john boyne

«Boka er umulig å legge fra seg. Den er forferdelig, og den er forferdelig god.» The Times

john boyne

Den sterke, uforglemmelige nye romanen fra forfatteren av best-selgeren Gutten i den stripete pyjamasen. En bok som er vanskelig å legge fra seg, og umulig å glemme.

Året er 1935. Hva skjer med et foreldreløst barn som blir tatt inn under Adolf Hitlers vinger?

«Sammenligningen med Gutten i den stripete pyjamasen er berettiget: Den nye fortellingen om en gutt i krigstid inviterer oss til å reflektere over det beste og det verste i oss mennesker.»

THE IRISH TIMES

«En vanskelig historie å fortelle, men med perfekt timing, ingen sentimentalitet, og uten å falle for fristelsen til å gi boka en lettvint slutt har Boyne skrevet en bok jeg ikke klarer å motstå – nok en gang.»

THE TIMES

«Akkurat som i Gutten i den stripete pyjamasen kulminerer (…) historien i en oppdagelse som er genialt enkel, og samtidig så uventet at den vil sitte i leseren i dager etterpå. Er det ikke nettopp hva du ønsker deg av en slutt?»

THE INDEPENDENT

«Det er en utfordring for en ny bok som foregår i det krigsherjede Europa under 2. verdenskrig å skjære gjennom på en original og overbevisende måte. Likevel: John Boynes nye roman, Gutten på toppen av fjellet, presterer dette og mye mer.»

THE SYDNEY MORNING HERALD

«Sterk (...) Minner oss om at også stilltiende samtykke eller kompromisser kan føre til over-veldende skyld.»

AUSTRALIAN

«Urovekkende realistisk, vil appellere til lesere i alle aldere.»

THE BOOKBAG

JOHN BOYNE er født i Irland

i 1971, og har skrevet syv romaner

for voksne og tre for unge. Gutten

i den stripete pyjamasen kom på

førsteplass på New York Times’

bestselgerliste, og Boyne vant

flere priser for boka. Den ble også

filmatisert. Romanene hans er utgitt

på over 45 språk. Han bor i Dublin.

ISBN: 978-82-93346-57-9

www.fontini.no

«Svært imponerende (…) en sterk fortelling om hvordan en gutt ble forført av Hitler og nazismen, og måtte betale prisen for det (…) hvis dette kunne skje med Pierrot, kunne det skje med oss.»

IRISH INDEPENDENT

«Slående og tankevekkende om hvor tiltrekkende makt kan være, hvor lett påvirkelige unge mennesker kan være, og om den forferdelige smerten i et liv fylt med anger.»

THE GUARDIAN

Fra forfatteren av Gutten i

den stripete pyjamasen

Fra forfatteren av Gutten i den stripete pyjamasen

Gutten på toppenav fjellet

John Boyne

Oversatt av Rune R.Moen

DEL 1

1936

K A P I T T E L E N

Tre røde flekker på et lommetørkle

Selv om faren til Pierrot Fischer ikke døde i første verdens-krig, pleide mora hans Émilie alltid å påstå at det var krigensom drepte ham.

Pierrot var ikke den eneste sju år gamle gutten i Paris sombodde alene med bare én av foreldrene. Gutten som sattforan ham på skolen, hadde ikke sett mora si på de fire årenesom hadde gått siden hun stakk av med en leksikonselger.Og bølla i klassen, som kalte Pierrot for «Le Petit» fordihan var så liten, hadde et eget rom over besteforeldrenestobakksforretning i Avenue de la Motte-Picquet. Der pleidehan å slippe vannballonger fra vinduet ned i hodet på forbi-passerende på gaten under og deretter insistere på at hanvar uskyldig.

I første etasje i en bygning i Avenue Charles-Floquetbodde Pierrots beste venn, Anshel Bronstein, alene sam-men med mora madame Bronstein. Faren hadde druknetto år tidligere i et mislykket forsøk på å svømme over Denengelske kanal.

9

Pierrot og Anshel var født med noen ukers mellomrom,og hadde praktisk talt vokst opp som brødre. Den ene avmødrene pleide å passe begge ungene når den andre trengteen blund. Men i motsetning til mange brødre kranglet dealdri. Anshel var født døv, så guttene utviklet et tegnspråk.Vennene kommuniserte lett og uttrykte med raske finger-bevegelser alt de trengte å si. De fant til og med opp egne sym-boler som de brukte i stedet for navn på hverandre. Anshelga Pierrot tegnet for hund, siden han så på vennen sin sombåde snill og lojal. Pierrot brukte tegnet for rev for Anshel,som alle sa var den smarteste gutten i klassen. Når de bruktedisse navnene, så hendene deres sånn ut:

Guttene var sammen det meste av tiden, enten de sparketrundt på en fotball på Champ de Mars eller leste bøker.Anshel var den eneste som fikk lov å lese historiene Pier-rot skrev på rommet sitt om kveldene. Ikke engang madameBronstein visste at sønnen hennes drømte om å bli forfat-ter.

Den her er bra, kunne Pierrot vise med tegn så fingrenehans flagret i luften mens han ga tilbake en bunke med ark.

10

Jeg likte den delen om hesten og den delen der de finner gulletsom er gjemt i kista. Den her er ikke så bra, kunne han fortsetteidet han ga tilbake en annen bunke. Men det er fordi du skri-ver så stygt at jeg ikke klarte å tyde alle bokstavene … Og den her,kunne han tilføye mens han viftet med en tredje bunke i luft-en: Den her gir ikke mening i det hele tatt. Jeg ville ha kastet deni søpla, hvis jeg var deg.

Den er eksperimentell, viste Anshel med tegn. Han haddeikke noe imot kritikk, men noen ganger måtte han bareforsvare de historiene som kameraten var minst begeistretfor.

Nei, gestikulerte Pierrot tilbake og ristet på hodet. Den girbare ikke mening. Du burde aldri la noen lese den her. De kom-mer til å tro at det har klikka for deg.

Også Pierrot likte tanken på å skrive historier, men hanklarte aldri å sitte stille lenge nok til å få festet ordene påpapiret. I stedet satte han seg ned sammen med vennen sinog fortalte det han ville si med tegnspråk. Han kunne finnepå ting, eller beskrive rampestreker fra skoledagen. Anshelfulgte nøye med, og skrev det ned for ham.

Så har jeg skrevet dette? spurte Pierrot da han til slutt fikksidene og leste gjennom dem.

Nei, jeg har skrevet det, svarte Anshel og ristet på hodet.Men det er din historie.

Émilie, mora til Pierrot, snakket sjelden om faren len-ger, selv om gutten fortsatt tenkte på ham hele tiden. Wil-helm Fischer hadde bodd sammen med dem, men dro fraParis for tre år siden, noen få måneder etter at sønnen fyltefire år. Pierrot husket faren som en høy mann som pleide ålage hestelyder mens han bar gutten på de brede skuldrene

11

sine gjennom gatene. Av og til brøt faren ut i galopp, noesom alltid fikk Pierrot til å hyle av glede. Han lærte sønnensin tysk for å minne ham på hvor han kom fra, og gjordeså godt han kunne for å hjelpe ham med å lære seg enklesanger på piano, selv om Pierrot visste at han aldri kom tilå bli like flink som faren. Papa spilte folkeviser så vakkertat gjestene fikk tårer i øynene, spesielt når han sang vedsiden av med den milde, men mektige stemmen som for-talte om minner og savn. Det at Pierrot ikke var så flink medmusikk, tok han igjen for med språkferdighetene sine. Hankunne veksle mellom å snakke tysk til faren sin og fransktil mora uten noe som helst problem. Partytrikset hans varå synge La Marseillaise på tysk og deretter Das Deutschland-lied på fransk, noe som av og til sjokkerte middagsgjest-ene.

«Jeg vil ikke at du skal synge mer, Pierrot», sa Maman tilham en kveld, etter at opptredenen hadde ført til en litenkrangel med noen naboer. «Lær deg noe annet hvis du harlyst til å vise deg. Sjonglering. Tryllekunster. Stå på hodet.Hva som helst, bare du ikke synger på tysk.»

«Hva er galt med tysk?» spurte Pierrot.«Ja, Émilie», sa Papa fra lenestolen borte i hjørnet, der han

hadde tilbrakt kvelden med å drikke for mye vin, noe somalltid fikk ham til å gruble over de vonde opplevelsene somhjemsøkte ham. «Hva er galt med tysk?»

«Har du ikke fått nok nå, Wilhelm?» Mora satte hendenebestemt i hoften og snudde seg for å se på ham.

«Nok av hva da? Nok av at vennene dine fornærmer lan-det mitt?»

«De fornærmet det ikke», sa hun. «De synes bare det er

12

vanskelig å glemme krigen, det er det hele. Spesielt de sommistet sine kjære i skyttergravene.»

«Og likevel har de ikke noe imot å komme hjem til meg,spise maten min og drikke vinen min.»

Papa ventet til Maman hadde gått inn på kjøkkenet igjenfør han vinket Pierrot bort til seg og la en arm rundt livethans. «En vakker dag skal vi ta tilbake det som er vårt», sahan og så gutten rett i øynene. «Og når vi gjør det, må duhuske hvilken side du står på. Du ble kanskje født i Frank-rike, og du bor kanskje i Paris, men du er tysk tvers igjen-nom, akkurat som meg. Ikke glem det, Pierrot.»

Av og til våknet Papa midt på natten. Skrikene hans ga gjen-lyd gjennom de mørke og tomme korridorene i leiligheten.Hunden til Pierrot – D’Artagnan – skvatt ut av kurven i frykt,hoppet opp i senga og la seg skjelvende under teppet vedsiden av herren sin. Gutten dro teppet opp til haken, og lyt-tet gjennom de tynne veggene på at Maman forsøkte å roened Papa. Hun hvisket med lav stemme at alt var bra, at hanvar hjemme med familien, at det bare hadde vært en vonddrøm.

«Men det var ikke en drøm», hørte han faren si en gang,med en stemme som skalv av fortvilelse. «Det var noe verre.Det var et minne.»

Noen ganger kunne Pierrot våkne av at han måtte en turpå do. Da så han faren sitte ved kjøkkenbordet og mumlefor seg selv med hodet mot bordplaten og en tom flaske lig-gende ved siden av seg. Når det skjedde, løp gutten barbeintned trappa og kastet flasken ute på gårdsplassen så moraikke skulle finne den neste morgen. Når han kom opp igjen,

13

hadde Papa som regel tatt seg sammen og på en eller annenmåte funnet tilbake til senga.

Verken far eller sønn snakket om det dagen etter.Men én gang Pierrot gikk ut på et av disse nattlige oppdrag-

ene, gled han i den våte trappa og falt i gulvet – ikke så illeat han skadet seg, men nok til å knuse flasken han hadde ihånden. Da han reiste seg, ble et glasskår sittende fast underden venstre foten. Han skar en grimase og dro det ut. En tykkstrøm av blod piplet ut fra flengen i huden. Pierre haltet inni leiligheten for å finne en bandasje, og Papa våknet og såhva han hadde stelt i stand. Papa desinfiserte og bandasjertesåret, og satte seg ned med gutten og ba om unnskyldningfor drikkingen. Han tørket tårer og fortalte Pierrot hvor høythan elsket ham og lovet å ikke gjøre noe som kunne setteham i fare igjen.

«Jeg elsker deg også, Papa», sa Pierrot. «Men jeg elsker degmest når du bærer meg på skuldrene og later som om du eren hest. Jeg liker ikke at du sitter stum i lenestolen.»

«Jeg liker heller ikke det», sa Papa lavt. «Men noen gangerer det som om en mørk sky henger over meg og jeg ikke kla-rer å drive den vekk. Det er derfor jeg drikker. Det får meg tilå glemme.»

«Glemme hva da?»«Krigen. Det jeg så.» Han lukket øynene og hvisket: «Det

jeg gjorde.»Pierrot svelget, var nesten redd for å stille spørsmålet.

«Hva gjorde du?»Papa smilte trist mot ham. «Uansett hva jeg gjorde, var det

for landet mitt», sa han. «Du skjønner det, ikke sant?»«Ja, Papa», sa Pierrot, som ikke var sikker på hva faren

14

mente, men som syntes det hørtes modig ut uansett. «Jegkan også bli soldat, hvis du blir stolt av meg da.»

Papa så på sønnen sin og la en hånd på skulderen hans.«Bare pass på at du velger riktig side.»

Faren drakk ikke på flere uker etter dette. Og så, like plut-selig som han hadde sluttet, kom den mørke skyen tilbake,og han begynte igjen.

Papa jobbet som kelner på en lokal restaurant. Han forsvanthver morgen rundt klokka ti og kom tilbake tre, før han droigjen klokka seks til middagsøkta. En gang var han i dår-lig humør da han kom hjem, en eller annen som het PapaJoffre hadde vært i restauranten for å spise lunsj. Papa haddenektet å servere ham helt til arbeidsgiveren, monsieur Abra-hams, sa at i så fall kunne han gå hjem og aldri komme til-bake.

«Hvem er Papa Joffre?» spurte Pierrot, som aldri haddehørt navnet før.

«Han var en stor general under krigen», sa Maman menshun løftet en haug med klær ut av en kurv og la den vedsiden av strykebrettet. «En helt for folket vårt.»

«For folket ditt», sa Papa.«Husk at du giftet deg med en fransk dame», sa Maman og

snudde seg sint mot ham.«Fordi jeg elsket henne», svarte Papa. «Pierrot, har jeg

noen gang fortalt deg om da jeg så mora di for første gang?Det var et par år etter at krigen var over: Jeg hadde avtalt åmøte søsteren min Beatrix i lunsjpausen, og da jeg kom tilkjøpesenteret der hun jobbet, sto hun og snakket med en avde nye assistentene, en beskjeden jente. Jeg så på henne, og

15

skjønte med én gang at dette var jenta jeg skulle gifte megmed.»

Pierrot smilte. Han elsket at faren fortalte sånne histo-rier.

«Jeg åpnet munnen for å snakke, men klarte ikke å finneord. Det var som om hjernen min hadde besvimt. Jeg baresto der og stirret, uten å si noe.»

«Jeg trodde det var noe galt med ham», sa Maman. Ogsåhun smilte ved tanken.

«Beatrix måtte ta meg i skuldrene og riste meg», sa Papaog lo av hvor tåpelig han hadde oppført seg.

«Hvis det ikke hadde vært for henne, ville jeg aldri hasagt ja til å bli med deg ut», la Maman til. «Hun sa jegburde ta sjansen. At du ikke var så smårar som det virketsom.»

«Hvorfor er aldri tante Beatrix hos oss?» spurte Pierrot,for han hadde hørt navnet hennes bli nevnt et par gangeropp gjennom årene, men hadde aldri møtt henne. Hun komaldri på besøk, og skrev aldri brev.

«Fordi det er sånn», sa Papa. Smilet hans forsvant, og hanfikk et nytt uttrykk i ansiktet.

«Men hvorfor?»«La det være, Pierrot», sa han.«Ja, la det være, Pierrot.» Nå ble også Maman mørk i ansik-

tet. «For det er det vi gjør her i huset. Vi skyver bort dem vi erglad i, vi snakker ikke om ting som er viktige, og vi lar ikkenoen hjelpe oss.»

Plutselig var den muntre samtalen ødelagt.«Han spiser som en gris», sa Papa noen få minutter senere.

Faren satte seg på huk, så Pierrot inn i øynene og krøllet fing-

16

rene til klør. «Papa Joffre, altså. Som en rotte som gnager påen maiskolbe.»

Papa klaget stadig over dårlig lønn, hvor nedlatende mon-sieur og madame Abrahams snakket til ham, og at pariserneble stadig mer gjerrige med tipsen. «Det er derfor vi aldri harnoen penger», mumlet han. «De er så gniene, alle sammen.Spesielt jødene – det er de som er verst. Og de kommer heletiden fordi de sier at madame Abrahams er den beste til ålage gefilte fisch og latkes i hele Vest-Europa.»

«Anshel er jøde», sa Pierrot lavt, for han så ofte at vennengikk til tempelet sammen med mora.

«Anshel er en av de gode», mumlet Papa. «De sier at detalltid er et råttent eple i tønna. Nå ja, det kan være motsattogså –»

«Vi har aldri penger», sa Maman og avbrøt ham, «fordidu bruker opp mesteparten av det du tjener på vin. Og duburde ikke snakke sånn om naboene våre. Bare husk hvor-dan –»

«Tror du jeg har kjøpt den her?» spurte han, mens hanholdt opp en flaske og snudde den for å vise henne etiketten– samme type som restauranten brukte som husets. «Moradi kan være veldig naiv noen ganger», tilføyde han til Pierrotpå tysk.

Tross alt elsket Pierrot å være sammen med faren. Én gangi måneden tok Papa ham med til Jardin des Tuileries, derhan fortalte om navnet på de forskjellige trærne og plan-tene som vokste langs gangveiene, og forklarte hvordan hverog en av dem forandret seg fra årstid til årstid. Hans egneforeldre, sa Papa, hadde vært ivrige hagedyrkere og hadde

17

elsket alt som har med jorda å gjøre. «Men de mistet altsammen, så klart», tilføyde han. «Gården deres ble tatt fradem. Alt det harde arbeidet forgjeves. De kom aldri overdet.»

På vei hjem kjøpte han iskrem fra en bod på gaten, og daisen til Pierrot falt i bakken, ga faren ham sin egen.

Det var sånne ting Pierrot prøvde å huske hver gang detvar problemer hjemme. Bare noen få uker senere diskutertede politikk med noen gjester – noen andre enn dem somhadde protestert på at Pierrot sang Marseillaisen på tysk – ogbegynte å krangle. Flere hevet stemmen, og gamle uenighe-ter ble trukket frem. Da gjestene dro, begynte foreldrene tilPierrot å krangle forferdelig.

«Hvis du bare kunne slutte å drikke», ropte Maman.«Alkoholen får deg til å si forferdelige ting. Ser du ikke hvoropprørt folk blir av deg?»

«Jeg drikker for å glemme», ropte Papa. «Du har ikke settdet jeg har sett. Du har ikke sånne bilder som dukker opp ihodet på deg dag og natt.»

«Men det er så lenge siden», sa hun, gikk nærmere ham ogstrakte seg frem for å ta armen hans. «Vær så snill, Wilhelm,jeg vet hvor vondt det er, men kanskje det skyldes at du nek-ter å snakke om det på noen fornuftig måte. Hvis du haddedelt smerten med meg, så kanskje –»

Émilie fikk aldri avsluttet den setningen, for akkurat dagjorde Wilhelm noe veldig stygt. Noe han hadde gjort forførste gang noen måneder tidligere og sverget på at han aldriskulle gjøre igjen. Men det løftet hadde han brutt flere gan-ger. Uansett hvor opprørt hun ble, fant mora til Pierrot all-tid en grunn til å unnskylde oppførselen hans, spesielt når

18

hun fant sønnen gråtende på rommet på grunn av de skrem-mende episodene han hadde vært vitne til.

«Du må ikke dømme ham», sa hun.«Men han skader deg», sa Pierrot og kikket opp med tårer

i øynene. D’Artagnan lå på senga og så fra den ene til denandre før den hoppet ned og boret snuten inn i siden påherren sin. Den lille hunden skjønte alltid når Pierrot var leiseg.

«Han er syk», svarte Émilie og holdt en hånd foran ansik-tet. «Og når noen vi er glad i er syke, er det vår oppgave åhjelpe dem med å bli bedre. Hvis de lar oss gjøre det. Menhvis de ikke gjør det …» Hun trakk pusten dypt før hun sanoe mer. «Pierrot», sa hun. «Hva ville du ha sagt hvis vi flyt-tet?»

«Alle sammen?»Hun ristet på hodet. «Nei», sa hun. «Bare du og jeg.»«Og hva med Papa?»Maman sukket, og Pierrot kunne se at hun fikk tårer i

øynene. «Det eneste jeg vet», sa hun, «er at livet ikke kan fort-sette slik det er nå.»

Den siste gangen Pierrot så faren sin, var en varm maikveldrett etter at han hadde fylt fire år. Nok en gang lå det strøddtomme flasker på kjøkkenet, og Papa ropte og slo hendenemot siden av hodet sitt mens han klagde over at de var derinne, de var der inne alle sammen, de kom for å hevne seg påham. Ordene ga ikke noen mening for Pierrot. Papa strakteseg mot kjøkkenskapet og kastet tallerkener, skåler og kop-per i gulvet, så de knuste i hundrevis av biter. Maman straktearmene mot ham og tryglet ham om å roe seg ned. Han fek-

19

tet med armene, slo henne i ansiktet og skrek ord som var såfæle at Pierrot holdt hendene for ørene og løp inn på sove-rommet sammen med D’Artagnan. De gjemte seg i klesska-pet. Pierrot skalv og prøvde å la være å gråte, mens den lillehunden, som ikke kunne fordra bråk og oppstyr, klynket ogkrøllet seg inn mot kroppen til gutten.

Pierrot gikk ikke ut av klesskapet på mange timer, før althadde blitt rolig igjen. Faren var borte. Mora lå på gulvet,urørlig, med blod og blåmerker i ansiktet. D’Artagnan tusletforsiktig bort, bøyde hodet og slikket øret flere ganger i etforsøk på å vekke henne. Pierrot ble bare stående og stirre,han kunne ikke tro det han så. Etter å ha samlet alt motetsitt, løp han ned trappen til Anshels leilighet, og bare pektemot trappeoppgangen, ute av stand til å si et eneste ord.Madame Bronstein, som måtte ha hørt oppstyret gjennomtaket litt tidligere, men ikke turt å blande seg inn, løp opp, toeller tre trinn om gangen. Pierrot kikket bort på vennen sin.Den ene gutten kunne ikke snakke, den andre kunne ikkehøre. Da han fikk øye på en stabel med ark på bordet bakseg, gikk han bort, satte seg og begynte å lese Anshels sistehistorie. Det var befriende å forsvinne inn i en annen ver-den.

I flere uker hørte de ingenting fra Papa, og Pierrot både leng-tet etter og fryktet at han skulle komme tilbake. En mor-gen fikk de høre at Wilhelm hadde omkommet da han faltunder et tog som var på vei fra München til Penzberg, derhan var født og oppvokst. Pierrot gikk inn på rommet sitt,låste døra, så på hunden som lå og slumret på senga, ogbegynte å snakke med lav stemme.

20

«Papa ser ned på oss nå, D’Artagnan», sa han. «En dag skalhan bli stolt av meg.»

Etter dette fikk Émilie tilbud av monsieur og madame Abra-hams om å arbeide som kelner. Det mente madame Bron-stein var smakløst, siden de tilbød henne stillingen somektemannen hennes hadde hatt. Men Maman, som visste athun og Pierrot trengte pengene, takket takknemlig ja til til-budet.

Restauranten lå halvveis mellom skolen til Pierrot og derhan bodde. Han pleide å lese eller tegne i det lille personal-rommet hver ettermiddag mens betjeningen gikk inn og utog dullet med ham. Madame Abrahams kom alltid med entallerken med dagens rett, og iskrem til dessert.

I tre år, fra han var fire til han ble sju, satt Pierrot i detrommet hver ettermiddag mens Maman tok seg av kundenei etasjen over. Selv om Pierrot aldri snakket om det, tenktehan på faren hver dag. Han så for seg at Papa sto i det sammerommet og skiftet til uniformen sin om morgenen og telteopp tipsen på slutten av dagen.

Mange år senere, da Pierrot tenkte på barndommen, haddehan blandede følelser. Selv om han var veldig lei seg pågrunn av faren, hadde han masse venner, han likte seg påskolen, og han og Maman hadde det fint sammen. Parisblomstret, og gatene summet av folk og energi.

Men i 1936, på bursdagen til Émilie, tok det som begyntesom en lykkelig dag en tragisk vending. På kvelden haddemadame Bronstein og Anshel kommet opp med en litenkake for å feire. Pierrot og kameraten hans var i ferd med

21

å gomle i seg det andre stykket da Maman, helt plutselig,begynte å hoste. Først trodde Pierrot hun måtte ha fått enkakebit i vrangstrupen, men hostingen fortsatte mye lengerenn det som virket normalt. Først da madame Bronstein gahenne et glass vann, tok den slutt. Men da hun kom til hek-tene igjen, hadde hun blodskutte øyne, og presset en håndmot brystet som om det gjorde vondt der.

«Det går bra», sa hun da hun omsider klarte å puste nor-malt igjen. «Jeg blir nok bare forkjølet.»

«Men, kjære deg …» sa madame Bronstein og ble bleki ansiktet mens hun pekte på lommetørkleet som Émilieholdt i hendene. Pierrot kikket bort på det, og ble sittendeog gape av skrekk da han fikk øye på tre små blodflekkerpå stoffet. Maman stirret også på dem i noen sekunder førhun krøllet sammen lommetørkleet og stakk det i lomma.Så satte hun begge hendene forsiktig mot armlenene på sto-len, reiste seg, glattet ut kjolen og forsøkte å smile.

«Émilie, er det bra med deg?» spurte madame Bronsteinog reiste seg. Mora til Pierrot nikket raskt.

«Det er ingenting», sa hun. «Sikkert bare en halsinfeksjon.Men jeg er nok sliten. Kanskje jeg burde få meg litt søvn. Detvar så omtenksomt av dere å komme med kaken, men hvisdet er greit for deg og Anshel …?»

«Selvfølgelig, selvfølgelig», svarte madame Bronstein,dunket sønnen sin på skulderen og gikk av sted mot døra,mer ivrig enn Pierrot noensinne hadde sett. «Hvis du trengernoe, bare tramp i gulvet et par ganger, så kommer jeg opp pået blunk.»

Maman hostet ikke mer den natten. Ikke dagene etter hel-ler. Men så, mens hun ventet på noen gjester i restaurant-

22

en, virket det som om hun mistet fullstendig kontrollen.Maman ble hjulpet ned i rommet der Pierrot satt og spiltesjakk med en av kelnerne. Denne gangen var hun helt gråi ansiktet. Lommetørkleet hadde ikke flekker av blod, menvar dekket av det. Svetten rant nedover ansiktet på henne. Dadoktor Chibaud kom, kastet han bare et blikk på henne førhan ringte etter ambulanse. Etter en time lå hun i en sengpå sykehuset Hôtel-Dieu de Paris mens legene undersøktehenne og hvisket seg imellom med dempede og bekymredestemmer. Den natten sov Pierrot i leiligheten til familienBronstein. Han lå anføttes med Anshel i senga, mens D’Ar-tagnan lå og snorket på gulvet. Han var veldig redd, og skullegjerne ha snakket med vennen sin om det som skjedde, meni mørket hjalp det ikke å være god i tegnspråk.

Pierrot var på besøk hos Maman hver dag i en uke, ogfor hver dag virket det som om det var tyngre og tyngre forhenne å puste. Han var alene med henne den søndag etter-middagen da pusten hennes begynte gå saktere og sakterefør den stoppet helt opp, og fingrene hennes slapp taket.Hodet hennes bikket over til den ene siden, mens øynenefortsatt var åpne, og han skjønte at hun var borte.

Pierrot satt helt stille i noen minutter. Så trakk han roligforhenget rundt senga og gikk tilbake til stolen ved siden avmora, holdt hånden hennes og nektet å slippe den. Omsiderkom en voksen sykepleier. Hun så hva som hadde skjedd, ogsa at hun måtte flytte Émilie til et annet sted, der liket kunnegjøres klart til begravelsesbyrået. Da Pierrot hørte dette, brasthan i gråt og følte at det aldri ville ta slutt. Han klamret segtil moras døde kropp mens sykepleieren forsøkte å trøste.Det tok lang tid før han roet seg, og da det endelig skjedde,

23

føltes det som om hele ham var ødelagt på innsiden. Sånnsmerte hadde han aldri kjent før. «Jeg vil hun skal ha dette»,sa han og tok ut et fotografi av faren sin fra lomma og la detved siden av henne i senga.

Sykepleieren nikket og lovet at hun skulle sørge for at bil-det ble liggende hos Maman.

«Har du noen familie jeg kan ringe for deg?» spurte hun.«Nei», sa Pierrot og ristet på hodet. Han klarte ikke å se

henne i øynene, av frykt for å finne enten medlidenhet ellerlikegyldighet. «Nei, det finnes ingen. Det er bare meg. Jeg erhelt alene nå.»

john boyne

«Boka er umulig å legge fra seg. Den er forferdelig, og den er forferdelig god.» The Times

john boyne

Den sterke, uforglemmelige nye romanen fra forfatteren av best-selgeren Gutten i den stripete pyjamasen. En bok som er vanskelig å legge fra seg, og umulig å glemme.

Året er 1935. Hva skjer med et foreldreløst barn som blir tatt inn under Adolf Hitlers vinger?

«Sammenligningen med Gutten i den stripete pyjamasen er berettiget: Den nye fortellingen om en gutt i krigstid inviterer oss til å reflektere over det beste og det verste i oss mennesker.»

THE IRISH TIMES

«En vanskelig historie å fortelle, men med perfekt timing, ingen sentimentalitet, og uten å falle for fristelsen til å gi boka en lettvint slutt har Boyne skrevet en bok jeg ikke klarer å motstå – nok en gang.»

THE TIMES

«Akkurat som i Gutten i den stripete pyjamasen kulminerer (…) historien i en oppdagelse som er genialt enkel, og samtidig så uventet at den vil sitte i leseren i dager etterpå. Er det ikke nettopp hva du ønsker deg av en slutt?»

THE INDEPENDENT

«Det er en utfordring for en ny bok som foregår i det krigsherjede Europa under 2. verdenskrig å skjære gjennom på en original og overbevisende måte. Likevel: John Boynes nye roman, Gutten på toppen av fjellet, presterer dette og mye mer.»

THE SYDNEY MORNING HERALD

«Sterk (...) Minner oss om at også stilltiende samtykke eller kompromisser kan føre til over-veldende skyld.»

AUSTRALIAN

«Urovekkende realistisk, vil appellere til lesere i alle aldere.»

THE BOOKBAG

JOHN BOYNE er født i Irland

i 1971, og har skrevet syv romaner

for voksne og tre for unge. Gutten

i den stripete pyjamasen kom på

førsteplass på New York Times’

bestselgerliste, og Boyne vant

flere priser for boka. Den ble også

filmatisert. Romanene hans er utgitt

på over 45 språk. Han bor i Dublin.

ISBN: 978-82-93346-57-9

www.fontini.no

«Svært imponerende (…) en sterk fortelling om hvordan en gutt ble forført av Hitler og nazismen, og måtte betale prisen for det (…) hvis dette kunne skje med Pierrot, kunne det skje med oss.»

IRISH INDEPENDENT

«Slående og tankevekkende om hvor tiltrekkende makt kan være, hvor lett påvirkelige unge mennesker kan være, og om den forferdelige smerten i et liv fylt med anger.»

THE GUARDIAN

Fra forfatteren av Gutten i

den stripete pyjamasen

Fra forfatteren av Gutten i den stripete pyjamasen