INNHOLD Kampen om barnet / En gjenganger fra en svunnen ......somane, våge å tale klart om og å setje grenser for kva liding kan fungere som legitimering av. Jesus sa at det er

Kampen om barnet

LUTHERSK KIRKETIDENDE

INNHOLDKampen om barnet / "En gjenganger fra ensvunnen tid" - skal vi beholde Bots- og bede-dag? / Kyrie eleison, kirkens bønnerop / Merom den tolvte biskop/ «Se, Guds lam, som tarbort verdens synd» / Fra bispedømmerådeneog Kirkedepartementet

NR. 22 - 17. DESEMBER 2010 - 145. ÅRGANG

For nokre år sidan var det ei stridskjempe ogein opprørar i den norske samfunnsdebattensom til ei avis skulle snakke om trua si og in-sisterte på at det måtte handle om barnetrua:

“Barnetroen lever i meg til stadighet. I minebeste øyeblikk er jeg fire år.” Omtrent på sametida var det ein avdanka, men svært oppe-gåande politikar og tidlegare statsråd som i si

SØNDAGSTEKSTEN3. søndag etter Kristi åpenbaringsdag - Jostein Garcia de Presno

4. søndag etter Kristi openberring - Hildegunn Gjesdal Tennebø

5. søndag etter Kristi åpenbaringsdag - Heidi Westborg Steel„Kanskje var Herodes si uro like irrasjonell som den som pregar vår tid?

julehelsing til medarbeidarane slo til lyd for atvi kanskje skulle vurdere ei nedre aldersgrensefor dei fremste leiarane våre. Han foreslo ataldersgrensa burde vere 55 år, ja, kanskje børdei ikkje vere under 60 - og utan ei øvre grense!Han grunnga forslaget sitt ved å vise til at nokohender med leiarar som kjem over i bestefar-alderen (eller for den del bestemoralderen), ogat synet på kva som er viktige saker å kjempafor, ofte blir prega av den nye nærkontakta medbarnet. Realpolitiske målsettingar og konkur-ranseevne må vike plassen for mjuke verdiar ogengasjement for miljøvern og oppvekstvilkår.

I eit samfunn som dyrkar det ungdommelegevågemotet og ser middelalderen som toppunk-tet i livssyklusen, vert alderdom fort jamgodtmed eit omsorgsproblem. Eit anna utslag kan vere atbarnet vert eit objekt fordisiplinerings- og kontroll-strategiar, fordi vaksensam-funnet er oppteke av å forme det raskast mulegså det kan bidra til økonomisk og politisk vekst.Konkurransen med andre land om å ha deiflinkaste elevane og etter kvart mest effektivearbeidstakarane fortrengjer respekten forborna og deira rett til sin eigen barndom. Påbloggen sin (http://www.pobrunstad.no) skrivPaul Otto Brunstad om vår tids omsorgstyrannisom eit trugsmål mot barndommen. Faren erat all vår innsats med forsking, kartlegging og evaluering kan røve frå oss mysteriet, mang-faldet og det framandarta ved borna og deiunge.

Kampen om barnet har pågått i tusenvis avår. Juleevangeliet handlar om eit klimaks i såmåte. Herodes allierte seg med dåtidas vitskapfor å kartlegge eit muleg åtak på sin eigensuverenitet. Kva var han eigentleg redd for?Kanskje var uroa hans like irrasjonell som densom pregar vår tid? Vi vil gjerne vere indre-styrte og gjere våre val etter nøye veging avargumenta både for og mot, fordelar så vel som ulemper. Men når det røyner på i livet, erdet ikkje sjølvsagt at vi blir meir rasjonelle ogbrukar meir krefter og omtanke på dei storeavgjerdene enn dei kvardagslege små, og slettikkje at vi tek sjølvstendige og moralsk ansvar-lege val. Difor er det grunn til å stille spørsmålved den praksisen som gjer at ei kvinne vertståande så åleine om å avgjere lagnaden for

livet ho ber på. I ein kronikk i Morgenbladet(“Alt ansvar alene”, 3.-9. desember 2010)peikar førsteamanuensane Sølvi Marie Risøy ogThorvald Sirnes på det paradoksale i at “mensmedisinen på mange måter suger kvinneneinn i fosterdiagnostikken, blir de fullstendigoverlatt til seg selv når den store avgjørelsenom abort eller ikke skal tas.” Ultralyd ved 18.veke har status som obligatorisk sjølv om det erfrivillig, og fosterdiagnostikken vert framstiltog forstått som omsorg heilt til ein finn avvik.Kronikken peikar på at kvinnas suverenitetover abortvalet er svært sårbar, og det samegjeld den derav utleidde politiske legitimiteten.Kvinna møter i utgangspunktet ein sterk medi-sinsk autoritet, men når avviket er oppdaga, og

før avgjerda om abort erteken, skjer det ei normativtilbaketrekkjing frå medi-sinens side, som implisittseier at det som kjem, kan

vere svært moralsk alvorleg. Her inntrer einunntakstilstand som finn sitt motstykke i indrepsykologisk kaos og krise hos kvinna. Og når så valet om abort er teke og den medisinskeaborten gjennomført, vert ho tilrådd å halde detdøde fosteret for å ta avskjed med det, og detvert lagt til rette for gravlegging på minnelund.Artikkelforfattarane peikar på at alt dettebyggjer på utøving av ein bestemt faglegdominans. Gjennom desse rutinene og ritualavert kvinna forvandla til ei mor som sørgjerover tapet av barnet sitt.

Den tvetydige og påstått verdinøytrale veg-leiinga som den gravide kvinna vert utsett for,vitnar om at det ikkje er lova som regulererfosterdiagnostikk og selektiv abort, men deifaktiske rutinene i helsevesenet. Ambivalensenligg på eit djupare plan enn lovgjevinga ogdreiar seg om grunnleggjande verdiar, ja, ommenneskeverdet til barnet. Det enkelte liv harrett til å vere eit mål i seg sjølv og ikkje berre eit middel som skal sikre foreldra lykke, ellerframtidig næringsverksemd og nasjonal pro-duktivitet for den del. Når den einskilde kvinnavert overlaten til seg sjølv og må famle seg frami eit ullent moralsk tusmørke, vitnar dette om atkulturen vår har kasta vrak på ufråvikelegeabsoluttar. Når vi graderer menneskeverdetetter funksjonsevne, gir vi oss sjølve eit mandatsom aldri var tiltenkt oss menneske, nemleg å

redaks jone l t

fosterdiagnostikken vert fram-stilt og forstått som omsorgheilt til ein finn avvik

482

rå over liv og død. Slik tiltek vi oss den samerolla som Herodes, og kanskje er det muleg åsamanlikne hans frykt for tap av suverenitetmed vår eiga?

Ved å bli eit lite barn vart Gud sjølv ei grensefor livet. “Han kom og ble grense. Slik elskethan oss,” heiter det i Wera Sæther sitt dikt Livs-visdom. Det er når virespekterer dei gren-ser Gud har sett forlivet, vi finn meiningamed det. Det er då viogså kan finne velsigninga på dei mørke oguventa stadene. Det høver i utgangspunktetsvært dårleg med den moderne livskjensla nårforeldre til born med Downs syndrom kan for-telje om kor mykje rikdom og velsigning somhar følgt dette barnet. Med ståstad i den gladebodskapen om at Gud vart ein av oss, må vikjempe mot den moderne oppfatninga av atverdien på livet vert avgjort av talet på kromo-

somane, våge å tale klart om og å setje grenserfor kva liding kan fungere som legitimering av.

Jesus sa at det er “frå munnen på småborn ogspedborn” lovsongen skal stige (Matt 21,15), ogdet er mykje som står på spel om vi ikkje letspedbarnet og småbarnet få vere eit mål i segsjølv og respekterer at alle menneske har ein

uavkorta rett til liv - fråstart til slutt.

Juleevangeliet hand-lar i dobbel forstandom barnetru. Om tru

på barnet. Om å tru som barnet. Ja, å gi rom forbarnet. Om vi lever i denne barnetrua, er allebarn like verdifulle - skapte som dei er i Gudseige bilete.

redaks jone l t

483

Når vi graderer menneskeverdet etterfunksjonsevne, gir vi oss sjølve eit mandatsom aldri var tiltenkt oss menneske

JAN OTTO [email protected]

Redaksjonen ønsker alle vårelesere, bidragsytere annonsører og andre kontakter en velsignetKristi Fødselsfest og alt godt for det nye året.

484

Vår liturgireform er inne i en avslutningsfase.Utkastet til ny tekstbok har høstet anerkjen-nelse, men naturlig nok har det oppstått disku-sjon og uenighet på somme punkter. Bots- ogbededag er en av de særpregede dager i vårtkirkeår. Har den fortsatt en funksjon? LarsFlatø som har skrevet en avhandling om GustavJensens arbeid med å revidere kirkens guds-tjenesteordning, omtaler dagen som "en gjen-ganger fra en svunnen tid".1 Skal dagen be-holdes? I utkastet foreslås at man benytter 20.s. i treenighetstiden til å ta vare på det an-liggendet som dagen målbærer. Dagen gis nyetekstrekker, og en tenker seg at den vil kunneutformes på litt ulik måte, i tråd med re-formens "kjerneverdier", der lokal tilpassing og"stedegengjøring" hører med til de aspektersom vektlegges. Det sies rett ut: "Det bør vereden lokale konteksta som bestemmer i kor storgrad gudstenesta skal ha preg av anger og bot."2

I høringsrunden kom ulike holdninger til ut-trykk. Det praktisk-teologiske seminar hevderat dagen er passé; den har mistet sin appell idagens kirkeliv. Andre ønsker å videreføre den.MF gir i sin kommentar uttrykk for at ord-ningen bør fortsette. Presteforeningen gjør isitt svar oppmerksom på at dagen har enomskiftelig historie bak seg; en anbefaler der-for ikke ytterligere endringer. Biskopene ga påsitt møte i juni d.å. uttrykk for at en ønsket åholde fast på den tradisjonelle plasseringen.

Kirkemøtet i Tønsberg vedtok imidlertid å følgeKirkerådets forslag. Er endringsforslaget godtbegrunnet? Med dette hitsettes noen reflek-sjoner omkring temaet.

Bots- og bededag i et historisk og økumenisk perspektivHva er dagens historiske bakgrunn? Hvordanbenyttes den i andre kirkesamfunn? Et tilbake-og sideblikk har interesse og gir materiale tiloverveielser. En form for Bots- og bededagmarkeres i dag ved siden av vårt eget land iDanmark, Tyskland og Sveits.3 I alle disse landhar dagen en historie som kan føres tilbake tilreformasjonshundreåret. Selve prinsippet medoffentlige botsdager er imidlertid langt eldre. I kirkelig fromhetsliv har bot og faste alltid hatt en plass. Forbilder finner vi allerede i Det gamle testamente.4 Spesielle perioder ikirkeåret ble viet til bot og selvprøvelse, enkelt-dager i særskilt grad, som Askeonsdag, Lang-fredag, imbre- og gangdager osv.5 Ved siden av denne kirkelig organiserte praksis oppstonoen ganger et behov for i særlig grad å kalle til bot og omvendelse, i forbindelse med ytrehendelser. Etter at rikskirken ble etablert, hørervi om dette; allerede keiser Theodosius (347-395) skal ha tatt et slikt initiativ. Innen romerskreligion var det vanlig at man tillyste feriaepiaculares, botsdager, når farer truet.6 I blant seren at kirken med sin anordning av høytiderbevisst erstattet førkristne kulttradisjoner. Før-

ar t ikke l

"En g jenganger fra en svunnen tid"- skal vi beholde Bots- og bededag? AV OLAV TVEITO, SENIORPREST/RÅDGIVER

485

kristne tradisjoner kan ha virket inn også pådette området. Siden opptrer botsdager medjevne mellomrom i regi av både verdslige ogkirkelige myndigheter. Et par eksempler kannevnes: Pave Gregor den store foreskrev bots-gudstjenester i forbindelse med den storepesten som raste i siste halvpart av 500-tallet; i omfang liknet den Svartedauden. Da skan-dinaviske vikinger herjet i England tidlig på1000-tallet, sørget kong Æthelred II. for lik-nende åtgjerder. Bestemmelsen er nedfelt i enav kirkelovene som erkebiskop Wulfstan avYork skrev på kongens oppdrag.7

Disse "punktuelle" botsgudstjenestene, for-årsaket av bestemte hendelser, fikk av og til en mer institusjonell karakter, inngikk som delav den gudstjenestelige rytmen og ble gjentatttil faste tider eller innen et bestemt tidsrom.Ofte ble slike gudstjenester lagt til onsdager ogfredager, de tradisjonelle botsdagene; dissedagene nevnes allerede i Didache.8 I sein-middelalderen var dette en utbredt praksis. De lutherske reformatorene ønsket ikke å førevidere tradisjonen, i tråd med den karakteris-tiske kritikken av utvendig botsfromhet. Noksåfort satte ytre begivenheter selv dagsorden, ogskikken ble raskt tatt i bruk også av evangeliskeog reformerte kirkeledere. Allerede i dennetidlige fasen finner vi derfor røttene til bots-dager som fromhetsuttrykk i protestantiskkontekst. La oss kort skissere utviklingen fradenne tiden til i dag, innen de nevnte land somfortsatt holder fast på skikken.

I den danske kirken hører vi om botsguds-tjenester få år etter at reformasjonen ble inn-ført, trass i at en ønsket å gå vekk fra en slikpraksis, noe som ble poengtert i en uttalelse i1546. På 1550-tallet ble Sjælland rammet av enpestepidemi. I den forbindelse tillyste biskopPeder Palladius bot. Biskopen utga for øvrig eteget skrift "mod Pestilenze", der pesten om-tales som Guds straff for folkets synder. Hansvisitasbok har et eget avsnitt om bededager.Her formanes det framfor alt til å be om fred.9

Bededager ble praktisert på noe forskjellig vis i den dansk-norske kirken på denne tiden. Iforbindelse med Christian IVs deltagelse i 30-årskrigen ble det i 1626 innført en ukentligbededag i danske byer og en månedlig i land-distriktene, bestemmelsene om dette var sværtdetaljerte.10

I 1686 fikk vi en viktig reform. Christian Vbestemte, på forslag fra Hans Bagger, biskopover Sjælland fra 1675-1693, at "Store Bededag"skulle markeres den fjerde fredagen etterpåske: I begge Riger og tilhørige Lande skal aarligpaa fjerde Fredag etter Paaske holdes en extra-ordinair Bededag. Dagen skulle kunngjøres søn-dagen i forveien, og prestene skulle "formanederes Tilhørere, at de med en christelig Forberedelseforrette dette hellige Værk i Ædruelighed, Skikke-lighed og med gudelig Andakt, og saaledes om-vende sig til Gud af ganske Sjæl og Hjerte, at detstedse maa sees og fornemmes i al deres Liv ogLevnet." (Forordning av 27. mars 1686).11 Bede-dagen skulle høytidelig innledes med at det bleringt med kirkeklokken i alle kirker kvelden før,kl. 18. Bagger var forøvrig en fremragendeteolog og kirkeadministrator og sto bak Kirke-Ritualet av 1685 og alterboken av 1688.

Uttrykket "extraordinair" forteller at feno-menet bededag slett ikke var uvanlig på dennetiden. I Roskilde, der Bagger var biskop, haddeman på denne tiden tre årlige dager av detteslaget. Reformen innebar at den midterste avdisse dagene ble løftet fram og gjort til enfelleskirkelig markering i både Danmark ogNorge. Litt etter litt forsvant øvrige bededager.Når det gjelder tidspunktet, er det pekt på atpragmatiske forhold kan ha virket inn, men deter også vist til at en kan ha knyttet an til dengamle kirkelige skikken med gangdager omvåren; en gikk i prosesjon på markene og ba forårets grøde. Skikken ble holdt i hevd lenge etterreformasjonen. Tidlig på 1900-tallet ble bede-dagen i Danmark markert også som en "sæde-gudstjeneste", kanskje en sein gjenklang avtradisjonen.

Følger vi bededagens historie videre, ser en ati Danmark har den hatt en nokså selvsagt plassfram til nyere tid. Det er foreslått at den storebybrannen i København i 1728 kan ha med-virket til at dagen ble lagt ytterligere vekt på.12

Dette er neppe korrekt. Bybrannen utløste takk-nemlighet for at over to tredjeparter av byen blereddet, noe som ble sett på som et Guds under.Kongen bestemte at den 23. oktober skulle dethvert år holdes takkegudstjeneste til minne om dette. Bededag overlevde uanstrengt guds-tjenestereformen i 1770, den som noe ufortjentknyttes til Struenses navn. Da ble 22 ekstra-ordinære helligdager redusert til 11. Grunnen

ar t ikke l

486

var visstnok at dagen hadde en så innarbeidetplass i det københavnske borgerskap at kongenikke ønsket å røre ved den.

Det er først i nyere tid at bededagens plass erblitt diskutert i Danmark. På Island vedtokderimot Alltinget å fjerne "Kóngsbænadagur"omkring 1890 - kanskje et uttrykk for en selv-stendighetstanke overfor Danmark? I 1952 bleen almenna bænadegi innført som en slagserstatning. Færøyene har beholdt dagen heletiden, Dyri bididagur. Ved siste alterboks-revisjon i Danmark drøftet biskopene om manskulle ta bort dagen; forslaget ble avvist. Frapolitisk hold har man av og til argumentert atdenne fridagen bør utgå av økonomiske år-saker. Et slikt utspill ble lansert inneværende årav De radikale - uten å få støtte. Når dagen haren så sterk stilling, skyldes det flere forhold.Det knyttes kulturelle tradisjoner til den. Etterhvert benyttes den ofte til konfirmasjonsguds-tjenester. Forslag om å flytte dagen er blitt sattfram; nylig lanserte Socialdemokratenes ord-fører for kirkesaker en idé som går ut på la denfalle sammen med muslimenes id-fest, av-slutningen av ramadan, som finner sted på enfredag.

I Norge har dagen ikke hatt en like befestetstilling. Allerede i forbindelse med drøftingenav gudstjenesteordningen og ritualspørsmål påslutten av 1700-tallet ble det vurdert endringer,blant annet diskuterte man om dagen burdeflyttes.13 Biskop Schønheyder gjorde gjeldendeat dagen var en "tom Religionsparade"; hanønsket å legge den til langfredag. Andre foresloflytting til høsten. I andre halvparten av 1800-tallet ble det flere ganger satt fram liknende for-slag.14 Gustav Jensen valgte i 1889 å beholdedagens ordning. Baggers gamle bededagsbønn,på 750 ord uten innlagte menighetssvar, blevidereført. Den skulle fortsatt leses fra preke-stolen.15

I politiske kretser ble det imidlertid på dennetiden tatt initiativ til endringer. I 1891 la stor-tingsrepresentant Sofus Arctander sammenmed tre andre fram et forslag for Stortinget omå sløyfe bededagen, og forøvrig også skjær-torsdag og annendagene. Man argumentertemed at antall helligdager var redusert i Sverigeog andre protestantiske land, og at dette villevære hensiktsmessig for arbeidslivet. Kirke-statsråden, sokneprest Wexelsen, støttet for-

slaget, men motstanden fra kirkelig hold varsterk, og det ble ikke vedtatt. Saken blediskutert i kirkekomiteen, ledet av ViggoUllmann. Når det gjaldt bededagen, kunneman tenke seg en endring. Det ble pekt på atdagen ikke hørte organisk med til kirkeåret,samtidig som den ofte var ubeleilig for våronn-arbeidet. I stedet ønsket komiteen en høst-takkefest innført, og en foreslo at regjeringenburde foranstalte en slik ordning. Både redak-sjonen i Luthersk kirketidende og GustavJensen motsatte seg denne løsningen.16 En for-andring kom likevel. Stortinget avgjorde i 1916(kongelig res. av 15. mai) at dagen skulle flyttestil fredag før Allehelgensdag. Vedtaket haddeliten støtte i kirken; det var rent politisk.17

Ordningen med egen bededagsgudstjenesteble stående i nokså uforandret form også ialterboken av 1920, jfr. det siterte uttrykket avLars Flatø, "som en gjenganger fra en svunnentid". En ytterligere endring kom i 1950 (lov av22. desember); dagen ble flyttet fra fredag førAllehelgen til søndagen før. Dette ble visstnokgjort uten at biskopene ble tatt med på råd.18

Også denne gangen dreide det seg med andreord om politisk overstyring; økonomiske over-veielser kan nok her ha spilt en rolle i enkrevende etterkrigstid. I forbindelse med re-formarbeidet som førte til ny alterbok i 1978,ble Bots- og bededag på nytt drøftet. Et forslaggikk ut på å flytte dagen til Askeonsdag; resul-tatet ble imidlertid status quo.

Forøvrig må det til legges til at den faste bede-dagen i Norge og Danmark ikke var til hinderfor at en fortsatt kunne tillyse supplerendebededager, selv om dette skjedde helt unntaks-vis. Noen eksempler: I Kristiansand stift tillotkongen på anmodning av biskopen at det i 1742og 1743 ble avholdt ekstra bededager på grunnav uår; mange var rammet av sykdom.19 18.mars 1746 ble det holdt bededag i hele Norgepå grunn av kvegpest, en ba om at Gud i nådeville befri fra "kvegets henstyrtelse".20 Et kjenteksempel gjelder Kiel-freden, som angår beggetvillingrikene, inngått i januar 1814. ChristianFredrik ønsket i denne forbindelse at det skulleinnkalles til en ekstraordinær bededag. Hanappellerte 19. februar til biskopene om dette,og begjæringen ble imøtekommet. Slike guds-tjenester ble avholdt allerede i slutten av feb-ruar på Østlandet og siden utover i landet.21

ar t ikke l

487

I Tyskland har Buss- und Bettag sine his-toriske røtter tilbake til reformasjonshundre-året.22 I 1532 oppfordret keiser Karl 5. til at detble tillyst en evangelisk botsdag i Strassbourg, isammenheng med krigen mot tyrkerne. Dentyrkiske hæren befant seg på denne tiden foranWien. Protestantene var blitt innvilget fri reli-gionsutøvelse gjennom "Nürnberger Religions-friede" og takket ja til henvendelsen. Siden bleliknende botsgudstjenester avholdt i Augsburgog Ulm. Også i forbindelse med 30-årskrigenhører vi om bot. I de tyske småstatene bleordningen med faste bots- og bededager ut-formet på noe forskjellig vis. På Eisenach-konferansen i 1852 forsøkte man å etablere enfelles løsning. Selv etter etableringen avnasjonalstaten i 1871 fantes det 47 forskjelligebots- og bededager knyttet til 24 forskjelligeterminer innen de tyske småstatene. I Eisenachanbefalte man å markere Buss- und Bettagonsdag før siste søndag i kirkeåret. Først på1930-tallet ble denne ordningen allment aner-kjent ("Reichsgesetz über die Feiertage vom27.02.1934"). I Nord- og Mellom-Tyskland varskikken blitt praktisert siden slutten av 1800-tallet. Under 2. verdenskrig ble dagen lagt til ensøndag, av økonomiske årsaker; etter krigentok man igjen i bruk den gamle skikken.Økonomiske aspekter spilte igjen inn da dagenble fjernet som offentlig fridag i 1994, medunntak av Sachsen. Hensikten var å finansiereen offentlig forsikringsordning. Forsatt mar-keres dagen, i mange sammenhenger i form avkveldsgudstjenester med nattverd. Ikke sjeldenhar dagen fått et økumenisk preg.

En særegen form for Bots- og bededag harman i Sveits, der Eidgenössischer Dank-, Buss-und Bettag feires som en fellesreligiøs dag forreformerte, katolikker og jøder.23 Dagen har,som i Tyskland, en lang forhistorie. På 15-1600-tallet ble det tillyst bots- og bededager i sammenheng med krig og ulykker; ofte skulle disse gjentas med bestemte mellomrom.På reformasjonstiden var man også i Sveitsskeptisk til offentlige botsdager, men ytre om-stendigheter førte til revitalisering av skikken.Det oppsto pest og sultkatastrofer; siden kom30-årskrigen. Pest på 1560-tallet gjorde atGeneve-magistratene forordnet bot og faste;siden ble det bestemt at dette i en periodeskulle gjentas hver torsdag. På botsdagene

skulle en vektlegge omvendelse til Gud, ettergammeltestamentlig forbilde. Da Gustav Adolfseiret ved Lützen i 1632, ble det markert ved botog faste i de protestantiske kantoner. Fra 1639av markerte man en årlig bededag som takk forat Sveits ikke ble dratt inn i 30-årskrigen. I1796 ble det innført en felles bededag for re-formerte og katolikker; siden da har "Bettag"hatt en fast form. Etter at Sveits ble en for-bundsstat i 1848, med tildels store indre mot-setninger mellom befolkningsgrupper, fikkdagen en spesiell rolle når det gjaldt å markereenhet. Tradisjonen er blitt fulgt opp; etter andreVatikankonsil er dagen ofte blitt benyttet somøkumenisk markering. Det fellesreligiøseaspektet er i noen sammenhenger blitt ytter-ligere styrket; det siste året inviterte man iLuzern også muslimer til å delta.

Bots - og bededag i vår aktuellekontekstEr bededagen "en gjenganger fra en svunnentid", eller et fortsatt hensiktsmessig innslag ikirkeårets helhet? Bør den omformes, eller erdet et poeng å videreføre dagens tradisjonellepreg? Jeg mener vi bør beholde dagen, og atden fortsatt bør legges til søndagen før Alle-helgen. En ny plassering og andre tekster trorjeg fort vil føre til at særpreget viskes bort. Iløpet av en viss tid risikerer man at dagenmister sin profil. Tradisjonalisme er imidlertidikke noe tungt argument for å holde på dagen.Utgangspunktet bør være å spørre etter densfunksjon. Trenger vi dette elementet i kirkeåretshelhet, en dag som på en spesiell måte foku-serer på bot og oppgjør? Når dagen foreslåsomformet, kan det tolkes som uttrykk for atman mener at dette ikke er viktig? I utkastet tilny kirkesalmebok (2008) peker noen hørings-instanser på at salmer med botspreg nå får ensvakere stilling. I kommentaren fra Norskhymnologisk forening uttrykkes det bekym-ring. Er det livsfølelsen innen vår kultur somher setter dagsorden?24

Bots- og bededag representerer et innslag ikirkeåret, som bør tas vare. Selvprøvelse, bot ogskrifte kommer ikke overdrevent sterkt til ut-trykk gjennom kirkeårets dager og tekster ogvår kirkelige praksis forøvrig - og bør derforikke svekkes ytterligere. Flere av de elementersom er ment til å ta vare på et slikt aspekt, kan

ar t ikke l

ikke sies å ha noe vitalt preg. Fastetiden somforberedelse til påske markeres til en viss grad,men Askeonsdag, en typisk botsdag, er bareunntaksvis en gudstjenestedag. Skriftemålet,høyt verdsatt av vår evangeliske lærefaderLuther, har en påfallende svak stilling i vårfromhetstradisjon. Det gjelder både privatskrifte og fellesskriftemål i en gudstjenstligsammenheng. Hva skyldes utviklingen? For endel er kanskje bakgrunnen at slike former forfromhetsliv i vår lutherske sammenheng er så lite organisert. I redsel for regler og påbudog dermed desavuering av evangelisk frihetrisikerer vi å havne i den motsatte grøfta.

Bots- og bededag har som funksjon at den pået vis representerer en form for skriftemål - påbåde det personlige og det kollektive plan.Mange menigheter har felles skriftemål i til-knytning til gudstjenesten. Dagens tekster og bønner gir impulser i rikt monn til bådepersonlig og kollektiv selvransakelse. Av kato-likkene kan vi lære at bot og struktur hengersammen. De har ingen spesiell Bots- og bede-dag, men legger vekt på skrifte, og får mangepåminninger om bot i løpet av kirkeåret. Ja,hver fredag skal ideelt sett være en dag med etslikt preg. I somme sammenhenger blinkesbestemte dager ut også hos dem; en uttalelsefra den australske bispekonferansen anbefaltefor ikke lenge siden at den første fredagen imars og september skulle markeres som "daysof prayer and penance". Her overgår man medandre ord Hans Bagger. Også andre tros-samfunn kan lære oss noe når det gjelder dette.Den jødiske skikken med ti dagers selvprøvelse(Aseret Yemei Teshuva) etter at en har feiret detjødiske nyttåret, rosj hasjana, representerer enårlig "ryddesjau", om man tar utfordringen påalvor. De innslag i vårt kirkeår som tar var pånoe av dette, er det et poeng å verne om.

En fortsatt bruk av Bots- og bededag trengerikke å innebære at den beholder samme form.Det økumeniske sideblikket viser at i Sveits ogTyskland vektlegger man denne dagen felles-religiøs og felleskirkelig solidaritet. Bot og bro-bygging og forsoning hører sammen. PrestenKnut Sand Bakken har foreslått å endre dagen ien slik retning. Han spør i en avisartikkel:"Kanskje tiden er moden for å gi Bots- og bede-dag et nytt innhold? Bots- og bededag kunnevære en dag som samler det religiøse Norge, en

allreligiøs dag som forener alt vi står sammenom. ... Gjennom forsoningsgudstjenesterkunne vi legge fra oss hat og bitterhet og møtehverandre med et åpent sinn. Ja, vi kunne be-søke hverandre denne dagen; muslimer kunnegå i synagogen, kristne i moskeer og oppleve atdet er mer som samler enn skiller. Og vi somlever i samme land, ville få en anledning til åsnakke med hverandre i stedet for å snakke omhverandre. For der mennesker møtes til for-soning, kan det skje noe".25 Er en utvikling i enslik retning ønskelig? Elementer av dette kannok komme til uttrykk, men jeg tror guds-tjenesten, ut fra det nevnte behovet for person-lig og kollektiv bot, i hovedsak bør utformes itråd med vår nåværende praksis.

Det innebærer ikke at ikke liturgien kanmoderniseres. Aggiornamento - ajourføring - var et uttrykk som ble brukt i forbindelse medVaticanum IIs reformbestrebelser. Det er muligat tiden er inne for en oppdatering av liturgien.At dagen befinner seg på en søndag er for såvidt liturgisk betraktet en "anomali". Fredagener dagen for bot, ikke søndagen, Herrens opp-standelsesdag, gledens dag. Man kan forståbiskopene som i 1978 overveide å flytte den tilAskeonsdag. Den politiske beslutningen om åflytte den til en søndag, vedtatt i 1950, har tyskpraksis under 2. verdenskrig som forløper. Dennorske ordningen er imidlertid ikke ene-stående. Sveitserne feirer sin bønnedag tredjesøndagen i september, noe de har gjort sidenmidten av 1800-tallet.

MF sier i sitt høringssvar til ny tekstbok: "Detbør utarbeides ny liturgi for individuell ogkollektiv bot. Denne liturgien bør avspeile enaktuell livsfølelse både på det individuelle ogkollektive plan." Begrepet "livsfølelse" er viktignår det gjelder formidling og endringer av litur-gier. Poenget er å etablere saksvarende kom-munikasjon. Men livsfølelse er et tvetydigbegrep - noen ganger trenger den også å utfordres. Forøvrig bør det ikke være noe iveien for å kombinere botspreget med natt-verdfeiring, spesielt ikke når dagen er lagt til ensøndag. Nattverdfeiringen kan i denne sam-menheng gjerne foregripes av kollektivt skrifte-mål. Slik kan en knytte an til tradisjonen vihadde i vår kirke i tiden før "det store nattverd-fallet" på slutten av 1800-tallet.26 Den faste for-bindelsen mellom skrifte og nattverd var ikke

ar t ikke l

488

heldig, men kan fungere i bestemte sammen-henger. I Tyskland har man regelmessig natt-verd når man samles til Buss- und Bettag påonsdag før siste søndag i kirkeåret. Bots- ogbededag bør bygges ut til en fullverdig guds-tjeneste i botens tegn. Selv nattverdliturgienkan med enkle midler et stykke på vei "til-passes" en slik kontekst og gis noen endringerut fra dagens preg. For eksempel kan en inn-lede med å låne de vakre ordene som brukes iden katolske ordningen: Herre, jeg er ikkeverdig til å gå inn under ditt tak, men si bare etord, så blir min sjel helbredet. En kan ogsåvelge nattverdssalmer med et visst botspreg. Engudstjeneste som handler om boten, menender med gleden - bør det være malen for enrevidert Bots- og bededagsliturgi? Gledestonenfører vi videre den kommende søndagen, Alle-helgen. Mange opplever at disse to dagene tilsammen utgjør en meningsfylt helhet. De todagene utgjør dessuten et brudd i den noemonotone rekken av søndager i det festløsehalvåret; også det er et poeng.

Denne malen for Bots- og bededag tilsier atman bør tilstrebe en viss generell form. Ønskerman å belyse spesielle saker, kan egne tema-gudstjenester være mer formålstjenlig. Det kandreie seg om klimakrisen, politiske forhold ogkatastrofer. Av og til benyttes også i dag dengamle skikken med "spontane" botsdager påbakgrunn av bestemte saker. I et internasjonaltperspektiv gis det flere eksempler på dette. The Episcopal Church i USA tillyste for noen år siden "Diocesan Repentance Day" for åunderstreke kirkens unnfallenhet i forbindelsemed den transatlantiske slavehandelen. I 2004ble det arrangert en panafrikansk bots- ogbededag, der kristne fra 56 land deltok. For ikke lenge siden tok erkebiskopen i Wieninitiativ til en botsgudstjeneste i sammenhengmed overgrepssakene i Den katolske kirke.Slike "supplerende" botsdager kan i prinsippetvære aktuelt også i vår egen kirkelige sammen-heng.

En type kobling som understreker et bots-aspekt, dreier seg om å markere reformasjons-jubileum i tilknytning til dagen. 31. oktober1517 slo Luther opp sine teser og fortalte hvarett bot går ut på. Dette kan markeres i en guds-tjeneste Bots- og bededag. Mange lutherskekirkesamfunn gjør dette søndagen før Alle-

helgen. Fram til Gustav Jensens liturgirevisjonfeiret vi reformasjonsfest i stedet for Alle-helgensdag; siden har vel denne markeringenkommet noe i glemmeboka. En slik kombina-sjon er fullt mulig, men kanskje andre dager i kirkeåret er like egnet? Svenskene benytter nå Bibelsøndagen/sexagesima til dette - ingendårlig ide ut fra det lutherske skriftprinsipp.

Om man velger å lage en slik kobling, er det likevel et poeng å la Bots- og bededag ha en entydig og enkel profil. La søndagen handleom oppgjør, personlig og kollektivt. Om åspørre om en er på rett vei, og om å forsøke åendre kurs, i selverkjennelse. Til sist: En litenmodernisering av navnet på dagen kan være påsin plass. Bare ved å erstatte dagens navn med"Bots- og bønnedag" dempes det arkaiskepreget noe. Dagen er mer enn en gjengangerfra en svunnen tid. Den er fortsatt aktuell, vibør beholde den.

1 Lars Flatø, Den store liturgirevisjonen i vår kirke, Oslo1982, 163.

2 Kirkerådets orientering om den nye tekstboken, 21(kirken.no).

3 I Sverige og Finland har en inntil nyere tid hatt firebønnedager, fire bestemte søndager i kirkeåret. ISverige ble den første feiret i februar og kalt bot-dagen. Ordningen forsvant med evangelieboken av 1983. I Finland har bønnedagene blitt etøkumenisk anliggende; tekstene forandres forhvert år. Etter 2008 er det to slike bønnedager.

4 Jfr. som eksempel Nehemja 9,1ff.5 Disse dagene i kirkeåret kom til anvendelse til

ulike tider. Imbredager oppsto i Roma i oldkirkenstid, og skikken spredte seg derfra. Rogasjonsdager(gangdager) hører vi om på 4-500- tallet; aske-onsdag ble neppe markert før på 900-tallet.

6 Y. Bonnefoy / W. Doniger, European and RomanMythology, Chicago 1992, 114.

7 English Historical Documents, ed. D. Whitelock,447.

8 Didache, kap. 8. Her heter det at kristne faster påden fjerde og sjette dagen (Didache finnes i flereutgaver online).

9 Peder Palladius visitasbok, utg. K. Støylen, Oslo1945, kap. 8. Originalutgave: Danske skrifter, bind 5,Arkiv for dansk litteratur, 124ff.

10 Historie / Jyske samlinger, 1998, 227ff.

ar t ikke l

489

11 http://nn.wikipedia.org/wiki/Bots-_og_bededag.Også i Sverige ble det anordnet faste bønnedagerpå 1600-tallet. I 1676 ble det bestemt av fire fre-dager skulle brukes som bønnedager; i 1807 gikken over til å benytte søndager. Gjennom en såkaltbønnedagsplakat utferdighet ved nyttårstider fikkfolk beskjed om når bønnedagene fant sted detaktuelle året.

12 Se orientering om tekstboken på kirken.no, s 20.13 H. Fæhn, Ritualspørsmålet i 1785-1813, Oslo 1956,

138f. Temaet ble for øvrig også drøftet i Morgen-bladet både i 1894, i 1895 og siden i 1907.

14 Jfr. O. Kolsrud, "Bønedagen", Norsk kirkeblad1915, 436ff.

15 Til dette og det følgende jfr. Flatø, anf. a., 183ff.16 Luthersk Kirketidende 1894 II, 51 f. og 131f.17 Flatø, anf. a., 184.18 Se orientering om tekstboken på kirken.no.19 http://www.aaks.no/fullstory.aspx?amid=353

(Aust- Agder kulturhistoriske senter).20 Sem og Slagen bygdebok / http://www.bib.hive.

no/tekster/sem_slagen/kulturhistorie2_2/folketall.html.

21 Til temaet jfr. Arne Bergsgård: Bededag og val. FraÅret 1814. Grunnlova, 1943 (s 169-182).

22 Til temaet jfr. Lexikon für Theologie und Kirche(Freiburg im Breisgau 1994), Walter Kasper u. a.(Hrsg.), 3. Auflage, Band 2, s 824ff. og Religion inGeschichte und Gegenwart. Handwörterbuch fürTheologie und Religionswissenschaften (Tübingen1998), H. D. Betz u. a. (Hrsg.), 4. Auflage, Band 1,s 1900 ff.

23 En oversikt over temaet gir Wikipedia, Eidgenössischer_Dank-,_Buss-_und_Bettag; jfr. tiltemaet også R. Schaufelberger, Die Gesch. des Eidg.Bettages mit besonderer Berücksichtigung der ref.Kirche Zürichs, 1920.

24 Høringsuttalelse v/ D. S. Hamnes, 11.12.2009: "Enpåfallende tendens er at botsalvoret og botstonen isalmeboken synes sterkt neddempet i forhold tiltidligere." Det konkluderes med at dette bør manetil ettertanke.

25 Kronikk Nordlys, 29.10 2007.26 Til temaet jfr. B. Sandvik, Det store nattverdfallet,

Trondheim 1998.

ar t ikke l

490

Besøk oss på: www.lutherforlag.noLuther Forlag

Helene Freilem Klingberg

JEG SER HANS SPORGudslengsel og Gudstro i litteraturen

Mange er de som har opplevd spor av denlevende Gud i sitt liv. Noen har evnet åuttrykke sine erfaringer i ord, poesi, kunst,musikk, slik at også andre kan få et blikkinn deres religiøse virkelighet. Denneboken gjengir et utvalg av slike tekster,samlet av den kjente NRK-veteranenHelene Freilem Klingberg.

”En vakker gavebok som vil gi leserenhjelp til å forstå noen av de dunkleproblemstillinger som er knyttet til troensverden.”

Boken er et samarbeid mellom DreyerForlag og Luther Forlag. Kr 349,-

ar t ikke l

491

Samlingsdelen av gudstjenesten har gjennomhele prosessen med reform av gudstjenestenvist seg å være en av de mest krevende ut-fordringene. Det er vel heller ikke å ta for hardti å si at det endelige resultatet så langt er lite til-fredsstillende. Det er blitt en litt utflytende ogoverlesset åpning, stikk i strid med det som varintensjonen i utgangspunktet.

Ett av de vanskelige punktene, som er blittmer tydelig i siste runde, er plasseringen avsyndsbekjennelsen, som blir drøftet bl.a. i LK20/10, av både Jan Otto Myrseth og MariaVassli Gjære. De argumenterer begge noksågodt for at syndsbekjennelsen mest naturligbør plasseres i samlingsdelen, noe som ogsåser ut til å bli den primære plasseringen.Problemet med denne plasseringen er imidler-tid at den i stor grad kolliderer med samlings-bønnen. En viktig begrunnelse for å plasseredenne bønnen tidlig i samlingsdelen var jonettopp at den skulle gi en annen inngang igudstjenesten enn det syndsbekjennelsen hargjort til nå. Når da syndsbekjennelsen likevelhar kommet inn igjen i tillegg, blir det en over-lesset og til dels motsetningsfylt åpning avgudstjenesten. Det ville etter min mening væreuheldig om dette ble stående som det endeligeresultatet når den nye ordningen skal fast-legges.

En mulig vei for å løsne på denne problema-tikken er å arbeide mer med kyrie-leddet. Dethar vært merkelig lite drøfting av dette leddet.Man har ikke vurdert på noe tidspunkt å ta det vekk, men har heller ikke gjort noe særligfor å utvikle det. Det er fristende å sitere Per

Bjørn Halvorsen som i en kommentar til denromersk-katolske messen sier at ”slik leddet erblitt stående, er det historisk sett fremdeles etliturgisk fossil, uten særlig mening.”1 Detsamme kan langt på vei sies om kyrie-leddet ivår kirke. Det er etter min mening svært synd,for det er et liturgisk ledd med stort uutnyttetpotensial. Kyrie eleison er så å si kirkens ur-rop. Det ble ropt til Jesus av mennesker i nød,slik evangeliene vitner om mange steder, og dethar vært ropt av kirken gjennom alle tider.Kyrie eleison er menneskets innledende tiltaletil Gud, og ropets grunnleggende plass, bådehistorisk og liturgisk, blir sterkt understreketved at det fortsatt ropes på gresk.

Kyrie-leddet rommer anliggendet i både sam-lingsbønnen og syndsbekjennelsen. Det kan giuttrykk for menneskets skyld (og har i litt forstor grad vært knyttet opp mot syndsbekjen-nelsen), men i vel så stor grad mennesketseksistensielle nød. Men ropet kan også væremenneskets respektfulle tiltale til Gud, medbevisstheten om hva Gud har gjort for oss. NoS941 er et godt eksempel på det siste.

Liturgihistorisk regner man med at kyriekom inn i den vestlige messen i form av etøstkirkelig litani, men det er bare omkvedetsom er blitt stående. Men det er lett å se atkyrie-leddet ville gi mer mening og bli merlevende dersom det kom inn bønner som stosammen med omkvedet. Derfor mener jegbåde samlingsbønn og syndsbekjennelse i myestørre grad bør sees i sammenheng med kyrie.Det kunne tenkes noen nyutformede litaniersom innholdsmessig kunne ivareta samlings-

Kyrie eleison, kirkens bønneropAV JØRUND MIDTTUN, SOKNEPREST I RØYKEN

bønnens, evt. syndsbekjennelsens funksjon,men det går også an å la et kyrie-ledd om-kranse en samlingsbønn, evt. en syndsbekjen-nelse. Ved slik å sette kyrie-leddet ”i spill”kunne en oppnå flere ting: En tettere og merdynamisk samlingsdel, at motsetningenemellom samlingsbønn og syndsbekjennelsekunne bli avdempet, og at kyrie-leddet kunne fåen større meningstyngde.

I forhold til den siste runden med guds-tjenestereformen, som nå gjenstår, skulle detvære nokså enkelt å løfte kyrie-leddet på denne

måten. Det kan gjøres ved et par rubrikker,først ved at det åpnes for å flette sammen kyriemed samlingsbønn og/eller syndsbekjennelse.Dernest at det åpnes for å la samlingsbønnenerstattes med et kyrie-litani. På den måten trorjeg vi kan få til en bedre åpning av guds-tjenesten.

1 Halvorsen, Per Bjørn Jesu nattverd. Messen gjennom2000 år St. Olav forlag, Oslo 1989, s.155.

492

ar t ikke l


Nina Karin Monsen

INN I VIRKELIGHETENMin vei fra humanetikk til kristen troLuther

I Inn i virkeligheten forteller Nina KarinMonsen åpent og ærlig om sin barndomog oppvekst i en familie der moren somhumanetiker bestemte familiens livssyns-messige fundament. Gjennom hendelser,erfaringer og refleksjoner blir barnet merog mer utilfreds med de svar - eller mang-el på svar - som hun fikk. Det ble startenpå en vandring som både innebar et opp-brudd og en oppdagelsesreise inn i en nyvirkelighet der troen på Gud spilte en stør-re og viktigere rolle. Boken forteller om enpersonlig reise som gir forståelse og bak-grunn for den Nina Karin Monsen vi i dagmøter i den offentlige debatten.

Kr 298,-

493

Under overskriften ”tilpasningsdyktig kirke”kommenterer Gustav Danielsen i LK 20/10min lederartikkel om presessaken fra LK 17/10.Her hevder han at jeg blir for snill og til-pasningsdyktig i mine kommentarer fordi jegikke i tilstrekkelig grad problematiserer denpolitiske overstyringen i saken.

Jeg kan forsikre Danielsen om at jeg er ak-kurat like forarget som ham over politikerneshåndtering av denne saken - akkurat som jegofte har vært forarget når regjeringen harutnevnt biskoper på tvers av klare kirkeligevota. Mitt poeng med lederartikkelen var likevelat man ikke bare bør nøye seg med å væreforarget, men at det er nødvendig å reflektereover hvorfor det gikk som det gikk, og hva mangjør når man først er kommet dit man erkommet.

Det er også grunn til å minne om at de flesteelementer i nyordningen er i samsvar medsynspunktene fra Kirkemøtet og Bispemøtet -bortsett fra spørsmålet om lokalisering og hvormange navn regjeringen skal velge mellom.

Etter at jeg skrev min første artikkel, har for-slag til detaljene i ordningen vært ute til høring.Når detaljene skal tegnes ut, får en også øye på problemer som ikke var så godt belyst iførste runde. Dette handler ikke minst om depraktiske og prinsipielle problemer som følgermed det å ha to biskoper i ett bispedømme.

I vår tradisjon har et bispedømme rett og slettvært forstått som distrikt for en bestemtbiskops tilsyn. Ved at to biskoper skal ha tilsynfor ulike deler av det samme bispedømme, opp-løses enheten i bispedømmet. Den foreslåtte

ordning likner riktignok ordningen i Sverige og Finland i erkestiftene Uppsala og Åbo. Dette er imidlertid ordninger av forholdsvis ny datoog er så vidt jeg vet ganske enestående iøkumenisk sammenheng. I de tilfeller der manhar flere biskoper i ett bispedømme, er det somregel én biskop som er den ansvarlige, mens deandre har en assisterende funksjon. I Churchof England er f.eks. erkebiskopen av Canter-bury ansvarlig for hele Canterbury bispe-dømme, samtidig som han har to assisterendebiskoper til å ivareta de løpende oppgaver.

Ved den foreslåtte ordning faller i realitetenNidaros bispedømme fra hverandre i to bispe-dømmer, selv om det formelt består som admi-nistrativ enhet. Sett fra bispedømmets syns-punkt kan det se ut som man snur saken påhodet når man oppretter tilsynsdistrikter ut fraen biskops behov for å utøve tilsyn, heller ennut fra bispedømmets behov for tilsyn. Det pro-blematiske for bispedømmet kommer i de fore-slåtte reglene til uttrykk i nødvendigheten avforholdsvis kompliserte regelverk for de tobiskopers (likestilte) forhold til bispedømme ogbispedømmeråd.

Etter mitt skjønn bør man for alvor reisespørsmål ved om preses ”må” ha direkte tilsynfor menigheter og prester, eller om ikke dennasjonalkirkelige lederoppgave som det å ledeBispemøtet innebærer, er tilsynstjeneste godnok. Dette er blant de spørsmål som må vurde-res nøye når denne tjenesten skal finne sinendelige utforming i rammen av en ny kirke-ordning.

i nn l egg

Mer om den tolvte biskopAV HARALD HEGSTAD

Skal vi bruke nåtid eller fortid i nattverdlitur-gien? Skal vi si: «Se det Guds Lam, som bærerverdens synd,» eller skal vi bruke fortid og si«… som bar all verdens synder»? Formule-ringen skapte diskusjon på kirkemøtet inovember, slik den også gjorde ved forrigeliturgireform.

Etter mitt skjønn er problemet ikke primærttidsbruken i den liturgiske formuleringen (somaltså stammer fra Joh 1,29), men oversettelsen«å bære». Begge tempusformene ønsker åivareta viktige anliggender: Nåtidsformen«bærer» korresponderer formelt med bibel-tekstens presensform, mens fortidsÂformen«bar» ivaretar det greske verbets karakter av åreferere til en engangspreget handling («løfteopp og ta bort»).

På gresk er det flere verb som kan gjengismed «å bære». Men i denne sammenheng er det naturlig å fokusere på verbene «férå»(vanligst) og « »:

(1) Verbet «férå» (med ulike avledninger) =bære (en byrde), bringe, føre. I Johannes-evange-liet brukes «férå» f.eks. om å bære vinen tilkjøkemesteren (Joh 2,8) og om frukttreet sombærer = fremÂbringer frukt (Joh 15), jfr. ogsåMatt 11,28 der et beslektet verb brukes om åbære en tung byrde.

(2) Verbet «airå» = løfte, ta opp, bære (bort).I Johannes-evangeliet kan det f.eks. brukes om å løfte og bære bort en båre (Joh 5,8-10)eller å løfte og ta bort en stein over en gravhule

(Joh 11,39-41). OverÂført kan det brukes iuttrykk som «løfte blikket», «heve røsten». Ireligiøs mening brukes det 1 Joh 3,5 om å «ta bort» synd (NO-1978; jfr. 1 Joh 1,7: Jesu blod renser for all synd). Dette er beklageligvisendÂret til «bære bort» i NT-2005, rimeligvisfor å skape et formelt samsvar med over-settelsen av Joh 1,29.

De to greske verbene kan gjengi sammehebraiske verb (nasá) og til en viss grad brukesom hverÂandre. Men de har likevel hver sinemarkerte særtrekk. I 1 Sam 15,25; 25,28 blirhebr. nasá gjengitt med gresk airå = ta bort, tilgi(synd). Den gammeltestamentlige og jødiskebakgrunnen for uttrykket i Joh 1,29 er utførligpresentert i Strack-Billerbeck, bind II, s 363-370. Dette materialet viser at det i første rekkeer tanken om påskelammet (2 Mos 12) og om Herrens lidende tjener (Jes 53) som liggerbak uttrykksmåten i Joh 1,29. Allerede biskopMeliton av Sardes kombinerer disse to moti-vene i sin påskepreken fra ca. 175 e.Kr. (kap 60og 64).

Mye av problemet ved gjengivelsen av AgnusDei i nattverdliturgien ligger trolig i at verbet«férå» = «å bære» gjerne uttrykker en ved-varende handling, en prosess, mens det greskeverbet «airå» = «å (løfte opp og) ta bort» angiren enkelthandling, noe mer punktuelt. Pånorsk har vi et tilsvarende forhold når visammenligner verb som holde / gripe, jfr. ogsåsove / sovne, våke / våkne. (Se Leivestad/Sandvei

i nn l egg

494

«Se, Guds lam, som tar bortverdens synd»AV BJØRN HELGE SANDVEI

§ 116, mrk. 1-2). Mitt inntrykk er at man disku-terer verbformen i Agnus Dei som om det i dengreske teksten til Joh 1,29 sto partisipp avverbet «férå», men det jo faktisk står partisippav verbet «airå».

Bruken av verbet «airå» i betydningen «å tabort» en stein i Joh 11 er klargjørende også forforÂståelsen av Joh 1,29. Døperen Johannes'ord om Jesus står i presens partisipp. Denneprinsipielt sett tidløse formen refererer van-ligvis til noe som skjer samtidig med det finitteverbets tid (L/S § 128Bb), men i nytestamentliggresk kan den også referere til noe fremtidig, se f.eks. Matt 26,25 og Joh 17,20. I Døperensmunn sikter utsagnet åpenbart til Jesu frem-tidige konkrete frelseshandling.

Meningen kunne kanskje gjengis slik: «Se,Guds lam, som tar bort (dvs. løfter opp og bærerbort/tar bort) verdens synd». Dette ville svare tilNTs understrekning av at Jesu soning skjedde«én gang for alle», Rom 6,6,10; Hebr 7,27 o.a.

I den katolske kirkes nattverdliturgi lyderAgnus Dei nettopp slik: «(Du) Guds lam, somtar bort verdens synder». Dette svarer også tilVulgata-oversettelsens bruk av verbet tollere,som har hovedÂbetydningene løfte, heve opp, tabort, fjerne. Oversettelser «tar bort» skaper ettermitt skjønn ingen rytmiske problemer i forholdtil innarbeidede melodier i vår kirke (jfr.eksemplet fra Joh 11 der «ta bort» helt naturligkan leses som en fonetisk enhet med dobbelttonelag).

Kanskje man på nytt burde overveie å brukeoversettelsen «ta bort» både i Joh 1,29 og i 1 Joh 3,5, slik som i den svenske bibelÂover-settelsen, jfr. også det engelske «take away». En slik ordlyd ville både bevare grunntekstens(tidløse) presensform og ivareta betydningen avat Jesu soningsverk blir omtalt som en en-gangshandling, som gjøres nærværende i natt-verden.

i nn l egg

495


Børre Knudsen

HIMMELRIKETS NØKLERPrekener og artikler(Redigert av Annie og Johannes Sørensen)Luther

”Børre Knudsen har en sterk bibelskforkynnelse som preges av at hanlever i Ordet. Han forkynner lov ogevangelium. Når han forklarer Detnye testamente i lys av Det gamletestamente, er det som om bokrullenmed seglene er brutt.”

Johannes Sørensen

Kr 249,-

496

søndagsteksten

3. søndag etter Kristi åpenbaringsdag 23. januar 2011Prekentekst: Joh. 4,46-54Lesetekster: 2 Kong 5,1-5.9-15; Rom 1,16-17

KontekstTeksten er hentet fra Johannes' evangelium.Det er fortellingen om den kongelige embets-mannen som tar turen fra Kapernaum til Kana for å treffe Jesus. Sønnen hans er syk; han ligger faktisk for døden, og mannen vil atJesus skal bli med ham for å helbrede sønnenhans.

Fortellingen om den kongelige embetsman-nen kommer like etter historien om den sam-aritanske kvinnen ved brønnen, som kommertil tro på Jesus. Jesus er på vei fra Judea tilGalilea og stopper et par dager i Samaria påveien. Handlingen i fortellingen vår skjer i detJesus kommer til Galilea.

Denne konteksten er viktig fordi den fortelleross at Jesus er i ferd med å sprenge grensenefor oppfatningen av hvem Messias kan og skalvære. I Jerusalem rydder han tempelplassen ogtar på den måten et oppgjør med den jødiske,religiøse praksisen som hadde slått rot på dentiden. I Samaria går han ett steg videre og in-viterer samaritanene inn i varmen. Så kommerfortellingen vår, som sprenger enda en grensefor hva som var gjengs oppfatning: Guds underskjer med en hedning. I neste kapittel blir det bare enda ”verre”, når Jesus helbreder påsabbaten...

Den kongelige embetsmannen i ...KanaFortellingen har mer utbroderte og berømteparalleltekster i Matt 8,5-13 og Luk 7,1-10. Ogselv om dette ikke skal være noen langeksegese, er det faktisk litt interessant å se pånoen av forskjellene mellom de tre versjoneneav historien. De kan kanskje til og med gi ossviktige poeng til prekenen.

Hos synoptikerne er handlingen lagt tilKapernaum. Det er veldig tydelig at mannensom kommer til Jesus, er en hedning, og at haner from (Ifølge Lukas har han bygget syna-gogen). Det gjøres et stort nummer av at hanikke ber Jesus om å komme selv; i stedet skalhan bare si et ord, så vil underet skje. Et hoved-poeng i historien er denne hedningens storetro, og at den syke tjeneren blir frisk.

I vår tekst hos Johannes, derimot, kallesmannen bare for en (kongelig) embetsmann,og det går ikke klart fram om han er jøde ellerhedning. Riktignok står teksten i en sammen-heng der det er sannsynlig at han er hedning,men det gjøres i hvert fall ikke noe poeng ut avdet.

Viktigere for Johannes er det at handlingenfaktisk legges til Kana, ikke til Kapernaum,som hos synoptikerne. Johannes ville nokprotestert høylytt mot overskriften som for-tellingen har fått i Bibelselskapets oversettelse(Den kongelige embetsmannen i Kapernaum),for hele poenget for ham er jo at handlingenskjer i Kana og kalles et tegn - og knyttes opp til

SØNDAGSTEKSTENJostein Garcia de Presno, Hildegunn Gjesdal Tennebø og Heidi Westborg Steel

497

det første tegnet Jesus gjorde der. Embets-mannen kommer jo reisende fra Kapernaum tilKana der Jesus oppholder seg. Og siden Jesusjo ikke blir med embetsmannen hjem, skjerunderet per definisjon i Kana, og Johannes harsitt på det tørre. Altså skjer også Jesus andre”tegn” (Johannes er nøye med å poengteredette) i Kana i Galilea, og det er faktisk en goddel strukturelle likheter mellom disse to tegn-fortellingene, som det kan være interessant åstudere nærmere, for den som vil det.

Ellers er Johannes litt mindre sentimentalenn synoptikerne. Ifølge ham er det nemligsønnen som er sjuk, ikke tjeneren, så embets-mannen får ikke så mange ekstra stjerner iboka av den grunn. Og det gjøres ikke noe stortnummer av mannens store tro som i de andrefortellingene. I det hele tatt kan det virke somJohannes sin fortelling er skåret ned til beinet iforhold til synoptikernes, nettopp for å framhe-ve det som er viktig for ham og som han ønskerå få fram. Og det som er viktig for ham, har hanplassert, bokstavelig talt, i sentrum.

Guds kraft forløst gjennom tro oghandlingHos Johannes er det troen som står i sentrum.Dette er for så vidt også tilfellet hos synopti-kerne. Men der hvor Matteus og Lukas harframhevet hedningens store tro, fokuserer Jo-hannes på det enkle faktum at mannen troddeJesus og handlet på det. Bevisst plassert midt i fortellingen finner vi det som er det vesent-ligste med denne fortellingen, når det står at:”Mannen trodde det ordet Jesus sa til ham, oggikk av sted.” Det snakkes ikke om hvor stortroen hans var, eller hvor fantastisk det var athan som hedning trodde på en jøde. Kun detteat han trodde, og handlet deretter.

Det er denne troen som viser seg i praksis,som forløser underet. Og når mannen retur-nerer til Kapernaum, får han vite at det er Jesussom har gjort sønnen hans frisk, siden han blefrisk på samme tid som Jesus uttalte ordene:”Gå hjem, sønnen din lever.”

Dette andre tegnet dreier seg altså om atGuds kraft forløses gjennom tro og handling.Dermed har vi en slags trekant av temaer somutkrystalliserer seg: Tro, handling og Gudskraft. Det være seg hos jøder eller hedninger,hos bordtjenere som serverer vin (første tegnet

i Kana), eller hos embetsmenn med sjukesønner (andre tegnet i Kana). Når vi tror oghandler på det, kan Guds kraft virke undere. Ogunderet blir til et tegn på hvem Gud er.

En vanskelig balanseBalansen mellom fokus på tro og handling ogGuds kraft kan være vanskelig å holde, for alledeler er jo viktig. For det første kan vi bli forfokusert på troen vår, at den skal være sterk,levende og tydelig. Det er gjennom den Gudhandler. Likevel er det jo et faktum at troenviser seg ofte sterkest i kritiske situasjoner, nårvi blir utfordret på hvem vi går til. Vi ber oftemest intenst og kraftigst når vi er i nød. Det ernaturlig. Hvem vender vi oss til når vi trengerdet mest? Gud! For han er per definisjon størstog mektigst. Når vi trenger hjelp, trenger vinoen som er større enn oss selv, som kan fikseting som vi ikke selv kan fikse. Da trenger viGud.

For det andre kan vi bli for fokusert på hand-ling, skjønt dette ikke er noen overhengendefare for lutheranere flest. Men handling erviktig, og denne fortellingen viser dette så godt.Hvis vi ikke handler på det vi tror på, blir joikke mulighetene til virkelighet. Av og tiltenker jeg at jeg er feig som ikke handler på oglever mer etter alle de løftene som gis i Bibelen.For det er ikke få løfter som gis der. Og jeg trorat dersom vi som kristne hadde turt å leve littmer etter det vi faktisk tror på, at Jesus kan alt,at han er med oss alle dager, at han ønsker atalle mennesker skal bli frelst, da tror jeg både viselv og mennesker rundt oss kunne opplevdganske mye forandring.

For det tredje er det Guds kraft. Vi vet at denkan virke undere uavhengig av vår tro. For troer jo ingenting uten Guds kraft. Det er den somfrelser, ikke troen i seg selv. Guds kraft gjordeNaaman frisk; den gjorde sønnen til embets-mannen frisk, og det er gjennom Guds kraft viblir frelst.

Samtidig vet vi at Gud ofte velger å kanaliseresin kraft gjennom oss og på den måten gjør segavhengig av oss. Men hvor ofte regner vi medden? Vi er gode på å planlegge, med målstyringog indikatorer. Men hvor gode er vi på å regnemed Guds kraft i det vi driver med? Hvor godeer vi på å ha ham med i planene våre? I hvilkengrad regner vi med Gud som en reell kraft i vår

søndagsteksten

498

hverdag, i våre medmenneskers hverdag?Prøver vi å gjøre alt selv, eller regner vi med atogså Gud kan være med på laget?

Fokuset på tro, handling og Guds kraftvarierer jo gjerne litt fra miljø til miljø og gene-rasjon til generasjon. Men alle er jo viktig oghører hjemme i troen på Jesus. Som oftest harvi kanskje lett for å sette Jesus i en mindre båsenn han fortjener. Denne fortellingen minneross om at Jesus er annerledes og større enn vi forventer av ham, og stadig sprenger våregrenser for hva han kan og bør gjøre. Dettegjelder fortsatt i dag. Han er større enn våreforestillinger og preferanser.

Salmeforslag:S97: 59S97: 91NoS: 514NoS: 311

4. søndag etter Kristi openberring30. januar 2011Lesetekstar: Jes 40, 27-31; 2 Kor 1, 8-11Preiketekst: Matt 8, 23-27

Om søndagen: Tekstane etter Kristi openberringsdag og framtil vingardssøndagen syner på ein spesiell måtenoko av Jesu karakter. Frå Jesu dåp og gjennomulike under avslører han stadig meir av kvenhan er, og kva makt han har blitt gjeve.

Til teksten: Kap. 8 og 9 i Matteus-evangeliet fortel for einstor del om Jesu undergjerningar. Guds makttil å lækje sjukdomar av ulikt slag er beskrive påmange måtar. Denne historia skil seg soleisnoko ut frå dette. Stormen og sjøen represen-terer kaoskreftene som truga i tillegg til å verereelle naturfenomen. Dette er tydeleg uttryktfleire stader i GT, m.a. i Salme 46, og repre-senterer slik noko av bakteppet i denne his-toria.

Medan Messias-forventningane i den jødiskesamtida først og fremst var knytte til utfriingfrå okkupasjon og undertrykking, syner denneforteljinga at Jesus kom også for å frigjere folkfrå kaoskreftene si makt, og at Gud er Herreover alt det skapte. Dette inneber makt overbåde sjukdom, åndskrefter og naturkrefter.Jesus framstår her tydeleg som skaparsonen,full av makt og mynde, og det er eit eskato-logisk frampeik i det han gjer i denne teksten,jfr. Op 21, 1: ”og havet skal ikkje vere meir.”

Til preika: Vinden kan vere ein ven som ruskar i håret,som tørkar klesvasken, og som gjev vind iseglet. Men han kan også vere ein uven som riv opp med rot, øydelegg og skadar menneske.Framleis huskar folk her i landet nyttårs-orkanen som raste ved inngangen til året 1992. Dei store kreftene i vinden og havetsluttar ikkje å fascinere og skremme men-neska, slik det skremde læresveinane i denneforteljinga.

Eit spørsmål om truMidt i sjødrivet og vinden fekk læresveinane eit uventa spørsmål: ”Kvifor er de så redde? Kor lite tru de har!” Jesus seier dette før

søndagsteksten

JOSTEIN GARCIA DE PRESNOKyrkjeverje i Haram

499

bølgjene har lagt seg. Det ligg ei forventning ispørsmålet om at læresveinane snart kan hasett nok av Jesu makt til at dei sjølve forstå athan er herre over alle ting. Men så er ikkjetilfellet.

Jesus sovna i båten medan dei andre rodde.Dette var livet mange av dei kjente godt frå før;det var gode og mindre gode dagar på fiske påGenesaretsjøen. Difor kjente dei til farane også.At det kan vere farleg på eit innlandshav, kan vere vanskeleg å forstå, men læresveinanevisste korleis fjella ikring somme tider skaptekastevindar som gjorde det farleg å vere utpå,og at den sterke vinden kunne kome så raskt atdet ikkje var råd å kome seg til land i tide. Deter slik ei forståeleg redsle dei syner til Jesus:”Hjelp, vi går under!” Fiskarane ropar altsådette til snekkarsonen, midt i det som skullevere ei transportetappe for sjøvante menn.

Mange gongar i livet kan vi verte overraskamidt i det vi opplever som transportetappene -i kvardagen saman med barna, på den rutine-messige jobben, alle dagane saman med ekte-fellen, der det ikkje skjer noko spesielt, i eitkyrkjelydsliv som går rundt heilt på det jamne,og også i vårt eige trusliv. Men alle dei rutine-messige turane ”over sjøen” lærer oss noko.Det er der vi kan møte Jesu spørsmål: Kvifor er de så redde?

I parallellteksten hjå Markus spør lære-sveinane: ”Er du likesæl med om vi går under?”(4, 38) Mange gongar i livet kan ein spørje slik:”Bryr ikkje Gud seg om min/vår situasjon?Kvifor gjer han ikkje noko?” Ei oppleving av atJesus søv, eller at Gud er borte når vi mesthadde trengt han, kan mange fortelje om. Meddet Jesus her gjer, forsikrar han læresveinaneom at han ikkje har kalla dei med seg for at deiskal gå under

Vi går ikkje ut og inn av livet saman medJesus. Han har valt oss, og vi har valt han. Då er han i båten når vi blir overraska midt i detdaglegdagse og etappeprega og treng å ”ropepå” han. Det kan vere ulukker, sjukdom ellerandre dramatiske hendingar som får bølgjenetil å verte store og oss til å verte små. Då trengvi Jesu kraft til å komme over til den andre sida.Dette kan også tyde å kome over på den andresida av døden.

Denne historia syner også at det ikkje kjeman på læresveinane si overtyding når det gjeld

kva Jesus kan gjere i situasjonen. At dei venderseg til han, er tru nok til å verte redda. Trus-grunnlaget heng på alle måtar hos Frelsaren ogikkje hos dei som berre kan sette si lit til han.

Eit spørsmål om kven dette erEtter at sjøen har lagt seg, kjem det andrespørsmålet. Dei undra seg: Kven er detteeigentleg?

Gjennom spørsmålet forstår vi at Jesus erannleis enn andre. Med det jødiske verdsbileteti bakhovudet ser altså læresveinane at Jesusgjer det som berre Gud tidlegare har kunnagjort. Evangelisten Matteus fortset med å syneulike sider ved Jesu makt, og peikar med dettemot at vi skal kunne svare det same som Peteri Matt 16, 16: ”Du er Messias, den levandeGuds son.”

I avsnittet før kan vi lese at Jesus krev alt avdei som seier dei vil fjølge han. Dette avsnittetstartar med ”..og læresveinane fylgde han.” (v 23). Dei har nettopp sett at Jesus har maktover sjukdomar av ulike slag; det som ventar påden andre sida, er at han demonstrer si maktover vonde ånder. Så får dei oppleve at det åfjølge Jesus ikkje er nokon garanti mot å opp-leve dramatikk og frykt, til og med frykt for å”gå under”. Mange kringom i verda erfarerdette på kroppen; dei vert fengsla, torturerte ognokre til og med drepne, for å ha valt å vere einetterfølgjer av Jesus. Nettopp dette leier mangefolk til framleis å spørje: Kven er dette som girfolk uthald i trengsler, som gir folk kjærleik tilbødlane sine, som gir opp eigne behov for åtene andre? Undringa over kven Jesus er, leierfolk til å søke etter svar, når ein ser kva somskjer der Jesus virker.

”Naturen er min katedral; det er der Gud erfor meg,” seier mange. Det er rett og godt åglede seg over naturen. Samstundes forteldenne teksten oss at vi har å gjere med ein Gudsom er større enn alt det skapte. Og på grunn-lag av dette skal vi tilbe han, og ikkje det hanhar skapt.

Vi kan på ein slik søndag med frimod peikeslik Matteus gjer, at ein med undring, ogsågjennom naturens storverk, kan ta imot trygg-leiken og frelsa Messias gir oss. Og at eingjennom stormar framleis skal kunne få tru atdet er nok å vende seg til Jesus med alt vårt oglate han på ulikt vis få syne si kraft.

søndagsteksten

500

Salmeforslag: Inngang: nr. 591: ”Ånd fra himlen kom med

nåde”.Mellom tekstlesingane: nr. 486 ”Høgt frå den

himmelske klåra”.Før preika: nr. 488 ”Ingen er så trygg på ferda”.Etter preika: nr. 862 ”Jeg er en seiler på livets

hav”.Før nattverden: nr. 534 ”En Gud og alles Fader”.Nattverd: nr. 642 ”Når vi deler det brød som du

oss gir”.Utgong: nr. 300 ”No takka alle, Gud”.

5. søndag etter Kristi åpenbaringsdag 6. februar 2011Sal. 37.1-7Kol. 3. 12-17Matt. 13. 24-30

Innledning:Teksten på 5. søndag etter åpenbaringsdag ertilsynelatende en tøff tekst. Denne siden vedkristen lære er så ikke populær i dagens sam-funn, og samtidig er det ikke tvil i Jesu formid-ling at ”ingen kommer til faderen uten vedmeg” (Joh 14,6). Dagens tekst understreker etviktig misjonsperspektiv: Hvem sår, og hvemhøster?

Det er en del fordommer knyttet til misjon.Dagens flerkulturelle samfunn krever toleranseog respekt for mangfold og forskjellighet.Troen på at ikke alle blir frelst, er vanskelig ågodta. Mange kristne i dag tenker at troen erprivat. Dette er i bunn og grunn ikke et uttrykkfor manglende tro, men et indre ønske om å tamin neste på alvor. Norsk pietisme sammenmed en jantelovskultur har gitt nordmenn engrunnleggende aversjon mot fariseersk for-dømmelse og moralisme. Dette må vi ta påalvor. Vi kan på den ene side ikke pøse på medde gamle sannheter, og samtidig må vi våge fri-modig å formidle Jesus som veien, sannhetenog livet (Joh 14,6). Dette er mulig dersom viarbeider med en større grad av ydmykhet om atvår rolle er å være redskap for Gud (jfr. bønnentil Frans av Assisi).

2010 har vært et viktig år for misjonen. Den verdensvide Kirke har feiret at det er 100 år siden den store misjonskonferansen iEdinburgh i 1910. Misjon (les: internasjonalmisjon) er ofte blitt presentert som noeeksotisk. Misjonsberetningene var i sin tid enspennende og viktig smakebit fra en anner-ledes verden. Men i dag kan nordmenn reiseselv. For å skape engasjement hos kristne i dag,må vi derfor klare å formidle sammenhengmellom våre egne liv og misjon i verden.Denne teksten gir mulighet til å gjøre nettoppdette.

Til teksten:Lignelsen Jesus forteller, har følgende hoved-aktører: jordeieren, fienden, det gode kornet ogugresset. Det ultimate spørsmål er hvem disse

søndagsteksten

HILDEGUNN GJESDAL TENNEBØmisjonskonsulent,

internasjonal avdeling, NORMISJON

representerer. Vi forstår at jordeieren er Gud,fienden er de onde makter i verden, ugresset desom ikke er en del av Guds rike og det godekornet er de (eller vi?) som vil møte Jesus igjeni himmelen.

Her ligger kjernen: Hvem er vi i dennelignelsen, og hvem er min nabo? Hvordanskiller vi det gode kornet fra ugresset?

Bildene med ugresset og hveten, som Jesusbruker i lignelsen, var mer selvforklarende fortilhørerne på Jesu tid enn for i hvert fall urbanenordmenn. Alle visste at det ikke var mulig å skille ugresset fra den grønne hveten vedspiring og vekst. Men når innhøstingen skulleskje, ville differensieringen være mulig.

Ut av lignelsen kan vi trekke Guds uendeligekjærlighet til oss. Jordeieren tør ikke la tjenerneluke før ved innhøsting. Han vil verne om og sikre hvert aks med god hvete. Videre sierlignelsen noe om hvor vesentlig det er for ossmennesker å ikke dømme. Det er rett og slettaldri mulig for oss å se forskjell på ugress oggod hvete. Dette skal skje ved innhøsting, og vier da selv en del av vekstene. Men så under-streker lignelsen også at en innhøsting skalskje - da vil det altså være mulig å se forskjell.Vi forstår hvem fienden er - ”men me lige detikkje” som en gruppe Rogalendinger kon-kluderte med i forhold til en annen tekst iBibelen. I vår del av verden, og til og med innadi vår kirke, forholder vi oss lite til åndsmakter -verken de onde eller de gode (les: Den helligeÅnd). Vi har det materielt så godt at vi verken er redd for eller trenger å søke støtte hos noesærlig utover oss selv.

Ser vi evangelieteksten i sammenheng medtilleggstekstene i Salmene og Kolosserne, opp-fordres vi også til å bruke mindre tid på åidentifisere ugresset - og heller stille krav til detgode kornet. Det er dette som er utfordringenvi alle må ta til oss. Det vi tror er godt korn, kanogså vise seg å være ugress.

Til prekenen:Jeg var en gang i en gudstjeneste der historienom fariseeren og tolleren var prekenteksten(Luk 18). Da presten var ferdig med å leseteksten, og alle skulle sette seg ned, stilte handet retoriske spørsmål om noen nå haddeidentifisert seg som fariseer. Ingen hadde selv-følgelig det, men tvert i mot foraktet ham - og

hadde dermed gått rett i "fella". Dagens teksthar samme mulighet til å vekke forsamlingen.

Denne lignelsen og åpenbaringstiden gene-relt er en fin mulighet å vise menighetensammenheng mellom eget liv, menighetens livog misjon i verden. Misjon handler om å så,om vitnesbyrd i ord, handling og nærvær - ogoverlate til Gud å foreta innhøstingen.

Basert på dette har jeg følgende forslag tilhovedpunkter for en preken:

1. Misjon i eget liv - om å formidle det jeg trorpå gjennom ord, handling og nærværMenigheten bør utfordres til å så - til å for-midle egen tro i sine hverdager. For mange ertoleransen blitt til utydelighet, slik at egen troer blir mer og mer privat. Det bør understrekesat trosformidling i både global og lokal misjonskjer på flere måter; ord er kun én metode(preken, trosopplæring og samtale). For tro kanogså formidles gjennom handling (diakoni,ungdomsarbeid, hjelpe en nabo og diakonaltbistandsarbeid), og sågar bare gjennom nærvær.Her har vi fått utdelt forskjellige nådegaver.Dette er de samme mekanismene som gjelderfor oss i Norge, som for misjonærer og sam-arbeidspartnere i Tibet eller Etiopia. Men vitrenger alle å utfordres på å være tydelige på atdet som motiverer oss, er nåden vi får i JesusKristus.

2. Om Gud som innhøstingens HerreVi vet at innhøsting vil skje. Vi vet ikke hvordandet vil skje, men vi skal få lov til å ha for-ventninger til det som kommer, som i EivindSkeies ”Visst skal våren komme”. Men dagenstekst sier klart at intet menneske kan si noe omhvem som er et godt korn, og hvem som erugress. Vår historie viser også i praksis at Gud bruker absolutt alle - selv kriminelle ogforfølgere, som for eksempel Paulus, Skrefsrud(Santalmisjonen/Normisjon), Nicky Cruz etc.Dette understreker hvor vesentlig det er åkjempe mot å avskrive hverandre etter rasketolkninger.

I et misjonsperspektiv sier teksten noe omhvor farlig det er når vi forsøker å telle antallomvendte, slik enkelte kristne kulturer gjør.Det kan støte folk bort som er på vei til tro. Ikke sjelden forteller kristne om den langeprosessen frem mot tro - gjerne flere år. De be-

501

søndagsteksten

skriver at de vet tidspunktet for omvendelsen,men forteller det ikke offentlig før lengeetterpå. Er du for eksempel en tibetaner fra entibetansk-buddistisk familie, vil familien væreredd for at åndsmaktene vil hevne seg. Da erdet klart at en tibetaner som finner troen påJesus, må få tid til å vokse inn i et nytt liv.Problemet for oss mennesker er at disse pro-sessene ikke synes på utsiden. Derfor må vibalansere vår formidling - i kjærlighet. Vår opp-gave er igjen bare å være redskap (jfr. Frans avAssisis bønn).

At det er en fiende i dette bildet, må vi nok tamer innover oss. Hvem er han? Som leder aven liten misjonsorganisasjon i Asia, personliggodt plantet i Den norske Kirke, spøker jegmed å si at jeg er blitt pinsevenn i løpet av det siste året. I Tibet og Nepal forholder be-folkningen seg aktivt til åndsvesener. Bønn ogDen hellige Ånds virke blir plutselig helt natur-lige motpoler til dette uforklarlige andre. Hvorfinner vi fienden hos oss i Norge?

Salmeforslag:Åpning: NoS 97 - Jesus från NasaretHøymesse: S97 110 - Hører du den hemmelige

sangen

Før prekenen: S97 109 - Der det nye livet leverEtter prekenen: NoS 312 - Lær meg å kjenne

dine veieAvslutning: S 97 - För at du inte

Til gudstjenesten:I forkant av gudstjenesten vil jeg oppfordre tilat man ser på menighetens misjonsavtale ogvurderer hvordan denne avtalen og dermedmisjonsengasjementet på en enkel måte kanleve som en naturlig del i gudstjenesten. Foreksempel inkluderer den nye gudstjeneste-reformen misjon spesielt i forbønnshand-lingen. Dåpsbefalingen og misjonsbefalingener samme sak. Det kan gjøres tydelig dersomdet er dåp. Å få en representant på besøk fraorganisasjonen dere har misjonsavtale med, erogså fint. Det vesentlige er ikke å gi misjon enoverdrevet stor plass, men at den får leve somen naturlig del av menighetens generelle liv.

502

søndagsteksten

HEIDI WESTBORG STEELGeneralsekretær,

HimalPartner (tidl. Tibetmisjonen)

Kirkelig Fornyelse inviterer til kirkedager på Gran 7.-9. januar 2011

Tema: Apokalypse nå?! Et kristent perspektiv på endetiden

Messer, tidebønner, og foredrag ved bl.a. Eskil Skjeldal,Bjørn Sortland og Torstein Tollefsen!

Program og påmelding:www.kirkeligfornyelse.org eller [email protected] / tlf. 95 74 38 91.

503

fra b i spedømmerådene og k i rkedepar temente t

TILSETTINGER

Borg bispedømmeBorg bispedømmeråd har foretatt følgende til-settinger:

Sverre Tofte som sokneprest i Østre Rome-rike prosti med tjenestested Dalen sokn

Onesimus Jalata-Nagari som kapellan iNedre Romerike prosti med tjenestested Skårersokn

Eldrid Eide Røyneberg som vikar for prosti-prest i Follo prosti

Vi har mottatt bekreftelse på at de tar imot stil-lingen.

Tunsberg bispedømmeTunsberg bispedømmeråd har i sitt møte 5. nov.2010 tilsatt:

Runar Foss Sjåstad som kapellan i Nord-Jarlsberg prosti med Sande sokn som tjeneste-sted.

Kjell Gundersen som sokneprest i Kongsbergprosti med tjenestested Efteløt, Komnes og Tuftsokn.

Kjell Ivar Berger som sokneprest i Eikerprosti med tjenestested Mjøndalen sokn.

Vi har mottatt bekreftelse på at alle tre tar imotstillingene.

SØKERE

Oslo bispedømmeFølgende har søkt embetet som døveprost i Oslobispedømme. Det er 2 søkere til embetet. Bredvei, Roar, fungerende døveprost, Oslo, f.

1961KVINNE, f. 1974

Bjørgvin bispedømeFølgjande har søkt embetet som prost i Arna ogÅsane prosti i Bjørgvin bispedøme. Det er 8søkjarar til embetet. Eggestøl, Jan Helge Gram, sokneprest i Ytre

Stavanger prosti (Hinna, Stavanger, f. 1962Fylling, Harald Pedersen, kyrkjelydsprest i Fjell

sokn, Kolltveit, f. 1954MANN, f. 1962Moe, Trond Egill, kapellan/res.kap./kallskap. i

Fyllingsdalen sokn, Bergen, f. 1956Morvik, Hans Jørgen, sokneprest i Søreide

sokn, Morvik, f. 1956Skauge, Øystein Vemund, sokneprest i Struss-

hamn sokn, Strusshamn, f. 1953Øy, Geir, sokneprest i Søre Ryfylke prosti

(Jørpeland), Jørpeland, f. 1966Aagaard, Bjarne, leiande sokneprest i Bergen

domkirke sokn, Bergen, f. 1966

FRA BISPEDØMMERÅDENEOG KIRKEDEPARTEMENTET

LEDIGE STILLINGER

Stavanger bispedømmeEmbetet som domprost i Stavanger er ledig fra 1.juni 2011.

Domprosten leder prestetjenesten i prostiet,bistår biskopen i dennes embetsutøvelse, erbiskopens stedfortreder og gjør tjeneste sommenighetsprest slik biskopen fastsetter. Dom-prosten utfører for øvrig de gjøremål som liggertil prosteembetet. Menighetsprestetjenesten erca. 50 % av stillingen og er i hovedsak knyttettil Domkirken menighet. Den som tilsettes,inviteres til å være med å styrke et mangfoldiggudstjenesteliv i Domkirken og utvikle kate-dralens plass i Stavanger by. Til embetet stilleskrav om høy faglig kompetanse, gode leder-egenskaper og evne til samarbeid. Domprostenskal motivere medarbeidere og menigheter til åarbeide i samsvar med kirkens målsettinger.Prostene i Stavanger møter til faste proste-møter hos biskopen.

Prostiet består av deler av Stavanger by medtil sammen ca. 60.800 innbyggere, og der er 9 soknekirker. Stavanger domkirke er en prakt-full langskipskirke fra 1125, som har vært ikontinuerlig bruk siden starten. Prostiet harhatt en betydelig befolkningsvekst de sisteårene. I deler av prostiet er det en voksendemultietnisk befolkning. Det er 9 sokn (med-lemmer i Den norske kirke), Domkirken(5.215), St. Petri (3.622), Hundvåg (10.756), St.Johannes (4.060), Varden (3.264), Bekkefaret(4.739), Tjensvoll (4.318), Kampen (3.790) ogStokka (3.965). I Domprostiet er det f.t. 12,15prester som lønnes av Stavanger bispedømme-råd og 3,75 barne- og ungdomsprester lønnet av menighetene. For øvrig er det 1 kateket, 3 diakoner, 10 kantorer/organister og 2 tros-opplæringsmedarbeidere. Stavanger kirkeligefellesråd har 44 årsverk i prostiet.

Domprostens kontor ligger sentralt i byen oger samlokalisert med menighetsstaben i Dom-kirken sokn i Betel, Løkkeveien, Stavanger. Deter prostesekretær i 20 % stilling. Presteskapetmøtes jevnlig.

Den som blir utnevnt, må rette seg ettertjenesteordning for proster. Vedkommende måfinne seg i endringer av gjøremål og embets-distriktets utstrekning, samt endringer i reglerfor pensjons- og aldersgrense.

Til embetet hører nyere funkisbolig (2003)med boplikt i Oddmund Viks vei 8, sentralt iStavanger by. Boligen har boareal 240 m2 ogtomten er på 423 m2. Det er stor dobbel garasjemed egen inngang i underetasjen. Den somblir utnevnt, må finne seg i de bestemmelsersom måtte bli truffet om boligen, herunderleie, bruk og eventuell flytting av bosted.

Søkere må opplyse om de behersker begge de offisielle målformene. I prostiet har alle de 9 soknene bokmål som målform.

Lønnstrinn 71 - 87. Innskudd i Statenspensjonskasse.

Kvinner oppfordres til å søke.Det vil bli utarbeidet offentlig søkerliste.

Søkere gjøres oppmerksomme på at opp-lysninger om dem kan bli offentliggjort selvom søkerne ber om ikke å bli ført opp påoffentlig søkerliste, jfr. offentleglova § 25, annetledd.

Søknad sendes tjenestevei med CV, vitnemål,attester og opplysninger om referanser tilFornyings-, administrasjons- og kirkedeparte-mentet, Postboks 8004 Dep, 0030 OSLO.

Søknadsfrist er 14. januar 2010.Nærmere opplysninger kan fås ved hen-

vendelse til stiftsdirektør Åge Bognø, Stavangerbispedømmekontor tlf. 51 84 62 70 og påbispedømmets hjemmesider www.kirken.no/stavanger

f ra b i spedømmerådene og k i rkedepar temente t

504

Nord-Hålogaland bispedømmeEmbetet som prost i Alta prosti er ledig fra mars2011.

Prosten leder prestetjenesten i prostiet, bistårbiskopen i dennes embetsutøvelse, gjør selvtjeneste som menighetsprest slik biskopen fast-setter, og utfører for øvrig de gjøremål somligger til prosteembetet. Prosten i Alta gjørtjeneste som prost i 40 % av stillingen og sommenighetsprest i 60 % med hovedvekt påtjenesten som menighetsprest i Alta og Talviksokn. Til embetet søkes en samarbeidsvillig ogendringsorientert prost med dokumentertlederkompetanse og ledererfaring. I tillegg tilteologiske fagkunnskaper og presteerfaringkreves det kunnskap om Den norske kirkesorganisering. Kjennskap til landsdelen er enfordel. Det vil bli lagt vekt på flerkulturell kom-petanse, tillitskapende evner, tydelighet og sansfor humor.

Den nye prosten i Alta prosti skal:• inspirere og motivere alle medarbeidere• koordinere, lede og videreutvikle preste-

tjenesten• iverksette endringsprosesser• være kirkens ansikt utad i Alta prosti• motivere til samvirke med fellesråd, menig-

hetsråd og frivillige• kommunisere godt overfor et mangfoldig

kirkelig og kulturelt miljø• være en kirkelig tradisjonsbærer og tradi-

sjonsfornyerAlta prosti består av soknene Alta, Talvik,

Loppa og Hasvik. Det er 10 kirkehus, 6 andreprekensteder og 8 kirkegårder i prostiet.Prostiet har i dag sju faste prestestillinger inkl.prostiprest og prost. 5 av disse er lokalisert ikontorfelleskap på kirkekontoret for Alta ogTalvik sokn. Sekretæren ved menighetskontoreter administrativ hjelper for prosten i en 20 % stilling. Alta og Talvik sokn har ogsådiakon, kateket og trosopplæringsmedarbei-dere. Prosten deltar i arbeidsveiledning sam-men med øvrige proster i Finnmark. Proste-kontoret er lokalisert i Alta sammen medmenighetskontoret for Alta og Talvik sokn.

Alta prosti omfatter kommunene Alta,Hasvik og Loppa med til sammen ca 18.680innbyggere, og ca. 16.237 er medlemmer i Den norske kirke. Alta er sentrum, geografiskog kommunikasjonsmessig, i prostiet. Naturen

innbyr til variert friluftsliv både sommer ogvinter. Les mer om kommunen på www.alta.kommune.no

Den som blir utnevnt, må rette seg ettertjenesteordning for proster. Vedkommende måfinne seg i endringer i gjøremål og embets-distriktets utstrekning, samt endringer i reglerfor pensjon og aldersgrense.

Det er tillagt tjenestebolig til stillingen, og deter boplikt. Opplysningsvesenets fond vil an-skaffe hensiktmessig bolig til prosten. Densom blir utnevnt, må finne seg i bestemmelsersom måtte bli truffet om boligen, herunderleie, bruk og eventuell flytting av bosted.

Søkere må opplyse om de behersker begge deoffisielle målformer. Målformen i prostiet erbokmål.

Samlivsform kan bli etterspurt og vektlagt.Kvinner oppfordres til å søke.

Det vil bli utarbeidet offentlig søkerliste.Søkere gjøres oppmerksomme på at opplys-ninger om dem kan bli offentliggjort, selv omsøkerne ber om ikke å bli ført opp på offentligsøkerliste, jfr. offentleglova § 25 annet ledd.

Stillingen lønnes i ltr. 68-79. Herfra gårvanlig pensjonsinnskudd.

Virkemiddelordningen for Nord-Troms ogFinnmark gjelder, med avskrivning av studie-lån, skattefordeler, økt barnetrygd og mulighettil tre måneders studiepermisjon hvert tredjeår. I tillegg kommer en ekstra permisjonsuke("ferieuke") som gis til alle menighetsprester itjeneste i Nord-Norge.

Nærmere opplysninger om stillingen fås hosbiskop Per Oskar Kjølaas eller stiftsdirektørOddgeir Stenersen, tlf. 77 60 39 60 og påbispedømmets hjemmeside http://www.kirken.no/nord-haalogaland/

Søknaden sendes tjenestevei med CV, vitne-mål, attester og opplysninger om referanser tilFornyings-, administrasjons- og kirkedeparte-mentet, Postboks 8004 Dep, 0030 OSLO.

Søknadsfristen er 14. januar 2011.

f ra b i spedømmerådene og k i rkedepar temente t

505


Eugene H. Peterson

LANG LYDIGHETDisippelliv i en øyeblikkskulturLuther

Lang lydighet har blitt en klassiker etter 30 år i salg. Dette er en solid og velreflektert bok om det kristne livet som har funnet mange lesere siden den først kom ut i 1980. Lang lydighet er en vis, vakker og tankevekkende bok om hva det vil si å leve som kristen i et samfunn med en stadig stigende puls. Det er en bok for både hodet og hjertet.

«Eugene H. Peterson formidler en kristen spiritualitet som er i nær kontakt med vår samtid og samtidig forankret i den kristne tradisjons kilder. Det er en gave til oss at en av hans bøker nå blir utgitt på norsk, til glede for mange lesere i vårt land.»

Ole Christian Kvarme, biskop i OsloKr 299,-

annonser

506


NY C.S.LEWISKLASSIKERSERIE!

Se det i øyneneMed forord av Olav Egil Aune

Se det i øynene er en av C. S. Lewis best kjente og mestleste bøker. Boken ble først formidlet som radiotaler i BBCunder Den andre verdenskrig. Serien ble senere samlet ogutgitt i fire små bøker som ble meget populære. Tre av demer samlet i denne utgaven. I Se det i øynene svarer litteratur-professoren Lewis på spørsmålet Hva er kristen tro?

Djevelen dypper pennenMed forord av Morten Holmqvist

En rekke brev er funnet, ført i pennen av den lille djevelenTommeskrue. Han skriver til sin nevø, Malurt, om kampenmot Gud og mot det gode. En åndelig virkelighet trer frami disse brevene - en virkelighet påvirker de mest trivielle ogdagligdagse valg og hendelser i et menneskes liv.

Den store skilsmissenMed forord av Trond Berg Eriksen

En gruppe mennesker står i busskø. Bussen tar dem til etmørkt, underlig og ensomt sted. Hvor har de kommet hen?Er dette helvete?

En sorg som minMed forord av Nils-Øivind Haagensen

En sorg som min ble skrevet i 1965 straks etter Lewis sinkone, Joy, døde. Lewis skriver om sin sorg - og i sorg - oghva det betyr å miste den umistelige. Den regnes som enav hans sterkeste tekster. Kr 198,-

Kr 249,-

Kr 249,-

Kr 249,-

lewisC.S.

lewisC.S.

annonser

507

UTKOMMER annenhver uke på Luther Forlag og redigeres av professor HaraldHegstad, kapellan Sunniva Gylver, universitetslektor Sjur Isaksen ogdomprost Jan Otto Myrseth.

REDAKSJONLuthersk Kirketidende, v/Eyolf Berg, Luther Forlag, Grensen 3, 0159 OSLO.Red. sekr.: Eyolf Berg.Tlf. 91 17 65 37.e-post: [email protected]

LESERINNLEGG til Luthersk Kirketidende mottas med takk og kan sendes til ovenstående e-postadresse.

ABONNEMENT, ADRESSEENDRING O.L.:Luthersk Kirketidende v/Eyolf Berg, Luther Forlag, Grensen 3, 0159 OSLO. Tlf. 91 17 65 37.e-post: [email protected]

Pris kr. 550,- pr. år for Norge. Utlandet kr. 750,- pr. år. Abonnementet inkluderer Halvårsskrift for Praktisk Teologi (2 numre pr. år).Kontonummer: 3000.14.73669

ANNONSEPRISERDet er muligheter for følgende 7 annonsemoduler i LK:1. 1/2 kvartside (Høyde 42 mm, bredde 61 mm) kr 750,- +mva2. Kvartside (Høyde 42 mm, bredde 127 mm) kr. 1000,- +mva3. Halvside (Høyde 177 mm, bredde 61 mm) kr. 2000,- +mva4. Halvside (Høyde 85 mm, bredde 127 mm) kr. 2000,- +mva5. 3/4 side (Høyde 130 mm, bredde 127 mm) kr 2500,- +mva6. Helside (Høyde 177 mm, bredde 127 mm) kr. 3000,- +mva7. Dobbelside (Høyde 177 mm, bredde 2x127 mm) kr. 5000,- +mvaOverstående priser gjelder s/hv-annonser. Tillegg for farger: kr. 1500,- +mva

ISSN 0332-5431Trykk: Bedriftstrykkeriet AS

Returadresse:Luther ForlagGrensen 30159 OSLO