HTS 4-09

NR. 4 2009, 30.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

>>>TONEMANNEN

>>>RWANDA

>>>PENGER RETT I «DASS»

Møt VAMPs Øyvind Staveland

Nytt håp etter folkemordet

Mikrofi nanslån gav doproduksjonLes mer...

Søte drømmerSlik lager du mikrofinanskarameller

2 HJELP TIL SELVHJELP 4 2009 | www.strommestiftelsen.no 3www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 4 2009

STRØMMESTIFTELSEN er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til klare seg på egenhånd. Lang erfaring har vist oss at milde gaver

ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. REDAKTØR: Asle Stalleland JOURNALISTER: Egil Mongstad, Siri Landstad Guttormsen

GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Pro-x Oslo OPPLAG: 26.500 ADRESSE: Skippergaten3 Boks 414 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 FAX: 38 02 57 10 E-POST: [email protected]

innholdNR. 4 2009, 30.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

3 Leder

4-5Innblikk

6-7Hjertevenner på en snor

8-9Hjertevenn

10-11Verden Rundt

12-19Drømmefabrikken

20-21Rwanda: Tar framtida tilbake

22-23Rwanda: Nytt håp for Jeanne

24-25Penger rett i «dass»

26-27 Norge Rundt

28 Synspunkt

29Smilet

30-34Storhet og Støv: Tonemannen

Magasinet kommer med fem nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til hts (Hjelp til Selvhjelp) som kilde. hts arbeider etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Trykket på miljømerket, resirkulert papir.

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806 - 1602

Forsidebildet:Shriwani og Sisira jobber seg ut av fattigdom med karamellproduksjon. Foto: Asle Stalleland.

Drømmer

20

68 - Om jeg har framtidsplaner? Jeg kan

virkelig ikke forstå hva du mener! Gutten virket oppgitt over de stadige spørsmålene fra denne nordmannen, og min kollega begynte å fatte at det ikke var oversetterens feil at gutten ikke forstod hva han mente.

For den bolivianske gutten, som nett-opp hadde valgt å forlate livet på gata var det selve begrepet ”framtidsplan” som var ubegripelig. I hans liv hadde alt handlet om å overleve fra dag til dag. Framtid, planer, håp og drøm-mer var ord som ikke eksisterte i hans verden.

Det finnes knapt noe tristere enn men-nesker som ikke en gang har drømmer. Uten drømmer og planer for framtida er det nesten umulig å skape utvikling i eget liv – og samfunn.

Drømmer er en forutsetning for men-neskelig utvikling. Tenk hva som skjed-de for svarte og fargede i USA etter at Martin Luther King i sin berømte tale proklamerte at han hadde en drøm. Tenk på alle bedrifter som har skapt store verdier i samfunnet på grunn av en gründers drømmer og visjoner. Tenk på alle barn av fattige foreldre som i dag sitter i viktige posisjoner i samfunnet fordi foreldrenes høyeste drøm var å skaffe dem en utdanning.

Drømmer krever imidlertid noe av drømmeren for at de skal bli sanne.

Hvis man bare drømmer blir drøm-men fort et mareritt – av uoppfylte ønsker og bortkastede timer med planlegging. Man må jobbe for å få drømmene sine oppfylt, og samfunnet rundt en må gjøre det mulig å jobbe for drømmene sine.

Dette er bakgrunnen for Strømme- stiftelsens store prosjekt på Sri Lanka, som bærer navnet DREAM. Prosjektet retter seg mot mennesker som i dag blir frarøvet sine drømmer. Tyven heter fattigdom. Det er den Strømmestiftelsen sammen med lo-kale samarbeidspartnere vil jage bort fra menneskenes liv.

Jeg besøkte nettopp Sri Lanka og DREAM-prosjektet og brukte mye tid på å snakke med mennesker som har drømmer. De ga meg historier om egne og andres liv i rask forandring til det bedre. Muligheter skapt av samar-beid med naboer, av ny kunnskap om familie, økonomi og arbeid. Drømmer vekkes til live. Som en ung kvinne sa. – Før hadde jeg også drømmer, men det er først nå jeg ser at de faktisk kan bli til virkelighet.

Det er i slike møter finner jeg min stør-ste motivasjon i jobben jeg gjør. For: Drømmer som finner sin virkelighet er i bunn og grunn det Strømmestiftelsen jobber for.

304

24

For å demme opp for eventuelle konfl ikter understreker rappor-ten sterkt det internasjonale samfunns rolle for å skape dialog mellom de dominerende partiene om hva som skal skje etter 2011. Her snakker vi om Sudan People’s Liberation Movement (SPLM) i sør National Congress Party (NCP) i nord. For etter 2005 har det vært lite fokus på hva som skal skje i 2012.Til nå har de hatt mer enn nok med å fokusere på den vanskelige overgangsperioden, og hvordan de kan gjennomføre valget i 2010 og folkeavstemmingen i 2011. Men det er dessverre grunn til å anta at store og vanskelige spørsmål mellom regimet i nord og Government of South Sudan (GoSS) i sør kan utløse nye væp-nede konfl ikter. Men det er også uro for at ulike og dominerende stammer i sør, som Luo og Dinka, kan skape intern uro og bidra til konfl ikter – noe vi ser spirer til allerede i dag.

Og hvordan vil en løse konfl ikten for å fi nne hvor delelinjen mellom nord og sør skal gå i det omstridte og konfl ikt spente området Abyei, der Sudans største oljeforekomster fi nnes? Siden januar har det vært en oppblomstring og økt væpnet aktivitet i sør. Frem til nå er over 2000 mennesker drept og 250 000 drevet fra sine hjem og landsbyer. Ulike stammer kjemper mot hverandre, og det spekuleres i om regimet i nord er med og trekker i trådene for å skape ustabilitet. Samtidig er det gamle spøkelset LRA (Lords Resistance Army) på nytt i gang med å spre frykt og uro i Sør Sudan. Fra sitt antatte gjemmested i det nørd-østlige Kongo styrer Joseph Kony sin brutale hær av soldater og barnesoldater som plyndrer, dreper og brenner.Som ikke det var nok, har den internasjonale fi nanskrisen satt skrukork på pengestrømmen og giverlandene klarer ikke opp-fylle sine pengeløfter til Sudan. At det er tørke og sult i sør gjør ikke situasjonen bedre og World Food Program vil øke hjelpesen-dingene med 25 prosent.

Sudan fortjener et åpent og rettferdig valg – det fortjener et samlet internasjonalt samfunn som støtter og bidrar til at valget gjennomføres på en rettferdig måte. Samtidig er det sundane-serne selv som må vise at de kan gjennomføre valget – og ikke minst at de vil forenes i den fremtiden valget staker ut for ett krigstrett folk.

Dette blir landets første store demokratiske øvelse etter at 20 år med borgerkrig tok slutt i 2005. For første gang siden 1986 skal det i hele Sudan gjennomføres et valg med fl ere partier å velge mellom. Valget om snart seks måneder er et sentralt punkt i fredsavtalen fra 2005 og en viktig milepæl mot endelig fred og demokrati. Valget i april neste år skal da også være med å bane vei for en folkeavstemming i 2011. Da skal befolkningen stemme over om de ønsker et uavhengig Sør Sudan, eller om de skal fortsette sammen som et forenet Sudan. Mange vil nok mene at de to nært forestående valgene vil by på store og til dels uoverkommelige utfordringer for Sudan. Det er nok bare å nevne infrastruktur. I et land på størrelse med Europa, der det så å si ikke fi nnes veier – og der regntiden gjør store deler av landet utilgjengelig, skal en ut til alle landets krinker og kroker med valgsedler, stemmeurner og observatører. Valgper-sonell skal opplæres. Hit skal folk komme fra sine landsbyer og jordhytter for å avgi sin stemme, og ikke minst skal de forstå hva de er med på. I et land der svært mange ikke en gang har sett en kulepenn skal de nå lære å bruke den, men kanskje aller viktigst forstå hvorfor de bruker den og hva konsekvensene av utfallet av det valget de gjør kan bety for dem.

I en rapport fra det nederlandske instituttet for internasjonale relasjoner blir det å nå ut med informasjon, og å drive opplæring av velgere og valgpersonell en fl askehals for hvor stor suksess valget i april neste år kan bli.Hva utfallet av valget vil bli og hva resultatet av folkeavstemmin-gen i 2011 blir er høyst uklart. Men sikkert er det at Sudan går inn i en vanskelig og utfordrende tid. I boken ”Wars, Guns, and Votes: Democracy in dangerous places”, skriver Paul Collier at valg i fattige og ustabile land verken gir legitimitet eller ansvarsfølelse, og svært ofte ender i politisk uro, opprør og militær konfl ikt. En av grunnene kan være at de ny-valgte lederne ikke behøver å stå til ansvar for sine velgere – først og fremst fordi velgerne har liten eller ingen mulighet til å et-terprøve om politikerne gjør hva de har lovet – og i dette tilfellet hjelper det lite at myndighetene i Nord på nytt har understreket at pressesensur fortsatt gjelder i Sudan. The winner takes it all – er ofte oppsummeringen.

I april 2010 skal befolkningen i Sudan gå til

valglokalene for første gang siden 1986.

Sudans valg og vanskelige fremtidTekst: Egil Mongstad



ACT NOW-student Guro Røyset ville at de tidligere gate-barna ved Alalay i Bolivia skulle få vise seg fram for folk i Norge. Alle kunne ikke komme hit på besøk, men Guro fant

en annen løsning. Hun laget en utstilling med barnas selvportrett er i lokalet Smia i hjembyen Grimstad. ”Hjertevenn” heter utstillingen - en titt el som sier mye: - En grunn er jo at jeg verver Hjertevenner for Strømmestift elsen, men Hjertevenn er også en veldig god betegnelse på hva barna i Alalay betyr for meg. De er venner som ikke er rundt meg hele tiden, men likevel er sterkt representert i hjertet mitt .Guro kom til Alalay gjennom Strømmestift elsens utvekslingspro-gram ACT NOW. Sammen med Vegard Venås Sørensen fra Hem-sedal jobbet hun i sju måneder med å hjelpe gatebarn i Bolivias hovedstad La Paz gjennom Strømmestift elsens samarbeidspartner, Alalay. De jobbet det meste av tiden i Alalays barnelandsby, som ligger et lite stykke utenfor La Paz. Hit kommer barn som har vist seg motiverte for en forandring i livet, og har lagt av seg vanene fra gatelivet gjennom opphold på et av Alalays mott akssentre. Her bor barna i hus med ”familiemødre” eller ”fedre”, får skolegang og gjør

masse morsomt sammen med vennene og de frivillige, som Guro, i landsbyen.

Barna har oft e svært tøff e år bak seg, og mange har fl ytt et på gata fordi foreldrene mishandlet dem. For Guro, som alltid har hatt et sterkt sosialt engasjement, ble oppholdet inspirasjon til enda mer innsats for verdens fatt ige. – Før jeg reiste hadde jeg hørt frasen ”Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen”, og var veldig enig i dett e. Men det var først på Alalay jeg virkelig forstod hva det betyr. Når vi hø-rer statistikk om hvor mange mennesker som er fatt ige og lider, blir det bare tall for oss. For meg er ”fatt ige” nå virkelige mennesker med navn og ansikter. Som fortsatt lever på gata i La Paz, eller som har kommet med i Alalays arbeid. Alle er forskjellige. En vil bli biolog, en annen fotballproff . Alle er ulike, og trenger noe ulikt. Dett e ønsket jeg også å formidle i Norge, forteller Guro.

Guro og Vegards jobb var å være sammen med barna, leke og vise omsorg. - For barn som ikke har fått kjærlighet i hjemmet var det

Det er faktisk lett å ta med seg hjertevennene sine fra Bolivia til Norge.

Alt man trenger er blanke ark, maling, og masse kreativitet.

utrolig viktig at noen var der for dem, forteller Guro. Hun trekker fram en episode som opplevdes spesielt sterkt: -En kveld i landsbyen hadde vi sett en fi lm som handlet om barnemishandling. Jeg la mer-ke til at en av de eldre, tøff este gutt ene gikk opp og la seg tidlig. Han hadde ikke fortalt meg om fortida si før. Jeg gikk ett er ham og la meg ned på madrassen ved siden av ham, slik vi oft e gjorde for å småprate når de la seg. ”Faren min var slik som han i fi lmen”, fortalte han. Så fi kk jeg hele den vonde historien hans om mishandling i hjemmet. Da han hadde fortalt ferdig klarte jeg ikke å si noe annet enn at jeg selv aldri hadde opplevd noe slikt, og ikke visste hva jeg skulle si. Da lo han og svarte: ”Du skal jo ikke si noe, du skal bare lytt e!”

Guro tenkte opprinnelig at hun skulle lage en fotoutstilling fra Ala-lay, men under oppholdet kom hun på andre tanker. Hvis hun bare tok bilder ville ikke barna være delaktige i det hun skulle vise fram i Norge. Derfor ble det malerier, og ikke hvilke som helst: Selvportret-ter. – Barna ertet meg oft e fordi jeg hele tiden maste om at de skulle bruke fantasien, og det gjorde jeg denne gangen også. De fi kk ikke

lov å bruke speil når de skulle male seg selv. Men de gikk til oppgaven med stort humør og pågangsmot. Vi rigget oss til ute, på boliviansk vis. Barna brukte masse farger og koste seg med prosjektet. De ble ekstra oppmuntret av at det skulle vises fram i Norge. ”Nå blir dere kunstnere”, sa jeg til dem. Guro strakk ut en lang snor, der bildene ble hengt opp ett er hvert som de ble ferdige, på samme måte som hun hang dem opp til utstillingen. – Perler på en snor, ler Guro. Mange besøkte også utstillingen i Grimstad, der Guro i tillegg til selvportret-tene viste bilder av barna som jobbet med dem. Utstillingen er nå tatt ned, men skal forhåpentligvis opp fl ere steder senere. Nå skal imidlertid den energiske grimstad-jenta i gang med et nytt prosjekt sammen med barna i Alalay. Om få dager skal hun reise til Bolivia igjen. Planen nå er å lage en kalender med bilder laget av de tidligere gatebarna. Hun gleder seg veldig til turen: – I natt sov jeg nesten ikke. Jeg bare lå og tenkte på hvordan det vil bli å komme opp bakken til landsbyen og se alle sammen igjen.Og når du leser dett e, er antakelig Guro tilbake i Bolivia igjen – sammen med hjertevennene sine!

Hjerte venner på en snorTekst: Asle Stalleland Foto: Guro Røyset og Vegard Venås Sørensen

9www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 4 2009 9www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 1 2009

2009Irene & Jhoan

I fire år har lillebroren til Irene ventet på denne da-gen. Endelig skulle han bli kvitt det lange håret! Mor og far har invitert venner og slektninger for å feire.

Høydepunktet på festen er selvfølgelig selve klip-pingen. Men da er Luis så trøtt at han allerede har sovnet. Mens han sover søtt, tar pappa saksa og klipper forsiktig. En etter en kom-mer alle gjestene, klipper av en liten bit og gir en liten pengesum til familien. Det betyr hell og lykke for gjest-ene å gjøre dette.

Til slutt er det bare en liten hestehale igjen. Når Luis våkner, snur han seg smilende til mamma og kjenner på hodet sitt. - Du klippet håret mens jeg sov, smiler han. Luis er glad, for han kjenner betydningen av dette ritualet. Nå kommer han til å bli en sterk mann. Heldigvis har pappa spart en liten flette. Den skal Luis selge til bestemor og beste-far som ikke kunne komme på festen.

Skikken med å klippe håret når barna blir fire år, har familien tatt med seg da de flyttet hit fra den nordlige delen av Peru. Skikken gir familiene en anledning til å samles, samtidig som det gir en kjærkommen liten ek-strainntekt.

mapbe

TlLsk-s

I Igkkooss

Hep

Se filmene om Hjertevennene våre på hjertevenn.no

Her er en liten hverdagshistorie om Hjertevennen Irenes lillebror, Luis. I fire år har han ventet på å få klippe håret. Endelig er dagen kommet.

4 år med hår

Hva er Hjertevenn? Når du er Hjertevenn hjelper du alle barn i våre prosjekter. Du gir fattige barn og unge muligheten til å få utdan-ning og utvikle egne evner, slik at de kan lære å klare seg selv når de blir voksne. Er du Hjertevenn, hjelper du venner over hele verden.

Hvem er Irene og Jhoan? Hvert år blir du kjent med Hjertevenner over hele verden. I 2009/2010 går turen til Peru. Hjertevennene Irene og Jhoan bor i bydelen Pachacutec i Perus hoved-stad Lima. Vil du bli bedre kjent med dem? Besøk www.hjertevenn.no, så får du med deg nye bilder, filmer og historier.

Hva gjør Tierra de NiñosIrene og Jhoan og familiene deres er med i prosjektet til Strømmestiftelsens lokale partner, Tierra de Niños. Prosjektet startet i 2007, og gir barn og voksne en tryggere og bedre hverdag i en bydel preget av vold og kriminal-itet.

Det nytter!Irene og Jhoan er to av barna som har fått hverdagen forandret etter at de ble med i dette prosjektet. De viser oss at det nytter!

Luisito - eller lille Luis, som vi ville sagt - er

Irenes lillebror. Her koser han med

katten Tiger.

Nå har Luis blitt fire år, og det eneste som er igjen etter det

lange håret er en lang flette, som mamma Carmen strekker

stolt ut i sine fulle lengde. Luis er ganske fornøyd han også.

Den siste fletta skal han selge til besteforeldre sine. Da får

han sikkert god pris!

LLuLLLuIIrIreekka

Nå har Luis blitt fire år, og det eneste somlange håret er en lang flstolt t

FØR

ETTER

wwwwwww

Verv en venn!

Verv en ny Hjertevenn og gi fl ere fattige barn fremtid og håp!

999999w.strommmmmmmmmmmeeesm smmm tiftiftelte sensen.no.no HJ HJELPELP TIL SELVLVHJEHJELP LP 11 21 21 21 21 21 200900909090090090900900909

Deilig alpakkasjal i vervepremie!

- La dine venner også få oppleve gleden ved å gi.

Ring 03002 eller send inn kupongen du fi nner vedlagt eller på siste siden i bladet.Du kan også verve påhjertevenn.noHJELP TIL SELVHJELP 4 2009 | www.strommestiftelsen.no8

10 HJELP TIL SELVHJELP 4 2009 | www.strommestiftelsen.no

verden rundt

11www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 4 2009

En milliard mennesker sulter i dag. Med mindre enn 25 prosent av maten vi kaster i Europa og Nord-Amerika,

kunne disse bli mette, mener britisk ekspert. Vi lever i en global økonomi, og når vi i de rike landene i verden

kjøper inn mye mer mat enn vi klarer å spise, bidrar vi til å øke matvareprisene også for verdens fattigste mener

forfatteren av den nye boka ”Waste – uncovering the Global Food Scandal”, Tristram Stuart. – I en globalisert

verdensøkonomi, hvor vi alle kjøper mat på den samme internasjonale markedsplassen, stjeler vi maten ut

av munnen på de fattige, sier han til den britiske avisen The Guardian.

Tidligere undersøkelser anslår at britiske husholdninger kaster mat for mellom 2500 og 4000 kroner årlig.

En norsk undersøkelse har vist at hver husholdning i gjennomsnitt kaster 0,75 kg mat hver dag. I tillegg kaster

matbutikkene i Norge årlig 50 000 tonn mat som har gått ut på dato.

Her er noen tips for å kaste mindre mat:

• Ikke la deg lure av ”3 for prisen av 2”-tilbud i matbutikken,

med mindre du er sikker på at du vil spise alle tre

• Lag middagsmenyer for hele uken og skriv handleliste

• Hold temperaturen i kjøleskapet på 1-5 grader for å få maten til å vare lenger

• Ikke la deg styre fullstendig av ”best før dato”. Bruk også nesen og munnen

for å avgjøre om en vare fortsatt er holdbar

• Lag grønnsaksuppe av restene du har igjen av ulike grønnsaker

Finn fl ere tips på www.lovefoodhatewaste.com

I september ble Strømmestiftelsen tildelt CIWARA – prisen for sitt arbeid med

Speed Schools – såkalte hurtigskoler i Mali.

Prisen er en høyt anerkjent utmerkelse i Mali, som blir tildelt personer eller

organisasjoner som har utmerket seg for godt og hardt arbeid. Ordet CIWARA

- betyr ”the lion of labour” og er en utmerkelse som opprinnelig ble gitt til

dyktige bønder som gjennom ett års produksjon kunne dekke familiens

matbehov for tre år fremover.

Strømmestiftelsen har mottatt prisen for sitt arbeid med hurtigskoler i Mali.

Hurtigskolene har som mål å gi barn som av ulike grunner har falt utenfor

skolesystemet, en sjanse til å komme tilbake til skolen. Dette er barn som etter

en ni måneders intensiv utdanning da vil være i stand til å ta igjen det tapte

og slik fortsette i tredje eller fj erde klasse i den off entlige skolen. Siden starten

med hurtigskoler har over 14000 barn bare i Mali fått en ny sjanse til skole-

gang, noe de ikke ville hatt uten hurtigskolene. Strømmestiftelsen driver også hurtigskoler i Burkina Faso og Niger. Prisen ble overrakt til Strømmestiftelsens

regiondirektør Zakariya Abdou, og det var Malis førstedame – Fru. Touré Lobbo Traoré som overrakte prisen på vegne av departementet for utdanning, lese og

skriveopplæring og nasjonale språk. Flere representanter fra regjeringen, nasjonale organisasjoner og utsendinger fra fl ere internasjonale utviklingsorganisasjo-

ner deltok på tilstelningen som skjedde på det internasjonale konferansesenteret i Mali.

Barna på Kibasila Primary

School i Dar Es Salam har fått

det de ønsket seg mest!

Kibasila Primary School har 700

elever, og er blant de mange

off entlige barneskolene i Dar

Es Salam, Tanzanias største by.

Alle barn i området får tilbud

om utdanning og det meste

er gratis. Bare uniform og litt

matpenger må barna betale.

Tanzania er kommet langt i å

kunne tilby utdanning for sin

kommende generasjon. Likevel

er det ikke nok off entlige midler

til å klare å dekke alle behov

ved de mange skolene.

Kibasila skole har fra juni fått

eget borehull med vanntårn.

Dette gir elever og lærere

en helt ny situasjon. - Nå kan

vi holde oss rene på en helt

annen måte, sier 13 år gamle

Rahena Shamsani. Sammen

med venninnene sine er hun

henrykt over å kunne skru på

kranene og få rent og kaldt

vann når det passer dem. Slik

har det ikke alltid vært. Tidligere måtte de spørre om å få vann ved et bilvaskeri som ligger like ved siden

av skolen. Dette var ikke populært og skapte ofte konfl ikter.

For barn i Norge er vann på en skole en selvfølge, men slik var det ikke ved Kibasila. Det er Strømmestif-

telsens partner OCODE i Dar Es Salam som har samarbeidet med lokalsamfunnet og skolen. De hadde

mange møter og fl ere behov ble defi nert, men mest prekært var vannmangel. Før det ble aktuelt å bore

etter vann var det viktig å få med seg foreldreforeningen ved skolen. De fi kk tilbud om et borehull men

måtte ha minst 30 % i egenandel. I løpet av kort tid klarte de å fi nne penger slik at arbeidet kunne starte.

På denne måten har de fått et eierforhold til anlegget.

Hva er forskjellen nå, spør vi Rahena: - Når vi kommer på skolen om morgenen er det første vi gjør å vanne

trær og blomster. Vi kan vaske oss og får dermed bedre hygiene. Så kan vi drikke akkurat når det passer

oss, sier hun, mens hun med glimt i øyet kaster en håndfull vann på de andre jentene.

Vold, tortur, mord og selvmord er blant

konsekvensene når en nygift kvinnes

foreldre ikke betaler den avtalte medgiften

I Bangladesh. Tradisjonen med medgift

øker fattigdommen i Bangladesh og kan

få dramatiske følger for jenter fra fattige fa-

milier. I første halvdel av 2009 ble det rap-

portert om 78 kvinner som ble drept på

grunn av manglende betaling av medgift.

Det ble meldt om fem selvmord i samme

periode. Mørketallene er trolig svært høye.

– Medgift er som en sosial kreftsvulst. Det

fortsetter uforandret, og alle lider under

det, sier Muhammad Ashrafuzzaman i

organisasjonen Asian Legal Resource

Center (ALCR) til FNs nyhetstjeneste IRIN.

En studie utført av Senter for Utviklings-

studier i Bath i England viser at medgift

på mer enn 200 ganger en gjennomsnitts

dagslønn, sammen med høye legeutgifter

er de viktigste årsakene til at så mange

lever i konstant fattigdom i Bangladesh.

Strømmestiftelsen jobber for å motarbeide

denne undertrykkende tradisjonen gjen-

nom kursopplegget Shonglap, der unge

jenter lærer å lese og skrive, får yrkesopp-

læring og kunnskap om egne rettigheter.

Les mer om Shonglap på Strømmestiftel-

sens nettsider www.strommestiftelsen.no

Menn slår når medgiften uteblir

Endelig rent vann for 700 skolebarn

De rike landene må øke bistanden med mer

enn 200 milliarder kroner i året for klare å gi

den hjelpen de har lovet verdens fattigste,

ifølge en ny FN-rapport.

Rapporten ”Strengthening the global part-

nership for development in a time of crisis”

viser at OECD-landene ligger langt bak FN-

målet om å gi minimum 0,7 prosent av brutto

nasjonalprodukt til bistand. Bare Norge og fi re

andre land oppfyller dette målet, og i følge

rapporten går en del land nå i feil retning. FN

mener de rike landene må gi en årlig bistand

på mer enn 900 milliarder kroner i året for å nå

målet å hjelpe verdens fattigste.

Les rapporten på nett: www.un.org

Mangler milliarder

Kaster mennesker inn i fattigdom

Strømmestiftelsen får pris for godt arbeid med utdanning i Mali

Foto: Lars Saaghus

r

KJØP 3BETAL FOR

2 LES MER OM STRØMMESTIFTELSENS ARBEID PÅ VÅR NETTSIDE

www.strommestiftelsen.no

Foto: Strømm

estiftelsen


Fattigdom, borgerkrig og tsunami til tross. Drømmene lever på Sri Lanka. For mange er veien til å gjøre drømmene sanne bare altfor lang. Det er for de fattigste og mest un-dertrykte Strømmestiftelsen har startet sitt DREAM-prosjekt. Målet er å gi en stemme og styrke til 22 500 fattige familier, slik at de etter 2010 tjener egne penger og klarer seg godt både økonomisk og sosialt. Drømmer skal finne sin virkelighet – også for de som i dag er aller fattigst.

Man jobber bredt med utvikling på ulike nivåer i DREAM-prosjektet. Dette innebærer blant annet:

Mennesker: Enkeltmennesker får rådgivning og motivasjon, opplæring i ulike yrker, opplæring i økonomi, sparing, lån, føring av husholdningsregnskap, dyrking av frukt og grønnsaker i egen hage.

Grupper: Mennesker i landsbyene blir delt opp i grupper på mellom fem og ti personer. Disse møtes en gang i uka, sparer sammen i fond medlemmene siden kan låne av, de hjelper hverandre med ulikt arbeid, diskuterer ulike problemstillinger, deler gleder og sorger. En gang i måneden møtes alle smågruppene i landsbyen for sammen prøve å ta tak i landsbyens utfordringer.

Nettverk: Noen steder er det etablert faste møtepunkt mellom representanter for flere landsbyer i samme område. De diskuterer felles utfordringer og finner felles løsninger. De går sammen til lokale myndigheter og organisasjoner i området og taler innbyggernes sak. Fattige som før ikke hadde en stemme til å representere seg, står nå sammen og opplever at de for første gang blir hørt og tatt på alvor.

DRØMMEFABRIKKENSRI LANKA

Colombo


> FAKTA

er forkortelse for Development and Rehabilitation of the Economy of the poor through Alternative Means. På norsk betyr dette ”utvik-ling og rehabilitering av de fattiges økonomi gjennom alternative metoder”.

DREAM

- Det har virkelig skjedd store forandringer i livet mitt ! Den unge kvinnen utstråler en energi og optimisme det er umulig å ikke bli smitt et av. – Og jeg har jo bare vært med i prosjektet i fem måneder, forteller Niluka. – Før sto vi på stedet hvil her i landsbyen, men nå planlegger vi og jobber sammen for å få det bedre. Jeg er med i en gruppe med ti medlemmer og vi har allerede satt i gang mye. Drik-kevannet var et stort problem her, og jeg mått e gå langt for å hente rent vann. Sammen klarte vi imidlertid å reparere brønnen. Niluka har ikke noe eget hus, men bor sammen med ektemannen og datt eren Hiruni (2) hjemme hos foreldrene. Hun har ingen fast inntekt, men tjener noe på småjobber. I gruppa prøver kvinnene å spare 1 rupi hver dag, som de legger i et felles fond. De planlegger aktiviteter der de hjelper hverandre, og slik kan kvinnene bygge seg opp egne inntektsveier. – En av de andre i gruppen begynte nylig å dyrke løk, og vi andre hjelp henne med å gjøre jorda klar. Min store plan er å dyrke papaya. Jeg er allerede i gang med å klargjøre jorda til dyrkingen. Kom, så kan dere se. Niluka vinker oss med ut fra det lille huset, og til en liten jordlapp like utenfor. - Om en måned skal vi så frøene, forteller hun.

Drømmer om papayaNå tør Niluka (23) å dyrke drømmene sine. For hun vet de kan bli sanne.

- Nå som vi jobber sammen kan jeg drømme om framtida, stråler hun. – Jeg har så mange drømmer nå, jeg skal dyrke papayaen og tjene egne penger, jeg ønsker å spare pengene til å bygge et hus, så jeg kan gi datt eren min en god framtid.-Drømte du ikke før, lurer jeg?Niluka blir stille i noen sekunder. Så glir et tenksomt utt rykk igjen over i et smil: - Jo, jeg har nok alltid hatt drømmer, men før så jeg ingen muligheter til å få dem oppfylt. Takket være DREAM og gruppa ser jeg i dag hvordan jeg steg for steg kan gjøre drøm-mene mine sanne.

Tekst&foto: Asle Stalleland


Det er god stemning i huset, og liten tvil om at barna liker mamma og pappas arbeid. I et rom helt innerst står en form på ca 1 x 1 meter, og for noen minut-ter siden helte mamma Shriwani karamellmassen oppi. Nå er den i ferd med å stivne, og skal deles opp til riktig størrelse. Pappa Sisira gjør arbeidet med stødig hånd – samt hjelp fra eldstesønnen Mahesh. Sisira bruker en skarp kniv og en metallstang til arbeidet, og kutt er på øyemål – med imponerende presisjon. Han kutt er ikke helt gjennom massen, bare slik at man lett kan brekke av selv. Den nesten stivnede karamellmassen deles i stadig mindre kvadratiske biter, og noen minutt er senere er kutt ejobben fullført. I formen foran oss ligger ikke mindre enn 2025 karameller! Familien deler så karamel-lene opp i brett på 5 x 5 karameller. Pakker det i plast og selger under merket ”Lakshan”, navnet på minstemann i familien.Karameller og risKaramellproduksjonen har løft et den sympatiske familien ut av en tøff og vanskelig situasjon. De hadde riktignok huset, som de bygget for penger Shriwani sparte da hun jobbet som hushjelp i Saudi-Arabia. Hjemme i landsbyen hadde hun imidlertid ikke annet arbeid enn dyrkingen av ris, og tjente svært lite. Sisira jobbet på en karamellfabrikk i Colombo, og var sjelden hjemme hos familien. Livet var tøft , og de ønsket en forandring. Det var da idèen om å starte sin egen karamellproduksjon dukket opp. Sisira hadde erfaring med produksjonsprosessen, så de trengte ingen opplæring. De to eksperimenterte seg fram til en oppskrift de likte og begynte å lage karamel-ler, først i veldig liten skala. Gjennom Strømmestift elsens samarbeidspartner, RPK, fi kk de lån på 10 000 rupi (omkring 500 kr.) og investerte i utstyret de bruker i dag. De solgte karamellene til lokale butikker og fi kk fort en bra inntekt. Familien lever i dag av karamellproduksjonen og risdyrkingen. Sisira trenger ikke lenger dra til Colombo for å jobbe. – Nå jobber vi sammen og møter alle utfordringer sammen. Det gjør livet mye bedre, sier Shriwani og sender ektemannen et kjærlig blikk.UtfordringDen største utfordringen deres er prisene på sukker og andre ingredienser som har økt kraft ig i det siste. Dett e gir mindre fortjeneste på karamellene. Sammen med Strømmestift elsens samarbeidspartner, RPK jobber de nå med ulike planer for å gjøre virksomheten enda mer lønnsom. De vurderer å investere i en krydderkvern og begynne å selge krydder i tillegg til karamel-lene. RPK-leder Sheela forteller også at organisasjonen jobber for å sam-ordne mer gjennom mikrofi nans-virksomhetene i ulike landsbyer. I dag har de medlemmer som selger søtsaker i andre landsbyer, og kjøper karamellene fra storselgere som kjører landet rundt med lastebiler. I slike butikker kan det ligge en stor utvidelse av markedet for Shriwani og Sisira. Planene er mange. Det er også drømmene: - Våre største mål og drømmer i livet er å utvide virksomheten vår, gi barna en utdanning og fortsatt leve et lykkelig familieliv, sier Shriwani.

Søte drømmerKarameller kan også bringe mennesker ut av fattigdom!

HJELP TIL SELVHJELP 4 2009 | www.strommestiftelsen.no14

DRØMMEFABRIKKEN

Shriwani og Sisiras oppskrift på 2025 karameller10 kilo sukker1 kilo hvetemel1 kilo kondensert melkLitt kokosnøttmelk (smak deg fram)Konditorfarge hvis du ønsker for eksempel rosa karamellerAlt blandes i en stor kjele og kokes i to timer under omrøring. Helles på smurt bakepapir i en stor form. La dem hvile noen minutter, før de kuttes opp. Spis! (Ikke alle på en gang. Og ikke glem tannpuss før du legger deg.)

Shriwani og Sisiras oppsk

menneskeneTekst&foto: Asle Stalleland


Vi ønskes velkommen inn i et lite hus i landsbyen Polgala Welana, ved Hambantota, sør på Sri Lanka. Vi går gjennom den lille, men hyggelige stuen, et lite kjøkken og kommer ut i hagen bak huset. Her sitt er fem kvinner på plaststoler og venter på oss. De fem kvin-nene er med i en av de mange selvhjelpsgruppene som ble startet da Strømmestift elsens samarbeidspartner Women Development Federation (WDF) gikk i gang med DREAM-prosjektet i dett e området. En gang i uka møtes de, og i dag skal vi få være med i mø-tet. Det åpnes nesten seremonielt. De reiser seg opp fra plaststolene, og stiller seg på rekke bak kvinnen som leder an i en slags messing. De andre gjentar ett er lederen. Det handler om kjerneverdiene for gruppa og som en avslutning av seremonien lover de hverandre: ”Vi skal selv jobbe for å utvikle oss!”.

AGENDA Åpningsseremonien er over og kvinnene sett er seg ned. Dagens agenda blir lest opp. Først referat fra forrige møte, derett er en diskusjon om gruppefondet, der kvinnene sammen har spart en del penger. Snart diskuterer de hvordan de kan hjelpe hverandre med arbeid og bytt e av forskjellig frukt og grønnsaker de ulike medlemmene dyrker. De sett er opp en

Dugnads-gjengenDe fem kvinnene har fått fart på livene sine.

For nå samarbeider de og hjelper hverandre.

plan på hvilke aktiviteter de skal gjøre på ulike dager, slik at alle medlemmer kan få hjelp av de andre medlemmene i gruppa.

DUGNADSÅND Dugnadsånden og samholdet i gruppa har gitt store nye muligheter for de fem unge kvinnene. –Se på huset her, sier Maduka, som i dag har stilt sitt hjem til disposisjon for gruppemøtet. – Det har blitt bygget med hjelp fra gruppa. Før bodde jeg og man-nen min hjemme hos foreldrene mine. Nå har vi dett e fi ne huset. Gjennom DREAM-prosjektet har vi også lært å holde regnskap over utgift er og inntekter, og dett e har virkelig lært oss å kutt e de unødven-dige kostnadene, sier hun. En av de andre kvinnene, Niroshani (21) legger ivrig til: - Da jeg og mannen min begynte å føre regnskap, opp-daget mannen min hvor mye penger han brukte på sigarett er. Det fi kk ham til å slutt e å røyke! Kvinnene blir ivrige når de snakker om selvhjelpsgruppa og DREAM-prosjektet. – Vi har fått bedre hygiene hjemme, og jeg har blitt fl inkere til å oppdra barna mine, sier lederen for gruppa, Nimanthi (24). – Jeg har endelig fått tilgang til ordentlig drikkevann, og nå nylig har gruppa hjulpet meg med å lage en kom-postbinge, sier Madumali (20). – Familien har lært seg god hygiene, så vi blir mindre syke, takket være det vi har lært, skyter Th ushari

(20) inn. – Hønsefarmen jeg nå har startet ville aldri vært mulig hvis jeg ikke hadde fått opplæringen i entreprenørskap, og lært å spare, sier Niroshani. Slik fortsett er de. Kvinnene har funnet ny styrke i hverandre og kunnskapen de har ervervet seg gjennom kurset.

KOKOSNØTT Gruppa går videre på den nokså lange dagsordenen for møtet. De planlegger nye felles innkjøp av kokosnøtt er hos en grossist. Her kjøper de kokosnøtt ene til 20 rupi stykket, mot 30 i bu-tikkene. Kvinnene handler inn kokosnøtt er av den felles sparekassa. Så kan hver enkelt kjøpe en kokosnøtt for 25 rupi. På den måten spa-rer de 5 rupi til felleskassa per kokosnøtt , samtidig som de betaler mindre enn de ville gjort i butikken. Praten går videre om kjøkken-hager, om barna og fellesskapet, om sparing og lån. Engasjementet er stort. Gruppa har gitt dem muligheter de tidligere ikke torde drøm-me om. Når vi omsider må gå, roper huseier Maduka ett er oss: -Kom gjerne igjen om et år. Da skal vi ha et lite butikkutsalg foran huset. Med lån fra DREAM-prosjektet og hjelp fra gruppa er jeg sikker på at vi skal få det til!



DRØMMEFABRIKKEN landsbygruppen

Jenter som stiller opp for hverandre: Fra venstre: Madumali (20), Thushari (30), Maduka (20), Nimanthi (21), Niroshani (21)


Det er ingen ting å si på engasjementet til de vel 20 menneskene som er samlet i det halvmørke lokalet i landsbyen Budugelhinne. Men så er det jo også viktig det de snakker om. Nett verket for de sju landsbyene i området har allerede oppnådd svært mye ved å gå sammen i denne nett verksgruppa. Den største seieren kom for få uker siden. De lokale myndighetene vedtok – ett er press fra nett -verket – å gi strøm til to landsbyer, med til sammen 1140 familier. Men representantene for landsbygruppene har slett ikke til hensikt å hvile på laurbærene. Ett er å ha blitt undertrykt og oversett i mange år, er listen over saker de ønsker å gjøre noe med svært lang.

KVALITET Når vi kommer inn dreier diskusjonen seg om ris. I en landsby har de begynt å produsere ris av høyere kvalitet enn det som er vanlig. Det er litt dyrere å produsere, men gir også bedre avkast-ning. Nå vurderer fl ere landsbyer å følge eksemplet. Og hvis fl ere gjør det samme, kan alle tjene på samarbeid om markedsføring og salg. For ikke å snakke om innkjøp av frø og det som ellers trengs til dyrkingen. De har allerede vært i kontakt med en selger som vil gi god pris hvis de kjøper mye. Møteleder Upul konkluderer saken med at det nå er viktig å få en rask oversikt over behovet for frø og annet utstyr i de aktuelle landsbyene, slik at man kan gjøre en felles bestilling og få kvantumsrabatt .

Gruppa fortsett er å diskutere jordbruk. Det er snart tid for å høste løk, og dett e dyrkes av mange i de ulike landsbyene. Prisene er imid-lertid lavest i perioden rett ett er innhøstingen, og de diskuterer nå muligheten for å fi nne et lager der løken kan ligge i to-tre måneder, når prisene stiger igjen. Derett er drøft er de om det er noen nye sor-ter frukt eller grønnsaker det kan være lønnsomt å begynne med. Soyabønner for eksempel?

ENHET OG STYRKE Før neste sak får vi muligheten til å stille noen spørsmål. –Hva er det viktigste de har oppnådd? Jeg trenger ikke å vente på reaksjoner. En ett er en reiser de seg og forteller med stort engasjement. En kvinne i 30-årene kommer først til orde: - Før var vi bare husmødre. Nå har vi begynt å jobbe og tjener penger til fa-milien. Jeg jobber selv for å komme i gang med hønseoppdrett . En litt eldre kvinne reiser seg umiddelbart ett er. –Gjennom nett verket har vi allerede fått mange viktige erfaringer. Det beste er at vi klarer å stå sammen. Uten dett e hadde aldri myndighetene gått med på å gi strøm til de to landsbyene. Vi har lært hvordan vi snakker med myndigheter og organisasjoner, og hvordan vi skriver brev og søkna-der. En mann supplerer: - I landsbyen min søkte vi en internasjonal organisasjon om støtt e til et damanlegg. Vi fi kk pengene og nå er bulldoserne i full gang, smiler han. – Nok en ung kvinne reiser seg: -

Før ante vi ikke hvordan vi kunne ta opp slike saker med lokale myn-digheter og andre. Nå har vi enhet og styrke, og da hører til og med politikerne og byråkratene her på oss. Mange mumler bifallende. Flere tar ordet og forteller om betydningen av det nye samarbeidet. En eldre mann får oppsummere: - Før har ingen brydd seg om oss og mange har utnytt et oss. Selv har vi heller ikke hatt noen mål, eller tanke for framtida. Nå står vi sammen som en familie og kjemper for vann, strøm, bedre veier, og andre goder vi ikke har fått før. Når vi står sammen slik hører myndighetene på oss og respekterer oss. Nå vet vi at framtida vil bli bedre. Møtet skal avslutt es, folk reiser seg fra stolene sine og går ut i solstei-ken. Før deltakerne kan reise hjem til sine respektive landsbyer skal det imidlertid skje noe viktig. Med hele gruppa som applauderende vitner, overrekker nett verksleder Rupul en tykk konvolutt til Sheela, lederen for Strømmestift elsens samarbeidspartner i DREAM-prosjektet i dett e området, RPK. Den inneholder en søknad til RPK og Strømmestift elsen om støtt e til et vanningsanlegg. En søknad gruppa har utarbeidet selv, og som kanskje vil bringe dem enda et skritt nærmere oppfyllelsen av sine drømmer.

Sterke sammenDe trodde framgang og utvikling var umulig. Etter bare ett års samarbeid har to landsbyer fått strøm,

de fl este mer penger, og alle mer tro på en god framtid.



DRØMMEFABRIKKEN nettverket

RP

K 3

15

032

Nettverksleder Upul overleverer søknad om støtte til vanningsanlegg til lederen av Strømmestiftelsens lokale samarbeidspartner RPK.


I løpet av noen få dager i 1994 kulminerte den etniske konfl ikten mellom hutuer og tutsier i et blodbad man knapt trodde kunne være mulig. Massemordet på tut-sier og moderate hutuer sjokkerte en hel verden. Minst 800 000 mennesker ble drept i løpet av 100 dager. Mange så sin nærmeste bli brutalt myrdet. Andre har aldri fått svar på hva som skjedde med slektningen som forsvant. Svært mange mistet hjemmet sitt og alt de eide. I dag, 14 år ett er de ufatt elige dagene, sliter men-neskene i Rwanda fortsatt med sårene fra fortida. Håpet er imidlertid på vei tilbake, mens landet sakte reiser seg fra asken. Blant de 23 i det lille huset på fj ellet er Jacqueline (47). Hun opplevde å se ektemannen bli hakket i hjel foran øynene sine. – Jeg var fullstendig knust, forteller hun. – Livet mitt falt fullstendig sammen. Jeg hadde ått e små barn. Jeg hadde mistet alt annet og følte at tilværelsen var håpløs. Jeg skjønte ikke hvordan livet kunne gå vi-dere. En dag i 2002 startet imidlertid forandringen, da en sosialarbeider hos AEE kom til landsbyen. Hun sa livene våre kunne bli forandret hvis vi jobbet sammen. Det var starten på det nye livet mitt , forteller Jaqueline. Problemer var det eneste menneskene i Jaquelines landsby hadde overfl od av. De slet med å klare seg, og så ingen langsiktige løsninger på sin egen elendighet. Med små, enkle grep klarte AEE å få menneskene her til å jobbe sammen og snu den negative trenden.Det første de ble bedt om i gruppene var å begynne å spare. De sparte 3-4 kroner hver uke, og gjennom dett e

lærte de også selvdisiplin. – Vi lærte at vi fi kk til mye, selv med så små summer når vi klarte å spare, sier Jacqueline. Selv har hun gjort det svært godt ett er at hun kom med i spare- og lånegruppa. – Jeg tok opp et lite lån fra spare- og lånegruppa og byg-get et hus som jeg har tenkt å bruke til butikk. Jeg skal også tjene penger ved å leie ut rom i dett e huset. Jeg lånte i tillegg penger til å kjøpe ei ku. Nå venter denne kalv, og vi får mer enn nok melk til familien. Det som blir til overs, selger jeg. Kua gir meg også gjødsel til jorda jeg dyrker. Mange sendte ikke barna på skolen da AEE først kom til landsbyen. Dett e tok AEE tak i, og i 2007 fullførte ått e barn med foreldre i Jacqulines spare- og lånegruppe grunnskolen. I fj or var seks barn til klare til å begynne på ungdomsskolen. Kvinnene er nå fast bestemte på at barna deres skal gå på skole.Jacqueline kan for første gang siden de grusomme døgnene i 1994 se lyst på framtida. Og det er ikke bare materielt at livet er blitt bedre for henne: - Å være med i gruppa har forandret måten vi tenker på. Nå tror vi at vi kan greie alt hvis vi jobber sammen. Viktigst av alt – vi kan sende barna våre på.

23 mennesker sitter samlet i det lille huset på toppen av fj ellet. Med mikrofi nans skal de kjempe seg tilbake

til det livet de trodde ble ødelagt en gang for alle under folkemordet i 1994.

Tar framtida tilbake

Spare- og lånegruppa har gitt livet en ny retning for kvinnene i landsbyen

Kua gir melk til familien og gjødsel til jordaJacquelines fortid er dyster, men nå klarer hun å se framover, for første gang siden folkemordet i 1994.

RWANDA

KigaliTekst&foto: Eseza Mulyagonja


hus. Folk i den lokale kirken gav dem materialer til taket. Jentene gikk i gang med å bygge sitt eget hus på det nyervervede jordstykket.Huset til Jeanne og Sylvinne er laget av leire, med blikktak og ett lite vindu. Det er ikke helt ferdig, noen steder er det store hull i veggen. Inne er det en liten stue med tre stoler og et lite bord. På bordet ligger en vakker hvit brodert duk. En bunt nyplukket mais er satt opp mot veggen, mens en blikkdør på motsatt side leder inn til soverommet. Jeanne og Sylvinne har oppnådd mye siden de kom i kontakt med Strømmestift elsen. Men de skal komme enda lenger. Bli ferdige med huset, kjøpe et større jordstykke. I dag tjener Jeanne nok til at Syl-vinne får en mulighet hun selv aldri har fått – til å gå på skolen. En dag er det kanskje Jeannes tur også. - Gruppa jeg er med i betyr utrolig mye for meg, forteller Jeanne. – Vi gir hverandre hjelp og støtt e til å spare penger og leve sunne liv. Jeg har fått gode venner i gruppa, og vi besøker hverandre. Vennene gir meg trøst og støtt e, og det gjør meg så glad. De bryr seg ikke om fortida mi, fordi de selv er som meg. I gruppa har jeg også fått mye viktig lærdom.Når jeg takker for meg og sier adjø, gir Jeanne meg en gave – en fersk maiskolbe. I det vi kjører bort, vinker hun og for første gang ser jeg smilet hennes, et stolt og lykkelig smil. Jeg håper framtida bringer mange, mange slike smil for Jeanne.

Nytt håp for Jeanne

Moren var død og alt håp

syntes ute da de foreldreløse

søstrene også skulle kastes ut

av huset. Så kom hjelpen –

hjelp til selvhjelp.

- MAMMA VAR PROSTITUERT. Derfor har vi aldri fått vite hvem som er faren vår. Eller hva mamma egentlig døde av. Jeannes stemme er lav og konsentrert. Hun har blanke øyne når hun forteller. Mange år med skuff elser har imidlertid lært henne å kontrollere sorgen hun bærer. Tårene får aldri bli store nok til at de renner ned på kinnet. Hun ser bort mens hun forteller, med et fj ernt og alvorlig blikk. Jean-nes barndom har ikke gitt henne mange grunner til smil og latt er. Hendene hennes vrir seg nervøst, mens hun fortsett er:- Mamma døde i 2002. Hun hadde vært syk i mange måneder. Ho-depinen hennes ble enda verre tre dager før hun døde. Vi klarte ikke å få henne til noe sykehus. Det var for langt, og vi hadde heller ingen penger. Hun døde her og vi begravde henne på morfars eiendom.Familien hevdet at Jeannes mor var blitt forgift et av noen, naboene sa det var hekseri. Det mest sannsynlige er nok likevel at hun døde av AIDS. Som barn av en prostituert er Jeanne og lillesøsteren Syl-vinne utsatt for fordommer og utestenging i det rwandiske samfun-net. Derfor ble de også avvist av familien da moren døde. De hadde bodd i huset de overtok ett er morfaren. Ett er Jeannes mors død solgte familien huset til naboene, som var snille og lot de foreldreløse søstrene bo der. Da onkelen ville kjøpe huset tilbake igjen, beklaget naboene at de ikke kunne hjelpe dem lenger og bad dem om å fl ytt e. Alt syntes håpløst.Det var da søstrene kom i kontakt med Strømmestift elsens sam-arbeidspartner AEE. Organisasjonen jobber for å styrke forel-dreløse og andre som sliter, slik at de kan klare seg på egenhånd. Jeanne ble umiddelbart tatt med i en gruppe som lærte om entre-prenørskap og hvordan hun kunne tjene penger Hun lærte også å kartlegge og fi nne nett verk hun og søsteren kunne få hjelp og støtt e hos, om konfl iktløsning, låning og sparing og om HIV/AIDS.

Inspirert av den nye kunnskapen begynte Jeanne å dyrke det lille jordstykket moren hadde arvet fra sin far. Det er ikke større enn 20x30 meter, men Jeanne klarte med dett e å skaff e nok mat til seg og søsteren. Ett er hvert ble avlingen stor nok til at hun også kunne selge noe på markedet. Pengene fra dett e brukte hun på å kjøpe inn fi sk fra en grossist, som hun igjen solgte på markedet.Jeanne klarte nå å spare penger. Nok til å kjøpe et nytt jordstykke. En av naboene gav også jentene stokker, så de kunne begynne å bygge et

Etter at hun lærte å dyrke mais og andre grønnsaker, gir den lille jordlappen stor nok avling til at Jeanne og søsteren kan brødfø seg selv.

Jeanne og søsteren Sylvinne har snart bygget huset ferdig.

Tekst&foto: Eseza Mulyagonja


Vi besøker Monowara i utkanten av en av Dhakas slummer. Det er her mikrofi nansorganisasjonen Buro, i samarbeid med Strømmestif-telsen, jobber for å skape et mer verdig liv for de aller fatt igste i den overfylte hovedstaden i Bangladesh. Langs de skitne veiene står sku-rene tett i tett . Det er deprimerende å tenke på at det bor mennesker her. Dett e er likevel det beste som kan fi nnes for mange av familiene, som har blitt presset fra landsbygda og inn til den raskt voksende ho-vedstaden på grunn av fatt igdom.Monowara og hennes familie bor i et relativt romslig hus, i forhold til de fl este andre i nabolaget. Inne i huset er det også blitt ganske bra møblert. Vi ser at dett e er hjemmet til en av de mer velstående i strøket. Den 60 år gamle fi rebarnsmoren vet imidlertid altfor godt hva fatt igdom er. Sult, håpløshet, frykt for hvordan barna skal greie seg. – Før tjente jeg bare omkring 30 taka om dagen, forteller hun. Det tilsvarer tre norske kroner. – Da kunne vi ikke spise mer enn omtrent halvparten av den maten vi trengte, sier hun trist.For fem år siden skjedde endringen. Strømmestift elsen og Buro satt e i gang et prosjekt for å hjelpe de aller fatt igste i Dhaka til å klare seg på egenhånd. Dett e innebærer både mikrofi nans, opplæring og utdan-ning. Monowara fi kk et lån på 3000 taka, og kjøpte sine første for-

mer for å støpe sanitærprodukter i sement. Virksomheten viste seg lønnsom, lånet ble tilbakebetalt, og nye lån tatt opp. Monowara og mannen støper doer, eller sanitærlatriner om du vil, som de selger til en relativt lav pris. På denne måten bidrar de også til gjennomførin-gen av en annen komponent i Strømmestift elsens prosjekt – bedre sanitær- og hygieneforhold i området.Monowara viser fram sementformene og demonstrerer hvordan de jobber. Selv for oss som bare står og ser på, er det utrolig varmt i solsteiken foran huset hennes. Svett en renner fra pannen mens hun konsentrert og eff ektivt gjør jobben. Det er ingen tvil om at hardt arbeid har brakt henne dit hun er i dag. Monowara gjør ferdig de-len hun støper og sett er den til tørk. I dag lager de ått e forskjellige produkter. De fl este er en type sanitærprodukter. Monowara vinker oss med bak huset. Vi skal treff e andre som i likhet med henne har kommet seg ut av fatt igdommen gjennom mikrofi nans. Vi går inn i en liten, lav bygning av gamle plankerester og blikkplater. Inne sitt er omkring 20 kvinner, noen med små barn på fanget. – De er med i spare- og lånegruppa jeg leder, forteller Monowara. Hver torsdag møtes kvinnene. Her formidles ønsker om lån. De ulike lånene og forretningsideene diskuteres og lånene blir gitt slik gruppa vedtar. Små og store problemer diskuteres i gruppen. Gruppeleder Monowara organiserer møtene. Her er mange kvinner med historier som Monowaras. Gjennom gruppa har de kommet ut av den verste fatt igdommen. De har arbeid, de kan gi barna sine maten de trenger, og kjøpe det som trengs i forbindelse med skolegangen. Ikke minst har de et viktig fellesskap med de andre kvinnene. Møtet er i ferd med å avslutt es når vi kommer. Ett er å ha fortalt oss sine historier, reiser kvinnene seg og går ut i det sterke solskinnet for å leve livene sine videre. På ingen måte uten utfordringer, men på grunn av mulighetene kvinnene har grepet gjennom mikrofi nans, lever de nå likevel med mening, håp og mat på bordet.

Monowara tjente knapt nok til at hun og familien kunne spise

seg halvmette. Med et mikrolån satte hun i gang en virksomhet

med å lage doer, og i dag kan hun spare store beløp

hver måned.

Penger rett i ”dass”»

BANGLADESH

Dhaka


Monowara er leder i spare- og lånegruppa


Norge rundt


Et nytt kull Act Now studenter ved Hald Inter-

nasjonale senter i Mandal er snart på vei til sine

prosjekter i sør. Om få uker skal 23 studenter be-

gynne på et spennende og utfordrende opphold i

prosjekter som er støttet av Strømmestiftelsen.

Act Now er Strømmestiftelsens utvekslingspro-

gram. Skoleåret starter med et teori- og forkurs på

Hald Internasjonale senter i Mandal. De norske

studentene reiser så ut til et sju måneders

Det er ingen tvil – også på golfbanen er det mulig å engasjere

seg i kampen mot fattigdom. Søndag 23. august hadde sta-

vangermannen og komikeren Kristian Arntsen invitert fi rmaer

og en rekke enkeltpersoner til golfturneringen «4 køller for

Kaputiei» på Sola Golfklubb i Stavanger.

Og for en gjeng som stilte opp. I alt 28 personer deltok og

noen av dem representerte også 15 fi rmaer fra Stavanger-

regionen. Felles for dem alle var at de hadde valgt å bruke

søndagen til en golfrunde med mosjon og frisk luft, samtidig

som de bidro til Strømmestiftelsens arbeid med å bekjempe

fattigdom.

Det ble det en fi n hyggelig dag med mye godt spill på en utfordrende bane. Et av trekkplastrene

for dagen var å få møte og utfordre Andre Thorsen som i 2006 ble norgesmester i golf. Den andre

utfordringen var - hvem er det som kommer

nærmest teen og bommer minst på ballen?

Etter turneringen ble det servert nydelig

grillmat. Kristian presenterte sitt engasjement

i Strømmestiftelsen og arbeid for Jamii Bora i

Kenya i form av ord og fi lm.

Ingen tvil om at turneringen ble en suksess.

Han som slo alle og ble vinneren er Paul

Lithun. Vi gratulerer!

Når du kjøper Sørlandskaff e fra Cemo Gourmet, bidrar du også til at vest-afrikanske barn får begynne på skolen.

Søgne-bedriften Cemo er ny Strømme Business Partner. Når de nå lanserer sin ”Sørlandskaff e” gir de vest-afri-

kanske barn nye muligheter til utdanning. For hver pose som selges går nemlig to kroner til Strømmestiftelsens

hurtigskoler i Mali, Niger og Burkina Faso. Sørlandskaff e er nå i salg i et utvalg butikker på sørlandet, og selges i

tillegg til bedrifter. Sørlandskaff e er en kvalitetskaff e, der bønnene er brent på svak varme over lang tid for å gi

bedre aroma og mindre syreinnhold enn i tradisjonell kaff e. Per Ole Pedersen i Cemo forteller at støtte til Speed

Schools var et naturlig valg for dem: - Hele tanken er å gi et mest mulig konkret bidrag til et godt prosjekt. Vi

ønsker ikke å gjemme oss bak en organisasjon, men vil vise kunden akkurat hva de bidrar til, og hvor mye de

bidrar med for hver pose de kjøper. Strømmestiftelsen er en organisasjon med et godt renommé, og vi liker

idéen med Speed Schools, sier Pedersen.

Speed School er en intensiv utdanning, en hurtigskole, for barn i alderen åtte til tolv år som ikke går på skolen.

Noen av barna har vært tvunget til å slutte i grunnskolen, mens andre aldri har fått muligheten til å begynne i

det hele tatt. Årsaken er alltid den samme: Fattigdom. Etter åtte måneder med opplæring tar elevene ved Speed

School en test. Dersom de består den, kan de starte i vanlig 3. eller 4. klasse. Målet med Speed School er å hjelpe

barn tilbake på skolebenken. Cemo Gourmet på nett: www.cemo.no

Kaffe gir skolegang

Golfere for Kaputiei

Nye Act Now studenter klare for eventyr

opphold hos en av våre samarbeidspartnere i sør,

mens studentene fra sør er plassert på forskjellige

arbeidssteder i Norge.

Og her er årets studenter som om få uker setter

kursen sørover, mens studentene fra sør skal

utplasseres her i Norge.

Sittende fra venstre: Stella Makhame fra partneren

Chrisc i Tanzania, Henriette Skare, Bergen som

skal til Tierra de Ninos i Peru, Merab Nyongama

fra partneren Drucilla i Uganda, Kaia Garpestad

fra Bryne til Chrisc Uganda, John Fredrik Askjer

fra Tønsberg til Alalay i Bolivia, Katrine Nødtvedt

fra Bergen til Agape i Peru, Ronald Becerra fra

partneren Agape i Lima, Peru, og Andrew Ogema

fra partneren Child Restauration Outreach (CRO)i

Mbale, Uganda.

Stående bak fra venstre: Serina Bru fra Tau til

Chrisc Uganda, Oda Leraan Skjetne fra Viggja i

Trøndelag til Drucilla, Uganda, Marthe Hustoft

fra Farsund til CRO Uganda, Boniface Mbula fra

CRO Uganda, Marte Vilming fra Blystadlia til Dru-

cilla Uganda, Moses Odeke fra Chrisc Uganda, Silje

Engedal fra Vikersund til CRO, Ronald Wangaya fra

CRO Uganda, Irene Stornes fra Sokndal til Miles2

Smiles Kampala Uganda, Ingvild Torgersen fra

Stavanger til Alalay, Beate Nesje fra Skåla til Mile-

s2smiles i Uganda, Anette Walland fra Stavanger

til La Restinga, Camilla Isebrekken Trondheim

til Tierra de Niinos, Vesna Hirth fra Bergen til La

Restinga Iquitos, Peru og Victor Jaramillo fra La

Restinga i Peru.

Foto: Egil Mongstad

ALTERNATIVE GAVER - PÅ INTERNETTwww.levebrod.no

Gaver som gir mennesker et

Har du et fjes?

Strømmestiftelsen på Facebook nærmer seg 1500 tilhengere, og nye ansikter dukker opp daglig. Vi invi-terer deg til å bli med på slektstreff i Strømmestiftelsen! Dette er en enestående mulighet for deg og meg til å engasjere oss i kampen mot fattigdommen. Alle med internett-tilgang og en PC kan bruke benytte seg av Facebook. Det koster ingenting, og du kan selv velge hvor mye tid du vil bruke. Sosiale medier som Facebook og YouTube gir oss en unik mulighet til å komme i kontakt med mennesker. Over én million nordmenn bruker Facebook daglig, og på verdensbasis er tallet svimlende. Vi ser bare mu-ligheter, og håper på at stadig nye og gamle støttespillere fi nner veien til fan-siden. Hvordan fi nner du oss? Hvis du googler Strømmestiftelsen Facebook, kommer fan-pagen opp som første søkeresultat. Så er det bare å klikke på lenken og du sendes videre. Du må ikke ha en Facebook-profi l for å lese innholdet på siden, men vi håper selvfølgelig at du opp-retter en, slik at du kan bli medlem. Hvis dette er i overkant komplisert, så foreslår vi at du spør noen du kjenner som allerede er på Facebook - så får du helt sikkert hjelp.

Velkommen i familien på Facebook!

Vennlig hilsen Jon Harald Balsnes Fattigdomsbekjemper i Strømmestiftelsen.

Barn er Bra i KenyaRepresentanter for Barn er Bra-festivalen I Haugesund besøkte i august Strømmestiftelsens samarbeidspartner

Habana Haba I Nairobi, og deres Watoto Wana Say-festival. De to festivalene har samarbeidet gjennom mange

år, og det var som vanlig høy stemning og sterkt engasjement i møtet mellom de kenyanske og norske ung-

dommene. Les mer om Barn er Bra-festivalen i neste nummer av hts.

Foto: Bent Repstad

Foto: Bent Repstad

Foto: Erik Wesm

ann


synspunkt

Wonders of the African world

Synspunkt er spalten der HTS utfordrer samfunnsdebattanter til å dele sine meninger om aktuelle temaer innen utvikling og menneskerettigheter. Synspunkt gjenspeiler ikke nødvendigvis Strømmestiftelsens mening.

Selv om du vokser opp i den verste Mathareslummen i Nairobi, sitter smilet løst, og håpet om en bedre dag i morgen lever videre. Foto: Strømmestiftelsen.

Blonde RootsTenk deg en historie hvor den transatlantiske slave-handelen snus fullstendig på hodet. Se for deg at afrikanerne er slavedriverne og europeerne er sla-vene. Se for deg skipene som kommer og tar for seg av arbeidskraft og alle rikdommene de fleste landene i Europa har å by på. Den britisk-nigerianske forfat-teren av boka ”Blonde Roots”, Bernadine Evaristo, gjør nettopp dette. Hun snur historien på hodet og tvinger oss til å se på Afrikas historie på en annen måte enn det vi på denne siden av kloden er vant til. Gjennom hovedpersonen Doris sitt blikk, møter vi hennes traumer som hvit slave på den vest afrikanske kysten. Maktforholdene endres og verden ser ganske annerledes ut. Folk har snudd verdenshistorien på hodet før, det er ikke noe nytt i det, men det er første gang en forfatter tør å ta skrittet ut å si hva hvis dette hadde vært tilfelle? Hvordan ville vi i Vesten sett på Afrika? Og hvordan ville Afrika ha sett ut i dag?

Gammelt nyttNå for tiden utspinner det seg nok en grell medi-edekning av Afrika, nærmere bestemt Kongo, grun-net to nordmenn som har havnet i kongolesernes klør. Vi kan gjennom norske medier til stadighet høre om dårlig rettsvern og gale kongolesere som i grådighetens navn ber om penger. Masse penger fra den norske stat. Vi får også vite at eventyrerne etter forholdene har det bra og at de har satt opp noen re-gler i cella si blant annet at kannibalspising ikke er lov. De kommer altså ikke til å bli grillet levende og spist av medfanger i det svarteste Kisangani. Jeg har til gode å se en journalist som trekker tråden tilbake til Kong Leopolds tid, og hans grufulle herjinger, hvor-dan Vesten Norge inkludert, tar for seg av Kongos rikdommer uten å gi så altfor mye tilbake. Er det så rart om Kongo spør om penger, av verdens rikeste land? Som dere skjønner så tyr jeg til bøker når beskrivelsene av kontinentet blir for unyanserte og voldsomme. De ligger som smykker i bokhylla mi, som en stadig påminnelse om at det finnes forfattere som kjenner sin verden, og vet å beskrive den på en mer nyansert måte.

Wonders of the African WorldI boka ”Wonders of the African world” av den afrikansk-amerikanske forfatteren Henry Louis Gates Jr., får vi et annet og for mange overraskende bilde av Afrika. Hva inspirerte forfatteren? Jo, døtrene hans som stadig spurte: ”Hva har vi til felles med dem? De spiser ikke vår mat, de bor i jordhytter og de har ikke engang sko på bena.” Han trengte å gi dem et annet svar. Et bedre svar. En begrunnelse for hvorfor Afrika er så mye mer enn fattige mennesker og elen-dige forhold. Og for en reise han tar oss med på. En reise gjennom Afrikas historie som byr på flere underverker enn elendighetsbeskrivelser.

New news out of AfricaNew news out of Africa” av Charlayne Hunter Gault,var utgangspunktet for et stort seminar arrangert av Fritt Ord i Oslo i fjor, hvor næringslivs-ledere, akademikere, journalister og forfattere diskuterte hvordan man kan begynne å portrettere et kontinent som faktisk har en sterkere posi-tiv utvikling enn det som synliggjøres i media. Hovedforfatteren selv mente at det er på tide å be-gynne å portrettere Afrika på en måte som afrikanere selv kan kjenne seg igjen i. Ikke som et kontinent som bare består av en type mennesker, denne massen afrikanere, med en type mentalitet. Dette hjelpetrengende folket, ute av stand til å klare seg selv.Da jeg bodde og jobbet som journalist i Etiopia var det vanskelig å selge saker hjem til norske aviser som hadde et positivt fortegn. Jeg skrev om arki-tektur, kunst, litteratur, alt som rørte seg i det østlige Afrika med klar link til våre hjemlige trakter, uten positivt resultat. I en travel mediehverdag er det lett å gruppere men-nesker. Det er en farlig tendens. For mellom det elen-dige og fattige og det overdrevne eksotiske og vakre, ligger det et kontinent midt i mellom, som er stort og komplekst. Og det er ikke nødvendigvis slik at det som funker i denne kroken av verden, funker like bra alle andre steder. Det hele begynte i Afrika. Ikke her.Når skal vi begynne å ta det innover oss?

Foto: Thomas Eckhoff

Hannah Wozene Kvam

er artist, skribent og

slam-poet. Hun er fast

medlem av humor-

gruppa Queendom,

som snart kommer

med en mini tv-serie på

NRK i forbindelse med

tv-akjsonen, 2009.


I denne artikkelserien ønsker vi å lete etter noe felles menneskelig, tross ulike livsforhold. Noen av de samme spørsmålene om livet blir stilt til men-nesker i Norge og mennesker i noen av de andre landene Strømmestiftelsen arbeider i. Kanskje vi har noe å lære av dem vi gir støtte til? Det finnes storhet og støv i alle mennesker. Styrke og svakhet. Det finnes en storhet og støv i dem som hjelper. Det finnes storhet og støv i dem som mottar hjelp. Det er lettere å motta noe fra dem som også ser storheten i deg. Kanskje vi skulle begynne å bruke ordet dele i stedet for hjelpe? STORHET&STØV lar mennesker dele tanker og erfaringer fra livet. Ved å tåle støvet og lete etter storheten i hveran-dre, kan vi dele verdighet, på tvers av grenser og livssituasjon.

Øyvind Staveland kommer tidlig. Tonemannen ”bukker dypt og stilig” før han smiler og sier: ”Eg e egentlig ganske gla´ og for-nøyde .” Og med det, er de som mått e tro at vampyren fra vest var den interessante Mr. Lengsel personlig, gjort til skamme. - Et fornøyd menneske. Så de fi nnes ennå?- He, he. Ja, det å være fornøyd og glad vil jo ikke si det samme som å være from. Jeg kan både være sta og bli forbanna. Men jeg er blitt fl inkere til å se alt jeg kan være glad for, og leve i det. Og gleden duk-ker jo opp så mange rare steder. - Som for eksempel? - I kloakken i Mathare i Kenya. Eller hjemme ved frokostbordet med kjæresten min her i Grimstad.- Gleden kommer oft e når du minst aner det, smiler Øyvind. - Det er ikke så vanskelig å skjønne det gode, når du opplever det. Jeg er mye mer opptatt av det gode, enn av det dårlige og vanskelige. Selv når det meste er vanskelig, går det an å fi nne noe som er godt i livet. Jeg bruker mye tid på å lete ett er det.Øyvind Staveland bor to steder, Haugesund og Grimstad. De dagene han er hjemme. Fra oktober i fj or til oktober i år vil han sammen med Vamp ha holdt 200 konserter rundt om i landet.

HISTORIER BLIR TONER Ett er 20 år på topp i norsk musikkliv, og som gudfader og komponist i gruppa Vamp, er det ikke få melodier den tidligere feieren og tømreren Øyvind Staveland har sendt videre til oss andre; Tir n’a noir, Månemannen, Loff aran, Siste Stikk. Og så videre. Mange av låtene lever videre på partyer, som allsanger i burs-

ToneMannen

Øyvind Staveland sluker

historier, og lar møter med

mennesker og natur gå rett

til hjertet. Det blir det toner

av. Som går rett til hjertet til

tusenvis av andre. >>>

Tekst: Eva Dønnestad

> FAKTA

Øyvind StavelandFødt i 1960Grunnleggeren av Vamp et av Norges mest suksessrike grup-per gjennom de siste 20 årene. Det første albumet, «God mor-gen, søster», kom ut i februar 1993 og ganske snart ble Vamp etablert i norsk musikklivs 1. divisjon. Etter dette er det blitt ytterligere 10 album-utgivelser på MajorStudio. Hvilket har innbrakt 5 Spellemannpriser (1993, 1995, 1997, 2005 og 2006)Han har også sammen med sin sønn Odin Aarvik Staveland laget filmmusikken til ”Ikke naken.”• Tømrer og feier av yrke.I Vamp spiller han fele, bratsj, trekkspill, fløyter og synger litt av og til.• Pappa til to sønner, den ene Odin, er med i Vamp• Bosted: Grimstad med sam-boer og Haugesund• Har vært på reise til Kenya med Strømmestiftelsen og besøkt samarbeidspartneren Jami Bora


dager, begravelser og bryllup. De synges i dusjen, - både i de møblerte hjem og på hospitsene. Til og med på vei til Grimstad og treff et vårt på kafé Ibsen, klinger en av melodiene hans ut av radioen.- Blir du ennå stolt når du hører egne sanger blir spilt, eller? - Klart jeg blir, det er gøy de blir spilt, men jeg blir fl au om noen sett er på musikken vår fordi de ser jeg kommer. - Blir du litt høy på pæra av så mye suksess med Vamp?- Nei, det får meg til å kjenne meg liten, det. En måler ikke glede i suksess. - Og tonene og de vakre melodiene slutt er ikke å tyte ut av deg?- Så jeg lenge jeg inspireres gjennom møter, fortsett er de å komme, virker det som, sier han litt blygt og tar en slurk av teen. - Møter med mennesker, natur, eller med noe i meg sjøl. I møter med sorgene og gledene i mitt eget og andres liv. Jeg lytt er til historier og lar meg gripe av dem. Da han jobbet som feier hadde han alltid med seg en diktafon og gjorde opptak mens han plystret melodilinjer. I motsetning til van-lige vampyrer som kommer fram om natt en, har Øyvind kontortid fra nitida om morgenen til klokka fi re på ett ermiddagen, og litt på kveldstid, med piano og PC som verktøy.- Og hvordan blir tonene du fi nner satt sammen til så vakre linjer?- De kan ligge lenge til lagring før de kommer ut i toner, forklarer han. - Det kan gå mer enn ni måneder. En venn av meg, Ingvar

Moe, som var syk, kom til meg med en sterk tekst ”Noken gode ting”, som jeg lagde melodi til. Først seks år ett er, var den klar. Dess-verre døde Ingvar i mellomtiden, men jeg håper og tror at han tilgir at jeg holdt den igjen så lenge. Den ble veldig mye bedre, syns jeg.

MANGE VENTER PÅ EN ANLEDNING TIL Å GJØRE NOE FOR ANDRE Staveland har en humorkompis, Kristian Arntzen, som er engasjert i Strømmestift elsens arbeid. Han sendte ham epost med bilder og informasjon. Vamp begynte å holde konserter og gjøre noen jobber rett et mot næringslivet for Strømmestift elsen. – Engasjement er smitt somt, jeg ble tent av det jeg så. Tiden var kan-skje inne? Sønnene mine hadde nylig mistet mammaen sin, forteller Øyvind. Da han ble spurt om å være med til Kenya til Strømmestif-telsens prosjekt Jamii Bora, sa han ja med det samme.- Jeg tror mange ønsker å gjøre noe for andre. Men vi trenger bare å bli vekket opp til det, og bli gitt en anledning - et sted å ta i bruk ønsket om å dele og få bety noe for noen, understreker Øyvind. - Det er møtene med mennesker i Kenya, som sitt er igjen. Ojsann, tenkte jeg. Det er ingen grunn til å sitt e på sin høye hest. Her treff er jeg mennesker som mangler mye, men som løper rundt i en kloakk med smil om munnen, hvordan er det mulig? Han så også mye nød og nedverdigelser. - Men det virker som om de griper alle sjanser til å kjenne det gode. De samler på det, i stedet for å fokusere på det de ikke har. Jeg følte meg litt ubekvem, som en rik tilskuer til noe som var andres liv. Jeg lurte jo på hva de ville tenkt om de hadde sett e alle ansiktene på gata i Oslo - de hadde vel lurt på hvorfor ikke det var mer smil, glede, latt er og sang.

TRØTTE, SURE, RIKE MENN - For meg smalt det da jeg kom til fl yplassen i Amsterdam på veien hjem fra Kenya, sier Øyvind kon-tant. - Da jeg full av sterke og gode inntrykk, så alle de trøtt e, sure, rike mennene. Og visste at jeg var en av dem. Jeg lurer på hva det er med oss? Om rikdommen har sendt oss inn i en eller annen dvale.Det er visst like skummelt å bli født mett som å bli født sulten. Alle har en vei å gå, uansett .

VELKLEDD, MEN ALLIKEVEL NAKEN Det var særlig møtet med en gutt på 14 som var helt alene i verden, som gjorde inntrykk på ham. Moren, faren og søsknene hans var døde.- Du blir ydmyk i sånne møter, understreker Øyvind og rett er seg litt i stolen. - Samtidig visste jeg at da gutt ene mine mistet mam-maen sin, hadde de kjent på noe av den samme smerten som denne gutt en. Sorg ligner sorg verden over.- Det går to år før mange ulike inntrykk fra Kenya samler seg i histo-rien om møte med denne gutt en, og kommer ut i melodi og tekst i sangen ”Natt i Mathare.”- Det var ikke klart før.- ”Eg møtt e velkledd, men likavel naken” skriver du i denne teksten?- Når mennesker er nakne, ligner vi mer. - Gjenkjenner du noe i møtet med ham?- Et smil vil du alltid kjenne igjen uansett hvor du er eller hvem du er sammen med. Og alle har drømmer, drømmene har bare ulike navn, men alle kan gjenkjenne følelsen av å lengte ett er noe, og følelsen av å ha funnet noe. Det er mer som er likt enn ulikt. I Afrika drømte de om sko, sønnen min ville drømt om motorsykkel.

MENNESKER MÅ MØTES PÅ TVERS - Kunne noen av dem du møtt e i Afrika hatt noe å lære oss i Norge?- Vi må møtes. Samhold styrker og forandrer folk. Vi må møtes og holde sammen. Historiefortelling og musikk har alltid vært noe som binder mennesker sammen. En gang er det du som trenger hjelp, neste gang er det meg. Vi må heller øve oss på å ta i mot omsorg.

ØVE PÅ Å TA I MOT OMSORG - Hva trenger et menneske for å komme seg igjennom sorger og vanskeligheter?- Omsorg. Det gjelder for alle. Og det gjelder også for alle at det kan være vanskelig å ta i mot. Vi må øve oss på det. Om du ikke vet hvordan det føles å skulle mott a hjelp, kan det være vanskelig å sett e seg inn i hvordan det føles å være dem som for tiden trenger mye omsorg. Noen lider mer enn nødvendig fordi de ikke klarer å ta i mot omsorg. Evne til å ta i mot varme og omsorg fra mennesker rundt seg, gjør det lett ere å bære det vanskelige. Mange blir fatt igere enn de hadde trengt å være fordi de ikke tar i mot noe fra mennes-ker rundt seg.Han så det i Afrika, han ser det når han besøker aldershjem, sykehus eller barnehjem. Noen mennesker evner å stige fram og ta i mot det jeg ønsker å gi. Andre holder seg i bakgrunnen, eller blir stolte. Vi blir ikke små av å ta i mot omsorg fra andre, mener han. - Jeg har vært på felgen selv, jeg har mott att hjelp. Jeg vet hva det betyr å ha noen og klare å mott a noe fra dem, sier Øyvind og tar en liten pause før han fortsett er: - Å trenge noen, å klare å ta i mot. Det ble en ny måte å se meg selv på, som var lærerik, sier han ett ertenksomt.Månemannens far nekter å tro at det fi nnes mennesker som IKKE bryr seg om andre: - Vi er mye likere enn vi tror. En eller annen gang i livet rammer det gode de fl este, og en eller annen gang rammer det vonde og vanskelige.

BLIR TIL I KONTRASTENE Øyvind Staveland er tiltrukket av yt-terkantene i naturen, i været, i menneskene.- Det er i kontrastene jeg kjenner jeg lever. Jeg elsker å løpe meg varm og ta en iskald dusj ett erpå. Kjenne på de største sorgene og de største gledene, kjenne vinden røske tak i deg, og kjenne sola varme. Vi lever i disse vekslingene. Det er menneskelig, og gjenkjennelig, mener Øyvind.Fordi han kjenner han lever i kontrastene, vil han gjerne tilbake til Afrika og møte fl ere mennesker i Strømmestift elsens arbeid. Antakelig neste år.- Jeg vil se hvordan det går med dem jeg møtt e, sier han og lener seg over det runde lille steinmosaikkbordet på Ibsen kafé i Grimstad, midt mellom hvite lave trehus i en liten by og med nok av rett er på

menyen. Kontrasten til slummen i Mathare ligger som en påmin-ning om den kontrasten vi kanskje trenger for å kjenne at vi lever.- Nå skal eg him og legga meg, smiler musikeren og snufser. En forkjølelse har prøvd seg på han noen dager nå, men den har ikke helt fått slippe til. Han har fortrengt den for å gjennomføre en haug med konserter. Og det er ikke rom for sutring hos en tilfreds mann. Idet vi bryter opp, snur han seg og sier: - Takk for praten. Du må bli med til Mathare neste gang. Vi sees igjen, sier en fornøyd mann.Og vi tror han. Som vi tror alt annet han gjør, sier og spiller.

Jeg tror mange ønsker å gjøre noe for andre.

www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 4 2009

Under et blikktak mot himmel og hetefekk eg ein flike av kverdagen din.Eg møtte velkledd, men likavel naken.her når engelen aldri det sjuande trinn.Din kropp e fyllt femten, har arr som fortelleog øynene dine ser mær enn dei treng....... Snart e det natt i Mathare,og eg ligge våken i nyredde seng.

I denna avgrunn finns smilet og leken.Du bøy på deg sjøl der du dikta og sång,om dei du ska finna og alt du vil vinna,for du ska bli sjefen i gatå ein gång.Gleden gir fargar te drømmane dine, og mine,om deg og ei grønnkledde eng........Snart e det natt i Mathare,og eg ligge våken i nyredde seng.

Eg reise him te ditt drømmeland nå.På Schiphol e rikdommen gretten og grå.Ditt smil varme ennå og blikket ditt brenneseg fast i mitt minne og der vil det stå.To ildkuler lyse for drømmane dine, og mine,om deg og ei grønnkledde eng.......Snart e det natt i Mathare,og eg ligge våken i nyredde seng.

Tekst&melodi: Øyvind Staveland

33

35www.strommestiftelsen.no HJELP TIL SELVHJELP 4 2009HJELP TIL SELVHJELP 3 2009 | www.strommestiftelsen.no34

1 Hva trenger mennesker for å komme gjennom vanskelige dager? Mennesker trenger kjærlighet og støtte til å komme gjennom vanskelige dager. De trenger å føle at samfunnet rundt dem setter pris på dem. De trenger noen som fortel ler dem at drømmene deres kan bli sanne og hjelper dem til å kjempe for det.

2 Hva er styrken til folk i Kenya, sånn du ser det? Kenyanere er hardtarbeidende og optimistiske.

3 Om du hadde blitt født i et rikt land, hvem ville du vært da, tror du? Jeg ville bruke livet mitt til å tjene de fattige, ved å hjelpe dem ut av fattigdom på den rette måten, og overbevise rike mennesker om at de burde støtte dette arbeidet.

4 En verdi du lever etter, en rettesnor i livet? Den viktigste verdien er at jeg vet at jeg er verdifull og viktig, og at jeg kan oppnå det jeg ønsker i livet hvis jeg jobber hardt nok for det.

5 Hva kan mennesker fra Norge lære oss? Folk fra Norge er generøse og bryr seg om mennesker andre steder på jorden.

6 Et godt vendepunkt i livet ditt? - Da jeg ble med i Jamii Bora.

7 Drivkraft i livet ditt? – Suksessen jeg oppnår i det jeg gjør, hva det enn måtte være, og støtten jeg mottar fra mennesker som elsker meg og bryr seg om meg, selv om de ikke har blodsbånd til meg.

Felles spørsmål til Øyvind Staveland og David Mugasia

1 Hva trenger mennesker for å komme gjennom vanskelige dager? - Omsorg. Det gjelder for alle. Og det gjelder også for alle at det kan være vanskelig å ta i mot. Vi må øve oss på det. Om du ikke vet hvordan det føles å skulle motta hjelp, kan det være vanskelig å sette seg inn i hvordan det føles å være dem som for tiden trenger mye omsorg.

2 Hva er styrken til folk i Norge, sånn du ser det? - Det er mye selvtillit her i landet. Folk er vokst opp med å ha det bra materielt og med tro på at de kan få til mye.

3 Om du hadde blitt født i et fattig land, hvem ville du vært da, tror du? - Jeg ville klart meg. Jeg er ikke i tvil om at jeg ville funnet gleden, tross alt, slik jeg så det hos dem jeg møtte i Kenya. Jeg hadde kanskje til og med trivdes. Det var styrken til dem jeg møtte: Glede, på tross av ytre forhold.

4 En verdi du lever etter, en rettesnor i livet? - Jeg har sans for god folkeskikk. De ti bud er heller ikke å forakte som rettesnor.

5 Hva kan mennesker fra Mathare lære oss? - Jeg tenker ikke første og fremst at vi skal lære av hverandre, jeg tenker at mennesker må møtes. Samhold griper oss, skaper forståelse og kan forandre.

6 Et godt vendepunkt i livet ditt? - Da jeg ble pappa. Og fikk rettet oppmerksomheten bort fra meg selv på en ny måte.

7 Drivkraft i livet ditt? -Inderligheten. – Inderligheten? -Ja, inderligheten.

Øyvind traff David Mugasia på Jamii Boras barnehjem da han besøkte Nairobi. David er født i 1989 og levde som gategutt fram til Jamii Bora tok seg av ham, og han flyttet inn på barnehjemmet i 2001. Nå har han nettopp fullført videregående skole med strålende resultater og jobber som trainee i Jamii Bora mens han venter på svar fra universitetene der han har søkt opptak på studier i økonomi. Han ønsker å jobbe med mikrofinans i Jamii Bora etter fullført utdanning.

Generalsekretær Strømmestiftelsen

Strømmestiftelsen har sitt utgangspunkt hos den visjonære presten Olav Strømme som var prest ved Domkirken i Kristiansand. Han var en genial ”fundraiser”strateg, med introduksjonen av de ”Røde annonsene” i flere av riksmediene, kristelige som sekulære aviser. Olav Strømme hadde som prest og misjonsmann møtt mange misjonærer som opplevde store utfordringer, særlig sosiale (nestekjærlighets) utfordringer som misjonsorganisasjonene ikke hadde økonomi til innenfor de vanlige budsjettene. Drevet av sin kristne tro og inspirert av mulighetene, som ble konkretisert av misjonærene som stod nær sosiale utfordringer i forskjellige deler av verden, ble innsamlings-arbeidet til Olav Strømme et stort aktivum som prosjektfinansiering, primært innenfor arbeidet til norsk misjon.Det har ”rent mye vann i Mjøsa” siden pastor Olav Strømme startet det som i dag er Strømmestiftelsen. Mye arbeid har vært lagt ned i om-organisering og restrukturering, som har resultert i at vi dag fremstår organisatorisk som en moderne bistandsfaglig profesjonell stiftelse.Hva er nå det da ?Vi har en visjon som nærmest er formulert med utgangspunkt i ”a dream” slik Martin Luther King uttrykte det i en annen sammenheng ,”En verden fri fra fattigdom”.Men profesjonalitet og omstrukturering kan aldri bli en erstatning for et hjerte som virkelig åpner seg og brenner for å bidra til fattigdoms-bekjempelse i en smertelig urettferdig verden!I vår kunnskapsorienterte og profesjonelle tilnærming til fattigdomsbe-kjempelse har vi et ønske om ikke ”å kaste ut barnet med badevannet ”.

Pastor Olav Strømme var inspirert av sin kristne tro, og det var for ham selve drivkraften i det han arbeidet for. Under et inspirasjonsseminar med ungdommer fra skoler fra hele landet i forkant av Operasjon Dagsverk aksjonen i 2008, ble jeg direkte utfordret på hva som ligger i Strømmestiftelsens kristne identitet. I den nye strategiplattformen som skal være utgangspunktet for vår kommunikasjonsstrategi heter det: ”Strømmestiftelsens identitet er knyttet til det kristne verdigrunnlaget der Jesu liv og lære er inspirasjon og rollemodell for nestekjærlighet. Strømmestiftelsen, med sin identitet som en verdibasert bistands-organisasjon, inspirert av et kristent syn på skaperverket og men-neskets absolutte verdighet, ønsker å møte mennesker med åpenhet og respekt uavhengig av religion, kultur, kjønn, etnisk tilhørighet, seksuell legning eller politisk oppfatning. Vi ønsker i all vår virksomhet å bidra til visjonen om en ”Verden fri fra fattigdom!”

Vi ber ikke om unnskyldning for disse formuleringene, og står ei heller med ”lua i hånda” når vi klart sier at inspirasjonen for fattigdomsbe-kjempelse hos oss i Strømmestiftelsen har sitt utgangspunkt i troen på Jesu nestekjærlighets utfordring! Han er både rollemodell, inspirasjons-kilde og verdiforankring for vår klare visjon: En ”Verden fri fra fattigdom !” Det vil si at Strømmestiftelsen ikke er en misjonsorganisasjon, som har som målsetting å virkeliggjøre Kirkens mandat og totale målsetting, både tjeneste (diakoni) og forkynnelse. En misjonsorganisasjon har en bredere målsetting. Nestekjærlighetsaspektet har her sin egenverdi på

Hva betyr det at Strømmestiftelsen bygger på et kristent verdisyn ?

skaperplanet, men skal også være et middel, en synlig manifestasjon av Kirkens tro, for samlet å bidra til utbredelse av Guds Rike. I denne sammenheng er nestekjærlighetsoppdraget en del av Kirkens mandat i verden, og har en diakonal valør.Strømmestiftelsens bistandsarbeid påberoper seg ikke dette kirkelige tosidige mandatet, tjeneste og forkynnelse. Vi er derfor ikke en diakonal institusjon, men en bistandsorganisasjon som har en klar og entydig målsetting ”En verden fri fra Fattigdom!”. Like fullt sier vi at vår inspira-sjon og utgangspunkt er den kristne tro. Men vi har en endimensjonal og dennesidig målsetting med vårt arbeid. Vi ønsker å forplikte oss på Guds gode vilje med og for skaperverket. Det gir oss et verdig menneskesyn, et forpliktende syn på forvaltning av skaperverket, og et driv for større rettferdighet og et forpliktende ansvar for å arbeide med fattigdomsbekjempelse. Med dette utgangspunkt i kristentro og verdigrunnlag, opplever vi at det er mange mennesker, om enn med et annet utgangspunkt, som gjerne ”tar oss i hendene” for sammen å nå et felles mål : ”En verden fri fra fattigdom.”Vi ønsker å virkeligjøre den kristne nestekjærlighetstanken, og det er et privilegium å løfte høyt denne dimensjonen i et stadig mer pluralistisk samfunn. Her har vi felles gods, som på samlingen med Operasjon Dagsverk munnet ut i utsagnet. ”Denne nestekjærlighets-dimensjonen er også ”min” og den siden ved kristentroen kan jeg identifisere meg med”. Vi forventer ikke at våre ”Strømme Business Partners” vil kunne identifisere seg med Kirkens mandat, som innebærer både tjeneste og forkynnelse, men vi utfordrer og tror, at den kristne nestekjærlighets tanken, den kan vi enes om. Så kan vi sammen arbeide for: ”En verden fri fra fattigdom!”

Derfor er Strømmestiftelsen en såkalt ”Faith Based Organisation” (FBO). Det gir oss også et fortrinn i en verden ”sør for Roma”, der den hellenis-tiske dualismen som skiller sjel og legeme nærmest ikke eksisterer. Et ”holistisk” syn på livet, der også den åndelige dimensjonen hører med, en vesentlig del av virkelighetsoppfatningen. Som en FBO erkjenner vi denne virkelighetsdimensjonen, og er bevisst en verdi-basert tilnærming i vårt arbeid. Vi tror dette er forpliktende, mer forutsigbart og ikke minst en troverdig identitet i samarbeids-relasjonene i Sør. Vi opplever jo også at de religiøse nettverkene i våre samarbeidsland er blant de mest etablerte. Der åpenhet og kompetanse er på plass, er disse nettverkene en svært viktig infrastruktur for å skape lokal forankring og eierskap.Men til slutt; vår verdiforankring skal ikke dreie seg om ord og formuleringer, men skal dømmes på ”levet liv” som organisasjon, og som enkeltmennesker i en urettferdig verden!

H

I dag har vi 12.145 trofaste Hjertevenner hos Strømmestiftelsen. Tenk så fantastisk hvis alle sammen hadde vervet én ny Hjertevenn hver! Da hadde dobbelt så mange barn og unge fått mu-ligheten til å lære å lese og skrive. Du gir dem da en gave for hele livet, for kunnskap er en skatt de kan ta med seg overalt. I tillegg gir du din venn den gode følelsen ved å gjøre noe godt for andre.

- La dine venner også få oppleve gleden ved å gi.

StrømmestiftelsenSvarsending 70980096 OSLO

Flotte vervepremier!

Jeg har vervet:

109633

Mitt navn___________________________________f.dato_________

Adresse__________________________________tlf/mob___________

Postnr_________Sted________________________________________

Navn___________________________________f.dato__________

Adresse_______________________________tlf/mob__________

Postnr_________Sted____________________________________

«Prisbelønnet kokebok «La Restinga» (art.nr 15665)«Deilig alpakkasjal fra Peru (200x55 cm) - marineblått (art.nr 15940) - naturhvitt (art.nr 15941)«Gavekort verd 200,- fra gavebutikken «annasrom.no» (art.nr 15942)

Sett kryss:

Klipp ut og send inn

Ring 03002, send inn kupongen eller verv på hjertevenn.no

Verv en venn!

n

Deilig alpakkasjal i vervepremie!

Documents

HTS 4-09