommuner kan selv få opplysninger gimuligheter for å kjenne igjen en person. Deter større fare for at personene opplysningenegjelder kan bli identifisert i et lite og gjennom-siktig samfunn enn i en stor by.

6.3 Bruk av opplysninger for å oppnå detformål de er gitt eller innhentet for

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opp-lysningene brukes for å oppnå det formål deer gitt eller innhentet for, jf. forvaltningsloven§ 13 b nr. 2 og straffeprosessloven § 61 c nr. 2.Opplysningene kan blant annet brukes i for-bindelse med saksforberedelse, avgjørelse,gjennomføring av avgjørelse, oppfølging ogkontroll.

Adgangen til å gi opplysninger fra seg kanbenyttes når det i forbindelse med saksforbe-redelse er behov for å ta kontakt med enannen instans eller tjeneste for å innhenteopplysninger med relevans for saken. For å fåinnhentet relevante opplysninger, vil det ofte

være nødvendig å gi fra seg opplysninger somer underlagt taushetsplikt. Slike opplysningerkan gis uten hinder av taushetsplikten så langtdet er nødvendig for å få relevante opplys-ninger i saken. Hvilke opplysninger som kangis, og mengden av opplysninger må vurderesi forhold til den enkelte samarbeidspartner.

Dette grunnlaget åpner kun for en adgang til ågi opplysninger fra seg. Den som blir kontakteti forbindelse med innhenting av informasjonmå imidlertid på selvstendig grunnlag vurdereom informasjonen kan videreformidles.

Grunnlaget gjelder for de tjenestene oginstansene som ikke omfattes av helseperso-nelloven eller lov om familievernkontor.Helsepersonell kan bare gi taushetsbelagteopplysninger til samarbeidende personelleller utlevere dem til andre som yter helse-hjelp dersom det er nødvendig for å yte helse-hjelp, jf. helsepersonelloven §§ 25 og 45.Pasienten kan motsette seg at opplysningerutleveres, og pasientens oppfatning må dasom regel respekteres. Ansatte ved familie-vernkontor kan gjøre opplysninger kjent forannet personell ved det enkelte kontor av hen-syn til klientbehandlingen, med mindre klien-ten motsetter seg det og det etter forholdenekan og bør respekteres, jf. lov om familievern-kontor § 7.

6.4 Adgang til å gi opplysninger til andreforvaltningsorgan og adgang til åanmelde lovbrudd til politiet

Forvaltningsloven § 13 b nr. 5 gir et forvalt-ningsorgan en generell adgang til å opplyse etannet forvaltningsorgan om en persons for-bindelse med organet, om avgjørelser som ertruffet, og ellers slike opplysninger som det ernødvendig å gi for å fremme avgiverorganetsoppgaver etter lov, instruks eller oppnev-ningsgrunnlag.

Det er særlig alternativet ”opplysninger somdet er nødvendig å gi for å fremme avgiveror-ganets oppgaver” som her er aktuelt. Dette

28

alternativet gir for eksempel skolen adgang tilå gi opplysninger til andre offentlige instanserog tjenester når det er nødvendig for å ivaretahensynet til elevens opplæring. Dersom det aten elev er utsatt for vold i familien påvirkerelevens opplæring på en negativ måte, mårelevante opplysninger om forholdet kunnevidereformidles når dette er nødvendig for åbedre forholdet.

Adgangen til å gi opplysninger avhenger ikkeav at det er nødvendig å gi opplysninger for åfremme avgiverinstansen eller tjenestens opp-gaver i den enkelte saken. Det er tilstrekkeligat videreformidling av opplysningene er nød-vendig for å fremme avgiverinstansen eller tje-nestens virksomhet og formål.

Etter forvaltningsloven § 13 b nr. 6 har et for-valtningsorgan også adgang til å anmeldeeller gi opplysninger om lovbrudd til politiet,når det finnes ønskelig av allmenne omsyn,eller forfølgning av lovbruddet har naturligsammenheng med avgiverorganets oppgaver.

Av de instanser og tjenester som omfattes avdenne veilederen gjelder bestemmelsene fullt utfor skolen og barnehagen. Dette innebærer atfor disse er adgangen til å videreformidle opp-lysninger til andre instanser og tjenester relativtvid. Også for politiet gjelder adgangen til å giandre organer opplysninger for å fremme politi-ets oppgaver, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 5 ogstraffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 7.

For barneverntjenesten og sosialtjenestengjelder lignende men mer begrensede grunn-lag, se punkt 6.4.1 og 6.4.2 nedenfor. For hel-setjenesten og familievernkontorene er detikke noen generell adgang til å gi opplysning-er til andre forvaltningsorganer eller til politi-et. Helsepersonelloven har ingen bestem-melse som tilsvarer forvaltningsloven § 13 bnr. 5, se imidlertid punkt 6.4.3.

6.4.1 Særlig om barneverntjenesten Barneverntjenestens adgang til å gi opplys-ninger til andre forvaltningsorgan, og til å

anmelde eller gi melding om lovbrudd til poli-tiet, er mer begrenset enn det som følger avforvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6. Barne-verntjenesten kan bare gi slike opplysningernår dette er nødvendig for å fremme barne-verntjenestens eller institusjonens oppgaver,eller for å forebygge vesentlig fare for liv elleralvorlig skade for noens helse, jf barne-vernloven § 6-7 tredje ledd.

Nødvendig for å fremme barneverntjenestenseller institusjonens oppgaverFor barneverntjenesten er adgangen til å giopplysninger til andre offentlige instanser ogtjenester knyttet opp til hensynet til det enkel-te barn. Barneverntjenesten kan derfor alltidgi opplysninger til andre offentlige instanserog tjenester når dette etter en konkret vurde-ring er nødvendig for å fremme barneverntje-nestens oppgaver overfor et barn som er ellerkan være utsatt for vold i familien.

At det må være nødvendig for å fremme bar-neverntjenestens oppgaver overfor det enkel-te barn, innebærer at barneverntjenesten måvurdere behovet for å gi opplysninger konkreti hvert enkelt tilfelle. Barneverntjenesten kanderfor ikke gi opplysninger ut fra betrakt-ninger om hva som rent generelt vil kunnefremme barneverntjenestens oppgaver.Barneverntjenesten kan heller ikke gi opplys-ninger ut i fra rene arbeidsmessige betrakt-ninger, som at dette forenkler barneverntje-nestens arbeidsoppgaver, eller dersom formå-let bare er å fremme mottakerorganetsarbeidsoppgaver.

Utover anmeldelsesplikten etter straffeloven§ 139, jf. kapittel 5, har barneverntjenestenogså adgang til å anmelde eller gi opplysning-er til politiet ved mistanke om at et barn erutsatt for vold i familien, dersom dette er nød-vendig for å fremme barneverntjenestens opp-gaver i forhold til barnet. I en sak der det ermistanke om at et barn er utsatt for mishand-ling eller andre alvorlige overgrep i hjemmet,vil det i de fleste tilfeller være ”nødvendig forå fremme barneverntjenestens oppgaver” å

29

anmelde eller gi opplysninger til politiet.Dersom barneverntjenesten etter en konkretvurdering finner at anmeldelse er nødvendigfor å hjelpe barnet, skal barneverntjenestenderfor anmelde forholdet.

Nødvendig for å forebygge vesentlig fare for liveller alvorlig skade for noens helseBarneverntjenesten kan også gi opplysningertil andre offentlige tjenester og instanser nårdet er nødvendig for å forebygge vesentligfare for liv eller alvorlig skade for noens helse.Dette grunnlaget for å videreformidle opplys-ninger er bare aktuelt i situasjoner hvor hen-synet til barnet er ivaretatt, men hvor barne-verntjenesten mener det er nødvendig åbeskytte andre personers interesser. Det kanfor eksempel være aktuelt å gi opplysninger tilpolitiet om nærliggende fare for alvorlig mis-handling av en voksen.

6.4.2 Særlig om sosialtjenestenSosialtjenesteloven § 8-8 tredje ledd innskren-ker sosialtjenestens adgang til videreformid-ling av opplysninger etter forvaltningsloven § 13 b nr 5 og 6. Dette er blant annet begrun-net i den tillitssvikt som vil kunne oppståmellom sosialtjenesten og klient dersom for-valtningslovens bestemmelser skulle gjeldefullt ut.

Sosialtjenestens adgang til, uten hinder avtaushetsplikten, å gi opplysninger til andreforvaltningsorganer, samt å anmelde eller giopplysninger om lovbrudd til politiet er ettersosialtjenesteloven § 8-8 tredje ledd begrensettil situasjoner hvor videreformidlingen er nød-vendig for å fremme sosialtjenesten eller insti-tusjonens oppgaver eller for å forebyggevesentlig fare for liv eller alvorlig fare fornoens helse.

Det er, i motsetning til opplysningsplikten tilbarnevernet, ikke den enkelte ansatte i sosial-tjenesten eller i institusjonen som kan gi opp-lysninger. Kommunen må derfor bestemmeuttrykkelig hvilke tjenestemenn som skal haslik myndighet.

Nødvendig for å fremme sosialtjenestens ellerinstitusjonens oppgaver Nødvendighetskravet innebærer at det ikkeer en generell adgang til å videreformidle opp-lysninger selv hvor dette begrunnes i sosial-tjenestens egne oppgaver.

Det må foreligge en klar og direkte sammen-heng mellom det å gi opplysningene og sosi-altjenestens eller institusjonens mulighet til åivareta egne oppgaver i forhold til konkrete kli-entinteresser. Bestemmelsen forutsetter atsosialtjenesten vurderer i hvilken grad med-delelsen av opplysningene vil kunne forventeså bidra positivt til sosialtjenestens mulighet tilå løse sine oppgaver overfor klienten.Meddelelsen vil kunne få konsekvenser forsosialtjenestens videre samarbeid med klien-ten. Hvor det å gi ut opplysninger kan slånegativt ut i forhold til klienten eller andre mådet derfor kreves en større grad av sannsyn-lighet for at konsekvensene av å gi ut infor-masjonen blir som ønsket.

Forutsatt en konkret helhetsvurdering vildet kunne være anledning til å videreformid-le opplysninger om vold mot en klient tilandre forvaltningsorganer og/eller politiet.Hvis vilkårene først er oppfylt vil adgangentil å gi opplysninger i henhold til dette alter-nativet i bestemmelsen ikke være avhengigav at videreformidlingen er nødvendig for åforebygge vesentlig fare for liv eller alvorligskade for noens helse, jf. nedenfor. Dettealternativet i bestemmelsen gir imidlertidikke sosialtjenesten en rett til å meddeletaushetbelagte opplysninger av hensyn tilandre enn klienten.

Det er sosialtjenestens ansvar å foreta en kon-kret helhetsvurdering av om vilkårene for å giopplysninger er oppfylt. Det vil være brudd påtaushetsplikten dersom sosialtjenesten giropplysninger utover hva det konkret er behovfor å videreformidle. Likeledes hvis medde-lelsen gis utelukkende for å imøtekommemottakerorganets behov.

30

Nødvendig for å forebygge vesentlig fare for liveller alvorlig skade for noens helseDette alternativet i bestemmelsen vil omfattehelt spesielle situasjoner hvor det fremstårsom nødvendig å videreformidle opplysningerfor å beskytte utenforståendes liv eller helse,selv om disse personene ikke er klienter ogdermed klart kan sies å inngå i sosialtjenesteneller institusjonens egne oppgaver, jf. ovenfor.Opplysninger kan bare gis i forebyggendeøyemed. Videre innebærer kravet om ”vesent-lig fare” eller ”alvorlig skade” at ikke enhverfare for liv eller helse gir adgang til å formidleopplysninger. Om lovens vilkår er oppfylt måvurderes konkret. Hvor det foreligger nærlig-gende fare for drap, grov legemsbeskadigelsemed mer omfattes imidlertid forholdet avanmeldelsesplikten i henhold til straffeloven § 139, se under kapittel 5.

6.4.3 Særlig om helsetjenestenSelv om helsetjenesten ikke har noen generelladgang til å gi opplysninger til andre forvalt-ningsorganer eller til politiet, er det bestem-melser i helsepersonelloven som gir mulighetfor at opplysninger kan gis til andre, nårbestemte vilkår er oppfylt.

Opplysninger kan gis til samarbeidende per-sonell og til andre som yter helsehjelp, når deter nødvendig for å kunne yte forsvarlig helse-hjelp, og pasienten ikke motsetter seg det, jf.helsepersonelloven §§ 25 og 45. Videre erikke taushetsplikten til hinder for at det gisopplysninger når det i lov eller i medhold avlov er utrykkelig fastsatt eller klart forutsatt attaushetsplikt ikke skal gjelde.

Taushetsplikten etter helsepersonelloven erikke til hinder for at opplysninger kan gisvidere ”når tungtveiende private eller offentli-ge hensyn gjør det rettmessig”, jf. helseperso-nelloven § 23 nr. 4. Det er lagt til grunn enstreng norm for når det kan være aktuelt åbenytte denne opplysningsretten. Det er barei helt spesielle alvorlige situasjoner at det kanvære aktuelt å sette til side taushetsplikten pådette grunnlaget. Hensynene som taler for å

bryte taushetsplikten må veie vesentlig tyngreenn hensynene som taler for å bevare taus-heten. I alminnelighet vil det være snakk omnødrettsbetraktninger. Det betyr at det skalmye til før opplysninger kan gis.

Helsepersonell kan ha opplysningsrett etterhelsepersonelloven § 23 nr. 4 i situasjonerhvor det foreligger truende farer. Helse-personell har derimot vanligvis ikke slik opp-lysningsrett dersom det er for sent å avvergefaren, for eksempel dersom barnet alleredehar vært utsatt for volden og det ikke ergrunnlag for å anta at barnet kan bli utsatt forytterligere vold.

De situasjoner som aktualiserer opplysnings-retten etter helsepersonelloven § 23 nr. 4 vilkunne være like alvorlige som de situasjonersom utløser opplysningsplikt til barnevern-tjenesten etter helsepersonelloven § 33. Nåropplysningsplikten til barneverntjenestenforeligger skal opplysningene videreformidlestil barneverntjenesten.

Helsepersonell vil etter helsepersonelloven§ 23 nr. 4 ha mulighet til å gi opplysningerbåde til politiet og barneverntjenesten. Disseinstansene kan så iverksette nødvendige til-tak. I mange tilfeller kan det være nærlig-gende å melde fra til barneverntjenesten somhar myndighet til å ivareta barnets interesser.I enkelte tilfeller vil imidlertid melding til bar-neverntjenesten ikke gi barnet tilstrekkeligbeskyttelse raskt nok. I slike situasjoner vildet være mest aktuelt å melde fra til politiet.

31

6.5 Organisert samarbeid

6.5.1 AnsvarsgrupperDet kan ved behov opprettes en ansvarsgrup-pe rundt et bestemt barn bestående av aktuel-le instanser og tjenester samt barnets foreldreeller andre primære omsorgspersoner.

Utveksling av opplysninger innenfor slikeansvarsgrupper vil måtte baseres på samtyk-ke fra dem saken gjelder, jf. pkt 6.1. Et sam-tykke må omfatte alle opplysninger det kanvære aktuelt å diskutere i arbeidsgruppen.

De som skal samtykke må gis tilstrekkeliginformasjon til å forstå ansvarsgruppens rolleog hvordan opplysningene vil bli håndtert.

6.5.2 KonsultasjonsteamI en del kommuner finnes kommunale konsul-tasjonsteam som tar imot henvendelser fra pri-vatpersoner, skoler, barnehager og andre ved-rørende overgrepssaker og andre alvorligesaker. I de kommunale teamene sitter det van-ligvis representanter fra barneverntjenesten,PP-tjenesten og helsetjenesten. Andre etatersom sosialtjenesten og politiet kan også værerepresentert.

Det finnes også regionale konsultasjonsteamsom bistår hjelpeapparatet i regionen eller deenkelte kommunene i overgrepssaker ogandre alvorlige saker. Disse teamene er van-ligvis tverrfaglig og tverretatlig sammensatt.

Konsultasjonsteam kan være et godt utgangs-punkt for et bredt faglig samarbeid som vur-derer et barns totale omsorgssituasjon på enhelhetlig måte. Konsultasjonsteam vil også

kunne medvirke til en felles forståelse av rol-lene og ansvarsområdet til de ulike instanseneog tjenestene som er representert i teamet.

Deltagerne i konsultasjonsteam er underlagtde samme bestemmelser om taushetsplikt,opplysningsplikt og opplysningsrett somellers. Når de deltar i slike team må de derforvurdere sin adgang til å videreformidle opp-lysninger. De må opptre slik at taushetsplik-ten respekteres.

For at deltagerne i slike team skal kunne sittefast sammen og drøfte konkrete saker uten åkomme i strid med taushetsplikten, er detvanligvis nødvendig at saken drøftes anonymt,jf. pkt. 6.2 eller at det innhentes samtykke fradem saken gjelder, jf. pkt 6.1. Et samtykke måomfatte alle opplysninger det kan være aktueltå diskutere i teamet, for alle de tilstedevæ-rende.

Når et team skal drøfte en konkret sak pågrunnlag av samtykke, må den eller de somskal samtykke gis tilstrekkelig informasjon tilå forstå teamets rolle og hvordan opplysning-ene vil bli håndtert.

Dersom saken ikke er anonymisert, eller detikke foreligger samtykke, må det i hver enkeltsak vurderes konkret hvilke opplysningersom kan gis til hvem og på hvilket grunnlag.Det vil i slike tilfeller sjelden være slik at alleopplysninger kan gis til alle i teamet. Deler avopplysningene vil i enkelte tilfeller kunne gistil noen av deltagerne, mens andre deler avopplysningene vil kunne gis til andre delta-kere. Det må foreligge et rettslig grunnlag forat opplysninger skal kunne gis til andre.

32

Vedlegg - oversikt over relevante bestemmelser i regelverket

Lov av 22 mai. Nr. 10 av 1902 Almindelig borgelig straffelov (straffeloven)§ 121.

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt krenker taushetsplikt som i henhold til lovbestem-melse eller gyldig instruks følger av hans tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ,straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.

Begår han taushetsbrudd i den hensikt å tilvende seg eller andre en uberettiget vinning ellerutnytter han i slik hensikt på annen måte opplysninger som er belagt med taushetsplikt, kanfengsel inntil 3 år anvendes. Det samme gjelder når det foreligger andre særdeles skjerpendeomstendigheter.

Denne bestemmelse rammer også taushetsbrudd m.m. etter at vedkommende har avsluttettjenesten eller arbeidet.

§ 139. Med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater gjennom

betimelig anmeldelse for vedkommende myndighet eller på annen måte å søke avverget et ettermilitær lov straffbart mytteri, krigsforræderi, spioneri eller forbund om rømming eller en for-brytelse mot loven om forsvarshemmeligheter §§ 1, 2, 3 eller 4 eller en forbrytelse som nevnt idenne lovs §§ 83, 84, 86, 87 nr. 2, 90, 91, 92, 93, 94, 98, 99, 99a, 100, 104a, 148, 149, 150, 151a, 152,153, 154, 159, 169, 192, 195, 197, 199, 217, 223 annet ledd, 225, 231, 233, 234, 243, 267, 268 eller269 eller sammes følger, skjønt han til en tid da forbrytelsen eller dens følger ennå kunne fore-bygges, har fått pålitelig kunnskap om at den er i gjære eller er forøvd. Ved forbrytelse mot§§ 197 og 199 gjelder plikten likevel bare når fornærmede er under 16 år.

Dog er han straffri, såfremt forbrytelsen ikke kommer til fullbyrdelse eller til straffbart for-søk, eller såfremt avvergelsen ikke kunne skje uten å utsette ham selv, noen av hans nærmesteeller noen uskyldig for tiltale eller fare for liv, helbred eller velferd.

På samme måte, dog i intet tilfelle med høyere straff enn den for forbrytelsen selv satte, straf-fes den overordnede, der har unnlatt å hindre en i hans tjeneste forøvet forbrytelse, såfremtdette var ham mulig.

Endret ved lover 15 des 1950 nr. 6, 18 juni 1971 nr. 81, 16 juni 1989 nr. 68, 11 aug 2000 nr. 76.

Lov av 10 feb. 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven)§ 13. Taushetsplikt

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre fåradgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om: 1) noens personlige forhold, eller 2) tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil

være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysning-en angår. Som personlige forhold regnes ikke fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerfor-

hold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper et klientfor-hold eller andre forhold som må anses som personlige. Kongen kan ellers gi nærmere forskrif-ter om hvilke opplysninger som skal reknes som personlige, om hvilke organer som kan giprivatpersoner opplysninger som nevnt i punktumet foran og opplysninger om den enkeltes per-sonlige status for øvrig, samt om vilkårene for å gi slike opplysninger.

Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet. Han

33

kan heller ikke utnytte opplysninger som nevnt i denne paragraf i egen virksomhet eller i tje-neste eller arbeid for andre.

Tilføyd ved lov 27 mai 1977 nr. 40, endret ved lov 11 juni 1982 nr. 47.

§ 13a. Begrensninger i taushetsplikten når det ikke er behov for beskyttelseTaushetsplikt etter § 13 er ikke til hinder for:

1. at opplysninger gjøres kjent for dem som de direkte gjelder, eller for andre i den utstrekningde som har krav på taushet samtykker,

2. at opplysningene brukes når behovet for beskyttelse må anses varetatt ved at de gis i statistiskform eller ved at individualiserende kjennetegn utelates på annen måte, og

3. at opplysningene brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, f.eks.når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder.

Tilføyd ved lov 27 mai 1977 nr. 40.

§ 13b. Begrensninger av taushetsplikten ut fra private eller offentlige interesserTaushetsplikt etter § 13 er ikke til hinder for:

1. at opplysningene i en sak gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter, 2. at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, bl.a. kan brukes

i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging ogkontroll,

3. at opplysningene er tilgjengelig for andre tjenestemenn innen organet eller etaten i denutstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, bl.a. til bruk ved veg-ledning i andre saker,

4. at opplysningene brukes for statistisk bearbeiding, utrednings- og planleggingsoppgaver, elleri forbindelse med revisjon eller annen form for kontroll med forvaltningen,

5. at forvaltningsorganet gir andre forvaltningsorganer opplysninger om en persons forbindelse medorganet og om avgjørelser som er truffet og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi forå fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag,

6. at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger (jfr. også nr. 5) om lovbrudd til påtale-myndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenneomsyn eller forfølging av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppga-ver, og

7. at forvaltningsorganet gir et annet forvaltningsorgan opplysninger (samordning) som forut-satt i lov om Oppgaveregisteret. Part eller partsrepresentant som blir gjort kjent med opplysninger etter første ledd nr. 1, kan

bare bruke opplysningene i den utstrekning det er nødvendig for å vareta partens tarv i saken.Forvaltningsorganet skal gjøre ham merksam på dette. Likeledes kan forvaltningsorganet påleg-ge taushetsplikt når vitner o.l. får opplysninger undergitt taushetsplikt i forbindelse med at de utta-ler seg til organet. Overtreding av taushetsplikt etter dette ledd kan straffes etter straffelovens§ 121, dersom vedkommende er gjort merksam på at overtreding kan få slik følge.

Tilføyd ved lov 27 mai 1977 nr. 40, endret ved lov 6 juni 1997 nr. 35 (i kraft 1 nov 1997).

§ 13f. Bestemmelser om taushets- og opplysningsplikt m.m. i andre loverDersom noen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, er pålagt taushetsplikt

ved bestemmelse i annen lov, forskrift eller instruks av hensyn til private interesser, gjelder §§ 13

34

til 13 e som utfyllende regler når ikke annet er bestemt i lov eller i medhold av lov. Bestemmelse i annen lov om rett eller plikt til å gi opplysninger begrenser ikke lovbestemt

taushetsplikt, med mindre vedkommende bestemmelse fastsetter eller klart forutsetter at taus-hetsplikten ikke skal gjelde.

Tilføyd ved lov 27 mai 1977 nr. 40, endret ved lov 16 mai 1986 nr. 21.

§ 14. Saksforberedelse og klage ved pålegg om å gi opplysningerBlir noen pålagt å gi opplysninger, skal heimelen for pålegget angis. Vedkommende har rett til

å klage over pålegget dersom han mener at han ikke har plikt eller lovlig adgang til å gi opplys-ningene. Han skal gjøres oppmerksom på klageadgangen i forbindelse med pålegget. Klage, somkan være muntlig, må framsettes straks når den pålegget angår er til stede, og ellers innen 3 dager.Dersom vedkommende forvaltningsorgan finner det påtrengende nødvendig for å gjennomføresine oppgaver etter loven, kan det kreve at opplysningene blir gitt før klagesaken er avgjort. Forøvrig gjelder bestemmelsene i kapittel VI tilsvarende så langt de passer.

Endret ved lov 27 mai 1977 nr. 40.

Lov av 11 juni. Nr. 52 av 1971 om strafferegistrering (strafferegistreringsloven)§ 8.

Offentlige tjenestemenn plikter å bevare taushet overfor uvedkommende om opplysninger fraStrafferegistret og de andre registre som er nevnt i denne lov.

Forvaltningsloven §§ 13 til 13 c gjelder ikke som utfyllende regler til bestemmelser om taus-hetsplikt i eller i medhold av loven her.

Endret ved lov 16 mai 1986 nr. 21.

Lov av 22 mai. Nr. 25 av 1981 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven)§ 61a.

Enhver som er ansatt i eller utfører tjeneste eller arbeid for politiet eller påtalemyndigheten,plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i straffesaker får vite om: 1) noens personlige forhold, eller 2) tekniske innretninger og framgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil

være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysning-en angår. Taushetsplikten gjelder også for andre opplysninger som det ut fra hensynet til etterfor-

skingen i den enkelte sak er nødvendig å holde hemmelig. Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet. Han

kan heller ikke utnytte opplysninger som nevnt i paragrafen her i egen virksomhet eller itjeneste eller arbeid for andre.

Tilføyd ved lov 18 des 1987 nr. 97.

§ 61b. Taushetsplikt etter § 61 a er ikke til hinder for:

1) at opplysninger gjøres kjent for andre i den utstrekning de som har krav på taushet sam-tykker,

2) at opplysningene brukes når behovet for beskyttelse må anses varetatt ved at de gis i statis-

35

tisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates på annen måte, og 3) at opplysningene brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, f.eks.

når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder.

Tilføyd ved lov 18 des 1987 nr. 97.

§ 61c. Taushetsplikt etter § 61 a er ikke til hinder for:

1) at opplysningene i en sak gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter, og ellersfor dem som opplysningene direkte gjelder,

2) at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, bl.a. kan debrukes i forbindelse med etterforsking, saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring avavgjørelsen, oppfølging og kontroll,

3) at opplysningene er tilgjengelige for andre tjenestemenn i politiet og påtalemyndigheten i denutstrekning opplysningene vil være av betydning for deres arbeid,

4) at opplysningene brukes for statistisk bearbeiding, utrednings- og planleggingsoppgaver elleri forbindelse med revisjon eller annen form for kontroll,

5) at opplysningene gjøres kjent for andre offentlige organer når formålet er å forebygge lov-overtredelser eller å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte,

6) at opplysningene gjøres kjent for andre enn offentlige organer når det er nødvendig for å fore-bygge lovovertredelser eller for å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte,

7) at det til andre offentlige organer blir gitt opplysninger om en persons forbindelse med poli-tiet og om avgjørelser som er truffet og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gifor å fremme politiets oppgaver,

8) at opplysninger blir gitt til andre enn partene når dette har særskilt hjemmel i lov eller i gene-rell instruks fastsatt av Kongen eller av riksadvokaten,

9) at statsadvokaten, politimesteren eller den disse gir fullmakt, gir allmennheten informasjonom straffesaker i samsvar med regler gitt av riksadvokaten, og

10) at opplysningen brukes i sak om erstatning etter strafforfølgning etter straffeprosesslovenkapittel 31.

Politiet eller påtalemyndigheten kan pålegge enhver som utfører tjeneste eller arbeid for stat-lig eller kommunalt organ, taushetsplikt når organet får opplysninger med hjemmel i første ledd,som må holdes hemmelig av hensyn til etterforskningen i saken.

Politiet eller påtalemyndigheten kan pålegge taushetsplikt når vitner o.l. får opplysningerundergitt taushetsplikt i forbindelse med at de uttaler seg til eller på annen måte bistår politieteller påtalemyndigheten. Overtredelse av taushetsplikt etter dette ledd kan straffes etter straf-feloven § 121 dersom vedkommende er gjort oppmerksom på at overtredelse kan få slik følge.

Tilføyd ved lov 18 des 1987 nr. 97, endret ved lover 21 mars 2003 nr. 18 (i kraft 1 april 2003 iflg.res. 21 mars 2003 nr. 358), 10 jan 2003 nr. 3 (i kraft 1 jan 2004 iflg. res. 12 des 2003 nr. 1471).

Lov av 13 des. Nr. 81 av 1991 om sosiale tjenester m.v. (sosialtjenesteloven)§ 8-4. Plikt til å rådføre seg med klienten

Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med klienten. Det skal leggesstor vekt på hva klienten mener.

§ 8-5. Innhenting av opplysningerOpplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid med klienten eller slik at klien-

36

ten har kjennskap til innhentingen. I saker som gjelder tjenester etter denne loven kan sosialtjenesten kreve opplysninger fra

andre offentlige organer. Like med offentlige organer regnes organisasjoner og private somutfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune. Har klienten ikke samtykket i at opp-lysningene blir innhentet, skal spørsmålet om opplysningene kan gis uten hinder av taushets-plikt, avgjøres etter de taushetsbestemmelser som gjelder for avgiverorganet.

§ 8-8. TaushetspliktEnhver som utfører tjeneste eller arbeid for sosialtjenesten eller en institusjon etter denne

loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Overtredelse straffes etter straffe-loven § 121.

Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivil-stand, yrke, bopel og arbeidssted. Opplysning om en klients oppholdssted kan likevel gis når deter klart at det ikke vil skade tilliten til sosialtjenesten eller institusjonen å gi slik opplysning.

Opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, kan bare gisnår dette er nødvendig for å fremme sosialtjenestens eller institusjonens oppgaver, eller for åforebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.

Dersom et barns interesser tilsier det, kan fylkesmannen eller departementet bestemme at opp-lysninger skal være undergitt taushetsplikt, selv om foreldrene har samtykket i at de gjøres kjent.

§ 8-8a. Opplysningsplikt til barneverntjenesten Personell som arbeider innenfor rammen av denne loven skal i sitt arbeid være oppmerksom

på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side. Uten hinder av taushetsplikt skal personellet av eget tiltak gi opplysninger til barneverntje-

nesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andreformer for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11, § 4-12, eller når etbarn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. samme lov § 4-24. Også etter pålegg fra deorganer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, plikter personel-let å gi slike opplysninger.

Tilføyd ved lov 17 juli 1992 nr. 100.

Lov av 17 juli. Nr. 100 av 1992 om barneverntjenester (barnevernloven)§ 6-4. Innhenting av opplysninger

Opplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid med den saken gjelder eller slikat vedkommende har kjennskap til innhentingen.

Offentlige myndigheter skal av eget tiltak, uten hinder av taushetsplikt, gi opplysninger tilkommunens barneverntjeneste når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmeteller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. §§ 4-10, 4-11 og 4-12, eller når etbarn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. § 4-24. Like med offentlige myndigheterregnes organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune.Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av loven plikter offent-lige myndigheter å gi slike opplysninger.

Også yrkesutøvere i medhold av lov om helsepersonell mv., lov om psykisk helsevern, lov omhelsetjenesten i kommunene, lov om familievernkontorer og meklingsmenn i ekteskapssaker(jf. lov om ekteskap), samt lov om frittståande skolar plikter å gi opplysninger etter reglene iandre ledd.

37

Endret ved lover 19 juni 1997 nr. 62 (i kraft 1 jan 1998), 21 des 2000 nr. 127 (i kraft 1 jan 2001iflg. res. 21 des 2000 nr. 1359), 4 juli 2003 nr. 84 (i kraft 1 okt 2003).

§ 6-7. TaushetspliktEnhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan eller en institusjon etter

denne loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Overtredelse straffes etterstraffeloven § 121.

Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivil-stand, yrke, bopel og arbeidssted. Opplysning om en klients oppholdssted kan likevel gis når det erklart at det ikke vil skade tilliten til barneverntjenesten eller institusjonen å gi slik opplysning.

Opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, kan bare gisnår dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens eller institusjonens oppgaver, eller forå forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Uten hinder av taushets-plikt skal barneverntjenesten av eget tiltak gi opplysninger til sosialtjenesten når det er grunn tilå tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynligat barnet vil bli født med skade, jf lov om sosiale tjenester § 6-2 a. Også etter pålegg fra de orga-ner som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om sosiale tjenester, plikter barneverntjenes-ten å gi slike opplysninger.

Dersom et barns interesser tilsier det, kan fylkesmannen eller departementet bestemme atopplysninger skal være undergitt taushetsplikt, selv om foreldrene har samtykket i at de gjøreskjent.

Endret ved lov 23 juni 1995 nr. 41 (i kraft 1 jan 1996).

Lov av 5 mai. Nr. 19 av 1995 om barnehager (barnehageloven)§ 21. Taushetsplikt

For virksomheter etter denne lov, gjelder reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13til 13f tilsvarende.

§ 23. Opplysningsplikt til barneverntjenesten Barnehagepersonalet skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra

barneverntjenestens side. Uten hinder av taushetsplikt skal barnehagepersonalet av eget tiltak gi opplysninger til bar-

neverntjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det forelig-ger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11, § 4-12,eller når et barn har vist vedvarende alvorlige adferdsvansker, jf. samme lov § 4-24. Også etterpålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, plik-ter barnehagepersonalet å gi slike opplysninger. Opplysninger skal normalt gis av styrer.

Lov av 4 aug. Nr. 53. av 1995 om politiet (politiloven)§ 24. Taushetsplikt

For politiets behandling av straffesaker gjelder taushetsplikten i straffeprosessloven§§ 61a - 61e. For politiets øvrige virksomhet gjelder strafferegistreringsloven § 8 og forvalt-ningsloven §§ 13 - 13f med de tillegg og begrensninger som følger av denne paragraf.

Taushetsplikten gjelder også opplysninger om politiets operative virksomhet og organise-ringen av den, samt opplysninger som det ut fra spanings- og etterretningsvirksomheten er nød-vendig å holde hemmelig. Taushetsplikten gjelder for enhver som utfører tjeneste eller arbeidfor politiet. Politiet kan pålegge personer, private institusjoner og andre offentlige organer taus-

38

hetsplikt som nevnt i første punktum når det innhentes opplysninger med hjemmel i § 14 d ellerdersom reell identitet til en person som benytter fiktive personopplysninger er eller vil bliavslørt.

Forvaltningsloven § 13a nr. 1 gjelder ikke for opplysninger som kan skade politiets arbeid medå forebygge eller avdekke lovbrudd eller opprettholde ro og orden dersom de blir gjort kjent.

Politiets taushetsplikt er ikke til hinder for at opplysninger blir gjort kjent for 1 andre tjenestemenn i politiet og påtalemyndigheten i den utstrekning tjenestemessige behov

tilsier det 2 andre offentlige myndigheter og utenlandske samarbeidende politi- og sikkerhetsmyndig-

heter når formålet er å forebygge eller avverge straffbare handlinger 3 vitner og kilder når det er nødvendig for at politiet skal få opplysninger eller bistand til å fore-

bygge eller avverge straffbare handlinger. Politiet kan pålegge enhver som utfører tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt

organ, taushetsplikt om opplysninger som nevnt i annet ledd, når organet mottar opplysningermed hjemmel i fjerde ledd nr. 2 eller nr. 3 eller forvaltningsloven § 13 b første ledd.

Endret ved lover 21 mars 2003 nr. 18 (i kraft 1 april 2003 iflg. res. 21 mars 2003 nr. 358), 20 des2002 nr. 107 (i kraft 1 jan 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1613).

Lov av 19 juni. Nr. 62 av 1997 om familievernkontorer § 5. Taushetsplikt

Enhver som utfører arbeid eller tjeneste for et familievernkontor har taushetsplikt etter helse-personelloven §§ 21 og 23 med mindre noe annet fremgår av loven her.

Overtredelse av taushetsplikt etter denne bestemmelsen kan straffes etter straffeloven § 121.

Endret ved lov 15 juni 2001 nr. 38 (i kraft 1 sep 2001 iflg. res. 15 juni 2001 nr. 613).

§ 6. Taushetsplikt - samtykke Taushetsplikt er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for dem opplysningene direk-

te gjelder, eller for andre i den utstrekning de som har krav på taushet samtykker. For barn under 16 år, skal samtykke gis av foreldre eller foresatte. Etter hvert som barnet

utvikles og modnes skal barnets foreldre høre hva barnet har å si før samtykke gis. Det skallegges vekt på hva barnet mener. Er barnet mellom 12 og 16 år, skal det legges stor vekt på hvabarnet mener.

Dersom et barns interesser tilsier det kan fylkesmannen eller departementet bestemme at opp-lysningene skal være undergitt taushetsplikt selv om det foreligger samtykke etter annet ledd.

Endret ved lov 15 juni 2001 nr. 38 (i kraft 1 sep 2001 iflg. res. 15 juni 2001 nr. 613).

§ 7. Taushetsplikt i forhold til samarbeidende personell Taushetsplikt er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for annet personell ved det

enkelte kontor av hensyn til klientbehandlingen med mindre klienten motsetter seg dette, og detetter forholdene kan og bør respekteres.

§ 10. Opplysningsplikt til barneverntjenesten Fagpersonell ved familievernkontor skal i sitt arbeid være oppmerksomme på forhold som

kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side. Uten hinder av taushetsplikt skal fagpersonell ved familievernkontor av eget tiltak gi opplys-

39

ninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet ellerdet foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10,§ 4-11, § 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. samme lov § 4-24.Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barnevern-tjenester, plikter fagpersonellet ved familievernkontor å gi slike opplysninger.

Lov av 17 juli. Nr. 61 av 1998 om grunnskolen og den videregåande opplæringa(opplæringslova)§ 15-1. Bruk av forvaltningslova

Forvaltningslova gjeld for verksemd som etter lova her blir driven av forvaltningsorgan, meddei særreglane som er fastsette i lova her.

Reglane om teieplikt i §§ 13 - 13e i forvaltningslova gjeld òg for private skolar godkjende etter§ 2-12 i lova her.

15-3. Opplysningsplikt til barneverntenesta Personalet i skolar etter denne lova skal i arbeidet sitt vere på vakt overfor forhold som kan

føre til tiltak frå barneverntenesta. Utan hinder av teieplikta skal personalet av eige tiltak gi opplysningar til barneverntenesta

når det er grunn til å tru at eit barn blir mishandla i heimen eller når det ligg føre andre formerfor alvorleg omsorgssvikt, jf. §§ 4-10 til 4-12 i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntenester, ellernår eit barn har vist vedvarande alvorlege åtferdsvanskar, jf. § 4-24 i den same lova. Også etterpålegg frå dei organa som er ansvarlege for å gjennomføre lov 17. juli 1992 nr. 100 om barne-verntenester, skal personalet gi slike opplysningar.

Lov av 2. juli. Nr. 63 av 1999 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven)3-6. Rett til vern mot spredning av opplysninger

Opplysninger om legems- og sykdomsforhold samt andre personlige opplysninger skalbehandles i samsvar med gjeldende bestemmelser om taushetsplikt. Opplysningene skalbehandles med varsomhet og respekt for integriteten til den opplysningene gjelder.

Taushetsplikten faller bort i den utstrekning den som har krav på taushet, samtykker. Dersom helsepersonell utleverer opplysninger som er undergitt lovbestemt opplysningsplikt,

skal den opplysningene gjelder, så langt forholdene tilsier det informeres om at opplysningeneer gitt og hvilke opplysninger det dreier seg om.

Lov av 2 juli. Nr. 64 av 1999 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven)§ 21. Hovedregel om taushetsplikt

Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folkslegems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av åvære helsepersonell.

§ 22. Samtykke til å gi informasjon Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for den opplysning-

ene direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker. For personer under 16 år gjelder reglene i pasientrettighetsloven §§ 4-4 og 3-4 annet ledd til-

svarende for samtykke etter første ledd. For personer over 16 år som ikke er i stand til å vurdere spørsmålet om samtykke av grunner som

nevnt i pasientrettighetsloven § 3-3 annet ledd, kan nærmeste pårørende gi samtykke etter første ledd.

40

§ 23. Begrensninger i taushetsplikten Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for:

1. at opplysninger gis den som fra før er kjent med opplysningene, 2. at opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold, 3. at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualise-

rende kjennetegn er utelatt, 4. at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rett-

messig å gi opplysningene videre eller 5. at opplysningene gis videre etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov når det er uttryk-

kelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde.

§ 25. Opplysninger til samarbeidende personell Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbei-

dende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp. Taushetsplikt etter § 21 er heller ikke til hinder for at personell som bistår med elektronisk bear-

beiding av opplysningene, eller som bistår med service og vedlikehold av utstyr, får tilgang til opp-lysninger når slik bistand er nødvendig for å oppfylle lovbestemte krav til dokumentasjon.

Personell som nevnt i første og andre ledd har samme taushetsplikt som helsepersonell.

§ 31. Opplysninger til nødetater Helsepersonell skal varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge

alvorlig skade på person eller eiendom.

§ 33. Opplysninger til barneverntjenesten Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til til-

tak fra barneverntjenestens side. Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barne-

verntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andreformer for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11 og § 4-12. Det sammegjelder når et barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker, jf. nevnte lov § 4-24.

Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barne-verntjenester, skal helsepersonell gi slike opplysninger.

I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for utleveringen av slikeopplysninger. § 45. Overføring, utlevering av og tilgang til journal og journalopplysninger

Med mindre pasienten motsetter seg det, skal helsepersonell som nevnt i § 39 gi journaleneller opplysninger i journalen til andre som yter helsehjelp etter denne lov, når dette er nødven-dig for å kunne gi helsehjelp på forsvarlig måte. Det skal fremgå av journalen at annet helse-personell er gitt tilgang til journalen etter første punktum.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser til utfylling av første ledd, og kanherunder bestemme at annet helsepersonell kan gis tilgang til journalen også i de tilfeller somfaller utenfor første ledd.

Lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger av 18. mai 2001 nr. 24(helseregisterloven)§ 15. Taushetsplikt

Enhver som behandler helseopplysninger etter denne lov, har taushetsplikt etter forvaltnings-loven §§ 13 til 13e og helsepersonelloven.

41

Taushetsplikten etter første ledd gjelder også pasientens fødested, fødselsdato, personnum-mer, pseudonym, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted.

Opplysninger til andre forvaltningsorganer etter forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6 kan baregis når det er nødvendig for å bidra til løsning av oppgaver etter loven her, eller for å forebyggevesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.

Lov av 4 juli. Nr. 84. av 2003 om frittståande skolar (friskolelova)§ 7-3. Teieplikt

Reglane om teieplikt i forvaltningslova gjeld ved behandling av saker etter denne lova.

§ 7-4. Opplysningsplikt til barneverntenesta Personalet i skolar etter denne lova skal i arbeidet sitt vere på vakt overfor forhold som kan

føre til tiltak frå barneverntenesta. Utan hinder av teieplikta skal personalet av eige tiltak gi opplysningar til barneverntenesta

når det er grunn til å tru at eit barn blir mishandla i heimen, eller når det ligg føre andre formerfor alvorleg omsorgssvikt, jf. §§ 4-10 til 4-12 i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester, ellernår eit barn har vist vedvarande alvorlege åtferdsvanskar, jf. § 4-24 i den same lova. Også etterpålegg frå dei organa som er ansvarlege for å gjennomføre lov 17. juli 1992 nr. 100 om barne-verntjenester, skal personalet gi slike opplysningar.

Forskrift om ordningen av påtalemyndigheten (påtaleinstruksen) FOR-1985-06-28-1679§ 5-2. Melding til kommunens barneverntjeneste om straffbare handlinger begått mot barn

Dersom politiet får kjennskap til eller mistanke om at barn mishandles av foreldre, foresatteeller andre som barnet bor sammen med, skal det straks melde fra om dette til kommunens bar-neverntjeneste. Tilsvarende gjelder hvor politiet får kjennskap til eller mistanke om at barnethar vært utsatt for sedelighetsforbrytelser fra en av de nevnte personer.

Kommunens barneverntjeneste skal i saker som nevnt i første ledd underrettes om bruk av tvangs-midler eller andre etterforskingsskritt hvis det er grunn til å tro at det samtidig bør settes i verk tiltakoverfor barnet eller andre familiemedlemmer og det ikke er utilrådelig å gi slik melding av hensyn tiletterforskingen.

Endret ved forskrift 24 okt 2003 nr. 1261.

42