Elizabeth er borte

Emma Healey

Elizabeth er borteOversatt av Einar Blomgren

Emma HealeyOriginalens tittel: Elizabeth is missing

Oversatt av Einar Blomgren

Copyright © Emma Healey 2014

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-42936-2

1. utgave, 1. opplag 2015

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til mine bestemødre, Vera Healeyog Nancy Rowand, som inspirerte til denne boken

Prolog

«Maud? Kjedet jeg deg sånn at du heller vil stå ute i mør-ket?»

En kvinne roper til meg inne fra det varme lyset i en ro-tete spisestue. Våt og spøkelsesaktig snor pusten min segmot henne, men ingen ord følger den. Det ligger snø påbakken, et tynt lag, men den er så hvit at lyset reflekterestilbake i ansiktet hennes, som strammer seg da hun gjør etforsøk på å se. Men jeg vet at hun ikke kan se særlig godt,ikke engang i dagslys.

«Kom inn,» sier hun. «Det er iskaldt ute. Jeg lover at jegikke skal si et ord mer om frosker og snegler og majolika-keramikk.»

«Jeg kjedet meg ikke,» sier jeg. For sent går det opp formeg at hun spøker. «Jeg kommer snart. Jeg bare leter etternoe.» I hånden holder jeg gjenstanden jeg allerede har fun-net, fremdeles med jord og skitt på. En liten ting, lett åoverse. Det ødelagte lokket til en gammel pudderdåse. Søl-vet er anløpent, den marineblå emaljen er ikke lenger glass-blank, men oppskrapet og matt. Det jordslåtte speilet ersom et vindu mot en svunnen verden, som et koøye underhavet. Det får meg til å grøsse av minner.

«Hva er det du har mistet?» Varsomt og skjelvende tarkvinnen noen skritt ut på plattingen. «Kan jeg hjelpe til?Jeg kan kanskje ikke se det, men jeg klarer antagelig åsnuble over det hvis det ikke er altfor godt gjemt.»

Jeg smiler, men går ikke bort fra gresset. Det har lagtseg snø langs kanten av et skoavtrykk, og det ser ut som

7

et ørlite fossil av en dinosaur som nettopp er avdekket. Jegholder lokket til pudderdåsen i et hardt grep i hånden, derlitt jord tørker på huden min og gjør den stram. Jeg harsavnet denne lille gjenstanden i nesten sytti år. Og jorden,gjørmete som velling på grunn av den smeltende snøen, harnå spyttet opp en relikvie. Spyttet den opp i hånden min.Men fra hvor? Det er det jeg ikke kan forstå. Hvor lå denfør den ble til brusk i jordens måltid?

En eldgammel lyd, som et revebjeff, forsøker seg i utkan-ten av hjernen. «Elizabeth,» sier jeg. «Har du dyrket squ-ash noen gang?»

1

«Vet du at en gammel dame ble overfalt og ranet her?»sier Carla og slenger den lange, svarte hestehalen bak overen skulder. «Ja, det var egentlig i Weymouth, da, men detkunne ha vært her. Så du skjønner at man ikke kan væreforsiktig nok. De fant henne med halve ansiktet slått inn.»

Dette siste sies med dempet stemme, men hørselen miner det ingenting i veien med. Jeg skulle ønske Carla ikkefortalte meg slike ting, for de gjør meg urolig, og følelsensitter i lenge etter at jeg har glemt selve historien. Jeg grøs-ser og ser ut gjennom vinduet. Jeg aner ikke i hvilken ret-ning Weymouth ligger. En fugl flyr forbi.

«Har jeg nok egg?»«Rikelig, så du behøver ikke å gå ut i dag.»Hun tar opp ringpermen til hjemmehjelperne, nikker til

meg og beholder øyekontakten til jeg nikker tilbake. Jegføler meg som en skolejente. For et øyeblikk siden haddejeg noe i tankene, en historie, men jeg har mistet trådennå. Det var en gang, var det slik den begynte? Det var engang en dyp, mørk skog der det bodde en gammel, gammeldame som het Maud. Jeg vet ikke hvordan fortsettelsenskulle være. Noe med å vente på at datteren skulle kommepå besøk, kanskje. Det er synd jeg ikke bor i et pent, litehus i en mørk skog. Jeg kunne hatt god lyst til det. Og dat-terdatteren min kunne komme med mat i en kurv til meg.

Et smell et sted i huset, det får blikket mitt til å fare overstuen; over armlenet på sofaen ligger et dyr, et dyr man harpå seg utendørs. Det er Carlas. Hun henger det aldri opp,

9

hun er vel redd for å glemme det igjen, antar jeg. Jeg er lik-som nødt til å stirre på det, jeg er sikker på at det vil be-vege seg, pile av sted til et hjørne, eller spise meg opp og taplassen min. Og da blir Katy nødt til å si hvor store øynedet har, hvor store tenner.

«Alle disse boksene med hermetisk fersken!» roperCarla fra kjøkkenet. Carla, hjemmehjelperen. Hjemme-hjelper kalles de. «Du må slutte å kjøpe mat,» roper hunigjen. Jeg hører at boksene skraper mot benkeplaten. «Duhar nok til en hel hær.»

Nok mat. Man får aldri nok. Mesteparten later uansetttil å forsvinne, og selv ikke etter at jeg har kjøpt den, larden seg finne. Jeg vet ikke hvem som spiser alt sammen.Datteren min sier det samme. «Ikke mer hermetikk, mor,»sier hun når hun går igjennom skapene mine straks anled-ningen byr seg. Jeg tror hun tar den med og gir den borttil noen. Halvparten forsvinner hjem til henne, og så lurerhun på hvorfor jeg er nødt til å handle inn mer. Livet mittbyr jo ikke akkurat på så mange godsaker lenger nå.

«Jeg har jo ikke akkurat så mange godsaker igjen, da,»sier jeg og skyver meg høyere opp i stolen slik at stem-men min høres ut på kjøkkenet. Langs sidene på stolen erdet stukket ned en del sammenkrøllet sjokoladepapir somgnisser mot putene, og jeg knipser papiret vekk. Mannenmin, Patrick, pleide å kjefte på meg fordi jeg spiste søtsa-ker. Hjemme spiste jeg mye slikt. Det var fint å kunne taseg en sitronsorbé eller litt karamellpudding når jeg haddelyst på, for på telefonsentralen fikk vi ikke lov til å spise– ingen vil snakke med en telefondame som har munnenfull. Men han sa at det ødela tennene mine. Jeg hadde be-standig en mistanke om at det var figuren min han var mestopptatt av. Vi hadde Polo-mint som kompromiss, og frem-deles liker jeg dem, men nå for tiden er det ingen som kanhindre meg i å spise en hel eske konfekt om jeg har lyst på.Det kan til og med være det første jeg gjør om morgenen.Det er morgen nå. Jeg vet det, for solen skinner på fug-lebrettet. Den skinner på fuglebrettet om morgenen og på

10

furutreet om kvelden. Jeg har en hel dag å komme igjen-nom før lyset treffer det treet.

Carla kommer gående inn i stuen, krumbøyd, og pluk-ker opp sjokoladepapiret som ligger rundt føttene mine.«Jeg visste ikke at du var her, kjære deg,» sier jeg.

«Jeg har gjort klar lunsjen til deg.» Hun vrenger av segplasthansker. «Den står i kjøleskapet, og jeg har satt enlapp på den. Klokka er ti over halv ti nå, så prøv å ikkespise før tolv, hva?»

Hun snakker som om jeg bestandig propper i meg altsammen straks hun går. «Har jeg nok egg?» spør jeg, forplutselig ble jeg sulten.

«Rikelig,» sier Carla og legger hjemmehjelpernes permpå bordet. «Jeg går nå. Helen kommer senere i dag, greit?Ha det.»

Utgangsdøren smekkes igjen med et klikk, og jeg hørerat Carla låser etter seg. Låser meg inne. Jeg ser henne gjen-nom vinduet mens hun går med knasende skritt nedoverstien. Utenpå uniformen har hun på seg kåpe med en hettesom har skinn på. Hjemmehjelper i ulvedrakt.

Da jeg var jente, ville jeg ha vært glad for å ha husetfor meg selv, kunne spise ting fra spiskammeret, gå i fin-klærne mine, spille grammofon og ligge på gulvet. Nåvil jeg heller ha selskap. Lyset er fortsatt på, og kjøkke-net ligner på teaterkulisser idet jeg går inn dit for å flytterundt på tingene i skapene og undersøke hva Carla harlaget til lunsj for meg. Jeg venter meg halvveis at noenskal komme, moren min med handleposene eller farenmin med favnen full av fish-and-chips, og si noe dra-matisk, som i et av de teaterstykkene på Pier Theatre.Pappa kunne si: «Søsteren din er forsvunnet», og så kunnedet lyde en trommevirvel eller en trompet eller noe, ogmamma kunne si: «Og hun kommer aldri mer tilbake»,og så kunne vi alle tre stirre på hverandre for å skapeeffekt for publikum. Jeg tar en tallerken fra kjøleskapetog lurer på hvordan min replikk skulle lyde. På taller-kenen ligger en lapp: Lunsj til Maud, spises etter kl. 12.

11

Jeg tar av plastfolien. Det er en sandwich med ost ogtomat.

Da jeg er ferdig med å spise, vandrer jeg tilbake til stuen.Det er så stille her. Selv ikke klokken lager noen lyd. Menden viser tiden, og jeg ser viserne bevege seg langsomtrundt, der den står på hyllen over gasskaminen. Jeg harflere timer å fylle, og på et eller annet tidspunkt må jeg slåpå TV-en. Det er et av disse sofaprogrammene som vises.To personer i en sofa bøyer seg frem mot en annen per-son på sofaen midt imot. De smiler og rister på hodet, ogtil slutt begynner hun som sitter for seg selv, å gråte. Jegklarer ikke å forstå hva det dreier seg om. Etterpå kom-mer det et program der folk farer gjennom diverse hus ogleter etter ting de kan selge. Sånne stygge ting som er for-bausende verdifulle.

For noen år siden ville jeg ha vært forferdet over megselv – se på TV midt på dagen! Men hva annet kan jeggjøre? Av og til leser jeg, men handlingen i romanene giringen mening lenger, og jeg husker aldri hvor i boken jegvar. Men jeg kan koke meg et egg. Jeg kan spise et egg. Ogjeg kan se på TV. Etter det bare venter jeg: på Carla, påHelen, på Elizabeth.

Elizabeth er den eneste venninnen jeg har igjen. Deandre er på et hjem eller i en grav. Hun liker så godt disseløpe-rundt-og-selge-ting-programmene, og hun har et håpom en dag å finne noe veldig verdifullt som noen har over-sett. Hun kjøper alskens stygge tallerkener og vaser i vel-dedighetsbutikker, og så krysser hun fingrene og håper åha gjort et varp. Noen ganger kjøper jeg ting til henneogså, for det meste noe glorete porselen, det er en slagslek – hvem som klarer å finne den styggeste porselensgjen-standen hos Oxfam. Ganske barnslig, men jeg har begyntå oppdage at de eneste gangene jeg føler at jeg er meg selv,er når jeg er sammen med Elizabeth, når jeg ler med henne.

Jeg har en følelse av at det var noe jeg måtte huske an-gående Elizabeth. Kanskje hun ville ha meg til å skaffehenne noe. Et kokt egg, eller noe sjokolade. Den sønnen

12

hennes gir henne bare sulterasjoner. Han vil ikke engangbruke penger på nye barberblader til seg selv. Elizabethsier at huden hans er ru og sår etter barberingen, og huner redd han skal skjære halsen over på seg. Av og til skullejeg ønske han gjorde det. Den gnieren. Hvis ikke jeg stakkinnom med litt ekstra til henne, ville hun bli helt utmagret.Jeg har en lapp her hvor det står at jeg ikke skal gå ut, menjeg skjønner ikke hvorfor. Det kan ikke skade med en rasktur til butikken.

Jeg skriver en liste før jeg tar på meg kåpen, finner hat-ten og nøklene, kontrollerer at jeg har nøklene i den rik-tige lommen, og gjør det igjen ved ytterdøren. Bortoverfortauet er det hvite flekker der snegler er blitt flatklemt iløpet av natten. Det er bestandig hundrevis av slike døds-ofre på denne gaten etter en kveld med regn. Men hva erdet som lager de merkene, lurer jeg på, hvilken del av sneg-len er det som får flekken til å bli sånn hvit?

«Bli ikke blek, du kjære snegl», sier jeg og bøyer meg sålangt ned jeg tør, for å se bedre. Jeg aner ikke hvor det ut-trykket kommer fra, men det er mulig at det dreier seg omnettopp dette her. Jeg må prøve å huske å slå det opp nårjeg kommer hjem.

Det er ikke langt til butikken, men jeg er sliten da jegkommer dit, og av en eller annen grunn går jeg stadig inni feil sidegate, noe som betyr at jeg må gå tilbake og rundtkvartalet igjen. Jeg føler meg slik jeg gjorde på slutten avkrigen. Jeg gikk meg ofte vill på vei inn til byen, for noenhus var jo bombet sønder og sammen, og det var plutseligåpne områder, og veier sperret av teglstein og murbrokkerog ødelagte møbler.

Den er liten, butikken til Carrow, og stapp full av tingjeg ikke vil ha. Jeg skulle ønske de ville flytte alle rekkenemed ølbokser og gjøre plass til noe nyttig. Men den har all-tid vært her, helt fra jeg var barn. De byttet bare ut skiltetfor noen år siden. Nå står det Coca-Cola på det, og Car-rows er klemt inn under, som om de kom på det etterpå.Jeg leser det høyt for meg selv idet jeg går inn, og så leser

13

jeg handlelisten høyt, der jeg står ved en hylle med boksermed noe som heter Ricicles og Shreddies, hva nå det måttevære.

«Egg. Melk, spørsmålstegn. Sjokolade.» Jeg snur ogvender på handlelappen for å få best mulig lys. Det er enkoselig pappaktig lukt i butikken, og det er som å være ispiskammeret hjemme. «Egg, melk, sjokolade. Egg, melk,sjokolade.» Jeg sier ordene, men jeg klarer ikke helt å sefor meg disse tingene. Kan de befinne seg i en av bokseneforan meg? Jeg fortsetter å mumle svakt mens jeg subberrundt i butikken, men ordene begynner å miste sin betyd-ning og blir som et rytmisk vers. Jeg har skrevet «squash»på lappen også, men jeg tror ikke de selger slikt her.

«Kan jeg hjelpe med noe, Mrs. Horsham?»Reg lener seg over disken, og den grå strikkejakken hans

buler ut, legger seg over plasteskene med smågodt og set-ter igjen litt lo på det. Han holder øye med meg mens jeggår omkring. Nysgjerrigper. Jeg vet ikke hva han er så reddfor. En gang gikk jeg ut uten å ha betalt. Hva så? Det varbare litt dvask bladsalat. Eller var det et glass bringebær-syltetøy? Jeg har glemt det. Men han fikk det jo tilbake,ikke sant? Helen gikk og leverte det tilbake, og saken varute av verden. Og han er jo ikke feilfri selv – jeg har oftefått for lite vekslepenger i årenes løp. Han har drevet dennebutikken i flere tiår, og det er på tide at han pensjonererseg. Men moren hans sto her til hun var nitti, så han hol-der vel ut en stund til. Jeg var glad da gamla endelig gaseg. Hun pleide å erte meg når jeg kom, for en gang da jegvar liten, hadde jeg bedt henne ta imot et brev for meg.Jeg hadde skrevet til en morder, og jeg ville ikke at svaretskulle komme hjem til oss, og jeg hadde brukt navnet tilen filmstjerne i stedet for mitt eget. Svaret kom aldri, menmoren til Reg trodde jeg hadde ventet på et kjærlighetsbrevog pleide å le av det lenge etter at jeg var blitt gift.

Hva var det jeg skulle ha? De fulle hyllene skuler nedpå meg mens jeg går rundt dem, og den blå og hvite li-noleumen stirrer opp, skitten og sprukken. Kurven min er

14

tom, men jeg tror jeg har vært her en stund. Reg holder øyemed meg. Jeg strekker meg etter noe: Det er tyngre enn jegtrodde, og armen min faller brått ned. Det er en boks her-metiske ferskenskiver. Det får duge. Jeg legger noen flerebokser i kurven og stikker armen godt inn under håndta-ket. De tynne metallspilene gnisser mot hoften min på veitil disken.

«Er du sikker på at det er dette du skal ha?» spør Reg.«Du kjøpte jo en masse hermetisk fersken her i går.»

Jeg ser ned i kurven. Er det sant? Kjøpte jeg virkelig detsamme i går? Han hoster, og i blikket hans ser jeg et glimtsom viser at han synes dette er morsomt.

«Helt sikker, takk,» sier jeg med stødig stemme. «Hvisjeg har lyst til å kjøpe hermetisk fersken, så kan jeg det.»

Han hever øyebrynene og begynner å slå inn varene påkassaapparatet. Jeg holder hodet høyt og ser på at bokseneblir lagt i den bæretingen av plast, til å bære i, men jeg ervarm i kinnene. Hva var det jeg skulle ha? Jeg kjenner etteri lommen og finner en liten blå lapp med min håndskriftpå: Egg. Melk? Sjokolade. Jeg tar en Dairy Milk-sjokoladeog legger den i kurven, så har jeg i hvert fall noe fra listen.Men jeg kan ikke sette tilbake ferskenboksene nå. Reg villele av meg. Jeg betaler boksene, som ligger i posen og skum-per mot hverandre på veien hjemover. Det går sakte, forposen er tung, og jeg har vondt i skulderen og på baksidenav et kne. Jeg husker den gangen husene føk forbi meg nårjeg gikk – nesten løp – til og fra huset vårt. Mamma spurtemeg etterpå hva jeg hadde sett, om den-og-den naboen varute, hva jeg syntes om den nye hagemuren til noen. Jeghadde aldri lagt merke til dette, det hele hadde fart forbisom et lyn. Nå har jeg rikelig med tid til å kikke på alt, ogingen å fortelle hva jeg har sett.

Noen ganger, når jeg får det for meg å rydde eller kasteting hjemme, finner jeg fotografier fra ungdomsårene, ogdet er et sjokk å se allting i svart-hvitt. Jeg tror datter-datteren min faktisk innbiller seg at vi hadde grå hud dengangen, og matt hår, og at vi alltid poserte i et skyggelagt

15

landskap. Men jeg husker byen som nesten altfor lys å sepå da jeg var liten. Jeg husker furutrærnes mørkegrønnefarge som skar seg opp i himmelens dypblå, jeg huskerhvor knallrøde mursteinshusene rundt omkring var, og detoransje teppet av barnåler under føttene våre. Nå for tiden– skjønt jeg er sikker på at himmelen fremdeles av og til erblå og de fleste husene fortsatt står der, og at trærne mis-ter barnåler – nå for tiden virker fargene falmet, som omjeg lever i et gammelt fotografi.

Da jeg kommer hjem, står en vekkerklokke og ringer.Noen ganger setter jeg den på for at jeg skal huske avtaler.Jeg plasserer handleposen innenfor ytterdøren og slår avvekkerklokken. Jeg kan ikke huske hva den gjelder dennegangen. Kanskje noen skal komme.

«Har eiendomsmegleren vært her?» roper Helen. Stem-men hennes blander seg med skrapingen fra nøkkelen idethun låser opp ytterdøren. «Han skulle komme klokka tolv.Gjorde han det?»

«Jeg vet ikke,» sier jeg. «Hvor mye er klokka nå?»Hun svarer ikke. Jeg kan høre henne trampe rundt i en-

treen.«Mor!» sier hun. «Hvor kommer all denne hermetikken

fra? Hvor mye fersken trenger du, for pokker?»Jeg sier at jeg ikke vet hvor mye. Jeg sier at Carla må ha

hatt dem med. Jeg sier at jeg har vært hjemme i hele dag,og så ser jeg på klokken og lurer på hvordan jeg har klart åkomme meg gjennom dagen. Helen kommer inn i stuen ogpuster ut frisk, kald luft, og jeg er barn igjen, i den varmesengen min, og det iskalde ansiktet til søsteren min presserseg mot kinnet mitt et øyeblikk, og den kjølige pusten hen-nes hvisker over meg mens hun forteller meg om dansenpå The Pavilion og soldatene der. Sukey var alltid kald nårhun kom hjem fra dans, til og med om sommeren. Helener også ofte kald, fordi hun bruker så mye tid på å grave iandre folks hager.

Hun holder en plastpose opp. «Hvorfor skulle Carla

16

sette bokser med hermetisk fersken i entreen?» Hun sen-ker ikke stemmen selv om vi er i samme rom, og hun hol-der posen høyt opp fra gulvet. «Du er nødt til å slutte åhandle. Jeg har sagt til deg at jeg kan skaffe alt du trenger.Jeg kommer hver dag.»

Jeg er sikker på at jeg ikke ser henne så ofte, men jeg harikke tenkt å krangle. Hun senker armen, og jeg ser posensvinge og stanse mot benet hennes.

«Du lover, da? At du ikke handler mer mat?»«Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle love det. Jeg sa jo

at Carla må ha hatt dem med. Og dessuten, hvis jeg harlyst til å kjøpe hermetisk fersken, så kan jeg det.» Setnin-gen lyder litt kjent, men jeg skjønner ikke hvorfor. «Hvisjeg skulle dyrke squash,» sier jeg og vender en handlelistemot lyset, «hvor ville det være best å plante dem?»

Helen sukker på vei ut av rommet, og jeg synes jeg måreise meg og følge etter henne. I entreen stanser jeg: Fra eteller annet sted kommer det en brølende lyd. Jeg skjønnerikke hva det er, jeg klarer ikke å høre hvor den kommerfra. Men inne på kjøkkenet hører jeg den nesten ikke. Alter veldig rent her: Tallerkenene mine står i stativet, men jegtror ikke jeg satte dem der, og kniven og gaffelen jeg likerå bruke, er vasket opp. Da jeg åpner en skapdør, flagrer topapirlapper ned på gulvet. Den ene er en oppskrift på hvitsaus, og på den andre står Helens navn, med et nummerunder. Jeg henter en rull klistrebånd, langt limbånd, fra enskuff for å feste dem igjen. Kanskje jeg skal lage hvit sausi dag. Etter at jeg har fått meg en kopp te.

Jeg setter på kjelen. Jeg vet hvilken kontakt jeg skalbruke, for noen har merket den med vannkoker. Jeg fin-ner frem kopper og melk, og en tepose fra et glass merketmed te. Det står en lapp ved vasken: Kaffe er bra for hu-kommelsen. Den har min håndskrift. Jeg tar koppen medfor å gå til stuen, men stopper opp i døråpningen. Jeg haren rumling i hodet. Eller kanskje det kommer fra andreetasje. Jeg begynner å gå opp trappen, men jeg klarer detikke uten å holde meg i rekkverket på begge sider, så jeg

17

går tilbake og setter teen på entréhyllen. Jeg skal ikke værelenge borte.

Rommet mitt har ganske mye sol, og det er fredelig her,bortsett fra en slags knurring et sted i huset. Jeg skyverdøren igjen og setter meg ved toalettbordet ved vinduet.Billigsmykker ligger strødd ut over tøybrikkene og porse-lensskålene. Jeg bruker ikke ekte smykker nå, bortsett fragifteringen, selvsagt. Jeg har aldri måttet få den utvidet,ikke på alle de godt og vel femti årene. Patricks ring åt segvisst inn i huden hans slik at knoken sto som en kul overden. Han nektet å få klippet den av, og den var ikke til årikke uansett hvor mye smør jeg hadde på den. Han pleideå si at fordi ringen var knyttet til ham på den måten, be-viste det at det var et sterkt ekteskap. Jeg pleide å si at detbeviste at han ikke tok skikkelig vare på seg selv. Patricksa jeg skulle være mer opptatt av min egen ring, som sattaltfor løst på den slanke fingeren, men egentlig passet denhelt perfekt, og jeg mistet den aldri.

Men Helen sier at jeg mister smykker nå, og hun og Katyhar tatt de fleste av de fineste selv, for å «oppbevare demtrygt». Det er greit for meg. I det minste befinner de segfortsatt i familien, og ingenting av det var særlig verdifullt.Det dyreste jeg hadde, var et snålt halssmykke av gull, for-met som dronning Nefertitis hode, som Patrick hadde medhjem fra Egypt.

Jeg stikker hånden inn gjennom en ganske stygg armringav plast og ser meg i speilet. Speilbildet mitt gir meg alltidet sjokk. Jeg hadde aldri egentlig trodd jeg skulle eldes, og ihvert fall ikke sånn som dette. Huden rundt øynene og vedneseroten har fått noen rynker, på en helt uventet måte.Det får meg til å ligne en del på en firfisle. Jeg kan knapthuske det gamle ansiktet mitt, bortsett fra i korte glimt.En jente med lubne kinn foran speilet, der hun tar ut krøll-spennene for første gang, en blek ung kvinne i byparkensom ser ned i den grønne elven, en sliten mor med uryddighår, halvveis bortvendt fra det mørke vinduet i et tog menshun prøver å skille de slåssende barna sine. I dette minnet

18

har jeg alltid en rynke i pannen, så det er ikke til å undresover at den rynken er der permanent. Moren min haddeglatt fersken-og-fløte-hud helt til hun døde, selv om hunhadde god grunn til å være mer rynkete enn de fleste. Kan-skje det hadde noe å gjøre med at hun ikke brukte sminke.De sier det om nonner, ikke sant?

Nå for tiden bruker jeg heller ikke sminke, og jeg haraldri brukt leppestift, har aldri likt det. Jentene på telefon-sentralen ertet meg for det, og av og til da jeg var ung,kunne jeg prøve å ha på litt, låne av en venninne eller brukeen jeg hadde fått til jul, men jeg holdt ikke ut å ha den på imer enn noen minutter. Jeg har en stift i skuffen, fra Heleneller Katy, og jeg tar den opp nå, skrur på den og tar den påveldig forsiktig mens jeg lener meg inn mot speilet og pas-ser på så jeg ikke får noe på tennene. Man ser gamle kvin-ner med leppestiftflekker på gebisset og sotete øyelokk ogrouge klint utover i ansiktet, og øyebrynene er tegnet alt-for høyt opp. Jeg ville heller dø enn å være en av dem. Jegpresser leppene sammen. Fine og fargesterke nå, men littsprukne, og jeg er ganske tørst. På tide at jeg lager meg enkopp te.

Jeg legger leppestiften tilbake i skuffen, og før jeg rei-ser meg, slipper jeg et langt perlehalsbånd ned over hodet.Ikke ekte perler, selvsagt. Da jeg åpner døren, kan jeg høreen brølende lyd. Jeg forstår ikke hva det er. Den blir høyerejo lenger ned i trappen jeg går. Jeg stanser på nederstetrinn, men ser ingenting. Jeg kikker inn i stuen. Brølingenblir enda høyere. Jeg lurer på om den er inne i hodet mitt,om noe er i ferd med å løsne. Lyden stiger og synker og vi-brerer. Og så stopper den.

«Sånn. Nå er i hvert fall støvsugingen unnagjort.» Helenstår ved døren til spisestuen og kveiler sammen lednin-gen til støvsugeren. Munnen hennes prøver seg på et smil.«Skal du ut noe sted?» spør hun.

«Nei,» sier jeg. «Jeg tror ikke det.»«Hva er perlene til, da? Du er jo helt utmaiet.»«Er jeg?» Jeg legger en hånd mot kravebenet. Jeg har

19

et perlehalsbånd på meg, og noe rundt håndleddet, og jegkjenner smaken av leppestift. Leppestift, med den stin-kende voksaktige lukten og så fet at man blir kvalm. Jegstryker håndbaken over munnen, men da bare klines denutover og blir verre, så jeg begynner å gni meg i ansik-tet, trekker ned ermet på strikkejakken slik at det blir envaskeklut, spytter på det og gnukker som om jeg var bådemor og skittent barn. Det tar litt tid før jeg føler meg renigjen, og jeg oppdager at Helen har sett på meg.

«Gi meg jakken din,» sier hun. «Jeg får visst legge dentil vask.» Hun spør om jeg vil ha noe å drikke.

«Å ja,» sier jeg, vrikker meg ut av strikkejakken og set-ter meg i stolen. «Jeg er forferdelig tørst.»

«Ikke så rart,» sier Helen og snur seg for å gå ut av rom-met. «Det sto en hel rad kopper med kald te på hyllen i en-treen.»

Jeg sier at jeg ikke skjønner hvordan de kom dit, menjeg tror ikke hun hører meg, for hun har allerede forsvun-net ut på kjøkkenet, og uansett sitter jeg med hodet bøydettersom jeg romsterer i vesken min. Jeg hadde noen kjeksher en gang. Var det i går? Spiste jeg dem? Jeg tar ut enkam og pungen min og noen sammenkrøllede papirlom-metørklær. Jeg finner ingen kjeks, men det ligger en lapp ien av innerlommene: Ingen flere ferskenbokser. Jeg sier detikke til Helen. I stedet legger jeg den under lappen med da-gens dato. Hjemmehjelperen gir meg en slik hver dag. Deter derfor jeg vet det er torsdag. Vanligvis besøker jeg minvenninne Elizabeth på torsdag, men vi har visst ikke avtaltnoe denne uken. Hun har ikke ringt. Jeg ville ha skrevet detned hvis hun hadde gjort det. Jeg ville ha notert hva hunsa, eller noe av det. Jeg ville ha skrevet ned når jeg skullegå og besøke henne. Jeg skriver ned alt.

Det ligger papirbiter over hele huset, i bunker eller fes-tet på diverse flater. Skriblede handlelister og oppskrifter,telefonnumre og avtaler, notater om ting som allerede harskjedd. Papirhukommelsen min. Det er meningen den skalhindre at jeg glemmer ting. Men datteren min sier at jeg

20

mister lappene. Det har jeg også skrevet ned. Likevel, hvisElizabeth hadde ringt, ville jeg ha hatt en lapp. Jeg kan ikkeha mistet alle sammen. Jeg skriver ned ting, igjen og igjen.Ikke alle kan ha falt ned fra bordet og kjøkkenbenken ogspeilet. Og så har jeg en lapp som er stukket opp i ermet:Ikke hørt fra Elizabeth. Det står en gammel dato på denene siden. Jeg har en forferdelig følelse av at det har skjeddhenne noe. Hva som helst kan ha hendt. Det var noe i ny-hetene i går, tror jeg. Om en gammel dame. Noe ubehage-lig. Og nå er Elizabeth forsvunnet. Tenk om hun er over-falt og ligger død? Eller har falt og ikke kommer seg til entelefon? Jeg tenker på henne, at hun ligger på stuegulvetsitt, ute av stand til å reise seg, men likevel håper på å finnenoe verdifullt der på teppet.

«Kanskje du har snakket med henne og glemt det, mor.Tror du det kan være mulig?» Helen rekker meg en koppte. Jeg hadde glemt at hun var her.

Hun bøyer seg og kysser meg på hodet. Jeg kjenner lep-pene hennes gjennom det tynne håret som ligger i luftigebølger på issen. Det lukter en slags urt av henne. Rosma-rin, kanskje. Jeg antar at hun har plantet noe. Til minneom noe.

«For, ja, du glemte jo at vi hadde vært ute på lørdag,ikke sant?»

Jeg plasserer koppen varsomt på stolens armlene ogholder en hånd rundt den. Jeg ser ikke opp da datterenmin beveger seg litt bort. Jeg antar at hun har rett. Jegminnes ingenting fra lørdag, men jeg minnes ikke at jegikke minnes heller. Tanken får meg til å trekke pustenbrått. Disse tomrommene er urovekkende. Mer enn uro-vekkende. Hvordan er det mulig at jeg ikke husker lørdag?Jeg får den velkjente følelsen av at hjertet hopper over etslag, en bølge av forlegenhet, frykt. Lørdag. Husker jeg idet hele tatt gårsdagen?

«Så kanskje du har snakket med Elizabeth.»Jeg nikker og drikker litt av teen, og allerede nå har jeg

mistet tråden i samtalen. «Du har nok rett.» Jeg er ikke

21

helt sikker på hva jeg sier meg enig i her, men jeg liker fø-lelsen av å gå inn i tomhet, å avslutte disse engstelige for-søkene på å huske. Helen smiler. Ligger det en antydningtil triumf der?

«Ja vel. Jeg får komme meg av gårde.»Helen skal alltid av gårde. Jeg betrakter henne gjennom

vinduet mot gaten mens hun setter seg i bilen og kjører. Jegkan aldri huske at hun kom hit. Kanskje jeg skulle skrivedet ned. Men disse papirbitene på bordet ved stolen min,dette systemet for å huske, det er ikke perfekt. Så mangeav notatene er gamle, ikke lenger aktuelle, og jeg går surri dem. Og ikke engang de nye later til å inneholde rik-tig informasjon. Det er en lapp her der skriften fortsatt erfersk: Ikke hørt fra Elizabeth. Jeg fører fingrene over or-dene, slik at de gnis litt utover. Er dette sant? Jeg må haskrevet det helt nylig. Jeg kan i hvert fall ikke huske å hahørt fra henne i det siste. Jeg strekker meg etter telefonen.4-tasten er kortnummeret til Elizabeth. Det ringer og rin-ger. Jeg skriver noe.