EUROPA ER EN LANG MARSJ - arbeiderhistorie.netarbeiderhistorie.net/onewebmedia/184 Europa er en lang marsj.pdf · Europarådet i 1955, som et symbol for et samlet Europa, brukes derfor

Forbundskansler Willy Brandt mente at nordmenn mangler en eu-ropeisk bevisshet, og Finn Gustavsen i SV har sagt: ”Vi vant folke-avstemninga, men tapte hver dag siden!”Hadde de rett?

Integrasjon har preget europeisk politikk helt siden 2. verdens-krig med Europaunionen-EU som et helt spesielt politisk pro-sjekt. Hvorfor oppstod samarbeidet, og hva skjedde i årene framtil folket sa nei til norsk medlemskap i EEC-EF i 1972?

Hvorfor ble det ikke noe av Churchills Europasforente stater?På 1940-tallet ble det dannet to organisasjoner, for å forhindreenda en ødeleggende krig i Europa. Vestunionen og Europa -rådet skulle integrere Europa med felles økonomi, forsvars- ogsikkerhetspolitikk. Europarådet kom som resultat etter at Wins-ton Churchill holdt sin kjente tale om Europas forente stater iHaag 1948. Rådet ble dannet av ti demokratiske land året etter,og har i dag 48 medlemsland med Torbjørn Jagland somgeneralsekretær.

Men det viste seg snart at organisasjonene ble tannløse mye pågrunn av enstemmighetsprinsippet, manglende lovgivingsmaktog ingen reelle sanksjonsmuligheter. Vestunionen hadde ikkelenger noe formål da NATO ble dannet i 1949, og Europarådets

politiske makt ble etter hvert først og fremst kanalisert gjennomden europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.Da kull- og stålfelleskapet ble dannet i 1952 hadde det og Eu-roparådet samme utgangspunkt: Å skape en stadig tettere for-ening mellom de europeiske folk. Europaflagget, skapt avEuroparådet i 1955, som et symbol for et samlet Europa, brukesderfor av både Europarådet og Europaunionen fra 1986.

Det skulle vise seg at tanker hos en den gang ukjent personskulle skape begynnelsen på den mektige europeiske unionensom Churchill hadde tenkt seg. Men det hele begynte i Folke-forbundet og i Beneluxlandene allerede på 20-tallet.

Jean Monnet opplever et svakt Folkeforbund ogfår ideer om et sterkt Europa.

184

EUROPA ER EN LANG MARSJ

ROLF G. TORGERSEN

Milan Kundera i Tilværelsens uutholdelige letthet

Arbeidernes ÅRBOK 2017 A.qxp_Layout 1 01.08.2017 08.30 Side 184

Sitater av Monnet:”De seks europeiske landene har ikke gitt seg i kast med det store fo-retaket å rive murene som skiller dem, for så å reise enda høyere murermot utenverdenen.””Vi forbinder ikke stater, vi forbinder mennesker.””Fred er en prosess som krever arbeid hele tiden.”*Geert Mak: Europa… s. 565

”Helt fra grunnleggelsen i 1949 var Eu-roparådet klar over å gi Europa etsymbol som innbyggerne kunne iden-tifisere seg med…Det europeiske flaggeter nå synonymt med et felles prosjektsom forener alle europeere og over-skrider deres ulikhet…”, står det på Eu-roparådets nettside, www.coe.int.Europarådet vedtok i 1986 at flaggetogså kunne brukes av EF. Men flaggethar i Norge blitt et symbol for eutil-hengere, og kalles ofte feilaktig for EU-flagg.

Helt fra mellomkrigstida arbeidetmange for en samling av Europas stater.Både den paneuropeiske bevegelse og kretser innen Folkefor-bundet arbeidet for en europeisk føderasjon. De hadde foreldresom hadde opplevd den tysk-franske krig på 1870-tallet ogpersonlig opplevd den forferdelige ”Store krigen” 1914-18.Mange mente derfor at Tyskland og Frankrike måtte dannekjernen i en europeisk union. Men drømmen om ett Europadruknet snart i en ny bølge av nasjonalisme. Og det endte medat det mest nasjonalistiske landet, Hitlers Tyskland, ødela storedeler av det europeiske fastland.

Mens 2. verdenskrig raste på sitt aller verste, arbeidet eu-ropasamarbeidets ”åndelige far”, Jean Monnet, på planer om etnytt og bedre Europa. Han ble rik som konjakkhandler, ”varingen politiker, ingen embetsmann og heller ingen diplomat”.Mak, s. 564. Han må nok betegnes som en idealist. Somvisegeneralsekretær i Folkeforbundet hadde han sett at organisa-sjonen aldri fikk den makten som var meningen. Monnet ville

heller først ha et sterkt europeisk sam-arbeid. Hvis det ble vellykket, kunne er-faringene brukes i resten av verden.Hvordan kunne en i framtiden unngånye forferdelige kriger? Hva med å for-søke og gjøre nasjonale spørsmål til felleseuropeiske spørsmål? I 1943 kom denførste skissen til et overnasjonalt sam-arbeid mellom Tyskland, Frankrike, Italiasamt Belgia, Nederland og Luxemburg.Det skulle bestå av en tollunion og sam-arbeid om produksjon og salg av kull- ogstål. Dermed ville det bli slutt pårivaliseringen mellom Tyskland ogFrankrike, en ”organisering av verdensom ville gjøre det mulig å utnytte alleressurser…og fordele dem jevnt over

menneskeheten, slik at det kunne skapes fred og lykke i heleverden”. *Mak: Europa, s. 564

185

”Helt fra grunnleggelsen i 1949 var Europarådet klarover å gi Europa et symbol som innbyggerne kunneidentifisere seg med…Det europeiske flagget er nå synonymt med et felles prosjekt som forener alle eu-ropeere og overskrider deres ulikhet…”, står det påEuroparådets nettside, www.coe.int. Europarådetvedtok i 1986 at flagget også kunne brukes av EF.Men flagget har i Norge blitt et symbol for eutil-hengere, og kalles ofte feilaktig for EU-flagg.


Inspirert av Benelux ogden franske kontroll avtysk stålindustri Mye tyder på at tollunionenBenelux vedtatt i 1944 av eks-ilregjeringene i London, in-spirerte Monnet.Beneluxunionen fikk egetparlament i 1955 og ble øko-nomisk union tre år seneremed fri bevegelse av personer,varer, kapital og tjenester. Dettevar elementer som ikke skullebli en del av EU før førti årsenere. Allerede i 1921 haddeBelgia og Luxemburg etablert samarbeidsorganisasjonen BLEUmed faste valutakurser og tollsamarbeid, inspirert av en planFolkeforbundet hadde vedtatt. Ingen andre land var interessert islik integrering. Imidlertid gikk Norge sammen med Sverige,Danmark og Finland inn i tollsamarbeidet med BLEU i 1930.Det ble kalt Oslokonvensjonen. Samarbeidet ble senere kalt Os-lostatene, og fra ”1937 foregikk det en utvidelse i dybden…(som) kom til å omfatte også politiske spørsmål.” *Ørvik, Bind1, s. 320.Etter 1. verdenskrig hevnet Frankrike seg på Tyskland ved åstenge tyskerne ute fra alt samarbeid. Derfor må FRITALUX,en tollunion mellom Frankrike, Italia og Benelux med franskkontroll av tysk stålindustri, ha vært et farlig villspor. JeanMonnet hadde jo opplevd personlig at Tyskland ble holdt uten-for Folkeforbundet fra etableringen i 1919. Fra 1944 var hanleder av den franske regjerings planleggingskommisjon for etter-krigstiden og hadde en bedre idé enn å straffe Tyskland enda engang. Et okkupert Tyskland fikk ikke være med i Europarådetog Vestunionen.

Jean Monnet foreslo et over-nasjonalt kull- og stålsam-arbeid med sterk bindingmellom Frankrike og de tid-ligere fascistlandene Tysklandog Italia. Beneluxlandene blenaturlig nok med. De hadde joallerede startet på unions-arbeidet. I en tale av denfranske utenriksminister Ro-bert Schuman 9. mai 1950 bleså planen lagt fram. Den blesenere oppkalt etter Schuman.Datoen feires nå som Europa -dag. Schumans bakgrunn

passet som inspirator for en ny type overnasjonal organisasjon,født som luxemburger, senere tysk statsborger og endelig franskstats- og utenriksminister.

På et snautt år ble det laget statutter til Schumanplanen. Po-litikere og folk fra fagbevegelse og næringsliv fra de sekslandene foreslo så ECSC; Et europeisk kull- og stålfellesskapskulle rasjonalisere produksjon og salg av kull og stål med fellestoll mot tredjeland. Organisasjonen skulle ledes av et over-nasjonalt organ, Den høye myndighet, med ni medlemmer oget ministerråd på seks. En parlamentarisk forsamling på 78medlemmer utpekt fra medlemslandenes parlamenter skullekunne avsette HM medlemmer.

Kull- og stålfelleskapet, et sosialistisk eller etsentrumsprosjekt? I mars 1951 ble Paristraktaten vedtatt, grunnlaget for EuropeanCoal and Steel Community. Den trådte i kraft i juli 1952. Av eneller annen grunn ble begrepet ”Kull- og stålunionen” interessantnok brukt som begrep i Norge. Det danske navnet er imidlertid

186

Robert Schuman 1886-1963, franskutenriksministerPresident i den Høye myndighet i

ECSC 1952-55.

Jean Monnet 1888-1979, visegeneral-sekretær i Folkeforbundet 1919-23


”Det europæiske Kul- og Stålfælleskabet”. Det finnes jo avnaturlige grunner intet offisielt norsk ord for EKSF. Og detbringer oss over på det bemerkelsesverdige at dagens Eu-ropaunion helt fra kull- og stålfelleskapet har hatt allemedlemsspråkene som offisielle språk. NATO og Europarådethar bare engelsk og fransk som arbeids-språk og i FN må de fleste politikerne fraEuropa også bruke de samme to språkene.Opprinnelig var det bare fire språk:Italiensk, fransk, tysk og flamsk/neder-landsk, men nå kan 24 nasjonaliteter taleog debattere på sitt morsmål i Eu-ropaparlamentet. Det er klart at det er enstor fordel. Det blir jo dyrt og byråkratietfår et tillegg på 6000 oversettere. Det harkritikere utnyttet for alt det er verdt.

Mange påpeker at grunnleggerne avECSC var sosialister, men Jean Monnetvar ingen sosialist. Han var godt plassert isentrum som Schuman. Vel var detfranske sosialistpartiet sterkt for kull- ogstålfelleskapet, men det var også sentrumspartiene. Kommunis-tene og ytre høyre samt de nasjonalistiske gaullistene varkritiske. Det franske kommunistpartiet fordi det mente atECSC ville være negativt til Sovjetunionen og COMECON, oggaullistene pga. overnasjonaliteten. Men i Vest-tyskland stemteSPD også imot da saken om medlemskap kom opp i Forbunds-dagen. Bjarne Herold Johansen målbærer kommunistenes ogandre venstreradikales analyse og kritikk av det europeiske felle-skap på denne måten: (1): Skape en balanse mellom makta til fransk og tysk kapital,og hindre den type konflikt mellom kapitalistiske land som førtetil to verdenskriger i det 20. Århundret;(2): Som følge av ødeleggelsene etter 2. verdenskrig styrke de

vestlige europeiske økonomier, dvs. markedsøkonomi basert påprivat eiendom;(3): Sørge for Vest-Europas beskyttelse mot økonomisk kon-kurranse mot USA

(4): Økonomisk kamp mot østeuropeiskesosialistiske land for å gjenvinne tapte posi-sjoner;(5): Og også større utbytting av arbeider-klassen og støtte til borgerklassen…*friheten.no

Vi må selvsagt ha for oss at Johansenskritikk er av nyere dato, men mye tyder påat den inneholder mye av datidensargumentasjon. COMECON var kom-munistenes alternativ:

Interessant nok har Stein Ørnhøi uttalt segpositivt om ECSC, og sier i *Nei til EU13/3.2007, at ”på ett vis betydde Roma-traktaten fra 1957 slutten på en fornuftig

integrasjonsprosess…det (var) viktig at tysk og fransk (kull- ogstål)produksjon kom under samme paraply. Ørnhøi gjentar ogsåmyten om at ”folkene som drev det hele fram, var stort sett po-litikere på venstresiden”.Faktum er heller at foregangsfigurene i den europeiske integra-sjonen, var ledende kristelig demokratiske politikere som haddevært del av motstandsbevegelsen i Frankrike, Italia og Tyskland,som Schuman, de Gasperi og Konrad Adenauer. I 1946 sa densenere tyske kansler dette om et Europas forente stater: ”Ichhoffe, dass in nicht zu ferner Zukunft die Vereinigten Staatenvon Europa, zu denen Deutschland gehören würde…”. ( Jeghåper at Tyskland i ikke fjern framtid vil tilhøre De forentestater i Europa.) *NWDR 6. mars 1946.

187

COMECON eller CMEA (Council for MutualEconomic Aid) ble dannet i 1949 og var en øko-nomisk samarbeidsorganisasjon for en rekke kom-munistland med Sovjetunionen i spissen. Formåletmed organisasjonen var å samordne medlems-landenes økonomi, teknologi samt og fremme in-dustrialiseringen og heve levestandarden imedlemslandene. Det ble satset spesielt på ol-jetransporten og jernbanen mellom de involvertelandene. I tillegg ble Den internasjonale bank forøkonomisk samarbeid opprettet i 1964. Organisa-sjonen hadde hovedsete i Moskva, og ble nedlagti 1991 etter Sovjetunionens kollaps.* Wikipedia


Var bakgrunnen for myten om sosialistiske grunnleggere enmåte å få venstresiden til å bli mer positiv til eurapatanken? ToreNedrebø i Europeaeus Norvegicus kaller det europeiske felles-skap ”eit sentrumsprosjekt, en middelveg både politisk og geo-grafisk, mellom ekstremisme, rasisme og nasjonalisme, som harsine viktigste støttespelarar på det moderate høgre og moderatevenstre”.

Et vellykket ECSC fører til mer frihandel i Europa.EEC ”de indre seks” og EFTA ”de ytre sju” bliropprettet, og det blir ingenting av det nordiskefellesmarkedet.Med Jean Monnet som den første presidenten i HM, ble detsatt i gang en effektiv og vellykket integrasjonsprosess. Det blederfor logisk å utvide samarbeidet med felles forsvar. Frankrikevar blant de toneangivende, men allerede i 1954 stoppet landetselv prosessen brått. Det ble begynnelsen på en utvikling hvorFrankrike ville begrense retningen mot mer føderalisme. Ogmed de Gaulle som president fra 1958, ble dette forsterket. Deter trolig derfor at Monnet gikk av som president i den høyeautoritet i ECSC. Istedenfor startet han en aksjonskomité for etEuropas forente stater sammen med fagforeninger og politiskepartier. Gaullistpartiet og kommunistene var selvsagt skeptisketil dette, som de hadde vært til kull- og stålfelleskapet. Arbeideti aksjonskomitéen førte til et mer positivt syn på europeisk in-tegrasjon i både SPD og i Labour. Nå ble også de første tankerom en felles europeisk valuta diskutert.

25. mars 1957 ble Romatraktaten underskrevet og en ny organisasjon vedtatt: EEC-European Economic Community.Tollen på noen industrivarer ble fjernet, og det ble etablert fellestoll mot tredjeland. Det ble også startet et atomsamarbeid,EURATOM. EEC ble mindre overnasjonalt enn ECSC, fort -satt som egen organisasjon. I 1967 ble ECSC, EEC ogEURATOM slått sammen til EC-European Community. Den

høye myndighet var nå historie, og den nye europakommisjonenble mer lydhør overfor medlemsstatene, fordi Romatraktaten varmindre føderalistisk enn Paristraktaten. I 1962 fikk EEC felleslandbruks- og fiskeripolitikk og året etter frihandel med tid-ligere kolonier. Men ikke før i 1968 ble tollen fjernet på allevarer og EEC ble en full frihandelsorganisasjon.

Storbritannia, Sveits, Østerrike, Danmark, Norge og Sverige varmer positive til frihandel (de ble ofte kalt supermarkedsland)enn EEC-landene og da ”de indre seks”, som EEC nå ofte blekalt i Norge, fikk delvis frihandel, opprettet frihandelslandene,”de ytre sju”, EFTA-European Free Trade Association fra januar1960. De ville ”prøve å hindre” at EEC ”skulle føre med seg nye

188

EEC (de indre seks) og EFTA (de ytre sju)1960 -1972. EECmed bare demokratiske land sommedlemmer, mens EFTA hadde det fascistiske diktaturetPortugal som medlem. *Kartet er fra Wikipedia.


skranker for handelen og det økonomiske samkvem i Europa”,sier tidligere stats- og utenriksminister John Lyng. *Lyng, s. 63Norden hadde forhandlet om et fellesmarked fra 1954, ”helst iform av en omfattende tollunion.” *Lyng, s. 61. Høsten 1957 varplanen klar, men Norge og Finland sa nei. Norge fryktet atSverige ville bli ”en økonomisk stormakt” og Finland følte somvanlig pusten av den sovjetiske bjørnen i nakken.Mange advarte mot at sterkere konkurranse fra andre EFTA-land ville føre til konkurser innen sko- og tekoindustrien. Detskjedde da også i stort mon, og i løpet av få år var norske sko-fabrikker utradert. Kommunistene fikk altså rett i sine advarslermot frihandel basert på tilbud og etterspørsel.

Romatraktaten godtok ikke diktaturer som medlemsland iEEC, men EFTA hadde ikke den sperren. Dermed bleNATO-landet Portugal medlem. Var det billig portvin somlokket britene? Franske politikere kritiserte Portugals medlem-skap og sa at Storbritannia hadde supermarkedstankegangistedenfor politisk solidaritet . *Middelmas, s. 147Gjennom sekstiårene ble de indre seks, EEC og de ytre sju,EFTA vanlige politiske begrep. Men det viste seg snart atEFTA ikke var en organisasjon som kunne måle seg med EEC ipolitisk tyngde og makt, og de ble ikke likeverdige. Og da detviste seg umulig å lage et felles frihandelsområde, ville hellerStorbritannia bli en del av EEC, eller Common Market sombritene sa. Allerede i slutten av juli 1961 søkte derfor Stor-britannia medlemskap i EEC.

189

Figuren viser tidspunktet for avviklingen av EFTAs tollsatser. Teksten iHvem.Hva.Hvor viser hvorfor kommunistene stemte mot EFTA-medlem-skap: ”…selve hovedidéen med EFTA er å sikre forbrukeren en rikeligere,mer rasjonell og rimeligere behovsdekning. Vi kan kanskje si det slik atdet n e t t o p er forbrukernes frie valg, deres vurdering av varenes prisog kvalitet, som skal sikre de fordeler frihandelsforbundet tar sikte på…”*Hvem.Hva.Hvor.1961, s. 185

Romatraktaten ble signert i Palazzo dei Conservatori på Kapitol i Roma 25.mars 1957. Representater for de seks medlemslandene sitter foran, bl.a. ser viBelgias Paul Henry Spaak til venstre og i midten forbundskansler KonradAdenauer. Traktaten ble en gjenganger i medlemsstriden i Norge. Ingenkunne som Arthur Berg slå i bordet med sammenligninger mellom EEC og”det nye Romerriket”. I Johannes Åpenbaring bruker begrepet Dyret omRomerriket. At Dyret hadde seks hoder, passet jo bra. For venstresiden måBergs utdypninger ha virket fremmede, men de gikk rett hjem hos neifolk påsørvestlandet. * Wikipedia


Norge er en lunken europeer, for ”vi må følgeStorbritannia” Arbeidet i Europarådet og i OEEC, Marshallplanens organisa-sjon, viste at Norge var skeptisk til europeisk samarbeid. Uten-riksminister Halvard Lange uttalte i et foredrag i New York i1949 om ”Europeisk samling. Falske håp og realiteter” at ”detnorske folk er…skeptisk overfor integrasjonsplaner…med Mid-delhavslandene.” *Den nye Europa-debatten, s. 39. I Norge villede fleste heller ha en ”skandinavisk regionalisme”. Alle partienevar nok preget av samme syn, selv om Bondepartiet gikk motNordisk Råd fra begynnelsen pga. suverenitetsavståelsen.Arbeiderpartiet var dessuten negativt til organisasjoner der”borgerligreaksjonære regimer hadde flertallet”. Men partiet fikket mer positivt standpunkt til Fellesmarkedet (som ble detnorske begrepet til å begynne med) da Labour gikk inn for åsøke medlemskap. Det er også blitt pekt på at mange norskepolitikere endret syn på etter å ha deltatt i den parlamentariskeforsamlingen i Europarådet. Og da Storbritannia søktemedlemskap sa Knut Frydenlund det slik:

”I den omprøving som den britiske søknad tvang fram i Norge,ble en klar over at en fra norsk side ikke hadde fulgt tilstrekkelig

med i det som hadde skjedd i Vest-Europa, og at en haddeundervurdert styrken i de krefter som var i gang på det eu-ropeiske kontinent”.*Frydenlund: Norsk utenrikspolitikk…s, 81

Det var nok søknadene til Storbritannia og Danmark som fikknorske politikere til å endre synet på norsk medlemskap i felles-markedet, selv om regjeringen Gerhardsen var skeptisk til åmiste råderett over fiskerier og jordbruk. Den politiske elitenmente at Norge ikke hadde råd til å være utenfor. Før Vest- Tyskland overtok som Norges beste venn i Europa fra 1970, varet vanlig utrykk i Norge: ”Vi må følge Storbritannia”.

Kampen om § 93Striden om den nye § 93 i Grunnloven viste hvem som villefølge Storbritannia inn i fellesmarkedet. Paragrafen hadde blitttil gjennom et tverrpolitisk samarbeid fra 1952, og ble vedtatt avStortinget i 1962. Grunnloven har i § 1 en sterk understrekningav suvereniteten: ”Norge er et frit, selvstændig, udeleligt og uav-hændeligt Rige”. Vi må forstå den strenge paragrafen på bak-grunn av at grunnlovsfedrene var redde for en ny dansk-norskunion. Andre land har en enklere måte å beskrive landetssjølråderett. Finlands §1 ser slik ut: ”Finnland er en suverenrepublikk”. *Sejerstad, Fredrik: Aftenposten 5/5-2014. Integra-sjonstilhengere i Stortinget arbeidet derfor at Grunnloven måttefå en paragraf (§ 93 var ledig etter at den tidligere paragrafenikke var aktuell lenger), som gjorde det mulig å overføre makt tilen internasjonal organisasjon med overnasjonale trekk. Det var bare Senterpartiet og det nystartede SF som varnegative til § 93. De mente Grunnloven forbød medlemskap ien overnasjonal organisasjon. Sosialistisk Folkeparti som etantikapitalistisk parti, og Senterpartiet av hensyn til norsksuverenitet. Paragrafen ble vedtatt med ¾ flertall.I grunnen betydde uenigheten § 93 lite, fordi Venstre, som varsplittet i synet på EEC, allerede hadde lansert folkeavstemning

190

Britisk frimerke av ukjent årgang, men trolig laget til tiårsjubileet i 1970.*Wikipedia


for å avgjøre medlemskapsspørsmålet. Neimannen Helge Seiphadde foreslått dette i Dagbladet og Røiseland hadde gittmotvillig etter presset. Og da Arbeiderpartiet, som også varsplittet gikk inn for folkeavstemning, var stortingsflertalletsikret. Saken ble allerede avgjort en måned etter at § 93 varvedtatt. Høyres John Lyng forteller at selv om debattmiljøetsom vanlig var saklig og balansert, var diskusjonen ellers isamfunnet ”bitter og tilspisset”. Han fikk som resten av tilheng-erne av medlemskap, anonyme brev med mangt slags innhold.Et sirkulære var særlig kort og fyndig: ”Les straffelovens § 83om landsforræderi. Husk Quislings skjebne!” *Lyng, s. 96

Medlemskap eller assosiering?Måneden etter stortingsvedtaket om § 93, søkte regjeringenGerhardsen om medlemskap. Irland, Storbritannia og Danmarkhadde levert medlemskapssøknaden allerede året før, og for-

handlingene hadde var begynt. Men før de startet for Norge, lapresident de Gaulle ned veto i EEC´s ministerråd i februar1963. De Gaulle hadde fått for seg at Storbritannia ville opptresom en amerikansk spydspiss. Dermed var EEC ute av norskpolitikk for noen år.

Debatten hadde vist at det var splittelse blant norske mot-standere av fellesmarkedet. Senterpartiet hadde ønsket en as-sosieringsløsning både fordi Norge da ville avgi mindresuverenitet, men også skape avstand til kommunistene og SF.Hensynet til jordbruket spilte altså mindre rolle den gangen enni 1972. Sp hadde sin egen neiorganisajon, Opplysningsutvalgetav 1962, og ville ikke være med på kulturarbeideres og venst-resosialisters opprop: De ”143” Aksjon mot Fellesmarkedet ijanuar 1962. Samme år ble også Bergensutvalget mot EECdannet.

191

Karikaturen viser de Gaulle utkledd som Guy Fawkes. Fawkes ville sprengeOverhuset og dermed drepe kong Jacob 1 og få en katolsk konge påtronen. de Gaulle ville vingestekke den overnasjonale Europakommisjonenmed kommisjonspresident Walter Hallstein, som holder EEC- (tysk EWG)septeret. *

Den britiske statsministeren Harold Macmillan var lett å karikerere. Her omgittav sine små medlemskolleger i EFTA. Situasjonen bringer også tankene hen pådagens Brexit.* Hvem.Hva.Hvor. 1962, s.189

En kommentar til uroen omkring EFTA og Fellesmarkedet: ”Nei, kjære dere,jeg kommer da aldri til å gå fra dere!” (Illingworth, Daily Mail).


Fransk-tysk akse viktigere enn sterkt Brusselde Gaulle viste seg som en tradisjonell og nasjonalistisk po-litiker, og ingen trodde han ville være positiv til den nye over-nasjonale organisasjonen. Og til å begynne med så han påFrankrikes deltagelse i EEC og i det nye samarbeidet om atom-kraft, EURATOM, som ”humiliating policies”. *Middelsmas, s.43. Men tilhengerne pustet lettet ut da de Gaulle endeliggodtok Romatraktaten. Men det skulle ikke gå lang tid førFrankrikes president avslørte at han slett ikke var noenføderalist. Han hadde sitt eget konsept av ”Europa”, og detskilte seg sterkt fra det føderale synet som hadde preget ut-viklingen hittil.

Og nettopp da Fellesmarkedsdebatten var på sitt sterkeste iNorge, ble det holdt en rekke toppmøter om veien videre i EEC.De Gaulle ville nå legge mer vekt på fransk-tysk samarbeid ennmellom seks likeverdige parter. Prosessen toppet seg bare touker etter de Gaulles nei til fortsatt britiske medlemsskapsfor-handlinger. Istedenfor ble en ny traktat om vennskap og sam-arbeid mellom Vest-Tyskland og Frankrike signert. Gjennomårlige toppmøter mellom statslederne i de to landene skullefellesmarkedets framtidige skjebne bestemmes, og dermed vardet foreløpig slutt på drømmen om et føderalt Europa.

Men de Gaulle ble hentet inn av utviklingen, for ettersomFrankrike og Storbritannia betydde mindre for økonomien iEuropa, vokste Vest-Tysklands rolle, og D-Mark, fikk en avgjør-ende betydning for den framtidige økonomiske utviklingen iEuropa. Færre føderale trekk i EEC og introdusering av vetorettfor medlemslandene i 1966, var nok årsakene til at Storbritanniasammen med Norge, Irland og Danmark på nytt søkte ommedlemsskap i mai 1967. Men den franske, dvs. de Gaulles,holdning til Storbritannia skiftet enda en gang, og dermed vardet atter lagt lokk på søknadene.

Ny debatt om fellesmarkedet med Senterpartiet iregjering Da EEC-spørsmålet kom opp på nytt våren 1967, var PerBorten fra Senterpartiet statsminister. Fire av regjerings-medlemmene hadde vært motstandere av fellesmarkedet sistsaken var oppe. I SP var det Borten og Dagfinn Vårvik, KjellBondevik fra KrF og Venstres Helge Seip. Enten måtte de skiftesyn på, eller så ville det ”utløse en regjeringskrise”. *Den nye Eu-ropa-debatten, s. 196. Og de skiftet mening. I dag reagerer nokde fleste på at det var så enkelt å skifte syn, men spørsmålet varikke så betent den gangen, og ikke så mange hadde forutinntattemeninger, eller kan vi si fordommer? De nyomvendte krevdeimidlertid at landbruket skulle ha varige særordninger, og at detskulle forhandles om assosiering hvis medlemskapsforhand-lingene sprakk.

I stortingsdebatten om ny medlemskapssøknad gikkArbeiderpartiet, Høyre og Venstre mot assosieringsalternativet,og dermed sprakk Sp. Fire i partiet gikk mot stortingsflertallet.For dem var hensynet til landbruket viktigere enn medlemskap.Debatten hadde imidlertid vist at nei-folket var mer passive enni 1962. Det skulle de slett ikke bli neste gang medlemskaps-spørsmålet kom opp.

Idéen om et nordisk fellesmarked og tolluniondukker opp igjen. NORDØK enn EEC?Det ble ingen forhandlinger og ingen opprivende fellesmarkeds-debatt, for rett etter søknadene var levert i 1967, brukteFrankrike vetoretten i EEC. Motstanden mot britisk medlem-skap var for sterk denne gangen også. Men den franske hold-ningen var allerede i ferd med endres enda en gang, og i Norgehadde mange regnet med at medlemskapsspørsmålet villekomme opp for tredje gang.

192


Senterpartiet og statsminister Borten brukte NORDØK somagn, for å unngå en ny EEC debatt og dermed lage splittelse iregjeringen. Et nordisk fellesmarked ville derfor være bedre ennet paneuropeisk. Nå hadde motstanderne gått over til å brukedet engelske begrepet EEC istedenfor Fellesmarked. Det varDanmark som tok opp igjen tankene om et nordisk felles-marked fra 1954-58. Det ble grepet begjærlig av Sp, men ogsåandre partier var positive. Det var bare Høyre som var kritisk tilNORDØK. Men Finland spilte de Gaulles rolle og gikk imotden nordiske økonomiske organisasjonen i april 1970. Dehadde også vært imot nordisk fellesmarked og tollunion tid-ligere. Respekten for Sovjetunionen var større enn ønsket om ettett, økonomisk samarbeid.

Vest-Tyskland som ny økonomisk kjempe endrerEEC Overraskende raskt skiftet Frankrike på nytt syn på britiskmedlemskap allerede året etter. Èn av grunnene ser ut til å væreat Vest-tyskland nå var den ledende økonomiske makten i Eu-ropa samtidig som Frankrike hadde fått problemer med sin øko-nomi. Den franske lederrollen i EEC ville dermed svekkes. MedStorbritannia som medlem, ville Frankrike kunne opprettholdestyrken. Den andre grunnen var Warszawapaktens innmarsj iTsjekkoslovakia i august 1968, og Frankrike måtte forbedre sittforhold til USA. Dermed virket ikke britisk medlemskap iCommon Market lenger som en trojansk hest i felleskapet.*Middelmas, s. 68.Og etter de Gaulles dramatiske avgang i 1969 og med GeorgesPompidou som ny president, var døra åpen for Storbritanniaenda en gang. Alt var klart til å børste støvet av søknadene fra1967. Skulle supermarkedslandene endelig bli medlemmer?

Føderalismen gjør framgang på toppmøtet iHaag 1969. Davignon og Werner blir en del avunionsdebatten. Vi har sett tidligere at Jean Monnets aksjonskomité for etføderalt Europa ble dannet da de Gaulle lot fransk gloire be-gynne å styre utviklingen av EEC. Og komitéen av næringslivs-og fagforeningsfolk hadde nyttet tiden godt, for i presidentGeorges Pompidous første regjering var hele fire av ministreneføderalister. Den nye franske presidenten viste seg å værepragmatisk der de Gaulle hadde vært nasjonalistisk, for på topp-møtet i Haag i desember 1969 ble det vedtatt prinsipper om enøkonomisk og monetær union, politisk samarbeid og fellessosialpolitikk. I samme måned ble det enighet om felles land-bruks- og distriktspolitikk med regionalfond. Dessuten blefinan sie ring av fellesskapet endelig ordnet ved at medlems-landene måtte innføre merverdiavgift og betale en viss sum avBNP som kontingent.

Jean Monnet må ha vært svært tilfreds med utviklingen. Det varogså enighet om å åpne medlemskapsforhandlingene, og åretetter søkte Norge på nytt medlemskap sammen med Danmark,Storbritannia og Irland. Vi skal senere se at den nye utviklingeni EEC, skulle bli til ulempe for de norske medlemsskapstilheng-erne og til fordel for nei-folket. Og som en medlemskapsfor-beredelse og stor motstand ble merverdiavgiften, i Norge kaltmoms, innført 1. januar 1970. I juli samme år ble så rapporten om en europeisk politisk unionmed felles utenriks- og sikkerhetspolitikk lagt fram. Forfatterenvar belgieren Etienne Davignon. EC-landene ønsket å ha enfelles holdning til KSSE, konferansen om sikkerhet og sam-arbeid i Europa. Møtet skulle holdes 1975 i Helsingfors mellomNATO, Warszawapakten og de nøytrale landene Sverige, Fin-land, Østerrike og Jugoslavia. Davignonrapporten førte til atEEC fikk toppmøter for utenriksministrene og forsvars-ministrene.

193


Wernerrapporten kom i oktober og var laget av Pierre Wernerfra Luxemburg, og dreide seg om en framtidig økonomisk ogmonetær union. Werner er senere blitt kalt euroens far, selv omden felles valutaen ikke ble vedtatt før i Maastrichttraktaten oginnført 1999-2002.

”Verre enn unionen med Sverige”Motstanderne av medlemskap hadde lært av den første kampenmot fellesmarkedet at det var viktig med samling av alle påneisiden. Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC bestoddermed av både antikapitalister og selveiende bønder, samt til-hengere og motstanderer av NATO. Bedehusfolket var ogsågodt representert og hadde en dugende debattant i Dagens re-daktør, Arthur Berg. Ingen kunne som han, forklare det negativemed Romatraktaten. Men når Johannes Åpenbarings beskrivelseav Dyret som et bilde på EEC, ble manet fram, må nok denvenstreradikale ledelsen av Folkebevegelsen ha grøsset. Menantipatien mot katolisismen i medlemslandene førte nok tilmange stemte nei av den grunn også. Særlig gjaldt det påsørvestlandet. Utenriksminister Langes understreking av nord-menns motstand mot integrasjon sammen med ”Middelhavs-landene” føyer seg interessant nok inn i det samme bildet.

Det var imidlertid unionsbegrepet som var neisidens trumfkort.I det hele tatt var Werner- og Davignonrapportene engavepakke til Folkebevegelsen. Det ble understrekt at neibeveg-elsen hadde hatt rett allerede i 1967. Lars Kjetil Köbers hoved-oppgave i historie har tittelen ”verre enn unionen med Sverige”.Der viser han at De 143 i 1967 skrev i et opprop om at ”Dypuro har spredt seg…ved tanken på tilslutning til den nye vest-europeiske union som kalles Fellesmarkedet”, og i parolerkunne en også finne årstallene 1905-1940-1967. I ”sluttfasen”ble ”Nei til union! Hovedslagordet, det skulle minne folk om1905 og 1940. ”Det har Arne Haugestad erkjent”, sier Köber.*Hovedoppgave i historie, UIO, 2001

Neisiden vant også plakatkampen, for mens jasiden bare haddeen noe nølende og optimistisk plakat med flaggene til både ”deindre seks”, men også de fire søkerlandene, hadde Folkebeveg-elsen mot EEC mange slagord, som oste av trygghet og selv-sikkerhet: Ett med Norges flagg og: ”det er tryggast å seie nei”,og andre het: ”Landet er vårt! Stem nei”, ”Kvinnene avgjør”,”Nei til salg av Norge!” ”Et nei til kremmernes og kapitalistenesEuropa! Stem nei. Vi blir ikke alene…”

Arbeiderpartiets, ”En A-velger er en JA-velger” irriterte vel merenn det hjalp. Slagordet ”Norge for nordmenn” ble aldri et offisielt slagord avmange grunner selv det var mye brukt blant folk flest. Detdukket senere opp i Folkebevegelsen mot innvandring, særlig påVestlandet. *Den nye Europa-debatten, s. 45

194

En optimistisk plakat for Ja til EF. *Wikipedia


I Norge var det ikke mange ideologiske tilhengere av et over-nasjonalt Europa, men Reiulf Steen var èn av få, men også denmest markante. Og i og med at nei-folk ikke snakket om Eu-ropa, fred og forsoning mellom Tyskland og Frankrike menheller at EEC skulle bli…en europeisk stat for å gi europeiskkapital større spillerom… *Steigan, Pål, verdidebatt.no, var Steenopptatt av å presisere at europeisk integrasjon dreide seg om åha…kontroll og politisk styring med krefter som vi i dag ikkekan styre… *Steen, s. 148. I følge sine memoarer tok han et opp-gjør med neisidens argumenter på det ekstraordinære lands-møtet i Ap våren 1972. Steen holdt da en tale om hvorforsosialister og sosialdemokrater burde stemme ja. Temaet var omEF kunne fremme en sosialistisk utvikling:

”Vi vil ha kontroll og politisk styring med krefter som vi i dag ikkekan styre. Disse krefter virker ikke bare innenfor nasjonalstaten, ikkeengang i første rekke der. Det tilhører min barnelærdom at kapitalener internasjonal. Den kjenner ingen landegrenser. Det svar arbeider-bevegelsen kan gi sosialismens motpol, kapitalismens forvaltere, må iøkende grad gis på internasjonalt grunnlag. Så kan man svare: Ja,men EF-området er for lite, det er et globalt samarbeid vi ønsker.Ingen vil være prinsipielt uenig i det… Skal vi angripe den virkelighetsom på godt og vondt omgir oss her og nå, eller skal vi heller gå inn ivåre studerkamre og forme program for en framtid som vi bare kanhåpe vil komme?... *Steen, s. 148

Arbeiderpartiets nestleder foreslo tre oppgaver sosialister burdekjempe for i et samlet Europa. 1. Det var å kontrollere interna-sjonale monopoler. 2. Angripe mangelen på likhet og dernest 3.å skaffe ”herredømme over de økonomiske og teknologiskekrefter som virker ødeleggende” på miljøet. Her var nasjonal-staten ”hjelpeløs”. Han svarte selv på innvendinger om at hanvar naiv, men mente at det var bedre å samarbeide tett med eu-ropeisk fagbevegelse enn ved å stenge seg ute ”fra en utviklingsom under alle omstendigheter finner sted i Europa”. Men na-sjonalstatens mangler i en tid med verdensomspennendeproblemer, var det ikke mange som var interessert i. Da var detlettere å slenge bombastiske argumenter mot hverandre som sloan.

Viktigere med norsk jordbruk og fiskeri utenforEEC, enn med felles europeisk politik innenfor EFNorge søkte om medlemskap for andre gang da Haagtoppmøtetgav grønt lys for nye medlemskap i 1969. De norske forhand-lingene fra 1970 til 72 ble preget av den dype splittelsen i synetpå fellesskapet særlig mellom Senterpartiet og Høyre. Alle varenige i at Norge måtte forhandle fram unntak for den felles fis-keri- (CFP) og jordbrukspolitikken (CAP). Knut Erling Landetskriver i sin masteroppgave om søkerlandene og forholdet til

195

”Landet er vårt!”, plakat fra Folkebevegelsen. Riksarkivet.


Davignonrapporten, at det var viktigere for Norge å få varigeunntak for CFP og CAP enn for unntak for felles utenriks-politikk (EPC). Det virket som om den norske regjering tenkte”den tid den sorg” og var tilfreds med at NATO tok seg avsikkerhetspolitikken. *Landet, Knut Erling. En rapport til be-svær. Norske, danske og svenske reaksjoner påDavignonrapporten.

Willy Brandt: Mangel på en europeisk bevisstheti NorgeSom i 1994 var det Forbundsrepublikken Tyskland som varNorges fødselshjelper i medlemskapsforhandlingene. WillyBrandt var forbundskansler, og midt i den strieste EEC-kampen, fikk han Nobels fredspris for sin rolle i avspenningenmellom øst og vest, Ostpolitik. Det vakte derfor oppsikt at medunntak av Unge Høyre, var det ingen av ungdomspartiene somville gå i det tradisjonelle fakkeltoget. Den tyske historikerenRobin M. Allers, Deutschland, Norwegen und Europa in derära Brandt, har forsket på ”Brandts rolle i det norsk EU-opp-gjøret”. Allers sier at for ungdommene var Brandt representantfor ”internasjonal storkapitalisme”, for NATO, for Portugal medkolonier og for EU som ”ny supermakt”. Noe overraskende nåralle visste at Portugal var medlem av EFTA sammen medNorge; et fascistisk diktatur, som ikke kunne bli medlem avEEC.

Selv om Willy Brandt var enig i innholdet i Davignon- ogWernerrapportene om stadig dypere union, reagerte han likevelpå at byråkratiet i EF ikke viste ”spesiell innlevelsesevne” underforhandlingene.

Alle ungdomspartiene, med unntak av Unge Høyre, mente atEEC ville styrke storkapitalen og bli en ny supermakt. Brandtvar ”overrasket” over boikotten fra ungdommen i fakkeltoget.AUF leder Rune Gerhardsen ville heller samarbeide med Freie

Deutsche Jugend i DDR enn med Jusos i BRD. Det viste hvorstor avstanden var mellom unge sosialister i Norge og ungekamerater i EEC.

Ti dager før folkeavstemningen talte Willy Brandt på Youngs-torget. Det angret han senere på, og mente at stemningen var”opphisset”. Arbeiderbevegelsen var splittet og ble nok ikkemildnet av en tysk politiker, som mente at han hadde rett å villefortelle nordmenn hva de skulle stemme. Allers påpeker at depolitiske elitene i Tyskland og Norge samarbeidet bra og varenige om EEC, men skriver lakonisk at ”i Norge kan eliteneikke styre de store avgjørelsene”. Der har han helt rett.

Sterk folkebevegelse og kraftfulle og jordnæreargumenter betød mer enn presse og partier

Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC var avgjørendefor at det ble neiflertall. Vi husker at neisiden allerede i 1961tenkte på neste omgang, for da måtte bøndene og venstresidensamles. Det skjedde i Folkebevegelsen mot EEC og Ungdoms-fronten, nå Ungdom mot EU, mens neifolket i Ap samlet seg iArbeiderbevegelsens Informasjonskomité mot EEC (AIK).Ytterst på den isolerte venstre fløy arbeidet AKMED, Arbeider-komitéen mot EEC og dyrtid med sin alternative strategi. Ad-vokat Arne Haugestad var en glimrende organisator oginspirator i Folkebevegelsen, og med rikelig med penger frabøndenes samvirkeorganisajoner gikk neiarbeidet på skinner.Lars Kjetil Köber sier at Folkebevegelsen mot EEC samlet nei-kreftene ”om en felles plattform og nasjonal argumentasjon” og”Unionen med Sverige ble deres viktigste historiskereferanseramme”. *”verre enn unionen med Sverige”, kap. 3.

Ja-siden hadde både mindre penger, og hadde nok ogsåproblemer med å imøtegå unionsdebatten. Det ble forsøkt åbagatellisere unionsbegrepet i det parti- og sentralstyrte

196


arbeidet. Europabevegelsen, som hadde blitt dannet i forbind-else med dannelsen av Europarådet, holdt seg i bakgrunnenetter at Ja til EF og Ungdomskampanjen for norsk EF-tilslut-ning, nå Europeisk Ungdom, ble etablert. De ble aldri noenfolkebevegelser, for som i 1994 arbeidet partiene, spesieltArbeiderpartiet med sin egen påvirkning. Ikke helt vellykket,spesielt ikke slagordet: En A-velger, er en JA-velger. Du skalikke fortelle folk hva de skal stemme.Mesteparten av avisene hadde et ja-standpunkt bortsett fraDagbladet, og hardkjøret fra pressen mer enn Ja til EF gjordenok at neistemningen gikk ned fra 70 pst. i 1970 til 53,5 i folke-avstemningen.

Det blir ofte hevdet at jafolk stemte med lommeboka, mensneifolk var mer ideologisk orientert. Hva viser forskningen?Statistisk Sentralbyrå-SSB vurderte folks argumenter for ogmot i forbindelse med folkeavstemningen. Tabellene er fra Dennye Europa-debatten s. 50.

197

Plakaten inneholder ett av de mest kraftfulleargumentene for å stemme nei. Dette var i en tidhvor store endringer foregikk både i industrien ogvarehandelen. Det var derfor lett å assosiere EEC meddet negative ved stordrift.* Wikipedia

Tabell 8. Stemmefordeling etter vurdering av

argumenter FOR norsk EF-medlemskap i

prosent: stemte JA stemte NEI nevnt avØkonomiske fordeler 55 45 39Fred, samarbeid, samhold,fellesskap 79 21 12Blir isolert ellers 92 8 9Sikkerhet og forsvar 67 33 2Avtalene gode, tillit til Regjering og Storting 96 4 2Andre argumenter for 65 35 2Ingenting talte for 0 100 14Vet ikke, uoppgitt 20 80 20Alle 47 53 100

Tabell 9. Stemmefordeling etter vurdering av argumenter MOT norsk EF-medlemskap i prosent.

stemte JA stemte NEI nevnt av(prosent)

Norge mister selvstendighet, får lite å si 15 85 29Forhandlingsresultatet, jordbruket, fiskeriene 32 68 8Utenlandske interesser og arbeidskraft inn i landet 60 40 6Storbedrifter og kapital dominerer, sentralisering og byråkrati 21 79 7Får det ikke bedre i EF 29 71 4Andre argumenter mot 30 70 8Ingenting talte mot 100 0 21Vet ikke, uoppgitt 65 35 17Alle 47 53 100


I en kommentar skriver Bård Bredrup Knudsen at ”rent politiskeargumenter” var ”lite framme” blant ja-argumentene, og menerat ja-siden manglet overbevisende og samlende argumenter.Men kanskje det slo tilbake på politikerne i Høyre ogArbeiderpartiet. Helt fra Europarådet og Kull- og stålfelleskapetble dannet merket folk at norske politikere mer opptatt øko-nomi og mindre av fredstanker. En kan ikke vente at folk skalvære opptatt av ideologi når ikke politikerne er det.

Neisiden, derimot, var noe mer opptatt av ideologiskeargumenter, mener Bredrup Knudsen, og sier at ”frykten forredusert nasjonal suverenitet var dominerende på nei-siden”.Det er derfor grunn til å tro at nei-politikerne hadde et meroverordnet syn enn jafolket. For folk flest handlet det altså ikkeom fisk og smør, men redsel for å miste suvereniteten. Mange vilnok derfor reagere på at unionsbegrepet ikke er en del avargumentene, men det kan jo innvendes at det er innbakt ipunktet om tap av selvstendighet. Jeg vil allikevel påpeke at fredog sikkerhet betydde mye for ja-velgerne. Når det ikke kom såklart fram i debattene, viser det nok at Folkebevegelsen, somhadde både NATO tilhengerne og motstandere i sin midte,greidde å legge sikkerhetsdebatten død.

KonklusjonEuropas lange marsj: Fra et felleskap av seks tilen union på 28 (27 i 2019)”Vi vant folkeavstemninga, men tapte hver dagsiden!”

Mange vil nok være enig i historikeren Etienne Balibars påpek-ning av at EU ikke er konstruert, men er et ”historisk problemuten noen forutbestemte løsninger”. For mens Europarådet bledannet etter Winston Churchill ønsker om et Europas forentestater, ble Europaunionen til etter gradvise, men viktige skritt.For mens Europarådet skulle styres etter enstemmighets-

prinsippet, som også Folkeforbundet hadde hatt. Skulle kull- ogstålfelleskapet baseres på at medlemstatene gav fra seg deler avsjølråderetten.

Følgende tabeller viser utviklingen til Europaunionen både ibredde og dybde

Tabell 1: Søkerlandenes forhold til EEC/EF mellom1961 og 1973

Tabell 2: Norges avtaler med Europaunionen

198

1961 Storbritannia, Irland og Danmark søker om medlemskap1962 Norge søker1963 Frankrike nedlegger veto mot Storbritannias søknad1967 Storbritannia, Irland, Danmark søker for andre gang1969 Charles de Gaulle går av som Frankrikes president,

Storbritannia forhandler1970 Norge søker for andre gang, forhandlingene gjenopptas1972 Januar, forhandlingene blir fullført. Landene som om de

er medlemmer September, 53,5 pst. sier nei og 46,5 sier ja i folkavstemningen

1973 Januar: Danmark, Irland og Storbritannia blir medlemmer av EFJuli: Frihandelsavtale mellom Norge og EF

ÅR AVTALE1992 EØS traktaten, avtale mellom EFTA og EU om tilgang til

Det indre marked.2000 EU+6. Europeiske NATO-land som ikke er medlem av EU,

Battle Group2001 Medlem av Schengen og Dublin. Schengen Information System

EUROPOL. Norsk politi i Haag2005 FRONTEX medlem av EU s grensekontroll 2005 Samarbeidsavtale med EU om felles utenriks- og sikkerhetspolitikk

(Tilsvarer systemet som Davignonrapporten foreslo, men uten stemmerett)

2006 Samarbeidsavtale med EDA, Det europeiske forsvars byrå.2009 Avtale mellom EFTA og EU om økonomisk utjevning i fattige

EU-land.


Tabell 3: Europeiske institusjoner

Jean Monnet, Europas far og Reiulf Steen, en europeisk politikerJean Monnets kongstanke var et felleskap av Europas land ogfolk. Tett samarbeid mellom tidligere fiender skulle skape ensolidarisk, økonomisk utvikling og fjerne årsakene til fascismefor all framtid. Etter 1. verdenskrig hadde Tyskland opplevd hatog utestengelse, som igjen førte til hevn og aggresjon og enda enverdenskrig. Etter krigen ville heller Monnet at Tyskland skulleoppleve forsoning og deltakelse i en union bygd på mennes-kerettigheter og folkerett enn hat og utestengelse. I motsetningtil Europarådet ble det overnasjonale felleskapet med seks landsvært vellykket, og andre land, også Norge, ville bli medlemmer.

I Norge var Reiulf Steen en ensom svale når han vektla felles-skapets grunntanke om fred og solidaritet. Krangel om grader avkapitalisme eller kjøtt- og melkepriser, var ikke noe for Steen.

Men store deler av fagbevegelsen, SF, AIK og kommunistenevar skeptiske til det kapitalistiske EEC. For kommunistene varvar COMECON en mer spiselig organisasjon, og SF var helleropptatt av antikapitalismen og fredstankens tredje vei. Fred ogsolidaritet i et paneuropeisk EEC slo ikke an.

Evig bevegelseECSC, EEC og nå EU, er ikke en ferdiglaget organisasjon sliksom Forente Nasjoner eller Europarådet: Det er heller ikkemulig å si når Europaunionen noen gang får sin endelige form,eller om den på et tidspunkt vil gå i oppløsning.Utviklingen henger nøye sammen med medlemslandenes na-sjonale politikk. I 1950 kom ønsket om oppbygging av økonomiog forsoning med Tyskland i første rekke. I dag tar mange po-litikere mer hensyn til innenrikspolitiske forhold. Går det bra iet land er det politikernes skyld, men går det dårlig, er det EU´sskyld. Og kravet om stengte grenser i det passfrie Europa får øktoppslutning. Mens føderalistene ønsket mer overnasjonalitet, vilpolitikere særlig i Øst- og Sentraleuropa heller ha en politikksom til forveksling ligner trettitallets.

Unionen sammenlignes gjerne med en sykkel. Den må alltidvære i bevegelse, for å holde seg oppreist. Stadig flere oppgaverer blitt tilført for å holde EU-sykkelen i fart. Først kom over-nasjonalt samarbeid om kull-stål, deretter industrivarer medtollunion, jordbruk og fiskeri og felles sosial- og miljøpolitikk.Nå er EU en politisk union med et indre, enhetlig marked medfelles valuta.

Den norske neisiden hadde rett da de sa at EEC ville utvikle segtil en union med én valuta. Det var ikke mangel på kunnskap,men heller realpolitikk og taktikk som gjorde at ja-sidenbagatelliserte EF´s vei mot en politisk union. Helt fra begynn-elsen var jo overnasjonalitet en del av samarbeidet.

199

GR.LAGT ORGANISASJON INSTITUSJO NORSK NAVN 1948 1954

19481959

1952

1958

1967

1960

1994

Treaty of BrusselsWEU-Western European UnionCOE-Council of Europe

ECSC-European Coal and SteelCommunity

EEC-EuropeanEconomic CommunityEC-EuropeanCommunity

EFTA-European Free TradeAssociation

European Court of Human RightsHigh AuthorityEuropean Courtof Justice

EuropeanCommisionCouncil of ministers

EFTA-Surveillance Authority EFTA Court

BrusseltraktatenVEU-Vestunionen

EuroparådetDen europeiske menneskerettsdomstolenDen høye myndighetEKSF-Kull- og stålunionenEEC-EF-domstolen

EEC/Fellesmarkedet”De indre seks”EF-kommisjonenEEC/EF-Det europeiskefelleskapetMinisterrådetFrihandelsforbundet”De ytre sju”

ESAEFTA-domstolen


Fra Paristraktatens tid må medlemsstater ratifisere og forholdeseg til Forente Nasjoners menneskerettigheter og Europarådetsmenneskerettighetskonvensjon. Medlemmer som bryter disse,risikerer å miste stemmeretten. Det er i ferd med å skje medUngarn nå. I ytterste konsekvens kan landet bli kastet ut avunionen i følge § 20 i Lisboatraktaten. Det er sånn settpåfallende at partier på venstresida i Norden, som jo er mestopptatt av menneskerettigheter, demokrati og fred, er likeskeptiske til EU nå som til EEC i 1972.Fortsatt ser SV og søsterpartiet i Sverige kun kapitalismen i Eu-ropaunionen. Men spør du Die Linke i Tyskland om fordelenemed EU, er det fred, frihet og menneskerettigheter som er

hovedargumentene. Kritikken av kapitalismen kommer i andrerekke.

Europa har verdens nest største felles marked. Det er styrt over-nasjonalt av Europaparlamentet og kommisjonen. I 1972stemte et flertall i Norge mot å avgi sjølråderett til et felles-marked som var mindre omfattende enn i dag. Nå er også bank,forsikring og kapital, fritt arbeidsmarked og tjenesteyting fellesfor EU og EFTA. EFTA-landene har godtatt den over-nasjonaliteten de sa nei til i 1960, da EFTA ble dannet. Norgeer i tillegg en del av Schengens og Dublins passfrihet ogasylsøkersystem samt EUROPOL med databasen SIS.

Den profilerte nei-politikeren Finn Gustavsen beskrev Norgesstadig tettere forhold til EF etter nei-flertallet i 1972 slik: ”Vivant folkeavstemninga, men tapte hver dag siden!” I over tjue århar Norge, gjennom EØS-avtalen, vært en del av Europa -unionens indre marked, ett felles marked. I 1972 sa det norske

200

EU og EFTA har siden 1992 dannet Det europeiske økonomiske sam-arbeidsområdet-EØS. Sveits (CH) har senere fått en annen tilknytning,men med samme reelle innhold. EFTA-CH må godta alle direktiv og for-ordninger fra Europaparlamentet. EFTA kan formelt stoppe nye EU-direktiv og forordninger, men reelt eksisterer ingen ”vetorett”. Disselandene forhandler om medlemskap: Albania, Makedonia, Montenegro,Serbia og Tyrkia. Bosnia-Hercegovina og Kosovo er kandidatland.*Kartet er fra Wikipedia

Omslagsbilde av Finn Gustavsens (1926-2005)memoarbok fra 1979,Gyldendal. Som medlemav Sosialistisk Folkepartiog senere SosialistiskVenstreparti var han ensjelden blomst blantnorske politikere. Hanklare tale, skarpe form ogintense engasjementgjorde alltid inntrykk i detpolitiske Norge. Hans uttalelse om Norgesforhold til Det europeiskefelleskap og unionen etterfolkeavstemningen i 1972,om at ”vi vant folke-avstemninga, men hartapt hver dag siden”, erblitt illustrasjonen av detfaktum at Norge nå ermer tilknyttet det fellesindre marked enn det vi sanei til i 1972.


folket nei til medlemskap og stemmerett i Fellesmarkedet, men idag må norske politikere forholde seg til den såkalte EØS-retten. Den sier bl.a. at ”Norge plikter å gjennomføre (EU)for-ordninger ordrett…” Sejerstad, Arnesen, Rognstad, Foyn-EØS-RETT 2. utg.

Debatten som stilnetEndringer i det indre marked blir vedtatt av et flertall i det eu-ropeiske råd og Europaparlamentet. Som utenforland er Norgeverken medlem av rådet, eller har medlemmer i parlamentet.

Helt fra 1961 til 1994 var det en åpen og levende europadebattblant politikerne og folket. Men siden 1995 har debatten stilnet.Den holdes stort sett bare i gang blant interesserte i Europa-bevegelsen og Nei til EU. Direktiver og forordninger fra Eu-ropaunionen bli behandlet nærmest i dølgsmål av Stortinget.

Kanskje er det på tide med en ny folkeavstemning? Norskdemokratisk representasjon i det indre marked med fulltmedlemskap i Europaunionen, eller ut av det indre marked-EØS?

I motsetning til de fleste andre demokratiske land har Norgealltid vært på sidelinjen i europeisk integrasjon. Willy Brandthadde derfor kanskje rett når ha mente at nordmenn mangler eneuropeisk bevissthet. Eller vil Norge en gang bli en del av Eu-ropas lange marsj?

201

KILDER:

aftenposten.no/verden/Willy-Brandts-norske-skuffelser-229488b.htmlAnmeldelse av Robin M. Allers: Besondere Beziehungen. Deutschland, Norwegen und Europe in der Ära Brandt (1966-1974). Willy-Brandt-Studien, Band 2. Dietz

Aftenpostens oppslagsbok 1961-1962. Hvem,Hva,Hvor. Schibsted. Oslocoe.int Europarådets nettsidefriheten.no/component/cobalt/bruker-artikler/749-bjarne…

olitiksamfunn/800-fra -comecon-til-eu-ungarsk-erfaring?Itemid=122

Köber, Lars Kjetil: ”Verre enn unionen med Sverige”: om bruken av unionsbegrepet og historiske sammenligninger med unionen med Sverige i EEC/EF/EU-debattene 1961-1994. Hovedoppgave. UIO. 2001

Landet, Knut Erik: En rapport til besvær?: Norske, danske og svenske reaksjoner på Davignonrapporten. Masteroppgave. UIO. 2011

Lyng, John:Vaktskifte. Erindringer. 1953 – 1965. Cappelen. Oslo. 1973Mak, Geert: Europa. En reise gjennom det 20. århundret. Cappelen

Damm.Oslo. 2009Middlemas, Keith: Orchestrating Europe. The Informal Politics of the

European Union 1973-95. FontanaPress. London. 1995Den nye Europa-debatten. Partiene og Norges forhold til EF mot år 2000.

Bård Bredrup Knudsen (Red.). Cappelen. Oslo. 1989Steen, Reiulf: Maktkamp. Nye bilder fra et liv. Tiden. 1989. Oslotore.nedrebo.wordpress.com Europaeus Norvegicus. Ein nynorskblogg om

Europa etc. 22/12-2014wikipedia.orgØrvik, Nils: Sikkerhetspolitikken. 1920-1939…Bind I. Solidaritet eller

Nøytralitet? Tanum. 1960Ørnhøi, Stein: nt.eu.no , 13/3-2007


Documents

EUROPA ER EN LANG MARSJ - arbeiderhistorie.netarbeiderhistorie.net/onewebmedia/184 Europa er en lang marsj.pdf · Europarådet i 1955, som et symbol for et samlet Europa, brukes derfor