Krafttak for verdens fattige?

Vannkraft og vannbruk i utviklingsland

2

Norge bygger stort i utlandet

Norge er et av verdens ledende land innen vannkra� , som nå dekker nesten hele vårt elektrisitetsbehov. Våre enorme vannkra� ressurser og overfl od av rent vann er utny� et til å bygge opp den rike velferdsstaten vi kjenner i dag. Det er få men-nesker som må fl y� e eller som mister levegrunnlaget si� på grunn av vannkra� utbyggingene her til lands, og sammenlignet med kra� utbyg-ginger i utviklingsland har de sosiale konsekvensene vært beskjedne. Vi forventer dessuten at vannkra� indus-trien følger strenge retningslinjer for å skåne naturen så mye som mulig.

Vannkra� industrien tar ikke uten videre med seg etiske, miljømessige og sosiale standarder når de går inn i prosjekter i utviklingsland. I år 2000 kom Verdens Damkommisjon med den første samlede vurderingen av verdens demninger. Kommisjonen kom fram til at store demninger har vært et viktig bidrag til menneskers

utvikling med forsyning av vann og strøm, men o� e til en altfor høy og uakseptabel pris. Et sted mellom 40 og 80 millioner mennesker har ifølge Damkommisjonen bli� tvangsfl y� et på grunn av slike utbygginger. De fl este har mistet det de lever av uten å få tilstrekkelig kompensasjon. Samti-dig er o� e både miljøkonsekvensene og de økonomiske kostnadene ved utbyggingen undervurdert.

Vannkra� prosjekter og damanlegg møtes o� e med sterk motstand lokalt, fordi de fratar folk ressurser de er avhengige av. De� e føyer seg inn i en lang rekke konfl ikter forårsaket av bruken og fordelingen av vann, blant annet mellomstatlige strider om delte vannressurser. I dag ser vi også at private aktører i stadig sterkere grad kjøper og selger vanntjenester. Fra å være betraktet som en felles ressurs og et sosialt gode, blir vann en han-delsvare og en strategisk ressurs.

Tiden for store vannkra� utbygginger er over i Norge. Mange land i Sør har et stort behov for vann og elektrisitet, og store vannkra� verk og magasiner bygges for å tilfredsstille disse behovene. O� e tas det for gi� at de� e vil redusere fa� igdommen og skape utvikling. I virke-ligheten er det o� e de fa� igste som rammes negativt av utbyggingene og de miljøødeleggelsene de fører med seg.

2

Denne informasjonsbrosjyren fra FIVAS gir deg et lite inn-blikk i utfordringer knyttet til vann i land i Sør og hvilke konsekvenser store vannpros-jekter kan ha. Ved siden av å presentere de negative innvirkningene som store utbygginger har på naturen, forsøker vi å gi et bilde av de omfattende sosiale kon-sekvensene, blant annet når det gjelder tvangsfl ytting og økt fattigdom. Motstanden mot slike prosjekter kan være sterk, og vi vil fortelle deg hvorfor lokalbefolkningen og andre grupper protesterer, og hvordan de ulike inter-essene får igjennom sine prosjekter. Det fi nnes ofte andre og bedre løsninger for å tilfredsstille menneskenes behov for energi og vann!

Foto: Jarle Lunde, Vassdragsvern.no

FIVAS følger med på norske bedrifter eller institusjoner som er med i utforming, fi nansiering eller gjennomføring av vannrelaterte prosjekter i utviklingsland, også i prosjekter hvor bistandskroner bidrar. Vi forsøker å påvirke norske aktører slik at prosjektene ikke får store negative konsekvenser for mennesker og miljø. Vi følger med på beslutningsprosesser og forsøker å nå frem med informasjon om konsekvensene.

FIVAS samarbeider med grupper i Sør som blir berørt av disse prosjektene, og med andre miljø- og solidaritetsorganisasjoner i Norge og internasjonalt. Vi forsøker å bidra til at informasjon fra berørte grupper når fram til norske beslutningstakere. Det er behov for et mer nyansert bilde av fordeler og ulemper når det gjelder vannkraft og andre store vannprosjekter. Altfor ofte viser det seg at slike prosjekter overkjører det lokale miljøet og samfunnet, samtidig som det tilsidesetter andre og bedre alter-nativer.

3

FIVAS vil fortelle deg om: Verdens store vannprosjekter.........................................s. 4Kampen om vannet.........................................................s. 6Mesterverk og motstand.................................................s. 8Vannkonflikter..................................................................s. 10Er vannkra� miljøvennlig?.............................................s. 12Gir vannkra� og dammer mindre fa�igdom?.............s. 14Narmada i India...............................................................s. 16Aktører i vannkra�bransjen...........................................s. 17Verdens Damkommisjon.................................................s. 19Vann som vare...................................................................s. 20Vann og strøm til folket - men hvordan?.......................s. 22

Denne brosjyren er utgitt av FIVAS(Foreningen for InternasjonaleVannstudier), med støtte fra Norad.

Oktober 2006

Redaktør:Anne Kjersti Narmo

Forsidefoto: Stockexpert.comBaksidefoto: Ann-Elin Wang

Trykk: Flisa TrykkeriOpplag: 2000 Papir: Svanemerket 130 gram

Adresse:FIVAS Osterhausgate 270183 OsloE-post: fivas@fivas.orgHjemmeside: www.fivas.org

Takk til styret og medarbeidere i FIVAS.

FIVAS

Kvinner protesterer mot utbyggingen av Narmada-dalen i India Foto: NBA.

Vannprosjekter verden over

Mosambik: eksport til rik naboI 1975 ble Cahora Bassa-demningen ferdigstilt. Utbyggingen hadde store negative konsekvenser for miljø og mennesker langs hele Zambezi-elven der den renner gjennom Mosam-bik. Nå planlegges en ny demning. Mepanda Unkua-prosjektet blir kritisert fra fl ere hold for ikke å ha en fattigdomsorientering. Det meste av energien skal eksporteres til Sør-Af-rika, og vil derfor i liten grad komme den fattige delen av befolkningen til gode.

Vannprivatisering i Sør-AfrikaVannprivatisering har vært en av de heteste sakene på den politiske dag-sordenen i Sør-Afrika. Kommunale offentlige tjenester som vannforsyn-ing og strøm er fl ere steder satt bort til private selskaper. I Johannesburg har det store franske vannselskapet Suez innført “vannautomater”, hvor hver husstand får 200 liter vann tilmålt daglig. Overskytende forbruk må betales på forhånd. Konfl ikter og problemer i bydelen Soweto vokser ettersom den fattige befolkningen ikke kan betale for sitt forbruk og vannet stenges av.

Brasil: vannkraft med klimakonsekvenserI Amazonas er det påvist at utslip-pene fra vannreservoaret til Balbina-demningen er 26 ganger høyere enn et tilsvarende stort kullkraftverk! I den senere tid har forskere avdekket at kunstige vannmagasiner kan gi utslipp av klimagasser som kar-bondioksid og metan. Dette skjer når skog og annen vegetasjon blir oversvømmet under neddemming, og plantematerialet sakte brytes ned.

Mexicos hovedstad tørker utMexico City, med over 20 millioner innbyggere og minimal tilgang til overfl atevann, har et av de mest al-vorlige vannforvaltningsproblemene i verden. Grunnvannsreservene tømmes og byen synker noen steder 40 cm i året. Mexico City Water Project har satt i gang gjenbruk av avløpsvann, vannsparing og forbed-ring av ledningsnettet, likevel må store deler av nasjonalbudsjettet gå til å frakte vann fra lavereliggende områder opp til hovedstaden på høylandsplatået.

Kongos ”Grand Inga”Verdens største kraftverk, på Afrikas tredje største elv, er under planleg-ging. Prosjektet har en prislapp på 50 milliarder dollar og innebærer en oppgradering av to eksisterende vannkraftverk og bygging av et nytt stort kraftverk. Samlet kapa-sitet kan bli på over 40 000 MW. Ifølge det sør-afrikanske selskapet Eskom er prosjektet både gjennom-førbart og miljøvennlig fordi det er elvekraftverk og ikke en tradisjonell demning. Erfaringen viser likevel at elvekraftverk kan ha betydelige negative konsekvenser for miljøet.

Vannprosjekter verden over

RegnvannshøstingRegnvannshøsting er en gammel tradisjon som tas mer og mer i bruk igjen. Ved å samle opp eller bremse regnvannet lokalt før det renner bort, klarer en å utnytte en verdifull ressurs uten å måtte investere i dyre demninger, kanaler og rørledninger. Byenes store vannforbruk legger et enormt press på grunnvann, elver og innsjøer i de bynære strøkene, samtidig som store regnskyll fører til fl om. I stedet for å betrakte regnvan-net som et problem, har enkelte byer verden rundt begynt å ta i bruk denne vannressursen.

Vann- og kraftkrise i UgandaUgandas kraftproduksjon er basert på vannkraft fra vannkraftverkene på den hvite Nilen, i utløpet fra Victoriasjøen. Disse kraftverkene er en av grunnene til at vannstanden i Victoriasjøen har sunket. Likevel vil ugandiske myndigheter bygge et stort vannkraftverk i nærheten av de gamle. Bare 3-5 prosent av landets befolkning er forsynt med strøm. Mange mener at småskala og desen-traliserte produksjonsanlegg vil være en bedre løsning enn store kraftverk.

Transport av vannTanken om å hente vann der det fi nnes og føre det dit det trengs, har en tilsynelatende enkelhet ved seg. Flere land iverksatte storstilte vann-transportprosjekter i løpet av 1990-tallet. Imidlertid er slik overførsel av ressurser fra et sted til et annet ikke uten videre uproblematisk: det in-nehar en sterk politisk dimensjon og store miljømessige konsekvenser.I Kina bygges nå et nettverk av kanaler (The North South Water Diversion) fra vannrike områder i sør til tørrere områder i nord, bl. a. Beijing. Kanalene vil koste 50 mrd euro. Landet har også planer om å lede vann fra Tibet.

Vannkonfl ikt i MidtøstenKnappe vannressurser er en av årsakene til konfl ikten mellom Israel og Palestina. En kilde til misnøye blant palestinerne er at 80 prosent av vannet på Vestbredden tas ut av Israel og sine bosetninger til deres formål. Reservoarene klarer ikke å fylle seg opp igjen. I Gaza har over-forbruket ført til at sjøvann trenger inn for å erstatte det tapte grunnvan-net. Forsaltning er et stort problem i Midtøsten, både i grunnvannet og for matjorda.

Kina: utbygging på Nu-elvaNu-elva eller Salween-elva renner gjennom Kina, Burma og grenser til Thailand. Nu-elva danner en del av ”Three Rivers World Heritage Site”, som er kjent for å være en av de økologisk rikeste tempererte regionene i verden. 25 prosent av verdens dyrearter fi nnes her. I tillegg lever 13 ulike etniske grupper her. Burma, Thailand og ikke minst Kina har planer om å bygge fl ere dammer som til sammen vil generere mer elektrisitet enn Tre Kløfter-prosjektet i Kina. Utbyggingene vil sannsyn-ligvis gi store miljøkonsekvenser. Dessuten må over 50 000 men-neskene tvangsfl yttes.

Hver eneste dag har verdens be-folkning et forbruk av ferskvann som tilsvarer det dobbelte av hva som til enhver tid finnes i alle elvene på jorda. Forbruket av vann øker raskere enn befolkningsvek-sten. Mens verdens innbyggertall ble tredoblet i forrige århundre, steg vannforbruket med det seks-dobbelte. Til tross for det enorme vannforbruket vi har i dag, savner så mange som én av fem men-nesker trygt drikkevann. Av den grunn kan vi snakke om en global vannkrise. Den globale vannkrisen er egentlig et se� av lokale vannkri-ser som brer seg og øker i omfang. Vi finner forurensning, forsaltning og vannknapphet som følge av overu�ak av ferskvannsressursene

eller forringelse av økosystemene i alle land. Problemet blir spesielt alvorlig i fa�ige land som ikke har

økonomi, forvaltningsorganer eller ekspertise til å sørge for velfunge-rende sanitærsystemer. Paradoksalt nok omfa�er vannkrisen også om-råder hvor det er overflod av vann, på grunn av uforsvarlige men-neskelige inngrep i naturen. Flere land har i dag store vannproblemer som truer helse og økonomi. Den eksplosive befolkningsøkningen i verden, særlig i storbyene, utgjør en stor trussel for vannets kretsløp.

Tørste byer Halve jordas befolkning bor i byer – i Europa, USA og Latin-Amerika så mye som 70 prosent Urbanise-ringen skjer raskt, og befolknings-veksten vil først og fremst skje i byer. Da menneskene begynte å danne permanente bosetninger i overgangen fra jeger- og sanker-samfunnet til et jordbrukssam-funn, var stabil vanntilgang en av de viktigste forutsetningene for byutviklingen. I dag bestemmer teknologi, økonomiske, sosiale og politiske forhold i større grad enn ressurstilgangen hvor folk bose�er seg. Man har utny�et det tilgjenge-lige vannet ved hjelp av nye tek-nologiske framskri� og utbygging av infrastruktur. Men på veien har vi “glemt” at grunnvannet ikke er en uutømmelig ressurs. Et annet problem er at det er liten sammen-heng mellom hvor folk bor og hvor nedbøren faller.

Truer jordbruk og økonomisk vekstMidtøsten er en region med lite nedbør og en stor befolkning. Her er grunnvann den viktigste vann-kilden. I blant annet Jordandalen er forbruket av grunnvann så høyt at flere og flere brønner tørrleg-

Kampen om vannetVann er en knapp ressurs i mange områder av verden, samtidig som e�erspørselen og konkurransen mellom ulike brukere bare øker. Ut-ny�elsen av mange vassdrag er i tillegg preget av en lite bærekra�ig utvikling. Vannbaserte økosystemer er de mest ødelagte på jorda – som følge av dambygging, drenering av våtmarksområder, u�ak av vann til industri, jordbruk og husholdninger, og forurensing fra disse kildene.

Forbruk av vann per innbygger i ulike land. De røde områdene indikerer størst “fotavtrykk”, dvs. belastning på vann-ressursene. Kilde: FN

For innbyggerne i Mexico by er grunn-vannsreservoarene under byen den opp-rinnelige og eneste nære vannk-ilden. Forbruket til 24 millioner men-nesker er formidabelt og fører til at grunnvannsstanden synker gjennom-snittlig én meter årlig. Bakkenivået i enkelte deler av hovedstaden har også sunket med så mye som ni me-ter. Byen ble anlagt på bunnen av en innsjø, som de spanske conquistado-rene drenerte vekk i et forsøk på å ta knekken på aztekerne. Den opprinnel-ige vannkilden til byen er derfor for lengst forsvunnet.

I dag står ca 12 000 pumpestasjoner og pumper opp 45 000 liter grunnvann i sekundet. Likevel er ikke dette på langt nær nok. I 1982 begynte myndighetene å pumpe vann fra kilder som ligger 100 kilometer unna og 1000 meter lavere. I 1990 måtte man gå enda lenger – 200 kilometer -

og enda lavere – i 2000 meters høyde under byen for å pumpe opp vann fra Cutzamala-elva. Den økonomiske belastningen for landet er skyhøy, og mange av hovedstadens innbyggere er

nødt til å kjøpe

drikkevann utenom det offentlige nettet. I dag slår bygningene og infra-strukturen i byen sprekker (inkludert vannrør!). Befolkningsveksten har ført byen på gyngende grunn og til en ut-

vikling som bokstavelig talt ikke holder vann.

ges. Også i USA, Russland, Kina og India har grunnvannsstanden i enkelte landsdeler sunket med 10-20 meter eller mer. Off entlig vannforsyning blir dermed en utfordrende oppgave, mens land-bruksproduksjonen blir vanskelig å oppre� holde.

Knapphet på vann er også en trus-sel for voksende økonomier i blant annet Kina, India og Indonesia. Uten vann er grunnlaget for all vekst borte. Selv om landbruket er den absolu� største vannforbruke-ren, kan industrien også bidra til å tappe områder tomme for vannres-surser, noe som skjer blant annet i Sør-Spania, California og deler av Australia.

Landbruket tapper vann fra grunn-vannsreservoarer, elver og innsjø-er. Vannet brukes hovedsakelig til irrigasjon, det vil si kunstig land-

bruksvanning. Nesten halvparten av verdens matproduksjon kom-mer fra slikt jordbruk. Mange land gir tilskudd til vanning, noe som fører til at bøndene ikke investerer i dryppvanning eller andre vann-besparende systemer.

Salt i såretVed siden av overforbruket, har kunstig vanning mange steder ført til betydelige problemer for mat-jorda. Fordi fordampningen blir kunstig høy, hoper salt seg opp i det øvre jordlaget. Forsaltning har i dag begrenset bruksverdien for omtrent en femtedel av verdens ir-rigerte landområder, for det meste i de tørre, tropiske regionene, hvor omfanget av fa� igdom og sult fra før av er alvorlig. I kystområder kan overu� ak av grunnvann føre til at sjøvann trenger inn i grun-nen. Rundt Middelhavet er de� e et stort problem, hvor godt drik-

kevann forvandles til udrikkelig brakkvann.

Forurensning og klimaTrusselen mot ferskvannet i Euro-pa er først og fremst forurensning. Graden av forurensing i de indus-trialiserte landene er i ferd med å gå dramatisk ned, mens den er i ferd med å øke i utviklingsland.

Klimaendringer er en annen alvor-lig trussel mot vannressursene på jorda. Økte temperaturer vil føre til økt fordampning og endringer i nedbørsregimene. Det er ingen tvil om at omfanget blir dramatisk, men hvordan klimaendringene vil slå ut lokalt, er vanskelig å forutsi.

VANNPROBLEMATIKK

Akvedukt fra Azteker-tiden i Mexico by

Tørke i Mexico City

7

E�er at Pakistan og India skilte lag i 1948, gjorde India inngrep i strømret-ningen til to elver, slik at de ikke lenger rant inn i Pakistan. Sikhenes kamp for selvstyre i India innebærer derfor en kamp om å få vannet tilbake. På det indiske subkontinentet er det store problemer med å få til en god naturfor-valtning. Hugging av skog i �ellsider og dalfører skaper store erosjons- og flomproblemer som får følger for flere land. Mangelen på en samordnet for-valtning har tilla� stater å bygge dem-ninger som er til skade for land lenger nede i elveløpet. Et eksempel på de�e er Farakka-demningen på Ganges-flo-den i India. Denne demningen har re-dusert vanntilgangen og dermed leve-grunnlaget for 40 millioner mennesker nedstrøms. I praksis er det nabolandet Bangladesh som blir rammet, siden demningen ligger på grensen mellom landene.

Verdens lengste elvPå samme måte som India i stor grad påberoper seg kontrollen over van-net på det indiske subkontinentet, har Egypt i lang tid ha� stor innflytelse over vannet i Nilen. De�e til tross for at Nilen stammer hovedsakelig fra Sudan og Uganda. Alle de ni landene i Nilen-bassenget har omfa�ende problemer med vannmangel og strides om van-net. I dag finnes det en mellomstatlig avtale, det såkalte Nilen-initiativet som forsøker å oppnå samarbeid og unngå konflikter.

Det er ikke bare overflatevannet det strides om. I utkanten av Nil-områ-det driver Libya en mer underjordisk virksomhet. Landet tapper ut vann fra grunnvannsårene, som danner et ne�-verk gjennom Tsjad, Egypt og Sudan.

På denne måten skaper Libya stor mis-nøye blant sine naboer.

Vannkra� er arealkrevende Store vannkra�utbygginger eller ned-demminger av områder er også kilder til bitre konflikter O�e er det svakeres-tilte grupper som organiserer motstand mot styresmaktene eller mot mektige industriselskaper. Indianerne i Brasil har i lengre tid kjempet en kamp mot den latinamerikanske elitens planer om å utny�e Amazonas y�erligere. For å bygge Chixoy-demningen i Guatemala terroriserte regjeringen landets innbyg-gere og drepte 378 mennesker, fordi de ikke frivillig ville fly�e fra landsbyen Rio Negro, som ville bli oversvømt. I Malaysia har også etniske minoriteter, som Penan-folket, kjempet for å overta-le sine styresmakter om å stoppe plane-ne om den gigantiske Bakun-demnin-gen i regnskogen i Sarawak. Ved siden av FIVAS dannet flere andre norske organisasjoner en protestaksjon for å få de norske selskapene til å trekke seg ut av prosjektet.

I Afrika har kjempereservoarer ført til at store folkegrupper er bli� revet opp med rø�ene: Kariba-demningen (Zimbabwe) på Zambezi-elven førte til tvangsfly�ing av hele Tonga-folket på 50 000 mennesker, Akosombo-dammen i Volta i Ghana førte til forfly�ing av 80 000 innbyggere. I Kina fører byggingen av den kjempemessige Tre Klø�er-dammen til fly�ing av mellom 1,3 og 1,8 millioner mennesker.

Kamp om Tigris og Eufrat En elv med stor historisk betydning for utviklingen av et tidlig organisert jord-brukssamfunn, Eufrat i det tidligere Mesopotamia, er nå i ferd med å bli

Vann – en kilde til konflikt og en nøkkel til samarbeid

Vann er nødvendig for vårt liv og virke. Vann er en begrenset og truet ressurs og er det er ikke uten grunn at vann er kilde til mange konflik-ter. Vannkonfliktene vil det bli mer av i takt med at rent og trygt vann blir mer og mer sjeldent og dermed dyrebart.

8

redusert til en tiendedel ved utløpet, på grunn av demningene som Tyrkia og Syria har bygget på elva. Ilisu er del av Southeast Anatolia Project, et gigantisk vannkra�- og irrigasjonspro-sjekt på Eufrat og Tigris i den kurdiske delen av Tyrkia, som, når og hvis det blir ferdig, er forventet å skulle produ-sere 27 300 GWh per år, og gi kunstig vanning til et stort landbruksområde. Prosjektet skal e�er planen omfa�e 22 dammer og 19 kra�verk, og kost-nadene beløper seg til 32 milliarder dollar. Syria og Irak er svært kritiske til prosjektet, fordi det vil gi Tyrkia stor kontroll over Eufrat og Tigris, vannressurser som Syria og Irak også er svært avhengige av.

Re�en til vannet På jorda finnes 245 elver som deles mellom to eller flere land. Elver snor seg gjennom land og kontinenter, og mange innsjøer og hav grenser til flere land. Ferskvann er en knapp ressurs og kan derfor le� bli en kilde til kon-flikt. De fleste stater er avhengig av å dele vannet i elvene med sine naboer.

Forvaltning av delte vannressurser er svært utfordrende siden landene vil ha overlappende, det vil si konkur-rerende interesser. Felles for mange av dagens vannkonflikter er at de bærer preg av ”den sterkestes re�”. Re�ighe-tene til vann er o�e svakt formalisert, og det er derfor mer eller mindre fri� fram for sterke interesser med øko-nomisk, politisk og teknologisk makt til å utny�e ressursene. Kontrollen av vannet er o�e oppspli�et og underlagt uklare, uu�alte eller selvmotsigende juridiske prinsipper. Derfor klager naboene nedstrøms på landene lenger oppe i elveløpet, slik Syria klager på Tyrkia, Pakistan klager på India og Egypt klager på Etiopia.

Dersom ferskvannsressursene for-valtes forsvarlig er det nok vann på jorda til å dekke behovet til verdens befolkning. Problemet er ikke en glo-bal mangel på vann, men en rekke lokale vannkriser - kriser som skyldes overutny�else av vannet, politiske konflikter eller helt enkelt dårlig for-valting av vannressursene. Internt i

mange land kny�er det seg konflikter til utny�elsen av vannet, for eksempel mellom befolkningsgrupper på lands-bygda som utny�er elvene til jordbruk og fiske, og næringsinteresser i byene som trenger store mengder vann til industriproduksjon.

For nasjonalstaten ligger grunnlaget for all økonomisk aktivitet i rikelig tilgang på vann, og elektrisitet er helt nødvendig i moderne utvikling. Man-ge hevder derfor at vannet - og ikke oljen - er i ferd med å bli den viktigste og mest strategiske ressursen. Mangel på trygt vann betyr svakere velferd for innbyggerne. Derfor må man på lik linje med nasjonal matvaresikkerhet, e�erstrebe en nasjonal ferskvannssik-kerhet. Faktum er at vann noen ganger er en av de få mulighetene som finnes for dialog i ellers opphetede konflikter mellom to land. Vann kan bidra til å bygge opp tillit, utvikle samarbeid og unngå konflikter selv i spesielt om-stridte områder.

VANNKONFLIKTER

9

Da de første kra� verkene ble bygget, var det mange som betraktet dem som teknologiske mesterverk som bidro til velstand og utvikling ved å gi elektri-sitet, drikkevann og jordbruksvanning. Demninger har lenge vært beundret fordi de har temmet fl ommer, gjort ørkener til oaser og garantert for den nasjonale uavhengighet til land som ville klare seg selv.

Hvorfor bygges demninger?O� e tjener en demning fl ere formål, men kra� produksjon og vannforsy-ning til jordbruket (irrigasjon) er de to viktigste formålene med demninger. Halvparten av verdens demninger er bygget for irrigasjon. Under den grønne revolusjonen fra 1960-årene økte presset på grunnvannet betyde-lig, fordi nye plantesorter krevde mer intensiv vanning. Parallelt med denne utviklingen ble store vannreservoarer, o� est i tilknytning til vannkra� an-legg, viktige for utviklingen i den nye formen for landbruket. O� e inngår vannforsyning til landbruksformål fordi utbyggingsinteressene le� ere får kontrakter på såkalte “fl erbruksdem-ninger”.

I dag bygges færre, men større dem-ninger. Siden år 1900 er det i gjennom-sni� bygget en ny stor demning (dvs. høyere enn 15 meter) hver eneste dag.

Rundt om i verden fi nnes fl ere enn 45 000 store demninger. Av de 227 største

elvene har godt over halvparten store demninger. Fra begynnelsen av 1950-årene og fram til midten av 1970-tallet ble nærmere 1000 demninger ferdig-stilt hvert eneste år.

I Norge har vi de siste årene se� en storstilt satsing på mikro-, mini- og småkra� verk, og det er grunn til å anta at disse energikildene vil få økt oppmerksomhet også i andre deler av verden.

Økt motstand mot utbyggingEn rekke problemer kny� et til store demninger og vannkra� anlegg har skapt deba� en og motstanden. Debat-ten rundt slike utbygginger har vært stor siden 1980-tallet.

Spørsmålene vi må stille er om nega-tive konsekvenser kan begrenses eller forhindres, eller om enkelte utbyggin-ger bør stoppes. Er demninger alltid den beste måten å møte behovene?

Byggingen av moderne store demninger og kra� verk kom for alvor i gang fra slu� en av 1800-tallet. Den gang var demninger nærmest udiskutable symboler på framgang og status. I dag er disse byggverkene gjenstand for deba� og motstand på grunn av både økonomiske, sosiale og miljømessige betraktninger.

Mesterverk og motstand

USA:I 1882 var det første vannkraftverket bygd i den amerikanske delstaten Wisconsin.

Kina:Landet med fl est demninger over 15 m; 22 000 demninger.

Nurek, Tadsjikistan:Verdens høyeste demning, høyde 300 m.

Owen Falls, Uganda:Bruker Victoriasjøen som reservoar. Kapasitet: 2 700milliarder m3 vann.

Itaipu, Brasil/Paraguay:Verdens største kraftstasjon,kapasitet 12 600 MW.

Kongo (DRC):Det eneste landet i verden hvor vannkraft står for 100 % av elektrisitetsproduksjonen.

Kraftverkenes meritter:

USA:I 1882 var det første vannkraftverket bygd i den amerikanske delstaten Wisconsin.

Kina:Landet med fl est demninger over 15 m; 22 000 demninger.

Nurek, Tadsjikistan:Verdens høyeste demning, høyde 300 m.

Owen Falls, Uganda:Bruker Victoriasjøen som reservoar. Kapasitet: 2 700milliarder m3 vann.

Itaipu, Brasil/Paraguay:Verdens største kraftstasjon,kapasitet 12 600 MW.

Kongo (DRC):Det eneste landet i verden hvor vannkraft står for 100 % av elektrisitetsproduksjonen.

Myter om vannkraft og demninger

”Vannkraft er billig”Vannkraft kan være billig å produsere når vannkraftverket først er på plass. Men kostnadene ved bygging er ofte enorme. Verdens Damkommisjon har beregnet at verdens demninger i gjennomsnitt har kostet mer enn det dobbelte av det som var planlagt. I tillegg er det ofte slik at ingeniører og byggherrer overestimerer kapasiteten til kraftverkene for å få større aksept for utbyggingen.

”Vannkraften er ren”Vi kan nok hevde at mange vannkraftverk i Norge er forholdsvis snille mot miljøet. Men situasjonen i andre land, spesielt i tropiske områder, byr på helt andre miljøutfordinger. De fleste vannkraftverk og demninger har alvorlige sosiale og økologiske konsekvenser. Ofte blir et stort antall mennesker berørt, mennesker som gjerne lever av naturressursene. Utslipp av drivhusgasser er ofte enorme når landområder i tropene oversvømmes, på grunn av råtnende organisk materiale.

”Demninger kontrollerer flom”Demninger kan regulere de sesongmessige flommene, men klarer oftest ikke å holde igjen vannmassene ved unormale flomtopper. Regulerte vassdrag gir ofte falsk trygghet, med følgene at flomsletter blir bygget ut. Klimaendringer forventes å øke omfanget av større flommer, noe som også vil gå ut over sikkerheten til demningene. Samtidig spiller flomsletter og våtmarksområder viktige roller ved å drenere vekk vannet.

”Irrigasjonsmagasiner reduserer sult”Utbyttet av de store vannmagasinene for landbruksvanning har i stor grad vært over-drevet. Slike anlegg er ofte vandrevet og sløser bort mye vann. Tidligere fruktbart jordbruksland legges under vann samtidig som kunstig vanning mange steder gjør at saltholdigheten i jorda øker og øker. Store vanningsprosjekter har fortrengt det tradi-sjonelle småbruket og banet veien for det intensive landbruket.

Er vannkra� miljøvennlig?Nordmenn oppfatter gjerne vannkraft som en ”ren” energikilde - fordi drivkraften er rent vann, og fordi driften ikke åpenbart fører til utslipp, verken i form av gasser eller miljøgifter. En rekke andre forhold gjør at vannkraft i mange tilfeller ikke kan kalles spesielt miljøvennlig.

Alle demninger og kunstige vannre-servoarer medfører betydelige land-skapsmessige endringer, og dermed konsekvenser for miljøet. En demning er en fysisk barriere som i alle tilfeller vil forandre den naturlige vannførin-gen, skape erosjon og hindre artsvand-ringer, blant annet av fisk. Et se� av demninger på en elv kan således utsle�e økologiske funksjoner til hele elva, hvor e�er hvert et ny�, mindre komplekst, men mer sårbart økosys-tem ersta�er det gamle.

I vannreservoaret kan vannkvaliteten bli forandret, både når det gjelder temperatur, oksygen og næringssalter. Vannet blir o�e ubrukelig som drik-kevann der ny� land oversvømmes, som følge av forråtnelse og erosjon. De�e vannet skaper problemer for fisk og annet liv i elva når det slippes gjen-nom slusene. Den stadig varierende vannstanden i regulerte vann skaper i tillegg en unaturlig stressfaktor for ar-ter i elva nedstrøms og de artene som lever i strandsonen.

Fornybar energi?

Gode lokaliteter for kra�stasjoner er ikke ubegrensede. Dessuten blir vann-kra�verkene foreldet og magasinene fylles opp med slam. Når elva renner inn i et reservoar, reduseres hastighe-ten og sedimentene synker til bunnen. Dermed er det bare et tidsspørsmål før reservoaret vil bli fylt opp. Levetiden for mange vannmagasiner og dem-ninger er derfor relativt kort, spesielt i tropiske områder hvor elvene frakter mer sedimenter. Turbinene i kra�sta-sjonene slites også raskere på grunn av sandpartiklene. Sedimentene har dessuten en god evne til å lagre gi�ige kjemikalier som tungmetaller.

Miljøpåvirkninger undervurderes bevisstMiljøkonsekvensene av en planlagt demning er vanskelig å forutsi, og blir derfor vanligvis kartlagt i en miljøkon-sekvensutredning. En slik utredning bør gjøres av uavhengige konsulenter. Men o�e er det slik at utbyggingsinte-ressene selv står for kartleggingen av miljøkonsekvensene. Manglende pen-ger og ekspertise i mange utviklings-land er også skyld i at konsekvensut-redninger o�e blir ta� alt for le� på. Konsulentfirmaene har dessuten en sterk egeninteresse av å ”være snille” i forhold til oppdragsgiver, slik at de er sikret videre oppdrag, også av andre.

Øverst: Karuma-fallene. Til venstre: Bujagali-strykene. Uganda vil bygge vannkra�verk på begge disse stedene på den hvite Nilen, som renner ut av Victoriasjøen.

Vannkra� har tradisjonelt bli� oppfat-tet som en utslippsfri eller “ren” ener-gikilde. Kjøp og salg av CO2-kvoter som Kyotoprotokollen tilre� elegger for, har gi� ny optimisme i vannkra� -bransjen, fordi vannkra� kan gi kar-bonkredi� er.

Vannkra� bransjen øyner en nisje blant annet i Kyotoprotokollens Grønne Utviklingsmekanisme (CDM), som skal gi rike land mulighet til å opp-re� holde sine høye klimautslipp mot å bygge ut klimavennlig energi i Sør. Men spørsmålet om vannkra� produk-sjonen er utslippsfri og miljøvennlig er omstridt. Verdens Damkommi-sjon har sa� søkelys på at utslipp fra vannreservoarer kan være betydelige. Særlig i tropiske strøk viser det seg at vannreservoarer slipper ut metan og andre klimagasser i et omfang som i de verste tilfellene er på høyde med et

kra� verk drevet på fossile brensler.

Dersom store demninger blir vurdert som miljøvennlige og får karbonk-redi� er, kan satsing på ny, fornybar energi bli svekket.

Klima i forandringE� er den industrielle revolusjonen fra 1750 og utover, har konsentrasjonen av karbondioksid, metan og nitrogen-oksidgasser i atmosfæren økt kra� ig. Økningen skyldes menneskeskapte utslipp, og har gi� en forsterket driv-huseff ekt. I følge FNs klimapanel har de� e ført til en økt global gjennom-sni� stemperatur. Bare i løpet av 1990-årene økte temperaturen med 0,6 °C.

Et globalt klimaski� e kan gi lite ned-bør til områder som før har vært ned-børsrike, og mye nedbør i områder som tidligere har vært tørre. Selv små

klimaforandringer kan få store utslag på størrelsen av fl ommer. Klimaend-ringer kan føre til mer nedbør i Norge, som kan gi økt kra� produksjon. Land med degraderte økosystemer er ven-tet å bli svært sårbare overfor klima-endringer. Omfa� ende fa� igdom gjør det vanskeligere å tilpasse seg endrin-gene somkommer. De� e gjør det enda mer risikabelt å basere elektrisitetspro-duksjon på vannkra� , eller å investere i nye, store vannkra� prosjekter.

Vannsystemer som vi i dag planlegger og investerer i, må være sikre og ef-fektive under fremtidige hydrologiske forhold. Det er en utfordring fordi det er vanskelig å forutsi framtidens klimascenarier. Men det vi vet, er at fl om og tørke utgjør en stadig større del av naturkatastrofene, hyppigheten av dem øker, og det er de fa� ige i utvi-klingsland som vil være mest sårbare.

Vannkraftindustrien har alltid vært avhengig av subsidier. Forkjemperne for store demninger og vannkraft profi lerer nå i sterkere grad enn før sine prosjekter som “klimavennlige” - i et forsøk på å oppnå karbonfi nansiering som Kyotoprotokollen åpner for. Men nå viser det seg at vannmagasiner er betydelige kilder til drivhusgasser som karbondioksid og metan.

DEMNINGEN

• Forstyrrer vannføring ogsedimentstrøm i vassdraget• Blokkerer fi skens vandringer

ELVA NEDSTRØMS

• Forstyrret vannføring og sedimentstrøm reduserer biomangfoldet og øker erosjon• Vinterstid kan temperaturen i elva variere med utslipp og forandre de

økologiske betingelsene.• Befolkningen noen steder viloppleve dårligere vannkvalitet,lavere landbruksproduksjon ogreduserte fi skebestander• Gamle konstruksjoner erpotensiell fare for sikkerheten

MILJØ

13

Vannkraftverkets konsekvenserVannkraftverkets konsekvenserVANNRESERVOARET

• Oversvømmer o� e skog, landbruksjord og våtmarker• Vannstanden blir variabel som følge av vannreguleringer. Fragmenterer leveområder forplanter og dyr• Øker tilfellene av vannrelaterte sykdommer, som malaria og bilharzia• Kan påvirke aktiviteten i jordskorpen• Kan inneholde råtnende vegetasjon som gir utslipp av klimagasser og reduserer vannkvaliteten

Gir vannkra� og dammer mindre fa�igdom?Historien har vist at noen vannkra�prosjekter har store konsekvenser for lokalsamfunn. Tanken bak prosjektene er utvikling for alle. Imi-dlertid har mellom 40 og 80 millioner mennesker bli� tvunget bort fra jorda si for å bane vei for vann-magasiner, kra�verk og tilhørende infrastruktur.

Noen vil mene at noen få mennesker må ofre noe for samfunnsutviklin-gen. Men hva slags offer er det snakk om? De fleste tvangsfly�ede er fat-tige mennesker som er avhengige av naturressursene for si� levebrød. Når de tvangsfly�es, blir de o�e enda fa�igere, selv om de har bli� lovet kompensasjon av myndighetene eller utbyggerne. Millioner av mennesker nedstrøms demninger har ofret leve-brødet si�, for eksempel ved at de har mistet de sesongmessige overs-vømmelsene de var avhengige av for dyrkingsjorda, samtidig som fisken i elva har bli� borte.

Endring i levekårFly�ing vil medføre en forandring i menneskers levekår. Mange fly�er til byene for å skaffe ny� arbeid, noe som krever en tilpasning til kapi-taløkonomi med faste inntekter. De�e skjer o�e fordi det ikke er noen god dyrkingsjord å få som erstatning for den man må�e fly�e fra. De færreste bønder i utviklingsland har doku-mentert eiendomsre�. De står derfor i en vanskelig posisjon for å gjøre krav på ny jord eller en erstatningssum. Når det gis pengeerstatning for en tapt eiendom, er denne o�e en sum

fastslå� av myndighetene, og kan være langt mindre enn det jorda egentlig er verdt.

Mennesker som har bli� forvist til et ny� område, vil o�e legge et press på naturressursene og andre knappe ressurser der de bose�er seg. En større befolkning vil o�e oppleve at rent vann, fiske, vilt, beiteland, mat- og ny�eplanter, tømmer og brensel er vanskeligere å få tak i enn før. I tillegg til en lite bærekra�ig utvikling gir slike situasjoner grobunn for konflikter.

Verdens Damkommisjon (se side 21) har funnet at kjønnsforskjeller o�e forsterkes hos tvangsfly�ede familier. Det er fordi kvinnene i større grad får en tyngre hverdag samtidig som de i større grad blir diskriminert når inn-tekter eller annet skal fordeles.

Urfolk rammes mest Statistikken viser at urfolk er overrep-resentert i forhold til andre befolkn-ingsgrupper når det gjelder tvangsflyt-ting. I følge regjeringen i India er 40 prosent av den tvangsfly�ede befolk-ningen adivasier, et stammefolk i India. Likevel utgjør denne gruppen bare 6 prosent av innbyggerne i landet. På

Filippinnene ser man det samme – det er ne�opp i de områdene hvor det lever urfolk, at de store demningene blir planlagt.

Det kan virke le�ere å iverkse�e pros-jekter i distrikter hvor befolkningen er fa�ig og har lite å stille opp med over-for myndighetene. Utbyggingspros-jekter har i tillegg gjerne større nega-tive innvirkninger på urfolk, fordi de gjennom fly�ing fra sine opprinnelige levesteder mister levebrød, kultur og åndelige verdier, for eksempel gravst-eder. I mange tilfeller går den sosiale strukturen i oppløsning. Flere urfolk bor i dag i områder som de betrakter som deres siste mulige leveområde, og mange har det vanskelig på grunn av tidligere tvangsfly�inger, utny�else og marginalisering.

Re�ferdig utvikling?Formålet med et vannprosjekt må være at det skal gagne samfunnet i sin helhet. De menneskene som blir berørt negativt, må få en re�ferdig erstatning. Selv om et vannkra�prosjekt kan skape store inntekter til staten og legge grunnlaget for blant annet industriut-vikling, betyr det ikke at godene au-tomatisk tilfaller de fa�ige i distriktene

Dårlig gjennomtenkte utviklingsplan-er, tvangsfly�inger og nye bose�inger uten gode stønadsordninger kan skape konflikter og true menneskers sikkerhet, selvbestemmelse, levebrød og livsgrunnlag. O�e finnes det ingen mekanisme som gjør det mulig for de berørte menneskene å klage eller forhandle om bistand. Vannkra�in-dustrien på sin side framholder gjerne at de som kritiserer demninger eller motse�er seg å fly�e for å rydde plass til å bygge dem, er i mot utvikling og ikke vil landets beste. Ved å påvise de mange tilfellene der lokalsamfunnets re�igheter og ressursene er bli� for dårlig kartlagt, har de skadelidende lokalsamfunnene gå� foran i kam-pen mot det de mener er svake eller feilaktige beslutningsgrunnlag for å bygge ut. De har også krevd at institusjonene må stå til regnskap for skadene. Lokalbefolkningens kamp handler ikke bare om økonomisk kompensasjon, men om menings-fulle mo�iltak. Myndighetene må ha folkets frie og informerte forhånds-godkjennelse før finansieringen blir godkjent og byggingen kan ta til. Lokalbefolkningen krever å bli ta� med når vitenskapelige vurderinger og utbyggingsplaner blir utarbeidet, og myndighetene og finansinstitus-

jonene må respektere urfolks re� til selvbestemmelse. I følge FNs men-neskere�ighetserklæring har urfolk re� til å si nei mot utbyggingspros-jekter som berører deres leveområder negativt.

FIVAS si� arbeid er basert på samar-beid med de lokale motstandsbev-egelsene. Vi se�er søkelys på norsk deltakelse i prosjekter som rammer lokalbefolkningen på en negativ måte, fordi vi her som en norsk organisasjon har størst ansvar og mulighet til å øve innflytelse. Dersom viklarer å påvirke norske selskaper og finansieringsinsti-tusjoner slik at de ikke involverer seg i de mest kontroversielle prosjektene, har vi likevel en jobb å gjøre videre. Andre land vil stå parat for å overta andeler i prosjektene, og det vil ikke nødvendigvis gi noe bedre utfall. Derfor er det viktig for FIVAS å jobbe bredt innenfor det internasjonale ne�verket som følger med på store ut-bygginger. Men noe av det viktigste vi gjør er å fremme andre muligheter for kra�produksjon og vannforsyning, al-ternativer som ikke innebærer så store kostnader for miljø og samfunn.

Gir vannkra� og dammer mindre fa�igdom?

Motstanden mot store vannkra�utbygginger har de siste årene økt over hele verden. Motstanderne er lokalbefolkning, miljøbevegelse og grasrotorganisasjoner. Det er folk som føler at deres stemme ikke blir hørt av myndighetene og utbyggerne.

Kampen mot utbygging

eller i byene. Mange land som satser stort på vannkra�, har et lite demok-ratisk eller re�ferdig statsapparat. Pengene fra utbygging tilfaller o�e de rike, som gjerne er et fåtalls personer – og de samme personene som sto bak utbyggingen.

FIVAS mener ikke at alle vannkra�-prosjekter og demninger er dårlige utviklingstiltak, men spørsmålet er hvordan beslutningsprossessene tas. Slike prosjekter må veies opp mot alternativene og må ses i sammenheng med større samfunnsøkonomiske hensyn, da de så o�e viser at kost-nadene ikke veier opp for gevinstene. Motsetningene i en prosjektert vann-kra�- eller damutbygging går o�e mellom folk i lokalsamfunnene som må fly�e, eller på annen måte blir påvirket av utbygging, og interessene fra storsamfunnet om å utny�e van-nressursene. Norge har bli� bygget på vannkra�, så man kan tro at dersom vi hjelper andre land med å bygge ut vannkra� og demninger, vil vi hjelpe disse landenes næringsutvikling på en lignende måte. Imidlertid er det store forskjeller på vannkra� her i landet og i land i Sør, både når det gjelder natur-forhold, befolkningsforhold, nasjonal økonomi og interessene som står bak.

15

NARMADA-PROSJEKTET

Formål: Irrigasjon og vannforsyning hovedsake-lig til delstaten Gujarat. Utbyggerne sier hovedfor-målet er å skaffe vann til tørkeutsatte områder i de mest fjerntliggende områ-dene i Gujarat. Kritikerne mener det hovedsakelig er industri og mer velstående bønder langs den første delen av kanalen som vil nyte godt av prosjektet.

Tvangsfl ytting: Titu-senvis av husholdninger har mistet hus og land på grunn av reservoaret og kanalen, og 35 000 fl ere familier kommer til å bli berørt av prosjektets nes-te fase. Det er mangel på erstatningsjord og forhol-dene i områder som folk blir fl yttet til, er langt dårligere enn i Narmada-dalen. Mange har nektet å fl ytte.

Finansiering: Verdens-banken fi nansierte starten av utbyggingen, men etter seks år med stadige doku-mentasjoner av sosiale og miljømessige ødeleggelser, stilte Verdensbanken krav som gjorde at India i 1993 sa opp det resterende lå-net.

I dag: Den over tjue år lange kampen mot de storstilte utbyggingene fortsetter. India har også en rekke andre dammer under planlegging,utredning eller bygging.

India kalles o� e “verdens største demokrati”, men når det gjelder dambygging, har landet et stort ”demokratisk underskudd”. Utbyggingen av den store Narmada-dalen har bli� stående som et symbol på prestisjeprosjekter der hensynet til demokrati, menneskere� igheter og miljø overkjøres.

Medha Patkar var en 30 år gammel solidaritets-aktivist og forsker da hun for første gang kom til Narmada-dalen i India i 1985. Hun skulle jobbe i forskjellige landsbyer i den nær 200 kilometer lange dalen. Felles for alle landsby-ene var at de snart ville bli lagt under vann. Myndighetene og Verdensbanken planla to store demninger og en rekke mindre demnin-ger nedover Narmada-elven, i den hensikt å gi bedre vanningsmuligheter for landbruket og produsere strøm. Området går over tre delsta-ter hvor befolkningen snakker fem forskjellige språk, og over halvparten av innbyggerne er stammefolk (adivasier).

Ved hjelp av sine gode taleevner og organisa-toriske evner fi kk Patkar tillit hos innbyggerne i dalen. Aktivister med ulike interesser innen menneskerettigheter, miljø, religion eller land-bruk sluttet seg etter hvert til hennes gryende bevegelse. Felles for dem alle var at de fryktet for framtiden.

I Narmada-dalen ble det dannet allianser på tvers av kaster og klasser, særlig blant adiva-siene. I 1989 fi kk nettverket formelt navnet Narmada Bachao Andolan (Redd Narmada-elven). Fra å jobbe med å sikre en tilfredsstil-

lende forfl ytning og erstatning for de som ville få hjemmene sine ødelagt, gikk bevegelsen nå over til å kjempe imot hele prosjektet. Grunn-leggende i bevegelsen er bruk av utelukkende ikkevoldelige midler, i tråd med Gandhis ånd. Verdensbanken var hovedfi nansør av Sardar Sarovar-utbyggingen. Etter hvert fi kk Narma-da-bevegelsen kontakter som la press på Ver-densbanken, samtidig som internasjonal presse satte søkelys på motstandskampen.

Medha Patkar fi kk tale foran Verdensbankens medlemmer - og opplevde forståelse for sin sak. Så, i 1993, fi kk Folkebevegelsen Redd Nar-mada-elven, med 250 ikke-statlige organisa-sjoner fra hele verden i ryggen, for første gang i historien Verdensbanken til å trekke seg ut av et damprosjekt.

Sardar Sarovar-utbyggingen satte søkelys på prosesser innen utviklingsprosjekter og para-digmet som ”utvikling” i seg selv er. Den lange og intense kampen mot utbygging både i India og i resten av verden har svertet ryktet til Ver-densbanken og vannkraft industrien.

Fra P. McCully; Silenced Rivers. Th e Ecology and Politics of Large Dams, 2001.

Narmada i India - symbolet på motstand

...Historien om Redd Narmada-bevegelsen...

Norge i utlandetE�er hvert som utbyggingen av el-vene i Norge har avta�, har norske bedri�er i vannbransjen engasjert seg stadig mer i andre lands utbyggings-prosjekter. Norske bedri�er er tungt inne i Sørøst-Asia, Kina, det sørlige og østlige Afrika og i Sør-Amerika. Minst 200 vannkra�prosjekter verden over har bli� realisert med bidrag fra nor-ske bistandspenger, konsulenter, ut-styrsprodusenter eller entreprenører. Norsk vannkra�industri har dermed en ledende rolle på det internasjonale markedet.

Finansiering er avgjørendeI dag kommer 20 prosent av den globale elektrisitetsproduksjonen fra vannkra�. Det naturgi�e potensialet for vannkra� er mye større. For utbyg-gerne er finansene gjerne det svakeste leddet. Vannkra� er høyrisikoprosjek-ter som innebærer enorme investerin-ger, og derfor spiller o�e finansinsti-tusjonene en avgjørende rolle når det skal bestemmes om en demning skal bygges eller ikke. De fleste demninger på den nordlige halvkule er bygget med statlige midler. Land i Sør, deri-mot, sper på sine slukne statskasser med store lån fra utviklingsbanker og bistandsinstitusjoner. Verdensbanken, den største av de offentlige låneinsti-tusjonene, er ivrig på å gi lån fordi det gir store kontrakter. Land i Sør vil på sin side gjerne ha lånene fordi det vil gi tilførsel av store pengesummer i deres retning.

Pengebinger eller pengesluk?På ni�itallet ble økt privat deltakelse i vannkra�prosjekter (”public-private-partnerships”) fremmet av Verdens-banken som et vidundermiddel for å finansiere infrastrukturprosjekter i lavinntektsland hvor det ikke finnes tilstrekkelige offentlige midler. Men mange private selskaper er

skeptiske til vannkra�prosjekter, fordi kostnadene er store og risikoen høy.

Risiki er konstruksjonsfeil, budsjet-toverskridelser, forsinkelser, uante miljøkonsekvenser (lovbrudd) og der-til erstatningskrav. Regjeringsski�er kan bety store endringer i politiske prioriteringer, og fluktuerende olje-priser kan bety endrede behov for vannkra�. I utviklingsland hvor det er et stort behov for utenlandsk eksper-tise og utstyr, reduseres gevinsten ved å bygge ut betraktelig. Levetiden for demninger i mange tropiske områder er dessuten mye kortere enn vi er vant til i Norge. I mange tilfeller er leveti-den ikke mer enn 30-40 år.

Betingelsene endresDet faktum at betingelsene alltid vil være i forandring, og det at motstan-den kan øke e�er hvert som prosjektet blir kjent, kan medvirke på lønnsom-heten og den politiske viljen til gjen-nomføring. Noen ganger kan hele grunnlaget for å bygge en demning, falle sammen. I Narmada-dalen i India gikk Verdensbanken ut av prosjektene e�er omfa�ende press fra motstandere og fordi India til slu� ikke ville ikke ta imot lån (se side 16).

Verdensbanken har anslå� at deres finansierte prosjekter har ha� en gjen-nomsni�lig kostnadsoverskridelse på 30 prosent. Verdens Damkommisjon (se side 19) har funnet at tidssprek-ker innen vannkra�- og dambygging ligger på 14-280 prosent. På kostnads-siden er overskridelsene langt større, med et gjennomsni� på 342 prosent. Mange demninger hadde nok aldri bli� bygd, dersom man på forhånd kjente til alle kostnadene, både øko-nomiske, humanitære og økologiske kostnader.

Skepsisen blant private selskaper er en av grunnene til at Verdensbanken nå har u�rykt at de igjen skal øke sat-singen på infrastruktursektoren, både med direkte prosjektfinansiering og som garantister for prosjekter i regi av privat sektor.

Nam Theun 2-kra�verket i Laos (se neste side) er et omstridt prosjekt med en garantiordning på 140 mil-lioner dollar. Som garantist kan Ver-densbanken bidra til at prosjektet får den nødvendige kapital, uten å bli stående som direkte ansvarlig dersom problemene begynner å melde seg. Kontrakten er en såkalt BOT-modell (se boks), som grovt se� går ut på at et privat selskap har inngå� en avtale med regjeringen om å stå for utvik-ling, eierskap og dri� av kra�verket over en viss periode. Når vannkra�-prosjekter får privat finansiering, kan målet om å oppfylle BOT-modellen medføre dårlig eller varierende kva-litet på forarbeidet, spesielt gjelder de�e miljøkonsekvensutredninger. FIVAS frykter derfor at kravet om økonomisk fortjeneste i enda større grad vil overskygge hensynet til miljø og samfunn.

GarantierDe fleste vannkra�- og damprosjekter er fortsa� avhengige av statlig del-takelse i en eller annen form. Private finansinstitusjoner er o�e uvillige til å gå inn i store infrastrukturprosjekter i lavinntektsland uten å få statlige garantier.

Ved siden av Verdensbanken og regionale utviklingsbanker, har ek-sportkredi�byråer bli� en av de stør-ste kildene til finansiering av store demninger. Eksportkredi�byråenes oppgave er å fremme egne lands ek-sport og investeringer. Disse garante-

17

Aktører i vannkra�bransjen

BOT: BUILD - OPERATE - TRANSFERBuild: Et privat selskap eller konsortium inngår en avtale med regjeringen om å in-vestere i et offentlig infrastrukturprosjekt og sikrer egen fi nansiering til utbyggingen.

Operate: Den private aktøren eier, ved-likeholder og administrerer prosjektet for en avtalt konsesjonsperiode (vanligvis mellom 20 og 30 år) og tjener inn kostna-dene gjennom toll og avgifter.

Transfer: Etter konsesjonsperioden over-føres eierskapet fra den private aktøren til regjeringen eller en annen offentlig instans. På begynnelsen av nittitallet ble BOT-prosjektene fremmet som et vidun-dermiddel for å fi nansiere infrastruktur-prosjekter i lavinntektsland hvor det ikke fi nnes tilstrekkelige offentlige midler.

BUT: til syvende og sist er det skattebe-talerne (både i Sør og i Nord), staten eller kundene som må betale i form av avgifter, økte priser på varer/tjenester eller økt offentlig gjeld. Det har vist seg at de fær-reste BOT-prosjektene faktisk har fullført alle stadiene uten at det private selskapet bryter avtalen. Befolkningen har få mulig-heter til å stille BOT-operatøren til ansvar, når de får oppleve de sosiale og miljømes-sige konsekvenser.

Nam Theun 2 er et 1070 MW kraftverk under utbygging på en sideelv til Mekong. Utbyggingen vil føre til at 450 kvadratkilo-meter tropisk skog blir lagt under vann, og mer enn 6000 mennesker (urfolk) må for-fl yttes. Imidlertid er det ikke innbyggerne i Laos som vil få bedre strømforsyning. Nesten all kraften er ment å bli eksportert til Thailand.

Ifølge de som står bak prosjektet, vil inntekter fra Nam Theun 2 brukes til fat-tigdomsbekjempelse. Det er imidlertid stor usikkerhet om inntektsprognosene, og Verdensbanken har selv vært svært kritisk til landets institusjonelle kapasitet. Det fi nnes ingen garanti for at inntekter brukes til fattigdomsreduksjon. Siden Laos er en ettpartistat med manglende ytringsfri-het, har innbyggerne heller ikke hatt reell mulighet til å uttrykke sine bekymringer rundt prosjektet. Til tross for prosjektets høyrisikoprofi l – både miljømessig, sosi-alt og økonomisk - har Verdensbanken, herunder Norge som medlemsland, ikke foretatt en helhetlig vurdering av andre alternativer.

Prosjektet har en total kostnad på 1,25 milliarder dollar. I tillegg til Verdensban-ken, er 15 kommersielle banker, en rekke utviklingsbanker og fi re eksportkredittin-stitutter, inkl. norske GIEK, en del av fi -nansieringspakken. Nam Theun 2 faller inn under ”public-private partnership” model-len (PPP) med et konsortium som består av det franske elektrisitetsselskapet EdF, to thailandske selskaper samt den laotiske regjeringen.

Nam Theun 2 er et 1070 MW kraftverk under utbygging på en sideelv til Mekong. Utbyggingen vil føre til at 450 kvadratkilo-meter tropisk skog blir lagt under vann, og mer enn 6000 mennesker (urfolk) må for-fl yttes. Imidlertid er det ikke innbyggerne i Laos som vil få bedre strømforsyning. Nesten all kraften er ment å bli eksportert til Thailand.

Ifølge de som står bak prosjektet, vil inntekter fra Nam Theun 2 brukes til fat-tigdomsbekjempelse. Det er imidlertid stor usikkerhet om inntektsprognosene, og Verdensbanken har selv vært svært kritisk til landets institusjonelle kapasitet. Det fi nnes ingen garanti for at inntekter brukes til fattigdomsreduksjon. Siden Laos er en ettpartistat med manglende ytringsfri-het, har innbyggerne heller ikke hatt reell mulighet til å uttrykke sine bekymringer rundt prosjektet. Til tross for prosjektets høyrisikoprofi l – både miljømessig, sosi-alt og økonomisk - har Verdensbanken, herunder Norge som medlemsland, ikke foretatt en helhetlig vurdering av andre alternativer.

Prosjektet har en total kostnad på 1,25 milliarder dollar. I tillegg til Verdensban-ken, er 15 kommersielle banker, en rekke utviklingsbanker og fi re eksportkredittin-stitutter, inkl. norske GIEK, en del av fi -nansieringspakken. Nam Theun 2 faller inn under ”public-private partnership” model-len (PPP) med et konsortium som består av det franske elektrisitetsselskapet EdF, to thailandske selskaper samt den laotiske regjeringen.

rer o� e for risiko og dekker normalt ekspropriasjon, krig og boiko� . For at eksportkredi� institusjonene skal gi garantier til private prosjekter, kreves o� e såkalte motgarantier fra vertslandene.

Motgarantien omfa� er blant annet kompensasjon for forsinkelser el-ler avbrudd i dri� en som følge av endrede forhold i vertslandet, for eksempel et regjeringsski� e. Regje-ringer kan forplikte seg til å kjøpe kra� til en gi� pris i et visst antall år framover, eller garantere mot økonomisk tap som følge av valuta-svingninger, ved å avtale pris i ame-rikanske dollar i stedet for landets egen valuta. Dermed overføres det meste av risikoen fra garantisten til vertslandet. Hvis regjeringen i verts-landet ikke lever opp til sin del av avtalen, vil eksportkredi� byråene dekke de� e beløpet og regjeringen vil stå i gjeld.

Det fi nnes ingen juridisk bindende retningslinjer på hvordan eksport-kredi� byråer skal ta hensyn til miljømessige og sosiale aspekter i sine prosjekter. De såkalte ”Com-mon Approaches” (retningslinjer for miljø) som OECD-land bruker, re� er seg e� er standardene til Ver-densbanken og de regionale utvi-

klingsbankene, men åpner i tillegg for at et eksportkredi� byrå kan bruke lavere standarder dersom de ”fi nner det nødvendig.”

Tidligere har den intense konkur-ransen mellom eksportkredi� by-råer ført til et kappkjør som driver miljø og sosiale standarder nedover. Et klassisk eksempel på de� e var fi nansieringen av de gigantiske Tre Klø� er-demningene i Kina. Selv om Verdensbanken og det amerikanske Export Import Bank valgte å ikke stø� e prosjektet på grunn av de omfa� ende miljømessige og sosiale konsekvensene, var blant andre de kanadiske, franske og nordiske eksportkredi� byråene villige til å fi nansiere prosjektet.

Nam Th eun 2

� over halvparten av demningeneleverer mindre kraft enn lovet� én av fire demninger irrigerermindre enn 35 % av ordbruksland av det de var ment å gjøre� kostnadsoverskridelsene for bygging er gjennomsnittlig 56 %� ¼ av verdens demninger leverermindre enn halvparten av det vannet

de skulle� noen demninger som var mentå skulle gi økt flomsikring har i stedet gjort samfunn langs elva mer sårbare for flom. Folk har bosatt seg i områder som før var regnet som flomutsatte, og bygging av demninger har gitt dem falske forsikringer om at det er trygt å bosette seg langs elva

� gevinstene har i hovedsak gåtttil rike, mens fattige har båret kostnadene� av de 40-80 millioner mennesker som er rammet av damutbygginger, utgjør urfolk en uforholdsmessig stor andel.

Verdens Damkommisjon med retnings-linjer for vannkra�utbyggingerEn uavhengig kommisjon har evaluert verdens demninger og vannkraft, med tanke på hvor effektive slike prosjekter har vært i forhold til utvikling. Demninger og vannkraft har gitt viktige bidrag til samfunnsutviklingen, og utbyttet fra dem er store, men i altfor mange tilfeller har kostnadene for å sikre disse gevinstene vært uakseptabelt og ofte unødvendig høye. Damkommisjonen har foreslått et sett med retningslinjer og standarder for utviklingsprosjekter.

Verdens Damkommisjon (World Commission on Dams) ble nedsa� som en uavhengig kommisjon av Verdensbanken og World Conservation Union (IUCN) i 1998. Kommisjonen lanserte slu�rapporten i 2000. Rapporten avslu�et to og et halvt års forskning og konsultasjon, noe som gjør Verdens Damkommisjon til den mest omfa�ende globale og uavhengige evalueringen av konkrete utviklingsprosjekter noensinne.

Rapporten gir utførlige eksempler på at store demninger har mislyktes i å gi så mye kra�, vannforsyning og flomsikring som tilhengerne av utbyggingsprosjektene lovet. Spesielt gjelder de�e tvangsfly�ing av mennesker og konsekvenser for mennesker nedstrøms, for ska�ebetalere og for naturen. Rapporten foreslår retningslinjer til framtidige utbyggingsprosjekter.

World Commission on Dams fant at:

World Commission on Dams anbefaler:Damkommisjonen konkluderer med at det vil være uakseptabelt å fortsette planleggingen og byggingen som før. Istedet anbefales en ny tilnærming til beslutningsprosesser, basert på fem hovedprinsipper:

� likhet� effektivitet� deltakende beslutning� bærekraftighet� ansvarlighet

Det har lenge vært slik at politikere, myndigheter, vannkraftbransjen og utviklingsbanker har favorisert utbygging av vannkraft og demninger. Slik utbygging har muliggjort korrupsjon og har skjøvet avgjørelser bort fra rimeligere og mer effektive muligheter. Et vannkraftprosjekt har større muligheter til å bli politisk akseptert av alle parter (også den berørte befolkningen) dersom alternativer har blitt utredet på forhånd.

Kommisjonen har anbefalt blant annet at avtaler mellom land og berørte parter må foreligge før en hver utbygging. Internasjonale finansieringsinstitusjoner må ikke gå inn i prosjekter med manglende avtaler, for eksempel med land som ligger enger nede i elva.

19

I Kina, med verdens største befolkning, er det anslå� at landets vannressurser bare er nok for 650 millioner mennesker. Det vil si at halvparten av kineserne lever i områder som går en alvorlig vannmangel i møte. Kina har allerede bygget 22 000 demnin-ger, som i tillegg til elektrisitetsproduksjon bidrar til vannforsyning og irrigasjon for jordbruket. Likevel er ikke de�e nok, og eksplosjonen i Kinas økonomi vil bryte sammen uten tilgang på vann. Det er spådd at vannmangel i tiden framover vil bli Kinas og mange andre lands mareri�.

Fra felles til privat ressurs?Den grunnleggende posisjon vann har for mennesker og samfunn, gjør at forsyning og administrasjon av vann tradisjonelt har vært en offentlig opp-gave. Staten har innkrevd avgi�er for å dekke ledningsne�, pumping, rens-ning, osv. Vann, som en grunnleggende re�ighet, har bli� se� på som en av fellesgodene som bør bli styrt av of-fentlige instanser.

Kommersialisering av vannressurser har siden nyliberalismens inntog på 1980-tallet sku� fart, og statens rolle som eier og forvalter av vannet har bli� utfordret av aktører på det private markedet. Vannets rolle som en øko-nomisk ressurs er i dag gjenstand for mange politiske beslutninger som kan være av stor betydning for hvem som skal bruke, eie og forvalte vannet i ti-den fremover.

FNs TusenårsmålDet store spørsmålet er om vannfor-syningen vil bli mer effektiv hvis den kommer på private hender, og om den vil nå ut til flere, inkludert den fa�ige befolkningen. I følge FNs Tusenårsmål skal folketallet uten rent drikkevann

halveres innen 2015. Én av tre men-nesker har heller ikke tilfredsstillende sanitære forhold, og Tusenårsmålene innbefa�er også en halvering av denne andelen. Myndighetene i mange fa�i-ge land får nå tilbud av private firmaer innenfor vann- og sanitærbransjen. Med en slunken statskasse, eller sky-høy utenlandsgjeld, kan det være fris-tende å se�e bort den dyre vann- og avløpssektoren til utenforstående.

Store vannselskaperPrivate interesser som ser på vann som en verdifull vare som bør re-guleres av markedet, legger i dag et betydelig press på fa�ige land for å kommersialisere sin vannforsyning og vannforvaltning. En rekke store mul-tinasjonale selskaper har spesialisert seg på vanntjenester, sanitærtjenester og kra�produksjon. De lobber overfor egne myndigheter og internasjonale institusjoner for å bedre investerings-mulighetene og rammevilkårene. Private finansieringsinstitusjoner se�er større krav til effektivitet og lønnsom-het. De som hevder at privatisering vil styrke vannforsyningen og bedre sani-tærforholdene i lavinntektsland, legger til grunn at privat dri� vil være mer kostnadseffektivt. Private bedri�er har gjerne mulighet til å mobilisere kapital raskere og mer effektivt enn offentlige beslutningsorganer. Politikere finner at valgene mellom private eller offentlige løsninger kan bli vanskelige.

Vann er maktDet store dilemmaet er at de som eier eller kontrollerer en så grunnleggende og strategisk ressurs som vann, vil si�e på mye makt. Et demokratisk utbygd og fungerende stats- og re�sapparat betraktes i de fleste industrialiserte

Vann som vare

Folk rundt om i verden opplever vann som en stadig mer begrenset ressurs. Vann behandles dermed mer og mer som en økonomisk vare.

20

Foto: Sigurd Jorde

land som en garanti mot de mest ne-gative eff ektene av privatisering og et fri� marked, og ikke engang i disse landene har det bli� vanlig å betrakte vann som en ren markedsressurs. I de fl este utviklingsland hvor de de-mokratiske kontrollmekanismene er mangelfulle, og hvor det fra før av o� e eksisterer skjeve sosiale makt-strukturer, blir derfor privatisering av vann og andre naturressurser en direkte trussel mot allerede marginali-serte grupper som har liten kjøpekra� . De økonomiske fordelene går bare til en liten, innenlandsk elite og til de multinasjonale selskapene, mens lo-kalbefolkningen må bære en rekke sosiale, helsemessige og økologiske byrder. Den fa� ige delen av befolk-ningen må på sin side bruke en større andel av det de har på en ressurs som de fl este betrakter som et felles gode.

I land eller områder hvor innbyggerne har innført private vannforsynings-systemer, er det ikke uvanlig at vannet blir stengt av ved manglende betaling eller konkurser hos vannselskapet. Det er verdt å merke seg at noe slikt ikke vil skje i Norge, hvor vi har regler som besky� er husstandene mot å få avstengt vannet.

Behov for reguleringerDet er behov for off entlige regulerin-ger for å sikre at vannforsyningen når ut til alle, og for å sikre at prisen på vannet ikke overstiger betalingsev-nen for de fa� ige. De mest a� raktive områdene å investere i, vil være vel-stående, urbane strøk. For å oppnå et politisk mål om trygt og tilstrekkelig drikkevann også til de fa� ige, er det nødvendig med strenge føringer gjen-nom konsesjonsvilkår til det selskapet som driver vannforsyningen. I land med svak off entlig sektor og dårlig styrese� kan vi se at de� e er en utfor-dring.

Vannforsyning, i kra� av sin natur, er en bransje som i utgangspunktet ikke innbyr til konkurranse, men derimot til monopolisering. Markedsoriente-ring garanterer ikke for eff ektivisering av sektoren. Derfor er det viktig at en langsiktig og helhetlig forvaltning styres av valgte fellesorganer.

SENTRALE SPØRSMÅL OM VANNPRIVATISERING:

• Er vann en felles ressurs, et sosialt gode eller en menneskerettighet?

• Er vi villige til å betale dyrt for vann til private selskaper?

• Er vannkraft og store vannmagasiner løsninger på vann- og energikrisen?

• Er privat sektor mer egnet enn offentlig sektor i å sikre befolkningen vann?

Fot

o: S

igur

d Jo

rde

21

Samtidig som det er nødvendig å endre måten vi produserer og forbruker energi for å redusere de negative konsekven-sene, er det utfordrende i seg selv å skaffe verdens økende befolkning både vann og strøm.

VannforbruketI stedet for flere store utbygginger kan man hente mye på å forbedre effek-tiviteten til eksisterende vannforsyn-ingssystemer. Det er mye å tjene på å redusere vannlekkasjer, oppgradere systemer, og dessuten å gjøre noe med vannforbruket.

Mest å hente på effektivisering av vann-bruken finner vi hos den største kon-sumenten: landbruket. Hele 70 prosent av verdens ferskvann går til jordbruk-sproduksjon. Av de�e forsvinner ca 60 prosent gjennom lekkasjer og fordampn-ing. Dryppvanningsanlegg i India, Israel, Jordan, Spania og California har redusert vannforbruket betraktelig, samtidig som avlingene er bli� større. Jordbruket kan legge om til mindre vannkrevende matplanter, og bønder som bruker irrigasjon kan få opplæring i bedre, vannsparende metoder. Samtidig finnes det over 500 millioner familier i verden som driver småskala jordbruk og ikke har bli� nådd av den høy- teknologiske tilnærmingen til vannfor-syningen som representeres av store dammer, kanaler og vanningssystemer. Disse trenger stø�e til desentralisert lagring av vann, til bærekra�ig bruk av grunnvann og til utviklingen av

rimelige, lavteknologiske vanningssys-temer. Dryppvanning, pedaldrevne pumper og regnvannshøsting er bare noen av de løsningene som finnes.

Regnvannshøsting - en eldgammel metodeRegnvannshøsting er egentlig en metode som menneskene har brukt i uminnelige tider, siden essensen i den er enkel. Ved å høste og utny�e vannet så nært som mulig der det faller, og konsentrere van-net fra et større område mot et mindre, for eksempel et dyrket område, en tank, en dam eller liknende, kan hver familie eller landsby ved hjelp av forholdsvis enkle og rimelige teknikker selv ta ans-var for vannforsyningen.

Byenes store vannforbruk legger et enormt press på grunnvann, elver og innsjøer i de bynære strøkene, ved å påvirke både mengden og fordelingen, samt kvaliteten på vannet. I stedet for å betrakte regnvannet som et problem, har enkelte byer, som Tokyo og Singapore, også begynt å ta i bruk regnsvannshøst-ing. Behovet for drenering blir mindre, samtidig som presset på vannkildene reduseres i og rundt byene. Innbyggerne blir dessuten mindre avhengige av sen-traliserte forsyningssystemer.

Siden det er mange ulike tiltak som må se�es inn for å bedre tilgangen på vann og redusere forurensningen, er samarbeid mellom offentlige beslutning-stakere, industri og lokalsamfunn viktig for å oppnå resultater.

Vann og strøm til folket – men hvordan?

Alternativer Desentraliserte løsningerSmåskala kraftverkOppgradering av eksister-ende verk og nett

Andre energikilderVindkraftBølgekraftJordvarmeSolenergiBrenselcellerBiomasse

Forvaltning av vannres-surserBedre styringMer effektiv vannbrukRegnvannshøstingEndrede jordbruksteknikkerGjenbruk av avløpsvannOpplysningsarbeid

EnergiforbruketKina opplever nå en enorm vekst. Samtidig bruker landet energien sin svært ineff ektivt. Energiforbruket se� i forhold til BNP er 3,8 ganger større enn gjennomsni� et for verden, og 11 ganger større enn for Japan.

Som ved vann er det å spare på strøm-forbuket kanskje det enkleste og mest økonomiske tiltaket. De� e kan gjøres ved bruk av mer eff ektive elektriske installasjoner og ved at hver enkelt reduserer si� forbruk. I Uganda kan så mye som 50 prosent av strømmen bli borte på veien fra kra� produsenten til forbrukeren, fordi strømne� et er lite eff ektivt.

Men i Uganda, som i mange andre land i Sør, er det mindre enn 10 prosent av innbyggerne som har tilgang på strøm. Sentraliserte løsninger har ikke nådd de som trenger det mest - de fa� ige på landsbygda som ikke er tilkny� et strøm-ne� et. Utbygging av desentrale produk-sjonsanlegg og lokale distribusjonsne� vil da være den mest aktuelle løsningen. Valg av fornybare energiløsninger som vind- og solenergi (se boks) gir de beste forutsetningene for å få de� e til.

Vann og strøm til folket – men hvordan?

Her kan du lese mer:Foreningen for Internasjonale Vannstudier (FIVAS) www.fi vas.org

International Rivers Network (IRN)www.irn.org

World Commission on Dams (WCD)www.dams.org

UN Water www.unwater.org

The World’s Water www.worldwater.org

Blue Planet Project www.blueplanetproject.net

Freshwater Action Network (FAN)www.freshwateraction.net

World Conservation Union (IUCN)www.iucn.org

Citizens United for Renewable Energy and Sustainability www.cures-network.org

Worldwatch Institutewww.worldwatch.org

Er DU interessert i:

� Rettferdig fordeling og bruk av naturressurser?

� Nord-Sør-spørsmål?

� Norsk næringslivs virksomheter i Sør?

� Bærekraftige energiløsninger?

� En bedre ivaretakelse av natur og menneskeliv?

Denne informasjonsbrosjyren fra FIVAS gir deg en innføring i konsekvensene av store vannprosjekter i Sør. Ved siden av å gi et innblikk i de negative innvirkningene som store utbygginger har på naturen, forsøker vi å gi et bilde av de omfattende sosiale konsekvensene, blant annet når det gjelder tvangsflytting og økt fattigdom. Motstanden mot slike prosjekter kan være sterk, og vi vil fortelle deg hvorfor lokalbefolkningen og andre grupper protesterer, og hvordan de ulike interessene bak får igjennom sine prosjekter. Det finnes ofte andre og bedre løsninger for å tilfredsstille menneskenes behov for energi og vann!