MODERNISTISKE TEKSTER

1890 - i dag

norskeksamen.no

norskeksamen.no

2

Innholdsfortegnelse

Nyromantikken på 1890-tallet

• Knut Hamsun, «Fra det ubevisste sjeleliv» ………………………………………………………..……s.4

• Knut Hamsun, utdrag fra romanen Sult……………………………………………………………………s.6

• Sigbjørn Obstfelder, diktet «Jeg ser»……………………………………………………………………....10

Høymodernismen i Europa 1900-1930

• Franz Kafka, novellen «Gi det opp!»…………………………………………………….……………….s.14 • James Joyce, utdrag fra romanen Ulysses………………………………………………………….….s.15 • T.S. Eliot, utdrag fra diktet «The Waste Land»………………………………………….…………..s.16

Norsk modernisme fra 1930

• Rolf Jacobsens dikt «Signaler»……………………………………………………………..……………….s.19 • Rolf Jacobsens dikt «Byens metafysikk»………………………………………………………..……..s.20

Etterkrigsmodernisme

• Gunvor Hofmos dikt «Fra en annen virkelighet» ……………………………………………....s.23 • Paal Brekkes dikt «Som i en kinosal»……………………………………………………..……………..s.25

Nyenkelheten på 1970-tallet

• Jan Erik Volds dikt «Trikkeskinnediktet»……………………………………………………………….s. 28 • Göran Palms dikt «Havet»…………………………………………………………………………………….s.29 • Dag Solstads novelle «Novelle»……………………………………………………………………..……..s.30

Noe fra 1980-tallet

• Kjell Askildsens novelle «Mennesker på Kafé»……………………………………………………...s.31

Postmodernisme

• Håkon Øvreås’ dikt «Råd for diktningen»…………………….………………………………………..s.33

norskeksamen.no

3

Modernismen

På slutten av 1800-tallet oppstår den retningen vi kaller «modernismen» i kunsten og litteraturen.

Modernistene forsøkte å si noe om hvordan det er å leve i det moderne samfunnet. Modernistisk kunst og

litteratur handler ofte om at den moderne verden oppleves som et kaotisk og forvirrende sted. En viktig

tanke i modernismen er at form og innhold må tilpasses hverandre: Hvis et dikt skal kunne fremstille at

verden er forvirrende og uforståelig for oss, da må diktet selv være skrevet på en forvirrende og uforståelig

måte. Modernistiske forfattere bryter derfor med tradisjonelle skrivemåter, og eksperimenterer med

komposisjon, rettskrivning, tegnsetting og ordvalg.

Det mest typiske kjennetegnet på modernistisk poesi er frie vers. Dette er poesi som er frigjort fra

de tradisjonelle reglene for rim og rytme. Et dikt med frie vers er skrevet uten noe bestemt antall stavelser

i hver verselinje, og diktet er gjerne uten rim. Dette er noe som skiller modernistisk poesi fra tradisjonell

poesi (som gjerne rimer, og har en tydelig rytme med et fast antall stavelser i versene).

Et viktig tema i modernismen er det vi kaller «fremmedfølelse» - en følelse av å ikke høre hjemme

i verden, og en opplevelse av at det ikke er noe samhold og fellesskap mellom menneskene. Modernistene

beskrev ofte at de tingene som før hadde gitt tilværelsen mening – Gud, religionen og politiske ideologier

– ikke lenger kjentes gyldige.

Mye av den modernistiske litteraturen er ganske komplisert lesing, og er ikke skrevet for å bli solgt

og lest i stort antall. Flere av de modernistiske forfatterne var filosofisk anlagt, og var opptatt av forholdet

mellom språket og virkeligheten.

I norsk litteratur kommer en tidlig variant av modernismen på 1890-tallet, med det som kalles

nyromantikken. Vi leser to nyromantiske forfattere:

• Knut Hamsun – Et utdrag fra foredraget Fra det ubevisste sjeleliv, og begynnelsen av romanen Sult

• Sigbjørn Obstfelder – diktet "Jeg ser"

Hamsun og Obstfelder var ikke interessert i å skrive samfunnskritisk tendenslitteratur slik som realistene

gjorde. Nyromantikerne var mer interessert i psykologi – av hvordan vi tenker og føler, og spesielt det at vi

mennesker er irrasjonelle, og ofte ikke har forståelige grunner for å gjøre som vi gjør. Både Hamsun og

Obstfelder beskriver hvordan det er å føle seg hjemløs og ukomfortabel i den moderne verden.

norskeksamen.no

4

Knut Hamsun

Fra det ubevisste sjeleliv

For vår tids nervøse, undersøkende og lyttende mennesker forblir færre og færre av naturens

hemmeligheter skjult, en etter en bringes de frem til observasjon eller gjenkjennelse. Hos flere og flere folk

som lever et anstrengt tankeliv, og i tillegg er ømtålige av gemytt, oppstår det ofte sjelelige virksomheter av

det underligste slag. Det kan være alldeles uforklarlige sansetilstander: En stum, årsaksløs hentykkelse; et

pust av psykisk smerte; en fornemmelse av å bli talt til fra det fjerne, fra luften, fra havet; en grusom, fin

lydhørhet, som bringer en til å lide selv av suset fra anede atomer; en plutselig, unaturlig stirren inn i

lukkede riker som slås opp; anelsen av en forestående fare midt i en sorgløs stund - alt sammen foreteelser

som har den aller største betydning, men som rå og enkle høkerhjerner ikke kan fatte. De er ofte for

flyktige til å gripes og holdes fast, de varer et sekund, et minutt, de kommer og går som farende blinklys;

men de har trykt et merke, avsatt en fornemmelse, før de forsvant. Og av disse nesten umerkelige

mimosebevegelser i sjelen kan det hos individer med fornøden mottagelighet oppstå tanker som til sist slår

ut i beslutninger og gjæringer den dag, da mimosen skyter blad.

Jeg kjenner et menneske, en absolutt sunn tredveårig landsmann, som for tre år siden skjøt sin

nabos hest, fordi den så på ham fra siden. Merk: fra siden. Mannen vet ingen annen grunn til sin gjerning

enn den, at hestens skjeve blikk boret ham sinnsykt gjennom nervene. Da han ikke torde åpenbare denne

latterlige grunn til å drepe et fremmed dyr, måtte han tåle at hver og en holdt det for et utslag av simpel

ondskap. Hvordan ville en slik mann ta seg ut i en norsk roman?

[…]

Hva om nå litteraturen i det hele tatt begynte å beskjeftige seg litt mer med sjelelige tilstander enn med

forlovelser og ball og landturer og ulykkeshendelser som sådan? Man måtte da ganske visst gi avkall på å

skrive "typer" - som alle sammen er skrevne før - "karakterer" - som man treffer hver dag på fisketorget.

Og for så vidt ville man kanskje miste en del av det publikum som leser for å se om helten og heltinnen

får hverandre. Men det ble til gjengjeld flere individuelle tilfeller i bøkene, og disse kanskje mer svarende til

det sinnsliv som moderne mennesker i nåtiden lever. Vi fikk erfare litt om de hemmelige bevegelser som

bedrives upåaktet på de avsides steder i sjelen, den fornemmelsenes uberegnelige uorden, det delikate

fantasiliv holdt under lupen, disse tankens og følelsens vandringer i det blå, skrittløse, sporløse reiser med

hjernen og hjertet,

selsomme nervevirksomheter, blodet hvisken, benpipenes bønn, hele det ubevisste sjeleliv.

[…]

Fra tidsskriftet Samtiden 1890. Språket er modernisert.

norskeksamen.no

5

Knut Hamsun

Utdrag fra Sult roman, 1890

Eksamensrelevante spørsmål»: 1. Hvordan vil du beskrive jeg-personen her?

2. Hva slags bilde av storbysamfunnet får vi i dette utdraget?

3. Skiller denne teksten seg fra Kiellands ”En god samvittighet?”Hvordan da?

4. Viktigst: Hvilke modernistiske trekk finner du i utdraget? Finn konkrete eksempler!

norskeksamen.no

6

Knut Hamsun

Sult

Det var den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater

før han har fått merker av den…

Jeg ligger våken på min kvist og hører klokken nedenunder slå seks slag; det var allerede

ganske lyst og folk begynte og ferdes opp og ned i trappene. Nede ved døren hvor mitt rom var

tapetsert med gamle numre av Morgenbladet kunne jeg så tydelig se en bekjentgjørelse fra

Fyrdirektøren, og litt til venstre derfra et fett, bugnende avertissement fra baker Fabian Olsen om

nybakt brød.

Straks jeg slo øynene opp begynte jeg av gammel vane å tenke efter om jeg hadde noe å

glede meg til i dag. Det hadde vært litt knapt for meg den siste tid; den ene etter den andre av

mine eiendeler var bragt til «onkel», og jeg var blitt nervøs og utålsom, et par ganger hadde jeg

også ligget til sengs en dags tid av svimmelhet. Nu og da når lykken var god kunne jeg drive det

til å få frem kroner av et eller annet blad for en føljetong.

Det lysnet mer og mer og jeg gav meg til å lese på avertissementene nede ved døren; jeg

kunne endog skjelne de magre, grinede bokstaver om «Liksvøp hos jomfru Andersen, til høyre i

porten». Det sysselsatte meg en lang stund, jeg hørte klokken slå åtte nedenunder innen jeg stod

opp og kledde på meg.

Jeg åpnet vinduet og så ut. Der hvor jeg stod hadde jeg utsikt til en klessnor og en åpen

mark; langt ute lå gruven tilbake av en nedbrent smie hvor noen arbeidere var i ferd med å rydde

opp. Jeg la meg med albuene ned i vinduet og stirret ut i luften. Det ble ganske visst en lys dag.

Høsten var kommet, den fine, svale årstid da allting skifter farve og forgår. Støyen var allerede

begynt å lyde i gatene og lokket meg ut; dette tomme værelse hvis gulv gynget opp og ned for

hvert skritt jeg tok bortover det var som en gissen likkiste; det var ikke ordentlig lås for døren og

ingen ovner i rommet; jeg pleide å ligge på mine strømper om natten for å få dem litt tørre til om

morgningen. Det eneste jeg hadde å fornøye meg med var en liten rød gyngestol som jeg satt i

om kveldene og døset og tenkte på mangehånde ting. Når det blåste hårdt og dørene nedenunder

stod åpne lød det alleslags underlige hvin opp gjennom gulvet og inn fra veggene, og

Morgenbladet nede ved døren fikk revner så lange som en hånd.

[….]

Det verste av alt var at mine klær var begynt å bli så dårlige at jeg ikke lenger kunne fremstille meg

som et skikkelig menneske.

norskeksamen.no

7

Hvor det hadde gått jevnt og regelmessig nedover med meg den siste tiden! Jeg stod til sist

så besynderlig blottet for alt mulig, jeg hadde ikke engang en kam tilbake eller en bok å lese i når

det ble meg for trist. Hele sommeren utover hadde jeg søkt ut på kirkegården eller opp i

Slottsparken hvor jeg satt og forfattet artikler for bladene, spalte etter spalte om de forskjelligste

ting, underlige påfunn, luner, innfall av min urolige hjerne; i fortvilelse hadde jeg ofte valgt de

fjerneste emner som voldte meg lange tiders anstrengelse og aldri ble opptatt. Når et stykke var

ferdig tok jeg fatt på et nytt og jeg ble ikke ofte nedslagen av redaktørens nei; jeg sa stadig til meg

selv at en gang ville det jo lykkes. Og virkelig, stundom når jeg hadde hell med meg og fikk det litt

godt til kunne jeg få fem kroner for en eftermiddags arbeide.

Jeg reiste meg atter opp fra vinduet, gikk bort til vaskeservanten og dynket en smule vann

på mine blanke bukseknær for å sverte dem og få dem til å se nyere ut. Da jeg hadde gjort dette

stakk jeg som sedvanlig blyant og papir i lommen og gikk ut. Jeg gled meget stille nedover trappene

for ikke å vekke min vertinnes oppmerksomhet; det var gått et par dager siden min husleie forfalt

og jeg hadde ikke noe å betale med nu mere.

Klokken var ni. Vognrammel og stemmer fylte luften, et uhyre morgenkor blandet med

fotgjengernes skritt og smellene fra kuskenes svøper. Denne støyende ferdsel opplivet meg straks,

og jeg begynte å føle meg mere og mere tilfreds. Intet var fjernere fra min tanke enn bare å gå en

morgentur i frisk luft. Hva kom vel luften mine lunger ved? Jeg var sterk som en rise og kunne

stanse en vogn med min skulder. En fin, selsom stemning hadde bemektiget seg meg, følelsen av

den lyse likegladhet, hadde bemektiget seg meg. Jeg ga meg til å iaktta de mennesker jeg møtte jeg

gikk forbi, leste plakatene på veggene, mottok inntrykk fra et blikk slengt til meg fra en

forbipasserende sporvogn, lot hver bagatell trenge inn på meg, alle små tilfeldigheter som krysset

min vei og forsvant.

Når man bare hadde seg litt til mat en slik lys dag! Inntrykket av den glade morgen

overveldet meg, jeg ble uregjerlig tilfreds og gav meg til å nynne av glede uten noen bestemt

grunn. Ved en slakterbutikk stod en kone med en kurv på armen og spekulerte på pølser til

middag; idet jeg passerte henne så hun bort på meg. Hun hadde bare én tann i formunnen.

Nervøs og lett påvirkelig som jeg var blitt de siste dager gjorde konens ansikt straks et motbydelig

inntrykk på meg; den lange gule tann så ut som en liten finger som stod opp fra kjeven, og

hennes blikk var ennu fullt av pølse da hun vendte det mot meg. Jeg tapte med én gang

appetitten og følte kvalme. Da jeg kom til basarene gikk jeg bort til springen og drakk litt vann;

jeg så opp – klokken var ti i Vår Frelsers tårn.

Jeg gikk videre gjennom gatene, drev om uten bekymringer for noe som helst, stanset ved

et hjørne uten å behøve det, bøyet av og gikk en sidegate uten å ha noe ærend derhen. Jeg lot det

norskeksamen.no

8

stå til, førtes omkring i den glade morgen, vugget meg sorgfritt frem og tilbake blant andre

lykkelige mennesker; luften var tom og lys og mitt sinn var uten en skygge.

I ti minutters tid hadde jeg stadig hatt en gammel halt mann foran meg. Han bar en bylt i

den ene hånd og gikk med hele sitt legeme, arbeidet av all makt for å skyte fart. Jeg hørte hvordan

han pustet av anstrengelse og det falt meg inn at jeg kunne bære hans bylt; jeg søkte dog ikke å

innhente ham.

[…]

Men den gamle krøpling gjorde fremdeles de samme sprellende bevegelser foran meg i gaten. Det

begynte til sist å irritere meg å ha dette skrøpelige menneske foran meg hele tiden. Hans reise

synes aldri å ville ta ende; kanskje hadde han bestemt seg til akkurat samme sted som jeg og jeg

skulle hele veien ha ham for mine øyne. I min opphisselse forekom det meg at han ved hver

tverrgate saknet en smule og likesom ventet på hva for en retning jeg ville ta, hvorpå han igjen

svang bylten høyt i luften og gikk til av ytterste makt for å få forsprang. Jeg går og ser på dette

masete vesen og blir mere og mere oppfylt av forbitrelse mot ham; jeg følte at han litt efter litt

ødela min lyse stemning og trakk den rene, skjønne morgen med seg ned i hesligheten med det

samme. Han så ut som et stort humpende insekt som med vold og makt ville slå seg til en plass i

verden og forbeholde seg fortauet for seg selv alene. Da vi var kommet på toppen av bakken ville

jeg ikke lenger finne meg i det, jeg vendte meg mot et butikkvindu og stanset for å gi ham

leilighet til å komme vekk. Da jeg efter noen minutters forløp atter begynte å gå var mannen

foran meg igjen, også han hadde stått bom stille. Jeg gjorde uten å tenke meg om tre fire rasende

skritt frem, innhentet ham og slo mannen på skulderen.

Han stanset med ett. Vi gav oss begge til å stirre på hverandre.

En liten skilling til melk! sa han endelig og la hodet på siden.

Se så, nu stod jeg godt i det! Jeg famlet i lommene og sa:

Til melk ja. Hm. Det er smått med pengene i disse tider og jeg vet ikke hvor trengende

De kan være.

Jeg har ikke spist siden i går i Drammen, sa mannen; jeg eier ikke en øre og jeg har ikke

fått arbeide ennå.

Er De håndverker?

Ja jeg er nåtler.

Hvilket?

Nåtler. Forresten kan jeg også gjøre sko.

Det forandrer saken, sa jeg. De får vente her i noen minutter så skal jeg gå efter litt

penger til Dem, noen øre.

norskeksamen.no

9

Jeg gikk i største hast nedover Pilestredet, hvor jeg visste om en pantelåner i annen etasje;

jeg hadde for øvrig aldri vært hos ham før. Da jeg kom inn i porten trakk jeg skyndsomt min vest

av, rullet den sammen og stakk den under armen; derpå gikk jeg oppover trappen og banket på til

sjappen. Jeg bukket og kastet vesten på disken.

Halvannen krone, sa mannen.

Jaja takk, svarte jeg. Hadde det ikke vært for at den var begynt å bli for trang for meg ville

jeg ikke skilt meg ved den.

Jeg fikk pengene og seddelen og begav meg tilbake. Det var i grunnen et utmerket påfunn

dette med vesten; jeg ville endog få penger til overs til en rikelig frokost og innen aften skulle så

min avhandling om fremtidens forbrytelser være i stand. Jeg begynte på stedet å finne tilværelsen

blidere og jeg skyndte meg tilbake til mannen.

Vær så god! sa jeg til ham. Det gleder meg at De har henvendt Dem til meg først.

Mannen tok pengene og begynte å mønstre meg med øynene. Hva stod han og stirret

efter? Jeg hadde det inntrykk at han især undersøkte mine bukseknær og jeg ble trett av denne

uforskammethet. Trodde slyngelen at jeg virkelig var så fattig som jeg så ut for? Hadde jeg ikke så

godt som begynt å skrive på en artikkel til ti kroner? Overhodet fryktet jeg ikke for fremtiden, jeg

hadde mange jern i ilden. Hva kom det så et vilt fremmed menneske ved om jeg gav bort en

drikkeskilling på sådan en lys dag? Mannens blikk irriterte meg og jeg besluttet meg til å gi ham en

irettesettelse innen jeg forlot ham. Jeg trakk på skulderen og sa:

Min gode mann, De har lagt Dem til den stygge uvanen å glo en mann på knærne når han

gir Dem en krones penger.

Han la hodet helt tilbake mot muren og sperret munnen opp. Det arbeidet noe bak hans

stodderpanne, han tenkte ganske visst at jeg ville narre ham på en eller annen måte og han rakte

meg pengene tilbake.

Jeg stampet i gaten og svor på at han skulle beholde dem. Innbilte han seg at jeg ville ha

alt det bryderi for ingenting? Når alt kom til alt skyldte jeg ham kanskje denne krone, jeg hadde

det med å huske en gammel gjeld, han stod foran et rettskaffent menneske, ærlig ut til

fingerspissene. Kort sagt, pengene var hans … å ikke noe å takke for, det hadde vært meg en

glede. Farvel.

Jeg gikk. Endelig hadde jeg denne verkbrudne plageånd av veien, og jeg kunne være

uforstyrret.

[…]

norskeksamen.no

10

Sigbjørn Obstfelder

Jeg ser

Jeg ser på den hvide himmel,

jeg ser på de gråblå skyer,

jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.

Dette er altså klodenes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de høye huse,

jeg ser på de tusende vinduer,

jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.

Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,

jeg ser på de de smilende damer,

jeg ser på de lutende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...

Jeg er visst kommet på en feil klode!

Her er så underlig...

norskeksamen.no

11

Sigbjørn Obstfelder

«Jeg ser» Fra Digte, 1893

Eksamensrelevante spørsmal»: 1. Motiv?

2. Tema?

3. Budskap?

4. Oppbygning (antall strofer og vers + rimmønsteret, hvis det er noe?)

5. Viktigst: Hvilke modernistiske trekk finner du i diktet? Finn konkrete eksempler

norskeksamen.no

12

Høymodernismen

På begynnelsen av 1900-tallet blir modernismen så toneangivende at man kan betegne det som en epoke.

Perioden fra 1900-1930 kalles gjerne høymodernismen. Nå får vi de store modernistiske kunstnerne og

forfatterne i Europa, slik som romanforfatterne James Joyce og Franz Kafka, poeten T.S Eliot, og maleren

Picasso. Disse bryter fullstendig med tradisjonene, og med hva som forventes av romaner, dikt og

malerier. De skaper noe radikalt nytt.

Det er vanlig å anta at det spesielt er første verdenskrig som utløser denne store forandringen i

kunsten og litteraturen. Helt siden opplysningstiden hadde man tenkt at fremskritt kun var et gode, og at

jo mer avansert kulturen og teknologien ble, desto mindre barbariske ble menneskene. Første verdenskrig

viste tydelig at dette ikke stemte: Menneskene er like dyriske som de alltid har vært, fremskritt betyr bare at

vi finner mer avanserte og effektive måter å slakte hverandre ned på. Fremskrittsoptimismen ble hos

mange snudd til pessimisme. Denne skuffelsen, paret med det at verden hadde forandret seg så raskt at

den ikke lenger var til å kjenne igjen for folk, utløste modernismen i kunsten og litteraturen.

Det er et viktig poeng i vår sammenheng at norske forfatterne ikke skrev modernistisk i denne

perioden. Høymodernismen er altså noe som gjelder annen europeisk litteratur, og ikke norsk. Vi får en

forsinket modernisme i Norge. Tidligmodernistene på 1890-tallet (nyromantikerne Hamsun og

Obstfelder) fikk ingen etterfølgere med det første. Først på 1930-tallet, da den høymodernistiske epoken

var forbi ellers i Europa, begynte norske forfattere å skrive i en modernistisk stil.

Vi ser på fire europeiske, høymodernistiske verk:

• James Joyce – slutten av romanen Ulysses (1922)

• T.S. Eliot – et utdrag fra diktet "The Waste Land" (1922)

• Franz Kafka – novellen "Gi det opp!" (1920)

• Picasso – maleriet Guernica (1937)

norskeksamen.no

13

Picassos maleri Guernica (1937)

norskeksamen.no

14

Franz Kafka

Gi det opp!

Det var meget tidlig om morgenen, gatene var rene og tomme, og jeg gikk til jernbanestasjonen. Da jeg

sammenlignet et tårnur med mitt eget ur, så jeg at det alt var mye senere enn jeg hadde trodd. Jeg måtte

skynde meg. Skrekken over denne oppdagelsen gjorde meg usikker på veien, jeg var ennå ikke videre kjent

i denne byen. Heldigvis var det en politibetjent i nærheten. Jeg løp bort til ham og spurte ham åndeløst

etter veien. Han smilte og sa: "Av meg vil du ha greie på veien?"

– "Ja, " sa jeg, "fordi jeg ikke kan finne den selv."

– "Gi det opp, gi det opp, " sa han og snudde seg vekk med en kraftig bevegelse, slik som folk gjør når de

vil være alene med sin latter.

Eksamensrelevante spørsmal»: 5. Motiv?

6. Tema?

7. Budskap?

8. Viktigst: Hvilke modernistiske trekk finner du i diktet? Finn konkrete eksempler

norskeksamen.no

15

James Joyce

Ulysses

[…] og djevelen vet fra alle kanter av Europa og Duke Street og hønsetorvet hvor det klukket utenfor

Larby Sharon og de stakkars eslene som vaklet halvsovende av sted og de mystiske fyrene i de vide kapper

som satt og sov i skyggen i trappen og de store hjulene på oksekjerrene og den gamle borgen tusener av

år gammel ja og de kjekke maurerne helt i hvitt og med turban akkurat som kongen som inviterte deg til å

sitte ned i den lille butikken deres og Ronda med de gamle vinduene i posadaene 2 stirrende øyne et gitter

skjult for elskeren hennes som kysser jernsprossene og vinstuene som er halvt åpne om natten og

kastanjettene og den natten da vi kom for sent til båten i Algeciras vekteren som gikk omkring

uforstyrrelig med lykten sin og åh den fryktelige dype strømmen åh og havet havet blussende rødt om ild

og de praktfulle solnedgangene og fikentrærne i Alamedahagen ja og alle de morsomme smågatene og de

lyserøde og blå og gule husene og rosenhagene og sjasminene og geraniene og kaktusene og Gibraltar som

en ungpike hvor jeg var fjellblomst ja da jeg satte en rose i håret akkurat som de andalusiske pikene eller

skal jeg ha på meg en rød ja og hvordan han kysset meg under den mauriske muren og jeg tenkte vel like

godt han som noen annen og så ba jeg ham med øynene om å spørre meg igjen ja og så spurte han om jeg

ville si ja si ja min fjellblomst og først slo jeg armene rundt ham og trakk ham ned til meg slik at han

kunne føle brystene mine kjenne all duften ja og hjertet hans banket som rasende og ja sa jeg ja jeg vil Ja.

norskeksamen.no

16

T.S. Eliot, 1922

The waste land

"Nam Sibyllam quidem Cumis ego ipse oculis meis vidi in ampulla pendere, et cum illi pueri

icerent: Σίβιλλα τί θέλεις; respondebat illa: άποθανεϊν θέλω."

For Ezra Pound

il miglior fabbro.

THE BURIAL OF THE DEAD April is the cruellest month, breeding

Lilacs out of the dead land, mixing

Memory and desire, stirring

Dull roots with spring rain.

Winter kept us warm, covering

Earth in forgetful snow, feeding

A little life with dried tubers.

Summer suprised us, coming over the Starnbergsee

With a shower of rain; we stopped in the colonnade,

And went on in sunight, into the Hofgarten,

And drank coffe, and talked for an hour.

Bin gar keine Russin, stamm' aus Litauen, echt deutsch.

And when we were children, staying at the achduke's,

My cousin's, he took me out on sled,

And I was frightened. He said, Marie,

Marie, hold on tight. And down we went.

In the mountains, there you feel free.

I read, much of the night, and go south in winter.

What are the roots that clutch, what branches grow

Out of this stony rubbish? Son of man,

norskeksamen.no

17

You cannot say, or guess, for you know only

A heap of broken images, where the sun beats,

And the dead tree gives no shelter, the cricket no relief,

And the dry stone no sound of water. Only

There is shadow under this red rock,

(Come in under the shadow of this red rock),

And I will show you something different from either

Your shadow at morning striding behind you

Or your shadow at evening rising to meet you;

I will show you fear in a handful of dust.

Frisch weht der Wind

Der Heimat zu

Mein Irisch Kind,

Wo weilest du?

“You gave me hyacinths first a year ago;

“They called me the hyacinth girl.”

—Yet when we came back, late, from the Hyacinth garden,

Your arms full, and your hair wet, I could not

Speak, and my eyes failed, I was neither

Living nor dead, and I knew nothing,

Looking into the heart of light, the silence.

Oed’ und leer das Meer.

[…]

norskeksamen.no

18

Rolf Jacobsen

Det er dikteren Rolf Jacobsen som for alvor bringer modernismen inn i norsk litteratur 1900-tallet.

Diktsamlingen Jord og jern (1933) fikk mye oppmerksomhet, og Jacobsen ble noe så uvanlig som en

folkekjær og populær modernistisk poet.

Jacobsen skriver i et enkelt og alminnelig språk, og er ikke en vanskelig og avansert modernist, slik

som T.S. Eliot. Jacobsens dikt er skrevet på frie vers, og de tematiserer teknologien og det moderne liv.

Noe som er typisk Jacobsens dikt er at han besjeler tekniske ting: Han beskriver gravemaskiner,

heisekraner, T-banen og fly som om disse tingene var levende natur. Diktene hans uttrykker en begeistring

over fremskrittet og teknikken, men de synes ofte også i en eller annen grad å være skeptiske til

teknologien. Disse tingene kan vi se i de to Jacobsen-diktene vi leser: "Signaler" og "Byens metafysikk".

norskeksamen.no

19

Rolf Jacobsen

Signaler

Det er ikke bilhjulets smatt over regnvåt asfalt som er byens signaler. Det er ikke melkevognens gniss mot fortauskanten i overskyede morgener. Pilende tog. Det er ikke lysreklamenes stille flam-flam over de levende elver eller buelampenes glitrende perlebånd Ikke glassets klirr i store larmende restauranter. Dampskibenes rå tut på havnen, to korte og et langt, to korte og et langt. Det er ikke natt-trikkenes døvende sang mot gater du ikke kjenner. Saksofonen i femte etasje. Nei – Byens signaler, byens jagende pulsslag vil du fornemme en natt: – den natt du første gang går ensom og uten håp, – stige som gjaldende hån bak dig fra gatenes sten: – Dine egne klaprende forttrinn.

fra Jord og jern, 1933

nors

keks

amen

.no

20

Rol

f Jac

obse

n

Bye

ns m

etaf

ysik

k U

nder

renn

este

nsris

tene

,

unde

r de

skim

lete

mur

kjel

lere

,

unde

r lin

deall

éene

s fuk

tige

røtte

r

og p

arkp

lene

ne:

Tele

fonk

able

nes n

erve

fibre

.

Gas

sledn

inge

nes h

ule

blod

årer

.

Klo

akke

r.

Fra

øste

ns sk

yhøy

e m

enne

skea

lper

,

fra

vest

ens v

illaf

asad

er b

ak sp

irea

– de

sam

me

usyn

lige

lenk

er a

v je

rn o

g ko

bber

bind

er o

ss sa

mm

en.

Inge

n ka

n hø

re te

lefo

nkab

lene

s kni

trend

e liv

.

Inge

n ka

n hø

re g

assle

dnin

gene

s syk

e ho

ste

i avg

runn

en.

Inge

n ka

n hø

re k

loak

kene

tord

ne m

ed sl

am o

g st

ank

hund

rede

mil

i mør

ke.

Byen

s jer

nkle

dde

innv

olde

r

arbe

ider

.

Men

opp

e i d

agen

dan

ser j

o du

med

flam

men

de

fots

åler o

ver a

sfalt

en, o

g du

har

silk

e m

ot n

avle

ns

hvite

øye

og

ny k

åpe

i sol

skin

net.

Og

oppe

i ly

set e

tste

ds st

år jo

jeg

og se

r hvo

rdan

sigar

ette

ns b

lå sje

l flag

rer s

om e

n ky

sk e

ngel

gjen

nem

kas

tanj

eløv

et m

ot d

et e

vige

liv.

fra

Jord

og je

rn, 1

933

norskeksamen.no

21

Rolf Jacobsen

«Byens metafysikk» Fra Jord og jern, 1933

Eksamensrelevante spørsmål: 1. Motiv?

2. Tema?

3. Budskap?

4. Oppbygning (strofer og vers, hvis det finnes) Er oppbygningen tilfeldig, tror du?

5. Viktigst: Hvilke modernistiske trekk finner du i diktet? Finn konkrete eksempler

norskeksamen.no

22

Etterkrigsmodernismen

Modernismens store gjennombrudd i norsk litteratur kommer på slutten av 1940-tallet og utover

1950-tallet. Poetene etter andre verdenskrig følte at den tradisjonelle måten å skrive dikt på ikke

kunne uttrykke den følelsen av angst og meningstap som krigen og det moderne samfunnet skapte.

Stadig flere poeter skrev nå i en modernistisk stil, med frie vers og et fragmentert språk. 1950- og 60-

tallet blir gjerne betegnet som en gullalder for norsk modernistisk lyrikk.

Vi leser dikt av to sentrale etterkrigsmodernister:

• Gunvor Hofmo – "Fra en annen virkelighet" (1948)

• Paal Brekke – "Som i en kinosal" (1965)

Det var imidlertid ikke alle som syntes poesi burde skrives på en modernistisk form. På 1950-tallet får

vi «Tungetaledebatten», som er en debatt mellom tilhengerne av modernistisk eksperimentell poesi,

og de som mente at ordentlig poesi skal skrives på en tradisjonell måte, med forståelig innhold,

enderim og fast rytme. Debatten ble startet av den tradisjonelle poeten Arnulf Øverland. I hans øyne

var modernistisk poesi bare sludder – «rabbel og snikksnakk», som han kalte det. Slik Øverland ser

det, var de modernistiske poetene diktere som ikke hadde noe viktig å skrive om, og som bare var

opptatt av å være nye og originale. Derfor skrev modernistene bare «tungetale», ifølge Øverland.

Utover 60-tallet ble likevel det tradisjonelle poetiske formspråket så å si utkonkurrert av

modernismen. I dag skriver så å si alle poeter som utgir diktbøker i en modernistisk stil. Den

tradisjonelle poesien lever også i beste velgående, men den finnes først og fremst i sanglyrikken, og

ikke i den poesien som leses på papir.

norskeksamen.no

23

Gunvor Hofmo

Fra en annen virkelighet

Syk blir en av ropet om virkelighet.

Altfor nær var jeg tingene,

slik at jeg brant meg igjennom

og står på den andre siden av dem,

der lyset ikke er skilt fra mørket,

der ingen grenser er satt,

bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,

å av uhelbredelig ensomhet.

Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:

Det er vel virkelighet,

det er vel virkelighet nok for dine øyne,

men jeg er på den andre siden

hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.

Jeg holder et menneskes hånd,

ser inn i et menneskes øyne,

men jeg er på den andre siden

der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.

Å, om jeg var en sten

som kunne rumme denne tomhetens tyngde,

om jeg var en stjerne

som kunne drikke denne tomhetens smerte,

men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,

og stillheten hører jeg bruse,

stillheten hører jeg rope

fra dypere verdner enn denne.

Fra Fra en annen virkelighet, 1948

norskeksamen.no

24

Gunnvor Hoffmo

«Fra en annen virkelighet» Eksamensrelevante spørsmål: 1. Motiv?

2. Tema?

3. Budskap?

4. Oppbygning (antall strofer og vers + rimmønsteret, hvis det er noe?)

5. Viktigst: Hvilke modernistiske trekk finner du i diktet? Finn konkrete eksempler

norskeksamen.no

25

Paal Brekke

Som i en kinosal

Som i en kinosal, men uten at jeg selv vet hvordan jeg er kommet hit, og midt under forestillingen Hva handler det om? hysj Men hva heter filmen? hysj Og kontrolløren lyser, myser på meg med en skjermet lommelykt Hvorfor setter De Dem ikke? Hva med disse kuffertene? De er mine. Hysj, han skubber til meg har De drukket? Hold Dem rolig, ellers må De gå igjen Og fjernt et minne om at engang protesterte? skrek jeg ikke? trampet i jeg husker ikke, snubler bare oppover i trappetrin med tall som lyser grønt mot Exit (rødt) og redd. Fra lerretet bak meg stemmene, metallisk ropert-brølende det hvisker som fra hvinende vinsjer og et gravmørke omkring meg bare hodene så vidt, så hvite over benkeryggene, og når jeg snakker til dem Hysj! Så, ut med Dem på hodet gjennom døren, ut men bare inn i en kinosal, nøyaktig maken, og den samme filmen Kjører de den forlengs eller baklengs Hysj. Og kontrolløren og det hele om igjen, opp trappene ut igjen, men alltid bare inn igjen

Fra Det skjeve smil i rosa (1965)

norskeksamen.no

26

Paal Brekke

«Som i en kinosal» Fra Det skjeve smil i rosa, 1965

Eksamensrelevante spørsmål: 1. Motiv?

2. Tema?

3. Ordvalget (hva slags ord brukes i diktet? Hvorfor?)

4. Oppbygning (antall strofer og vers + rimmønsteret, hvis det er noe?)

5. Viktigst: Hvilke modernistiske trekk finner du i diktet? Finn konkrete eksempler

norskeksamen.no

27

Nyenkelheten

På slutten av 1960-tallet og utover 70-tallet oppstår retningen som kalles nyenkelheten i svensk og norsk

modernisme. De nyenkle poetene skrev i et enkelt og direkte språk, og de skrev konkret om hverdagslige

ting, uten nødvendigvis å bruke tingene som symboler. Det var viktig for de nyenkle poetene å bruke et

alminnelig språk i diktene sine, for at de skulle nå ut til folk flest. Nyenkelheten var en reksjon mot den

vanskelige og symboltunge modernistiske poesien man hadde hatt tidligere.

Vi leser tre nyenkle tekster:

• Jan Erik Volds dikt "Trikkeskinnediktet"

• Göran Palms dikt "Havet"

• Dag Solstads novelle "Novelle"

norskeksamen.no

28

Jan Erik Vold

Trikkeskinnediktet Tenkte jeg skulle skrive et dikt om trikkeskinner. Engang begynte jeg på ett: Byen ligger bundet i sitt nett av trikkeskinner - kom ikke lenger. Gå ut og se på trikkeskinnene, de binder ikke byen fast, de ligger nedfelt i gaten med brostein solidarisk på begge sider, gå ut og se på byen, den er ikke bundet, byer kan ikke bindes. Nei, trikkeskinner er til å legge femøringer på, trikken paraderte på brune mynter opp Theresegate, vi stod i portrom parat til å stikke av om trikken stanset, konduktøren ut! Flatklemte femøringer, store som engelske pennystykker (verdt 8 1/3 øre), gjerne klemt skjeve, ingen elg på femørene dengang men gode gamle hå syv. Trikkeskinner og sykling! en gang gikk jeg på hue foran læreren, det var i svingen ved Sporveisgata utenfor parfymeriet og lekebutikken der, bare med ballongdekk var man trygg (hadde halvballong). Om våren kommer den siste snøen seilende i klumper ned trikkeskinnene, skyver brunt vann foran seg med fine bølgestriper i. Siden blå menn som skyfler skinnene rene så solen skal få klatre uten sand i munnen opp bakken til Adamstua, der leira ligger våt og snart skal bli gras mellom skinnene.

Fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)

norskeksamen.no

29

Göran Palm

Havet

Jag står framför havet.

Där är det.

Där är havet.

Jag tittar på det.

Havet. Jaha.

Det är som på Louvren.

Fra Världen ser dig (1964)

norskeksamen.no

30

Dag Solstad

Novelle Han slår ut den siste kaffeskvetten, skyller koppen, setter den fra seg. Ser over bryterne, låser døren, trekker klokkene, kler av seg, vasker seg, pusser tennene, tar på seg pyjamas, legger seg, slukker lyset. Enda en dag er slutt. Neste dag skjer ingenting. Dagen etter vasker man ham. Man bærer ham ut. Navnet hans blir oppskrevet i protokoller. Man åpner vinduene. Man lufter sengeklærne. En lastebil blir bestilt. Den kommer, og man bærer ut alle møblene. Bøtter fylles med kokende vann, grønnsåpe dunster. Gulv, vegger, tak skures grundig. Man tømmer kjøleskapet og spiskammers. Maten kastes i bøtter som blir båret ut i gården. Man vasker kaffekoppen. Lampeskjermen i taket fjernes. Lyspæra fjernes, støpselet skrues av og fjernes. Det gjøres grundig rent rundt de utstikkende ledningene i taket. Med et skrujern fjerner man skruene som holder navneplaten fast til døren. Navneplaten fjernes. Man lukker igjen vinduet. Strømmen settes på. En lastebil kommer. Møbler bæres inn. Støpsel monteres rundt ledningene i taket. En lyspære skrues fast. Over pæra en skjerm. I kjøleskap og spiskammers legges mat. Med et skrujern settes en navneplate fast til døren. En mann koker kaffe. Han drikker kaffe, skyller koppen etterpå. Han leser i en bok. Legger boken fra seg, gjesper. Ser over bryterne, låser døren, trekker klokkene, kler av seg, tar på seg pyjamas, legger seg, slukker lyset. Enda en dag er slutt. Om morgenen våkner han uthvilt.

Fra Svingstol, 1967

norskeksamen.no

31

Kjell Askildsen

Mennesker på Kafé

En av de siste gangene jeg var på kafé var en sommer en søndag, det husker jeg godt, for nesten

alle gikk uten jakke og slips, og jeg tenkte: er det kanskje ikke søndag likevel?, og det at jeg tenkte

akkurat det, gjør at jeg husker det. Jeg satt ved et bord midt på gulvet, og rundt meg satt en masse

mennesker og spiste kaker eller smørbrød, sjelden mer enn en ved hvert bord. Det så nokså

ensomt ut, og siden jeg ikke hadde snakket med noen på en god stund, ville jeg ikke hatt noe

imot å veksle om ikke mer enn noen få ord med en eller annen. Jeg tenkte lenge på hvordan det

skulle la seg gjøre, jo mer jeg studerte ansiktene rundt meg, desto vanskeligere virket det, det var

som om alle var uten blikk, verden er sannelig blitt deprimerende. Men jeg hadde nå fått den

ideen at det ville være hyggelig om en eller annen sa et par ord til meg, så jeg fortsatte å tenke, det

er det eneste som hjelper. Og etter en stund visste jeg hva jeg skulle gjøre. Jeg slapp lommeboken

ned på gulvet, lot som om det skjedde helt uforvarende. Den lå ved siden av stolen, helt synlig

for flere av de som satt rundt meg, og jeg så mange som skulte ned på den. Jeg hadde trodd at en

eller kanskje to ville ha reist seg for å ta den opp og gi den til meg, jeg er jo en gammel mann,

eller i det minste ropt til meg, for eksempel: «De har mistet lommeboken Deres på gulvet.» At en

aldri kan slutte å håpe, så mange skuffelser en ville spart seg. Til slutt, etter flere minutter med

skuling og venting, lot jeg som om jeg plutselig oppdaget at jeg hadde mistet den, jeg turde ikke

vente lenger, jeg var redd for at et av de skulende menneskene plutselig skulle fare opp, kaste seg

over lommeboken og styrte på dør. Ingen kunne jo være helt sikre på at det ikke var en del

penger i den, det hender jo at gamle mennesker ikke er fattige, at de til og med er rike, verden er

jo sånn, de som ranet til seg i sin ungdom eller i sine beste år, de får lønn for det i sin alderdom.

Sånn er altså mennesker på kafé blitt, så pass lærte jeg da, en lærer så lenge en lever, hva

det nå skal være godt for, like før en skal dø.

Fra En plutselig frigjørende tanke (1989)

norskeksamen.no

32

Postmodernisme

Fra slutten av 1970-tallet av har vi noen strømninger i litteratur og kunst som kalles postmodernisme (etter-

modernisme). Postmodernismen kan forstås som et oppgjør med den tidligere modernismen. Mens de

"gamle" modernistene ville bryte med tradisjonen og skape noe helt nytt, vil postmodernistene heller bruke

tradisjonen, på en fri og respektløs måte. Kunstnere og forfattere låner elementer herfra og derfra, og

blander gammelt og nytt, høyt og lavt. Man kan si at postmodernisme preges av sampling – man skaper et

eget verk ved å skru sammen elementer man har hentet fra andre steder.

En del postmoderne litteratur er metafiksjon, hvilket vil si at det er litteratur som først og fremst handler

om litteratur. Postmoderne forfattere har skrevet dikt og noveller som egentlig handler om hvordan tekst

produseres, og hvordan språk og historier fungerer. En del (særlig fransk og amerikansk) postmoderne

litteratur handler mest om at språket egentlig ikke kan formidle mening.

Det snakkes også om at samfunnet nå er inne i en postmoderne tilstand. Denne kjennetegnes av at man har

mistet troen på "de store fortellingene", som tidligere ga verden mening. Helt siden opplysningstiden har

man trodd på idealer om frihet, fremskritt og fornuft, og man har ment at verden går fremover. I den

postmoderne tilstand har ikke lenger disse "store fortellingene" noen egentlig verdi. Den enorme

informasjonsstrømmen som omgir oss i dag gjør at man mister helheten av syne, og at det blir mye

vanskeligere å orientere seg. I den postmoderne tilstand finner man ingen enkle sannheter om verden som

virker troverdig.