1) Egeninteressens problem

Egeninteressens problem er at det gode samfunn som vi forsøker å skape, er avhengig av

egeninteressen. Dette kommer klarest til uttrykk gjennom den skotske moralfilosofen

Adam Smiths påstand om at private laster fører til offentlige goder. Han mente med

andre ord at fremveksten av bedrifter og markedsøkonomi både skapte positiv

økonomisk vekst, men også forutsatte at egeninteressen og den økonomiske

fortjenesten ble satt i sentrum. Det er særlig tre problemer knyttet til egeninteressen,

For det første blir det vanskelig å tenke seg en moralsk utvikling hvis samfunnets goder

først og fremst skriver seg fra egeninteressen. For det andre kan det bryte med vår

moral, det å følge egeninteressen fremfor å følge fellesskapet og våre medmenneskers

interesse. For det tredje er det en fare for at egeninteressen kan korrumpere oss, at vi

blir grådige og egoistiske.

Egeninteresse og egoisme

Denne forklaringen bygger på at det er forskjeller på egeninteresse og egoisme. En

bedriftsleder handler ikke vanligvis ut fra altruistiske (uegennyttige) motiver, men

heller ikke av egoistiske. Ut fra dette synet trenger man ikke være umoralsk som

menneske, selv om man opptrer egoistisk i markedet.

Selve begrepet interesse, som i dag gjerne knyttes til økonomiske interesser, var mer

vidtfavnende på Smiths tid. En oppfatning kan være at det er i en persons egeninteresse

også å ta vare på og stole på andre mennesker rundt seg. 100 år senere argumenterte

den franske sosiologen Émile Durkheim (1858–1917) for at uten tillit fungerte ikke

kontrakter i kapitalismen. Dette synet innebærer også at kapitalismen fungerer godt,

nettopp fordi moral fra andre sfærer er bygget inn i den. Betydningen av tillit

understrekes også sterkt av moderne økonomer, se for eksempel P. Dasgupta (2007):

Economics, A Very Short Introduction, Oxford U. Press.

Det utilitaristiske synet

Et annet forsvar for det å la egeninteressen styre, er det etiske synet som kalles

utilitarisme. Utilitarismen vokste fram på bekostning av dydsetikken utover på 1700-

tallet. Vi skal komme tilbake til disse to, samt andre etiske synspunkter. Denne

tankeretningen kan knyttes til en framvoksende oppfatning om at handelsborgerens

materielle interesser var gunstigere for samfunnet enn adelens vekt på krigeridealer.

Utilitarismen fikk stor innflytelse på økonomisk tenkning, blant annet gjennom de

engelske filosofene Jeremy Bentham (1748–1832) og John Stuart Mill (1806–73).

Deres utilitarisme er en konsekvensetikk. Dette betyr at det er resultatet av handlingene

som teller, ikke hva som er intensjonen i utgangspunktet. Så ut fra dette kan man se på

markedet som godt og moralsk, dersom det gir gode virkninger for samfunnet.

Resignert realisme

En tredje type forsvar for markedet er altså det vi kan kalle resignert realisme. Dette

går på at markedet tross alt er det beste man har og det gir rimelig bra resultater,

menneskets natur tatt i betraktning.

Motiver om å styre samfunnet til menneskets beste, kan derimot føre til det verste utfall.

Et eksempel på dette trekkes fram av den norske økonomihistorikeren Francis Sejersted

var «den tvungne obligatoriske kjærlighet» som førte til GULAG, arbeidsleirene i

Sovjet for å forbedre folks samfunnsånd.

Dette eksemplet henter Sejersted fra den polske filosofen Leszek Kolakowski (1927–

2009).

Til tross for de gode hensikter, ble altså konsekvensene av denne politikken alvorlige for økonomien, og direkte katastrofale for den politiske frihet i samfunnet.

Moral og kapitalisme skaper vekst

Den tyske sosiologen Max Weber (1864–1920) utviklet også en teori om forholdet

mellom moral og kapitalisme. Han knyttet framveksten av kapitalismen og dens «ånd»

til overgangen fra katolsk til protestantisk etikk etter reformasjonen på 1500-tallet.

Den nye religionen passet som hånd i hanske til det ekspanderende kapitalistiske sam-

funnet, hevdet Weber. Det å drive forretninger var et kall for protestantene. Deres vekt

på dyder som arbeidsomhet og nøysomhet bidro til oppsamling av kapital, investeringer

og vekst. Gode resultater i produksjon og handel ble et bevis på at Gud så til en i nåde.

Belønningen var materiell rikdom i dette livet, men også et evig liv. Weber advarte

likevel om at religion og økonomiske interesser kunne føre til fariseisme, i betydningen

hykleri, arroganse og mangel på hjertelag.

Hans Nielsen Hauge (1771–1824) var en norsk legpredikant. Hans liv var et eksempel

på hvordan moral og handel ble kombinert. Han reiste rundt i landet og preket, men

inspirerte også folk til å sette i gang med produksjon og handelsvirksomhet. Hans

tilhengere, haugianerne, fikk betydning for den økonomiske utviklingen i Norge på

1800-tallet.

Bør samfunnet inndeles i moralske sfærer?

En bekymring har vært at økonomisk tankegang og logikk kan spre seg til, og så å si

forgifte andre deler av samfunnet. Den tyske filosofen Jürgen Habermas (født 1929)

skiller mellom livsverden og system. Livsverden er det sted hvor normer og mening

utvikles og tas vare på. Staten og markedet representerer systemet, og der er det

formålsrasjonaliteten som dominerer. Habermas så for seg at formålsrasjonaliteten fra

systemet hadde bredt seg til andre sosiale sfærer, for eksempel i familien, og dette

medførte at vi begynte å oppføre oss på samme måte her som i markedet. Hva om dine

foreldre insisterte på å få markedsrente, om du lånte penger av dem?

Konsekvensene av dette synet er kanskje at man bør ha ulike moralsfærer med

vanntette skott mellom.

Faren med å holde sfærene adskilte og ikke la de påvirke hverandre er likevel en rendyr-

king av holdninger og normer i hver sfære. Da blir det lite moral i handelssfæren, og

grådigheten kan etter hvert ta overhånd, jmf.(«Greed is good»).

Adskillelse mellom sfærene kan også tenkes å ha negative økonomiske konsekvenser.

Markedene vil kanskje fungere best når man ikke følger deres logikk helt ut, har det vært

hevdet. På den annen side må man erkjenne at menneskene enkelte ganger følger sine

opplyste egeninteresser også i andre deler av samfunnet. En gjensidig innflytelse

mellom sfærene blir da altså bedre enn isolasjon, både ut fra økonomiske og moralske

hensyn.

1) Samfunnsansvar

–Kjenne argumentene for hvorfor bedriftene har samfunnsansvar–Kjenne samfunnsansvarets dilemma: egeninteresse eller altruisme –Kunne forskjell på samfunnsansvar i sin alminnelighet og den moderne varianten av ”Corporate Social Responsibility (CSR)”

I bedriften dreier det seg ikke bare om enkelitindividet, men helheten, om bedriften og

dens samfunssansvar, om CSR. Amerikansk begrep som har medøfrt at mange har

begynt med et såkalt etisk regnskap ved siden av det økonomiske. Denne utviklingen

henger sammen med en større kritisk rettet oppmerksomhet mot bedrifter. Profittjaget

har blitt for dominerende, det er for lite samfunssbidrag i forhold til egoismen.

Forurensning veid mot den økonomiske veksten bedriften skapte. Det stekre fokuset på

CSR i 2010 kommer av en rekke store saker med uheldig prakis.

Hvordan vil CSR utvikle seg videre?

Ifølge Economist vil det framover bli en stadig større interesse for CSR. Vi ser også at

ledere i næringslivet samles til globale konferanser om hva man for eksempel bør gjøre

for å redusere karbonutslippene. Investorene vil i stadig større grad vurdere kvaliteten

på en bedrift ut fra dens aktiviteter for å fremme CSR.

Et interessant eksempel er det norske pensjonsfondet som har investert i mange tusen

selskaper over hele verden. Finansdepartementet har opprettet et råd som skal vurdere

de etiske sidene ved investeringsvirksomheten. Dersom selskapene eller deres

underleverandører opptrer uetisk, for eksempel ved barnearbeid, kan fondet trekke ut

sine investeringer. Dilemmaet er likevel at man da mister den innflytelsen som man kan

få gjennom å utøve press på de selskapene der man har eierinteresser.

Ifølge Economist vil de store bedriftene gå foran de neste årene, men etterhvert vil også

mindre sosiale entreprenører skape innovasjoner som kommer til å utdatere annen

virksomhet. Man vil også se at det oppstår mange nye nettverksrelasjoner mellom

konkurrenter, mellom bedrifter, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, frivillige

organisasjoner, nasjonale myndigheter og internasjonale organisasjoner.

CSR vil bli mer integrert i den øvrige virksomheten. Man vil gå fra prat til mer handling.

Et viktig trekk ved dette er utvikling og bruk av standarder, sertifiseringsordninger,

overvåking og rapportering for å dokumentere og vurdere hva som faktisk oppnås.

6) Etikk

Det finnes fire kilder til etiske standarder:

Utilitarisme, rettigheter og pliktesperspektiv, rettferdighetsperspektiv og

dydsperspektiv.

Dydsetikk

En dyd defineres av Velasquez i pensum som en tilegnet og personlig egenskap, som

viser seg gjennom en persons stabile adferd. En dyd kan for eksempel være ærlighet.

Dyder skal gjøre oss i stand til å virkeliggjøre det gode. De er ikke bare et middel, men

også et mål i seg selv.

Dydsetikken ble utviklet allerede i det gamle Hellas med filosofen Aristoteles (384–322

f. Kr) som en viktig representant. Han la stor vekt på fornuften som rettesnor for våre

liv. Aristoteles er også kjent for det syn at man ofte bør velge det han kalte «den gyldne

middelvei». For eksempel burde man ikke være verken for dumdristig eller feig.

Dydsetikken er aktørbasert. Den konsentrer seg særlig om hvordan mennesket bør

være, og ikke om dets handlinger. Det som bestemmer om et menneske er godt eller

dydig, er dets personlige egenskaper. De fire greske kardinaldydene var mot,

rettferdighet, visdom og måtehold. Vær imidlertid oppmerksom på at våre betegnelser

for dydene ikke nødvendigvis er helt det like det filosofene i Hellas forsto med dem.

Senere kom den katolske kirken med tre teologiske dyder. Det var tro, håp og kjærlighet.

Ifølge Thomas Aquinas (1225–1274) var det å følge disse tre dydene en nødvendig

forutsetning for å leve i harmoni med Gud.

Dydsetikken er opptatt av hva som er nødvendig for å leve et godt liv. Som personer må

vi utvikle disse dydene og unngå laster. Vi vil da også kunne bli gode rollemodeller for

andre. Samfunnets institusjonelle ordninger må bygge opp om dydene. Det må for

eksempel ikke utvikles mekanismer i det finansielle system som skaper grådighet,

styringsmessige systemer som skaper pulverisering av ansvar, eller støtteordninger som

skaper lathet og avhengighet av staten.

Dydsetikken har vært kritisert for at den konsentrer seg om personene, og ikke sier så

mye om hvilke handlinger som i seg selv er riktige eller gale.

Pliktetikk ( deontologi)

Kants utgangspunkt var at moralske handlinger måtte være av en slik natur at de kunne

fungere som allmenne lover i samfunnet (det kategoriske imperativ).

Det å stjele er et eksempel på noe som ikke kunne dannet grunnlag for en allmenn lov.

Dette fordi hvis alle skulle stjålet, ville eiendom blitt et meningsløst begrep, og da kunne

man heller ikke stjele. For at det i det hele tatt skulle vært mulig å stjele, måtte man

forutsette at ikke alle gjorde det, og i så fall hadde den som stjal satt seg selv opp som

unntaket fra en regel, og som sådan hadde han handlet umoralsk.

Et annet eksempel er en lærer som ut fra en personlig vurdering om hva som er

rettferdig, ønsker å gi en student en bedre karakter enn eksamensresultatet skulle tilsi.

Hvis slike handlinger ble en allmenn lov, ville sannsynligvis urettferdigheten øke, og

karaktersystemet som bygget på de faktiske resultater til slutt bryte sammen.

En annen versjon av det kategoriske imperativ er at man ikke skal behandle seg selv

og sine medmennesker kun som et middel, men også som et mål i seg selv. Dette

kan være relevant som et utgangspunkt for en analyse av samspillet mellom

bedriftslederne og de ansatte.

En kritikk mot Kant har vært at hans etikk er vanskelig å anvende i praksis. Ulike

kategoriske imperativer komme i konflikt med hverandre, for eksempel det å tale sant,

og å redde liv. Noen har forsøkt å lage hierarkier av plikter, men det har vist seg å være

problematisk å lage et konsistent system for dette.

Utilitarisme

(Jeremy Bentham, 1748-1832;

John S. Mill, 1806-1873)

•En handling er moralsk riktig dersom den produserer den største mulige nytte for det

største antallet mennesker som blir påvirket av den

•En handling er moralsk riktig dersom netto nytte fratrukket kostnader er størst for alle

som blir berørt, sammenlignet med nettonytten som alle andre mulige handlinger ville

betydd

•En handling er moralsk riktig hvis de umiddelbare og langsiktige positive følgene er

størst for hvert enkelt individ (sammenlignet med andre valg)

•Adam Smith kan ses i denne tradisjonen

•Argumenterer at en handlings konsekvenser gjør handlingen enten moralsk eller

umoralsk

•En handling med gode konsekvenser er riktig eller moralsk; en handling med dårlige

konsekvenser er gal eller umoralsk

•Altså kjent som konsekvensetikk

Jeremy Bentham anså gode tiltak som de som ville øke den samlede nytten

(behovstilfredsstillelsen) hos befolkningen, og dårlige tiltak de som ville øke plagene

eller smertene.

Bentham skilte ikke mellom verdien av ulike nytelser. John Stuart Mill vurderte

imidlertid visse nytelser høyere enn andre, for eksempel det å lese poesi i forhold til

spill.

Noen utilitarister skiller mellom såkalte nødvendigheter (needs), og det man ellers

ønsker seg (wants). Noen versjoner av denne etikken vurderer nytte og

smertevirkninger ulikt, slik at for eksempel en reduksjon i smerte veier tyngre enn en

økning i nytte. For en utilitarist er det altså handlinger som gjør forholdet mellom nytte

og smerte for samfunnsborgerne høyest mulig som er etisk gode. Tiltak som samtidig

øker nytten og reduserer smerten, kan ses som å ha dobbel nyttebringende effekt.

Nytteetikken er kritisert for å se bort fra at ikke alt kan måles og avveies mot hverandre,

fordi det finnes ukrenkelige regler og normer for adferd i samfunnet som man ikke kan

bryte. Til dette har utilitaristene innvendt at der hvor måling er vanskelig, kan man

supplere med kvalitative vurderinger og common sense.

Common-sense etisk pluralisme er en betegnelse for en etikk som kombinerer flere ulike etiske prinsipper.

Nytte–kostnadsanalyse

Nytte–kostnadsanalyse er en mye brukt økonomisk beregningsmetode for å finne ut hva

som er mest gunstige samfunnsøkonomiske tiltak. Den finner priser på alle

nyttevirkninger, og alle kostnadene av samfunnsmessige tiltak. Det alternativ som gir

høyest nettogevinst skal da velges. Dette brukes innen offentlig sektor, for eksempel for

å beregne nytten av å bygge veier, jernbane osv. Metodene for å beregne nytte er å søke

å avsløre hva folk er villig til å betale for å få disse godene, eller for å unngå ulemper.

Man kan observere adferd, benytte markedspriser eller gjøre spørreundersøkelser.

I nytte–kostnadsanalyse må man vurdere prisen på liv, på goder som rent miljø, innspart

reisetid for noen, og ulemper i form av støy og forurensing for andre grupper. Les i

Velasquez' artikkel om Fords bilmodell Pinto, som hadde fundamentale

sikkerhetsmessige svakheter. Ford regnet seg fram til at bilen likevel måtte kunne

selges, ved å sette en pris på de ekstra menneskelivene som kunne gå tapt, om den ble

tatt i bruk uten å rette opp de sikkerhetsmessige svakhetene. Kritikken og motorikken

mot nytte–kostnadsanalyse følger det som er sagt om utilitarismen ovenfor.

Omsorgsetikk

En bedriftsleder kan for eksempel føle et spesielt ansvar for å hjelpe sine egne ansatte i

en krisesituasjon. Les i Velasquez om Maiden Mills, der bedriftseieren bygget fabrikken

opp igjen på stedet etter en brann, fordi han følte seg moralsk forpliktet til gi noe igjen til

sine ansatte og til lokalsamfunnet. Ut fra en slik etikk, vil man først og fremst ta vare på

individene rundt seg, samt på lokalsamfunnets tradisjoner, kultur, historie og andre

verdier som en setter høyt i sitt nærområde.

Omsorgsetikk er blitt kritisert for å diskriminere mellom ulike grupper og personer, noe

som kan skape konflikter. Vi tar mer hensyn til de som står oss nært enn de som er

fjernere fra oss, men som likevel kan ha et større behov for støtte. Det har vært hevdet at

et for sterkt engasjement og omsorg for de som står oss nært, kan skape utbrenthet.

Rettighetsetikk

I en slik etikk vil moralsk adferd være å handle ut fra egne og andres rettigheter.

Velasquez beskriver ulike rettigheter som du bør kjenne til.

-Juridiske rettigheter er pålagt en fra lovsystemet, mens moralske rettigheter er noe

alle har, i kraft av være mennesker.

-Negative rettigheter betyr at andre har plikt til ikke å blande seg inn i visse aktiviteter

hos andre, for eksempel at en arbeidsgiver ikke skal blande seg inn i sine ansattes

privatliv.

-Positive rettigheter betyr at vi har plikt til å sørge for at andre får tilgang til goder, for

eksempel rett til arbeid, utdannelse osv.

-Kontraktsmessige rettigheter er resultatet av avtaler som inngås mellom bestemte

personer.

-Økonomiske liberalister har tradisjonelt lagt vekt på de negative rettigheter i form av

frihet til å operere i markedene, mens tilhengere av velferdsstatspolitikk har

understreket positive rettigheter som at samfunnet må sikre den enkelte borger jobb,

utdannelse, husvære, helse og andre fundamentale goder, se mer i studieenhet fem om

dette.

Ulike rettferdighetsprinsipper

Egalitær rettferdighet

For det første har vi det som kalles egalitær rettferdighet. Den vektlegger at alle skal

behandles likt, og har rett til de samme goder. Det vises til den amerikanske

uavhengighetserklæring som sier at alle mennesker er født like, og har visse umistelige

rettigheter. Noen innenfor denne retningen skiller mellom politisk og økonomisk likhet.

Mange er begeistret for disse prinsippene, men retningen er også blitt kritisert for å

ignorere at vi faktisk er ulike. Hvis alle konsekvent skulle behandles likt, vil dette være

problematisk. De beste vil ikke anstrenge seg. Personer med helseproblemer skulle ikke

få mer enn friske, selv om de første trenger mer.

Kapitalistisk rettferdighetsprinsipp

For det andre har man det som kalles et kapitalistisk rettferdighetsprinsipp. Det går på

at det er rettferdig at man får etter hva man yter, et prinsipp som ofte benyttes i

lønnssystemer i USA, ifølge Velasquez. Dette har også vært knyttet til en puritansk etikk,

at Gud belønner den som arbeider hardt, jf. Max Webers protestantiske etikk nevnt i

første studieenhet.

Man kan imidlertid diskutere rettferdigheten i at for eksempel fotballspillere og andre

bør betales mer enn dyktige leger. Dette prinsippet har også vært kritisert for å skape en

atmosfære av uheldig konkurranse og lite samarbeid.

Sosialistisk likhetsprinsipp

En tredje likhetsprinsipp er sosialisme, slik det ifølge Velasquez ble foreslått av Louis

Blanc (1811–82), Karl Marx (1818–83) og V. I. Lenin (1870–1924). Det går ut at

mennesket vil realisere seg gjennom å yte i henhold til sine evner, men bør få etter sine

behov.

Kritikken har imidlertid vært at mangelen på sammenheng mellom det man yter, og det

man mottar kan føre til latskap, og dermed lavere produktivitet i økonomien. Det vil

også gå utover individets frihet, dersom den dyktige blir tvunget til å yte mye, uten å få

mer enn andre. Motkritikken fra sosialistisk hold har vært at de trekk ved mennesket

som hindrer et sosialistisk samarbeid, er innlærte og ikke naturlige egenskaper.

Libertariansk rettferdighetsprinsipp

Det fjerde rettferdighetsprinsippet som Velasquez nevner, er det han kaller

libertariansk. En representant for dette var amerikaneren Robert Nozick (1938–

2002). I dette prinsippet legges det stor vekt på å unngå tvangsinngrep i individenes

frihet. Folk må fritt kunne gjøre hva de vil med produktet av eget arbeid og sin egen

eiendom. De må også fritt kunne selge og kjøpe i markedene.

Denne retningen er blitt kritisert for å ikke å gå ordentlig inn på hvilke konsekvenser

disse frihetene kan få for andre. Hvis for eksempel en bedrift skal ha frihet til å benytte

sin eiendom til å forurense luften, vil dette gå ut over andres frihet til å puste i ren luft,

skriver Velasquez.

9) Bedriften og globalisering

•Kunnskap om bakgrunnen for utenlandsinvesteringer og handel•Kunnskap om bedriftens eierskaps-, lokaliserings- og internaliseringsfortrinn•Forståelse for globalisering

Bakgrunnen for utenlandsinvesteringer og handel

Allerede fønikerne og hellenerne og folk fra det nåværende Iran drev slik virksomhet for

flere tusen år siden. Et eksempel er den handelsruten som ble kalt Silkeveien fra Kina til

Midt-Østen. I romertiden hadde man handelsveier og felles mynt i store deler av

Europa. Også middelalderens økonomi var i noen grad preget av internasjonal handel. I

Norge drev tyske kjøpmenn (hanseatene) med handelsvirksomhet, mellom for

eksempel Hamburg og Bergen.

På 1500- og 1600-tallet skjøt utviklingen i retning av økt handel mellom områder og

kontinenter i verden fart. Dette hadde å gjøre med de store oppdagelsesreisene, og med

framveksten av bystatene, og etter den franske revolusjon også av nasjonalstaten. Ny

teknologi i form av mer effektive våpen, bedre transportmidler og navigasjonsteknikker

til bruk på havene, bidro også. I samarbeid med myndighetene i land som England og

Nederland etablerte det seg store oversjøiske handelsselskaper fra 1600-tallet.

På 1700-tallet startet for eksempel trekanthandelen mellom Europa, Afrika og de

britiske koloniene i Amerika. Slavehandel inngikk som en del av denne.

Utviklingen av internasjonal handel skjøt ytterligere fart gjennom den første

industrielle revolusjon fra midten av 1700-tallet. På 1800-tallet eksporterte

Storbritannia store mengder industrivarer til resten av verden. På andre halvdel av

1800-tallet fikk man det som kalles den første globalisering. Mer handel, stadig bedre

transport og kommunikasjon, opprettelse av gullstandard, handelsavtaler og bedre

organisering av bedriftene var noen av drivkreftene bak dette. I 1913 utgjorde direkte

utenlandsinvesteringer ni prosent av verdens BNP, et nivå man ikke kom opp igjen på

før 1990-tallet.

I mellomkrigstiden (1918–1939) fikk man en reversering av den økte globalisering

som hadde vært fram til 1914. Flere faktorer bidro til dette. Sovjet dro seg etter den

russiske revolusjon i 1917 i stor grad vekk fra internasjonal økonomi.

Gullstandardsystemet fungerte dårlig i mellomkrigstiden. Den store depresjonen på

1930-tallet førte til at landene igjen bygget opp handelsbarrierer, med det resultat at

omfanget av internasjonal handel og investeringer sank sterkt.

I perioden fra 1950–1980 skjedde det imidlertid en gjenoppretting av de

internasjonale økonomiske forbindelser, og særlig de store amerikanske

bedriftene ekspanderte utenlands. Verdensøkonomien kom i denne perioden inn i en

høy og stabil vekstfase, og et nytt valutasystem som bygget på dollar knyttet til gull

fungerte bra fram til 1971. Etter en internasjonal konferanse i Bretton Woods i 1944, ble det opprettet ordninger

som IMF, Verdensbanken og noen år senere GATT. Disse hadde alle til hensikt å

fremme internasjonale økonomiske forbindelser. Teknologi og kunnskaper ble overført

fra USA til Europa, særlig gjennom Marshall-hjelpen på starten av 1950-tallet. I Europa

ble det opprettet regionale ordninger som EEC i 1957, og EFTA i 1960.

Også bedre kommunikasjonsmidler i form av mer effektive handelsskip og jetfly som

ble satt inn i passasjertrafikk fra slutten av 1950-tallet var viktige bakgrunnsfaktorer.

Etter hvert kom også teleks, satellitt-teknologi og telefaks som effektiviserte

kommunikasjonen ytterligere, og dermed la grunnlaget for mer internasjonal

økonomisk virksomhet.

Hvorfor velger bedrifter å bli multinasjonale?

Geoff Jones hevder at den nyklassiske økonomiske teorien lenge ikke la noe vekt på å

studere Multinasjonale selskaper (MNS), fordi den blant annet antok at internasjonal

handel bygget på komparative fortrinn. Eierskap til bedriftene var ikke interessant, og

teknologiene ble ansett som kjent av alle. Man fant imidlertid etter hvert at MNS

involverte overføring mellom land av en hel «pakke» av ressurser, og ikke bare

internasjonale finansielle relasjoner.

Det er flere teorier som kan forklare dette. Jones (I) nevner eierskapsfortrinn,

lokaliseringsfortrinn, transaksjonskostnader, og det han kaller det eklektiske

paradigme. Vi skal her kort forklare hva hver av disse teoriene går ut på, men viser

ellers til Jones om dette, spesielt side 7–14.

Eierskapsfortrinn

Eierskapsfortrinn kan ligge i at en bedrift har unik tilgang på teknologi, informasjon eller

kunnskap, noe som også kan beskyttes gjennom patenter. De kan også ligge i overlegne

ledelses- og organisasjonssystemer og i størrelsen på bedriften. Slike fortrinn kan også

ha å gjøre med bedriftens tilgang til finansiering og råvarer. Det å være multinasjonal

kan i seg selv være et eierskapsfortrinn.

Lokaliseringsfortrinn

Lokaliseringsfortrinn har å gjøre med at det kan være fordelaktig for en bedrift å

etablere seg innenfor et annet land, dersom den møter tollbarrierer eller andre

handelshindringer ved eksport til landet. I enkelte land kan også myndighetene

oppfordre til etablering, for eksempel ved støttetiltak og gjennom å sørge for et godt

investeringsklima generelt. Ved å etablere seg innenfor et lands grenser, kan en bedrift

også bli del i en større handelssamarbeid eller tollunion mellom flere land.

Transaksjonskostnader

Transaksjonskostnadsteori knyttes ofte til en artikkel fra 1937 av den britiske

økonomen og vinner av Nobels minnepris i økonomi Ronald Coase (født 1910). Teorien

er senere blitt videreutviklet, av blant andre den amerikanske økonomen Oliver E.

Williamson (født 1932). Coase hevdet at høye transaksjonskostnader ved å benytte

markeder ofte gjorde at bedrifter valgte å produsere selv. Transaksjonskostnadene har å

gjøre med tre forhold, nemlig begrenset rasjonalitet, opportunisme og

ressursspesifisitet.

Begrenset rasjonalitet innebærer at bedriften ikke klarer å skaffe seg full informasjon

om hva som skjer i markedene. En variant er at informasjonen kan være asymmetrisk,

dvs. den ene siden av markedet vet mer enn den andre. Denne teorien ble opprinnelig

utviklet med utgangspunkt i markeder for bruktbiler av den amerikanske økonomen og

vinneren av Nobels minnepris i økonomi, George Akerlof (født 1940).

Opportunisme innebærer at vi ikke vet om andre er ærlige. Det kan være enten at vi i

utgangspunktet har støtt på uærlige personer (ugunstig utvalg), eller at personene ut fra

mulighetene som byr seg etter at transaksjonene er utført, velger å tjene sine egne

interesser framfor våre (moralsk hasard).

Ressursspesifisitet kan bety at investeringer som bedriften gjør for å støtte en bestemt

transaksjon kan ha en høyere verdi i denne transaksjonen, enn om de måtte gå til annet

bruk, eller bli omsatt i markeder. For eksempel kan en bedrift komme i den situasjon at

den til sin fabrikk trenger leveranse av råvarer eller halvfabrikata fra en ekstern

leverandør. Fabrikken har ingen annen verdi for bedriften enn i den aktuelle

produksjonen. Den eksterne leverandøren kunne da gjennom opportunistisk adferd

presse prisen oppover på sine leveranser. Dette fordi den første bedriften er i en

«innelåst situasjon».

Det eklektiske paradigme

Det eklektiske paradigme (eklektisk betyr «utvelgende, prøvende», og paradigme betyr

«tankemåte») kombinerer innsiktene fra de teoriene om eierskap, lokalisering og

internalisering. Den tar også hensyn til at politiske, juridiske og kulturelle forhold kan

være med på å bestemme om en bedrift vil etablere seg i et annet land.

Faktorer bak globaliseringen etter 2. verdenskrig

Flere forhold ligger bak utviklingen i retning av en mer internasjonal økonomi. Den kan

ses i sammenheng med politiske målsettinger som kom til utrykk gjennom de

internasjonale økonomiske ordningene som vokste fram etter 2. verdenskrig.

Ideologiske endringer på 1980-tallet i retning av nyliberalisme gjorde også at

oppslutningen om markedsøkonomien generelt ble større. Den har også å gjøre med

omveltningen i tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa etter Berlinmurens fall i 1989.

Dette har ført til at nesten alle land i dag er blitt markedsøkonomier.

Også framveksten av informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) de siste

20 år ligger bak. Noen har valgt å kalle dette en informasjonsrevolusjon. Den økte

utbredelse av personlige datamaskiner (PC) og internett kom særlig på 1990-tallet, og

har utvilsomt hatt stor økonomisk betydning etter det.

Konsekvenser av globaliseringen

Den globale økonomien og framveksten av mer liberal markedsøkonomi har mange

konsekvenser. Den har ført til økt økonomisk vekst, og mange land har bedret sin

stilling vesentlig. For eksempel har Japan, Kina, Korea og andre land i Asia styrket sin

stilling. Kina er i dag blitt verdensfabrikken, slik Storbritannia var på 1800-tallet.

Globaliseringen har imidlertid blitt kritisert for uheldige miljøvirkninger og skjev

inntektsfordeling mellom og innenfor de enkelte land. Man har også satt søkelyset på

konsekvensene for maktforhold mellom land, og spesielt på at mange MNS har for stor

makt. Ikke alle land har heller hatt like store fordeler av utviklingen. For eksempel

henger afrikanske land etter i utviklingen, og mange har store problemer.

Antallet internasjonale økonomiske kriser har også økt betydelig etter at dollaren

opphørte å være knyttet til gull i 1971. I 1987 kom et sterkt fall i aksjekursene

internasjonalt. På 1990-tallet fikk vi en omfattende krise i asiatisk økonomi, etter en

jevn og uhyre sterk vekst i mange år. Dette gjaldt spesielt Japan og de landene som ofte

blir kalt de asiatiske tigrene, nemlig Sør-Korea, Hong Kong, Singapore og Taiwan.

Problemene hadde å gjøre med feilinvesteringer, høye låneopptak og svekket tillit fra

internasjonale investorer. Dette fikk dramatiske konsekvenser for økonomien i disse

landene, og mange fryktet at det også kunne ha fått store konsekvenser for hele

markedsøkonomiens framtid globalt. Det har også vært mange problemer i de nye

markedsøkonomiene i tidligere Sovjetunionen og i Øst-Europa.

Fra slutten av 1990-tallet så man også at utviklingen av datateknologien var høyst

sårbar for svingninger i den økonomiske aktivitet. Dataselskaper som tidligere

hadde skyhøye gevinster, var de som ofte tapte mest og ble mest redusert i verdi

Det har i de senere år også sett en rekke skandaler i næringslivet, som har fått mange til

å sette spørsmålstegn ved kapitalismens etiske sider. Et eksempel på dette var

regnskapsmanipulasjonene i energiselskapet Enron i USA som kom fram gjennom dets

konkurs i 2001. De ulovlige handlingene hadde skjedd i samarbeid med

revisjonsselskapet Arthur Andersen.

Den finansielle krisen fra høsten 2008

Et synspunkt har vært at krisen i 2008 ble utløst av at myndighetene i USA ikke ville

redde investeringsbanken Lehman Brothers fra konkurs. Andre peker på at dette bare

var dråpen som fikk begeret til å renne over. Finanskrisen har, ifølge

økonomihistorikeren Sverre Knutsen ved Handelshøyskolen BI, sammenheng med

faktorer som manglende politiske styringsmekanismer, makroøkonomiske og

finansielle ubalanser, uheldig markedspsykologi og fortolkning av nye

spilleregler.

En del av bakgrunnen er de realøkonomiske ubalanser som har oppstått mellom

ulike land i de senere år. Spesielt har man rettet oppmerksomheten mot USAs store

underskudd på sin handelsbalanse, og Kinas stadig sterkere rolle som leverandør av

industrivarer til resten av verden. Den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve)

førte etter 2001 en lavrentepolitikk, noe som skapte negativ sparing i USA. Dette har

vært motsvart av høy sparing i andre land og overføring av kapital til USA, kanskje

særlig fra Kina. Dette var en situasjon som det fra enkelte økonomer før krisen ble

hevdet ikke kunne fortsette å utvikle seg i det uendelige.

Den amerikanske dollaren har også vist sårbarhetstendenser, noe som kan skyldes at

den disiplinerende effekt av gullstandarden, som man hadde hatt under Bretton Woods-

perioden fram til 1971, ikke lengre var tilstede.

I tillegg kommer at insitamentsstrukturen i form av avlønningssystemer har gjort at

aktørene i finanssektoren er blitt stimulert å satse på stor kortsiktig risiko.

Det har skjedd en utvikling av finansielle innovasjoner, ofte kalt strukturerte papirer.

Effektene av disse har vært å spre finansiell risiko over en lang rekke aktører, også

internasjonalt. Dette har pulverisert ansvar, og verdsettingen av papirene ble så

komplisert at en rekke aktører som av ratingselskapene ble sett på å være blant de

beste, også viste seg å være høyst usikre.

Terra-skandalen i 2007, som involverte store tap på tidligere finansielle plasseringer i

en rekke norske kommuner, var et forvarsel her i landet. Utviklingen i boligmarkedene

har stått sentralt i krisen.

I USA har såkalte sub-prime (dvs. mindre sikre) boliglån utgjort en viktig

destabiliserende faktor. Denne utviklingen stimulerte utviklingen mot en boligboble,

dvs. kunstig sterk prisstigning på boliger.

Noen land, for eksempel Island, er rammet spesielt hardt og har måttet gå til omfattende

banknasjonalisering. Utviklingen fra høsten 2008 har vært sammenlignet med

situasjonen etter Wall Street-krakket i 1929, men myndighetene i mange land har etter

høsten 2008 satt i verk tiltakspakker for å hindre en realøkonomisk nedgang

(økonomisk depresjon) slik som i mellomkrigstiden. Banker har fått støtte, og man har

søkt å senke styringsrentene, og ellers å «tine opp» lånemarkedene igjen så fort som

mulig. Våren 2009 ser det ut til at flere har begynt å tro at man vil overvinne krisen i

løpet av noen få år.

Skader er likevel allerede skjedd, i den forstand at vi har fått en verdensomspennende

resesjon, med lavere eller negative vekstrater, redusert handel og sysselsetting, og

økende grad av bedriftsnedleggelser og økt arbeidsledighet i mange land.

En annen virkning av krisen er at svake selskaper forsvinner, eller blir kjøpt opp av

sterkere selskaper etter hvert, se også neste studieenhet for en utdyping av dette.

Det har siden høsten 2008 fra enkelte vært hevdet at krisen vil medføre slutten på det

nyliberale skiftet i form av større bruk av markeder som kom på 1980-tallet.

Markedsøkonomien er blitt kritisert, ved at man peker på at mens privatøkonomiske

gevinster (lederlønninger, bonuser etc.) har vært skyhøye, så må nå samfunnet betale

for skadene i form av arbeidsledighet, lavere vekst og økt bruk av skattepenger for å

komme ut av krisen. En oppfatning er at man vil vende tilbake til en større grad av

regulering, og da særlig av finansmarkedene, og kanskje også til en mer keynesiansk

økonomisk politikk.