www.albertbonniersforlag.seFramsidescollage: Foto Guy Mason– GETTY IMAGESBaksidesfoto: ULLSTEIN BILD/WODICKA

Grafisk form: Jan Biberg

HÅKANNESSERDE ENSOMME

«... mesterlig.» Uppsala Nya Tidning

Håkan Nesser er tildelt The European Crime Fiction Star Award 2010/2011

Håkan Nesser (f. 1950) fikk i 1993 Svenska Deckarakademins debutantpris for Det grovmaskede nettet, som er den første romanen i serien om førstebetjent Van Veeteren. Han er tre ganger blitt tildelt prisen for beste svenske kriminalroman, og den syvende boken i serien, Carambole, ble i 2000 kåret til beste nordiske kriminalroman.

Gyldendal har utgitt alle de ti bøkene i Van Veeteren-serien, samt romanen Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen.

Håkan Nesser har siden skrevet fire bøker i fembindsserien om kriminalbetjent Gunnar Barbarotti. De tre første, Menneske uten hund, En helt annen historie og Beretningen om Herr Roos, er tidligere utgitt på norsk.

Håkan Nesser er oversatt til en rekke språk. Flere av bøkene er filmatisert.

Foto Lena Koller

Den fjerde boken i serien om den ita-lienskættede kriminalbetjenten Gunnar Barbarotti i Kymlinge.

Seks unge mennesker kommer i 1969 til Uppsala for å studere, der de omgås i noen år og utvikler et slags vennskap. En sommerreise i Øst-Europa forandrer forholdet mellom dem for alltid, og da Uppsala-tiden tar slutt, har også noe annet tatt slutt.

En menneskealder senere blir en dosent i Lund funnet død nedenfor et stup i skogen utenfor Kymlinge. En gammel ættestupe, ifølge folketroen. Det var nøyaktig på dette stedet en av de unge Uppsala-studentene døde 35 år tidligere.

Gunnar Barbarotti stilles overfor en ny form for alvor og tvinges til å revurdere mange ting i tilværelsen – ikke minst den gamle overenskomsten med Vår Herre.

HÅKAN NESSER DE ENSOMME

9 7 8 8 2 0 5 4 0 8 3 0 2

Håkan Nesser

De ensomme

Oversatt fra svensk avElisabeth Bjørnson

Originaltittel: De ensamma

Copyright © Håkan Nesser 2010

Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011

www.gyldendal.no

First published by

Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden

Published in the Norwegian language by arrangement with

Bonnier Group Agency, Stockholm, Sweden

Printed in Germany

Trykk/innbinding: GGP Media GmbH

Sats: Type-it AS, Trondheim 2011

Papir: 80 g Supersnowbright 1,6

Boken er satt med Minion 10.5/12 pkt.

Omslagsdesign: Jan Biberg

Omslagsillustrasjon: Guy Mason / Getty Images, Ullstein Bild / Wodicka

Oversetter Elisabeth Bjørnson er medlem av

Norsk Oversetterforening

ISBN 978-82-05-40830-2

ISBN 978-82-525-7694-8 (Bokklubben)

Innledende bemerkning

Byen Kymlinge med omegn finnes ikke på kartet, og enkeltemilitære og akademiske forhold er endret i henhold til omsten-dighetenes krav. For øvrig er denne boken på mange måter ensannferdig historie.

«Kan man snakke om et menneskes innerste kjerne?»spurte Regener. «Er det meningsfylt?»«Jeg vet ikke,» svarte Marr. «Kanskje?»

Erik Steinbeck, Trädgårdsmästarens horisont

Prolog, september 1958

Han våknet av stemmer som kranglet.Det var ikke mor og far. De kranglet aldri. Man kan vel ikke

krangle i den hellige familien, pleide far å si og le på den alvorligemåten som gjorde at man ikke visste om han spøkte eller om detvar alvor.

Det var ikke Vivianne som kranglet heller, eller noe annetlevende menneske. Nei, stemmene var inni ham selv.

Gjør det, sa den ene. Så kan de ha det så godt. De er urettferdige.Ikke gjør det, sa den andre. Du kommer til å få juling. Han

kommer til å merke det.Rart at det gikk an å våkne av stemmer som egentlig ikke fan-

tes, tenkte han. Han så på klokken. Den var bare halv syv. Tyveminutter før han pleide å stå opp. Det var også rart. Han våknetnesten aldri av seg selv. Mor måtte som oftest vekke ham både énog to ganger.

Det var selvfølgelig fordi det var en spesiell morgen.Naturligvis. Og på grunn av det han hadde tenkt i går kveld.

Før han sovnet, det som stemmene kranglet om. Han hadde sik-kert drømt om det også, det måtte han ha gjort, selv om han ikkekunne huske det. Han ble liggende en stund og forsøke å kommeinn i søvnen igjen, men det gikk ikke.

Han satte seg opp på sengekanten. Jeg gjør det, tenkte han. Detkan godt hende det ikke skjer noen ting, men jeg er så sint. Deter ikke rettferdig, og når noen er urettferdige, må man gjøre noeved det, det er akkurat det far pleier å si.

La det være, sa den andre stemmen til ham. Han kommer til åmerke det, og hvordan i all verden skal du forklare det da?

Han kommer ikke til å merke det, sa den første stemmen. Ikke

11

vær så jævla feig. Du kommer til å angre og skamme deg over atdu var så feig, hvis du ikke gjør det. Og forresten er det jo bare enfilleting.

Tvert imot, sa den andre stemmen. Du kommer til å angre hvisdu gjør det. Og det er ikke noen filleting.

Men den lød ikke så sterk lenger, den stemmen som ville stoppeham. Egentlig ikke mer enn en hvisken. Han reiste seg og gikkbort til stolen der klærne hans hang. Stakk hånden i lommen påden lyseblå strikkejakken og kjente etter.

Jo da, pastillesken lå der. Lett som bare det, tenkte han. Detville være så lett som bare det, og faren for at han ble oppdaget,var mindre en enn fis i stormen. Det var far som pleide å si detogså. Andre mennesker sa en dråpe i havet, men far sa alltid enfis i stormen.

Den andre stemmen forsøkte å presse frem noe, men den var såsvak at han ikke kunne høre den lenger. Ikke mer enn … nettopp,han kunne ikke la være å knise av det … en fis i stormen.

Han gikk inn på toalettet og kjente at det sitret i kroppen.Beslutningen var som en varm ball i hodet.

1

Rickard Berglund var på mange måter en rasjonell ung mann,men han var usedvanlig lite glad i tirsdager.

Det hadde ikke alltid vært slik. Rasjonaliteten hadde nok alltidvært der, men de siste årene på femtitallet – før han ennå haddetatt steget opp fra Stavaskolan til realskolen i Töreboda – haddedet vært omvendt med tirsdagene. De hadde vært innhyllet i enegen glans. I hver fall om senvinteren og våren. Grunnen varenkel, eller snarere todelt: Tirsdag var den dagen da Donald Duck& Co dukket opp i postkassen, og det var også den dagen morenserverte fetetirsdagsbolle med varm melk når han kom hjem ispisefrikvarteret.

Den kombinasjonen, å sitte der med en stor bolle med melis-dryss som nærmest lå og fløt i melk med sukker og kanel, ogmed et ennå ulest – nærmest urørt av menneskehender, føltesdet som – tegneserieblad til venstre for tallerkenen på den rød-og hvitrutete voksduken, ja bare vissheten om denne foreståendenytelsen fikk ham som oftest til å løpe de fire hundre meternemellom skolen og den hvite eneboligen i Fimbulgatan.

Det var senere at tirsdagene fikk et annet skjær. Spesielt årene1963 og 1964, da han hadde byttet skole, blitt for gammel tilDonald Duck, og da pappa Josef lå på sanatoriet i Adolfshyttanog døde.

For da var det alltid den ukedagen han og mamma Ethel tokbussen for å besøke ham. Bussen var blå, hadde loslitte seter, ogfire av fem ganger ble den kjørt av den smellfeite faren til BennyPersson – plageånden fra Stavaskolan. Det var alltid mørkt når dekom tilbake til Fimbulgatan, leksene var forsømt, og moren varrødkantet i øynene etter å ha sittet og grått i smug på hjemveien.

15

Men faren døde ikke på en tirsdag, det skjedde natten mellomen fredag og en lørdag. Begravelsen fant sted i stillhet en drøyuke senere. Det var i november 1964, og det regnet fra morgen tilkveld.

Kanskje var det ikke engang de turene til sanatoriet som varkjernen i tirsdagsantipatien hans, det var ikke så godt å vite.Allerede i meget ung alder hadde Rickard Berglund en bestemtoppfatning om hvordan de forskjellige ukedagene tedde seg. Hvil-ken farge de hadde, for eksempel, og hvilket temperament – selvom det skulle gå adskillige år før han skjønte hva ordet «tempera-ment» betydde. Lørdagene var for eksempel svarte, men varme,søndagene var naturligvis røde, akkurat som på kalenderen, man-dagene var mørkeblå og trygge … mens tirsdagene alltid fremstomed en slags hard overflate: gråhvit, kald og avvisende, og å gå inni dem kunne føles omtrent som å sette tennene i et vaskevannsfatav porselen.

Deretter fulgte den mørke, mørke blå onsdagen som, særligmot kvelden, kunne inneholde løfter om både velstand og varme,torsdagen med sin himmelblå frihetsfølelse og den hvite freda-gen – men fredagens hvithet var av en helt annen kvalitet enntirsdagens iskulde.

Han visste ikke hvor han hadde fått dette tydelige bildet avukens hjul fra – eller hvordan han overhodet kunne vite at detdreide seg om et hjul – og han hadde av og til lurt på omandre mennesker oppfattet det på samme måte som ham. Menhan hadde aldri, i alle fall ikke frem til sitt tyvende år, dis-kutert denne saken med noen. Muligens av redsel for at detskulle bli oppfattet som om det var noe i veien med hodethans.

Tirsdagsfobien hadde i alle fall blitt hengende ved ham. I gym-nastiden var det alltid med en følelse av tungsinn han våknet opppå hybelen i Östra Järnvägsgatan denne ukedagen, vel vitende omat intet godt var å forvente i løpet av de neste femten–sekstentimene. Ikke i skolearbeidet, og ikke i forholdet til den noksåglisne kameratflokken. Tirsdagene var emaljeharde og fiendtligei sitt vesen, det eneste man kunne gjøre, var å forsøke å holde ut.Stålsette seg og overleve.

16

Kanskje ville det i lengden vise seg å være nyttig på en ellerannen måte.

I dag var det imidlertid ikke tirsdag. Det var mandag. Datoen varden 9. juni 1969, og motorvognen fra Enköping stanset med enlangtrukken gnisselyd og et rykk på spor 4 på Uppsala Central.Klokken var tyve minutter over elleve om formiddagen, og Ric-kard Berglund tok den grønne lerretsbagen og gikk ut i solskinnetpå perrongen.

Sto helt stille i noen sekunder, som om han ville bevare og inn-prente øyeblikket – det lenge etterlengtede øyeblikket, nærmerebestemt da han for første gang satte sine ben på lærdomsbyenstitt besungne mark. Gluntarne. Ulf Peder Olrog. Orphei drängar.Det var ganske storslagent.

Men da han betraktet disse føttene og deres nærmeste omgi-velser, kunne han dessverre konstatere at det ikke så spesieltenestående ut. Det kunne like gjerne dreid seg om hvilke somhelst føtter på en perrong i Herrljunga eller Eslöv eller et annetgudsforlatt lite tettsted i kongeriket Sverige. Han slapp fra seg etmotvillig sukk. Trakk på skuldrene, fulgte menneskestrømmengjennom stasjonsbygningen og tok byen i besittelse.

Det var i alle fall slik han formulerte det for seg selv. Nå tarjeg byen i besittelse. Det var en måte å holde uroen i sjakk på; åtenke i kursiv innebar at man tok kommandoen over virkelighe-ten. Han visste at han hadde det fra en eller annen bok han haddelest i første eller annen klasse på gymnaset, men hadde ikke mer-ket seg hverken tittelen eller forfatternavnet. Uansett var det enenkel metode som fungerte: Kursiverte tanker behersker truendeomgivelser.

Ute på plassen foran stasjonen stoppet han opp nok en gang.Betraktet den svulstige og fargesprakende skulpturen i den bro-lagte rundkjøringen og tenkte at den sikkert var berømt. Detfantes en uendelighet av berømte fenomener i en by som Uppsala.Bygninger, minnesmerker, historiske plasser, og han ville tidsnokfå anledning til å nyte godt av alt dette; rolig og målbevisst, detvar ingenting som hastet i så henseende.

Han fortsatte rett frem, krysset en sterkt trafikkert gate og et

17

par mindre, og etter noen minutter var han nede ved elven. Fyris.Krysset den via en trebro, så domkirken og den gamle bykjernentårne seg opp skrått fremme til høyre, nikket tilfreds for seg selvog satte kursen i den retningen.

Alle mennesker har en stor plan og en liten plan. Den store dreierseg om hvordan man har tenkt å ta seg frem gjennom livet, den lilleom hvordan man skal ta seg frem gjennom dagen.

Dette var ikke hans egen kursiverte formulering, dessverre ikke,den kom fra lektor Grundenius. Av alle de mer eller mindre spe-sielle lærerne han hadde støtt på i løpet av sine tre år på Vadsbo-gymnaset, var det Grundenius som hadde gjort sterkest inntrykkpå Rickard Berglund. Dominerende og uberegnelig, av og til rettog slett lunefull, men alltid interessant å lytte til. Som oftest bådeoverraskende og skarpsynt i sine iakttagelser og spørsmålsstil-linger. Religion og filosofi. Rykte på seg for å være streng medkarakterene, men Richard hadde fått liten a i begge fagene; vans-kelig å vite om han virkelig hadde fortjent det. Vanskelig å vurderesin egen verdi.

Uansett hadde han en stor og en liten plan. Mens han trasketvidere bortover langs elven mot domkirken med de tynne spirenesom så ut som om de rørte ved skydottene på himmelen, fløt denstore opp til beskuelse i hodet hans. Livet. Rickard EmmanuelBerglunds stund på jorden, slik den var planlagt og uttenkt.

Teologi.Det var grunnsteinen. Den åkeren han var satt til å dyrke, eller

hvordan man nå ville uttrykke det. Han hadde ikke tatt beslutnin-gen på noe spesielt tidspunkt, i hvert fall kunne han ikke huskenoe slikt tidspunkt; det var snarere en avgjørelse som hadde sivetinn i ham, ubønnhørlig og skjebnebestemt, i løpet av en lang rekkeår. Kanskje allerede med morsmelken; for det fantes en gud, dethadde han vært sikker på hele sitt bevisste liv, men i og med pappaJosefs død hadde han også forstått at det ikke dreide seg om barn-dommens trygge og snille aftenbønnsgud, men at spørsmålet varmer komplisert enn som så. Adskillig mer komplisert.

Verdt å undersøke nærmere.Josef Berglund hadde vært pastor i frikirkemenigheten Arons-

bröderna, en tidlig avlegger av misjonsforbundet, men alle menig-

18

hetens samlede bønner i løpet av deres hyrdes siste, vanskeligetid, hadde ikke lindret lidelsene hans det aller minste. Ikke hanssønns og hustrus heller, og det var fremfor alt det som haddemanet frem Rickard Berglunds nyanserte gudsbilde.

Hvorfor hører han ikke bønnene våre?Eller om han hører dem, hvorfor oppfyller han ikke våre

beskjedne ønsker? Hvorfor lar han de rettroende lide?Når han enkelte ganger drøftet disse spørsmålene med mamma

Ethel, hadde hun uten å nøle erklært at ikke det var opp til men-neskene å gjøre seg opp en mening om Hans dypere hensikter ogbeveggrunner. Overhodet ikke. Thi menneskets forenklede tolk-ninger av godt og ondt ville alltid, i et større, hinsides perspektiv,komme til kort. Selv ikke en foreteelse som en enkel, gudfryktigfrikirkepastors lidelse og død kan vi med sikkerhet veie og vurdere.

Omtrent slik og mer i samme lei. Men Rickard Berglund villegjøre seg opp en mening. Krevde en forståelse selv når moren hev-det at slike ambisjoner minnet om åndelig hovmod, og der stansetsom oftest samtalene deres. Han kunne ikke utfordre henne pådet punktet; hvis det var en strid og en nærkamp med Gud somkrevdes, var det noe han måtte gå løs på på egen hånd. Rickardog Vårherre? Meningen med hans liv?

Han kom frem til den mørke inngangsdøren. Plassen forandomkirken lå badet i sjenerøst solskinn, men de tunge døreneinn til helligdommen var omhyggelig lukket og lå i skyggen. Hanbestemte seg for ikke å gå inn – hadde egentlig allerede bestemtseg da han satte opp planen for dagen på toget, rettere sagt. Detvar for tidlig, først ville han beskue den utenfra, den mektige,litt truende arkitekturen, og lokalisere Dekanhuset der teologeneskulle holde til, det var nok den store, firkantede klossen sør forkirken … eller var det vest? Han var allerede usikker på him-melretningene … og den adskillig mer fredelige kirkebygningenbortenfor var naturligvis Helga Trefaldighet. «Bondkyrkan» påfolkemunne. Rickard Berglund hadde studert byens viktigste lan-demerker i billedverket Uppsala förr och nu, som han hadde fåttav sin mor på tyveårsdagen i april. Hun var like innforstått medhans livsplan som han selv var, og av og til undret han seg over detinnlysende og motstandsløse ved disse fremtidsutsiktene. Var det

19

virkelig så enkelt? Burde det ikke i det minste ha vært alternativerå forkaste?

Han fortsatte forbi Dekanhuset, rundet Bondkyrkan og komseg via en trapp og en kort bakke ned til Drottninggatan. Oppe tilhøyre kunne han se det imponerende biblioteket, og lenger oppepå åsen kunne han skimte slottet mellom løvverket på trærne.I Slottsbacken blomstret ennå hegg og syrin, det hadde vært ensen og nølende vår, og han tenkte at det var vakkert. Han krys-set Drottninggatan, gikk videre bortover en gate som passendenok het Nedre Slottsgatan, og havnet etter hvert på et konditorirett overfor en kunstig, avlang dam. Stokkender, et par svaner ogen del andre, ukjente sjøfugler fløt dovent omkring i en behage-lig forsommerstemning, eller slik så det i alle fall ut. Man kunneselvfølgelig aldri vite sikkert. Han bestilte en kanne kaffe, et smør-brød med ost og servelat – dette inngikk også i planen, minteshan, tilfreds over å ha gjennomført alle disse innledende skritteneså enkelt og elegant. Han hadde ikke behøvd spørre om veien eneneste gang, likevel hadde han allerede innforlivet nesten alt hanhadde foresatt seg: Fyris-elven. Domkirken og Teologikum. Gus-tavianum og universitetsbygningen. Carolina Rediviva, slottet påavstand og et konditori med uteservering. Innforlivet.

Klokken var ennå ikke mer enn kvart over tolv. Han tok en bit avsmørbrødet, drakk en slurk kaffe og fant frem innkallingsordrenfra ytterlommen på bagen. Nølte et sekund, så tok han opp dentykke boken også og la den forsiktig på bordet etter å ha forsik-ret seg om at bordplaten var fri for flekker. Skrifter i utvalg. SørenKierkegaard. Han hadde lest drøyt førti sider på toget, og nå gjordehan igjen den refleksjonen han hadde gjort på bussholdeplassenhjemme i Hova. I Hova var det antagelig ikke ett eneste menneskesom hadde lest Kierkegaard; hvor mange kunne det dreie seg omi Uppsala? Hundre? Tusen?

Og de andre? Schopenhauer. Nietzsche. Kant. Og ikke å for-glemme disse nye filosofene … Althusser, Marcuse og hva de nåhet. Det var en tiltalende tanke at det i denne byen utmerket godtkunne være noen ved nabobordet på et konditori som dette, elleri køen i matbutikken, som hadde taket på både Hegel og Sartre.

Rickard Berglund hadde en kanon, en liste over alle de for-

20

fatterne han hadde tenkt å stifte bekjentskap med i løpet av detkommende året. Før han gikk i gang med teologien for alvor.Kanskje han til og med skulle snuse litt på Marx og Lenin, for åorientere seg. Intet menneskelig skal være deg fremmed, haddeGrundenius forsøkt å innskjerpe … og ikke mye umenneskelig hel-ler. Hvis du ikke studerer din motstander, kommer du aldri til åkunne beseire ham.

Rickard trodde ikke på kommunismen. USAs krig borte i Viet-nam var sikkert urettferdig på mange måter, men det var ikkehele sannheten. Stalin hadde flere liv på samvittigheten enn Hit-ler, det var bare å se etter i historiebøkene, og Rickard næreten nærmest fysisk motvilje mot demonstrasjonstog. Opphissedemenneskemasser, slagord og forenklet demagogi skremte ham.Det samme var det med hippiebevegelsen og popmusikken og allede langhårede frihetsforkjemperne. Det angikk ham liksom ikke.Rickard Berglund håpet, eller snarere forutsatte, at han ville finneen motgift mot alle disse tidens gisler i et miljø som åndet av klas-sisk dannelse og tradisjon. Alma Mater, jerum, jerum … tidsnok,tenkte han, jeg kommer tidsnok til å finne fotfeste i denne byen.

Han leste den kortfattede teksten på innkallingsordren forhundrede gang.

Sted: AUS. Arméns underofficersskola, Dag Hammarskjöldsväg 36, oppmøte i vakten.

Tid: Mandag 9. juni 1969 mellom klokken 13.00 og klokken21.00.

Utdannelsens varighet: Femten måneder. Dimitteringsdato28. august 1970.

Når Rickard Berglund forsøkte å forestille seg all denne tiden,alle disse dagene med fullstendig ukjent innhold og ukjente forut-setninger, var det som om noe i strupen ville snøre seg sammen.Hvis han ikke sørget for å bekjempe det, kunne det utmerket godtbriste, det føltes sånn.

Kanskje han ikke kom til å holde ut?Kanskje han ville bli sendt hjem til Hova med en erklæring

om fritagelse etter noen uker? Hvordan kunne man vite at mandugde? Som sagt.

Eller bli omplassert til en helt annen tjeneste ved et av de andre

21

regimentene i landet? Det ville jo være et enda verre pek. I infor-masjonsmaterialet han hadde fått, sto det at det kunne kommetil å skje. Ti til femten prosent av dem som var blitt valgt ut tilstabsutdannelsen, gikk en slik skjebne i møte. Tenk om han hav-net i Boden? Eller Karlsborg? Uppsala hadde vært et vinnerlodd ivernepliktslotteriet, men det gjaldt jo å ikke somle bort loddet …han sukket og innså at det var nettopp slike dystre stemninger hanhadde lovet seg selv ikke å falle som offer for.

For planen lå fast. Femten måneders militærtjeneste på Stabs-og sambandsskolan, deretter en del semestre på teologien, fireeller fem år, det fikk tiden vise. Deretter prestevielse og ut i landetfor å forkynne Ordet.

Ganske enkelt.Og den som hadde holdt ut i elleve måneder på Lapidus Betong

AB, kunne nok klare det meste. Det var onkel Torsten som haddefått ham inn på betongfabrikken tre dager etter studenteksa-men, og uansett hvordan det sto til med dannelsen i resten avHova-Gullspång, var han i alle fall den eneste som leste HjalmarBergman og Bunyan i kaffepausene på Lapidus.

Det hadde ført til en og annen spydighet, men det var over nå.Han hadde lagt både betongindustrien og hjemmet i Fimbulgatanbak seg. Og gutteværelset der han hadde bodd så lenge han kunnehuske. Mamma Ethel hadde selvfølgelig prøvd å svelge gråten påkjøkkenet i morges, men hadde ikke lyktes.

Når du reiser, blir jeg helt alene, Rickard, hadde hun snufset.Men slik må det jo være, og husk at det alltid finnes en vei tilbaketil hjemmets dør.

Det hadde hun nok tenkt ut på forhånd, naturligvis, og dethadde hørtes ut som et gammelt ordtak brodert på et åkle over enslagbenk. Hun hadde begynt å snakke mer og mer på den måtenetter pastorens død, og innerst inne skammet han seg over denfrihetsfølelsen som boblet opp i ham så snart han var utenfordøren.

Frihetsfølelse når man skulle i det militære? Det var nok ikkenoe man burde snakke høyt om, men det var nettopp den stem-ningen han bar på. I dag begynte livet for alvor, det gjorde detsannelig. Han hadde sett frem til denne dagen hele våren, og da

22

han nå satt og iakttok disse ukjente endene og disse ukjente sva-nene og disse ukjente menneskene som flanerte forbi på fortauet,tenkte han at aldri – hva som enn skjedde ham i livet, uansetthvordan det gikk med den store planen – aldri ville han glemmedenne stunden. Konditori Fågelsången i Uppsala midt på dagenden 9. juni 1969. Han forestilte seg at han kunne komme til å gåhit på akkurat denne datoen hvert år og sitte her og filosofere litt,tenke bakover og tenke fremover og –

Men her ble tankestrømmen brått avbrutt av at en skygge faltover bordet, og at skyggens eier annonserte sitt nærvær med etdiskré kremt.

«Ser man det. Kierkegaard. Ikke dårlig.»Rickard Berglund så opp. En ung mann i dongeribukse,

T-skjorte og åpen flanellsskjorte sto og så på ham. En skrå, mørklugg som hang ned over halve ansiktet, og et bredt smil. Han pektepå den tomme stolen inne ved veggen.

«Unnskyld. Men enkelte ting klarer jeg ikke la være å kommen-tere. Får jeg slå meg ned?»

Rickard nikket og la innkallingsordren bort.«Jeg så den der også.»«Hva da? Innkallings…?»«Nettopp. Og jeg gjetter på at du ikke skal til S1?»Han trakk ut stolen og satte seg. La det ene benet over det andre

og fant frem en sigarettpakke fra brystlommen.«Vil du ha?»«Nei takk. Jeg røyker ikke.»«Fornuftig.»Rickard prøvde seg på et smil. «Hvorfor gjettet du at jeg ikke

skal til S1?»Den nyvunne bordkameraten tente en sigarett med en Zippo-

lighter og blåste ut en røyksky. «Fordi du ikke ser ut som enkabeltater.»

«Kabeltater?»«De kalles det. Syvende kompani på S1. Ikke mange nobelpris-

vinnere der, akkurat. Nei, jeg går ut fra at du skal til AUS. Er dutolk eller stabsuoff?»

23

«Stabsuoff,» svarte Rickard og svelget.«Samme her. Beklager, jeg har ikke presentert meg. Tomas

Winckler.»Han rakte hånden frem over bordet, og Rickard tok den.«Rickard Berglund.»«Hyggelig. Jeg håper vi havner sammen. Jeg trives best blant

dannede mennesker.»Han pekte på boken, og Rickard kjente at han rødmet.«Du … jeg mener, du skal også møte opp i dag, altså?»Tomas Winckler nikket. «Ja visst. Vi kan jo stikke bort dit

sammen hvis du vil. Eller har du andre planer?»Rickard nikket og ristet på hodet i en forvirrende bevegelse.

En servitrise kom og satte en kopp kaffe og en kanelbolle foranTomas Winckler. Han stumpet sigaretten og lo.

«Jeg så deg gjennom vinduet da jeg bestilte,» forklarte han.«Både boken og innkallingspapiret. Og siden de ikke leser danskefilosofer i syvende kompani, gikk jeg ut fra at vi kanskje kommertil å bli soldatkompiser. Hvor kommer du fra? Ikke Uppsala i allefall?»

«Nei.»Som vanlig var det vanskelig å innrømme at han hadde levd

nesten hele sitt liv i Hova, men han skjønte at dette ikke var denrette situasjonen å komme med løgner. «Hova. Hvis du vet hvordet ligger? Og Mariestad. Jeg gikk på gymnaset i Mariestad.»

Tomas Winckler nikket. «Ville ha gjettet på noe i den retningenut fra dialekten. Hvor plasserer du meg i vårt avlange land?»

Rickard tenkte. «Nordover?»«Korrekt.»«Men ikke så veldig langt oppe?»«Kommer an på hvordan du regner.»«Sundsvall?»Tomas Winckler satte fra seg kaffekoppen med et smell. «Det

var som faen. Nå ble jeg imponert. Her forsøker jeg å snakke riks-svensk, og så spikrer du meg fast midt i blinken på første forsøk.Det var som faen, som sagt.»

Rickard lo og trakk unnskyldende på skuldrene.«Bare flaks,» forsikret han. «Har du vært i Uppsala før?»

24

«Et par ganger. Familien har en leilighet her i byen. Du, da?»«Nei,» tilsto Rickard. «Satte mine ben her for første gang i

dag, faktisk. Men jeg kommer antagelig til å bli værende her ogstudere … etterpå. Det er jo en fin by, ikke sant?»

«Den er super,» bekreftet Tomas Winckler og strøk luggen bortfra ansiktet. «I hvert fall så lenge man er under tredve. Og det ervi jo. Hva har du tenkt å studere?»

«Har ikke bestemt meg.»«Jaså? Ikke jeg heller, egentlig. Men jeg kommer helt sikkert til

å bli her noen år.»Herregud, slo det Rickard plutselig. Jeg sitter og snakker med

en som jeg kommer til å kjenne resten av livet. Jeg som knapthilser på gymnaskameratene mine et år etter eksamen.

Tomas Winckler løftet opp boken og studerte baksideteksten.«Har bare lest ham i utdrag,» forklarte han. «Men han er skarp,dansken. Jævlig skarp.»

«Har nettopp begynt på den,» tilsto Rickard. «Hva leser du selvfor tiden?»

Tomas Winckler unngikk spørsmålet. Lente seg tilbake og tenteden stumpede sigaretten isteden. «Hvis du skulle beskrive deg selvmed én eneste setning,» sa han, «hvordan ville du uttrykke degda?»

«Én eneste setning?»«Ja.»Rickard Berglund tenkte seg om et øyeblikk. «Jeg er en ung

mann som ikke liker tirsdager,» svarte han så.Tomas Winckler så forbløffet på ham. Så brast de i latter, begge

to.

HÅKAN NESSER

Tidligere utgivelser:

Kvinnen med fødselsmerket, 1998

Münsters sak, 1999

Borkmanns punkt, 2000

Carambole, 2001

Ewa Morenos sak, 2002

Det grovmaskede nettet, 2002

Svalen, katten, rosen, døden, 2003

Tilbakekomsten, 2003

Førstebetjenten og tausheten, 2004

Tilfellet G, 2004

Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen, 2005

Villrosen, 2005

Kjære Agnes (Piratforlaget), 2005

Og Piccadily Circus ligger ikke i Kumla (Piratforlaget), 2005

Skyggene og regnet (Piratforlaget), 2006

Menneske uten hund (Piratforlaget), 2007

En helt annen historie (Piratforlaget), 2008

Beretningen om herr Roos (Piratforlaget), 2009

Carmine Street (Piratforlaget), 2009

www.albertbonniersforlag.seFramsidescollage: Foto Guy Mason– GETTY IMAGESBaksidesfoto: ULLSTEIN BILD/WODICKA

Grafisk form: Jan Biberg

HÅKANNESSERDE ENSOMME

«... mesterlig.» Uppsala Nya Tidning

Håkan Nesser er tildelt The European Crime Fiction Star Award 2010/2011

Håkan Nesser (f. 1950) fikk i 1993 Svenska Deckarakademins debutantpris for Det grovmaskede nettet, som er den første romanen i serien om førstebetjent Van Veeteren. Han er tre ganger blitt tildelt prisen for beste svenske kriminalroman, og den syvende boken i serien, Carambole, ble i 2000 kåret til beste nordiske kriminalroman.

Gyldendal har utgitt alle de ti bøkene i Van Veeteren-serien, samt romanen Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen.

Håkan Nesser har siden skrevet fire bøker i fembindsserien om kriminalbetjent Gunnar Barbarotti. De tre første, Menneske uten hund, En helt annen historie og Beretningen om Herr Roos, er tidligere utgitt på norsk.

Håkan Nesser er oversatt til en rekke språk. Flere av bøkene er filmatisert.

Foto Lena Koller

Den fjerde boken i serien om den ita-lienskættede kriminalbetjenten Gunnar Barbarotti i Kymlinge.

Seks unge mennesker kommer i 1969 til Uppsala for å studere, der de omgås i noen år og utvikler et slags vennskap. En sommerreise i Øst-Europa forandrer forholdet mellom dem for alltid, og da Uppsala-tiden tar slutt, har også noe annet tatt slutt.

En menneskealder senere blir en dosent i Lund funnet død nedenfor et stup i skogen utenfor Kymlinge. En gammel ættestupe, ifølge folketroen. Det var nøyaktig på dette stedet en av de unge Uppsala-studentene døde 35 år tidligere.

Gunnar Barbarotti stilles overfor en ny form for alvor og tvinges til å revurdere mange ting i tilværelsen – ikke minst den gamle overenskomsten med Vår Herre.

HÅKAN NESSER DE ENSOMME

9 7 8 8 2 0 5 4 0 8 3 0 2