1

UtveierNr. 2 2010

Et medlemsblad utgitt av attac

Fra børskrakk til sosial krise

attac: nordisk samling i oslo

Vi er alle grekere«the reykjavik nine»

ny depresjon: gjentar vi feilene fra den økonomiske depresjonen, eller bør vi følge eksemplene til thomas jefferson, abraham lincoln og robin Hood?

2

utveier: innhold

Ansvarlig redaktør: bENEdiktE pryNEid haNsEN/benedikte@attac.no • Redaktør: tErjE karlsEN/terje@attac.noi redaksjonen dette nummer: siri M. blaser, bodil Christine Erichsen, Emilie Ekeberg, sjur C. papazian og sveinung holien • Utgaven er støttet av: Norad.

Kontakt: attac Norge, Osterhausgata 27, 0183 Oslo • telefon: 22 98 93 04 • E-post: attac@attac.no • Web: www.attac.no / utveier.attac.no

Layout: svovel Media • Trykk: Merkur trykk • Forsidefoto: Foto: ragnar schierholz/Flickr.com/Creative Commons

sitér oss gjerne, men oppgi kilde. signerte artikler representerer ikke nødvendigvis attac Norges eller attac Utveiers syn.

kOMMENtar: Fruktbarhetsfelle og finanskrise 4

Motstand mot frihandelsavtale 5bolivias miljøutfordring 8

Et kappløp om land 10tEMa: Fra børskrakk til sosial krise 15

attac lokalt 28

aNMEldElsEr 32

3

utveier: leder

Fra motstand til mainstreamDen sisTe TiDen har vi i attac fått uventede allierte i vår

argumentasjon mot en oppblåst og ødeleggende finansøkonomi.

investor Øystein stray spetalen og skipsreder Wilhelm Wilhelm-

sen har nylig gitt uttrykk for hvor uholdbart de synes det er med

et system som privatiserer gevinsten og sosialiserer tapene. paul

Volckner og lord adair turner, som har fått i oppdrag å finne

tiltak for regulering av finansmarkedene i henholdsvis Usa og

storbritannia, er andre potensielle nye attac-medlemmer. de har

brukt betegnelser som «sosialt unyttig» og «direkte skadelig» om

finansnæringens virksomhet.

FinAnsFoLKeTs voKsenDe KReATiviTeT har sørget for et

parasittisk økonomisk system der nyoppfunne finansielle instru-

menter brukes for å snylte på verdiene som skapes i realøkono-

mien. Finansmarkedene må ikke bare underlegges strengere og

bedre regu leringer, det må grunnleggende reformer til. krav om

demokratisk styring og sosial og bærekraftig utvikling må ligge

til grunn. langsiktig arbeid med sikte på grunnleggende reformer

vil kreve mange tiltak. attacs over ti år gamle krav om skatt på

finanshandel vil være et skritt på veien mot en sunnere økonomi

der finansøkonomien ikke dominerer realøkonomien.

iDeen om en gLobAL FinAnssKATT har blitt stadig mer

populær i hele verden, i takt med at de sosiale konsekvensene av

finanskrisen rammer befolkningen i flere og flere land.

aktivister fra sosiale bevegelser over hele verden har samlet seg i

den internasjonale kampanjen for det de har kalt en robin hood-

skatt*. Med grundig og saklig informasjon, og kreativ aksjonisme

har kampanjen for en omfordelende og solidarisk skatt, som tas

fra de rike og gis til de fattige, både slått an blant folk og vekket

oppmerksomhet hos makthavere.

omTRenT i DeT Denne uTgAven av Utveier kommer fra

trykken er verdens tjue mektigste statsledere samlet i toronto i

Canada. Finansregulering står på dagsorden og tysklands for-

bundskansler angela Merkel har varslet at hun vil løfte kravet

om en global finansskatt. at en konservativ politiker som Merkel

omfavner et krav som inntil for få år siden ble avfeid som tankeg-

ods fra ytterste venstrefløy viser at det er et politisk skifte på gang.

ARbeiDeT meD å LøFTe FoRsLAgeT om finansskatt høyere

på dagsorden her hjemme får stadig bredere støtte. attac jobber

nå sammen med solidaritetsorganisasjoner, fagbevegelse og poli-

tiske partier og ungdomspartier i en bred allianse for innføring

skatt på finanshandel. Vi vil, som roar Flåthen, utfordre regjerin-

gen til å ta føringen i dette arbeidet. stoltenbergs eplekjekke

tone overfor spetalen da sistnevnte ble ønsket velkommen etter

med sin kapitalismekritikk velger jeg å ta som et godt tegn. jeg

ser fram til å ha stoltenberg som alliert.

«Den yRKesAKTive beFoLKningen kan ikke, må ikke og

skal ikke ta regningen for den eliten som har gjort feil.» dette

sitatet kommer ikke fra noen i våre egne rekker, men fra mange-

milliardæren og investor spetalen. attacs krav om å stenge

kasinoøkonomien har gått fra å være motstand til mainstream,

men det er ingen grunn til å hvile på noen laurbær. attac trengs

mer enn noensinne og det politiske skiftet har gitt oss en tøff

utfordring som vi, sammen med gamle og nye allierte, skal møte

med aksjonisme, kunnskapsoppbygging og folkelig mobilisering.

*www.robinhoodtax.org.uk

beneDiKTe PRyneiD HAnsen,

leder for attac Norge

FOtO

: bO

dil

Ch

r. E

riC

hsE

N

4

utveier: kommentar

I over tretti år har mange europeiske land hatt lav fruktbarhet. Ifølge beregninger fra det østerrikske vitenskapsakademiet skal Europas totale befolkning begynne å synke i år, 2010. Det er et kvart århundre siden spanske, italienske og greske kvinner fødte mange nok barn til at befolkningen kunne opprettholdes på sikt. Hvorfor skal vi bry oss med dette? Kort fortalt fører lav fruk-tbarhet til aldring av befolkningen som gir en større forsørgelsesbyrde på en mindre arbeidsstokk.

Årsakene til lav fruktbarhet er sam-mensatte, men en viktig faktor er hvor lett det er å kombinere kvinners arbeid med et levelig familieliv. I Italia bor gutta fortsatt på Hotel Mama frem til de fyller tredve, og kvinnene er forventet å ta mesteparten av husarbeid og barnepass. En lignende situasjon ser man i andre sydeuropeiske land.

Skandinaviske kvinner er derimot i Europatoppen i fruktbarhet, og en av deres viktigste medspillere for å lykkes med dette er staten. Våre generøse velf-erdsordninger, skapt for å gjøre det mulig å kombinere arbeid og familieliv, har holdt fruktbarheten oppe på rundt 1,9 barn per kvinne. Til sammenligning vaker land som Spania og Hellas på 1,3, og det har de gjort lenge allerede.

Det er selvfølgelig fristende å ty til argumenter om arbeidsinnvandring for å opprettholde arbeidsstokk og folketall. Men arbeidsinnvandring vil kun utsette problemet med lav fruktbarhet, og sannsynligvis forsterke det. All den tid en andel av arbeidsinnvandrerne slår seg ned i vertslandet og tilpasser sin fruktbarhet

til nivået i den øvrige befolkningen kan ikke innvandring løse problemet. Frukt-barheten må opp, om ikke til reproduk-sjonsnivå på omkring 2 så i det minste til et nivå i nærheten.

Demografene Vegard Skirbekk, Maria Rita Testa og Wolfgang Lutz i Wien har foreslått å se på lav fruktbarhet som en en felle – the low fertility trap. Ideén har flere ledd. En er at nedgang i folketal-let skaper mer nedgang i folketallet, fordi fødselskullene blir mindre og om de ikke dagens nyfødte kompenserer med å få flere enn 2 barn vil nedgangen akseller-ere. Det er vanskelig, men mulig å snu noe slikt med aktiv politikk. Verre er den mulige kulturelle endringen som kommer med lav fruktbarhet: Med tiden forandres normene om hva som utgjør en ”vanlig” familie, og folk justerer sin egen atferd etter slike normer. Det er nok tyngre å endre normer med aktiv politikk enn det er å endre rammevilkårene for de som fak-tisk ønsker flere barn. Hvor lav må frukt-barheten bli for å havne i fella? Et forslag er 1,5 barn per kvinne. I 2006 lå EU-25 på dette nivået.

For å få til dette har ymse land på kon-tinentet forsøkt å følge etter Skandinavia med å bygge ut velferdsordninger for fore-ldre, men det er først de siste tiårene dette har skutt fart. Spanske mødre har kort betalt permisjon, men har til nå kunnet glede seg over cheque bébe: Fødselspenger på 2500 ¤. I mai besluttet regjeringen å kutte ut denne ordningen for å senke offentlige utgifter.

En rykende het potet er i hvor stor grad finanskrise og kutt i offentlige utgifter vil

være et hinder for fortsatt utvidelse av slike rettigheter for nybakte foreldre i mel-lom- og søreuropa. Barnefamilier må altså vinne kampen om de offentlige utgiftene. En av hovedmotstanderne er pensjonister med sterke rettigheter, som også utgjør en stor og voksende velgergruppe. Generas-jonskonflikten vil bli tydeligere i årene som kommer, ikke minst på grunn av de rådende økonomiske forhold i Europa. Lengre foreldrepermisjoner og flere bil-lige barnehageplasser kunne vært et tiltak mot lav fruktbarhet. Men de landene som trenger de mest vil kanskje synke lenger ned i fruktbarhetsfella i møte med finans-krisen.

ToRKiLD HovDe LyngsTAD (f. 1976) er postdoktor ved institutt for sosiologi

og samfunnsgeografi ved Universtetet i Oslo

Fruktbarhetsfelle og finanskriseHar sør- og sentraleuropeiske land med lave fødselstall gått i en demografisk felle? Vil kutt i offentlige utgifter gjøre det enda vanskeligere å komme ut av fella?

5

Motstand mot frihandelsavtaleFrihandelsavtalen med colombia skulle opprinnelig opp til behandling i stortinget i juni 2009 men er blitt utsatt flere ganger på grunn av motstand og bekymring både fra det norske og det colombianske sivilsamfunn.

FOtO: siNdrE OlaV EdlaNd-Gryt

6

tEkst ReiDun bLeHR LånKAn, daGliG lEdEr

latiN-aMErikaGrUppENE i NOrGE (laG)

Den 24. november 2008 signerte Norge og EFTA en frihandelsavtale med Colombia. Siden den gang har en rekke organisasjoner fra det norske sivilsamfunn har samlet seg i et nett-verk som stiller krav til regjeringen om offent-lig høring og konsekvensutredning før avtalen behandles i Stortinget:

Handelskampanjen utarbeidet en rapport basert på intervjuer med et bredt spekter av colombianske sivilsamfunnsorganisasjoner om deres mening frihandelsavtalen. Disse colombi-anske bekymringsmeldingene la grunnlaget for initiativet fra Latin-Amerikagruppene (LAG) og Handelskampanjen om oppstarten av et felles nettverk i arbeidet mot avtalen.

De ulike organisasjonene har forskjellige utgangspunkt og interesser i dette arbeidet, men felles er den grunnleggende skepsisen i forhold til selve avtalen og måten den har blitt inngått på. Nettverket består i dag av 23 organisasjoner, og det felles kravet er gjen-nomføring av en offentlig høring og konse-kvensutredning for Colombiaavtalen før den behandles i Stortinget. Håpet er også at dette arbeidet skal skape presedens for nødvendige demokratiske prosesser når Norge i fremtiden inngår bilaterale handelsavtaler.

Innholdet I avtalenEt av de sterkeste argumentene for hvorfor Norge ikke bør inngå akkurat denne avtalen er den graverende menneskerettighetssitu-asjonen i Colombia, spesielt når det gjelder arbeiderrettigheter. Mens forhandlingene om avtalen pågikk ble 41 tillitsvalgte fra fagbev-egelsen drept i Colombia. Over 2 670 medlem-mer av fagbevegelsen er drept siden 1986, også personer fra andre organisasjoner forfølges og drepes.

Alvaro Uribes regjering blir jevnlig kriti-sert av Amnesty International. Kritikken er så alvorlig at kongressen i USA valgte å stoppe en lignende avtale med Colombia. Fagorganisas-joner og sosiale bevegelser i Colombia avviser frihandelsavtalen, noe som har ført til at en rekke internasjonale fagføderasjoner har gått i mot avtalen. I mai 2009 stilte en samlet LO-kongress seg bak kravet om offentlig høring før eventuell ratifisering.

Colombias store urbefolkning lever også i en utsatt situasjon, og stiller svakt i møte med storselskapene. 450 000 personer fra urbe-folkningen lever allerede uten tilgang til dyrk-bar jord, mange som følge av fordrivelse og aggressive oppkjøp. Minst 1 270 mennesker med urfolksbakgrunn er drept under Uribes

regime. Det er lite som tyder på at mennesk-erettighetssituasjonen vil bedres etter det nært forestående valget, hvor Uribes tidligere fors-varsminister ser ut til å gå av med seieren.

Videre går avtalen lenger enn WTO når det gjelder immaterielle rettigheter og patenter-ing, noe som vil få alvorlige følger for bønder og folks tilgang til billig medisin. Avtalen går like lang som WTO når det gjelder tjenestel-iberalisering, og vil med dette innskrenke fat-tige folks tilgang til tjenester. EFTA landene vil gjennom avtalen få tilgang til offentlige inn-kjøp, ett av de få områdene hvor utvikling-sland har kunnet prioritere lokale leverandører. I tillegg innebærer avtalen etableringsrett, noe som umuliggjør colombianske myndigheters krav om lokalt innhold eller samarbeid med lokale selskaper.

Alt dette er stikk i strid med det regjeringen lovet i Soria Moria II: «I tillegg til WTO-avtalen vil regjeringen inngå nye handelsavtaler innen-for rammen av EFTA. Regjeringen vil ha økt fokus på samarbeid om miljø og arbeidstak-errettigheter knyttet til EFTAs handelsavtaler, åpenhet i EFTA-prosessene og ikke inngå avtaler som strider mot WTO-regelverket.»

deMokratIsk underskuddHovedankepunktene når det gjelder prosessen rundt avtalen er at forhandlingene har vært preget av manglende åpenhet både i Colom-bia og Norge. Etter flere års kamp har det lyk-kes sivilsamfunnsorganisasjoner å tvinge fram litt mer åpenhet i forhandlingene i WTO, men dette er ikke tilfellet med bilaterale avtaler. Selv om det i Soria Moria I står at «forhandlin-gene i størst mulig grad skal føres med åpenhet

og innsyn for offentligheten»1 så har dette ikke vært tilfellet med denne avtalen.

Fire norske organisasjoner2 fikk et 45 minutter langt møte med Nærings- og Han-delsdepartementet (NHD), med15 minutter til å meddele sine bekymringer. Imidlertid ble det gjort klart fra statssekretær Rikke Lind (AP) at innspillene kun var av formell og ikke praktisk betydning, da avtalen uansett skulle ratifiseres. Utover dette lille møtet fikk norske organisasjoner, til tross for en rekke anmod-ninger, ikke innsyn i avtaleteksten før den var skrevet under, og organisasjonene har ikke hatt muligheter for å komme med innspill på innholdet i avtalen.

Kritikk i forhold til dette punktet avvises av NHD, og daværende minister Sylvia Bru-stad svarer i et brev til Handelskampanjen at ”handelsavtaler Norge inngår normalt ikke senes på høring”3. Giske opprettholder dette standpunktet med begrunnelse om at høring vil komplisere en allerede tidkrevende prosess. NHD innrømmer også at det ikke er foretatt

demonstrasjon mot frihandelsavtalen. Utenfor handelsdepartementet 25. mars. Foto: sindre Olav Edland-Gryt

statssekretær i Nærings- og handelsdeparte-mentet, rikke lind, møtte 25. mars demon-stranter mot Norges frihandelsavtale gjennom Efta med Colombia. Foto: ane scholden

7

noen form for konsekvensanalyser i forkant av forhandlingene.

I Colombia er det faktum at forhandlingene har gått raskt og smertefritt blitt fremhevet som svært positivt ved denne avtalen. Der, som i Norge, er forhandlingene gjort uten folkelig deltakelse og offentlig debatt. Avtaleteksten har kun vært tilgjengelig på offentlige bib-lioteker, - på engelsk og med fem minutter til rådighet uten lov til å ta notater eller kopi.

MobIlIserIngNettverket startet arbeidet rett etter at avtalen ble signert i 2008. NHDs manglende vilje til å sette spørsmålstegn med avtalen og til å gi informasjon om hvilke norske interesser som faktisk ligger bak denne avtalen har bidratt til at styrken til nettverket har økt og at flere organisasjoner har kommet til. I løpet av 2009 var det kontinuerlige møter og mediearbeid for å opprettholde trykket mot departemen-tet. Dette bidro til at avtalen, som skulle opp til stortinget i løpet av juni 2009, ble utsatt på ubestemt tid.

Ved inngangen til 2010 var det igjen snakk om at avtalen skulle opp til behandling i Stor-tinget, og nettverket gikk da sammen om en felles uttalelse med krav om konsekvensutred-

ning og høring ble overlevert statssekretær Rikke Lind i forbindelse med besøk fra den colombianske urfolksorganisasjonen ONIC. Dette var også starten på en underskriftskam-panje mot avtalen, som vil overleveres norske myndigheter den dagen de bestemmer seg for å sende avtalen til Stortinget.

I mai hadde LO besøk av en representant for CUT (Colombiansk LO), og SAIH fra den colombianske studentunionen ACEU, som begge bidro til å sette fokus på avtalen blant norske beslutningstakere. I mellomtiden har EU skrevet under på sin frihandelsavtale med Colombia, som til tross for en rekke kritiske punkter er noe bedre enn EFTA når det kom-mer til miljø- og faglige rettigheter.

resultaterPresset fra organisasjonene har gitt resultater. I juni ble medlemmer av norske sivilsamfunnsor-ganisasjoner sammen med norsk handelsstand invitert til dialogmøte med NHD om nor-ske handelsavtaler. Mens Norges aggressive handelspolitikk ble rost av handelsstanden var sivilsamfunssorganisasjonene bekymret. Det ble her bekreftet at Colombiaavtalen har vært oppe i regjeringen, og er sendt fra NHD til andre departement på intern høring. Giske

sa også at han under EFTA ministermøte i Reykjavik i slutten av juni vil anbefale landene å se på teksten på nytt, i forhold til å få inn klausuler om arbeiderrettigheter og miljø slik avtalen mellom EU og Colombia har.

Giske har med dette vist at det går an å åpne for nye forhandlinger. Samtidig er det ikke godt nok hvis dette kun resulterer i en arbeiderklausul, og det ikke gjøres en kon-sekvensvurdering av avtalens effekt på arbe-idsbetingelser, demokrati, sosiale rettigheter og miljø. Det er nå bekreftet at avtalen tidligst vil komme opp i oktober, når Stortinget samles igjen etter sommerfri. Denne uthalingstaktik-ken fra NHD er imidlertid nok en delseier for nettverket. Det at avtalen enda ikke er rati-fisert har vist at organisering og mobilisering i sivilsamfunnet nytter, og at vi sammen kan bidra til at Norge en gang i framtiden fronter en handelspolitikk vi kan stå inne for, og som er i tråd med styrende dokuemnter som regje-ringen selv har vedtatt.

¹Regjeringserklæringen Soria Moria 2005:12²LO, Unio, Norsk Flyktningehjelp og Amnesty International³Brev til Handelskampanjen fra Nærings- og Handelsdepartementet 21.10.2008

demonstranter mot frihandelsavtalen. Foto: sindre Olav Edland-Gryt

8

tEkst LARs gAusDAL, i COChabaMba, bOliVia

Som arrangør for konferansen the World Peo-ples Conference on Climate Change and the Rights of Mother Earth har den bolivianske regjeringen blitt hyllet for sin miljøinnsats. Men bak landets retorikk om respekt for naturen, skjuler det seg imidlertid en økonomi basert på ikke-fornybare naturressurser, som olje, gass og gruvemineraler. Økt medieopp-merksomhet rundt denne selvmotsigelsen har satt president Evo Morales Ayma opp i et van-skelig dilemma.

vIvIr bIenDet var i etterkant av det mislykkede kli-matoppmøtet i København desember 2009 at president Morales annonserte sine planer om å invitere til et annerledes klimaforum, basert på folkelig deltagelse og representasjon. Kon-feransen ble avholdt i den lille landsbyen Tiq-uipaya, like utenfor Cochabamba, og tiltrakk seg mer enn tretti tusen aktivister, sosiale organisasjoner og myndighetsrepresentanter fra hele verden.

I løpet av konferansens fire dager utar-beidet de ulike arbeidsgruppene et dokument, med konkrete krav og forslag i anledning det kommende klimatoppmøtet i Cancun, Mexico, i desember 2010. I sluttdokumentet blir dagens rådende økonomiske system, kapitalismen, og dets fokus på en ekstrem form for individual-isme og konsumerisme, stilt ansvarlig for de pågående endringene i klimaet. Konferansen fungerte samtidig som en arena for å samle den internasjonale miljøbevegelsen og venstreori-enterte aktivister og organisasjoner til dialog og nettverksbygging. En vestlig regjeringsrep-resentant påpekte derfor at møtet best kunne beskrives som en vannmelon, grønn utenpå og rød inni.

Hovedmantraet under konferansen var konseptet Vivir Bien, hentet fra en av Boliv-ias mange urfolkskulturer. Begrepet som på norsk kan oversettes til leve vel, har en viktig

rolle i det bolivianske samfunnet. Tanken bak begrepet skiller seg markant fra kapitalismens idé om å leve bedre, i konkurranse mellom mennesker og mellom mennesker og naturen. Gjennom Vivir Bien søker man å gjenskape harTimes New Romanmonien med naturen eller Pachamama, uten å leve på bekostning av andre mennesker eller organismer.

Til tross for tilsynelatende bred nasjonal og internasjonal oppslutning om klimakon-feransen og den bolivianske regjeringens kli-maprofil, har man imidlertid i den senere tiden sett en økende misnøye ved landets miljøpoli-tikk, og spesielt det betydelige misforholdet mellom myndighetenes retorikk og praksis. Dette har fått enkelte til å stille spørsmål om bærekraftigheten ved den pågående sam-funnsmessige endringsprosessen i Bolivia.

nedarvede økonoMIske struk­turerI likhet med andre tidligere kolonier har også Bolivia slitt med å overkomme arven fra fortiden. De økonomiske strukturene grunn-

lagt av den spanske kolonimakten preger frem-deles utviklingen i landet, og overgangen fra rollen med å forsyne utenlandske statskasser og selskaper med råvarer har dermed gått sakte. Drøye fem år etter den overraskende valgseieren for Movimiento Al Socialismo (MAS) og dets leder Evo Morales, er Bolivia i dag mer avhengig av utvinning og eksport av ikke-fornybare ressurser som olje og gass enn tidligere. Den konstante inntektsstrømmen fra disse sektorene har vært viktig for å bedre lan-dets økonomi, spesielt med tanke på de meget populære (og kostbare) sosiale velferdsordnin-gene regjeringen har igangsatt.

For den bolivianske urfolk- og miljøbev-egelsen har det derimot blitt en ubehagelig sannhet at den sosiale revolusjonen i landet betinger økt utvinning av ikke-fornybare naturressurser. Til tross for at denne fraksjonen tradisjonelt sett har vært svært lojal ovenfor styresmaktene, har man nå sett seg nødt til å rette kritikk mot regjeringens dobbeltspill. De hevder at myndighetene i stor grad har videreført miljøpolitikken fra de nyliberale

bolivias miljøutfordringden vellykkede gjennomføringen klimakonferansen i Bolivia i april, markerte en viktig seier for den globale miljø- og solidaritetsbevegelsen.

Urbefolkningsorganisasjonene stod i sentrum under konferansen. her med sine velkjente wipala-flagg, som symboliserer urfolksbevegelsen i bolivia. Foto: lars Gausdal.

9

regimene som dominerte frem til 2005. Dette gjelder blant annet den pågående oljeletin-gen i Madidi Nasjonalpark og den vedvarende gruvedriften i landet.

bolIvIas store dIleMMaDen bolivianske regjeringen befinner seg i en vanskelig posisjon mellom to dominerende pressgrupper. På den ene siden konfronteres myndighetene med krav fra urfolks- og miljøbevegelsen om vern av miljøet. Denne opposisjonen gjorde seg senest bemerket under klimakonferansen i Tiquipaya, hvor man arrangerte en alternativ arbeidsgruppe (Mesa 18) som ønsket å debattere miljøutfordringer innad i Bolivia. Regjeringens endelige beslut-ning om å avslå opposisjonens krav om å forme den nye gruppa, resulterte i dannelsen av Mesa 18. Man argumenterte at regjeringens festtaler om miljø er misvisende, og at retorikken skiller seg radikalt fra myndighetenes faktiske poli-tikk.

På den andre siden står regjeringen ovenfor sine egne lovnader om å fortsette industria-

liseringsprosessen, en av hovedårsakene for gjenvalget av president Morales i desember 2009. Dette innebærer blant annet utbygging av infrastruktur, skape arbeidsplasser i offent-lig sektor, samt utbedre sosiale velferdstjenes-ter. Finansieringen av disse prosjektene er som nevnt avhengig av inntektene fra råvareek-sport, noe regjeringen har presisert ved flere anledninger. ”Hvis Bolivia hadde avviklet all produksjon av olje og gass”, parerer president Morales, ”hva skulle landet da leve av?” Dette er kjernen ved landets kanskje største Times New Romandilemma, nemlig balansen mellom industrialisering på den ene siden og miljø på den andre. Regjeringen har så langt ikke lyktes å finne en gylden middelvei som inkorporerer og tar hensyn til begge posisjonene.

Det levnes liten tvil om at en av de største utfordringene Bolivia står ovenfor er å bryte den historiske avhengigheten til råstoffutvin-ning, grunnlagt under det koloniale systemet. I dette aspektet er offentlig kontroll over landets ressurser en betingelse. Prosessen med å nas-jonalisere sentrale sektorer og selskaper er godt

underveis, og senest i mai ble flere energisel-skaper overdratt til bolivianske myndigheter. Først når landets naturressurser er på statlige hender kan man starte prosessen med å imple-mentere en bærekraftig forvaltning av natur-ressursene. Dette vil på sammen tid fordre at regjeringen endrer sin tilnærming til utvikling og industrialisering.

behov For debattDagens vanskelige situasjon bekrefter bare behovet for en offentlig og seriøs debatt internt i Bolivia om hvordan man kan starte overgan-gen fra en økonomi basert på utvinning av ikke-fornybare ressurser, til et post-kapitalis-tisk, bærekraftig samfunn. I den sammenheng vil det være nødvendig å se forbi den tradis-jonelle utviklingsdiskursen og lytte til røstene fra det bolivianske sivilsamfunnet.

Så langt har styresmaktene valgt å overse mange av disse innspillene, men dalende oppslutning kan tvinge MAS til å returnere til sine røtter. Det vil de trolig gjøre klokt i.

Medlemmer av urfolks- og bondeorganisasjonen, bartolina sisa, en av initiativtakerne bak klimakonferansen. Foto: lars Gausdal.

10

tEkst HAns THeTing

Drivkraften bak investeringene er økende ressursbehov i den utviklede verden. På tilbudssiden står utviklingsland klare til å tilby sine landområder til kapitalsterke inve-storer med håp om økonomisk utvikling i retur.

I følge FNs spesialrapportør på matsikker-het, Olivier De Schutter, er hovedmotivene for investeringene å sikre investorenes hjemlands tilgang til mat, råvarer, biodrivst-off eller for å «produsere» klimakvoter. De siste årene har verden gjennomgått krise etter krise, og det er nettopp vissheten om

økende ustabilitet i verdensøkonomien som driver etterspørselen etter landrettigheter. I følge FNs spesialrapportør på matsikkerhet, Olivier De Schutter, er hovedmotivene for investeringene å sikre investorenes hjem-lands tilgang til mat, råvarer, biodrivstoff eller for å «produsere» klimakvoter. De siste årene har verden gjennomgått krise etter krise, og det er nettopp vissheten om økende ustabilitet i verdensøkonomien som driver etterspørselen etter landrettigheter.

Den økte interessen for utviklingslands jordbrukssektor er av mange ansett som en unik mulighet for økonomisk vekst i en sek-tor mottakerlandene selv ikke har kapital til

å utvikle, og bistandindustrien har mistet interessen for. Erfaringer fra de siste 10 årene gir imidlertid grunn til å tvile på den virke-lige utviklingseffekten av disse investerin-gene. De Schutter og en rekke andre NGOer hevder investeringene er rovdyrkapitalisme som både svekker matsikkerheten og kren-ker rettighetene til individer på landsbyga i sør, samtidig som de potensielle makroøkon-omiske fordelene falmer grunnet manglende regulering av investeringene.

Investeringene blir gjort i land med sår-bare politiske og juridiske institusjoner. På tross av dette har investorene spilt uskyldig i forhold til risikoen knyttet til dette og har

et kappløp om landde siste 10 årene har oppkjøp eller leie av store landområder i utviklingsland økt dramatisk. 200 000 km² land er allerede allokert til utenlandske investorer i afrika alene, i følge Fns organisasjon for ernæring og landbruk (Fao).

En forlatt jatrofaplantasje i Mosambik som er i ferd med å forfalle. selskapet som etablerte plantasjen forlot område uten et ord. arbeiderne forlot plantasjen etter å ha jobbet ulønnet i månedsvis. Nå har de gått tilbake til å kultivere sine egne jorder, uten å vite om de får områdene som ble gitt til planatsjen tilbake. Foto: hans theting.

11

et kappløp om land

i liten grad gjort en innsats for å implemen-tere hjemlige standarder i mottakerlandene. Avtalene om å allokere land til utenland-ske investorer blir ofte gjort i diplomatiske forbindelser, eller at investeringsentrene i mottakerlandene allokerer land direkte til investorene. Dette medfører at avtal-ene gjerne blir gjort før lokalbefolkning som sitter på rettighetene til de respektive landområdene blir konsultert. Selv om loka-lbefolkningen formelt sett i de fleste tilfeller må akseptere tilbudet før investeringen kan starte, er dette ofte kun en formalitet som myndighetene og investorene på mer eller mindre oppfinnsomme måter får til å skje. I

tillegg til press fra myndighetene blir lokal-befolkningen garantert sosial og økonomisk utvikling i bytte mot landområdene, uten å bli gjort oppmerksom på risikoen, det er sjel-dent bøndene har råd til å si nei til dette.

En serie av rapporter publisert av flere NGOer og forskningsinstitusjoner påpeker alvorlige juridiske mangler i investering-sprosessen, feilrapportering av tilgjengelig land, manglende miljøkonsekvensanalyser og brutte løfter overfør lokalbefolkninger. I mange tilfeller har investeringene ført til en forverret situasjon for lokalbefolkningen. Mange ender opp med å miste sine landom-råder, uten å få jobb på plantasjen samtidig

som kompensasjonen for landet de ga fra seg aldri kom eller var utilstrekkelig.

Mens kapitalsterke investorer kapper om land, har utviklingslandene sitt eget kap-pløp gående, kappløpet om investeringer. Dette har ført til svært få reguleringer på investeringene. Lav skattelegging, null krav til raffinerier, få restriksjoner på eksport av varene som produseres eller hva som pro-duseres gir mottakerlandene liten mulighet til å styre, og overfører makt fra bønder og myndigheter i landbrukspolitikken til de utenlandske investorene.

En av de mer beleste landsbyoverhodene i en landsby nord for Maputo, Mosambik holder

landloven svært høyt og benyttet seg av den i investeringsprosessen. desverre er han en man-

gelvare i Mosambik. Foto: hans theting.

12

tEkst TeRje KARLsen

En ny rapport utarbeidet av Action Aid Ghana forteller om oppsigelser av arbeidere og fordrevne lokale bønder i takt med utenlandske selskapers oppkjøpt av enorme landområder for å dyrke Jatro-pha, melder Ghanaian Chronicle. I rapportens søkelys finner vi blant andre norskeide Scanfuel.

«Dyrkbar mark, som kunne vært brukt til matproduksjon, blir nå brukt til å dyrke jatropha. Bio-drivstoff-prosjekter karakteriseres ved ekstensiv bruk av sprøytemi-dler med sannsynlig forurensning av grunnvann», i følge den ghane-siske rapporten.

Det Stavanger-baserte selska-pet har en leieavtale på 200.000 mål land i Ashanti-regionen i Ghana for å dyrke Jatropha, en plante som inneholder mye olje og er velegnet til produksjon av biodrivstoff.

– Leieavtalen er preget av liten grad av åpenhet, udokumenterte løfter og uten konsultasjon med

lokalbefolkningen, sier leder for Spire, Utviklingsfondets ungdom-sorganisasjon, Christian Bull.

Studien indikerer at Ghana mangler en politikk for produksjon av biodrivstoff, og at utenlandske selskaper har skapt en produksjon som har fått påvirke matsikkerhet, miljø, mennesekerettigheter og velferd i lokalsamfunn.

landgrabbIngLandgrabbing, eller landran, er betegnelsen på vestlige selskapers oppkjøp eller gunstige leieavtaler i utviklingsland for å benytte store landbruksområder for å produsere mat eller drivstoff til vesten. Man snakker om landran når selskaper kjøper opp landområder i Sør på over 100 000 mål.

Rapporten fra Action Aid Ghana slår fast at praksis er at arbeidskraft og kompentanse hentes inn frem-for å utdanne lokalbefolkningen. Scanfuels landbruksområder lig-ger i nærheten av byen Agogo. Styreleder Per Schønberg sier de er med på å gi lokalbefolkning både

jobb, opplæring og gode arbeids-forhold.

Satsing på biodrivstoff har vist seg mindre lønnsomt enn først antatt. Etter at oljeprisene det siste året har justert seg har Scanfuel besluttet å bruke deler av landområdene til å dyrke mais.

– Rasjonalet bak å dyrke jat-ropha var at den vokser i karrige kår hvor matplanter ikke vokser, men plutselig er jorda nå god nok til mais, sier Bull som mener at dette ikke endrer konklusjonene i rapporten:

– I beste fall vil flere av de som har blitt lovet arbeidsplass få dette, men også dette er usikkert ettersom mais lettere produseres industrielt, og behovet for arbe-idskraft da vil synke, sier Bull.

TIdlIgere gransketDette er ikke første gang Scan-fuels virksomhet i Ghana granskes: Utviklingsfondets ung-domsorganisasjon Spire besøkte Scanfuel-plantasjen i mai 2009. Spire-rapporten som fulgte slo fast

at prosjektet kan gå på bekostning av lokale interesser og miljøhensyn, og at Scanfuels virksomhet opptar potensiell matjord. «Landgrabbing er en reell trussel mot biomangfold og matsikkerhet», skrev Spire i sin rapport.

– Gjennom lokale autoriteter har Scanfuel tilegnet seg et enormt landområde uten å ta hensyn til lokalbefolkningen. Dette er et typisk eksempel på hvor galt det kan gå med dagens biodrivstoff-satsning fra Europa, hvor man eksporterer nok et miljøproblem og et sosialt problem til Sør, sier Bull

Scanfuel har en leiekontrakt for området på 50 år med opsjon på ytterligere to ganger 25 år. De har bruksrett på 200 000 mål, og førsterett på utvidelse på tilsam-men 400 000 hektar, eller 4 mil-lioner mål.

Selskapet hadde i 2008 en omsetning på 11 millioner kroner. Studien som nå har resultert i en rapport fra Action Aid Ghana ble gjennomført fjerde kvartal 2009.

norsk biodiesel fordriver afrikanske bøndernorsk biodiesel-produksjon i ghana skaper lokale miljø-problemer og gjør afrikanske bønder arbeidsledige.

ingen ende i horisonten. En jatrofaplantasje i kisarawe i nærheten av dar-es-salaam. plan-tasjen er 8000 hektar, og plantet på naturlig skog. det har også blitt påvist at plantasjen er bygd over en korridor for trekkdyr, en såkalt «wildlife korridor». Foto: hans theting

13

tEkst TeRje KARLsen OG sveinung HoLien

Vinteren 2008/09 demon-strerte tusenvis utenfor Alltinget i Reykjavik det som har blitt kalt kasse-rollerevolusjonen. De pro-testerte mot nepotismen og korrupsjonen som førte til de alvorlige økonomiske konsekvensene for Islands befolkning.

Den 8. desember 2008 ønsket et trettitalls av disse demonstrantene å komme inn til galleriet på Alltinget. Demon-strantene ville være tilstede i Alltinget for å observere og markere tilstedeværelse. For denne handlingen risikerer de strenge straffer.

ubevæpnet protest– Vi hadde heller ikke håndplakater, eller annet som kunne provosere eller bli brukt som våpen, forteller Sólveig Jónsdóttir, leder av Attac Island og en av de tiltalte. – Vi hadde ikke nevene hevet, og vi tok ikke i bruk truende ordbruk.Det må ha vært antallet som skremte de ansatte på Alltinget. Da de så hvor mange vi

var, gjorde de alt de kunne for å stoppe oss, og dermed nekte oss vår konstitusjonelle rett.

Av de trettitalls som ønsket å komme inn på Alltinget, og de tusentalls som demonstrerte, ble ni personer plukket ut av politiet. Disse ni tilsynelatende tilfeldig utvalgte har blitt til-talt etter en artikkel i straffeloven som sier at «den som fornærmer Alltinget på en slik måte at det truer Alltingets uavhengighet risikerer å bli straffet med fengsel i minimum ett år». I verste fall kan de tiltalte få fengsel i seks år.

– vIl statuere ekseMpelDe ni tiltalte, også kalt «The Reykjavik Nine», skjønner ikke selv hvorfor akkurat de har blitt plukket ut. Sólveig Jónsdóttir for-teller hvordan rettdokumentene avslører det tynne grunnlaget de er blitt tiltalt på.

– Hvis du går gjennom rettsdokumentene blir det tydelig hvor tilfeldig alt dette er. Det er ingen åpenbar sammenkoblinger mellom de ni som ikke kjente hverandre før de sto tilt-alt etter samme paragraf, sier Jónsdóttir. – Jeg tror dette handler om at i systemet er det for-dommer mot såkalte aktivister. Alt tyder på at «The Reykjavik Nine» er plukket ut for å være eksempler.

Rettssaken de ni islendingene kommer før man har fått startet mot finanseliten og de korrupte politikerne som skapte den alvorlige krisa i Island. 12. mai var det første rettsmøte, og neste er forventet å komme i slutten av juni. Utfallet er fortsatt ikke klart.

engasjerer MangeEtter at tiltalen ble kjent har 400 islendinger, som også deltok i protestene mot regjeringen, skrevet under på en anmodning om å bli tiltalt på lik linje med de ni tilfeldig utvalgte. Den uklare formuleringen i lovteksten kan tolkes slik at alle som deltok i protestene mot den Selvstendighetspartiledede regjeringen angrep Alltingets uavhengighet og skulle dermed vært tiltalt. Solidaritetsaksjonen fortsetter og flere underskrifter kommer stadig til, også fra utlan-det.

– Attac Norge støtter våre islandske venner, og vi frykter at dette kan få konsekvenser for ytringsfriheten på Island. De som skapte den alvorlige krisen i Island, politikere og finans-folk, går fri og har hele tiden hatt fritt spillerom inne på Alltinget, mens de som må betale for krisa blir straffet når de krever å bli hørt, sier Attac-leder Benedikte Pryneid Hansen.

kaN haVNE i FENGsEl: leder i attac island, sólveig jónsdóttir mener hun og åtte andre islendere er plukket ut for å skremme andre fra å demonstrere.

Fredelig protest mot finanskrisa kan gi opptil 6 års fengsel:

«the reykjavik nine»Lederen i Attac Island, Sólveig Jónsdóttir, og åtte andre er tiltalt for å ha fornærmet Alltinget.

sólveig jónsdóttir, leder av attac island

FOtO: GúrkUbóNdiNN

14

tEkst TeRje KARLsen

Nå er det største mottakerlandet av nor-ske bistandsmidler Norge! Vi mottar tre ganger så mye som Tanzania. Og bistand-smidlene som benyttes i Norge brukes hovedsaklig på flyktningtiltak. Norge gir like mye i bistand til tiltak i Norge, som til de tre største mottakerlandene Tanza-nia, Afghanistan og Palestina til sammen. Siden år 2000 er det norske bistandsbud-sjettet nær tredoblet.

– Vi mener at flyktningetiltak i Norge ikke må inngå i bistandsbudsjettet, dette gjør bistandsbudsjettet kunstig høyt, sier Rolf Vestvik, informasjonssjef i Flykt-ninghjelpen.

Attac er glad for at regjeringen har nådd målet om 1 % av BNP i bistand, og er enige med Flyktninghjelpen i at innholdet i bistanden nå må diskuteres:

– Dette må også sees i sammenheng med Norges offensive interesser og krav overfor u-land, både i WTO og i bilater-ale handelsavtaler, og i sammenheng med Norges gjeldpolitikk. Det er viktig at Norge internasjonalt posisjonerer seg til fordel for utvikling hos de som trenger det mest, og at vi sletter illegitim gjeld fattige land har til Norge. Det må gjennomføres en gjeld-srevisjon for at uansvarlige utlån ikke skal kunne skje i fremtiden, sier Benedikte Pry-neid Hansen, leder for Attac Norge.

norge Mest tIl norge, deretter tanzanIaEn rapport fra Organisasjonen for økono-misk samarbeid og utvikling (OECD) pub-lisert 14. april viser at norsk bistand i 2009 var på 1,06 prosent av BNI – 25,7 mil-liarder kroner. Dette er en økning på 12 prosent siden 2008, og dette er også første gang at Norge brukte mer enn 1% av BNI på bistand. Totalt mottok 114 land bistand fra Norge i fjor.

Internasjonalt er Tanzania det landet som mottar mest bistand, med 731 mil-lioner kroner. Det er mindre enn én tredje-del av potten i bistandsbudsjettet som går til flyktningtiltak i Norge – hele 2,5 mil-liarder kroner. Hele 10 % av bistandsbuds-jettet brukes på flyktningetiltak i Norge.

– Disse tiltakene har åpenbart ingen utviklingseffekt, sier Vestvik, men vi er veldig fornøyde med at bistandsbudsjettet har blitt på 1 % – det vil være veldig van-skelig ved et regjeringsskifte å gå under 1 % igjen.

– Nå må vi diskutere innholdet bistanden – og flyktningetiltak i Norge må ut av budsjettet. Vi må bruke større andel på humanitær hjelp, og Norge bør bruke penger der hvor man tar i mot store flyktningestrømmer; Kenya alene har tatt i mot 250 000 somaliske flytkninger. Hele Europa har totalt tatt i mot 77 000 flyt-kninger fra Somalia, sa Vestvik.

I tillegg til flyktningtiltak i Norge, er

det potten til skog og klima på 1,9 mil-liarder kroner som fikk størst økning innenfor bistandsbudsjettet. Til sammen-likning er gikk nødhjelpspotten ned fra 2 milliarder kroner i 2008 til 1,7 milliarder i 2009. Bistand til Afrika og Asia gikk også ned. I 2010 er bistandsbudsjettet på 27 milliarder.

rIke land unndrar skatt– Hvert år forsvinner det ti ganger så mye penger ut av u-land, som det som kommer inn ved hjelp av bistand. Store deler av kapitalflukten skyldes multinasjonale sel-skapers skatteunndragelse i fattige land. I år skylder internasjonale selskaper 160 milliarder dollar i skatt til verdens fattige, sier Benedikte Pryneid Hansen.

Attac mener det er viktig at land i Sør gis politisk og økonomisk handlingsrom til å bruke de samme virkemidlene som dagens rike land i sin tid brukte for å bygge sin velstand:

– Noe av det viktigste for å sikre utvikling i land i Sør er at dagens han-delssystem, der vesten styrer showet og bruker politisk og økonomisk makt for å åpne opp for multinasjonale selskapers inntreden på fattige lands markeder, må erstattes med et system der hensynet til mennesker, miljø og lokal velferdsut-vikling står i fokus, på de fattige landenes egne premisser, sier Attac-lederen.

endelig har norge nådd målet om å bruke over 1% av bruttonasjonal inntekt (Bni) på bistand. målet har utviklings-minister erik solheim nådd ved å inkludere asylmottak i norge i bistandsregnskapet.

Norge trikser med u-hjelpstall

15

norges statsgjeld fordoblet siden 2008

krisen i Hellas

offentlige investeringer i nedgangstider

utveier: tema

Fra børs­krakk til sosial krise

FOtO: alles-schlumpf/www.flickr.com

16

tEkst sveinung HoLien, jOUrNalist OG rEdaksjONsMEdlEM i UtVEiEr

På 90-tallet var U-landsgjeld et hett tema. I dag ser vi at særlig statene i Europa og Nord-Amerika synker stadig dypere ned i en nedadgående gjeldsspiral. Statsgjelden øker raskt og dette fører til krav fra IMF og andre om at offentlig velferd må kuttes. Høres det kjent ut? Vi har levd over evne, hevdes det. Samtidig er det et faktum at de store krisepakkene etter finanskrisa, som ikke har løst problemene for folk flest, har ført til kraftige økninger i statsgjelden i de europeiske lan-dene. Medisinen har forverret problemene, også det velkjent fra IMFs herjing med U-landene.

Et viktig spørsmål blir imidlertid ikke stilt: Hvorfor må norske og europeiske skattebetalere overhodet betale renter på statslån, når statene i stedet kan lage alle de pengene de trenger selv gratis? At dette spørsmålet ikke reises, særlig krisas alvorlighet tatt i betraktning, sier ganske mye om våre politikere og våre medier. Vi kan imidlertid lære av historien: Staten må lage sine egne penger! Under den ameri-kanske borgerkrigen bestemte president Abraham Lincoln at krigen ikke skulle finansieres gjennom lån, som var det vanlige, men gjennom at staten rett og slett lagde penger selv.

polItIkerne Må lage pengene!Selv om det er lite kjent så er det et faktum at det er bankene som lager pengene våre. Dette skjer hver gang noen tar opp et lån. Når noen tar opp et lån på for eksempel en million, lager banken en mil-lion med helt nye penger. Når det samme lånet betales ned, avdrag for avdrag, forsvinner tilsvarende penger ut av økonomien. Nesten alle pengene i økonomien lages på denne måten som gjeld (for beskriv-else av hvordan dette skjer: Se dokumentarfilmen Money as debt på Internett).

Låntakerne må, som kjent, betale renter, men penger til å betale alle rentene finnes ikke. Derfor vil det aldri finnes nok penger i økonomien

til å betale ned alle lånene i økonomien. I oppgangstider merker vi ikke dette så godt, men problemet blir prekært når økonomien peker nedover, arbeidsledigheten stiger og det offentlige må kutte i sine utgifter: Mange bedrifter går konkurs og mange familier får husene sine satt på tvangsauksjon når de ikke lenger greier å betale ned på lån og avdrag. De rikeste, de som har tilgang til den beste innsideinformas-jonen, kan da kjøpe aksjer, eiendom, varer og tjenester til spottpris.

Økonomiske kriser er i virkeligheten ikke en katastrofe for økon-omien som helhet, men en overføring av verdier fra et stort antall tapere til en liten gruppe som profitterer vanvittig på utviklingen. Det er akkurat dette som akkurat i dette øyeblikk foregår i stor skala over størsteparten av Europa. På Island har denne utviklingen gått spesielt langt. Utviklingen viser at Europa og Nord-Amerika er på god vei inn i en depresjon, slik vi så det i mellomkrigstiden i forrige århundre.

Spørsmålet om hvorvidt statene burde lage penger selv for å betale ned sin egen gjeld blir imidlertid ikke reist. Noen vil kanskje innvende at det vil være uansvarlig av staten å lage penger selv, fordi dette kan føre til inflasjon (høyere priser). De siste årene har imidlertid bankene, med sentralbankene i spissen, økt pengemengden noe helt vanvittig.

Offentlig statistikk for pengemengden, M3, blir ikke lenger offen-tliggjort, men statistikk over gjeldsmengden, K3, fra Statistisk sen-tralbyrå viser at den totale gjelden i Norge har blitt firedoblet i løpet av bare de siste femten årene: I mars 2010 var det lånt ut til sammen drøyt 4245 milliarder norske kroner, mens tallet for mars 1995 var 1045 milliarder. Hvis det skal deles ut en pris for uansvarlighet må den derfor gå til bankene!

dobbel statsgjeld på 1 ½ år I norgeEn del av de 4245 milliardene er såkalt statsgjeld som oppstår når staten selger gjeldsbrev til banker og private investorer, såkalte statsobligasjoner. Etter finanskrisa høsten 2008 og den påfølgende

Forslagene til løsninger er dømt til å gjøre krisa mye verre for folk flest, mens finanseliten blir styrtrik. dette året betaler norske skat-tebetalere 20 milliarder i renter helt unødvendig.

Falske krisetiltak gir ny depresjon i Europa

17

utveier: analyse

Hvorfor skriver ikke medier som klassekampen og dagens næringsliv om at norges sentralbanksjef, svein gjedrem, har ført en helt uansvarlig forvaltning av den norske krona, helt på linje med det tidligere sentralbanksjef allan greenspan har stått for i Usa?

«

MEKTIG MANN: Sentralbanksjef Svein Gjedrem er hovedarkitekten bak en firedobling av den norske

gjelden de siste 15 årene. Bør han miste jobben, og bør politikerne få rett til å lage penger selv?

FOTO: André Clemetsen/Norges bank

18

krisepakken har Norges statsgjeld eksplodert. På kun halvannet år har gjelden blitt mer enn fordoblet til 685 milliarder kroner! Det koster mye. I statsbudsjettet for 2010 er det beregnet at Norge skal bruke 20 milliarder på å betale renter på våre statslån. Fordelt per innbygger er dette vel 4000 kroner. Kunne ikke disse pengene ha blitt brukt mer fornuftig? Hvorfor skal statene overhodet betale utenforstående for å bruke sine egne penger?

Også i Europeiske land har statsgjelden steget kraftig etter redn-ingspakkene til bankene. Det koster dyrt å ha så mye gjeld. I Hellas er lånebyrden og rentebelastningen vesentlig høyere enn i Norge. Derfor skal lønningene der reduseres med 15 %, samtidig som staten skal kutte kraftig i sine budsjetter. Offentlig eiendom skal priva-tiseres. Resultatet av disse «krisetiltakene» er imidlertid gitt: Redusert kjøpekraft for folk flest, kraftige økninger i arbeidsledighet og stor sosial nød. Kort sagt en økonomisk depresjon. De rikeste vil profitere ved at de får økt kjøpekraften sin betydelig, slik at de kan kjøpe landets verdier på billigsalg. Skal dette forestille løsningsforslag for krisa?

Fra andre land er det mange eksempler på kutt. I Østerrike skal 63 % av sykehusene legges ned for å betale renter på statsgjelden. I Tyskland skal de kutte sine offentlige buds-jetter tilsvarende 185 milliarder kroner årlig fra 2013. Andre land melder at stillingsvernet skal fjernes fullstendig, slik at arbeidsgivere kan sparke folk helt uten grunn. Fagbeveg-elsens innflytelse vil bli minimal. Hvorfor skal Europeiske land iverksette «krisetiltak» som er dømt til å for-verre den økonomiske krisa?

Alle disse tiltakene er helt unødvendige hvis statene bestemmer seg for å lage egne penger.

drapet på keynesEtter at depresjonene i mellomkrigstida ble ekstra tunge og harde fordi regjeringene ville spare seg ut av krisa, fikk tankene til økonomen John Maynard Keynes gjennomslag: Under kriser skal det ikke spares, tvert imot skal statene investere for å utnytte ledig kapasitet i økonomien. Statene skulle drive såkalt «motkonjunktur-politikk» for å redusere svingningene i økonomien. Denne politik-ken ga grunnlag for en sterk vekstperiode som varte helt frem til 70-tallets oljekriser satte begrensninger for hvor mye økonomien kunne vokse.

Den vanvittige kredittekspansjonen i USA og andre land de siste 10-15 årene før 2008 har imidlertid vært hva jeg vil kalle en «med-konjunkturpolitikk» hvor gassen trykkes i bånn når det går bra. Gasspedalen er her sentralbankenes rente som har blitt satt veldig lavt. Dette er bakgrunnen for de vanvittige spekulasjonsboblene vi har sett på eiendoms, aksje og finansmarkedene de siste årene frem mot 2008. Idet konjunkturene nå har snudd til resesjon eller depresjon med økonomisk kontraksjon (synkende pengemengde, flere misligholdte lån, høyere arbeidsledighet og synkende priser), ønsker IMF og verdens sentralbanker ikke bare å bråbremse: Nei, de vil gi gass i revers for å øke omfanget av depresjonen. Vil de gjøre Europa til et U-land? Er Keynes motkonjunkturpolitikk død?

MedIene tIlslører«Følg pengene» er et av de store slagordene for god journalistikk.

Gode journalister forventes å undersøke pengestrømmer kritisk. Denne regelen ser imidlertid ikke ut til å gjelde for de virkelig store beløpene. Sjelden har det vært en større avgrunn mellom idealer og realiteter innenfor journalistikken enn akkurat nå: Den helt vanvittige kreditt- og pengeekspansjonen de siste 15 årene, hvor bl.a. gjelden i Norge er firedoblet, er praktisk talt ikke dekket av mediene. Hvorfor?

I mediene dekkes finanskrisa omtrent som om den var en natur-katastrofe; som et vulkanutbrudd helt utenfor menneskers kon-troll. Dette er ikke sant: Utviklingen i finansøkonomien er noe som i høyeste grad blir kontrollert av mennesker. På toppen i maktpyramidene sitter sentralabankene som gjennom sin kontroll

med rentenivå, penge- og kredittmengden legger de viktigste føringene for hvordan konjunkturutviklingen skal være. De er ansvarlige for ingen. Er denne outsourcin-gen av en så sentral oppgave riktig?

Asbjørn Wahl karakteriserte nylig den økonomiske krisa som et historisk nederlag for Europeisk arbeiderbevegelse. Slik kan det fort bli hvis utviklingen får gå sin gang, med dårlig informasjon til befolkningen. Vi må i stedet opplyse befolkningen om hvilke mekanismer som ligger til grunn og kreve at politikerne tar over styringa fra de illegi-time sentralbankene. Udugelige, integritet-sløse politikere må få sparken.

Hvorfor skriver ikke medier som Klassekampen og Dagens Næringsliv om

at Norges sentralbanksjef, Svein Gjedrem, har ført en helt uans-varlig forvaltning av den norske krona, helt på linje med det tidlig-ere sentralbanksjef Allan Greenspan har stått for i USA? Hvorfor skriver ingen norske medier om at krisetiltakene i Europa garantert vil føre til resesjon eller depresjon, og at det er tiltakene som er hovedproblemet?

ta styrIngen Fra norges bank!Hvem er det som har stukket av med alle pengene som norske banker har skapt de siste 15 årene? Det er i hvert fall ikke vanlige lønnstakere: De har jo ikke akkurat firedoblet lønna si i denne perioden.

Hvorfor oppfører Norges bank seg som om de var en stat i staten, helt uten ansvar for utviklingen? Hvor ligger lojaliteten deres? Som en av skattebetalerne som betaler lønna til Gjedrem, vil jeg gjerne at hanskal rapportere åpent fra sin deltakelse på Bilderbergkonferansen og møter i «Bank of International Settle-ments» i Sveits. Og jeg vil gjerne ha svar på hvorfor Svein Gjedrem personlig står oppført som personlig medlem i IMF, og ikke Norge som stat?

Gjennom å la Europas stater trykke gjeldsfrie penger som en del av sine statsbudsjett, fortrinnsvis øremerket samfunnsnyttige prosjekter for infrastruktur og alternativ energi, kan vi snu den økonomiske krisa til noe positivt: En revitalisering av demokratiet og økonomisk/økologisk bærekraft på bekostning av illegitim og destruktiv pengemakt. Vi kan ikke gjenta mellomkrigstidas feil i dag!

I alle tilfelle er det helt meningsløst at statene må låne sine egne penger fra banker og private investorer. Det er på tide å ta tilbake makten over pengene våre!

Hvorfor må norske og europeiske skat-tebetalere betale renter på statslån, når statene i stedet kan lage alle de pengene de trenger selv gratis?

«

19

tEkst sjuR C. PAPAziAn

Økonomiske hitmen får stadig flere våpen i sin kamp mot almenheten. Mennesker, hvis jobb det er å flytte astronomiske penge-beløp rundt i verdens finansmarkeder, som

om det skulle vært små plastbrikker på et monopolbrett, får i vår nyliberale verden stadig mer makt. Få av oss skjønner helt hva som egentlig foregår på de internas-jonale finansmarkedene før vi får krisene i fleisen. Først når regningen kommer blir

vi alle invitert med.Hellas har, som flere andre land i Europa,

nå kommet i økonomiske problemer. Lan-det, som synes å stå foran en økonomisk avgrunn, sliter med stort budsjettunder-skudd og en gigantisk statsgjeld som stadig

krisen i Hellas:

vi er alle grekere

Fremtidens kriger kommer til å bli bekjempet på et økonomisk plan heller enn et rent militært. «Bankvesenet er farligere enn stående armeer», hevdet thomas jefferson.

5. mai 2010 markerte attac Norge, sammen med sosialistisk Ungdom, rød Ungdom og Ungdom mot EU solidaritet med de streikende i hellas, foran den greske ambas-saden i Oslo. Foto: attac Norge.

20

vokser. Krisen har rammet hele eurosamar-beidet i EU og skapt frykt for at krisen kan spre seg til andre EU-land med store bud-sjettunderskudd og stor statsgjeld. Spania, Portugal og Irland er utsatt, men også Italia og Frankrike er i faresonen.

Underskuddet på årets statsbudsjett i Hellas er på hele 14 %, som vil si det største statlige underskudd i Europa. Dette på tross av at EU har lovfestet at slike underskudd ikke må overstige 3 %. EU krever derfor at det det årlige underskuddet i Hellas skal ned i 3 % innen 2013. Statsgjelden i Hellas tilsvarer 120 % av BNP og er ventet å nå 125 % i løpet av året. Dette på tross av at eurosonens grense er på 60 %.

årsakenDet har blitt hevdet at grekerne nå må betale for at de har levd det gode liv, gått av tidlig med altfor sjenerøse pensjoner og hatt en altfor stor offentlig sektor. Realiteten er at produktivitetsveksten i Hellas har vært blant de bedre i Europa de siste årene, og i perioden 2000-2008 har vært dobbelt så rask som i Tyskland.

Hellas har, i motsetning til det som ofte blir hevdet, heller ikke en stor statlig eller offentlig sektor. Statsutgiftene i forhold til BNP, som IMF og EU nå krever store kutt av, er lavere i Hellas enn i de fleste andre vesteuropeiske land. Derimot tar den greske staten inn altfor lite skatt, noe som særlig

gavner den greske overklassen, som bl.a får statlige subsidier til sine private selskaper. Det er anslått at Hellas har den aller største svarte sektoren i OECD.

Den konservative regjeringen til Kos-tas Karamanli, som regjerte frem til sosial-istpartiet vant under ledelse av Georgios Papandreou i oktober 2009, drev statistik-kjuks overfor EU. Dette bl.a ved å skjule gjelden sin ved å konstruere kompliserte finansprodukter, noe som ble gjennomført med støtte fra storbanken Goldman Sachs, som bl.a mottok nesten 2 milliarder kro-ner i gebyrer for jobben med å pynte på regnskapene. Slik fikk grekerne innpass i eurosonen.

Karamanlis-regjeringen hadde kjørt underskuddet opp i både 6 og 7 prosent og fikk stadige krav fra EU-kommisjonen om å stramme inn. Den store smellen kom rett før jul i fjor da det ble klart at EU i årevis var ført bak lyset av de greske statistik-kmyndighetene.

grIbbeneGoldman Sachs, som i de siste månedene har vært travelt opptatt med å bistå flere store kunder med å investere short mot Hellas og euroen, har hatt god oversikt over landets egentlige økonomiske situ-asjon og globale investeringsfond har tjent store penger på Hellas-krisen. Man kan nærmest si at de amerikanske finan-

shusene nå fører økonomisk krig mot EU og euroen. Dette via hedgefonds og andre finansstrategier.

Det er flere hedgefond som har innkas-sert store gevinster på å spekulere i utfal-let av den greske økonomiske krisen. Ifølge avisen Financial Times har hedgefondene kjøpt opp gresk gjeld (statsobligasjoner) fra europeiske banker, som har solgt unna greske statsobligasjoner fordi de frykter at Hellas ikke vil være i stand til å oppfylle sine låneforpliktelser.

Hedgefondsmilliardæren John Paulson, som er nr. 45 på Forbes liste over verdens rikeste, har i likhet med mange andre Wall

Flere hedgefond har inkassert store gevinster på å spekulere i utfallet av den greske økono-miske krisen

«

21

Street investorer veddet betydelige summer på at Hellas ikke skal klare å betale tilbake lånene sine. Nok en gang står den omstridte og svin-delanklagede storbanken Goldman Sachs i sen-trum i oppkjøringen til krisen i landet.

Når det gjelder hedgefondenes samlede front mot euroen er det umulig å kalkulere akkurat hvilken effekt det har hatt, skriver Wall Street Journal, men legger til at det har bidratt betydelig til presset på den greske økonomien, og det europeiske valutasamar-beidet. Avisen skriver samtidig at det ikke er ulovlig for disse fondene å investere i de samme veddemålene.

Hedgefondenes samlede front mot euroen har bidratt betydelig til presset på den greske økonomien, og det europeiske valutasamban-det. Aksjemarkedene verden over har stupt på frykt knyttet til den greske økonomien. Grek-erne har ved flere anledninger beskyldt speku-lanter for å ha gjort situasjonen langt verre enn det hadde vært nødvendig.

Ifølge Dag Seierstad skyldes krisen i Hel-las ikke minst at man har tatt opp lån får å dekke tap i og gi garantier til finanssektoren. Takken er at privatsektorens finansmarkeder slår til med særlig tyngde. Det er de regjerin-gene, som tok på seg de største utgiftene for å redde banker, bedrifter og boligeiere gjennom finanskrisen, som nå får gjennomgå.

MIstIllItVed valget i oktober feide sosialdemokraten

George Papandreou til side den konservative regjeringen til Kostas Karamanlis med løfte om å få Hellas ut av krisen ved å straffe de rike og hjelpe de fattige. Mange husker Papandreous lovnader. Det å nå føre en innstramningspoli-tikk kan derfor være problematisk. Det blir ikke lett å stramme inn slik at det bare er de rike som straffes, mens de fattige hjelpes.

Ifølge Papandreou må Hellas forandre alt fra den økonomiske strukturen til folks vaner og tankesett for å skape en levedyk-tig økonomi. Det har stadig blitt gjort kutt i statsbudsjettet i et forsøk på å bringe landet ut av gjeldskrisen. Fagbevegelsen har varslet full kamp hvis lønninger og trygder rammes og det foregår bred mobilisering blant de ulike sosiale bevegelsene.

En meningsmåling, som ble utført for

fjernsynsstasjonen Mega TV, viste at hele 60,9 prosent av grekerne gikk imot lånesøknaden til den greske statsminis-ter George Papandreou. De mente Papan-dreou skulle ha holdt IMF utenfor og nøyd seg med å be EU om bistand ettersom de frykter krav til reformer som følger med kriselånet fra IMF. Men også EU presser på for at det skal bli foretatt enda større nedskjæringer og innstramninger for å redusere det store underskuddet i stats-budsjettet.

Finansministrene i eurosonen har nå stilt seg bak en avtale om å gi Hellas 110 milliarder euro i lån for å redde landet fra økonomisk sammenbrudd, mens IMF stiller med 30 milliarder euro. Men redningspakken de har laget vil ifølge økonomen Michael Hudson ikke hjelpe Hellas, men snarere tvert imot føre til enda dypere økonomisk og sosial krise. Dette ettersom den kun er designet for å redde gevinster og bonuser i private europeiske banker. De tiltak som finansmarkedene tvinger på regjeringene i Europa kan samtidig få sterkt negative effekter for realøkonomien – ikke minst langvarig arbeidsløshet.

Krisen er en fallitterklæring fra det nåværende økonomiske og politiske syste-met. Derfor arbeider Attac med å skape et helt annet økonomisk system. «En annen verden er mulig!»

krisen skyldes den greske regjeringens lån for å dekke tap og garantier gitt til finans sektoren

«

demonstranter mot politi. aten 1. mai 2010: tusener av grekere brukte dagen til å demonstrere mot offentlige kutt som rammer de fattigste. Foto: panagiotis tzamaros/Wikimedia Commons.

22

tEkst emiLie eKebeRg

Finanskrisen har gitt Romania en enorm gjeld til IMF. For å betjene denne varsler den rumenske regjeringen omfattende kutt; 25 prosent kutt i lønningene og 15 prosent kutt i pensjonssatsene har ført til store protester fra rumensk fagbevegelse. Romania er det nest fattigste landet i EU.

Det er ikke bare i Romania det nå kuttes i lønninger, pensjoner og offentlige velferd. Blant annet i Spania, Bulgaria, de baltiske landene, Storbritannia, Danmark og Hellas skal det spares inn. Økonomianalytiker i Manifest Analyse, Ali Esbati, mener at det nå er depresjonspolitikk à la 1920-tallet som gjelder igjen:

– Vi burde lært noe om at fallende etterspør-sel i mange land, samtidig med en høy arbe-idsledighet i utgangspunktet, kan få dramatiske konsekvenser. Det er bemerkelsesverdig at åpenbare lærdommer, både historiske og fra den nylig inntrufne finanskrisen, kan være borte som dugg for solen, sier han.

– Ingen nye suppekøerHalvor Mehlum er professor i økonomi ved Universitetet i Oslo. Også han mener at lær-dommene fra «the Great Depression» og Keynes teori om at staten må pøse penger inn i økonomien i nedgangstider for å mot-virke sosiale kriser er aktuelle nå. Men i motsetning til Esbati, mener han at vi har tatt med oss lærdommene fra krisen på 1930-tallet: – For den økonomiske politikken sitter lærdommene fra depresjonen fortsatt i den kollektive hukommelsen, sier Mehlum. Han mener at nettopp redningspakkene til

bankene, som hadde en samla verdi av over 36.000 milliarder norske kroner, innebærer at man puttet penger inn i økonomien i nedgangtid. – Man klinka til høsten 2008. Det var rett å gå på bankene, det var ban-kenes kollaps som førte til depresjonen på 1930-tallet, mener Mehlum.

Så historien gjentar ikke seg selv?– Nei, det gjør den gudskjelov ikke. Vi vil

ikke få suppekøer og fattigkassa. Jeg tror det handler om at folk har trodd at de var rikere enn de var. Det hele var en boble. Både folk og land har levd over evne, og den under-liggende fattigdommen har blitt skjult med billig kreditt, sier Mehlum.

nødvendIge kuttpakkerHalvor Mehlum mener at mange av landene i Europa ikke har noe annet valg enn å kutte i sine utgifter nå:

– Det er riktig med et ekspansivt buds-jett i nedgangstider, og det er en god ide å bruke offentlige underskudd for å få det til. Men Keynes selv ville ikke foreslått dette i alle situasjoner. Hellas, for eksempel, har så store underskudd at det kan gjøre vondt

verre å gjøre underskuddet enda større. Det vil kunne gjøre betingelsene for privat sektor håpløse. De vil ikke kunne få lån fra bankene. Da kan den private etterspørselen falle så mye at det vil overgå stigningen i den offentlige etterspørselen.

handler oM InteresserAli Esbati mener krisepakkene kunne sett annerledes ut: – Noen ganger får man inntrykk av at krisehåndteringen kun han-dler om å gjøre det som er ”teknisk” riktig. Mye tyder på at nedskjæringene vil føre til dypere arbeidsløshetskrise. Det som skjer nå er at innholdet i finansboblene den rike delen av samfunnet har levd godt på betales av vanlige folk i løpet av de neste årene gjen-nom kutt i lønninger og offentlige velferd. Krisepakkene kunne sett veldig annerledes ut om det var andre interesser man ville forsvare og fremme, sier han.

– Jeg forstår argumentet til Halvor Mehlum. Det er ingen tvil om at store bud-sjettunderskudd over lengre tid er prob-lematiske. Land som underbudsjetterer vil bli «straffet» av finansmarkedene. Men det er jo nettopp det man må ta tak i! Nå har vi endt opp i den absurde situasjonen at regjeringene har gitt offentlige garantier til finansmarkedene uten å endre makt– og eierskapsforholdene. Nå skjærer man ned ut fra argumentet at finansmarkedene kan komme til å kreve høyere renter om man ikke gjør det. En avgjørende årsak til finan-skrisen var den store ulikheten i inntekter og formuer. Nå bygger man en ”løsning” på å la dette problemet være uløst, eller til og med forverre det.

Fra børskrakk til sosial krise?

Børskrakket på Wall street i 1929 ga suppekøer og fattigkasse. nå kommer kuttpakkene med fyll tyngde i europa. – Historiske lærdom-mer er borte som dugg for solen, sier samfunnsøkonom ali esbati.

ali Esbati. Foto: Manifest analyse

Økonomiprofessor halvor Mehlum. Foto: UiO

23

tEkst emiLie eKebeRgFlere steder i Europa har det vært streiker mot kuttpakkene den siste tiden. I Romania har demonstrasjonene vært de største siden Fløyelsrevolusjonen, ifølge LO-Aktuelt. - Det har vært mest streikevirksomhet i Hellas, men det har vært streiker også i Romania og Bul-garia. Det har vært generalstreik i Spania, og der vil det bli en ny generalstreik over som-meren. Også i Italia har det vært streiker. I Baltikum er den faglige kampen nesten ikke-eksisterende.

Slik oppsummerer Asbjørn Wahl fra For Velferdsstaten motkreftene mot kuttpakkene som annonseres i stadig flere land i Europa. Han mener at mobilisering fra fagbevegelsen er avgjørende, om de omfattende kuttpakkene skal unngås.

– Nå skal regningen for finanskrisen pre-senteres. Den eneste potensielle kraften som kan demme opp for dette er fagbevegelsen, det

er bare de som har sterke nok makt-midler. Men generelt sett er fagbev-egelsen på defensiven. I seks land i Europa er tariffavtalene satt til side, gjennom dekret fra regjeringen. Det er alvorlig, sier Wahl.

Samtidig er fagforeningenes muligheter for å bekjempe kuttene blitt redusert de siste årene:

– Jeg frykter at det kan gå mot et historisk nederlag for fagbevegelsen i Europa. Flere dommer i EU-domstolen har alle innskrenket streikeretten, de siste årene.

Asbjørn Wahl mener likevel at fagforenin-gene kan stille sterkere mot kuttpakkene, om de koordinerer sine aksjoner: - Angrepene på sosiale rettigheter fra IMF og EU-systemet er godt koordinerte. Det mangler en koordinert aksjon fra fagbevegelsen i Europa. Det må mobiliseres i gatene, sier han.

Den 29. september skal Euro-LO gjennom-

føre en samlet aksjonsdag. Euro-LO samler fagbevegelse fra 36 euro-peiske land, og representerer til sammen mer enn 60 millioner fagor-ganiserte i Europa.

Asbjørn Wahl mener at det man-gler vilje til mobilisering: - Streikene så langt har vært kortvarige og sym-bolske. Uttalelsene fra Euro-LO har blitt skarpere, men de er fortsatt

svake på å mobilisere. Mye av motviljen kommer fra de nordiske

LO-organisasjonene: - Jeg tok til orde for en sterkere mobilisering overfor Euro-LO. Da fikk jeg til svar at de nordiske LO-organisasjonene ikke akkurat er de mest ivrige for å få til en slik mobilisering. Det skyldes nok både at krisen i Norden ikke er like rå, og at fagbevegelsen er dypt forankra i den sosiale partnerskapside-ologien. Man har ikke erkjent endringene i styrkeforholdene, avslutter Wahl.

streiker mot kuttpakkene har så langt ikke ført fram. asbjørn Wahl frykter at det kan gå mot et historisk nederlag for fagbevegelsen.

– Fagbevegelsen er på defensiven

Arbeidsløse i suppekø i Washington D.C. i 1936. Foto: Franklin d. roosevelt presidential library and Museum/Wikipedia Commons.

asbjørn Wahl. Foto: For Velferds-staten

24

attac: nordisk samlinga

ttac

loka

lt

Helgen 11.-13. juni var attacere fra alle nordiske land samlet på røkleivhytta i oslo-marka. Finanskrise, finansregul-eringer og den nordiske velferds modellen stod på dagsorden.tEkst mARTe niLsen, styrEMEdlEM i attaC NOrGE

OG MEdlEM aV iNtErNasjONalt UtValG

Det er 5 år siden Attac Finland første gang tok initiativ til et tettere nordisk Attac-samarbeid. Tanken var at det i Norden finnes noen felles utgangspunkt og refer-anserammer i en felles kulturkrets med relativt like samfunnsstrukturer som de ulike gruppene sammen kan dra nytte av. Den første samlingen i Bromarv i Finland ble startskuddet for Nordic Tax Justice Network. Samlingen i Oslo, den andre av sitt slag, la bl.a. grunnlaget for felles-nordisk samarbeid om skatt på finanstransaksjoner.

Velferdsstatens framtid var et annet viktig tema under samlingen hvor offentlig forvaltning, New Public Management og det norske modellkommune-prosjektet ble diskutert. Situasjonen på Island fikk også særlig oppmerksomhet. IMF og gjeldsprob-lematikk er velkjente problemstillinger i Attac-sammenheng, men nå rammes også et nordisk land av IMFs tvangspolitikk. Ekstra utfordringer ligger det også i at flere medlemmer av Attac Island risikerer lange fengselstraffer etter anklager om å ha brutt seg inn i Alltinget, riktig nok under en alltingsdebatt åpen for publikum.

I alt 13 deltakere fra Attac Danmark, Attac Finland, Attac Island, Attac Norge og Attac Sverige hadde tatt turen til Røkleivhytta i Nordmarka. Neste samling vil trolig finne sted på Island allerede til neste år.

nordisk attac­samling i oslo

Foto: petter håndlykken

rundt bordet, fra venstre, med klokka: tiina hiltunen, sanna salo, salvör Gissurardóttir, Ole klammer, bodil Christine Erichsen, Gunilla andersson (toppen av hodet), håkan sundberg, salvör Gissurardóttir, pet-ter håndlykken, benedicte pryneid hansen, Morten hansson, Maria jensen, thomas Nygreen og Emilie Ekeberg. Foto: Øyvind dragsten

25

5på samlingen

1. Hva har første prioritet i ditt lands Attac, akkurat nå?2. Finner du denne samlinga nyttiig?3. Ønsker du tettere samarbeid mellom de nordiske Attacorganisasjonene?

Morten Hansson, Danmark1. Skatt på finansielle transaksjoner. Det skal være den eneste kampanje i 20102. Ja, det gir ekstra energi å treffe likes-innede3. Ja, vi bør utnytte og utveksle erfaringer og gjerne ha felles kampanjer

Sanna Salo, Finland1. Finanskrisa. Vi jobber for reguleringer, som kan hindre nye kriser.2. Ja.3. Ja, blant annet for å motvirke sentraleu-ropeisk dominans i Attacbevegelsen

Árni Daníel Júlíusson, Island1. Mot IMF, naturligvis. 2. Meget fornøyd! Mitt første Attac-møte utenlands, frister tilgjentakelse.3. Ja.

Gunilla Anderson, Sveige1. Skatteparadis, koblet til velferd på lokalt nivå. 2. Ja. Særlig inspirerende å se det høye aktivitets- og kunnskapsnivået i andre land.3. Ja.

Thomas Nygreen, Norge1. Finansskatt2. Ja, det er 5 år siden siste samling. Vi har mer felles med de nordiske landene, enne andre land i Europa3. Ja, felleskampanjer og kunnskapsut-veksling

tEkst OG FOtO boDiL eRiCHsen

på røkleivhytta 11.-13. juni ble det diskutert et felles-nordisk sam arbeid om skatt på finanstransaksjoner. Foto: petter håndlykken

26

Sol, sommer og Attacattacs sommersamling arrangeres på malmøya utenfor larvik – fra 29. juli til 1. august.Bli med på noen lærerike og herlige dager ved kysten! Vi gjentar fjorårets suksess og leier hytter med beliggenhet på Malmøya utenfor Larvik. Vakre omgivelser, strålende sol og hav var rammen rundt en lærerik og spennende sommersamling i fjor. Vi lover god politisk skolering, kreative aksjonsverksteder, medietrening, grill-ing og kos også i år. Programmet er under utvikling og vi ønsker oss innspill fra Attacs medlemmer.

Sett av tid nå, vi lover at du vil få en spennende, sosial og hyggelig opplevelse. Malmøya byr på masse muligheter for fysisk aktivitet for de rastløse og fine bademuligheter. Det er også et fint sted å ta med familie. Det er plass til 30 personer innendørs og ellers mulighet for camping utendørs.

Sommersamling ved kysten er en fantastisk fin måte å avslutte som-meren på, og en strålende start på en ny høst med politisk aktivisme og nye muligheter!

For påmelding, informasjon, eller innspill, ta kontakt med Attac-kontoret ved å sende en e-post til attac@attac.no – eller ring på telefon 22 98 93 04.

lærerikt og sosialt på attacs sommerleir 2009. Foto: attac.

Program for sommersamlingTorsdag 29. juliCa 15.00: Ankomst Malmøya 16.00: Velkommen v. Benedikte Pryneid Hansen, leder i Attac Norge16.15 – 18.00: Attac ABC for nye medlemmer ved Benedikte P. Hansen16.15 – 18.00: Alternativ introduksjon 18.00 – 19.00: Fri og middagslaging 19.00: Middag20.30: Kveldsprogram Fredag 30. juli09.00 – 10.00: Frokost 10.00 – 12.00: Introduksjon til New Public Management - NPM (Ny offentlig styring)12.00 – 13.00: Fri aktivitet13.00 – 14.00: Lunsj14.00 – 15.30: Skriveverksted – hvordan skrive leser/debattinnlegg med praktisk øvelse15.30 – 17.00: Volleyball17.00 – 19.00: Aksjonsverksted NPM ved Thomas Nygreen, nestleder i Attac Norge 19.00: Middag 20.30: Kveldsprogram Lørdag 31. juli09.00 – 10.00: Frokost 10.00 – 12.00: Det norske energieventyret v/ Helge Ryggvik12.00 – 13.00: Fri aktivitet13.00 – 14.00: Lunsj 14.00 – 16.00: Organisasjonsstruktur og lokallag 14.00 – 16.00: Vervestrategier i Attac v/ Hans Theting16.00 – 17.00: Finansskatt v/ Petter Håndlykken og skattegruppa17.00 – 19.00: Lek og moro19.00: Middag 20.30: Kveldsprogram Søndag 1. august09.00 – 10.00 Frokost 10.00 – 12.00: Handelsspillet/hvordan holde foredrag v/Martin Giset og Bente Lien Nilsen. 10.00 – 12.00: Tale og debatteknikk 12.00: Pakking 13.30 – 14.30: Lunsj 15.00: Avreise

Deltakeravgiften er 1200 kroner. For pensjonister/studenter og arbeids-ledige er den 600 kroner. Transport kommer i tillegg, men Attac vil sette opp en egen buss med rimelige priser.

27

attac: finlanda

ttac

loka

lt

tEkst emiLie eKebeRg

– Det er mye skog og en stor skogindustri i Finland. Nå har disse begynt å kjøpe opp store landområder i Latin-Amerika, forteller Sanna Salo fra Attac Finland.

Hun er aktiv i et lokallag i Attac Finland som holder sine lokallagsmøter i det finske parlamentet, og lagets medlem-mer er enten parlamentarikere eller ansatte som driver med rådgivning eller administrasjon. Salo jobber som sekretær for lokallagets leder, som sitter i parlamentet for det grønne par-tiet i Finland.

– Parlamentarikerne er veldig travle, så vi som jobber i parlamentet må følge opp lokallaget for at det skal bli noe av planene våre, forteller Salo, som ble rekruttert til Attac etter at hun begynte å jobbe i parlamentet for noen år tilbake.

Nylig arrangerte de et skoleringsseminar for politikerne, om den finske skogindustrien og rollen de store finske sel-skapene spiller i Latin-Amerika.

– Det største av disse selskapene, Stora Enso, har kjøpt opp mye land i Latin-Amerika. De jordløses bevegelse, MST, jobber mot at utenlandske selskaper skal kjøpe opp landbruk-sjord. Samtidig stenger Stora Enso fabrikker i Finland, noe som fører til at mange mister jobben, sier Salo.

– Politikerne snakker som om de ikke kan gjøre noen ting med Stora Enso, men de er fortsatt eiere i selskapet, og kan spille en rolle. Vi ønsker gjennom parlamentsgruppen å ans-varliggjøre finske politikere i forhold til finske transnasjonale selskaper.

lovForslag oM tobIn­skattTiina Hiltunen er en annen aktivist fra Attac Finland. Også hun er medlem av lokallaget i parlamentet, og er ansatt som sekretær for et parlamentsmedlem valgt inn for det sosial-demokratiske partiet.

– I fjor fremmet vi et lovforslag for Tobinskatt, som var signert av 90 av parlamentets 200 medlemmer. Det gikk ikke igjennom, men det var nært et flertall, forteller Hiltunen.

Hun har vært medlem i finske Attac siden oppstarten i 2001. Siden finanskrisen slo inn høsten 2008, har Hiltunen og Salo vært med å arrangere flere skoleringskurs i parlamentet om krisen. Også for resten av Attac Finland står krisen og arbeidet for en skatt på finanstransaksjoner på agendaen. I tillegg ønsker Attac Finland å sette fokus på den nordiske velferdsmodellen.

– Dette er et svært viktig tema. Vi må komme på offensiven og bidra til å utvikle en bærekraftig nordisk velferdsmodell basert på fellesskapsløs-

ninger. Vi håper å kunne gå sammen med finske fagforeninger om et slikt arbeide, sier Hiltunen.

saMarbeId Med baltIkuMSanna Salo og Tiina Hiltunen er også opptatt av at Attac Fin-land og de andre nordiske Attac-landene må samarbeide mer med sosiale bevegelser i de baltiske landene.

– Finanskrisen har rammet hardt i Baltikum. Etter Sovjet-tida har de baltiske landene ført en svært nyliberal økonomisk politikk. Vanlige folk tar hele regningen, mens bankfolkene går fri, sier Salo.

I september arrangerer Attac Finland møte om hvordan finanskrisen har rammet Baltikum. Med representanter fra Estland til stede håper de å kunne etablere kontakt med bal-tiske sosiale bevegelser.

– Noe av grunnen til at regningen for krisa fordeles ekstra ulikt i disse landene, skyldes at de sosiale bevegelsene ikke er så sterke der. Nå er det tegn på at det vokser fram en globali-seringskritisk bevegelse også i Estland og i de andre baltiske landene. Det er et momentum vi må utnytte, sier Hiltunen.

– Vi håper å finne en søsterorganisasjon i Estland og vil gjerne bistå i å starte opp et Attac-lag der.

Mye av aktiviteten i Attac Finland foregår i Helsinki, men det gjøres en innsats for å styrke lokallagene utenfor hoved-staden.

– Vi har nå lag i Tampere, Oulu, Åbo og Pori, i tillegg til Helsinki. På vårt siste landsmøte ble det valgt inn mange rep-resentanter nettopp fra lokalalgene utenfor Helsinki, i vårt nasjonale styre. Det kan forhåpentlig bidra til å få fart i dette arbeidet, mener Hiltunen og Salo.

Attac Finland har 1.300 medlemmer. Også Attac Finland har et medlemsblad, Hiekanjyvät, som betyr «sandkorn».

Attac på finski Finland har attac et eget lokallag i parlamentet. de jobber blant annet for å få en slutt på finske stor-selskapers oppkjøp av landbruksjord i latin-amerika.

tiina hiltunen og sanna salo på Nordisk attac-samling i Oslo. Foto: Øyvind dragsten.

attac: hordaland og bergena

ttac

loka

lt

tEkst joRunn søRLie LARsen

Attac Bergen har jobbet mye med frihandelsavtalen med Colombia/EFTA. Fortell om dette.– Vi har samarbeidet med spesielt Latin-Amerik-agruppene i Bergen (LAG), Spire og Changemaker og har skrevet under brevet som er sendt til Horda-land-representantene på Stortinget. Vi fikk inn et leserbrev i Klassekampen om det. Vi var i mai sam-men med Norsk folkehjelp, Changemaker, Spire, FIVH og LAG, på SAIH sitt «internmøte» om stu-denter og forfølginga av de i Colombia. Ellers vil vi fortsette å skrive om Colombia og frihandelsavtalen og legge press på styresmaktene, sier koordinator i Attac Hordaland og Bergen, Ivar Jørdre.

– Høsten 2008 signerte Norge, sammen med de andre EFTA-landa, ei frihandelsavtale med Colombia. No mangler den bare godkjenning i frå Stortinget, før den trer i kraft. Ingen vet hvilke konsekvenser dette vil få for de svakeste gruppene i Colombia. Fagbev-egelsen og urfolkorganisasjoner i Colombia frykter avtalen vil forverre en allerede vanskelig situasjon. Likevel er det fare for at avtalen blir godkjent før det har blitt noe konsekvensutredning eller offentlig høring om den. Solidaritetsorganisasjoner jobber for å fjerne de grunnleggende årsakene til urettferdighet i verden, og mener at dette kan være svært utviklings-fiendtlig, sier han.

– Colombia er et land som lenge har vært i borgerkrig, der myndighetene har vært involv-ert i brudd på menneskerettigheter gjennom sin støtte til paramilitære grupper. Selv om de verste kamphandlingane har roa seg, blir fremdeles hele landsbyer drevet på flukt, fremdeles er det rundt fire millioner internt fordrevne og fremdeles er Colombia det farligste landet å være fagorganisert i. Den colombianske regjeringa har vist liten vilje til å forbedre denne situasjonen. USA har lagt sin handelsavtale med Colombia på is på grunn av den alvorlige menneskerettssituasjonen i landet. Det er oppsiktsvekkende at norske myndigheter vil inngå ei handelsavtale med Colombia uten å kreve forbed-ring på disse områdene, sier Ivar Jørdre.

Han synes det er spesielt ille at det er viktige stemmer i Colombia aldri har blitt hørt, og det er nettopp disse som avtalen kan komme til å gå verst utover. Den 24. november 2008 signerte Norge og EFTA en frihandelsavtale med Colombia. Avtalen skulle legges fram for Stortinget i løpet av juni 2009 for godkjenning, men etter at en rap-port fra Handelskampanjen, «Frihet for hvem?», skapte stor oppmerksomhet rundt både proses-sen og innholdet i media utsatte regjeringen, ved daværende næringsminister Sylvia Brustad, behan-dlingen i Stortinget.

I et brev blant annet Attac Bergen har sendt fra Hordaland til representanter på Stortinget står det:

stort engasjement for Colombiaattac Bergen er opptatt av frihandelsavtalen med colombia og eFta. – Vi ønsker å legge press på styresmaktene for å bedre forholdene, sier ivar jørdre fra attac Hordaland og Bergen.

29

«For et år siden var vi ti lokallag av organ-isasjoner og fagforeninger som sendte et brev til stortingsrepresentantene i Hordaland og ba om at avtalen måtte konsekvensutredes og sendes ut på høring. En lang rekke organ-isasjoner fra hele landet krever det samme. Dette har ennå ikke skjedd. Og organisasjoner rundt omkring i verden lurer på om Norge er det landet som skal legitimere President Uribes grove menneskerettighetsbrudd. Vi er nå redde for at avtalen skal komme opp for Stortinget til ratifisering uten å ha gått gjennom den nødvendige demokratiske prosessen og sender derfor dette brevet for å gjenta kravene, og oppfordre stortingsrepre-sentantene til å kreve bedre innsyn og innsikt i konsekvensene av en avtale du skal ta still-ing til.

En annen side av saken er selve innholdet i avtalen, som går lenger enn hva WTO har gjort på eksempelvis patentering. Handel-savtalen innebærer at forretningsrett set-

tes over colombiansk lov. Det vil forsinke befolkningens tilgang til livsviktige medisiner og hindre framtidige regjeringer i å bruke viktige utviklingspolitiske virkemidler som de industrialiserte landene uten unntak har brukt som ledd i sin industrialisering. Kons-esjonsavtalene som har sikret kontrollen over norsk vannkraft er et eksempel på reguler-ing som colombianske myndigheter ikke vil ha mulighet til å bruke. Vi vil ikke her gå videre inn på innholdet og de negative kon-sekvensene for colombiansk næringsutvikling, men tror en konsekvensutredning med påføl-gende høring vil vise at denne avtalen på flere viktig punkter bryter regjeringens vedtatte handelspolitikk. På et tidspunkt hvor flere lati-namerikanske land forsøker å bygge alterna-tive integreringsmodeller basert på rettferdig fordeling av ressurser og hensyn til men-neskelige behov er det betenkelig at Norge gjennom EFTA fremdeles prøver å forhandle frem bilaterale avtaler av denne typen.»

Attac Bergen ber stortingsrepresentan-tene om konkret å jobbe for at frihandel-savtalen mellom EFTA og Colombia blir konsekvensutredet og sendt ut på høring, fremtidige frihandelsavtaler blir forhandlet frem i mer åpne prosesser, og at avtalene sendes ut på høring før ratifisering.

Hvilke planer har dere framover i Attac Bergen?– Vi ønsker å få i gang en kampanje om New Public Management. Vi skal ha et møte om New Public Management og velferdsstaten under FN-sambandet sin internasjonal uke i oktober. Dessuten jobber vi med standsvirk-somhet og avisinnlegg og også flere samar-beidsmøter. I sommer vil det delta folk fra Attac Bergen på Attacs sommersamling. Ellers samarbeider vi med LAG-Bergen, SAIH, Changemaker og Spire, avslutter Jør-dre.

Fra attac bergens G8-markering på torgallmenningen i bergen, 28. mars 2009. Foto: attac bergen.

30

tEkst ATTAC

Forbipasserende ble oppfordret til å velge side og delta i dragkampen og det endte med klar seier til Robin Hood og hans gjeng.

– Vanlige folk vil ikke betale for en krise de ikke var skyld i, sier Benedikte Pryneid Hansen, leder i Attac Norge. – I finanssek-toren må de fattige ta regningen for de rike. De sosiale konsekvensene av finanskrisen er alvorlige. De private bankenes profittfest betales nå av vanlige folk i form av tapte arbeidsplasser, underskudd på offentlige budsjetter, og økt fattigdom, sier hun.

17. juni ble det arrangert en internas-jonal aksjonsdag for Robin Hood-skatten. Aksjonen er en del av de internasjonale kampanjene Make Finance Work og Robin Hood-skattkampanjen.

I tilllegg har en mengde norske organ-isasjoner har gått sammen for å kreve at finanssektoren blar opp for sine synder. Ved å skattlegge finanshandel vil man få en omfordeling fra de rike og til de fattige. På de globale finansmarkedene handles det hver dag med verdipapirer til en verdi av 74 ganger mer enn alt som produseres i ver-den. Selv en svært lav skatt på disse tran-saksjonene, vil gi betydelige inntekter til det fellesskapet som til nå har tatt regningen for finanskrisen.

Mandag 14. juni ble Angela Merkel og Nicolas Sarkozy enige om å fremme et felles krav om finansskatt på G20-toppmøtet i Toronto 26. og 27. juni. I forkant av møtet skal de skrive til Stephen Harper, Canadas statsminister og vert for G8- og G29-topp-møtene, hvor de vil kreve strengere reguler-

ing av finansmarkedene og innføring av en skatt på finanstransaksjoner.

Det er på tide at norske politikere kommer på banen, krever organisasjonen bak Robin Hood-aksjonen. En liten skatt for spekulan-tene vil gi milliarder til bekjempe velferds-kutt, global fattigdom og klimaendringer.

– Vi vil at spekulantene skal betale for krisa de skapte, sa en engasjert Attac-leder foran Stortinget.

Med seg i ryggen har kampanjen også Kirkens Nødhjelp, Changemaker, AUF, Sosialistisk Ungdom, Senterungdommen, Rød Ungdom og Rødt.

– Vi krever at den norske regjering støt-ter arbeidet for en global Robin Hood-skatt og introduserer en finansskatt i Norge, til inntekt for klima-, utviklings- og velferd-stiltak!

Å ta fra de rike og gi til de fattige er en internasjonal kassa-suksess.Foto: Universal pictures.

Finansskatt:

– Ta fra de rike17. juni tok robin Hood og hans menn og kvinner turen fra sherwoodskogen til stortinget for å tvinge spekulan-tene til betale for krisa de skapte. det var heftige drag-kamper mellom robin Hood og hans menn på den ene siden, og spekulantene som skapte krisa på andre siden.

attac Norge arrangerte 17. juni markering foran stortinget til støtte for den internasjonale kampanjen for innføring av robin hood-skatt. Foto: terje karlsen.

31

tautrekking mellom finansspekulantene på den ene siden – og robin hood og hans gjeng. de grønnkledde vant kampen. Foto: terje karlsen.

32

utveier: anmeldelse

FiLm The money masters(1995)produsent: patrick s. j. Carmackregi: William t. still

amerikansk dokumentarfilm fra 1995 viktig informasjon om hvordan Usas pengesystem har blitt kidnappet av private bankinteresser.+ Gir viktig innsikt i demokratiske problemer ved å gi for mye makt til bankinteresser. + Veldig spennende for seere med de rette interessene innenfor økonomi, politikk og historie.+ Grundig belegg for filmens hovedkonklu-sjoner, med tydelig sammenheng mellom argu-menter og påstander- informasjonen i filmen kan være vanskelig å forstå for personer med lite forkunnskap om moderne pengesystemer. For disse kan den lagt kortere filmen «Money as debt» være en bedre introduksjon til temaet.

Filmen er tilgjengelig på blant annet http://video.google.com

Hva kan norsk venstreside lære om økonomi av en 14 år gammel film lagd av amerikan-ske, dissidenter fra høyresiden? Kan USAs historie forstås som en interessekamp mellom private bankinteresser som profittmaksimerer på bekostning av fellesskapet? En interessekamp som bankinteressene vant på lille juleaften i 1913, og som siden har blitt sensurert bort fra aviser og historiebøker?

Det går knapt en uke uten at næring-slivspressa i Norge skriver om USAs raskt økende statsgjeld. Hvorfor kan ikke politik-erne i USA få gjelden under kontroll? Hva skjer under en økonomisk krise? Forteller

Bill Still (egentlig heter han Willam T. Still) ser ut som en verdikonservativ akademiker. Men de svarene vi får er overraskende radikale, basert på bl.a. sitater og program-mer fra presidentene Thomas Jefferson og Abraham Lincoln. Jefferson, USAs 3. presi-dent, advarte sterkt mot at banker var en trussel mot USAs uavhengighet, og Lincoln trosset bankenes enerett til å lage penger. Men i dag har bankinteressene fått det slik de vil, og filmskaperne mener at dette legger grunnlaget for økonomiske kriser.

InteressekaMpFor medlemmene i Attac er det selvsagt kjent at rike profiterer på kriser, men de mekan-ismene som beskrives i The Money Masters er ganske annerledes enn de forklaringene vi kjenner fra mediene.

Et hovedpoeng i filmen er at ameri-kansk historie langt på vei har handlet om en interessekamp mellom de internasjonale bankerne og befolkningen ellers. Bankinter-essene har brukt absolutt alle metoder, fra korrupsjon og bestikkelse til drap og draps-forsøk på flere presidenter.

I 1914 fikk bankinteressene viljen sin idet sentralbanken «The Federal Reserve»ble

opprettet. I en ekstraordinær sesjon den 23. desember 1913, mens flesteparten av representantene var bortreist på juleferie, vedtok Kongressen loven om opprettelsen av USAs sentralbank, «The Federal Reserve act». «The Federal Reserve» er privateid av bank som jobber for eiernes interesser, stikk i strid med interessene til befolknin-gen ellers. «The Fed» er nemlig slettes ikke «Federal» (offentlig), står ikke ansvarlig for velgerne og er heller ikke revisjonspliktig.

Siden opprettelsen av «The Federal Reserve» i 1914 har private bankinteresser hatt monopol på å lage den varen som alle må ha og som ingen får nok av: Dollaren. Det er «The Fed» som i samarbeid med ban-kene bestemmer hvor mye dollaren skal være verdt. De legger dermed føringene for hvordan arbeidsledigheten og konjunktu-rutviklingen utvikler seg, ikke politikerne.

skaper ustabIlItetBankene i USA lager nye penger hele tiden. Hver eneste gang et lån tas opp blir det laget nye penger, og hver gang et lån nedbetales forsvinner penger fra økono-mien. Politikerne får ikke lage penger og er derfor henvist til å ta opp statslån (utstede

i believe that banking institutions are more dan-gerous to our liberties than standing armies. if the american people ever allow private banks to control the issue of their currency, first by inflation, then by deflation, the banks and corporations that will grow up around [the banks] will deprive the people of all property until their children wake-up homeless on the continent their fathers conquered. the issuing power should be taken from the banks and restored to the people, to whom it properly belongs.

Usas tredje president, thomas jefferson, i et brev til finansminister albert Gallatin i 1802.

«

The Money Masters – Pengenes herskereusAs sentralbank tyner folk flest og gir til finanseliten. er «The Federal Reserve» mektigere enn presidenten, Kongressen og rettssystemet?

33

statsobligasjoner), hvor staten må betale betydelige pengebeløp til banker og private investorer i renter. Denne statsgjelden kan aldri betales tilbake i sin helhet. Hele dol-larsystemet er nemlig basert på statsgjeld. Hvis all statsgjelden ble tilbakebetalt ville pengemengden krympe inn til ingenting. Slik fungerer de gjeldsbaserte pengesys-temene i alle land (men ordningen med privateid sentralbank, som i USA, er uvan-lig).

Businessyklusen, med sine svingninger i form av «Booms» (økonomisk oppgang) og «busts» (resesjoner og depresjoner), er en konsekvens av at «The Fed» utnytter sin makt til å skape ustabilitet i tilgangen på kreditt og dermed også økonomiens tilgang på penger. På denne måten kan enkeltak-tører med innsideinformasjon profitere på markedssvingningene gjennom strategiske investeringer i forkant. På denne måten får de privilegerte en stadig større del av sam-funnskaka.

Samtidig som filmen fundamentalt utfor-drer de konvensjonelle oppfatningene om

økonomien, er den etterrettelig. Flertal-let av de grunnleggende oppfatningene er lette å sjekke, og undertegnede har ennå ikke greid å finne en eneste klar faktafeil, selv om jeg har brukt flere timer på å fak-tasjekke opplysninger.

Noen av argumentene filmen bruker til å trekke sine hovedkonklusjoner, bl.a. de om drap og drapsforsøk på USAs presidenter, er selvsagt diskutable. Dette er ikke fakta, snarere må dette ses på som delvis under-bygde hypoteser som filmens hovedkonk-lusjoner uansett ikke er avhengig av.

trenger nytt pengesysteMThe Money Masters argumenterer for at USA trenger et nytt pengesystem som ikke er basert på gjeld, men på varige penger kontrollert av demokratiet. Ideene for hvordan befolkningen og politikerne kan ta kontroll, og hvordan man kan gå over fra dagens gjeldspengesystem til et bedre system, virker troverdig og gjennomførbart. Samtidig tar filmen sterk avstand fra ideen om å gjeninnføre gullstandarden, dvs. at

dollarmengden er begrenset av hvor mye gull amerikanerne har.

Hvis noe skal kritiseres ved The Money Masters er det at den totalt ser bort fra at økonomisk depresjon kan skyldes andre problemer enn pengeproblemer, for eksem-pel mangel på energi, noe som vil føre til stagflasjon (prisstigning og økende arbeidsle-dighet samtidig) slik vi så det på 70-tallet. En del vil nok også synes at filmens lengde på 3 ½ time blir for mye, og mange vil nok synes at deler av filmens økonomiske forklaringer blir for avanserte.

Med disse forbeholdene vil underteg-nede likevel gi sine sterkeste anbefalinger av denne filmen: Sjelden har en historielek-sjon vært så spennende, og de 3-4 timene filmen tar er godt anvendt tid. Dette er en svært tankevekkende dokumentarfilm med mye sprengkraft! Alle med et minimum av åpenhet for konspirasjonstenkning innenfor økonomi, politikk eller historie vil finne mye av interesse.

sveinung HoLien

adVartE MOt baNkENE: Flere av Usas tidligere presidenter har vært sterkt involvert i konflikter mellom politisk uavhengighet og bankinteresser. på bildet ses (f.v) George Washington, thomas jefferson, theodore roosevelt og abraham lincoln som er hugd ut i stein på Mount rushmore. Foto: Christa burns/Flickr.com/Creative Commons

utveier: omtale

boK iNGUNN yssEN OG MariE siMONsENbråk (Aschehoug forlag 2010)

Yssen og Simonsens hovedanliggende er å rope varsku, vi er ikke så likestilte som vi liker å tro og de sosialdemokratiske statsfeministenes prosjekt sviktes i dag. Problemet er bare at de samme statsfemi-nistene i stor grad har bidratt til å bygge ned velferdsstaten, selve grunnlaget for at de kunne utvikle en familie- og likes-tillingspolitikk, som strekker seg utover noen lovfestede rettigheter. Det perspek-tivet overser Yssen og Simonsen.

Bråket har stilnet, men det ble en del støy

rundt utgivelsen av boka Bråk, i forbindelse med kvinnedagen 8. mars i år. Kommentarene var til dels selsomme. Mange følte seg tråkket på og hengt ut, både menn og kvinner, særlig i den yngre garde. Det får være deres problem, slik har det for så vidt alltid vært med kvinne-saken. At feministiske forfattere stiller spørsmål-stegn ved folks atferd, og hevder at den hverken er tilfeldig eller aldeles selvvalgt, er ganske forutsigbart. I et likestillingsperspektiv kunne den debatten sikkert trenge fornyet energi. I Attac-sammenheng er det ikke så relevant.

Derimot er det påtrengende for under-tegnede å påpeke at den likestillinga som vi alle tar som en selvfølge, den er faktisk kny-ttet til et økonomisk system, som vi er i ferd med å miste og som står i sterk kontrast til

den turbokapitalis-men Attac kjemper mot. I internasjonal forskning snakkes det om den kvin-nevennlige skandinaviske velferdsstatsmod-ellen. Hører den snart hører fortiden til?

70-tallfeministene kjempet mot den patri-arkalske (kapitalistiske) staten. Først da sosial-politikken ble satt under press på 80-tallet, men også ”feminisert”, begynte bevisstheten om sammenhengen mellom kvinners muligheter og velferdsstaten å vokse fram. Helga Hernes (AP) introduserte begrepet statsfeminisme og formulerte tanken om en kvinnevennlig stat. I lys av en rekke kvinnevennlige sosiale tiltak og lover som kom i kjølevannet av kvinnenes inntog i politikken på 70-tallet, var det både naturlig og nødvendig. Likevel virker det ikke som Hernes og andre forstod eller evnet å sette de nyervervede erfaringene inn i en økono-misk-politisk sammenheng. De ble med på fer-den mot privatisering og konkurranseutsetting, anført av Gro Harlem Brundtland.

Oppbygningen av velferdsstaten etter kri-gen var tuftet på tradisjonelle kjønnsroller og arbeidsdeling i kjernefamilien. At mange omsorgsoppgaver ble trukket ut av familien, var først og fremst et omfordelingsprosjekt, som også skulle lette husmødrenes arbeid og stimulere flere barnefødsler. Det kom samtidig til å bli helt avgjørende for mødres mulighet til å ta lønnet arbeid. Velferdsstaten kan der-for karakteriseres som et utilsiktet likestilling-sprosjekt.

Markedsliberalisme og likestilling går dårlig i hop. Vi ser nå at yrkeslivet blir stadig mer krevende og ”tidsklemma” brer om seg. Kvin-ner tar støyten og jobber mindre. Problemer i eldreomsorgen, trekker i samme retning. Egentlig er det enkelt: Jo dårligere og dyrere velferdstilbud, jo vanskeligere blir det for kvin-nene å jobbe utenfor hjemmet. Hvor fritt er valget da? Legg til lønnsforskjellene …

Tross litt rotete framstilling og en del terp-ing, viser boka at det kanskje ikke står så bra til i likestillings-Norge. Dessuten får vi nyttige påminnelser om hvordan et av verdens mest likestilte samfunn er blitt til. Men et hoved-poeng mangler altså, velferdsstatens betydning i den forbindelse. Det er trist at ingen klarte å utnytte ”bråket” til å få dette perspektivet inn i debatten.

boDiL CHR. eRiCHsen

Gull oG Grønne SkoGer

I begrepet gull og grønne skoger ligger fortidens drøm om El Dorado og Europas plyndring av edle metaller fra Mellom-Amerika og Andesregionen. Gullet kan også være oljen, det sorte gullet, eller dagens gullgruvedrifti Guatemala. De grønne skogene kan være en myte- omspunnet og jomfruelig jungel med urfolk uten kontakt med omverdenen, eller Atlanterhavsskogen i Brasil som trues av industri og monokultur. Videren kan det være regnskogen Norge vil redde med regnskogsmilliardene? “Å love gull og grønne skoger” brukes om store løfter som er vanskelig å holde.

Boken tar opp et utvalg av Norges forhold til Latin-Amerika, gjennom bistand, formidling, næringsliv og internasjonale institusjoner. Samtlige av artiklene er skrevet spesielt for denne utgivelsen, av både latinamerikanske og norske bidragsytere. Foruten temadelen gir boken en oppdatert oversikt over den politiske, økonomiske og sosiale situa- sjonen i landene i regionen.

Pris: 250,- kr. For LAG-medlemmer: 200,- kr.Boken gis ut av Latin-Amerikagruppene i Norge og kan bestilles på: www.latin-amerikagruppene.no/Publikasjoner

GULL OG GRØNNE SKOGER

Norske interesser i Latin-Amerika

Latin-Amerikaboken 2010

GULL OG GRØNNE SKOGER —

Norske interesser i L

atin-Am

erika

I begrepet gull og grønne skoger ligger fortidens drøm om El Dorado og Europas plyndring av edle metaller fra Mellom-Amerika og Andesregionen. Men gullet kan også være oljen, det sorte gullet eller gullgruvedrift i Guatemala i dag. De grønne skogene kan være en myteomspunnet og jomfruelig jungel med urfolk som ikke har kontakt med omverdenen, eller det kan være Atlanterhavsskogen i Brasil som er truet på grunn av industri og monokultur. Videre kan den grønne skogen også være regnskogen som Norge vil redde gjennom regnskogsmilliardene. «Å love gull og grønne skoger» brukes om store løfter som er vanskelig å holde. Denne boken tar opp et utvalg av Norges forhold til Latin-Amerika, gjennom bistand, formidling, næringsliv og inter-nasjonale institusjoner. Samtlige av artiklene er skrevet spesielt for denne utgivelsen, av både latinamerikanske og norske bidragsytere. Foruten temadelen gir boken en oppdatert oversikt over den politiske, økonomiske og sosiale situasjonen i landene i regionen. Latin-Amerikaboken er den eneste oppdaterte boken på norsk om dette kontinentet. Boken gis ut av Latin-Amerika-gruppene i Norge.

GULL OG GRØNNE SKOGER

Norske interesser i Latin-Amerika

Latin-Amerikaboken 2010

SolidaritetForlag

Latin-Amerikaboken 2010 handler om norske interesser i Latin-Amerika

Des

ign

: In

grid

Ap

ollo

n

Hva bråker de for?

35

dette er et lite utvalg av hva du kan bestille på nettsidene våre: http://www.attac.no/organisasjon/webshopdu kan også bestille ved å ringe attac-kontoret på 22 98 93 04.

Dårlig medisinHva skjer med helsevesenet i Norge?

arkitektene bak den store sykehusreformen lovte mer effektive helsetilbud og mindre ansvarsfraskrivelse fra politikerne. hvordan har helseforetakene blitt mottatt?hvordan fungerer New public Managment i helsesekto-ren? på hvilket tidspunkt ble pasientene brukere eller klienter? Og hvem tjener på at sykehusene drives etter markedets prinsipper?i denne debattboken drøftes alle disse spørsmålene – og flere til. Forfatterne under-søker ikke bare kreftene bak markedsrettingen av norsk helsevesen, de peker også på de kreftene som kan snu utviklingen.

Pris 70 kr + porto

Fritt fall – finanskrisen og utveierBok fra Attac Norge, i samarbeid med Res Publica.

på ett år har Norge tapt ca 1043 mil-liarder kroner av statens formue på finanskrisen – ifølge sentralbanksjef svein Gjedrem det verste fall på 100 år. Flere norske kommuner har sløst bort budsjetter på usikker spekulas-jon. islands økonomi er kjørt i grøfta, og rasende islendinger forlangte statsministerens avgang. iMF påleg-ger landet strukturtiltak vi ellers forb-inder med den tredje verden. i Usa er millioner av mennesker husløse og arbeidsledige som følge av den verste krisen siden 1929, som nå sprer seg over hele verden. denne boka gir skarpe analyser som forklarer krisen vi er inne i – hvordan den oppstad, hvilke konsekvenser den vil få, og hvilke veier som fører ut av den. Ver-den trenger en ny økonomisk kurs.blant forfatterne finner vi skarpe norske politiske kommentatorer så vel som verdenskjente økonomer. blant bidragsyterne er Erik reinert, Carlota perez, bent søfus tranøy, Emilie Ekeberg og rune skarstein. boka er et samarbeid mellom attac Norge og res publica.

Pris 249 kr + portoMedlemmer i attac betaler 199 kr + porto

Økonomisk apartheidVi kjøper rettferdig kaffe. Vi betaler velmente medlemskap og gir til TV-aksjonen år etter år. Den globale uretten består.

Forstår vi hvorfor? strøm-mer verdiene fortsatt vekk fra menneskene som trenger dem mest? hvilke mekanis-mer skaper – mot vår vilje – et globalt, økonomisk apartheid?

denne boken gir deg • fakta om nyliberalismen • forståelige forklaringer • fortellingen om attac.

«dagens prosjekter – som FNs tusenårsmål – legger mer vekt på å behandle symptomene på fattigdom enn å angripe årsakene» – fra Erik s. reinerts bidrag i denne boken

Pris 100 kr + porto

attac: butikk

FRITT FALLFINANSKRISeN og utveIeR

Res Publica

Kristen Nordhaug & Helene Bank (red)

Artikkel til Utveier?attacs medlemsmagasin Utveier ønsker seg artikler fra attacere over hele landet: har du en god sak så har vi spalteplass. Vi ønsker oss stoff fra ditt lokallag, vi ønsker oss bilder og tekst fra aksjoner og markeringer over hele landet. Og vi ønsker oss leserinnlegg og kommentarer. ring terje på 957 997 67 eller send en mail til terje@attac.no.

Fra marked til demokratisk styringAttac Norges Årbok 2009:

attacs artikkelsamling fra 2010 består av et utvalg artikler om dagsaktuelle temaer, skrevet av attac-aktivister i året som har gått. Vi håper at samlingen kan være til nytte for de som ønsker seg en enkelinnføring i attacs hovedsaker, og at den kan inspirere til fortsatt kamp for demokratisering av økonomien, lokalt, i Norge og i resten av verden. artikkelsamlingen er delt inn i fire hovedkapitler: demokrat-isk kontroll over finans-markedene, Etisk forvaltning av oljefondet og klimakrisa, skatteparadis og Markedsmakt og motmakt.

Pris 50 kr + porto

36

returadresse:Utveier c/o attacOsterhausgate 270183 Oslo

300(kr. 300,-)

(kr. 100,-)

stortingsrepresentantene Erling sande og trygve slagsvold Vedum fra

senterpartiet stilte opp i grønne masker. Foto: terje karlsen.