Meldaltreffet juni 2010 - memory.no juni 2010.pdf · (Et lite sidesprang: Doktordatteren Alison, Tora og Kaares mor, tok førerkort allerede som 18-åring for å være sin fars sjåfør

14/7-2010 Kusine/fetter-treff i Meldal juni 2010 Side 1

Støren/Castberg kusine/fettertreff

Meldal juni 2010

Forhistorien er at noen av Tycho og Wilhelma Castbergs barnebarn en sommerkveld i 2008 møttes på

Haugseter og fant ut at vi hadde så mye til felles at vi burde få med oss resten av våre fettere og

kusiner til et slektstreff. Og vi valgte Meldal som møtested fordi det var her våre besteforeldre hadde

sin barndom- og ungdom. Dessuten hadde andre i Støren-slekten nær tilknytning til stedet.

En ”komité” ble etablert: Tora, Tove, Vibeke, Chris og Kaare. Invitasjon ble sendt vinteren 2010 til

fettere og kusiner til en weekend i Meldal 11. – 13. juni. Vi ble til slutt 11 deltakere:

Christopher W. Castberg

Rune Castberg

Thora Støren Olsen

Kaare Støren Castberg

Stig Johan Kjær Castberg

Ragnhild Castberg

Lise Kjær Castberg

Ivar Støren Castberg

Sigurd Støren

Vibeke Castberg Støren

Tora Wilhelma Støren Castberg Aaser

11 er egentlig en passe størrelse for omvisninger og personlig kontakt, men vi savnet mange av våre

fettere og kusiner.

Vi møttes fredagen på Bergmannskroa på Løkken Verk, en koselig restaurant med 8 gjesterom. Vi

brukte alle rommene og var alene på gjestehuset. God mat serverte de og vi hadde en fin

ettermiddag og kveld sammen, riktig en ”riste-sammen”-samling. Karin kom på besøk men måtte

kjøre tilbake til Trondheim for et bryllup neste dag.

Denne omtalen av kusine/ fetter-treffet er skrevet av Kaare Støren Castberg.


Støren bautaenLagertha Størens og Tycho Didrik Castbergs graver

MELDAL KIRKE

Neste morgen etter frokost dro vi alle til Meldal og

møttes utenfor kirken i lett regnvær. Der møtte vi

soknepresten Thor Aas som tok oss med i kirken.

Han hadde vært prest i Meldal i 33 år, bedre guide

kunne vi ikke fått. Han fortalte om den gamle kirken

som brant til grunnen i 1981. Det var store

diskusjoner om hva slags kirke som skulle bygges,

en moderne arbeidskirke eller en kopi av den gamle. Det ble det siste, og kirken er blitt en vakker og

flott kirke med altertavle, prekestol og annet slik det en gang var. Enkelte ting ble reddet under

brannen, deriblant døpefonten og maleriene på veggene. Altertavlen av høy håndverksmessig

kvalitet ble laget av en lokal treskjærer fra Rennebu. Aas fortalte om interiøret og om skikker i gamle

tider, han viste oss flere vakre messehagler. En av dem hadde en mønsterkant lik broderiene på

Meldals-bunaden. Bunadmøsteret ble i sin tid funnet i distriktslege Størens tekstilsamlinger. For

Kaare var det litt spesielt: Han ble døpt og fikk sitt navn ved døpefonten nettopp her. Bildet av vår

oldefar Abraham Wilhelm Støren fant vi oppe på galleriet.

Etter omvisningen i kirken besøkte vi slektsgravene på kirkegården og la ned krans ved bautaen reist

av kommunen til minne om Thora og Eilert Støren, betydningsfulle

samfunnsstøtter i sin tid. Krans ble også lagt på graven til Tycho Didrik

Castberg, oberstløytnanten og vår oldefar, og på graven til vår oldemor

og prestefrue Lagertha Støren. Vibeke hadde laget kranser av fjellfuru,

vidjer og lyng fra Haugseter og pyntet med masse markblomster.


Potetkjelleren

MELDAL PRESTEGÅRD

Ved kirken møtte vi også vår guide for dagen: Ola Grefstad, konservator ved Folkemuseet i

Trondheim som Meldalsmuseet er underlagt. Han

er oppvokst i Meldal og kunne berette om Støren-

slekten og livet ”i gamle dager”. (Hans mor var

Kaares barnepike da han var baby.)

Ola ledet oss til tunet på prestegården og fortalte

om ”brurasteinen”. Ved bryllup kom brura ridan til

gards og gikk av hesten ved brurasteinen. Så skiftet

hun til bryllupsstas i prestegården før hun ble ført

til kirken i trommeprosesjon. Det fortelles om en

brud som alldeles ikke ville gifte seg med den

mannen som var utpekt for henne (tvangsekteskap

var vel ikke uvanlig?) og i sin fortvilelse tok sitt liv inne på prestegården. Det sies at blodflekken på

gulvet aldri forsvinner og at hun har siden gått igjen som skrømt.

Jordkjelleren som ble anlagt på gården er trolig landets første

potetkjeller, nå fredet. Presten Parelius omkring 1800 var en ”ekte

potetprest” med sans for rasjonell og moderne drift. Oldefar

Abraham Wilhelm var også en fremsynt gårdbruker som innførte

vekselbruk og tok i bruk slåmaskin til sambygdingenes skepsis.

Men de tok etterhvert etter når de så resultatene på prestegården.

Det er også to gravhauger på gården.

Thor Aas tok oss med ned i hagen nedenfor hovedhuset. Den var opprinnelig anlagt sist på 1700-

tallet men forfalt i perioder. Aas fortalte at han har i alle år arbeidet for å gjenskape deler av den

barokke hagen, og har lykkes i stor grad med det. En ”hageforening” hjelper nå til med å holde den i

orden. Steinmuren som omkranser hagen er nå fredet, trolig som den eneste i landet.

Det opprinnelige ”100 alen lange” våningshuset der vår bestemor Wilhelma hadde sine ungdomsår,

ble revet etter forrige århundreskifte og nytt hovedhus ble bygd i 1908. Aas og fruen Anlaug har

pietetsfullt tatt vare på den gamle stilen i prestegården, bl.a har de fått oppsporet og restaurert en

gammel kleberstensovn som opprinnelig stod i den gamle prestegården. Prestegården er fortsatt i

full gårdsdrift og har alle driftsbygningene i bruk, men hovedhuset er altså ”nytt” i 1908. 7 av

bygningene på gården er nå fredet. (Se ”Minner fra Meldals Prestegård” av Lagertha Støren le Maire

og bestefar Tychos livserindringer, kapitel 3.)


Alle 11Kaare takker for gjestfriheten

Et viktig besøksmål var lysthuset nederst i

hagen hvor bestefar Tycho fridde til sin

Wilhelma og fikk hennes ja. Stor var over-

raskelsen da prestefruen Anlaug inviterte til

varm rabarbrasuppe med krem i lysthuset og

med kaffe etterpå. I det hustrige været var

det midt i blinken og samtidig ga det oss en

gjenopplevelse av hvordan lysthuset ble

brukt i Wilhelmas ungdomstid. Vibeke for-

talte om firkantdramatikken omkring Tychos

kamp om Wilma som kulminerte med frieriet

i lysthuset, frieriet er fornøyelig beskrevet i

”Bestefar Tychos livserindringer”.

I Lagerthas ”Minner fra Meldals prestegård”

forteller hun om lysthuset (hun var

Wilhelmas søster, faren var Abraham

Wilhelm Støren):

Fars fødselsdag 18 august var en festdag. Alle

måtte være på pletten klokken 7 for å drikke

morgenkaffen med far på verandaen, der var festlig pyntet med friske løvtrær for anledningen. Flagget blev heist

– det var fest over hele gården. – Efter aftensmaten blev det dekket desertbord i det gamle lysthus i haven som

var dekorert med grønt og kulørte lykter, -- alle var festkledte.

Lysthuset fra 1795 er ganske spesielt. Mer enn 200 år gammelt er det fredet og selvfølgelig hjemsøkt

av spøkelser som skriker uhyggelig i mørke høstkvelder, skriket fra vindhanen på taket hjelper på. At

lysthuset ble brukt til å samle gjester er ganske sikkert, for alle veggene er fulle av signaturer til

gjester som har vært der i ulike sammenheng. Der finner vi bl.a alle våre foreldres og besteforeldres

navnetrekk fra besøk gjennom mer enn 100 år. Vi ble beæret ved at vi, fettere og kusiner, fikk lov til

å skrive våre egne navnetrekk. I god, gammel tradisjon. Eneste ledige plassen til dette var på innsiden

av døren, ellers var det fullt! Takk til Thor Aas for denne eksklusive tillatelsen.

Dagen i Meldal var full av høydepunkt. Besøket i lysthuset på prestegården var kanske det som blir

husket best ikke bare pga stedet og dets historie, men i stor grad av velkomsten og gjestfriheten vårt

vertskap møtte oss med. Både presten og prestefruen fikk da også gaver som takk (”Maria med

barnet”, miniatyrutgave av skulptur ved døpefonten i Oslo Domkirke).


Distriktslege Eilert StørenOla forteller om museet foran Størenstuggu

MELDAL BYGDEMUSEUM

Vi hastet videre til bygdemuseet som ligger oppe i lia ikke langt fra prestegården. Vi ble møtt med

norske flagg for anledningen. Ola Grefstad fortalte om museets opprinnelse. Distriktslege Eilert

Størens private samling utgjorde grunnstammen til museet. På sine sykebesøk i bygda så han

hvordan gamle ting ikke ble tatt vare på eller solgt til omreisende oppkjøpere. Han begynte derfor å

samle ting som ellers ble kastet. På sine gamle dager solgte han store deler av samlingen til Meldal

kommune. Siden er museet videreutviklet slik at det fremstår som et av de beste bygdemuseene i

landet.

Størens ”Peisestue” på doktorgården Nordly ble flyttet til museet og har nå navnet ”Størenstugu”.

Ola viste oss inne i et av rommene som var viet doktoren og hans

legesaker, bl.a kofferten med remedier og medisiner han brukte

ved sykebesøk. Et bilde av han henger på veggen.

(Et lite sidesprang: Doktordatteren Alison, Tora og Kaares mor, tok

førerkort allerede som 18-åring for å være sin fars sjåfør. Hun var

beryktet i bygda for sin kjøring: ”Pass dæ, dær kjæm ho Alison!”

Punktering skjedde ofte, da måtte ho Alison lappe hjul mens doktoren

satt i veikanten og leste.)


Ola vet mye om redskaper, utstyr og livet på garden

Deretter ble vi ført inn i ”Maulåna”, et hovedhus fra

en typisk meldalsgård. Hovedrommet ble brukt til

nær sagt alt: Kjøkken, arbeidsrom, barnepass,

spiseplass, soverom. En gård på 1800-tallet huset

mange mennesker, i tillegg til bonden og hans

familie (som ofte kunne telle mange barn), var det

gardfolk som arbeidet på jorda og i fjøs. Ingen tid

gikk til spille, ledige stunder bruktes til karding,

spinning og reparasjoner. Gården var selvforsynt

med det meste.

Bonden selv og kona sov i en krok i ”allrommet”.

Kårfolket hadde et eget rom mens tjenestefolket sov

på loftet. I andre enden av huset var ”finstua” med

finere møbler og ting som skulle vise gårdens

velstand.

I finstua, ”Nystugu”, stod det en støpejernsovn som

er både sjelden og spesiell med sin kvinneskulptur.

Den kom opprinnelig fra storgården Evjen i Orkanger

(barndomshjemmet til Thora Støren, Tora og Kaares

mormor) via doktorgården Nordly. Egentlig er den nok litt for flott selv for Maulånas finstue.

Ola fortalte og viste oss mange av redskapene og gjenstandene som ble brukt, hans kunnskaper og

forsiktige entusiasme kom klart tilsyne, det ble en interessant gjennomgang. (Les gjerne Lagerthas

”Minner fra Meldals prestegård”, så får du et godt inntrykk av livet på en storgård på 1880-tallet.)

Så var det klart for dugurd: Rømmegrøt med saftogvann og spekemat, tradisjonell trønderkost, men

ikke til hverdags! Anne Erlandsen med assistenten Kari hadde kokt førsteklasses, smakfull rømmegrøt

som alle uten unntak roste opp i skyene. Vi kunne ikke ønsket oss noe bedre. Mmm... Og med

spekemat og eggerøre etterpå, ble det et solid måltid hvor praten gikk. Også her var gjestfriheten og

velkomsten stor. Anne og Kari fikk begge hver seg en liten gave som takk (kopi av hest sjakkbrikke

”Nystugu” med jernovnen

med skulptur.

I rommet ved siden av

skimtes såvidt ”konge-

sengen”, en himmelseng

fra prestegården. Det sies

at kronsprinsen, senere

kong Carl XV, sov her på

sin reise i Trøndelag i

1856. Kongesengen er

også kommet til museet

via doktorgården Nordly.


Mmm.... Anne og Kari -- rømmegrøtmestere

Har dessverre ikke bilde fra Nyheim.

Er det noen som har???

laget i Trondheim på 1100-tallet). Ola fikk en miniatyrkopi av ”Maria med barnet” fra Hedalen

stavkirke (original fra ca 1250) som takk for innholdsrik og personlig preget guiding.

NYHEIM

Så bar det videre, først til Nyheim en drøy km sør for

bygdesentret. Det var Tycho og Wilhelmas bosted som

nygifte mens Tycho var kapellan i Meldal hos sin svigerfar

fra 1898 til 1902. Vi ble gjestfritt mottatt av Johan

Syrstadeng og hans kone Guri, kårfolket på garden. Det er et toetasjes overraskende stort hus i

trønderlån-stil, interessant å se. Kapellanen med famile hadde nok en fin tid, to barn (Tycho og

Kaare) ble født her. Deres liv denne tiden er beskrevet i ”Bestefars livserindringer". Huset er nå under

restaurering.

Vi ble invitert inn til Guri og Johan til en fin, moderne og hjemmekoselig stue. Vi måtte dessverre

takke nei til en kopp kaffe (det ventet oss kaffe på Syrstad). Som takk for oss fikk de også hver seg en

liten gave: Kopi av konge og dronning sjakkbrikker laget i Trondheim på 1100-tallet.


Gjevilvasshytta i dag. Den øverste, røde delen er fra Syrstad

og var en gang oberstløytnantens bolig.

Erik, visevert på Syrstad

Vibeke forteller stadig nye anekdoter

Kaare, med oberstløytnatens

offiserslue, takker Erik

SYRSTAD

Dagens siste besøkssted var gårdenSyrstad som ligger på en høyde med finutsikt over dalen like i nærheten avNyheim. Det er en gammel gård med myehistorie. Oberstløytnanten Tycho DidrikCastberg flyttet rundt i Trøndelag av-hengig av hvor veianleggene han bestyrtevar. Sine siste 4 år leide han den tidligeresorenskrivergården på gården Syrstad.Huset, bygget 1819, er fredet og flyttet,og utgjør nå en del av Gjevilvasshytta iTrollheimen, turistforeningens eldste turisthytte. På Syrstad står nå en driftsbygning på stedet.

Det trivelige kårfolket på gården, bondehøvdingen Kåre Syrstadmed kone Jorunn, var dessverre ikke hjemme denne helgen,men komiteen ble på sin befaring i mai gjestfritt invitert til kaffeog kaker og en hyggelig samtale. De ville gjerne legge tilrette forat kusine/fetter-treffet kunne ta turen innom Syrstad. Jorunn erforøvrig lokal formann i sanitetsforeningen (som Tove), hunkjente svært godt til Thora Støren som var en drivende kraft iMeldal Sanitetsforenings glansdager tidlig på 1900-tallet.

I Kåre Syrstads fravær hadde vi en sværthyggelig stedfortreder, sønnen Erik som nådriver gården. Han inviterte oss til kaffe igårdens lysthus som ligner på lysthuset iprestegårdshagen. Han fortalte litt omgården og dens historie. Det var gjeste-signaturer på veggene i dette lysthusetogså, men ikke så mange, deler av paneletvar skadet og skiftet ut. Likevel kunne vi tydelig se alle signaturene fra oberstløytnanten med kone

Elises sølvbryllup i 1896. Listen over gjester kunnesjekkes opp mot bordplasseringen som er beskrevet i”Bestefars livserindringer”. Det var full overens-stemmelse! Det blir litt historisk sus over å oppleve slikt.

Erik fikk også en liten gave som takk for oss: Et vevetputetrekk med mønster rekonstruert fra Osebergskipet.Vi fikk også høre at det var hans svigermor som haddelaget rømmegrøt til oss på museet tidligere på dagen.


Alle 11

Sigurd, Tora, Ivar, Stig Johan, Thora, Vibeke, Rune, Ragnhild, Kaare, Lise, Chris

”FESTAFTEN PÅ BERGMANNSKROA”

Programmet for kusine/fettertreffet ble avsluttet med et festmåltid på Bergmannskroa på kvelden. Vible ved et langbord servert trøndersk festmeny: sodd og sviskegrøt. Vellaget og velsmakende!Bergmannskroa skal ha ros for sitt kjøkken og for hyggelig betjening.

Utover kvelden gikk praten og forskjellige historier ble fortalt. Lise gjorde noen refleksjoner overhvordan hun som barn oppfattet onkler og tanter og kusiner og fettere. Ganske morsomt, fintfremført og tatt på kornet, vi kjente oss igjen.

Chris fortalte om lekebyen ”Semira” som castbergbarna laget i stand på loftet i Strinda prestegård.Der hadde de egne penger, frimerker, skjøter, kjøpeavtaler, gjeldsbrev og annet. De skrev høytideligebrev til hverandre og titulerte hverandre som borgermester, politimester og lignende flotte titler.Arnljot, Yngvar og Knut var mest aktive, men ellers var alle søsknene mer eller mindre med. Gerd var”frk Bache” uttalt som frk Basche. Det var uenighet om bysamfunnet skulle være republikk ellerkongedømme, det endte med at Odd ble valgt til konge. I det hele tatt var det en kreativ tenårings-gjeng med atskillig interesse for og kunnskap om det virkelige samfunnet utenfor loftet. Aktivitetenblomstret opp i feriene og de holdt det gående i mange år. Chris har en god del brev, penger ogannet fra Semira og viste oss noe av det.

Vibeke kom stadig med anekdoter fra ”Bestefars livserindringer”, og mange andre hadde også noe åberette om våre besteforeldre, onkler og tanter. I det hele tatt, en hyggelig avslutning på en inn-holdsrik dag full av opplevelser.


FROKOST OG AVREISE

Neste dag, søndag, ble det langfrokost ved langbordet. Stadig noen som har en historie om våreslektninger å fortelle, igjen fin samtale oss i mellom. Tiden flyr og vi får det travelt med å pakkesammen. Så reiste vi hver til vårt. Noen benyttet anledningen til å oppleve veterantoget Thams-havnbanen på veien hjem.

En liten hendelse ved avreisen som ikke alle fikk med seg:Vi møtte tilfeldig en Synnøve i flott meldalsbunad utenfor Bergmannskroa. Hun fortalte hennes morhadde sin barndom på prestegården i en av forpakterbygningene. Hun visste godt om doktor Støren-familien på Nordly.

Kusine/fetter-treffet i Meldal ble en opplevelse på flere måter. Noe av detsom gjorde treffet så enestående var den gjestfriheten vi møtte overalthvor vi var: I kirken, på prestegården, på museet, på rømmegrøt-kjøkkenet, på Nyheim, på Syrstad, på Bergmannskroa. Vi fikk faktiskfølelsen av at alle satte pris på å møte oss. Det ble en opplevelseshelgmed bare høydepunkt for oss alle. Som minne om treffet fikk alledeltakere og de vi møtte en ”deltakermedalje”: en pins medcastbergvåpnet som motiv.

Vi fikk til fulle oppleve Meldal på sitt beste (været lørdag unntatt), et sted med røtter selv om detikke lenger er noen i slekten som holder til der. Vi fant mange spor, det er påfallende hvor mangetråder som knytter oss til Meldal. Det ble en opplevelse og et minne for livet.

Bare været sviktet litt, men det plaget oss ikke.

Documents

Meldaltreffet juni 2010 - memory.no juni 2010.pdf · (Et lite sidesprang: Doktordatteren Alison, Tora og Kaares mor, tok førerkort allerede som 18-åring for å være sin fars sjåfør