2/2001

Realfagene for maskuline for kvinner?Forskningsfond – Åpen høring – Marin forskning – Petroleumsteknologi

Forskningspolitikk 2/20012

Fond for petroleums -forskning?

Forskningsdirektør Liv Lunde, Instituttfor energiteknikk, støtter Forskningsrå-dets og TBL Offshores forslag om et egetfond for petroleumsrelatert forskning somsikrer en forutsigbar årlig bevilgning påminst 500 mill. kr fra statens side til slikforskning. Lunde konstaterer at:- Den samlede norske petroleums-

forskningen er i løpet av de siste femårene redusert med 30 – 50 prosent. Det-te er en svært uheldig utvikling for landet.Når nedgangen er blitt så dramatisk, skyl-des det en sammenfallende reduksjon avstatlige midler og norske oljeselskapersmanglende satsing på ekstern forskning.Instituttene har i noen grad lykkes i å

kompensere for dette ved å øke oppdrags-mengden fra utenlandske selskaper. Dettevil på sikt svekke norske oljeselskaperskonkurranseevne på det internasjonalemarked, og bidra ytterligere til at det sty-res mot solnedgang.Lunde legger til at ”De kontinuerlige

reduksjonene har resultert i en redusertrekruttering til petroleumsfagene og svek-ket kompetanse både industrielt og viten-

forskningsparker (”snart en forsknings-park per forsker”).- I Oslo-området alene er det en rekke

institusjoner som skal hjelpe forskere medkommersialisering. Rikshospitalet, Ulle-vål sykehus og Aker sykehus har alle egnestiftelser eller selskaper. Det er en storforskningspark i tilknytning til Univer-sitetet i Oslo, og Landbrukshøyskolen påÅs har egen forskningspark med innslagav bioteknologi. Når det gjelder kommer-sialisering burde alle disse parkene i Oslo-området slå sammen sin virksomhet, sierSælid til Aftenposten (04.04.01).

Høring om høyere utdanning

Stortingets Kirke-, utdannings og forsk-ningskomité gjennomførte for første gangen åpen høring 7. mai d.å. om høyere ut-danning. Plenumsbehandlingen i saken erfastsatt til 12. juni. Åpne høringer (se se-parat artikkel) har en kort tradisjon i Stor-tinget. I den senere tid har spørsmålet omnødvendig ressursinnsats for å gjennom-føre den såkalte kvalitetsreformen ståttsentralt i den offentlige debatten.

Innspill

skapelig. (...) Petroleumspionerene fra 70-tallet har for lengst passert 50 år” (TekniskUkeblad 26.01.01).

For mange forskningsparker

Med utgangspunkt i norsk bioteknologi,er Gunnar Sælid og Geir Gogstad i Start-fondet opptatt av at vi har for mange

Golf foreslås unntatt fra moms på tjenes-ter i revidert budsjett (foto: Scanpix).

Slutt på tippemidler?

Norges idrettsforbund med presidentKjell O. Kran i spissen ønsker ifølge Af-tenposten (21.04.01) at overskuddet iNorsk Tipping reserveres for idrett ogkultur – den tredje part – forskningen –må gå helt over på statsbudsjettet. Oppgjennom årene har det vært foretatt flererevisjoner av den såkalte tippenøkkelen –alltid i forskningens disfavør. Kran lover åkomme tilbake med ”enkle sannferdigeargumenter”. Vil det også bety slutten fortippemidler til forskningen?

Golf, men ikke forskning!

Oppdragsforskning blir i motsetning tilgolf ikke fritatt fra moms 1. juli (jf. F.pol.4/2000 og 1/2001) dersom Stortingetvedtar forslaget i revidert nasjonalbudsjettom moms på tjenester. En generell kom-pensasjonsordning foreslåes uten at revi-dert nasjonalbudsjett beskriver hvordan

denne vil slå ut for forskningen. Forsk-ningsinstituttene som har argumentert for0-sats på forskningstjenester, har ikke fåttgjennomslag for dette. Forskningsmidlene

som kanaliseres gjennom Forskningsrådetblir i all hovedsak unntatt fra moms.

Bare for eksisterende næringsliv

Professor (em.) Johannes Moe argumen-terer i Aftenposten (23.03.01) for en bety-delig dreining mot økt forskerstyring oglangsiktighet også i den næringsrettedeforskning. Moe hevder blant annet at:”Brukerstyrt forskning kan være vel egnettil å fremme tradisjonell industri, men girmagre kår for den ennå ufødte industrien.Markedet er et skrøpelig instrument forstyring av den meste innovative forsk-ningen. (...) Forskningsrådet har i altforliten grad stått med rak rygg på den frieforskningens side. I 1990 opphøyetNTNF brukerstyring til enerådende prin-sipp og slo derved de facto fast at rådetkun så det som sin oppgave å være et red-skap for det eksisterende næringslivet”.

Går det mot en ny satsing på petrole -umsforskningen?(foto: Statoil/Ø.Hagen).

Universitetene på USAs vestkyst har værtledende i utviklingen av et omfattendeindustrielt samarbeide. De har stått sommodell for verden for øvrig. Nå ser plut-selig Robert Berdahl, Berkeleys Chancel-lor, flere alvorlige problemer: ”Loss of co-hesion at the university due to salarydifferentials and market forces; a down-grading of humanities – while the tech-nology-related ethical and social issuesthat they should address are burgeoning– and a loss of academic objectivity andconsideration of the wider world”.Nature (11.01.01) spør ”Is the universi-

ty-industrial complex out of control?Links between academia and industry areincreasing concern to academics and to so-ciety at large. The sectors involved shouldreview their policies in order to sustainuniversities’ public accountability.”

Det vises til eksempler på at forskeresom sponses fra industrien er ”biased infavour of reporting positive experimentalresults relating to company products.”Begrensninger i akademisk frihet og util-børlige forsøk på å institusjonalisere in-dustriell innflytelse på campus, nevnesogså. Hvordan står det så til her hjemme?Aftenposten har nylig hatt en rekke repor-tasjer om legemiddelindustrien som vit-

Forskningspolitikk 2/2001 3

Advarsel fra Berkeley

Endelig en lysning?

Nr. 2, 2001, 24. �rgang. ISSN0333.0273

Utgitt av NIFU

Norsk institutt for studier av forskning og utdanning

Adresse: Hegdehaugsveien 31, 0352 Oslo.

Tlf. 22 59 51 00. Fax: 22 59 51 01. E-post: fpol@nifu.no

Bladet er medlem av Den Norske Fagpresses Forening og

redigeres i tråd med Redaktørplakaten. Redaksjon:

Hans Skoie (ansv. red.), Inge Ramberg (red.), Magnus Gul-

brandsen, Gunnar Sivertsen og Randi Søgnen.

Gratis abonnement fås ved henvendelse til Unni Daaland

ved instituttet.

Redaksjonen er avsluttet 16. mai 2001. Vi forbeholder oss

retten til å publisere artiklene i elektronisk form.

Bladet er tilgjengelig på adressen: http://www.nifu.no/

Produksjon: PDC Tangen

INNHOLD

Hvorfor så få kvinner i natur vitenskap

og teknologi?

Ole-Jacob Skodvin 4

Jenter negative til naturfagene

Inge Ramberg og Egil Kallerud 5

- Sats på økte basisbevilgninger

og samarbeid

Stig Slipersæter 6

Rådgivning for åpen mikrofon

Andreas Tjernshaugen 8

Store forandringer i fransk FoU

Hans Skoie 10

Høyskolene og næringslivet i regionene

M.Gulbrandsen og I. M. Larsen 12

Forskningsetikken i samforfatterskap

Peder Anker 14

Teknologiavtalene – vellykket samarbeid

Johannes Moe 16

Anestesiologi – et ungt fag

med en eventyrlig utvikling

Karl Erik Strømskag 18

Det marine eventyret,

Forskningsrådet og ECON

Vera Schwach 20

Forskningsfondet: Nytenkning må til

Francis Sejersted 21

-Forskningsevalueringene

– hvor objektive er de?

Kaare Aksnes 22

Sluttreplikk til Forskningsrådet

John Rekstad 23

Nybrottsarbeid om havforskning

Lars Walløe 24

«Som et Herrens pinsevær…»Agnar Sandmo 26

Fokus

Regjeringens reviderte budsjettforslaginneholder ingen nye forskningsbevilg-ninger – snarere det motsatte – deler avforskningen får momspåslag. Men forsla-get lanserer en økning på ca. 1 milliardkroner per år i de fire kommende bud-sjettår. Dessuten foreslås Forskningsfon-dets kapital økt til 15 milliarder i 2005.

Hvorvidt Norge når det bevegeligeBNP-målet for FoU-innsats er imidlertidfortsatt høyst usikkert. Den store næ-ringslivssatsingen som er forutsatt er me-get usikker. Utviklingen i økonomienhjemme og ute betyr også mye. Den nye”formelbaserte” fordeling mellom forsk-

ner om lignende problemer og svak of-fentlig kontroll og oppfølging – inklusivefaglig og vitenskapelig rådgivning.

I 1997 tok tre stortingsrepresentantermed Jon Lilletun i spissen et prisverdiginitiativ til et utvalg som skulle vurdere”forskningens åpenhet, frihet og uavheng-ighet”. Stortinget støttet initiativet og iforskningsmeldingen fikk de nasjonaleforskningsetiske komiteene i oppdrag å ut-rede oppdragsforskningen generelt.

Det er snart to år siden og til vår over-raskelse er prosjektet først nå kommet igang for alvor. Hvorvidt det er Departe -ment, Forskningsråd eller etikkmiljøenesom er skyld i dette, er uklart. I mellomti-den mente Mjøs-utvalget at oppdrags-forskningen ikke reiser store problemer –og bør få større innpass ved universitetene.

I likhet med Nature mener vi at detteproblemkomplekset fortjener stor opp-merksomhet. Ikke minst på de biologiske,biomedisinske og ernæringsmessige om-råder møter samfunnet en rekke vanskeli-ge problemer og kontrolloppgaver hvorforskernes troverdighet er svært viktig. Inorsk forskning snakkes det lite om inter-essekonflikter og betydningen av uav-hengighet. Det er på høy tid at forsk-ningssystemet skjerper seg i så måte.

ning og undervisning ved universiteteneog høyskolene er også av betydning forutfallet. Samtidig er tiltroen til den fore-slåtte opptrappingen svekket som følge avmanglende oppfølging tidligere.

Den foreslåtte opptrapping legger tilgrunn forskningsmeldingens hovedprofil.Nytt er betoningen av at en større andelav midlene skal gå utenom forskningsråd -et direkte til institusjonene. Det innebær -er redusert nasjonal konkurranse på pro-sjekt- og programnivå i norsk forskning.

Hans Skoie

Forskningspolitikk 2/20014

Ole-JacOb SkOdvin

Det hevdes i en nylig utgitt amerikanskbok om kvinners erfaringer innenfor na-turvitenskap og teknologi. Boka, AthenaUnbound. The Advancement of Women inScience and Technology, omhandler alleviktige faser av kvinners karriere innenfordisse fagområdene - fra barndom til pen-sjonering. Forfatterne avdekker de skjultebarrierene, de spissfindige eksklusjonsmå-tene og uskrevne regler i det daglige aka-demiske/vitenskapelige arbeidet, og effek-tene – både profesjonelle og personlige –som disse har på kvinnelige vitenskapeligeansatte innen naturvitenskapen.

En av forfatterne, Dr. Henry Etzko-witz fra State University of New York,presenterte hovedfunnene i boka på et se-minar ved NIFU i november. Hoved-spørsmålet er: Hvorfor er det så få kvinneri naturvitenskap og teknologi? Slåendeforskjeller mellom kvinners og menns er-faringer i disse fagfeltene indikerer atspørsmålet er like relevant i dag som tidli-gere. Etzkowitz og medforfatterne, CarolKemelgor og Brian Uzzi, søker å besvaredette spørsmålet, samt å foreslå hvordanman kan bedre rekrutteringen av kvinneri framtiden.

Boka er basert på en rekke studier,blant annet dybdeintervjuer med høyeregrads studenter og vitenskapelige ansatte ifem ulike ingeniør- og naturvitenskapeli-ge disipliner ved en rekke universiteter;oppfølgingsintervjuer, spørreskjemaun-dersøkelser, samt intervjuer med små barnvedrørende deres oppfatning av vitenska-pelig ansatte innenfor naturvitenskap iforhold til kjønnsrollemønsteret.

Rørledningstesen

I boka drøftes den såkalte rørledningste-

sen (”pipeline”) for å bedre den kvinneligedeltakelse i naturvitenskap. Denne tilnær-mingen forutsetter at dersom et tilstrek-kelig antall kvinner oppmuntres til å prø-ve seg på naturvitenskapelige ogingeniørfaglige profesjoner, så vil dagensskjevheter i kjønnsfordeling i disse fagfel-tene gradvis forsvinne. Problemet meddenne hypotesen er at dette ikke er et”tett rør”. Det er større og mindre lekka-sjer ved en rekke ulike punkter i ”røret”,og ved hvert punkt dropper en stor kvin-neandel ut. Så selv om andelen kvinnerinnen naturvitenskapelige profesjoner harøkt, er antallet som når høyere posisjonerlangt lavere enn forventet. Andelen avkvinner og menn er tilnærmet lik i de tid-ligste fasene av ”rørledningen”, men kvin-neandelen blir gradvis mindre, og det erkun en liten andel som kommer igjen-nom hele løpet. Karriereforløpet arter segmed andre ord forskjellig for kvinner ogmenn, og det er mange årsaker til det –noen nevnes nedenfor.

Barrierer

Kvinner blir i høy grad ekskludert fra in-formasjon og uformelle kanaler. Det er enbarriere for kvinner i høyere utdanningsom trekkes fram i boka. De har mindretilgang til ”sosial kapital” enn sine mann-lige kolleger. Dette gjør at de oftere ennmenn slutter før de oppnår en doktor-grad, og de som fullfører blir ofte eksklu-dert fra det gode mannsdominerte ”forsk-ningsselskapet”. Slik sett er denakademiske praksisen innenfor naturvi-tenskapen langt fra kjønnsnøytral. Denkompliserer kvinners profesjonelle suk-sess eller karriere på en rekke måter.

En annen barriere knytter seg til anta-kelsen om at ”mannlige” standarder

gjennomsyrer hva som er normal tidsbrukinnenfor naturvitenskap. Det å involvereseg i naturvitenskap er i prinsippet en alt-oppslukende syssel som i liten grad lar segkombinere med familiære forpliktelser el-ler andre sosiale sysler. Ironisk nok visernyere forskning at man ikke blir mer pro-duktiv ved å leve et ”asketisk” vitenskape-lig liv. Tvert imot er det mye som indike-rer at det å være opptatt av flere verdier ilivet – som for eksempel å kombinere ar-beid og omsorg av barn og familie – ogsågir en positiv stimulans til det vitenskape-lige arbeidet. I lys av at mye av dagens vi-tenskapelige arbeid foregår i ”team” ellergrupper, blir sosial kunnskap en viktigfaktor.En tredje barriere for kvinner – er ifølgeEtzkowitz den tradisjonelle amerikanskeoppfattelsen om at kvinner er svakere i ma-

Hvorfor så få kvinner i natur -vitenskap og teknologi?- Erfaringer fra USA

Til tross for vitenskapens grunnleggende syn om å være universell og inkluderende, er vitenskapsmenn/kvinner og deresinstitusjoner ikke immune mot samfunnets fordommer.

Tegning: Trond Topstad.

Fortsettelse på side 11

Forskningspolitikk 2/2001 5

Jenter negative til naturfageneKjønnsforskjellene er markerte når det gjelder elevers bortvalg av matematikk og andre naturvitenskapelige fag. Jenter opplevernaturfagene som ”maskuline” og ”asosiale”, og selv datafikserte jenter vil ikke bli datautviklere.

inge RambeRg Og egil kalleRud

Negative holdninger til og utstrakt bort-valg av sentrale naturfag som fysikk ogmatematikk er en hovedutfordring for åsikre en bredspektret og rikelig tilgang påstudenter og arbeidskraft. De storekjønnsforskjellene gjør samtidig kvinnertil et stort rekrutteringspotensial. Mulig-heten til å snu den negative tendensen blirderfor langt på vei et spørsmål om å(gjen)vinne kvinners interesse for disse fa-gene. Sentrale problemstillinger i litteratu-ren om dette emnet er betydningen avselvtillit, utstøtning fra ”guttekulturen”som omgir naturfagene, samt betydningenav foreldrenes utdanningsbakgrunn ogforventninger.

NIFU har gjennomgått en rekke studi-er om norsk ungdoms holdninger til na-turvitenskap og teknologi. Kjønnsroller oglikestilling er sentrale i mange av disse stu-diene. Mye tyder på at det er kjønnsfor-skjeller i hvordan elevene i videregåendeutdanning takler motgang og nederlaginnenfor matematikk, natur viten skap eligefag og teknologi (MNT-fagene). Det blirogså påpekt at elevene blir introdusert forsent for disse fagene i grunnskolen – gjer-ne samtidig med at de former sin kjønnsi-dentitet. Jenter opplever ofte de fleste avMNT-fagene som klart maskuline, og det-te bidrar sterkt til at mange av dem velgerbort disse. Naturfagene bør innføres fraskolestart, blir det hevdet.

Kjønnsrelaterte interesser

Fysikk, matematikk og teknologi spesieltoppleves som svært ”maskuline fag” avmange kvinnelige elever i grunnskolen ogden videregående skolen. Jenter og gutteri ungdomsskolen har ulike spesialinteres-ser innenfor for eksempel fysikk. Nære

koblinger til mennesket samt etiske og es-tetiske aspekter ved faget fatter jentenesinteresse i større grad. Mange forestilling-er om teknologifagene lever og overførestil nye generasjoner. Selv IT-ingeniørfagetoppleves av ungdomsskolejenter som aso-sialt – et fag mange av dem aldri kunnetenke seg å befatte seg med. I en studie gårdet fram at gutter foretrekker de mestpraktiske sidene ved fagene mens de merteoretiske sidene (uten forsøk med tekniskapparatur) som samtidig har relevans forlevende vesener, opptar jentene sterkere.

Gutter i ungdomsskolen viser en ten-dens til å kritisere både jentenes suksessog nederlag i MNT-fagene. De er domi-nerende og ønsker å kontrollere både pen-sum og forsøksapparatur. Likestillingside-ologien og utvidet valgfrihet i skolen kanvære en hemsko for å rekruttere flerekvinner til teknologifagene. Økt valgfri-het kan gi uheldige følger både i forholdtil kjønnsbalansen og sosial balanse i re-krutteringen til MNT-fagene.

Flere studier peker på at mange jenterhar et svært negativt bilde av teknologiskefag. Når det gjelder datateknologi spesielt,har vi rettet søkelyset mot prosjektet”Bruk av informasjons- og kommunika-sjonsteknologi i grunnskolen – nye mu-ligheter for jenter?” Dette prosjektet er ossbekjent det eneste tilfellet som spesifiktvurderer jenters forhold til teknologi i enbredere sammenheng. Følgende trekk erspesielt interessante: jentene har ofte etambivalent forhold til informasjonstek-nologi. De viser interesse så lenge data-bruken kan rettferdiggjøres ut fra nytte-hensyn. I jentefellesskapet eksisterer detulike forestillinger om hva det innebærerå være ”riktige” jenter, blant annet i for-hold til datateknologi selv om dette er noeuavklart og ”under forhandling”. Det erenighet om at noe datakompetanse må en

ha (for ikke å dumme seg ut og være umo-derne), men ”det får da være grenser fordatakompetanse” (man må ikke bli opp-fattet som asosial ”nerd”). Mindretallet avjenter som virkelig har fattet interesse fordata er gjerne skoleflinke, har høye ambi-sjoner til jobb og utdanning, de bruker vi-dere en ”lekende” tilnærming til data, bletidlig introdusert for teknologien og hargod tilgang til maskiner. Like fullt var deuinteresserte i programmering som bleoppfattet som en maskulin verden. Ingenav de datafascinerte jentene i en undersø-kelse fra 1998 ville bli teknologiutviklere.

Lite kunnskap om tiltak

Vi har primært gjennomgått norske studi-er, men også noen internasjonale. Studi-ene omhandler forskning på tvers av enrekke fagfelt og forskningstradisjoner. Dehar ulike faglige tilnærminger som peda-gogiske, psykologiske så vel som sosiolo-giske, real-fagdidaktiske og profesjonsini-tierte analyser. Mangelen på en godoversikt over problemfeltet er imidlertidpåfallende, og vi har ikke funnet godeoversiktsartikler. Det foreligger oss be-kjent ingen dokumenterte effekt-vurde-ringer av tiltak for å bedre rekrutteringssi-tuasjonen i Norge på tross av at uliketiltak har blitt iverksatt gjennom det sistetiåret. Heller ikke internasjonalt har detvært mulig å spore vesentlig litteratur pådette området.

Inge Ramberg og Egil Kallerud er ansatt vedNIFU. Artikkelen bygger på rapportenUngdoms forhold til naturfag/-vitenskap ogteknologi. En gjennomgang av studier avholdninger og interesser som påvirker ung-doms fagvalg. NIFU skriftserie nr. 6/2000.Prosjektet ble finansiert av Forskningsrådet.

Forskningspolitikk 2/20016

STig SliPeRSÆTeR

Norske institutter er i hovedsak godt inte-grert i det internasjonale forskningssam-funnet gjennom utstrakt samarbeid på in-divid- og institusjonsnivå. Institutteneutfører også i betydelig grad oppdrag forutenlandske oppdragsgivere, deltar i EU-prosjekter og i internasjonale forsknings-organisasjoner. Det viser en undersøkelseav instituttenes internasjonale relasjonerNIFU gjorde høsten 2000. Undersø-kelsen viser imidlertid at mange institut-ter står overfor betydelige utfordringer denærmeste årene og at den politikken somføres overfor instituttene fra myndighe-tenes side, vil ha konsekvenser for i hvil-ken grad instituttene vil være i stand til åmøte utfordringen. Økte basisbevilgning-er og bedre samarbeidsmekanismer ernødvendig for at instituttsektoren skalkunne løse sine oppgaver i fremtiden.

En ny konkurransesituasjon

Den viktigste utfordringen ligger i å møteen forsterket konkurransesituasjon. Selvom mange institutter fortsatt er sterktknyttet til sentrale norske oppdragsgivere,er det blant instituttledere en tydelig for-ventning til at man i årene fremover måregne med økt konkurranse fra utenland-ske forskningsmiljøer. Innenfor samfunns-vitenskap der de store internasjonale kon-sulent- og meningsmålingsselskapene erpå veg inn på det norske markedet, innen-for miljøforskning, forskning knyttet tilbioproduksjon og foredling og – naturlignok – ved de teknisk-industrielle institut-tene som nok hittil har merket internasjo-nal konkurranse sterkest fordi de er den

gruppen av institutter som har næringsli-vet som sin viktigste oppdragsgiver.

For de teknisk-industrielle instituttenehar deregulering og fjerning av nasjonalteierskap til kunnskapsintensive bransjersom energiforsyning og telekommunika-sjon, gjort at tidligere koordinert FoU forå løse nasjonale utfordringer har blitt er-stattet av kamp, gjerne mellom interna-sjonale aktører, om teknologiske løsningersom kan sikre markedsposisjoner.

Dette innebærer f.eks at mens aktøreneinnenfor norsk elektrisitetsforsyning tidli-gere i fellesskap og samarbeid med forsk-ningsmiljøene kunne bli enige om hvilkeforskningsprioriteringer som var viktigefor å løse tekniske problemer man stodoverfor i Norge, er det nå i større gradblitt slik at internasjonalt eide selskaperkjøper forskning der de mener den bestekunnskapen finnes og uten tanke på hvori verden dette er.

Det betyr at de norske forskningsmil-jøene på området i økende grad må kon-kurrere med utenlandske miljøer, miljøersom det hevdes systematisk kartleggernorske og andre markeder på jakt etternye oppdrag. Det man ser her, er at dere-gulering av energisektoren som utilsiktetkonsekvens har ført til deregulering avenergiforskningen uten at man har vur-dert hva det gjør med denne delen avnorsk forskning. I tillegg til at mulighetenfor nasjonale prioriteringer svekkes, bi-drar også markedsstyringen til at forsk-ningen blir mer konjunkturutsatt, noeman f.eks så da lave oljepriser førte til enså kraftig reduksjon av FoU innen oljesek-toren at norske institutter måtte gå tiloppsigelser. Nå skal man vokte seg for å siat enhver deregulering er utelukkende ne-

gativ for norsk forskning. Dereguleringenav energiforsyningen har også ført til atman i Norge gjennom FoU-innsats harfunnet teknologiske løsninger som abso-lutt er salgbare i andre land. Man har heren tosidig utfordring: For det første, hvor-dan sikre at norsk kompetanse utvikles ogbevares når forskningsprioriteringer av-gjøres av internasjonale aktører i en inter-nasjonal konkurransesituasjon? For detandre, hvordan sikre at norske forsknings-institutter får optimale betingelser for åhevde seg i konkurransen?

Basisbevilgningene avgjør

Ved forskningsinstituttene fremheves ba-sisfinansieringen som særlig viktig for åkunne bygge opp og videreutvikle kom-petanse. Basisbevilgningen (grunnbevilg-

Nye utfordringer for instituttpolitikken:- Sats på økte basisbevilgninger og samarbeidDe norske forskningsinstituttene møter stadig sterkere konkurranse på oppdragsmarkedet. Dette krever nye løsninger dersomforskningskompetansen ikke skal forvitre. Økte basisbevilgninger og økt samarbeid er to nødvendige forskningspolitiskevirkemidler for å styrke instituttenes kompetanse og konkurranseevne fremover.

Fokus på instituttsektoren

Forskningsinstituttene omsatte for 5,5milliarder kroner i 2000; 6800 årsverkble utført, herav 4300 forskerårsverk.Omkring 20 prosent av den totale nor-ske forskningsinnsatsen utføres ved in-stituttene. NIFU-rapport nr 4/2001”Instituttsektoren i norsk forskning”fokuserer på internasjonale relasjonerog samarbeid med universitet- og høg-skolesektoren. Instituttpolitikken i an-dre nordiske land tas også opp. NIFUfølger utviklingen innen instituttsekto-ren på oppdrag av Norges forsknings-råd. Forrige spesialpublikasjon satte fokus på finansieringssystemet og bleomtalt i Forskningspolitikk 2/1999.

Forskningspolitikk 2/2001 7

ning og strategiske instituttprogrammer)synes å være omtrent det eneste virkemid-delet instituttene har både for å bygge oppnye kompetanseområder og for at forsker-ne skal oppnå fornyelse og vitenskapeligmerittering. Begge deler er viktig for atinstituttene skal kunne hevde seg i kon-kurransen, og omfang og bruk av basisbe-vilgningen blir følgelig kritisk for videre-utviklingen av instituttene. Hvis ikkebasisbevilgningene gir rom for utviklingav nye områder, kan det være fare for atinstituttene ikke makter å henge med iden faglige utviklingen og blir ståendeigjen som avanserte konsulentfirmaer påområder de allerede behersker. Mye tyderpå at man i en del andre land i større gradenn i Norge ser på basisbevilgninger til in-stituttene som et strategisk virkemiddelfor å styrke og utvikle næringslivet, og atman derfor også er mer rundhåndet medbevilgningene enn det man er her i lan-det. Tar man på alvor at kunnskap får øktbetydning som produksjonsfaktor, kan enstyrking av instituttenes basisbevilgninger

være et egnet virkemiddel for å svare på deto utfordringene den nye konkurransesi-tuasjonen bringer.

Samarbeidsmekanismer viktigere enn konkurranse

Et annet virkemiddel vil være å redusereden betydelige konkurransen om midlersom i dag er mellom norske forsknings-miljøer, og heller lete etter mekanismersom stimulerer til økt samarbeid. Det fin-nes nå en betydelig frustrasjon ved insti-tuttene over mengden av tid og andre res-surser som benyttes til å konkurrere om tildels svært knappe midler. Ved noen insti-tutter mener man at så mye som 25 pro-sent av forskernes tid benyttes til enten åskrive søknader/anbudsdokumenter ellerå sitte i komiteer som vurdere søknaderfra andre institusjoner. I tillegg til at detteoppleves som uproduktivt i forhold tilforskernes egentlige arbeidsoppgaver, harkonkurransen den effekten at den skapermotsetninger og vanskelig samarbeidskli-

ma mellom instituttene og mellom insti-tuttene og andre aktører i forskningssyste-met. Ved instituttene hevdes det at hvisnorsk forskning skal ha muligheter for åhevde seg internasjonalt, er det helt avgjø-rende at man forsterker samarbeidet insti-tuttene imellom og mellom institutteneog universiteter og høgskoler. Mange avde norske instituttene blir for små til å haden faglige tyngden som kreves for å kon-kurrere med internasjonale forsknings-miljøer, samtidig som man på mange om-råder står overfor en faglig utvikling somkrever en tettere integrering mellomgrunnforskning og anvendt forskning.Heller enn å legge opp til en utvikling deruniversiteter og høgskoler skal konkurrerepå de samme markedene som instituttenemed den følge at man forverrer samar-beidsklimaet ytterligere, bør man hellervurdere virkemidler for økt integrasjon ogpåfølgende større slagkraft. Gjennom til-rettelegging for tettere samarbeid, eventu-elt også allianser eller sammenslåingerhvis instituttene selv er interessert i det,vil det være mulig å få til mer omfattendeog strategisk kompetanseoppbygging påde områdene instituttene selv ser behovfor det. Hvis man kunne erstatte noe avden energien som legges ned i konkurran-se om små midler med samarbeid om ut-vikling av nye kunnskapsområder, vil detkunne bidra til å forbedre instituttenesmuligheter på de internasjonale marke-dene.

Instituttpolitikken er lagt opp etter ho-vedsakelig nasjonale formål, dvs at poli-tikken primært skal tjene norske interes-ser i Norge. Det vil nok også være deviktigste formålene med sektorene i denærmeste årene, men man bør begynne åta høyde for en skjerpet konkurranse frautenlandske aktører og for at norske insti-tutter i større grad skal kunne hevde seg ikonkurransen i utlandet.

Stig Slipersæter er ansatt ved NIFU.

Norsk institutt for luftforskning (NILU) er en av de mange institusjonene i sektorensom står overfor betydelige utfordringer i tiden framover (foto: I. Ramberg).

Forskningspolitikk 2/20018

andReaS TJeRnShaugen

Alle fagkomiteenes møter med utenforstående for åinnhente informasjon om saker som er til behandling,skal åpnes for tilhørere og medier hvis det ikke finnesspesielle grunner til å lukke høringene. En viktig be-grunnelse fra utvalget som foreslår reformen, er at of-fentligheten bør kjenne stortingsrepresentantenes be-slutningsgrunnlag. Det gir mulighet til å korrigere ogkritisere opplysningene som framsettes overfor de fol-kevalgte.

Dessuten vil departementenes bruk av forskningofte være blant problemstillingene som kommer oppnår høringer avholdes for å kontrollere arbeidet til re-gjering og forvaltning. Eksempler på det siste har visett i kontroll- og konstitusjonskomiteens åpne hø-ringer om Gardermosaken i fjor, hvor meteorologenesbidrag i lokaliseringsdebatten ble gjennomgått pånytt. Alt i alt er åpningen av komitehøringene en re-form med stor betydning for forholdet mellom politi-kere, forskning og offentlighet.

Hittil har hovedregelen vært at Stortingets høring-er går bak lukkede dører, og ikke kan refereres i etter-tid. Først i 1995 ble det vedtatt en prøveordning somtillater at høringene kan åpnes etter særskilt vedtak. Etutvalg med stortingsrepresentanter fra alle partier gikki mars inn for å gjøre ordningen permanent. Hele ut-valget med unntak av Høyres Inge Lønning, vil dessu-ten speilvende regelverket, slik at høringene er åpnehvis det ikke fattes særskilt vedtak om lukking. «Enstille revolusjon» kalte Dagbladet omleggingen somligger an til å bli vedtatt. Saken har fått forbausendeliten oppmerksomhet.

Amerikanske tilstander?

- Jeg frykter amerikanske tilstander i norsk politikk, saArbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland til Aftenpos-ten da prøveordningen med åpne høringer ble innførtfor fem år siden.

Høringsinstitusjonen forbindes spesielt med USA,der åpne høringer i Kongressen ofte har vakt stor opp-

merksomhet. Kongressens høringer er blant mye an-net en betydningsfull møteplass mellom forskning ogpolitikk. På 1980-tallet bidro for eksempel de omfat-tende høringene om fusk og uetterrettelighet i forsk-ningen til den store oppmerksomheten rundt slikeproblemer, og la grunnlag for nye kontrollordninger. Idiskusjonen om menneskeskapte klimaendringertrekkes ofte vitnemålet til NASA-forskeren JamesHansen i Kongressen fram som et vendepunkt, sombidro sterkt til at den amerikanske offentligheten be-gynte å interessere seg for problemet.

Norske politikeres frykt for «amerikanske tilstan-der» henger sammen med den spesielle formen på hø-ringene i Kongressen. De kan være preget av skarpkonfrontasjon. Kongressen har vide fullmakter til åpålegge folk å vitne, og høringsreferatene og den ved-lagte dokumentasjonen kan ha betydning i eventuellerettssaker om spørsmål som tas opp. Vitnene utsettesofte for inngående utspørring fra representanter medulike politiske syn, i utvekslinger som iblant kanminne om forsvarernes og aktoratets krysseksamina-sjon av vitner i en rettssal.

Slike konfrontasjoner på åpne og formaliserte are-naer er et av flere trekk ved amerikansk politisk kultursom fremmer offentlig strid også om vitenskapeligespørsmål. Flere sammenlignende studier har trukketfram en større tilbøyelighet til uenighet om politik-kens faktagrunnlag i USA som en viktig forskjellmellom blant annet miljøvern- og helsepolitikk i Eu-ropa og USA. Høringene om den amerikanske forsk-ningen rundt miljøproblemet sur nedbør, som jeg haranalysert i min hovedoppgave, illustrerer hvordanKongressens høringer inviterer til diskusjon av spørs-mål som sjeldnere kommer opp i norsk politisk de-batt. For det første utspørres forskere og forskningsad-ministratorer for åpen scene om faglig krevendespørsmål som utvalg av datamateriale og alternativemekanismer og årsaksfaktorer. Dette henger delvissammen med den overlegent større utredningskapa-siteten amerikanske kongressmedlemmer besitter.Men det er også en følge av situasjonen med surrendeTV-kameraer og referat for ettertiden, som inviterer

Rådgivning for åpen mikrofonÅpne høringer skal bli fast arbeidsform på Stortinget. Nyordningen vil få betydning for alle som møter i Stortingets komiteer for åfremme sin sak, inkludert forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Nettopp innsyn i ulike interessegruppers lobbyvirksomhet harvært et viktig argument for reformen. Men også for forskere og andre som møter som sakkyndige, vil de åpne høringene by pånye betingelser.

Forskningspolitikk 2/2001 9

både utspørrere og vitner til grundige forberedelser ogskjerpet konsentrasjon. Høringene gir politikernemulighet til å sikre seg betydningsfulle argumenter fraforskerne for the record. For det andre åpner den retts-salslignende situasjonen for direkte spørsmål omforskningens troverdighet. Forskere og andre vitnersom representerer forskningsinstitusjoner møter oftemed grundig forberedte argumenter for at deres virk-somhet er pålitelig, uavhengig, kompetent utført,anerkjent, og så videre. Skeptiske kongressmedlem-mer kan forhøre seg om bindinger til den sittende ad-ministrasjonen eller særinteresser, og eventuelle kri-tikkverdige forhold ved arbeidet. Selvsagt kan slikespørsmål komme opp også i andre fora. Men den di-rekte konfrontasjonen i høringene gjør det lett å følgeopp uklare eller unnvikende svar. Og når et vitne haravgitt erklæringer om prinsipper og praksis for eksem-pel når det gjelder politisk styring av forskningsvirk-somhet eller ordninger for kvalitetskontroll, er det ineste omgang lettere å påpeke sprik mellom liv oglære. Kongressens åpne høringer er altså en politiskarena hvor det ligger til rette for åpen konfrontasjonbåde om faktiske spørsmål og spørsmål om vitenska-pelig troverdighet. I den mer tillitsfulle norske offent-ligheten har fagmiljøenes integritet og konklusjoneroftere blitt godtatt uten spørsmål.

Å vitne i Kongressen er en uhyre krevende oppgavefor fageksperter og representanter for forskningsinsti-tusjoner, som ofte balanserer hårfint mellom hensynettil å legge fram et budskap som er klart nok til å ha re-levans for den politiske debatten, og hensynet til vi-tenskapelig troverdighet som gjerne tilsier en visstilbakeholdenhet overfor politisk kontroversiellespørsmål.

Ikke akkurat sirkus

Prøveperioden med åpne høringer har vist at det nep-pe ligger an til «amerikanske tilstander» i Norges par-lament slik enkelte fryktet noen år tilbake. Store for-skjeller i styresett og politisk tradisjon gjør detusannsynlig at høringene i Stortinget skal få en likekrass form. Noen plikt til å forklare seg i Stortingetskomiteer kommer heller ikke på tale. Utvalget somhar vurdert reformen slår fast at bekymringen for atde åpne høringene skal utarte til et slags politisk sirkusikke har slått til i prøveperioden: stort sett har de vært«saklige i formen». Utvalget påpeker også at politiker-ne gjerne forbereder seg grundigere til åpne høringer.

Men i et større perspektiv kan de åpne høringeneknyttes til en utvikling som for så vidt får den norskepolitiske offentligheten til å ligne mer på den ameri-

kanske. Reformen i Stortingets arbeid er svar på en ut-vikling hvor offentlighetens krav om innsyn i beslut-ningsprosesser og myndighetsutøvelse blir stadig ster-kere. Den nye og mer selvstendige rollen journalistenehar tatt på seg i norsk samfunnsliv siden 1970-årenehar bidratt sterkt til denne utviklingen. Den mer på-gående journalistikken som fulgte avviklingen av par-tipressen har som kjent vært en krevende utfordringfor politikere og andre offentlige personer. Men beve-gelsen mot større åpenhet og mindre ærbødighetoverfor autoriteter gjør også faglige autoriteter mer ut-satt for ubehagelige spørsmål og krav om formidlinggjennom kanaler man ikke selv kontrollerer. Formange fagmiljøer har problemene med å tilpasse segog mestre den nye medievirkeligheten kanskje værtenda større enn for politikerne.

Stortingets åpne høringer representerer enda en nyog krevende arena for kommunikasjon av forsknings-resultater og fagkunnskap. Mulighetene til å formidleet fornuftig budskap kan være forholdsvis gode i slikehøringer, så sant de folkevalgte er tilstrekkelig moti-vert til å sette seg inn i sakene. Men vitenskapelig råd-givning på direkten er krevende. Både erfaring og vil-je til å anstrenge seg for å bli hørt, trodd og forstått ernødvendig. Behovet for gjennomtenkt arbeid medformidling av forskningsresultater blir ikke mindre iframtiden.

Andreas Tjernshaugen har skrevet hovedoppgave i sosio-logi om kontroverser rundt det norske forskningsprosjek-tet “Sur nedbørs virkning på skog og fisk” (SNSF) og detamerikanske “National Acid Precipitation AssessmentProgram” (NAPAP). Han arbeider som informasjonsle-der ved CICERO Senter for klimaforskning.

Stortingets Kirke-,utdannings- ogforskningskomitéholdt sin førsteåpne høring 7. mai2001 om reform ihøyere utdanning.Her høres Univer-sitets- og høgsko-lerådet.

Forskningspolitikk 2/200110

hanS SkOie

Professor Laredo arbeider ved Centre desociologie de l’innovation, Ecole nationalesupérieure des Mines de Paris. Han harlenge studert utviklingen på dette områ-det fra sitt studiekammer på Boule Mich iLatinerkvartalet.- De skandalepregede saker jeg sikter til,har bl.a. vært knyttet til atomavfall, foru-renset blod, aids og munn- og klovsyke.Det har skjedd en betydelig bevisstgjøringi offentligheten om slike spørsmål i densenere tid, og Parlamentet har gått tungtinn på området – dvs. på det man i eng-elsk terminologi kaller ”technology assess-ment”, sier Laredo.

Hvordan skjer det og hva med innflytelse?- Det fins en egen ”Office Parlementaired’Evaluation des Choix Scientifiques etTechniques”. Her genereres både interneog eksterne studier som grunnlag for de-batter på området. Det hele begynte be-skjedent, men i dag påvirker Parlamentet ihøy grad både dagsorden og utfall i sensi-tive spørsmål. Jeg tror det franske Parla-ment er på topp i Europa i så måte.

Andre viktige utviklingstrekk?- Ja, ”forskningslandskapet” er svært foran-dret på 1990-tallet; forsvarsforskningensrelative andel er redusert til vel 25 prosent,det samme gjelder de store industrirettedeteknologiprogrammene (”grande program-me”). Romprogrammet er unntaket. Forøvrig har innovasjonsorienterete prosjekterbasert på statlige lån gjennom ANVAR-or-ganisasjonen og skatteincentiver, fått langtstørre innpass.

Hva med universitetene?- De har også gjennomgått store foran-dringer. Ekspansjonen har vært voldsombåde mht. studenter og forskere. Forsk-

ningen har også fått et helt annet innpassenn tidligere ved universitetene – inklusive”Grande Ecole”. Tidligere foregikk denakademiske forskningen i all hovedsakinnenfor det prestisjefulle Centre Nationalde Rescherche Scientifique (CNRS). uni-versitetene hadde beskjedne forsknings-midler – undervisningen dominerte. I daghar vi også fått en rekke forskergrupper fraCNRS, CNRS/Universitet og rene univer-sitetsgrupper. Det går meget bra.

Hva så med undervisningssiden ved univer-sitetene?- Den elementære delen er fortsatt det av-gjort svakeste ledd i den franske universi-tetsutdannelsen. Det er et stort problem.

Hva med den regionale dimensjon?- Den er meget viktig. I de store regionenespiller universitetene en langt større rolleenn tidligere. Både den regionale industriog de regionale myndigheter har engasjertseg langt sterkere enn før i høyere utdan-ning og forskning – ikke helt uten proble-mer for øvrig.

Hvordan det?- Styringsimpulsene blir mange ved insti-tusjonene – ikke minst på det finansielleområdet. Når forholdet mellom regionaleog nasjonale myndigheter ikke er samord-net – noe det sjelden er i Frankrike – blirdet gjerne problematisk.

Hva med utviklingen i CNRS som har røt-ter tilbake til før annen verdenskrig?- Jeg ser ikke på organisasjonen som noeforskningsråd, men en organisasjon somorganiserer forskning – primært grunn-forskning. Organisasjonen har i hovedsakvært vellykket – og er det fortsatt. Detomfattende samarbeidet med universite-tene om forskningen på campus tyderogså på betydelig tilpasningsdyktighet.

Hvordan ser du på den multiple finansie-ring som preger de fleste universiteter i dag?- Jeg er i all hovedsak positiv. Samarbeidetmed industrien har vokst mye. Men det erogså bekymringsfullt at det primært er demeget store industribedriftene som sam-arbeider med universitetene – og i noengrad de nye IKT-bedriftene.

Hva med den EU-finansierte forskningen?- Vi har mye EU-forskning. På det prin-sippielle plan råder det imidlertid atskilligambivalens til denne forskningen – spesi-elt mot ytterligere ekspansjon.

Frankrike har også en relativt stor institutt-sektor?Ja, den betjener i hovedsak den offentligesektoren og har vist betydelig stabilitet.Kontakten med industri- og universitet harøkt – den fragmentering som har pregetfransk forskning, er generelt sett på retur.

Store forandringer i fransk FoUFrankrike har opplevd store endringer i forskningsorganisasjon og politikk i de senere år. Samtidig har en rekke alvorlige og tildels skandalepregede saker knyttet til forskning inntruffet. Dette har fremmet parlamentarikernes interesse for «technologyforesight», sier professor Philipe Laredo i denne samtalen med Forskningspolitikk.

Professor Philipe Laredo:- Det franske parlamentet er opptatt av«technology foresight» for tiden.

Foto: LWA/ Stephen Welstead/ Scanpix.

Forskningspolitikk 2/2001 11

Hvorfor program -forskning?

«Det er uklart hvem det egentlig er somvil ha så mye programforskning. Storting-et og skiftende regjeringer har i en rekkeår uttalt at det må satses mer på grunn-forskning som på mange måter er motsat-sen til programforskning. Forskningsrådettoer sine hender og hevder at departe-mentene dikterer at deres midler skal gåtil programforskning og ikke til grunn-forskning. Kanskje det er på tide at de for-skjellige departementer informeres om atdet Storting, regjering, Forsknings-Norgeog internasjonale eksperter vil ha, er sat-sing på grunnforskning?» (ForskningssjefErik Boye, Aftenposten 29.04.01).

- Mer optimistisk

Stortingsrepresentant og tidligere forsk-ningsminister, Jon Lilletun (KrF), mentebåde han og andre politikere har vært foropptatte av farene ved genforskning ogfor lite fokusert på mulighetene. Nå trorhan det er et stemningsskifte på gang.(Apollon 1/2001).

Nytt samlebånd?

Avansert datateknologi har gitt rom for enny type industriarbeidere, folk som utfø-rer standardiserte oppgaver er lette å skifteut. En stor andel er lavtlønnede kvinner.Kravet til tempo er stort. På flere arbeids-plasser blir den enkeltes arbeidskapasitetovervåket i detalj. De står ikke ved samle-båndet. "De sitter med smørblid stemme itelefonen og utfører ensformige standar-diserte arbeidsoppgaver, det være seg pro-duktsalg, inkassokrav eller telefonservice"(Aftenposten , mars 2001).

tematiske og naturvitenskapelige fag ennmenn. Her viser imidlertid studier fra an-dre land, og da spesielt Asia, at kvinner ogmenn gjør det like bra i matematiske tester.

Ellers hevder forfatterne at kvinnermangler erfaring med den ”mannlige”kulturen innen naturvitenskap og ingen-iørfag. I undersøkelsen påpekte kvinneneat de var usikre på hvordan de skulle re-spondere på denne kulturen, samt atmange uttrykte at de ikke følte seg vel-kommen inn i den lille mannsdominertenaturvitenskapelige verdenen. For å lyk-kes her var det en forutsetning at de til-passet seg den mannlige modellen, noemange kvinner fortsatt vegrer seg for.

Men hvilke erfaringer har de kvinnenesom faktisk fullførte lavere grads utdan-ning, og som i tillegg tok høyere grads ut-danning (Master og ph.d.) innenfor natur-vitenskap og teknologi? Ifølge Etzkowitzinnebærer det langt mer enn å bestå denødvendige eksamener og å utføre godkvalitetsforskning i avhandlingen. For åoppnå suksess i høyere grads utdanning erkvinnene også i høy grad avhengig av å bliinkludert i de uformelle sosiale relasjonenepå institutt- eller avdelingsnivå. Boken vi-ser at amerikanske kvinner opplever enmarginalisering og isolering. Dette ble avsvært mange beskrevet som en nærmestuholdbar tilværelse – og det kan se ut somom det eksisterer to parallelle løp – et formenn og et for kvinner.

Hva kan gjøres?

Hovedtiltaket for å bedre forholdene forkvinner i naturvitenskap er i teorien en-kelt, ifølge forfatterne: å få til en generellholdningsendring. Holdningsendringenmå rettes inn mot myten om at ”jenter ogmatematikk/naturvitenskap” ikke hørersammen og mot forståelsen av at et viten-skapelig liv innen naturvitenskap lar segkombinere med et alminnelig og normalt

familieliv og mot tiltak for å inkluderekvinner på lik linje med menn i både for-melle og uformelle faglige og sosiale nett-verk. Etzkowitz og hans medforfatterenevner likevel at det å ha en relativt høykvinneandel blant de vitenskapelige an-satte ikke automatisk gir positive effekter.Kvinner har ofte ulike strategier med hen-syn til hvordan man skal takle viktige pro-blemstillinger, og mange allierer seg hellermed mannlige enn kvinnelige kolleger –alt avhengig av hvem som har de strate-gisk viktigste posisjonene.

Spørsmålet er om den amerikanske vir-kelighetsbeskrivelsen for kvinner i natur-vitenskap og teknologi også er dekkendefor norske forhold? Det er vanskelig å si.Mange av de nevnte barrierene vil nokogså gjelde her, men kanskje ikke i likesterk grad?

Ole-Jacob Skodvin er rådgiver i Avdeling foranalyse og internasjonalt arbeid i Kirke- ut-dannings- og forskningsdepartementet ogvar tidligere ansatt ved NIFU.

Kvinner og naturvitenskap (fortsatt fra side 4)

Forskningspolitikk 2/200112

magnuS gulbRandSen Og

ingvild maRheim laRSen

Enkelte høyskoler har åpenbart gode forutsetningerfor å fylle rollen som skisseres i Stortingsmelding 27(2000-2001). Forholdet mellom deler av næringslivet,spesielt de aller største bedriftene, og spesielt noen stat-lige høy skoler samt NTNU, er allerede godt og nært.Det gode forholdet har bygget seg opp over flere tiår,og det er mange personlige bekjent skaper på tvers avsektor skiller. Personlige nettverk er av stor betydningfor å få i stand konkret samarbeid, enten for å samar-beide direkte med etablerte kontakter eller som”kontakt formidling” til andre miljøer. Formelle tiltaksom forsknings parker o.l. nevnes sjelden som betyd-ningsfulle i vår undersøkelse av samarbeidsforholdene.

Det kan hevdes at i noen regioner vil det finnesnettverk som inkluderer både forsknings- og utdan-ningsmiljøer, næringsliv, myndigheter og for eksem-pel finans institu sjoner, og at denne ”sosiale kapitalen”er et godt utgangspunkt for ”regional innovasjon”.Andre regioner og høyskoler vil ha et dårligere ut-gangspunkt med manglende tradisjoner og nettverkog svake brukermiljøer lokalt.

Mangfold i begge sektorer

På mange måter er det vanskelig å snakke om høysko-lene under ett eller ”næringslivet” som en enkelt kate-gori. Begge sektorer er sterkt preget av mangfold. Ikkeminst gjelder dette næringslivet, hvor blant annet eva -lue ringen av brukerstyrt forskning viste at forskjelleneer enorme når det gjelder bedrif ters tradisjon, kompe-tanse og kapasitet for FoU-arbeid.

Høyskolene på sin side har ulike kulturer, tradisjo-ner, fagsammensetninger, idealer m.m. som vanskeligkan endres over natten. Tross variasjon viser det totalebildet at næringslivets finansiering av FoU ved norskehøyskoler er relativt beskjeden. For de statlige høysko-lene blir 3 prosent av FoU-arbeidet finansiert av næ-ringslivet mens tallet for universitetene er ca. 5 pro-sent. Det er imidlertid store variasjoner. Teknologiske

fag og læresteder med stort innslag av slike fag trekkeropp gjennomsnittet. Dette gjelder særlig høy sko lene iStavanger og Gjøvik med henholdsvis 13 og 11 pro-sent av FoU-arbeidet finansiert av næringslivet i 1997.

Større problemer med mindre bedrifter

Samarbeidsproblemer kan oppstå når industripartne-ren er uvillig til å forsøke nye løsninger eller hvis for-ståelsen for motpartens virksomhet og behov er liten.Flere informanter fra både næringsliv og UoH-sekto-ren hadde møtt ”arroganse” på den andre siden avbordet. Høyere utdanning blant personalet på næ-ringslivssiden ser ut til å fremme forståelse og respekt.

Det er åpenbart at disse problemene oftere oppståri møtet med små- og mel lom store be drif ter. Kul tur -forskjellene og grensesnittproblemene kan opplevessom større, og foretakene har færre tilgjengelige ressur-ser. Imidlertid påpeker flere representanter for høysko-lene at noen av Forsk nings rå dets programmer (SMB-kompetanse m.fl.) har hatt positive effekter medhensyn til å bygge ut relasjoner til mindre bedrifter.

Når blir regionene store nok?

Flere av informantene i denne undersøkelsen er opp-tatt av den regionale dimensjonen i FoU-samarbeidet.Større indu stri bedrifter har ofte forbindelser til denlokale høyskolen som tilbyr teknologisk utdan ning,og både høyskoler og universiteter har et ønske om åspille en regional rolle, også i for hold til næringslivet.Her kan det imidlertid være grenser for hva som kanopp nås, iallfall på kort sikt, for eksempel basert på in-dustristrukturen i regionen og de rådende konjunktu-rer. Samtidig er det åpenbart at ”Trondheimsmiljø-ene” (universitetet og SINTEF) er viktige for mangenorske bedrifter, uavhengig av sistnevn tes loka li se -ring. Informanter fra industrien uttrykte ofte et ønskeom gode forbindelser ”lokalt og til Trondheim”. Menselv industriaktører som hadde vært pådrivere for eta-blering av høyere teknologisk utdanning regionalt, la

Høyskolene og næringslivet i regio-nene: Mangfold og muligheter?De statlige høyskolene skal være ”sentrale aktører i regional innovasjon som støtter utviklingen av næringsliv og offentligvirksomhet” ifølge stortingsmeldingen om høyere utdanning. Slike signaler har imidlertid vært en del av argumentasjonen heltsiden opprettelsen av distriktshøyskolene på slutten av 1960-tallet. Men hvilke forutsetninger har så høyskolene til å lykkes i åskape nære forbindelser til regionalt næringsliv? Dette spørsmålet belyste NIFU i en undersøkelse i fjor.

Forskningspolitikk 2/2001 13

til at denne spredningen kunne få uheldige følger forkvaliteten på fagmiljøene. Som en lite land med be-grensede ressurser oppstår det et dilemma for bedrif-tene mellom å støtte høyskolemiljøer i regionen eller åbidra til et godt nasjonalt system for forskning oghøyere utdanning.

Tilsvarende problemstillinger ble påpekt fra høy-skolenes side. Flere høyskolerepresentanter understre-ket at de vil skape nasjo nale sentra for forskning ogutdanning innenfor enkelte områder og derfor ikkeønsker en sterk prioritering av det regionale. Høysko-leansatte uttrykte dessuten bekymring for at antall ut-danninger på deres felt gjør at de får et for lite omlandå betjene. Fylket framstår i flere sammenhenger somlite, og det fokuseres ofte på større regioner. Spesialut-danninger for enkeltbransjer kan lettere få hele landetsom ”kunde” fordi det ikke finnes konkurrerende læ-resteder. Det er tvilsomt om alle de 26 statlige høy-skolene har en stor nok region med interessant nokbedriftsstruktur til å kunne bli sentrale aktører i for-hold til næringslivet.

Ingen økning i mobilitet i vente

I den statlige høyskolesektoren er det grovt sagt barefor ingeniørutdanningene at man finner innslag avpersonale med næringslivsbakgrunn. Det er en relativsterk sammenheng mellom tidligere ansettelsesfor-hold i næringslivet og senere forsk ningssamarbeidmed næringslivet. Særlig gjelder dette for samfunnsvi-tere og natur vitere, mens tekno lo gene uansett ar-beidslivserfaring samarbeider med næringslivet.

Mobiliteten mellom sektorene fra og til faste stil-linger er generelt svært lav. Det er heller ikke noe vedrekrutteringspolitikken som tilsier at dette skal øke.Aka demiske standarder og lønnsnivå setter ofte enstopper for over gang fra indus trien til akademia.”Delvis mobilitet” i form av sabbatsår i bedrifter forfagpersonalet ved høyskolene og deltidsstillinger vedhøyskolene for ansatte i næringslivet, ble framhevetsom mulige midler for å bøte på dette. Professor II-stillinger ved høyskolene for nøkkelpersonell fra be-driftene, vurderes meget posi tivt i begge sektorer.

Stor bredde i samarbeids aktiviteter

Det er ikke bare forskning og utvikling det samarbei-des om. Et kjernespørsmål for næringslivet er hvordanman kan få tak i de beste kandi datene. Rekrutteringenforegår gjerne gjennom uformelle kanaler som stu-dentforeninger, men ved noen høyskoler er dette ar-beidet formalisert og institusjonalisert fordi det å skaf-fe arbeid til studentene blir sett på som et ansvar forskolen.

Etter- og videreutdanning er et annet aktuelt sam-

arbeidsområde. Her vekker spesialtilpassede kursstørst interesse for tiden. Dette er et internasjonaltmarked med mange aktører, både private og offentli-ge. Norske UoH-institusjoner har relativt beskjedneinntekter fra slike aktiviteter i dag, men forventer enøkning. Selv om ikke beløpene er store, er de likevelviktige fordi fagpersonalet står friere i bruken av demenn ordinære midler.

Vi finner også mange andre samarbeidseksempler.En høyskole samarbeidet med lokalt næringsliv for åøke rekrutteringen til natur faglig studieretning ivideregående skoler i regionen. Andre steder samar-beidet man om mer generell profilering av regionenoverfor potensielle tilflyttere og bedriftsetablerere.Fellesaktiviteter kan ofte innebære økonomiske bidragfra bedriftene. Flere informanter fra industrien er like-vel skeptiske til å bidra med finansiering av læreste-dene fordi man frykter at slike tilskudd vil bli saldertinn i neste statsbudsjett. Konsekvensen av støtten blirdermed at næringslivet overtar en offentlig rolle sna-rere enn å bidra til økte budsjetter for fagmiljøene.

Flere av nærings livets repre sen tanter ønsket mersam ar beid med huma nis tiske og sam funns viten ska -pelige fag fordi de anser flere av disse fagene som rele-vante for virk som heten. Spesielt nevnes organisasjonog ledelse. Med unntak av BI har det her tradisjoneltvært lite kontakt mel lom sek to rene, og flere nevnteproblemer med å nærme seg universitetenes miljøerinnenfor disse fagene. Her kan muligens høyskolene,med sine mange utdanningstilbud i økonomiske ogadministrative fag, spille en sterkere rolle.

Artikkelen basererseg på NIFU Rap-port 7/2000: For-holdet mellom næ-ringslivet ogUoH-sektoren – etkrevende mang-fold. Prosjektet,som var finansiertav KUF, belyserforbindelser påtvers av sektoreneved bruk av rele-vant statistikk ogintervjuer. Artik-kelforfatterne eransatt ved NIFU.

Høgskolen i Stav -anger er blant deinstitusjonenesom har betydeligFoU-samarbeidmed nærings livet.

Forskningspolitikk 2/200114

PedeR ankeR

Du har ved flere anledninger gitt uttrykk for at akade-mikere trenger bedre forståelse av samforfatterskap for åkunne diskutere temaer knyttet til vitenskapsetikk. Menførst, Biagioli, hva er et samforfatterskap?– Den tradisjonelle forståelsen av forfatterskap, særligblant humanister, er at man har å gjøre med enkelt-personer som sitter ensomme på hvert sitt kontor ogskriver et manuskript som han eller hun publiserer viatidsskrifter og forlag. I naturvitenskap er dette enfjern arbeidsform i dag. Her samarbeider og publise-rer man svært ofte i forskningsgrupper. I de fleste na-turfag er det helt vanlig å publisere artikler med 6-7forfattere. I tilfeller med kompliserte eksperimenter,som i fysikk for eksempel, kan en enkelt artikkel haopptil flere hundre forfattere. Det er den sosiale dyna-mikken i slike samforfatterskap jeg mener reiser vikti-ge vitenskapsetiske problemer.

Hva slags problemer?

– Jeg tenker på problemer knyttet til arbeidsdeling ogpå hvem som skal ta ansvar for hva og få anerkjennelsefor hva i slike samforfattede publikasjoner. Hvis duspør assistentene og de yngre medlemmene av etforskningsteam så svarer mange at de er bekymret forat de ikke får all den ære og berømmelse de fortjener,og her oppstår det ofte spenninger og konflikter medderes respektive forskningsledere..

I tillegg er det ikke altid klart om en person bør in-kluderes som samforfatter eller bare takkes i for hjelpog støtte i en fotnote. Alt dette reiser ikke bare etiske,men også juridiske problemer. Hvis man som forsk-ningsassistent kan bevise at man ikke har fått rimeligkreditt for arbeidet man har gjort i et forskningspro-sjekt, kan man anklage sin forskningsleder for å haplagiert ens arbeid og kreve erstatning. Rimelig forde-ling av anerkjennelse med hensyn til hvem som opp-daget hva innen et forskningsteam er viktig.

... og hvordan løses det?

– En må utvikle en intern fordelingsnøkkel for kredi-

tering og en akademisk infrastruktur for å løse kon-flikter når de oppstår for å sikre seg et rettferdig og de-mokratisk samforfatterskap. Dette er helt sentralt forinstitusjoner som allokerer forskningsmidler, slik somuniversiteter, forskningsråd og vitenskapelige akade-mier, som strever med å utvikle gode rutiner for hvor-dan de skal evaluere enkeltforskere i samforfatterskap.

Hvem er ansvarlig og bør krediteres?

Kan du gi et eksempel?– La oss si at man skal vurdere hvorvidt en forsker for-tjener opprykk til professor. Forskeren leverer inn sinCV, og vedkommende har publisert, la oss si, 50 arti-kler. Problemet er at av hver av disse 50 artiklene harblitt publisert sammen med 10 andre forskere. Hvor-dan skal man da evaluere vedkommendes forsknings-arbeid? I enkelte forskningsmiljøer er det slik at rekke-følgen på navnene i en artikkel indikerer hvem somhar gjort mest, men denne ordningen varierer sterktmellom ulike fag så man kan ikke stole for mye på enslik konvensjon – særlig når navnlisten er lang.

Så hvordan bør en evalueringskomité gå fram i det tilfel-le du skisserer?– Først og fremst så bør man i artikler med samforfat-terskap lage en lengre fotnote, eventuelt hypertekst(tekstlenker, red. anm)i web-baserte tidsskrifter elleren fil i arkivet til fagtidsskriftet, som helt kort beskri-ver den enkelte forfatters konkrete bidrag til publika-sjonen. The British Medical Journal og The Lancet harallerede startet en slik praksis, og Nature har også prø-vet ut en slik ordning. Dette vil redusere mye av denuklarhet som knytter seg til arbeid og ansvarsfordelingog dermed til evaluering av enkeltforskere som deltar iet samforfatterskap.

Så redaktørene av tidsskrifter bør, hvis jeg forstår degrett, be alle sine forfattere fylle ut skjema der de redegjørfor hva de har gjort og dermed hva de tar ansvar for i etsamforfatterskap?– Nettopp, det er viktig for et seriøst tidsskrift å væresikker på at samtlige av forfatterne faktisk er en med-forfatter av en artikkel. Det finnes tilfeller hvor en

Forskningsetikken i samforfatterskapDagens vitenskaplige publisering er forbundet med en rekke alvorlige utfordringer. Forskningspolitikk har blant annet belyst dentiltakende monopoliseringen i forlagsbransjen og konsekvensene for universitetsbibliotekene i de tre siste numrene. MarioBiagioli, professor i vitenskapshistorie ved Harvard University, fokuserer i dette intervjuet på ytterligere en utfordring forakademisk publisering – forskningsetikken i samforfatterskap.

Peder Anker erlektor i viten-skapshistorie vedved Harvard Uni-versity.

Forskningspolitikk 2/2001 15

gruppe yngre ukjente forskere uten samtykke haroppført en berømt professor som medforfatter av sinartikkel for å oppnå publisering. Dette ønsker selvføl-gelig enhver redaktør å unngå. Forfatterne har også enegeninteresse av å få på trykk eller på annen måte do-kumentert deres bidrag til en artikkel fordi de kanhenvise til dette når deres forskning skal evalueres.

Hva med anonyme bidragsytere til et samforfatterskap?Jeg tenker på fagfelle-kommentatorer (‘peer-reviewers’)som med sine kommentarer til en artikkel ofte kan påvir-ke en artikkel betydelig. Hvordan kan deres arbeid verds-ettes?– Jeg vil ikke bli forbauset om vi i den nære fremtid vilse store forandringer i måten redaktørenes anonymekritikere krediteres i et samforfatterskap. Mange ano-nyme kritikere føler at de legger mye tid og arbeid nedi slike vurderinger, og de gode blir ofte spurt igjen ogigjen da redaktører som regel rangerer dem og spør debeste først. De legger ned masse arbeid, men får ver-ken penger eller anerkjennelse. De får i høyden verds-att arbeidet som administrasjon ved sine respektiveforskningsinstitusjoner. Ikke desto mindre er de, slikjeg ser det, en faktisk medforfatter i et samforfatter-skap. Deres kommentarer kan ofte være like viktigesom andre medforfatteres, og jeg mener derfor at de-res navn på en eller annen måte burde krediteres i pu-blisert artikkel.

... du mener en sluttnote med referanse til fagfelle-kom-mentatoren (“peer-reviewed by”)? – Ja.

Akademiske aksjeselskap og revisorer

Innebærer ikke det en ansvarsglidning for publikasjonensinnhold vekk fra forfatterne og over på kritikeren? Et“peer-reviewed by” kan lett oppfattes som “approved by”...– Det er klart at når man på den måten får ta del i etforfatterskap så kan det oppfattes som om man ogsåstår inne for innholdet i publikasjonen ...

... og man får ære og berømmelse hvis en publikasjonen erviktig, men man risikerer også nederlag og skam hvis denviser seg å inneholde juks og bedrag?– Riktig, men spørsmål om juks i forskning haddevært lettere å forholde seg til hvis ansvarsfordelingenfor en samforfattet artikkel hadde vært klarlagt ognedfelt i en fotnote eller lignende, slik jeg foreslo.Analogt kan du se på en samforfattet publikasjon somet aksjeselskap der verdien av aksjene – det vil si viten-skapelig anerkjennelse – daler hvis man har utro tje-nere i bedriften eller prøver å selge et dårlig produkt.Likeledes kan aksjenes verdi stige hvis produktet er

bra og folk har tillit til selskapet. Aksjonærene – detvil si de som har investert tid og arbeid i samforfatter-skapet – kan slik sett bli rike eller fattige på kulturellkapital, avhengige av publikasjonens suksess.

I en artikkel du nylig skrev i tidsskriftet The Lancet kalt“Long live the deans!” argumenter du for at universite-tenes toppledere burde stå som garantister for samforfat-terskap. Kan du utdype dette?– Garantistenes rolle vil være analog til revisoren i enbedrift, det vil si en person som garanterer for at pro-duksjonen av forskningen har skjedd i henhold til hvasom normalt regnes for god forskning. Vedkommen-des oppgave er å kunne garantere utad at fordeling avanerkjennelse blant forfatterne innen et samforfatter-skap er etisk akseptabel, at eventuelle anklager omjuks er undersøkt, og at forskerne ikke driver meddobbeltpublisering. Garantisten må ha full tilgang påalt forskningsmateriale for å kunne garantere at det erfremskaffet på en forsvarlig måte i henhold til aner-kjente og velprøvde metoder. I praksis vil det si at uni-versitetets toppledere hyrer inn en fast stab av eksper-ter hvis eneste oppgave er å gå rundt på universitetet åundersøke om forskningen og rutinene ved publika-sjonen holder mål. De må kunne garantere at det ersamsvar mellom hva som publiseres og hva som står ilaboratorienotatene.

... det høres ut som et akademisk forskningspoliti?– Nei, snarere revisor. Det er klart at man kan få ube-hagelige assosiasjoner når jeg foreslår en slik ordning,og for noen ganske få forskere kan det også bli sværtubehagelig å få sine laboratorienotater nærmereundersøkt. På den annen side tror jeg at vi alle kansove bedre hvis vi vet at en uhildet instans kontinuer-lig går inn og undersøker kvaliteten på forskningen oggaranterer for kvaliteten av dens resultater.

Listene av medfor-

fattere til vitenska-

pelige artikler blir

stadig lengre

Forskningspolitikk 2/200116

JOhanneS mOe

Som tiåring satt jeg i januar 1937 klistrettil radioapparatet og fulgte time for timedramaet da Venus og Leda av Bergen red-det mannskapene på hvert sitt skip i enforrykende vinterstorm i Nordsjøen. Enung matros fra Ålesund ble den store hel-ten i dette dramet. Jeg har senere konsta-tert at Venus utførte sin heltedåd barenoen få sjømil sydvest av Frigg-feltet.Leda sloss på sin side mot uværet barenoen få sjømil nordvest av Statfjord-feltet.I et kvart århundre har nå tusener av men-nesker hatt sin daglige arbeidsplass derute. Værforholdene er de samme. Detsom var en utenkelig tanke i 1937, ble tilvirkelighet da olje og gass ble funnet tidligpå 70-tallet.

Spesielt når vi ser utviklingen i detteperspektivet, er det ikke vanskelig å kon-kludere med at vi som nasjon har lykkes iutrolig grad med å løse de teknologiskeutfordringene og utnytte muligheteneknyttet til utvinning av olje og gass iNordsjøen. Vi har riktignok hatt en delalvorlige ulykker. Spesielt må nevnes Ale-xander Kielland-ulykken og Sleipner-ulykken, da en betongplattform plutseliggikk til bunns i Gandsfjorden.

Kostnadsoverskridelser

Det var vel ikke annet å vente enn at vifikk betydelige kostnadsoverskridelser iforbindelse med byggearbeidene offshore.Prosjektene var enormt komplekse og in-centivene for kostnadsreduksjon var nær-mest fraværende. Det gjaldt for enhverpris å få fatt i inntektsstrømmen fra olje-og gassproduksjonen så hurtig som mulig.Nærmest enhver ekstra kostnad kunneforsvares dersom byggetiden lot seg kortened noen måneder. Dette førte nok i

mange tilfeller til sløsing med ressurser.Norge hadde allerede før oljealderen

solid kompetanse innenfor en rekke om-råder som ble viktige i oljealderen: innenbetongteknikk, dambygging, skipsbyg-ging, maritime operasjoner og avanserteteoretiske beregningsmetoder. Men vimanglet den spesifikke oljekompetansen.Her var vi avhengige av de internasjonaleoljeselskapene, spesielt de første årene.Innføringen av teknologiavtalene i 1978var etter min mening et skjellsettende til-tak. Kort fortalt innebar ordningen atNorge, som en del av kompensasjonen forå gi de internasjonale oljeselskapene lisen-ser på norsk sokkel, krevde adgang tilsamarbeid med dem om løsningen av destore teknologiske utfordringene. Det bleen strategi som ga resultater.

Initiativet tok utgangspunkt i følgenderesonnement: All olje på norsk kontinen-talsokkel tilhører det norske samfunnet.Utbyggingsoppgavene deles mellom ulikeoljeselskaper, men nasjonen Norge er denstørste investoren og den største eieren ialle feltene. Det var grunn til å tro at deinternasjonale oljeselskapene ville finnedet naturlig å utføre det meste av dennødvendige forskningen i sine egne labo-ratorier i andre land dersom intet ble gjortfor å motvirke en slik utvikling. Det nor-ske samfunnet ville imidlertid måtte beta-le det meste av denne forskningen uan-sett, dels i egenskap av sine storeeierandeler og dels gjennom selskapenesfradragsrett i skatten for utgifter til forsk-ning.

“Goodwill-avtaler”

Ved utlysningen høsten 1978 ble det stiltkrav om at minst 50 prosent av all nød-vendig forskning knyttet til feltutvikling-

en skulle utføres i Norge. Annonseringenav dette utløste et skred av initiativ i olje-miljøet som vel ingen kunne forutse. Sel-skapene grep med begjær invitasjonen tilforskningssamarbeid og gikk umiddelbartet skritt videre enn det myndighetenehadde lagt opp til. Selskapene hadde aller-ede en betydelig forskningsvirksomhetinternasjonalt. Nå kom de til Olje- ogenergidepartementet med tilbud om athvis de fikk tildelt lisenser, så ville de plas-sere deler av denne forskningen som opp-drag i norske FoU-miljøer. I stedet for åvente på forskningsbehov knyttet til dereseventuelle utvikling av lisenser, tilbød desåkalte “goodwill-avtaler”. Forut for sinetilbud gjennomførte de fleste selskapeneen kartlegging av kompetansen i de mestaktuelle FoU-miljøene i Norge. De komoftest med kompetente delegasjoner, ogde fleste ble imponert over hva de fant.

Krevende samarbeidspartnere

Jeg husker med spesiell glede besøket fraConoco. Det resulterte i at de omgåendeforpliktet seg til å satse hundre millionerkroner på forskning i Norge, et nærmestsvimlende tall for oss. Conoco besluttet åknytte sin hovedinnsats til utviklingen avberegningsgrunnlaget for såkalte strekks-tagplattformer - Tension Leg Plattforms(TLP). Forskningsmiljøene i Trondheimble den viktigste samarbeidspartneren.Forsøk i Havlaboratoriet på Tyholt gikkside om side med teoretiske utredningerog utvikling av dataprogrammer. I dagstår Heidrunplattformen på Haltenban-ken, bygget av Conoco, som en illustra-sjon på at denne forskningen var bådemålrettet og nyskapende. Både forsk-ningsmiljøet og oppdragsgiverne lærtemeget av denne typen prosjekter.

Teknologimobilisering i oljesektoren:

Teknologiavtalene – vellykket samarbeidErfaringene med den petroleumstekniske forskningen i Norge – bl.a. teknologiavtalene – bør være et incitament for å brukedeler av oljeformuen til en ny satsing på området, sier tidligere SINTEF-direktør Johannes Moe, i denne artikkelen.

Forskningspolitikk 2/2001 17

Begrepet “teknologiavtalene” kom til åomfatte både de opprinnelig planlagte 50-prosent avtalene og goodwillavtalene. An-tallet økte nærmest eksplosivt utover i før-ste delen av 80-årene og volumet komopp i nærmere 500 millioner kroner perår. Snart hevet det seg kritiske røster.Mange mente at dette var rene avlat-spenger som oljeselskapene strødde kri-tikkløst ut til miljøene for å oppnå gunsthos myndighetene. Man kan peke på til-feller som nærmest var å betrakte som ga-ver fra en snill onkel, uten nevneverdigereelle motkrav. Men det var ikke typiskfor situasjonen. I de fleste tilfellene møttevi både kompetente og krevende opp-dragsgivere. Det var også den beste forut-setningen for at vi skulle lære av samarbei-det. En gang Conoco ikke var tilfredsmed vår leveranse, fikk vi langvarige ogharde forhandlinger om det økonomiskeoppgjøret.

Imponerende resultater

Den petroleumstekniske og offshoretil-knyttede forskningen i Norge har gitt im-ponerende resultater på områder somdypboringsteknikk, reservoarutnyttelse,undervannsteknologi, flerfasetransport,flytende produksjonsanlegg, osv. Conocooffentliggjorde nylig resultatene av enintern evaluering av selskapets forskning iNorge innenfor rammen av teknologiav-talene. Evalueringen, som ble utført av etinternasjonalt team, konkluderte med atselskapets milliardsatsing ga 15 gangermer tilbake. Enda mer oppsiktsvekkendeer utnyttelsen av Ekofisk-reservoarenesom Phillips Petroleum kan vise til. Gjen-tatte ganger har selskapet rapportert omnyutviklede teknikker som har mulig-gjort radikale oppjusteringer av anslageneover totale utvinnbare reserver. Så sentsom vinteren 2000/2001, etter å ha pro-dusert olje og gass for formidable 1000milliarder kroner, mener Phillips at derfortsatt er like store utvinnbare reserverigjen som de man ved starten på 70-talletregnet med å kunne ta ut i løpet av fel-tets totale levetid. Her har også norskforskning bidratt.

Opplegget med teknologiavtalene blealtså vellykket. NTNF og deler av indus-trien var imidlertid misfornøyd med at

den største andelen av forskningskontrak-tene gikk til instituttene. Dette var en na-turlig konsekvens av at oljeselskapene fantden mest interessante kompetansen i dissemiljøene. Vår landbaserte industri arbei-det tungt ved inngangen til 80-årene.Noen kom opp med ideen om at manogså burde etablere “industriavtaler” ettermodell av teknologiavtalene. Oljeselska-per som erklærte seg villig til å bidra til ut-vikling av landbasert industri i Norge,skulle også få “poeng” ved tildeling av li-senser offshore.

Industriavtalene ble en flopp

Industriavtaler ble innført. De ble stortsett en flopp. Årsaken var innlysende.Mens oljeselskapene var kompetente ogkrevende som bestillere av forskning, had-de de liten eller ingen kompetanse når detgjaldt industrireising utover landsbygda iNorge. De hadde bare penger!

Utgangspunktet for å etablere teknolo-giavtalene var at vi ønsket noe mer ennpenger. Alle oljenasjoner krever penger forsine ressurser gjennom royaltyavtaler. Viville gjennom oppdragene også ha tak istrategiske deler av oljeselskapenes kom-petanse. Å kreve kompetanse gjennomkvalifisert samarbeid om teknologiutvik-ling lå på et høyere strategisk nivå enninnkreving av avgifter. Det var således galtnår noen hevdet at vi kunne ha oppnåddsamme resultat ved at Finansdepartemen-tet hadde krevd inn tilsvarende mer peng-er i royalty. Det ville ha vært galt selv omdepartementet hadde bevilget tilsvarendesummer til oljeteknologisk forskning, noedet med mitt kjennskap til departementetaldri ville ha gjort.

Jeg må skynde meg å tilføye at der ogsåvar eksempler på vellykkede industriavta-ler. Da dreide det seg gjerne om produk-tutvikling for oljeindustrien, f. eks. avundervannsinstallasjoner. I slike tilfellerhadde den norske bedriften såvel som ol-jeselskapet allerede ved starten solid kom-petanse.

Mediene hadde vansker med å skillemellom teknologiavtalene og industriav-talene. Når noe kritikkverdig knyttet tilindustriavtalene kom frem, som f eks i detnå så kjente fiskefarseprosjektet i Havøy-sund, ble teknologiavtalene ofte gjort til

syndebukk til tross for at det dreide segom noe annet. Ordningen med å knyttelisenstildelinger på sokkelen til innsatsunder teknologiavtalene fikk en stille dødi 1986. Dette var ikke det gunstigste tids-punktet for avvikling sett fra de norskeforskningsmiljøene. Samtidig falt nemligoljeprisene sterkt og selskapene ble der-med langt mer påholdne også med sin øv-rige satsing på forskning.

Bruk oljefondet

Jeg har vanskelig å se hvorfor teknologiav-talene skulle bli avviklet. Deres generellebegrunnelse var fremdeles like relevant.Nye teknologiske utfordringer sto fortsatti kø. Dramatiske fall i oljeprisene medfør-te en temporær redusert interesse blant ol-jeselskapene for nye lisenser på norsk sok-kel, men det var galt å la dette påvirke dennasjonale forskningsstrategien. I disse da-ger fremmer Forskningsrådet forslag omat en del av de enorme statlige oljeinntek-tene bevilges til et forskningsprogram forå ivareta nasjonens fremtidige interessersom eier gjennom SDØE. Erfaringenemed den petroleumstekniske forskningenhittil bør være et sterkt incitament til åforfølge denne ideen. Hvilke andre plasse-ringer av oljefondet har bedre avkast-ningsutsikter?

Johannes Moe er prof. (em.) ved NTNU ogtidligere adm. dir. i SINTEF.

Ekofisk-installasjonene har gitt eventyrli-ge gevinster på bakgrunn av satsingenepå teknologiutvikling.

Forskningspolitikk 2/200118

kaRl eRik STRømSkag

Fra 1770 og utover foregikk det eksperi-menter med gasser som på mange måtervar en forutsetning for oppdagelsen avanestesien. Oksygen og lystgass ble opp-daget de to påfølgende årene, og fra om-kring 1790 ble oksygen brukt i behand-lingen av forskjellige sykdommer. Det varflere begivenheter etter oppdagelsen aveterens smertelindrende effekt i 1818 somførte til Mortons demonstrasjon, og bakdisse lå dristige eksperimenter både påforskeren selv og venner og bekjente.Tannlegen Horace Wells eksperimentertemed lystgass og foretok flere tanntrek-ninger i ”lystgassanestesi” året før Mor-tons demonstrasjon. Uheldigvis ble hansoffentlige demonstrasjon av teknikkenmislykket. Mortons demonstrasjon varimidlertid en suksess og regnes som anes-tesiens fødsel.

Nyheten om anestesien spres

Nyheten om eterens bedøvende virkningspredte seg meget raskt rundt om i heleverden. De første rapportene om bruk aveter i Norden har vi fra Danmark og Sve-rige. I Norge ble eter tatt i bruk på Riks-hospitalet 4. mars i 1847, først som et for-søk ”paa en sund Mandsperson”. Nyhetenkom i et brev fra en norsk lege på stipen-dreise i Paris. Antallet operasjoner økte oginngrepene ble mer omfattende etter ateter ble tatt i bruk. Men fortsatt skulle ut-viklingen av anestesien gå langsomt her ilandet, og i motsetning til i USA og Eng-land ble det ikke et eget fag med egne le-gespesialister. På tross av dette benyttet ennyvinningene. Det var ofte dristige legergjerne utenfor de daværende medisinskesentra som gikk foran.

Et annet viktig gjennombrudd komogså i 1884 da kokain ble funnet å være lo-kalbedøvende og tatt i bruk klinisk av denøsterrikske legen Carl Koller. Dette førtetil at en rekke nye teknikker for lokal- ogregionalbedøvelse ble oppdaget og raskttatt i bruk. Også disse spredte seg raskt tilNorge. I 1886, bare ett år etter at spinalbe-døvelsen så dagens lys, benyttet KristianIgelsrud denne ved det lille sykehuset iTromsø.

Norsk medisin og spesielt kirurgien ori-enterte seg i det nye århundret stadig mermot England, Frankrike og USA. På Riks-hospitalet og Ullevål sykehus vokste detfram små fagmiljøer uten at noen i det nor-ske medisinske miljøet tok fatt i anestesifa-get. Fra samme periode ble ansvaret for åbedøve pasienter ofte overlatt til sykepleiereog diakoner som gjerne så på arbeidet mersom en belastning enn en utfordring.

Anestesien etableres i Norge

Henimot andre verdenskrig satte anestesi-en igjen begrensninger for den kirurgiskeutviklingen. Man hadde da utvidet opera-sjonsområdet til ikke bare brystveggensom hadde blitt operert på ved tuberkulo-se, til organene inne i brystkassen. Dettega store utfordringer både til bedøvelses-metodene og overvåkningen. Utviklingeninnen anestesien hadde også gjort dettekirurgiske sprang mulig. Slik var disse tofagene hverandres forutsetninger. De tokirurgene Johan Holst og Carl Semb varpionerene innen kirurgien i brysthulen iNorge. Det var derfor også naturlig at detble disse to som oppmuntret og rekrutter-te leger til anestesifaget. De var opptatt avå finne de rette personene når de skulle fåetablert ”den moderne anestesi” og de ret-te var nærmere enn de trodde. Otto Mol-

Anestesiologi – et ungt fag med en eventyrlig utviklingGentlemen, this is no humbug!” deklarerte William T.G. Morton etter sin berømte demonstrasjon av eterens bedøvende virkning iBoston USA 16. oktober 1846. Det ble gjennombruddet for anestesien. På mange måter var tiden da overmoden, kirurgiensutvikling ble begrenset av den våkne, smerte-påvirkede pasient. Anestesiologiens utvikling siden dette har vært eventyrlig. I dager anestesilegen uunnværlig på en rekke medisinske områder.

Anestesien (fullstendig fravær av smerte-og sansefornemmelser på grunn av be-døvelse) ble tidlig introdusert i Norge,men ingen tok ansvar for den fagligeutviklingen. I praksis ble den av kirur-gene her i landet lenge sett på bare somet nødvendig onde og ingen faglig ut-fordring. Norsk Anestesiologisk For-ening feiret i 1999 50-års jubileum ogkunne da se tilbake på en eventyrlig ut-vikling. Pionerene fra 1940-50-talletmed legene Otto M. Mollestad (1908–1973) og Ivar Lund (1911- 1992) ispissen, bygde opp et fag fra grunnenog var også hovedaktører i den teknolo-giske og faglige utviklingen.

Mertons demonstrasjon av eterens virkn -ing (utsnitt av maleri: R.C. Hinckley 1893).

Forskningspolitikk 2/2001 19

lestad hadde allerede i studietiden begyntå interessere seg for anestesien og IvarLund hadde mens han var assistentlege ikirurgi ikke bare interessert seg, men ogsåpraktisert ”faget”. I 1947-48 ble de ansattved henholdsvis Rikshospitalet og Ullevålsykehus med ansvar for anestesien. Detteble starten på en eventyrlig utvikling avanestesiologien i Norge.

Mollestad og Lund startet på mangemåter på bar bakke, men så i motsetningtil mange både utfordringer og potensial,og de utarbeidet også en strategi for faget.De to pionerene utfylte hverandre megetgodt. Mollestad var utadvendt og miljø-skapende og brukte media bevisst for ågjøre det nye faget kjent og trygt for pu-blikum. Lund var mer akademisk og lastor vekt på utvikling av faget organisato-risk slik at det kunne få den nødvendigerespekt og anseelse i det medisinske fag-miljøet. I 1949 var det etablert et lite fag-miljø i Oslo som ga utgangspunktet forNorsk Anestesilegeforening, senere NorskAnestesiologisk Forening. Det norskemiljøet var også en pådriver da den nor-disk foreningen ble stiftet og også arran-gør av den første nordiske kongress i1950. Anestesien var imidlertid ikke eteget fag i Norge. Kun fire sykehus hadde

stillinger for anestesileger, og Tønsberghadde den eneste stillingen utenfor Oslo.Det fantes ingen utdanningsstillinger.Lund forsto at det måtte lages en utdan-ningsplan og vedtas krav for spesialistgod-kjenning på linje med andre spesialiteterfor at faget skulle vinne den nødvendigerespekt. Fagets utvikling var imidlertidmer preget av hverdagens krav enn av fag-utviklingsfilosofi. Dette gjorde at det ifagmiljøet var en klar erkjennelse av at envar avhengig av et godt samarbeid med sy-kepleierne mens det kun var anestesilegersom ga anestesi i England og USA.

Anestesiologiens vekst

Den mest spennende utviklingen fant stedpå sykehusene i den kliniske hverdagen.Her etablerte man ”anestesitilnærming” tilpasientene med basis i fagområdene fysio-logi, patofysiologi og farmakologi. Denneholdningen førte til nøyaktig overvåkningav pasienten og balansert behandling pre-,per- og postoperativt.

Nye medikamenter, nye teknikker ogny apparatur ble tatt i bruk, og dette krev-de kunnskap og erfaring. Man nådde enmilepæl da anestesilegene begynte å gi pa-sientene muskelavslappende midler. Dettebedret arbeidsforholdene for kirurgenevesentlig, samtidig som det krevde at pasi-entens respirasjon ble tatt hånd om. Defleste anestesilegene av ”førstegenerasjon”hentet kunnskap i utlandet. England ogUSA hadde en lang og god tradisjon.Anestesilegene fikk etter hvert god tre-ning i å kontrollere og overvåke respira-sjon og sirkulasjon, og dette ble etterspurtogså på andre sykehusavdelinger hvor detfantes kritisk syke pasienter. På grunn avdette og kanskje også fordi operasjonsstu-ene begynte å bli ”for trange” for anestesi-legene, ”vandret de ut” og tok hele syke-huset i besittelse. Dette ble starten på enekspansjon fram mot dagens firedeling ifaget: anestesi, intensivmedisin, akuttme-disin og smertebehandling.

Allerede på 1950-tallet var det vanlig ågi anestesilegene ansvar for de dårligste pa-sientene. Polioepidemien var et viktig inci-tament for denne utviklingen. I Danmark

hadde man startet med respiratorbehand-ling hos disse pasientene, og dette ga enbetydelig nedgang i dødeligheten. De nor-ske anestesilegene var på studietur til Kø-benhavn, og det ble snart opprettet ennorsk beredskapsgruppe for behandlingenav poliopasienter. Gruppen reiste også utfor å stabilisere og transportere pasientertil Ullevål sykehus i Oslo, og slik ble detteogså starten på den tredje søylen som fagethviler på, nemlig akuttmedisinen.

Et viktig bidrag fra anestesimiljøet iNorge innen akuttmedisinen var hjerte-lunge-redningen. Bjørn Lind, overlege iStavanger, bisto Åsmund Lærdal med ut-viklingen av ”Anne”-dukken som ble såviktig for opplæringen i hjerte-lunge-red-ning. Samtidig satte Lind i gang et opplæ-ringsprogram for skolebarn som ble enmodell for resten av verden. Den siste søy-len, smertebehandling, fikk sin spede startpå 1960-tallet, ble utbygget på 1980-talletog er i dag en viktig del av anestesiologien.

Den akademiske utviklingen av fagetgikk likevel langsomt. Jacob Stovner bleutnevnt som den første professoren i1972 etter en lang kamp for å få en akade-misk stilling. Rekrutteringen til faget vardårlig de første tiårene, men særlig på1980 og 90-tallet pågikk det en betydeligekspansjon, og faget er nå et av de store.Vi fikk i denne perioden også en ny gene-rasjon anestesiologer. De store medisinskeframskrittene ga større faglige utfordring-er, men også større krav fra pasienter, til-synsmyndigheter og fagmiljø. Heldigvishar den teknologiske og medisinske ut-viklingen og de økte kravene vært paral-lelle. Moderniseringen av faget har med-ført at anestesiologien fortsatt sliter medrekrutteringen. Anestesiologenes engasje-ment i akuttmedisin, i smertebehandlingog i omsorgsarbeid har vært betydelig ogkanskje også nødvendig for disse områ-denes vekst de siste årene. Slik har fagetvært i kontinuerlig ekspansjon i femti år.

Karl Erik Strømskag er selv anestesiolog ogoverlege ved Fylkessjukehuset i Molde. Hanutga boka: ”Et fag på søyler. Anestisiens his-torie i Norge” på Tano Aschehoug i 1999.

Norskprodusert anestesiutstyr fra 1980-tallet. Åsmund Lærdal var en av flereprodusenter som samarbeidet nært medanestesimiljøene for å utvikle utstyret.

Forskningspolitikk 2/200120

veRa Schwach

Det marine er utpekt som satsingsområdeog befinner seg i politisk medvind. Forsk-ningsrådet har visjoner for et marint even-tyr. I denne forbindelse er rådets områdeBioproduksjon og foredling (BF) aktive iscenarioprosjektet «Det marine Norge2020». Prosjektet er kommet i stand etterinitiativ og med finansiell støtte fra Forsk-ningsrådet, som har trukket inn flere de-partementer, regionalt baserte offentlige-og private enheter. Ansvaret for gjennom-føringen er lagt til et konsulentfirma,ECON Senter for økonomisk analyse.

Forskningsrådet har betalt ECON forå skrive bakgrunnsrapporten: Det marineeventyret, Del I: Veien til visjonen, og etscenario, Det marine eventyret, visjon fordet marine Norge 2020. ECON haddeansvar for et såkalt «idemyldringseminar»som ble avholdt i mars, og nå utarbeidesdet ulike scenarier for å peke på alternati-ve veier fremover.

Begge de ovennevnte dokumentene erskrevet i en optimistisk tone med storstil-te vyer for en videre næringsekspansjon imarin sektor, ekspansjonen skal for en delvære forskningsbasert. Sosialøkonomenehar delvis erstattet sine prognoser medscenarier. Scenarier er visjoner som kanrøpe både lengsler og frykt. Samtidig kannåtidens mange scenarier tolkes som entro på at fremtiden kan gripes og formes ivårt bilde. Men ECONs scenario gir få vi-sjoner å strekke seg mot, det fortoner segmest som en statisk fremskriving av da-gens trender frem mot 2020, sett med op-timistens øyne.

Hindringer oversett

ECON har levert et analytisk grunnlag oggitt råd om hvordan Forskningsrådet bestkan fremme den marine forskningen.

Spørsmålet melder seg om ECON har ut-ført en analyse av god kvalitet som pekerpå sentrale faktorer og forskningens stra-tegiske betydning for å nå de visjonæremål for sektoren. Rett nok fortelles det atvitenskapelig kunnskap skal sikre kompe-tanse og næringsvirksomhet, men i ho-vedsak er formuleringene på de vel totekstsidene, av totalt tjue, av det sjablon-messige slaget. ECONs innspill til forsk-ningsstrategi holder et lavt presisjonsnivå,og vi gjenkjenner vendinger fra forsk-ningsinstituttenes forord til årsmeldingerog Forskningsrådets fargeglade brosjyrerde siste årene. Bakgrunnsrapporten leve-rer en i beste fall vag strategi for satsings-området. I avsnittet «innspill til forsk-ningsstrategi» heter det blant annet:«Innretningen på forskningsaktivitetenbør fastlegges av myndighetene i nær dia-log med næringene. Det bør velges utnoen avgrensede strategiske satsingsområ-der for offentlig finansiert grunnforsk-ning. Det bør satses på områder der vi harmulighet til å lykkes ut fra eksisterendekompetanse, og de muligheter ny tekno-logi og kompetanse gir.» Fraser som dettekan nok tjene til å spre det glade budskaptil en lydhør menighet, men forklarerknapt hvordan man skal bruke kompassetfor å finne en himmelretning å styre mot.Hindringer som folks skepsis til bruk avgenteknologi for genmodifisert laks reg-nes nærmest med til det slag som vil ord-ne seg under marsjen og med tilstrekkeliginformasjon fra forskere. Mulige flaske-halser i kunnskapsproduksjonen for ek-sempel rekruttering til de enkelte viten-skapelige feltene så vel somorganisatoriske og finansielle rammer, ernærmest ignorert. En griper seg selv i åundres over brukerkompetanse hos Forsk-ningsrådet som trolig har betalt dyre kon-sulenthonorarer.

Merkelig eksempelbruk

Til slutt vil jeg peke på at det er arbeids-krevende, men slett ikke umulig å målenytten av forskning for næringsvirksom-het. Det finnes sammenhenger mellomvitenskapelig kunnskapsproduksjon ognæringsutvikling, men hvordan slike kob-linger kan oppstå, krever inngående studi-er av hver enkelt sak. ECON nøyer segmed å peke på et myteomspunnet histo-risk eksempel, Nokia i Finland. Nokia bliren prototyp på en vellykket koblingmellom næring og forskning, et resultatav finske myndigheters bevisste satsing påvitenskap, teknologi og utdanning. Medfare for å fremstå som en surmaget histori-ker, tviler jeg på om Nokias tilkomst og

Det marine eventyret,Forskningsrådet og ECONForskningsrådet har engasjert ECON for å fremme satsingen på marin forskning. Resultatet er dessverre blitt et sjablonmessigdokument som er lite egnet for forskningsstrategiske beslutninger.

Debatt

Forsettelse på side 22

Havet, jorda, skogen, mineraler, vannfallog til sist olje er naturressurser av vitalbetydning for fremveksten av det moder-ne Norge. Foruten de tradisjonelle fiske-riene utnytter også to unge næringer,havbruket og den marine bioteknologien,de produktive kyst- og havområdenerundt landet vårt (foto: Havforskningsin-stituttet).

Forskningspolitikk 2/2001 21

FRanciS SeJeRSTed

Skoies kritiske kommentarer går for detførste ut på at det er tvilsomt om fondetmedfører friske penger til forskning idetmidlene fra fondet er lagt inn i statsbud-sjettet og således sorterer under Finansde-partementet, for det annet at forskningsfi-nansieringens ”monolittiske karakter”styrkes ved at fondet administrativt er lagtinn under Forskningsrådet, og for det tre-dje at det er tvilsomt om grunnforskning-en som har vært et smertensbarn i syste-met, egentlig vil bli tilgodesett ved fondetfor ”forskning og nyskapning”. Med an-dre ord – og bare litt satt på spissen – altvil bli ved det gamle.

« Hvis man ønsker å tenke fornyelse,må man tenke helt annerledes...»

Jeg finner Skoies kritiske kommentarer ialler høyeste grad på sin plass. Hvis manønsker å tenke fornyelse, må man tenkehelt annerledes enn man hittil har gjort.Jeg vil spesielt ta opp ett punkt, nemligforskningssystemetes monolittiske karak-ter. Som medansvarlig for Grøholt-utval-gets innstilling der det ble foreslått å samleforskningsrådene under en paraply, vil jeggjerne presisere følgende: Grunntanken iutvalgets innstilling var egentlig at detburde være tre forskningsråd. For å kunneforeta en fordeling mellom de tre råd, ba-sert iallfall til en viss grad på forsknings-kompetanse, og for å fange opp områdersom kunne tenkes å falle mellom to stoler,ble det i siste fase foreslått en paraplyorga-nisasjon. Resultatet ble imidlertid ett råd,langt mer integrert enn det Grøholt-utval-get hadde foreslått. Om dette skyldtes feil-lesning av utvalgets innstilling eller sim-pelthen at de politiske organer hadde et

helt annet syn enn utvalget, vet jeg ikke. Faren ved det monolittiske ligger imidler-tid ikke først og fremst i det forhold at detsom kunne vært fordelt på flere råd etterforskningsområde, er samlet i ett råd.Den største fare ligger i det forhold at for-skerne bare har ett sted å hente penger.Nå er situasjonen forskjellig for de for-skjellige fag. Alternative finansieringskil-der finnes naturligvis i varierende grad.

« Den største fare ligger i det forholdat forskerne bare har ett sted å hentepenger.»

Men som en hovedregel for den frie forsk-ning gjelder det at Forskningsrådet er deneneste kilde. Dette gir uforholdsmessigstor makt til pengefordelerne i forhold tilforskerne, og begrenser således forskning-ens frihet. Vi vet hvor lett nettverk skapesog holdninger befestes. Og det blir ikkebedre ved at det er forskerkolleger som sit-ter og fordeler. Jeg tror man må ha levet isystemet for virkelig å ha en forståelse avhvor uheldig dette er.

« Fondsavkastningen skal gå til vissepå forhånd spesifiserte almennyttigeformål.»

Det monolittiske er et særkjenne ved detnorske system. Dette finnes ikke i noeland det er naturlig å sammenligne ossmed. I alle andre land finnes det storeuavhengige forskningsstiftelser som betje-ner den frie forskning, og som fungerersom finansieringskilder alternativt til deoffentlige midler. De fleste vil kjenne tilstiftelser som Carlsberg-fondet i Dan-mark eller Riksbankens Jubileumsfond iSverige. Ved opprettelsen av det siste var

det et poeng å gjøre det uavhengig for åkunne sikre mangfoldet. Det er irrelevantom fondskapitalen kommer fra det of-fentlige eller det private. Poenget er atpengene overlates til stiftelser som er sel-veiende. Fondsavkastningen skal gå til vis-se på forhånd spesifiserte almennyttigeformål. Stiftelsene står under offentlig til-syn. Hvorfor vi ikke har denne type uav-hengige institusjoner mellom offentlig ogprivat sfære til å betjene vårt sivile sam-funn annet enn i helt rudimentær form,er ubegripelig. Alle andre har det. Vedopprettelsen av det nye forskningsfondetvar det flere som håpet at anledningenkunne benyttes. Det ble den altså ikke,men fremdeles er muligheten der hvisman våger å tenke nytt.

Francis Sejersted er professor i økonomisk his-torie, tilknyttet Institutt for samfunnsforskn -ing. Han var tidligere leder av Forskn ings-politisk råd og Den norske Nobel-komiteen.

Debatt

Forskningsfondet: Nytenkning må tilI Forskningspolitikk 1/2001 spør Hans Skoie om konstruksjonen for det nye ”Fondet for forskning og nyskapning” bør endres.Ja, svarer Franscis Sejersted – her må det tenkes nytt.

Den frie forskningen krever mangfold oglange perspektiver (foto: Scanpix).

Forskningspolitikk 2/200122

kaaRe akSneS

KUF så vel som Forskningsrådet burdeforsøke å vurdere helheten av vår innsatsbåde i undervisning, veiledning og forsk-ning, og i et langsiktig perspektiv. Detteer mangelvare i dag. Det vises liten forstå-else for at undervisning og forskning leveri symbiose med hverandre og krever ar-beidsro og trivsel for å kunne lykkes. Etsørgelig eksempel er de ofte lettvinte ogsterkt personfokuserte områdeevaluering-ene som nylig er utført i regi av Forsk-ningsrådet.

Jeg har sett litt nærmere på evaluering-en av fysikk, som jeg som astronom sorte-rer under. Min største innvending er atforskningsproduksjonen bare i de sistefem år blir lagt til grunn. Forskningspro-sjekter i fysikk strekker seg ofte over myelengre tidsrom enn dette, og resultatenekommer sjelden i en jevn strøm. En for-sker som har levert fremragende forskningfør denne sperrefristen, men som av for-skjellige grunner har hatt en lite aktiv fe-mårsperiode i egen forskning, kan opple-ve å bli avfeid.

Spesielt ansatte med lang fartstid vilofte få liten tid til egen forskning, ikkeminst på grunn av undervisning og vei-

ledning av studenter, som mange forskereser på som en videreføring og realiseringav seg selv. Det er meningsløst at en slikindirekte innsats ikke krediteres forske-ren. Som en følge av dette velger mange ånedprioritere undervisning og studentvei-ledning.

Et annet problem med evalueringeneer at et panel bestående av 7 – 8 fagfolkumulig kan beherske alle disiplineneinnenfor et stort fag som fysikk. Da vilmange fysikere bli vurdert ut fra kvantita-tive mål eller ren synsing. I mangel av eninnsiktsfull kvalitetsvurdering, vil de somarbeider i forskerteam med felles publise-ring komme bedre ut enn de som må sugealt av sitt eget bryst. Forskningsrådet ogfysikkevalueringen legger tydelig for da-gen en nedvurdering av innsatsen til per-soner som ikke arbeider i forskerteam.Det hevdes bl.a. at bare forskergrupper aven viss størrelse har livets rett. En slikholdning vil føre til en form for kanniba-lisme på forskere med få samarbeidspart-nere. I et lite land som Norge, der forsk-ning attpåtil sultefores, vil det væreumulig å opprettholde forskningsgrupperpå alle de områdene som bør være repre-sentert av hensyn til den faglige bredden.I de eksperimentelle fagene som forutset-

ter komplisert og kostbart utstyr, vil te-amarbeid være en nødvendighet, meninnen teoretiske fag kan individualisterfortsatt ofte operere alene med godt resul-tat. Hvis vi ser tilbake på norske forskeresom har vunnet stort internasjonalt ry,har de aller fleste arbeidet mye alene.

Når en sammenligner konklusjoneneog anbefalingene i den foreliggende fysik-kevalueringen med den forrige, som komfor en 6 – 7 år siden, må en trekke denslutning at enten har det skjedd store kva-litetsforskyvninger i norsk fysikk i disseårene, eller så skyldes det sammensetning-en av evalueringspanelene og deres for-skjellige prioriteringer. For min del er jeglite i tvil om at den sistnevnte årsak er denviktigste. Hva man enn kan si om objekti-viteten i denne evalueringen og andre, såtviler jeg på at det vil komme noe særliggodt ut av dem. Til det har det reist seg altfor mange kritiske røster. Jeg er redd for atevalueringene vil bidra til å styrke en frafør sterk nederlagsstemning i mangeforskningskretser. Men mye vil også beropå Forskningsrådets oppfølging.

Kaare Aksnes er professor i astronomi vedUniversitetet iOslo.

Forskningsevalueringene – hvor objektive er de?Forskningen ved universiteter og høyskoler slites i dag mellom to motpoler. KUFs bevilgninger til forskning avhenger i betydeliggrad av vekttall- og kandidatproduksjonen, mens Forskningsrådet honorerer oss etter tallet på publikasjoner og siteringer – medpreferanse for de moteriktige fagområdene. Deltar man dessuten i styrer og råd, går det på bekostning av både tid til å driveforskning og muligheten for finansiering.

Debatt

Det marine eventyret forts. fra s. 20

fremgang virkelig var resultat av offentligfokusert forskningsinnsats.

For øvrig kunne relevante eksempler tildiskusjon vært hentet fra den marine sek-tor i Norge. Fra havforskningshistorienkan det pekes på noen tilfeller av samvirke

mellom forskning og næringsutøvelse:Det første er fremveksten av rekefisket iOslofjorden etter Johan Hjorts trålings-forsøk i 1895. Havforsker Finn Devoldskartlegging av sildestimer i årene like etter1945 er også av denne karakter. Det sam-me gjelder utprøvingen av vaksiner forhavbruksnæringen på 1980-tallet. Men

ECON står åpenbart fjernt fra å nyttig-gjøre seg slike erfaringer.

Vera Schwach arbeider ved NIFU og harnylig forfattet boken “Havet, fisken og viten-skapen. Fra fiskeriundersøkelser til havfors-kningsinstitutt 1860-2000”.

Forskningspolitikk 2/2001 23

JOhn RekSTad

I motsetning til Forskningsrådet vil jeg dastille spørsmål ved om ikke disse svakhe-ter må føre til en generell mistillit til rap-portenes autoritative kraft, uavhengig omen selv er enig eller uenig i de enkelte kon-klusjoner og tilrådinger. La meg også gi etpar kommentarer til omtalen av fysikke-valueringen.

Evalueringstretthet

Forfatterne søker å forklare feilaktig ogmangelfull omtale og vurdering i evalue-ringsrapporten med at underlagsmateria-let fra forskningsmiljøene ikke har værtgodt nok. Om så er tilfellet kan ikke dettefrata Forskningsrådet og evalueringsgrup-pen ansvaret for å kvalitetssikre sitt egetprodukt. Slike krav stilles til forskningen,og det bør også gjelde forskningsforvalt-ningen. En skal dessuten huske på at enrekke av våre miljøer er blitt evaluert flere

ganger i løpet av forholdsvis få år uten atdet har resultert i noe som helst. Dennetilsynelatende formålsløshet skaper natur-lig nok evalueringstretthet. Tidligere eva-lueringer har samlet store mengder fakta-informasjon som finnes iForskningsrådets arkiver, og mange av depåviste feil ville vært unngått om noenhadde gjort seg umak med å lese dettematerialet.

Møte med komiteen?

På nytt hevdes det at ”(…) en samlet eva-lueringskomité fikk muntlige presentasjo-ner fra (...) de aktuelle fagmiljøene, ogfikk stilt nødvendige spørsmål for å utdy-pe bildet av forskningsaktiviteten”. Detteutsagnet blir ikke sannere fordi om detgjentas. En rekke aktuelle fagmiljøer i fy-sikk fikk aldri anledning til å møte evalu-eringskomiteen.

At evaluatørene selv synes de har fått etgodt bilde av de norske forskningsmiljø-ene må leses i lys av at sentrale norskeforskningsmiljøer faktisk er blitt ”ute-glemt” i rapporten.

Til slutt

Det kan selvsagt være fristende å hevde atkritikerne er oppgitt over ”bedømmelsenav eget fagfelt og egen forskning”. Nær-mere lesning av rapporten i fysikk kanikke gi grunnlag for denne påstanden,som da snarere må være et forsøk på åufarliggjøre kritikken ved å antyde at kri-tikerne går personlige ærend.

John Rekstad er professor ved Fysisk insti-tutt, Universitetet i Oslo.

Den gang og nåI en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift 1/2001bemerker Rune Slagstad at det er tanke-vekkende hvilke høye kulturelle ambisjo-ner det fattige Norge hadde på arkitektGroschs tid (1801-65).

Man var bl.a. opptatt av at Universite-tet fikk en form som ga ”fordelagtige Vid-nersbyrd om Nationens Erkjendelse afVidnskabernes og Oplysningens høieVærd”. Av denne grunn ville en at Groschskulle forelegge sine tegninger for Schin-kel, tidens fremste arkitekt. Kun det bestevar godt nok, mente en den gang. Detsøkkrike Norge er derimot uformuendenår det gjelder å være i stand til å gjøreproduktiv bruk av de beste i vår umiddel-bare nærhet, til tross for at det aldri tidli-gere har vært snakket så mye om ”spiss-kompetanse”, ”kvalitetssikring” og”nivåheving”.

Opptatt av ord- Jeg er opptatt av ord, det er kjempevik-tig å formulere seg godt for en samfunns-forsker. Du må snakke til folk, se noen fordeg når du skriver (Prof. Niels Christie,vinner av Fritt Ord-prisen i Fædrelands-vennen 27.04.01).

Debatt

Sluttreplikk til ForskningsrådetForskningsrådet svarer i Forskningspolitikk nr. 4/2000 på noe av den kritikken somer reist mot enkelte av rådets evalueringer bl.a. her i bladet. Det er bra at rådet hererkjenner enkelte av de forhold som er anført av kritikerne, og derved langt på vegbekrefter rapportenes mangler med hensyn til presisjon og kvalitet.

Urbygningen ved Universitetet i Oslo.

Forskningspolitikk 2/200124

laRS walløe

Fiskeridirektoratet fylte 100 år i 2000, ogHavforskningsinstituttets ledelse valgte åslutte seg til jubileumsfeiringen, selv omde norske offentlige fiskeriundersøkelsenehadde en ikke ubetydelig historie før1900. I forbindelse med jubileet i fjor bledet utgitt to bøker med samme utstyr ogsamme omfang: Leiv Nordstrand: Fiskeri-direktøren melder – Fiskeridirektoratet1900-1975, Fiskeridirektoratet, Bergen,2000, og Vera Schwach: ”Havet, fisken ogvitenskapen – Fra fiskeriundersøkelser tilhavforskningsinstitutt 1860-2000”, Hav-forskningsinstituttet, Bergen, 2000.

Manglende samordning

Det er den siste av disse to bøkene dennebokanmeldelsen skal omtale. La meg like-vel først kommentere forholdet mellomde to bøkene. Leiv Nordstands manu-skript ble avsluttet i 1990, og Fiskeridi-rektoratets historie er i boken bare førtfrem til 1975. Tre faghistorikere, EdgarHovland, Anders Haaland og Karl EgilJohansen, har hatt det overordnede ansva-ret for å sette manuskriptet i trykkeferdigstand. De samme tre historikerne takkes iSchwachs forord som viktige medlemmeri hennes bokkomite, sammen med en rek-ke havforskere med naturvitenskapeligfagbakgrunn. Det er synd at de to bokko-miteene ikke har maktet å sørge for bedresamordning mellom de to bøkene. Her erbetydelig overlapp og dobbeltomtale avde samme forhold. Denne kritikken erimidlertid ikke rettet mot Schwach, menmot de personene som la rammene og fat-tet beslutningene om de to bokprosjek-tene.

Parallelle historier kompliserer

La meg først slå fast at for meg var bokenspennende lesning. Likevel har ikke allevalg og avgrensninger som forfatteren harmåttet gjøre, etter min vurdering vært likevellykket. Det har kanskje sammenhengmed nettopp det forhold at boken er etnybrottsarbeid, at stoffmengden har for-tonet seg som overveldende, og at det der-for har vært vanskelig å avgrense stoffet.Den største svakheten er kanskje at forfat-teren i sin kronologiske fremstilling forsø-ker å dekke mange forskjellige typer histo-rie parallellt. I forordet skriver hun atboken i hovedsak behandler institusjons-byggingen og forskningsinstitusjonenshistorie. Det er bare delvis riktig. Hunforsøker også å fremstille havforskningensvitenskapshistorie, både den norske delenav denne historien, som altså ikke bareforegikk innenfor Havforskningsinstitut-tet, men også innenfor universitetene iOslo og Bergen (og i senere tid også andresteder), og delvis også havforskningens vi-tenskapshistorie internasjonalt. Hun bru-ker også mye spalteplass på samarbeidet idet internasjonale råd for havforskning(ICES), også for den perioden etter 1917da Johan Hjort representerte Norge i

Norges Fiskeristyrelse, senere kalt Fiskeridirektoratet, ble vedtatt opprettet av Stor-tinget 24. april 1900, og fra 15. oktober samme år var det nye direktoratet i virksom-het i Bergen. Administrativt var direktoratet delt i to: et praktisk kontor som haddeden daglige ledelsen av landets fiskeripolitikk og den offentlige administrasjonen avfiskeriene, og en vitenskapelig avdeling med ansvar for fiskeriundersøkelsene. Den vi-tenskapelige avdelingen ble i 1947 omorganisert til Fiskeridirektoratets havfors-kningsinstitutt, og dette instituttet ble igjen i 1989 løsrevet fra direktoratet undernavnet Havforskningsinstituttet. Både direktoratet og instituttet er i hovedsak lokali-sert på Nordnes i Bergen, og de har fortsatt et nært praktisk samarbeid om bygning-er, kantiner m.m.

Nybrottsarbeid om havforskningVera Schwach har vært engasjert i noe over tre år for å skrive Havforskningsinstituttets historie. Hun har utført et imponerendenybrottsarbeid. Det finnes ikke noen tidligere større samlede fremstilling av de norske praktisk-vitenskapelige fiskeri under -søkelsene, de som etter 1900 for en stor del foregikk i Havforskningsinstituttets regi. Boken fyller et tomrom i norsknæringshistorie og vitenskapshistorie.

Bøker

ICES ut fra sin stilling ved Universitetet iOslo og ikke hadde formell tilknytning tilFiskeridirektoratet eller dets forskningsav-deling. Schwach bruker også mye plass påden rent biografiske historien til sine hel-ter, først og fremst på Johan Hjorts bio-grafi, men også biografisk stoff om en rek-ke andre havforskere. Dette biografiskestoffet gjør utvilsomt boken mer under-holdende å lese, men gjør det også vanske-ligere å følge de lange linjene i fremstil-lingen.

Den politiske institusjonshistorien harrimeligvis en fremtredende plass iSchwachs fremstilling. Hun beskriver Da-niel Cornelius Danielsens forslag i Stor-tinget fra 1859 om en bevilgning på 4000spesiedaler til praktisk-vitenskapelige fis-keriundersøkelser, som førte til at 600spesiedaler ble bevilget i april 1860 og yt-terligere 1200 spesiedaler i neste sesjon.På dette grunnlaget startet Axel Boecksine undersøkelser av sild og sildefiskeri-ene i 1862 og Georg Ossian Sars sineundersøkelser av torsk og torskefiskerienei Lofoten i 1864. Begge hadde sin institu-sjonstilknytning ved Universitetet i Chris-tiania. Hun gir en spennende fremstillingav Johan Hjorts periode som leder av fis-keriundersøkelsene (1893 – 1917), først

Forskningspolitikk 2/2001 25

konflikten med Nansen om lokaliseringen(Bergen eller Christiania), konflikten medBrunchorst og Bergen museum, konflik-ten fra 1900 til 1906 med de to andre le-derne av Fiskeristyrelsen (Gabriel Wester-gaard og Jens O. Dahl) som hanutmanøvrerte slik at han selv ble den før-ste fiskeridirektør. I alle disse konfliktenevant Hjort, og fremstillingen gir en tro-verdig presentasjon av elementene i kon-fliktene og hvilke synspunkter og argu-menter som sto mot hverandre. Schwachgir en noe mindre klar fremstilling avkonfliktene med Bjørn Helland-Hansenom rollen og institusjonstilknytningen tilde fysiske oseanografiske undersøkelseneog av de konfliktene som førte til Hjortsavgang som fiskeridirektør i 1917. Likeveler de kapitlene som dekker periodenefrem til 1918, etter min vurdering langtde beste i boka.

Svak avslutning

Om perioden 1918 til 1945 får vi lite in-formasjon, kanskje fordi det skjedde lite,og for perioden etter 1947 blir institu-sjonshistorien fremstilt som om det nes-ten ikke har vært konflikter eller interesse-motsetninger, hverken innad iHavforskningsinstituttet eller politiskomkring rammevilkårene for instituttetsvirksomhet. Og etter hvert som vi nærmeross nåtiden (kapittel 7), blir fremstilling-

en rent panegyrisk. Alle beslutninger harvært riktige og har blitt fattet på det rikti-ge tidspunkt. Alle med bare en overfladiskkjennskap til Havforskningsinstituttet ognorsk fiskeriforskning og havforskning ide siste 20 år, slike som f.eks. meg selv, vetat dette ikke er en rimelig fremstilling. Jegsitter igjen med en følelse av at havfor-skerne i bokkomiteen kanskje har hatt forstor påvirkningskraft når det gjelder frem-stillingen av de siste 30 – 40 år. Denne de-len av institusjonshistorien må opplagt ifremtiden bli behandlet på nytt av en an-nen historiker med et mer uavhengig for-hold til instituttet.

Vitenskapshistorie og biografi

Parallelt med institusjonshistorien girSchwach bruddstykker av havforskning-ens vitenskapshistorie. Igjen er fremstil-lingen for periodene frem til omkring1920 langt mer spennende og nyansertenn for senere perioder. Hovedinnven-dingen i forhold til de tidlige periodene erførst og fremst at fremstillingen er sværtoppstykket. Vi får et par siders fremstil-ling av vandringshypotesene for sild ogtorsk, og hvem som hevdet hva interna-sjonalt i forhold til disse hypotesene. Såforlates emnet, men mange sider seneretas tråden opp igjen, og den vitenskapeli-ge diskusjonen bringes et skritt videre.Slik blir en faglig internasjonal diskusjon

som går over mange år, delt opp i småav-snitt for å passe inn i en kronologisk frem-stilling. Et annet tilsvarende eksempel erbeskrivelsen av den vitenskapelige disku-sjonen om aldersbestemmelse av sild vedhjelp av vekstsoner i sildeskjellene, somogså er delt opp i mange deler langt frahverandre i fremstillingen. Dette er like-vel først og fremst et disposisjonsproblem.Hver av fremstillingene er spennende,men kan med fordel leses i sammenheng.Når det gjelder perioden etter 1947,mangler tilsvarende stoff. Hadde FinnDevold ingen motstand internasjonalt ibegynnelsen av 1960-årene i sin vurde-ring av at sild ikke viste tegn til overbe-skatning? Foregikk det noen faglig disku-sjon internasjonalt rundt innføring av deakustiske letemetodene? Og hva med desiste ti årenes faglige uenighet om forvalt-ningen av torsk blant instituttets forskere(og pensjonister)?

Når det gjelder det biografiske stoffet,er min vurdering ambivalent. Det erspennende å lese om enkeltmennesker ogderes bidrag, men fremstillingene er avujevn kvalitet, og kanskje i for stor gradbygget på de tradisjonelle overleveringeneblant havforskere, og altså i for liten gradbygget på selvstendige revurderinger ba-sert på primærkilder. Johan Hjort er klartden store helten, både for Schwach og foralle norske havforskere. Kanskje er det nåsnart på tide med en viss revurdering?Hans vitenskapelige bidrag er selvfølgeligbetydelige, og de vil sikkert bli stående.Men var hans stahet i nasjonale og inter-nasjonale forhandlinger alltid i vitenska-pens eller i Norges interesser? Jeg skulleellers gjerne ha lest mer om Oscar Sund,Einar Lea og Gunnar Rollefsen og omDannevigene. Og hvorfor får vi ikke lesehva konfliktene rundt Gunnar Dannevigsansettelse bestod i? Hvem var det somikke ville ha ham ansatt og hvorfor?

Det er mulig de kritiske bemerkning-ene ovenfor gir et for negativt inntrykk.Vera Schwach har skrevet en meget lese-verdig bok, som jeg gjerne anbefaler tilalle med interesse for norsk vitenskapshis-torie og næringshistorie.

Lars Walløe er professor i fysiologi ved Uni-versitetet i Oslo og visepreses i Det NorskeVidenskaps-Akademi.

Bøker

På forskningstokt (foto:Havforskningsinstituttet).

Forskningspolitikk 2/200126

agnaR SandmO

Olav Bjerkholt, Kunnskapens krav. Omopprettelsen av Forskningsavdelingen i Sta-tistisk sentralbyrå, Statistisk sentralbyrå,Oslo 2000. Serien Sosiale og økonomiskestudier, nr. 103.

Forskningsavdelingen i Statistisk sentral-byrå ble opprettet i 1950. Det er altsåfemtiårsjubileet for denne begivenhetensom markeres ved utgivelsen av denne bo-ken. Olav Bjerkholt, som er professor vedØkonomisk institutt, Universitetet iOslo, har en spesiell bakgrunn for å skriveden. Han var ansatt i Byrået i nesten 30år, i 10 av dem som sjef for nettopp denneavdelingen. Med en slik bakgrunn harhan de beste forutsetninger for å beherskedet stoffet som han skriver om, samtidig

som det er en fare for at nærheten til stoffog personer kan bli litt for påtrengendefor den leser som står på noe større av-stand til de begivenhetene som beskrives.Vi økonomer liker å lese om oss selv –hvem gjør ikke det? – og jeg slukte boken.Men ikke-økonomer med en interessesom primært ligger i norsk etterkrigshis-torie eller vitenskapshistorie, vil kanskjesynes at personfokuseringen til tider blir imeste laget.

Frischs disipler

Med professor Ragnar Frisch som densterkeste drivkraft, var det i 30-årene blittetablert en ny sosialøkonomisk embetsek-samen. Ved krigens slutt fantes det en stabav begavede unge menn som hadde fåtten meget avansert økonomisk utdannelse,spesielt når det gjaldt bruken av matema-tiske og statistiske metoder. De haddeogså overtatt mye av Frischs syn både påfag og økonomisk politikk. Den situasjo-nen som oppstod da gjenreisningen skullepåbegynnes, passet perfekt både til dereskvalifikasjoner og ideologi. Det var opp-lagt for dem at gjenreisningen av landetmåtte gjennomføres innenfor rammen aven planøkonomi. Og planlegging krevdeøkonomisk analyse, fortrinnsvis i form avstudier av det økonomiske systemet somhelhet. En viktig forutsetning for slikestudier var et skikkelig nasjonalregnskaps-system. Dette stod sentralt hos Frisch, ogdet var tanker som han gav i arv til sinemest begavede studenter. To av dem varPetter Jakob Bjerve og Odd Aukrust. Deto innledet et nært samarbeid i de sistekrigsårene da de skrev boken Hva krigenkostet Norge (1945), som var et viktig inn-spill i debatten om etterkrigstidens øko-nomiske politikk.

Byrået og departementet

Bjerkholts bok er i første rekke historienom hvordan disse to til slutt inntok Byrå-et, den første som direktør fra 1949, denandre som forskningssjef fra 1953. Bjervereorganiserte byrået med det formål å gjø-re det til en sentral økonomisk forsk-ningsinstitusjon i nært samarbeid med Fi-nansdepartementet og Sosialøkonomiskinstitutt. Aukrust samarbeidet med Bjerveom utviklingen av nasjonalregnskapssy-stemet, og det ble til slutt han som komtil å fullføre arbeidet med å komme fremtil et konsistent og operasjonelt system.

Deres vei frem til disse posisjonene varkronglete, og beskrivelsen av den er tan-kevekkende på mange måter. Finansmi-nister Erik Brofoss – en annen Frisch-elev– ville gjerne ha Bjerve som sjef for Byrå-et, men Bjerve, som vaklet mellom ønsketom en akademisk karriere og trangen til åpåvirke økonomisk politikk mer direkte,insisterte på ressurser til en forskningsav-deling som en betingelse for å overta. Detfikk han til slutt; kanskje var det sosial-økonomen i Brofoss som fikk overtaketpå finansministeren. Ytterligere en Frisch-elev, Stein Rossen, ble hentet hjem fraFN-tjeneste for å bli sjef for den nye avde-lingen. Men etter et par år bestemte hanseg for å vende tilbake til en karriere ”medfrakkeskjøtene rett ut”, som Frisch noenedsettende formulerte det. Inn komAukrust etter et mellomspill som dosentved Landbrukshøyskolen, og grunnlagetfor en produktiv utvikling av forsknings-avdelingen var lagt. Det er en spennendehistorie å lese – selv for de av oss som vethvordan det går til slutt.

Agnar Sandmo er professor i samfunnsøko-nomi ved Norges Handelshøyskole.

Bøker

Petter Jakob Bjerve var direktør i Statis-tisk sentralbyrå fra 1949-80, avbrutt avperioden som finansminister.

«Som et Herrens pinsevær…»Slik var det direktør Arne Skaug i Statistisk sentralbyrå beskrev økonomenes gang over landet sommeren 1946. Det var noespesielt å være norsk samfunnsøkonom i de første etterkrigsår.

Forskningspolitikk 2/2001 27

Ny amerikansk livsstil

Ved et seminar om amerikansk universi-tetsutdanning ved NIFU la professor JulesB. LaPidus - inntil nylig lederen for TheCouncil of Graduate Schools i USA –stor vekt på at man i dag ikke lenger harnoen enhetlig studentmasse. Heltidsstu-denter er blitt en sjelden vare og forblirnok det. Det er blant annet en følge avtendensen til livslang læring og at studen-tenes livsstilsvalg gjennomgår store foran-dringer. I USA er det snart bare studen-tene fra Øst-Asia som studerer på heltid –selv på dr.nivå.

Disse forhold påvirker i dag studienesopplegg, struktur – og deltagelse oggjennomføring i særdeleshet.

Japansk livsstil i endring

I en stor reportasje i International HeraldTribune (11.04.01) er man opptatt av Ja-pans ungdom. Her heter det blant annet:

Their heroes are athletes and actors,comedians and television personalities.They tell pollsters they dislike math and

science and that they aspire to become be-auticians and video game creators. At uni-versities across the country students arealready reshaping the labor force of to-morrow, choosing liberal arts degrees overengineering – for decades the occupation

Utspill

Bush’s prioriteringer

I president Bush’s forslag til amerikanskbudsjett for 2002 finner vi betydelige en-dringer. Forsvaret og medisin/helse(NIH) er de åpenbare vinnere. Den sivilesektor for øvrig er stort sett preget av sta-tus quo. Unntaket er miljøforskning hvorbudsjettene kuttes betydelig. ”Sciencewithout a tinge of green” sier Nature(19.04.01) og legger til at den nye admi-nistrasjonen ”simply does not buy thecase for the scientific study of environ-mental questions”.

Det er trolig mer alvorlig at ”the scien-tific opinion sits low in the pecking orderof influence inside the new Bush adminis-tration”. Forskernes tradisjonelle deltag -else i høringer og rådgivning er i dag i ferdmed å bli redusert på regjeringssiden hvorman ”stands firmly with employers andpolluters who helped to pay for Bush’ssingularly unimpressive election victorylast November, and damn the scientificevidence”. (Nature 29.03.01)

that buttressed Japan’s manufacturingprowess.

Graduates are postponing career choi-ces and marriage, taking time to travel,dabble in temporary work and just hangout; one economist popularized the term’parasite singles’ to describe young peoplewho are content to live off their parentswell into their 20s and beyond.

But perhaps most significantly, youngpeople are rejecting their parents’ jobchoices and heavily structured lifestyles.

Engelsk forskningsråds-utredning

De engelske forskningsrådene vil fram tilhøsten være gjenstand for ”a major revi-ew” (Quinquennial Review). De seks rå-dene ble sist justert i l993. Da ble detogså introdusert ”en aktiv motpart” – theDirector General for the Research Coun-cils – på departementssiden i den såkalteOffice of Science and Technology (OST).Tanken var blant annet å få til mer sam-arbeid rådene imellom.

Refusjon til staten?

De store økonomiske gevinstene som endel legemiddelfirmaer oppnår ved pro-duksjon og salg av enkelte legemidler bør i

noen grad pløyes tilbake til staten nårdenne har bidratt på forsknings- og utvik-lingssiden. Ifølge Science (27.04.01) harden amerikanske kongressen bedt det me-disinske forskningsrådet (NIH) ”to iden-tify big moneymaking drugs derived fromNIH-funded research”. Ved siden av re-fundering dreier det seg også om prisenepå medisiner – jf. bl.a. debatten om dyreAIDS-medisiner i Afrika.

”Peer miles”

Det engelske forskningsrådet for fysikk ogingeniørfag har – ifølge Nature (01.03.01)– nå på prøvebasis innført et incentiv- ogpremieringssystem for forskere som deltari bedømmelsesarbeid (”reviewing of grantproposals”). Opplegget premierer bådeden som deltar i bedømmelsen og den in-stitusjon (”department”) vedkommendekommer fra.

Amerikanske PhD-studier på deltid blirstadig vanligere ifølge prof. Lapidus.

President Bush prioriterer forsvar, medisin og helse (foto:Scanpix).

C-bladblad i postabonnement Forskningspolitikk

Returadresse:

nIFU - norsk institutt for studier av

forskning og utdanning

Hegdehaugsveien 31, n-0352 oslo

Vennligst send adresse -forandring: fpol@nifu.no

Veksten i tallet på professorerTallet på professorer i Norge er mer enn sju-doblet de siste 40 årene – slik figuren viser .I tillegg kommer professor II-gruppen – deltidsprofessorene.

Inge RambeRg og Hans skoIe

Den sterke veksten er en følge av flere for-hold. Norge gikk relativt tidlig bort fra detkontinentale lærestolsystemet (”chair”)med ”én professor i faget”. Studenteks -pansjonen kunne følgelig relativt tidligfølges opp i en viss utstrekning på profes-sornivået.

Dette ga etter hvert en betydelig vekstved institusjonene – nye som gamle. På1980-tallet fikk man ekstra sterk vekst et-ter at man vedtok å omgjøre flere hundre

dosentstillinger til professorater. Vekstenfortsatte på begynnelsen av 1990-talletmed oppfølgingen av Hernes-utvalgetsforslag om å inkludere de statlige høgsko-lene i en felles gjennomgående stillings-struktur. Vedtaket om såkalt kompetanse-opprykk basert på individuell bedømmelsevar spesielt viktig i denne forbindelse Vedden første bedømmelsesrunden våren1993 fikk vel 200 personer et slikt opp-rykk.

Ordningen har hele tiden vært om-stridt, og Kirke-, utdannings- og forsk-

ningsdepartementetet annonserte tidligat ordningen skulle evalueres etter entid. Det har ikke skjedd. Derimot fore-slår departementet nå i Stortingsmel-dingen om høyere utdanning at ord-ningen skal avvikles. Forslagetbegrunnes kort med at institusjoneneselv bør styre kompetanseutviklingeninnenfor det enkelte fagområdet og atordningen svekker professoratenes sta-tus. Ingen empiri om omfang, mobiliteteller fordeling på fag og kjønn leggesfram i meldingen.

Antall norske professorater etter 1960. Kilde: NIFU/ Forskerpersonalregistret