Per Arne Dahl

Å våge livet en gang til

Den overraskende nåden

Per Arne Dahl: Å våge livet en gang til – Den overraskende nåden

© Schibsted Forlag, Oslo 2014Omslagsdesign: Kari Steinnes Christoffersen/Metro Branding

Repro: RenessanseMedia, AskerOmbrekking: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN 978-82-516-5625-2

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Innhold

Forord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Inngangsord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En gjestfri kirke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Nåde er å våge livet en gang til. . . . . . . . . . . . . . . . . .Gudstjenesten er hele livet på en time . . . . . . . . . . . . .

Preludium . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Søndagen er Guds nådegave til oss . . . . . . . . . . . . . . .Rammet av nåde – kan kirkerommet og gudstjenestenbli livgivende opplevelser? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Det er det hellige! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .La gudstjenesten bli en fest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kirken – folkets hus eller Guds bolig? . . . . . . . . . . . . .

Nådehilsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Det er ingen nåde! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Aldri bra nok? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Går det an å oppleve nåde? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Nåde være med dere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Livets gode og onde sirkel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

15172028

3133

37414346

515356596164

5

Dåpens nåde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Dåpsdagen – utgått på dato? . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Syndsbekjennelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Lysten til det gode og lysten til det onde . . . . . . . . . . .Den som kneler, blir alltid større . . . . . . . . . . . . . . . .Adgang tillatt for uvedkommende. . . . . . . . . . . . . . . .La oss bøye oss for Gud…. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Nåde på himmelblå resept . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kyrie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kyrie, eleison! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kyrie á la Lukas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Vi er mer like enn ulike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Svarte hunder med torner i kroppen . . . . . . . . . . . . . .

Gloria . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Ære være Gud og menneskene! . . . . . . . . . . . . . . . . .Arnfinn Haram og Sigrid Undsets Gloria. . . . . . . . . . .Alltid større enn meg selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Hvordan ser Gud ut? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dagens bønn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .La oss alle be . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Livets ord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Mennesket fortjener kompass. . . . . . . . . . . . . . . . . . .Livets ord eller livets brems . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Milde Jesus, hva var det du sagde? . . . . . . . . . . . . . . .Slik lyder Herrens ord! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 prekener om nåde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Skriftestol eller fluktstol . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kjærligheten sløser! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7375

798184868991

9597

102105107

111113116119122

125127

131133136139145

153155163

6

På husets regning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kjærligheten forsoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Bebreidelser A/S . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .En levemann av Guds nåde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Trosbekjennelsens nåde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Hva er et credo? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Fra Ikea til Nikea . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kirke i ruskevær. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bønn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Bønn som overgivelse og forbønn . . . . . . . . . . . . . . . .Per, du lyver ikke! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nåden i fast og flytende form . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kom, for alt er gjort ferdig! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Grønn bølge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Velsignelsen på vei ut . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Ta imot Herrens velsignelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Pateren som viste vei. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Velkommen hjem! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Nå er det vekketid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nådens tegn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Korsets tegn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Postludium . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Den som dør, får se . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Å følge Svein Ellingsens vei til Chagall . . . . . . . . . . . .Tutus tilgivelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Våg å leve en gang til med dine fiender! . . . . . . . . . . .

LITTERATUR. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

169172176179

183185187190

193195197

199201203

207209211214217

221223

225227230233239

246

Forord

Til Christian, Karsten og Sjuri takknemlighet

«Herre, mett meg med din nåde før morgenen gryr, såjeg ikke er sulten når jeg møter mine medmennesker.»

Denne boka er tilegnet tre gode kamerater, som hver på sinmåte har vært av uvurderlig betydning for meg.

Christian Schou døde denne våren, 70 år gammel. Hanvar en kunsthåndverker blant arkitekter, og blant hans fi-neste arbeider var store restaurerings- og byggearbeider påModum Bad. Det var der jeg møtte ham i 1980. Han varsterkt påvirket av sine onkler, Tommy og Ferdinand Finne,og gjorde seg bemerket som arkitekt, familiemann, fisker,jeger, og ikke minst sine venners venn.

Gjennom Christian ble jeg også kjent med Sjur Sande fraSkåbu. Han er også en kunstner, fisker og jeger av Gudsnåde. Men felles for disse kara, var at de gjennom livetstrevde med å fatte nettopp Guds nåde. Vi hadde utalligesamtaler om verdighet, nåde og det å ta imot det som er give-rens fortjeneste mer enn mottagerens ære. Derfor gav dissegutta meg motstand, ærlige innspill, og stilte spørsmål der jegfor lenge siden hadde slått meg til ro med tingenes tilstand.Dette handlet om det ufortjente ved nåden og om det å taimot noe vi i utgangspunktet ikke har fortjent. Når jeg refe-rerer fra disse samtalene, er det fordi jeg har fått anledningtil det, og fordi jeg vet at de representerer mange. Ikke er demotstandere av den kristne tro, og ikke er de likegyldige. Deer på leit etter et ankerfeste. Sånn sett er Christian og Sjur,for meg, folkets stemmer. Også andre som jeg henviser til iboken, har gitt meg anledning til å gjøre det.

11

En vinterkveld dette året satt vi foran peisen og snak-ket om den overraskende nåden som kostet alt for han sominviterte til gjestebud og ingenting for gjestene.

Vi så fram til flere samtaler om dette. Men det ble ingenneste gang. Christian døde ganske brått etter lang tids kreft-sykdom. Og hva var mer naturlig i begravelsen enn å ta ut-gangspunkt i Paulus sine dyrt kjøpte ord: «Min nåde er nokfor deg, og kraften fullendes i svakhet». Heldigvis kan jegfortsatt samtale med Sjur og få del i en gudbrandsdøls kloketvisyn på Gud og mennesket. Vi skal følges videre.

Den tredje kameraten som boken er tilegnet, er presten ogforfatteren Karsten Isachsen. Det har vært en gave for vårfamilie å bli kjent med Karsten og få oppleve hans gjestfri-het. Han tok imot oss i all slags vær og på all slags føre, påfjellgården sin i Skurdalen. For en tid tilbake gav han osspåskens budskap på en halv time. Livgivende ord om nådeble formidlet på en måte som ingen av oss vil glemme. Få,eller ingen, har som Karsten maktet å formidle ren og skjærnåde til folk i og utenfor kirken. Han bruker enhver anled-ning til å meisle ut hva nåde er og hva den kan skape i men-nesker og mellom mennesker. En av hans mest kjente teksterer hans NRK-overførte preken fra så langt tilbake som 1997:«Gjester som ikke ville gå». Et utgangspunkt for Karstenstekst var ordene i den gamle klokkerbønnen: «Lær meg åsørge over mine synder», og Karsten fortsetter sin prekenslik:

«Jeg fikk aldri helt til å sørge over mine synder. Jeg blekanskje litt skamfull og så meg litt engstelig om. Men noenhjertesorg ble det aldri etter livets store og små arbeidsuhell.Jeg skjønner nå at jeg tok feil. Og det er ikke så rart. For vihar i kirkens forkynnelse talt ensidig om syndene, beskrevetdem som avskyelige, fremmede, ukjente og frastøtende for-bipasserende. Skal vi våge å si tingene rett fram? Når men-nesket elsker synden, har glede av synden og har syndens

12

skikkelser som sine nærmeste venner, hjelpere og trøstere, såer det selvsagt fordi det er mye sympatisk og tiltalende vedden. Synd er fine saker! Tenk så gøy å kunne juge litt. Tenkså spennende å kramme til seg litt ulovlig mynt. Finnes detnoe mer morsomt og frigjørende enn av og til å drikke segpære full? Og tenk på hvor forfriskende herlig det er å drivelitt hor en gang iblant, virkelig slå seg løs og elske ulovlig envill og gal natt. Vi er ved poengets kjerne.

Jeg elsker mine synder. Inderlig, intenst og hektisk. Ogetterpå hater jeg dem, lenge og vel med fortvilelse. Enforkvaklet kjærlighet, en dans med djevelen.

Hvem skal fri meg fra de korte gleder? Hvem skal ta bortmine elskede synder i deres ytre skikkelse, jage dem vekk forgodt? Så jeg kan begynne å sørge over mine synder, som jeghar tapt, mistet, som da er døde? Så jeg kan begynne denlivgivende sorg over syndens indre skikkelse i mitt liv, og blifri?

Det nye testamente forteller at da Jesus kom til Jerusalem,gikk han inn i helligdommen og laget seg en pisk og begynteå jage ut dem som kjøpte og solgte på tempelplassen. Hanveltet bordene til dem som vekslet penger og stolene til demsom solgte duer. Og Han lot ikke noen få bære sakene sineover tempelplassen.

‘Og han lærte dem: ‘Står det ikke skrevet: ‘Mitt hus skalkalles et bønnens hus for alle folk?’ Men dere har gjort dettil en røverhule’ (Mark 11,17)

En ekte sorg over mine synder er bare mulig når jeg blirskilt fra dem, når noen makter det jeg ikke kan – å rive dembort.

Gjestene i mitt hus var blitt husvarme og lommekjente. Devar spennende gjester, fascinerende og fantasifulle. De varvelkledde, førte et dannet språk og hadde et godt navn i sineomgivelser.

En dag ble deres lunsjbord veltet og deres velpleide ansikt

13

rammet av piskeslag. Rullegardinene føk opp og dagslysetveltet inn. En ny gjest hadde trådt inn i rommet. På hodethadde Han en tornekrone».

En varm takk til Karsten for livgivende ord om en alvorligmenneskelig tilstand som kan ha døden til følge, men somogså kan ha liv og framtid som en ny frukt. Vel å merke hvisvi hører den gamle klokkerbønnen og gjør etter den:

Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus for åhøre hva du Gud Fader, min skaper, du Herre Jesus,

min frelser, du Hellige Ånd, min trøster i liv og død, viltale til meg. Herre! Lat nå opp mitt hjerte, ved din Hel-lige ånd, så jeg av ditt ord må lære å sørge over mine

synder, tro i liv og død på Jesus, og forbedre meg hverdag i et hellig liv og levnet. Det høre og bønnhøre du

ved Jesus Kristus!Amen

Inngangsord

Lær oss å si «nei»slik at det nesten smaker som «ja»

og aldri «ja»slik at det nesten smaker som «nei».

En bønn av Dom Helder Camara

En gjestfri kirke

Inngangsordene er de første ordene vi møter når vi kom-mer inn i kirken. Det er derfor jeg innledningsvis har valgtå trekke fram Dom Helder Camaras linjer om at et ja skalsmake som et ja og at et nei skal gjenspeile en god intensjon.Inngangsordene må være ord som inkluderer, ikke fremmed-gjør. Det må være ord som trygger, ikke bringer i forlegen-het. Det må være ord med varme, som gjør at vi kjenner osshjemme i rommet.

«Det var ikke rom for dem i herberget», leste jeg julafteni Åmot kirke for noen år siden, og ble avbrutt av en gut-testemme: «Sånn kan det ikke verra!» Nei, etter Jesu fødselskal det være husrom for alle. Som om englene skrev med ly-sende skrift på himmelen: «Gjestfriheten er kommet til jord.Ingen er lenger alene på jord.» Det handler om gjestfrihetsom en udiskutabel menneskelig verdi. Det handler om å taimot gjester og gi hverandre frihet. I Hebreerbrevet får viutfordringen i klartekst: «Glem ikke å være gjestfrie, for påden måten har noen, uten å vite det, hatt engler som gjes-ter». Peter sier det kortere og svært tydelig: «Vær gjestfriemot hverandre uten å klage». Og når Jesus skal forklare hvasom betyr noe i livet, roser han de som tar imot de fremmede:«Jeg var fremmed og dere tok imot meg».

Prekenen denne julaften i Åmot kirke fortsatte derfor slik:«Julen er ikke de lystige hjerters høytid, men tiden for lys-ets komme og lysets kraft. Bak det grønne og glitrende kan

17

det være kaldt og guffent. Bak det grønne og glitrende kandet være taust og utrygt med skjulte tragedier for store ogsmå. Julen er Guds håndtrykk til oss, ikke med løfte om fra-vær av sorger, men om nærvær i alt. Jul er tiden da vi feirerden minste som kom til verden med den største kraften. Deter i mørke lyset trengs, ropte Guds sendebud til et folk somholdt på å overveldes av mørket.»

«Det er ingen lysning for den som er i trengsel», sa de,600 år før Jesu komme. De fikk sin hilsen fra profeten Je-saja: «Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; overdem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram. For et barner oss født, en sønn er oss gitt». I mørket har vi vanskeligfor å se at vi fortjener noe som helst godt. Når lyset dem-rer, er det som om vi kan våge å tro at vi er berettiget enny sjanse. At vi er mye mer enn det som er mørkest i vårtliv.

Evangeliet er i en sum gjestfrihet. Vi har et ansvar for detvi vet, enten vi er naboer, kollegaer, venner eller slektnin-ger til mennesker som ikke lenger viser seg ved høylys dagfordi mørket er for tungt eller skamfullt å være omringet av.Det er i mørket at lyset trengs. Derfor tenner vi gjerne lys ikirken. Vi gjør det for noe eller noen som ligger oss på hjer-tet, noen vi aner er i mørke. Det er jo der lyset trengs. La ossderfor gå inn i mørket, oppsøke noen, dele en fortvilelse, tadel i en sorg og gi del i et fellesskap som for dem kan bety enforskjell. La oss fortelle hverandre at vi er mer enn vårt livsstørste blemme. Vi er mer enn vårt sorgfulle samlivsbrudd,det vi ble hengt ut for i avisen og mye mer enn det vi ikkeer stolte av. Det er i mørket at lyset trengs, sa Jesus gang pågang til de han møtte på det mørkeste. Til kvinnen som vargrepet i hor sa han: «Du er mer enn ditt utsvevende liv.» Tiltolleren Sakkeus, som var landssviker, sa han: «Du er merenn ditt svik.» Til røveren på korset sa han: «I dag skal dufå være med meg i paradis.» Vi er alle avhengige av at vårt

18

liv ikke bedømmes ut i fra vårt nullpunkt, vårt såreste ellersvakeste øyeblikk.

Vi er et helt liv som fortjener lys og respekt.Den amerikanske forfatteren Henri Nouwen skriver ut-

fordrende om dette i en av sine bøker: «This is our vocation;to convert the hostis into a hostes, the enemy and strangerinto a guest». Denne bevegelsen, fra å møte andre som fiendetil å bli noens frende er kanskje vår tids største utfordringbåde som enkeltmennesker, kirke og samfunn. Det handlerom gjestfrihetens gave og oppgave.

Men hvordan står det til med godheten i dag? Er hjem-mene våre åpne og preget av gjestfrihet? Gamle dagers ufor-pliktende «stikk-innom» er avløst av gjennomforberedtefester for de spesielt inviterte. Kaffe og kringle har møtt sineovermenn i gourmetmat og den nye vinkulturen. Jeg savnerSigne Sebakks gjestfrihet på Gjøvik, der det var frihet forgjesten og gratis både å komme inn og å gå ut. Alle i nabo-laget visste at det var åpent hus under ettermiddagskaffen,og Signe dekket alltid på til en ekstra. «Hvorfor til en eks-tra?» spurte jeg henne en gang, og hun svarte: «Kjæm detnoen, så kjæm det noen. Kjæm det itte noen, så kæn vi tenkjepå noen.»

«Herre, vi kjenner lysten til det gode i våre hjerter, fornyoss og gi oss mot til å elske.» En inngangsbønn mange bernår de kommer til gudstjeneste.

Nåde er å våge livet en gang til

Som prest på Stortinget har jeg de seks siste årene ukentliggått forbi Vandrehallen på vei til posthylla. Ofte ser jeg po-litikere som befinner seg i journalistenes nådeløse, utford-rende lys eller er fanget foran iltre blitzlamper. Hele tidenblir de konfrontert med sammenhengen mellom løfter og re-sultater, og ukentlig er de oppe til muntlig eksamen. Detteer en del av demokratiets slitsomme janusansikt. En dyd avnødvendighet for å vokte nasjonen, men samtidig noe somkan utsette våre ledere for en kynisme og offentlig devalue-ring som kan skremme de beste bort fra det politiske leder-skap. Stortinget er et nådeløst hus for mennesker i krevendeposisjoner. Hvem er politikernes voktere?

Men vi kjenner oss igjen, vi som lever vårt liv utenfor Stor-tingets vegger også. Vil du være med, så heng på! Vi får lønnsom fortjent, utbytte etter investering og karakter etter inn-sats. Nåde den som ikke strekker seg og gjør seg fortjent tilposisjoner og gevinster. De som er utadvendte, initiativrikeog produktive blir favorisert av mange. Nåde den som eren sinke eller er uklar på sin målsetting og gjennomføring.Ikke rart at manges melankolske sukk er: Aldri bra nok! Vistrekker ikke helt til.

Samtidig tilhører vi en offentlighet som er nådeløs når detgjelder moralske svik eller sidesprang. Handlinger og hold-ninger behøver ikke være rettsstridige, men er de uetiske ellerupassende og begås av en person som er offentlig kjent, blir

20

disse omtalt på avisenes førstesider, ikke alltid med blikk forderes menneskeverd, familieliv eller framtid. Men sannhetenmå fram, og trykksverten er nådeløs. I tillegg er den umuligå fjerne. Hvordan formidle nåde i denne virkeligheten, oghvordan fastholde nåde og sannhet samtidig?

Hvorfor er det blitt sånn? Hvordan kan det ha seg at pres-sefolk som for femti år siden var nådeløse mot pietismensprektighet og puritanismens rigiditet, nå er nådeløse overforde som faller i fristelse, er utro eller svikter i livets strid utennevneverdig behov for å tenke i kategorier som verdighet,beskyttelse eller ivaretagelse?

Og hva kommer det av at de medier som elsker å følgekvinner og menn på veien oppover for å hylle og idyllisere,ofte er vel så lidenskapelige når det gjelder å skildre ned-turen, fallet og fiaskoen? «Penga rår», svarte en avismann,og føyde til: «Folk vil gjerne rope ‘Hosianna’ og hylle mest-rene. Men enda bedre liker vi å rope ‘korsfest’ for å kunneplassere tyngden av egen skyld og skam på andre enn ossselv.»

Det er som om det gir en befrielse og lettelse å trykkeandre ned i søla. Det letter på trykket i eget bryst å plasseredet over på andre. Den som har anledning til å gjøre andremindre, behøver ikke føle seg så liten selv.

Vi tror vi befinner oss i en fordomsfri og livsnøytral kul-tur uten fordommer og fordømmelse. Så feil går det an åta! For noen tiår siden var det vi prestene og predikan-tene som ble beskyldt for å være de nådeløse bødlene somhengte ut og fordømte kvinner og menn som forsøkte å fåtil noe som lignet et liv. I dag er det vi, folk flest ved vårtslarv og vår deltagelse på sosiale medier, som er bødlenesom elsker å avsløre hemmeligheter og spre rykter, selv omdet verken er rettsstridige forhold eller påfallende uetisk at-ferd. Og la oss ikke skylde på de andre. Vi kjenner oss på eneller annen måte igjen i den franske vismannens ord: «Selv

21

i min beste venns ulykke er det noe som ikke helt mishagermeg».

I denne boken ønsker jeg å beskrive noen av nådeløshetensmange sprukne kilder og hvorfor ethvert samfunn til enhvertid synes å ha behov for nådeløse bødler. Samtidig er det bo-kens hovedintensjon å peke på det livgivende alternativet tilden brutale nådeløshet: den overraskende nåden og den be-friende nåden. Bare den som selv blir benådet, vet noe omkraften i denne erfaringen. Det handler om muligheten til åvåge livet en gang til, mot alle odds. Nåde er derfor et vik-tig og ofte anvendt ord i Bibelen. Vi møter kvinner og mennsom er blitt hemmet, ja, lammet av nådeløse og brutale over-grep, og som i møte med Guds nåde blir oppreist til et nyttliv og en ny framtid.

Så viktig er dette ordet at Johannesevangeliet rett og slettsnakker om «nåde over nåde». Hans største ønske var å over-raske de han møtte, slik at nåde kunne gå for rett og mennes-ker våget å ta sjansen på livet enda en gang. Kristus gjordedette i møte med mennesker. Mens han utfordret fariseerneog de skriftlærde, hadde han et særlig respektfullt blikk motde som var utstøtt og ikke holdt mål, slik hans mor, Mariauttrykte det i sin skildring av Han som skulle komme:

«Hans miskunn varer fra slekt til slekt for dem somfrykter ham. Han gjorde storverk med sin sterke arm; hanspredte dem som gikk med hovmodstanker, og støtte her-skere ned fra tronen, men de små opphøyet han. Han met-tet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendtefra seg.» (Luk 1, 50–53)

Maria visste hva hun snakket om. Det var ikke stas foren seksten år gammel jente, trolovet med Josef, å være gra-vid. Hun visste at hun ikke hadde vært sammen med enannen mann, men innbyggerne i Nasaret visste det ikke. Fol-kesnakket var i gang. Da var det engelen Gabriel kom tilhenne som fortvilte over ikke å bli trodd: «Vær hilset, du

22

som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrek-ket over engelens ord, og undret seg over hva denne hil-senen skulle bety. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke,Maria! For du har funnet nåde hos Gud!» Guds nådefulleord hjalp Maria til å si ja til Gud i Nasaret, slik Eva i tide-nes morgen sa nei til Gud i paradis. Derfor synger vi «AveMaria», vær hilset, Maria. Historien har vendt. Eva har blitttil Ave.

I denne boken skriver jeg mye om tilgivelsen som en viktigside ved nåden. Og jeg gjør det fordi også vår historie kanvende. Nåde er at Gud lar oss skrive en ny historie. Nådensfarlige budskap er at det ikke finnes en fortid som er så be-lastet at det ikke finnes en forlengelse og en fortsatt historie.Farlig fordi det er skummelt for den det gjelder. Fortjener jegdet? Men også farlig fordi vår rettferdighetssans blir kraftigutfordret. De fleste av oss strever med å unne den skyldigenoe bra!

Men jeg ønsker også å vekte en annen side ved nåden:Guds grunnleggende aksept, en måte Gud ser oss på. Evan-geliene forteller oss at også Jesus trengte nåde, ikke fordi hangjorde synd, men fordi han var et menneske. Dette leser viom i Lukas 2: «Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom,og Guds nåde var over ham».

En hebraisk lærer fortalte meg at ordet nåde på hebraisk,rahamin, har sin rot i rehem, som betyr livmor. Et godt bildepå nåde, et sted å leve og vokse i, slik det skjedde med Jesus.Ikke rart at kapittel 2 i Lukas avslutter med ordene: «OgJesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gudog mennesker».

Denne grunnleggende aksepten var ikke alltid merkbar iden kirken jeg vokste opp i. Det var mye mer snakk om tilgi-velse når det gikk galt og oppreisning når vi gikk på smeller.Dermed mistet vi en side ved den Gud som elsket oss uav-hengig av prestasjon, utprøvende atferd eller et behov for

23

å vende ham og kirken ryggen. Guds kjærlighet favner ossogså når vi forsøker å finne lykken på steder vi ikke burdelete. Gud er mye større enn vi i gjorde oss i de periodenesom gav oss mange slags erfaringer, men som måtte til for åfinne vei i et livsløp.

Mens jeg skriver dette, får jeg i hendene en bok av den sør-amerikanske frigjøringsteologen og jesuittpresten Jon Sob-rinos. Tittelen er The Principle of Mercy. I boken ligger etintervju Vårt Land gjorde med forfatteren i 1988, og Sob-rinos snakker forfriskende, ikke bare om den nåden somgjenoppretter det ødelagte, men også om den nåden somomslutter oss og bekrefter oss i vår verdighet:

«Frigjøringsteologien er ikke først og fremst en aktivistte-ologi eller gjerningsteologi. Den grunnleggende erfaring i allfrigjøringsteologi, er erfaringen av Guds ufortjente nåde somåpenbares for fattige og undertrykte. For Sobrinos er det etfalskt problem å velge side mellom tro og gjerninger, nådeog sannhet. ‘Nåde’, sier han, ‘er ikke bare å få nye øyne tilå se noe vi aldri har sett, eller nye ører til å høre det ingenfør har hørt, men også nye hender til å gjøre noe nytt. Dennye hånd er for meg nådens maksimum. Den åpner for uantemuligheter.’»

For Sobrinos er det denne ubetingede aksepten og respek-ten fra Gud, hans omsluttende hender rundt alle han harskapt, som gir denne gode bevegelsen i enkeltmennesker ogfolk: «Denne nye muligheten til å engasjere oss, har vi ikkefrembragt selv. Den er blitt gitt oss fra Gud, som en over-raskelse, som en gave. Gud setter oss i stand til å gjøre godt,til å kjempe for frigjøring og menneskeverdig liv for allesom er rammet av syndens krenkende gjerning.» Og Sobri-nos har nettopp et utfordrende sideblikk til oss som lever iden rike del av verden: «For kristne i denne delen av ver-den kan dette med nåden være vanskelig å forstå. Trendener at fremgang og suksess er belønninger etter fortjeneste-

24

prinsippet. De fattige som ikke eier noen ting, forstår intui-tivt at nåden som gir mulighet til grensesprengende historiskhandling, kommer ufortjent fra Gud.»

Gud elsker oss sønder og sammen og gir dermed all mo-ralisme, etterpåklokskap og fordømmelse sitt nådestøt. Fraden korsfestede Kristus hvor vi kunne tro at alt håp var uteog dødskreftene hadde seiret, strømmer, overraskende nok,frelse og nytt liv. Fornyelsen og håpet kommer dermed frauventet hold.

Nådeløsheten sier: For sent! Det nytter ikke! Vi høstersom vi sår. Nåden sier: Våg å leve en gang til. Vi kan høstemer enn vi sådde, tross alt. Vår avling kan rett og slett blibestemt av det Jesus sådde, og vi kan høste mer enn vi selvsådde.

Frykten for fordommer, fordømmelse og utstøtelse er be-tydelig, langt utenfor kirkelige kretser. Å skulle falle igjen-nom og ikke holde mål er en kilde til en livsangst som tapperaltfor mange av oss for glede og energi. Denne boken hand-ler derfor om en kjærlighet som kan drive frykt ut og hjelpeoss til å kaste masken uten lammende frykt for å miste an-sikt. Det er den som kaster masken som viser ansikt og somdermed kan bli elskverdige kvinner og menn og personersom det lyder noe vitalt gjennom. Nåde er å våge livet engang til.

Det går an å leve videre med nederlag og noe vi ikke erstolte av i bagasjen. Det vi ikke fikk til i livet, kan bli noe somkan berike det livet som ligger foran oss. Vel å merke hvis vivåger å ta tak i det, har jeg pleid å si. Men ikke alltid! Deter mange eksempler i våre liv på at konflikter og dårlige re-lasjoner er så komplekse at vi ikke bør gå inn i omfattendeoppgjør og langvarige fredsforhandlinger. Det kan være forvanskelig og for risikabelt. Derfor er det tid for å minnehverandre om den fundamentale basis for nåden. Vi er els-ket av Gud, akseptert av Gud og respektert av ham. Og han

25

utfordrer oss til å elske, akseptere og respektere hverandre.Han omslutter oss med nåde og håp, og jeg tror at Gud imange situasjoner ville verdsette at vi begynner «på nytt»når familierelasjoner har vært vanskelige over lang tid, vedat vi setter strek over det som ligger bak og tar ny sats i de be-grensede år vi har igjen. Ikke ved å prate og prate og grubleoss utslitte over hvem som har mest skyld, men ved å tenkeat vi alle er skyldige og har et felles ansvar.

Vi kan ikke alltid snakke oss til en ny framtid. Kanskje børvi heller møtes rundt dekkede bord, dele gode opplevelserog på den måten starte en ny historie. Det blir ikke som før,men det kan bli bedre enn det var. Vi kjenner sorg over at noekunne vært mye bedre om vi underveis hadde maktet å møtehverandre mer redelig. Men gjort er gjort og spist er spist,og livet er for kort til ikke å opprettholde en viss anstendig-het i familier og nære relasjoner, ikke minst for barn og bar-nebarns skyld. Det handler om å erfare en nåde som ikkealltid er knyttet til oppgjør, men en nåde som kjennetegnesved at den gir en grunnleggende respekt og godhet som kanforøke motet og oppfinnsomheten til nye felles erfaringer.

Jeg møtte en slik familie. Altfor mye var ødelagt, og alt-for mange sårende ord hadde preget for mange. Nå ble manenige om å sette en strek. Møtes en gang i året som storfa-milie og vise den kommende generasjon at livet er for dyre-bart til ikke å våge. For denne familien ble dette første møtetkrevende, men overraskende godt med noen gode erfaringerfor de fleste.

Og det er overraskelsene i livet vi husker best når vi seross tilbake. Den som overraskende blir benådet, vet mye omkraften i den erfaringen. Dette er derfor en bok som har sittomdreiningspunkt rundt den mannen fra Nasaret som i totusen år har invitert til måltidsfellesskap på husets regning,slik at vi kan erfare nådens nye begynnelse. Spørsmålet blirda hvordan vi kan disponere en bok om nåde i vår tid, og

26

hvordan vi som kirke kan få invitert så mange som mulig tilå møte denne nåden.

For meg er ett av svarene kirkens gudstjeneste som mangeav oss er glad i og verdsetter, men som mange også opple-ver som både kjedelig og fjern fra livet. Likevel, gudstjenes-ter er blitt feiret i århundrer som et fristed i virkeligheten, ogjeg har klokkertro på at det å delta trofast i gudstjenesten,rommer skjulte verdier, ikke minst med nådens stempel.

I sin bok Tilbedelsens ansikt skriver sokneprest Jan OskarUtnem utfordrende og berørende om denne omstridte, mentrassige messen som holder stand uke etter uke, år etter årsom et langt mer dramatisk møtested mellom Gud og men-nesket enn vi har for vane å tenke oss det: «På samme måtesom Jesu liv og død ble historiens skjebneomslag, kan guds-tjenesten bli vårt personlige skjebneomslag, hvor vi møteross selv og vår Gud». Utnem skildrer gudstjenesten som etdrama som verken er en virkelighetsfjern seremoni eller enforeldet fortelling: «Liturgiens egenart er snarere deltagelseog medopplevelse».

Kirkens feiring av messen, enten den finner sted formid-dag eller kveld, skal være en betingelsesløs invitasjon til entime i det hellige rom, der vi møter igjen våre liv i salmer,bønner, preken, sakrament og fellesskap, og der vi møter enGud som bryr seg om oss og ønsker å berøre oss i sitt ordog ved sitt bord. Ikke med forutsigbar selvfølgelighet, menved overraskende streif av himmel på jord. Gudstjenestensmål er å gjøre oss «himmel-rike» midt i det vi strever med åfå til.