Eugen Ruge - Når lyset svinner

Når lyset svinner

T YPE-IT AS, 24.05.2013ORDRE: 29296 (s . 1 av 347)

T YPE-I T AS, 24.05.2013ORDRE: 29296 (s . 2 av 347)

Eugen Ruge

Når lyset svinnerRoman om en familie

Oversatt avSverre Dahl


Oversettelsen er støttet av KUNSTSTIFTUNG NRW und EuropäischesÜbersetzer-Kollegium, Straelen

Utgivelsen er utgitt med støtte fra Goethe-Institut, med midler fra Det TyskeUtenriksdepartementet.

Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening

Originalens tittel: In Zeiten des abnehmenden Lichts© 2011 by Rowohlt Verlag GmbH, Reinbek bei Hamburg

Norsk utgave © 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), OsloSatt med 10,5/12 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim

Papir:Printed in

ISBN 978-82-03-21757-9


til dere



2001

I to dager hadde han ligget som død på bøffelskinnsofaensin. Så sto han opp, dusjet lenge for også å vaske av seg densiste partikkel sykehusluft, og kjørte til Neuendorf.

Han kjørte A 115, som alltid. Kikket ut i verden. Under-søkte om den hadde forandret seg. Og, – hadde den det?

Bilene forekom ham å være renere. Renere? På en måtemer fargerike. Mer idiotiske.

Himmelen var blå, hva ellers.Høsten hadde lurt seg inn, bakfra. Prikket inn små gule

pletter på trærne. Det var blitt september i mellomtiden.Og hvis han var blitt utskrevet lørdag, måtte det være tirs-dag i dag. Datoen hadde han mistet i løpet av de siste da-gene.

Neuendorf hadde nylig fått en egen motorveiavkjøring– «nylig» ville for Alexander fremdeles si: etter gjenforenin-gen. Man kom rett inn på Thälmannstraße (det het den fort-satt). Gaten var jevnt asfaltert, røde sykkelbaner på beggesider. Nyoppussede hus, varmeisolert etter en eller annenEU-norm. Nybygg som så ut som svømmehaller: Byvillaerkalte man dette.

Men man behøvde bare å svinge av til venstre og følge denkrumme Steinweg et par hundre meter, så nok en gang tilvenstre – her syntes tiden å stå stille: en smal gate med lin-detrær. Brosteinbelagte fortau der røtter laget buler. Mork-ne gjerder og kardinalbiller. Langt inne i hagene, bak høyt

7


gress, de døde vinduene i villaer som det på fjerne advokat-kontor ble kjempet om tilbakeleveringen av.

Et av de få husene her som fortsatt var bebodd: Am Fuchs-bau 7. Mose på taket. Sprekker i fasaden. Hyllebærbus-kene berørte allerede verandaen. Under epletreet, som Kurtegenhendig hadde beskåret, vokste de på kryss og tvers oppi været, et eneste virvar.

«Mat på hjul» sto allerede i isoporboksen på gjerdestol-pen. Tirsdag, fant han bekreftet på boksen. Alexander tokden og gikk inn.

Selv om han hadde nøkkel, ringte han på, teste om Kurtlukket opp – helt hensiktsløst. Uansett visste han at Kurtikke kom til åpne. Men så hørte han den velkjente knirkin-gen i entrédøren, og da han kikket inn av det lille vinduet,kom Kurt til syne – som et gjenferd – i halvmørket i en-treen.

«Lukk opp,» ropte Alexander.Kurt kom nærmere, glodde.«Lukk opp!»Men Kurt rørte seg ikke.Alexander låste opp, omfavnet faren, selv om han alt

lenge hadde synes at det var ubehagelig å omfavne ham.Kurt luktet. Det var lukten av alderdom. Den satt dypt i cel-lene. Kurt luktet også nyvasket og nypussede tenner.

«Kjenner du meg igjen?» spurte Alexander.«Ja,» sa Kurt.Munnen hans var tilsølt av plommesyltetøy, morgenstel-

let hadde igjen gått litt vel raskt for seg. Strikkejakken varkneppet skjevt, han hadde bare én tøffel på seg.

Alexander varmet Kurts mat. Mikrobølgeovn, slå på sik-ringen. Kurt sto interessert ved siden av.

«Er du sulten?» spurte Alexander.«Ja,» sa Kurt.«Du er alltid sulten.»«Ja,» sa Kurt.Det var gulasj med rødkål (etter at Kurt nesten døde av å

8


ha fått et stykke oksekjøtt i vrangstrupen, ble det bare bestiltmat i små biter). Alexander laget seg en kopp kaffe. Så tokhan Kurts gulasj ut av mikrobølgeovnen, satte den på Igelit-plastduken.

«Vel bekomme,» sa han.«Ja,» sa Kurt.Så begynte han å spise. En stund var bare Kurts konsen-

trerte snøfting å høre. Alexander nippet til den ennå forvarme kaffen. Så på at Kurt spiste.

«Du holder gaffelen feil vei,» sa han etter en stund.Kurt stanset opp et øyeblikk, lot til å tenke seg om. Men

spiste så videre: Prøvde å skyve gulasjbiten opp på knivspis-sen med gaffelskaftet.

«Du holder gaffelen feil vei,» gjentok Alexander.Han snakket uten betoning, uten formanende undertone

for å teste virkningen av det rene begrepet på Kurt. Ingenvirkning. Null. Hva foregikk i dette hodet? I dette rommetsom fortsatt var avgrenset fra verden av en hodeskalle, etrom som fremdeles inneholdt en slags identitet. Hva følte,hva tenkte Kurt når han stolpret rundt i rommet? Når hanom formiddagen satt ved skrivebordet sitt og, som pleiers-kene fortalte, stirret ned i avisen i timevis. Hva tenkte han?Tenkte han overhodet? Hvordan tenkte man uten ord?

Kurt hadde endelig fått gulasjbiten opp på knivspissen,balanserte den nå, skjelvende av begjær, til munnen. Fall.Annet forsøk.

I grunnen en vits, tenkte Alexander, at Kurts forfall nett-opp hadde begynt med språket. Kurt, taleren. Den store for-telleren. Der han hadde sittet i den berømte lenestolen sin– Kurts stol! Der alle hang ved leppene hans når han fortaltehistoriene sine, herr professoren. Anekdotene hans. Komisk,men også: I Kurts munn forvandlet alt seg til en anekdote.Samme hva Kurt fortalte – selv når han fortalte om hvordanhan nesten hadde krepert i leiren – alltid hadde han et poeng,alltid hadde det vidd. Hadde hatt. Den fjerneste fortid. Densiste setningen som Kurt hadde klart å si sammenhengende,var: Jeg har mistet språket. Heller ikke dårlig. Et glansnum-

9


mer sammenlignet med hans repertoar i dag. Men dette varfor to år siden: Jeg har mistet språket. Og folk hadde virkeligtenkt, se det, han har mistet språket, men ellers … Ellers sådet ut til at han var noenlunde sprek. Smilte, nikket. Gjordegrimaser som passet på et vis. Forstilte seg, gjorde seg lur.Bare av og til hendte det at han gjorde noe underlig: at hanskjenket rødvin i kaffekoppen sin. Eller plutselig sto rådvillmed en kork – og til slutt gjemte den i bokhyllen.

Miserabel kvote: Bare en liten bit gulasj hadde Kurt klarthittil. Nå grep han til: med fingrene. Kikket skrått nedenfraopp på Alexander, som et barn som prøver ut foreldrenesreaksjon. Stappet biten inn i munnen. Og én til. Og tygget.

Og mens han tygget, holdt han de tilsølte fingrene sineopp som til edsavleggelse.

«Du skulle bare visst,» sa Alexander.Kurt reagerte ikke. Hadde omsider funnet en metode: løs-

ningen på gulasjproblemet. Stappet inn, tygget. Sausen ranti en smal stripe nedover haken.

Kurt klarte ingenting lenger. Klarte ikke å snakke, ikkepusse tennene lenger. Ikke engang tørke seg i baken klartehan, man måtte være glad for at han satte seg på do for åskite. Det eneste, tenkte Alexander, som Kurt ennå klarte,som han ennå gjorde på eget initiativ, som han virkelig in-teresserte seg for og som han brukte sin siste lille kløktighetpå, var å spise. Oppta næring. Kurt spiste med nytelse. Kurtspiste for eksempel ikke fordi maten smakte ham (smaks-nervene var fullstendig ødelagt av piperøyking gjennom fleretiår, var Alexander overbevist om). Kurt spiste for å leve.Spise = liv, denne formelen, tenkte Alexander, hadde hanlært i arbeidsleiren, og lært det grundig, vel å merke. Éngang for alle. Begjæret som Kurt spiste med, som han stap-pet gulasjbitene inn i munnen med, var ikke annet enn over-levelsesvilje. Dette var det siste som var blitt igjen av Kurt.Det som holdt ham i live, som fikk denne kroppen til åfortsette å fungere, en hjerte- og blodomløpsmaskin i fulloppløsning som holdt seg selv i drift – og som vel, det varvel å frykte, ennå ville holde seg i drift en stund til. Kurt

10


hadde overlevd alle. Han hadde overlevd Irina. Og nå vardet en reell sjanse for at han også ville overleve ham, Alex-ander.

Det dannet seg en tykk sausedråpe på Kurts hake. Alex-ander følte en sterk trang til å gjøre Kurt vondt: rive av etstykke kjøkkenpapir og brutalt tørke av sausen i ansiktethans.

Dråpen dirret, falt av.Hadde det vært i går? Eller i dag? En aller annen gang

i løpet av disse to dagene, da han lå på bøffelskinnsofaen(urørlig og av en eller annen grunn hele tiden opptatt avikke å komme borti skinnet med bar hud), en eller ganghadde han fått tanken: drepe Kurt. Mer enn bare tanken.Han hadde overveid flere varianter: kvele Kurt med puteneller – det perfekte mord – servere Kurt en seig oksestek.Som den steken han nesten var blitt kvalt av. Og hadde ikkeAlexander da instinktivt lagt ham over i stabilt sideleie, oghadde ikke som en følge av dette den nesten kulerunde, avendeløs tygging sammenklistrede kjøttklumpen trillet ut avKurts svelg sammen med gebisset, ville Kurt sannsynligvisikke vært i live lenger, og Alexander ville vært spart for dettenederlaget (i det minste dette).

«Har du lagt merke til at jeg ikke har vært her på enstund?»

Kurt var nå kommet til rødkålen – for en tid siden haddehan lagt seg til den infantile vanen å spise opp de forskjelligeingrediensene etter hverandre: først kjøttet, så grønnsakene,så potetene. Overraskende nok hadde han gaffelen i håndenigjen – til og med riktig vei. Skuffet rødkål.

Alexander gjentok spørsmålet:«Har du lagt merke til at jeg ikke har vært her på en

stund?»«Ja,» sa Kurt.«Det har du altså lagt merke til. Hvor lenge da: en uke

eller et år?»«Ja,» sa Kurt.Eller hva var det han sa ja til:

11


«Et år altså,» spurte Alexander.«Ja,» sa Kurt.Alexander lo. For han syntes faktisk det var som et år.

Som et annet liv – etter at livet før dette var blitt avsluttetmed en eneste, banal setning:

«Jeg sender Dem til Fröbelstraße.»Slik lød setningen.«Fröbelstraße?»«Sykehusene der.»Først utenfor var han kommet på den ideen å spørre plei-

ersken om det ville si at han skulle ta med seg pyjamas ogtannbørste. Og pleiersken var gått inn på legekontoret igjenog hadde spurt om det ville si at pasienten skulle ta med py-jamas og tannbørste. Og legen hadde sagt at pasienten skulleta med pyjamas og tannbørste. Og det var det.

Fire uker. Syvogtyve leger (han hadde telt opp). Modernemedisin.

Assistentlegen, som så ut som en gymnasiast og – i en van-vittig mottakssal, der noen alvorlig syke stønnet bak skjerm-brett – hadde forklart ham prinsippene i diagnostikken.Hestehale-legen som hadde sagt: Maratonløpere har ingenfarlige sykdommer (meget sympatisk mann). Den kvinneligeradiologen som hadde spurt ham om han i sin alder ennåhadde tenkt å avle barn. Kirurgen med slakternavnet. Ogselvsagt den kopparrede Karajan: overlege dr. Koch.

Og enda toogtyve andre.Og sannsynligvis også to dusin laboranter som fylte rea-

gensglass med blodet som ble tappet fra ham, som haddegjennomlyst urinen hans, betraktet vevet hans under noenmikroskop eller puttet det inn i noen sentrifuger. Og altdette med det ynkelige, det nærmest uforskammede resulta-tet som dr. Koch hadde sammenfattet i to ord:

«Ikke operabel.»Hadde dr. Koch sagt. Med sin knirkende stemme. Med

sine kopparr. Sin Karajan-frisyre. Ikke operabel, hadde hansagt og vugget frem og tilbake på svingstolen sin, og brille-glassene hadde glimtet i takt med bevegelsen hans.

12


Kurt hadde nå også tømt rødkålavdelingen. Skulle gå løspå potetene: tørre. Alexander visste allerede hva som komnå (dersom han ikke straks satte et glass vann bort til Kurt).Nemlig at de tørre potetene satte seg fast i halsen på Kurt,at han fikk en voldsom hikke, slik at man trodde at magenstraks ville bli med opp. Sannsynligvis lot det seg også gjøreå kvele Kurt med tørre poteter.

Alexander reiste seg og fylte et glass med vann.Kurt var, underlig nok, operabel: På Kurt hadde de ope-

rert bort tre fjerdedeler av magen. Og han spiste med sinrest av en mage, som om man hadde gitt ham tre fjerdede-ler mage i tillegg. Samme det, slik var det: Kurt spiste all-tid opp det som lå på tallerkenen. Han hadde også tidligerealltid spist opp det som lå på tallerkenen, tenkte Alexander.Likegyldig hva Irina hadde satt frem for ham. Han haddespist det opp og rost det – utmerket! Alltid den samme rosen,alltid det samme «takk» og «utmerket», og først flere årsenere, etter at Irina var død, da det av og til ble slik atAlexander laget maten – først da hadde Alexander forståtthvor utmattende, hvor ydmykende dette evige «takk!» og«utmerket!» måtte ha vært for moren hans. Man kunne ikkebebreide Kurt for noe. Faktisk hadde han aldri forlangt noe,ikke engang av Irina. Hvis ingen laget mat, gikk han på res-taurant eller spiste en brødblings. Og hvis noen laget mat tilham, takket han pent. Så tok han middagsluren sin. Deretterspaserturen. Så ordnet han posten. Hva kunne man vel si tildette? Ingenting. Og nettopp dette var det.

Kurt fisket opp de siste potetsmulene med fingertuppene.Alexander rakte ham en serviett. Kurt tørket seg faktiskrundt munnen, brettet servietten ordentlig sammen igjen ogla den ved siden av tallerkenen.

«Hør her, far,» sa Alexander. «Jeg har vært på sykehus.»Kurt ristet på hodet. Alexander tok ham i underarmen og

forsøkte en gang til med ettertrykk.«Jeg» – han pekte på seg selv – «har vært på syke-hus!

Forstår du?»«Ja,» sa Kurt og reiste seg.

13


«Jeg er ikke ferdig ennå,» sa Alexander.Men Kurt reagerte ikke. Stolpret inn på soveværelset,

fremdeles med bare én tøffel, tok av seg buksene. Så forvent-ningsfullt på Alexander.

«Middagslur?»«Ja,» sa Kurt.«Ja vel, da skifter vi bleie.»Kurt stolpret ut på badet, Alexander trodde at han hadde

forstått, men på badet trakk Kurt bleiebuksen litt ned og pis-set i høy bue på gulvet.

«Hva er det du gjør?»Kurt så forskrekket opp. Men klarte ikke å slutte å pisse.

Etter at Alexander hadde dusjet faren, fått ham i seng ogtørket opp på badegulvet, var kaffen hans kald. Han så påklokken: to. Kveldshjelpen ville komme tidligst klokken syv.Han overveide kort om han nå skulle ta de 27 000 markeneut av veggsafen og rett og slett forsvinne. Men besluttet åvente. Han ville gjøre det rett for øynene på faren. Ville for-klare ham saken, selv om det ikke hadde noen hensikt. Villeat Kurt skulle si «ja» til det – selv om «ja» var det enesteordet han ennå behersket.

Alexander gikk inn i stuen med kaffen sin. Hva nå? Hvaskulle han gjøre med den bortkastede tiden? Igjen ergrethan seg over at han hadde underordnet seg Kurts rytme, ogergrelsen over dette gikk uvilkårlig sammen med den alle-rede notoriske ergrelsen over rommet. Bare det at han syn-tes rommet var enda verre nå, etter at han ikke hadde værther på fire uker: blå gardiner, blå tapeter, blått alt sam-men. Fordi blått hadde vært yndlingsfargen til hans siste til-bedte … Idiotisk, åtteogsytti år gammel. Irina hadde liggetbare knapt et halvår under torven … Til og med serviettene,lysene: blå!

Et helt år hadde de to oppført seg som gymnasiaster.Hadde sendt hverandre små hjertekort og pakket inn degjensidige kjærlighetsgavene i blått papir, så hadde nok dentilbedte lagt merke til at Kurt begynte å bli sløv – og hadde

14


forsvunnet. Tilbake ble den blå likkisten, som Alexanderkalte det. En kald blå verden som ingen lenger bodde i.

Bare spisehjørnet var som før. Selv om heller ikke det …Kurt hadde riktignok ikke rørt treveggene – Irinas stolthet:ekte trepanel, av finer! Til og med det såkalte sammensuriet(Irina-språk) var der ennå – men hvordan! Kurt hadde i for-bindelse med en oppussing tatt ned hele denne viltvoksendesamlingen av de mest uforståelige smågaver og minner sommed årene hadde dekket panelet, tørket støv av dem, valgtut det «viktigste» (eller hva Kurt mente var det) og plassertdem i «spredt orden» (eller hva Kurt mente var det) på veg-gen igjen. Og da hadde han «hensiktsmessig» prøvd å brukede spikerhullene som allerede var der. Kurts kompromiss-estetikk. Og slik så det også ut.

Hvor var den lille krumdolken som skuespilleren Gojko-vic – høvding i alle DEFA-indianerfilmene, i hvert fall! – engang hadde gitt Irina. Og hvor var Cuba-tallerkenen sompartikameratene fra Karl-Marx-Werk hadde overrakt Wil-helm på nittiårsdagen, og Wilhelm så, ble det fortalt, haddetrukket opp lommeboken og smelt en hundrelapp på taller-kenen – fordi han trodde at han ble bedt om en gave til folke-solidariteten …

Samme det. Gjenstander, tenkte Alexander … Simpelthenbare gjenstander. For den som kom etter ham, uansett bareen haug med søppel.

Han gikk over i Kurts arbeidsværelse som lå på den andre(Alexander syntes: penere) siden.

Helt i motsetning til stuen, der Kurt hadde snudd opp nedpå alt sammen – også Irinas møbler hadde han skiftet ut, denvakre gamle vitrinen med et forferdelig møbel av sponplater;selv Irinas vidunderlige, alltid vaklevorne lille telefonbordhadde Kurt fjernet; og, noe Alexander hadde tatt spesielt illeopp, til og med vegguret: det vennlige gamle uret med enmekanikk som pleide å summe hver halve og hele time somtegn på at det fremdeles utførte sin tjeneste selv om kassentil gongongen manglet, opprinnelig hadde det nemlig værtet gulvur, Irina hadde fulgt en mote og tatt det ut av kassen

15


og hengt det på veggen, og Alexander kunne ennå huske atIrina og han hadde hentet uret, og at Irina ikke hadde klartå fortelle den gamle damen som skilte seg fra uret, at klokke-kassen egentlig var overflødig; at hun hadde måttet be ennabo om hjelp til å lesse på den komplette klokkekassen, ogat den kjempestore kassen, som hun for syns skyld transpor-terte bort, hadde raget ut av bagasjerommet på den lille Tra-bien, slik at bilen foran nesten mistet kontakten med bakken– i motsetning til den fullstendig oppussede stuen var alt påKurts værelse blitt ved det gamle på nærmest spøkelsesaktigvis:

Skrivebordet sto på skrå foran vinduet – i førti år var detetter hver oppussing blitt satt nøyaktig ned igjen i trykkspo-rene på teppet. Likeledes sittehjørnet med Kurts store lene-stol, der han med krum rygg og foldede hender hadde sittetog fortalt anekdotene sine. Og også den store veggseksjonen,kalt svensk vegg (hvorfor egentlig svensk vegg?) sto som denalltid hadde gjort. Bordene bøyde seg under byrden av bø-kene; her og der hadde Kurt satt inn en ekstra, fargemessigikke helt passende planke, men den kosmiske ordenen varuforandret – en slags siste back-up av Kurts hjerne: Der stooppslagsverkene som også Alexander hadde brukt av og til(Men sett dem tilbake!), der bøkene om den russiske revo-lusjon, der i lang rekke de rustbrune Lenin-bindene, og tilvenstre for Lenin, i den siste avdelingen under permen medden strenge påskriften PERSONLIG, sto fremdeles – Alex-ander ville ha kunnet ta den ut i blinde – det sammenlegg-bare, ramponerte sjakkbrettet med brikkene som en ellerannen navnløs Gulag-fange en eller annen gang hadde skåretut.

Det eneste som – bortsett fra nye bøker – var kommet til iløpet av førti år, var et par av de opprinnelig tallrike suveni-rene som besteforeldrene hadde hatt med seg fra Mexico; detmeste var etter deres død blitt gitt bort og solgt til spottprisi en overilt aksjon, og også de få tingene som merkelig nokKurt ikke hadde villet skille seg av med, hadde ikke maktetå bli opptatt i dette «sammensuriet» – angivelig av plass-

16


mangel, men i virkeligheten fordi Irina aldri hadde klart åovervinne sitt hat til alt som kom fra svigerforeldrenes hjem.Altså hadde Kurt satt dem «provisorisk» inn i sin svenskevegg, og der var de «provisorisk» blitt værende. Den utstop-pede haibabyen med en grov hud som hadde gjort inntrykkpå Alexander da han var barn, hadde Kurt hengt opp medgavebånd på en hyllesprosse; den fryktinngytende aztekiskemasken lå fremdeles med ansiktet opp i vitrinehyllen med deutallige små drammeflaskene; og den store, snodde, rosafar-gede konkylien som Wilhelm – ingen visste hvordan – haddebygget en lyspære inn i, sto ennå uten strømtilkobling på etav underskapene.

Igjen måtte han tenke på Markus: sønnen sin. Måtte tenkeseg hvordan Markus gikk rundt her, med hette og hodetele-foner i ørene – slik hadde han sett ham den siste gangen, forto år siden – måtte forestille seg hvordan Markus sto foranKurts bokvegg og dunket til hyllebordene med støvlespis-sene; hvordan han lot tingene som hadde samlet seg opp hergjennom førti år, gå gjennom hendene og prøvde dem medhenblikk på bruksverdi eller salgbarhet: Knapt noen villekjøpe Lenin av ham; for det sammenleggbare sjakkbrettetville han muligens ennå få et par mark. Bare den utstoppedehaibabyen og den store rosa konkylien ville sannsynligvis in-teressere ham, og han ville stille dem opp på hybelen sin utenå gjøre seg tanker om hvor de kom fra.

I ett sekund dukket tanken om å ta med seg konkylien forå kaste den der hvor den kom fra, i havet, opp i ham – menså syntes han det ville være som en scene fra en banal fjern-synsserie, og han forkastet tanken igjen.

Han satte seg ved skrivebordet og åpnet den venstredøren. I den midterste skuffen helt bakerst, i den eldgamleORWO-fotopapiresken, hadde, gjemt under limtuber, nøk-kelen til veggsafen ligget i førti år – og den lå der fremdeles(plutselig var Alexander blitt overfalt av den tøvete tankenat nøkkelen kunne være forsvunnet, slik at planene hansville gått i vasken).

Han stakk av forsiktighetsgrunner nøkkelen i lommen

17


– som om noen kunne ta den fra ham nå. Drakk en slurkkald kaffe.

Underlig hvor bitte lite Kurts skrivebord var. Ved dettelille bordet hadde Kurt forfattet sitt verk. Her hadde hansittet, i en medisinsk svært betenkelig sittestilling, på en stolsom var en ergonomisk katastrofe, drukket sin sure filter-kaffe og hamret i vei på skrivemaskinen i et fireogenhalv-fingersystem, klipp-klapp-klipp-klapp, pappa arbeider! Syvsider daglig, det var «normen» hans, men det forekom ogsåat han meddelte ved middagsbordet: Tolv sider i dag! Eller:Femten! En komplett avdeling av veggseksjonen sin haddehan hamret ned på denne måten, én ganger tre og en halvmeter, helt fylt opp med sakene til «en av de mest produk-tive historikerne i DDR», var det blitt sagt, og selv om mantok ut artiklene fra tidsskriftene de var bundet inn i, og bi-dragene fra samlebindene og stilte dem opp på rekke – sam-men med de ti eller tolv eller fjorten bøkene Kurt haddeskrevet – hadde verkene hans fortsatt en samlet bredde somnesten kunne konkurrere med Lenins verker: én meter viten-skap. For denne meter vitenskap hadde Kurt strevet og slitti tredve år og terrorisert familien like lenge. For denne me-teren hadde Irina laget mat og vasket tøy. For denne hylle-meteren hadde Kurt fått ordener og utmerkelser, men ogsåoverhalinger og en gang til og med en irettesettelse fra Par-tiet, han hadde kjøpslått om opplagstall med forlag som varplaget av den evige papirmangelen, hadde ført en liten krigom formuleringer og titler, hadde måttet gi opp eller med listog lempe oppnådd delresultater – og nå var alt, alt sammenMAKULATUR.

Slik hadde Alexander tenkt. I hvert fall denne triumfenhadde han ment å kunne innkassere etter at det ble slutt påDDR: Alt dette, hadde han trodd, var nå skaffet av veien.Denne angivelige forskningen, alle disse halvsanne og halv-hjertede sakene som Kurt hadde hamret ned om den tyskearbeiderbevegelsens historie – alt dette, hadde Alexandertrodd, ville forsvinne sammen med Muren, og ingenting avKurts verk ville bli stående.

18


Men så hadde Kurt igjen satt seg på den katastrofale sto-len sin, nesten åtti år gammel, og hadde i all hemmelighethamret ned sin siste bok. Og selv om denne boken ikke varblitt noen verdenssuksess – ja, tyve år tidligere ville en bok,der en tysk kommunist beskrev sine år i Gulag, muligensblitt en verdenssuksess (Kurt hadde bare vært for feig til åskrive den!) – men selv om den ikke var blitt noen verdens-suksess, så var den jo, om man ønsket det eller ikke, enviktig, en enestående, en «blivende» bok – en slik bok somAlexander ikke hadde skrevet og nå vel ikke kom til å skrivemer.

Ville han det? Hadde han ikke alltid snakket om at hanfølte seg trukket mot teatret, nettopp fordi teater var noeforgjengelig? Forgjengelig – det lød bra. Så lenge man ikkehadde kreft.

Myggen danset i sollyset, Kurt sov fremdeles – skjønt dethet seg jo at gamle folk ikke sov så mye lenger. Alexanderbestemte seg for også å legge seg litt nedpå.

Da han skulle til å forlate rommet, falt øynene hans påmappen med påskriften PERSONLIG, som alltid hadde til-trukket ham, men som han aldri hadde våget å åpne – skjønthan som ung ikke engang hadde rygget tilbake for sin farserotiske fotosamling. Inntil Kurt fikk satt inn en sikkerhets-lås i skapdøren.

Han tok ut mappen: lapper, notater. Kopier av doku-menter. Øverst flere brev, skrevet med fiolett blekk, slik dethadde vært vanlig i Russland for mange år siden:

«Kjæreste Ira!» (1954)Alexander bladde … Typisk Kurt. Selv kjærlighetsbrevene

sine hadde han skrevet pertentlig på begge sider av arket,med klar og tydelig skrift, alle sider fylt helt ut, og vel åmerke med jevn linjeavstand, uten at linjene på slutten av etbrev fikk større avstand eller trengte seg sammen eller at detble skrevet i margen på en side noe sted … Hvordan haddefyren klart det? Og midt i alt dette de irriterende høystemtetiltaleformene han overøste Irina med:

«Kjære, kjæreste Irina!» (1959)

19


«Min sol, mitt liv!» (1961)«Min elskede kone, min venn, min ledsagerske!» (1973)Alexander satte mappen tilbake og gikk opp trappen til

Irinas rom. Han lot seg falle ned på den store sofaen, trukketmed en slags teddybjørnpels, prøvde å sove litt. I stedet såhan igjen den kopparede Karajan som, nærmest som trukketopp, vugget frem og tilbake på svingstolen sin. Brilleglasseneglimtet, stemmen gjentok om og om igjen den samme setnin-gen … Slutt med dette. Han måtte tenke på noe annet. Hanhadde tatt en beslutning, det var ikke mer å tenke på, ikkenoe mer å avgjøre.

Han åpnet øynene. Betraktet Irinas kosedyr som satt påstollenet, ordentlig ved siden av hverandre – slik vaskehjel-pen hadde satt dem der på rekke og rad: hunden, pinnsvinet,haren med sitt svidde øre …

Og hva om de hadde tatt feil?Absurd, tenkte han, at Irina helt til siste slutt hadde sagt

rommet ditt. Dere sover oppe på rommet ditt, setningen lødplutselig i øret hans. Men man kunne vel knapt tenke seg etrom som mer enn dette utgjorde den perfekte, om enn senerealiseringen av en pikedrøm: rosa vegger. Et rokokkospeil,skadet, men ekte. Ved vinduet sto et hvitmalt skatoll somIrina gjerne var blitt fotografert ved i ettertenksom positur.Og de skjøre små stolene, som formodentlig også var ro-kokko, poserte så yndig i rommet at man ikke våget å setteseg på dem.

Og faktisk, straks han prøvde å forestille seg Irina her,så han henne sitte på gulvet, med sine ensomme orgier, nårhun hørte på de skurrende Vysotskij-kassettene sine og etterhvert drakk seg full.

Og der telefonen, fremdeles det DDR-apparatet som førhadde stått nede. Ennå det samme apparatet som hun medtonløs stemme hadde sagt disse fire ordene inn i:

«Sasjenka. Du. Må. Komme.»Fire ord ut av munnen på en russisk mor hvis hele stolthet

det hadde vært, aldri i livet å ha bedt sin sønn om noe:«Sasjenka. Du. Må. Komme.»

20


Og etter hvert ord en lang, atmosfærisk knitring, slik atman var fristet til å legge på fordi man trodde at linjen varbrutt.

Og han? Hva hadde han sagt?«Jeg kommer når du har sluttet å drikke.»Han reiste seg, gikk bort til det hvitmalte skatollet hvor

de etter Irinas død hadde funnet alkohollageret hennes i deuoversiktlige hemmelige skuffene. Han åpnet det, begyntesom en rusmisbruker å gjennomsøke den. Lot seg falle nedpå sofaen igjen. Her fantes ingen alkohol lenger.

Eller hadde han sagt «pimpe»? Jeg kommer når du harsluttet å pimpe?

Fjorten dager senere hadde han kjørt til begravelsesbyråetfor å vekke sin mor til live igjen … Nei, han hadde kjørt ditfordi det var noen flere formaliteter å ordne. Men så, alle-rede på gaten, hadde den fikse ideen kommet over ham athan kunne vekke opp igjen moren hvis han bare snakket tilhenne. Og etter å ha marsjert rundt kvartalet to ganger ogprøvd å få seg fra dette forsettet, var han til slutt gått inn oghadde forlangt å få se moren og hadde heller ikke vært til åfå fra det da man fagmessig rådet ham til heller å beholdehenne i erindringen slik hun hadde vært «i livet».

Så var hun blitt trillet inn. Et forheng gikk for. Han stoved siden av et skjødesløst klargjort lik som, det må innrøm-mes, ikke var ulikt moren (bortsett fra det for lite ansiktetog den trekkspillaktige rynken på overleppen), sto ved sidenav henne og våget ikke å snakke til henne foran de to med-arbeiderne i begravelsesbyrået som sto på lur bak forhenget,så nær at man så skoene deres under den nedre kanten avforhenget. Bare for i det hele tatt å ha forsøkt noe, berørtehan hånden hennes – og fastslo at den var kald: kald som ethønsestykke man tar ut av kjøleskapet.

Nei, de hadde ikke tatt feil. Det fantes et røntgenbilde. Detfantes en CT. Det fantes laboratorieverdier. Det var klart:non-Hodgin’s lymfom, langsomt voksende type. Mot denfantes det – hvor taktfullt uttrykt! – foreløpig ingen virksombehandling.

21


«Og hva vil det si, uttrykt i år?»Og så svingte dette mennesket seg frem og tilbake på sto-

len sin en evighet, med et ansikt som om det var en uhyrlig-het å måtte besvare et slikt spørsmål, og sa:

«En prognose kommer De ikke til å høre av meg.»Og stemmen hans skurret – som oksygenapparatet til den

gamle mannen på rommet sitt.

Målestokk for tid. For tolv år siden: kommunismens fall.Uoppnåelig tid. Likevel forsøkte han å finne ut: Hva vil tolvår si?

Klart at de tolv årene før Murens fall virket uforholdsmes-sig mye lengre på ham enn de tolv årene etterpå. 1977 – detvar en evighet siden! 1989 derimot – en svipptur, en tur medtrikken. Likevel hadde det jo hendt litt av hvert, eller hva?

Han hadde stukket av og kommet tilbake (selv om landethan vendte tilbake til, var forsvunnet). Han hadde tatt engodt betalt jobb i et kampsportmagasin (og sagt opp igjen).Hadde stiftet gjeld (og betalt den tilbake igjen). Hadde satti gang et filmprosjekt (glem det).

Irina var død: for seks år siden.Han hadde iscenesatt ti eller tolv eller femten teaterstyk-

ker (på stadig mer ubetydelige teatre). Hadde vært i Spania,Italia, Nederland, Amerika, Sverige, Egypt (men ikke i Mexi-co). Hadde knullet et ubestemt antall kvinner (med navnhan ikke klarte å huske). Hadde så – etter å ha streifet omen tid – igjen innlatt seg på noe slikt som et fast forhold …

Blitt kjent med Marion: for tre år siden.Men syntes nå ikke dette var så veldig kort tid siden.Han kom på at han hadde villet gi henne beskjed. Hun var

jo den eneste som hadde besøkt ham – selv om han uttryk-kelig også hadde frabedt seg hennes besøk. Riktignok måttehan innrømme at det da ikke hadde vært så ille. Nei, hunhadde ikke vært så overdrevent omsorgsfull som han haddefryktet. Hadde ikke prøvd å oppmuntre ham med noen formfor visdomsord. Hadde ikke hatt med seg blomster. Mentomatsalat. Hvordan visste hun hva han akkurat hadde ap-

22


petitt på? Hvordan visste hun at han nettopp hadde hatt pa-nisk angst for å få blomster på sykehuset?

Sagt på en annen måte: Hvorfor var han egentlig ikke istand til å elske Marion? Var hun for gammel? Like gam-mel som han selv. Skyldtes det de to, tre små blå årene somskinte igjennom på lårene hennes? Skyldtes det ham selv?

«Kjæreste, aller kjæreste Irina … Min sol, mitt liv!»Aldri noen gang hadde han skrevet slik til en kvinne. Var

dette gammeldags? Eller hadde Kurt elsket Irina? Haddedenne gamle, pedantiske fyren, hadde denne maskinen KurtUmnitzer klart å elske?

Ved denne mistanken ble Alexander så uvel at han måttestå opp.

Klokken var litt over tre da han gikk ned trappen. Kurtsov ennå. Marion, visste han, var i gartneriet: for tidligå ringe henne. I stedet ringte han informasjonen. Egentlighadde han villet kjøre direkte til flyplassen. Men nå ringtehan, ble straks satt over fra informasjonen, ble satt over engang til, havnet til slutt på det riktige stedet, men nølte like-vel da det viste seg at det uten videre var mulig å bestille enflybillett til i morgen, han hadde kredittkort.

Det hadde han.«Skal jeg bestille eller skal jeg ikke,» spurte damen i den

andre enden, ikke uhøflig, men likevel i en tone som uttrykteat hun ikke ville oppholdes i all evighet med denne bagatel-len.

«Ja,» sa han og oppga kredittkortnummeret sitt.Da han la på, var klokken 14.46. Han ble stående et øye-

blikk i halvmørket, ventet på at en følelse skulle følge etter– men den kom ikke. Bare melodien kom han på – fra beste-mor Charlottes eldgamle skjellakkplate som hadde falt nedpå fortauet for ham under flyttingen og gått i tusen knas:

Mexico lindo y queridosi muero lejos de ti …

23


«Gylne Grete». Hvordan fortsatte det? Husket han ikke len-ger. Fikk man tak i den slags i Mexico fremdeles, mon tro?Etter et halvt århundre?

Han gikk inn i den «blå likkisten», tok opp kaffekoppensin og bar den ut på kjøkkenet. Ble stående et øyeblikk vedkjøkkenvinduet, kastet et blikk ut i hagen. Lette etter, somom han i den minste var henne skyldig å minnes henne dettesekundet, stedet i det høye, gylne gresset hvor Baba Nadjaen gang hadde stått i timevis i bøyd stilling og ordnet opp iagurkbedet sitt … Men så ingenting. Baba Nadja var og blesporløst forsvunnet.

Han hentet verktøykassen i kottet og gikk inn på Kurtsrom.

Først tok han ut det gamle sjakkbrettet som lå til vens-tre for Lenin, og slo det opp. Åpnet mappen med påskrif-ten PERSONLIG. Grep en bunke papirer, akkurat så myesom passet inn i det sammenleggbare sjakkbrettet. La bun-ken inn. Hentet en stor, hvit plastpose fra kjøkkenet. Puttetsjakkbrettet ned i den. Helt automatisk. Rolig, sikkert, somom han hadde planlagt det lenge.

Pengene, tenkte han, ville han også putte ned i posen et-terpå.

Så gravde han frem det brede, allerede ofte misbruktestemjernet fra verktøykassen, stakk det inn i dørsprekken påunderskapet som var låst med sikkerhetslåsen. Det knaket,treverk brakk av. Vanskeligere enn tenkt. Han måtte trekkesamtlige skuffer ut av den andre halvdelen av underskapet,helt til skilleveggen ga så mye etter at døren spratt opp: fo-tografier. En erotisk kortstokk. Videoer. Et par tilsvarendeblader … Og der var den, han hadde ikke tatt feil: den langerøde plastesken med dias. Bare en eneste gang hadde hanåpnet esken, hadde holdt det første og beste diaset opp motlyset, gjenkjent moren, halvnaken, i entydig positur – ogskyndsomt puttet diaset ned i esken igjen.

Han hentet skittentøykurven på badet og pakket alt ned iden.

Den eneste ovnen som var igjen i leiligheten, sto i det store

24


rommet. Det var ikke blitt fyrt i den på mange år. Alexanderhentet avispapir, to bokstøtter av tre fra Kurts veggseksjon,det var uglene, og matoljen fra kjøkkenet. Dynket avispapi-ret med den. Tente på det hele …

Plutselig sto Kurt i døren. Vennlig, utsovet. De tynne småbena stakk ut av bleiebuksene hans. Håret sto opp på kryssog tvers som grenene på epletreet utenfor. Nysgjerrig famletKurt seg nærmere.

«Jeg brenner opp fotografiene dine,» sa Alexander.«Ja,» sa Kurt.«Hør her, far, jeg skal dra min vei. Forstår du? Jeg reiser

bort, og jeg vet ennå ikke for hvor lenge. Forstår du?»«Ja,» sa Kurt.«Derfor brenner jeg opp dette. Så ingen finner det.»Kurt lot ikke til å synes det var noe uvanlig. Han satte

seg ned på huk ved kurven til Alexander, så ned i den. Nåflammet det ordentlig opp, og Alexander begynte å kaste innspillkortene. Så fotografiene, bladene … Videoene, tenktehan, ville han kaste i søppelkassen etterpå, men diasenemåtte brennes. Men hvor var nå esken?

Han så opp: Kurt holdt esken i hendene. Rakte ham den.«Og så? Hva skal jeg med den,» spurte Alexander.«Ja,» sa Kurt.«Vet du hva dette er,» spurte Alexander.Kurt tenkte seg anstrengt om, gned seg i tinningene, som

før når han hadde lett etter ord. Som om han ville produsereelektrisk energi i hjernen ved å gni, en siste impuls.

Så sa han plutselig:«Irina.»Alexander så på Kurt, så ham inn i øynene. Han hadde blå

øyne. Lyseblå. Og unge. Altfor unge for det rynkede ansiktet.Han tok esken fra ham, banket ut diasene. Kastet dem,

håndfull etter håndfull, inn i flammene. De brant lydløst ograskt.

Han kledde på Kurt, gredde håret hans, barberte også rasktde stedene hvor pleiersken hadde latt noe stubb stå igjen. Så

25


laget han kaffe (til Kurt, med kaffemaskinen). Spurte ikkeførst om Kurt ville ha kaffe. Så var det spasertur, Kurt løpallerede til døren som en hund som kjenner reglene og kreversin rett.

De gikk Kurts runde: på posten, som det før het, selv omveien til posten bare var en brøkdel av Kurts daglige dis-tanse; likevel hadde Kurt alltid sagt seg klar til spaserturensin med ordene Nå går jeg på posten – og også da han forlengst ikke hadde noe mer å gå på posten med, fortsatte hanå gå på posten, og dette pedanteriet til Kurt hadde han, nåralt kom til alt, å takke for de 27 000 markene i veggsafen.En stund hadde Kurt nemlig ennå husket koden sin og var istand til å ta ut penger i minibanken, og da han ikke haddenoe annet å ordne på posten, tok han ut penger. Alltid itusenmarksedler. En gang hadde han hatt åtte tusen mark ilommeboken. Alexander hadde tatt pengene og lagt dem isafen. Og derfor var han den eneste som visste om disse pen-gene.

De gikk bortover Fuchsbau, forbi nabohusene, der Alex-ander en gang hadde kjent alle beboerne personlig: Herhadde Horst Mählich bodd, han som hele livet hadde be-traktet Wilhelm som en sovjetisk mesterspion og helt til sisteslutt hørt til dem som forfektet teorien at Wilhelm var blittmyrdet; der var huset til Stasi-Bunke, som et par år ettergjenforeningen ennå hadde dyrket grønnsaker i hagen ogalltid hadde hilst vennlig over gjerdet før han forsvant lyd-løst; der hadde gymnastikklærer Schröter bodd; der legensom var kommet fra Vesten, og der, omsider, ved sluttenav veien, var huset til besteforeldrene hans. Det var allerede«tilbakeført». Nå bodde barnebarna til den tidligere eierender, en nazist av middels rang som var blitt rik på fabrika-sjon av periskop for Wehrmacht. Arvingene hadde pussetopp huset og malt det i en annen farge. Den praktfulle na-tursteinterrassen som Wilhelm hadde fått til å falle sammenved overdreven bruk av betong, var satt i stand igjen. Ogvinterhagen med nyinnsatte glassruter og all mulig vindusut-smykning virket så fremmed at Alexander hadde vanskelig

26


for å tro at han virkelig hadde sittet der med sin bestemorCharlotte og lyttet til de mexicanske historiene hennes.

Så svingte de inn på Steinweg, Kurt snøftende, fremover-bøyd, men han holdt tritt. Her på den glatte asfalten haddede gått på rulleskøyter før i tiden og hadde tegnet med krittpå veien. Der hadde slakteren vært, der Irina uten å se pådet hadde kjøpt det som allerede var pakket ferdig på bak-rommet. Der var «Folkebokhandelen», nå reisebyrå. Og derKonsum, med trykket på første stavelse (og faktisk haddedet lite med konsum å gjøre), der det for svært lang tid siden– Alexander kunne ikke huske det nøyaktig – hadde værtmelk på rasjoneringsmerker å få.

Og der var posten.«Posten,» sa Alexander.«Ja,» sa Kurt.Så sa de ikke noe mer.De gikk opp på høyden med det gamle vanntårnet. Derfra

var det fin utsikt mot Havel. De satte seg på benken og sålenge opp mot himmelen, som etter hvert ble rød.


Documents

Eugen Ruge - Når lyset svinner