Upload
netis
View
38
Download
2
Embed Size (px)
DESCRIPTION
men hun har symaskinen inne i stuerommet, det rommet der hun sover — vi har jo bare ett rom og kjøkken, naturligvis. Døra dit inn stod åpen, og vi kunne høre henne synge, den der vanlige sangen om en sjømann langt borte på havet, det er vel far hun tenker - PowerPoint PPT Presentation
Citation preview
men hun har symaskinen inne i stuerommet, det
rommet der hun sover — vi har jo bare ett rom og
kjøkken, naturligvis. Døra dit inn stod åpen, og vi kunne
høre henne synge, den der vanlige sangen om en
sjømann langt borte på havet, det er vel far hun tenker
på kanskje. Jeg husker ikke så nøye åssen den er. Jeg
kommer bare på noen linjer som er slik: Dør jeg fjernt fra
din stue i bølgers brus da flyr en snøhvit due hjem til ditt
hus. Da er med vind fra havet min sjel på vei, ber om
som siste gave en stund med deg .. . En vakker, sørgelig
sang syns jeg det er. Men Jonatan satte i å le da han
hørte den, og så sa han: «Tenk på det, du Kavring, at du
kanskje også kommer flyvende til meg en kveld. Fra
Nangijala. Og sitter der som en snøhvit due utenfor
vinduet, gjør det er du snill.» Jeg begynte å hoste
akkurat
da, og han løftet meg opp og holdt meg som han pleide
å gjøre når det var som verst, og så sang han: Da er med
vind fra havet din sjel på vei. Kavring, som siste gave
kom
litt til meg! Først da kom jeg til å tenke på åssen det ville
bli å komme til Nangijala uten Jonatan. Så ensom jeg
ville bli uten ham. Hva hjalp det om jeg kom opp i en
masse eventyr og spennende opplevelser, hvis ikke
Jonatan var med. Jeg ville bare bli redd og ikke vite hva
jeg skulle gjøre. «Jeg vil ikke dit,» sa jeg og gråt.
«Jeg vil være der du er, Jonatan!» «Ja, men jeg kommer
da også til Nangijala, skjønner du vel,» sa Jonatan. «Om
en stund.» «Om en stund, ja,» sa jeg. «Men kanskje lever
du til du blir nitti år, og imens må jeg være alene.» Da sa
Jonatan at i Nangijala er det ikke tid på samme måten
som her på jorden. Selv om han levde til han ble nitti år,
ville jeg ikke synes at det varte mer enn omtrent to
dager
før han kom. For slik er det med tiden i Nangijala.
«To dager kan du vel klare alene,» sa han. «Du kan klatre
i trærne og gjøre opp leirbål i skogen og sitte ved en liten
elv og fiske, alt sånt som du har lengtet slik etter. Og
nettopp når du sitter der og får opp en abbor, så
kommer
jeg flyvende, og så sier du: 'I alle dager, Jonatan, er du alt
her?'» Jeg prøvde å holde opp å gråte, for jeg tenkte at i
to dager skulle jeg vel greie det. «Men tenk så fint det
hadde vært om du var kommet først,» sa jeg,
«så det var du som satt der og fisket.» Da gav Jonatan
meg en klem. Han så lenge på meg, sånn snilt som han
pleide, og jeg merket at han var lei seg, for han sa så lavt
og trist liksom: «Men i stedet må jeg leve på jorden uten
Kavringen min. I nitti år kanskje!» Det var det vi trodde,
ja! Nå kommer jeg til det vonde. Det som jeg ikke orker
å tenke på. Og ikke kan la være å tenke på. Bror min,
Jonatan, det kunne jo vært slik at han ennå satt hos
meg og pratet om kveldene og gikk på skolen og lekte
med ungene nede i gården og kokte honningvann til meg
og alt det der. Men slik er det ikke ... slik er det ikke!
Jonatan er i Nangijala nå. Det er vondt, jeg kan ikke, nei,
jeg kan ikke fortelle det. Men dette stod i avisen etterpå:
En voldsom brann herjet i går kveld i kvartalet
Fakkelrosen her i byen, et av de gamle trehusene der
brant ned til grunnen og et menneskeliv gikk tapt.
En 10-årig gutt, Karl Løve, befant seg alene, syk og
sengeliggende, i en leilighet i tredje etasje da brannen
brøt ut. Straks etter kom hans bror, den 13-årige Jonatan
Løve, hjem, og før noen kunne hindre det, styrtet han
inn i det så godt som overtente huset for å redde sin
bror. På et øyeblikk var imidlertid hele trappeoppgangen
som et flammende ildhav, og for guttene som nå var
stengt inne av flammene, var den eneste muligheten å
prøve å redde seg ved å hoppe ut gjennom et vindu. En
skrekkslagen folkemasse som hadde samlet seg utenfor
huset måtte stå som maktesløse tilskuere mens
13-åringen tok sin bror på ryggen. Med ilden flammende
bak seg, kastet han seg ut av vinduet. I fallet mot bakken
skadet gutten seg så alvorlig at han nesten umiddelbart
avgikk ved døden. Men den yngre broren som han
beskyttet med kroppen, kom fra det uten skader.
Brødrenes mor var på besøk hos en kunde — hun er
syerske — og fikk ved hjemkomsten et alvorlig sjokk.
Brannårsaken er ukjent. På en annen side i avisen stod
det mer om Jonatan. Det hadde lærerinnen hans
skrevet.
Der stod det: Kjære Jonatan Løve, burde du ikke egentlig
hete Jonatan Løvehjerte? Husker du da vi leste i
historietimen om en modig engelsk konge med navnet
Rikard Løvehjerte? Husker du at du sa da: «Tenk, å
være så modig at det står om det i historiebøker etterpå,
så modig kunne jeg aldri vært.» Kjære Jonatan, selv om
det ikke kommer til å stå om deg i historiebøker, var du
likevel modig. nok i det avgjørende øyeblikk, du var en
helt så god som noen. Din gamle lærerinne kommer aldri
til å glemme deg. Klassekameratene vil også huske deg
lenge. Det blir tomt i klassen uten vår glade, vakre
Jonatan. Men den gudene elsker, dør ung.
Jonatan Løvehjerte, hvil i fred! Greta Andersson
Hun er nokså fjollete, lærerinnen til Jonatan, men hun
var glad i Jonatan, for det var jo alle. Og det var fint at
hun fant på det der med Løvehjerte, det var virkelig fint!
Det er nok ikke et menneske i hele byen som ikke sørger
over Jonatan og som ikke syns at det hadde vært bedre
om jeg hadde dødd i stedet. Det har jeg i hvert fall
forstått på alle damene som renner her med stoffene
sine og musseliner og tøys.