• MENNESKET, moralen og genene SIDE 4

• EN KVINNE mot sin tid SIDE 7

• VIRKELIGHET på film SIDE 13

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 3. 2001

KLARTEKST

«Å ta opp forholdet mellom stil og data-teknologi som problem, er å stikke håndeninn i to vepsebol samtidig.»

PORTRETTET: Britt Kroepelien

Nr. 3. 2001 – 2. årgangUniversitetsforlagets magasin

Ansvarlig redaktør: Laila StangeRedaktør: Vibeke Feldberg

I redaksjonen: Hege Ramseng og Mari Bjørkeng

Redaksjonell rådgivning: Gazette asDesign og Lay out: Gazette as

Adresse:Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum0105 OsloTelefon: 24 14 75 00Telefaks: 24 14 75 01E-post: klartekst@universitetsforlaget. nowww. universitetsforlaget. no

Nylig skjedde det uforståelige, terrorhandlingensom vi alle har prøvd å forholde oss til på ulikemåter. Da har det noen ganger vært godt åkunne skru av TV’n, ta pause fra krigs-over-skriftene og bare lytte på radioen eller lese hvafagpersonene sier: Den kunnskapsrike religions-historikeren, statsviteren eller historikeren somkan sitt fag til bunns, som kan se sammen-henger, som kan forklare hvordan terroristertenker, som kan sette udåden i USA inn i etstørre bilde, som appellerer til refleksjon og somgir oss ord og bilder og kunnskap som vi kanbenytte når vi skal kommunisere med hver-andre og med barna våre om verden etter 11. september.

Faglitteraturen har en slik vederkvegende rolle.Den skaper orden i kaos og setter ord på forvir-rede tanker. Å ta seg tid til å lese en god boksom formidler viten, oppleves aldri som bort-kastet. Man får aldri lest nok, men litt er bedreenn ingenting, og heldigvis er det ikke mangelpå kloke og skriveføre forskere som ønsker åformidle sin innsikt og sine funn til leserne.

Fra Universitetsforlagets rikholdige høstlistehadde vi for flere uker siden plukket ut et knip-pe av utgivelser som skulle få plass i høstensKlartekst. Noen av disse har den siste uken fåtten uhyggelig aktualitet, og viser hvordan fag-debatten og faglitteraturen til enhver tid har sinviktige plass som solide påler i informasjons-strømmen. Hva er egentlig et menneske? Hva er«godt» og hva er «ondt»? Kan etikk være gene-tisk bestemt, eller er studiet av politisk handling

viktigere enn studiet av gener? Hvilke etiskeimplikasjoner har det at mennesket selv eransvarlig for sine handlinger?

Med utgangspunkt i sin nye bok Mennesket,moralen og genene skriver filosofen Lars Fr. H.Svendsen et debattinnlegg om biologismen somtrussel mot oppfatningen av mennesket som etmoralsk ansvarlig vesen som er forpliktet over-for sine omgivelser. Svendsen kommer i høstogså med boken Ondskapens filosofi der handiskuterer spørsmål som: Hva er det onde?Hvem er den onde? Hvorfor gjør vi det onde?Hvordan skal det onde straffes?

Verdensreligioner i Norge presenteres også i dettenummeret av Klartekst. Hvordan

styrer religionen menneskers etikkvalg? Hva erreligionens rolle som kulturbærer, og hvordankan innsikt i religion sette oss i stand til å forstådet som i utgangspunktet er umulig å forstå?Filosofen, antirasisten og antinazisten HannahArendt presenteres i høst i en nybok av Einar Øverenget. Arendt varen ikke-ideologisk tenker som påsin måte utfordret den tradisjonelleforståelsen av hva som kjenneteg-ner et menneske, og slik blir ogsåboken om henne et bidrag til etnyansert svar på denne evige gåten.

Å forstå det menneskelige

Redaksjonelt

2 Klartekst / 3. 01

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN /NR. 3. 2001

KLARTEKST

I løpet av de siste femti årene har alle de store verdensreligionene etablertseg i Norge. Hva har det gjort med oss?

I dag finnes det omlag 70 000 muslimer i Norge. I tillegg regner man medat mellom 15 og 20 000 buddhister, om lag 10 000 hinduer og litt under1000 jøder lever i dette lille landet.

– Jeg håper denne utviklingen kan lede til en økt toleranse og føre til øktydmykhet, spesielt i enkelte kristne miljøer, sier Knut Axel Jacobsen. Han erprofessor i religionsvitenskap og redaktør av Verdensreligioner i Norge, en ny boksom beskriver hvordan de ulike verdensreligionene praktiseres her til lands.Her presenteres både hinduistiske, buddhistiske, muslimske, jødiske og krist-ne sammenslutninger i Norge – deres utbredelse, ritualer og hellige steder.

– Vi ønsket å kartlegge religionsmangfoldet i Norge, sier Jacobsen.– Massemediene fokuserer veldig ofte på islam som den eneste religiøse

minoriteten i Norge. Vi vil vise at variasjonen er større enn som så. – Hva gjør dette religiøse mangfoldet med det norske samfunnet?– Den fører nok til en slags relativisme – vi er nødt til å forsone oss med

at vi skal leve i et pluralistisk samfunn. Mange mener kanskje at det liggeren normoppløsning i dette, men slik er det nødvendigvis ikke. Det religiøsemangfoldet i dag er jo nettopp et resultat av at folk holder fast på tradi-sjonene, ikke at de forlater dem.

– Hvordan ser du på statskirkens rolle i denne situasjonen?Etter hvert som vi får store religiøse minoriteter fra de ulike verdensreligi-

onene her til lands, er det vel vanskelig å tenke seg at staten bare skal alliereseg med den ene av dem. I Sverige har man jo skilt stat og kirke. Denne dis-kusjonen kommer nok med økende styrke her også.

I Jacobsens bok – som er skrevet i samarbeid med Kari Vogt og DagfinnRian – beskrives også hvordan de ulike religionssamfunnene utvikler egnesærtrekk i møtet med det norske samfunnet.

– Møtet med den norske likhetsideologien har nok hatt betydning for flereav de religiøse gruppene, sier han.

– For eksempel har Norge, som det eneste land i Europa, hatt en kvinnelig

leder av Islamsk råd. Man kan også se hvordan hinduer her i landet leggerveldig lite vekt på kastevesenet i sin tolkning av den hinduistiske læren.

– Hvilke andre særtrekk ser du ved de religiøse minoritetene i Norge?– Mange av dem er sterkt preget av å være diaspora-grupper, minoritets-

grupper som lever i eksil. I en slik situasjon blir gjerne etnisk og religiøsidentitet knyttet sammen – religion får en stor rolle som kulturbærer, og blirviktig for samholdet innad i en folkegruppe. Derfor ser man for eksempel atogså sekulariserte vietnamesere kommer til de buddhistiske templene iNorge ved store fester, fordi de i slike sammenhenger opplever et språklig ogkulturelt fellesskap.

– Man er jo aldri så norsk som når man er i utlandet…Nei, det er typisk at nordmennene som utvandret til USA bygget egne kir-

ker – og så bygget svenskene sine ved siden av, selv om begge gruppene varlutheranere. På samme måte har hinduene fra Sri Lanka og India hver sinetempler i Oslo. Og buddhister fra Sri Lanka går ikke i tempelet til de thai-landske buddhistene – selv om de tilhører samme buddhistiske retning.

Nyheter *

3Klartekst / 3. 01

Religionsmangfold i NorgeTEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

LIKHETENS PARADOKSER

Er vi likere i Norge enn i andre land? Sannsynligvis ikke. Likevel har ideen omlikhet ofte preget nordmenns selvforståelse og beskrivelser av Norge. Iboken Likhetens paradokser undersøkes de ofte motstridende elementene idenne tankegangen nærmere. Gjennom sammenliknende antropologiskeundersøkelser ønsker forfatterne å utfordre bildet av Norge som et sted derlikheten råder, og utforske spenningsfeltet mellom likhet og ulikhet i detmoderne Norge. Bidragene varierer: Her belyses blant annet innvandrings-

problematikk, kommunalt helsearbeid og tradisjonene for gavebytte i et fis-kevær i Finnmark. I tillegg kommer analyser av moderne toppidrett og lesbis-ke barnefamilier. Til sammen tegner disse studiene et variert og motset-ningsfylt bilde av den norske likhetsideologien.

Redaktører for boken er sosialantropologene Marianne E. Lien, Hilde Lidénog Halvard Vike.

BIOLOGISME

Selv om det bare er et halvt århundre siden Crickog Watson oppdaget DNA-molekylet, har detallerede preget vår forståelse av oss selv sommennesker på avgjørende vis. Mange menneskertror tilsynelatende at genene er nøkkelen tilhvem vi er. I 1988 ble det menneskelige genom-prosjektet påbegynt, og i juni 2000 ble de førsteskissene av hele det menneskelige genometoffentliggjort. Da uttalte USAs president, BillClinton, at vi var i ferd med å lære det språketGud brukte da han skapte livet. Clintonspåstand er tankevekkende fordi den viser at viher snakker om metafysikk, vel så mye somvitenskap. Mennesket, moralen og genene er ikkeen kritikk av biologien, men av biologismen –ikke en kritikk av en vitenskap, men av en ideo-logi. Biologisme er ikke vitenskap, men et meta-fysisk livssyn som gjør bruk av vitenskapen bio-logi til å forklare alle aspekter ved mennesketsliv, tanker og handlinger. Biologien glir over ibiologisme når den strekker seg ut over sitt eget,legitime område og forsøker å bli en universal-forklaring.

Bildet som formidles til oss ikke-biologer avden moderne biologien, har en forbløffendeentydighet, idet vi ustanselig presenteres for

eksepsjonelt enkle svar på ulike problemstilling-er om hvem vi er, om hvorfor vi handler slik vigjør og ofte også om hvordan vi bør handle.Svarene er ofte relatert til forestillingen om atman har funnet «genet for» en eller annen egen-skap. Dette bildet er misvisende både med hen-blikk på problemenes kompleksitet og biologi-ens yteevne. «Gener for» nær sagt enhver men-neskelig egenskap blir postulert på løpendebånd uten at det finnes vitenskapelig belegg fordem, men snarere fordi dette passer inn i enbestemt teori om forholdet mellom gener ogegenskaper. De fleste av disse genene har en renthypotetisk status. Problemet er at slike spekula-sjoner ofte blir videreformidlet som om vi nåvisste at disse genene faktisk finnes og som om vinå har forstått det aktuelle fenomenet til bunns.Som oftest har man ikke engang sannsynliggjortat de nevnte genene finnes. Jeg hevder ikke atgenetiske forklaringer er feilslåtte. At en mengdefenomener har et vesentlig genetisk grunnlag, erhevet over tvil, og det er allerede påvist flere syk-dommer med en relativt klar og entydig genetiskkomponent. Problemet er at genene i stadighøyere grad brukes som en universalforklaring,slik at de fremstilles som nøkkelen til å forståethvert fenomen.

GODT OG ONDT

Etter min mening er den utbredte biologismen isamtiden den største trusselen mot oppfatningenav mennesket som et moralsk ansvarlig vesensom er forpliktet overfor sine omgivelser. Hvisbiologien er nøkkelen til å forstå mennesket somhandlende vesen, vil all moral være illusorisk, ogdet moralske onde, og vil bli redusert til detnaturlige onde arvesynden blir erstattet av arve-stoff. Skillet mellom det moralske og naturligeonde er ikke helt uproblematisk å trekke, men vikan tentativt si at det moralske onde har sinårsak i fritt handlende aktører, mens det naturli-ge onde har rent naturlige årsaker. Biologien er

Mennesket, moralen og geneneLARS FR. H. SVENDSEN

4 Klartekst / 3. 01

Debatt «

Det er bemerkelsesverdig hvordan biologien har erstattet fysikken som master science i

løpet av de siste tiårene. Prestisjen og pengene har forflyttet seg fra fysikken til biologien.

Biologiens sterke stilling vises ikke minst i innflytelsen på det bredere publikums

forståelse av mennesket og dets plass i verden. Richard Dawkins innleder The Selfish Gene

med å hevde at vi ikke lenger behøver å ty til religiøs overtro når vi skal reflektere over de

«dype» problemene vedrørende menneskets eksistens. Spørsmål som «Er det en mening

med livet?» og «Hva er mennesket?» skal nå gis av biologien, nærmere bestemt av

genetikken. Biologien er blitt en vitenskap som gjør krav på å forvalte den hele og fulle

sannheten om mennesket, og den har slik sett en påtagelig likhet med den religionen den

setter seg fore å erstatte.

5Klartekst / 3. 01

ikke i stand til å forvalte det moralske begrepetom ondskap, og kan i høyden bortforklare feno-menet.

Hvilke redskaper gir biologien for å skille detgode fra det onde? Ingen utover at «godt» måforstås som «nyttig for den egne reproduksjo-nen», mens ondt ikke kan forstås som annet enndet som tilsvarende er unyttig. Det kommer ikkenoe «godt» ut av en darwinistisk evolusjonspro-sess, hvis man med «godt» mener noe moralsknormativt. «God» betyr her utelukkende «over-levelsesdyktig», uten at det er klart hva over-levelsesdyktigheten – løsrevet fra andre formål –skal være god for. I prinsippet kan en hvilkensom helst egenskap og aktivitet vise seg å værefordelaktige i et evolusjonært perspektiv.

Et fokus på biologi generelt, og gener merspesifikt, har etter min mening lite å tilføre etik-ken. Dette gjelder særlig den normative etikken,men jeg tror heller ikke at biologien tilfører dendeskriptive etikken stort, fordi det ligger teo-retiske forutsetninger til grunn for biologenesbeskrivelser av moralsk atferd som systematiskforvrenger beskrivelsene av denne atferden,fordi atferden alltid betraktes som uttrykk foregoisme på ett eller annet nivå. Problemet meden slik fokusering på egoisme er at det fører tilen systematisk omfortolkning av menneskeligehandlinger, der all atferd blir tolket som om den«egentlig» bare er uttrykk for egoisme, uansetthvordan den ellers måtte fremstå. Og dette harigjen konsekvenser for hvordan vi betrakter våremedmennesker og handler overfor dem.

MORALEN OG DET MENNESKELIGE GENOM-

PROSJEKTET

En av verdens ledende molekylærbiologer, Wal-ter Gilbert, har skrevet at «vi vil vite hva det er åvære menneske» når vi har kartlagt det mennes-kelige genomet. Jeg er overbevist om at kartleg-gingen av det menneskelige genomet ikke kom-mer til å gi oss noen slik forståelse. Og vi vil ikke

kunne bruke kunnskapen om det menneskeligegenomet til å redefinere moralen, jussen, politik-ken osv. Det menneskelige genomprosjektet for-andrer overhodet ikke premissene for noe avdette. Robert Wright skriver: «Altruisme, barm-hjertighet, kjærlighet, samvittighet, rettferdig-hetssans – alle disse tingene, tingene som holdersamfunnet sammen, tingene som lar vår arttenke så høye tanker om seg selv, kan nå medvisshet sies å ha en fast genetisk basis.» Ingentingav dette er foreløpig påvist å ha noen fast gene-tisk basis. Wrights påstand er rett og slett usann,og den er et eksempel, blant mange, på dette fel-tets evne til å produsere storslåtte utsagn om denmoderne biologiens ytelser – utsagn som er mereller mindre blottet for vitenskapelig belegg. Denevnte egenskapene vil neppe noensinne vises åha en slik basis.

En normativ etikk kan ikke etableres på et rentgenetisk eller mer allment biologisk grunnlag.Genetikken har ingen privilegert tilgang til men-neskets natur, men tar for seg ett analysenivåblant andre. Dette nivået synes å være lite egnetsom utgangspunkt for en analyse av moral, fordide størrelsene som behandles på dette nivåetverken er moralske eller umoralske aktører – debare er. Vi behøver en etikk for personer, ikke forgener. Når blant annet E.O. Wilson skriver om«genets moral», er dette omtrent like menings-fullt som å snakke om «nyrenes moral» eller«hemoglobinets moral». Verken gener, nyrereller hemoglobin er moralske aktører, slik vimennesker er. Når genet blir betraktet som etsubjekt, blir mennesket et objekt, og vi misterderigjennom det eneste subjektet som kunnefungere genuint intensjonalt. Vi finner ingenatferd hos gener, men bare hos levende organis-mer. Gener er verken egoistiske eller altruistiske,gode eller onde, men er rett og slett. Etiske pre-dikater er forbeholdt mennesket. Og det er opptil oss å bestemme hvilke moralske normer somskal gjelde. Det er noe vi bør komme frem til

gjennom rasjonelle meningsutvekslinger. Mole-kylærbiologien kan ikke fortelle oss noe somhelst om hvordan disse normene bør være. Denkan ikke engang fortelle oss om hvilke normersom er gjeldende nå, fordi disse normenebefinner seg på et nivå som er utilgjengelig forgenetikken.

Hvis vi skal skape en bedre verden, behøvespolitisk handling snarere enn studier av gener.Hans Skjervheim påpeker problemet med enoverdreven tiltro til prosjekter av lignende typesom det menneskelige genomprosjektet: «Manskjeler til naturvitenskapene og forsøker å gjøredet umulige, og resultatet blir at de ikke helt småreelle mulighetene som foreligger, blir forsømt.»

LLaarrss FFrr.. HH.. SSvveennddsseenn eerr ddrr..aarrtt.. oogg eerr fføørrssttee--aammaannuueennssiiss vveedd FFiilloossooffiisskk iinnssttiittuutttt,, UUnniivveerr--ssiitteetteett ii BBeerrggeenn..

Han har tidligere gitt ut følgende bøker påUniversitetsforlaget:– Kjedsomhetens filosofi (1999)– Kunst (2000)I tillegg til Mennesket, moralen og genene

kommer Svendsen i høst også ut med bokenOndskapens filosofi.

* Hva skal skje med de offentlige tjenestene iNorge? I høst utgir Universitetsforlaget to bøkersom tar for seg denne problemstillingen fra ulikevinkler.

I 1962 hadde 199 500 nordmenn sin dagligegange til og fra jobber i offentlig sektor. I år 2000hadde dette tallet økt til 715 000. I løpet av densamme perioden økte de samlede offentligeutgiftene fra 109 til 514 milliarder kroner. Detvil si en økning på 473 prosent – på drøyt tjue år.

Det er tall som dette som gjør at så mangepolitikere og professorer nå roper på en omleg-ging av offentlig sektor. De fleste er enige om atet eller annet må skje, problemet er bare hvilkekonkrete virkemidler man skal velge.

– Offentlig sektor – og spesielt de kommunaletjenestene – må se til å våkne opp, sier Tor Wal-lin Andreassen. Han er førsteamanuensis ved BI,og sammen med professor Tormod Lunde forfat-ter av boken Offentlige tjenester – prinsipper forøkt brukerorientering. Han er ikke i tvil om at entillemping til markedsøkonomiske mekanismerer veien å gå for offentlig sektor.

– I det offentlige vil folk heller sitte og holdehverandre i hendene enn å endre seg. Det er dervi må skjære igjennom.

– Hva mener du må gjøres?– Vi må begynne å stille krav til dem som til-

byr tjenestene. Vi må skape markedsmekanis-mer som legger press på systemet utenfra, ogbegynne å se på de offentlige institusjonene somprofesjonelle serviceenheter.

– Hvordan kan dette gjennomføres?– Først og fremst må vi som bruker offentlige

tjenester få valgmuligheter – enten ved at dagensmonopoler oppheves, eller ved at monopoleneselv tilbyr et visst utvalg. Det betyr at vi må tilla-te litt overkapasitet i systemet: noen klasseromeller sykehusplasser for mye. Deretter må minevalg som bruker få budsjettmessige konsekven-

ser. Vi må belønne de som er flinke, mens desom er mindre flinke må få merke det.

For å få til dette, må man ifølge Andreassenbegynne å måle folks tilfredshet med de offentli-ge tjenestene. Denne informasjonen må igjengjøres tilgjengelig for politikere, brukere og desom produserer tjenestene.

– Tilfredshetsbegrepet er et vakkert målein-strument. Blir tjenestene for dyre, synker til-fredsheten. Blir de altfor effektive, synker denogså. Men tall fra Sverige og USA viser at detoffentlige er i stand til å skjerpe seg når bare mar-kedsinformasjonen blir tilgjengelig. Og det er endeilig observasjon.

Men ikke alle er like overbeviste om markeds-tilpasnings fortreffelighet. Jan Ole Vanebo ermedredaktør av boken Modernisering av offentligsektor, hvor danske og norske forskere gjør oppstatus for de offentlige tjenestene i de respektivelandene. Han etterlyser edruelighet i debatten,og mener det eksisterer en overdreven tro påmarkedskreftenes positive effekt.

– Alle er enige om at offentlig sektor måforbedres, og at vi er nødt til å forholde oss tilden moderniseringsbølgen som sveiper over denvestlige verden. Samtidig er det viktig med kon-tinuitet – at vi tar vare på det som faktisk er bra.Offentlig sektor kan ikke endres over natta.

– Hvilke ulemper ser du ved markedstilpasning?– For det første er vi så få i Norge at det i

mange kommuner ikke eksisterer noe marked.Da kan vi heller ikke innføre markedsprinsipper.For det andre risikerer vi at tjenestene – slik somf.eks. helsevesenet – blir for standardisert fordidet skal settes en pris på dem. Vi kan få et kal-dere samfunn, rett og slett.

– Hvordan ser du på den politiske debatten i Norge iforhold til dine forskningsresultater?

– Vårt ønske har vært å bidra til et høyerekunnskapsnivå, og gjøre diskusjonen mer balan-sert og saklig. Vi er verken ideologisk for eller

ideologisk mot moderniseringskreftene. Slik deter nå, er den politiske debatten dessverre veldigfølelsesladet og ideologisk unyansert.

Universitetsforlaget gir også ut to andre bøkerom offentlig sektor i høst: Offentlig forvaltning avAnne Lise Fimreite og Jan Erik Grindheim tilbyroppdatert kunnskap om den norske forvaltning-ens oppbygning og oppgaver. Boken tar for segbåde det kommunale, det regionale, det nasjona-le og det internasjonale styringsnivået i norskoffentlig forvaltning.

Kommunal organisering av Terje P. Hagen ogRune J. Sørensen er en omfattende lærebok omkommunal sektor som nå kommer i sin 5. utga-ve. Forfatterne har lagt særlig vekt på å oppda-tere boken i forhold til debatten om fylkeskom-munen og ny kunnskap om kommunenes og fyl-keskommunenes organisering.

Tekst: Bjarne Riiser Gundersen

6 Klartekst / 3. 01

Nyheter*

En ny offentlig sektor?

7Klartekst / 3. 01

– Joda, jeg fascineres av henne. Hun er en bland-ing av hard og myk, uutgrunnelig og sårbar. Huner en sjelden fugl med et uttalt ønske om ikke åpasse inn. Jeg fascineres av sammensattheten. Detgår ikke helt opp, noe blir alltid skjult. Og det eret viktig budskap i Arendts tenkning. Like myesom vi har krav på å ta del i det offentlige rom, likemye har vi krav på å beholde noe skjult.

Einar Øverenget har akkurat ønsket velkommentil et kveldskurs i regi av Humanistisk Akademider han er rektor. Kantina er helt tom, det er

langt etter arbeidstid, men det er allike-vel tid til Hannah Arendt.

– Nå har jeg jo aldri truffethenne, men jeg har tilbragt

mye tid med hennes tanker.Hun var en uredd og kon-troversiell debattant. Hunvar journalist, forfatter og –egentlig litt mot sin vilje –

universitetsprofessor. Hunønsket ikke å bli det, forhun mente at hun ikke vartypen til å vise seg offentligfem dager i uken. Innaddyrket hun og ektemannenHeinrich Blücher venn-skapet og hadde en tett

vennekrets,«the tribe».Den første

nordiske intro-duksjonen til

Hannah Arendt(1906–1975) er snart fer-dig. «Hannah Arendt» er

en bok om en filosof somvar drevet av en kompro-

missløs uavhengighet. Hun sattefingeren på helt grunnleggende

problemer i den moderne

verden. I en tid da totalitære ideologier angrepdet særegne ved mennesket, forsvarte hun men-neskets frihet og verdighet. Hun kritiserte femi-nismen for å skille kvinnespørsmål fra den meromfattende politiske problematikken som de varen del av. Som antirasist gikk hun imot amerika-nernes bruk av føderale tropper for å stopperasesegregeringen og tvinge igjennom en integre-ring av fargede barn. Og som jødisk filosof lahun seg ut med sionistene ved å advare mot opp-rettelsen av Israel.

– Hvordan ble du så opptatt av henne?– Jeg kom til henne via doktorgradsarbeid om

Heidegger i Boston. Det er flere likhetspunkter itenkningen deres, og det er jo interessant atHeidegger endte opp som nazist, mens Arendtvar en av de fremste kritikerne av totalitarismen idet 20. århundre. Men allikevel formidlet de etmenneskesyn som utfordret den tradisjonelle for-ståelsen av hva som kjennetegner mennesket.Samtidig er det også store forskjeller. Arendt haret positivt syn på det menneskelige felleskap somHeidegger mangler – og som gjør sitt til at Hei-degger strengt tatt manglet en politisk filosofi.

– Hvordan er hun aktuell i dag?– Som ikke-ideologisk tenker. Ideologiene har

jo spilt fallitt. Hvilke tenkere går vi til da? Hun harnoe å si om viktigheten av at man selv er ansvarligfor egne handlinger. Dagens samfunn er et komp-lekst samfunn der alle tar en stafettpinne og girden videre. Svært få tar ansvar for helheten, ogArendt minner oss om hvor viktig det er. Tempoetog effektivitetskravet i dagens samfunn er så på-trengende at man kan være fristet til å leve etterfølgende formel: ikke bryte loven og ellers være sånyttig og effektiv som mulig. Dette er en livsfarligoppskrift. Det var slik Adolf Eichmann levde sittliv – mens han fraktet millioner av jøder rett igasskamrene. Han var effektiv og lovlydig.

Tekst: Mari Bjørkeng

– Du må få frem at hun er en av de fremste og mest kontroversielle tenkerne i det 20. århundre,

begynner Einar Øverenget. Hannah Arendt var en markant intellektuell skikkelse med en egen evne

til å skaffe seg uvenner i den offentlige debatt og til å gå imot de gjeldene tankene i sin tid.

En kvinne mot sin tid

Courtesy Hanna Arendt Literary Trust

Hvordan kan datateknologien utnyttes i kunst- og kulturfor-

midlingen? Sånne spørsmål engasjerer professor Britt Kroepelien,

årets vinner av Idunn-prisen, Universitetsforlagets nye pris for

fremragende fagformidling.

Med klampen i bånn bærer det oppover svingene til vi til slutt ender oppforan huset til Britt Kroepelien, som ligger i fjellsiden i Bergen. Kroepelienkjører mens hun snakker, hun snakker mens hun kjører. Hun forteller ivrigmens hun parkerer, mens hun låser oss inn i huset og mens hun lager grønnte. Hun forteller om et fantastisk todagers opphold i Øygarden, med fisking,sjø og dramatisk natur, som hun akkurat har lagt bak seg. Hun forteller omsitt kjære Sørland, huset i Homborsund, som hun kjøpte for farsarven engang på åttitallet og som hun helst skulle ha tilbrakt tid i akkurat nå, sidendet er der hun både slapper av og arbeider best. Store deler av magister- ogdoktoravhandlingen hennes i kunsthistorie er blitt til der. Og nå er det snartbokprosjektet «Det virtuelle campus: visjon og virkelighet», som skal an-gripes på pc-en der. Det er det prosjektet kunsthistorieprofessoren har fåttUniversitetsforlagets nye Idunn-pris på 100 000 kroner for.

– Det var overraskende for meg òg, for det jeg holder på med er veldignytt og jeg har vært nødt til å slåss for mange ideer, sier Kroepelien.

Sånn sett er hun egentlig helt i Idunns ånd. Prisen har fått navn etter dennorønne gudinnen Idunn, som betyr fornyende og foryngende. Og måtenKroepelien har vært fornyende og foryngende på, består i at hun har vært enpioner i å utnytte datateknologi på det humanistiske område. Innen fjern-undervisning og kulturformidling. De siste sju årene har hun laget elek-troniske utstillinger, som hun også har vist på nettet, i tillegg til at hun harutformet og gjennomført «Kunsthistorie grunnfag som fjernundervisning».

– Jeg hadde ikke klart det uten gode samtalepartnere og medhjelpere,selvsagt, sier hun beskjedent.

De første fjernstudentene tok fatt på sin første modul i fjor mars. Og nå tiljul blir de første studentene uteksaminert. Evalueringer viser at opplegget erblitt svært godt mottatt.

– Datamaskinen er et fantastisk redskap, slår professoren entusiastisk fast,men legger til at det er det vi legger inn i den, som er viktig.

En av Kroepeliens kjepphester er derfor å få fagfolkene til å ta datatekno-logien i bruk og ikke bare overlate dette til en eller annen person med kursi IT. Mye tyder på at hun har lykkes i sin misjon. Måten professoren selv harklart å profilere sitt arbeid på har fått fagfolk fra en rekke ulike fagmiljøer tilå ta kontakt med henne for å få ta del i erfaringene hun har gjort seg med ålegge et helt grunnfag ut i cyberspace. Det er dette som er bakgrunnen forhennes neste prosjekt. En bok som i samspill med egen hjemmeside pånettet skal videreformidle disse erfaringene til et bredere publikum.

– Det er klart at et så visuelt fagsom kunsthistorie egner seg godtfor denne typen formidling. Mendet er da ingen ting i veien for atogså for eksempel en medisinerkan ha godt utbytte av en forles-ning på nettet. Med de gode foto-mulighetene man har i dag vilman fint kunne legge inn inn-siden av et kne fotografert i allevinkler, slik at studentene kanklikke seg inn og snu rundt påbildet og studere det i alle detaljer,sier Kroepelien.

Det er ikke helt tilfeldig at detble hun som ble pålagt ansvar forå lage et helhetlig fjernunder-visningsopplegg i kunsthistorie.Kroepeliens teknologiske interessegår langt tilbake. Helt tilbake tilbegynnelsen av åttitallet, da hunfremdeles holdt på med magister-gradsstudiet i klassisk arkeologiog tilfeldigvis kom over et opp-slag på Blindern om et kurs i EDBfor humanister. Senere gikk hunpå Institutt for informatikk og tokflere kurs i programmering.

– Også den gangen var det vel-dig typisk for mange humanisterå sky teknologien.

Hun er ikke fremmed for at noe av årsaken til at hun både var og er sååpen for teknologiens pedagogiske muligheter har å gjøre med at hun, somikke mange vet, også har bakgrunn fra antroposofisk pedagogisk seminar oger utdannet Steinerskolelærer.

– Jeg er nok litt preget av at jeg i sin tid lærte at man ikke bare skulle av-vise noe, men først undersøke om dette kan ha betydning.

Kroepelien lærte seg et helt nytt språk, en helt ny måte tenke på. Senere,med doktorgradsavhandlingen «Fra stil til algoritmer», levert ved Univer-sitetet i Bergen i 1994, fikk hun fullt utbytte av dette. I denne avhandlingenspør hun seg om kunsteksperten kan erstattes med en datamaskin. «Å taopp forholdet mellom stil og datateknologi som problem, er som å stikke

Portrettet

9Klartekst / 3. 01

Digital brobyggerTEKST: MIA KOLBJØRNSEN. / FOTO: ØYSTEIN GILJE

BRITT KROEPELIEN tok

magistergraden i kunst-

historie i 1988 og doktor-

graden i 1995. I 1997 ble

hun professor i kunst-

historie ved Universitetet i

Bergen. De siste fem årene

har Kroepelien arbeidet

med å skape «Kunsthistorie

grunnfag som fjernunder-

visning», som nå er utviklet

til det første fulle grunn-

faget der alt er nettbasert

12. juni i år mottok Britt

Kroepelien Idunn-prisen for

«Det virtuelle campus:

visjon og virkelighet».

Prisen tilfalt et prosjekt

som, i følge juryen, både

representerer en faglig og

en pedagogisk nyvinning,

og som kan bidra til å skape

større oppmerksomhet i

kunnskapsformidlende

miljøer om datateknolo-

giens potensiale.

hånden inn i to vepsebol samtidig. Man kan være helt sikker på at kunst-historikerne vil sverme til for å punktere hele prosjektet – for burde manikke for lengst ha avskaffet det unyttige og forvirrende stilbegrepet? Ogdatateknologene vil artikulere sin kjølige skepsis – for hva vet vel en kunst-historiker om elektronisk bildebehandling?» skriver Kroepelien i forordet,noe som på mange måter summerer opp hva den energiske kunsthistorikerenhar hatt å kjempe mot.

– Når jeg ser tilbake på denne avhandlingen, vet jeg nesten ikke om jeghadde turt å gjøre det samme om igjen, sier hun, som på hele begynnelsenav nittitallet fikk en hovedfagsstudent på besøk hver morgen klokken sju.Til matematikkundervisning.

Selv om hun ikke er så tungt inne i programmeringsverdenen lenger,mener hun i dag at det har vært helt nødvendig at hun har bakgrunnen, slikat hun lettere kan kommunisere med sine informatikkhjelpere i arbeidetmed den teknologitilpassete fagformidlingen. Hun snakker deres språk.

– En gang jeg ble intervjuet av en journalist var jeg så fremmelig at jeg saat jeg følte jeg var med på å bygge bro mellom to kulturer og fikk et jeg sånt«hva er det du innbiller deg»-blikk til svar. Da ble jeg litt lei meg, sierprofessoren.

– Nå kunne jeg godt tenke meg å vise deg et par ting, sier hun plutseligmidt i en setning og forsvinner for å hente doktorgradsavhandlingen sin oget tykt hefte om norsk sølv på data. En prosjektskisse til å legge ut et heltekspertsystem for norske sølvdrikkekanner fra 1580–1740 på data, lagetmed god hjelp av sølvekspert Jorunn Fossberg.

– Disse kan du bla i. Men skal vi ikke gå ned til pc-en?Vi går ned en trapp og inn på hjemmekontoret hennes. Med utsikt helt

bort til høyden på andre siden av byen, til universitetet. Nå vil hun vise meghypermediesystemet hun har laget og som fullt ut gjør det mulig å erstatteauditoriene, med et undervisningstilbud som faktisk er helt uavhengig avbåde tid og sted. Og som faglig og pedagogisk sett kan være med på å skapehelt nye muligheter for både lærere og studenter.

– Se her, sier hun og klikker seg inn på hjemmesiden for kunsthistoriegrunnfag som fjernundervisning.

– Her er modulene, sier hun og peker på billedkunst fra antikk til manier-isme, billedkunst fra barokk til postmodernisme, arkitekturen fra antikk tilpostmodernisme og norsk kunst. Der er knapper for å klikke på bildebank,termbank, virtuelle ekskursjoner, gallerirunder og byggeplass. Der er fore-lesninger i tekst og bilde og egen oppslagstavle og chatterom for student-diskusjoner.

– I forkant brukte jeg mye tid på å tenke ut hvordan man på best muligmåte kan skape en kommunikativ situasjon på nettet. Hvordan visualisereog levendegjøre stoffet. I auditoriet kan foreleseren vise bilder og peke, ogstudentene kan stoppe henne opp og spørre. Men hvis du ser her, ser du atogså nettet har sine klare fordeler framfor auditoriet, sier professoren ogklikker seg inn på en forelesning om bildeanalyse.

– Se den gode kvaliteten på bildene. Med så høy oppløsning kan du klikkedeg inn på et bilde og gå nærmere og nærmere inn på detaljene, helt til du

omtrent ser knutene i lerretet, sier hun og klikker seg helt inn på øyet til denvakre kvinnen i Boticellis «La primavera».

Det er skjønnheten i kunsten som driver henne.– Det er viktig å formidle kunst i vår materialistiske tid. Teknologien kan

aldri overta selve kvaliteten ved å oppleve den åndelige dimensjonen vedkunst, men den kan bidra til å formidle den til flere.

– Kan du ikke komme ned på kontoret til meg i morgen? Jeg kunne sågodt tenke meg å vise deg noen av de elektroniske utstillingene jeg har værtmed på å lage, hoster Kroepelien og henter et glass vann. Hun har snakketseg helt tørr i halsen.

– Britt Kroepelien har klare ideer og visjoner og er dyktig til å føre dem uti livet. Hun er flink til å få kontakt med alle typer fagfolk og skaffe be-vilgninger. Britt er en veldig energisk person, sier Bente Kiilerich, professorog seksjonsleder ved Institutt for kunsthistorie, om sin kollega.

Det har hun rett i. – Nå er projektoren klar. Kommer du om ti minutter, sier Britt Kroepelien

på telefon fra Høyteknologisenteret, der hun dette året oppholder seg vedInstitutt for informatikk ved Universitetet i Bergen.

Et kvarter senere er alt klart. Hennes faste bildebehandler, Alf EdgarAndresen, har fått projektoren til å virke etter en del oppstartsproblemer.

– Dataverdenen er fremdeles litt upålitelig, ler hun. Men nå kan hun vise frem utstillingen «Arvesølvet – norsk sølv i tusen

år», som ble presentert i Kunstindustrimuseet i Oslo i 1997. En utstillingdronning Sonja ble så begeistret for at hun sporenstreks også sendte sinektemann ned for å se.

– Se her kan du klikke deg inn på denne sølvkannen og se den fra allesider. Du ser faktisk bedre detaljene her enn når du står foran selvegjenstanden inni glassmonteren.

Arvesølvet ble en øyenåpner for det museale fagmiljøet. Siden gikkKroepelien i gang med å lage digitale kataloger og virtuelle utstillinger avglass, til utstillingen «Skål for Norge», samtidig som hun tilrettela nettut-stillingen «Dragons from the north», som kongeparet brakte med seg tilKreml, samtidig som hun var med på å lage en lekker multimediesak omNøstetangenglass, til bruk for Stiftelsen Nøstetangen Glasværk. Det er denhun viser meg nå. Alfred Maurstads myndige stemme, bildene, musikken.Alt forteller den spennende glasshistorien fra Nøstetangen.

– Enkel, men likevel breddfull av spisskompetansekunnskap, sier kunst-historikeren.

Så banker det på døren.– Kan du snakke i morgen, spør en herre, som gjerne vil møte professoren

til en samtale da.– Med mindre jeg er blitt forkjølet, kan jeg alltid snakke, spøker Kroepelien

og drikker en slurk vann.

Portrettet

10 Klartekst / 3. 01

Det danske forlaget Klim oversetter Nils ChristiesBortenfor anstalt og ensomhet – om landsbyer

for usedvanlige mennesker.

Åsfrid Svensens bok Tekstens mønstre fra 1985oversettes til serbisk.Ljubisa Rajic, professor i nordiske språk og litte-ratur ved universitetet i Beograd, har skaffetoversetter og forlag. Boka gir en praktisk innfør-ing i litteraturforståelse og tekstanalyse.

– Tausheten er øredøvende, sier Marianne Brant-sæter. Hun er en av redaktørene bak antologienNorsk Homoforskning, den første samlede over-sikten over akademisk forskning om homosek-sualitet i Norge. En forskningsgren som ifølgeBrantsæter fortsatt står overfor en del utfordring-er – for å si det mildt.

– Tradisjonelt sett har psykiatrien vært en vel-dig tung premissleverandør for forskning omhomofili. Derfor har den også vært en av våreviktigste hoggestabber. Men mitt inntrykk er atalle universitetsfagene har vært like ille.

– På hvilken måte?– Som sagt: tausheten er øredøvende. Og når

man først har arbeidet med emnet, har man gjortdet med en velmenende ovenfra-og-ned-hold-ning, som har gitt disse spørsmålene et unød-vendig privat eller sykeliggjørende preg. Tradi-sjonell homoforskning har beveget seg mellomtaushet og patologisering.

Heldigvis er noen av disse tingene nå i ferdmed å endre seg. Nettverk for forskning omhomoseksualitet har i disse dager eksistert i ti år,og det dukker opp stadig flere akademiske arbei-der knyttet til dette feltet.

Det interessante er at mange av disse arbei-dene har kommet nedenfra, på hovedfagsnivå,til tross for at etablerte forskere ikke akkurat harvært påtrengende interessert i homoforskning,sier Marianne Brantsæter.

– Etter hvert har vi krabbet oss opp på doktor-

gradsnivå. Nå blir det spennende å se om disseproblemstillingene kan bli tatt med videre, ellerom dette fortsatt blir noe akademikere må jobbemed på fritiden.

– Hva kan forskning om homoseksualitet bidramed?

– Jeg tror det er nyttig i ulike sammenhenger.For det første synliggjør det vår situasjon oghvordan vi har det. Men like viktig er det at vi fravår litt skeive posisjon kan gi et annet blikk påde normene og begrepene som vi tar for gitt tildaglig, sier Brantsæter, som også er opptatt av atikke bare homofile skal arbeide med disse pro-blemstillingene.

– Akkurat det er et interessant spørsmål:Hvem har egentlig «lov til» å forske på margina-liserte grupper? Heldigvis kommer det nå ogsåunge heterofile som leverer gode bidrag tilhomoforskningen.

– Hvilke utfordringer føler du gjenstår?– Homofili er fortsatt et tema som blir sett på

som veldig privat. Selv i sammenhenger hvor detangivelig er fullt ut akseptert, så skal man liksomikke snakke om det – det anser man for å væreunødvendig nå i 2001. Men en slik taushet er jobare en annen form for hersketeknikk. Vårtpoeng er jo nettopp at dette temaet ikke er pri-vat, det er politisk. Det er som det gamle slagor-det i kvinnebevegelsen: Det er det private som erdet politiske.

Tekst: Bjarne Riiser Gundersen

11Klartekst / 3. 01

Nyheter*

Global historie* Sensommeren 2000 møttes mer enn to tusenhistorikere fra hele verden i Oslo. I løpet av enuke ble det avholdt over 800 seminarinnleggom en rekke ulike emner. Formålet var todelt:Dels å utveksle konkrete forskningsresultater,dels å diskutere historiefagets status i dag.

Nå er en rekke av innleggene fra denne kon-feransen samlet i antologien Making Sense ofGlobal History. Artiklene er gruppert i henholdtil fire hovedtemaer fra konferansen: The Statusand Future of Global History, Cultural EncountersBetween the Continents Over the Centuries, TheConstruction and Division of Time og til slutt TheUses and Abuses of History. Redaktør for bokener Sølvi Sogner, professor i historie ved Univer-sitetet i Oslo.

Ny lærebok irettspsykiatri* I år har fire nye helselover trådt i kraft, og fraog med neste år kommer nye regler for straffe-rettslig utilregnelighet. Dette er bakgrunnen forat Universitetsforlaget nå lanserer en ny lære-bok i rettspsykiatri, som erstatter Eitinger ogRetterstøls Rettspsykiatri fra 1971.

Rettspsykiatri i praksis er skrevet av psykiaterRandi Rosenquist og psykolog Kirsten Rasmus-sen. Boken er tenkt som en praktisk veileder forsakkyndige, men også som en innføring i retts-psykiatriske emner for jurister og politifolk.Her gis en grundig innføring i strafferettspsykia-tri, sivil rettspsykiatri og psykisk helsevernlov. Itillegg presenteres kliniske problemstillingersom er spesielle for strafferettspsykiatrien.

Homoforskningi Norge

Utland /

Klartekst / 3. 0112

Kriminolog Evy Frantzsen har fulgt stoff-

misbrukere på gata i Oslo og deres kamp

for metadonbehandling i snart ti år. Nå har

hun skrevet bok om erfaringene. – Norsk

narkotikapolitikk er en katastrofe, sier hun

selv.

I desember 1992 vedtok Oslo bystyre at manskulle starte opp et forsøksprosjekt med meta-donbehandling av narkomane. Omtrent samti-dig begynte Evy Frantzsen å gå ut i Oslos gaterfor å kartlegge hvordan dette prosjektet artet segfor dem det faktisk var ment for. I boken Meta-donmakt skildrer hun disse opplevelsene, i storgrad fortalt gjennom intervjuer med stoffmisbru-kerne hun kom i kontakt med.

Frantzsens erfaringer er på mange måter ned-slående. Hun skildrer hvordan dårlig informa-sjon, generell ansvarsfraskrivelse og liten vilje tilpolitisk handling ga metadonprosjektet en sværtskjev start. Gapet mellom forventningene blant denarkomane og det tilbudet som ble gitt, varenormt. For eksempel tok det nesten to år frabystyrets vedtak til den første klienten fikk begyn-ne på metadon. Og først i januar 1996 hadde manklart å fylle opp de femti plassene som prosjektetskulle omfatte. Som Frantzsen selv skriver: «Deter som om en skulle redde en druknende, ogbegynte med å bygge en stor, fin båt i stedet for ålegge på svøm mot den som drukner.»

– Den viktigste erfaringen jeg gjorde var at desom skal utforme norsk narkotikapolitikk vet altfor lite om stoffmisbrukernes situasjon, sier EvyFrantzsen.

– De ser ikke at dette er folk som er forferdelighelsemessig skadet. I stedet for å se på narkoti-kamisbruk som et medisinsk problem, ser manpå det som et strafferettslig problem. Dette gastore utslag for metadonprosjektet.

– Hva mener du var galt?– For det første hadde man ikke trengt å lage

et forsøksprosjekt. Man har eksperimentert med

metadon siden 60-tallet, og det finnes enormtmye forskning om det. Hvorfor skulle man dabare gi plass til femti personer? Når man deretterså at folk faktisk døde mens de sto i kø, da burdeman åpnet opp. Søkerne burde fått behandlingmed metadon mens de ventet på å komme innpå selve rehabiliteringsprosjektet, når man såhvor galt det gikk. Og det så man jo ganske tidlig.

– Mange mener at metadonbehandling av stoff-misbrukere innebærer en resignasjon?

– Jeg ser det ikke nødvendigvis slik. Jeg ser detheller som et helsemessig tilbud som gir folkmuligheten til å holde seg friske og gjøre noemed livene sine – på samme måte som diabeti-kere får insulin. Selvfølgelig finnes det ulempermed denne typen behandling, men for å si detslik: Jeg synes det er OK å gi folk som harbrukket foten en krykke.

I dag står over tusen personer på venteliste formetadonbehandling i Norge, mens om lag 900personer er i behandling. Samtidig har stridenrundt sprøyterom igjen aktualisert debatten omnarkotikapolitikkens overordnede mål.

– Norsk narkotikapolitikk er en katastrofe,sier Evy Frantzsen.

– Det er altfor mange som dør, og etter minoppfatning er man ikke i nærheten av å prøve ågjøre noe med det.

– Hva skyldes det?– Norsk narkotikapolitikk preges av stor uvil-

je mot å prøve nye ting, fordi det er veldig lite vikan prøve innenfor de rammene vi har lagt. Manholder på og snakker om et rusfritt samfunn,men det er jo en utopi.

– Hva burde man gjøre?– Man burde kutte forbindelsen til svensk og

amerikansk narkotikapolitikk, og i stedet se tilland som har forsøkt å gjøre ting annerledes:Canada, Australia, Nederland og Sveits. Der ten-ker man hele tiden skadereduksjon i stedet forfullstendig bekjempelse. I tillegg burde manavkriminalisere bruk av narkotika, og i stedet se

på stoffavhengighet som et helseproblem. Dakunne man redusert kapasiteten i norske fengs-ler til en tredjedel. Til slutt burde man fokuserepå å skille markedene for tyngre og lettere stof-fer, og etablere godt bemannede sprøyterom somkunne gi veiledning og fungere som springbretttil behandlingssystemet.

– Mange er bekymret for signaleffekten ved libe-ralisering av narkotika?

– Det verste jeg vet er ordet signaleffekt. Jeghater det. Kjenner du noen som vil si at «det gjørikke noe om vi bruker litt sprøyter nå, for vikommer jo til å få metadon og få det så brasenere?» spør Evy Frantzsen. Og fortsetter:

– Sosialoverlegen i København kaller norskeavrusningsmetoder – hvor man skal bli rusfriuten nedtrapning på medikamenter – for tortur.Det synes jeg er et korrekt uttrykk.

Tekst: Bjarne Riiser Gundersen

Metadon, makt og avmakt

Nyheter*

Publikum har strømmet til kinoene for å se

Heftig og begeistret. Døgnet rundt kan vi

se hverdagen til tolv i et hus, i en bar eller

på en øy. Kan vi fange virkeligheten? spør

tre forfattere ved NTNU. I to bøker har de

tatt utgangspunkt i den økende interessen

for dokumentarfilm.

– Dokumentarens pluss er at den har en annenkraft enn fiksjonsfilmen, sier historiker GunnarIversen. Sammen med stipendiat Sara Brinch harhan skrevet Virkelighetsbilder. Norsk dokumentar-film gjennom hundre år, som er den første histo-rien om norsk dokumentarfilm. Her presentererde nærlesninger av våre viktigste dokumentar-filmer, fra «Med Amundsen på ekspedisjon» til«Villa Medusa». Professor Bjørn Sørenssen harlagt de engelske lærebøkene på hylla. I boka Åfange virkeligheten. Dokumentarfilmens århundrehar han tatt for seg dokumentarfilmens historiefra de første bildene av franske arbeidere i 1895.

Ved NTNU har foreleserne på filmvitenskapli-ge lenge tatt sjangeren på alvor.

– Dokumentarfilmen har betydd mye. I etter-krigstiden var Filmavisen, forløperen for dagensDagsrevy, en av de viktigste informasjons- ogopplysningsmediene. Og når 600.000 løper påkinoene for å se en dokumentar fra Nord-Norge,betyr det at det er viktig, sier Iversen.

FRA OPPLYSNINGSKANAL TIL VILLA MEDUSA

Opphavet til begrepet dokumentarfilm er britenJohn Grierson. I 1930-årene arbeidet han somfilmprodusent for den britiske staten. Oppgavenhans var å fremme imperiets varer og tjenester ogsamtidig heve den sosiale bevisstheten til det bri-tiske folk. Grierson var en propagandist. Hankrevde at dokumentarfilmen skulle være et resul-tat av en fortolkning av virkeligheten, en «Creati-ve Treatment of Actuality». Den skulle fungeresom en hammer med kraft til å endre både sam-funnsmessige forhold og sosiale oppfatninger.

– Hva er dokumentarens funksjon i dag?– Å være et tillegg og alternativ til reportasje-

og nyhetsstoff, en måte mennesker kan lære omvirkeligheten på som er annerledes enn over-skrifter og faktasamlinger. En måte vi lærer omoss selv på, sier Iversen

– Hva med de nye dokumentarsjangeren?– Det gjelder også de nye sjangrene. De er

ulike virkelighetsbilder som vi kan bruke i vårtpersonlige og samfunnsmessige identitetsarbeid.Dokumentarfilmen er en måte vår kultur tenkerhøyt på.

KREATIV VIRKELIGHET

Et spørsmål innen dokumentarsjangeren er hvorkreativt grunnlagsmaterialet kan behandles. Detskal skapes et bilde av en situasjon som kan for-midles innen en gitt ramme av tid, penger ogkrav om spennende temaer.

– Bak Heftig og begeistret er det omtrent 170opptakstimer. Det er en moderne film, der enperson filmer og arrangerer opptakene, sier Iver-sen.

Svært få filmskapere bruker «flue på veggen»-teknikken, men er heller aktive og intervjuerdeltakerne. Da kalles det «flue i suppen».

– I stedet for å få et av kormedlemmene til åsnakke om seg selv har filmens fotograf fått hamtil å ligge i badekaret og synge og fortelle. I vir-keligheten er det jo ingen som gjør det, så sce-nen ble arrangert etter et ønske om et bra slutt-produkt. Noen mener at dette er manipulasjonav virkeligheten, andre at den virkelige personener lokket fram.

NYE DOKUMENTARTYPER

Nå lever eldre og etablerte dokumentarformerside om side med nye dokumentartyper. Iversenmener at sjangeren holder seg bra. Han synesikke den har ikke blitt pervertert av «Big Brot-her», som er et underholdningsprogram medteknikker fra dokumentaren. Men ny teknikkhar gitt nye muligheter. Teknikken er billigere ogkameraet kan stå på hele døgnet inntil det opp-står en situasjon som er interessant for seeren.

–Videodagboken er en spennende sjanger vikommer til å se mye til framover. I stedet for å blipresentert av en filmskaper, får personen somskal portretteres låne et kamera med seg hjemfor å presentere seg selv.

– Gir videodagboken et bedre bilde av virkelighe-ten?

– Nei, men et annerledes bilde. Før var detbare filmskaperne som gjennom sine filmer ga etbilde av virkeligheten, nå er det flere som kanbidra til å skildre virkeligheten. De som før blefilmet, kan nå selv filme. Det gir et rikere og merspennende uttrykk. Kanskje en demokratiseringav mediet.

Tekst: Mari Bjørkeng

Foto: Mona Haug

13Klartekst / 3. 01

Virkelighet på film

– Litteraturvitenskapen må slutte å dyrke

det obskure og kommunisere mer med kul-

turen rundt seg, sier Erik Bjerck Hagen.

Selv forsøker han å bidra gjennom redige-

ringen av Norsk Litteraturvitenskapelig

Tidsskrift.

I Norge har emnet «allmenn litteraturvitenskap»bare eksistert siden 1959. Men på denne kortetiden har faget rukket å gå igjennom flere utvik-lingsfaser og teoretiske hamskifter enn de flesteuniversitetsfag. For hva er egentlig «litteratur»?Og hva er egentlig «vitenskap»? Og hvor all-menn er egentlig denne litteraturvitenskapen?Dette er sentrale spørsmål i det nyeste nummeretav Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, somer viet litteraturvitenskapens historie.

– I dag er litteraturvitenskapen i en voldsomtpluralistisk situasjon, med en rekke ulike skolerog teoretiske retninger som eksisterer side omside, sier redaktør og førsteamanuensis i littera-turvitenskap ved Universitetet i Bergen, ErikBjerck Hagen.

Slik har det ikke alltid vært. De første åreneetter at faget ble opprettet var det den amerikanskenykritikken som dominerte det teoretiske land-skapet, sammen med tradisjonell litteraturhisto-rie. Det var først da litteraturvitenskapelig insti-tutt i Bergen ble opprettet i 1974 – med Atle Kit-tang som sin første professor – at den fagligevariasjonen eksploderte. Da kom nye metodiskeretninger som fenomenologi, hermeneutikk,

ideologikritikk, psykoanalyse, strukturalisme ogpoststrukturalisme på løpende bånd.

– Man kalte instituttet i Bergen for «A/S Teori-import», forteller Bjerck Hagen.

– I denne perioden, og særlig på slutten av 80-tallet, ble litteraturvitenskapen stående som ennokså sentral teoretisk premissleverandør innen-for humaniora. Norske fagfilosofer ville for eksem-pel ikke ta i poststrukturalismen med ildtang.

– Hvordan er situasjonen i dag?– Den er veldig åpen og variert. Norsk littera-

turvitenskap har vært privilegert, fordi vi harkunnet sitte litt på utsiden av de store landene.Dermed har vi kunnet importere det vi harønsket, uten å måtte velge side i en fastlåst teore-tisk debatt.

Erik Bjerck Hagen, som er en av fire redaktørerbak Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, vilhelst ikke spå noe om hvor norsk litteraturviten-skap kommer til å gå i framtiden. Men han vetgodt hva han synes litteraturviterne bør gjøre.

– Vi må først og fremst kommunisere mer medhverandre og med kulturen rundt oss, slik atdebatten blir mer interessant for utenforstående.Det har vært en tendens til overteoretisering i lit-teraturvitenskapen. Det vanskelige har av og tilblitt et mål i seg selv. Denne tendensen forsøkervi å gjøre noe med i tidsskriftet.

– På hvilken måte?– Vi prøver å bevege oss mer i retning av all-

mennkulturell essayistikk. Samtidig vil vi gjerneha tilbake debatten om hva som er god og dårlig

litteratur. Slike uvitenskapelige spørsmål harman gjerne vært litt engstelig for å diskutere. I til-legg ønsker vi å heve nivået på bokanmeldelsene.Man må tørre å kritisere venner og kjente.

– Hva slags temaer planlegges framover?– Akkurat nå arbeider vi med et nummer om

framskritt i litteraturforskningen. Det er interes-sant nå som vi lever etter poststrukturalismen.Hva har vi lært de siste førti årene? Har det værtskrevet noe uomgjengelig og revolusjonerende,eller står vi stort sett i samme situasjon som vigjorde i 1960? spør Bjerck Hagen.

– Det tror jeg det er mange ulike meningerom.

Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift nr. 1,2001, er et temanummer om kortprosa. I Dan-mark står kortprosaen i sentrum for den mestmarkante litteraturkritikken, mens man i Norgeikke har noen sterk forskningstradisjon knyttettil kort- eller punktprosaen, skriver redaktørenei forordet. I dette nummeret lar de derfor bådedanske og norske forskere innenfor feltetkomme til orde. Blant bidragene finner manblant annet en gjennomgang av norsk kortprosafra 1890 til i dag, samt en nærlesning av KjellAskildsens novelle Thomas F’s siste nedtegnelser tilalmenheten.

Tekst: Bjarne Riiser Gundersen

14 Klartekst / 3.01

Tidsskrift-. Fra «A/S Teori-import» til litteraturvitenskap

Er global rettferdighet, eller mangelen på sådan,bare et tema for velmenende skolestiler? Hvor-dan ser det ut når filosofer, fredsforskere, økono-mer og statsvitere gir seg i kast med de virkeligstore tema? Er temperaturen fra skolestilenekjølnet?

Andreas Føllesdal ved filosofisk institutt, Uni-versitetet i Oslo, forsøker å gjenreise noe av ide-alistenes troverdighet i internasjonal politikk.Han er redaktør for et spesialnummer av NorskStatsvitenskapelig Tidsskrift rundt temaet globalrettferdighet.

«En etisk forsvarlig utenrikspolitikk og inter-nasjonal orden må trekke på normativ interna-sjonal politisk teori for å unngå både naiv idea-lisme og ironisk skeptisisme,» sier Føllesdal.

Bidragsyterne diskuterer politisk brennbaretema i lys av tidligere argumenter og tradisjoner.

Spesialnummeret inneholder bidrag fra fors-kere med tilknytning til flere norske forsknings-

miljøer, og fra flere disipliner. Denne utgaven erresultat av et samarbeid mellom Universitetet iOslo og Verdinettet i Norges forskningsråd.Tidsskriftet presenterer et spennende panel av bi-dragsytere: Henrik Syse gir et idéhistorisk per-spektiv på forskningsfeltet global rettferdighet,mens Thomas Pogges artikkel diskuterer mennes-kerettigheter som kritiske standarder for å vur-dere eksisterende lovgivning og regimer. GregoryReichberg og Anne Julie Semb diskuterer humani-tær intervensjon i andre staters interne anliggen-der, og Alexander Cappelen problematiserer inter-nasjonal skatteretts betydning for både nasjonalog internasjonal inntektsfordeling i en globali-sert økonomisk verdensorden. Bente PuntervoldBø diskuterer de særlige utfordringene knyttet tilasylpolitikk. Retten til asyl som en universellmenneskerettighet holdes opp mot den asylpoli-tikken som føres i Europa i dag. Knut Midgaardsartikkel diskuterer den politiske orden som vok-

ser frem i Europa, der staters selvråde-rett er i støpeskjeen.

Tittelen på spesialnummeret, Hinsi-des Hakkebakkeskogen, henspillerselvfølgelig på Thorbjørn EgnersKlatremus og de andre dyrene i Hakke-bakkeskogen, Norges mest leste lærebok i politiskteori. Dyrene i skogen møtes og blir enige om atingen har lov å spise hverandre. Når Mikkel Revblir pågrepet med en skinke sier han til sitt forsvarat den hentet han på bondegården utenfor skogen.Mikkels medborgere tar ikke ansvar for dyrenehinsides Hakkebakkeskogen, og slår seg til romed svaret. Men debatten i dagens Norge viser atvi ikke aksepterer at forpliktelser stopper ved lan-degrensene. Tvert imot spør mange seg hvilkekrav som bør stilles til en forsvarlig verdensorden.

Spesialnummeret bidrar nettopp til slik øktoffentlig refleksjon om hva likeverd og rettfer-dighet krever – hinsides Hakkebakkeskogen.

Hinsides Hakkebakkeskogen

15Klartekst / 3.01

Tidsskrift for Velferdsforskning nr 3, 2001

med temanummer om Trygdepolitikk

TRYGDEREGLENE PÅVIRKER ENSLIGE FORSØR-

GERE PÅ ARBEIDSMARKEDET

Færre enslige forsørgere med barn under tre årer nå i arbeid enn før 1998, mens flere med barnover tre år jobber. Dette går fram av en undersø-kelse forskerne Randi Kjeldstad og Marit Rønseni Statistisk sentralbyrå har publisert i Tidsskriftfor velferdsforskning. Langtidstendensen har værtat enslige mødre i økende grad er sysselsatte, ogto av tre har nå egne arbeidsinntekter. Økningenhar vært enda sterkere for mødre som lever i par-forhold, og 80 prosent av denne gruppen er nå ijobb. I 1998 ble perioden med rett til overgangs-stønad fra folketrygden til enslige forsørgerestrammet inn til tre år som hovedregel. Sammeåret fikk også enslige forsørgere rett til kontant-støtte for ett- og toåringer. Dette førte til at færreenslige forsørgere med barn under tre år var ijobb, mens yrkesdeltakelsen økte for dem somhadde barn over denne alderen.

SJANSEN FOR UFØRETRYGDING TRE GANGER

STØRRE ENN FOR 20 ÅR SIDEN

Sjansen for at nordmenn i tredveårene blir uføre-pensjonert er nå tre ganger så stor som for 20 årsiden. Risikoen for å bli uførepensjonert har øktsærlig sterkt for de yngre, men det har vært vekstfor alle aldersgrupper. Det samlede tallet på

uførepensjonister i folketrygden var ved inn-gangen til år 2000 kommet opp i 270 000 per-soner. Dette går fram av en studie forskerneEspen Bratberg, Alf Erling Risa og Kjell Vaageved Universitetet i Bergen har publisert i Tids-skrift for velferdsforskning. Det er store vanskerforbundet med å forklare hva denne vekstenskyldes. En forklaring går ut på at effektivitets-kravene i moderne arbeidsliv gjør det vanskeli-gere enn før å ta menneskelige hensyn, og flerearbeidstakere støtes derfor ut. En alternativ for-klaring med utgangspunkt i at lønnsstrukturen iNorge er mer sammenpresset, slik at minimums-lønnene er høyere enn i andre land, og arbeids-miljøreguleringen er strengere. Arbeidsplassenefor utsatte grupper er derfor bedre i Norge enn iUSA. Men bedre lønns- og arbeidsvilkår økerogså kostnadene for hver arbeidsplass, og dettegjør det vanskeligere å finne plass til arbeidsta-kere med lav produktivitet. Terskelen for åkomme inn i arbeidslivet blir høyere, og flere blirhenvist til uførepensjon.

STOR POLITISK RISIKO I FOLKETRYGDEN

Den politiske risikoen i den norske folketrygdener større enn i private pensjonsordninger og størreenn i den nye offentlige folkepensjonen som erinnført i Sverige. Dette går fram av en studie for-skerne Axel West Pedersen, Aksel Hatland ogEinar Øverbye ved sosialforskningsinstituttetNOVA har publisert i Tidsskrift for velferdsforsk-ning. Stortinget har ikke forpliktet seg til bin-

dende regler om hvordan pensjonene skal regu-leres i framtiden, og de har utformet trygden slikat de i noen grad kan skjære ned på opptjenterettigheter og løpende pensjoner. I det nye syste-met er det klarere definert hvem som bærer risi-koen for de forskjellige former for usikkerhetsom pensjonsordningene kan møte i framtiden.Her må de fremtidige pensjonister selv bære risi-koen for svingninger i økonomien og levealde-ren. Private pensjoner i Norge har et sterkt vernmot vedtak om nedskjæringer. Men de er tilgjengjeld mer utsatt for risikoer på finansmarke-dene. Blir avkastningen lav på forsikringsselska-penes kapitalplasseringer, vil det gå ut over pen-sjonene.

Trygdepolitikk på dagsordenen

– Redaksjonsmedlem Gunnar Dahl, nå relanse-res tidsskriftet Praktisk Økonomi og Finans dennehøsten. Hva slags tidsskrift er det?

Det er et tidsskrift som søker å ta for seg aktu-elle økonomiske og finansielle temaer. Vi søker ågi en bred behandling av emner som er relevan-te i en praktikers hverdag. Samtidig ivaretar vi enteoretisk forankring. Tidsskriftet er temabasertmed om lag sju artikler om hvert tema, og det erlagt vekt på at man kan ha glede av det i lengretid, at det kan forsvare sin plass i bokhylla.

– Hvorfor er det så viktig å videreføre dette tids-skriftet? Hva er det PØF har som ingen andre har?

Grunnen til det er at det er det eneste tids-skriftet som har finans, regnskap, skatt og øko-nomi som hovedprofil. Blant annet temakonsep-tet gjør at det nyter anerkjennelse i mange bru-kergrupper. Tidsskriftet er referanselitteratur vedHandelshøyskolen og ved BI. Nærmeste konkur-rent Magma har en mye bredere profil da de også

dekker marked, organisasjon og ledelse. Ellershar vi en bredere økonomisk og finansiell vink-ling enn for eksempel Revisjon og regnskap.

– Hvem er leserne? Er det de ivrigste av desom kaster seg over Aftenpostens økonomidel?

Primært er våre lesere økonomi- og finansfolk.Tidsskriftet henvender seg til bedriftsledere,økonomiansvarlige, økonomiske bedriftsrådgi-vere og styremedlemmer, men også til regn-skapsførere og revisorer. Vi har en praktisk vink-ling på økonomi, regnskap, finans og skatt, ogtidsskriftet er anvendbart også i offentlig forvalt-ning og ikke minst for økonomistudenter.

– Hvem er det som skriver i tidsskriftet?Det er ledende praktikere på de temaer som vi

velger eller ledende fagfolk på høyskolene.– Så det er redaksjonen som tar initiativ til

artiklene som skrives?– Ja, som oftest er det redaksjonen som styrer. Vi

følger med på hva som er aktuelt i tiden og fore-

spør de beste innenfor de ulike fagområdene. – Vil tidsskriftet ta en ny retning nå eller kan

leserne forvente mer av det samme?Målgruppen vår vil være den samme, men vi

ser behovet for å modernisere profilen på tids-skriftet. De neste to numrene vil se ut som før,men etter jul vil vi ha innført noen endringer tildet bedre. Dette er ting vi arbeider med uten atvi dermed vil forlate det vi har vært gode på.Som mange andre tidsskrifter er vi opptatt av åbedre tilgjengeligheten, dette er særlig viktig nårvi baserer oss på å utgi temanummer.

Tema: Økonomisk tidsskrift

Universitetsforlaget har overtatt Praktisk Øko-

nomi og Finans fra Cappelen.Etter et semesters pause gis det nå ut igjen.Redaktører: Gunnar A. Dahl, Knut Boye, Erik

Mamelund og Christine Meyer.Det kommer ut med fire hefter i året.

www. universitetsforlaget. no

På Universitetet i Oslos årsfest 3. septem-

ber ble to av Universitetsforlagets for-

fattere tildelt priser for sitt arbeid med

korpuset.

Professor Per Brodal mottok på vegne av detmedisinske fakultet prisen for godt læringsmiljøfor den nye studieplanen ved grunnstudiet imedisin. Årets forskningspris ble tildelt engelsk-professor Stig Johansson for sin forskning innenkorpuslingvistikk.

Korpuslingvistikk er en del av språkvitenska-pen som utnytter datateknologi til å bygge oppstore tekstsamlinger til bruk i språkforskning.Stig Johansson begynte å arbeide med korpus i1976, før de fleste språkforskere fikk egen data-maskin.

Ved det medisinske fakultet har Per Brodalarbeidet med å utarbeide og iverksette en radi-kalt ny studieplan. Forandringene går ut på enstørre grad av faglig integrering med tverrfaglig

organisering av fagene og sterkere studentaktivi-sering. I stedet for å møte studentene med fore-lesninger, består første semester av en problem-basert innføring i store deler av medisinen ogutplassering hos allmennpraktiker. På dennemåten forstår studentene tidlig hva legeyrkethandler om.

– Hva synes du om resultatet av reformen?– Alt i alt veldig bra. Studentene er mer aktive,

spørrende og selvstendige. Akkurat det vi ønsketoss, sier Brodal fornøyd.

De første legestudentene som har fulgt det nyeopplegget er ferdige om ett år.

– Hvordan er den nye legen?– En lege som er bedre trenet i å følge med og

holde seg oppdatert. Legen kan se teori i forholdtil praksis og har bedre kommunikasjonsevnerenn tidligere.

Tekst: Mari Bjørkeng

Det som kjennetegner en fagbokforfatter er enlaber og lite utviklet identitet som forfatter.

Fagbokdebutant Helge Jordheim til Klassekampen i

forbindelse med lanseringen

av fire av Universitetsforlagets debutanter

Boken er glimrende fordi forfatteren retter søkelysetmot det aller viktigste, nemlig at det gikk så bra.

Bjarte Botnen anmelder Bjørn Terjesens

«Vi skiltes i fred » i Vårt land.

Med variablene kropp, følelse, seksualitet og kirur-gi refererer de en liste over 48 kjønnsuttrykk somovergår de fleste fantasier, ikke minst fordi forfat-terne slår fast at listen ikke er utfyllende. Boken giross til alt overmål tips om skikk og bruk overfortransseksuelle.

Arnhild Skre i Aftenposten om «Kjønn i bevegelse»

av Elsa Almås og Esben Esther Pirelli Benestad.

Endelig en velskrevet, oppdatert og inspirerendenorsk litteraturhistorie i ett bind som vil kunne blien inngangsport til norsk litteratur for allmennhe-ten og samtidig være en faglig solid håndbok forstudenter.

Karsten Alnæs anmelder Per Thomas Andersens

«Norsk litteraturhistorie» i Dagbladet.

Jeg har ikke hatt intensjon om å dokumentere uni-versitetets historie. Jeg skal dokumentere ideer inyere norsk idéhistorie, ikke forskningsarbeidenetil professorer i norsk idéhistorie.

Jan-Erik Ebbestad Hansen, redaktør for trebindsver-

ket «Norsk tro og tanke» til Aftenposten etter at profes-

sor Rune Slagstad kalte tredje bind en forlagskandale.

Vi har engasjert oss sterkt i Nato. Vi har vært skeptis-ke til det kontinentale EU. Og vi oppfører oss fremde-les som en moraliserende misjonær som skal frelseverden – fra det vi i vårt overmot tidvis liker å omtalesom den utenrikspolitiske «stormakten» Norge.

Jan Zahl i Dagbladet ved utgivelsen av Olav Ristes

«Norway’s Foreign Relations – a History».

Høythengende priser tilUniversitetsforlagets forfattere

Presseklipp ( )