Helseteknologi Quo vadis1 - ansatt.hig.no Quo vadis... · videreføre grunnutdanningen innen radiografi og videreutvikle videreutdanningen, gjerne mot mastergradsutdanning. Helseinformatikk

Informasjonsserien / Høgskolen i Gjøvik, 2003 nr. 1

Helseteknologi Quid? Quo vadis?

Bjørn Hofmann

Avdeling for helsefag

Gjøvik 2003 ISSN 1503-3694

Helseteknologi – Quo vadis? Uktast 1.0

1

INNHOLD

1 SAMMENDRAG..................................................................................................................1

2 INNLEDNING......................................................................................................................2

1.1 BAKGRUNN.......................................................................................................................2

2.1 HENSIKT ...........................................................................................................................4

2.2 OMFANG...........................................................................................................................4

2.3 BEGRENSNINGER ..............................................................................................................5

3 HVA ER HELSETEKNOLOGI? ......................................................................................5

3.1 PROBLEMER MED BETEGNELSEN ”HELSTEKNOLOGI” .......................................................6

3.2 EN SNEVRERE DEFINISJON AV ”HELSETEKNOLOGI”..........................................................7

4 TO KULTURER – HELSEFAG OG TEKNOLOGIFAG .............................................8

4.1 SPESIALISTUTDANNINGER FOR HELSEPROFESJONENE ......................................................8

4.2 SPESIALISTUTDANNINGER FOR TEKNOLOGER ..................................................................8

4.3 SPESIALUTDANNINGER.....................................................................................................8

4.4 FAGLIG GRENSESPRENGNING............................................................................................9

5 HELSETEKNOLOGIER..................................................................................................10

5.1 MEDISINSKE SPESIALITETER...........................................................................................10

5.2 ANESTESISYKEPLEIERE ..................................................................................................11

5.3 OPERASJONSSYKEPLEIERE..............................................................................................11

5.4 INTENSIVSYKEPLEIERE ...................................................................................................11

5.5 SPESIALSYKEPLEIERE FOR BARN ....................................................................................12

5.6 EEG-TEKNIKERE ............................................................................................................12

5.7 ”UNDERSØKELSESTEKNIKERE” VED MEDISINSKE AVDELINGER.....................................12

5.8 BIOINGENIØRER..............................................................................................................13

5.9 RADIOGRAFER ................................................................................................................13

5.10 ULTRALYDOPERATØRER ................................................................................................14

5.11 MEDISINSKE FYSIKERE ...................................................................................................14

5.12 MEDISINTEKNIKERE .......................................................................................................14

5.13 KLINIKKINGENIØRER......................................................................................................15


2

5.14 PERFUSJONISTER ............................................................................................................15

5.15 AUDIOTEKNIKERE ..........................................................................................................16

5.16 OPERASJONSTEKNOLOGER .............................................................................................16

5.17 MEDISIN-INGENIØRER ....................................................................................................16

5.18 IT-TEKNOLOGER.............................................................................................................16

5.19 SYKEHUSTEKNOLOGER...................................................................................................17

5.20 BIOINFORMATIKERE .......................................................................................................17

5.21 HELSEINFORMASJONSANALYTIKERE..............................................................................17

5.22 HJELPEMIDDELFORVALTERE ..........................................................................................18

5.23 TEKNOLOGIFORVALTERE – ”HELSELOGISTIKK”.............................................................18

5.24 AUTOPSITEKNIKERE .......................................................................................................18

5.25 ORTOPEDITEKNIKER/ORTOPEDIINGENIØRER .................................................................19

5.26 ”PARAMEDISINSK PERSONALE”......................................................................................19

5.27 OPPSUMMERING - GENERELLE TRENDER ........................................................................19

6 VIDEREUTDANNINGER................................................................................................20

7 UTDANNING I HELSETEKNOLOGI ..........................................................................20

8 NYE UTDANNINGER I HELSETEKNOLOGI ...........................................................21

9 FAGLIG BRO MELLOM ”DE TO KULTURER” ......................................................22

10 INFRASTRUKTUR .......................................................................................................22

11 RAMMEBETINGELSER: NOEN GENERELLE TRENDER................................23

11.1 DEMOGRAFISK................................................................................................................23

11.2 RESSURSTILGANG...........................................................................................................23

11.3 TEKNOLOGISK UTVIKLING..............................................................................................23

11.4 PRODUKSJON AV HELSETEKNOLOGI I NORGE.................................................................24

11.5 HELSEPERSONELL...........................................................................................................24

12 VURDERING AV HELSETEKNOLOGIUTDANNINGER....................................25

12.1 MEDISINSKE SPESIALITETER...........................................................................................25

12.2 ANESTESISYKEPLEIERE ..................................................................................................26

12.3 OPERASJONSSYKEPLEIERE..............................................................................................26

12.4 INTENSIVSYKEPLEIERE ...................................................................................................27

12.5 SPESIALSYKEPLEIERE FOR BARN ....................................................................................28


3

12.6 EEG-TEKNIKERE ............................................................................................................29

12.7 ”UNDERSØKELSESTEKNIKERE” VED MEDISINSKE AVDELINGER.....................................29

12.8 BIOINGENIØRER..............................................................................................................29

12.9 RADIOGRAFER ................................................................................................................30

12.10 ULTRALYDOPERATØRER.............................................................................................31

12.11 MEDISINSKE FYSIKERE................................................................................................31

12.12 MEDISINTEKNIKERE....................................................................................................31

12.13 KLINIKKINGENIØRER ..................................................................................................32

12.14 PERFUSJONISTER.........................................................................................................32

12.15 AUDIOTEKNIKERE .......................................................................................................32

12.16 OPERASJONSTEKNOLOGER..........................................................................................33

12.17 IT-TEKNOLOGER - HELSEINFORMATIKK......................................................................33

12.18 BIOINFORMATIKERE....................................................................................................34

12.19 HELSEINFORMASJONSANALYTIKERE ..........................................................................34

12.20 VIRKSOMHETSVURDERING: KVALITETSINDIKATORER, INFORMASJONSHÅNDTERING OG VIRKSOMHETSANALYSE ..........................................................................................................34

12.21 HJELPEMIDDELHÅNDTERING.......................................................................................35

12.22 TEKNOLOGIFORVALTERE – ”HELSELOGISTIKK” .........................................................36

12.23 ”PARAMEDISINSK” PERSONALE ..................................................................................37

12.24 HELSE-INGENIØRER ELLER ”TEKNOLOGIKOMPETENTE PLEIERE” ...............................37

12.25 OPPSUMMERING AV VURDERINGEN ............................................................................38

13 DRØFTING.....................................................................................................................39

14 KONKLUSJON ..............................................................................................................41

15 BEGRENSNINGER .......................................................................................................42

16 APPENDIX: HELSEINFORMATIKK .......................................................................43

16.1 HØGSKOLEN I MOLDE OG HØGSKOLEN I STORD/HAUGESUND ......................................43

16.2 KURSINNHOLD................................................................................................................43

16.3 HØGSKOLEN I BERGEN, HØGSKOLEN STORD / HAUGESUND OG HØGSKOLEN I SØR-TRØNDELAG .................................................................................................................................44

16.4 NTNU ............................................................................................................................44

16.5 HØGSKOLEN I BERGEN, AVDELING FOR HELSEFAG........................................................44

16.6 LANGØEN / FORLAND .....................................................................................................44


4

16.7 NORSK HELSEINFORMATIKK AS, TRONDHEIM....................................................44

16.8 HØGSKOLEN I AGDER.....................................................................................................44

16.9 SKANDINAVISK LEDERKURSUS I SUNDHEDSINFORMATIK..............................................45

16.10 DIGITALHELSE..........................................................................................................45

16.11 ØVRIGE LENKER..........................................................................................................45

Høgsko.en i Gjøvik: Helseteknologi – Quo vadis?

1

1 SAMMENDRAG

Denne utredningen er ett resultat av Høgskolen i Gjøviks planlagte satsing på helseteknologi. Den innleder med en klargjøring av begrepet helseteknologi for å avgrense temaet. Utredningen inneholder en oversikt over en lang rekke fag som naturlig faller inn under betegnelsen ”helseteknologi”. Deretter gis en vurdering av disse med hensyn på en satsning på helseteknologi ved HiG, særlig med hensyn på behov, HiGs kompetanse, mulige utdanningsløp, profesjonsmessige føringer og eksisterende og nødvendig infrastruktur. Helseteknologiene vurderes også ut fra i hvilken grad de kan bidra til å binde helsefag og teknologifag sammen.

Utredningen viser at helseteknologi er et svært vidtfavnende begrep. Mange svært forskjelligartede teknologier faller inn under betegnelsen ”helseteknologi”. Tilsvarende er det en lang rekke muligheter innenfor dette området. Ut fra kriteriene, er det dog en del områder som utmerker seg for HiGs vedkommende. I ikke prioritert rekkefølge:

• Helseinformatikk

• Hjelpemidler.

• Virksomhetsvurdering (kvalitetsindikatorer, informasjonshåndtering, virksomhetsanalyse).

• Radiografudanning.

• Anestesisykepleie.

• Operasjonssykepleie.

• Intensivsykepleie.

For anestesi-, operasjons- og intensivsykepleie vil det være vesentlig å videreutvikle eksisterende videreutdanning, gjerne mot masterutdanning. Det synes å være viktig å videreføre grunnutdanningen innen radiografi og videreutvikle videreutdanningen, gjerne mot mastergradsutdanning. Helseinformatikk har særlig gode forutsetninger og egner seg godt for å etablere bachelorutdanning, og å satse på forskning innen helseinformasjonsikkerhet. Hjelpemiddelsegmentet egner seg godt for etablering av egen bachelorutdanning i ”helseteknologi” og for i samarbeid med industrien i regionen å etablere utviklingsprosjekt. Virksomhetsvurdering synes å være et viktig satsingsområde i forhold til de nye helseforetakene. Dette egner seg spesielt godt for forskning, kursvirksomhet og videreutdanning.


2

2 INNLEDNING

2.1 Bakgrunn I 1994 ble Høgskolen i Gjøvik (HiG) etablert på bakgrunn av to tidligere selvstendige utdanningsinstitusjoner; Gjøvik ingeniørskole og Sykepleierskolen i Oppland. Dette var et resultat av den nasjonale omorganiseringen av høgere utdanning.

HiG har siden 1994 vært organisert i to fagavdelinger:

Avdeling for teknologi

Avdeling for helsefag

HiGs største utfordringer er identifisert til å være: - tilpasse læringsmiljøet til morgendagens studenter slik at læringsutbyttet blir godt og

gjennomstrømningen stor. - utvikle nye produkter - studier, kurs og FoU – som er nyskapende og spennende og som

dekker samfunnets behov, slik at høgskolen blir attraktiv og søkes både av studenter og andre brukere.

- rekruttere personale med kompetanse på et høgt internasjonalt nivå, samt gjennomføre intern omstilling. (Strategi- og handlingsplan for Høgskolen i Gjøvik 2002-2005, kap.2.2)

For å møte disse utfordringene har man i Omstillingsutvalg II foreslått helseteknologi som et satsningsområde. Helseteknologi synes i særlig grad å være et område som både kan møte de eksterne utdanningskrav samtidig som det kan knytte høgskolens avdelinger sammen til en sterk og samlet helhet.

Helseteknologi ble vedtatt som ett av fire satsningsområder i Strategi- og handlingsplan for Høgskolen i Gjøvik 2002 – 2005, 22. februar 2002. I denne planen står det blant annet:

”HiG har høg kompetanse innenfor IKT, elektronikk, digital bildebehandling og fysikk og innen helsefag, der denne teknologien anvendes i økende grad. Denne kombinasjonen av teknologisk og helsefaglig kompetanse er spesiell og skal utvikles som et nytt satsingsområde. Høgskolen har i dag videreutdanning i datateknikk og digital bildebehandling for radiografer, radiograf grunnutdanning sammen med Høgskolen i Bergen og høsten 2002 starter videreutdanning i stråleterapi i samarbeid med Høgskolen i Oslo. HiG har ambisjoner om å videreutvikle dette satsingsområdet både med nye studier og forskningsprogram med helsefaglig og teknologisk forankring.” (Kap. 3.4)

Konkret peker planen på at man skal:

Utvikle nye grunnutdanninger i helseteknologi (4.1)

Utvikle høyere grads studier innenfor satsingsområdene. (4.1)


3

Forskning skal konsentreres rundt satsningsområdet, organisert som fem paraplyprosjekter. Helseteknologi er ett av fem paraplyprosjekter som egner seg spesielt godt for samarbeid mellom AT og AH.

Utvikle, i samarbeid med andre høgskoler, masterstudium i for eksempel AIO (Anestesi Intensiv Operasjon) /helseteknologi og ledelse (samarbeid med HH).

Utvikle etter- og videreutdanningstilbud innen helse og IT (EVU) (4.2)

Gjøvik Kunnskapspark as (GKP) er engasjert for å utvikle nye studietilbud. De har på bakgrunn av en forstudie og et seminar avholdt ved Høgskolen i Gjøvik 13.02.02 utviklet en Prosjektplan – forprosjekt; nye studietilbud innen helseteknologi¸ datert 8. juli 2002. Fra forprosjektet finner vi følgende organigram (3.1):

Figur 2 Organigram fra GKPs Prosjektplan – forprosjekt; nye studietilbud innen helseteknologi¸ datert 8. juli 2002.

Målet med forprosjekt og videre prosjektutvikling er å utrede mulighetene for og evt. utvikle og etablere nye studietilbud og relaterte FoU-aktiviteter innenfor området helseteknologi med basis hos Høgskolen i Gjøvik.

Oppdragsgiver Høgskolen i Gjøvik (HiG)

Styringsgruppe (SG) Jørn Wroldsen, HiG (prosjektansvarlig)

Bjørn Hofmann, HiG Sigmund Kvernes, SINTEF

Bente Mikkelsen, Helse Øst RHF Gunnar Tanum, DNR Hjalmar Solbjør, OFK

Harald Thoresen, Morgenlandet Ole Homb, Gjøvik Kunnskapspark

Prosjektledelse (PL) Sissel Slettum Bjerke

Svein E. Pettersen Gjøvik Kunnskapspark

Teknologiledelse i helsesektoren (T)

Bjørn Hofmann, HiG (DPL)

Ivar Moe, HiG

Lise Grindvoll Jensen, HiG Aage Westlie, OSSG

Tom Glomsaker, OSSG NN, SINTEF

(Rolf Kulstad, HiG)

Kreftbehandling (K)

Dag Waaler, HiG (DPL)

Dag Rune Olsen, DNR Kai Kristiansen, OSSG

Lise Grindvoll Jensen, HiG Randi Stokke, HiG

Bengt E. Johansson, HiG/DNR (Rolf Kulstad, HiG)

Andre nye studier (A)

Gro Dæhlin, HiG (DPL)

Elisabeth Johnsgård, OSSL

Frode Finne, OSS Bent Monsbakken, Sørbyen legegruppe

Rannveig Juvkam, HiG NN, HiG/AT

Truls Terje Hoel, Delfikon

ReferansenettverkMona Rasch, RTV

Vigdis Heimly, KITHOddvar Hagen, NSTBente Farstad, OSSG

(Prosjektaktørenes øvrige nettverk)

Faglig ledermøte

Høgskolestyret


4

Gjennom å etablere et nettverk av regionale og nasjonale aktører ønsker prosjektet å berede grunnen, lokalt forankre og være innspillsleverandør til etableringen av og innholdet i slike studier/aktiviteter.

I følge prosjektplanen skulle forprosjektet avsluttes innen 31.12.02.

Under samme tittel, Prosjektplan – forprosjekt; nye studietilbud innen helseteknologi¸ datert 19. desember 2002, er forprosjektet endret. Forprosjektet går til 30. oktober 2003 og har følgende organigram:

Figur 2 Organigram fra GKPs Prosjektplan – forprosjekt; nye studietilbud innen helseteknologi¸ datert 19. desember 2002.

GKP har brukt i størrelsesorden 120.000,- kroner på forprosjektet.

Med denne bakgrunn er det ønskelig å se nærmere på de faglige sidene ved satsningsområdet.

2.2 Hensikt Hensikten med denne utredningen er å kartlegge hvilke muligheter som foreligger innen fagområdet helseteknologi og å gi en vurdering av de ulike mulighetene i lys av Høgskolen i Gjøviks utfordringer og potensial.

I tillegg til å gjøre en grundig vurdering av alle de mulighetene som foreligger er det vesentlig å kunne gi en god begrunnelse for de områder HiG velger å satse på, så vel som de områder man velger ikke å satse på.

2.3 Omfang For å gi en oversikt over området helseteknologi vil denne utredningen først klargjøre betegnelsen ”helseteknologi”.

OppdragsgiverHøgskolen i Gjøvik (HiG)

v. Jørn Wroldsen (prosjektansvarlig)

Prosjektledelse (PL)Sissel Slettum Bjerke

Svein E. PettersenGjøvik Kunnskapspark

Prosjektgruppe (PG)

Jørn Wroldsen, HiGRolf Kulstad, HiGDag Waaler, HiG

Lise Grindvoll Jensen, HiGBjørn Hofmann, HiG


5

Deretter presenteres de ulike fagområder som faller inn under betegnelsen.

Videre presenteres en vurdering av de ulike mulighetene, ut fra følgende premisser:

Behov: hvilke behov har helsevesenet for den aktuelle type teknologi/fagfolk.

Kompetanse: hvilken kompetanse har HiG fra før for å kunne realisere studieløp og forskning.

Utdanning: hvilken type utdanning, hvilket nivå bør HiG satse på med hensyn på de ulike typene helseteknologi.

Profesjon: hvilke profesjonsmessige muligheter og begrensninger finnes innenfor de ulike typene helseteknologi.

Infrastruktur: hvilken type infrastruktur fordrer de ulike typene helseteknologi?

2.4 Begrensninger Denne utredningen søker å klargjøre de faglige aspektene ved satsningsområdene helseteknologi. Den inneholder vurderinger av de ulike mulighetene. Disse vurderingene står for forfatterens regning, og er ikke HiGs offisielle vurdering. De danner derimot et utgangspunkt for en åpen drøfting for valg av strategi.

Videre er dette en utredning og ikke en prosjektplan for det videre arbeid. Her viser jeg til GKPs prosjektplaner.

3 HVA ER HELSETEKNOLOGI?

For å kartlegge fagområdet helseteknologi, er det vesentlig å ha en klar forståelse av hva betegnelsen ”helseteknologi” betyr.

Hva er så ”helseteknologi”? ”Helseteknologi” er en forholdsvis ny betegnelse i det norske språket, og vi må til engelskspråklig litteratur for å finne dens opphav.1

Et anerkjent definisjon av ”helseteknologi” finner vi hos The National Coordinating Centre for Health Technology Assessment, som er en del av Department of Health sin forskningsavdeling i England:

”A health technology is an intervention used to promote health; prevent, diagnose or treat disease; or provide rehabilitation or long-term care. This includes medicines, medical devices, clinical procedures and healthcare settings.” (www.ncchta.org/) 2

1 Ett søk på Kvasir.no ga 320 treff på ”helseteknologi”, mens søk på yahoo.no ga 106 treff (flere av disse var ved HiG eller GKP). 2 En annen variant over samme definisjon er: ”Health Technology is an internationally recognised term that covers any method used by those working in health services to promote health, prevent and treat disease and improve rehabilitation and long-term care. "Technologies" in this context are not confined to new drugs or pieces of sophisticated equipment.” (http://www.hta.nhsweb.nhs.uk/) Se også: (http://hta.uvic.ca/glossary.html#H)


6

Denne og mange andre definisjoner av ”helseteknologi” synes å trekke veksler på Office of Technology Assessment i USA sin definisjon av ”medisinsk teknologi”:

”Medical technology: The drugs, devices, and medical and surgical procedures used in medical care, and the organizational and support systems within which such care is provided under specified conditions of use.” (Office of Technology Assessment, Congress of the United States. 1980. The Implications of Cost-Effectiveness Analysis of Medical Technology. Washington, D.C.: U.S. Government Printing Office: 191)

Definisjonene synliggjør tre vesentlige perspektiver ved teknologi:

1. Apparat

2. Metode (teknikk)

3. Organisasjon

Dessuten tydeliggjør definisjonene at legemidler og kirurgiske prosedyrer også er teknologi.3

Dersom en oppfatter sykdomshåndtering i videste forstand (medical care) som en del av helsefremme, vil en norsk definisjon av ”helseteknologi” være noe i retning av:

”Helseteknologi er apparater, metoder og organisering av helsefremmende aktivitet.”4

Denne definisjonen gjør at det er svært mange ting som faller inn under betegnelsen ”helseteknologi”. Det gjør også betegnelsen uegnet til å avgrense hva ”helseteknologi” skal være som et satsningsområde. Noen eksempler kan illustrere dette.

3.1 Problemer med betegnelsen ”helsteknologi” Betegnelsen ”helse” er i seg selv en svært vid betegnelse, som det er vanskelig å definere. Etymologisk sett har den vært nært knyttet til ”salus”, som betyr frelse. Mange av definisjonene synes å være knyttet til velvære eller til lykke (Nordenfelt 1987; 2001). WHOs klassiske definisjon av helse, som mer enn fravær av sykdom, som fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære, er ett eksempel på dette.

Problemet med en slik forståelse av helse er selvsagt at ”lykkefremmende” stoffer som ecstasy og kokain, kan oppfattes som helseteknologi. Det finnes gode grunner til at dette ikke er dette man bør ha i tankene når man lanserer ”helseteknologi” som satsningsområde.

3 For nærmere teoretisk begrunnelse for definisjoner av teknologi som apparat, metode og organisasjon, se Winner L. Autonomous Technology. Cambridge Ma: MIT Press, 1977, Mitcham C. Thinking through Technology: The Path between Engineering and Philosophy. Chicago: University of Chicago Press, 1994. Mitcham 1994. Hofmann B. The technological invention of disease – on disease, technology and values. Thesis. Oslo: University of Oslo. 28.02.02. 4 For en teoretisk begrunnelse for at helsefremme (health enhancement) er et begrep som favner alle helsevesenets aktiviteter, se Nordenfelt L. Concepts of health and their consequences for health care. Theor Med1993; 14(4):277-85.


7

Alternativet er å innta en mer tradisjonell forståelse av ”helse”, som fravær av sykdom. Helseteknologi er da apparater, metoder og organisering av tiltak som fremmer fravær av sykdom. Problemet med dette, er at joggesko, hoppetau og motivasjonskurs for røykekutt blir helseteknologi. Heller ikke dette synes å avgrense betegnelsen tilstrekkelig som ledetråd for et satsningsområde. Et annet problem er selvsagt at helse oppfattet som fravær av sykdom er utilstrekkelig.5

Hva betyr dette? Vil det si at helseteknologi er uegnet som satsningsområde, ganske enkelt fordi det som faller inn under betegnelsen er for vidt? Er ”helseteknologi” for lite samlende og identifiserende for det som man ønsker å satse på?

Ikke nødvendigvis!

3.2 En snevrere definisjon av ”helseteknologi” Dersom en snevrer inn definisjonen av ”helseteknologi”, kan det likevel være et fruktbart begrep. En slik definisjon kan være som følger:

”Helseteknologi er teknologi som helsevesenet finner formålstjenlig for sine kjerneoppgaver.”

En slik definisjon av helseteknologi er på ingen måte uproblematisk. Hva som forstås med ”formålstjenlig”, hva som er ”helsevesenet” og hva som er "kjerneoppgaver" kan ganske sikkert være kontroversielt. Dessuten står vi fortsatt igjen med definisjonen av hva som er teknologi.

Her er det gode grunner til å holde fast på definisjonen av teknologi som er gitt i litteraturen6 og forstå teknologi som apparater, metoder og organisering av formålstjenlig produktiv aktivitet.

Ut fra dette er en ”helseteknolog” en person som håndterer helseteknologi. Å håndtere betyr her å utvikle, produsere, evaluere, anskaffe, bruke, eller forvalte.

Et annet aspekt ved ”teknologi”, som det synes viktig å merke seg, er at betegnelsen har sitt opphav som en kombinasjon av det greske techne, som betyr kunst og håndtverk, og logos, lære. Betegnelsene ”teknologi” og ”medisin” (techne iatrike) har således samme etymologiske opprinnelse. Begge stammer fra en betegnelse, techne, som favner langt videre enn dagens ”teknologi”, ved at det omfatter verdimessige perspektiver7. Helsefaglig aktivitet, og medisinen i særdeleshet, kan oppfattes som teknologi5.

5 Hofmann B. The technological invention of disease – on disease, technology and values. Thesis. Oslo: University of Oslo. 28.02.02. 6 Winner L (1977). Autonomous Technology. Cambridge Ma: MIT Press. Mitcham C (1994). Thinking through Technology. The Path between Engineering and Philosophy. Chicago: The University of Chicago Press.

7 Hofmann B. The myth of technology in health care. Science and Engineering Ethics 2002; 8(1): 17-29.


8

Som sådan kan altså ”helseteknologi” omfatte mer enn bare snevre oppfatninger knyttet til enkeltapparater. Det kan integrere langt mer omfattende perspektiver, som synes å være vesentlige i forståelsen av det moderne helsevesen, som for eksempel logistikk, metodevurdering og evalueringsmetodikk.

Selv om definisjonen over altså har sine mangler, synes den å være egnet til formålet – å vurdere ulike utdanningsformer som kan være aktuelle for Høgskolen i Gjøvik. Dessuten har den også et egnet teoretisk fundament.

4 TO KULTURER – HELSEFAG OG TEKNOLOGIFAG

På tross av deres felles etymologiske opprinnelse, får man inntrykk av at helsefag og teknologifag har tilhørt to svært ulike fagsfærer, som har hatt forholdsvis liten kontakt. Selv med utviklingen av og bruken av avansert teknologi i helsevesenet, har det vært forholdsvis klare skiller mellom teknologifag og helsefag. Først i løpet av de siste 20-30 år har man fått yrkesgrupper som har brutt med det tradisjonelle mønsteret.8

Jeg skal i det følgende beskrive noen av disse faggruppene.

4.1 Spesialistutdanninger for helseprofesjonene I tillegg til at man innenfor rammen av de ulike grunnutdanningene underviser i teknologifag, har man innen de ulike helseprofesjonene fått videreutdanninger av spesialister, knyttet til bestemte typer teknologi. Det være seg radiologer, anestesiologer, anestesisykepleiere, laboratorieleger, spesialister innen ulike typer kirurgi, operasjonssykepleiere, intensivsykepleiere, spesialister innen nyfødtmedisin, patologer, nefrologer, nevrofysiologer og mange andre.

Det som synes å kjennetegne denne type ”helseteknologer”, er at de har en tradisjonell helsefaglig bakgrunn, og at de i tillegg har en spesialistutdanning knyttet til en eller flere spesielle teknologier. De har på mange måter fått høy kompetanse på teknologi innenfor et smalt område, og identifiserer seg i regelen med de helsefagene de har som grunnutdanning.

4.2 Spesialistutdanninger for teknologer Motsatt er det med medisin-teknikere, bio-informatikere og perfusjonister, som i utgangspunktet har en teknisk utdanning, med en (teoretisk eller praktisk) påbygning innen helsefag. De kan ha høy helsefaglig kompetanse innen enkeltområder, eksempelvis radiologi, anestesiologi, genetikk, hemodynamikk eller nefrologi, men de identifiserer seg faglig sett i stor utstrekning med en teknologisk fagkrets, anvendt innen ett helsefaglig område.

4.3 Spesialutdanninger På grunn av spesielle behov knyttet til håndteringen av enkeltteknologier har det vokst frem en del spesialutdanninger, som fra bunnen av er "helseteknologiske" i den betydning at de ikke har en entydig forankring verken i tradisjonelle helse- eller teknologifag. Farmakologer, 8 Dette skyldes ikke minst organisatoriske aspekter ved teknologien – at man har etablert spesialavdelinger konstituert av teknologi, så som radiologisk avdeling, avdeling for klinisk kjemi og anestesiavdeling.


9

radiografer, bioingeniører, og ambulansepersonell er eksempler på slike profesjoner. De har, på bakgrunn av håndteringen av spesifikke typer teknologi, fagbakgrunn både innen teknologifag og helsefag. Farmakologene, bioingeniørene, radiografene, og ambulansepersonell har utstrakt pasientkontakt, samtidig som de i stor utstrekning har kunnskap om og håndterer teknologi.

En slik faglig perspektivering av "helseteknologi" er nyttig for å synliggjøre noe av den profesjonsmessige dynamikken, og noe av potensialet og utfordringen. "Helseteknologi" kan være et område som kan bidra til å kombinere og bryte ned et tradisjonelt faglige skillet mellom helsefag og teknologifag.

Spesialistutdannede Spesialutdanninger Spesialistutdannende helseprofjesjoner teknologer Figur 3 Den faglige identitet til de profesjoner som håndterer "helseteknologi".

Selv om dette profesjonsrettede perspektivet er fruktbart i å kartlegge og forstå fagområdet helseteknologi, har det visse begrensninger. Å legge vekt på faglig kjerneområde overser en lett fagområder som ikke lar seg definere som henholdsvis "teknologiske" eller "helsefaglige". Er for eksempel biokjemi, molekylærbiologi, fysiologi og anatomi helsefaglige eller teknologiske fag?

Dessuten overser vi en rekke viktige grupper personer som håndterer helseteknologi, slik det er definert ovenfor. Dette er personer, som krysser faglige grenser.

4.4 Faglig grensesprengning I dag jobber det et betydelig antall fysioterapeuter, ergoterapeuter og andre personer med helsefaglig bakgrunn med håndtering av medisinsk teknologi, for eksempel på hjelpemiddelsentralene.

Tilsvarende er det også ansatt leger og andre med helsefaglig grunnutdanning i industrien, og som primært arbeider med oppgaver som av mange oppfattes som rent teknologiske, eksempelvis utviklingen og produksjonen av ulike typer teknologi.

Slik sett finnes det også teknologer, eksempelvis sivilingeniører, som har fått dispensasjon til å drive diagnostikk, for eksempel innen hørselstesting.

Det finnes også andre som i stor utstrekning håndterer helseteknologi, men som ikke har noen spesiell formell yrkesfaglig utdanning for dette. EEG-teknikere håndterer EEG-utstyr og analyserer elektroencephalogram. Det er stort sett, men ikke bare, sykepleiere som gjennom praktisk opplæring erverver seg nødvendig kompetanse. Tilsvarende er det for det man kunne

Teknologi-

Helse- fag

fag

Helse-

Teknologi- fag

fag

Tekno- logi- fag Helse-

fag


10

kalle ”undersøkelsesteknikere”, personer som har spesialisert seg på undersøkelser knyttet til medisinske undersøkelser (arbeids-EKG, blodtrykk, pusteprøver).9

Audioteknikere er også en yrkesgruppe som gjennom praksis lærer seg håndteringen av teknologi. De har utstrakt pasientkontakt og samtidig grunnleggende innsikt i teknologiske fagdisipliner.

En annen viktig yrkesgruppe som håndterer helseteknologi har logistikk som faglig utgangspunkt. Helseteknologi har betydelig omfang i det norske helsevesenet, og grundig evaluering og ryddige innkjøpsprosesser har fått stadig større betydning i løpet av de senere år. Dette håndteres av personer med ulik yrkesfaglig bakgrunn, men som har betydelig innsikt i helseteknologi (både helsefaglig og teknologifaglig).

Tilsvarende har man etablert en mer generell vurdering av medisinske metoder og teknologi, ved ulike sentra for medisinsk metodevurdering (teknologivurdering). Her arbeider personer med bakgrunn innen farmakologi, epidemiologi, kirurgi, biologi sammen om vurderingen av teknologi anvendt i helsevesenet, og de vil således også være helseteknologer.

Dette betyr at det kan være hensiktsmessig å knytte den profesjonelle håndteringen av helseteknologi til et tradisjonelt skille mellom helse- og teknologifag. Dette synliggjør særlig hvordan nye spesialutdanninger fungerer som "brobyggere" mellom "de to kulturer".10

I tillegg synes det viktig å se at det finnes en rekke andre yrkesgrupper som er sterkt involvert i håndteringen av helseteknologi, som ikke faller inn i dette mønsteret, men som har blitt sentrale helseteknologiske aktører.

5 HELSETEKNOLOGIER11

5.1 Medisinske spesialiteter Det finnes en rekke medisinske spesialiteter som ikke bare i utstrakt grad bruker helseteknologi, men som faktisk er konstituert av teknologi.12 Radiologi, anestesiologi (inklusive intensivmedisin og akuttmedisin), patologi, klinisk kjemi, mikrobiologi, genetikk, nukleærmedisin, audiologi, samt sentrale grener innen nevrologi, cardiologi, kirurgi, nefrologi, pediatri (nyfødtmedisin) og mange flere. Omfanget av disse spesialitetene er samlet sett svært stort. De aller fleste leger gjennomgår en spesialisering i løpet av sin yrkeskarriere.

Selv om dette er sentrale helseteknologiske fagområder, vil de ikke bli gjennomgått i detalj her, da de ligger utenfor det naturlige utdanningstilbudet for HiG. Dette betyr ikke at HiG ikke kan tilby videre- og etterutdanninger eller sertifiseringskurs for disse yrkesgruppene. Det betyr

9 Betegnelsen ”undersøkelsesteknikere” er ikke godt egnet, da det er for vidt, men benyttes her av mangel på mer presise alternativer. 10 Snow CP. De to kulturer. Vitens forlag. København 1966. 11 For å avgrense denne utredningen, beskrives situasjonen i Norge. 12 Teknologien har bidratt til etableringen av spesialiteten rent historisk, og er bestemmende for spesialiteten.


11

bare at den tradisjonelle spesialistutdanningen er organisert på en fastsatt måte av Lægeforeningen. 13

5.2 Anestesisykepleiere Anestesisykepleiere håndterer i utstrakt grad helseteknologi (ventilatorer, anestesiapparater, overvåking, infusjonsapparatur, og ikke minst medikamenter). Helseteknologi er grunnlaget for deres yrkesutøvelse, det en vesentlig del av deres faglige selvforståelse og en sentral del av deres utdanning.

Utdanningen av anestesisykepleiere er som gitt i tabellen nedenfor. Utdanningen er en videreutdanning (30 vekttall), og utdanningen foregår ved en rekke høgskoler.14

1998 1999 Plan 2000

Gj.ført 2000

Plan 2001

Plan 2002

Plan 2003

Plan 2004

Planoppfylling

Anestesi 90 96 126 87 102 90 64 91 620

Tabell 1 Oversikt over antall utdannede spesialsykepeliere14

5.3 Operasjonssykepleiere Operasjonssykepleiere håndterer også i utstrakt grad helseteknologi (diatermi, røntgen, endoskopi, brikker, lamper, bord, leier, pumper).

Utdanningen av operasjonssykepleiere er som gitt i tabellen nedenfor. Utdanningen er en videreutdanning (30 vekttall), og utdanningen foregår ved en rekke høgskoler.14

1998 1999 Plan 2000

Gj.ført 2000

Plan 2001

Plan 2002

Plan 2003

Plan 2004

Planoppfylling

Operasjon 93 166 150 93 110 118 78 110 768 Tabell 2 Oversikt over antall utdannede spesialsykepeliere14

5.4 Intensivsykepleiere Intensivsykepleiere håndterer i utstrakt grad helseteknologi (respiratorer, overvåking, infusjonsapparatur, og ikke minst medikamenter). Helseteknologi er grunnlaget for deres yrkesutøvelse, det en vesentlig del av deres intensivsykepleirens selvforståelse og en sentral del av deres utdanning.

Utdanningen av intensivsykepleiere er som gitt i tabellen nedenfor. Utdanningen er en videreutdanning (30 vekttall), og utdanningen foregår ved en rekke høgskoler.14

13 For oversikt over Den norske lægeforenings etter- og videreutdanningskurs, se http://www.legeforeningen.no 14 Rett person på rett plass. Handlingsplan for helse- og sosialpersonell, Rapport nr. 2, Resultater 1998-2000 og planer 2001-2004. http://www.odin.dep.no


12

1998 1999 Plan 2000

Gj.ført 2000

Plan 2001

Plan 2002

Plan 2003

Plan 2004

Planoppfylling

Intensiv 136 176 220 184 178 201 153 197 1225

Tabell 3 Oversikt over antall utdannede spesialsykepleiere.14

5.5 Spesialsykepleiere for barn Mange barnesykepleiere arbeider på intensivavdelinger (barneintensiv) og på nyfødtavdelinger (neonatal), der helseteknologi er en sentral del av fagbildet (respiratorer, kuvøser, fuktere, avansert monitoreringsutstyr, infusjonsapparatur, gassutstyr, medikamenter).15

Utdanningen av barnesykepleiere er som gitt i tabellen nedenfor. Utdanningen er en videreutdanning (30 vekttall), og utdanningen foregår ved en rekke høgskoler.14

1998 1999 Plan 2000

Gj.ført 2000

Plan 2001

Plan 2002

Plan 2003

Plan 2004

Planoppfylling

Pediatri

25 37 61 118 280 152 149 148 909

Tabell 4 Oversikt over antall utdannede spesialsykepleiere. 14

I andre land finnes det spesielle barne(syke)pleiere, som har spesialisering i forhold til barn. De har ikke full sykepleiekompetanse i forhold til norsk utdanning, men har omfattende spesialkompetanse i forhold til barn.

5.6 EEG-teknikere Ved landets nevrologisk avdelinger arbeider det i dag ca. 120 EEG-teknikere. Det er stort sett, men ikke bare, sykepleiere, som gjør opptak av og analyserer EEG og følger opp pasientene.

EEG-teknikere lærers opp av erfarne kollegaer i praksis, og det finnes i dag ingen formell utdanning.

5.7 ”Undersøkelsesteknikere” ved medisinske avdelinger Ved medisinske avdelinger benyttes i stor utstrekning avansert teknologi for diagnostikk (EKG, overvåking, ekko-doppler, endoskopi, røntgen, defibrillatorer, spirometre). Dette håndteres i stor utstrekning av leger og sykepleiere som har diverse kurs og praktisk opplæring.

Det er anslagsvis 550 sykepleiere som i utstrakt grad håndterer medisinsk undersøkelsesteknologi, og det fines ingen formell utdanning.

15 http://www.afh.hitos.no/videreutdanningbarnesykepleie.htm


13

5.8 Bioingeniører Bioingeniører er på mange måter brobyggere mellom helsefag og teknologifag. De har i betydelig grad pasientkontakt og en klar helsefaglig bakgrunn, men samtidig en grunnleggende utdanning i teknologiske fag.

Bioingeniører håndterer pasientprøver fram mot et ferdige resultat (prøvetaking, valg av hensiktsmessige analyser, analysemetoder og analyseutstyr, utfører selve analysen og kvalitetskontroll av den). De vedlikeholder også analyseapparater og foretar enkel feilsøking. Bioingeniørene arbeider i dag innenfor følgende fagfelt: medisinsk biokjemi (klinisk kjemi), mikrobiologi, histokjemi og cytologi, immunologi og transfusjonsmedisin, medisinsk gentetikk, IVF (in vitro fertilisering) og farmakologi.

Bioingeniør er en beskyttet tittel og bioingeniører autoriseres som helsepersonell.16 Det var i 2001 5110 utdannede bioingeniører (3227 årserk), hvor 4611 var i arbeid og av disse jobbet 3589 innenfor helse- og sosial sektoren, 65 innenfor adm, 426 innenfor forskning og undervisning og 531 arbeidet innenfor andre områder som industri og salg.17

Bioingeniører utdannes i dag ved høgskolene i Bergen, Tromsø, Ålesund, Oslo, Trondheim og Østfold.18 Det finnes videreutdanninger for bioingeniører innen medisinsk laboratorieteknologi (HiB)19, cytologi (HiT), samt klinisk kjemi, mikrobiologi og histopatologi (HiO)20. Innenfor mange felt finnes det enda ingen formell utdanning.

5.9 Radiografer Radiografer utfører undersøkelser av pasienter ved hjelp av røntgen, magnetfelt eller radiobølger. De er på samme måte som bioingeniører brobyggere mellom helsefag og teknologifag. De har i utstrakt grad pasientkontakt og en betydelig helsefaglig bakgrunn, men samtidig en grunnleggende utdanning i teknologiske fag.Radiograf er en beskyttet tittel og radiografer autoriseres som helsepersonell.21

Radiografer jobber ved radiologiske avdelinger, stråleterapiavdelinger og ved klinisk-kjemiske avdelinger (nukleærmedisin). I 2001 var det 1393 radiograf-årsverk i den norske spesialisthelsetjenesten.22 De utdannes ved Høgskolene i Oslo, Bergen (Gjøvik), Sør-Trøndelag (Trondheim), og Tromsø. Det finnes videreutdanninger for radiografer innen stråleterapi (HiO, HiG), CT (HiO), nukleærmedisin (HiO), digital bildebehandling (HiG).

16 http://www.helsetilsynet.no/safh/yrkesgrupper/bioingenioer.html 17 http://www.ssb.no/emner/03/02/speshelsesom/tab-2002-09-23-03.html 18 Se: www.hib.no/ai/bioingenior/index.html, www.hitos.no/studietilbud/afh/bio/, www.hials.no, www.hio.no/HF/, www.hist.no/, www.he.hiof.no/bio/index.htm. 19 http://www.hib.no/fagplaner/ai/bioingenioer_videreutdanning.html 20 http://www.hio.no/HF/sevu/vut_bioing_02.htm 21 http://www.helsetilsynet.no/safh/yrkesgrupper/radiograf.html 22 http://www.ssb.no/emner/03/02/speshelsesom/tab-2002-09-23-02.html


14

Radiografistudiet har vært blant de med høyest popularitet de siste årene, med en økning i antall søkere (førstevalg) på 36,5%. I 2000, 2001 og 2002 var det henholdsvis 655, 680 og 928 søkere.23

Radiografer er en nøkkelgruppe i kreftbehandlingen som også omfatter de med videreutdanning i stråleterapi. Kreftplanen forutsetter en økning på 160 årsverk av radiografer og stråleterapeuter innen 2003. SHD har derfor gitt særlige tilskudd til økning av grunnutdanningen av radiografer.14

5.10 Ultralydoperatører På samme måte som radiografene er en yrkesgruppe som er etablert på bakgrunn av en spesifikk type teknologi (røntgenteknologi), så er ultralyd en teknologi som har bredt om seg og skapt behov for nye yrkeskategorier. Ultralyd brukes innen radiologi, cardiologi, gynekologi/obstetrikk, kirurgi og nå også i primærhelsetjenesten. Egne fagtidsskrifter er rettet mot bruk av ultralyd, eksempelvis innen gynekologi/obstetrikk.

En gruppe helsepersonell utmerker seg i bruken av ultralyd, og det er jordmødrene. De bruker ultralyd i forbindelse med fosterdiagnostikk (fastsettelse av termin, morkakeplassering, undersøkelse med tanke på alvorlige utviklingsavvik). For å gjøre ultralydunndersøkelse kreves en tilleggskompetanse i forhold til grunnutdanningen. Videreutdanning i ultralyddiagnostikk for jordmødre gis ved Nasjonalt senter for fostermidisin ved NTNU i Trondheim. Det utdannes 10 - 15 studenter hvert år fordelt på to opptak.

5.11 Medisinske fysikere NTNU (tidligere NTH) har hatt linje for medisinsk fysikk, som årlig har utdannet mellom 6-16 medisinske fysikere. Disse har i all hovedsak arbeidet i områder relatert til radiologi og stråleterapi, men stadig flere arbeider innen bildehåndtering og medisinsk teknikk. NTNU har også hatt fag for biomedisinsk teknikk (for ingeniører) og helseinformatikk (for medisinere).

Det er i dag ca. 200 medisinske fysikere.

5.12 Medisinteknikere Medisin-teknikere er en sammensatt gruppe fagpersoner. Felles er at de har teknisk fagbakgrunn og at de arbeider i stillinger i eller relatert til helsetjenesten. Medisinteknikere driver tradisjonelt med reparasjon og vedlikehold av medisinsk-teknisk utstyr. De har i tillegg i stor utstrekning tatt seg av undervisning og opplæring av helsepersonell, samt utforming av kravspesifikasjoner, vurdering av ny teknologi og analyser av driftskostader knyttet til ulike typer teknologi.

Det er ca. 450 medisinteknikere i Norge, hvorav 250 jobber i institusjonshelsetjenesten, og resten i industrien, hos leverandører og i forvaltningen. Av utdanning er de fleste ingeniører, teknikere eller sivilingeniører. Det finnes også enkelte med annen fagbakgrunn (sykepleiere, fysioterapeuter). De siste 20 år har Høgskolen i Stavanger utdannet ingeniører med påbyggingsår i medisinsk teknikk. De utdanner 8-15 personer årlig. Enkelte fagskoler har også hatt fordypning i medisinsk teknikk (bl.a. Fagskolen på Tynset). Ellers har medisin-teknikerne

23 http://www.so.uio.no/statistikk/02/foersteprioritet.20020722.html#tabell1


15

hatt vanlig fagutdanning, og så tilegnet seg medisinsk teknikk gjennom praksis. Det har vært en offentlig godkjenningsordning av medisin-teknikere (håndhevet av Produkt- og elektrisitetstilsynet, tidligere NVE) .

I tråd med den teknologiske utviklingen har medisin-teknikerne spesialisert seg. Særlig for ”tunge” teknologier har man fått spesialtrenede medisin-teknikere, for eksempel innen røntgenteknikk, stråleterapi, dialyse, audioteknikk, laobratorieutstyr og betjening av hjerte-lunge-maskin.

5.13 Klinikkingeniører Medisinsk-tekniks forening (MTF) har fra 2002 etablert en godkjenningsordning for ”medisinteknikere” og ”klinikkingeniører”. Figuren nedenfor viser hovedtrekkene i denne utdanningen.

Figur 4 Medisinsk teknisk forenings (MTF) godkjenningsordninger.

Mens MTF-godkjenning tilsvarer det som ovenfor er beskrevet som medisinteknikere, gir ”medisin-tekniker-MTF” en formell faglig utdanning i Anatomi og fysiologi, samt andre fag etter individuelt behov. ”Klinikkingeniør-MTF” utvides med anatomi og fysiologi og generelle metodefag. Med denne ordningen får klinikkingeniørene mer anatomi og fysiologi enn sykepleierne i sin grunnutdanning. Klinikkingeniøren vil på denne måten bevege seg mer over mot helsefag enn den tradisjonelle medisinteknikeren, men vil fortsatt ha sin basis i ingeniørfag.

Høgskolen i Gjøvik har arrangert kursene i Anatomi og fysiologi I og Teknologi og metode.

5.14 Perfusjonister Perfusjonister er tradisjonelt medisin-teknikere eller (ferske) ingeniører som er spesialtrenet til å betjene hjerte-lungemaskiner. Mens medisin-teknikere ellers i liten grad er involvert i bruk av helseteknologi, deltar perfusjonistene aktivt i pasientbehandlingen.

Teknisk utdanning og PE-samtykke

MTF-godkjenning2vt 2vt

Anatomi og

fysiologi

(obligatorisk) 4vt

Klinikkingeniør-MTF

Valgfrie

Anatomi og

fysiologi

(obligatorisk)

Teknologi og metode (obl.)

Grunnleggende data og nettverk (obl.)

Valgfrie emner

2vt

2vt

2vt

Anatomi og fysiologi 2vt

4vt

Medisintekniker-MTF

Valgfrie/obligatoriske

emner


16

Det er ca. 20 perfusjonister i Norge og det utdannes kun perfusjonister ved regionssykehusene etter behov. Med utviklingen av ny alternativ teknologi (ECMO) forventes behovet for perfusjonister å være avtagende.

5.15 Audioteknikere På alle norske høresentraler er det ansatt audioteknikere, som arbeider med tilpassing av høreapparater og hørselsstøttende teknologi. Det finnes ingen formell utdanning for å bli audiotekniker. De rekrutteres blant ingeniører og teknikere og får opplæring av andre audioteknikere og gjennom ulike kurs.

Det er ca. 40 audioteknikere i Norge, hvorav ca. halvparten er knyttet til høresentraler og den andre halvparten til firmaer. Vi har ingen egen produksjon av høreapparater i Norge i dag.

5.16 Operasjonsteknologer24 Etter hvert som operasjonsområdene (”stuene” eller ”theateret”) utgjøres av stadig mer avansert helseteknologi, har man fått behov for teknologisk spisskompetanse i og rundt disse områdene. Dette gjelder for eksempel Nasjonalt senter for avansert laparoskopisk kirurgi ved NTNU, Intervensjonssenteret ved Rikshospitalet, Nasjonalt senter for fostermedisin ved NTNU og Nasjonalt senter for telemedisin ved UNN. Her er det ansatt teknologer på sivilingeniør og doktorgradsnivå som deltar i forskning, utvikling, tilrettelegging og bruk av avansert helseteknologi i diagnostikk og behandling.

”Operasjonsteknologene” er i stor utstrekning utdannet ved universitetene innenfor en lang rekke fag, som elektronikk, fysikk, telekommunikasjon, informatikk, mekanikk med mer. Det er anslagsvis 55 ”opersjonsteknologer” i Norge dersom vi inkluderer perfusjonistene.

5.17 Medisin-ingeniører Behovet for personale med dobbel kompetanse innen medisin og teknologi har gjort at enkelte universitet gir studentene utdanning både som leger og ingeniør25. Dette er en utdanning under oppbygging og utvikling, og det er vanskelig å si noe om hvor mange som vil utdannes og hvor disse vil jobbe. Det er dog interessant, fordi dette også er en typisk brobyggende utdanning mellom ”de to kulturer”.

5.18 IT-teknologer Helsetjenesten har i de siste 20 år bygget opp egne IT-avdelinger. Disse håndterer administrative, pasientrettede og forskningsbaserte IT-systemer. Eksempler på noen slike systemer er pasientadministrativt system, ventelistesystemer, personal- og økonomi system,

24 ”Operasjonsteknologer” er ingen innarbeidet betegnelse, men brukes her for å skille teknologer som har spesialisert seg i forhold til avansert teknologi og som deltar eller bidrar i behandlingen fra medisin-teknikere. Perfusjonister er en type ”operasjonsteknologer”. 25 http://politiken.dk/VisArtikel.iasp?PageID=252446. Takk til Birgith Børthus, som gjorde meg oppmerksom på denne referansen.

Se også: http://www.explore.dtu.dk/studie/civ/mediko/uddyb.html


17

systemer for klin.kjem., patologi og mikrobiologi, radiologi (RIS, PACS) og anestesi (NAFREG). I tillegg finnes det ca. 60 andre mer eller mindre proprietære systemer. Sykehusenes IT-avdeling deltar i større eller mindre grad i forvaltningen av disse systemene.

Ansatte ved sykehusenes IT-avdelinger har svært ulik bakgrunn. Det kan være (sivil)ingeniører i informatikk, IKT eller elektronikk fra universitet eller høgskole. Få av disse har spesiell helsefaglig kompetanse ut over det de måtte få gjennom praksis. På den annen side har IT-avdelingene også tidligere ansatte på skrivestuer, bioningeniører, radiografer, sykepleiere. Flere av disse har helsefaglig kompetanse.

Det er anslagsvis ansatt 800 IT-teknologer i spesialisthelsetjenesten i Norge, og et betydelig antall i industrien, hos leverandører og knyttet til kommunehelsetjenesten.

5.19 Sykehusteknologer Ut over dette er det også ansatt en rekke teknologer i tilgrensende fagfelt. Det er teknologer (ingeniører og teknikere) som arbeider med kommunikasjonsteknologi, så som telefon, interntelefon, personsøker og alarmer, og dessuten VVS og på andre byggetekniske områder. Selv om disse utfører svært viktige oppgaver knyttet til teknologi, faller de utenfor definisjonen av ”helseteknologi” fordi de ikke direkte befatter seg med hva som normalt regnes som helsetjenestens ”primæroppgaver”.

5.20 Bioinformatikere Bioinformatikk er bruk av informatikk til å samle inn, håndtere og analysere molekylærgenetiske data. Faget har nære bånd til molekylærbiologi, molekylærgenetikk, bioteknologi og medisin. Innenfor disse fagene er det et stort (og stadig voksende) behov for nye verktøy og metoder, og ikke minst ekspertise, for å håndtere og analysere store og ofte komplekse informasjonsmengder. Bioinformatikere arbeider både med programmering og databehandling og med statistisk og matematisk analyse av molekylærbiologiske data. Bioinformatikere har vært utdannet ved universitetene (inkl.NLH), og flere høgskoler, deriblant i Stavanger og i Nordtrøndelag. Det er anslagsvis 150 bioinformatikere i Norge, og det utdannes ca. 20 hvert år.

5.21 Helseinformasjonsanalytikere En nærliggende gruppe helseteknologer er helseinformasjonsanalytikere. Helsevesenet har, som beskrevet, tatt i bruk en rekke systemer for informasjonshåndtering. Disse genererer i stadig større grad data av administrativt, økonomisk, klinisk og logistisk art. I tråd med behovet for aktivitetskontroll har man hatt behov for analyser og dokumentasjon av aktivitet ut fra institusjonenes databaser. Dette har krevd kunnskap om IT-systemer (databaser), helsefaglig og samfunnsfaglig kompetanse og innsikt i organisatoriske forhold.

Denne type analyser gjøres i dag på overordnet nivå av Statistisk sentralbyrå, SINTEF (Samdata, NPR), HELTEF, Nasjonalt folkehelseinstitutt (Norgeshelsa) med flere. I tråd med utviklingen i helsevesenet har det vist seg å være et stort behov for helseinformasjonsanalyse på mer detaljert nivå. De ulike helseforetakene har fått større behov for å dokumentere og godtgjøre sin aktivitet. Ulike bedrifter tilbyr i den forbindelse skreddersydde analyser, samtidig som helseforetakene selv utvikler kompetanse på området.


18

Som ”helseteknologi” er helseinformasjonsanalyse konsentrert om de metodiske og organisatoriske, og ikke de apparatmessige, aspektene ved teknologi. Det er ingen utdanning for helseinformasjonsanalytikere, men det rekrutteres fra ulike fagfelt, som informatikk, statistikk, samfunnsvitenskap, helsefag og merkantile fag. Det er anslagsvis 200 helseinformasjonsanalytikere.

5.22 Hjelpemiddelforvaltere Norge har 19 hjelpemiddelsentraler som formidler hjelpemidler. I 2001 var det 152 600 brukere som lånte ett eller flere hjelpemidler, og totalt ble det utbetalt over 3,4 milliarder kroner til ulike hjelpemidler. 68 prosent dreier seg om enkle hjelpemidler, med en verdi under kr 5000, og 60 prosent av brukerne er over 70 år. Utgiftene til elektrisk rullestol utgjorde 295 millioner kroner. En viktig andel av hjelpemidlene er høreapparater, synshjelpemidler, ortopediske hjelpemidler og hjelpemidler til innreding og tilpassing av bolig og arbeidsplass.26

Hjelpemidler håndteres (bestilles, tilpasses, forvaltes) av personer med svært ulik fagbakgrunn; fysioterapeuter, ergoterapeuter, ”vaktmestere”, medisin-teknikere og personer med annen helsefaglig bakgrunn. Det er ansatt ca. 200 personer som direkte håndterer hjelpemidler. Det finnes ingen formell utdanning for disse.

5.23 Teknologiforvaltere – ”helselogistikk” I tråd med utviklingen i omfang av helseteknologi, hva gjelder apparater, metodikk og organisering, har det vært et økende behov for logisikk. Evaluering, innkjøp, oppfølging, avhending og forsyning av engangs- og tilleggsutstyr har blitt en sentral del av spesialisthelsetjenesten.

Dette er oppgaver som til en viss grad har vært håndtert av tradisjonelle helseteknologer, som medisin-teknikere, og sykehusenes innkjøpsavdelinger har også opparbeidet betydelig kompetanse på området.

Sett i en større sammenheng kan håndtering av helseteknologi knyttes sammen med vare- og pasientflyt generelt i det som kan kalles helselogistikk. Det synes å være et stort behov for ”helselogistikere”, men det finnes i dag ingen utdanning for dette.27

5.24 Autopsiteknikere Autopsiteknikere er sykehuspersonale som bistår ved og gjennomfører obduksjoner. De håndterer i noen grad helseteknologi i form av redskap for obduksjon og røntgenutstyr. Det har tradisjonelt ikke vært noen formell utdanning for autopsiteknikere i Norge, men foreningen for autopsiteknikere er i ferd med å utarbeide en egen utdanning for dette.

Det er ca. 40 autopsiteknikere i Norge.

26 Tallene er hentet fra: http://www.trygdeetaten.no/trygdeetaten/pub/arsmelding_2001/hjelpemidler/fakta_hjelp.htm 27 Høgskolen i Hedmark har utviklet et studium innen helselogistikk, som ble utlyst høsten 2002, men som ikke har kommet i gang.


19

5.25 Ortopeditekniker/Ortopediingeniører Produksjon av forfots-proteser, ankelortoser, fotsenger, forskjellige typer ortopedisk fottøy m.m. utføres i dag av ortopeditekniker i samarbeid med ortopediingeniør. Ortopediingeniøren er, gjennom autorisasjon ansvarlig for at hjelpemidlene blir forskriftsmessig utført. Tidligere drev ulike håndverkere som snekkere, skomakere, sadelmakere, bygdesmeder og andre med produksjon og tilpasning av proteser. Etter at lov om omsetting og tilvirkning av ortopediske hjelpemidler kom i 1971, og med kravet den stiller til autorisasjon, har produksjonen blitt regulert over til ortopediske verksteder. Det er flere private og noen statlige verksteder rundt om i landet. Faget er et teknisk og medisinsk fag hvor det tilvirkes hjelpemidler for å erstatte eller gjenopprette tapt funksjon eller tapt legemsdel.28

Det utdannes hvert år ca. 10 ortopediingeniører i Norge. Disse utdannes ved Høgskolen i Oslo.29

5.26 ”Paramedisinsk personale” Ambulansepersonell er i stor utstrekning brukere av til dels avansert teknologisk utstyr. De har i løpet av de siste ti år fått en formell kompetanse ved ulike kurs. Det er nylig også etablert en utdanning innen ”paramedisin” etter modell fra USA.30

5.27 Oppsummering - generelle trender Det er interessant å merke seg at det fortsatt finnes flest helseteknologer med forankring innen de tradisjonelle fagkulturene helsefag og teknologifag. Samtidig har det vokst frem en rekke fagretninger som i mindre grad lar seg fange inn i det to-kulturelle mønsteret, som i større grad kombiner fag og ved dette skaper sin egen identitet.

Disse fagene er etablert som et resultat av den teknologiske utviklingen innen helsevesenet. Utviklingen av røntgenutstyr og kjemiske analysemaskiner har resultert i henholdsvis etableringen av radiografer og bioingeniører. Tilsvarende ser vi i dag at genetikken og informasjonsteknologien gir opphav til bioinformatikeren, avansert teknologi for bruk ved operative inngrep har skapt behov for ”operasjonsteknologer”, informasjonsteknologien danner grunnlaget for helseinformasjonsanalytikeren og så videre. Selv om disse helseteknologiske retningene ikke er representert med egne utdanninger eller foreninger, uttrykker et udekket utdanningsbehov. Sannsynligvis vil vi i løpet av få år se nye ”helseprofesjoner” basert på helseteknologi, noen også med autorisasjon som helsepersonell.

Videre er det interessant å merke seg at selv innenfor enkelte av de etablerte helseteknologiske profesjoner, som radiografer og bioingeniører foregår det en spesialisering. Å være generell radiograf er i mange sammenhenger ikke lenger nok – man har behov for radiografer som er spesialtrenede på CT, MR, nukleærmedisin, stråleterapi, bildehåndtering med mer. 28 Se for eksempel http://www.tov.no/rekruttering/ http://www.notf.no/ortopedi.htm http://www.notf.no/ 29 http://www.hf.hio.no/orto/ 30 ”Paramedisin” er en betegnelse som i stor grad dekker mange av de fagområdene som faller inn under ”helseteknologi”, men brukes i importert støpning om ambulansepersonell. Se for øvrig: http://paramedic.hil.no/


20

Tilsvarende er det innenfor de fleste fagfelt. Dette betyr at den helseteknologiske utviklingen resulterer i et voksende behov for spesialutdanninger, etter- og videreutdanninger rettet mot spesielle teknologier.

Generelt kan man si at helseteknologi blir stadig mer avansert, mer spesialisert og krever mer ressurser, særlig i form av kompetanse. Det betyr at det er og vil bli stadig større behov for personer som er spesielt utdannet til å håndtere de stadig mer spesialiserte typer helseteknologi. Vi har altså et økende behov for utdanning knyttet til spesielle typer helseteknologi. Da vi lever i et lite land og vil ha forholdsvis få personer knyttet opp mot håndteringen av de enkelte typer av helseteknologi, betyr dette at vi enten vil basere oss på generelle utdanninger (som for eksempel av radiografer og bioingeniører) og så ha en utstrakt videre- og etterutdanning eller at man ved hjelp av fleksible og spesialiserte utdanningsordninger spesialutdanner personer i forhold til spesifikke typer helseteknologi.

6 VIDEREUTDANNINGER

Det er en lang rekke videreutdanninger innen området helseteknologi. Mange av disse har vært nevnt ovenfor og vil ikke bli kommentert spesielt her.

Innenfor helseteknologi har Høgskolen i Gjøvik fra før AIO sykepleiere og digital bildebehandling for radiografer. Stråleterapi er under etablering og strålevern er under utredning, begge for radiografer.

Ved en rekke høgskoler tilbys det også kurs i informatikk for helsefag.31 Stikk i strid med forventningene har søkningen til disse studiene vært liten.

7 UTDANNING I HELSETEKNOLOGI

I lys av ønsket om å opprette nye studieløp i helseteknologi er det viktig å ta i betraktning ulike aktører på området. Som nevnt er universiteter og høgskoler aktive i grunn-, etter- og videreutdanning. I tillegg er ulike foreninger involvert i kurstilbud og sertifiseringsordninger, slik som Lægeforeningen, Sykepleierforbundet og Medisinsk teknisk forening.

I tillegg har gjennomgangen vist at kompetanse i helseteknologi i stor utstrekning oppnås uavhengig av utdanningsinstitusjonene. Helseinstitusjonene tar derfor i stor utstrekning selv ansvar for opplæring og utdanning innen helseteknologi. I noen sammenhenger er dette godt organisert med klare planer for faglig progresjon og konkrete kompetansemål, men i de fleste tilfeller er det ikke slik.

En aktør, som ofte oversees, er industrien. Industrien er sannsynligvis den mest betydningsfulle aktør i det norske helsevesen for opplæring og utdanning innenfor helseteknologi etter grunnutdanningen. Vi importerer medisinsk utstyr for i overkant av en milliard kroner per år.32 De somatiske sykehusene har årlig 70 millioner kroner i driftsutgifter

31 Se kapittel 16 og for faglig innhold: Langøen, A. Helse-IT : innføring i IT for helsefag. Bergen: Fagbokforlaget, 2003. 32 http://www.ssb.no/emner/09/05/muh/mu1998/tab07-04.shtml


21

for medisinsk utstyr (eksklusive medikamenter 1,1 milliarder og andre medisinske forbruksvarer 2,9 milliarder).33

8 NYE UTDANNINGER I HELSETEKNOLOGI

Historien viser tydelig at teknologien bidrar til å sprenge tradisjonelle faggrenser. Ny teknologi gir nye arbeidsoppgaver og krever ny kompetanse. I begynnelsen var det sykepleiere som håndterte utstyret på de nye røntgenavdelingene. Etter hvert fikk man spesielt utdannede radiografer. Tilsvarende har utviklingen vært innen klinisk kjemi, og slik vil det med all sannsynlighet være innenfor en rekke områder.

Dette er selvsagt ikke uproblematisk, særlig ikke ut fra et fagpolitisk ståsted. Selv om det var et stort behov for assisterende personale på operasjonsstuene og sykepleiere oppfattet sin kompetanse misbrukt ved at de ble brukt som håndlangere på operasjonsstuene, så var det massiv motstand mot å utdanne operasjonsteknikere.

Slik vil det også i tiden fremover være sterke fagpolitiske interesser involvert i etablering av helseteknologiske utdanninger som dekker fagområder som grenser til eksisterende profesjoners oppgaver. Samtidig vil det være et stort behov for nye utdanninger innen helseteknologi i tråd med den teknologiske utvikling. Å være pionerer for nye utdanninger kan være smertefullt, men kan også gi utdanningsinstitusjonen store fortrinn. Her må man derfor gjøre noen strategiske valg, og være nøye med planleggingen.

Noen områder der det er et voksende behov for spesialkompetanse er:

Helseinformatikk

EEG-teknikere

”Undersøkelsesteknikere” (EKG-teknikere)

Hjelpemiddelhåndtering

Paramedisin

I tillegg til dette har vi en rekke videreutdanninger, som krever forholdsvis omfattende generell utdanning før spesialisering. Mange har reist spørsmål ved rasjonaliteten i dette. Er det hensiktsmessig å utdanne en som skal bli cytologi-tekniker innen alle disipliner innen klinisk kjemi før vedkommende tar fatt på en spesialisering? Hadde det ikke vært mer ønskelig, både fra den enkelte student og samfunnet for øvrig, om vi hadde en direkte utdanning som cytologi-tekniker? Svarene på slike spørsmål avhenger selvsagt også av antall som utdannes per år. Dersom spesialiseringen blir for finmasket, vil utdanningene bli svært kostbare. Jeg skal ikke her gå inn på debatten rundt de enkelte spesial- og videreutdanninger, men bare nevne noen områder der det har vært diskutert om det er hensiktsmessig å skreddersy utdanninger (på bachelor–nivå).

Operasjonssykepleie

Anestesisykepleie

Intensivsykepleie

33 http://www.ssb.no/aarbok/tab/t-030210-136.html


22

Barnesykepleie

Autopsiteknikk

Audioteknikk

Cytologiteknikere

Stråleterapi

Mammografi

CT-radiografer

MR-radiografer

Hematologi

Mikrobiologi

Histopatologi

Her kan det altså ligge et betydelig potensiale, men også store fallgruver.

9 FAGLIG BRO MELLOM ”DE TO KULTURER”

Det ble innledningsvis nevnt at utgangspunktet for satsningsområdet helseteknologi var at HiG har to avdelinger, Avdeling for helsefag og Avdeling for teknologi, og at en av hensiktene var å knytte disse sammen på en helhetlig måte. Tre fagområder synes å være særlig godt egnet til dette:

1. Vitenskapsteori og metodelære

2. Etikk

3. Teknologiteori (Science and Technology Studies).

Alle disse tre områdene har et betydelig potensiale. De to første inngår som en del av grunnutdanningene, de er sentrale for videreutdanningene, og (alle tre) vil være sentrale elementer i de fleste mastergradsutdanninger.

Vitenskapsteori, metodelære, etikk og teknologiteori vil være sentralt for alle fremtidige helseteknologistudier og vil danne viktige strategiske moduler i mastergradsstudier. Det vil derfor være et viktig satsningsområde for HiG.

10 INFRASTRUKTUR

Forutsetningen for å kunne tilby studier i og forske på helseteknologi er at en har en relevant infrastruktur. Avhengig av hvilke valg man gjør vil det kreves ulike typer teknologi tilgjengelig for studentene. Erfaringene fra radiografiutdanningen viser at det er betydelige investeringer knyttet til etableringen av studier i helseteknologi.

Det er påbegynt et omfattende arbeid i forhold til oppgradering av den sykepleiefaglige øvingsenheten ved HiG. Dette synes fornuftig ut fra flere perspektiver. Sykepleieutdanningen, så vel som ingeniørutdanningen, er praktisk rettede utdanninger, der praktisk øvelse har en viktig plass. Videre er det vesentlig at sykepleierstudenter allerede i studiet blir kjent med teknologi som de vil møte i yrkeslivet. Det er også viktig at man kan ”prøve og feile” under kontrollerte forhold, slik at man er trygg og kyndig i møte med pasienter. Dessuten kan en


23

teknologisk oppgradering av øvingsenheten etablere den som et faglig møtested for studenter og undervisningspersonale fra så vel Avdeling for helsefag, som Avdeling for AT. I tillegg kan øvingsenheten være et viktig laboratorium for utvikling av helseteknologi.

Det er dog viktig at utviklingen av ny helseteknologisk infrastruktur knyttes opp mot konkrete utdanningsmål og til de strategiske valg man gjør innen helseteknologi. Det er med andre ord viktig å gi det et innhold.

11 RAMMEBETINGELSER: NOEN GENERELLE TRENDER

I forhold til utviklingen innen helseteknologi synes det viktig å ta hensyn til noen viktige rammebetingelser. Dette gjelder særlig for demografi, ressurstilgang, teknologiutvikling og behov for og tilgang til helsepersonell.

11.1 Demografisk Det er vel kjent at antall eldre vil øke i årene som kommer. Skal vi tro trender i USA, så synker dødeligheten med ca. en prosent per år, mens skrøpeligheten (disabilities) synker med to prosent.34 Dette betyr at vi blir stadig flere eldre, at de eldre blir friskere og lever lenger. Selv om de eldre altså blir friskere enn tidligere, så vil man totalt sett oppleve et økt behov for helsetjenester. Dette forsterkes også av at de som blir eldre har en annen mentalitet med hensyn til å markere sine behov enn dagens eldre.

11.2 Ressurstilgang Helsetjenesten legger i dag beslag på en stor del av samfunnets fellesgoder, og utgjør en økende del av BNP. Norge har relativt sett både et større forbruk av helsetjenester og en større økning i dette forbruket enn land vi ynder å sammenligne oss med.

Ressurstilgangen i helsetjenesten vil derfor være preget av kostnadskontroll og aktivitetene, i sær etablering av nye aktiviteter, vil i stor utstrekning bli gransket ut fra dokumentert nytte. Selv om det derfor er gode grunner til å tro at utviklingen av helseteknologi brukt i helsetjenesten ikke vil utvikle seg like raskt som den har gjort de siste 30 år, er det grunn til å anta at den fortsatt vil øke i tiårene som kommer.

11.3 Teknologisk utvikling Den teknologiske utvikling vil fortsette med stor fart. Markerte interesser vil drive utviklingen videre med stor kraft. Allerede i dag overstiger de teknologiske mulighetene langt de tilgjengelige ressurser. Dette vil forsterke seg videre, og det vil kanskje redusere utviklingen av ny teknologi noe. Da utviklingen i noen grad er styrt av andre faktorer enn etterspørsel, vil ikke utviklingen bremses like mye som den begrensede ressurstilgangen i helsevesenet skulle tilsi.

Samtidig har kritikken av et fremmedgjort og overteknifisert helsevesen gjort seg gjeldende, noe som muligens vil resultere i at ressursene fordeles annerledes i helsetjenesten enn 34 Vicki A. Freedman; Linda G. Martin; Robert F. Schoeni. Recent Trends in Disability and Functioning Among Older Adults in the United States. A Systematic Review. JAMA 2002; 288: 3137-46.


24

tidligere, for eksempel bort fra høyteknologisk medisin til alternative medisinformer. Dette må sees mot den utviklingen vi ser ved at pasienter, enkeltvis og organisert i pasientinteresseorganisasjoner, blir stadig mer kravstore i forhold til bruk av spesiell (teknologisk) diagnostikk og behandling.

I tillegg har man sett at resultatene av store teknologisatsinger har latt vente på seg. Det har vært en betydelig optimisme, for eksempel med hensyn på hvordan genetikken ville revolusjonere medisinen, men resultatene har, etter snart 50 år med forskning, vært beskjedne. Likevel er det tydelig at teknologisk rettede spesialiteter og sykdommer har høy status i helsevesenet. Høyteknologiske spesialiteter som cardiologi og hjernekirurgi har betydelig høyere status enn lavteknologiske spesialtiteter, som geriatri og psykiatri.35

11.4 Produksjon av helseteknologi i Norge Det er liten utvikling eller produksjon av helseteknologi i Norge i dag i forhold til land vi ynder å sammenligne oss med. Både i Sverige og Danmark, og ikke minst i Finland, er det en betydelig utvikling og produksjon av helseteknologi.

I Norge har vi historisk sett hatt tradisjon for utvikling og produksjon av helseteknologi. På 1950-tallet utviklet og produserte professor Kiil ved Ullevål sykehus kunstige nyrer. En rekke bedrifter og fagmiljøer sprang på 1960- og 1970-tallet ut fra Sentralinstitutt for industriell forskning (SI). Det ble konstruert og produsert dialysemaskiner, blodstrømsmålere og en rekke typer laboratorieutstyr. Denne utviklingen synes å ha stagnert på 1980- og 1990-tallet. Selv om vi i dag har en rekke mindre, og gjerne høyteknologiske, bedrifter, så er omfanget av den norske helseteknologiske produksjonen svært beskjeden.

Vi har dog markert oss internasjonalt med ultralyd innen kardiologi (VingMed, nå GE) og innen akuttmedisinsk utstyr og opplæringsmateriell (Laerdal Medical). Det har også vært en bevisst satsing i retning av hjelpemidler (SINTEF). På hjelpemiddelsiden har vi også en del bedrifter i regionen, hvorav noen har betydelig eksport. Det er også interessant å merke seg at det er innen hjelpemidler at betegnelsen ”helseteknologi” synes å ha lengst tradisjon i Norge.36

Dette betyr at vi har begrenset med tradisjoner å følge opp og få industrielle føringer for valg av type helseteknologi.

11.5 Helsepersonell Det har vært en markant økning i antall helsepersonell ansatt i helsetjenesten. Store deler av denne økningen har vært knyttet til utviklingen av helseteknologi. Til tider har behovet for helsepersonell vært svært stort, noe som har gitt helsetjenesten meget spesielle ordninger. I tråd med det store behovet har man gjort noen grep for å utdanne mer helsepersonell. Virkningen av dette begynner nå å gjøre seg gjeldene, og dette vil prege helsetjenesten i årene som kommer. På lenger sikt vil vi ikke se samme økning i behovet av nyutdannet

35 Album D (1991). [The prestige of diseases and medical specialities]. Tidsskr Nor Lægeforen; 111: 2127-33. Undersøkelsen er gjentatt ti år senere, med samme resultat. 36 Kolberg L: Oversikt over standardiseringsorganisasjoner og standardiserings- arbeid som kan være av interesse for Norsk Nettverk for Helseteknologi (12+12 sider; 1996.12.03). Sintef rapport: STF78 A96408.


25

helsepersonell, mens opplærings- og utdanningsbehovet hos allerede utdannet helsepersonell vil være stort, ikke minst innenfor området helseteknologi.

Utdanningene har vært preget av rammeplaner og tradisjoner og har i begrenset grad evnet å ta opp i seg det økte behovet for utdanning i helseteknologi. Dette har gitt et betydelig behov for praktisk opplæring og etterutdanning av nyutdannet helsepersonell når de skal starte sin yrkesfaglige karriære eller når helsepersonell ønsker å skifte fagfelt.

Samtidig ser vi tydelig at utviklingen innen helsetjenesten at teknologi som tidligere var forbeholdt sykehus, slik som infusjonsapparatur, dialyseutstyr og respiratorer flyttes ut i hjem eller i lokale helseinstitusjoner. Helsepersonell i hjemmetjenesten eller i alders- og sykehjem har tradisjonelt ingen spesiell teknologisk kompetanse, og behovet for opplæring og utdanning på dette området øker. Dersom utviklingen av 1½ linjetjenesten får stor praktisk relevans, vil denne i stor utstrekning bli preget av helseteknologi. Opplærings- og utdanningsbehovet her vil øke.

Alt i alt er det god grunn til å tro at behovet for helseteknologi og for personell som har kompetanse i helseteknologi vil være stort i årene som kommer og at det vil øke betydelig, selv når en ekskluderer den overdrevne optimismen.

12 VURDERING AV HELSETEKNOLOGIUTDANNINGER

På bakgrunn av presentasjonen av ulike typer helseteknologier og helseteknologer, samt disse generelle rammebetingelsene er det interessant å vurdere de enkelte typer helseteknologi med hensyn på HiGs satsningsområde.37

Vurderingene er, som understreket innledningsvis, forfatterens egne. De ikke er uttrykk for HiGs offisielle syn, men er et grunnlag for å komme frem til slikt syn.

12.1 Medisinske spesialiteter Behov: Det synes å være et stort behov for medisinske spesialiteter i årene som kommer, ikke minst innen helseteknologi.

Kompetanse: HiG har i dag ingen medisinsk faglig kompetanse. Enkelte av HiGs ansatte, deriblant undertegnede, har undervist medisinerstudenter og ferdig utdannede leger i en årrekke, men HiG har ut over dette ingen spesielle forutsetninger for å undervise medisinere i helseteknologi.

Utdanning: Med utgangspunkt i dagens kompetanse har HiG mulighet for å undervise leger i helseteknologi innenfor enkelte spesialområder så som digital bildehåndtering, strålevern, infusjonsapparatur, helselogistikk, informasjonssikkerhet, IKT, virksomhetsvurdering, vitenskapsteori, teknologiteori og etikk.

Profesjonsmessige føringer: All erfaring tilsier at det er lite hensiktsmessig å lage frittstående kurs for leger, som ikke inngår i Lægeforeningens meriterende kursstruktur.

37 Sykehusteknologer og autopsiteknikere blir ikke drøftet i det følgende, da de faller utenfor definisjonen av helseteknologer.


26

Infrastruktur: HiG har brukbar infrastruktur med hensyn på digital bildebehandling.

12.2 Anestesisykepleiere Behov: Selv om økningen i behovet for anestesisykepleiere kanskje ikke vil være like stort som tidligere, vil behovet være stort i overskuelig fremtid.

Kompetanse: HiG har gjennom samarbeidet med Høgskolen i Hedmark utdannet spesialsykepleiere i Anestesi og har selv kompetanse på området.

Utdanning: Det vil i fremtiden være behov for videreutdanning av sykepleiere til spesialsykepleiere i anestesi. I tillegg til dette vil det være behov for kortkurs og etterutdanningskurs innen spesielle fagområder. Trenden går også mot sertifiseringsordninger knyttet til ulike typer helseteknologi innenfor anestesi.

Videreutdanningen av spesialsykepleiere i anestesi er et godt utgangspunkt for videreutvikling mot en mastergradsutdanning innen sykepleie. For å få til dette mangler man i det vesentlige generelle kurs i forskningsmetode, vitenskapsteori og etikk, der HiG har kompetanse, samt fordypning innen ett eller flere spesialområder, der HiG også har betydelig kompetanse, om enn ikke på mastergradsnivå.

I tillegg til dette ligger det et betydelig potensiale i utdanning av bachelor i anestesisykepleie. En utdanning direkte rettet mot anestesifeltet vil sannsynligvis rekruttere en rekke personer som ellers ville gjort andre yrkesvalg. Samfunnsøkonomisk vil dette også være ønskelig. HiG har gode forutsetninger for å kunne etablere en bachelorutdanning i anestesisykepleie.

Profesjonsmessige føringer: Hvorvidt en ønsker å satse på master i anestesisykepleie eller om en ønsker at anestesisykepleie skal være en del av en generell master, eksempelvis i klinisk sykepleie, avhenger av viktige strategiske og fagpolitiske valg.

Enda større fagpolitiske føringer finnes det i forhold til å etablere en bachelor i anestesisykepleie. Det er gode grunner til å anta at et slikt studium vil møte massiv motstand, dersom det ikke er godt forankret inn mot Norsk sykepleieforbund. Her er det vesentlig å vurdere disse ulempene opp mot det store potensialet.

Infrastruktur: HiG har i liten grad lokaliteter eller teknologi for utdanning innen anestesi. Dersom en selv skal bygge opp slike lokaliteter (operasjonsstuer) vil dette kreve et betydelig minimum av investeringer. Dette må dog sees i sammenhengen med mulighetene innenfor operasjonssykepleie. Dessuten er det viktig å se mot sykehusene og mulig samarbeid med disse om leie eller sambruk av infrastruktur.

12.3 Operasjonssykepleiere Behov: Selv om økningen i behovet for operasjonssykepleiere kanskje ikke vil være like stort som tidligere, vil behovet være stort i overskuelig fremtid.

Kompetanse: HiG har gjennom samarbeidet med Høgskolen i Hedmark utdannet spesialsykepleiere i operasjon og har selv kompetanse på området.

Utdanning: Det vil i fremtiden være behov for videreutdanning av sykepleiere til spesialsykepleiere i operasjon. I tillegg til dette vil det være behov for kortkurs og etterutdanningskurs innen spesielle fagområder.


27

Videreutdanningen av spesialsykepleiere i operasjon er et godt utgangspunkt for videreutvikling mot en mastergradsutdanning innen sykepleie. Som for anestesi, mangler man i det vesentlige generelle kurs i forskningsmetode, vitenskapsteori og etikk, der HiG har kompetanse, samt fordypning innen ett eller flere spesialområder, der HiG også har kompetanse, om enn ikke på mastergradsnivå.

I tillegg til dette ligger det et betydelig potensiale i utdanning av bachelor i operasjonssykepleie. En utdanning direkte rettet mot operasjons vil sannsynligvis rekruttere en rekke personer som ellers ville gjort andre yrkesvalg. Tilsvarende vil det være samfunnsøkonomisk gunstig. HiG har gode forutsetninger for å kunne etablere en bachelorutdanning i operasjonssykepleie.

Profesjonsmessige føringer: Hvorvidt en ønsker å satse på master i operasjonssykepleie eller om en ønsker at operasonssykepleie skal være en del av en generell master, eksempelvis i klinisk sykepleie, avhenger av viktige strategiske og fagpolitiske valg.

Enda større fagpolitiske føringer finnes det i forhold til å etablere en bachelor i operasjonssykepleie. Det er gode grunner til å anta at et slikt studium vil møte massiv motstand, dersom det ikke er godt forankret inn mot Norsk sykepleieforbund. Her er det vesentlig å vurdere disse ulempene opp mot det store potensialet.

Infrastruktur: HiG har i liten grad lokaliteter eller teknologi for utdanning innen operasjon. Dersom en selv skal bygge opp slike lokaliteter (operasjonsstuer) vil dette kreve et betydelig minimum av investeringer. Dette må dog sees i sammenhengen med mulighetene innenfor anestessykepleie. Dessuten er det viktig å se mot sykehusene og mulig samarbeid med disse om leie eller sambruk av infrastruktur.

12.4 Intensivsykepleiere Behov: Behovet for intensivsykepleiere vil være stort i overskuelig fremtid, selv om økningen i behovet for kanskje ikke vil være like stort som tidligere.

Kompetanse: HiG har gjennom samarbeidet med Høgskolen i Hedmark utdannet spesialsykepleiere i intensivsykepleie og har selv kompetanse på området.

Utdanning: Det vil i fremtiden være behov for videreutdanning av sykepleiere til spesialsykepleiere i intensivsykepleie. I tillegg til dette vil det være behov for kortkurs og etterutdanningskurs innen spesielle fagområder. Trenden går også mot sertifiseringsordninger knyttet til ulike typer helseteknologi innenfor intensiv.

Videreutdanningen av spesialsykepleiere i intensiv er et godt utgangspunkt for videreutvikling mot en mastergradsutdanning innen sykepleie. For å få til dette mangler man i det vesentlige generelle kurs i forskningsmetode, vitenskapsteori og etikk, der HiG har kompetanse, samt fordypning innen ett eller flere spesialområder, der HiG også har betydelig kompetanse, om enn ikke på mastergradsnivå.

Også her finnes et betydelig potensiale i utdanning av bachelor i intensivsykepleie. En utdanning direkte rettet mot intensivfeltet vil sannsynligvis rekruttere en rekke personer som ellers ville gjort andre yrkesvalg. Samfunnsøkonomisk vil dette også være gunstig. HiG har gode forutsetninger for å kunne etablere en bachelorutdanning i intensivsykepleie.


28

Profesjonsmessige føringer: Hvorvidt en ønsker å satse på master i intensivsykepleie eller om en ønsker at intensivsykepleie skal være en del av en generell master, eksempelvis i klinisk sykepleie, avhenger av viktige strategiske og fagpolitiske valg.

Enda større fagpolitiske føringer finnes det i forhold til å etablere en bachelor i intensivsykepleie. Det er gode grunner til å anta at et slikt studium vil møte massiv motstand, dersom det ikke er godt forankret inn mot Norsk sykepleieforbund. Her er det vesentlig å vurdere disse ulempene opp mot potensialet.

Infrastruktur: HiG har i liten grad lokaliteter eller teknologi for utdanning innen intensiv. Dersom en selv skal bygge opp slike lokaliteter vil dette kreve et visst minimum av investeringer. Her er det viktig å se mot sykehusene og mot mulige samarbeid med disse om leie eller sambruk av infrastruktur.

12.5 Spesialsykepleiere for barn Behov: Behovet for spesialsykepeleiere for barn vil være betydelig i overskuelig fremtid, særlig for personer med kompetanse i helseteknologi.

Kompetanse: HiG har ikke selv utdannet sykepleiere innen dette området, men har selv noe kompetanse på området.

Utdanning: Det vil i fremtiden være behov for videreutdanning av sykepleiere til spesialsykepleiere for barn. I tillegg til dette vil det være behov for kortkurs og etterutdanningskurs innen spesielle fagområder. Også her har en behov for sertifiseringsordninger knyttet til ulike typer helseteknologi innenfor barnesykepleie.

Videreutdanningen av spesialsykepleiere i barn kan være ett skritt på vegen mot en mastergradsutdanning innen sykepleie.

Også her finnes et betydelig potensiale i utdanning av bachelor i barnesykepleie, slik en ser det i andre land. En utdanning direkte rettet mot barn vil muligens rekruttere en noen personer som ellers ville gjort andre yrkesvalg. Samfunnsøkonomisk vil det være gunstig med en bachelorutdanning. HiG har visse forutsetninger for å kunne etablere en bachelorutdanning i barnesykepleie.

Profesjonsmessige føringer: Hvorvidt en ønsker å satse på master i intensivsykepleie eller om en ønsker at intensivsykepleie skal være en del av en generell master, eksempelvis i klinisk sykepleie, avhenger av viktige strategiske og fagpolitiske valg.

Enda større fagpolitiske føringer finnes det i forhold til å etablere en bachelor i intensivsykepleie. Det er gode grunner til å anta at et slikt studium vil møte massiv motstand, dersom det ikke er godt forankret inn mot Norsk sykepleieforbund. Her er det vesentlig å vurdere disse ulempene opp mot potensialet.

Infrastruktur: HiG har i liten grad lokaliteter eller teknologi for utdanning innen intensiv. Dersom en selv skal bygge opp slike lokaliteter vil dette kreve et visst minimum av investeringer. Her er det viktig å se mot sykehusene og mot mulige samarbeid med disse om leie eller sambruk av infrastruktur.

Som det fremgår, er det nær sammenheng mellom utdanningene innen anestesi, intensiv, operasjon og barn, både når det gjelder behov, muligheter, infrastruktur og profesjonsmessige


29

føringer. De bør derfor i stor grad vurderes i sammenheng, selv om det kan vise seg at det er mest hensiktsmessig å satse på en eller noen av disse.

12.6 EEG-teknikere Behov: Helsevesenet har i tråd med den teknologiske utviklingen innen EEG/EMG et visst antall for EEG-teknikere i årene som kommer. Det er et betydelig behov for en utdanning, da det ikke finnes noen formell utdanning av EEG-teknikere i dag. Av den grunn vil det også være et betydelig behov for etter- og videreutdanningskurs innen området.

Kompetanse: HiG ha ingen kompetanse innenfor dette området fra før, men det finnes betydelig kompetanse ved sykehusene i distriktet.

Utdanning: Det vil være mest aktuelt med en etter- og videreutdanning, slik at særlig sykepleiere kan få en formell utdanning innen EEG-teknikk. Tilsvarende vil det her være et betydelig potensiale med hensyn på å etablere en bachelorutdanning.

Profesjonsmessige føringer: Når det gjelder etableringen av en videreutdanning, vil dette neppe by på profesjonspolitiske utfordringer, om en gjør dette på en skikkelig måte. I forhold til etableringen av bachelorutdanning, gjelder de samme føringene som for anestesi-, intensiv-, operasjon- og barnesykepleiere.

Infrastruktur: HiG har ingen spesielle forutsetninger fra før, men utdanning innen EEG/EMG vil ikke kreve uoverkommelige investeringer i infrastruktur.

12.7 ”Undersøkelsesteknikere” ved medisinske avdelinger Behov: Helsevesenet har i tråd med den teknologiske utviklingen innen undersøkelsesteknikker et visst antall for ”undersøkelsesteknikere” i årene som kommer. Det er et betydelig behov for en utdanning, da det ikke finnes noen formell utdanning av disse i dag. Av den grunn vil det også være et betydelig behov for etter- og videreutdanningskurs innen området.

Kompetanse: HiG ha noe kompetanse innenfor dette området fra før, men det finnes betydelig kompetanse ved sykehusene i distriktet.

Utdanning: Det vil være mest aktuelt med en etter- og videreutdanning, slik at særlig sykepleiere kan få en formell utdanning innen ”undersøkelsesteknikk”. Tilsvarende vil det her være et betydelig potensiale med hensyn på å etablere en bachelorutdanning.

Profesjonsmessige føringer: Når det gjelder etableringen av en videreutdanning, vil dette neppe by på profesjonspolitiske utfordringer, om en gjør dette på en organisasjonsmessig ordentlig måte. I forhold til etableringen av bachelorutdanning, gjelder de samme føringene som for anestesi-, intensiv-, operasjon- og barnesykepleiere.

Infrastruktur: HiG har ingen spesielle forutsetninger fra før, men utdanning innen ”undersøkelsesteknikere” vil ikke kreve uoverkommelige investeringer i infrastruktur. Dessuten vil samarbeid med sykehus være gunstig på mange måter.

12.8 Bioingeniører Behov: Helsevesenet har, i tråd med den teknologiske utviklingen innen klinisk kjemi, mikrobiologi, patologi, nukleærmedisin og en rekke tilgrensende fagfelt, et betydelig behov


30

for bioingeniører i fremtiden. Særlig stort synes behovet for bioingeniører med videreutdanning å være. Rekrutteringsgrunnlaget har vært forholdsvis dårlig de siste årene.

Kompetanse: HiG ha ingen kompetanse innenfor dette området fra før, men det finnes betydelig kompetanse ved sykehusene i distriktet. Dersom Avdeling for teknologi var i besittelse av betydelig kjemikompetanse, ville dette ha vært et klart satsningsområde. Dette også ut fra at bioingeniører er genuine ”helseteknologer” ved at de er brobyggere mellom ”de to kulturer”.

Utdanning: Med fallende søkertall for grunnutdanning (bachelor) vil det være lite hensiktsmessig å satse på dette. En rekke videreutdanninger vil heller ikke være spesielt attraktive, da de krever betydelig infrastruktur (se nedenfor). Likevel kan det finnes enkelte videreutdanninger der det er stort behov, eksempelvis cytologi, som ikke krever store investeringer, og der man kan tenke seg videreutdanninger uten å ha grunnutdanning, selv om det generelt sett ikke er spesielt gunstig å ha videreutdanninger uten å ha grunnutdanningen.

Profesjonsmessige føringer: Føringene på dette området er gitt av Norsk forening for bioingeniører.

Infrastruktur: HiG har ingen infrastruktur, og det vil kreve betydelige investeringer ved etablering av en grunnutdanning. Innen enkelte videreutdanninger, vil en ikke ha samme behov for invstering i teknologi. Også her er samarbeid med distriktets sykehus en mulighet.

12.9 Radiografer Behov: Behovet for radiografer synes å øke med den teknologiske utviklingen. Særlig vil det være behov for spesialutdannede radiografer rettet inn mot spesielle typer helseteknologi, ettersom teknologien blir stadig mer komplisert, fleksibel og krever høyere grad av spesifikk kompetanse.

Kompetanse: HiG har et godt utgangsunkt i dagens radiografutdanning, og må om man skal etablere denne uavhengig av Høgskolen i Bergen, utvide staben noe. Ellers er samarbeidet med HiB et godt utgangspunkt for videre sambarbeid og utvikling – særlig med tanke på mastergradsstudium.

HiG er i ferd med å knytte til seg personer som kan drive videreutdanning av radiografer innen stråleterapi. Behovet for radiografer med denne spesialiteten vil vokse i årene som kommer, men er beskjedent på landsbasis.

Utdanning: Det ligger best til rette for å satse på en bachelorutdanning i radiografi. Videre ligger det godt til rette for utvikling av nye videreutdanninger, så som eksempelvis stråleterapi og strålevern. Sammen med eksisterende videreutdanning i digital bildebehandling, vil dette sammen med generelle fag som vitenskapsteori, teknologiteori og etikk og spesifikke fordypningsfag danne et godt utgangspunkt for en mastergrad i radiografi.

Profesjonsmessige føringer: Det synes ikke å ligge spesielle føringer for utviklingen. Det er god grunn til å tro at det vil være stor interesse å få utdanning på mastergradsnivå innen radiografi, men også at det vil være andre utdanningsinstitusjoner, som har vesentlig bedre forutsetninger, som ønsker å tilby dette.

Infrastruktur: HiG har en brukbar infrastruktur for grunnutdanning (bachelor) i radiografi og innen digital bildebehandling.


31

12.10 Ultralydoperatører Behov: Det vil være et stort behov for ultralydoperatører i tiden fremover, ikke minst på bakgrunn i den teknologiske utviklingen av avbildende ultralydutstyr, men også på grunn av det økende søkelyset på kontroller og oppfølging av gravide.

Kompetanse og infrastruktur: HiG har ingen spesiell kompetanse eller infrastruktur på området.

Utdanning: På nasjonalt nivå vil det være interessant å etablere ”ultralydsykepleiere” (bachelor). I dag er det videreutdanning av jordmødre, som først i den senere tid har blitt formalisert.

Profesjonsmessige føringer: Etablering av ”ultralydoperatører” eller ”ultralydsykepleiere” vil kunne komme i sterk konflikt med jordmødres og sykepleieres fagpolitiske interesser.

12.11 Medisinske fysikere Behov: Det vil være et visst behov for medisinske fysikere i årene som kommer, spesielt rettet mot stråleterapi, bildebehandling og medisinsk teknikk.

Kompetanse: HiG har kompetente fysikere med tilgrensende fagfelt, men ingen med spesifikk kompetanse i medisinsk fysikk.

Utdanning: Utdanningen ved NTNU i dag (siv.ing - master) har et begrenset antall studenter hvert år. Det er ingen grunn til å konkurrere med NTNU på dette området. Det er dog et behov for en mer tilpasset utdanning av spesifikke utdanninger i medisinsk fysikk, eksempelvis innenfor stråleterapi. Erfaringen synes å være at norske medisinske fysikere har behov for betydelig opplæring før de går inn i alminnelig drift på sykehus. Den svenske utdanningen synes her å være langt mer klinisk rettet.38 Her synes det å være et behov, men det er lite trolig at HiG vil være tjent med å imøtekomme dette behovet, ikke minst fordi omfanget er svært begrenset.

Å utdanne ingeniører (bachelor) i medisinsk fysikk, skreddersydd mot spesielle felt, eksempelvis innen stråleterapi, vil kunne være mer interessant, men heller ikke her vil omfanget være betydelig.

Profesjonsmessige føringer: Utdanning innen medisinsk fysikk har lange tradisjoner ved NTNU, noe som utgjør visse profesjonspolitiske føringer.

Infrastruktur: HiG har selv noe infrastruktur, og Sykehuset Innlandet, Gjøvik, Stråleterapienheten, har det som vil være nødvendig for utdanning i medisinsk fysikk.

12.12 Medisinteknikere Behov: Det er behov for 5-25 medisinteknikere per år. Størst behov er det for medisin-teknikere med spesialområder innen røntgenteknikk, laboratorie-, anestesi- og dialyseutstyr.

Kompetanse: HiG har kompetanse innen elektronikk, automasjon og IT. HiG har også kompetanse spesifikt innen medisinsk teknikk ved at undertegnede har utdanning, har utgitt

38 Bengt Erik Johansson, personlig meddelelse.


32

lærebok og har undervist og sensurert i flere fag innen fagfeltet. Flere på Avdeling for helsefag har kompetanse innen medisinsk teknikk fra brukersiden.

Utdanning: Det er etablert en utdanning ved Høgskolen i Stavanger på ingeniørnivå (bachelor). Det er stort behov for en utdanning på masternivå, da man her har rekruttert medisinske fysikere eller sivilingeniører i elektronikk eller data, som i utgangspunktet ikke har noen kompetanse innen medisinsk teknikk. Det vil også være behov for utdanning av medisin-teknikere som har en mer likefordelt kompetanse mellom ingeniørfag og helsefag.

Behovet for antall utdannede på bachelor og masternivå per år er begrenset.

Profesjonsmessige føringer: Det vil være større praktiske enn profesjonspolitiske utfordringer ved å utvikle utdanninger innen medisinsk teknikk.

Infrastruktur: HiG har egnet infrastruktur med hensyn på elektronikk, men ikke innen medisinsk teknikk. Ved en utvikling av undervisning innen anestesi, operasjon, intensiv eller barn, vil det være betydelige synergieffekter med hensyn på utstyr.

12.13 Klinikkingeniører Behov: I tråd med behovet for en mer likefordeling mellom helsefag og ingeniørfag hos medisin-teknikere vil det være behov for klinikkingeniører. Dette er en yrkeskategori som er under etablering, og fremtiden vil vise om disse vil få andre og mer pasientnære oppgaver enn dagens medisinteknikere.

Kompetanse: HiG er involvert i utdanningen av klinikkingeniører ved kurs i Anatomi og fysiologi og Teknologi og metode.

Utdanning: HiG synes å kunne videreføre sitt engasjement i utdanningen av klinikkingeniører.

Profesjonsmessige føringer: Klinikkingeniør er ingen beskyttet tittel, men er opprettet av Medisinsk teknisk forening, som vil godkjenne kandidater som har tatt godkjente kurs.

Infrastruktur: HiG har infrastruktur som er nødvendig for den utdanning som drives i dag.

12.14 Perfusjonister Behov: Det er et begrenset, og forventet synkende behov for perfusjonister.

Kompetanse og infrastruktur: HiG har ingen kompetanse eller infrastruktur på området. Det finnes heller ikke hjerte-lungemaskin på noen av distriktets sykehus.

Det vil derfor ikke være spesielt interessant å utvikle studietilbud på området.

12.15 Audioteknikere Behov: Det er et begrenset, og kanskje noe økende, behov for audioteknikere. Det er et klart behov for en formell utdanning, da det ikke finnes noen slik utdanning fra før.

Kompetanse: Det finnes ingen kompetanse innen området på HiG, men det finnes kompetanse innen tilgrensende fagområder, som medisinsk teknikk og signalbehandling.

Utdanning: Det vil i første omgang være behov for utdanning på ingeniør/bachelor-nivå.


33

Profesjonsmessige føringer: Audioteknikerne ser selv, og ønsker, en formell utdanning innen audioteknikk, og vil med all sannsynlighet hilse en slik utdanning velkommen, dersom den tilfredsstiller deres krav.

Infrastruktur: HiG har noe infrastruktur som behøves, men det vil i tillegg måtte investeres noe (hørelaborarorium). Det er en høresentral på Gjøvik.

12.16 Operasjonsteknologer Som påpekt tidligere (kap. 5.16) er operasjonsteknologer ingen enhetlig gruppe. Behovet vil derfor variere fra område til område. Det finnes ingen spesiell kompetanse på området ved HiG, med unntak av kompetansen i bildebehandling. Det er heller ingen avansert bruk av operasjonsutstyr som krever utdanning på masternivå ved de nærliggende sykehus. Derimot er det betydelig behov for kompetanse på bachelornivå, men dette dekkes av kapittel 12.3.

12.17 IT-teknologer - helseinformatikk Behov: Det er et betydelig, og stadig voksende, behov for personer med informatikk- og kommunikasjonsteknologisk kompetanse i helsevesenet. Tradisjonelt har personer generell med kompetanse innen IKT arbeidet ved sykehus, og gjennom dette ervervet seg kunnskap om helsevesenet. Denne kompetanseoppbyggingen har i en del sammenhenger tatt tid, og helsevesenet har blitt beskyldt for ikke å utnytte IKT-systemene på en formålstjenlig og optimal måte. Noe av årsaken til dette har man antatt skyldes IKT-personalets manglende kunnskap om helsevesenet (organisasjon og innhold). Ut fra dette synes det å være et stort behov for personer med kombinert kompetanse innen IKT og helsefag.

Generelt er det for tiden lite behov for personer med IKT-kompetanse, på grunn av den generell nedgangen i markedet. Dette synes dog ikke å gjøre seg gjeldende innen helsevesenet i likte stor grad. Helsevesenet er i ferd med å utvide og samordne sine adminstrative, sine pasientadminstrative og sine journalbaserte IKT-systemer, samtidig som mange sykehus innfører omfattende arkiv- og fremvisningssystemer for digitale bilder (PACS). Dette betyr at helsevesenet ikke i like stor grad synes å være påvirket av de generelle konjunkturer i IKT-markedet.

Dessuten synes det i stor utstrekning å være behov for folk som kan analysere helseinformasjon, og i den grad helseinformatikere har kompetanse på dette området, vil de være ettertraktede av den grunn. (Se også under bioinformatikk, kapittel 12.18, og virksomhetsvurdering, kapittel 12.20).

Kompetanse: HiG har kompetanse både innen helsefag og IKT, særlig synes kompetansen innen informasjonssikkerhet og bildebehandling å være relevant.

Utdanning: Selv om det tilsynelatende burde være stort behov for vidererutdanning av helsepersonell innen IKT, viser er faringen fra andre høgskoler at det ikke er stor interesse for de etablerte tilbudene. Derfor synes bachelorutdanning innen helseinformatikk å ha langt større potensial. En slik utdanning vil, etter det som er sagt tidligere, også være en genuin ”helseteknologisk” utdanning, da den vil fungere som brobygger mellom ”de to kulturer”.

Profesjonsmessige føringer: En utdanning i helseinformatikk vil i liten grad konkurrere med eksisterende helsefaglige utdanninger. Det vil derimot kunne konkurrere med utdanning innen IKT. Her er det dog ikke så sterke profesjonspolitiske interesser, som man ser innen helseprofesjonene.


34

Infrastruktur: HiG har brukbare IKT-laboratorier, men mangler en del software som brukes i sykehus.

12.18 Bioinformatikere Selv om det antas at behovet for bioinformatikere vil øke med utviklingen innen genetikk, har HiG ingen spesiell kompetanse på området. Det finnes heller ikke noe spesielt miljø innen genetikk, selv om man kan se en utvikling innen mikrobiologi, som på sikt kan gi behov for den type kompetanse også på mindre laboratorier. Det synes derfor ikke å ligge spesielt til rette for etablering av studier innen bioinformatikk rette mot genetikk ved HiG.

Derimot synes det å være behov for kompetanse innen analyse og statistisk bearbeiding av helseinformasjon i forbindelse med helsefaglig virksomhetsdokumentasjon og virksomhetsvurdering

12.19 Helseinformasjonsanalytikere Behov: I tråd med søkelyset på kostnadskontroll synes det å være et betydelig behov for dokumentasjon og vurdering av helsefaglig aktivitet. Da det ikke finnes noen formell utdanning innen dette, synes behovet å være betydelig.

Kompetanse: HiG har noe kompetanse innen helsefaglig statistikk og metode, men ingen systematisk kompetanse på dette området.

Utdanning: For å dekke behovene til de institusjonene som er nevnt i kapittel 5.21 vil behovet være størst på mastergradsnivå.

Profesjonsmessige føringer: Det synes å være få profesjonsmessige føringer.

Infrastruktur: HiG har brukbare IKT-laboratorier, men mangler en del spesifikk programvare. Ut over dette krever ikke dette studiet spesiell infrastruktur.

12.20 Virksomhetsvurdering: Kvalitetsindikatorer, informasjonshåndtering og virksomhetsanalyse

Behov: Helsevesen i hele den vestlige verden har hatt en markant utvidelse av behandlingsmulighet, men også opplevd en enorm kostnadsvekst den siste halvdel av forrige århundre. Dette har tvunget frem spørsmål om effektivitet, kvalitet og prioritering.

I Norge har det blant annet ført til en omfattende helsereform som har som målsetting å gi best mulig helsetilbud til flest mulig pasienter. Denne målsettingen skal nås gjennom ulike grep. For det første har man endret eierstrukturen for sykehusene slik at beslutnings- og bevilgningsnivå sammenfaller på en mer enhetlig måte. For det andre utvikles det nasjonale kvalitetsindikatorer som gjør det mulig å sammenligne de ulike helseforetakene.39 For det tredje vurderer de ulike regionsforetakene (RHF) helseforetaksstruktur og funksjons- og oppgavefordeling innen de enkelte regioner.

39 http://www.helsetilsynet.no/kvalitet/index.htm


35

Et viktig virkemiddel for å tilby best mulig helsetilbud for flest mulig pasienter er derfor å ha relevante indikatorer som forteller noe om kvaliteten på helsetjenesten. Dette er relevant ut fra ulike perspektiv:

For det enkelte helesforetak: 1. For å skape bevissthet om egen virksomhet 2. For å kunne vurdere og videreutvikle egen virksomhet 3. For å synliggjøre egen virksomhet i forhold til konkurrenter og bevilgende aktører For det enkelte RHF:

4. For å vurdere foretakenes virksomhet, som styringsverktøy

For myndighetene:

5. For å vurdere helsetjenesten som helhet mot andre aktører/land

Det er altså betydelig behov for analyse og presentasjon av virksomhetsdata for helsetjenesten, og spesialisthelsetjenesten i særdeleshet. Dette gjelder ikke bare på overordnet nivå, men også i helsetjenesten selv. Det er i helsetjenesten at forutsetningen for kvalitetssikring av analysedata og for tolkning og oppfølging av analyseresultater er best.

Selv om HiG altså ikke har spesielle forutsetninger for å etablere studier på mastergradsnivå i bioinformatikk eller helseinformasjonsanalyse, har HiG gode forutsetninger for å imøtekomme behovet for virksomhetsanalyse på etter- og videreutdanningsnivå.40

Kompetanse: HiG har kompetanse i tilgrensende felt. I tillegg har flere av HiGs ansatte kontaktnett som vil kunne få stor betydning.

Utdanning: Det synes å være størst behov for en bachelorutdanning, men også et betydelig behov innen etter- og videreutdanningsbehov, da det ikke eksisterer noen formell utdanning fra før, og yrkesutøverne er rekruttert fra en rekke profesjoner.

Profesjonsmessige føringer: Det synes å være få profesjonspolitiske føringer.

Infrastruktur: HiG har brukbar infrastruktur med hensyn på mekanikk, elektronikk og helsefag.

12.21 Hjelpemiddelhåndtering Behov: Det synes å være et betydelig behov for en eller flere utdanninger innen hjelpemiddelhåndtering. Behovet er størst innen hjelpemiddelapparatet (hjelpemiddelsentralene), hos leverandørene og hos produsentene. Hjelpemidler er ett av de områder der Norge har en produksjon av helseteknologi. Det finnes ingen utdanning for dette i dag.

Personer som skal utvikle og håndtere hjelpemidler har behov for kompetanse innen helsefag (anatomi, fysiologi, ergonomi), innen ingeniørfag (mekanikk, optikk, elektronikk, akustikk) og innen andre fag (organisasjonsteori, saksbehandling, vitenskapsteori og etikk).

40 Dette vil til en viss grad svare til det som tidligere har vært drøftet som ”helseteknologiledelse”.


36

Behandlingsrettede hjelpemidler er overført fra Rikstrygdeverket/Hjelpemiddelsentralene til de regionale helseforetakene per 1. januar 2003. Dette utgjør for Helse Øst RHF i størrelsesorden 70-80 millioner kroner per år. Ansvaret for dette blir overført til sykehusene, som har kompetanse på denne type utstyr, for eksempel respirator, infusjonsapparatur, medisinsk gassutstyr og dialyseapparatur. Dette reduserer behovet for medisinsk-teknisk utstyr i hjelpemiddelapparatet spesielt, men ikke behovet for generell kompetanse i helseteknologi generelt.

Kompetanse: HiG har betydelig kompetanse innen flere av disse feltene. I tillegg finnes det flere firmaer som produserer hjelpemidler i distriktet, som kan tenkes seg både å bistå i forhold til forelesninger og infrastruktur og som er aktuelle som arbeidsgivere.

Utdanning: Det synes å være størst behov for en bachelorutdanning, men også et betydelig behov innen etter- og videreutdanningsbehov, da det ikke eksisterer noen formell utdanning fra før, og yrkesutøverne er rekruttert fra en rekke profesjoner.

Profesjonsmessige føringer: Det synes å være få profesjonspolitiske føringer.

Infrastruktur: HiG har brukbar infrastruktur med hensyn på mekanikk, elektronikk og helsefag. Dessuten finnes det en rekke bedrifter i regionen som utvikler, produserer og forhandler hjelpemidler. Disse må ansees som en betydelig ressurs, også med hensyn på infrastruktur.

12.22 Teknologiforvaltere – ”helselogistikk” Behov: I tråd med søkelyset på kostnadskontroll i helsevesenet har man blitt stadig mer oppmerksom på betydningen av logistikk. Det synes derfor å være et betydelig behov for logistikk-kompetanse i helsevesenet. Det har ikke vært noen formell kompetanse spesielt rettet mot helsevesenet tidligere. Høgskolen i Hedmark har tilbudt helselogistikk som videreutdanning, men har ikke kommet i gang, på grunn av manglende antall søkere til sitt kurs.

Ettersom helsevesenet har ansatt så mange innen dette området, synes det som om det er behov for personale som har helselogistikk som grunnutdanning. Det er vanskelig å anslå hvor mange det kan være snakk om, men trolig dreier det seg om mellom fem og femten hvert år.

Kompetanse: HiG har noe kompetanse innen logistikk generelt, og besitter noe kompetanse innen helselogistikk spesielt.

Utdanning: I utgangspunktet skulle man anta at det var et stort behov for etter- og videreutdanning innen området. Manglende respons på Høgskolen i Hedmarks opplegg, kan skyldes spesielle forhold ved deres opplegg eller markedsføring, men det kan også skyldes at folk som allerede driver med innkjøp og logistikk ikke føler behov for eller har mulighet for etter- og videreutdanning. Det kan derfor være vel så interessant med en bachelorutdanning i helselogistikk. Helselogistikk bør sees i sammenheng med ”Virksomhetsvurdering”, kapittel 12.20.

Profesjonsmessige føringer: Det synes ikke å være betydelig profesjonsmessige føringer i forhold til helseinformatikk.

Infrastruktur: Helseinformatikk krever ikke noen spesiell infrastruktur ut over de studiene som er etablert, under forutsetning av at man kan ha praksis og kjøre prosjektarbeid på sykehusene i distriktet.


37

12.23 ”Paramedisinsk” personale Behov: Det synes å være et betydelig, og økende, behov for paramedisinsk personale. Disse synes også stadig å utvide sine oppgaver og fagområder, samtidig som det har kommet formelle krav til utdanning av slikt personale. Dette har aktualisert behovet for utdanning.

Kompetanse: HiG har både bred og dyp kompetanse innen de helsefag som er aktuelle.

Utdanning: Det er aktuelt med videreutdanning av de som allerede arbeider som ambulansepersonell, grunnutdanning og en utvidet utdanning på bachelornivå.

Profesjonsmessige føringer: Det kan finnes noen profesjonspolitiske føringer på paramedisinsk utdanning. Dessuten har Høgskolen i Lillehammer nylig lansert utdanning på området.

Infrastruktur: HiG har infrastruktur innenfor helsefagene, men har ikke nødvendig teknisk utstyr. Dette finnes dog i stor utstrekning i distriktet.

12.24 Helse-ingeniører eller ”teknologikompetente pleiere” Med bakgrunn i det som er sagt ovenfor om medisin-ingeniører (5.17), medisin-teknikere (12.12), klinikkingeniører (12.13) og operasjonsteknologer (12.16) er det begrenset behov for disse eller begrensede muligheter for at HiG skal kunne tilby utdanninger. Samtidig har det blitt klart at det er et behov for folk med dobbel kompetanse innen helsefag og ingeniørfag, men med en mer balansert faglig profil. I den forbindelse bør også en kombinasjon av sykepleier og ingeniør være vurdert, på samme måte som man nå etablerer medisin-ingeniører i Danmark. Disse kunne kalles for ”helse-ingeniører” eller ”teknologikompetente pleiere”.41

Det er klart at HiG vil ha et særlig godt utgangspunkt for utdanning av slike ”teknologikompetente pleiere”. Problemet er bare at dersom de skal ha godkjenning som sykepleiere, så må de følge en forholdsvis rigid rammeplan, og hvis de så skal ha en ingeniørutdanning i tillegg, så blir de både sykepleiere og ingeniører, og ikke en kombinasjon.42

Alternativt vil de bli sykepleiere med en spesiell teknologisk fordypning, og da er vi tilbake ved anestesisykepleiere, operasjonssykepleiere, intensivsykepleiere og barnesykepeleiere.

Hvis de derimot ikke skal ha helsefaglig godkjenning, så blir de medisin-teknikere eller klinikkingeniører.

Poenget blir derfor at kombinasjonen av sykepleie og teknologi, i betydningen godkjent helsepersonell, blir sykepleiere med en spesifikk teknologi som spesiale. En fellesbetegnelse for disse, i følge analysen i kapittel 3.2, blir ”helseteknologer”.

41 Dag Waaler har lansert betegnelsen ”nursineering”. Betegnelsen ”omsorgsteknologi” har også vært brukt: Drøpping JA, Fyhn AB. Omsorgsteknologi i smarthus: notat fra forprosjekt- Fafo-notat nr.6, Oslo, 2002. Tilsvarende finnes ”vårdteknologi” vært brukt i en mer faglig vidtfavnende kontekst: Eriksson K. Vårdteknologi. Stockholm : Almqvist & Wiksell, 1993. 42 De blir dobbeltkompetente og representerer ikke nødvendigvis noe nytt.


38

12.25 Oppsummering av vurderingen Helseteknologi Behov Kompetanse Utdanning Profesjon Infrastruktur

Medisinske spesialiteter

Stort Ingen God mulighet innen enkelt-områder

Noen føringer

God infrastruktur for IT

Anestesisykepleie Stort God Videreutdanning

Master? Bachelor?

Flere føringer

Lite selv

Operasjons-sykepleie

Stort God Videreutdanning

Master? Bachelor?

Flere føringer

Lite selv

Intensivsykepleie Stort God Videreutdanning

Master? Bachelor?

Flere føringer

Lite selv

Spesialsykepleie barn

Stort Noe Videreutdanning?

Bachelor?

Føringer Ingen selv

EEG-teknikere Stort, men få

Ingen Etter- og videre-utdanning

Få føringer

Ingen

”Undersøkelses-teknikere”

Stort Noe Etter- og videre-utdaning

Få Ingen

Bioingeniører Stort

Liten søkning

Ingen Etter- og videre-utdanning

Noen Ingen

Radiografer Stort Noe Bachelor, videre-utdanning, Master?

Noen God

Ultralydopperatør Stort Ingen Bachelor? Noen Ingen

Medisinsk fysiker Middels Noe Master? Noen Noe (SIHF)

Medisinteknikere Middels Noe Bachelor, Master? Noen Lite

Klinikkingeniører Middels En god del Videreutdanning Ingen Brukbar

Perfusjonister Liten Ingen Videreutdanning Ingen Ingen

Audioteknikere Stort, men få

Ingen Videreutdanning Ingen Ingen

Operasjons-teknologer

Lite, økende

Ingen Videreutdanning,Master

Ingen Ingen

IT-teknologer Stort Noe Bachelor, Master Ingen Brukbar


39

Bioinformatikere Lite, økende

Ingen Bachelor? Ingen Ingen

Helseinformasjons-analytikere

Lite, økende

Noe Master? Ingen Brukbar

Virksomhets-vurdering

Sterkt økende

Noe Videreutdanning, Master?

Ingen Brukbar

Hjelpemiddel-håndtering

Stort Noe Bachelor Ingen Brukbar

Teknologiforvalter Stort, men få

Noe Bachelor, etter- og videreutdanning

Ingen Ingen

Paramedisinsk personale

Middels God Etter- og videreutdanning, Bachelor

Noen Ingen

Medisin-ingeniører Lite Noe Master Mange Ingen

”Omsorgs-ingeniører”

Stort God Bachelor, Master? Mange Ingen

Tabell 5 Oppsummerende oversikt over vurderingen

13 DRØFTING

Avhengig av hvilket perspektiv man har og hvilke interesser en mener er viktigst å ivareta, vil man få ulik prioritering av de ulike mulighetene, som er drøftet ovenfor. Nedenfor følger eksempler på rangering etter vektlegging av enkeltfaktorer.

Dersom det er vesentlig å etablere mastergradsstudier ved HiG raskt, vil følgende være en naturlig prioriteringsrekkefølge:

1. Virksomhetsvurdering (kvalitetsindikatorer, informasjonshåndtering, virksomhetsanalyse)

2. Helseinformatikk, informasjonssikkerhet

3. Anestesisykepleie

4. Intensivsykepleie

5. Radiografudanning

Dersom eksisterende kompetanse ved HiG er avgjørende vil prioriteringen kunne bli som følger:

1. Anestesisykepleie

2. Intensivsykepleie

3. Operasjonssykepleie


5. Medisintekniker / klinikkingeniør


40


Dersom en ønsker å vektlegge helseteknologiske områder som i best mulig grad bygger bro mellom avdelingene ved HiG, vil rangeringen kunne være som følger:


2. Bioingeniør

3. Helseinformatikk

4. Hjelpemidler

Dersom eksisterende infrastruktur er av avgjørende betydning, vil rekkefølgen kunne bli som følger:



3. Anestesisykepleie43

4. Operasjonssykepleie43

5. Intensivsykepleie44

Vektlegges forskningspotensiale for HiG, vil rangeringen bli som følger:


2. Helseinformatikk: helseinformasjonssikkerhet

3. Hjelpemidler: utvikling av nye hjelpemidler

Rekrutteringsmessig stiller HiG sterkt innenfor områder der vi fra før har utdanninger, spesielt gjelder dette sykepleiere:

• Anestesisykepleie

• Operasjonssykepleie

• Intensivsykepleie

• Radiografudanning

• Virksomhetsvurdering (kvalitetsindikatorer, informasjonshåndtering, virksomhetsanalyse)

Dersom man frykter utdannings- og fagpolitiske spenninger og konflikter, bør en unngå følgende:

• Anestesisykepleie, bachelor

• Intensivsykepleie, bachelor

43 Forutsatt at en ikke skal bygge opp egne operasjonsstuer ved HiG, men kan basere seg på utdanning i samarbeid med sykehusene, som nå. 44 Forutsatt at en ikke skal bygge opp egne intensivplasser ved HiG, men kan basere seg på utdanning i samarbeid med sykehusene, som nå.


41

• Operasjonssykepleie, bachelor

• Ultralydoperatører

• Medisinske fysikere

Når det gjelder behov for de ulike typene helseteknologi er det vanskelig å angi en rangering. Grunnen til det er at man sammenligner etablerte utdanningsløp med ikke etablerte utdanningsløp. En sammenligner behov fra helsevesen med behov fra industrien. Videre bør en slik behovsmessig rangering basere seg på en markedsundersøkelse, og en slik undersøkelse har ikke vært en del av denne utredningen. Behovene for de enkelte utdanningsløpene har dog blitt vurdert i kapittel 12. På bagrunn av tilsvarende (subjektive) vurdering, vil rangeringen i antall ferdig utdannede personer anslagsvis kunne være som følger:

1. Operasjonssykepleie, bachelor

2. Anestesisykepleie, bachelor

3. Intensivsykepleie, bachelor

4. Radiografudanning, bachelor

5. Helseinformatikk, bachelor

6. Hjelpemidler, bachelor

7. Virksomhetsvurdering, videreutdanning

14 KONKLUSJON

Ut fra en samlet vurderingen synes følgende områder å egne seg spesielt godt for HiG:

• Anestesisykepleie

• Operasjonssykepleie

• Intensivsykepleie

• Radiografudanning

• Helseinformatikk

• Hjelpemidler

• Virksomhetsvurdering (kvalitetsindikatorer, informasjonshåndtering, virksomhetsanalyse)

Listen er ikke prioritert. En slik prioritering vil avhenge av hvilke faktorer som vektlegges, slik som drøftet i kapittel 12.25. Men det er mulig å si noe om hvilke utdanningsløp innenfor disse områdene som kan være aktuelle og hvilke grep som bør gjøres.

• Anestesisykepleie: utvikle videreutdanning mot masterutdanning, utrede bachelorutdanning.

• Operasjonssykepleie: utvikle videreutdanning mot masterutdanning, utrede bachelorutdanning.

• Radiografudanning: etablere grunnutdanning, utvikle videreutdanning mot masterutdanning


42

• Helseinformatikk: etablere bachelorutdanning, etablere forskning innen helseinformasjonsikkerhet

• Hjelpemidler: etablere bachelorutdanning, i sambarbeid med industrien etablere utviklingsprosjekt.

• Virksomhetsvurdering (kvalitetsindikatorer, informasjonshåndtering, virksomhetsanalyse): etablere kurs, videreutdanning og forskning.

• Intensivsykepleie: utvikle videreutdanning mot masterutdanning, utrede bachelorutdanning.

Videre synes det viktig å videreutvikle kurs inne teknologiteori, vitenskapsteori og etikk, som vil inngå i alle disse utdanningene, og som vil være viktig for etablering av mastergradskurs, og i tillegg kan være felles fag for Avdeling for helsefag og avdeling for teknologi.

Faglig sett vil derfor satsingsområdet ”helseteknologi” kunne se ut som følger:

15 BEGRENSNINGER

Dette er en faglig utredning av helseteknologi. Likevel inneholder den også andre elementer i det den vurderer behov og muligheter. Disse vurderingene er, som det er påpekt, subjektive. Jeg håper i så måte at utredningen kan danne utgangspunkt for en konstruktiv debatt om valg av muligheter mer enn at det oppfattes som en fastspikret konklusjon.

Det ligger betydelige ressursmessige utfordringer i forhold til å etablere nye studieløp i helseteknologi. Dette gjelder både kompetansemessig og i forhold til infrastruktur. Det synes derfor å være viktig å vurdere de enkelte satsningsområder nøye.

Behovet for forskning i tilknytning til de ulike områdene har ikke vært drøftet inngående, men bare kun kort kommentert i kapittel 12.25. Dette dels for å avgrense utredningen, men også av praktiske hensyn. Behov for forskning og forskningskompetanse avhenger av hvilke område og på hvilket nivå man satser på. Det vil derfor være behov for å gå nærmere inn på forskningsmessige spørsmål, når man har meislet ut en endelig strategi.

Radiografi A(I)O Helseinformatikk Hjelpemidler Virksomhetsvurdering

Ba + ? + +

Videre-utd.

+ + + + +

Ma ? + ? ?

Tabell 6 Oversikt over mulige utdanningsløp


43

16 APPENDIX: HELSEINFORMATIKK

Da helseinformatikk er pekt ut som ett mulig satsningsområde innenfor helseteknologi, er det gjort et søk på nettet (www.yahoo.com) ga følgende resultat:

Søkeord Antall treff

”health informatics” 55700

”health informatics” + education 23300

”health care informatics” 3430

”health care informatics” + education 1900

”helseinformatikk” 116

Tabell A1 Oversikt over resultat fra søk på emneord.

Ut fra den siste termen er følgende ekstrahert:

16.1 Høgskolen i Molde og Høgskolen i Stord/Haugesund 5 vekttalls studium i Helseinformatikk. http://himolde.no/helseit/. Planlagt oppstart september 2001, men det har vært usikkert med hensyn på oppstart høsten 2002. Studiet er basert på fjernundervisning. Videre kurstilbud innenfor emnet elektronisk dokumentasjon for helsepersonell er under planlegging og vil sannsynligvis starte opp høst 2001/vår2002. Studiet er godkjent som oppbygging av en akademisk grad. http://aure.himolde.no/fjern/fjern-97.html

16.2 Kursinnhold Kurs I: IT som verktøy Gir grunnleggende opplæring i IKT til tekstbehandling, regneark, informasjonssøking, filbehandling og kommunikasjon. Hvis studenten kan dokumentere IKT utdanning på høgskolenivå med minst 2 vekttall, kan studenten søke om godkjenning, og få reduksjon i kursprisen. Kurs II: IT som hjelpemiddel i behandling og pleie Innsikt i ulike bruksområder for IT i helsesektoren. Innsikt i ulike problemområder i møtet mellom forskjellige fag, og mellom fag og teknologi. Forståelse for hvilke utfordringer og muligheter teknologien medfører for helsesektoren. Kurs III: Nye utfordringer og endringer Innsikt i politiske føringer og prioriteringer forhold til helsesektoren. Innsikt i etiske og juridiske aspekter i forhold til behandling av pasientdata. Innsikt og forståelse for sikker informasjonsbehandling i helsevesenet. Grunnleggende forståelse for endringsprosesser og beslutningsprosesser på arbeidsplassen.


44

16.3 Høgskolen i Bergen, Høgskolen Stord / Haugesund og Høgskolen i Sør-Trøndelag

I samarbeid tilbyr Høgskolen i Bergen, Høgskolen Stord / Haugesund og Høgskolen i Sør-Trøndelag videreutdanning i helse- og sosialinformatikk. Studiet er beregnet til "halvtidsstudie" med 15 studiepoeng pr. semester. Semesteravgift er kr. 10 000. Studiestart: Januar 2003. http://www.helseinformatikk.no/

16.4 NTNU Fag SIF8046 Helseinformatikk ved institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap.

Pensum: The State of the Art in Ontology Design: A Survey and Comparative Review by Noy, N.F. and Hafner, C. In AI Magazine, 18(3), 53-74 (1997) (Kan hentes på instituttkontoret). Ontology Development 101: A Guide to Creating Your First Ontology by Noy,N.F. and McGuinness, D.L. Available as SMI technical report SMI-2001-0880 (2001) (Kan hentes på instituttkontoret). Handbook of medical informatics - Kapitlene 1,6,7,8,11,12,13,14,15,16,17,19,20. Automated Support to Clinical Guidelines and Care Plans: The Intention-Oriented View, Yuval Shahar M.D., Ph.D. Careflow Management Systems, Mario Stefanelli. Representation Formalisms and Computational Methods for Modeling Guideline-Based Patient Care, Samson W. Tu, M.S., Mark A. Musen, M.D. Ph.D.

Undervisning i medisinsk informatikk ved Det medisinske fakultet, NTNU: http://www.medisin.ntnu.no/ism/itistudiet/med_it.html

16.5 Høgskolen i Bergen, Avdeling for helsefag Helseinformatikk – fag i fagplan: http://home.hib.no/ahs/eksamen/eks0102_ver_1_web.htm

16.6 Langøen / Forland Videreutdanning for helsepersonell i helseinformatikk: 5 vekttall. Kompendium i Helse-it av Arne Langøen. http://home.c2i.net/tforland/eldreomsorg/kurs5/Helseinformatikk.htm

16.7 NORSK HELSEINFORMATIKK AS, Trondheim Daglig leder: Hilary Drummond, 73590040, www.nhi.no. Etablert: 1997.

Firmaet har utviklet Norsk Elektronisk Legehåndbok (NEL). NEL er et elektronisk oppslagsverk/støtteverktøy for leger til bruk i daglig praksis. NEL er utviklet av leger og oppdateres to ganger i året. Produktet leveres på CD-ROM.

16.8 Høgskolen i Agder Det arbeides med et mastergradsstudier i helseinformatikk i samarbeid med Avd for teknologi, Avd. for økonomi og samfunn og Ålborg universitet. http://www.hia.no/kr/Helseidrett.doc.


45

16.9 Skandinavisk Lederkursus i Sundhedsinformatik Kurs i Helseinformatikk for administrative beslutningstakere i helsesektoren fra Norge, Sverige og Danmark. http://kvalis.ntnu.no/PublicDocs/20001005_Inntrykk_fra_Skandinavisk_Lederkursus_Sundhedsinformatik.ppt

16.10 DigitalHELSE Modulbaserte kurs i helseinformatikk Kursene markedsføres og leveres i et samarbeid mellom DigitalHELSE og FUMR. http://www.digitalhelse.com/content_ikt.asp?page=1339,1343&lang=1

16.11 Øvrige lenker

Midt-Norsk Helsenett: www.mnhelse.no.

Nord-Norsk Helsenett: www.nhn.no.

Elvira Standarder for elektronisk pasientjournal http://www2.telemed.no/publikasjoner/nedlastbare/elvira_EPJ_standarder.pdf

Tidsskrift for helseinformatikk og telemedisin. http://www.medinet.no Kokom: http://www.kokom.no/Aktuelt/Helse/helseaktuelt.htm

e-medisin: http://www.transmit.no/Tmred/emedisin/nr1/

Helse-IKT: http://www.gyldendal.no/akademisk/helse-ikt/boksammendrag.htm

Prosjektet ”IT i foretak”, Sosial- og helsedepartementet, http://www.helse-sor.no/IT/nasjonale_foringer/IT%20i%20foretak.doc

Documents

Helseteknologi Quo vadis1 - ansatt.hig.no Quo vadis... · videreføre grunnutdanningen innen radiografi og videreutvikle videreutdanningen, gjerne mot mastergradsutdanning. Helseinformatikk