Hvem skal holde meg i hånden når jeg dør?

Eldre lengeværende flyktningkvinner på asylmottak

Wenche Helene Drevland, Solveig Nårstad og Maria Aano Reme

RIA Kvinnegruppe Mai 2017

ii

Sirkel

Klokken slår tolv Stillheten diskuterer med deg:

Tikk Tikk

Når byen sovner,

våkner jeg og får ikke sove

Natten legger seg i rastløsheten min

og sovner Den våkner når den har ødelagt min hvile

og heiser flagget sitt: Uro

Mansur Rajih

Gjendiktet av Maria Aano Reme

iii

Forord

Utgangspunktet for rapporten er våre erfaringer som aktive i kvinnegruppen i RIA (Rettferdighet i Asylpolitikken). Gjennom vårt arbeid i RIA Kvinnegruppe har vi i flere år hatt kontakt med eldre og syke flyktningkvinner med «endelig avslag». Vi som har fått kunnskap om livssituasjonen til denne gruppen eldre kvinner mener at vi har et ansvar for å formidle våre erfaringer og kunnskap. Vårt arbeidsmotto har derfor vært:

«Det vi vet kan vi ikke tie med». Rapporten er et innspill i flyktningedebatten, hvor fokus er på en lite kjent gruppe eldre, lengeværende kvinner uten oppholdstillatelse i Norge. Vårt mål har vært å dokumentere deres vanskelige livssituasjon ut fra et ønske om at de skal få et verdig og humant liv i Norge på sine eldre dager. Medarbeidere: Bjørg Andersson, Anne Grete Jenssen, Ellinor Melbye, Brit Nustad, Joyce Rasmussen og Lena Størseth. Vi takker følgende for hjelp og støtte i arbeidet: Kvinnene og deres pårørende Frivillige tolker IMI Kirken Universitetet i Stavanger UDI – Enhet for statistikk og analyse Helsesenteret for papirløse migranter Oslo Hero Norge AS NOAS SEIF Stavanger Diakoner i Stavanger bispedømme KIA (Kristent interkulturelt arbeid) RIA (Rettferdighet i asylpolitikken) RIA kvinnegruppe Stavanger, mai 2017 Wenche Helene Drevland, Solveig Nårstad og Maria Aano Reme.

iv

Innhold Forord .................................................................................................................................................... iii

Sammendrag ......................................................................................................................................... 1

1. Innledning ......................................................................................................................................... 2

2. Hvem er kvinnene? ........................................................................................................................... 3

2.1. Møte med X og Y og Z ................................................................................................................ 3

2.2. Statistikkens tale ........................................................................................................................ 6

2.3. Reisen til Norge .......................................................................................................................... 8

2.4. Hvorfor reiser de ikke hjem? ...................................................................................................... 9

3. Livssituasjonen ................................................................................................................................ 12

3.1. Helsen ....................................................................................................................................... 12

3.2. Tannhelsen ............................................................................................................................... 15

3.3. Fattigdommen ......................................................................................................................... 17

3.4. Bosituasjonen............................................................................................................................ 18

3.5. Norskkunnskaper ...................................................................................................................... 20

3.6. Ære og skam ............................................................................................................................ 21

4. Løsningen for kvinnene ................................................................................................................... 23

Referanser ........................................................................................................................................... 26

Begreper .............................................................................................................................................. 27

1

Sammendrag

I følge UDIs statistikker bor det i 2017 62 enslige kvinner over 50 år med endelig avslag 1 på asylmottak i Norge. De bor i ulike kommuner fordelt på 16 fylker. Av disse har vi møtt 13 kvinner bosatt i fire ulike fylker. De er alle fra midten av 50 årene til sist i 70 årene. De kom hit for å søke asyl, men fikk avslag. Deres botid på mottak i Norge er fra 6 år opptil 17 år. Kvinnene vi snakket med forteller ulike historier om hvorfor de kom til Norge. Alle kvinnene opplevde tiden både før og under flukten som dramatisk. Mange har traumer etter vonde hendelser, noen har vært utsatt for seksualisert vold på flukten. Kvinnene velger å bli værende til tross for avslagene og begrunner dette med at de har ingenting igjen i hjemlandet. For noen kan det være farlig å dra tilbake. En frivillig retur forutsetter gyldig pass fra hjemlandet. Ikke alle kvinnene har dette. De forteller at de er syke og flere sier at de ikke kan få behandling for sine sykdommer i hjemlandet. Enkelte er så psykisk nedkjørte eller så alvorlig syke at de ikke kan utsettes for uttransportering. De bor alle på asylmottak og blir flyttet til nye kommuner når asylmottak blir nedlagt. Alle kvinnene vi snakket med er syke. Noen har meget alvorlige helseproblemer som gir store utfordringer og mye angst og usikkerhet. Deres psykiske helse virker underkommunisert og underbehandlet. Tannhelsen er meget dårlig hos alle. Mer enn en tredjedel sier at de har eller har hatt tannkjøttbetennelse, og at behandlingen hovedsakelig har vært at tenner ble trukket. Uten oppholdstillatelse har man begrenset tilgang til helsetjenester i det offentlige. De har kun rett til innleggelse og behandling når de er akutt syke og trenger medisinsk hjelp. Mange av dem snakker svært lite norsk. De har fått lite norskopplæring og har ikke rettigheter til norskkurs. Noen av dem er analfabeter. Voksne asylsøkere med endelig avslag som bor på mottak får i 2017 utbetalt kr. 1780,- hver måned til livsopphold. Til sammenligning utgjør veiledende satser fra NAV for livsopphold til enslige personer kr. 5950,- pr måned. Enkelte klarte seg selv uten hjelp i mange år. Inntil skattekortene ble inndratt i 2011 arbeidet flere av dem, men måtte da slutte i arbeid. De hadde da betalt skatt og forsørget seg selv. Kvinnene vi har snakket med lever et nedverdigende, deprimerende liv i ekstrem fattigdom. Å sende dem til hjemlandet er løsningen som oftest løftes fram av myndighetene. For denne gruppen er dette neppe et gjennomførbart alternativ, siden de fleste er ureturnerbare på grunn av manglende papirer, manglende vilje hos hjemlandet til å motta dem eller andre omstendigheter. Den eneste løsningen vi ser for denne gruppen er at kvinnene får amnesti. Deres situasjon er så spesifikk at et amnesti kan forklares med bakgrunn i humanitære og menneskelige hensyn, uten at det vil få noen signaleffekt. Det vil gi disse kvinnene et trygt og verdig liv på deres eldre dager.

1 Endelig avslag: Status på søknad om asyl i Norge, som sier at asylsøkeren ikke har oppholdstillatelse eller klagemulighet.

2

1. Innledning

I følge UDIs statistikker bor 62 enslige kvinner over 50 år på asylmottak i ulike kommuner fordelt på 16 fylker. Av disse har vi møtt 13 kvinner bosatt i fire ulike fylker. De kvinnene vi har hatt møtt har en høyere gjennomsnittsalder enn statistikkene som tar utgangspunkt fra 50 år. Kvinnene som omtales i denne rapporten er alle fra midten av 50 årene til sist i 70 årene. De kommer fra ulike land i Afrika, Midtøsten og Asia. Gjennom vårt arbeid i RIAs kvinnegruppe har vi flere år hatt kontakt med eldre og syke flyktningkvinner med «endelig avslag» Den første kontakten ble etablert under en frivillig dugnad i Stavanger med å skrive omgjøringsbegjæringer til UNE vinteren 2012. Da vi startet arbeidet med rapporten kontaktet vi noen av de kvinnene vi hadde hjulpet med søknader og fortalte om prosjektet. De ble alle engasjerte og ønsket å delta. De kjente andre kvinner i målgruppen, kontaktet dem og formidlet kontakt tilbake til oss. Frivillige hjelpere og ansatte i ulike organisasjoner formidlet også kontakt med kvinner vi ikke kjente fra tidligere. Bortsett fra de første kvinnene kontaktet vi ingen direkte, men avventet at «snøballen» skulle rulle til vi hadde stort nok kunnskapsgrunnlag til å uttale oss (Tjora, 2017 side 135). De fleste kvinnene har vi møtt flere ganger. Vi har presisert at målet for prosjektet ikke er et individuelt hjelpearbeid, men forhåpentligvis en løsning for alle kvinnene i statistikken. Vi var tydelige på å ikke skape falske forhåpninger om en løsning på deres problemer. Vi har brukt tolk i de fleste samtalene. Det har vært enten profesjonelle tolker eller nære familiemedlemmer eller venner som de hadde tillit til og selv ønsket at tolket. Tolking har vært viktig. Kvinnenes norskkunnskaper og den mangelfulle norskopplæringen de har fått diskuteres senere i rapporten. Enkelte har hatt med seg familiemedlemmer eller venner som støtte under samtalene. Det var positivt for alle parter. Kvinnenes motivasjon for å delta har vært en viktig del av våre etiske overveielser. Vi er innforstått med at deres motivasjon for å delta kan være både sammensatt og kompleks. Vi har også drøftet hvorvidt deres historier kan få negative konsekvenser for dem som individer eller gruppe. Vi har anonymisert erfaringene kvinnene har delt med oss, noe har vi valgt ikke å skrive om for å sikre best mulig at enkeltpersoner ikke gjenkjennes. Imidlertid er denne gruppen flyktningkvinner liten i Norge, bare 62 personer, slik at noen som kjenner dem godt eller har et profesjonelt ansvar for dem muligens kan gjenkjenne enkelte. I så fall må vi lene oss på at de har et forhold bundet av etikk og taushetsplikt.

3

2. Hvem er kvinnene?

For å belyse kvinnenes situasjon eksemplifiseres kvinnenes liv. Deretter presenteres statistikk fra UDI. Så beskrives reisen til Norge, før det gis en forklaring på hvorfor de ikke reiser hjem.

2.1. Møte med X og Y og Z

For å gi et raskt situasjonsbilde starter vi med å gi tre korte beskrivelser. Deretter beskrives kvinnenes livssituasjon som gruppe slik at det blir et innblikk i det som er fellestrekk. Vi har valgt å ta utgangspunkt i helsesituasjonen, økonomiske rammer, bosituasjonen og andre tema som gir et bilde av deres liv. Resymeene nedenfor er beskrivende for hvordan de opplever at situasjonen har utviklet seg i negativ retning og blitt forverret med årene. Sitatet nedenfor kan stå som en påminning om denne negative spiralen:

“Jeg var frisk da jeg kom til Norge, men er blitt syk av stress og angst og bekymringer.”

Resyme av X situasjon:

«Jeg føler meg som en tigger fordi jeg må få hjelp av andre. Jeg er en byrde. Også

når jeg reiser på besøk til familien så blir jeg en byrde for dem.» X har bodd i Norge i veldig mange år, alle disse årene har hun bodd på mottak. Hun var et friskt og energisk menneske da hun kom til landet. Hun hadde ikke pass fra hjemlandet og kom med falsk pass. Hun spurte en gang undrende: «Er ikke mer enn 10 års straff nok?» Før hun kom til Norge hadde hun en vanskelig «reise» med et langvarig opphold i et land som verken tar imot eller gir hjelp til flyktninger. Målet hennes var å komme til Norge da hun hadde familie her. Flukten er et tema hun ikke orker å snakke om. Disse traumene bærer hun alene. Hun har ikke fått behandling for traumene, men har klart å holde seg oppe både psykisk og fysisk inntil for noen år tilbake. Da ble hun meget alvorlig syk, men overlevde. Hun klarte med sin sterke vilje og hjelp fra helsevesenet å komme seg på bena igjen. Mens hun var syk ble det sendt inn ny omgjøringsbegjæring til UNE. Denne søknaden argumenterte for opphold på humanitært grunnlag på grunn av helsen. Søknaden var vedlagt grundig dokumentasjon om helsesituasjonen, men hun fikk nok et avslag. Hun mottok avslaget med resignasjon, med bøyd hode og få ord. Hun er et stolt menneske og ønsker ikke å vise svakhet. Hun kan best beskrives som en «overlever». Hun er til tross for motgang og dårlig helse fortsatt en positiv og sosial person som ønsker å være del av samfunnet. Hennes fysiske og psykiske helse er dårlig, frisk blir hun aldri, men hun gjør alt hun kan for å bli så god fysisk som mulig. Hun roser hjemmesykepleierne som hjelper henne med morgenstell og medisiner. Hun er takknemlig og føler seg trygg på at hun blir ivaretatt av dem. Hun er takknemlig for hjelpen hun får fra «fastlegen» og en spesialisttannlege. Hun deltar så ofte hun kan på frivillige tilbud som gir hjelp til «lengeværende papirløse». Hun trives best i samvær med andre. Hun har lite skolegang fra hjemlandet og strever med å lære norsk. Hun er avhengig av tolk, men ønsker å gjøre seg forstått på norsk. Det har vært mange nedturer og tilbakeslag i alle disse årene hun har bodd på mottak, men hun har fortsatt litt kampvilje igjen. Men hun sier:

«Tiden går og da mister en den styrken som trengs for å orke å leve videre.»

4

Det at hun er avhengig av andre, både økonomisk, praktisk og med tolking, medfører at hennes selvstendighet brytes gradvis ned. Dette er vanskelig for henne. Hun forsøker å skjule det, men det er ikke alltid lett. Hun forklarer det slik:

«Det blir tøffere for hvert år. Tenker ofte på å avslutte livet mitt.»

Hun oppsummerte en gang sin situasjon slik:

«Sykdom, ikke frisk, dårlig vær, har ikke mat, treffer ikke folk, er for mye hjemme,

er ikke i form, da kommer slike tanker.» Resyme av Y situasjon:

«Jeg forstår ikke hvorfor jeg blir straffet, stengt inne i et lite rom, får ikke puste.»

Situasjonen til den eldste kvinnen vi møtte gjorde ekstra sterkt inntrykk. Hennes historie, høye alder, helsetilstand, antall år i Norge og at hjemlandet er ødelagt av krig og at alle slektninger er flyktet til andre land er dramatisk. Hun kom alene til Norge etter å ha ventet lenge på svar fra UDI om innreisetillatelse, men ikke lenger våget å være alene i konfliktområdet. Hun var redd og traumatisert. Hun har vært innlagt på sykehus, er avhengig av mange medisiner og tilsyn av hjemmesykepleien. Det er dokumentert ved legeerklæringer at hun ikke kan bli uttransportert av helsemessige årsaker. Imidlertid må hun på grunn av regelverket bo på mottak fordi hun ikke har gyldig oppholdstillatelse. Det er mulig å bo utenfor mottak, men da tapes alle rettigheter man har som mottaksbeboer. Hennes ressurssterke familie som er norske statsborgere har søkt UDI om at hun skal få bo hos dem. Dette er både familiens og hennes ønske. De har informert UDI om at de påtar seg alle kostnader, som hus og mat m.m., men ber om garanti for at de ikke risikerer å bli økonomisk ansvarlige for store utgifter knyttet til helsen. Hittil har ikke dette blitt positivt vurdert. Derfor må hun bo på mottak, utenom de ukene hun innvilges permisjon til å bo hos familien. Hun uttrykker stor takknemlighet til dem som hjelper henne, særlig til hjemmesykepleierne. Hun uttrykker sin takknemlighet slik:

«Takker Norge for alt, medisin, pleierne, de er så snille. De er glade når jeg er frisk,

lei seg når jeg er dårlig. Det er leit for meg å gi dem smerte.» Familien er takknemlig for den hjelpen hun får, men de lever i konstant psykisk beredskap for at hun skal bli dårligere. Hennes situasjon er til konstant bekymring for dem om hvordan hun har det når hun er alene på mottaket. De spør:

«Finnes det ikke ingen nåde for en så gammel og syk mor? Får vi som nærmeste

familie og omsorgspersoner ikke lov til å hjelpe slik det er best for henne?» På mottaket ligger hun for det meste i sengen og forsøker å hvile. Hun snakker ikke norsk og er avhengig av tolk. Hun sier:

«Ensomheten er stor. Det er ingen som snakker mitt språk her på mottaket.»

5

Hun er avhengig av at familien formidler informasjon og oversetter alt som sies. Men hun vil gjerne fortelle og snakker når hun tolkes i trygge omgivelser. Hun gråter mye, er fortvilet, og sier at det hadde vært bedre om «de» ga henne medisin slik at hun kunne få dø. Hun sier at hun er så gammel og syk at hun ikke kommer til å leve lenge, og fortsetter:

«Jeg ønsker bare å få dø i fred. Jeg er ikke redd for å dø i huset til familien min,

men jeg er redd for å dø alene. Hvem skal holde meg i hånden når jeg dør alene? Er redd for det. Tenker ikke slik når jeg er hos dem. Døden er naturlig, ber til Gud

og tenker på barn og barnebarn.» Resyme av Z situasjon: Z er en liten og forsiktig kvinne, hun er ser frossen og syk ut og har lite varme klær på i det kalde været. Hun er forsiktig og tilbakeholden, men forteller historien sin i korte glimt. Hun snakker ikke norsk og er avhengig av tolk. Hun ser svak ut. Hun har skader i ansiktet etter en hendelse i hjemlandet under krigen der. Den gang fikk hun også ødelagt hørselen under bombing og har fortsatt plagsom Tinnitus i ørene. Hun virker svak og forteller om mange, til dels alvorlige helseplager som krever medisinering og behandling. Hun sier at hun er deprimert og plages av angst:

«Bedre å drukne seg enn å reise tilbake.»

Hun sover nesten ikke om nettene fordi hun er så redd og bekymret for fremtiden. Om nettene tenker hun på hva som kan skje med henne, hun er veldig redd for politiet. Hun har opplevd at politiet har hentet andre på mottaket. Da våkner hun og sover ikke mer den natten. Dette har satt sterke spor i henne og gitt en redsel for at det er henne de skal hente neste gang. Hun gråter når hun snakker om angsten for å bli sendt ut. Bare å tenke på det gir henne søvnløse netter.

”Er veldig redd for at de skal ta meg.”

Hun kjenner nesten ingen og føler seg isolert og alene. Hun har en venninne som kommer på besøk av og til og hjelper henne. De leser i bibelen og snakker sammen. Hun forteller at hun ikke har foreldre, at hun vokste opp hos en bestemor i fattige kår. Bestemoren og hun hjalp hverandre med å selge småvarer på gater og torg. Det var den inntekten de hadde. Oppveksten var preget av fattigdom, og hun fikk derfor lite skolegang. Bortsett fra et par halvsøsken som hun ikke har kontakt med har hun ingen familie hjemlandet. Det er gjort forsøk på å finne dem uten at det har lykkes. Hun har en voksen sønn som hun ikke vet om lever eller er død. Hun har forsøkt å få kontakt med ham via Røde Kors, men de har ikke lykkes i å få ut informasjon om ham. Sønnen rømte fra militæret, derfor ble hun fengslet og truet. Hun ble sluppet fri etter et par uker, da var hun så skremt at hun samlet inn penger fra venner og flyktet til nabolandet. Hva hun opplevde i fengslet forteller hun ikke. I nabolandet fikk hun kontakt med en ”Bisnissmann” , som hjalp henne med ”pass” og billetter slik at hun kunne dra videre. Livet hennes i Norge er preget av at hun har fått avslag på søknadene til UDI/UNE. Hun vet ikke lenger hvem som kan hjelpe henne eller hva som kommer til å skje.

6

2.2. Statistikkens tale Prosjektet kontaktet UDI sent i 2015 for å få en oversikt over «enslige utreisepliktige kvinner over 50 år i mottak der det er gått minst 3 år siden søknaden». Vi fikk statistikk tilsendt tre ganger på forskjellig tidspunkt så vi kunne sammenligne situasjonen over ett år. Vi fikk innsyn i antall kvinner og fylker. Nasjonaliteten i forhold til hvilket fylke de befinner seg i ble unntatt innsyn av hensyn til personvern, da gruppen er så liten at kvinnene kunne ha blitt identifisert.

7

Tallene viser følgende: Kvinnene befinner seg i de fleste norske fylker (16/17 av 19 fylker). De kommer fra ni forskjellige land i januar 2016, og åtte land i mai 2016 og januar 2017. Alle kvinnene kommer fra land eller områder preget av krig, borgerkrig og/eller konflikter. De fleste er fra ulike afrikanske land, ca. en fjerdedel fra asiatiske land. De aller fleste kommer fra Eritrea og Etiopia. Dette tallet synker fra gang til gang, noe som er verd å merke seg, selv om endringene er små: Fra mai 2016 til januar 2017 er det fire færre eritreiske kvinner. For hver statistikk «forsvinner» en kvinne fra Etiopia. Kvinnene fra Iran og Irak og Afghanistan opplever ingen endringer fra periode til periode, det er etter alt å dømme de samme kvinnene som står bak tallene. Gruppen det er flest variasjoner i er fra Somalia, Sri Lanka, Usbekistan, Russland og statsløse. Dette er for normal variasjon å regne med tanke på hvor mange som søker om asyl i Norge hver måned. I januar 2017 er det fire færre kvinner som omfattes av kriteriene. Dette tyder på at det for det store flertallet er det lite variasjon. De har vært i denne statistikken i 3 år eller mer, og beveger seg verken i den ene eller den andre retningen, mot opphold eller utreise. I vårt prosjekt har vi vært i kontakt med 13 kvinner fra seks land.

8

2.3. Reisen til Norge De 13 kvinnene vi har snakket med forteller ulike historier om hvorfor og hvordan de kom til Norge. Flere forteller at de hadde nære familiemedlemmer bosatt her. Enkelte har også familiemedlemmer bosatt i andre land i Vesten. Det er for disse som for andre som har migrert eller flyktet at land hvor de har familie og slekt blir målet for migrasjonen. Mange av kinnene har enten voksne barn, barnebarn, søsken, tantebarn eller andre slektninger bosatt i Norge. Slik sett har de en sterkere tilknytning til Norge enn til hjemlandet hvor de har få slektninger igjen. Noen har også nær slekt i andre europeiske land eller i USA. Hvorfor flyktet de? Det er ulike årsaker til at de flyktet fra hjemlandet. Noen forteller at de flyktet fra en voldelig ektefelle, et tvangsekteskap eller et barneekteskap. Andre flyktet fra krig og forfølgelse knyttet til egen eller familiemedlemmers politiske aktivitet. Noen forteller at deres nærmeste var fengslet og at de selv derfor ble utsatt for trusler og trakassering. To kvinner forteller at de selv ble fengslet. Vi har også møtt kvinner som ble trakassert etter religiøs konvertering. Et par av kvinnene var blitt alene igjen i et krigsherjet hjemland etter at familiene hadde flyktet. De var i en meget vanskelig situasjon. Alle opplevde tiden, både før og under flukten, som farlig og dramatisk. Dette er historier de bærer alene, de ønsker ikke å snakke om forhistorien. Den er for smertefull. Reisedokumenter Endel kom med egne pass og besøksvisum til nær familie. De forlot imidlertid ikke landet da fristen for besøksvisumet utløp, men søkte UDI om oppholdstillatelse og fikk avslag. Andre kom til Norge uten pass, noen på «falskt pass» som de hadde ervervet under flukten. De aller fleste hadde ekte ID kort fra hjemlandet. De som kom uten pass, eller hadde tilegnet seg et falskt pass i løpet av reisen, forteller at de aldri har hatt pass i hjemlandet. Denne gruppen hadde naturlig nok en reise preget av mye frykt for å bli avslørt i passkontroller. Men også de med pass og besøksvisum forteller at de var redde både før avreisen og under selve reisen for at de skulle bli gjenkjent og stanset. De følte seg ikke trygge før de var fremme i Norge og ble tatt hånd om av familiene. Reisen mot nord Noen av kvinnene forteller at de har fått hjelp til deler av reisen. Flere har fått penger fra familie eller venner før reisen. Mange måtte først flykte til et naboland og komme seg videre derfra. Et par forteller at de fra nabolandet dro med fly en strekning sammen med en person som hjalp dem og passet på dem. De bruker ikke ordet smugler, men sier at de fikk hjelp av en «bisnissmann». De har ikke sett vedkommende etter at de ankom stedet som var avtalt for transporten. De uttrykker ingen negative følelser overfor vedkommende, tvert imot at de fikk en hjelp de hadde behov for i situasjonen. Våre debatter om smuglere kan i blant være noe ensidige da mange mennesker på flukt ofte ikke har andre valg i den situasjonen de er i. Tinti og Reitlano (2016 s. 33) hevder at: «Smugglers exist, first and foremost, because in the world we have created, where necessity demands movement but few legal options are available, they are essential.” De av kvinnene som hadde lengre opphold i mellomland, gjerne i Midtøsten, mens de var på flukt, var i en nødssituasjon. Deres sikkerhet var i fare, og de var redde. Dessuten hadde de bekymringer for hvordan de skulle komme seg videre mot nord, både økonomisk og praktisk. At enkelte da må søke hjelp av «bisnissmenn» for å komme seg videre kan ikke være vanskelig å forstå. Hva som har skjedd med dem, hva de har måttet utholde i ventetiden av psykisk stress, angst, overgrep og utnyttelse kan ikke vi forestille oss. Flere av kvinnene vi har møtt er preget av traumer fra sin bakgrunn og historie. Opplevelser som de verken kan eller vil snakke om. Derfor har vi heller ikke spurt om hva de har opplevd på reisen, heller ikke de kvinnene som vi har kjent og hatt kontakt med i mange år.

9

2.4. Hvorfor reiser de ikke hjem?

«Vi må få asylsøkere med avslag til å innse at saken er over og at det er nytteløst å sette livet på vent i Norge på ubestemt tid»

skriver direktør Frode Forfang, Utlendingsdirektoratet (UDI), i en kronikk i NRK Ytring den 15.04.2014. Hvorfor velger de likevel å bli boende på asylmottak? Kvinnene vi omtaler har ikke valgt seg et behagelig liv. Det er ingenting igjen i hjemlandet På vårt spørsmål om hvorfor de blir her svarte en kvinne med motspørsmål:

«Hvor skal vi i vår alder gå hvis vi sendes ut? Etter mange år i Norge? Vi har

ingenting igjen i hjemlandet.» En annen kvinne forteller:

«Jeg ble forfulgt og trakassert fordi jeg tilhørte en etnisk minoritet i hjemlandet.

Jeg ble truet, de stengte og beslagla virksomheten som jeg livnærte meg av. Faren for å bli deportert var stor, og jeg måtte flykte for å komme meg i sikkerhet. Nå har

de nok tatt huset mitt også, så jeg har ingenting å vende tilbake til. Jeg mistet retten til å få skattekort i 2011 og måtte flytte fra egen leilighet og inn på

asylmottak.» De er for syke Den samme kvinnen sier videre:

”Alle årene i Norge med alle avslagene og usikkerheten om jeg vil bli deportert, har

ødelagt helsen min.” Noen forteller at de er meget alvorlig syke og kan ikke få behandling for disse sykdommene i hjemlandet, med unntak av om de kanskje kan få behandling på private sykehus. Hvis de har penger til å betale med. Disse kvinnene har sykdommer som kan utvikle seg livstruende uten adekvat behandling og livsnødvendige medisiner.

“Similarly, illnesses on one`s own part or relative`s make it difficult or impossible to return if treatment for such for such conditions is not available in the countries

to which irregular immigrants are returned.” (Øien og Sønsterudbråten, 2011, s.88)

De har behov for flere reseptpliktige medisiner daglig, medisiner som vil være vanskelig å få tilgang til i hjemlandet. En kvinne forklarte via tolk at selv om hun hadde hatt penger til å betale for medisiner, var det i hennes hjemland stor fare for at medisinene i salg ville være falske. Noen av kvinnene forklarer situasjonen slik:

10

«Jeg er syk, jeg kommer til å dø.» «Det er ikke sykehus der.» «Jeg tar mange medisiner hver dag, hvor skal jeg få medisiner fra?»

Et par andre uttrykker at de er så psykisk nedkjørte at de vil bryte sammen og trenge tilsyn av psykolog/lege samt medisinering dersom de utsettes for uttransportering. De har opplevd at familiemedlemmer ble fengslet fordi de var politisk opposisjonelle, og kvinnene ble deretter truet, trakassert og et par også selv fengslet. Håpet deres var sterkt ved ankomst til Norge. Nå var de reddet! Håpløsheten ble desto sterkere da de fikk avslag fra UDI. Mange forteller at de i denne situasjonen ble syke og resignerte. Ved senere klagebehandlinger til UNE ble nye håp vekket, men nye avslag førte til nye psykiske og fysiske reaksjoner. Det er skamfullt å komme tomhendt hjem De forteller også at flukten til Norge medførte store forsakelser for familien i hjemlandet og for dem selv. Det er vanlig at familier bidrar til å finansiere flukten. Noen ganger for å redde personen fra forfølgelse, andre ganger med forventninger om at den som reiser kan få mulighet til å sende penger hjem. Det medfører stor skam å komme tomhendt tilbake til hjemlandet, og i tillegg bli en økonomisk byrde for familien. Flere har familie her De som har familie her har sterk tilknytning til barn, søsken og deres barn og barnebarn. Dette er også en medvirkende faktor. Denne tilknytningen blir forsterket fordi familien i Norge bidrar til at det er mulig å overleve på tross av lite penger og dårlig helse. Andre får tilknytning til andre flyktninger fra hjemlandet som har opphold. Situasjonen er vanskelig og deprimerende, men alternativet er verre. Når dette blir en tilværelse over mange år, blir tilknytningen til Norge sterk. Dette utrykkes slik:

«Jeg kjenner ingen der lenger. Alle mine er døde eller har flyktet til andre land.»

«De få jeg er i familie med bor her. De har alle opphold, bare ikke jeg.» Det kan være farlig å dra til hjemlandet Noen land er det farligere å returnere til enn andre, eksempelvis Eritrea. Statistikken viser at 26 av 62 kvinner er registrert av UDI som eritreiske statsborgere. FN har publisert en rapport (datert 04.06. 2015) som dokumenterer omfattende overgrep fra eritreiske myndigheter. I rapporten omtales mulige konsekvenser for flyktninger som returnerer til landet : «With a few exceptions, those who have been forced to return to the country have been arrested, detained and subjected to ill-treatment and torture.» (FN rapport, 2015, s.7). De som returnerer frivillig, risikerer å bli fengslet. 15 av kvinnene i samme statistikk er etiopiske statsborgere. I januar 2012 ble det inngått en tvangsreturavtale mellom Norge og Etiopia. Den har ikke fungert som antatt. Dette til tross for klare advarsler fra utlendingsmyndighetene om at personer som ikke returnerte frivillig innen 15. mars samme år, ville bli returnert med tvang. Denne avtalen medførte stor engstelse og til dels panikk blant etiopiske flyktninger, men svært få reiste tilbake frivillig. Avtaleperioden utløp i januar 2017. Myndighetenes holdning til retur UDI har i mange år lagt stor vekt på returfremmende tiltak i samarbeid med Den Internasjonale Organisasjon for migrasjon, asylmottak, og private organisasjoner. Det er utarbeidet en veileder for når og hvordan ansatte på mottak skal samtale med asylsøkere som har fått første avslag fra UDI, og når det

11

foreligger endelig avslag. IOM har et «Sårbarhetsprosjekt» som omfatter migranter med omfattende medisinske behov og eldre migranter uten familienettverk i hjemlandet (IOM, 2014, s. 16-17). Den økonomiske støtten er høyere enn vanlig støtte til retur og mer fleksibel. Det utbetales kr. 8000,- kontant og kr. 34 000,- til støtte som også kan omfatte medisinsk behandling. IOM følger opp i ett år etter retur. Det gis ikke forlenget økonomisk støtte utover dette. En frivillig retur via IOM forutsetter gyldige reisedokumenter, dvs. gyldig pass fra hjemlandet. For å søke om pass er det nødvendig å dokumentere Id, oftest gjennom fødselsattest som er dokumentert av hjemlandets myndigheter. Mange av kvinnene har ikke dette, og det kan være komplisert å få tak i. De som tilhører en forfulgt folkegruppe, vet at slekt eller venner kan bli utsatt for forfølgelse dersom de ber om hjelp til innhenting av nødvendige dokumenter. I samtaler med kvinnene har vi opplevd at mange blir redde når vi forsøker å spørre om hvorfor de ikke vil returnere frivillig. De forteller at de blir redde når mottaket innkaller til samtaler om frivillig retur. De tror, til tross for den informasjonen som gis, at IOM vil bidra til at de må reise hjem. Direktør Frode Forfang, UDI, skriver avslutningsvis i sin kronikk:

«Alle som er i kontakt med asylsøkere som har fått ferdigbehandlet saken sin, og

fått et nei, bør føle et ansvar for at asylsøkeren da har et realistisk bilde av situasjonen. Alternativet er at altfor mange setter livene sine på vent og kaster bort mange år på et prosjekt som likevel ikke fører fram. Flere ville reist hjem

raskere hvis de med en gang forsto at prosessen var over. Her ligger det største potensialet for å få til flere returer.» (Forfang, 2014)

Kvinnene som vi omtaler i denne rapporten har vært her for lenge allerede, opp mot 17 år, og har lite eller ingenting å vende tilbake til. De tenker:

«Hvor skal jeg bo?» «Hvem skal jeg bo sammen med?» «Hva skal jeg leve av der?» Det synes ikke å ligge stort potensiale for å få til flere returer for denne gruppen. Dette underbygges av Valenta og Thorshaug (2011 s. 213):

«Blant annet er mange avsenderland negative til å ta imot borgere hvis identitet

er ukjent eller usikker. Videre vil det i enkelte tilfeller, av humanitære årsaker, være vanskelig å returnere en person; enten på grunn av sårbarhet eller fordi

personen har oppholdt seg svært lenge i mottakerlandet.»

12

3. Livssituasjonen

Kvinnene vi har snakket med kom hit for å søke trygghet, men skjebnene deres har utviklet seg til at de er blitt boende på asylmottak med endelig avslag fra UNE. De har mange fellestrekk i sin nåværende livssituasjon. De har vært her i mange år. Bortimot halvparten av kvinnene har familiemedlemmer med opphold i Norge, men andre har ikke nær familie her. Kvinnene som er her uten familie er de mest ensomme da de har få å støtte seg til i vanskelige situasjoner. Uansett tilknytning, de er alle sårbare og avhengige av andres hjelp. Mottakene er bevisste på de beboerne som IOM omtaler som sårbare grupper:

«-Identifisering og oppfølging av sårbare beboere med særskilte behov er noe som er høyt prioritert i våre mottak. At riktige tiltak blir iverksatt har stor betydning for

livskvaliteten for våre beboere.» (Hero Norge AS. Årsrapport 2014 s. 13).

3.1. Helsen Rettigheter Rett til helsehjelp gjelder fullt ut bare for personer som har lovlig opphold. Retningslinjene er gitt i ”Forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket” (FOR-2011-12-16-1255). Personer over 18 år uten lovlig opphold har rett til å be om øyeblikkelig hjelp og kan få helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente, for å redde liv og behandle alvorlige skader. Psykisk ustabile som er en fare for seg selv eller andre, har rett til psykisk helsevern. HELFOs veileder (https://helfo.no) bekrefter at personer uten oppholdstillatelse ikke har rett til fastlege og at HELFO vil ha tilsendt dokumentasjon på lovlig opphold dersom det søkes om å få tildelt eller bytte fastlege. I prinsippet er de henvist til å bruke Legevakten, men noen får bistand fra leger i fastlegepraksis. UDI refunderer legekonsultasjoner og medisiner som leger foreskriver som akutt medisin. Alle med endelig avslag har et egenandelstak på kr 2 000,- før de kan få dekket utgifter til hjelpemidler, som for eksempel briller. Avslag ved alvorlige sykdommer En av kvinnene har dokumentert at hun fikk hjerneslag og ble sterkt redusert. Ved søknad om ny vurdering ble det grundig dokumentert fra behandlende sykehus at hennes skader var så alvorlige at hun alltid vil ha behov for medisinsk oppfølging og tilsyn. Hun er avhengig av tilsyn av hjemmesykepleien og flere reseptpliktige medisiner daglig. I avslag på omgjøringssøknaden står blant annet:

”Etter UNEs vurdering taler innvandringsregulerende hensyn mot å innvilge

tillatelser til personer med mangeårig ulovlig opphold, og som etter hvert får helsemessige problemer blant annet på grunn av alder. Klagerens tilfelle er på

ingen måte enestående eller et spesielt tilfelle i utlendingsrettslig sammenheng.” En annen kvinne er avhengig av behandling og regelmessig kontroll av spesialist for en sjelden indremedisinsk tilstand. Denne oppfølgingen og behandlingen har hun hatt i flere år. En spesialist ved sykehus har avgitt flere legeerklæringer til UNE og bekreftet at hun er avhengig av flere reseptbelagte medisiner. Legen bekrefter at denne sykdomstilstanden krever tett oppfølging av spesialist med kompetanse i denne sjeldne sykdommen. Spesialisten skriver at han sterkt betviler at det kan gis nødvendig behandling og oppfølging av helsetilstanden i hjemlandet. UNE konkluderer imidlertid med:

”Klagerens helseproblemer er ikke av en alvorlig karakter.”

13

Søknader vedlagt dokumentasjon om helsesituasjon og skader blir ikke alltid blir vurdert av UNE som god nok grunn til å gi opphold utfra vurdering av sterke menneskelige hensyn eller opphold på humanitært grunnlag. Dette indikerer at alvorlige sykdommer eller skader ikke gis prioritet foran andre vurderinger i nye søknader til UNE om oppholdstillatelse. Helseplager Alle kvinnene vi har snakket med er syke. Noen har meget alvorlige helseproblemer som gir store utfordringer og mye angst og usikkerhet. Flere har vært akutt innlagt, operert og behandlet for livstruende sykdommer på norske sykehus de senere årene. Andre har vært innlagt og behandlet for mindre alvorlige sykdommer. Mange er avhengig av medisiner, smertestillende tabletter og vitamintilskudd. Enkelte lider av kroniske sykdommer. De har vist oss bekreftelser fra leger som dokumenterer at de behandles for hjerte- og karsykdommer, høyt kolesterol, diabetes og depresjon. Noen har nedsatt hørsel. Andre trenger briller, men får ikke alltid dekket disse av UDI. Et par forteller at de er blitt operert for grå stær. Selv ikke etter operasjonen fikk de ikke dekket utgiftene til briller før kvoten for egenandel var oppfylt. Som andre kronikere, blir heller ikke disse kvinnene friske av behandlingen de får. I tillegg lever de i en konstant tilstand av uforutsigbarhet og mangel på håp om en uavhengig og verdig alderdom. De er opptatt av helsen og er engstelige for hvordan de skal greie seg selv. Flere har problemer med å gå i trapper og bevege seg utendørs. De blir inaktive og har begrensede muligheter til å koble ut bekymringer og stress. Dette påvirker i stor grad søvnkvaliteten, og kvinnene rapporterer om lite og avbrutt søvn. Dette gir dårlig livskvalitet, men kan også medvirke til økte psykosomatiske plager. I rapporten: ”No way in, no way out» , bekreftes det at asylsøkere med endelig avslag lever i en konstant frykt og lider av søvnløshet (Øien og Sønsterudbråten, 2011 side 70-71). At de blir sykere er en naturlig utvikling ut fra alderen, de blir eldre og svakere, reddere og mer motløse for hvert år som går. Dårlig kosthold grunnet knapt med penger, lite mosjon, sosial isolasjon, angst for fremtiden, avhengighet av andre og språkproblemer fører naturlig nok til en negativ spiral både fysisk og psykisk. Sykehusinnleggelser Blant dem vi har møtt er noen vanskeligere stilt helsemessig enn andre. Fire av dem har så alvorlige sykdommer at de kanskje ikke ville vært i live fortsatt hvis de ikke hadde fått behandling på sykehus her. De har vært behandlet og får oppfølging av helsevesenet for hjerneslag, hjertesykdommer og indremedisinske tilstander. De er avhengige av medisiner og kontroller. Noen få er også avhengig av besøk av hjemmesykepleien for stell og medisinering. De er alle takknemlige overfor behandlerne og for at de blir ivaretatt. Men de er redde for hva som kan skje med dem hvis de sendes ut og ikke lenger kan få den nødvendige behandlingen og medisineringen som de får her. Andre har vært innlagt på somatiske sykehus enten akutt eller for planlagte operasjoner, skader, kroniske smertetilstander eller nødvendige utredninger. Det handler om gynekologiske problemer, nyrebetennelser, skader og ryggproblem. Bare en har vært innlagt til behandling på rehabiliteringsinstitusjon etter en skade. De understreker at de har opplevd å få verdig og trygg hjelp på sykehusene, det ble en positiv opplevelse. Der var de pasienter, ikke flyktninger uten oppholdstillatelse. Psykisk helse Vårt inntrykk er at kvinnenes psykiske helse høyst sannsynlig er både underkommunisert og underbehandlet. Svært få forteller til oss at de har hatt kontakt med psykolog eller psykiatrisk sykepleier, og bare en sier at hun har vært innlagt til psykiatrisk behandling. Når de snakker om sine helseplager blir samtalene preget av mye gråt og fortvilelse:

14

“Helsen er ikke god. Jeg sover dårlig, tenker mye. Jeg glemmer alt, husker ikke navn. Jeg er sliten i hodet. Får hjertebank. Pusten min går så fort. Jeg blir svimmel,

kaster opp.” Nesten alle sier at de plages av angst og er redde og at de i liten grad snakker om plagene til andre. De snakker mye om sine søvnproblemer. Men noen forteller at de får både råd og hjelp av primærhelsetjenesten/fastleger og Helsestasjonene for sine psykiske og psykosomatiske plager. Vi har bare møtt en som har vært innlagt i psykiatrien etter en alvorlig traumatisk hendelse for flere år tilbake. Ett par forteller at de har fått samtaler med psykolog/psykiatrisk sykepleier. Enkelte fremstår ikke bare som dypt ulykkelige og redde, men også som labile og preget av angst. Så vidt vi kan forstå må det være et stort underforbruk av psykiske helsetjenester for denne kvinnegruppen. De lever med en stor usikkerhet og angst som «papirløse», redde for å bli sendt ut av landet med tvang. De blir eldre og sykere etter som årene går og stadig mer isolerte. En av dem sa en gang da hun snakket om sine problemer og angst:

«Det er bare å ta imot alt som kommer. Vi har ikke noe valg.»

Diabetes Flere forteller at de har fått diagnostisert diabetes type 2, og at de bruker medisiner for å stabilisere blodsukkeret. De er alle i 60 årene og kommer fra kulturer med et annet kosthold enn det de har måttet tilpasse seg til i Norge. De har i tillegg andre sykdommer og helseutfordringer. I følge Diabetesforbundet kan diabetes 2 være en arvelig sykdom, men at overvekt, lite fysisk aktivitet, ugunstig kosthold og røyking øker risikoen. Brosjyre fra Diabetesforbundet viser at personer fra Sør-Øst Asia, Midtøsten, Tyrkia, Afrika og Latin-Amerika har høyere risiko for diabetes 2 enn den etnisk norske befolkningen (Diabetesforbundet). Kvinnene som har fått diagnosen tar sykdommen på alvor og har trappet ned på inntaket av sukker. Kostholdet er imidlertid en utfordring da de av økonomiske årsaker må være svært forsiktige med innkjøp av mat. Helsehjelpere De som har familie her forteller ofte at de får komme til hos familienes fastleger. Dette setter de stor pris på. Men ikke alle har fått etablert kontakt med en lege som følger dem opp. Derfor oppsøker de ofte Legevakten. De bruker aktivt legene og Helsesøsterordningene som er tilknyttet mottakene. Dette er viktige hjelpeordninger for alle som bor på mottak. Det er mange som ønsker å hjelpe og alle kvinnene sier at de blir møtt positivt når de oppsøker helsehjelp. Problemet med å ha endelig avslag eller «papirløs» som de også benevnes som er mangel på ID papirer. De har et ID kort for flyktninger, men de kan ikke få norsk personnummer. Kristiansen problematiserer dette i en kronikk i NY TID.

«En utfordring med å være «papirløs» er at du ikke får personnummer – og det trenger du til ganske mange ting i livet. Uten personnummer får du ikke utrettet stort. I prinsippet kan man får helsehjelp uten personnummer, men går man på legevakten, spør de etter personnummeret før de spør hva som er galt, og som

papirløs vil man oppleve at man blir avvist.» (NY TID NR 1 12.01.2017 s. 36)

15

Helsesenteret for papirløse migranter i Oslo 2 er et viktig tilbud for personer i Oslo og omland som er uten annen mulighet for helsehjelp. Daglig leder Frode Eick (Eick 2017 s. 3) skriver:

«Helsesenteret erfarer at det er et stort behov for helsehjelp og at pasientenes

helsebehov er relatert til deres historie fra opprinnelseslandet og mangel på helsetilbud der, deres belastende erfaringer fra migrasjonsreisen og prosessen i

Norge.» Frode Eick skriver videre i artikkelen:

«Uansett kriterier for å få opphold ser Helsesenteret konsekvensene av at

innskrenkning i tilgang til helsetjenester blir brukt som et innvandringspolitisk tiltak. Uten oppholdstillatelse har en ikke samme tilgang til helsetjenester i det

offentlige og de fleste har bare tilgang til øyeblikkelig hjelp.”

3.2. Tannhelsen

I flere år ba hun om hjelp til tannbehandling. Hun skjulte munnen med en hånd når hun snakket med noen. Tydelig brydd. Tannlegen måtte gjøre en vurdering av om hun hadde behov for akutt tannbehandling. UDI kunne betale for trekking av tenner, men da ville hun miste tennene og med dem tyggeevnen. Hun ba om hjelp til å redde noen av tennene eller få protese. Til slutt fikk hun hjelp, men ikke via UDI. Hun forteller at hjelpen kom fra «en snill dame». Nå smiler hun; om dagen er god. Hun har fått tilbake noe av sin verdighet. Asylsøkere har som regel hatt en lang og farlig reise på veien til Norge. Tannhygiene og riktig kosthold har nok ikke vært det enkleste å prioritere. Frivillige i Røde Kors er tilstede på mottak over hele landet. De melder fra til ledelsen om at mange ikke får den behandlingen de trenger. Tannhelse og ernæring var noen av bekymringene ledelsen i Røde Kors tok opp med UDIs direktør i «Dagsnytt atten» den 12.01.2017. De etterlyste et uavhengig statlig tilsyn ved norske asylmottak. Dette er vedtatt av et flertall på Stortinget. Men vil et statlig tilsyn bety noen forskjell vedrørende muligheter for tannbehandling for asylsøkere med endelig avslag? Rundskriv 1-23/99 fra Sosial- og helsedepartementet gir en sterk begrensning av rett til tannbehandling:

«1.2 Generelt om fylkeskommunenes ansvar. Fylkeskommunen skal etter lov om tannhelsetjenesten av 3. juni 1983 nr. 54 §11 sørge for at nødvendig tannhelsehjelp er tilgjengelig for hele befolkningen som bor eller midlertidig oppholder seg i fylkeskommunen, herunder for flyktninger, personer med

opphold på humanitært grunnlag og asylsøkere som bor eller oppholder seg i statlige mottak. Behandlingen kan ikke settes i gang før svar foreligger fra Fylkestannlegen. Unntak gjøres for akutt

behandling i forbindelse med smertelindring og alvorlige infeksjonstilstander.»

2 Helsesenteret ble etablert i 2009 og drives av Kirkens Bymisjon og Norges Røde Kors. «De fleste som får hjelp på senteret har søkt asyl, fått endelig avslag og ikke overholdt utreiseplikten. Det er også opprettet er helsesenter for migranter i Bergen som drives av frivillige.

16

RIA kvinnegruppe ba i brev til Fylkestannlegen i Rogaland om en klargjøring av regelverket og fikk i svarbrev at Styret i Tannhelse Rogaland ikke har:

«myndighet til å påse at mottakene vet om eller følger reglene. Det er fylkeslegen som er klageinstans dersom noen mener at de ikke har fått de helsetjenestene de

har krav på, eller at tjenestene ikke er forsvarlige.» (datert 20.10.2016) Dette er i samsvar med våre erfaringer i møter med alle grupper flyktninger uten oppholdstillatelse. Dagens praksis er at asylsøkere med endelig avslag ikke blir prioritert dersom de sender søknad til UDI om konserverende tannbehandling. Dette gjelder også personer som har tannkjøttbetennelse, periodontitt. Dette er en sykdom som krever årlig rens og kontroll, i noen tilfeller operative inngrep. Fem av kvinnene vi har møtt har periodontitt, og alle fem har fått trukket flere tenner som følge av utviklet tannkjøttbetennelse. Imidlertid er det ikke bare disse fem, men alle kvinnene vi har snakket med som har fortalt at de har trukket tenner og at de har dårlig tannhelse og tannverk. Betalingsevnen Ettersom asylsøkere uten oppholdstillatelse bare mottar en minimum støtte til livsopphold hver måned, har UDI bestemt at de ikke kan trekkes i dette dersom de skulle motta støtte i form av lån til konserverende tannbehandling. Deres økonomiske situasjon gjør det umulig å nedbetale på et lån. I praksis har det derfor ingen hensikt å søke UDI om støtte til å beholde tennene eller få behandlet tannkjøttbetennelse. Tannhelsen forverres gradvis, og flere mister tyggeevnen. Noen har fått økonomisk hjelp av familiemedlemmer eller venner som har betalt tannlegeregninger for dem. Det er ikke alltid lett å be om hjelp verken fra familien eller venner. Dette eksemplet tydeliggjør dette: En kvinne oppsøkte tannlegen fordi hun hadde løse fortenner. Tannlegen informerte henne om at hun ikke kunne spise med de tennene. Prisoverslaget for behandling var imidlertid på kr. 25.000, -. Tannlegen anbefalte henne å be om hjelp fra familien. Kvinnens umiddelbare reaksjon var at det kunne hun absolutt ikke: «hun fikk allerede så mye hjelp til å kjøpe mat og busskort.» Tennene ble ikke reparert. Fire av kvinnene i rapporten har gjennom RIA kvinnegruppe fått hjelp til tannbehandling av en privatpraktiserende tannlege. Han gir gratis behandling til asylsøkere med avslag etter søknad fra kontaktpersonen i RIA Kvinnegruppe. Vi kjenner også til andre tannleger som gir behandling til enkeltpersoner, enten gratis eller til sterkt redusert pris. Dette gjør de fordi de ser nøden og ønsker å hjelpe. En av kvinnene har nå på tredje året fått gratis hjelp av en spesialist i periodontitt slik at de få tennene hun hadde i behold ble reddet. Kostnadene av behandling for Periodontitt er store. Personer uten opphold har ikke noen rettigheter til refusjon for denne typen behandling, heller ikke via NAV. Konklusjon Det ser ikke ut til at det er noen grunn til å forvente at et statlig tilsyn, vil bety noen endring vedrørende tannhelsetilbud for asylsøkere med endelig avslag. Imens har de tannverk og mister tennene. Tannhelsen er meget dårlig hos alle. Mer enn en tredjedel sier at de har eller har hatt tannkjøttbetennelse, og at behandlingen hovedsakelig har vært at tenner ble trukket. Regelverkets begrensninger, deres økonomiske situasjon og språkproblemene kan føre til at verken deres fysiske, psykiske eller tannhelse blir godt nok ivaretatt.

17

3.3. Fattigdommen Voksne asylsøkere med endelig avslag som bor på mottak får i 2017 utbetalt kr.1.780,- pr måned. Dette basisbeløpet skal dekke alle utgifter til mat, drikke, toalettartikler, rengjøringsmidler, ikke reseptpliktige medisiner og vitaminer, transport, telefon, klær, sko osv. Selv om de har gratis bolig og strøm når de bor på mottak er det meget vanskelig å klare seg med så lite penger. Konsekvensen kan bli at de blir under- og feilernærte. En kvinne sa dette i en samtale om økonomi:

«Jeg må spare på alt, også tannkremen, tar bare littegrann tannkrem på

tannkosten, tannkremen må vare lenge.» Rune Berglund Steen skrev i en kommentar i Klassekampen (14.10.2016 side 14) om nedskjæringene:

«I flere år har spesielt Norsk Folkehjelp advart mot at folk går sultne i norske

asylmottak etter gjentatte nedskjæringer i ytelsene. På asylfeltet er det imidlertid ikke en del av tidsånden å lytte til varslere.»

Basisbeløpet skal også dekke utgifter til transport som kan bli en stor utgift hvis de er avhengige av buss på grunn av boligens beliggenhet i forhold til sentrum. Syke og bevegelseshemmede mottaksbeboere får busskort fra mottaket hvis de kan fremlegge legeerklæring. De hjelper hverandre så godt de kan. Har de et busskort låner de det bort til andre som er i samme situasjon, men som ikke har fått innvilget søknad om busskort. Et annet eksempel på de mange økonomiske begrensninger i UDI`s regelverk for denne gruppen er når de trenger synsprøver og briller. I regelverket for personer med endelig avslag er det en egenandel på kr 2000,- som må være dekket før de kan søke UDI om dekning av utgifter til briller og andre nødvendige hjelpemidler. Reaksjoner En av kvinne som har bodd her i mange år og opplevd mange nedturer, ble spurt i en samtale våren 2017 om hvordan hun opplevde de siste økonomiske nedskjæringene. Hun brast i hulkegråt over spørsmålet. Hun er en sterk og stolt kvinne som har tålt mye, både av sykdom, ensomhet og redsel i mange år. Hun dekket ansiktet slik at vi ikke skulle se hvor skamfull hun følte seg og klarte å uttrykke dette mellom gråtetoktene:

«Prøver ikke tenke på det, men kan bare kjøpe litt. Jeg har iblant lyst på kjøtt, men det er bare en tanke. Kan gå i flere uker uten å ha råd til å spise ordentlig mat. Av og til om natten ligger jeg våken og tenker på kjøtt. Har så lyst til å spise kjøtt.»

Etter en pause sa hun videre:

«Tenker iblant når jeg er i byen at jeg likegodt kan hoppe foran en bil i gata. Føler

meg som en tigger fordi jeg er avhengig av andre til alt.» I en samtale med noen ortodokse kvinner kom samtalen inn på prisen på matvarer og hva de spiste. De fortalte at de overholdt de religiøse fastene og derfor var nøye på hva de spiste. De fortalte at de fastet

18

45 dager før jul og 50 dager før påske, samt hver onsdag og fredag ellers i året. Når man i fastetiden verken spiser kjøtt, fisk eller melkeprodukter, er det viktig at maten som spises er sunn og næringsrik. Slik mat kan være kostbar. Kvinnene valgte å snu samtalen i mer humoristisk retning og sa blant annet:

«Vi er så fattige at det er fint for oss at vi faster så mye for da sparer vi penger på

mat.» Et perspektiv Fattigdommen settes i perspektiv når vi vet at enslige asylsøkere med endelig avslag får kr. 1780,- pr. måned, mens veiledende satser fra NAV for livsopphold til enslige personer utgjør kr. 5950,- pr måned. Personer som kommer i en krisesituasjon og er avhengig av akutthjelp, utbetales dermed kr. 90,- pr. dag i Stavanger kommune. Det er beregnet at dette beløpet er nødvendig for å kjøpe mat i en kortere periode. Kroner 1.780,- pr måned blir et dagsbeløp på kr. 59,- pr dag. De må klare seg på det jevne med et beløp som er langt under NAV s minstesatser for personer i akutte situasjoner. Frode Eick (2017 s.1) skriver om Helsesenterets erfaringer:

«En del jobbet og betalte skatt fram til 2011 da de mistet muligheten til å få nye skattekort. Da dette naturligvis førte til at flere fikk det svært økonomisk trangt kom de til Helsesenteret for å få lege og medisiner uten å betale. Da de har fått det vanskeligere økonomisk og det fremdeles er uaktuelt for mange å returnere,

uttrykker de fleste at dette utgjør en psykisk belastning. De er fratatt muligheten å forsørge seg selv i Norge. Mange sliter med lite framtidshåp og lite sosialt

nettverk.» Konsekvensene blir at de lever i isolasjon, med lite sosial omgang med andre enn beboere på mottak. Mange mister håpet om et bedre liv. Slik sett kan vi konkludere med at kontrastene mellom deres liv og våre liv er enormt. Men likevel er de her, men usynlige. Mange frivillige, familiemedlemmer og landsmenn er klar over deres økonomiske nød og yter hjelp på ulikt vis. Det kan være gaver som mat, penger, klær, busskort og telefonkort. Langt fra alle får slik hjelp, det er avhengig av hvilket nettverk de har og om de orker å fortelle om sin nød. Å alltid være mottaker av andres godvilje, og i liten grad kunne gi noe tilbake er nedbrytende for et menneskes selvbilde og behov for selvstendighet.

«Det er slitsomt å være mottaker - alltid. «

3.4. Bosituasjonen De bor på asylmottak og flyttes mellom mottak avhengig av konjunkturene. Ingen av dem har bare bodd på ett og samme mottak i disse årene. De fleste har ikke bare blitt flyttet mellom kommuner, men også blitt flyttet til andre fylker. Dette er en stor psykisk belastning, de slår «rot» et sted, men må så starte på nytt på et fremmed sted. Et selvstendig liv? De aller fleste av kvinnene vi snakket med har bodd på mottak i alle år etter at de kom hit. Imidlertid har enkelte klart seg selv uten hjelp i mange år. Inntil skattekortene ble inndratt i 2011. Inntil da arbeidet

19

og betalte de skatt og forsørget seg selv (Kristiansen, 2017). De bodde i leiligheter de leide på det åpne markedet og var ingen økonomisk belastning for samfunnet. Tvert imot opplevde de seg som en ressurs. De fleste hadde arbeid innen rengjøring, ofte ansatt av offentlige etater. Disse selvstendige årene forteller de om med stolthet. En av kvinnene forteller at hun var selvstendig og arbeidet i 10 år. En annen kvinne forteller at hun arbeidet i 3 år og 9 måneder og 6 dager før hun ble tvunget til å slutte. Desto større ble nedturen da de ble tvunget til å slutte i jobben fordi skattekortene og arbeidstillatelsen ble inndratt. Etter en tid var sparepengene brukt opp, og de så seg nødt til å flytte til mottak og motta støtte fra UDI. Det er med stor sorg og avmaktsfølelse de snakker om overgangen fra å være selvstendige yrkeskvinner og leietakere i egen bolig til å bli avhengige mottakere. De sier: «Vi vil jo arbeide og bidra, ikke ta imot.» En av kvinnene som arbeidet og forsørget seg selv inntil hun ble fratatt skattekortet og dermed muligheten til å arbeide sier:

“Tenker og håper at jeg kan leve som før. Av og til håper jeg å få positivt. Og

begynne på nytt. Få jobb. Bo for meg selv.» Men hun sukker og fortsetter:

“Jeg kan ikke gå tilbake. Det er veldig hardt.”

Flere nevner at det er urolig å bo på mottak. Beboere skifter, noen flytter, andre kommer. Noen får opphold og drar av sted glade. Det er en vond opplevelse for de som blir igjen. Det verste er når Politiet kommer for å hente personer som skal sendes ut. Hvis de er tilstede blir det gråt og uro, hvis ikke er tilstede letes de etter. PU kommer oftest grytidlig på morgenen og da våkner kvinnene som sover i samme hus, de får angst og tenker:

”Er det min tur neste gang ?”

Nedleggelser og flytting Utenom Transittmottaket ved ankomst til landet har de fleste bodd på flere ulike mottak, også i ulike fylker. Av de kvinnene vi har møtt er det bare to som bare har bodd på to mottak. De fleste har bodd på tre, og en av kvinnene har bodd på hele fem ulike mottak. Dette var før nedlegging av mange mottak i 2016 og i 2017. Høsten 2016 ble mottak lagt ned på grunn av redusert behov for mottaksplasser og beboerne ble flyttet til mottak i andre kommuner. Dette var en stressende situasjon for de som ble berørt, med mye angst og usikkerhet i tiden før de fikk beskjed fra UDI om hvor de skulle flyttes. En som måtte flytte fortalte at hun følte seg som:

«En pakke som blir sendt rundt uten adresse».

Etter en usikker og nervøs tid hvor beboerne visste at de måtte flytte, men ikke hvor og med opplevelsen av at de nok en gang var uten innflytelse over sine liv, falt de til ro på det nye bostedet. De har ikke lenger den energien som kreves for å gjøre motstand og har absolutt ingen forventninger om å bli hørt. De har for mange negative erfaringer. I februar 2017 kom ny melding fra UDI om at flere mottak skulle legges ned. De eldre kvinnene som nylig hadde flyttet fra en kommune til en ny før julen 2016, mottok beskjeden om at de må flytte nok

20

en gang med forsterket angst og uro. At dette påvirker deres tillit til systemet, deres opplevelse av eget menneskeverd og deres psykiske helse er naturlig. En kvinne forteller at hun har blitt flyttet mellom mottak flere ganger de årene hun har vært her. Det nestsiste mottaket hvor hun bodde i mange år ble for henne et hjem og et fristed. Her slo hun dype røtter i nærmiljøet. Hun fikk gode norske nettverk knyttet til den lokale kirken, kvinneforeninger, fritidsaktiviteter og svømmehallen. Hun opplevde seg som hjemmehørende i denne kommunen, følte seg ikke ensom og levde et aktivt og sosialt liv. Dette mottaket ble lagt ned, og hun måtte flytte til et annet mottak i en annen kommune. Kontakten med nettverket og vennene, de daglige aktivitetene som holdt henne psykisk oppe ble dermed brutt. Hun forteller at etter flyttingen sover hun dårligere, er blitt reddere og føler seg ensom og alene. Nettverket holder fortsatt kontakten med henne, og hun reiser tilbake på besøk og overnatter hos en venninne. Men det er en lang reise med buss og koster penger, noe hun har lite av. Hun bryter ut i gråt når hun forteller om hvordan hun har det nå etter den siste flyttingen:

«Alt er så vanskelig. Norge vil ikke hjelpe meg, ikke UDI, ikke mottaket.»

Vil hun bli hørt? Hun vil bare tilbake til der hun bodde før, til vennene og nettverket, der hun føler at hun blir sett og hører til. Hun opplevde den siste flyttingen både som en fysisk og en psykisk påkjenning. Blodtrykket steg, og hun måtte begynne på sterkere blodtrykksmedisiner enn tidligere. Hun ønsker ikke å gi opp, men vil søke UDI om å få flytte til et mottak som er geografisk nærmere det stedet hvor hun bodde tidligere. Hvorvidt UDI vil innvilge dette vet hun ikke.

3.5. Norskkunnskaper Å ikke beherske språket, muntlig og skriftlig, i et moderne samfunn er en ulempe og oppleves ydmykende. De fleste ønsker å skjule dette fordi det er pinlig i møter med andre. De blir avhengige av tolking i mange situasjoner. De har rett til profesjonelle tolker i samhandling med offentlige etater og ved behandling i helsevesenet. Utover det har de ikke rett til tolk og blir avhengig av familie eller venner som kan tolke. Norskkunnskapene til de fleste er meget svake. Noen snakker relativt godt norsk, mens mange kan i liten grad gjøre seg godt nok forstått på norsk. Noen av dem kan bare si noen ord eller enkle setninger på norsk. De sliter selvsagt også med å lese norsk tekst. Hvilken skolegang de har fra hjemlandet i oppveksten spiller naturlig nok inn på ferdighetene i det norske språket. Flere av kvinnene har liten eller ingen skolegang fra hjemlandet, slik at de i norsk skole ville blitt klassifisert som analfabeter. Å starte i voksen alder med å lære å lese og skrive et nytt språk som de knapt behersker muntlig er en stor utfordring. Å ikke beherske språket i det nye landet er en stor ulempe når man skal orientere seg i det moderne norske samfunnet. Imponerende nok makter de å ta seg frem i samfunnet på et vis, men det betinger at de er i kjente miljøer og har god hukommelse. Men i blant skjærer det seg. Et eksempel er en kvinne som fikk en regning i posten med varsel om inkasso for en medisin som ikke var betalt. Denne regningen hadde «vandret» mellom ulike kontor før den nådde frem til henne. Det var ikke registrert at hun var blitt flyttet fra et mottak til et annet mottak i ny kommune heller ikke at mottaket var betalingsansvarlig. Personer som ikke kan lese norsk blir redd for regningskonvolutter og ord som regning og inkassovarsel. Det er naturlig nok et skille i norskkunnskapene mellom de kvinnene som har skolegang og utdanning fra hjemlandet og de som ikke har det. De med skolegang og utdanning snakker forholdsvis godt norsk,

21

men også de kan slite med å forholde seg til kompliserte muntlige samtaler eller lese norske dokumenter. Å lese og forstå innholdet i viktige dokumenter som brev fra UDI/UNE er en belastning også for dem. Opplæringen. Mens de venter på første behandling av sin asylsøknad har de rett til norskopplæring, men ved første avslag mister de retten. Et par av kvinnene oppgir at de ikke har hatt noen form for norskopplæring, og de forklarer dette med at de har vært for syke til å delta. Noen mottak har i samarbeid med Røde Kors eller andre frivillige tiltak forsøkt å bøte på dette med å gi norskkurs på ulike nivå til beboere. Hvem underviser dem nå? Frivillige organisasjoner og kirkesamfunn tilbyr norskopplæring for gruppen lengeværende asylsøkere med endelig avslag. Tilbudene forsøkes innrettet i forhold til språknivået til deltakerne og inkluderer ofte også mat og sosiale aktiviteter. I mange år drev en pensjonert lærer et godt tilbud på et mottak i Rogaland rettet mot eldre beboere. Hun forteller at det er et krevende arbeid å lære et nytt språk når man har lite skolebakgrunn. Angst, usikkerhet og mange problemer fører også til konsentrasjonsproblemer og lærevansker. Dette er mange eksempler på gode tiltak på språkkurs som drives omkring i landet i regi av frivillige organisasjoner, kirker og sosiale nettverk. Det er spørsmål om dette er riktig politikk at norskopplæring for lengeværende flyktninger skal overlates til det frivillige Norge?

3.6. Ære og skam Æresbegrepet betyr svært mye for de fleste av kvinnene som er omtalt i denne rapporten. Mange Kommer fra en patriarkalsk æreskultur der kvinnene er bærere av denne æren. Ære betyr respekt og uten den blir en kvinne sett på som en fallen person uten moral og kan miste både familie og venner. Dette er verdigrunnlaget som disse kvinnene har med seg når de kommer til Norge og søker asyl. Skam over seksuelle overgrep Kvinnene i denne rapporten har ofte mistet sin ære, både i egne og familiens øyne, før de kommer til Norge. De kan ha vært utsatt for seksuelle overgrep i hjemlandet eller ha vært utsatt for tvangsprostitusjon, bordellopphold, ”midlertidige ekteskap” og ulike former for slavearbeid, i et forsøk på å skaffe penger under flukten. (Tinti og Reitlano, 2016) Flere av kvinnene har opplevd seksuelle overgrep som aldri er blitt formidlet. Disse overgrepene ville det vært viktig å fortelle om i avhør og samtaler, fordi det kunne vært relevant i helhetsvurderingen om å få asyl. I en periode i 2015 undersøkte Helsesenteret i Oslo hvilke erfaringer nye pasienter (begge kjønn) hadde fra hjemland og flukt. 27% av pasientene oppga at de hadde vært offer for vold fra politi og militære og 32% at de hadde blitt utsatt for psykisk vold. 36% oppga at de var blitt truet, fengslet og/eller torturert og 10% å ha blitt voldtatt (Frode Eick, 2017 side 4). Videre skriver Eick at opplevelser av å føle seg annerledes og utenfor samfunnet er en stor belastning for pasientenes psykiske helse. Det er viktig at kvinner får formidlet de krenkelsene de har opplevd, og konsekvensene som dette har for henne som menneske. Dette for å sikre at de får nødvendig hjelp, og muligheten dette kan gi for et bedre liv. Skammen som disse kvinnene føler over det de har opplevd, gjør ofte at de tier i årevis, kanskje for alltid. Seksuelle overgrep gir ofte et dårlig rykte og gir kvinnen skylden, noe som også smitter over på familien hennes. Miljøet rundt henne vil peke en finger mot kvinnen og sette skylden på henne, uansett hva som er skjedd. Men disse kvinnenes skamfølelse stopper ikke med dette. Det uverdige livet de er tvunget til å leve i Norge kan også medføre skam.

22

Mange årsaker til opplevelse av skam Som tidligere beskrevet i rapporten får alle med endelig avslag utbetalt et basisbeløp på kr. 1780,- pr. mnd. Dermed må man kunne påstå at disse menneskene er blant de fattigste i vårt land. I tillegg til skamfølelsen, øker fattigdommen også faren for isolasjon. For mange er det også skam hele tiden å være den som tar imot av samfunnet. Det er vanskelig å ikke ha en ektefelle eller familie som tar seg av dem på deres eldre dager. Der de kommer fra er de, som eldre kvinner, en viktig del av en familie. Flere av disse kvinnene har aldri gått på skole og de skammer seg over å ikke kunne lese og skrive i et samfunn som er uten analfabetisme. Norge er et skjemavelde, så de blir ofte avhengig av andre for å kunne fylle ut skjemaer og signere. De fleste av disse kvinnene har aldri fått tilbud om norskopplæring, fordi de aldri har fått opphold. Det gjør at mange av dem ikke snakker norsk, og de er derfor avhengige av at andre til enhver tid tolker og forklarer. Virkning av skam Det er forsket på konsekvensene av å leve med skam for enkeltmennesket. Arne Vikan skriver om skam og virkninger av å oppleve skam følgende:

Opplevelsen av skam beskrives som det å oppleve seg selv på en smertefull negativ

måte – som inkompetent og verdiløs, latterliggjort, svak og lite attraktiv. Skam drar også med seg opplevelser av å være forkastet, forsvarsløs, uintelligent og

klønete. En blir til en taper, føler seg utsatt for andres blikk og vil helst skrumpe inn og synke i jorden. (Vikan, 2014 s. 56)

Dette viser klart at det å bære på skam forringer sterkt livskvaliteten. Særlig når mengden skam er så omfattende og umenneskelig, som det er for mange av kvinnene som omtales i denne rapporten.

23

4. Løsningen for kvinnene

Kvinnene som er omtalt i vår rapport er i en situasjon som ikke gagner noen. Kvinnene selv lever et nedverdigende, deprimerende liv satt på pause, og myndighetene, i form av UDI, UNE og asylmottakene, bruker ressurser på å understøtte personer som ikke får lov til å gi tilbake til samfunnet. Kvinnene faller mellom alle stoler, både i praksis og lovverk. For å få oppholdstillatelse gjennom Utlendingsforskriftens § 8-7 gjelder krav om at det ikke skal være tvil om søkerens identitet. Som hovedregel må personen ha medvirket til å avklare sin identitet og ha bidratt til å muliggjøre retur, blant annet gjennom å prøve å skaffe seg hjemlandets reisedokumenter. Terskelen for å falle innenfor bestemmelsen praktiseres så strengt at nær sagt ingen faller innenfor, og ingen av kvinnene i denne rapporten har gjort det til nå.3 Når det gjelder de statsløse kvinnene, så har ikke Norge engang prosedyrer for å undersøke statsløshet (FN, 2015). Å fortsette i samme spor som nå er ingen løsning. Men det finnes andre muligheter:

• Å sende dem til hjemlandet er løsningen som oftest løftes fram av myndighetene. Men for denne

gruppen er ikke det et gjennomførbart alternativ, ettersom de fleste av dem er ureturnerbare på grunn av manglende papirer, manglende vilje hos hjemlandet til å motta dem eller andre omstendigheter.

• Et annet forslag, som NOAS står bak, er å la politikere bruke sin mulighet til å instruere utlendingsmyndighetene i forståelsen av § 8-7 på en måte som kan løse problemet for flere som i dag lever som såkalt papirløse, eller ureturnerbare, i Norge.4 Vi ønsker å slutte oss til dette forslaget på bakgrunn av funnene i denne rapporten.

• En tredje løsning kan være å gi lengeværende asylsøkere flere rettigheter, for eksempel når det gjelder helsehjelp, arbeid og midlertidig bosetting. Men implikasjonene dette ville ha for myndighetenes «strenge og rettferdige» asylpolitikk er såpass omfattende at det er usannsynlig at den sittende regjeringen vil vurdere en slik løsning.

• Vi tar heller til orde for en fjerde og mer umiddelbar løsning. I 2008 skrev historiker og politiker Knut Kjeldstadli om problemet sett fra politiets ståsted, der to løsninger ble diskutert: Å plassere folk i interneringsleirer, eller å gjennomføre et engangsamnesti, der de lengeværende (i boken omtalt som papirløse) som ikke har utført graverende kriminalitet, får bli om de melder seg innen en viss frist (Kjeldstadli, 2008). Internering er et såpass grovt tiltak at vi ikke vurderer det som en seriøs løsning. Da er det noe annet med engangsamnesti.

Regulariseringer i Norge og EU Ordet amnesti er ikke et ord man ser ofte i politikken lenger. De som vedtar reguleringer og lover er redde for signaleffekten av å se bort fra tidligere avslag og uklarheter, for å tilby en ny start. Også i EU er trenden at amnestier, eller regulariseringer, skjer sjeldnere enn før, fordi det kan belønne illegal innvandring og føre til at folk søker asyl i påvente av amnesti. Men det finnes ingen erfaring som

3 Resonnementet rundt § 8-7 kom opprinnelig fra NOAS ved Jon Ole Martinsen 4 Jon Ole Martinsen, rådgiver i NOAS

24

understøtter denne mistanken om signaleffekt. NOAS viser til studier som viser at det å gi tillatelse til barna som har slått rot her, ikke fører til høyere ankomst av asylsøkere: «Etter midlertidig forskrift i 2004 (som ga barn som hadde bodd 3 år i Norge og hadde endelig avslag og hatt det i 1 år oppholdstillatelse) hadde Norge de to neste årene de laveste asylankomsttallene på 2000 tallet, det kom da henholdsvis 5 402 og 5 320 asylsøkere i 2005 og 2006.» Det er heller ikke slik at Norge aldri har gitt amnesti, eller engangsløsninger, til lengeværende asylmottakere:

• I 2004 gjennomførte Bondevik 2-regjeringen en amnestiordning for barnefamilier som hadde bodd

i Norge i 3 år eller lenger. Denne ordningen medførte at 399 personer (238 av dem barn) fikk oppholdstillatelse i Norge. Noen år senere var det på nytt en opphopning av lengeværende barn, og det ble bestemt at alle barn som per 01.04.07 hadde oppholdt seg i 3 år eller lengre ble berostilt, det vil si at de fikk lov til å være i Norge i påvente av den nye varslede forskriftsendringen som kom i 2007.

• I 2003 anbefalte UDI at en spesiell gruppe skulle få amnesti, i rapporten Lengeværende i mottak (UDI, 2003). Forslagene her inkluderte: «… at myndighetene, som en engangsløsning, vurderer å gi de personene som har vært her lengst, oppholdstillatelse i Norge. Dette begrunnes i at situasjonen de facto er slik at oppholdstillatelse bør gis. Ordningen bør m.a.o. også omfatte de personer som selv er skyld i/sin uholdbare situasjon og/eller de som ikke selv har medvirket til at hjemreisen kan effektueres. En forutsetning for å gi amnesti for denne gruppen er at arbeidet med formaliserte ordninger som nevnt over, igangsettes.»

Disse formaliseringene dreide seg om at regler og rutiner skulle endres etter modell av de danske eller svenske ordningene som fantes i 2003. Under slike forhold ville denne gruppen etter «en nærmere angitt tid sikres ny vurdering av sakene i lys av den faktiske situasjonen som er oppstått», noe som ville kunne ivareta «hensynet til menneskerettighetene og slik bedre denne gruppens rettsstilling». Det dreide seg ikke om ny vurdering av asylgrunnlag og vern mot utsendelse, men om at «en oppholdstillatelse eventuelt bør gis av rene humanitære grunner knyttet til en fastlåst situasjon». Rapporten foreslo som en konklusjon at «personer som har oppholdt seg i Norge i åtte år eller lenger etter endelig avslag på søknad om asyl, kan få oppholdstillatelse i Norge.» Dette skulle omfatte personer i mottak, men også de som bor utenfor mottak.

• I 1996 ble det også gitt en særordning til barnefamilier som satt i kirkeasyl.

Andre europeiske land I andre europeiske land trenger man ikke lete så langt tilbake i tid etter sammenlignbare eksempler. Selv om trenden er nedadgående også i EU, har faktisk de aller fleste europeiske land gjennomført reguleringstiltak, det vil si endring av personers status som ureturnerbar eller papirløs, til en person med begrenset eller fullverdig oppholdstillatelse, i løpet av det siste tiåret. I rapporten Regularisations in the European Union, skrevet av Migration Policy Institute, fremkommer det at mellom 5,5 og 6 millioner mennesker har blitt omfattet av slike reguleringer i Europa det siste tiåret. Av land det er naturlig å sammenligne oss med kan vi nevne følgende tall på amnestier eller regulariseringer:

25

Land Antall År Sverige 17 000 2006 Nederland 25 000 2007 Belgia 25 000 2009 England 161 000 2011

Disse tallene er hentet fra den overnevnte rapporten og fra NOAS, som uttalte seg om saken i LO-aktuelt nummer 3, 2017. I samme magasin uttaler NOAS følgende: «Hvis Norge hadde innført en regulariseringsordning for de lengstværende asylsøkerne uten opphold i Norge, så ville det kanskje omfattet noen få tusen personer. En dråpe i havet.» Albert Kraler, en av forskerne som utformet rapporten, slår fast at de har ikke kunnet registrere noe mønster med økt tilstrømning av asylsøkere i etterkant av regulariseringsordninger. Nok en gang viser dette at argumentet om signaleffekt i etterkant av amnesti ikke holder vann. Amnesti for kvinnene Denne rapporten har tatt for seg situasjonen til, per i dag, 62 kvinner. Når vi sammenligner med andre typer amnestier, også fra Norge, er denne gruppen forsvinnende liten. Deres situasjon er så spesifikk at et amnesti kan forklares med bakgrunn i humanitære og menneskelige hensyn, uten at det vil få noen signaleffekt. Vi har med denne rapporten løftet frem denne gruppen eldre flyktningkvinner og konkludert med at amnesti er den enkleste og muligens også den eneste løsningen for deres livssituasjon. Vi låner innholdet fra en setning skrevet av Dagbladets Marie Simonsen, som sto på trykk i avisen 28.2.2016: «Ordet amnesti har en skrekkeffekt på politikere over hele Europa, til tross for at det er tatt i bruk i flere land i ulike former de siste årene. Så la oss ikke henge oss opp i ordet, og se på hva det vil innebære i stedet.»

26

Referanser

Diabetesforbundet/Helsedirektoratet. «Er du i faresonen for å få diabetes 2?» www.diabetesrisiko.no

Eick, Frode. (2017). Eldre kvinner på Helsesenteret for papirløse migranter. (Upublisert) FN. (2015). Mapping Statelessness in Norway, FNs Høykommissær for Flyktninger.

http://www.refworld.org/publisher, UNHCR,,NOR,5653140d4,0.html Forfang, Frode. (2014). Kronikk i NRK Ytring 15.04.2014. Forskrift om rett til helse-og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket. (FOR-2011-12-

16-1255). Helse- og omsorgsdepartementet. 2011 hefte 13. HELFO https://helfo.no HERO (2014). Årsrapport 2014. Hero Norge As. Stavanger. www.hero.no IOM – OIM. (2014). Going Home: Return and Reintegration for Vulnerable Migrants.

Oslo: International Organization for Migration. http://www.iom.no Kjelstadli, Knut. (2008). Sammensatte samfunn. Innvandring og inkludering. (side 192.)

Oslo: PAX Forlag A/S. Oslo Kristiansen, Øyvind. (2017). Er vi så inkluderende som vi tror? NY TID Nr. 1. 2017. LO. (2017).

LO-Aktuelt 3, (s. 61). Migration Policy Institute. (2011). Regularisations in the European Union.

file:///C:/Users/sk5027851/Downloads/EURegularization-Insight.pdf Rundskriv I-23/99 Sosial- og helsedepartementet. Simonsen, Marie. (2016). På tide å snakke om asylamnesti. Kommentar i Dagbladet, 28.2.16. Steen, Rune Berglund. (2016). Klassekampen 14. oktober 2016. Tinti, Peter & Reitlano, Tuesday (2016). Migrant refugee smuggler saviour.

London: C. Hurst & Co. Ltd. Tjora, Aksel. (2017). Kvalitative forskningsmetoder i praksis. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS. UDI. (2003). Lengeværende i mottak. Rapport fra arbeidsgruppe i Utlendingsdirektoratet

http://docplayer.me/6495379-Lengeværende-i-mottak-rapport-fra-arbeidsgruppe-i-utlendingsdirektoratet.html

Valenta, Marko & Thorshaug, Kristin. (2011). Avviste asylsøkere i Norge: Ventemottaksordningen og andre returmotiverende tiltak. Tidsskrift for Samfunnsforskning. Vol 52. nr 2. (ss:211-234).

Vikan, Arne. (2014). Innføring i emosjoner. Trondheim: Akademia forlag. Øien, Cecilie & Sønsterudbråten, Silje. (2011). No way in, no way out? A study of living conditions of

irregular migrants in Norway. Fafo-report 2011-03. Oslo.

27

Begreper

Endelig avslag: Status på en søknad om asyl i Norge, som sier at asylsøkeren ikke har oppholdstillatelse eller klagemulighet Omgjøringsbegjæring: Søknad til Utlendingsnemnda om å omgjøre et endelig avslag Lengeværende: Asylsøkere som av ulike grunner ikke har hatt oppholdstillatelse i 3 år eller mer, og likevel befinner seg i Norge Papirløs: Asylsøkere som ikke har oppholds- eller arbeidstillatelse i Norge, og dermed ikke de samme rettighetene som asylsøkere/flyktninger som venter på vedtak eller har fått vedtak om oppholds- eller arbeidstillatelse Ureturnerbar: Et begrep som brukes på den gruppen lengeværende asylsøkere som av ulike grunner ikke kan returnere til hjemlandet, det være seg på grunn av statsløshet (ingen stat vil motta dem), manglende papirer (slik tilfellene er for mange fra Eritrea/Etiopia) eller andre praktiske årsaker Regularisering/regulariseringstiltak: En endring av personers status som ureturnerbar eller papirløs, til en person med begrenset eller fullverdig oppholdstillatelse IOM: Den Internasjonale Organisasjon for Migrasjon (International Organisation for Migration). Gir praktisk og økonomisk støtte i forbindelse med asylsøkere som ønsker å returnere til hjemlandet/opprinnelseslandet, i de tilfellene der slik retur er mulig RIA: Rettferdighet I Asylpolitikken, frivillig organisasjon som jobber for asylsøkeres rettigheter RIA Kvinnegruppe. Medlemmer av RIA organisert som selvstendig undergruppe. UDI: Utlendingsdirektoratet, mottar søknad om asyl UNE: Utlendingsnemnda, klageinstans for avslåtte asylsøknader UNHCR: FNs høykommissær for flyktninger

Frihet

La folk famle etter friheten,

frie,

helt fritt

La dem bli løst fra dine valg

og fra mine Mansur Rajih

Gjendiktet av Maria Aano Reme

OM RAPPORTEN Rapporten er et innspill i flyktningedebatten, hvor fokus er på en lite kjent gruppe eldre, lengeværende kvinner uten oppholdstillatelse i Norge. UDI statistikk viser at i 2017 bor det 62 enslige kvinner over 50 år i norske asylmottak. De 13 kvinnene vi har møtt har bodd i mottakene mellom 6 og 17 år. Den yngste er 54 år, den eldste er 77 år. Deres livssituasjon er preget av stor fattigdom, sviktende helse og dårlig tannhelse og begrenset rett til helsehjelp. De bor på asylmottak og blir flyttet til nye kommuner når asylmottak blir nedlagt. De har manglende norskkunnskaper. Mange har traumer etter vonde hendelser, noen har vært utsatt for seksualisert vold på flukten. I Norge lever de et uverdig liv preget av angst og usikkerhet. Dette er en liten gruppe eldre skrøpelige kvinner, uten håp. Deres situasjon er så spesifikk at et amnesti kan forklares med bakgrunn i humanitære og menneskelige hensyn, uten at det vil få noen signaleffekt. Vårt mål har vært å dokumentere deres vanskelige livssituasjon ut fra et ønske om at de skal få et verdig og humant liv i Norge på sine eldre dage. Kvinnene utgjør en liten gruppe, bare 62 kvinner, de har vært her i mange år. De er syke og hjelpeløse og lever isolerte og fattige liv på asylmottakene. RIA Kvinnegruppe Mai 2017