Leif GW Persson

Den døendedetektiven

Oversatt av Henning Kolstad

Originalens tittel: Den döende detektivenCopyright © 2010 Leif GW Persson

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2011Published by agreement with Salomonsson Agency, Stockholm

Omslagsdesign: Ole Peder Juve/Juve DesignOmslagsfoto: Istock photo

Forfatterfoto: Fredrik HjertingSats: Type-it AS, TrondheimSatt med: Sabon 10.5/12.1

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2011

ISBN 978-82-516-3618-6

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid

med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

I

Øye for øye …annen mosebok 21:24

Kapittel 1

Mandag kveld 5. juli 2010

I Karlbergsvägen 66 i Stockholm ligger Günters, Sverigesbeste pølsebu. Omgitt av velbygde murhus i flere etasjer,oppført i begynnelsen av forrige århundre. Samvittighetsfulltmurt i tegl, stein på stein, med kalkpussede fasader, karnap-per og gammeldagse vindussprosser. Store plener foran lei-lighetene, og – på denne tiden av året – løvtunge trær langsgaten. Når en kommer inn i husene, er det som regel marmori både entreer og oppganger, takfriser, stukkatur, til og medbrystningspanel her og der. Lister og dører i eik. Et områdesom gir et både velsituert og hjemmekoselig inntrykk.

Dessuten har Günters en god beliggenhet i verdens penestehovedstad. Bare noen hundre meter sør for Karlberg slott ogKarolinska Universitetssjukhuset, og like i nærheten av deto store utfartsårene fra nordre del av sentrum.

Tidligere sjef for rikskriminalpolitiet, Lars Martin Johans-son, skulle egentlig ha vært på sommerstedet sitt oppe iRoslagen nordøst for Stockholm denne dagen, men om mor-genen hadde han måttet reise inn til byen og ha et møte medbanken og sluttføre en skogsforretning som han hadde gjortsammen med eldstebroren.

Da dette vel var bestemt, hadde det som vanlig oppståttforskjellige andre ærend og gjøremål av mer privat og bro-ket karakter, ting han av praktiske grunner like godt kunneordne med det samme han var der. Listen over gjøremål ble

7

raskt lang, og da Johansson var klar til å reise tilbake til konaog sommerfreden på Rådmansö, var klokken nærmere åttepå kvelden. Da var han sulten som en ulv.

Bare noen hundre meter før han skulle passere Roslagstullfor å kjøre nordover, hadde begjæret fått overtaket på ham.Ikke tale om at han ville kjøre en time med en mage somallerede skrek. I stedet en rask avstikker til Sveriges bestepølsebu, en velkrydret jugoslavisk bratwurst med ålandsksaltagurk, surkål og sennep fra Dijon. Kanskje en zigeu-nerwurst med en antydning til nykvernet pepper, paprikaog løk? Eller skulle han bøye seg for sitt norrlandske opp-hav og innta en lettrøkt elgpølse med Günters hjemmelagdemandelpotetmos?

Opptatt av disse behagelige overlegningene hadde hanparkert bare noen meter fra kiosken, rett bak en av stock-holmspolitiets marjer, og akkurat som politimennene haddehan kjørt halvveis opp på fortauet før han gikk ut. Riktignokhadde han vært pensjonert i tre år, så det var ikke helt lov-lig, men praktisk og fint, ikke minst for trafikken som pas-serte. Og enkelte av de vanene han hadde opparbeidet seg iløpet av nesten femti år i politiet, satt rett og slett i margenpå ham.

En varm solskinnsdag i begynnelsen av juli, en kveld likevarm som dagen hadde vært, slett ikke noe ideelt vær forpølse, og dette var antakelig grunnen til at hele køen forankiosken besto av fire yngre kolleger fra utrykningsstyrkeni Stockholm. Tidligere kolleger, for å være helt nøyaktig,men gjenkjent var han uansett. Nikking, smil, og den over-ordnede som markerte med høyre hånd mot det kortkliptehodet, selv om han hadde stukket uniformsluen innenforbeltet.

«Står til, karer?» spurte Johansson, som hadde bestemt segstraks han kjente de himmelske duftene komme strømmende

8

mot seg. Elgpølsa fikk vente til høsten. Ikke noe i veien medrøyklukt, godt avrundet smak og norrlandsk flegma, menen kveld som denne krevde sterkere saker. Men ikke forsterke, ikke fra søndre Balkan. Paprika, løk, pepper og lett-saltet, grovmalt svinefarse var tingen. I dette været, og medJohanssons sinnsstemning, kunne det ikke bli bedre.

«Det er rolig, så vi ville passe på å lade opp litt før detbraker løs for alvor. Du kan godt gå foran oss, sjef. Vi hardet ikke travelt.»

«Jeg er pensjonist,» sa Johansson av en eller annen grunn.«Dere skal jo jobbe. Hvem gidder vel å herje med kjeltring-pakket på fastende mage?»

«Vi har ikke bestemt oss ennå.» Den overordnede nikketog smilte. «Så det går bra.»

«Da så,» sa Johansson og henvendte seg til personen iluken. «En sigøyner med surkål og fransk sennep. Så vil jegha noe kaldt å drikke også. La meg få en flaske vann medbobler i. Den vanlige du vet.»

Han nikket oppfordrende mot den siste i rekken av Gün-ters medhjelpere. En yngre kar som het Rudy, av øster-riksk herkomst, akkurat som Günter selv, og selv om dennehadde vært død i snart ti år, ble personalet fortsatt hentetfra det gamle hjemlandet hans. Günters beste venn Sebas-tian, som hadde overtatt allerede før Günters død, Udo, somhadde jobbet der i mange år, og Katja, som bare var der avog til. Johansson kjente dem alle sammen, de kjente hamsiden mange hundre pølser tilbake, og mens Rudy effek-tuerte bestillingen hans, hadde han slått av en hyggelig pratmed sine yngre kolleger. Eller forhenværende kolleger, omen skulle være nøye.

«I år blir det førtiseks år siden jeg begynte i ordensavdelin-gen i Stockholm,» sa Johansson. Eller var det førtisju, tenktehan. Det kunne forresten være det samme.

«På den tiden dere bar sabel?» Bredt smil fra den som lottil å være yngstemann på laget.

9

«Pass deg nå, gutt,» sa Johansson. Hyggelig fyr, tenktehan.

«Men så ble det spaningen,» konstaterte den yngre man-nens sjef, som tydeligvis var vel bevandret i Johanssonshistorie.

«Så det vet du,» sa Johansson. «Femten år,» bekreftet han.«Sammen med Jarnebring,» innskjøt en annen.«Javisst, javisst. Dere har innsikt i de gamle gubbene.»«Har jobbet der. Jarnis, Bosse, han var sjefen min. Beste

sjef jeg har hatt,» tilføyde han av en eller annen grunn.«Skal jeg putte den i et franskbrød, eller vil du ha den på

fat?» avbrøt Rudy og løftet den nygrillede pølsa.«Som vanlig,» sa Johansson. «Ta en baguette, riv ut inn-

maten, stapp inn pølse og surkål og sennep.» Kan det væreså vanskelig å huske, tenkte han.

«Hvor var vi?» spurte han og nikket mot kollegaen somhadde hatt bestevennen hans som sjef.

«Jarnebring. Bo Jarnebring.»«Akkurat,» sa Johansson med unødvendig ettertrykk, slik

en gjør når en har vært nær ved å miste tråden. «Jarnebring,ja. Han er pensjonist som meg, gikk da han fylte seksti-fem, det var for ett år siden. Herlig liv, for øvrig. Vi treffesregelmessig og skrøner i hop gamle minner for hverandre.»

«Du får hilse ham, Johansson, hils fra Patrik Åkesson, hilsfra P2. Vi var to Patrik i gruppen, og jeg var den siste sombegynte der, så Jarnis døpte meg om for å unngå unødige feili forbindelse med utplasseringen.»

«Høres ut som Jarnebring,» sa Johansson. Han nikket ogtok imot vekslepengene, pølsa og mineralvannet han haddebestilt. Nikket igjen, mest fordi han ikke hadde mer å si.

«Ha det, gutter,» la han til. «Jeg har skjønt at det ikke erslik det var på min tid.»

Samtlige hadde nikket tilbake, plutselig alvorlige, og sje-fen deres hadde nok en gang markert sin respekt med håndenmot det kortklipte hodet.

10

På min tid ville du fått sparken hvis du hadde gjort honnøruten lue, tenkte Johansson da han med en viss møye manøv-rerte seg inn på førerplassen, satte drikken i holderen mellomsetene og flyttet pølsa fra venstre til høyre hånd.

I samme øyeblikk måtte noen ha kjørt en ishakke i nak-ken på ham. Ikke noe murrende forvarsel om hodepine, bareen skarp, skjærende smerte som plutselig boret seg gjennomhele bakhodet. Lydene fra gaten ble utydelige, vanskelige åoppfatte, og så forsvant de. Mørket lukket seg foran øynenehans, først det høyre, så det venstre, som om noen haddetrukket ned en rullegardin slik at den ble hengende nes-ten nede. Armen dovnet, fingrene ble numne og stive. Pølsamistet han mellom setene.

Så var det bare mørke, bare stillhet.

Kapittel 2

Mandag kveld 5. juli til onsdag ettermiddag 7. juli 2010

Lars Martin Johansson var bevisstløs. Rett over midnatt, såsnart tilstanden hans ble stabil, flyttet de ham fra intensiventil nevrokirurgen. Da ville veien være kort hvis det skulleinntre komplikasjoner slik at de ble nødt til å operere ham.

Hypnos er søvnens gud i gresk mytologi, tvillingbror avThanatos, dødsdemonen, sønner av Nyx, nattens gudinne,men ingen av dem, ikke engang Nyx, er Johanssons guddom,for Johansson var bevisstløs. Riktignok reagerte han på lys,rent fysiologisk sett, hver gang en av de hvitkledde som komog gikk ved sengen hans fant på å løfte øyelokket hans oglyse ham i øyet, men siden han ikke merket det, kunne detvære det samme.

Hypnos var ikke hans gud, for sove gjorde han ikke, ogdet var definitivt ingen drømmer som kunne plage ham ellerkanskje lindre plagene. Drømmer krever nærvær av perso-ner og hendelser, og i mangel av slike kan man kanskje klareseg med umælende dyr eller døde ting, som en grønn synke-not, til og med en som har feil farge, eller kanskje en kjelkeman akte på som barn. Men først og fremst krever drømmeren bevissthet som de kan forholde seg til, og den mangletJohansson.

Heller ikke Thanatos rådet over ham. For Johanssonlevde, han pustet, og hjertet slo av seg selv. Riktignok krevdedet hjelpemidler som stabiliserte hjertets rytme, senker blod-

12

trykket og tynner blodet. Hjelpemidler som lindrer smer-tene, virket søvndyssende og beroliget ham, alle disse nålene,trådene, slangene og rør som var festet i kroppen hans. Menuansett levde han, og om han nå var på besøk hos Nyx, inatt og mørke, kunne det være det samme, i og med at hanikke var oppmerksom på det. Like bra var det vel, forresten,siden Nyx ikke var noen hyggelig dame, ikke engang i myto-logisk forstand. Blant annet var hun også hevnens gudinne.Men hvilket anstendig menneske kunne vel bære nag til LarsMartin Johansson?

Kanskje var det likevel Hypnos som sto ham nærmest. Påbilder fra antikken pleier Hypnos å være avbildet som enung mann med valmuekapsler i hånden, og om ikke annetviser det at selv svært gamle grekere innså ting som det toklegekunsten og den internasjonale narkokriminaliteten endaet par tusen år å begripe. Og hadde Johansson bare vært klarover hva som var blitt dryppet inn i årene hans, ville han sik-kert nikket enig. Men det kunne være det samme. Johans-son var bevisstløs. Han var ikke død, han sov ikke, drømmegjorde han definitivt ikke, nikke var ikke til å tenke på, ogdet med mørke eller lys spilte liten rolle.

Kapittel 3

Onsdag ettermiddag 7. juli 2010

Det begynte som en murrende verking i bakhodet og en for-nemmelse av lys, uklart når og hvorfor, men plutselig haddehan våknet. Oppdaget at han lå i en seng, og at han måtteha sovet på høyrearmen, for den hadde dovnet bort. Fing-rene føltes stive, og han hadde vanskeligheter med å knyttehøyrehånden. Ved siden av sengen satt en kvinne i hvit frakkog kort, lyst hår. I den store brystlommen hadde hun stukketned et stetoskop for ytterligere å bekrefte hvem hun var.

Hva er det som skjer, tenkte Johansson.«Hva er det som skjer?» sa han til kvinnen i den hvite

frakken.«Jeg heter Ulrika Stenholm,» svarte kvinnen og så på ham

med hodet på skakke. «Jeg er assisterende overlege her vedKarolinska Sjukhuset, og du har havnet på min avdeling.Jeg tenkte å begynne med å spørre om du husker hva duheter.»

Hun smilte og nikket vennlig, rettet opp hodet som for åformilde spørsmålet.

«Hva jeg heter?» spurte Johansson. Hva faen er det somskjer, tenkte han.

«Hva du heter. Husker du det?»«Johansson,» svarte Johansson. «Jeg heter Johansson.»«Og mer, da?» Nytt nikk, enda et vennlig smil, ny hode-

dreiing til den andre siden, men hun ga seg ikke.

14

«Johansson, Lars Martin Johansson,» svarte Johansson.«Hvis du lurer på personnummeret mitt, har jeg førerkorteti lommeboken. Den pleier jeg å ha i venstre bukselomme.Hva er det som har hendt?»

Betydelig bredere smil nå, fra kvinnen ved siden av sengenhans.

«Du ligger på nevrologen på Karolinska Sjukhuset,»svarte hun. «Mandag kveld fikk du en blodpropp i hjernen,og så havnet du her.» Hodet hennes skiftet stilling på nytt.Kort, lyst hår; lang, smal hals uten tilløp til rynker.

«Hvilken dag er det?» spurte Johansson. Hun kan ikkevære en dag over førti, tenkte han av en eller annen grunn.

«I dag er det onsdag. Klokken er fem om ettermiddagen,og du havnet her hos meg for knapt to døgn siden.»

«Hvor er Pia,» spurte Johansson. «Det er kona mi.» Plut-selig kom han på at han hadde sittet i bilen, og han følte ensterk uro som han ikke kunne forklare.

«Pia er på vei. Det går bra med henne. Jeg pratet medhenne for et kvarter siden og fortalte at du holdt på å kviknetil, så hun er på vei hit.» Nå nøyde dokter Stenholm seg medå nikke, men hun gjorde det to ganger, som for ytterligere åbekrefte det hun nettopp hadde sagt.

«Så da er alt bra med henne?» sa Johansson. «Jeg huskerat jeg kjørte bil,» tilføyde han. Den sterke uroen – han vissteikke hvor den kom fra, men nå vek den unna.

«Du var alene i bilen. Kona di var ute på landet, og viringte henne så snart du kom inn på akutten. Siden har hunvært hos deg så å si hele tiden. Og det går bra med henne,som sagt.»

«Fortell,» sa Johansson. «Hva er det som skjer? Som harskjedd, mener jeg.»

«Hvis du synes du orker, så.» Nytt nikk, og en alvorlig,spørrende mine.

«Fortell. Jeg har det utmerket. Har aldri hatt det bedre.Som plommen i egget har jeg det,» tilføyde han for sikker-

15

hets skyld. Hva faen er det som skjer, egentlig, tenkte han,for plutselig følte han seg uforklarlig opprømt.

«Jeg må ha sovnet på armen,» tilføyde han, selv om hanallerede ante hvorfor han ikke engang kunne løfte den frateppet.

«Vi kommer til det,» svarte hun. «Vi tar det siden. Du skalikke være urolig. Bare vi hjelper hverandre, du og jeg, er jegsikker på at vi vil få orden på armen din.»

Kapittel 4

Mandag kveld 5. juli til onsdag ettermiddag 7. juli 2010

Det var svartemarjas sjåfør som oppdaget hva som haddeskjedd med Johansson. Da han gikk ut av marja for å strekkepå beina, så han Johanssons urørlige hode hvile mot rattet.Og da han åpnet førerdøren for å se hva som hadde hendt,bikket en bevisstløs Johansson ut og ville skallet i gaten, omdet ikke hadde vært for at kollegaen fanget ham opp medarmen.

Deretter gikk det fort. I radioen fikk de beskjed om atambulansen ikke kunne komme på minst fem minutter, noesom i praksis pleide å bety det dobbelte, og siden den over-ordnede på laget ikke aktet å la en av politiets egne legen-der dø av den grunn, mer eller mindre i hans egne armer,hadde de ganske enkelt løftet Johansson inn i svartemarja,lagt ham på gulvet, startet motoren, slått på blålys og sire-ner, og kjørt i full fart mot Karolinska Sjukhuset. En trans-port som vel ikke var helt i tråd med reglementet, men nådreide det seg om en kollega som hadde havnet i krise, ogda ga de nøkken i alle tjenesteforskrifter og retningslinjer.

Til akuttmottaket på Karolinska var det knapt en kilome-ter i luftlinje. De hadde kjørt så nær den luftlinjen som dekunne, og to minutter senere bremset de foran ambulanse-inngangen. Med tanke på det livet han hadde levd, det livetsom nå truet med å forlate ham, hadde Johansson gjort enbåde logisk og storslagen entré. Liggende bevisstløs på en

17

båre, omgitt av utrykningspoliti og pleiepersonell, rett innpå intensiven, forbi alle de vanlige ventende som satt eller låder med sine diffuse brystsmerter, brukne armer, forstuedeknær, øreverk, allergier og vanlig forkjølelse.

Deretter hadde alt fulgt de vanlige rutinene, og fire timersenere, da den akutte faren var avverget og diagnosen stortsett klar, ble han flyttet til nevrokirurgen.

«Jeg snakket med kollegaen som hadde vakt mandagkveld,» sa den kvinnelige legen til Johansson. «Han haddesnakket med en av kollegene dine, en av dem som kjørtedeg inn til oss. Det ble et sabla rabalder, kan du tro.» Hunnikket. Smilte litt nå, og uten å skakke på hodet.

«Rabalder?»«Det var visstnok noen som hadde gjenkjent deg og fått

for seg at du var blitt skutt i magen.»«Skutt? I magen?»«Du hadde surkål og sennep på skjorten. Massevis. Pluss

dette med alle politimennene, selvfølgelig. Noen trodde atdet var tarmene dine som tittet ut.» Nå så hun enda gladereut.

«Jøssenavn,» sa Johansson. Hvor får folk alt fra, tenktehan.

«Du hadde tydeligvis falt sammen utenfor den pølsebuaoppe på Karlbergsvägen. Før du rakk å stappe i deg allden usunne maten du hadde kjøpt. Surkål, sennep, stektfranskbrød, feit, tjukk grillpølse og Gud vet hva ellers.»

Hva er det hun fabler om, dette mennesket, tenkte Johans-son. Må være Günters, tenkte han. Han hadde stanset vedGünters, Sveriges beste pølsebu. Han hadde snakket mednoen yngre kolleger. Nå kom han på det. Så langt kunne hanhuske.

«Jeg hadde en arbeidskamerat som døde mens han sto iden pølsekøen. Han fikk hjerteinfarkt. Han levde mer ellermindre på slik mat, selv om han var lege.» Hodet på skrå,alvorlig nå.

18

«Surkål,» sa Johansson. «Hva er det for noe galt medsurkål?» Surkål er vel jævlig bra, tenkte han.

«Det var vel snarere pølsa jeg tenkte på.»«Du,» sa Johansson, som plutselig følte et ubegripelig

raseri, samtidig som han begynte å få skikkelig vondt i hodet.«Hvis det ikke hadde vært for den pølsa du maser om, villejeg vært død nå.»

Hun hadde nøyd seg med å nikke og skifte vinkel på hodet.Ikke sagt noe.

«Hvis jeg ikke hadde stoppet og tatt en pølse, ville jeg sit-tet i bilen på vei ut på landet, og da ville det gått rett tilhelvete.» I verste fall for flere enn meg, tenkte han.

«Det tar vi senere,» svarte legen. Hun bøyde seg frem ogklappet ham på armen, som ikke hadde sovnet, bare sluttetå fungere.

«Har du et speil?» spurte Johansson.Hun måtte ha fått spørsmålet før. Hun nikket, stakk hån-

den i lommen på den hvite frakken, tok opp et lite speil ogla det i Johanssons fremstrakte venstre hånd.

Du ser for jævlig ut, Lars Martin, tenkte Johansson. Detvar som om hele ansiktet hadde seget ned, munnen hangpå snei, og under øynene hadde han en hel del små blåmer-ker, punktformede, blåsvarte, ikke større enn knappenålsho-der.

«Kvelningsflekker,» sa Johansson.«Petekkier,» istemte legen med et nikk. «Du sluttet visst

å puste et minutt eller to, men så fikk en av kollegene dinefart på deg igjen. Han hadde visst jobbet som ambulansefø-rer før han begynte i politiet. Utdannet akuttsykepleier. Ja,jeg er enig med deg,» fortsatte hun. «Det var flaks at detskjedde der det skjedde.»

«Jeg ser for jævlig ut,» sa Johansson. Men jeg lever, tenktehan. I motsetning til alle de andre han hadde sett medtilsvarende flekker under øynene.

«Jeg tror din kone er kommet nå,» svarte hun. «Jeg tenkte

19

å gå fra deg nå, sånn at dere kan prate i fred og ro. Jegkommer tilbake og ser til deg før det blir sovetid.»

«Vet du hva?»Hun ristet på hodet.«Du ser ut som et ekorn,» sa Johansson. Hvorfor sier jeg

dette, tenkte han.«Ekorn?»«Vi tar det siden,» sa Johansson.