Famlere

Ane Nydal

Famlere

© CAPPELEN DAMM AS 2016

ISBN 978-82-02-49283-0

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Elisabeth Vold BjoneSats: Type-it AS, Trondheim 2016

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, 2016Satt i 10,4/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken print cream 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og

inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

There you stood on the edge of your feather

Expecting to fly

Neil Young

Charles 9Paraply 25

Tenderloin 43Presidenten etter Kennedy 61

Langhelg 81Walter 85Tennis 111Veve 115T. 127

Please hold on 153Det lovede land lover ingenting 165

Charles

Dette er Charles. Også i dag blir han sittende ved bordetetter at frokosten er over og de andre hotellgjestene ergått ut i Jerusalems gater. Skjegget og barten og bremmenpå U.S. Forces-capsen gjør det vanskelig å fastslå hvorgammel han er. Det er så lite igjen av ansiktet hans.

Og dette er jenta. Nesten hver gang hun går gjennomresepsjonen, ser hun Charles sitte ved vinduet og se ut.Minst to ganger om dagen tapper hun kaffe fra maskinenbak ham. Det er torsdag og hun skal til å gå opp på rom-met når Charles sier: «Is this the best place on the planet,or what?»

Hun drikker kaffen stående mens de kommer i prat.Han forteller om pick-upen hjemme i Pasadena, Texas.«So what do you pick up?» spøker jenta. Han slår seg påknærne og ler. Charles er en liten mann.

Om kvelden finner hun ham i sofagruppen. Han fortellerom huset i Pasadena, at han bygget det selv. «I’m a practi-cal man», sier han. Jenta peker på boken som ligger i fan-get hans. Practical Judaism. «I’m also a spiritual man.»

Charles er ikke nødvendigvis en pratsom eller åpen-hjertig mann. Men det er en ny tid nå. Og jenta har

11

kommet bort til ham. Han forteller hvorfor han er her iJerusalem. Han skal konvertere. Men moren er ikke merjødisk enn «the brainwashed girls in the dark muslimquarters», og dersom faren skulle ha jødisk blod, kan detikke bevises, for moren til Charles vet ikke hvem farenhans er. Men konvertere skal han. «I know it’s hard, butGod wants it to happen.»

Jenta setter seg ned. Hun spør hva som har fått ham tilå ville dette. Og Charles forteller. Syv måneder tilbake be-fant han seg i et fly. Det oppsto kraftig og langvarig tur-bulens. Han er vant til slikt, og likevel steg en overbevis-ning frem i ham om at det er nå han skal dø. Livet hanspasserte ikke i revy. Det var helt tomt inne i Charles. Deteneste han kunne registrere var en undring over dennetomheten. Flyet var fullt av muslimer som begynte å ropepå Allah og snu seg i setene for å be mot øst. Ved siden avham satt en mann med foldede hender og en bemerkelses-verdig ro. Han hadde en kalott på hodet. Med ett åpnethan øynene, la hånden på armen til Charles og sa: «Youhave a mission. You are going to Israel.» Slik skjedde det.Charles nikker til jenta. «And I was amazed, ’cause it wastrue.»

*

Neste morgen bærer jenta frokostbrettet sitt bort til bor-det til Charles. Hun har satt opp håret i en knute. «I likeyour hair up», sier han. «I like your baird down», svarerhun. Charles slår seg på knærne igjen. Slik finner de entone. Men hun må være tretti år yngre enn ham, og hanvil ikke at hun skal misforstå. Han forteller om sølibatet.Ingen har fått komme under skjorten på ham siden Gulf-krigen.

12

Jenta på sin side vil ikke at han skal misforstå. Hun for-teller at hun er journalist. Spør om han kan tenke seg åbli intervjuet om det å ville konvertere, å ville bli jødiskuten å stå i noen form for jødisk arv. Dette er spennendefor jenta, og ikke minst for enkelte av avisene hjemme.Charles senker gaffelen, overveldet. Han rister på hodetog sier «wow» igjen og igjen. Han ser ned på armen sin.«I never really connect with anyone.»

Har han familie? Han har en yngre søster, men deter lenge siden. Slik formulerer han det. Søsteren er ti åryngre enn ham. Da hun var åtte, var han atten og flyt-tet hjemmefra. Moren hadde allerede et barn: ham. Såble hun gravid igjen. Hun var over førti år! sier Charlesog humrer. «She didn’t need another one. That’s how shewas, my mother. God bless her.»

Men det å bli intervjuet. Han må spørre Gud. Han vilikke snakke mer med henne før han har rådført seg medGud. Hun respekterer det, og reiser seg.

Men nå kommer minnene. Ferske minner, men minnerlike fullt, om Pasadena, Texas. Det er et lite sted, 150 000innbyggere. Varme somre, langstrakte jordbæråkre. Nåer byen én innbygger fattigere. Han forteller at han harsolgt den pick-upen, og huset. «My love for America isgone. Even my love for the military.» Han har solgt althan eier, han mangler ikke penger, og en av dagene skalhan i et møte. Han venter på beskjed om når det skal finnested. Det er derfor han er her nå. «I have a mission.»

Pasadena. Har hun sett filmen derfra, med John Tra-volta? «He’s pretending to be a cowboy. Oh my.» Barender handlingen foregår ble satt fyr på noen år tilbake. Altskal brenne i Amerika, sier Charles. Man kan ikke latesom man er cowboy i Texas, sier jenta. Hun vil innpå ham

13

nå. Hun spør om han mener Clint Eastwood holder mål,og her treffer hun blink. «Know my favourite film?» spørCharles. «Pale rider.» Og jenta ler. Jenta elsker den fil-men. Den ridende, bevæpnede, beskyttende predikanten.Hun prøver seg med å si at han har en annen og størreform for mystikk ved seg enn the usual lonesome cow-boy a long, long way from home. Charles blir ivrig. Hus-ker hun hva jenta i filmen leser fra Johannes’ åpenbaring?Om den bleke hesten? «And I looked, and behold a palehorse: And his name that sat on him was Death.»

Så kommer Clint Eastwood ridende. «Pale. On a palehorse. And Hell followed with him.»

*

Det er formiddag i Jerusalem. Muntre toner fra en sak-sofonist på Jaffagaten stiger opp til det åpne hotellvin-duet. Kvinner og menn i sikkerhetsstyrken går langsomtfrem og tilbake mens folk passerer på vei til og fra jobb,synagogen, moskeen, lagmannsretten eller markedet. Engruppe ungdommer kommer ropende forbi med plaka-ter hvor det står noe om likeverd. En unggutt i militær-uniform tar seg en kaffe på fortauskafeen vis à vis. Ge-værløpet vipper frem over skulderen hans når han lenerseg over bordet for å gi kjæresten et kyss. En mann sel-ger appelsiner der nede. Han forsvinner når det skumrer.Hadde Charles lyst på en appelsin? Han har ikke værtutenfor hotellet. Han har sittet ved vinduet og ventet påbeskjed om når han skal i møte. Resepsjonisten kom nett-opp bort til ham med en utskrift fra faksen, møtet blirpå søndag klokken ett. Det står at de er takknemlige.I lyset fra gatelyktene ser han jenta komme gående medet speilreflekskamera over skulderen. Han går ut i resep-

14

sjonen, og står på avsatsen når hun kommer opp trap-pen.

Jenta har hatt en lang dag. Men hun er nysgjerrig påCharles. Han følger henne bort til kaffemaskinen. «Whowill miss me when I’m gone? Not a soul.» Nå røper Char-les hva han skal på søndag klokken ett. A mission. Hanhar solgt alt han eier, og skal donere pengene til en orga-nisasjon som vil gjenreise Salomos tempel. Al-Aqsa-mos-keen som står på Tempelhøyden i dag skal jevnes med jor-den, sier han. Han skal opp dit en dag, dit bare muslimerhar adgang, men det krever organisering, de er i ferd medå mobilisere folk fra sikkerhetsstyrkene.

Han spør om hun vil bli med bort til rommet hans. Hanvil vise henne boken. Idet han åpner døren, er han nærved å angre, han vil ikke ha noen her inne. Men hun vilheller ikke inn, og blir stående i døråpningen. Skrivebor-det er fullt av bøker og ark han har skriblet på. Jakke-merker og brosjyrer. I stolen ligger en pose med påskrif-ten To praise him with the sound of the trumpet. Ut avposen stikker hornet han kjøpte av en hyklersk palestinerved Golgata. To hundre dollar betalte han. Men det eret spesielt horn, førti tommer langt, av den fineste sortenantilope. En shofar. Det kan han ha med seg, om han fårfeire jødisk nyttår i år. Førti tommer. Han ramser opp, fordette kan han nå, det er det minste rabbinerne vil kreveav ham. Tallet Gud bruker for å teste oss.

I førti dager og førti netter lot Gud regnet falle da hanødela jorden med en syndeflod. Førti år tilbrakte Moses iørkenen etter å ha drept en egypter som slo i hjel hans he-braiske bror. I førti år ba han for Israel. Opp mot førti pis-keslag, ikke mer, skal den som har begått urett få. I førtidager spionerte israelittene på Kanaans land, som Gud

15

hadde sagt skulle bli deres. I førti år var israelittene un-derlagt filisterne, som straff fra Gud. I førti dager spottetGoliat Sauls hær før David slaktet ham ned.

Jenta lytter, og Charles ser på henne. «Ridiculous», sierhan, om det at folk sammenligner israelerne med Goliatog palestinerne med den gode David. For vet jenta hvorGoliat kom fra? Gaza. Han har det triumferende blikketnå. Rekker henne hornet. Førti tommer. Han ser så lyk-kelig ut.

Jenta blir værende der i døråpningen. Hun vil ikke inn,og Charles er lettet. Han ser ned på armen sin. Han haren fornemmelse i huden, som av et nærvær. Men han måfå vite mer om henne før han kan si noe mer. Før han kanta stilling til dette med intervjuet. Hun har jo ikke sagt eteneste ord om seg selv. Han sier til jenta at han har hattet interessant liv. Tjueseks land har han bodd i, og hunspør hvilke. «Well. Burma. Thailand. Some island in thePacific. Iraq.»

Hun sier at han kler den T-skjorten. Avtrykket av etmilitærhelikopter, påskriften US Armed Forces Iraq. Hvagjorde han der? Vel, han kan ikke skilte med å ha vært ide væpnede styrkene. Men han var der. I fire og et halvtår var han bygningsinspektør for den amerikanske am-bassaden, i den grønne sonen. Han virrer litt rundt mel-lom alle tingene på hotellrommet sitt. Han vil vise hennenoe og skjule annet. Nå får han øye på fotoalbumet pånattbordet. Og han gir det til jenta og ser hvordan hunblar i det, hvordan hun ser at han på alle bildene har påseg rene, hvite T-skjorter, hvordan han på alle bildene haret automatvåpen liggende i hendene. Han poserer forantanks, blant soldater, på ett av dem står han med våpenet

16

inntil seg i et lite, mørkt rom. Han viser henne det hvorhan står under en bue i en bred gate. «Hvor er det?» spørhun. «Saddam Husseins paradegate», svarer han. «Wowbaby, we took him down.»

Det er som om han ikke ser at hun noterer. Han glemmerseg, blir uoppmerksom fordi hun er så oppmerksom. Hanser ned på armen sin, og gjentar dette med at han aldrihar hatt noen nære relasjoner. «But I was married once.»

Charles er ikke en folk pleier å ta notis av. Men i løpetav de siste månedene har folk begynt å komme bort tilham. Det må skyldes at han utstråler noe nå. At han i sinprosess mot å konvertere har begynt å utstråle noe spiri-tuelt. At det må være derfor hun kom bort til ham.

Jenta gjentar at hun er journalist. At det er dette hungjør, går bort til folk hun finner interessante. Spør om å fåsnakke mer med dem. «That’s what I mean», svarer han.

Men før han lar seg intervjue må han snakke med Gud.Det er blitt sent, men hun står der ennå, på dørters-

kelen. Med et underlig smil og en notatblokk. Han blirstående rådvill et øyeblikk. Så griper han cowboyhattensom ligger på sengen. «A Pale Rider hat in 100% bea-ver. You know why I like that film?» Selv liker hun hvor-dan Clint Eastwood portretterer en labil, men rettferdigmann. En truende skikkelse som viser seg å være god.Charles rister på hodet. Han har andre grunner. «I don’tmean to get mysterious or something», sier han. Denfremmede rir en spraglet hest fra Midtøsten et sted, ikkesant? Hesten er likblek. «Death comes riding on a palehorse», minner han henne på. Så sier han, med trykk påhver stavelse: «Palestine.» Hva er de første bokstavene idet ordet? «P A L E.» Han løfter shofarhornet og blåser.

17

Det gjaller under taket. «And Hell follows with them!»Så fniser han. «We don’t want to wake the neighbours, dowe?»

Jenta gir tegn til å ville gå. Men han har helt glemt å visehenne boken. Fire eksemplarer hadde han med seg til Is-rael. Nå har han bare ett igjen, og han stikker hånden nedi sekken, tar opp boken så hun kan få se. 700 sider. Bokenom sitt liv.

Charles har vært utenfor hotellet. To uker tilbake til-brakte han en natt på Oljeberget. «Deep down in thedark, islamic quarters of this more and more alien planet,God save us.» Han kjente seg ikke trygg, for han var deteneste hvite mennesket der. Men hotellverten var vennlig,sa at han ikke skulle gjøre ham noe. At han kunne dra.Derfor ble han. Og han ga det nest siste eksemplaret avboken sin til verten. Gud ba ham gjøre det.

Han holder boken opp foran jenta, men gir den ikke tilhenne, og hun ser på den, men gjør ingen tegn til å villebla. Hun ser på tittelen. The day of the Lord. «You mightguess how it ends for most people? Oh my», sier han ogler. Charles føler seg på trygg grunn nå som han har for-stått at det er her i Jerusalem han skal leve og dø. Mankan ikke skille hans skjebne fra Israels skjebne. Han råderhenne til å holde seg unna Oljeberget. Han minner hennepå hva som skjedde i Egypt da Mubarak ble felt. «Thisblonde newsreporter was pointing her mike up in theirdark muslim faces, and they gangraped her, again andagain. You know how that sounds like? You wouldn’tplay that tape for your mummy.»

Nå sier jenta god natt. Og hun går opp på rommet sitt,og der blir hun liggende våken og stirre på olivenkvas-

18

ten på nattbordet, den drosjesjåføren Hussein brøt av tilhenne på Oljeberget, det var i orden nå som det er blittvinter.

*

Solen kommer opp over Øst-Jerusalem denne fredagen idesember. Det glitrer i gullkuppelen på Al-Aqsa-moskeen.Så begynner også hustakene i den vestre delen av byen åskinne. Kasser med frukt og nøtter settes fram på mar-kedsplassen, stoler og bord bæres ut fra kaffebarene, byg-ningsarbeiderne kommer seg opp på takene, en etiopiskgutt vrir opp en gulvklut. Resepsjonisten som hadde nat-tevakt går hjem, en annen har kommet til. Og der er Char-les ved sitt faste bord. Han er utrygg. Alt han sa i går. Harhan brent seg? Men hun lyttet, og han ser ned på armensin. Hårene har ikke reist seg, men det kjennes slik. Hanvil fortelle henne at han ikke kan snakke med media. Ikkeennå. Gud har bedt ham om å ta det litt rolig. Han er ien prosess, og tiden er ikke inne. Han kakker i egget medgaffelen. Blir sittende her i frokostsalen. Hun er ikke å se.

Charles tenker på Berg. Tiden i Irak. Kanskje Berg villeha savnet ham. Charles lener seg mot det halvåpne vin-duet og hvisker: «I’ll tell you what happened to Nick Berg.He was a radio-tower repairman. He got his head choppedoff.»

I ettermiddag begynner sabbaten, og han vil markeredet med å hvile. Han skal ikke røre hornet, ikke skriveeller bruke datamaskinen eller barbermaskinen. Han harlært seg de trettini forbudene. Det er en glede å følge dem.Han skal ikke forlate hotellet, som er hans hjem inntil vi-dere. Inntil for syv måneder siden, før den turbulente fly-turen, hadde han ikke ofret Jehova en tanke. Nå er han

19

kommet til Israel for å bli. Det er her han skal dø. A mis-sion. Hva er det som står i Jobs bok? Også når du sier atdu ikke ser ham, ser han nok din sak, og du må vente påham.

Han har flyttet seg over i sofagruppen når resepsjonis-ten kommer bort til ham med en beskjed. Det kom enfaks om at de likevel ikke har anledning til å møte hamfør onsdag. Det står at de er takknemlige. At også Gud erdet.

*

Det skumrer i Jerusalem. Dagens siste bybanevogn harpassert gjennom Jaffagaten, mellom sandfargede bygår-der fra forrige århundreskifte. Flirende unggutter medheklede kippaer på hodet forsvinner opp i sidegatene.Sabbaten innledes nå, og de skal hjem til det tradisjo-nelle måltidet. Tre gamle menn med hårlokker og pels-hatter går langsomt langs sporene, og holder hver sin lilletora opp foran øynene. En politibil siver ned gaten, hol-der oppsyn med at butikkene er stengt, at det hersker ro.Straks de er ute av syne fyller skrål og latter luften, og tojenter kommer farende på rulleskøyter, i sikk-sakk rundtde gamle mennene som ikke flytter blikket en tomme frabøkene. Slik er Jerusalem. Men dette ser ikke Charles.Det er jenta som ser dette, på vei hjem til hotellet der hunhåper å komme seg usett opp på rommet.

Charles sitter i lobbyen uten bevis for en jødisk her-komst. Mottakerne av pengene hans er samlet rundt etmåltid med familie og venner. Han forteller resepsjonis-ten at ingen vil savne ham når han dør, men jødene hanhar møtt her, i denne organisasjonen – «they have adop-ted me.»

20