1

Medlemsblad av og for oss i Norges størstebrukerorganisasjon for LAR-brukereLAR-Nett Norge

årgang 11

gratismedlemsblad

1 • 2016

UtgiverLAR-Nett Norge

Redaksjonen:Ansvarlig redaktør: Dag MyhreLayout: Lars Kristian Larsen

InnholdSide 4 Antallet overdoser i Trondheim

har økt med 90 prosent

Side 5 Det fødes ikke rusavhengige barn

Side 6 Dødlig moralisme

Side 7 Dette vet vi om LAR-barna

Side 9 Erfaringer med LAR-behandling i Norge

Side 10 Helsevesenets skam

Side 11 Slitne stoffavhenginge opplever økte strafferammer

Side 12 Personer til styrevalg i LNN for 2016

Side 14 Intet om oss uten oss!

Side 15 Samme problem - ulike løsninger!

Side 16 Frykter strengere kontroll gir flere overdosedødsfall

Side 17 Helsevesen for alle

Side 18 Innfører narkotikaprogram for hele landet

Side 19 Vi bør støtte pasienter som vil slutte med metadon

Side 20 Svake, fattige og skitene narkomane engasjerer ikke

2

LederHei alle sammen.

Nå er det skikkelig lenge siden vi har fått ut en LARpost, men det har sin forklaring. Tidligere var det jeg som laget LARpos-ten. Så ble jeg daglig leder for LNN og fikk veldig mye annet å gjøre. Vi bestemte derfor at to andre fra LNN skulle ta over arbeidet med LP. Det gikk dessverre ikke som forventet, og derfor sitter jeg igjen her og lager LARposten. Nå skal det snart være Årsmøte med valg av nytt styre. Det er viktig at så mange som mulig av dere som er LAR-brukere sender inn deres stemmer på de som dere ønsker inn i styret til LNN. Bare de som får stemmeseddel og valgmateriale i LP skal stemme. Samtidig skal medlemmene stemme på, for eller mot «Heroin assistert behandling.» Dette gjøres på et eget ark som sendes inn sammen med valgseddelen. Det blir derfor litt jobb for medlemmene våre denne gangen. Vi håper alle tar seg tid til å fylle ut skjema og valgseddel og sender tilbake til oss i vedlagt konvolutt. Vi vill fortsette å jobbe for bedre forhold for alle i LAR, og vi ønsker oss flere og bedre medisiner inn i behand-lingen. Vi jobber også for en bedre psykisk og somatisk helse for alle LAR-brukere og spesielt for oss som begynner å bli eldre og slitne i LAR-systemet. Vi vil også kjempe videre for at fastlegens rolle i LAR-behandlingen skal tas mer på alvor og at de skal få en større rolle i vår behandling.

Våren er her og snøen er snart borte de fleste steder, i hvert fall i enkelte deler av landet. Snart kommer sommeren med sol og varme noe vi gleder oss enormt til her i LNN, dette har vært en lang og slitsom vinter for mange.

LNN og LAR-posten ønsker alle sine medlemmer og lesere en fin vår og en riktig god sommer og kos dere med bladet vårt.

Vennlig hilsen

Daglig leder Dag Myhre

2 3

Pasient- og brukerombudene

Finnmark Tlf.: 78 41 72 40

Troms Tlf.: 77 75 10 00

Nordland Tlf.: 75 56 66 70

Nord-Trøndelag Tlf.: 74 11 14 60

Sør-Trøndelag Tlf.: 73 89 78 00

Møre og Romsdal Tlf.: 71 57 09 00

Sogn- og Fjordane Tlf.: 90 24 66 78

Hordaland Tlf.: 55 21 80 90

Rogaland Tlf.: 95 33 50 50

Hedmark Tlf.: 62 55 14 90

Oppland Tlf.: 61 13 29 44

Buskerud Tlf.: 32 23 52 00

Telemark Tlf.: 35 54 41 70

Vest-Agder Tlf.: 38 24 14 14

Aust-Agder Tlf.: 37 01 74 91

Vestfold Tlf.: 33 34 77 90

Østfold Tlf.: 69 20 90 90

Akershus Tlf.: 23 13 90 20

Oslo Tlf.: 23 13 90 20

4

88 personer har tatt overdose av narkotiske stoffer i Trondheim i 2015, en økning på 42 tilfeller fra året før. Ni av overdosene hadde dødelig utfall, viser en fersk rap-port fra Helse- og overdoseteamet i Trondheim kommune.

– Hovedårsaken er at det nærmest har vært fri tilgang på dop på gata det siste året. At vi har så mange som 88 over-doser, er et problem og noe vi må få en stopp på, sier Jan Erik Skjølås i Helse- og overdoseteamet i Trondheim kommune til NRK.

Flere yngre tar overdoseTallene tar utgangspunkt i sprøytenar-komane over 18 år, og er de høyeste siden registreringen av overdoser startet i 2001.

– Vi ser stadig yngre mennesker ta over-dose. Noen er helt ukjente for helse- og

overdoseteamet, mens de fleste er kjente rusavhengige. Den yngste vi har regis-trert overdose på i 2015, var født i 1996, sier Skjølås.

Rundt 260 mennesker dør årlig her i landet av narkotikaoverdoser. Narkotika-utløst dødelighet i Norge var den nest høyeste i Europa i 2010 til 2012. Bare i Estland var den høyere.

Årsaken er sammensattHelseteamet i Trondheim mener utvik-lingen har flere årsaker:

- Kraftig økning av opiater på det il-legale markedet.

- Kraftig økning av benzodiazepiner på det illegale markedet.

- Større tilgang på heroin, samt at heroinet nå til tider svinger i styrke/renhet.

- Stor trafikk til utlandet, da spesielt Spania, med lovlige mengder rusmid-ler, har en tydelig effekt på tilgangen.

Likevel er tilgangen på stoff den største utfordringen – og tilgangen varierer.

– Det er merkbart at dette har vært i perioder. Som eksempel kan det nevnes 14 dager i juli, hvor det ble registrert 19 overdoser på 14 dager, sier Skjølås.

Opiater fører til overdoserI rapporten trekkes opiater frem som stoffer som fører til flest overdoser. Dol-contin og Heroin troner øverst. I 34 % av overdosene og overdosedødsfallene er heroin involvert.

Jan Erik Skjølås sier at årsaken til mange overdoser er at stoffer blandes.

– Alle overdosedødsfallene vi hadde i fjor inkluderer opiater. I tillegg har de aller fleste som ender med overdosedødsfall i seg benzodiazepiner, som er beroligende midler. Her må vi informere rusmisbru-kere om farene ved å blande ulike stoffer.

– GHB overdoser er igjen på lista. Fra 0 i 2014 – til 5 i 2015. Det er urovekkende. I tillegg hadde vi muligens 1 tilfelle av «su-permanndopet», her nevnt som ecstasy, noe vi heldigvis ikke var borti resten av året.

I forrige uke meldte NRK at politiet og utelivs bransjen ser rekordstor omsetning av partydopet ecstasy og kokain. I løpet av fire helger gjorde politiet i desember 23 arrestasjoner bare i trønderhovedstaden.

NRK Trøndelag

Antallet overdoser i Trondheim har økt med 90 prosent

På 14 dager i juli ble det registrert 19 overdoser. Helse- og overdoseteamet i Trond-heim kommune ser stadig yngre mennesker ta overdose.

Av: Journalist Sigurd Steinum

Utviklingen i overdoser i Trondheim 2001–2015

4 5

FOTO: Scanpix

Et nyfødt barn som har fått tilført meta-don eller heroin under graviditeten, har aldri opplevd rus.

Ola Jøsendal Overlege, Mottaksklinik-ken, Haukeland universitetssjukehus

BT har presentert en svært utfordrende sak om barn som er født av mødre som blir behandlet for heroinavhengighet gjennom legemiddel assistert rehabilite-ring (LAR). Mødrene får utlevert gratis et opioid (metadon eller buprenorfin), som erstatning for kjøp og bruk av heroin. Drøftingene om hva som er rett behandling av både mødre og barn, er svært krevende, og det er ingen av par-tene i uenigheten som har løsninger som er uten faglige og etiske skyggeside.

Ola Jøsendal Privat

I en slik debatt er det viktig at vi er enige om betydningen av ulike ord og

uttrykk. Det har aldri vært født et rusav-hengig barn, og det er en svært viktig detalj. Forklaringen må nødvendigvis inneholde noen medisinske fakta.

Alle mennesker får regulert sin fø-lelse av lykke eller tilfredshet gjennom ulike substanser som bidrar til økt eller redusert mengde signaler i hjernen. Den viktigste signalsubstansen for regulering av lykke eller tilfredshet heter dopamin. Hver gang vi føler oss lykkelige eller tilfredse, er dopamin involvert. Normale hendelser som å få en god klem, vinne i bingo, hoppe høyt eller langt, få gode ka-rakterer, osv. er tilstrekkelige for de aller fleste til å føle oss lykkelige eller tilfredse.

Absolutt alle rusmidler, fra tobakk, snus, alkohol, khat, cannabis til heroin gir økt stemningsleie gjennom å påvirke dopaminnivået i hjernen, eller effekten av dopaminet. Rusmidler er altså kunstig og kjøpt lykke. Hovedproblemet er at når effekten av rusmiddelet går ut av krop-pen og hjernen, vil stemningsleiet være lavere enn utgangspunktet.

Ved repetert bruk vil individets stem-ningsleie være vesentlig redusert når ef-fekten av rusmiddelet er ute av kroppen. Dersom man inntar et rusmiddel ofte og heftig, vil kroppens egen evne til regule-ring og følsomhet for dopamin forandres radikalt til det verre, og etter hvert blir man avhengig av rusmiddelet..

Avhengighet er definert gjennom to forhold:

Ønsket og lysten til å oppleve lykken eller tilfredsheten som oppnås gjennom inntaket av rusmiddelet. Abstinenser som oppstår dersom man ikke tilfører kroppen det rusmiddelet man er tilvent. Abstinenssymptomer kan være depre-sjon, angst, svette, motorisk uro, kropps-lige smerter som ved influensa.

Dersom en gravid inntar opioider, vil det påvirke reguleringen av dopamin i hjernen til fosteret. Det vil forstyrre balansen av signalsubstanser i hjernen på en slik måte at fosterets egen produk-sjon og regulering hemmes. Fosterets normale tilstand vil være avhengig av jevnlig tilførsel av et opioid, for å unngå abstinenser mens fosteret befinner seg i livmoren.

En nedtrapping av tilførselen av opiater under graviditeten vil føre til abstinenser i mors liv. En nedtrapping av tilførselen etter fødsel vil føre til abstinenser som de vi har fått beskrevet i BT.

Et foster eller et nyfødt barn som har fått tilført et opioid under graviditeten, har selvsagt aldri opplevd noen rus, og kan ikke være rusavhengig. Barnet er imidlertid avhengig av tilførsel av opio-ider for å unngå smertefulle og krevende abstinenser. Gjennom en forsvarlig nedtrapping av opioider etter fødselen vil barnets regulering av dopamin normali-seres, men det er en krevende prosess.

Det fødes ikke rusavhengige barn

ØKER FAREN: Mange mener at gravide som bruker heroin, auto-matisk skal tvangsinnlegges og umiddelbart avslutte inntaket av heroin eller andre opioider. Men det vil øke faren for at de ikke kontakter lege, helsesøster eller andre som kan hjelpe, skriver Ola Jøsendal.

6

Fagfolk er uenige om det er mer for-svarlig for barnet å gjennomføre en slik nedtrapping under graviditeten, eller om nedtrappingen bør gjennomføres etter fødselen. Et nyfødt barn av en mor som har brukt opioider under graviditeten, kan altså beskrives som avhengig av tilførsel av et rusmiddel, men aller helst som avhengig av medisinsk abstinensbe-handling. Rusavhengige er de ikke.

Mange mener at gravide som bruker heroin, automatisk skal tvangsinnleg-ges og umiddelbart avslutte inntaket av heroin eller andre opioider. Dersom det skal gjennomføres, øker faren for at heroinavhengige gravide ikke kontakter verken lege, helsesøster eller andre som kan hjelpe. Da vil både mor og barn komme langt dårligere ut enn slik sys-temet er innrettet nå. Dette er prosesser med paralleller til den tiden da abort var ulovlig.

Det beste er naturligvis at rusmiddel-avhengige kvinner i fertil alder bruker sikker prevensjon. Forslaget om gratis prevensjon er faglig godt begrunnet. LAR-ansvarlige i Norge er svært aktive med å tilrå prevensjon for rusmiddelav-hengige. Ved ikke planlagte graviditeter blir kvinnene også anbefalt abort, og alt praktisk legges til rette.

Enkelte hevder at det å få barn ikke er en menneskerett, noe som naturligvis er feil. Hvilken søknadsprosess skulle vi innføre om det ikke var en allmenn-gyldig anledning til forplantning? LAR-graviditetene virker provoserende på mange, men tankekorset er at det absolutt farligste rusmiddelet for gravide er alkohol. Skulle vi kanskje ha krevd en negativ graviditetstest for alle kvinner i fertil alder som stikker innom polet?

En skulle tro det ikke kunne bli verre. Norge ligger allerede i Europa-toppen i overdosedødsfall. Nå viser ferske tall fra Folkehelseinstituttet at dødsfallene har økt med 16 prosent fra 2013. I 2014 døde 266 personer som følge av ulovlige rusmidler, over fem ganger så mange som snittet i EU.

Dødsfallene kunne vært avverget. Skyl-den ligger på norske helsemyndigheter som fører en mislykka og moralistisk ruspolitikk.

Vi bør være varsomme med å tilskrive økningen til denne regjeringens politikk. Det som imidlertid er klart er at helsemi-nister Bent Høie har stått i veien for en politikk som ville fått ned overdosedøds-fallene.

Vi vet nemlig mye om hva som virker. Blant andre Sveits, Nederland og Dan-mark har innført heroinassistert behand-ling for tunge brukere. Evalueringene viser en betydelig reduksjon i overdo-sedødsfallene. Også kriminaliteten og nyrekruttering går ned. Livskvaliteten til brukerne går opp.

Til tross for dette har Høie satt foten bastant ned for alle forsøk på å innføre dette i Norge. Det er å si nei til kunnskap og det er en hån mot rusmisbrukerne og de pårørende.

Også overgangen fra å injisere til å røy-ke heroin, noe som dramatisk reduserer faren for overdose, står Høie i veien for.

Til tross for at helsemyndighetene har

satt i gang tiltak for å få folk til å slutte å injisere, vil ikke Høie la rusmisbrukere røyke heroin på sprøyterommet, fordi han mener det vil gjøre sprøyterommet til «et sted der det blir lovlig å bruke narkotika».

Et annet land vi kan lære av er Portugal. På 1990-tallet var de i samme situa-sjon som Norge i dag. De hadde mange misbrukere og høye overdosedødsfall. I 2001 avkriminaliserte de bruken av alle rusmidler.

Kombinert med en hel rekke andre til-tak, har de redusert overdosedødsfallene til et minimum, blant annet som følge av at andelen som injiserer er halvert. De antatt negative bivirkningene av liberali-seringen har uteblitt.

Som Anlov Mathiesen demonstrerer i boka «Omsorgsindustrien», er det mora-lismen som preger tiltakene på rusfeltet. Det er det nødt til å bli en slutt på. Vi har ikke råd til å holde oss med dårlig fundert moralisme, som tar hundrevis av liv hvert år.

Vi kan ikke lenger være bekjent med å ha en av Europas strengeste ruspolitiske regimer.

Skadereduksjon må prioriteres over rusfrihet og moralismen må erstattes med en mer pragmatisk og vitenskapelig tilnærming til hvilke tiltak som virker. Høie, det er på tide å våkne.

Dagbladet

Dødlig moralisme

6 7

Dette vet vi om LAR-barna

Lite tyder på at LAR har påført barn skader for livet. Mye tyder på at behandlingen har gitt mange en rimelig god start - abstinenser til tross.

Gabrielle Welle-Strand (forsker), Monica Sarfi (forsker), Thomas Clausen (professor), Jørgen G. Bramness (professor) Senter for rus og avhengighetsforskning (SE-RAF), UiO

Barneombudets utspill i BT 23. januar om tvungen prevensjon til kvinner i LAR skapte debatt, og mange påstan-der er fremsatt. Én påstand er at vi ikke har kunnskap. Det riktige er at vi har en god del kunnskap. Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) har siden 2012 bidratt med under-søkelser av svangerskapsvansker og nedkomst¬problemer knyttet til LAR. Vi har også fulgt barn etter fødselen. Denne hovedsatsingen har ført til fire doktor-grader og en lang rekke artikler som er tilgjengelige på SERAFs hjemmeside.

Kvinner i LAR er en sårbar gruppe som, i tillegg til opioidavhengighet, oftest har mange belastninger i bakgrunnen sin. Vanskelig oppvekst med fysisk og emosjonell omsorgssvikt og seksuelle overgrep er vanlig. Mange har i perioder i livet depresjon, angst og konsentra-sjonsproblemer. Ni av ti kvinner som behandles¬ med LAR-medisiner ved fødselen, er i LAR når de blir gravide. Tre av fire svangerskap er ikke plan-lagt, men når kvinnen velger å fortsette

graviditeten, er barnet ønsket. Kvinnene bruker i meget liten grad rusmidler under svangerskapet. Også når barna er ett og fire år gamle er majoriteten av kvinnene rusfrie.

60 prosent av kvinnene i LAR prøver å trappe ned på doseringen med metadon eller buprenorfin i svangerskapet. Nesten ingen klarer å slutte helt med LAR-me-disin. 6 av 10 nyfødte fikk behandlings-trengende abstinenser etter fødselen, men barnets vansker minket ikke om kvinnen reduserte dosen.

Barn som får nyfødtabstinens, får i dag behandling med gradvis nedtrap-ping med morfin. Dersom nyfødte med abstinens får sår eller skader, slik enkelte har hevdet, skyldes det behand-lingssvikt på nyfødtavdelingen og ikke LAR-legemidlene. Den gjennomsnittlige behandlingstiden av de nyfødte er én, ikke tre måneder. Hvis mor ammer, får de nyfødte sjeldnere og mildere absti-nenser og trenger kortere behandling. Det er ikke vanlig at barnet får vansker når ammingen¬ avsluttes.

I 2014 ble det født 33 barn av kvinner i LAR i Norge (hvorav ca. 2/3 fikk absti-nens), mens Folkehelseinstituttet samme år rapporterte at totalt 55 nyfødte fikk behandling for abstinenser etter fødse-len. Problemet er altså mer knyttet til forekomsten av rusmiddelbruk generelt og ikke bare til substitusjonsbehandling.

Det er ikke påvist sammenheng mellom grad av abstinens ved fødsel og barnas senere utvikling. Men det er en sam-

menheng mellom mors psykiske helse og omsorgsevne og hvordan det går med barns senere utvikling. Barn og foreldre trenger hjelp til å få i gang et godt sam-spill tidlig i livet, en god oppfølging og trygge relasjoner.

Ved to-treårsalder rapporterte mød¬rene i LAR flere vansker hos sine barn enn gjennomsnittlige mødre. Det er ikke uventet siden mange av mødrene hadde en rekke belastninger. Det er der-for ikke rimelig å forklare barnas vansker med eksponering for LAR-legemidler i fosterlivet alene. Barn som lever med foreldre som sliter, har forhøyet risiko for å utvikle¬ vansker fra tidlig i livet. Denne typen samfunnsutfordring må møtes med tilrettelagte tiltak for å støtte familiene.

Våre konklusjoner er at mødrene trenger tett oppfølging i svangerskapet og god støtte etter barnets fødsel. Det er siktemålet med LAR. Ved fireårsalderen gikk 90 prosent av barna i våre studier i barnehage, og tre av fire familier hadde oppfølging fra barnevernet.

Åtteårs-undersøkelsen som pågår nå, viser at ett av fire barn er flyttet til fosterhjem. Nesten halvparten av kvin-nene er aleneforeldre med lite nettverk. Alle barna har intelligensnivå innenfor normalområdet for alder. Halvparten av barna har imidlertid problemer med uro og nedsatt oppmerksomhet, og mange får hjelp på skolen eller fra relevante hjel-peinstanser. Mødrene til barna har flere psykiske og fysiske helseplager enn kvin-

FORTIDSGUFS: Vi har lagt bak oss forsøk på å motarbeide graviditet hos kvinner fra psykososialt svake grupper ved lite tiltalende metoder. Vi bør ikke begynne igjen, skriver innsenderne. Illustrasjonsfoto: Scanpix

8

ner flest, og mange foreldre etter¬lyser tettere oppfølging både for seg og sitt barn.

Samlet sett understreker resultatene at det ikke er enkle sammenhenger mel-lom eksponering for LAR-legemidler i fosterlivet og utvikling. Lite tyder på at LAR har påført barn skader for livet, mens mye tyder på at behandlingen har gitt mange barn en rimelig god start på livet, abstinenser til tross. SERAF har planer for å utvide forskningen på dette området, selv om vi i dag mangler midler til dette.

Det vi ikke vet, er om det er bedre for barnet å bli nedtrappet og ab-stinent i mors liv enn etter fødsel. Abstinenssymp¬tomene hos et nyfødt barn kan være vondt for foreldre og helsepersonell å se, men behandlet etter anbefalingene er forløpet sjelden drama-tisk. Sikkerheten for fosteret og moren, dersom den gravide kvinnen slutter med LAR-medisin i svangerskapet, er forelø-pig ikke studert.

Vi vet ikke hvordan kvinnene hadde klart seg dersom de var blitt nektet LAR i graviditeten, eller hvor mange kvinner som hadde tatt imot LAR dersom pre-vensjon hadde vært en forutsetning. Vi vet at problemene knyttet til rusmiddel-bruk hos gravide ikke oppsto med LAR. Vi vet også at uten LAR-behandling er opioid¬avhengige i stor fare for rusre-latert skade, sykdom og død. Vi vet lite om hvor mange som ville falle tilbake til heroinbruk og andre rusmidler dersom kvinnen mistet LAR i svangerskapet. Det er sannsynlig at mange ville mistet kon-takten med helsevesenet uten LAR.

Minst av alt trenger disse familiene stigmatiserende holdninger fra helse-vesen og myndigheter. Å stemple disse barna som «født narkomane», eller å pålegge kvinnene å bruke prevensjon, er ikke veien å gå. Krav om prevensjon som forut¬setning for livreddende behand-ling er bare forsvarlig dersom legemid-lene har påvist alvorlige skadevirkninger. Det er ikke vist for LAR-medisiner.

Vi har lagt bak oss forsøk på å motar-beide graviditet hos kvinner fra psyko-sosialt svake grupper ved lite tiltalende metoder. Vi bør ikke begynne igjen. Vi kan selvsagt ikke frata kvinner livred-dende behandling fordi de ikke vil motta

prevensjon. Vi tilbyr prevensjon og råder pasienter som ikke er i en stabil livsfase eller rusfrie til å bruke prevensjon. Pre-vensjonen bør være gratis for dem som trenger det mest. Vi bør tilby støtte til nedtrapping av LAR-medisin i svanger-skapet for dem som ønsker det, men vi skal også informere om at det er vanske-lig og om risikoen som følger.

Vi forstår at Barneombudet har barnets beste i fokus. Men barnets beste involve-rer også å ta hensyn til kvinnene. Ikke på bekostning av barnet, men sammen med, og for barnet. Det er ingen optimal situa-sjon at barn utsettes for LAR-legemidler i svangerskapet, men ved vanskelige valg må man velge det best mulige og unngå dårlige valg. Vi tror etisk betenkelige løsninger som tvangsprevensjon, eks-kludering fra behandling eller tvungen nedtrapping er dårlige valg.

Bergens Tidende

Legemiddelassistert Rehabilite-ring (LAR) gir deltakerne et bedre og mer fullverdig liv. Men det er også mye frustrasjon knyttet til programmet og den tette oppføl-gingen over tid.

Av: Turid Møller Olsø Faglig rådgiver, NAPHA

I en studie fra Høgskolen i Hedmark er sju deltagere i Legemiddelassistert Rehabilitering (LAR) intervjuet om deres erfaringer. Alle opplevde å få et bedre liv etter å ha deltatt i programmet, sammenlignet med hvordan de hadde det tidligere. Men deltagerne uttrykker også en følelse av avmakt, fordi de må forplikte seg til å følge det rammeverket og de kontrollrutinene som er en del av programmet.

I Norge siden 1998LAR-programmet i Norge skal gi perso-ner med opioid avhengighet en mulighet til å redusere de negative helsemessige konsekvensene og sosiale utfordringene som følger av misbruket. Programmet er basert på erfaringer fra USA, hvor rehabilitering gjennom substitusjons-behandling med medikamenter i stor grad resulterte i at deltagerne kunne gjenoppta kontakten med sine nærmeste og få en mer aktiv hverdag - for eksem-pel gjennom arbeid (Granerud og Toft, 2015). Programmet bidro også til at deltagerne ble kvitt suget etter opioider, at færre døde av overdose, at helsemes-sige konsekvenser av rusmisbruket ble redusert, og at livskvaliteten ble bedre.

I Norge ble LAR-programmet etablert i 1998 og har eksistert i sin nåværende form siden 2001. I 2012 var det 9404 deltagere i LAR.

Fått tilbake livetI studien er sju personer fra ulike LAR-program i Norge intervjuet om sine erfaringer med programmet. Først og

8 9

fremst fremhever de at har fått tilbake sitt liv. De er generelt mer fornøyd med livet, og formidler en følelse av økt frihet. Deltakerne gir uttrykk for at de nå har muligheten til «å leve som alle andre». For eksempel setter de pris på å kunne gå på restaurant med sin partner, slappe av hjemme, eller delta i ulike aktiviteter.

Alle intervjuobjektene er entydige på at LAR-programmet redder liv og er en god mulighet for rehabilitering. Én ga uttrykk for at han mest sannsynlig hadde vært død av overdose, hvis han ikke hadde fått hjelp.

De mest positive erfaringene med LAR var knyttet til substitusjonsbehandlingen med medikamenter, samt følelsen av å være mer fysisk avslappet i kroppen. Det var også godt å få mulighet til å distansere seg fra suget etter rusmidler, og å slippe å stjele for å få nok penger. Betydningen av veiledning knyttet til egen livssituasjon og jevnlige møter med egen ansvarsgruppe bestående av lege, sykepleier, sosionom og representanter fra LAR-programmet ble også fremhevet

Fem av sju informanter var i en arbeids-situasjon (frivillig eller lønnet) da de ble intervjuet. For disse var det spesielt vik-tig å få tillit fra fagpersonene, slik at ut-leveringsrutiner og valg av medikament ikke hindret dem i å utføre sitt arbeid. Å få hjelp til å opprettholde arbeidsforhol-det bidro spesielt positivt for deltagernes selvtillit.

Mye fokus på kontroll Selv om alle deltagerne anerkjente LAR som livreddende og betydningsfullt for å få et bedre liv, var de delt i synet på prak-tiseringen av rammeverket som er sty-rende for LAR-programmet. To deltagere var generelt veldig fornøyd med oppføl-gingen, og så behovet for et visst innslag av kontrollrutiner for å opprettholde rusfrihet. De andre fem mente imidler-tid at det var et overdrevent fokus på kontroll av sidebruk av lovlige rusmidler (for eksempel ved urinprøver). De savnet også anerkjennelse fra sine hjelpere for det de lyktes med. For eksempel at de greide å opprettholde boforhold og ha sosial kontakt med sine nærmeste.

Enkelte informanter, og særlig de som hadde vært lenge i programmet, påpekte et uønsket kontrollfokus. De beskrev også en mistenkeliggjøring som i deres øyne vedvarte unødvendig lenge.

MedvirkningLAR-programmet har stor innvirkning på deltagernes liv, og vil ofte fungere som en støtte i prosessen mot deltagernes selvstendighet og uavhengighet. Noen få deltagere - som ønsket en helt rusfri tilværelse - opplevde å bli hørt i forhold til egne ønsker, for eksempel om type medikament og dosering. Men de fleste deltagerne i studien opplevde få mulig-heter for medvirkning, slik rammeverket og kontrollrutinene praktiseres i dag. De fryktet for eksempel restriksjoner hvis de

var ærlige om bruk av andre rusmidler utenfor LAR, eller hvis de ikke møtte til urinprøver. Disse opplevde i ulik grad å bli hørt når det gjaldt valg av medika-menter.

Artikkelen konkluderer med at delta-gerne generelt får et bedre liv ved å følge LAR-programmet, men at det først og fremst gjelder de som synes det er greit å følge regler og kontrollrutiner knyttet til oppfølgingen. De fleste opplever imid-lertid å ha liten grad av innflytelse over hjelpen, og uttrykker derfor frustrasjon. Disse deltakerne har antakelig lavere livskvalitet enn det de kunne hatt ved en større grad av opplevd medvirkning. Enkelte beskriver også manglende like-verdighet i forholdet til de ansatte ved LAR - noe som oppleves demotiverende og ydmykende.

Denne artikkelen er en omtale av en kvalitativ studie som er publisert i tids-skriftet Substance Abuse Treatment Pre-vention and Policy, og omtalen er skrevet i samarbeid med orginalforfatterne.

Forfatterne av studien påpeker beho-vet for mer forskning og større studier som kan gi mer utdypende kunnskap om deltagernes erfaringer med LAR-programmer.

Referanse:Granerud, A and Toft, H (2015). Opioid dependency rehabilitation with the opioid maintenance treatment program-me- a qualitative study from the clients’ perspective. Substance Abuse Treatment Prevention and Policy, 10:35.

NYTT LIV: LAR-programmet kan gi en økt følelse av frihet, og muligheten til å leve et liv «som alle andre». (ill.foto. www.colourbox.com)

Erfaringer med LAR-behandling i Norge

10

216 overdosedødsfall er det klar-este beviset på at ruspolitikken trenger nytenkning

BTs lederartikler blir skrevet av medi-ehusets redaktører og kommentar-gruppe. Politisk redaktør er leder for denne gruppen. Lederne er skrevet på bakgrunn av BTs publisistiske idé, sjefre-daktørs meninger og avisens tradisjon. I avisens publisistiske idé heter det:

«Bergens Tidende skal være en frittstå-ende, liberal, borgerlig (ikke-sosialistisk) avis, partipolitisk uavhengig. Avisens generelle grunnsyn skal bygge på et progressivt og menneskelig samfunnssyn. Den redaksjonelle ledelse skal ha som oppgave å lage en avis som gir sine lesere i by og bygd saklig og sann orientering om det som foregår lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Redaksjonsledelsens integritet skal være uavkortet så vel utad som innad».

De norske overdosetallene er fremde-les en skandale. Rusavhengige kommer ikke ut av den onde sirkelen, og mange dør av overdose. Norsk ruspolitikk er mislykket, og nå trengs det vilje til nytenkning.

Mandag kom statistikken for 2014, som viser at 218 mennesker døde av over-dose. Av dem døde 38 i Bergen, fire flere enn året før. Heroin er den vanligste årsaken til dødsfallene, men også andre rusmidler tar liv. Utviklingen kan forkla-res på flere måter, men én ting er klart: Dødsfallene er en skam for helsevesenet og norsk ruspolitikk.

Rusavhengighet er en sykdom. Den kan forebygges, og den kan behandles. Vir-kemidlene finnes, og må tas i bruk.

Byrådet i Bergen, bestående av Arbei-derpartiet, KrF og Venstre, tiltrådte i høst med store ambisjoner for rusfeltet. Tallene som ble presentert i går, er for 2014, året da Nygårdsparken ble stengt av det forrige byrådet.

Det tar tid før ruspolitikken gir resulta-ter, men det er ingen grunn til å vente.

Satsingen på mottaks- og oppfølgings-sentre (MO-sentre) fortsetter, og neste år skal det etableres et i Åsane.

Høstens byrådsskifte satte punktum for den saken som i årevis har plaget den ruspolitiske debatten i Bergen. Etter pla-nen skal byens første sprøyterom åpne 1. september. Det er et viktig verktøy i kampen mot overdosedødsfall. På et sprøyterom kan brukerne sette sprøyter i trygge omgivelser. Om noe skulle gå galt, er medisinsk personell tilgjengelig.

Én av grunnene til at Norge er blant de europeiske landene med flest overdo-sedødsfall, er at heroinavhengige i stor grad setter sprøyter heller enn å røyke heroin. Risikoen for overdose av å røyke heroin er nesten lik null. Å endre den kulturen er et viktig grep for å redde liv.

Derfor er det pinlig at helse- og om-sorgsminister Bent Høie (H) nekter å til-late røyking av heroin i sprøyterom. Den rødgrønne regjeringen ønsket å gjøre den endringen av sprøyteroms forskrif-ten, men Høie satte foten ned.

Nå må han ta statistikken på alvor, og snu.

Høie fremstår som en av de mest reaksjonære politikerne på rusfeltet. Da Helse Bergen ønsket å forske på behand-ling med bruk av heroin, ble det stanset av statsråden. Hans begrunnelse var ideologisk, ikke faglig.

Andre land har hatt stor suksess med heroinassistert behandling, men Høie lukker både øyne og ører.

Regjeringen har lagt frem en opptrap-pingsplan for rusfeltet, som skal behand-les av Stortinget i april. Der er det mye godt om forebygging, behandling og oppfølging.

Men at overdosetallene holder seg stabilt høye, viser at det ikke er nok å gjøre mer av det samme. Ruspolitikken trenger et paradigmeskift, der rusavhengige ikke lenger straffes for bruk og besittelse av narkotika. De trenger medisinsk hjelp, ikke fengselsopphold.

Høie må åpne opp for heroinassistert behandling, som beviselig bedrer livs-situasjonen for dem som får hjelpen. Brukerne må kunne røyke heroin på sprøyterom. Alt dette vil kunne hindre flere dødsfall, men politikere som Bent Høie holder igjen.

Hvert eneste liv som har gått tapt til narkotika, er en tragedie. At politikerne kunne ha reddet mange av dem, gjør det enda tristere.

Helsevesenets skam

10 11

Slitne stoffavhengige opplever økte strafferammerAv Annette Svae, leder i foreningen for Human narkotikapolitikk, Bergen lokallag

Arbeiderpartiet må ta skrittet og avkriminalisere bruk og besittelse av brukerdoser.

I forbindelse med forsøk på å bekjempe såkalte åpne russcener i Bergen og Oslo, har avhengighetslidende stoffbrukere, tross å ha fått pasientrettigheter i 2004, opplevd å motta flere bøter enn før. Og verre: De har opplevd en økning i straf-ferammene knyttet til noe som bør anses å være en del av sykdomsbildet. Det å skaffe seg livsnødvendige brukerdoser.

I Dagbladet kunne vi nylig lese at Ar-beiderpartiet (AP), prisverdig nok, ikke ønsker flere straffesaker der slitne stof-favhengige får «enda flere bøter de ikke kan betale». AP vil likevel ikke ta skrittet og avkriminalisere bruk og besittelse av såkalte narkotika, den samme lovgivin-gen som ligger til grunn for bøteleggin-gen AP ikke ønsker.

Det er bemerkelsesverdig at Bergen AP lokallag vedtok å gå inn for å avkrimina-lisere bruk og besittelse i 2014, mens de samtidig støttet det daværende borger-lige byrådet som iverksatte «Handlings-plan mot åpne russcener». Det er bemer-kelsesverdig fordi politiet er avhengige av at bruk og besittelse av selv små bruker-doser fortsetter å være kriminalisert for å kunne fortsette å anvende bortvisnings-vedtak og forhøyede bøtesatser i avgren-sede sentrumsområder.

I Vågsbunnen i Bergen og i Brugata i Oslo blir brukere bortvist etter å ha møtt påstander fra politiet om at de «ser ruset ut».

Norge er det siste europeiske landet som konservativt opprettholder forbud mot bruk, men det er likevel politilovens ordensbestemmelse om å avverge krimi-nalitet som legges til grunn når politiet bortviser brukere.

Brudd på et bortvisningsvedtak kan medføre en bot på 6.000 kroner, men det er ikke kun ved politiets anvendelse av ordenslovgivningen vi ser at bruk av straff eller straffeliknende sanksjoner har gått opp for våre avhengighetslidende medborgere. Med hjemmel i legemid-delloven anvender innsatsgruppene mot åpne russcener forhøyede bøtesatser i de

samme avgrensede sentrumsområdene der bortvisninger pågår. I praksis vil det si at man får en bot på 10.000 kroner for bruk og besittelse av brukerdoser innenfor sentrumssonene politiet har merket av på kartet sitt, mens man får en bot på 2–3.000 for tilsvarende lovbrudd andre steder.

Arbeiderpartiet signaliserer økt bruk av tiltak ment for å ned-kriminalisere bru-kerne de presser på at bør oppfattes som syke. Blant annet ved å støtte et nå lands-dekkende narkotikaprogram med dom-stolskontroll (ND), der avhengighetsli-dende vil få tilbud om rusfri behandling og etterverns-liknende tiltak i stedet for fengsel. Det er imidlertid vanskelig å se for seg hvordan ND-programmet skal

virke inn på handlingsplaner mot åpne russcener, uten å anerkjenne at det ofte er gjennom nettopp en opphopning av ubetalte bøter at slitne avhengige kom-mer i en situasjon der de vil kunne være aktuelle for ND-programmet.

For ikke å gå baklengs inn i en fremtid der avhengige i praksis vil slippe å bli utilbørlig bøtelagt, bør AP slutte å kvede sine viser halvveis og gå inn for å avkri-minalisere bruk og besittelse av bruker-doser, slik Bergen AP anbefaler.

Annette Svae i Foreningen for human narkotikapolitikk mener Arbeiderpartiet bør gå inn for å avkriminalisere bruk og besittelse av brukerdoser. Fra Vågsbun-nen i Bergen. (Foto: MAGNE TURØY)

Annette Svae, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk, Hordaland lokal-lag. (Foto: Emil Weatherhead Breistein)

12

Mitt navn er Herman August Steffensen, jeg er 57 år gammel, bor i Bergen og har vært i LAR i 16 år. Jeg har nå vært medisin fri

siden 2011 og mye godt har skjedd meg siden det. De siste to årene har jeg vært fast ansatt i hjemmesykepleien på deltid, og er snart ferdig med MB-studie (med-arbeider med brukererfaring). Oktober 2015 ble jeg medlem i LAR-Nett Norge og er pr i dag kontaktperson i nettverket.

I Bergen er vi to kontaktpersoner og i disse dager er vi i gang med å reetablere et kontor i Bergen. Mitt engasjement for LAR-brukere er at de skal få en menings-fylt hverdag og rettferdig behandling. Jeg har veldig tro på at fysisk aktivitet fremmer helse og har startet en tur-gruppe. Det å være i naturen sammen skaper også den gode samtalen og fører til bedre mental helse. Jeg har også tatt NADA-kurs, og vil legge til rette for å gi LAR-brukere NADA-behandling når vi har fått de nye lokalene.

Jeg har som LAR-bruker gjennom 16 år tilegnet meg mye erfaring i systemet og ønsker å bidra i organisasjonen gjennom å engasjere meg i styrearbeid. Jeg stiller derfor til valg og håper jeg får en plass i styret.

Med vennlig hilsen Herman August Steffensen.

Mitt navn er Siri Getz Sollie, jeg er 51 år og har vært i LAR i 13,5 år. For et år siden ble jeg kontaktperson i LNN og i juni

ble jeg valgt som Styreleder. Jeg har de siste to årene engasjert meg i flere andres pasientforløp i LAR der brukeren ikke opplever å få nødvendig støtte og hjelp til å kunne lykkes i behandling. Det gjel-der alt fra medikamentbytte, til behovet for tilleggs-medisinering i behandling i

LAR. Jeg samarbeider derfor blant an-net med flere aktører, alt fra fastleger til pasient og brukerombud.

Vi åpnet i august et kontor for LNN i Trondheim, og jeg sitter nå som LNN sin representant i Trondheim kommunens Brukerråd. Jeg ønsker å få muligheten til å fortsette å sitte som Styreleder og med det få den nødvendige tiden og mulighe-ten til å være med på å fortsette å gjøre LNN til en brukerorganisasjon i vekst og nå ut til flere brukere i LAR.

Med vennlig hilsen Siri Getz Sollie

Mitt navn er Vidar Halvorsen, jeg er 62 år og bor i Horten. Jeg har ei datter på 7 år som jeg ser jevn-lig. Jeg har vært i LAR i ca. 10 år til

sammen. Jeg var en av de første i Vestfold, som kom inn i LAR fra starten. Jeg hadde et opphold fra LAR og kom tilbake i LAR for 8 år siden. Jeg har god erfaring med LAR og kjenner også behovene og utfor-dringene som bruker av LAR står oven for.

Brenner for flere og bedre medisiner inn i LAR, samt å få den hjelp en trenger når en trenger. Jeg føler LAR har bare blitt til et kontroll organ og ikke noe annet. Jeg har nå sittet i styret til LAR-Nett Norge, som styremedlem i 1. år og jeg ønsker å fortsette dette arbeidet. Jeg er med i 2 ulike arbeidsgrupper i LNN «Eldre i LAR og fastlegen rolle LAR». Jeg er uredd og har stor motivasjon til å bidra for å forbedre rundt det å være LAR-pasient.

Vennlig hilsen Vidar Halvorsen.

Hei jeg heter Eva nordli, og jeg har sittet i styret i LNN i 1 år. Jeg håper på gjenvalg da jeg synes dette er veldig inntresant,

og jeg får holdt på med noe som for meg er veldig givende. Litt om meg selv. Jeg er 40 år og har vært i LAR i over 11 år, og har også vært rusfri i disse 11 årene. Jeg har alltid ønsket å ha muligheten til å hjelpe andre som er i en vanskelig situa-sjon. Jeg har gjort meg mange erfaringer etter å ha vært i LAR i alle disse årene. Jeg har blant annet fått ei herlig datter etter at jeg begynte i LAR. Jeg har derfor en del erfaring med bruk av metadon under svangerskap, og barn som er født med abstinenser. Jeg brenner også for å få flere og bedre medisiner inn i LAR, og at det blir gjort noe med den overdrevne bruken av urinprøver. Det her er bare noen få av tingene jeg brenner for. Håper at jeg får fornyet tillitt og blir gjenvalgt til å sitte i styret, så vi sammen kan prøve å få til noen endringer i LAR systemet.

Med vennlig hilsen Eva Nordli

Jeg heter Kjersti Bratlien, er 49 år og skilt, har to voksne døtre og tre barne-barn! Jeg bor på Gjøvik. Jeg har vært i LAR

siden 2004 og er i full jobb. At LAR var livreddende for meg er det ingen tvil om, mindre innstilt var jeg på kontroll-regimet og henteordninger. Jeg er veldig opptatt av at vi, som LAR-brukere, skal få velge den beste medisinen, uavhengig av fordommer og pris! Den kjenner best hvor skoen trykker, som har den på. DU vet best hvilken medisin som passer for DEG Videre tenker jeg, som Sverre Eika på 24/7 at vi også ofte er avhengig av B-preparater, hvorfor skal ikke min angst bli likestilt med naboens angst! Jeg har sittet i styret i to perioder, og vil gjerne

Personer til styrevalg i LNN for 2016

12 13

fortsette! Jeg tenker at jeg har mye å bidra med. Jeg er utdannet sykepleier og har en stor grad av medisinsk forståelse. Selv om jeg ikke får lov til å jobbe som sykepleier mens jeg er i LAR, ligger jo kunnskapen der. Jeg er realistisk og kri-tisk! Det trengs kunnskap, informasjon og eksempler! Jeg ber om akkurat DIN stemme, sammen er vi sterke!

Med vennlig hilsen Kjersti Brattlien

Mitt navn er Sten Christer Nysæther, jeg er 46 år og fra Kongsberg. Jeg er i full jobb i Kongsberg kom-mune, og har

vært med i LAR-Nett Norge siden 2005. Jeg var med på å starte en tilsvarende forening på Kongsberg, som senere ble implementert i LAR-Nett Norge. Mitt engasjert har trykk på rehabilitering og det individuelle mennesket, og den individuelle behandling som ofte glimrer med sitt fravær i behandlingsapparatet. Se og ta tak i de ressurser som er i boen-de enkelt mesket, se mennesket og ikke diagnosen. Jeg tror jeg kan være med på å tilføre mye i LAR-Nett Norge. Jeg har tidligere sittet i styret til LAR-Nett Norge ved to anledninger og er godt kjent med styrearbeidet i LNN.

Vennlig hilsen Sten Christer Nysæther

Mitt navn er Cathrin Lar-sen, jeg er 50 år og har vært LAR-pasient med metadon i snart 10 år. Mine hjertesaker er

først og fremst et bredere medikament-utvalg i LAR-behandlingen og at enhver må få større innflytelse på medikamentet man skal gå på, kanskje livet ut. Det bør bli mindre kontroll og mer tillit til LAR-pasienten, herunder færre urin-

prøver. All forskning viser, at med færre kontrolltiltak, så svarer pasienten ærlig når vedkommende blir spurt om bruk av rusmidler. Da forsvinner også behovet for å kreve så mange urinprøver bort. De som trenger det skal få hjelp i form av beroligende, det skal ikke være slik at LAR-pasienter overhodet ikke skal få beroligende ved behov. Jeg er adminis-trator på LAR-Nett Norges FB-gruppe og har NADA- sertifikat. Jeg har tidligere styreerfaring og ønsker å jobbe videre med å forbedre LAR-behandlingen. Jeg ber med dette om fornyet tillit og ønsker dere alle et godt valg.

Med vennlig hilsen Cathrin Larsen

Hei mitt navn er Jon Walter Kref-ting, jeg er 42 år og fra Bærum kommune.

Jeg har god erfa-ring både på godt og vondt når det

gjelder LAR, og jeg begynte i LAR i 2006. Jeg er nå skrevet ut av LAR etter eget ønske. Jeg ønsker derfor å bistå andre klienter i LAR med de daglige prøvelsene de har. Det er en del saker jeg tenker på, men kan nevne noen. Jeg brenner for fle-re og bedre medisiner inn i LAR, bedre oppfølgning/rehabilitering, mindre fokus på urinprøver og bedre henteordninger samt individuell behandling. Det må også nevnes at vi må få mere tillit etter vi har vært rusfrie i LAR en god stund. Vi må også får annen medisinering på lik linje med andre pasientgrupper når man trenger det. Jeg har mye motivasjon til å hjelpe andre i LAR som synes det er vanskelig å være LAR pasient og føler di ikke tar oss på alvor. Tror jeg kan være med å bidra/tilføre til positive forandrin-ger for LAR-pasienter.

Med vennlig hilsen Jon Walter Krefting.

Jeg heter Signe Wiik, er 55 år og er fra Hamar, bor i et lite hus i skogen 17 km utenfor byen, sammen med Mira -bestevenn

på 4 ben. Våre rettigheter, både som mennesker og som LAR-brukere har vært viktig for meg i mange år, men jeg har bare jobbet innenfor brukerorganisa-sjonen siden høsten 2014, da jeg begynte som kontaktperson for LNN. Det siste året har jeg sittet som vara-repr. i styret.

Selv om vi har hatt pasient-rettigheter siden 2004, er det fortsatt altfor mye som kun er på papiret, jeg vil jobbe for at vi skal behandles som alle andre mennes-ker. Og for at vi skal få den best mulige behandlingen, noe som også innebærer tilgang på flere og bedre medikamenter. I det hele tatt, at vi får den individuelle behandlingen vi har krav på og trenger.

Med vennlig hilsen Signe Wiik

14

Regjeringen har sagt at vi som bru-kerorganisasjoner skal melde inn våre erfaringer med dagens narkoti-kapolitikk og bidra i arbeidet med å utvikle ny og bedre politikk.

Arild Knutsen, Foreningen for human narkotikapolitikk

Ester Nafstad, Normal Norge

Ronny Bjørnestad, ProLAR

Siri Getz Sollie, LAR-Nett Norge

Teri Krebs, Emma Sofia

Vidar Hårvik, Marborg

I en spesialsesjon i FN den 9. desember uttalte den norske delegasjonen at «de som bruker narkotika må få bidra til sluttdokumentet. Interesseorganisasjoner er uunnværlige når det gjelder å tilby ekspertise og belyse spørsmål».

Bakgrunnen er FN-toppmøtet i april, der FNs generalforsamling skal møtes for å gjøre opp regnskap for den globale krigen mot narkotika og stake ut ny kurs. Spesialsesjonen er en del av forberedelse-ne til møtet.

Som brukere av illegale rusmidler i ett av landene i Europa med høyest dødelighet og strengest lovgivning, har vi et unikt

innblikk i både svakhetene og styrkene ved dagens politikk.

Våre anbefalinger for Norges bidrag til FNs spesialsesjon om narkotika i New York i april (UNGASS, United Nations General Assembly Special Session) er:

1. Menneskerettigheter må ligge til grunn for all internasjonal ruspoli-tikk.

2. Norge må kreve at land i Asia og Midtøsten umiddelbart slutter med dødsstraff og internering mot brukere og selgere av illegale rusmidler.

3. Bruk og besittelse av rusmidler til eget bruk må avkriminaliseres helt, uten at straff erstattes med nye og inngripen-de sanksjoner.

4. Norge må være åpne om at de aller fleste som bruker illegale rusmidler ikke har rusproblemer. I et demokra-ti har disse rett til å slippe straff og forfølgelse.

5. Skadereduserende tiltak med lav ter-skel, bedre boliger, styrket ettervern og andre hjelpetiltak for de som får problemer med rusmidler må gjøres bredt tilgjengelige og være reellt frivil-lige.

6. Norge bør gå inn for å på en fornuftig måte regulere det som idag er illegale rusmidler innenfor loven, i stedet for et generelt forbud som virker mot sin hensikt med katastrofale følger både hjemme og i utlandet.

I de tre første rundene med forberedelser til toppmøtet, i møter i FNs narkotika-kommisjon i Wien, viste Regjeringen liten vilje til å inkludere andre organisa-sjoner enn de som er enige med dem. De inkluderte bare organisasjoner som ikke består av aktive brukere. Etter press i me-dia har Sturla Haugsgjerd fått ti minut-ters taletid ved neste møte i mars, men myndighetene har fortsatt ingen planer om å føre en mer progressiv politikk.

Dette er ikke godt nok. Som brukernett-verket International Network of People who Use Drugs (INPUD) sier: Intet om oss uten oss!

VG

Intet om oss uten oss!Carl I. Hagen, Trine Skei Grande og andre underskriver rus-opprop fra brukerorganisasjoner

Foto: FRODE HANSEN, VG

14 15

Mitt daglige arbeid er som Virksom-hetsleder ved Kirkens Bymisjons 24SJU i Oslo. Tiltaket 24SJU skal «bidra til bedre helse og økt sosial inkludering for de mest utsatte rusavhengige som opphol-der seg i Oslo sentrum» som det het i oppdragsbrevet vi fikk fra Helse – og omsorgsdepartementet i 2009. De som ringer på vår dør i Tollbugata 3 er men-nesker med en alvorlig rusavhengighet, som gjennom år har gitt dem alvorlige somatiske og psykiske plager og lidelser. Men det er også slik for mange at deres somatiske og psykiske plager begynte før rusavhengigheten – for dem er bruken av medikamenter det riktigste valget de kunne ta for å holde ut de sterke smertene, som mishandling og overgrep gjennom oppvekst og barndom, har påført dem.

Samtidig – og selvfølgelig – er alle enkel-tindivider også unike. Hva de har med seg i ryggsekken kan kanskje være sam-menlignbart, men hvor tung sekken er å bære for den enkelte, og hva de trenger av hjelp for at byrden skal kunne tåles, er høyst forskjellig og individuelt.

Det er derfor forstemmende at rusfeltet til tider er så forbanna glad i «sannheten om hva som hjelper». Både brukeror-ganisasjoner, ansatte på ulike nivåer og forskere er til tider veldig glad i å fortelle

hva som må gjøres for rusavhengige. Den siste store diskursen handler nå om det er riktig å bruke medikamenter eller ei i rusbehandlingen. Opptrappingspla-nen synes for meg å være sterkt preget av lobbyister som er imot medikamen-ter i behandlingen. For å si først, høyt og tydelig; jeg er også for at vi tilbyr medikamentfri behandling, men jeg er sterkt imot at de som velger behandling med medikamenter – fremstilles som litt «annenrangs». De aller, aller fleste i kontakt med rusfeltet vil støtte at det er et mangfold av tilbud vi trenger – og at den enkelte må ha mulighet til å påvir-ke sterkt hva han eller hun tror på som riktig hjelp.

På 24SJU bruker vi «medisin som me-tode». Vi møter mennesker som enten ikke har tenkt over muligheten for å søke LAR eller som har prøvd denne muligheten, men ikke lykkes. Årsaken er at LAR-medikamentene som tilbys ikke hjelper eller de har ikke klart å oppfylle kriteriene for å stå i LAR-behandling. For mange fortsetter derfor en ørkesløs og livstruende tilværelse på gata hvor de kjøper det de trenger eller det som er tilgjengelig på det illegale markedet. Ofte er det usikkert hva som egentlig er virke-stoffet i det medikamentet de kjøper.

Ofte brukes begrepet «uforsvarlig» når

enkelte nektes LAR-behandling fordi de i tillegg til Subutex/metadon bruker ulike benzodiazepiner. Vi (24SJU) mener begrepet uforsvarlig heller burde brukes mot LAR-systemet når kartlegging av sykdomsbildet ikke er grundig nok og enkelte overlates til kjøp av illegale medi-kamenter på gata.

Vi bruker medikamenter – i samarbeid med fastleger og ofte også spesialisthelse-tjenesten – for å få folk ut av kaos og der-med bli tilgjengelige for høyst tiltrengte somatiske undersøkelser og kognitive/psykiske utredninger. Vi oppdager ofte alvorlig somatiske sykdommer, noen har kommet så langt at behandling for den somatiske sykdommen ikke lenger er mulig. Vi avdekker ulike psykiske lidel-ser, alvorlig kognitiv svikt, begynnende Alzheimer – for å nevne noe.

Flere som kommer ut av dette kaoset begynner å søke bolig og aktivitet. LAR- søknad sendes og mange både oppnår og lykkes i denne behandlingen. Livet deres endres! Langt flere kunne lykkes dersom LAR hadde flere medikamenter å tilby. Mange sliter med alvorlig avhengighet av benzodiazepiner og amfetamin – de får ikke hjelp av LAR systemet slik det fungerer i dag.

Vi håper av retningslinjene endres når de nå skal revideres slik at flere kan lykkes via substitusjonsbehandling.

Og vær så snill; La oss unngå å gå i grøfter og stille oss bak barrikader – når noen trenger en annen behandling enn den vi selv har lykkes med!

Kirsten Frigstad Styreleder i Fagrådet og

Virksomhetsleder 24SJU

Samme problem – ulike løsninger!

16

LAR-pasienter med angstsympto-mer pålegges daglig overvåkning hvis de bruker beroligende midler. Brukerforening frykter flukt fra Lar og flere overdosedødsfall.

Annette Svae i FHN

FRYKTER LAR-FLUKT: – Jeg er be-kymret for at Lar-brukere som fungerer godt, og har kommet seg ut i arbeid eller praksisplass, blir straffet vel hardt, sier Annette Svae i Foreningen for human narkotikapolitikk.

Legemiddelassistert rehabilitering (LAR)• LAR ble et landsdekkende tilbud i

1998. Ved utgangen av 2013 var det 7.055 brukere i Norge.

• Brukerne får legemidler som Subutex (buprenorfin) eller metadon. Disse legemidlene skal blokkere suget etter heroin og andre opiater.

• LAR skal i utgangspunktet tilbys ru-savhengige med et langvarig ruspro-blem.

• I 2013 var snittalderen på LAR-bru-kerne 42,7 år. 30,2 prosent var kvin-ner.

• I 2013 døde 98 personer tilknyttet LAR, 24 av disse ved overdose.

Kilde: Statusrapport for LAR 2014

Helse Bergen innskjerper kontrollen med utdeling av metadon og Subutex til LAR-brukere. Det skjer fordi mange

«LAR-X» -pasienter, som følges opp av fastlegen og får medikamentdoser for en lengre periode av gangen, er tatt i å bru-ke ulovlige rusmidler mens de er under Lar-behandling.

Det kan føre til at folk hopper av LAR, noe som ifølge Helse Bergen selv gir økt risiko for overdosedødsfall.

Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) advarer mot innskjerpingen, som består i hyppigere overvåkning av brukernes medikamentinntak.

– Det kan i første omgang gi forringet livskvalitet. Men det kan også føre til at folk hopper av Lar, noe som ifølge fagmi-ljøet og Helse Bergen selv gir økt risiko for overdosedødsfall, sier Annette Svae, nestleder i FHN Hordaland.

– Vil gi stor fortvilelse og sinneFordi Subutex har angstsymptomer som bivirkning, bruker en stor del av Lar-pa-sientene også beroligende og angstdem-pende benzodiazepiner som Xanor og Rivotril.

Christian Ohldieck Foto: Simen Sundfjord Otterlei / NRK

VISER TIL DIREKTORATET: – Balan-sen mellom frihet og forsvarlighet er en interessant debatt, men den bør tas på nasjonalt nivå, mener LAR-leder Christi-an Ohldieck.

– Flere forteller at de har forhandlet seg frem til bruk av stoffer som virker bero-

ligende og hjelper på søvnen, sier Svae.

Men nå settes disse stoffene på «for-budt-listen» til Helse Bergen.

– Det vil føre til stor fortvilelse og sinne blant pasientene. Spørsmålet blir om de skal måtte unngå medisin som får dem til å fungere bedre, eller om de skal fort-sette å bruke stoffene, og få pålegg om skjerpede henteordninger, sier Svae.

Hun tror utfallet av den strengere kon-trollen kan bli at mange dropper ut av Lar.

– Jeg er bekymret for at Lar-brukere som fungerer godt, og har kommet seg ut i arbeid eller praksisplass, blir straffet vel hardt hvis de ikke klarer å holde seg unna andre stoffer ved enhver anledning. Hyppigere overvåkning av medika-mentinntaket vil skape trøbbel for dem, både økonomisk og tidsmessig, sier Svae.

– Dette er en nasjonal debattFHN-nestlederen mener de nye reglene også vil forsure forholdet mellom fastle-gene og Lar-pasientene, samt forholdet mellom Lar og fastlegene, og frykter altså at mange vil slutte i Lar og få økt risiko for overdoser.

– Spørsmålet er om det er brukernes beste Helse Bergen tenker på med disse strenge reglene, sier Svae.

Lar-leder i Helse Bergen, Christian Ohldieck, viser til at innstrammingen de nå foretar er i tråd med føringene fra Helsedirektoratet.

– Balansen mellom frihet og forsvarlig-het er vanskelig, og en interessant debatt, men den bør tas på nasjonalt nivå. Vi må følge direktoratets retningslinjer, sier han.

NRK Hordaland

Frykter strengere kontroll gir flere overdosedødsfallAv: Simen Sundfjord Otterlei

16 17

Et helsevesen for alleTelefonen på overvåkningen ringte. Det var operasjonsstua. «Gro, kan du ta i mot neste pasient?» Jeg nikket til koordinator. Gjorde meg klar, sjekket overvåknings-utstyret og suget, spritet hendene. Gjorde klart utstyr. Jeg kikket på pasienten som kom trillende i sengen, flankert av anes-tesi- og operasjonssykepleiere. På puta lå et litt slitent ansikt. Øyne som hadde sett mye. Akkurat nå vitnet de om smerte. Han så urolig ut, pustet raskt, pulsen gikk fort. Beinet var gipset opp til låret og støttet opp på puter. Et komplisert brudd, så operasjonen hadde tatt noen timer. Jeg tok ham i hånda og presenterte meg. Han nikket svakt, forsøkte å presse fram et hei mellom knusktørre lepper.

Jeg hentet morfin og kvalmestillende. Ga først en dose. Det hjalp ikke. Så en til, og en til. Vi endte opp med mange doser morfin. Han unnskyldte seg. Forsøkte å forsikre meg om at han virkelig hadde vondt. Det var ikke så vanskelig å se at han snakket sant. «Du trenger ikke forsi-kre meg om det», sa jeg.

Vi endte opp med mange doser morfin. Han unnskyldte seg. Forsøkte å forsikre meg om at han virkelig hadde vondt.

I det han ble kjørt ut av recovery-avde-lingen to og en halv time senere, tok han meg i hånden. Han satte øynene sine i meg og sa alvorlig: «Takk. Takk for at du behandlet meg som et menneske.»

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. Jeg mumlet bare noe, og smilte. Ønsket ham god bedring og lykke til. Men i ettertid har jeg tenkt ofte på ham. Rus-misbrukeren. For meg var han en pasient på overvåkningen, en pasient som alle andre. Vi sjekker at de puster skikkelig. At narkosemidlene er ute av kroppen. At blodtrykket, væskebalansen og pulsen er normal. At det er fravær av ubehag, kvalme eller smerter. Kvalme behandles med kvalmestillende. Smerter behand-les med smertestillende. Det fikk han også. Han trengte riktignok fire ganger så mye smertestillende som den forrige pasienten jeg hadde, men jeg driver ikke rusbehandling eller avvenning. Jeg er intensivsykepleier. Jeg driver smertelind-ring og forebygger komplikasjoner.

Moralisering og fordommer også blant helsepersonellRusavhengige er en gruppe mennesker som er vant til å bli behandlet som an-nenrangs i samfunnet. De er vant til å bli jaget og behandlet brutalt. I en doktor-avhandling fra 2013 skriver Ida Nafstad at rusmisbrukere blir minnet på hvordan samfunnet ser på dem så og si daglig. Helsevesenet er langt fra noe unntak. Rusmisbrukere blir avvist på legevakta. De blir sendt ut til ingenting, noen gan-ger blir de kastet ut av helseinstitusjoner. Gjerne på grunn av ulovlig rusmisbruk. De får ikke lindret angst. I stedet møter de moralisering og fordommer. Og når de opereres får de ofte ikke nok smerte-stillende.

En studie utført av Rita Li m.fl. (2012) viser at et mindretall av helsepersonell bruker smertekartleggingsverktøy når de møter rusavhengige i sykehus. Samtidig oppgir mindretallet at de tror på pasi-entens egenrapportering når det gjelder smerte. Det vil si at helsepersonells hold-ninger trekker pasientens troverdighet i tvil samtidig som tilgjengelig verktøy for kartlegging av smerter ikke benyttes. Det er oppsiktsvekkende. Særlig når helse-personell har et spesielt ansvar for denne pasientgruppen. Hvis ikke sykepleiere anerkjenner de rusavhengige og ser dem som medmennesker – hvem skal gjøre det da? For som min pasient er mange slett ikke vant til å bli sett som «lik alle andre».

Opplevelsen av å høre tilEn rusavhengig jeg kjenner fortalte meg en historie om da han var i rusbe-

handling. Han hadde vært ute og gått i nærområdet sammen med flere av de andre han delte behandlingssted med. De hadde gått til et sted ved sjøen, et typisk friluftsområde hvor det også var en sandvolleyballbane. Der hadde en gruppe studenter invitert dem med til å spille. «Vet du – det var så fint», sa han. «Jeg følte meg som en del av samfunnet. Det har jeg ikke opplevd på mange år».

Det er vanskelig å skulle leve et normalt liv når du forventer at miljøet rundt deg ser på deg som en som ikke hører til.

Tenk på det. At det skal være noe spesielt å føle seg som en del av samfunnet. At over alt hvor du går, forventer du å bli behandlet som noe annerledes, som en belastning, som noe andre helst tar av-stand fra. En helt elementær men enormt viktig ting som folk flest ser på som mer eller mindre en selvfølge. I stedet lever følelsen av mindreverdighet og utenfor-skap. Ved frokostbordet, når du går til bussen, når du står i kø på Rema 1000, når du ser noen som trenger hjelp over gaten men du ikke tør å nærme deg fordi du vet at du vil bli avvist. Og når du blir syk.

Hildegunn Olsen i Tyrili Forskning og utvikling sier at mange rusmisbrukere sliter med dette også etter at behand-lingen er ferdig. De føler at det står «narkoman» i panna deres. Det gjør det vanskelig å møte samfunnet etter endt behandling. Mange faller tilbake til rusen på grunn av dette. Det er vanskelig å skulle leve et normalt liv når du forven-ter at miljøet rundt deg ser på deg som en som ikke hører til.

Jeg vet ikke hvordan det gikk med pasienten min. Om han lever, om han har kommet seg ut av livet med rus, om han bor trygt eller om han ikke har et ordentlig hjem. Jeg håper han har det bra. Og at noen inviterer ham med til å spille volleyball om han skulle komme gående forbi.

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen i spalten Gryr i Norden

tirsdag 2.februar 2016

18

Innfører narkotikaprogram i hele landetFra i dag skal narkotikamisbru-kere i hele landet kunne dømmes til behandling. Politikerne jubler. – De fortsetter å straffe de narko-mane, svarer lederen i Foreningen for human narkotikapolitikk, Arild Knutsen.

Narkotikaprogrammet er en alternativ straffereaksjon til ubetinget fengsel rettet mot rusmiddelmisbrukere som begår kriminalitet knyttet til sitt misbruk.

Justisminister Anders Anundsen gjen-nomfører programmet har betydelig lavere tilbakefall, både til rus og kri-minalitet.Foto: Christensen, Marte / NTB scanpix

Det er de gode erfaringene fra Bergen og Oslo som gjør at regjeringen nå innfører muligheten for at narkomane i hele lan-det kan dømmes til behandling i stedet for ubetinget fengsel.

– Vi innfører prosjektet som har vært prøvd ut siden 2006 der de narkomane har blitt dømt til behandling og konkret oppfølging, sier justisminister Anders Anundsen.

Som en del av programmet skal den domfelte gjennomgå et rehabiliteringspro-gram med individuelt tilpasset innhold, for eksempel utdannings- og arbeidstiltak og behandling i helsetjenesten.

På Stortinget er det bred enighet om programmet, og i dag sørget regjeringen for at tilbudet blir landsdekkende.

– Formålet er at færre skal falle tilbake til kriminalitet, og at flere skal komme

seg ut av rusmiljøet. De som gjennom-fører programmet har betydelig lavere tilbakefall, både til rus og kriminalitet, sier Anundsen.

FrivilligOrdningen er frivillig, og den som dømmes kan velge mellom ubetinget fengselsstraff eller narkotikaprogrammet. Men hvis vilkårene brytes, må vedkom-mende sone ordinær straff.

I statsbudsjettet er det bevilget 30 millio-ner til dette arbeidet.

– Endelig. Vi er glade for at dette tilbudet blir nasjonalt, sier Kjell Ingolf Ropstad, nestleder i justiskomiteen for KrF. Han me-ner dette er en hjelp for de narko mane som begått kriminelle handlinger, og at det er en vinn-vinn-situasjon for samfunnet.

Fortsatt kriminell

Leder i Foreningen for human narkoti-kapolitikk, Arild Knutsen.Men lederen for Foreningen for human narkotikapolitikk, Arild Knutsen, er ikke like positiv.

– Dette er et skritt i riktig retning, men fortsatt behandles narkotikamisbrukere som kriminelle, sier Knutsen.

Han minner om at dette er en straff, og at det oppleves som et stort inngrep i noens liv å følge det strenge oppfølgings-programmet.

– Alle tvangshandlinger er en form for straff, og det er ikke det disse menneske-ne trenger. De trenger hjelp.

Han mener problemet er at de narkoma-ne fortsatt blir behandlet som under-mennesker.

– Dette er bare en mildere form for straff hvor de narkomane fortsatt ansees som kriminelle, sier Knutsen.

– Bør ikke straffesGrunnlaget for ordningen baserer seg på en Sirus-evaluering fra 2014 som viser at deltagerne i en studie i gjennomsnitt hadde 15 års blandingsmisbruk bak seg og i snitt 15 dommer.

Professor i kriminologi i UIO, Hedda Giertsen, sier det var 34 prosent som fullførte programmet som evalueringen er basert på.

– Når vi ser på hvem som fanges opp her, er dette en gammel kjenning i straffeap-paratet.

Hun mener denne gruppen trenger ikke straff, og de ikke trenger en domstol for å få det tilbudet som skisseres i rapporten.

– Tilbudet er i og for seg er bra, men det-te kunne de ha fått uten å gå igjennom domstolen, sier Giertsen.

18 19

Vi bør støtte pasienter som vil slutte med metadonAv: Norunn Bergesen

- Det er behov for bedre oppføl-ging av pasienter som ønsker å avslutte LAR, sier Gabrielle Wel-le-Strand, seniorrådgiver og lege ved avdeling for psykisk helsevern og rus i Helsedirektoratet.

Gabrielle Welle-Strand

Da LAR kom, var hovedmålet rehabilite-ring og rusfrihet. Det var bare de tyngste og langt komne heroinmisbrukerne som fikk tilbudet. De var meget strenge på inn slipp og terskelen for å bli kastet ut for sidemisbruk var lav. I dag er situasjo-nen en annen. De aller fleste pasienter er i dag i LAR-behandling på livstid.

Ved siden av rehabilitering med tanke på rusfrihet, er gruppen mennesker som får legemiddelassistert behandling med det formål å stabilisere og begrense skade. I dag er det denne gruppen som domine-rer.

Fraråder å avslutteI Helsedirektoratets nasjonale retnings-linjer for legemiddelassistert rehabilite-ring ved opioidavhengighet står følgen-de:

«Avslutning av substitusjonsbehandling bør frarådes med mindre det er god grunn til å tro at pasienten vil klare seg uten opioider.»

Helsedirektoratet anbefaler altså ikke nedtrapping og avslutning av metadon.

- Vi gjør ikke anbefalinger på individni-vå, understreker Gabrielle Welle-Strand, seniorrådgiver og lege ved avdeling for psykisk helsevern og rus i Helsedirekto-ratet.

- Pasienter som man tror vil klare seg uten opioider, bør støttes i nedtrappings-forsøk dersom de ønsker å forsøke det.

Vet for liteÅrsakene til at den nasjonale retningslin-jen er streng med henhold til å avslutte LAR-behandlingen er flere. Den viktigste er at risikoen for pasientens liv er stor.

- Kunnskapen om å slutte på LAR-med-ikamentene er begrenset. Men det vi vet, er at mellom 5 og 10 prosent klarer å slutte i LAR og forblir rusfrie. Vi vet og at dødeligheten er høy blant dem som er ute av LAR. Mange faller tilbake tit bruk av illegale rusmidler. Da er risikoen for overdose stor, sier Welle-Strand.

I et innlegg i «Dagens Medisin» skriver Gabrielle Welle-Strand:

«Erfaring og forskning viser at de alle fles-te pasientene vil få et bedre liv ved å forbli i LAR. Samtidig ser vi at det er behov for bedre oppfølging av pasienter som ønsker å avslutte LAR – og mer kunnskap om hvordan det går med dem som forsøker å avslutte LAR.»

Kjepper i egne hjulMange LAR-pasienter har ønsket seg ut av et regime de mener er strengt. Ukentlige urinprøver og praksisen med å innta metadonet til ugunstige tider foran helsepersonell eller på apoteket, begrenser deres hverdag. De opplever at muligheten for å arbeide, studere og opprettholde et naturlig hverdagsliv blir kraftig begrenset. Rehabiliteringen legger kjepper i hjulene for seg selv.

- Det er et dilemma at vi tilbyr en behandling som påfører pasienten en belastning i hvordan vi administrerer den. Det er ønskelig at behandlingen av den enkelte pasient individualiseres, sier Welle-Strand.

- Dessuten har vi hensynet til at medi-siner kan komme på avveie og omsettes illegalt, noe som gjør at kontrollen må være der. Det betyr imidlertid ikke at man skal gjøre hverdagen vanskeligere for pasienter som kan håndtere sine LAR-legemidler på en forsvarlig måte.

Gabrielle Welle-Strand sitt inntrykk er at flere vil ut av LAR og at flere forsøker, tross alt.

- Vi må sørge for at disse pasientene får god oppfølging under nedtrappingen og en rask vei tilbake til LAR, dersom de ønsker det.

Adresseavisen

20

Svake, fattige og skitne narkomane engasjerer ikkeAnlov Peter Mathiesen, redaktør av gatemagasinet =Oslo

Man kan late som noe annet, men overdoser og narkomani er fortsatt po-litisk lavstatus. Noen er fortsatt verdt mindre enn andre, skriver Anlov P. Mathiesen. Bildet viser en mann som har satt en overdose heroin i sommer-varmen i Calmeyers gate i Oslo i 2001. FOTO: NTB Scanpix

3000 døde på ti år. Ingen løfter en finger. Årsaken er at det er narkomane vi har mistet, ikke mennesker. Situasjonen er langt verre enn de fleste er klar over.

I en hvilken som helst annen form ville en dødsrate av slik art utløse strakstiltak og massiv mobilisering i pressen. Men svake, fattige og skitne narkomane enga-sjerer ikke. De har ingen tung lobby inn mot hverken storting eller regjering.

De har ingen steinrike interesseorganisa-sjoner som kan ta en telefon til statsråde-nes nære rådgivere. Man kan late som noe annet, men overdoser og narkomani er fortsatt politisk lavstatus. Noen er fortsatt verdt mindre enn andre.

Kunne reddet demDødstallene er ikke bare oppsiktsvek-kende og skammelige. De er unødvendig stabile. Eller stabilt unødvendige, om du vil. Når vi vet at det finnes metoder. Når vi ser andre europeiske land oppnå svært gode resultater.

Når vi av helsemoralistiske og økono-miske grunner velger å ikke benytte disse metodene. Smak på det: En god del av de

3000 døde kunne vært unngått. Antage-lig ganske mange av dem. Om vi ønsket det eller valgte det, så kunne mange av livene blitt reddet.

Anlov Peter Mathiesen, ansvarlig redaktør og daglig leder i gatemagasi-net =Oslo og =Norge. Artikkelforfatte-ren er også styreleder i Fagpressens redaktørforening. Foto: Picasa

For uansett hvilken del av den helsemo-ralistiske skalaen du befinner deg så er det enkelt å være enige i at selve innsat-sen mot overdoser og syke narkomane har vært oppsiktsvekkende svak. Både i form av fokus og i form av offentlig pengebruk.

Og ja, folkevalgte lyver og skuffer. Setter svake grupper opp imot hverandre. Lover en rekke gode tiltak som de ikke har planer om å gjennomføre. Som i de rødgrønnes erklæringer i Soria Moria 1 & 2, der løgnene spirer og gror som den mest fargerike sommereng.

Dessverre lynraskt erstattet med den tørreste av virkeligheter, en ørken av «utredninger», utsettelser, bortforklarin-

ger og retoriske sleipheter. På godt norsk: løftebrudd og grov løgn.

Skylden deler vi alleVi i gatemagasin-verdenen har altfor ofte opplevd folkevalgte som lyver. Som ser slitne narkomane rett i øynene og lover ting de ikke engang forsøker å holde. Både lokalt og nasjonalt.

De narkomane selv er som oftest de mest likegyldige av alle til slikt oppspinn. De har som oftest gitt opp å lytte. Men vi som jobber med dem eller har dem som kolleger er litt mer naive. Det er rett og slett vår forbannede plikt å være det.

Men skylden hører ikke hjemme hos de folkevalgte alene. Den befinner seg ikke i ett enkelt departement, selv om det kan være svært fristende å peke ut enkelte spesielt løgnaktige og spekulative statsråder.

Nei, skylden deler vi alle. For se for deg at en dødsrate rammet en annen gruppe. En hvilken som helst annen. Da ville riksmediene kjørt voldsomme kampan-jer og hatt en enormt fokus, gjerne i fete og røde typer.

Hverken kjendiser eller pupperStatskanalen ville frontet debatter. Valgkampen ville blitt omringet av te-matikken. Om partiene ønsket eller ei. I dag finner du en sjelden gang en tabloid spisset artikkel om utdeling av heroin eller andre kjøttfulle temaer.

For all del, her finnes det også unntak. Aftenposten hadde selv en uke i juni med et solid fokus på overdoser og nye løsninger. Som vanlig møtt med kom-plett politisk likegyldighet. Som journa-list skammer jeg meg over at feltet ikke har større appell blant mediene.

Narkomanes situasjon representerer en opplagt gullgruve av sensasjon, aktu-alitet, identitet og vesentlighet (de fire klassiske kriteriene for godt nyhetsstoff). Men det er tungt og seriøst. Ei heller har det kjendiser, pupper eller en rund ball folk sparker på.

20 21

Over-komplisererAt vi ikke bryr oss er et faktum. Men hvorfor? For hvordan kan 3000 døde på få år ikke være godt nok redaksjonelt stoff? Hvordan i all verden kan det ikke være godt nok for en partilederdebatt?

Eller sagt på en annen måte: Hvordan kan en lidelse som innebærer 300 årlige dødsfall, 15.000 sprøytenarkomane, 6000 hjemløse og flere hundre tusen venner og pårørende ikke være godt stoff? Svaret er enkelt: relativt mange har interesse av at det helst ikke snakkes for mye om. Og i hvert fall ikke under en valgkamp.

Myndigheter, forskere frivillige organisa-sjoner ønsker å få oss til å tro at utfor-dringene er så fryktelig kompliserte, så vanskelig. Så vrient å gjøre noe med. Det er feil, det vet de også utmerket godt selv.

Men de lykkes, dels fordi de er utplassert i de aller fleste organer, organisasjoner, forsknings steder og institusjoner. Nesten uansett hvor du spør etter svar, så risike-rer du å møte på en som har en egeninte-resse i å tåkelegge problemstillingen.

Nytt truer gammeltDet er enkelt å finne en forsker som forteller hvor komplisert dette feltet er. Eller en fagbyråkrat som bekrefter hvor usikker dokumentasjon det er på resulta-ter av behandlingen.

Det er kort sagt enkelt å spore opp mennesker som ønsker å så tvil om effekten av å hjelpe. Svært ofte har de en egeninteresse av å så denne tvilen. Det er en grusom mistanke, men berettiget og korrekt sådan.

Jeg nevnte de tusener impliserte. Men det finnes også en tredje part i dette bil-det, nemlig de som tjener på rusomsor-gen. De som jobber der, drifter organi-sasjoner eller institusjoner. Tusenvis av arbeidsplasser over hele landet. Som ikke uten videre ønsker å si opp jobbene sine.

Nei, jeg mener ikke at det sitter en gjeng med skumle menn i en hemme-lig ruskonspirasjon. Tvert imot, det er langt enklere enn som så: Nye metoder, nye måter å behandle på og nye måter å tenke på vil alltid true eksisterende tiltak og behandlingsformer.

Står stilleSkal vi tenke nytt så må svært ofte noe gammelt vike plass. Og dette gamle, vel det er plassert over alt. Gjennom de

kjente frivillige organisasjonene, kjente og kjære institusjoner. Forskere som har gjort karrierer på avleggs kunnskap.

Rusfeltet har en enorm motstand mot nye krefter, og som oftest har det enkle, menneskelige årsaker. Forståelig er det også. Ingen ønsker å miste jobben sin eller bli ubrukeliggjort som ledende forsker.

Ingen ønsker å miste den enorme offent-lige støtten man har mottatt i mange tiår. Men denne motstanden mot endring bidrar i høyeste grad til at rusfeltet står stille. Til at vi fortsatt har monstrøst mange dødsfall fra overdoser, vold-somme behandlingskøer og en uverdig behandling av narkomane.

ArroganseFå andre grupper har et svakere rettsvern enn narkomane. Behandlingen av rusav-hengige i sentrum i Oslo har utviklet seg til en sjeldent stygg ordensmakt-skan-dale. Der kommunen og politiet opptrer med en arroganse man trodde tilhørte en annen tidsalder.

Og nok en gang: hadde hvilken som helst annen gruppe blitt utsatt for daglige ube-grunnede bortvisninger og ransakelser ville samfunnet reagert med kraftig røst. Men ikke på vegne av denne gruppen.

OK, så situasjonen er litt kjedelig. Men hva så? Jo, det skal jeg fortelle deg. Over 70 prosent av folk i fengsel har et rus-problem. Men vi har fortsatt ikke startet med omfattende behandlingsregime under soning.

Og kommer du ut av fengsel – gjerne for n-te gang – så er det fortsatt med den be-rømte plastikkposen og null oppfølging. Konsekvensen er at mennesker i rus går ut og inn av både behandling og fengsel. Til en enorm kostand, økonomisk, sosi-alt og følelsesmessig.

Kunnskapsløs nulltoleransePolitikere har snakket om rus i mange år, men det koster penger å iverksette. Penger de ikke ønsker bruke. Ikke på dette. Narkomane er redusert til vår tids skoggangsmenn, som samfunnet har dømt til å stå utenfor. Forbrytelsen de har begått er å bli avhengige av et (eller flere) kjemiske stoffer som ødelegger kroppen.

Og i stedet for å hjelpe velger vi å straffe, ydmyke og håne. Dette kommer til å

endre seg i løpet av ett tiår, men inntil videre lever 70-tallets kunnskapsløse nulltoleranse og WAR on Drugs i verste velgående.

Ja, partilederen i Norges største parti ko-pierte dette ganske så nylig. Erna Solberg påstår faktisk at hun tror på en «nullto-leranse mot narkotika». Vi får tro det var en forsnakkelse og en kassert tabbe, og prise oss lykkelige over at Høyre har an-dre aktører med mere innsikt enn henne i akkurat den delen av politikken.

På den annen side er det hennes parti-kolleger som står for den daglige forføl-gelsen av narkomane i Oslo. Planlagt og med fullt overlegg. Rystende nok.

SkremmendeDet er oppriktig krevende å se noe regjeringsalternativ som kunne bedret si-tuasjonen. Narkomane har blitt holdt for narr i åtte år med den sittende regjerin-gen, og fire nye år med det samme hjel-per ingen. Men en påtroppende statsmi-nister som ønsker å bevege rusomsorgen tilbake til 70-tallet er egnet til å skremme vannet av de fleste på feltet.

Både SV, Venstre, Krf og Frp har gode tilløp til endringsvilje. Isolert sett og på hver sine vis. Men ingen av dem kommer til hverken å ha makt til å gjennomføre nok eller vilje til å prioritere feltet.

Situasjonen har vært helt fryktelig i man-ge år. Og fortsetter å være det. Ansvaret ligger på det offentlige. Men skylden deler vi alle. De folkevalgtes fordi de later som de bryr seg og lyver om hva de skal gjøre for å hjelpe.

Å se syke mennesker i øynene og lyve er ingen god egenskap. Resten av oss deler skyld fordi vi lar dem gjøre det.

Anlov Peter Mathiesen er ansvarlig redaktør og daglig leder i gatemagasi-net =Oslo og =Norge, samt styreleder i Fagpressens redaktørforening.

Aftenposten

22

Administrasjon Lar-Nett Norge (LNN)Besøksadresse: Stensarmen 3a. 3112 Tønsberg Post adresse: Postboks 1206 Trudvang, 3105 Tønsberg Telefon: 33 36 95 50 / 99 12 41 90 E-post: post@larnett.no

STYRET LNN:E-post: styret@larnett.no

Styreleder: Siri Getz SollieMobil: 45 67 19 96E-post: siri@larnett.no

Nestleder, styret: Kjersti Bratlien Mobil: 45 29 85 16 e-post: kjersti.bratlien@larnett.no

Daglig leder: Dag Myhre Mobil: 95 78 13 32 E-post: dag.myhre@larnett.no

Organisasjonssekretær: Rita Lund Mobil: 99 12 41 90 e-post: rita.lund@larnett.no

Kontaktpersoner og styremedlemmer:LNN-Asker/AkershusKirsti Lie Kontaktperson Mobil: 41 28 58 14 e-post: kirsti.lie2@larnett.no

LNN-Bergen/HordalandHerman August Steffensen kontaktperson Mobil: 95 02 11 57 E-post: herman@larnett.no

Alice Stensland kontaktperson Mobil: 98 34 18 05 E-post: alice@larnett.no

LNN-Dokka/NordrelandCecilie Slåttvik Kontaktperson Mobil: 41 25 48 58 e-post: cslaatvik@larnett.no

LNN-Søndre landKjersti Bratlien Styremedlem Mobil: 45 29 85 16 e-post: kjersti.bratlien@larnett.no

LNN-Hamar/HedemarkenSigne Viik Kontaktperson og styremedlem Mobil: 90 52 43 72 E-post: signe.vik@larnett.no Kontortid: Hver torsdag kl. 13.00-15.00 på Barmsenteret

LNN-Kongsberg/BuskerudChrister Nysæther Kontaktperson og styremedlem Mobil: 47 27 62 65 e-post: stenchris69@larnett.no

LNN-LarvikCathrin Larsen Kontaktperson og styremedlem Mobil: 46 89 35 34 e-post: cathrin@larnett.no

LNN-Larvik/Sandefjord/VestfoldKim Norman Lehmann Kontaktperson Mobil 97 78 63 32 E-post: k.n.lehmann@larnett.no

LNN-OsloJon Walter Krefting Kontaktperson Mobil: 98 65 73 36 E-post jon@larnett.no Nedre Slottsgt. 7, Oslo 4. etasje.

LNN-StavangerYngve Benning Kontaktperson Mobil 40 47 17 66 e-post: yngve@larnett.no

LNN- Sør-TrønderlagSiri Getz Sollie Kontaktperson og styremedlem Mobil: 45 67 19 96 E-post: siri@larnett.no

LNN- Kyrksæterøra Sør-Trøndelag Eva Nordli Styremedlem Mobil: 93 60 35 58 E-post: eva.nordli@larnett.no

LNN - Horten/VestfoldVidar Halvorsen Styremedlem Mobil: 94 24 66 69 E-post: vidar.halvorsen@larnett.no

LNN-Tønsberg/VestfoldDag Myhre Daglig leder og kontaktperson Mobil: 95 78 13 32 e-post: dag.myhre@larnett.no

Lokalavdelinger for LAR-Nett Norge

22 23

Innmeldingsskjema for LAR-Nett Norge(Vær så snill å skrive tydelig, bruk gjerne BLOKKBOKSTAVER. Husk å skrive full adresse med postnr./sted)

Navn:

Fødselsår:

Adresse:

Postnr. Sted:

E-post:

Telefon: Mobil:

LAR/MAR klient Ikke LAR klient/støttemedlem

Kommentar:

Jeg melder meg med dette inn som medlem i LAR-Nett Norge. Medlemskapet er gratis, og medfører ingen forpliktelser.Alle personopplysninger behandles konfidensielt.

Dato Sted

Signatur

Har du spørsmål - ring oss på telefon: 33 36 95 50. Eller send en e-post til:

Karen Lise Følling: klfolling@larnett.no • Dag Myhre: dag.myhre@larnett.noEller besøk vår nettside: www.larnett.no

Melding om adresseendring til LAR-Nett NorgeSkal du flytte eller har du flyttet? Vil du forsette å motta LARposten? Fyll ut og send til LAR-Nett Norge!

Eller ring Rita på hovedkontoret direkte på telefon: 33 36 95 50 / 99 12 41 90.

Navn:

Gammel adresse:

Postnr.: Sted:

Ny adresse:

Postnr.: Sted: