Hvordan ivaretas barn- og unges interesser i kommunalt pl…

HOVEDPROSJEKT i arealplanlegging

Våren 2009

Hvordan ivaretas barn og unges interesser i kommunalt planarbeid?

Eksempel fra levekårssonen Solheim Nord.

Andreja & Marko Ostojic

Institutt for bygg- og jordskiftefag

Høyskolen i Bergen

Hvordan ivaretas barn- og unges interesser i kommunalt planarbeid

2

Innholdsfortegnelse Forside ………………………………………………………………………………………………….…

Innholdsfortegnelse………….……………………………………………………………………………2 Forord……………..…………………………………………….…………………..………………..…...3 Kapitel 1 …..…………………………………….………………………………..…………………….…5

1.1Innledning…………………………………………………...…………………………………5 1.2Bakgrunnen for problemstillingen………………………….....……………………………….7 1.3Introduksjon av våre teoretiske perspektiver………………...………………………...………7 1.4Resymé av tilgjengelige data………………………………………………………….….……8

Kapitel 2 ……………………………………………………………………………………...…………10 2.1Gjennomføring av oppaven …………………………………..……………………………...10 2.2Områdets avgrensning……………………………….…………...…………………..………10 2.3Overordnede problemstillinger………………………………………………………….……13 2.4Lokale problemstillinger innenfor planområdet………………...……………………………13 2.5Handlingsplan - et skritt fram og et tilbake - hvor er vi så? …………………………………16 2.6Hvordan påvirker utbyggingsprosjekter til GCR Rieber, BOB og helse Bergen barn- og unges interesser?……………………………………………………………………………..…………16

Kapitel 3 ……………………………………………………..…………………………23 3.1Analyse og vurdering av infrastrukturen i området som har betydning for barn og unge …..24 3.2Er det plass for barn i områder som Løvstakken? Vurdering i forhold til rikspolitiske retningslinjer……………………………………………………………………………………..26 3.3Forslag til utbedring………………………………………………………………………..…31 3.4Vurdering av dagens barn- og unges oppvekstvilkår i området……...……………………....32 3.5Barn- og unges medvirkning………..…..…………………………………………………....37 3.6Barnetråkk gjennomført av elever på Ny Krohnborg skole………………..………………...39 3.7Ivaretakelse av barn- og unges behov i planarbeidet………...…………………..…………...43 3.8Beskrivelse og planfaglig vurdering av utearealer og anlegg som er av betydning for barn og unge………………………………………………………………………………………………47

3.8.1Damsgårdssundet………………………………………………………………………...49 3.8.2Fellesareal for øvrig………………………………………………………………...……49 3.8.3Ny gang og sykkelbro……………………………………………………………………50 3.8.4Gang- og sykkelstier……………………………………………………………………..51 3.8.5Ny Krohnborg skole……………………………………………………………………...52

3.9Beskrivelse og planfaglig vurdering av skoleveien og veinettet……………………….…….59 3.10Mulige løsninger for Danmarksplass. Kan Bergen kommune gjøre noe med dette?……….66

Kapitel 4 Konklusjon …………………………………………………………………..71 Kapitel 5 Vedlegg……………………………………………………………..……...…76

5.1Intervju med barnerepresentant i Bergen kommune…………...………………………..……76 5.2Hvordan tilfredstille de universell utformingskravene ved Ny Krohnborg skole, utarbeidet i samarbeid med Funksjonshemmedes felles organisasjon …………….…………………………80

Litteraturliste ……………………………………………………………………..……………………..


3

Forord

Detalj fra regnskur som skal rives, Ny- Krohnborg skole.

Målet med dette prosjektet har vært å bedre kunnskapen om hvordan barn- og unges interesser ivaretas i

den kommunale planprosessen. Dette blir belyst ved å studere hvilke tiltak Bergen kommune har satt i

gang overfor barn og unge i området Solheim Nord.

Den nylig gjennomførte levekårsundersøkelen viser at ”Løvstakksiden”, herunder spesielt området

”Solheim Nord” er det utviklingsområdet i Bergen med største utfordringer i forhold til levekår. Store

omformingsprosjekter er i gang, og dette gjør det spennende å se på resultatet av planleggingen i

området.

Bergen kommune har for noen år tilbake tatt initiativ til et offentlig-privat handlingsprogram for å gi

området et miljømessigløft. Kommunedelplanen åpner opp for en rekke delprosjekter på området

trafikksikring, kultur, næringsutvikling, nye boligtyper og universell utforming, som nytt lokalsenter

knyttet til Ny Krohnborg skole med et grendahus og en idrettshall, opparbeidelse av bedre forbindelser

til eksisterende grønnstruktur – Løvstakken og Nygårds parken, ny gangbro som binder området til

sentrum og nye boliger, som har mål å gi området et sosiokulturelt løft. Men hvordan ivaretas barn og

unges interesser i alt dette?

Det nye byområdet kan romme 1500 boliger, men reguleringsplaner som er lagt fram til godkjenning

bygger imidlertid ikke videre på intensjoner en finner i ”Ny energi rundt Damsgårdssundet1”. Det er

ikke sikkert det blir tilstrekkelig med familieboliger, snarere blir det en stor andel små leiligheter ikke

egnet til barnefamilier, og det er ikke lagt opp til at utearealer blir oppgradet etter gjeldende normer. Den

1 Hefte som er utarbeidet av Bergen kommune med hensikt å bedre levekår i området.


4

eksisterende bebyggelsen har stor behov for utvikling. Den skal betjene det nye byområdet med skole,

lokalfunksjoner og service, og til det trengs det ny infrastruktur, tilgang til naturområder mot fjellet – og

en del nye naboer. Lokalsamfunnet har over en lengre periode etterspurt trafikksanering, herunder

forbedring av den sterkt forurensede Danmarksplass og andre tiltak som kan gi området et fysisk og

miljømessig løft, men de virkelig store forbedringer på det planet er ennå ikke i sikte. Kommunen har

intensjon om å gi grunnlag for å omdanne området fra et industrielt næringsområde med høyt antall

kommunale boliger til et sammensatt byområde med en betydelig andel eierboliger. Dette forutsetter

investering i sosiale boliger i andre bydeler og en reduksjon av den kommunale boligmassen i Solheim

Nord. Disse intensjonene fremkommer dessverre ikke fram i kommuneplanen.

Hvordan stemmer dette overens med Rikspolitiske retningslinjer for barn- og unges interesser? Vi har

sett på området og kommet med en vurdering som bekrefter kommunen sin erkjennelse av at området

har vært forsømt over mange år og at økende bekymring for utviklingen i området ikke er der uten

grunn. Situasjonen i området er ikke særlig endret etter flere kommunale forbedringsprosjekter. Flere

grupper av befolkningen har krevende livssituasjoner. Dette er særlig utfordrende for barn og unges

oppvekstmiljø. Hva kan gjøres for at forholdene skal bli bedre? Etter vår mening ligger løsningen i en

målrettet innsats på så vel barn og unges oppvekstmiljø som på levekårsområdet, og det er kun det som

kan gi området og befolkningen det løftet som trengs for å ta del i den generelle velferdsutviklingen i

samfunnet. Oppgaven vår handler om måter disse målene kan nås på.

Takk til bidragsytere: Carolyn Ahmer, hovedveilederen for oppgaven vår, som har vært til uvurderlig hjelp gjennom hele prosjektperioden, Ane M. Lyng får både det at hun ville være medveileder og for at hun hjalp oss mye ved innsamling av data, Ny Krohnborg skole representanten Sverre Færevaag, barnerepresentanten i Bergen kommune Trygve Johnson, FFO Hordaland (Funksjonshemmedes felles organisasjon) fylkessekretær Jens Olav Johannessen og stor takk til Halla Alzubaydi, prosjektleder for ”Barnetråkket” i Bergen kommune.

Andreja og Marko Ostojic


5

Kapitel 1

Stavanger og Bergen. Godt tilrettelagte uteområder som er i samsvar med rikspolitiske retningslinjer for universell utforming

1.1 Innledning

Dagens barn har mange velgjørere - voksne med ansvar for å sikre barn gode oppvekstvilkår. I følge de

rikspolitiske retningslinjer er ikke barn og unge rettighetshavere i formell tilstand. De har ikke de samme

økonomiske ressursene som voksne og de er avhengige av at voksne sørger for at interessene deres blir

ivaretatt. Det samme gjelder for de med nedsatt funksjonsevne. Loven skal være lik for alle, men det

forutsetter at alle har like muligheter til å påvirke sin situasjon. Derfor trenger spesielle grupper

tilrettelegging iht. loven. Med de samfunnsendringer som skjer, med stor utvikling av ressurser,

teknologi og tjenester, er det viktig at alle grupper i samfunnet blir innlemmet i utviklingen, slik at ingen

blir hengende etter og skaper større forskjeller enn det vi allerede har, for dette vil medføre belastning

for hele samfunnet. Det å styrke de svakere grupper i samfunnet vil derfor være en vinn - vinn situasjon.

På sine områder, i den gode hensikt, skal både samfunnsplanleggere og politikere, kommunenes

barnetalsmenn etter plan- og bygningsloven, og et nasjonalt barneombud, ivareta barns interesser og

behov. Men kan vi stole på at det skjer? Kan barna stole på dem?

Planlegging og byggesaksbehandling etter plan- og bygnings loven skal sikre at tiltak blir i samsvar med

lov, forskrift og rikspolitiske retningslinjer for å øke trivsel og utlikning av sosiale forskjeller, og

fremme bærekraftig utvikling ved å skape et tryggere samfunn som gir flere en mulighet til å vokse opp

under gode forhold, i et godt miljø. Medvirkning fra barn og unge blir høyere prioritert i den nye plan-

og bygningsloven og det økte fokuset på disse gruppene kommer til utrykk allerede i den nye

formålsparagrafen. Nytt fra den forrige planloven er at også unge er tatt med i formuleringen. Dette

betyr at det skal tas spesielt hensyn til barn i alle aldre, fra 0 til 18 år. Rikspolitiske retningslinjer angir

A

R

N

BBBB


6

nærmere bestemmelser som gjelder barn og unge, og deres oppvekstmiljø. I denne sammenheng er

”Barnetråkk”2 et nyttig hjelpemiddel, og har blitt tatt i bruk av elever ved Ny Krohnborg skole i

studieområdet.

Å tilrettelegge for barn er en virksomhet som koster penger, hvis ikke utbygger eller kommunen får

økonomisk drahjelp utenfra, blir enten barn- og unges interesser forsømt eller blir boligkjøpere sittende

med hele regningen. Inntil siste årsskifte ga Husbanken ikke noe økonomisk tilskudd til

planleggingsprosesser som hjelper å ivareta barn- og unges interesser. Nå er det meste av

tilskuddsmidlene innskrenket til planlegging av miljøtiltak og universell utforming som mål. Man kan

spørre seg her: ”Hvor ble det av overblikket? Er ikke barn og unges interesser minst like viktige?”

Planleggere skal avveie alle gruppers behov, også barns. Når ikke alle kan få sine interesser ivaretatt,

hvem skal vi ta mest hensyn til? Svært ofte kommer barns behov i konflikt med voksensamfunnets

interesser, og i de aller fleste sammenhenger blir barn den tapende part.

Fortetning er i dag et overordnet mål for Bergen kommune, noe som er forsterket enda mer med

bybaneutbyggingen, og det er mange gode miljøargumenter for denne politikken. Den er imidlertid ikke

konfliktfri, og det er utallige eksempler på at den rammer barn og unge hardt i boligområder,

idrettsbaner og i byrommet rent generelt. Potensialet for fortetning er ofte å finne i områder som barn og

unge bruker eller kunne ha brukt til uteopphold, fritidsaktiviteter og lek. For å stå imot dagens utvikling

og styre fortetningen inn i et mer barnevennlig spor, er kommuneplan- og kommunedelplanens arealdel

to helt sentrale arbeidsfelt. Det er på dette nivået vi skaper rammebetingelsene for barn og unges frie

utfoldelse. Her fastlegges byens system av den myke infrastrukturen bestående av både gang-, sykkel-,

og snarveier. Lokalisering av funksjoner som er viktige for barn som for eksempel idrettsplass,

sentrumsfunksjoner med mer, er også viktig del av denne planleggingen. Helhetlig tenking der både

tilgang på attraktive arealer utendørs, gunstig lokalisering av andre servicetilbud for barn og unge og

ikke minst trygge forbindlese mellom de ulike mulighetene, er vesentlig dersom en ønsker frihet for barn

og unge i byen. Det er disse kriteriene vi har sett for oss da vi studerte kommunedelplan for Solheim

Nord og vurderte den i forhold til rikspolitiske retningslinjer.

2 Barnetråkk er en registrering av barn og unges tilgang på og bruk av utearealer, og er et samarbeidsprosjekt med Norsk form og Statens kartverk. Barn og unge viser sin bruk av arealene i kommunen ved å tegne dem på kart.


7

1.2 Bakgrunnen for problemstillingen Målet med dette prosjektet har vært å bedre kunnskapen om hvordan barn- og unges interesser ivaretas i

den kommunale planprosessen. Dette blir belyst ved å studere hvilke tiltak Bergen kommune har satt i

gang overfor barn og unge i området Solheim Nord.

Med jevne mellomrom blir barn og unges interesser lansert som et både nasjonalt og kommunalt

satsingsområdet. Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn- og unges interesser i planleggingen ble

iverksatt i 1989 for å ivareta interessene til de yngste i samfunnsutviklingen. En evaluering av

kommunenes anvendelse av disse retningslinjene fra 2006 viser at selv om kommunene kjenner til

retningslinjene og formålet med dem, er det ofte andre hensyn som vinner frem når det oppstår konflikt

mellom ulike interesser der barn og unge er en av dem. Vi er opptatt av hvordan dette kommer til utrykk

i den praktiske utarbeidelsen av kommunedelplanen i Solheim Nord og hvordan dette påvirker barn og

unges oppvestvilkår. Opptrer kommunen som statens forlengede arm som anvender de rikspolitiske

retningslinjer eller er kommunen en værhane overfor private interesser?

Datamateriale er basert på ulike kommunale dokumenter, kommuneplaner, kommunedelplan, herunder

plankart med bestemmelser, vedtak, forskjellige hefter, utredninger og undersøkelser.

Området rundt Ny Krohnborg skole ble valgt som case fordi det er stor behov for fornyelse av den

nedslitte bydelen. Bergen kommune ga utrykk for at de ville ta grep om problemene på

”løvstakkssiden”. En levekårsundersøkelse fra 1997 underbygger behovet for rehabilitering og slår fast

at Løvstakksiden har dårlig oppvekstvilkår. En levekårsundersøkelse gjennomført nylig viser at dette

området fremdeles er blant de dårligste i byen. Ved å rette oppmerksomheten mot aktivitetene i

Løvstakks området ville vi kunne stille skarpere de spørsmål hele kommunen står overfor i sitt arbeid

med å tilrettelegge forholdene for barn og unge.

1.3 Introduksjon av våre teoretiske perspektiver

Målet med prosjektet var å bedre kunnskapen om hvordan interessene til barn og unge ivaretas i den

kommunale planprosessen. Vi valgte å studere dette temaet ved å gå grundig inn på hva kommunen

faktisk gjorde i forhold til barn og unge. Det innebærer i hovedsak en kvalitativ tilnærming. Mange

anbefaler en slik tilnærming på områder der det er lite forhåndskunnskap. Det har vært gjort få

undersøkelser om hvordan barnas interesser blir ivaretatt i den kommunale planleggingen. Vi har hatt

lite systematisert kunnskap å ta utgangspunkt i. Vi konkluderte derfor med at vi ville få mest ut av en


8

studie som tok sikte på å gi en grundig beskrivelse av hva som faktisk ble gjort i kommunens planarbeid

for å ivareta barn og unges interesser i området Solheim Nord.

Vi vurderte å samle inn disse dataene ved hjelp av spørreskjema. Dette gikk vi bort i fra dels fordi vi

fant det vanskelig å gå ut med noen klare hypoteser som kunne testes ved hjelp av et spørreskjema og

dels fordi vi så for oss at en spørreskjemaundersøkelse kunne føre til at vi fikk vite mer om mål og

idealer enn realiteter.

Resultatet ble derfor at vi valgte å gå relativt åpent ut for å studere aktiviteten i kommunal

arealplanlegging i det valgte området. I helle prosessen har vi jobbet parallelt med alle punktene nevnt i

oppgavestrukturen. Vi forsøker å si noen om hvordan barn og unges interesser blir ivaretatt i den

kommunale planprosessen ved hjelp av egne observasjoner om hva som er gjort. Med dette håper vi å

kaste lys over problemstillingen: er kommunedelplanen for Puddefjorden- Damsgårdssundet i samsvar

med nasjonale mål for barn og unges oppvekstmiljø?

1.4 Resymé av tilgjengelige data, kunnskapsgrunnlag og referanser

Hvor langt tidsspennet har vært varierer noe fra datakilde til datakilde, avhengig av hvilke data det var

mulig å skaffe og til hvilken tid.

Rapporten er basert på ulike datakilder. Viktige kommunale dokument har vært: kommuneplan med

bestemmelser, kommunedelplan for Damsgårdssundet med bestemmelser, sakspapirer til politisk

behandling, fagnotater, brosjyre ”Ny energi rundt Damsgårdssundet”, Skolebruksplan for Bergen, ”7

steg frem”, Barnetråkk, levekårsundersøkelse og intervjuer med barnerepresentant i Bergen kommune,

Ny Krohnborg skole representanter, Bergen kommune, Funksjonshemmedes felles organisasjons

representant mm. Det viktigste materialet ved siden av det er Rikspolitiske retningslinjer for å styrke

barn og unges interesser i planleggingen, var Rikspolitiske retningslinjer for universell utforming,

gjeldende planlov og regjeringens forslag til ny plandel i Plan- og bygningsloven, Ot. prp nr 32 (2007-

08) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven)(plandelen), flere

stortings meldinger: St.meld. nr 23 (2001-2002) Bedre miljø i byer og tettsteder, St.meld. nr 16 (2002-

2003) Resept for et sunnere liv Norge, Folkehelsepolitikken Handlingsplan for fysisk aktivitet 205-

2009: Sammen for fysisk aktivitet, Departementenes strategi: Barnas framtid. Nasjonal strategi for barn

og unges miljø og helse 2007-2016, St.meld. nr 21 (2004-2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets

miljøtilstand, St.meld. nr 20 (2006-2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller, St.meld.

nr 26 (2006-2007) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, Regjeringens mål og

innsatsområder i statsbudsjettet: Satsing på barn og ungdom.


9

Observasjon og analyse av flere skolemiljøer i Bergensområdet var nødvendig for å skape et mer

komplet overblikk og dagens situasjon. Dokumentasjon i form av bilder fikk dessverre ikke stor nok

plass i denne oppgaven.

Mengden av tilgjengelig forskningsmateriale på området som omhandler barn og unges interesser i

planleggingen er liten, mens det er massevis av arbeid som trekker veksler på universell utforming.

I litteraturlisten er det listet opp bøker vi har funnet relevant for oppgaven. Omfang av relevant stoff vi

har hatt bruk for fra disse varierer fra et helt kapitel til en hel bok. Funnene fra dette materialet er delvis

presentert som sitater for å underbygge viktige poeng. Gjennom å studere dette materialet skaffet vi oss

et generelt bilde av hvilke oppgaver og utfordringer kommunen står overfor i forhold til barn- og unges

interesser. Skriftlige og muntlige bidrag fra enkeltpersoner etter forespørsel har vært en viktig del av

kildematerialet.

Oversikt over interesseorganisasjoners synspunkter i området skaffet vi oss ved å analysere avisartikler

hvor de utaler seg om spørsmål som berører barn- og unges interesser.

En del av intervjuene hadde først og fremst preg av informantintervju der vi var opptatt av å få fram

fakta om området, hvilke data som var mulig å skaffe, osv. De andre intervjuene tok mer form av

respondentintervju. Det betyr at vi forsøkte få frem respondentenes vurderinger av våre funn.

Vi intervjuet ikke politikerne. Vi ønsket å ha hovedfokus på hva som faktisk ble gjort, hvilke planer som

ble vedtatt og konsentrerte oss derfor om det iverksatte leddet. Politikken skaffet vi oss et bilde om ved å

studere vedtatte planer. Dersom de tids- og ressursmessige rammene hadde tillatt det, ville det vært en

styrke for undersøkelsen om vi avslutningsvis kunne ha supplert dette materialet med politikernes

vurderinger. Etter hvert som undersøkelsen utviklet seg, ble vi opptatt av hvilke erfaringer private

initiativtakere og interesse organisasjoner hadde med kommunen på de områdene som vi studerte. Men

også her ble vi stanset av tids- og ressursmessige hindringer, og har derfor bare unntaksvis innhentet

deres erfaringer. Men vi har til gjengjeld gått gjennom avisartikler som omhandler temaer relevante for

vår problemstilling og skaffet oss med dette en oversikt over også deres meninger.

Hovedbegrunnelsen for utvalget av datakilder står vi imidlertid fast ved: Kunnskap om hva de viktigste

trekkene ved kommunedelplanen for området Solheim Nord er, kan si noe om i hvor stor grad

rikspolitiske retningslinjer for barn- og unge tas i betrakting i kommunal arealplanlegging og hvilke

konsekvenser dette fører med seg.


10

Kapitel 2

Ny Krohnborg skole, utsikt mot Fløyen

2.1 Gjennomføring av oppgaven

Denne prosessen deles gjerne opp i forskjellige faser der en starter med formidling av hypoteser, samler

inn data, skriver ut funnene og analyseres disse i forhold til hypotesene. I case studie vi har gjennomført

kan disse fasene bare skylles fra hverandre rent analytisk. I en slik prosess er det mer uklare grenser

mellom de forskjellige arbeidsoppgavene. Vi opplevde at litteratursøk og analyse av samlede data tidlig

i prosessen førte til utvikling av nye sentrale spørsmål i prosjektet. Analysen av data har derfor foregått i

vekslende intensitet og omfang gjennom hele prosessen.

Vi startet ikke med en spesiell hypotese, men vi hadde som et generelt utgangspunkt at kommunalt

planlegging ikke er i samsvar med rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i

planleggingen. Vi startet datainnsamling med en gjennomgang av litteratur som finnes på området fysisk

planlegging for barn og unge. Det var dessverre ikke så mye relatert til vår tema, så vi forsøkte å tilegne

oss mer kunnskap om emne ved å studere gode eksempler på skolemiljøer i Bergensregionen. Vi

forsøkte å systematisere inntrykkene våre i forhold til dette. Det første vi gjorde når vi gikk inn i

caseområde, var derfor å skaffe oss oversikt over de kommunale målsetningene og planene på området.

Vi gikk da på nytt til planer og mål som er definert i rikspolitiske retningslinjer. Deretter satte vi oss ved

hjelp av ulike kommunale dokumenter og forkjellige uttalelser som finnes på nettet, inn i hva

kommunen faktisk hadde gjort på dette planet.


11

Områdets avgrensning

Utsnitt fra kommunedelplanen for området Solheim Nord

Overfor vises det en del av kommunedelplanen som fremstiller den delen vi har begrenset oppgaven til.

Midt i bildet kan vi se Ny Krohnborg skole som er merket som område der det skal tas spesielt hensyn

til byform og kulturminner. Det samme gjelder en del av de kommunale boliger vi ser – med skravur.

Friområder er merket med grønt. Boligområder (frittliggende, konsentrert, blokker) er merket med gult.

Vi ser også en del næringsområder merket med blått. De lyseblå feltene fremstiller områder hvor det

foreligge planer på fremtidige næringsområder. Vegareal er de grå områdene og her er det vist

Danmarksplass som av noen omtales som ”Norges styggeste veikryss.”

Studieområdet vårt er avgrenset av Michael Krohnsgate og friluftsområdet mot Løvstakken på den ene

siden og Fjøsangerveien og Viken på den andre siden. Terrenget er skrånende og nordøstvendt.

Området har begrenset med sol, men vakker utsikt mot fjorden, sentrum og byfjellene. Boligområdet er

sammen med fjellsiden mot Løvstakken en viktig vegg i det overordnede landskapsrommet i Bergen

sentrum. Området er bygget ut parallelt med industrietableringen ved fjorden fra slutten av 1800-tallet

og senere utviklet som en forstad til Bergen sentrum.

Området på Damsgårdsiden var i hovedsak landbruksområde frem til boligbehovet økte på begynnelsen

av 1900 tallet og spesielt etter bybrannen i 1916. I Solheimsviken var det allerede på 1800 tallet vokst

frem en rekke industribedrifter. Størst betydning har verftet i Solheimsviken hatt, som var i drift fram til


12

1989. Både industriområdene som utviklet seg på begge sider av Puddefjorden på 1900 tallet og

boligområdene oppover mot Løvstakken er i hovedsak bygget ut i henhold til vedtatte reguleringsplaner.

Området var et yndet boområde før i tiden. ”Fine bergensere” skaffet seg landsted her. Men bybrannen i

1916 endret noe. En brakkeby ble reist på Løvstakksiden. De hjemløse fikk midlertidig bolig her. Siden

den gang har det ofte vært slik at de svakeste sosiale grupper er blitt plassert i området, først

sosialklienter, senere innvandrere.

Strandsonen på begge sider av Puddefjorden er i dag benyttet til havn, industri og næring. Den største

virksomheten, skipsverftet Mjellem og Karlsen, er nylig nedlagt. Industriområdene for øvrig har lav

aktivitet og dårlig utnyttelse. Flere eiendomsutviklere ønsker å endre tidligere næringsområder til

bolig- og næringsområder med høy utnyttelse. På Damsgårdsiden, mellom den strekt trafikkerte Michael

Krohnsgate og Løvstakken ligger et større sentrumsnært boligområde bygget opp hovedsakelig på 1900

tallet. Det er allment kjent at området er trafikkbelastet og har behov for en rekke bolig- og miljøtiltak.

Området er sentrumsnært, men fjorden og trafikksystemet er likevel en barriere. Innenfor delområdet

bor ca. 18000 personer. Det er en stor andel borettslag og kommunale utleieboliger. Andelen

innvandrere er også høy i bydelen. Deler av den kommunale boligmassen er rustet opp i år 2000.

Solheimsgaten og Danmarksplass har et utvalg av forretninger, service, apotek og kino.

Boligbebyggelsen på fjellsiden er orientert langs gater som følger terrenget i lengderetningen. Området

er bygget ut over tid, og hvert delområdet har en arkitektur som er typisk for sin tid. Bebyggelsen har i

hovedsak tre eller fire etasjer, ofte med sokkel på grunn av det skrånende terrenget.

Høyblokkene i Solheimsgaten og rekken øverst mot Løvstakken fremstår som landemerker. Ny

Krohnborg skole (1-10.kl.) fra 1924 er et annet landemerke, og skolen er også en viktig møteplass for

området. Som vi senere skal komme inn på, er det stor behov for opprustning av både bygninger og

utemiljøet på skolen. Området i sin helhet har underdekning på barnehager, lekeplasser og fritidstilbud.

Både Danmarksplass og Michael Krohnsgate er sterkt belastet med gjennomkjøringstrafikk (henholdsvis

60 000 og 20 000 ÅDT). Statistikken viser 79 trafikkskadde personer i perioden 1994-2002. Planer for

miljøprioritert gjennomkjøring er utarbeidet som del av Bergensprogrammet. Delområdet har

underdekning på parkeringsplasser. Gateparkering hindrer fremkommelighet flere steder. Mange gater

mangler fortau eller har fortau bare på en side. Boligsoneparkering og nye parkeringsanlegg er

nødvendige for å avbøte problemene, jfr. overordnede mål for trafikk s. 13.


13

2.3 Overordnede problemstillinger

I kommuneplanen for 2000-2011 ble lokaliseringsmønsteret for næringsvirksomhet og tendenser i

Bergen grundig utredet. Det påpekes i kommuneplanen at det er god kapasitet i eldre næringsområder og

at dette må vurderes opp mot det å legge til rette for ny næringsutvikling i byens periferi.

Kommuneplanen har retningslinjer for lokalisering av næringsvirksomhet der lokalisering av

arealintensive virksomheter i slike knutepunkt som dette området er, anbefales. Kommuneplanen sier at

bydelen har små arealreserver for ny boligbygging, men at infrastrukturen har kapasitet for økt

boligbygging. Av aktuell boligbygging ble nevnt studentboliger.

Etter at arbeidet med kommuneplanen ble avsluttet har man allerede registrert store endringer innen

næringslivet der tradisjonell industri i større grad legges ned eller flyttes ut, og at områdene søkes endret

til boligformål med høy utnyttelse. Dette er i samsvar med en trend man har sett i en rekke byer de

senere år som en resultat av globalisering av økonomien, nye digitale kommunikasjoner og raske

endringer i markedet. Dette har spesielt fått konsekvenser for tradisjonelle industribyer og området ved

Solheimsviken er ikke noe unntak. Dette åpner for muligheter for en langsiktig og positiv byutvikling

men også for det motsatte ved kortsiktige og mindre samfunnsnyttige investeringer, eller at noen av

områdene blir liggende brakk.

Det er bred enighet om at all form for fortetting og transformasjon bør tilføre områder nye kvaliteter

som erstatning for eksisterende kvaliteter som måtte gå tapt. Større transformasjonsområder kan gi en

hel bydel en helt ny identitet og bli nye landemerker på godt og vondt. Nye større utbyggingsområder vil

sette sitt preg på bybildet i generasjoner fremover og bør utredes grundig slik at man gjør bevisste og

godt begrunnede valg.

2.4 Lokale problemstillinger innenfor planområdet

Bolig og miljøfornyelsen i Bergen vil i fremtiden i større grad rette seg mot etterkrigsbebyggelsen og

områdeplanlegging av boligområder der fortetting/transformasjon og bolig og miljøbyfornyelse vurderes

i en sammenheng. Bydelen Årstad har allerede utarbeidet en handlingsplan for Løvstakken i nært

samarbeid med organisasjoner og beboere i området. Planen foreslår en rekke tiltak i området som blant

annet har utløst husbankmidler til opprusting av tre grøntområder.

For å kunne utvikle området på Løvstakksiden til et attraktivt boligområde for byens befolkning er det to

hovedutfordringer å ta hensyn til; solforholdene og trafikkforholdene. Løvstakken skygger for solen

over området store deler av dagen. Området rundt Danmarksplass og Michael Krohnsgate er byens mest

trafikkbelastede med påfølgende støy og forurensning.


14

Kommunen har mange boliger for prioriterte grupper i området, og det er snakk om å selge ut disse for å

oppnå en jevnere integrering i hele kommunen. Bydelen har en høy andel innvandrere.

Levekårsundersøkelsen fra både1997 og 2008 beskriver en rekke problemstillinger i bydelen.

Området har mange gode kvaliteter som nærhet til sentrum, til attraktive turområder og sjøen samt

utsikt over hele det sentrale byområdet og til sjøarealene langs Puddefjorden og Store Lungegårdsvann.

For å kunne utvikle hele Løvstakksiden og Puddefjorden til et mer attraktivt byområde er det av

vesentlig betydning at det legges til grunn en helhetlig planlegging som tar utgangspunkt i de

utfordringer og kvaliteter som finnes i hele området. Området har behov for flere tiltak som kan bidra til

å gjøre boligområde bedre som f.eks. opprusting av uteområder, trafikksikringstiltak, turveier samt gode

møteplasser innendørs, støyisolering av bygninger samt tiltak som kan legge til rette for et trygt og godt

bomiljø.

Utvikling av transformasjonsområdet mot sjøen kan tilføre området nye kvaliteter som offentlig

tilgjengelighet til sjøen, nye, gode møteplasser og parker og gi området en ny identitet og status. Nye

boliger i området og salg av en del kommunale boliger kan bidra til en mer variert

befolkningssammensetning. Viktige funksjoner som området mangler bør lokaliseres i det nye området.

I en planprosess for store utviklingsprosjekter er det vesentlig at konsekvensene for de nærmeste

omgivelser belyses tilstrekkelig. Redusert utsikt, sol, forverret lokalklima, økt trafikkbelastning, kan

være faktorer som fører til redusert attraktivitet og fraflytting i eksisterende områder og vil dermed

påvirke mulighetene for videre utvikling av området totalt sett. En utbygging som er tilpasset boligene

rundt vil være gunstig også for nye beboere. En slik helhetlig drøfting av disse spørsmålene og en plan

for områdeutvikling og byfornyelse ville gitt også barn og unge i området bedre oppvekstvilkår.

En utvikling av området etterspør kapasitet og kvalitet på skole, barnehage, idrettsanlegg, arenaer for

kultur og gode møteplasser - noe som må tas høyde for i kommunale budsjetter. Trygg skolevei og

gangforbindelser vil bli en del av dette. Dette må utredes i planprosessen slik at tilrettlegging kan skje i

det minste parallelt med utbygging.

De rikspolitiske retningslinjene for barns interesser stiller krav til utformingen av områder og anlegg

som barn og unge bruker. Dette innebærer bl.a. at områder skal være sikret mot forurensning, støy,

trafikk og annen helsefare. Barn og unge skal kunne skape sitt eget lekemiljø i nærmiljøet – på områder

som er store nok og egnet for lek og opphold til alle årstider, for ulike aldersgrupper og med muligheter

for samhandling mellom barn, unge og voksne. Kommunen har allerede satt av tilstrekkelig plass til


15

barnehager. Men det spørs om områdene er store nok og egnet til formålet. I rikspolitiske retningslinjer

står det at kommunen skal skaffe fullverdig erstatning hvis områder som benyttes til lek, blir tatt i bruk

til andre formål.

En tilfelle som vitner om hvor lite hensyn det tas til barn og unges interesser i området er situasjonen

som har oppstått på Danmarksplass, hvor barn er uten lekeplass i over ett år på grunn av anleggsarbeid

som det ble opplyst om i en beskjeden på SMS, to uker før byggestart. De fire høyblokkene til

Krohnsminde borettslag pusses opp, og i den anledning har kommunen leid ut ballplassen i Garvergaten

til entreprenørene. Barnas tumleplass ble fylt opp av materialer og containere. I 16 måneder blir

ballplassen brukt som byggeplass. Ved nyttår skal også Ny-Krohnborg skole pusses opp, og da står

barna i det allerede belastede området helt uten lekeplass.

Det er allerede nevnt at det aktuelle området på Løvstakken er nordøstvendt og har dårlige solforhold.

Det er derfor spesielt viktig i dette området at arealer med de beste solforholdene prioriteres til

lekeplasser og grøntområder og at dette dokumenteres. Barns interesser skal belyses spesielt i

planprosessen så vel som ved kommunal saksbehandling.

I intervjuet med barnerepresentanten i Bergen kommune Trygve Johnsen om hvordan

barnerepresentantordningen fungerer i Bergen kommune og her spesielt hvordan den kom til uttrykk

under planarbeid i dette området, får vi vite at: ” Barnerepresentanten i Bergen kommune får meldinger

om alle oppstartsmeldinger tilknyttet ( KUN ) reguleringsplaner.” På spørsmålet om hva han som

barnerepresentant konkret gjorde for å sikre at barn og unges interesser skal ivaretas under utarbeidelsen

av kommunedelplanen for Puddefjorden – Damsgårdssundet, svarer han: ” Jeg har hatt funksjonen som

barn og unges representant siden april 2008. I denne tiden har jeg ikke fått noen henvendelse om denne

saken, og vet heller ikke om min forgjenger har fått det.”, og tilføyer : ”Dersom barnerepresentanten

på dette stadium skulle gå inn i alle planene, måtte ressursinnsatsen vært en helt annen enn i dag. Her

må dette nødvendigvis bli mer eller mindre standardformuleringer med henvisning til de rikspolitiske

retningslinjer (RPR) og hva som forventes skal vurderes når planene blir lagt fram for videre

behandling.”


16

2.5 Handlingsplan –et skritt fram og et tilbake – hvor er vi så?

En gutt som skatter i skolegården på Ny Krohnborg skole

Til tross for trusler om hvilke skader det kan få for framtiden om vi ikke gir barn og unge gode

oppvekstvilkår, og til tross for utsagnet ” tilrettelegging for barn vil gi trivelig hverdag for alle”, har det

vert liten fremgang i arbeidet med å gi barna deres rettmessige plass i samfunnet på Løvstakkssiden. Litt

framgang har det nok vært, men ikke tilsvarende det arbeidet som ble lagt ned å skrive og å utrede om

mulige forbedringstiltak og ikke tilsvarende utviklingen i andre sektorer.

Handlingsplan for Løvstakksiden fokuserer på de levekårsmessige utfordringer i denne del av Bergen

by, og hadde blant annet som mål å bringe bo- og nærmiljø opp på nivå med byen for øvrig. En jevnere

fordeling av de sosiale utfordringer definerte de som ”en klok og riktig bypolitikk for Bergen”. Selv om

det var mye snakk om at ”det må være et viktig mål at barn skal kunne vokse opp i gode og varierte

bomiljøer i alle strøk av vår by” og en handlingsplan for Løvstakksiden som tar opp et bredt spekter av

tiltak med fysisk byfornyelse som et viktig virkemiddel, er dagens situasjon langt fra det som målene

var.

2.6 Hvordan påvirker utbyggingsprosjekter til GC Rieber, BOB og Helse Bergen

barn og unges oppvekstmiljø?

Belegningsstein fra et av takene på Øygarden ungdomskole. Skolen fikk skolebyggprisen i 1998. Juryen begrunnet valget med at skolen er spesielt godt

tilpasset terrenget, at skolen ivaretar elementer fra lokal arkitektur og byggeskikk ved bruk av materialer som er særegne for området.


17

Snart er det nesten ikke areal igjen til noen fellesgoder og barns utfoldelse i område. Friområder en ser i

kommunedelplanen er mangelfulle og ikke egnet til bruk. Dette er underbygget i

Barnetråkkregistreringen gjennomført på Ny Krohnborg skole.

Det er nødvendig å legge til rette for kommunikasjon og samspill mellom den nye bebyggelsen, byen og

den eksisterende strukturen. Gangveier, tilgjengelighet og åpne fellesarealer, spesielt i de eksisterende

strøk, bør være viktige stikkord.

Planene om grendahus knyttet til Ny Krohnborg skole, kan bli en meget viktig felles arena, både for

nåværende og fremtidige beboere, både for barn og unge, og for befolkningen generelt.

Samtidig er det viktig å understreke at nybygging kan gi positive muligheter, men det er nødvendig at de

aktuelle aktørene, herunder BOB sikrer fysiske og sosiale miljøkvaliteter samt en variert

befolkningssammensetning i eksisterende og nye områder. Å sikre god sosial infrastruktur som skole,

barnehage, idrettsanlegg, arenaer for kultur og gode møteplasser og sikre grønn infrastruktur som

offentlig tilgjengelighet mot sjøen, gode lekeplasser og parker samt gode grøntkorridorer mot

Løvstakken ville bedret levekårene og ville vært i samsvar med rikspolitiske retningslinjer for barn og

unge. De har ikke minst på Verftet vist at allment tilgjengelige fellesarealer virkelig har fått gode

kvaliteter, også vil legge like høye kvalitetsmål inn i byfornyelsen her i dette området.

Områder som i kommunedelplanen er avsatt til utbyggings formål, herunder utbyggingsprosjekter til GC

Rieber, BOB og Helse Bergen legger opp til utbygging av småboliger i området som har mangel på

familieboliger. Dette fremmer ikke utviklingen av området slik at folk kan bo der et helt livsløp.

Kommunen må ikke tillate at utbyggingsprosjektene stopper positiv utvikling i området.

SIB har flere studentkompleks i området. Likevel planlegger Bergen og Omegn Boligbyggelag

studentboliger i høyhuset de skal bygge ved Puddefjordsbroen. Studentene trenger plasser å bo og det å

ha studenter i bydelen bidrar til mye bra, men studentenes interesse for nærmiljøet er som oftest

forståelig nok begrenset. I området er det allerede mange studenthybler, og pga. økonomisk gevinst blir

hyblifiseringen mer og mer vanlig. Planer for utbygging av nye studentboliger er plassert i området som

sliter med stor flyttefrekvens og ustabilitet pga. midlertidige boliger som ligger der og et høyt antall

kommunale boliger i området. Området er dominert av boliger beregnet som transittboliger. Det er også

et stort antall gjestearbeidere der, som som regel bor i veldig små leiligheter, og er ofte ganske isolerte i

nærmiljøet, pga. språkvansker og mye flytting. Den løsningen som peke seg ut her er at studentboliger

fordeles over flere områder i byen. Det er bare på den måten forholdene i bydelen kan bedres og det er

bare på den måten BOB kan være med på å bidra til at område virkelig blir ”en av byen beste”.


18

Hvordan påvirker utbygging av flere studentboliger og hyblifiseringen barn- og unge? Det er liten

tilgang på gode familieboliger i området. Derfor flytter barnefamilier ut av bydelen. Det resulterer i at

barn opplever stadige brudd i relasjoner, fordi det er så stor flyttefrekvens i området. Vennskap blir brutt

opp, mange må flytte fordi de små boligene der blir for trange når det andre og tredje barnet kommer.

BOB gikk i gang med utvikling av boligprosjekter som skulle avhjelpe dette. Dessverre har prisnivået

ligget relativt høyt, mange kvier seg for å betale oppunder 7.000.000 for en leilighet med tre soverom,

og finanskrisen inntog er heller ikke til hjelp. Barnefamilier som bor i området trenger ikke flere små

boliger i området, men trenger boliger som legger til rette for et stabilt bomiljø. Bydelen trenger boliger

som har plass til barn, hvis barn skal kunne ha gode oppvekstvilkår. Blir planene for området realisert

blir resultatet etter vår mening ikke på positiv for barn og unge som bor i området.

Som vi allerede har nevnt er det knapphet på areal i området. Likevel forbeholdes ikke Krohnsminde

stadion og tilgrensende areal dem som bor der. Tomten etter den gamle hovedtribunen på Krohnsminde

Stadion skal benyttes til sykehus. Haukeland- ledelsen har planene klare for det fremtidige Kronstad

DPS. Med Bybanen, Årstad videregående skole og høyblokkene på Danmarksplass som nærmeste nabo,

har Helse Bergen sikret seg en av de mest sentrale tomtene i bykjernen til sitt nye sykehus. Den nye

avdelingen skal bli fremtidig psykiatrisk sykehus for de 85.000 innbyggerne i Bergenhus, Årstad og

Ytrebygda bydeler. Når sykehuset står ferdig, skal virksomheten på Knappentunet på Strømme og

Askviknes i Os kommune legges ned og flyttes til Krohnsminde. Det samme skal også skje med

virksomhetene som i dag holder til i C. Sundts gate og Solheimsgaten.

Planleggerne har kommet frem til at det skal bygges en seks etasjers blokk med et bruttoareal på ca. 10

000 kvadratmeter på tomten. I tillegg til det distriktspsykiatriske senteret, skal det også være plass til

flere spesialavdelinger for Helse Bergen. Sykehuset vil blant annet romme spesialisert dagavdeling for

pasienter med personlighetsforstyrrelser og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Det er tenkt at

behandlingstilbudene på Knappentunet og Askviknes skal flytte hit også. Det blir avsatt et mindre

utleieareal på gateplan som er tenkt benyttet til kafé, kiosk, frisørsalong eller linkede.

Det er også mulig at den nyetablerte avdelingen for rusmedisin vil få plass i eller i nær tilknytning til

bygget. I så fall kan også metadonklinikken i Nye Sandviksvei (Legemiddelassistert Rusbehandling) bli

flyttet til Danmarksplass. Foreløpig er ingen av disse klinikkene endelig plassert i nybygget. Men

prosjektleder Egil Haugland opplyser at det er mulig man endrer litt på parkeringsarealet til å få plass til

disse.


19

Det kan være sykehuset synes at tomten har fått en fornuftig plassering, geografisk nært knyttet til

bydelene som skal benytte Kronstad DPS, men det spørs om tomten er egnet til sykehusdrift. Den er

liten og den gir lite rom for ekspansjon, dersom sykehuset i fremtiden skulle ha behov for det, noe som

ikke er utenkelig i 15–20 års perspektiv. Det andre argumentet imot dette forslaget er konsekvenser dette

for barn og unges oppvekstvilkår.

Mange mener samfunnet ikke trenger å frykte rusmisbrukere, og spesielt de som følges opp. ”Det er ikke

noe tull rundt dem som følges opp. De fleste rusmisbrukere har en nokså alminnelig atferd, dersom de

kan hindres i å gå inn i de tunge periodene sine”, sier en rusmisbruker. Problemet her er at bydelen

trenger plass til barn, ikke flere små ”gjennomgangsbeboere”. Barn trenger på den ene siden beskytelse

og forutsigbarhet – på den andre side stimulanser og utfoldelsesmuligheter. Den sosiale tettheten til

naboer setter barn stor pris på. Men hva slags naborelasjoner? Man kan være så tolerant som overhode

mulig når det gjelder det å la barna vokse opp i områder med stor andel rusmisbrukere, men en kan vel

si at sandkassene fylte med brukte kanyler ikke er noe godt oppvekstmiljø.

Beboernes problem med å knytte nabokontakter er mer påfallende enn problem med å holde avstand.

Barna er den mest kontaktsøkende beboergruppen, stadig åpne for nye lekekamerater. For beboere som

ikke er i jobb til daglig eller som ikke har andre daglige arenaer, kan et relativt tett miljø i tilknytning til

boligen være nødvendig for å få hverdagen til å fungere. De som ønsket tettere kontakt enn å være på

hils, er først og fremst familier med barn, eldre beboere, og beboere med minoritetsbakgrunn. Det er

disse beboere ”område på skygge siden” trenger flere av for å bedre oppvekstvilkår for barn og unge.

Slik forholdene er i dag er det ikke selvfølgelig at barnefamilier får en plass i den tette bydelen. I

Storbymeldingen (2003) heter det: ”Mange mener at drabantbyer og småhusområder i storbyenes

ytterområder og nabokommuner gir bedre oppvekstmiljø for barn. Likevel bor mange barn og unge i de

tette deler av byene. God bypolitikk og byplanlegging har en klar utfordring: Å legge til rette for et godt

oppvekstmiljø. Dette må gjøres gjennom å kombinere intens arealutnyttelse med at de fleste

boligområder i byene bør være brukbare for barnefamilier.”

Beboere og idrettslagets styre er bekymret rundt barn- og unges oppvekstvilkår også pga. mangel på

fritidsarealer i området rundt Danmarks plass. Selv om det oppunder Løvstakken, ved Søre Skogvei ble

lagt en kunstgressbane og fjernet vegetasjon rundt som var et problem fordi det utgjorde en skjermet

oppholdeplass for rusmisbrukere, er det klart at fritidsarealer er en sterkt mangelvare i området. Dette er

en bydel der fritidsområder for barn ser ut til å være glemt, slukt av biler og betong. Friområder

forsvinner en etter en. De få som er, er okkupert av rusmisbrukere. Det er ikke til å undre seg at foreldre


20

i Ny-Krohnborg IL nekter å sende de minste fotballbarna ned til Krohnsminde, gjennom underganger og

usikre byggeplassoner. Ny-Krohnborg skole med gymsal, svømmebasseng og lekeplass skal stenges.

Den skal rustes opp. Arbeidet starter i januar 2010, og det skal være ferdig 15. desember 2011.

Stengingen forverrer forholdene for bydelens barn som deltar i idrettslag.

Hva blir konsekvensene av at det bygges en sykehus på Danmarks plass? Rent umiddelbart kan en forstå

at Helse Bergen vil samle sitt fagmiljø, og gå inn for sentralisering. 85.000 innbyggerne i området

trenger en sykehus. Problemet er at de som bor i området opplever at det ene fellesarealet etter det andre

blir ”berøvet” dem, og til slutt står de med få eller ingen plasser å samles, der de kan skape meningsfylte

fellesskap og gode opplevelser. Løvstakksiden er allerede en hardt prøvet bydel, der de sliter med

transittbebyggelse, studentboligkomplekser, kommunale boliger og desentralisert asylmottak. Felles for

alle gruppene er at de flytter videre når de er kommet så langt at de kan bidra til nærmiljøet.

Her spør vi oss: er dette tiltaket et tegn på at barn og unges behov blir oversett og neglisjert? Kommunen

bør vurdere å spre rusmisbrukerne på flere bydeler. Hvis ikke, bidrar dette åpenbart til at det dannes

gettoforhold.

Levekårsundersøkelsen viser at området Gyldenpris - Solheim i bysammenheng har generelt dårligere

levekår og nærmiljøforhold enn i Bergen kommune for øvrig. Det er her misnøye med boliger og

bygninger pga. støy og forurensning, og det er få grøntanlegg/parker. Mange familier har ikke tilgang på

leke- og rekreasjonsarealer nær boliger. Det vedtatte forslaget om boligbygging nær sjøkanten med stor

andel studenthybler og boliger for førstegangsetablerere kan være med å forsterke denne tendensen, og

derfor må man være forsiktig ved planlegging av de nye boligene og ved valg av leilighetsstørrelse på

dem. Fylkesmannen, Hordaland fylkeskommune, Tilsynsutvalget for byens utseende og Bergen

kommune sin planavdeling har kommet med liknende bekymringer. Flertallet i bystyret derimot bruker

som argument for sin godkjenning at Bergen trenger rimelige studenthybler og boliger for

førstegangsetablerere. Det er sikkert riktig at Bergen trenger det, men spørsmålet er om de trenger å

være plassert i akkurat dette området.


21

En annen ting er prisen. Siden dette er ikke kommunal, sosial boligbygging, men et privat planforslag,

har man ingen garanti for at disse boligene blir rimelige. Markedet vil sannsynligvis bestemme

prisnivået. Alle andre sjønære

prosjekt som er bygd ut den siste

tiden har tvert imot fått en

kvadratmeterpris langt over det en

ellers ser. Dette påvirker

barnefamilier sine mulighet på å

bosette seg her.

For det andre bør retningslinjer for

fortetting og tomteutnyttelse, grenser

for støy og luftforurensning, sikring

av trafikksikkerhet og minimumskrav

til uteområder være like gjeldende

om en bygger i Sandviken eller ved

Puddefjorden, og ligge til grunn

enten en bygger rimelig eller bygger

dyrt. Rikspolitiske retningslinjer for

barn tilsier at det skal avsettes tilstrekkelig med arealer og anlegg som skal brukes av barn og unge og at

de skal være sikret mot forurensning, støy, trafikkfare og annen helsefare. I nærmiljøet skal det finnes

arealer hvor barn kan utfolde seg og skape sitt eget lekemiljø. En kan ikke se at det er avsatt noe areal til

det formålet i disse utbyggingsprosjekter. Dette sel om rikspolitiske retningslinjer setter til og med krav

at arealene skal være store nok og egner seg for lek og opphold, og at de skal gi muligheter for ulike

typer lek på ulike årstider, og at de kan brukes av ulike aldersgrupper, og gir muligheter for samhandling

mellom barn, unge og voksne.

Etter vår mening er ikke den viktigste oppgaven i Årstad de kommende årene å skaffe nye boligarealer,

men å bedre levekårene og her spesielt barn og unges oppvekstvilkår for dem som allerede bor i

bydelen. I kommuneplanens bestemmelser finner vi en avsnitt som avspeiler intensjonene i de

rikspolitiske retningslinjer for barn og unge (det er ikke lett å finne andre bestemmelser som tilsier det

samme): ”Ved fortetting bør det være tilgang til friområde/park på minst 5 daa innenfor 200 m avstand

og turområde på minst 200 da innenfor 500 meters avstand. For øvrig skal gjeldende normer for

utearealer ved boligen legges til grunn.” Dette blir vanskelig å tilfredsstille dette for en bydel som

Årstad som er nemlig med sine 15 kvadratkilometer den minste av bydelene i Bergen, men som har over

33.000 innbyggere og hvor en god del av mulige boligarealer for lengst er utnyttet.


22

Byrådet vedtok i 21.desember 2005 et mål- og ambisjonsdokument som grunnlag for et sosialt og fysisk

miljøopprustningsprogram for de eksisterende områdene langs Løvstakksiden.

I dette innledende mål- og ambisjonsdokumentet var både de private aktørene og Bergen kommune

samordner i det overordnete mål at ved opprustning og videreutvikling skulle området fremstå som et

pilotprosjekt og et visningssted for bærekraftige løsninger i Bergen.

Det vises til sentrale plandokumenter som er særlig relevant for arbeidet i området:

”Melding om fattigdom i Bergen – med særlig fokus på barnefamiliers situasjon”, og

Handlingsplan for integrering og mangfold.” som begge skal behandles av bystyret høsten 2006.

Byrådet slutter seg til forslag til organisering og grunnlag for videre arbeid med et handlingsprogram for

kommunale tiltak i områdene langs Løvstakksiden. Hovedprosjektet og en helhetlig prosjektplan ble legt

frem i januar 2007. Byrådet vil gjennom handlingsprogrammet prioritere tiltak for å bedre levekårene og

utvikle gode og trygge oppvekstvilkår på Løvstakksiden, herunder bygging av idrettshall i tilknytning til

Ny Krohnborg skole.

Ambisjoner for området som pilotprosjekt for fremtidsrettete miljø- og energiløsninger i praksis

fastholdes.

Allerede i 2001 vedtok Årstad bydelstyre et handlingsprogram for bolig- og miljøfornyelse på

Løvstakksiden. Målet med dette arbeidet var å jevne ut levekårsforskjeller mellom dette området og

andre tilsvarende områder i Bergen.

Hovedsatsningsområdene i handlingsprogrammet var:

• Bolig- og miljøfornyelse

• Trafikksikkerhetstiltak

• Bedring av oppvekstvilkårene for barn og unge

• Tiltak for bostedsløse og ulike vanskeligstilte grupper

• Bolig sosial handlingsplan/utviklings- og informasjonsarbeid

Det vises også her til sentrale plandokumenter som er særlig relevant for arbeidet i området:

”Melding om fattigdom i Bergen – med særlig fokus på barnefamiliers situasjon”, og

Handlingsplan for integrering og mangfold.”

Kommunedelplanen for Puddefjorden Damsgårdssundet – gir grunnlag for omdanning av området mot

sjøfronten fra et industrielt næringsområde til et sammensatt byområde med høy andel boliger. I denne


23

transformasjonsprosessen, der BOB er en hovedaktør, kan det nye byområdet romme i størrelsesorden

1500 boliger.

Kommunedelplanen skulle gi grunnlag for at utbyggingen langs sjøfronten skal bidra til å gi hele

lokalsamfunnet opp mot Løvstakken et miljømessig løft. Den eksisterende bebyggelsen skulle betjene

det nye byområdet med skole, lokalfunksjoner og service, tilgang til naturområdene mot fjellet – og nye

naboer.

På østsiden av Damsgårdssundet skulle Bergens nye kunnskaps- og næringsområde utvikles i tett

samarbeid mellom Høyteknologisentret og Universitetet. Solheimsviken skulle utvikles videre med nye

arbeidsplasser og et sentralt, nytt messesenter. Denne delen av prosjektet ble lagt på is siden det nylig er

bestemt at kunnskaps- og næringsområde ikke skal komme i denne bydelen. Dette stoppet

samarbeidsprosjektet mellom Bergen kommune, Husbanken og lokale aktører for å utarbeide

delprosjekter som til sammen kunne gi området et nødvendig løft.

For dette viktige transformasjonsområdet langs Bergen sjøfront er det høye miljøambisjoner for

opprustning og omdanning av området. Det foreslås som kommunens pilotprosjekt med delmål knyttet

opp mot en bærekraftig utvikling. Denne miljøsatsingen gjør at Løvstakksiden er det tyngste

utviklingsområdet i Bergen på levekårssiden – og det er knyttet opp mot store transformasjonsprosjekter

for byen. Vi fikk dessverre ikke tak i planer på dette området for de er fremdeles under arbeid. Men

denne satsingen vurderer vi som svært positiv i forhold til både barn og unges oppvekstvilkår, men også

hele samfunnets. ”Løvstakken lokalsentrum” som blir på Ny Krohnborg barne og ungdomsskolen som i

dag er høyest prioritert av skoler som trenger fysisk opprustning, blir også det så kalte ”miljøfyrtorn”.

Ved også å integrere en idrettshall i et opprustet skole- og grendahus prosjekt kan skolen frigjøre dagens

gymnastikksaler og derved gi nye rammer for ny pedagogikk og totalt sett bli et nytt og viktig skole- og

lokalsenter for området. Dette siste er ikke minst viktig også i forhold til utvikling av det nye byområdet

mot sjøfronten, der det også bør siktes mer mot barnefamilier.


24

Kapitel 3

3.1 Analyse og vurdering infrastrukturen i området som har betydning for barn og

unge

Vinnerprosjektet ”Z” , gang og sykkelbro over Puddefjorden

Trafikksaneringsplan foreslår tiltak lokalisering av boligsoneanlegg og opplegg for innføring av

boligsoneparkering, og oppgradering av fotgjengerforbindelser fra sjøfronten mot naturområde. Sammen

med prioritering av lekeplasser og arealer for barn og unge er dette de viktigste tiltak en kan gjøre for å

bedre barn- og unges oppvekstvilkår.

Men en like viktig moment er opprustning av kommunale utleieboliger. Det er et forholdsvis høyt antall

kommunale utleieboliger i området. En stor andel har de siste årene gjennomgått opprustning. Men det

gjenstår to større områder. Det er behov for sosiale og kulturelle tiltak som gir et bedre tilbud til - og

bedre integrering av - de mange kommunale leietrakere i området.

BBB har gitt følgende innspill til fokusområder for videre bomiljøtiltak og som forutsettes konkretisert i

forslag til handlingsprogram:

• Tilrettelegge flere gode felleslokaler, leke- og oppholdsareal i boomtrådet

• Tilrettelegge for bomiljøaktiviteter som inkluderer mangfoldet i beboergruppen

• Gjennomføre tiltak for økt trygghet og trivsel på felles- og oppholdsarealer

• Gjennomføre tiltak som bedrer barns oppvekstvilkår i boområdet

Alt dette er veldig fint skrevet, men i påvente av en avklaring av prosjektledelse og organisering av

deleprosjektet var det ikke arbeidet innenfor disse prosjektene eller tiltakene i området. Det helhetlige


25

levekårsperspektivet skal nå ivaretas i koordineringen mellom Byrådsavdeling for oppvekst,

Byrådsavdeling for byutvikling og Byrådsavdeling for helse og omsorg. Dette i et nært samarbeid med

andre sentrale aktører i Damsgårdssundet. Byrådsavdeling for Helse og omsorg skal ha prosjektledelsen

for dette deleprosjektet. Vi har imidlertid ingen informasjon om hvor langt de har kommet med arbeidet.

For å kartlegge ressurser som kan gi grunnlag for tiltak og for å ha bedre kontakt med området ble det

engasjert en miljøkoordinator tilknyttet Ny Krohnborg skole. ” Arbeidet vil spesielt være rettet mot det

flerkulturelle miljøet, gode oppvekstvilkår for barn og unge, tiltak rettet mot kvinners situasjon og å

kartlegge ressurser og ønsker og muligheter for nye arbeidsplasser. Miljøkoordinatoren skal jobbe for

at det flerkulturelle miljøet skal bidra til et positivt mangfold i videre utvikling av området og bedre

integrering og deltakelse”, står det på kommune sine sider. Vi har ved våre besøk til Ny Krohnborg

skole prøvd å ta kontakt med miljøkoordinatoren der, men uten å lykkes, så vi kan ikke si noe nærmere

om hvordan ordningen fungerer. Opprettelse av et slikt engasjement vurderer vi som svært positivt, for

det kan gi nødvendige og gode innspill fra området til prosjektet og bidra til samarbeid og tillit med

lokalsamfunnet i det videre arbeidet, noe som videre påvirker barn på en svært positiv måte. For å bedre

vilkårene for barn og unge i området trengs det mer enn dette, etter vår mening.

Vitensentret for barn og unge er også verdt å nevne i denne sammenheng. Senteret er viktig som en

publikumsrettet og attraktiv funksjon i dette området. Høyteknologisentrets mål ble definert som:

”Bygget skal være et naturlig treffpunkt og skape liv i området på dag og kveldstid”. Sentret er påvirker

barn- og unges liv veldig positiv, men det er ikke sikkert de har lykkes med det å skape liv i området på

kveldstid.

I kommunedelplanen er det forslag om at en ny fotgjengerbro skal knytte hele området nærmere til

Bergen sentrum, forsterke attraktiviteten og bidra til mindre bilbruk til og fra området. På vestsiden av

området er det ved brohodet anlagt en større plassdannelse som skal være sentrum i det nye

byutviklingsområdet og hovedadkomsten til fots fra sentrum både til det nye og det eksisterende

området.

Gjennomføringsplan for Løvstien er etter det vi har fått vite under utarbeidelse. Midler til dette tiltaket

er imidlertid bevilget, men det er en del utfordringer knyttet til selve prosjekteringen. Det fordyrer

nemlig prosjektet ganske betydelig å utarbeide stien slik at den kan tilfredsstille kravene til universell

utforming. Vi håper dette blir gjort i samsvar med retningslinjer for universell utforming, for universell

utforming er per definisjon utforming for alle. Vi vil alle være mer eller mindre funksjonshemmede i


26

blant: når vi går med gipset bein, triller barnevogn, bærer tungt, føler oss langt nede. Og friske

mindreårige mennesker med uferdig motorikk og sanseapparat vil strengt tatt innlemmes her.

Denne stien ville høyne kvalitetene for barn og unge i området, aktivisere folk og trekke nye turgåere

dit. Fra Søre Skogvei tar det bare 20 minutter å gå opp Juvdalen til det flate naturområdet like nedenfor

toppen av Løvstakken. Løvstakken/Ny-Krohnborg Velforeningen har også planer om å anlegge en

naturpark. Området ligger i solen og representerer på en måte områdets solside. Strandafjellet er for

eksempel 300 meter høyt, nesten like høyt som Fløyen. Her er det flott utsikt til alle sider. Ufordringene

ligger i opparbeidelsen av stien for stigningen er ganske stor.

3.2 Er det plass for barn i områder som Løvstakken/Solheim Nord? Vurdering i

forhold til rikspolitiske retningslinjer.

Det blir ofte hevdet at Normen ikke er urbane, at Normen fremdeles sitter som bønder på hver sin tue,

selv der de bor tett som hagl, og at Bergen med sin hanseatiske bakgrunn er eneste norske by med ekte

urbane tradisjoner. Mange påstår at liv med barn ikke bør foregå i sentrumsnære områder og at det i

beste fall tilhører den urbane annensortering og at liv i sentrumsnæreområder forutsetter et barnefritt liv.

Barnefamilier søker ofte bolig utenfor de sentrale delene av storbyene. Mange mener at drabantbyer og

småhusområder i storbyenes ytterområder og nabokommuner gir bedre oppvekstvilkår for barn. Likevel

bor mange barn og unge i de tette deler av byen som Solheim Nord. Bare dette faktumet i seg selv er en

viktig grunn til at dette og liknende boligområder bør være brukbare for barnefamilier, og samtidig sørge

for et godt velferdstilbud.

I USA har de gått så langt at de har etablert egne interessefelleskap for barnefrie områder. Dette skjer

mens menneskelivet blir mer og mer en ”byfenomen” og mens 60 prosent av jordens befolkning bor i

storbyer, og sannsynligvis en enda større prosent av verdens barn. Dette er i motstrid med norske

lovgiving og politikers intensjoner. Her til lands legges det opp til at ”Loven skal være lik for alle” og at

”Byen skal være for alle,” også barn.

Stillhet og lite trafikk i områder utenfor byen betyr mye for eldre mennesker, men hva synes barna? I

barneforskning fremheves det ofte at den sosiale nærheten til naboer ble satt stor pris på av barna. Dette

kan være noe annerledes enn hvordan mange voksne her til lands ser på det. Eneboligen er stadig den

idealboligen for mange, ja for de fleste voksne. Men barn setter ikke nødvendigvis like stor pris på den

frittliggende eneboligen med lang avstand til lekekameratene.


27

En sentrumsnære område som Løvstakken har mange fordeler - kort vei til byens tilbud – ikke først og

fremst tigjengelighet til tilbud som teater, kino, kafeer, men kort og godt en enklere hverdag, det vil si

kort vei til jobb, butikker, skole, barnehage osv. Enklere hverdag kan altså være et viktig argument for å

legge til rette for a nettopp barnefamilier kan bo i by. Mange mener at barnefamilier sprer stabilitet og

trygghet, fordi de i større grad blir boende eller er til stedet i bomiljøet.

Nyere forskning viser at barn selv har mange fordeler av å vokse opp i et mangfoldig bymiljø. A leve

med og måtte samarbeide med mennesker som er annerledes enn deg selv gir viktig lærdom. Du får

kompetanse som er viktig for å møte livet og ikke minst det moderne arbeidslivets krav. Et godt

skoletilbud og trygge fritidstilbud betyr mye i storbyområder der utrygge alternativer er åpenbare.

Det paradoksale i dagens situasjon sett med barn og unges øyne, er at vi i kommuneplanen ved siden av

de andre overordnede strukturene; bebyggelse og transportstrukturen, finner en overordnet politikk for

”det grønne” i Norge, som redskap for å ivareta ”det grønne” på den ene siden, og på den andre siden

drøfter deler av de planfaglige miljøene på alvor om det er nødvendig å stille krav om at det skal

tilrettelegges for at barn skal kunne bo overalt. Satt på spissen er barn fra et miljøsynspunkt

arealkrevende og i den forstand en miljøulempe.

I en hefte utgitt av Norskform med tittelen ”Byen for alle, også for barna” omhandels det om barn skal

bo i byen eller ikke og der står det: ”Dagens store byspørsmål er bevaring av mangfoldet, i betydningen

verdighet, gode livsvilkår og rom for alle.” I sine nasjonale mål ønsker Regjeringen å legge til rette for

”å skape likeverdige muligheter til å leve et godt liv i storbyen” og ” at segregasjon av ulike

befolkningsgrupper ikke skal øke i norske byer”. Regjeringen ønsker at norske storbyer skal være

attraktive, funksjonelle og miljøvennlige. Det snakkes om tilgjengelighet for alle, noe som konkretiseres

i en strategi for ”universell utforming”. Regjeringen ønsker med andre ord å legge til rette for at alle

typer mennesker skal kunne ferdes i sentrumsområdene. Men skal alle, også barn, kunne bo der? Ja, de

skal de! Storbymeldingen bekrefter at alle skal kunne bo i sentrumsområder, ”både stabile

kjernefamilier, men også andre livsformer”.

Gode levekår for barn kan brukes som en målestokk for en levelig bymiljø. Det som er godt for barn er

godt for alle. Akseptabel luftkvalitet, rekreasjonsmuligheter, grønne lunger, trygge omgivelser, soner

med lite støy og nødvendige sosiale tilbud er viktig å ha innefor rimelig rekkevidde. Rikspolitiske

retningslinjer for barn og unges interesser i planleggingen skal bidra til avveiing av barns interesser mot

andre konkrete interesser i byutviklingen.


28

Det er imidlertid en viss avstand fra rikspolitiske retningslinjer til praksis.

Gatene i studieområdet vårt er trange, lysforholdene er som det kommer av navnet ”Skyggesiden” ofte

dårlige, leilighetene er gjennomgående mindre enn i resten av Bergen, og flere beboere leier enn eier sin

egen bolig. Gjennomstrømmingen av beboere er relativt høy. Det er lite i dette strøket som ved første

øyekast bærer bud om stabilitet eller kjernefamilie. Det er derfor ikke rart at mange mener at :”Her er

det ikke egnet til barn”.

Og på mange måter har de rett. Trafikken er for sterk, støynivået for høyt, og knapt et utendørs areal har

noe å tilby barn. Egnet eller ikke, barn kommer hit som til andre steder. Utbygging av flere små boliger,

som er planlagt i reguleringsplaner som bygger på kommunedelplanens areal avsatt til boligformål, betyr

hyppige flyttinger også i framtiden, og for barn vil det bety at venner kommer og venner går.

Barns hverdag i dette strøket inneholder en rekke forflyttinger på tvers av trafikken. De fleste barn i

området går på Ny Krohnborg skole og har forholdsvis kort skolevei. I gå avsand vil sjeldent noen som

bor i skolekretsen behøve å bruke mer enn 20 minutter for å komme seg til skolen. Men om skoleveien

er kort er den likevel strabasiøs for de minste barna. Først og fremst på grunn av trafikken. Areal

skjermet for trafikk er en knapphetsgode – trafikk forstått både som biler i bevegelse og i parkert form.

Barnetråkk gjennomført i dette og andre områder, studier gjennomført av NBI, Norsk institutt for by- og

regional forskning, Transportøkonomisk Institutt og andre fagmiljøer i Norden bekrefter også at barn og

unge oppholder seg overalt, og kanskje særlig på gater og parkeringsplasser.

Men hva innebærer så et godt oppvekstmiljø?

Et av funnene i flere internasjonale studier er at høy levestandard ikke er en garanti for et godt barneliv.

Tvert imot. I norsk og vårt studieområdets sammenheng betyr det at byfornyelse og opprusting av

møtesteder har veldig betydning for barns uteliv. Kreativiteten og konformiteten skapes i et samspill

med det fysiske miljøet, ikke minst for barna.

Spørsmålet kan besvares fra mange synsvinkler. Ut i fra de voksnes ståsted handler det om at de voksne

rundt barna tar ansvar, danner nettverk og utvikler et samarbeid med kommunale etater og kanskje

skolen for å tilrettelegge for et optimalt oppvekstmiljø. I dette samarbeide er barna og de unge inkluderte

som sentrale aktører på lik linje med voksne. Et godt eksempel på et slikt samarbeid er prosjektet

Barnetråkk.


29

I de rikspolitiske retningslinjer står det at barn- og unges foreldre burde føle trygghet for at de i sitt

nærmiljø kan slippe barna ut i trygt og stimulerende naturmiljø der barna trives og kan utvikle seg

sammen med jevnaldrende barn i kreativ lek og utfoldelse.

Et grunnleggende premiss for en vellykket bomiljø er at innbyggerne føler seg trygge i gatene. Om

gatene kjennes utrygge slutter folk å ferdes der, og gatene blir enda mer utrygge. De intrikate nettverk

som dannes av folk som bor i strøket, normer for omgangsformer3, kafeer, butikker, verksteder, skapes

av alminnelige folk og opprettholdes av dem. Samhørigheten i gatene skapes når mennesker har et

”ærend” i gatene.

De nære naborelasjonene skaper trygghet og åpenhet for ungene. De lever i områdets rom på tvers av

gatene. Når barna går ut møtes de både på gaten, i skolegården og på kjøpesenteret. Trygghet og tillit

utvikles i hverdagsmøtene mellom beboere hvis man har noen steder å møtes, noen felles gulv som alle

har rett til å bruke og som er tilrettelagt for det.

I sentrumsnære områder får boligprosjekter en sterk overvekt av små leieligheter og barnefamiliene får

sjelden innpass. Dette må ikke skje med de ny boligene som er planlagt ved Solheimsviken. Det er

hovedsaklig et høyt prisnivå som gjør det vanskelig å selge store leiligheter, og prisnivået holdes

hovedsakelig ved like av den høye etterspørselen. Dette er en utvikling som favoriserer enkelte grupper

på boligmarkedet. Dagens politikk preges av raske penge, av det offentliges tilbaketrekning og politisk

ansvarsfraskrivelse. Ikke overraskende mener mange boligutbyggere at dette ikke er så farlig og at

markedet kontrollerer seg selv i riktig retning. Det offentliges meninger er stort sett begrenset til hva et

politisk flertall til enhver tid bestemmer. Undersøkelser gjennomført av Husbanken andre steder i landet

tyder på at brukere setter pris på mer langsiktige investeringer. Kanskje gjelder det særlig barn og

barnefamilier som er opptatt av trygge og gode steder å være, og av stabilitet i omgivelsene.

En utfordring i planlegging av dette området er å kombinere et økende behov for sikkerhet med et

inkluderende byliv. I en bydel, som preges av flytende overganger mellom strøkene, er det vaskelig å

sirkle inn nærmiljø og lokale felleskap. Planlegging kan gi dem gode vilkår. Til tross for at det bare er

myndighetene som kan ta ansvar for sammenheng og helhet i byplanlegging, gi det fra seg kontroll over

byutviklingen altfor ofte til private aktører.

Men man bør ikke la seg knekke av pessimisme. Vi håper at flere barn vokser i Løvstakken. Oppøvelse i

toleranse og opplevelse av forskjell er noe av den viktigste kompetansen disse barna kan få med seg.

3 Ordet ”urban” blir ikke bare brukt i betydningen ”bymessig”, men også ”høflig, beleven, fin, dannet” (Fremmedordbok, Kunnskapsforlagets blå ordbøker 1989.)


30

Dette er viktig ikke minst for arbeidslivet deres senere i livet. Flere flytter til byene 4og noen bryter med

oppfatning om at de skal ut igjen så snart de får barn. Jo flere som blir værende med barn, desto større

potensialet for området.

Estetikk i barn og unges liv er et eget kapittel i forhold til oppvekst og læringsmiljø, men på Løvstakken

er ikke dette tatt i betraktning. Hva gjør det med barna og unge når de må oppholdes på en skole som

viser alle ytre kjennetegn på forfall; der murpussen faller av, vinduene er spikret igjen, inneklimaet er

dårlig, toalettene stinker, dusjanleggene er flere tiår gamle, utstyr og inventar er mangelfull eller nedslitt

og der uteområdene ikke blir fornyet?

Bilder vi har tatt viser en skole hvor mange barn og unge hadde oppholdt seg i en veldig lang periode, år

etter år. Generasjon etter generasjon fullfører utdanningen sin her, tiden går, men skolen forfaller bare

mer og mer. Det er derfor veldig positivt at skolen skal pusses opp. Men hvis deres oppvekstmiljø skal

bedres er dette en viktig begynnelse.

Barn og ungdom er den mest utsatte gruppen for påvirkning utenfra, enten denne kommeri form av

oppdragelse eller miljøet rundt dem. Alt det de ser, lukter og føler vil bli en del av dem – positivt eller

negativt. Alt vi voksne lar dem få oppleve, erfare, lære og ta med seg videre, kan forbedre og styrke

ungene, men også frarøve dem mulighetene deres og dermed skade dem. ”Barna trenger handlekraftige

voksne som forsørger og forbilder”, kan en lese i mange studier. De trenger at voksne skal engasjere seg

og taler deres sak overfor politikere som ignorerer det faktum at småbarn og ungdom er en like stor del,

om ikke større og viktigere del, av bysamfunnet enn planene og nye veier, studentboliger og nye store

parkeringsplasser til millionbeløp.

Kommunen og samfunnet for øvrig har en stor utfordring når det gjelder å føre en politikk som bidrar til

en jevnere fordeling av samfunnets goder og føre en politikk som gir alle en mulighet til å bo bra. Barn

som er fattige og som kanskje i tillegg har dårlige boforhold og som ikke bor i en av de bedre bydeler,

kjenner seg fort ekskludert og stigmatisert. Planlegging må gjøre det enklere for dem å bli inkludert i

felleskap og dermed gi dem mulighet til å leve sammen.

Etter å ha studert kommunedelplanen for studieområdet sitter vi igjen med spørsmålet: Har kommunen

tenkt å tilrettelegge for gode oppvekstvilkår i denne bydelen? Skal også barn kunne bo her? Hvis

kommunal planlegging skal foregå etter Rikspolitiske retningslinjer står de overfor mange nye oppgaver.

4 Man regner med at over 4/5 av Europas innbyggere vil bo i urbane strøk om tjue år.


31

3.3 Forslag til utbedring I år 2005 kom byrådet med en visjon om at Bergen skal være en av Europas beste byer for barn. Noen

mener at disse målene er kanskje litt vel svulstige. Andre igjen oppfordrer barnefamilier til å flytte fra

byen som de mener må være et av de grusomste stedene å vokse opp i hele landet.

Til nå har vi sett at det er mange utfordringer som ligger innenfor oppvekstfeltet, og Bergen kan ikke bli

Norges beste by for barn over natten, men en visjon som en må arbeide målrettet mot over tid. I lys av

dette har vi valgt å se på Solheim Nord området og etter å ha vurdert kommunedelplan, vil vi vurdere

eksisterende situasjon og registreringer i ”Barnetråkket” og prøve å finne svar på hvorfor noen mener at

Bergen ikke kan bli Europas eller Norges beste by for barn i nærmeste fremtid. Vi syns denne

problematikken er særlig spennende og vil gripe sjansen til å debattere både mål og veien for at Bergen

og herunder området Solheim Nord blir en av de beste områdene å vokse opp i.

Løvstakksiden som bydel har flere gode sider - det er nært både naturen og sentrum, de har rike

arbeidertradisjoner, et mangfoldig, flerkulturelt miljø, ulike generasjoner bor side om side, utsikt til den

vakre Puddefjorden og ikke minst har de en særpreget arkitektonisk bebyggelse. Men det er en del

utfordringer knyttet til planlegging i Solheim Nord og her mener vi spesielt: høy kriminalitet, høy andel

arbeidsledige, folk har lav inntekt, det er stor andel av de som trenger sosialhjelp, mange barn er på

barnevernstiltak, samt noe høy andel mennesker med overgangsstønad. Området har også en høy andel

kommunale boliger, studentboliger og har en befolkningsstruktur som gjør den til en ”transitt bydel”.

Dette har ført til forsømmelse av byggemassene, en følelse av utilhørighet til området og en gettofisering

av folk som er vanskeligstilte i samfunnet. At miljøet rundt de kommunale utleieboligene i Solheim

Nord er belastet, har både politikere og kommuneadministrasjon visst lenge. Det viser også den nylig

gjennomførte levekårsundersøkelsen.

Allerede 28.06.2001. skriver Bergens Tidende at Bergen kommune vil ta grep om uteområdene på

Løvstakssiden og fornye den nedslitte bydelen. ”Bydelen fortjener en ansiktsløftning”, mener byråd Nils

Arild Johnsen. Undersøkelser som kommunen foretok for noen år siden, viste at levekårs- og

boligproblemer har hopet seg opp på Løvstakk- siden. Uansett om man mener dette er en stigmatisert

bydel som nå skal få hjelp, eller ikke, er dette en bydel som er slitt og som fortjener rehabilitering. Det

er viktig å påpeke at det trengs ikke bare en oppussing av gater, hus og torg, planen må også inneholde

tiltak som direkte er myntet på å heve levekårene i bydelen. I de senere årene er det blitt satt i gang en

rekke prosjekter i Årstad bydel som har tatt sikte på å heve boligstandarden og levekårene til blant annet

enslige, unge forsørgere, flyktninger og innvandrere. Det har vært snakk om flere forskjellige tiltak som:


32

• Opprette familiestasjon for småbarnsforeldre med innvandrerbakgrunn – ved Helsestasjonen

• Utarbeide rusplan for Løvstakksiden

• Avklare boligsituasjonen i enkelte kommunale utleieboliger

• Innføre opphøyde gangfelt i Løbergsveien og Solheimslien, fartsbegrensninger og

boligsoneparkering

• Lydisolere hus utsatt for trafikkstøy

• Nytt bydelshus ved Ny-Krohnborg skole

• Opparbeide sykkelveier, parkanlegg, lekeplasser og turstier på Løvstakken

• Avklare bruken av tennisbane- området i Løbergsveien

• Etablere tilholdssted i Søndre Skogvei for Løvstakken jegerkorps (tilfluktsrom)

• Seks nye stillinger øremerket barn, ungdom og flyktninger

• Økt satsing på integreringsarbeid blant bydelens mange innvandrere

• Reduksjon av antall beboere med rusproblemer.

Planen var et resultat av en levekårsundersøkelse fra 1997, som slo fast at Løvstakksiden gav dårlig

oppvekstvilkår. Som mulige årsak til dette nevnes trangboddhet, høy arbeidsledighet og getto-

tilstander som følge av mange sosialklienter, fremmedkulturelle og rusmisbrukere.

Her spør vi oss: Hvordan kan disse problemene håndteres og forbedres ved hjelp av arealplanlegging?

3.4 Vurdering av barn- og unges oppvekstvilkår i området

Bildene er tatt av elever fra Ny- Krohnborg skole i forbindelse med registrering av områder i Barnetråkket.

Levekårsundersøkelsen for hele Bergen kommune ble lagt frem i januar 2009. I undersøkelsen var

Bergen delt inn i 51 boområder. I undersøkelsen rangeres boområdene basert på en levekårsindeks som

bygger på 11 ulike faktorer. Faktorene er: antall enslige mødre på overgangsstønad, andel med lav

utdanning, antall barn i barnevernstiltak, antall som er på sosialhjelp, andel arbeidsledige, antall

uføretrygdede, kriminalitetsrate, sykefravær, bruttoinntekt, andel ikke-vestlige innvandrere og

dødelighet. Levekårsundersøkelsen 2008 kan ikke måle om folk er lykkelige eller ikke, det er mange

som trives på Løvstakken. Men man kan med sikkerhet si at den høye andelen pensjonister, sammen


33

med et sterkt innslag av studenter, gjør at boforholdene er noe annerledes enn andre steder i Bergen.

Bydelen har spesielt mange kommunale boliger der lav inntekt nettopp er et kriterium for å få bo.

Forskjellene mellom de ulike områdene i kommunen er til dels markante, målt ut fra faktorer som

inntekt, arbeid, utdanning og sosiale ytelser. Ifølge helse- og omsorgsbyråd Liv Røssland (Frp) skal

derfor levekårsundersøkelsen resultere i målrettede tiltak i de områder der behovet er størst.

Det bør nevnes at Levekårsundersøkelsen for Bergen kommune 2008 har med rette blitt kritisert på

grunn av at «ikke vestlige innvandrere» er blitt vurdert som en negativ levekårsindikator. Når Bergen

kommune måler levekår, gis ikke-vestlige innvandrere like stor negativ vekt som kriminelle eller

sosialhjelpsmottakere. Flere ikke vestlige innvandrere har høyere utdannelse, mottar ingen overføringer

fra staten, og er slett ikke kriminelle. Likevel er de med på å trekke levekårsindeksen for sitt eget

boområde ned.

Men vi er av den oppfatning at høyt andel ikke-vestlig innvandrere i området kan ha negative

konsekvenser. Det kan føre til at innvandrere har mer vanskeligheter å integrere seg som følge av at de

er lite i kontakt med nordmenn og den norske kulturen og skikker. Dette kan selvfølgelig ha negative

konsekvenser på barn og unge i området.

Også i 1996 gjennomførte Bergen kommune en omfattende levekårsundersøkelse basert på en

spørreundersøkelse. Det ble spurt om de tradisjonelle og objektive levekårsdata som utdanning, inntekt,

helse og yrkesaktivitet. Dataene var tenkt brukt i et byutviklingsperspektiv og det var i tillegg spurt om

folks oppfatning av lokalmiljøet. Hvordan var skolesveiene, de fysiske aktivitetsmulighetene,

kulturtilbudet, butikktilbudet - for å nevne noe. Det ble spurt om hva den enkelte satte mest pris på i

omgivelsene og hva de savnet mest, om flytteplaner og flyttemotiv osv.

Den gang ble dataene presentert på bydelsnivå og det ble presisert at det var store ulikheter innen de

ulike bydelene. Det bekreftet det mange visste på forhånd. De mest vanskeligstilte bodde den gang som

nå i strøk hvor det offentlige var tungt inne med hjelpetiltak.

I levekårsundersøkelsen fra 1996 ble det spurt om hvilke tjenestetilbud som var viktigst å ha i

lokalmiljøet. På topp var nærbutikk - dernest kom naturområder, buss, post og bank. Når det gjelder

nærhet til disse tilbudene kom de typiske villastrøkene dårligst ut. De planlagte boområdene i

Loddefjord, Fyllingsdalen og Åsane skåret derimot høyt på disse variablene. Når det gjelder gode

lekeområder og trygge skoleveier kom de typiske villastrøkene like dårlig ut.


34

Undersøkelsen i 1996 viste dessuten at folk stort sett trivdes der de bodde, og om de ønsket å flytte, ville

de helst flytte innen samme bydel. Nå er det en del år siden denne undersøkelsen ble gjennomført, men

vi vil tro mønsteret stort sett er det samme i dag som den gang. Bomiljøer med varierte boligtyper, gode

møteplasser, trygge trafikkforhold og med et mangfold av nærmiljøtilbud setter folk pris på.

Det hadde vært interessant om en foretok en ny spørreundersøkelse med de samme spørsmålene som i

1996. Da ville en kunne se om det har skjedd noen endringer i de ulike bydelen/strøkene. Likevel er det

positivt at det i undersøkelsen fra 2008 blir satt søkelys på levekår. Her kan er konkludere at folk trives i

den grad de engasjerer seg i nærmiljøet sitt.

Områdene som kom bra ut er akkurat de områdene som beboere er mest engasjerte i, o omvendt. I

Solheim Nord vurderer innbyggerne verken tilknytning, naboforhold eller trivsel som særlig god.

Tilbudet av tjenester i nærmiljøet betyr ikke noe for trivselen ut i fra denne undersøkelsen. Dette er et av

de overraskende funnene i undersøkelsen om hverdagsliv i Bergen. Man skulle tro at det betydde mye

for trivselen at ulike tilbud i nærmiljøet var gode. Det kan se ut som om folk heller velger bydel etter

livsfase og livsstil, og etter naboer.

Videre står det i undersøkelsen at hele 80 prosent av de som bor i Bergen trives godt eller meget godt i

nærmiljøet sitt. Aller best trives innbyggerne i Fana, Arna, Eidsvåg- Salhus, Ytrebygda og

Fyllingsdalen. Med unntak av Fyllingsdalen er dette bydeler der tilgjengeligheten til tilbudene er

dårligere enn i andre bydeler. De som de prioriterer er at de føler seg trygge, og at de har gode naboer.

Det er heller ingen bydeler som kan vise til så stor dugnads ånd som de sentrumsfjerne.

Folk i Arna synes de har det veldig bra, til tross for at de objektive levekårene forteller noe annet. Her er

også dugnadsviljen og innsats for fellesskapet i nabolaget høyt. Sentrum har naturlig nok den beste

tilgjengeligheten av tilbud, og er derfor et attraktivt sted å bo. Tidligere var det helst gamle og studenter

som holdt seg i sentrum. Nå ser vi at stadig flere middelaldrende par flytter nærmere tilbud som teater,

konserter og kino. Men det ser ikke ut til at sentrumsboerne er opptatt av et godt naboskap.

Kanskje er det riktig å si: ”Det ikke betyr noe hvordan vi har det. Det viktigste er hvordan vi tar det?”

Kommunalavdeling fritid og kultur i Bergen kommune har utarbeidet et atlas, som viser hvordan det er å

leve og bo i Bergen. Atlaset er en sammenfatning av tre spørreundersøkelser: ved ungdomsskoler i 1993,

ved videregående skoler i 1995 (begge i regi av NOVA) og Levekårsundersøkelsen 1996 i regi av

Statistisk sentralbyrå. Atlaset forteller ingenting om kvaliteten på tilbudene.


35

Atlasen viser at det til nå ble lagt opp til at noen bystrøk må ta større belastning enn andre. I Solheim

nord er mer enn hvert tiende barn på tiltak i barnevernet. Hovedårsaken er trolig en opphopning av

kommunale boliger. Denne undersøkelsen konkluderer at kommunetoppen burde prøve å fordele de

kommunale utleieboligene bedre utover bydelene og strøkene i Bergen, men det vil ta mange år å oppnå

full utjevning. I dag er halvparten av alle kommunale utleieboliger plassert i én bydel - Årstad. Bydelen

har en syvendedel av befolkningen i Bergen. Internt i bydelen er dessuten boligene i stor grad klynget

sammen på steder som Solheim og Slettebakken. Dette vurderer vi som svært uheldig.

Skjevfordelingen har røtter langt tilbake i tid. Gjennom hele etterkrigstiden har en stor andel av denne

typen boliger blitt bygget i Årstad. Levekårsundersøkelsen 2008 i Bergen kommune viser at Solheim

Nord havnet på nest siste plass blant strøkene i Bergen. En av årsakene var statistikken over

barnevernstilfeller, som viste dystre tall for Solheim nord. Av 1000 barn mellom 0 og 17 år, er 126 på

tiltak i barnevernet. Det betyr at det i hver klasse vil være tre - fire barnevernsbarn. Snittet i Bergen er 39

av 1000. Alle er vell enig at gettotilstanden ikke er bra for barn som bor i området. Området Solheim

Nord er et godt eksempel på at opphopping av problemmennesker fører ikke til engasjement i

nærmiljøet. Disse tingene er viktig å ta med når en vurderer behovene og de nødvendige tiltakene i

området før en skal drive med arealplanlegging.

Deler av den kommunale boligmassen bygget på 80-tallet må karakteriseres som bosted for de mest

vanskeligstilte og elendige. Her har det bodd tunge rusmisbrukere, psykiatriske pasienter,

barnevernsfamilier og vanlige fattige sammen med enkelte av de opprinnelige beboerne som ikke rakk å

flytte ut før andre grupper overtok. Vedlikeholdet var høyst begrenset, men til det var husleiene lave.

Livet i disse områdene ble for mange en nedadgående sosial spiral. Kriminaliteten florerte og nabolaget

var preget av tung rusing.

Det barnet skulle være sterkt som kom sosialt skadefri fra en oppvekst i kommunale boliger på

Løvstakksiden. Først på midten av 80-tallet ble det fart i rehabiliteringen, men uten andre sosiale

miljøtiltak tok det forbløffende kort tid før forfallet på ny fikk overta i de rehabiliterte leilighetene. På

denne tiden begynte også innvandrere og flyktninger å flytte inn i de kommunale leilighetene. Etter

hvert økte antallet innvandrer- og flyktningfamilier kraftig. Ny Krohnborg skole har fortsatt den høyeste

andelen fremmedspråklige elever i byen.

I et bomiljø som bare i begrenset grad hadde ressurser til å takle de utfordringer en slik tilflytting

representerer, skapte dette selvfølgelig problemer. Bydelen har sluppet de tunge sosiale problemene som

Oslo har opplevd, men hvis det ikke gjøres noe snart er det stor fare for at det snart blir det. På midten av


36

90-tallet advarte leder for barnevernsvakten, Nils Askvik, og mente det ikke var forsvarlig å la barn

vokse opp på Løvstakksiden.

Solheim Nord havnet også nederst på statistikken når det gjelder andel mottakere av sosialhjelp,

arbeidsledighet og kriminalitet. Kommunaldirektøren medgir at det er en klar sammenheng med antallet

kommunale utleieboliger. De er veldig ofte bebodd av folk med vanskelig økonomi. Det har selvsagt

innvirkning for behovet for sosialhjelp og barnevern. Det er blitt forsøkt å gjøre om noen av boligene til

borettslagsleiligheter. Men Bergen kommune mangler utleieleiligheter og det er derfor ikke så lett å

kvitte seg med de eksisterende på Løvstakken /Solheim. Det er gitt løfter om en mer jevn fordeling av de

vanskeligstilte i de forskjellige bydelene, men ved å se på den nylig vedtatte kommuneplan og

kommunedelplanen, spør vi oss hva som er gjort for å anvende det på Solheim nord?

”Vedtaket om å selge kommunale boliger på Løvstakksiden representerer et viktig brudd med en

boligpolitikk som har skapt sosial nød i Bergen de siste 30 årene”, skriver journalist Gunnar

Wiederstrøm i Bergens Tidende Morgen. 29.01.2002.

Et av de viktigste vedtakene i bybudsujettet i desember 2001 hadde med det første ikke fått mye

oppmerksomhet. I forhandlinger med byrådspartiene fikk politikere igjennom at kommunen skulle selge

kommunale boliger på Løvstakksiden. De frigjorte midlene skulle brukes til å kjøpe leiligheter til sosialt

vanskeligstilte andre steder i byen.

Vedtaket var kanskje det viktigste bidraget til å bedre oppvekstvilkårene for mange av byens

fattige. Årstad bydel har nå som den gang det høyeste antall kommunale utleieboliger av samtlige

bydeler. På et svært begrenset område på Løvstakksiden ligger nærmere 700 utleieleiligheter. I disse

leilighetene, som på 40- 50- og 60-tallet var boliger for arbeiderklassen, flyttet byens fattige inn da de

opprinnelige beboerne fikk råd til egne leiligheter og eneboliger. Etter så mange år er forholdene nesten

de samme. Kommunen har ikke klart å skaffe kommunale boliger til de vanskelig stilte i andre bydeler

og levekårene i området er like dårlige som for te år siden.

I møte med bergensk budsjett ”virkelighet” ble planen forkastet. Det var ikke penger nok til nye boliger.

Spørsmålet om hvordan vedtaket skulle følges dukket også opp. Administrasjonen kunne ikke bli enig

om hvem som skulle overta de gamle boligene som selges. Det ble vurdert at resultatet kunne bli at det

ble færre rimelige utleieleiligheter når leilighetene på Løvstakksiden var solgt. Siden utbygging av nye

kommunale boliger andre steder ikke ble iverksatt, ble det vurdert at dette ikke ville tjent de sosialt

vanskeligstilte og vedtaket ble forkastet.


37

Det er derfor vanskelig å tro at resultatene av denne levekårsundersøkelsen fra 2008 skal brukes til å

utjevne de geografiske forskjellene i Bergen. Det er kun en vei å gå - å redusere andelen kommunale

boliger i bydelen. Eneste måten å gjøre det på, er å plassere alle nye kommunale utleieboliger i andre

bydeler enn i Årstad. På den måten får en mer sammensatte boligområder. Ved å gi denne muligheten til

de som er bosatt/ vil bosette seg vil en oppnå at de føler økt tilhørighet til området, bedre vedlikehold av

byggemassene som de nå eier en andel i, en vil redusere transitt - by effekten og på den måten påvirke

befolkningsstrukturen i positiv retning.

Det er en selvfølge at det å utjevne levekårsforskjeller er en langvarig satsing, men uten det hjelper ikke

på lang sikt å innvilge mer penger til området. BBB brukte på 90-tallet store ressurser på å bedre

bomiljøet i Solheim området. Blant annet ble 255 kommunale utleieboliger og utemiljøer rustet opp. Nå

er situasjonen i de boligene igjen på samme dårlige nivået. Det at folk ikke eier boligene de bor i og at

de av den grunn ikke er villig til å ta vare på dem, for å ikke snakke om forbedringer, kan være en del av

forklaringen.

Det at området har for store innslag av kommunale boliger, gir ustabile boområder, noe som igjen

påvirker barns oppvekstmiljø.

Det er derfor ikke overraskende at mediene fokuserer på Solheim nord som en bydel der barn ikke bør

bo. Men med et innslag elever som har en vanskelig hjemmesituasjon, og politikere som ikke tar dette

på alvor, blir denne bydelen lett karakterisert som bydel som "lager" problembarn.

3.5 Barn og medvirkning

Bilder fra Magasinet 2008, Barnetråkk på Ny Krohnborg skole

Barn og unge sine interesser er forankret i FNs barnekonvensjon § 12 som gir barn rett til fritt å uttrykke

seg i forhold til som vedrører dem, og i Rikspolitiske retningslinjer for barn og unge. I den gjeldende

plan- og bygningslov § 9-1 skal kommunestyret peke ut en etatssjef eller tjenestemann med særskilt

ansvar for å ivareta barn og unges interesser når planutvalget utarbeider og behandler forslag til planer.

Denne ordningen er et virkemiddel for å oppnå gode oppvekstmiljø for barn og unge.


38

I NOU 1995: 26 Om barneombudet og barndom i Norge står det at barneombudsordning har

bidratt til økt fokus på barns oppvekstvilkår og på mange måter synliggjort barna i norsk politikk.

Barns og ungdoms innflytelse omtales også, og utredningen beskriver at: «Flere kommuner er

opptatt av å sikre større brukerinnflytelse på det barne- og ungdomspolitiske området. Særlig

elevenes innflytelse i skolen og større samarbeid med foreldrene framheves. Som eksempel på

større grad av brukerinnflytelse ønsker enkelte kommuner å øke andelen av forelderrepresentanter

i barnehagenes styrer. Det blir også lagt vekt på å trekke de frivillige organisasjonene sterkere

med i det barne- og ungdomspolitiske arbeidet i årene som kommer. Fortsatt og ytterligere

satsning på det forebyggende barne- og ungdomsarbeidet blir i mange kommuner ansett for å

være en prioritert oppgave.»

Det refereres i utredningen til en undersøkelse som er gjort i samarbeid med Kommunenes

Sentralforbund som viser at sentrale mål i den kommunale barne- og ungdomsplanleggingen er: «En

helhetlig oppvekstpolitikk, kartlegging og vurdering av barn- og unges oppvekstmiljø, bedre barn og

unges oppvekstmiljø, gi administrasjon og politiske organer et arbeidsredskap, ivareta barn og unges

interesser i kommunal planlegging gjennom økt medvirkning fra barn og unge og stabilisere folketallet.”

For å ha en bedre forståelse av barnas behov og for å kunne bedre vurdere planarbeidet, er det utviklet

ett verktøy i kommunene som har fått navnet ”barnetråkk”. Barn bidrar med sine observasjoner i form

av å kartlegge de områder, veier, friområder, tun og plasser som de bruker. De kartlegger områder som

de liker, ikke liker, mener trenger rehabilitering eller som de oppfatter som farlige og ubehagelige.

Registreringene gir kunnskap om barnas behov i sitt nærområde og er ment å være viktig innspill i

arbeidet med private og offentlige planprosesser og konsekvensutredninger.

Barnetråkk er viktig fordi den er basert på barna sine erfaringer. Barn og unge kan ved hjelp av en

nettløsning tegne inn skoleveien, markere hvor de oppholder seg, hvilke plasser de unngår og hvilke

fysiske forandringer i nærmiljøet som står øverst på listen. De tegner et lyn på de områdene som de

synes har negative sansepåvirkninger og stjerne på de stedene de opplever som positive og hvor de

trives. De markerer også hvilke områder de helst unngår og hvilke fysiske forandringer i nærområdene

de ønsker seg.

Dette kan igjen brukes ved reguleringsarbeid i kommunene. Registreringene gir kunnskap om barnas

behov i sitt nærområde og vil være viktige innspill i arbeid med private og offentlige planprosesser og

konsekvensutredninger. Barnetråkk er noe barnerepresentanten, som har tale og forslagsrett i

planutvalget i kommunene, kan bruke. I dag har personen som har dette vervet ofte stor barnefaglig

kompetanse, men vet lite om hvor barn oppholder seg og hva de liker å gjøre i de ulike områdene i byen


39

sin. Faktisk er det slik at det ikke er lov til å omregulere områder fra lek til boliger hvis man ikke har en

fullgod erstatning. Dette følges dessverre ikke i dag og det er en av grunnene til at barn i vårt

studieområdet ikke har gode nok oppvekstmiljø.

I praksis viser det seg også at blant disse målene ser kartlegging av oppvekstmiljøet ut til å være det

mest sentrale, mens større medvirkning fra barn og unge selv i mindre grad er satt i fokus. Det er nok

fortsatt slik at mange kommuner prioriterer kartlegging av oppvekstmiljøet for å få et arbeidsredskap for

administrasjon og politikere. Barn og unge blir ofte bare trukket inn i planleggingen ved at de skal

krysse av for hvilke organisasjoner de er medlemmer av m.m. i et spørreskjema. Kommunene legger

med andre ord i mindre grad opp til en «nedenfra og opp» planlegging hvor barn og unge aktivt deltar i

planprosessen.

Mest handler barnetråkk om å synliggjøre barn og unge i planprosessen hvor de kan medvirke i

beslutninger i planarbeidet. Ved integrering av de digitale registreringene som temakart i kommunens

digitale kartverk, er det ment at eventuelle konflikter knyttet til planlagte enkeltprosjekter vil tidlig

kunne fanges opp gjennom kommunens saksbehandling og avklares på en måte som best mulig tjener

barnas interesser. Det ser ikke ut som om dette i realiteten blir gjort, og studieområdet vårt er et godt

eksempel på det.

3.6 Barnetråkk gjennomført av elever på Ny-Krohnborg skole

Bilder fra Magasinet 2008. Barnetråkket gjennomført av elever på Ny Krohnborg skole

På Bergen kommune sine sider omtales barnetråkk som ”en måte å synliggjøre barn og unge i

planprosessen, hvor de kan medvirke i beslutninger i planarbeidet”. Dette er forankret politisk gjennom

Kommuneplanens arealdel 2006 – 2017, godkjent i Bergen bystyre 25.06.2007.5

En av skolene som har gjennomført barnetråkk i Bergen er Ny-Krohnborg, i Solheim Nord og

registreringen ble gjennomført av 6. og 9.klassetrinn den 7.-10. april, i 2008. Registreringen foregikk i

5 Punkt 4d i rikspolitiske retningslinjer for barn og unges interesser står det at kommunen skal organisere planprosessen slik at synspunkter som gjelder barn som berørt part kommer fram og at ulike grupper barn og unge selv gis anledning til å delta. Dette er en ren presisering av plan- og bygningslovens krav om medvirkning (§ 16) (5-1 i forslag til ny plandel).


40

Temakart – registrering av områder merket av barn og unge


41

grupper som var inndelt etter bosted, og arbeidet er dokumentert på kartutskrifter og bilder, samt digitalt

på en web- løsning utviklet av Norsk Form og Statens kartverk.

Elevene ved Ny Krohnborg skole tok bilder og skrev hva de ikke likte i nærområdet. Utstyrt med

engangskamera ble alle skoleveier, fritidsområder og lekeplasser kartlagt. Etterpå brukte elevene et

digitalt kart for å registrere områdene. Et lyn der de følte seg utrygg, en stjerne på stedene de likte seg.

Dessuten en liste over hva de ville forbedre.

Områder som Løvstakken peker seg ut som et av områdene elevene ikke bruker, og de forklarer at

rusmisbrukere bor der og at området er nedslitt. Området rundt Lien trives de heller ikke i, av samme

årsak, og Firdagaten er en mørk gate. Danmarksplass og Fjøsangerveien har på den andre siden store

problemer med for mye trafikk. Elevene peker på at det generelt er mye søppel i området – og det liker

de ikke. Her kan bar folk som bor i området gjøre noe med. Derfor er det svært viktig at ikke flere

gjennomgangsboere plasseres med vilje i dette området, men at det fokuseres på folk som ønsker å være

boende her.

Områdene som blir mye brukt, er ifølge elevene Danmarksplass, Krohnsminde for fotballspilling,

Minde, Storetveit og Langeskogen.

Gangtunnelene på Danmarksplass blir pekt ut på som et sted der de kan treffe ubehagelige folk. Området

rundt Sambrukshuset synes de også er ”ekkelt.” ”Det er ikke slik at vi er redde når vi går her, men det er

av og til ubehagelig og i noen områder er det ikke like lett å se hvem vi møter”, sier noen, mens andre

pleier ikke å gå mot Danmarksplass på grunn av trafikken. Solheim kirke går de forbi på hjemveien, og

de oppholder seg der også ellers.

«All kultur skjer på Landås, selv etter at vi ble en sammenslått bydel», skriver noen av dem.

Kontaktlærer Britt Ødven Edvardsen, som har vært ansvarlig for prosjektet på Ny Krohnborg skole,

bekrefter inntrykket av at en del av elevene søker bort fra nærmiljøet på kveldstid. Ved Minde skole er

det en ballbinge, og der er det populært å samles. Dit er det gang- eller sykkelavstand.

Hun nevner at de i mai i 2005 hadde en brukerundersøkelse på skolen. Da viste det seg at elevene

reagerer på at kulturaktivitetene skjer på Landås. ”Trafikkmaskinen på Danmarksplass fungerer som en

stopper, og de føler ikke tilhørighet til det området”, sier mange. Hun forteller videre at elevene savner

kjøpesenter og internettkafé - steder de kan samles innendørs.


42

”De har Sambrukshuset, men det ligger i et område de ikke trives i, og blir derfor lite brukt”, sier hun.

Man håper hele nærmiljøet blir brukt på en annen måte nå når skolen blir rustet opp og når grendahus er

ferdig utbygget. Elevene savner ballbinger, et ungdomshus, flere bosspann og mer lys.

Det varierer hvem som er ansvarlig eller har mulighet til å gjøre noe for å forbedre disse tingene. I noen

tilfeller kan selv barna med hjelp fra voksne gjøre noe. For offentlig gater og plasser er kommunen ofte

ansvarlig, men det er også private aktører som må innarbeide eller svare på innspillene som del av egne

prosjekter. ”Ansvaret for å sikre god tilknytting til byen har kommunen. Hvis det er for høyt tetthet og

areal knapphet er det aktørene som har ansvaret. Dårlig planlegging og utforming av uterommene er

det utbygger og de prosjekterende som står for.”6 Konklusjonen var at barn ville ha grunnleggende ting

som lys, benker og beskjæring av busker. ”

Hvordan kan så disse tingene forbedres? ”Det er behov for flere studier av planprosess og resultat for å

forstå resultatene i dagens planlegging”7 Det hevdes at kommunen har plankompetanse, men liten

kapasitet, men at det er viktig å studere forholdet mellom politisk ledelse og administrasjon, og i hvilken

grad politikere og administrasjon er samstemte eller ikke i vurdering av kvalitet. I den nye plan og

byggingsloven legges det mer hensyn til dokumentert egenkontroll, men har endringene ført til større

fokus på rent administrativ saksbehandling, og mindre fokus på faglige bidrag for å forbedre

prosjektene? 72 prosent av alle reguleringsplaner på landsbasis fremmes av private. Dette innebærer at

utbyggerne har fått større innflytelse, og dermed også et større ansvar. Dette fører noen ganger til

uheldige konsekvenser, og dette rammer alle beboere, men først og fremst barn som har begrenset

bevegelsesfrihet.

I samme artikkelen står det: ”Det er et tankekors at det til tros for at…kommunene har hatt juridiske

bestemmelser med krav til uterom, bygges mange boligprosjekter med for dårlige uterom. Dersom man

ønsker å opprettholde de politisk formulerte mål og gode boliger og gode bomiljøer, bør offentlige

myndigheter på både statlig og kommunalt nivå sette i verk for å sikre gode uterom for barn.”

Det at kommunen har egne lekeplassnormer er ikke noe garanti for noe godt resultat, viser

undersøkelsen. De gode prosjektene er avhengig av ambisiøse byggherrer og flinke arkitekter og

landskapsarkitekter. ”Ansvaret for god planleggig hviler først og fremst på utbygger og deres

konsulenter.”8

6 Fra artikkelen ”Fortett med vett” Kart og plan, 2009 årgang 102, bind 69 nr. 1 7 Fra artikkelen ”Fortett med vett” Kart og plan, 2009 årgang 102, bind 69 nr. 1 8Fra artikkelen ”Fortett med vett” Kart og plan, 2009 årgang 102, bind 69 nr. 1


43

Barnetråkk har imidlertid en positiv innvirkning her. Den som var gjennomført ved Ny Krohnborg skole

førte til at byråden kom med midler til opprustning av flere plasser: «Tennisen», ballbingen mellom

Hordagaten og Søndre Skogsvei - oppjustering av banedekket, etablering av flombelysning og utbedring

av gjerder, lyssetting og opp rusting av gangtraseen «Høyspenten», blant annet med nytt rekkverk,

utsiktsplassen ovenfor Solheimslien har fått nye benker. Arbeidet med å rydde opp langs «snarveien»,

som mange benytter som skolevei, er også i gang.

Barnetråkket førte også til at det er innvilget penger for handlingsprogrammet for Løvstakksiden og

rundt Damsgårdsundet. I perioden 2008-2011 skal det totalt brukes 258,5 millioner kroner i området.

Blant annet skal Ny Krohnborg skole rehabiliteres, og kulturhus og idrettshall inkorporeres. Det er sakt

at det blir også en omfattende satsing på Løvstakksidens fysiske areal, plasser og grønstrukturer.

En av elevene sier følgende om barnetråkket: ” Det er kjekt å se at det blir resultater av det vi gjør”. Det

at barn er inkludert i bestemmelser er en sunnhetstegn for en bærekraftig utvikling og det ser ut til at

politikere tar forhold som barnas behov og vurderinger mer alvorlig av den grunn. Det kan vi se i

uttalelsen til byråd for klima, miljø og byutvikling, Lisbeth Iversen hvor hun berømmer ungdommen for

deres arbeid: ” Det har vært kjempegøy å få se hvordan dere tenker og jobber. For oss har det vært

viktig å vite mer om hva dere ønsker, i stedet for at vi bare bestemmer”. Erfaringene med Barnetråkket

er så gode at politikerne ønsker å ta det i bruk i hele kommunen. Kommuneplanens arealdel setter krav

om at alle nye reguleringsplaner må ha gjennomført et slikt tråkk. Denne muligheten at barn påvirker sin

egen situasjon ved å delta i Barnetråkket vurderer vi derfor som svært positivt.

3.7 Ivaretakelse av barn og unges behov i planarbeidet

Fra bladet” Ny Energi rundt Damsgårdsundet”, bilder fra Ny Krohnborg skole og Damsgårdsundet

På bakgrunn av barnas registreringer i Barnetråkket og våres egne befaringer skal vi foreta en vurdering

av område og veiene, hvor vi vil komme med innspill angående den faktiske tilstanden, forbedringer og

muligheter som finnes i området ”Solheim Nord”. Vi skal vurdere to viktige forhold som angår barn og

deres bruk av området, veinettet, og grøntområder og steder for lek og opphold.


44

I rikspolitiske retningslinjer står det om å utarbeide vedtekter, bestemmelser og retningslinjer om

omfang og kvalitet av arealer og anlegg av betydning for barn og unge, som skal sikres i planer der barn

og unge er berørt. På bakgrunn av gjennomføring av punktene 4 a og 4 b i disse retningslinjene har

kommunen utarbeide bestemmelser og retningslinjer til kommuneplanens arealdel som gjør

barnetråkkregistreing ved utarbeidelsen av kommunedelplaner nødvendig. Disse er ment å bidra til å

legge til rette for og sikre at de mål og tiltak som fremkommer i kommuneplanen blir ivaretatt i

kommunedelplanen. Utarbeidelse av utfyllende bestemmelser til kommuneplanens arealdel og

retningslinjer skal i utgangspunktet forenkle den kommunale behandling av enkeltsaker. Forslag til

planer må følge de bestemmelser som er gitt i kommuneplanen.

Kravene i punkt 5 a og b i rikspolitiske retningslinjer blir viktigere etter som byer, tettsteder og

kommune- og bygdesentre fortettes. Vi vet at mindre barn ikke har forutsetninger for å mestre

kompliserte trafikksituasjoner og at det derfor er svært viktig med trafikksikre arealer og ferdselsårer.

Særlig hensyn må også tas da vi vet at barn er særlig utsatt for helseskader som følge av

luftforurensning.

Barn er den gruppen i befolkningen som bruker utearealene mest, og for dem har nærmiljøet stor

betydning. De minste barna holder seg rett ved hjemmet. Barn på 5-6 år oppholder seg hovedsakelig

mindre enn 100 meter fra egen inngangsdør. De fleste barn helt opp til 8 år oppholder seg i hovedsak

inntil 200 meter fra hjemmet.

Sammenhengen mellom planlegging og fysisk aktivitet er klar. Der det er sykkel- og gangstier, sykles

det og en går. Der det er parker, lekeområder, skatebaner, klatrevegger, trær å klatre i, gress å jogge på,

er det aktivitet. De gatetunene som har minimalt med kjørende og parkerte biler, kan være fine

lekeområder for barn.

Disse bestemmelsene hjelper kommunene om å passe på at man ikke planlegger boligområder slik at

barn hindres fra aktiv utelek, enten ved at det ikke er utearealer på bakkeplan, eller at bygningen blir så

høye at barnas muligheter for utelek reduseres. Gjennom god planlegging kan man skape

helsefremmende omgivelser for små og større barn.

Det er kommunen som står ansvarlig for resultatet. Kommunen bør derfor ha vurdert hvordan det er for

barn og unge å bo i dette området før utarbeidelsen av kommunedelplanen. På grunnlagg av en slik

kunnskap bestemmer kommunen hva slags arealutnyttelse, løsninger og utnyttelsesgrader som er

akseptabel avhengig av prosjektets lokalisering og hva nærområdet har av muligheter og kvaliteter for


45

barn og unge. Det er ment å forhindre at barnas behov blir glemt i forbindelse med planlegging og

utbygging og opprustning av boligfelt, veier eller uteområder. Det er vanskelig å forandre på et etablert

utemiljø. Studieområdet vårt er et godt eksempel på det. Derfor er alle kommunestyrer pålagt å velge en

person som skal ivareta barns interesser i Bygningsrådet, men en ser at det også er nødvendig ved

utarbeidelsen av kommunedelplaner.

I området Solheim Nord trengs det tiltak rettet mot kvalitetene på lek/oppholdsområder, som gir bedre

forhold for barna og beboende i Damsgårdssundet. Tiltakene er både enkle og billige, men kan og være

dyre eller kompliserte å realisere.

Eksempel på de enkle tiltak som innbyggere selv kan gjøre er boss rydding på og rundt skolen, rundt

snarveien i Søndre skogvei. Maling av undergangen på Danmarksplass er noe kommunene har ansvar

for. Plassen foran Mega butikken kunne ha vært en viktig del av bydelsbilde, men det har dessverre

skjedd utbygging som har umuliggjort opparbeidelse av et eventuelt møteplass for innbyggere (som

blant annet nevnes som et mål i flere kommunale dokumenter).

Eksempel på de kompliserte tiltak som kan bety mye for områdets barn og unge er selvsagt oppussing av

Ny- Krohnborg skole, tilrettelegging av Arenum-området, og opparbeidelse av plassen foran Mega

butikken hvor det er behov for offentlig og privat samarbeid og liknende. Stedene bør oppgraderes slik

at barna og beboende synes at det er trivelig å være der og bruke de til for eksempel møteplass.


46

Bilde: 1) Grøntområde ved boligblokker i Solheims tverrgaten. En ballplass som barn ofte bruker, blir brukt til lagring av byggematerielle. 2) Kirkegården på Solheim blir ofte brukt av barn og unge og de eldre. Dette er en av de få områder igjen som kan brukes til varierte formål 3)Eksempel på en av mange dårlig dimensjonerte fortau i området.4) Nygårdsparken blir brukt selv om den er ikke så tilgjengelig for området Solheim Nord. En annen negativ faktor er her er det store antallet rusmisbrukere. 5)Arenum er et område som er lite tilrettelagt for barn. De små grønne ”øyene” er nok for at dette blir i kommunedelplanen merket av som friområde. 6) Utsikt fra kafeen ”Kranen” som holder til her og den gir en positiv energi til Arenum. 7) Parkeringsplassen i tilknytning til Arenum blir i hovedsak lite brukt fordi barn oppfatter området som utrygg. Her har biler blitt prioritert framfor alle andre interessegrupper, selv om parkeringen blir effektivt brukt kun brukt ved messer/arrangement, altså ikke så ofte. 8) De få friområder hvor barn i dag oppholder seg på Solheim Nord er ofte forsøplet og dårlig vedlikeholdt. Barn bruker de mindre og de blir fort overtatt av rusmisbrukere som forsøpler område ytterligere.

1 2

3 4

5 6

78


47

3. 8 Beskrivelse og planfaglig vurdering av arealer og anlegg som er av betydning for barn og unge

Områder barn bruker mye i Solheim Nord. Arenum, grøntområde ved boligblokker i Solheims tverrgaten, ballbingen i Løvstakkveien , Nygårdsparken

Det som området først og fremst mangler, er bygging og ivaretakelse av gode utemiljø med identitet og

kvalitet i bydelssenteret, med levende møteplasser - som gir rom for opplevelser av forskjellig karakter.

København er et veldig godt eksempel på hvordan en kan fornye bydelssentrene på en slik måte at de

blir steder hvor både barn og lokale innbyggere kan møtes og benytte seg av et variert tilbud i sitt

nærmiljø. Gode byrom er med på å forbedre barnas levevilkår og trivsel i den bydelen de bor. Hvis

byrommene er utformet med tanke på universell utforming, tar estetiske hensyn og gir variert bruk vil

også større brukergrupper kunne anvende de, som for eksempel funksjonshemmede. I de rikspolitiske

retningslinjene er det lagt inn krav til fysisk utforming og kriterier for byrom/ uteområder. Viktige

hensyn som her bør ivaretas er:

• arealer og anlegg som skal brukes av barn og unge skal være sikret mot forurensning,

støy, trafikkfare og annen helsefare,

• at arealene er store nok og egner seg for lek og opphold,

• at de gir mulighet for ulike typer lek på ulike årstider,

• kan brukes av ulike aldersgrupper, og gir mulighet for samhandling mellom barn, unge og

voksne.

Miljøverndepartementet har det overordnede ansvar for generell oppfølging, utvikling og veiledning i

forhold til disse retningslinjene. På statlig plan forutsettes det etter punkt 3a et samarbeid mellom alle

departementer som på ulike måter har ansvar for samfunnsutvikling, nærmiljø og oppvekstforhold,

trafikkforhold, helseforhold, barn og unge.

Dette er viktig for at også statlige organer på regionalt nivå skal få veiledning og kunnskap om hvordan

de kan bidra til å ivareta hensynet til barn og unge i planleggingen.

Stortingsmelding nr. 39 (2000 – 2001) Friluftsliv – ein veg til høgare livskvalitet beskriver det

strategiske målet for friluftsliv slik: ”Alle skal ha høve til å drive friluftsliv som helsefremjande,

trivselsskapande og miljøvennleg aktivitet i nærmiljøet og i naturen elles.”


48

Videre følger fire nasjonale resultatmål, der de to første vil fremme selve utøvinga av friluftsliv, mens de

to neste skal medvirke til å dekke friluftslivets arealbehov. Målgruppen barn og unge er særlig prioritert

i meldingen.

Konsekvensutredning skal som regel inneholder en beskrivelse av det området som blir påvirket og hva

slags kvaliteter det har for friluftslivet, beskrivelse av eksisterende bruk og brukere, en verdivurdering

av området, beskrivelse av forventede virkninger av planen eller tiltaket, og vurdering av virkningene.

Konsekvensutredninger er på denne måten viktig for å sikre at hensyn blir tatt, og at alle berørte og

andre interesserte parter får innblikk i konsekvensene av planene.

Helhetsplanlegging er gitt større vekt i den nye plan- og bygningsloven. Dermed vil det være viktig å

sørge for at flere parter får mulighet til medvirkning i planleggingen, og øke samarbeidet mellom ulike

sektorer. Det er behov for samarbeid på tvers av sektorer og nivåer. Særlig viktig er det å få til et

samarbeid mellom instanser med planfaglig kompetanse.

Barn er blant de grupper i befolkningen som bruker utearealene mest, og for dem har

nærmiljøet særlig stor betydning. Utearealenes utforming har stor innflytelse på barn og unges

hverdagsliv, deres utfoldelses- og valgmuligheter. Nærmiljøets kvaliteter er spesielt viktig for fysiske

aktiviteter og sosialt samvær.

Kommunen bør gjennom planlegging legge til rette for at barn og unge gis gode

muligheter for oppvekst og utvikling, bla med tanke på deres fysiske, sosiale og mentale vekst.


49

3.8.1Damsgårdssundet

BOB skal fra 2007 til 2012 bygge ca 300boliger / 24.000 m2 ( evt ca 600 / 44.000m2) i området Damsgårdssundet Sør

Et viktig område for barn og unge i Solheim Nord er Damsgårdssundet som ligger langs Puddefjordens

sørvestre side, mellom Michael Krohnsgate og sjøen. Området ble utviklet som industriområde på 1900-

tallet, delvis på fyllinger. I den senere tiden har aktiviteten avtatt og området er kjøpt opp av

eiendomsutviklere. Bygningsmiljøet er satt sammen av eldre industribygninger i tegl, haller, skur,

lagerlokaler og boligblokker. Byggehøyde, utnyttelse og teknisk tilstand varierer. De tekniske

kulturminner som forteller om områdets industrihistorie tas det vare på i kommunedelplanen og de er

viktige identitetsskapende elementer. Flere omfattende private planer for transformasjon er på gang.

Reguleringsplaner for Strandlien og Damsgårdssundet sør, som legger til rette for 6-900 boliger er

vedtatt. Området har tidligere vært påtenkt som næringsområde, men utvikling av boliger i området vil i

større grad enn næring gi positive ringvirkninger for eksisterende boligområde. Dette forsterker

viktigheten av det å følge rikspolitiske retningslinjer for barn – for området får med dette mange nye

barn å ta hensyn til.

Det er ønskelig at transformasjonsområdet gir rom for funksjoner som mangler i eksisterende område:

som friområder, lekeplasser, sykkelveier, utvikle en sammenhengende promenade, utvikle felleslokaler,

barnehager og ulike idretts- og kultur/fritidstilbud.

3.8.2 Felles areal for øvrig

Problemet som gjør seg gjeldende her er forholdet mellom boligparkering og fellesareal/lekeplasser i

boligprosjektet. Dersom parkering og lekeplasser må legges inntil hverandre, bør det være en fysisk og

visuell skjerming. En hensiktmessig beplantning vil kunne skjerme oppholdsarealer fra visuell støy, for

eksempel fra parkeringsplasser. De ulike sonene i uterommet bør for øvrig gis en klar avgrensning, slik

at det er enkelt å orientere seg.


50

Kommunen har gitt bestemmelser om utearealer til kommuneplanens arealdel, som skal følges i

reguleringsplaner og bebyggelsesplaner. Kommunen har dessuten fastsatt minste ute oppholdsareal

(MUA) til felles og privat bruk i utfyllende bestemmelser til kommuneplanens

arealdel. Gjennom bruk av § 69 og § 70 i plan og bygningsloven kan kommunen stille krav som sikrer

at det blir arealer for barn, unge og voksne til opphold og å drive aktiviteter utendørs, og at disse er

egnet med hensyn til sol - og vindforhold og mht terrenget. Bestemmelser i kommuneplan er et veldig

viktig virkemiddel her, for reguleringsplan og bebyggelsesplan er nødt til å følge disse paragrafer:

- i § 20-4 angis mulige bestemmelser i arealdelen i kommuneplanen

- i § 26 – angis hvilke reguleringsbestemmelser som kan stilles i reguleringsplaner

- i § 28-2 bebyggelsesplan, fastsette arealbruk og utforming av bygninger, anlegg og

tilhørende utearealer. Kommunene kan også bruke andre virkemidler for å påvirke utviklingen og sikre

gode uterom og arealer for barn og unge, med ulike behov. God og gjennomtenkt planlegging vil gi de

beste og mest attraktive bomiljøene.

3.8.3 Ny gang- og sykkelbro

For å bedre alle, også barn og unges tilgang til sentrum og uteområder med god kvalitet er det planlagt

en ny gang og sykkelbro over Puddefjorden, en ny strandpromenade og plassdannelser ved fjorden på

hver side av broen som vil kunne bli en attraksjon og møteplass for lokalbefolkningen og byen.

Nygårdsparken, Møhlenpris skole,

Vitalitetssenteret og fotballbane på

Møhlenpris vil med dette bli mer

tilgjengelig for barn fra Løvstakksiden.

Motsatt vil også friluftsområdet på

Løvstakken bli bedre tilgjengelig for

sentrumsbeboerne. Ny bro kan i tillegg

være en attraksjon i seg selv som gjør

området attraktivt for andre

publikumsrettede funksjoner som kan

trekke byens befolkning over

Puddefjorden. En bro som signalbygg

sammen med en strandpromenade

langs sjøfronten vil kunne bli en

attraksjon for hele Bergen sentrum.

Vannflaten domineres i dag mer og mer


51

av fritidsbåter og rekreasjon. Aktiviteter på fjorden er en attraksjon i seg selv. Det er ønskelig at fjorden

og sjøfronten får god tilgjengelighet for allmennheten, og ikke privatiseres i for stor grad.

”Det skal legges til rette for gode gangforbindelser fra strandpromenaden til Løvstakken.”

Forskjellige løsninger for gang og sykkelbroen over Puddefjorden, Ambisjonene er at ”Broen og Markusplassen skal knytte to lokalområdet sammen og sette det nye byltviklingsområdet på kartet, lokalt, nasjonalt og internasjonalt”. Anleggene skal blant annet bidra til å redusert bilbruk og bidra med en enklere hverdag for de som bor i området

Et overordnet mål er å etablere ny gang og sykkelbro over Puddefjorden slik at kontakten

mellom sentrum og boligområdet på Løvstakksiden, med sine attraktive friluftsområder, kan bedres. Et

viktig formål er å sikre barn og unges behov for naturområder til friluftsliv og lek, og da særlig i

nærheten av boligområdene. De eneste tilgjengelige grøntområder i nærheten av Solheim Nord finner vi

i Løvstakken, både denne og broen må sikres, for de er av betydning for barns oppvekstvilkår.

3.8.4 Gang- og sykkelstier Tilgang til området er per i dag ikke tilrettelagt for alle. Gode nyheter er imidlertid at det er bevilget

midler til opprustning av stien som fører til Løvstakken. Her blir oppfyllelse av kravene til universell

utforming en viktig forutsetning. Turstier må tilrettelegges slik at også rullestolbrukere kan komme seg


52

frem. Her ligger stor utfordringer pga. brattheten i terrenget. Utforming av gang- og sykkelveier og

trafikk er viktige virkemidler i forhold til disse områdene og det er viktig med tilstrekkelig belysning og

skilting av veier, eller ved ledelinjer og luftkvalitet i bygg. Løvstakken må også legges til rette for

familieaktivitet: det bør tas vare på viktige turområder etc. slik kan barn og voksne sammen ha glede av

felles aktivitet. Dette muliggjør også aktivitet for de yngste barna som ikke kan ta seg frem på egen

hånd.

3.8.5 Ny-Krohnborg skole

Bilder av Ny-Krohnborg skole. Skolen ble tegnet av byarkitekt Kaspar Hassel 5 perioden 1920 – 23. Dette inkluderer en revidering av det opprinelige

forslaget, og stod ferdig i 1924.

Krohnsminde, kirkegården, skoleplassen på Ny Krohnborg og nærområdet rundt karakteriseres i

Barnetråkket som de eneste tilgjengelige grøntområder, områder for lek/ opphold barn og unge i hele

undersøkelsesområdet. Med vilt voksende busker, slitte lekeapparater, få benker, parkerte biler og boss

på og rundt områdene oppleves områdene utrygt og utrivelig. Det er viktig at det utformes uteområder

som gir mulighet for ballspill som kan også nå frem til de litt eldre barna. Dette kan også være egnet for

ungdom og voksne, og innbyr til positiv aktivitet i fellesskap. Vi mener at det bør kreves at skolens ute

og inneområder er tilfredsstillende med tanke på å tilrettelegge for at barna kan være i aktivitet og

utfoldelse. Dette innebærer å ta vare på grønnstruktur, og ha lekeapparater, fotballbane, etc. som innbyr

til aktivitet. Skolens arealer er ofte en viktig arena for aktive barn også etter skoletid.

Bygging av en egen idrettshall under skoleplassen vil frigjøre arealer til pedagogiske formål. Dette kan

barn og unge ha godt av, ikke bare i skoletiden men og i fritiden. Slik Ny Krohnborg skole framstår i

dag tilfredsstiller ikke skolen kravene til det mangfold og den fleksibilitet i arbeidsmetoder og

læringsstiler som skal kjennetegne en moderne skole. Ved å ta i bruk de to gymsalene vil skolen få

tilgang til læringsarealer hvor det kan veksles mellom ulike aktiviteter uten for store organisatoriske

grep. Samtidig vil en idrettshall under skoleplassen tilfredsstille de krav barne- og ungdomsgruppene,

Ny Krohnborg idrettslag og hele nærmiljøet på Løvstakksiden har for hardt tiltrengte arealer for fysisk

aktivitet. En idrettshall i tilknytning til skole og grendahus vil kunne utgjøre et sosialt og kulturelt

kraftsenter i området.


53

Møregaten som lokal park og utvidet skolegård for ungdomsskoletrinnet er også en veldig viktig tiltak

siden skolen nå mangler en god del utearealer. Normen sier at det bør være 50 kvm uteareal per elev, og

Ny Krohnborg skole har kun 9 kvm. I dette nye planarbeidet er det avklart at Møregaten kan stenges for

biltrafikk og opparbeides som en lokal parkgate og et tilskudd som en egen skole plass for

ungdomstrinnet. Vår vurdering er at Rogagaten som er nedenfor Ny Krohnborg skole passer bedre til

stenging og omdisponering til uteareal, siden den er solvent, men det har også sine ulemper, særlig i

forhold til skisseprosjektet for rehabilitering av Ny Krohnborg skole. Arbeidet med rehabilitering av Ny-

Krohnborg skole starter i januar 2010, og det skal etter planene være ferdig 15. desember 2011.

Det er imidlertid ikke sikkert når ny gymsal, svømmebasseng og lekeplass vil komme. Saken er inne i en

politisk prosess etter en lang og omfattende høring hvor veldig mange hadde innspill til kommunens

idrettsplan. For å ha respekt for samtlige parter som kom med høringsinnspill, kommer kommunen til å

bruke tiden frem til 15. juni 2009 på å behandle dem. Da avgir komiteen sin innstilling til bystyret.

Idrettsrådets leder Gunn Halvorsen Knudsen har i Bergen Tidende utalt at hun mener at en hall til

Krohnsminde ville vært bedre løsning isteden for at den legges under Ny-Krohnborg skole. ”Den kunne

vært brukt av både Ny-Krohnborg skole, Årstad videregående skole, Ny-Krohnborg IL, kulturkontoret

og andre brukere i området”, sa Halvorsen Knudsen. Hennes synspunkt er at det ikke er veldig langt fra

Ny Krohnborg skole til Krohnsminde. Hun sier også at det er tre minutter gange fra Ny-Krohnborg skole

til Krohnsminde. Vi har selv testet hvor mye vi bruker til hallen. Vi klarte det så vidt på 12 minutter.

Hvis en skal bruke 24 minutter på å komme seg fra og til skolen, er det ikke mye igjen av en skoletime.

De andre argumentene som brukes imot at anlegget legges under Ny-Krohnborg skole er knyttet til at

det må blant graves ti meter ned i bakken - tett opp mot eksisterende skolebygg. Valg av denne

løsningen gjør at man må bruke nesten 20 millioner kroner kun på idrettshalltomten for å grave et 10

meter dypt hull under skoleplassen før man i det hele tatt kan begynne byggingen av selve hallen.

Argumentet er så at disse millionene kan spares ved å legge hallen på en av de kommunalt eide tomtene

ved Krohnsminde idrettsplass.

Hvordan påvirker dette barn og unge i et området som kommer så dårlig ut i levekårsundersøkelser?

Skal vi gjøre noe for å ruste opp bomiljøet og oppvekstvilkårene på Løvstakksiden, er det helt feil vei å

gå å legge en flerbrukshall til andre siden av Fjøsangerveien. Vi mener idrettshallen/kulturhuset under

skolen er helt essensielt for dette arbeidet. Det er riktig at det ikke er langt. Men det er for langt for de

yngste barna. Det er for langt, og de må krysse Fjøsangerveien. Opprustning av hallen i Ny Krohnborg

skole er helt avgjørende for et godt kultur-, fritids- og idrettsmiljø er for de unges oppvekstvilkår.


54

Det er klart at det at skolen skal rehabiliteres vil øke dens attraktivitet blant alle brukergrupper

betraktelig og vil selvsagt påvirke barnas trivsel betydelig. Men dette tiltaket kommer etter mange år

med dårlig vedlikehold. Hva er det vi forteller barn som går på den nedslitte skolen, hvor de fleste av oss

aldri ville ha brukt toalettet, og hvor inneklimaet er så dårlig at vi aldri hadde tilbrakt en time der? Jo, vi

forteller dem at de ikke er verdifulle nok, og at deres selvfølelse ikke er viktig. Hva mer forteller vi

dem? At de ikke trenger å tilpasse seg, anstrenge seg eller utvikle seg.

Nå skal skolen opprustes, og det er veldig positivt, men det kom når byggenæringen sto for fall. Hva

signaliserer slike handlinger - at når alle andre investeringer er usikre, kan vi godt bygge nye skoler for å

støtte byggenæringen. ”Barn var heldig på grunn av finanskrisen”9. Vi signaliserer ikke betydningen av

deres verdi særlig godt. ”Viser vi verden operabygget i Oslo og deretter en gjennomsnittsskole i Norge,

fremstår vi som en gammel kommunistisk stat med pompøs symbolikk og respektløs holdning til

folket.”10

Med dagens situasjon er lekeplassen, svømmebassenget og gymsalen på Ny Krohnborg

underdimensjonert for krav de skal tilfredsstille i henhold til barnas behov og plass. Derfor er det avsatt

22 millioner på investeringsbudsjettet til idrettsdelen av Ny Krohnborg bydelssenter

(skole/kulturhus/idrettshall).

En stor utfordring er også hvordan skolen skal tilfredsstille krav til tilstrekelig uteareal per elev. Selv om

det dessverre ikke er lovpålagt å følge anbefalinger fra Sosial- og helsedirektoratet bør slike hensyn

absolutt tas med i vurderingen av rehabiliteringsplanene. I Bergen er utearealet for lite for to av tre

elever og forskjellene skolene imellom er enorme. Kontrasten er Seljedalen skole hvor elevene har 250

kvadratmeter uteplass hver, mens elevene i Ny- Krohnborg har 9 kvadratmeter. Hvor stor plass trenger

egentlig et barn?

Fra Sosial- og helsedirektoratets rapport «Skolens utearealer» som ble lagt frem i 2003 er 50

kvadratmeter optimal plass per elev. Rapporten viser at det er en klar sammenheng mellom kvaliteten på

skolenes uteområder og grad av fysisk aktivitet.

Når vi ser en utvikling mot en stadig mer stillesittende hverdag og økende overvekt blant barn og unge,

blir aktivitetsfremmende skoleanlegg særlig viktige hensyn i arealplanlegging.

9 ”Glem ikke skolebarnas trivsel”, artikkel i BT fra 22.mai. 2009 10 ”Glem ikke skolebarnas trivsel”, artikkel i BT fra 22.mai. 2009


55

Ved en gjennomgang av tilgjengelige tall for elevtall og skolenes uteareal viser det seg at under

halvparten av skolene i Bergen har nok uteareal med dagens elevtall. Kun hver tredje skoleelev går på

skoler med store nok utearealer til å tilfredsstille normen. Faktisk er det kun en av fire skoler som er

bygget slik at utearealet tilfredsstiller anbefalingene hvis skolens kapasitet er fullt utnyttet. Det er nok en

god del ærverdige gamle skoler i Bergen, blant dem er også Ny Krohnborg skole, og det er derfor

forståelse for at det er vanskelig å tilfredsstille dagens krav ved alle skoler.

I dagens lovgiving er det ikke påbudt med en norm, men kun anbefaling, selv om det er mange som

synes at det burde legges en klar norm på nybygg og rehabiliterte bygg om utarealets størrelse og

utforming. Knut Haanes, barneombudets nestleder sier: ”Barn og unge oppholder seg i stadig lengre tid

på skolen, både i undervisningssammenheng og i fritiden. Dermed får også utearealene økt betydning,

noe også bergenspolitikerne understreket i skolebruksplanen som ble vedtatt 2006.”

Flere undersøkelser viser at gode utearealer reduserer mengden vold, mobbing og uro blant elevene og

stimulerer trivsel, motivasjon og læringsevne. En godt utrustet skolegård, med rom for positive

aktiviteter, er sentral i arbeidet for å redusere mobbing, og dermed forbedre barnas hverdag.

Men det er viktig å påpeke at ikke bare uterområdenes størrelse er viktig. Også utformingen er veldig

viktig. Erfaringer fra England viser at mobbing reduseres kraftig når fellesarealene omformes til

allsidige utearealer der elevene kan finne en arena de trives i og behersker.

Her er det viktig at skolelederne og de som planlegger tar elevene med på råd. Barnetråkk som er nevnt

er en meget god måte å inkludere barna med i planprosessen.

Kravene for skoleanleggenes utforming er mange og konkrete. Utearealet skal blant annet:

• Gi rom for utøvelse av allsidig fysisk aktivitet og ulike typer sosial aktivitet.

• Gi trygghet, være trivselskapende og gi rom for tilegning av ny kunnskap og utøve

virkelighetsnær læring.

• Gi rom for spenning og uforutsigbarhet og skape lokalt identitet.

• Sikre best mulige solforhold.

• Skjerme mot de mest ubehagelige vindene.

• Unngå forurensede områder.

• Unngå områder med kald luft.

• Trafikksikre omgivelser i en radius på 200 meter fra skolen.


56

Bilder som illustrerer faktisk tilstand på Ny Krohnborg skole

1) Inngang A, har en rampe som brukes av funksjonshemmede. Den tilfredstiler ikke krav om universell utforming og dimensjonering. Estetiske hensyn er heller ikke vurdert. Døren på inngang A er tung, small og funksjonshemmede trenger hjelp av andre for å komme inn. 2)To dører, en ny og en gammel. Skolen har mange slike eksempler på nødløsninger og improviseringer. 3) De fleste bosspann er vandalisert. De vitner om aggresjon/ misnøye og mangel på aktivitet blant elevene. 4) Vinduer er utskiftningsklare. Flere vinduer er dekket med uklare gjennomsiktige epoxyplater, og de kan derfor ikke åpnes eller brukes. 5) Vinduene i dusjene i garderobene er det ødelagte og vegetasjon kommer inn. Om vinteren kommer kulde inn og gjør garderrobene med dusjer meget ubehagelige rom å være i. 6) At skolen forfaller er synlig rekke steder. 7) Alle elever (fra 1til 10 klasse) bruker et toalett som er plassert midt i bygget og er på to etasjer. Trappene er bratte, glatte og hele toalettet er mørkt. Graffiti og hærverk, og sterk lukt av urin gjør og at elevene unngår å bruke det 8) En av de mange vaskene på skolen som er improvisert , med dårlig vann og manglede krav til god materiale bruk samt tilpassing i eksisterende miljø.

1 2

3 4

5 6

7 8


57

Estetiske kvaliteter ved Ny Krohnborg skole

Ny Krohnborg skole står fram som et objekt med høy antikvarisk verneverdi både i arkitektonisk perspektiv og antikvarisk perspektiv. Hovedføringer for mulige nye prosjekter når det gjelder bygningsvern bør være at veggdelingen bør være synlige og at bueformene i størst mulig grad skal beholdes. Videre er det viktig at originalmaterialer i gulv og vegger får tre fram. Det er av særlig stor betydning at smijernsdetaljer og andre fine detaljer tas vare på . 1) Ny Krohnborg var antagelig den første skolen i Bergen som fikk eget svømmebasseng. 2) Ny Krohnborg har to hovedfløyer, og et for den tiden moderen sidekorridorsystem hvor hovedfløyen vender inn mot skolegården. 3) Vinduene mot skoleplassen som er originale bør renoveres og beholdes, og ekstra vinduer kan settes inn innvendig. 4) Teglstein i korridorene. Den som bør framheves. 5) Detalj i toalettet. 6) Detalj på Inngang A . Viktige elementer bør gjentas i de nye elementene slik at de gir assosiasjoner til skolens historiske fortid.

1 2

3 4

5 6


58

Av andre problemer som bør løses ved rehabiliteringen av Ny-Krohnborg er det elendige innklimaet på

skolen. Arbeidsdagen for mange på Ny Krohnborg skole er varm og støvfull. Inneklima er så dårlig at

den påfører nesten halvparten av de ansatte helseplager.

Mange klager på allergiske plager. Dette er også slik at en del av elevene bruker allergimedisiner når de

er på skolen.

Det foreligger to nedslående rapporter om situasjonen i Bergenske skoler, så her er Ny Krohnborg ikke

noe unntak. I desember 2004 gjennomførte Arbeidsmiljøavdelingen i Bergen kommune en kartlegging

av potensielle helseplager knyttet til inneklimaet på Ny Krohnborg skole og Cytox AS har gjennomført

luft- og soppmålinger.

Rapportene er meget negative. Fire av ti opplyser at de har fra moderate til svært sterke symptomer på

luftveiene som de mener skyldes skolens inneklima. 15 prosent oppgir moderate til sterke symptomer på

andre forhold enn luftveisplager. Særlig gjelder dette unormal trøtthet og forekomst av hodepine. I fire

av rommene var muggsoppsporeverdiene fra høye til svært høye.

Ved befaring på Ny Krohnborg skole konstaterte Arbeidsmiljøavdelingen at «det som kjennetegnet

klasserommene var en altfor høy romtemperatur og mye støv på flater over skulderhøyde». Støv og høy

temperatur binder opp fuktigheten i luften og bidrar ifølge rapporten til den type inneklimaplager som de

ansatte på skolen rapporterer om. I skisseprosjektet for Ny Krohnborg skole som er utarbeidet av

arkitektgruppen Cubus i samarbeider med Rambøll skriver de i sin rapport: ”Etter målinger kan vi se et

høyt temperatur- og CO2 nivå i klasserommene”.

På grunn av disse forholdene er det svært viktig å sette oppussing av Ny Krohnborg skole så snart som

mulig. På skolene i Bergen er det generelt brukt minst penger av alle de større norske byer, viser en

nylig gjennomført undersøkelse. Med målet om å bli Norges bese barn for barn og unge, bør kommunen

prioritere forbedring på dette planet, for det finnes ikke så mange andre viktigere tiltak på veien til bedre

oppvekstmiljø.


59

3.9.Beskrivelse og planfaglig vurdering av skoleveien og veinettet som er av

betydning for barn og unge

Rogagaten v/ skolen, Firdagaten/ Løbergsveien, Danmarksplass

Det å kjenne beboere sine behov synes å være det viktigste utgangspunktet for utarbeidelsen og

saksbehandling av planer. Derfor er det viktig å huske at barn også er brukere av trafikkområdene. De er

avhengige av å bruke gater og fortau når de skal til venner, lekeplass, kiosk, butikk eller barnehage.

Dessuten har barn alltid vært tiltrukket av gater med asfalt som lekeplass. Her kan de hoppe paradis, her

spretter ballen best og her triller sykkelen lettest. I nye bomiljøer blir det derfor viktig å skille biler og

fotgjengere i størst mulig grad og avsette nok plass til lekeaktiviteter i trygge omgivelser.

Før vi ser på beskrivelse og planfaglig vurdering av arealer og anlegg som er av betydning for barn og

unge i området er det viktig å presisere enkelte fakta om barns oppførsel i trafikken. I planleggingen bør

vi ikke glemmer at barn ikke er små rasjonelle voksne som kan vurdere trafikksituasjonen på samme

måte som oss. Det kan derfor være godt å bli minnet på de begrensningene et barn har i forhold til det å

mestre trafikken.

• Barn er lave, dette gir dårlig sikt over biler, hekker, gjerder og brøytekanter

• Barns synsvinkel er begrenset, de har derfor vanskeligheter med å se biler som kommer fra

siden.

• Barn har vanskelig for å bedømme hvor lyder kommer fra

• Barn greier ikke å bedømme hastighet og avstand

• Barn forstår ikke det voksne trafikkspråket og kan derfor sjelden nyttiggjøre seg beskjeder og

advarsler fra voksne

• Barn kan i liten grad nyttiggjøre seg informasjon fra trafikkskilt

• Barn lærer trafikkregler mekanisk og kan i liten grad bruke kunnskapen i praksis

• Barn er impulsive og glemmer lett det de har lært når de blir opptatt av noe annet

• Barn har vanskelig for å bearbeide flere synsinntrykk og har ingen mulighet til å vurdere

trafikksituasjonen

• Barn mangler erfaring og kan derfor ikke handle på grunnlag av tidligere opplevelser


60

I punkt 4 c i Rikspolitiske retningslinjene står det om ”arealer og anlegg som er av betydning for barn

og unge”. Med arealer og anlegg tenkes her primært på lekeplasser, løkker, skogholt, små eller større

områder der barn kan treffes, spille ball, hoppe tau, klatre i trær, møtes for å slappe av og prate, eller

plasser de kan sykle. Det betyr områder eller arealer som ikke er preget av eller planlagt for organisert

sport, med treningstider og fysiske anlegg. Disse er også av betydning for barn og unge, men det er

gjerne egne interessenter som ivaretar disse.

Det kan være både uregulerte og regulerte arealer og områder som er av betydning for barn og unge.

Å fjerne mest mulig biler fra gatene bør absolutt være et mål en bør jobbe mot. Og det er derfor viktig at

en her finner gode løsninger som allikevel ikke er så arealkrevende eller synlige samt utformet slik at

tilgjengeligheten er tilpasset normene for universell utforming. Vår forslag er at en ofrer de økonomiske

hensyn og prioritere hensyn som er til gagn for alle også barn og unge og anlegger i den grad det er

mulig underjordisk parkering som ikke vil kreve ny areal. Dette vil føre til at en for frigjort arealer, veier

og steder hvor bilene var parkert og de kan nå bli benyttet til nye formål. Nye områder vil være

disponible for barn og unge og tilgengeligheten vil øke den allmenne trivselen.

Mange av gatene i Solheim Nord er smale med redusert framkommelighet på grunn av parkerte biler.

Mange av fortauene er smale – og det er hindringer i veien i form av bosspann, postkassestativ, skilt og

vegetasjon som vokser ukontrollert. Bebyggelse er oppført mellom 1912 og 1921 da Løvstakssiden

opplevde en nesten eksplosiv boligbygging, først lengst i sør. I 1930-årene begynte den kommunale

boligbyggingen på Blekenberg med tett blokkbebyggelse. Etter krigen fulgte utviklingen av typiske

boligstrøk. Prinsippet for utbyggingen var klart: desto lenger nordover og oppover, desto tettere

utnyttelse av arealet. I den tiden hadde langt færre folk bil noe som gjorde at gatenettet ikke er

dimensjonert for dagens trafikk, verken når det gjelder biler, gående eller syklende.

De gatetunene som har minimalt med kjørende og parkerte biler, kan være fine lekeområder for barn. I

gatetun skal det ikke være gjennomkjøringstrafikk, bilene skal kjøre på fotgjengernes premisser og

parkering skal kun skje på oppmerkede plasser. Men i delområdet Solheimslien - Gyldenpris er det

underdekning på parkeringsplasser. Gateparkering hindrer fremkommelighet flere steder. Mange gater

mangler fortau eller har fortau bare på en side. Boligsoneparkering og nye parkeringsanlegg blir

nødvendig for å avbøte problemene. Men siden det er neste ingen frie arealer igjen i dette området vil

det bli lett for at en nedprioritere barnas interesser og ivaretakelse av lekeområder og prioriterer ”bilens

behov og interesser” med å henvise til de overordnede mål for trafikk og derfor gjennomfører hurtige,

bilige og kortsiktige løsninger som vi være arealkrevende og meget ugunstige for barn.


61

I St.meld. nr 23 (2001-2002) Bedre miljø i byer og tettsteder, sies det klart hva en bør prioritere:

”Dersom det ikke er tilstrekkelig areal for å oppfylle både krav til uterom og parkeringsplasser, skal

areal til uterom prioriteres foran areal til parkering. ”

Andre forhold som påvirker barnas sikkerhet ved bruk av det eksisterende veinettet er feilplasserte

fotgjengerfelt. I barnetråkket har barn vurdert Bøhmergaten/ Løbergsveien som en vei hvor

fotgjengerfelt er ofte feilplassert og at de av den grunn ikke bruker de, biler kjører fort og det er flere

farlige strekninger noe som fører til en økt fare for påkjøring.

Grønnlien er blant noe av veiene i dette området som har slitt veidekke. Kombinert med at det er for

mange biler på gateplanet og at veidekke er så slitt at det er vaskelig å bruke veien for å sykle på den,

setter dette en peker på i hvilken tilstand veinettet er i dette området. Også her er trafikk en stort

problem.

Tryggere overganger er noe barn ønsker seg i dette området. Krysset mellom Firdagaten/ Løbergsveien,

har mye trafikk. I tilegg er Løbergsveien smal gate med mange biler parkert på gateplanet. Flere steder

er det fullstendig mangel på overgangsfelt. Dette er ikke noe uvanlig, for hvis vi ser på krysset mellom

Firdagaten/ Rogagaten er det også her ingen overgangsfelt og krysset er rett og slett farlig for barn.


62

Trafikkproblemer og utfordringer i området Solheim Nord

1,2,3,5) Barn fra Ny Krohnborg skole pleier å ake om vinteren i området mellom Blekenberg 54 og Søndre Skogvei 41, og de bruker snarveien som er mellom Hordagaten og Søndre Skogvei som skolevei. Snarveien blir beskrevet som steder hvor det er mange busker og trær som er vanskelig å se gjennom, det er blitt forsøplete, tilgrist og et tilgrodd sted. Snarveien trenger en opprustning og en vurdering av hvor vegetasjon skal stå. Snarveien må bearbeides fra Hordagaten helt til Grønnlien. Overgangsfelt mellom akebakken og snarveien må justeres. Av nyere tiltak er det satt opp opphøyd gangfelt i Søndre Skogveien og skilt. 4) Behovet for en geometrisk oppstramming av krysset med økt fortausareal sammen med fartsreduserende tiltak bør vurderes. 6) Gaten er smal og dårlig vedlikeholdt, og langsgående parkerte biler tar plass. Fortauet er også smalt, og bosspann plassert på fortauet innsnevrer fortauet. Mål bør være å fjerne de parkerte bilene. Da vil gaten kunne få et tverrprofil med bedre plass til fotgjengere og syklister. Opparbeiding av fortau og egne areal for bosspann, postkassestativ.

1 2

43

5

6


63

Generell har barna påført følgende merknader til kartet og skoleveiene:

• Det kommer biler raskt in i synsfeltet

• Bilene kjører fort

• Mye trafikk (Fjøsangerveien, Løbergsveien)

• Farlige strekninger

• Altfor lite fortau

• Altfor mange busker og trær, så det er vanskelig å se veien, eller bruke fortau

• Ødelagte trapper

• Det er stor mangel på overgangsfelt

På kort sikt bør det også vurderes tiltak rettet mot parkering, og fysiske gjenstander (bosspann,

vegetasjon m.m.) som gir bedre forhold for gående og syklende. Man bør unngå tiltak som bidrar til økt

hastighet. Flere kryss og kryssområder kan med fordel få en strammere geometrisk utforming, og flere

steder vil det være mulig og nødvendig å øke fortausarealet. Det er allerede gjort flere fartsreduserende

tiltak i område, men det gjenstår en del. Vedlikehold av gater og vegetasjon må også bedres.

Det er mange flotte utsiktspunkt i området og her bør det settes opp benker og lignende som kan gjøre

det mer attraktivt å oppholde seg ute i område, også for barn og unge. Gatene med busstrase og

bussholdeplassene/ venteskur bør vurderes særskilt i forhold til trafikk. Men i forhold til gående og

syklende bør også øvrige boliggater vurderes i forhold til trygg skolevei og muligheter for barn til å leke

i området inkludert tilkomst til disse. Dette gjelder spesielt i Rogagaten framfor skolen, Hordagaten og

Rogagaten sør for Firdagaten, Bøhmergaten, Grønnlien, Søre Skogvei og Nordre Skogvei.

På lengre sikt bør det legges en strategi for parkering i området og om mulig fjerne bilene fra gateplanet.

I den forbindelse bør gatenes tverrprofil vurderes på nytt, der gående og syklende får høy prioritet.

Spesielt eldre barn/ ungdommer krysser Danmarksplass og Fjøsangerveien. Forholdene for fotgjengere

og syklister bør evalueres etter at krysset er ombygd og bybanen er etablert for vurdering av de nye

forholdene på stedet.

Det bør satses mer på sikring og fartsdemping i nærheten av Ny- Krohnborg skole, selv om det er gjort

mye de siste årene, er Solheim Nord en av de områdene det er gjort minst noe med.

Det gjenstår mange slike steder i Solheim Nord, og dette er derfor et satsingsområde som må

videreføres. I "Tiltaksplan for trafikksikkerhetstiltak i Bergensprogrammet 2006-2009" er det

konkretisert en del skoler der slike fartsdempende tiltak er tenkt gjennomført i perioden.


64

Trafikksikkerhetsplan Årstad bydel

Aktuelle tiltak i bydelene

Disse to illustrasjoner viser at det er registrert mange utrygghetsstrekninger og – punkt i området, men

en ser ikke at det er gjennomført noe særlig med tiltak i dette området.


65

Ut i fra kartene og TS- planen kan vi se at selv om antall personskader i perioden 2000 – 2004 er høyest

i Solheim Nord er det få planlagte tiltak i dette området. Dette er helt uforståelig og vitner som så

mange andre forhold om en langvedvarende tendens til å forsømme ivaretakelse av blant annet barn og

unges interesser i dette området.

Det bør legges opp til en høy prioritering av tiltak i forbindelse med skoler og skoleveier, som sikring av

fotgjengerkryssinger, bygging av fortau, kontroll og overvåking etc. Bredere fortau er en viktig tiltak og

hensikten er å gi barna bedre sikt når de krysser veien, og bremse bilenes fart. Det har flere andre

fordeler: Vi hindrer parkering helt nær krysset og bilistene vil dessuten automatisk bremse farten. Flere

fortau nær skolene i Bergen ble bygget ut på slutten av 90-tallet. Selv om det ble utformet nye løsninger

for flere kryss nær Ny Krohnborg skole, gjenstår en del arbeid fremdeles. Erfaringen viser imidlertid at

fotgjengerfelt kan gi barna falsk sikkerhet. Mange biler stopper ikke for barn i fotgjengerfelt. Skal

fotgjengerne være trygge, er det en forutsetning at barna ser bilene og at bilførerne ser barna. I

veikryssene nær Ny Krohnborg skole finnes flere murer som hindrer barnas sikt. Ved å legge fortauene

lenger ut i veien, bedres sikkerheten raskt, og dette er viktig på grunn av at trafikken til skolen øker

stadig fordi flere foreldre kjører barna.

Ved personlig kontakt med Sverre Færevaag (onsdag, 11. 02.2009) fikk vi vite at Ny Krohnborg skole

har også flere svaksynte barn. Sikring av fotgjengerne er derfor blitt enda viktigere. Derfor må tiltak

med dokumentert ulykkesreduserende effekt prioriteres, men registrert utrygghet må også være med i

vurderingene. I forbindelse med trafikksikringstiltak langs skoleveier er det også viktig å følge opp med


66

overvåkning og kontroll. Politiets rolle i forhold til å være synlig og markere betydningen av trygge

skoleveier, er derfor svært avgjørende.11

Damsgårdsveien bør utvikles som hovedgate/gatetun i boligområdet og gi rom for etablering av

kontorer, service og lignende. Hovedgaten vil fungere best med begrenset biltrafikk. Næringstrafikk fra

områdene nord for Puddefjordsbroen bør ledes inn på Michael Krohnsgate/ Kringsjåvegen. Trafikken i

Michael Krohnsgate er høy. Dersom ikke trafikkreduserende tiltak settes inn, vil veien bli en barriere

mellom omenforliggende områder, med skole, friområder, barnehager og friluftsområder, og det nye

utbyggingsområdet. Barrierevirkningen kan reduseres ved å innføre bompenger på strekningen, etablere

Miljøprioritert gjennomkjøring (MPG) og gang- og sykkelveg i Michael Krohnsgate, gjøre tiltak på

Danmarksplass, vanskeliggjøre gjennomkjøring spesielt i Løbergsveien, samt legge til rette for gode

tverrforbindelser.

Med unntak av Michael Krohnsgate er alle gatene i område kommunale, og det vil være Bergen

kommune ved samferdselsetaten som i første omgang må vurdere forslag til tiltak opp mot andre

interesser og gjøre prioriteringer innenfor sitt budsjett. For snarveier som går utenom gatesystemet, kan

grønn etat har også mulighet til å bidra med ressurser og kompetanse.

3.10 Mulige løsninger for Danmarksplass

Bilder fra Danmarksplass: undergang, området rundt undergangen og framtidige planer for bybanen

Danmarks plass er så forurenset at den snart er «forbudt sone» for astmatikere, allergikere, barn og unge.

På Danmarksplass er det blitt vurdert forkjellige løsninger gjennom tiden for trafikkproblemene og

forurensningen som blant annet i tunnelplanen fra 1994. Siden det går ingen vei utenom Danmarksplass

plass – er det konkludert i alle forslagene derfor at veien må legges under bakkenivå i tunnel. En mer

grundig forslag om å legge Fjøsangerveien i tunnel fra Forum kino ble presentert i 1994. Utgangspunktet

var en trafikkprognose som viste en foruroligende økning i trafikken over Danmarks plass i kommende

år. Planene ble dessverre aldri gjennomført.

11 "Aksjon skolestart" ordningen startet samtidig som det ble innført skole for 6-åringene, og innebærer flere tiltak rettet mot denne gruppen. Det er fokus på 6-åringene ved skolestart, med informasjon til foreldre og barn, samt utdeling av refleksmateriell. Videre er målet at det skal være uniformert politi på samtlige skoler som har 6-åringer, med kontroll av kjøreadferd og generell informasjon fra politiets side. Ordningen videreføres, og følges opp med hyppige kontroller i tiden etter første skoledag.


67

At tunnel under Danmarks plass er den beste løsningen, fremgår også av «Transportanalyse for

Bergensområdet 2010-2030». Her blir det klart sagt fra om at avviklingsproblemene på innfartsårene inn

mot sentrum i fremtiden vil være knyttet til den begrensede kapasiteten på Nygårdstangen og Danmarks

plass. Med forventet vekst i trafikken vil veisystemet i dette området i løpet av 10-15 år nå sin

kapasitetsgrense. Ifølge denne analysen vil trafikken i Bergen være avhengig av at veisystemet i

Nygårdstangen - Danmarks plass- området fungerer. Planen skisserer og vurderer fire mulige løsninger:

Ingen tiltak. Etter hvert vil det oppstå store avviklingsproblemer. Bybanen og et styrket kollektivtilbud

vil hjelpe for en stund, men i forhold til den store trafikkveksten som ventes, vil køforholdene gi store

avviklingsproblemer som igjen øker forurensingen med CO2-gasser.

Utvidet veikapasitet langs dagens veinett . Dette vil kreve utvidelse av veisystemet rundt Danmarks

plass og Nygårdstangen. Inngrepene ved en slik løsning vil bli betydelige.

Veiprising . Dette er et effektivt virkemiddel både til å redusere trafikken og trafikktoppene og til å spre

trafikken mer over tid. Men ut fra det faktum at trafikken over Danmarks plass og Nygårdstangen utgjør

de mest sentrale innkomstsveiene til sentrum, vil det kreve et nivå på veiprisingen som må være meget

høy for å oppnå akseptable forhold.

Avlastende og trafikkspredende indre ring. Topografiske forhold gjør at det ringveisystemet som er

etablert, ligger så langt ute i bystrukturen at det ikke virker avlastende på sentrale byområder. Løsningen

kan ligger i en indre tunnelring. Her er det største potensialet for avlastning og skjerming av sentrale

byområder. Denne indre ringen må gå under overflaten.

Det fremgår altså av planen at den beste løsningen er å legge mest mulig av trafikken i en tunnelring.

Planen sier videre at «Fjøsangerveien (legges) i tunnel for å avlaste Bergensdalen og Danmarks plass».

Konklusjon i planen er at effekten av et slikt tunnelsystem vil være å avlaste sideveinettet og

boligområder og få konsentrert trafikken til veisystemer som er dimensjonert for hovedtrafikk og å få

kontroll med både støy og utslipp.

Som denne transportanalysen påpeker så vil verken bybane, en styrking av kollektivtrafikken eller

veiprising redde oss fra de nå veldig alvorlige problemene på Danmarks plass. Løsningen er å legge

størst mulig andel av gjennomgangstaffiken under bakkenivå i tunneler.

Det er viktig å ta med Europakommisjonens rapport om hvordan NOx- gassene bryter ned forplantnings-

og læringsevnen hos barn i trafikkutsatte områder, er noe som bør påvirke prioriteringen av


68

Danmarksplass, som det viktigste området for omfattende rehabilitering i Bergen. I 2011 vil det gå over

600 barn på Nye Ny Krohnborg skole, 350 m borte fra Danmarksplass. Antall arbeidsplasser i

nærområdet til Danmarks plass vil passere flere tusen.

I Kommuneplan for Bergen for 2005-16 med perspektiver frem til 2024 er følgende overordnede mål

satt for byutviklingen: «Bergen skal være en by der de miljøpolitiske hensyn er et overordnet prinsipp i

all virksomhet og planlegging.» «Klimahensyn skal stå sentralt i arbeidet med utvikling av

transportsystemet i Bergen.» Hva er virkeligheten? Lisbeth Iversen, byråd for klima, miljø og

byutvikling sa i en uttalelse for BT at bygging av biltunnel under Danmarksplass ikke kommer på dags

orden før om 20 år. I et intervju med barnerepresentanten i Bergen kommune Trygve Johnsen fikk vi

vite hans synspunkter: ”Danmarksplass er en stor trafikkmaskin og anses som svært lite barnevennlig.

Likevel vil det være en tung og umulig situasjon å få gjort noe med dette i overskuelig framtid.”

Tidligere var han seksjonsleder i byrådsavdeling for miljø og byutvikling og kjenner planer Bergen

kommune har ”rimelig godt”.

Bergensprogrammet for transport, byutvikling og miljø ble vedtatt i 1999. Programmet har ni punkter,

der det femte punktet slår fast at «Miljøbelastning fra trafikk skal reduseres». Slik situasjonen er i dag,

ikke minst på grunn av situasjonen rundt Danmarks plass, øker belastningen på mennesker og miljø,

både bysentralt og ikke minst i nærmiljøet til Danmarks plass.

Kan Bergen kommune gjøre noe med dette?

Statens byggeskikkpris i 2002 gikk til byrom i Bergen. ”Byrom er en berikelse og daglig glede for byens

innbyggere og en gave til de mange besøkende”, står det på kommune sine sider. Gjennom dette

arbeidet har lokale politikere og fagfolk lagt til rette for egenart, stedsutvikling og et moderne bymiljø,

med røtter i en gammel bykultur. ”Arbeidet med oppgradering, rehabilitering og fornyelse av små og

store offentlige byrom har vært - og er fortsatt - langsiktig byplanlegging både faglig og politisk”, står

det på kommunen sine sider.

Det som har preget arbeidet er langsiktighet, evne til å se helhet og sammenhenger, finne finansiering,

samordne fag, og gjennomføre alt ned til minste detalj. Og ikke minst holde fast ved visjonen om å

gjenerobre sentrumsnære områder for mennesker. Tidlig på 70-tallet startet arbeidet med rehabilitering

og nyskaping av mindre gaterom og plasser i byens sentrale boligområder. Bergen opplevde en flukt fra

de gamle boligområdene i sentrum, som etter hvert var preget av stor trafikkbelastning, dårlige

uteområder og dårlig boligstandard.12

12 Det organiserte byfornyingsarbeidet startet i 1975. Oppgaven med å stanse forfallet ble etter hvert definert som en fellesoppgave for stat og kommune og ordningen med byfornyingstilskuddet kom i stand. Som en følge av dette har Bergen kommune rustet opp mer enn 130 rivningstomter, gater, bakplasser,


69

Men både staten og Bergen kommune har vært opptatt av kvalitet i formgivning, materialbruk og

utførelse. Som et ledd i dette utarbeidet kommunen Verne- og byformingsplanen i 1991, en

kommunedelplan som blant annet skulle sikre og videreutvikle Bergen sentrums egenart og karakter.

Også helhet og sammenheng i satsingen har vært en del av betingelsene for opprustningen.

Kommunedelsplaner og reguleringsplaner var nødvendige plangrunnlag for å få utløst tilskuddsmidlene

for byfornyelsesprosjektene.

Møtet mellom landskapsarkitekter, arkitekter, kunstnere og håndverkere i planprosessen har skapt

spennende byrom med overraskende opplevelser. Integrert utsmykning er blitt et begrep som omfatter

mange av byens uterom. Det har hele tiden vært viktig å samarbeide med beboere, grunneiere,

forretningsdrivende og interessegrupper for å få tjenlige løsninger for alle, ikke minst barn og unge.

Investeringene i sentrum har hatt stor betydning for Bergen by. Levekårsundersøkelsen fra 1996 viser at

beboerne er svært fornøyd med sine grøntanlegg og parker i sentrum. Demografiske data synliggjør

videre at utflyttingen fra sentrum har bremset godt opp. Eiendomsmarkedet viser at de rehabiliterte

områdene er blitt svært populære både i boligområdene og næringsområdene.

Befolkningssammensetningen er mer balansert med en betydelig økning av barnefamilier.

Målet om like attraktive boligforhold i sentrum som i yterområdene synes å være nådd i

fornyingsstrøkene i eksempelet over. Dette viser at Bergensere kan skape gode utemiljø. Det er dette

området Solheim Nord trenger. Driftsrammen i en kommune vil alltid være stram. Selv om det må

avsettes ekstra driftsmidler til nyanlegg på de kommunale budsjettene, må det også settes i gang større

grad av brukermedvirkning i de områdene som har mest "privat" karakter. Men om dette lykkes eller

ikke, er i stor grad opp til nærmiljøet selv, og det er derfor veldig viktig å lokke flere ”fastboende” til

Løvstakken og spesielt Solheim Nord.

Noe av det viktigste ved den samlede satsingen på uterom er at den fører til privat engasjement, det

bremser igjen opp utflytting og øker bergensernes trivsel og stolthet over en vakker by. Byen blir

tiltalende og tiltrekkende også for utenbysboende, tilreisende og turister. Solheim Nord kan med dette

bli stolthet av Bergen by og vise at vi lever i en både historisk og moderne; en levende by i vekst.

smitt og smau til små plasser, gatetun og parker/lekeareal. Omfanget fra 1981 frem til i dag ligger på en samlet investering på ca. 140 millioner kroner. Gårdsrom som nå opparbeides på Nedre Nygård viser at det fremdeles er kontinuitet i arbeidet selv om den tyngste byfornyelsen ble avsluttet i år 2000. Opprustningen av de offentlige byrom har motivert og gitt grunnlag for en storstilt privat utbedring av tilliggende boliger og bygningsmiljø. Fløyfjellstunnelen, Vestre innfartsåre og krysset på Nygårdstangen har gitt mulighet for et miljømessig løft gjennom avlastning av sentrum for trafikk. I fortsettelsen ble det i 1989 gjennomført en oppfattende trafikkomlegging i den indre bykjernen, noe som har frigjort Torgallmenningen og Vågsallmenningen for biltrafikk og gjort Olav Kyrres gate til den sentrale kollektivgaten.


70

Det er viktig å nevne at kommune har planer om å gjøre en del tiltaksom som er går på å oppfylle

akkurat disse planene. De ønsker å utvikle et eget sentrumsnært område for barn og unge, arrangere en

egen ”Drømmebolig konkurranse”, med barn og unge som deltakere. De vil satse på transformasjon av

dette tidligere industriområde til område for boliger. Dette er svært positiv utvikling i forholdt til de

mulighetene barn og unge får i området.

Danmarksplass beskrives som Norges mest trafikkerte kryss, men nå vil byrådet igangsette arbeidet

med å realisere visjonen om å kunne ”drikke kaffe, nyte utendørskonserter og oppleve grøntområder på

Danmarksplass”. Tunneler eller lokk på Danmarksplass ville kunne gi Bergen nye verdifulle byrom,

parker, kulturarenaer osv. Går det som kommunen vil, skal den nye bydelen også bli et økologisk

flaggskip i Bergen. Veien frem mot dette flaggskipet, er sikkert både lang og kronglete, men er det noen

som fortjener et flaggskip, må det nettopp være beboerne i dette området.

Bergen kommune har gjort et godt arbeid med å implementere miljøplanen i kommuneplanens arealdel

og ”det at de vil følge opp miljøkriterier og strategier i offentlig planlegging og saksbehandling”13 er

akkurat de som trengs. I tillegg til dette er det viktig å sikre god informasjon til både ansatte og

innbyggere. Å vektlegge arbeidet med miljøindikatorer som et styringsverktøy for å føre byen i en

miljøvennlig retning synes derfor å være viktig. Informasjon om dette arbeidet kan sikres blant annet

gjennom informasjon på egen nettside, bærekraftregnskap for Bergensregionen og annen informasjon

gjennom kommunens ulike informasjonskanaler og konferanser.

Men utfordringene med en opprustning av Løvstakklien og Damsgård er mildt sagt betydelige. Mange

av boligene i dag er kommunale utleieboliger og en stor del av befolkningen er barnefamilier med

flerkulturell bakgrunn. Skal disse fortsatt kunne bo her til overkommelige priser, noe kommunen ønsker,

må de også trekkes med i planleggingsfasen på et tidlig tidspunkt. Fra kommunens side er det et uttalt

mål at beboerne skal trekkes inn i planprosessen. Spørsmålet er hvordan kommunen skal kunne greie det

- og hvordan de kan få mulighet til å påvirke planprosessen.

Faren for «gentrifisering» - dvs. at en ny, velhavende middelklasse fortrenger tidligere beboere - når

gamle bydeler rustes opp, er overhengende. Grünerløkka i Oslo er kanskje det beste eksemplet, men

også Nedre Nygård her i Bergen har fått smake det samme. Mangfoldet i befolkningsstrukturen er også

en verdi som ofte går tapt ved store byfornyingsprosjekter, om en ikke setter inn tiltak for å stimulere

ulikheter.

13 ”Framtidens byer” Bergen kommune


71

Kapitel 4 Konklusjon

Ny Krohnborg skole, utsikt mot Fløyen

Etter å ha analysert hvilket praksis Bergen kommune har for å ivareta barn- og unges interesser i

kommunalt planarbeid ved å ta for oss denne problemstillingen og analysere område Solheim Nord, har

vi kommet fram til visse konklusjoner, bemerkninger og forsalg om mulige forbedringer som vil sikre

bedre levevilkår for barn og unge.

En av konklusjonene er knyttet opp mot kommunal prioritering av barn i budsjettet. Barnepostene i

kommunebudsjettene er salderingsposter. Når budsjettene må skjæres ned, skjæres barnepostene først

ned. Det er to grunner til dette: lekeplasser, uteområder, fritidsklubber og trafikksikkerhet har ikke vært

lovpålagte i den gamle plan- og bygningsloven og kunne ekskluderes uten at kommunen stiltes til ansvar

av sentrale myndigheter. Det er dessverre slik at tiltak for barn ses som overskuddsfenomen som en tar

seg råd til og er stolt over i gode tider, men som fortrenger viktigere poster og oppgaver i trange tider.

Hvis vi ser på kommunale prioriteringer kun ved å betrakte hva kommunen bruker penger til, vil vi ikke

få en helhetsbilde av prioriteringene. Selv om en ofte er enig om at formålene som er prioritert er viktige

nok må en også se på hva er det de ikke har brukt penger til, og det kan faktisk være vel så viktige ting.

Hvis vi setter det i perspektiv kan vi sammenligne en kunstgressbane med godt innemiljø i skolene. Hva

er mer nødvendig? Hvis en valgte å kjøpe seg en ny trendy treningsoverall, men ikke tok seg råd til å

kjøpe det vintertøyet barna trenger, ville de fleste mene at hensynet til barna ble tilsidesatt. Hva er det

som gjør det så vanskelig å avsløre nedprioriteringen av barn i tilfelle kunstgressbane og godt innemiljø

i skolene? Inn i bilde kommer ofte avsporende diskusjoner hvor en fraskriver seg ansvaret ved å si at

inntektene ikke er så store og at det derfor ikke er nok til begge deler og liknende.


72

I stortingsmeldinger, taler og før kommunevalgene, settes hensynet til barna høyt på den politiske

prioriteringslisten men det er ikke gode intensjoner eller riktige holdninger vi først og fremst mangler,

men bedre og mer praksis. Dette er ikke bare rettet mot politikere, men alle voksne, foreldre, naboer,

bilister osv.

Hvorfor fortsetter vi nedprioriterende praksis når vi vet bedre? Vi vet nok til å forbedre barnas

oppvekstvilkår, hvis vi vil men hvorfor gjør vi det ikke da?

• Behov barn og voksne har kan være felles, eller de kan være motstridende behov. Ofte har de

forskjellige former for å tilfredsstille disse og dette gir interessemotsetninger og

målsetningskonfrontasjon.

• Barn er prisgitt voksnes prioriteringer og de har ingen status i samfunnet som gir dem mulighet

for å fremme egne interesser.

• Organisasjoner/ institusjoner/ lovverk/ forskrifter, og her spesielt Rikspolitiske rettiningslinjer

som skal ivareta barnas interesser er lavt prioritert i samfunnet.

Det er en vanlig tendens at det anses som spesielt ressurskrevende å tilfredsstille barnas behov:

• Det er tidskrevende å planlegge. Barns aktivitetsformer skifter strekt fra ett til femten års alder,

noe som krever grundig omtanke ved utforming av planen.

• Det er ikke avsatt nok resurser til at Barnerepresentant kan gjøre en god jobb. Et halvt årsverk for

er så stor kommune som Bergen er for lite.

• Det er plasskrevende å innfri barnas behov for utfoldelse og det er i mostrid med andre

satsingsområder – fortetting og miljøprioriteringer.

• Det krever kommunale bevilgninger og blir synlig i budsjettene når ansvaret for voksenkontakt,

tilsyn, materiell og lokaler overføres fra hjemmene til det offentlige.

• Barn er svake i mange sammenhenger (for eksempel som trafikantgrupper). Dersom det er slik at

den svakeste gruppen skal regnes som dimensjonerende faktor, vil barn ha en sterk påvirkning på

planleggingen.

• Barn påfører også tilsynelatende ”topp- kostnader” til alle prosjekter. Miljø tilpasset barn anses

gjerne som luksus, overstandard og unødvendig.

Det som vil stille krav til fysisk planlegging på vegne av barn blir ofte møtt med stor dose likegyldighet.

Etter at det gang på gang viser seg at det blir folk av ungene, selv om kravene ikke blir etterfulgt, så er

det vel ingen grunn nå til å begynne å ta kravene på alvor...? Her bør det også nevnes at

”barnerepresentantene” har påvirket utviklingen i feil retning ved å ha ført stadig farligere og mer

halsbrekkende manøvrer for å bil hørt:


73

• De har laget skrekkreportasjer i avisene

• De argumenterer med at det ikke koster noe å ta hensyn til barnas interesser.

• At det er totaløkonomisk biligere å ta forebyggende barnehensyn i stedet for å drive

skadebøtende virksomhet på etterskudd og at kommunen sparer merkbart på sin egen økonomi

ved å gjøre dette.

Det som er feil her er at det indirekte bidrar til myten om at barnehensyn er gratis og at det derfor ikke

bør koste noe.

Det har vært liten framdrift i arbeidet med å gi barna deres rettmessige plass i samfunnet. Det har vært

noe framdrift men ikke tilsvarende andre grupper eller sektorer. Barnevernsloven og Plan- og

bygningsloven og Rikspolitiske retningslinjer har riktignok etter hvert fått intensjonserklæringer når det

gjelder oppvekstforhold, og formuleringen er ikke lengre svak. Den nye plan og bygningsloven har fått

intensjonserklæringer når det gjelder oppvekstforhold og intensjoner om stillinger som skal følge opp at

dette etterleves. Men hvor ble det av den ønskede oppfølgingen og håndhevingen?

Konklusjonen er derfor at barn overses daglig, og vil til og med si motarbeides. Det skjer gjennom

forholdene vi har pekt på, kjensgjerninger som heller er regelen enn unntaket. Oppsummert: Det vil vi

kalle forverrede oppvekstvilkår. Dårligere enn det som kunne bli gitt dem, om barn og unge ble prioritert

på linje med andre i samfunnet.

Hvordan skal vi prioritere?

Barn ha muligheter og rettigheter i samfunnet på linje med voksne. Barns særbehov og særegenheter

som gruppe må kartlegges og det må planlegges også for disse. Bevisstheten om at barna er prisgitt oss

voksne og våre prioriteringer gir oss et særlig ansvar. Slik erkjennelse og praksis betyr opp-prioritering

av barna i forhold til dagens situasjon. Er dette reelt?

Først og fremst er det ikke sant at barn er mer kompliserende eller resurs krevende enn andre

dimensjonerende enheter i samfunnet. Kjøreveisystemet dimensjoneres etter stridsvogner, trailere,

brannbiler og brøytemateriell. Alle er klar over at veibredden øker, at fundamenter og bruer blir dyrere,

og at svingradiusen vil øke. Men ettersom alle forstår at slike kjøretøy må fram stilles det ingen

spørsmål ved dette. Vi spør oss da: Hva er det som er annerledes med barn som dimensjonerende enhet?

Ofte koster det mer å innfri barns behov enn å overse dem. Men denne setningen bør vi tenke to ganger

om. Barn er ikke mer krevende enn andre enheter vi dimensjonerer etter i samfunnet. Men når vi velger


74

å se på kostnader for barnehensyn som noe som kommer på ”toppen av alt det andre vi allerede har

prioritert” blir hensyn til barn tilsidesatt. Det er slik fordi vi ikke anser barnehensyn som noe så viktig at

de regnes til basisutgiftene.

I området Solheim Nord med sine dårlige levekår visses det at ikke alle barn tar de materielle

velferdsgodene i vårt samfunn som selvfølge. Det at vi lever i ”verdens rikeste land” betyr ikke at alle

barn har så gode oppvekstvilkår som man kanskje skulle tro. Mange barn vokser opp i miljøer hvor de er

redde på skoleveien og de synes at det er for mange biler å forholde seg til, hvor de ønsker det var noen

treer å klatre i eller blomster og gress som de fikk lov å gå på. Barnas krav er ikke urimelige. De som

kan bidra til å løse problemet, må også innse at de eier problemet.

I kommuneplanens arealdel kan kommunestyret lage klarere bestemmelser som binde befolkningen eller

bedriftene til å ta vare på noe eller til å bygge på bestemte måter. Kommunestyret kan med fordel bli

flinkere å ta dette virkemiddel i bruk til å ivareta barn og unges interesser på dette området, men det er

ikke sikkert dette gir resultater hvis ikke holdningene til alle de forskjellige aktorene forandres14. Dette

lager premisser til den mer detaljert planlegging av reguleringsplaner. På den måten kan de bestemme

hvordan det enkelte areal kan brukes eller eksempelvis vernes. Vi tror på at et sånt virkemiddel ville

være hensiktsmessig å bruke i tilfeller som det nylig utbygde arealet foran Mega butikken. I mange

utredninger var det snakk om at dette arealet kunne brukes for å skape en liten torg/møteplass for

innbyggere i området, men uten noe klare bestemmelser, er dette området nå utbygget og skal ikke

brukes til formål som ville bedre alles, herunder også barn- og unges miljø. Kommunen må være

flinkere til å ta i bruk rikspolitiske retningslinjer som gir dem mulighet å forhinder at slike uheldige ting

skjer.

Vi konkluderer med sitatet fra ”Bar drikker ikke caffe latte”, utgitt av Norsk Form hvor det står: ”Vi

mangler ikke kunnskap, vi mangler bedre praksis! Vi mangler ikke gode intensjoner, vi mangler

handling.” Og vi må også ville. For det er ikke slik at det er kun barnas hjelpere og foreldre som skal

forebygge trafikkulykker. Foreldre og Trygg trafikk kan gjøre en del for å øke barnets oppmerksomhet

og bedre forståelse av trafikkbilde. Men de kan ikke hindre feilvurderinger. Det er planleggere,

veiholdere og trafikkovervåkere som kan drive forebyggende arbeid ved at de skiller gående og kjørende

trafikk ved alle krysningspunkt som kan redusere fart, og som kan skape oversiktlige trafikkomgivelser.

Organiseringen av samfunnet er slik at de som styrer samfunnsplanleggingen ikke er det samme som

sitter med gjennomføringsressursene. Det er altså slik at de som ser konsekvensene av ulykkene er ikke

de samme som kunne ha forebygget dem.

14


75

” Barn må være viktig dimensjonerende faktor i kommuneplanleggingen på samme måte som

brannbiler, trailere, tanks og brøytebiler er det i dimensjonering av veier. Det vil innebære at det må

kalkuleres med de merkostnadene det medfører å innfri barnehensyn, like selvfølgelig som

merkostnadene ved å dimensjonere broer slik at de kan bære tunge kjøretøy. Rett og slett fordi det er

nødvendig”, ”Barn drikker ikke caffe latte”, utgitt av Norsk Form


76

Kapitel 5 Vedlegg

5.1 Intervju med barnerepresentant: Trygve Johnsen fra Bergen kommune

Marko: Vi vil vite mer om hvordan barnerepresentantordningen fungerer i Bergen kommune og her

spesielt hvordan den kom til uttrykk under planarbeid med kommunedelplanen for Puddefjorden -

Damsgårdssundet. En evaluering av kommunenes anvendelse av rikspolitiske retningslinjer fra 2006

viser at selv om kommunene kjenner til retningslinjene og formålet med dem, er det ofte andre hensyn

som vinner frem når det oppstår konflikt mellom ulike interesser der barn og unge er en av dem.

Barnerepresentant: Barnerepresentanten i Bergen kommune er medlem av komité for Miljø og

byutvikling med uttale- rett og forslagsrett, men ikke stemmerett. De som til nå har hatt dette vervet har

hatt det som et tillegg til sin ordinære stilling. Jeg har hatt dette vervet siden april 2008. Mange

oppfatter vervet som et lokalt barneombud og mange av henvendelsene er av den kategori. Meldinger

om alle oppstartsmeldinger tilknyttet reguleringsplaner blir sendt barnerepresentanten. Det samme

gjelder når planene blir lagt ut til offentlig ettersyn. Dersom barnerepresentanten på dette stadium

skulle gå inn i alle planene, måtte ressursinnsatsen vært en helt annen enn i dag. Her må dette

nødvendigvis bli mer eller mindre standardformuleringer med henvisning til de rikspolitiske

retningslinjer (RPR) og hva som forventes skal vurderes når planene blir lagt fram for videre

behandling. Det må her påpekes at det ikke forventes at barnerepresentanten skal drive saksbehandling.

Ansvaret for utarbeiding av planene hvor barn og unges interesser inngår, tilligger forslagsstiller og

kommunens fagetater. Barn og unges representants oppgave slik ordningen i dag fungerer, blir å påse

at de RPR er blitt fulgt i de ulike planer.

Marko: Levekårsundersøkelsen foretatt fra Bergen kommune viser at Løvstakssiden er en av de dårligste

oppvekstmiljøer i Bergen. Hva er grunnene til dette etter din mening?

Barnerepresentant: Det er uforholdsmessig mange kommunale utleieboliger i dette området. Dette fører

til oppsamling av " ressurssvake" personer, innvandrere, rusmisbrukere og andre som ikke er i stand til

å skaffe seg egen bolig. Området blir da lite attraktivt for andre mer ressurssterke personer slik at en får

en overvekt av innbyggere med sosiale problemer.


77

Andreja: Hvordan påvirker befolkningsstrukturen (dvs. høy andel av arbeidsledige, studenter,

rusmisbrukere, folk med ikke-vestlig bakgrunn osv.) barn og unges oppvekstmiljø i det området?

Barnerepresentant: Befolkningstrukturen som beskrevet i dette punkt fører ofte til at barn i slike miljøer

blir understimulert. Skolen blir derfor en særdeles viktig institusjon for å motvirke dette.

Marko: Hva med så mange kommunale og student boliger? Hvordan påvirker de barnas oppvekstmiljø?

Barnerepresentant: Se punkt 1 og 2.

Andreja: Hvordan kan situasjonen for barn og unge forbedre seg i dette området?

Barnerepresentant: Redusere antall kommunale utleieboliger og oppruste bygningsmassen. Tilrettelegge

for sosiale møteplasser. Skolen åpen utover vanlig skoletid. Opparbeiding av formelle og uformelle

lekeområder.

Marko: Hvordan kan man forbedre utearealene for barn og unge i det området og hvordan vurderer du

de eksisterende uteområder som brukes av barn? Her refererer vi til Barnetråkkregistreringen.

Barnerepresentant: Barnetråkkregistreringen er et viktig og nyttig bidrag for å finne fram til nye

lekeområder som er angitt i pkt 4. I et så tett bebygde område som her, er det vanskelig å finne nye

lekeområder og møterom innenfor eksisterende bebyggelse med mindre en kan finne områder som kan

omdisponeres. De eksisterende lekeområder må tas vare på og rustes opp. Viser her til "Møregaten".

Andreja: Synes du Barnetråkkregistreringene var nyttige og i hvilken grad brukes de av dere under

planprosessen?

Barnerepresentant: Se punkt 4 og 5.

Marko: Hva med det som skjer på Krohnsminde – her mener vi utbygging av et sykehus for

rusmisbrukere? Hvordan skal det påvirke barn som skal vokse opp i området?

Barnerepresentant: Utbygging av sykehus for rusmisbrukere trenger ikke nødvendigvis å påvirke barn

og unge negativt. Det beste fra barn og unges ståsted vill være at dette arealet hadde blitt et område


78

hvor barn og unge kunne utfolde seg. Her som i mange andre tilfelle er det kryssende interesser og

behov som kolliderer.

Andreja: I en undersøkelse fra 1989/1990 viste det seg at kommunen hadde ingen kollektiv forståelse av

hva det innebærer å følge de rikspolitiske retningslinjene. Vi viser til miljøverndepartements evaluering

av Rikspolitiske retningslinjer for å ivareta barn og unges interesser i planlegging fra 2006. Har

situasjonen forandret seg siden da?

Barnerepresentant: Jeg oppfatter det slik at det i dag er en annen forståelse både administrativt og

politisk for å ivareta barn og unges interesser i den kommunale planleggingen. Men det er mye som

gjenstår og som kan og må bli bedre når det gjelder fysisk tilrettelegging for gode oppvekstvilkår for

barn og unge. Den økte forståelsen er et godt utgangspunkt.

Marko: en studie om hvordan barns interesser ivaretas i kommunal planlegging fra 1992 utalte

kommunenes saksbehandlere at ”de rikspolitiske retningslinjene ligger i bakhode sammen med en del

andre standarder”, men legger til at det ikke var utarbeidet noen rutiner eller saksbehandlingsprosedyrer

som sa noe om hva som legges i kravet om at kommunen skal ”organisere planprosessen slik at

synspunkter som gjelder barn som berørt part kommer frem…” Det var opp til den enkelte

saksbehandler å omsette disse retningslinjene i praksis. Har noe forandret seg siden da? Ble det

utarbeidet noen rutiner eller saksbehandlingsprosedyrer på bakgrunn av kravene i de rikspolitiske

retningslinjene og i så fall hva går de ut på?

Barnerepresentant: Barn og unges representant hadde høsten 2008 et møte med etat for byggesak og

private planer hvor en gikk gjennom hva som skal vurderes og vektlegges i omtalen av barn og unges

interesser med henvisning til RPR. Ut fra dette er det utarbeidet en mal for denne beskrivelsen.

Marko: Gjennom å ha studerte arealplanleggingsprosessen i flere områder ser vi ofte at en mer åpen

planprosess med større mulighet for medvirkning fra berørte parter gjennom hele prosessen, kunne gitt

bedre resultater. Ville det ført til at nye konsekvenser ble synliggjort og nye alternativer ble vurdert på et

tidlig tidspunkt i denne kommunedelplanen?

Barnerepresentant: Det vanskeligste punktet innenfor RPR er å få barn og unge aktivt med i

planprosessen. Små barn kan spørres hva de ønsker, men prosessen må styres og organiseres ved hjelp

av voksne. Skoler og barnehager får planene til uttale, men responsen har vært varierende.

Ungdommens bystyre er et organ som i større grad kan benyttes i planprosessen. Det er mulig at en mer


79

åpen planprosess ville gitt bedre resultater med synliggjøring av nye alternativ på et tidligere tidspunkt i

prosessen. Men jeg er ikke overbevist om at resultatet ville blitt vesentlig annerledes.

Andreja: Hva med frivillige organisasjoner som Ny Krohnborg velforening og Ren luft Danmarksplass?

Har dere noe samarbeid?

Barnerepresentant: Nei, jeg har ikke hatt noe samarbeid med nevnte organisasjoner og har heller ikke

fått noen henvendelse i så måte.

Marko: Hvordan blir barn og unges interesser påvirket av ”Norges styggeste veikryss” (som noen kaller

Danmarksplass)?

Barnerepresentant: Danmarksplass er en stor trafikkmaskin og anses som svært lite barnevennlig. Det

vil være en tung og umulig situasjon å få gjort noe med dette i overskuelig framtid.

Andreja: Hva synes du om at barn liker seg på gravplassen i området og at de i Barnetråkket sier at det

nesten ikke er noen bedre uteområder de kan oppholde seg i området?

Barnerepresentant: Utsagnet sier mye om situasjonen slik den er i dag, og vil være en vesentlig

utfordring i det videre arbeid.

Marko: Med den tilgang til informasjon vi har er det vanskelig å se at de rikspolitiske retningslinjer har

spilt noen avgjørende rolle i utarbeidelsen av kommunedelplanen for området rundt Ny Krohnborg

skole/ løvstakkssiden. Har du noen kommentarer til dette? Hva er det som ble gjort for at også barn og

unges interesser skal bli ivaretatt i utarbeidelsen av denne planen?

Barnerepresentant: Jeg er ikke enig i at barn og unges interesser og de RPR ikke er blitt ivaretatt ved

utarbeidelsen av kommuneplanen for Ny Krohnborg skole/Løvstakksiden. Ny Krohnborg skole har vært

en aktiv bidragsyter under hele prosessen. Det samme har byrådavdelingen for skole og barnehage.

Andreja: Vi viser til kommunedelplanen for Puddefjorden - Damsgårdssundet og spør om hva du som

barnerepresentant konkret gjorde for å sikre at barn og unges interesser skal ivaretas.

Barnerepresentant: Som nevnt innledningsvis har jeg hatt funksjonen som barn og unges representant

siden april 2008. I denne tiden har jeg ikke fått noen henvendelse om denne saken, og vet heller ikke om

min forgjenger har fått det. Jeg kjenner imidlertid planen rimelig godt fra min funksjon som


80

seksjonsleder i byrådsavdeling for miljø og byutvikling og synes det er mye bra for barn og unge selv om

en i utgangspunktet kunne ønske seg mer.

Andreja: Takk for at du tok deg tid til å svare på våre spørsmål!

Barnerepresentant: Lykke til med det videre arbeid.

5.2 Hvordan tilfredstille de universell utformings kravene ved Ny Krohnborg skole,

utarbeidet i samarbeid med Funksjonshemmedes felles organisasjon

For å vurdere om ombygging av Ny Krohnborg skole er i samsvar med rikspolitiske retningslinjer for universell utforming kontaktet vi Funksjons hemmedes felles organisasjon i Hordaland. Ditte er e-posten med svar som vi sendte til Funksjons hemmedes felles organisasjon i Hordaland:

Andreja: Takk for sist! Håper du husker samtalen vår om at noen av dere skal være med oss og se på universell utforming på Ny-Krohnborg skole. Når passer det for dere? Her er noen forslag på hva vi har tenkt å se på:

• Er det nok plass inngangsdøren?

Jens-Olav: Ettersom at jeg ikke har sett noen tegninger kan jeg ikke svare konkret. Husk likevel at døråpningen bør minst være 120 cm bredd, ingen dørkterskel og at døren kan åpnes av seg selv. Videre er det viktig med gode kontraster mellom dørkarm og vegg. Spesielt hvis det er glass i døren.

• Hvor er heisen plassert?

Jens-Olav: Dette kan jeg heller ikke svare konkret på så lenge jeg ikke har sett tegninger.

Jens-Olav: Heisen må plasseres slik at en er let å finne (godt merket). Heisdøren må åpnes av seg selv, gode kontraster, syntetisk tale i heis og utenfor, taktile knapper, storskrift på knapper, gode kontraster mellom vegg og gulv tal. Unngå speil i bunnen av heisen.

• Belysning – dimmer

Jens-Olav: Bate fordeler med dimer. Ha dette flest mulige steder.

• Skille mellom vegg og gulvet

Jens-Olav: Veldig viktig. Gulvlisten må ha egen farge som gir god kontrast.

• Logisk oppbygget planløsning

Jens-Olav: Gjøre ting forutsigbart. Dvs. at alle dører går samme vei, samme farge på alle dører, toalett plassert på samme sted i alle etasjer etc.

• Store rom – blir det for mye støy – hindrer det kommunikasjon

Jens-Olav: Både ja og nei. Tror ikke at en kan unngå det. Hvis rommet skal brukes til undervisning og det er stort vil det være lurt med teleslynge og høytaleranlegg.


81

• Skilting

Jens-Olav: Taktilt, gode kontraster, likt over alt og storskrift

• Tunge dører?

Jens-Olav: Bruk pumper på dørene. Da blir dørene ikke tunge. Kan også ha elektriske åpnere.

• Terskler?

Jens-Olav: Minst mulig. Kan på andre måter sikre at andre ikke hører hva en sier.

• Lett tilgjengelige flater (for renholdere også)

Jens-Olav: Gulvbelegg og fliser anbefales.

• Ventilasjonsanlegg?

Jens-Olav: Viktig med godt ventilasjonsanlegg. Bør være regulerbart i alle rom. Foreslår også klimaanlegg.

• Innesko?

Jens-Olav: Kan være å gå litt langt. Spesielt for elevene.

• Er funksjonshemmede barn atskilte fra andre barn?

Jens-Olav: Som hovedregel ikke, men i noen tilfeller i enkelte timer.

• Ledelinjer?

Jens-Olav: Kan være greit med ledelinjer. Her finnes mange muligheter. Eks. gelender langs vegg, stripe i gulv med gode kontraster, stripe i gulv med gode kontraster og lys.

• Målbevist bruk av farger – vegger – dører kontrasten?

Jens-Olav: VELDIG VIKTIG.

Det vi også har tenkt å se på er utearealer som barna skal bruke. Siden vi jobber med arealplanlegging er dette det viktigste for oss. Til dette trenger vi mer informasjon om hvordan de har tenkt å pusse opp skolen. Vi skal kontakte arkitektene Cubus som prosjekterer dette, eller kommunen og prøve å skaffe materiale på det til vi ses.

Det vi også har tenkt å se på, er utearealer som barna skal bruke. Til dette trenger vi mer informasjon om hvordan de har tenkt å pusse opp skolen. Vi skal kontakte arkitektene Cubus som prosjekterer dette, eller kommunen og prøve å skaffe materiale på det til vi ses.

Andreja og Marko :Tusen takk for hjelpen!

Jens-Olav: Lykke til med arbeidet!


82

Det har dessverre vist deg at skisseprosjektet ikke var ferdig på den tiden det var mulig for oss å gjennomføre vurderingen. Men det at vi har lært mer om hva det betyr å tilfredstille kravene til universell utforming på en skole og at vi har sett på de utfordringene dette fører med seg, spesielt på en så gammel skole som Ny Krohnborg, vurderer vi som svært nyttig.


83

Litteraturliste

• Forskjellige kommunale dokumenter: Kommuneplan med bestemmelser, Kommunedelplan (KDP) for Puddefjorden, som omfatter området Danmarks plass, Fagnotater fra Bergen kommune, ”Forslag til budsjett 2008” Bergen kommune, Skolebruksplan for Bergen, Levekårsundersøkelsen i Bergen, ”7 steg frem”, Ny ”Ny energi brosjyre”, ”Trafikksikkerhetsplan for Bergen”, "Strategisk områdeplan for Løvstakksiden”, Luftkvalitet i Bergen 2007 (årsrapport), "Trafikk i skolens nærområde",

• Lov og lovforarbeider: Den nå gjeldende od den nye plan og bygningsloven, NOU 1998 - ”Det er bruk for alle”, Retningslinjer for barn og unge, Retningslinjer for universell utforming,”Framtidens byer”, St.meld. nr 23 (2001-2002) Bedre miljø i byer og tettsteder, Stortingsmelding nr. 20 2006-2007 (Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller) – folkehelse,

• Rapporter: ”Damsgårdssundet fra 12. JUNI fra Bergen kommune, ”Helsefremmende og forebyggende arbeid”, ”Om barn i planlegging”, "Hverdagsliv - å leve og bo i Bergen” Elisabeth Johnsen og atlas, som viser hvordan det er å leve og bo i Bergen, ”Sosial ulikhet”,

• Skisseprosjekter ”Møregaten” og ”Ny-Krohnborg skole”, • Rundskriv: ”Deltagelse og innflytelse fra barn og ungdom – informasjon og veiledning for

arbeidet i kommunene”, ”Om styrking av oppvekstmiljø for barn og ungdom”, • Eksempelhefte ”Frå barnehage til ungdomsportal – eksempel på barne- og

ungdomsmedverknad i kommunane”, med mer. • Bergen kommune, ”Melding om fattigdom i Bergen – med særlig fokus på barnefamiliers

situasjon” • Bergen kommune, Levekårsundersøkelsen i Bergen, lagt frem i januar 2009

• Bergen kommune, ”Handlingsplan for integrering og mangfold.” som begge skal behandles

av bystyret høsten 2006” • Berg, Helle Benedicte, Forbilder : statens arkitektur-, bymiljø- og byggeskikkpriser 25 år,

Oslo : Husbanken Norsk form, 2007

• Bjurströ ”Skolmiljö och välbefinnande: utformning” Stockholm : Arkitektur och samhällsbyggnad, KTH, 2006

• Burke, C, ” School” , London : Reaktion Books, 2008 • Buvik, Karin, Skoleanlegg : veiledning ved utforming av grunnskoler, 2007

• Caspar Frederik Harsdorffs, ”Katedralskole i Trondheim”, Dokumentet er en artikkel/bok-kapittel

i Trondhjemske samlinger / utgitt av Trondhjems historiske forening 2008 • Farner, ”Verksted som verktøy : å planlegge og le”, Oslo : Kommuneforl. , 2008

• Fløtten, Tone Fafo rapport 1999, Fattigdom i Norge, problem eller bagatell?, Dokumentet er del av

serien FAFO-rapport c1999 • Gabrielsen, Guro Voss og Bård ”Bo i bysentrum, by i bosentrum”, Oslo : Norsk form,2005 • Garmannslund, Harald, ”Årstad : historisk vandring i en ny bydel”, Bergen : Forl. Livskunst, 2000


84

• Hanne Wilhjelm, Miljøverndepartementet ”Se opp for RPR”, Oslo : Arkitekthøgskolen i Oslo,

2003

• Hauger, Ø ”Skoleutbygging og medvirkning fra barn” Hedman, Tønsberg : Høgskolen i Vestfold, Henærsenteret, 1998

• “Learnscape : an investigation”, [Oslo] : Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, 2005 • Ivanic, A “Contemporary school architecture in Slovenia”, Wien : Springer, 2008

• Jahr, Erika (red. 2001) ”Barn drikker ikke caffe´ latte – om barn i by”, Oslo : Akribe, c2001

• Kart og plan, ”Fortett med vett”, 2009 årgang 102, bind 69 nr. 1,

• Lynum, Ø., ”Fra merarealbruk til fortetting, Trondheim : Ø. Lynum, 2007

• Longyearbyen skole : nybygg - ombygging kulturskolen, Oslo : Statsbygg, [2007]

• Nebben, Eivor ” Mellom stat og kommune”, Lillehammer : Østlandsforskning,1994

• Norsk form, ”Arkitektur i skolesektoren og planlegging”, Formskrift, c 2002

• Norsk form, ”Longyearbyen skole : kulturskolen”, Formskrift, c 2003

• Norsk Form, ”Den Trygge byen : kriminalitetsforebyggende planlegging”, Formskrift, c 1999

• Nors Form ”Arkitektur i skolesektoren og planlegging”, Oslo : Norges forskningsråd Norsk institutt for

by- og regionforskning, [1996]

• Nyhuus, Signe ”Grønnstrukturens vilkår” 1996:15, Drammen : Husbanken, 2006

• Miljøverndepartement, ”Arkitektur i skolesekken : barn, ungdom og planlegging”

• Miljøverndepartement, Idrettsmelding som gir grunnlag for anleggsreguleringen på idrettsfeltet

• Miljøverndepartement, Friluftsmeldingen som gir grunnlag for anleggsreguleringen for friluftsfeltet

• Miljøverndepartement, ”Longyearbyen skole : kulturskolen”

• Miljøverndepartement, ”Arkitektur i skolesekken : barn, ungdom og planlegging”

• Miljøverndepartement, ”En Grunnskole for alle - også for elever med funksjonshemning”, Oslo :

Delta-senteret, 2001

• Rasmussen, Tor Fr. ”Bosetting og byutvikling” , Oslo : Kommuneforl, 2003

• Risstad, ”Rom for læring : innredning av skolebygg”, Oslo : PEDLEX Norsk skoleinformasjon, 2002

• Vatn, Elin M. ”Innredning og møbler i skole” , Oslo : Norsk form, 2002


85

• Vaksvik, Torleiv, ”Skoleanlegg - forbedring og fornyelse : grunnskole, videregående opplæring

og voksenopplæring”, [Oslo] : Kommuneforl., 1995

• Flere internettsteder, blant annet: http://www.doffin.no/Search/Search_Switch.aspx?ID=143117, www.planlegging.no, Trondheim kommunes hjemmesider og Kommuneplanens arealdel 2006-18, eller rapporten Utredning om uterom og parkering, www.bibsys.no, www.atekst.no, www.Norskform.no, om Miljøfyrtårnskole – www.Lillandskole.se, www.itslearning.no (forelesning ”Plan og bygningsloven, den viktigste helseloven” av Carolyn Ahmer) osv.

Documents

Hvordan ivaretas barn- og unges interesser i kommunalt pl…