Levi Henriksen

Babylon badlands

Roman

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2006

Printed in NorwayTrykk/innbinding: NordBook AS, 2006

Sats: Type-it AS, Trondheim 2006Papir: Munken Cream 70 g (1,7)Boken er satt med 11/13 p. Sabon

Omslagsdesign: Bjørn Kulseth

ISBN-10: 82-05-36106-1ISBN-13: 978-82-05-36106-5

ISBN-10: 82-525-6380-5 (Bokklubben)ISBN-13: 978-82-525-6380-1 (Bokklubben)

Innhold

DEL 1I dreamed I saw St. Augustine 13Pick-up truck-song 31Ramble tamble 51Baton Rouge 66Move over 80Tumble in the wind 93One more cup of coffee 103Leaving Louisiana in the broad daylight 109

DEL 2Colorado song 127The road it gives, the road it takes away 152What work is 160Pancho and Lefty 172Big gay heart 188Up around the bend 195

DEL 3Into the great wide open 219Just the other side of nowhere 238Heartland 247Workin’ man’s blues 257Gates of Eden 262Down by the river 271

9

One too many mornings 280Wheels 285

DEL 4Hard travellin’ 309Ring of fire 322Sin City 338Free fallin’ 353Outskirts 366Badlands 373The promised land 384

KAPITTEL 1

I dreamed I saw St. Augustine

Og det blir lys den første dagen.Skyene er like hvite som på maleriet av Kristi Him-

melfart hjemme på søndagsskolen. Som barn var detslik jeg så for meg Gud. Som noe stort, som noe hvitt,som om Gud var et tomt rom over skyene. Nå tenkerjeg ikke ofte på Gud lenger, men så har jeg heller aldrivært over skyene, aldri vært i skyene, jeg har alltid lurtpå hvordan det føles. Stått nede på bakken og skakketpå hodet opp mot flyene som legger igjen sine knud-rete signaturer over himmelen. Nå veit jeg hvordandet føles. Nå veit jeg hvordan det føles å være inne iskyene.

Som ingenting. Som død. Som lys. Som alt.Rart at skyene som er så flate under, kan være som

ruglete fjell på oversida, eller kanskje ikke fjell. Deter mer som å sveve gjennom en mjølkevei av kaker.Kokosbiter. Deler av marengs. Gammel fløte full avklumper. Jeg tar det som et forvarsel. Amerika er ikkeet smørgåsbord. Det er et eneste stort kakefat.

Flyet slipper seg ned gjennom skyene, og det erakkurat slik jeg trodde det skulle være. Da jeg begyntepå skolen, sendte mammas onkel i Brooklyn meg etdigert Amerika-kart. Et kart fullt av lysegrønne firkan-ter, tjukke blå streker, mørkegrønne sjatteringer, rust-brune rugler, Amerika klemt sammen, Amerika gjort

13

helt flatt. Akkurat slik ser det ut nå også. Kanskje erfargene litt annerledes, men Amerika er like flatt. Deter her verden slutter. Dette er verdens ende. I hvert fallfor oss. Vi har 2800 miles, 4500 kilometer eller ganskenøyaktig 450 mil å gjøre det på – hvis vi velger den kor-teste veien. Men vi har aldri valgt den korteste veien,så hvorfor skulle vi gjøre det nå?

Da vi dro, lå de nypløyde jordene rullet ut som kord-fløyel, og det var enkelt i grunn, i hvert fall for meg, ådra. Jeg veit ikke om du fortsatt kan kalle det et valg,når livet ikke lenger leverer og det føles som valget alter tatt. Men jeg hadde altfor lenge fortsatt å spille dekortene jeg ble tildelt, spille dem uten å kaste meg, utenå be om nye. Etter at mamma fikk kjæreste og flyttettil Charlottenberg, følte jeg at jeg endelig kunne reisemeg fra hele pokerbordet.

Det som skremte meg var at jeg skulle bli gammeluten å ha noe annet å vise til enn at jeg ble gammel.Det var derfor jeg reiste, i hvert fall var det hva jegsa til meg sjøl. Jeg var redd jeg skulle ende som en avdisse kjerringene som går på bussen mens de skranglermed myntene og alltid spør hvor mye det koster. Ellerenda verre, at jeg kom til å ende som en av de gubbenedu går forbi på butikken og kjenner det lukter surt avpå lang avstand. En slik gubbe som får deg til å tenke:Hvorfor gidder ikke gamle folk å vaske seg, eller endaverre: Tenk om de virkelig gidder, og så lukter det surtallikevel.

En stund tenkte jeg på å finne meg ei hytte langt innepå skogen. Sitte og stirre på dyr i geværsiktet. LeseBibelen hver morgen. Bruke god tid på å gå fram og til-bake over gårdsplassen. Notere alt jeg så i ei bok. Være

14

nede i bygda bare hver fjortende dag for å kjøpe det jegtrengte. Det var bare det at jeg hadde sittet slik ganskelenge. Kanskje ikke akkurat milevis fra folk, småbruketvårt lå ikke midt i skogen, men ellers stemte det ganskegodt. Men jeg klarte aldri å sitte meg til noen ro. Roentok meg aldri igjen, fant meg rett og slett ikke. Jeg varlei av å sitte stille og se verden våkne til liv rundt meghver morgen. Jeg hadde prøvd alt det der.

Visst hadde det vært damer. Visst hadde jeg hatt kjæ-rester. Men aldri noen samboer. Det gikk på en måte ilås hver gang det holdt på å bli alvor. Slik ble det medalle turene jeg fantaserte om også, alle reisene jeg snak-ket om å ta helt fra jeg var ganske ung. Det ble noengeriljaraid rundt i landet med Einar, Fats eller Håkon,et par ferieuker på den svenske vestkysten, noen week-ender i København, men aldri noen ordentlige reiser.Aldri noen reiser som krevde noe av meg, som krevdeat jeg, Adam Edenstam, så meg sjøl i speilet og tenkte:Hello! Goodbye! Nå starter resten av livet ditt.

Til slutt ble det slik at jeg begynte å innbille meg at debeste reisene var de jeg foretok på papiret. De reiseneder jeg bare kunne dra pekefingeren over kartet oglukke øynene. Jeg slukte bøker, filmer og musikk. Lestemeg opp, så meg opp, lyttet meg opp på Amerika, tiljeg plutselig innså at alt dette var noe jeg hadde fun-net på for å gjøre ting enkelt for meg sjøl. Jeg forstohvor lite Norge var blitt. Hvor trangt. Alle gikk rundtog sang på den samme sangen. Alt lys på meg, alt lyspå meg. Det rikeste landet i verden! Hah! Det enestelandet i verden hvor man kan gå gjennom livet utenå føle at man noensinne har levd. Noensinne tatt ensjanse.

For meg virket det riktigere å være fremmed i et land

15

jeg følte meg hjemme i, enn å være hjemme i et landsom bare ble mer og mer fremmed.

– Mann, det er en del folk som føler seg bortkomne iUSA også, sa Fats en av de siste gangene vi snakket omAmerika før vi endelig bestemte oss for å dra.

– Det er fleire steder å føle seg bortkommen på.– Du har alltid hatt et romantisk syn på USA. Helt

siden Uncas og Hjortefot. Tenk på alle gærningene! Detgår ikke ei uke uten at en eller annen oppsagt jævel tarmed seg hagla tilbake til arbeidsplassen.

– Fats, de veit hva de skal gjøre med kriminalitetender borte. Jeg ville vært reddere for å bli stukket i hjælav en eller annen gærning på trikken her heime, enn åkomme ut for noe i Amerika.

– Du kjører aldri trikk, mann.– Nei, men jeg har kolleger som er blitt drept på

bussen. Dessuten: Folk er fattige her også. Vi laterbare som de ikke finnes. Akkurat som vi later som alleinnvandrere er snille og misforståtte.

Fats begynte å si noe, men tok seg i det. Det var noemed hele samtalen som fikk meg til å tenke på å maleseg inne i et hjørne og ikke klare å bestemme seg forom man skal bli sittende til alt har tørket eller baretrampe av gårde og ødelegge sko og golv. Jeg angretdet jeg sa om bussen med en gang. Jeg visste hva hantenkte. De åpenbare assosiasjonene. Men jeg ville ikkesnakke mer om det. Hvis det er slik at jeg virkelig harmalt meg inne i et hjørne, har malinga for lengst tørket.Jeg er fri til å reise meg og gå.

En av flyvertinnene passerer i midtgangen, og jegber om en cola. Kroppen trenger sukker. Det gamlesuget, blodbruset, den småskjelvende fornemmelsen,følelsen av å skyve på ting til de kommer tilbake som

16

en bumerang. Herregud, det var ikke noe spesielt meddenne samtalen. Det er slik det alltid høres ut når visnakker om Amerika, i hvert fall før. Fats og jeg ihver vår skyttergrav, Einar og Håkon tumlende rundti ingenmannslandet midt imellom.

På den lille skjermen foran oss viser de en eller annenpolitifilm, men jeg vil mye heller se ut av vinduet. Se påAmerika som begynner å bli til et landskap under oss.Jeg lener meg tilbake i setet. Egentlig er jeg overrasketover hvor god plass det er. Når gutta på jobben var iSyden, fortalte de alltid i detaljert gru om hvor trangtdet var om bord. Det er noe av det som har holdt megigjen fra å dra. Fats har hele tida sagt at det er forskjellpå charter og rutefly, men jeg har tenkt at det er lett forham å si. Fats ser ut som ei flis. Fats har alltid sett utsom ei flis. Et skjelett pålimt et svart, ettersittende stoff.Håkon og jeg er mer preget av jobbene våre. Håkonmed god tilgang til mat, jeg med all sittinga. Egentlig ervel Fats preget av jobben sin, han også, når det gjelderhvordan han ser ut. Einar har alltid vært han i midten.Ikke for tynn, ikke for tjukk, ikke for langhåret, ikkefor snau, ikke for beskjeden, ikke for pågående. EinarBergkvist er en sånn fyr som har klart å drive det ganskelangt bare gjennom å se folka han snakker med dypt inni øynene og nikke, nikke ofte og gi inntrykk av å væreen mann som er til stede. Han bruker samme taktikkbåde i jobben og overfor damer, i hvert fall gjorde handet før. I det siste har det flere ganger virket som dethar glidd en slags hinne over øynene hans, og nikkingahar kommet på de mest malplasserte steder.

Det er dumt vi ikke fikk sitte sammen, at vi må ut imidtgangen for å veksle ord, men vi var de nest siste

17

som sjekket inn. Jeg ser på klokka, det er en snau time tilvi skal lande. Tabletten jeg tok før avgang for å slappeav, sitter fortsatt i. Jeg føler meg døsig, lar øynene gliigjen. Trekker pusten dypt et par ganger, ønsker å følemeg uthvilt når vi lander i Amerika.

Jeg ser på klokka igjen. Håkon passerer i midtgan-gen og jeg hilser. Vi er forholdsvis like, Håkon og jeg.Begge mistet vi fedrene våre på barneskolen, men i mot-setning til meg har Håkon vært en del ute og reist. Haner den eneste jeg veit om som har vært i Thailand, ogsom kom tilbake og ikke snakket om kvinnfolk, men omdet spennende kjøkkenet der. Etter disse turene pleidedet å myldre med damer hjemme hos ham. Damer somhele tida snakket om å vende Skogli ryggen for godt,men som endte med å bla i reisekataloger og klippe nyeoppskrifter ut av blad. Damer som kom for å la Håkonhjelpe dem å spise seg vekk fra hjembygda. Noen avdem var ikke så verst å se på, og hadde jeg klart å dralike mange damer i hus, veit jeg ikke om jeg bare haddetenkt oppskrifter.

Eller kanskje var det nettopp det jeg ville gjort, hvisjeg hadde hatt ei mor som Håkon. Fra han var ganskeliten var Håkon med mora rundt på jobb, og selv etterat hun døde i fjor høst, har hun fortsatt å ta opp storplass i livet hans. Fremdeles handler det om mat forHåkon, slik det nesten alltid har gjort. Jeg veit ikke hvormange ganger vi er blitt sittende oppe utover natta etterat Fats og Einar har forsvunnet med hver sin dame, ogsnakke om de siste oppdagelsene til Håkon; at guaca-molen forandret smak da han endelig fikk tak i ferskkoriander, om hvordan pesto helt kan skifte karakterved å blande i sorte oliven, eller om hvor viktig deter å ha oppi ingrediensene i riktig rekkefølge for atpotetmosen skal få den rette konsistensen. Det er når

18

vi diskuterer slike ting at Håkon Jacobsen er på toppenav verden. Han har alltid drømt om å komponere enmatrett som får bære hans navn.

Vi rundet alle førti i fjor, og har mer eller mindre holdtsammen siden vi startet i første klasse. Etter perioderder vi har holdt på med hvert vårt, har vi alltid drevettilbake til hverandre. Eller, det er mest Einar og Fatssom har stått for drivinga. Håkon har bodd på sammested hele livet, jeg siden første klasse. Det var da vi fei-ret førtiårsdagene våre, bare vi fire, at det startet; at vibegynte å snakke, virkelig snakke, om hvor livet haddetatt oss, eller snarere hvor det ikke hadde tatt oss.

Fats hadde ikke gitt ut ei plate på fire år, og de enestespillejobbene han fikk, var som trubadur på slike ste-der der man bare har levende musikk for å få folk tilå drikke mer øl. De siste årene hadde han stort settbrukt tida på å flytte bygda rundt på jakt etter billi-gere steder å bo. Kjellerleilighetene ble stadig mindre,stadig mørkere, men til tross for at musikerkarrierenlenge hadde vært på hell, klarte ikke Fats å legge omdøgnrytmen.

Jeg veit ikke hvor flink han var til å holde hendaunna elvisposen sin. Han har aldri snakket om det, menhver gang jeg hjalp ham med å flytte, var badet fulltav tomme esker som hadde inneholdt Ibux, Paracet ogsovetabletter. Det var de lovlige tinga, og alle eskenevar sortert etter dato i tomme kartonger han fikk gratispå Posten. Fats har alltid følt en manisk motvilje mot åkaste ting, men etter hvert måtte han selge stadig flereeiendeler for å holde seg flytende, og til slutt hadde hanikke stort mer enn Telecasteren, noen akustiske gitarer,en forsterker og de tomme pilleeskene å flytte rundtpå.

19

Med meg var det annerledes. De siste tjue årenehadde jeg stått opp om morgenen, gjort jobben min,og den siste dagen i hver måned bladd om til et nyttkalenderblad. Så en dag fikk jeg nok. Det var ei stundetter at jeg hadde vært sjukmeldt. Jeg hadde kjørt lokal-ruta fram og tilbake til Charlottenberg to ganger dendagen, og da jeg satte meg ned for å høre på Lou Reedom kvelden, husket jeg ingenting, absolutt ingenting avdet jeg hadde opplevd på turene. Det var som å våkneetter å ha vært blackoutfull. Ingen plutselige stikk averindring, ansikter som dukket opp, ord som var blittsagt, lukter, lyder. Jeg var helt blank. Først neste morgenhusket jeg at jeg hadde gått av bussen på en holdeplassog haiket hjem.

For Einar begynte ting å falle fra hverandre helga førbursdagsfeiringa vår. Han og kona hadde grillet på ter-rassen, og Einar ble sittende igjen med en siste øl daBrit gikk inn for å se tv. Det var en fin kveld, førstegangen de brukte grillen den våren, og det er mulig ensiste øl ble både to og tre og fire før Einar bestemteseg for at nok var nok, men da han skulle reise seg,spjæret stoffet i campingstolen, og han ble sittende fastsom i ei kjempemessig bjørnesaks. Til å begynne medhadde han ledd, men da Brit ikke reagerte på ropenehans, ikke kom ut for å si god natt, hadde han fåttpanikk. Jo mer han basket for å komme fri, desto mersatt han fast. Da Brit oppdaget ham ute på verandaenneste morgen, visste Einar at dette var den siste spike-ren som lukket igjen den kista de en gang hadde kaltet ekteskap.

Håkon hadde aldri hatt noen kjæreste, og etter atmora døde, var det ikke noe som bandt ham til Skoglilenger. Jobben som sjef i grøntvareavdelingen på fylkets

20

største varehus skulle bare være midlertidig. Det haddeden vært i fem år nå, og etter at finansieringen glapp daHåkon skulle starte en meksikansk restaurant, var hanklar for hva som helst. Hva som helst, bare han slappå høre flere klager om at tomatene var blitt altfor dyre,eller bli påtvunget diverse vitser om at hvis Norge gikkmed i EU, kom Brussel til å bøye bananene annerledesenn negrene.

Det var kanskje lattervekkende. Fire fulle, middelald-rende menn som snittet seg i håndflata med en tolle-kniv for å bli blodsbrødre. Det var Einar som kom påat vi aldri hadde klart det den gangen vi prøvde i femte;Håkon begynte å kaste opp da han så blodet i håndatil Fats. Det gikk bare litt bedre denne gangen. Einarog jeg måtte holde hånda til Håkon rolig mens Fatssnittet. Normalt ville det blitt med det, men da vi sattpasse sjøsjuke neste morgen og stirret ned i hver vårkaffekopp, ville jeg ikke glemme hva vi hadde snakketom forrige kveld. Ville ikke glemme pakten vi haddeinngått. Ville ikke glemme hvordan flakkinga fra båletglattet ansiktene våre ut, og jeg hadde tenkt at her stårikke fire menn som er like gamle. Her står fire mennsom er like unge. Det var det jeg minnet de andrepå.

Fats mente det ble feil for en mann å skulle leve forikke å leve. Jeg sa det var å være på vei, ikke å kommefram som var målet, og de andre var enige i at vi trengteå riste litt liv i livene våre.

Det tok tid å komme seg av gårde. Det tok tid å ordnealt, men i dag tidlig møttes vi på flyplassen. Fats komfra Oslo der han hadde tatt farvel med den yngste dat-tera si. Jeg veit ikke helt hvor Håkon hadde vært, men

21

sjøl overnattet jeg på Skogli. Det var søskenbarnet mittsom kjørte meg. Det var han jeg hadde bodd hos sidenjeg solgte småbruket.

Flyplassmylderet gjorde meg liten. Tok meg tilbaketil første skoledag. Lengselen etter å slippe hånda tilmamma. Redselen for å slippe hånda til mamma. Alledisse menneskene som var på vei et sted, alle dissemenneskene som visste hva de dreiv med. Skohælenesom klapret mot golvet, knirkinga av kofferthjul, sum-minga av stemmer, hele flyplassen var en eneste strømav bevegelse. Jeg hadde vært på flyplassen før, selvføl-gelig hadde jeg det. Brakt og hentet Fats når han skullepå turné. Kjørt mamma den gangen hun var på Kypros.Plukket opp Einar og Brit da de kom fra Italia. Men dahadde det vært noe som ikke angikk meg. Fort ut, fortinn. Det var annerledes nå. Flyplassen var ikke bare enflyplass.

Det var en dør jeg skulle gå ut for kanskje aldri merå komme tilbake.

Jeg var den første som kom, og jeg stilte meg strate-gisk opp ved toalettene. Ventet kanskje i ti minutter førHåkon dukket opp. Fats kom selvfølgelig altfor seint.Det var slik det alltid hadde vært.

Men Einar, hvor var Einar? Selv om han ikke haddedet samme forhold til klokkeslett som meg, haddejournalistjobben gjort ham rimelig punktlig.

– Hva er det han tøyser med? lurte Håkon.Det var en og en halv time til flyet skulle gå, og vi

burde vært i gang med innsjekkinga for lengst.Før noen av oss rakk å svare, begynte en telefon å

ringe. Det tok en stund før jeg skjønte det var min.Lyden var dempet og forvrengt, for jeg hadde gjort somvi var blitt enige om da vi danset rundt bålet og sverget

22

uavhengighet. Nå lå min Siemens sammen med Noki-aene til Fats og Håkon som en sløyet, sølvskimrendefisk nedi søppelbøtta ved toalettene.

– Hallo? sa jeg etter å ha plukket opp telefonen. Tas-tene var seige av noe som så ut som yoghurt. Det luktetcola av dekselet.

– Det er Einar Bergkvist, sa stemmen, og jeg forstomed en gang hva som ville komme.

Jeg veit ikke om han brukte hele navnet fordi hanvar vant til å presentere seg slik som journalist, om hanforsøkte å være morsom, om underbevisstheten villegjøre det han ville si mest mulig upersonlig eller omdet rett og slett var et rop om hjelp. Et slikt kodeordkidnappede mennesker på film prøver å lure inn når deringer hjem.

– Einar kommer ikke, sa jeg og slapp mobilen tilbakei søppelbøtta. Denne gangen husket jeg på å slå den avog ta ut simkortet slik de andre hadde gjort. HverkenHåkon eller Fats sa noe.

– Brit vil de skal forsøke igjen.– Og det har hun fortalt ham nå? spurte Håkon.– Nei, hun ringte i natt.– Mann, sa Fats og så rett på meg. – Jeg har hele

tida trodd det var du som skulle feige ut.– Hvorfor det?– Du har alltid vært mer en hører enn en gjører. Du

hopper alltid av i siste liten. Du har aldri vært innomreisebyrået for noe annet enn å hente brosjyrer.

– Fats, sa jeg. – Jeg står her. Gjør jeg ikke? Jeg harbilletten i hånda.

Vi var gjennom bagasjeinnsjekkinga da magen sloseg vrang. Det samme som pleide å holde meg hjemmenår klassen skulle på ekskursjoner for å se på Kon-Tiki,Gokstadskipet, Holmenkollen, slike ting.

23

Det samme gamle.Mamma som reiv og sleit i dodøra, jeg som ble

sittende til jeg var sikker på at bussen hadde gått.– Jeg bare må, sa jeg, slengte Narvesen-posen med

lesestoff til Fats og begynte å løpe bakover.– Hva?– Magen.– Det er restauranter og dasser innenfor sikkerhets-

kontrollen.– For lang kø. Jeg tar dere igjen, sa jeg og peilet meg

inn mot toalettene der jeg hadde stått og ventet på deandre.

Det var da jeg vasket henda etterpå at jeg la merke tilat simkortet fortsatt lå i lomma. Håkon og Fats haddeknust sine under hælen slik vi var blitt enige om. Jegslapp kortet ned på golvet og løftet beinet for å trampetil da døra inn til toalettet gikk opp. Jeg sopte kortetopp igjen og dyttet døra åpen med skuldra.

Jeg veit ikke om jeg kan si det var jeg som gikk, ellerom det var mylderet som dreiv meg, men plutselig stojeg borte ved søppelbøttene. Den samme følelsen somda jeg ble tatt for butikktjuveri i sjuende. Etterpå kunnejeg ikke huske å ha strakt ut hånda etter den kassetten.Da jeg reiste meg fra søppelbøtta nå, hadde jeg ikke lagtsimkortet nedi, men stukket mobilen i innerlomma påjakka.

Jeg gjorde det for mamma. Det var det jeg tenkte.Definitivt for mamma. Mamma som lurte på om jeghadde sluttet å smile sist gang jeg så henne. Jeg skalvise henne at Amerika kan få fram humøret mitt igjen,at Amerika vil gjøre meg lykkelig. En mms fra NewOrleans – den eneste amerikanske byen jeg kan huskehun har snakket om – og så skal den mobilen forsvinne

24

i Mississippi. Et siste bilde hun kan vise vennene sine,alle som påstår jeg ikke har reist, men rømt.

Folk som rømmer, smiler ikke.

Jeg bråvåkner da flyet gjør touchdown i Newark. Blirirritert med det samme. Dette var et øyeblikk jeg skullehuske. Amerika som kom mot meg. Amerika som tokimot meg. Slik mammas onkel sikkert sto på dekk ogsvelget unna noe tjukt i halsen da skipet seilte inn påhavna i New York underFrihetsgudinna.Kanskjehaddehan tenkt på hva han skulle si henne, forestilt seg hvahun hadde i vente for ham. Kanskje bøyde han seg nedog klappet jorda da han steg i land, sa noen ord fra etnorsk dikt, ba en bønn.

På flyplassen i Newark er det ingen som bøyer segned, ingen som ser ut som de ber noen bønner – eller idet hele tatt kan noen bønner. Jeg er heller ingen bed-ende mann, men inne i meg har jeg en følelse av atnå kommer noe jeg kan. Nå kommer noe jeg tror jegkan.

Nå kommer Amerika.Det skjer noe med ansiktet mitt, det glatter seg ut.

Et smil bryter løs. Skrittene mine blir lengre. Den krib-lende fornemmelsen er ikke bare god. Vi har hatt noentimer på det utvandrerne brukte ukevis på. Reiser sombrukte lang tid på å gå seg til, reiser der man fikk god tidtil å tenke over valgene man hadde gjort. Jeg veit ikkehva de andre tenker. Etter å ha plukket opp kofferteneog stilt oss i kø foran immigrasjonskontrollen, er detblitt søndag mellom oss. Det er slik det føles. Som ågjemme seg i stillheten dagen derpå, når oppstemthetenman bar som et par sjumilsstøvler kvelden før kjennessom to lodd rundt føttene.

– Det var en lang flytur, sier jeg.

25

– Fryktelig utmattende, sier Håkon.– Flyturer er flyturer, sier Fats.– Amerika, sier jeg. – Endelig framme.De andre nikker, og så går vi videre uten å si noe.

Går videre for å stille oss i en ny kø. Det er Fats somtar styringa, det er Fats som er den reisevante, men detgjør ikke køen kortere.

Det har gått nesten to timer fra vi landet til vi ende-lig står først i køen. Vi går sammen bort til en mannmed latinamerikansk utseende som sprer passene våreut foran seg.

– Frithjof Kvalvik? sier han, og får det til å høres utsom noe fransk det tar lang tid å tilberede, og jeg serFats stramme kjevemusklene, men han nikker og smi-ler. Fats har hatet fornavnet sitt så lenge jeg kan huske,men faren var hoppfantast og kalte opp sin eneste sønnetter Frithjof «Bassen» Prydz, stilhopperen fra Ready.Et navn som har vist seg å passe særdeles dårlig. Sålenge jeg har kjent Frithjof Kvalvik har han aldri sparketen ball, hoppet over et hinder eller spent på seg et parski uten trusler om represalier. Jeg kan huske faren tilFats, isbitene i glasset som holdt takta som en metro-nom mens han snakket om hvem som var den størsteav de norske skihopperne. Faren var gammel, eller ungnok til å kunne ha hatt et glødende forhold til GeneVincent, Eddie Cochran, Buddy Holly eller mannen jegtror Frithjof etter hvert fikk kallenavnet sitt etter: FatsDomino, men faren hatet musikk. Da jeg ble kjent medFats lød han navnet Fritz. Et navn som var ok til vi blegamle nok til å snike oss inn på krigsfilmene på Råd-husteatret og oppdaget at annenhver tysker som bleskutt i filler het nettopp det. Så en dag, ikke så lengeetter at han hadde begynt å spille i band, kom Fritzhjem fra øvingslokalet og var blitt Fats. Jeg veit ennå

26

ikke hvorfor han fikk navnet. Gitaren har alltid værthans instrument, og kroppsbygningen har særdeles litetil felles med barpianisten fra New Orleans. Men detvar kanskje her det lå. Den alternative logikken somgjør at et klengenavn fester seg, og Fats satt godt. Alleplatene hans ble gitt ut under det navnet.

Etter at mannen i immigrasjonskontrollen har bruktså god tid på Fats at jeg blir redd Amerika har tenkt åspytte oss ut igjen, går det atskillig kjappere med Håkonog meg. Vi svarer høflig på spørsmålene, ser rett inn ikameraet og legger igjen hvert vårt fingeravtrykk somen amputert hilsen til Amerika, før vi finner riktig ter-minal og innsjekkingsskranke. Det er bare en halvtimetil flyet vårt skal gå videre.

Da jeten lander i Orlando, er jeg våken, men ute er detblitt mørkt som ved teppefall. Litt forsiktig kveldsrød-ming over himmelen, så kom kvelden stupende, ikkenoen gradvis dimming som i Norge. Idet vi går ut avbussen som har fraktet oss til bilutleiefirmaet, er kvel-den fortsatt varm, sommervarm, og jeg kjenner en søteim av blomster. Jeg har kjent det samme før, den hon-ningaktige, klisne duften som gartneriene i Norge erfulle av når plantene spirer om kapp med våren.

Vi har på forhånd leid en Buick, men bilen ser merut som en Subaru eller noe annet japansk. Jeg begyn-ner å si noe, men slipper skuldrene ned. Vi får ordnenoe annet etter hvert. Fats spør om jeg har lyst til åkjøre. Jeg sier jeg venter litt. Han nikker og dytter encd inn i spilleren. I dreamed I saw St. Augustine, aliveas you or me. Det er sanger av Bob Dylan jeg likerbedre, sanger jeg har et nærmere forhold til, med drit ialt det der nå. Det er den sangen som bestemmer hvorvi skal starte. Det er den sangen som slår an åpningen.

27

Jeg lener meg tilbake i setet, gløtter på vinduet selv omFats har aircondition-anlegget på. Jeg må kjenne Ame-rika mot meg. Jeg lukker øynene. Det er slik det skalvære. Akkurat slik jeg håpet det skulle bli. Tilbake tildet opprinnelige, til bevegelse som betyr noe, til beveg-else som tar meg noe sted, til begynnelse og slutt. Jeg ertrøtt av hjemlandet mitt der ingen kan noe lenger, deralt handler om å sitte og hamre på en datamaskin, ognår man slår av skjermen og lar tall og bokstaver blisugd inn i mørket, har man ikke noe å vise til for endags arbeid. Men nå føler jeg noe våkne i meg. Hendamine ligger i fanget, og jeg tenker at de er alt jeg tren-ger. Jeg ser meg sjøl komme ut av en skog, gå over eislette og bygge et hus ved bredden av en sjø.

Vi roter oss bort på Interstaten og bruker over en timemer enn fyren på Avis sa det kom til å ta. Framme iSt. Augustine sjekker vi inn på første og beste motell.Flyturen sitter i margen, og vi orker ikke å lete etternoen restaurant, går bare over gata, kjøper hver vårseksing med øl på en Texaco-stasjon og setter oss vedbadebassenget.

– For en nydelig kveld, sier Håkon.– Håper det er varmt hos Einar også. Det kan fort

bli noen nye netter i campingstolen, sier Fats.– Det er morra i Norge nå, sier jeg, og så drikker vi

videre uten å si noe. Da de to andre går inn for å finnesenga, blir jeg sittende. Tør ikke gå og legge meg førjeg er sikker på å få sove. Det er slik det har blitt detsiste året. Jeg har sett tv om kvelden til lenge etter atdet som foregår på skjermen har sluttet å interesseremeg, til alt rundt meg synker sammen og jeg suges inni det monotone. Til det å sove blir et svart høl å stupened i.

28

Trafikken ute på veien er i ferd med å stilne. Jegtrekker opp den nest siste ølen og tenker på engelsklæ-reren min i sjuende. «Hvis det kommer et program påtv,» sa han, «et program dere ikke finner interessant, sålukk øynene eller sett dere med ryggen til. Konsentrerdere om ordene, og det engelske språket vil til slutt blilevende for dere.»

Fats har alltid hatt et naturlig anlegg for språk. Kan-skje henger det sammen med å være musikalsk. Engelskbare var i ham, mens jeg virkelig måtte slite for ålære det. I timevis satt jeg med lukkede øyne og hørtepå Muppet show, program om den amerikanske lege-middelindustrien eller skolefjernsyn om brønnbyggingi Botswana. Til slutt ble engelsk noe virkelig. Noe jegikke måtte tenke. Noe jeg ikke måtte oversette. Det blenoe som bare var der. Etter hvert som jeg ble eldre,fortsatte jeg med ikke å lese tekstene når noen snakketengelsk på tv. En av de siste dvd-ene jeg så før vi dro varShane, den beste cowboyfilmen av dem alle. Jeg elskerden scena der revolvermannen som har gitt filmen sittnavn, har hengt av seg pistolbeltet for å spise middagmed familien.

Faren: I wouldn’t ask you where you’re bound.Shane: One place or another. One place I never been.Faren: The only way I’m getting out of here is in a

pine box.Sønnen: What do you mean, pa?Faren: It means that they have to shoot me and carry

me out.I filmen kan vi se de taggete fjellene med snøflek-

kene på toppene, den frodige prærien, ei elv som ren-ner over slettene under det store blå. Da jeg går inn oglegger meg, kan jeg ikke se noen fjell gjennom vinduetpå motellrommet. Ingen prærie eller elv som løper inn

29

i horisonten, men der ute er Amerika. Over oss. Rundtoss. Amerika. Kanskje er det aller viktigst hva folkbærer i seg, kanskje kan ikke det utvendige forandredet innvendige, men det kan sette fart på det. Utenforhører jeg suset fra bilene på motorveien.