En engels dagbok

Carolyn Jess-Cooke

En engels dagbok

Carolyn Jess-CookeOriginalens tittel: The Guardian Angel’s Journal

Oversatt av Jana Kristensen

Opprinnelig utgave:Copyright © 2011 Carolyn Jess-Cooke

All rights reserved.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2012

Tittel: En skytsengels dagbok

Denne utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2013

ISBN 978-82-02-40576-2

1. utgave, 1. opplag 2013

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling

og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov ellertillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til

åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til skattene mine –Melody, Summer og Phoenix

Engler er ånder av natur, men det er ikke fordi de er ånder at deer engler. Engler blir de først når de blir sendt.

St. Augustin

En guddommelig penn

Da jeg døde, ble jeg en skytsengel.Nandita overbrakte meg nyheten i livet etter døden. Hun brydde

seg ikke om å bryte isen først eller komme med noen trøstendebemerkninger, du vet, slik tannlegen spør om du skal gjøre noehyggelig i julen, rett før hun røsker ut en tann. Nei, hun pakketdet ikke inn. Hun sa ganske enkelt:

Margot er død, barnet mitt. Margot er død.Aldri i livet, sa jeg. Jeg er ikke død.Hun sa det igjen. Margot er død. Hun fortsatte å si det. Hun tok

begge hendene mine i sine og sa: Jeg vet hvor vanskelig dette er. Jegetterlot meg fem farløse barn i Pakistan. Alt kommer til å gå bra.

Jeg var nødt til å komme meg vekk. Jeg så meg omkring ogoppdaget at vi var i en dal omgitt av sypresser. Det var en liteninnsjø noen meter fra der vi stod. Det høye sivet langs vannkan-ten viftet de lodne hodene sine som mikrofoner som stod parat tilå kringkaste svaret mitt. Jeg hadde ikke tenkt å gi henne et. Jegfikk øye på en grå vei som slynget seg mellom alt det grønne idet fjerne, og begynte å gå.

Vent, sa Nandita. Det er en her som du må hilse på.Hvem da? spurte jeg. Gud? Jeg hadde klatret til topps på ab-

surditetens fjell og stod klar til å plante flagget.

9

Jeg vil at du skal møte Ruth, sa Nandita idet hun tok håndenmin og ledet meg mot vannet.

Hvor? Jeg lente meg frem og kikket mellom trærne i det fjerne.Der, sa hun, og pekte på speilbildet mitt.Og så dyttet hun meg uti.Noen skytsengler blir sendt tilbake for å våke over søsken, barn,

mennesker de har vært glade i. Jeg ble sendt tilbake til Margot.Jeg ble sendt tilbake til meg selv. Jeg er min egen skytsengel, enhellig skrift i beklagelsens bibliografi, som snubler rundt i mineegne minner og føres med i tornadoen av en historie som jeg ikkekan forandre.

Jeg burde ikke si «ikke kan forandre». Som vi alle vet, forhind-rer skytsenglene døden vår mange tusen ganger. Det er deres opp-gave å beskytte menneskene mot alle de ord, handlinger og følgersom ikke hører inn under fri vilje. Det er vi som passer på at detikke skjer ulykker. Forandringene, dem er det vi som står bak. Viforandrer noe hvert sekund av hvert minutt av hver dag.

Hver eneste dag får jeg ta en titt bak sceneteppet. Jeg ser hvilkeopplevelser jeg var ment å ha, hvilke mennesker jeg var ment åelske, og jeg får lyst til å gripe en himmelsk penn og skrive omalt sammen. Jeg får lyst til å skrive et manus til meg selv. Jeg fårlyst til å skrive til denne kvinnen, den kvinnen jeg var, og fortellehenne alt jeg vet. Og jeg vil si til henne:

Margot.Fortell meg hvordan du døde.

Kapittel 1

Jeg blir Ruth

Jeg kan ikke huske at jeg traff vannet. Heller ikke at jeg dro megopp fra det på den andre siden. Jeg vet bare at den korte dåpen jegmottok i den åndelige verdenen, opplevdes som å drikke av kunn-skapens brønn. Jeg kan ikke forklare hvordan det gikk til, menda jeg like etter befant meg i en mørklagt korridor mens vannetdryppet ned på de sprukne flisene, strømmet vissheten om hvemjeg var og hvorfor jeg var der like klart og tydelig gjennom megsom solstråler gjennom grenene på spinkle løvtrær. Ruth. Navnetmitt er Ruth. Margot er død.

Jeg var tilbake på jorden. Belfast, Nord-Irland. Det var her jeghadde tilbrakt mesteparten av oppvekstårene mine, og jeg kjenteigjen den umiskjennelige lyden av korpsene til Oransjeordenensom brukte kveldstimene til å øve. Jeg gjettet meg frem til at detvar juli måned, men hadde ingen anelse om hvilket år det var.

Lyden av skritt bak ryggen min fikk meg til å spinne rundt. Nan-dita strålte i mørket. Glansen fra kjolen hennes ble ikke skjemt avdet gustne lysskinnet fra lyktestolpen på den andre siden av ga-ten, men det mørke ansiktet hennes var preget av bekymring dahun bøyde seg mot meg.

«Det er fire regler,» sa hun og holdt fire fingre i været. Detvar ringer på hver finger. «Den første regelen er at du skal

11

være et vitne til alt hun gjør, alt hun føler og alt hun opple-ver.»

«Alt jeg opplevde, mener du,» sa jeg.Hun viftet øyeblikkelig med hånden, som om bemerkningen

min bare var en snakkeboble som hun kunne feie vekk.«Dette er ikke som å se på en film,» svarte hun irettesettende.

«Livet du husker er bare en liten del av puslespillet. Nå kommerdu til å få se hele bildet. Du vil også få muligheten til å legge påplass noen av brikkene selv. Du må bare passe på å være sværtforsiktig. Men la meg nå få fortsette med reglene.»

Jeg nikket unnskyldende, og hun trakk pusten for å fortsette.«Den andre regelen er at du må beskytte henne. Det er mange

krefter som kommer til å prøve å påvirke de valgene hun tar. Be-skytt henne fra dem. Det er helt avgjørende.»

«Vent litt,» sa jeg mens jeg løftet hånden. «Hva legger du egent-lig i ordet påvirke? Jeg har allerede tatt de valgene jeg kan ta, harjeg ikke? Det er vel derfor jeg står her nå …»

«Har du ikke hørt etter?»«Jo, men …»«Ingenting er skrevet i stein, ikke engang det som allerede har

skjedd. Det vil være vanskelig for deg å forstå dette nå, men …»Hun nølte, usikker på om jeg var glup nok til å forstå det hun

prøvde å forklare meg. Eller tøff nok til å håndtere det.«Bare fortsett,» sa jeg.«Selv dette, du og jeg, her og nå – har allerede skjedd. Du er i

fortiden, men den formeningen du har om tid, gjelder ikke lenger.Tiden eksisterer ikke. Likevel er dette nåtiden din nå, og frem-tiden vil enn så lenge virke tåkete og uklar. Du vil derfor opplevesvært mange nye ting, og du må vurdere konsekvensene nøye.»

Hodet mitt verket. «Greit,» sa jeg. «Hva er den tredje regelen?»Nan pekte på den væsken som strømmet nedover ryggen min.

Vingene mine, hvis jeg kunne kalle dem det.«Den tredje regelen er at du må føre en logg over alt det du

observerer. En dagbok, om du vil.»«Mener du at jeg skal skrive ned alt som skjer?»

12

«Nei, det er mye enklere enn som så. Så lenge du følger deførste to reglene, vil den tredje gå av seg selv. Vingene dine vilgjøre alt sammen for deg.»

Jeg visste ikke om jeg hadde lyst til å vite hva den fjerde rege-len var.

«Til slutt,» sa hun, og smilet hennes var tilbake, «skal du elskeMargot. Elsk henne.»

Hun kysset fingertuppene sine og trykket dem lett mot pannenmin. Så lukket hun øynene og mumlet en bønn på noe som jeggjettet var hindi. Jeg flyttet vekten fra den ene foten til den andremens jeg brydd bøyde hodet til hun var ferdig. Da hun åpnet øy-nene, var de mørke pupillene erstattet av et hvitt lys.

«Jeg kommer på besøk igjen,» sa hun. «Og husk, du er en en-gel nå. Du trenger ikke å være redd for noe.»

Det hvite lyset i øynene hennes spredte seg utover ansiktet,munnen og nedover nakken og armene, helt til hun forsvant i eneksplosjon av lys.

Jeg så meg rundt. Det kom et lavt stønn fra en av leilighetenei enden av gangen til høyre for meg. Det var lett å se at det varen kommunal leiegård. Nakne mursteinsvegger, tagging, en smalutgangsdør som stod åpen ut mot gaten, og ved siden av den, etrutenett av ringeklokker under et klisset belegg av Guinness. Enfyllik hadde krøllet seg sammen i bunnen av trappen opp til andreetasje.

Jeg ble stående og vurdere omgivelsene mine i et øyeblikk. Denførste impulsen min var å gå rett ut på gaten og komme meg sålangt vekk fra dette stedet som mulig. Men trangen til å følge etterlyden, gryntingen i enden av gangen, var større. Når jeg sier trang,mener jeg ikke nysgjerrighet, eller en mistanke om et eller annet.Nei, jeg tenker på en mellomting mellom den intuisjonen som fåren mor til å se til en pjokk som har vært stille altfor lenge og fin-ner ham på nippet til å dytte familiens katt inn i tørketrommelen,og det instinktet, magefølelsen om du vil, som skriker ut når duhar gått hjemmefra uten å låse døren, når du er i ferd med å fåsparken, eller når du er gravid.

13

Jeg regner med at du vet hva jeg snakker om.I neste sekund gikk jeg derfor bortover gangen, forbi fylliken

og opp tre trappetrinn til en liten avsats. Det var fem dører der.To på hver side og en i enden. Alle var svartmalte. Lyden – etdypt, dyrisk brøl – var nærmere nå. Jeg tok et skritt til. Et skrik.Et navn. En kvinne som klynket. Jeg ble stående og nøle litt uten-for døren.

Like etter stod jeg på den andre siden av den. Jeg befant megi en stue. Ingen lys stod på og det var mørkt som svarte nattender inne. Jeg kunne skjelne en sofa og den firkantede boksen tilet gammelt TV-apparat. Et av vinduene stod åpent, og gardineneflakset mellom vinduskarmen og bordet på innsiden som om detikke klarte å bestemme seg for om det ville være inne eller ute.Tankene mine ble avbrutt av et langt og grufullt hyl. Hvorfor erdet ingen som reagerer på alle skrikene? tenkte jeg. Hvorfor stårikke naboene på utsiden og hamrer på døren? Så skjønte jeg det.Vi var i Belfast under marsjsesongen. Alle var selvfølgelig ute ogsvingte seg til musikken.

Det var spetakkel utenfor. Politisirenene ulte fra flere retningerpå en gang. Knuste flasker. Roping, føtter mot asfalten. Jeg lotskrikene til kvinnen lose meg gjennom stua.

Soverommet var opplyst av en lampe som blafret svakt fra natt-bordet. Det lilla tapetet var avskallet og fullt av skjemmende, sot-aktige flekker av mugg og fukt. Sengetøyet lå i en bylt. En ung,lyshåret kvinne i blå T-skjorte knelte ved siden av sengen som omhun ba aftenbønn. Hun var alene, og hun pustet tungt. Armenehennes var tynne som pinner og fulle av blåmerker, som om hunhadde vært i slåsskamp. Plutselig satte hun seg opp på knærne,knep øynene hardt igjen og løftet ansiktet mot taket mens hun bettennene sammen. Jeg så at hun var høygravid. Rundt anklene ogknærne var det en dam av rødt vann.

Dette må være en spøk, tenkte jeg. Hva er det meningen at jegskal gjøre? Ta imot barnet? Slå alarm? Jeg er død. Jeg kan ikkegjøre annet enn å se på det som skjer, mens den stakkars jentaslår knyttnevene i sengen sin.

14

Sammentrekningene slapp henne ut av grepet sitt et øyeblikk.Hun sank forover og støttet pannen mot sengen. Øynene var halvtlukket og rullet bakover i hodet. Jeg knelte ved siden av henne ogla en prøvende hånd på skulderen hennes. Hun reagerte ikke. Hunpustet dypt mens den neste sammentrekningen bygget seg opp ihenne. Så spente hun ryggen og skrek i et helt minutt, til skriketgikk over i et lettet sukk og jenta gikk tilbake til å puste tungt.

Jeg la hånden på underarmen hennes og kjente en rekke småhull under fingertuppene. Jeg studerte dem. Ti lilla rundinger,mindre enn små mynter, i ring rundt albuen hennes. Nålestikk. Enny sammentrekning hadde startet. Hun reiste seg opp på kne ogpustet dypt. T-skjorten skled opp til hoftene hennes. Det var flerenålestikk på de tynne, hvite lårene. Jeg kastet et raskt blikk rundti rommet. Teskjeer og skåler på kommoden. To sprøyter stakkfrem under sengen. Hun var enten en diabetiker som drakk inn-mari mye te, eller en heroinjunkie.

Dammen rundt knærne hennes vokste. Øyelokkene hennes flim-ret nå, og stønnene ble svakere istedenfor sterkere. Jeg skjønte athun holdt på å miste bevisstheten. Hodet rullet ned på den ene si-den. Den lille, våte munnen gled opp. Hei, sa jeg høyt. Ingen re-spons. Hei! Ingenting.

Jeg reiste meg og travet rundt i rommet. Med jevne mellom-rom rykket kroppen til jenta frem eller til siden. Hun satt fremde-les på knærne, og det bleke ansiktet var vendt mot meg. De tynnearmene hang rett ned mens hun gned håndleddene mot det skitne,loppebefengte teppet. Det minnet meg om en kompis jeg haddeen gang, som hadde hatt en blomstrende geskjeft med å vekkejunkier til live igjen. Han kunne ligge på sofaen vår i timevis ogfortelle enhver detalj om alle kjendisene han hadde reddet fra dø-dens rand ved å stikke adrenalinsprøyten sin langt inn i helvete ogdra dem vekk fra Satans fang. Jeg kunne selvfølgelig ikke huskehva prosedyren var. Dessuten tvilte jeg på at han noen gang haddereddet livet til noen som prøvde å føde. Og han hadde i alle fallikke gjort det mens han var død.

Med ett gled jenta vekk fra sengen og ble liggende sidelengs

15

på gulvet med armene klemt mot hverandre som om de var lenketsammen med håndjern. Jeg kunne ikke unngå å se alt blodet somsivet ut av henne. Jeg bøyde meg raskt ned og dyttet knærne hen-nes fra hverandre. Det var en umiskjennelig krone av mørkt hårmellom bena hennes, og for aller første gang ble jeg oppmerksompå vannet som strømmet nedover ryggen min, kaldt og følsomtsom to ekstra lemmer, og hvordan det liksom iakttok alt sammen– lukten av svette og aske og blod, den håndgripelige tristheten irommet, lyden av hjerteslagene til jenta, som gikk saktere og sak-tere, og de galopperende hjerteslagene til barnet …

Jeg dro bena hennes bestemt mot meg og plantet føttene hen-nes i gulvet. Så dro jeg en pute ned fra sengen og rykket det re-neste av lakenene løs fra madrassen, før jeg la begge deler underhenne. Til slutt satte jeg meg mellom bena hennes og formet hen-dene til en skål, mens jeg prøvde å la være å tenke så mye. Van-ligvis ville jeg ha løpt så fort jeg kunne fra noe sånt som dette.Pusten min var rask og jeg følte meg både svimmel og utrolig fo-kusert på en og samme tid, merkelig bestemt på å redde det veslelivet som var på vei ut.

Jeg kunne se øyenbrynene til barnet, så neseryggen. Jeg la enhånd på magen til jenta og presset den mot livmoren. Puten jeghadde lagt under rumpa hennes var allerede gjennomvåt. Og så, pået øyeblikk, gled hele barnet ut av henne som en fisk. Det skjeddeså fort at jeg måtte gripe etter det – det fuktige, mørke hodet, detskrukkete ansiktet, den knøttlille, blå kroppen som var dekket avhvit fostertalg. Det var en jente. Jeg pakket henne inn i lakenetmens jeg holdt rundt den tykke, blå navlestrengen. Jeg visste atjeg snart ville bli nødt til å trekke i den for å få ut morkaken.

Barnet klynket i armene mine. Den lille, rynkete munnen åpnetog lukket seg, søkende, som et lite nebb. Om litt måtte jeg leggehenne til morens bryst, men først hadde jeg en jobb å gjøre. Jegmåtte sørge for at den ynkelige sjelen til moren ikke forlot denmedtatte kroppen jeg hadde liggende foran meg.

Navlestrengen i hånden min kjentes slapp, og jeg gav den etlite rykk. Jeg kunne kjenne den store sekken i den andre enden.

16

Det føltes som å fiske. Jeg rykket enda en gang, og det gikk enkrampetrekning gjennom jenta. Så, sakte og bestemt, dro jeg inavlestrengen til morkaken gled utover puten i en tykk og blodigmasse. Det var nesten tyve år siden jeg selv hadde vært igjennomdet samme. Hva hadde jordmoren gjort? Klippet navlestrengenlike ved navlen. Jeg så meg rundt for å finne noe skarpt. Det lå enspringkniv på kommoden. Den fikk gjøre jobben. Men vent. Detvar noe mer. Jordmoren hadde undersøkt morkaken. Jeg kunnehuske hvordan hun viste den til oss og fortalte oss hvor perfektden var, at ingenting av den hadde blitt igjen inni meg, og at Tobymåtte bøye seg over den nærmeste vasken og kaste opp lunsjensin.

Morkaken til jenta lignet ikke det minste på den mørkerøde,hjernelignende klumpen jeg kunne huske. Denne var liten og tynnog minnet mer om et dyr som hadde blitt påkjørt på motorveien.Det rant fremdeles mye blod ut av henne. Pusten var overfladiskog pulsen svak. Jeg var nødt til å finne noen som kunne hjelpehenne.

Jeg reiste meg og la barnet på sengen, men da jeg kikket ned,så jeg at den vesle jenta var blå. Blå som en blodåre. Den lillemunnen søkte ikke lenger, og det vakre dukkeansiktet var i ferdmed å sovne. Vannet som fosset nedover ryggen min føltes somlange, gråtende vinger. Som om hver dråpe ble pumpet ut fra etsted dypt inni meg. De fortalte meg at hun holdt på å dø.

Jeg løftet det lille spedbarnet opp i armene, samlet foldene påden lange kjolen jeg hadde på meg – hvit, akkurat som den Nanhadde hatt på seg, som om det bare fantes én skredder i hele him-melriket – og svøpte den vesle kroppen i stoffet. Hun var smer-telig tynn. Hun kunne ikke veie mer enn to og et halvt kilo. Debitte små knyttnevene som hun holdt tett mot brystet, ble slappeog foldet seg ut, som små kronblader som løsnet fra stilken. Jegbøyde hodet, la munnen min over leppene hennes og blåste kraf-tig. Én gang. To ganger. Den lille magen blåste seg opp som enliten madrass. Jeg presset øret mot brystet hennes og trykket lett.Ingenting. Jeg prøvde igjen. Én gang. To ganger. Tre ganger. Og

17

så, en fornemmelse som ikke var til å ta feil av. Intuisjon. Instinkt.Veiledning. Legg hånden på hjertet hennes.

Jeg la henne i armkroken og trykket håndflaten mot det veslebrystet. Og så, uten at jeg kunne begripe hvordan, kunne jeg følehjertet hennes like tydelig som om det var min egen kropp detbanket i. Det snublet og prøvde å finne tilbake til rytmen sin, hos-tet som en ødelagt motor, buttet som en båt i krapp sjø. Plutseligkom det et lite lys fra hånden min. Jeg lukket øynene og åpnet demigjen. Der, i det dunkle, oransje lyset i det ekle rommet, spredtedet seg et hvitt lys mellom hånden min og brystet til barnet.

Jeg kunne kjenne hvordan hjertet leet på seg, ivrig etter å våknetil liv. Jeg knep øynene hardt igjen og tenkte på alt det gode jegnoensinne hadde gjort og alt det gale som jeg angret på. Det varsom en bønn, samtidig som det var en bekreftelse overfor megselv om at jeg faktisk var verdig til å være den skytsengelen dettebarnet trengte, her og nå. At jeg var verdig til å bringe henne til-bake til livet ved hjelp av alle de kreftene jeg måtte være i besit-telse av.

Lyset vokste seg sterkere til det så ut til å fylle hele rommet.Den plutselige farten fikk det lille hjertet til å snuble av gårde somen kalv som prøvde å løpe sin vei på ustø ben. Og så hamret deti mitt eget bryst, og lyden var så høy og kraftig at jeg lo høyt, ogda jeg så ned, så jeg at det lille brystet løftet og senket seg, innog ut, og at de rosa leppene beveget seg med hvert pust som komut av den lille munnen.

Lyset døde ut. Jeg pakket henne inn i lakenet og la henne påsengen. Moren lå i en pøl av sitt eget blod. Det lyse håret varrosa, og de bleke kinnene hadde røde striper. Jeg la hånden mel-lom brystene hennes og prøvde å finne en puls. Det var ingen.Jeg lukket øynene og prøvde å tvinge frem lyset igjen. Det komikke. Brystet hennes var kaldt. Spedbarnet begynte å klynke. Huner sulten, tenkte jeg. Jeg løftet morens T-skjorte og la barnet motet av brystene hennes, og uten å åpne øynene fant hun en bryst-vorte og begynte å drikke.

Etter noen minutter la jeg henne tilbake på sengen. Raskt la

18

jeg håndflaten min mot morens bryst. Fremdeles ingenting. Komigjen! ropte jeg. Jeg la leppene mine mot hennes og pustet, menpusten blåste bare opp kinnene før den gled ut av munnen hennesigjen.

«La henne være,» sa en stemme.Jeg snudde meg. Borte ved vinduet hadde det dukket opp en

kvinne. Også hun var kledd i hvitt. Det var tydeligvis et vanligsyn på disse kantene.

«La henne være,» sa kvinnen igjen, men denne gangen var stem-men mild. Det var en engel. Hun lignet på den døde kvinnen pågulvet. De hadde det samme tykke, gylne håret, de samme store,fyldige leppene. Kanskje en slektning, tenkte jeg, som har kom-met for å hente henne hjem.

Engelen løftet den slappe, døde kvinnen opp i armene sine oggikk mot døren, men da jeg kikket tilbake på gulvet, lå kroppender fremdeles. Engelen så på meg og smilte. Så kastet hun et blikkpå barnet. «Hun heter Margot,» sa hun. «Pass godt på henne.»

«Men,» sa jeg, og i det ene ordet lå det en myriade av spørs-mål.

Men da jeg så opp, var engelen borte.

Kapittel 2

Planen

Det første det tok litt tid å bli vant til, var det faktum at jeg ikkehadde vinger. Det vil si, jeg hadde ikke vinger av fjær.

Som jeg senere fant ut, var det ikke før i det fjerde århundreat kunstnerne begynte å gi englene sine vinger, eller rettere sagt;lange, bølgelignende konstruksjoner som vokser ut fra skuldreneog rekker dem helt ned til anklene.

Dette er ikke fjær, men vann.Gjennom årene har de mange engleobservasjonene fra alle ver-

dens kanter kokt ned til forestillingen om en fuglelignende skap-ning som flyr mellom jorden og himmelen, men øyenvitnene harofte ulike beskrivelser av vingene. På 1500-tallet skrev en manni Mexico om «dos ríos», eller «to elver», i dagboken sin. Den blenaturligvis brent av familien så snart mannen var lagt i graven. Enannen mann – denne gangen i Serbia – fortalte alle som ville hørepå om hvordan den himmelske gjesten hans hadde hatt to fosse-fall som flommet ut gjennom skulderbladene. Og en liten pike iNigeria tegnet bilde etter bilde av en vakker, himmelsk budbrin-ger, hvis vinger hadde blitt erstattet med fossende vann som fløtsammen med elven som springer ut foran Guds trone. Foreldrenevar svært stolte over datterens livlige fantasi.

Jenta var godt informert. Det hun derimot ikke var klar over, var

20

at de to strålene med væske som spruter ut fra den sjette ryggvirve-len på engelens ryggrad og slutter ved korsbenet, er et bindeledd– en navlestreng, om du vil – mellom engelen og det mennes-ket han eller hun er satt til å beskytte. Inni disse «vannvingene»foregår det en registreringsprosess av alle tankene og hendelsenesom finner sted, akkurat som om engelen skulle ha skrevet ned altsammen. Det er bedre enn kameraovervåking, til og med. Det ernemlig ikke bare ord og bilder som fanges opp. Hele opplevelsenabsorberes i væsken, og man kan når som helst gjenfortelle his-torier om ting som har skjedd – følelsen av å forelske seg for al-ler første gang, for eksempel, koblet sammen med et nettverk avdufter og minner og kjemiske reaksjoner knyttet til det å bli for-latt i barndommen. Og så videre.

En engels dagbok befinner seg i hans eller hennes vinger. Derbefinner det seg også et instinkt, en rettesnor, en innsikt i alt somlever. Hvis man bare er villig til å lytte.

Den andre tingen det tok litt tid å bli vant til, var tanken på atjeg ville bli nødt til å gjenoppleve hele livet mitt fra sidelinjen,som et taust vitne.

Jeg kan like gjerne si det rett ut. Jeg levde et fullverdig liv. Mendet var ikke et godt liv. Du kan derfor tenke deg hva slags inn-stilling jeg hadde til å skulle leve det en gang til.

Slik jeg så det, måtte jeg ha blitt sendt tilbake som en straff.Vær så god, du har akkurat vunnet et opphold i skjærsilden. Fin-nes det noen der ute som faktisk liker å se seg selv på film? Somikke krymper seg av lyden av sin egen stemme på telefonsvareren?Gang den følelsen med tusen, og du får et inntrykk av hvordan detføltes. Speil, filmkameraer, gipsavstøpninger … det er ingentingi forhold til å måtte se seg selv i levende live, særlig ikke når duser at du er i ferd med å sørge for at alt går til helvete.

Jeg så andre engler hele tiden. Det var sjelden vi snakket sam-men. Det føltes ikke som om vi var kompiser eller følgesvenner.Det føltes ikke som om vi befant oss i samme båt engang. For detmeste virket de som dystre og reserverte skapninger. De så rettog slett vanvittig kjedelige ut. Det eneste de gjorde, var å stirre

21

så intenst på menneskene de passet på at man skulle tro vedkom-mende hadde klatret opp på rekkverket av Empire State Building.Jeg fikk den gamle følelsen av å være tilbake i skolegården ogoppdage at jeg var den eneste jenta som gikk i skjørt mens allede andre hadde på seg bukser. Eller tenåringen som farget håretrosa, tyve år før det ble kult. Jeg følte meg som Sisyfos – alt varslik det alltid hadde vært, og som så mange ganger før lurte jegpå hva jeg holdt på med, hvorfor jeg var der jeg var, og hvordanjeg skulle klare å komme meg ut av det.

Så snart barnet hadde begynt å puste igjen – så snart Margothadde begynt å puste igjen – skyndte jeg meg ut av leilighetenog gav fylliken i bunnen av trappen et spark som fikk ham til åvåkne. Da det ble liv i ham, så jeg at han var mye yngre enn jeghadde trodd. Michael Allan Dwyer. Akkurat fylt tjueen. Kjemi-student på Queen’s University (enn så lenge, fant jeg ut, for hanvar på nippet til å stryke). «Mick» blant venner. All denne infor-masjonen fikk jeg bare av å sette foten min på skulderen hans.Hvorfor det ikke hadde fungert med den døde jenta like før, antejeg ikke. Det kunne ha reddet livet hennes.

Jeg fikk ham opp på føttene og hvisket inn i øret hans at jentai nummer fire var død, og at det lå et nyfødt barn der inne sam-men med henne. Han snudde seg sakte mot avsatsen, men i nesteøyeblikk ristet han på hodet og dro hendene gjennom håret for åkvitte seg med den ekle følelsen han hadde fått. Jeg prøvde igjen.Jenta i nummer fire, din dust. Død. Spedbarn. Trenger hjelp. Nå!Han stivnet der han stod, og jeg holdt pusten. Kunne han høremeg? Jeg fortsatte å prate. Ja, ja, sånn, ja. Kom igjen. Luftenrundt ham hadde forandret seg, som om ordene mine hadde fyltdet tynne laget mellom ham og tyngdekraften, smøget seg inn iblodet og dultet i instinktene.

Han satte foten på det første trappetrinnet mens han strevde medå huske hva det var han skulle gjøre. Da han gikk opp de nesteto trinnene, kunne jeg se hvordan nevronene og gliacellene sustesom små lynnedslag rundt hodet hans, litt saktere enn vanlig pågrunn av alkoholen.

22

Da han først stod på avsatsen, trengte jeg ikke å gjøre annetenn å se på mens nysgjerrigheten tok overhånd og trakk ham motleiligheten. Den svartmalte døren stod på vidt gap (takket væremeg) og barnet (ærlig talt, det der kunne da ikke være meg?)gråt innenfor. Den spede, hjerteskjærende jamringen fikk meg tilå tenke på en kattunge som skulle druknes i en tønne med vann.Det var som om Mick fikk seg et slag i ansiktet da lyden en-delig trengte seg gjennom rusen og han skjønte hva som haddeskjedd.

Jeg var der mens han forsøkte å gjenopplive moren. Jeg prøvdeå stoppe ham, men han insisterte på å bruke en god halvtime på ågni hendene hennes og rope til henne, før det falt ham inn å ringeetter en ambulanse. Det var først da jeg skjønte det. De hadde værtelskere. Det var hans barn. Han var faren min.

Jeg skjønner at en liten tilleggsopplysning er på sin plass. Jeghar ingen minner om foreldrene mine. Jeg ble fortalt at de døde ien bilulykke da jeg var veldig liten, og at jeg ble passet på av enrekke forskjellige mennesker helt til jeg kom i tenårene. Det hø-rer med til historien at de fleste av dem som passet på meg, varkriminelt pakk i større eller mindre grad, men de holdt meg i detminste i live. Så vidt.

Jeg hadde derfor ingen anelse om hva som kom til å skje pådette tidspunktet i livet mitt, eller hva jeg selv kunne bidra medfor å sørge for at utfallet ble bedre. Hvis faren min var frisk ogrask, hvordan endte jeg da opp slik jeg gjorde?

Jeg satt på sengen ved siden av det nyfødte barnet og så på denunge mannen som satt og hulket ved siden av kroppen til den dødejenta.

Rettere sagt: Jeg satt på sengen ved siden av meg selv og så påfaren min som hulket ved siden av den døde kroppen til morenmin.

Nå og da reiste han seg for å smelle knyttneven i noe knuselig,eller for å sparke sprøytene rundt i rommet, før han rasende be-gynte å tømme innholdet i skuffene utover gulvet.

Jeg fant senere ut at de hadde kranglet noen timer før. Han

23

hadde stormet ut og falt ned trappen. Hun hadde sagt at det varover, men det var ikke den første gangen hun sa noe sånt.

Til slutt var det endelig noen som ringte politiet. En eldre politi-betjent tok Mick i armen og førte ham ut. Det var politioverbetjentHinds, en mann som hadde mottatt skilsmissepapirene tidligeresamme morgenen fra sin franske kone, hovedsakelig på grunn avden store pengesummen han hadde tapt på en hest som snublet idet siste hinderet, og det faktum at barneværelset fremdeles stodtomt. Til tross for det dårlige humøret han var i, syntes overbetjentHinds synd på Mick, og ute på gangen oppstod det en diskusjonom hvorvidt de skulle sette håndjern på ham eller ikke. Det varinnlysende at jenta var narkoman, sa overbetjent Hinds da kolle-gaen protesterte. At hun hadde dødd som følge av en barnefødsel,var også lett å se. Kollegaen – en kvinne – insisterte på at denunge mannen skulle behandles etter boken. Det innebar en godtimes avhør. Det innebar også at de hadde en hel del papirarbeidforan seg, men på den måten ville de slippe unna en eventuell re-primande fra høyere hold.

Papirarbeid. Det var papirarbeidet som hadde skylden for at jegog den biologiske faren min ble atskilt og at det unge livet mitttok den retningen det gjorde.

Overbetjent Hinds lukket øynene og presset fingrene mot øy-enbrynene. Jeg gikk bort til ham. Jeg brant etter å lene meg inntilham og skrike inn i øret hans at det lille barnet som lå der innevar meg, at Mick var faren min, og at han var nødt til å få ta bar-net sitt med seg på sykehuset. Men uansett hva jeg prøvde, komjeg ingen vei. Jeg kunne se det nå – forskjellen mellom Mick ogoverbetjent Hinds, og grunnen til at jeg hadde klart å trenge igjen-nom til den ene, men ikke den andre. Det hadde åpenbart seg ensprekk i virvaret av følelser og minner som omkranset Mick somgjorde at han var mottakelig for meg da jeg snakket til ham. Om-trent som når vinden blåser vekk småstein som har samlet seg i ensprekk i fjellet, slik at det blir mulig for regndråper å sive inn ogbli til ett med steinmassen. På samme måte kunne stemmen minsive inn til Mick. Overbetjent Hinds var en hardere nøtt å knekke,

24

bokstavelig talt. Jeg skulle komme til å oppleve det igjen og igjen.Noen mennesker hørte meg, andre ikke. Som oftest var det bareet spørsmål om flaks.

Margot gav fra seg et høyt hvin. Overbetjent Hinds tok grep.«Greit,» bjeffet han mot gruppen med politibetjenter som hadde

samlet seg ute i gangen. «Du.» Han pekte på den første politibe-tjenten til høyre for seg. «Ta guttungen med til avhør på stasjonen.Du.» Han pekte på den neste politibetjenten til høyre for seg. «Fåen ambulanse ned hit. Pronto.» Den kvinnelige politibetjenten såavventende på ham. Han sukket. «Ring etter rettsmedisineren.»

Jeg var så oppbrakt at jeg skrek til overbetjent Hinds og poli-tibetjentene hans. Jeg tigget og ba om at de ikke måtte arrestereMick. Og så skrek jeg av frustrasjon fordi ingen av dem kunnehøre meg, og fordi jeg var død. Til slutt så jeg på mens de sattehåndjern på Mick og førte ham vekk fra Margot for siste gang.Idet han gikk, var det som om det åpnet seg en rift i nåtiden,og der, som i en parallell verden der tiden gikk raskere enn her,kunne jeg følge Micks ferd fra han ble løslatt fra politistasjonenog plukket opp av sin far. Jeg så hvordan dagene ble til uker, ogukene til måneder, mens Mick skjøv tanken på Margot lengre oglengre vekk, til hun ikke var noe mer enn et forlatt barn som blematet av en slange på Ulster Hospital, med navnet sitt på et hvittklistremerke på plastikkrybben de hadde lagt henne i: Jente.

Det var i dette øyeblikket planen min tok form. Hvis det varsant det Nan hadde sagt, og ingenting var avgjort, skulle jeg for-andre hele livet mitt. Utdannelsen min, guttene jeg forelsket megi, gjelda og fattigdommen jeg stod til knærne i til jeg var i førti-årene. Og ikke minst, dommen på livsvarig fengsel for drap somsønnen min sonet da jeg døde. Å ja, alt det der var i ferd med åendre seg.

Kapittel 3

Gjennom utenomjordiske briller

Jeg tilbrakte seks måneder på barselavdelingen på Ulster Hospi-tal, noe jeg vet fordi Margot klarte å sitte uten hjelp da de gavslipp på henne. I de seks månedene vandret jeg rastløst frem ogtilbake i korridorene, mens jeg fulgte med på legene som under-søkte Margot som lå så liten og sykelig i kuvøsen sin, omgitt avslanger.

Mer enn én gang slo dr. Edwards, kardiologen som hadde an-svar for Margots ve og vel, fast at hun ikke ville overleve natten.Mer enn én gang måtte jeg stikke armen inn i kuvøsen og leggehånden på hjertet hennes for å trekke henne tilbake til jorden.

Jeg kan innrømme det nå. Av og til lurte jeg på om jeg kanskjebare skulle la henne dø. Jeg visste alt som var å vite om Margotsbarndom, og det var ikke så fryktelig mye å se frem til. Men såtenkte jeg på alle de fine tingene. Alle morgenene Toby og jeghadde sittet og drukket kaffe på den falleferdige balkongen vår iNew York. Gleden av å sitte på Bondi Beach og skrive dårlig poesi.Den dagen jeg startet mitt eget firma og skrev kontrakt med K.P.Lanes. Og så tenkte jeg: Okei, jenta mi, vi prøver. La oss kjempevidere.

Jeg gjorde flere oppdagelser i løpet av den tiden:Den første oppdagelsen: Å våke over Margot, elske og beskytte

26

henne, og samtidig observere alt som til enhver tid skjedde, inne-bar at jeg knapt kunne forlate henne. Det hendte jo en gang ellerto at jeg hadde lyst til å gjøre noe annet, dra på sightseeing, ut-forske litt, ta meg en tur til varmere strøk, du vet … Men jeg fikkmeg ikke til å gjøre det. Jeg klarte knapt å forlate bygningen. Jegvar bundet til henne, og ikke bare fordi hun var meg. Jeg følte enansvarsfølelse som jeg aldri hadde følt før, ikke på noe tidspunkti livet mitt, ikke engang som kone og mor.

Den andre oppdagelsen: Synet mitt forandret seg. Først troddejeg at jeg holdt på å bli blind. Men så forandret alt seg tilbake ogen kjele var en kjele, og pianoet var laget av tre og hadde svarte oghvite tangenter. Likevel følte jeg oftere og oftere at jeg så verdengjennom utenomjordiske briller. Dr. Edwards gikk fra å se ut somCary Grants dobbeltgjenger, til å fremstå som en utstillingsdukkelaget av neon, omgitt av psykedeliske stråler av farget lys somkveilet seg ut av hjertet hans og opp rundt hodet, armene og livet,før det endte opp ved tærne, som rockeringer av lys. Eller infra-røde stråler, bare hundre ganger merkeligere. Og det var ikke deneneste måten synet mitt endret seg på. Noen ganger kunne jeg separallelle tidsrom (mer om det om litt), og andre ganger oppdagetjeg at jeg hadde røntgensyn som tillot meg å se inn i naborommet.Det var som om jeg kunne se ting gjennom et enormt forstørrel-sesglass. En gang så jeg at lungene til dr. Edwards var fylt medklumper av svart tjære, utvilsomt takket være forkjærligheten hansfor sigaretter, men det aller merkeligste var da jeg fikk se fosteretsom en av sykepleierne, Harris, bar i livmoren sin. Det hadde blittunnfanget samme morgen, og jeg kunne følge embryoets ferd ned-over egglederen som en misfarget bordtennisball, helt til det lan-det i det fløyelsaktige kammeret i livmoren hennes, som en steinsom sank langsomt ned i en brønn. Jeg var så trollbundet av sy-net at jeg fulgte etter henne helt til vi stod på parkeringsplassenutenfor sykehuset. Først da kom jeg til å tenke på Margot, og jegskyndte meg tilbake til det innestengte rommet fylt av barneskrik.

Den tredje og aller viktigste oppdagelsen: Jeg har absolutt ingenforståelse av tid. Jeg har ingen døgnrytme som kan fortelle meg at

27

det er natt, og jeg aner ikke når julen er. Det er akkurat som om jegkan se hva klokka er, jeg klarer bare ikke å forstå hva den betyr.Eller for å si det på en annen måte: når du ser regnet, ser du små,sølvfargede dråper av vann, ikke sant? Eller du ser regnet som ettykt gardin som strømmer nedover vinduet ditt. Når jeg ser regn,ser jeg billioner av hydrogenatomer som gnir seg mot oksygen-atomene. Det ligner litt på små, hvite asjetter som snurrer rundtog rundt mellom grå knapper på en benkeplate. Slik er det medtiden også. Jeg ser tid som et kunstgalleri av atomer, ormehull oglyspartikler. Jeg glir gjennom tiden med samme letthet som mantar på seg en skjorte eller trykker på heisknappen og like etter gårut i tjuefemte etasje. Jeg ser parallelle tidsrom åpenbare seg påalle kanter, slik at jeg kan se både fortid og fremtid, som om deter noe som skjer der og da, på den andre siden av gatehjørnet.

Jeg eksisterer ikke i tid. Jeg besøker den.Som du sikkert kan forstå, utgjør dette et aldri så lite problem

når det gjelder planen min. Hvis jeg ikke engang klarer å få et be-grep om tiden, hvordan skal jeg klare å forandre livet til Margot?

Jeg brukte tørnen min på sykehuset til å tenke ut alle de for-skjellige tingene jeg kunne gjøre for å påvirke Margot til å ta andrevalg enn de jeg selv hadde tatt. Når hun hadde prøver og eksame-ner, skulle jeg hviske alle svarene inn i øret hennes, og jeg skullekjefte på henne helt til hun holdt seg unna karbohydrater og suk-ker. Kanskje jeg til og med kunne klare å fremprovosere en trangtil å begynne å trene. Så skulle jeg sakte, men sikkert hjelpe hennetil å bli en økonomisk begavelse. Det var dette siste målet somvar det aller viktigste. Hvorfor? Fordi det å være fattig innebærerså mye mer enn å gå sulten. Å være fattig innebærer at alle val-gene dine blir visket ut rett foran ansiktet ditt. Det kan jeg skriveunder på.

Jeg sa til meg selv at det kanskje var dette som var grunnentil at jeg hadde blitt sendt tilbake som min egen skytsengel. Ikkebare for å få se hele puslespillbildet, slik som Nan hadde sagt,men for å legge brikkene litt annerledes på plass, til et helt annetbilde dukket opp. Slik at jeg kunne gi Margot flere valg.