1

Jon Kvæstad

JUPITERS FORBANNELSE

Thriller

(Utgitt på Sypress Forlag i 1993, revidert 2009.)

En kroatisk soldats opplevelser under Balkan-krigen, med all dens avskygninger av menneskelig ondskap, myter, svik og politisk hestehandel fra stormaktenes side. Handlingen starter med nederlaget i Vukovar og ender i luftrommet over Beograd, der den serbiske presidenten, Slobodan Milosevic, for åpen scene stilles overfor valget om å avvikle de selvoppnevnte røverrepublikkene i Kroatia og Bosnia, eller la byens befolkning få en smertefull død.

“Denne boken er det ikke mulig å legge fra seg. Skrevet fra innsiden mot et bakteppe av virkelige handlinger.”

(Gunnar Nyquist, NTB)

2

Den Jupiter ønsker å ødeleggetar han først forstanden fra.

3

Prolog

«Hold øye med flanken, Ante. Det er en som prøver å komme seg frem mellom trærne.»

Vinko, den hengslete guttungen i den altfor store feltjakken, hektet to sprenggranater i kryssremmene og kontrollerte at splintene satt betryggende fast. En skitten hånd strøk gjennom en like skitten brun lugg, og de mørke øynene skinte med en feberhet glans.

Ante holdt øye med ham i smug. Vinko var også en av de mange skoleguttene som var blitt kastet ut i denne meningsløse kampen. Men navnet, som visstnok betydde seierherre, hadde han gjort seg fortjent til. På mindre enn tre uker hadde han satt toogtyve stridsvogner ut av spill, og nå hadde han blinket seg ut et nytt bytte.

Om natten sto de oppstilt på jordene utenfor byen og lot granatene hagle over bebyggelsen. Først når morgenen grydde krøp de nærmere for å ødelegge mer systematisk, og for å prøve å bryte igjennom det lokale forsvaret. Men så langt hadde Vukovar holdt stand. Ja, så sterk var viljen til å holde byen at den var blitt et symbol på den kroatiske motstandskampen. I tiår hadde den jugoslaviske republikken mer eller mindre motvillig funnet seg i den stadig sterkere serbiske dominansen, men nå var begeret fullt. Dette var noe mer enn den løse oppstanden som fant sted tyve år tidligere, i 1971. Dette var en kamp for selvstendighet.

Frie valg var avholdt, og folkeforsamlingen hadde valgt sin president. Kommunistpartiets tyngende ensretting var over, og en ny kurs ble staket ut. Mot nord, der Kroatia hadde sine kulturelle røtter.

Hvis sannheten er at nasjonalstater skal fødes i blod, er det en høy pris å betale, tenkte Ante, mens strisvognene skranglet seg stadig nærmere. Det sies at vi kjemper mot hverandre fordi vi er kroater og serbere, og bekjenner

4

oss til ulike kirkesamfunn. Den egentlige sannheten er at vi slåss av de samme grunnene som alltid har ført til stridigheter – makt, penger og privilegier. Den hellige treenigheten. Alt annet er bortforklaringer. Men det er disse som kommer til å stå i historiebøkene.

«Nå,» hvisket Vinko og krøp sammenhukt langs ruinene. Han nærmet seg stridsvognen som var i ferd med å forsere en haug med sønderskutt murverk. På ustø larveføtter danset den klosset over restene av det som engang hadde vært et bakeri, kvernet betongen til grus, vred og vrengte på den tunge kroppen for å få bedre grep, mens kanonen beveget seg søkende fra side til side etter mål å skyte på.

Herregud, hvor hjelpeløse disse mastodontene egentlig er, tenkte Ante. For en smart og modig fyr som Vinko var det ingen heksekunst å snike seg usett inn i stridsvognens dødvinkel, og kile en granat inn mellom beltet og drivhjulet. Problemet var å komme seg raskt nok unna, så han ikke ble tatt av splintskuren fra sitt eget sprenglegeme.

Vinko var nesten i posisjon da stridsvognen gjorde en uventet manøver. Ante skrek ut en advarsel, men for sent. Mitraljøsen i fronten spilte opp. Skuren pløyde gjennom Vinkos feltjakke og farget den rød. Viljeløst sank han ned foran det fremrykkende monsteret. Granaten gled ut av hånden og rullet ufarlig ned mellom bygningsrestene. Den spinkle kroppen ristet i spasmer før den ble most til kråkemat under stålbeltene.

«Forpulte satan,» snerret Ante mellom sammenbitte tenner og slang røret med den panserbrytende raketten opp på skulderen. Han tok seg knapt nok tid til å sikte før han skjøt. RPG’en skrenset tårnet på stridsvognen, men uten å gjøre noen større skade. Han grep febrilsk etter en ny rakett da han kjente et fast grep i armen. Det var troppsjefens.

«Kom, vi trekker oss tilbake,» sa han. De angriper både i midten og på flankene. Det er bare et spørsmål om tid før byen faller.»

Ante ristet ham av seg.«La meg bare få tatt den djevelen først,» skrek han, men skalv så kraftig

på hendene at han ikke fikk ladet. Troppsjefen la hånden på skulderen hans.«Hvis du absolutt vil leke helt er det opp til deg. Men fra nå av er all

motstand nytteløs.»Ante innså at den eldre mannen hadde rett.«Jeg kommer,» sa han oppgitt.Han kastet fra seg våpenet og sammen løp de sikksakk mellom

kraterhullene fra bombekasterne mens mitraljøsen fylte luften over hodene deres med bly. De smatt inn gjennom døren til et sammenrast hus og løp ned i kjelleren. Lagføreren sto allerede klar med kummen til kloakken åpen.

Det tok litt tid før øynene vente seg til halvlyset der nede, hvor luften var stinn av mugg og råttenskap. Hundrevis av byens innbyggere hadde søkt tilflukt her, med et desperat håp om å unnslippe grusomhetene som utspilte seg over hodene deres. Innerst inne var nok de fleste klar over at det bare var en utsettelse. En galgenfrist før sult og kulde tvang dem opp, eller fienden bestemte seg for å gasse dem til døde.

5

Med troppsjefen i spissen tok de tre mennene seg frem gjennom det katakombeliknende anlegget fra habsburgernes tid. Sammenhuket skrittet de over en gammel kone som lå døende i armene på datteren, mens et lite barn virret målløst omkring. Hun kikket bønnfallende fra den ene til den andre, men troppsjefen slo oppgitt ut med hendene. Det var ingenting han kunne gjøre for å hjelpe dem. De satt alle i den samme fellen. Hvis ingen kom dem til unnsetning var de håpløst fortapt. Det hadde ligget i kortene siden serberne strammet jerngrepet om byen.

Restene av den aktive motstandsgruppen hadde slått seg ned femti meter lengre inne, der en sidegren krysset kloakkens hovedløp. Ante gled ned langs den slimete veggen med hodet i hendene. Over seg hørte han skramlingen av larveføtter mot brostein og asfalt, blandet med dumpe drønn fra kanonløpenes 12 centimeters kalibrete granater. Bakken skalv når en husvegg raste sammen og mursten løsnet fra himlingen over dem. Av og til lød den tørre knitringen fra håndvåpen der enkelte fortsatt nektet å gi seg.

Alle lyttet uten å si noe. Alle tenkte det samme. Dette var slutten. En kraftig plugg, som lød navnet Ivan, knyttet neven og skrek opp mot taket.

«Franjo, din jævel, du har overgitt oss. Er det dette vi har slåss for? At det satans krapylet skal få grille oss på seiersfesten? Forstår du ikke at hvis Vukovar går dukken blir Osijek den neste. Helvete!»

Troppsjefen lå hånden armen rundt ham, men sa ingenting. De tause tårene av sinne og skuffelse over presidentens svik eller maktesløshet, fortalte hva de alle visste og tenkte. De var blitt ofret som brikker i et større spill. En by for en nasjonalstat, hverken mer eller mindre. Og den enkelte var sørgelig klar over hva som ventet dem der oppe.

«La oss gå.» Troppsjefen tørket øynene med jakkeermet. «Hvis tsjetnikene er ute etter kjøttet vårt, skal vi komme med det på egne ben. Ikke faen om jeg unner dem gleden av å jage oss ut som om vi var grevlinger.

Etter åttifire døgns beleiring var nederlaget et faktum. Én etter én reiste forsvarerne seg og fulgte etter. Klatret opp stigen, skjøv kumlokket til side og steg ut på gaten med hendene over hodet. Dagslyset sved i øynene. En blek sol forsøkte å gjemme seg i den hustrige, grå morgentåken, som om den var skamfull over å være vitne til hva mennesket kunne gjøre mot sin neste.

Ante, som sto midt i den loslitte flokken, grep tak i en utmagret guttunge og trakk ham inn mot husveggen da en stridsvogn skranglet forbi. Bak den kom en gruppe flirende tsjetniker i blandet selskap med såkalte weekend-soldater, samtlige fulle som nek. Den nærmeste, en velfødd skikkelse i førtiårsalderen, nybarbert og med ren uniform, stakk geværpipen opp i nesen på gutten. Av utseende minnet han mer om en bokholder enn en feltsoldat Sikkert en av de mange tilreisende sydfra, som ville være med på festen når Vukovar falt.

Rolig skjøv Ante våpenet til side. Han møtte mannens ustødige blikk og stirret kaldt tilbake. Bokholderen ble rød i toppen. Løftet en truende pekefinger og skjøt underleppen frem.

«Nå er det slutt med å leke gjemsel under byen,» snøvlet han gjennom en sky av spyttdråper. «Ustasja-krapylet skal bli grisemat. Eller kanskje et

6

lenger opphold i kullgruvene ville passe deg bedre, din fordømte kloakkrotte?»

Han åpnet gapet og slapp løs en skrallende latter over sin egen vittighet. En hostekule fikk ham til å brekke seg. Ante bet tennene sammen da mannen tømte magen over buksene hans, men klarte å holde masken. Bokholderen stirret med avsky på støvlene sine, der resten av den halvfordøyde frokosten hadde avleiret seg. Han sendte Ante et olmt blikk før han rettet seg opp og vaklet ustøtt videre.

En GAZ jeep rundet hjørnet. På stigbrettet sto en kaptein fra den regulære jugoslaviske hæren.

«Se og få orden på dette litt kvikt,» bjeffet han til den sammenraskete paramilitære gruppen. «Dere vet hva dere har å gjøre. Transporten står klar og venter.»

Med skrik og skrål ble fortvilte mennesker i alle aldre kommandert inn på rekke og drevet fremover. Noen bar på sekker og esker med klær, andre kom ut av husene som de sto og gikk, jaget på dør av bevæpnete menn. Ansiktene var tomme. Ikke et ord ble sagt. De visste ikke hvor de skulle eller hva de hadde i vente.

Var denne utmagrete, desillusjonerte flokken den siste rest av en befolkningen på neste førti tusen sjeler? undret Ante. I nærmere et halvt år hadde Vukovar vært beleiret. Til å begynne var de fleste overbevist om at det ikke ville vare lenge før kroatiske styrker fikk kontroll over situasjonen. Men ettersom ukene og månedene gikk ble håpet stadig mer tynnslitt. Mange flyktet mens de ennå hadde sjansen. De få som ble igjen var enten for svake til å dra eller innstilte på å holde skansen til det ikke var mer å kjempe for.

Ante tok et godt tak i guttens kald, skjelvende hånd og falt motvillig inn i takten til personen foran. Ved enden av gaten lå en åpen plass hvor et titalls lastebiler sto klare til å ta imot dem.

«Kvinner og barn til venstre,» ropte en stemme i et skjegget ansikt og med doble patronbelter i kryss over brystet. «Mennene følger meg.»

Ante klemte guttens hånd og slapp den. «Ser deg senere, soldat.» Han smilte blekt til de store, mørke øynene og klatret opp på lasteplanet, hjulpet av en ung korporal.

«Hvor skal vi hen?» spurte han.«Faen vet,» svarte den andre. «Jeg har bare fått ordre om å fylle opp

bilene. De øvrige blir hentet med busser fra Sremska Mitrovca.»Så snart det ikke var mulig å presse flere inn hoppet korporal av, slo opp

karmen og festet presenningen til kapellet bak. De hørte døren til førerhuset slamre på plass og kinningen fra dieselmotoren før den tente med et brøl. Det overlastete kjøretøyet bykset fremover på reduksjonsgiret og manøvrerte som en sårbent stork over sementblokker og armeringsjern ut av byen. Folk tumlet over hverandre mens de grep etter noe å holde seg i. Bak dem lød skuddsalver fra automatgeværer.

Grusveiene på landsbygda var ikke stort bedre enn i byen, fulle av hull og dype sølespor fra de 50 tonn tunge stridsvognene. Et sted ble lastebilen

7

tvunget ut i grøfta av en fremrykkende panserkolonne og var på nippet til å velte, men krekte seg opp igjen for egen maskin og rullet ufortrødent videre

Ante, som var sugen på en røyk, manøvrerte seg så nær baklemmen han kunne komme. Han kikket etter kjente ansikter, men så ingen. En eldre bonde i en slitt, mørk jakke, og en snippløs skjorte som engang hadde vært hvit, flirte mot ham med et tannløst smil.

«Her,» sa han, «ta denne.»Han rakte Ante en klype svart skråtobakk. Ante avslo høflig og plukket

frem den krøllete sigarettpakken sin fra brystlommen. Gamlingen la tobakksklypen mellom kinnet og gommen, og skjøv den på plass med tungen.

«Cerna, hæh?»Med albuen låst mellom rammen og presenningen fikk Ante fyr på

sigaretten.«Så du har også hørt det?»Gamlingen nikket vitende.«Cerna. Babina Greda,» lespet han. «De tar oss vel inn til Majevica-

fjellene i Bosnia og skyter oss. Sånn som de gjorde under krigen.»Ante slapp røyken langsomt ut gjennom munnviken og bøyde seg

nærmere gamlingen. Det var nesten ikke mulig å høre hva han sa i den kraftige motorduren.

«Var du med i krigen?» spurte han.«Broren min var. Han ble henrettet i førtifire, i fjellene der inne. Var ikke

på den rette siden den gang.»«Og hvem er den rette siden nå?»Gamlingen trakk på skuldrene.Bilen gjorde et byks inn på en kjerrevei og stoppet. Ante kikket ut

gjennom en gløtte i seilduken. Det eneste han så var en enslig bondegård omgitt av nakne jorder, der rimfrosten glitret i det disige sollyset.

Sjåføren kom bak og løsnet presenningen.«Alle ut for å pisse, og deretter mot låven. Varm suppe før vi fortsetter.»«Jøss,» mumlet gamlingen. «De har det travelt denne gang.»«Du mener ikke at de har tenkt å skyte oss,» sa Ante vantro. «Her?»Gamlingen sendte en brun spyttklyse ned på bakken.«Nå eller senere, hva er forskjellen? Du hørte skuddene da vi forlot byen.

Sårete soldater. Kvinner og barn, muligens. De gidder ikke å dra på dem, så de knerter dem på stedet.»

Sammen klatret de ned på bakken. Bortsett fra sjåføren var det ingen å se. Gamlingen trakk Ante i jakkeermet.

«Hvis du har tenkt å stikke, så ikke gjør det ennå. Tsjetnikene er her og bare venter på et påskudd. Hold deg i bakgrunnen til du ser hvor mange det er av dem, og hva slags våpen de er utstyrt med.»

Tanken på flukt hadde faktisk ikke streifet Ante. Han hadde regnet med at de skulle til en interneringsleir og bli der noen uker, kanskje måneder, til det hele var over. EF ville komme dem til unnsetning. Det hadde han hørt på

8

nyhetene. Europa ville aldri tillate en ny krig på Balkan, med de følgene det måtte få for millioner av mennesker.

Han holdt øye med låven og lot blikket gli over de bøyde ryggene som sto spredt rundt lastebilen, mens dampen fra de varme strålene deres steg til værs. En trekvart-tonner uten kapell kom til syne. Gamlingen stirret foraktfullt på den lurvete gjengen om bord.

«Der har du dem,» nikket han. «Milosevics dødsskvadroner. Sammenrasket berme fra serbiske fengsler. Jeg trodde de ventet på oss i låven. Stikk som faen, unge mann. Ikke la dem få ta deg.»

Ante kjente adrenalinet pumpe i årene.«Hva med deg?» hvisket han hest.Gamlingen smilte vemodig og brettet jakken til side. En Makarov pistol

stakk opp fra bukselinningen.«Jeg har en jobb å gjøre,» svarte han. «Denne kostet meg de to beste

oksene mine, så det ville være skam om jeg ikke fikk brukt den. Dessuten har jeg ingenting å gå tilbake til. Gården min har de brent. Kona mi skar de over halsen på før de kastet henne i møkkakjelleren, og døtrene mine vet jeg ikke hvor det er blitt av. Så du skjønner nok at jeg helst vil være her jeg er.»

Det glimtet til i de smale øynene idet han la hånden på skulderen til Ante.«Ingen bryr seg om hva som hender med meg. For deg som er ung er det

annerledes. Prøv og kom deg gjennom Hercegovina og ned til Dubrovnik, hvis du kan. Men stikk nå, før det er for sent.»

Ante la på sprang gjennom det flate landskapet.

9

1

Han sto på broen som skilte de to bydelene fra hverandre, sliten etter den lange reisen med tog og buss. Middagssolen danset på det småkrusete vannet, og langs breddene duvet fiskebåtene i fortøyningene.

Alt var som det pleide å være. Det skulle forresten bare mangle. Han hadde jo bære vært borte noen måneder. Likevel føltes det så fremmed, som om han selv i mellomtiden var blitt en annen.

Han kneppet opp feltjakken, slengte vadsekken over venstre skulder og humpet som best han kunne på den gipsete foten mot gaten hvor foreldrenes hus lå. I skyggen under det digre fikentreet satt gamle Jure som vanlig på kjøkkenstolen. Ved siden av ham strøk den brannete katten til naboen seg kjælent langs en stabel med tomme Lero-flasker. Heten slo opp fra broleggingen, og en liflig duft av kokte, fylte paprika krydret den varme luften.

Moren hang opp klesvask på plattingen over kjøkkenet da han åpnet porten. Hun slapp det hun hadde i hendene og kom styrtende ned trappen.

«Ante! Er det virkelig du som kommer?» Hun stirret på den gipsete foten hans og slo hendene sammen. «Hva er det de har gjort med deg?»

Han smilte avvergende og ga henne en klem.«Ingenting å snakke om. Bare et lite brudd i ankelen, det er alt. De sendte

meg hjem på tre ukers permisjon, så her er jeg.»«Og håret ditt.» Hun strøk ham over bakhodet. «Det er nesten snauklipt.»«Militær sveis. I hæren skal det være sånn.Moren klappet ham på kinnene og kysset pannen.«Sett deg,» sa hun. «Jeg har ikke noe i grytene ennå. Din far har tatt

traktoren og dratt ut på landet, men er tilbake om en times tid. Brød og ost har jeg, og kanskje litt skinke. Et glass vin vil du sikkert ha. Jeg skal dekke på her ute.»

Hun forsvant inn i kjøkkenet. Ante grep en pinnestol og trakk det inn til bordet med den slitte voksduken. Vadsekken og jakken la han fra seg i hjørnet under trappen, og krykken stilte han opp langs veggen. Han strakte seg med velbehag. Det kjentes godt å være hjemme igjen.

Moren kom ut med en karaffel lys rødvin og et fat med moreller.«Smak på dem, de er våre. Fra det gamle treet på sydsiden av huset.»Som om han ikke visste. Det var alltid der de første morellene ble modne.

Slik hadde det vært siden han var gutt. Og nå var han godt voksen.«Like gode som alltid,» nikket han anerkjennende, satte tennene i de gule

morellkjøttet og spyttet steinen ut i hånden. Han fisket frem en pakke Marlboro og fyrte opp en sigarett. «Hvordan går det her?»

«Stort sett med det samme.» Moren dekket på bordet med brød og oliven. «Jeg traff forresten Dusan og Stoja på torget i går. De spurte etter deg.»

«Dusan og Stoja.» Han smilte gjennom røykskyen. «Ingen sommer uten trekkfuglene fra innlandet.»

10

Slik hadde det vært i alle år. Så snart skoleferien begynte kom de to gamle vennene fra det glohete landskapet rundt Knin ut til kysten for å bade. De var søsken, han et par år eldre enn henne, og de bodde hos onkelen og tanten et par gater bortenfor. De tre hadde vært uatskillelige så langt tilbake som Ante kunne huske.

«Hva gjør Dusan nå som han er ferdig med universitetsutdannelsen?» spurte han.

«Å, det er visst et eller annet i administrasjonen. Han har fått seg leilighet i Beograd og flyttet dit for godt. Stoja har et år igjen på sykepleierskolen.»

Stoja. Piken med dådyrøynene og det levende smilet. Hun var så annerledes enn den noe mutte, alvorlige broren. At to søsken kunne være så forskjellige til tross for sitt felles opphav.

Ante la sigaretten til side, brøt et stykke av det nybakte brødet og skylte det ned med litt vin. Hun så at moren fulgte ham med blikket da han skar en snei av osten og luktet på den.

«Fra Pag,» sa hun stolt. «Ikke den vanlige innlandsosten. Jeg har hatt den liggende på lur til en passe anledning. Og dette er en god anledning, når sønnen min kommer uventet hjem på permisjon. Men spis, spis. Du er blitt så tynn. Får du ikke mat i det militære?»

«Ikke sånn som denne. Eller lammegryte, slik som bare du kan lage den.»«Så, så.» Hun krodde seg over den utilslørte smigeren. «Nei, det er vel så

mange de skal koke til der,» tilføyde hun for seg selv.Ante spiste til han var passe mett. Vinen gjorde ham litt oppstemt og ør. I

mellomtiden hengte moren opp resten av klesvasken.«Det kan bli krig,» sa hun alvorlig, idet hun slo seg ned ved siden av ham

ved bordet. Ante trakk på skuldrene.«Det sies så mye i disse dager,» bemerket han.«Men har du ikke hørt Milosevic,» fortsatte hun inntrengende. «Han

snakker stadig om det store Serbia.»«Milosevic er en oppblåst tosk. Han ønsker å bli den nye Tito.»«Men det er så mye uro over alt.» Moren ville ikke gi seg. «Du har ikke

vært hjemme på en stund, Ante, så du vet ikke hva som foregår her. Ta disse ungdommene, for eksempel.»

«Hvilke ungdommer?»«En flokk med serbiske jyplinger som lå i telt utenfor Sibenik, og som

laget så mye bråk om natten at politiet måtte tilkalles. Og vet du hva de skrek? Gjør klar salaten, Milosevic, så kommer vi med kjøttet. Kroatisk kjøtt, det var dét de mente.»

Ante slo ut med hendene.«De var vel bare litt store i kjeften. Hadde sikkert drukket for mye.»«Jo, men tenk og si noe sånt. Det verste var at de mente det. Det påstås

også at det flyter serbisk lik langs kysten, folk som kroater skal ha drept. Og det tennes på branner over hele Dalmatia.»

«Hvem gjør det?»«Hvem tror du?»Ante rynket pannen.

11

«Du mener vel aldri at Dusan og Stoja er kommet ut til kysten med skumle planer om å svi av landet?» sa han spøkefullt.

«De har fyr på Hvar også.»«Dusan og Stoja?»«Ikke de, din tosk.»Han lo.«Jeg har visst drukket litt mye av den gode vinen din. Kanskje jeg burde

ta en tur og lufte meg litt.»Hun fikk en bekymret rynke mellom øyenbrynene.«Nå må du ikke overanstrenge foten din. Den trenger sikkert hvile.»«Jeg rusler bare en kort tur ned til havnen og hilser på Frane. Det er fint å

sitte på restauranten hans og studere folkelivet.»

Han grep krykken og humpet ut på gaten. Brisen fra sjøen bar med seg en fjern lukt av kloakk. Vinden hadde slått over på syd. Da ble det sikkert regn til kvelden.

Det var ikke mange å se i gatene. Noen få badegjester på vei hjem fra stranden var det hele. Når kvelden kom ville det koke av mennesker overalt, til langt ut i de små timer. De fleste for å spise grillmat på de små restaurantene. Eller simpelthen bare rusle langs riva’en og nyte den behagelige luften etter at solen var gått ned.

Frane hadde akkurat spylt asfalten med hageslangen og var i ferd med å sette bordene på plass igjen. Han lyste opp ved synet av Ante.

«Gamle soldat,» ropte han muntert og vinket ham til seg. «Slå deg ned og ta en øl. Vi to har ikke snakket sammen på år og dag.»

Ante flirte over hentydningen til hans høye alder. Å være 27 år og ennå ikke ferdig med førstegangstjenesten var uvanlig i kameratflokken. De fleste hadde gjort den unna før fylte 21, mens andre hadde valgt å ta utdannelse først. Selv hadde han eksamen som rakettingeniør og var klar for en jobb i forsvarsindustrien.

Frane fant frem en stol til ham og plasserte den ved det nærmeste bordet. «Har du vært i krigen?» spurte han med et sideblikk på den gipsete foten. «Jeg hører det skal gå hett for seg enkelte steder.»

«Noen skytegale idioter fra innlandet skal visst ha satt opp veisperringer her og der,» bemerket Ante. «Gud vet hva de har tenkt å oppnå med det.»

«En politimann ble skutt av en serbergjeng i går, like nord for Plitvice. Men etaten hadde klar beskjed om ikke å gjøre gjengjeld.»

«Fikk de tatt vedkommende?»«Nei. Kompisene hans truet med å knerte hver eneste kroatiske jævel i

uniform som våget å gripe inn. Det verste er at hæren beskytter dem. Men la oss heller snakke om noe annet. Og du har ennå ikke fått ølen din. Josipa!» Han ropte inn gjennom den åpne døren. Hent en kald Osjuska til vår gode venn og drikkebror Ante Skroza.»

Josipa, Frane kone, kom ut med to duggfriske halvlitere og en stabel rødrutete duker. Hun hilste varmt på Ante og overlot de to mennene til seg selv. Frane hentet et askebeger og slo seg ned ved siden av ham.

12

«Har du truffet Dusan og Stoja?» spurte han. «De er her i byen nå.»Ante ristet på hodet.«Jeg kom for en times tid siden. Har bare så vidt vært hjemom.»Frane nikket.«Dusan har forandret seg,» sa han og stirret tankefullt foran seg.«På hvilken måte?»«Vel, han har jo alltid vært litt sær og innesluttet, men nå … » kom det

nølende. Resten ble hengende igjen i luften.Ante rynket brynene.«Det er den samme Dusan vi snakker om?»«Dusan Rankovic. Professoren fra bygda. Vår gamle barndomsvenn.»Frane tente en sigarett og blåste røyken ut gjennom neseborene.«Husker du den gangen vi var ute på øyene og dykket etter skjell? Da

Dusan satte seg på en kråkebolle og piggene sto rett ut av rumpa? Vi andre holdt på å dø av latter, men gud så sint han ble. Bare vent, fordømte drittsekker, sa han. En dag skal vi nok ta dere.»

«Sa han virkelig det?»Frane lente seg over bordet, smal i øynene.«Vi, var det han sa. Ikke jeg, men vi. Jeg la ikke så mye brett på det den

gang, men nå hilser han ikke på meg lenger. Helvete, Ante. Jeg vet ikke hvor mye du hører der du er, men jeg kan fortelle én ting – det koker i området rundt Knin. Folk væpner seg til tennene der oppe.»

Frane lot ordene synke inn. Ante mintes hva moren hadde sagt, men klarte ikke helt å ta det innover seg.

«Hva har dette med Dusan å gjøre?» spurte han.«Alt,» svarte Frane. «Dette er hans folk, og han er en av dem som bærer

ved til bålet.»«Men bor ikke han i Beograd nå?»«Og jobber for Milosevic,» istemte Frane. «Han er en slags sekretær i

administrasjonen. Høyt på strå, så vidt jeg har skjønt.»«Og hva så?»Frane lente seg tilbake og strøk seg gjennom håret.«Ante, Ante,» sa han hoderystende. «Du har visst befunnet deg på en øde

øy de siste månedene. Jeg vet hvordan det er med nyheter i militæret, men noen må vel i det minste ha en radio. Det som nå skjer i Beograd er farlig. Kommunisten Slobodan Milosevic er blitt nasjonalist. Pisker opp stemnin-gen, spiller på motsetninger og leker den store mann. Ifølge ham skal enhver jordflekk hvor det bor en serber heretter regnes for serbisk territorium.»

«Han snakker mye,» medga Ante. «Men det gjør andre også.»«Du tror han bare er en fjott som liker å vise seg?» Frane tok en dyp slurk

av ølet. «Ja, uten Franjo Tudjman ville han kanskje ha vært nettopp det, men sammen egger de hverandre til strid. Tudjman vil ha Kroatia ut av føderasjonen, Milosevic er imot. Alt eller intet er hans politikk. Jugoslavia skal bestå og styres fra Beograd. Slik har det alltid vært, og slik skal det forbli i all fremtid, hvis pampene der får det som de vil.»

Ante himlet med øynene.

13

«Jeg husker han sa at serberne ikke var så flinke til å jobbe, men desto bedre til å slåss. En papirhane, ville jeg kalle ham. Aldri i verden om han våger å starte en borgerkrig som ville splitte familier og sette nabo opp mot nabo i dette etniske lappeteppet vi alle er en del av.»

«Kanskje er det den eneste muligheten han har, nå som ikke Tito lenger er iblant oss og kan holde Jugoslavia samlet. Hvis føderasjonen går i oppløsning, hva skal serberne da leve av? Alt vi tjener går jo til Beograd. Det er derfor Milosevic nører opp under gammelt hat og væpner folk i Krajina.»

Josipa satte en kanne tyrkisk kaffe på bordet og skjenket i koppene.«Dusan er ikke en av oss,» sa hun bistert. «Han mistror kroater fordi han

er oppdratt til å gjøre det. Akkurat nå tror jeg han hater oss.»«Sterke ord, Josipa,» sa Ante advarende.«Men det er sant. Våkn opp, Ante. Dusan er ingen venn. Har kanskje

heller aldri vært det. Stoja er annerledes. Hun har ikke latt seg dominere av foreldrene eller latt seg påvirke av redselshistoriene om Ustasja. Dusan mener at kroater er fascister, og det har han fått inn med morsmelken. Mannen er intelligent, men også slu. Derfor passer han godt i kramet til Milosevic.»

«Mener du at han er engasjert i det som skjer i Knin?»«Ser sånn ut. Husk at han er utdannet person. Vi snakket ikke om en

bondetamp som flytter stein og knuller geiter.»Frane strøk seg over skjeggstubbene på haken.«Jeg må vel gjøre meg klar til gjestene kommer. Men la meg få gi deg et

godt råd, Ante – prøv å hale ut den sykepermisjonen din så lenge du kan. Det er bedre du er her enn på brakka når det smeller. Spør du meg blir det krig. Sikkert som amen i kjerka.»

Begge forsvant inn i restauranten. Ante løftet blikket mot synsranden, der solen hadde forsvunnet i et tungt skydekke. De krusete småbølgene begynte så smått å toppe seg, og hissige vindblaff rusket i dukene som Josipa hadde festet bordkantene med klips.

Han tenkte på det Frane hadde sagt om Dusan og urolighetene i Knin. Riktignok hadde han hørt rykter om at serberne der væpnet seg, men ikke at en systematisk mobilisering fant sted. At folk var urolige for hva som kunne skje hvis fedrelandet – slik de kjente det – gikk i oppløsning, var ikke til å undres over, men å yppe til strid langs etniske grenselinjer virket helt meningsløst. Dette var folk som hadde levd og bodd sammen til alle tider. Lekt i bakgårdene, gått sammen på skolen, giftet seg med hverandre og selv fått barn, uten tanke på den ene var kroat, den andre serber, eller at de trosmessig tilhørte ulike kirkesamfunn. Den slags betydde ingenting. De var alle jugoslaver, og nå skulle de altså plutselig stå på hver sin side i en tåpelig konflikt som bare eksisterte i hodet på politikerne?

Han slurpet i seg resten av den søte, lunkne kaffen og reiste seg. Vinden kom i stadig hardere kast, og bølgene toppet seg. Tunge dråper rullet i støvet

14

på asfalten. Det kom neppe til å bli så mange gjester på Franes restaurant denne kvelden.

15

2

Mannen fra utenriksdepartementet, Horace Davenport, svingte av fra fortauet og tok de brede stentrappene i tre steg. Eiketresdøren ble lukket bak ham og stengte lyden fra Knightsbridge ute.

Han stoppet et øyeblikk foran buen inn til lunsjrommet, hvor to sfinkser under tunge palmekroner flankerte åpningen. Det var som et tablå over et halvglemt minne om det historiske slaget ved El Alamein, der engelske tropper klorte seg fast i ørkensanden som best de kunne mens Rommels elitestyrker hamret løs på dem med alt de hadde. Bilder fra filmavisenes dager, som han den gang hadde vært ung til å se, men senere fått beskrevet av sin far, mer levende enn om han selv hadde vært til stede i kinosalen.

Tanksene som rullet over sanden under den brennende solen. Krigslarmen fra kanonmunninger og smatrende mitraljøser mens britene ble presset stadig lengre bakover. Til sist den eventyrlige seieren da det uovervinnelige Afrika-korpset ble tvunget i kne. Ørkenhelten Rommel hadde omsider tapt og Hitler fått seg en på nesen. Den skrålende fyren med den latterlige mustasjen var likevel ikke det overmennesket han selv trodde.

Hvor mye enklere tilværelsen var den gang, sukket Davenport innvendig. Frontene klarere, fienden tydeligere. Ingen forstyrrende gråsoner, som i den uoversiktlige situasjonen på Balkan. Han hilste på den andre gjesten, Brett Worthing, sjefen for etterretningstjenesten utland, og beklaget at han var litt forsinket, idet han fant plassen sin ved bordet. Møtet i Downing Street hadde tatt noe lenger tid enn beregnet.

Den aldrende kelneren, som løftet champagneflasken opp av kjøleren for å åpne den, la merke til det fjerne blikket hans og hevet øyenbrynene. Davenport slo avvergende ut med hånden.

«Et snev av nostalgi,» forklarte han. «Av alt i verden satt jeg å tenkte på salig Erwin Rommel. Palmer og sfinkser – du vet.»

«Pansergeneralen?» Kelneren nikket anerkjennende. «En modig mann. Synd at han ikke var på vår side under krigen.»

Worthing lente seg frem med hendene foldet under haken.«Var ikke du med der, Rufus?» spurte han. «Ved El Alamein?»Kelneren løsnet ståltråden rundt flasketuten med det varsomme håndlaget

til en mineekspert.«Bare i sluttfasen,» svarte han. «Vi ble sendt inn som forsterkninger da

slaget var så godt som over. Deretter ble vi overført til Sardinia.»«Felttoget i Italia, altså.»«Helt frem til Østerrike.» Han skjenket i glassene og la flasken tilbake i

kjøleren. «Håper maten smaker, mine herrer.»De ga seg i kast med forretten. Mannen fra utenriksdepartementet skar en

bit av den løvtynne fiskefileten og dyppet den i sausen.«Nå,» sa han spørrende. «Hva tror du, Brett?»Den andre tygget ettertenksomt og tørket seg om munnen med servietten.

16

«Det kommer til å bli et helvete,» svarte han. «Milosevic ildner til dåd og sjefsideologen, Cosic, puster til ilden. Men vil de virkelig risikere en ny krig på Balkan?»

«Alt tyder på det. Milosevic har ingen betenkeligheter med å sette hæren inn mot sivilbefolkningen i Kosovo, selv om det heter seg at de slår ned på opprørske elementer. Og hvis kroatene gjør alvor av trusselen om bli egen stat, kan ikke ti ville hester hindre serberne i å gå løs på dem. Slovenia er en annen skål. Der bor det nesten ingen serbere, så Milosevic kan nok være villig til å la dem gå om republikkens innbyggere setter hardt mot hardt.»

«Kroatia er den største pengemaskinen,» bemerket Davenport. «I tillegg behersker de hele kystlinjen fra Italia til Montenegro. Hvis også sistnevnte bryter ut, vil serberne være fysisk avskåret fra Adriaterhavet, med de følgene det nødvendigvis måtte medføre.»

«Situasjonen er eksplosiv,» nikket Worthing. «Men vårt offisielle standpunkt står fremdeles fast?»

«Ubetinget. Det kommer ikke på tale å støtte de splittende kreftene, langt mindre gi dem noen form for anerkjennelse, hvis eller når bruddet er et faktum. Amerikanerne er av samme mening. De ser det som en strategisk fordel at Jugoslavia består i sin nåværende form.»

«Vi er som vanlig i tospann med fetterne over dammen.» Worthing sugde seg i tennene. «Men hva med naboene våre i øst og syd, Horace?»

«Tyskerne er i villrede. Det samme gjelder østerrikerne og italienerne. De har alltid hatt nære bånd til Slovenia og Kroatia.»

«Aksemaktene rider igjen,» kommenterte Worthing med et ormesmil.«Du kan gjerne si det slik.» Davenport tok en slurk av champagnen.

«Ypperlig,» sa han anerkjennende. «Jeg kan godt forstå de tyske styrkene som robbet franske vinkjellere for å sikre seg dette fluidet når de først var der. En sigarett før hovedretten?»

Worthing avslo. «Prøver å kutte ned,» forklarte han. «Kona klager over at det stinker gammel tobakk av skinnsetene i Bentley’en.»

«Hvem har hånd om Jugoslavia for øyeblikket?» Mannen fra utenriksdepartementet skiftet tema.

«Jeremy St. John.»«Jeg trodde han var i kontraspionasjen.»«Vi hanket ham inn for å ta over etter MacAllen,» opplyste Worthing.

«Fin fyr. Intelligent og effektiv. Dessuten snakker han språket flytende.»Begge tidde mens kelneren fjernet det brukte bestikket.«Sørg i alle fall for å ha nok folk på de rette stedene i tiden som

kommer,» tilføyde Davenport gjennom den tynne røykstrimen fra de spissete leppene sine. «Nummer 10 vil ikke sette pris på overraskelser av noen art. Spesielt ikke slike som er utenfor vår kontroll.»

«Virkeligheten kan være nokså uregjerlig,» minnet Worthing ham om. «I

særdeleshet på steder som Balkan.»

17

3

Sommeren 1990 sneglet seg frem. Den ene solblanke dagen fulgte den andre mens livet gikk sin vante gang.

Ante kjedet seg. Den gipsete foten hemmet ham. Ikke kunne han kjøre bil, bade eller dykke etter knivskjell, som for øvrig var noe av det beste han visste. De boret seg inn i kalksteinen på sjøbunnen og var strengt tatt ikke lov å høste uten å ha lisens.

For det meste slo han i hjel tiden med å henge rundt på restaurantene og prate med gamle kjente. Det hendte at han ble med faren ut på landet og hjalp til under innhøstingen av kirsebærene. Noen kvelder sto han i baren hos Frane og ga Josipa en hånd med oppvasken. Han følte en intens trang til å være nyttig, selv om det bare var å tørke glass.

Når siste gjest hadde forlatt stedet ble han gjerne sittende sammen med Frane og diskutere politikk. Det vil si – Frane snakket og han lyttet. Politikk hadde aldri vært Antes store interesse. Men nå, som det ble stadig tydeligere at noe var i gjære, kunne han ikke lenger forholde seg likegyldig til dette altoppslukende temaet.

Slovenerne ble mer og mer oppsatte på å forlate føderasjonen, så sant ikke Beograd ville gå med på en løsere tilknyting med større grad av selvstendighet for republikken. Den kroatiske regjeringen fulgte i samme spor, om enn noe mer forsiktig. I det jugoslaviske presidentskapet, hvor kroaten Stipe Mesic sto for tur til å overta førersetet, ble konfrontasjonene mellom slovenerne og serberne hyppigere og heftigere. Før eller senere måtte det ende i et brudd, mente Frane.

Dusan så han ingenting til, men en sen kveld like før stengetid dukket Stoja opp i restauranten. Hun strålte da blikkene deres møttes.

«Ante!» lo hun, skrådde over gulvet og slo armene om halsen hans. «Er det virkelig deg? Jeg trodde du var på moen.»

Ante skjøv henne blidt fra seg, fortsatt med hendene rundt det smale livet.«Jøss, så voksen du er blitt det siste året. En moden kvinne.» Og penere

enn noensinne, tilføyde han i sitt stille sinn.Hun kastet hodet bakover med blendende hvite tenner.«Det er lenge siden vi løp omkring i gatene som kåte tenåringer,» klukket

hun, før hun plutselig ble alvorlig. «Mye har forandret seg siden da, Ante.»Han nikket og slapp henne.«Sett deg,» sa han. «Hva vil du ha å drikke?»«Cola.»Ante hentet en flaske og to glass. Sammen slo de seg ned ved det

nærmeste bordet i den tomme konobaen.«Hva har skjedd med foten din?» spurte hun med en bekymret

sykepleiermine.«Bare et ankelbrudd. Gipsen skal forhåpentligvis av om et par dager.

Hvor er Dusan, forresten? Jeg har ikke snurten av ham de ukene jeg har humpet omkring på den fordømte krykken.»

18

«Han er reist. Måtte tilbake til Beograd. Han jobber i regjeringen nå, men det visste du kanskje.»

«Mor fortalte at hun hadde snakket med dere,» nikket han.Stoja skjenket opp i glassene mens hun skottet bort på ham med de brune,

mandelformete øynene.«Hva mer fortalte hun?»«Noe spesielt du tenker på?» svarte han unnvikende.«Ikke se så skremt ut,» sa hun og satte fra seg flasken. «Alt ordner seg

nok til det beste når ting bare får roet seg en smule.»«Sikter du til sammenstøtet ved Plitvice, der en politimann ble skutt?»«Både der og andre steder. Jeg kan ikke si jeg liker det som skjer. Folk

snakker bare om krig. Far er en av de verste. Akkurat nå er jeg glad for at Dusan ikke er hjemme. Han har godt av å komme vekk fra Knin og tsjetnikromantikken der.»

Vi har dem, vi også, bare med motsatt fortegn, tenkte Ante. Den gamle revolusjonære kroatiske oppstandsorganisasjonen, Ustasja, som regjerte under annen verdenskrig – den eneste gangen i historien Kroatia hadde vært en uavhengig stat – hadde igjen vist sitt stygge ansikt. Falmete plakatene med Paragas presidentkandidatur hang ennå på enkelte stolper og vegger, til irritasjon og sjenanse for den valgte, sittende regjering. Paragas folk flagget ikke direkte med den gamle nazihilsenen Za dom spremni, men hensiktene deres var tydelige nok. Og tilhengerne deres gikk i svarte uniformer, akkurat som den gang.

«Frane nevnte at folk der oppe bevæpner seg,» sa han. Stoja nikket.«Det kommer store våpenlaster inn med militærbiler om nettene. Våpen

og brennevin. Alt skal liksom være så hemmelig, men mange skryter åpenlyst om at nå skal det mobiliseres. Kroatene skal få vite hvem som er herrer i Krajina. Det er til å bli kvalm av.»

«Tror du at de gjør alvor av det?»«Til å begynne med tenkte jeg at de bare kjekket seg, men nå er jeg ikke

så sikker lenger. Stemningen der opp var nokså spent da jeg reiste. Signalene fra Beograd er heller ikke til å feil av.»

«Fra Dusan?»«Han også.» Hun slo armene rundt seg som om hun frøs. «Enkelt ganger

skremmer han meg med snakket sitt. Jeg kjenner ham nesten ikke igjen lenger. Min egen bror.»

Hun ristet på hodet med et sorgtungt uttrykk og grep hendene hans.«Uansett hva som skjer må vi to stå sammen. Jeg orker ikke tanken på at

vi havner på hver vår side i en idiotisk konflikt som vil skille oss for alltid. Lover du meg det, Ante?»

Han nikket taust. Josipa kom feiende inn døren med et brettet fullt av tomme glass.

«Det var siste bordet for i kveld. Ikke noe mer oppvask. Hallo, Stoja. Hvor har du holdt hus de siste ukene?»

«Her og der,» svarte Stoja unnvikende. «Fartet rundt i onkels båt.»

19

«Kornati-øyene? Vel.» Josipa satte brettet fra seg på bardisken. «Gjetter at ingen av dere sier nei takk til en bit saftig, kjølende melon på en het sommerkveld. Og kanskje et glass rakija eller to for nattesøvnens skyld.»

Hun smatt inn i kjøkkenet uten å vente på svar.

Sykepermisjonen nærmet seg slutten. Ante hadde for lengst fått gipsen fjernet, så nå gjaldt det om å få tilbake styrken i musklene. De var nokså slappe av mangel på bevegelse, så han måtte fortsatt støtte seg på krykken. Om en uke eller halvannen kunne han så smått begynne å trene, mente legen, så lenge han tok det litt forsiktig til å begynne med. Men bruddet hadde grodd fint, viste de siste røntgenbildene.

Fra avdelingen hadde han fått brev om at kompaniet hans var forflyttet til Ljubljana. Det passet Ante bra. Den slovenske hovedstaden skulle etter sigende være en fin gammel by i en del av Jugoslavia hvor han aldri før hadde vært. Rijeka var det nærmest han hadde kommet det grønne alpelandskapet, da han som gutt hadde vært med foreldrene dit for å besøke noen fjerne slektninger på morssiden.

Det eneste han ikke likte var de stadig tiltakende urolighetene i området. I august hadde serberne i og omkring Knin gått til aksjon og sperret diverse veier med solide barrikader, samtidig som det ble avholdt en folkeavstemning om Krajina heretter skulle være et autonomt område. Et første skritt mot løsrivelse fra Kroatia, med påfølgende planer om å bli en egen republikk. For Ante virket slike tanker som den rene utopi. Men i stridighetene om Jugoslavias fremtid var kanskje alt mulig.

Albanske parlamentsmedlemmer i Kosovo fulgte opp med et hemmelig møte, hvor en ny grunnlov ble vedtatt og det autonome området utropt til republikk. Et desperat trekk mot den serbiske trakasseringen som hadde pågått i nesten ti år, men som selvsagt var dømt til å mislykkes. For serberne var Kosovo-sletten hellig jord og albanerne ble betraktet som inntrengere. Her hadde slaget mot tyrkerne stått i 1389, en begivenhet som ble behørig feiret på 600-årsdagen, med en million mennesker til stede. At serberne hadde lidd et sviende nederlag ble gjennom tolkninger og legender fremstilt som en seier. Kong Lazar, serbernes sagnomsuste leder, var i deres øyne en martyr. I en pakt med Gud hadde han fått vite at han skulle dø for korset og friheten. Men en dag skulle Serbia reise seg og hevne heltene fra Kosovo. Hevnen ble derfor en hellig plikt og Kosovo-myten en del av den nasjonale folkesjelen. At albanerne den gang deltok i slaget på serbisk side fikk ingen plass i heltesangene.

Serbernes svar på albanernes grunnlovsendring var at de ga seg selv en ny grunnlov, der selvstyret for de autonome områdene Kosovo og Vojvodina ble opphevet. Slovenerne og kroatene så hvor det hele bar hen og la frem et forslag der Jugoslavia skulle omformes til en konføderasjon, etter mønster av EF. Det enkelte republikkene skulle få status som suverene stater, med egne militære styrker og eget diplomati. Høsten gikk med valg i Makedonia og Bosnia, der de nasjonale partiene vant over kommunistpartiet, og i Serbia ble Milosevic ble utropt til president. 22. desember vedtok det kroatiske

20

parlamentet en ny forfatning som åpnet for løsrivelse fra den jugoslaviske statsforfatningen, og dagen etter ga en folkeavstemning i Slovenia et overveldende flertall for forslaget om uavhengighet. 24. desember feiret Ante jul på militærbrakken i Ljubljana.

21

4

Offisielt smalt det første skuddet 27. juni året etter. Det som mange hadde ventet, men få hadde trodd skulle skje, skjedde. Den jugoslaviske hæren gikk til angrep på slovenske grensestasjoner med stridsvogner og fly, og lufthavnen i Ljubljana ble bombet.

I militærleieren hersket det full forvirring. Ingen visste hva som foregikk, og ryktene svirret. Det ble sagt at Jugoslavia var i krig med Østerrike og Italia, og at hæren hadde kommet til unnsetning for å befri Slovenia. Men ingen var i stand til å skille rykter fra fakta, og nyhetene var mer forvirrende enn avklarende.

Stridsvognene som ble sendt ut i gatene ble stanset av sivile og soldater fra den slovenske militsen. Etter hvert ble det klart at angrepet på Slovenia var iverksatt av myndighetene i Beograd, og at hæren hadde mislykkes i sitt forsett om å slå ned det regjeringen der betraktet som et slovensk opprør mot den jugoslaviske føderasjonen. Soldatenes lojalitet var splittet men slovenernes tiltak effektive. Den 4. juli opphørte kampene, og de jugoslaviske styrkene trakk seg ut.

Antes avdeling ble oppløst. Etter en lenger blokade fra slovensk side, der leiren var uten vann og strøm, overga den serbiske kommandanten seg. Soldatene fra de forskjellige republikkene ble utstyrte med papirer og beskjed om å melde seg ved rekrutteringskontorene på hjemstedene. De serbiske soldatene ble internert. Meningen var at de deretter skulle utveksles med slovenske soldater i den jugoslaviske hæren.

Noen timer senere, i sivile klær og uten våpen, satt Ante og en ung fyr som het Vinko mellom øl- og mineralvannkasser på en transportbil med kurs for Crikvenica. Luften var het og disig, og det kjentes godt å sitte i trekken fra turbulensen gjennom den åpne presenningen bakerst. Langs motorveien var det tett med slovenske kontrollposter som skulle hindre militære kjøretøyer i å rykke frem mot Ljubljana. Noen steder hørtes også spredt skyting i det fjerne.

«Det er visst ikke over ennå,» bemerket Vinko, han strøk seg gjennom den uregjerlige luggen som vinden rusket i.

«Dette er vel bare begynnelsen,» kommenterte Ante. Omsider hadde det godt opp for ham at Jugoslavia var i ferd med å revne. Takket være slovenernes resolutte opptreden hadde få menneskeliv gått tapt, men han var redd for at det kom til å bli verre. At Kroatia ville bli det neste offeret var han ikke et øyeblikk i tvil om.Han tenkte på de internerte serbiske soldatkameratene. Den ene dagen var de landsmenn, den neste ble de ansett som en fare for republikkens sikkerhet. Selv om ingen av dem led noen nød, ble de tross alt holdt som krigsfanger på det som for dem nå var fremmed territorium. Frane hadde ment at det hele var uunngåelig. At konstruksjonen Jugoslavia før eller senere ville splittes opp i nasjonalstater med egne grenser mot omverdenen. Men så lenge krefter

22

i Beograd nærmet hevdet å ha arveretten til Titos imperium, kom en oppdeling uvegerlig til å ende i et bikkjeslagsmål.

Lastebilen svingte av fra motorveien i retning Rijeka. Til juli å være var vegetasjonen grønn, i motsetning til det solsvidde Dalmatia. Langs veien var det påfallende lite trafikk. Bortsett fra en kolonne med militære kjøretøy møtte de ikke en eneste bil. Selv landsbyene de kjørte igjennom virket folketomme og øde.

Sjåføren, som kalte seg Sime, svingte av ved en veikro og parkerte.«Tid for å få litt i magen, gutter,» sa han og strakte seg med et stønn av

velbehag. «Hvis det er noen til å servere oss, da. Her virker det som om folk har gått og gjemt seg.»

Han ruslet stivbeint bort til etablissementet og kjente på døren. Den var stengt. Med øyet mot glassfeltet, der eierens navn var skrevet med gullbokstaver, røsket han i dørklinken. I etasjen over ble et vindu åpnet og en kvinne stakk hodet ut.

«Et øyeblikk,» snøftet hun, lukket vinduet og forsvant. Kort etter ble døren åpnet.

«Det kommer ingen gjester, derfor holder vi stengt,» forklarte hun, idet hun slapp dem inn foran seg. «Hva vil dere ha?»

«Selv kunne jeg tenke meg gulasj og øl,» svarte sjåføren.«Gulasj høres bra ut,» istemte Vinko. Ante nikket og var enig.Kvinnen forsvant inn i kjøkkenet. De tre forsynte seg selv med glass og

flasker fra kjøleren og tok plass ved et bord innerst i en krok. Sjåføren fyrte opp en sigarett.

«Skål, gutter,» sa Sime gjennom røykskyen og fuktet ganen med det kalde brygget. «Faen til tider vi lever i. Men når vi kommer til Crikvenica, prøv å få sitte på videre sydover med et militærkjøretøy. Jeg vet ikke hvor trygge veiene er for øyeblikket, men det er ikke lenger siden enn i går at et ektepar ble slept ut av bilen og mishandlet. To eldre mennesker mellom seksti og sytti, banket opp av fulle tsjetniker. Kona overlevde så vidt det var. Bandittene hadde forduftet da politiet kom. Men det er ikke det verste,» tilføyde han med en bister mine.

«Jeg kan fortelle dere historier som ville gi garvete soldater ståpels,» fortsatte han. Spørsmålet er om dere har mage til å høre dem.»

Ante vinket avvergende. Han hadde opplevd nok elendighet i det siste.«Tenkte meg det,» nikket Sime. «Men foreløpig har vi bare sett

begynnelsen. Slovenerne slapp heldigvis billig, men Kroatia har litt av hvert i vente. Og blir det bråk i Bosnia – måtte Gud forby – kommer helvete til å bryte løs. Spørsmålet er om de tør.»

«Hvem?»«Hvem tror du?» Sime dampet hardt på sigaretten. «Nå har den dritten

Slobodan av Beograd pisket opp stemningen i lange tider. Serberne er beruset av nasjonalfølelse og erobringstrang. De mener å ha en gudgitt rett til å styre de sydslaviske folkene, et syn de også finner støtte for i stormaktenes såkalte realpolitikk. Men Jugoslavia har overlevd seg selv, og dette har strategene i Beograd skjønt. Når de to rikeste republikkene løsriver seg har

23

de ikke lenger adgang til pengekassene deres, og hva skal de da leve av? Plukke bringebær og smugle sigaretter?»

Kvinnen kom med gulasjen. Det luktet godt, nesten hjemlig, i det ellers folketomme lokalet.

«Jeg må si at Tudjman skuffer,» fortsatte sjåføren. «Han tror for godt om utenverdenens vilje til å hjelpe oss. Men hva har Europa gjort så langt? Bedt folk om å holde seg i ro, så skulle statssjefene i EF snakke Milosevic til rette. Hvis de virkelig tror at formaninger hjelper, vet de ikke mye om den serbiske mentaliteten. Men de kommer til å lære, bare vent å se. I mellomtiden er det vi som får blø.»

Han tømte ølglasset i et langt drag.«Jøss, så tørst man blir av å snakke. Til gjengjeld er vi kroater mestere i

den sporten. Handling er det heller smått med.»Ante, som hadde lyttet i taushet mens han spiste, la bort skjeen og tørket

seg om munnen med servietten.«Kanskje Tudjman gjør det han kan for å hindre en katastrofe,» sa han.

«Et fritt Kroatia har ingen fremtid hvis vi oppfører oss som barbarer.» «Slovenerne satt ikke rolig og så på at hæren invaderte landet deres,»

fnyste Sime. «Dessuten er de mildt sagt forbanna på oss fordi vi ikke gjorde noe for å stoppe stridsvognene. Vi kunne ha blokkert veiene med lastebiler, gravemaskiner og traktorer, men nei da. Myndighetene våre la seg flate. Oppførte seg som servile hunder. Lille Slovenia tok rotta på den jugoslaviske hæren. Men vi kommer til å måtte slite med den gud vet hvor lenge.»

Han vinket på vertinnen og ba om regningen. Ante rotet rundt i lommene etter penger, men Sime vinket ham av.

«Jeg betaler. Det er bare hyggelig med reisefølge. Noen som jeg kan la frustrasjonen min gå utover. Jeg kjører denne strekningen mutters alene flere ganger i uken, og det kan bli litt ensomt i lengden. Bare synd at det ikke er plass til tre i forsetet. Men la oss komme oss videre før det blir kveld.»

Ante og Vinko prøvde å gjøre det mest mulig komfortabelt for seg på lasteplanet mens bilen skranglet fremover på den smale, svingete veien mot Rijeka. Det ble en midlertidig pause i ristingen da de svingte den inn på den nye motorveistrekningen i høyden over byen, hvor utsikten til havet og øyene åpnet seg. Varmedisen fulgte kystlinjen, men i vest var himmelen blå. Pålandsvind og godvær, slik det pleide å være på denne tiden.

Etter noen kilometer tok motorveien slutt, og de begynte den bratte nedstigningen mot byens sentrum. Her krydde det av soldater, de fleste tungt bevæpnet. Mannskapene minnet mer om leietropper enn kroatisk milits, med sine avrevne skjorteermer og ditto benklær. Militære kjøretøyer sto tett parkerte langs fortauskanten, og kafeene var overfylte.

Lastebilen med de tre om beveget seg i krabbefart gjennom gatene med de gamle, brune leiegårdene, hvor murpussen skallet av og gesimser var gjengrodde av sot og dueskitt. Ettermiddagsheten bølget over asfalten, trafikken gikk tregt, og trafikklysene skiftet til rødt foran hvert kryss.

24

Omsider var de uten av bebyggelsen og kunne endelig ta fatt på strekningen rundt bukten med skipsverftene og raffineriet.

Her var luften svalere, men eksosen fra gamle, utslitte dieselmotorer bet fortsatt i nesen. Ante lurte på om Vinko følte den samme tomheten inni seg som han selv gjorde. En underlig melankoli som han ikke visste hva kom av, men som ble ytterligere forsterket ved synet av de rosafargete klippene i skjæret fra den synkende solen. Egentlig burde han kjenne seg glad og lettet over at militærtjenesten var slutt, og at han nå var på vei hjem. I stedet var han fylt av noe uforløst og fremmed, som om følelsene hadde gått i vranglås.

«Har du hørt historien om da Stipe Mesic var på et møte i Beograd like før han ble president?» spurte han Vinko, i et forsøk på å bryte den lammende tristessen. «Under en pause i forhandlingene gikk han en tur på byen for å trekke frisk luft og kom forbi et monument av Tito. Plutselig ba statuen ham om å skaffe seg en hest. Mesic ble både skremt og forundret, men da han var tilbake i salen fortalte han Milosevic om hendelsen. Milosevic trodde selvsagt ikke et ord av det Mesic sa, men lot seg likevel overtale til å bli med en tur for å høre det med egne ører. Da de kom til monumentet sa statuen til Mesic i en tydelig irritert tone: «Jeg ba deg skaffe meg en hest, Stipe, og her kommer du drassende med et esel!»

Vinko flirte. «Jeg har hørt den før. Den fortelles sikkert i Beograd også, med Mesic i rollen som eselet. Men har du hørt om kommunistpampen som skulle lære sin idiot av en sønn hva begrepene partiet, fedrelandet, organisasjonen og folket sto for?»

«Ikke som jeg husker,» svarte Ante nølende.«Det endte med at faren måtte beskrive det hele i bilder for den

tilbakestående gutten,» fortsatte Vinko. «Faren symboliserte partiet, moren fedrelandet, bestemoren organisasjonen og sønnen folket. Da sønnen fortsatt ikke skjønte noe som helst ble faren sint og låste ham inne i et skap på soverommet. Han glemte hele gutten, og samme kveld, da han hoppet på kona mens sønnen betraktet det hele gjennom en sprekk i døren, gikk det opp for ham hva faren mente. «Nå forstår jeg,» ropte han. «Partiet voldtar fedrelandet mens organisasjonen sover og folket lider.»

«Jo visst har jeg hørt den,» klukket Ante. «Av en russer.»«Sånn er det.» Vinko trakk på skuldrene. «Det finnes ingen nye vitser.»De nærmet seg Crikvenica da lastebilen ble stoppet i en veisperring. Sime

kom bak, i følge med en sersjant, og ba dem stige av.«Hva skjer?» spurte Vinko.«Det er bråk lenger fremme,» forklarte den uniformerte. «Skyting

mellom oss og en gruppe tsjetniker. Dere kommer ikke videre på de første par timene, muligens ikke før i morgen tidlig. Hvor skal dere hen, forresten?»

Vinko forklarte hvor de kom fra, og at de var på vei hjem. Sersjanten henvendte seg til en offiser som sto litt lenger fremme i køen og snakket med sjåføren i en privatbil.

25

«Vi har to soldater her som nettopp har dimittert fra Ljubljana,» ropte han. «Skal vi sende dem hjem, eller bør de melde seg på rekrutteringskontoret i Karlovac?»

Offiseren, en major, kom bort til dem.«La meg få se papirene,» sa han og rakte frem hånden. Han kastet et raskt

blikk på dem og ga dem tilbake.«Jeg ser at dere ikke er beordret noe sted og kan følgelig reise hvor hen

dere måtte ønske, men myndighetene ville sette pris på at dere meldte dere til tjeneste. Landet er ikke i krig. I alle fall ikke ennå, skjønt flere avdelinger er satt i beredskap. Men er ikke du i eldste laget til å ha vært inne på førstegangstjeneste?» spurte han Ante.

Ante svarte at han hadde fått utsettelse på grunn av studiet. Fire år på den tekniske høyskolen i Zagreb, samt to års utdannelse i robotikk og mikroelektronikk. Majoren bemerket at det var slike ferdigheter hæren hadde bruk for. Som sagt var begge frie til å reise hjem. Men de måtte nok regne med å bli innkalt på et senere tidspunkt, hvis situasjonen skulle forverre seg.

Ante kjente seg plutselig lett i hodet. Ør og våken, uten spor av den tyngende melankolien fra tidligere. Han skottet spørrende på Vinko. Hva hadde de egentlig å forsømme?

Kameraten svarte med å gjøre V-tegnet.I august kjempet de sammen mot serbiske reservister, tsjetniker og

føderale soldater i Vukovar, hvor elven Donau dannet grensen mot Serbia.

26

5

Solen sto som et blodig øye i den gråfiolette disen bakom bygningene. Regnet hadde omsider gitt seg. En kirkeklokke slo i det fjerne, og iltert hundeglam brøt den ellers så monotone stillheten i denne delen av Zagreb.

Inne i presidentpalasset krøp skyggene ut fra hjørnene i det store rommet og svøpte møblene i et skumringsteppe. Stipe Mesic fylte konjakkglasset fra karaffelen på settbordet og kikket spørrende på Franjo Tudjman.

«Nei takk, ikke ennå,» Tudjman tente en sigarett og gikk bort til vinduet. «Paraga kommer til å forlange ballene våre for Vukovar,» mumlet han.

Mesic lo stille. «Dobroslav skriker og skråler, men ingen hører på ham.»«Paraga er blitt en belastning for oss,» sa Tudjman mørkt. «Vi må se og

få gjort noe med ham.»«Du er redd for at vi skal få fasciststemplet på oss?»

«Det finnes nok av franske og britiske medier som er rede til stikke dolken i oss. Og serberne fyrer oppunder som best de kan. Dobroslav må vekk ved første og beste anledning.»

«Vi kan sperre ham inne for ulovlig besittelse av våpen,» foreslo Mesic. «Det vil gi et tydelig signal om at det kroatiske systemet ikke tillater dannelsen av irregulære styrker.»

«Snakk med politisjefen og hør hva han kan få gjort.» Tudjman tok av seg brillene og masserte neseryggen med en trett bevegelse. «Men hvordan forholder vi oss til Vukovar?»

Mesic satte seg på kanten av det store, ovale mahognibordet og lot konjakken sirkulere i bunnen av glasset.

«Jeg trodde vi var enige om at Vukovar måtte ofres,» svarte Tudjman. «Vi har hverken styrker eller våpen nok til å holde skansen stort lenger. Selv Dobroslav innser det, så jeg skjønner ikke hva han bråker for.»

«Det er den unge mannen som utfordrer den gamle,» repliserte Mesic tørt. «Han har tenkt å stille til valg ved neste korsvei, så det gjelder å få grep om opinionen. Det er nok mange som ville ha fulgt ham i dag, hvis de kunne. Folk er som kjent utålmodige.»

«Hva ingen hærsjef kan tillate seg å være,» innskjøt Tudjman. «Han må se det større perspektivet i alt han foretar seg, selv om det betyr at en finger eller en arm på nasjonens kropp må amputeres. Men hjertet må forsvares for enhver pris. Ellers er alle våre drømmer og håp forgjeves.»

«Så du tror de vil rette skytset mot Zagreb?»«Hvis jeg var i deres sted og hadde den nødvendige slagkraft, ville jeg

uten tvil ha gjort det,» gryntet Tudjman. «Og faller Zagreb, ligger resten åpent. Uansett vil de nok prøve å legge hånd på så store deler av Kroatia som det militært er praktisk mulig.»

«Og la oss beholde det som kan sees fra kirketårnet?» siterte Mesic den bramfrie supernasjonalisten Seselj, en av pitbullterrierne til Milosevic.

27

«Noe i den duren,» kom det fra Tudjman. «De vil nok forsøke å legge frontlinjen fra Karlovac og ned til kysten ved Zadar. Eller Karlobag, hvis vi ikke er sterke nok til å stanse dem.»

«Kan hende de forregner seg.» Mesic kastet et blikk på et enslig papir som lå på den blankpolete bordplaten. «Denne rapporten,» sa han, «hvor sikre kan vi være på at den er riktig?» Tudjman stumpet sigaretten i askebegeret.

«Så sikre som noen kan være. Vi vet at den føderale hæren besitter mellomdistanseraketter av russisk fabrikat. Vi vet også hvor mange og hvilken rekkevidde de har. Det vi ikke med sikkerhet kan si noe om er hvor målsikre disse er. Men rapporten forteller oss at samtlige er rettet inn mot Zagreb.»

«Har vi ingen adekvate motmidler som kan settes inn?»«Nei, og det er heller ikke det viktigste. De fysiske skadene av et

rakettangrep kan vi sikkert leve med, men trusselen i seg selv er betydelig verre. Hvis folk rømmer byen av frykt for at den skal bli ødelagt, er det jevngodt med å skyte den i filler.»

Mesic gled ned fra bordkanten og gikk bort til døren.«Jeg skal ordne med litt kaffe til oss,» sa han.Franjo Tudjman, den tidligere partisanen, generalen, historikeren,

dissidenten og nå Kroatias valgte president, ble stående i dype tanker. Han mintes studentopprøret i 1972, under den såkalte kroatiske våren, da han sammen med Stipe Mesic, Sime Djordan, Zvonimir Cisak og andre intellektuelle fra universitetet i Zagreb, hadde utfordret kommunistpartiets eneveldige makt gjennom å danne Det kroatiske demokratiske fellesskap, HDZ.

Tito, Jugoslavias sterke mann og diktator på den tiden, hadde ikke sett med blide øyne på slike former for splittelse, og det endte med at studentlederne ble kastet i fengsel. Men nå hadde omstendighetene brakt flere av dem på banen igjen. Tito var historie, og livsverket hans knakte i sammenføyningene. Men var de rede til å mestre den formidable oppgaven med å omdanne republikken Kroatia til en selvstendig, anerkjent stat? Eller ville de gå på et nytt nederlag med katastrofale følger for en hel befolkning?

Tudjman stirret ut på plassen foran presidentpalasset, en beskjeden bygning på høyden over gamlebyen, hvor gatelysene funklet i den våte broleggingen. Han skulle ønske han visste svaret. Tanken på Vukovars endelikt plaget ham. Men burde det ikke også ha plaget andre som kunne ha gjort noe med det?

Hvis NATO, med sin formidable luftstyrke, hadde satt seg i bevegelse og bombet de serbiske stridsvognene, ville dette hatt en dempende virkning på brushodene i Beograd. Her hadde Europa forspilt sin beste mulighet til å stanse den storkrigen man nå så konturene av. Måtte Gud forby at historien gjentok seg. Men når mennesket grep til sverdet for å slakte hverandre var enhver tvunget til hjelpe seg selv, sukket han med et blikk på kirken tvers over plassen.

Mesic kom med kaffen og skjenket i til dem begge.

28

«Jeg har en idé. Eller rettere sagt, et riss til en plan,» sa Tudjman. Det glimtet i øynene bak brilleglassene i det halvmørke rommet. Mesic kikket spørrende på ham. «Kjenner jeg deg rett kommer dette til å minne deg mer om alle de dårlige bøkene du har lest, Stipe, men det får stå sin prøve.»

Han åpnet en skuff under bordplaten og tok frem en liten gjenstand mellom tommel- og pekefinger. Mesic la armene avventende over brystet..

«Hva minner denne deg om?»Mesic trakk på de buskete øyenbrynene og strøk seg over underleppen.«En transistor?» sa han spørrende.«Det er hva jeg ønsker at serberne skal tro,» nikket Tudjman. «I

virkeligheten er det en sprengladning i miniatyr. Petar Jurica fikk laget en prototyp for meg og har testet at den virker.»

«Semtex?»«En ny type plastisk sprengstoff, men betydelig mer potent. Noen få

gram er kraftig nok til å ødelegge styringssystemet i en rakett.»«Og hvordan skulle man få den dit?» Mesic la hodet på skakke. Tudjman

slo litt oppgitt ut med hendene.«Jeg har gjort meg visse tanker om det også,» svarte han. «Vil du høre

hva planen går ut på?»«For all del, Franjo,» humret Mesic. «Ingenting er så underholdende som

vidløftig hjernespinn for å redde nasjonen fra død og undergang.»Tudjman forklarte. Først og fremst ville de ville trenge en person som var

familiær med konstruksjonen av russiske mellomdistanseraketter, dernest en høyere offiser som kunne utgi seg for serber på oberstløytnants nivå. Ved hjelp av falske papirer skulle disse to skaffe seg adgang til oppstillingsplassen for raketter i det nordlige Bosnia, under dekke av å være inspektører. Papirene deres skulle fortelle at russerne hadde oppdaget en feil ved tenningsmekanismen i enkelte raketter av den aktuelle typen, og hadde varslet den serbiske militærledelsen om dette. Inspektørene hadde derfor i oppdrag å bytte ut den defekte delen, for å unngå at oppskytingen skulle få tragiske følger for mannskapene ved batteriet.

Transistoren skulle foregis å inneholde et søkeprogram. Ved feil i elektronikken ville dette forhindre tenning, altså virke som den bryteren den var ment å være. I virkeligheten var den konstruert for å ødelegge styringssystemet ved hjelp av den vesle sprengladningen, slik at rakettene ble stående på bakken. Hvis også drivstoffet ble antent i samme slengen ville skadene bli uopprettelige.

Mesic svelget forklaringen med en slurk kaffe.«Ganske fantasifullt til å komme fra en tørr historiker,» sa han ertende.

Tudjman la sprengladningen tilbake i skuffen.«Ikke glem at jeg også var general, Stipe. Men for å være ærlig – ideen

var Petars, ikke min. Problemet blir å finne de rette personene til jobben. Hvordan stamper man opp en rakettekspert fra det administrative kaoset som hersker i de militære rullene for tiden? Vi har ingen oversikt over hvem som måtte være serbiske krigsfanger eller på annen måte er forsvunnet.»

29

«Det siste burde ikke være en uløselig oppgave,» sa Mesic ettertenksomt. «Jeg setter Ivo i sving, så får vi se hva resultatet blir. Noe nytt fra utenriksministermøtet i EF, forresten?»

«Som forventet besluttet man seg for å utvide observatørenes virkeområde til å gjelde oss. Det var jaggu på tide, for nå driver serberne i Krajina med å svi av kroatiske hus i utkanten av Knin, mens eierne blir jaget på flukt. Kirken har de også satt i brann. Deres egen står der fortsatt, naturlig nok, like ved branntomten. Men tilbake til dagsordenen. Det er ikke mer enn en snau uke igjen til Greguric´s samlingsregjering skal være på plass, så vi må få ryddet opp i endel ting før kvelden er omme.»

30

6

Pusten sved i lungene og den skadde ankelen smertet. Ante hørte motorduren nærme seg, der han løp over stubbmarkene. Men mer skremmende var de morderiske brølene fra trekvart-tonnerens lasteplan. Gamlingen hadde rett. Dette var ikke regulære soldater, men banditter som var sendt ut for å gjøre drittjobben, slik at myndighetene ikke fikk blod på hendene.

Som forventet tok lastebilen opp jakten umiddelbart. Her skulle ingen slippe unna. Ingen levende vitner til den forestående massakren. Ante løp i sikksakk, drevet frem av en indre motor, fyrt opp av adrenalin og smertedempende endorfiner. Før eller senere ville melkesyren hope seg opp i musklene og gjøre ham stokk stiv. Men foreløpig holdt han større fart enn lastebilen i det ulendte terrenget.

Plutselig fikk motorduren en annen frekvens. Først forsto han ikke helt hva denne endringen i turtallet betydde, men så gikk det opp for ham. Bilen hadde kjørt seg fast i sørpen. Det velkjente hvinet fra hjul som spant ga ham nye krefter. Kanskje var det bare en galgenfrist før det tunge kjøretøyet kom seg løs. Men for hver meter han økte avstanden til forfølgerne, reduserte han treffsikkerheten til de kortrekkende våpnene deres. Og skulle de mot formodning ta opp jakten til fots, var nok kondisjonen hans fra den militære treningen bedre enn hos noen av de serbiske straff-fangene.

En maskinpistol knatret, men skuren gikk til høyre for ham. Fra skytetreningen visste han hvor vanskelig det var å treffe et bevegelig mål. Han justerte kursen for å komme i dødvinkelen bak lastebilens førerhus og derigjennom gjøre det vanskeligere for skytteren. Et blikk over skulderen fortalte at kjøretøyet fortsatt sto og kinnet i gjørmehullet. Men ennå var ikke avstanden betryggende nok til at han kunne tillate seg å slå av på farten.

Snart vaklet han fremover mer enn han løp. I det fjerne hørtes skuddsalver. Uvilkårlig gikk det en rykning gjennom kroppen, men den hjerteskjærende lyden ansporet ham bare til å ta ut de siste kreftene. Senere, under andre omstendigheter, ville nok ofrenes skjebner melde seg for ham i all sin gru. Han håpte bare at gamlingen med Makarov’en fikk gjort kål på noen av slakterne før han selv måtte bite i gresset.

Bak krattskogen til høyre foran ham fikk han øye på et gårdsbruk og satte kursen dit. Legger og lår beveget seg automatisk mens hjernen tumlet med tanken om at han muligens kunne gå i en felle. Han så imidlertid ingen spor av aktivitet ved husene, ingen røyk fra pipen i den kalde morgenen. Skjønt det var ensbetydende med at bruket var forlatt.

Årvåken som en røyskatt på amfetamin snek han seg gjennom krattet, stadig nærmere. Men de spente sansene hans oppfanget ingen faresignaler av noe slag. Han listet seg bort til veggen av et uthus og sank utmattet sammen. Med armene rundt knærne ønsket han bare å synke ned i en døs. Men den gjennomtrengende kulden i bakken fikk ham nokså raskt på føttene igjen.

31

Skulle han bøye seg for kroppens krav om hvile, måtte det skje innendørs. Med bankende hjerte skrittet han over tunet til hovedbygningen og kjente forsiktig på døren. Den var ulåst.

En bølge av innestengt, kvalmende lukt slo mot ham idet han åpnet. Rester av gammelt spindelvev la seg over ansiktet hans. Her hadde det nok ikke vært noen på lenge. En rotte smatt forbi ham med kurs for dørsprekken. Han stoppet et øyeblikk og lyttet uvilkårlig etter lyder, før han tok noen nølende skritt videre inn i entreen. Men bortsett fra den skremte gnageren var ingen tegn til liv noe sted.

Han sparket borti noen vedkubber som lå strødd utover flisegulvet. Passerte stuen og spisekroken til høyre for den innvendige trappen, og fortsatte videre inn i kjøkkenet. Det var enkelt innredet med komfyr, et gammelt kjøleskap, oppvaskbenk og et avlangt trebord. På den slitte bomullsduken sto en blomstervase sammen med et par brukte kaffekopper. Det virket som om beboerne hadde forlatt huset i all hast.

Utslitt dumpet han ned på en stol med hodet i hendene og bena innunder bordet. Den ene støvelen sparket borti noe mykt. En død katt eller en hund, tenkte han, idet han bøyde seg ned for å undersøke. Men synet som møtte ham var ingen av delene, snarere levninger av et menneske. Renpillete knokler med råtnende kjøttslintrer viste hvor rotten hadde forsynt seg.

Skjelvende kom han seg på føttene igjen og vaklet ut av huset. Her gjaldt det om å komme seg videre. Vekk fra grusomhetene og døden som omga ham på alle kanter. Inn i Bosnia, mot Hercegovina og kysten. Et eller annet sted bak den store fjellkjeden i vest lå havet. Velkjent, trygt og uten svik. Han kunne formelig se det for sitt indre blikk, så levende at han nesten kjente saltlukten. Spørsmålet var om kreftene holdt, om den plagete, avmagrete kroppen hans ville makte det. Det måtte gå. Ellers kunne eksekusjonspelotongen like gjerne skutt ham på stedet.

Om nettene søkte han ly i tilfeldige uthus, som tidligere hadde vært brukt til oppbevaring av høy. Noen av disse var fortsatt i brukbar stand, mens andre var tildels takløse. Så lenge det ikke regnet eller snødde var han berget, og veggene skjermet ham for nattevinden. Dessuten ga de tykke steinveggene ennå fra seg en liten lunk fra den oppmagasinerte solvarmen gjennom sommermånedene. Selv om han kjente seg stiv og uggen når han våknet på det kalde jordgulvet i grålysningen var disse usle nattekvarterene langt å foretrekk fremfor kloakksystemet i Vukovar.

I døgnets lyse timer gikk han så langt og fort som den ømme ankelen tillot. Vann var det nok av, og åkrene langs ruten forsynte ham med føde. Mais, kålrot og poteter, for det meste. Men ettersom dagene gikk ble suget etter et varmt måltid stadig mer påtrengende.

Hittil hadde han ikke våget seg nær veier eller bebyggelse av frykt for de problemene dette kunne medføre, men til slutt holdt han det ikke ut lenger. Han måtte snakke med noen. Om ikke for annet enn å få vite om han var på rett kurs. Uten kart og kompass hadde han bare hatt solen å holde seg til, men de siste par dagene hadde den gjemt seg bak et tungt skydekke. Dermed

32

måtte han bruke elven til veiviser. Den fulgte dalsøkket stadig nedover og ville vel, som vassdrag flest, føre ham frem til havet.

En sen kveld tok han mot til seg og banket på nærmeste dør i utkanten av en landsby, med et bilverksted vegg i vegg. Døren ble åpnet av en ung kvinne. På armen hadde hun et lite barn, knapt et halvt år gammelt. Hun sperret opp øynene ved synet av den uflidde, radmagre skikkelsen.

«Mesa,» ropte hun. «Kom hit.»En mann i kjeledress dukket opp i lyset fra verkstedet. Han tørket nevene

på en tvistdott og stirret granskende på den fremmede.«Hva er det med deg gutt, har du vært i krigen?» spurte han, for deretter å

henvende seg til kvinnen i døråpningen, uten å vente på svar. «Dekk på bordet med ekstra tallerken, Nafija. Jeg kommer om noen få strakser.»

Kvinnen sendte Ante et blekt lite smil og slapp ham forbi seg inn. En diger bukett gule roser lyste opp entreen, og fra kjøkkenet duftet det hjemlig av nystekt brød. Ante skvatt da han fikk se det skitne, ubarberte og huløyde ansiktet sitt i speilet ved siden av stumtjeneren. Man kunne tro at noen hadde trukket ham opp av en septiktank, hvilket ikke var så langt fra sannheten.

Nafija åpnet døren til badet, fortsatt med barnet på armen. Ungen stirret ufravendt på det underlige vesenet som fulgte i morens fotspor.

«Bade kan du gjøre siden,» sa hun, idet hun fylte vasken med vann og forsynte ham med klut, såpe og håndkle. «Men nå er det snart middag.»

Ante vrengte av seg den møkkete jakken, deretter fulgte genser, skjorte og undertrøye. Noen minutter senere så han noenlunde presentabel ut, med vannkjemmet hår og såpelukt under armene. I kjøkkenet hadde Nafija satt frem brød og vin. På komfyren putret en gryterett. Lukten av tomat og basilikum fra den dampende kjelen gjorde ham nesten svimmel.

Ante svelget hardt. Ennå hadde ikke denne uforbeholdne gjestfriheten helt gått opp for ham. Han tvilte på at noen i hans omgangskrets uten videre ville ha sluppet en fremtoning som ham inn i hjemmet sitt. For alt de visste kunne han være en drapsmann på rømmen. Men så lenge han ikke oppførte seg truende, anså de ham vel for å være ufarlig. Kun et medmenneske i en vanskelig situasjon, som tilfeldigvis hadde banket på døren deres.

«Egentlig hadde jeg bare tenkt å forhøre meg om hvor langt det var igjen til kysten,» unnskyldte han seg, for at hun ikke skulle lure på hvilket ærend han var ute i. «Det var ikke meningen å være til bry.»

Hun skulle til å si noe, men ble avbrutt av at mannen hennes kom inn.«Mehmed Crnnoluba,» sa han og rakte frem hånden. «Nafija har du

allerede hilst på, og den lille heter Jasmin. Foreløpig er hun enebarn, men det kommer vel flere med tiden.»

Ante presenterte seg, og de satte seg ved kjøkkenbordet.«Vukovar?» sa Mesa spørrende med hendene under haken, da Ante

hadde informert om hvor han kom fra og i hvilken retning han hadde tenkt seg. «Vi har hørt at det gikk hardt for seg der borte.»

Ante fortalte i korte trekk om flukten fra dødsskvadronen og hvordan hadde kommet seg hit.

33

«Og nå har du altså tenkt deg videre til Dubrovnik.» Mesa smattet på det. «Det er en lang og strabasiøs vei dit til fots, men uansett bør du kvitte deg med uniformen. Jeg mener at jeg har noen avlagte klær omtrent i din størrelse. Selv kan jeg ikke bruke dem lenger. Nafija steller litt for med meg,» tilføyde han og blunket til ektefellen.

Hun gikk for å legge barnet. Mesa hentet en flaske fra hyllen over komfyren, samt to drammeglass.

«Denne må du prøve før kokekunsten hennes setter fyr på smaksløkene dine,» sa han. «I år er den spesielt god. Balsam for sjelen. Ziveli!»

De løftet glassene og skålte. Ante lot det sterke brennevinet rulle på tungen. Til å begynne med smakte det nesten ingenting, men så åpnet det seg en smak av grønne enger, som fylte munnhulen med sommer.

Vertens øyne hvilte spent på ham. Ante nikket anerkjennende.«Jeg har hørt at bosnjakene lager god travarica,» sa han.Mesa gliste.«Du skulle smake den hjemmebrenten vi serverer i brylluper.» Han tørket

seg om munnen med håndbaken. «Den ligger nedgravd i jorden fra barnet er født og til det gifter seg. Først da åpnes tønnen. Men denne er ikke så verst, den heller.»

De tømte glassene. Mesa ble alvorlig.«Vi har i grove trekk fått med oss som skjedde i Vukovar og håper i det

lengste at noe liknende ikke gjentar seg her,» sa han. «Folkene i regionen har stort sett levd i fred med hverandre siden siste verdenskrig, uansett tro eller etnisk tilknytning. Slik må det fortsatt være.»

Mesa var åpenbart ikke innstilt på å utdype temaet, men Ante kunne ikke la være å lure hvilke tanker som spøkte i hodet hans. For eksempel var det ingen hemmelighet at serberne i sitt stille sinn kalte de bosniske muslimene for tyrkere. De så på dem som forrædere, etter at deler av befolkningen i sin tid hadde løpt fiendens ærend under utvidelsen av nordgrensen for det osmanske riket. Hvis situasjonen tilspisset seg mellom de to folkegruppene var en gnist nok til å antenne denne krutt-tønnen av gammelt, inngrodd hat.

En annen ting var at storparten av Jugoslavias rustningsindustri befant seg nettopp her i Bosnia, hadde Ante fått vite på rekruttskolen. Og skulle det oppstå en væpnet konflikt på bred front, var nok våpenarsenalene det første en aggressor ville ta kontroll over. Nasjonalistene i Beograd hadde nektet å godta resultatene av folkeavstemningene i Slovenia og Kroatia om løsrivelse for de to republikkene. Å slippe Bosnia ut av folden var nok helt utenkelig, i hvert fall for tilhengerne av et Stor-Serbia.

Med Vukovar i friskt minne gjorde man klokest i å frykte det verste, men klamre seg til håpet om at Pandoras eske i det lengste ville forbli lukket. I denne sammensatte republikken fantes det etniske grupperinger som aldri ville tillate et folkestyre innenfor Bosnias grenser, så lenge muslimene var i flertall. Den samme holdningen gjorde seg også til dels gjeldene nord for alpene, hadde Frane påpekt under en av de mange samtalene deres etter stengetid. Det realpolitiske Europa ønsket ingen muslimsk stat i sin midte. Mesa var nok sørgelig klar over dette. Det samme var Milosevic. Hvis han

34

angrep Sarajevo, med Bosnia-serberne som stedfortredere, kom omverdenen neppe til å løfte en finger for å stoppe ham.

Vinen og den gode maten hadde gjort Ante døsig. Det var så vidt han holdt seg på bena da han krabbet opp i badekaret som Nafija hadde gjort klart for ham. Hun hadde også lagt frem mannen barbersaker, i tilfelle han ønsket å kvitte seg med den ukegamle skjeggstubben. Langsomt lot han seg gli ned i det varme, lavendelduftende vannet og kjente velbehaget bre seg i den lemstre kroppen. Bare han nå ikke sovnet der han lå, var den eneste bekymringen han hadde.

Mesa fant frem nye bukser, skjorte, undertøy og strømper til ham.«Jeg kastet like godt de andre klærne sammen med den møkkete

uniformen,» sa han, da Ante hadde tappet ut vannet og frottert seg. «Når det gjelder morgendagen kan du sitte på med meg videre,» fortsatte han. «Jeg skal levere en mellomaksel til en lastebil i Rogatica, og det er jo samme veien.»

Ante, som skjønte at mellomakselen bare var et påskudd fra Mesas side for å gi ham skyss, fikk nesten tårer i øynene av denne overveldende hjelpsomheten. Takk og pris for at det fantes slike folk. Måtte bosnjakenes Gud – hvem han nå enn var – holde sin hånd over dem.

Utpå ettermiddagen rullet de inn på torget i Rogatica. Mesas lastebil var ikke av de raskeste og veien hadde vært nokså kronglete. Været viste seg imidlertid fra sin beste side, med sol og mild vind fra sydøst. Handelen gikk livlig mellom bodene. Siden dagen var på hell og det nærmet seg stengetid, falbød torgkonene resten av varene sine til spottpris.

«Vi skal bort til en av sidegatene her,» sa Mesa, manøvrerte som best han kunne gjennom folkevrimmelen og svingte inn i et trangt smug hvor det knapt nok var plass til bilen mellom husveggene. Han parkerte ved siden av trappen til et rosa murhus med en flaskegrønn dør og ringte på. Øyeblikket etter stakk en mann hodet ut, kledd i hvit singlet og med overkropp en bjørns. Familielikheten mellom ham og Mesa var slående.

De to mennene omfavnet hverandre hjertelig.«Mesa, Mesa,» sa den andre støyende. «Du vil ikke si at du kommer med

akslingen. Når sa du sist at du skulle levere den? I fjor på disse tider?»Mesa smilte brydd.«Vel, jeg hadde akkurat et ærend på disse kanter,» forklarte han.

«Dessuten var vi vel enige om at det ikke hastet. Dette er Ante. Jeg tror ikke han har fortalt meg hva han heter til etternavn.»

«Ante er godt nok for meg,» sa mannen i singlet. «Selv er jeg døpt Harun. Mesas eldre bror. Men kom med meg, så går vi rundt og inn på terrassen. Jeg regner med at dere to er passe øltørste etter kjøreturen.»

Harun løftet bildelen ned fra lasteplanet. Med albuen åpnet han porten til tregjerdet mellom nabohuset og sitt eget.

«Det er ikke ofte man kan sitte ute så sent på året, men i dag er det nesten sommertemperatur. Bare synd at frosten kom så tidlig at blomstene strøk

35

med. Pelargoniaen tåler ikke kulde,» tilføyde han, da han krumbøyd la fra børen inne ved husveggen.

Midt i det som måtte være en kjøkkenhage var en motorhakke parkert. Deler av den brune moldjorden virket nyfrest, med rester av kålstilker, potetlauv og annet vekstavfall samlet i et hjørne. Den fliselagte plattingen var møblert med et rundt smijernsbord og tilhørende stoler. På bordet sto et batteri med tomme ølflasker og et velfylt askebeger.

«Mijo var innom som snarest,» forklarte Harun broren og gned håndflatene mot den flekkete arbeidsbuksen. «Du husker vel Mijo?»

Mesa nikket.«Er han fortsatt den samme gamle plageånden?»«Blir visst aldri annerledes.» Harun skar en grimase. «Han prater hull i

hodet på en stakkar. Politikk, politikk, politikk. Han avbrøt meg forresten midt i onna. Men sitt, sitt, så skal jeg hente ny forsyning.»

De fant hver sin stol og slo seg ned ved bordet. Mesa tok frem en pakke bosnisk rulletobakk og bød Ante. Over hodene deres lekte brisen med de skarlagensrøde bladene på vinrankene, der druene for lengst var høstet. De røkte i taushet og nøt den lune varmen mens de lyttet til summingen fra torget utenfor. I det fjerne hørtes den hissige snerringen fra en moped.

Harun kom med en flaske til hver.«De siste tre,» sa han. «Mati stakk bort i butikken for å bunkre.»«Harun er gammel sjømann,» innskjøt Mesa, i tilfelle Ante ikke kjente

uttrykket. «Han reiste på de syv hav i mange år mens Mati var hjemme med. Nå har begge forlatt redet. Den ene bor i Tyskland, den andre har slått seg ned i det sydlige Italia. Han jobber på fergen som trafikkerer ruten over Adriaterhavet mellom Bari og Bar.»

«Skulle ønske vi kunne gjort det samme,» gryntet Harun. «Forlatt Bosnia mens det ennå er tid, mener jeg. Det kommer til å smelle her en av dagene, sann mine ord.»

«Harun er pessimisten i familien,» bemerket Mesa spøkefullt. «Han forbereder seg alltid på det verste.»

«Til gjengjeld har det berget meg i mang en vanskelig situasjon,» repliserte den eldre broren. «Men klarer vi å holde oss utenfor krigen, som alle innerst inne vet vil komme, er ingenting bedre enn det.»

«Du frykter at urolighetene også vil ramme Bosnia?» Ante stumpet sigaretten i askebegeret.

«Gjør nok dessverre det,» svarte Harun dystert. «Jeg kan ikke riktig skjønne hvordan vi skal unngå å havne i samme suppa som de andre republikkene. Da Mesa ringte meg sent i går kveld og fortalte at han tenkt seg hit en tur, nevnte han at han hadde seg en passasjer som til overmål hadde fått føling med hva vi har i vente. Izetbegovic er for godtroende når det gjelder hva de bosniske serberne kan finne på. Hvorfor skulle det bli så my annerledes her enn på den kroatiske siden av grenselinjen?»

«Nå skytes det mot Dubrovnik også,» fortsatte han etter en pause. «De første bombene falt over byen den første oktober, mens du ennå befant deg i Vukovar. Dubrovnik er nok ikke det tryggeste stedet akkurat nå.»

36

Det gikk et søkk gjennom Ante. Den vakreste byen langs hele den lange kysten. Skulle ikke den heller bli spart? Han kikket vantro på Mesa, som trakk på skuldrene.

«Det meldes om sporadisk skyting fra fjellene omkring, men skadene er visst ikke så store,» sa han. «Serberne hevder at de skal redde byen fra Ustasja-fascistenes herjinger.»

«Ustasja,» fnyste Harun. «Hva er det de snakker om? Forsøker de å innbilde folk at de kommer som befriere?»

«Noe liknende ble sagt da hæren rykket inn i Slovenia,» bemerket Ante. «Da påsto man at Jugoslavia var blitt angrepet av ytre fiender.»

«Maken til pissprat, tror de ikke at folk kan tenke?»«Du kjenner mentaliteten deres, den er mer bysantinsk enn vår,»

kommenterte Mesa. «De lærte sluhet og dobbeltspill under tyrkertiden og har siden spilt på folkets tragedie med absolutt gehør.»

«Ingen lider så sterkt og vedvarende som serberne,» klukket Harun. «De føler seg som ofre for en verdensomspennende sammensvergelse, med paven og CIA i spissen. Alle har rottet seg sammen mot dem, er omkvedet man hører på gatene i Beograd. Men hvem andre enn deltakerne i denne påståtte konspirasjonen er det som i alle år har dyttet ræva deres full av penger? Amerikanerne, russerne og EF. Halve Serbia består av rentenister som ikke gjør det skapende grann. Men mye vil ha mer, sies det, og nå krever de forsyne meg også eiendomsretten til storparten av Jugoslavia.»

«Grunnloven åpner for at republikkene kan tre ut av føderasjonen,» minnet Mesa ham om. Harun geipte foraktfullt.

«Si det til separatistene i Krajina. Nå vil de ha sin egen enklave der, med egen president, innenfor Kroatias grenser. Samme krav kan fort gjøre seg gjeldende her også, i området hvor serberne er i flertall. Det gjelder det å kare til seg så mye som mulig av Titos dødsbo.»

«Inkludert Dubrovnik?» Ante grøsset ved tanken på at den skulle havne på historiens skraphaug. Harun stønnet oppgitt.

«De skytegale tullingene tar ingen hensyn. Hvis ikke byen blir deres, skal heller ingen andre ha den. Men er du sikker på at du virkelig vil dit?»

«Dubrovnik eller Split,» sa Ante bestemt. «Split hadde nok vært å foretrekke med tanke på å komme seg hjem, men i min situasjon har jeg ikke noe valg. Jeg håper bare at trafikken nordover fortsatt går rimelig greit. At ikke veiene er sperret, mener jeg.»

«Kystveien er nok fremdeles åpen.» Harun masserte neseroten ettertenksomt. «I morgen er det onsdag. Da går det buss herifra via Metkovic til Dubrovnik på tidlig på formiddagen en gang. Jeg skal sjekke med rutetabellen.»

Et kjøligere drag fikk vinløvet til å rasle. Harun snuste ut i været.«Det blir visst regn,» sa han. «Jeg tror vi trekker inn i huset.»Han tok tomflaskene i den ene hånden og la den andre over Antes

skulder. «Du sover selvfølgelig her i natt,» sa han. «Mesa svipper deg bort til holdeplassen etter frokost.»

37

Dubrovnik. Adriaterhavets perle. Bystaten, som gjennom århundrer hadde vært et akademisk og merkantilt kraftsenter på linje med Venezia, var nå under beleiring. Fra åsene omkring ble den pepret av maskingeværsalver og artillerigranater. Svart røyk veltet ikke bare opp fra brennende boligblokker og hoteller i den ytre delen. Men også de historiske bygningene innenfor bymuren var hardt rammet.

Både FN og Europa protesterte mot denne meningsløse vandalismen, uten at det gjorde særlig inntrykk på angriperne. De lovet at gamlebyen skulle bli spart. Hvis uerstattelige verdier ved et uhell gikk tapt, ville disse bli gjenreist i sin opprinnelige skikkelse fra fordums tid – altså mye eldre enn den nåværende arkitekturen. Snakk om selvmotsigelse, tenkte Ante oppgitt. Eller kanskje var det et uttrykk for serbernes bisarre humor.

Innbyggerne nekte å rømme byen. Ikke for noen pris var de villige til å la den falle i hendene på barbarene, som truet med å gjøre den til en viktig havn i det nye, storserbiske riket. Men etter hvert som ukene gikk og bombardementet økte i styrke, ble forsyningene av mat og vann på det nærmeste strupt. Etter langvarige forhandlinger gikk serberne omsider med på å slippe enkelte ferger gjennom blokaden, slik at sårete, kvinner og barn kunne evakueres. De som ble igjen gjorde sitt ytterste for å bøte på skadene fra den vedvarende beskytningen, i en slags innbitt passiv motstand.

Ante, som med nød og neppe hadde klart å ta seg gjennom serbernes linjer etter at bussen hans ble tvunget til å snu, var en av de mange som ventet på sjøtransport nordover. Lenge så det mørkt ut for hans vedkommende. Myndighetene ville helst at han sluttet seg til forsvarerne. De kunne trenge hver eneste stridsdyktige person dersom byen ble invadert. Men siden det hverken var våpen og ammunisjon nok til alle, bestemte kommandanten seg omsider for å gi slipp på ham. Man kunne ikke nedkjempe en velutrustet fiende med kjøkkenkniver og kosteskaft.

Det var med blandete følelser Ante sto på dekket til den overfylte båten og så byen bli borte i tåkedisen. Han snudde seg vekk for å slippe synet av ilden fra kanonene oppe i fjellsiden. I samme øyeblikk sto han ansikt til ansikt med Stipe Mesic, lederen for det tidligere Jugoslavias presidentskap. Hva gjorde han her? undret Ante. Han hadde ikke hørt et knyst om at Mesic var i Dubrovnik, så dette måtte ha vært et høyst uoffisielt besøk.

Mesic grov hendene dypere ned i lommene på vinterfrakken og lente seg mot rekka, uten å la seg merke av Antes forvirring.

«Du syntes heller ikke noe om fyrverkeriet,» sa han tørt, som om han leste Antes tanker. Ante foldet armene over brystet.

«Jeg fikk nok av den slags i Vukovar,» sa han. «Dubrovnik var det siste stedet jeg trodde skulle bli angrepet.»

«Vukovar?» Mesic hevet et busket øyebryn. «Var du med der?»«Fra begynnelsen og til byen falt.»«Men hvordan kom du deg levende hit?»Ante ga ham en kort beskrivelse av de siste dagenes intense

kamphandlinger, til serberne omsider brøt gjennom sperringene og forsvarerne ble tvunget til å overgi seg. Videre fortalte han om transporten ut

38

av byen, flukten fra henrettelsen og hjelpen han hadde fått av de bosniske muslimene. Mesic lyttet uten å avbryte.

«Fatter ikke hvordan dere holdt ut så lenge,» sa han hoderystende.«I ettertid har jeg ofte lurt på det selv,» svarte Ante. «Men det som holdt

oss gående var troen på at regjeringen ville komme oss til unnsetning. At så ikke skjedde førte til mye frustrasjon og bitterhet i sluttstriden.»

Mesic unnlot å kommentere dette.«Hvilken våpengren tilhørte du?»«Infanteriet. Fra det sivile var jeg utdannet rakettingeniør. Fire år på den

tekniske høyskolen i Zagreb, samt to års spesialstudium i robotikk og mikroelektronikk.»

«Interessant.» Mesic smekket med leppene. «Så da vet du altså hvordan innmaten i missiler ser ut.»

«I alle fall de russiske modellene som inngår i hærens oppsetting.» «Og nå skal du omsider hjem til en velfortjent hvile?»«Jeg har ikke sett familien på aldri den tid,» bemerket Ante.Mesic strøk seg ettertenksomt over den skjeggete haken.«Hva ville du sagt om permisjonen din var blitt inndratt her og nå?»

spurte han. Ante skar en grimase.«Jeg hadde nok vært fristet til å be den som sa det om å kysse seg bak.»«Selv om ordren kom fra høyeste hold?»Ante svarte ikke på det. Mesic så faktisk ut til å more seg.«Jeg tror du og jeg har litt av hvert å snakke om,» sa han. «Bli med under

dekk, så skal jeg sørge for at vi får noe å leske strupene våre med.»Fra høyeste hold, gjentok Ante i sitt stille sinn. Hjertet hans sank i brys-

tet. Uansett hva Mesic hadde i tankene var han ikke sikker på at han ønsket å høre det. Men siden han fremdeles var under ordre, fantes det ingen vei utenom.

39

7

Noen dager senere, etter en kort visitt hjemme hos foreldrene, ble Ante hentet av et militært kjøretøy og transportert til presidentpalasset i Zagreb. Her var reparasjonsarbeidene i gang etter flyangrepet mot bygningen den syvende oktober, hvilket serberne påsto at kroatene hadde påført seg selv for å stille Beograd-regjeringen i et dårlig lys. Litt av et kunststykke, tatt i betraktning at kroatene på det tidspunktet ikke disponerte et eneste kampfly.

Ante ble vist inn i et rom som minnet ham om de militære undervisningslokalene i Ljubljana, men der stoppet også enhver likhet med denne gamle, ærverdige bygningen fra habsburgernes tid. På en av veggene hang et stort kart over det jugoslaviske landområdet, med røde og blå stifter på strategisk viktige byer og steder. Han så at Karlovac og Zagreb var markerte med blått, Osijek, Vukovar og Dubrovnik med rødt. Hadde kamphandlingene også smittet over på nabobyen Osijek mens han var på flukt fra Vukovar?

Han sto med ryggen mot og studerte kartet da døren bak ham ble åpnet. Tre menn kom inn i rommet, den ene var republikkens øverste leder, Franjo Tudjman. Han var større og kraftigere enn Ante hadde forestilt seg, med noe reveaktig over de forfinete ansiktstrekkene. Øynene bak brilleglassene rommet et underfundig smil.

«Du er Ante Skroza,» sa han og rakte ham hånden. «Dette er Petar Jurica og Luka Franelic. Jurica er ingeniør som deg, Franelic kaptein i den kroatiske hæren. Fra og med i dag er han utnevnt til oberstløytnant. Men vær så god sitt, mine herrer.»

De fant seg hver sin lenestol. Petar Jurica var en liten, rund type, med stålinnfattete briller og en dress som hadde sett sine beste dager. Håret var jerngrått, og de leverflekkete hendene flyttet seg rastløst mellom armlenene og fanget hans. Luka Franelic var den rake motsetningen. Slank, senesterk, med blondt hår og grå øyne. Det var lett å se at mannen var soldat av yrke, vant til å takle uventete situasjoner. Likevel ble han tydeligvis brakt en smule ut av fatning ved denne plutselige forfremmelsen.

Tudjman lot øynene gli fra den ene til andre mens han lekte med en liten gjenstand mellom fingrene.

«Dere har sikkert gjort dere visse tanker om hensikten med dette møtet,» sa han. «Bortsett fra Petar, som er selve foranledningen til at vi nå er samlet her,» tilføyde han, med et sammensvorent blikk på ingeniøren.

«Denne innretning her er en smart liten rakker,» fortsatte presidenten og lot Franelic ta objektet i nærmere øyesyn. «I det ytre ser den ganske uskyldig ut, men i den rette sammenhengen kan den gjøre svært mye skade. Hvis det hadde lykkes oss å få den implantert i sentralnervesystemet til en mellomdi-stanserakett, er sjansen stor for at denne aldri ville kunne forlate oppsky-tingsrampen. Etterretningen har kommet under vær med at et luftangrep på Zagreb er nært forestående. Hvis dette kan forhindres vil ikke bare byen bli spart, men dessuten gi oss en hardt tiltrengt psykologisk seier.»

40

Franelic overlot gjenstanden til Ante. For ham så den ut som en vanlig transistor i en litt klumpet utførelse. Den var påtrykket kyrilliske bokstaver og et fabrikasjonsnummer. Sannsynligvis et russisk fabrikat.

«En elektronisk bryter?» spurte han.«Fortell dem hva den består av, Petar,» innskjøt Tudjman, fjernet brillene

og gned øyelokkene. Han virket sliten, syntes Ante. Først nå la han merke til de mørke posene under øynene, som vitnet om underskudd på søvn.

Jurica kremtet for å renske halsen.«Dette er min egen lille oppfinnelse,» sa med en bassrøst som ikke sto

helt i stil med fremtoningen for øvrig. «Det gleder meg at du tar den for en transistor,» svarte han på Antes spørsmål. «I virkeligheten er den en radiostyrt bombe i miniatyr, kraftig nok til å omdanne kretskortet i rakettens styringssystem til konfetti. Med litt flaks kan den forårsake enda større skade, som å antenne drivstoffet, for eksempel ved at strømkilden kortslutter.»

«Hva er det som er i den?» spurte Franelic. «Semtex?»«En variant av Semtex, med kraftigere sprengvirkning.»«Og meningen er at jeg skal få tingen på riktig sted i rakettkroppen?»«Skroza er spesialisten. Han tar seg av den jobben.» Tudjman satte

brillene på nesen igjen. «Oppgaven din er å få ham i posisjon ved hjelp av din nye tittel.»

«Vi snakker om rakettbasene i det nordlige Bosnia, formoder jeg.» Franelic lirket opp en sigarettpakke fra skjortelommen innefor uniformsjakken og bød rundt. Han fyrte opp sin egen med en velbrukt Zippo-lighter, der den røde stjernen var fjernet. Tudjman nikket.

«Rollen din er å opptre som inspektør på oppdrag fra militærledelsen i Beograd» sa han. «Alibiet er at russerne har oppdaget en fabrikasjonsfeil i en databrikke tilsvarende denne, og som følgelig må byttes ut om raketten skal funksjonere. Serienummeret er identisk, bortsett fra de siste sifferet. Leirledelsen vil neppe fatte mistanke om at det er noe lureri et sted.»

«Jobben er heller ikke vanskelig,» kom det fra Jurica. «Av med dekslet, ut med brikken og klikk den nye på plass. Tre minutter, toppen, hvis man bruker en elektrisk skrutrekker.»

«Tittelen og papirene dine vil formodentlig virke overbevisende nok til at ingen dobbeltsjekker med Beograd,» tilføyde Tudjman. «Rangen skal du med glede få beholde etter at oppdraget er utført.»

«Hvis det lar seg gjennomføre.» Franelic knuste den halvrøkte sigaretten i askebegeret. «Hverken Skroza eller jeg snakker dialekten. I den jugoslaviske hæren spilte det ingen rolle, men alt er annerledes nå. Et eneste feil ord og vi risikerer å bli tatt for sabotører.»

«Og da har vi virkelig tapt.» Tudjman knep leppene sammen. «Mitt råd vil derfor være at dere sier minst mulig og heller lar ordren tale. Dessuten vil dere begge få en ukes intensiv trening i serbisk dagligtale. Foruten at Petar kommer til å drille Skroza grundig når det gjelder den tekniske gjennomføringen.

41

Selvsagt er jeg fullt på det rene med at oppdraget både er vanskelig og farlig,» la han til etter en kort pause. «Det kan godt vise seg å bli en aldrende manns knuste drøm om å gjøre Seseljs ord til skamme. Men hvis vi ikke gjør et forsøk, vil vi heller aldri få vite hva resultatet kunne ha blitt om vi hadde prøvd. For Kroatias del vil det være en tragedie om republikken ender som en lilleputtstat på linje med Andorra eller Liechtenstein.»

Franelic sa ingenting. Hva han enn måtte mene om Tudjmans retorikk holdt han det klokelig for seg selv. Presidenten kikket på klokken.

«Beklager å måtte forlate dere nå, men jeg har et møte i Brüssel om noen timer,» sa han. «Petar tar seg av det videre forløpet. Han er den som kjenner saken best og lettest kan sette dere inn i detaljene. La meg bare understreke at selv om jeg, som landets øverste leder, kan beordre dere til tjeneste, vil jeg i dette tilfellet foretrekke frivillighet. Dere må tro at det går. Men hør nøye etter hva Petar har å si før dere tar den endelige beslutningen.

Det ble en lang kveld. Jurica skisserte planen i grove trekk. Franelic oppdaget umiddelbart en rekke militærfaglige hull som han gjerne ville ha fylt med innhold. Blant annet ville han vite hvilken grad av sikkerhet man opererte med i og omkring batteriet, antall mannskaper, beredskapsnivået og så videre. Jurica tok notater og lovet å forhøre seg med etterretningstjenesten. Han regnet med at folkene der satt inne med eller gjennom sine kilder kunne skaffe til veie de opplysningene Franelic ba om.

Ante lyttet for det meste og blandet seg bare inn i diskusjonen om de tekniske detaljene. Etter hvert som bitene falt på plass, og følelsen av at oppdraget – i alle fall på papiret – lot seg gjennomføre, ble stemningen i rommet mer avslappet. Jurica tok frem en flaske Napoleon konjakk fra barskapet og skjenket i et glass til hver.

«Skål for hell og lykke,» sa han. «Og måtte tullingene som startet denne tåpelige krigen råtne i helvete.»

En uke senere var det meste klarlagt. Ante og Luka var i mellomtiden innkvartert på et av byens hoteller. Utover den sedvanlige taushetsplikten var de ikke pålagt noen restriksjoner med hensyn til bevegelsesfrihet. Etter arbeidsdagens slutt kunne de gå hvor de ville og omgås hvem de måtte ønske. Imidlertid ble de advart mot å engasjere seg i politiske diskusjoner. Atmosfæren i befolkningen var nervøs og til dels amper over myndighetenes maktesløshet overfor serbernes gjentatte trusler om å utslette Zagreb. En uoverveid bemerkning kunne lett bli misoppfattet og ende i håndgemeng.

Ante benyttet sjansen til å oppsøke Stoja. Han hadde ikke sett eller hørt fra henne siden de sist møttes på restauranten til Frane. Etter diverse telefoner til de forskjellige sykehusene fikk han omsider tak i henne. De ble enige om å møtes på en restaurant i nærheten når vakten hennes var over.

Han kjente seg litt underlig til mote der de satt på hver sin side av bordet med et tent stearinlys mellom seg. Hun var blitt tydelig eldre siden sist. Mer moden. Det ungpikeaktige ved henne var borte og i blikket lå det et dypere

42

alvor. De utvekslet sjenerte øyekast mens de lot som om de studerte menyen. Faktum var at ingen av dem kjente seg spesielt sultne.

Omsider brøt Ante den spente tausheten ved å foreslå en Zagreb-snitsel og en flaske Postup. Stoja samtykket og la menyen fra seg. Kelneren tok imot bestillingen. Lenge satt de bare og stirret inn i stearinlysflammen til begge begynte å knise som et par tenåringer.

Stoja grep Antes hender og knuget dem i sine.«Ante, Ante, hvor forandret vi er blitt,» sukket hun. «Det kjennes som om

vi nesten er fremmede for hverandre.»«Er vi?»«Mye har hendt,» sa hun. «Ting som har preget folk på ulike måter, ikke

nødvendigvis til det bedre. Du var i uniform da tanksene rullet inn i Ljubljana. Hvordan føltes det?»

«Uvirkelig,» svarte han. «Landet var i krig, ble det sagt. Flere av mannskapene om bord i stridsvognene deserterte da de så at de var omringet av sivile. Barn, mødre, bestemødre. Noen av soldatene begynte å grine av lettelse da sammenhengen gikk opp for dem.»

«Hva skjedde med deg?»«Avdelingen min ble oppløst av den slovenske kommandanten. Sammen

med en kamerat var jeg på vei hjem da vi ble stoppet i en militærpost syd for Rijeka. Her ble vi oppfordret til å melde oss for rekrutteringskontoret i Karlovac. Deretter bar det østover. Rett inn i løvens hule.»

Stoja kikket spørrende på ham, før det plutselig gikk opp for henne hvor han mente. Blikket hennes vekslet mellom vantro og gru.

«Vukovar,» hvisket hun. «Var du virkelig der?»Han nikket taust. «Men hvordan … »« … jeg klarte meg?» Ante trakk på skuldrene. «Det er en lang historie.»Vinen kom på bordet. Fargen var dyp og ren i skjæret fra stearinlyset og

smaken gjenkjennelig, uten snev av kork eller kjeller.«Byen ble tømt for overlevende etter at den falt i hendene på angriperne,»

fortsatte han. «Mennene ble skysset ut med lastebiler, kvinner og barn i busser. Hva som hendte med disse vet jeg ikke, men det var åpenbart hvilken skjebne de hadde tiltenkt oss. Vi ble satt av på et jorde utenfor byen et sted. Selv klarte jeg å komme meg unna før bødlene rakk å organisere seg.»

Han fortalte om det videre forløpet mens de ventet på maten, men sa ingenting om møtet med Stipe Mesic. Stoja kikket ufravendt på ham med hendene foldet under haken.

«Og nå er du altså her. I Zagreb.»En enkel konstatering som ventet på en forklaring. Ante hadde vært

forberedt på at spørsmålet ville komme. Han lente seg over bordet og blunket konspiratorisk.

«Jeg skal ut på et hemmelig oppdrag for landets øverste leder.»Stoja himlet med øynene.«Presidenten?» geipte hun. «Gi deg, Ante, den der må du lenger ut på

landet med.»

43

Han la hånden høytidelig på hjertet.«Det er gudsens sanning,» sa han i en påtatt fornærmet tone. «Bare lov

meg at du ikke røper det med et ord til en levende sjel.»«Nei, selvsagt. Er det hemmelig, så er det hemmelig,» lo hun. «Men

Vukovar er sant. Og flukten gjennom Bosnia. Det kan jeg lese i ansiktet ditt.»

Kelneren serverte snitselen og ønsket dem god appetitt. Ante skiftet tema.«Hva med deg?» spurte han. «Som sykepleier har du vel fått føling med

litt av hvert den seneste tiden.»Stoja rettet seg opp. «Jeg vil helst snakke minst mulig om det,» sa hun. «På avdelingen ser og

hører vi ting som er så fryktelige at jeg nesten ikke har ord for det. Noe av det verste er de unge kvinnene som er blitt utsatt for massevoldtekter i serbiske fangeleirer for å gjøre dem gravide, og som blir sendt til oss når de er seks til syv måneder på vei. Senest i går hoppet to av dem ut av vinduet for å gjøre slutt på elendigheten. Jeg forstår dem. Kan noen virkelig beholde livsgnisten etter å ha blitt så fornedret?»

Hun la fra seg bestikket ved siden av tallerkenen med den nesten urørte maten. Fingrene hennes dirret.

«Fra en av de andre sykepleierne hørte jeg en historie som er typisk for denne skitne krigen,» fortsatte hun. «En eldre kvinne, som hadde fått mannen sin og resten av familien massakrert, ble tatt hånd om av Røde Kors og brakt hit til Zagreb. Hun hadde ingenting brukbart å ha på seg, så hun ble utstyrt med en rekvisisjon til en av byens klesbutikker. Da hun kom dit og fikk se hvem innehaveren var, besvimte hun på stedet. Tro det eller ei, men det var samme mannen som en uke tidligere hadde drept hennes kjære. Han skjønte at hun hadde gjenkjent ham og stakk av før politiet kom.»

«Jeg kjenne typen,» nikket Ante. «Dette er folk som dreper for penger i helgene. Hundre tyske mark per hode, er visst den vanlige taksten. Vi hadde dem i Vukovar også. Men hva med Dusan, hører du noe fra ham?»

Stoja ristet på hodet.«For å være ærlig vil jeg helst slippe,» sa hun sørgmodig. «Jeg kjenner

ham ikke igjen lenger, så forandret er han blitt.»«Hva driver han med?»«Sant å si vet jeg ikke. Han snakker aldri om det. Sist jeg så ham var på

mors fødselsdag. Da var han så formørket av hat at selv far ba ham besinne seg. Pass deg så du ikke ender lukt i helvete, var ordene han brukte.»

«Hvis djevelen vil ha ham,» bemerket Ante tørt. «Du vet hva Machiavelli sa da han lå på dødsleiet og kirken ba ham forsverge Satan? Man skaffer seg ikke uvenner i en sådan stund.»

Stoja smilte blekt.«Kanskje kommer det noe godt ut av all elendigheten til slutt,» sa hun

håpefullt. «La oss i alle fall drikke til flasken er tom. Etterpå drar vi hjem til meg. Jeg skal ikke på vakt før i morgen kveld, så vi har tiden for oss. »

«Høres ut som en god idé,» istemte Ante.

44

8

Regnet trommet på presenningen over hodene deres der de kjørte nordover gjennom det blygrå bosniske landskapet. Den gamle jeepen av russisk opprinnelse var hverken lydløs eller særlig komfortabel, og de stive fjærene fanget opp hver eneste liten dump i veibanen.

Bak setene lå metallkassen med de doktorerte transistorene, forsvarlig tjoret til jeepens sidestolper. Ante hadde vært engstelig for at de vedvarende støtene skulle få detonatorene til å gå av, men Franelic forsikret ham om at hver enhet var pakket for seg og behørig polstret i sjokkabsorberende styrofoam. Dessuten var sprengstoffet svært stabilt. Det kunne brukes som tyggegummi om så var ønskelig, uten fare for at man ble et hode kortere.

«Forresten pleier folk jeg kjenner å kalle meg Luka,» sa han. «Er det greit for deg, kaptein Sarinic?»

«Litt enklere enn oberstløytnant Radovanovic,» kvitterte Ante.Begge humret over de fingerte titlene og navnene, og håpte at

kamuflasjen deres for øvrig ville tåle nærmere gransking. Forfalskningen var av beste merke, så strengt tatt burde det ikke være grunn til bekymring. Det uventete var det derimot vanskeligere å planlegge for. Men det fikk de heller takle som best de kunne.

«Men for guds skyld legg vekk den dalmatinske dialekten din, Ante, jo før jo heller,» sa Luka. «Du snakker den østlige lingoen like godt som noen. Så vidt jeg har forstått har du hatt serbiske venner både på moen og i andre sammenhenger. Lat som om du er en av dem. Da blir det hele mye lettere.»

Problemet var bare at hans serbiske venner var født og oppvokst i Knin og snakket slik folk vanligvis gjorde i denne delen av Kroatia. Forfedrene deres hadde riktignok kommet fra det serbiske kjernelandet for hundrevis av år siden, så de bløte vokalene hadde fått skarpere kanter. Dessuten hadde han aldri vært særlig god til å agere, men det fikk stå sin prøve.

De passerte Dobosnica, Miricina og Donja Lohinja, før de svingte av fra hovedveien og inn på noe som liknet et traktorspor, formet av stridsvogner og tyngre kjøretøy. Det slynget seg frem mellom gresskledde knatter og pistrete furutrær, spøkelsesaktige i det bleke skinnet fra månen som tidvis tittet frem mellom drivende skyer. Regnet hadde gitt seg, men de dype hjulsporene var som små bekkefar. Gummien spant mer enn de rullet på det gjørmete underlaget. Etter hvert som bakken ble mer grusblandet fikk den imidlertid bedre grep. Men fort gikk det ikke i det ulendte terrenget, der månens skyggespill kastet trolldom over det stygiske mørket mellom knausene, som her i innlandet var av en annen geologisk herkomst enn de hvite kalkklippene langs kysten. Tåketeppet nær bakken slukte lyskegelen fra frontlyktene. På enkelte strekk måtte Franelic overlate styringen til hjulene og håpe det beste.

De kjørte nesten rett på nettingporten med Adgang forbudt-skiltet i øyenhøyde. To væpnete vaktposter kom opp på hver sin side, begge med

45

kraftige lommelykter i hendene. Etter nøye granskning av passersedlene ble porten åpnet. Luka kjørte inn og parkerte foran vaktstuen.

Daghavende offiser var en røslig major med dorske øyne i et kjøttfullt ansikt. Haken var ubarbert og uniformsjakken åpen. Med bena på bordet og en halvtømt flaske slivovitsj i den ene hånden balanserte han den fyldige kroppen på en pinnestol i førtifem graders vinkel, et kunststykke han neppe ville ha prøvd seg på i edru tilstand. Ved synet av de to nyankomne satte han flasken fra seg, slapp føttene ned på gulvet i en innstudert, alkoholpåvirket bevegelse og rettet seg opp ved hjelp av tre stive fingre mot bordkanten. Han blunket noen ganger for å få ansiktene deres i fokus.

Hverken Ante eller Luka lot seg merke med noe. Å drikke seg snyta på en nattevakt hvor det ikke skjedde noen verdens ting var en offisers privilegium. De presenterte seg som inspektører fra overkommandoen og rakte ham papirene. Majoren studerte dem lenge og vel mens han klødde seg i skrittet med den ledige hånden.

«Oberstløytnant Radovanovic og kaptein Sarinic,» mumlet han for seg selv. «Hvorfor har jeg ikke dere på listen over besøkende? Hvorfor varsler man ikke om slike ting? Dere får unnskylde antrekket, men jeg hadde ikke ventet så prominente gjester i dette enkle lokalet klokken fire om natten.»

«Beklager at vi kommer på en ubeleilig tid av døgnet,» unnskyldte Luka seg. «Vi skulle ha vært her allerede i går ettermiddag, men kjøretøyet begynte å hoste omtrent midtveis fra Beograd. Kluss med tenningen, viste det seg, da vi omsider fikk tak i en mekaniker.»

«Hvordan var været der, forresten? Like vått og surt som her oppe?»Et glimt av bondefulhet kom til syne i det dorske blikket. Hvorvidt det

skyldtes refleksen fra den nakne lyspæren i taket eller landsbygdas inngrodde mistenksomhet, var ikke uten videre gitt.

«Hva?»Luka lot som om han var blitt avbrutt i tankerekke og ikke oppfattet

spørsmålet.«Beograd. Været,» gjentok majoren.«Behagelig. Femten grader og sol,» sa Ante ut i luften, som om

spørsmålet kun var et uttrykk for høflig interesse. Men her var det tydelig at majoren satt med fasiten.

«Rene sommeren,» istemte Luka. Han kunne ikke annet enn å støtte kollegaen, uansett om det var vist eller galt.

Majoren slikket underleppen med tungespissen.«Så hva kan jeg stå til tjeneste med, bortsett fra å by herrene på en klunk

etter den lange kjøreturen?»«En seng og noen timers søvn hadde gjort seg før møtet med

kommandanten,» svarte Luka. «Men vi tar gjerne en hjertestyrker på stående fot.»

«Tenkte meg det.» Majoren lot flasken gå på omgang og henvendte seg til vakten som hadde tatt oppstilling ved døren. «Be korporalen sørge for at gjestene får den beste forpleiningen, men kjøretøyet deres må ut av veien så det ikke er til hinder for brødbilen. Hvis den jævla krøtterstien i det hele tatt

46

er fremkommelig etter regnet, vel å merke. Ta beltevognen for sikkerhets skyld og møt den i krysset klokken fem,» la han til, etter å ha tenkt seg om.

«Skal bli, major.»Vakten snudde på hælen og forsvant. Majoren konsentrerte seg om

papirene igjen.«Feil ved en transistor, er det dét det står her?»«Som i beste fall kan slå ut rakettens tenningsmekanisme.» Ante ga ham

flasken tilbake og tørket seg om munnen med håndbaken.«Og i verste fall?»«Alt skal fungere brillefint når den nye delen er på plass,» forsikret han.«Russiske grovsmeder,» gryntet majoren, idet han korket flasken. «De

klarer ikke engang å lage et vannklossett som virker.»

«Hvordan visste du at Beograd hadde femten grader i går?» spurte Luka da de var alene på rommet som korporalen hadde tildelt dem.

«Så det i en avis. Stedet hvor vi stoppet for å spise sarma. På baksiden var det et kart med dagens værmelding. Lavtrykket hadde yttergrensen ved Novi Sad. Sydøst for denne var det spådd lettskyet eller disig med brukbare temperaturer.»

«Du berget skinnet vårt der,» kom det fra Luka.«Jurica ba oss være påpasselig med detaljene,» minnet Ante ham om. Luka vrengte av seg skjorten og hengte den over en stolrygg.«Håper kommandanten ikke er like skeptisk som vår venn i vaktstuen,»

bemerket han. «Men prøv å få deg litt søvn før reveljen går. Vi har en lang og anstrengende dag foran oss.»

Etter en lett frokost med søte kaker og enda søtere, ramsterk tyrkisk kaffe, ble de hentet av kommandantens oppasser og vist inn på kontoret hans. Oppasseren serverte kaffe mens sjefens hans studerte papirene fra Lukas dokumentmappe. Utenfor vinduet hang tåken tung og våt mellom brakkene.

Kommandanten lente seg tilbake i svingstolen og kikket spørrende fra den ene til den andre.

«Er det slik å forstå at tenningen ikke virker?» spurte han.«Produsenten har funnet feil ved et parti transistorer med serienummer

som beskrevet i spesifikasjonene,» svarte Luka. «For å være på den sikre siden anbefales det at disse blir erstattet av den seneste typen, selv om den gamle tilsynelatende kan være i orden.»

«En oppdatering, med andre ord.»«Man kan gjerne si det på den måten,» nikket Luka. «Vi plukker ut den

eksisterende enheten og klipser på plass den nye. Operasjonen tar bare noen få minutter. Men vi vil helst komme i gang så snart som mulig, slik at vi er ute av leiren før andre økt.»

«Ja visst, ja visst.» Kommandanten reiste seg halvt opp fra stolen med håndflatene plantet på armlenene. «Da skal dere vel opp til Lipac også, hvis dere ikke allerede har vært der.»

«Lipac?»

47

«Batteriet i Novi Seher overførte materiellet sitt over dit i slutten av forrige uke. Har ikke Beograd fått beskjed om dette?»

«Ikke som vi er informert om,» svarte Luka. «Jammen godt at noen er våkne. Særlig i tider som disse.»

«Det gjelder å ha tunga rett i munnen,» sa kommandanten hemmelighetsfullt. «Men datoen for angrepet er ikke endelig fastsatt. Da har det vel noe med disse tingene her å gjøre.»

Han dunket på papirene med en kroket pekefinger. Altså blir de ikke utsatt for nærmere granskning, tenkte Ante og senket skuldrene.

«Hvis rakettene ble stående på bakken kunne det ende med at kroatene kastet oss ut av Krajina og ikke omvendt,» bemerket Luka.

«Da hadde noen blitt lange i masken.» Kommandanten tok frem et lommetørkle, snøt seg og skottet opp mot taket der en kraftig regnbyge hamret mot bølgeblikkplatene. «Været,» unnskyldte han seg. «Jeg skal få et par karer til å følge dere rundt og være til assistanse om det behøves.»

En fire seters terrengvogn sto parkert utenfor. Korporalen fra i morges var allerede på plass bak rattet med motoren på tomgang. Luka lirket seg inn i passasjersetet foran mens Ante delte baksetet med en fenrik. Regnbygen hadde gitt seg. Ytterst i horisonten åpnet det seg en sprekk i skydekket. Et bånd av blå himmel, som tydet på at uværet var i ferd med å gli over.

Korporalen sjaltet inn giret og gasset på forbi rekken av brakker, gjennom et skogholt og frem til oppstillingsrampene for rakettene. Det var flere av dem enn Ante hadde forventet. Til gjengjeld hadde Jurica utstyrt dem med et større antall enheter enn de sannsynligvis ville få bruk for.

«Litt av en kolleksjon,» sa han imponert til fenriken. «Den utgjør vel hovedtyngden av det som finnes av missiler i området?»

«Alt som tidligere var fordelt på flere distrikter er nå konsentrert her,» bekreftet fenriken. «Åttiseks R11, pluss fjorten i Novi Seher. Man har vel sine grunner for å samle dem på færrest mulige steder.»

«Så nært målet som det er praktisk mulig,» kommenterte Luka med et polisk smil. «Hvor kan vi begynne?»

«Det er helt opp til dere.»Ante foreslo at de startet bakerst. Egentlig spilte det ingen rolle, men

psykologisk sett var greit å ta føringen med det samme. Korporalen kjørte dem et par hundre meter lenger frem, tok en u-sving og parkerte kjøretøyet, noen få meter unna den nærmeste raketten. Ante fylte lommene med falske transistorer, tok med seg verktøykassen og hoppet ut av baksetet. Missilets vinkel i forholdt til rampen var rundt førtifem grader, altså trengte han ingen gardintrapp for å komme til dekslet på en grei måte. Den elektriske skrutrekkeren Jurica hadde utstyrt ham med var rigget i henholdt til skruehodenes type og dimensjon. I tilfelle avvik lå det også et sett med diverse utskiftbare forsatser blant verktøyet. Samt ekstra batterier, så han slapp å lade underveis.

«Hva heter du forresten?» spurte han korporalen, som pliktskyldigst hadde stilt seg ved siden av ham. «Siden meningen er at vi skal jobbe sammen hele dagen er det hyggeligere å kalle deg noe annet enn korporal.»

48

«Dusan,» svarte den andre. «Dusan Belic. Fra Frangovo,» la han til. «Frangovo i Makedonia? Ikke så langt fra Struga, hvis jeg husker riktig?»Korporalen lyste opp.«Så du kjenner byen?»«Jeg har vært der sammen med foreldrene mine ved et par anledninger,»

svarte Ante. Han entret stjernetrekkeren inn i sporet til det første av de åtte skruehodene og trykket på returknappen. «Koselig sted, pene omgivelser. Men Belic er vel et serbisk etternavn, eller hva?»

«Besteforeldre mine var serbere. Min mor er makedonsk,» svarte han over hvinet fra skrutrekkeren. «Selv vet jeg ikke riktig hva jeg er.»

«Samme gjelder for noen og hver av oss,» repliserte Ante. Han la den løse skruen mellom leppene og gjentok prosedyren. «Under Tito var vi alle jugoslaver, men nå … »

«Hold dette så lenge,» mumlet han utydelig ut av den ene munnviken, idet han ga dekslet til korporalen. Deretter stakk han hånden inn i hulrommet bakenfor og dro frem en bunt ledninger i ulike farger, hvorav to var festet til transistoren med en fjærbelastet brakett. Den løsnet ganske enkelt ved hjelp av et fingertrykk mot endestykkene. Øyeblikket etter var den originale delen byttet med etterlikningen og dekslet montert på plass igjen.

To minutter og femti sekunder. Omtrent den tiden Jurica hadde beregnet.«Var det alt?» spurte korporalen, tydelig imponert over måten arbeidet

ble utført på. I militæret pleide man sjelden forhaste seg når ting skulle skiftes eller utbedres.

«Ordren om angrep kan komme når som helst, så det gjelder å holde fanen høyt,» sa Ante.

De fortsatte med neste. Korporalen virket lettere i steget nå og en smule beæret over å være blant de innvidde. Ante hadde forklart ham hva oppgaven gikk ut på. Ikke minst hvilke følger det kunne ha fått om ikke funksjons-feilen var blitt oppdaget. Unggutten tok ham på ordet. Det falt ham ikke et øyeblikk inn at han bidro til å skrote hele stasen. Alternativet hadde vært å bombe Zagreb med dueskitt, vitset han i en kameratslig tone og gliste med en dårlig tanngard.

Jo frekkere du er, desto mindre risiko for å bli avslørt, hadde en fyr fra etterretningen sagt under brifingen. Det handlet om å avlede motpartens oppmerksomhet ved hjelp av en selvsikker, udiskutabel fremtoning. Hittil hadde det nesten gått litt vel glatt, tenkte Ante, som fryktet at noen når som helst kunne finne på å ringe Beograd. Altså gjaldt det om å få jobben gjort så raskt som fingrene hans tillot.

En regnvåt sol gjorde sitt beste for å tørke den søletunge oppstillingsplassen, uten særlig hell. Luka holdt seg i bakgrunnen sammen med fenriken. Begge hadde for lengst mistet interessen for det som foregikk på rampene. De pratet sammen som gamle kjente og underholdt hverandre med gode historier. Den ene saftigere enn den andre, etter latterbølgene å dømme. Samtidig var den joviale tonen også som skapt for å fiske etter opplysninger.

49

Etter hvert begynte Ante. å bli stiv i skuldrene av de ensformige, mekaniske bevegelsene. Men kulden som krøp inn under klærne og den stadig økende spenningen i kroppen, gjorde også sitt. Han følte ingen trang til å bli værende her lenger enn høyst nødvendig. En rask opptelling viste imidlertid at det meste heldigvis var unnagjort. Hvis han bare klarte å holde tempoet oppe, burde de være ute av leiren innen få timer.

Majoren bannet over den stadige mangelen på dopapir og brukte de siste tørkene så effektivt som mulig. Han kikket på den høyre hånden med avsky, trakk opp buksene med den venstre og registrerte til sin ergrelse at såpebeholderen fremdeles var tom. Ikke rart at håndkleet så ut som det gjorde. Han bestemte seg for å ta tak i kvartermesteren og gi han en ordentlig skrape.

Fyllesyk, og med en mage som hadde slått seg vrang, trakk han i snoren til den høythengende sisternen. Kontrafeiet som møtte ham i speilet over den sprukne porselensvasken var herjet av bakrus og mangel på søvn. Han masserte pannen og tinningene omhyggelig med kaldt vann, men til liten nytte. Skallebanken var der fortsatt. Foruten at den plagsomme tanken, som hadde murret i bakhodet etter at han gikk av vakt, nektet å slippe taket.

Kapteinen. Var ikke han i yngste laget til å ha tre stjerner på skulderklaffene? Det samme gjaldt oberstløytnanten. Kan hende teknisk personell steg raskere i gradene enn sliterne i systemet, men likevel. Uniformene deres virket også i nyeste laget. Kanskje han burde gå dem nøyere etter i sømmene.

På vei til kontoret passerte han ryggen til daghavende korporal som hang nærsynt over skrivemaskinen og ajourførte ukens vaskeliste med to fingre. Majoren lukket døren bak seg for å stenge den enerverende klapringen ute, åpnet den øverste skrivebordskuffen og tok frem en telefonliste innbakt i plast. Nummeret han søkte var nummer sytten på listen. Det tok en stund før noen svarte i den andre enden.

«Major Kecmanovic her,» presenterte han seg. «Har dere en oberstløytnant Radovanovic og kaptein Sarinic i rullene?»

«Hvilket avsnitt?»«Vet ikke. Men de utgir seg for å være rakettingeniører.»«Jeg kan nok ikke svare deg på stående fot,» svarte rulleføreren for den

jugoslaviske armeen. «Datasystemet er nede for øyeblikket. Kan jeg ringe deg tilbake senere?»

«Hvor lang tid er senere?»«Tja, si det.»«Snakker vi om timer eller dager?» Majoren kjente at han kokte.«Etter lunsj engang. Muligens noe lenger.»Kecmanovic var fristet til å fortelle spirrevippen av en byråkrat hva han

kunne gjøre med lunsjen, men besinnet seg. Han oppga telefonnummeret til batteriets sentralbord, la røret tilbake på gaffelen og sukket tungt. Han skjønte at det ikke nyttet å tvinge frem opplysningene på stående fot, altså

50

var det ingen grunn til å hisse seg opp. Dessuten var det hverken bra for blodtrykket eller den fordømte hodepinen som truet med å sprenge skallen.

Han åpnet døren på gløtt og ropte til korporalen lenger borte i gangen at han omgående skulle skaffe ham en eske aspirin. I mellomtiden fant han frem brennevinsflasken og skjenket seg en voksen dram. Tabletter av den typen skulle visstnok inntas med alkohol, ellers kunne det økte syrenivået i magesekken lettere føre til små blødninger i slimhinnen, hadde han lest et sted. Hvorvidt dette stemte eller ikke brydde han seg mindre om. Hans egen erfaring med denne blandingen hadde utelukkende vært positiv.

Han tyvstartet forsiktig med en liten klunk slik at kroppen var forberedt på det som skulle komme. Samtidig forbannet han den vanskjebnen som hadde ført ham hit til denne gudsforlatte utposten. Tenk om han heller kunne ha sittet på en fortausrestaurant i Beograd, med nypresset uniform og duftende av etterbarberingsvann mens lettklede ungjenter passerte revy i solskinnet. Som i går, hadde kapteinen ganske riktig bekreftet, i motsetning til det mistrøstige været her oppe i skoddeheimen.

Han skrådde over gulvet og stilte seg foran vinduet. Utenfor hadde regnet gitt seg. Himmelen var blitt lysere og tåken lettere, noterte majoren seg og skulle ønske det samme hadde vært tilfelle med plagene hans. Hvor ble det av den helsikes korporalen, tro? Hadde mannen gått seg vill på veien til medisinskapet? Han skottet irritert bort på spyfluen som surret mot glassruten over radiatoren, åpnet haspen og viftet den ut i kulden.

Ante og Luka fant seg et bord innerst i messen, utenfor hørevidde og med god utsikt over lokalet. Begge hadde forsynt seg med en tallerken lapskaus fra gryten og en flaske øl til å skylle den ned med. Luka lente seg over mot Ante og sa med lav stemme:

«Ikke snu deg ennå, men ta en titt på de to som er på vei inn døren sammen med kommandanten. Hvis ikke de er russere, er jeg kamelfører fra Travnik.»

Begge bøyde seg over tallerkenene og ga seg i kast med maten. Ante snek seg til en smugtitt mellom to munnfuller og så sjefen for batteriet debattere et eller annet med to sivilister iført pelsluer og tykke parkaser. Kommandanten fanget blikket hans, smilte og nikket. Ante svarte med å hilse tilbake.

«Jeg tror jammen du har rett,» sa han til Luka. «For meg ser det ut for at de har tenkt seg hitover.»

«Spørsmålet er hva de gjør her.» Luka strevde med en seigt kjøttstykke som viste seg å være ren brusk. Han rakk så vidt å tørke fingrene rene med servietten før skyggene av de tre falt over bordet.

«Mine herrer,» sa kommandanten henvendt til gjestene. «Møt oberstløytnant Radovanovic og kaptein Sarinic, begge fra hærens ingeniørkorps. Det er de som skal få tordenfuglene til å forlate redet,» tilføyde han på et oppstyltet russisk som Ante mente at han selv kunne ha gjort bedre.

Begge smilte høflig og presenterte seg.

51

«Kommandanten har informert oss om oppdraget deres,» sa den ene. «Vi håper at dere lykkes med å finne feilen.»

«Hvis det er noen feil å finne,» repliserte Luka. «Jobben vår har en forebyggende hensikt. Det vil si å skifte ut en elektronisk bryter som kan tenkes å svikte under oppskyting.»

Russeren hevet øyenbrynene. «Vil det si at vår utmerkete rustningsindustri har laget et produkt som ikke virker?»

«Slikt kan hende den beste.» Ante overhørte sarkasmen. «Dessuten er det både enklere og rimeligere å bytte den gamle delen med en ny enn å teste om den i praksis kunne ha fungert. Men dette gjelder bare en bestemt serie av tretti år gamle R-11, som i all hovedsak befinner seg her.»

Russeren ble stram i ansiktet.«Du mener vel ikke å si at vi har sendt et parti ubrukelige våpen til våre

venner og brødre i ånden? Nekulturnij, brummet han.»«Absolutt ikke,» svarte Luka med ettertrykk, da han så hvor brydd

kommandanten virket. «Bilprodusenter trekker rett som det er tilbake enkelte årsmodeller fra markedet for å skifte vitale deler. Får jeg minne om at det var forsvarsministeriet deres som rådet oss til å til å erstatte den eksisterende transistoren med den nyeste utgaven, og det er vi svært takknemlige for. Kan hende ville de ikke vært like omtenksomme hvis rakettene hadde havnet i hendende på fascistene i Zagreb.»

Russeren humret og klasket ham hjertelig på ryggen.«Skål for den,» istemte kommandanten og blunket megetsigende til Luka.

«Men la oss spise, mine herrer. Jeg ser at et vindusbordene er pådekket, så da kommer vel maten snart.»

Han ønsket oberstløytnanten og kapteinen god appetitt og tauet russerne med seg til den andre siden av lokalet. Luka pustet lettet ut.

«Den der slapp vi billig unna,» sa han. «Men jeg skulle som sagt gjerne ha visst hva de to har her å gjøre. De kunne ha vært våpenagenter som i den nåværende situasjonen så sitt snitt til å fiske i rørt vann. Særlig med tanke på å kvitte seg med overskuddlagrene av krigsmateriell fra sovjettiden.»

«Jeg ser ikke for meg en typisk våpenhandler gå rundt i en slitt parkas,» innskjøt Ante. «Sobel og kasjmirfrakk er nok heller stilen der i gården.»

«Enig.» Luka tørket tallerkenen ren for saus med en brødbit. «Dessuten var det noe med den snirklete, litt høytidelige måten de ordla seg på som heller antyder en akademisk tilknytning. Et forskermiljø, eksempelvis, som jobber med kjemiske stridsmidler. Fenriken fortalte meg om noen forholdsvis nye glassfibertanker, omgitt av piggtråd og påmalt røde varselskilt med dødninghoder, like øst for leiren. Han trodde det kunne være et lager for en eller annen type nervegass og likte ikke tanken på å ha en slik trussel hengende over seg i tilfelle et lynnedslag skulle sette fyr skogen omkring.»

«Akkurat nå er jeg mer bekymret for vår egen sikkerhet,» sa Ante. «Jeg kjenner på meg at vi snarest mulig bør komme oss vekk herifra.»

52

Majoren smalnet i øynene og la på røret. Ingeniørkorpset hadde ingen kjennskap til nevnte personer, hverken i Beograd-distriktet eller andre steder. Det fantes en løytnant Sarinic på listen, men han var for tiden stasjonert i Kosovo. Tenkte jeg det ikke, mumlet Kecmanovic for seg selv. Fra første øyeblikk hadde han funnet det nokså påfallende at de to hadde dukket opp uanmeldt midt på natten, med ordre fra høyeste hold om å skifte ut en defekt del i rakettenes styringssystem. Papirene deres virket tilforlatelige nok, og de hadde heller ikke gått i den lille fellen han hadde lagt for dem med spørsmålet om været. Men nå hadde han altså fått mistanken sin bekreftet om at noe var riv ruskende galt. Det eneste mulige svaret var at de to måtte være sabotører.

Han kastet seg over telefonen igjen og slo intern-nummeret til vakten.«Kecmanovic her. Når oberstløytnant Radovanovic og kaptein Sarinic

forlater leiren, stopp dem og sett dem under arrest. De er ikke hva de gir seg ut for. Hva sier du? Har de dratt allerede? For ti minutter siden? Så se og få tak i dem litt faderlig fort, før de er utenfor rekkevidde.»

Helvete! Han klasket røret på plass og bykset mot døren så fort som den tunge kroppen hans tillot. Forspranget var ikke større enn at beltebilen burde klare å innhente dem. Han forbannet kommandanten som hadde latt inntrengerne få fritt spillerom, til tross for at batteriet var i høyeste beredskap. Mannen kom til å bli stilt for krigsrett, siden ansvaret for miseren var hans alene. Selv hadde han gjort hva han kunne for å avsløre dem. Men ville dette være tilfredsstillende i generaladvokatkorpsets øyne?

Han måtte nok regne med å miste salaten på skulderklaffene hvis han ikke omgående fikk kontroll over situasjonen. Slepe seg frem til pensjonsalderen med tre fattige stjerner på skulderklaffene. Men hadde sabotørene tenkt seg videre til Novi Seher for å avslutte jobben? Da burde han ha ventet med å slå alarm og latt folkene der ta seg av dem. Nå har jeg virkelig rotet det til for meg selv, tenkte han bistert, mens han skrittet over leirgaten mot sjefens kontor.

Luka holdt seg til kommandantens anvisninger om å følge råket vestover frem til veikrysset mot Novi Seher. Selv om dette ikke var stort bedre et kutråkk ville det korte turen med flere mil. De hadde ikke tilbakelagt så mange hundre meter da en et annet kjøretøy dukket opp i sladrespeilet. Hadde andre også tatt snarveien gjennom dette uveisomme terrenget, istedenfor å kjøre rundt?

«Ser ut som en beltevogn,» sa Ante. Han snudde seg i setet for å ta bilen nærmere i øyesyn. «Kan det tenkes at den kommer fra leiren, at noen følger etter oss?»

«Skal ikke se bort fra det,» svarte Luka med et øye i speilet. «Kanskje noen har kommet under vær med at vi ikke var på samme parti.»

«Flaks at vi ikke ble avslørt tidligere,» bemerket Ante. «Hva gjør vi nå?»«Ser det an litt. I alle fall så lenge vi ikke har noen holdepunkter for om

de utgjør en trussel eller ikke.»

53

I perioder var beltevognen skjult bak knauser og kratt, men hver gang den dukket opp igjen hadde avstanden krympet.

«Den haler innpå,» konstaterte Ante. «Hvis vi fortsetter i samme hastighet tar den oss igjen før vi når toppen av åskammen.»

Jeepen rundet en sving, ute av synet for kjøretøyet bak. Luka stoppet med motoren på tomgang.

«Ta resten av transistorene og spre dem i kjøresporene,» sa han. «Men vær rask så de ikke ser oss.»

Ante skjønte hva Luka hadde i sinne. Nesten som i Vukovar, da Vinko satte stridsvognene ut av spill. Det hele tok bare et snaut minutt før sprengladningene var fordelt.

Luka satt klar med en termos i hånden da Ante hadde gjort seg ferdig. «Skru av bunnstykket,» sa han. «Der finner du en sender og en uttrekkbar antenne. Trykk på knappen så snart beltevognen er i posisjon, så får vi se hva som hender.»

Han satte motoren i gir. Jeepen sparket fra med alle fire hjulene og dro seg videre opp i høyden. Mottakeren i transistorene var en amerikansk oppfinnelse, hadde Jurica fortalt dem. På størrelse med et fyrstikkhode, men svært følsom. Senderen dekket et område på nærmere tre hundre og femti kilometer i omkrets. Siden rakettbatteriet lå godt innenfor denne rekkevidden ville dette også bli rammet.

«Plan B,» sa Luka barskt. «Synd, men så lenge vi er avslørt kan jeg ikke se at vi har noe valg. Dessuten er noe bedre enn intet. Rakettene i Novi Seher må vi uansett skyte en hvit pinn etter.»

«Det kan være sivilister i beltevognen.»«Vil du at vi skal stoppe den og spørre?»Ante svarte med en skuldertrekning. Oddsene sto ikke i forhold til

risikoen. Luka fant et skjulested for jeepen, men hvor de selv hadde fritt utsyn mot det kritiske punktet hvor sprengladningene lå løselig begravd under tørre planterester. De hørte beltevognen nærme seg. Så snart den var ute av svingen, klar til å ta fatt på oppstigningen, kjente Ante hånden hans på skulderen.

Han trykket på sendekappen. En skur av stein og grus fikk kjøretøyet til å steile før det tumlet overende med buken i været. En stikkflamme skjøt ut fra den gjennomhullete drivstofftanken. Øyeblikket etter var bilen et flammehav av brennende diesel, smøreolje og ulmende karosserideler. I neste sekund imploderte frontruten av undertrykket i kupeen da setene tok fyr.

Ante reiste seg halvt opp for å speide etter overlevende, kvalm av synet som utspilte seg foran øynene deres. Luka trakk ham skyndsomt ned igjen. Uten så mye som et brannslikningsapparat til å hjelpe seg med kunne de ikke gjøre annet enn å stirre tomt på den svarte røyken som veltet opp fra bilvraket, mens flammene slikket i seg billakken og det forkullete komposittmaterialet som beltene var laget av.

I sin villeste fantasi hadde ikke Ante forestilt seg at en håndfull ørsmå sprengladninger var i stand til å forvolde så omfattende skader. Men hva med innmaten i rakettene? Hadde de også fått en liknende omgang? Batteriet

54

lå like sørvest for dem, snaue to kilometers avstand i luftlinje, så herifra burde radiosignalet i teorien ha klar bane.

Svaret kom umiddelbar i form av et kraftig smell som ga ekko mellom fjellene. Deretter ytterlige tre med korte mellomrom, før det igjen ble stille.

«Brannfolkene i leiren får det travelt i kveld,» bemerket Luka lakonisk, hva også røyken som kom drivende med kveldsbrisen, farget av det røde soløyet, var et synlig bevis på. «Men la oss komme oss videre.»

De småløp ned fra klippen mot jeepen. Luka løsnet reservehjulet og dro frem en vadsekk med sivile klær fra hulrommet bakenfor. De skiftet i taushet, puttet militæreffektene i sekken og monterte hjulet på plass. Hvis noen hadde sett dem nå ville de ha tatt dem for å være bosniske bønder. Men jeepen var et problem. Den måtte de kvitte seg med så snart de nærmet seg bebodde strøk.

Etter å ha sneglet seg frem over fjellet en times tid skimtet de veien gjennom dalen under seg. Et mørkt asfaltbånd, knapt nok bredere enn en skolisse, med spredte hus langsetter.

«Hvorfor ikke bare la den forsvinne i steinrøysa,» forslo Ante.«Tenker vi gjør det,» istemte Luka.De plukket med seg hver sin Makarov pistol og lot resten bli igjen om

bord. Luka satte giret i fri med håndbrekket på mens Ante dynket seter og gulv med innholdet fra en jerrykanne. Luka vred på rattet og sparket bort steinen under forhjulet, samtidig som han skjøv den over dødpunktet med høyre hånd mot dørkarmen. Ante sto klar med en tvistdott surret rundt en einerkvist, dynket med bensin. Han tente på i samme øyeblikk som bilen begynte å rulle og kastet fakkelen gjennom den nærmeste døren.

De fulgte jeepen med øynene der den tumlet i lys lue ned gjennom den bratte, smale ravinen. Et kraftig flammespor fortalte at bensintanken hadde revnet, men bilen fortsatte ufortrødent videre til den smalt inn i en steinblokk. Sannsynligvis hadde ingen fra dalen sett hendelsen. Om noen på et senere tidspunkt skulle oppdage vraket, ville man neppe gidde å undersøke det. På landsbygda var det ikke uvanlig å kvitte seg med utrangerte biler eller landbruksmaskiner ved å dumpe dem i nærmeste skråning.

Mørket hadde lagt seg da de omsider var nede i dalbunnen. De eneste lysene kom fra noen disige, bleke stjerner på nordhimmelen. Men etter hvert som nattsynet kom på plass var det mulig å ta seg forholdsvis greit frem i randsonen mellom kulturlandskapet og den krattbevokste utmarken. De krysset en dreneringsgrøft i utkanten av et skogholt. Bak et steingjerde ved foten av et digert løvtre, der enkelte høstgule blader fremdeles holdt stand, rigget de seg til for å vente på det første morgengryet.

Temperaturen kunne ikke ha vært så mange gradene over nullpunktet, men de tykke vadmelsklærne holdt kulden fra kroppen. Luka tok frem en flaske brennevin fra vadsekken og rakte den til Ante.

«Nå trenger vi en støyt for å roe nervene,» sa han. «Feiringen får vi vente med til vi vet hvor om aksjonen var vellykket eller ikke. Jeg regner likevel med at den må ha vært et tilbakeslag for serbernes angrepsplaner. Fire av

55

rakettene har med sikkerhet tatt telling. Hvordan tilstanden er for de øvrige kan man bare gjette seg til.»

«Teoretisk skal kretskortet for styringssystemet være ødelagt, smeltet av heten fra sprengladningen,» mente Ante. «I så fall tar det tid å rydde opp i kaoset. Hvis det i det hele tatt lar seg gjøre.»

Luka tok en slurk av flasken og sendte den videre, før han rutinemessig ga seg i kast med å tømme pistolmagasinet. Han samlet de åtte patronene i den venstre hånden og presset dem på plass igjen én for én med høyre tommelfinger. Hensikten var at fjæren i tilførselsmekanismen ikke skulle stivne. Avslutningsvis dro han sluttstykket tilbake for å sjekke at kammeret var ladet og sikret våpenet.

Ante fulgte samme prosedyren. Kjedelig om pistolen skulle klikke når man mest trengte den.

«Man kan si hva man vil om serberne, men godt brennevin kan de lage.» Han rullet det sterke brygget over smaksløkene for å nyte den distinkte aromaen av modne plommer.

«Ikke så bra som vårt,» repliserte Luka. «Såpass sjåvinistisk kan man tillate seg å være. Apropos, hvordan går det med venninnen din fra Knin?»

«Kjenner du henne?» spurte Ante forbauset.«Det er jobben min å vite mest mulig om de jeg jobber sammen med.»«Stoja er all right. Jeg har kjent henne fra barnsben av.»«Og nå er hun en voksen kvinne. En flott kvinne, må jeg si. Men broren

hennes er en innbitt nasjonalist, har jeg skjønt. Spørsmålet er om dette kan utnyttes til vår fordel.»

«På hvilken måte?»«Som en kilde til informasjon. Han sitter sentralt i den serbiske

administrasjonen og vet hvordan man tenker der i gården. General Ratko Mladic, Milosevics yndling, er en vi absolutt bør holde øye med. En annen er psykologen og poeten Radovan Karadzic. Skummel type med farlige ambisjoner. Oppkomlingen Seselj kan man ikke ta helt alvorlig. Du har hørt at han har lovet å skjære halsen over på oss med rustne skjeer?»

«Seselj snakker som om leppene ikke var par,» gryntet Ante. «Men svaret på spørsmålet ditt er et absolutt nei. Stoja har ingen forbindelse med broren. For henne er han død. Selv faren skal visstnok ha vendt ham ryggen på grunn av hans ekstreme synspunkter. Temmelig sterk kost fra en som hele sitt liv har ment at Krajina burde hatt status som selvstyrt område innefor den kroatiske republikken.»

«Da glemmer vi det,» sa Luka. Ante tidde. Foran ham, på den andre siden av dalen, steg månen opp over hvitkledde topper, det første tegnet til at vinteren var i emning på denne siden av den lange, massive fjellkjeden i vest.

«Hva kommer til å skje nå?» spurte han etter en stund.«Skje hvor?»«I Dalmatia, Krajina. Overalt.»Luka skrudde korken på flasken.

56

«I Zagreb forventer man at Karlovac og Zadar vil bli angrepet. At Milosevics generaler satser på en knipetangsmanøver for å innlemme tre fjerdedeler av den kroatiske kystlinjen i det nye Stor-Serbia. I Beograd sirkulerer det et kart hvor dette allerede er inntegnet. Du så et tilsvarende riss på veggen i presidentpalasset. Det viste omtrent hvor frontlinjen vil gå hvis serberne får det som de vil. Men det kommer ikke til å skje, spør du meg. Forsyningslinjene blir for lange og sårbare for motangrep.»

«Du tror at troppene våre er i stand til å svare?»«Jeg vet at de kommer til å gjøre det,» svarte Luka med ettertrykk.

«Serberne vet det også. Derfor sirkler restene av den jugoslaviske hæren formålsløst omkring i området for tiden mens den venter på ordre om å trekke seg tilbake. Generalene er i tvil. De er redde for at prisen blir for høy. Dessuten vil omverdenen aldri godta at republikkenes grenser endres med makt.»

Han tente en sigarett med gloen skjult i en krummet hånd. En innøvd refleks for ikke å røpe natteleiet deres, selv om det neppe fantes et nysgjerrig øye i kilometers omkrets på denne tiden av døgnet. Folk satt inne og så på TV, hvis de ikke allerede hadde gått og lagt seg.

«På tross av manglende ressurser og et svakt militærvesen har vi noe som fienden mangler – en sak,» la han til, for å fullføre resonnementet. «Det er vårt land og vår eksistens som står på spill. Situasjonen hadde vært den motsatte om det var vi som angrep Serbia.»

Luka stumpet sigaretten i mosen og lente seg over på siden.«Men den har jo sine komiske sider også,» fortsatte han. «I Vodice, som

du Ante sikkert kjenner godt, satt folk paniske og ventet på at serberne skulle rykke frem fra Sibenik-siden og innta byen. De hørte rumlingen av stridsvognene på lang avstand og var klare til å flykte nordover til Murter da en enslig mann med et jaktgevær over skulderen besluttet å forsøke seg med en bløff. Han syklet ut av byen og inn på hovedveien, hvor han støtte på fienden omtrent ved danserestauranten Hacienda. Der forlangte han å få snakke med kommandanten umiddelbart. Hundrevis av tungt væpnede kroatiske soldater hadde lagt seg i bakhold lenger fremme, fortalte han, hvilket førte til at angrepsstyrken gjorde helomvending. Gjett hvem som ble Vodices store helt den dagen.

Det skjedde forresten flere pussige ting samme området,» humret Luka. «En annen panserkolonne som var på vei i motsatt retning, fra Zaton til Sibenik, ble også rundlurt. Våre folk koblet seg inn på sambandet deres og lot som om de snakket seg imellom. Serberne trodde at situasjonen var omvendt, at det var de som tyvlyttet på den kroatiske frekvensen, fikk høre at fienden hadde planer om å slippe forposten deres over broen over utløpet fra Prukljansjøen før de sprengte den. Dermed bråsnudde kolonnen og dro tilbake den samme smale, kronglete veien de kom. Hadde vi hatt et par mann med RPG-granater på plass der, kunne vi ha skutt den i filler. Til gjengjeld måtte serberne gi opp Sibenik, og det var jo en seier i seg selv.»

«Jeg hørte også en historie fra Sibenik da jeg ventet på å bli skipet ut fra Dubrovnik,» sa Ante. «Serberne hadde gått til angrep på byen både fra

57

landsiden og sjøen, og ba om artilleristøtte fra den store kanonen på øya Zirje. Det de ikke visste var at kommandanten der nylig hadde overgitt stillingen til våre folk, så det var kroatiske artillerister som betjente kanonen. Da denne begynte å skyte slo de første granatene ned like ved en av båtene. Ildlederen om bord anropte Zirje og lurte på hva i helvete de drev på med. Maken til elendig skyting var det ikke engang mulig å prestere i fylla. Kroatene bedyret at det neste nedslaget skulle bli en fulltreffer, hva det også gjorde. Skipet ble rammet like under vannlinjen og sank som en stein.»

«Folk blir oppfinnsomme ved slike anledninger, særlig når de kjemper med ryggen mot veggen,» gjespet Luka. «Men skal vi prøve å få noen timers søvn mens vi kan. Jeg tror morgendagen kan bli nokså hektisk.»

Major Kecmanovic raste.«Vi skulle ha sendt helikopteret av gårde med en eneste gang, istedenfor

den trege beltevognen. Men får vi bare tak i svinepelsene, skal jeg personlig knuse hver eneste knokkel i de fordømte kroppene deres med slegge. Se hva de har fått til like under nesene våre.»

Han stirret olmt på de slukørete ansiktene til floken av befal og offiserer foran seg. Det kjentes berusende å la vreden få fritt utløp, i særdeleshet mot den som hadde ansvaret for elendigheten. Den skittviktige rumpeslikkeren av en leirsjef som hadde hjulpet sabotørene med å skrote hele rakettbatteriet, uten å ha gått dem nærmere etter i sømmene først. At han selv, major Darko Kecmanovic, var den som hadde avslørt dem, om enn litt i seneste laget på grunn av sommel fra Beograds side, hadde samtlige mannskaper i leiren fått med seg. Et eksempel på initiativ og handlekraft, som neppe ville gå upåaktet hen i oppgjørets time.

Nå var de altså over alle hauger. Før mørket falt på, og letingen måtte innstilles, hadde helikoptermannskapet funnet restene av den maltrakterte beltevognen, men ingen spor etter gjerningsmennene. I grålysningen var det igjen på farten og rapporterte om vraket av en utbrent jeep nede i bunnen av en dyp kløft. Da er de ikke langt unna, konkluderte majoren. Han vurderte å be om assistanse fra andre enheter i området, men det ville bare føre til en mengde spørsmål som han ikke var rede til å besvare. Dessuten slapp han å dele triumfen med andre, dersom det lyktes å ta dem levende.

«Hvor store er skadene på rakettene?» spurte kommandanten slukøret. Han hadde krympet i løpet av natten, og skyggen hans var ikke fullt så imponerende som rangen hans tilsa der han sto skolerett overfor en underordnet. En underordnet som reelt, om ikke formelt, hadde fratatt ham styringen.

«Foruten de fire som er i knestående … faen må vite,» svarte majoren. «Kan hende noen fortsatt er operative, men det er det opp til spesialistene å avgjøre. I mellomtiden kan vi visst like gjerne stenge denne sjappa.»

Kommandanten sa ingenting. Han bare stirret tomt på de grå metallsylindrene med bokstavene CCCP SS-1 i svart, midtstilt over hverandre mellom den rødlakkerte spissen og drivstofftankene. Det var et

58

trist syn. Slutten på en lang karriere som burde og kunne vært kronet med heder, om han ikke hadde latt seg blende av sabotørenes falske akkreditiver.

«La oss ta samling i bonn og sette alt inn på å fakke inntrengerne,» avsluttet majoren i en noe mildere tone. «Jeg vil ha hver eneste våpenføre mann ut på veiene for å legge en jernring rundt området hvor jeepen ble funnet. Sett i gang. Selv kommer jeg til å lede det hele fra operasjonsrommet.»

Ante våknet av at Luka rusket ham i skulderen. Han reiste seg brått, usikker på hvor han befant seg og hvilken tid på døgnet det var. Den matte demringen på østhimmelen fortalte at morgenen snart var en time gammel.

«Helikopter i luften,» sa Luka. «Vi tar dekning under overhenget der borte.»

Sammenkrøkte snek de seg mellom trærne mot en mosekledd rabbe ytterst i skogbrynet. Under denne var det et åpent rom hvor beitende dyr hadde søkt ly for regnet, viste mengden av sauelort på den svarte jordbakken. Herifra kunne de holde øye med en større sektor av himmelen over dalen, uten selv å bli oppdaget. Lyden fra helikopteret steg og sank som om det hele tiden skiftet høyde og retning. Tydeligvis ute for å avsøke åsen systematisk i området rundt vraket av jeepen.

«Der har vi det,» sa Luka og pekte. I grålysningen fra et tungt skydekke kunne de skimte det kamuflasjemalte skroget bak glisne trekroner, men profilen var tydelig nok. «Lett rekognoseringshelikopter med plass til to om bord. Tsjekkisk fabrikat, men montert her i Bosnia. Jeg kjenner typen fra liknende oppdrag.»

Maskinen skjente til venstre og forsvant ut av syne.«Vi kan ikke bli værende her,» sa Ante. «Det tar ikke lange tiden før hele

området vrimler av bevæpnete letemannskaper.»«Veiene er sikkert avsperret allerede,» mente Luka. «Eneste måten å

komme seg ut på er ved hjelp av helikopteret. Jeg har en idé om hvordan det kan kapres på en enkel måte.»

Ante syntes planen virket en smule dumdristig men hadde ingen forslag til en bedre løsning. I alle fall så lenge landeveien ikke var et alternativ.

«Det kommer til å gå som fot i hode,» forsikret Luka ham. «Husk at de er på leting etter to menn i uniform. En bosnisk fjellbonde som vifter med armene for å få helikoptermannskapene i tale oppleves ikke som noen trussel. De kan enten ignorere ham eller gå ned for å undersøke om han kan ha sett noe av interesse. Siden de åpenbart må ha funnet den utbrente jeepen, men ellers ingenting, er jeg overbevist om at de velger det siste. Etter landing blir de sikkert sittende i cockpiten. I den situasjonen er de våpenløse og gjør det de får beskjed om. Jeg har ennå til gode å høre noen argumentere mot en Makarov. Vi trenger uniformene deres, så jeg akter ikke å skyte. Men det kan de ikke gamble på.»

«Det er jo ikke akkurat en MI-28 med et lag fullt utrustete infanterisol-dater om bord,» medga Ante. «Men hva vil du at jeg skal gjøre?»

59

«Holde deg i ro til kysten er klar. Jeg prøver å få vinket dem ned på jordet til venstre for dreneringsgrøften. Når du hører at motoren er slått av, tar du med deg vadsekken og rasker på.»

Luka la pistolen i jakkelommen og ble borte mellom trærne. Klappringen fra rotorbladene nærmet og fjernet seg til maskinen kom feiende over trekronene like ved. Piloten måtte ha fått øye på Luka, for lyden endret seg fra fremdrift til hovring. Posisjonen var omtrent som forventet, i skillet mellom åker og utmark. Etter hvert begynte rotorbladene å gå langsommere rundt til de stanset helt. På tide å komme seg av gårde.

De to soldatene virket svært unge. Et par og tyve, gjettet Ante. De befant seg et stykke unna helikopteret. Begge hadde allerede begynt å kle av seg på det sølete jordet, forlegne over å ha blitt tatt ved nesen.

Luka holdt dem dekket med pistolen mens han løsnet knappene i vadmelsjakken med den ledige hånden. Ante skrittet over grøften og spurtet de siste meterne frem med vadsekken dinglende fra skulderen.

«Få opp farten,» bjeffet Luka til mannskapene og lot Ante overta vaktholdet. I løpet av et par minutter hadde jakke, genser og bukse skiftet eier. Deretter var det Antes tur til å kle seg om. Klærnes passform stemte sånn noenlunde med de han allerede hadde hatt på seg. Soldatenes støvler var maken til deres egne, så de fikk soldatene beholde.

Foruten de 86 transistorene, som var fjernet fra rakettene, samt termosen med den innebygde senderen og den elektriske skrutrekkeren inneholdt vadsekken diverse annet smått, deriblant en rull med armert teip. Luka nøyde seg med å låse soldatenes håndledd bak på ryggene deres før han slapp dem. Det ville ikke ta dem mange minuttene å komme løs, men tilstrekkelig lenge til at de ikke fant på noe tull før helikopteret var i luften. Han satte seg førersetet med Ante ved siden av seg, fyrte opp motoren igjen og fikk luft under rotoren. De to skikkelsene på bakken, som stadig ble mindre ettersom helikopteret steg, sto rygg mot rygg mens de hjalp hverandre med å frigjøre armene, registrerte Ante gjennom sideruten. I samme øyeblikk som Luka senket maskinens nese og ga gass, forsvant de ut av syne.

Til å begynne med fløy de nordover, for deretter å dreie mot vest.«Vi nærmer oss den kroatiske grensen,» sa han. «Det greieste nå er å ta

peiling på Krka-vassdraget og følge elveløpet ut til kysten. I mellomtiden kjører vi slalåm mellom åsene for å unngå de forskjellige radarstasjonene. Foreløpig har ingen anropt helikopteret, men det varer nok ikke lenge før de skjønner tegningen. Jeg vil nødig at en MiG eller Sukhoi skal ta opp jakten på oss før vi er tilbake i trygge omgivelser.»

60

9

Den serbiske presidenten, Slobodan Milosevic, forlot det røykfylte rommet hvor generalene satt og åpnet døren til biblioteket. I hånden hadde han som vanlig et halvfullt whiskyglass med yndlingsmerket sitt. Først da øynene hadde tilpasset seg den dunkle belysningen fikk han øye på skikkelsen i den dype lenestolen innerst i rommet. Forbløffende hvor lik han var Gorbatsjov, men uten den karakteristiske føflekken i pannen.

Milosevic skiftet glasset over til venstre hånd og skrittet over gulvet med den høyre utstrakt. Leppene kruste seg i vennlig smil.

«God aften, Tovar. Jeg har sett frem til å møte deg.»Tovar, kløvhesten, som av ymse grunner aldri ble tiltalt med sitt

døpenavn, ikke engang av folk på høyeste nivå, lente seg tilsynelatende giktbruddent forover og håndhilste. På settbordet til venstre for ham sto en påbegynt flaske og et brukt glass. Den velkjente spaserstokken, med håndtak formet som et falkehode i sølv, sto lent mot kanten av den takhøye bokhyllen.

«Jeg tillot meg å frekventere barskapet ditt, Slobo,» sa han med en rusten stemme som ikke var hans egen. «Regnet med at det var i orden.»

«Selvsagt,» svarte Milosevic forekommende, frisket opp sin egen drink og slo seg ned i lenestolen på motsatt side. «Nå?» sa han spørrende.

«Det gikk etter planen.» Tovar nippet til det gylne brygget.«Hvor store er skadene?»Tovar trakk på skuldrene.«Nøyaktig hvor mange som ble ødelagt vet vi ikke. Men det viktigste er

hva de selv tror.»«Og det er?»«At flesteparten av missilene er ute av stand til å forlate rampene.»Milosevic klukket stille.«Fabelaktig. Virkelig kløktig uttenkt. Kroatene saboterer ubrukelige

raketter og regner med at angrepet er avverget. Og ingen fattet mistanke om at det hele bare var et spill. Ikke engang leirkommandanten.»

«Smerkovic? Nei, han var velviljen selv og hjalp dem så godt han kunne. Dessuten var han så opptatt med å pleie de russiske agentene at han knapt nok hadde tanke for annet. Men en geskjeftig major ved navn Kecmanovic holdt på å stikke kjepper i hjulene.»

«Hva skjedde?«Han må ha fattet mistanke til de to rakettekspertene og ringte for å

sjekke identitetene deres. Det kunne ha gått galt hvis ikke rulleførende for mannskapsregisteret akkurat på det tidspunktet hadde trøbbel med datasystemet. Først flere timer senere fikk majoren svar på forespørselen sin, men da var fuglene allerede fløyet. Stukket av med leirens rekognoseringshelikopter. Hvordan det gikk til vet jeg ikke. Men det spiller for så vidt ingen rolle.»

«Betyr det at de nå er på vei mot Zagreb?»

61

«Sannsynligvis.»«Tenker Kecmanovic var rasende,» bemerket Milosevic. «Jeg kjenner

navnet og vet at han er en forfyllet streber som mener seg forbigått når det gjelder forfremmelse. Han håpte vel på en oberststilling i staben dersom han hadde greid å fakke sabotørene. Nå slipper vi å ta stilling til en slik søknad.»

Tovar reiste seg og hinket bort til vinduet.«Pussig hvordan løgnen faktisk kan være sannheten,» sa han dvelende.

«Tudjmans folk kunne umulig ha visst at tenningssystemet faktisk var kaputt. Det vi lot sive ut til etterretningen deres var planen om et rakettangrep på Zagreb og regnet med at de kom til å foreta seg noe. Hva, når eller hvordan var umulig å forutsi. En stund så det ut til at de hadde problemer med å stable en aksjonsgruppe på bena. Men da jeg hørte at de hadde hentet Franelic til Zagreb, skjønte jeg at noe var i gang.»

«Hvem er denne Franelic?»«Et ubeskrevet blad i offentlig sammenheng, men i militære kretser er

han spådd en lysende karriere. Merittlisten hans er imponerende. Det er ikke for ingenting at republikkens president og øverste militære leder valgte akkurat ham til jobben.»

«Jeg tror vi sender et kampfly etter dem, som en hilsen med på veien.» Milosevic rullet glasset mellom fingrene. «Når regner du med at de nye enhetene vil være på plass?»

«Rakettene er lastet om bord i lektere fra Sevastopol og skal slepes fra Svartehavet til Beograd via Donau. To til tre uker, hvis alt går etter planen, men russerne har visse vanskeligheter med nabolandene for øyeblikket. Etter Sovjetunionens fall er tonen dem imellom blitt en smule anstrengt. Av samme grunn er veitransport heller ikke uproblematisk.»

Milosevic strøk seg over den jerngrå manken.«Et uheldig sammenfall i tid,» nikket han ettertenksomt. «Det skjedde på

et ugunstig tidspunkt sett med våre øyne, men er forhåpentligvis ikke avgjørende for den videre prosessen. Serbifiseringen av Titos dødsbo vil gå sin gang, med eller uten russernes støtte. Dette er vårt historiske øyeblikk til å gjøre opp for alt det tapte.»

«Slaget på Kosovo-sletten i 1389?» kommenterte Tovar med ryggen til og blikket mot gaten nedenunder, der en trikk skramlet forbi. Stemmen var mildt sarkastisk over presidentens svulstige retorikk. Men det var denne, støttet av nasjonalromantiske historikere, som hadde oppflammet massene. En saueflokk, en bøling kveg, hadde den kroatiske forfatteren Miroslav Krleza definert dem i et dikt om en stats undergang. Lemen på vei mot sin egen tilintetgjørelse, kalte Tovar dem i sitt stille sinn. Skjønt han visste bedre enn å opponere mot visjonen til Serbias øverste leder.

Milosevic lot bemerkningen passere.«Hvor mange kjenner forresten til vår lille spøk med Franjo Tudjman?»

spurte han. Tovar vendte seg rundt med kroppen lent mot spaserstokken.«Ingen utenfor dette rommet,» svarte han.«Godt. Vi kan ikke tillate oss at noe lekker ut og derigjennom miste

fordelen ved overraskelsesmomentet.» Milosevic rettet litt på dressen idet

62

reiste seg fra lenestolen. «Jeg må tilbake i møtet. Takk for orienteringen så langt. Du finner som vanlig veien ut selv.»

Tovar nikket taust. Måtte bare hovmodet ditt ikke lede folket i avgrunnen, tenkte han, og gikk forholdsvis uanstrengt ned den tomme branntrappen på bygningens bakside.

63

10

Morgentåken lå som frostrøyk over vannspeilet. Høyere oppe skinte solen fra skyfri himmel, og skyggen av helikopteret danset ubesværet langs fjellkammen på vestsiden av den lange, smale og krokete innsjøen Visoyac. En utvidelse av Krka-elven, før denne igjen smalnet inn på vei mot det større bassenget lenger fremme. I de bratte, omliggende skråningen skiftet landskapet vekselvis mellom gulhvite sandsteinsklipper og spredte, vintergrønne skogholt. Ante tok seg av utkikken mens Luka hadde et øye med pilen på drivstoffmåleren. Den dirret nervøst på det røde feltet. Hvis tanken gikk tom før de nådde kysten, ble de nødt til foreta en kontrollert nødlanding. I den grad en vingeløs maskin kunne settes mykt på bakken.

Så langt hadde ingen forsøkt å avskjære dem. I dette området var de serbiske separatistene dårlig organiserte og kommunikasjonen med Bosnia sikkert ikke den aller beste. Artilleristillingene deres bekymret han seg mindre om. Kanonløpene var rettet mot faste mål, som broen over Maslenica-stredet eller byen Biograd. Dessuten var det rimelig å anta at bemanningen var så som så etter nattens utskeielser.

Snart hadde de fossefallene bak seg. Foran lå Prukljansjøen med landsbyen Skradin til høyre, den første som fikk føling med granatregnet da urolighetene begynte. Etter hvert ble samtlige småsteder langs kystlinjen mellom Sibenik og Zadar utsatt for vedvarende beskytning, hvor hensikten var å terrorisere befolkningen til å flykte. Men folk holdt innbitt stand og hittil hadde man ikke oppnådd stort annet enn å påføre spredte bygninger materielle skader.

Luka satte kursen mot vestsiden av innsjøen for å komme innen rekkevidde av det kroatiske antiluftskytset. Han tok sikte på å lande i utmarken mellom Raslina og Zaton før drivstoffet tok slutt, da et jagerfly stupte ned fra det blå med kurs mot dem. MiG eller Sukhoi, Luka dro ikke kjensel på profilen i det blendende motlyset. Men på et øyeblikk hadde situasjonen endret seg fra kritisk til katastrofal.

«Hold deg fast,» skrek han til Ante og tvang helikopteret inn i en krapp, nedadgående kurve. Samtidig strøk en skur med sporlysprosjektiler over cockpiten med få meters klaring. Skroget ristet og skalv under den brå bevegelsen og bakken kom susende mot dem, da Luka brått rettet maskinen opp igjen like over hustakene i Raslina.

Kampflyet forsvant over åskammen. Det ville gi dem ett minutts utsettelse eller der omkring før piloten var tilbake i posisjon.

«Vi følger fjorden ut mot hovedveien til Sibenik,» ropte Luka over hvinet fra rotoren. «Skal piloten få has på oss må det gjøres nå. Senere blir det farlig trangt for ham å manøvrere.»

Drivstoffmåleren hadde lagt seg til ro på bunnstreken, men ingen varsellamper lyste. Luka bet tennene sammen og kostet på lavt over asfaltstripen mot den smale fjordtarmen ved Zaton. En lastebil med

64

murblokker bråbremset og ble stående på tvers av veien. De passerte så nær at Luka kunne se det vettskremte uttrykket i sjåførens ansikt.

Kampflyet kom til syne igjen i luften over innsjøen, en kilometers vei til venstre for dem. Fra den vinkelen kunne han lett ha skutt dem ned med en varmesøkende rakett. Helikopteret var av den enkle typen som ikke varslet om slike trusler, så man var nødt til å bruke øynene. Men ingen kondensstripe eller solrefleks fra metall røpte at et missil var i luften.

Altså var det maskingeværet de måtte se opp for. Om flygeren aktet å komme helt opp i halen deres før han trykket på utløseren, var han enten dumdristig eller djevelsk god bak spakene. Uansett var det ingen tegn til at han aktet å vike unna.

«La oss se om nervene hans holder,» mumlet Luka for seg selv og smøg helikopteret så tett inn mot den bratte fjellskrenten som det var fysisk mulig å komme. Ante sa ingenting. Han stirret stivt mot kampflyet som faretruende raskt vokste i synsfeltet på tvers av fartsretningen deres og rett mot klippeveggen, klart til å sette inn dødsstøtet.

Luka ventet. Et sekund, to, for deretter å kutte bensintilførselen. Rotoren fortsatte å snurre passivt, men helikopteret sank som en stein i fritt fall mot vannflaten nedenunder, uten styring eller fremdrift. Et kort sekund cockpiten fylt av øredøvende stillhet før suset fra luftpresset trengte gjennom karosseriet. De svelget hardt for å utlikne trykket mot trommehinnene mens sikkerhetsbeltene strevde med å holde kroppene deres på plass i setene. Ante kjente halsen snøre seg, knep øynene sammen og ba en stille bønn om at Luka visste hva han gjorde.

Forfølgeren reagerte instinktivt med å fyre av en runde da han så at byttet var i ferd med å unnslippe. I et øyeblikks overmot hadde kamphanen feilregnet avstanden og gjorde en desperat manøver for å tvinge flyet over på siden, men for sent. Høyre vingespiss skar inn i klippeveggen og ble brutalt omdannet til flagrende aluminiumsfolie. Flykroppen stallet, gikk i spinn og tumlet hjelpeløst ned i sjøen i en kaskade av skum og damp.

Helikopteret var nær ved å lide samme skjebne da Luka fyrte opp motoren igjen, snaue ti meter over sjøen. Den hostet stygt da forgasseren igjen fyltes med bensin, men maskinen svarte umiddelbart med full fart forover. Til Lukas overraskelse hadde drivstoffmåleren lagt seg noen hakk høyere opp i det røde feltet.

«Urutinert pilot,» bemerket han lakonisk og skottet bort på sidemannen, som ikke hadde ytret en stavelse under den ville ferden. Ante stirret bare tomt fremfor seg, sammenbitt og blek som en hvitløk i ansiktet. De seneste minuttene hadde nok vært i meste laget, selv for en som hadde overlevd Vukovar. For egen del var det heller ikke fritt for at hjertet hadde hoppet over noen slag da landingsstellet sneide vannflaten.

«Det ligger en INA-stasjon ved brua på hovedveien. Jeg tror vi lander der,» tilføyde han i et forsøk på å få Ante ut av transen. Ante blunket med øynene til svar og ristet oppgitt på hodet.

65

«Jeg trodde vi styrtet da motoren kuttet,» nærmest hvisket han over intercomen. Luka smilte til frontruten, lettet over å få respons. Ante kom sikkert til å spy når de landet, som følge av all spenningen i kroppen.

«Beklager at jeg ikke rakk å advare deg på forhånd, men slike manøvrer er vanligvis trygge,» sa han. «Nå viser det seg også at vi har mer enn nok bensin til å sette helikopteret trygt på bakken.»

«Hvordan kan det ha seg?»«Feilvisning,» svarte Luka. «Flottøren i tanken kan midlertidig hadde

hengt seg opp, for deretter å løsne under den brå nedstigningen.»«Visste du at det ville gå slik? At piloten kom til å treffe fjellveggen?»«Hvis han ikke trakk opp i tide, muligens. Jeg så nokså tidlig hvilke

hensikter han hadde og kom til at han virket uerfaren. En dreven flyger ville ha oppført seg annerledes når marginene ikke var større.»

De fikk broen i sikte og deretter skiltet med de blå bokstavene på toppen av stasjonsbygningen. Til venstre for dem badet Sibenik i solskimmeret gjennom piperøyken fra sementfabrikken. På veien var det glissent mellom kjøretøyene i begge retninger, mens en kø av militære lastebiler hadde hopet seg opp foran dieselpumpen på stasjonsområdet.

Luka tok peiling på utkjøringsfeltet. I enden av dette var det avsatt plass til midlertidig parkering av vogntog, busser og liknende. For øyeblikket sto det kun en traktor der, foruten en tyngre lastebil som brukte feltet på vei ut. Han tverrstilte maskinen og hovret over stubbmarken mens han ventet på en kjøretøyet skulle få fart på hjulene og fullføre svingen. Servicemannen ved pumpen var for opptatt med å få køen unna til å bry seg om helikopteret som var i ferd med å lande i sideblikket hans, snaue tretti meter unna.

Luka satte meiene på bakken parallelt med asfaltkanten og slo av motoren. Han vrengte av seg den lånte uniformsjakken med korporalstripene, ventet til rotorbladene falt til ro, åpnet luken og slapp seg ned på bakken. Ante fulgt etter, også han kun iført genser, bukse og støvler. De strente mot stasjonens inngangsdør som om de bare hadde stoppet for å kjøpe røyk. Oppmerksomhet var det siste de ønsket, aller minst fra personellet i de militære kjøretøyene.

«Hvordan kjennes det å ha fast grunn under føttene igjen?» spurte Luka.«Uvant,» svarte Ante. «Skjelven i kroppen og tom i magen. Vi har ikke

spist noe siden lunsj i går.»«Tenkte vi skulle rette på det nå. De har sikkert en pakke kjeks eller noe i

hyllene der inne.»En kviset ungdom sto ved kassen bak disken. Han sendte dem et stjålent

øyekast midt i tellingen av vekslepenger til en kunde som hadde gitt ham en større seddel for en mindre handel. Beløpet var i utgangspunktet absurd. To hundre dinarer. Ikke rart at stakkaren strevde med å finne dekning for mellomlegget i den nokså slunkne kassen.

«Er kaffen nytrukket?» spurte Luka og pekte på den halvfulle kolben som holdt seg varm på kokeplaten.

66

«Den er ikke akkurat nylaget,» kvekket gutten, som hadde gått løs på skuffen med mynter da sedlene tok slutt. Luka nappet resolutt til seg den store seddelen og lot kunden få den tilbake.

«Jeg betaler,» sa han.Kunden kikket rart på ham, men protesterte ikke. Han stakk seddelen i

lommen, tok med seg avisen og engangslighteren, og strente ut av lokalet. Gutten trakk et lettelsens sukk og tørket svetteperlene av pannen.

«To krus?» spurte han.«Pluss en pakke sjokoladekjeks.»De hadde akkurat gjort opp for handelen da den siste militærbilen kjørte

ut fra stasjonen. Servicemannen, med en tvistdott i hånden og pengevesken over skulderen, møtte dem i døren.

«Hva gjør det helikopteret her?» sa han bryskt.«Forsvarer landet,» svarte Luka. «Den røde stjernen på skroget skal du

ikke bry deg om. Vi stakk bare innom for å få oss litt i magen.»Mannen stilte seg midt i døråpningen og blokkerte veien.«Hvordan kan jeg vite at dere ikke er spioner?»«Tilkall politiet hvis du er i tvil.» Luka åpnet kjekspakken. «Vi har ikke

tenkt å dra noe sted med det første.»«De betalte med kroatiske dinarer,» kom det fra gutten bak disken, som

hadde hørt det hele.«Som om det beviser noe.» Mannen hadde ikke tenkt å gi seg.«Du er ikke oppvokst her i distriktet, hører jeg.» Ante kom på en tanke

som muligens kunne løse problemet.«Hvordan det?»«Dialekten din. Selv er jeg fra Tijesno. Navnet er Skroza.»«Sønn av Tomi?» Mannen fikk et forbløffet uttrykk i ansiktet.«Kjenner du far?»«Herregud, mann, vi gikk sammen i syv år på folkeskolen.» Tonen var

plutselig blitt en annen. «Jobber han fremdeles på samvirkelaget i Murter?»«Pensjonert. Driver med jorda og litt fiske mellom øyene.»Mannen stakk tvistdotten i baklommen på dongeribuksen og rakte frem

hånden. «Mile Granic, bestyrer. Som dere sikkert skjønner er vi litt på tuppa etter alt som har hendt. Politiet har satt opp sperringer overalt. Ingen slipper forbi uten gyldig pass eller papirer. Senest i går natt ble to fyrer stoppet med bilen full av eksplosiver utenfor Gacelezi. Sikkert på vei til å sprenge tomme hus som tsjetnikene har bombardert med granater.»

«Helikopteret tilhører den jugoslaviske hæren,» forklarte Luka. «La oss si at vi har lånt det, riktignok uten å spørre først. Men jeg tviler på at noen tar seg bryet med å kreve det tilbakelevert.»

«Sikkert ikke.» Bestyreren kikket på pappkrusene deres med en talende grimase. «Kaffetilsetning. Bli heller med inn på kontoret mitt, så skal dere få ekte vare. Ivica,» ropte han inn i servicehallen der en mekaniker skiftet olje på en gammel Zastava. «Du overtar pumpene så lenge.»

67

Granic tappet vann i en kaffekjele og fyrte opp gassblusset. Kaffeposen inneholdt en snusmalt blanding med varemerket Jacobs på fronten. Fra skrivebordskuffen tryllet han frem en flaske rakija og tre drikkebegre i plast.

«Forsyn dere,» sa han. «Kaffen er klar om noen få strakser.»«Brennevin har visst aldri vært mangelvare i dette landet, selv ikke i

krisetider,» bemerket Luka. Bestyreren slo av gassblusset, helte tre breddfulle øser kaffe i kjelen, samt to spiseskjeer sukker, og rørte om.

«Vi hørte skuddsalver for litt siden, like borte i høgget her. Var dere innblandet i dette?» frittet han.

«Et kampfly tok opp jakten på oss i øverst i fjorden. Piloten var uheldig og traff fjellveggen i stedet.»

«En-null til hjemmelaget, altså.»«Du kan gjerne si det slik.»Bestyreren skjenket kaffen i små kopper av hvit fajanse. Den liflige

duften fikk Antes mage til å rumle, hvilket var et godt tegn. Fra han satte føttene på bakken hadde kvalmen bølget gjennom kroppen hans, som etter en tur i en lett fiskebåt med hvitskummet sjøgang fra et plutselig uvær, der innvollene slo krøll på seg og endte i en sammenfiltret vase. Han nippet forsiktig til det sterke, søte brygget, kjente klumpen løse seg opp og en behagelig varme bre seg fra mellomgulvet gjennom nakkeregionen og helt opp i hårrøttene.

«Hvordan kommer vi oss trygt herifra til Zagreb?» spurte Luka.Bestyreren klødde seg i det glisne håret og kikket ut i luften.«Sannelig om jeg vet,» svarte han etter å ha tenkt seg om. «Serberne

dekker veien fra Pirovac til Zadar, så trygg kan man aldri være. Dessuten er broen over Maslenica-stredet ute av drift. Det sikreste er nok å skaffe seg båtskyss fra Tribunj til Pag, hvis mulig, og ferge videre fra Stara Novalja til Jablanac. Der går det sikkert en buss videre til Zagreb. Skjønt hvem vet i disse tider. Men dere har jo helikopteret.»

«Jeg tar ikke sjansen på å bruke det,» svarte Luka. «Bensintanken er så godt som tom, og motoren forlanger 100 oktan.»

«Syv høyere enn jeg kan tilby for øyeblikket.» Granic trakk på skuldrene.Betjenten stakk hodet inn og sa at det var dieseltanken var tom. Bare luft

og kondens igjen i pumpa. Bensinen sang også på siste verset.«Det er tomt i Sibenik også,» sukket bestyreren. «Be kundene om å prøve

stasjonen i Vodice eller Biograd.»Gutten forsvant. Sjefen hans skjenket seg en solid dram fra flasken.«Faens tilstander,» gryntet han. «Den ene dagen går det rimelig greit å

komme seg nordover gjennom Zadar og videre over Pag, den neste blir du stoppet av skyting mellom tsjetnikene og hæren. Ser likevel ut for at folkene klarer våre klarer å presse dem tilbake med det lille de har av våpen og ammunisjon. Når det gjelder langtrekkende skyts er serberne fullstendig overlegne. Takke en viss mann for det når Zagreb gikk med på å avvæpne styrkene under trusler om invasjon.»

«Hvor langt unna står de?»

68

«Tsjetnikene? Å, de er på landet like innenfor hovedveien med bombekasterne sine. Det hender at de slenger av gårde en granat eller to når de er i humør til det. Særlig treffsikre er de ikke, så det er vel mest for å demonstrere hvem som har makten. Men det er ikke særlig hyggelig når alarmen går og folk må søke tilflukt i kjellerne.»

«Jeg stemmer for sjøtransport,» innskjøt Ante, etter å lyttet til beskrivelsen av situasjonen. Ute mellom øyene var risikoen liten for å bli truffet av granater. Men siden drivstoff var mangelvare, kunne det hende at de fleste fiskebåtene var trukket opp på slippen.

«Hva gjør jeg med helikopteret?» spurte bestyreren.«Overlat det til hæren,» svarte Luka. Han takket for kaffen og reiste seg.

«Var det Tribunj du sa?»«Noen kilometer herifra, vest for Vodice. Jeg kan få guttungen til å

skysse dere ut dit.»

Solen sto lavt over øya Prvic i syd da kjørte gjennom utkanten av Vodice mot nabobyen Tribunj. Enkelte hus langs veien var blitt truffet av granater, men ellers virket det som om bebyggelsen foreløpig hadde sluppet billig fra det. Marinaen lå imidlertid øde og forlatt. De store yachtene hadde søkt nødhavn i Murter eller mellom Kornati-øyene, utenfor kanonenes rekkevidde, opplyste stasjonsbetjenten, der han strevde med å få den nedslitte Fiat’en opp i fart. Høyblokkhotellet ute på pynten hadde fått en hard medfart etter et flyangrep da urolighetene tok til. Nordveggen var betydelig skadet og resepsjonen knust. Men fra sjøsiden kneiste det fortsatt som et fyrtårn over trekronene, tilsynelatende uberørt.

Betjenten satte dem av ved kjøpesenteret. Her var det ikke mange mennesker å se, hverken i matbutikken eller gatene. Gamlebyen med havnen virket også folketom, bortsett fra seks soldater på leting etter et åpent serveringssted, alle i flunkende nye kamuflasjeuniformer med nasjonalemblemet – skjoldet med det hvite og røde sjakkbrettet – øverst på jakkeermet. Ante og Luka fulgte kaien rundt i håp om å finne eieren til en av de mange fortøyde fiskebåtene. Omsider dukket det opp en ung mann på moped. En beinete skikkelse med stive pupiller, hullete dongeribukser og et hår som ikke hadde vært vasket på en stund.

Luka vinket ham til seg og fikk ham til å stoppe.«Vi er på utkikk etter en båt,» sa han. «Kjenner du noen som kan skysse

oss til Pag eller ha en til leie?»Mannen flakket med blikket fra den ene til den andre, usikker på hva han

skulle svare. Han virket ikke særlig innstilt på å hjelpe dem, der han satt overskrevs på mopeden med motoren i gang og det venstre benet som fotstøtte mot asfalten .

«Det er mange mil dit,» kom det nølende.«Desto mer penger i lommen,» sa Luka overtalende. «Slapp av, vi er kun

ute etter transport. Og sjøen er tryggere enn landeveien, har vi hørt.»«Sannelig om jeg vet.» Mannen vendte blikket mot sydvesthimmelen der

et grått slør skygget for solen. «Ser ut for at det brygger opp til ruskevær.»

69

«Bedre å bli våt enn beskutt av tsjetnikene.»Mannen hadde ingen kommentarer det.«Hvorfor er så viktig å komme seg til Pag?» spurte han.«Pag er bare første stopp,» svarte Luka hemmelighetsfullt. «La meg nøye

meg med å si at den som hjelper oss gjør samtidig landet sitt en tjeneste.»Mannen smattet med leppene. Ante skimtet et glimt av interesse i det

ellers nokså vasne blikket.«Jeg har en gammel plastsnekke med sekshesters Tomos påhengsmotor,»

sa han. «Den går ikke særlig fort og egner seg best til korte turer. Men kan vi ikke snakke videre om dette på kafeen der borte, til høyre for kirken?» Han pekte over skulderen. «Selv må jeg bare et ærend først.»

«Da sees vi om litt,» nikket Luka.«Ti minutter.» Mannen ga gass og forsvant ut av syne. Ante og Luka

ruslet tilbake over den vesle steinbroen som skilte gamlebyen fra resten av bebyggelsen. Fortsatt var himmelen blå over hodene deres, men skydekket fra syd gjorde seg stadig mer gjeldende.

«Snodig type,» bemerket Ante. «Virket ikke særlig tillitvekkende.»«Vi dufter ikke akkurat av såpe og etterbarberingsvann, vi heller.» Luka

strøk seg over den døgngamle skjeggstubben.«Men kan vi stole på ham? Du skulle ikke ha sagt dette om å gjøre landet

en tjeneste. Det fikk ham til å tenke.»«Jeg merket meg reaksjonen hans,» nikket Luka. «Men vi trenger båten

for å komme oss videre.»I form og størrelse liknet kafeen et ombygd sauefjøs, reist av solide

steinblokker med spisse gavler og pannekledd skråtak. Mellom inngangspartiet og de smårutete vinduene var det skrudd fast to gammeldagse vognlykter i svartlakkert metall, med eierens navn malt i gullskrift på en oval treplate over døren. Langs veggen på begge sider sto et utall blomsterurner, sammen med kjerrehjul, forgangne redskaper og annet krimskrams.

Det tok litt tid før øynene deres vendte seg til tussmørket i lokalet etter oppholdet i det blendende solskinnet utenfor. De benket seg ved et vindusbord mens de ventet på båteieren. Innerst i kroken til høyre for disken hadde de seks soldatene fra tidligere stuvet seg sammen rundt et firemannsbord, med hver sin ølseidel foran seg og et askebeger breddfullt av sigarettsneiper i midten. Den nærmeste sendte nykommerne et talende blikk, som om de var utkommandert fra subben til å skrubbe gryter og vaske toaletter.

Innehaveren dukket opp og spurte hva de ville ha å drikke.«Er det mulig å få en matbit også?» spurte Luka.«Kommer an på hvor sultne dere er,» lød svaret. «Brød, ost og skinke har

jeg. Mulig at jeg kan svinge opp med et par koteletter fra fryseren. Vi pleier ikke ha spisegjester på denne tiden av året.»

«Brød med tilbehør holder. Pluss en karaffel vin.»«Og en cola,» tilføyde Ante. Han var fremdeles uggen i magen.

70

Maten og vinen kom på bordet. Et kvarter senere viste båteieren seg i døråpningen. Han utvekslet noen ord med innehaveren i forbifarten. Ante mente å oppfatte at kaféverten kalte ham Pano.

Mannen fortsatte bort til bordet deres.«Båten er klar,» sa han. «Bensintanken er omtrent halv, så dere må nok

fylle minst én gang underveis. Fortøy den innerst i bukten ved Vlasici når dere kommer frem. Jeg skal få en kjenning der til å ta seg av den.»

«Da gjenstår det bare å bli enige om prisen.» Luka gomlet i seg brød og ost, og skylte den ned med vin. Mannen vred på seg.

«Jeg kan ikke la den gå for mindre enn hundre D-mark.»«Tre hundre og femti hvis du garanterer at motoren ikke svikter.»«Den er nyoverhalt,» sa båteieren, synlig lettet over at prisen ikke ble

gjenstand for akkedering. Femti ekstra var ren bonus. «Starter på første slaget, så sant ikke blandingen er for fet.»

«Vi skal passe choken,» kommenterte Ante. «Ligger snekken fortøyd på denne siden av holmen?»

Mannen startet opp mopeden, rundet kirken og fulgte den smale veien langs utsiden av neset. Til venstre vasket sjøen mot klippekanten nedenunder, til høyre stanget bebyggelse i fjellveggen, eller klorte seg fast som måkereir i skråningen ovenfor. Han senket farten da han nærmet seg huset, parkerte mopeden bak den høye hekken som delvis skjulte huset fra gaten og kjente på døren. Den var ulåst. Med hånden på klinken gløttet han over skulderen før han åpnet og smatt innenfor.

«Herr Alfirev? Det er meg, Pano.»Kort etter hørtes skritt fra reposet i etasjen over. Et uflidd ansikt med

bulende øyne under en strittende, gråsprengt manke, tittet over rekkverket.«Hva gjelder det, gutt?»«Forretninger,» sa mannen med kallenavnet Pano kjekt.Alfirev klødde seg på magen under en hvit nettingtrøye. Krøllet brysthår

stakk ut av hullene som ikke var dekket av den løsthengende skjorten.«Har noen sett deg komme hit?»«Jeg vet å passe meg,» forsikret Pano ham.Den eldre mannen kom subbende ned trappen og stilte seg foran ham. En

rødbrun katt smatt mellom bena hans på vei mot utgangsdøren.«Har du fått med deg at det landet et helikopter fra den jugoslaviske

hæren landet på INA-stasjonen ved Sibenik tidligere i dag?»Alfirev ristet på hodet.«For litt siden ble jeg stoppet av to kroatiske soldater som ville leie en

båt,» fortsatte Pano opprømt. «Først hadde jeg bestemt meg for bare å kjøre videre, men så husket jeg det du sa forleden om å holde øyne og ører åpne. Jeg føler meg temmelig sikker det må ha vært de samme som skjøt ned et kampfly like i forveien. I alle fall dukket helikopteret opp like etter at det styrtet i sjøen.»

Alfirev gransket ham inngående under de viltvoksende brynene.«Er dette noe du tror eller vet?»

71

«Hva da?»«At det var de samme to som kontaktet deg.»«De kom i alle fall ikke fra forlegningen på hotell Punta, så mye er

sikkert,» svarte Pano. «Begge var ubarberte, støvlene deres fulle av leire og buksene deres så ut som om de kom fra et restlager. Ingen jakker, ingen synlige våpen. Men det lå kanskje litt av hvert i vadsekken som den ene hadde over skulderen.»

«Hva skulle de da med en båt så lenge de hadde et helikopter?»Pano trakk på skuldrene.«De sa at det var bedre å bli våt enn skutt av tsjetnikene.»«Og du gjorde en avtale med dem?»«Jeg ble tilbudt 150 tyske mark i leie. Femti mer enn jeg ba om.»«Hm.» Alfirev åpnet døren på gløtt og slapp ut katten. «Da ble dere vel

også enige om hvor du skal hente lørja etterpå.»«Vlasici. De var på vei nordover. Rijeka, muligens. Eller Zagreb.»Alfirev sugde seg i tennene. Han virket langt fra overbevist.«Du hører fra meg så snart historien din er bekreftet,» sa han langsomt.

«Jeg håper for din del at du ikke prøver å selge meg bedervet fisk.»Pano lot den siste bemerkningen passere.«Man kan si mye rart om meg, men dum er jeg ikke,» repliserte han

utfordrende. «Hva med et lite forskudd? Eller er det for mye å be om?»Alfirev smalnet i øynene, sukket oppgitt og tuslet inn i kjøkkenet. Kort

etter kom han tilbake med en liten forseglet plastpose mellom fingrene.«Husk at du skylder meg fra sist,» gryntet han og vinket gjesten ut med

en irritert håndbevegelse.

Snekken var et plastskall uten kjøl. Forut lå en slags kahytt med dobbeltdør, beregnet for utstyr av diverse slag. Fiskeredskaper, harpun, tau, isoporkasser, en tom femliters jerrykanne, samt en stor, batteridrevet reflektor med 12 volts pære for lystring av blekksprut. I flukt med døren var det montert en lav vindskjerm i pleksiglass, matt og saltflekket som resten av båten .

En midtstilt tofte, foruten rormannens i akterstevnen, var de eneste sitteplassene. Motoren putret og gikk som en symaskin, men skyvet var ikke nok til at baugen løftet seg. Likevel jobbet den jevnt og rytmisk, slik at farten i den småkrusete sjøen ikke ble så aller verst.

Det truende skydekket hadde lagt seg til ro syd for Sibenik. Fra deres synsvinkel kunne det se ut som om den lave høstsolen allerede var i ferd med å gå ned over Kornati-øyene i vest. Men så lenge nordhimmelen holdt seg klar og fri for tåke, ville det neppe by på større problemer å navigere mellom øyene. Ante kjente leia som sin egen bukselomme og kunne tatt seg frem i mørket om nødvendig.

Ennå var det minst en time igjen til dagslyset ga tapt, viste klokken. Horisonten badet i et rosa skjær som tonet over i metallisk blått høyere oppe. På begge sider av sundet skvalpet sjøen blygrå langs kritthvite, grønnkledde klippestrender med gløtt av åpent hav mellom øyene. Her og der i vikene

72

dukket det opp små klynger av pastellfargete murhus med pannetak. Oker, terrakotta eller ultramarin alt etter eierens smak og preferanse.

Ante inhalerte den friske saltlukten og det åpne, luftige utsynet med sann fryd. En lise for sjelen, sammenliknet med det barske, forrevne landskapet de nylig hadde forlatt. Men hvor han også hadde møtt en uforbeholden varme og medmenneskelighet etter flukten fra Vukovar. Han kunne lett ha omkommet av sult, kulde og utmattelse i det bosniske baklandet, hvis han ikke hadde banket på den fremmede døren da det røynte på som verst. Nå var han for andre gang på få uker tilbake i kjente trakter, men kunne han føle seg tryggere her? Eller rullet det allerede motoriserte avdelinger på veien mellom Karlovac og Senj, og videre sydover mot Maslenica-stredet, for å innlemme hjemlandet hans i et kommende serbisk storrike?

«Du har aldri fortalt meg at du kommer fra Tijesno,» sa Luka da de var på høyde med øya Murter.

«Da har du ikke gjort hjemmeleksen din godt nok,» ertet Ante, og minnet ham på den bramfrie uttalelsen hans fra sist natt. «Hvor er selv fra, forresten?»

«Lengre nord og vest. Familien har en diger eiendom i nærheten av Trieste, men selv har jeg flakket omkring endel. Tok tidlig hyre på en trampbåt som gikk mellom havner fra Italia til Hellas og Tyrkia. Som attenåring søkte jeg meg inn i det militære. Orket ikke tanken på den ørkesløse tilværelsen til en som er født med gullskje i munnen. Kan du se meg for deg med pappas sjekkhefte på vei fra det ene spillekasinoet til det neste?»

«Er foreldrene dine så stinne av penger?»«Gammel rikdom, opparbeidet i generasjoner. Trieste var engang en

driftig by. Spydspissen for handel i det gamle habsburgske riket, på linje med Venezia. Det ser du i kvartalene bortenfor St. Spiridon-kirken, der de gamle forretningspalassene troner i all sin fordums glans.»

«Jeg har vært i byen noen ganger for å handle amerikanske dongeribukser og joggesko til en rimelig penge under høstslaget,» sa Ante. «Men hva har du tenkt å gjøre når foreldrene dine ikke er mer?»

«Far døde av slag i mars og mor fulgte like etter. Familieformuen er plassert i en stiftelse, som også holder eiendommen vedlike. Det ender vel med at den stykkes opp til boligformål i en fremtidig reguleringsplan. De praktiske tingene tar styret seg av. Selv har jeg hverken kunnskap eller interesse av å drive på med den slags.

Mor kom forresten fra Rovinj,» fortsatte han etter en pause. «Selv hadde jeg et snev av polio i barndommen og tilbrakte ganske mange somre der. Mor hadde klokkertro på at mye sol og svømming var den rette medisinen. Uansett var det triveligere å boltre seg i sjøen enn å bli knadd til døde av allverdens fysioterapeuter.»

Luka skar en skar en grimaseMen det også en annen grunn enn det friske utelivet som fikk meg til å gå

inn i hæren,» la han til. «Familien på begge sider sympatiserte med den nazikontrollerte ustasjabevegelsen og drømmen dens om et uavhengig

73

Kroatia. Målet kunne man saktens si seg enig i, men midlene deres var mildt sagt tvilsomme. Selv var jeg en svoren tilhenger av et samlet Jugoslavia med Tito som en samlende figur. Senere gikk det opp for meg at denne konstruksjonen var en bakstreversk løsning i stormaktenes realpolitiske bilde og felte ikke en tåre da HDZ vant valget i 1990.»

«Så du mener at Tudjman er nasjonens håp.»«Kroatia trenger en viljesterk ledertype slik situasjonen er i ferd med å

utvikle seg,» svarte Luka bestemt. «En som ikke lefler med de store ved å gjøre folkets uttrykte ønske om uavhengighet til et forhandlingstema. Europa vil ha oss tilbake i folden, men Tudjman er ikke den som gir ved dørene.»

«Jernneve i silkehanske.» Ante la kursen midt i sundet mellom øya og fastlandet. «I mine øyne har han noe pompøst over seg. Liker å opptre i hvit uniform, akkurat som Tito.»

«Tito puttet ham i fengsel i sin tid, så de to var alt annet enn meningsfeller,» minnet Luka ham om. «Antakelig vil det gå med ham som med Churchill etter krigen. En ekstra periode i sjefsstolen, mer fikk han ikke som takk for innsatsen. Tudjman er heller ikke eslet for fred, spør du meg. Men nå trenger vi en fast hånd på rattet uten for mye demokratisk dill, og så langt har han gjort en brukbar jobb. Parlamentarismen får heller vokse seg frem litt om senn, når politikeren etter hvert får orden på boet.»

«Vi har jo et demokrati allerede, med flere partier og frie valg. Det er ikke som under kommunistene.»

«Det vi mangler er en demokratisk tradisjon, som hos tsjekkerne,» presiserte Luka. «For dem var kommunismen kun en episode som brakte uorden i utviklingen. Men vi har aldri tidligere hatt vår egen stat, bortsett fra den korte perioden under din navnebror Ante Pavelic.»

«Som ble instituert av aksemaktene.»«Nettopp. Og ironisk nok er det tyskerne og italienerne som igjen presser

på for en anerkjennelse, men denne gang i henhold til folkeflertallets avgjørelse. England liker ikke det som skjer, heller ikke Frankrike. Motivene deres er blandet, men britenes støtte til Tito og partisanene under krigen stikker fortsatt dypt. Håpet deres var vel at Milosevic skulle ta hånd om sakene og bli den nye landsfaderen.»

«Etter at han først tok kvelertak på Kosovo og deretter pusset tanksene på Slovenia? Hvor døv og blind går det an å være?»

«Britisk utenrikstjeneste har for vane å sitte musestille i båten når det brygger opp til uvær,» svarte Luka tørt. «Det sies også at den nye statsministeren, John Major, skal ha mottatt betydelige midler i valgkampstøtte fra Beograd og har følgelig bundet seg selv til masten. Dessuten er fredsmegleren deres, lord Peter Carrington, en nær venn av den gamle jugoslaviske kongefamilien. Lurer på om han ikke også sto fadder til tronpretendenten, arveprins Aleksandar. Som diplomat kommer han i beste fall til å gjøre sitt for å roe gemyttene, men ellers ingenting. Hvis han velger å kalle stridighetene for en borgerkrig, kan han toe sine hender og frita serberne for all skyld i spørsmålet om hvem som startet det hele.»

«Hva hvis det smeller i Bosnia?»

74

«Kommer ikke til å forandre en tøddel,» svarte Luka hoderystende. «Hvis bosniaserberne, med Radovan Karadzic og Ratko Mladic i spissen, går løs på Sarajevo, vil nok bitene oie og akke seg offentlig, men applaudere i det stille. Bare tanken på en selvstendig muslimsk stat i Europas bakgård er nok til å ta nattesøvnen fra Whitehall.»

«Mladic er Milosevics favorittgeneral og kommer neppe til å foreta seg noe uten etter påtrykk fra Beograd. Det blir som i Krajina og Slavonia. Lokale, frivillige og paramilitære bander gjør den skitne jobben, mens sjefen selv strekker armene i været.»

Tussmørket var begynt å gjøre seg gjeldende da Ante svingte inn mot land ved brofestet der sundet var på sitt smalest.

«På tide å fylle bensin?» spurte Luka.«Det også,» svarte Ante. «Men først vil jeg sjekke om det er trygt å

fortsette. Jeg har som sagt mine tvil om vår venn i Tribunj har rent mel i posen.»

Luka sa ingenting. Han hjalp til med å gjøre båten fast og lot Ante ta føringen. Både her og i Biograd over på fastlandet var gatene mørklagte, og blendingsgardinene på plass foran vinduene. Heller ikke i storbyen Zadar lengre nord var det lys å se. Til gjengjeld skinte stjernene klarere enn Ante noensinne hadde sett dem fra bygatene.

«Hva nå?»«Jeg har en venn som muligens kan hjelpe oss med å sondere terrenget,»

svarte Ante. «Han driver en restaurant her, og folk i bransjen stiller opp for hverandre når det gjelder. Tipser om gjester som stikker av fra regningen, bråkmakere eller andre tvilsomme individer. Du husker at vi ble bedt om å legge båten innerst i bukten ved Vlasici på Pag, og at eieren skulle få noen der til å ta seg av den? Jeg vil helst føle meg sikker på at vi to ikke ender som en del av pakken.»

Frane drev og polerte bardisken da de stakk nesen inn i restauranten. Lukten av sitronolje og flytende bivoks var nesten bedøvende. Han hørte ikke at de kom gjennom bråket fra maskinen, men snudde seg og slo den av da Ante la hånden på skulderen hans.

«Sett på den skinnbarlige … jeg trodde du var i Zagreb. Hva har skjedd?»«Det er lang historie,» svarte Ante og omfavnet vennen hjertelig. «Men

først må jeg be deg om en tjeneste. Rekker du å ta en telefon eller to før gjestene dukker opp?»

«Det kommer ingen her i kveld. Og Josipa har tatt turen inn til søsteren på fastlandet. Blir vel der til i morgen ettermiddag, tenker jeg.» Frane tørket fingrene på kjeledressen og håndhilste på Luka. «Hva gjelder det?»

«En fyr i Tribunj.»Ante forklarte ham situasjonen.«Du mistenker altså at noen venter på dere der borte.» Frane strøk seg

ettertenksomt over haken. «Var det Pano båteieren kalte seg?»«Jeg mener det var navnet kaféeieren brukte.»«Gi meg et par minutter.»

75

Frane forsvant inn i privaten. Luka så seg omkring i lokalet. «Trivelig sted,» kommenterte han. «Pleier vel være fullt om somrene.»

«Turister, for det meste,» svarte Ante. «Spørs hvordan det går heretter.»«Istria stikker vel av med profitten. Opatija, Rovinj, Pula. Hvis noen i det

hele tatt tør å dra dit under de rådende omstendighetene.»«Folk må nok stramme beltene et par hakk når inntektene uteblir.»Frane dukket opp før de to minuttene var til ende.«Denne Pano-typen er ikke noe godt parti,» sa han. «Kaféeieren fortalte

at han driver med stoff, og at langeren hans er en kollaboratør som alltid har visst å sno seg. Det sies at han for tiden bruker narkomane til å oppspore personer som det serbiske hemmelige politiet kan tenkes å være interessert i. Prisen skal visstnok være fem hundre tyske mark per hode, rett i lommen. Tipserens andel blir godtgjort i naturalia.»

Han lot opplysningene synke og fyrte opp en sigarett.«Det finnes alltid noen som skor seg på andres bekostning,» tilføyde han.

«Vi har hatt vår andel av dem her også, folk på øya med tette bånd til den gamle kommunistmafiaen. Brisket seg med flotte eiendommer, fete biler og digre cabincruisere, men da partiet mistet makten fikk de kalde bein og stakk sin kos. Senere ble det ene av de forlatte husene deres etter det andre pulverisert med dynamitt nattetid og restene fjernet av bulldosere før sola rant. Noen hadde fått nok av disse drittsekkene og ville ikke ha dem tilbake.»

«Forståelig,» nikket Luka. «Men hvordan kommer vi oss videre nå?»«Hvorfor ikke gjøre det de minst venter,» foreslo Frane. «Jeg har en idé

som jeg tror lar seg gjennomføre. Men den betinger at jeg blir med på laget. Det er ikke rettferdig at noen skal polere bardisker til ingen nytte mens andre har all moroa,» la han til med et polisk glis.

76

11

Harde fallvinder stupte ned langs fjellsiden og pisket sjøen til skum. Den gamle varevognen med det hvite korset på taket krekte seg over broen i laveste gir for ikke å bli kastet ut i den frådende heksegryten mellom pilarene. På motsatt side, der veien slynget seg opp mot passet, mistet luftmassene noe av den tøylesløse galskapen. Men fortsatt rusket det godt i bilen.

Så langt hadde det ikke vært kontrollposter langs ruten. Hverken i militærbyen Benkovac eller Obrovac, som de nå var i ferd med å legge bak seg. Men så snart de var over fjellkjeden Velebit, måtte de regne med å treffe på dem. I hvert fall i landsbyene Rocavica og Brocanac.

Motoren pustet tungt i den harde stigningen. Frane tviholdt i rattet med begge hender for ikke å havne over i motgående kjørebane når vindpresset uten forvarsel tok et øyeblikks pause. Faens bura, mumlet han sammenbitt, stiv i skuldrene av å gjete den slarkete styresnekken, som syntes å leve sitt eget liv under de hvite, blodløse knokene hans. Han kjente seg inderlig sugen på en røyk, men våget ikke å rote i lommene etter sigarettpakken og lighteren. En glissen rad med stabbesteiner var alt som skilte veien fra den dype avgrunnen mot tverrdalens utløp, hundrevis av meter nedenfor.

Omsider nådde han det høyeste punktet hvor landskapet åpnet seg i en langstrakt slette. Vinden hadde løyet til frisk bris og hjulene trillet uanstrengt nedover den slake skråningen. Horisonten var sløret og uten konturer. Trolig et forbigående snøvær som nordavinden hadde sluppet løs over nasjonalparken. Men lufttemperaturen lå over nullpunktet, så Frane håpte at den smeltet på bakken. Varebilen var for dårlig skodd til å mestre glattføre.

Til sin lettelse fikk han se at asfalten var våt der snøbygen hadde passert, men noe hang igjen på trærne. Han lente seg tilbake og fyrte opp en sigarett, klar til å møte en større utfordring så snart de nærmet seg bebyggelsen. Som ventet var veien sperret i krysset ved Prijebo. Frane bremset ned og kjørte inn til siden. En skjegget fyr med gevær på skulderen, krysslagte patronbelter over brystkassen og avklipte fingervotter, forlot sperrebukkene og gjorde en roterende bevegelse med pekefingeren.

Frane rullet ned sidevinduet. Mannen ruslet dovent bort til førersiden og stakk hodet inn.

«Hva har du der?» Han nikket mot lasterommet. Det luktet surt av pusten hans. En blanding av ubestemmelige fødevarer og gammel fyll.

«To døde som venter på å få komme hjem.»Tsjetniken, en etterlevning fra geriljabevegelsen under Balkan-krigene,

som etter Franes mening hørte hjemme på museum, vrengte overleppen og sendte en brun spyttklyse sideveis gjennom luften.

«Lukk opp, så får vi se.»Frane fulgte motvillig oppfordringen. Med påtatt verdighet steg han ut av

bilen, rundet det vindusløse lasterommet og åpnet dobbeltdøren bak. To hvitmalte kister kom til syne.

77

«Åpne,» forlangte skjeggapen og pirket borti den nærmeste kisten med geværpipen. Frane kvitterte med et forurettet blikk på vegne av de døde, men tsjetnikens ansikt var uttrykksløst. Krumbøyd krøp han inn i lasterommet, løsnet kistelokket og skjøv det til side. I kammerets kjølige silkefôring lå en gammel kvinne, sminket og pyntet i sin fineste skrud.

«Hun skal begraves i Karlovac,» sa Frane alvorstungt. «Slekten hennes kommer derifra. Gud velsigne hennes sjel.»

«Hva med den andre?»«En ung gutt. Hørte hjemme i Lazina. Huset han befant seg i ble truffet

av en granat. Stakkaren var bare så vidt fylt femten.»Frane hadde hentet dem på likhuset kvelden i forveien, rekvirert og

autorisert av den stedlige begravelsesagenten på vegne av myndighetene. Bensinmangel og urolige tider hadde ført til akutt opphopning av døde mennesker uten lokal tilknytning, som alle ventet på å bli jordfestet i sine egne hjemkommuner. Siden Frane hadde et ærend Zagreb og disponerte en varebil med plass til to kister, ble tilbudet om transport naturlig nok mottatt med takknemlighet. Det han ikke opplyste om var at bilen i sin tid var blitt ombygd til smuglerformål. Under gulvet i bagasjerommet var det plass til mer enn seksten tusen kartonger med sigaretter.

Tsjetniken gjorde tegn til at kisten kunne lukkes igjen.«Det er to kontrollposter til før du er fremme,» sa han. «Jeg skal gi deg et

stykke papir med på veien så du slipper å bli sjekket flere ganger. Men pass deg for dine egne. Fronten går like syd for Karlovac. Du risikerer å havne midt i skuddvekslingen.»

Han skriblet ned noen uleselige ord på en blokk, undertegnet og stemplet. Frane stakk papiret i jakkelommen, satte seg inn i bilen igjen og kjørte langsomt videre. Han så ingen flere kontrollposter langs veien, men hørte spredte skuddsalver i det fjerne. Han lurte på om passasjerene hans også hørte dem og hva de eventuelt måtte tenke. Uansett var det for sent å snu, så han fikk bare krysse fingrene og håpe det beste.

Bilen var midt i en høyre-venstre kurve da et maskingevær spilte opp på tvers. Ilden ble besvart fra den andre siden, etterfulgt av tunge drønn fra granatkastere. Frane bannet og ga gass for å komme seg ut av ildlinjen. Det ville være fortærende å bli stoppet nå, så nær målet. Han bøyde seg over rattet og holdt hodet lavt mens bilen skrenset sidelengs ut av S-svingen. Fjærene ynket seg og kistene knakte så faretruende at han fryktet de skulle velte. I siste øyeblikk fikk han rettet opp hjulene igjen, bare for å oppdage en ny trussel et steinkast lengre fremme.

En stridsvogn sto på tvers av veien med kanonløpet søkende etter nærmeste mål. Maskingeværstillingen, tenkte Frane og vrengte rattet over til høyre med håp om å komme rundt på utsiden. Gummien sparket opp en skur av sand og pukk der asfalten sluttet og veiskulderen overtok. Heldigvis var den bred nok til at han unngikk å havne i grøften, men heller ikke mer. Han skjente ut på veien igjen med en halvmeters klaring til stridsvognen.

Kanonen dens åpnet ild. Tunge dump ble avløst av en gjennomtrengende plystring der granatene søkte målet. Maskingeværet svarte. Luften foran ham

78

ble gjennomboret av sporlys. Skinnende streker av glødende fosfor, i en bue på tvers av bilens retning.

Frane stivnet. Han visste hva som måtte komme, men det var ingen ting han kunne gjøre for å hindre det. Han rykket til da en serie grove, mantlete kaliber 50 prosjektiler spjæret opp panseret i lange flenger, smadret motorblokkens topplokk med ventiler og det hele, og sendte en kaskade av glohet smøreolje og metallsplinter fra sylindrene mot frontruten.

På et øyeblikk var sikten forvrengt til det ugjenkjennelige, som i et tivolispeil. I ren desperasjon slo Frane på vindusviskerne, som forunderlig nok ennå virket, men til ingen nytte. Gjennom den tyktflytende, sotblandete filmen skimtet han en mørk, uformelig masse komme dansende inn i synsfeltet fra høyre. Monsteret girte med et brøl og skjøt fart over veien på klaprende stållameller.

Sammenstøtet kastet ham hardt mot rattet. Restene av panseret ble revet av hengslene og smalt inn i vindskjermen, før det skjente videre over taket. I samme sekund kom kistene farende, som rambukker i hendene på en usynlig kraft. Tok med seg skilleveggen mellom lasterommet og kupeen, og fortsatte inn i seteryggene med treghetens usvikelige moment.

Frane kjente at ribbena ga etter. En skarp smerte jagde gjennom brystkassen og tømte den for luft. Han syntes han kjente smaken av blod på tungen og surklingen i lungene var ikke til å ta feil av. Intuitivt slo han av tenningen. Nå manglet det bare at en strømkrets kortsluttet og antente dampen fra en avrevet bensinslange, slik at antallet lik ble mer en doblet i denne hardt ramponerte stålkisten.

Han kjente den iskalde luften utenfra da døren ble revet opp med makt. Et ansikt fra helvete dukket opp i sidesynet, svertet så grundig at bare det hvite i øynene var synlig. Mannen støttet seg til karmen og ristet på hodet over kisten som formelig hadde landet på sjåføren skuldre og naglet overkroppen hans til rattstammen.

«Er du skadet?» spurte han.«Bare litt forkjølet,» gulpet Frane mellom to hostekuler.«OK. Sitt rolig, så skal vi nok få deg ut i ett stykke.»Hva annet kan jeg gjøre? tenkte Frane sløvt. Han glippet med øynene for

å klarne blikket, men utsynet ble om mulig enda mer tåkete. Eneste trøsten i all elendigheten var at han befant seg på den rette siden av frontlinjen. Han mente å ha sett det nasjonale insigniet på redningsmannens høyre skulder.

Noen lange, pinefulle minutter senere var fire av tankmannskapene i sving med å rydde opp i kaoset. To gikk løs på skilleveggen med kubein og spett, de andre to konsentrerte seg om få tvunget den førtifem grader skjeve seteryggen opp i stående stilling. Omsider fikk de lirket ham ut på bakken. Halvt i svime stirret han opp mot den snøtunge, grå himmelen. Brystkassen verket som besatt. Med en kraftanstrengelse fikk han løftet den ene armen og nappet lederen deres i buksebenet.

«Få kistene ut,» kvekket han, nesten ikke var hørbar av mangel på luft. «Lasterommet har dobbelt gulv. Det ligger to mennesker under.»

79

Tankkommandøren, en løytnant, trodde tydeligvis at han snakket i ørske og forsikret ham om at ambulansen allerede var på vei. Frane spyttet blod og heiste seg møysommelig opp på den ene albuen.

«Skjønner du ikke hva jeg sier?» fikk han presset frem.Først nå gikk det opp for løytnanten at den andre mente alvor. Han pekte

på soldaten med kubeinet og bjeffet frem en ordre. Det neste Frane fikk se var Ante og Luka som knelte på hver sin side av ham, skitne og forslåtte men ellers uskadde etter å ha vært inntullet i ulltepper under kjøreturen.

«Hvordan er det med deg?» spurte Ante.«Brukne ribben og en punktert lunge, tror jeg,» fikk Frane presset frem.«Ukrutt forgår ikke så lett,» prøvde Ante å trøste ham. «Du er nok på

bena igjen fortere enn du aner.»Frane lukket øynene og vinket Ante nærmere til seg.«Sørg for at noen tar seg av de døde,» hvisket han inn i vennens øre.

«Papirene ligger i hanskerommet foran.»Fem minutter senere var den militære ambulansen på plass. Frane ble

flyttet fra asfalten over på en båre og løftet på plass i bilen. I mellomtiden hadde Ante snakket med sjåføren om håndteringen av kistene og levert papirene fra seg. Sjåføren lovet å varsle myndighetene så snart de var fremme.

«Ser ut til at begge dere også kunne trengt en legesjekk,» bemerket han granskende.

«Bare noen skrubbsår,» avfeide Luka ham. «Men vi sitter gjerne på til Karlovac, hvis det er greit.»

«Hopp inn. Vi får raske på mens motorveien fremdeles er åpen. Vet aldri hva som skjer her fra time til time, men de paramilitære er visst i ferd med å trekke seg tilbake.

Ante og Luka tok plass på den ene siden av båren med sykepleieren på den andre, støle og lemstre etter mumietilværelsen mellom kistene og bunnpannen. Sanitetskorporalen kikket spørrende fra den en til den andre.

«Hva skjedde?» spurte han. «Ble dere påkjørt bakfra?»«Sjåføren ble,» svarte Luka tørt. «En likkiste smalt inn i ryggen hans etter

en bråstopps. Newtons bevegelseslov. I gamle dager også kalt treghetsloven. Resultatet kommer ut på ett.»

«Men dere slapp altså med skrekken.»«Vi lå godt polstret under dekk,» nøyde Ante seg med å si. Mannen fikk

selv dra sine egne slutninger på bakgrunn av det han hadde sett og hørt.Frane var det ikke lyd i. Ambulansesjåføren hadde gitt ham en

smertestillende sprøyte, så han enste hverken tid eller sted lenger. Men han pustet jevnt og surklende gjennom nesen og den halvåpne munnen. Omsider var de fremme ved sykehuset. Sjåføren rygget bilen tett inn til mottakelsen der leger og sykepleiere sto klare til å ta seg av ham. Frane gløttet på øyelokkene da han ble flyttet fra den militære feltbåren til den sivile enheten. Blodet i munnvikene, som ledet tanken inn på fyrst Vlad av Valakia, ble ikke mindre vampyraktig da han blottet tennene i en grimase.

80

«Se på alle de skjønne kvinnene,» lespet han med et salig blikk mot de hvitkledde sykepleierskene ved bårens fotende. «Ikke fortell Josipa at jeg er kommet til himmelen.»

«Du får nok et helvete når morfinen slutter å virke,» kvitterte ambulansesjåføren barskt.

Han ga legen en kjapp innføring i hendelsesforløpet med særlig vekt på det kraftige støtet fra bilrattet mot pasientens mellomgulv. Leveren ble nevnt. Galleblæren likeså. Men først og fremst det skummende blodet når han pustet. Legen nikket, tok notater og beordret røntgen umiddelbart for å undersøke hvilken medfart skjelettet måtte ha fått. I beste fall dreide det seg om ukompliserte ribbensfrakturer som ville heles av seg selv i løpet av et par-tre uker.

Båren ble trillet bort. Legen vendte seg mot de to følgesvennene.«Løse kanoner på dekk er et uttrykk man vanligvis bruker i overført

betydning, men her har vi et eksempel på hvilke krefter som slippes løs når fysiske objekter ikke er tilstrekkelig sikret,» sa han. «Dere ser imidlertid ut til å ha sluppet fra det uten særlig mén.»

«Vi befant oss i underetasjen,» sa Luka kryptisk. For alle praktiske formål var det greiest om papirene viste at Frane hadde vært alene i bilen. Legen oppfattet hintet og nøyde seg med å spørre etter den skaddes personalia. Ante oppga navn, fødselsår, bostedsadresse og nærmeste pårørende. Legen skriblet ned sitt personlige telefonnummer på et visittkort og ønsket dem lykke til videre med hva de enn måtte ha fore.

På bussterminalen var de heldige å få en avgang til Zagreb nesten med det samme. Mindre enn en time senere ble de geleidet inn i presidentpalassets krigsrom, som Ante kalte det i sitt stille sinn. Kartet på veggen hadde fått noen flere markører, men ellers var alt ved det samme. Tudjman glimret med sitt fravær. Til gjengjeld hadde Jurica fått selskap av general Branco Markac fra forsvarsstaben. Denne nikket og smilte gjenkjennende da han og Luka vekslet håndtrykk.

«Kaptein Franelic. Eller skal vi heller si oberstløytnant fra nå av?»«Skyldig etter tiltalen,» bekreftet Luka med et skjevt smil.«Franjo nevnte det så vidt i forbifarten,» nikket generalen. «Lenge siden

sist, forresten. Har livet behandlet deg pent i mellomtiden?»«Så godt som noen kan forvente. Akkurat nå kunne jeg trengt et varmt

karbad for å myke opp muskulaturen.»«Dere ser litt mørbanket ut begge to,» kommenterte generalen. «Var

kjøreturen hit i røffeste laget?»«Den frister ikke til gjentakelse.» Luka skiftet tema. «Hvordan er

stillingen her for øyeblikket?»«Vi sliter med å bygge opp en sammensatt kampstyrke av erfarne

mannskaper,» sa general Markac alvorlig. «Stridsmidler er det også smått med. Ti tusen ungarske maskingeværer ble jo som kjent båndlagt etter den famøse beslutningen om total avvæpning fra presidentpresidiets hånd, men det ordner seg vel etter hvert. Ingen kan kjempe mot fienden med bare

81

nevene. Det vet nok du som var med i Vukovar,» tilføyde han med et blikk på Ante.

«Det røynte på mot slutten,» nikket Ante. «Noen få håndgranater, panservernraketter, samt et par dusin klips med geværammunisjon, var alt vi hadde da tanksene brøt igjennom.»

«La oss håpe at presidentens anstrengelser på den politiske fronten kan gi oss noen måneders pusterom, kaptein Skroza.» Generalen forsynte seg med kaffe fra en termos. «Men det er ikke dette vi er her for å snakke om.»

De fant seg hver sin stol. Jurica vekslet blikk med de to sabotørene.«Nå?» sa han spørrende.«Oppfinnelsen din ser ut til å ha virket,» svarte Luka. «Minst tre av

rakettene gikk opp i flammer. Vi havnet i en knipe som tvang oss til å gjøre bruk av radiosenderen.»

«Da er det rimelig å anta mesteparten er kondemnable,» lød generalens slutning. «Kilder forteller oss imidlertid at disse vil bli erstattet av en nyere modell. Russerne fikk ordren fra den jugoslaviske hærledelsen allerede i fjor sommer. Men oppløsningen av Sovjetunionen har så langt ført til problemer med leveringen.»

«Vil det si at vi kunne ha spart oss bryderiet?» spurte Luka.«På ingen måte. Først nå har denne bestillingen kommet oss for øre, og

som sagt trenger vi å vinne tid. Aksjonen var et slag i ansiktet på den serbiske generalstaben. En psykologisk seier som uvegerlig vil medføre at hoder kommer til å rulle.»

«Hvilke kilder er det snakk om?»«Først og fremst en godt plassert agent i Beograd,» svarte Markac. «Han

er motstander av Milosevic eventyrpolitikk og benytter seg av likesinnete til å holde oss orientert. Metoden er enkel. En sammenbrettet avis med et brev inni, ferdig frankert og stilet til en mottaker i Jakovlje, blir lagt i en søppelsekk ved en grønnsakbod på torget i Beograd. Grønnsakhandleren, som er mottakerens fetter, tar søppelsekken med seg tilbake til hjemstedet sitt ute i distriktet og postlegger brevet der. Skulle det mot formodning bli åpnet på mistanke av uvedkommende, står det ingenting der som får varsellampen til å blinke. La meg vise dere et eksempel.»

Han stakk hånden i innerlommen, tok frem et sammenbrettet, håndskrevet ark hvor enkelte setninger var merket med gult. ‘Leit å høre at bacalaokokeren du bestilte fra Lopotsaves tidligst kunne leveres i mai neste år, men du klarer deg vel med den gamle denne julen også’, lød den ene. En annen handlet om nyttårsfeiring og fyrverkeri. Nokså trivielt og tilforlatelig, syntes Ante, men kanskje ikke nødvendigvis for et trenet øye.

«Lopotsaves høres spansk ut,» bemerket han.«Les bokstavene fra høyre mot venstre og du får Sevastopol.» Generalen

smilte underfundig. «Kamuflasjekunst på høyt nivå er det ikke, men spissfindig nok til å lure en landsens postmester. Mai er et estimat for når de nye rakettene i beste fall kan være operative, såfremt man ikke støter på uforutsette vanskeligheter. Russernes forhold til de gamle sovjetiske satellittstatene er nokså anstrengt for tiden. Og sjøveien til Montenegro, med

82

omlasting i Kotor, er et dårlig alternativ på grunn av infrastrukturens beskaffenhet.»

«Apropos russere, vi støtte på to eksemplarer av arten under oppholdet vårt på rakettbatteriet,» innskjøt Luka. «Jeg fikk et inntrykk av besøket deres hadde noe å gjøre med et tankanlegg like øst for basen. Hvis dette inneholder nervegass – en fenrik jeg snakket med antydet at så kunne være tilfelle – er serberne ute på dypt vann.»

«Mulig at det bare er vanlig CS-gass, men jeg skal la ordet gå.» Generalen noterte seg opplysningen bak øret. «Ellers står hotellrommene fra tidligere fortsatt i deres navn. Da ønsker jeg herrene en god kveld med alle utgifter betalt. Vi vil gjerne ta en grundigere debrifing når Tudjman er tilbake.»

83

12

«Hvor har du tenkt å tilbringe julen?» spurte Luka da de satt i hotellbaren med hver sin øl. Ante slo ut med hendene.

«Hjem kommer jeg ikke, så det må jo bli her.»«Skulle gjerne ha invitert deg en snartur til mitt ringe bo i Istria, men

regner med at du heller vil være sammen med venninnen din fra Knin. Det er vel med sykepleiere som med oss; ingen forskjell på hverdag og helg.»

Hvis hun fortsatt er i Zagreb, undret Ante. Men hvilke andre alternativer hadde hun, som eventuelt måtte synes mer forlokkende? Han fikk ringe sykehuset og høre. Samtidig ta en telefon til foreldrene sine i Tijesno. Han kunne ha stukket nesen innom i går ettermiddag og hilst på dem i forbifarten, bare for å ha gitt livstegn fra seg, men hverken Luka eller Frane fant det tilrådelig. For mange spørsmål, for mange unnvikende svar til at gjensynet ville føre noe godt med seg. Jo mindre de visste, desto bedre for alle. Man kunne vanskelig ha innvendinger mot et slikt synspunkt.

Josipa ville heller ikke få vite annet enn at Frane hadde vært ute for en bilulykke i nærheten av Karlovac. Luka hadde allerede snakket med sykehuset der og fått beskjed om at pasienten ville bli utskrevet i løpet av få dager. Røntgenbildene viste mindre ribbensfrakturer samt brudd på bruskfestene flere steder langs brystbenet, men ellers ingen synlige skjelettskader. Blodet kom sannsynligvis fra sprengte blodkar, siden lungene ellers fungerte tilfredsstillende. For øvrig var større deler av brystregionen nokså forslått og rødflammet, særlig der bukveggen hadde truffet rattet.

Alt i alt en positiv diagnose med tanke hvor galt det hele kunne ha endt. Frane kom sikkert til å si at det var vomspekket som hadde reddet ham. Uansett måtte bukmusklene hans være kraftigere mørnet enn når Josipa brukte treklubben på seigt suppekjøtt, mente Ante; han hadde sett henne i aksjon ved kjøkkenbenken. En spinkel skikkelse med en kraft i slagene som en steinhugger kunne ha misunt henne.

«En gang, når alt dette er over og tingene fallet til ro igjen, burde vi samles på en av øyene utenfor Pula og grille spedlam,» foreslo Luka. «Mali Brijun, kanskje. Det er vakkert der i juni mens vegetasjonen fremdeles er saftig grønn. Men la oss tømme glasset, gå inn i restauranten og få oss litt å spise. Jeg regner med at det blir en tidlig kveld for oss begge.»

Den 15. desember vedtok FN en resolusjon som advarte europeerne mot å godkjenne Slovenia og Kroatia som selvstendige stater. To dager senere valgte likevel EFs ministerråd å gi de jugoslaviske republikkene som ønsket det en slik status, forutsatt at betingelsene for en statsdannelse var til stede. Allerede fire dager senere gjorde Tyskland alvor av beslutningen med virkning fra 15. januar, i tråd med ministerrådets intensjoner. Serberne i Krajina svarte med å utrope regionen til selvstendig republikk med egen president.

84

Ante feiret julen sammen med Stoja. Bortsett fra enkelte mindre trefninger sydøst for Karlovac forløp den fredelig og rolig. Om følelsene deres for hverandre bunnet i forelskelse, eller var et uttrykk for noe annet, hadde ingen av dem klart for seg. De turbulente tidene og tilfeldighetenes spill hadde ført dem sammen i et skjebnefellesskap som der og da kjentes godt og riktig. Egentlig skulle de ha stått på hver sin side i den pågående konflikten. Hatet istedenfor å elske. Men siden begge hadde kastet loss fra den gjengse forstillingen om at fremtiden var uløselig knyttet til fortidens nasjonale myter, hadde de også gitt avkall på denne livbøyen å klamre seg til om samværet skulle kantre.

Når de ikke befant seg på hans hotellrom eller hennes hybel, ruslet de gatelangs i byen. Spiste enkel mat på rimelige steder, gikk på kino for å drømme seg bort fra virkeligheten en stakket stund, eller besøkte museer og gallerier når vinterkulden tvang dem innendørs. Ante brydde seg ikke så mye om kunst og delte heller ikke Stojas begeistring for antikkens skulpturer og barokkens malerier. For ham var hun det største kunstverket av dem alle, med et ansikt han ikke ble mett av å studere. De vakre øynene hennes kunne sløres av vemod over det forgangne, men også gnistre av forventning og fryd når de søkte sammen under lakenene for å dele hverandres pust. Disse lykkelige nattetimene var alt de eide. Tapt for verden og seg selv i et lunt, altomfattende mørke. Først når morgenen kom med sin grå, hustrige nøkternhet, ble de igjen minnet om de levde på lånt tid.

Hvorfor han var i Zagreb, og hva som hadde hendt under tiden han borte, spurte hun aldri om. Intuitivt forsto hun vel at han hverken ville eller kunne gi henne de svarene hun helst ville slippe å høre.

Samme dag som stridighetene ved Karlovac blusset opp igjen ble Ante og Luka innkalt av Stipe Mesic til et møte. Han hadde innlosjert seg på et trangt kontor i presidentpalasset, hvor de eneste møblene var en skrivepult med en NEC datamaskin som ennå ikke var pakket ut, noen få stoler og en foreløpig tom reol. På gulvet langs den ene veggen var det stablet pappesker med ringpermer i flere høyder.

«Beklager rotet, men dette skal heretter bli mitt lille krypinn når jeg oppholder meg i bygningen, skjønt det blir vel ikke så ofte. Kan hende rekker jeg ikke engang å få orden i systemet,» sa han med en oppgitt mine. «Men kom med meg, vi skal denne veien. Jeg har fått låne et konferanserom for anledningen. Er vi heldige står det også en kanne nytrukken kaffe der.»

Hva det også gjorde, sammen med en kurv full av ferske smultboller. Ytterklærne hang de fra seg på en stumtjener ved døren, forsynte seg av godene og tok plass ved et åpent ildsted. Varmen fra de glødende kullene ga det ellers huskalde rommet en aldri så liten lunk, men ikke nok til at det fristet å kaste jakken. Etter ha forhørt seg om innkvarteringen deres og hvordan de hadde tilbrakt julen, henvendte Mesic seg til Ante.

«Fortell hva du hva vet om Dusan Rankovic.»Spørsmålet kom fullstendig overrumplende på Ante, som ikke riktig

visste hva han skulle svare. Mesic smilte av den åpenlyse forvirringen hans.

85

«Jeg mener ikke historier fra barndommen og den slags ting. Derimot er hans sentrale plassering blant toppene i Beograd av interesse.»

«Søsteren vet ikke mer enn hun allerede har gitt uttrykk for,» svarte Ante med et sideblikk på Luka. «Selv kjenner jeg ham som en innesluttet person med et skarpt hode. På universitetet var han en av de beste i sitt kull.»

«Milosevic er ikke akkurat kjent for å omgi seg med tenkende mennesker, bortsett fra de intellektuelle han kan dra nytte av,» kommenterte Mesic. «Rankovic kan ha fått jobben av andre grunner enn gode eksamener, så hvorfor jeg bringer ham på bane er at han om to dager vil befinne seg i London. Han er med i delegasjonen som skal møte lord Carrington for å diskutere den videre skjebnen til den selverklærte republikken Krajina. Overlegningen er uoffisiell og har ingen annen hensikt enn at den aldrende lorden vil forsikre seg om at minoritetsrettighetene blir håndhevet. Etter at serberne tok seg til rette kan det neppe være tvil om hvem minoriteten er, så det hele er rent spillfekteri. Politisk gulasj av verste sort. Men vi kan ikke la motparten få fritt spillerom her, så Tudjman har av taktiske grunner foreslått at vi tre skal representere Kroatias interesser i sakens anledning. Luka blir min adjutant og du Ante pleier den gamle kontakten din med Rankovic. Rister litt i treet og ser hva som faller ned, som man sier på de kanter. Hva tror dere om et slikt opplegg?»

«Sier aldri nei takk til en London-tur,» svarte Luka.Ante var mer betenkt. Hva om Dusan kjente til forholdet mellom ham og

Stoja? I så fall ville han gjøre sitt ytterste for å unngå ham. At de også per definisjon sto på hver sin side i den pågående konflikten, var heller ikke det beste utgangspunktet for å få ham i tale.

«Følelser kan være nyttige i slike sammenhenger,» innvendte Mesic, da Ante ga uttrykk for betenkelighetene sine. «Folk sier gjerne ting i affekt som de senere angrer på, særlig etter en drink eller flere.»

«Jeg lover ingenting,» advarte Ante. «Dusan har som nevnt aldri vært særlig snakkesalig av seg.»

«Dypeste brønn har stilleste vann,» bemerket Mesic filosofisk. «Gjør et forsøk, så ser vi hva som kommer ut av det. Mer kan ingen forlange.»

Grå desembertåke lå som en våt klut over Heathrow denne nest siste dagen før årsskiftet, da flyet takset inn mot piren til terminalbygningen. De løsnet sikkerbeltene så snart lysskiltet i taket ble slått av, plukket med seg sine personlige eiendeler fra hyllen over og gikk mot utgangen. Flyvertinnene takket som vanlig for turen og ønsket dem et behagelig opphold i London.

«Vi får se hvor behagelig det blir,» gryntet Mesic, som gikk foran mot ankomsthallen med passkontrollen. Diplomatpasset hans fikk dem raskt igjennom. Siden de heller ikke hadde noe å fortolle, fortsatte de rett mot utgangen der rekken av svarte London-taxier ventet.

Motorveien var pakket med biler. Bedre ble det heller ikke da de kom inn i bebyggelsen. Sjåføren svingte av ved Green Park og stoppet foran inngangen til hotellet i Mayfair. Den gamle, ærverdige bygningen med sin forfinete stil og empireinspirerte detaljer kunne like gjerne vært en del av

86

gatebildet i Rijeka eller Zagreb, slo det Ante. Men så var den sikkert typisk for stilperioden hvor enn i Europa man befant seg.

En livrékledd eldre herre med høy hatt åpnet bildørene for dem. Bak ham sto to uniformerte gutter i hotellets farger, klare til å ta hånd om bagasjen deres. Mesic vinket dem av, betalte sjåføren for turen og ledet an mot resepsjonen gjennom den messingprydete svingdøren. Etter å ha fylt ut registreringsblankettene og mottatt nøkkelkortene til de respektive rommene, tok de heisen opp i etasjen.

«Serberne kommer ikke før i kveldingen, så vi har god tid til å få med oss litt av hva London har å by på,» sa han. «Frisk dere opp med en dusj og litt fra minibaren, så møtes vi i vestibylen om en time.» De mest kjente severdighetene lå i gangavstand fra hotellet. Desemberkulden fristet imidlertid ikke til å vandre gatelangs i timevis, så de bestemte seg for en tidlig middag på en av restaurantene i Soho. Mesic foreslo Leonis. Den var kjent for sitt utmerkete italienske kjøkken, hadde han hørt. Dessuten lå den bare et steinkast unna, i samme gaten som de nettopp hadde krysset.

Både Ante og Luka likte stedet umiddelbart. Interiøret var elegant, men hjemmekoselig. Maten sto også til forventningene. Ante bestilte snegler i hvitløksmør til forrett. Moren hans kunne ikke ha tilberedt dem bedre, svarte han da Luka spurte hvordan de smakte. Selv valgte han antipasta med spekeskinke og diverse oster. Mesic, som hadde tatt en pølse på veien, nøyde seg med en aperitiff før hovedretten.

Ante og Luka var for mette til å ta for seg av dessertbordet, mens Mesic på sin side fant den lekre sjokolademoussen uimotståelig fristende. Alle tre avsluttet med espresso og et glass sambuku. Det var ennå tidlig på kvelden og lokalet langt fra fullt. Luka fyrte opp sin sigarett nummer to og fikk et mørkt drag over øynene.

«Her sitter vi og mesker oss med alt det gode huset har å by på mens granatene hagler over Karlovac og tilliggende herligheter,» sa han barskt. «Jeg sier ikke dette for å ødelegge den gode stemningen, men kan ikke la være å tenke på at hotellene langs kysten fylles med flyktninger som naboene har jaget fra hus og hjem.»

«Mens FN-observatørene står og ser på?» Mesic smilte vemodig. «Den slags refleksjoner har lett for å melde seg når man er langt hjemmefra. Vi må bare ikke la sinnet og hjelpeløsheten overmanne oss, og derigjennom gi fienden en billig seier. FNs oppgave begrenser seg til å observere og rapportere. Men dermed kan ingen i neste omgang hevde at ugjerningene aldri har funnet sted, som for eksempel ved å si at kroatene i Krajina-området selv satte fyr på husene sine før de stakk av. Slike påstander er jeg sikker på at vi kommer til å få høre under morgendagens møte, som en del av klagekoret om det serbiske folkets endeløse lidelser. Det mangler bare at de kommer trekkende med guslespilleren og sangene hans om slaget på Kosovo-sletten.»

«Men vil Carrington kjøpe propagandaen deres?»

87

«I så fall er det min jobb å korrigere bildet. Så sant det hele ikke ender i et sammenhengende bikkjeglam der ingen kommer til orde,» tilføyde Mesic, idet han tømte glasset med den tradisjonelle italienske kaffedrikken.

«FN minner mest om en lam høne,» gryntet Luka. «Jeg tviler på at den blå bereten er en garanti for noe som helst.»

«Vi lever ikke i en fullkommen verden,» repliserte Mesic, men senket stemmen da en kelner nærmet seg med tre konjakkglass og et tilsvarende antall sigarer på et sølvbrett.

«Komplimenter fra en ukjent herre,» sa han. Mesic hevet øyenbrynene.«Hvilken herre?»«Ved bordet der borte.»Alle tre kikket i den retningen kelneren pekte, men så ingen. Mesic trakk

på skuldrene og forsynte seg med ett av glassene i en talende bevegelse.«Skål for vår ukjente velgjører, hvem han nå måtte være.»Luka nappet til seg en sigar, fjernet cellofanen og åpnet fyrstikkholderen

som kelneren hadde lagt ved. På innsiden av lokket var det skriblet et par velkjente ord. Han sendte fyrstikkholderen videre til Mesic.

«Lijepo brdo?» sa denne undrende. «Er ikke det den folkelige betegnelsen på fjellområdet i Bosnia hvor serberne hadde samlet rakettene sine? I så fall må fyren som har skrevet dette være godt informert.»

«Ingen tvil om det,» kommenterte Luka med ettertrykk. «Dessuten må vi anta at han vet hvem vi er, siden budskapet hadde en så klar adresse.»

«Eller fortelle oss at vi er under oppsikt,» innskjøt Ante, som hadde fått fyrstikkholderen stukket i hånden fra Mesic. «Vedkommende må ha ventet utenfor hotellet og fulgt etter oss hit, uten at vi merket det.»

«Men hvorfor gi seg til kjenne på en så snedig måte,» undret Luka. «Ble drinkene spandert av et godt hjerte, eller var de ment som en skjult hentydning til at London ikke er noe blivende sted for oss?»

«Hvis det siste er riktig kan vi utelukke bødlene i det serbiske hemmelige politiet,» sa Mesic lakonisk. «Det har vel aldri hendt at noen der advarte ofrene sine på forhånd. Jeg heller nok retning av at det hele var ment som en vennlig gest. Men la meg likevel ta en rask telefon før vi ber om regningen.»

De ble kjørt tilbake til hotellet av to sivilkledde offiserer fra den britiske utenlandsetterretningen MI6, mens ytterligere to ble igjen på Leonis for å skaffe seg en detaljert beskrivelse av hendelsen Den mystiske gjestens antrekk, oppførsel, spesielle kjennetegn, hvilken forklaring som lå til grunn for bestillingen, og hvorfor vedkommende umiddelbart deretter hadde forlatt lokalet uten å gi seg til kjenne.

Den stakkars kelneren svarte på spørsmålene etter beste evne, men skjønte ikke hvordan en høyst ordinær oppmerksomhet fra en gentleman til en annen på noen måte kunne betegnes som suspekt. Jo, han hadde sett vedkommende skrive et eller annet fremmedlandsk på innsiden av fyrstikkbrettet, men antok at det var en hilsen til mottakerne. Nei, han hadde ikke den fjerneste anelse om at den eldste av disse hadde vært leder for presidentskapet i den tidligere jugoslaviske føderasjonen.

88

Å bytte hotell av sikkerhetsmessige grunner ble vurdert som en smule overilt. Derimot ble gjestelisten grundig sjekket, rommene deres saumfart og væpnede livvakter plassert på strategiske steder. Jeremy St. John, som ledet operasjonen, forsikret de tre kroatene på deres eget morsmål om at de kunne sove trygt. Men først ville han vite hva lijepo brdo – det vakre berg – sto for i denne sammenhengen. En serber ville vel ha skrevet lepo, påpekte han.

Mesic informerte ham så langt han fant det tilrådelig overfor en representant for et fremmed – og for tiden ikke akkurat vennligsinnet – lands hemmelige tjenester. St. John spisset ører da de to russerne ble nevnt, men nøyde seg ellers med å ta Mesics fremstilling til etterretning. Kelnerens noe mangelfulle vitnemål hadde heller ikke bidratt til større klarhet i hva som lå til grunn for den ukjente gjestens noe bisarre handling. Også når det gjaldt mannens utseendet hadde beskrivelsen vært vag. En eldre herre i grårutet dress, muligens av utenlandsk opprinnelse, var stort sett det etterforskerne satt igjen med av opplysninger. Kelneren hadde vært for opptatt med bestillingen til merke seg andre kjennetegn.

Da Ante omsider kom seg i seng utpå natten ble han liggende lys våken mens han prøvde å gjenkalle inntrykkene fra oppholdet på Leonis. Etter utallige besøk på Franes restaurant hadde han gjort det til en vane å legge merke til hvilke bord som ble tatt i bruk, om gjestene kom for å spise eller bare drikke, og hvor ofte bordsetningen skiftet i løpet av kvelden. Tre omganger ga vanligvis god fortjeneste og den beste utnyttelsen av personellet, hadde Frane fortalt ham. Men i dette tilfellet hadde bordene nærmest døren stått tomme hele tiden, var Ante sikker på. Det fantes heller ingen gode grunner til at noen skulle sette seg i trekken fra gaten, så lenge det fantes bedre alternativer å velge mellom.

Så hvorfor hadde kelneren vært så spesifikk med hensyn til gjestens plassering når det vitterlig ikke hadde sittet noen der?

Forklaringen kunne være så enkel som at vedkommende diskré hadde huket tak i ham idet han var på vei mot kjøkkenet, fremført ærendet sitt, og deretter lagt igjen en rund sum på det aktuelle bordet til dekning for bestillingen, før han i all stillhet forlot lokalet. Av samme grunn hadde kelneren heller ikke lagt så nøye merke til mannens ytre, hvilket sikkert også var hensikten. Den rudimentære beskrivelsen man satt igjen med ga ikke mange holdepunkter for det man på fagspråket kalte en positiv identifikasjon.

Mesic følte seg overbevist om at BIA ikke var innblandet i dette, men var nå det så sikkert? Ante var mer enn én gang fått høre hårreisende historier om hvordan det hemmelige politiet opererte. Hvordan de trengte inn i folks hjem nattetid, gjerne mellom tre og fire om morgenen, og arresterte dem uten annen grunn enn at de kjente eller var i familie med en gitt person. Videre om torturen i fengslene, om mennesker som forsvant sporløst eller ble funnet igjen på en søppelfylling med en kule i nakken. Det spilte ingen rolle hvor i verden vedkommende hadde befunnet seg da attentatmennene slo til, så London var på ingen måte et sikkert sted. Særlig med hensyn til de lange, vennskapelige forbindelsene mellom britene og regimet i Beograd.

89

Rastløs og full av motstridende tanker sparket han av seg dynen og gikk ut på badet for å klarne hjernen. Han åpnet kaldvannskranen, stakk hodet inn under og lot strålen sildre over pannen og nakkeregionen til den nesten var bedøvet av kulde. Etter en grundig frottering svøpte han seg inn i et ullteppe som han fant på hyllen i garderobeskapet og stilte seg ved radiatoren borte ved vinduet. Der ble han stående å stirre tomt ned på gaten nedenfor. Klokken nærmet seg halv tre, og kun en og annen taxi rullet over dem mørke asfalten som glinset av fukt i skjæret fra gatelyktene. På fortauene skimtet han enkelte nattevandrere på vei hjem eller til et utested som ennå holdt åpent. Sikkerhetsvaktene så han ingenting til. Formodentlig hadde de trukket innendørs til varmen og kaffetrakteren.

Han forsynte seg med en boks tomatjuice fra minibaren, tente en sigarett og lurte på hvordan Stoja hadde det med seg selv på den ensomme hybelen i sentrum av Zagreb. Kanskje var hun på vakt, byttet bandasjer eller sjekket transfusjonsposene til akuttpasienter med store blodtap etter skuddskader. Sykehuset i Karlovac var sikkert fylt til trengsel etter det vedvarende bombardementet som hadde pågått i ukevis. Men Josipa hadde sikkert fått Frane hjem igjen, og det var tross alt noe. Med den tanken i hodet stumpet han sigaretten og krøp tilbake under dynen.

Morgenen var grå med et drev av yr som klebet seg til alt og alle. De tre kroatene hadde forlatt spisesalen og tatt en taxi til møtelokalene der Carrington ventet. Den serbiske delegasjonen besto av Krajina-republikkens selvoppnevnte president Milan Babic, samt navnebror og politimester for regionen, Milan Martic. Serbia var representert med Antes dubiøse barndomsvenn, Dusan Rankovic.

Kaffe, te og småkaker sto på et bord utenfor møtelokalet, hvor Jeremy St. John, rødkantet og smal i øynene, gjorde et tappert forsøk på å holde koffeinmengden i systemet på et anstendig nivå.

«Noe nytt?» spurte Ante i forbifarten. MI6-mannen ristet på hodet.«Vi vet ikke så mye mer enn hva kelneren kunne fortelle,» svarte han.

«Ingen av gjestene hadde sett ham komme eller gå, så han forblir et mysterium. Dessuten har vi kryssjekket passasjerlistene på samtlige ankomster fra Beograd den siste uken mot våre egne arkiver over personer som er tilknyttet det hemmelige politiet deres, uten resultat. Delegasjonen fra Knin er selvsagt utelukket. Ingen av dem har vært i nærheten av Dean Street etter at de steg av flyet i går kveld. Men den unge fyren som ledsager dem er et ubeskrevet blad for oss. Han må antakelig ha en fremtredende stilling i den serbiske administrasjonen.» «Mener du Dusan Rankovic?»

«Han heter vel det, ja.» St. John konfererte med notatblokken. «Kjenner du ham fra tidligere?»

«Kun fra barndommen,» svarte Ante. «Hva han nå driver med vet jeg ikke, men søsteren tror at han er nært knyttet til kretsen rundt Milosevic.»

«Innenriksministeriet, samme ulla,» bemerket St. John, trakk Ante til side og senket stemmen. «Men la oss et øyeblikk gå tilbake til raketthistorien,

90

siden denne åpenbart var foranledningen til gårsdagens episode. Det kan se ut som konjakken og sigarene var ironisk ment.»

«På hvilken måte?»«At Lijepo Brdo var et narrespill. Speil og røyk fra militære strateger for

å skremme Tudjman til å gi opp tanken om et fritt Kroatia ved å true med å ødelegge Zagreb. Faktum er at ingen med sikkerhet visste om noen av disse utrangerte sovjetiske SS-1 Scud B missilene – som i sin tid var en gave fra Leonid Bresjnev til Tito – i det hele tatt virket, etter å ha ligget lagret i fuktige bunkere fra midt på sekstitallet. Dessuten er de ikke særlig treffsikre. Saddam bruker dem, eller den forbedrete utgaven Scud C, mot Israel under den pågående Golfkrigen, og man ser jo hvordan det går. Uansett har Beograd et parti nyere mellomdistanseraketter i bestilling, bare så det er nevnt. Av gode grunner tviler jeg imidlertid på at de noensinne blir tatt i bruk.»

«Takk for tipset,» sa Ante, og lot det bli med det. Han så ingen grunn til å opplyse om at etterretningen deres allerede var informert, hvilket lett kunne føre til kilne spørsmål som han var avskåret fra å svare på.

St. John gulpet i seg kaffen og kvalte en gjesp. Han så virkelig sliten ut etter å ha vært i virksomheten hele natten.

«Det jeg nå har fortalt er høyst uoffisielt og vil aldri bli bekreftet av noen,» tilføyde briten. «Vanligvis gir ikke spioner privilegerte opplysninger fra seg uoppfordret og aldri uten en tilsvarende motytelse. I dette tilfellet kan det forsvares av personlige årsaker. Kall det gjerne et avdrag på gammel gjeld. Min far var en av de mange engelskmenn som tjenestegjorde i Østerrike de siste ukene og dagene av annen verdenskrig, og som var med på å sende flyktende kroater tilbake over grensen til Jugoslavia. Først senere fikk han vite hvilken skjebne som ventet dem der, og dette ga ham en tyngende skyldfølelse av å ha bidratt til kollektivt drap. Siden han var en mann med sterke æresbegreper … »

St. John avbrøt seg selv og smilte unnskyldende. Så knipset han med fingrene som om kom han plutselig fikk en innskytelse.

«Mens vi først er i støtet, sier navnet Blagoje Kadijevic deg noe?»Ante ristet på hodet.«En bankmann fra Beograd,» forklarte briten. «Vedkommende bor på

samme hotell som dere. Vel, da var dette alt i denne omgang. Shannon eskorterer dere til flyplassen, med siste nytt om hvor saken står.»

Ved ellevetiden kom Mesic ut av møterommet sammen med en smilende lord Carrington og en like munter Milan Babic. Resten av forsamlingen, med sekretærer og medhjelpere, fulgte hakk i hæl. Deriblant Dusan Rankovic.

Deltakerne tok farvel med Carrington og hans folk, og gikk deretter inn i baren. Dusan fikk øyekontakt med Ante og kom bort for å hilse.

«Lenge siden sist,» sa Ante, klam i hendene etter håndtrykket og usikker på hvordan dette ville forløpe. Dusan nikket taust og tok plass ved siden av de to Krajina-serberne. Babic spurte hva de ville ha å drikke. Han var tydeligvis i det spandable hjørnet, hva man også kunne ha forventet etter den

91

spøkefulle tonen mellom ham og Carrington. Ante tolket dette som et tegn på at møtet hadde vært fullstendig bortkastet sett med kroatiske øyne, og at den dannete lorden hadde latt seg fange inn av serbernes bysantinske retorikk, ute av stand til helt å ta de barske forholdene på Balkan innover seg. Mesics ansikt uttrykte det samme, selv om han gjorde gode miner til slett spill. Ingen stat kunne leve med en utbryterrepublikk i sin midte. Den slags fiksfakserier hørte bare hjemme i operettens eventyrverden.

Samtalen ble stadig mer støyende i takt med alkoholinntaket. Ante oppfanget bare enkelte ord gjennom kakofonien av stemmer og latterbrøl, ledsaget av en hektisk gestikulering som etter hvert ble nokså enerverende. Han gjorde seg et ærend ut på toalettet for å lette på trykket etter de mange kaffekoppene og samle tankene om essensen i det St. John hadde fortalt ham. Kroatia hadde en venn der, så mye var sikkert. Det kunne komme vel med i det store spillet om frihet fra det jugoslaviske åket, som han tidligere ikke hadde hatt noe bevisst forhold til, hverken politisk eller på andre måter. Britens beskrivelse av tragedien etter verdenskrigens slutt kjente han heller ikke til. Kanskje dette hadde blitt fortiet som et ledd i Titos bestrebelser om å feie motsetningene under teppet i prosessen med å skape et enhetlig Jugoslavia. Men hvor hadde St. John lært seg å snakke språket bortimot feilfritt? undret han, der han møtte refleksen av ansiktet sitt i speilet over armaturen etter å ha vasket hendene. Det kunne ha vært interessant å visst.

Bak ryggen hørte han lyden av brusingen fra et toalett. Døren til båsen innerst i hjørnet ble åpnet, og rytmisk dunking fra en spaserstokk ga gjenlyd mellom de fliselagte veggene der mannen krysset gulvet og tok plass ved vasken til høyre. I speilet fikk Ante et glimt av skikkelsen idet vedkommende passerte. Det var noe flyktig kjent ved ganglaget hans som trigget en nerve bakerst i hjernen, men av høflighet motsto han trangen til å ta en nærmere titt. Det fikk heller vente til et mer ubemerket øyeblikk.

Mannen gjorde seg raskt ferdig med håndvasken, tørket fingrene på et papirhåndkle og stabbet videre mot utgangen. Uten stokken og den mørke frakken kunne han gjerne ha vært den mystiske gjesten fra Leonis, som hadde kommet og gått så ubemerket at kelneren kun satt igjen med et vagt inntrykk av ham. I Antes øyne virket han nokså harmløs. Så anonym at han nesten gikk i ett med omgivelsene. Ganske annerledes enn det mentale bildet av en slu, beregnende drapsmann.

Men skinnet kunne bedra.Med raske skritt forlot Ante rommet, men gamlingen var allerede

forsvunnet. Imidlertid fikk han øye på St. Johns assistent, Shannon, i resepsjonen. Han sto med ryggen til og snakket med portieren, men avbrøt samtalen da Ante påkalte oppmerksomheten hans.

«Mannen fra Leonis var nettopp her,» sa han. «En eldre kar med spaserstokk og mørk vinterfrakk. Jeg fikk et glimt av ham inne på toalettet, men nå er han tydeligvis forsvunnet.»

Shannon sveipte lokalet med blikket, men ingen slik person var å se. Heisene sto også stille, så han måtte ha tatt veien gjennom svingdøren.

92

«Kelneren nevnte ingenting om en stokk,» sa han undrende. «For din del gjorde du det vel nokså klart at du ikke hadde lagt merke noen spesiell blant gjestene, om jeg ikke tar helt feil.»

«Stokken og yttertøyet kan ha hengt på stumtjeneren ved utgangen,» foreslo Ante. «Det jeg sa var at bordet som kelneren henviste til hadde stått ledig hele tiden. Men det var ganglaget hans, ikke påkledningen, som jeg ubevisst må ha registrert.»

«Og du er sikker på at dette er vår mann?»«Han var i alle fall innom restauranten.»Shannon nikket ettertenksomt.«Beskrivelsen for øvrig stemmer med de sparsomme opplysningene vi

allerede har,» bekreftet han. «Men det nytter vel ikke å lukke stalldøren hvis hesten allerede har rømt. Han kan ha sneket seg ut bak ryggen min mens jeg var opptatt ved skranken.»

Serberne hadde allerede forlatt hotellet da Ante kom inn i baren.«Hvor ble det av deg?» Luka kikket på klokken. «Er du klar over at vi er

i seneste laget med hensyn til å sjekke ut av rommene?»De småløp gjennom resepsjonen. Taxien sto allerede klar ved

fortauskanten med motoren i gang. Dørvakten loste dem inn i baksetet og ga sjåføren beskjed om hvor de skulle. Ante fortalte om samtalen med St. John, deretter hendelsen på toalettet og den påfølgende ordvekslingen med Shannon, men uten at det gjorde dem særlig klokere. Hvem mannen var, og hvorfor han handlet som han gjorde, forble en uløst gåte.

«Du gikk i alle fall ikke glipp av noe under møtet,» sa Mesic syrlig. «Din venn Dusan var stum som en østers, og tannlegen Babic var som vanlig en lidelse å høre på. Ikke hakket bedre enn forgjengeren psykiateren, som hevdet at serberne var gale og derfor ikke kunne behandles som andre mennesker. Carrington var vennligheten selv. Han forstår ikke mentaliteten deres, men hvem gjør egentlig det? Selv russerne har gitt opp, forsto jeg på Martic. FN og amerikanerne skulle de tvinne om lillefingeren.»

«Hva gjorde egentlig han der?» spurte Ante.«Martic? Posisjonerer seg, ville jeg tro,» svarte Mesic med en grimase.

«Babic varer ikke evig, så Martic er klar til å overta det såkalte presidentsetet så snart det blir ledig. Spørs hvor lenge Carrington holder ut i hans selvskap. Han fikk en forsmak på mannens koleriske utbrudd i løpet av det første kvarteret. Lykken er at de skulle ta et tidligere fly enn oss, så vi ser ikke mer til dem i denne omgang. Vårt går ikke før om tre timer. Vi rekker en bedre lunsj før Shannon henter oss.»

Tovar kvittet seg med stokken i en container ved en bygning som var under renovering, trakk hetten på parkasen over hodet mot regnet og satte et par mørke hornbriller på nesen. Forandringen var slående, visste han, etter å utprøvd forskjellige enkle virkemidler som distraherte folks flyktige oppfatning av en persons utseende. Karakteren var først og fremst avgjørende. Kroppsholdningen, stemmen, faktene og graden av selvsikkerhet

93

i måten man fremsto på. Det var kun i filmens verden at sminke kunne skape en rollefigur med ytre troverdighet.

Sett, uten å bli lagt merke til, var det enkle knepet han benyttet seg av. Likevel skulle han aldri gitt etter for den tåpelige impulsen kvelden i forveien. Fristelsen ble imidlertid for stor da han ble klar over hvem som hadde sjekket inn på hotellet, sammen med Stipe Mesic. Tanken på den sublime tvetydigheten i budskapet hadde fylt ham med barnslig glede. Han hadde også klart å snike seg ut av restauranten før kelneren rakk å overbringe mottakerne deres velfortjente hyllest.

Han regnet med at både Mesic og de to sabotørene allerede var kjent med sakens realiteter. At serbernes gamle, begredelige Scud-raketter kun var et tablå for å demonstrere styrke. Hvis Tudjman hadde visst dette bare få uker tidligere, kunne han forholdt seg til virkeligheten på bakken med atskillig større sinnsro. Likevel måtte det sies at aksjonen hadde vært vellykket. I alle fall som en demonstrasjon av kampvilje og evne til å påføre motparten skade. Følgelig hadde den gjort seg fortjent til en aldri så liten påskjønnelse.

Spøken hadde i og for seg vært uskyldig ment, men MI6 hadde tatt den dypt alvorlig. I sin tur kunne dette føre at Beograd fikk nyss om historien, og at dobbeltrollen hans ble avslørt. Egentlig burde han ikke ha vist seg her i det hele tatt, men dermed ville han også ha sviktet sin selvpålagte oppgave med å fremskaffe opplysninger om Milosevics mange sjakktrekk overfor vestlige diplomater og politikere. Denne maktkåte, beregnende opportunisten måtte stoppes før galskapen endte i en katastrofe.

At den ene av sabotørene tydeligvis hadde gjenkjent ham under toalettbesøket, kunne han leve med. Og skulle MI6 mot formodning ha sendt ut en etterlysning av en eldre herre med haltende gange til flyplasser og fergeterminale, ville ingen ta notis av en distingvert forretningsmann som reiste inkognito under navnet Tibor Horvat til Praha, og derfra til Beograd som Blagoje Kadijevic. Men det kunne sikkert lønne seg å sjekke ut fra hotellet snarest mulig, før noen eventuelt kom på andre tanker. Med raske skritt spaserte han mot Regent Street for å praie en taxi

94

13

«En serber, som til overmål bruker dekknavnet esel?» fnyste Tudjman. «Er det slike kilder vi baserer oss på for å skaffe oss pålitelig informasjon?»

Presidenten var nettopp vendt tilbake fra en omfattende rundreise i EF-landene, hvor en rekke møter med diplomater og statsledere hadde funnet sted. Til en avveksling hadde han flere gode nyheter med seg i bagasjen, to av dem fra Brüssel. Først og fremst at fredskonferansen der i plenum hadde opprettet en underkommisjon for deling av det jugoslaviske boet, dernest at EF som helhet, sammen med en rekke andre land, bestemte seg for å anerkjenne Slovenia og Kroatia som selvstendige stater. To dager i forveien hadde Vatikanet tatt en tilsvarende beslutning, men det kom ikke som noen større overraskelse.

Etterretningssjefen, Ivo Buravic, fikk noen hektiske røde flekker i kinnene over denne dårlig skjulte irettesettelsen fra høyeste hold. Han hadde hittil valgt å holde kildene sine skjult, men omstendighetene tilsa at han nå burde legge kortene på bordet. Tovar hadde blitt gjenstand for en omfattende menneskejakt fra den hemmelige britiske utenlandstjenesten, til overmål initiert av Stipe Mesic. Hvis mannen ble tatt på britisk jord, kunne dette muligens få politiske følger som Buravic ikke ante rekkevidden av.

«Tovar er en innbitt motstander av alt Milosevic står for, og som hittil har tjent oss vel,» svarte han tafatt. «Dessuten har en representant fra MI6 bekreftet opplysningene hans om at et parti med nye og mer moderne mellomdistanseraketter er på vei via Sevastopol til Serbia. At vedkommende er usikker på om de noen gang blir tatt i bruk, er en annen sak. I følge Tovar har vi fire måneder på oss til å gjøre eventuelle mottrekk.»

«Milosevics tinnsoldater,» fnyste Tudjman sarkastisk. «Beograd må ha ledd seg fillete over vår heroiske krigsinnsats.»

«Jeg kan i alle fall gå god for personen som kom med uttalelsen, selv om den var høyst uoffisiell,» støttet Ante etterretningssjefen. «Han ville neppe ha informert meg om det ikke hadde ligget sterke personlige grunner bak. Et avdrag på gammel gjeld, som hadde å gjøre med farens stasjonering i Østerrike ved slutten av annen verdenskrig, da kroatiske flyktninger ble stoppet ved grensen og sendt tilbake.»

«Takk, jeg trenger ingen belæring om vår nære historie,» bet presidenten ham av, men betraktelig mildere i røsten. «Spørsmålet er bare om vår venn Tovar, bevisst eller ubevisst, kan være Beograds nyttige idiot. Milosevic forteller ham det han vil at vi skal vite, men skjuler løgnen under en glasur av sannhet og skaffer seg derved et overtak.»

«La oss ikke bli like paranoide som dem, Franjo,» advarte Mesic. «Dessuten er det riktig som Skroza sier, vi har en støttespiller med Balkan som ansvarsområde innenfor MI6, Jeremy St. John. Mannen kom opprinnelig fra kontraspionasjen og snakker serbokroatisk flytende. All informasjon som denne Tovar måtte fremskaffe kan filtres gjennom ham, dersom vi er i tvil om gehalten. Til nytte for begge parter, ville jeg tro.»

95

Buravic sendte Mesic et takknemlig blikk. Tudjman nikket samtykkende.«Da anser jeg det problemet for løst,» sa han. «Men hvordan

kommuniserer dere med hverandre? Muntlig eller skriftlig?»«Det siste,» svarte Buravic. Han forklarte prosedyren med

grønnsakhandleren som postla brevene ute i distriktet til en mottaker i Jakovlje og kurer videre til Zagreb. Sammen med general Markac hadde han kommet frem til at dette både var tryggest og mest hensiktsmessig.

«Har du truffet ham noen gang?» spurte Luka.«Aldri.»«Så du aner ikke hvordan han ser ut? Ung, gammel, tynn eller tykk. Jeg

tenker på episoden under restaurantbesøket vårt i London.»«Der kan jeg dessverre ikke hjelpe deg,» beklaget Buravic.«Hvilke andre opplysninger har Tovar bidratt med?»«Småting, for det meste. Tipset oss om våpenpartier som er til salgs, hvor

mange stridsvogner, rakettkastere av Orkan-typen og mobilt artilleri den jugoslaviske hæren benytter under øvelser – den slags ting.»

«Og dette gjør han fullstendig gratis?»«Han har til dags dato aldri forlangt en lipa i godtgjørelse.»«En uegennyttig serber, altså.» Tudjman himlet med øynene. «Mannen

bør forgylles og settes på museum etter sin død.»«Apropos penger, St. John spurte meg om jeg kjente til en bankmann ved

navn Blagoje Kadijevic,» innskjøt Ante.Buravic kikket spørrende på Tudjman som ristet på hodet.«I hvilken sammenheng?»«Han bodde på samme hotellet som oss i Mayfair.»«Og det var alt?»«Han lurte også på hvorfor Dusan Rankovic kom i følge med Babic og

Martic til møtet med Carrington.»«Godt spørsmål,» sa Mesic. «Vi bør kanskje anstrenge oss litt mer for å

finne ut av hvilken plassering han egentlig har i hierarkiet. Hvorvidt denne bankmannen bør følges nøyere opp er ikke godt å si. Han kan ha vært i London av andre årsaker enn den som muligens lå til grunn for St. Johns spørsmål. På den annen side kan det ikke være mange bankfolk der borte med det navnet. Så hvis det ikke er for mye bry for deg, Ivo … »

Klokken nærmet seg halv elleve om kvelden da den store JAT-maskinen landet på Beograd Nikola Tesla-flyplassen. Bortsett fra en halvtimes forsinkelse før avgang hadde turen gått greit og servicen vært upåklagelig. Han var ennå behagelig mett og en smule døse etter den smørdampete karpen og leveren i madeirasaus. De mange drinkene og søte flyvertinnene hadde også gjort sitt til å korte turen.

Kadijevic var ikke helt stø på føttene da han reiste seg for å ta ytterklærne, dokumentmappen og bæreposen med maltwhisky og engelsk lakriskonfekt fra hyllen over seterekken. Det luktet sur svette fra armhulene etter oppholdet i altfor varme kabinen. Heldigvis var flyet mindre enn halvfullt, så han slapp å støte borti noen på veien ut.

96

En iskald vind fikk imidlertid svetten til å fryse da han gikk ned trappen, forsiktig så han ikke gled på de glatte metalltrinnene. Han strammet seg opp idet han passerte passkontrollen, men la ikke merke til de to mennene som betraktet ham på avstand. Han oppdaget heller ikke den anonyme, mørke sedanen som la seg ut på veien bak taxien hans og fulgte den som en skygge inn mot byen. Den holdt seg på femti meters avstand til de var inne i bebyggelsen. Der kjørte den forbi til venstre i et lyskryss og ble borte.

Sjåføren hadde radioen på. Hovedoppslaget i nyhetene handlet om dannelsen av den serbiske republikken i Bosnia etter mønster fra Krajina, mens nedskytingen av det ene av to EF-helikoptre i Kroatia for noen dager ble viet noen minutter mot slutten. Kommentatoren fant det dypt urettferdig at det jugoslaviske flyvåpenet ble tillagt skylden, mens det egentlig var kroatene som sto bak. Hadde jagerflyene lykkes i å skyte ned begge maskinene, ville sannheten kanskje aldri blitt kjent. Men selv hadde han sett BBCs versjon på TV under oppholdet i London og visste at kommentatorens påstand var feil.

Han måtte flire av all den tåpelige propagandaen som for tiden ble servert av de statskontrollerte mediene. For en selvbedragersk nasjon det serbiske folket var blitt, på sin vei mot stupet og undergangen. Men noen hadde forstått hvor det hele bar hen og innrettet seg deretter. Selv hadde han gjort det bra så langt. Formuen økte raskere enn forventet, og snart var den stor nok til at kunne forlate det synkende skipet for godt. Det eneste som ergret ham var at leveransen av rakettene hadde stoppet opp, noe man for så vidt burde ha regnet med. Den som handlet med russere måtte være utstyrt med en djevels sluhet og en engels tålmodighet, visste han fra liknende transaksjoner. Håpet var nå at lekterne innen rimelig tid skulle forlate havnen i Sevastopol med kurs for Bulgaria, der myndighetene enklest lot seg bestikke til å slippe varene igjennom. Men rimelig tid var et tøyelig begrep i denne sammenheng. Heldigvis hadde han vært forutseende nok til å inngå kontrakten i dollar, ikke monopolpengene som strømmet ut av den serbiske seddelpressen.

Taxien rullet opp foran inngangen til appartementshuset der han bodde. Han steg ut av bilen og kikket opp mot den kostbare leiligheten som dekket nesten en fjerdedel av toppetasjen. Den var fullt opplyst og strålte av lun, hjemlig hygge. Når han var ute og reiste koblet han alltid inn sensoren som tente lysene når skumringen falt på. Ikke så mye fordi han var redd for innbruddstyver, men han mislikte sterkt å komme hjem til en leilighet som så øde og forlatt ut. Men nå var det plutselig noe annet som fanget oppmerksomheten hans.

På skrå over gaten la han merke til en fremmed bil som sto parkert under et vinternakent lindetre. Svart, nøytral og mistenkelig pregløs til å høre hjemme i dette nabolaget, hvor folk gjerne brisket seg med luksusbiler i den øvre klassen. Han hadde i alle fall ikke sett den tidligere, registrerte han med en viss uro. Men så tvang han seg til å slappe av. Han måtte slutte med å se farer overalt, innprentet han seg selv, idet han betalte sjåføren for turen. Det var sikkert bare en av naboene som hadde fått gjester.

97

Med bagasjen og taxfriposen i hver sin hånd gikk han mot inngangsdøren. I refleksen fra den mannshøye glassflaten registrerte han to skikkelser som var i ferd med å krysse gaten. Den slørende virkningen av alkoholen forsvant momentant og han kjente seg plutselig kald innvendig. Han skjønte hvor disse personene kom fra, men ønsket ikke å vente til de presenterte seg.

Med albuen trykket han på den elektroniske nøkkelen, smatt inn gjennom åpningen så snart den var vid nok og tilbakela de åtte skrittene mot skranken der dørvakten satt og sløvet foran TV-apparatet. Han satte fra seg kofferten og plastposen innefor disken og mumlet noe utydelig om at han måtte en snartur ned i garasjen. Dørvakten nikket som om han hadde forstått, med blikket fortsatt klistret til skjermen.

Kadijevic kjente at det brant under fotsålene der han gikk mot nødutgangen med dokumentmappen under armen og videre ned vindeltrappen som førte ned til underetasjen. Så snart døren hadde lukket seg bak ham, satte han opp farten og tok den tre trinn i steget. Endelig nede kastet han seg mot branndøren med hele sin tyngde og snublet inn i garasjen. Skjelven i knærne og pesende av anstrengelse fortsatte han i slalåmgange mellom parkerte biler mot den røde Lancia’en. Han tørket bort en svettedråpe fra nesetippen mens han fomlet i bukselommene etter bilnøkkelen. Så snart han var på plass bak rattet, trykket han på knappen til den radiostyrte garasjedøren, fyrte opp de 160 hestekreftene og spant ut i vinternatten på skrikende gummi. I bakspeilet fikk han et glimt av forfølgerne som ble stående igjen i eksosrøyken.

Dobrica Bohoric, sjefen for det hemmelige serbiske politiet (BIA), plantet albuen i bordet og viftet heftig med en nikotingul pekefinger.

«Fordømte klodrianer, lot dere virkelig denne puddingen av en banksjef slippe unna,» hveste han gjennom en sky av små spyttdråper. «Gjett hvem som får ballene sine i klemme når departementsråden hører dette.»

De to agentene fortrakk ikke en mine mens de ventet på at uværet skulle gli over. Bohoric var kjent for sine ukontrollerte utblåsninger, og denne var faktisk av det mildere slaget. Likevel kunne det ikke stikkes under en stol at de følte seg lett beskjemmet. Planen hadde vært å arrestere Kadijevic før han tok heisen opp til leiligheten, men noe hadde tydeligvis alarmert ham. De kunne ha stoppet ham ved å blokkere garasjedøren med sin egen bil. Skjønt hvem skulle trodd at han ville flykte hals over hode, uten annet enn det han sto og gikk i?

«Han kommer ikke langt,» forsvarte den ene seg, i et forsøk på å komme på offensiven. «Alle grenseoverganger er sperret, kontoen hans blokkert og etterlysning sendt ut til alle politipatruljer. Tenker vi har ham før hanen galer, om ikke før.»

Bohoric stirret olmt på dem under tunge øyelokk.«La oss inderlig håpe det,» brummet han. «Inkompetanse og slendrian

tolereres ikke av vårt nåværende regime. Det gjelder for oss alle. Og siden

98

saken betyr mye for landets valutareserver, har presidenten selv personlig interesse av at den får en tilfredsstillende løsning. Mer ønsker jeg ikke å si.»

Mer behøvde han heller ikke si. Den overhengende trusselen for tjenesteforsømmelse var å bli sendt til fronten under Vojislav Seseljs kommando, sammen med kriminelle halvidioter og annet rask som myndighetene har sluppet ut av fengslene for å rydde opp i visse uønskete konstellasjoner på landsbygda. Zeljko Raznjatovic, kalt Arkan, og hans folk tok seg vanligvis av disse problemene. Men det fantes grenser for mye en enkelt gruppe med psykopatiske paramilitære drapsmenn kunne rekke over.

Uten et ord reiste de to agentene seg, plukket med seg yttertøyet fra stolryggene og forlot kontoret. Bohoric låste døren etter dem, gikk bort til vitrineskapet til høyre for skrivebordet og tok frem en flaske konjakk samt to omfangsrike glass. Fransk brennevin var det eneste han fant det verdt å drikke, de få gangene han rørte alkohol. Fremmede mennesker tolket gjerne den frostbitte purpurnesen hans som et tegn på fremskreden alkoholisme, men skrumplever var ikke den sykdommen han fryktet mest. Derimot hadde legen bedt ham trappe ned på sigarettforbruket. Fedme, høyt blodtrykk og tobakk var medisinernes oppskrift på en dødelig kombinasjon. Dessverre skåret han høyt på alle disse punktene.

Men man skulle jo leve også, tenkte han, idet han åpnet sigarettskrinet og fyrte opp sin femtiandre likpinne for dagen. Grensen hadde han satt ved seksti, og en rask opptelling viste at det lå åtte igjen på bunnen. Han rettet ryggen da fellesdøren til nabokontoret ble åpnet. Inn steg Dusan Rankovic, uttrykksløs som alltid og iført den sedvanlige mørkeblå mohairfrakken. Blikket hans streifet flasken med Fussigny X.O. før øynene deres møttes.

«Beklager at jeg er sent ute,» sa han, kneppet opp frakken og hang den på knaggen ved siden av dørkarmen. Bohoric skjenket i glassene og plasserte dem på hver sin side av skrivebordet. I taket over, hvor det i tidligere tider hadde hengt en diger lampe, danset fortsatt engler og djevler rundt gipsrosetten i noe som minnet om en erotisk lek. Men for øyeblikket var det ikke plass i hodet hans for den slags distraksjoner.

Rankovic tok plass i gjestestolen med en avventende mine.«Kadijevic slapp unna, har jeg forstått,» sa han kjølig. Spionsjefen nikket

taust. Han tok et dypt drag av sigaretten for å dempe irritasjonen over den oppblåste viktigperens selvbevisste opptreden. Mest hadde han lyst til å be ham knulle Guds hellige mor, men fant det klokest å besinne seg. Han hadde bedre vett enn å legge seg ut med en av Milosevics yndlinger.

«Dere kunne ha tatt ham i London,» sa Rankovic, men lot glasset med det gylne druebrennevinet stå urørt, som for å understreke hva han mente om denne mangelen på handlekraft fra sikkerhetstjenestens side.

«Risikoen var for høy,» forsvarte Bohoric seg. «Det vrimlet av britiske sikkerhetsagenter over hele hotellet. En amerikansk dollar blir til hundre om vi ikke har ham under lås og slå i løpet av kvelden.»

«Skulle gjerne ha veddet imot, om ikke det ville bli ansett som mistillit mot etaten,» repliserte Rankovic tørt. «Presidenten blir i alle fall svært

99

skuffet hvis jakten på rømlingen slår feil. Vi snakker tross alt om millioner av dollar i provisjon for varer som ennå ikke forlatt havnen i Sevastopol.»

«La nå ikke oss få skylden for andres dumheter,» innskjøt Bohoric, en smule mer selvsikker i tonen. «Vi har hele tiden advart mot de politiske følgene av Sovjetunionens sammenbrudd. Eksempelvis kan ukrainerne på pur faenskap være troende til å ta beslag i rakettene for å markere sin nyvunne selvstendighet.»

Der fikk den spyttslikkeren litt å tygge på, gliste spionsjefen innvendig, da han så at mannen på den andre siden av bordet bleknet. Så galt kom det imidlertid neppe til å gå, siden russerne også hadde sine maktmidler. De kunne true med å kutte gassleveransene hvis naboen ble for kjepphøy.

«Gjør hva dere kan,» sa Raskovic, en anelse mer ydmyk i holdningen. «Og rapporter direkte til meg så snart dere har ham.»

Han reiste seg, tok frakken og smatt ut gjennom den samme døren han hadde kommet inn gjennom. Etterretningssjefen ble sittende lenge å stirre tomt på den urørte konjakken før han helte den tilbake på flasken.

14

Ante kjedet seg. Han var inderlig lei av hotelloppholdet og de lange, ørkesløse dagene uten noe fornuftig å foreta seg. Særlig nå som Stoja ikke lenger var i byen. Hun hadde fått beskjed om at moren var alvorlig syk og reist hjem til Knin. Luka, som nå hadde blitt Mesics faste adjutant, så han heller ikke mye til. Det ble med å tråkke de samme gatene, kikke i de samme butikkvinduene og stikke innom de samme kafeene for å slå av en prat med de faste gjestene. En tilværelse på tomgang, med et tomt hotellrom og en like tom seng å tilbringe natten i.

Kulden plaget ham også. Han var ikke vant til den isnende vinden og de lave vintertemperaturene i innlandet. Ved kysten, på vestsiden av Velebit, kunne det faktisk være vårlig i januar, så sant ikke nordavinden kom feiende over fjellkjeden og pisket havet til skum. Han hadde håpet å kunne reise hjem en tur, men fant det ikke tilrådelig så lenge kampene mellom regjeringsstyrkene og de paramilitære gruppene langs hovedveien fortsatt pågikk. Telefonlinjen var også ute av drift. Når han prøvde å ringe foreldrene, fikk han enten opptattsignal eller hørte bare knitring og sus i den andre enden.

Kveldene tilbrakte han foran TV-skjermen, hvor nyhetssendingene i alt vesentlig handlet om krig, opprør og løsrivelse i hele det tidligere Jugoslavia. Titos imperium var blitt fragmentert til det ugjenkjennelige og ville aldri kunne gjenoppstå som en forbundsstat for sydslaverne. Kroatia og Slovenia kranglet høylydt om hvor den endelige mellomstatlige grensen skulle gå, særlig med tanke på Slovenias adgang til havet. Et liknende problem hadde man i syd, der bosnierne forlangte at kroatene skulle avstå en smal korridor til kysten ved byen Neum. Hvorvidt regjeringen i Zagreb var villig til å gå

100

med på dette, gjensto å se. Serbia for sin del ville ha mistet sin marinebase hvis Montenegro hadde bestemt seg for å tre ut av unionen. Men den fattige republikken hadde av taktiske grunner valgt å gå i kompaniskap med Beograd, med håp om å få sin andel av Jugoslavias verdier i utlandet. Ante stilte seg tvilende til at montenegrinerne noensinne ville få ønsket sitt oppfylt. Det hele var nok bare et spill fra Milosevics side for å sikre seg hele potten.

Sist i februar ble han bedt av Luka om å møte ham i Zrinjevac-parken. Det var en fin morgen med et stenk av vår i luften. Ante så frem til dette lille avbrekket i den daglige rutinen. Han krysset elven Sava og fulgte de mindre gatene opp mot jernbanestasjonen, mens han sugde til seg den sparsomme solvarmen som en firfisle på en steinhelle. Duften av nybakt brød og varm pizza sivet ut gjennom den halvåpne døren til et bakeriutsalg. Fra toppen av et nakent kastanjetre blandet svarttrostens myke triller seg med trikkens hissige klokkeklemt på gateplanet. Haugene med sandsekker hist og her var det eneste som minnet om at landet var i krig.

Han passerte kong Tomislavs monument, der middelalderregenten voktet inngangen til parken med sverdet pekende mot den blå himmelen. Klokken fortalte at han var tidlig ute, så han fant seg en benk i nærheten av musikkpaviljongen. Her hadde han god utsikt over gangstiene og folkelivet. Like ved satt to pensjonister bøyd over et sjakkbrett. Et stykke unna spilte noen gutter fotball på det grønne gresset mellom trestammene. Ballen havnet i en flokk av kurrende, nikkende duer som tok til vingene og skjente over hodet hans, før de landet mellom benkene og gjenopptok kurtisen.

Bak to tenåringsjenter, trillende på hver sin barnevogn, fikk han øye på Luka. Ante reiste seg og gikk ham i møte. Luka myste mot den lave vintersolen med et sammenbitt uttrykk som ikke hadde vært der før. Uten et ord grep han Ante i armen og ledet ham bort fra gangstien mot en treklynge, utenfor hørevidde fra forbipasserende.

«Jeg kommer rett fra en brifing,» sa han barskt. «Ivos folk hadde fått tak i en av Dusan Rankovics agenter og satte ham under press. Han hadde interessante ting å fortelle.»

Fra jakkelommen tok han frem en slunken sigarettpakke og bød Ante før han selv forsynte seg. Hendene, som skjermet lighterflammen mot vinddraget, virket ikke helt støe. Han tok et solid magedrag før han fortsatte.

«Av en eller annen grunn er vi to på listen til en dødsskvadron som er underlagt det serbiske innenriksdepartementet,» sa han gjennom røykskyen. «Agentene kommuniserer utelukkende ved hjelp av walkietalkier og kodenavn, har ingen fysisk kontakt med hverandre og opererer i praksis som frittstående celler, der den enkelte er uvitende om de øvriges identitet. Hvis én blir tatt kan de andre fortsette som om ingenting var hendt, uten frykt for å bli avslørt. Ivo beskrev dem som statsansatte bøller. De går med usikrete våpen i frakkelommen og slår til uten varsel, brutalt og hensynsløst. En kule i nakken fra kloss hold, og du er hos St. Peter før du aner det.»

«Hvordan fikk Ivo tak i denne fyren?» spurte Ante. Han plukket opp en ball som kom susende og sendte den tilbake med et luftig spark.

101

«Mannen hadde skutt seg selv i foten,» svarte Luka. «Ble påkjørt bakfra av en syklende guttunge, og våpenet må ha gått av under sammenstøtet. Kulen blåste vekk halve ankelen. På grunn av smertene var mannen temmelig neddopet under avhøret, og saligere ble han da Ivo fikk overtalt legen til å gi ham en cocktail av etanol, skopolamine, temazepan og tiopental. Han kvitret gladelig om alt han visste, men var blank med hensyn til hvorfor din gamle venn Dusan ønsket å rydde oss av veien. Han hadde sine ordrer, mer trengte han ikke å vite.»

«Kan det være meg spesielt han er ute etter?» foreslo Ante. Han tenkte på forholdet sitt til Stoja og hvilke traumer dette kunne ha ført til i Dusans mørke sinn. Men da var nok også hun i faresonen, regnet han med. Det fantes ikke tall på hvor mange kvinner og menn som hadde måttet bøte med livet etter å ha sviktet sin etniske herkomst.

«Eller at han indirekte følte seg ydmyket over nederlaget i Bosnia,» kommenterte Luka. «I en Beograd-avis leste jeg forleden at den serbiske nasjonen var den sterkeste, fasteste og mest utholdende, med guddommelige egenskaper og en ledende stilling i menneskehetens historie. Når folk har hodene sine fylt med den slags svada, kan jo enhver tenke seg hva det gjør med selvfølelsen å bli tatt ved nesen av et par kroatiske sabotører.»

«Likevel må Stoja advares.»«Hvis det ikke allerede er for sent,» sa Luka dystert. «Like etter at vi

avtalte å møtes her, fikk jeg vite at min mors barndomshjem i Rovinj var jevnet med jorden. Hennes to søsken var i huset da det skjedde. Nå prøver man å grave frem levningene deres for å gi dem en anstendig begravelse.»

Herregud, stønnet Ante innvendig, hvem blir den neste? Luka besvarte det tause spørsmålet før han rakk å si noe.

«Ivo har varslet militærkommandoen i Zadar. Foreldrene dine blir tatt hånd om umiddelbart og innlosjert på hotell. Stoja er det verre med. Så lenge hun befinner seg i familiens hus, er det ingenting vi kan gjøre.»

Ante kjente han ble mo i knærne, som om kroppen nektet å holde seg oppreist. Hadde hun enda vært i Zagreb, tenkte han formålsløst. Knin var en bastion under serbisk kontroll, der selv ikke landets øverste myndighet hadde noen som helst innflytelse.

Luka grep ham i skulderen.«Det er ikke trygt for oss å bli her lenger,» sa han. «La oss heller gå et

sted hvor vi er ute av syne for mulige forfølgere.»De krysset parken via Ulica 8. maja og blandet seg i folkemengden. Like

bortenfor lå en brun kafé med store, buete vinduer, skjermet mot innsyn fra gaten av gjennombrutte, hvite gardiner. De fant seg et hjørnebord innerst i lokalet og Luka bestilte kaffe. Ante kjente seg tom og forvirret, som om han befant seg på dypt vann uten å vite hva som var opp eller ned. Men det verste var hjelpeløsheten over ikke å kunne foreta seg noe.

«Jeg vet hvilke kvaler du gjennomgår akkurat nå,» sa Luka. «Men trøst deg i det minste med foreldrene dine er i sikkerhet.»

«Og ellers ta de slag som livet gir en?» utbrøt Ante, men unnskyldte seg i samme øyeblikk. Det var ikke slik man behandlet en venn og partner som

102

nettopp var blitt påført et følelig tap. Dessuten hadde Luka gjort hva han kunne for å hindre at det som skjedde i Rovinj skulle gjenta seg i Tijesno. Det siste han trengte var å bli møtt med sutrende selvmedlidenhet.

Ingen sa noe. Antes kaffekopp ble stående urørt. Tanken på hvilken skjebne Stoja måtte ha i vente, gjorde ham syk av engstelse. Han visste at broren hadde lagt henne for hat. Men var det sterkt nok til å slite over blodsbåndet som tross alt bandt dem sammen?

Stoja var ikke den som yppet til strid. Riktignok hadde hun gitt klart uttrykk for hva hun mente om den kollektive galskapen som herjet landet, der massepsykosen hadde lammet forstanden i sin mest basale og primitive form. Hun betraktet Dusan som en villfaren sjel. Beruset av maktpersoners svulstige retorikk om gjenfødelse av det serbiske storriket, men til hvilken pris? Skulle Balkans jord for fjerde gang i løpet av bare tre slektsledd igjen bli dynket med uskyldiges blod, pustet liv i av den gamle vrangforestillingen om et utvalgt folks historiske rett til å herske?

Uvissheten var en snikende parasitt som forgiftet sinnet og lammet evnen til å handle. Hvis han bare hadde fått høre den etterlengtete stemmen hennes og visst at hun hadde det bra, ville alt vært såre vel. Men Stoja hadde ikke gitt lyd fra seg siden hun dro fra Zagreb.

Fryktens vesen var annerledes. En alarmklokke som skjerpet sansene og forberedte kroppen på flukt. Men å flykte fra Dusans blodhunder var sikkert like fåfengt som å unnslippe sin egen skygge. Likevel var denne følelsen enklere å takle enn uroen for et annet menneskes velbefinnende. Hvordan kunne han ellers ha overlevd redslene i Vukovar uten å miste forstanden?

Han kunne gjøre det samme igjen, men hvor? Her syntes ingen å ha bruk for ham lenger, parkert som han var for gud vet hvor lenge i et luksusværelse på Hotel Esplanade.

«Kan du skaffe meg et lyddempet skarpskyttergevær, noen kasser ammunisjon og et sted hvor jeg kan trene?» spurte han. Lukas ansikt revnet i et bredt flir.

«Du snakker til en oberstløytnant i den kroatiske armeen, kaptein Skroza,» minnet han Ante om. «Hva sier du til en splitter ny Vaime MK-2 med 7.62 millimeter NATO-ammunisjon?»

103

15

Skyggen av middagflyet fra Milano til Frankfurt danset over det bølgende skydekket som strakte seg fra horisont til horisont. Det blendende solskinnet blinket som en sveiseflamme vingenes skinnende metallhud der Boeing 737-maskinen begynte nedstigningen mot Ferihegy lufthavn i Budapest.

Blagoje Kadijevic, alias Tovar, alias Tibor Horvat, satt med lukkete øyne og hendene foldet over spennen på sikkerhetsbeltet. Den kakofoniske summingen av fremmede tungemål var behagelig søvndyssende som barndommens halvglemte somrer på strendene i Budva, hvor han i voksen alder hadde kjøpt seg en feriebolig. Men etter de siste dagenes hendelser var både denne og leiligheten i Beograd tapt for alltid.

Så godt som alt han eide av rørlige midler sto trygt plassert i Liechtenstein. Bare synd at han ikke hadde rukket å smugle honoraret fra transaksjonen med russerne ut av landet før alarmen gikk. Han regnet med at kontoen i hans egen bank nå var sperret, og at myndighetene i tidens ånd hadde omgjort dollarbeløpet til verdiløse dinarer. Penger som kun var gyldige innenfor resten av Jugoslavia, og som ingen andre nasjoners bankvesen ville røre uten å forlange en saftig kurtasje. Egentlig kunne han skylde seg selv for ikke å handlet i tide. Hadde han virkelig vært så beruset av medgangen og sin evne til å dupere andre, at han ikke hadde sett skriften på veggen?

Milosevic hadde i sin tid også vært bankdirektør, uten at de to på faglig plan hadde hatt noe med hverandre å gjøre. Ellers kunne han aldri ha opptrådt i dobbeltrollen som den betrodde informanten Tovar. Det hele hadde vært en balansegang, hvor et eneste feiltrinn kunne fått ham til å snuble. Hasardiøst, ville nok mange sagt, men også pirrende på en måte som ga tilværelsen innhold. Han var den fødte gambler med nese for gevinst, så hvordan kunne han la være å ta en beregnet risiko uten å øve vold mot sin natur?

Dessuten fant møtene med Milosevic alltid sted under fire øyne, i et rom hvor ingen andre hadde adgang. Hvis noen av Beograds halvannen million innbyggere hadde sett ham gå inn i eller komme ut fra den mørke sidegaten som ledet til bygningens bakside, ville man knapt nok ha verdiget ham et blikk. En anonym skikkelse, som både privat og i yrkeslivet hadde unngått enhver form for publisitet. Det fantes ingen andre offentlige bilder av kontrafeiet hans enn de som var gjengitt i henholdsvis førerkortet og passet.

Nå tilhørte disse fortiden.Da Lancia’en fluktkvelden spurtet ut av garasjen, hadde han bare hatt én

tanke i hodet – å legge forfølgerne bak seg. Etter hvert sto det klart for ham at han ikke bare måtte kvitte seg med bilen, men også livet som Blagoje Kadijevic. Kanskje hadde han en time på seg før etterlysningen nådde frem til politienhetene i distriktet, kanskje mindre. Uansett regnet han med at politiet først og fremst ville konsentrere seg om de store hovedårene ut av byen.

104

Planløst hadde han tråklet seg frem langs småveiene mot et kaiområde ved Donau, der kornlekterne før i tiden la til for å losse. Han kunne ennå se for seg bergene av ungarsk hvete forsvinne i kjeften på digre grabber mens støyende guttunger stupte kråke i lasterommene, før de endte i armene på en illsint skipper og ble kjeppjagd ut av området. Deler av dette anlegget var senere blitt revet for å gi plass til mer moderne installasjoner. Men noen av de gamle, halvråtne lekterne skulle visstnok ligge der fremdeles, i påvente av en helhetlig reguleringsplan.

Kanskje han kunne hjelpe til med å få fart på sakene, tenkte han, der han smøg bilen frem mellom lagerskurene i det fjerne skjæret fra Beograds lyshav. En disig måne speilte seg i det oljemørke vannet, hvor lastekranenes rammeverk bølget og buktet seg i elvedraget som forhistoriske uhyrer. Men ingen lektere, oppdaget han til sin skuffelse. Kaiene lå tomme og øde der det før hadde vært hektisk aktivitet.

I enden av den gjengrodde skinnegangen til høyre, ved en lang, solid utstikker av rått tilhugde tømmestokker, fikk han imidlertid øye på en mørk masse i silhuett mot den glinsende elven. Der lå de. Fire aldersstegne trekasser fra tiden før stålet kom i bruk. Men det viktigste var at de fortsatt fløt.

Varsomt lirket han bilen i gangfart over den gjengrodde tomten og ut på bryggen. Plankene knakte stygt under vekten, men uten å gi etter. Han stoppet med fronten mot elven, slo av frontlyktene og steg ut. Den ytterste lekteren lå med bredsiden til og virket mindre enn han kunne huske fra barndommen. Likevel var den mer enn romslig nok til hans behov. Lukene over lasterommet var imidlertid så medtatte av vær og vind at de neppe kunne bære vekten av en voksen person. Langt mindre akseltrykket fra en sportsbil.

Avstanden ned til lekterens reling var snaut halvannen meter. Ikke større enn at setebeltet formodentlig ville beskytte kroppen hans mot sammenstøtet. Han løsnet nummerskiltene med en skrutrekker og kastet dem i elven. Vognkortet gikk samme vei. Chassisnummeret var nå det eneste som med sikkerhet kunne avsløre hvem som hadde kjøpt og betalt for bilen, hvis eller når den ble funnet. Deretter krøp han inn bak rattet igjen, åpnet vinduene, festet sikkerhetsselen, vred om nøkkelen og ga gass.

Gummien spant på de rimdekte svillene før hjulene skjøt fart. I et luftig svev tok Lancia’en av fra bryggekanten og landet hardt med fronten først. En kvalmende smerte skjøt opp gjennom ryggtavlene da beltet låste seg. De råtne lemmene ga etter og sendte bilen sidelengs ned i dypet. Panseret krøllet seg med en skjærende lyd og rattet ble revet løs under fingrene hans. På gyngende fjærer falt understellet til ro mot bunnplankene.

Fortumlet, men uskadd, ble han sittende å lytte til tikkingen fra den varme motoren. Det iskalde vannet som strømmet opp gjennom bunnpannen, stinkende av bensin, rakk ham til midt på leggen. Heldigvis hadde han vært åndsnærværende nok til å slå av tenningen i tide. Han prøvde døren og kjente til sin lettelse at den ikke hadde kilt seg. Men da han ålte seg ut av setet og løftet blikket mot det gapende hullet ovenfor, ble han grepet av

105

panikk. De nærmeste restene av smadret treverk befant seg utenfor armenes rekkevidde, selv om han sto på biltaket Aldri i verden om det var mulig å komme seg ut av denne stup mørke, våte graven han hadde havnet i.

På forunderlig vis hadde han likevel klart det. Etter utallige mislykte forsøk fikk han kroken på bilens slepetau til å huke tak i en fortøyningstrosse og brukte denne til å hale seg videre opp på fast grunn. En kraftanstrengelse som hadde pint fysikken hans til bristepunktet, drevet av naken redsel for aldri mer å se dagslyset igjen. Hikstende etter luft og skjelvende av kulde frigjorde han lekteren fra pålene den var festet til, med håp om at strømmen ville sette den i drift. Til farvel satte han fyr på passet og kastet det ned i lasterommet. Det tok bare sekunder før bilen var omspunnet av flammene fra den grådige, eksplosive bensindampen.

Svart, giftig røyk fra plast, setetrekk og boblende lakk drev ham vekk fra bryggen. To timer senere var han tilbake i leiligheten. Klokken hadde passert elleve, og foajeen var ikke lenger bemannet. Reisevesken og taxfree-posen befant seg fortsatt på samme sted ved skranken. Han lot dem stå og tok baktrappen opp til toppetasjen. For øyeblikket syntes leiligheten å være det tryggeste skjulestedet, siden letemannskapene trolig konsentrerte seg om kontrollpostene ved de mange grenseovergangene.

I et nerveslitende døgn oppholdt han seg der. Pleiet de såre føttene, som nærmest var hudløse etter den lange spaserturen i de gjennomvåte skoene, og livnærte seg av hermetikk, champagne og frosne pizzaer. Han regnet med at lekteren med det utbrente bilvraket innen den tid hadde sunket ute i strømmen et sted eller drevet ned til øyene ved Grocka. Leiligheten og safen hadde nok politiet gjennomsøkt allerede, men uten å finne noe kompromitterende. Reservepasset med tilhørende kreditkort lå vel forvart i dokumentmappen som han alltid hadde for hånden.

Han forlot leiligheten tidlig om morgenen, før dørvakten hadde innfunnet seg. Plastposen med tomgods, skoene og de tilgriste klærne kastet han i søppelsjakten på vei ut og fortsatte gjennom de tomme, stille gatene mot nærmeste taksistanica. På flyplassen kjøpte han en enveisbillett til Milano i navnet Tibor Horvat. Sikkerhetspolitiet så han ingenting til. Likevel følte han seg ikke helt trygg før flyet var i luften.

Frankfurt var en av Europas travleste lufthavner, men Boeing-maskinen fra Milano landet presis. Neste stopp var Budapest, hvor Tibor Horvats pass var utstedt. Personen med døpenavnet Blagoje Kadijevic hadde allerede fraskrevet seg retten til liv og eiendom i en brennende lekter. Det fikk så være. Men at Tovar-skikkelsen også måtte forsvinne var en kreditpost i regnskapet.

106

16

Den lave mursteinsbygningen, hvor Ante ble innkvartert etter overføringen fra Zagreb, lå like i utkanten av adriaterhavsbyen Sibenik. På sydsiden gikk det en grusvei som ledet ut på landet, mens det i nord var et åpent jorde mellom leiren og det statseide marmorverket. Her ble blokkene fra bruddet på øya Brac skåret opp i skiver og grovslipt, før de mindre virksomhetene i distriktet tok seg av den endelige poleringen.

Forlegningen, som var liten, oversiktlig og ubyråkratisk drevet, var i hovedsak et depot for andre avdelinger i nærområdet. I tillegg til intendanturen rommet den et bilverksted og vedlikeholdsavdeling for luftvernkanoner. Antes ønske om å bli overflyttet hit var blitt innvilget på rekordtid etter påtrykk fra Luka. Omgivelsene passet ham bra. Dessuten ga kapteinsrangen ham en rimelig grad av frihet til å forfølge sine egne mål. Trengte han en bil eller noen esker ammunisjon til Vaime-geværet, var det bare å skrible signaturen sin på et papir med det foreskrevne antallet gjennomslag.

Byen Sibenik var han familiær med fra tidligere. Her hadde han tilbrakt mer enn én kveld sammen med kamerater for å se en kinoforestilling eller jakte på jenter. Opplandet var imidlertid ukjent mark. Det første han derfor gjorde var å studere kartene over området til han kunne dem i blinde. Enkelte fiendtlige artilleristillinger var allerede plottet inn, men mobile tyngre våpen ble flyttet omkring etter behov. Man visste aldri fra den ene dagen til neste hvor i lendet disse måtte befinne seg.

Da han ankom leiren hadde han ingen klare forestillinger om hvor eller hvordan en enkelt mann med et presisjonsvåpen kunne påføre motparten størst mulig skade. Luka hadde gitt ham noen råd med på veien. Blant annet om hvordan han best kunne ta seg inn bak fiendens linjer uten å bli oppdaget, men hadde heller ikke underslått de klare begrensningene ved å operere på egenhånd. Særlig i et område hvor FN hadde tatt grep og innlemmet det i et system av såkalte rosa soner.

Meningen var at UNPROFOR skulle gjøre sitt for å hindre sammenstøt mellom kroater og Krajina-serberne. Veisperringer fjernes og paramilitære grupper avvæpnes. Systemet fungerte på et vis, skjønt bare den ene veien. Kroatene holdt seg på avstand, men serberne nektet å gi fra seg våpnene. De fortsatte å terrorbombe byene langs kysten fra høydene omkring, med FN-soldatene som hjelpeløse tilskuere.

Slik kunne det ikke fortsette.Ante kontaktet kommandanten for hovedstyrken, som var forlagt ved

sjøsiden inne i selve byen, og meldte seg frivillig til et rekognoseringsoppdrag på serbisk territorium. Kommandanten var mildt sagt betenkt til forslaget. Problemet var ikke å komme seg inn i sonen, mente han, for eksempel ved hjelp av en smugler som serberne hadde tillit til, men visste han hva man risikerte dersom man ble tatt for å være spion? Uten uniform var han rettløs og kunne ikke påberope seg rettighetene som

107

krigsfange etter gjeldende konvensjoner. Ante svarte at han hadde opplevd verre ting i Vukovar og sluppet fra det med livet. Aksjonen i Bosnia nevnte han av gode grunner ikke med et ord. Heller ikke at han hadde planer om ta med seg et finsk presisjonsvåpen i bagasjen. Samtalen endte med at dersom noe gikk galt, hadde den aldri funnet sted. I motsatt fall ønsket kommandanten en uformell, muntlig rapport om resultatet av speidertoktet.

Kontaktmannen, som het Pavle Ribar, minnet ikke mye om en fisker, slik etternavnet antydet. Både utseendemessig og i væremåten liknet han en jovial bonde. Familien hadde vært handelsfolk i generasjoner, både i krig og fred, fortalte han Ante. Følgelig bekjente han seg til loven om tilbud og etterspørsel, uavkortet og fordomsfritt, enten det gjaldt en kartong sigaretter eller militære hemmeligheter. At den slags kollaboratørvirksomhet kunne ende i en svingdør, syntes ikke å bekymre ham. Man måtte bare ikke la den opparbeidete tilliten gå på billigsalg.

Han blunket ikke engang da Ante ba om å bli smuglet inn til Sonkovic og ut igjen fire dager senere. Området nord og vest for Prukljansjøen hadde lenge vært en sann plage for den delen av kystbefolkningen som lå innenfor rekkevidden til motpartens artilleri og bombekastere. Fra tid til annen forsøkte kroatiske styrker å presse tsjetnikene ut av stillingene deres, men i lengden hadde ikke dette ført frem. Så lenge de paramilitære gruppene nøt godt av ryggdekningen fra regulære hærstyrker, ble ildgivningen gjenopptatt ved første anledning.

De ble enige om prisen, en kasse førsteklasses geværpatroner. Ante insisterte på å starte før soloppgang, men Ribar mente at siestaen var et bedre tidspunkt. Vaktpostene ved veisperringene var mindre årvåkne da og sjekket ikke bilen så nøye. Dessuten kunne det virke påfallende for enkelte at han kom med varene tidlig på morgenkvisten, før leverandørene hadde åpnet.

Ved avtalt klokkeslett møttes de bak vaskehallen til bensinstasjonen syd for sentrum av byen. Ante hadde fått skyss dit med leirordonnansen, som klokelig lot være å spørre om kapteinen hadde tenkt å starte en privat krig mot tsjetnikene. For anledningen var Ante kledd i en slitt, mørk filtjakke over en brun ullgenser, og posete lerretsbukser stukket ned i skaftene på et par solide støvler. Den demonterte riflen hadde han i en ryggsekk, sammen med proviant og diverse annet, som han muligens kom til å trenge. Deriblant en tsjetnikuniform, hvor båtluen med det serbiske kongemerket i front var en vesentlig del av antrekket.

Lukten av fersk fisk fra iskjølte isoporkasser under en pressenning slo imot dem da Ribar åpnet sidedøren til varevognen. Patronene og ryggsekken dyttet han nonchalant inn mellom diverse pappesker, bunter med soilrør og baderomsartikler, deriblant et vannklossett. Mesteparten bestillingsvarer, kjøpt til engrospris og levert på døren til kunden mot kontant betaling pluss frakt. På tilbaketuren skulle han ha lasterommet fullt av levende smågriser.

Han tok plass bak rattet med Ante i passasjersetet, startet bilen og trillet ut på veien. Den rustne, aldersstegne Polonez’en knakte i sammenføyningene og protesterte høylydt når føreren måtte dobbeltkløtsje

108

for å få girkassens tannhjul i inngrep. Motoren peste tungt i bakken mot avkjørselen nordover. Ante kjente støtene fra de nedslitte bladfjærene forplante seg til skjellettet gjennom den harde, vinylkledde spekefjølen av et sete.

Likevel var det rene luksusen sammenliknet med turen over fjellet i smuglerbilen, inneklemt mellom dørken og bunnpannen, med Frane bak rattet. Vennen hadde vært hjemme en stund nå, på bedringens vei etter bruddskadene. Ante hadde omsider fått kontakt med ham via telefonsentralen i Sibenik, der linjene til Tijesno ikke så ofte var nede for telling som mellom kysten og Zagreb. Frane hadde fortalt ham at den verste perioden var under oppholdet på sykehuset, da bombardementet mot Karlovac nesten daglig hadde tvunget personalet til å evakuere pasientene fra sengene til kjelleren. Man hadde fryktet at det når som helst kunne komme en fulltreffer som fikk deler av bygningen til å rase sammen.

Antes foreldre hadde hverken han eller Josipa sett på en stund. Plutselig en dag var de borte, uten at naboene hadde den fjerneste anelse om hvor de hadde tatt veien. For Ante var dette bekreftelsen på at hæren hadde fått dem i sikkerhet før Dusans torpedoer slo til, og dermed unngått en gjentakelse av det som skjedde med Lukas familie i Rovinj. Han hadde vært fristet til å spørre om huset fremdeles sto, men da ville han bare blitt avkrevd en forklaring. Dessuten hadde nok Frane ordlagt seg annerledes hvis barndomshjemmet lå i ruiner.

De nærmet seg krysset med Knin til høyre og Skradin til venstre. Veien hadde forunderlig nok vært åpen da Ribar passerte forrige gang, men nå den var stengt. Gjennom den åpne sideruten hørtes lyden av hysteriske trompettoner fra balkanske messingblåsere i det fjerne. Bulgarsk, rumensk, eller noe i den duren. Samtidig fikk han øye på de piggtrådkledde trebukkene gjennom soldisen over asfalten et stykke lenger fremme.

Med unntak av et par UNPROFOR-doninger, samt noen snerrende Zastava’er i motsatt retning, hadde trafikken så langt vært beskjeden. Sist Ante krysset Krka-vassdraget, hadde han sett det fra cockpiten et stjålet helikopter, lettet over å ha kommet helskinnet ut av Bosnia og langt mindre nervøs enn han nå følte seg. Ribar slakket av på farten og trillet frem til sperringen med motoren på tomgang. Det klirret i våpen da vaktposten kom sigende ustøtt frem fra buskene, mens han kneppet gylfen. Leppene vrengte seg i en grimase.

«Min venn Pavle,» snøvlet han. «Hva har du med deg av godsaker til beskytterne av menneskeheten på en torsdag?»

«Det vanlige,» svarte Ribar. «Sigaretter og sprit. Hva mer trenger en soldat i det frie og uavhengige Krajinas væpnete styrker, bortsett fra et kvinnfolk i ny og ne?»

«Ei sigøynerfitte hadde gjort seg på frivakta,» nikket den andre.«Vask munnen din med såpevann, gutt,» bjeffet Ribar. «Dessuten faller

vel den syfilisbefengte pikken din snart av likevel, så er du kvitt problemet.»Vakten svarte med en obskøn bevegelse.«Hva har du i bagasjerommet, forresten?»

109

«Det skal du aldri bry deg om.»«Og hvis jeg likevel gjør det?» Mannen kjælte med kalasjnikoven.«Da mister du den eneste vennen du har i det råtne livet ditt.»Tsjetniken lo støyende. «Gi meg tre kartonger av den kroatiske halmen og et par flasker travarica.

Så skriver du opp hvor mye jeg skylder deg.»«Og i morgen finner jeg liket ditt med strupen skåret over – ellers takk.

Kontanter er det eneste som gjelder. Tyske mark eller kroatiske dinarer. Ikke matlappene med de store tallene, som dere bruker til å rulle hasjen i.»

«Du er en jævla geiteknuller, Pavle,» brummet den andre.«Det sier du hver gang,» humret Ribar.Han tok frem en kartong Marlboro fra hulrommet under setet og stakk

den ut gjennom det åpne vinduet. Tsjetniken dro bukkene til side. Ribar la motoren i gir og ga gass så det smalt i lydpotten. Vaktposten kvitterte med en geværsalve i luften.

«Har du ikke bedre ting å foreta deg enn å skyte på englene i Guds himmel, din fjøsluktende banditt?» ropte handelsmannen over motorduren, idet han smøg varevognen gjennom den smale åpningen.

«Faens idiot,» mumlet han til frontruten. «La du forresten merke til at han ikke spurte hvem du var?»

Han blinket til venstre og svingte av mot Skradin. «Jeg kunne svart ham at du var hjelpemann på bilen, og at jeg trengte en

håndsrekning for å lempe ut dassen, men en kartong sigaretter stopper vanligvis kjeften på disse enkle bondetampene,» fortsatte han. «Skjønt pipen hadde nok fått en annen lyd om han visste at en kaptein i de kroatiske styrkene hadde overlatt en kasse med prima NATO-ammunisjon til en kremmer som handler med fienden,» tilføyde han ertende.

«De svir dem vel av ved en festlig anledning,» bemerket Ante tørt. Problemet var ikke håndvåpnene deres. Så langt i krigen hadde få eller ingen på noen av sidene blitt drept av kuler, til tross for at bakken enkelte steder var dekket med tomhylser.

«Det minner meg om et bryllup i Knin,» knegget Ribar. «Da paret kom ut på trammen etter vielsen, ble det møtt av en sammenhengende salutt fra minst et femtitalls automatgeværer. Uheldigvis fløy en oppskremt kråkeflokk over kirkebakken akkurat da. Den stakkars bruden så ikke ut etterpå. Og det var ikke riskorn hun hadde i håret, skal jeg love deg.»

Ribar stoppet bilen ved landsbyen Gracac.«Jeg setter deg av her,» sa han. «Sonkovic ligger et stykke lenger oppe i

veien. Ser deg mandag morgen, som avtalt.»Ante tok ryggsekken ut av bagasjerommet og spente den på seg, mens

han lette frem kartet i hodet. I syd lå Prukljan, hvor elven fra Kotar-sletten munnet ut i innsjøen med samme navn. Ovenfor denne, i et ulendt landskap med koller og knauser, fattig på vegetasjon og innringet av veier i henholdsvis øst og vest, befant det seg en eller flere langtrekkende kanoner. Nøyaktig hvor visste bare serberne. Ferske flyfoto over området fantes ikke. Og satellittbilder kom amerikanerne under ingen omstendigheter til å frigi.

110

Det fragmenterte terrenget bød på et utall skjulesteder. Men angriperne var avhengige av eksisterende veier eller provisoriske tilførselsårer for å få skytset frem. Her var mulighetene mange. Nedslagsfeltet var også temmelig utstrakt, for stort til å si noe meningsfylt om hvor granatene kom fra.

På en høyde i nærheten lå restene av en ruin. Muligens et av de mange forsvarsverkene langs den gamle habsburgske militærgrensen mellom keiserdømmet og tyrkerveldet. I ufredstider kunne landsbyboerne søke tilflukt bak murene her oppe, mens angripernes røverbander plyndret husene deres for mat og eiendeler. For øyeblikket var det ingen tegn til aktivitet på de spredte jordlappene nedenunder. Men så var heller ikke middagshvilen slutt før skyggen la seg over slettelandet.

Ante tok kikkerten opp av sekken, justerte okularet og rettet den mot landsbyen Sonkovic. I utmarken bortenfor sto en rekke militære lastebiler oppmarsjert, men ingen mennesker å se. Bare lyden fra en motorsag i det fjerne brøt den døsige stillheten. Han benyttet anledningen til å ta seg en matbit og drakk noen slurker mineralvann, mens han gransket omgivelsene i alle retninger. Fra denne utsiktposten fikk landskapet noe storslagent over seg, i motsetning til hvordan det fortonet seg fra sjøsiden. Her kunne man oppleve det med sauegjeterens blikk i ettermiddagssolens fredfylte skjær. Eller ravnens, der den fløy i luftige byks fra knatt til knatt, søkende etter åtselrester som ørnen måtte ha etterlatt seg.

Han fulgte den svarte, glinsende fuglen med kikkerten til den slapp seg ned under fjellkammen mot dalbunnen. Samtidig fanget linsene opp en metalliske solrefleks i luftrommet bakenfor. Et lysende punkt mot den blå himmelen, som fra et fly i horisonten. Men dette var nærmere og beveget seg atskillig raskere, før det brått slukket i skyggen fra en haugsky.

Granat, tenkte han, men hvor kom den fra? I løpet av de få sekundene objektet var synlig, hadde det beveget seg mangfoldige kilometere i en parabolsk bane, nesten vinkelrett i forhold til hans egen siktelinje. Kursen hadde vært omtrentlig syd for sydvest. Altså måtte utskytingspunktet formodentlig befinne seg i området ved den ufullførte veien mellom Bribir og Mala Cista. Arbeidet der var innstilt av mangel på penger og strekningen stengt for andre enn beltedrevne kjøretøyer.

Han knyttet ryggsekken. Ennå var det timer igjen til mørket falt på, og selv om avstanden til kanonstillingen syntes overkommelig, var terrengets beskaffenhet avgjørende for hvor raskt han kunne bevege seg. De mange ravinene tvang ham til stadig å skifte retning. Men så lenge han hadde solen på venstre skulder, visste han at kursen var noenlunde riktig.

Han befant seg ennå et godt stykke unna målet, i et dalsøkk hvor grunnen hovedsakelig besto av løsmasse, da han fikk se ferske spor etter en shoveldoser. Et rødaktig far i alt det grå, hvor det øverste laget var endevendt og buskaset skjøvet til side der larveføttene hadde malt sandsteinen til grus.

Samtidig hørte han stemmer. Han stoppet. Beveget hodet fra side til side, som en ugle på musejakt,

men i det forrevne landskapet var det ikke lett å lokalisere nøyaktig hvor lyden kom fra. Veifaret svingte rundt et utspring til høyre, der klippeveggen

111

delte seg. Til venstre besto den hovedsakelig av store steinblokker i en bratt røys, hvor einerbusker og bjørnebærkratt dannet en sammenfiltret, nærmest ugjennomtrengelig barriere. Men det var ingen vei utenom hvis han ønsket å få klarhet i hva som skjulte seg på den andre siden.

Foroverlent, med kroppstyngden over fotsålene, skrittet han oppover i lange steg, mens han albuet seg på kryss og tvers gjennom vegetasjonen. Den solide påkledningen beskyttet kroppen mot tornene, men underlaget var ikke like støtt alle steder, så det hendte at han måtte ta seg for med hendene for å holde balansen. Heldigvis var ikke krattet like tett overalt og distansen overkommelig. Likevel pustet han lettet over å kunne velte seg overende på den øverste hyllen, uten for mange skrammer.

Varsomt ålte han seg frem til kanten av fjellrabben og tittet ned. Like under ham lå en åpen slette, rensket for vegetasjon, og med stammer av småtrær lagt i reis til tørk. I enden av den provisoriske veien var to lastebiler parkert, dekket med kamuflasjenett. Bak dem, ved siden av en vanntank på henger, sto en mann i bar overkropp, krumbøyd over et vaskevannsfat. Midt på sletten tronet en rekyldempet feltkanon på en lavett, omgitt av sandsekker og med løpet pekende arrogant mot vesthimmelen. En av de mange som dekket deler av kysten fra Dubrovnik i syd til nord for Zadar. Kasser med 105 mm granater var oppmarsjert i bakkant, klare til bruk.

I skyggen under en presenning lå to andre soldater henslengt og underholdt hverandre med historier. Brokker av ord, ispedd lattersalver og amerikansk førtitallsmusikk fra en radio, kom drivende med vinden. Et stykke unna var to andre opptatt med å grille et spedlam over glødende kull, mens en tredje hadde tatt plass i en sammenleggbar campingstol. Fettosen drev lavt over bakken før den løste seg opp i luftdraget fra kveldsbrisen.

Samtlige var utstyrt med AK-47 automatgeværer og hadde våpnene innen rekkevidde, så Ante i kikkerten. Men var det var flere av dem enn de seks han kunne få øye på? I så fall dukket de vel opp når maten var klar. Flasker med brennevin gikk fra hånd til hånd, så skyteferdigheten var vel en smule redusert. Den skjødesløse oppførselen tydet heller ikke på at de ventet besøk av motparten med det første.

Verst for dem, tenkte Ante barskt, idet han plukket delene til skarpskyttergeværet frem fra sekken, skrudde dem sammen og stilte inn dioptersiktet. Den storsnutete kanonen måtte bringes til taushet. Tas ut av drift like effektivt som de åtte stridsvognene Vinko rakk å ramponere før mitraljøsen klippet ham i to. I Vukovar hadde fienden vært synlig og brutalt til stede. Men her satt den gjemt inne mellom knausene, på trygg avstand fra målet, og terroriserte sivilbefolkningen til vanvidd gjennom en uavbrutt beleiring for andre år på rad.

Solen sank mot horisonten bak ham. Den blå skumringstimen med sine utviskete konturer nærmet seg raskt. Matspiddet ble fjernet fra grillen, der kullene lyste som sankthansormer i ettergløden. Soldatene forsynte seg med papptallerkener og plastbestikk. En av dem skrudde opp lyden på radioen for å høre Freddy Mercury synge “I want it all, I want it all, I want it all and I

112

want it now --” før den hese, insisterende stemmen hans druknet i rautingen fra et blandet kor da flere kastet seg på refrenget.

Ante la geværkolben mot kinnet. Vurderte vinddraget, justerte støttefoten en smule for å stabilisere siktet og pustet rolig. Han plasserte trådkorset midt i tinningen på et glattbarbert hode, tømte lungene for luft og førte avtrekkeren langsomt bakover. En rød blomst dukket opp på huden der kulen punkterte skallen. Stakkaren kollapset med ansiktet først, i en mørje av lammekjøtt, brød og kålsalat.

Kokken var nestemann. Han stupte over den transjerte steken med kniven i hånden og en kule gjennom halsen. Blodet fløt fra en smadret pulsåre og farget kjøttet rosa. Først nå gikk det opp for de andre fire at måltidet var kansellert. Radioen hadde overdøvet det subsoniske smellet fra de lyddempete skuddene. Men to mann i bakken fikk fart på hjernevinningene.

Noen prøvde å søke dekning, mens andre var i villrede om hva de skulle foreta seg. For Ante var det ikke lenger snakk om prikkskyting, så han plasserte kulene der kroppen var bredest. Hjerte, lunger, mage … Det spilte ingen rolle så lenge målene var ute av stand til å røre seg. Siste gjenlevende hadde krøpet i ly bak grillen. Med kalasjnikoven i hendene tømte han magasinet i en vid bue mot fjellhyllen der skuddene måtte ha kommet fra. Ante rammet ham med et prosjektil gjennom øyet, som han hadde gjort hundrevis av ganger under treningen på pappfigurene.

Luka hadde rett. Vaime MK-2 var et uhyre presist våpen. Med geværet i hendene og sekken på ryggen beveget han seg ned mot sletten. Av de seks som enten var blitt drept øyeblikkelig eller hadde blødd i hjel, var én fortsatt i live. Han holdt seg på magen og stønnet høyt med ansiktet fortrukket av smerte. Ante, som kunne forestille seg hvordan innvollene hans måtte føles, forkortet pinen med et nakkeskudd.

Fra radioen kom en nyhetsmelding om et attentat mot et serbisk brudefølge i Sarajevo. Ante slo den av. Han kjente ingen stolthet over det han hadde foretatt seg, men heller ingen anger. Dyden hadde han mistet i Vukovar. Og her snakket man om en militæravdeling som drepte mennesker den ikke engang kunne se, vel vitende om at de heller ikke kunne slå tilbake.

Men dette var hverken tiden eller stedet for refleksjoner, så lenge det viktigste ennå var ugjort.

Likene, eller det som måtte være igjen av dem når jobben var avsluttet, ville enten bli funnet i løpet av kvelden eller senest neste morgen, sammen med vraket av kanonen. Heldigvis sto nøklene i tenningen på begge lastebilene. Han rygget dem tett inn mot lavetten, fordelte granathylsene fra et titalls kasser i klynger langsetter og blokkerte den ladde kanonens avfyringsmekanisme. Deretter løsnet han fire jerrykanner med bensin fra de to lasteplanene og tømte tyve av de førti literne over eksplosivene. Resten dynket han bilene med, tente på og stakk.

Han rakk så vidt å komme seg i ly bak rabben, der veien svingte inn på sletten, da helvete brøt løs. Granathylsenes sprengstoff detonerte i et flammehav. Den massive ildsøylen som reiste seg mot himmelen var sikkert synlig i mils omkrets. Ikke minst av den plagete befolkningen i

113

Prukljansjøens nærområde, som denne kvelden kunne gå til sengs med vissheten om at fienden ikke var usårlig.

Smellene ga gjenlyd mellom åsene. Først da det siste drønnet forstummet og splintregnet hadde lagt seg, var Ante klar til å forlate åstedet. I skjæret fra den døende ildmørjen hang den stolte kanonen med nebbet, mishandlet og ribbet for all sin dødbringende kraft. Med dette bildet innprentet på netthinnen tok han fatt på tilbaketuren.

114

17

Brett Worthing, direktøren for utenlandstjenesten, spaserte forbi Parlamentet og svingte inn i Gt. George Street, mot hjørnet av St. James Park. Han kikket på klokken. Ti over halv to. Fem minutter igjen. Han kom til å rekke det med god margin.

Mannen fra utenriksdepartementet sto på broen over vannet og betraktet fuglene. Han snudde seg da Worthing dukket opp og beveget seg langsomt i samme retning. Worthing tok ham igjen ved enden av broen og falt inn i rytmen. Uten et ord skrådde de til venstre.

«Nattergalen er visst kommet,» sa departementsråden, Horace Davenport. «Larry påsto han hadde hørt den i går etter noen sene timer på byen.» Han knegget stille med den underlige, skurrende latteren sin. «Vår venn var ikke i den beste formen, så han forlot oss ved lunsjtid. Stakkars Larry.»

Worthing stakk de bare hendene i lommene på den gjenknepte kamelhårsfrakken. Han hadde gått fra hanskene på kontoret, og til april å være var luften forbausende kjølig. De måtte nok vente ennå en måned før Larrys nattergal dukket opp, om ikke lenger. Selv begrenset kunnskapene hans om fjærkledde vesener seg til den svarte med gult nebb, som trippet rundt på plenene i parken og lette etter meitemark under vinterløvet.

Davenport gikk med bestemte skritt i retning av Queens Garden mens han plystret svakt mellom tennene. De brune skoene med rågummisåler ga fra seg en tørr, knirkende lyd mot asfalten, og de grå buksene med oppbrett svingte i takt med paraplyen.

«Vi må ha flere folk i Kroatia,» sa han. «Douglas insisterer, altså må vi føye ham. Hvem har du å avse, som kan flyttes til andre posisjoner?»

Worthing tenkte seg om. Spørsmålet forvirret ham ham. Liaisonoffiserene var jo på plass, så hva mer trengte de egentlig?

«Guttene til Malcolm har vi ingen kontroll over,» fortsatte Davenport uten å vente på svar. «Vi må ha våre egne folk der, men helst ikke fra St. Johns departement. Sjette ville være å foretrekke, etter mitt skjønn.»

«Hvorfor Sjette?»«Jeremy er litt bløtaktig når det gjelder kroatene,» minnet

departementsråden ham om. «Den gamle historien med hans far, du vet. Jeg ønsker ikke at våre disposisjoner skal påvirkes av bestemte sympatier.»

«Det er den tyske innflytelsen som plager dere.»«Riktig. Douglas føler at han ikke lenger har kontrollen. Hvorfor måtte

de fordømte Fritz’ene ha det så travelt med å anerkjenne republikkene i nord? Vi vet hva tysk innflytelse på Balkan betyr og vil nødig at historien skal gjenta seg. Altså må vi støtte serberne, både i Kroatia og Bosnia. Men høyst uoffisielt, selvsagt.»

«På hvilken måte?»«Først og fremt gjennom å legge tingene til rette,» forklarte Davenport.

«La dem eksempelvis få vite at vi ikke kommer til å motarbeide dem, hverken i EFs ministerråd, KSSE, Sikkerhetsrådet eller andre fora. I

115

øyeblikket virker de noe splittet og desorganiserte, så hvis vi ikke handler raskt kan det tenkes at de mister fotfestet begge steder. Jeg tviler på at Beograd vil støtte dem hvis kroatene eller bosnjakene skulle bestemme seg for å angripe, av frykt for at andre kan komme på tanken om å intervenere. Altså trenger Milosevic en klar forsikring om at Europa vil holde seg på sidelinjen og la dem selv rydde opp i problemene.»

«Carringtons tese om innbyrdeskrig.»«Du kan si det slik,» nikket Davenport. «Men John Major har sin store

hyre med å holde amerikanerne på matten. Det hevdes at de flyr inn store våpenlaster til bosnjakene, som i sin tur kan alliere seg med kroatene. Tyskerne presser også på i samme retning. Vi vet at Kohl og Bush snakker sammen på et uoffisielt plan. Dessuten mumles det i visse kretser om at Europa burde ha tatt affære under angrepet på Vukovar og stoppet krigshandlingene der. Sentimentalt sludder uten forankring i realpolitikkens verden.»

De kom ut i Birdcage Walk og satte kursen mot Queens Gallery. Det suste i trekronene, og et drev av regn fikk Davenport til å slå opp paraplyen. Den skarpe lukten av vått støv og surklingen fra departementsrådens rågummisåler ga Worthing en assosiasjon til en fjern elskerinne. Hun var kronisk kåt, i motsetning til tørrpinnen av en ektefelle, som han pliktskyldigst hadde holdt ut med for fasadens skyld. Nå spilte det ingen rolle lenger. Han hadde for lengst mistet appetitten på sex.

«Hva med franskmennene?» spurte han og trakk opp kraven mot regnet. «Er de fortsatt på vår side?»

«Så lenge de ser seg tjent med det. Men franske interesser har forkjørsrett i enhver sammenheng.»

«Jeg skjønner Maggie Thatchers skepsis til den europeiske visjonen,» gryntet Worthing. «Under fernissen lever de gamle rivaliseringene i beste velgående. Herregud, for en suppe!»

«Enig,» istemte Davenport. «Derfor må vi spille med sordin når det gjelder tyskerne. Heldigvis har de gjenforeningen med øst som øverste punkt på dagsordenen, så er de nok mer tilbakeholdne enn de ellers ville ha vært. Brukt D-marken som middel til å kjøpe seg innflytelse syd for Alpene. Men utenrikspolitikken kommer nok i skyggen av problemene på hjemmebane.»

Departementsråden kikket på klokken og praiet en taxi.«Ring meg på mitt private nummer så snart du har fått stokket kortene,

Brett,» sa han. «Douglas vil sette pris på resolutt handling fra VBX i den aktuelle saken.»

Taxien med Davenport i baksetet rullet ut fra fortauskanten med MI6-direktøren stående igjen i regnet.

116

18

Ante tok sikte på den åpne veistrekningen hvor Ribar hadde satt ham av. Skulle han bli oppdaget der, var det lettere å bløffe seg ut av situasjonen enn i nærheten av eksplosjonsstedet. Han forestilte seg at det provisoriske faret munnet ut nord for Sonkovic et sted. Ildsøylen bak ham var redusert til et rødskjær under tung, illeluktende røyk fra de utbrente lastebilene. Hva annet den måtte bære med seg, ville han helst ikke tenke på.

Råket, som shoveldoseren hadde opparbeidet, slynget seg østover. I lyset fra en stigende halvmåne beveget han seg raskt og uhindret, mens han lyttet etter motordur fra militærdoninger. Han regnet med å kunne høre dem tidsnok til å komme seg i skjul, men foreløpig var det bare lyden fra støvlene hans mot grusen som brøt stillheten. Etter en snau kilometer var det slutt på råket og bilveien overtok. I syd kunne han så vidt skimte omrisset av landsbyen mot stjernehimmelen. Han fulgte grøftekanten til venstre, der vegetasjonen kastet dype skygger. Selv om veien virket tom og øde, ville enhver bevegelse i det klare måneskinnet ubønnhørlig skille seg fra omgivelsene.

Med riflen over skulderen, ryggsekken og antrekket for øvrig, kunne han gå for å være en småviltjeger. Lyddemperen hadde han skrudd av, men teleskopsiktet var på plass. I så måte minnet han om mannen fra Vodice, som hadde stoppet serbernes fremrykning mot byen ved broen over Prukljansjøens utløp. Det som beviselig hadde virket den gang kunne trygt gjentas i denne situasjonen, der fakta syntes å tale for seg. I alle fall slik han regnet med at de ville bli oppfattet. Hvem andre enn fiendens spesialstyrker kunne ha sprengt kanonstillingen i luften?

I motsatt fall var resolutt opptreden den sikreste måten å komme seg ut av knipen på, dersom han ble stoppet underveis. Han behøvde visst ikke vente lenge heller. Plutselig ble det liv i kjøretøyene utenfor landsbyen, som han hadde sett fra festningsruinen tidligere på dagen. Motorer ruste, frontlyktene ble tent, og mannskaper karet seg om bord på lasteplanene. Den nærmeste trillet allerede ut mot veien. Andre fulgte på etter hvert som de var klare.

Ante stilte seg midt i kjørebanen og veivet med armene. Sjåføren i den første lastebilen stoppet. Døren på passasjersiden gikk opp. Ut steg en offiser i den paramilitære styrken.

«Kroatene angriper,» ropte Ante opphisset, mens han fektet og gestikulerte mot nord. «Jeg så dem komme og stakk som faen. Etterpå hørte jeg et dommedagssmell som fikk hele åsen til å riste. Flammene sto sikkert femti meter til værs.»

«Hvor mange var de? Et lag, en tropp, et kompani eller flere?»«Jeg stoppet ikke for å telle, bare kom meg av gårde i en fart,» svarte

Ante. «Merket dere ingenting her nede?»Offiseren svarte ikke på det.«Hva gjorde du der?» spurte han i stedet.

117

«Ute for å se etter harer,» sa Ante. «Hadde lagt meg på lur for å vente på morgengryet der jeg visste at de hadde danseplassen sin.»

«Litt av en børse du har.» Kommandanten strøk fingrene over teleskopet.«Kjøpte den billig av en omreisende kramkar som hadde byttet den til seg

mot en brudekjole. Seks hundre tusen dinarer skulle han ha for den. Kostet rundt to tusen dollar som ny, fortalte han meg.»

Majoren studerte antrekket hans, ristet på hodet og satte foten på stigbrettet. «La oss få ræva i gir,» ropte han til sjåføren.

Ante ble stående til de siste baklysene var forsvunnet. Oppildnet av hvor lett majoren hadde latt seg lure var det fristende å gjøre et forsøk på å skape uorden i de serbiske rekkene. I kampens hete skjedde det ofte at mannskaper ble skutt av sine egne, og i mørket var alle katter grå. Han så at det ennå sto flere kjøretøy på oppstillingsplassen, men ingen aktivitet omkring dem. I alle fall ikke som han kunne oppdage med det blotte øye.

Han tok frem kikkerten fra ryggsekken. I måneskinnet ble lysstyrken redusert, men god nok til å bekrefte det han mente å ha sett tidligere på dagen. Stedet hadde da på det nærmeste virket folketomt, og nå lyste det bare fra vinduene til ett av husene. Hvis innbyggerne i hovedsak hadde vært kroater, ga forklaringen seg selv. Uansett hadde han ingenting å tape ved å avlegge den et besøk.

Han antok at de få som avdelingen hadde etterlatt tilhørte staben. Imidlertid forbauset det ham at det ikke fantes noen vaktposter der, da han et kvarter senere dundret på døren til den opplyste bygningen. Innenfor hørte han skraping fra stolben, etterfulgt av skritt over gulvet. En yngre mann stakk hodet ut og spurte hva det gjaldt. Ante fortalte at han hadde hørt skuddveksling i nord og forlangte å få snakke med sjefen. Mannen sa at øverstkommanderende var ute og rekognoserte sammen med alle tilgjengelige mannskaper. Han selv og en korporal var de eneste til stede.

«Da kan det ha vært ham jeg snakket med for litt siden,» nikket Ante. «Saken er at nå vrimler det av kroatiske spesialstyrker i området, så det spørs om han ikke trenger forsterkninger. Jeg så nettopp et av disse digre helikoptrene ta av fra åsen like bortenfor her og hørte duren fra enda ett noe lenger unna. Hvordan er det med sambandsutstyr i forlegningen?»

«Vi bruker feltradioer,» svarte fyren, en smule oppskjørtet over det han fikk høre. «Andre avdelinger har vi telefonisk kontakt med. Men var du i nærheten da kanonstillingen ble angrepet?»

«Kanonstillingen?»«Ute i lendet noen kilometer lenger nord.»Ante rynket pannen.«Det må ha vært den som ble sprengt,» sa han langsomt. «Jeg hørte en

serie skarpe smell og så en ildsøyle stå rett til værs. Dette fortalte jeg til offiseren som hadde teten i lastebilkolonnen. Han fikk også vite at det er fiendtlige styrker i nærheten av eksplosjonsstedet. Helikoptrene oppdaget jeg senere. Tenkte det var best å gi dere beskjed.»

«Gjett,» samtykket den yngre mannen og ropte på korporalen. «Nikola! Kan du varsle garnisonen i Ustrovica om at major Radic trenger støtte?»

118

«Hvem sier det?» hørte Ante gjennom døren til naborommet. Den åpnet seg på gløtt og et søvnig fjes dukket opp i sprekken.

«En harejeger som tilfeldigvis har sett og hørt ting,» svarte Ante. «Vel, nå vet dere det, men jeg stikker. Folk med sjakkbrett på uniformsjakken skremmer livskitten ut av meg. Spesielt den sorten som detter ned fra skyene i kamuflasjemalte kremvispere.»

De stakkars djevlene kunne ikke annet enn å ta alt han hadde sagt for god fisk. Hvis de sjekket med kommandanten sin, kom han til å bekrefte at, jo – han hadde snakket med en harejeger oppe i veien, og det ikke hersket tvil om at fiendtlige sabotører hadde stått for ødeleggelsene han nå var vitne til. Om disse fortsatt befant seg i nærheten var derimot usikkert. Men hvis jegeren påsto at han hadde hørt og sett helikoptre, kunne man ikke utelukke at det dreide seg om en invasjon.

I sitt stille sinn skulle Ante nesten ønsket at den ubehagelige, særdeles ydmykende sannheten hadde kommet for en dag. At en enkelt person, ene og alene, hadde overrumplet mannskapene ved kanonstillingen og etterlatt den som en slagmark. Men i dette tilfellet var løgnen mer troverdig. Bløff, improvisering og desinformasjon hadde så langt vært kroatenes viktigste våpen. Først når landet fikk stablet veltrente, godt utrustete hæravdelinger på bena, ville styrkeforholdene endre seg i fiendens disfavør. Foreløpig slåss man med det man hadde, etter nålestikkmetoden. Men at nålestikk kunne være dødelige, hadde han selv nettopp bevist.

Han så at det sto en jeep bak en låve, med tenningsnøkkelen i låsen av beredskapsgrunner. Ingen ville ha merket det om han fyrte den opp og trillet ut på veien med slukte lykter. Problemet var den fordømte veisperringen. Man måtte regne med at denne var på plass og solid bemannet etter alt han hadde stelt i stand. Hadde kjøretøyet enda vært utstyrt med sivile skilt, kunne disse ha gjort nytten som passerseddel. I alle fall gitt ham dekning for å hevde at han var ute i lovlig ærend.

Derimot var det kanskje en god idé å skifte mundur. Papirene han hadde i sekken, sammen med uniformen, fortalte at han het Ljubomir Kovac, bosatt i Nova Pazova utenfor Beograd, og var her for å melde seg til tjeneste for Republika Srpska Krajina. Dermed ville han lettere bli akseptert av fremmede som en av deres egne, mens han ventet på skyss hjem.

Men først måtte han finne et sted å tilbringe natten.

Han ble vekket av kaldt stål mot huden. Pipen til Vaime-geværet kjælte med det ubarberte kinnet hans og fortsatte videre mot halsgropen. I enden av dette fikk han øye på en flirende ungdom i grovstrikket genser og skitne, velbrukte vadmelsbukser. Bak ham sto en eldre mann. Faren eller en onkel, etter utseendet å dømme.

Dagen var så vidt begynt å gry, og morgentåken hadde dynket den sparsomme vegetasjonen mellom festningsmurene med myriader av ørsmå vanndråper. Ungdommen sendte en velberegnet tobakksklyse mot steinblokken Ante hadde søkt ly under for natten. Siklet dryppet ned på tinningen hans og inn i øyekroken.

119

Ante blunket hardt for å bli kvitt svien. Han lempet av seg jakken han hadde brukt til pledd og heiste seg opp på albuene.

«Så sussebassen er våken nå,» bemerket den unge syrlig. «Pen er han også, med mørkebrune øyne og myk i huden som et kvinnfolk. Hadde han vært kledd i stakk og skaut, kunne han vært kjerringa til Joze.»

«Klapp igjen det råtne spjeldet ditt, Ilija, før fluemarken kryper ut,» gryntet den eldre mannen. Stemmen lød som gnuringen fra en stålrasp. Han tok et skritt frem, la hodet på skakke og stirret granskende på Ante.

«Jeg trodde jeg kjente hvert eneste tsjetniktryne nord for Prukljansjøen, men deg har aldri sett deg før. Er du en av de frivillige?»

«Navnet er Ljubomir Zujovic,» svarte Ante på serbisk. «Kom over fjellet med bussen fra Banja Luka i går kveld. Jovic tipset meg om dette stedet. Mente jeg kunne gjøre nytte som skarpskytter.»

«Mirko Jovic? De hvite ørnene?» Gamlingen rynket pannen. «Hva i himmelens navn er det mannen tenker på? Sender oss studenter og pappagutter, som ikke kan tørke seg bak med en høydott når de mangler dasspapir. Og dette skal liksom være skarpskyttergeværet? Fin børse, det er ikke dét. Men treffer du med den?»

Han nappet til seg våpenet fra den yngre, tok ladegrep og siktet. Ante så ikke hvor kulen traff, men mannen nikket anerkjennende.

«Mer presis enn en AK-47,» sa han. «Kanskje du likevel skal bli med oss. Vi skal nok få skikk på deg med tid og stunder. En ekte kriger, med hår i ansiktet som en mann. Du har god skjeggvekst, ser jeg.» Han knep Ante i kinnet. «Dette er noe annet enn de nusselige fjonene som nevøen min prøver å imponere damene med.»

Ilija mørknet i ansiktet. Han åpnet munnen, men lukket den igjen da tre menn i paramilitært antrekk kom til syne over brinken.

«Ingenting,» sa den nærmeste og ristet på hodet. «Vi har ikke sett snurten av andre enn våre egne, så hvem faen kan ha startet all balubaen i går kveld? Det overgår min forstand.»

«Ble noen skutt?» spurte den eldre mannen. «Vi hørte det knitret og smalt der oppe fra omtrent ved nitiden til henimot midnatt.»

«Ikke nevn det,» lød svaret. «Alt var bare et helvetes kaos, og verre ble det da forsterkningene kom. Sambandet funket ikke. Hver gang vi trodde vi hadde fienden på kornet, var det alltid noen som viftet med lommetørkler.»

«Faen skulle krige i måneskinn,» kommenterte en annen. «Du ser skygger bak hver eneste busk. Men hvem er han der?» Mannen pekte på Ante, som omsider hadde kommet seg opp i stående stilling. Børstet mose og barnåler fra kamuflasjeuniformen, strakte seg og gjespet.

«En eller annen grønnskolling østfra,» svarte den eldre mannen. «Han sier han kom over fjellet i går kveld, og at Jovic sendte ham hit.»

«Har vi ikke nok av fisefine storbygutter som aldri har hatt dritt under neglene,» geipte den tredje. «Men kjør ham hardt, Milorad. Eller sett ham på bussen hjem hvis han klager over bekvemmelighetene.»

«Skal bli, sjef.» Nevøen kom onkelen i forkjøpet og hilste kjekt til luen. Milorad sendte ham et olmt blikk. De tre mennene forsvant samme veien de

120

var kommet. Ilija flakset med armene mot Ante og klukket som en høne. Milorad

«Ta på deg sekken, kylling, og tripp etter hanefar.»

De fulgte et dyretråkk langs foten av fjellkammen mot noe som liknet et gårdsbruk i det fjerne. Etter hvert gikk tråkket over i en kjerrevei, med et rutenett av steingjerder på begge sider. Lukten av bålrøyk kom drivende med morgenbrisen og Ante kjente han var sulten. Det siste han hadde spist var en halv stridsrasjon dagen i forveien.

Ellers var han tilfreds med tingenes tilstand. Gårsdagens hendelser var intet mindre enn et kupp. Til overmål var han nå blitt innlemmet i en tsjetnikcelle, midt i fiendens kjerneområde. Så lenge han jattet med dem var han trygg. Men avtalen med Ribar kunne han visst bare glemme.

Milorad ledet dem gjennom åpningen i en overgrodd steinmur. På toppen av denne spankulerte et par radmagre kalkuner frem og tilbake. Innenfor lå en gressvoll med et fjøs i enden. En kvinne i tyveårsalderen kom rundt hjørnet fra låven med fanget fullt av høy. Hun nikket til dem i forbifarten idet hun smatt inn døren og ble møtt av breking fra sultne geiter.

«Morgen, Dusanka,» ropte Ilija etter henne og gned seg megetsigende i skrittet. «Sover de andre fremdeles?»

«Zeljko er oppe,» svarte hun fra fjøset.«Muggen maisgrøt med gjæret sauemelk til frokost som vanlig?» Ilija

blunket til onkelen og gliste.«Gjerne det, hvis du ikke har tid til å vente.»Dusanka kom ut gjennom fjøsåpningen med et sprellende geitekilling i

fast grep mellom lårene. Hun bukserte det mot et slaktetrau midt på plassen, hvor en skarpslipt kniv ventet. Kjeet protesterte høylydt, som om det skjønte hvilken skjebne det var tiltenkt, men kvinnen var ubønnhørlig.

Fjeset til Ilija revnet i et glis.«Er det en bukk du har der?» spurte han Dusanka.«Den har ikke fitte,» ropte kvinnen tilbake. «Men det vet vel ikke du hva

er likevel.»Ilija overhørte fornærmelsen.«Vent med å skjære halsen over til jeg har fått lånt den litt.»Han tok et skritt frem. Kvinnen ga ham et drepende blikk og hyttet mot

ham med kniven.«Ikke tale om at du skal få mishandle det stakkars dyret til døde.»«Den nye rekrutten her skal settes på en prøve. Onkel og jeg har fått

beskjed om å gjøre tsjetnik av spjælingen. Vi kan ikke ha blautfisker på laget.»

Hun skottet bort på Ante, men sa ingenting. Det var tydelig at hun skjønte hva Ilija hadde i sinne. Ante fryktet at det dreide seg om en manndomsprøve med røtter i kulturen, som han ikke kunne avslå uten å miste ansikt.

«Kommer du med den, eller må jeg hente den selv?» ropte Ilija utålmodig. «Nå, hva blir det til?»

121

Kvinnen la armene beskyttende over killingen, men ga omsider etter. Hun løftet den opp etter forbenene og bar den motvillig over plassen. Ilija så seg om etter onkelen, bare for å oppdaget at han var forsvunnet.

«Faen, vi skulle hatt Stanko her, men skitt heller. Det holder med ett vitne,» sa han. «Bare kom med kjeet slik du har det nå, så skal vår venn Ljubomir her få bite av det køddene.»

Han skottet bort på Ante.«Du vet vel hvor godsakene sitter på en geitebukk, bygutt?»«Og hvis jeg ber deg dra til helvete?» sa Ante utfordrende.«Da vet jeg at du er ustasja,» gliste Ilija og klappet skarpskytterriflen.Ante kikket bort kvinnen. Hun virket rådvill, som om hun var splittet av

motstridende følelser. På den ene siden kunne hun ha trosset Ilijas forlangende, men samtidig så hun gjerne at den fremmede hadde mot til å gjennomføre det. De mørke øynene var fylt av en forventning som fikk Ante til å kjenne seg nummen.

Mannen, som lød navnet Stanko, kom ut av huset sammen med Ilijas onkel. De ble stående på trappen med korslagte armer. Stanko tok av seg luen og dro fingrene gjennom håret. Kroppspråket deres fortalte Ante at han ikke burde trekke seg. I så fall ville Ilija få en lettkjøpt seier.

Han svelget hardt gikk bort til geitebukke som nå hadde sluttet å sprelle. Den vrengte øynene så langt bakover at kun det hvite var synlig. Ante kunne se dyrehjertet dunke hardt mot brystkassen idet han gikk ned på kne og grep fatt i bakbenene.

Kjeet var blitt helt slapt i kroppen. Om det skyldtes frykt eller utmattelse kunne ikke Ante avgjøre. Han kjente den stramme geitelukten rive i nesen da han trakk det mot seg, til kjønnsorganet var rett foran munnåpningen.

Dette er sinnsykt, tenkte han, men satte likevel tennene i posen som inneholdt testiklene. Gjennom en kvalmende blodrød tåke hørte han oppmuntrende tilrop fra de voksne mannlige vitnene. Han rev og slet i det seige skinnet til pungen løsnet. Deretter snudde han seg mot utfordreren, slapp de små klumpene ned på bakken og spyttet.

«Skulle ikke du hatt gurglevannet klart,» snerret han med ru stemme. «Eller vet du ikke at man får piss i kjeften når bukken gjelles med tennene?»

Ilija så temmelig flat ut. Han skottet ned på de blodstenkte støvlene sine og forsvant deretter inn i huset. De to på trappen slapp ham forbi med et vennlig klapp på skulderen. Milorad ruslet bort til Ante.

«Kom inn og få deg en matbit,» sa han. «Det står brød, brennevin og varm suppe på bordet.»

Ante nikket, men hadde ingen matlyst. Vold av den typen han nå hadde begått kunne bare en syk person finne glede i. At bukken skulle slaktes var ingen unnskyldning. En annen ting var om kjøttet i det hele tatt lot seg spise etter all stresset dyret hadde vært utsatt for. Dusanka hadde imidlertid vært snar med kniven, før bukkehjertet stoppet av seg selv.

Drep dem før de dreper oss, hadde han hørt bestemødre skrike til sønner og barnebarn. Den samme oppfordringen hadde han selv fulgt senest dagen i forveien, uten å føle seg ussel eller beskjemmet. Og nå hadde han sunket

122

enda litt dypere ned i sumpen av meningsløs, primitiv råhet. Var det mulig å komme seg gjennom denne krigen med en smule anstendighet i behold?

Fortsatt kjente han den søtlige smaken av geiteblod på tungen. En påminning om at det fantes uskyld i denne ellers så forrykte tilværelsen. Han skrådde over tunet mot vannposten, grep fatt i pumpen og stakk hodet innunder kranen med en fåfengt bønn om å bli renset.

123

19

Medregnet Ante var det fjorten stykker av dem på den forfalne gården. Fire kvinner og resten våpenføre menn i ulik alder. Kvinnene sørget for drift og matstell, mennenes oppgave var å patruljere fjellområdet nord og øst for Prukljansjøen. Skaffe seg etterretning om fiendtlige bevegelser, sjekke depoter, ammunisjonslagre og liknende. Egentlig var det en måte å drive dank på, men Ante fikk etter hvert en nokså detaljert innsikt i hele den militære infrastrukturen deres. Han var en av dem nå, så ingenting ble holdt hemmelig for ham. Tvert imot elsket de å skryte av hvor stor ildkraft de hadde, og hvor denne befant seg langs hele Krajina-republikkens forsvarslinje.

Mysteriet med den sprengte kanonstillingen ble et stadig tilbakevendende tema. Stanko var overbevist om at kroatiske sabotører hadde vært på ferde, mens Ilija mente at man heller burde lete etter synderne i egne rekker. Desertører fantes det nok av. Feiginger som trodde at kroatene kom til å vinne, i dette tilfellet mannskapene selv. Mer presist den ene halvparten, siden likene man hadde funnet enten var skutt i hodet eller nakken.

Denne opplysningen forbauset selvfølgelig ikke Ante. Heller ikke at tre av mannskapene tilsynelatende manglet. Han visste hva splintregn fra detonerende granathylser kunne gjøre med en menneskekropp, så forklaringen var nok heller at restene av dem lå spredt over et større område. En forkullet finger her, litt tannemalje der, begravd i metallskrot og aske fra flammehavet. Hvis Ilijas spekulasjon hadde fått gehør hos de andre, kunne denne med tiden godt ha blitt den offisielle sannheten. Ante var i alle fall ikke innstilt på å argumentere for at æren skulle godskrives kroatene.

Etter hendelsen med bukkekjeet hadde Ilija oversett ham fullstendig. Til gjengjeld strødde han rundt seg med slengbemerkninger bak ryggen hans om at den nye rekrutten var Ustasja-spion. Milorad tok dette personlig. At den forvorpne nevøen trakk dømmekraften hans i tvil hørte ikke hjemme noe sted. Hvis innvollsmarken plaget ham, fikk han heller prøve å skite den ut enn la den formere seg i hjernen, smelte onkelen i ham, og mente dessuten at han var en dårlig taper. Han tålte jo ikke engang å se blodet fra kjeet når Dusanka slaktet det, men gjemte seg i skjørtene til moren.

Fra landsbyen Gacelezi og de tilliggende åsene hørtes stadig skuddveksling i begge retninger. Fronten bølget frem og tilbake, uten at dette så langt hadde ført til permanente erobringer som partene fant det verd å forsvare. Tapene var heller ikke nevneverdige på noen av sidene. Bortsett fra i et enkelt tilfelle, da sanseløse tsjetniker angrep en kroatisk tropp som hadde forskanset seg på en høyde i nærheten. De hadde ikke bare drukket tett, men også røkt en blanding av urter som var ment å gjøre dem ufølsomme mot smerte. Det gikk selvfølgelig som det måtte gå. Da de bolde krigerne stormet frem, ble de meiet ned som vingestekkete gjess på en nyklipt golfbane.

Ante hadde hørt historien i kroatisk versjon. Når den nå ble gjenfortalt av den tapende part var rollene byttet, som så ofte før i den balkanske

124

fortellertradisjonen. Ilijas onkel hadde for lengst tutet ørene hans fulle med heltehistorier om Karadjordje (Svarte Georg) og hajdukenes heroiske oppstand mot de lokale janitsjarene under tyrkerveldet. Likeledes om Draza Mihailovic, obersten som nektet å godta den serbiske kapitulasjonen under andre verdenskrig og deretter samlet en gruppe kongetro offiserer i en organisert motstandsbevegelse mot Titos partisaner. At tsjetnikene dermed automatisk ble medløpere til den tyske okkupasjonsmakten, på linje med de kroatiske ustasjaene, sa historien ingenting om.

Svik var også en viktig ingrediens i fortellingene. Forræderen Vuk Brankovic fikk skylden for nederlaget på Kosovo-sletten. Kan hende hadde Ilija vært inspirert av dette da han frikjente kroatene i spørsmålet om hvem som hadde ødelagt kanonstillingen. I jevnbyrdig kamp med blanke våpen var tapet ofte tyngre å bære. Enklere å forsone seg med tanken om at en judas hadde gått fiendens ærend.

Med såpeserienes inntreden på TV var den muntlige fortellerkunsten i godt selskap på det nærmeste gravlagt. Fittefangere, kalte Ilija dem, siden han ikke kunne konkurrere med heltene på skjermen om kvinnenes oppmerksomhet. Her fikk de oppleve alt som gjorde hverdagen utholdelig – spenning, intriger og romantikk i luksuriøse omgivelser.

Så lenge sendingene pågikk var mennene i huset for luft å regne. Derfor ble det gjerne til at de trakk ut på tunet om kveldene og lot testosteronet få utløp på andre måter. I brennevinståken hendte det at tingene gikk litt over styr for enkelte. Hvis en heftig diskusjon om krig og politikk fikk personlige overtoner, ende den gjerne med kamp på tørre nevene.

Ante prøvde gjerne å snike seg unna før det kom så langt, men ble advart av gamle Zeljko om at dette kunne bli misforstått. Under alt ståket lå et dyptfølt behov for kvinnelig nærhet og varme, som de åtte ugifte mennene bare måtte se langt etter. Og siden Zeljko sikkert ikke var alene om å legge merke de lengselsfulle blikkene Dusanka til tider sende ham, eller Milojkas hemningsløse avstandsflørting, mente han det var bedre å holde fortet til gemyttene hadde lagt seg.

Milojka var riktignok i yngste laget til å innlede et forhold, så hennes noe lettlivete oppførsel tok man ikke så nøye. Dessuten hadde hun visst lagt sin elsk på handelsmannen Pavle Ribar. Håpet var å bli byfrue. Hennes eneste utsikt til komme seg vekk fra disse trøstesløse omgivelsene.

Ante skulle gjerne også ha avsluttet oppholdet her, men visste ikke riktig hvordan, før han plutselig en tidlig morgen sto ansikt til ansikt med Ribar. Milojka var den som oppdaget Polonez’en først og vinket frenetisk. Ribar parkerte på plassen innenfor muren, steg ut og hilste. Deretter fikk han øye på Ante, men lot som om han aldri hadde sett ham før.

Med armen rundt Ante, i et barnslig forsøk på å gjøre den utvalgte sjalu, presenterte hun ham for Ribar. Kremmeren rynket pannen spørrende.

«Ljubomir? Etternavnet skulle ikke tilfeldigvis være Zujovic?»«Stemmer,» svarte Ante, en smule forbauset over at Ribar hadde bitt seg

merke i navnet han hadde oppgitt da avtalen ble inngått. Samtidig håpte han

125

at mannen ikke var ute med revestreker av en eller annen sort. I så fall hang skjebnen hans i en tynn tråd.

Andre kom til for å hente varene de hadde bestilt. Nødvendighetsartikler for det meste, som man ellers måtte til Sibenik eller Zadar for å handle.

«Er det noen som vil ha tak i meg?» spurte Ante, av mangel på noe bedre å si. Bortsett fra navnet visste Ribar at han var kaptein i den kroatiske hæren og ante nok hvilket ærend han var ute i. Altså var han het vare for en kynisk selger med gode kontakter i Knin.

«Noen høyerestående personer har hvisket meg et ord i øret,» sa han henslengt. «Jeg aner ikke hva de vil, eller hvorfor det er så om å gjøre få tak i deg. Sier navnet Drzic deg noe?»

Ante kjente en bør bli løftet av skulderen. Din slue jævel, gliste han innvendig. Oberst Drzic var kommandanten for bataljonen i Sibenik, og den som hadde knyttet forbindelsen mellom de to.

«Da aner jeg hva det gjelder,» sa han lettet. «Men jeg må gi beskjed til de andre og hente utrustningen før vi drar.»

Milojka gjorde trutmunn og fikk et misfornøyd drag over ansiktet.«Hvor lenge blir du borte?» spurte hun.«Å, noen dager blir det vel. Vanskelig å si.»Hun sukket og slapp taket i armen hans. Moren sto på trappen med

hendene i hoftene og et megetsigende blikk. Datteren gikk dukknakket bort til pliktene som ventet, uten å se seg tilbake. Ante fulgte etter. Hentet sekken og riflen, og lurte på om han skulle vekke Milorad, men lot det være. Flere hadde allerede oppfattet situasjonen, så det fikk holde. Dessuten var det bare midlertidig, hadde han sagt til Milojka.

Dusanka var ikke å se, men bak seg hørte han noen komme. Over skulderen fikk han øye på plageånden Ilija.

«Har studenten tenkt å forlate oss?» spurte han syrlig.«Noen vil visst ha tak i meg,» svarte Ante, uten å senke farten.«Har onkelen min gitt tillatelse til dette?»«Du får spørre ham når han våkner.»Ilija virket noe perpleks over svaret, men sa ingenting. Her var det noe

den geskjeftige fyren tydeligvis ikke skjønte. Han ble bare stående taus mens Ante lempe sakene sine inn i bilens bagasjerom og tok plass i passasjesetet.

Ribar tok en u-sving, vinket muntert til Milojka, som kom bærende på to vannbøtter, og trillet ut veien.

«Hvorfor tok du deg bryet med å se etter meg?» spurte Ante.Ribar smilte til frontruten.«Jeg er faktisk på obersten lønningsliste, akkurat som du,» svarte han

kryptisk. «Men det kunne han av gode grunner ikke fortelle deg, som du sikkert skjønte av den samtalen dere hadde på forhånd. Vi ble imidlertid litt bekymret da du ikke dukket opp til avtalt tid, men visste at du fortsatt var i live. Ryktene flyr fort på landsbygda.»

«Jøss,» sa Ante forbløffet. «Hvor lenge har du operert på denne måten?»«Plukket opp litt smuler her og der mens jeg tjente penger på

krimskrams? Siden lenge før du kom til Sibenik. Men min person betyr

126

mindre i denne sammenheng. Du er den fete katten som obersten lenge har hatt et brennende ønske om å slippe inn til kjøterne. Han ble tipset fra høyere hold og visste at du tydeligvis hadde bestemte planer med å søke deg hit.»

«Luka,» tenkte Ante høyt.«Hvem?»«Du sa fra høyere hold. Det pleier vanligvis bety Zagreb,» svarte Ante

oppstemt. «Vel, jeg tror vår venn obersten må sette noen flere røde stifter på operasjonskartet heretter og fjerne en som muligens står der fra før. Serberne er én kanonstilling i minus. Med litt flaks og god planlegging kan det bli flere, på grunnlag av hva jeg har sett og hørt.»

«Godt å ha deg om bord igjen uten synlige skrammer,» sa kremmeren. «Men siden vår venn fra sist har tørnen ved veisperringen, får vi stanse et sted hvor du kan skifte til sivilt. Uansett slipper du ikke inn i Sibenik med den fjollete båtluen på hodet.»

127

20

Etter debrifingen satt Ante igjen med en forvirrende følelse av å ha overvært en situasjon hvor to skallete menn krangler om en kam. Hva skulle man med all informasjonen han hadde innhentet, hvis den likevel ikke var til nytte?

I dagevis hadde han sittet med detaljerte kart i stor skala foran seg og plottet inn hver eneste stilling han enten hadde fått kjennskap til ved selvsyn eller gjennom nøyaktige stedsangivelser, skrevet omfattende rapporter om styrke og svakheter i den serbiske forsvarslinjen, og angitt hvor i terrenget de forskjellige ammunisjonsdepotene var anlagt.

Det ble sagt at man ikke ønsket å provosere UNPROFOR eller gi serberne ytterligere påskudd til å foreta nye angrep. I helvete heller. Der i gården trengte man så visst ingen påskudd for å opprettholde trykket.

Unnfallenheten fra hans egne myndigheter var tung å svelge. Han ble gående å drive, akkurat som i Zagreb, uten å ha noe produktivt å fylle tiden med. Tomgangen gikk ham på nervene. Det ble til at han blandet seg med klientellet på barene for å døyve rastløsheten en stakket stund, men alkoholen forsterket bare den ugreie følelsen av å slåss mot vindmøller. Etter hvert ble han også en plage for omgivelsene. De vekslende sinnsstemningene hans var ikke til å holde ut med, fikk han stadig oftere høre.

Til å begynne med betraktet Drzic utskeielsene hans med en viss overbærenhet. Så lenge mannen holdt seg i skinnet på bataljonens domene, fikk han gjøre som han ville privat. Men da Ante en grytidlig morgen, etter en rangel som hadde vart noen dager, kom sjanglende inn porten bare iført pyjamasbukse og en uniformsjakke stiv av oppkast, sprakk det for kommandanten. Militærpolitiet kastet ham i kasjotten. Der fikk han sitte til han var klinkende edru og presentabel for omgivelsene.

Sent på ettermiddagen troppet han opp på oberstens kontor iført kamuflasjeantrekk og blankpussete støvler, nybarbert, men med blodskutt øyne og sykelig grå i huden. Den patetiske skikkelsen burde kanskje ha påkalt medynk, men Drzic hadde bare forakt til overs for den slags følelser. De ledet bare ut i en bunnløs hengemyr av selvmedlidenhet og det som verre var.

Obersten stirret ufravendt på ham med hendene foldet bak på ryggen.«Slik kan det ikke fortsette, kaptein Skroza,» tordnet han. «Hva har du å

si til ditt forsvar?» Ante bare stirret tomt på et usynlig punkt i luften. Oberstens imperativ

lød ironisk nok som et ekko av hans egen beslutning om å gjøre noe aktivt for å få ende på den serbiske aggresjonen. Nå var dette selvpålagte oppdraget fullført, varene levert, og hva hadde han igjen for det? Ikke annet enn dyp skuffelse over politikernes taktikkeri og manglende vilje til handling. Så hva skulle han egentlig svare?

«Ingenting, oberst,» fikk han omsider stammet frem, tørr i strupen og med hodet fullt av sleggesvingende gnomer. Han kjente seg nokså miserabel

128

der han sto. Tom, utbrukt og ribbet for illusjoner. Det som virkelig kunne ha ført til en forandring var nå behørig skrinlagt i bataljonens arkiv.

«Opptredenen din kan ikke tolereres og vil heller ikke bli det i ettertid,» fortsatte Drzic. «Hvilke unnskyldninger du enn måtte ha, ønsker jeg ikke å høre dem Du kan anse deg som avskjediget i unåde. Senest på samme tidspunkt i morgen skal effektene være innlevert, og du vil få utbetalt det du har til gode i lønn. Er dette forstått?»

Det tok noen sekunder før den fulle meningen gikk opp for Ante. Innerst inne hadde han ventet dette utfallet og følte ingen trang til å rettferdiggjøre seg selv. Han hadde oppført seg som en idiot, mer var det ikke å si om den saken. Med en kraftanstrengelse strammet han seg opp og hilste.

«Ja vel, oberst.»

Hva nå? spurte han seg selv, da gikk til rommet sitt for å pakke. I hæren var han ikke ønsket lenger, men kanskje kroatene i Bosnia hadde bruk for ham. Han var fremdeles soldat, og det var ennå et stykke vei å gå før kampen om selvstendighet for de enkelte republikkene var vunnet.

Dagen etter forlot han leiren i sivile klær og med sin private ryggsekk over skuldrene. Geværet måtte han innlevere i Zagreb, ble det sagt. Siden dette ikke var listeført i Sibenik, var det heller ikke deres ansvar.

Han bestemte seg for å dra til Mostar i første omgang, så fikk han se. Skyss sydover til Split var det ingen problemer med, og derifra fikk han sitte på med en varebil som skulle helt opp til Sarajevo med en last hermetikk. Sjåføren, som var av den snakkesalige typen, kortet tiden med bisarre historier om FNs aktiviteter i området. Han var godt kjent i den bosniske hovedstaden og tjente gode penger på svartebørsen. Kanskje Ante ville bli med dit, istedenfor å hoppe av i Mostar, så fikk han oppleve byen før kanonene hadde gjort sitt. Dessuten hadde han en kasse brennevin i bilen, som han ikke aktet å drikke opp alene.

Da Vesna fant ham noen uker senere, forkommen og elendig mellom hauger av gamle filler og annet søppel i en sønderskutt bygning, kunne han knapt nok gjøre rede for hvem han var eller hvordan han hadde havnet der. Gjennomvåt til skinnet av regnet som strømmet ned gjennom hullene i taket og skjelvende av feber, var det så vidt han klarte å stå på bena for egen kraft. Hun fikk omsider buksert ham med seg til en liten blokkleilighet i nærheten, som eieren hadde flyktet fra nokså umiddelbart etter at bombardementet tok til. Men fortsatt var det strøm der, og vann i kranene.

Han ble vasket og stelt, pakket inn i ulltepper og matet med kyllingsuppe. Han var ikke bare syk, men på randen til å krepere av underernæring, mente hun. Noe sant var det vel i det. Føde hadde aldri høy prioritet når brennevinet overtok styringen.

Hun smilte overbærende da han spurte om hvorfor hun ikke hadde latt ham dø. Skarpskyttere var mangelvare i Sarajevo, visste han ikke det? I alle på den siden hun tilhørte, så en ekstra hånd ville være til stor hjelp. Hvis

129

målet hans hadde vært å drikke seg i hjel, hadde han bommet stygt. Men valget hans av rifle tydet på at det ikke var noe i veien med ambisjonene.

Vesna var innfødt bosnjak. Akkurat som Mehmed, Nafija og lille Jasmin. At Ante var kroat forbauset henne litt, siden disse stort sett hadde klumpet seg sammen i Hercegovina. Kroatene og bosnjakene var heller ikke verdens beste venner for tiden, fortalte hun. Man så det i Mostar, der byen var delt, og den gamle steinbroen over elven et støtpunkt for utfall mot begge sider.

Da feberen slapp taket var også trangen til alkohol på forunderlig vis redusert til et fjernt minne. Kan hende hadde den heller aldri vært en del av ham som annet enn en tvangstanke. Fremkalt av omstendigheter han ikke hadde vært herre over, og deretter gjort krav på en plass i livet hans, som en søvngjenger på autopilot. I alle fall kjente han seg ikke det minste fristet ved tanken på brennevinsflaskene Vesna hadde berget fra ruinen hun fant ham i, og som hun brutalt hadde brukt til å teste ham med. En skarpskytterrifle i hendene på en fyllik var til ingen nytte for noen. Hvis bare én av flaskene noensinne ble sprettet, visste hun at løpet var kjørt for hans vedkommende.

Ante smilte for seg selv der han lå, med ettervirkningen av influensaen fortsatt i kroppen. Vesna var en hard negl. På treffende vis hadde hun lekset opp for ham hvilken selvopptatt, umoden tosk han hadde vært, da han fortalte om hvorfor han hadde blitt sparket ut av hæren. Selv var hun også vant til å betrakte omgivelsene gjennom tunnelsynet til dioptersiktet, men det hindret henne ikke å se et større bilde, som kommandanten hans og andre var nødt til å forholde seg til. Man behøvde ikke like det, men det lot seg ikke fjerne med sprit. Riktignok ble hun litt mildere stemt da han kom inn på hendelsene i Vukovar og flukten til Dubrovnik. Hun ble blank i øynene da hun hørte om møtet hans med familien Crnnoluba.

De siste par dagene hadde savnet av Stoja meldt seg med full styrke. En følelse han hadde undertrykt som best han kunne helt siden hun sluttet å gi livstegn fra seg. Vesna hadde uforvarende vekket den igjen. Svingen i hoftene hennes da hun første gang forlot sykeleiet med den tomme suppetallerkenen i hånden hadde brutt ned forsvarsverkene hans fullstendig. Det var som et skinnbilde på Stojas bevegelser, naturlig duvende i takt med skrittene. Ellers var de ulike i enhver sammenheng, fikk han erfare ettersom tiden gikk.

Dagene ble til uker og måneder. Selv om Ante kjente seg rusten, fant han formen igjen nokså raskt. Den satt i musklenes egen hukommelse, drillet inn gjennom utallige repetisjoner på skytebanen.

Vesna lærte ham noen enkle knep for ikke å stivne under de lange øktene på standplass, med utsikt til bygninger hvor serbiske snikskyttere hadde forskanset seg. Man måtte hele tiden være på alert når motstanderen blottet seg, og prikke inn den dødelige runden like dovent som når et esel gjespet. Bommet man var øyeblikket tapt. Ikke slik som da Ante hadde knertet ned de seks uforberedte soldatene ved kanonstillingen.

Men hvordan kunne hun, som var halvt serbisk, drepe sine egne? lurte han på. Hun forklarte at man måtte være sarajlija, sarajevoboer, for å skjønne det. Innbyggerne der tenkte ikke i termer som etnisitet eller religiøs

130

tilknytning. En aggressor var en aggressor, samme hvilken nasjonalitet som sto oppført i passet. Moren hennes var riktignok serbisk av fødsel, men i den serbiske regionen ble hun ansett som fiende. At ektemannen var bosnjak gjorde henne til bosnjak, og selvfølgelig avkommet deres også.

Hun kunne også fortelle Ante mer om kroatenes historien enn han selv kjente til. Kanskje hadde han sovet i timen, men han kunne ikke huske annet enn at føderasjonen Jugoslavia var det som hadde stått på timeplanen. Om krigen, Titos partisanbevegelse og fedrelandet denne hadde skapt. Hva visste han om innvandringen av slaviske stammer på 600-tallet, eller om de ulike rikene som i historiens løp stadig hadde blitt omstøpt, bortsett fra det lille Milorad hadde resitert fra serbiske heltehistorier. Han var født som jugoslav og hadde levd som jugoslav, helt til de første skuddene smalt i Ljubljana.

Vesnas forbløffende viten var som en sammenhengende vitamininnsprøytning. Den åpnet horisonter han aldri hadde sett bakenfor og enda mindre ante eksisterte. Mens bygninger falt i grus rundt dem, kjentes hun som det faste punktet i universet. Ett år og to måneder senere ble blokken med den tyvlånte leiligheten også rammet. Men før den tid hadde Ante fått syn for sagn om verden utenfor var atskillig mer kaotisk og uforutsigbar enn da han hadde stått skolerett overfor oberst Drzic.

Alle slåss mot alle i stadig nye konstellasjoner. Allianser med tanke på kortsiktige gevinster ble dannet, før partene igjen rettet våpnene mot hverandre. Kroatene i Hercegovina snakket også om løsrivelse og sammenslåing med moderlandet. Den babelske forvirringen både her og i omverdenen kunne ikke bli stort større.

Vesna hadde forutsett at dette kom til å skje. Hun la delvis skylden på Vance-Owen planen, som gjennom oppdeling av den bosniske staten i etniske enklaver ga serberne og kroatene mer enn bosnjakene ville finne seg i. Både nord for Mostar og i andre regioner tørnet muslimske og kroatiske styrker sammen i blodig strid, og igjen var det sivilbefolkningen som fikk unngjelde. Ryktene om massakrer på begge sider spredte seg også til Sarajevo-området, hvor strømmen av stadig nye flyktninger økte.

Ante forbannet Mate Boban og de andre kroatlederne i Hercegovina for iveren deres etter å sette Vance-Owen planen ut i livet, før den var blitt et politisk faktum. De måtte skjønne at muslimene ville oppfatte dette som en provokasjon, og at den skjøre alliansen deres lett kunne komme til å sprekke. Tudjmans åpenlyse støtte til Boban gjorde heller ikke saken bedre. Den nørte bare opp under mistanken om at Milosevic og Tudjman for lengst hadde avtalt å dele Bosnia seg imellom.

Frykten ble ikke mindre da serberne forkastet planen og sammen med kroatene la frem et nytt forslag til deling. Nå hadde Stoltenberg erstattet Vance som FNs representant, og sammen med Owen gikk han inn for planen. Tre regioner, istedenfor et lappeteppe av såkalte kantoner. Vesna mente dette brøt med London-møtets prinsipper om at grenser ikke skulle kunne endres ved hjelp av makt, men her var man tydeligvis villige til å ofre disse på pragmatismens alter. Mer enn noensinne var hun innstilt på å kjempe for et helt og udelelig Bosnia. Fikk den serbiske militærmakten

131

fotfeste her, hva ville da bli det neste? Et opprustet Krajina, som i sin tur kunne oppfylle Milosevics drøm om innlemme Dalmatia-kysten i et nytt imperium?

I siste forhandlingsrunde ble planen imidlertid forkastet av muslimene og situasjonen var fremdeles uløst. Det samme gjaldt spørsmålet om Krajina, der Tudjman truet med å kaste FN ut, hvis man ikke gjorde alvor av å avvæpne de serbiske opprørerne. 4. oktober 1993 besluttet et presset Sikkerhetsråd å forlenge UNPROFORs mandat. Samtidig la man press på Milosevic for å få ham til å oppgi støtten til Knin, dersom han ønsket å bli kvitt sanksjonene mot Serbia. Dette, sammen med Stoltenbergs tanker om en mer universell angrepsvinkel for nye fredsforhandlinger, satte den serbiske presidenten i en vanskelig situasjon.

Da problemene tårnet seg opp for Beograd, ble trykket mot Sarajevo noe lettere. Siden antallet snikskyttere også var kraftig desimert, følte Vesna at hun og Ante kunne bedre nytte for seg andre steder. Sammen forlot de byen.

132

21

Selv om muslimer og kroater sloss mot hverandre i det sydlige og sentrale Bosnia, fantes det områder lenger nord der de to folkegruppene hadde felles front mot serberne. Ante og Vesna hadde sluttet seg til disse og kjempet sammen med dem gjennom hele den lange vinteren. En vårkveld i nittifire fikk de besøk av Otto. En tysk frivillig, som hadde meldt seg til tjeneste i den kroatiske hæren, men nå befant seg Tuzla. Han hadde snappet opp en melding om en våpenlast på vei fra Beograd til en dødsskvadron nord for byen, og som var ventet dit om et par dager. Hvis man lykkes i å kapre disse våpnene ville mye være vunnet. To skarpskyttere var alt som trengtes. Kunne Vesna og Ante påta seg oppgaven?

Morgenen var kald. Dagslyset forsatt en halvtime unna, og landskapet lå i tussmørke. Ved foten av åsen hadde frostrøyken samlet seg i hvite dotter, som en hær av spøkelseskrigere, klare til å sette seg i bevegelse på signalet fra solens første, varmende stråler.

Ante kjente den rå fuktigheten krype innunder klærne. Solrenningen var alltid den kaldeste tiden på døgnet. Han skottet bort på Vesna. Hun virket uberørt og konsentrert, som alltid. Den sveitsiske kvalitetsriflen hennes lå i et støtt grep. Overtrekkshabittens løsthengende fasong visket ut konturene av den slanke skikkelsen. Ansiktet var svartstripet av brent kork og de brune lokkene samlet under en olivengrønn strikkelue. Hun vrikket og vred på seg for å finne den mest komfortable stillingen. Det kunne ikke vare så lenge nå.

Standplassen de hadde valgt lå i utkanten av sletten, der overleveringen etter sigende skulle finne sted. Til høyre for denne slynget en grusvei seg gjennom det steinete landskapet. I motsatt ende sto et småfly av den typen man vanligvis brukte til spredning av pesticider. Ante var familiær med slike fra de årene han hadde hatt sommerjobb i Slavonia. Enkle, pålitelige maskiner, som både var lette å manøvrere og vedlikeholde. Hvor eieren holdt til var ikke godt å si. Nærmeste bebyggelse lå et godt stykke unna.

I det fjerne hørtes lyden fra et helikopter. Retningen var ikke til å ta feil av. Om få minutter ville det lande på sletten og våpenlasten skifte hender. Ante vekslet blikk med Vesna. Hun signaliserte at hun var klar. Som alltid når tidspunktet nærmet seg.

Nå hørte de også lyden av tunge lastebiler. To, muligens tre stykker, på grusveien bortenfor. Ante sjekket våpenet for siste gang og la seg bedre til rette. Motorduren fra helikopteret var nå så høy at den overdøvet kjøretøyene. Øyeblikket etter kom det til syne over åskammen. Rotoren først. Deretter den digre kroppen med form som en minibuss.

Mi-8, noterte Ante seg. Det hovret over sletten noen sekunder, for deretter å sette kursen mot den andre enden der lastebilene ventet. Han vinklet kroppen i riktig retning og så Vesna gjøre det samme. Helikopteret landet. Men det skulle ikke få anledning til å ta av igjen med samme besetning.

133

Motoren døde. Rotorbladene snurret langsomt til ro i hengende stilling. Luken ble trukket til side og to menn i kamuflasjeantrekk klatret ned på bakken. En tredje dro en lang kasse frem til åpningen hvor de andre to sto klare til å ta imot den. RPG-rør, tenkte Ante. Deretter fulgte de mindre enhetene med panserbrytende granater.

Otto måtte ha tatt feil. Dette var ikke skyts en dødsskvadron benyttet seg av. Likevel spilte det ingen rolle for oppdraget de hadde påtatt seg – å sørge for at våpnene ikke ble brukt mot egne styrker. I dioptersiktet så han at soldatenes jakkemerker var i overensstemmelse med brifingen. Positiv identifikasjon var absolutt nødvendig for å vite hvem man skjøt på. Særlig i et område hvor ulike parter kjempet om hver sin lille tue.

Antallet mannskaper var beskjedent. Seks på lastebilene foruten de tre i helikopteret. Ni mot to var brukbare odds, så sant minst fire av dem ble tatt ut omgående. Vesna konsentrerte seg om helikoptermannskapet, Ante siktet seg inn mot de øvrige, som avtalt. Ingen vits i å kaste bort tid og krutt med å skyte på samme mål.

De fyrte av en runde hver. To mann nede. Ytterligere to stupte med hodeskudd før resten slapp det de hadde i hendene og søkte dekning, men uten å ha den fjerneste idé om hvor skuddene kom fra. For øyeblikket hadde de heller ingenting å skyte tilbake med, så Vesna fikk plukket en som var dumdristig nok til å storme mot helikopteret. Resten prøvde å gjemme seg mellom lastebilene.

Ved et par anledninger fikk Ante en kroppsdel i sikte, men ikke lenge nok til å avfyre et presist skudd. Litt for sent oppdaget han at våpen ble kastet ut fra under kapellet på det nærmeste kjøretøyet, og at disse deretter gikk fra hånd til hånd. Men ingen klare mål var i sikte så lenge mannskapene hadde doningen mellom seg og angriperne.

Ante gjorde tegn til Vesna om at han aktet å innta en bedre posisjon mens hun sørget for dekning. Ellers risikerte de å bli liggende her og vokte på hverandre til krampen tok dem.

Hun svarte taust at hun hadde forstått. Med riflen foran hodet ålte han seg flatt på magen vekk fra lastebilene og deretter i rett linje mot venstre. Han regnet med at bevegelsen ville avsløre ham, men også gi Vesna bedre muligheter til å svare, hvis eller når motparten blottstilte seg. Forsvarerne kunne umulig vite hvor mange snikskyttere de hadde med å gjøre. Dermed ville de automatisk rette ilden mot trusselen i front.

Taktikken virket. Han hørte et rop, deretter smatringen fra flere automatvåpen. Luften over ham var full av bly, men ingen av skuddene traff. Her han lå i det høye gresset kunne han se de oppreiste skikkelsene mellom bilene, som fyrte vilt med alt de hadde, men panisk og uten presisjon. Han merket seg at en av dem falt for et skudd fra Vesna, og at en annen tok seg til hodet med blodspruten ut av munnen.

Seks av ni, tre igjen. Skytingen ble avløst av vill forvirring blant de gjenlevende. Ante løftet seg et hakk opp på albuene, nok til å få klar sikt inn mellom lastebilene og rettet trådkorset mot hjerteregionen til nærmeste mann. Kameraten bak ham falt først. I et forsøk på å komme seg ut

134

snikskytterens sikte hadde han rygget bakover, langt nok til å havne i kryssilden fra Vesnas våpen.

Samtidig ble han vár en bevegelse like bak henne. Ante reiste seg opp kne og vendte riflens teleskop mot den uklare skikkelsen som materialiserte seg i tåkedisen mellom trærne og gikk ut på sletten, tretti meter bortenfor. Otto? I hendene hadde han en kortløpet maskinpistol. Munningen spyttet bly før Ante ble klar over mannens hensikter. Det rykket i Vesnas uforberedte kropp da kulene slo inn. Så sank hun tungt og livløst over geværet.

Ante ble stående lammet. Det advarende skriket døde i strupen hans. Otto hadde forrådt dem! Handlet på egenhånd og brukt dem for skaffe seg kontroll over våpenlasten. En krigsprofitør, som skamløst spilte folk ut mot hverandre og håvet inn profitten der den var å finne. Vesna var død, og selv ville han bli den neste, hvis han ikke omgående foretok seg noe. Skyte for å treffe var han fysisk og psykisk ute av stand til, så Otto hadde fordelene på sin side. Her var det bare å ta bena fatt.

Han kvittet seg med geværet og løp mot småflyet i lange klyv mens strømmen av glohete 9 mm prosjektiler punkterte luften omkring ham. Bak ham jogget Otto til magasinet var tomt, skiftet i steget, og fortsatte skytingen vilt og umetodisk. Avstanden økte, men kanskje ikke nok. Før eller senere ville en kule finne ham, hvis ikke våpenet i mellomtiden kilte seg.

Småkalibrete maskinpistoler hadde begrenset slagkraft utenfor en viss radius, særlig når målet stadig forflyttet seg fra side til side. Kulen som traff Ante i venstre skulder, freste seg gjennom klærne, huden og inn i nærmeste muskel, men stoppet der. Likevel fortsatte han å løpe som han aldri hadde gjort siden han ble kretsmester på 1500 meter for juniorer, men da som nå holdt adrenalinet ham gående. Nær ved å besvime av utmattelse nådde han frem til flyet, røsket opp døren og manøvrerte den mishandlete kroppen sin inn i setet. Otto nærmet seg i luntetempo, men hadde sluttet å skyte. Det trengte han ikke heller, så lenge han visste at offeret var hjelpeløst fanget i sin egen felle.

Ante slo på tennmagnetbryteren. Han fyrte opp den iskalde motoren til turtelleren viste over 1000 rpm på tomgang, hensynløst og uten tanke på følgene. Skulle den skjære seg, var han ferdig. Men maskinen hadde vært ute i hardt vær før og protesterte ikke over den brutale behandlingen. Likevel ventet han noen sekunder for å la oljen sirkulere. Så løsnet han bremsen og skjøv gasshåndtaket inn.

Flyet vaklet stivbent over gresstuene før hjulene skjøt fart. Han trakk stikken tilbake og dukket instinktivt da en kort skur fra tyskerens maskinpistol gjennomhullet den ene vingen, men så var flyet utenfor rekkevidde. Han lot det stige så bratt som han våget og foreløpig oppførte det seg pent. Landskapet under ham krympet som et stykke bacon på en varm stekepanne. Men hvor hen skulle han dra? Ta strake veien til Ungarn nordøstover gjennom Vojvodina, melde seg for myndighetene der og be om beskyttelse?

Rundt to hundre kilometer i luftlinje var ikke all verden, så lenge han passet på å fylle opp tanken underveis. Faren for å bli skutt ned kunne han

135

trygt se bort fra. Maskiner av denne typen var nærmest å betrakte som landbruksredskaper, på linje med traktorer og motorsager. Han hadde selv ved et tilfelle krysset grensen til Ungarn for å fylle tanken, uten at det dermed var snakk om krenkelse av et annet lands luftrom.

Hvert dødelig skudd forlenget andres liv, hadde vært Vesnas mantra. Hun hadde opparbeidet seg et ry som Sarajevos mest rutinerte snikskytter, men hadde heller ikke vært fremmed for selv å måtte bite i gresset. Truffet av en som var dyktigere, heldigere eller smartere enn henne. Men å bli skutt i ryggen av et usselt kryp sto ikke på den listen.

«Du hadde fortjent bedre, Vesna,» sa han høyt til propellen som dro flyet fremover. Vi hadde begge fortjent bedre enn å bli lurt opp i stry på denne nedrige måten, tilføyde han med sammenbitte tenner og kjente på den blodige, stive skulderen hvor avskjedpresangen fra krigsprofitøren satt. Til sammenlikning hadde han sluppet billig, og dette måtte ikke skusles bort. Neste gang var hun ikke der lenger for å hale ham opp av elendigheten.

136

22

Tovar hadde for lengst gitt opp å vente. I snart ett år hadde han vært på leting etter en rømling fra Kroatia eller Bosnia, som nærte et dypt og inderlig hat til serberne. I og for seg burde ikke det ha vært så vanskelig, siden Budapest flommet over av flyktninger fra hele det tidligere Jugoslavia. Men ennå hadde det ikke lykkes ham å finne en som kunne betjene et fly, før kontakten hans nå meldte seg på telefonen.

Fra han bosatte seg her, etter å ha unnsluppet blodhundene til Dobrica Bohoric med et nødskrik, hadde han ikke ligget på latsiden. Penger åpnet alle dører i Budapest. Denne hektiske byen, hvor det frie initiativet hadde gode tider. Men også kriminaliteten blomstret, slik den gjorde over hele Øst-Europa etter kommunismens fall. Overalt vokste det frem en underskog av virksomheter som ikke alle tålte dagens lys, men likevel bidro til å smøre hjulene i økonomien. Sprøytet hard valuta inn i systemet og gjorde vareutvalget større. Alt kunne kjøpes for penger, så sant man hadde dem.

Ved hjelp av midlene han hadde saltet ned i Liechtenstein, hadde han åpnet sin egen lille bank. Innskyterne var i hovedsak personer fra diverse miljøer med stort behov for diskresjon. Hvor pengene kom fra var ham knekkende likegyldig. Etter en rundtur i de legale markedene ville de uansett bli hvite som snø, garanterte han. Hittil hadde han aldri hørt en kunde klage.

Nå kunne han ha sagt seg fornøyd med virksomheten og lagt fortiden bak seg. Men han klarte ikke helt å forsone seg med at raketthandelen hadde falt i fisk. Det forsmedelige nederlaget plaget ham mer enn tanken på de tapte millionene. Han hadde vært så nær ved å lykkes at han kunne kjenne lukten av pengene, men ble i stedet tvunget til flykte hals over hode fra alt han eide. Hvem bodde nå i den luksuriøse toppleiligheten hans i Beograd, og hvem hadde overtatt sommerhuset i Budva? Sikkert et par høytstående medlemmer i maktapparatet eller generaler som nøt Milosevics gunst. Men den slags nyttet det ikke å ergre seg over hvis man ønsket å beholde sjelefreden.

Likevel hadde han ikke tenkt å la det korrupte regimet slippe unna med dette. Til å begynne med hadde han ligget søvnløs om nettene besatt av tanken på hevn. Helst i et format som ville få de oppblåste ballene deres til krympe. Konsepter ble klekket ut og forkastet, deriblant en tanke som var så høytflygende og fjern at han skrinla den umiddelbart.

I fantasien så han for et småfly over Beograd med et kjernefysisk våpen om bord, ledsaget av et krav om løsepenger tilsvarende flere ganger honoraret han var blitt fraranet. Den praktiske og økonomiske delen av foretakendet var sikkert mulig å løse, i og med at Sovjetunionens arvtakere ikke lenger hadde den hele og fulle kontrollen over de mange tusen stridshodene som beviselig var på avveier. Men ville trusselen oppleves som reell? Fantes det noen som var gale nok til utslette en millionby for penger i en størrelsesorden som vedkommende aldri ville kunne sette i omløp?

Derimot virket et bakteriologisk våpen i hendene på en fanatiker som en mer virkelighetsnær løsning. Slike folk hadde gjerne ingenting å tape, men

137

atskillig å vinne på å hevne andres liv og ære. Miltbrannbasiller kunne lett skaffes til veie i sporeform, bare man hadde de rette forbindelsene. Smittestoffet spredte seg med luften og lot seg ikke så lett nedkjempe på strak arm. Sprøytemiddeldysene på et landbruksfly i lav høyde var en egnet distributør. Åndenød, høy feber og blodblandet utflod fra nese og endetarm ville uvegerlig bli resultatet for både mennesker og dyr som måtte befinne seg innenfor eller i umiddelbar nærhet av nedslagsfeltet.

Myndighetene kunne umulig tillate seg å gamble med en slik helserisiko, i alle fall ikke med omverdenen som tilskuer. Jo mer han tenkte på det, desto mer overbevist følte han seg om at de også ville bla opp løsepengene. Flytypen var lett tilgjengelig. Den kunne også ferdes temmelig fritt uten å vekke oppsikt. Men først måtte han sikre seg tilstrekkelig mengder antrax fra en pålitelig leverandør, for eksempel Ukraina. Han visste at russerne i sin tid hadde utviklet spesielle kulturer som var så skremmende dødelige at de ikke hadde våget å teste dem ut på større pattedyr enn laboratoriemus. Hvis disse fortsatt befant seg der, var han mann til å få dem ut av gjemmene deres.

Gjennom nettet av underjordiske kontakter fikk han napp. Fire solide beholdere med nøyaktig det innholdet han var ute etter. Prisen var riktignok uforskammet høy, men regningen kunne han sende videre til Beograd. Piloten han var ute etter hadde så langt ikke vært mulig å få tak i, men nå hadde det altså dukket opp en kandidat som oppfylte kravene. Mannen het Ante Skroza, var kroat, hadde deltatt i krigen mot serberne og nylig krysset grensen i et småfly, såret under en eller annen trefning i Bosnia.

Dette var i korthet opplysningene han hadde gitt til grensepolitiet i Pec, som i sin tur hadde formidlet dem videre oppover i systemet. Mer kunne ikke kontakten hans hos immigrasjonsmyndighetene fortelle på telefonen, men Tovar opplevde det som å bli bønnhørt. Så snart banken stengte, skulle han gjøre seg et ærend ut på sykehuset hvor vedkommende befant seg for øyeblikket. Så fikk han ta det videre derifra.

Sykehuset lå i et gammelt strøk ikke langt fra sentrum av byen. Det bar preg av å være bygget omkring første verdenskrig og var dårlig vedlikeholdt, som de fleste offentlige bygninger i dette landet. Tovar parkerte den gamle Renault’en i grusgangen innenfor porten. Han savnet Lancia’ens kattemyke komfort, men av gode grunner hadde han nå valgt å holde en lavere profil. Han kunne ikke se bort fra at myndighetene hadde et øye med ham, siden forhistorien til Tibor Horvat var nokså mangelfull. Under tvil hadde de likevel godtatt at rotet i arkivene kunne skyldes folkeflukten fra landet etter den sovjetiske okkupasjonen i 1956. Likevel var det ingen grunn til å pådra seg skjeve blikk fra den kanten ved å opptre som en uvøren spradebasse.

Han var spent på om Skroza ville kjenne ham igjen fra intermessoet i London. Men i enda større grad på hvordan reaksjonen hans ville bli med hensyn til hva han hadde å tilby. Risikoen ved å bringe forslaget på bane vurderte han som moderat til høy, alt etter måten det ble fremlagt på. Hvis han merket at mannen var fiendtlig innstilt til besøket, var han tvunget til å trekke inn følehornene. Målet kunne de nok enes om, nemlig at serberne

138

hadde gjort seg fortjent til en lærepenge de sent ville glemme. Hvorvidt han også ville godta midlene var derimot usikkert.

Det lille han visste om mannens meritter skrev seg fra sabotasjen mot rakettbatteriet i Bosnia. Men hva som hadde ført til at han havnet her med et skuddsår i den ene skulderen, sa historien ingenting om. Heller ikke hvilken pekuniær stilling mannen befant seg i for øyeblikket. Å tilby ham en økonomisk håndsrekning, uten at denne forpliktet ham på noe vis, kunne være en grei tilnærming. Anonymt hadde han allerede gitt begge deltakerne i aksjonen en uforbeholden anerkjennelse under opptrinnet på restauranten.

Innenfor glassdørene var håndverkere i sving med å modernisere resepsjonen. En stor sementblander sto midt i rommet, og den snerpende lukten av fersk betong rev i nesen. Bak et forheng av plast fikk han øye på en blankpolert skranke, hvor montører koblet sammen et virvar av ledninger til et nytt sentralbord. Han albuet seg nølende forbi plastforhenget, men ble praiet av en brysk matrone i et glassbur.

«Hva gjelder det?»«En person som nylig er behandlet for skuddskade,» svarte han.«Postoperativ avdeling er i motsatt ende av bygningen, tredje etasje. Du

kan gå gjennom her og ta heisen opp.»Hun vinket ham videre gjennom korridoren til venstre.

Vesna og Luka kunne ha blitt et vakkert par, tenkte Ante i et øyeblikks sentimentalitet, før hjertet hans hardnet til igjen. Han klebet igjen konvolutten med sykehusets emblem og adresserte den til Stipe Mesics kontor i Zagreb. Siden han ikke var ungarsk statsborger ville portoen bli utgiftsført på sluttregningen, hadde han fått beskjed om. Hvordan denne skulle godtgjøres fikk tiden vise. Resten av de inflaterte dinarsedlene han var i besittelse av hadde ikke engang holdt til en pakke sigaretter på den bosniske svartebørsen.

I konvolutten lå to håndskrevne brevark, stilet til Luka, hvor han redegjorde for hendelsen på sletten, med referanse til personen Otto og hans påståtte engasjement i den kroatiske hæren. Hvis så var tilfelle regnet han med at Luka kom til å ta affære. Ellers fortalte han kort om raidet i Krajina, nevnte episoden som hadde ført til at han ble sparket ut av hæren og beskrev de mange månedene med Vesna i henholdsvis Sarajevo og det nordvestlige hjørnet av Bosnia. Stoja spurte han ikke etter. Heller ikke om hvordan det sto til med foreldrene. Hvis Luka visste noe, regnet han med å høre fra ham.

Han kikket opp fra bordplaten hvor brevet lå da gangdøren forsiktig ble åpnet på gløtt. En eldre mann i dress og frakk tittet inn, nølende, som om han ikke følte seg sikker på at han var på rett sted. Likevel syntes Ante å se et glimt av gjenkjennelse i blikket bak brilleglassene.

«Skroza?» sa han i en spørrende tone med slavisk uttale.«Det er ingen andre på dette romnummeret,» fulgte Ante opp i samme

språkdrakt. «Har vi forresten truffet hverandre før?»«Delvis,» svarte den andre. «Mitt navn er Tibor Horvat. Jeg driver en

forretningsbank i Budapest. NovaBanka. Liten, men lønnsom.»

139

Med ryggen til lukket han døren bak seg. Ante skjøv konvolutten diskré inn under fatlen som støttet den venstre armen, rette litt på den og justerte sittestillingen. Han skar en grimase da en smerteiling jaget gjennom den nyopererte skulderen.

«Jeg var faktisk innkvartert ved en anledning på samme hotell i London som en bankmann fra Beograd,» sa han prøvende. «Men han het Blagoje Kadijevic, hvis jeg ikke tar helt feil.»

«Da er jeg på rett sted,» svarte den ukjente. Han løsnet frakken og så seg omkring etter et sted å henge den. Det endte med at han la den løselig over ullteppet ved fotenden av sengen. «Men jeg foretrekker Horvat, hvis det ikke er deg imot. Kadijevic forekommer ikke lenger i noen offentlige registre.»

Mannen fra Leonis, tenkte Ante, og lurte på hvordan han hadde funnet frem til ham her. Men i enda større grad hvilket ærend han var ute i.

«Jeg regner med at vi trygt kan snakke sammen i dette rommet,» fortsatte mannen som nå kalte seg Horvat, idet han slo seg ned i den ledige stablestolen ved siden av Antes. «Kan jeg spørre om grunnen til at du flyktet over grensen til Ungarn for å få behandlet skulderen?»

«Situasjonen jeg befant meg i bød på få andre muligheter,» svarte Ante unnvikende. Horvat nikket og lot det bli med det.

«Jeg er på utkikk etter en pilot til et spesielt oppdrag,» sa han. «En som kan ta de riktige beslutningene om det kniper. Du kom deg helskinnet ut av sabotasjeaksjonen mot rakettbatteriet i Bosnia for en tid siden og har nå demonstrert usedvanlige egenskaper under fysisk og psykisk stress. Skulderen din må ha plaget deg kraftig under flyturen, for å si det mildt.»

«Det var ikke fritt,» svarte Ante, som helst ville glemme de mange timene i luften fra Bosnia gjennom Serbia og Vojvodina med to fyllinger underveis, der bensinen fra avsidesliggende pumper måtte fraktes lange strekninger i en tiliters jerrykanne. Hvor han hadde hentet kreftene fra, hadde han ingen klar forestilling om. Men han måtte ha landet i Ungarn nærmest på instinkt, for han husket ingenting av hva som videre skjedde før han våknet etter operasjonen i sykehussengen.

«Har du hørt dekknavnet Tovar i noen sammenheng?» spurte Horvat.«Det ble nevnt under en debrifing etter besøket i London,» svarte Ante.

«En serbisk agent som var motstander av sitt eget regime og forsynte den militære kroatiske etterretningen med verdifull informasjon.»

«Da burde det vel også være rimelig klart hvilket forhold jeg hadde – og fremdeles har – til disse myndighetspersonene,» sa Horvat med ettertrykk.

Ante lot være å kommentere dette. Etterretningssjefen Ivo Buravic hadde fortalt dem det de trengte å vite om Tovars virksomhet.

«Hva går oppdraget ut på?» spurte han.«Å tvinge regimet i kne ved å straffe det på pungen, der det gjør mest

vondt,» svarte Horvat. «Du er i din fulle rett til å be meg gå hvis du ikke ønsker å involvere deg, men jeg tror du vil finne forslaget mitt tankevekkende. Ti minutter er alt jeg ber om. Deretter får du avgjøre om dette er noe du gjerne vil være med på eller ikke. Takker du nei, har vi aldri snakket sammen om annet enn vær og vind. Kan vi enes om det?»

140

«Jeg har ikke så mye annet å foreta meg, så kjør i vei,» svarte Ante.Han lyttet til mannens utredning med stigende forbløffelse, særlig over

dristigheten i dette kuppet, som bare en bankmann kunne ha pønsket ut. Han visste at toppene i Beograd hadde beriket seg hensynsløst på borgernes bekostning gjennom å tilby skyhøye renter for bankinnskuddene deres, hvis de konverterte det de hadde stående i fremmed valuta til landets verdiløse dinarer. Men kravet om løsepenger var svimlende høyt. Sett at man valgte å ikke tro på historien om at flyet var lastet med miltbrannsporer og simpelthen skjøt det ned? Selv ønsket han ikke å sette livet på spill for noe som var dømt til å mislykkes.

Horvat viftet innvendingen bort med en håndbevegelse. Kvelden i forveien ville det gå ut en pressemelding fra Reuters, basert på en anonym kilde, om at fire sylindere med høypotent antrax fra et hemmelig sovjetisk laboratorium i Ukraina hadde kommet på avveier. Russerne ville sikkert blånekte for at et slikt laboratorium eksisterte, men i brede kretser var det vel kjent at slike dødelige mikrober inngikk i stormaktenes våpenarsenaler. Myndighetene i Beograd hadde ikke annet valg enn å tro at historien var sann.

«Senere, tre hundre millioner D-mark fattigere, vil det gå opp for dem at de også har føyd skam til skade,» smilte bankmannen polisk. Kanskje, kanskje ikke, tenkte Ante, som tvilte på at det var så lett å få den tidligere bankmannen Milosevic på kroken. Imidlertid hadde planen et annet aspekt som var vel så interessant, sett med hans øyne.

«Når har du tenkt at denne utpresningen skal finne sted?» spurte han.«Varene kan leveres på kort varsel og flyet klargjøres i løpet av noen

timer, så egentlig er det opp til deg,» lød svaret. «Hvordan kjennes skulderen ut for øyeblikket?»

«Stiv, men ikke ubrukelig. Jeg klarte meg forholdsvis greit med den ene armen under turen fra Bosnia og hit.»

«Skal vi si en uke fra i dag?»«Gjerne for meg,» svarte Ante. «Det viktigste er at kommunikasjonen er

på plass. Toveis VHF-radio er ikke akkurat standardutrustning i den slags maskiner. Ekstra bensintank må også monteres. Jeg vil nødig risikere å gå tom for drivstoff midt i økta.»

«Begge deler kan lett ordnes.» Horvat reiste seg fra stolen. «Men ikke glem hva jeg sa om å være alene der oppe. Du er utpresseren, og det er dine betingelser som gjelder. Meg ser du ikke mer til før alt er vel i havn og honoraret ditt trygt forvart i et skatteparadis.»

Bankmannen smatt ut av døren samtidig med at vakthavende hjelpepleier kom inn for å re sengen. Hun satte fra seg et glass piller i ulike farger på nattbordet og beskrev bruken ved hjelp av fingre, fakter og armbåndsuret. Ante nikket for å si at han hadde forstått. Han skjønte ikke et ord av det merkelige ungarske språket, som hverken hadde slaviske eller latinske røtter.

Mine betingelser. Han smakte på ordene. De etterlot en følelse av å være tyngdekraften i ens eget univers, der han bestemte reglene for engasjementet. Likevel var det med en fatalistisk holdning han krøp under dynen, slukket

141

lyset og stirret opp i taket. Det som skjer, skjer. Han hadde overlevd Vukovars fall, et Dubrovnik i flammer, motstandskampen i Sarajevo og – kanskje verst av alt – forræderens svik, som hadde kostet Vesna livet.

Fatalismens vesen var at reglene ikke kunne endres. Men i dette tilfellet hadde han makt til å påvirke skjebnen og endre betingelsene, siden han bokstavelig talt hadde hånden på spaken. Altså var det flere enn én bankmann som hadde en overraskelse i vente.

142

23

«Bill og Boris,» klukket Larry Makepeace og la bort avisen. «Høres ut som to tredjerangs hopp-og-sprett aktører i et vaudevilleshow. Fløte?»

«Fløte, takk. Uten sukker.»Makepeace fylte to styrofoamkrus med kaffe fra automaten og rakte det

ene til St. John. Han nippet til sin egen og gren på nesen.«Engelsk kaffe smaker sølevann når du har vendt deg til bedre saker.

Amerikansk er enda verre. Den blir du ikke engang våken av.»«Hvordan gikk hjemturen?» spurte St. John.«Den sitter i bakhodet som en doven drink. Lettere å fly motsatt vei. Har

visst noe å gjøre med at tidssonene forstyrrer døgnrytmen din.»«Jeg misunner ikke folk som må pendle frem og tilbake over dammen

hver eneste uke, men det blir de to herrene Clinton og Jeltsin lykkeligvis spart for. Ble det sagt noe under møtet som ikke har stått i avisene?»

«Tenker du på problemene i Russland eller det gamle Jugoslavia? Pussig forresten hvordan imperier rakner om dagen. Men for å svare på spørsmålet ditt, intet annet enn hva man måtte forvente. Warren var raskt på banen med å gjenta det gamle forslaget om oppheving av våpenboikotten mot Bosnia, så Boris må ha gitt grønt lys. Den russiske presidenten vet nok at amerikanerne uoffisielt har flydd inn laster med jernvare dit i flere år allerede.»

«Så spørs det hva Nummer 10 vil si. Eller rettere sagt, Hurd.»«Hvilke grunner skulle han ha for å gå imot det denne gang? Serberne

turer frem som før, og de stakkars djevlene må i det minste få sjansen til å forsvare seg. Vi kan ikke dømme dem til katastrofen.»

Med kaffekruset i hånden ruslet de bortover den lange korridoren i det moderne zigguratet ved Vauxhall Cross og broen over Themsen med samme navn. VBX-bygningen blant venner, hvor Secret Intelligens Service, MI6, holdt til. Et blekt vårlys falt inn gjennom endevinduet, der de rundet hjørnet til venstre for elevatorene og gikk inn på St. Johns kontor.

Makepeace satte kaffekruset fra seg på kanten av skrivebordet, gjespet og masserte tinningene.

«Har du hørt noe fra Malcolm om hvordan forholdene er i Beograd for tiden?» spurte han. St. John skar en grimase.

«Gangsterne har overtatt byen,» svarte han. «Inflasjonen er astronomisk. Prisene justeres flere ganger om dagen og ingen har råd til hverken å kjøpe eller selge. Man regner med at det bare dreier seg om uker før økonomien kollapser. Men midt i all elendigheten synes serberne å være mer sammensveiset enn noen gang.»

«Enig og tro til landet går i hundene.»«De er som russerne, venner seg til alt.»«Og Milosevic er like frisk og kjekk?»«Han overlever nok,» mente St. John. «Bortsett fra kakerlakken er han

det mest tilpasningsdyktige vesenet jeg kjenner til. Du husker hvordan han utmanøvrerte sin tidligere sjef i kommunistpartiet, byttet ut ideologien med

143

nasjonalisme og opptrer nå i rollen som fredsdue. Skulle gjerne visst hva det neste blir. Men han har vel ikke så mye mer å gå på.»

«Spørs om ikke fyren har malt seg inn i et hjørne.» Makepeace helte ut resten av kaffen over pimpesteinen i urnen til en kunstig potteplante. «Beklager, Jeremy, men dette skvipet gjør meg sur i magen. Dessuten må jeg få meg noe timers søvn før hjernen klapper sammen som en foldekniv.»

Han lettet på rumpa og skrådde over gulvet. Telefonen ringte. Internlinje, Sjette. St. John ventet til Makepeace var ute av døren før han svarte.

To minutter senere ble han sittende å stirre ettertenksomt på den halvt nedsenkete persiennen foran vinduet. En massakre hadde funnet sted på en øde slette i det nordlige Bosnia. Ni serbiske soldater lå igjen på valplassen, de fleste skutt i hodet. I nærheten lå liket av en kvinne i overtrekksdrakt med ryggen full av kuler fra et kortholdsvåpen.

To snikskytterifler ble funnet på stedet, begge kalibrert for 7,62 mm standardammunisjon. Den ene, en velbrukt SIS SSG3000 med Hensoldt1,5-6x42 BL teleskopsikte, hadde den døde kvinnen i hendene. Den andre, en nyere Vaime MK-2, lå henslengt omkring tretti meter lenger ut til siden. Et utbrent Mi-8 transporthelikopter, samt hjulspor etter tyngre lastebiler, tydet på at et større våpenparti trolig var blitt fraktet dit, for deretter å skiftet hender. Dessuten var et småfly, som tilhørte et lokalt sprøytefirma, forsvunnet fra den samme sletten i samme tidsrom.

Irrelevant informasjon, hvis det ikke hadde vært for at det etterfølgende fikk St. John til å spisse ører. Det aktuelle småflyet hadde senere på dagen krysset den ungarske grensen fra Vojvodina. Til myndighetene hadde piloten, en kroat i trettiårene, oppgitt navnet Ante Skroza. Han var for tiden innskrevet på sykehuset i Pecs, hvor han ble behandlet for et skuddsår i skulderen. Men det som St. John fant like interessant var at grunnleggeren av NovaBanka, Tibor Horvat, nylig hadde besøkt ham, opplyste det ungarske hemmelige politiet, Allamvédelmi Hatóság, som tvilte på at dette var mannens egentlige navn. De hadde rutinemessig holdt øye med ham gjennom lengre tid, så dette var såkalt overflodsinformasjon.

Prøv Blagoje Kadijevic, hadde St. John foreslått på ren impuls til stemmen fra Sjette. Bankmannen som hadde overnattet på hotellet i Mayfair hvor også den kroatiske delegasjonen hadde tatt inn. Det kunne være én og samme, men hvorfor hadde han kontaktet Skroza? Sjette sa de skulle gjøre hva de kunne og holde ham orientert. St. John ba om en kopi av rapporten. Selv aktet han å gjennomgå notatene fra London på nytt, i tilfelle det var noe han hadde oversett.

144

24

Liam Atkinson syntes Budapest var en plage. Ikke forsto han språket, ikke fant han ut av pengesystemet og ølet var så godt som udrikkelig. Hvorfor de hadde sendt ham hit og ikke til Kairo, Beirut, Damaskus eller et annet levelig sted, var en gåte. St. John hadde skyldt på mannskapsmangel, men det visste han var bare tøv. Sannheten var nok heller at Budapest som lyttepost ikke lenger var like viktig etter kommunismens fall. Midtøsten ga større utslag på Richters skala, men denne regionen var forbeholdt personer som visste å sno seg i systemet. Selv var han ikke eslet til slike byråkratiske øvelser. Men rutinen hans som feltagent kunne ingen av snørrvalpene i VBX ta fra ham.

På en måte tilhørte han den døende dinosaurgenerasjonen. De kalde krigerne fra Bresjnevs og Andropovs dager på Jorden, men som i hovedsak hadde mistet posisjonene sine da Gorbatsjov avviklet Sovjetunionen. Selv kunne han sikkert ha fått en innejobb, men tanken var alt annet enn fristende. Han så ikke seg selv støve rundt i gamle arkiver etter biter av opplysninger som ingen egentlig var interessert i. Da var det bedre å holde skansen på en utpost som denne, til han gikk av med pensjon og kunne dyrke hobbyen sin helt og fullt. Han hadde blant annet en av de flotteste og mest komplette frimerkesamlingene fra de gamle britiske koloniene, som kjøperne sto i kø for å tilegne seg. Hittil hadde han heldigvis hatt ryggrad nok til å stå imot.

Han brøt løs en ny bit av sukkerbrødet og slapp den ned mot elven. En måke stupte frem fra under broen og snappet den i luften foran endene. Til pass for disse dvaske, initiativløse krekene, som bare lå der og ventet på at maten skulle falle ned i nebbene deres. Eneste måten det kunne skje på var om han kastet flere biter samtidig, slik at luftakrobatene fløy i veien for hverandre og bommet på byttet.

Han kikket på klokken. På tide å sjekke posten. Viktige innkommende telefakser ble gjerne ble gjerne varslet på personsøkeren hans i forveien, men denne hadde ikke gitt lyd fra seg. Han kastet resten av brødet i elven, børstet smulene av fingrene og gikk spissrotgang mellom vannpyttene mot den knallgule VW boblen som sto parkert et stykke bortenfor broen. Ingen Rover akkurat, men den gjorde nytten. Ikke minst fordi den fikk plass i de trange lukene langs fortauskantene, der andre måtte melde pass.

Selvfølgelig lå det en parkeringsbot under vindusviskeren. Han nappet den til seg med et oppgitt sukk og dyttet den inn i hanskerommet hvor de øvrige var lagt til hvile. Utleiefirmaet fikk ta seg av dem og sette dem på regningen når den tid kom. Eller ta krangelen med myndighetene, som skamløst utnyttet denne inntektskilden til det ytterste.

Han spente på seg setebeltet og vrengte bilen ut i trafikken. Kontoret hans lå bare noen kvartaler bortenfor, så han kunne like gjerne ha spasert. Men siden været var så omskiftelig på denne tiden, foretrakk han å kjøre fremfor å bli gjennomvåt. Nå skyet det til fra vest igjen, registrerte han. Om ikke lenge ville regnet bøtte ned fra nok en tordenbyge. Da gjaldt det å ha kommet seg tørrskodd i hus før gatene ble til elveløp.

145

Det vesle bøttekottet av et kontor han disponerte var alt annet enn komfortabelt, men så tilbrakte han heller ikke mye tid der. Han skummet gjennom den drøye meteren med traktorpapir som faksen hadde spyttet ut i løpet av de siste par timene. Unødvendig sløsing med cellulose, for det meste. I særdeleshet en purring fra intern-revisjonen om spesifisering av utgifter i forbindelse med innhenting av opplysninger. Faen heller, skulle hackeren hans, som regelmessig tappet myndighetenes databaser for alt som puslespillavdelingen i Vauxhall Cross var interessert i, bli avkrevd å sende timelister til regnskapsavdelingen? Fyren ville forsvinne like fort som en kald øl på en sommerdag, og databehandlerne sitte tomhendte og pille seg i nesene. Når skulle det gå opp for disse fantasiløse regelrytterne at hemmelige tjenester måtte forbli hemmelige, ikke bilegges med kvitteringer?

Dessuten var det beskjedne summer denne kilden hans forlangte. Noen forinter i husleiestøtte, eller til innkjøp av en bok eller to som han trengte på universitetet. Han gjorde det mest for spenningens skyld. Utfordringen ved å trenge inn på andres domener som burde ha vært bedre sikret. Hvis London var spesifikke på hva de ville ha, fikk de som oftest servert på et sølvfat. For det meste nokså trivielle saker, men det hendte også at han uforvarende snublet over en juvel som bare mottakeren var i stand til å vurdere. Dette holdt Atkinson klokelig kjeft om for ikke å sette mannen i forlegenhet. Jo mindre han visste, desto bedre for helsen, hvis noen skulle banke på døren hans en sen kveldstime.

Han kjørte traktorpapiret gjennom strimleren og la restene i en søppelsekk. Med tid og stunder ville han kvitte seg med dem i fyrrommet og la flammene gjøre resten. I mellomtiden hadde personsøkeren gitt beskjed om at en faks var på vei fra St. Johns kontor. Responsen på rapporten hans om den sårete soldaten på sykehuset i Pecs, med klar instruks om umiddelbare tiltak. VBX insisterte på at mannen måtte overvåkes og bevegelsene hans rapporteres fortløpende. Særlig gjaldt dette forbindelsen hans med en bankmann her i Budapest, som det hemmelige politiet hadde under oppsikt.

«Skitt,» sa Atkinson til regnværet utenfor vinduene, som ble opplyst av et knitrende lyn. Heretter kom folkevognen til å bli hans faste oppholdssted til pasienten forlot sykehuset. Innenfor dørene ville han trenge én eller flere innformater, hvis hender måtte smøres med milde pengegaver. For så vidt var det intet nytt i dette. Han hadde gjort slike ting ved hundrevis av liknende tilfeller i hin hårde dager, skjønt den gang var kroppen hans ledigere og bilene romsligere.

Han fikk utruste seg med det nødvendige antallet termoser, esker med kald pizza og varme ulltepper, forberedt på lange, ørkesløse timer med ingenting annet fore enn å stirre gjennom bilruten. Jeremy St. John var en redelig fyr som fortjente bedre enn at folkene i felten sluntret unna pliktene sine. Dessuten fremgikk det av faksens ordlyd at oppdraget var noe mer enn fyllkalk i et spinkelt byggverk av løst sammenrasket etterretning.

Han kunne formelig kjenne lukten av korditt i neseborene. Men det skyldes vel at uværets kraftige utladninger i luftrommet mellom bygningene

146

hadde trigget gamle minner om andre slagmarker enn den kroaten hadde rømt fra. Så her var det bare å sale opp. Sjekke magasinet i hans gamle, pålitelige Colt 38 og legge seg på veien. Pecs lå omtrent tyve mil fra Budapest. Men i dette været kom disse til å føles som det dobbelte.

147

25

Ante ble liggende å stirre ut i luften. Ennå var han halvsulten etter det smakløse måltidet, men det betraktet han som et godt tegn. Den første dagen etter operasjonen var det bare så vidt han orket å få ned maten på grunn av smertene. Disse var ikke så påtrengende lenger. Nå kom de bare som skarpe knivstikk med uregelmessige mellomrom. Den murrende verken i muskelfibrene rundt skuddsåret var også i ferd med å gi seg.

Han lurte på hvor lenge man ville holde ham her før han var klar til å bli utskrevet, og hva som deretter kom til å skje. Sannsynligvis ble han sendt tilbake over grensen så snart alle formaliteter var ordnet. Alle utgifter skulle banken ta seg av, hadde Horvat presisert. Derved hadde mannen skaffet seg et alibi for dette uventete besøket her, hvis noen skulle lure. Siden Ante hverken ønsket midlertidig opphold som flyktning eller hadde planer om å søke asyl, var han heller ikke forpliktet til å svare på andre spørsmål enn de han ble forelagt av fremmedpolitiet.

Horvat hadde understreket det siste med et vitende smil. Så lenge de to var enige, kom resten til å gå av seg selv. Første bud var at Ante fant tilbake til seg selv. Tok vitaminene sine og ellers gjorde som legen sa. Overfladisk pjatt som muligens var ment å oppmuntre eller anspore til dåd, men som også styrket Antes mistanke om at han var den eneste kandidaten til jobben. Fysisk redusert og innerst inne usikker på om han mentalt ville makte å stå løpet ut. Serberne kom garantert til å utsette ham for et nerveslitende press. Så hvor skulle han hente de ekstra ressursene fra når vanskelighetene for alvor tårnet seg opp for ham?

I fluktens siste fase, da smertene i skulderen og den innbitte konsentrasjonen førte ham til randen av utmattelse, hadde hjernen spilt ham et puss. Han klarte ikke lenger mane frem det hjerteskjærende synet av Vesna liggende med ansiktet i gresset, mens blodet fra de dødelige skuddene farget overtrekksdrakten rød. For sitt indre blikk så han henne vri seg over på siden og stirre på ham med glassaktige øyene. Etter hvert forvandlet ansiktstrekkene hennes seg til et underlig fordreid sinnbilde som minnet vagt om Stojas.

Legen, som fjernet kulen hans med lokalbedøvelse, og samtidig var nysgjerrig på hvordan han hadde mestret den anstrengende flyturen, forklarte det med at når hjernen arbeidet under høyttrykk på smerteundertrykkende endorfiner, samt et førtitalls andre kjemiske substanser, kunne underligere ting forekomme. Siden legen var født og oppvokst i Vojvodina, behersket han det slaviske språket såpass bra at de var i stand til å kommunisere. Hva hallusinasjonene ville føre til på sikt, våget han ikke å ha noen formening om. Han var langt fra noen ekspert på ettervirkningen av slike opplevelser.

Opplevelsen hadde etterlatt en nummen følelse et sted i kroppen. Et hult savn av noe forgangent, som når valmuen mistet kronbladene om høsten. Kanskje hjernen i hans nåværende tilstand prioriterte kroppens behov for heling fremfor sjelens, og lot oppryddingen i det mentale landskapet vente.

148

Uansett ga det ham et nødvendig pusterom til å fordype seg i grubleriene om hvordan han best skulle komme røverbanden i Beograd til livs.

For sitt indre blikk så han seg selv om bord i flyet, sirklende over millionbyens tak mens klokken tikket ubønnhørlig mot et ukjent nullpunkt. Prøvde å forestille seg hvordan motparten ville reagere på forlangendet hans, hvilke psykologiske snubletråder han måtte unngå og hvilke retoriske feller han kunne havne i. Serberne var mestere i uthalingstaktikk. Regne seg frem til hvor lenge han kunne holde det gående før bensintankens gikk tom og godsnakke med ham til han ga opp. Ingenting av dette kom til å skje så lenge han var bedre forberedt enn dem.

Dessuten hadde han tilsynelatende ingenting å tape.Horvat, alias Tovar, hadde unnlatt å nevne dette psykologiske aspektet,

men måtte nødvendigvis ha tatt det med i beregningen. Du er alene der oppe, hadde han sagt. Du er utpresseren, og det er dine betingelser som gjelder. Bare en desperado, med sin absolutte mangel på rasjonalitet, var troende til å gjøre alvor av trusselen. Dette var selve trumfkortet i bankmannens spill om hvem som til sist stakk av med potten.

Ingen har rett til å slå folket, lød Milosevics berømte ord under en demonstrasjon i Kosovo, der politiet brukte køller mot deltakerne. Hvordan ville han bruke den eneveldige presidentmakten sin til å avverge et biologisk angrep mot det samme folket, uten selv å bli ydmyket og ribbet til skinnet? Eller gjøre som fyrst Lazar på Kosovo-sletten, ofre det jordiske riket for det himmelske og legge skylden på forræderen – i dette tilfelle en annen serbisk bankmann, som han kun kjente under dekknavnet Tovar – for derigjennom å bli sidestilt med den største martyren i den serbiske lidelseshistorien?

Et folk styres gjerne av mytene det selv har skapt, tenkte Ante sarkastisk. Men miltbrannsporer lot seg ikke nedkjempe med fromme knep.

Tovar var godt fornøyd med seg selv, lettet over å ha passert det siste og mest avgjørende hinderet. Den menneskelige faktor var alltid den minst kalkulerbare, men Skroza syntes å være laget av det rette stoffet. Han kom neppe til å bakke ut eller falle ham i ryggen, følte han seg rimelig sikker på. Ikke så lenge mannen visste at han aldri ville få en liknende mulighet igjen. Men skulle dette likevel skje, kom han bare til å legge strikken om sin egen hals. Tanken om å true til seg penger ved å ta Beograds befolkning som gisler var så overspent og virkelighetsfjern at den bare kunne ha oppstått i hodet til en psykotisk, sjokkskadd soldat, som til overmål var blitt kastet ut hæren på grunn av fyll og uakseptabel opptreden. Det siste hadde han fått lirket ut av mannen på spørsmålet om hvorfor han kjempet sammen med paramilitære i Bosnia og ikke de regulære kroatiske styrkene. Hvis ting skar seg kunne denne opplysningen være god å ha i bakhånd.

Fra sykehuset hadde han kjørt direkte til Budapest og kontaktet forbindelsen sin i fremmedpolitiet. Under dekke av at Skroza var en fjern slektning av venner på morssiden, hadde han tilbudt å sørge for ham økonomisk fra det tidspunktet han ble utskrevet fra sykehuset og deretter få ham hjemsendt. For myndighetene var dette et praktisk arrangement som

149

man ikke hadde noen innvendinger mot. Dermed slapp de også problemene med å ta hånd om nok en flyktning fra det tidligere Jugoslavia.

Hadde politiet visst på hvilken måte velgjøreren hans tenkte å løse hjemreisen i praksis, ville de neppe ha vært fullt så imøtekommende. Og serberne svevde selvsagt i lykkelig uvitenhet om hva de hadde i vente. Hittil hadde forberedelsene gått smertefritt. Flyet var allerede på plass, med radioutstyr og ekstra drivstofftank for åtte timers drift. Beholderne med de dødelige sporene var koblet til sprøytesystemet på betryggende måte, uten at mekanikeren som gjorde jobben hadde den fjerneste mistanke om innholdet. Siden våronna ennå var i gang og luftfuktigheten usedvanlig høy for årstiden, kunne det dreie seg om et middel for sprøyting mot almesyke eller likende. Det var i alle fall svaret han ville ha fått av leverandøren.

Ikke et øyeblikk hadde det streifet Horvat å la beholderne være tomme eller fylle dem med flytende nitrogen for effektens skyld. Det kunne ikke være annet enn ekte vare om bløffen skulle gå hjem og pressemeldingen fra Reuters la seg verifisere. Ikke et eneste sekund måtte myndighetene i Beograd tvile på at befolkningen svevde i den ytterste livsfare. At antraxen ble oppbevart et annet sted hvor ingen kunne få tak i den, var en annen historie. Bare tanken på å ha noe slikt om bord var nok til å skremme vannet av ethvert menneske med sine fulle fem. Men den gale piloten, som truet med å slippe svineriet løs, hørte ikke hjemme i denne kategorien.

Tre hundre millioner D-mark var ikke akkurat småpenger. Men han visste omtrentlig hvor mye regimet hadde svindlet til seg av rentenistenes fremmedvaluta i madrassene. Ikke bare én, men to ganger hadde Milosevic brukt det samme knepet. Først da den føderale banken ble brakt til opphør, senere gjennom en flora av nyopprettete institusjoner, noen statlige, andre kontrollert av mafiaen. Folk hadde stått i lange køer utenfor dørene med håp om å bli dinarmilliardærer over natten. Det ble de også, men dessverre for dem hadde pengene i mellomtiden tapt mesteparten av verdien.

I praksis er jeg en tyv som stjeler fra tyver, tenkte Horvat muntert. Selv om den serbiske økonomien var nede for telling og statskassen bunnskrapt, levde kasinoene i beste velgående. Pampenes og de kriminelles lekestuer, der sedlene flagret som løv for vinden, og hvor massemorderen Arkan – Zeljko Ranzjatovic – var en hyppig gjest. Milosevic sønn en annen. Foruten svartebørshaier av alle slag, mens forbipasserende kastet lengselfulle mot denne nyrike overklassens perverse utskeielser. La dem ture frem til kilden er tom, tenkte Horvat. Og det kan skje fortere enn de aner.

Om få dager, hvis alt gikk etter planen, ville større deler av de samme pengene være underveis til sitt endelige bestemmelsessted. Ennå var det heldigvis slik at bankens bokettersyn ikke omfattet kontantbeholdningen, så inntil videre var hvelvet hans et trygt gjemmested. Men først måtte han få dem ut av landet på betryggende vis, og det problemet hadde kostet ham endel hodebry. Trikset lå i la pengene forsvinne foran øynene deres, som når en magiker trekker et spillkort ut av luften og forvandler det til et halstørkle.

Løsningen innbefattet to små, gule varebiler av samme modell og med identiske nummerskilt, en brun, uanselig kassevogn, et innleid forretningsfly

150

og en lekter. Mens Skroza fremdeles befant seg i luftrommet over byen og den biologiske trusselen ennå ikke avblåst, skulle den ene varebilen hente pengene på avtalt sted, mens den andre smette inn under lokket i et motorveikryss og parkerte i det høyre kjørefeltet, hvor kassevognen ventet med blinkende nødlys.

Her skulle magien finne sted. Så snart pengetransporten dukket opp i sidespeilet til den ventende varebilen, ville denne vike plassen og fortsette mot lufthavnen i én sammenhengende bevegelse. Tre sekunder, muligens fire, utgjorde det blinde punktet hvor bilene ikke kunne sees fra luften. Horvat regnet med at minst to politihelikoptre ville henge på som klegger, men ute å oppdage at et bytte hadde funnet sted.

I mellomtiden hadde den ankomne varebilen blitt vinsjet inn i kassevognens lasterom ved hjelp av to skråstilte kjøreskinner, for deretter å bli fraktet til lekteren. Her ville pengekassene ligge skjult under falske bordganger, dekket av paller med teglstein, mens lekteren ble tauet til Budapest. I følge papirene var den i transitt fra Romania og lasten ble derfor ikke rammet av embargoen. Samme antall maken standardkasser, men som kun inneholdt eksklusive nipsfigurer pakket i treull og med adresse Frankfurt, ble tatt om bord i forretningsflyet. Politiet i Beograd ville sverge til sin død på at de ikke på noe tidspunkt hadde mistet pengene av syne.

Skulle en forbipasserende varsle dem om en bilberging under motorveikysset på det aktuelle tidspunktet, ville sporene likevel stoppe der. Varebilene kom til å gjenoppstå i sin opprinnelige farge og med de originale skiltene, og kassevognen ville ikke lenger være brun. Pengene måtte også settes i omløp innen ikke altfor mange år, slik at han unngikk å gå i en valutafelle. Man trengte ingen krystallkule for å se at medlemslandene i EF før eller senere ville enes om en felles mynt og den tyske marken forsvinne. Altså måtte man handle klokt og ha tungen rett i munnen, innprentet han seg selv.

151

26

Banketter var noe St. John hatet. Han trivdes hverken i snippkjolen eller de snobbete omgivelsene, hvor krystallglassene klirret om kapp med diamantene. For ham var dette et forgangent England som bare hørte hjemme i TV-serienes nostalgiske verden, ikke i det virkelige liv. Men de gangene han ble innbudt var det vanskelig å unnslå seg. Det hørte med til jobben som seksjonssjef i MI6 å møte ministrene og deres koner fra tid til annen. Dessuten var det ikke alltid like bortkastet. Sladderen han fikk høre om hvem som var i kritthuset og hvem som måtte gå planken, gjorde det lettere å bevege seg i systemet. Folk ble gjerne mer frittalende etter noen glass champagne. Selv tømte han gjerne et glass for syns skyld, før han gikk over til mineralvann. Av en eller annen grunn protesterte magen hans mot syren i det perlende, franske fluidet.

Og denne gang trengte han bilen.Han hadde bestemt seg for å se innom kontoret på hjemveien. Det var

sent på ettermiddagen og trafikken ikke så tett lenger. Den sølvgrå Bentley’en holdt god fart gjennom de våte, glinsende gatene, hvor solgløtt vekslet med regnbyger og gjorde sikten vanskelig. I parkene blomstret magnoliaen på bar kvist, og forsytiaen lyste gul mot brune mursteinvegger langs husrekkene. Ser ut til at våren er underveis, sa han til seg selv, idet han svingte ned i garasjeanlegget under VBX-bygningen.

Han løp opp trappene istedenfor å vente på heisen. I hans alder gjaldt det å ta vare på formen, og trappen var et vel så godt treningsapparat som tredemøllen i bygningens trimrom. Han ventet gjerne med slike aktiviteter til utpå dagen en gang. Hadde noen foreslått en joggetur før frokost, ville den søvndrukne kroppen hans ha protestert høylydt. Først etter tre kopper kruttsterk kaffe var han klar for større fysiske anstrengelser enn å lese avisen .

Heldigvis unngikk han å støte på noen før han låste seg inn på kontoret. Det ville unektelig ha sett litt komisk ut å løpe rundt i snippkjole og stivt skjortebryst, med svetten piplende på pannen. Luften i rommet var stinn og innestengt etter soloppvarmingen, så han åpnet vinduet på gløtt før han slo på datamaskinen. Bortsett fra en masse interne memoer om ditt og datt, som trygt kunne vente til neste dag, lå det kun to brev i e-postmappen som fanget interessen hans. Det ene fra Liam Atkinson i Budapest.

Liam kunne meddele at ingen hadde besøkt Skroza i løpet av den tiden han hadde holdt sykehuset i Pec under oppsikt. Hverken bankmannen som kalte seg Horvat, representanter fra fremmedpolitiet eller andre. Imidlertid hadde en av de ansatte bekreftet meldingen fra Allamvédelmi Hatóságs om at mannen hadde hatt besøk av en person som ikke hadde oppgitt navnet sitt i resepsjonen, men som liknet Gorbatsjov uten briller. Kilden hans, en økonomimedarbeider i administrasjonen, mente også å vite at samme person hadde sagt seg villig til å ta seg av pasientens utgifter i forbindelse med oppholdet. Ellers hadde hun postet et brev for ham til Stipe Mesics kontor i

152

Zagreb. Hun hadde bitt seg merke i navnet siden Mesic tidligere hadde figurert i avisene og på TV-nyhetene. Han var visst en slags president for det tidligere Jugoslavia i en periode.

Gorbatsjov, tenkte St. John. Hvor hadde han sett den beskrivelsen tidligere? Solenders rapport fra den kroatiske delegasjonens opphold på hotellet i Mayfair, knipset han med fingrene. Han reiste seg, gikk ut i gangen og kjente på døren til Solenders kontor. Den var låst. Men han kunne sikkert få tak i ham på telefonen, tenkte han, før han kom på ideen om at rapporten kanskje fortsatt lå ute på serveren.

Han gikk tilbake til datamaskinen, logget seg på ved hjelp av sitt eget passord og søkte etter den aktuelle filen. Rutinemessig ble slike lavgraderte dokumenter lagret på dato, tilgjengelig for alle. Et par sekunder senere dukket den opp på skjermen. I avsnitt tre fant han den samme beskrivelsen som Liams kilde hadde brukt. Horvat var Kadijevic, ingen tvil om det, men hvorfor hadde han oppsøkt Skroza? Den samme kilden hadde også nevnt et brev, adressert til Stipe Mesics kontor. Spørsmålet var om dette ble skrevet før eller etter Horvats besøk, siden tidspunktet var av betydning for nytteverdien av innholdet. Liams kilde kunne sikkert bringe dette på det rene.

En formastelig tanke dukket opp i hodet hans. Men den brøt med all etablert kutyme om utveksling av informasjon etterretningstjenestene imellom, så han skjøv den fra seg. Likevel, han kunne som en vennetjeneste, uavhengig av om kroatene visste at en av deres egne befant seg på et sykehus i et fremmed land eller ikke, nevne tildragelsen på telefon for Mesic eller adjutanten hans, Luka Franelic. Hvis disse hadde noe å tilføye av felles interesse, ville det kanskje bidra til å kaste lys over bankmannens inntreden på arenaen. I London hadde Skroza vært uvitende om Kadijevics eksistens. Hva kunne ha skjedd i mellomtiden som nå hadde ført dem sammen?

Kadijevic, eller Horvat – som han nå kalte seg, hadde også sagt seg villig til å plukke opp de utgiftene Skroza måtte bli belastet med. I og for seg kunne en slik handling ha et filantropisk islett, men det forklarte ikke hvordan bankmannen hadde klart å spore ham opp så raskt.

Han gjorde et søk på gule sider og fikk telefonnummeret til presidentpalasset i Zagreb. Av en sekretær fikk han vite at Mesic var på vei fra Genève til nye møter i Brüssel og ikke ville være tilgjengelig med det første. Franelic hadde hun ikke sett på noen dager, men kunne gjerne legge igjen en beskjed om å be ham ringe dersom det var viktig. St. John sa det ikke hastet, oppga nummeret til kontoret sitt og la på.

På skiltet over den hvite kittelens brystlomme sto det Kovacs. Med sin mannhaftige skikkelse og biske utseende var hun like sjarmerende som en byste av Stalin, der hun tronet bak den flunkende nye resepsjonsdisken. Tyve år eldre og hun kunne ha vært fanebærer i det fremadstormende tredje rike, tenkte Liam i sitt stille sinn. Men hun hadde nok heller fått fremtoningen sin meislet ut gjennom et medlemskap i kommunistpartiets ungdomsfylking.

153

Her nyttet det nok ikke med godsnakk eller smiger for å lirke ut opplysninger om en bestemt pasient. Men som de fleste av hennes type hadde hun sikkert en inngrodd respekt for autoriteter og myndighetspersoner. Siden Liams ungarske ordforråd begrenset seg til god dag og adjø, kunne han ikke gi seg ut for å være noen av delene. Det eneste han fikk ut av henne, foruten det han allerede hadde fått kjennskap til fra annet hold, var at den besøkendes bil, en gammel Renault, hadde stått feilparkert i grusgangen like innenfor porten. Bilnummeret kunne han spørre gartneren om. Han hadde notert seg dette for å få tauet den vekk, men i mellomtiden var den forsvunnet.

Senere samme kveld banket Liam på døren til to-romsleiligheten hvor hackeren hans holdt til. En ungarskfødt tysk jøde ved navn Lazlo Silberfein. Han pleide vanligvis være hjemme på denne tiden, enten fordypet i matematiske likninger eller hengende over datamaskinen.

Silberfein åpnet døren og slapp Liam inn.«Kaffe eller øl?» spurte han, og ryddet plass i den slitte velursofaen som

også gjorde tjeneste som garderobe «Vanligvis har jeg bare en av delene, så da er liksom ingen vits i å spørre.»

Han tok av seg de trådløse øreklokkene til stereoanlegget og strøk den lange, tjafsete luggen vekk fra pannen. Utstyrsfrik, tenkte Liam. Det der har kostet ham fire måneder med havregrøt til middag. Datautstyret var nok heller ikke av den billigste sorten.

«Nei takk, ingenting til meg,» svarte han og lot blikket sveipe over den kombinerte romløsningen med stue og kjøkken i ett. Ikke så ulikt hans eget krypinn, bare at her var hver eneste ledige kvadratmeter gulvplass fylt med alskens pappesker, bokstabler og hauger med tidsskift. Hvis Silberfein skulle komme på tanken om å gjøre rent, ville han måtte flytte alt ut på gaten.

«Jeg leter etter en personbil,» sa han og ga hackeren lappen hvor sykehusgartneren hadde notert registreringsnummeret. «En gammel Renault, fikk jeg opplyst. Har du muligheter til å spore opp hvem som eier den?»

«Letteste sak av verden.»Silberfein satte seg foran PC’en og dundret løs på tastaturet. Fingrene

beveget seg raskere enn tanken, forekom det MI6-agenten, og dataene flagret over skjermen. Det tok ikke mange sekundene før resultatet forelå.

«Bilen er registrert på NovaBanka. Renault Dauphine, 1967-modell. Eierens navn er Tibor Horvat.»

Horvat var bankens grunnlegger og identisk med den besøkende, hadde St. John opplyst. Men hvilken mann i hans stilling kjørte rundt i en Renault Dauphine fra 1967? tenkte Liam hoderystende. Enten måtte banken gå usedvanlig dårlig, eller så var Horvat typen til å snobbe nedover.

«Jeg har kundelisten oppe,» innskjøt hackeren. «Interessert i den?»Liam lente seg over skulderen hans og skummet gjennom siden. De fleste

firmanavnene var ungarske og fremmede for ham, men han merket seg det Frankfurt-baserte Aviator. Salg og utleie av executive airplanes som Gulfstream, Cessna, Beechcraft og andre velkjente merker. For ordens skyld ba han om en utskrift som kunne videresendes til St. John ved høve. Ikke at

154

han trodde listen var av betydning, men hvor mye av det innsamlete materialet som hopet seg opp i arkivene i VBX-bygningen var egentlig dét?

Silberfein trengte dypere inn i databasen når han først var i støtet og bladde frem stadig nye sider. Banken falt inn under kategorien finans, men var ikke børsnotert. Nøkkeltall viste at den var engasjert på en rekke områder. Selv om navnet antydet en slavisk opprinnelse, var den oppført som frittstående i foretaksregisteret og hadde ingen tilknytning til banker med samme navn – men uten opphold mellom ‘nova’ og ‘banka’ – andre steder. Omsetningen var overraskende stor, men fragmentert. Hackeren stoppet ved en side over de seneste transaksjonene.

«Apropos fly, her står det at banken nylig har fullfinansiert innkjøpet av en annenhånds propelldrevet maskin på vegne av et landbrukssamvirke i Serbia,» sa han. «Den typen man bruker til sprøyte avlinger med mot midd, tørråte og liknende,» tilføyde han, hvis gjesten skulle være i tvil. Kroaten Skroza hadde brukt et slikt under flukten fra Bosnia, minnet Liam seg selv om, men tok hackerens opplysning til etterretning.

«La meg få en kopi av den siden også,» sa han, nærmest for å gi Silberfein følelsen av ha vært til nytte. Strengt tatt var det spørsmålet om eieren av den gamle Renault’en som hadde ført ham hit, og det hadde nå fått svar på. Men at en bankeier ville være bekjent av å vise seg for kundene i en museumsgjenstand, var fortsatt et mysterium.

Han bladde opp tyve engelske pund og la dem på tastaturet. Silberfein puttet dem i skjortelommen. Med utskriftene i hånden forlot han leiligheten, satte seg i bilen og kjørte hjem.

155

27

«Din venn Skroza har gitt livstegn fra seg, hører jeg.»Løytnanten kikket opp fra pulten, der han strevde med å finne en manko

på fjorten uniformsjakker i en bunke gamle intendanturlister. Luka, som var på vei ut til jeepen med en fabrikkny BDU i beige til brunsjattert kamuflasjemønster under armen, stoppet i døren.

«Ante? Hvorfra?»Løytnanten sendte ham et undrende blikk.«Han er visst på sykehus et sted i Ungarn. Trodde du visste det.»

Luka hadde ikke hørte et ord fra Ante siden han ble sparket ut av hæren.«Hvem fortalte deg dette?»«Ivo var innom og nevnte det i forbifarten,» svarte løytnanten. «Hverken

du eller Mesic var i byen da brevet kom, så sekretæren hans åpnet det i tilfelle det gjaldt en hastesak. Deretter fikk Ivo det til gjennomlesing. Tenker det ligger på kontoret hans nå, i påvente av at Mesic kommer tilbake.»

Luka, som hadde hatt det travelt på sin kant, var nå på vei til flyplassen for å møte Mesic i Brüssel. Der ville det bli nye, lange dager med ørkesløse diskusjoner om Krajinas fremtidige status innenfor Kroatias grenser. I Bosnia var situasjonen like fastlåst, uten håp om forandring så lenge omverdenen var fanget i det serbiske tankemønsteret. Med tiden måtte det vel synke inn hos noen av delegatene at man hadde med psykopatiske løgnere å gjøre, men til nå hadde de fleste innleggene lydt som ekko av Beograds retorikk. Slik kunne det komme til å fortsette i det uendelige, hvis ingen skar igjennom den ustoppelige, selvforherligende ordflommen.

Han kikket på klokken. Ennå var det halvannen time igjen til innsjekk. Hvis han rasket på, ville han rekke en svipptur innom Ivo Buravics kontor. Sjåføren fikk beskjed om å hente reisevesken, som sto ferdig pakket på rommet hans med klær, toalettsaker, pass og papirer, og avtalte hvor og når han ønsket å bli hentet. Deretter ruslet han de to kvartalene til den gamle mursteinsbygningen hvor etterretningstjenesten var innkvartert.

Buravic sto med ryggen til og lette etter en mappe i et arkivskap da Luka gløttet på døren hans. Han snudde seg og stirret på den ankomne med et olmt blikk. En maske han gjerne dekket seg bak for å skjule skyheten sin overfor andre mennesker. Men nå virket han mer irritabel enn ellers. Skuldrene lutet av tretthet, og uniformen så ut som om han hadde sovet i den.

«Franelic,» buldret han, og klasket mappen på skrivepulten mellom et overfylt askebeger og et tomt krus med flere innvendige kafferinger enn døgnet hadde timer. «Hva skyldes æren?»

«Et brev til Mesic,» svarte Luka. «Jeg treffer ham senere på ettermiddagen i Brüssel og tenkte jeg kunne ta det med.»

«Du kan spare deg bryderiet.» Buravic lettet på skriveunderlaget og trakk frem en åpnet konvolutt. «Dette handler ikke om statshemmeligheter.»

156

Frimerket var stemplet i Pec og konvolutten adressert til Stipe Mesics kontor. Luka pløyde gjennom de to håndskrevne arkene, som i sin helhet var rettet til ham. Han skottet bort på Buravic.

«Sier navnet Otto deg noe?»«Har aldri hørt om fyren.» Buravic fyrte opp en ny sigarett. «Heller ikke

styrkene i Bosnia kjenner til ham. I alle fall sier de så.»«Hvem er det da han handler med?» sa Luka nærmest til seg selv.

Mannen var åpenbart en krigsprofitør av det kyniske slaget. Men med alle de underlige konstellasjonene der borte var dagens Bosnia markedet for slike.

«Jeg merket meg det han skriver om serbernes posisjoner i Krajina,» sa Buravic gjennom røykskyen. «Derfor ba jeg oberst Drzic sende meg en kopi av rapporten hans til gjennomsyn. Kanskje noe Mesic kan dra nytte av under diskusjonene i Brüssel?»

«La meg titte på den først,» sa Luka tankespredt. Han var allerede i ferd med å formulere et svar på Antes brev, men tvilte på at det ville nå frem i tide. Et ukomplisert kjøttsår uten infeksjon ble gjerne behandlet poliklinisk og pasienten sendt hjem samme dag. Men siden Ante var utlending, papirløs og uten fast bopel, kunne det hende at myndighetene valgte å forlenge oppholdet til alle formaliteter var klare.

Med en viss fascinasjon hadde han lest om hvordan denne Vesna hadde funnet ham i den utbombete leiegården og fått ham på fote igjen. Antes beskrivelse av virksomheten deres i Bosnia, som endte med Vesnas tragiske endelikt på sletten, var fullstendig blottet for sentimentalitet. Pussig nok spurte han ikke etter nytt om Stoja. Luka mente at han hadde fått et glimt av henne på en trikkeholdeplass her om dagen, men var ikke sikker. Han ønsket iallfall ikke å gi vennen falske forhåpninger på et så spinkelt grunnlag.

Luka la brevet i konvolutten og stakk den i lommen. Han skulle til å si noe, men Buravic stoppet ham med en håndbevegelse.

«Jeg holdt nesten på å glemme at Mesics sekretær har etterlyst deg,» sa han. «Det ligger en beskjed på kontoret ditt om å ringe en viss St. John ved den britiske utenlandstjenesten.»

«Jeremy St. John? Hva ville han?»«Sekretæren visste ikke, men henvendelsen kom sent samme dag som

hun hadde mottatt brevet.»«Har hun nummeret dit?»«Jeg kan spørre. Tar du den herfra i tilfelle?»«Hvis ikke samtalen drar for lenge ut.»Buravic slo et firesifret nummer, fikk forbindelsen og ba sekretæren ringe

London. Et halvminutt senere var briten på tråden. «Har dere mottatt et brev fra Budapest?» spurte han og gikk rett på sak.«Det har vi,» svarte Luka forbløffet.«Nevnes det noe der om at kollegaen din har hatt besøk av en bankmann

ved navn Tibor Horvat?»«Ikke så mye som en antydning. Hvordan det?»St. John ga ham en kort forklaring. Luka ristet taust på hodet.

Sannsynligvis var brevet skrevet før besøket, ellers ville Ante ha nevnt det.

157

Han tilbød seg likevel å fakse over de to arkene, hvis det var ønskelig. Men siden teksten var kroatisk, måtte briten få den oversatt av en språkkyndig person.

«Horvat er Kadijevic alias Tovar,» sa han til Buravic, som nikket. Etter møtet med lord Carrington i London hadde han på oppfordring fra Mesic undersøkt saken og kommet til at disse to personene måtte være én og samme. Og nå hadde Ante hatt besøk av muldvarpen i Beograd, som hadde forsynt den kroatiske etterretningstjenesten med nyttige opplysninger til skade for Milosevic-regimet. Hvorfor? Og hvordan hadde han funnet Ante i Pec?

«Jeg er visst for trett til å tenke klart,» beklaget Buravic seg. «Men nevn det for Mesic når du treffer ham. Stipe omgås en mengde mennesker og får høre ting som han ikke alltid finner betydningsfulle nok til meddele videre. Et ord her, en forsnakkelse der. Du skjønner hva jeg mener?»

«Jeg skal be ham holde ørene åpne,» nikket Luka.

158

28

NovaBanka holdt til i en lavloftet murgård fra dobbeltmonarkiets tid. En todelt, profilert tredør, innrammet av patinerte stukkarbeider, fylte nesten halve fasaden. De eneste nye elementene var et diskré messingskilt med firmanavnet inngravert, samt en elektronisk døråpner med videostyrt judasøye.

Liam Atkinson sjekket automatisk slipsknuten før han ga seg til kjenne. Han kom inn i en kvadratisk foajé med et brønnformet springvannsarrangement i sentrum under en lyssjakt. Bakenfor dette slynget en sirkelrund vindeltrapp seg opp fra kjelleren gjennom grunnplanet til etasjen over og endte i et smalt, sammenhengende galleri langsetter veggene. Innenfor dette var formodentlig kontorene lokalisert, skjønt det eneste tegnet til at det fantes dører der var små aluminiumstavler med navneskilt for hver fjerde meter. Det åpne arrangementet med luft, lys, rennende vann og grønne planter virket svært tiltalende, i slående kontrast til det snusbrune, uanselige ytre skallet. Her hadde arkitekten hatt frie tøyler til å rive hele innmaten ut og erstatte den gamle bygningens bærende elementer med andre løsninger.

Bortsett fra en flott rød arapapegøye i et omfangsrikt bur, virket rommet tomt og livløst. Liam kunne heller ikke få øye på den obligatoriske resepsjonsdisken. Simpelthen fordi den ikke fantes, kom han til, da en mannsskikkelse materialiserte seg mellom galleriets bæresøyler. Bak ham gled et dørelement lydløst på plass og ble en del av veggen.

Mannen som nærmet seg var en ung, glatt fyr i nålestripet mørk dress, med et selgende smil på leppene.

«Herman Doppler. Hva kan jeg stå til tjeneste med?» sa han på engelsk.Vi får se, hadde Liam mest lyst til å svare, idet han grep den utstrakte

hånden og presenterte seg med ett av de mange navnene han benyttet seg av ved anledninger som denne. Egentlig var han bare ut på fisketur for å danne seg et bilde av etablissementet.

«Engineeringtjenester?» sa Doppler spørrende, etter å ha studert visittkortet Liam hadde gitt ham. «I hvilken bransje?»

«Som det faller seg,» svarte MI6-agenten kryptisk. «For tiden er vi forhandlinger med emiratene. Det er der pengene sitter løsest.»

«Og på færrest hender,» nikket bankmannen vitende.Han stakk visittkortet i lommen og ledet an forbi fontenen i motsatt

retning av der han kom fra. Som ved et trylleslag gled en del av veggen langsomt til side og forsvant inn i seg selv, så og si. Det eneste som røpte at det ikke dreide seg om magi var den svake summingen fra en servomotor.

«Brann- og tyverisikkert,» kommenterte Doppler. «Ingen håndtak, ingen lås, og dørbladet har en fire millimeter tykk kjerne av wolframstål. Åpningen styres automatisk av en knøttliten sender i slipsnålen min og glir deretter på plass igjen av seg selv etter fem sekunder. Skulle batteriet utlades, har jeg denne i reserve.»

159

Han tok frem en dings som liknet en fjernkontroll i miniatyr. Hvis strømmen gikk og servomotoren ikke virket, var det sikkert mulig å åpne dører manuelt fra innsiden, tenkte Liam. Dessuten var løsningen både praktisk og plassbesparende med tanke på bygningens ringe størrelse.

De kom inn i et møterom. Doppler ba ham ta plass i en hjørnesofa ved et rundt bord og spurte om han ønsket kaffe. Liam takket nei, men tok gjerne et glass tonic, hvis noe slikt lot seg fremskaffe uten for mye brydderi. Han hadde lagt merke til det innebygde kjøleskapet i reolen på motsatt vegg og regnet med at det ikke var til pynt.

«Denne banken er forholdsvis ny i markedet, etter hva jeg forstår,» sa han, og nippet til det bitre mineralvannet. «Vi pleier vanligvis ikke handle med ukjente aktører uten at de har en solid portefølje å vise til, men NovaBanka ble anbefalt oss av en forretningsforbindelse, Aviator. Rask og effektiv lufttransport er en nødvendighet i vår bransje, så nå vurderer vi å anskaffe egne fly. Når emiren i Abu Dhabi eller Bahrain sier hopp, hopper vi. Ellers risikerer vi å miste de feteste prosjektene til andre.»

«NovaBanka er meget solid,» forsikret tyskeren. «Hvilken flytype har dere i tankene?»

«Cessna Grand Caravan er hva styret har i kikkerten, hvis finansieringen kan ordnes på en fordelaktig måte,» svarte Liam. «Ellers må jeg si at jeg er imponert over hva dere hatt fått til av arkitektoniske finurligheter i denne gamle bygningen. Andre ville kanskje ha revet den og startet fra grunnen.»

«Banksjefen har bestemte meninger om slike ting,» bemerket Doppler med en tilfreds mine. «Han tror mer på effekten av hvordan banken gestalter seg fysisk enn verbalt gjennom annonsering. Der har vi ingen muligheter for å konkurrere med de store og veletablerte.»

«Som at å fly en Cessna er mer overbevisende enn dette seeing-is-believ-ing tullet i glansete brosjyrer?»

«De fleste som jobber her ville nok ha underskrevet et slikt utsagn, ja,» samtykket Doppler.

«Hvor mange ansatte har dere?»«For tiden er vi atten.»«Hovedsakelig ungarere?»«Folk fra ulike språkområder. Vi ønsker å være en nisjebank i et

internasjonalt marked, ikke en bank for alle.»«Da er jeg nok på rett sted,» nikket Liam. «Men før jeg går skulle jeg

gjerne hatt et ord med banksjefen, samt noen eksemplarer av de seneste årsberetningene. Håper det kan la seg gjøre.»

«Det siste skal jeg ordne, men banksjef Horvat er dessverre ute og reiser for øyeblikket. Et serbisk landbrukssamvirke har nylig inngått en avtale med oss om overdragelse av et fly til sprøyting av avlinger.»

Som om jeg ikke visste det. Liam sendte en vennlig tanke til hackeren.«Ingen oppgave for liten, ingen for stor?» sa han høyt, ledsaget av et

forbauset fjes som antydet at oppfølgingen kunne vel ha vært håndtert på et lavere nivå i næringskjeden.

160

«Vi tror at dette firmaet kan bli en betydelig kunde med tiden, når jordbruket skal gjenreises etter krigens slutt,» repliserte Doppler omgående.

Det er lov å drømme, tenkte Liam beskt og lot som om han konsulterte lommekalenderen sin. «Hvor lenge regner Horvat med å bli borte?»

«Tre til fem dager, kanskje mer. Han snakket om han at muligens skulle besøke flere slike kooperativer når han først var der.»

Doppler fant frem årsberetningene fra reolen. Liam stakk dem i dokumentmappen sammen med kalenderen, drakk opp brusen og reiste seg.

«Jeg overlater til styret å gjøre seg opp en mening om NovaBanka er den rette samarbeidspartneren for oss,» sa han og trykket Doppler hånd til avskjed. «Men inntrykket mitt så langt er svært positivt.»

Hva St. John måtte få ut av Horvats besøk i Serbia var ikke godt å si. Selv fant han det nokså merkverdig at gründeren av NovaBanka personlig hadde dratt dit for denne fillehandelens skyld, som i følge bankens interne papirer allerede var bokført. Dopplers forklaring hang bokstavelig talt ikke på greip, i og med at den serbiske økonomien var nede for telling. Seriøse finansbanker drev ikke med blåkorsvirksomhet – så mye var i alle fall sikkert.

Men kanskje man burde slippe GCHQ – britenes svar på amerikanernes NSA – løs på Horvat, streifet det ham på vei ut. Plukke opp telefonsamtalene hans ved hjelp av parabolantennene på Kypros, og sende dem ubeskåret videre til VBX i London. Kanskje dukket det opp noe der som kunne bidra til å kaste lys over mannens bevegelser, eller kanskje var det hele bortkastet møye. Som så mye annet av det fotarbeidet man ble satt til å gjøre for skattebetalernes penger, konkluderte Liam, idet han satte seg i bilen.

Har du noen gang drømt om å bli rik, jeg mener – virkelig rik, hadde Horvat frittet ham ut under besøket på sykehuset. Ante, som skjønte at det snarere var et spørsmål om motivering, hadde selvsagt svart bekreftende. Bar ikke alle mennesker på en drøm om et liv i luksus? Sannheten var at han aldri hadde brydd seg om penger for egen del, men med sin andel av løsesummen det her var snakk om kunne han ha utrustet en liten hær.

Vesna hadde lært ham snikskytingens finesser. Med et hundretalls våpen fra øverste hylle, og et tilsvarende antall dyktige eksekutører, kunne man ved å ta ut ledende offiserer skape full forvirring i fiendens rekker. I Sarajevo hadde Vesna i et sjeldent øyeblikk hatt general Ratko Mladic i trådkorset. Men slakteren fra Bosnia, som i samme sekund tok et lite skritt til siden for å unngå rekylen fra en aktiv kanon, slapp å merke pustet fra kulen som ellers ville ha strøket forbi tinningen hans. Vesna skjøt aldri mot noe eller noen hun ikke var hundre prosent sikker på å treffe.

Problemet var at topp kvalifiserte og mentalt sterke geværskyttere ikke kunne kjøpes for penger i en fei, hadde han skjønt etter månedene med Vesna. De var like sjeldne som svaler om vinteren, følgelig kunne han bare slå den utopiske tanken fra seg. Men pengene var heller ikke grunnen til at han påtok dette vanvittige oppdraget, innprentet han seg selv, der han gikk rundt flyet og tok en siste sjekk av barduner og stag. Farkosten var

161

annenhånds, men forholdsvis lite brukt, og atskillig bedre vedlikeholdt enn de skranglekassene han tidligere hadde fløyet. VHF-radioen var kurant, og Horvat hadde heller ikke spart på kvaliteten av klærne han hadde ustyrt ham med. Varme, komfortable og av beste merke. For å slippe den monotone støyen fra motoren, propellen og vindsuset utenfor, hadde han også skaffet ham en batteridrevet Panasonic radiomottaker med ørepropper.

Han kikket på klokken. Den nærmet seg ti om formiddagen. En times flytur, og han ville være i posisjon. Han krabbet inn i førersetet, startet motoren og lot propellen gå langsomt rundt mens han lyttet etter ulyder i maskineriet. Ikke som på sletten, da han i desperasjon tok en rivstart av verste sort for å komme seg unna Ottos maskinpistol. Gadd vite om Luka hadde klart å spore opp denne fribytteren, men sjansen for det var nok heller liten. Hvilken side som fikk nyte godt av den stjålne våpenlasten var også et åpent spørsmål. Man skulle ikke se bort fra at denne ble solgt med både høyre og venstre hånd for å holde markedet varmt.

Med turtallet på topp slapp han bremsen og flyet skjøt fart over det frosne jordet. Det lettet fra bakken akkurat i tide til at understellet gikk klart av steingjerdet ved enden av potetåkeren, før det putret videre mot sydøst inn i Vojvodina. Han aktet å bruke de store elvene som landemerker, men fly syd for fjellkjeden Fuska Gora. Var han heldig, slapp han å se Vukovar under seg idet han krysset Donau. Byens endelikt var i seg selv god nok grunn til å la serberne få betale med renter.

162

29

Vårsolen gjorde det utrivelig på kontoret. Særlig når en eller annen gjøk hadde åpnet vinduet for å puste ekte luft etter vinteren og lurte klimaanlegget til å senke temperaturen i hele etasjen. Helvete heller, hutret St. John, og bestemte seg for å ta en spasertur langs elven før lunsj. Han aktet ikke å tilbringe resten av dagen på et skyggefullt kjølelager, når folk i gatene allerede hadde kastet jakken.

Dessuten tenkte han bedre under slike vandringer, og Liam Atkinson i Budapest hadde gitt ham litt å gruble over etter visitten i Nova Banka. Isolert sett var Horvats forretningsreise til Serbia lite å skrive hjem om. Eller at kroaten nå var utskrevet fra sykehuset og befant seg på ukjent adresse. Men to episoder stakk seg likevel ut som vannblemmer etter våronna i hagen. Rapporten fra Sjette om massakren på sletten, der Skroza hadde flyktet fra slagmarken i et småfly, samt meldingen om at NovaBanka nylig hadde finansiert et slikt på vegne av kooperativ i Serbia.

Han var enig med Liam i at bankfunksjonærens forklaring på sjefens reise var mildt sagt underlig. Men var den påfallende nok til at GCHQ lot seg bevege til å overvåke telefontrafikken hans? Så sant man unnlot å begrunne anmodningen, ville den paradoksalt nok lettere bli tatt til følge. Slik var det å leve i denne underlige skyggeverdenen, tenkte St. John hoderystende.

Tibor Horvat var Blagoje Kadijevic. Tidligere hadde han også operert under dekknavnet Tovar og vært en viktig informant for den militære kroatiske etterretningstjenesten, fikk han høre av Luka Franelic da han ringte ham fra Brüssel. Franelic og Mesic hadde hatt en lengre samtale om Skrozas krigsmeritter, og særlig Mesic var bekymret over den nåværende situasjonen. Franelic på sin side bemerket at tonen i brevet Skroza hadde sendt dem virket foruroligende nøktern. Hvorvidt dette var et uttrykk for ekstrem selvkontroll eller en fundamental endring i personligheten, var ikke godt å si. Originalen, samt Skrozas håndskrevne kladd til en rapport fra et spionasjetokt i Republika Srpska Krajina, var nå til analyse hos en skriftekspert med posttraumatisk stress som spesialfelt.

Samlet hadde dette fått St. Johns værhår til å vibrere. Her foregikk det et eller annet bak scenen som han ønsket å få klarhet i. Utskriften fra NovaBankas dataregister gjorde det mulig å identifisere flyet som denne hadde finansiert på vegne av den serbiske kunden. For ordens skyld hadde han bedt analytikerne i Sjette om å sjekke hvorvidt navnet på samvirket var listet i noen av den jugoslaviske føderasjonens registre, men uten hell. Regimeskiftet, og turbulensen i forbindelse med republikkenes løsrivelse, kunne selvsagt ha ført til at byråkratene i Beograd hadde mistet oversikten. Som i Horvats tilfelle, der myndighetene i Budapest hadde hatt liknende problemer med å fastslå at mannen var ungarsk statsborger av fødsel.

Her var det sannelig nok å ta tak i, tenkte St. John, der han krysset Vauxhall-broen for andre gang under denne høyst tiltrengte spaserturen i

163

vårluften. For øyeblikket virket situasjonen temmelig fastlåst. Men GCHQ kunne muligens bidra til å få den i bevegelse, så sant Horvat gikk på luften utenom telefonledningene. Hvis mannen hadde noe å skjule, gjorde han klokt i å holde seg borte fra alle remedier som kunne avlyttes.

Tre til fem dager, kanskje mer, hadde bankfunksjonæren opplyst Liam om at sjefen regnet med å bli borte. For å gjøre stas på kunden gjennom å være til stede under overleveringen av monoplanet? Sjekke fremtidsutsiktene innen sprøytebransjen, ansikt til ansikt med potensielle kjøpere av tilsvarende utstyr? Forklaringen kunne faktisk være så enkel og triviell, men hvor passet Skroza inn i dette bildet? Var han simpelthen bare hyrt av Horvat til å bringe flyet til bestemmelsesstedet, men hvorfra?

Selgeren var den nærmeste å spørre. Liam kunne sikkert finne ut av dette. Eller kanskje enda bedre – be amerikanerne holde et øye med det fra luften. Han fikk ta en prat med begge etter lunsj.

Vin hørte ikke hjemme i sammenhenger som forutsatte en klar hjerne, tenkte Luka døsig, men hva annet kunne man drikke til grillet hvitfisk? Sammen med Mesic hadde han trukket inn i salongen etter måltidet, hvor kaffen ble servert. Møtet skulle ikke starte igjen før klokken atten, så deltakerne hadde massevis av tid til å mosjonere, slappe av eller hygge seg sammen med andre mellom slagene.

Det siste var visst ikke så enkelt, fremgikk det av støynivået på terrassen utenfor glassdørene, der en gruppe bosnjaker hadde havnet i munnhoggeri med sin serbiske motpart. De gir seg ikke på tørre møkka, tenkte Luka matt, og grudde seg for sin del til en ny omgang med Milan Martic, som hadde overtatt sjefsstolen i Knin etter Babic. En pompøs, bondeful type av en politisjef, hard i forhandlinger og kompromissløs til det ytterste. Maktens språk var visst det eneste han forsto og var villig til å bøye seg for.

«Dette er interessant.» Mesic tittet opp fra memoet St. John hadde sendt ham på faks for noen minutter siden. «Ser ut til at vår venn, rekonvalesenten, er på vei sydøstover fra Vojvodina i et monoplan av samme typen som han flyktet i til Ungarn, og som NovaBanka skal ha finansiert på vegne et serbisk landbrukskollektiv. Et AWACS-fly plukket det opp på radaren og rapporterte umiddelbart til St. Johns kontor. På grunnlag av opplysninger fra selgeren til MI6s representant i Budapest, hadde man flagget monoplanets ID og bedt amerikanerne holde øye med luftrommet over Serbia.»

«Så der har vi altså forklaringen!» utbrøt Luka.«På hva?»«Hvorfor Horvat kontaktet ham på sykehuset. Han trengte en pilot, og

Ante hadde bevist at han både var en dyktig og dristig sådan.»«Enhver kan lære seg å betjene en slik maskin med noen timers øvelse,»

bemerket Mesic. «Lettere enn å kjøre bil, i og med at man slipper å ta hensyn til trafikkregler og medtrafikkanter. Særlig dristig er det heller ikke.»

«Jeg ser ikke for meg Ante som visergutt for NovaBanka,» sa Luka ettertenksomt. «Og siden MI6 har satt himmel og jord i bevegelse for å spore opp flyet, må det ligge noe mer bak.»

164

«St. John antyder omtrent det samme, at dette neppe dreier seg en hyggetur i landlige omgivelser.»

«Hva i allverden er det de to kan ha kokt sammen på bakrommet?» undret Luka. «Horvat er tydeligvis en rollespillets mester. Under dekknavnet Tovar hadde han tilsynelatende tatt vårt parti i kampen mot Milosevic-regimet, men for alt vi vet kan dette ha vært et middel for å tjene hans egne interesser. Kan hende har han et oppgjort regnskap med Beograd og er nå ute etter hevn. Men hvor dødsengelen Ante passer inn i dette bildet, har jeg ikke fantasi nok til å forestille meg.»

«Du tenker på den etter hvert så kjente rakettsaken,» sa Mesic og satte kaffekoppen fra seg på den sammenbrettete faksen.

Luka nikket. Ivo Buravic hadde omsider innrømmet at ideen om å ødelegge batteriet i Bosnia ble iverksatt på grunnlag av Tovars opplysninger. Samtidig hadde serberne forhandlet med russerne om et større kjøp av nyere missisler, hvor bankmannen Kadijevic, alias Tovar, kunne ha spilt en sentral rolle. Men noen måtte ha tatt rotta på ham, siden han flyktet til Ungarn. Luka tvilte på at kontraspionasjen kjente ham under navnet Tibor Horvat.

«Ellers ville de nok ha funnet ham,» nikket Mesic megetsigende. «Kjensgjerningene taler riktignok for seg, men hva kan Ante utrette på vegne av en hevngjerrig bankmann? Skyte Milosevic på åpen gate, eller kidnappe ham og forlange løsepenger?»

«I så fall hadde nok Vojislav Seselj kuppet sjefsstolen, og lord Owen måttet tørke seg bak med fredsplanen,» sa Luka barskt. «Owen er forresten blitt barskere i tonen overfor både Milosevic og Karadzic i det siste. Kanskje ender det med at han ber FN iverksette fysiske straffetiltak mot begge.»

«Det skjer nok ikke før etter min død,» kommenterte Mesic tørt.

165

30

I det sydlige Adriaterhavet krysset hangarskipet USS Roosevelt dovent langsetter den montenegrinske kyststripen. Fly tok av fra og landet på det enorme dekket med ujevne mellomrom, mens skipet pløyde den metallgrå vannflaten. Hittil denne formiddagen hadde ingen blokadebrytere forsøkt seg. Skipene som passerte i horisonten hadde enten kurs for Hellas eller Tyrkia, og skapte følgelig ingen problemer for den internasjonale vaktstyrken.

I London forsøkte St. John få klarhet i hva den seneste meldingen fra Liam Atkinson innebar. Selgeren av flyet hadde ingen anelse om hva det skulle brukes til eller hvor. Han hadde kun fått beskjed om å levere det på et mekanisk verksted for ettersyn og oppgradering. Da Liam en time senere snakket med verksmesteren på stedet, fikk han vite at, foruten en kraftig VHF-radio, var også blitt installert en ekstra bensintank. I tillegg hadde man utført visse modifikasjoner i forbindelse med sprøytesystemet, deriblant en spesiell overgang mellom dysene og de fire giftbeholderne. Piloten hadde hentet flyet neste morgen på vegne av kundens bankforbindelse, etter først å ha gjennomgått arbeidene nøye. Deretter hadde han signert papirene og reist.

VHF-radio, ekstra bensintank for lang rekkevidde, fire giftbeholdere. St. John hadde ingen peiling på landbrukets krav til denne type utstyr, men han kunne ikke se noe ekstraordinært ved en slik oppgradering. Kooperativer besto vel av et titalls gårdsbruk eller mer. Skulle man rekke over det hele i én vending, var det sikkert behov for både ekstra bensin og ulike sprøytemidler, alt etter hva man dyrket på de ulike jordene.

Likevel var det noe som skurret. Banker tok seg av den finansielle siden av slike transaksjoner, ikke fremskaffelse av varen med dør-til-dør levering. Og hvorfor hadde Horvat personlig valgt en såret soldat til denne jobben, istedenfor en frisk og rørig sivil pilot? Han fikk ikke dette til å rime.

Siste nytt fra amerikanerne var at flyet hadde krysset grensen mellom Ungarn og Kroatia ved Beli Manastir, hvor nå enn på kartet dette måtte være, men GCHQ hadde han ikke hørt noe fra. Radiotaushet ble dette kalt i en krigssituasjon. Men det behøvde ikke bety annen enn at hverken Horvat eller Skroza hadde behov for å kommunisere.

Vi får bare se det an, sa han til faksen han holdt i hendene, som på ingen måte ga svar på spørsmålene han tumlet med i hodet.

I det sentrale Bosnia rykket serbiske styrker stadig nærmere Zenica, mens nye strømmer av flyktninger søkte tilflukt i den allerede overfylte byen. De fleste uten annet enn det sto og gikk i, mange hardt såret under den pågående beskytingen. Byen som manglet det meste, og til tider også var uten vann, fremsto som et sant inferno av lidelse og død. Et slags nytt Vukovar, men hvor FN i dette tilfellet forsøkte å lindre den verste nøden som best de

166

kunne. Nok en by skulle ofres på ondskapens alter uten at omverdenen grep inn, i en strid der barbariet var opphøyet til den ypperste form for krigskunst.

Ante befant seg mange mil nord for Zenica og lyttet til sendingen fra Zagreb radio i vest. Hvor lenge skulle serberne få ture frem med denne etniske rensingen før knehønen FN mente at nok var nok? Menneskerettighetene deres var ikke engang verd papiret de var skrevet på, og krigen ville for lengst vært over om NATO hadde intervenert.

For ham gjaldt det om å ikke la seg påvirke av elendigheten, men prøve å komme seg helskinnet frem til Beograd. Luften var ennå tung av fukt etter nattens regnvær, og hvite tåkeflak drev langsetter søkkene mellom bakkekammene i landskapet under. Hvis grensevaktene hørte flyet over duren fra lastebilene som ventet på klarering med motoren på tomgang, lot de seg ikke merke med det. De hadde sikkert mer enn nok med å sørge for at forbudte varer ikke slapp inn gjennom Kroatia til det embargorammete Serbia.

Ante fløy så lavt over bakken som tåkeskyene og terrenget tillot. Med kartet på fanget fulgte han Donau over enger og myrer med direkte kurs for Vukovar. Deretter måtte han forlate elven, runde fjellkjeden på sydsiden og holde seg langs motorveien østover. Flyets marsjfart var ikke rare greiene, særlig med all bensinen om bord. Så ennå var det timer til han møtte Donau igjen i skillet mellom Zemun og Beograd.

Propellen pisket seg gjennom tåkedottene som miksmasteren i en krembolle og kastet en virvlende strøm av dråper mot ruten. Der samlet de seg i små bekker og krøp sidelengs over pleksiglasset i slingrende bevegelser. Noen steder var tåken lettere og avdekket svarte jorder som ventet på å bli tilsådd. Andre steder sto rekker av nedskårne vinranker med et slør av grønt. Våren var så vidt begynt å røre på seg.

I denne høyden var sjansen for å bli oppdaget på radar minimal. Bortsett fra i luftrommet over, minnet han seg selv om, etter å ha sett den store Boeing-maskinen med tallerkenen på taket over horisonten i vest, like før han krysset grensen til Kroatia. Amerikansk overvåkingsfly, som formodentlig tilhørte hangarskipsstyrken, og følgelig burde ha befunnet seg ute i Adriaterhavet et sted. Serbiske jagerfly var han ikke bekymret for. De holdt seg vel hovedsakelig over fjellheimen i Montenegro og speidet etter mulige angripere fra NATO-basene i Italia.

Denne tanken spøkte nok i hodene på generalene, men foreløpig var ikke faren overhengende. Mer innbilt enn reell, kanskje, men den dagen ville sikkert komme når verden hadde fått nok av fagre ord og løfter fra en aggressor som ikke aktet til å gi seg med det første. Milosevic hadde aldeles ikke gitt opp planen om å dele Kroatia ved Karlovac. Men han var taktiker nok til å skjønne hvor langt han til enhver tid kunne strekke strikken før den slo tilbake over fingrene hans.

Horvat hadde tenkt ut et knep som ville gi ham fripass til å fly inn over Beograd. En vindpølse med ultranasjonalisten Vojislav Seseljs ord ‘SERBIA, EUROPAS NAVLE’ på slep. Hvorvidt Seselj noensinne hadde formulert denne

167

pompøse devisen eller ikke spilte ingen rolle, så lenge man fra toppen og ned opplevde den som mytologisk sann. Man ville tro at dette var et trekk fra myndighetene for å piffe opp fedrelandskjærligheten og samholdet i en vanskelig tid. Ikke at dødsengelen hadde kommet på besøk.

Foreløpig lå den sammenpakket under halepartiet. Først idet fløy inn over elven ville den bli utløst fra cockpiten med et snortrekk og folde seg ut som en fallskjerm etter flyet. Beholderne med de dødbringende mikrobene var plassert like bak førersetet, sikret med en totrinns hendel. I nedre stilling ville den åpne for drivgassen som sendte miltbrannsporene ut gjennom dysene. Et eneste håndgrep var nok til å forgifte større deler av byens befolkning. Men kunne han under noen omstendighet få seg til å gjøre det?

Den skadde skulderen hemmet ham ikke så mye som han på forhånd hadde fryktet. Såret klødde mer enn det smertet, og det lugget i stingene når han gjorde en uoverveid bevegelse. Men etter hvert hadde han funnet en arbeidsstilling som ikke belastet den mer enn høyst nødvendig. Å pisse på flaske når dette var nødvendig kom nok til å bli den største utfordringen. Langt mer klønet enn å tømme seg over båtripen under en fisketur til havs.

Dommedag eller overgivelse var hva han hadde å tilby pampene i Beograd. Begge alternativene passet dårlig inn i serbernes åndelige byggverk. Sjefsideologen deres ville blankt avvise dem som uakseptable. Men når flyet svevde over Beograd, var ikke makten lenger i Milosevics hender. Brushanen Seselj kom sikkert til å gjenta formelen sin om at seks millioner serbiske liv kunne ofres for å berge de resterende fire. Men hva når mannen selv sto ansikt til ansikt med muligheten for at han kanskje ble en av dem?

En vestlig vind hadde fått tåken til å lette. Sikten ble bedre, og til høyre for seg så han solen sende sine varmende stråler over svarte, dampende jorder. Han prøvde å styre klar av landsbyene. Selv om fly av denne typen ikke vakte særlig oppsikt, var det likevel en fremmed fugl så tidlig på våren. Han kikket på klokken, plottet posisjonen og prøvde å beregne flytiden som gjensto. Ennå var det et godt stykke til han nærmet seg Beograds forsteder.

Døren fløy opp med et gufs idet Kevin Solender stormet inn på St. Johns kontor, het i pannen etter å ha småløpt over broen fra et møte med MI5 på motsatt side av Themsen.

«Fire beholdere med antrax er på avveier,» sa han opphisset. «Reuters melder at de er stjålet fra et sovjetisk militærlager i Ukraina, i følge en anonym kilde.»

Faen, mumlet St. John innvendig. Vestlige sikkerhetsmyndigheter hadde lenge fryktet denne muligheten, og nå var det altså skjedd.

«Hva sier russerne til dette?»«Ingenting foreløpig.»Annet var heller ikke å vente. Pressemeldingen, i den grad de var kjent

med den, hadde nok satt Kreml i en kattepine. Som vanlig kom nok politbyrået til å nekte for at de noensinne hadde fremstilt slike våpen til

168

militært bruk. I forskningsøyemed, ja, men dette materialet lå trygt forvart mot både inntrengere, brann og eksplosjoner.

«Når skal tyveriet ha funnet sted?»«Onsdag.»Fire dager siden, altså. Da var det nok disse beholderne Liam hadde

rapportert om, tenkte St. John dystert. Solender, som også var kjent med innholdet i faksen, hadde åpenbart trukket den samme slutningen, fortalte de hektiske rosene i kinnene hans.

«Hva gjør vi nå?» spurte han.St. Johns første tanke var å be den ungarske sikkerhetstjenesten om å

arrestere Horvat for å ha mottatt og distribuert et masseødeleggelsesvåpen, men erkjente i samme øyeblikk at dette ikke var mulig. Horvat skulle etter sigende befinne seg i Serbia på forretningsreise og utenfor ungarernes rekkevidde. Å skyte ned flyet før det nådde målet var for risikabelt, siden mikrobene da kunne bli spredd med vinden over et enda større område.

Men Beograd måtte uansett varsles.Spørsmålet var bare om ikke en slik henvendelse fra et fremmed lands

etterretning ville bli mottatt med skepsis og vantro, eller som et vestlig forsøk på å skape panikk blant byens befolkning. Det kom likevel til å skje når de ble tvunget til å ta realitetene inn over seg, tenkte St. John bistert. AWACS’en hadde holdt øye med flyet fra kroatisk territorium og rapporterte posisjonen dets hver time. Det var ingen tvil om det nå hadde kurs for den serbiske hovedstaden.

«Piloten har atskillig flere liter bensin om bord enn det han trenger for en tur-retur Ungarn,» resonnerte han høyt. «Ser ut for at han har planer om å tilbringe noen timer i luften over byen.»

«Atskillige timer, etter Liams beskrivelse av reservetankens størrelse,» bemerket Solender. «Betyr det at vi kanskje har mer tid på oss likevel?»

«Vi kan i alle prøve å overtale ham til å gjøre vendereis,» svarte St. John, løftet telefonrøret og slo et internt nummer. «Alison? Kan du få tak i Luka Franelic i Brüssel for meg? Si at det gjelder liv eller død.»

«Herregud,» stønnet Luka idet han la på røret etter en lengre samtale med London. Han hadde fått beskjeden midt i et møte og trodde nesten ikke sine egne ører da St. John la saken frem for ham. Det fantes en toveis radio om bord, fikk han vite. Men var Ante villig til å ta fornuften fangen i den nåværende situasjonen?

169

31

Monoplanet så ut som et leketøysfly der det svevde over elvetrafikken på Donau med banneret hengende etter. Like før broen til Krnjaca lot Ante det stige, samtidig som han la det i en slak bue innover Palilula-distriktet. I vest, der elven Sava skilte gamlebyen fra den yngre bebyggelsen, kastet tunge regnskyer mørke skygger over høyblokkene. I horisonten steg parallelle kondensstriper fra to kampfly skrått opp på ettermiddagshimmelen med kurs vestover, uten å bry seg om den snerrende vepsen som svevde hundre fot over byens tak. Men i den lave marsjfarten og ditto høyden ble den sikkert ignorert av jagernes luft-til-bakke radarsystem mot varmesøkende raketter.

Heller ikke folk i gatene brydde seg nevneverdig om hva som foregikk. Kanskje var synet av reklame eller propaganda fra fly et så dagligdags syn at man for lengst hadde mistet interessen. Folk hadde mer enn nok med den daglige kampen for å få endene til å møtes. Om ikke lenge ville oppmerksomheten deres bli en ganske annen, tenkte Ante og søkte seg frem til radiofrekvensen for TVB. Noen sekunder deretter skar en mannsstemme gjennom den statiske knitringen.

«Hvem snakker jeg med?»«Piloten i monoplanet som nå er på vei mot Novi Beograd,» svarte Ante.

«Jeg vil at alle programmer avbrytes femten minutter fra nå og gir plass for direktesending på denne frekvensen. Sørg også for at politikerbanden som styrer dette skakk-kjørte landet får beskjed om å holde seg ved apparatene.»

«Hva er dette for sludder?»«Det mest dødelige angrepet siden fyrst Lazar måtte bite i gresset på

Kosovo-sletten,» svarte Ante. «Flyet er lastet med antrax, og Beograds befolkning vil komme til merke det om du ikke gjør som jeg sier.»

Stemmen tidde. Da den omsider kom tilbake var tonen en ganske annen. Nærmest entusiastisk, syntes Ante, som om det handlet om et finaleoppgjør i fotball-VM mellom Crvena Zvezda og Barcelona. Her kunne det bli moro foran radioapparatene og TV-skjermene.

«La oss si en halv time,» sa mannen. «Vi trenger tid til å koble om teknikken og få politikerne på plass i studio.»

«Ikke et sekund senere,» svarte Ante kaldt.Han tok flyet høyere opp for å unngå at reflekser fra de høyeste

bygningene skulle forstyrre frekvensen. Nå måtte han stole på at fyren holdt løftet sitt og ikke bare spilte ballen i hendene på den militære overkommandoen. Uansett var man tvunget til å trusselen alvorlig før mottiltak ble satt inn. Problemet var bare at ingen kunne beskytte seg effektivt mot mikrometerstore miltbrannsporer. De fant veien inn gjennom luftekanaler, ventiler og trekkfulle vinduer, og var blant de mest seiglivete organismer evolusjonen hadde frembrakt.

170

«Kom, kom, kom,» mumlet St. John til telefonrøret og trommet utålmodig på bordplaten med fingrene. Sekundene tikket uendelig langsomt, mens den plagsomme ringelyden i den andre enden aldri syntes å ta slutt.

Han klemte røret fast mellom haken og skulderen, grep sigarettpakken på bordet med den ledige hånden og ristet ut en Silk Cut. Idet han skulle til å fyre den opp, brøt en stemme inn på linjen.

«Izvolite?»«Gi meg presidenten,» forlangte St. John på flytende serbokroatisk.«Hvem kan jeg melde?»«Britisk utenlandstjeneste, MI6.» Navn betydde ingenting, institusjonen

alt. På sitt område representerte den Storbritannia, som hadde større tyngde enn en skarve seksjonssjef innen SIS.

«Beklager, men president Milosevic er opptatt i et møte.»Godt, da kan de allerede ha mottatt kravet, og det gjør forhåpentligvis

saken noe enklere. Men det gadd han ikke diskutere med sekretæren.«Jeg vet hva det gjelder,» bjeffet han. «Men få ham på tråden litt

brennkvikt, om det så er det siste du gjør her i livet!»Han hørte klikket da telefonen ble satt over. Kort etter var Milosevics

stemme der. Rolig, velmodulert og nesten spøkefull i tonen, som om han ikke hadde andre problemer enn at forsyningen av favorittwhiskyen hans midlertidig hadde stoppet opp.

«Hva kan jeg stå til tjeneste med for britenes berømte spionorganisasjon fra krigens dager?» sa presidenten ertende. Mannen er jammen ubetalelig, tenkte St. John matt. Spørs om han ikke hadde gjort seg som komiker under promps-dagene i Royal Albert Hall.

«Vet du egentlig hva som foregår i luftrommet over der du nå sitter?» Hvis mannen var informert, men likevel ikke skjønte alvoret, så det stygt ut David Owens anstrengelser med å få i stand en løsning som folkene i det tidligere Jugoslavia kunne leve med. Kanskje statsminister John Major og utenriksminister Douglas Hurd heller burde bite i det sure eplet og slippe amerikanerne inn på banen for å få mer krutt i hanskene. Skyggeboksingen til de britiske diplomatene hadde forløpig gitt nokså magre resultater.

«En galning påstår at han et fly fullt av antrax,» svarte Milosevic med et oralt skuldertrekk.

«At mannen er gal bestrider jeg ikke, men det siste er en grufull realitet,» repliserte St. John. «Vi har rullet opp hele prosessen fra beholderne ble montert til flyet ankom Beograd. Hvis du er rede til å ofre byens befolkning, så velbekomme. Hvis ikke bør du lytte til hvilke krav han har og strekke deg langt i å oppfylle disse.»

«Han har ennå ikke fremsatt noen krav,» kom det fra presidenten, noe spakere i røsten denne gang. «Følg med på serbisk TV. Om åtte minutter fra nå er han på luften.»

Parabolene på Kypros kunne formidle sendingen til BBC i London, hvis de allerede hadde et TV-team på plass med tilgang til satellittlinjer. CNN var et annet alternativ. Men åtte minutter var ikke mer enn tiden og veien for å sendingen distribuert til samtlige avdelinger i SIS.

171

«Jeg skal holde meg klar,» sa han og la på røret.

Ante skottet bekymret bort på de tunge regnskyene over Novi Beograd. En grå, fuktig verden hvor lyset ikke slapp til, og som gjorde luftmassene omkring turbulente. Han kjente vindkastene ruske i flyets vinger og stag, men likevel ikke verre enn at det lot seg manøvrere uten større vansker. De store amboltskyene var annerledes. Der beveget luften seg med samme hastighet som utblåsingen fra en jetmotor, opp mot den frosne, overhengende skymassen hvor haglstormene raste. Kom han inn i en slik, ville flyet ta heisen til topps i en vanvittig spiral, for deretter å bli spyttet ut igjen som vrakgods.

Men dette værlaget bød ikke på velvoksne cumulusskyer av den farlige sorten. Heller ikke tordenvær som lett kunne forstyrre sendingen. Han kikket på klokken. Tolv minutter over tiden. Han lurte et øyeblikk på om han bare skulle stikke av i ly av regnværet og gi opp hele prosjektet, men bestemte seg for å vente litt til. Det kunne jo hende at TVB fortsatt jobbet som gale med å få orden på teknikken, eller at politikerne hadde slått seg vrange og nektet å stille opp. Først nå innså han at forlanget hans kanskje hadde vært i drøyeste laget. Men det dummeste de kunne gjøre var å overse ham, så lenge han var den som satt med fingeren på avtrekkeren.

Han stirret tomt inn i skyene som buktet og vred seg i stadig nye uttrykksformer. Knadd til groteske skikkelser av den urolige luften de selv skapte, for deretter å viskes ut igjen i en evig foranderlighetens runddans. Han syntes en av formene minnet vagt om Stoja, en annen hadde Vesnas trekk. Eller var det bare projeksjoner av hans egne følelser for de kvinnene han hadde mistet, sammen med deler av seg selv?

En annen figur var komisk nok til forveksling lik brushanen Seselj, med luen fra general Mladics kjøttfulle hode trædd nedover brilleglass og ører. Milosevics logrende skjødehunder, som lystret sin herres minste vink. Hadde det ikke vært for denne ulykksalige krigen, som hadde snudd opp ned på det meste, ville ingen, bortsett fra familie og venner, ha gjenkjent noen av dem på gaten. Seselj var nok allerede på plass i TVBs studio, men Mladic befant seg nok fremdeles i Bosnia. Erobret land og viktige knutepunkt for å utvide territoriet til Republika Srpska, som i Zenica. Men den symbiotiske fremtoningen av de to i skyene hadde nå gått i oppløsning. Kanskje var dette et godt varsel, tenkte Ante fortrøstningsfullt.

Han ble revet ut av funderingene sine da det endelig knitret i radioen.

«For et typegalleri!» utbrøt Mesic med blikket klistret til skjermen. TVB hadde stuvet sammen alle kanonene de kunne få tak i på kort varsel i et mindre studio, hvor folk satt vaglet over hverandre som publikum i et underholdningsprogram. Han lente seg mot Luka og hvisket fortrolig inn i øret hans: «Synd at vår venn der oppe ikke har sin egen monitor.»

«Hva sa?» bjeffet Milan Martic, passe sur over at kroatene var brifet på forhånd om hva som foregikk. Selv hadde han ikke hørt et ord om saken, hverken fra Beograd eller andre steder, mens både CNN, FOX, BBC World

172

Service og andre var til stede i studio med egne kommentatorer. Betydde det at Milosevic var i ferd med å vende krajinaserberne ryggen?

Programlederen innledet med å si at dette var et hastig sammenkalt møte på forlangende fra en utpresser. Sammenholdt med Reuters illevarslende pressemelding om at fire kanistere med livstruende mikrober var blitt stjålet fra et sovjetisk militært arsenal i Ukraina for fire dager siden, hadde TVB sett seg nødt til å oppfylle kravet. Dette var nå gjort. Siden piloten ikke kunne se deltakerne, ville han få navnene deres opplest av BBCs reporter. Deretter var ordet hans.

«Bløffmaker,» kom det fra Martic.«La oss høre hva mannen har å si,» hysjet en annen på ham.

«Hvitt fosfor,» mumlet Solender, som om han hadde fått en idé. St. John tok blikket fra TV-skjermen, der krangelen allerede var i full gang. Kroatens betingelser for ikke å slippe faenskapen løs var enkle, men drastiske.

Alle serbisk militære og paramilitære styrker utenfor Serbias grenser skulle umiddelbart og betingelseløst trekkes tilbake.

De selvoppnevnte enklavene Srpska Republika Krajina i Kroatia, og Srpska Republika, i Bosnia opphøre å eksistere.

Begge kravene skulle erkjennes skriftlig og signeres av ansvarlige ledere for de respektive grupperingene, eller på deres vegne av Serbias president Slobodan Milosevic, og underskriftene verifiseres av de utenlandske reporterne i studio. Så snart dette var gjort, skulle dokumentet overleveres til nærmeste britiske eller amerikanske myndighet.

«Frivillig avståelse fra maktbruk og landområder under trussel om utslettelse – det holder ikke,» sa St. John til seg selv. «Hva var det du sa om hvitt fosfor, Kevin?»

«Jeg bare tenkte høyt,» svarte Solender. «Disse kravene kan ikke serberne innfri uten å bli absolutt ydmyket, så det eneste Milosevic i praksis kan gjøre er å utmatte piloten med endeløs retorikk. Holde det gående til han er tom for drivstoff, og hva vil da skje? Slipper han antraxen løs over byen som en siste desperat handling?»

Han lot ordene henge i luften et øyeblikk før han fortsatte.«Hangarskipet USS Roosevelt er på farten ute i Adriaterhavet et sted,

med alle slags typer stridshoder om bord. Hva om vi ber admiral Henderson sende av gårde en krysserakett ladet med hvitt fosfor mot flyet og simpelthen kremerer innholdet i kanisterne?»

Kremere? St. John tenkte seg om. Han visste at stoffet utviklet en intens hete som i et kort sekund ville antenne alt brennbart det kom i kontakt med. Piloten ville garantert bli grillet og forkullet til det ugjenkjennelige. Men hvor mange grader skulle til for å drepe det slumrende livet i beholderne?

«Vi er nødt til å handle raskt hvis katastrofen skal unngås,» poengterte Solender. «Dessuten har vi alltids muligheten for å abortere missilet.»

St. John klasket hendene mot armlenet på stolen.«Kjør i vei,» sa han. «Adriaterhavsflåtens høyeste offiser har sikkert

mandat til handle på egenhånd i krisesituasjoner som denne.»

173

174

32

Admiral Clayton B. Henderson stakk fingeren i det hårete øret og vrede sen hektisk frem og tilbake for å kvitte seg med den infernalske kløen. Han var sikker på at et insekt hadde trengt inn i øregangen, men han fikk ikke tak i det. Heller ikke var det spor av ørevoks på fingertuppen. Kanskje han skulle la skipslegen ta en titt. Det kunne jo være en slags eksem.

Han hektet barbermaskinen ned fra veggen og dro den over de stive stubbene for andre gang denne dagen. Så jevnet han den jerngrå barten som skjulte arret etter hareskåret, fjernet hårene i nesen og børstet den kortklipte manken. Fornøyd smekket han med tungen mot speilbildet av det brunbarkete ansiktet. Jammen holdt han seg godt, måtte han si, etter alle disse årene på sjøen.

Han var i ferd med å knytte slipset da det banket hardt på lugardøren. Utenfor sto en sekondløytnant med en sammenbrettet melding i hånden.

«Fra den britiske etterretningen, sir. Den kom inn for to minutter siden over en skjermet satellittlinje.»

Henderson nikket, lukket døren bak seg og foldet ut papiret. Han leste meldingen med stigende undring, som om han ikke helt skjønte hva som sto der. Monoplan med dødelig antrax om bord over Beograd. Foreslår hvis mulig bruk av kryssermissil med hvitt fosfor i stridshodet for å fjerne trusselen. Vurder umiddelbart om dette lar seg gjennomføre uten risiko for befolkningens helse.

Beograd. Admiralen ristet på hodet. Hans ansvar var å påse at ingen skip slapp gjennom blokaden med varer som var omfattet av FNs vedtak, hverken mer eller mindre. Og hva i helvete var antrax? En giftgass, muligens, siden det her var snakk om helsefare. Det fantes nok av kjemisk djevelskap som kunne spres med luften fra fly.

Han knyttet ferdig slipset, gikk ut i korridoren og tok heisen opp til broen. Regnværet hadde omsider gitt seg, og i vest hvilte restene av skydekket på et brospenn av gylne solpilarer. Henderson viftet bort annonseringen om at sjefen var på broen, nikket uformelt til folkene som betjente de blinkende konsollene og takket ja til et krus glohet kaffe med en ørliten klype sjømannssalt. Koffeinet jaget bort siste rest av søvn etter den obligatoriske siestaen han hadde lagt seg til på sine eldre dager.

«Ta en titt på dette, Arnold,» sa han til sin nestkommanderende og trakk den sammenbrettete meldingen opp av skjortelommen. «Er dette noe vi kan håndtere på en praktisk gjennomførbar måte?»

Arnold Brubaker nikket taust til den korte teksten.«Vi har på oppfordring fra britisk etterretning holdt øye med flyet fra

AWACS’en, og mens du sov har det også vært på nyhetene,» sa han. «Piloten truer med å kontaminere luften over Beograd med miltbrannsporer hvis ikke regjeringen innfrir kravene han stiller om militær tilbaketrekning fra alle områder utenfor Serbias grenser.»

«Så antrax er miltbrannmikrober,» sa admiralen nærmest til seg selv.

175

«I dette tilfelle i sporeform, som gjør svineriet vanskeligere å få has på.»«Men hvor kommer den hvite fosforen inn i bildet?»«Man håper vel at heten den utvikler skal kunne uskadeliggjøre dem

øyeblikkelig,» foreslo Brubaker.«Da begynner jeg å skjønne tegningen,» kommenterte Henderson. «Men

vil den gjøre det?»«Min gjetning i denne saken er like god som en annens,» svarte Brubaker

unnvikende. Han tittet ned på flydekket der en Tomcat landet med fulle flaps, huket tak i bremsewiren og reverserte motoren. Et kunststykke som ingen sjømann hadde våget å gjøre piloten etter, men disse folkene måtte være født uten nerver.

Henderson tømte kaffekruset. Synd at gruten lå igjen i filtret, ellers kunne han ha prøvd seg på en spådom. Men overtro var til liten nytte når det kanskje sto om livet til hundretusener av mennesker, og som øverste sjef han var nødt til å bestemme seg for hvorvidt han skulle ta oppfordringen til følge. I den nåværende situasjonen hadde han heller ikke mye tid på seg.

«Hvor raskt kan vi en Tomahawk klar?» spurte han ut i luften.«Så snart vi har de nødvendige dataene,» kom det fra orlogskapteinen.

«En halvtimes tid, hvis NRO er raske i avtrekket.» «Noen tegn til at serberne vil etterkomme kravene?» spurte admiralen

med blikket rettet mot TV-monitorene som var samlet i en sekskantet gruppe under taket. Eller at utpresseren gir seg, unnlot han å tilføye, med tanke på innholdet i meldingen. Det lå i kortene hvem som hadde makten og at serberne i begge tilfeller ville bli taperne.

«Ingen sjanse for det,» svarte Brubaker. «Altså kommer han til å åpne kranene før flyet går tomt for bensin.»

«Da setter vi i gang,» sa Henderson kontant. «Skulle betingelsene mot formodning endre seg underveis, kan vi når som helst destruere våpenet med et enkelt tastetrykk. Eller hva, Arnold?»

Brubaker virket plutselig betenkt.«Det finnes muligens en annen løsning,» sa han nølende. «La meg ta en

prat med ekspertene om innholdet i stridshodet før vi tar den endelige beslutningen. I mellomtiden gjør vi klart alt som har med programmeringen å gjøre, så det blir ingen forsinkelse av den grunn. Bare så det er klart.»

Brubaker forlot broen med raske skritt. KH-satellitten kan bli et problem, tenkte Henderson i sitt stille sinn. Så snart han henvendte seg til National Reconnaissance Office (NRO), som administrerte satellittene på vegne av de forskjellige tjenestene og våpengrenene, ville Pentagon også automatisk få beskjed og katta være ute av sekken. Men uten terrengprofilen ville Tomahawken være nærmest blind og hjelpeløs, siden marsjhøyden fulgte topografien noen få meter over bakken.

Det får stå sin prøve, sa han inni seg og tok heisen ned til radiorommet.

Brubaker var allerede på plass i våpenarsenalet, hvor hangarskipets luftbårne skyts ble oppbevart i et høyloftet, bombesikkert lagerrom. Enorme reoler med Harpoon-missiler, AIM-54C Phoenix, Hellfire og en rekke andre var

176

boltet til langveggene, hvor datastyrte robotarmer plukket dem ut av hyllene etter behov og transporterte dem skinnegående til vareheisen som fraktet dem opp på dekk. Fire mannskaper samt en offiser var alt som trengtes for å holde maskineriet gående i en skarp operasjon. Men siden skipet nå drev med fredeligere sysler var aktiviteten i dette dødens kammer konsentrert om daglig sjekk og vedlikehold.

Den tekniske løytnanten, som bestyrte butikken, ble derfor en smule overrasket da nestkommanderende for hangarskipsgruppen plutselig dukket opp. Viseadmiralens innbitte uttrykk fortalte ham at dette ikke var en høflighetsvisitt.

Brubaker hoppet over formalitetene og gikk rett på sak.«Hva vet du om antraxsporer, Damon?» spurte han.«Antrax?» gjentok løytnanten med et fåret uttrykk i ansiktet. «Nesten

ingenting, sir. Hvordan det?»Brubaker forklarte ham hva problemet besto i. Løytnanten skjønte

umiddelbart hvilket dilemma dette medførte.«Hensikten er altså å uskadeliggjøre sporene med et adekvat våpen,» sa

han nølende. «Jeg husker en plansje sanitetsoffiseren viste oss under en forelesning om biologiske stridsmidler, der sporene ble inhalert for deretter å utvikle seg til liv i en vertscelle. Hadde tankene om bord i flyet inneholdt bakteriekulturer, kunne vi muligens ha bombet dem flate med nøytroner. Men siden sporene ikke er liv i vanlig forstand, kan det hende at de er upåvirkelige i så henseende.»

«Du har et poeng der,» nikket Brubaker, skuffet over at alternativet hans om å bruke en nøytronladning istedenfor hvitt fosfor tydeligvis innebar for stor usikkerhet. Han trodde et øyeblikk at han hadde funnet den optimale løsningen som ville ha fjernet sykdomsfaren inne i tankene uten samtidig å ødelegge disse, men løytnanten hadde formodentlig rett. Kan hende var sporene fra naturens side for robuste til å ødelegges av massiv stråling.

Han hadde ikke villet nevne ordet nøytronbombe i andres påhør under oppholdet på broen. Offisielt fantes ingen slike våpen i skipets bestykning. Utviklingen av dem ble stoppet under president Jimmy Carter, og ble siden et tabu i enhver sammenheng. Litt av et paradoks med tanke på at nøytronbomben kunne drepe mannskapene i en stridsvogn, en bygning eller hva det måtte være, uten at hverken stridvognen eller bygningen tok skade. Men det lå vel en slags forskrudd idé bak om at den slags krigføring var inhuman. Som om ikke krig i seg selv var inhuman, hva man nå hadde fått et nytt vitnesbyrd om i forbindelse med djevelskapen som utspilte seg på Balkan.

Da gjensto det bare ett alternativ – hvitt fosfor i kombinasjon med magnesiumpulver. Svi antraxsporene til aske, hvis heten bare var intens nok. Man måtte bare krysse fingre for at tankene ikke var i rustfritt stål. Pluss alle de andre sjansebetonte momentene som en slik aksjon var forbundet med.

På et hotellrom i Wien satt Tibor Horvat klistret til TV-apparatet. Rundlurt av kroaten på en måte han ikke hadde forventet, men likevel ikke

177

misfornøyd med bikkjeslagsmålet han nå fikk oppleve på direkten. En oppvisning i ydmykelse av aller beste merke og absolutt ubetalelig. Så fikk han heller glemme at stuntet ble utført for hans regning. Men det ville også ha vært tilfelle om Skroza hadde holdt seg til planen.

Kroaten hadde hengt det serbisk lederskapet ut til tørk, mer effektivt enn om han hadde stilt dem overfor kravet på tre hundre millioner D-mark. Sett med omverdenens øyne syntes nok forlangendet hans om tilbaketrekning av de militære styrkene deres både rett og rimelig, men trusselen om å la befolkningen få lide hvis dette ikke ble etterkommet var hinsides alle proporsjoner. Skulle Milosevic mot formodning akseptere betingelsene, ville han være politisk død. De seneste minuttene hadde han spilte på opinionens følelser med hele sitt retoriske talent for å få piloten til å avblåse sitt halsløse foretakende, men uten at denne lot seg rikke. Presidenten måtte enten bøye seg eller ta følgene. Noe annet kom ikke på tale.

Jeg trenger ikke transportmidlene lenger, minnet Horvat seg selv om, men unnlot å foreta seg noe i sakens anledning. Flyet var det for sent å kansellere siden dette allerede sto på lufthavnen i Beograd, og sjåførene i varebilene samt skipperen på lekteren hadde sikkert kommunisert seg imellom i lys av det som skjedde. Alle tjenestene var betalt på forhånd, så ingen av de impliserte ville lide noe tap. Bortsett fra ham selv, som ble sittende igjen med svarteper.

På skjermen toppet det hele seg da Milosevic mistet tålmodigheten. Sjarmen forduftet og despoten viste sitt sanne ansikt da han skjønte at han sto overfor en motstander som ikke hadde noe å tape. Frådende av raseri, sufflert av værhanen Seselj, truet han med å skyte flyet ned. I så fall var dette ensbetydende med å avsi dødsdommen over egne undersåtter, lød kroatens lakoniske svar. Han advarte også forsamlingen mot at uthaling av tiden heller ikke ville hjelpe noen. I samme øyeblikk som flyet var tomt for drivstoff ville Beograds skjebne være avgjort.

Horvat kunne ikke annet enn å beundre den kjølige roen mannen utviste i denne pressete situasjonen. Konsentrert om oppgaven han hadde pålagt seg selv, og vilje til å gjennomføre den med sisyfosisk stahet. Hverken Milosevics autoritet eller Seseljs besvergelser kunne endre dette faktum. Det var nesten rørende å se hvordan de to geberdet seg foran TV-kameraene. Slo ut med hendene i forurettet uskyld eller hyttet dem truende mot en usynlig motstander som ikke var villig til å gi ved dørene.

Liv i bytte for andres frihet, med døden i form av en bakterie som mellommann. Han frydet seg over at bløffen hadde gått hjem. De to herrene skulle bare ha visst at den påståtte antraxen i virkeligheten kun var et uskyldig insektsmiddel som ble brukt til å holde svermene av nattfly borte fra gjestenes matfat på uterestaurantene sommerstid.

178

33

«De aner ikke hvem han er,» kom det fra Mesic. Hadde det ikke vært for situasjonens alvor kunne man ha funnet den fornøyelig. Men siden ingen av partene viste tegn til å gi seg, var tilstanden i ferd med å bli apokalyptisk.

«Slik må det også være,» sa Luka avgjort. «Tingene er innfløkte nok som de er, om ikke mannens nasjonalitet også skulle bli et tema.»

«Truet med utslettelse av en gal kroat,» nikket Mesic samtykkende. «Men tror du han er tilsnakkelig?

«Ikke i den sinnsstemningen han nå befinner seg.» Luka ristet på hodet. «Dette er en kamp mellom sterke viljer, hvor Ante opptrer med en besluttsomhet som jeg aldri har sett maken til. Jeg gjetter at det blir Milosevic som blunker først.»

«Altså blåser vi i St. Johns oppfordring om å kontakte Skroza?»«Hva annet kan vi gjøre?» spurte Luka retorisk.Gadd vite hva som foregår i hodet hans akkurat nå, og hvor lenge nervene

holder? undret han. Mesic, som tydeligvis var fordypet i egne tanker, fyrte opp en sigarett og stirret fjernt på røykringene som svevde dovent opp mot ventilasjonsanlegget i taket på hotellrommet, hvor de hadde benket seg foran TV-apparatet med en flaske whisky.

«Jeg møtte ham første gang på en ferge fra Dubrovnik da byen var under beleiring,» sa Mesic. «Han hadde flyktet dit etter nederlaget i Vukovar. Fra asken til ilden, så å si. Under samtalen kom det frem at han var utdannet rakettingeniør. Dermed ble Franjo interessert.»

«Han har opplevd litt av hvert i sitt unge liv,» kommenterte Luka. «Men her har han nok bitt over mer enn han kan svelge. Riktignok har han klart det kunststykket å presse Milosevic opp i et hjørne, men for begge kan det ende med en pyrrhosseier. Litt for dyrekjøpt til at den faktisk blir et nederlag, uansett hva utfallet måtte bli.»

«Som atombombene over Hiroshima og Nagasaki, da krigen i Stillehavet de facto var over?»

«Jugoslavia er allerede tapt for serberne,» fastslo Luka. «Bare synd den sterke mann i Beograd nekter å innse dette. Men han kapitulerer definitivt ikke på direktesendt TV, med halve verden som tilskuere.»

«Kan hende har Skroza fått et anfall av stormannsgalskap,» brummet Mesic. «Samtidig virker han skremmende rasjonell i sin opptreden, i motsetning til hylekoret på skjermen.»

«Milosevic er vant til å ha øyekontakt med motstanderne for lettere å kunne tvinne dem rundt fingrene,» istemte Luka. «Det frustrerer ham at han bare må forholde seg til en stemme som hverken gir uttrykk for følelser eller røper tegn på svakhet. Dessuten er Ante smart nok til ikke å la seg trekke inn i diskusjoner på serbernes premisser. Så langt har han bare nøyd seg med å gjenta kravene. Dermed blir Milosevic sittende å stange i veggen.»

«Til den fete damen i operaen synger,» sa Mesic sardonisk.

179

«Dæven, da har jeg deg!» utbrøt Brubaker for seg selv, idet han la på røret. Så faenskapet kapsler seg altså inn når vekstvilkårene er dårlige, og slumrer lykkelig til evig tid om nødvendig. En skapelsens mester i kunsten å overleve, hadde mikrobiologen fortalt ham. Hvis den ikke kan formere seg i en levende menneske- eller dyrecelle, holder den seg i ro bak skallet, beskyttet mot ytre påvirkninger som tørke, UV-stråler og kjemikalier. Men i det samme den kommer inn i kroppen til en vert, brytes kappen ned og bakterien lager nye kopier av seg. Sporestadiet er kun en midlertidig tornerosesøvn. En tilstand som antraxbakterien deler med noen få andre.

«UV-stråler er så sin sak, men hva om den ble utsatt for en storm av nøytroner?» hadde Brubaker spurt biologen om.

«Er dette et hypotetisk spørsmål, eller snakker vi om atomvåpen?» kom det omsider fra den andre enden av linjen.

«Kun av akademisk interesse,» hadde Brubaker svart, som klokelig nok hadde unnlatt å presentere seg med tittel.

«Vel, min beste gjetning ville være at mikroben i så fall kom til å bli kraftig vingestekket, for å si det mildt. Neppe i stand til å formere seg, og knapt nok gi vertsdyret andre symptomer enn en lett forkjølelse.»

NRO hadde oversendt den tredimensjonale terrengprofilen uten andre kommentarer enn et digert spørsmålstegn ved rutevalget Ploce-Kroatia/Beograd-Serbia. Enhver som fulgte satellittoverføringen fra TVB til CNN kunne lett gjøre seg sine tanker om dette. Men siden forespørselen ikke omfattet militære mål, var den heller ikke strid med USS Roosevelts oppdrag. Henderson var likevel klar over at mynten hadde to sider – ære eller vanære, alt etter hvordan den landet etter knipsingen. Men han var for gammel til å ta slike hensyn når så mye sto på spill for så mange.

Brubaker hadde nettopp overbevist ham om at nøytroner var å foretrekke fremfor pyroteknikk, særlig fordi man ikke visste hvilket metall kanistrene var laget av. Rustfritt stål ble regnet som en dårlig varmeleder, aluminium en av de bedre. For nøytronene var dette ett fett. De penetrerte nesten hva det skulle være, like lett som en nål stakk hull på en ballong.

Riktignok fantes det ingen erfaringer til støtte for en slik løsning, men så hadde man heller ikke syslet med liknende problemer tidligere. Gudskjelov, tenkte Henderson, for hva slags verden skulle det ha blitt? Men dette var et unntakstilfelle hvor man var tvunget til å ta uortodokse virkemidler i bruk. Riktignok hadde moderne krysserroboter vist seg å være svært pålitelige, men selv der hadde man ingen garanti mot å feile.

«Når kan vi ha den i luften?» spurte han den tekniske offiseren.«Styringssystemet er programmert og stridshodet på plass. Siste sjekk er i

ferd med å avsluttes,» lød svaret.Henderson tittet på klokken. Trettito minutter fra ordren ble gitt. Ikke

verst, med tanke på at løsningen var alt annet enn hyllevare. AWACS-flyet hadde beskjed om å følge Tomahawken helt frem til målet, hvilket var en betryggelse i seg selv. Dessuten var disse tingene utstyrt med en selvdestruerende mekanisme for å sikre mot følgene av Murphys lov. Hvis

180

noe kunne gå galt, gikk det som oftest galt. Og dette var den mest uforutsigbare situasjonen admiralen noensinne hadde opplevd.

På St. Johns kontor i London gikk telefaksen varm og telefonkøen ble stadig lengre. Hva visste MI6 om bakgrunnen for kaoset i Beograd? Fantes det beviselig antrax om bord i småflyet, og hvem var denne utpresseren?

FN, NATO, CIA – samt et dusin andre institusjoner med velkjente akronymer i brevhodet – hadde fått med seg Milosevic påstand om at britisk etterretning skulle hatt kjennskap til utpresserens hensikter timer i forveien, og følgelig måtte ta sin del av skylden for dette skammelige opptrinnet. St. John hadde redegjort for sin befatning med saken i et kortfattet memorandum, der innsamling av løse fakta syntes å utgjøre et hele, men hvor ingenting hadde vært sikkert før utpresseren selv annonserte sitt ærend over VHF-radioen til TVB. Like før dette ble offentlig kjent hadde imidlertid den serbiske presidenten blitt advart om hva som sannsynligvis var i emning. Men da var det allerede for sent med noen form for fysisk inngripen.

To ting hadde han av gode grunner unnlatt å opplyse om. Den ene var kaprerens identitet. Etter samtalen med Franelic i Brüssel hadde han kommet til at det kanskje var lurest om kroatene lot være å blande seg inn. Heller la tvekampens hovedperson forbli anonym enn å gi Milosevic ammunisjon til å forsvare den uholdbare serbiske okkupasjonen av et landområde innenfor Kroatias anerkjente grenser. Historiske rettigheter med ymse begrunnelser var en øvelse serberne var mestere i, og mye av årsaken til at oppløsningen av Jugoslavia hadde blitt så blodig. Utpresserens krav var på ingen måte urimelige. Dessuten var de godt forankret i den jugoslaviske føderasjonens grunnlov om at enhver republikk som ønsket å tre ut, kunne gjøre dette etter eget ønske. Serberne var de som hadde tatt seg til rette gjennom rå og hensynløs maktbruk. Men å tvinge igjennom en politisk løsning ved å true sivilbefolkningen med massedrap, hørte ingen steder hjemme.

Den andre tingen han ikke nevnte i memoet var den kortfattete henvendelsen til amerikanernes adriaterhavsflåte. Han hadde ikke hørt noe fra admiral Henderson om hvorvidt han bifalte forslaget eller ikke, men svaret ville han uansett få innen tidsrammen som utpresseren hadde til rådighet. I mellomtiden var det avgjørende at ingen av dramaets aktører fikk nyss om hva de hadde i vente, dersom amerikanerne bestemte seg for å slå til. Overraskelsesmomentet var alfa og omega ved alle slike aksjoner.

Når det hele var over ville oppmerksomheten dreie seg om bankmannen Horvats befatning med saken. NovaBanka hadde beviselig finansiert kjøpet av flyet på vegne av en navngitt kunde. Samtidig hadde Horvat personlig engasjert piloten som nå befant seg i det samme flyet over Beograd med antrax i sprøytetankene. Så langt tydet handlingsmønsteret på et komplott mellom disse to, men hvor kroaten syntes å ha tatt føringen. Hva hadde banken å vinne på en politisk handling, som hverken direkte eller på sikt ga klingende mynt i kassen?

Snarere tvert imot, ville nok Horvat hevde, siden flyet skulle ha vært levert til kunden. Piloten hadde i så måte sveket ham på det groveste og

181

foretatt seg ting han selv ikke kunne gjøres ansvarlig for. En slik påstand ville bli vanskelig å motbevise, særlig når man tok kroatens levnetsbeskrivelse i betraktning. En mentalt ustabil krigsveteran med en broket fortid. Sympatien ville opplagt være på Horvats side og forklaring hans stå sterkere enn Skrozas. Indisiene mot ham var likevel for mange og sammenfallende til at en domsmyndighet kunne se bort fra dem.

Men dette var en annen skål, minnet St. John seg selv om, da en telefaks tikket ut av skriveren. Den besto av en eneste setning: ANMODNINGEN ER TATT TIL FØLGE, og var undertegnet med en X, som betydde at den umiddelbart skulle makuleres. Da er vi i gang, tenkte etterretningsmannen opprømt, idet han kjørte papiret gjennom strimleren.

Etter å ha sneket seg mellom øyene utenfor Ploce skulle Tomahawken følge Neretvas leie nordover, krysse Jablanick-innsjøen, bruke Vrbas elveløp forbi Banja Luka til dalføret møtte Sava. Herifra var slettelandet forholdsvis åpent østover mot Beograd. Foruten å styre etter GPS-koordinatene fra satellitten, sammenliknet missilets datahjerne den innleste fotografiske terrengprofilen med virkeligheten og korrigerte umiddelbart for hindringer.

Marsjfarten var svimlende. Hvis noen fikk et glimt av krysserraketten idet den passerte i lav høyde, var den allerede forsvunnet før man rakk å danne seg et klart bilde av hva slags gjenstand det dreide seg om. Likevel skulle den tilbakelegge ganske mange mil før den endelig nådde målet.

Ante var selvsagt lykkelig uvitende om hvilken fare som nærmet seg i overlydshastighet. Etter å ha sirklet over Beograd i en sløvende karusellbevegelse som ikke syntes å ha noen ende, begynte hjernevindingene hans å gå i stå. Hittil hadde tankene vært nesten uvirkelig klare, stimulert av adrenalin, kaffe og druesukker, men nå måtte han ta seg sammen for ikke å duppe av. Musklene verket av mangel på rørlighet i den trange cockpiten. Verre enn under flukten til Ungarn, da livsinstinktet hadde holdt ham gående til han var så omtåket av blodtapet at virkelighet og fantasier smeltet sammen. Dette var mer av en viljeprøve, der ensformigheten truet med å knekke ham.

Klokken viste at skumringen snart ville senke seg over byen. I løpet av de drøyt fire timene motoren hadde gulpet i seg bensin, propellen pisket luft og føttene hans danset langsom vals på rorpedalene mens blikket vekselvis flyttet seg mellom horisonten og svingindikatoren under giringen, hadde ingenting av betydning skjedd. Stemmene over radioen surret søvndyssende i ørene. Trusler blandet med selvrettferdig harme i velkjent stil, men ikke et eneste tegn på vilje til å imøtekomme kravene hans.

Ante lot dem snakke. Han overhørte også invitasjonen fra BBC-reporteren om å gi opp forehavendet sitt mens han ennå hadde luft under vingene. Mannen var tydeligvis bekymret for at han skulle gå tom for bensin, åpne dysene i en siste desperat handling og styrtlande med en sky av bakteriesporer på slep. Bekymringen var reell nok, for etter Antes beregning hadde han knappe tyve minutters flytid igjen før han var nødt til å foreta seg noe. Svaret han ga var et siste ultimatum. Fortell Milosevic at han har fem

182

minutter på seg til å avgi en bindende erklæring om tilbaketrekning. Reporteren lovet å gjøre sitt beste.

Men kunne han virkelig straffe halvannen million mennesker for et fåtalls misgjerninger? I den omtåkete hjernen hans virket spørsmålet forunderlig fremmed og irrelevant. Var en million flere krigsofre verre enn si tusen, hundre eller ti i den store sammenhengen? Man snakket om menneskeliv, ikke abstraksjoner i form av statistiske størrelser. Moral eller umoral kunne heller ikke kvantifiseres, hadde Vesna lært ham. Du dreper en snikskytter for å spare mange, men gjorde dette deg mer moralsk enn den andre? Var selvforsvaret etisk mindre forkastelig enn hevnen over bødlene, som i sitt grenseløse maktbegjær hadde påført jugoslavene ubeskrivelige lidelser?

I begge tilfeller tok man liv, slik han selv hadde gjort i både Vukovar og Sarajevo. Så hvorfor ikke åpne dysene når de fem minuttene var omme, hvis Serbias øverste leder fortsatt nektet å bøye seg. La ham se sitt eget folk i øynene når han forklarte dem at okkupert land var viktigere for nasjonen enn innbyggernes liv og helse.

Tre minutter igjen. Nok til å fullføre svingen, tenkte Ante, da sidesynet hans registrerte en refleks i metall fra det synkende soløyet i horisonten. Et missil var på vei mot Beograd i lav høyde vestfra. Det vokste i synsfeltet for hvert sekund, og han skjønte hvem som var målet. Men denne gjenstanden hadde ikke vært pensum på den tekniske høyskolen i Zagreb, altså kunne den bare komme etsteds fra – hangarskipsflåten i Adriaterhavet.

183

34

«Hva faen er det stabeisen Henderson har funnet på nå?» raste flåteadmiralen på radiolinjen til kapteinen i overvåkingsflyet som patruljerte den kroatiske kystlinjen i stor høyde. «Presidenten har vært på tråden og bedt om en forklaring, og Pentagon summer av rykter etter meldingen fra NRO om at USS Roosevelt har bedt om terrengprofilen på en rute fra Ploce i Kroatia til den serbiske hovedstaden.»

«Han ønsker å finne ut om datastøttete kryssermissiler kan ta seg frem gjennom dalførene i deler av det tidligere Jugoslavia,» svarte kapteinen figurlig. «Dersom NATO på et eller annet tidspunkt blir nødt til å intervenere, er det greit å vite om denne våpentypen er egnet til formålet eller ikke.»

«Men en av disse er altså i luften mens vi snakker.»«Det er den, og så langt har den mestret forholdene svært bra. Vi følger

den kontinuerlig fra vår posisjon. Etter planen skal den nå Beograd, fly over byen og tilintetgjøres under betryggende forhold. Ingen sivile eller militære fly i området vil bli berørt av denne øvelsen.»

«Men serberne kan komme til å lage bråk, i og med at territoriet deres krenkes,» brummet flåteadmiralen.

«Man kan like gjerne kalle det en vekker for hva de muligens kan ha i vente,» repliserte kapteinen. «Politikken får andre ta seg av. Min jobb er å assistere hangarskipets operasjoner i ethvert henseende.»

«Så dette har ingenting å gjøre med dramaet som utspiller seg der borte?»«Du mener denne bråkmakeren som truer Milosevic-regimet med død og

fordervelse hvis han ikke får oppfylt kravene sine? La meg si det slik, at hvis flyet hans kommer i veien for missilet, er han ille ute. Men vi får tro at han har vett til å stikke av i tide.»

«Han påstår selv at han har antrax om bord.»«Jeg har fått med meg det,» bemerket kapteinen.«Og?»«Miltbrann kan kureres, hvis man ikke bare blåser i symptomene og tror

det er en begynnende influensa. Dessuten sies det på TV akkurat nå at Milosevic skal være på gli. Han har visst gitt opp støtten til serberne i Kroatia, i følge CNNs reporter.»

«Jeg får NATOs pressesekretær på tråden om et øyeblikk,» avbrøt flåteadmiralen ham utålmodig. «Kan jeg sitere deg på det du nå har sagt?»

«Burde du ikke for ordens skyld konferere med Henderson først?»«Faen til kameraderi,» gryntet flåteadmiralen da linjen ble brutt, men

mannen hadde selvfølgelig rett. Og var det ikke også slik den gangen han selv var i operativ tjeneste?

«Tibor Horvat på telefonen, Jeremy.»

184

Solender rakte ham røret. St. John rettet seg opp i stolen med et smell som kjentes fra nakkeregionen til bekkenbenet. Bankmannen! Han gjorde tegn til Solender om å spore samtalen for alle tilfellers skyld.

«St. John her.»«Du kjenner meg kanskje bedre under navnet Kadijevic,» sa stemmen i

den andre enden. «Jeg har en viktig opplysning å komme med. Men siden denne innebærer et offer fra min side, vil jeg nødig at dette tas opp på bånd. Er det en avtale?»

«Så god som en gyldig banksjekk,» svarte MI6-mannen.«Det har seg slik at den påståtte miltbrannmikroben om bord i flyet som

nå sirkler over Beograd er et ufarlig sprøytemiddel mot insekter. Jeg går ut fra at du vet hva jeg snakker om.»

«Vi følger med på sendingen fra BBC,» bekreftet St. John. «Men hvordan vet du dette?»

«Fordi begge kanistrene med antrax befinner seg et annet sted og vil bli overlevert til MI6s representant i Budapest for destruering.»

«Så meldingen fra Reuters om tyveriet medfører altså riktighet. Men hvorfor ikke la ungarske myndigheter ta hånd om den?»

«Fordi det hverken ville være tilrådelig eller spesielt gunstig for NovaBankas virksomhet og omdømme,» svarte Horvat unnvikende. «Enkelt følsomme saker løses best i all stillhet mellom gentlemen.»

Har vi virkelig gjort oss fortjent til den betegnelsen? undret St. John ironisk, før han svarte at han skulle be Liam Atkinson kontakte ham om tid og sted for overleveringen.

«Utmerket. Da sier vi det slik,» sa Horvat. «I mellomtiden håper jeg at tingene ordner seg til beste for alle parter.»

Meningen hadde altså ikke vært å implementere antraxen i plottet, men la verden tro det. St. John brant etter å spørre om Horvats beveggrunner for å blotte seg på denne måten, men svaret ga seg i grunnen selv. Han måtte ha skjønt at Atkinson hadde vært i hælene hans, og at han derfor var tvunget til å ta oksen ved hornene. Satse på at avtalen han nå hadde inngått ville sette punktum for befatningen hans med et farlig patogent våpen.

«Du er mannen fra Leonis,» sa han høyt.«Og en som har gjort den militære kroatiske etterretningen visse tjenester

fra tid til annen, til tross for at jeg er serber av fødsel,» repliserte bankmannen. «Men ikke legg mer i dette enn det fortjener. Piloten som nå truer Milosevic-regimet handler helt og holdent på egenhånd.»

Tenkte jeg det ikke, nikket St. John til den tause telefonen idet han la røret på gaffelen. Kadijevics opprinnelige hensikter hadde snarere hatt et økonomiske siktemål, uten at man noen gang ville få vite hvilket. Hvor han ringte fra var heller ikke interessant lenger. For alle praktiske formål var saken avsluttet, selv om TV-bildene fra Beograd viste at dramaet ennå pågikk. Han fikk akkurat med seg at Milosevic viste tegn til å komme piloten i møte, da produceren tilsynelatende umotivert klippet fra ansiktet hans til det utvendige kameraet som zoomet inn på monoplanet i luftrommet over byen.

185

Synet av krysserraketten fikk Ante til å bråvåkne. Om få sekunder ville den spidde flyet som et grillspyd og sprenge det til atomer. Han skjøv stikken hardt mot høyre, senket nesen og ga fullt ror for å skru maskinen ned og vekk fra kollisjonskursen. I helikopteret hadde Luka kuttet motoren slik at det sank som en stein, men Ante lot gasshåndtaket være. Raketten strøk forbi med fire meters klaring, nær nok til at den hete eksosen fikk banneret til å gløde. Den turbulente luften i dragsuget filleristet flyet, før han fikk gjenopprettet kontrollen og var skjermet av bygningene langs elven.

At roboten bommet betydde ikke at han hadde ristet den av seg. Hvis den var programmert for å være aktivt målsøkende, og det var jo selve ideen bak slike våpen, ville den snu et sted, returnere til et punkt lengre bak i løypen og gjenoppta søket derifra. Det betydde at han muligens hadde noen minutter på seg før den angrep på ny, og da var elveløpet et nesten like farlig sted å befinne seg som himmelen over hustakene.

Han fløy så lavt som han våget for å gå mest mulig i ett med vannflaten. Trafikken var heldigvis liten – eller uheldigvis – alt etter hvordan man så det. Fra luften var flyet lett synlig, men i spissere vinkel ville broene over Sava til dels bryte robotens siktelinje.

«Den dreier nordover og stiger,» hørte han en stemme rope over radioen. Selv hadde han kurs sørover, fortsatt med de forkullete restene av den idiotiske vindpølsen på slep. Det slo ham plutselig at AWACS-flyet han hadde sett tidligere på dagen formodentlig kunne gi roboten nye instrukser. Foreløpig følte han seg rimelig trygg mot å bli oppdaget, men så snart han var ute av tettbebyggelsen, ville Boeing-maskinens digre radardisk lettere kunne plukke ham opp. Likevel hadde han ikke annet valg enn å fly mot de grissgrendte åsene foran ham, der en trefning ville gjøre minst skade. Alternativt lande på et øde jorde og grave ned kanistrene med den farlige bakterien.

Han fulgte Savas løp til elven dreide nordover ved Obrenovac og la kursen mer østlig. Her var han farlig utsatt for å bli oppdaget, og bensinmåleren viste at tanken var så godt som tom. I tussmørket et stykke foran skimtet han en smal, men forholdsvis rett gårdsvei, med bringebærkratt langs veigrøftene og steinet utmark på begge sider. Egentlig var veien for smal til at vingene ville gå klar av krattet, men andre muligheter fantes ikke. Han måtte bare la det stå til mens det ennå var lys nok til å manøvrere.

Raketten hadde steget til mer enn femten tusen fot da kapteinen på AWACS-flyet trykket på destrueringsknappen. Stridshodet detonerte med et svakt smell og en strøm av frie nøytroner i alle retninger, men spredningen var for stor til at det kunne merkes på bakken. Muligens med unntak for litt forbigående støy fra parabolantenner på grunn av partiklenes elektromagnetiske struktur. Ellers ble de desintegrert i andre atomdeler og den svake, kortvarige radioaktiviteten gikk til grunne.

Ordren om å abortere hadde kommet fra hangarskipet, som via britisk etterretning hadde fått vite at det ikke fantes antrax om bord i flyet. Men

186

denne opplysningen ble det av gode grunner lagt lokk på. TVB kunne imidlertid melde at raketten over Beograd var et øvelsesmissil som uheldigvis hadde kommet ut av kurs, men nå var blitt sprengt kontrollert i stor høyde. Et talende eksempel på at sannheten alltid var krigens første offer.

187

35

Den gamle kvinnen jagde ut den siste sauen fra innhegningen etter melkingen og la stokkene på plass igjen over åpningen. Hun stoppet et øyeblikk med hendene på hoftene mens hun strakte den lemstre korsryggen. På himmelen i nordøst så hun et lysglimt som hun tenkte måtte være et stjerneskudd. Luftskyts var det ikke, for krigen var heldigvis et godt stykke unna. Så lenge det varer, tenkte hun, for i tider som disse kunne man aldri vite. Men prøvde de seg, skulle de få smake høygaffelen.

Da hørte hun plutselig flydur. Ganske svak, men lavt over jordene et stykke oppe i veien. Propellen hakket og hostet som motoren til den gamle traktoren når den gikk tom for diesel. Med rennende øyne ble hun stående å stirre ut mørket der lyden kom fra. Sauene hadde også stoppet opp og lyttet engstelige med stive ører.

Best å komme seg i hus, tenkte hun og fikk fart på de gamle bena. Men i det samme hun la hånden på dørklinken, kom det en spjærende lyd av metall mot steingjerdene bak bringebærkrattet på sidene av gårdsveien. Deretter ingenting. Hun ventet å høre lyden av en eksplosjon, eller se det tørre krattet gå opp i flammer, men ingenting skjedde. Ikke så mye som et sauebrek forstyrret den øredøvende stillheten.

Var flygeren død? Eller lå han inneklemt, lemlestet og bevisstløs mellom vrakdelene etter krasjlandingen? Hørte hun et svakt rop om hjelp i natten, eller var det var bare innbildning? Hun gikk inn for å hente ektemannen.

188