Lisa Gardner

Fritt fall

Oversatt av Linda M. Vikaune

© CAPPELEN DAMM AS 2015Copyright © 2015 by Lisa Gardner, Inc.

Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmarkon behalf of Jane Rotrosen Agency, LLC.

ISBN 978-82-02-47866-7

1. utgave, 1. opplag 2015

Originalens tittel: Crash & BurnOversettelse: Linda M. Vikaune

Omslagsdesign: Miriam EdmundsOmslagsfoto: © Michelle Kelly / Arcangel Images

Sats: Type-it AS, Trondheim 2015Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling

og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov ellertillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til

åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

www.lisagardner.com

Kapittel 1

Jeg døde en gang.Nå husker jeg, i den grad jeg er i stand til å huske noe som helst,

følelsen av en brennende og skarp smerte, etterfulgt av knugende ogbunnløs utmattelse. Jeg hadde ønsket å legge meg ned; det huskerjeg helt tydelig. Jeg hadde virkelig trengt å få det overstått. Men detskjedde ikke. Jeg kjempet mot smerten, mot utmattelsen, det helve-tes hvite lyset. Jeg klorte meg tilbake til livet igjen.

På grunn av Vero. Hun trengte meg.Hva har du gjort?Jeg er vektløs nå. Jeg forstår, åndsfraværende, at dette ikke er en

bra ting. Biler skal ikke være vektløse. En luksus-SUVer ikke byg-get for å fly. Og jeg kjenner en skarp og stikkende lukt. Alkohol.Nærmere bestemt whisky. Glenlivet. Alltid satt min ære i å drikkedet beste.

Hva har du gjort?Jeg vil skrike ut. Mens jeg seiler gjennom luften, i ferd med å dø

for andre gang, burde jeg i det minste klare å skrike ut. Men ingenlyder kommer ut av strupen. I stedet stirrer jeg gjennom den stu-pende frontruten og ut i den beksvarte natten, og jeg legger merketil at det regner, av alle ting.

Akkurat som den natten. Før …Hva har du gjort?Det er ikke så ille å fly. Følelsen er behagelig, nærmest frydefull.

5

Overskride tyngdelovens grenser, kaste det jordbundne livets tungeåk av seg. Jeg burde løfte armene, slå ut med dem og omfavne denandre døden som raser mot meg.

Vero.Vakre, lille Vero.Og så …Tyngdekraften slår tilbake. Bilen er ikke lenger vektløs idet den

på nytt oppnår kontakt med jorden. Et skjelvende krasj. Et drønnsom gir ekko. Kroppen min, som fløy, blir nå kastet som en fille-dukke mot rattet, dashbordet, girspaken. Lyden av glass som sprek-ker. Ansiktet mitt som går i knas.

Smerte, brennende og skarp. Etterfulgt av utmattelse, knugendeog bunnløs. Jeg vil bare legge meg ned. Jeg trenger virkelig å få detoverstått.

Vero, tenker jeg.Og så: Å, herregud, hva har jeg gjort?Ansiktet mitt er vått. Jeg slikker leppene mine, de smaker vann,

salt, blod. Jeg løfter hodet, og tinningene mine eksploderer i uli-delig smerte. Jeg krymper meg, trykker haken instinktivt inn motbrystet, og hviler den verkende pannen mot hard plast. Rattet i bilenmin, innser jeg, er nå trykket hardt mot brystet mitt, mens benet ervridd i en nesten umulig vinkel, og kneet kilt innunder dashbordetet sted. Jeg har falt, tenker jeg, og jeg kommer meg ikke opp.

Jeg hører en lyd. Latter. Eller kanskje det er jamring. Det er enunderlig lyd. Skingrende, vedvarende og med et anstrøk av galskap.

Den kommer fra meg.Mer vått. Regnet har funnet veien inn i bilen. Eller jeg har fun-

net veien ut. Jeg er ikke sikker. Whisky. Stanken av alkohol er såsterk at jeg vil brekke meg. Trukket inn i skjørtet, innser jeg. Og så,mens blikket fremdeles kjemper for å fange inn omgivelsene, serjeg glassbiter strødd rundt meg – restene av en flaske.

Jeg burde bevege meg. Komme meg ut. Ringe noen. Gjøre noe.Hodet mitt gjør så forbasket vondt, og i stedet for en svart fløy-

elshimmel, ser jeg hvite lysglimt som eksploderer over hele syns-feltet.

6

Vero.Ett ord. Det stiger opp, kommer fremst i tankene mine. Gir meg

fotfeste. Leder meg. Jager meg framover. Vero, Vero, Vero.Jeg beveger meg. Med stor anstrengelse. Den jamrende lyden blir

erstattet av et sjelevrengende skrik idet jeg prøver å vri meg løs fraførersetet. Bilen min ser ut til å ha landet på fronten, så dashbordeter presset mot meg som en tvinge. Jeg sitter ikke oppreist, men lig-ger lent forover, som om Audien min, etter at den først hadde bruk-ket nesen, ikke klarte å gjenvinne balansen. Det betyr at jeg er nødttil å kjempe dobbelt så hardt for å komme meg løs fra den sammen-klemte plassen mellom setet og rattet og det kollapsede dashbordet.

Kollisjonsputen. Den overflødige posen vikler seg rundt armene,klistrer seg til hendene, og jeg forbanner den. Det blir mer skrikingog kjemping og usammenhengende utbrudd, men det sanseløse ra-seriet får i gang adrenalinet til den knugende utmattelsen er borte, idet minste, og nå er det bare en smerte, en endeløs, fryktelig smertejeg allerede forstår at jeg ikke kan tillate meg å tenke på, idet jegendelig vrikker meg sidelengs ut fra klemmen mellom førersetet ogdashbordet. Jeg faller sammen mot midtkonsollen og hiver tungtetter pusten. Bena virker. Armene også.

Hodet står i brann.Vero.Røyk. Er det røyklukt jeg kjenner? Et plutselig støt av panikk går

gjennom meg. Røyk, rop, ild. Røyk, rop, ild.Vero, Vero, Vero.Løp!Nei. Jeg tar meg sammen. Ingen røyk. Det var den første gan-

gen. Hvor mange ganger kan en kvinne dø? Jeg er ikke sikker. Alter uklart i hodet mitt, fra lukten av fuktig jord til varmen fra flam-mene. Alt er atskilt og likevel forbundet. Jeg er døende. Jeg er død.Nei, jeg er bare døende. Nei, vent, jeg er død. Den første gangen,den andre, den tredje?

Jeg klarer ikke å få orden på det.Det er bare én ting som betyr noe, bare én ting som noen gang har

betydd noe. Vero. Jeg må redde Vero.

7

Baksetet. Jeg snur meg rundt. Jeg slår først det venstre kneet, sådet høyre, og skriker til igjen. Drit i det. Bryr meg ikke. Baksetet.Jeg må komme meg inn i baksetet.

Jeg famler omkring i mørket og slikker regn og søle fra leppenemens andre inntrykk begynner å ta form. Frontruten er knust, mendet er soltaket også, derav regnet på innsiden av bilen. Den en gangså nydelige, relativt nye og luksuriøse Audi Q5 SUV-en min harblitt minst en halvmeter kortere, kanskje mer. Det er fronten somhar tatt det verste av smellen, og dørene foran er sannsynligvis fordeformerte til at de lar seg åpne. Men bakdelen ser ut til å være re-lativt intakt.

«Vero, Vero, Vero.»Jeg innser for første gang at jeg har hansker på. Eller hadde han-

sker på. Glasset har strimlet dem opp, nå er de store, blodige flaksom hindrer bevegelsene mine. Jeg river av meg først den ene, såden andre, og stikker dem selvbevisst i bukselommen. Kan ikkekaste dem på gulvet. Jeg kaster ikke søppel ned på gulvet i bilen.Jeg behandler bilen min bedre enn som så. Pleide å behandle bilenmin bedre enn som så?

Hodet mitt gjør så jævlig vondt. Jeg har lyst til å krølle meg sam-men og sove og sove og sove.

Men det gjør jeg ikke. Jeg kan ikke. Vero.Jeg tvinger meg til å bevege meg igjen, leter meg fram til høyre,

deretter til venstre, med fingre som famler i mørket. Men jeg finneringenting. Finner ingen. Jeg leter og leter, først i baksetet og så, merskjelvende, på gulvet. Men ingen liten kropp dukker opp som vedet trylleslag.

Tenk om … Hun kunne ha blitt kastet ut, slynget ut fra bilen somseilte gjennom luften. Bilen hadde prøvd å fly, og kanskje Vero ogsåhadde gjort det.

Mamma, se på meg. Jeg er et fly.Hva har jeg gjort, hva har jeg gjort, hva har jeg gjort?Jeg må komme meg ut av bilen. Det er det eneste som betyr noe.

Der ute, et sted i mørket, i regnet, i sølen. Vero. Jeg må redde henne.Jeg trekker meg opp etter albuene fra fronten av den sammen-

8

kraste bilen og over i baksetet. Så gjør jeg en skarp sving mot bil-døren bak. Men den lar seg ikke åpne. Jeg river i håndtaket, gnirblod utover. Jeg dytter mot døren. Gråter, trygler og bønnfaller, meningenting skjer. Den rikker seg ikke. Krasjet, og barnesikringen.Faen!

Bare én annen utvei. Bakluken, døren til bagasjerommet. Jeg be-veger meg igjen, smertelig langsomt, mens verkingen i hodet blir tilen kvalme i magen, og jeg vet at jeg kommer til å kaste opp, menjeg bryr meg ikke. Jeg må komme meg ut av denne bilen. Jeg måfinne Vero.

Når spyet kommer, er det en tynn, vannaktig væske som lukterdyr single malt og en lang natts anger.

Jeg sleper meg gjennom den ekle dammen og fortsetter, fortset-ter. Første glimt av hell: Kollisjonen har fått bakluken til å åpne seg.

Jeg skyver den opp på vidt gap. Så, da kravlingen viser seg å blifor mye for de forslåtte – brukne? – ribbena mine, sleper jeg megut med armene og faller pladask ned på bakken. Jorden er myk ogsurklende og demper fallet. Jeg ruller meg rundt og hiver etter pus-ten på grunn av smertene, de voldsomme anstrengelsene, håpløshe-ten jeg føler.

En er en og to er to, vi hopper i vann, vi triller i sand.«Mamma, se på meg, jeg er et fly.»Jeg er sliten igjen. Utmattelse, knugende og bunnløs. Jeg kunne

bare ligge her. Hjelpen vil komme. Noen som så ulykken, noen somhørte smellet. En annen bilist på vei forbi. Eller kanskje noen vilsavne meg. Noen som bryr seg.

Et bilde av en manns ansikt dukker opp i tankene mine, men detblir borte igjen før jeg rekker å fange det.

«Vero,» hvisker jeg. Til det fallende regnet, den surklende sølen,den stjerneløse natten.

Lukten av røyk, tenker jeg åndsfraværende. Varmen fra flam-mene. Nei, det var den første gangen. Ta deg sammen, for pokker.Ta deg sammen!

Jeg ruller meg over på magen igjen og begynner på reisen.Veien ser ut til å ligge høyt over meg. Det er søle, gress, glisne

9

busker og skarpe steiner mellom den og meg. Jeg hører lyder i detfjerne, biler som suser forbi over meg som eksotiske fugler, og detgår opp for meg, mens jeg kravler på magen, centimeter for centi-meter, at alle bilene er for langt unna. De er der oppe; jeg er hernede. De kommer aldri til å se meg. De kommer aldri til å stoppe oghjelpe meg å finne Vero.

Enda noen centimeter, fem, ti, femten. Jeg gisper idet jeg trefferen stein. Banner idet jeg hekter meg fast i en busk. De skjelvendefingrene mine strekker seg framover, søkende, søkende, søkende.Mens hodet mitt hyler av uutholdelig smerte og jeg stopper, igjenog igjen, for å kaste opp ynkelige små munnfuller magesyre.

Vero.Og så: Å, Nicky, hva har du gjort?Jeg hører den jamrende lyden igjen, men jeg stopper ikke. Jeg har

ikke lyst til å innse at det skadde dyret som kommer med alle disselydene faktisk er meg.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg bukter meg gjennom den glatte, klisnesølen. Jeg vet at da jeg kommer meg opp på kanten, er jeg dekketav svart gytje fra topp til tå, og at det slett ikke bekymrer meg, mentvert imot morer meg. Det er passende, tenker jeg. Jeg ser ut somjeg bør se ut.

Som en kvinne som har kravlet seg opp av graven.Lys. To nålestikk av lys, stadig nærmere. Jeg kommer meg opp

på hender og knær nå. Er nødt til det, hvis bilføreren skal se meg.Og det er greit, for ribbena mine gjør ikke vondt lenger. Hele krop-pen min har blitt nummen, skrikingen inne i hodet mitt har overbe-lastet alle koblinger og gjort alt annet underlig taust.

Kanskje jeg allerede er død. Kanskje det er slik de døde ser ut,tenker jeg idet jeg setter den ene foten bak meg og, sakte, men sik-kert, reiser meg.

Det hviner i bremser. Det er en bil som sladder lett idet sjåførenbremser for hardt på den våte veien. Og så stopper den, som ved etmirakel, like foran den utstrakte hånden og det bleke, regnstripeteansiktet mitt.

«Hva i –» En eldre mann, tydelig oppskaket, blir opplyst et kort

10

øyeblikk av lyset inne i kupeen idet han åpner bildøren. Han stigernølende ut og reiser seg. «Er du skadet, ma’am?

Jeg sier ikke et ord.«Er det en ulykke? Hvor er bilen din? Vil du at jeg skal ringe

ambulanse?»Jeg sier ikke et ord.Jeg bare tenker: Vero.Og plutselig husker jeg. Jeg husker alt. En voldsom eksplosjon

av lys, skrekk og raseri. En ilende smerte ikke bare gjennom hodetmitt, men gjennom hjertet også. Og i det øyeblikket husker jeg nøy-aktig hvem jeg er. Uhyret under sengen.

Den eldre mannen foran meg rykker til og tar et skritt tilbake,som om han har lest tankene mine.

«Ehm … bare stå der, ma’am. Bare … Jeg skal, eh, ringe etterhjelp.»

Mannen forsvinner inn i den dunkelt opplyste bilen sin igjen. Jegsier ingenting. Jeg står i regnet og svaier lett.

Jeg tenker, en siste gang: Vero.Så er øyeblikket borte, minnet forsvunnet.Og jeg er ingen i det hele tatt, bare en kvinne som har vendt til-

bake fra de døde for andre gang.