Raymond Mosken

- 6 -

- 7 -Johnny Cash og Jerry Lee Lewis på pressekonferansen for utgivelsen av Class of ´55: Memphis Rock & Roll Homecoming. , Memphis, USA, 1986Johnny Cash and Jerry Lee Lewis at the press conferance for the release of Class of ´55: Memphis Rock & Roll Homecoming., Memphis, USA, 1986

DUCK TAILS

THE LOOK

CAR CULTURE

THE MUSIC

CATS & DOLLS

RAYMOND MOSKEN

Frode Grytten – Namna / The Names

9

57

97

153

187

1020

53

Tor Arne Petzold - The Look: introHilde Marstrander – Stilen / The Look

Vidar Kvalshaug – Disse to, denne sofaen, forever / These two, this couch, forever.

Tor Arne Petzold - Duck Tails: intro Steinar Kallander –Rockabilly er en musikkform /

Rockabilly is a music form Øyvind Pharo – Girls Go Wild

Tor Arne Petzold - Car Culture: introØyvind Pharo – Rocket 88

Levi Henriksen – Amerika er en bil / America is a Car Levi Henriksen –Hva slags bil ville jesus valgt? /

What kind of car would Jesus have driven?

Tor Arne Petzold - The Music: introTom Skjeklesæther – Ringside med rockehistorien i Memphis /

Ringside Rock 'n' Roll History in MemphisØyvind Pharo – Jimmie Vaughan

586992

98108128150

154162

182

190

Rockabilly. Smak på ordet. Rock, ja vel, men billy? Som i hillbilly - rockemusikk for fjellfolk, med andre ord. For mange musikere på 1950-tallet var det å bli kalt rockabilly, det samme som å bli sett ned på. Å være hillbilly var ikke noe folk flest så som noe positivt. Andre igjen ga selvfølgelig f…

Tilbake til rockabilly. Hva er det? Før jeg hører noen innvendinger, la meg bare si at rockabilly er en blanding av gammel country og den nye sjangeren de kalte rock 'n' roll. Vi skal ikke krangle om hva som var den første rockeskiva. Noen vil helt tilbake til 30-tallet, de fleste mener til slutten av 40- tallet, men rockabilly kom noe senere enn det. I sin reneste form snakker vi vokal, rytmegitar og ståbass, men sleng gjerne på en tromme også, og piano, saksofon og fele, og munnharpe og koring, og hva det måtte være. Du føler hva som er riktig når du har fått noen år på baken. Jeg tror ikke de fleste hardbarka rockefans er så veldig opptatt av detaljer - den rette følelsen er viktigere. Og nå er vi inne på hva folk i dag legger i begrepet rockabilly. Det er ikke bare musikken, det er så mye mer. Vi bruker begrepet rockabilly livsstil, men folk legger ulike ting i det. Musikken er, og bør være, en viktig bestanddel, stilen og miljøet man beveger seg i. I vår tid er rockabilly, og dermed rockabillyer, et verdensomspennende fenomen. En disip-pel i Moskva vil lett kunne gjenkjenne en likesinnet i Tokyo, l.a., Sydney og Oslo. Hensikten med denne boka er ikke å drive opplæring i musikksjangeren, men den kan gjøre leserne nysgjerrig, slik at de får lyst til å søke videre på for eksempel YouTube. Finn lyd- og filmsnutter med folk som Elvis (helst fra første halvdel av 50-tallet), Buddy Holly, Charlie Feathers, Benny Joy, Carl Perkins, Janis Martin, Al Urban, Sparkle Moore, Johnny Carroll, Gene Summers, eller noen av de mange hundre andre som leverte rockabilly-gull på 50-tallet. Sjekk også ut den nye rockabilly-bølgen som startet for alvor i England på 70-tallet, med band som Crazy Cavan and the Rhythm Rockers, Flying Saucers, Matchbox og, fra statene – Robert Gordon, de noe senere og mer punka Stray Cats, Rockats, Restless, Meteors og, fra midten av 80-tallet, her-lige rockabilly-tradisjonalister som High Noon, Marti’ Brom, Dave & Deke, Big Sandy og … Vi stopper her, men det er mange, mange flere.

Det var alt dette som skapte grunnlaget for at ducktails ikke bare ble en forbigående hårmote, men en stil som har holdt seg i 60 år. Så langt.

Rockabilly. Absorb the word. Rock – ok – but billy? As in hillbilly; rock music for the country folk, in other words. Many of the musicians of the 1950s would feel it was demeaning to be called rockabilly, to be hillbilly was also not considered a positive thing by people in general; others didn’t give a hoot.

Back to rockabilly. What is it? Before I hear any objections, let me just say that rockabilly is a mix of old country and the new genre they called rock 'n' roll. We are not going to quar-rel about the first rock record. Some would prefer to go way back to the 1930s, but most people would say the late 1940s, but actually rockabilly came a bit after that. In its purest form we are talking vocal, rhythm guitar and double bass, and you might as well toss in a drum too, a piano, a saxophone and a fiddle, a Jew’s harp, back-up singers, and whatever. You know what is right when you’re well on in years. I don’t believe the die-hard rock fans are that concerned about the finer details; the right feeling is the important thing. This leads us to what people nowadays refer to as the rockabilly concept. It’s not just the music, it’s so much more. We use the concept «rockabilly life style», but people mean different things by it. The music is, and should be, an important ingredient, also the appearance and social circles. Today rockabilly – and therefore rockabillys – is a worldwide phenomenon. A disciple in Moscow would easily recognize a like-minded one in Tokyo, l.a., Sydney and Oslo. This book does not aspire to educate the readers in the music genre, only to arouse the readers’ curiosity, and perhaps make them search more on YouTube, for instance. Look up sound and film clips with people like Elvis (preferably from the first half of the 1950s), Buddy Holly, Charlie Feathers, Benny Joy, Carl Perkins, Janis Martin, Al Urban, Sparkle Moore, Johnny Carroll, Gene Summers, or many other hundreds who delivered rockabilly gold in the 50s. Also check out the new rockabilly wave that started in England in the 1970s, with bands like Crazy Cavan and the Rhythm Rockers, Flying Saucers, Matchbox and, from the States, Robert Gordon, and later, the more punk orientated Stray Cats, Rockats, Restless, Meteors and, from the mid 1980s, glorious rockabilly tradition-alists like High Noon, Marti’ Brom, Dave & Deke, Big Sandy and … We’ll stop here, but there are many, many more.

All this made the ducktail not just a transient hair style, but a style that has persisted for sixty years. So far.

Tor Arne Petzold

- 15 -

Oslo, Norway, 2003

Venner ved Black-Jack bordet på Gold Coast kasino under Viva Las Vegas festivalen i Las Vegas,

USA, 2001

Friends around the Black Jack table at the Gold Coast casino, Las Vegas, USA 2001

1950-tallet. I ettertid er det lett å si det: Jeg liker 50-tallet, 50-talls ditt og 50-talls datt. Men hva er 50-tallet for deg? Hvordan ser du det for deg? Dette tiåret, og noen år før og etter, har ingen spesielle kjennetegn. Som i alle tiår forandrer verden seg fra år til år, og den er ikke den samme i Oslo og Tromsø, i New York, Seattle, Paris og Lyon. Rockabilly -fans går kledd på forskjellige måter: drape, teddy boy-stil, klassisk dress, posete eller trange bukser, vide kjoler og trange drakter, olabukser, hvit T-shirt og lærjakke. Du kan blande gammelt og nytt, planke moten i New York fra januar 1956, eller mikse den med punkstilen i London i august 76. De du møter i denne boka, kan komme kjørende i svært forskjellige kjøretøy, og de vil også innrede hjemmet sitt forskjellig. Uniformerte? Kanskje, men med trang til å skille seg ut, også i mengden av folk som skiller seg ut. Bildene i denne boka vil nettopp gi deg noen ideer om stilen – det ytre.

The 1950s: In retrospect it’s easy to say: I like the 50s, I like the 50’s this and I like the 50’s that, but what do the 50s mean to you? How do you picture them? The decade – and a couple of years before and after – displays no special features. As for any decade, the world changes from one year to another, and it is not the same in Oslo and Tromsø, as in New York, Seattle, Paris and Lyon. Rockabilly fans dress in many different ways: drape, Teddy boy, conventional men’s suits, baggy or tight trousers, wide or tight skirts, jeans, a white T-shirt and leather jacket. You can mix old and new, copy the style in New York in January 1956, or mix it with the punk style in London in August 76. The people you meet in this book will drive diverse vehicles, and they will furnish their homes very differently. Uniformed? Perhaps, but they feel the need to be different, also inside a crowd of people that stand out. The photos in this book will give you some ideas of the style.

Tor Arne Petzold

- 63 -

Oslo, Norway, 1985

- 70 -

Caven, Oslo, Norway, 2009

- 71 -

Oslo, Norway, 2010

- 90 -

Oslo, Norway, 2009

- 91 -

En innfallsvinkel til musikken, eller bare noget attåt? Noen forelsker seg i musikken først, rockabilly, rock 'n' roll, surf, doo-wop, country, rhythm and blues – alt - eller bare noe av det. Noen blir frelst av det som treffer øyet – stilen. Andre igjen kan plutselig se en bil som forandrer alt. Dette krever kanskje mest. Det er lett å raske sammen noen tålelig kule klær i dag, og det er lett å like musikken, vil jeg tro. Det er ikke umulig å sette seg litt inn i den heller. Men å gå hen og kjøpe en femti år gammel bil, holde den på veien og kanskje også gjøre drastiske forandringer på den, det er det ikke alle som klarer eller har mulighet til. En tur til rockabilly-festivalen over alle, Viva Las Vegas, vil vise at interessen for bilkulturen kanskje til og med overgår interessen for musikken som skapte grobunn for festi-valen. Bilshowet der er umåtelig godt besøkt. Her er et utvalg av biler som bare sier: Wow! Klassikere som ser fabrikknye ut, gode bruksbiler, slitne «øl-vogner», custom-biler, lowriders, hot rods, rat rods … Ja, det finnes et utall begreper her også. Bilene har ikke bare forskjellig utseende, men aldersspennet for bilene er større enn alderspennet for rockabilly-musikken selv. Fra hot rods bygget med utgangspunkt i en bil fra sent på 20-tallet, til stasjonsvogner fra tidlig 70-tall med surfebrett på taket. Det kan skrives side opp og ned om én eneste bil. Ja, bøker, om det var en custom Barris fra riktig gamle dager, eller 49-modellen av Mercuryen fra James Dean-filmen Rotløs ungdom, en Tucker, eller noe annet lekkert.

An approach to the music or just a by-product? Some fall in love with the music first, rockabilly, rock 'n' roll, surf, doo-wop, country, rhythm and blues – everything, or just a piece it. Some get hooked on what meets the eye – the clothing. Others suddenly see a car that changes everything, and this might be the most demanding. Today it’s easy to scrape to-gether some tolerably cool clothing, and I would think it’s easy to like the music. It’s also not impossible for people to get acquainted with the music either, but to buy a fifty-year-old car, keep it running and perhaps even make drastic changes to it, that is something very few are able to do, or have the means to do. A trip to the rockabilly festival Viva Las Vegas, the mother of all rockabilly festivals, will demonstrate that the interest in the car culture may even surpass the interest in the music that created the basis for the festival. The selection of cars here just says Wow! Classic cars, old classics looking brand new, daily drivers, worn out «beer vans,» custom cars, lowriders, hot rods, rat rods … There are countless terms for the cars as well. The cars not only look different, but the age range is wider for the cars than for the rockabilly music itself, from hot rods built on cars originating from the late twenties to station wagons with surfboard’s on the roof. You could write page after page about just one car; volumes about a custom Barris from the good old days, or a 49 Mercury, the same car that James Dean drove in Rebel Without a Cause, a Tucker or something else very enticing.

Tor Arne Petzold

- 103 -

Hot Rod engine, Las Vegas, USA, 2001

Halden, Norway, 2011

California, USA, 2007

- 128 -

- 129 -

- 154 -

Vi fikk tv-seint. Og min mor herjet med frisyren min på samme måtte som Dalila gjorde med Samson. Først fire år etter at The Beatles var oppløst, fikk jeg lov å ha hår over skjortesnippen. Når det gjaldt biler derimot, var det en helt annen dans rundt gullkalven.

Jeg har tenkt mye på det i det siste, dette med ting. Dagbladet har i søndagsmagasinet sitt en spalte der diverse c- og d-kjendiser forteller om hvilken ting de aldri vil kvitte seg med. Jeg tror at på det spørsmålet måtte jeg ha svart: bilen min. Og når jeg sier bilen min, mener jeg selvfølgelig en Chevrolet pickup c10 1972-modell, importert fra Austin i Texas. Den kjærligheten det er mulig å føle for en slik gammel sliter av en bil, er litt skummel, og jeg klarer ikke å slutte å tenke på bildet av mamma foran flanellografen på søndags-skolen, mamma som viser bildet av en rasende Moses mens jødene danser rundt gullkalven. Eller jeg minnes forstanderen på søndagsmøtene som snakket om at man ikke skulle legge seg opp rikdommer på jorda, og etterpå satte vi oss inn i den nyeste bilen som sto parkert foran bedehuset. Da jeg vokste opp, var det et ord som ble mye brukt: avgudsdyrkelse. Det er lenge siden jeg har hørt noen bruke det ordet nå, men jeg klarer ikke å la være å tenke på det når jeg nå bekjenner min kjærlighet til en ting.

We were one of the last to get a tv set. My mother used to play havoc on my hair, just as Delilah did to Samson’s. Not until four years after The Beatles were dissolved, was I allowed to wear my hair down to my shirt collar. Though when it came to cars, it was a completely different dance around the golden calf.

I have thought about it at lot lately – things. The Dagbladet’s Sunday magazine has a regular column where c and d celebrities tell us about the one thing in their life they would never get rid of. I believe that my answer to that question would be: My car. When I say my car, I mean, of course, a Chevrolet pickup c10 1972-modell, imported from Austin, Texas. All the love you can feel for such an old drudge of a car is a bit scary, and I can’t stop thinking of the image of my mother in front of the flannel board at Sunday school; my mother showing us a picture of an enraged Moses, watching the Jews dancing around the golden calf. I recall the pastor at the Sunday meetings who preached that one should never gather riches on this earth, and afterwards we got into newest car outside the chapel. There was a word that was often used where I grew up: idolatry. It’s been a long time since I heard anyone use that word, but I can’t help thinking about it when I confess my love for a thing.

Hva slags bil ville jesus valgt?

Levi Henriksen

Austin, Texas, USA, 2001

What kind of car would Jesus have driven?

Jeg har egentlig aldri vært så opptatt av bil. Den første jeg eide, var ei boble, den kjørte jeg i ti år, og jeg har også hatt en Hiyndai, Huindai, Huyndai ( jeg klarer ikke å skrive det engang), men for noen år siden inngikk jeg en pakt med en kamerat om at jeg skulle ha en amerikaner før jeg ble 40. De aller fleste, min kone inkludert, hadde vel sett for seg en smekker tidsmaskin fra 50-tallet, et rullende romskip med digre halefinner, men jeg endte altså opp med en shabby pickup med samme farge som et muggent kneippbrød, og antall mil den har under panseret, tilsvarer omtrent en tur til månen og tilbake. Og vet dere noe rart? Jeg elsker den bilen. Ja, jeg virkelig elsker den, og jeg tror det er fordi den er litt sånn som meg sjøl. Den er ikke all verden å se på, og bak på støtfangeren og den ene skjermen kan du se at den har vært noen turer i grøfta. Den er vrien om morgenen og må alltid startes flere ganger før den begynner å dra noenlunde jevnt. Den hoster og harker før den blir ordentlig varm, og bruker mer bensin enn det som er moralsk forsvarlig i disse stadig mer miljøbevisste tider. Men den bilen er trofast. Den bilen er sterk. Den bilen kan du stole på. Ned en bakke og opp en bakke. Rundt svingen, inn i den neste og rett fram over sletta. Den bilen vil gjøre jobben til den en dag bare kveiler seg sammen i grøfta og dør. Den bilen er selve bekreftelsen på at det fortsatt går an å bruke veiene til å reise, ikke bare til å komme seg fram på.

Og nei, du har ikke kjørt bil før du har sittet bak rattet i en slik pickup. Den tøffe ryggskakke måten å sitte på, skuldra ut mot døra og høyrearmen liggende over setet som om du skulle sitte og holde rundt din kvinne, selv når du er alene. Poenget er at man er aldri alene i en slik. En slik bli lever. Den får deg til å leve. Tenna som skrangler i munnen når du girer ned i oppoverbakker, den søte lukta av eksos som rin-gler som parfyme gjennom kupeen, bremsen som må trykkes inn med slik kraft at du kjenner det mellom skulderbladene, brumminga fra motoren som får blodet til å bruse, den deilige fornemmelsen av ikke å ha noen alder, jeg kan være 18, jeg kan være 60, og jeg er alltid på vei bort, selv om det kanskje aldri er lenger enn tilbake.

Jeg vet det er mange som vil mene at dette er ren blasfemi, men jeg tror det er en slik bil Jesus ville kjørt. Jeg tror ikke Jesus ville rast rundt i en Audi eller en Mercedes; Jesus ville ikke jagd statussymboler og stresset livet av seg fordi han hele tiden er fem minutter for seint ute til livet sitt. Jesus valgte seg ikke en skinnende hvit hest da han red inn i Jerusalem, Jesus kom på et esel. Jesus var aldri på fariseernes side. Jesus valgte aldri minste motstands vei. Det er det jeg liker å tenke når den gamle følelsen fra søndagsskolen kommer veltende, og jeg er redd for at jeg lar ting styre livet mitt.

I have never been particularly interested in cars. The first car I owned was a Beetle; I had it for ten years, and I have also owned a Hiyndai, Huindai, Huyndai (I can’t even spell the name right), but some years ago I signed a pact with a friend, that I would get an American before I turned forty. Most people, including my wife, had imagined a sleek time machine from the fifties, a rolling space ship with huge tail-fins. What I ended up with, was a shabby pickup, the color of moldy whole meal bread, and the number of miles it has under its bonnet correspond approximately to a trip to the moon and back. The funny thing is: I love that car. Yes, I really love it, and I think it’s because it’s a bit like me. It’s not that good looking, and by the rear bumper and one fender you can see that it has run into a ditch once or twice. It’s arduous in the mornings, and I always have to start it several times before it pulls evenly. It coughs and hawks before it’s properly warm and uses more gas than is morally defensible in these increasingly eco-conscious times, but the car is loyal. The car is powerful. It’s a car you can depend on. Down a hill and up a hill. Round the bend, into the next and straight across the plain. That car will do the job until one day it just coils up in a ditch and dies. That car confirms that it is still possible to use the roads to travel, not just to get around.

Believe me: you’ve not driven a car before until you’ve been behind the wheel of a pickup like this. The tough, lopsided way to sit; your shoulder against the door and your right arm resting on the back of the seat, as if you had your arm around your woman, even when you’re alone. The point is that you’re never alone in a car like that. That car lives. It makes you feel alive. Your teeth rattle in your mouth when you downshift uphill, the sweet smell of exhaust that winds like perfume through the interior, the brake pedal that has to be stomped on with such power that you feel it between your shoulder blades. The hum from the engine gets my blood pumping, the delicious feeling of being ageless: I can be 18, I can be 60, and I am constantly on my way, even though the way out is never longer than the way back.

I know there are many who will think this is utterly blasphemous, but I believe this is the kind of car Jesus would have driven. I don’t think Jesus would have raced around in a Audi or a Mercedes; Jesus would not have hunted status symbols and stressed himself to death because he was always five late minutes for life. Jesus did not chose a shining white horse when he rode into Jerusalem, Jesus rode in on a don-key. Jesus was never on the side of the Pharisees. Jesus never chose the easy way out. That is what I like to think when that old feeling from Sunday school overwhelms me, and I begin to fear that I let things control my life.

Rockabilly-musikken hadde sin første storhetstid i perioden 1954-1958. Det har gått noen år siden da, store artister som Elvis, Rick Nelson, Johnny Burnette, Charlie Feathers. Buddy Holly, Eddie Cohran med flere, har forlatt oss. Andre er fortsatt aktive og kan høres på rockabilly-festivaler rundt om i verden, hovedsakelig i Europa og i statene, hvor de er ganske store. Der kan du høre en gammel kjempe som Ray Campi i selskap med yngre artister i samme genre, og se et publikum med nesten like stor aldersspredning som artistene på scenen.

The first glory days of the rockabilly music was the period between 1954 and 1958. Some decades have passed since great artists like Elvis, Rick Nelson, Johnny Burnette, Charlie Feathers, Buddy Holly, Eddie Cohran and many more have left us. Others are still active and can be heard at rocka-billy festivals all over the world, mainly in Europe and in the States, where they are quite big. Here you can hear an old giant like Ray Campi in the company of younger artists in the same genre, and see an audience with a difference in ages even bigger than that of the artists on the stage.

Tor Arne Petzold

- 159 -

Oslo, Norway, 2007

- 162 -

Carl Perkins and Roy Orbison, Memphis, USA, 1986

- 163 -

Screamin Jay Hawkins, Oslo, Norway, 1987

Jimmy Vaughan, Austin, Texas, USA, 1987

Areal view of a Dodge Coronet Super Bee and a Dodge Coronet parked in a garage on the countryside in Norway, 2007