Marianne Storberg - Brevet fra Betsy

Brevet fra Betsy

T YPE-IT AS, 14.08.2012ORDRE: 26837 (s . 1 av 317)


Marianne Storberg

Brevet fra Betsy


Arbeidet med denne boken er støttet av Institusjonen Fritt Ord.

© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslowww.aschehoug.no

Satt med 10,3/13 pkt. Adobe Garamond hosType-it AS, Trondheim

Papir: 80g Holmen book Cream 1,6Printed in Sweden

ScandBook AB, Falun 2012

ISBN 978-82-03-19526-6


halfdanbonn 20. mars 1847

Han våkner brått av at hodet dunker mot den kalde ruten.Vognen rister kraftig. Så må han til slutt ha sovnet på

tross av skramlingen fra vognhjulene og knakingen fra sele-tøyet. Nå hamrer hjertet så hardt at det skremmer ham, hanforsøker å trekke pusten dypt, roe seg, men vrir seg istedenpå det klamme plysjsetet, klarer ikke å finne en behagelig stil-ling. Han folder hendene i fanget og merker at han har be-gynt å skjelve. Med øynene lukket ber han en stille bønn omat de snart må være fremme, at han ikke kommer for sent, atlillebroren fremdeles lever.

Strekningen fra den siste grenseovergangen har virket uen-delig. Noe begrep om tid, har han ikke lenger. De har hum-pet mil etter mil langs dårlige landeveier, gjennom et bruntog monotont åkerlandskap, bare innimellom avbrutt av smålandsbyer, og gråværet tar visst aldri slutt.

Foran ham henger et lite speil på skakke. Det har gyllenramme og rister mot veggen. Det ene hjørnet er knust, en bitmangler. Han møter sitt eget blikk et øyeblikk og ser et gråttansikt med høye, markerte kinnbein, mørke øyne under enlang lugg, en krøllete skjortekrave over en koksgrå brokadevestmed knapper som burde ha vært pusset. Og i et hastig glimtsynes han å se gjenskinnet av den bedrøvelige historien omham selv; en mann i begynnelsen av trettiårene, eldste sønn ien familie som for lengst har hatt sin storhetstid, musikklæ-

5


rer og forhenværende journalist i en nedlagt Christiania-avis,en mann som egentlig ønsker å vie seg til musikken, som harreist fra den ubetydelige hovedstaden Christiania til Bonn forå pleie sin lillebror, den snart seks og tyve år gamle billedkunst-neren Hjalmar som nå ligger febersyk og med langt fremskre-den lungetuberkulose i en liten leilighet i en fremmed by.

Halfdan tar blikket vekk. Han kaldsvetter, skjorten klistrerseg til ryggen. Flere dager er gått uten at han har fått skiftetklær. Det er så trangt, knærne hans verker, men det er pri-sen han har måttet betale for den aller rimeligste skyssen densiste etappen til Bonn. Han må ha ligget forkjært mens hansov, nakken er stiv.

Tanken på Betsy har hjemsøkt ham hele veien. Hvert ordhun sa da de møttes hos Welhavens like før han reiste, kunnehan ha gjengitt ordrett. Han ser henne for seg i den mørke-grønne silkekjolen som skinte slik i lyset fra kaminen. Hanhusker smilet hennes da hun stod i gangen på vei ut i vin-terkulden, med ansiktet halvt gjemt under den vide hettenmed reveskinnspels. Hun kikket bort på ham som om hunville bekrefte alt, at han ikke måtte være i tvil om hvor hunhun stod, at hun lengtet like mye etter ham, som han etterhenne. Han tenkte på det straks de hadde tatt farvel og han ogmoren tråkket i de gamle sledesporene bortover Drammens-veien. Han hadde holdt morens arm så hun ikke skulle skli,hun pratet til ham, men han klarte ikke å følge med. Betsysblikk hadde nesten vært bedende, hadde det ikke? Som omhun bare ventet på hans initiativ. Men han følte seg så for-bannet klønete og sjenert, klarte aldri å foreta seg noe. Nå harhan bestemt seg. Den dagen han vender tilbake til Christia-nia, da skal han fatte mot og be om hennes hånd.

Herregud. Han kan ikke tenke på dette nå. De nærmerseg Bonn. Det er Hjalmar det handler om. Han som satset så

6


hardt på kunsten og som reiste av gårde med så mange for-håpninger, men som nå ligger for døden.

Det er gått mer enn halvannet år siden de så hverandre sist.Nå kjenner han det igjen, hvor intenst han har savnet Hjal-mar. Ingen har kunnet erstatte lillebroren. Halfdan behøvdealdri forklare seg for ham, Hjalmar kjente ham og forstod.Og han hadde en egen evne til å roe gemyttene når stemnin-gen i familien ble anstrengt.

Halfdan lener hodet bakover mot seteryggen og lukker øy-nene. Bare han rekker det. Og som i en drøm hører han lar-men fra byen de omsider ankommer.

Gardinen i vognruten er falmet og har en stygg flenge. Hantrekker den til side og kikker ut på trafikken. Plutselig myld-rer det av hester og vogner, de passerer et skilt han rekker ålese, Remigiuskirche, og han lener seg tett mot ruten og serkirketårnet. Vognen svinger, de runder en gasslampe, og in-stinktivt trekker han seg tilbake, det ser ut som om de skalsneie borti. De tar av inn en trang gate som må være dårligvedlikeholdt. Vognhjulene sliter seg fremover.

Der er rådhuset med rokokkofasaden han har lest om, og sååpner det seg mot markedsplassen. Han har forbannet dettekjøretøyet, men akkurat nå er han lettet over at han bare kanvære tilskuer til kaoset utenfor og ikke behøver å bane segvei gjennom folkemengden. Et øyeblikk er det full stans, førvognen presser seg forbi markedsbodene med hengende dy-reskrotter og kurver med brød. En gatemusikant sveiver pålirekassen sin, synger falskt med høy røst og lar seg visst ikkeaffisere av verken torgkoner eller løshunder. For en galskap.

Ved et vertshus krenger vognen brått og tar av til venstre,og der ligger Rhinen som deler byen i to. Skyene henger tungeover hustakene, det ser ut som om det blir regn. Så sakkerde farten. Hestene pruster, vognen har stoppet. Han klarerplutselig ikke å rikke seg, til tross for at han hele vinteren har

7


sett frem til nettopp dette øyeblikket. Nå overraskes han aven trang til bare å bli sittende. Dra videre. Han vil si til kus-ken at det ikke kan være her. Men så knepper det i vogndø-ren, og den kalde luften fra elven treffer ham som en kjøligørefik. Kusken ser oppgitt på ham og sier at han må kommeseg ut, han er fremme. Men fremme til hva?

Like etter står han på trappen til et hus i Bonn, buksene erkrøllete, og den store skinnkofferten enda mer oppskrapet ennda han dro hjemmefra. Vognen forsvinner bortover gaten,hestehovene slår taktfast mot brosteinen, lyden av dem blirgradvis borte og drukner til slutt i alle de andre lydene frabyen.

Huset har sett sine bedre dager, det virker nedslitt. Mur-pussen flasser av flere steder. Et vindu står på gløtt i andreetasje, og en flik av en gråhvit gardin blafrer i åpningen. Erdet Hjalmars soverom? Er det der inne han ligger? Han mot-står en brå innskytelse om å rope. Nei, det ville ikke være rik-tig. Han banker på døren, men ingenting skjer. Dørklinkeni messing er kald når han tar i den. Merkelig, det er låst. Pul-sen banker i tinningen. Er han da likevel kommet feil?

På innerlommen har han lappen med adressen. Den harvært med ham siden han reiste fra Christiania. Nå tar handen frem og ser brorens sirlige håndskrift på det tynne brev-papiret. Jo da, husnummeret stemmer. Alt stemmer, fasaden,elven, treet utenfor vinduet som nå er i ferd med å få grønneknopper, den smale gaten. Det er nøyaktig slik han har fåttdet beskrevet i brevene, akkurat slik han har sett det for seg.

Igjen banker han på døren. Hardere denne gangen. Ingenlukker opp. Han fisker opp lommeuret, det er midt på dagen.Noen må da være hjemme? Det er vel folk i huset?

Selvfølgelig er han ventet. Men de vet ikke annet enn athan har reist fra Christiania. Reisetiden er vanskelig å forutsi,

8


selvsagt kan ingen vite at han skulle komme i dag. Det er for-klaringen. Som regel har alt en naturlig forklaring. Kanskjedoktoren er der, og de er så opptatt at de ikke hører ham. Menså skutter han seg plutselig, for kan det være at Hans Gudeikke vil slippe ham inn?

Det er kanskje som han har fryktet. Hans må være forban-net på ham. Halfdan har forsøkt å fordrive tanken, men denhar ikke villet slippe taket. Han hadde kjent det i hele segetter at han svarte på brevet til Hans i vinter. Da han gikkover Stortorvet i tett snødrev etter å ha postlagt det, vurdertehan et øyeblikk å snu og kreve det tilbake. Han hadde kan-skje formulert seg litt for direkte? Sannheten var naturligvisalltid ubehagelig, men burde ikke vennskapet deres tåle slikærlighet? Hans måtte jo forstå at han siktet for høyt og var iferd med å gjøre seg til latter. Hvordan kunne han tro at han,en fattig billedkunstner, kunne oppnå Betsy Anker, genera-lens datter? Og hvordan kunne han ha trodd at Halfdan villelegge inn et godt ord for ham hos hennes far?

Det er mulig han hadde ordlagt seg litt brutalt. Hans haddejo ingen anelse om hva Halfdan selv følte for Betsy, det vil blivanskelig å få sagt noe om det nå.

Han hamrer hardt på døren gjentatte ganger. Minuttenegår. Det er kaldt, jakken er altfor tynn. Da han pakket, haddehan forestilt seg at det ville være varmere, at han ville møtevåren og la seg tine etter den lange, norske vinteren. Men vin-den er rå og sur og trenger ubarmhjertig gjennom alt han harpå seg.

Idet han står der på trappen og merker de første regndrå-pene, hører han en kjent stemme rope navnet hans borte vedgatehjørnet. Det er Hans Gude. Høy og kraftig – mye størreenn Halfdan husker ham. Langsomt kommer Hans gående,nesten som om han vegrer seg, som om han når som helstvil kunne stoppe, vende ham ryggen og gå i motsatt retning.

9


Han som alltid kom Halfdan stormende i møte, entusiastisk,han hadde så mye å fortelle bestandig, ble lett kjent med folkog hadde stadig nye ideer.

Nå står Hans foran ham og rekker frem hånden. Som enslags refleks tar Halfdan ett skritt bakover. Men Hans er derog fanger ham i et hardt grep, det gjør nesten vondt, og Half-dan kjenner seg med ett liten, beklemt og nesten skremt avHans’ overlegne fysiske styrke. Da de skiltes i Christiania i fjorhøst, var Hans livsglad og umiddelbar som en ungdom, haner jo også mange år yngre enn Halfdan. Det er gått fem må-neder. Nå står vennen her og er blitt en voksen mann. Hansrager et halvt hode over ham, han er en kjempe i en diger,slitt skinnfrakk, med halvlangt hår og rødlig skjegg. Selv røs-ten hans har fått en mandigere klang.

– Godt å se deg, Halfdan.Det blir sagt i en kjølig tone, flatt, som en opplesning uten

innlevelse. Ansiktet hans er bortvendt og gjemt bak det bus-tete håret, Halfdan kan ikke se uttrykket hans.

– Hjalmar har ikke pratet om annet enn deg den siste tiden,fortsetter Hans.

Halfdan vet ikke hva han hadde forventet. Han hører segselv kremte usikkert, før han dro hadde moren bedt ham pådet innstendigste om å takke Hans Gude for at han har pleietHjalmar hele den lange vinteren, men ordene han hadde for-beredt så nøye, kommer ikke ut som planlagt. Isteden blirhan stående og rette nervøst på klærne.

Hans ser på ham, men ikke som før, noe er annerledes.Halfdan leter forgjeves etter det glade, gutteaktige uttrykketsom alle faller for.

– Kom du nettopp nå? Jeg håper du ikke har ventet lenge.Jeg har vært på apoteket for å hente en ny medisin til Hjal-mar. Doktor Rittershausen var her igjen i morges, og han syn-tes det var verdt å forsøke noe nytt. Hjalmar har hatt sterke

10


smerter de siste nettene, han er blitt så mye dårligere den sistetiden.

Halfdan får seg ikke til å si så mye og lurer på om Hanstenker over det. Men det skulle bare mangle om det ikke varknyttet sterke følelser til gjensynet med lillebroren der oppe,så om han virker urolig, vil ikke Hans nødvendigvis undreseg over det.

– La oss ikke bli stående i regnet. Du ser fanden meg ikkeut, legger Hans til og roter i lommene på den store frakken,fomler med nøkkelen. Skjelver han på hendene? Hastig kik-ker han seg over skulderen og Halfdan møter blikket hanset øyeblikk før døren omsider går opp. Hans skyver hamforan seg inn i trappegangen, får kofferten innenfor og luk-ker døren.

– Vi lar den stå, jeg kan ta bagasjen siden. Kom.Det er en ubehagelig lukt i gangen, det kjennes som om

noen akkurat har stekt fisk. Ellers er det mørkt, bare en litenstripe lys slipper inn av vinduet høyt oppe på veggen. Hansnikker mot døren bak trappen og snakker lavt.

– Det er inngangen til vertinnen vår, fru Hoffmann. Vikan hilse på henne senere.

Trappen opp til andre etasje knirker. Hans viser vei inn-over gangen, så snur han seg mot ham, hvisker nesten:

– Førsteinntrykket er kanskje ikke all verden, men det harikke vært noe å si på verken leiligheten eller vertskapet. Ogbedre pris kunne vi ikke fått. Du aner ikke hvilken lettelsedet var å flytte hit, den forrige hybelen var nærmest ubeboe-lig. Hjalmar kunne ikke vært et bedre sted enn dette, når altførst ble som det ble.

Er det ikke noe upersonlig og anspent over denne utlegnin-gen? De står foran en grønnmalt dør innerst i gangen. I halv-mørket drister han seg til å studere Hans i skjul. Ansiktet eruttrykksløst, umulig å tolke.

11


Hans nikker mot døren, vil at han skal åpne, men plutseligkjenner Halfdan igjen en uventet trang til å snu. Så nær, ognå står han bare tafatt foran døren, ute av stand til å ta nesteskritt.

Han kjenner Hans’ hånd på skulderen, skvetter til av detsom sikkert er en vennskapelig gest. En velment oppmunt-ring til en som står på terskelen inn til sorgen. Forsiktig åpnerhan døren, kikker seg prøvende omkring og skritter inn i denverdenen som hittil bare har tilhørt brevene. Hans og Hjal-mars leilighet i Bonn. Nå er det virkelighet, og sykdommentil Hjalmar kommer brått enda nærmere. Forbannelsen somfortsetter å ramme familien hans.

Selv om det duskregner ute, virker rommet lyst. Det lilleværelset må være dagligstuen som broren og Hans har be-skrevet i minste detalj, der er de to vinduene mot elven. Hanser husrekken langs elvebredden på den andre siden. Det enevinduet står fremdeles på gløtt, det høres ut som om noen gårforbi nede på gaten, og han ser treet og hører småfugl somkvitrer. Foran det andre vinduet står et enkelt bord med tostoler og en liten oljelampe.

Er det her de har sittet og spist sammen de gangene Hjal-mar har følt seg sterk nok? Er det her Hans har lagt kabal forå få de lange ettermiddagstimene til å gå? I vinduskarmen serhan en penn og et blekkhus. Var det ved denne utsikten Hanssatt og drømte og et øyeblikk innbilte seg at Betsys kjærlig-het kunne bli hans? Var det her han skrev det fordømte bre-vet der han så hemningsløst betrodde seg om sin kjærlighetog på toppen av det hele ba om Halfdans hjelp? Men snartvil han nok ha glemt henne. Hans er ung og ustadig og haralle muligheter foran seg, om kort tid vil Betsy bare være etvemodig minne for ham. Hva Halfdan planlegger for seg selvog Betsy, klarer han ikke å fortelle nå, Hans vil tidsnok få greiepå det uansett.

12


Der er divanen, og over den henger to mindre landskaps-malerier i billige trerammer. Det er ikke vanskelig å se at det eret par av Hans’ tidlige arbeider. Han kjenner igjen det norskefjellandskapet, lyset over himmelen, skyformasjonene. Det erHans Gudes verk, uten tvil, ingen andre kan med samme lett-het gjenskape det storslagne, det mektige i naturen.

Der er pianoet og noteheftene han sendte i vinter. Handrar kjensel på stykket av Beethoven som står på notestativet.Barcarole. Aftenstemning. Her må Hans ha sittet og spilt etterbeste evne for å underholde Hjalmar.

På pianokrakken ligger en stabel med tyske romaner. Erdet bøkene fra naboen Hjalmar fortalte om? Den unge pro-fessoren som med jevne mellomrom stikker innom og forsy-ner dem med lesestoff? Øverst ligger Die Leiden des jungenWerther, men han ser også titler av Novalis og Hölderlin.

På hyllen over pianoet ligger en samling brev, pent sor-tert i bunker. En av dem er holdt sammen ved hjelp av etrødt silkebånd. Det må være Johan Sebastian Welhavens brev,håndskriften hans er lett gjenkjennelig. Hjalmars hjertevennog høye beskytter. Så typisk Hjalmar å holde orden på dennemåten, det er neppe Hans som står bak. Er det kanskje etgodt tegn? Hvor syk er en som utviser slik pertentlighet?

Et par romslige trekasser som ser ut til å inneholde detmeste de to kunstnerne eier av pensler, blyanter og kullstifter,tegneblokker og sammenrullete lerreter, står i hjørnet bak pia-noet. To staffelier er slått sammen og støttet opp mot veggen.Han ser brorens navn på det ene av dem. Der er alt samlet,alle Hjalmars knuste drømmer.

Lydløst legger han jakken fra seg på divanen. Hvorfor nølerhan, hvorfor skynder han seg ikke inn til Hjalmar? Hva er detsom holder ham igjen? Kan hende har Hjalmar allerede gjen-kjent stemmen og skrittene til storebroren og lurer på hvor-for i helvete han ikke for lengst har åpnet døren, omfavnet

13


ham og hilst fra alle de der hjemme, de han bokstavelig talthar lengtet seg til døde etter hele vinteren.

Et øyeblikk blir han bare stående der foran soveromsdø-ren. Inni seg gjentar han setningene som så lenge har kverneti ham. Om også håpet glipper, er alt tapt. Han må være fasti troen, for hvis noe skulle kunne bidra til at et mirakel skalskje, må det være dette. Nærværet av ham, storebroren Half-dan.

– Han ligger der inne, det er bare å gå inn.Han snur seg mot Hans som ser fast på ham. Plutselig får

han det for seg at Hans utstråler ektefølt omtanke. Selvfølge-lig, Hans er et godt menneske, varm og generøs.

Halfdan skammer seg. Så smålig han har vært. Hvordankunne han mistro en som Hans? Han vet det nå. Hans hartatt til fornuft. Det er ingen skade skjedd. Igjen har han be-kymret seg helt uten grunn. At han aldri lærer. Brevene somHalfdan og Hans utvekslet tidligere i vinter, må være glemt.

Det skulle bare mangle. Det var jo vanvittig. Hans Gude ogBetsy Anker, en helt uhyrlig tanke, komisk nesten. SkjønneBetsy med en pengelens og uflidd kunstner. Kanskje Hanshar innsett selv at forbindelsen ville være upassende?

Stakkars Hans. Det må ha vært et innfall bare, han har noklagt det bak seg allerede, det ville være likt ham.

Halfdan senker skuldrene, trekker pusten dypt. Og medvissheten om at Hans fremdeles er hans gode venn, skyverhan døren forsiktig opp.


Documents

Marianne Storberg - Brevet fra Betsy