NOU 2015: 3 - Lovdata

NOUAdvokaten i samfunnetLov om advokater og andre som yter rettslig bistand

Bestilling av publikasjoner

Offentlige institusjoner:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonInternett: www.publikasjoner.dep.noE-post: [email protected]: 22 24 20 00

Privat sektor:Internett: www.fagbokforlaget.no/offpubE-post: [email protected]: 55 38 66 00

Publikasjonene er også tilgjengelige påwww.regjeringen.no

Trykk: 07 Aurskog AS – 03/2015

MILJØMERKET

241 Trykksak 379

Norges offentlige utredninger 2015: 3

NO

U 2

01

5: 3

A

dvokaten i samfunnet

Norges offentlige utredninger 2015

Seriens redaksjon:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon

Informasjonsforvaltning

1. Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd Finansdepartementet

2. Å høre til Kunnskapsdepartementet

3. Advokaten i samfunnet Justis-ogberedskapsdepartementet

Omslagsfoto: Henrik Evertsson

Norges offentlige utredninger2014 og 2015

Statsministeren:

Arbeids- og sosialdepartementet:NOU 2014: 3 Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2014NOU 2014: 17 Pensjonsordning for arbeidstakere til

sjøs

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet:NOU 2014: 8 Tolking i offentlig sektorNOU 2014: 9 Ny adopsjonslov

Finansdepartementet:NOU 2014: 13 Kapitalbeskatning i en internasjonal

økonomiNOU 2015: 1 Produktivitet – grunnlag for vekst og

velferd

Forsvarsdepartementet:

Helse- og omsorgsdepartementet:NOU 2014: 12 Åpent og rettferdig – prioriteringer

i helsetjenesten

Justis- og beredskapsdepartementet:NOU 2014: 1 Ny arvelovNOU 2014: 10 Skyldevne, sakkyndighet og

samfunnsvernNOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet

Klima- og miljødepartementet:

Kommunal- og moderniseringsdepartementet:NOU 2014: 6 Revisjon av eierseksjonsloven

Kulturdepartementet:NOU 2014: 2 Lik og likskap

Kunnskapsdepartementet:NOU 2014: 5 MOOC til NorgeNOU 2014: 7 Elevenes læring i fremtidens skoleNOU 2014: 14 Fagskolen – et attraktivt utdanningsvalgNOU 2015: 2 Å høre til

Landbruks- og matdepartementet:NOU 2014: 15 Norsk pelsdyrhold – bærekraftig

utvikling eller styrt avvikling?

Nærings- og fiskeridepartementet:NOU 2014: 4 Enklere regler – bedre anskaffelserNOU 2014: 11 KonkurranseklagenemdaNOU 2014: 16 Sjømatindustrien

Olje- og energidepartementet:

Samferdselsdepartementet:

Utenriksdepartementet:

NOU Norges offentlige utredninger 2015: 3

Advokaten i samfunnetLov om advokater og andre som yter rettslig bistand

Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 11. januar 2013.Avgitt til Justis- og beredskapsdepartementet 19. mars 2015.

Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonInformasjonsforvaltning

Oslo 2015

ISSN 0333-2306ISBN 978-82-583-1229-8

07 Aurskog AS

Til Justis- og beredskapsdepartementet

Utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 13. januar 2013 og fikk i mandatå gjennomgå dagens regelverk for advokater og andre som yter rettshjelp, ogforeslå revideringer av regelverket. Utvalget legger med dette frem sinutredning og utkast til lov om advokater og andre som yter rettslig bistand.Utredningen er enstemmig bortsett fra på ett punkt. Det fremgår av utredningenhvor det er dissens.

Oslo, 19. mars 2015

Bergljot Webster leder

Marianne Abeler Tor Wallin Andreassen Birgitte Budal Løvlund

Eivind Kolflaath Jeppe Normann Cecilie Schjatvet

Terje Svendsen

Kaja Moen Welo

Henrik W. Smiseth

Innhold

Del I Innledning .................................... 13

1 Utvalgets sammensetning, mandat og arbeidsmåte ............ 15

1.1 Utvalgets oppnevning og sammensetning .............................. 15

1.2 Mandat ............................................ 151.3 Utvalgets arbeid ............................. 161.3.1 Møter og studiereiser .................... 161.3.2 Referansegruppe ............................ 171.3.3 Innspill fra referansegruppen og

andre til utvalgets foreløpige lovforslag ........................................ 18

1.3.4 Informasjonsinnhenting og annet utadrettet arbeid ............................ 18

2 Sammendrag ................................ 202.1 Adgangen til å yte rettslig bistand 202.1.1 Rettsrådsmonopolet ....................... 202.1.2 Prosessmonopolet ......................... 202.2 Regler for advokater ...................... 212.2.1 Grunnleggende krav til advokater

– uavhengighet, lojalitet, faglig dyktighet og høy etisk standard ... 21

2.2.2 Advokatbevilling ............................ 212.2.3 Advokatfullmektiger ...................... 222.2.4 Organisering av advokat-

virksomhet ...................................... 232.2.5 Taushetsplikt og konfidensialitet .. 242.2.6 Ansvarsforsikring for advokater ... 252.2.7 Kontraktsregler for oppdrag om

advokatbistand ............................... 262.2.8 Klientmidler, regnskap og revisjon 262.3 Regelgivning, tilsyns- og

disiplinærsystem ............................ 262.3.1 Innledning ...................................... 262.3.2 Advokatsamfunnet ......................... 282.3.3 Advokatnemnda ............................. 292.3.4 Advokatsamfunnets meklings-

ordning for forbrukere .................. 292.4 Regler for andre enn advokater

som yter rettslig bistand ............... 29

Del II Bakgrunn ...................................... 31

3 Rettslig bistand – historisk utvikling og situasjonen i dag .. 33

3.1 Innledning ...................................... 333.2 Fremvekst og utviklingen av yrker

knyttet til å yte rettslig bistand ..... 333.2.1 Utviklingen i tall – advokater og

andre som yter rettslig bistand .... 33

3.2.2 Utviklingen i omsetning i advokatforetakene ........................ 35

3.2.3 Regional fordeling av inntektene i advokatforetakene ........................ 35

3.2.4 Utviklingen i advokaters inntekter 353.3 Utviklingen av reglene om retts-

hjelpsvirksomhet ............................ 363.3.1 Kort om utviklingen til og med

1800-tallet ........................................ 363.3.2 Fra 1900 til 1991 ............................. 363.3.3 Revisjon av advokatog retts-

hjelpslovgivningen i 1991 .............. 363.3.4 Revisjon av advokatetiske regler

og tilsynsordninger i 1995 og 1996 373.3.5 NOU 2002: 18 Rett til rett .............. 373.4 Rettslig rådgivning og rettsstaten 383.4.1 Rettslig bistand som forutsetning

for rettsstaten .................................. 383.4.2 Advokaten og rettsstaten ............... 383.4.3 Nærmere om advokatens rolle ..... 393.4.4 Andre som berøres av advokaters

arbeid ............................................... 39

4 Det rettssøkende publikum ..... 414.1 Innledning ....................................... 414.2 Økonomi .......................................... 414.2.1 Timepris, fastpris og totalkostnad 414.2.2 Tiltak for å bedre klientens

mulighet til å få rettslig bistand til rett pris ............................................ 42

4.3 Kvalitet ............................................ 434.3.1 Hvordan kan kvalitet vurderes? .... 434.3.2 Den profesjonelle klienten ............ 434.3.3 Forbrukerklienten .......................... 444.3.4 Tiltak for å bedre klientens

mulighet til å velge rett advokat ... 44

Del III Internasjonal og fremmed rett 47

5 Internasjonale rettslige rammebetingelser ....................... 49

5.1 Innledning ....................................... 495.2 EMK og SP ..................................... 495.3 EØS-avtalen mv. ............................. 505.4 Internasjonale prinsipper og

anbefalinger .................................... 515.4.1 FNs «Basic Principles on the

Role of Lawyers» ............................ 515.4.2 Europarådets rekommandasjon

«Freedom of exercise of the profession of lawyers» ................... 51

5.4.3 CCBEs etiske regler ...................... 51

6 Dansk rett ..................................... 526.1 Innledning ...................................... 526.2 Den generelle adgangen til å yte

juridiske tjenester .......................... 536.3 Vilkår for å opptre for domstolene 536.3.1 Advokaters adgang til å opptre for

domstolene ..................................... 536.3.2 Advokatfullmektigers rett til

å opptre for domstolene ................ 546.4 Advokater og advokatfullmektiger 546.4.1 Vilkår for å få advokatbevilling ..... 546.4.2 Vilkår for å bli autorisert som

advokatfullmektig .......................... 566.4.3 Obligatorisk etterutdannelse for

advokater og advokatfullmektiger 566.4.4 Spesialisering ................................. 576.4.5 Organisering av advokat-

virksomhet ...................................... 576.4.6 Ansvarsforsikring og garanti ........ 586.4.7 Klientens rett til fortrolighet og

advokatens taushetsplikt ............... 596.4.8 Regler om arkivhold ...................... 596.5 Tilsyns- og disiplinærsystem ........ 606.5.1 Innledning og bakgrunn –

lovendringene i 2007 ..................... 606.5.2 Nærmere om tilsyns- og

disiplinærorganene ........................ 616.5.3 Behandling av saker hos

Advokatnævnet, sanksjoner .......... 61

7 Svensk rett .................................... 637.1 Innledning ...................................... 637.2 Om det juridiske tjeneste-

markedet ......................................... 637.3 Vilkår for å opptre for domstolene 647.4 Vilkår for å få advokatbevilling ..... 647.5 Biträdande jurister i stedet for

advokatfullmektigordning ............. 657.6 Organisering av advokat-

virksomhet ...................................... 667.7 Regulering av taushetsplikten ...... 667.7.1 Hovedregler om taushets- og

fortrolighetsplikt ............................ 667.7.2 Bevisforbud i straffeprosessen og

ved rettergang i sivile saker .......... 677.7.3 Beslagsforbud for skatte-

myndighetene ................................ 677.7.4 Unntak fra taushetsplikten

i hvitvaskingslovgivningen ........... 677.7.5 Beslagsforbud ved tilsyn fra

konkurransemyndighetene .......... 677.8 Arkivhold mv. ................................. 677.9 Spesialistordning for advokater .... 687.10 Sikkerhetsstillelse og forsikring .. 687.11 Regulering av kontraktuelle

forhold ............................................. 69

7.12 Disiplinærsanksjoner og tap av bevilling ........................................... 69

7.12.1 Disiplinærsanksjoner og tilbakekall av advokatbevilling grunnet advokatens opptreden ..... 69

7.12.2 Sanksjoner mv. overfor andre enn advokater ......................................... 70

7.13 Tilsyns- og disiplinærordning ....... 707.13.1 Innledning ....................................... 707.13.2 Disciplinnämnden .......................... 707.13.3 Advokatsamfundets styre .............. 717.13.4 Justitiekanslern ............................... 72

Del IV Utvalgets grunnleggende valg og betraktninger om adgangen til å yte rettslig bistand .............. 73

8 Adgangen til å yte rettslig bistand ........................................... 75

8.1 Gjeldende rett – adgangen til å utøve rettshjelpsvirksomhet ....... 75

8.1.1 Innledning ....................................... 758.1.2 Rettshjelpsvirksomhet ................... 758.1.3 Vilkår for å yte rettshjelp på annet

grunnlag enn advokatbevilling ..... 768.2 Utvalgets vurderinger – adgangen

til å yte rettslig bistand utenfor rettergang ........................................ 81

8.2.1 Begrepene rettshjelp, rettshjelps-virksomhet og rettslig bistand ...... 81

8.2.2 Hvem bør kunne yte rettslig bistand utenfor rettergang? ........... 81

8.2.3 Rettslig bistand fra jurister som ikke er advokater ............................ 82

8.2.4 Rettslig bistand fra personer som ikke er jurister ................................ 83

8.3 Adgangen til å opptre under rettergang («prosessmonopolet») – gjeldende rett ............................... 84

8.3.1 Innledning – prosessmonopolet ... 848.3.2 Sivile saker ...................................... 848.3.3 Straffesaker ..................................... 868.4 Utvalgets vurderinger – adgangen

til å opptre under rettergang ......... 868.4.1 Sivile saker ...................................... 868.4.2 Straffesaker ..................................... 878.5 Gjeldende rett – adgangen til

å møte for Høyesterett ................... 878.5.1 Innledning ....................................... 878.5.2 Kravet om tillatelse til å føre

saker for Høyesterett ..................... 878.5.3 Vilkårene for å få tillatelse til

å være advokat ved Høyesterett ... 888.6 Utvalgets vurderinger – adgangen

til å møte for Høyesterett ............... 90

8.6.1 Bør ordningen med krav om tillatelse for å være advokat ved Høyesterett oppheves? .................. 90

8.6.2 Bør vilkårene for å være advokat ved Høyesterett endres? ................ 91

8.6.3 Er det behov for andre endringer av ordningen? ................................. 92

Del V Regler for advokater og advokatvirksomhet ..................... 95

9 Advokatvirksomhet .................... 979.1 Gjeldende rett ................................. 979.2 Utvalgets vurderinger ................... 989.2.1 Innledning ...................................... 989.2.2 Systematikk – skillet mellom

advokatvirksomhetens kjerne-område og annen virksomhet som advokater driver ............................. 98

9.2.3 Advokatvirksomhetens kjerne-område – «rettslig bistand» .......... 98

9.2.4 Advokatvirksomhet – virksomhet som advokatbevillingen gir rett til å drive ......................................... 99

9.2.5 Advokatvirksomhet – virksomhet som det er vanlig at advokater driver ............................................... 100

10 Advokaters uavhengighet og andre grunnleggende prinsipper ..................................... 102

10.1 Innledning ...................................... 10210.2 Advokaters uavhengighet –

gjeldende rett ................................. 10210.2.1 Innledning ...................................... 10210.2.2 Hensyn bak prinsippet om

uavhengighet .................................. 10210.2.3 Rettslig forankring av

uavhengighetsprinsippet ............... 10210.2.4 Nærmere om innholdet

i uavhengighetskravet ................... 10310.3 Utvalgets vurderinger –

advokaters uavhengighet .............. 10710.3.1 Kravet om uavhengighet –

generelt ........................................... 10710.3.2 Utvalgets vurderinger av krav til

uavhengighet av klienten og motparten, uavhengighet av egeninteresser og faglig uavhengighet .................................. 108

10.3.3 Utvalgets vurderinger av adgangen til å kombinere advokatvirksomhet med annen virksomhet .................. 113

10.3.4 Utvalgets vurderinger av instruksjonsforbudet ..................... 115

10.4 Krav om lojalitet – gjeldende rett ... 117

10.5 Utvalgets vurderinger – krav om lojalitet ............................................. 117

10.6 Krav til faglig dyktighet – gjeldende rett .................................. 118

10.7 Utvalgets vurderinger – kravet om faglig dyktighet ............................... 118

10.8 Prinsippet om konfidensialitet ...... 119

11 Vilkår for å få advokatbevilling 12111.1 Gjeldende rett – vilkår for å få

advokatbevilling ............................. 12111.1.1 Innledning ....................................... 12111.1.2 Utdanningskrav .............................. 12111.1.3 Krav om juridisk praksis ............... 12211.1.4 Prosedyrekrav ................................ 12411.1.5 Krav om advokatkurs ..................... 12611.1.6 Særlige vilkår for søkere med

utenlandsk advokatbevilling ......... 12611.1.7 Søknadsprosedyre .......................... 12711.2 Utvalgets vurderinger – vilkår for

å få advokatbevilling ....................... 12811.2.1 Innledning ....................................... 12811.2.2 Utdanningskrav .............................. 12811.2.3 Krav om juridisk praksis ............... 12911.2.4 Prosedyrekrav ................................ 13011.2.5 Obligatorisk advokatutdanning .... 13111.2.6 Krav til alder og vandel .................. 13311.2.7 Krav om at søkeren ikke er i en

situasjon der advokatbevillingen ville opphøre grunnet tilbakekall mv. ................................................... 134

11.2.8 Krav om at det ikke er truffet vedtak som forbyr søkeren å yte rettslig bistand ................................ 134

11.2.9 Passiv og aktiv advokatbevilling – bør det være et vilkår at bevillingen tas i bruk? .................... 135

11.2.10 Lovpålagte krav til advokatvirk-somheten som bør være oppfylt før bevilling utstedes ........................... 136

11.2.11 Særlige vilkår for søkere med utenlandsk advokatbevilling ......... 136

11.2.12 Særlige vilkår for søkere som har hatt advokatbevilling tidligere ...... 136

11.3 Bruk av advokattittelen .................. 13711.3.1 Gjeldende rett ................................. 13711.3.2 Utvalgets vurderinger .................... 13811.4 Regulering av utenlandske

advokater i Norge ........................... 13811.4.1 Gjeldende rett ................................. 13811.4.2 Utvalgets vurderinger .................... 141

12 Opphør av advokatbevilling ved bortfall, tilbakekall og suspensjon .................................... 143

12.1 Gjeldende rett ................................. 143

12.1.1 Innledning ...................................... 14312.1.2 Advokatbevillingsnemndens

vedtak om tilbakekall .................... 14412.1.3 Advokatbevilling trer ut av kraft

grunnet vergemål eller konkurs ... 14712.1.4 Tap av bevilling grunnet sinns-

lidelse .............................................. 14712.1.5 Suspensjon av advokatbevilling

grunnet straffesiktelse ................... 14812.1.6 Idømmelse av rettighetstap

i straffesak ...................................... 14812.1.7 Betydningen av EMKs forbud mot

dobbeltstraff for spørsmålet om tap av advokatbevilling .................. 149

12.1.8 Forbud mot å yte rettshjelp på annet grunnlag enn advokat-bevilling .......................................... 150

12.2 Utvalgets vurderinger ................... 15112.2.1 Innledning ...................................... 15112.2.2 Bortfall av advokatbevilling .......... 15112.2.3 Generalklausul om tilbakekall av

advokatbevilling ............................. 15312.2.4 Tilbakekall av advokatbevilling

grunnet brudd på enkelt-bestemmelser i advokatregelverket 158

12.2.5 Konsekvenser av tilbakekall for adgangen til å bli advokat-fullmektig og for adgangen til å yte rettslig bistand etter lovens kapittel 11 ....................................... 160

12.2.6 Suspensjon av advokatbevilling .... 161

13 Advokatfullmektiger ................... 16313.1 Gjeldende rett ................................. 16313.1.1 Innledning ...................................... 16313.1.2 Vilkår for å bli autorisert som

advokatfullmektig .......................... 16313.1.3 Krav til prinsipalen og ansettelses-

forholdet ......................................... 16413.1.4 Tap av autorisasjon til å være

advokatfullmektig etter domstolloven § 230 ........................ 164

13.1.5 Advokatfullmektigers adgang til å opptre ved rettergang ................. 165

13.1.6 Øvrig regulering av advokat-fullmektiger .................................... 165

13.2 Utvalgets vurderinger ................... 16613.2.1 Generelt om advokatfullmektig-

ordningen ....................................... 16613.2.2 Arbeidsgiverkontroll og

registrering i stedet for autorisasjonsordning ..................... 167

13.2.3 Vilkår for å bli advokatfullmektig ... 16813.2.4 Advokatens plikt til oppfølging av

advokatfullmektiger ....................... 168

13.2.5 Erstatningsansvar for advokat-fullmektigens feil ............................ 168

13.2.6 Tap av retten til å være advokat-fullmektig ........................................ 169

13.2.7 Advokatfullmektigers ansvar overfor tilsyns- og disiplinær-organene ......................................... 169

14 Organisering av advokat-virksomhet .................................... 170

14.1 Gjeldende rett ................................. 17014.1.1 Innledning ....................................... 17014.1.2 Organisasjonsform og selskaps-

form ................................................. 17014.1.3 Krav til eiere og styremedlemmer

i advokatselskaper .......................... 17114.1.4 Hvilken virksomhet advokat-

selskaper kan drive ........................ 17214.1.5 Hvem som kan utøve virksomhet

på advokatselskapets vegne .......... 17214.1.6 Krav til firmanavn ........................... 17314.1.7 Avhendingsplikt ............................. 17314.1.8 Utpeking av ansvarlig advokat og

ansvarsregulering i advokat-selskaper ......................................... 173

14.1.9 Unntak fra eierskapsreglene ......... 17514.1.10 Utøvelse av advokatvirksomhet

i andre organisasjonsformer enn selskaper ......................................... 176

14.2 Utvalgets vurderinger .................... 17714.2.1 Innledning ....................................... 17714.2.2 Advokatforetak – innledning og

grunnleggende betraktninger ....... 17714.2.3 Advokatforetak – formål og

virksomhet ...................................... 17814.2.4 Organisering av advokatforetak ... 18114.2.5 Internadvokater .............................. 18414.2.6 Organisasjonsadvokater ................ 187

15 Taushetsplikten ........................... 19015.1 Taushetspliktens begrunnelse

og formål ......................................... 19015.1.1 Tillitsforholdet mellom advokat

og klient ........................................... 19015.1.2 Vern av andre enn klientens

interesser ........................................ 19115.1.3 Grunnlovsvern og internasjonale

regler om advokaters taushetsplikt 19115.2 Gjeldende rett – hovedregler om

advokaters taushetsplikt ................ 19215.2.1 Hjemmel for advokaters yrkes-

messige taushetsplikt .................... 19215.2.2 Nærmere om innholdet

i advokatens yrkesmessige taushetsplikt .................................... 193

15.2.3 Taushetspliktens gjennomslag ved rettergang og straffe-prosessuell etterforskning ............ 196

15.3 Gjeldende rett – unntak fra taushetsplikten ............................... 199

15.3.1 Generelle unntak fra taushets-plikten ............................................. 199

15.3.2 Unntak fra taushetsplikten ved offentlig tilsyn, kontroll mv. .......... 205

15.3.3 Rett til innsyn i taushetsbelagt informasjon i medhold av offentleglova ................................... 212

15.4 Menneskerettslige skranker for inngrep i advokaters taushetsplikt 213

15.4.1 Innledning ...................................... 21315.4.2 Nærmere om SP artikkel 14 og 17 21315.4.3 Nærmere om EMK artikkel 6 ....... 21415.4.4 Nærmere om EMK artikkel 8 ....... 21515.5 Gjeldende rett – advokaters

fortrolighetsplikt ............................ 21715.5.1 Innledning ...................................... 21715.5.2 Nærmere om fortrolighetsplikten 21815.5.3 Har advokatens hjelpere fortrolig-

hetsplikt? ......................................... 21815.6 Gjeldende rett – taushetsplikt på

annet grunnlag enn den yrkes-messige taushetsplikten ................ 218

15.6.1 Innledning ...................................... 21815.6.2 Særlige regler om taushetsplikt

i straffesaker ................................... 21815.6.3 Rettens adgang til å gi pålegg om

taushetsplikt ................................... 21915.6.4 Bostyrer- og vergeoppdrag,

eiendomsmekling .......................... 21915.7 Utvalgets vurderinger ................... 21915.7.1 Hovedregel om advokaters

taushetsplikt ................................... 21915.7.2 Straff ved overtredelse av taushets-

plikten ............................................. 22815.7.3 Forholdet til taushetsplikt pålagt

i andre lover .................................... 22915.7.4 Unntak fra taushetsplikten ............ 22915.7.5 Bruken av informasjon innhentet

i medhold av unntak fra taushets-plikten ............................................. 242

16 Arkivhold, informasjons-sikkerhet og personvern ........... 245

16.1 Innledning ...................................... 24516.2 Arkivhold – gjeldende rett ............ 24516.2.1 Innledning ...................................... 24516.2.2 Regnskapsdokumenter ................. 24516.2.3 Generelle krav til arkivhold etter

domstolloven og advokat-forskriften ....................................... 246

16.2.4 Annen lovgivning av betydning for advokaters arkivhold og informasjonshåndtering ................. 247

16.3 Utvalgets vurderinger – informasjonssikkerhet og arkivhold ......................................... 248

16.3.1 Generelle betraktninger ................ 24816.3.2 Nærmere om utforming av kravet

til informasjonssikkerhet ............... 24816.3.3 Nærmere om advokaters arkivhold 24916.4 Særlige krav knyttet til behandling

av personopplysninger – gjeldende rett .................................................... 251

16.4.1 Innledning ....................................... 25116.4.2 Personopplysningslovens virke-

område ............................................. 25116.4.3 Pliktene etter personopplysnings-

loven – behandlingsansvaret ......... 25316.4.4 Vilkår for å kunne behandle

personopplysninger ....................... 25416.4.5 Systemplikter – informasjons-

sikkerhet og internkontroll ........... 25516.4.6 Krav til informasjon om

behandling om person-opplysninger og andre rettigheter for den registrerte .......................... 256

16.4.7 Melde- og konsesjonsplikt ............. 25716.5 Utvalgets vurderinger .................... 25716.5.1 Utvalgets fremgangsmåte ............. 25716.5.2 Utvalgets vurderinger av enkelte

problemstillinger ved anvendelse av personopplysningsloven for advokater ......................................... 258

17 Spesialisering ............................... 26117.1 Gjeldende rett – spesialistordning

for advokater ................................... 26117.1.1 Innledning ....................................... 26117.1.2 Debatt om spesialistordning

i 1940-årene ..................................... 26117.1.3 Ny debatt i 1970-årene ................... 26117.1.4 Advokatforeningens drøftelser

omkring 1990 .................................. 26217.1.5 Forslaget i NOU 2002:18 ............... 26217.1.6 Utredning fra utvalg oppnevnt av

Advokatforeningen ......................... 26217.2 Utvalgets vurderinger .................... 263

18 Etterutdanning ............................. 26718.1 Innledning ....................................... 26718.2 Utvalgets vurderinger .................... 267

19 Forsikring ...................................... 26819.1 Gjeldende rett – plikten til å stille

sikkerhet og være forsikret ........... 268

19.1.1 Nærmere om plikten til sikkerhetsstillelse .......................... 269

19.1.2 Nærmere krav til sikkerheten ...... 27119.1.3 Plikt for andre enn advokater til

å stille sikkerhet ............................. 27119.1.4 Sikkerhetsstillerens opplysnings-

plikt overfor Tilsynsrådet .............. 27219.1.5 Ansvarsforsikring og sikkerhets-

stillelse for andre profesjoner ....... 27219.2 Utvalgets vurderinger ................... 27319.2.1 Grunnleggende betraktninger ...... 27319.2.2 Forenkling av dagens system ....... 27319.2.3 Kollektiv ansvarsforsikring ........... 27319.2.4 Hvem bør ha forsikring? ............... 27319.2.5 Ansvarsforsikringens størrelse .... 27519.2.6 Hvilket ansvar skal være dekket

av forsikringen? .............................. 27619.2.7 Regress og egenandel ................... 27719.2.8 Fordeling av kostnadene ved den

kollektive ordningen ...................... 27719.2.9 Tilleggsforsikring .......................... 278

20 Kontraktuelle forhold ................ 27920.1 Innledning ...................................... 27920.2 Krav før og i forbindelse med at

en advokat påtar seg advokat-oppdrag ........................................... 279

20.2.1 Gjeldende rett ................................. 27920.2.2 Utvalgets vurderinger ................... 28120.3 Oppdragsansvarlig advokat .......... 28320.3.1 Gjeldende rett ................................. 28320.3.2 Utvalgets vurderinger ................... 28320.4 Generelt om partenes plikter og

rettigheter etter kontrakten .......... 28420.5 Advokatens salær ........................... 28520.5.1 Gjeldende rett ................................. 28520.5.2 Utvalgets vurderinger ................... 28620.6 Advokatens mislighold .................. 28620.6.1 Gjeldende rett ................................. 28620.6.2 Utvalgets vurderinger ................... 29320.7 Klientens mislighold ...................... 29620.7.1 Gjeldende rett ................................. 29620.7.2 Utvalgets vurderinger ................... 297

21 Klientmidler, regnskap og revisjon .......................................... 299

21.1 Gjeldende rett ................................. 29921.1.1 Innledning ...................................... 29921.1.2 Behandling av klientmidler ........... 29921.1.3 Bokføring, regnskap og revisjon .. 30121.1.4 Registrering, rapportering og

kontroll etter merverdiavgiftsloven 30321.2 Utvalgets vurderinger ................... 30421.2.1 Behandling av klientmidler ........... 30421.3 Utvalgets vurderinger – regnskap

og revisjon ...................................... 306

Del VI Regelgivning, tilsyns- og disiplinærordning ....................... 309

22 Gjeldende ordning ...................... 31122.1 Innledning ....................................... 31122.2 Regelgivning ................................... 31122.3 Disiplinærnemnden ....................... 31222.3.1 Bakgrunn og historikk ................... 31222.3.2 Sammensetning .............................. 31222.3.3 Finansiering og rapportering ........ 31322.3.4 Sekretariat ....................................... 31322.3.5 Oppgaver og kompetanse .............. 31322.3.6 Saksbehandling .............................. 31422.3.7 Offentlighet og arkivhold .............. 31622.3.8 Rettslig overprøving og gjenåpning 31622.3.9 Forholdet til andre organer ........... 31722.4 Tilsynsrådet for advokat-

virksomhet ...................................... 31822.4.1 Bakgrunn ........................................ 31822.4.2 Sammensetning og oppnevnelse

av Tilsynsrådets styre .................... 31822.4.3 Finansiering og rapportering ........ 31822.4.4 Sekretariat og Tilsynsrådets

revisor .............................................. 31922.4.5 Oppgaver og kompetanse .............. 31922.4.6 Saksbehandling .............................. 32022.4.7 Offentlighet og arkivhold .............. 32022.4.8 Anvendelse av regelverket for

offentlige anskaffelser .................... 32022.4.9 Overprøving .................................... 32122.4.10 Forholdet til andre organer ........... 32122.5 Advokatbevillingsnemnden ........... 32222.5.1 Bakgrunn ........................................ 32222.5.2 Sammensetning .............................. 32222.5.3 Finansiering og rapportering ........ 32322.5.4 Sekretariat ....................................... 32322.5.5 Oppgaver og kompetanse .............. 32322.5.6 Saksbehandling .............................. 32322.5.7 Offentlighet og arkivhold .............. 32422.5.8 Overprøving .................................... 32422.5.9 Forholdet til andre organer ........... 32522.6 Lovbestemte sanksjoner ................ 32522.6.1 Disiplinærsanksjonene kritikk,

irettesettelse og advarsel ............... 32522.6.2 Tilbakekall, suspensjon og bortfall

av advokatbevilling ......................... 32622.6.3 Straff ................................................ 32622.7 Advokatforeningens disiplinær-

og sanksjonsmyndighet ................. 32722.7.1 Advokatforeningens regionale

disiplinærutvalg .............................. 32722.7.2 Advokatforeningens hovedstyre ... 329

23 Valg av modell .............................. 33023.1 Betraktninger om hvilke hensyn

som må ivaretas .............................. 330

23.2 Vurdering av mulige hoved-modeller .......................................... 331

23.2.1 Modell 1: Offentlig tilsyns- og disiplinærorgan – «Advokat-tilsynet» ........................................... 331

23.2.2 Modell 2: Særorgan – «Advokat-tilsynet» ........................................... 332

23.2.3 Modell 3: Tvungent medlemskap i «Advokatsamfunnet» (bredt advokatsamfunn) ........................... 333

23.2.4 Modell 4: Tvungent medlemskap i én av flere foreninger .................. 333

23.2.5 Modell 5: Tilslutningsmodellen .... 33423.2.6 Modell 6: Tvungent medlemskap

i «Advokatsamfunnet» med Advokatforeningen ved siden av – tosporet modell .............................. 334

23.2.7 Utvalgets konklusjon ..................... 33423.3 Nærmere vurderinger ved

etablering av et advokatsamfunn .. 33723.3.1 Utvalgets foreslåtte modell ........... 33723.3.2 Foreningsfrihet, tankefrihet og

ytringsfrihet i Grunnloven og menneskerettene ........................... 338

23.3.3 Videreføring av kompetansen i miljøene som eksisterer i dag ..... 341

23.3.4 Kontrollmekanismer ...................... 34123.3.5 Forholdet mellom Advokat-

samfunnet og Advokatforeningen 34223.3.6 Endring av forslaget hvis lovgiver

ønsker Advokattilsyns-modell ...... 34323.4 Etablering av en uavhengig

advokatnemnd ................................ 344

24 Advokatsamfunnet ...................... 34624.1 Innledning ...................................... 34624.2 Organisering .................................. 34624.2.1 Medlemskap ................................... 34624.2.2 Finansiering og bruk av midler .... 34724.2.3 Advokatsamfunnets organer ......... 34824.3 Advokatsamfunnets lovbestemte

oppgaver ......................................... 35224.3.1 Bevillingsmyndighet ...................... 35224.3.2 Veiledning og tilsyn ....................... 35324.3.3 Regelgivning ................................... 35424.3.4 Føring av register over advokater

og advokatfullmektiger ................. 35624.3.5 Håndtering av informasjon

innrapportert fra advokater etter hvitvaskingsloven .......................... 357

24.3.6 Finansiering av Advokatnemnda .. 35724.3.7 Finansiering av Advokat-

samfunnets meklingsordning for forbrukere ....................................... 358

24.3.8 Salærklager .................................... 358

25 Advokatnemnda ........................... 35925.1 Advokatnemndas sammensetning

og organisering .............................. 35925.1.1 Sammensetning og arbeidsform ... 35925.1.2 Finansiering .................................... 36125.1.3 Sekretariat ....................................... 36125.2 Advokatnemndas oppgaver ........... 36225.2.1 Disiplinærmyndighet ..................... 36225.2.2 Salærfastsettelse ............................. 36625.2.3 Tilbakekall av advokatbevilling ..... 36625.2.4 Klager over Advokatsamfunnets

avgjørelser ....................................... 366

26 Saksbehandlingsregler .............. 36826.1 Innledning ....................................... 36826.2 Saksbehandlingskrav etter

Grunnloven og EMK ...................... 36826.2.1 Innledning ....................................... 36826.2.2 Hvorvidt disiplinær- og tilsyns-

avgjørelser mot advokater er å anse som avgjørelse av sivile rettigheter eller plikter .................. 369

26.2.3 Hvorvidt disiplinær- og tilsyns-avgjørelser mot advokater er å anse som avgjørelse av straffe-siktelse ............................................. 370

26.2.4 Prosessuelle rettigheter ved avgjørelse av sivile plikter og rettigheter etter EMK artikkel 6 ... 371

26.3 Saksbehandlingsregler ved utferdigelse av forskrift .................. 373

26.4 Generelle saksbehandlingsregler .. 37326.4.1 Overordnede krav til saks-

behandlingen .................................. 37326.4.2 Habilitet ........................................... 37326.4.3 Taushetsplikt .................................. 37426.4.4 Tilgang til informasjon undergitt

taushetsplikt .................................... 37426.4.5 Domstolsprøving ............................ 37426.4.6 Offentlighet ..................................... 37526.4.7 Føring av arkiv ................................ 37526.5 Utfyllende saksbehandlingsregler

for enkeltvedtak .............................. 37626.5.1 Innledning ....................................... 37626.5.2 Veiledningsplikt .............................. 37626.5.3 Avvisning ......................................... 37626.5.4 Sakens opplysning ......................... 37726.5.5 Kontradiksjon ................................. 37726.5.6 Saksbehandlingsfrister mv. ........... 37726.5.7 Vedtakenes form og innhold ......... 37826.5.8 Meddelelse og iverksettelse ......... 37826.5.9 Omgjøring ....................................... 37826.5.10 Gjenåpning ...................................... 378

27 Meklingsordning for forbrukere 37927.1 Bakgrunn ........................................ 379

27.1.1 Innledning ...................................... 37927.1.2 Dagens system for salærklager .... 37927.1.3 EØS-rettslige krav til alternativ

tvisteløsning ................................... 37927.2 Utvalgets vurderinger ................... 38027.2.1 Valg av modell ................................ 38027.2.2 Nærmere om tvisteløsnings-

ordningen ....................................... 38127.2.3 Behov for regulering i forskrift .... 384

Del VII Rettslig bistand fra andre enn advokater ...................................... 385

28 Reguleringer for andre enn advokater som yter rettslig bistand ........................................... 387

28.1 I hvilken grad bør det gis lov-regler for andre enn advokater som yter rettslig bistand? .............. 387

28.2 Regler om tittelbruk, yrkes-betegnelser mv. .............................. 389

28.3 Mulighet for å frata personer retten til å yte rettslig bistand ....... 389

28.4 Vurdering av tvungen ansvars-forsikring ........................................ 390

28.5 Taushetsplikt og regler om bevis-fritak for andre enn advokater som yter rettslig bistand ............... 391

28.5.1 Gjeldende rett ................................. 39128.5.2 Utvalgets vurderinger – reglene

om taushetsplikt for andre enn advokater som yter rettslig bistand 392

28.5.3 Utvalgets vurderinger – reglene om bevisfritak ................................. 392

Del VIII Økonomiske og administrative konsekvenser ............................... 393

29 Økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag ............................................ 395

Del IX Lovforslag og merknader .......... 399

30 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget .. 401

31 Lovforslag ..................................... 489

32 Forslag til endringer i andre lover og merknader til de enkelte forslagene ...................... 509

32.1 Domstolloven ................................. 509

32.1.1 Lovforslag ........................................ 50932.1.2 Merknader ...................................... 51032.2 Forvaltningsloven ........................... 51032.2.1 Lovforslag ....................................... 51032.2.2 Merknader ...................................... 51032.3 Ligningsloven ................................. 51032.3.1 Lovforslag ........................................ 51032.3.2 Merknader ...................................... 51132.4 Straffeprosessloven ........................ 51132.4.1 Lovforslag ....................................... 51132.4.2 Merknader ...................................... 51132.5 Konkursloven ................................. 51232.5.1 Lovforslag ........................................ 51232.5.2 Merknader ...................................... 51232.6 Inkassoloven ................................... 51332.6.1 Lovforslag ....................................... 51332.6.2 Merknader ...................................... 51332.7 Arkivlova ......................................... 51332.7.1 Lovforslag ....................................... 51332.7.2 Merknader ..................................... 51332.8 Tvisteloven ...................................... 51332.8.1 Lovforslag ....................................... 51332.8.2 Merknader ...................................... 51432.9 Offentleglova ................................... 51532.9.1 Lovforslag ........................................ 51532.9.2 Merknader ..................................... 51532.10 Eiendomsmeglingsloven ............... 51632.10.1 Lovforslag ....................................... 51632.10.2 Merknader ...................................... 51632.11 Hvitvaskingsloven .......................... 51632.11.1 Lovforslag ........................................ 51632.11.2 Merknader ...................................... 51632.12 Merverdiavgiftsloven ..................... 51732.12.1 Lovforslag ....................................... 51732.12.2 Merknader ..................................... 517

Vedlegg1 Notat fra utvalgsmedlem

Tor Wallin Andreassen, professor i markedsføring: Servicekvalitet ................................ 518

2 Notat til Advokatforeningen fra advokat Thomas Horn: Advokatlovutvalgets forslag om opprettelse av et Advokatsamfunn som skal forbys å drive rettspolitisk virksomhet – forholdet til EMK artikkel 11 ....................................... 521

Del IInnledning

NOU 2015: 3 15Advokaten i samfunnet Kapittel 1

Kapittel 1

Utvalgets sammensetning, mandat og arbeidsmåte

1.1 Utvalgets oppnevning og sammensetning

Regjeringen oppnevnte ved kongelig resolusjon11. januar 2013 et utvalg for å gjennomgå dagensregelverk for advokater og andre som yter retts-hjelp, og foreslå revideringer av regelverket.

Utvalget fikk følgende sammensetning:– Bergljot Webster, høyesterettsdommer

(utvalgets leder)– Marianne Abeler, kommuneadvokat i Tromsø,

fra 1. mai 2014 advokat og partner i advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig

– Tor Wallin Andreassen, professor i markedsføring ved Handelshøyskolen BI, fra 1. september 2013 direktør ved Center for Service Innovation og professor i tjenesteinnovasjon ved Norges Handelshøyskole

– Birgitte Budal Løvlund, statsadvokat ved Rogaland statsadvokatembete

– Eivind Kolflaath, førsteamanuensis (senere professor) i filosofi og rettsvitenskap ved Universitetet i Bergen

– Jeppe Normann, advokat og partner i Advokatfirmaet Selmer

– Cecilie Schjatvet, advokat i Advokatfirmaet Hestenes og Dramer & CO

– Terje Svendsen, rettshjelper i eget firma

Utvalgets sekretariat har bestått av Kaja MoenWelo og Henrik W. Smiseth.

1.2 Mandat

Utvalget ble i mandatet gitt følgende oppdrag:Utvalget skal foreta en bred gjennomgang av

dagens regelverk for advokater og andre som yterrettshjelp, samt foreslå revideringer av regelver-ket for å tilpasse det til dagens advokatrolle.Videre skal utvalget vurdere hvorvidt regelverket,unntatt det som naturlig hører hjemme i retter-gangslovgivningen, bør samles i en egen lov. Det

skal vurderes hva som bør reguleres i lov og hvasom eventuelt bør reguleres ved forskrift.

Som en del av det overordnede oppdraget besutvalget gjennomgå og vurdere følgende sider veddagens regelverk:1. Hva er advokatvirksomhet og hvem skal kunne

yte juridiske tjenesterUtvalget skal vurdere om adgangen til å yte

juridisk rådgivning skal forbeholdes bestemteyrkesgrupper (f.eks. advokater og rettshjel-pere) og i tilfelle hvordan dette nærmere børavgrenses. Utvalget skal videre vurdere hvilkeaktører som skal ha rett til å opptre for retten,herunder ta stilling til om det bør videreføres etprosessmonopol eller om det bør innføres envidere adgang for andre til å opptre for domsto-lene. Utvalget skal også vurdere utenlandskeadvokaters og juristers virksomhet i Norge.

2. Vilkår for å drive advokatvirksomhet og vilkårfor fullmektigautorisasjon

Utvalget skal vurdere om det skal stilles vil-kår for å drive advokatvirksomhet, i tilfellehvilke, og hvilken instans som skal vurdere vil-kårene og gi tillatelse til å drive advokatvirk-somhet (advokatbevilling). Videre skal utval-get vurdere hvorvidt det skal opprettholdes enfullmektigordning og i tilfelle foreslå en nær-mere regulering av ordningen. Utvalget skalogså vurdere utdannelse fra utlandet somgrunnlag for å kunne drive advokatvirksomhetog eventuelt være advokatfullmektig i Norge.

3. Sanksjoner og tap av advokatbevillingUtvalget skal gjennomgå og vurdere vilkå-

rene for tap/suspensjon av tillatelse til å driveadvokatvirksomhet (advokatbevilling) og for åfå tillatelsen tilbake. Videre skal utvalget vur-dere andre typer sanksjoner ved brudd påadvokatenes plikter.

4. Organisering av advokatvirksomhetUtvalget skal gjennomgå reglene for orga-

nisering av advokatvirksomhet. Det skal vurde-res hvilke foretaksformer som kan benyttes,herunder om advokater som driver alene skalkunne drive virksomheten som et aksjesel-

16 NOU 2015: 3Kapittel 1 Advokaten i samfunnet

skap, og i hvilken grad advokatvirksomhet børkunne samorganiseres med andre tjenester.Videre skal utvalget vurdere krav til eierskapog styresammensetning. Utvalget skal ogsåvurdere hvorvidt det skal stilles særskilte kravtil organisering av advokatvirksomhet internt iselskaper (bedriftsadvokater) eller i organisa-sjoner.

Utvalget skal se på om det bør innføres enspesialistordning og i tilfelle foreslå en hen-siktsmessig utforming av ordningen (Se advo-katkonkurranseutvalgets utredning NOU2002: 18 «Rett til rett» s. 203).

5. Uavhengighet, taushetsplikt og andre særligerettigheter og plikter

Utvalget skal beskrive hensynene bak prin-sippet om advokaters uavhengighet og eventu-elle hensyn som tilsier at prinsippet ikke kangjelde absolutt. Utvalget skal på den bakgrunnvurdere om dagens regelverk i tilstrekkeliggrad sikrer advokatenes uavhengige stilling isamfunnet.

Utvalget skal gjennomgå og gi en redegjø-relse for gjeldende rett knyttet til advokaterstaushetsplikt. Videre skal utvalget foreslå enegen lovregulering av advokaters taushetspliktherunder foreta en hensiktsmessig avveiningmot det offentliges og andres legitime behovfor informasjon (for eksempel påtalemyndighe-ten, skattemyndighetene, tilsynsmyndighe-tene og domstolene). Herunder skal utvalgetvurdere tiltak 9 i Regjeringens handlingsplanmot økonomisk kriminalitet. Tiltaket lyder somfølger:

«Regjeringen vil vurdere om det kan værebehov for regelendringer for så vidt gjelderadgangen for politi og påtalemyndighet til åfå opplysninger om bl.a. transaksjoner til ogfra klientkonti fra advokater, jf. også kapittel7.2.6 om skatte- og avgiftsmyndighetenestilgang til opplysninger.»

Utvalget skal ved sin gjennomgang avreglene om advokaters taushetsplikt på skatte-og avgiftsområdet se hen til Finansdeparte-mentets oppfølging av tiltak 39 i Regjeringenshandlingsplan mot økonomisk kriminalitet.Videre skal utvalget sen hen til metodekontrol-lutvalgets utredning NOU 2009: 15 kapittel 29Advokaters taushetsplikt i straffesaker, samtetterfølgende arbeid med dette forslaget.

Det skal også vurderes hvorvidt det erbehov for å gi tilsynsorganene taushetsplikt og

eventuelt hvordan brudd på taushetspliktenbør sanksjoneres.

Utvalget skal se på regler om regnskaps- ogrevisjonsplikt, herunder pliktene til å sende innregnskapsopplysninger til tilsynsorganet.

Utvalget skal se på regler om advokaterslagring og arkivering av dokumenter, herunderved overføring av saker mellom advokater ellerved opphør av advokatvirksomhet. Videre skaldet vurderes hvorvidt det bør gjøres endringerknyttet til krav om sikkerhetsstillelse, forsik-ring og økonomisk vederheftighet.

6. Tilsyns- og disiplinærsystemetUtvalget skal gjennomgå og vurdere

dagens tilsyns- og disiplinærsystem, herunderfinansiering av ordningen samt forholdet tildomstolsbehandling og rettslig overprøving.Utvalget skal vurdere regelendringer samtorganisatoriske endringer i den hensikt å gjøresystemet mer oversiktlig og lettere tilgjengeligbåde for advokatene selv og for brukerne.

7. Andre rettshjelpereI den grad utvalget har kommet til at andre

enn advokater skal kunne yte juridiske tjenes-ter, jf. nr. 1 ovenfor, må utvalget vurdere beho-vet for en nærmere regulering for slike retts-hjelpere av spørsmål som nevnt i nr. 2 til 6 oven-for.

1.3 Utvalgets arbeid

1.3.1 Møter og studiereiser

Utvalget holdt sitt første møte 6. mars 2013. Totalthar utvalget holdt 16 møter. Fire av møtene harvært av to dagers varighet, de øvrige har vært hel-dagsmøter. Til sammen har utvalget hatt 20 møte-dager. Det ble holdt sju møter i 2013 og ni møter i2014. Av møtene har det blitt holdt ett på LysebuHotel i Oslo, ett på Holmen Fjordhotell i Asker ogett på Norsk Maritimt Museum på Bygdøy i Oslo,mens de øvrige møtene har vært holdt i Oslo sen-trum. Møtene i Oslo sentrum har alternert mellomHøyesteretts hus og Regjeringsbygg 5.

Det har vært invitert personer til utvalgs-møtene for å gi utvalget kunnskap om temaene ogproblemstillingene utvalget har behandlet. I perio-den fra april 2013 til april 2014 har følgende perso-ner deltatt på utvalgsmøte ved å holde innlegg ogsvare på spørsmål fra utvalget om aktuelle temaer:

Sorenskriver Knut Almaas, leder av Disipli-nærnemnden, statsautorisert revisor Kjetil Ander-sen, Ernst & Young, Cato Aamodt, managingdirector i Lockton Companies, advokat ChristianBruusgaard, tidligere styreleder i Tilsynsrådet for


advokatvirksomhet, advokatfullmektig FredrikEllingsen, styret for Yngre advokater i Advokatfo-reningen, seniorrådgiver Dag Eriksen, Tilsyns-rådet for advokatvirksomhet, advokat Pål WienEspen, juridisk direktør i Telenoradvokatene, PerHanstad, administrerende direktør i Revisorfore-ningen, advokat Hanne Harlem, Kommuneadvo-kat i Oslo, advokat Ingebjørg Harto, avdelingsdi-rektør for næringsjus i Næringslivets Hovedorga-nisasjon, advokat Per-Ole Hegdahl, Norges Auto-riserte Regnskapsføreres Forening, advokat ErikKeiserud, leder av Advokatforeningen (har bidrattved flere anledninger, blant annet i forbindelsemed temaene advokatvirksomhet, advokaterstaushetsplikt og tilsyns- og disiplinærsystem foradvokater), fagsjef Espen Knudsen, Revisorfore-ningen, Hanne Opsahl, Norges Autoriserte Regn-skapsføreres Forening, advokat Geir Knutsen,leder av underutvalg i Advokatforeningens disipli-nærutvalg, advokat Trine Buttingsrud Mathiesen,medlem av Disiplinærnemnden, advokat Magn-hild Pape Meringen, Advokatene på Storkaia,advokat Kristine Ryssdal, juridisk avdeling Statoil,Cecilie Rønnevik, fagdirektør i Datatilsynet,Trond Eirik Schea, sjef for Økokrim, advokat Tho-mas Smedsvig, styreleder i Tilsynsrådet for advo-katvirksomhet, Merete Smith, generalsekretær iAdvokatforeningen (har bidratt ved flere anlednin-ger, blant annet i forbindelse med temaene advo-katvirksomhet og tilsyns- og disiplinærordning foradvokater), advokat Tolle Stabell, assisterenderegjeringsadvokat, sorenskriver Trine Standal,leder av Advokatbevillingsnemnden, Toril Melan-der Stene, juridisk direktør i Forbrukerrådet,advokat Susanne Munch Thore, managing part-ner i Wikborg, Rein & Co advokatfirma, advokatKai Thøgersen, managing partner i Advokatfir-maet Thommesen, advokat Elisabeth Wille, Advo-katforeningen (har bidratt ved to anledninger, iforbindelse med temaene organisering av advo-katvirksomhet og forsikring/sikkerhetsstillelse),advokat Odd Wisløff, tidligere medlem og lederav Advokatforeningens disiplinærutvalg i Oslokrets, og advokat Toralf Wågheim, Advokatfore-ningen.

Utvalget har gjennomført to studiereiser, tilStockholm 5.–6. november 2013 og til København8.–9. desember 2013.

Formålet med studiereisen til Stockholm varat utvalget skulle gjøre seg kjent med regelverkog ordninger for advokater og andre juridiske tje-nesteytere i Sverige. Utvalget møtte generalsekre-tæren i det svenske Advokatsamfundet, AnneRamberg, som blant annet ga utvalget en innfø-

ring i hvordan tilsyns- og disiplinærsystemet i Sve-rige er organisert, og redegjorde for det svenskeAdvokatsamfundets virksomhet. Videre møtteutvalget Anders Bergsten fra Willis forsikring forå høre nærmere om forsikringsordningen foradvokater i Sverige. Under siste del av studierei-sen møtte utvalget Linda Stromberg fra Justitiede-partementet, som blant annet redegjorde fordepartementets oppgaver i tilknytning til det sven-ske advokatregelverket.

Studiereisen til København hadde som formålat utvalget skulle gjøre seg kjent med regelverkog ordninger for advokater og andre juridiske tje-nesteytere i Danmark, herunder revisjonen avrettspleielovens regler for advokater. Det ble lagtsærlig vekt på å gjøre utvalget kjent med den dan-ske disiplinær- og tilsynsordningen og de forskjel-lige organene for advokatene i Danmark. Profes-sor Mads Bryde Andersen ved Universitetet iKøbenhavn tok imot utvalget og redegjorde blantannet for arbeidet med revisjonen av rettspleielo-vens regler for advokater, samt innføringen avloven om juridisk rådgivning. Utvalget besøktedet danske Advokatsamfundet, hvor det ble holdtmøte med generalsekretær Torben Jensen oglederen av Advokatrådet, Søren Jenstrup. Viderehadde utvalget møte med bransjeorganisasjonenDanske advokater, representert ved formann LarsSvenning Andersen og visedirektør Helle HübertzKrogsøe. Lederen av Advokatnævnet, højesterets-dommer Jon Stockholm, møtte utvalget, og rede-gjorde blant annet for disiplinærsystemet og disi-plinærsanksjoner for advokater.

1.3.2 Referansegruppe

Det ble etablert en referansegruppe til bruk iutvalgets arbeid. Referansegruppen bestod av:– Sorenskriver Knut Almaas ved Sør-Trøndelag

tingrett, leder av Disiplinærnemnden– Advokat Jostein Alvheim, Advokatforeningens

forsvarergruppe– Juridisk direktør Cecilie Ask, Finanstilsynet– Daglig leder for Tilsynsrådets sekretariat,

Hege Bjølseth, Tilsynsrådet for advokatvirksomhet

– Rådgiver Gyrid Giæver, Forbrukerrådet– Advokat Espen Hansen, Offentlige advokaters

forening– Advokat Ingebjørg Harto, Næringslivets

Hovedorganisasjon (NHO)– Advokat Per-Ole Hegdahl, Norges Autoriserte

Regnskapsføreres Forening– Advokat Olav Heldal, Advokatforeningens

utvalg for bedriftsadvokater


– Lagdommer Håvard Holm ved Borgarting lagmannsrett, Den norske Dommerforening

– Fagsjef Espen Knudsen, Den norske revisorforening

– Advokat Nina Kroken, Landsorganisasjonen i Norge (LO)

– Advokat Tanya M. Samuelsen, Norges Juristforbund

– Trond Eirik Schea, sjef for Økokrim– Generalsekretær Merete Smith,

Advokatforeningen– Sorenskriver Trine Standal ved Follo tingrett,

leder for Advokatbevillingsnemnden

Medlemmer av referansegruppen har vært invi-tert til å holde innlegg og besvare spørsmål frautvalget på enkelte av utvalgets møter, slik detfremgår av punkt 1.3.1 ovenfor.

1.3.3 Innspill fra referansegruppen og andre til utvalgets foreløpige lovforslag

I forkant av utvalgsmøtet 27. januar 2014, hvortemaet advokaters taushetsplikt ble behandlet,mottok utvalget to skriftlige innspill fra Advokatfo-reningen og Tilsynsrådet. Etter utvalgsmøtet 27.januar 2014 ble et foreløpig utkast til lovbestem-melse om advokaters taushetsplikt sendt referan-segruppen og publisert på utvalgets hjemmeside7. februar 2014. Utvalget ba også om innspill tilutkastet fra enkelte andre aktører. Det ble sattfrist for innspill til 28. februar 2014. Det kom inn-spill fra Advokatforeningen, Advokatforeningensforsvarergruppe, Havarikommisjonen, LO, NHO,Revisorforeningen, Tilsynsrådet for advokatvirk-somhet, Skatteetaten og Økokrim. Utkastet til lov-bestemmelse om taushetsplikt ble deretter revi-dert av utvalget.

Et foreløpig utkast til lovtekst og merknader tilalle lovbestemmelsene om advokater og advokate-nes tilsyns- og disiplinærsystem mv. ble sendt tilreferansegruppen 11. juli 2014. Det ble holdt møtemed referansegruppen 18. august 2014. Referan-segruppen fikk en nærmere presentasjon av utval-gets lovutkast med merknader, og enkelte avtemaene i lovutkastet ble diskutert. Referanse-gruppen ble gitt anledning til å komme med skrift-lige innspill til lovutkastet og merknader innen 1.september 2014. Utvalget mottok innspill fra Til-synsrådet for advokatvirksomhet, Økokrim/Riks-advokaten, NHO, Juristforbundet, Forbrukerrå-det, Disiplinærnemnden, Advokatforeningen,Advokatene i LO og Advokatforeningens forsva-rergruppe. Utvalget behandlet innspillene som delav sitt arbeid med lovutkastet utover høsten 2014.

Det foreløpige lovforslaget med merknaderble også publisert på utvalgets hjemmeside 11. juli2014, der alle aktører ble gitt anledning til åkomme med innspill. Fristen for innspill var 1.september 2014. Sekretariatet mottok innspill fraadvokat Anders Brosveet, Advokatfirmaet Elden,HELP forsikring, Norsk Hydro juridisk kontor,advokat Roy H. Karlsen, Advokatfirmaet Pricewa-terhouse Coopers, Skattedirektoratet, Sør-Roga-land krets av Den norske Advokatforening, Ten-den Advokatfirma, Wikborg, Rein & Co advokat-firma, og Yngre advokater Oslo, Advokatforenin-gen. I tillegg mottok utvalget mer uformelle inn-spill og spørsmål vedrørende lovforslaget fraprivatpersoner og andre. Sammen med innspil-lene fra referansegruppen ble disse innspillenebehandlet, og de var en del av utvalgets viderearbeid med og ferdigstilling av lovutkastet.

Et foreløpig utkast til lovtekst og merknader tilbestemmelser som regulerer adgangen for andreenn advokater til å yte rettslig bistand, ble sendt tilreferansegruppen 11. september 2014. Forslagetble også publisert på utvalgets hjemmeside. Fris-ten for å komme med innspill var 22. september.Utvalget mottok skriftlige innspill fra Juristforbun-det, Forbrukerrådet, Tilsynsrådet for advokatvirk-somhet og Norges Autoriserte RegnskapsføreresForening. Innspillene ble behandlet i utvalgetsvidere arbeid med denne delen av lovforslaget.

1.3.4 Informasjonsinnhenting og annet utadrettet arbeid

Utvalget har hatt en hjemmeside hvor det blantannet har blitt informert om temaer for kom-mende møter, referater fra møter og for øvrig omutvalgets arbeid. Utvalget har mottatt en rekkeinnspill og henvendelser, både fra advokater,bedrifter og andre, som har bidratt til utvalgetsarbeid. Til flere av utvalgets møter har det kom-met skriftlige innspill om temaene for møtene,blant annet fra Advokatforeningen, Tilsynsrådetfor advokatvirksomhet og Juristforbundet. Innspilltil utvalget har blitt publisert på hjemmesiden.

Utvalget forespurte enkelte bedrifter medinternadvokater om å komme med innspill tilbehandling av temaet advokatvirksomhet i bedrif-ter og bedriftsadvokaters rolle. Utvalget mottokinnspill fra HELP Forsikring, Statoil, Statskog,Industrijuristgruppen og advokatene i DNB medtilslutning fra advokatene i Telenor og advokatenei Aker Solutions.

Utvalget har vært representert enten ved ledereller både leder og sekretariatet ved flere møtermed advokatmiljøet, hvor utvalgets arbeid og for-


slag har blitt presentert og diskutert. Dette harblant annet vært ved møte i Advokatforeningensrepresentantskap 30. mai 2013, Advokatforenin-gens forum for de store advokatfirmaene 14. juni2013, Advokatforeningens representantskap 22.mai 2014, frokostmøte for om lag 300 av Advokat-foreningens medlemmer 26. august 2014, ved pre-sentasjon hos Advokatfirmaet Schjødt 7. novem-ber 2014, EGN Nettverket for juridiske direktører12. februar 2015 og for Juristforbundets medlem-mer 25. februar 2015.

Utvalget har innhentet statistisk informasjon,herunder blant annet historiske tall om advokaterog deres virksomhet. Informasjonen er innhentetblant annet fra Tilsynsrådet for advokatvirksom-het og Advokatforeningen. Informasjonen harblant annet omhandlet rettshjelpere og andre ennadvokater som yter rettshjelp, advokatfullmekti-ger, tilsyn av advokater, disiplinærsaker, disipli-nærsanksjoner, disiplinærutvalgene og Disipli-nærnemnden. Utvalget har innhentet informasjonog fått bistand fra Advokatsamfundet i Sverige,Advokatsamfundet i Danmark og fra professor

Mads Bryde Andersen til å få svar på spørsmål omrelevante reguleringer og ordninger for advokateri Sverige og Danmark.

I forbindelse med håndteringen av EU-direkti-vet (2013/11/EU) om alternativ tvisteløsning i for-bindelse med tvister på forbrukerområdet og utar-beidelsen av forslaget til meklingsordning for for-brukere, har sekretariatet hatt møte med og fåttinnspill fra Barne- og likestillingsdepartementet.Ved utarbeidelse av regler for arkivhold har sekre-tariatet hatt møte med og fått skriftlig bidrag fraRiksarkivet, ved blant annet stabsdirektør TorBreivik, fungerende stabsdirektør Helga Hjorthog seniorrådgiver Sigrid Stokstad. Professor eme-ritus Hans Jacob Bull har på oppdrag fra utvalgetbistått med faglig innspill til utarbeidelsen avreglene om forsikring.

Utvalget vil takke for alle verdifulle bidrag tilutvalgets arbeid og særlig fremheve de nyttigebidragene fra Advokatforeningen, Tilsynsrådet foradvokatvirksomhet og professor Mads BrydeAndersen, i tillegg til alle som har stilt opp iutvalgsmøter og holdt innlegg for utvalget.


Kapittel 2

Sammendrag

I dette kapittelet gis et sammendrag av hovedtrek-kene i utvalgets vurderinger og forslag.

2.1 Adgangen til å yte rettslig bistand

I dagens regler skilles det mellom adgang til å yterettslig bistand under rettergang og adgang til åyte rettslig bistand utenfor rettergang. Utgangs-punktet er at det i første rekke er advokater somhar adgang til å utøve rettshjelpsvirksomhet bådei og utenfor rettergang. Etter prosesslovgivningener det advokater som har adgang til å utøveervervsmessig rettshjelpsvirksomhet, som prosess-fullmektig under rettergang. Etter domstollovener adgangen til å utøve rettshjelpsvirksomhetutenfor rettergang som utgangspunkt forbeholdtadvokater. Utvalget foreslår å åpne for at alle fåradgang til å yte rettslig bistand utenfor rettergang.For så vidt gjelder adgangen til å møte som pro-sessfullmektig for domstolene, foreslår utvalgetenkelte justeringer.

2.1.1 Rettsrådsmonopolet

Utvalget foreslår å oppheve det såkalte «rettsråds-monopolet». Som nevnt er utgangspunktet ettergjeldende rett at adgangen til å utøve rettshjelps-virksomhet utenfor rettergang forbeholdt advoka-ter. Det er imidlertid gjort flere unntak fra detteutgangspunktet. Blant annet er det en vid adgangtil å yte rettshjelp som del av annen type virksom-het. Dette gjør at det til dels blir kunstig og van-skelig å trekke grenser for adgangen til å yte retts-hjelp. Videre er det problematisk å trekke grensermellom når tjenesteyteren yter rettshjelp og nårdet ytes annen form for bistand. En rettstekniskenkel løsning er å innføre en generell adgang til åyte rettslig bistand.

Utvalget mener at det også finnes andre godegrunner til å gå inn for denne løsningen. Det ermange andre personer enn advokater som i kraftav sin utdanning eller arbeidserfaring – ellerbegge deler – har særlige forutsetninger for å gi

kvalifiserte rettslige råd, selv om de ikke er advo-kater. Å åpne adgangen til å yte rettslig bistandkan danne grunnlag for fremvekst av en ny bran-sje med jurister som tilbyr rettslig bistand. Dettekan gi større konkurranse, og dermed tilgang tilbilligere rettslige tjenester for det rettssøkendepublikum.

En ulempe ved å gjøre adgangen til å yte retts-lig bistand generell er at det medfører en risikofor at også useriøse aktører kan etablere seg.Utvalget har imidlertid ikke funnet denne innven-dingen avgjørende, og viser til at det rettssøkendepublikum vil være vernet av en rekke regler somallerede gjelder som del av bakgrunnsretten, foreksempel erstatningsrettslige regler, kontrakts-rettslige regler og reglene i markedsføringsloven.Utvalget foreslår i tillegg noen særregler for åstyrke vernet av det rettssøkende publikum over-for andre enn advokater som yter rettslig bistand.

2.1.2 Prosessmonopolet

Utvalget foreslår i hovedsak å videreføre dagensregler om adgangen til å være prosessfullmektig.For at domstolene på en effektiv og god måte skalkunne fylle sin rolle, er det en stor fordel om par-tene representeres av personer som er dyktige ijuridiske fag og har erfaring med å prosederesaker for domstolene. Det er derfor ikke aktueltfor utvalget å foreslå at enhver skal ha rett til åmøte som prosessfullmektig i retten. Imidlertidmener utvalget at det bør åpnes for at jurister somikke er advokater, på visse vilkår får rett til å opp-tre som prosessfullmektig i sivile saker. Når«rettsrådsmonopolet» fjernes, kan en part søkerettslig bistand hos jurister. Det vil være prosess-økonomisk uheldig om parten ikke kan bruke sinrepresentant eller rettslige rådgiver til å bistå segunder en eventuell domstolsprosess. Jurister haren bred juridisk grunnutdanning, og det må forut-settes at de vil kunne presentere en sak for dom-stolene på en god måte. Utvalget foreslår derfor atjurister som har gjennomført et kurs i prosedyre,tilsvarende prosedyredelen i advokatutdanningen


som utvalget foreslår innført, skal ha rett til åvære prosessfullmektig i sivile saker.

Utvalget foreslår ikke endringer i adgangen tilå møte som forsvarer, bistandsadvokat eller aktori straffesaker.

2.2 Regler for advokater

2.2.1 Grunnleggende krav til advokater – uavhengighet, lojalitet, faglig dyktighet og høy etisk standard

Utvalget har trukket frem fire kvaliteter som børkjennetegne advokaters virksomhet, og som utval-get mener bør være avgjørende for utformingenav regelverket for advokater.

Kravet om at advokaten skal være uavhengiger grunnleggende for advokatrollen. Klienten skaltrygt kunne overlate sin sak til advokaten og viteat advokaten alltid vil vurdere saken ut fra klien-tens beste. Advokaten skal ikke ha andre formåleller skjulte hensikter i sitt oppdrag for klienten.Advokaten skal også være uavhengig av klienten.At advokaten har avstand til klienten, vil ofte væreen forutsetning for at advokaten kan gjøre objek-tive og gode faglige vurderinger. Advokaten måfor eksempel våge å gi klienten råd som klientenikke liker. Utvalget foreslår at kravet om uavhen-gighet fastsettes uttrykkelig i loven. I tillegg er enrekke av lovens bestemmelser utslag av kravet tiladvokaters uavhengighet.

Tilsvarende er det helt sentralt for advokatrol-len at advokaten opptrer med lojalitet til klientenog rettssamfunnet. I kravet om lojalitet til klientenligger at advokaten ikke skal ta hensyn til egneinteresser og oppfatninger eller andre utenforlig-gende omstendigheter, men alltid sørge for åfremme klientens interesse. At advokaten skalutvise lojalitet til rettssamfunnet, innebærer atadvokaten gjennom sitt arbeid skal hegne omrettssamfunnet og blant annet følge de reglenesom er satt som rammer for bistanden til klienten.

Også kravet om faglig dyktighet foreslås foran-kret i loven. Advokaten tar betalt nettopp for sinfaglige kompetanse. Når begrensningene i adgan-gen til å yte rettslig bistand er opphevet, er detsærlig viktig at det stilles faglige krav til advoka-tene. Klienter som går til en advokat med sinerettslige spørsmål og problemer, må kunne for-vente å motta en kvalitativt god ytelse. Loven børivareta denne forventningen. Faglig dyktighet sik-res ved krav til juridisk utdanning krav om master-grad i rettsvitenskap eller juridisk embetseksa-men, gjennomføring av advokatutdanning for å få

advokatbevilling, krav om etterutdanning ogmuligheter for spesialisering.

Utvalget vil også fremheve advokaters gene-relle plikt til å følge regler for god advokatskikk.Dagens regelverk for god advokatskikk i advokat-forskriften kapittel 12 er nøye gjennomarbeidet ogbygger på internasjonalt anerkjente prinsipper foradvokaters opptreden. Reglene omfatter en rekkesentrale bestemmelser om advokaters opptreden,som i hovedtrekk bør videreføres. Utvalget harvalgt å legge noen av bestemmelsene inn i lovfor-slaget. Det forutsettes at de øvrige videreføres iny forskrift.

Utvalget foreslår noen materielle endringer ireglene for god advokatskikk. Blant annet er detforeslått nye bestemmelser om oppdragsbekref-telse og en ny regel om interessekonflikt for advo-kater som tar del i ledelsen i en virksomhet, foreksempel ved styreverv og advokatoppdrag forsamme klient. Utvalget foreslår også justeringerog avklaringer av kontraktsrettslige spørsmål somi dag ligger i advokatforskriften kapittel 12. I til-legg er det foreslått justeringer som fremgår avvurderingene og merknadene til lovutkastet.

2.2.2 Advokatbevilling

2.2.2.1 Vilkår for å få advokatbevilling

Vilkårene for å bli advokat må utformes slik athensynet til klienten og advokatens rolle i retts-samfunnet blir tilstrekkelig godt ivaretatt. Advoka-ter må være faglig dyktige, hederlige og ha høyintegritet. Dette skal sikre at klienten får rettsligbistand av høy kvalitet, og at advokaten har tillit isamfunnet.

Utvalget mener det bør stilles krav om at enadvokat har mastergrad i rettsvitenskap eller juri-disk embetseksamen (graden cand. jur.) etter tid-ligere studieordninger. En juridisk bachelorgradalene, eller en kombinasjon av bachelorgrad ogmastergradspåbygning som ikke gir den sammejuridiske bredden i utdanningen som dagens inte-grerte mastergrad i rettsvitenskap, bør etter utval-gets syn ikke gi grunnlag for advokatbevilling.

Videre foreslår utvalget at dagens advokatkursutvides til en advokatutdanning med et omfang til-svarende ett semesters fulltids studium, altsåtredve studiepoeng. Innholdet i utdanningen børutarbeides gjennom et samarbeid mellom univer-sitetene og Advokatsamfunnet, som foreslås opp-rettet som en forening med obligatorisk medlem-skap for alle advokater, jf. punkt 2.4.2. Formåletmed utdanningen må være å gi studentene kunn-skap og ferdigheter som er direkte relevante for


advokatvirksomheten. Utdanningen må værepraktisk rettet og avsluttes med en eksamen.

Det bør videre være et vilkår for å få advokat-bevilling at man har vært i juridisk praksis. Denmest relevante erfaringsbakgrunnen for en somskal bli advokat, er å arbeide som advokatfullmek-tig. Likevel kan også annen juridisk yrkeserfaringgi den nødvendige praktiske erfaringen en advo-kat må ha. Dette anerkjennes også etter dagensregler, hvor det er gjort en rekke unntak fra kra-vet om praksis som advokatfullmektig hvis perso-nen har hatt en annen særlig opplistet stilling. Endel av disse stillingene er ikke er særlig relevantefor advokatrollen, og unntakene skaper en rekkespørsmål og mye tvil om når praksiskravet er opp-fylt. Utvalget foreslår derfor at juridisk praksisgenerelt bør kvalifisere som grunnlag for advokat-bevilling. Advokatutdanningen må legges opp slikat den kompenserer for eventuell manglendepraktisk erfaring fra advokatvirksomhet, foreksempel ved å ta opp temaet klienthåndtering.

Utvalget foreslår å fjerne dagens krav om atadvokatfullmektiger må ha prosedert minst trehovedforhandlinger av et visst omfang for domsto-lene. Prosedyrekravet kan gi advokatfullmekti-gene og deres prinsipaler et uheldig insentiv til åfå klientenes saker inn for retten. Saker blir i såfall ikke håndtert utelukkende ut fra klientensinteresse. Endringen innebærer ikke at advokat-fullmektiger ikke lenger kan møte for domstolene,bare at dette ikke er et krav for å få advokatbevil-ling. Advokatutdanningen må kompensere for atkravet fjernes, ved å gi en god praktisk innføring iprosess for domstolene.

Krav om god vandel foreslås videreførtomtrent som etter dagens ordning. Videre må detikke foreligge forhold som ville ført til bortfalleller tilbakekall av advokatbevillingen.

Utvalget foreslår å avvikle ordningen medsåkalt «aktiv» og «passiv» advokatbevilling. Hvisman skal ha advokatbevilling og ha rett til å bruketittelen advokat, må man være medlem av Advo-katsamfunnet. Dette sikrer at den som fremstårsom advokat, må følge reglene for advokater, erunderlagt advokatenes tilsyns- og disiplinærsys-tem og har forsikring. Dette gir klare regler ogtrygghet for det rettssøkende publikum.

2.2.2.2 Bortfall og tilbakekall av advokatbevilling

Utvalget mener det er grunn til å klargjøre vilkårenefor bortfall og tilbakekall av advokatbevilling. Enadvokatbevilling kan etter forslaget opphøre varigpå to måter, enten ved bortfall uten vedtak, eller

ved tilbakekall etter vedtak fra Advokatnemnda,som utvalget foreslår å opprette, jf. punkt 2.4.3.

En advokatbevilling faller bort blant annet vedat advokaten melder fra om opphør av advokat-virksomheten, hvis advokaten settes under verge-mål eller hvis advokaten går konkurs. Advokaterkan få tilbake bevillingen ved å søke om ny bevil-ling, forutsatt at de alminnelige vilkårene for å fåbevilling er oppfylt.

Når en advokat alvorlig eller over tid brytervesentlige krav til yrkesutøvelsen, eller for øvrigopptrer på en måte som gjør at vedkommendeikke lenger bør være advokat, bør advokatbevillin-gen tilbakekalles. Utvalget foreslår en generellhjemmel for å ta advokatbevillingen fra personersom ikke lenger er egnet til å drive advokatvirk-somhet. Det er først og fremt hensynet til klien-tene som skal begrunne tilbakekall, men ogsåhensynet til advokatens rolle i samfunnet og nød-vendigheten av at allmennheten kan ha tillit tiladvokatens hederlighet og integritet må kunne til-legges vekt. Utvalget foreslår å klargjøre terske-len for å tilbakekalle advokatbevillingen, og på-peker behovet for rask behandling av slike saker.

Utvalget foreslår å utvide adgangen til å bringeen advokatbevilling midlertidig til opphør ved sus-pensjon. Utvalget mener at i tillegg til de tilfellenehvor det foreligger en straffesiktelse mot advoka-ten for et forhold som vil kunne føre til tilbakekallav bevillingen dersom advokaten blir domfelt, børdet være adgang til suspensjon dersom andresterke grunner tilsier at advokaten ikke bør prakti-sere frem til spørsmålet om tilbakekall er avgjort.

2.2.3 Advokatfullmektiger

2.2.3.1 Vilkår for å være advokatfullmektig og administrasjon av advokatfullmektigord-ningen

Utvalget foreslår å videreføre advokatfullmektig-ordningen. Stilling som advokatfullmektig kan gigod opplæring for en som ønsker å bli advokat. Avhensyn til klientene må det være rammer for advo-katfullmektigers yrkesutøvelse. Utvalget foreslårå videreføre dagens krav til utdanning og god van-del. Videre foreslår utvalget at det overlates tilarbeidsgiveren å kontrollere at vilkårene er opp-fylt slik at dagens autorisasjonsordning faller bort.

Det foreslås at arbeidsgivere gir melding tilAdvokatsamfunnet om personer som er ansattsom advokatfullmektig, og at Advokatsamfunnetfører register over fullmektigene. Det er ikke til-latt å benytte tittelen «advokatfullmektig» før full-mektigen er innført i registeret. Utvalget foreslår


at Advokatsamfunnet kan undersøke om de sombegjæres ført inn i registeret, oppfyller vilkårenefor å være advokatfullmektig. Advokatsamfunnetpålegges imidlertid ikke en undersøkelsesplikt.

2.2.3.2 Advokatfullmektigenes posisjon internt og eksternt

Forslaget innebærer at advokatfullmektiger kanivareta de samme oppgavene som etter dagensregler. Fullmektigen kan yte rettslig bistand utadpå vegne av arbeidsgiveren, men må alltid ha enadvokat som prinsipal, det vil si en advokat som eransvarlig for arbeidet fullmektigen gjør.

Utvalget ønsker å styrke arbeidsgiverens plikttil å følge opp advokatfullmektigen. Det foreslås åvidereføre prinsipalens plikt til å veilede advokat-fullmektigen i arbeidet med den konkrete saken.Prinsipalen bør også ha ansvar for at det ikke erfeil eller andre mangler ved advokatfullmektigensarbeid. I tillegg foreslår utvalget at det skal detvære en advokat som har særlig ansvar for gene-rell oppfølging av den enkelte fullmektig. Denneadvokaten skal se til at fullmektigen får den nød-vendige opplæring og oppfølging.

Advokatfullmektiger må følge reglene somgjelder for advokater, og de bør kunne ilegges dis-iplinærsanksjoner for brudd på reglene.

2.2.4 Organisering av advokatvirksomhet

Dagens regler for organisering av advokatvirksom-het er vanskelig tilgjengelige. Utvalget ønsker ålage enklere regler og samtidig angi klarere gren-ser for hva som er tillatt.

Det grunnleggende hensynet bak reglene fororganisering av advokatvirksomhet er behovet forå sikre advokaters uavhengighet. Advokaten skalikke være påvirket av andre interesser enn å iva-reta klienten på best mulig måte.

Utvalget foreslår å kategorisere advokatene itre grupper ut fra måten de driver sin virksomhetpå: advokater i advokatforetak, internadvokaterog organisasjonsadvokater.

2.2.4.1 Advokater i advokatforetak

Utvalget bruker betegnelsen «advokatforetak» omdet som i dag uformelt omtales som «advokatfir-maer».

Det foreslås en bestemmelse om at advokatfo-retak skal ha som formål å drive advokatvirksom-het. Bestemmelsen skal, sammen med kravet omuavhengighet, sikre at advokatene kan gi råd til

sine klienter uavhengig av andre løpende ellerpotensielle oppdrag innenfor andre typer virksom-het i advokatforetaket. Av hensyn til både klien-tene og advokatene er det viktig at det ikke opp-står tvil om eller mistro til advokatens motiver ogrolle. Utvalget foreslår at bare advokater og advo-katfullmektiger kan utøve virksomhet utad påadvokatforetakets vegne. På denne måten sikres«advokatstandard» på den bistanden som ytes tilklientene fra et advokatforetak.

Utvalget foreslår ikke at det skal være forbudmot at det i tillegg til advokatvirksomhet ytesandre tjenester fra et advokatforetak. Det foreslåsimidlertid tre begrensninger i denne adgangen.

For det første må ikke den øvrige virksomhetenvære så omfattende at foretaket mister preget av åvære et advokatforetak, det vil si et foretak hvoradvokater og advokatfullmektiger utøver advokat-virksomhet.

For det andre er det bare advokatene og advo-katfullmektigene som kan yte tjenester utad fraforetaket. Andre medarbeidere som er tilknyttetadvokatforetaket, kan bare opptre som hjelpere.Formålet med denne begrensningen er å skapeklarhet om hvilke regler som gjelder for denbistanden som ytes fra advokatforetaket. Det erflere særlige rettigheter og plikter knyttet til utøv-else av advokatvirksomhet som ikke ville gjeldefor annen virksomhet som drives i det sammeforetaket. Hvis også andre medarbeidere skullekunne yte tjenester og bistand utad fra et advokat-foretak, kan det lett oppstå uklarhet om bistandener ytt på vegne av en advokat, og dermed er omfat-tet av reglene for advokater, eller om bistandenikke er ytt på vegne av en advokat, og dermedikke er en del av advokatvirksomheten og deregler som gjelder for advokater.

For det tredje må utøvelsen av annen virksom-het enn advokatvirksomhet som ytes fra et advo-katforetak, ikke gå ut over advokatenes uavhen-gighet.

I lovutkastet foreslås det krav til organiserin-gen av advokatforetak. Også disse reglene harsom formål å beskytte advokatens uavhengighet.Det foreslås at bare advokater som utøver yrkes-aktivitet i et foretak, kan være eier i det sammeforetaket, og at en advokat ikke kan være eier iflere advokatforetak. Formålet med dette er å opp-rettholde en selvstendig advokatstand som ikkestår i avhengighetsforhold til andre enn klientene.

Utvalget foreslår å endre reglene om styrevervi advokatforetak, og åpner for at andre enn advo-kater kan sitte i styret i advokatforetak. Dette vilkunne føre til profesjonalisering og effektiviseringav advokatforetakene. Flertallet i styret må imid-


lertid være advokater som utøver yrkesaktivitet iadvokatforetaket. Formålet med denne regulerin-gen er å sikre at regelverket for advokatvirksom-het, herunder de advokatetiske reglene, er godtkjent i styret. Advokatforetakets ledelse vil ha etselvstendig ansvar for å sørge for at advokatforeta-ket følger reglene for advokater.

2.2.4.2 Internadvokater

En internadvokat er en ansatt advokat som yteradvokatbistand til arbeidsgiveren. Arbeidsgive-ren kan være en offentlig institusjon eller et privatrettssubjekt. Arbeidsgiveren er altså klienten tilinternadvokaten. En særlig utfordring ved utfor-mingen av reglene for internadvokater er den til-knytningen advokaten har til klienten sin gjennomansettelsen. Utvalget har søkt å etablere rammersom ivaretar internadvokatens uavhengighet, ogpå denne måten legge til rette for at de sammereglene som gjelder for advokater som yterbistand til eksterne klienter, så langt som muligogså kan gjelde for internadvokaters bistand tilarbeidsgiveren. Utvalget foreslår at internadvoka-tene skal innplasseres i virksomheten på en slikmåte at advokatens uavhengighet ivaretas, og atinternadvokater ikke skal utføre oppgaver forarbeidsgiveren som kan gå ut over internadvoka-tens uavhengighet. Lønnsbetingelsene for intern-advokaten må ikke være slik at de gir advokatenen økonomisk interesse i utfallet av saker advoka-ten håndterer, eller på annen måte kan gå ut overadvokatens uavhengighet. Internadvokater kanheller ikke instrueres om den faglige utførelsenav arbeidet av andre enn en overordnet advokat.

Lovutkastet åpner for at det i enkelte tilfellerkan ytes rettslig bistand til andre enn arbeidsgive-ren, men det kan ikke være del av arbeidsgiverensforretningskonsept at internadvokaten skal yteadvokatbistand til andre. Arbeidsgiveren skal ikkeha et økonomisk formål med å la de ansatte advo-katene yte rettslig bistand til eksterne klienter.

2.2.4.3 Organisasjonsadvokater

En organisasjonsadvokat er en advokat som eransatt i en organisasjon eller annen enhet, og somyter advokatbistand til medlemmene i organisasjo-nen eller til andre. I motsetning til internadvoka-ten er det altså ikke arbeidsgiveren som er organi-sasjonsadvokatens klient. Organisasjonen ellerenheten skal ikke ha et økonomisk formål medadvokatvirksomhet som utøves av organisasjons-advokater. Det kan altså ikke selges advokat-

tjenester fra organisasjonsadvokater i kommer-sielt øyemed.

Utvalget foreslår noen særregler som skalsikre organisasjonsadvokatenes uavhengighet.Arbeidsgiveren kan sette rimelige rammer foradvokatbistanden til den eksterne klienten, menkan ikke instruere organisasjonsadvokaten omden faglige utførelsen av oppdraget for klienten.Organisasjonsadvokater skal ikke motta lønn ellerannet vederlag fra arbeidsgiveren eller andre, somkan gå ut over advokatens uavhengighet. Forøvrig vil både arbeidsgiveren og organisasjons-advokaten ha plikt til å påse at advokatvirksom-heten som drives, oppfyller regelverket for advo-kater.

2.2.5 Taushetsplikt og konfidensialitet

Taushetsplikten for advokater, herunder bevisfor-budet i straffe- og sivilprosessen, er en grunnleg-gende forutsetning for at advokater kan ha denrollen de er tiltenkt i en rettsstat.

Utvalget har foretatt en bred vurdering avreglene om taushetsplikt for advokater og foreslåri hovedsak å videreføre dagens regler. Dagensregler er imidlertid ikke nedfelt i en egen lovbe-stemmelse. Utvalget foreslår to bestemmelser, énsom etablerer taushetsplikten, og én som regule-rer unntakene fra taushetsplikten.

Utvalget foreslår at det lovfestes en generellbestemmelse om taushetsplikt som favner allinformasjon advokaten får eller har i anledningadvokatvirksomheten. Videre foreslås det å lov-feste de begrensningene i taushetsplikten som føl-ger av at advokaten må kunne bruke opplysnin-gene til å gjennomføre advokatoppdraget. Detteomfatter både bruken av informasjonen når advo-katen representerer klienten overfor andre, oghåndteringen av oppdraget for øvrig, for eksempelved at opplysningene brukes for å oppfylle lovbe-stemte krav til driften av advokatvirksomheten.Advokaten må også kunne inndrive uteståendekrav mot klienten og ivareta sin interesse dersomklienten fremmer innsigelser eller retter krav motadvokaten, selv om dette avslører informasjonsom klienten ellers har krav på at advokaten beva-rer taushet om.

Videre foreslås å lovfeste klientens adgang tilå samtykke til unntak fra taushetsplikten. Ogsåadvokatens adgang til å handle for å ivareta klien-tens interesser når samtykke ikke kan innhentes,foreslås regulert: Advokaten bør kunne gjøre detsom er nødvendig for å hindre økonomisk tap forklienten eller for å ivareta andre vesentligeinteresser for klienten.


Utvalget foreslår videre at det reguleres i hvil-ken grad advokaten kan dele taushetsbelagt infor-masjon med andre når det er nødvendig for kont-ordriften. For så vidt gjelder adgangen til å deleinformasjon for å utføre oppdraget, mener utval-get at advokaten bør kunne dele informasjon medinterne juridiske medarbeidere i den grad det ernødvendig for å gjennomføre advokatoppdragetpå en hensiktsmessig måte. Dette kan skje uten atklientens samtykke er innhentet på forhånd. Hvisdet er behov for ekstern bistand i et oppdrag, gjel-der derimot samtykkeregelen.

Alle medarbeidere og andre hjelpere som fårtilgang til taushetsbelagt informasjon, har sammetaushetsplikt som advokaten. Advokaten har plikttil å informere om taushetsplikten.

Forholdet mellom advokaters taushetsplikt ogreglene om bevisforbud i tvisteloven § 22-5 førsteledd, og i straffeprosessloven § 119 første ledd,foreslås regulert i loven. Utvalget mener at gjel-dende rett bør videreføres, slik at bevisforbudetbare gjelder for «egentlig» advokatvirksomhet,det vil si for informasjon knyttet til rettslig bistandi og utenfor rettergang som en advokat yter til enklient. Utvalget foreslår også å lovfeste at klientenhar rett til å holde tilbake informasjon i sammeutstrekning som advokaten i de tilfellene bevisfor-budet gjelder. Dette skal gjelde selv om klientenellers i lovgivningen er pålagt opplysningsplikt.Det foreslås en egen bestemmelse for når det kangjøres unntak fra taushetsplikten, jf. nedenfor.Dersom det er gjort unntak fra advokatens taus-hetsplikt etter denne unntaksbestemmelsen, vilheller ikke klienten ha rett til å holde opplysnin-gene tilbake.

Utvalget mener det er nødvendig å gjøre noenunntak fra advokatens taushetsplikt. Disse børfremgå klart av loven. Unntaksbestemmelsen erbygd opp slik at det bare gjelder unntak fra advo-katers taushetsplikt i de tilfellene som er listet oppi bestemmelsen. Formålet med dette er todelt: Fordet første gir det god veiledning til rettsanven-deren. Er en opplysningsplikt eller et unntak frataushetsplikt som er oppstilt i en annen lov, ikkelistet opp i denne unntaksbestemmelsen, gjelderikke opplysningsplikten eller unntaket fra taus-hetsplikten som unntak fra advokaters taushets-plikt. For det andre medfører denne teknikken atlovgiverne må vurdere om forslag til nye unntakfra taushetsplikt også skal innebære et unntak fraadvokaters taushetsplikt.

I unntaksbestemmelsen foreslår utvalget blantannet at det kan gjøres unntak fra taushetsplikteni nødrettssituasjoner, i tilfeller hvor visse alvorligelovbrudd kan forhindres, ved vurdering av advo-

katens skatte- og avgiftsmessige forhold og for åetterforske alvorlige lovbrudd mot advokaten. Forde tilfellene det er gjort unntak fra taushetsplik-ten, mener utvalget det er nødvendig å lovfeste atden taushetsbelagte informasjonen bare kan bru-kes til formålet som skal ivaretas ved det aktuelleunntaket. Informasjon fra en ligningskontroll hosadvokaten kan for eksempel bare brukes i en skat-tesak mot advokaten, ikke mot advokatens klien-ter. For øvrig må den som får tilgang til opplysnin-ger som er omfattet av advokatens taushetsplikt imedhold av unntaksbestemmelsen, ha sammetaushetsplikt som advokaten.

Reglene om taushetsplikt må ses i sammen-heng med kravet til informasjonssikkerhet. Det ersærlig tre aspekter som er sentrale. For det førstemå advokater behandle informasjon på en måtesom sikrer konfidensialiteten. Etter utvalgets synbør den enkelte advokat og advokatvirksomhetpålegges å treffe adekvate tiltak for å verne konfi-densiell informasjon. For det andre må advokatersørge for tilgjengelighet. Dette stiller særlig krav tiladvokatens arkiv, som må være innrettet slik atdet er mulig å finne tilbake til dokumenter ogannen informasjon. For det tredje må advokatersikre integritet, det vil si at informasjonen må væreskjermet mot ødeleggelse eller endringer. Utval-get foreslår generelle krav til informasjonssikker-het og nærmere krav til arkivhold i loven.

2.2.6 Ansvarsforsikring for advokater

En ansvarsforsikring skal i første rekke sørge for atklienter ikke lider økonomisk tap som følge avadvokatens ansvarsbetingende feil. Etter utvalgetssyn er det også viktig å ivareta hensynet til advoka-tene. Uaktsomhetsnormen som ligger i profesjons-ansvaret er streng, og selv den beste kan komme tilå gjøre erstatningsbetingende feil. Et tyngendeerstatningsansvar kan svekke advokatens øko-nomi. I verste fall kan advokaten gå konkurs. Dess-uten kan en advokat med presset økonomi settebehovet for å tjene penger foran klientens interes-ser. Erfaring viser også at dårlig økonomi økerfaren for at advokaten forgriper seg på klientmidler.

Utvalget foreslår en forenkling av dagens ord-ning som bygger på en kombinasjon av sikker-hetsstillelse og ansvarsforsikring. Forslaget inne-bærer at advokater, advokatforetak og andre virk-somheter med forsikringsplikt bare skal haansvarsforsikring, men at denne til gjengjeld mådekke uaktsomt, grovt uaktsomt og forsettligvoldt skade.

For å sikre at advokaten i perioder ikke ståruten forsikringsdekning, og for å lette arbeidet


med å påse at advokaten har tegnet forsikring,foreslår utvalget at det opprettes en kollektiv for-sikringsordning som alle advokater automatisk eromfattet av. En kollektiv ordning vil utjevne risi-koen for forsikringsgiverne og dermed kunne føretil rimeligere premie. Forslaget innebærer atAdvokatsamfunnet står som forsikringstaker ogtegner en kollektiv ansvarsforsikring for alle for-sikringspliktige. Advokatene, advokatforetakeneog andre enheter som yter advokattjenester, blirde sikrede. Advokatsamfunnet forhandler fremforsikringsvilkårene, som må være i tråd medlovens krav og eventuelle andre krav fastsatt i for-skrift. Utvalget foreslår at forsikringssummen set-tes til 100 ganger folketrygdens grunnbeløp.

Forsikringspliktige som driver en virksomhetsom tilsier at de bør ha en høyere forsikring ennden som følger av den kollektive ordningen, skaltegne tilleggsforsikring. Høy omsetning ogbistand i saker som gjelder store verdier, er beggeforhold som kan tilsi at virksomheten har plikt til åtegne tilleggsforsikring. Størrelsen på tilleggsfor-sikringen vil også bero på i hvor stor grad virk-somheten er eksponert for ansvar.

2.2.7 Kontraktsregler for oppdrag om advokatbistand

Det er gitt en rekke nye kontraktslover de siste 25årene, hvor det er gitt til dels detaljerte regler forkontraktsforholdet mellom en leverandør og mot-takeren av en ytelse. Når det nå utformes reglerfor advokater, er det etter utvalgets syn naturlig påtilsvarende måte å ta inn de grunnleggende kon-traktsreglene som gjelder når advokater yter tje-nester til klienter. Formålet er i det vesentlige ågjøre reglene lettere tilgjengelige for både klien-ter og advokater.

Utvalgets forslag bygger hovedsakelig på gjel-dende rett, herunder bestemmelser hentet frareglene for god advokatskikk.

Utvalget foreslår at det lovfestes at advokaterbør bruke oppdragsbekreftelse, og at advokatenskal gi klienten et anslag over totalkostnaden hvisklienten ber om det. Formålet er å gi klientenbedre forutsigbarhet for hva kostnadene vedadvokatens arbeid vil bli.

Videre foreslår utvalget å lovregulere at enadvokat som har påtatt seg et oppdrag, har plikt tilå fullføre oppdraget med mindre det foreliggergrunner som gir advokaten rett til å avbryte opp-draget. Det foreslås at det gis bestemmelser omadvokatens salær, og om advokatens og klientensmislighold.

2.2.8 Klientmidler, regnskap og revisjon

Utvalget foreslår å videreføre advokaters adgangtil å håndtere midler som tilhører klienten. For kli-entmidler i form av penger foreslår utvalget å lov-feste at disse må inn på egen konto som står i bådeadvokatens og klientens navn. Banken må dermedgi opplysninger til myndighetene på samme måtesom for vanlige bankkonti. På denne måten fåroffentlige kontrollorganer samme tilgang til infor-masjon om midler som står på en klientkonto, somtil informasjon om midler på vanlige bankkonti.Utvalget mener at dette forslaget gir grunnlag forå endre ligningsloven § 6-2 nr. 2 og merverdiav-giftsloven § 16-2 andre ledd. Forslag vil gi lig-nings- og avgiftsmyndighetene tilgang til sammeinformasjon som etter dagens regler, men det kanskje uten at det gjøres unntak fra advokaters taus-hetsplikt.

For så vidt gjelder regler om regnskap og revi-sjon for advokater, er utgangspunktet etter gjel-dende rett at både den enkelte advokat og virk-somheten der det utøves advokatvirksomhet, erunderlagt regnskaps- og revisjonsplikt. Utvalgetforeslår at bare virksomheter skal være regn-skaps- og revisjonspliktige. Internadvokater skalikke ha regnskaps- og revisjonsplikt.

2.3 Regelgivning, tilsyns- og disiplinærsystem

2.3.1 Innledning

Utvalget har lagt vekt på flere grunnleggendehensyn i valget av et tilsyns- og disiplinærsystemfor advokater, og ved vurderingen av hvor kompe-tansen til å utforme de nærmere reglene for advo-katvirksomhet bør ligge. De mest sentrale er hen-synet til en uavhengig advokatstand, hensynet tilat klienter og omverdenen kan ha tillit tilsystemet, og hensynet til at systemet gir rettssik-kerhet for advokatene som underlegges kontrollog ilegges sanksjoner.

Uavhengighet

Advokater representerer ofte klienter i saker motdet offentlige, og fremfører tidvis standpunktersom makthaverne ikke liker. I land med andreregimer enn det vi har i Norge, vil det kunne væreen risiko for at offentlige myndigheter misbrukerden makten som ligger i å ha kontroll over advo-katenes tilsyns- og disiplinærmyndighet, foreksempel ved å ta bevillingen fra en advokat somer kritisk til myndighetene. Utvalget tror ikke det


er fare for at norske myndigheter i dag vil utnytteen slik posisjon, men mener at et tilsyns- og disi-plinærsystem bør utformes på en slik måte at detstår seg under alle samfunnsforhold, også i krise-tider. Systemet bør også være utformet slik at detkan være en modell for andre land som har størreproblemer på dette området enn Norge. En annenside av dette er at det prinsipielt er uheldig at kli-enter kan oppleve at det offentlige i det ene øye-blikket er motpart, og i det neste den myndighe-ten som deler ut sanksjoner mot advokatens opp-treden i saken. Utvalget har derfor kommet til attilsyns- og disiplinæroppgavene bør ivaretas uav-hengig av det offentlige. Løsningen bør dermedvære at tilsyns- og disiplinæroppgavene ivaretasav advokatstanden selv, slik som i Danmark, Sve-rige og en rekke andre europeiske land.

Tilsvarende mener utvalget at kompetansen tilå utforme forskrifter innenfor lovens rammer børlegges til advokatstanden. Dette er i realitetensituasjonen i dag for så vidt gjelder advokatfor-skriftens regler for god advokatskikk, jf. domstol-loven § 224 andre ledd. En slik løsning skal sikreat myndighetene ikke svekker advokatens uav-hengighet gjennom regelverket. For å sørge for atregelverket som utarbeides av advokatstanden, itilstrekkelig grad ivaretar klientene og allmennhe-tens interesser, foreslår utvalget at departementetgis vetorett overfor forskriftsforslag.

Tillit til systemet

Hvis tilsyns- og disiplinæroppgavene legges tiladvokatstanden, er det en forutsetning at opp-gavene blir håndtert på en måte som er god ogsåfor klientene og allmennheten. Dessuten må kli-enter og allmennheten ha tillit til at deres interes-ser blir ivaretatt. For å imøtekomme dette hensy-net foreslår utvalget at det etableres en kontroll-komité som følger med på arbeidet som gjøres itilsyns- og disiplinærorganet. Videre bør det værerepresentanter for klienter og det offentlige i til-syns- og disiplinærsystemet. Åpenhet om myndig-hetsutøvelse, ved at mediene og andre interes-serte gis hensyn, gir også grunnlag for eksternkontroll. Utvalget foreslår derfor at offentleglovaskal gjelde. Til sammen vil dette sikre at allmenn-heten får en viss innflytelse på hvordan allmennehensyn ivaretas, og det vil gi systemet legitimitet.

Rettssikkerhet

Tilsyns- og disiplinærorganene kan utøve maktover advokatene. De kan ilegge sanksjoner ogfrata advokater bevillingen hvis det er grunnlagfor det. Dette vil være inngripende tiltak overforadvokaten. Derfor er det viktig at organenes sam-mensetning og saksbehandlingsregler ivaretaradvokatenes rettssikkerhet. Dessuten må de somklager på advokater, oppleve at prosessen tarderes interesser og klagen på alvor.

Modeller for ordningen

Utvalget har vurdert en rekke modeller for et til-syns- og disiplinærsystem, og har kommet til atdet bør etableres et advokatsamfunn i form av enforening som alle advokater må være medlem av.Advokatsamfunnet skal ivareta tilsynsoppgaver,utforme forskrifter innenfor lovens område ogutforme eventuelle andre standsbaserte regler.

Etter utvalgets syn ville den beste løsningenvært at de miljøene som ivaretar disse oppgavenei dag, det vil si Tilsynsrådet for advokatvirksom-het og Advokatforeningen, gikk sammen om ådanne et nytt advokatsamfunn. Imidlertid harutvalget mottatt signaler som skaper usikkerhetom hvorvidt Advokatforeningens medlemmer vilakseptere at foreningen går inn i et advokatsam-funn med de rammebetingelser utvalget menerbør gjelde for en forening som blir gitt offentligeoppgaver. Utvalget foreslår derfor at det oppretteset advokatsamfunn uten en forutsetning om atAdvokatforeningen går inn i nyskapningen Advo-katsamfunnet. Forslaget innebærer at Advokat-samfunnet må bygge opp den kompetansen somtrengs for å ivareta lovpålagte funksjoner, og somAdvokatforeningen i dag besitter.

Forslaget innebærer videre at de to forenin-gene (Advokatforeningen og det nye Advokatsam-funnet) til dels vil ha overlappende virkeområde,og langt på vei samme medlemsmasse hvis Advo-katforeningens medlemstall i dag holder seg.Utvalget antar at det kan utvikle seg et frivilligsamarbeid mellom de to foreningene hvis med-lemmene ønsker det, og at en fusjon kan bli aktu-ell på sikt. En slik fremtidig utvikling er imidlertidikke en forutsetning for utvalgets forslag.


Strukturen i forslaget

Utvalget foreslår at det opprettes et advokatsam-funn som blant annet veileder og kontrollereradvokatene, og en nemnd (Advokatnemnda) somavgjør klager over advokater. Advokatnemndaforeslås også å være klageorgan for en del avgjø-relser fra Advokatsamfunnet. Nedenfor gjøres detnærmere rede for forslaget.

2.3.2 Advokatsamfunnet

Utvalget forslår som nevnt at det opprettes enforening med tvungent medlemskap for alle advo-kater. Foreningens formål og myndighet overformedlemmene fastsettes i loven. Oppgaver ellervirksomhet som Advokatsamfunnet iverksetter utover det lovpålagte, må det være frivillig for advo-katene å bidra til.

Advokatsamfunnet skal ha som formål å verneom rettsstaten, fremme rettssikkerhet, sikre advo-katers uavhengighet og sikre fortroligheten mel-lom advokat og klient. Advokatsamfunnet skalvidere arbeide for å fremme advokaters fagligekompetanse og bidra til at advokater følgerreglene om utøvelse av advokatvirksomhet, her-under regler om god advokatskikk.

Advokatene finansierer virksomheten gjen-nom å betale årlige bidrag til Advokatsamfunnet.

2.3.2.1 Organisering av Advokatsamfunnet

Utvalget foreslår at øverste myndighet i Advokat-samfunnet utøves av medlemmene gjennom enuravstemning kalt Advokatavstemningen, sombør avholdes hvert annet år. Gjennom avstemnin-gen velges Advokatstyret, medlemmene til valg-komiteen og advokatrepresentantene i Advokat-nemnda. I tillegg vedtas forslag til forskrifter sommå legges frem for departementet for å bli bin-dende.

Videre foreslår utvalget at det etableres etstyre. For å sikre representativitet i ledelsen avAdvokatsamfunnet, bør Advokatstyret ha relativtmange medlemmer. Utvalget foreslår 15 medlem-mer, men legger opp til at det kan dannes arbeids-grupper eller undergrupper i Advokatstyret, foreksempel for bestemte saksområder.

Advokatstyret har blant annet ansvar for atAdvokatsamfunnets oppgaver ivaretas, og atAdvokatsamfunnet utøver sin virksomhet i trådmed lover, forskrifter og retningslinjer vedtatt vedAdvokatavstemningen.

Advokatsamfunnets administrerende direktørstår for den daglige ledelsen av foreningen. Direk-

tøren leder administrasjonen i Advokatsamfunnet.Direktøren svarer overfor Advokatstyret og kaninstrueres av styret, både generelt og i enkeltsa-ker.

Utvalget foreslår at det lovfestes at det skaletableres regionale lag av Advokatsamfunnet somdriver arbeid på vegne av Advokatsamfunnet pålokalt nivå. De regionale lagene bør høres i sakerhvor det er av betydning å sikre representativitet.

Utvalget foreslår at det etableres en kontroll-komité for Advokatsamfunnet. Kontrollkomiteenskal vurdere om Advokatsamfunnet oppfyller sinelovpålagte oppgaver, om det handler innenfor ram-mene av regelverket, om ressursbruken og virke-midlene som benyttes, er effektive, og i hvilkengrad målene som er formulert i loven, faktisk blirnådd, herunder om de offentlige hensynene somskal sikres gjennom virksomheten blir ivaretatt.Komiteen skal avgi uttalelser hvert tredje år. Rap-porten skal gjøres offentlig tilgjengelig og sendesalle advokater. Uttalelsene er ikke bindende forAdvokatsamfunnet, og komiteen har ingen for-mell makt overfor Advokatsamfunnet.

Kontrollkomiteen skal bestå av en person somoppnevnes av departementet, en advokat somoppnevnes av Advokatnemnda og en revisor somoppnevnes av Den norske revisorforening.

2.3.2.2 Oppgaver

Advokatsamfunnet skal håndtere alle spørsmålknyttet til advokatbevillinger, bortsett fra tilbake-kall av advokatbevilling. Utvalget foreslår at kom-petansen til å tilbakekalle advokatbevillinger leg-ges til Advokatnemnda. Videre skal Advokatsam-funnet veilede og føre tilsyn med advokater. Utval-get forutsetter at veiledning blir en mer sentraldel av Advokatsamfunnets virksomhet enn det harvært for Tilsynsrådet etter dagens system. Utval-get foreslår at det etableres adgang til å innkalleadvokater til kollegiale samtaler, og at advokat-virksomheter får virksomhetsbesøk fra Advokat-samfunnet i større grad enn de får fra tilsynsmyn-dighetene etter dagens ordning. Advokatsamfun-net skal organisere den kollektive forsikringsord-ningen som foreslås opprettet, håndtere forvalter-ordningen, samt føre advokatregisteret ogadvokatfullmektigregisteret. Videre skal Advokat-samfunnet føre tilsyn med den foreslåtte advokat-utdanningen og etterutdanningen, og dessutenmed en eventuell spesialiseringsordning for advo-kater, som utvalget mener det er gode grunner forå innføre.

Utvalget foreslår også at Advokatsamfunnetgis en funksjon der advokater har meldeplikt etter


hvitvaskingsloven, ved at det utpekes en advokatsom mottar slike meldinger og sender dem videretil Økokrim hvis det er grunnlag for det etterregelverket. Dette vil gi både advokater og klien-ter en trygghet for at taushetsplikten ikke brytessom følge av en feilvurdering.

2.3.3 Advokatnemnda

Den foreslåtte Advokatnemnda er en uavhengignemnd med et eget sekretariat som dels trefferavgjørelser i disiplinærsaker og i saker om tilbake-kall av advokatbevilling, og dels er klageinstansfor en del avgjørelser fra Advokatsamfunnet. Virk-somheten i Advokatnemnda finansieres gjennomdet lovpålagte bidraget som advokatene betaler tilAdvokatsamfunnet.

2.3.3.1 Organisering

Advokatnemnda består av 15 medlemmer, det vilsi en leder, en nestleder og 13 øvrige medlemmer.Utvalget foreslår at av medlemmene skal femvære advokater, fem dommere, to representanterfor allmennheten og tre representanter for bruke-rinteresser. De fem advokatene skal velges avAdvokatavstemningen.

Advokatnemnda settes i den enkelte sak iavdelinger med tre eller fem medlemmer. I disipli-nærsaker settes nemnda normalt med tre med-lemmer, mens saker om tilbakekall av advokatbe-villing behandles i avdeling med fem medlemmer.Særlig viktige eller prinsipielle saker kan behand-les av samlet nemnd.

2.3.3.2 Oppgaver

Advokatnemnda skal avgjøre alle disiplinærsaker,både de som starter med en klage for eksempelfra en klient eller en annen advokat, og de somstarter med at Advokatsamfunnet reiser disipli-nærsak, for eksempel som følge av at det er funnetregelbrudd under tilsyn. Videre foreslås det atAdvokatnemnda avgjør saker om tilbakekall avadvokatbevilling og saker om tilbakekall av uten-landske advokaters rett til å drive advokatvirksom-het i Norge. Dette er saker av stor betydning forden enkelte advokat, og utvalget anser det betryg-gende at Advokatnemnda, som uhildet instans,treffer avgjørelse om tilbakekall av bevilling.

Advokatnemnda behandler ikke salærklager,men kan sette ned salæret som følge av at nemndafinner at advokaten har brutt regelverket for advo-kater. Nemnda kan også behandle rene salærkla-

ger som er oversendt fra Advokatsamfunnetsmeklingsordning for forbrukere.

Advokatnemnda behandler også klager overen del av Advokatsamfunnets avgjørelser. De for-holdene som det kan klages over, er uttømmendeopplistet i lovutkastet, og omfatter blant annetpålegg om retting av ulovlige forhold, avslag påsøknad om advokatbevilling, vedtak om suspen-sjon av advokatbevilling og avslag på registrering ieller sletting fra advokatfullmektigregisteret.

2.3.4 Advokatsamfunnets meklingsordning for forbrukere

På bakgrunn av direktiv 2013/11/EU stilles det iEØS-retten krav om etablering av et alternativttvisteløsningstilbud for alle typer kontraktuellekrav i forbrukerforhold. Utvalget foreslår en mek-lingsordning for forbrukere for å løse uenighetmellom advokater og en forbrukerklient som opp-fyller direktivets krav. Blir partene ikke enige, kanmekleren avgjøre tvisten dersom begge parterber om det og mekleren finner dette ubetenkelig.Hvis tvisten ikke blir løst eller avgjort av mekle-ren, kan mekleren på nærmere vilkår oversendeen salærsak til Advokatnemnda for avgjørelse.

Utvalget foreslår at ordningen finansieres avadvokatene, og at den knyttes til Advokatsamfun-net ved at den ligger under Advokatsamfunnetsbudsjett, og ved at Advokatsamfunnet ivaretarsekretariatsfunksjonen. Den må likevel være såselvstendig at den tilfredsstiller direktivets krav.

2.4 Regler for andre enn advokater som yter rettslig bistand

Det er utvalgets oppfatning at det vil være sværtkrevende å utarbeide regler for alle som yter retts-lig bistand. Dette vil ikke dreie seg om en ensartetgruppe, verken når det gjelder kvalifikasjonereller virksomhetenes type, formål eller omfang.Når rettslig bistand kan ytes både som integrertdel av en annen ytelse, som del av en sammensattytelse eller som et selvstendig oppdrag om rettsligbistand, ligger heller ikke forholdene til rette for åkunne føre tilsyn med at regelverket følges.

Etter utvalgets syn vil bakgrunnsretten langtpå vei ivareta det rettssøkende publikums interes-ser. Utvalget foreslår i tillegg enkelte særligereguleringer for andre enn advokater som yterrettslig bistand. For det første foreslår utvalget atdet fastsettes i lovutkastet at det bare er advokaterog jurister som kan benytte titlene «advokat» og«jurist». Videre foreslås det et forbud mot uriktig


bruk av slike titler, yrkesbetegnelser mv. og mot ågi uriktig inntrykk av at man har kvalifikasjonersom advokat eller jurist. For det andre foreslårutvalget at det lovfestes en adgang til å forby aktø-rer å fortsette med å yte rettslig bistand hvis dethar vist seg at virksomheten utøves på en ufor-

svarlig måte. Forbudsreguleringen skal være ensikkerhetsventil for de tilfellene hvor det er behovfor å beskytte samfunnet eller den enkelte borgermot personer eller tjenesteytere som opptrer ufor-svarlig.

Del IIBakgrunn


Kapittel 3

Rettslig bistand – historisk utvikling og situasjonen i dag

3.1 Innledning

I utvalgets mandat forutsettes det at det har værten utvikling i advokatrollen de siste 20 årene, ogutviklingen fremheves som grunnen til at det erbehov for en revisjon av regelverket for rettsligrådgivning. I dette kapittelet vil utvalget se nær-mere på den historiske utviklingen av advokatyr-ket og utviklingen i befolkningens behov for retts-lig bistand. Deler av fremstillingen i det følgendeer basert på Helge Aarseths åpningstale ved Advo-katforeningens 100-årsjubileum 29. mai 2008.

3.2 Fremvekst og utviklingen av yrker knyttet til å yte rettslig bistand

Ordet «advokat» kommer av det latinske verbet«advocare», som betyr «tilkalle, kalle til rådslag-ning, til hjelp (ofte om bistand for retten)».1 Advo-katyrket har røtter helt tilbake til Romerriket. Idet første århundret etter Kristus tillot romerskemyndigheter rettskyndige å gi rettsråd mot beta-ling. På denne bakgrunn vokste det frem en jurist-stand. I senromersk tid, i løpet av 300- og 400-tal-let, ble rollen som skrankeadvokat etablert. Deteksisterte da domstoler der bare advokater medbevilling hadde anledning til å bistå en part vedrettergang. Advokatene kunne ha forskjellig kom-petanse og skulle først og fremst være gode reto-rikere. Etter hvert innførte myndighetene kravom at advokatene måtte ha juridisk utdanning.

Den norske rettsstaten vokste frem på 800- og900-tallet. I landskapslovene fra 1100- og 1200-tal-let og i Magnus Lagabøtes lands- og bylov fra1270-årene finnes lovregler om en slags rettshjel-per. En part kunne møte med «màlsmaðr» somfullmektig i tvister i retten.2 Det var imidlertidikke en egen advokatprofesjon. Først på 1600-tal-

let ble «prokurator», den norske forløperen tiladvokattittelen, innført som yrkestittel. Det bleinnført krav om bevilling, og staten regulerte pro-kuratorenes arbeidsvilkår. I 1809–10 ble prokura-torene gjort til en form for embetsmenn. De varfortsatt næringsdrivende, men tilknytningen tilstaten var så nær at prokuratorene lett kunne opp-fattes som statens tjenestemenn.3

Lov om Sagførere av 12. august 1848 gjordeadvokatyrket til en privat næring: Prokuratorem-betet ble avviklet, og enhver med juridisk embets-eksamen og vandelsattest kunne få bevilling til åstarte sakførerpraksis.4 Advokatstanden ble der-med fri og uavhengig, med mange av de sammehovedtrekkene som i dag. Sakførerloven erstattettittelen prokurator med sakfører.

I siste halvdel av 1800-tallet organiserte advo-katene seg i lokale sakførerforeninger. I 1908 bleDen norske Sagførerforening, i dag Den norskeAdvokatforening, stiftet. Foreningen ble både ettalerør overfor myndigheter og det offentlige, oget organ med instrumenter for selvjustis ogbehandling av klager fra klienter. Foreningenbidro også til å løse tvister mellom advokater, ogutformet yrkesinterne regler for kollegial opptre-den og god advokatskikk.

3.2.1 Utviklingen i tall – advokater og andre som yter rettslig bistand

Advokater5

Økningen i antallet advokater i Norge siden 1848,da Sagførerloven ble vedtatt, har vært betydelig.Antallet advokater ble seksdoblet i tiden frem tilSagførerforeningen ble stiftet i 1908, og ved slut-ten av mellomkrigstiden hadde Norge den høy-este advokattettheten i Skandinavia med nesten

1 Henning Mørland, Latinsk – norsk ordbok, Oslo 1965, s. 16.2 Harald Espeli, Hans Eyvind Næss og Harald Rinde, Våpen-

drager og veiviser – Advokatenes historie i Norge, Oslo 2008,s. 28.

3 Espeli, Næss og Rinde, op.cit. s. 50-51.4 Espeli, Næss og Rinde, op.cit. s. 67.5 Tallene nedenfor er hentet fra Espeli, Næss og Rinde,

op.cit. s. 253 flg., 272, 273 og 364 flg. hvis ikke annet erangitt.


1500 praktiserende advokater og sakførere.6

Antallet rettssaker steg likevel ikke i betydeliggrad i denne perioden. Økningen i volumet avadvokattjenester hadde i stedet sammenheng medat en stor del av sakførernes virksomhet gikk overtil å bli rådgivning og annet arbeid utenfor retter-gang.

Litt ut på 1900-tallet begynte noen store norskebedrifter og organisasjoner å ansette advokater. I1936 ansatte Oslo kommune en kommuneadvo-kat, som fra starten drev et kontor med to advoka-ter og tre andre ansatte. Etter andre verdenskrigfulgte flere større kommuner etter Oslos eksem-pel og ansatte egne kommuneadvokater.

Blant de privatpraktiserende advokatene vardet også en vekst utover i 1950-årene, men stagna-sjon og en liten tilbakegang i løpet av 1960-årene. I1970-årene startet en ny vekstperiode for advokat-bransjen, som har vart frem til i dag. I perioden2005 til 2010 vokste antallet advokater i Norgemed 19 prosent. I 2010 var antallet praktiserendeadvokater i Norge 6372, hvorav halvparten haddesitt forretningssted i Oslo og nabokommunene.7

Norge hadde per 2010 den største tettheten avadvokater per innbygger i Norden. Den 31.desember 2013 var det 7140 praktiserende advo-kater i Norge.8

Andre som yter rettslig bistand

Når det gjelder andre grupper enn advokater somhar adgang til å drive rettshjelp etter lov 13.august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven),har det også vært en økning de senere årene. I1991 ble det åpnet for at jurister kunne drive retts-hjelpsvirksomhet som rettshjelpere.9 Se nærmereom dette i punkt 8.1.3.1. Per 10. januar 2014 vardet registrert 50 rettshjelpere med tillatelse etterdomstolloven § 218 andre ledd nr. 1. I tillegg vardet 77 personer som hadde tillatelse til å utøverettshjelpsvirksomhet etter § 218 andre ledd nr. 3,innenfor spesielle rettsområder på bakgrunn avsin utdanning. Dette antallet har steget jevnt fra 37i 2002. Tilsynsrådet har per 31. desember 2013registrert 14 rettshjelpstiltak med tillatelse etter§ 218 andre ledd nr. 3, som Juss-Buss og Gateju-risten. Tilsynsrådet har per 31. desember 2013

registrert syv EØS-advokater, jf. § 218 andre leddnr. 4 og åtte utenlandske advokater med bevillingfra land utenfor EØS, jf. § 218 andre ledd nr. 4.

Hvis man ser bort fra personer som yter inte-grert rettshjelp som en del av annen virksomhet(se nærmere om dette i punkt 8.1.3.5), viser tal-lene at det i første rekke er advokater som dekkerbefolkningens behov for rettshjelp. Utvalgetmener det beskjedne antallet rettshjelpere med til-latelse etter domstolloven § 218 andre ledd nr. 1viser at ordningen som ble innført i 1991, ikke isærlig grad har bidratt til økt konkurranse ellerøkt tilgang til rettslig bistand for befolkningengenerelt. Rettshjelperne kan imidlertid ha bidratttil å øke tilgangen på rettslig bistand i distriktene.

Kvinneandel i advokatyrket

Kvinner var lenge ikke representert i advokatyr-ket. Den første kvinnen avla juridisk embetseksa-men i 1890. I 1904 ble det ved lovendring åpnet forå gi sakførerbevilling til kvinner. I 1953 var ande-len kvinnelige medeiere i advokatfirmaer likevelunder én prosent. I 2006 var 22 prosent av advoka-tene kvinner, og i 2013 var andelen økt til 37 pro-sent.10 I 2013 ble det utstedt 243 advokatbevillin-ger til kvinner, og 189 bevillinger til menn.11 Tallfra Bransjeundersøkelsen 2013 viser at kvinnean-delen var ujevnt fordelt i de forskjellige gruppeneog posisjonene blant advokatene. Blant advokat-fullmektigene var kvinneandelen 60 prosent. Blantpartnerne i advokatforetakene var 14 prosentkvinner. Kvinneandelen blant partnere i advokat-foretak har heller ikke endret seg vesentlig desiste ti årene. For bedriftsadvokatene var kvinne-andelen på 40 prosent, mens i gruppen offentligansatte advokater var kvinneandelen 60 prosent.

Konsentrasjon i større enheter

Det har vært vesentlige strukturelle endringer iadvokatbransjen de siste tiårene. I 1970 prakti-serte de fleste advokater alene eller i kontorfelles-skap. I 2013 arbeidet 38 prosent av de privatprakti-serende advokatene i store, forretningsjuridiskefirmaer med mer enn 50 advokater og advokatfull-mektiger. Om lag 30 prosent arbeidet alene, i småkontorfellesskap eller i firmaer med opp til femadvokater og fullmektiger. Dette innebærer ennedgang fra 2011, da nærmere 40 prosent av advo-katene i privat praksis arbeidet i slike små enhe-

6 Harald Rinde, Hundre år i markedsøkonomiens tjeneste, s. 2.Publisert på www.bi.no.

7 Harald Espeli, Den norske advokatbransjens kommersiellehamskifte 1975–2010, publisert på www.arbeidsarven.net.

8 Tilsynsrådets årsberetning for 2013.9 Med jurist menes person med norsk juridisk embetseksa-

men (cand. jur.-grad) eller norsk mastergrad i rettsviten-skap.

10 Rapport fra Bransjeundersøkelsen for 2013, s. 38.11 Tilsynsrådets årsberetning for 2013, s. 3.


ter.12 Konsentrasjonen i større enheter ser der-med ut til å fortsette.

3.2.2 Utviklingen i omsetning i advokatforetakene

Omsetningen innenfor juridisk tjenesteyting harøkt kraftig fra midten av 1970-årene. I løpet avtredveårsperioden fra 1974 til 2005 økte omsetnin-gen fra om lag 230 millioner kroner i 1974 til 7662millioner kroner i 2005, som tilsier nesten en syv-dobling regnet i 2005-kroner. Dette var mer enndobbelt så rask vekst som i norsk økonomi forøvrig. Til sammenligning økte inntektene to og enhalv gang i perioden fra 1936 til 1974.13

Blant årsakene til de betydelige endringene ibransjen siden 1970-årene kan nevnes innføringenav markedsmessige regulerings- og styringsfor-mer, friere konkurranseforhold og internasjonali-sering av både næringslivet og jussen, samt dengradvise fremveksten av mer omfattende individu-elle rettigheter. Det var økt behov for og størreetterspørsel etter juridisk bistand.

Fra 2003 frem til 2013 har gjennomsnittligvekst i omsetningen vært 8,1 prosent, som er pålinje med veksten i Statistisk sentralbyråsnæringskategori «forretningsmessig tjenestey-ting», hvor veksten har vært 8,8 prosent årlig isamme periode.14 Tar man prisveksten i betrakt-ning, er volumveksten fem prosent per år i perio-den 2003–2013. De største advokatforetakene harøkt sin markedsandel i samme periode. I 2003hadde de 25 største advokatforetakene 40 prosentav markedet målt i omsetning. I 2013 hadde deresandel økt til 57 prosent av markedet.15

Gjennomsnittlige fakturerte timepriser varie-rer sterkt med advokatforetakenes størrelse.Advokatforetak med mer enn 50 advokater har engjennomsnittlig fakturert timepris som er 74 pro-sent høyere enn virksomheter med mindre ennseks advokater. Markedssegmentet har mindrebetydning for timeprisen enn størrelsen på advo-katforetaket.16

Den offentlige salærsatsen har i perioden 2005til 2013 ligget godt under gjennomsnittlig faktu-rert timepris. I 2013 utgjorde den offentlige salær-satsen 67 prosent av den gjennomsnittlige faktu-rerte timeprisen. Den offentlige salærsatsen har

ikke hatt en utvikling som holder følge med pris-utviklingen.17

3.2.3 Regional fordeling av inntektene i advokatforetakene

Advokatforetakene i Oslo står for rundt 68 prosentav omsetningen i markedet. Hordaland og Roga-land har hver i overkant av fem prosent av dentotale omsetningen. De øvrige fylkene deler deresterende 20 prosentene av markedet. Av disseer det Akershus og Sør-Trøndelag som har størstomsetning.18 Omsetningen i advokatmarkedet erkonsentrert i de store byene, med Oslo i en sær-stilling.

I perioden 2007 til 2011 var veksten størst i fyl-kene Rogaland og Hordaland. Fra 2011 til 2013har veksten vært størst i Oslo.

3.2.4 Utviklingen i advokaters inntekter

Det er vanskelig å samle sikre tall for advokatersinntekter fra før 1930. Undersøkelser som harvært gjort, viser at advokater i snitt hadde inntek-ter som plasserte dem i øvre inntektsnivå i sam-funnet. Det var særlig høyesterettsadvokatenesom tilhørte høyinntektsgruppen.19 I 1930 ble detlaget en offisiell nasjonal statistikk som bekrefterat advokatene tilhørte høyinntektsgruppen, menat det er betydelige forskjeller knyttet til alder ogdermed antakelig graden av etablering.

Etter andre verdenskrig frem til 1970-åreneopplevde advokatene en relativ inntektsnedgang.Også inntektsforskjellene mellom grupper avadvokater jevnet seg ut.20 Siden midten av 1990-årene har advokatinntektene økt sammenlignetmed inntektsnivået i samfunnet for øvrig. Inn-tektsforskjellene mellom advokatgrupper harogså blitt markant større. Særlig inntektene tilpartnere i foretak med mer enn 50 advokater ogadvokatfullmektiger har økt vesentlig raskere ennlønns- og inntektsveksten for andre advokater.Gjennomsnittlig inntekt for partnere i de 20 stør-ste advokatforetakene er fire ganger større enninntekten til partnere i firmaer med inntil femadvokater.21 Bransjeundersøkelsen for 2013 kantyde på at denne økningen i forskjell kan ha stag-nert. For øvrig ligger inntektene til advokater somprimært arbeider med næringslivsklienter, 80 pro-

12 Rapport fra Bransjeundersøkelsen for 2013, s. 31–32.13 Espeli, Næss og Rinde, op.cit., s. 360.14 Rapport fra Bransjeundersøkelsen for 2013, s. 11.15 Ibid. s. 12.16 Ibid.s. 24–25.

17 Ibid.s. 30.18 Ibid.s. 18.19 Espeli, Næss og Rinde, op.cit. s. 84.20 Ibid. s. 259 flg.21 Rapport fra Bransjeundersøkelsen for 2013, s. 40 flg.


sent høyere enn for de advokatene som primærtarbeider med klienter som er privatpersoner.

Ser man på alle advokater og advokatfullmekti-ger samlet, tjener 10,4 prosent av disse under500 000 kroner i året. 51,5 prosent tjener mellomen halv og en million. 25,1 prosent tjener mellomen og to millioner kroner. 10,1 prosent tjener mel-lom to og fem millioner kroner, og 2,9 prosent tje-ner over fem millioner kroner. Av de offentligansatte advokatene tjener 90 prosent under enmillion kroner. Advokater ansatt i bedrifter somikke er advokatforetak, har en gjennomsnittliginntekt som ligger 60 prosent høyere enn foradvokater i offentlig sektor.

3.3 Utviklingen av reglene om rettshjelpsvirksomhet22

3.3.1 Kort om utviklingen til og med 1800-tallet

Det har fra gammelt av eksistert ordninger somskal ivareta behovet for bistand til dem i befolk-ningen som ikke har juridisk kunnskap nok tilselv å føre saker. På 1500-tallet skjedde det en pro-fesjonalisering av rettshjelpsvirksomheten. I 1522ga Christian II en bestemmelse om bruk av pro-sessfullmektig for den som «ei selv kan Tale forRette fremføre», og påbød at hver kjøpstad skulleha to eller tre faste talsmenn til å føre slike saker.Med profesjonaliseringen fulgte også en monopo-lisering av rettshjelpsvirksomheten.

På 1600-tallet ble det gjort innskrenkninger iadgangen til å benytte hjelpere for domstolene,ved at prokuratorer fikk enerett til å opptre underrettergang. Fra 1736 ble det krav om juridiskembetseksamen for å virke som prokurator.

Frem til 1848 ble prokuratorer beskikket avKongen. Denne ordningen ble opphevet ved Sag-førerloven. Dette markerte et viktig prinsipieltskille ved at advokatyrket ble fritt og uavhengig.

3.3.2 Fra 1900 til 1991

Ved lov av 21. juni 1913 om inkasso-, auksjons- ogrettshjelpsvirksomhet ble det for første gang ved-tatt innskrenkninger i adgangen til å benytte hjel-pere i rettslige spørsmål utenfor rettergang.Begrensningene var begrunnet med at det offent-lige, gjennom bevillingsmyndigheten, skullekunne føre kontroll med at det rettssøkende publi-kum fikk kvalifisert juridisk bistand.

Ved lov om inkasso-, auksjons- og rettshjelps-virksomhet av 1. februar 1936 nr. 3 ble adgangenfor andre enn advokater til å drive rettshjelpsvirk-somhet ytterligere innskrenket. Dermed var detsåkalte «rettsrådsmonopolet» for advokater eta-blert. I forarbeidene til loven, Ot.prp. nr. 29 for1935, ble det om dette uttalt:

«For det publikum som trenger rettshjelp erdet åpenbart det beste at de personer som dri-ver rettshjelpsvirksomhet har kvalifisert sig forsitt fag ved å erhverve juridisk utdannelse. Enadgang for andre personer til å gjøre sig ennæring av å yde rettshjelp kan bare forsvaresnår det frembyr sig vanskeligheter for det retts-søkende publikum ved å få hjelp av jurister. Slikforholdene har utviklet sig etter 1913, eksiste-rer det ikke lenger vanskeligheter i denne hen-seende som gjør det berettiget å opprettholdeden gamle ordning med formannskapsautori-serte profesjonelle rettshjelpere».23

I 1961 ble det innført en ordning med fri rettshjelpsom skulle bidra til at ubemidlede fikk tilgang tiljuridiske tjenester. Gjeldende lov 13. juni 1980 nr.35 om fri rettshjelp trådte i kraft i 1981.

I 1970 innførte de fleste forsikringsselskapeneen rettshjelpsforsikring som obligatorisk del avflere kombinerte villa-, landbruk- og hjemforsik-ringer. Også for bil- og lystbåtforsikring ble detinnført rettshjelpsforsikring.

3.3.3 Revisjon av advokatog rettshjelpslovgivningen i 1991

I 1991 ble advokatlovgivningen revidert og fikkden utformingen regelverket i all hovedsak har idag.24 Reglene er plassert i domstolloven kapittel11. Inntil revisjonen hadde advokatene som nevnti en viss utstrekning hatt enerett til å drive medervervsmessig rettshjelpsvirksomhet.

I 1991 ble det såkalte rettsrådsmonopolet foradvokater lempet på. Jurister uten advokatbevil-ling fikk på visse vilkår adgang til å drive retts-hjelpsvirksomhet. Samtidig fikk andre yrkesut-øvere utvidet adgang til å yte juridisk rådgivninginnenfor avgrensede rettsområder hvor de har til-fredsstillende juridisk utdanning. Videre ble deneksisterende adgangen til å yte integrert juridisk

22 Fremstillingen i det følgende er i stor grad basert på NOU2002: 18 Rett til rett kap. 5.

23 På s. 12.24 Lov av 4. juli 1991 nr. 44 om endringer i lov av 13. august

1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) m.m., jf. Ot.prp.nr. 7 (1990–91).


rådgivning i forbindelse med annen virksomhetlovfestet og utvidet.

Det ble også besluttet endringer i rettergangs-monopolet ved at adgangen til å være prosessfull-mektig i sivile saker ble noe utvidet. Vilkårene forå få advokatbevilling ble samtidig skjerpet ved atdet blant annet ble innført krav om gjennomføringav advokatkurs.

Plikten til å betale bidrag til Advokateneserstatningsfond ble avløst av tvungen sikkerhets-stillelse for advokater for ansvar som de pådrarseg i forbindelse med advokatvirksomhet. Ogsåandre som utøver rettshjelpsvirksomhet, blepålagt i enkelte tilfeller å stille sikkerhet for sinutøvelse av rettshjelpsvirksomhet.

Reglene for organisering av advokatvirksom-het ble i forbindelse med revisjonen uttrykkeliglovfestet. Ønsket om å opprettholde en selvsten-dig advokatstand gjorde at man utformet reglersom skulle sørge for at advokatvirksomhet bareskulle kunne organiseres på måter som sikretvirksomhetens uavhengighet.

Regelendringene i 1991 innebar også at uten-landske advokater fikk adgang til å yte juridiskrådgivning i Norge og til å få norsk advokatbevil-ling. Denne adgangen ble ytterligere utvidet over-for EØS-borgere etter at EØS-avtalen ble inngått i1992.

Senere har det vært fortløpende endringer iadvokatlovgivningen med tilhørende forskrifterfor å sørge for at Norges forpliktelser i henhold tilEØS-avtalen blir oppfylt. Dette har særlig gitt segutslag i at utenlandske advokater og jurister harfått lettere tilgang til det norske markedet for juri-diske tjenester.

3.3.4 Revisjon av advokatetiske regler og tilsynsordninger i 1995 og 1996

I 1995 ble Den norske Advokatforenings etiskeregler akseptert av Justisdepartementet sometiske regler for alle norske advokater gjennomadvokatforskriften. De etiske reglene revideresjevnlig. Reglene er i stor grad harmonisert medThe Council of Bars and Law Societies of Europe(CCBE), Code of Conduct for European Lawyers.Se nærmere om dette i punkt 5.4.3.

I 1995 og 1996 ble det også gitt nye regler omdisiplinær- og tilsynsordninger for advokater, idomstolloven kapittel 11 og advokatforskriften.25

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet fikk i opp-gave å utstede advokatbevillinger, autorisereadvokatfullmektiger og gi andre tillatelser til å yterettshjelp, jf. domstolloven § 225. Rådet fikk dess-uten i oppgave å føre løpende tilsyn og kontrollmed advokater og andre rettshjelperes virksom-het.

Disiplinærnemnden fikk i oppgave å behandleklager over advokater som skal ha handlet i stridmed gjeldende lov og god advokatskikk, herunderurimelige salærkrav, jf. domstolloven § 227.

Advokatbevillingsnemnden ble opprettet somøverste instans ved tilbakekalling av advokatbevil-linger, autorisasjoner og andre tillatelser til å yterettshjelp, jf. domstolloven § 226. Nemnden fårsakene fra Tilsynsrådet eller Disiplinærnemnden.

3.3.5 NOU 2002: 18 Rett til rett

I 2001 ble det oppnevnt et utvalg for å se på kon-kurransesituasjonen i advokatmarkedet. Utvalgetavga sin innstilling i 2002. Formålet med arbeidetvar å se på tiltak for å gjøre juridiske tjenesterrimeligere og lettere tilgjengelig for folk flest.Advokatkonkurranseutvalgets mandat var min-dre omfattende som advokatlovutvalgets mandat,og innfallsvinkelen var en annen. Likevel haradvokatkonkurranseutvalget vurdert en del av desamme spørsmålene som advokatlovutvalget. Etsammendrag av advokatkonkurranseutvalgetsvurderinger og forslag er gitt i NOU 2002: 18 Retttil rett på side 18 følgende. Utvalget vurderte blantannet rettshjelpsmonopolet, eierkrav i advokatfir-maer, spesialistordning for advokater og prising,salær og markedsføring av advokattjenester. Detvar dissens i utvalget på en rekke punkter i utred-ningen, men det var enighet blant annet om at detburde innføres en spesialistordning og at prisingav advokattjenester burde bli mer gjennomsiktig.

Utredningen førte til en lovendring i regleneom organiseringen av rettshjelpsvirksomhet idomstolloven.26 Lovendringen åpnet for å organi-sere rettshjelpsvirksomhet etter domstolloven§ 218 andre ledd nr. 1 både som enkeltpersonfore-tak og andre selskapsformer, og ikke bare somenkeltpersonforetak, slik situasjonen tidligerehadde vært. I forlengelsen av dette ble det innførtregler om at relevante organisasjonsbegrensnin-ger for advokatforetak skulle gjelde tilsvarendefor rettshjelpere. Se nærmere om dette i punkt8.1.3.1.2. Formålet med lovendringen var å øke

25 Lov av 1. september 1995 nr. 60 om endringer i domstollo-ven m.m. (disiplinær- og tilsynsordninger for advokater), jf.Ot.prp. nr. 39 (1994–95) og Innst. O. nr. 64 (1994–95).

26 Lov av 30. juni 2006 nr. 51 om endringer i lov 13. august1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) (organisering avrettshjelpsvirksomhet).


konkurransen på markedet for juridiske tjenester,med sikte på rimeligere og lettere tilgjengelige tje-nester for forbrukerne.

3.4 Rettslig rådgivning og rettsstaten

3.4.1 Rettslig bistand som forutsetning for rettsstaten

En rettsstat er en stat med et velutviklet rettssys-tem bygget på prinsipper om at inngrep overforborgerne må ha lovhjemmel (legalitetsprinsip-pet), som gir borgerne vern mot overgrep bådefra myndigheter og andre borgere og som sikrerborgerne rettslige midler til å håndheve disse ret-tighetene. Rettigheter som en borger gis, kaninnebære en begrensning i andre borgeres posi-sjon, eller de kan begrense samfunnets handlefri-het. Og motsatt kan rettigheter og posisjoner somfellesskapet tiltar seg, begrense den enkelteshandlingsrom. Rettsreglene beror derfor i storgrad på avveininger av motstridende interesser oghensyn, ved at de enkeltes interesse avveies motfellesskapets interesse, eller mot andre borgeresinteresse. Mange av rettsreglene er derfor kom-plekse.

Rettsregler blir dessuten stadig mer detaljerteog dekker flere samfunnsområder. I NOU2003: 19 Makt og demokrati s. 30 pekes det på enrettsliggjøring i form av at sosiale og kulturelleproblemer i økende grad blir formulert som retts-krav. Det fremheves at denne rettsliggjøringeninnebærer at rettsorganer overtar makt på bekost-ning av folkevalgte organer. En annen side avrettsliggjøringen er at befolkningen får et øktbehov for bistand til å ivareta sine rettigheter ogfølge rettsregler. Det vil i større grad være behovfor rettslig bistand for å avklare hvilket handlings-rom og hvilke rettigheter og plikter man har.Også en stadig økende mengde saksbehandlings-og prosessregler øker behovet for rettslig bistand.

Det er en krevende oppgave å skaffe seg over-sikt over og forståelse av hvilke materielle reglersom regulerer den enkeltes situasjon, og hvilkeprosessuelle regler som skal følges for å nå frem.Selv om man klarer å orientere seg frem til riktigeregler, kan det være vanskelig å få grep om sam-spillet mellom regler på forskjellige nivåer ogavveiningen av motstridende regler som ivaretarforskjellige hensyn. For å kunne ivareta de rettig-hetene man er gitt, og for å finne ut av hvor gren-sene for eget og andres handlingsrom går, er detfor de fleste alminnelige borgere en forutsetning åha tilgang til kvalifisert rettslig bistand. En velut-viklet rettsstat er lite verdt hvis borgeren ikke har

mulighet til å benytte seg av de rettssikkerhetsga-rantiene som bys. Et kjennetegn ved en rettsstater derfor at borgerne har tilgang ikke bare for-melt, men også reelt, til kvalifisert rettslig bistand.

3.4.2 Advokaten og rettsstaten

Mye av den rettslige bistanden som ytes i samfun-net i dag, ytes i form av integrert rettshjelp. Defleste tjenesteytere, om ikke alle, må forholde segtil regler som regulerer deres felt. Tjenesten deleverer, vil helt eller delvis bestå i å tolke oganvende reglene på det aktuelle området. Det somsærpreger dem som yter rettshjelp som rettsligerådgivere – advokater og rettshjelpere – er at deter selve rettsreglene som er deres spesiale, ogikke de enkelte fagområdene som rettsregleneregulerer. Rettslige rådgivere skal ved hjelp av singenerelle juridiske metode kunne gå inn i ethvertfagområde, tolke reglene og gi råd om hvordanreglene skal forstås og anvendes i det enkelte til-fellet. Rettslige rådgivere skal gi råd om hvordanklienten bør forholde seg for å oppnå det klientenmener er en best mulig posisjon. Rettslige råd-givere skal også kjenne de prosessuelle reglene,og de skal kunne veilede om hvilken rettslig frem-gangsmåte man kan og bør velge ut fra målet. Enadvokat må for eksempel kunne vurdere hvordaneventuelle motparter vil vurdere sin posisjon,hvilke trekk motparten vil gjøre, og hvilken pro-sessrisiko som foreligger hvis en sak bringes innfor domstolene.

For at advokaten skal kunne utføre sine opp-gaver slik som beskrevet ovenfor, må klienten hatillit til advokaten. Klienten må kunne betro seg tiladvokaten om hvordan situasjonen er, i trygg for-vissning om at advokaten ikke bringer opplysnin-gene videre. Dessuten må klienten kunne væresikker på at advokaten ikke har andre agendaerenn å ivareta klientens interesser. Dette fordrer atadvokaten er uavhengig og lojal og utviser fortro-lighet. Regelverket for advokater må utformes slikat disse sentrale forutsetningene ivaretas, for atklienten skal få tilgang til advokattjenester av enslik kvalitet som kreves i en rettsstat.

Videre må regelverket utformes ut fra at klien-ten ofte ikke har de nødvendige forutsetningenefor å vurdere kvaliteten av den rettslige rådgive-rens bistand. Regelverket må derfor så langt sommulig sikre at kvaliteten på arbeidet er slik klien-ten bør kunne forvente. Dette behandles nær-mere i kapittel 4.

I utvalgets mandat beskrives at advokatrollener i endring:


«Tradisjonell tvisteløsning i domstolene utgjøri dag en mindre del av mange advokatersarbeid, blant annet er en økende andel av opp-dragene til mange advokater rådgivning somlikner mer på ordinær konsulentvirksomhet.»

Utvalget deler oppfatningen om at prosedyre ogannen tvisteløsning for domstolene utgjør en min-dre andel av mange advokaters arbeid. Utvalgethar gjennom sitt arbeid, blant annet etter samtalermed og innspill fra mange advokater, likevel ikkefått inntrykk av at advokaters rådgivning harendret karakter fra rettslig rådgivning til mer ordi-nær konsulentvirksomhet. Utvalget vil peke på atrettslig rådgivning utenfor domstolene lenge harvært en sentral del av advokaters oppgaver. Eneventuell ytterligere dreining bort fra domstols-prosess innebærer heller ikke at de grunnleg-gende kravene til advokaten kan endres. Advoka-tens uavhengighet, lojalitet til klienten og fortro-lige opptreden er like viktige forutsetninger forklienten ved rådgivning i og utenfor rettssalen.Eller sagt på en annen måte: At advokaten oppfyl-ler de grunnleggende kravene er en forutsetningfor at klienten skal få tilgang til de rettssikkerhets-garantiene rettsstaten byr på, både ved rettsligrådgivning og ved rettslige prosesser.

3.4.3 Nærmere om advokatens rolle

Den rettslige rådgivningen fra en advokat kananta mange former og fylle mange funksjoner. Fordet første kan advokaten være en kilde til informa-sjon om hvordan rettsreglene skal forstås, oghvordan man kan innrette seg for å oppfylle regel-verk og krav eller for å oppnå ønskede rettsligeposisjoner. For det andre kan advokaten bistå eneller begge parter med felles interesse frem til enavtale. Det kan være ved å bistå en av partene iavtaleforhandlinger eller ved å bistå begge partertil å finne rettslig holdbare løsninger og få demnedfelt på en formriktig måte. Der det har oppståttkonflikter, kan advokater bidra til å løse konflikterfør domstolsbehandling. Der det ikke er mulig,kan advokater bistå ved tvisteløsningsmekanis-mene, blant annet ved prosess for domstoleneeller voldgift. I straffesaker har advokater en sen-tral rolle som er avgjørende for å sikre tiltaltes ogdømtes rettssikkerhet.

Advokaten må alltid ha klientens beste for øye.Et sentralt spørsmål vil være hvordan advokatenkan oppnå best mulig resultat for sin klient. Hvasom er best mulig resultat, vil være en sammen-satt vurdering. I en tvistesak vil et element værehvor stor innsats som skal til for å oppnå resulta-

tet. Innsatsen dreier seg ikke bare om økono-miske ressurser, men også den personlige belast-ningen ved å gjennomføre saken. For private kli-enter bør det tas hensyn både til den belastningendet vil være for klienten å få avklart faktum og åmedvirke på annen måte, og eventuelle følelses-messige belastninger. For næringsdrivende/pro-fesjonelle klienter må belastningen for organisa-sjonen tas i betraktning. Innsatsen må også ses ilys av hvor stor sjanse det er for å vinne frem og ilys av hvilket resultat man kan oppnå. Hvis detkreves en stor innsats, bør sjansen for å vinnefrem være stor, eller resultatet må være så betyd-ningsfullt at det kan forsvare den store innsatsenselv om sjansene for å nå frem ikke er så store. Ivisse tilfeller kan det være at en prinsipiell avkla-ring har betydning for klienten selv om klientenskulle tape. En advokat må avveie alle disse ele-mentene.

En advokat bør også ha for øye at den besterettslige posisjonen for klienten ikke nødvendig-vis er den posisjonen som tjener klienten best idet lange løp. Det kan for eksempel bli kostbartfor klienten alltid å stå på retten sin overfor kun-der. Det kan gi følelsesmessige gevinster å væreettergivende i familie- eller vennskapsforhold.

3.4.4 Andre som berøres av advokaters arbeid

I punktet over er det fokusert på hvordan advoka-ten kan fylle klientens behov. Advokaters arbeidberører imidlertid også mange andre aktører. Forå kunne foreslå et gjennomarbeidet sett av reglerfor advokatvirksomhet, må man også se på hvemsom ellers berøres av advokaters arbeid, og vur-dere i hvilken grad disse gruppenes behov bør haføringer for regelverket.

Motparter berøres ofte av advokaters opptre-den. Hvilke råd advokaten gir klienten, kan habetydning for den belastningen en motpart blirutsatt for. En sak som aldri skulle vært ført, fordidet er en minimal sjanse for å vinne frem, er ikkebare kostbar for klienten, men også en belastningfor motparten. Advokatens innsats i retten harogså stor betydning for domstolenes arbeid. Jobedre advokatene har forberedt sakene, desto let-tere blir domstolens arbeid og desto bedre avgjø-relser vil retten treffe. Også det offentlige for øvrigberøres av advokaters arbeid, for eksempel nåradvokater representerer klienten overfor myndig-hetene for å avklare rettslige posisjoner eller argu-menterer for hva klienten har krav på eller rett til.Fornærmede i straffesaker kan berøres av forsvare-rens opptreden og valg, noe som kan gjøre saken


mer eller mindre belastende for fornærmede.Også barn kan bli berørt direkte eller indirekte avadvokatens arbeid. Det kan være barna til en til-talt, eller barna i en barnefordelingssak eller bar-nevernssak. Barn er ikke i stand til å fremme sineinteresser på samme måte som en voksen personkan. Det kan derfor være særlig grunn til å viseaktpågivenhet fra advokatens side i saker somberører barns interesser. Endelig nevnes at det ermye stoff i mediene som berører advokatersarbeid. Særlig gis straffesaker bred dekning, menogså andre rettslige konflikter trekkes frem.Advokaters opptreden i og overfor mediene harbetydning både for hvilken informasjon medienebringer, og for om den blir korrekt.

I avveiningen av klientens interesse og klien-tens beste mot hensynet til andre som berøres avadvokatens arbeid, må utgangspunktet være at kli-entens interesse går foran. Men så langt klientens

interesse ikke blir skadelidende, bør advokatenogså se hen til og vurdere sin opptredens betyd-ning også for de andre gruppene.

Utvalgets lovforslag tar et stykke på vei høydefor den betydningen advokatens arbeid har forandre enn klienten. For eksempel er det fremhe-vet i lovforslaget § 27 andre ledd siste punktum atved samtykke til unntak fra taushetsplikten i sakerhvor barn er berørt, skal advokaten ta særlig hen-syn til barnets interesser. Et annet eksempel er atutvalget søker å ivareta domstolenes behov for atprosessfullmektigene, aktor og forsvarer gjør etgodt arbeid, ved å videreføre begrensninger iadgangen til å prosedere for domstolene. Forøvrig vil mange av de avveiningene og særreglenesom hensynet til de andre aktørene leder til,kunne reguleres i reglene for god advokatskikk,slik situasjonen er i dag.


Kapittel 4

Det rettssøkende publikum

4.1 Innledning

Når en klient oppsøker en advokat, er det for å fåløst et problem eller kartlagt en rettslig posisjon.Klienten går til advokaten for å få en juridisk kom-petanse klienten ikke har selv, med en forutsetningom at advokaten vet hvordan man skal gå frem forå nå målet eller for å posisjonere seg for et ønsketresultat. Denne asymmetrien i kunnskap kan ienkelte tilfeller skape et avhengighetsforhold hvoradvokaten, gjennom sin kunnskap og erfaring, fåren viss makt over klienten. Noen ganger vil klien-tene ha behov ikke bare for rettslige råd og veiled-ning, men også for medfølelse og råd av med-menneskelig karakter. Advokater har forskjelligefagområder de er gode på, og de har forskjelligepersonlige kvaliteter og egenskaper som dannergrunnlag for hvordan de blir oppfattet av omverde-nen. Noen advokater er gode til å inngi tillit, av ogtil uten at det objektivt sett er grunnlag for det,mens andre advokater, som kan være faglig dyk-tige og pålitelige, kan ha problemer med å kommu-nisere med klienten på en måte som får klienten tilå føle seg komfortabel og trygg. Noen advokatertar høyere betalt enn andre, i noen tilfeller uten atkvaliteten på ytelsen skulle tilsi noen prisforskjell.Noen advokater har kanskje ikke tid til enda ensak, men sier likevel ikke nei til oppdraget – kan-skje med slett kvalitet på tjenesten som resultat.

Implikasjonene av asymmetri mellom prinsipa-lens (i vårt tilfelle klienten) og agentens (i vårt til-felle advokaten) tilgang på informasjon har værtnøye undersøkt i økonomisk forskning. Undervisse omstendigheter kan det oppstå insentiverfor agenten til å utnytte sitt kunnskapsoverskuddog handle på en måte som fremmer andre interes-ser enn prinsipalens, selv om agenten handler forprinsipalens regning og risiko. I den økonomiskeforskningen på relasjonen mellom prinsipal ogagent omtales dette gjerne som «moral hazard»-problemet.1

For klienten kan det være problematisk å finnefrem til den advokaten som har de kvalitetene kli-enten ønsker, og som klienten ikke må betale merenn nødvendig for. Utvalget vil her se nærmere påto parametere, kvalitet og økonomi, og på klien-tens mulighet til å vurdere disse parameterne.Videre vil utvalget kort nevne de tiltakene somforeslås for å bedre klientens forutsetninger for åvelge riktig advokat.

I dette kapittelet drøftes ikke problemstillin-gene som oppstår når det ytes rettslig bistand fraandre enn advokater. Langt på vei vil de sammehensynene gjøre seg gjeldende. Utvalget har like-vel kommet til at det foreløpig ikke bør fastsettesomfattende regler for andre enn advokater somyter rettslig bistand. En klient som søker bistandhos andre enn advokater, kan generelt ikke ha enforventning om «advokatstandard» på den retts-lige bistanden. Ordet «advokat» fremstår dermedsom en ekstra opplysning om at klienten ellerkunden får rettslig råd av høyere objektiv kvalitet.Det vises til punktene 8.2 og 28.1.

4.2 Økonomi

4.2.1 Timepris, fastpris og totalkostnad

Penger er i utgangspunktet en målbar størrelseog skulle dermed være lett å sammenligne der-som det som kjøpes, er det samme. For klientenvil faste priser for bestemte oppdrag gi forutbe-regnelighet og mulighet for sammenligning nårklienten skal velge advokat, forutsatt at de alterna-tive advokatene kan yte bistand som er av sammekvalitet. Hvis tjenesten leveres på timebasis, viltimepriser normalt være fastlagt på forhånd, ogdermed mulig å sammenligne. Det som ikke lig-ger fast, og som kompliserer sammenligningen,er hvor mange timer advokaten vil bruke på opp-draget. Få timer til høy timepris kan bli rimeligereenn mange timer til en lav timepris.

Et annet kompliserende element er at en delklienter kan se ut til å være av den oppfatning atdyre råd er bedre enn billigere, ut fra en antakelse

1 I mangel av en anvendelig norsk oversettelse brukes denetablerte engelske betegnelsen.


om at det er en positiv kobling mellom pris og kva-litet. Antakelsen kan, mer eller mindre berettiget,bygge på at når advokaten kan kreve høye priserog fortsatt har klienter, må det være fordi rådeneer meget gode, eller at det vil bli brukt få timer.Innenfor markedsforskningen er det gjort mangeundersøkelser som bekrefter en positiv koblingmellom pris og opplevelse av kvalitet. En dyr par-fyme i en liten flakong vil av de aller fleste bli opp-fattet som bedre enn en billig parfyme i en stor fla-kong. Pris er med andre ord et «eksternt informa-sjonssignal», det vil si en informasjon til kundensom kunden kobler til kvalitet. Andre eksterneinformasjonssignaler kan være advokatens kjen-disstatus (såkalt merkenavn), og advokatkonto-rets beliggenhet. En dyr kontoradresse ellerbeliggenhet forbindes gjerne med kvalitet, sidenadvokaten har råd til å betale husleien.

I NOU 2002: 18 Rett til rett, s. 145–149, refere-rer advokatkonkurranseutvalget til egne undersø-kelser som viser at 31 prosent av privatpersoneneog 40 prosent av de små og mellomstore bedrif-tene som hadde brukt advokattjenester, syntesadvokatbistanden var for dyr med tanke på det defikk igjen. Det kan selvsagt ikke utelukkes atadvokatbistanden objektivt sett var for dyr i dissetilfellene. En annen mulig forklaring på funnene erat klientene lett kan gripe til pris som en målbar,alternativ parameter når de opplever at det er van-skelig å vurdere kvaliteten på arbeidet som erutført. Undersøkelsen som ble gjort i forbindelsemed utredningen i NOU 2002: 18, viste at et størrehinder for å søke advokattjenester enn prisen varprisusikkerheten. 54 prosent av de spurte i kate-gorien små og mellomstore bedrifter og 73 pro-sent av personkundene opplevde prisusikkerhetsom et stort hinder, eller i noen grad som et hin-der, for å søke advokattjenester. Dette indikererfor det første at behovet for advokattjenester kanvære større enn etterspørselen. For det andre kandet være et uttrykk for at klientene syns er van-skelig å vite hva de har kjøpt og fått, også etter atklientforholdet er avsluttet. Prisusikkerheten er iså fall knyttet til hvorvidt man har fått det man harbetalt for, eller til at sammenligning med andre til-bydere er tilnærmet umulig.

4.2.2 Tiltak for å bedre klientens mulighet til å få rettslig bistand til rett pris

Oppdragsbekreftelse

Utvalget foreslår å lovfeste at advokater bør brukeoppdragsbekreftelse. Et formål med dette er blant

annet å synliggjøre i størst mulig grad omfangetav oppdraget og andre sider ved gjennomføringenav oppdraget for klienten. Dette vil gi klienteneoversikt og forutberegnelighet, blant annet ved atman bedre vet hva tjenesten består i, og hva detanslagsvis vil koste å få utført det aktuelle oppdra-get. Det vises til fremstillingen i punkt 20.2.2.2.Utvalget foreslår også en forskriftshjemmel slik atdet kan gis nærmere regler om innholdet i opp-dragsbekreftelsen og bruken av oppdragsbekref-telse. Dermed kan det i forskrift for eksempel inn-føres obligatorisk oppdragsbekreftelse for forbru-kere, hvis advokatene ikke i tilstrekkelig grad føl-ger lovforslagets klare oppfordring til å brukeoppdragsbekreftelse.

Prisanslag

Utvalget foreslår at advokaten bør anslå totalkost-naden i oppdragsbekreftelsen, jf. lovforslaget § 36første ledd bokstav e. Hvis dette ikke er gjort, kanklienten alltid kreve et anslag for totalkostnaden,jf. lovforslaget § 36 andre ledd. Når det er gitt etanslag, skal advokaten varsle klienten hvis det serut til å bli overskridelser. Se nærmere om dette ipunkt 20.2.2.2. Forslaget om at klienten kan kreveet anslag for totalkostnaden innebærer ikke at kli-enten får en fastpris, og vil dermed ikke fjernehele prisusikkerheten, men bestemmelsen vilbety at klientene blir bedre i stand til å forutbe-regne salærkostnadene. Forslaget er langt på veipå linje med det som ble foreslått i advokatkon-kurranseutvalgets utredning.2

Bestemmelser om salær

Utvalget foreslår å lovfeste at salæret alltid skalvære forholdsmessig ut fra oppdraget og arbeidetsom er utført av advokaten. Bestemmelsen setterdermed en øvre grense for det salæret advokatenkan kreve av klienten, uavhengig av hva som eravtalt. Det vises til punkt 20.5. Forslaget inne-bærer en lovfesting av et krav som etter gjeldenderett er forankret i Advokatforskriften kapittel 12punkt 3.3.1 andre punktum. Ved å stille et sliktkrav i loven, vil klienter lettere finne frem til rege-len, og dermed kunne påberope seg den overforadvokaten når klienten mener at salæret som kre-ves, er uforholdsmessig stort med tanke på opp-draget som er utført.

2 NOU 2002: 18 Rett til rett s. 27 og 202.


Endring av konkurransesituasjonen

Utvalgets forslag åpner for at alle kan yte rettsligbistand. Dette vil antakelig føre til økt konkur-ranse i markedet for rettslig bistand, og forhåpent-ligvis vil rettslig bistand bli tilgjengelig til enlavere pris enn det advokater tradisjonelt tilbyr.Det vises til punktene 8.2.2 til 8.2.4 og kapittel 28.Reglene åpner også for at det kan tilbys nye tje-nester knyttet til rettslig bistand, og nye måter ådekke kostnadene til rettslig bistand på.

4.3 Kvalitet

4.3.1 Hvordan kan kvalitet vurderes?

Det kan være vanskelig å vurdere kvaliteten påadvokatbistanden. Det kan skilles mellom forskjel-lige måter å vurdere eller fastslå kvalitet på, sevedlegg 1 Servicekvalitet av utvalgsmedlem TorW. Andreassen. Hvilken fremgangsmåte som erbest egnet i det enkelte tilfellet, avhenger avytelsens grad av materialitet, eller sagt på enannen måte: i hvor stor grad ytelsen utgjør en kon-kret håndfast størrelse.

Søkekvalitet knyttes som regel til høy grad avmaterialitet – typisk varer – hvor kunden kangjøre en rekke undersøkelser på forhånd for åredusere sannsynligheten for feilkjøp. Denneform for kvalitet er ikke beskrivende for advo-kattjenester.

Erfaringskvalitet har et større innslag avimmaterialitet. Det er samtidig en type tjenestesom det er en viss regulær etterspørsel etter, oghvor man gjennom bruk over tid erverver bruks-erfaring. Denne brukserfaringen gjør kundenbedre i stand til å vurdere kvalitet, ikke bare sum-marisk, men på et økende antall parametere somkunden anser som viktig for leveransen. Denneform for kvalitet er beskrivende for advokattjenes-ter hvor kundene har en regulær gjenbruk, noeman finner mest blant profesjonelle kjøpere.

Tillitskvalitet er kjennetegnet ved svært høygrad av immaterialitet. Erfaringskvalitet er ofteknyttet til kjøp av profesjonelle, kunnskapsbasertetjenester der kunden selv ikke er i stand til å vur-dere den reelle kvaliteten på tjenesten. Det er der-for ofte en tillitsdimensjon involvert i vurderingen.Denne typen vurdering av kvalitet vil typisk fore-komme ved kjøp av advokattjenester der kundenhar en irregulær gjenbruk, slik det vanligvis erblant ikke-profesjonelle klienter.

I takt med avtagende håndfasthet stiger kun-denes følte risiko for å velge feil. I den siste kate-gorien, hvor kundens forutsetning for å vurdere

kvaliteten er minst, befinner advokattjenester seg.I valg av advokat blir det for den ikke-profesjonellekjøper, som mangler egen erfaring, fort et spørs-mål om andres rapporterte erfaringer (vareprat)og eksterne informasjonssignaler som for eksem-pel pris, beliggenhet og merkenavn, som fungerersom surrogatvariabler for kvalitet. For den ikke-profesjonelle kjøper vil for eksempel advokatenskjendisstatus eller merkenavn være viktig forbeslutning og valg av advokat. Når valget av advo-kat er tatt, er klienten henvist til tillit; tillit til atadvokaten vil klienten vel. Forutsetningene for enslik tillit er imidlertid forskjellige for forskjelligegrupper av klienter. I det følgende vil utvalget senærmere på enkelte typiske klientgrupper.

4.3.2 Den profesjonelle klienten

Den profesjonelle klienten finnes i mange varian-ter. For det første har man de store aktørene ogandre med ressurser, som har ansatte juristereller advokater som sørger for innkjøp av advo-kattjenester ut over det de kan dekke selv. Dennegruppen omfatter både store private bedrifter ogstore offentlige etater og selskaper. Anskaffelsenkjennetegnes av at klientene vet hva de skal ha oghvem som kan levere det. Disse klientene er istand til å vurdere kvaliteten på tjenesten somleveres, og om kostnadene står i forhold til kvalite-ten. Når det gjøres feil valg, kan dette ofte forkla-res med relasjonelle bindinger og problemer medasymmetrisk informasjon i prinsipal–agent-rela-sjonen, det vil si «moral hazard»-problemet. Agen-ten kan fremstille seg som å være noe annet ennhva vedkommende er, og dermed velger prinsipa-len feil. Selv om praksis viser at også profesjonelleklienter velger advokatbistand som ikke er opti-mal med hensyn til advokatens kunnskap og erfa-ring målt ut fra oppdragets karakter, er det grunntil å tro at markedet for rettslig bistand for denneklientgruppen i det store og hele er velfunge-rende.

I den andre enden av skalaen har man småprofesjonelle aktører som ikke besitter juridiskkompetanse. Typisk kan dette være mindre fore-tak hvor behovet for juridisk rådgivning ikke opp-står ofte. De kan ha tidligere erfaringer med brukav advokater og dermed ha forventninger til formog innhold, og ha større eller mindre forutsetningfor å vurdere kvaliteten på tjenesten. Det er ogsåprofesjonelle aktører som ikke har slike erfarin-ger, eller på annen måte forutsetninger for å vur-dere kvaliteten på den rettslige bistanden de mot-tar. Disse kan best sammenlignes med forbrukerei deres mulighet til å vurdere kvaliteten på den


rettslige bistanden. Samtidig skiller de seg fra for-brukere ved at de ikke kjøper advokathjelp til segselv, men til virksomheten de er ansatt i. Deresprofesjonalitet er dermed knyttet til rollen sominnkjøper. Når forutsetningene for å vurdere kvali-teten på tjenesten blir dårlig, kommer substituttersom for eksempel pris, kontoradresse, kontoretsinnredning og merkenavn inn som surrogater foren kunnskapsbasert vurdering av tjenestens for-ventede kvalitet. I det store og hele vil de små pro-fesjonelle aktørene ha problemer med å finnefrem til en advokat med adekvat kompetanse for åløse det problemet klienten har.

4.3.3 Forbrukerklienten

Forbrukerklientene, det vil si privatpersoner somkjøper advokathjelp til seg selv eller sin familie,omfatter en gruppe med stor variasjon. De somselv har juridisk utdanning, eller har lang erfaringmed å bruke advokat, kan ha gode forutsetningerfor å vurdere kvaliteten. For mange er imidlertiddet å søke rettslig bistand en sjelden foreteelse.Bakgrunnen for behovet for rettslig bistand vilofte være at klienten står oppe i en konfliktfylt ogvanskelig situasjon. Klienten har kanskje aldrivært hos advokat tidligere og har dermed helleringen forutsetning for å vite hva som kan forven-tes.

I straffesaker vil siktede bli spurt om vedkom-mende ønsker en bestemt forsvarer. Det er utval-gets inntrykk at siktede relativt ofte har etbestemt ønske. Selv om vi vet lite om grunnlagetfor siktedes valg, er det nærliggende å tro at per-sonlig erfaring, andres vurderinger og advokaterskjendisstatus eller merkenavn vil være sentraleelementer. Er straffesaken et engangstilfelle ogikke spesielt komplisert, kan det hende at siktedelike gjerne velger en advokat som han eller hunhar hørt om fra helt andre sammenhenger ennstrafferetten. Har siktede derimot en straffesaks-historikk fra før, er det nok oftere slik at han ellerhun har en mer bevisst holdning til hvilke advoka-ter som er «forsvarere» (advokater som enten job-ber ved et straffesakskontor eller har mange straf-fesaker), og vil velge blant en av dem.

I brukerundersøkelsen som ble gjennomført iforbindelse med advokatkonkurranseutvalgetsutredning, ser det ut til at privatpersoner jevntover var fornøyd med kvaliteten på advokatbistan-den de hadde mottatt.3 I lys av at advokatbistand isin natur er tillitsbaserte tjenester, og at markeds-forskning har vist at kunder forenkler kvalitets-

vurderingen av tillitsbaserte tjenester ved å byggepå observerbare størrelser, er det grunn til å tro atsvarene ikke skyldes advokattjenestens objektivekvalitet. Etter utvalgets syn er det ikke grunn til åtro at klientenes forutsetning for å vurdere kvalite-ten på advokatens arbeid er bedre enn for andretillitsbaserte tjenester som for eksempel dem somytes av rådgivere eller leger. Utvalget oppfatterdet slik at også advokatkonkurranseutvalget hel-ler i denne retningen.4 Få private klienter forståradvokatens ytelse så godt at de har forutsetningfor å vurdere den reelle kvaliteten på tjenesten demottar.

Når forutsetningen for å vurdere den objektivekvaliteten på tjenesten ikke er til stede, jf. redegjø-relsen for tillitskvalitet ovenfor, benyttes andreparametere for å vurdere kvalitet, såkalte surro-gatvariabler for kvalitet. Dette vil for eksempelvære pris, varemerke eller reklameomfang – ellerat rådgiveren ser grei ut, hans kontor ser pent utog har «riktig adresse», dressen er fin, han er flinktil å lytte og snakker på en behagelig måte og inn-gir tillit. Det er positivt om advokaten inngir tillit,og det er normalt en forutsetning for en god rela-sjon mellom klienten og advokaten, men det sierlite om den faglige kvaliteten på ytelsen klientenmottar. Surrogatvariabler for kvalitet kan væredirekte villedende for klienten, hvis målet er å fåbest mulig rettslig bistand for pengene. Markeds-forskning viser at kun tjenestebrukere som erutstyrt med relevant ekspertise, reagerer positivtpå en faktisk kvalitetsendring i tillitsbaserte tje-nester. Brukere som ikke har slik ekspertise, for-enkler kvalitetsvurderingen ved hjelp av surrogat-variabler.

4.3.4 Tiltak for å bedre klientens mulighet til å velge rett advokat

Utvalget har vurdert tiltak for å sikre og hjelpe debrukergruppene som ikke har gode forutsetnin-ger for å velge riktig advokat, slik at de likevel fåradvokattjenester av tilstrekkelig god kvalitet.

Regler som trygger kvaliteten på advokattjenester. Beskyttelse av advokattittelen.

Utvalget mener det er viktig at reglene utformesslik at det generelt sikres høy kvalitet på advo-kattjenester. Når klienter jevnt over har begren-sede forutsetninger for å vurdere kvaliteten på tje-nesten, blir det desto viktigere at rammebetingel-sene ivaretar kvaliteten. Det bør derfor være en

3 NOU 2002: 18 Rett til rett s. 113. 4 NOU 2002: 18 Rett til rett s. 165–166.


høy inngangsterskel til yrket, det bør være kravom etterutdanning, og regler om tap av bevillingder kvaliteten ikke opprettholdes. En nærmerefremstilling av dette er blant annet gitt i punktene10.7 om faglig dyktighet, 11.2 om faglige krav for åfå advokatbevilling, og i kapittel 18 om etterutdan-ning.

At kvaliteten søkes sikret på denne måten, vilgjøre advokattittelen eksklusiv og både innebæreog signalisere høy kvalitet, og dermed gi grunn-lag for tillit. Det blir viktig at tittelen reserveresfor dem som oppfyller kravene, og at det ikke bliradgang for andre enn advokater til å markedsføreseg som advokater eller på måter som kan for-veksles med advokater. Se punktene 11.3 og 28.2.

Sikre advokatens uavhengighet

Det rettslige rammeverket for advokater bør ogsåivareta andre krav til advokattjenesten som klien-ten ikke har forutsetninger for å vurdere eller viteom. Det kan for eksempel være usynlig for klien-ten at advokaten har andre interesser å ivaretaenn klientens beste. Derfor må regelverket blantannet ivareta hensynet til uavhengighet, herunderat advokaten ikke skal ha interessekonflikter elleregeninteresse i klientens sak.

Oppfølging av advokater

Utvalget foreslår å sikre kvalitet på advokattjenes-ter ved flere og høyere krav til advokater og enmer inngående oppfølging av advokater enn i dag.Særlig de som bryter reglene for advokater, måfølges opp, men også advokater som overholderreglene, kan ha nytte av tettere oppfølging og kol-legial veiledning. Utvalget ønsker derfor å utvidetilsynsorganets oppgaver til også å omfatte veiled-ning. Formålet med veiledningen er å gjøre advo-

katene bedre, og på denne måten løfte kvalitetenpå tjenestene som leveres. I tillegg må det, som idag, føres tilsyn med advokatene. Det må være etdisiplinærsystem som det kan klages til og somkan ilegge sanksjoner ved brudd på regelverket.Et effektivt reaksjonssystem kan ha en preventivfunksjon, det kan luke ut advokater som ikke børha advokatbevilling og det kan brukes til å sendesignaler til klienter om at ytelsen ikke holder mål.

Åpenhet om kvalitetsmangler

Det er viktig at det gjøres synlig for potensielle kli-enter at noen advokater ikke har gjort en god nokjobb. Når klienten har dårlige forutsetninger for åvurdere kvaliteten, vil det være vanskelig å til-legge klientbaserte tilbakemeldinger avgjørendebetydning i denne sammenhengen. Profesjonelleklienter vil kunne gi gode, nøkterne vurderingerav advokatenes prestasjoner, mens de ikke-profe-sjonelle ikke har samme forutsetning for å vur-dere prestasjonen. Disse vil, med rette ellerurette, ha meninger om kvaliteten som bygger påsubjektive opplevelser, og ikke en mer objektivvurdering av den faglige kvaliteten. Utvalget vilderfor ikke foreslå en informasjonskanal om kvali-tet på advokater basert på brukernes oppfatning.

Det er mindre betenkelig at disiplinæravgjørel-ser mot advokater gjøres offentlig og lett tilgjen-gelig for dem som måtte ha nytte av slik informa-sjon. Disiplinæravgjørelser vil være basert på enforutgående saksbehandling, vurdering og avgjø-relse i Advokatnemnda. Dersom slike avgjørelserpubliseres, vil klienter lettere kunne unngå advo-kater som har disiplinærsaker mot seg. Utvalgetvil derfor foreslå et offentlig og søkbart registerover hvilke advokater som har vært ilagt disipli-nærreaksjoner. Se nærmere i punkt 24.3.2.

46 NOU 2015: 3 2015Advokaten i samfunnet

Del IIIInternasjonal og fremmed rett


Kapittel 5

Internasjonale rettslige rammebetingelser

5.1 Innledning

Ved utformingen av regler omfattet av utvalgetsmandat, finnes det en hel del internasjonale retts-lige rammebetingelser lovgiver i varierende grader forpliktet til å følge. Den europeiske menneske-rettskonvensjon (EMK), den internasjonale kon-vensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP)og EØS-avtalen fastsetter flere ulike krav somNorge folkerettslig – og i stor grad internrettslig –er bundet av. Sentrale menneskeretter er inntatt iGrunnloven. EMK, SP og gjennomførte bestem-melser i EØS-avtalen er gitt forrang fremfor annenlovgivning gjennom henholdsvis lov 21. mai 1999nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stil-ling i norsk rett (menneskerettsloven) § 3 og lov27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring inorsk rett av hoveddelen i avtale om Det euro-peiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS)mv. (EØS-loven) § 2. Dessuten mener utvalget deter grunn til å legge vekt på internasjonale anbefa-linger mv. utarbeidet av FN, Europarådet og TheCouncil of Bars and Law Societies of Europe(CCBE).

I det følgende vil utvalget gi en kortfattet over-sikt over de internasjonale rammebetingelsene.Den nærmere vurderingen av de ulike internasjo-nale rettskildenes betydning for reguleringen avenkeltspørsmål vil utvalget foreta under detenkelte tema.

5.2 EMK og SP

EMK og SP fastsetter både prosessuelle og mate-rielle rettigheter av betydning for temaene utval-get skal utrede. Som utvalget kommer tilbake tilved gjennomgåelsen av de enkelte temaene, bleflere av bestemmelsene i 2014 gitt grunn-lovsvern.1

I noen tilfeller gir konvensjonene den enkelterett til å la seg bistå av advokat under rettergang,og i visse tilfeller rett til å få dekket advokatbi-stand av det offentlige. For eksempel har den til-talte i en straffesak som hovedregel rett til forsva-rer etter EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav c og SPartikkel 14 nr. 3 bokstav d. Etter omstendighetenekan også den som blir pågrepet eller berøvet sinfrihet ha rett til rettslig bistand, jf. rettspraksisetter EMK artikkel 5.2 I hvilken grad den enkeltehar rett til advokatbistand og til eventuelt å fåkostnadene til slik bistand dekket av det offent-lige, ligger imidlertid utenfor utvalgets mandat, ogvil derfor ikke bli drøftet i utredningen.3

Advokaters taushetsplikt og det tilhørendebevisforbudet, som ivaretar den enkeltes rett til åsøke rettslig bistand i fortrolighet, er vernet etterEMK artikkel 8 og i noen grad av artikkel 6. SPinneholder tilsvarende bestemmelser i henholds-vis artikkel 17 og artikkel 14. Ved utvalgets gjen-nomgåelse av reglene om advokaters taushets-plikt i kapittel 15, står EMK artikkel 8 og rett-spraksis om denne bestemmelsen fra Den euro-peiske menneskerettsdomstol (EMD) og Høyes-terett sentralt.

Utredningen inneholder forslag til en ny til-syns- og disiplinærordning for advokater, se kapit-tel 22 til 26. Ved valget av modell for denne ordnin-gen foreslår utvalget å etablere et advokatsam-funn, som skal være en organisasjon med obliga-torisk medlemskap for alle advokater som blantannet utøver tilsynsvirksomhet. Etableringen aven slik organisasjon reiser spørsmål knyttet tilmedlemmenes tankefrihet, ytringsfrihet ogforeningsfrihet, jf. EMK artikkel 9, 10 og 11 (SPartikkel 18, 19 og 22). Disse problemstillingenevurderer utvalget i kapittel 23. I kapittel 26 drøfterutvalget utformingen av saksbehandlingsreglerfor de nye organene. Saksbehandlingen må opp-fylle kravene som følger av EMK artikkel 6 (SP

1 Endringer i Grunnloven ved Grunnlovsvedtak 6., 13. og 27.mai 2014.

2 Harris, O’Boyle & Warbick: Law of the European Conven-tion on Human Rights (3. utgave, Oxford 2014) s. 360–361.

3 Mandatet er gjengitt i punkt 1.2.


artikkel 14). Utvalget har også vurdert forslagetsammenholdt med blant annet EMK artikkel 5(SP artikkel 9) og forbudet mot gjentatt straffefor-følgning i EMKs tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 (SPartikkel 14 nr. 7).

5.3 EØS-avtalen mv.

EØS-avtalen inneholder en hel del bestemmelsersom stiller krav til det norske regelverket foradvokater og andre som yter rettslig bistand.

Flere krav følger av EØS-avtalens bestemmel-ser om fri bevegelighet for arbeidstakere og selv-stendig næringsdrivende, fri etableringsrett og friadgang til å yte tjenester, jf. EØS-avtalen artikkel28 til 39 samt direktiver og forordninger som utfyl-ler disse bestemmelsene. Dette regelverket stillerfor det første krav som gjelder ved utstedelse ogopphør av norsk advokatbevilling, og tilsvarendekrav for den som søker stilling som advokatfull-mektig, se kapittel 11 til 13. For den som alleredehar advokatbevilling fra en EØS-stat, fastsetterdirektiv 2005/36/EF av 7. september 2005 omgodkjenning av faglige kvalifikasjoner (yrkeskvali-fikasjonsdirektivet) en rett til på nærmere vilkår åfå norsk advokatbevilling på grunnlag av den uten-landske advokatbevillingen. For den som ikke haradvokatbevilling fra en EØS-stat, følger det avyrkeskvalifikasjonsdirektivet at utdanning fraandre EØS-stater på visse vilkår må aksepteres istedet for norsk mastergrad i rettsvitenskap ellerjuridisk embetseksamen. Overfor personer medjuridisk utdanning fra nordiske land må regelver-ket også oppfylle overenskomst av 24. oktober1990 mellom Danmark, Finland, Island, Norge ogSverige om et nordisk samarbeidsmarked for per-soner med yrkeskompetansegivende, høyereutdanning av minst tre års varighet.

For det andre skal utenlandske advokater – ogandre som driver rettslig bistand – fra EØS-stater,i utgangspunktet gis adgang til å yte tjenester ogetablere virksomhet i Norge på lik linje med per-soner med norsk advokatbevilling. Advokatersadgang til å yte tjenester og drive advokatvirksom-het i andre EØS-stater er nærmere regulert idirektiv 77/249/EØF og direktiv 98/5/EF (advo-katdirektivet),4 og dette får stor betydning for

utformingen av reglene om EØS-advokaters retttil å drive advokatvirksomhet i Norge, se punkt11.4. Mer generelle regler om adgangen til å ytetjenester og adgangen til å etablere seg i Norgefølger av lov 19. juni 2009 nr. 103 om tjenestevirk-somhet (tjenesteloven), som bygger på direktiv2006/123/EF (tjenestedirektivet).5

For det tredje er det i medhold av den frie eta-bleringsretten fastsatt krav til saksbehandlingenved utstedelse og opphør av advokatbevilling,samt ved tilsvarende beslutninger knyttet til ret-ten til å være advokatfullmektig og retten for advo-kater fra EØS-stater til å drive advokatvirksomheti Norge. Disse kravene er nærmere regulert i tje-nesteloven kapittel 3. Dessuten stiller tjenestelo-ven kapittel 6 krav om tilsynssamarbeid mellomnorske tilsynsmyndigheter og tilsvarende tilsyns-organer i andre EØS-stater. Lovforslaget må opp-fylle disse kravene, se punkt 24.3.2.

EØS-avtalen inneholder også bestemmelsersom i tillegg til å fremme den frie bevegelighetenav tjenester, skal ivareta hensynet til forbrukereog andre som kjøper eller mottar tjenester. Dettegjelder blant annet direktiv 2005/29/EF (direktivom urimelig handelspraksis)6, som er gjennom-ført i lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med mar-kedsføring og avtalevilkår mv. (markedsførings-loven) med forskrifter, og krav om informasjons-plikt mv. til utenlandske tjenestemottakere, jf. tje-nesteloven § 20.7 Direktiv 2013/11/EU8 har somformål å etablere et system for utenrettslig tviste-løsning av kontraktstvister i forbrukerforhold, ogdet gjelder blant annet for kontrakter mellomadvokater og forbrukere. Direktivet gjelder bådegrenseoverskridende og rent nasjonale kontrak-ter, og det pålegger medlemsstatene å innførealternative ordninger til domstolsbehandling forkontraktstvister mellom forbrukere og tjenestey-tere. På bakgrunn av direktivet foreslår utvalget åopprette en meklingsordning for forbrukere til-knyttet Advokatsamfunnet, se kapittel 27.

EØS-retten fastsetter også krav av betydningfor reglene om organisering av advokatvirksom-het. Blant annet følger det av tjenesteloven § 23,

4 Rådsdirektiv 77/249/EØF av 22. mars 1977 med henblikkpå å lette den faktiske gjennomføring av advokaters adgangtil å yte tjenester, og Europaparlaments- og rådsdirektiv 98/5/EF av 16. februar 1998 om lettelse av adgangen til åutøve advokatyrket på permanent grunnlag i en annenmedlemsstat enn staten der den faglige kvalifikasjonen erervervet.

5 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/123/EF av 12.desember 2006 om tjenester i det indre marked.

6 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/29/EF av 11. mai2005 om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbru-kere på det indre marked og om endring av rådsdirektiv84/450/EØF, europaparlaments- og rådsdirektiv 97/7/EF,98/27/EF og 2002/65/EF og europaparlaments- og råds-forordning (EF) nr. 2006/2004.

7 Se kapittel 20, blant annet punkt 20.2.1.1.8 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/11/EU av 21. mai

2013 om alternativ klagebehandling i forbindelse med tvis-ter på forbrukerområdet.


som bygger på tjenestedirektivet artikkel 25, attjenesteyterne (herunder advokater) i utgangs-punktet står fritt til å yte flere slags tjenester, ellertil å yte tjenester i samarbeid med andre tjenestey-tere. Etter tjenesteloven § 23 andre ledd bokstav aer det likevel anledning til å sette krav knyttet tiltjenesteytere i lovregulerte yrker, så langt dette erberettiget for å sikre etterlevelse av yrkesetiskeregler, og det er nødvendig for å sikre tjenesteyte-rens uavhengighet og upartiskhet. Se nærmereom dette i punkt 14.2.3.1.

Reglene om advokaters taushetsplikt og bevis-forbudet, som utvalget gjennomgår i kapittel 15,ligger i utgangspunktet utenfor EØS-retten. Over-for EU- og EØS-organer kan imidlertid dette stilleseg annerledes. På bakgrunn av EU-domstolenspraksis vil for eksempel korrespondanse mellomadvokat og klient måtte fremlegges for Europa-kommisjonen dersom det er grunnlag for detteetter EU- og EØS-retten, selv om bevisforbudet inorsk rett ville være til hinder for dette. I likhetmed norsk intern rett fastsetter EU- og EØS-ret-ten et vidtrekkende bevisforbud for fortrolig infor-masjon mellom advokat og klient, se punkt 15.1.3.EU-domstolens praksis tilsier imidlertid – i mot-setning til hva som følger av norsk rett – at korre-spondanse mellom bedriftsadvokater og deresarbeidsgivere ikke er vernet av taushetsplikten ogbevisforbudet, se nærmere i punkt 15.3.2.7 og15.7.4.12.

Endelig viser utvalget til at direktiv 95/46/EF(personverndirektivet)9 stiller krav til behandlingav personopplysninger mv. som er gjennomført ilov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av person-opplysninger (personopplysningsloven). Europa-kommisjonen har siden 2012 arbeidet med enreform av EUs personvernregler, og en ny forord-ning, som skal erstatte personverndirektivet, for-ventes vedtatt i løpet av 2015, se punkt 16.5.1.

5.4 Internasjonale prinsipper og anbefalinger

5.4.1 FNs «Basic Principles on the Role of Lawyers»

Ved «Eigth United Nations Congress on the Pre-vention of Crime and the Treatment of Offenders»i 1990 vedtok FN «Basic Principles on the Role ofLawyers». Prinsippene inngår ikke i noen folke-

rettslig bindende avtale og er dermed å anse som«soft law», men de er anbefalinger til medlemssta-tene. Utvalget mener det er grunn til å legge vektpå prinsippene fordi de må antas å gi uttrykk forfelles internasjonale prinsipper for reguleringenav advokater. Etter utvalgets syn er det særliggrunn til å være oppmerksom på den sterke beto-ningen av behovet for uavhengige advokater ogen uavhengig advokatstand, se for øvrig kapittel10 om blant annet advokaters uavhengighet. Prin-sippene omhandler blant annet individenes rett tilå motta rettslig bistand, kvalifikasjonskrav foradvokater, taushetsplikten og andre regler foryrkesutøvelsen, samt regulering av yrkesorgani-sasjoner og disiplinær- og tilsynsordninger foradvokater.

5.4.2 Europarådets rekommandasjon «Freedom of exercise of the profession of lawyers»

Europarådets rekommandasjon «Freedom ofexercise of the profession of lawyers» er en anbe-faling vedtatt av Europarådets ministerkomité den25. oktober 2000. Rekommandasjonen viser blantannet til EMK og FNs «Basic Principles on theRole of Lawyers». På samme måte som FN-prin-sippene omhandler rekommandasjonen grunn-leggende spørsmål om utøvelsen av advokatyrket.For øvrig vises det til utvalgets merknader i for-rige punkt.

5.4.3 CCBEs etiske regler

The Council of Bars and Law Societies of Europe(CCBE) er rådet for advokatorganisasjoner iEuropa, der den norske Advokatforeningen ermedlem. CCBE vedtok første gang i 1988 fellesregler om god advokatskikk for europeiske advo-kater, «CCBE Code of Conduct of European Lawy-ers» (CCBEs etiske regler). Senere har regleneblitt endret, senest i 2006. Organisasjonene somer medlem av CCBE, forplikter seg til å påleggemedlemmene å følge CCBEs etiske regler vedadvokatvirksomhet over landegrensene, jf. regle-nes punkt 1.3. I norsk rett følger det av advokatfor-skriften kapittel 12 punkt 6.1 at en norsk advokatsom utøver advokatvirksomhet i en annen EØS-stat, er bundet av CCBE. Også for øvrig byggerreglene for god advokatskikk i advokatforskriftenkapittel 12 i stor grad på CCBEs etiske regler,både hva gjelder innhold og struktur.

Utvalget mener det er god grunn til å bygge påinnholdet i CCBEs etiske regler ved utformingenav lovforslaget.

9 Europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. okto-ber 1995 om beskyttelse av fysiske personer i forbindelsemed behandling av personopplysninger og om fri utveks-ling av slike opplysninger.


Kapittel 6

Dansk rett

6.1 Innledning

Lov nr. 1139 af 24. september 2013 om rettenspleje (retsplejeloven) syvende afsnit om advoka-ter (kapittel 12 til 14) inneholder bestemmelserom advokatvirksomhet, herunder vilkår for å bliadvokat, organisering av advokatvirksomhet,etikk og sanksjoner ved brudd på reglene foradvokatvirksomhet, advokatenes møterett fordomstolene, advokatfullmektiger og om opphør avretten til å drive advokatvirksomhet. Retsplejelo-ven syvende afsnit kapittel 15 gir regler om disipli-nær- og tilsynsordningen for danske advokater,herunder om organene Advokatsamfundet ogAdvokatnævnet, og om salærklager og disiplinær-saker.

I 2007 ble det gjort endringer i retsplejelovensregler om advokater ved lov nr. 520 af 6. juni 2007om ændring af retsplejen (Revision af regler omadvokaters virksomhed). Endringene bygger istor grad på forslaget som ble fremsatt av det dan-ske advokatutvalgets «betænkning om retsplejelo-vens regler om advokater» i 2006. Endringeneomfatter i hovedtrekk ny regulering av Advokat-samfundet som en institusjon opprettet ved lov, envidereføring av obligatorisk medlemskap i Advo-katsamfundet, et noe skjerpet tilsyn med advoka-ter, økt innflytelse fra forbrukerinteresser i sam-mensetningen av Advokatnævnet, videreføring avtilsyns- og disiplinærmyndighetenes uavhengig-het fra staten, reform av advokatutdannelsen, inn-føring av obligatorisk etterutdannelse for advoka-ter og advokatfullmektiger, økt offentliggjøring idisiplinærsaker, en viss lempning av advokatersenerett til å eie advokatselskaper og til å være sty-rerepresentanter, en noe utvidet selskapsform foradvokatselskaper og en viss lempning av advoka-ters enerett til å møte for domstolene. Endringenei retsplejeloven trådte i kraft 1. januar 2008,sammen med flere nye og utfyllende forskrifter,blant annet om obligatorisk etterutdannelse for

advokater, om grunnutdannelsen for advokatfull-mektiger, og om advokatselskaper. Lovendrin-gene fra 2007 er ment å ivareta hensynet til frikonkurranse, herunder at klientene skal sikres eneffektiv og rimelig ytelse, hensynet til borgernesrettssikkerhet og hensynet til rettspleien.

Retsplejeloven § 143 fastsetter at det danskeAdvokatsamfund utgjøres av alle advokater. Detobligatoriske medlemskapet har sammenhengmed at tilsynsmyndigheten er lagt til Advokatsam-fundet, og at disiplinærmyndigheten ligger hosAdvokatnævnet. Advokatsamfundets vedtekter(Vedtægt for Det Danske Advokatsamfund) inne-holder nærmere regler om Advokatsamfundetsorganisasjon og virksomhet, herunder om Advo-katrådet (styret i Advokatsamfundet) og Advokat-nævnet (disiplinærmyndigheten).1 Videre inne-holder vedtektene utfyllende materielle regler tilretsplejeloven, blant annet om forsikring, garanti,regnskap og revisjon. Vedtektene skal godkjennesav justisministeren.2 Advokatsamfundets vedtek-ter har status som forskrift (bekendtgørelse). Reg-lene om klientkonto og behandling av betroddemidler er regulert i en egen vedtekt for Advokat-samfundet, og har på samme måte hjemmels-grunnlag i retsplejeloven og status som forskrift.3

Etiske regler for advokater er regulert i rets-plejeloven.4 Videre utarbeider styret i Advokatrå-det «De advokatetiske regler». Dette regelverketskal kodifisere domstolenes og Advokatnævnetspraksis i disiplinærsaker. Dersom rettspraksisviser at regelverket ikke gir uttrykk for gjeldenderett, blir reglene oppdatert. De advokatetiskeregler har status som veiledende retningslinjer.

1 Retsplejeloven § 143 stk. 5.2 Retsplejeloven § 127 og § 143 stk. 5.3 Retsplejeloven § 127. Bekendtgørelse nr. 908 af 16/09/2009

om godkendelse af ændringer af vedtægt om advokaterspligter med hensyn til behandlingen af betroede midler.

4 Retsplejeloven § 126.


6.2 Den generelle adgangen til å yte juridiske tjenester

I Danmark har enhver adgang til å drive juridisktjenesteyting. Møterett for domstolene er somhovedregel forbeholdt advokater.

Tidligere var det i (den nå opphevede) vinkel-skriverloven et forbud mot å markedsføreervervsmessig rettshjelp for andre enn advokater.Bestemmelsen fungerte i praksis som et forbudmot at andre enn advokater kunne drive retts-hjelp. Markedsføringsforbudet ble opphevet i2006, sammen med innføring av lov nr. 419 af 9.mai 2006 om juridisk rådgivning.

Lov om juridisk rådgivning gjelder for enhverikke-advokat som yter juridisk rådgivning iervervsmessig øyemed, overfor en forbruker. Deter ikke krav til kvalifikasjoner eller vilkår om auto-risasjon eller registrering for å drive juridisk råd-givning.

Loven inneholder blant annet krav om at per-soner som yter juridisk rådgivning, må opptre itråd med god skikk for juridisk rådgivning. Videreer det krav om skriftlig avtale om oppdrag, og opp-lysningsplikt om forsikring, priser mv. Juridiskerådgivere har etter loven ikke anledning til å taimot betrodde midler fra kunden eller på kundensvegne.5 Loven fastsetter krav om at den juridiskerådgiveren skal være uavhengig fra utenforlig-gende interesser.6 Loven pålegger ikke juridiskerådgivere en yrkesmessig taushetsplikt, men deter gitt utfyllende regler i Bekendtgørelse om godskik for juridisk rådgivning (forskrift), herunderen bestemmelse som pålegger den juridiske råd-giveren taushetsplikt om fortrolige opplysningersom vedkommende har blitt kjent med under råd-givningen.7

Juridiske tjenesteytere er ikke underlagt eteget kontroll- eller sanksjonssystem, og har ikkeegen tilsyns- eller disiplinærmyndighet. Loven erunderlagt Forbrukerombudsmannen, som skalføre tilsyn med overholdelse av loven og forskrif-ten etter markedsføringslovens regler, jf. lovens§ 3. Klager knyttet til rådgivningen, for eksempelkrav om erstatning eller tilbakebetaling av veder-lag, kan fremsettes for Forbrukerklagenævnet. Ilov om juridisk rådgivning § 4 er det fastsatt enstraffebestemmelse for overtredelse av bestem-melsene i loven. Straffesanksjoner vil måtte ileg-

ges etter alminnelige strafferettslige og straffe-prosessuelle regler.

6.3 Vilkår for å opptre for domstolene

I Danmark er utgangspunktet at bare advokaterkan opptre for domstolene, jf. retsplejeloven § 131.Det er også adgang for partene til å prosederesaker selv, eventuelt ved nærstående elleransatte.8 I enkelte saker er det likevel påkrevetmed advokat, for eksempel i saker om umyndig-gjørelse og ved administrativ frihetsberøvelse, ogsom forsvarer i straffesaker.9

Ved lovendringen i 2007 ble det innført reglersom til en viss grad løste opp i det såkalte møte-rettsmonopolet for advokater. Det ble åpnet for atandre enn advokater kunne møte som retter-gangsfullmektiger i saker som er omfattet av denforenklede prosessen for inkassosaker (retspleje-loven kapittel 44 om betalingspåkrav), sakerunder «småsagsprosessen» (retsplejeloven kapit-tel 39) og under generelle utleggsforretninger forfogderetten.

6.3.1 Advokaters adgang til å opptre for domstolene

De alminnelige domstolene i Danmark er Højeste-ret (siste instans), landsrettene (andre instans),byrettene (førsteinstans) og Sø- og Handelsretteni København (førsteinstans). Sø- og Handelsrettener en ordinær domstol som behandler utvalgtesakstyper og er inndelt i en rettsavdeling og enskifteavdeling. Rettsavdelingen behandler blantannet internasjonale ervervssaker, immateriellesaker, EF-varemerke- og designsaker, og konkur-ransesaker. Overprøvingsinstans for rettsavde-lingen er Højesteret. Skifteavdelingen behandlerbegjæringer om «rekonstruktionsbehandling,konkurs eller gældssanering» fra Storkøben-havnsområdet.10 Overprøvingsinstans for skifte-avdelingen er landsretten.

Alle advokater har møterett for byretten, ogfor skifteavdelingen i Sø- og Handelsretten.11 Medmøterett menes en enerett til å møte i retten påvegne av andre og til å underskrive prosesskriv.

For å møte for landsretten og for å møte i allesaker for Sø- og Handelsretten, må advokaten habestått en prøve i prosedyre, jf. retsplejeloven

5 Lov om juridisk rådgivning § 2 stk. 6.6 Lov om juridisk rådgivning § 2 stk. 7.7 Bekendtgørelse nr. 684 af 22/06/2006 om god skik for juri-

disk rådgivning § 9.

8 Retsplejeloven § 260, jf. § 131.9 Retsplejeloven § 730 stk. 2.10 Retsplejeloven § 15 stk. 2 nr. 5.11 Retsplejeloven § 132.


§ 133. Prøven består i at advokaten for landsretteneller Sø- og Handelsretten fører to egnede rettssa-ker, som avsluttes med muntlig forhandling. Deter den domstolen som saken er ført for, somavgjør om prøven er bestått i den enkelte sak. Utfra den første sakens karakter og utførelsen avprosessoppdraget er det mulig å få godkjent prø-ven etter gjennomføring av én sak for landsretteneller Sø- og Handelsretten. Lovendringen i 2007åpnet for at en rettssak som føres for byrettenmed kollegial behandling eller som gjennomføresmed sakkyndige dommere, kan godkjennes somén prøvesak. Når én av sakene føres for byretten,må advokaten i tillegg prosedere for landsretteneller for Sø- og Handelsretten. Presidentene forlandsretten og for Sø- og Handelsretten har utar-beidet nærmere retningslinjer for vurderingen avom en sak er egnet som prøvesak og for vurderin-gen av prøvesakens utførelse. Kandidaten har treforsøk på sine prøvesaker, og må bestå to av forsø-kene.

Vilkårene for å møte for Højesteret følger avretsplejeloven § 134. Det kreves ikke at advokatenavlegger en egen prøve for å få møterett for Højes-teret. En advokat kan møte for Højesteret når prø-ven for landsretten er bestått, og når det fore-ligger en erklæring fra Advokatrådet om at advo-katen i minst fem år har vært i virksomhet somadvokat med møterett for landsretten, og enerklæring («øvethedserklæring») fra landsrettenom at advokaten er øvet i prosedyre. Etter lands-rettens praksis og retningslinjer synes dette åinnebære at advokaten som utgangspunkt skal hagjennomført omkring ti alminnelige sivile sakerinnenfor en periode på fem år, og sakførselen skalha vært forsvarlig. Videre er det nærmere «ret-ningslinjer» for vurderinger av de enkelte saksty-pene (sivile saker mv.).

Højesteret har adgang til å gi en advarsel der-som advokater utfører sine prosessoppdrag forHøjesteret på en uforsvarlig måte.12 Dersom advo-katen etter å ha fått en advarsel fortsatt utførerprosessoppdrag på en uforsvarlig måte, kanHøjesteret ved beslutning frata advokaten møte-retten.13 Møteretten kan gjenerverves ved beslut-ning fra Højesteret. I praksis har adgangen til åfrata advokater retten til å møte for Højesteretikke blitt benyttet. Adgangen til å gi advarselbenyttes svært sjelden.

6.3.2 Advokatfullmektigers rett til å opptre for domstolene

Etter reglene i retsplejeloven § 136 kan autori-serte advokatfullmektiger møte for sin prinsipal ialle saker for byretten og i Sø- og Handelsrettensskifteavdeling. En advokatfullmektig som er auto-risert for en advokat med møterett for landsretten,kan møte for landsretten og i alle saker for Sø- ogHandelsretten i henhold til en prosedyrefullmaktetter nærmere vilkår.14

6.4 Advokater og advokatfullmektiger

6.4.1 Vilkår for å få advokatbevilling

Vilkårene for å få advokatbevilling følger av rets-plejeloven § 119. Når man får advokatbevilling,blir man automatisk medlem av Advokatsamfun-det. Det er justisministeren som utsteder advokat-bevilling når vilkårene i retsplejeloven § 119 eroppfylt. Personer som oppfyller vilkårene, har retttil å få utstedt advokatbevilling. Ved avslag på søk-nad om advokatbevilling kan domstolene over-prøve justisministerens lovbundne skjønnsvurde-ringer.

Vilkårene for å få advokatbevilling er at ved-kommende er myndig, ikke er under «rekonstruk-tionsbehandling» eller konkurs (er betalingsdyk-tig), har bestått dansk juridikum («juridiskbachelor- og kandidateksamen»), har tre års erfa-ring fra praktisk juridisk virksomhet og i denneforbindelse har oppnådd kjennskap til rettssaks-behandling, har gjennomført og bestått eksamen ien teoretisk grunnutdannelse for advokatfullmek-tiger, og har bestått en praktisk rettergangsprøve.

Utdannelseskravet innebærer som utgangs-punkt krav om dansk juridisk bachelor- og kandi-dateksamen. Personer som har en juridisk utdan-nelse fra EU- eller EØS- land, kan oppfylle utdan-nelseskravet hvis den juridiske utdannelsen hartilsvarende nivå som den danske juridiskebachelor- og kandidateksamen, jf. retsplejeloven§ 135 a. Justisministeren har i disse tilfelleneanledning til å fastsette en prøvetid på opp til tre årsom betingelse for autorisasjon til å gjennomførepraksiskravet som advokatfullmektig. Prøvetidenskal ivareta hensynet til at søkeren har tilstrekke-lig kjennskap til dansk prosessrett og det danskespråket til å kunne gjennomføre en hovedforhand-ling på forsvarlig vis. Personer som ikke har juri-disk utdannelse fra et EU- eller EØS-land, oppfyl-ler ikke utdannelseskravet for å bli advokat eller

12 Retsplejeloven § 134 stk. 2.13 Loc.cit. 14 Retsplejeloven § 136 stk. 4 og 5.


for bli autorisert som advokatfullmektig i Dan-mark. I praksis er det imidlertid mulighet for atpersoner med juridisk utdannelse fra et land uten-for EU kan rette henvendelse til Styrelsen forInternational Uddannelse, for å få vurdert om denjuridiske utdannelsen i et visst omfang kanerstatte fag innenfor den danske juristutdannel-sen.

Vilkåret om juridisk praksis kan oppfylles vedtre år i stilling som advokatfullmektig, hvor full-mektigen deltar i alminnelig advokatvirksomhetog får kjennskap til behandling av rettssaker. Full-mektigen må være autorisert for en advokat somutøver advokatvirksomhet. Praksis fra tid somansatt i advokatvirksomhet i utlandet kan medreg-nes i fullmektigtiden. For at denne ansettelsesti-den skal kunne medregnes fullt ut, må advokat-virksomheten enten være danskeid eller værevirksomhet med primært EU-rettslig sakstilfang.For praksis i virksomhet i utlandet vil det være enforutsetning at fullmektigen har deltatt i behand-ling av rettssaker, herunder rettssaker i Danmark.

Som praktisk juridisk virksomhet regnes ogsåarbeid i en juridisk stilling ved domstolene, påtale-myndigheten eller i politiet, hvor behandling avrettssaker inngår som en vesentlig del. Justismi-nisteren kan avgjøre at virksomhet i andre juri-diske stillinger oppfyller vilkåret eller gi regler omat andre juridiske stillinger helt eller delvis oppfyl-ler praksisvilkåret etter retsplejeloven § 119. Deter etter praksis mulighet for å få praksistidenmedregnet som hovedregel med opp til to år hvispraksisen kan likestilles helt med en ansettelsesom autorisert advokatfullmektig på et advokat-kontor. Praksistiden medregnes dog kun medhalvdelen, slik at ett års praksis medregnes somseks måneder.

Tidligere var det et vilkår at virksomhetensom advokatfullmektig skulle omfatte behandlingav rettssaker. For advokatfullmektiger som gjen-nomførte praksis ved å være ansatt i en organisa-sjon, var det et krav om å prosedere cirka 15 retts-saker for å få medregnet fullmektigtiden fullt ut ihenhold til treårskravet. Kravet til prosedyreerfa-ring ble lempet på ved lovendringen i 2007 oginnebærer nå at man som advokatfullmektig skaloppnå kjennskap til behandling av rettssaker. End-ringen bør ses i sammenheng med at det ved lov-endringen samtidig ble innført krav om praktiskrettssaksprøve, som innebærer at fullmektigen nåmå bevise at han eller hun kan håndtere en retts-sak i praksis.

Kravet om grunnutdannelse for advokatfull-mektiger fremgår av retsplejeloven § 119 stk. 2 nr.5. Retsplejeloven § 126 stk. 3 pålegger advokatene

å medvirke til at deres autoriserte fullmektiger fårgjennomført grunnutdannelsen. Grunnutdannel-sen består av et teoretisk kurs med avsluttendeskriftlig eksamen, og en praktisk rettergangs-prøve. Reglene om grunnutdannelsen fremgår iegen forskrift om obligatorisk grunnutdannelsesom betingelse for å få bevilling som advokat.15

Det er Advokatsamfundet som forestår grunnut-dannelsen, eksamen og den praktiske rettssaks-prøven på grunnlag av de retningslinjer som fast-settes av kursutvalget.16 Kursutvalget består av nipersoner som oppnevnes av justisministeren, jf.forskriften §§ 9 og 12. Advokatsamfundet fastset-ter selv de nærmere retningslinjene for påmeldingog avmelding til grunnutdannelsens kurs og eksa-men, jf. forskriften § stk. 2.

Grunnutdannelsen («advokatuddannelsen»)består i et 20 dagers kurs fordelt over ett år. Vilkå-ret for å delta på kurset er at man har bestått denjuridiske bachelor- og kandidateksamen eller opp-fyller betingelsene for utenlandsk utdannelse etterretsplejeloven § 135 a. Den teoretiske delen avadvokatutdannelsen avsluttes med en tre timersskriftlig advokateksamen. Eksamensoppgavenbestår av «multiple choice»-spørsmål og fra to tilfire «case-oppgaver».

Den praktiske prøven i rettssaksbehandlingbestår av gjennomføring av én sak for byretten,landsretten eller Sø- og Handelsretten. De nær-mere reglene for gjennomføringen fremgår avkapittel 3 i forskriften. Retten vurderer om sakener egnet til å vurdere kandidatens evner underopptreden i rettergang og om den kan godkjennessom en rettssaksprøve, og beslutter sammen meden sensor om prøven er bestått, jf. forskriften § 5.Kandidaten har tre forsøk til å bestå rettssaksprø-ven. Hvis det ikke er mulig for kandidaten å finneen egnet sak til rettssaksprøven når det er gjen-nomført minimum to år av praksisperioden, kanhan/hun søke om å få gjennomført en fiktiv retts-sak. Advokatsamfundet gjennomfører fiktiv retts-sak tre ganger i året, hvor en dommer og ensensor, etter innstilling fra domstolene og utpe-king av Advokatsamfundet, deltar.

Kravet om å gjennomføre grunnutdannelsen,advokatprøven og rettssaksprøven gjelder for allekandidater uavhengig av hvordan praksistidengjennomføres. Dommerfullmektiger vil være hen-

15 Bekendtgørelse nr. 1473 af 12/12/2007 om obligatoriskgrunduddannelse som betingelse for at få beskikkelse somadvokat som ændret ved bekendtgørelse 1036 af 11/11/2011.

16 Retsplejeloven § 119 stk. 5 og forskriften § 13.


vist til å gjennomføre rettssaksprøven i en fiktivsak.

Minstepris for det teoretiske advokatkursetinkludert den skriftlige advokateksamen i 2013var 47 800 danske kroner. Rettssaksprøven koster4500 danske kroner. Prisen for rettssaksprøven ien fiktiv sak er variabel, og fastsettes etter forde-ling av utgiftene mellom prøvekandidatene. Beta-lingen fastsettes og oppkreves av Advokatsamfun-det etter nærmere regler i forskriften § 8. Detfremgår av retsplejeloven § 126 stk. 3 at advokatensom fullmektigen er autorisert for, skal dekkeutgiftene til advokatkurset, eksamen og rettssaks-prøven.

Forskriften gir nærmere bestemmelser omdispensasjonsadgang og klageadgang i forbin-delse med grunnutdannelsen.

Etter retsplejeloven § 121 kan utstedelse avadvokatbevilling nektes i enkelte tilfeller. Dettegjelder dersom en søker er dømt for straffbart for-hold, når forholdet begrunner en nærliggendefare for misbruk av adgangen til å utøve advokat-virksomhet eller svekker den nødvendige aktelseog tillit til vedkommende. Advokatbevilling kannektes når vedkommende i en tidligere stillingeller verv har utvist en adferd som gir grunn til åanta at advokatvirksomheten ikke vil bli utøvd påen forsvarlig måte. Videre kan advokatbevillingnektes når vedkommende har betydelig forfaltgjeld til det offentlige (50 000 danske kroner ellermer). Det er justisministeren som avgjør om søk-naden om advokatbevilling skal avslås.17 Vedavslag kan søkeren kreve at justisministeren brin-ger saken inn for retten. Dersom retten godkjen-ner justisministerens avslag, kan saken på nyttinnbringes for retten etter (først) to år.

6.4.2 Vilkår for å bli autorisert som advokatfullmektig

For at man gjennom praksis som advokatfullmek-tig skal oppfylle vilkåret om tre års juridisk prak-sis, må fullmektigen ha deltatt i alminnelig advo-katvirksomhet og fått kjennskap til behandling avrettssaker. Advokaten fullmektigen er autorisertfor, må utøve advokatvirksomhet. Det følger avretsplejeloven § 135 at en advokat kan ha en ellerto advokatfullmektiger autorisert for seg. Autori-sasjon gis av «præsidenten» i den byrettskretsenhvor advokaten har kontor, det vil si av en dom-mer.

Vilkårene for å bli autorisert som advokatfull-mektig er at personen har bestått dansk juridisk

bachelor- og kandidateksamen. For personer meden juridisk utdannelse fra et annet EU- eller EØS-land kan utdannelsen godkjennes hvis den er pånivå med den danske juristog kandidateksamen.Som redegjort for ovenfor under punkt 6.4.1 foradvokatbevilling, kan det for søkere med utdan-nelse fra EU-land fastsettes en prøvetid på opp tiltre år, hvor vedkommende må være ansatt hos enadvokat, for eksempel som juridisk konsulent.Når arbeidsgiveren etter prøvetiden kan erklæreat kandidaten er egnet til å møte for retten, vil ved-kommende kunne ansettes som advokatfullmek-tig på samme måte som personer med dansk juri-disk kandidateksamen. Det er muligheter for at endel av den gjennomførte prøvetiden kan godtgjø-res som gjennomføring av den tre år lange prak-sistiden som advokatfullmektig. Personer somikke har juridisk utdannelse fra et EU- eller EØS-land, kan ikke bli autorisert som advokatfullmek-tig i Danmark.

Retsplejeloven § 121 gjelder tilsvarende vedsøknad om autorisasjon for advokatfullmektig.Autorisasjon kan nektes hvis søkeren er dømt foret kvalifisert straffbart forhold, har utvist kvalifi-sert straffverdig atferd i en tidligere stilling ellerhar gjeld på 50 000 danske kroner eller mer til detoffentlige. Med bakgrunn i § 121 må opplysningerom søkeren fra «Det Centrale Kriminalregister»og attestasjon fra søkerens hjemkommune omeventuell gjeld til det offentlige ligge til grunn vedbehandlingen av autorisasjonssøknaden.

6.4.3 Obligatorisk etterutdannelse for advokater og advokatfullmektiger

Ved lovendringen i 2007 ble det innført krav omobligatorisk etterutdannelse for advokater. Detfølger av retsplejeloven § 126 stk. 5 at enhveradvokat og advokatfullmektig løpende skal gjen-nomføre etterutdannelse av betydning for advo-katvervet. Det er fastsatt nærmere regler om ord-ningen med etterutdannelse i forskrift om løpendeobligatorisk etterutdannelse for advokater ogadvokatfullmektiger.18

Med etterutdannelse av betydning for advokat-vervet menes undervisning som enten er av gene-rell betydning for utøvelsen av advokatvervet ellerhar konkret betydning for arbeidsoppgavene tilden enkelte advokat eller advokatfullmektig.19

17 Retsplejeloven § 121 stk. 2.

18 Bekendtgørelse nr. 1474 af 12. december 2007 om løbendeobligatorisk efteruddannelse for advokater og advokatfuld-mægtige som ændret ved bekendtgørelse nr. 820 af 25. juni2010.

19 Bekendtgørelse om løbende obligatorisk efteruddannelsefor advokater og advokatfuldmægtige § 2.


Deltakelse i grunnutdannelsen for advokatfull-mektiger anses ikke som etterutdannelse.

Kravet til etterutdannelse innebærer at advo-katen eller advokatfullmektigen må gjennomføreminst 54 leksjoner med 45 minutters varighet iløpet av en periode på tre år. Dette svarer til cirkatre hele kursdager per år. Undervisningen kangjennomføres både eksternt hos en kurstilbyder,internt av et advokatkontor eller i samarbeid mel-lom flere advokatkontorer. Undervisningsoppleg-get må følge de nærmere bestemmelsene forundervisningsopplegget i forskriften.20 Forskrif-ten åpner for at undervisningsvirksomhet og for-fattervirksomhet i en viss utstrekning kan erstattekravet om etterutdannelse.

Det er Advokatrådet som fører tilsyn med atreglene om obligatorisk etterutdannelse overhol-des. Det anses som overtredelse av reglene omgod advokatskikk, jf. retsplejeloven § 126 stk. 1, jf.stk. 5, dersom reglene om obligatorisk etterutdan-nelse ikke overholdes. Det samme gjelder dersomen advokat ikke sørger for at en autorisert advo-katfullmektig oppfyller kravene til obligatorisketterutdannelse.

Det følger av retsplejeloven § 126 stk. 5 at enadvokat skal dekke utgiftene til etterutdannelsefor de advokatfullmektiger som er autorisertunder advokaten.

Kravet om obligatorisk etterutdannelse gjel-der også EU-advokater som driver advokatvirk-somhet i Danmark, med mindre disse kan godt-gjøre at tilsvarende krav er oppfylt i hjemlandet,etter de nærmere reglene i forskriften § 11.

6.4.4 Spesialisering

I Danmark finnes det ikke noen formell, lovregu-lert spesialistordning for advokater. Danske Advo-kater, advokatvirksomhetenes bransjeforening,har gjennom flere av sine spesialforeninger enordning med sertifisering av advokater som job-ber med for eksempel informasjonsteknologi (it-advokater) eller kjøp og salg av fast eiendom (bolig-advokater). Ordningen for it-advokatene består iat advokater med minst to års erfaring og gjen-nomsnittlig 500 årlige timer innenfor fagområdetkan bli sertifisert som it-advokater. Det er ikkekrav til at det dokumenteres at advokaten har sær-skilt kunnskap innenfor fagområdet, gjennom foreksempel en prøve. Utøvelsen av virksomhet somsertifisert it-advokat er ikke underlagt eget til-syns- eller sanksjonssystem. Advokater som prak-

tiserer under sertifiseringen, vil være underlagtde generelle reglene i markedsføringsloven.

6.4.5 Organisering av advokatvirksomhet

Regler om hvordan advokatvirksomhet skal orga-niseres fremgår av retsplejeloven § 123 og følg-ende. Retsplejeloven § 123 stiller som vilkår at enadvokat i minst ett år må ha vært i virksomhetsom autorisert advokatfullmektig eller (som advo-kat) ha vært ansatt hos en annen advokat, for åkunne utøve advokatvirksomhet i fellesskap meden annen advokat, utøve enkeltmannsvirksomhetsom advokat eller eie aksjer eller andeler i et advo-katselskap.

Etter retsplejeloven § 124 kan advokatvirksom-het drives i enkeltmannsforetak, i fellesskap avadvokater («interessentskab») eller som selskap iandels-, aksje- eller kommandittaksjeselskapsform(partnerselskapsform). Adgang til å drive advo-katvirksomhet i kommandittaksjeselskapsformble innført ved lovendringen i 2007.

Det er et vilkår at advokatselskapet alene hartil formål å drive advokatvirksomhet. Vilkåret erogså oppfylt når et selskap som kun eies av advo-kater, har som eneste formål og aktivitet å eieaksjer eller andeler i et annet advokatselskap(«advokatholdingselskap»).

Aksjer eller andeler i advokatselskaper kan kuneies av advokater som aktivt driver advokatvirk-somhet i selskapet (eller i mor- eller datterselskap),av andre ansatte i selskapet eller av et annet advo-katselskap («advokatholdingselskap»).21 Ansatte iselskapet som ikke er advokater, kan ikke tilsammen eie mer enn ti prosent av aksjene ellerandelene i selskapet, og det kan ikke avtales regu-leringer om innløsning av aksjer ut over det somfølger av selskapslovgivningen. Adgangen forandre ansatte i advokatselskapet (enn advoka-tene) til å være eiere av selskapet og adgangen tilå drive holdingselskap ble innført ved lovend-ringen i 2007. For å sikre at eiere som ikke eradvokater, er kjent med reglene for advokatprofe-sjonen, ble det samtidig innført krav om at disseeierne må bestå en prøve i advokatrett.22 Det erAdvokatsamfundet som forestår den såkalte «part-nerprøven». Det er utarbeidet retningslinjer for«partnerprøven», som Justisministeriet har god-kjent. For øvrig gjelder i hovedsak de sammereglene for advokater som for andre ansatte somer eiere, blant annet ved at de er underlagtreglene for salærklager og disiplinærsaker i rets-

20 Ibid. § 3.

21 Retsplejeloven § 124 c.22 Retsplejeloven § 124 d.


plejeloven, og kan innklages for Advokatnævnet,23

og ved at de hefter personlig sammen med selska-pet for ethvert krav som oppstår som følge av(egen) bistand til en klient.24 De er imidlertidikke omfattet av etterutdannelsesreglene og skalikke avgi egen klientkontoerklæring. Advokat-samfundet kunne opplyse at det i 2014 kun varmellom fem og ti personer som har bestått part-nerprøven, og anslagsvis bare en eller to personersom var medeiere etter disse reglene.

Det stilles krav om at de som er styremedlem-mer i et advokatselskap, er advokater som driveraktiv advokatvirksomhet i selskapet eller i mor-eller datterselskap, men andre ansatte som ereiere, kan også være styremedlemmer, i tillegg tilansattrepresentanter i styret.25 Det er imidlertidet vilkår at flertallet av styremedlemmene i etadvokatselskap til enhver tid skal være advokatersom aktivt driver advokatvirksomhet i selskapeteller i mor- eller datterselskap. For at eiere somikke er advokater skal kunne ha styreverv, må deavlegge den såkalte «partnerprøven»,26 som rede-gjort for ovenfor. Reguleringen av og adgangen tilå ha styreverv for eiere som ikke er advokater, bleinnført ved lovendringen i 2007.

Det er gitt nærmere og utfyllende regler omadvokatselskaper i forskrift om advokatselskaperfra 2007.27 Forskriften inneholder regler om eta-blering, endring og oppløsning av advokatselska-per, og alminnelige regler om stiftelse av selska-per. Videre inneholder forskriften regler om plikttil å underrette Advokatrådet, for å sikre Advokat-rådets mulighet til å utføre sin tilsynsmyndighetmed advokatvirksomhet.

Det følger av retsplejeloven § 124 b at denenkelte advokat er personlig ansvarlig sammenmed selskapet for ethvert krav som oppstår somfølge av bistand som ytes til en klient. Bestemmel-sen gjelder også for andre ansatte i selskapet, nårdisse utøver rådgivningsvirksomhet og har aksjereller eierandeler i selskapet. Bestemmelsen inne-bærer at det ikke er anledning til å begrense advo-katens personlige ansvar for egen rådgivninggjennom valg av selskapsform.

6.4.6 Ansvarsforsikring og garanti

Reglene om ansvarsforsikring og garanti følger av§ 61 og § 62 i vedtektene til Advokatsamfundet.Vedtektene har status som forskrift, og bestem-melsene om sikkerhet mot økonomisk ansvar ergitt med hjemmel i retsplejeloven § 127.

Etter vedtektene § 61 har advokater plikt til åtegne forsikring for dekning av erstatningsansvarfor formueskade som påføres tredjemann vedenhver form for uaktsom handling eller unnlatelsesom skyldes advokaten eller advokatens perso-nale.

Ansvarsgrunnlaget bygger på et ulovfestetpersonlig uaktsomhetsansvar for egne feil. Forsik-ringen skal dekke ansvar for alminnelig og grovuaktsomhet. Ansvarsforsikringen kan forhandlesindividuelt, men vilkårene (forsikringspolisen) måvære godkjent av Advokatrådet. Når advokatvirk-somhet utøves i advokatselskap, påligger pliktentil å tegne forsikring advokatselskapet. Forsikrin-gen skal i disse tilfellene tegnes av selskapet, menslik at forsikringen omfatter ansvaret for alle advo-kater som utøver advokatvirksomhet i selskapet,med en forsikringssum på 2,5 millioner danskekroner, for hver advokat. Forsikringsplikten gjel-der også for andre ansatte som er medeiere i sel-skapet. Plikten til å tegne ansvarsforsikring gjel-der ikke for rene advokatholdingselskaper somhar til eneste formål og aktivitet å eie aksjer ellerandeler i et annet advokatselskap.

Det følger av § 62 i vedtektene at enhver advo-kat har plikt til å stille garanti gjennom et forsik-ringsselskap eller et pengeinstitutt, om at ved-kommende garantistiller hefter som selvskyldnerdirekte overfor en advokats klient for dekning avtap som klienten har lidt ved at advokaten elleradvokatens personale urettmessig har bruktbetrodde midler (underslag). Med betrodde mid-ler menes midler som var betrodd advokaten iegenskap av å være advokat. Garantien skal værepå minst fem millioner danske kroner for hveradvokat eller medeier. Plikten til å stille garantipåligger advokatselskapet på samme måte somforsikringsplikten. Plikten til å stille garanti gjel-der også for andre ansatte som er medeiere i sel-skapet, men gjelder ikke for rene advokathol-dingselskaper som har til eneste formål og aktivi-tet å eie aksjer eller andeler i et annet advokat-selskap.

Ved manglende tegning eller opprettholdelseav ansvarsforsikring eller garanti kan saken brin-ges inn for disiplinærorganet, og det vil somhovedregel bli nedlagt påstand om frakjennelse.Ved manglende betaling av premie vil Advokatrå-

23 Retsplejeloven § 124 d stk. 2, jf. § 146 og § 147 b.24 Retsplejeloven § 124 b.25 Retsplejeloven § 124 e.26 Retsplejeloven § 124 d stk. 1.27 Bekendtgørelsenr. 1427 af 11/12/2007 om advokat-

selskaber.


det dekke premiebetalingen for en periode, medkrav om regress mot advokaten.

I Danmark er det i tillegg etablert et erstat-ningsfond som heter «Det Danske Advokatsam-funds Erstatningsfond». Erstatningsfondet erregulert i vedtektene til Advokatsamfundet § 63og følgende. Formålet med Erstatningsfondet er åkunne gi en skjønnsmessig erstatning til personersom har lidt tap som ikke er dekket av advokatensansvarsforsikring eller garanti. Dette gjelder tapsom følge av feil, forsømmelse eller annet ansvars-betinget forhold hos en advokat eller advokatenspersonale i forbindelse med advokatvirksomhet,eller en advokats urettmessige forbruk avbetrodde midler, som for eksempel underslag utover garantibeløpet.

Erstatningsfondet finansieres ved bidrag fraadvokatene, og for øvrig blant annet ved tilskuddfra Advokatsamfundets midler, avkastning og sær-lige bidrag.28 Erstatningsfondets midler admini-streres av Advokatrådet. Det er Advokatrådet somgjennom et nedsatt utvalg (erstatningsudvalget)og etter nærmere regler avgjør i hvilke tilfellererstatning skal gis og hvor stort erstatningsbeløpsom skal tilkjennes. Den øvre grensen for erstat-ningsbeløp for skade voldt ved utøvelse av advo-katvirksomhet, er 2,5 millioner danske kroner foren enkelt skade. Den øvre grensen for erstatningved urettmessig bruk av betrodde midler er femmillioner danske kroner for en enkelt skade.

6.4.7 Klientens rett til fortrolighet og advokatens taushetsplikt

6.4.7.1 Regulering av taushetsplikt

Advokater er omfattet av den danske straffelov§ 152 b, der uberettiget videreformidling av for-trolige opplysninger som er kommet advokaten tilkunnskap som ledd i advokatvirksomheten, straf-fes med bøter eller fengsel inntil seks måneder.

Ut over dette anses taushetsplikten, jf. deadvokatetiske regler punkt 5, som en vesentlig delav advokatens etiske forpliktelser, og dermed vilen tilsidesettelse av taushetsplikten utgjøre enovertredelse av god advokatskikk, jf. retsplejelo-vens § 126 stk. 1.

Utgangspunktet i henhold til de advokatetiskeregler punkt 5 er at enhver opplysning som erkommet til advokatens kjennskap som ledd i advo-katvirksomheten, er taushetsbelagt. Dette skalses i sammenheng med at reglene om god advo-katskikk har klienten som vesentligste beskyttel-

sesinteresse, slik at det kun er den uberettigedevidereformidlingen av fortrolige opplysningersom vil stride mot god advokatskikk. Viderefor-midling kan således for eksempel skje hvis klien-ten gir samtykke, eller hvis opplysningene alle-rede er offentlig tilgjengelige,og dermed ikke kankarakteriseres som fortrolige.

6.4.7.2 Særlig om taushetspliktens vern ved advokatens vitneforklaring

Advokater er som utgangspunkt unntatt fra denalminnelige vitneplikt, jf. retsplejeloven § 170 stk.1, men kan av retten pålegges å avgi vitneforkla-ring i medfør av retsplejeloven § 170 stk. 2. Dettegjelder likevel ikke for forsvarsadvokater i straf-fesaker eller for forhold som omhandler sakførse-len av en sivil rettssak. Betingelsene etter retsple-jeloven § 170 stk. 2 for å pålegge advokaten å avgiforklaring er at «forklaringen anses for at være afafgørende betydning for sagens udfald, og sagensbeskaffenhed og dens betydning for vedkom-mende part eller samfundet findes at berettige til,at forklaring afkræves».

6.4.7.3 Begrensninger i taushetsplikten

Det er kun den uberettigede videreformidling avfortrolige opplysninger som strider mot god advo-katskikk og etter omstendighetene også straffelo-ven. Eksempelvis har advokater i visse tilfellerinnberetningsplikt i henhold til hvidvaskloven § 7,jf. § 8. Det er i rettspraksis fastslått at for eksem-pel vesentlige samfunnshensyn kan medføre atadvokatens videreformidling av opplysninger erberettiget.29 På samme måte vil for eksempel hen-syn til menneskers liv og førlighet kunne medføreat advokaten lovlig kan videreformidle opplysnin-ger.

6.4.8 Regler om arkivhold

Etter de danske advokatetiske reglene er utgangs-punktet at advokaten skal oppbevare fysisk ogelektronisk saksarkiv «i en passende periode, somkan fastsættes generelt efter sagstype med fornø-den hensyn til konkrete forhold».30 Det danskeAdvokatrådet anbefaler at saksdokumenter opp-bevares i fem år etter at saken er besluttet, ogunder hensyntagen til taushets- og fortrolighets-plikten.31

28 Se vedtektene § 60 stk. 1.

29 UfR 2002.1531 H.30 Jf. De advokatetiske regler, punkt 10.


6.5 Tilsyns- og disiplinærsystem

6.5.1 Innledning og bakgrunn – lovendringene i 2007

Det er Advokatsamfundet som fører tilsyn medadvokater, og det er Advokatnævnet, opprettet avAdvokatsamfundet, som behandler disiplinær- ogsalærklager.

Retsplejeloven § 143 fastsetter at det danskeAdvokatsamfundet utgjøres av alle advokater.Bestemmelsen innebærer at man automatisk blirmedlem av Advokatsamfundet når man får advo-katbevilling. Det foretas ikke noen egentlig inn-melding, og et medlem av Advokatsamfundet kanikke ekskluderes. Uttreden av Advokatsamfundetkan kun skje ved at retten til å utøve advokatvirk-somhet opphører ved frivillig deponering av advo-katbevillingen eller ved frakjennelse av retten til åutøve advokatvirksomhet ved dom eller ved avgjø-relse av Advokatnævnet.

Til grunn for lovendringen i 2007 ble spørsmå-let om obligatorisk medlemskap i Advokatsamfun-det vurdert opp mot reglene om foreningsfrihet iEMK artikkel 11. Obligatorisk medlemskap iAdvokatsamfundet ble ikke ansett å være omfattetav den negative foreningsfriheten, fordi det er taleom en profesjonell sammenslutning som er opp-rettet ved lov og som ivaretar offentlige interesser.For å klargjøre dette, ble det gjort endringer iretsplejeloven, slik at Advokatsamfundet i stedetfor å ha karakter av en forening, ble til en institu-sjon opprettet og regulert ved lov, som skulleutgjøres av alle advokater og ivareta tilsyns- ogdisiplinærfunksjoner overfor advokater. Lovgive-ren anså det som avgjørende for å sikre advokate-nes uavhengighet fra statsmakten at tilsynet medadvokater ikke ligger hos en offentlig tilsynsmyn-dighet, slik at den enkelte borger og virksomhetkan få en advokat til å føre en sak mot staten utenat advokaten skal frykte press fra staten i andresammenhenger. Videre er ordningen begrunnetmed at et effektivt tilsyn med advokater best ivare-tas ved å ha ett samlet organ, og at alle advokaterer tilsluttet tilsyns- og disiplinærordningen. Hen-synet til å sikre en uavhengig, ensartet og tettkontroll med advokatenes plikter, herunder sær-lig de advokatetiske reglene, skal sikre borgernesrettssikkerhet.32

Advokatsamfundet ivaretar i tillegg en rekkeandre oppgaver knyttet til advokatbevillingen, sliksom grunnutdannelsen for advokatfullmektigerog kontrollen med klientkontovedtekten og denobligatoriske etterutdannelsen for advokater. Ibetenkningen fra advokatutvalget ble det særligpåpekt at oppgavene skal utøves i tråd med ved-tektene for Advokatsamfundet, som igjen skalgodkjennes av justisministeren.33 I forarbeidenetil endringsloven av 2007 la Justisministeriet tilgrunn at Advokatsamfundet fortsatt burde kunne«virke til gavn for det danske rettssamfund», jf.formålsbestemmelsen i Advokatsamfundets ved-tekter.34 Det ble uttalt at «[d]ette arbejde bestårnavnlig i deltagelse i lovforberedende udvalg samtudarbejdelse af høringssvar, som ikke forfølgerpartipolitiske eller fordelingsmæssige interesser,men som alene har til formål at bidrage til regerin-gens og Folketingets arbejde for borgernes rets-sikkerhed på baggrund af advokaternes særligetekniske indsigt.».35 Det ble presisert at det varavgjørende at ingen advokat fremover skulle tvin-ges til å bidra til aktiviteter som ikke er allmennyt-tige og partipolitisk nøytrale. Det ble slått fast at«[d]e hidtidige branceforeningsaktiviteter vil der-for ikke længere kunne varetages af Advokatsam-fundet. Det drejer sig bl.a. om markedsføringslig-nende initiativer for advokaterne og udvikling afdet forretningsmæssige grundlag for advokatvirk-somheder. Eksempler på sådanne aktiviteter erAdvokatsamfundets «kerneværdiprojekt», «inno-vationsprojektet» og arbejdet med drift af advokat-virksomheder».36

Det ble forutsatt i forarbeidene at Advokatsam-fundet etter vedtakelsen av lovforslaget skulle gåigjennom sin interne utvalgsstruktur, fordi deunderliggende utvalgene fremover ikke skullekunne beskjeftige seg med annet enn rent fagligespørsmål som kan bidra til rettsutviklingen ellertil opplysningsformål. I tillegg ble det fastslått atAdvokatsamfundet heller ikke ville kunne ivaretabransjeinteresser i lovforberedende utvalg og vedavgivelse av høringssvar.

Danske Advokater, advokatvirksomhetersbransjeforening, ble opprettet i 2008, på bakgrunnav endringene i retsplejeloven. Forutsetningen forendringene i retsplejeloven i 2007 var at Advokat-samfundet skulle ha som hovedoppgaver å føre til-syn med advokater, forestå grunn- og etterutdan-nelse og betjeningen av Advokatnævnet, mens iva-

31 Jf. Advokatrådets bemerkninger av 9. juni 2011 til De advo-katetiske regler.

32 2006/1 LSF 163 Forslag til Lov om ændring af retsplejelo-ven pkt. 2.3.

33 Retsplejeloven § 143 stk. 5.34 Vedtektene for Det danske Advokatsamfund § 1.35 2006/1 LSF 163 pkt. 2.3.36 Loc.cit.


retakelse av politiske interesser og kommersiellvirksomhet var forutsatt å ligge utenfor Advokat-samfundets rolle. Danske Advokater er organisertmed styre, representantskap og sekretariat. Deter advokatvirksomhetene som er medlemmer avbransjeforeningen. Foreningen driver bransjepoli-tisk arbeid og tilbyr kurs, innkjøpsfordeler mv.

Utvalget har erfart at det etter gjennomførin-gen av lovendringene i 2007 har oppstått uenig-heter mellom Advokatsamfundet og Danske advo-kater om arbeidsfordelingen mellom organisasjo-nene. Dette oppleves som et problem for organisa-sjonene og advokatstanden.

6.5.2 Nærmere om tilsyns- og disiplinær-organene

6.5.2.1 Advokatsamfundet

Advokatsamfundets oppgaver er å organiseregrunnutdannelsen for advokatfullmektiger, og åføre tilsyn med advokater og advokatselskapersoverholdelse av hvidvaskloven og advokatregule-ringen, herunder advokatselskapsreglene, ansvars-forsikring og garanti, klientkontovedtekten ogetterutdannelsen for advokater.

Advokatrådet er Advokatsamfundets styre.Advokatrådet består av 15 medlemmer. Forman-nen velges av alle praktiserende advokater for enfireårig periode. Resten av medlemmene velges ide åtte advokatkretsene i Danmark. Advokatrådeter det organet som fastlegger de overordnede lin-jene og treffer de overordnede beslutninger forAdvokatsamfundet. Advokatrådet har til oppgaveog formål å sikre advokatenes integritet og uav-hengighet, advokatenes faglige kompetanse, åhåndheve kravene advokatene er underlagt, og åarbeide for å gavne rettssikkerheten i samfunnet.

Advokatrådet fører tilsyn med advokater ogadvokatselskaper og kan innklage disse til Advo-katnævnet. Advokatfullmektiger kan ikke innbrin-ges for Advokatnævnet. Det er prinsipalen somhar det disiplinære ansvaret for fullmektigen, ogsom derfor skal innklages for fullmektigens feil.Advokatrådet gjennomfører blant annet et tilsyn,hvor advokatvirksomhetene mottar varslet besøkfra Advokatsamfundets sekretariat. Advokatsam-fundet kan nedlegge påstand om å frata advokat-bevilling.

Når en advokat kan antas å ha overtrådt reglerfor advokatvirksomheten, grovt eller gjentatteganger, kan Advokatrådet innkalle advokaten tilen samtale med styret i en nabokrets til vedkom-mende advokatkrets. Videre kan Advokatrådetiverksette «kollegialt tilsyn» med advokater eller

medeiere som er under mistanke for å ha begåtthandlinger som kan føre til frakjennelse av rettentil å utøve advokatvirksomhet eller retten til åvære eier i et advokatselskap. Klientkontovedtek-ten gir Advokatrådet mulighet for å gjennomføreen revisorundersøkelse hos en advokat hvor deter mistanke om overtredelse av klientkontore-glene. Advokatrådet kan videre beslutte at enadvokat kun kan heve penger fra en klientbank-konto med godkjennelse fra en kontrollførendeadvokat.

Advokatsamfundets sekretariatet består av fireavdelinger: administrasjonsavdelingen, tilsynsav-delingen, strategiavdelingen og Advokatnævnetssekretariat. Oppgavene til strategiavdelingen erblant annet å utarbeide Advokatrådets kommenta-rer til lovforslag, høringssvar mv., og å ta advokat-faglige initiativer og forberede advokatpolitiskeprogrammer.

6.5.2.2 Advokatnævnet

Advokatnævnet er et lovbestemt og uavhengigorgan, opprettet av Advokatsamfundet etterreglene i retsplejelovens § 144. Det er gitt utfyl-lende regler til retsplejelovens regler i forskriftom Advokatnævnets og kredsbestyrelsernes virk-somhet ved behandling av klager over advokatermv.37

Advokatnævnet har en formann og to nestfor-menn, som skal være dommere og som utpekesav Højesterets president. I tillegg har Advokat-nævnet 18 medlemmer, hvor ni av dem skal repre-sentere klientinteresser og er utpekt av justismi-nisteren. De øvrige ni medlemmene er advokatersom velges av Advokatsamfundet, i praksis advo-katkretsene. Medlemmene oppnevnes for seks år,og det er ikke mulighet for gjenoppnevning. Advo-katnævnets sekretariatsoppgaver ivaretas avAdvokatnævnets sekretariat.

6.5.3 Behandling av saker hos Advokatnævnet, sanksjoner

Advokatnævnet behandler salærklager og disipli-nærklager over advokater, advokatselskaper ogpersoner som er eiere i advokatselskaper.

Sekretariatet bistår Advokatnævnet i forbere-delsen av salær- og disiplinærsaker, og skal sørgefor at nødvendige opplysninger foreligger og atnødvendige undersøkelser er foretatt. Advokat-

37 Bekendtgørelse nr. 20 af 17/01/2008 om Advokatnævnetsog kredsbestyrelsernes virksomhed ved behandling af kla-ger over advokater m.v.


nævnet og sekretariatet kan forelegge saker forog søke bistand fra advokatkretsenes styre underforberedelsen av sakene.

I salærsaker vurderer Advokatnævnet hvor-vidt salæret er rimelig.38 Advokatnævnet kan god-kjenne salæret, redusere salæret eller bestemmeat salæret skal bortfalle.39

I disiplinærsaker vurderer Advokatnævnet omadvokaten har handlet i strid med god advokat-skikk jf. retsplejeloven § 126 stk. 1, herunder omadvokaten har tilsidesatt plikter som følger avloven eller forskrifter i medhold av loven. Retsple-jeloven § 126 stk. 1 fastslår at advokaten skalutføre sitt verv grundig, samvittighetsfullt og ioverensstemmelse med berettigede hensyn til kli-entens tarv. Ved overtredelse av reglene kanAdvokatnævnet gi sanksjoner i form av en irette-settelse eller ved å gi vedkommende eller selska-pet en bot på inntil 300 000 danske kroner.40 Vilkå-ret for å fradømme en advokat retten til å utøve

advokatvirksomhet, eventuelt retten til å utføresaker eller virksomhet av en bestemt karakter, erat advokaten har gjort seg skyldig i grov eller oftegjentatt overtredelse av sine plikter som advokat,og at forholdet gir grunn til å anta at advokaten forfremtiden ikke vil utøve advokatvirksomhet på enforsvarlig måte. Frakjennelse av retten til å driveadvokatvirksomhet kan gjøres for en periode fraseks måneder til fem år eller inntil videre.

Klager til Advokatnævnet behandles i éninstans. Fellende avgjørelser fra Advokatnævnet idisiplinærsaker kan av den innklagede advokatenbringes inn for de ordinære domstolene etter nær-mere regler i retsplejeloven § 147 d og § 147 e.Advokatnævnet kan offentliggjøre sine avgjørel-ser.41

Advokatnævnet er underlagt offentlighedslo-ven og forvaltningsloven. Advokatnævnets med-lemmer er underlagt regler om taushetsplikt etterstraffeloven § 152.

38 Retsplejelovens § 126 stk. 2.39 Retsplejeloven § 146.40 Retsplejeloven § 147 c. 41 Retsplejeloven § 147 c stk. 6.


Kapittel 7

Svensk rett

7.1 Innledning

I Sverige har enhver adgang til å drive juridisk tje-nesteyting, uten at lovgivningen fastsetter kvalifi-kasjonskrav.

Når det gjelder advokatvirksomhet, inne-holder rättegångsbalken kapittel 8 de overord-nede bestemmelsene.1 Herunder reguleres vilkå-rene for å bli advokat, i hvilke tilfeller en advokatkan fratas bevillingen, og advokatenes yrkesmes-sige taushetsplikt.

I rättegångsbalken kapittel 8 § 1 er det fastslåttat det skal finnes et allment advokatsamfunn forriket. Advokater må være medlem av Advokatsam-fundet. Dette obligatoriske medlemskapet dannergrunnlaget for at tilsyns- og disiplinærmyndighe-ten er lagt til Advokatsamfundet.

Advokatsamfundets vedtekter («Stadgar förSveriges Advokatsamfund»)2 inneholder bådeutfyllende regulering til bestemmelsene i rätte-gångsbalken og regulering av rent foreningsmes-sige spørsmål. Vedtektene vedtas av den svenskeregjeringen etter forslag fra Advokatsamfundet oghar dermed status som forskrift (förordning). Ipraksis har det visstnok ikke forekommet at regje-ringen har gjort materielle innholdsmessigeendringer i endringsforslag fremmet av Advokat-samfundet.

Regelverket om god advokatskikk («Vägledandereglar för god advokatsed»)3 vedtas av Advokat-samfundets styre alene.

Det finnes ikke noe eget regelverk godkjent avoffentlige myndigheter for juridiske tjenesteytereuten advokatbevilling. Enkelte jurister er tilsluttetden private sammenslutningen Sveriges juridiskabyråer, som har utarbeidet et eget etisk regelverk.Det finnes imidlertid ikke et tilsynssystem for åhåndheve dette regelverket. Dermed vil andre

juridiske tjenesteytere enn advokater ikke væreunderlagt yrkesetiske påbud. De er heller ikkepålagt yrkesmessig taushetsplikt eller underlagttilsyns- og disiplinærmyndighet.

7.2 Om det juridiske tjenestemarkedet

I svensk rett stilles det ikke krav til kvalifikasjonereller vilkår om autorisasjon eller registrering for ådrive juridisk tjenesteyting. Dette innebærer atenhver har adgang til å selge juridiske tjenester.

Advokattjenester utgjør den største delen avdet juridiske tjenestemarkedet i Sverige. Ifølge tallfor 2013, som Advokatsamfundet opplyser tilutvalget å ha mottatt fra det svenske momsregiste-ret, utgjorde omsetningen av advokattjenester15,4 milliarder svenske kroner av en samletomsetning av juridiske tjenester på 22,2 milliardersvenske kroner. 2,2 milliarder svenske kroner avomsetningen skrev seg fra juristbyråer. Videre varpatentbyråer, der den rent juridiske bistandenutgjør en betydelig del av tjenestene, registrertmed en omsetning på 4,7 milliarder svenske kro-ner. Den juridiske bistanden fra juristbyråer ogpatentbyråer ytes utelukkende fra personer utenadvokatbevilling. At en så vidt betydelig andel avjuridiske tjenester ytes av jurister uten advokatbe-villing, skiller det svenske markedet fra det nor-ske.

I Sverige ytes det juridiske tjenester fra mangetyper foretak som i utgangspunktet driver andretyper tjenesteyting, for eksempel revisjonsforetak,eiendomsmeklingsforetak, inkassobyråer, forsi-kringsselskaper, banker og begravelsesbyråer.Ettersom advokater ikke kan være ansatt i andretyper virksomheter enn advokatforetak, jf. rätte-gångsbalken kapittel 8 § 2 sjette ledd, drives denjuridiske tjenesteytingen i disse foretakene i ste-det av jurister, eller, på samme måte som i Norge,jf. domstolloven § 218 andre ledd nr. 2 og femteledd, av fagpersoner innenfor virksomhetens pri-mærområde, for eksempel revisorer. Tjeneste-yterne er ofte ansatt i det aktuelle foretaket, men

1 Rättegångsbalk (1942:740).2 Tilgjengelig på Advokatsamfundets nettside

www.advokatsamfundet.se.3 Tilgjengelig på Advokatsamfundets nettside

www.advokatsamfundet.se.


det finnes også juristbyråer med samarbeidsavta-ler med for eksempel forsikringsselskaper og ban-ker som yter juridiske tjenester til forsikrings- ogbankkunder.

Et trekk ved det juridiske tjenestemarkedetutvalget har merket seg, er at familie- og arve-rettslig rådgivning i betydelig grad utføres avjurister uten advokatbevilling. Flere juristbyråeroppgir dette som et satsningsområde. Også begra-velsesbyråer tilbyr juridisk bistand innenfor fami-lie- og arverett, uten at behovet for bistand må hasammenheng med et gravferdsoppdrag.4

En fri adgang til å drive juridisk tjenesteytingkunne medført at det vokste frem et marked avuseriøse aktører som selgere av juridiske tjenes-ter uten, eller med klart utilstrekkelig, juridiskkompetanse. Etter at utvalget har møtt represen-tanter fra svenske myndigheter og Advokatsam-fundet, er det imidlertid utvalgets inntrykk atdette i liten grad anses som noen problemstilling iSverige. Videre opplyser Advokatsamfundet atregelverket for advokatvirksomhet, herunderbestemmelsene om taushetsplikt og krav ometterutdanning og fravær av interessekonflikter,gir advokatene en konkurransemessig særstillingpå markedet for juridiske tjenester.

7.3 Vilkår for å opptre for domstolene

Etter svensk rett er utgangspunktet at enhvermyndig person kan opptre som prosessfullmektig(«rättegångsombud») for domstolene. Rätte-gångsbalken kapittel 12 § 2 oppstiller verken kravom advokatbevilling eller juridisk utdanning. Deter imidlertid et vilkår at vedkommende ikke ersatt under vergemål, ikke er under konkursbe-handling og ikke er i stilling som dommer ellerpåtalejurist. Videre må vedkommende beherskedet svenske språket og, med mindre retten innvil-ger særskilt tillatelse, være bosatt innenfor EØSeller i Sveits. Retten kan i den enkelte sak forbypersoner som den ikke finner skikket «med hän-syn til redbarhet, insikter och tidigare verksam-het», å opptre som prosessfullmektig. Det finnesimidlertid ingen hjemmel for å beslutte et gene-relt forbud mot at en person opptrer som prosess-fullmektig for svenske domstoler.

Den vide adgangen til å opptre som prosess-fullmektig gjelder både i straffesaker og sivilesaker. Som hovedregel er det imidlertid bareadvokater som kan oppnevnes som offentlige for-

svarere i straffesaker, jf. rättegångsbalken kapittel21 § 5. Unntaksvis, dersom retten finner at detforeligger særlige grunner, kan det i stedet opp-nevnes en jurist uten advokatbevilling.

Svensk rett stiller ingen særlige krav til densom skal opptre ved de øverste domstolene,Högsta domstolen og Högsta förvaltningsdomsto-len, slik som i dansk og norsk rett. Som i dansk ognorsk rett er det ingen alminnelige regler om plikttil å bruke prosessfullmektig – partene kan iutgangspunktet representere seg selv i alle retts-instanser.

7.4 Vilkår for å få advokatbevilling

Vilkårene for å få advokatbevilling er fastsatt i rät-tegångsbalken kapittel 8 § 2 og nærmere presiserti Advokatsamfundets vedtekter § 3.

Det er Advokatsamfundet som utsteder advo-katbevilling. Den som får advokatbevilling, blirsamtidig automatisk medlem (ledamot) av Advo-katsamfundet og kan yte juridiske tjenester undertittelen «advokat». Slik loven er formulert, angisikke medlemskap som et vilkår for advokatbevil-ling. I stedet fastsetter rättegångsbalken kapittel 8§ 1 at «Advokat är den som är ledamot av samfun-det».

Vedkommende som søker advokatbevilling,må ha bosted i Sverige eller i et annet land i EUeller EØS eller i Sveits. Det stilles ikke krav knyt-tet til statsborgerskap. Søkeren må ikke væreunder konkursbehandling eller satt under verge-mål.

Videre stilles det krav om juridisk grunnutdan-ning tilsvarende det som gjelder ved utnevnelse tildommerembete, det vil si at søkeren må ha jurist-examen (tidligere juridisk kandidatexamen) ellertilsvarende juridisk profesjonsutdanning fra etannet nordisk land.5 Andre typer juridisk utdan-ning, som for eksempel universitetsgrader innenforretningsjus (bl.a. affärsjuridisk masterexa-men), aksepteres ikke.

Det stilles også et praksiskrav, som i 2011 bleredusert fra fem til tre år. Bare praksis etter at denjuridiske utdanning er fullført, er tellende, og detmå dreie seg om «praktisk kvalificerad juridiskverksomhet, varvid han eller hon skall ha ägnatsig att yrkesmässigt tillhandagå allmänheten irättsliga angelägenheter antingen som anställdhos advokat eller för egen räkning». Utgangs-punktet er dermed at praksisen må ha vært hos en

4 Jf. informasjon fra Sveriges Begravningsbyråers Förbundpå deres nettsider www.begravningar.se.

5 Jf. Förordning (2007:386) om kunskapsprov för behörighetsom domare, m.m., § 1.


advokat eller et advokatfirma, eller i egen juridiskrådgivningsvirksomhet. For at egen juridisk råd-givningsvirksomhet skal godtas som kvalifise-rende yrkesmessig praksis, stilles det minstekravtil søkerens omsetning i praksisperioden. Et avkravene er at vedkommendes omsetning utgjørminst 1000 timer per kalenderår, multiplisert meden normert timepris. Omsetning under minstekra-vet fører til reduksjon av den godkjente praksisti-den. Inntil ett års praksis fra annen juridisk virk-somhet enn praksis hos advokat eller i egen juri-disk rådgivningsvirksomhet kan godkjennes etterretningslinjer fastsatt av Advokatsamfundet,basert på en konkret vurdering.

Obligatorisk advokatkurs med etterfølgendeadvokateksamen ble innført av Advokatsamfundeti 2004. Kurset gjennomføres i tre bolker à tredager. Temaene i de tre kursbolkene er henholds-vis advokatetikk, prosess og forhandling og advo-katens rolle i rettsstaten. Den etterfølgende eksa-men er muntlig. Selve eksaminasjonen varer i 30minutter, og kandidatene gis en halvtime til å for-berede seg. Eksamensoppgaven består i å argu-mentere en fiktiv klients sak, basert på et oppgittfaktum. Årlig består 92–93 prosent av kandida-tene eksamen. Den som ikke består, har rett tilytterligere to forsøk før hele kurset med etterføl-gende eksamen eventuelt må tas på nytt.

Det stilles ingen krav til prosedyreerfaring,slik som i Norge og Danmark.

Det er videre et vilkår at søkeren på søknads-tidspunktet er i arbeid hos advokat eller i egenjuridisk virksomhet. En søker som er ansatt hosandre enn en advokat eller et advokatfirma, kanikke gis advokatbevilling uten etter særskilt tilla-telse fra Advokatsamfundet, jf. § rättegångsbalkenkapittel 8 § 2 sjette ledd andre punktum. Slik sær-skilt tillatelse har ifølge Advokatsamfundet bareblitt gitt i noen få tilfeller, hvor søkeren ved sidenav å være advokat, har vært deltidsansatt ved etuniversitet, som sekretær for et offentlig utvalg,eller lignende.

Endelig foretar Advokatsamfundet en vurde-ring av om vedkommende «har gjort sig känd förredbarhet» og «även i övrigt bedöms lämplig attutöva advokatverksomhet», jf. Advokatsamfundetsvedtekter § 3 nr. 6 og 7. Som grunnlag for vurde-ringen innhenter Advokatsamfundet skriftligeuttalelser fra alle advokater, domstoler og andremyndigheter søkeren har hatt kontakt med i prak-sisperioden. Til utvalget oppgir Advokatsamfun-det å ha mottatt 1853 søknader om advokatbevil-ling i perioden 2009–2013. Av disse ble 47 avslått.23 av avslagene var begrunnet med at søkerne blevurdert som uskikket.

For advokater og jurister fra land innenfor EUog EØS og fra Sveits gjelder tilsvarende vilkår foradvokatbevilling som i norsk rett, på bakgrunn avregelverket i blant annet yrkeskvalifikasjonsdirek-tivet, se punkt 11.1.2.2. Som nevnt ovenfor, harpersoner med juridisk utdanning fra de nordiskelandene også adgang til å søke om advokatbevil-ling etter samme regler som personer med svenskutdanning.

Søknader om advokatbevilling avgjøres avAdvokatsamfundets styre etter uttalelse fra advo-katkretsen der søkeren ønsker å drive virksom-het, jf. Advokatsamfundets vedtekter § 4 andreledd.

I Sverige eksisterer det ikke noen ordningmed «passiv» advokatbevilling, slik som etter gjel-dende ordning i Norge. En advokat er betalendemedlem av advokatsamfunnet uansett i hvilkengrad advokaten faktisk utøver advokatvirksomhet.Går advokaten over i annet arbeid, må vedkom-mende som hovedregel frasi seg bevillingen, jf.rättegångsbalken kapittel 8 § 7 femte ledd førstepunktum jf. § 2 sjette ledd andre punktum, og erdermed ikke lenger å anse som advokat. Ønskervedkommende senere å gjenoppta advokatkarrie-ren, må det søkes om bevilling på nytt.

7.5 Biträdande jurister i stedet for advokatfullmektigordning

I Sverige finnes det ikke noen autorisasjonsord-ning for jurister uten advokatbevilling. Det er like-vel vanlig at advokater og advokatforetak ansetterjurister uten advokatbevilling. Stillingsbetegnel-sen som benyttes for slike jurister, er «biträdandejurist». De biträdande juristene er ikke medlem avAdvokatsamfundet og er ikke direkte underlagtadvokatregelverket. Det er dermed advokatenalene som står ansvarlig overfor tilsyns- og disipli-nærmyndighetene for alt som gjøres på advoka-tens vegne.

Regelverket inneholder ikke kvalifikasjons-krav eller andre kriterier for ansettelse av biträ-dande jurister. I praksis bør advokaten likevel vedansettelsen kontrollere at vedkommende harjuristexamen og tilfredsstillende vandel. I en sakfor Disciplinnämnden ble en advokat idømt enadvarsel for å la en person dømt for alvorlig øko-nomisk kriminalitet, og som derfor mistet advo-katbevillingen, fortsette i advokatfirmaet sombiträdande jurist.6

6 Disciplinnämndens sak 49/2004.


Praksis som biträdande jurist kvalifiserer til åoppfylle praksiskravet ved søknad om advokatbe-villing, se forrige punkt.

7.6 Organisering av advokatvirksomhet

Reglene om organisering av advokatvirksomhetfinnes hovedsakelig i rättegångsbalken kapittel 8§ 4 andre ledd, Advokatsamfundets vedtekter § 38og § 39 samt Vägledande regler om god advokat-sed punkt 7. Enkelte av kravene vil bli gjennom-gått her.

Det gjelder for det første et krav om at admi-nistrerende direktør i et advokatselskap må væreadvokat. Dersom vedkommende ikke er advokat,må firmaet søke Advokatsamfundets styre om dis-pensasjon. En forutsetning for at søknaden innvil-ges er at vedkommende har forpliktet seg til åoverholde de regler som gjelder for virksomhe-ten, herunder reglene om god advokatskikk, jf.Vägledande regler for god advokatsed punkt 7.5.2.

For det andre kan som hovedregel bare advo-kater være eiere eller deleiere i et advokatselskap,jf. rättegångsbalken kapittel 8 § 4 andre ledd. Unn-tak kan bare innvilges etter tillatelse fra Advokat-samfundets styre. Advokatsamfundet håndheverunntaksbestemmelsen i tråd med Vägledanderegler for god advokatsed punkt 7.5.3. Her er detfastsatt at forutsetningen for å få innvilget unntaker at vedkommende som ønsker å bli deleier, eransatt som administrerende direktør. Vedkom-mendes eierandel kan ikke overstige 10 prosent.

For det tredje kan styreverv i advokatselska-per bare innehas av advokater. Selv om rätte-gångsbalken har en tilsvarende åpning for unntaketter søknad til Advokatsamfundets styre som foreierskapskravet, følger det av Vägledande reglerfor god advokatsed punkt 7.5 at det ikke skal inn-vilges unntak. For å få inn kompetanse fra andreenn advokater i de styrende organene i advokat-selskaper, har enkelte større firmaer valgte å opp-rette «advisory boards» som bistår styret medråd.

7.7 Regulering av taushetsplikten

7.7.1 Hovedregler om taushets- og fortrolig-hetsplikt

Advokatens taushetsplikt er lovfestet i rättegångs-balken kapittel 8 § 4 første ledd andre punktum:«En advokat är skyldig att förtiga vad han får kän-nedom om i sin yrkesutövning när god advokat-

sed kräver detta.» En tilsvarende bestemmelse erogså inntatt i Advokatsamfundets vedtekter § 34andre ledd. Referansen til «god advokatsed» måforstås som en henvisning til bestemmelsen omadvokaters taushets- og diskresjonsplikt i Vägle-dande regler om god advokatsed, punkt 2.2.Hovedbestemmelsen om taushetsplikt er inntatt ipunkt 2.2.1:

«En advokat har tystnadsplikt avseende detsom anförtrotts advokaten inom ramen föradvokatverksamheten eller som advokaten isamband därmed fått kännedom om. Undantagfrån tystnadsplikten gäller om klienten sam-tyckt därtill eller laglig skyldighet att lämnaupplysning föreligger. Undantag gäller vidare iden mån yppandet är nödvändigt för att advoka-ten skall kunna värja sig mot klander från klien-tens sida eller hävda befogat ersättningsan-språk avseende det ifrågavarande uppdraget.»

Taushets- og fortrolighetsplikten gjelder vedutøvelse av «advokatverksamhet». Svensk rettdefinerer dette begrepet videre enn norsk rett.7

Dette innebærer at ikke bare den juridiske rådgiv-ningsvirksomheten og prosessbistand vil væreomfattet av taushetspliktens virkeområde, menogså for eksempel styreverv og bostyreroppdrag.

Fortrolighetsplikten er regulert i Vägledanderegler om god advokatsed punkt 2.2.2. Førstepunktum tilsvarer Regler for god advokatskikkpunkt 2.3.2 andre ledd og CCBEs etiske reglerpunkt 2.3. Andre punktum inneholder et krav tilfortrolighet internt i advokatvirksomheten somikke fremgår uttrykkelig av verken CCBE eller denorske reglene:

«En advokat får inte utan skäl göra sig under-rättad om ärenden som förekommer på denbyrå där advokaten är verksam, men som advo-katen inte själv arbetar med.»

Advokatsamfundet opplyser til utvalget at bak-grunnen for bestemmelsen er at kravene om dis-kresjon og fortrolighet har økt i takt med at advo-katvirksomhetene har vokst i størrelse.

Straffebestemmelsen for overtredelse av taus-hetsplikten er inntatt i brottsbalken8 kapittel 20§ 3. Strafferammen er bøter eller fengsel i inntil etår. Uaktsom overtredelse straffes med bøter, mendet er presisert at uaktsom overtredelse av taus-

7 Se punkt 7.10.8 Brottsbalk (1962:700).


hetsplikten ikke skal medføre straffansvar «i ringafall».

Svensk rett fastsetter ikke noen yrkesmessigtaushetsplikt for andre juridiske tjenesteytere ennadvokater.

7.7.2 Bevisforbud i straffeprosessen og ved rettergang i sivile saker

I utgangspunktet kan advokater ikke pålegges åforklare seg om omstendigheter omfattet av taus-hetsplikten, med mindre det er hjemmel for det ilov eller det foreligger samtykke fra den som harkrav på fortrolighet. Dette gjelder i både straffe-og sivilprosessen og fremgår av rättegångsbalkenkapittel 36 § 5 andre og tredje ledd.

Rättegångsbalken kapittel 36 § 5 fjerde leddfastsetter enkelte unntak fra bevisforbudet. Utval-get har særlig merket seg at vitneplikten for advo-kater som har bistått klienten på annen måte ennsom forsvarer, ikke oppheves i straffesaker somgjelder forbrytelser med en lovbestemt minste-straff på inntil to år. I alle typer saker vil det kunnevære grunnlag for å bryte taushetsplikten underhenvisning til strafferettslig nødrett.

Ved straffeprosessuelt beslag gjelder et tilsva-rende bevisforbud som for advokatens vitneforkla-ring, jf. rättegångsbalken kapittel 27 § 2.

Det følger av rättegångsbalken kapittel 38 § 2andre ledd at retten ikke kan ta imot skriftligebevis som inneholder informasjon som advokaterkan nekte å forklare seg om.

Advokatsamfundet har ved flere anledningeretterlyst en tydeligere regulering av bevisforbu-det, blant annet med hensyn til beslag i elektro-nisk lagret informasjon. I en rapport utarbeidet påoppdrag fra Advokatsamfundet i 2011, er det lagttil grunn at verken rettspraksis eller lovgivningenavklarer anvendelsen av beslagsforbudet pådatalagret informasjon.9

7.7.3 Beslagsforbud for skattemyndighetene

Det følger av skatteförfarandelagen10 kapittel 47§ 2 at Skatteverket ved «revision, bevissäkring,tillsyn över kassaregister och kontrollbesök» ikkefår granske bevis som det ikke kan tas beslag ietter rättegångsbalken kapittel 27 § 2, som fastset-ter det straffeprosessuelle beslagsforbudet.

Dersom for eksempel en advokat anfører atmateriale beslaglagt av Skatteverket er omfattetav beslagsforbudet, skal beviset umiddelbart for-segles og deretter oversendes til förvaltningsret-ten, som tar stilling til beslagsadgangen, jf. skat-teförfarandelagen kapittel 47 § 4.

7.7.4 Unntak fra taushetsplikten i hvitvaskingslovgivningen

Bestemmelsene om advokatens forpliktelser etterEUs hvitvaskingslovgivning er i Sverige gjennom-ført i Lag (2009:62) om åtgärder mot penningtvättoch finansiering av terrorism.

Plikten for advokater og visse andre yrkesut-øvere til å rapportere mistanke om hvitvaskingeller terrorfinansiering er fastsatt i lovens kapittel3 § 1 andre ledd. Rapporteringen skjer direkte tilPolismyndigheten, jf. § 1a. Det følger av § 4 at densom rapporterer, har taushetsplikt om rapporte-ringen både overfor den rapporteringen gjelder,og overfor utenforstående.

Advokater, biträdande jurister, andre uavhen-gige jurister, skatterådgivere mv. er etter § 2 fritattfra å rapportere opplysninger «som anförtrottsdem då de försvarar eller företräder en klient ieller i fråga om ett rättsligt förfarande, inklusiverådgivning för att inleda eller undvika ett rättsligtförfarande». Det samme gjelder informasjon somgjelder en klient og som de har fått i forbindelsemed vurderingen av klientens rettslige situasjon,jf. § 3.

7.7.5 Beslagsforbud ved tilsyn fra konkurransemyndighetene

Konkurransemyndighetenes innsynsrett omfat-ter i medhold av konkurrenslagen11 kapittel 5 § 11ikke dokumentasjon med et innhold advokatereller deres hjelpere ikke kan avgi vitneforklaringom, så lenge dokumentasjonen innehas av advo-katen eller den taushetsplikten gjelder til fordelfor. Den som hevder at informasjon er underlagtadvokaters taushetsplikt, kan kreve at informasjo-nen forsegles og overleveres Stockholms tingsrätttil vurdering.

7.8 Arkivhold mv.

Advokaters forpliktelser knyttet til arkivhold ogutlevering av saksdokumenter til klienten og ny

9 Rapport fra Sveriges Advokatsamfund 5. september 2012,«Advokatens tystnadsplikt».

10 Skatteförfarandelag (2011:1244). 11 Konkurrenslag (2008:579).


advokat, er regulert i Vägledande regler om godadvokatsed punkt 7.12.

I henhold til punkt 7.12.2 er advokaten forplik-tet til å arkivere alle typer dokumenter, enten deter tale om originaler eller kopier, i ti år. Dokumen-tene skal arkiveres i lengre tid dersom oppdragetsnatur tilsier det. Arkiveringsplikten omfatter like-vel ikke dokumenter som enkelt kan innhentes påannet vis. Dersom det ikke dreier seg om klien-tens originaldokumenter, er det tilstrekkelig atadvokaten oppbevarer dokumentene elektronisk.Klienten kan ikke frita advokaten for oppbeva-ringsplikten.

Når et oppdrag er avsluttet, følger det av punkt7.12.1 at advokaten uten forsinkelse skal utleveremateriale som tilhører klienten, såfremt ikke kli-enten og advokaten ved uttrykkelig avtale blirenige om at advokaten skal oppbevare dem.Bestemmelsen fastsetter også at advokaten ikkehar adgang til å stille som vilkår for utleveringenat klienten godkjenner advokatens salærkrav.

7.9 Spesialistordning for advokater

I Sverige finnes det ikke noen formell spesialise-ringsordning for advokater. Advokatsamfundethar vurdert spørsmålet ved flere anledninger, menhar så langt konkludert med at det ikke er hen-siktsmessig å etablere en slik ordning.

7.10 Sikkerhetsstillelse og forsikring

I Sverige finnes det ingen lovbestemt plikt til for-sikring eller annen sikkerhetsstillelse. Det er i ste-det inntatt en bestemmelse om forsikringsplikt foradvokater i Vägledande regler om god advokat-sed, punkt 2.6. Bestemmelsen fastsetter krav omat advokaten til enhver tid må ha en «för sin verk-samhet anpassad ansvarsförsäkring». Advokatenskal dessuten «vidmakthålla försäkringsskyddetgenom att iaktta för försäkringen gällande vill-kor.»

I medhold av Advokatsamfundets vedtekter§ 48 har Advokatsamfundet innført en kollektivobligatorisk forsikringsordning som dekkes gjen-nom årlige innbetalinger fra medlemmene. Pre-mien, som i 2013 utgjorde 4600 svenske kronerper advokat, inngår i den «serviceersättning»advokater må betale til Advokatsamfundetsammen med medlemsavgiften, jf. vedtektene§ 31.

I den obligatoriske forsikringen inngår bådeansvarsforsikring for rent formuestap (økonomisk

tap som ikke har sammenheng med person- ellertingsskade) og skadeforsikring som dekker tapsom følge av formuesforbrytelser («förmögen-hetsbrottsförsäkring»). Forsikringen dekker opptil tre millioner svenske kroner per skade, juristog år. Det må tegnes forsikring for samtlige advo-kater og jurister som tar del i advokatvirksomhe-tens arbeid med rettslig bistand.

Advokater må etter Vägledande regler om godadvokatsed punkt 2.6 til enhver tid ha en ansvars-forsikring tilpasset sin virksomhets behov. Detteinnebærer at mange advokater må tegne tilleggs-forsikring med høyere dekning enn den kollektiveforsikringsordningen. Advokatsamfundet formid-ler en frivillig tilleggsforsikring for et intervall fratre millioner til 50 millioner svenske kroner.Enkelte av de større advokatfirmaene har størreforsikringsbehov enn ordningene som tilbys gjen-nom Advokatsamfundet, og inngår egne avtalerom egnet tilleggsforsikring.

Verken forsikringsplikten etter de advokat-etiske reglene eller Advokatsamfundets for-sikringsordning er begrenset til å gjelde avgren-sede deler av advokatens virksomhet. Alt som fal-ler innenfor begrepet advokatvirksomhet, eromfattet av forsikringen. Begrepet tolkes videreenn i norsk rett, idet det omfatter «över hovudsådan verksamhet, som regelmässigt ingår i advo-katyrket och i vilken advokaterna av allmänhetenanlitas».12 Dette innebærer at for eksempel styre-verv, oppdrag som voldgiftsdommer og bostyrer-oppdrag vil være omfattet. Eiendomsmeklervirk-somhet vil imidlertid falle inn under en eien-domsmeklerforsikring som er obligatorisk i med-hold av fastighetsmäklarlagen § 6 nr. 2.13

For andre enn advokater som yter juridiske tje-nester, gjelder det i utgangspunktet ingen for-sikringsplikt. Enkelte grupper, som eiendomsme-klere og revisorer, kan riktignok være underlagtforsikringsplikt som også dekker juridisk tjeneste-yting i tilknytning til primærvirksomheten i hen-hold til deres profesjonsregelverk. Men foreksempel juristbyråer, som det finnes relativtmange av i Sverige, jf. punkt 7.2 ovenfor, står fritttil å yte juridisk bistand uten forsikring.

I praksis tegner likevel juristbyråer og andresom yter juridiske tjenester uten advokatbevilling,i stor utstrekning forsikring. I hvilken utstrekningdet finnes aktører som selger juridiske tjenesteruten å være forsikret, har ikke utvalget klart å inn-hente sikker informasjon om. Utvalget har imid-lertid fått opplyst fra representanter for for-

12 Betenkande av Advokatkommitén, SOU 1926:31 s. 213.13 Fastighetsmäklarlag (2011:666).


sikringsbransjen at små aktører, for eksempeljurister som driver juridisk tjenesteyting i enkelt-mannsforetak, kan få problemer med å få tegnetforsikring alene, dersom de ikke har inngått sam-arbeid som gjør at de kan inngå i en gruppe-forsikringsordning. Under enhver omstendighetkan premien bli høy. Den som ønsker å drive rentjuridisk tjenestevirksomhet uten juridisk utdan-ning, vil nok i enda større grad kunne opplevevanskeligheter med å få forsikring.

7.11 Regulering av kontraktuelle forhold

Svensk lovgivning inneholder ikke noen generellregulering av kontraktsrettslige sanksjoner vedsalg av juridiske tjenester. På tilsvarende måtesom i Norge, er imidlertid en rekke enkeltspørs-mål av betydning for partenes kontraktuelle ret-tigheter og plikter regulert i reglene om god advo-katskikk og markedsføringsregelverket.

7.12 Disiplinærsanksjoner og tap av bevilling

7.12.1 Disiplinærsanksjoner og tilbakekall av advokatbevilling grunnet advokatens opptreden

Disiplinærsanksjonene mot advokater og vilkå-rene for tilbakekall av advokatbevilling som følgeav advokatens opptreden er regulert i rättegångs-balken kapittel 8 § 7 første til fjerde ledd. Ansvars-subjektet etter rättegångsbalken kapittel 8 § 7 eradvokaten personlig. Advokatselskaper kan ikkeholdes ansvarlig for brudd på reglene for godadvokatskikk.

Dersom advokaten «i sin verksamhet uppsåtli-gen gör orätt» eller «annars förfar oredligt», erutgangspunktet at bevillingen skal tilbakekalles,med mindre det foreligger formildende omsten-digheter. I så fall skal advokaten i stedet idømmesen «varning» (advarsel).

En advokat som «annars åsidosätter sina plik-ter som advokat», kan bli møtt med flere ulikereaksjoner. Den mildeste reaksjonen innebærer atDisciplinnämnden gjør «ett uttalande om att advo-katens åtgärd är felaktig eller olämplig». En slikuttalelse anses ikke å være en disiplinærsanksjon.Er overtredelsen noe mer alvorlig, kan vedkom-mende advokat meddeles en «erinran». Fore-ligger det en alvorlig overtredelse, som likevelikke er av en slik karakter at den gir grunnlag fortap av bevilling, kan «varning» (advarsel) idøm-

mes. Dersom omstendighetene er «synnerligenförsvårande», skal advokaten fratas bevillingen.

Dersom Disciplinnämnden idømmer «var-ning», kan den i tillegg fastsette en «straffavgift»på minst 1000 svenske kroner og maksimalt50 000 svenske kroner. Vilkåret er at det fore-ligger «särskilda skäl». I praksis benyttes dennehjemmelen i særlig alvorlige tilfeller, der man ernær grensen for tap av bevilling. Nivået kan vari-ere vesentlig fra sak til sak. Til utvalget har Advo-katsamfundet gitt uttrykk for at bøtene i praksishar god preventiv effekt, og at de ikke ser behovfor å heve bøtenivået.

Rättegångsbalken § 7 første ledd gir hjemmelfor å frata en advokat bevillingen dersom advoka-ten «annars förfar oredligt». Advokatsamfundethar opplyst at det i de fleste tilfeller hvor dennebestemmelsen har fått anvendelse, har dreiet segom økonomisk utroskap. Dersom advokaten harbegått en straffbar handling som ikke har tilknyt-ning til advokatvirksomheten, og hendelsen ikkeanses som uredelig opptreden etter rättegångsbal-ken § 7 første ledd, vil det imidlertid ikke værehjemmel for å frata advokaten bevillingen. Advo-katsamfundet opplyser å ha fremmet ønske om enlovendring til det svenske justisdepartementet,slik at bevillingen også skal kunne tilbakekallesdersom en advokat har begått alvorlige straffbarehandlinger utenfor advokatvirksomheten.

En advokatbevilling kan videre tilbakekalles imedhold av Advokatsamfundets vedtekter § 7femte og sjette ledd, jf. rättegångsbalken kapittel 8§ 7 fjerde ledd jf. § 2 femte og sjette ledd, dersomadvokaten settes under vergemål eller under kon-kursbehandling, eller blir ansatt hos en annenarbeidsgiver enn en advokat uten å ha fått Advo-katsamfunnets samtykke til dette.14 Også unnla-telse av å betale medlemsavgift eller «service-ersättning» til Advokatsamfundet kan gi grunnlagfor eksklusjon fra Advokatsamfundet, jf. Advokat-samfundets vedtekter § 50, hvilket også inne-bærer at bevillingen blir tilbakekalt.

Rättegångsbalken fastsetter ikke noen egenprosedyre for midlertidig tilbakekall av bevilling.Dersom en advokat for eksempel blir siktet forunderslag mot en klient, må derfor Disciplinnämn-den eller Advokatsamfundets styre vurdere omvilkårene for tap av bevilling er oppfylt. Fallergrunnlaget for tap av bevilling bort, vil advokatenpå ny kunne søke bevilling. Hvorvidt vedkom-mende igjen skal kunne få advokatbevilling, ogeventuelt etter hvor lang tid, vil avhenge av en

14 Dette er også omtalt som vilkår for å få advokatbevilling ipunkt 7.4.


konkret vurdering. Ifølge praksis fra Högsta dom-stolen skal det særlig legges vekt på alvorlighets-graden av omstendighetene som førte til tilbake-kallet.15

7.12.2 Sanksjoner mv. overfor andre enn advokater

Svensk rett inneholder ikke tilsvarende sanksjo-ner rettet mot andre juridiske tjenesteytere ennadvokater. Det finnes heller ikke noen hjemmelfor å forby personer som er fratatt advokatbevillin-gen, å fortsatt drive juridisk tjenesteyting. Densom er fratatt bevillingen kan, på samme måtesom enhver annen som måtte ønske det, selgejuridiske tjenester uten noen form for offentligautorisasjon eller registrering. Vedkommende kanimidlertid ikke benytte advokattittelen. Den somurettmessig utgir seg for å være advokat, kan imedhold av rättegångsbalken kapittel 8 § 10 straf-fes med bøter.

Både advokater og andre juridiske tjeneste-ytere vil, dersom vilkårene er oppfylt, kunne for-bys å opptre som prosessfullmektig i en konkretsak, se punkt 7.3. Utgangspunktet er imidlertid atenhver kan opptre som prosessfullmektig. Et for-bud mot å opptre som prosessfullmektig kan barenedlegges av den aktuelle domstolen, og vil baregjelde i den aktuelle saken og instansen.

7.13 Tilsyns- og disiplinærordning

7.13.1 Innledning

I Sverige utøves tilsyn med advokater av Advokat-samfundet, som alle advokater er tilknyttet vedlovbestemt obligatorisk medlemskap, jf. rätte-gångsbalken kapittel 8 § 1. I tillegg har Justitie-kanslern, et organ oppnevnt av regjeringen, over-ordnede, men begrensede tilsynsoppgaver overAdvokatsamfundets tilsyns- og disiplinærvirksom-het.

I henhold til rättegångsbalken kapittel 8 § 6 ertilsyns- og disiplinæroppgavene fordelt mellomAdvokatsamfundets styre og disciplinnämnd (Dis-ciplinnämnden). Det følger også av bestemmelsenat formålet med tilsynsutøvelsen er å «tillse att enadvokat vid utförande av talan inför domstol och isin övriga verksamhet fyller de plikter som åvilarhonom». Overfor begge instanser er advokaterforpliktet til å fremlegge den dokumentasjonen ogde redegjørelser organene måtte forlange, utenhinder av taushetsplikten.

7.13.2 Disciplinnämnden

Disciplinnämnden avgjør spørsmål om disiplinæretiltak mot advokater som angitt i rättegångsbalkenkapittel 8 § 7, jf. § 6 første ledd andre punktum.Også tilbakekall av advokatbevilling i medhold av§ 7 første eller andre ledd andre punktum hørerinn under Disciplinnämndens kompetanse.

Disciplinnämnden består av elleve medlem-mer, jf. Advokatsamfundets vedtekter § 12. Tre avmedlemmene oppnevnes av og mottar godtgjø-relse fra regjeringen. I praksis har regjeringenoppnevnt to avgåtte politikere, fra hver av de topolitiske fløyene i Riksdagen, og én person somrepresenterer allmennheten eller forbrukerin-teresser. De øvrige åtte medlemmene, herunderen leder og en nestleder, oppnevnes av Advokat-samfundet i «fullmäktigemöte», en forsamlingbestående av delegater valgt i medlemskretsene. Ipraksis er alltid disse åtte medlemmene oppnevntblant medlemmer av Advokatsamfundet (advoka-ter). For advokatmedlemmene er det fastsatt at deikke kan sitte sammenhengende som ordinærtmedlem av Disciplinnämnden i mer enn to valgpe-rioder à fire år. Advokatmedlemmene mottar ikkehonorar for arbeidet i nemnden.

De som kan klage inn en advokat for Disci-plinnämnden, er klienter, andre som «berörs avsaken», jf. Advokatsamfundets vedtekter § 40,Advokatsamfundets styre og Justitiekanslern.

Innkomne saker til Disciplinnämnden behand-les som hovedregel først i avdelinger beståendeav tre medlemmer, hvorav ett skal være blant detre nemndsmedlemmene oppnevnt av Regjerin-gen. Dersom resultatet av behandlingen i avdelingblir at det ikke er grunnlag for noen disiplinær-sanksjon, kan avdelingen fatte vedtak i henhold tildette. Dersom avdelingen har kommet til at det ergrunnlag for disiplinærsanksjon, eller Justitie-kanslern krever nemndsbehandling, skal sakentas opp til behandling i full nemnd. Fastsettelse avdisiplinærsanksjoner kan med andre ord bare skjei samlet nemnd.

Saker som er henvist Disciplinnämnden avAdvokatsamfundets styre, behandles ikke i avde-ling, og tas alltid til behandling i full nemnd.

Behandlingen i Disciplinnämnden er iutgangspunktet skriftlig, men det er adgang til åavholde muntlig forhandling. Etter Advokatsam-fundets vedtekter § 43 tredje ledd andre punktumskal det som hovedregel gjennomføres muntligforhandling dersom det er aktuelt å idømme tilba-kekall av advokatbevillingen.

Disciplinnämndens vedtak kan ikke påklages.Beslutter nemnden å frata en advokat bevillingen,15 NJA 1986 C 35.


kan advokaten imidlertid bringe saken direkte innfor Högsta domstolen i medhold av rättegångsbal-ken kapittel 8 § 8. Det har vært en diskusjon omhvorvidt overprøving i stedet bør skje ved hovrät-ten (tilsvarer norsk lagmannsrett), med mulighetfor anke til Högsta domstolen, men forslag omdette har ikke ført frem.16 Högsta domstolen prø-ver i utgangspunktet både rettsanvendelse ogbevisvurderingen.

Det har vært en debatt om hvorvidt advokaterogså bør kunne begjære rettslig overprøving avandre typer disiplinæravgjørelser enn vedtak omtilbakekall av bevilling. Advokatsamfundet haropplyst til utvalget at de har bedt det svenske jus-tisdepartementet vurdere å innføre adgang til åkunne kreve rettslig overprøving av vedtak om«straffavgift», blant annet under henvisning tilEMK artikkel 6.

Justitiekanslern kan kreve domstolsprøving avalle typer vedtak rettet mot advokater som er fat-tet av Disciplinnämnden, jf. rättegångsbalkenkapittel 8 § 8. Også i slike tilfeller overprøvessaken direkte for Högsta domstolen. Loven setterikke begrensninger i hvilke typer vedtak Justitie-kanslern kan anke over eller hva Justitiekanslernkan påstå og anføre. I praksis kan det imidlertidse ut til at det i første rekke er i saker der Disci-plinnämnden ikke fratar en advokat bevillingen,og hvor Justitiekanslern mener at dette ville havært den riktige reaksjonen, at Justitiekanslernkrever rettslig overprøving.

Alle Disciplinnämndens avgjørelser oversen-des til Justitiekanslern og blir offentlige, ettersomde da omfattes av offentlighetslovgivningen.17

Innehaveren av Justitiekanslerembetet argumen-terte i 2012 for at offentlighetsprinsippet ogsåburde gjelde for Advokatsamfundets disiplinær-virksomhet, hvilket det ikke gjør i dag.18

7.13.3 Advokatsamfundets styre

Mens Disciplinnämndens oppgaver, som er gjen-gitt ovenfor, er positivt avgrenset i rättegångsbal-ken kapittel 8 § 6, er det Advokatsamfundets styresom er tillagt de øvrige tilsynsoppgavene i med-hold av rättegångsbalken kapittel 8 og Advokat-samfundets vedtekter. Det følger av rättegångsbal-ken kapittel 8 § 6 første ledd andre punktum at

vedtektene også kan gi styret kompetanse til åfastsette disiplinærsanksjoner, men etter vedtek-tene § 40 flg. tilligger disiplinærmyndigheten Dis-ciplinnämnden alene.

Advokatsamfundets styre velges av Advokat-samfundets egne organer. Selv om vedtekteneikke uttrykkelig stiller krav om at styremedlem-mene må være advokater, er praksis – og ifølgeAdvokatsamfundet den rådende oppfatning – atkun medlemmer av Advokatsamfundet kan velgesinn i styret.

Advokatsamfundet er tillagt en rekke ulike til-synsoppgaver. Hovedoppgaven er å føre løpendetilsyn med at advokater overholder advokatregel-verket. Dette gjøres blant annet ved at Advokat-samfundet mottar regnskapsrapportering fraadvokatene. Advokatsamfundet gjennomførerbokettersyn og krever dokumentasjon og redegjø-relse om sakshåndteringen fra advokaten. Videreinnkrever Advokatsamfundet medlemsavgift,«serviceersättning» (se punkt 7.10) og «straffav-gift», fører register over og håndhever sanksjonerved manglende oppfyllelse av krav om videreut-danning og registrerer advokater med bevillingfra andre EU-/EØS-land eller Sveits som ønsker ådrive advokatpraksis i Sverige i medhold av denutenlandske bevillingen.

Det er Advokatsamfundets styre som tar stil-ling til søknader om advokatbevilling og som fat-ter vedtak om tilbakekall av advokatbevilling påannet grunnlag enn det som hører inn under Dis-ciplinnämnden, for eksempel dersom en advokater konkurs eller har begynt i jobb som ansatt i enbedrift som ikke er et advokatfirma, uten at ved-kommende frivillig frasier seg advokatbevillingen.Dersom Advokatsamfundets styre i en konkretsak ikke skulle ta stilling til hvorvidt en bevillingbør tilbakekalles på de grunnlag som er nevntover, kan Justitiekanslern kreve at styret tar oppen slik sak til behandling.

Vedtak som avslår søknad om advokatbevil-ling, som nekter registrering av advokat medbevilling fra et annet land i EU, EØS eller Sveits,eller som tilbakekaller advokatbevilling, kanbegjæres rettslig overprøvet av den vedtaket gjel-der, jf. rättegångsbalken kapittel 8 § 8. Over-prøvingen skjer, på samme måte som i disiplinær-saker, direkte for Högsta domstolen. Utgangs-punktet er at Högsta domstolen har full prøvings-kompetanse. I saker der Advokatsamfundet hargitt avslag på en søknad om bevilling, følger detimidlertid av rettspraksis at Advokatsamfundetsvurdering av søkerens personlige egnethet skaltillegges stor vekt, og at domstolen er noe tilbake-

16 Se Betenkande av Advokatkommitén, SOU 1999:31, s. 21.17 Offentlighets- och sekretesslag (2009:400).18 Anna Skarhed, «Justitiekanslerns roll när det gäller tillsy-

nen över advokater» i Anne Ramberg m.fl. (red.), SverigesAdvokatsamfund 125 år, Stockholm 2012, s. 267–276, se s.274.


holden med å overprøve Advokatsamfundets vur-deringer.19

Justitiekanslern kan kreve rettslig overprøvingav vedtak fattet av Advokatsamfundets styre imedhold av rättegångsbalken kapittel 8 § 7, jf. § 8tredje punktum, det vil si blant annet vedtak somgjelder spørsmål om tilbakekall av advokatbevil-ling eller opphevelse av registrering av advokatmed utenlandsk bevilling.

7.13.4 Justitiekanslern

Justitiekanslern er et offentlig forvaltningsorgansom hører inn under den utøvende makt, mensom er uavhengig og ikke underlagt noe departe-ment. Justitiekanslern er en form for ombuds-mann og har til overordnet oppgave å verne inte-griteten og ytringsfriheten samt rettssikkerheten iden offentlige virksomheten.20 Justitiekanslernhar flere oppgaver og fører blant annet, sammenmed Riksdagens ombudsmann, overordnet tilsynmed stats- og kommuneforvaltningen. Til Justitie-kanslern ligger også oppgaven som statens repre-sentant i en rekke typer sivile tvister for domsto-lene. Organet beskriver seg derfor også som «sta-tens advokat».

I medhold av rättegångsbalken kapittel 8 harJustitiekanslern også enkelte overordnede tilsyns-oppgaver med hensyn til Advokatsamfundets til-syns- og disiplinærvirksomhet. Justitiekanslernsrolle i disse sakene er begrunnet med at «[d]eallmänna intressen, som äro förknippade medadvokaternas verksomhet, äro av den vikt, att deböra äga en målsmann utanför advokaternas egenkrets.»21 Det kan være naturlig å se Justitiekans-lerns rolle som overordnet tilsynsorgan i sam-menheng med at allmenne samfunnsinteresser imindre grad er representert i de svenske tilsyns-og disiplinærorganene for advokater enn de er ifor eksempel Danmark og Norge. I Sverige eradvokatene i flertall i disiplinærorganet, i Dan-mark og Norge er de det ikke. I 1999 foreslo Advo-katkommitén22 å avvikle Justitiekanslerns tilsyns-oppgaver overfor Advokatsamfundet og i stedet

øke allmennhetens innflytelse i Advokatsamfun-dets tilsyns- og disiplinærsystem, gjennom å økeandelen representanter for allmennheten i Disci-plinnämnden og stille krav om at nemndens lederer eller har vært «ordinarie domare» ved de almin-nelige domstolene.23 Forslaget er imidlertid ikkeblitt fulgt opp av lovgiver.

Justitiekanslerns oppgaver overfor Advokat-samfundets organer fremgår av ulike bestemmel-ser i rättegångsbalken kapittel 8 og Advokatsam-fundets vedtekter. Bestemmelser i vedtektene sik-rer at kopi av alle avgjørelser i disiplinærspørsmål,eller saker der det på annet grunnlag oppstårspørsmål om tilbakekall av advokatbevilling, sen-des til Justitiekanslern. I henhold til § 42 skalsamtlige beslutninger fra Disciplinnämnden,enten de er fattet i nemnd eller avdeling, sendes tilJustitiekanslern. Dette dreier seg i praksis ommellom 400 og 700 saker i året.24 Det samme gjel-der beslutning fattet av Advokatsamfundets styre isak om tilbakekall av advokatbevilling eller opphe-velse av registrering av utenlandsk advokat, jf.vedtektene § 45 tredje ledd.

Videre har Justitiekanslern adgang til å kreveavgjørelse fra Disciplinnämnden i disiplinærspørs-mål, eller fra Advokatsamfundets styre av spørs-målet om det er grunnlag for tilbakekall av advo-katbevilling, jf. rättegångsbalken kapittel 8 § 6tredje ledd. Som det fremgår ovenfor, er Justitie-kanslern også gitt rett til å kreve overprøving fordomstolene i slike saker. Dermed vil man i sakerder Disciplinnämnden kommer til at det ikke ergrunnlag for tilbakekall av advokatbevilling,kunne oppleve at Justitiekanslern anker avgjørel-sen, hvoretter Högsta domstolen kommer til mot-satt resultat.25 I 2012 forekom det to tilfeller derJustitiekanslern begjærte disiplinærsak mot advo-kater og to tilfeller der Justitiekanslern begjærtedomstolsprøving av disiplinærvedtak.

Justitiekanslern er også påtalemyndighet isaker om straff for brudd på advokaters taushets-plikt, jf. rättegångsbalken kapittel 8 § 7 syvendeledd.

19 NJA 1991 s. 232, på s. 233.20 Beskrivelsen er hentet fra Justitiekanslerns nettside,

www.jk.se. 21 Hentet fra betenkning utarbeidet av justiskomitéen i Sveri-

ges Riksdag, «Justitieutskottet betänkande med anledningav motion om auktorisation av advokater» (JuU 1976/77:8).

22 Advokatkommitén ble nedsatt av Sveriges regjering i 1997for blant annet å vurdere behov for endringer i Advokat-samfundets tilsyns- og disiplinærmyndighet.

23 Betenkande av Advokatkommitén, SOU 1999:31, s. 10–11og 162 flg.

24 Skarhed, op.cit., på s. 271.25 Se for eksempel NJA 1994 s. 688.

Del IVUtvalgets grunnleggende valg og betraktninger

om adgangen til å yte rettslig bistand


Kapittel 8

Adgangen til å yte rettslig bistand

8.1 Gjeldende rett – adgangen til å utøve rettshjelpsvirksomhet

8.1.1 Innledning

Det er lovregulert hvem som kan utøve rettshjelp-svirksomhet, både i og utenfor rettergang. Detteblir gjerne omtalt som rettshjelpsmonopolet.Rettshjelp omfatter å gi råd om rettslige spørsmålog å drive sakførsel for domstolene. Rettshjelp-svirksomhet er å yte stadig og ervervsmessigrettshjelp.

Rettshjelpsmonopolet innebærer for det førsteet såkalt prosessmonopol, ved at det er advokatersom etter prosesslovgivningen har adgang til åutøve ervervsmessig rettshjelpsvirksomhet somprosessfullmektig under rettergang. Ordningenskal ivareta hensynet til at en rettssak skal gjen-nomføres på en best mulig måte, med kvalifiserteaktører i alle roller, herunder at en parts prosess-fullmektig skal ha prosesserfaring og et uavhen-gig forhold til parten og de andre aktørene.Videre innebærer rettshjelpsmonopolet et såkaltrettsrådsmonopol, ved at adgangen til å utøve retts-hjelpsvirksomhet utenfor rettergang er forbeholdtadvokater og andre personer som ved lov gisadgang til dette. Den historiske begrunnelsen forrettsrådsmonopolet var ønsket om å ha offentligkontroll med hvem som drev juridisk rådgivning,slik at publikums rettsforhold ble velordnet ogbetryggende ivaretatt av kvalifiserte personer.1

Adgangen til å utøve rettshjelpsvirksomhet erregulert i domstolloven kapittel 11 del I. Retts-hjelpsvirksomhet kan bare utøves av den som fyl-ler vilkårene i domstolloven § 218. Hovedregelen idomstolloven § 218 første ledd er at den som vildrive rettshjelpsvirksomhet, må ha bevilling somadvokat etter domstolloven § 220. Gjeldene reglerom vilkårene for å bli advokat behandles i kapittel11. I domstolloven § 218 andre, femte og sjette

ledd er det gjort unntak fra hovedregelen i førsteledd for personer og andre grupper som kan yterettshjelp når nærmere bestemte vilkår er oppfylt.

8.1.2 Rettshjelpsvirksomhet

Rettshjelp omfatter både å gi råd om rettsligespørsmål og sakførsel for domstolene. Et utgangs-punkt for vurderingen av hva rettshjelp omfatter,er at dette er bistand av juridisk art som må antaså kreve juridisk kunnskap. Det er forutsatt atbegrepet skal favne vidt, og at det i alle fall omfat-ter det å gi råd og veiledning, utarbeide rettsligedokumenter, kontrakter, søknader, meldinger tildet offentlige og lignende.

Å utarbeide generelle juridiske utredningersom er rettet til allmennheten, anses ikke somrettshjelp. Dette kan blant annet være å skrive enbok om rettslige spørsmål, å publisere juridiskeartikler i tidsskrifter eller å gi generell juridiskinformasjon på internett. I NOU 2002: 18 Rett tilrett legges det til grunn at grensen mellom slikvirksomhet og rettshjelpsvirksomhet trekkesetter hvorvidt den informasjonen som gis, er ret-tet til bestemte etterspørrere, og det gis anvisningom at det ved vurderingen må tas hensyn til hvorkonkret eller individuelt tilpasset informasjonener til brukeren.2

Rettshjelpsvirksomhet er definert i domstolloven§ 218 første ledd andre punktum, som «ervervs-messig eller stadig yting av rettshjelp». Vilkåreneom at virksomheten må yte ervervsmessig ellerstadig rettshjelp er alternative. Med «ervervs-messig» menes blant annet at rettshjelpsaktivite-ten har et økonomisk formål og har preg av åvære forretningsmessig organisert. Det er ikkenødvendig at det kreves betaling for rettshjelpen.Vilkåret om at rettshjelpen skal være ervervsmes-sig, innebærer dessuten at rettshjelpen har etvisst omfang. Dette vil kunne vurderes ut fra

1 Odd Jarl Pedersen, Utredning til Justisdepartementet omadvokatmonopolet m.m. av 10.01.1990, s. 81–82. 2 NOU 2002:18 Rett til rett s. 58.


omsetningens størrelse, antall oppdrag og til enviss grad om rettshjelpsaktiviteten har et kontinu-erlig preg.3

Vilkåret om at rettshjelpen må være «stadig»,er ment å fange opp rettshjelpsaktivitet av noeomfang, som ikke skjer ervervsmessig. Someksempel nevnes i forarbeidene at en foreningsom mer sporadisk yter gratis rettshjelp til med-lemmene, normalt fanges opp av alternativet «sta-dig».4 Det heter i forarbeidene at en rettshjelpsak-tivitet uten økonomisk siktemål må ha et størreomfang før den fanges opp av alternativet «sta-dig», enn det en rettshjelpsaktivitet med økono-misk siktemål må ha før den fanges opp av alter-nativet «ervervsmessig».5

8.1.3 Vilkår for å yte rettshjelp på annet grunnlag enn advokatbevilling

Domstolloven § 218 andre ledd fastsetter unntakfra hovedregelen i første ledd om at den som vilutøve rettshjelpsvirksomhet, må ha bevilling somadvokat. Det gjøres unntak for rettshjelp som ytesav jurister uten advokatbevilling, revisorer, perso-ner som i enkelte tilfeller anses å ha tilfredsstil-lende utdanning på spesielle rettsområder, detkan gis tillatelse til spesielle rettshjelptiltak og detgis adgang til å gjøre unntak for rettshjelp somytes av utenlandske advokater. Domstolloven§ 218 femte ledd åpner for at rettshjelp kan ytessom en integrert del av en annen type virksomhet.Bestemmelsens sjette ledd fastsetter at rettshjelpkan ytes av stat og kommune.

Bestemmelsene i domstolloven § 218 ble til-føyd ved endringene i lovens kapittel 11 i 1991 oginnebar en utvidelse av adgangen for andre ennadvokater til å utøve rettshjelpsvirksomhet.6 Lov-giveren mente at adgangen til å yte rettsråd uten-for rettergang til en viss grad burde utvides. Detble samtidig fastsatt i hvilken grad reglene foradvokater skulle gjelde tilsvarende for andre per-soner som ble gitt adgang til å yte rettshjelp.7

Den som yter rettshjelp etter domstolloven§ 218 andre og femte ledd, kan ikke yte rettshjelpunder rettergang, med mindre vedkommende harrett til å være prosessfullmektig eller forsvarer imedhold av lov eller etter særskilt tillatelse fra ret-ten i den enkelte sak, jf. domstolloven § 218 fjerde

ledd, jf. femte ledd tredje punktum. Etter lov 17.juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivilesaker (tvisteloven) § 3-3 fjerde ledd andre punk-tum, jf. domstolloven § 218 fjerde ledd og femteledd tredje punktum, kan retten tillate at personersom er nevnt i domstolloven § 218 andre og femteledd, opptrer som prosessfullmektiger. Tviste-loven § 3-3 fjerde ledd første punktum åpner for atretten kan tillate at en annen skikket myndig per-son opptrer som prosessfullmektig. Bestemmel-sens fjerde ledd andre punktum fastslår at perso-ner som driver ervervsmessig eller stadig retts-hjelpsvirksomhet, kan være prosessfullmektigbare hvis de oppfyller vilkårene i domstolloven§ 218.

Overfor personer og virksomheter som yterrettshjelp i medhold av domstolloven § 218 andreledd nr. 1, 3 og 4, kan Advokatbevillingsnemnden imedhold av domstolloven § 219 tredje leddbeslutte at de ikke lenger skal ha adgang til å yterettshjelp. Adgangen til å utøve rettshjelpsvirk-somhet i medhold av domstolloven § 218 andreledd nr. 1 følger direkte av loven, og krever ikketillatelse, men at det gis melding til Tilsynsrådetom oppstart og at det utstedes en erklæring fraTilsynsrådet om retten til å drive slik virksomhet.Se punkt 8.1.3.1. Ved utøvelse av rettshjelpsvirk-somhet etter § 218 andre ledd nr. 1 vil Advokat-bevillingsnemndens beslutning derfor gå ut på åilegge forbud mot utøvelse av rettshjelpsvirksom-het. Overfor dem som yter rettshjelp i medhold avtillatelse etter nr. 3 og 4, er virkemiddelet at tilla-telsen tilbakekalles. Vilkåret etter domstolloven§ 219 tredje ledd er både ved ileggelse av forbudog ved tilbakekall av tillatelse, at Advokatbevillings-nemnden finner at vedkommende «har gjort ellergjør seg skyldig i forhold som gjør vedkommendeuskikket eller uverdig til å yte rettshjelp eller ved-kommende overtrer bestemmelser gitt i medholdav første eller annet ledd eller begrensninger somnevnt i første ledd fjerde punktum».

Adgangen til å idømme rettighetstap i henholdtil Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr.10 (Straffeloven) § 29 nr. 2 og lov 20. mai 2005 nr.28 om straff (straffeloven) § 56 første ledd bokstavb er rettet mot enhver «virksomhet eller aktivitet»,og vil dermed også kunne benyttes til å forby per-soner retten til å utøve rettshjelpsvirksomhet imedhold av domstolloven § 218 andre og femteledd.

Når det gjelder taushetsplikt, følger det avdomstolloven § 218 tredje ledd at den som yterrettshjelp etter domstolloven § 218 andre ledd,samt deres ansatte og andre hjelpere, har taus-hetsplikt om det de i forbindelse med rettshjelp-

3 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 74.4 Loc. cit.5 Loc. cit.6 Lov av 4. juli nr. 44 om endringer i lov 13. august 1915 nr. 5

om domstolene (domstolloven) m.m.7 Domstolloven §§ 218–219 b.


svirksomheten får vite om noens personlige for-hold eller drifts- og forretningsforhold. De somyter rettshjelp i stat og kommune etter domstollo-ven § 218 sjette ledd, vil være underlagt reglene ilov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i for-valtningssaker (forvaltningsloven) om taushets-plikt. Integrert rettshjelpsvirksomhet etter dom-stolloven § 218 femte ledd vil være underlagt taus-hetsplikt i den grad slike regler gjelder for ved-kommende hovedvirksomhet.8

8.1.3.1 Rettshjelpere

Etter domstolloven § 218 andre ledd nr. 1 kan per-soner med juridisk embetseksamen eller master-grad i rettsvitenskap yte rettshjelp. Den som utø-ver rettshjelp i medhold av domstolloven § 218andre ledd nr. 1, omtales som «rettshjelper», jf.domstolloven § 219 a første ledd, og skal ha foretaks-navn som inneholder ordet «rettshjelper», jf. dom-stolloven § 219 a tredje ledd.

Formålet med at det ble åpnet for at juristeruten advokatbevilling kan drive rettshjelpsvirk-somhet, var å få dekket rettshjelpsbehovet i størregrad, både geografisk og sosialt. Rettshjelp skullegi befolkningen tilgang til enklere og rimeligerejuridiske tjenester enn det advokatene var antatt åkunne tilby. I forarbeidene ble det uttrykt en prin-sipiell holdning om at adgangen til å drive retts-rådsvirksomhet generelt ikke bør være åpen forpersoner uten juridisk embetseksamen, men atpersoner med juridisk grunnutdanning av envarighet på fem til seks år i utgangspunktet måanses kvalifisert for å yte rettsråd.9 Departemen-tet vurderte det slik at fordelene ved å tillate juris-ter å yte rettsråd ville oppveie risikoen for at juris-ter yter tjenester av dårligere kvalitet enn advoka-ter, selv om juristene ikke har de tilleggskvalifika-sjoner som advokater har. Det ble vist til at adgan-gen for andre enn advokater til å yte rettshjelp erkjent fra andre nordiske land, og at rettsrådsmo-nopol for advokatene ikke eksisterer i Danmark,Sverige eller Finland. Det ble presisert at departe-mentet anså jurister for å være kompetente til ådrive juridisk rådgivning, men ikke til å opptre fordomstolene.10

Den som oppfyller vilkårene for drive retts-hjelpsvirksomhet etter domstolloven § 218 andreledd nr. 1, kan som rettshjelper også yte fritt retts-råd etter rettshjelploven, jf. forskrift 9. oktober2010 nr. 1087 om adgang til å yte fritt rettsråd for

juridiske kandidater som utøver rettshjelpsvirk-somhet § 1.

8.1.3.1.1 Vilkår for rettshjelpere

Det følger av advokatforskriften § 1-1 at den somvil drive rettshjelpsvirksomhet i medhold av dom-stolloven § 218 andre ledd nr. 1, må gi skriftligmelding til Tilsynsrådet før virksomheten settes igang. Vedkommende må godtgjøre å ha beståttjuridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvi-tenskap og fremlegge politiattest. Tilsynsrådetskal utstede erklæring om at vedkommende harrett til å drive rettshjelpsvirksomhet når vilkåreneer oppfylt.

Reglene for rettshjelpsvirksomhet etter dom-stolloven § 218 andre ledd nr. 1 er lagt opp slik atadgangen til å yte rettshjelp følger direkte avloven. Det ikke er krav om en særskilt tillatelse forå yte slik rettshjelp. Det fremgår av forarbeideneat departementet ikke fant det hensiktsmessig åinnføre noen form for autorisasjon av personermed juridisk embetseksamen som vil drive retts-hjelpsvirksomhet, og at adgangen til å drive på devilkår som fastsettes, burde følge direkte avloven.11

Etter advokatforskriften § 1-1 andre ledd måden som vil drive rettshjelpsvirksomhet i medholdav domstolloven § 218 andre ledd nr. 1, fremleggepolitiattest. Domstolloven § 219 første ledd gir for-skriftshjemmel til å regulere plikt til å fremleggepolitiattest for rettshjelpere. Lov 28. mai 2010 nr.16 om behandling av opplysninger i politiet ogpåtalemyndigheten (politiregisterloven) § 36 fast-setter at vandelskontroll bare kan foretas når denhar hjemmel i lov eller i forskrift gitt i medhold avlov. Dette tilsier at vedkommende som har frem-lagt politiattest, forutsetningsvis skal underleggesen vandelskontroll når det i advokatforskriften § 1-1andre ledd, jf. domstolloven § 219, stilles krav omå fremlegge politiattest.

Det er med hjemmel i domstolloven § 219 førsteledd stilt nærmere vilkår i advokatforskriften forrettshjelpere. Rettshjelpere må betale årlig bidragtil Tilsynsrådet,12 det må stilles sikkerhet for erstat-ningsansvar som vedkommende rettshjelper kanpådra seg under utøvelsen av rettshjelpsvirksom-heten,13 og rettshjelpere har regnskaps- og revi-sjonsplikt.14 Når det gjelder vilkåret om at rettshjel-pere må stille sikkerhet, gjelder det tilsvarende for

8 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 75.9 Ibid. s. 15.10 Loc. cit.

11 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 16.12 Advokatforskriften § 4-3.13 Advokatforskriften § 2-8.14 Advokatforskriften § 3a-15, jf. § 3a-9.


rettshjelpere som for advokater, at de plikter å stillesikkerhet før virksomheten settes i gang.15

Domstolloven § 219 første ledd fastsetter at«Kongen kan gi bestemmelser om meldeplikt ogom plikt for rettshjelperen til på forhånd å godt-gjøre at vilkårene for å yte rettshjelp er oppfylt,herunder å fremlegge politiattest». En slik hjem-mel er gitt i advokatforskriften § 1-1. Etter advokat-forskriften § 1-1 andre ledd skal Tilsynsrådetutstede erklæring når vilkårene om juridisk utdan-ning og fremleggelse av politiattest er oppfylt.Etter Tilsynsrådets praksis utstedes erklæring omrett til å drive rettshjelpsvirksomhet først når ogsåde øvrige vilkårene om sikkerhetsstillelse, revisorog bidrag til Tilsynsrådet er oppfylt.

Som nevnt ovenfor i punkt 8.1.3 kan Advokat-bevillingsnemnden forby at en person som ellersoppfyller vilkårene for å være rettshjelper, yterrettshjelp, dersom vedkommende har gjort ellergjør seg skyldig i forhold som gjør vedkommendeuskikket eller uverdig til å yte rettshjelp, eller ikkeoppfyller vilkår om sikkerhetsstillelse eller sineforpliktelser overfor Tilsynsrådet. Det fremgår avforarbeidene at denne bestemmelsen ble gitt fordidet ikke ble innført noen autorisasjonsordning,men at adgangen til å yte rettshjelp etter domstol-loven § 218 andre ledd nr. 1 skulle følge direkte avloven, og at det man derfor ikke hadde noen sank-sjonsmulighet i form av å kunne tilbakekalle engitt tillatelse.16 Det følger av domstolloven § 226andre ledd at Advokatbevillingsnemnden avgjørsaker etter domstolloven § 219 tredje ledd. I forar-beidene vises det som eksempel til at et forbudetter domstolloven § 219 tredje ledd kan væreaktuelt hvor rettshjelperen viser seg å være uskik-ket eller uverdig til å yte slik bistand, slik sometter reglene om tilbakekallelse av advokatbevil-ling.17 Videre vises det til at et spesialtilfelle hvordet vil være aktuelt å nedlegge forbud mot å yterettshjelp, er ved tilbakekallelse av advokatbevil-ling, slik at en person som er fratatt retten til ådrive advokatvirksomhet, ikke automatisk skalkunne fortsette å drive rettshjelpsvirksomhet imedhold av unntaksbestemmelsen for jurister.18

8.1.3.1.2 Vilkår for organiseringen av rettshjelpernes virksomhet

Det ble gjort endringer i reglene om organiseringav rettshjelpsvirksomhet ved lov 30. juni 2006 nr.

31 om endringer i lov 13. august 1915 nr. 5 omdomstolene (domstolloven) (organisering avrettshjelpsvirksomhet). Endringene var en oppføl-ging av enkelte forslag i NOU 2002: 18 Rett til rett.Før disse lovendringene var det blant annet slik atrettshjelpere bare kunne organisere sin virksom-het i enkeltmannsforetak. Denne regelen bygdepå at rettshjelpsvirksomhet i medhold av domstol-loven § 218 andre ledd nr. 1 opprinnelig skullevære et enklere og rimeligere alternativ til advo-katvirksomhet, og at det skulle være begrensnin-ger i muligheten til profesjonalisering og stordrift,for å ivareta skillet mellom advokater og andrejuristers rettshjelpsvirksomhet.19 Lovendringen i2006 åpnet imidlertid for å organisere rettshjelp-svirksomheten etter domstolloven § 218 andreledd nr. 1 både som enkeltmannsforetak og andreselskapsformer. Endringene ble begrunnet medat reglene om organisering som enkeltmannsfore-tak kunne hindre nyetableringer og at man gikkglipp av stordriftsfordeler, noe som kunne virkeprisdrivende og være i strid med intensjonen medordningen.20 Sammen med disse endringene bledet innført regler om at relevante organisasjons-begrensninger for advokatforetak skulle gjelde til-svarende for rettshjelpere, med de begrensningersom følger av retthjelpernes egenart. Dette blebegrunnet med hensynet til at uavhengighet ogpersonlig ansvar gjør seg gjeldende også for retts-hjelpere.21

Reglene om organisering av rettshjelpernesvirksomhet følger av domstolloven §§ 219 a og219 b, som fastsetter at virksomhet som retts-hjelper kan drives i enkeltmannsforetak som inne-has av vedkommende selv, eller som selskap.Rettshjelpere kan som utgangspunkt selv bestemmeorganisasjonsform for virksomheten.

Det følger av domstolloven §§ 219 a og 219 b atenkelte av reglene i domstolloven kapittel 11 delIII om organisering av advokatvirksomhet gjelderfor rettshjelpsvirksomhet som drives i medhold avdomstolloven § 218 andre ledd nr. 1. Blant annetgjelder reglene i domstolloven § 231 om eierkrav,adgangen til å drive annen virksomhet enn retts-hjelpsvirksomhet og særskilte regler om avhen-ding av virksomheten. Videre får reglene i dom-stolloven § 232 om utpeking av ansvarlige perso-ner for virksomhetens oppdrag og om det person-lige ansvaret for rådene som gis, anvendelse sålangt de passer. Se nærmere om reglene i dom-stolloven §§ 231og 232 i kapittel 14.

15 Advokatforskriften § 2-8, jf. § 2-1 første ledd.16 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 16.17 Domstolloven § 229.18 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 16.

19 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 15.20 Ot.prp. nr. 68 (2005–2006) s. 2.21 Ot.prp. nr. 68 (2005–2006) s. 4.


Det følger av domstolloven § 219 andre ledd atdet er Tilsynsrådet som fører tilsyn med virksom-het som utøves av rettshjelpere. Rettshjelperenplikter å holde Tilsynsrådet orientert om sin virk-somhet,22 herunder å melde fra til Tilsynsrådetnår virksomheten opphører.23 For øvrig nevnesdet at rettshjelpere ikke er underlagt reglene forgod advokatskikk, men at Rettshjelpernes jurist-forening har utarbeidet etiske regler for retts-hjelpere.

8.1.3.1.3 Tillatelse til å yte rettshjelp etter domstolloven § 218 andre ledd nr. 1 på bakgrunn av utenlandsk juridisk utdanning

Vilkåret for å kunne yte rettshjelp etter domstollo-ven § 218 andre ledd nr. 1 er at søkeren har norskjuridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvi-tenskap. Etter domstolloven § 241 andre ledd,som blant annet får anvendelse ved søknader omtillatelse til å drive rettshjelpsvirksomhet, kanKongen ved forskrift fastsette i hvilken utstrek-ning og på hvilke vilkår Tilsynsrådet i tillegg kangodta juridisk utdanning fra utlandet.

For EØS-statsborgere med juridisk utdanningfra et EØS-land er spørsmålet regulert i advokat-forskriften § 9-5. Bestemmelsen henviser til blantannet reglene i direktiv 2005/36/EF, som ogsåomfatter rettshjelpere.24 I den utstrekning det føl-ger av direktivet at en utenlandsk jurist som søkertillatelse til å drive rettshjelpsvirksomhet i Norgemå anses kvalifisert, skal Tilsynsrådet innvilgesøknaden.

For personer uten statsborgerskap og utdan-ning fra et EØS-land, er det domstolloven § 241første ledd, jf. advokatforskriften § 9-7, som regu-lerer spørsmålet om anerkjennelse av utenlandskjuridisk utdanning. Det foretas en skjønnsmessigvurdering av utdanningen i tråd med domstollo-ven § 241 første ledd.

8.1.3.2 Revisorer

Domstolloven § 218 andre ledd nr. 2 åpner for atden som har bevilling som statsautorisert revisoreller er registrert som revisor, kan yte rettshjelpved å bistå med utferdigelse av selvangivelser,næringsoppgaver, skatteklager og andre henven-delser til skattemyndighetene. Revisorer kan

innenfor disse angitte områdene drive generellrettshjelpsvirksomhet. Det er lagt til grunn at revi-sorer kan bistå innenfor disse områdene uavhen-gig av om de samtidig har et konkret revisoropp-drag.25

For å drive rettshjelpsvirksomhet, trengerrevisorer ingen særskilt tillatelse ut over autorisa-sjon som revisor.

Da adgangen for revisorer til å yte rettshjelpble videreført i 1991, ble det lagt vekt på at reviso-rene driver rettshjelpsvirksomheten i kraft av«bevillingen eller registreringen som revisor»,slik at det finnes tilstrekkelig muligheter for detoffentlige til å gripe inn overfor kritikkverdige for-hold.26

8.1.3.3 Rettshjelp innenfor spesielle rettsområder etter særskilt tillatelse mv.

Domstolloven § 218 andre ledd nr. 3 første punk-tum åpner for at Tilsynsrådet kan gi personer tilla-telse til å yte rettshjelp innenfor spesielle rettsom-råder når vedkommende har tilfredsstillendeutdanning innenfor området. I forarbeidene bledet vist til at det kunne være grunn til å åpne foren noe videre adgang til å yte rettshjelp på spesi-elle områder, ut over den adgangen som gis til åyte integrert rettshjelp etter domstolloven § 218femte ledd. Det ble pekt på at dersom vedkom-mende rådgiver har tilstrekkelig utdanning i deaktuelle rettsområder, er det rimelig at vedkom-mende kan yte rettshjelp på disse områdene.Videre ble det vist til at klienter som søker bistandpå vedkommendes fagområde, ville måtte søkeadvokatbistand for problemer av juridisk art etannet sted, selv om de juridiske spørsmålene hartilknytning til bistanden fra vedkommende på detaktuelle fagområdet.27

Bestemmelsen i første punktum er genereltformulert, og det må vurderes konkret hvilkeutdanninger som vil være tilfredsstillende for å fåtillatelse til å drive begrenset rettshjelpsvirksom-het innenfor det aktuelle området. Bestemmelsener en videreføring av regelen i den tidligere retts-hjelploven, hvor «kandidater fra Norges Handels-høyskole med rettslære som fag eller andre tilsva-rende utdannelse» var nevnt.28 I tillegg til de kan-

22 Advokatforskriften kapittel 1.23 Advokatforskriften § 1-1 tredje ledd.24 Se departementets merknader til § 9-5, inntatt som vedlegg

til advokatforskriften.

25 Anders Bøhn, Domstolloven kommentarutgave, 2. utg., Oslo2013, s. 913.

26 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 21.27 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 22.28 Lov 1. februar 1936 nr. 3 om adgangen til å drive rettshjelp-

svirksomhet § 6, opphevet ved lov 13. mai 1988 nr. 26 ominkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte penge-krav (inkassoloven).


didatene rettshjelploven viste til, nevner forarbei-dene at sosionomer og andre yrkesgrupper innen-for sosial- og helsevesen og jordskiftekandidaterfra Norges Landbrukshøgskole kan være eksem-pler på andre typer utdanninger som vil kunne gitillatelse etter bestemmelsen i domstolloven § 218andre ledd nr. 3.29

Tilsynsrådet har i sin praksis tolket vilkåretom «tilfredsstillende utdanning» som «formellutdanning». En tillatelse til å yte rettshjelp etterdomstolloven § 218 andre ledd nr. 3 første punk-tum kan i utgangspunktet bare gis på bakgrunn avutdanning. Praksis i seg selv er ikke tilstrekkelig.I tilfeller hvor søkeren har en utdanning på områ-det, men hvor utdanningen alene ikke vil anses til-strekkelig som grunnlag for tillatelse, kan imidler-tid lang og relevant praksis bli tatt i betraktning,slik at man etter en helhetsvurdering vil kunne gitillatelse.30

Etter opplysninger fra Tilsynsrådet var det i2013 gitt tillatelse til 80 personer etter domstollo-ven § 218 andre ledd nr. 3 første punktum. Tillatel-sene gjelder i all hovedsak økonomer som arbei-der som skatterådgivere i større rådgivingsselska-per.

Domstolloven § 218 andre ledd nr. 3 andrepunktum åpner for at Tilsynsrådet kan gi tillatelsetil spesielle rettshjelptiltak når særlige grunnerforeligger. I praksis er det etter denne bestemmel-sen gitt tillatelse til rettshjelptiltak som drives avstudenter, til juridiske avdelinger i Gatejuristenflere steder i landet, og til enkelte andre som blantannet Frivillighetssentralen og Kreftforeningenrettshjelp.

Det stilles ikke krav om hvordan rettshjelp-svirksomhet i medhold av domstolloven § 218andre ledd nr. 3 andre punktum organiseres. Til-synsrådet kan stille vilkår og begrensninger forrettshjelpen.31 I praksis har Tilsynsrådet stilt kravom at tiltaket må ledes av en jurist.

8.1.3.4 Utenlandske advokaters adgang til å yte rettshjelp uten norsk advokatbevilling

Etter domstolloven § 218 andre ledd nr. 4 kanutenlandske advokater på grunnlag av sin uten-landske advokatbevilling, under nærmere fast-satte vilkår, yte rettshjelp i Norge. Den nærmerereguleringen av slik rettshjelpsvirksomhet er inn-tatt i advokatforskriften kapittel 10. Se nærmereom dette i punkt 11.4.1.

8.1.3.5 Integrert rettshjelp

Etter domstolloven § 218 femte ledd kan den somutøver annen virksomhet enn rettshjelp, yte retts-hjelp som inngår som et integrert ledd i hoved-virksomheten, i den utstrekning den er nødvendigfor å yte god og fullstendig hjelp i hovedvirksom-heten. Rettshjelpen kan ytes av «enhver», det vilså både fysiske og juridiske personer, uansettutdanning.32

Rettshjelpsvirksomhet etter domstolloven § 218femte ledd kan for eksempel ytes av eiendoms-meklere ved opprettelse av kontrakt mellom partenei forbindelse med eiendomsoverdragelse, eller avarkitekter som veileder klientene om hva som ertillatt etter lovgivningen innenfor berørte rettsom-råder, for eksempel om hva som er nødvendig forå få byggetillatelse. Andre eksempler etter dennebestemmelsen kan være rettshjelp som ytes avinkassobyråer, i bankvirksomhet og av ingeniører.Når rettshjelp ytes som del av et hovedoppdragfor klienten eller kunden, er det er blant annethensynet til at klienten skal slippe å oppsøke flerehjelpere som ligger bak adgangen til å yte inte-grert rettshjelp.33

Adgangen til å yte integrert rettshjelp er imid-lertid ikke betinget av at det foreligger et «hoved-oppdrag» eller at rettshjelpen ytes i tilknytning tilet oppdrag innenfor hovedvirksomheten. Dettefølger av domstolloven § 218 femte ledd andrepunktum. Departementets vurderinger i forarbei-dene bygde på at det avgjørende bør være om denaktuelle rettshjelp etter sin art inngår som en inte-grert del i annen virksomhet og dessuten er av enslik art at foretaket må ha kompetanse til å yterettshjelpen for å kunne gi god og fullstendigbistand i hovedvirksomheten.34

Dersom en person som er advokat, yter inte-grert rettshjelp i en virksomhet, vil dette ikkevære å anse som advokatvirksomhet. En personsom er advokat, kan altså ikke utøve advokatvirk-somhet på grunnlag av domstolloven § 218 femteledd. Advokatvirksomhet kan bare utøves medgrunnlag i reglene i domstolloven kapittel 11 delIII om advokater, og ikke etter del I om rettshjelps-virksomhet.

8.1.3.6 Rettshjelp som ytes av stat og kommune

Etter domstolloven § 218 sjette ledd kan rettshjelpytes av stat og kommune. Bestemmelsen gjelder

29 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 22.30 Loc. cit.31 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 75.

32 Bøhn, op. cit s. 919.33 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 17.34 Ibid. s. 18.


virksomhet i offentlig regi, ikke tiltak med offent-lig støtte.35 Rettshjelp i offentlig regi ytes blantannet av Forbrukerrådet, ved offentlige forbru-kerkontorer, sosialkontorer og ved familierådgiv-ning. I forarbeidene er det lagt til grunn at virk-somhet som drives i offentlig regi, er tilstrekkeligvurdert i annen sammenheng, og at det derfor børvære adgang til å yte rettshjelp.36

Rettshjelp fra stat eller kommune kan ytesselvstendig eller som en integrert del av virksom-heten i form av veiledning. Rettshjelp som ytes iforbindelse med forvaltningens eller domstolenesveiledningsplikt, anses å ha grunnlag i den lovpå-lagte veiledningsplikten, og omfattes ikke av dom-stolloven § 218 sjette ledd.37

Det fremgår av domstolloven § 218 fjerde leddog femte ledd tredje punktum at adgangen til å yterettshjelp etter andre og femte ledd ikke omfatteropptreden under rettergang, med mindre ved-kommende har rett til å være prosessfullmektigeller forsvarer i medhold av lov eller etter særskilttillatelse i den enkelte sak. Bestemmelsen henvi-ser ikke til rettshjelp som ytes fra stat og kom-mune etter sjette ledd. Det følger av forarbeideneat unntaket i fjerde ledd for rettshjelp under retter-gang ikke gjelder rettshjelp som ytes av stat ogkommune. Det er uklart hvorvidt det etter dom-stolloven er ment at personer som yter rettshjelpetter sjette ledd, ikke skal være underlagtbegrensningen i fjerde ledd om at adgangen til åyte rettshjelp likevel begrenses av prosesslovgiv-ningen, eller om det følger av fjerde ledd at perso-ner som yter rettshjelp på vegne av stat og kom-mune, også kan yte rettshjelp under rettergang.En naturlig forståelse av prosessreglene, her-under tvisteloven § 3-3, tilsier imidlertid at degenerelle reglene for adgangen til å opptre somprosessfullmektig etter prosesslovgivningen fåranvendelse for stat og kommune. Se nærmereunder punkt 8.3.2 om tvisteloven § 3-3 fjerde leddandre punktum.

8.2 Utvalgets vurderinger – adgangen til å yte rettslig bistand utenfor rettergang

8.2.1 Begrepene rettshjelp, rettshjelpsvirk-somhet og rettslig bistand

Gjennom arbeidet med lovforslaget og med defini-sjonen av advokatvirksomhet har utvalget funnetdet hensiktsmessig å endre begrepsbruken fra«rettshjelp» og «rettshjelpsvirksomhet», til «retts-lig bistand». Utvalget mener ordet rettslig bistander mer treffende enn rettshjelp. Utvalget videre-fører heller ikke begrepet rettshjelpsvirksomhet.Utvalget foreslår at enhver skal kunne yter rettsligbistand, og det vil derfor ikke være behov for deninnholdsmessige avgrensningen knyttet til vilkå-rene for rettshjelpsvirksomhet, som er til at retts-hjelpen skal være «ervervsmessig» og «stadig».Innføringen av det nye begrepet rettslig bistandanses også hensiktsmessig når lovforslagets sys-tem legger opp til å benytte ett samlet begrep somdefinisjon av hva som er råd og annen bistand omrettslige spørsmål.

Utvalgets forslag bygger på at begrepet retts-lig bistand omfatter både å gi råd om rettsligespørsmål og sakførsel for domstolene. Med å giråd menes at det gis råd til andre, og med sakfør-sel for domstolene menes prosessoppdrag forandre fysiske eller juridiske personer. Å ivaretaegne interesser er ikke rettslig bistand, og er ikkeomfattet av loven.

Både leilighetsvis rettslig bistand og rettsligbistand som ikke er ervervsmessig, anses somrettslig bistand.

Det vises til merknadene til lovforslaget § 2 foren nærmere redegjørelse av hva som ligger irettslig bistand.

I utvalgets videre vurderinger vil imidlertidbåde begrepene rettshjelp, rettshjelpsvirksomhetog rettslig bistand bli benyttet for å kunne refe-rere til reguleringene etter gjeldende rett og for åkunne vise til lovforslagets nye bestemmelser.

8.2.2 Hvem bør kunne yte rettslig bistand utenfor rettergang?

Som det fremgår av gjennomgangen av gjeldenderett i punkt 8.1.3, er det også andre grupper ennadvokater som har adgang til å yte rettshjelp.Dette gjelder jurister som ikke er advokater, per-soner som yter integrert rettshjelp, revisorer ogandre personer som ikke er jurister, som kan yterettshjelp etter nærmere tillatelse.

35 Ibid. s. 20.36 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 20.37 Dette følger forutsetningsvis av forarbeidene, se Ot.prp. nr.

7 (1990–91) s. 11.


Realiteten er at det i dag er vid adgang etterdomstolloven § 218, også for personer som ikke erjurister, til å yte rettshjelp utenfor rettergang.

Historisk har det vært tradisjon for begrens-ninger i adgangen til å utøve rettshjelpsvirksom-het. De første begrensningene i adgangen til å yterettsråd utenfor rettergang ble innført i 1913, vedat det ble etablert offentlig kontroll og bevillings-tvang for å kunne drive med inkasso-, auksjons- ogrettshjelpsvirksomhet.38 Etter denne loven kunnebåde advokater og legfolk få tillatelse til å driveslik virksomhet. Advokatenes rettsrådsmonopolble etablert i 1936,39 men selv etter denne lovenhadde andre yrkesgrupper innenfor avgrensedeområder adgang til å yte rettshjelp, og det var tra-disjon for at man i annen virksomhet kunne yteintegrert rettshjelp. Innføringen av dagens regler idomstolloven § 218 andre ledd mv. i 1991 innebaren utvidelse av adgangen til å yte rettshjelp. Detsom tidligere var et tilnærmet advokatmonopol påadgangen til å yte rettsråd, ble i vesentlig grad inn-skrenket.

Utvalget har vurdert om det bør være begrens-ninger i adgangen til å yte rettslig bistand, sett ilys av den vide adgangen det i dag er til å driverettshjelpsvirksomhet. Utvalget har sett hen tilDanmark og Sverige, som ikke har tilsvarendeadgangsbegrensninger. I Danmark har enhveradgang til å yte juridiske tjenester utenfor retter-gang. I Sverige har enhver adgang til å yte juri-diske tjenester både i og utenfor rettergang, medenkelte unntak, blant annet for forsvarere. Manmå i stor grad kunne legge til grunn at forholdene– det vil si forutsetningene for klienter og forbru-kere, for næringslivsklienter, markedene og mar-kedsmekanismene med videre – er svært like i deskandinaviske landene.

Den tradisjonelle begrunnelsen for rettshjelps-monopolet er å sikre det rettssøkende publikumkvalifisert rettshjelp under betryggende og kon-trollerte forhold. Imidlertid er det mange perso-ner som i kraft av sin utdannelse eller arbeidserfa-ring – eller begge deler – har særlige forutsetnin-ger for å gi kvalifiserte rettslige råd, selv om deikke er advokater. Utvalget mener det bør åpnesfor at slike personer får anledning til å tilby retts-lig bistand. Se nærmere om utvalgets vurderingerunder punkt 8.2.4 og utvalgets vurderinger ikapittel 28 av behovet for særlige regler for sliktjenesteyting.

8.2.3 Rettslig bistand fra jurister som ikke er advokater

Når det gjelder rettslig bistand fra jurister somikke er advokater, peker utvalget på at domstol-loven § 218 andre ledd nr. 1 i dag åpner for at juris-ter kan utøve rettshjelpsvirksomhet. Adgangen tilå utøve rettshjelpsvirksomhet følger av loven,men for å kunne drive virksomhet, må det frem-legges politiattest og gis melding til Tilsynsrådet,og Tilsynsrådet skal utstede erklæring før opp-start av virksomheten. Etter utvalgets syn er detgrunn til å fjerne disse kravene. I praksis stillesdet også krav til at juristen har antatt revisor, stiltsikkerhet og betalt bidrag til Tilsynsrådet, før Til-synsrådet utsteder erklæring om rett til å utøverettshjelpsvirksomhet. Se punkt 8.1.3.1. Utvalgetmener at også disse kravene bør fjernes. Juristerhar en juridisk grunnutdanning med varighet påfem eller seks år, og bør anses kvalifisert til å yterettslig bistand utenfor rettergang. Muligheten forat den enkelte kan søke rettsråd hos jurister vil gigrunnlag for en bredere dekning av rettshjelpsbe-hovet, både sosialt og geografisk. Det antas at enslik adgang for jurister vil kunne gi befolkningentilgang til enklere og rimeligere juridiske tjenesterenn det advokater vanligvis kan tilby, og en slikadgang vil i enda større grad enn etter dagensregler legge til rette for et såkalt lavterskeltilbudfor juridiske tjenester.

Når det åpnes for at jurister på generelt grunn-lag skal kunne yte rettslig bistand, vil det dermedikke kreves at disse oppfyller kravene eller inne-har de kvalifikasjonene som gjelder for advokater,slik som krav om juridisk praksis, advokatutdan-ning og løpende krav til etterutdanning. Forhol-dene ligger imidlertid til rette for at også juristerkan tilegne seg slike kvalifikasjoner i form av kursog spesialisering, innenfor både det juridiske fel-tet og andre fagfelt. Utvalget mener det er grunntil å forvente at jurister, på samme måte somandre tjenesteytere, vil ønske å tilby kvalifiserteog spesialiserte tjenester for å oppnå markedspo-sisjoner og tiltrekke seg kunder.

I Sverige ytes det juridisk bistand fra blantannet juristbyråer og patentbyråer. Adgangen til åyte rettslig bistand fra jurister i patentbyråer vilvære et eksempel på en positiv følge av forslagetom å åpne opp for at jurister generelt kan yte retts-lig bistand. Videre vil forslaget åpne for å yte retts-lig bistand fra mange andre typer foretak som iutgangspunktet driver andre typer tjenesteyting,slik som for eksempel revisjonsforetak, eien-domsmeklingsforetak, inkassobyråer, forsikrings-selskaper, banker og begravelsesbyråer. Forhol-

38 Tidligere lov 21. juni 1913 nr. 1 om inkasso-, auksjons- ogrettshjelpsvirksomhet.

39 Tidligere lov 1. februar 1936 nr. 3 om inkasso-, auksjons- ogrettshjelpsvirksomhet.


dene vil således også ligge til rette for multidisipli-nære foretak som kan tilby sammensatte tjenesterfra flere profesjoner.

8.2.4 Rettslig bistand fra personer som ikke er jurister

Etter domstolloven § 218 femte ledd kan det ytesrettshjelp som del av en annen virksomhet, bådesom del av et hovedoppdrag innenfor virksomhe-ten og uten at rettshjelpen er del av et hovedopp-drag. Personer kan yte slik rettshjelp uten å hajuridisk utdanning, og det kreves ikke særskilt til-latelse. Bestemmelsen åpner for at tjenesten somytes, helt eller delvis kan være å gi rettsråd innen-for det området tjenesteyteren arbeider med, iform av veiledning om forståelsen av regelverketog om hvordan kunden bør forholde seg til regel-verket. Muligheten for å yte rettshjelp som del aven annen virksomhet er et nødvendig utslag av atman i mange typer virksomheter må forholde segtil rettslige reguleringer i lover og forskrifter, ogtil andre rettslige krav, spesifikasjoner og standar-der. Ofte er situasjonen at tjenestene ikke kan ytespå en fullverdig måte uten at tjenesteyteren ogsågjør juridiske vurderinger som del av ytelsen.Dette vil kunne være den praktiske realiteten forarkitekter, ingeniører, elektrikere, rørleggere,leger, sosionomer, finansrådgivere, eiendoms-meklere, revisorer og regnskapsførere – for å nevnenoen eksempler. Utvalget mener at det er åpen-bart at disse og andre grupper må ha adgang til åyte integrert rettshjelp for at deres tjenester skalbli fullstendige, og mener at det i visse tilfellerogså vil være en forutsetning for at tjenesten ikkeskal være mangelfull eller at det som leveres bliruanvendelig.

Det er imidlertid ikke bare det praktiske beho-vet for å kunne motta og levere en fullstendigytelse som ivaretas ved dagens bestemmelse idomstolloven § 218 femte ledd. Adgangen går len-ger, ved at personer uten juridisk utdanning ellersærskilt tillatelse kan yte rettshjelp også når detikke foreligger et hovedoppdrag innenfor den virk-somheten de utøver. Det vil si at slike personerhar anledning til å påta seg oppdrag som barebestår i å yte rettslig bistand. I tillegg er det etterdomstolloven § 218 andre ledd nr. 3 adgang til åyte rettshjelp innenfor spesielle områder, av per-soner som har utdanning innenfor det aktuelleområdet, og som har tillatelse fra Tilsynsrådet.Heller ikke denne rettslige bistanden er betingetav et hovedoppdrag. Utvalget mener at det, påsamme måte som etter gjeldende rett, bør væreanledning til at personer innenfor sin virksomhet

og sitt fagfelt kan gi råd om relevante rettslige for-hold, selv om det ikke foreligger et konkrethovedoppdrag.

Slik utvalget ser det, er konsekvensen av at deter adgang til å yte rettslig bistand som del avannen type virksomhet – uavhengig av om detforeligger et hovedoppdrag – at det blir svært van-skelig å trekke grenser for adgangen til å yte retts-hjelp. Videre er det vanskelig å trekke grenser fornår tjenesteyteren yter rettshjelp, og for hvilkedeler av tjenesten som er rettshjelp. En rettstek-nisk enkel løsning er å innføre en generell adgangtil å yte rettslig bistand. Dette er situasjonen ibåde Sverige og Danmark.

Fordelene ved å innføre en generell adgang tilå yte rettslig bistand, ut over den rettstekniske for-delen, er at det kan gi større konkurranse og der-med tilgang til billigere rettslig bistand for detrettssøkende publikum. Det er grunn til å tro atdet vil kunne vokse frem en ny bransje med juris-ter som tilbyr rettslig bistand, slik det har gjort iSverige. Det kan lettere etableres såkalte lavter-skeltilbud når det er fri adgang til å etablere virk-somhet som yter rettslig bistand. Advokater harsærlige rettigheter og forpliktelser, som medførerat det må være klare rammebetingelser for advo-katers virksomhet. For andre som yter rettsligbistand, vil det ikke være grunn til å oppstille likestrenge rammebetingelser. Se nærmere om dettei kapittel 28. Andre enn advokater vil dermed hastørre fleksibilitet til å utvikle alternative forret-ningskonsepter. Dette vil kunne bli en fordel fordet rettssøkende publikum. Man kan se for segbredde både i innholdet i tjenestene som ytes – foreksempel ved at det ytes sammensatte tjenester,og i hvordan det betales for tjenestene – foreksempel ved forsikringslignende ordninger. Pådenne måten kan det rettssøkende publikum få til-gang til nye tjenester og finansiere rettslig bistandpå andre måter enn hva dagens regler gir grunn-lag for.

Et problem ved å gjøre adgangen til å yte retts-lig bistand generell, er at det medfører en risikofor at også useriøse aktører kan etablere seg. Meduseriøse aktører sikter utvalget til personer utentilstrekkelige faglige kvalifikasjoner og personersom på annen måte skader kundenes interesser istedet for å ivareta dem. Et stykke på vei vil dettebli avhjulpet av regler som gjelder for alle typernæringsdrivende til beskyttelse av kunder. Dissereglene vil også begrense skadevirkningene avuseriøse aktører som yter rettslig bistand motbetaling. I de groveste tilfellene vil det kunnevære aktuelt å straffe opptredenen, for eksempeldersom det begås bedrageri. I mindre graverende


tilfeller vil feilaktig og mangelfull rettslig bistandkunne bli møtt med erstatningskrav og andre mis-ligholdssanksjoner. Det er også regler som fast-setter forbud mot villedende markedsføring avslike tjenester. I tillegg foreslår utvalget noenreguleringer som skal gjelde for alle andre ennadvokater som yter rettslig bistand. Utvalgets vur-deringer av i hvilken grad det bør innføres regule-ringer for andre enn advokater som yter rettsligbistand, og forslag til slike reguleringer, er behand-let i kapittel 28.

8.2.4.1 Behov for overgangsordning for rettshjelpere

En konsekvens av forslaget om å åpne for engenerell adgang til å yte rettslig bistand, vil blantannet være at det ikke foreligger noe lovgrunnlagfor eller nærmere regulering av dem som i dagyter rettshjelp etter domstolloven § 218 andreledd nr. 1. Rettshjelperne har nytt godt av den tillitog troverdighet som følger av at de er underlagt etsærlig regelverk og tilsyn. Rettshjelperne har inn-rettet sin virksomhet og sine yrkeskarrierer ut fragjeldende ordninger, og utvalget mener derfor atdet vil være behov for en overgangsordning.Utvalget mener at det vil være hensiktsmessig ogrimelig med en overgangsordning som gir perso-ner som har praktisert som rettshjelpere i merenn fem år, fritak fra kravene til advokatbevillingsom gjelder juridisk praksis og advokatutdanning.De øvrige vilkårene for advokatbevilling må opp-fylles. Rettshjelpere som har kortere erfaring ennfem år, vil automatisk kunne praktisere etter dengenerelle adgangen i lovforslaget kapittel 11.

8.3 Adgangen til å opptre under rettergang («prosessmonopolet») – gjeldende rett

8.3.1 Innledning – prosessmonopolet

For partene i en sak gjelder det en alminnelig rett,men ikke en plikt, til å la seg representere vedprosessfullmektig under rettergang.40 Hvis enpart velger å la seg representere av en prosessfull-mektig, gjelder reglene i tvisteloven og lov 22. mai1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker(straffeprosessloven) om hvem som kan væreprosessfullmektig under rettergang.

Utgangspunktet er at bare advokater kanutøve rettshjelpsvirksomhet, det vil si yte ervervs-messig og stadig rettshjelp, som prosessfullmek-tig under rettergang. Advokater har ikke noemonopol på å opptre som prosessfullmektiger,men for å drive ervervsmessig rettshjelpsvirk-somhet under oppdrag som prosessfullmektig,kreves det at man har advokatbevilling.

For øvrig er det en viss adgang for andre til åopptre som prosessfullmektig. Selv om det eråpent for andre enn advokater til å opptre somprosessfullmektig, innebærer ikke dette enadgang til å praktisere som prosessfullmektig påervervsmessig basis. I tillegg til advokater kanpersoner som oppfyller vilkårene for å yte retts-hjelp etter domstolloven § 218 andre ledd mv., gisadgang til å drive rettshjelpsvirksomhet under ret-tergang på ervervsmessig basis etter særskilt til-latelse fra retten i den enkelte sak. Når det gjelderkravene om bestemte formelle kvalifikasjoner forå drive som prosessfullmektig på ervervsmessigbasis, ble det i forarbeidene til tvisteloven trukketparalleller til krav om fagbrev for å utøve andreformer for virksomhet i næring på ervervsmessigbasis.41

I det videre gis en kort redegjørelse forreglene om hvem som kan utøve rettshjelpsvirk-somhet som prosessfullmektig, og hvem som forøvrig kan være prosessfullmektig under retter-gang.

8.3.2 Sivile saker

Tvisteloven § 3-3 angir hvem som kan være pro-sessfullmektig i sivile saker for tingretten, lag-mannsretten og Høyesterett. En advokat kan alltidvære prosessfullmektig.42 Ved muntlige forhand-linger for Høyesterett kreves det at advokaten harbestått prøven for Høyesterett og har møterett.43

Ved gruppesøksmål er det bare advokater somkan være prosessfullmektiger, jf. tvisteloven § 35-9fjerde ledd.

Det følger av tvisteloven § 3-3 andre ledd at enautorisert advokatfullmektig kan opptre som pro-sessfullmektig i sivile saker når ikke annet følgerav vilkårene i domstolloven § 223 første ledd. Avdomstolloven § 223 første ledd fremgår det blantannet at en advokatfullmektig ikke kan opptre forHøyesterett eller ved saker som behandles munt-lig for lagmannsretten. Lagmannsretten kan imid-lertid i den enkelte sak gi tillatelse til at en advo-

40 Straffeprosessloven § 94 og tvisteloven § 3-1. Et unntak frautgangspunktet er tvisteloven § 32 om at en part som ikkekan fremstille saken på en forståelig måte, kan pålegges åmøte med prosessfullmektig.

41 NOU 2001: 32 Rett på sak, bind B, s. 667.42 Tvisteloven § 3-3 første ledd første punktum.43 Tvisteloven § 3-3 første ledd andre punktum.


kat opptrer ved autorisert advokatfullmektig i enhovedforhandling. Advokatfullmektigen kan opp-tre for Høyesteretts ankeutvalg når anken gjelderkjennelser og beslutninger avsagt av lagmannsret-tene. Se nærmere om reglene i domstolloven§ 223 under punkt 13.1.5.

Etter tvisteloven § 3-3 tredje ledd første punk-tum kan en parts nærmeste som hovedregel væreprosessfullmektig for parten. Som nærmeste reg-nes ektefelle, samboer og slektninger eller besvo-grede i rett opp- eller nedstigende linje eller i side-linje så nær som søskenbarn.44 Dersom en partdriver næringsvirksomhet og tvisten har tilknyt-ning til virksomheten, kan også ansatte og andrepersoner knyttet til denne delen av virksomhetenvære prosessfullmektig.45 Slik regelen er utfor-met, er det neppe noe vilkår at saken gjelder etforhold en ansatt har med å gjøre i sin egenskapav å være ansatt. Det er antatt at «andre personerknyttet til virksomheten» skal forstås slik at detomfatter personer som «styrer eller tar del i styrel-sen».46 Dette alternativet er forstått slik at perso-nen må handle for parten på det feltet saken gjel-der. Prosessoppdraget alene anses imidlertid ikkeå kvalifisere for dette alternativet.47 Retten haradgang til å tilbakevise prosessfullmektigen hvisvedkommende er uskikket, jf. tvisteloven § 3-3tredje ledd. Ved vurderingen av om personen erskikket til å være prosessfullmektig for tingretteller lagmannsrett, kan retten legge vekt på bådepartens egne interesser og hensynet til retten ogmotparten.48 Retten bør være meget varsom medå overprøve partens egen vurdering av om perso-nen er skikket.49 I tvisteloven § 3-3 tredje ledd erdet ikke noe uttrykkelig vilkår om at en parts nær-meste, jf. første punktum, må være myndig. Perso-nens alder vil imidlertid være sentral ved vurde-ringen av om vedkommende er skikket.50 Detgjelder unntak fra adgangen for nærstående ogansatte mv. til å være prosessfullmektig for Høyes-terett.

Dersom retten tillater det, kan også en annenskikket myndig person opptre som prosessfull-mektig, jf. tvisteloven § 3-3 fjerde ledd. Retten måvurdere om prosessoppdraget vil bli godt nokgjennomført dersom vedkommende person får

opptre som prosessfullmektig. Ved vurderingen avom personen er skikket, kan retten ta hensyn bådetil partens egne interesser og til rettens og motpar-tens interesse av at saken kommer på rett spor ogblir godt opplyst.51 Det er etter denne bestemmel-sen et minstekrav om at den som ønskes benyttetsom prosessfullmektig, er «skikket», noe som erforholdsvis skjønnsmessig. Bestemmelsen erimidlertid en «kan-regel», og det er opp til rettenom den vil godkjenne den personen parten ønskersom prosessfullmektig. En eventuell nektelse kre-ver ikke sterke grunner. Det er heller ikke grunn-lag for å innfortolke tilsvarende normene for vur-deringen av «uskikket» eller «uverdig» etter dom-stolloven § 230 om tilbakekall av advokatbevil-ling.52

Som det fremgår av redegjørelsen under punkt8.1.3 åpner domstolloven § 218 andre, fjerde ogsjette ledd for at også andre enn advokater kanutøve rettshjelpsvirksomhet. Den adgangen somgis til å utøve rettshjelpsvirksomhet etter domstol-loven § 218 andre ledd og femte ledd avgrensesimidlertid mot å yte rettshjelp under rettergang.Det følger av domstolloven § 218 fjerde ledd atman for å kunne yte rettshjelp under rettergangmå ha rett til å være prosessfullmektig i medholdav lov eller etter særskilt tillatelse fra retten i denenkelte sak. Bestemmelsen i tvisteloven § 3-3fjerde ledd, om særskilt tillatelse til å være pro-sessfullmektig, regulerer denne adgangen nær-mere. Personer som driver ervervsmessig ellerstadig rettshjelpsvirksomhet, kan være prosess-fullmektig etter denne bestemmelsen bare hvis deoppfyller vilkårene i domstolloven § 218.53 I dengrad andre enn advokater skal kunne utøve retts-hjelpsvirksomhet som prosessfullmektig underrettergang, kreves det dermed særskilt tillatelsefra retten, og vedkommende må falle inn under ogoppfylle eventuelle nærmere vilkår for å utøverettshjelpsvirksomhet etter domstolloven § 218.Begrensningen i tvisteloven § 3-3 fjerde leddandre punktum gjelder ikke for dem som opptrersom prosessfullmektig i medhold av tvisteloven§ 3-3 tredje ledd.

44 Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 372.45 Tvisteloven § 3-3 tredje ledd andre punktum.46 Tore Schei mfl., Tvisteloven: Kommentarutgave, 2. utg.,

Oslo 2013, s. 107. 47 Rt. 1996 s. 1379 og Rt. 2000 s. 493.48 Schei mfl., op. cit. s. 107.49 NOU 2001: 32 Rett på sak, bind B, s. 666.50 Schei mfl., op. cit. s. 107.

51 Schei mfl., op. cit. s. 108. Også Høyesterett kan gi tillatelsetil at andre enn advokater er prosessfullmektiger. Sentraltved avgjørelsen vil være om vedkommende må antas åkunne ivareta vervet som prosessfullmektig på en forsvar-lig måte, både overfor parten og med hensyn til Høyeste-retts behov for å få saken godt belyst og tilrettelagt. Medmindre saken er enkel, skal det mye til før tillatelse vil bligitt.

52 Rt. 2014 s. 508.53 Tvisteloven § 3-3 fjerde ledd andre punktum.


Det følger av tvisteloven § 3-3 femte ledd at enutenlandsk advokat kan være prosessfullmektignår retten etter sakens art og forholdene ellersfinner det ubetenkelig. Etter § 3-3 sjette ledd kandet ved forskrift fastsettes i hvilken utstrekning ogpå hvilke vilkår advokater hjemmehørende iandre EØS-stater har rett til å opptre som prosess-fullmektig. Se nærmere om utenlandske advoka-ter og advokater fra EØS-stater i punkt 11.4.1.

For saker for forliksrådet følger det av tvistelo-ven § 6-7 første ledd bokstav f at enhver skikketmyndig person som får tillatelse av forliksrådet,kan møte. Under tvangsfullbyrdelse gjelder sær-regler i tvangsfullbyrdelsesloven § 6-2 om adgan-gen til å være prosessfullmektig i saker omtvangsfullbyrdelse.

8.3.3 Straffesaker

Straffeprosessloven § 95 regulerer hvem som kanvære forsvarer i straffesaker. Advokater kan væreforsvarere og opptre under rettergang. Bare advo-kater med rett til å føre saker for Høyesterett kanvære forsvarere for Høyesterett.

Det følger av domstolloven § 223 at advokat-fullmektiger kan være forsvarere og opptre fortingretten. Advokatfullmektiger kan ikke opptre isaker som behandles muntlig for lagmannsretteneller ved hovedforhandling i saker for tingrettennår det gjelder saker om forbrytelser som etterloven kan medføre fengsel i mer enn seks år. Lag-mannsretten kan imidlertid for den enkelte sak gitillatelse til at en advokatfullmektig opptrer vedhovedforhandling i andre saker enn saker omstraff for forbrytelser som etter loven kan med-føre fengsel i mer enn seks år.

Videre kan retten kan gi særskilt tillatelse til aten annen skikket person gjør tjeneste under ret-tergang, jf. straffeprosessloven § 95 andre leddandre punktum. En annen skikket person kan foreksempel være en person med juridisk embetsek-samen eller mastergrad i rettsvitenskap, som utfra sakens art og omfang kan gjøre tjeneste somforsvarer, ut fra en vurdering av blant annet omhensynet til siktedes tarv eller sakens forsinkelseikke gjør det utilrådelig.54 Tiltaltes syn vil veietungt i vurderingen av om vedkommende kananses som skikket.55

Det følger av straffeprosessloven § 95 tredjeledd første punktum at en utenlandsk advokat kan

være forsvarer når retten etter sakens art og for-holdene ellers finner det ubetenkelig. Tredje leddandre punktum gir adgang til å gi regler ved for-skrift om utenlandske advokaters adgang til åvære forsvarer. Se nærmere om utenlandske advo-kater i punkt 11.4.1.

8.4 Utvalgets vurderinger – adgangen til å opptre under rettergang

8.4.1 Sivile saker

I forlengelsen av utvalgets forslag om å gjøreadgangen til å yte rettslig bistand generell, harutvalget vurdert om adgangen til å opptre somprosessfullmektig i sivile saker bør åpnes for alle.

Utvalget mener at tvistelovens regler om hvemsom kan være prosessfullmektig i saker etter tvis-teloven, i hovedsak bør videreføres. For at enrettssak skal gjennomføres på best mulig måte,kreves det kvalifiserte aktører i alle roller. Dettehensynet er i både partenes og domstolenesinteresse. Utvalget vil derfor ikke foreslå å åpnefor at enhver kan opptre som prosessfullmektig isivile saker. Utvalget peker på at tvisteloven § 3-3fjerde ledd åpner for at retten kan gi andre skik-kede, myndige personer tillatelse til å opptre somprosessfullmektig.

Når det gjelder jurister som ikke er advokater,mener imidlertid utvalget at gode grunner tilsierat det bør åpnes for at også disse på visse vilkårkan opptre som prosessfullmektig i sivile saker.Når en part, etter utvalgets forslag, kan søke retts-lig bistand hos jurister, vil det være prosessøkono-misk uheldig om parten ikke kan bruke sin repre-sentant og rettslige rådgiver til å bistå seg i dendelen av et oppdrag som gjelder bistand under ret-tergang. Utvalget tar høyde for at en generelladgang for jurister til å yte rettslig bistand vilkunne åpne for utvikling av et marked for juristersom yter rettslig bistand, hvor det som ledd i virk-somheten vil være behov for at bistand utføresogså under rettergang.

Tilsvarende argumenter kan også fremføres tilfordel for tjenesteytere som ikke er jurister. Utval-gets forslag beror imidlertid på en avveining avhensynet til domstolenes behov for å få saken pre-sentert av en prosessfullmektig som kan både denmaterielle rett og prosessretten, og hensynet tilklientens behov for å kunne beholde sin rettsligerådgiver og representant når en sak skal behand-les for domstolene.

Utvalget peker på at jurister generelt må anseså ha faglige forutsetninger og kvalifikasjoner for åbidra til at en rettssak gjennomføres på en god

54 Hans Kristian Bjerke, Erik Keiserud og Knut Erik Sæther,Straffeprosessloven: Kommentarutgave, 4. utg., Oslo 2011, s.372–373.

55 Rt. 2007 s. 1833.


måte. Teoretisk og praktisk kjennskap til prosessfor domstolene er viktig for å sørge for at rettssa-ker blir avviklet på en betryggende og effektivmåte, slik at hensynet til parten, motparten og ret-ten blir ivaretatt. Utvalget foreslår derfor at det forjurister stilles et tilleggsvilkår om at de skal hagjennomført et prosedyrekurs for å ta oppdragsom prosessfullmektig. Prosedyrekurset skal til-svare «prosedyredelen» av den obligatoriske advo-katutdanningen som utvalget foreslår. Se nær-mere under punkt 11.2.5. Et prosedyrekurs vilkunne sikre at den som har anledning til å ta pro-sessoppdrag, har kjennskap til prosessreglene ogrutiner, og har kompetanse i temaer som blantannet mekling, forliksforhandlinger og prosess-risiko.

Utvalget foreslår ikke å innføre krav om atadvokatfullmektiger skal ha gjennomført prosedy-rekrav for å kunne opptre som prosessfullmektig.Jurister og advokatfullmektiger har samme utdan-ning og formelle kvalifikasjoner, men utvalget harlagt vekt på at advokatfullmektiger vil ha en prin-sipal som har ansvaret for alt arbeidet fullmekti-gen gjør, herunder når fullmektigen skal opptresom prosessfullmektig. Utvalget mener at forhol-dene ligger til rette for en tilstrekkelig kvalitets-sikring gjennom den veiledningen og det ansvaretprinsipalen har, og at dette vil ivareta klientens,domstolenes og motpartens interesser på en til-strekkelig god måte.

Det er utvalgets syn at også jurister som ikkeer advokater, bør ha adgang til å representere sinekunder for forliksrådet, som ledd i et oppdrageller som et eget oppdrag. Jurister vil etter utval-gets oppfatning generelt være kvalifisert fordenne oppgaven. Utvalget finner det hensiktsmes-sig og ubetenkelig at jurister, på samme måte som«rettshjelpere» etter domstolloven § 218 andreledd nr. 1 til 3 etter gjeldende rett, har anledningtil å utføre slike oppdrag som del av den rettsligebistanden som ytes.

8.4.2 Straffesaker

Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslåendringer i straffeprosesslovens regler om hvemsom kan være forsvarer. Etter utvalgets syn er detsærlig viktig at forsvarere har den nødvendigekompetansen og er bundet av det etiske regelver-ket for advokater. Utvalget peker på at det er enviktig forsetning for tiltaltes rett til juridisk bistandetter straffeprosessloven § 94 at det ikke er storforskjell i faglig kyndighet mellom aktor og forsva-rer. I tillegg til å ha gode juridiske fagkunnskaperer advokater underlagt de advokatetiske regler

som har betydning for tilliten til forsvareren. Foreksempel er advokater forpliktet til ikke bevisst ågi uriktige eller villedende opplysninger til retten,jf. advokatforskriften kapittel 12 punkt 4.2. Statener på sin side representert ved påtalemyndighe-ten, som har jurister med strafferettslig spesial-kompetanse. En videreføring av dagens regelverksynes derfor å være mest egnet til å sikre jevnbyr-dighet mellom partene i en straffesak. Dagens løs-ning synes for øvrig å være best i samsvar medstatens menneskerettslige forpliktelser, deriblantEMK artikkel 6 nr. 1 om retten til rettferdig retter-gang.

Utvalget presiserer at advokatfullmektiger all-tid skal opptre under prinsipalens navn, og at dedermed ikke skal kunne opptre under rettergangetter straffeprosessloven § 95 andre ledd somadvokatfullmektig.

8.5 Gjeldende rett – adgangen til å møte for Høyesterett

8.5.1 Innledning

Ved muntlig ankeforhandling for Høyesterett erdet bare advokater som har tillatelse til å væreadvokat ved Høyesterett, som kan møte. Vil-kårene for å få tillatelse til å være advokat vedHøyesterett følger av domstolloven § 221. Det stil-les krav om advokatbevilling, yrkespraksis og atsøkeren har avlagt og bestått to prøvesaker forHøyesterett. Kravet om prøvesaker innebærerimidlertid at en stor andel av dem som møter iHøyesteretts skranke, ikke har møterett for Høy-esterett.

Ordningen er begrunnet i hensynet til Høyeste-retts arbeid og oppgaver, og Høyesteretts funk-sjon som landets øverste domstol og prejudikat-domstol. Høyesterett har behov for et sikkert ogtilstrekkelig bredt rettslig grunnlag for sine avgjø-relser. Det er et formål med ordningen at prosedy-rer for Høyesterett skal være relevante og konsen-trerte og ha høy faglig kvalitet. Samtidig skal ord-ningen ivareta hensynet til klienten, som kan haønske om å være representert ved en bestemtadvokat.

8.5.2 Kravet om tillatelse til å føre saker for Høyesterett

Kravet om tillatelse til å være advokat for Høyeste-rett gjelder den som skal opptre i muntlig ankefor-handling i sivil sak eller i ankeforhandling i straf-fesak for Høyesterett.56


Advokater kan uten særskilt tillatelse opptreunder saksforberedelsen i både sivile saker ogstraffesaker. Advokatfullmektiger kan ikke føresaker for Høyesterett. I sivile saker kan advokat-fullmektiger likevel opptre for Høyesterett nåranken gjelder kjennelser og beslutninger avsagtav lagmannsrettene, jf. domstolloven § 223 førsteledd. Advokatfullmektiger kan ikke opptre somprosessfullmektig under saksforberedelsene ellerutferdige anker mv. for Høyesterett.

Statsadvokater som fører aktorater for Høyes-terett, kan opptre uten å ha avlagt prøven for Høy-esterett.57 Disse oppnevnes av riksadvokaten forhver enkelt sak, og det forutsettes at det i den for-bindelse allerede er gjort en tilstrekkelig vurde-ring av om vedkommende advokat har den erfa-ring og skikkethet som er nødvendig.58

Etter tvisteloven § 3-3 fjerde ledd første punk-tum kan retten i den enkelte sak tillate at en skik-ket, myndig person opptrer som prosessfullmek-tig. Bestemmelsen gjelder også for Høyesterett.Etter denne bestemmelsen er det adgang til å gibåde advokater, advokatfullmektiger, jurister ogpersoner som ikke er jurister, tillatelse til å opptrei saker ved Høyesterett. Personer som driverervervsmessig eller stadig rettshjelpvirksomhet,kan være prosessfullmektig bare hvis de oppfyllervilkårene i domstolloven § 218. Det sentrale vedvurderingen av om en tillatelse skal gis, vil væreom vedkommende må antas å kunne ivareta ver-vet som prosessfullmektig på en forsvarlig måte,med hensyn både til parten og til Høyesterettsbehov for å få saken godt belyst og tilrettelagt.Med mindre saken er enkel, skal det mye til før til-latelse vil bli gitt.59

En advokat fra et EØS-land vil kunne ha kravpå å få opptre som prosessfullmektig for Høyeste-rett. Hovedregelen for EØS-advokater er at de kanopptre som prosessfullmektig under rettergang,jf. advokatforskriften § 10-4. Utgangspunktet gjel-der for alle domstoler og i alle sivile saker, ogadgangen er ikke avhengig av en tillatelse fra ret-ten.60 Kravet i domstolloven § 221 om at advoka-ter må ha tillatelse for å møte ved Høyesterett,

innebærer i utgangspunktet et vilkår om at EØS-advokaten opptrer ved siden av norsk advokatmed møterett for Høyesterett, jf. advokatforskrif-ten § 10-4 andre ledd. Det følger av advokatfor-skriften § 10-13 at bestemmelsene i § 10-4 gjeldertilsvarende for andre utenlandske advokatersadgang til å opptre under rettergang. Så vidt utval-get har kunnet bringe på det rene, har det til nåikke forekommet tilfeller hvor EØS-advokatereller andre utenlandske advokater har ført sakerfor Høyesterett.

8.5.3 Vilkårene for å få tillatelse til å være advokat ved Høyesterett

8.5.3.1 Praksis

I domstolloven § 221 første ledd nr. 2 stilles detkrav om at søkeren har minst ett års praksis somadvokat eller i minst tre år har hatt stilling somadvokatfullmektig, dommer, dommerfullmektigeller universitetslærer i rettsvitenskap, eller harhatt stilling ved påtalemyndigheten der behand-ling av rettssaker har inngått som en vesentlig del.Annen juridisk virksomhet kan godkjennes fordeler av treårsperioden.61 Når søkeren ikke harpraksis som advokat, er det et vilkår at minst to årav praksisperioden må ha vært gjennomført somadvokatfullmektig. Når søkeren har praksis frastatsadvokaten eller som fullmektig hos riksadvo-katen, er det tilstrekkelig at vedkommende hargjennomført ett av tre års praksis som advokatfull-mektig.

8.5.3.2 Gjennomføring av prøvesaker

For å få tillatelse til å opptre som advokat ved Høy-esterett i ankesaker, må søkeren godtgjøre at hanhar «vist seg skikket for sakførsel ved Høyesterettved en prøve avlagt for Høyesterett», jf. domstollo-ven § 221 første ledd nr. 3. Prøven består i å prose-dere to saker muntlig for Høyesterett.

I utgangspunktet skal minst én av sakene væreen sivil sak for den ankende part.62 Sivile saker ernormalt mer krevende enn straffesaker, og det erden ankende part som fremstiller og deduserersaken for Høyesterett.63 Kravet sikrer derfor Høy-esterett best mulig grunnlag for å vurdere prø-veadvokaten. Bestemmelsen i domstolloven § 221andre ledd åpner imidlertid for at Høyesterettsankeutvalg kan gi tillatelse til å fravike kravet der-

56 Tvisteloven § 3-3 og straffeprosessloven §§ 95 første leddog 101.

57 Domstolloven § 221 andre ledd.58 Steinar Tjomsland, «Til prøve» i Peter Lødrup, Steinar

Tjomsland, Magnus Aarbakke og Gunnar Aasland (red.),Rettsteori og rettsliv: festskrift til Carsten Smith til 70-årsda-gen 13. juli 2002, Oslo 2002, s. 881–896, på s. 881.

59 Tore Schei mfl., Tvisteloven: Kommentarutgave, 2. utg.,Oslo 2013, s. 108.

60 Etter advokatforskriften § 10-4 siste ledd kan imidlertid enEØS-advokat nektes å være prosessfullmektig hvis hensy-net til riktets sikkerhet tilsier det.

61 Domstolloven § 220 andre ledd.62 Domstolloven § 221 andre ledd.63 Tjomsland, op. cit. s. 887.


som særlige grunner foreligger. Det kan i så fallgodtas at prøven består av to sivile saker for inn-anket part, to straffesaker eller en sak av hvertype. Begrunnelsen for unntak er at det kan værehensiktsmessig at en advokat som har hatt saken ilavere instanser, gis anledning til å føre saken vedHøyesterett. Det fremgår av forarbeidene atbestemmelsen tar sikte på særlige tilfeller, at etminstekrav er at advokaten har ført saken i dentidligere rettsinstansen, og at det innebærer enklar rettssikkerhetsmessig og prosessøkonomiskfordel at advokaten som har ført saken i under-liggende instans, fører saken ved Høyesterett.64 Eteksempel på unntak fra bestemmelsen er at prø-ven gjennomføres ved to straffesaker dersom énav disse er omfattende eller komplisert, og at detikke er hensiktsmessig at det byttes forsvarer.65

En annen særlig grunn til å fravike kravet omgjennomføring av minst én sivil sak for denankende part, kan være at det foreligger et tillits-forhold mellom advokaten og klienten som er spe-sielt viktig for saken.66 Inntrykket fra de senereårene er at praksisen har utviklet seg i mer liberalretning enn det som er forutsatt i forarbeidene.

Hovedregelen etter domstolloven § 221 andreledd er at det ikke kan være flere enn én prøve-advokat i samme sak i Høyesterett. Regelen byggerpå hensynet til rettsikkerheten og at det kan fun-gere som læring for prøveadvokaten å prosederemot en advokat med møterett for Høyesterett.67

Bestemmelsen forstås slik at to prøveadvokaterikke kan prosedere mot hverandre, men er ikkeansett som et hinder for at to parter på sammeside er representert ved hver sin prøveadvokat.68

Dersom det er flere av prosessfullmektigene i ensak som ønsker å gjennomføre en prøvesak forHøyesterett, er det lang praksis for at spørsmåletom hvem som skal ha fortrinnsrett, blir avgjort avAdvokatforeningen etter nærmere regler og prak-sis.

Høyesteretts ankeutvalg kan gi tillatelse til atdet opptrer flere prøveadvokater i samme sak der-som særlig grunner foreligger. I forarbeidene erdet gitt uttrykk for at adgangen bør benyttes rentunntaksvis, og det settes som et minstekrav atadvokaten har prosedert saken i den underlig-gende instansen.69 Særlige grunner som sammenmed advokatens kjennskap til saken fra tidligere

instanser kan tilsi at flere advokater kan gå opp tilprøve i samme sak, er at saken er stor og omfat-tende, og at det er av betydning at advokaten kjen-ner sakens faktiske sider, at saken er langvarigeller at det er et sterkt tillitsforhold mellom klien-ten og advokaten. I praksis er det også lagt vekt påpraktiske forhold som tidsforbruk og økonomiskehensyn, men likevel slik at hovedregelen er atøkte sakskostnader ved skifte av advokat ikke iseg selv er tilstrekkelig som grunnlag for å gi tilla-telse. Også på dette punktet har praksis utvikletseg mer liberalt enn det som er forutsatt i forar-beidene.

Prøven for Høyesterett kan ikke avlegges somrettslig medhjelper.70

Det er ikke alle saker som er egnet til å viseom advokaten er «skikket for sakførsel ved Høyes-terett». Saken må ha et visst omfang og en vissvanskelighetsgrad. Vanlige straffutmålingsankeranses ikke egnet som prøvesak. Etter fast praksisblir en advokat som ikke har møterett, ikke opp-nevnt som forsvarer for Høyesterett dersomsaken ikke egner seg som prøvesak.71

Det er de høyesterettsdommerne som harvært med i pådømmelsen av prøvesakene, somavgjør om saken var egnet som prøvesak og omadvokaten har bestått prøven. Avgjørelsen treffessom en flertallsavgjørelse. Som nevnt må advoka-ten i utgangspunktet bestå to prøvesaker for å fåmøterett for Høyesterett. Dersom advokaten ikkebestår sin første prøvesak, kan advokaten velge åtrekke seg fra første prøverunde, og begynne påandre prøverunde i neste prøvesak. Advokatenkan imidlertid velge ikke å trekke seg, menavlegge en prøvesak til i første prøveomgang selvom første sak ikke ble bestått. Om prøven totaltsett er bestått, beror på en samlet vurdering av deto sakene, men det skal svært mye til før prøvenanses bestått. Advokaten kan fremstille seg til prø-ven i maksimalt to prøveomganger.72 Det må gå toår mellom de to prøveomgangene.73 Det er lagt tilgrunn at det ikke er adgang til å klage over avgjø-relsen.

Advokater som har bestått prøven for Høyeste-rett, kan angi dette ved å legge betegnelsen«[med] møterett for Høyesterett» til sin advokat-tittel.

64 Ot.prp. nr. 3 (1999–2000) s. 102.65 Anders Bøhn, Domstolloven kommentarutgave, 2. utg., Oslo

2013, s. 938.66 Loc. cit.67 Innst.O. nr. 45 (1999–2000) s. 21.68 Tjomsland, op. cit s. 888 med henvisning til Rt. 1982 s. 241.

69 Ot.prp. nr. 3 (1999–2000) s. 102 og Innst.O. nr. 45 (1999–2000) s. 21.

70 En rettslig medhjelper må ifølge Rt. 2011 s. 942 ha tillatelsetil å være advokat for Høyesterett.

71 Tjomsland, op. cit. s. 889.72 Domstolloven § 221 tredje ledd.73 Domstolloven § 221 tredje ledd.


I 2013 gikk 75 advokater opp til prøven forHøyesterett. Av disse besto til sammen 62 prøve-saken. Av de øvrige strøk fem. For de resterendeåtte advokatene kom Høyesterett til at saken ikkevar egnet. Ser man på skillet mellom sivile sakerog straffesaker, prosederte 65 av de 75 prøveadvo-kater i sivile saker. Av disse advokatene besto 57prøven, tre strøk og fem fikk ikke godkjent sakensom egnet for prøven. Av de 75 prøveadvokatenevar det ti som prosederte i straffesaker, hvoravfem besto prøven, to strøk og tre fikk ikke sakengodkjent som egnet for prøven.

8.6 Utvalgets vurderinger – adgangen til å møte for Høyesterett

8.6.1 Bør ordningen med krav om tillatelse for å være advokat ved Høyesterett oppheves?

Det er flere sider ved ordningen med møterett forHøyesterett som kunne tilsi at man opphevet ord-ningen og i stedet fant andre måter å ivareta hen-synene bak ordningen på. De fleste advokatersom fremstiller seg til prøve for Høyesterett, opp-fatter det som et betydelig press, et press somkommer i tillegg til det presset det normalt er åmøte for domstolene. Det kan medføre at det blirlagt mer arbeid i saken enn den fortjener, noe somigjen kan medføre økte kostnader for klienten.Dessuten er det ikke alle advokater som makter åyte sitt beste under et slikt betydelig press, noesom vil kunne være uheldig for klientens sak.

Det er også en svakhet ved ordningen at det ervanskelig å angi klare kriterier og etablere en ens-artet norm for hva som skal til for å bestå prøvenfor Høyesterett, noe som påpekes i notat av 8.november 2013 fra Advokatforeningen til utvalget,hvor det vises til at en del advokater oppfatter detsom «mystisk» hva som forventes. Dette er noeavhjulpet ved Høyesteretts generelle retningslin-jer for saksforberedelse og Tore Scheis artikkel iAdvokatbladet 8/2003, som også er publisert påHøyesteretts hjemmeside. Det er imidlertid van-skelig å angi nøyaktig hva som forventes, blantannet fordi det vil variere fra sak til sak hva somvil være viktig ved vurderingen av om prøven erbestått. Dessuten vil det bero på den enkelte dom-merens skjønn om en prosedyre er god nok til atsaken er bestått som prøvesak. Dommerne vil haforskjellig faglig bakgrunn og kan også av andregrunner ha forskjellige preferanser for hvordanen sak fremstilles best. En dommer kan sette prispå en omfattende gjennomgang av et tema som enannen dommer anser som overflødig. Dommer-

nes oppfatning av det materielle spørsmålet isaken kan også virke inn på hvordan man vurde-rer advokatens argumentasjon.

Vurderingen av om prøven er bestått kan ogsåbli påvirket av hvor kompleks og krevende prøve-saken er. På den ene siden må saken være tilstrek-kelig krevende til at den viser at advokaten eregnet til å fremstille vanskelige rettslige spørsmålfor Høyesterett. På den andre siden kan en sakvære så krevende at advokaten stryker til prøvenfordi advokaten ikke klarte å fremstille denne kre-vende saken på en tilstrekkelig god måte, mensadvokaten ville ha overbevist hvis han eller hunhadde møtt med en enklere sak. Det vil også væremer krevende å prosedere overbevisende i en«dårlig sak» hvor det juridisk sett skal mye til for åvinne frem, enn i en sak hvor den juridiske argu-mentasjonen har god støtte i rettskildene. Selv omdommerne søker å korrigere for dette, er det van-skeligere å overbevise om at man er egnet for pro-sedyre i Høyesterett, når den jussen man fremstil-ler, ikke er god.

Høyesteretts avgjørelse av at en advokat ikkehar bestått en prøvesak kan ikke påklages. Dettebryter med et grunnleggende prinsipp i vår retts-orden om at avgjørelser bør kunne overprøves.Det er imidlertid vanskelig å se for seg en klage-ordning for disse avgjørelsene, jf. punkt 8.6.3.4nedenfor. Dette er også en uheldig side ved ord-ningen.

Advokatforeningen har i notatet av 8. novem-ber 2013 påpekt at det er tvilsomt om ordningenfører til oppbygging av en fast gruppe med flinkeadvokater som stadig møter i Høyesterett. Utval-get har foretatt en ikke fullstendig undersøkelseav i hvilken grad advokatene som fikk møterett forHøyesterett i perioden 1990 til 1995, har møtt forHøyesterett etter at de fikk møterett. Undersøkel-sen tar ikke i betraktning eventuelle anker som eravgjort ved kjennelse i avdeling, så advokatenekan ha prosedert flere saker i Høyesterett enn detutvalgets opptelling viser. Av de 120 advokatenesom fikk møterett i perioden, ser det ut til at 19ikke har prosedert i Høyesterett etter at de fikkmøterett. 59 advokater har hatt fra en til femsaker, mens 41 har hatt seks eller flere saker. Avdisse har 24 hatt flere enn ti saker i Høyesterettetter at de fikk møterett. Undersøkelsen girgrunnlag for å konkludere med at ordningen medmøterett for Høyesterett ikke bare fungerer somen «fjær i hatten» for de advokatene som får møte-rett, men også til en viss grad bidrar til at Høyeste-rett får en gruppe flinke advokater som prosede-rer for Høyesterett.


Retten til fritt å velge sin prosessfullmektig ogforsvarer er også fremført som argument motdagens ordning. Ordningen innebærer ikke enkrenkelse av retten til fritt forsvarervalg, jf. EMKartikkel 6 tredje ledd bokstav c.74 Utvalget pekerlikevel på at klientens mulighet til å være repre-sentert ved den advokaten klienten selv ønsker, eret argument av en viss vekt.

Advokatforeningen har i notatet av 8. novem-ber 2013 også påpekt at det kan være et problemat advokaten får en egeninteresse i å bestå saken,slik at klientens interesser ikke blir den enesteinteressen som skal ivaretas. Av frykt for ikke åbestå prøven kan advokaten unnlate å fremførenye, dristige argumenter som går på tvers av eta-blert lære. Utvalget antar at dette er et relativt liteproblem, men legger til grunn at det kan antas åforekomme at prøveadvokater har en for kritiskholdning til hvilke juridiske argumenter som børfremføres.

Det sentrale formålet ved møterettsordningener å gi Høyesterett en mulighet til å forhindre atadvokater som er uegnet til å prosedere for Høy-esterett, kommer tilbake etter at prøvesakene ergjennomført. I den enkelte prøvesak vil det forHøyesterett være en positiv bivirkning at advoka-ter som er oppe til prøve, normalt nedlegger etbetydelig arbeid i sakene. Samtidig vil det for defleste være en personlig belastning ikke å beståprøven. Det er likevel ikke er grunn til å tro at detvil få store konsekvenser for advokatens profesjo-nelle virke at advokaten ikke har bestått prøven.

I Danmark la man for en del år siden om fra enordning som minner om den man har i Norge idag, til en ordning hvor en advokat kan møte forHøyesterett etter å ha bestått en prøve for landret-ten eller Sø- og Handelsretten, og etter at advoka-ten har vært i virksomhet som advokat med møte-rett for landretten i minst fem år. Se nærmere ipunkt 6.3.1 om dette. Høyesterett i Danmark harmulighet til å frata en advokat møterett hvis advo-katen ikke utfører prosessoppdraget forsvarlig,eller til å gi en advarsel til advokaten. Tilbakemel-dingene fra representanter for dansk Høyesteretter at adgangen til å frata advokater retten til åmøte ikke blir benyttet. Adgangen til å tildeleadvarsel benyttes svært sjelden. Det gis uttrykkfor at man hadde foretrukket at den opprinneligeordningen var blitt stående.

Utvalget anser det ikke aktuelt å innføre enprøve for å prosedere for tingrettene eller lag-

mannsrettene etter mønster fra Danmark. Innven-dingene mot en møterettsordning for underinstan-sene vil langt på vei være de samme som innven-dingene mot dagens ordning for Høyesterett. I til-legg vil en ordning med prøve for underrettene fåstørre konsekvenser for klientene, ettersom detantakelig vil føre til flere saker hvor det må byttesfra advokat uten møterett til advokat med møte-rett. De særlige hensynene som begrunner ord-ningen med møterett for Høyesterett, er dessuteni mindre grad til stede for underinstansene.

Utvalget har vurdert å avskaffe møterettsord-ningen og i stedet innføre en ordning hvor Høyes-terett gis adgang til å nekte advokater å møte forHøyesterett dersom advokaten ikke utfører pro-sessoppdraget forsvarlig, herunder ikke gir Høy-esterett tilstrekkelig godt avgjørelsesgrunnlag. Åmiste muligheten til å prosedere for Høyesterettvil antakelig være en stor personlig belastning foren advokat, trolig enda større enn ikke å bestå enprøvesak etter dagens ordning. I tillegg ser utval-get for seg at på samme måte som dansk Høyeste-rett, vil norsk Høyesterett være tilbakeholdenmed å benytte et slikt virkemiddel, slik at detteikke blir et fullgodt alternativ til møterettsordnin-gen.

For at Høyesterett skal kunne ivareta sin funk-sjon i rettssystemet på best mulig måte, er det vik-tig at den gis tilstrekkelig gode rammebetingelser.Gode prosedyrer fra advokatene er viktig for atHøyesterett skal kunne avsi gode dommer. Der-som dommerne i Høyesterett ønsker å videreføreden ordningen man har i dag, for å sørge for til-strekkelig kvalitet på innleggene i avdeling, vildette være et argument som veier tungt for utval-get.

Alt i alt har utvalget kommet til at selv om deter flere svakheter ved dagens ordning, bør denvidereføres.

8.6.2 Bør vilkårene for å være advokat ved Høyesterett endres?

8.6.2.1 Utvalgets vurderinger av praksiskravet

Formålet med praksiskravet er å sikre at advoka-ten har erfaring før han eller hun fremstiller segtil prøve for Høyesterett. Slik praksiskravet erutformet i dag, stiller det ikke krav til hva advoka-ten har gjort i praksisperioden. Når det gjelder vil-kårene for å få advokatbevilling, foreslår utvalget åendre kravet om at søkeren har ført saker fordomstolene («prosedyrekravet»), jf. punkt 11.2.4.Hvis praksiskravet for å kunne fremstilles tilprøve for Høyesterett blir stående uendret, vil

74 Se nærmere om kravet i Jon Fridrik Kjølbro, Den Euro-pæiske Menneskerettighedskonvention – for praktikere, 3.utg., København 2010, s. 524 flg.


utvalgets forslag medføre at en advokat som aldrihar prosedert for domstolene, kunne møte forHøyesterett. Utvalget foreslår derfor at det inn-føres et krav om at advokaten må ha ført et visstantall saker for tingretten eller lagmannsretten førvedkommende fremstiller seg til prøve for Høyeste-rett. Kravet til omfanget av prosedyreerfaring måavveies ut fra Høyesteretts behov for å få sakerpresentert av advokater som er rutinerte og kjentmed oppgaven på den ene siden, og klientensulempe ved å måtte bytte advokat på den andresiden. Klienter bør som utgangspunkt fritt kunnevelge sin advokat og bør ikke bli tvunget til å bytteadvokat uten at det foreligger tilstrekkeligtungtveiende grunner. Et advokatbytte kan ogsåha en økonomisk konsekvens for klienten. Retts-hjelploven § 18 gir imidlertid Høyesterett anled-ning til å innvilge fri rettshjelp selv om de vanligeøkonomiske vilkårene ikke er oppfylt, noe som vilavhjelpe de økonomiske ulempene for klientenved et advokatbytte.

Utvalget har kommet til at advokaten som etminimum bør ha gjennomført fem muntligehovedforhandlinger for tingretten eller ankefor-handlinger for lagmannsretten. Sakene må væreført frem til en realitetsavgjørelse fra retten. Sakersom har blitt forlikt eller har falt bort på annenmåte før eller under hovedforhandlingen ellerankeforhandlingen, bør ikke kvalifisere. Ved åstille krav om at sakene må ha vært ført frem tilrealitetsavgjørelse, slipper man en rekke skjønns-messige avgjørelser knyttet til oppfyllelsen avpraksiskravets prosedyredel. Dersom advokatenhar prosedert samme saksforhold i både tingret-ten og lagmannsretten, bør dette regnes som tosaker. Dette innebærer at hvis advokaten sommelder seg til prøve, har prosedert saken som eranket inn til Høyesterett, både i tingretten og forlagmannsretten, vil det bli regnet som å ha prose-dert to saker. Saker som er prosedert mens advo-katen var advokatfullmektig, bør også telle med.Kravet om prosedyreerfaring bør også gjelde forstatsadvokat og for fullmektig hos riksadvokaten.

Videre mener utvalget at kravet til hvor lengeadvokaten har praktisert før advokaten kan frem-stille seg til prøve for Høyesterett, bør skjerpes.Dette forslaget må ses i sammenheng med utval-gets forslag om å endre kravet til juridisk praksisfor å få advokatbevilling. Etter forslaget er ikkehovedregelen lenger er at søkeren må ha hattpraksis som advokatfullmektig for å få advokatbe-villing. Forslaget om en mer omfattende advokat-utdanning har som formål å kompensere for at desom søker om advokatbevilling, ikke har tilsva-rende erfaring fra advokatvirksomhet som etter

dagens ordning. Likevel mener utvalget at det vilvære en fordel om praksiskravet for Høyesterettskjerpes noe, for å sikre at prøveadvokatene har etminimum av erfaring som advokat. Utvalget fore-slår derfor at det stilles krav om at advokaten harhatt advokatbevilling i to år før vedkommende kanfremstille seg til prøve. Denne presiseringen avpraksiskravet vil også indirekte medføre at flereav advokatene som møter til prøve i Høyesterett,har prosedyreerfaring.

8.6.2.2 Utvalgets vurderinger av vilkåret om gjennomføring av prøvesaker

Prøvesakene for Høyesterett er kjernen i dagensmøterettsordning. Det er gjennom prøvesakeneadvokaten dokumenterer sin egnethet til å prose-dere for Høyesterett. De samme grunnene somtilsier at man ikke opphever dagens møterettsord-ning i sin helhet, som redegjort for ovenfor, tilsierderfor at vilkåret om gjennomføring av prøve-saker beholdes.

Utvalget har vurdert om antall prøvesaker børendres, men mener at dagens krav om gjennomfø-ring av to saker bør gi tilstrekkelig grunnlag for åvurdere om advokaten er egnet. Utvalget mener atkrav om kun én sak i en del tilfeller vil gi et forspinkelt og tilfeldig grunnlag for vurderingen.

Etter dagens regler gjør Høyesterett en samletvurdering av de to prøvesakene. Hvis advokatenhar bestått begge prøvesakene, får advokaten auto-matisk møterett for Høyesterett. Hvis advokatenhar bestått én av sakene, men ikke den andre,møtes dommerne som var med i de to sakene, for ådiskutere om prøven samlet sett er bestått. I prak-sis skal det svært mye til for å bestå prøven nåradvokaten ikke har bestått i begge prøvesakene.Utvalget foreslår ingen endring av denne praksisen.

Utvalget har vurdert om en advokat bør kunnefremstille seg til prøve i mer enn to prøveomgan-ger, men har blitt stående ved at en ordning medto prøveomganger på en tilfredsstillende måte iva-retar både hensynet til at advokaten skal ha mulig-het for å rette opp og forbedre seg til en ny prøve-omgang, og Høyesteretts behov for å kunne «setteen strek» for advokater som ikke er egnet.

8.6.3 Er det behov for andre endringer av ordningen?

8.6.3.1 Bør det generelt være anledning til at to prøveadvokater møter i samme sak?

Utvalget har vurdert om man bør fjerne kravet omat det bare skal være én prøveadvokat i den


enkelte sak for Høyesterett. Formålet med å åpnefor at begge parter kan representeres ved prøve-advokater vil være å unngå at klienten må bytteadvokat mot sin vilje når saken skal prosederesfor Høyesterett. Den dispensasjonsadgangen somdomstolloven § 221 andre ledd åpner for, benyttesi dag i betydelig grad, særlig der advokaten harhatt saken i tidligere instanser. Det vises til orien-teringen om praksis ovenfor. Ikke sjelden skjerdet advokatbytte før behandling i Høyesterett forat advokater uten møterett skal komme i posisjontil å avlegge prøve. Hvis det blir åpnet på genereltgrunnlag for to prøveadvokater i samme sak, vildette antakelig bli tilfellet i de fleste sakene. Utval-get mener Høyesterett bør beholde muligheten tilå stille krav om at det bare er én prøveadvokat isaken. Dette vil normalt sikre at Høyesterett i allefall får saken tilstrekkelig godt presentert fra enav prosessfullmektigene. Utvalget finner ikkegrunn til å foreslå endringer i dagens regler.

8.6.3.2 Bør det avgjøres før ankeforhandlingen om en sak er egnet som prøvesak?

Formålet med prøven for Høyesterett er at advo-katen skal vise at han eller hun kan fremstille ensak på en slik måte at Høyesterett har et tilstrek-kelig godt avgjørelsesgrunnlag. Saken må derforvære av en slik karakter at den er egnet til å vise atadvokaten er skikket til prosedyre for Høyeste-rett. Som et minimum må saken angå rettsligespørsmål av en viss kompleksitet, slik at Høyeste-rett kan være trygge på at advokaten vil kunnefremstille komplekse juridiske spørsmål på en til-fredsstillende måte også i senere saker. I noensaker vil det være åpenbart at saken er egnet somprøvesak. I andre saker vil det være like åpenbartat saken ikke er tilstrekkelig kompleks til atHøyesterett kan vurdere om advokaten er skikket.I enkelte saker vil det være klart først etter atsaken er gjennomført, og gjerne vurdert i lys avden konkrete prestasjonen til advokaten, omsaken ga Høyesterett et tilstrekkelig klart bilde avadvokatens egnethet. Utvalget har vurdert om detbør fastsettes en regel om at det samtidig med atsaken henvises til Høyesterett, gis melding omhvorvidt saken er egnet som prøvesak eller ikke.Dette forutsetter at det for den aktuelle saken kangjøres en vurdering av dette på forhånd. Enulempe ved en slik ordning vil imidlertid være atdet i dag for advokater uten møterett for Høyeste-rett bare er mulig å møte for Høyesterett «tilprøve». Hvis det avgjøres på forhånd at saken ikkeer egnet som prøvesak, må klienten bytte til enadvokat med møterett for Høyesterett. Hvis det

ikke avgjøres på forhånd, slipper klienten advokat-bytte. Dette vil dreie seg om saker hvor det ermindre viktig at Høyesterett er sikker på at advo-katen er tilstrekkelig dyktig, ettersom det nettopper mangel på kompleksitet som er grunnen til atsaken ikke er egnet som prøvesak. Balanseringenav hensynet til Høyesterett og klientens ønske omikke å bytte advokat tilsier derfor at man ikkeavgjør spørsmålet om sakens egnethet før anke-forhandlingen.

Denne ulempen ved å avgjøre sakens egnethetpå forhånd kunne avhjelpes ved at alle advokaterble gitt anledning til å prosedere i saker som ikkeer egnet som prøvesaker. En slik regel vil imidler-tid medføre at det må foretas en ny skjønnsmessigvurdering. Det kan være vanskelig å avgjøre påforhånd om en sak er egnet. Viser det seg at for-håndsvurderingen var feil, for eksempel ved atsaken ikke var tilstrekkelig kompleks, måtte detvære adgang for Høyesterett til å revurderesakens egnethet, til tross for forhåndsavgjørelsen.I så fall er lite vunnet ved å legge om ordningen.Alternativet i en slik situasjon vil være at Høyeste-rett må stryke prøveadvokaten fordi advokatenikke har fått vist seg skikket, noe som vil være enunødig personlig belasting for advokaten, når rea-liteten er at saken ikke var egnet til å vise omadvokaten er god nok. En forhåndsavgjørelse avat saken ikke er egnet vil også kunne føre til atadvokater som burde ha fått møterett på bak-grunn av prestasjonen i skranken, ikke får sakengodkjent som prøvesak fordi advokaten ikke harvært til prøve.

Allerede i dag vil saksforberedende dommerkunne gi signaler om hvorvidt saken kan antasegnet som prøvesak. Utvalget foreslår at dagensordning videreføres. Det foreslås imidlertid at detnedfelles i ordlyden i domstolloven § 221 andreledd at prøvesakene må være av en slik karakterat de er egnet til å vise at advokaten er skikket tilprosedyre for Høyesterett. Dagens vilkår om atminst en av prøvesakene må være en sivil sak forden ankende part anser utvalget som et særligutslag av det grunnleggende kravet om at sakenemå være egnet til å vise at advokaten er skikket.Det dispenseres en del fra dette kravet allerede idag, og utvalget foreslår at vilkåret sløyfes.

8.6.3.3 Bør det gis automatisk skriftlig begrunnelse når advokaten ikke består?

Utvalget har vurdert om det bør være krav om atdet gis automatisk skriftlig begrunnelse når enadvokat som har fremstilt seg til prøve, ikkebestår en av prøvesakene. Etter dagens ordning


kan advokaten, etter at saken er gjennomført,ringe og snakke med førstvoterende dommer isaken. Advokaten kan også be om en skriftligbegrunnelse. Krav om skriftlig begrunnelse for enavgjørelse bidrar til å sikre at avgjørelsen er til-strekkelig gjennomtenkt. Dette kunne tilsi at ogsåHøyesteretts avgjørelse av at en advokat ikke harbestått prøven begrunnes skriftlig.

Høyesterett følger imidlertid allerede i dagden praksis at det alltid utarbeides en skriftligbegrunnelse når en advokat stryker til prøven.Begrunnelsen utarbeides av samtlige dommeresom har vært med i saken. Den overlates derettertil Høyesteretts direktør, som sender den til prø-veadvokaten hvis advokaten ber om det. Bakgrun-nen for praksisen er at dommerne ønsker å få ned-felt begrunnelsen skriftlig mens de fortsatt harsaken i friskt minne. Det er altså ikke grunn til åtro at avgjørelsen blir mer gjennomtenkt ved at enskriftlig begrunnelse alltid skal sendes advokaten.Også hensynet til advokaten tilsier at man behol-der dagens ordning. Det kan være en belastningfor advokaten å få en skriftlig påpekning av feil ogmangler, som jo alltid vil være det sentrale når detskal begrunnes hvorfor advokaten ikke besto. Enmuntlig begrunnelse vil ofte gi anledning til åvære mer nyansert og kan gi bedre veiledning tiladvokaten enn en skriftlig begrunnelse. Utvalgetmener derfor at dagens ordning, hvor advokatenkan be om en skriftlig begrunnelse, men ikke fården automatisk, bør bestå.

8.6.3.4 Bør det være en klageordning?

Advokatforeningen har i notat av 8. november2013 til utvalget påpekt at det er en svakhet veddagens ordning at det ikke er klageadgang. Utval-

get kan imidlertid ikke se noen hensiktsmessigmåte å organisere en klageadgang på. Avgjørelsenav om en sak er bestått kan, ut fra skjønnstemaetsnatur, det vil si om advokaten har gitt Høyesterettet tilstrekkelig godt grunnlag for å avgjøre saken,best avgjøres av de dommerne som skal avgjøresaken som er prosedert. Utvalget kan ikke se atdet er andre som har forutsetninger til å over-prøve dommernes vurdering, og mener derfor aten klage i tradisjonell forstand ikke er aktuelt.Man kunne imidlertid se for seg en adgang til åklage til de samme dommerne. Utvalget antarimidlertid at det er lite å vinne ved en slik klagead-gang. Det er lite sannsynlig at dommerne vil skiftemening om advokatens prestasjon etter en klage,selv om det kunne tenkes i helt særlige tilfeller. Utfra avveiningen av hvor sannsynlig det er at klagervil kunne føre frem, hvor viktig det er for en advo-kat å ha møterett og det merarbeidet det vil med-føre for dommerne med en klageordning, harutvalget kommet til at det ikke bør innføres noenklageordning.

Derimot legger utvalget til grunn at det vilvære adgang til å klage til de samme dommerneeller begjære omgjøring hvis advokaten menerdet er blitt gjort saksbehandlingsfeil. Dommernemå i så fall ha anledning til å omgjøre sin egenbeslutning. Utvalget finner ikke grunn til åutforme regler for dette. Utvalget nevner også attjenesteloven har saksbehandlingsbestemmelsersom antas å komme til anvendelse ved tildeling avmøterett for Høyesterett.75

75 Vedlegg 3 til Ot.prp. nr. 70 (2008–2009), Kartlagte tillatel-sesordninger etter tjenestedirektivet artikkel 9 og krav ettertjenestedirektivet artikkel 15 og 25, under Tillatelsesordnin-ger etter artikkel 9, punkt 26.

Del VRegler for advokater og advokatvirksomhet


Kapittel 9

Advokatvirksomhet

9.1 Gjeldende rett

I domstolloven § 231 første ledd defineres advokat-virksomhet som den virksomhet som advokat-bevillingen gir innehaveren rett til å drive. Detteomfatter for det første rettshjelpsvirksomhet.Rettshjelp omfatter å gi råd om rettslige spørsmålog å føre saker for domstolene. Som utgangpunktomfatter rettshjelp bistand av juridisk art somantas å kreve juridisk kunnskap, og det er forutsattat begrepet skal favne vidt. Det går en grense motå utarbeide generell juridisk litteratur, artiklereller lignende, eller å gi generell juridisk informa-sjon. Se nærmere om dette i punkt 8.1.2. For detandre skal andre former for virksomhet som erforbeholdt advokater, enten eksklusivt eller vedsiden av andre grupper, regnes som advokatvirk-somhet. Som de viktigste eksemplene vises det iforarbeidene til inkassovirksomhet og eiendoms-meklingsvirksomhet, når slik virksomhet drives imedhold av advokatbevilling.

Definisjonen av advokatvirksomhet i domstol-loven § 231 må forstås i sammenheng medreglene om organisering av advokatvirksomhet i§§ 231 til 233. Kravene til organisering gjelder foradvokatvirksomhet som drives i kraft av advokat-bevilling. Det vil si at virksomhet som advokatendriver i medhold av annet enn advokatbevilling,ikke regnes som advokatvirksomhet etter regleneom organisering, selv om virksomheten i utgangs-punktet ville kunne regnes som advokatvirksom-het.1 Et eksempel på dette er at en person som haradvokatbevilling, driver med eiendomsmekling imedhold av særskilt eiendomsmeklerbevilling. Daskal virksomheten ikke regnes som advokatvirk-somhet, selv om personen som driver virksomhe-ten, er advokat og kunne ha drevet den sammevirksomheten som advokat. Det fremgår av forar-beidene at dersom det i et konkret tilfelle oppstårspørsmål om hvorvidt en aktivitet er advokatvirk-somhet, må man først undersøke om det finnesrelevante bevillingsordninger eller enerettregler

for aktiviteten, og deretter ta stilling til om aktivi-teten omfattes av definisjonen av advokatvirksom-het slik den er fastsatt i reglene for organiseringav advokatvirksomhet.2 I forarbeidene presiseresdet at uttrykket «advokatvirksomhet» brukes somen rent teknisk term i lovutkastet.3

Domstolloven § 222 fastsetter krav om sikker-hetsstillelse for den som vil utøve advokatvirk-somhet. Sikkerhetsstillelsen er begrenset tilansvar som oppstår i forbindelse med advokat-virksomhet. I forarbeidene til domstolloven § 222gis det en veiledning om hva som i denne sam-menhengen skal regnes som advokatvirksomhet.4

I tillegg til kjerneområdet, som er alminneligrettsrådsvirksomhet og opptreden som prosess-fullmektig, nevnes eiendomsmeklings- og inkasso-virksomhet. Det avgrenses mot forretningsvirk-somhet av forskjellig art og mot ansvar for utgiftersom kontorleie og lønninger. Videre avgrensesdet mot den virksomheten en advokat driver somstyremedlem for andre selskaper. Ut over detteuttales det at det kan være vanskelig å trekke eneksakt grense for hva som er advokatvirksomhet,og at spørsmålet i siste instans må avgjøres avdomstolene.5

I rettspraksis er det lagt til grunn at advokat-virksomhet som utgangspunkt er virksomhet somdet erfaringsmessig er naturlig å oppfatte somadvokatvirksomhet. I Rt. 1997 s. 365 ble det vist tilat advokatvirksomhet omfatter oppdrag somformuesforvaltning, inkasso, gårdsbestyrelse og ien viss utstrekning finansiell rådgivning og forret-ningsmessig assistanse, men at annen forret-ningsvirksomhet som advokaten selv driver, fallerutenfor, herunder for eksempel deltakelse ibedriftsstyrer. Annet som etter praksis regnessom advokatvirksomhet, er for eksempel bistandmed transaksjoner, formidling av pengelån ogoppdrag som bostyrer.

1 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 77.

2 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 59. 3 Loc. cit.4 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 51.5 Loc. cit.


Utgangspunktet er at de advokatrettsligereglene gjelder når man driver virksomhet somadvokat. Den yrkesmessige taushetsplikten foradvokater gjelder for hele advokatvirksomheten,men det er satt nærmere grenser for når en advo-kats virksomhet er beskyttet av bevisforbudet.Bevisforbudet gjelder bare for kjerneområdet avadvokatvirksomhet, det vil si for juridisk rådgiv-ning og bistand i og utenfor rettergang. Dette hari rettspraksis blitt omtalt som «den egentlige advo-katvirksomhet». Se nærmere om skillet mellomsåkalt «egentlig og uegentlig advokatvirksomhet»i punkt 15.2.2.4.

9.2 Utvalgets vurderinger

9.2.1 Innledning

Innledningsvis presiserer utvalget at utgangs-punktet og forutsetningen for at det er advokat-virksomhet som utøves, er at det er en advokat,eller en advokatfullmektig på advokatens vegne,som yter bistanden. Hvis andre yter den sammebistanden, vil den naturlig nok ikke være å ansesom advokatvirksomhet.

9.2.2 Systematikk – skillet mellom advokatvirksomhetens kjerneområde og annen virksomhet som advokater driver

Formålet med definisjonen av advokatvirksomheti lovutkastet § 3 er i utgangspunktet å angi nåradvokatene driver advokatvirksomhet og dermeder underlagt kravene til advokater og advokat-virksomhet, og å angi når advokatenes privilegier,slik som taushetsplikt, gjelder.

Utvalget mener videre at det er behov for atdefinisjonsbestemmelsen i § 3 reflekterer den sys-tematikken som etter praksis er knyttet til skilletmellom «egentlig» og «uegentlig» advokat-virksomhet. Se nærmere om praksis knyttet tildette skillet i punkt 15.2.2.4. Særlig av hensyn tilreglene om advokaters taushetsplikt mener utval-get det er hensiktsmessig at det i definisjons-bestemmelsen fastsettes et skille mellom det somutgjør kjernevirksomheten for advokater, somikke kan være gjenstand for unntak fra taushets-plikten, og øvrig virksomhet som er advokat-virksomhet. Se nærmere om utvalgets vurderin-ger av skillets betydning for reglene om taushets-plikt i punkt 15.7 følgende. Det er altså av hensyntil blant annet lovutkastets system og systematik-ken knyttet til reglene om taushetsplikt, at utval-get foreslår å fastsette en toleddet definisjon av

advokatvirksomhet i lovutkastet. Denne todelin-gen gir også en mulighet for å gi regler for godadvokatskikk anvendelse bare for utøvelse av kjer-nevirksomheten etter lovforslaget § 3 første ledd.

For å oppsummere systematikken, kan manetter forslaget inndele den virksomheten advoka-ter driver, i tre «kategorier»: For det første kanadvokater drive advokatvirksomhet etter lovforsla-get § 3 første ledd, som er bistand som anses somkjerneområdet i advokatvirksomheten. For detandre kan advokater drive bistand etter lovforsla-get § 3 andre ledd, som er advokatvirksomhetsom faller utenfor kjerneområdet for advokatvirk-somheten. For det tredje kan advokater ytebistand eller drive virksomhet som faller utenforlovforslaget § 3 og som dermed ikke er å ansesom advokatvirksomhet i det hele tatt.

9.2.3 Advokatvirksomhetens kjerneområde – «rettslig bistand»

I tråd med gjeldende rett er det den rettsligebistanden som utgjør kjernen i advokatvirksom-heten. Rettslig bistand vil si juridisk rådgivning ogbistand i og utenfor rettergang. Det vises tilmerknadene til lovforslaget § 2 om det nærmereinnholdet i begrepet «rettslig bistand». Når enadvokat yter rettslig bistand, ytes det slik bistandsom omfattes av lovforslagets definisjon av advokat-virksomhet i § 3 første ledd.

Det er når det ytes rettslig bistand – som erbistand som utgjør kjerneområdet for advokat-virksomheten – at de legislative hensynene sombegrunner pliktene og privilegiene for advokater,er særlig tungtveiende. Klienter og andre kan haforventninger om at det skal gjelde særlige plikterog rettigheter for advokater også når de yterannen type bistand, men for bistand som liggerutenfor kjerneområdet for advokatvirksomhetenkan avveiningen av hensyn bak slike reguleringerfalle annerledes ut enn for bistand som liggerinnenfor kjerneområdet for advokatvirksomheten.

Utvalget peker på at også bistand som ikke iseg selv anses å være rettslig bistand, kan falleinnunder lovforslaget § 3 første ledd, når slikbistand er integrert i utøvelsen av rettslig bistand.

Videre peker utvalget på at det ved vurderin-gen av hva som skal anses som rettslig bistand ogsom ligger innenfor kjerneområdet for advokat-virksomheten, ikke er avgjørende om bistandenomfatter rettslige spørsmål direkte. Også vurde-ringer eller klarlegging av faktum kan være å ansesom rettslig bistand og falle inn under lovforslaget§ 3 første ledd, hvis faktumet kan få rettslige kon-sekvenser.


Utvalget har diskutert granskningsoppdragsærlig. Granskningsoppdrag vil normalt værebistand som det er «vanlig at advokater yter», ogfalle inn under definisjonsbestemmelsen i § 3andre ledd. Det kan imidlertid være tilfeller hvorgranskningsoppdrag kan anses som rettsligbistand og dermed omfattes av definisjonsbestem-melsens første ledd. Hvis et granskningsoppdrager omfattet av første ledd, vil oppdraget samtidigvære beskyttet av bevisforbudet i prosesslov-givningen. Et granskningsoppdrag for en klientsom omfatter rettslige vurderinger, vil klart være«rettslig bistand» og falle inn under bestemmel-sens første ledd. Hvis advokater utfører renefaktumgranskninger, og slik bistand skal ansessom «rettslig bistand», vil dette medføre at blantannet resultatet av granskningen ville værebeskyttet av bevisforbudet. Dette vil kunne føre tilutilsiktede konkurransevridninger i markedet. Enslik løsning ville kunne medføre at klienter kunnevelge å la granskningen utføres av advokateristedenfor av andre profesjonsgrupper, som foreksempel revisorer og siviløkonomer, for å sikreat granskningsrapporten blir underlagt bevis-forbud. I Norge i dag er det ingen lovregulering avgranskningsordningen, og utvalget har ikkeansett det som en del av sitt mandat å utarbeideforslag til føringer eller regler for granskning. Ipraksis vil det forekomme forskjellige typer avgranskning, med glidende overganger fra renefaktumgranskninger til granskninger med størreinnslag av juridiske vurderinger, juridisk veiled-ning og rådgivning. Mandatet til granskeren vilogså kunne endre seg underveis i den enkeltegranskningsprosess. Det vil derfor kunne væreskjønnsmessig og vanskelig å avklare når etgranskningsoppdrag bare skal anses å gjelde fak-tum, og når et granskningsoppdrag skal anses åinnebære rettslig bistand og dermed være vernetav bevisforbudet. Man kan se for seg at spørsmå-let om hvorvidt et granskningsoppdrag innebærerrettslig bistand, skal avgjøres ut fra granskerensmandat alene. Etter utvalgets syn vil det innebæreen for snever vurdering. For det første vil detkunne åpne for tilfeldig forskjellsbehandlingavhengig av hvor orientert oppdragsgiveren er.De aktørene i markedet for granskningstjenestersom er kjent med at det er mulig å sikre seg etsterkere vern for granskningsresultatet, vil rela-tivt enkelt kunne innrette seg ved å innta opp-gaver som innebærer rettslig bistand i grans-kningsmandatet. For andre oppdragsgivere somhar et reelt behov for rettslig bistand, men somikke får dette formulert ut i mandatet, vil oppdra-get falle utenfor bevisforbudet, selv om de hen-

synene bevisforbudet skal ivareta, gjør seg gjel-dende. Etter utvalgets syn er det derfor ikkeheldig å knytte vurderingen av om gransknings-oppdraget innebærer rettslig bistand, til mandatetfor granskningsoppdraget. For det andre vil etoppdrag som i utgangspunktet innebærer åavklare faktum, lett kunne få etterspill hvor juri-diske problemstillinger står sentralt. Dersom dendelen av granskningsoppdraget som gjelder klar-legging av faktum, ikke er omfattet av bevisfor-budet, mens den etterfølgende klargjøringen avde rettslige konsekvensene vernes av bevisfor-budet, vil det kunne gi motparten og andre mulig-het for innsyn i opplysninger som ellers normalter vernet av bevisforbudet. Dette vil være i stridmed de grunnleggende hensynene bak bevisfor-budet. Utvalget mener derfor at vurderingstemaetbør være hvorvidt et granskningsoppdrag somgjelder faktum, kan få rettslige konsekvenser. I såfall bør oppdraget anses å omfatte rettslig bistandog dermed være omfattet av bevisforbudet. Detvises for øvrig til Rt. 2014 s. 773 avsnitt 50 og 51.

For å markere at det er et skille mellomadvokatvirksomhetens kjerneområde og annentype virksomhet som advokater driver, menerutvalget at kjerneområdet bør knyttes til den retts-lige bistanden som ytes «til en klient». Det er vedbistand til klienter at det er behov for særlige ret-tigheter for advokaten, som for eksempel at advo-katens taushetsplikt er underlagt bevisforbudetetter prosesslovgivningen. Se nærmere nedenforom eksempler på bistand som ytes uten at det eren klient for oppdraget.

9.2.4 Advokatvirksomhet – virksomhet som advokatbevillingen gir rett til å drive

Som etter domstollovens regler, vil advokatvirk-somhet også være den virksomhet som advokat-bevillingen gir advokater rett til å drive i medholdav andre lover, slik som blant annet eiendoms-mekling, jf. eiendomsmeglingsloven § 2-1 førsteledd nr. 2, og inkassovirksomhet, jf. inkassoloven§ 4 tredje ledd. Utvalget peker på at ordningen damå være at reglene både for advokater og for denaktuelle virksomheten vil gjelde. At advokatenskal opptre i henhold til reglene for advokater,innebærer for eksempel at advokaten kan klagesinn til Advokatnemnda for brudd på de advokate-tiske reglene i et eiendomsmekleroppdrag. Detkan imidlertid tenkes at det oppstår konflikt mel-lom regler som følger av dette lovforslaget medforskrifter, og for eksempel regler som følger aveiendomsmeglingsloven. Utvalget antar at utgangs-punktet da bør være at reglene som regulerer


eiendomsmekling, anses som lex specialis og gårforan reglene for advokater.

Et spørsmål som ble behandlet i forarbeidenetil domstollovens regler, var om den virksomheten advokat drev med i medhold av annet ennadvokatbevillingen, skulle anses som advokatvirk-somhet fordi det var en advokat som utøvde virk-somheten.6 Utvalgets lovforslag innebærer at per-soner med advokatbevilling ikke skal kunne ha«passiv advokatbevilling». Se nærmere om dette ipunkt 11.2.9. Slik sett vil det ikke være rom for aten person både kan ha en advokatbevilling som erpassiv, og samtidig drive virksomhet i for eksem-pel et eiendomsmeklerforetak i kraft av en sær-skilt eiendomsmeklerbevilling. Etter dette lovfor-slaget vil denne problemstillingen dermed ikkeoppstå. Imidlertid kan en advokat kombinere sinstilling som advokat med andre typer yrkesaktivi-tet, slik utvalgets lovforslag åpner for, når detteikke går ut over advokatens uavhengighet. Når enadvokat yter annen type yrkesaktivitet, vil detteikke være advokatvirksomhet. Se nærmere omutvalgets vurderinger av adgangen til å kombi-nere advokatvirksomhet med annen virksomhetunder punkt 10.3.3.

9.2.5 Advokatvirksomhet – virksomhet som det er vanlig at advokater driver

Utvalget ser for seg å videreføre utgangspunktetom at advokatvirksomhet defineres ut fra denvirksomheten som advokater i praksis utøver, ogsom det erfaringsmessig er naturlig å oppfattesom advokatvirksomhet. Formålet er å sørge forat den virksomheten som advokater faktisk driver,er underlagt kravene og forpliktelsene til advoka-tene og advokatforetakenes virksomhet og opptre-den. Utvalget ønsker å beskytte klienters ogandres berettigede forventninger om at det er«advokatstandard» på tjenestene advokaten yter,og at advokaten er underlagt regelverket for advo-kater.

Når det gjelder vurderingen av om det er van-lig at advokater driver en gitt type virksomhet, erdet ikke avgjørende at den enkelte advokaten van-ligvis driver med en bestemt type virksomhet,men om det er vanlig at advokater i stor eller litenutstrekning driver med denne typen virksomhet.Er det vanlig at advokater driver med den aktuelletypen virksomheten, mener utvalget at klientenevil ha en berettiget forventning om at virksomhe-ten er advokatvirksomhet og at den reguleres avregelverket for advokater. Når det gjelder tjenes-

ter som ligger utenfor det som er vanlig for advo-kater å drive med, peker utvalget på at klientenikke kan anses å ha samme grunnlag for å for-vente at advokaten er underlagt regelverket. Omklienter og andre har en berettiget forventning,bør derfor være veiledende for hva som skal anseså være virksomhet som det er vanlig at en advokatdriver. En definisjon av advokatvirksomhet ut frahva slags virksomhet advokatene i praksis utøver,gir rom for fleksibilitet. Innholdet i begrepetadvokatvirksomhet vil dermed kunne endre segover tid, dersom innholdet i den bistanden det ervanlig at advokatene yter, endrer seg. Utvalgetmener denne fleksibiliteten gir rom for at regel-verket fortløpende kan ivareta hensynet til klien-ter og andre.

Lovforslaget inneholder en bestemmelse omat advokatforetak må ha som formål å drive advo-katvirksomhet, se lovforslaget § 16 første ledd.Dette medfører at definisjonen av advokatvirk-somhet også får betydning for hva advokatforetakkan ha som formål å drive med. Definisjonen avhva som er advokatvirksomhet, og lovforslagetsbestemmelse om hva advokatforetak kan ha somformål å drive med, gir sammen rom for dyna-mikk i spørsmålet om hva som er omfattet avbegrepet advokatvirksomhet.

Som eksempel på virksomhet som det er van-lig at advokater driver med, viser utvalget til at detkan være oppdrag som bostyrer, verge eller for-retningsfører, granskningsoppdrag, bistand knyt-tet til transaksjoner og bistand til annen forret-ningsdrift. Utvalget tar ikke sikte på å kommemed noen uttømmende liste med eksempler.

Utvalget har vurdert om det også for den typenvirksomhet som ligger utenfor kjernevirksom-heten, det vil si som ikke er omfattet av lov-forslaget § 3 første ledd, bør være et vilkår at advo-katen yter bistand til en klient. Siden det vil værepraktiske tilfeller hvor det ikke er en klient for opp-draget eller bistanden, mener utvalget at en slikavgrensning vil bli for snever. Som eksempel kannevnes oppdrag som voldgiftsdommer. Dette er etikke uvanlig oppdrag for enkelte advokater og børanses som advokatvirksomhet. I en voldgiftssakhvor advokaten er voldgiftsdommer, vil det ikkevære naturlig å anse partene i saken som voldgifts-dommerens klienter. Utvalget mener derimot at ennaturlig avgrensning kan være å vurdere om virk-somheten eller tjenestene som advokaten yter,bærer preg av at det ytes bistand. Etter utvalgetsskjønn bør det være et element av assistanse for atvirksomhet skal kunne anses som advokatvirk-somhet. Et klart tilfelle av dette vil være når advo-katen bistår en klient, men det trenger ikke være6 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 77.


en forutsetning for at tjenesten innebærer bistand,at den retter seg mot en klient. For eksempel vil etoppdrag som voldgiftsdommer innebære at detytes bistand, selv om det ikke kan sies å være enklient for oppdraget. At det ikke er en klient foroppdraget, innebærer at lovutkastet kapittel 6 ikkekommer til anvendelse, men advokaten må følgereglene i lovutkastet kapittel 5, deriblant opptre isamsvar med kravene til god advokatskikk. Etterlovutkastet kapittel 5 vil advokaten ha taushets-plikt, men unntakene fra taushetsplikten, og bevis-forbudet etter prosesslovgivningen vil ikke gjelde,når oppdraget ikke er rettslig bistand til en klientetter lovforslaget § 3 første ledd. Se nærmere omdette i punkt 15.7 følgende. Når en advokat er vold-giftsdommer, vil det som utgangspunkt gjeldeandre regler for advokaten enn for andre som ervoldgiftsdommere, men utvalget anser ikke dettesom et hinder for løsningen.

Virksomhet som ikke innebærer at det ytesbistand til noen, men hvor advokaten for eksem-pel bidrar med sin kompetanse i et kollegium, vilikke ha karakter av å være bistand, og bør ikkeanses som advokatvirksomhet. Etter utvalgets synbør ikke styreoppdrag anses som advokatvirk-somhet, da dette er en type oppdrag hvor advoka-ten bidrar med sin kompetanse i et kollegium,uten at det ytes bistand til særskilte juridiske ellerfysiske personer.

Utvalget mener også at det kan være naturlig åtrekke en grense mot at for eksempel oppdragsom har grunnlag i en offentlig oppnevning, skalkunne anses som advokatvirksomhet. Her vil detvære offentligrettslige oppgaver eller interessersom er kjernen i oppdraget, og advokatens rollevil normalt være en annen enn å yte bistand.Eksempel på slike oppdrag er oppnevning i offent-lige utvalg og råd, Kommisjonen for gjen-opptakelse av straffesaker, kontrollkommisjonerog tilsvarende nemnder og kommisjoner. I dissetilfellene er det offentlige hensyn som skal ivare-tas, i motsetning til et oppdrag hvor det ytesbistand til bestemte personer eller virksomheter.

Videre er det utvalgets oppfatning at offentligoppnevnte meklere til meklingsordninger bør falleutenfor definisjonen. Her er formålet å ivareta etoffentlig behov og å etablere en offentlig ordningmed et løpende tilbud om mekling til personer ikonfliktsituasjoner. Mekleren kan nok sies å ytebistand gjennom meglingsordningen, i en konkretkonflikt. Det vil imidlertid være mer nærliggendeat dette anses som bistand som ytes fra meklings-ordningen som sådan til personer som velger åbenytte seg av et offentlig tilbud, med de ressur-ser dette gir tilgang til. Med en slik innfallsvinkelfaller oppdraget utenfor definisjonen av advokat-virksomhet. Utvalget peker på at det innenforrammene for en offentlig meklingsordning vilkunne være krav om konfidensialitet, som ivaretarbrukerne av tjenestene selv om reglene for advo-kater ikke kommer til anvendelse. Hvis en advo-kat derimot blir bedt om å opptre som mekler i enkonkret sak, enten den er kommet i stand etterprivat etter offentlig initiativ, vil meklingen inne-bære bistand. Etter en konkret vurdering kan detetter utvalgets syn også være tilfeller hvor et mek-lingsoppdrag vil være å anse som rettslig bistandtil en klient og således ligge innenfor kjerne-området for advokatvirksomheten etter lovfor-slaget § 3 første ledd. For eksempel vil dette væretilfellet når to ektefeller går til samme advokat forå få bistand i en sak om skilsmisse.

Ved en vurdering av om en type virksomhetsom en advokat driver, skal anses som advokat-virksomhet, vil det etter utvalgets syn ikke værerelevant hvorvidt vederlaget for virksomheten til-faller advokatforetaket, advokatens arbeidsgivereller advokaten personlig. Ikke sjelden inneholderfor eksempel partneravtaler i advokatforetak enbestemmelse om at hele advokatens arbeidsinn-sats skal tilfalle advokatforetaket. I slike tilfeller vildet ikke være noen relevant veiledning i hvoradvokatens vederlag går.


Kapittel 10

Advokaters uavhengighet og andre grunnleggende prinsipper

10.1 Innledning

Det vil i det videre bli redegjort for de grunnleg-gende prinsippene for advokater.

Utvalget mener de mest grunnleggende for-pliktelsene for advokater etter reglene for godadvokatskikk bør forankres i lov, slik det fremgårav lovforslaget. Dette vil både fungere som veiled-ning for de som leser loven, og som skranke forhvilke endringer som kan gjøres i regler for godadvokatskikk. For øvrig foreslår utvalget å ta innen generell bestemmelse i lovforslaget om atadvokater skal opptre i samsvar med god advokat-skikk, slik dette er fastsatt i forskrift og andreregler. Se nærmere i merknadene til lovforslaget§ 32 om dette.

10.2 Advokaters uavhengighet – gjeldende rett

10.2.1 Innledning

Det er et grunnleggende prinsipp at advokaterskal være uavhengige. Kravet til uavhengighetinnebærer at advokaten skal være upåvirket avuvedkommende interesser i sitt virke som repre-sentant og rådgiver for klienten. Advokaten skalvære uten lojalitetsbindinger til andre enn klien-ten. Advokaten skal være uavhengig av klientensmotpart og fra tredjeparter, være økonomisk uav-hengig og stå fritt i forhold til sin klient, slik atadvokaten kan være objektiv i sine faglige vurde-ringer.

10.2.2 Hensyn bak prinsippet om uavhengighet

Kravet til uavhengighet er begrunnet i hensynettil klienten. Advokatens uavhengighet blir ansettsom en nødvendig forutsetning for klientens tillittil advokaten. Klienten skal trygt kunne overlatesin sak til advokaten og vite at advokaten vil vur-dere saken ut fra klientens beste, og at advokatenvil være klientens lojale representant. For klienter

som ikke selv er juridisk kyndige, er det vanskeligå etterprøve kvaliteten av advokatens råd, skjønnog valg ved håndteringen av klientens sak. Kravettil at advokaten skal være uavhengig vil kunnestyrke klientens tillit til at saken blir håndtert påriktig måte av advokaten.

Også hensynet til andre parter i en retts-prosess og hensynet til allmenhetens tillit til retts-prosessen tilsier at advokater bør være uavhen-gige. Domstolenes tillit og tilliten til en korrekttvisteløsning forutsetter at partene har trygghetfor at den advokaten de er bistått av, ikke påvirkesav utenforliggende interesser.

Prinsippet om uavhengighet skal sikre at advo-katen skal kunne leve opp til de forpliktelser advo-katen har i rettsstaten, som er å fremme rett oghindre urett, og at disse forpliktelsene kan gjen-nomføres på en lojal måte. Den historiskebegrunnelsen for kravet om uavhengighet er atadvokatene hadde som sin fremste samfunnsopp-gave å ivareta borgernes friheter og rettigheter.Dette er rettigheter som er gitt borgerne blantannet som beskyttelse mot staten og andremyndigheter. For at advokatene skal kunne iva-reta borgernes interesser og være kontrolløreroverfor myndighetene, er det nødvendig at advo-katene er uavhengige av det offentlige.

10.2.3 Rettslig forankring av uavhengighetsprinsippet1

Kravet til uavhengighet har forankring som etgrunnleggende yrkesetisk prinsipp for advoka-tene. Prinsippet er et grunnleggende hensyn bakblant annet reglene om organisering av advokat-virksomhet i domstolloven kapittel 11, som blantannet har gitt seg utslag i bestemmelser om sær-skilte eierkrav i advokatforetak. Videre er detsåkalte instruksjonsforbudet, det vil si bestemmel-

1 Innholdet i fremstillingen er basert på blant annet HelgeAarseth, «Advokaters uavhengighet» i Sigurd Knudtzon ogWilhelm Omsted (red.), Å være advokat, Oslo 2006, s. 275–288.


sen om at en advokat ikke kan instrueres i sin fag-lige utførelse av et oppdrag, et konkret utslag avuavhengighetsprinsippet i reglene for advokater. Idette kapittelet gjennomgås den rettslige forank-ringen av uavhengighetsprinsippet. Det blir ikkegitt en uttømmende redegjørelse for alle materi-elle regler som ivaretar uavhengighetsprinsippet.

Prinsippet om uavhengighet er nedfelt som etoverordnet prinsipp i advokatforskriften kapittel12 punkt 1.2 andre ledd, hvor det fremgår at advo-katen, innenfor lovens ramme og etter beste evne,plikter å ivareta sine klienters interesser, og atdette skal skje uten tanke på personlig fordel ellerrisiko, politisk oppfatning, rase, religion eller uten-forliggende hensyn.

Videre er prinsippet om uavhengighet regu-lert i advokatforskriften kapittel 12 punkt 2.1.Punkt 2.1.1 angir hovedregelen og begrunnelsenfor uavhengighetskravet:

«For å leve opp til forpliktelsene som en advo-kat påtar seg, er det nødvendig at han er uav-hengig slik at hans råd og handlinger ikkepåvirkes av uvedkommende hensyn. Især erdet påkrevet at han ikke lar seg påvirke av egnepersonlige interesser eller press utenfra. Advo-katen må unngå at hans uavhengighet svekkes,og han må ikke gå på akkord med sin profesjo-nelle standard for å tekkes sin klient, retteneller tredjemann.»

Advokatforskriften kapittel 12 punkt 2.1.2 ogpunkt 2.1.3 stiller nærmere krav til advokatensøkonomiske uavhengighet. I advokatforskriftenkapittel 12 punkt 3.2 er det gitt regler om advoka-tens uavhengighet av motparter. Dette behandlesnærmere i nedenfor i punkt 10.2.4.

Advokatforskriften kapittel 12 punkt 1.2 tredjeledd har en bestemmelse om at advokaten harkrav på ikke å bli identifisert med klienten.Bestemmelsen beskytter advokaten mot å bliidentifisert med klientens standpunkt og oppfat-ninger, overfor både allmennheten og fremtidigeklienter. Dette gir advokaten rom til å være ufor-beholden når han forfekter klientens meninger,og er på denne måten med på å ivareta kravet tiluavhengighet under oppdraget.

Advokatforskriften kapittel 12 punkt 3.2.1 fast-setter forbud mot at en advokat påtar seg oppdraghvis det som følge av oppdraget oppstår brudd påadvokatens plikt til uavhengighet. I advokat-forskriften kapittel 12 punkt 1.2 siste ledd heterdet at «[a]dvokaten avgjør selv om han vil påta seget oppdrag». Advokaten har en ubetinget rett til åavgjøre om han vil ta på seg oppdrag, og han har

ikke plikt til å begrunne et avslag overfor klienten.I tilfeller hvor advokaten for eksempel ville kunnekomme i konflikt med en tidligere klients interes-ser ved å påta seg et oppdrag, kunne et krav ombegrunnelse ha kommet i konflikt med advoka-tens taushetsplikt og fortrolighet overfor den for-henværende klienten.

I CCBEs etiske regler er uavhengighetskravetfremhevet som et overordnet prinsipp. Se nær-mere om CCBE og de etiske reglene i punkt 5.4.3.Det fremgår av CCBEs etiske regler punkt 2.1.1 atde mange forpliktelser en advokat påtar seg, kre-ver at advokaten er totalt uavhengig og fri for allannen påvirkning, særlig en slik påvirkning somkan følge av egne, personlige interesser ellerpress utenfra, at en slik uavhengighet er like nød-vendig for tilliten til rettsprosessen som domme-rens upartiskhet, og at en advokat derfor måunngå at hans eller hennes uavhengighet på noenmåte svekkes, og være nøye med ikke å gå påakkord med sine faglige standarder å tekkes kli-enten, retten eller tredjeparter. I CCBEs etiskeregler punkt 2.1.2 presiseres det at uavhengigheter nødvendig både i rettstvister og i andre juri-diske spørsmål, og at råd fra en advokat til en kli-ent er verdiløst for klienten dersom advokaten girrådet bare for å tekkes andre, for å tjene egne, per-sonlige interesser eller som en følge av pressutenfra.

Uavhengighetsprinsippet er for øvrig et grunn-leggende prinsipp i de advokatetiske regler somgjelder i andre land med tilsvarende rettstradisjonsom den norske. Prinsippets universelle karakterkan blant annet utledes av den prinsipielle forank-ringen i fortalen til FNs Basic Principles on theRole of Lawyers:

«Whereas adequate protection of the humanrights and fundamental freedoms to which allpersons are entitled, be they economic, socialand cultural, or civil and political, requires thatall persons have effective access to legal ser-vices provided by an independent legal profes-sion».

10.2.4 Nærmere om innholdet i uavhengighetskravet

I det videre redegjøres det for det nærmere inn-holdet i kravet om uavhengighet, og for de prak-tiske konsekvensene av uavhengighetskravet.Gjennomgangen er disponert etter de forskjelligeaspektene ved uavhengighetskravet, som blantannet uavhengighet av motparter, uavhengighetav egeninteresser og økonomi, og faglig uavhen-


gighet. Inndelingen er gjort av pedagogiske årsa-ker. I praksis vil som regel flere av disse aspek-tene gjøre seg gjeldende samtidig. Fremstillingener heller ikke ment som en uttømmende gjennom-gang av tilfeller der uavhengighetsprisnippet gjørseg gjeldende.

10.2.4.1 Uavhengighet av motparter

Dersom advokaten har bindinger til motparten, vildet kunne oppstå en interessekonflikt som kanpåvirke advokatens evne til å ivareta klientensinteresser på best mulig måte. Derfor er det fast-satt regler som sikrer advokatens uavhengighetav motparter.

Advokatforskriften kapittel 12 punkt 3.2 harregler om begrensninger i advokatens rett til å taoppdrag når det foreligger interessekonflikter.Det følger av hovedregelen i punkt 3.2.1 at advo-katen på forhånd, i forbindelse med et nytt opp-drag, enten det er for en tidligere, bestående ellerny klient, skal vurdere om det foreligger eller kanoppstå risiko for brudd på advokatens plikt til uav-hengighet.

Ut over reglene om interessekonflikter knyttettil representasjon av andre eller tidligere klienter,har advokatforskriften ikke bestemmelser om til-feller hvor advokaten har en personlig forbindelsetil motparten. Det vil i det enkelte tilfelle måttegjøres en konkret vurdering av om advokaten harbindinger til motparten som svekker hans uav-hengighet. Blant annet kan advokaten ikke påtaseg et oppdrag dersom han på en eller annen måteer nær forbundet med sakens motpart.2 I tilfellerhvor motparten og advokaten er i nær familie ellerhar økonomisk felleskap, vil advokaten klart nokmangle den nødvendige uavhengigheten. Interes-sekonflikter vil også kunne oppstå dersom advo-katen har forretningssamarbeid, vennskap eller eri annet slektskap med motparten.

I advokatforskriften kapittel 12 punkt 3.2 er detvidere fastsatt begrensninger i advokaters rett til åta oppdrag når advokaten vil kunne mangle dennødvendige uavhengigheten som følge av hansrepresentasjon av andre klienter. Dette vil kunnevære tilfellet når advokaten representerer flere kli-enter i samme sak, og det er eller er en klar risikofor motstridende interesser mellom dem, jf. advokat-forskriften punkt 3.2.2. Advokaten vil også være ien interessekonflikt hvis han påtar seg oppdrag foren klient som han også har akseptert et oppdragmot i en annen sak, jf. punkt 3.2.3. I advokat-forskriften kapittel 12 punkt 3.2.2 og 3.2.3 fastset-

tes det forbud mot å påta seg oppdrag i tilfeller avhenholdsvis dobbeltrepresentasjon og klientkolli-sjon. I punkt 3.2.3 om klientkollisjon fastsettes deten plikt for advokaten til å informere oppdragsgi-veren om forholdet.

Adgangen til å påta seg oppdrag hvor motpar-ten er en tidligere klient, er regulert i advokatfor-skriften kapittel 12 punkt 3.2.4. Advokaten skalvære varsom med å påta seg slike oppdrag og skalavstå fra å påta seg oppdrag mot en tidligere klientdersom kjennskap til en tidligere klients forholdvil kunne bli brukt til urettmessig fordel for dennye klienten eller medføre skade for den tidligereklienten. Brudd på kravet til uavhengighet vil idisse tilfellene utgjøre en fare for at advokatenikke oppfyller sin plikt til lojalitet og fortrolighetoverfor den tidligere klienten. Advokaten kankomme i en situasjon hvor han eller hun dempersitt engasjement for den nåværende klienten pågrunn av bindingene til motparten fra det tidligereklientforholdet.3

I advokatforskriften kapittel 12 punkt 3.2.5 erdet fastsatt en bestemmelse som åpner for at kli-enten kan samtykke til at advokaten påtar seg opp-drag som ellers ville ha vært i strid med regleneom interessekonflikter. Det følger av punkt 3.2.5andre ledd at selv om klienten gir samtykke, kanikke advokaten påta seg oppdraget dersom detlikevel kan komme i konflikt med advokatens plikttil lojalitet eller fortrolighet overfor en klient, ellerhvis advokatens plikt til uavhengighet blir brutt.For at samtykke skal være bindende for klienten,må advokaten ha gitt fullstendige og oppriktigeopplysninger om hva interessekonfliktproblemetbestår i, og samtykket må ha kommet klart tiluttrykk fra klienten, jf. punkt 3.2.5 tredje ledd. ICCBEs etiske regler det ikke fastsatt en tilsva-rende «samtykkeregel». Det foreligger heller ikketilsvarende samtykkeregler i de svenske og dan-ske etiske reglene for advokater. Etter Advokat-foreningens retningslinjer for forsvarere punkt 1.7skal ikke samtykke fra en klient tillegges vekt vedvurderingen av om advokaten kan påta seg forsva-reroppdraget.

Når en advokat er har en interessekonfliktmed klientens motpart innebærer dette ogsåbegrensninger for andre advokater som arbeidersammen med vedkommende advokat. Advokat-forskriften kapittel 12 har en bestemmelse i punkt3.2.6 som sier at for advokater «i selskap, kontor-fellesskap eller lignende felleskap, gjelder reglenei 3.2.1-3.2.5 om interessekonflikter for fellesskapetog alle dets deltakere».

2 Se nærmere Aarseth, op.cit. s. 279. 3 Ibid., s. 279.


10.2.4.2 Uavhengighet av egeninteresser og økonomi

Advokaten skal kunne gjennomføre oppdrag utenå la seg påvirke av personlige politiske interesserog ideologiske syn, og uten at hans personligeøkonomiske interesser kan komme i konflikt medklientens interesser.4

10.2.4.3 Økonomisk uavhengighet – generelt

For at advokaten skal være uavhengig, må hankunne utføre oppdrag uten økonomisk interesse iutfallet av saken, og han må være økonomisk uav-hengig av klienten. Det er antatt i teorien at advo-katen må være uavhengig av oppdragene, slik athan skal kunne klare seg økonomisk uten å påtaseg et bestemt oppdrag.5 I dette antas det å liggeen viss forutsetning om at advokaten må ha enordnet og god økonomi, slik at han kan utføreoppdrag uten å la seg påvirke av egen økonomiskrisiko eller fordel. Dette har også en side til atadvokaten skal kunne si fra seg oppdrag når dettefor eksempel er påkrevet etter de etiske reglene,og at advokaten derfor bør ha en økonomi somtåler at klientforhold blir avsluttet. For eksempelskal ikke advokaten gi råd for å tekkes sin klientog for å beholde klientforholdet, dersom dette gårut over det som er faglig forsvarlig.

Motstykket til kravet om god og ordnet advokat-økonomi er at advokatene heller ikke må priori-tere kravet til lønnsomhet så sterkt at dette kom-mer i motsetningsforhold til kravet om uavhengig-het.

Det påpekes i NOU 2002: 18 at advokater dri-ver næringsvirksomhet og honoreres av klienten.Det ligger i næringsvirksomhetens natur at manvil være økonomisk avhengig av å få oppdrag, slikat det alltid vil foreligge en viss grad av avhengig-het. Det er altså ikke et krav om generell økono-misk avhengighet som utledes av uavhengighets-prinsippet, men et krav om konkret økonomiskuavhengighet ved utførelsen av det enkelte opp-drag.6

10.2.4.3.1 Advokatens økonomiske interesse i saken

Både i tilfelle av sammenfallende økonomiskeinteresser og i tilfelle av motstridende økono-miske interesser mellom advokaten og klienten vildet være fare for at advokaten tar utenforliggendehensyn. Advokatforskriften kapittel 12 punkt 2.1.2fastsetter at advokaten ikke må påta seg oppdraghvor hans personlige økonomiske interesser kankomme i konflikt med klientens interesser, ellerha innflytelse på hans frie og uavhengige stillingsom advokat. Dette innebærer blant annet at enadvokat som har motstridende økonomiskeinteresser i saken, ikke kan påta seg oppdraget.

Det kan også gå ut over uavhengigheten at enadvokat har sammenfallende interesser med kli-enten. Advokatforskriften kapittel 12 punkt 2.1.2fastsetter at advokaten ikke må gjøre seg økono-misk interessert i utfallet av et oppdrag ved at kli-entens krav eller en del av dette overtas av advo-katen. Advokaten må heller ikke påta seg kausjonfor klienten. Videre fastsettes det i punkt 2.1.2siste ledd at en advokat har opplysningsplikt over-for medkontrahenter eller andre dersom hanrepresenterer egne økonomiske interesser.Bestemmelsen forstås som at en advokat kan taoppdrag selv om han har økonomiske interesser isaken, som er sammenfallende med klientens, ognår opplysningsplikten er overholdt. Et eksempelpå dette kan være at en advokat kan bistå boretts-laget han er andelseier i, i en sak mot en kom-mune eller annen motpart.

Punkt 2.1.2 andre ledd angir at klientens kravikke skal kunne overføres til advokaten.

Også i advokatforskriften kapittel 12 punkt 3.3om salærberegning finnes det bestemmelser somskal ivareta kravet til økonomisk uavhengighet,ved at beregningen av salæret ikke skal væreknyttet til resultatet i saken. I punkt 3.3.2 er detforbud mot å inngå avtale om at advokatens salærskal baseres på en prosent eller andel ut frasakens resultat eller gjenstand. Punkt 3.3.3 regule-rer adgangen til oppgjør for advokattjenester iform av aksjer eller opsjoner. I utgangspunktetkan oppgjør for advokattjenester skje i form avaksjer eller andre eierandeler i selskaper. Det erimidlertid ikke adgang til å inngå avtale om dennetypen oppgjør dersom aksjenes eller andelenesverdi vil bli påvirket av resultatet i saken. Etterbestemmelsen vil det for øvrig være anledning tilå avtale oppgjør i form av aksjer eller eierandeleretter at oppdraget er utført. Punkt 3.3.3 andrepunktum har en generell bestemmelse om at detheller ikke i andre tilfeller må inngås avtale om

4 Ibid., s. 279 flg. 5 Helge Jakob Kolrud, «Advokatøkonomi og advokatuavhen-

gighet» i Niels og Dina Espelands Legat, Advokatvirksom-het og advokatuavhengighet, Oslo 1990, s. 52.

6 NOU 2002: 18 Rett til rett, s. 42.


oppgjør i form av aksjer og eierandeler hvis dettevil kunne påvirke advokatens frie og uavhengigestilling under oppdraget.

10.2.4.4 Faglig uavhengighet

Kravet til uavhengighet innebærer at advokatenskal kunne representere og gi råd til klienten utfra hva advokaten selv finner faglig forsvarlig, oguten å måtte ta hensyn til klienten eller til andre isin faglige vurdering.7

Kravet om faglig uavhengighet kommer blantannet til uttrykk i domstolloven § 232. Bestemmel-sen fastsetter at advokatselskaper skal utpeke enansvarlig advokat for det enkelte oppdrag som sel-skapet påtar seg. Advokatenes faglige uavhengig-het i advokatselskapet skal ivaretas ved at selska-pet «ikke [kan] instruere den utpekte advokat omden faglige utførelsen av oppdraget», jf. bestem-melsens første ledd fjerde punktum. Bestemmel-sen omtales gjerne som instruksjonsforbudet.Instruksjonsforbudet er ment å sikre at selskapetselv med sine organer (daglig leder, styre ellergeneralforsamling) ikke kan instruere advokaten ifaglige spørsmål. Heller ikke de øvrige advokater iselskapet har instruksjonsmyndighet overfor denutpekte advokaten. Bestemmelsen er imidlertidikke til hinder for at den utpekte advokaten kaninstruere en annen advokat som hjelper til isaken.8

Domstolloven § 231 stiller kvalifikasjonskravtil den som skal være eier av et advokatfirma. Detfølger av bestemmelsens andre ledd at en andel avet advokatselskap kan eies bare av personer som«utøver vesentlig del av sin yrkesaktivitet i selska-pets tjeneste». Denne eierreguleringen er begrun-net med ønsket om å opprettholde en selvstendigadvokatstand gjennom en organisering som sikrervirksomhetens uavhengighet.9 Tanken er at eneier vil ha utstrakt mulighet for innflytelse på sel-skapet gjennom sitt eierskap. Det er i teorien pektpå at uavhengigheten vil kunne komme underbetydelig press dersom eierskap og ansvar for kli-entbistand kommer på forskjellige hender.10

Reglene skal ivareta at advokaten er både fagligog økonomisk uavhengig.

Advokatforskriften kapittel 12 har i punkt 2.1.3en bestemmelse som supplerer domstollovensregler om organisering av advokatvirksomhet.Her fastsettes det at en advokat ikke må organi-

sere sin virksomhet på en måte som medfører athan ikke fritt og uavhengig kan rådgi og bistå sineklienter, eller slik at hans uavhengighet på annenmåte blir svekket. I Advokatforeningens kommen-tarer til advokatforskriften kapittel 12 punkt 2.1.3er det som begrunnelse for supplementet vist til«den utvikling som har funnet sted – og som sta-dig finner sted – når det gjelder organisering avadvokatvirksomhet på nye måter og med nye sam-arbeidskonstellasjoner både nasjonalt og interna-sjonalt. Det er påpekt at denne utviklingen harsammenheng med den generelle samfunnsmes-sige utvikling og en endret markedssituasjon foradvokatene med skjerpet konkurranse. Prinsippetom advokatens uavhengighet kan da lett komme ibakgrunnen i bestrebelsene etter å tilpasse segde endringer som finner sted. En særbestem-melse om organiseringen av advokatens virksom-het kan motvirke dette og skape økt bevissthetom at hensynet til advokatens uavhengighet måivaretas».11 Videre følger det av Advokatforenin-gens kommentarer at meningen med bestemmel-sen er å forhindre at advokaten lar seg påvirke avpress fra kolleger eller andre han arbeidersammen med, når det gjelder både inntjening ogandre forhold.

10.2.4.5 Uavhengighet av klienten

For å imøtekomme kravet til faglig uavhengigheter det viktig at advokaten har et bevisst forhold tilsin klient. Advokaten skal kunne opptre uavhen-gig av klienten og ikke la klienten diktere de fag-lige vurderingene. Avstand til egen klient kanvære nødvendig for å gi objektiv og god faglig vei-ledning. Det er ikke gitt noen nærmere regler omat advokaten skal være uavhengig av klienten, foreksempel når inntektene fra en klient utgjør enstor del av advokatselskapets omsetning eller nåren advokat er både styremedlem og advokat forsamme selskap.

Domstolloven § 233 første ledd bokstav aåpner for at advokater kan være ansatt i andretyper foretak enn advokatforetak og yte bistand tilsin arbeidsgiver, samt til en viss grad også tilandre. Se nærmere i punkt 14.1.9 om dette. Det erikke gitt noen nærmere særreguleringer knyttettil advokatenes tilknytningsforhold til klientensom arbeidsgiver. EU-domstolen fastslo i AkzoNobel Chemicals Ltd (UK) og Akcros ChemicalsLtd mot Kommisjonen at det er forskjell på advo-kater og firmajurister når det gjelder uavhengig-7 Aarseth, op.cit., s. 280.

8 Ot.prp. nr. 7 (1990–91), s. 81.9 Ibid., s. 77.10 Aarseth, op. cit., s. 285.

11 Se Advokatforeningens hjemmeside www.advokatforeningen.no.


het og taushetsplikt.12 Selv om firmajuristen varmedlem av hjemlandets advokatforening, gjaldtikke taushetsplikten, siden juristen ikke har enuavhengig stilling i forholdet til klienten sin. Dom-stolen var av den oppfatning at beskyttelse av taus-hetsplikt krever at det må dreie seg om opplysnin-ger som er knyttet til klientens rett til forsvar, ogat advokaten må være uavhengig. Domstolenmente at en bedriftsadvokat ikke behandles påsamme måte som en ekstern advokat, fordi han eransatt og derfor ikke kan ignorere arbeidsgive-rens kommersielle strategier. Dette ble ansett åpåvirke muligheten hans til å utvise profesjonelluavhengighet.

For advokater som yter bistand til sin arbeids-giver, eller til en viss grad til andre, er det gjortnoen nærmere reguleringer av instruksjonsforbu-det. I domstolloven § 233 tredje ledd fastsettes detet unntak fra reglene i domstolloven § 232 førsteledd fjerde punktum om instruksjonsforbudet.Etter ordlyden kommer instruksjonsforbudetbare til anvendelse for bistand som ytes til andreenn advokatens arbeidsgiver og selskaper som til-hører samme konsern, og ikke overfor egenarbeidsgiver. Bedriftsadvokater er dermed tilsyne-latende fullt ut underlagt arbeidsgiverens sty-ringsrett for advokatbistand til arbeidsgiveren.Det har vært argumentert med at reelle hensyntilsier at ordlyden må forstås innskrenkende, slikat arbeidsgiveren ikke kan instruere om den fag-lige utførelsen av advokatoppdrag for arbeidsgive-ren. Utvalget finner det ikke nødvendig å ta stil-ling til dette, men påpeker at ordlyden synes klar.

10.3 Utvalgets vurderinger – advokaters uavhengighet

10.3.1 Kravet om uavhengighet – generelt

Prinsippet om advokaters uavhengighet er grunn-leggende og har gjennomgående vært et sentraltelement i utvalgets lovforslag.

Uavhengighetsprinsippet bygger på at advoka-ten er rådgiver og representant for sine klienter.Derfor skal advokaten være upåvirket av alleandre interesser enn klientens beste. Advokatenmå være fristilt, både politisk, økonomisk og intellek-tuelt, i sitt virke som rådgiver og representant forklienten, og advokaten må stå fritt i forholdet tilsin egen klient. Advokaten skal være uten lojali-tetsbindinger til andre enn klienten, være uavhen-gig av egne interesser og fri fra påvirkning og

press utenfra. Advokaten skal ikke gå på akkordmed sin profesjonelle standard for å tekkes sin kli-ent, retten eller tredjemann. Hvis advokaten ikkeer økonomisk uavhengig, eller uavhengig avsakens motparter eller av egen klient, vil detkunne påvirke advokatens faglige vurderinger.

Advokatens rolle i rettsstaten bygger på en for-pliktelse til å ivareta borgernes rettsikkerhet og tilå fremme rett og hindre urett. For at advokatenskal kunne ivareta denne oppgaven, og for tillitentil advokaten, er det avgjørende at advokaten eruavhengig og står fritt i forhold til staten og andremektige interesser, slik at advokatenes råd oghandlinger ikke påvirkes av uvedkommende hen-syn. Det vises for øvrig til punkt 10.2.2. om grunn-laget for kravet til uavhengighet og hvorfor det eret sentralt prinsipp i rettsstaten.

Utvalget har i lovforslaget § 21 tatt inn engrunnleggende bestemmelse om uavhengighet.Med denne bestemmelsen har utvalget ment å iva-reta og videreføre prinsippet om advokaters uav-hengighet slik dette er nedfelt i blant annet reglerfor god advokatskikk i advokatforskriften kapittel12 og i CCBEs etiske regler. Det vises til fremstil-lingen av gjeldende rett under punkt 10.2 føl-gende. Ved å foreslå en lovfesting av kravet omuavhengighet, ønsker utvalget også å tydeliggjørekravet til advokaters uavhengighet som et grunn-leggende prinsipp for advokater og deres virksom-het. Videre er uavhengighetskravet ivaretatt iflere av lovforslagets bestemmelser, blant annetved reglene om organisering av advokatvirksom-het i advokatforetak, begrensningen i adgangen tilå kombinere advokatvirksomhet med annen virk-somhet, reglene om gjennomføring av oppdrag ogreglene om internadvokater. Se nærmere omdette nedenfor.

I lovforslagets bestemmelse om kravet til uav-hengighet forankres også reglene om at en advo-kat ikke skal påta seg oppdrag som innebærerinteressekonflikt. Utvalget har ikke inntatt nær-mere regler om interessekonflikter i lovforslaget,men mener at reglene om interessekonflikter børfastsettes i forskrift, og at dagens regler om dette iadvokatforskriften kapittel 12 bør videreføres.Enkelte vurderinger som utvalget har gjort i for-bindelse med interessekonfliktreglene, vil fremgånedenfor.

Utvalget mener det er behov for å lovfesteadvokatenes rett til selv å velge om han eller hunvil påta seg et oppdrag, og har inntatt en slik regu-lering i lovforslaget § 37 første ledd. En slikadgang er blant annet ment å ivareta advokatensrett og plikt til ikke å påta seg oppdrag hvor det12 Sak C-550/07 P, Akzo Nobel Chemicals og Akcros Chemicals

mot Kommisjonen (2010).


foreligger interessekonflikt. Se nærmere om dettei merknadene til bestemmelsen.

10.3.2 Utvalgets vurderinger av krav til uavhengighet av klienten og motparten, uavhengighet av egeninteresser og faglig uavhengighet

10.3.2.1 Innledning og systematikk

I hovedsak kan man sondre mellom to typer avinteressekonflikter: For det første de interesse-konfliktene som knytter seg til advokatens per-sonlige interesser, og for det andre de som gjelderidentifikasjon med andres interesser. Under disseto innfallsynsvinklene er det flere problemstillin-ger som utvalget vil gjøre nærmere rede for i detfølgende.

På samme måte som under fremstillingen avgjeldende rett, er gjennomgangen disponert etterde ulike aspektene ved uavhengighetskravet, somuavhengighet av klienten, uavhengighet av egen-interesser og økonomi, uavhengighet av motpar-ten og faglig uavhengighet. Inndelingen er gjortav pedagogiske årsaker. Flere av aspektene kangjøre seg gjeldende samtidig. For eksempel vilspørsmålet om uavhengighet av klienten nær sagtalltid henge sammen med spørsmålet om hvorvidtadvokaten vil være faglig uavhengig, og det vilofte være slik at hensynet til faglig uavhengighet,uavhengighet av motparter og økonomisk uav-hengighet gjør seg gjeldende samtidig.

10.3.2.2 Uavhengighet av klienten

Lovforslagets bestemmelse om advokaters uav-hengighet innebærer blant annet et krav om atadvokaten skal være uavhengig av klienten.Avstand til egen klient kan være nødvendig for ågi objektiv og god faglig veiledning. Derfor skaladvokaten ha et avklart forhold til sin klient, ogadvokaten skal ikke la klienten diktere de fagligevurderingene.

10.3.2.2.1 Advokatens relasjon til klienten

Utvalget mener at advokater bør være varsommemed å påta seg oppdrag hvor det er fare for at rela-sjonen til klienten kan gå ut over advokatens evnetil å gi en objektiv og god faglig vurdering. Dettevil for eksempel kunne være tilfellet dersom klien-ten er i nær familie eller på annen måte er nær for-bundet med advokaten. Det bør imidlertid gjøresen konkret vurdering i slike tilfeller. Det er van-skelig å fastsette en målestokk for personlige eller

følelsesmessige relasjoner; for eksempel vilbegrepene familie, slektskap og vennskap væreupresise og ikke nødvendigvis si noe om den fak-tiske styrken i den personlige relasjonen mellomadvokaten og den aktuelle klienten.

10.3.2.2.2 Advokatens rolle som styremedlem og advokatoppdrag for selskapet

Spørsmålet om hvorvidt en advokat kan ta opp-drag fra selskaper hvor han har styreverv, er ikkeregulert i dagens regelverk for advokater, og detforeligger heller ikke selskapsrettslige begrens-ninger for en slik kombinasjon. Utvalget har fun-net grunn til å vurdere problemstillingen.

Når en advokat tar oppdrag fra et selskap derhan har styreverv, betyr dette at advokaten bådehar to forskjellige rettslige posisjoner i og for sel-skapet, og at advokaten har flere roller overfor sinklient. Rollen som styremedlem innebærer atadvokaten skal ivareta styrefunksjonene, blantannet forvalte selskapet, føre tilsyn med dagligleders og selskapets virksomhet, jf. for eksempellov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksje-loven) §§ 6-12 følgende. Samtidig skal han somadvokat opptre som faglig uavhengig rådgiver ogrepresentant for selskapet. Når det skal gis advokat-bistand til selskapet, kan det reises spørsmål vedom advokaten vil være tilstrekkelig uavhengig avsin klient til å kunne gjøre objektive faglige vurde-ringer. Dreier det som om rådgivning i saker somhar vært styrebehandlet, og som siden blir proble-matiske og krever juridiske vurderinger eller løs-ninger, er det en fare for at advokaten vil væreinteressert i å beskytte seg selv og styretshandlinger, på bekostning av det som ellers villevært det beste for selskapet. Har advokaten utre-det et rettslig spørsmål for styret før det skal styre-behandles, og spørsmålet blir gjenstand for uenig-het i styret, vil det kunne være vanskelig for advo-katen etterpå å vurdere sitt eget råd objektivt ogutvise den kritiske sansen et styremedlem bør ha.

Det kan anses som mindre betenkelig at advo-katen gir råd om saker som ikke skal behandlesav styret. Det kan imidlertid være vanskelig å for-utse hvilke spørsmål som kan få en slik karakterat de likevel vil bli styrebehandlet. Etter utvalgetssyn er det dessuten flere andre uheldige konse-kvenser av dobbeltrollen. For eksempel vil advo-katen sende regninger for arbeidet som advokat,som skal vurderes av selskapet. Sitter advokatensamtidig i styret, vil det kunne virke dempende påadministrasjonens lyst til å kritisere eller klageover regningen. Gir advokaten råd som er «dår-lige», vil det nok også være en høyere terskel for å


klage eller på annen måte reagere overfor advoka-ten. Tilsvarende vil det kunne være vanskeligere åbytte ut advokaten, hvis selskapet ikke er fornøydmed bistanden.

En annen side av dette er at man i rollen somstyremedlem skal føre tilsyn med administra-sjonen og virksomheten. Gjennom å yte rettsligbistand til virksomheten, vil advokaten gjerne fåen egen relasjon til administrasjonen i selskapet.Utvalget peker på at det generelt er uheldig hvispersoner som har styreverv, ikke har den nødven-dige uavhengigheten fra selskapets administra-sjon. Det vil være en fare for at advokaten kansette administrasjonens interesser foran styretsinteresser i sitt virke som styremedlem. For øvriger det utvalgets oppfatning at det generelt er etmål at styremedlemmer er uavhengige av selska-pet.

Videre vil utvalget peke på at styret represen-terer selskapet utad, jf. for eksempel aksjeloven§ 6-30. Når advokaten både sitter i styret og er sel-skapets advokat, blir advokaten «selvprosede-rende». I en rettssak vil det kunne reises spørsmålom advokaten egentlig er partsrepresentant. Nåren advokat ellers er selvprosederende, skal advo-katen – både billedlig og faktisk – ta av seg sinkappe, nettopp for å markere at nå representereradvokaten seg selv og er ikke advokat for noenandre. Som det fremgår av utvalgets vurderingerav hva som er advokatvirksomhet under punkt9.2.5, anser ikke utvalget en advokats virksomhet iet styreverv som advokatvirksomhet.

Utvalget ser at det kan være en fordel for etselskap å benytte seg av advokatbistand fra enadvokat som gjennom styreverv i selskapet hargod kjennskap til virksomheten. I tillegg kan dettenkes at advokaten har spesialkunnskap innenfordet området selskapet driver sin virksomhet. Detvil kunne være en ulempe for selskapet om detikke får utnyttet advokatens særlige kompetanseangående selskapet og virksomheten, men i stedetmå hente inn bistand fra en advokat utenfra fordivedkommende advokat sitter i styret. En annenulempe ved en regel om at styreverv og advokat-oppdrag ikke kan kombineres, er at det på mindresteder kan være behov for å bruke advokatenbåde som styremedlem og som advokat. Utvalgetmener likevel at praktiske hensyn og effektivitets-hensyn må vike for det grunnleggende prinsippetom advokaters uavhengighet. Det er utvalgets synat advokater som har styreverv i et selskap, ikkesamtidig vil være tilstrekkelig uavhengige i rollensom advokat for samme selskap. Som det fremgårav lovforslaget § 22 andre ledd, foreslår utvalget

en regulering av dette. Se nærmere om dette imerknadene til bestemmelsen.

Når det gjelder de ulempene utvalget har pektpå ovenfor, knyttet til advokater på mindre stederhvor det er få advokater, antar utvalget at denmest nærliggende løsningen for mange advokatervil være å tre ut av styret, men fortsette som rådgi-ver for selskapet. Advokaten kan også bidra sområdgiver for styret og på den måten sørge for atstyret fortsatt tilføres den kompetansen advoka-ten har.

Utvalget mener at formålet med å sikre advo-katens uavhengighet vil være tilstrekkelig ivare-tatt ved at advokaten selv avstår fra å ta advokat-oppdrag for et selskap hvor han er styremedlem.Derfor bør det ikke være noe i veien for at andreadvokater i samme advokatforetak påtar seg opp-drag for selskapet. Oppdraget bør ikke legges tilen advokat eller advokatfullmektig som er under-ordnet styremedlemmet. Advokaten som er styre-medlem, bør imidlertid sikre at dokumenter oginformasjon knyttet til slik virksomhet, holdesadskilt fra advokatforetakets øvrige arkiver.

Det vises for øvrig til merknadene til lovforsla-get § 22 andre ledd. Om utvalgets vurderinger avspørsmålet om interessekonflikter knyttet til sel-skap hvor advokater i advokatforetaket har styre-verv, vises det til punkt 10.3.2.6 nedenfor.

10.3.2.2.3 Uavhengighet av arbeidsgiveren som klient

Som det fremgår av punkt 14.1.9, er det i dag ikkegitt noen særreguleringer for bedrifts- eller inter-nadvokatenes tilknytningsforhold til arbeidsgive-ren som klient, ut over de reguleringene som gjel-der instruksjonsforbudet. Utvalgets prinsipiellevurdering av internadvokaters uavhengighet ogde nærmere vurderingene knyttet til lovforslagetsbestemmelser om internadvokater, fremgår avpunkt 14.2.5.

10.3.2.3 Uavhengig av egeninteresser og økonomi

Det vil kunne være i strid med kravet om uavhen-gighet dersom en advokat har egeninteresse i ensak for sin klient. Dette vil kunne påvirke advoka-tens evne til å ivareta klientens interesser på bestmulig måte. Utvalgets forslag til bestemmelse ilovforslaget § 21 er ment å ivareta dette.

Utvalget peker i denne forbindelse på at advo-katen for eksempel ikke skal påta seg oppdraghvor han kan la seg påvirke av personlige politiskeinteresser og ideologiske syn. Videre skal ikkeadvokaten påta seg oppdrag dersom det er risiko


for at hans personlige økonomiske interesser kankomme i konflikt med klientens interesser.

I kravet til uavhengighet ligger også at advoka-ten skal være økonomisk uavhengig av klientenog oppdraget. I en viss forstand vil en advokatsom skal ha inntekter av et oppdrag, alltid ha enøkonomisk egeninteresse i oppdraget og dermeden økonomisk tilknytning til klienten. Dette er enforutsetning som naturlig nok må aksepteres.Utvalget peker likevel på at utgangspunktet skalvære at advokaten setter klientens interesse foransin økonomiske egeninteresse i å gjennomføreoppdraget, og når advokaten vurderer grensenefor hvilket omfang oppdraget bør få. Med dettemener utvalget at en sak skal behandles på eneffektiv og hensiktsmessig måte, selv om advoka-ten kunne ha økonomisk interesse av å lage etmer omfattende arbeid ut av saken. Advokatenskal heller ikke råde klienten til å forfølge en dår-lig sak, selv om det kunne gitt advokaten inntek-ter.

Advokaten bør heller ikke ha økonomiskeinteresser i utfallet av et oppdrag. Dette vil kunnepåvirke advokatens rådgivning på flere plan, foreksempel der det reises spørsmål om å inngå for-lik eller der det oppstår spørsmål om en sak skaltrekkes eller om et krav skal reduseres. Utvalgetforeslår at det i lovforslaget § 38 om vederlag ogsalær, fastsettes at advokaten ikke kan beregnevederlag på en måte som går ut over advokatensuavhengighet. I dette ligger at advokaten foreksempel ikke skal overta klientens krav. Salær-beregningen skal heller ikke knyttes til resultatet isaken, for eksempel ved at salæret fastsettes til enprosentandel av summen klienten blir tilkjent avmotparten. De gjeldende reglene om dette, slik deivaretar kravet om uavhengighet ved salærbereg-ningen, bør videreføres.

Avtaler om at advokaten skal få betalt etterprinsippet «no cure no pay» innebærer at advoka-ten får en noe annen økonomisk interesse i sakenenn ved vanlige avtaler om salær. Ved avtalerbasert på «no cure no pay», vil advokaten fra-skrive seg retten til honorar hvis klienten tapersaken, men vil kunne kreve honorar hvis klientenfår helt eller delvis medhold. Slike avtaler omsalærberegning er akseptert etter dagens reglerfor god advokatskikk.13 Utvalget ser at slike avta-ler kan ha store fordeler for klienter, og vil ikkeforeslå endringer i denne adgangen. Utvalgetpeker imidlertid på at advokaten uansett bør vur-dere om det i den aktuelle saken er ubetenkelig åpåta seg et oppdrag hvor salæret baseres på «no

cure no pay»-prinsippet. Hensynet til klienten børalltid være førende for vurderingen. Er oppdragetstort, slik at advokatens avhengighet av inntektenblir sterkt påvirket av utfallet av saken, bør advo-katen ikke påta seg oppdraget på slike vilkår. Forøvrig er det utvalgets oppfatning at reglene i advo-katforskriften kapittel 12 om salærberegning ivare-tar hensynet til advokaters uavhengighet på engod måte. Se nærmere i punkt 20.5.2 om dette.

For å være økonomisk uavhengig, bør advoka-ten ha en ordnet økonomi, slik at han kan utføreoppdrag uten å la seg påvirke av egen økonomiskrisiko eller fordel. Advokaten bør kunne klare segøkonomisk uten å påta seg et aktuelt oppdrag. Enordnet advokatøkonomi vil bidra til at advokateneikke prioriterer kravet til lønnsomhet eller valg avsaker på en måte som kommer i motsetningsfor-hold til kravet om uavhengighet. Hensynet til atadvokaten skal ha en ordnet økonomi ligger blantannet til grunn for bestemmelsen i lovforslaget§ 10 første ledd andre punktum.

Utvalget har vurdert spørsmålet om advoka-ters uavhengighet når advokaten eller advokatfo-retaket har store deler av sin inntekt fra én klient.I slike tilfeller er faren er at advokatens fagligevurderinger eller vurderinger knyttet til gjennom-føring av oppdrag, vil kunne bli påvirket av atadvokaten er økonomisk avhengig av klienten.Når en advokat eller et advokatforetak har inntek-ter fra flere klienter, vil de stå friere og vil kunnegjennomføre oppdrag og gjøre vurderinger uten åvære påvirket av risikoen for å miste hele ellerstore deler av sitt inntektsgrunnlag. I lys av dettemener utvalget at det ideelt sett burde være etkrav om advokater ikke skal kunne ha oppdrag frakun én eller få klienter. Ut fra tilsvarende betrakt-ninger er det i lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjonog revisorer (revisorloven) § 4-6 bestemt at «revi-sor skal påse at honorar fra en klient, en gruppe… ikke utgjør så stor del … at det er egnet til åpåvirke eller reise tvil om revisors uavhengighetog objektivitet». Det er ikke fastsatt et bestemtprosentkrav i revisorloven § 4-6.

For advokater er det imidlertid en del vektigeinnvendinger mot å stille et generelt krav omsammensatt portefølje, som skal gjelde for alleadvokatvirksomheter uansett størrelse og geo-grafisk plassering. For de fleste advokater vil opp-dragsmengden variere over tid. Et krav om atadvokatene skal ha en tilstrekkelig oppdrags-mengde fra forskjellige klienter vil kunne værevanskelig å etterleve. Utvalget peker også på at detvil kunne virke konkurransebegrensende og at detvil kunne hindre nyetableringer. Videre vil et sliktkrav kunne være problematisk særlig for mindre13 Se Advokathåndboken 2014/2015, s. 242–243 og 261.


advokatforetak. Dersom det stilles krav om at inn-tekten må genereres fra flere klienter, vil detbegrense muligheten for små foretak til å påta segomfattende og tidkrevende oppdrag som leggerbeslag på advokatforetakets ressurser i en langperiode.

Utvalget har på denne bakgrunn kommet til atdet ikke vil være rimelig å fastsette et forbud motat advokater eller advokatforetak kun har én kli-ent – eller å stille krav om et visst tilfang av klien-ter eller om at inntektene må genereres fra flereklienter. Utvalget presiserer likevel at lovforsla-gets bestemmelse om uavhengighet gjelder foradvokater i situasjoner hvor de har en eller få kli-enter, og at de alltid skal sette klientens interesserforan sine egne økonomiske interesser i å gjen-nomføre oppdraget.

10.3.2.4 Uavhengighet av motparten

Dersom advokaten har bindinger til klientensmotparter, vil det kunne innebære en interesse-konflikt som vil kunne påvirke advokatens evne tilå ivareta klientens interesser på best mulig måte.En binding til motparten kan også være egnet til åskape tvil om advokatens lojalitet til klienten. Gjel-dende regler i advokatforskriften kapittel 12 punkt3.2 om at en advokat i samme sak ikke kan repre-sentere flere klienter med motstridende interes-ser, at advokaten bare kan påta seg oppdrag for enklient mot en av advokatens øvrige klienter nårdet er klart ubetenkelig, og at en advokat skalvære varsom med å ta oppdrag mot en tidligereklient, bør videreføres. Utvalget går derfor ikkenærmere inn på vurderingene av disse reglene.Utvalget har likevel funnet grunn til å kommen-tere adgangen til å samtykke ved interesse-konflikt.

10.3.2.5 Adgangen til å samtykke ved interesse-konflikter

Bestemmelsene i advokatforskriften kapittel 12punkt 3.2.5 åpner for at klienten kan samtykke tilat advokaten påtar seg oppdraget selv om det fore-ligger en interessekonflikt. Etter bestemmelsen eret samtykke likevel ikke er befriende dersomadvokaten ved å påta seg oppdraget kan bryteplikten til lojalitet, fortrolighet eller uavhengighet.Advokaten må derfor vurdere sin stilling selv omklienten har avgitt samtykke.

Den sentrale innsigelsen mot adgangen til åsamtykke til at advokater tar oppdrag selv om detforeligger en interessekonflikt, beror nettopp pådet prinsipielle spørsmålet om hvorvidt det er

mulig å avtale seg bort fra en interessekonflikt.Utvalget vil trekke frem at advokaten er avhengigav at klienten har tillit til advokatens lojalitet. Bådeden tidligere klienten og den nye klienten harkrav på lojalitet fra advokaten. Der hvor det nyeoppdraget kan sette advokaten i en lojalitets-konflikt, bør advokaten avstå fra oppdraget.

Adgangen til samtykke – betydning av oppdragstypen

Vurderingen av om det bør kunne samtykkes til atadvokaten påtar seg oppdrag til tross for at detforeligger en interessekonflikt, kan bli preget avhvilken type oppdrag det dreier seg om. Der opp-draget i liten grad omfatter beskyttelsesverdigeopplysninger, for eksempel fordi klienten ikke haroverlevert fortrolig eller taushetsbelagt informa-sjon til advokaten, vil det være mindre betenkeligat advokaten påtar seg oppdraget, og for øvrig kandet være nærliggende å vurdere om det overhodetoppstår noen interessekonflikt. Dette kan foreksempel være oppdrag som gjelder bistand tilregistrering av rettigheter i offentlige registre forfast eiendom eller registrering av selskapsstif-telse, kapitalforhøyelser og styreendringer. Andreeksempler er oppdrag der rådgivningen fra advo-katen er nærmest standardisert. Utvalget antar atdersom det skulle oppstå spørsmål om interesse-konflikt, vil det normalt være lite betenkelig at kli-entene kan samtykke til at advokaten påtar segoppdrag i slike tilfeller. Det vil i slike tilfeller væremindre risiko for at det i ettertid kan oppstå pro-blemer som følge av interessekonflikten.

I andre typer oppdrag, som for eksempel kom-plekse ervervsmessige transaksjoner eller sakersom inneholder personlige opplysninger, som foreksempel skiftesaker og straffesaker, vil det væremer betenkelig at interessekonflikter håndteresved samtykke fra klientene. I slike saker vil detnormalt være atskillig viktigere for klienten at hankan ha full tillit til advokatens lojalitet. Det vil ogsåkunne være en større risiko for at det i ettertid viloppstå problemer som følge av interessekonflik-ten, dersom klienten ikke skulle være fornøydmed måten advokaten har utført oppdraget på.Advokaten bør derfor grundig vurdere om han islike tilfeller bør avstå fra å påta seg slike sakerselv om klientene kunne tenkes å samtykke.

Adgangen til samtykke – advokatvirksomheter med spesialkompetanse

Innenfor enkelte juridiske fagområder kan detvære få advokater som har spesialkompetanse, ogkompetansen kan gjerne være konsentrert i ett


eller få advokatforetak. På slike fagområder kandet by på problemer for klienten å få tilgang tilkvalifisert advokatbistand dersom det ikke varadgang til å samtykke for å avklare interessekon-flikter, for eksempel der advokaten tidligere harrepresentert en motpart i en annen sak.

Hvis det ikke er noen forbindelse mellomsakene, og advokaten heller ikke har informasjonfra den tidligere saken som kan være av betyd-ning i den nye saken, vil det normalt ikke værebetenkelig at advokaten påtar seg oppdrag selvom han for eksempel har representert motparteni en tidligere sak. Etter utvalgets syn foreliggerdet i utgangspunktet ikke interessekonflikt i enslik situasjon. Utvalget mener at hvis advokatenlikevel velger å kontakte motparten (den tidligereklienten) for å varsle om forholdet, er dette mer etutslag av kulanse. Hvis man derimot får en sakmot en løpende klient, på samme saksområdesom man bistår klienten på – noe som typisk vilvære tilfellet for spesialiserte advokatmiljøer – vildet normalt foreligge en interessekonflikt. Spørs-målet om hvorvidt advokaten likevel etter sam-tykke kan påta seg oppdraget, bør bero på en kon-kret vurdering. Har advokaten informasjon fra detløpende forholdet som kan brukes, eller somadvokaten kan mistenkes for å bruke, i den nyesaken, bør advokaten være tilbakeholden med åpåta seg den nye saken også om den andre klien-ten skulle samtykke.

Utvalget vil også peke på at en for streng prak-tisering av interessekonfliktreglene kan inne-bære problemer i et lite land som Norge. Satt påspissen: Klienter ville kunne spekulere i å opp-rette klientforhold hos «alle» spesialiserte advo-katforetak, og dermed aktivt forhindre konkur-renter i å få juridisk ekspertise på området. Gene-relt vil dette også berøre klientens frihet til å velgeadvokat, og klientens interesser i å unngå advo-katskifte og prosesskostnader som følge av eninteressekonflikt.

Adgangen til samtykke – krav til informert samtykke

For de tilfellene at det er en reell interessekonfliktsom kan løses med et samtykke, må det være enforutsetning at advokaten har gitt klienten full-stendig og oppriktig opplysning om hva interesse-konfliktproblemet består i, og samtykket må hakommet klart til uttrykk fra klienten. Dette gjel-der også etter dagens regler i advokatforskriften.Dette bør videreføres og gir etter utvalgets syn enviss garanti for at klienten har tatt stilling til situa-sjonen ut fra hva slags oppdrag som skal utføres

og forholdene ellers, og at klienten anser advoka-tens lojalitet som tilfredsstillende.

En annen problemstilling er hvordan hensynettil fullstendig opplysning til en klient om interesse-konflikten skal avveies mot klientenes krav påtaushetsplikt og fortrolighet overfor den klientensom er «roten» til interessekonflikten. Denne pro-blemstillingen oppstår også i forbindelse med kli-entkollisjon etter reglene i advokatforskriftenkapittel 12 punkt 3.2.3 siste ledd, hvor advokatenhar plikt til å informere oppdragsgiveren om for-holdet. I utvalgets lovforslag åpnes det for at mankan bruke taushetsbelagt informasjon til avkla-ring av interessekonflikter. Denne adgangen, somfølger av lovforslaget § 27 første ledd bokstav a,tar imidlertid bare sikte på interne avklaringer.Hvis det er spørsmål om å be om samtykke fra tid-ligere klienter, må det avklares med klienten somkommer med den nye saken, om det er i orden ågi den tidligere klienten tilstrekkelig informasjonom saken til at det kan gis et informert samtykke.Advokaten må også ta hensyn til at det er to klien-ter som har krav på taushetsplikt fra advokatensside, både den tidligere og den nye. Den tidligereklientens identitet kan dermed ikke avsløres forklienten med den nye saken, før dette er avklartmed den tidligere klienten.

Oppsummering av utvalgets vurderinger av adgangen til å samtykke ved interessekonflikter

Det er utvalgets oppfatning at det er gode grunnertil å ha adgang til å gi samtykke ved interessekon-flikter, og at det vil kunne få uheldige konsekven-ser dersom denne adgangen ikke videreføres.Sentral og avgjørende for utvalgets oppfatning erimidlertid regelen om at et samtykke likevel ikkevil være befriende dersom advokaten ved å påtaseg oppdraget, kan bryte plikten til lojalitet, for-trolighet eller uavhengighet. Etter utvalgets synbør det være klart at advokaten alltid skal gjøre engrundig vurdering av om et samtykke vil frita fraeller hindre interessekonflikten etter dennebestemmelsen, og at denne vurderingen skal leg-ges til grunn for om samtykke bør innhentes. Detvil etter utvalgets syn kunne være hensiktsmessigå utforme en enda klarere forpliktelse for advoka-ten til å foreta en slik vurdering, og til at vurderin-gen bør være avgjørende for om samtykke fra kli-enten reelt sett vil være befriende. Nærmere regu-leringer bør eventuelt fastsettes i forskrift.

Dersom advokaten er nær forbundet medsakens motpart, for eksempel i tilfeller hvor mot-parten og advokaten er i nær familie eller har øko-nomisk felleskap, vil advokaten mangle den nød-


vendige uavhengigheten. Det vil også være man-gel på uavhengighet dersom advokaten har forret-ningssamarbeid, vennskap eller annet slektskapmed motparten. I alle disse situasjonene bør detvurderes spesielt nøye om et samtykke er tilstrek-kelig til at advokaten kan påta seg oppdraget utenat det bryter med hans plikt til å være uavhengig,og den klare hovedregelen bør være at slikeinteressekonflikter ikke er forenlige med uavhen-gighetskravet.

10.3.2.6 Reglene om interessekonflikter anvendt på fellesskap

Hvis en advokat er i interessekonflikt, er alle advo-kater ved det samme kontoret/advokatforetaket iinteressekonflikt. Dette fremkommer i dag avadvokatforskriften kapittel 12 punkt 3.2.6. Dettegjelder uavhengig av organisasjonsform og av omkontorene ligger geografisk atskilt. Utvalget serikke grunn til å foreslå endringer i dette utgangs-punktet, men antar at det kan skje en utvikling pådette området som det i fremtiden kan tas hensyntil i regler for god advokatskikk. For eksempelkan nye tekniske muligheter eller samfunnsutvik-lingen føre til at nye behov tilsier en annen vurde-ring av avgrensingen av hvem som er omfattet avinteressekonflikten.

Utvalget har vurdert spørsmålet om interesse-konflikter når det gjelder advokaters oppdrag somstyremedlemmer. Som det fremgår ovenfor,mener utvalget at en advokat som er styremedlemi et selskap, ikke samtidig kan yte advokatbistandtil selskapet. Se nærmere om dette ovenfor i punkt10.3.2.2.2 og i merknadene til lovforslaget § 22andre ledd. Utvalget vil likevel presisere at advo-katforskriften kapittel 12 punkt 3.2.6 bør kommetil anvendelse i tilfeller hvor en advokat i advokat-foretaket er styremedlem i et selskap. For eksem-pel bør ikke et advokatforetak ta på seg en sakmot selskapet som en advokat i advokatforetaketer styremedlem i.

10.3.3 Utvalgets vurderinger av adgangen til å kombinere advokatvirksomhet med annen virksomhet

Kravet om at advokater skal være uavhengigeinnebærer etter utvalgets syn at det må settesbegrensninger for hva en advokat kan drive medved siden av å være advokat. Begrensningene gjel-der både for hvilken virksomhet som kan drivesfra eller innenfor samme foretak som advokatvirk-somheten, og for hvilken virksomhet som kan dri-ves ved siden av advokatvirksomheten.

Dagens ordning med «passiv advokatbevil-ling», hvor bevillingen ligger klar for å aktiveresigjen når det passer for advokaten, videreføresikke. Personer som har advokatbevilling, vil i min-dre grad enn i dag kunne tre ut av en stilling somadvokat og likevel ha advokatbevillingen regis-trert. Etter utvalgets forslag må advokaten si fraseg bevillingen hvis advokaten påtar seg et opp-drag som er uforenlig med advokatvirksomhet.Dessuten vil bevillingen aldri kunne være passiv.Hvis man har advokatbevilling, er man underlagtreglene for advokatvirksomhet, man har for-sikringsplikt og man må betale bidrag til Advokat-samfunnet.

10.3.3.1 Kombinasjon av advokatvirksomhet og annen juridisk yrkesaktivitet

Utvalget mener at det er enkelte typer juridiskestillinger som ikke bør kunne kombineres medadvokatvirksomhet, fordi det vil gå ut over denuavhengigheten advokaten skal ha i sin advokat-virksomhet. En advokat bør ikke kunne kombi-nere sin advokatstilling med stilling i dømmendevirksomhet. En advokat bør heller ikke kunnekombinere sin virksomhet med stilling i påtale-myndigheten. Se nærmere om de konkrete stillin-gene og eksempler i merknadene til lovforslaget§ 22.

Videre har utvalget vurdert problemstillingerknyttet til situasjonen når en advokat går inn i enstilling ved siden av advokatpraksisen, der advo-katen skal utøve juridisk yrkesaktivitet. Utvalgetmener at en slik kombinasjon i visse tilfeller kanvære problematisk for advokatens uavhengighet.Innenfor advokatvirksomheten gjelder det særligeregler som skal ivareta hans uavhengighet, sliksom instruksjonsforbudet, krav til eiere i advokat-foretak, etiske regler om uavhengighet medvidere. Ved en fri adgang til å påta seg andre juri-diske arbeidsoppgaver utenfor advokatvirksom-heten vil de reglene som ellers skal ivareta advo-katens uavhengighet, kunne bli uthulet. Det eraltså en nær sammenheng mellom kravene for åivareta uavhengigheten innad i advokatforetaket,og bestemmelsen om adgangen til å kombinereadvokatvirksomhet med annen juridisk virksom-het. Kjernen i begge er at annen virksomhet ikkemå gå ut over advokatens uavhengighet.

Utvalget peker på at det vil kunne være proble-matisk å ivareta uavhengighetskravet dersomadvokaten har en annen stilling hvor han driverjuridisk virksomhet innenfor samme praktiskearbeidsfelt, for eksempel både som ekstern advo-kat i eiendomssaker og som ansatt juridisk rådgi-


ver i en plan- og bygningsetat. I slike tilfeller vilpersonen ha to forskjellige roller. Som saksbe-handler skal vedkommende gjøre faglige vurde-ringer og utføre faglig arbeid etter instruks fraden aktuelle etaten. Som advokat skal vedkom-mende være uavhengig. Utvalget antar at det ermulig for advokaten å ivareta sin uavhengighet i etslikt tilfelle, men det må vurderes konkret og vilkreve at advokaten er seg bevisst problemstillin-gene det medfører å være i en slik dobbeltrolle.

Også utøvelsen av advokatvirksomhet samti-dig med utførelse av annet juridisk arbeid forsamme arbeids- eller oppdragsgiver vil etter utval-gets oppfatning kunne være problematisk. I sliketilfeller vil vedkommende ha forskjellige rolleroverfor arbeidsgiveren. Det vil kunne være van-skelig både for advokaten, arbeidsgiveren, andreansatte og for forretningsforbindelser eller mot-parter å skille mellom hvilken rolle vedkom-mende innehar til enhver tid. For eksempel vil kli-entens forventning om å kunne instruere en saks-behandler kunne smitte over på klientens forvent-ninger til den samme personen i advokatrollen.Etter utvalgets syn er dette uheldig fordi advoka-trollen krever at advokaten selv og de som advo-katen skal forholde seg til, forstår og respektererfor eksempel advokatens plikt til å følge etiskeregler og gjøre faglig objektive vurderinger. Utval-get mener at det er viktig med klare linjer foradvokatene i deres rolle, og søker å fastsetteregler som i størst mulig grad kan forhindre at detoppstår rolleblanding for advokatene og dem somskal forholde seg til advokatene. Denne problem-stillingen er særlig aktuell for internadvokater oger kommentert i merknadene til § 18 tredje ledd.

Det forekommer også at advokater fra advo-katforetak ansettes i full stilling eller på deltid hosen klient. Utvalget peker på at dette vil være pro-blematisk for advokatens uavhengighet, ved atadvokaten vil ha mindre avstand til og frihet fraklienten enn ellers, og at dette kan påvirke kravetom at advokaten skal være objektiv i sine fagligevurderinger. En ordning hvor advokatene erutplassert eller jobber tett med klienten har imid-lertid mange gode sider ved seg – blant annet atadvokaten får god kjennskap til klientens fag-område og virksomhet, at tilgangen til advokat-bistand er god, og at advokaten kan opparbeideseg arbeidserfaring hos klienten. Utvalget menerlikevel at advokatbistand til klientene i slike tilfel-ler bør ytes enten ved at advokaten er ansatt sominternadvokat, eller ved at vedkommende personbør arbeide hos klienten som jurist.

På den annen siden finnes det flere tilfeller deradvokaten bør kunne utøve juridisk yrkesaktivitet

i stilling på oppdragsbasis eller annet grunnlagved siden av advokatvirksomheten, fordi det ikkegår ut over uavhengigheten. Advokatvirksomhetbør for eksempel kunne kombineres med under-visnings- og forskningsstillinger eller med en del-tidsstilling i en bransjeorganisasjon for advokater.Utvalget vil presisere at hensikten med forslagetikke er å legge føringer på eller begrense advoka-ters faglige utvikling, kompetanseutveksling,bransjeutvikling eller lignende.

10.3.3.2 Kombinasjon av advokatvirksomhet og yrkesaktivitet som ikke er av juridisk art

Oppdrag og ansettelsesforhold som ikke er avjuridisk karakter, må som utgangspunkt antasikke å virke inn på advokatens uavhengighet. Enadvokat kan for eksempel utøve virksomhetinnenfor kunst eller idrett, eller drive jordbruk,skogbruk eller fiske, noe som normalt ikke vilkomme i konflikt med advokatens uavhengighet.Hvis arbeidet kan påvirke advokatvirksomhetenog gjøre at advokaten tar andre hensyn i tillegg tilå dekke klientens behov for bistand, antar utval-get at det kan være en risiko for at virksomhetengår ut over uavhengigheten. Virksomhet hvoradvokatens økonomiske interesser kan bli sam-menblandet med advokatens rettslige rådgivning,bør etter utvalget syn unngås. Bestemmelsen ilovforslaget § 22 legger opp til at advokaten kon-kret må vurdere om virksomheten kan kombine-res med rollen som uavhengig advokat. Se nær-mere om dette spørsmålet for internadvokater imerknadene og utvalgets vurderinger av ogmerknadene til lovforslaget § 18. For eksempel vildet vanskelig kunne sies å gå ut over uavhengig-heten dersom en deltidsansatt kommuneadvokatsom også er musiker, i tillegg underviser på denkommunale musikkskolen.

10.3.3.3 Advokatrollen i kombinasjon med lederroller

Utvalget har videre vurdert behovet for en nær-mere regulering av hvilke oppdrag en advokat kanpåta seg i kombinasjon med andre stillinger (ellerannen virksomhet) når det gjelder advokatensrolle i ledelsen hos en klient. De særlige spørsmå-lene om adgangen til å ha styreverv i en virksom-het som er klient, er drøftet ovenfor i punkt10.3.2.2.2. Her er spørsmålet i hvilken grad detellers bør være adgang for advokaten til å kombi-nere advokatvirksomhet for et selskap med å tadel i selskapets ledelse. For internadvokater erdet gjort vurderinger av dette under punkt 14.2.5.


Under nærværende punkt ser utvalget på situasjo-nen for advokater i advokatforetak og for organi-sasjonsadvokater.

Det er særlig uavhengighet av klienten og avadvokatens egeninteresser som etter utvalgetssyn vil kunne være problematisk og kan tilsi atadvokater ikke bør ta del i ledelsen eller i forret-ningsmessige beslutninger og samtidig opptresom advokat for samme virksomhet. Utvalgetpeker på at det er viktig å unngå at advokaten yteradvokatbistand i forbindelse med forretnings-eller driftsmessige beslutninger som advokatenselv har vært med på å fatte. Ved en slik konstella-sjon blir advokaten «selvprosederende». Det erikke forbud mot å være selvprosederende eller påannen måte føre sin egen sak, men da kan manikke samtidig inneha rollen som advokat.

Utvalget mener også at en advokat som har etforetak som klient, ikke vil være tilstrekkelig uav-hengig av klienten dersom han samtidig er foreksempel daglig leder eller administrerendedirektør i foretaket. Når det gjelder ledere underdet øverste nivået, vil det ikke være like klart.Spørsmålet som må vurderes, er om advokatenkan inneha den aktuelle stillingen og likevel yteuavhengig rådgivning. Har advokaten fattet ellervært med på å fatte avgjørelsene som et advokat-oppdrag knytter seg til, bør utgangspunktet væreat advokaten ikke er tilstrekkelig uavhengig til athan eller hun kan påta seg oppdraget, fordi advo-katen ikke vil være tilstrekkelig uavhengig til ågjøre en objektiv faglig vurdering.

10.3.4 Utvalgets vurderinger av instruksjonsforbudet

Instruksjonsforbudet følger etter gjeldende rett avdomstolloven § 232 første ledd, og er blant annetomtalt under punkt 14.1.8.1. Instruksjonsforbudeter av grunnleggende betydning for advokatersuavhengighet. Regler om instruksjonsforbudetskal ivareta advokatens uavhengighet i hans ellerhennes faglige vurderinger og innebærer et for-bud mot at advokaten kan instrueres om den fag-lige utførelsen av oppdraget. Utvalget foreslår i allhovedsak å videreføre de gjeldende reglene ominstruksjonsforbudet.

Instruksjonsforbud gjelder overfor oppdrags-ansvarlige advokater. Det må utpekes oppdragsan-svarlige advokater både i advokatforetak og foroppdrag som utføres utad av organisasjonsadvo-kater. For internadvokater blir situasjonen noeannerledes, siden det ikke utpekes en oppdrags-ansvarlig advokat, se nedenfor om dette.

Etter utvalgets forslag skal ingen kunneinstruere en advokat i advokatforetak når det gjel-der den faglige utførelsen av oppdraget. Utvalgetmener således at forbudet må gjelde ikke bare foradvokatforetaket eller for arbeidsgiveren til advo-katen, men også for klienten og andre.

Når det gjelder innholdet i forbudet, presise-rer utvalget at det ikke skal begrense advokatfore-taket, eller vedkommende leder eller ledelse fororganisasjonsadvokatene eller internadvokatene, iå gi generelle retningslinjer om for eksempelhvilke saker advokaten skal ta, eller om gjennom-føring av regler og etiske retningslinjer. Selv ominstruksjonsforbudet etter utvalgets forslag ogsågjelder overfor klienten, presiseres det at advoka-ten må forholde seg til klientens ønsker oginteresser, og kan for eksempel ikke ta ut stevningeller fremsette en anke dersom dette ikke er i trådmed klientens ønsker. Klienten kan imidlertidikke instruere advokaten når det gjelder utformin-gen av et juridisk råd. Med dette mener utvalget atklienten ikke kan instruere advokaten om de juri-diske vurderingene i en betenkning. Imidlertid erikke instruksjonsforbudet ment å innebære atadvokaten har disposisjonsrett over hvordansaken presenteres utad. Etter utvalgets syn, ogslik lovforslaget er lagt opp, bør advokaten haadgang til å tre tilbake dersom klienten ikke føl-ger advokatens råd. Utvalget foreslår at hvis klien-ten for eksempel ønsker at en rettssak skal base-res på et bestemt rettslig resonnement som advo-katen ikke kan dele, kan advokaten velge å tre til-bake, jf. lovforslaget § 37 om gjennomføringen avadvokatoppdraget. Dette må som utgangspunktgjelde i både sivile saker og straffesaker. Når detgjelder straffesaker, peker imidlertid utvalget påat forsvareren har en særlig plikt til å sørge for atklienten får en riktig behandling, selv om detteskulle gå på tvers av hva klienten ønsker. Dermedvil instruksjonsforbudet for klienten etter omsten-dighetene kunne stå særlig sterkt i straffesaker.

Ved at instruksjonsforbudet gjelder overforoppdragsansvarlig advokat, ivaretas hensynet tilat den oppdragsansvarlige advokaten fritt måkunne instruere sine hjelpere om den faglige utfø-relsen av arbeidet. Forbudet mot å instruere omden faglige utførelsen av oppdraget er ikke ment ågjelde internt mellom den oppdragsansvarligeadvokaten og andre advokater eller advokatfull-mektiger som bistår. I denne anledning pekerutvalget på at når en advokatkollega instrueres aven oppdragsansvarlig advokat, vil dette kunne fåbetydning for hvem som er ansvarlig i henhold tilprofesjonsansvaret. Etter utvalgets forslag erutgangspunktet at det er den advokaten som yter


bistanden, som er personlig ansvarlig for feil haneller hun har begått, men i den grad feilen er for-årsaket av instruksen fra den oppdragsansvarligeadvokaten, er det den oppdragsansvarlige advoka-ten som er ansvarlig. Se nærmere om dette underpunkt 20.6.2.3 og i merknadene til lovforslaget§ 40 tredje ledd.

10.3.4.1 Instruksjonsforbudet for organisasjons-advokater

På samme måte som for advokater i advokatfore-tak, tilsier hensynet til klientenes krav om en uav-hengig advokat at arbeidsgiveren ikke skal kunneinstruere en organisasjonsadvokat om den fagligeutførelsen av advokatoppdraget. Dette bør etterutvalgets syn også være utgangspunktet i dennerelasjonen, fordi det er klienten som «eier» saken,og håndteringen av den ligger altså utenforarbeidsgiverens styringsrett. For advokatvirksom-het som drives av organisasjonsadvokater, kan for-holdene imidlertid være noe annerledes enn foradvokater i advokatforetak. Hvis advokatvirksom-heten for eksempel drives i en organisasjon ellerstiftelse med ideelle interesser, vil det kunne værenaturlig at organisasjonen har anledning til åinstruere advokaten om å avslutte et oppdrag nårdette er nødvendig for ikke å komme i konfliktmed organisasjonens eller stiftelsens ideelleinteresser. Dreier det seg om en organisasjon somikke har ideelle interesser ut over det å yte rettsligbistand til ubemidlede personer, vil dette hensy-net imidlertid ikke gjøre seg gjeldende, og det børikke være adgang til å instruere advokaten om åavslutte et oppdrag.

10.3.4.2 Instruksjonsforbudet for internadvokater

Utvalget mener at det er viktig å ivareta intern-advokatenes uavhengighet og foreslår derfor atinstruksjonsforbudet også skal gjelde for intern-advokater.

For internadvokatene er det som utgangs-punkt arbeidsgiveren som er klienten. Ansatte er ialminnelige arbeidsforhold underlagt en generellregel om arbeidsgivers styringsrett. Styringsret-ten er ulovfestet og bygger på en generell sedvaneom at arbeidsgiver må kunne gi rimelige og nød-vendige instrukser innenfor arbeidsforholdet.Etter gjeldende rett, jf. domstolloven § 233 tredjeledd, gjelder instruksjonsforbudet for internadvo-kater, jf. domstolloven § 233 første ledd bokstav a,for bistand som advokaten yter til andre ennarbeidsgiveren og selskaper som tilhører sammekonsern. Som nevnt ovenfor, foreslår utvalget at

instruksjonsforbudet skal gjelde også for advoka-tens klienter. Til dette hører også utvalgets vurde-ringer ovenfor, om at advokaten må forholde segtil klientens ønsker og interesser, for eksempelslik at advokaten ikke kan ta ut stevning ellerfremsette en anke dersom dette ikke er i tråd medklientens ønsker. Utvalget presiserer at arbeidsgi-veren for øvrig – ut over å instruere om advoka-tens faglige utførelse av advokatbistanden – vil haalminnelig instruksjonsrett og styringsrett, somoverfor andre ansatte.

For internadvokater utpekes det ikke en opp-dragsansvarlig advokat når internadvokaten yterbistand til sin arbeidsgiver, men utvalget antar aten hensiktsmessig løsning er at instruksjonsfor-budet knyttes til en overordnet advokat. Det vil siat det ikke er andre enn en overordnet advokatsom bør kunne instruere internadvokater om denfaglige utførelsen av oppdraget. At en overordnetadvokat kan gi instrukser, innebærer for eksem-pel at en kommuneadvokat kan instruere sineansatte advokater om hvordan et rettslig spørsmålskal prosederes, eller hvilke faglige råd som skalgis til kommunen i en bestemt sak. Instruksjonenomfatter også innholdet i en juridisk betenkning.Har den overordnede advokaten en annen oppfat-ning om innholdet i de faglige vurderingene, vildet antagelig være en mer smidig håndtering atden overordnede advokaten utformer det rettsligerådet selv, eller at oppdraget overføres til enannen medarbeider. Arbeidsgiveren – for eksem-pel kommunen – kan ikke gi faglige instruksjoner.Kommunen vil imidlertid kunne gi instrukser omhåndtering av saken på samme måte som klienterellers kan instruere sin advokat.

Hvis det er en annen enn arbeidsgiveren somer klient, for eksempel et konsernselskap somogså har eksterne eiere, vil det være dette selska-pet som «eier» saken som klient og som uttrykkerklientens ønsker og interesser. En overordnetadvokat vil, i motsetning til arbeidsgiveren, kunnegi instrukser om den faglige håndteringen av enslik sak. Den advokaten som har det overordnedeansvaret for advokatvirksomheten i enheten, kan ialle fall et stykke på vei sammenlignes med denansvarlige advokaten i et advokatforetak. Forøvrig vil arbeidsgiveren ha alminnelig instruk-sjonsrett og styringsrett, som overfor andreansatte.

Utvalget bemerker imidlertid at adgangen foren overordnet internadvokat til å instruere i fag-lige spørsmål er en mulighet som lovforslagetsbestemmelse åpner for, og ikke noe virksomhetenplikter å benytte seg av. Utvalget ser for seg at detkan avklares i den enkelte virksomhet eller i den


enkelte sak hvorvidt den overordnede advokatenskal ha slik instruksjonsmyndighet.

10.4 Krav om lojalitet – gjeldende rett

Kravet om lojalitet regnes som et av de grunnleg-gende prinsippene for advokater. Advokaten skalvære lojal mot klienten og ivareta klientensinteresser. Dette har nær sammenheng med kra-vet om uavhengighet, ved at advokaten ikke skalla seg påvirke av egeninteresser eller andre uten-forliggende interesser, men ivareta klientens. Kli-enten skal kunne forvente at advokaten ivaretarklientens interesser og kunne ha tillit til at advoka-ten ikke har lojalitetsbindinger til andre enn klien-ten. Det fremgår av domstolloven § 224 at advo-katvirksomhet skal utøves i samsvar med godadvokatskikk, og at advokaten skal utøve sin virk-somhet i overensstemmelse med klientens tarv.Kravet om lojalitet til klienten kommer til uttrykk iflere bestemmelser i advokatforskriften. Advokat-forskriften kapittel 12 punkt 3.2.1 foreskriver at enadvokat ikke skal påta seg oppdrag hvis det der-ved oppstår «risiko for brudd på advokatens lojali-tet … overfor klientene». Reglene om interesse-konflikter ivaretar kravet om advokatens lojalitettil både tidligere og potensielle klienter.

Kravet til lojalitet innebærer også at advokatenskal utvise lojalitet til rettssamfunnet. Det stilleskrav om at advokaten overfor rettssystemet frem-mer rett og hindrer urett etter rettsordenensanvisning, jf. advokatforskriften kapittel 12 punkt1.2 første ledd. Advokatenes rolle er viktig for atborgerne skal få informasjon om sin rettsstilling.Videre er det en forutsetning for en velfunge-rende rettspleie at advokaten søker å nå en mate-rielt riktig løsning for klienten innen rimelig tid.14

For å ivareta rettssamfunnets legitimitet og trover-dighet, er det viktig at advokatstanden innfrir sam-funnets forventninger til at advokatene er lojalemot både klienten og rettsstaten.15

10.5 Utvalgets vurderinger – krav om lojalitet

Utvalget har inntatt en bestemmelse om krav tillojalitet i lovforslaget. Bestemmelsen er ment åvære en videreføring av kravet til advokaters lojali-

tet etter gjeldende rett. For øvrig er det flere avforslagets bestemmelser som er ment å ivaretaadvokatens lojalitetsforpliktelse.

Gjennom lovforslaget ønsker utvalget å frem-heve at kravet om lojalitet innebærer at advokatenskal utvise lojalitet til klienten og til rettssamfun-net. I kravet om lojalitet til klienten ligger at advo-katen ikke skal ta hensyn til egne interesser, pre-feranser, oppfatninger eller andre utenforliggendeomstendigheter, men alltid sørge for å fremme kli-entens interesse innenfor de rammene lovgivnin-gen generelt og reglene for god advokatskikk set-ter. Lojalitetskravet har også funksjon som enminimumsstandard for advokatens behandling avklienten og klientens sak.

Hvis det oppstår konflikt mellom advokatenslojalitet til rettssamfunnet og advokatens lojalitettil klientens ønsker og interesser, vil grensen forhva advokaten kan gjøre for klienten, være gitt avlovverket, herunder reglene for god advokatskikkog andre retningslinjer for advokater. For forsva-rere vil de etiske reglene i Advokatforeningensretningslinjer for forsvarere kunne angi nærmeregrenser for hvordan forsvareren skal balanserelojaliteten til klienten og lojaliteten til rettssamfun-net, med bakgrunn i hensyn som spesielt gjør seggjeldende for forsvarerrollen.

Det vil kunne forekomme tilfeller hvor klien-ten er uenig med advokaten i hva som er klientensbeste. Utvalget peker på at i slike tilfeller skaladvokaten gi sitt råd uavhengig av hva klientenønsker at rådet skal gå ut på, men advokaten kanikke håndtere saken på en måte som klienten eruenig i. Hvis klienten ikke vil følge advokatensråd, kan advokaten etter lovforslaget § 37 førsteledd si fra seg oppdraget. Ved forsvareroppdragvil det kunne være et vanskelig etisk spørsmålhvorvidt en advokat uten videre kan følge klien-tens instruks. For eksempel vil forsvarerens for-pliktelse til å hindre at klienten blir uriktig dømtkunne komme i strid med prinsippet om at advo-katen ikke kan håndtere saken på en måte somklienten er uenig i.

Det er ikke rom for at advokaten følger religi-øse, politiske eller andre overbevisninger ellerinteresser i arbeidet for klienten. Utvalget menerat hvis advokaten ser at et oppdrag vil kunne med-føre samvittighetskvaler, bør advokaten vurdere åunnlate å påta seg oppdraget etter den adgangensom følger av lovforslaget § 37 første ledd. Hvisdet oppstår en samvittighetskonflikt underveis ioppdraget, eller advokaten velger å påta seg opp-draget til tross for omstendighetene som er pro-blematiske for advokaten, må advokaten ha plikttil å gjennomføre oppdraget og være lojal mot kli-

14 Hanne Harlem, «Advokaten som samfunnets tjener» iSigurd Knudtzon og Wilhelm Omsted (red.), Å være advo-kat, Oslo 2006, s. 10–25, på s. 12 flg.

15 Ibid., på s. 21.


entens interesser og ønsker, uten å skjele til sineoverbevisninger. En annen sak er at situasjonenkan ligge slik an at den beste løsningen er at advo-katen får til en minnelig ordning med klienten omå bytte advokat. Utvalget peker på at i slike situa-sjoner bør advokaten kunne håndtere advokatbyt-tet på en måte som ikke bringer klienten i en dårli-gere posisjon, økonomisk eller på annen måte,enn om advokaten hadde fullført oppdraget.

Som det fremgår av lovforslaget § 23 andreledd, vil det til en viss grad være anledning til åsette rammer for den bistanden som ytes fra orga-nisasjonsadvokater. Innenfor rammene av de inte-resseområdene eller formålene som advokat-bistanden tilbys, og som er fastsatt for oppdraget,vil imidlertid organisasjonsadvokatene være bun-det av kravet om lojalitet til klienten innenfor detkonkrete oppdraget og den konkrete advokat-bistanden som ytes.

Utvalget mener at hvis klientens interesseberører barns situasjon eller andre personer somikke er i stand til å ivareta sine interesser påsamme måte som voksne mennesker i alminnelig-het, skal advokaten være særlig aktpågivendeoverfor de grensene rettssamfunnet setter. Advo-katen skal imidlertid fortsatt primært ha sin kli-ents interesse for øye. I en barnevernssak eller enbarnefordelingssak hvor advokaten ser at barnetvil ha best av at klienten ikke når frem med sinsak, kan – og bør – advokaten diskutere spørsmå-let med klienten, men må utad fremheve de for-hold som taler i klientens favør. Etter utvalgetssyn bør advokaten være ekstra påpasselig medikke å føre beviser eller argumentere for langt,slik at retten får et uriktig totalbilde av en sak sominvolverer barn.

10.6 Krav til faglig dyktighet – gjeldende rett

Når en kunde eller klient engasjerer en profesjo-nell tjenesteyter, kan det sies å foreligge en impli-sitt forutsetning om at tjenesten blir fagmessigutført, for eksempel slik som etter lov 16. juni1989 nr. 63 om håndverkertjenester m.m for for-brukere § 5 første ledd. Ut fra et kontraktsrettsligutgangspunkt vil det være krav om at advokateneimøtekommer de forventningene som klientenemed rimelighet kan stille til advokatenes fagligekvalifikasjoner. Innenfor området for rettslig råd-givning, og særlig for privatpersoner som klienter,vil det gjerne være slik at klienten selv vil ha van-skelig for å vurdere eget behov for bistand, blantannet fordi klienten sjelden opptrer i markedet.

Det er derfor viktig at advokaten innehar de nød-vendige kunnskaper til å identifisere klientensbehov og sikre hans interesser.16 Betydningen avdette aspektet forsterkes av at de fleste klienterogså vil ha vanskelig for å kvalitetssikre den juri-diske bistanden som blir gitt.17 Se nærmere omdette i kapittel 4.

Et krav om faglig dyktighet må kunne sies åkomme til uttrykk i advokatforskriften kapittel 12punkt 3.1.4, som bestemmer at advokaten ikkekan påta seg et oppdrag uten å inneha den nød-vendige kompetanse, med mindre han har mulig-het til å rådføre seg med en kvalifisert kollega.Regelen gjenspeiler CCBEs etiske regler punkt3.1.3. Et unntak er gitt dersom han innen rimeligtid skaffer seg den kunnskap eller innhenter denkompetansen som er nødvendig. Dette unntaketmå ses i sammenheng med advokatens plikt til åivareta sin klients interesser etter beste evne ogplikten til rask, samvittighetsfull og påpasseligbehandling av klientens sak, jf. advokatforskriftenkapittel 12 punkt 3.1.2 og 3.1.4.

Det stilles ikke krav om etterutdanning ellerajourføring av advokaters faglige kunnskaper.Advokatforeningen stiller krav til sine medlem-mer om å gjennomgå obligatorisk etterutdanning,jf. Advokatforeningens vedtekter av 29. juni 1936(revidert utgave av 30. mai 2013) § 12-1, jf. § 2-1.Etter dette kravet har medlemmene plikt til å gjen-nomføre etterutdanning med til sammen 80 kurs-timer i løpet av en femårsperiode.

10.7 Utvalgets vurderinger – kravet om faglig dyktighet

Etter utvalgets mening bør det være en klar ognødvendig forutsetning at advokaten inneharbåde god og oppdatert faglig kunnskap innenfordet området hvor advokaten yter bistand. Utvalgetmener at et krav om faglig dyktighet er sentralt oggrunnleggende for advokater, og foreslår derforen egen bestemmelse i lovforslaget som tydelig-gjør dette som et etisk prinsipp og som et krav tiladvokaten.

Det grunnleggende kravet til faglig dyktighetivaretas gjennom vilkårene som stilles for å fåadvokatbevilling. Den juridiske grunnutdannin-gen og den spesielle advokatutdanningen skal giadvokaten god innsikt i juridisk metode, bred

16 Vilhelm Aubert, Rettssosiologi, Oslo 1968, s. 221.17 Hanne Harlem, «Advokaten som samfunnets tjener» i

Sigurd Knudtzon og Wilhelm Omsted (red.), Å være advo-kat, Oslo 2006, s. 10–25, på s. 17.


kjennskap til de juridiske fagene og ferdighetersom det er særlig viktig å ha for en advokat. Senærmere om dette i punkt 11.2.2 og 11.2.5.

Kravet om at advokater skal opptre med fagligdyktighet innebærer også at advokaten konkretmå ha god kjennskap til rettsområdet advokatengir råd om. Dette vil igjen innebære at en advokatsom ikke har god kjennskap til rettsområdet førhan påtar seg et oppdrag, må skaffe seg slik kunn-skap før han gir råd eller på annen måte yter advo-katbistand i saken. Om utvalgets vurderinger avadgangen til å fakturere for det arbeidet som erkompetanseoppbyggende for advokaten, vises dettil merknadene til lovforslaget § 38 andre ledd.

Videre vil et krav om faglig dyktighet inne-bære at advokaten må holde seg faglig oppdatert.Dette kravet kan ivaretas blant annet ved at advo-katene gjennomfører etterutdanning. Se kapittel18 om utvalgets forslag til krav om etterutdanningfor advokater. Utvalget understreker imidlertid atkravet om å være faglig oppdatert innebærer merenn at advokaten har oppfylt eventuelle krav ometterutdanning. Etter utvalgets syn er det viktig atadvokaten er faglig oppdatert særlig innenfor detområdet advokaten yter advokatbistand på. Dettemå ses i sammenheng med et krav som ligger inn-bakt i profesjonsansvaret: En advokat kan ikkeunngå ansvar for eksempel ved å vise til man-glende kjennskap til en rettsregel fordi den var nypå tidspunktet da klienten mottok bistand. Densom oppsøker advokat, skal være trygg på atadvokaten holder seg kjent med rettsutviklingen.

Utvalget vil fremheve at en advokat ikke baremå være faglig dyktig, men også bør evne å gi inn-siktsfulle og hensiktsmessige råd til klienten. Detvil si at advokaten, i tillegg til å kunne forklare kli-enten på en forståelig måte hvordan saken stårrettslig, bør kunne gi gode råd om hvordan sakenbør håndteres overfor motparten, offentligemyndigheter eller andre involverte, og om andrepraktiske grep som bør tas i saken. Advokaten børkunne vurdere hvordan motparter vil reagere pået utspill, og kunne vurdere prosessrisiko. Disseegenskapene henger nær sammen med kravet omfaglig dyktighet, og det vil normalt kreves erfa-ring for å tilegne seg dette. Utvalget peker på at etminimum av erfaring er sikret gjennom praksis-kravet for å kunne bli advokat.

Kravet om faglig dyktighet søkes også ivare-tatt gjennom forslaget om hjemmel til å innførespesialiseringsordning for advokater i lovforslaget§ 26. En formalisert spesialistordning vil bidra tiløkt faglig dyktighet. Se nærmere om dette i punkt17.2.

Når utvalget foreslår å lovfeste kravet om fag-lig dyktighet, må dette ses i sammenheng med atloven åpner for at enhver skal kunne yte rettsligbistand til andre, slik det følger av lovforslaget§ 99. Når klienten velger å gå til en advokat frem-for til andre for å få rettslig bistand, skal klientenkunne ha en berettiget forventning om at advoka-ten har både grunnleggende og oppdaterte, godefaglige kvalifikasjoner.

Videre må kravet om faglig dyktighet ses isammenheng med at klienten ofte ikke selv harforutsetning for å vurdere kvaliteten på advoka-tens tjeneste. Se kapittel 4 og punkt 10.6 om dette.At kravet nedfelles i loven, vil ikke kunne bøte pådette, men utvalget mener at en lovfesting av kra-vet vil kunne innebære en tydeliggjøring av atadvokaten må stille faglige krav til sin egen advo-katbistand, og at dette er krav som klienter ogandre har til advokaten, og som de vil kunne møteadvokaten med.

10.8 Prinsippet om konfidensialitet

Konfidensialitet er et overordnet prinsipp i advokat-etikken. Kravet om konfidensialitet er begrunnet ihensynet til klientens interesser og anses som enforutsetning for klientens tillit til advokaten.Enhver skal kunne oppsøke advokat for å ivaretaog utnytte sin rettslige stilling uten at fortroliginformasjon som meddeles advokaten, kommer tiluvedkommende.18 Advokatens klient og andresom gir opplysninger under advokatens virksom-hetsutøvelse, skal vernes mot at opplysningeneblir videreformidlet uten deres kunnskap og sam-tykke. Når advokaten har rett og plikt til konfiden-sialitet, ligger det til rette for at klienten kan væreåpen overfor advokaten og gi advokaten alle opp-lysninger om sakens faktum. Dette er en forutset-ning for at grunnlaget for rådgivningen og håndte-ringen av klientens sak blir best mulig, og for etmaterielt riktig resultat av saken. Prinsippet omkonfidensialitet har på denne måten en funksjonsom rettssikkerhetsgaranti, blant annet som etbidrag til at det oppnås materielt riktige resultaterunder rettergang, og er derfor viktig for en velfun-gerende rettspleie og rettsstat. Prinsippet om kon-fidensialitet ivaretar for øvrig generelle person-vern- og integritetshensyn for klientene.

Se nærmere i punkt 15.1 følgende om hensy-nene bak advokaters taushetsplikt spesielt.

Prinsippet om konfidensialitet kommer tiluttrykk i reglene om det alminnelige prinsippet

18 NOU 2009: 4 Tiltak mot skatteunndragelser, s. 143.


om fortrolighet i advokatforskriften kapittel 12punkt 2.3. Det fastslås her at det «[d]et er av sen-tral betydning for advokatens virke at klienter ogandre kan gi advokaten opplysninger som advoka-ten er forpliktet til ikke å meddele videre». Detfastsettes en plikt for advokater til å behandle opp-lysninger fortrolig, til å bevare taushet om opplys-ninger de mottar og til å overholde den taushets-plikt de er pålagt gjennom lovgivningen.

Se nærmere om innholdet i den såkalte fortro-lighetsplikten og advokaters taushetsplikt i kapit-tel 15.

Utvalget foreslår en rekke regler for å ivaretaklientens krav på konfidensialitet. Taushetsplikt-bestemmelsen i lovforslaget § 27 er den mest sen-trale. I tillegg foreslår utvalget bestemmelser omarkivhold, informasjonssikkerhet og om lojalitets-plikt. En mer grundig gjennomgang av hvordanutvalget mener å ivareta hensynet til konfidensiali-tet, finnes i utvalgets vurderinger knyttet til deenkelte bestemmelsene i lovforslaget.


Kapittel 11

Vilkår for å få advokatbevilling

11.1 Gjeldende rett – vilkår for å få advokatbevilling

11.1.1 Innledning

Domstolloven § 220 fastsetter krav om bevillingfor å drive advokatvirksomhet og være advokat.Bevilling for å drive advokatvirksomhet gis av Til-synsrådet for advokatvirksomhet, jf. domstolloven§ 220 første ledd.

I domstolloven § 220 andre ledd fastsettes detsom vilkår for å få bevilling at søkeren har beståttjuridisk embetseksamen eller har mastergrad irettsvitenskap og i til sammen minst to år har værti virksomhet som nevnt i andre ledd nr. 2.

Bevillingssøkeren må ha fylt 20 år og hahederlig vandel, og det må ikke foreligge forholdsom etter domstolloven § 230 ville ført til at advo-katbevillingen ville bli satt ut av kraft eller kalt til-bake, jf. domstolloven § 220 fjerde ledd. På dennebakgrunnen må søkeren blant annet ikke ha gjortseg skyldig i forhold som gjør vedkommendeuskikket eller uverdig til å drive advokatvirksom-het, jf. § 230 første ledd nr. 1. De generelle vilkå-rene om alder og vandel er begrunnet i at advoka-ter blant annet tar hånd om betrodde økonomiskemidler og håndterer betrodd informasjon.1 Videreer det et vilkår at bevillingssøkeren har gjennom-ført et obligatorisk advokatkurs, jf. advokatfor-skriften § 8-2, som er gitt med hjemmel i domstol-loven § 220 tredje ledd.

Det er med hjemmel i domstolloven § 220andre ledd siste punktum fastsatt vilkår i advokat-forskriften2 § 8-1 om prosedyreerfaring når densom søker om bevilling, gjennomfører sin praksis-tid som autorisert fullmektig hos en advokat.

11.1.2 Utdanningskrav

11.1.2.1 Krav om juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap

Det kreves juridisk embetseksamen eller master-grad i rettsvitenskap for å få advokatbevilling, jf.domstolloven § 220 andre ledd nr. 1. Juridiskembetseksamen må anses å omfatte alle medcand. jur.-graden, også de som ble uteksaminertetter at betegnelsen «juridisk embetseksamen»formelt falt bort da den nå opphevede universitets-loven (1989) trådte i kraft i 1990.3

Vilkåret om at søkeren skal ha bestått juridiskembetseksamen eller ha mastergrad i rettsviten-skap skal sikre at advokater har fått opplæring ijuridisk metode, har juridiske allmennkunnskaperog er trent i å anvende disse. Utgangspunktet er atdet kreves norsk juridisk embetseksamen ellermastergrad i rettsvitenskap.

11.1.2.2 Utenlandsk juridisk utdanning

Generelt

Domstolloven § 241 regulerer i hvilken utstrek-ning en tilsvarende juridisk eksamen i utlandetkan anses å oppfylle kravet om norsk juridiskembetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap,som fastsatt i flere bestemmelser i loven. Bestem-melsens første ledd gjelder ved «utnevning tilembete eller tilsetting i stilling». Ved vurderingenav vilkårene for advokatbevilling og rett til å fåautorisasjon som advokatfullmektig er det for-skriftshjemmelen i domstolloven § 241 andre leddsom kommer til anvendelse.4 Forskriftsregulerin-gen er gitt i advokatforskriften kapittel 9.

Etter tidligere rett, frem til lovendringene i for-bindelse med ikrafttredelsen av EØS-avtalen i

1 NOU 2002: 18 Rett til rett s. 53. 2 Forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven

kapittel 11 (advokatforskriften).

3 Forskrift 12. januar 1990 nr. 17, vedlegg 1 nr. 18, jf. lov 16.juni 1989 nr. 77 om universiteter og vitenskapelige høgsko-ler (universitetsloven) § 49 (opph. med virkning fra 1.januar 1996).

4 Ot.prp. nr. 72 (1991–92) s. 75.


1994, kunne departementet i særlige tilfellergodta tilsvarende juridisk eksamen i utlandet imedhold av en bestemmelse som lå i domstollo-ven § 231, såfremt søkeren også kunne godtgjøretilstrekkelige kunnskaper i norsk rett. Avgjørel-sen ble tatt etter en samlet vurdering av denavlagte eksamen og vedkommendes virksomhet,særlig her i landet, eventuelt supplert med enprøve. Det ble ført en restriktiv praksis. Bareenkelte med dansk eller svensk juridisk embets-eksamen fikk advokatbevilling eller autorisasjonsom advokatfullmektig etter en del praksis fravirksomhet i Norge. Prøve i norsk rett ble ikkebenyttet.5

De gjeldende bestemmelsene i advokatfor-skriften kapittel 9 gjennomfører Norges EØS-rettslige forpliktelser slik de er fastsatt i direktiv2005/36/EF av 7. september 2005 om godkjen-ning av faglige kvalifikasjoner (yrkeskvalifika-sjonsdirektivet). Advokatforskriften inneholderogså bestemmelser om anerkjennelse av uten-landsk juridisk utdanning som ikke er omfattet avEØS-reglene.

EØS-statsborgere med juridisk utdanning fra EØS-stat

I medhold av EØS-regelverket om gjensidig aner-kjennelse av yrkeskvalifikasjoner, anerkjennesjuridisk utdanning fra andre EØS-stater i denutstrekning vedkommende har rett til det etterbestemmelser i blant annet yrkeskvalifikasjonsdi-rektivet og overenskomst av 24. oktober 1990 mel-lom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverigeom nordisk samarbeidsmarked for personer medyrkeskompetansegivende, høyere utdanning avminst tre års varighet, jf. advokatforskriften § 9-5.Departementet har ikke gjengitt den nærmerereguleringen i advokatforskriften, men nøyer segmed å vise til den folkerettslige reguleringen.

De sentrale kravene etter yrkeskvalifikasjons-direktivet er at yrkesutøveren er statsborger i enEØS-stat og har juridisk utdanning tilsvarendenorsk juridisk embetseksamen eller mastergrad irettsvitenskap fra en EØS-stat. Bakgrunnen forkravet om statsborgerskap er at retten til fri beve-gelighet for arbeidstakere etter EØS-avtalen artik-kel 28, som er regulert i yrkeskvalifikasjonsdirek-tivet, er begrenset til statsborgere i EØS-statene.

Den som i tillegg til juridisk utdanning inneharadvokatbevilling fra en EØS-stat, vil kunne søkeom norsk advokatbevilling på grunnlag av denutenlandske bevillingen etter egne regler, uten atvilkårene etter domstolloven § 220 første til tredje

ledd kommer til anvendelse. De nærmere regleneom dette er gitt i advokatforskriften § 9-3, jf. dom-stolloven § 220 femte ledd, og gjennomgås i punkt11.1.6. I likhet med hvordan Tilsynsrådet opplysertil utvalget at slik de forstår regelverket, er der-med overskriften til advokatforskriften § 9-3,«Utdannelse fra annen EØS-stat som grunnlag fornorsk advokatbevilling», misvisende.

Personer med utenlandsk juridisk utdanning fra stat utenfor EØS

For personer som har utenlandsk juridisk utdan-ning fra stater utenfor EØS, eller som ikke oppfyl-ler kravet om EØS-statsborgerskap, er adgangentil å få godkjent den utenlandske utdanningenlangt snevrere. Her fastsetter advokatforskriften§ 9-7 at reglene i domstolloven § 241 første leddgjelder tilsvarende.6 Bestemmelsen gir anvisningom en konkret vurdering av om søkerens juri-diske utdanning sett i sammenheng med vedkom-mendes kjennskap til norsk rett, bør kunne god-kjennes som erstatning for norsk juridisk embets-eksamen eller mastergrad i rettsvitenskap. Imerknadene til advokatforskriften § 9-7 uttalerdepartementet at det har vært ført en restriktivpraksis etter bestemmelsen, men at det ikke er til-siktet å utelukke godkjenning i tilfellene bestem-melsen gjelder for.

11.1.3 Krav om juridisk praksis

11.1.3.1 Generelt om praksiskravet

Domstolloven § 220 andre ledd nr. 2 fastsetterkrav om at bevillingssøkeren i til sammen minst toår etter fullført juridisk embetseksamen eller mas-tergrad i rettsvitenskap har vært i virksomhet somautorisert fullmektig hos advokat som utføreradvokatvirksomhet, som dommer eller dommer-fullmektig, i en stilling ved påtalemyndigheten derbehandling av rettssaker inngår som en vesentligdel, eller som universitetslærer i rettsvitenskap.Andre ledd nest siste punktum åpner for at ogsåerfaring fra «annen juridisk virksomhet» i enkelt-tilfeller kan godkjennes som full eller delvis opp-fyllelse av praksiskravet. Praksis som advokatfull-mektig i andre land eller annen utenlandsk erfa-ring anerkjennes ikke etter bestemmelsen, med

5 Ot.prp. nr. 72 (1991–92) s. 58.

6 Advokatforskriften § 9-7 henviser etter ordlyden til dom-stolloven § 235, men utvalget forutsetter at at dette er feil-skrift for domstolloven § 241. Bestemmelsen som nå liggeri domstolloven § 241, ble ved lov 15. juni 2001 nr. 62 flyttetfra § 235 til § 241, uten at dette ser ut til å ha blitt fulgt oppmed endring av advokatforskriften § 9-7.


mindre slik praksis godkjennes i medhold avandre ledd nest siste punktum. Den som har advo-katbevilling fra et annet land, kan imidlertid søkeom norsk advokatbevilling etter egne regler, sepunkt 11.1.6.

Ifølge Justis- og politidepartementets rund-skriv G-25-97 om vilkårene for å få advokatbevil-ling mv. kreves det ikke at man må ha innehatt enenkelt stilling i to år. Det er tilstrekkelig at manhar en totaltid på to års fulltids arbeid i stillingersom angitt i domstolloven § 220 andre ledd nr. 2.

Hensynet bak praksiskravet er å sikre at advo-kater, i tillegg til sin teoretiske grunnutdannelse,har erfaring fra å opptre i rettergang (her supple-res praksiskravet av prosedyrekravet, se punkt11.1.4) og i å forholde seg til egen part, motpartog vitner, eller at de har kunnskap om og innsikt islike forhold.7 Det presiseres i forarbeidene atikke alt arbeid med juridisk tilsnitt skal telle fulltut, og at praksisen må bestå i arbeid i visse kvalifi-serende stillinger.8

I forbindelse med endringene av domstollovenkapittel 11 i 1991 ble det i forarbeidene til domstol-loven § 220 blant annet diskutert om praksistidenburde økes til tre år.9 Departementet mente detville være begrenset hvor mye man kunne oppnåved en lengre praksisperiode, at det ville værevisse ulemper forbundet med en slik økning og atandre endringer i vilkårene for advokatbevillingpresumptivt ville ha større effekt for å heve nivåetblant yngre advokater. Det ble også diskutert ompraksis som advokatfullmektig burde være enobligatorisk del av praksisperioden. Selv omdepartementet som utgangspunkt mente det varønskelig at alle som skulle drive advokatvirksom-het hadde en viss erfaring som advokatfullmektig,ble det lagt avgjørende vekt på at det ville værevanskelig å få stilling som advokatfullmektig foralle som ønsket å bli advokat, og at tilveksten iadvokatstanden ville kunne bli redusert.10

11.1.3.2 Praksis som advokatfullmektig

Praksiskravet for å få advokatbevilling kan oppfyl-les ved at bevillingssøkeren i til sammen minst toår er i virksomhet som fullmektig hos en advokatsom selv utøver advokatvirksomhet, jf. domstollo-ven § 220 andre ledd nr. 2 bokstav a. Det er denperioden bevillingssøkeren er autorisert somadvokatfullmektig, som godkjennes ved søknad

om advokatbevilling. Vilkårene for å bli autorisertsom advokatfullmektig og krav knyttet til advokat-fullmektigordningen som ikke er direkte rele-vante for oppfyllelsen av praksiskravet, gjennom-gås i punkt 13.1.2.

Domstolloven § 220 andre ledd nr. 2 bokstav astiller uttrykkelig krav om at prinsipalen selv skalutøve advokatvirksomhet. Lovgiveren ønsket vedlovendringen i 1991 å skjerpe kravene til en kvali-fiserende advokatfullmektigpraksis, for derved åsikre at praksisperioden gir en reell opplæring iadvokatyrket. Det ble presisert i forarbeidene atfullmektigen skal delta i alminnelig advokatvirk-somhet i praksistiden.11

I Justis- og politidepartementets rundskriv G-25-97 heter det at det ikke er «nok at søkeren harvært ansatt og autorisert som fullmektig, vedkom-mende må også ha deltatt i alminnelig advokat-virksomhet. … Fullmektigvirksomheten skalvære fullmektigens hovedbeskjeftigelse og advo-katvirksomhet bør være prinsipalens hovedbe-skjeftigelse.» Det presiseres at fullmektigpraksi-sen skal inneholde varierte, juridiske oppgaver, ogat disse må kunne dokumenteres.12

I rundskrivet stilles det krav om at prinsipalenog fullmektigen sitter i samme kontorlokaler(kontorfellesskap), fordi fullmektigen skal utførepraksisen under prinsipalens kontroll og instruk-sjon. Det kan gjøres unntak fra kravet om felleskontor for kortere perioder på grunn av praktiskeproblemer eller lignende.13

Det følger av forarbeidene at advokatfullmek-tigpraksis fra juridisk avdeling i større banker ogandre selskaper også kan være kvalifiserende forpraksiskravet i domstolloven § 220 andre ledd nr. 2bokstav a.14 I Justis- og politidepartementetsrundskriv G-25-97 presiseres det at en fullmektigansatt hos en (annen type) bedrift, må sorteredirekte under prinsipalen og være ansatt i sammeavdeling.

11.1.3.3 Praksis som dommer, dommerfullmektig, fra stilling ved påtalemyndigheten eller som universitetslærer i rettsvitenskap

Det er ikke gitt nærmere regler i domstolloveneller i advokatforskriften om innholdet i gjennom-

7 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 28.8 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 36–37.9 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 36–37.10 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 36–37.

11 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 28 og 36 (Sistnevnte vilkår om atfullmektigen skal utøve alminnelig advokatvirksomhetkommer ikke til uttrykk i lovteksten, men fremstilles i for-arbeidene som et krav og som en endring fra tidligere lov-givning, se s. 28).

12 Justis- og politidepartementets rundskriv G-25-97 punkt 4.1.2.13 Justis- og politidepartementets rundskriv G-25-97 punkt 4.1.2.14 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 36.


føringen av praksis som dommer, dommerfull-mektig, fra stilling ved påtalemyndigheten ellersom universitetslærer i rettsvitenskap.

I Justis- og politidepartementets rundskrivG-25-97 presiseres kravet til praksis ved påtale-myndigheten, jf. domstolloven § 220 andre leddnr. 2 bokstav c, hvor lovens krav er at behandlingav rettssaker skal inngå «som en vesentlig del» avvirksomheten. Ifølge rundskrivet utelukker presi-seringen at praksis fra stillinger av mer adminis-trativ eller forvaltningsmessig art er tilstrekkeligtil oppfyllelse av praksiskravet. Det vises til at slikpraksis kan godkjennes som «annen juridisk virk-somhet» for en del av toårsperioden. Når det gjel-der hvilke stillinger som hører inn under påtale-myndigheten, vises det til straffeprosessloven§§ 55 og 471. Det er nærliggende at de aktuellestillingene for oppfyllelse av praksiskravet erpoliti-, statsadvokat-, riksadvokat- og krigsadvo-katfullmektiger, for så vidt de har juridisk embets-eksamen eller mastergrad i rettsvitenskap og gjørtjeneste i embete eller stilling som er tillagt sivileller militær påtalemyndighet.

Virksomhet i stilling som universitetslærer irettsvitenskap oppfyller som nevnt praksiskravet,jf. domstolloven § 220 andre ledd nr. 2 bokstav d.Universitetsstipendiater i rettsvitenskap ansesikke som universitetslærere etter bestemmelsen,men kan etter omstendighetene tenkes å oppfylledeler av praksiskravet i medhold av sekkeposten idomstolloven § 220 andre ledd nest siste punk-tum, se nedenfor.15

11.1.3.4 Praksis fra annen juridisk virksomhet

Etter domstolloven § 220 andre ledd nest sistepunktum kan «annen juridisk virksomhet» ennden som er nevnt i domstolloven § 220 andre leddnr. 2, etter en konkret vurdering godkjennes somoppfyllelse av praksiskravet, fullt ut eller for en delav toårsperioden. Godkjenning kan gis enten avTilsynsrådet eller av departementet ved forskrifts-regulering.

Departementet har i forskrift om praksis somrettsfullmektig hos Trygderetten16 fastsatt at toårs praksis som rettsfullmektig hos Trygderettengodkjennes som praksisperiode, jf. forskriften § 1.I forskriften § 2 gjøres det unntak fra prosedyre-kravet, jf. neste punkt, når søkeren har vært ipraksis hos Trygderetten i til sammen minst ettår. Etter domstolloven og advokatforskriftens

regler gjelder imidlertid ikke prosedyrekravet forandre enn dem som gjennomfører sin praksisperi-ode som advokatfullmektig, jf. domstolloven § 220andre ledd siste punktum. Det kan derfor virkesom om forskriften § 2 bygger på en feiltolkningav domstolloven § 220.

Det følger av Justis- og politidepartementetsrundskriv G-25-97 at adgangen til å godkjenneannen juridisk praksis etter domstolloven § 220andre ledd nest siste punktum fullt ut, det vil si forhele toårsperioden, er ment som en snever unn-taksregel som skal brukes med forsiktighet.17

Som eksempel på praksis som kan godkjennesfullt ut, vises det til stillingene som sysselmanneller assisterende sysselmann på Svalbard. Videreer det eksemplifisert at stilling som utreder i Høy-esterett etter en konkret vurdering også børkunne godkjennes fullt ut, særlig dersom vedkom-mende har innehatt stillingen i noe mer enn toår.18 Det følger videre at det vanlige vil være atannen juridisk virksomhet godkjennes som endelvis oppfyllelse av praksiskravet, det vil sisammen med praksis som nevnt i domstolloven§ 220 andre ledd nr. 2. Etter gjeldende praksisgodskriver vanligvis Tilsynsrådet et halvt årspraksis for jurister som har hatt en juridisk stillingi mer enn ett år. Det heter i rundskrivet at enhverstilling i offentlig eller privat virksomhet som harmedført et visst juridisk arbeid, normalt bør god-kjennes med inntil seks måneder.19

11.1.4 Prosedyrekrav

11.1.4.1 Innledning

Med hjemmel i domstolloven § 220 andre leddsiste punktum er det gitt regler i advokatforskrif-ten § 8-1 om krav til prosedyreerfaring når praksisgjennomføres som advokatfullmektig hos en advo-kat. Oppfylles hele praksiskravet gjennom annenyrkeserfaring enn som advokatfullmektig, gjelderprosedyrekravet ikke.

Prosedyrekravet er begrunnet med at erfaringfra rettergang anses som viktig for advokater,også for advokater som ikke primært arbeidermed rettergang og prosedyre.20 I forarbeidene tildomstolloven § 220 ble det vist til at advokatenehar et utstrakt monopol på opptreden under ret-tergang og at de derfor burde ha særlige ferdig-

15 Justis- og politidepartementets rundskriv G-25-97 punkt 4.1.3.16 Forskrift 4. juni 1997 nr. 589 om praksis som rettsfullmek-

tig i Trygderetten som vilkår for å få advokatbevilling.

17 Justis- og politidepartementets rundskriv G-25-97 punkt 4.1.4.18 Justis- og politidepartementets rundskriv G-25-97 punkt 4.1.4.19 Justis- og politidepartementets rundskriv G-25-97 punkt 4.1.4.20 Statsrådsforedrag 10. desember 2010 nr. 1593 Endringer i

advokatforskriften, punkt 2.3.


heter i og erfaring fra dette. Det ble uttalt at«[s]elv om prosedyreøvelser gjøres til et sentraltemne på et obligatorisk advokatkurs, finner manat det også bør stilles krav om erfaring fra retter-gang i løpet av praksistiden som advokatfullmek-tig slik som idag, og at dette kravet bør skjerpesnoe.»21 I utredningen forut for endringene avdomstolloven i 1991 ble det foreslått krav om gjen-nomføring av fem hovedforhandlinger. Dette bleikke fulgt opp i proposisjonen. Departementetmente at det foreslåtte kravet om gjennomføringav fem sivile saker var for strengt, og viste til atdet i mange advokatfirmaer kan være vanskeligfor en fullmektig å få gjennomført såpass mangesaker.22 Departementet besluttet i stedet å økeinnholdet i prosedyrekravet fra gjennomføring avto hovedforhandlinger til tre hovedforhandlinger.

Det er Tilsynsrådet som avgjør om prosedyre-kravet er oppfylt i det enkelte tilfellet. Denne vur-deringen inngår som et ledd i avgjørelsen av omsøknaden om advokatbevilling skal innvilges. Imerknadene til advokatforskriften og i Justis- ogpolitidepartementets rundskriv G-25-97 er det gittretningslinjer for hvordan prosedyrekravet skalpraktiseres.23

11.1.4.2 Hvem prosedyrekravet gjelder for

Prosedyrekravet gjelder for advokatfullmektigersom gjennomfører sin praksistid hos en advokat,jf. advokatforskriften § 8-1 første ledd, jf. domstol-loven § 220 andre ledd siste punktum. I advokat-forskriften § 8-1 andre ledd fastsettes et unntak frabestemmelsens første ledd, for advokatfullmekti-ger som i til sammen minst ett år har vært i virk-somhet som dommer eller dommerfullmektig (jf.domstolloven § 220 andre ledd nr. 2 bokstav b)eller i kvalifisert stilling ved påtalemyndigheten(jf. domstolloven § 220 andre ledd nr. 2 bokstav c).I merknadene til forskrift 10. desember 2010 nr.1593 om endring i forskrift til domstollovenkapittel 11 (advokatforskriften) begrunnes dettemed at praksis som dommerfullmektig, politifull-mektig og lignende normalt gir mye erfaring fraprosedyre, slik at de søkere som i tillegg til advo-katfullmektigpraksis har praksis fra slik stilling aven viss varighet, derfor ikke trenger å dokumen-tere prosedyreerfaring.24 Det presiseres at det i

slike tilfeller heller ikke kreves prosedyreerfaringfra sivile saker.

Det er også gjort unntak for personer medpraksis som universitetslærer i rettsvitenskap (jf.domstolloven § 220 andre ledd nr. 2 bokstav d). Iforarbeidene er det vist til at man i en slik stillingantas å ha særskilt god juridisk kompetanse, og atdet derfor ikke er nødvendig å stille krav om prak-tisk rettergangserfaring.25

11.1.4.3 Krav til type og antall rettssaker

Advokatforskriften § 8-1 fastsetter også nærmerekrav til type og antall rettssaker den som søkeradvokatbevilling, må ha gjennomført for å oppfyllepraksiskravet. Utgangspunktet er at søkeren måha prosedert under minst tre hovedforhandlingeri sivile saker av et visst omfang. Inntil to av desivile sakene kan likevel erstattes av hovedfor-handling i straffesaker og rettsmeklinger. Hoved-forhandling i en større straffesak tilsvarer én sivilsak. Hovedforhandling i to straffesaker av et min-dre omfang eller to rettsmeklinger tilsvarer énsivil sak. Bakgrunnen for at det stilles krav omgjennomføring av hovedforhandling i sivile sakerer at saker ført etter straffeprosessen, tradisjonelthar vært ansett for å være enklere og mindrekompliserte enn saker etter sivilprosessen.

I 2010 ble prosedyrekravet i advokatforskriften§ 8-1 endret, slik at også gjennomføring av retts-mekling kunne oppfylle prosedyrekravet. Detfremgår av forarbeidene til endringsforskriften atdepartementet mente endringene var nødvendigesom følge av ny tvistelov i 2005 og for å under-bygge formålet med og bruken av rettsmek-lingsinstituttet.26 Departementet så ikke behovfor å skille mellom rettsmekling i saker etter all-mennprosessen (tvisteloven kapittel 9) og små-kravsprosessen (tvisteloven kapittel 10) i dennesammenhengen. Det ble presisert at kravet om atsaken må være av noe omfang, også måtte gjeldefor rettsmeklinger.27

I sin praksis har Tilsynsrådet etter en konkretvurdering godkjent saker om midlertidig sikring,skiftesaker, namssaker og skjønnssaker medmuntlige forhandlinger bestående av innlednings-foredrag, eventuelt avhør og prosedyre, dersomde har vært «av et visst omfang», jf. advokatfor-

21 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 38.22 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 38.23 Tilsynsrådet har redegjort for sin praksis i Tilsynsrådet for

advokatvirksomhet, Om advokatog rettshjelpvirksomhet, 2.utg., Oslo 1995.

24 Se spesialmerknadene til advokatforskriften § 8-1 i forskrift10. desember 2010 nr. 1593 om endring i forskrift til dom-stolloven kapittel 11 (advokatforskriften).

25 NOU 2002: 18 Rett til rett, s. 53.26 Statsrådsforedrag 10. desember 2010 nr. 1593 Endringer i

advokatforskriften punkt 2.3.27 Loc. cit.


skriften § 8-1 første ledd andre punktum, se punkt11.1.4.4 nedenfor. Tilsvarende har Tilsynsrådetgodkjent saker for jordskifteretten og voldgiftssa-ker. Det er praksis for at saker der søkeren harvært bistandsadvokat for fornærmede i en straffe-sak, kan godkjennes som straffesak etter en kon-kret vurdering av Tilsynsrådet. I slike tilfeller hardet blitt lagt vekt på om advokatfullmektigen harhatt et selvstendig ansvar for fornærmedes sivil-rettslige krav mot tiltalte og om fullmektigen harholdt prosedyre under hovedforhandling. Tilsyns-rådet vil etter en konkret vurdering kunne god-kjenne en privat straffesak som en straffesak.Videre har saksforberedende rettsmøter blitt god-kjent etter en konkret vurdering.

Inntil to av de sivile sakene kan erstattes avsaker for fylkesnemnda for sosiale saker, jf. Justis-og politidepartementets rundskriv G-25-97 punkt4.2. Sakene må ha vært prosedert i forbindelsemed søkerens virksomhet som advokatfullmektig.

11.1.4.4 Kravet til sakenes omfang

For at praksis fra en hovedforhandling eller enannen sak skal medregnes ved søknad om bevil-ling, må sakene ha vært «av et visst omfang», jf.advokatforskriften § 8-1 første ledd andre punk-tum. Tilsynsrådet har i sin praksis lagt til grunn atden enkelte sak må vurderes i lys av hva den hardreiet seg om, rettsmøtets varighet og hvilke opp-gaver advokatfullmektigen har utført i forbindelsemed rettsforhandlingene. Etter Tilsynsrådetspraksis fra vurdering av gjennomføring av straf-fesaker har det vært lagt til grunn at fengslingssa-ker, tilståelsessaker og trafikksaker ikke har værttilstrekkelig omfattende til å kunne telle som enstraffesak.

Det følger av Justis- og politidepartementetsrundskriv G-25-97 at hovedforhandlingene iutgangspunktet bør være ført frem til dom for åkunne regnes som oppfyllelse av prosedyrekravet.Det kan imidlertid gjøres en helhetsvurdering avhvor omfattende saken var og om saken antas å hagitt advokatfullmektigen en viss praktisk erfaringmed rettergang, slik at for eksempel saker som erforlikt eller trukket tilbake på et sent stadium, vilkunne godkjennes. Det kreves normalt at advokat-fullmektigen må ha holdt innledningsforedrag iden aktuelle saken.28

11.1.5 Krav om advokatkurs

Det er med hjemmel i domstolloven § 220 tredjeledd gitt regler i advokatforskriften § 8-2 om gjen-nomføring av et obligatorisk advokatkurs for å fåadvokatbevilling. Ordningen med obligatoriskadvokatkurs er nærmere regulert i vedlegg 2 tilJustis- og politidepartementets rundskriv G-25-97,«Regler for det obligatoriske advokatkursets inn-hold og gjennomføring».

Formålet med krav om gjennomføring av obli-gatorisk advokatkurs er å sikre at advokater harkjennskap til sentrale sider ved advokatvirksom-het, slik som rollen som selvstendig næringsdri-vende, profesjonens yrkesetiske regler mv. I forar-beidene vises det til at dette er særlig viktig fordem som gjennomfører praksis på andre måterenn som advokatfullmektig. Samtidig påpekes detat det også for advokatfullmektiggruppen vil værehensiktsmessig å sikre kjennskap til de sentraleemnene ved å innføre en obligatorisk, teoretiskutdanning.29

Det følger av reglene for advokatkurset at detskal omhandle emner av spesiell betydning foradvokatvirksomhet. Kurset skal være praktisklagt opp med prosedyretrening og undervisning ietiske regler og økonomiske og praktiske siderved advokatvirksomhet. Formålet med advokat-kurset er å legge et grunnlag for at advokater yterforsvarlig bistand, og at klienter ikke skal lide rett-stap. Kurset går over ett semester med 46 timersundervisning og avsluttes med en skriftlig hjem-meeksamen.30 Hjemmeeksamen er en skriftligoppgaveinnlevering og må bestås for at kursetskal anses gjennomført. Kurset bekostes av delta-keren selv, eller av vedkommendes arbeidsgiver.

Etter advokatforskriften § 8-2 andre ledd kanTilsynsrådet godkjenne gjennomføring av annetkurs med tilsvarende innhold som oppfyllelse avkravet om å ha gjennomført advokatkurset.

11.1.6 Særlige vilkår for søkere med utenlandsk advokatbevilling

En person med utenlandsk advokatbevilling kanetter nærmere vilkår fastsatt i forskrift, få utstedtadvokatbevilling «på grunnlag av en tilsvarenderett i utlandet», jf. domstolloven § 220 femte ledd.

Ettersom forskrift etter domstolloven § 220femte ledd bare er gitt for personer med advokat-bevilling fra land innenfor EØS, vil ikke andre

28 Justis- og politidepartementets rundskriv G-25-97 punkt4.2, jf. vedlegg 2, § 3-1.

29 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 37–38.30 Justis- og politidepartementets rundskriv G-25-97 vedlegg

2, kapittel 3.


søkere kunne få bevilling uten å oppfylle vilkårenei domstolloven § 220 første til fjerde ledd. Slikesøkere vil imidlertid kunne søke om å få sin uten-landske juridiske utdanning anerkjent på linjemed norsk juridisk embetseksamen eller master-grad i rettsvitenskap, se om dette i punkt 11.1.2.2.

Kravet om advokatbevilling fra en EØS-stat erdet første vilkåret for å oppnå norsk advokatbevil-ling etter advokatforskriften § 9-3. Kravet oppfyl-les ved at søkeren dokumenterer å inneha en avde utenlandske yrkestitlene som er listet opp iadvokatforskriften § 9-1.

Det andre vilkåret er at søkeren er statsborgeri en EØS-stat, jf. advokatforskriften § 9-3 førsteledd første punktum (om bakgrunnen for dette, sepunkt 11.1.2.2).

For det tredje stilles det i advokatforskriften§ 9-3 tredje ledd krav som skal sikre at søkerenhar tilstrekkelig kjennskap til norsk rett. Kraveneer satt med utgangspunkt i direktiv 2005/36/EF(yrkeskvalifikasjonsdirektivet) artikkel 14, somgir EØS-statene anledning til å sette visse vilkårfor å sikre at blant andre advokater har særligeyrkeskvalifikasjoner av nasjonal karakter, så lengedette ikke utgjør en uforholdsmessig begrensningi retten til fri bevegelighet for arbeidstakere.

Etter advokatforskriften § 9-3 tredje ledd kansøkeren oppnå kjennskap til norsk rett på tomåter. Den første er at søkeren gjennomfører ogbestår en prøve som viser at vedkommende hartilstrekkelige kunnskaper i norsk rett, jf. advokat-forskriften § 9-3 tredje ledd nr. 1. Søkerens andremulighet er å godtgjøre at han eller hun faktisk ogregelmessig har utøvd advokatvirksomhet i med-hold av utenlandsk advokatbevilling i Norge iminst tre år. Advokatvirksomheten må ha gitt ved-kommende kjennskap til norsk rett: Enten måvirksomheten hovedsakelig ha omfattet norskrett, eller så må virksomheten i hvert fall i «en kor-tere periode» ha vært innenfor norsk rett, jf. advo-katforskriften § 9-3 tredje ledd henholdsvis nr. 2og 3. I sistnevnte tilfelle må søkeren også kunnedokumentere at han har opparbeidet tilstrekke-lige kunnskaper i norsk rett. Tilsynsrådet må idisse tilfellene etter en helhetsvurdering ta stillingtil om advokaten har opparbeidet kjennskap tilnorsk rett som gjør vedkommende kvalifisert til åoppnå norsk advokatbevilling.31

For det fjerde må søkeren oppfylle kravene idomstolloven § 220 fjerde ledd til alder, hederlig

vandel og at det ikke foreligger forhold som villeha ført til at advokatbevillingen ville ha blitt satt utav kraft eller tilbakekalt, jf. advokatforskriften § 9-3 første ledd.

Advokatforskriften § 9-3 andre ledd inneholderdet som kan fremstå som ytterligere krav som kanstilles til EØS-advokater som søker norsk bevil-ling. Slik Tilsynsrådet opplyser til utvalget at deforstår regelverket, kan imidlertid ikke bestem-melsen forstås slik at den fastsetter ytterligereobligatoriske krav for å få advokatbevilling. Til-synsrådet har heller ikke benyttet adgangen til åkreve norsk prosedyreerfaring og advokatkurssom tilsynelatende følger av bestemmelsen. Deter dessuten grunn til å stille spørsmål om hvor-vidt bruk av disse bestemmelsene ville være istrid med yrkeskvalifikasjonsdirektivet.

Personer med advokatbevilling fra andre nor-diske land kan velge om de vil påberope seg EØS-reglene eller reglene i «Overenskomst 24. oktober1990 mellom Danmark, Finland, Island, Norge ogSverige om nordisk arbeidsmarked for personermed yrkeskompetansegivende, høyere utdan-nelse av minst tre års varighet», jf. advokatfor-skriften § 9-3 fjerde ledd. Overenskomsten artik-kel 2 fastsetter en hovedregel om at den som harbevilling fra ett nordisk land, skal ha rett til å få til-svarende bevilling i et annet. Etter artikkel 3 og 4kan det likevel settes enkelte vilkår, blant annetom kunnskap om skandinavisk språk i de treskandinaviske land, og om tilfredsstillende kjenn-skap til regler for yrkesutøvelsen. Tilsynsrådethar til utvalget opplyst å ha praktisert bestemmel-sen slik at personer med nordisk advokatbevillinguten videre gis advokatbevilling, men at det stilleskrav om kjennskap til et av de skandinaviske språ-kene.

11.1.7 Søknadsprosedyre

Det er Tilsynsrådet som behandler og avgjør søk-nader om advokatbevilling, jf. domstolloven § 220første ledd. Tilsynsrådets vedtak vedrørende søk-nad om advokatbevilling kan påklages til Advokat-bevillingsnemnden, jf. domstolloven § 225 fjerdeledd. Fristen for å klage er tre uker fra det tids-punkt underretning om vedtaket er kommet fremtil bevillingssøkeren. Klagen skal fremsettes forTilsynsrådet for advokatvirksomhet, jf. forvalt-ningsloven § 32. Vedtak om advokatbevilling er etlovbundet vedtak, og avslag på søknad kan brin-ges inn for domstolene.31 Se spesialmerknadene til advokatforskriften § 9-3, inntatt

som vedlegg til advokatforskriften.


11.2 Utvalgets vurderinger – vilkår for å få advokatbevilling

11.2.1 Innledning

Det er knyttet ulike krav, oppgaver og plikter tiladvokatrollen, men også privilegier. Advokater ergitt fortrinnsrett til å yte rettslig bistand på detoffentliges bekostning og til å drive ulike typervirksomhet som ellers krever særlig tillatelse,som for eksempel eiendomsmeklervirksomhet.Advokater er dessuten de dominerende tilbydereav juridiske tjenester. Selv om lovforslaget leggeropp til at advokater ikke skal ha monopol på å yterettslig bistand, legger utvalget til grunn at advo-kater også i fremtiden vil være den sentrale aktø-ren i det juridiske tjenestemarkedet. Videre utgjørbevisforbudet knyttet til informasjon underlagtadvokaters taushetsplikt, et særlig privilegium foradvokater som skyldes advokaters særlige posi-sjon som uavhengige og faglig kompetente retts-lige rådgivere.

Det er av stor betydning at den som skal væreadvokat, er kvalifisert til det. Den overordnedeoppgaven for en advokat er å ivareta klienten vedå gi rettslig bistand av høy kvalitet og for øvrig itråd med regelverket. Det er derfor vesentlig atadvokaten har god juridisk kompetanse. Det erogså en forutsetning at advokater opptrer profe-sjonelt og samvittighetsfullt.

I tillegg er en velfungerende rettsstat avhengigav at klienter, domstoler, offentlige myndigheterog andre samfunnsaktører har tillit til at advoka-tene ikke misbruker de særlige privilegiene somer lagt til rollen, men tvert imot forvalter rettighe-tene og pliktene i tråd med forutsetningene. Sliktillit kan bare foreligge hvis det ikke kan sås tvilom advokaters hederlighet og integritet.

Utvalget ønsker gjennom lovforslaget genereltå styrke advokaters kompetanse og anseelse.Samtidig må det ikke stilles krav som går lengerenn hva hensynet til kompetanse og tillit tilsier, ogsom vil innebære unødvendige begrensninger iadgangen til advokatyrket. Kravene som stilles,bør også være enkle å praktisere og ta tilbørlighensyn til andre som berøres; for eksempel børdet ikke stilles krav som kan gå ut over klientenesinteresser. Utvalget har kommet til at det er grunntil å foreslå visse endringer i kravene for å bliadvokat.

11.2.2 Utdanningskrav

Etter dagens ordning er det et vilkår at den somsøker advokatbevilling, skal ha mastergrad i retts-

vitenskap, eller juridisk embetseksamen etter tid-ligere studieordninger. Gjennom mastergradsstu-diet i rettsvitenskap får studentene opplæring ijuridisk metode, og en bred opplæring i et vidtspekter av juridiske emner. Utvalget mener atdenne generelle juridiske profesjonsutdanningenfortsatt bør være en forutsetning for å kunne fåadvokatbevilling. Ettersom cand. jur.-graden blegitt frem til 2007, er det mange jurister som hardenne graden. Alternativet juridisk embetseksa-men, som er ment å omfatte alle med gradencand. jur., må derfor videreføres i lovteksten.32

Det eksisterer i dag flere studier til bachelor-grad i juridiske fag. I fremtiden kan det tenkes atdet også dukker opp nye mastergrader – i Sverigefinnes det for eksempel en mastergrad i affärsjuri-dik (forretningsjus).33 Etter utvalgets syn bør ikkeslik utdanning gi grunnlag for advokatbevilling.

Advokater bør ha en juridisk utdanning medden bredden og dybden en integrert mastergradeller en kombinert bachelor- og mastergrad irettsvitenskap samlet gir. Det vises særlig til beho-vet for grundig kunnskap i både privat- og offentli-grettslige emner, samt i prosessfagene. Etterutvalgets syn gir en bachelorgrad i rettsvitenskapalene ikke tilstrekkelig juridisk kunnskap, verkenhva gjelder juridisk metode eller faglig bredde. Enmastergrad i for eksempel forretningsjus vil anta-kelig gi god innsikt i den juridiske metoden, menutvalget stiller spørsmål ved bredden i en slikutdanning. Her må det foretas en konkret vurde-ring av spesialiserte mastergrader, og utvalget vilsterkt understreke betydningen av at advokaterhar bredde i utdanningen. Dessuten legger utval-get noe vekt på at mastergrad tilbys ved landetstre juridiske fakulteter, og at det har en egenverdifor studieutbyttet at utdanningen foregår veddisse lærestedene. Hvis det i fremtiden skulleutvikle seg spesialiserte mastergrader i rettsviten-skap, bør det kunne stilles krav til fagkombinasjo-ner i utdanningsløpet for å få advokatbevilling.Slike krav må sikre tilstrekkelig bredde. Advokat-samfunnet bør forelegges fagkombinasjonen forforhåndsgodkjenning. Utvalgets forslag forutset-ter at mastergradsstudiet i rettsvitenskap gir stu-dentene generell juridisk kompetanse med til-strekkelig bredde. I den utstrekning mastergra-den ikke gir nødvendig kunnskap på felter enadvokat bør kjenne, foreslår utvalget at slike fag

32 Se punkt 11.1.2.1 om forholdet mellom betegnelsen juri-disk embetseksamen og graden cand. jur.

33 Mastergrad i affärsjuridik tilbys studieåret 2014/15 kunved Linköpings universitet.


tas inn som en del av en utvidet obligatoriskgrunnutdanning for advokater, se punkt 11.2.5.

Når det gjelder anerkjennelse av utdanning fraEØS-stater i stedet for norsk mastergrad i rettsvi-tenskap eller juridisk embetseksamen, er lovgive-ren i stor utstrekning bundet av EØS-retten. Forpersoner med statsborgerskap og juridisk utdan-ning fra EØS-stater foreslår utvalget at reglene iadvokatforskriften kapittel 9 videreføres. Som detfremgår av utvalgets fremstilling av gjeldenderett, er imidlertid overskriften til advokatforskrif-ten § 9-3 formulert på en måte som kan skapeuklarhet om hvorvidt utdanning fra EØS-statervirkelig sidestilles med norsk juridisk utdanning.Overskriften bør derfor endres. Se også utvalgetsinnvendinger mot denne bestemmelsen i punkt11.2.11.

Utvalget mener at det fremdeles bør være enskjønnsmessig adgang til å godta juridisk utdan-ning som ikke er omfattet av EØS-reglene. Slikutvalget ser det, bør dagens restriktive praksisopprettholdes. Ved vurdering av en søknad ombevilling på dette grunnlaget bør det førende hen-synet være at klienter skal sikres advokatbistandav god kvalitet, med advokater som kan norskrett. På denne bakgrunn kan det, dersom en søkermed utenlandsk juridisk utdanning som ikke eromfattet av EØS-avtalen vurderes som aktuell forå få bevilling, være grunn til å pålegge vedkom-mende å gjennomføre samme prøve i norsk rettsom tilbys EØS-advokater etter reglene som i dagligger i advokatforskriften § 9-3 tredje ledd nr. 1.

11.2.3 Krav om juridisk praksis

Etter utvalgets syn bør den som skal være advo-kat, ha juridisk yrkeserfaring. Jusstudiet er teore-tisk innrettet, og gjennom arbeid som jurist opp-nås praktisk erfaring med å arbeide med reellejuridiske problemstillinger. Denne praktiske erfa-ringen gir kompetanse ut over hva det er mulig åtilegne seg gjennom et juridisk studium.

Spørsmålet blir videre hvilke krav som skalstilles til innholdet i, og varigheten av, praksisen.Når det gjelder krav til innhold, bør utgangspunk-tet være at praksisen skal være relevant for å bliadvokat, det vil si forberede advokaten på opp-gavene som advokat. Et praksiskrav må også vur-deres i sammenheng med utvalgets forslag om åutvide dagens advokatkurs til en mer omfattendeadvokatutdanning, se punkt 11.2.5.

Dette er utgangspunktet også etter dagenspraksiskrav. Utvalget mener imidlertid at regleneog retningslinjene som er gitt etter domstolloven§ 220 andre ledd, er for kompliserte og avgrens-

ningene ikke fullt ut hensiktsmessige. Det er foreksempel vanskelig å se hvorfor yrkeserfaringsom rettshjelper ikke kvalifiserer til advokatbevil-ling, mens praksis som universitetslærer i rettsvi-tenskap eller som utreder i Høyesterett gjør det.Utvalget ser imidlertid ikke grunn til å drøftedetaljene i dagens regler nærmere, ettersomutvalget vil foreslå at all juridisk praksis bør kunnevære kvalifiserende. Dette gir en enklere regel,med færre tvilsomme grenser enn det som er til-fellet i dag.

Den ideelle praksisen for en som skal bli advo-kat, er arbeid som advokatfullmektig under veiled-ning fra en erfaren advokat, med variasjon ogbredde i arbeidsoppgavene og mye klienthåndte-ring. I realiteten arbeider mange advokatfullmek-tiger med avgrensede rettsområder og oppnårikke den erfaringsbredden det er ønskelig at enadvokat har. Utvalget anser det som lite realistisk,slik advokatbransjen er innrettet, og heller ikkeønskelig, å innføre og håndheve krav om at opp-gavene som advokatfullmektig for eksempel skaldekke både sivil- og strafferettslige spørsmål.Bredden i kompetanse bør etter utvalgets syn istedet ivaretas gjennom jusstudiet og advokat-utdanningen, se punkt 11.2.5. Det bør likevel væreet minstekrav at advokatfullmektigens arbeidhovedsakelig består i å yte rettslig bistand, ikkefor eksempel utelukkende å drive eiendoms-mekling.

Etter utvalgets syn kan imidlertid også annenjuridisk yrkeserfaring gi nyttig kompetanse forden som skal være advokat. En saksbehandler iforvaltningen eller en juridisk rådgiver i en privatbedrift opparbeider erfaring med håndtering avreelle juridiske problemstillinger innenfor sinesaksfelt, og fungerer ofte som rettslig rådgiverselv om vedkommende ikke er i stilling som advo-katfullmektig. Det kan innvendes at en del slikestillinger knytter seg til avgrensede saksfelt, og atpraksisen dermed ikke får den ønskelige bred-den. Denne innvendingen gjelder imidlertid ogsåfor mange advokatfullmektiger. En vektigere inn-vending mot å anerkjenne annen juridisk yrkeser-faring enn som advokatfullmektig er at vedkom-mende ikke får arbeidet med klienthåndtering ogprosessoppdrag, og ellers ikke får andre erfarin-ger som primært oppnås ved å arbeide hos enadvokat. Det er utvilsomt viktig at advokater besit-ter slik kompetanse. Det er likevel flere grunnertil at utvalget ikke legger avgjørende vekt pådenne innvendingen. For det første går utvalgetinn for en betydelig utvidelse av det obligatoriskeadvokatkurset, der slike typiske «advokatferdig-heter» vil være et sentralt tema. Dette vil i alle fall


et stykke på vei avbøte manglende erfaring i kli-enthåndtering og prosess. For det andre er utval-get i tvil om i hvilken utstrekning alle advokatfull-mektiger for eksempel selv får håndtere klienter.Utvalget erfarer at de mange advokatfullmekti-gene som jobber ved landets største advokatfir-maer, ofte i liten grad forholder seg direkte til kli-enter, men i stedet jobber som underleverandørertil advokater. Videre legger utvalget vekt på at etkrav om advokatfullmektigpraksis i deler av lan-det med liten advokatdekning fra før gjør det van-skelig for jurister å kvalifisere seg til advokat. Hvisdet ikke stilles krav om fullmektigpraksis, vil detkunne bidra til økt advokatdekning i distriktene. Iperioder med få ansettelser i advokatbransjen kanet krav om advokatfullmektigpraksis også føre tilat det blir for få advokater. Utvalget går på dennebakgrunn inn for at all yrkeserfaring som i detvesentlige har bestått i juridisk arbeid, bør kvalifi-sere til advokatbevilling.

Utvalget mener som utgangspunkt at kravet tilvarigheten av den juridiske yrkeserfaringen børsettes til tre år. Dette kan muligens oppleves sombyrdefullt for advokatfullmektiger som i dag kanoppnå bevilling etter to år. Utvalget har fått inn-spill om at advokatfullmektigpraksis bør ansessom mer direkte relevant enn annen praksis somjurist, og at kravet derfor i hvert fall bør reduserestil to år for advokatfullmektiger. Selv om advokat-fullmektiger nok i mange tilfeller vil gjøre arbeidsom er mer relevant for advokatyrket enn andre,legger ikke utvalget avgjørende vekt på dette.Ingen, verken advokatfullmektiger eller andre, vilvære fullbefarne advokater etter to–tre år. Skulleman bare se hen til hvor omfattende praksis manbør ha for å være en fullverdig advokat, ville femårs praksis fremstå som mer passende. Dessutenkan arbeid som advokatfullmektig være av sværtvarierende karakter. Det kan anføres at den somhar drevet rettslig rådgivningsvirksomhet etterlovforslagets kapittel 11, eller som har vært dom-merfullmektig, har vel så relevant praksis som enadvokatfullmektig som i det vesentlige har jobbet«back office» i et stort advokatfirma. Skulle detlages forskjellige regler og unntak tilpasset de for-skjellige gruppene, ville reglene bli kompliserte åhåndtere. En del jurister har også sammensattyrkeserfaring, slik at det i så fall må telles tidunder den ene og den andre praksisen. Utvalgetmener reglene om vilkår for å få advokatbevillingbør være rettsteknisk enkle. Dette sparer Advo-katsamfunnet for arbeid og øker forutberegnelig-heten for den som søker advokatbevilling. Pådenne bakgrunn går utvalget inn for at omfanget

av praksiskravet settes til tre år og at dette gjelderuavhengig av hvilken stilling advokaten har hatt.

Behovet for overgangsordninger for den somhar oppfylt praksiskravet etter dagens ordning, erkommentert i punkt 11.2.5.

Etter utvalgets syn bør det kunne fastsettesnærmere krav til dokumentasjon av at praksiskra-vet er oppfylt, i forskrift.

11.2.4 Prosedyrekrav

Etter dagens ordning må den som søker advokat-bevilling og oppfyller praksiskravet ved å ha værtadvokatfullmektig, i utgangspunktet ha prosedertunder minst tre hovedforhandlinger av et visstomfang. Det kan ikke være tvil om at prosedyreer-faring gir god og relevant læring for den som vilbli advokat. Dessuten vil den som oppsøker advo-kat, ha en forventning om at advokaten har erfa-ring med å opptre i retten. Egen erfaring med å hagått i retten er også viktig for å kunne vurdereprosessrisiko og dermed gi rettslig bistand ogsåutenfor rettergang. Utvalget har dessuten fått til-bakemelding om at advokatfullmektigene selvopplever at prinsipalene er særlig aktive med hen-syn til veiledning og oppfølgingen ved de førsterettssakene.

Det finnes likevel vektige innvendinger mot åvidereføre prosedyrekravet. Et krav om å ha gjen-nomført tre hovedforhandlinger for å få advokat-bevilling gir advokatfullmektigene og deres prin-sipaler et uheldig insentiv til å få klientenes sakerinn for retten. En del advokater har stor tilgang påprosedyreoppdrag, slik at advokatfullmektigeneenkelt vil kunne oppfylle prosesskravet selv ommange saker ikke ender i retten. Det er imidlertidogså mange, både store og små advokatvirksom-heter, som primært eller utelukkende yter advo-katbistand utenfor prosess. Hertil kommer atenkelte større advokatfirmaer som påtar seg pro-sessoppdrag, bare har store saker som ikke egnerseg for advokatfullmektiger. Ved dårlig tilgang påegnede prosessoppdrag vil det være en risiko forat prosedyrekravet virker prosessdrivende. Nåren fullmektig først har en sak, kan det sås tvil omhvorvidt fullmektigen og prinsipalen utelukkendevil ha klientens interesser for øye, eller om detogså sees hen til fullmektigens egeninteresse av ågjennomføre en hovedforhandling for å oppfylleprosedyrekravet. Utvalgets inntrykk er at detteikke bare er en teoretisk mulighet, men at detoppleves som et reelt problem. I perioden 2003–2013 har det årlig vært utstedt mellom 350 og 500advokatbevillinger.34 Hvis det var stilt prosedyre-krav til alle, ville det innebære at det kreves mel-


lom 1 050 og 1 500 saker for domstolene hvert årbare for å fylle behovet for saker for å kvalifisereadvokater. Etter dagens regler gjelder prosedyre-kravet bare for advokatfullmektiger, slik at beho-vet for saker er mindre. Likevel er det et betydeligantall saker hvert eneste år hvor advokatfullmekti-ger og prinsipaler vil ha egeninteresse av å føresaken for retten – en interesse som kan gå påtvers av hensynet til klientens beste.

Under enhver omstendighet kan ordningen gåut over tilliten til at bistanden advokatfullmektigeryter, utelukkende gis i klientens interesse.

Det taler også mot et prosedyrekrav at ordnin-gen medfører at det er klientene som må ta risi-koen ved at uerfarne advokatfullmektiger prose-derer sakene deres. Saker som går for retten, vil ide fleste tilfeller være av stor betydning for denenkelte klient. Sakens utfall vil kunne ha drama-tiske konsekvenser for klienten, i så vel sivilesaker som straffesaker. Også ved den interne for-delingen av saker hos advokaten (prinsipalen) vildet være en risiko for at det tas andre hensyn ennhva som er i klientens interesse.

Utvalget viser videre til at prosedyrekravet ipraksis ville utelukke mange jurister fra å få advo-katbevilling. Dette gjelder for eksempel juridiskesaksbehandlere og rådgivere uten status somadvokatfullmektig. Utvalget har i forrige punktredegjort for hvorfor lovforslaget legger opp til atogså slik yrkespraksis bør kvalifisere for å få advo-katbevilling.

Tilsynsrådet har videre pekt på at reglene omprosedyrekrav i praksis er uklare og dermed van-skelige å kontrollere og vurdere. Både gjennom-gåelsen av dokumentasjonen fra den enkelte somsøker bevilling og den skjønnsmessige vurderin-gen av om prosedyrekravet er oppfylt, er dessutentidkrevende.

Utvalget mener at innvendingene mot prose-dyrekravet er så store at det ikke er grunn til åvidereføre det. Utvalget legger da særlig vekt pårisikoen for at ordningen kan virke prosessdri-vende. Det er likevel behov for å sørge for at kom-petansen dagens prosedyrekrav er ment å gi, ogsåbesittes av dem som får advokatbevilling i fremti-den. Utvalget går derfor inn for at prosessbistandbør være et sentralt tema under den obligatoriskeadvokatutdanningen og at praktisk oppgaveløs-ning bør inngå i utdanningen, se punkt 11.2.5. Selvom erfaring med reell sakførsel har aspekter vedseg det ikke er mulig å ivareta fullt ut ved en slikopplæring, mener utvalget at advokatutdannin-

gen kan legges opp slik at opplæringen blir så godsom formålet tilsier. Det presiseres at utvalgetikke foreslår endringer i fullmektigenes adgang tilå opptre for domstolene.

11.2.5 Obligatorisk advokatutdanning

I dag må alle som søker advokatbevilling, unntattde som søker på grunnlag av utenlandsk advokat-bevilling, gjennomføre et obligatorisk advokat-kurs. Kurset arrangeres av Juristenes Utdan-ningssenter og går over seks dager, fordelt på tokurssamlinger. En nærmere beskrivelse av kurseter gitt i punkt 11.1.5.

Mastergraden i rettsvitenskap slik den er idag, gir etter utvalgets syn et godt og bredt grunn-lag for å arbeide som jurist og for å kunne juridiskmetode. Utvalget mener imidlertid at det er flereferdigheter som den som skal være advokat, børha, og som studentene ikke, eller i for liten grad,trenes i under mastergradsstudiet. Hertil kommerat det kan være juridiske disipliner advokater børmestre, og som det ikke, eller i for liten grad,undervises i.

Utvalgets utgangspunkt er at advokater istørre grad enn i dag, samlet sett bør ha en grunn-utdanning som er direkte relevant for yrkesutøvel-sen. Utvalget antar det ikke er aktuelt å ta slikeemner inn i mastergradsstudiet, da dette nødven-digvis vil måtte gå ut over annet relevant pensum.I stedet går utvalget inn for at den som ønsker åbli advokat, i tillegg til masterstudiet må gjennom-føre en obligatorisk grunnutdanning for advoka-ter. Det bør være et opptakskrav for advokatutdan-ningen at studentene har mastergrad i rettsviten-skap eller tilsvarende godkjent utenlandsk utdan-ning. Ideelt sett burde advokatutdanningen gjen-nomføres etter at studentene har fått prøve seg iyrkeslivet en tid. Av hensyn til den praktiske gjen-nomføringen for studentene selv og deres arbeids-givere foreslår utvalget at det i loven ikke stengesfor å ta utdanningen umiddelbart etter fullførtmastergrad.

Dersom formålet med advokatutdanningenskal oppnås, må den ha tilstrekkelig kvalitet ogrelevans. Utvalget foreslår at Advokatsamfunnetfastsetter forskrifter med kravene til utdanningenog fører tilsyn med utdanningen. For å sikre fagligkvalitet og relevans, bør forskriftene imidlertidutarbeides gjennom et samarbeid mellom univer-sitetene og Advokatsamfunnet. Mens universitetetvet hvor forskningsfronten innenfor områdetbefinner seg og hvordan den utvikler seg, vilAdvokatsamfunnet vite hva som er det reellebehovet for advokater. Utvalget mener at selve

34 Jf. tall i årsberetningene for Tilsynsrådet for advokatvirk-somhet fra 2003 til 2013.


undervisningen primært bør gjennomføres delsav personer fra universitetssektoren og, for å sikredet praktiske tilsnittet, dels av personer med rele-vant erfaring fra det praktiske rettsliv.

Når det gjelder utdanningens innhold, må detsentrale være kunnskap og ferdigheter som erdirekte relevante for advokatvirksomheten.Utdanningen bør gjøre advokaten trygg i rollenog kjent med hva som forventes i en slik stilling,og sikre at den kommende advokaten blir bestmulig rustet til å dekke klientenes behov. Advoka-ten må kjenne offentlige krav til advokatvirksom-heten. Derfor bør det undervises i regelverket foradvokater, herunder de advokatetiske reglene ogde generelle rammebetingelser for advokatvirk-somhet, eksempelvis regnskapskrav, skatt ogmerverdiavgift. Også praktisk sakshåndtering børstå sentralt under studiet, for eksempel bevisbe-dømmelse, vurdering av prosessrisiko, mekling,forhandlingsteknikk og opptreden i retten – her-under avhør av parter og vitner.35 Utvalget ser forseg at erfaring i klienthåndtering for eksempelkan oppnås ved at advokatutdanningen lager etrettshjelpsprosjekt. Den rettslige bistanden vil daytes under lovforslagets kapittel 11 og ikke krevenoen særlig tillatelse.

Hvis kravet om prosedyrepraksis fjernes, måadvokatutdanningen inneholde praktisk undervis-ning som kompenserer for dette. Utvalget kanikke se at det er noe i veien for å legge til rette forat deler av den praktiske undervisningen kan skjeved at studenter som har anledning til det, førerreelle saker. Det bør i så fall sørges for at studen-ten har veiledning fra en erfaren advokat som haropplæring for øye. Andre studenter må gis tilsva-rende opplæring gjennom fiktive rettssaker ellerpå annen måte.

Som nevnt kan det være fagområder advokaterbør mestre som mastergradsstudiet ikke dekkertilstrekkelig. Selv om studiet frem til mastergrad irettsvitenskap i dag må forutsettes å gi tilstrekke-lig generell juridisk kompetanse, bør advokatut-danningen kunne komplettere mastergraden medsikte på advokatyrket. Dette betyr at Advokatsam-funnet for eksempel bør kunne beslutte at advoka-tutdanningen skal inneholde undervisning i kon-kursrett eller tvangsfullbyrdelse.

Utvalget mener at dersom utdanningen skaloppnå sitt formål, bør den som et minimum ha etomfang tilsvarende ett semesters fulltids studium,altså 30 studiepoeng. Utvalget har fått innspill om

at en mindre utvidelse av dagens advokatkurs tilfor eksempel noen få ukers undervisning børvære tilstrekkelig. Utvalget mener imidlertid atnår det gjelder de mange emnene som det ovenforer redegjort for i detalj, bør det undervises i dissemed en helt annen dybde enn det er anledning tilunder et kortvarig kurs. Ettersom utdanningenforutsettes å kunne gå i dybden i rettslige emner,må det dessuten være tid til lesning og praktiskoppgaveløsning i tillegg til undervisningen.

På grunn av at undervisningen primært skalvære praktisk rettet, bør deltakelse i undervisnin-gen være obligatorisk. Utdanningen bør kunne tassom både fulltidsstudium og deltidsstudium, vedsiden av arbeid.

Utvalget mener det er vesentlig at advokatut-danningen avsluttes med en eksamen. Eksamenbør være lagt opp slik at den er egnet til å vise omstudentene har lært seg emnene det undervises i.Bare den som behersker stoffet godt og har tileg-net seg nødvendige kunnskaper, bør bestå eksa-men. For den som ikke består eksamen, bør detvære anledning til å kontinuere.

Utvalget er kjent med at høyere utdanning iøkende grad underlegges nasjonale og internasjo-nale sertifiseringsordninger. Utvalget mener atadvokatutdanningen bør underkastes en eksternkvalitetsvurdering med tre til fem års mellomrom.Viser denne vurderingen at utdanningen ikke hartilstrekkelig kvalitet og relevans, må det foretasforbedringer.

Det er viktig å legge til rette for at utdanningener tilgjengelig for dem som ønsker å ta den. Dettehar for det første betydning for finansieringen avutdanningen. Utvalget mener at utdanningen børvære betalt av det offentlige, eventuelt slik at stu-dentene betaler en begrenset egenandel. Dette erviktig for å sikre tilgang til utdanningen uavhen-gig av personlig og eventuelt arbeidsgivers øko-nomi. Utvalget antar at offentlig finansiering forut-setter godkjenning fra NOKUT av utdanningeneller av institusjonen som tilbyr den. Av sammegrunner som tilsier offentlig finansiering av kost-nadene ved selve studiet, bør det offentlige tilbystøtteordninger med tanke på studentenes leve-kostnader. Utvalget mener at dette best kan gjøresgjennom å la advokatutdanningen kvalifisere forstudiestøtte fra Statens lånekasse for utdanning(Lånekassen). Dermed vil Lånekassens satser,inntektsgrenser mv. komme til anvendelse, slik atfinansieringsordningen blir rettferdig og rimelig.

For det andre bør det sikres at advokatutdan-ningen er tilgjengelig for studenter som er bosatt iulike deler av landet. For den som har begynt åjobbe et sted og kanskje stiftet familie der, kan det

35 Se også Advokatforeningens «Veiledning for prinsipal ogadvokatfullmektig», vedtatt av Advokatforeningens hoved-styre 28. august 2014, punkt 5.2.2 og 5.2.3.


være praktisk vanskelig å delta i daglig undervis-ning i for eksempel Oslo over et helt studie-semester. Et krav om obligatorisk undervisnings-deltakelse etter et slikt opplegg vil dermed kunnebidra til å begrense tilgangen til advokatyrket forpersoner bosatt langt unna stedet der advokatut-danningen holdes. Utvalget antar at undervis-ningsressursene som kreves, tilsier at det ikke vilvære realistisk å gjennomføre advokatutdannin-gen på mer enn i høyden noen få steder. Konse-kvensen av redusert tilgjengelighet vil på lengresikt kunne bli at det rettssøkende publikum fårdårligere tilgang til advokater. Utvalget mener atdet på denne bakgrunn bør tilbys et studieopp-legg som er tilrettelagt for personer med lang rei-seavstand til undervisningsstedet. Det må likevelkunne avholdes et visst antall undervisningsukersom krever fysisk oppmøte, men for eksempel børdet i emner som er egnet for det, kunne gjennom-føres fjernundervisning.

Utvalget ser at forslaget om en så vidt betyde-lig utvidelse av kravet til obligatorisk advokatut-danning kan skape behov for å innføre overgangs-ordninger. For eksempel bør den som har tattadvokatkurs etter gammel ordning, men ennåikke fullført praksistiden, ikke pålegges å ta bådefull advokatutdanning og gjennomføre tre års juri-disk praksis. Den som har hatt aktiv eller passivadvokatbevilling etter gammel ordning, mensøker om ny bevilling etter reguleringen utvalgetforeslår, bør etter utvalgets syn ikke pålegges åoppfylle kravene til advokatutdanning og juridiskpraksis. Utvalget finner imidlertid ikke grunn til ågå nærmere inn i reguleringen av en slik over-gangsordning.

11.2.6 Krav til alder og vandel

Utvalget kan ikke se at det er behov for å beholdedagens krav om at den som søker advokatbevil-ling, i tillegg til å være myndig, må ha fylt 20 år. Ipraksis vil det bare være en nær teoretisk mulig-het for å oppfylle kravene om mastergrad i rettsvi-tenskap og tre års juridisk yrkespraksis uten åvære i hvert fall i midten av 20-årene, og utvalgetkan uansett ikke se noe behov for å beholde enaldersgrense. Utvalget mener det må være til-strekkelig at den som søker om advokatbevilling,er myndig, det vil si at vedkommende har fylt 18år og ikke er fratatt rettslig handleevne. Personersom ikke er fratatt rettslig handleevne, men like-vel er satt under vergemål, skal nektes bevillingfordi dette gir grunnlag for bortfall av advokatbe-villing, se punkt 11.2.7.

Det må også stilles krav til søkerens vandel.Det har stor betydning for den tilliten advokaterbør nyte fra klienter, aktørene i rettsvesenet ogsamfunnet generelt at advokater anses som lovly-dige og hederlige personer. Derfor er det åpen-bart at en person som har begått alvorlige straff-bare handlinger som har ført til betydelig feng-selsstraff, ikke kan være advokat. Men også straff-bare handlinger som har resultert i bot eller kor-tere fengselsstraff, kan etter omstendigheteneføre til at advokaten ikke nyter tilstrekkelig tillit.Særlig gjelder dette dersom overtredelsen hardirekte betydning for tilliten til arbeidsoppgaveradvokater utfører. Har den som søker bevilling,for eksempel relativt nylig begått økonomiskemisligheter som ikke er av bagatellmessig art, mådet klare utgangspunktet være at advokatbevillinger utelukket.

En overtredelse bør ha mindre betydning ettersom tiden går. Jo mer alvorlig en overtredelse er,og jo mer relevant den er for advokatgjerningen,desto lengre tid bør det gå før vedkommende kanfå advokatbevilling. Visse typer forhold burdekunne tenkes å utelukke vedkommende fra å fåadvokatbevilling for alltid. Dette gjelder foreksempel økonomisk kriminalitet av et visst alvor,og annen alvorlig kriminalitet.

Flere yrkesgrupper er underlagt krav til van-del. Hvilke krav som stilles, varierer imidlertid fragruppe til gruppe. For eksempel kan det vises tilFinanstilsynets rundskriv om vurdering av vandelved prøving av egnethetskrav for personer iledende stillinger i eiendomsmeklingsforetak.36

Det er lagt opp til en bred skjønnsmessig vurde-ring der det i tillegg til straffbare forhold vil kunnesees hen til straffbare overtredelser uten at detforeligger dom, økonomiske forhold, skattemes-sige forhold, ilagte administrative gebyrer ogandre sanksjoner og forhold. Ved vurdering avøkonomiske forhold og «andre forhold» vil detblant annet være relevant om vedkommende harvært under konkurskarantene eller konkursbe-handling, og om man tidligere har fått en konse-sjon trukket tilbake av Finanstilsynet.

Den typen brede vurderinger som Finanstilsy-net har lagt opp til for eiendomsmeklere, kan gistørre trygghet for klienter og andre som berøresav advokaters virksomhet. På den andre sidenåpner det for vanskelige skjønnsmessige avveinin-ger, både med hensyn til informasjonsinnhenting,og bedømmelse og vektlegging av informasjonensom hentes inn. Dette innebærer lite forutsigbar-het for dem som søker. Ulik informasjon om ulike

36 Finanstilsynets rundskriv RFT-2012-5 punkt 4.2 og 5.


søkere vil også kunne føre til utilsiktet og urettfer-dig forskjellsbehandling. Dessuten tilsier hensy-net til Advokatsamfunnets ressursbruk og retts-tekniske grunner at vurderingen ikke gjøres forskjønnsmessig. Utvalget viser også til at det errom for en bredere egnethetsvurdering ved vur-deringen av om bevilling skal nektes fordi søke-ren må anses uskikket til å utøve advokatvirksom-het, jf. henvisningen til at det ikke må foreliggeforhold som gir grunnlag for tilbakekall av bevil-ling etter lovforslaget § 10 (se neste punkt).

Samlet sett mener utvalget at det ikke fore-ligger tilstrekkelig grunn til å erstatte den renevandelsvurderingen som benyttes i dag, med enbredere egnethetsvurdering tilsvarende den somgjøres ved utstedelse av tillatelser etter eien-domsmeglingsloven.37 Vandelskravet for utste-delse av advokatbevilling bør ta utgangspunkt i envurdering av politiattesten. Viser en ordinær poli-tiattest forhold som gir grunn til å foreta nærmereundersøkelser, bør Advokatsamfunnet kunnekreve fremlagt en uttømmende politiattest for å fået bredere vurderingsgrunnlag. Advokatsamfun-net må også kunne legge vekt på utenlandske poli-tiattester. Det vil være særlig relevant for personersom er bosatt i utlandet eller som har oppholdtseg i Norge kun i kort tid og søker om norsk advo-katbevilling. Utvalget presiserer at det er vande-len – ikke søkerens generelle egnethet – som skalvurderes. Den generelle egnetheten skal bedømmessom ledd i vurderingen av vilkåret om at det ikkemå foreligge forhold som kan føre til tilbakekall avadvokatbevillingen, blant annet må vedkommendesom nevnt ikke være uskikket til å utøve advokat-virksomhet. Det kan imidlertid være sammen-heng mellom de to vurderingene ettersom vandel-sanmerkninger som alene ikke gir grunnlag for ånekte bevilling, sammen med andre forhold kantilsi at bevillingen ville ha blitt tilbakekalt.

Utvalget mener det kan være grunn til en noehøyere terskel enn den som etter praksis har værtbrukt i tilknytning til vandelskravet i domstollo-ven § 220 fjerde ledd. Utvalget foreslår at detnåværende kravet om «hederlig vandel» erstattesmed betegnelsen «god vandel». Utvalget redegjørnærmere for innholdet i dette kravet i merkna-dene til lovforslaget § 5 første ledd bokstav d.

11.2.7 Krav om at søkeren ikke er i en situasjon der advokatbevillingen ville opphøre grunnet tilbakekall mv.

Den som på tidspunktet da søknaden om advokat-bevilling tas opp til behandling, ville ha mistetbevillingen i medhold av lovforslaget §§ 9, 10 eller11, bør ikke kunne gis bevilling. Utvalget mener atdette, på samme måte som etter domstolloven§ 220 fjerde ledd andre punktum, bør fremgåuttrykkelig av loven.

Utvalget har vurdert om krav til økonomiskvederheftighet bør settes som et eget vilkår for åfå advokatbevilling. For dommere gjelder det etslikt krav etter domstolloven § 53. Utvalget oppfat-ter Innstillingsrådet for dommere slik at kravettolkes som et krav om solvens, og at praksis veddommerutnevnelser er at søkeren bes om åbekrefte solvens, men at det innhentes dokumen-tasjon bare dersom særlige forhold skulle tilsidet.38 Utvalget mener at tilsvarende hensyn somfor dommere gjør seg gjeldende for advokater.Utvalget går imidlertid inn for at manglende øko-nomisk kontroll kan være et grunnlag for å tilba-kekalle advokatbevilling, og drøfter derfor spørs-målet om krav til vederheftighet nærmere i denneforbindelse, se punkt 12.2.3.3.

Den som søker advokatbevilling, må kunnepålegges å redegjøre for hvorvidt det foreliggerforhold ved vedkommendes økonomi eller forøvrig som kan være av betydning for om bevillingkan gis.

11.2.8 Krav om at det ikke er truffet vedtak som forbyr søkeren å yte rettslig bistand

Etter lovforslaget § 101 kan det treffes vedtak somforbyr en person å yte rettslig bistand, slik enhveri utgangspunktet har adgang til etter forslagets§ 99. Er det fattet slikt vedtak, bør ikke vedkom-mende ha adgang til å få advokatbevilling så lengevedtaket har virkning. Hvis forbudsvedtaket fallerbort, vil forholdet som dannet grunnlag for forbu-det, være sentralt ved vurderingen av om vedkom-mende er uskikket til å utøve advokatvirksomhet.

37 Lov 29. juni 2007 nr. 73 om eiendomsmegling (eien-domsmeglingsloven), jf. ovennevnte rundskriv fra Finans-tilsynet.

38 Jf. Innstillingsrådet for dommeres Praksis-/Policynotatpublisert august 2013 og sist revidert oktober 2013.


11.2.9 Passiv og aktiv advokatbevilling – bør det være et vilkår at bevillingen tas i bruk?

Etter gjeldende rett utstedes advokatbevilling tilden som oppfyller vilkårene i domstolloven § 220.Det gjelder ikke noe krav om at vedkommendefaktisk vil utøve advokatvirksomhet. Det forekom-mer derfor at personer som søker advokatbevil-ling, etter innvilget søknad ikke tar den i bruk vedå gi melding til Tilsynsrådet om oppstart av advo-katvirksomhet. Det skjer også ofte at advokatersom har drevet advokatvirksomhet, melder fra omopphør av advokatvirksomhet uten å si fra segadvokatbevillingen. I begge tilfeller betegnesgjerne advokatbevillingen som «passiv» eller«sovende». Bevillingen kan i utgangspunktet nårsom helst aktiveres på nytt – uavhengig av hvorlang tid det har gått – ved at vedkommende mel-der fra om oppstart av advokatvirksomhet til Til-synsrådet.

Særlig i større advokatfirmaer er det vanlig atpersoner med passiv advokatbevilling er ansatt iadvokatforetak og derfra yter advokatbistand,men bare på vegne av advokater som har meldtfra om oppstart av advokatvirksomhet. De opptrerdermed egentlig som advokatfullmektiger, ikkesom advokater. I følge tall utvalget har mottatt fraTilsynsrådet, hadde 332 av totalt 1 756 autoriserteadvokatfullmektiger per 31. desember 2013 (pas-siv) advokatbevilling. Utvalget registrerer atmange av disse i praksis likevel benytter advokat-tittelen overfor klienter og andre. Advokatfirma-ene sparer penger ved at de slipper å betale Til-synsrådet, og får reduserte forsikringskostnader.Utvalget er orientert om at det i noen foretak er enbetydelig andel av de ansatte med advokatbevil-ling som ikke har aktivert bevillingen, noe somfører til en skjev fordeling av kostnadene ved til-syns- og disiplinærordningen.

Et annet utslag av ordningen er at personersom ikke driver advokatvirksomhet over lang tid,kanskje i ti og tjue år, og som heller ikke arbeidersom advokatfullmektig, i denne perioden ikke stårunder noen form for kontroll fra tilsyns- og disipli-nærorganene og deretter har rett til å starte advo-katvirksomhet uten at de for eksempel må doku-mentere god vandel. I dette ligger det en risiko forat personer som ikke bør få drive advokatvirksom-het, får anledning til det. Videre er det en risikofor at personer som har «passiv» bevilling, brukertittelen advokat på en måte som villeder publikumog andre.

Utvalget mener disse eksemplene illustrereret bredere problem ved at det er adgang til å ha

passiv advokatbevilling. Ordningen kan bidra til åskape uklarhet omkring advokatrollen. Det retts-søkende publikum bør kunne ha en forventningom at enhver med advokattittel er advokat, under-lagt tilsyns- og disiplinærordningen, har stilt sik-kerhet og tegnet forsikring og er underlagt taus-hetsplikten. Dette er imidlertid ikke nødvendigvistilfellet for personer med passiv advokatbevilling.Dette kan svekke tilliten til advokater. Prinsipieltmener utvalget at bare den som oppfyller kravenefor å være advokat, bør inneha advokatbevillingog dermed være advokat. Den som yter rettsligbistand på vegne av andre advokater, bør tilkjen-negi dette ved å være advokatfullmektig. Den somhar drevet virksomhet som advokat, men i en peri-ode tar arbeid som er uforenlig med advokatrol-len, for eksempel som dommerfullmektig, bør idenne perioden ikke være advokat. Ønsker ved-kommende igjen å bli advokat, bør en søknad omny bevilling normalt kunne gjøres enkel ogbehandles raskt, se punkt 11.2.12.

Utvalget mener at alle med advokatbevilling tilenhver tid bør være forpliktet til å oppfylle deløpende kravene som stilles til advokater vedblant annet å være forsikret, ha revisor og væreunderlagt tilsyns- og disiplinærmyndighet, samtbidra til å finansiere ordningen. Den som ved opp-hold i advokatvirksomheten, ikke ønsker å væreunderlagt vilkårene, kan i stedet velge å gi mel-ding om opphør av advokatvirksomheten ogsenere søke om ny bevilling.

Utvalget har vurdert om det også skal stilleskrav om at advokaten må være i aktivitet somadvokat, det vil si drive med advokatvirksomhet ihenhold til definisjonen i lovforslaget § 3, for å habevilling. Utvalget har imidlertid kommet til atdette ville skape en del avgrensningsproblemer,og at hensynet til klienter og rettslivet for øvrigbare tilsier at advokaten fortløpende må ha forsik-ring og være underlagt de øvrige reglene for advo-kater, ikke at advokaten ikke skal kunne ta enpause i advokatvirksomheten sin. Advokaten børogså kunne påta seg andre oppgaver enn advokat-virksomhet. Sålenge advokaten har advokatbevil-lingen, må han eller hun imidlertid ikke påta segoppgaver som kan komme i konflikt med kravet tiluavhengighet, jf. lovforslaget § 22. Ønsker advo-katen å påta seg slike oppdrag, må vedkommendefrasi seg advokatbevillingen. Tilsvarende måadvokaten si fra seg bevillingen for å slippe åbetale bidrag til Advokatsamfunnet og advokatensandel av premien for den kollektive ansvarsforsik-ringen, jf. § 33 femte ledd.

Reguleringen av bortfall og andre typer opp-hør av advokatbevilling drøftes i kapittel 12.


11.2.10 Lovpålagte krav til advokatvirksomheten som bør være oppfylt før bevilling utstedes

En konsekvens av at utvalget går inn for å fjerneadgangen til å ha passiv advokatbevilling er at dekravene som etter dagens ordning stilles ved opp-start av virksomheten, må kunne stilles som vilkårfor å utstede advokatbevilling. En adgang til åkunne nekte å utstede advokatbevilling uten atslike krav er oppfylt, gir Advokatsamfunnet etpraktisk verktøy for å besørge at nyetablerte advo-kater oppfyller sentrale krav til advokatvirksomhe-ten.

Behovet for å kreve at søkeren på forhånd harstilt sikkerhet, som etter gjeldende rett følger avadvokatforskriften § 2-1, faller bort som følge avutvalgets forslag om å innføre kollektiv for-sikringsordning, se kapittel 19.

Adgangen til å kreve at den som skal starteadvokatvirksomhet, oppfyller plikten til å antarevisor, i dag fastsatt i advokatforskriften § 3a-9,bør videreføres. Plikten til å anta revisor påhvilerriktignok etter lovforslaget § 43 andre ledd jf. før-ste ledd virksomheten, og ikke den enkelte advo-kat, men advokaten må likevel sørge for at detteer brakt i orden.

Tilsynsrådet krever i dag også at den som skaldrive advokatvirksomhet, har betalt det årligebidraget til finansieringen av tilsyns- og disipli-nærordningen, i medhold av den generellebestemmelsen om bidragsplikt i advokatforskrif-ten § 4-3. Utvalget mener det i et nytt regelverkbør fremgå uttrykkelig at det er adgang til å kreveat bidrag er betalt før bevilling utstedes.

11.2.11 Særlige vilkår for søkere med utenlandsk advokatbevilling

I punkt 11.1.6 er det redegjort for vilkårene ettergjeldende rett for å få norsk advokatbevilling forden som fra før har utenlandsk advokatbevilling.Prinsipielt mener utvalget at det må stilles strengekrav til utenlandske advokater, slik at klientenekan forvente samme kvalitets- og kunnskapsnivåsom av norske advokater. Ved vurderingen avdette regelverket må det imidlertid skilles mellomreglene for utenlandske advokater fra EØS-staterog utenlandske advokater fra stater utenfor EØS.

Regelverket for søkere med advokatbevillingfra EØS-stater gjennomfører Norges folkerettsligeforpliktelser. Selv om utvalget i utgangspunktetmener det burde stilles like strenge krav omkjennskap til norsk rett for alle som gis norskadvokatbevilling, kan ikke utvalget se at EØS-

reglene gir rom for å drøfte større endringer her.Reglene foreslås på denne bakgrunn videreført iny forskrift. Utvalget mener likevel det er behovfor å klargjøre bestemmelsene i advokatforskrif-ten § 9-3. Særlig andre ledd og bestemmelsensoverskrift inneholder uklarheter som er påpekt i,se punkt 11.1.6.

Utvalget mener at det bør være adgang til å gipersoner med advokatbevilling fra land utenforEØS norsk advokatbevilling, men at dette må for-utsette at vedkommende har god kunnskap omnorsk rett og totalt sett anses kvalifisert til å haadvokatbevilling. Det må kunne stilles vilkår omfor eksempel prøve i norsk rett, gjennomført advo-katutdanning og relevant juridisk praksis. Detteanses imidlertid ivaretatt ved dagens regulering,som utvalget mener bør videreføres i ny forskrift.

11.2.12 Særlige vilkår for søkere som har hatt advokatbevilling tidligere

Den som tidligere har hatt advokatbevilling ogsom senere søker om ny bevilling, kan ha mistetadvokatbevillingen på ulike grunnlag som kan tilsiulik vurdering av søknaden. Etter utvalgets for-slag vil alle typer varig opphør av advokatbevillingenten måtte anses som opphør ved bortfall (auto-matisk, uten vedtak) eller tilbakekall (etter ved-tak) jf. §§ 9 og 10, se kapittel 11. Er opphøret avbevilling midlertidig, ved at advokatbevillingensuspenderes etter lovforslaget § 11, vil suspensjo-nen bli etterfulgt enten av varig opphør av bevillin-gen ved bortfall eller tilbakekall, eller av at sus-pensjonen oppheves slik at vedkommende fårbevillingen tilbake.

For den som har hatt advokatbevilling tidli-gere, er det ikke behov for å kontrollere at vilkårom utdanning og juridisk yrkeserfaring er oppfylt.Dette må etter utvalgets syn gjelde uansett ombevillingen ble gitt etter ny eller tidligere rett.Dermed bør det i lovteksten gjøres unntak fradisse vilkårene.

De øvrige vilkårene for å få advokatbevilling,herunder kravet om god vandel, bør etter utval-gets syn kreves oppfylt selv om søkeren har hattadvokatbevilling tidligere.

Som følge av at utvalget foreslår å oppheveordningen med passiv advokatbevilling, jf. punkt11.2.9 ovenfor, og begrense adgangen til åbeholde advokatbevillingen samtidig som maninnehar en annen stilling, jf. lovforslaget § 22, vilmange advokater minst én gang i løpet av sittyrkesliv melde fra om opphør av advokatvirksom-het slik at bevillingen faller bort i medhold av § 9bokstav b, for senere å ønske å begynne som


advokat igjen. Med tanke på slike tilfeller er detviktig å ha en praktisk ordning der søknader omny bevilling kan behandles effektivt. Normaltantas vilkårene utvalget foreslår å innebære at densom søker ny bevilling i slike tilfeller, kan sendeAdvokatsamfunnet en forenklet søknad medbegrenset dokumentasjon og at Advokatsamfun-net må kunne behandle saken raskt.

Dersom advokatbevillingen har opphørt somfølge av bortfall eller tilbakekall på annet grunn-lag enn ved frivillig melding om opphør, vil detmåtte foretas en vurdering av om den opprinne-lige bortfalls- eller tilbakekallsgrunnen fremdeleser til stede. Dette følger av vilkåret om at søkerenikke må være i en situasjon som medfører at bevil-lingen ville bortfalle eller bli suspendert eller til-bakekalt, jf. punkt 11.2.7 ovenfor. Dette er i hoved-sak en videreføring av gjeldende rett etter dom-stolloven § 220 fjerde ledd andre og tredje punk-tum. Utvalget mener imidlertid at det er behov foren særlig regulering av to spørsmål.

For det første har utvalget fått innspill fra Til-synsrådet og Advokatbevillingsnemnden om atpersoner som har fått tilbakekalt advokatbevillin-gen i medhold av domstolloven § 230 første leddnr. 1, i mange tilfeller fortløpende sender gjentattesøknader om ny bevilling under henvisning til atde mener at det ikke lenger er grunn for tilbake-kall. Slike søknader er ofte omfangsrike, og detfinnes ikke hjemmel for forenklet behandling elleravvisning. Utvalget oppfatter Tilsynsrådet ogAdvokatbevillingsnemnden slik at dette er et pro-blem av et så vidt stort omfang at det kan gå utover ressursbruken til andre oppgaver. På dennebakgrunn foreslår utvalget at det innføres enkarantenetid på to år for den som har fått advokat-bevillingen tilbakekalt fordi vedkommende ansesuskikket til å drive advokatvirksomhet, jf. lovfor-slaget § 10 første ledd. I denne toårsperioden vilsøknader om ny bevilling måtte bli avvist. Bestem-melsen om tilbakekall i § 10 første ledd omfatterimidlertid mange årsaker til at vedkommendeanses uskikket, for eksempel der dette skyldes ensinnslidelse. Dessuten kan det tenkes at organetsom beslutter tilbakekall, mener at det av andregrunner bør være mulig å få tilbake advokatbevil-lingen etter kortere tid enn to år. Utvalget foreslårpå denne bakgrunn at vedtaket om tilbakekall måkunne fastsette en reduksjon av karantenetiden,eller at den faller helt bort. Utvalget foreslår at detved avslag på søknad etter utløpet av toårsperio-den som utgangspunkt bør gjelde en ny karante-netid på ett år.

For det andre er det behov for å regulereadgangen til å få ny advokatbevilling der bevillin-

gen er falt bort som følge av at advokatens bo ersatt under konkursbehandling. Vilkåret for bort-fall av advokatbevilling etter lovforslaget § 9 bok-stav e er at «advokatens bo kommer under kon-kursbehandling». Er først boet kommet underkonkursbehandling, vil dermed vilkåret etter ord-lyden være oppfylt selv om vedkommende søkerom ny advokatbevilling lang tid senere. Utvalgetmener det etter en skjønnsmessig vurdering måvære anledning til å gi vedkommende ny advokat-bevilling. En absolutt forutsetning for å utstedebevilling vil være at vedkommende ikke anses åha så dårlig kontroll over økonomien sin at det ergrunnlag for tilbakekall etter § 10 første leddandre punktum jf. første punktum, se utvalgetsvurderinger i punkt 12.2.3.3. Terskelen for å fåbevillingen tilbake etter konkurs bør imidlertidvære høyere enn dette, og bevisbyrden bør snus.Utvalget foreslår at vilkåret for at konkurs ikkelenger anses som bortfallsgrunn, er at det måanses ubetenkelig å gi vedkommende advokatbe-villing igjen. I merknadene til lovforslaget § 5fjerde ledd gir utvalget nærmere retningslinjer forvurderingen.

11.3 Bruk av advokattittelen

11.3.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er advokattittelen beskyttetved at misbruk av tittelen kan være straffbart.Den som uten å ha advokatbevilling «offentligeller i rettsstridig øyemed» utgir seg for å væreadvokat, straffes etter straffeloven 1902 § 328 formisbruk av tittel.39 Den tilsvarende bestemmel-sen i straffeloven 2005, § 165, refererer til uhjem-let bruk av offentlig tittel, men det fremgår avmerknadene til bestemmelsen at den i hovedsaker ment å tilsvare blant annet straffeloven 1902§ 328 andre ledd.40

I disiplinærpraksis er det reist spørsmål omhvorvidt reglene for god advokatskikk settergrenser for når en advokat kan benytte advokattit-telen. Utgangspunktet er at den som er advokat,bare bør benytte advokattittelen når vedkom-mende opptrer som advokat. Det kan imidlertidvære grunn til å skille mellom tilfeller der advoka-ten opptrer for å ivareta henholdsvis sine interes-ser som advokat og sine interesser som privatper-

39 Anders Bratholm og Magnus Matningsdal (red), Straffe-loven kommentarutgave. Tredje del. Forseelser, Oslo 1998 s.28.

40 NOU 2002: 4 Ny straffelov s. 295, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) s. 334.


son. Der interessen som ivaretas, gjelder advokat-virksomheten, kan vedkommende opptre somadvokat. Gjelder det vedkommendes anliggendersom privatperson, er det mindre grunn til å aksep-tere dette. Opptrer vedkommende som advokat islike situasjoner, er det større risiko for at det vilkunne gå ut over advokatstandens anseelse.

Utenlandske advokaters rett til å bruke advo-kattittel reguleres av advokatforskriften §§ 10-1andre punktum og 10-6 første ledd andre punk-tum. Både gjesteadvokater og utenlandske advo-kater som skal drive advokatvirksomhet i Norgepå permanent basis, skal benytte hjemstatensyrkesbetegnelse med tillegg av nasjonalitet.

11.3.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget mener at bruken av advokattittelen børreguleres i en tydelig lovbestemmelse. Markeds-messig kan tittelen ha stor betydning for både til-gangen til klienter og prisnivå.

Som utgangspunkt mener utvalget at den eks-klusive retten til å bruke tittelen advokat for per-soner med advokatbevilling også bør gjelde sam-mensatte titler som inneholder ordet advokat.Advokatfullmektigtittelen vil utgjøre et unntak fradette utgangspunktet. Dessuten finnes det i påta-lemyndigheten ulike juriststillinger med titler sominneholder ordet advokat. Politiadvokater, statsad-vokater og andre med stillingsbetegnelser etterstraffeprosessloven kapittel 6 og kapittel 35 harikke advokatbevilling, og ut fra utvalgets mål om åtydeliggjøre og rendyrke advokatrollen kan detstilles spørsmål ved om tittelbruken i påtalemyn-digheten bør endres for å hindre forvekslingsfaremed advokater. Utvalget finner imidlertid ikkegrunn til å foreslå endringer på dette punktet. Istedet antar utvalget det kan være nærliggende åse på spørsmålet ved utarbeidelsen av ny straffe-prosesslov.41

Når det gjelder utenlandske advokater, gårutvalget inn for at reglene i advokatforskriften§§ 10-1 andre punktum og 10-6 første ledd andrepunktum videreføres, men plasseres i lovbestem-melsen om bruk av advokattittel. Utenlandskeadvokater må rettmessig kunne bruke advokattit-telen fra sine hjemland. Så lenge de ikke foreksempel utgir seg for å ha norsk advokatbevil-ling, vil det dermed ikke oppstå spørsmål om mis-bruk av tittel. Utenlandske advokater som benyt-ter advokattittelen sin uten å ha nødvendig tilla-telse til å drive advokatvirksomhet i Norge etter

regler gitt i medhold av lovforslaget § 7, vil van-skelig kunne anses å ha overtrådt bestemmelsenom tittelbruk. Derimot kan de risikere straff etterstraffeloven 2005 § 167 eller lovforslaget § 7 tredjeledd andre punktum, for ulovlig yrkes- eller virk-somhetsutøvelse.

Utvalgets forslag om å avvikle den «passive»advokatbevillingen, jf. punkt 11.2.9, innebærer atflere som i dag benytter advokattittelen, ikke len-ger kan gjøre det. Dette gjelder for eksempel pen-sjonerte advokater som har gitt Advokatsamfun-net melding om opphør av advokatvirksomheten,slik at bevillingen er bortfalt, jf. lovforslaget § 9bokstav b. Utvalget peker på at det kan værebehov for overgangsordninger her.

Bruk av advokattittel har også nær sammen-heng med bruk av firmabrevark, advokatens e-postadresse og lignende der advokaten opptrersom privatperson. Utvalget finner ikke grunn til åregulere dette nærmere, men peker på at advoka-ter, på samme måte som ved bruk av advokattitte-len, bør være svært varsomme med å benytte vir-kemidler i privat sammenheng som kan skape enoppfatning av at man opptrer som advokat.

Utvalget viser for øvrig til merknadene til § 8.

11.4 Regulering av utenlandske advokater i Norge


11.4.1.1 Innledning

I medhold av domstolloven § 218 andre ledd nr. 4kan utenlandske advokater på grunnlag av sinutenlandske advokatbevilling, under nærmerefastsatte vilkår, yte rettshjelp. Den nærmere regu-leringen av slik rettshjelpvirksomhet er i dag inn-tatt i advokatforskriften kapittel 10.

Advokatforskriften kapittel 10 fastsetter ulikevilkår avhengig av om den utenlandske advokatenønsker å drive rettshjelpvirksomhet i Norge per-manent, eller om vedkommende ønsker å opptreuten å være etablert i Norge, da som såkalt gjeste-advokat. Den som yter rettshjelp uten å ha adgangtil det, risikerer straff i medhold av domstolloven§ 234 første ledd.

Advokatforskriftens regler om gjesteadvokat-virksomhet er i en viss utstrekning de samme uav-hengig av hvilket land advokaten kommer fra.Etter reglene for permanent utøvelse av rettshjelp-virksomhet er imidlertid EØS-advokatene gittlangt videre adgang til å etablere seg i Norge ennpersoner med advokatbevilling fra stater utenforEØS.

41 Straffeprosessutvalget, oppnevnt i statsråd 20. juni 2014,har fått i mandat å foreslå ny straffeprosesslov.


Historisk sett har utenlandske advokatersadgang til å yte rettshjelp i Norge ikke værtuttrykkelig regulert i lov. Den nå opphevede lov 1.februar 1936 nr. 3 om adgangen til å drive retts-hjelpsvirksomhet § 6 første ledd nr. 1 ga departe-mentet hjemmel til å utstede særskilt godkjen-nelse til rettshjelpvirksomhet. Denne ble lengeanvendt til å gi utenlandske advokater tillatelse tilå yte rettshjelp i hjemlandets rett. Etter endring avdomstolloven § 218 andre ledd nr. 5 i 1992, fikkman en uttrykkelig bestemmelse om adgang til ågi utenlandske advokater tillatelse til å yte retts-hjelp i fremmed og internasjonal rett.42

11.4.1.2 Gjesteadvokater

Generelt om gjesteadvokaters adgang til å yte rettshjelp

En utenlandsk advokat som ønsker ønske å yterettshjelp i Norge uten å etablere seg fast her i lan-det, kan gjøre det som gjesteadvokat. Etter gjel-dende rett er utgangspunktet for enhver uten-landsk advokat som ikke etablerer seg permanenti Norge, at vedkommende kan yte rettshjelp her ilandet uten å søke om norsk bevilling eller autori-sasjon, jf. advokatforskriften § 10-10.

Hvilke begrensninger og krav som gjelder forvirksomheten, er fastsatt i advokatforskriften§§ 10-11 til 10-15. Bestemmelsene tilsvarer imange henseender det som gjelder ved perma-nent etablering av advokatvirksomhet i Norge, jf.punkt 11.4.1.3 nedenfor. En viktig forskjell erimidlertid at det for gjesteadvokater ikke er fast-satt noen begrensning i adgangen til å bistå innennorsk rett, slik det er for utenlandske advokaterfra utenfor EØS som driver permanent rettshjelp-virksomhet i Norge.

Bakgrunnen for at EØS-advokater får biståinnen norsk rett er at dette følger av EØS-avtalensregler om fri bevegelighet for tjenester, og direk-tiv 77/249/EØF.43 Om bakgrunnen for at ogsåandre gjesteadvokater får anledning til å biståinnen norsk rett, uttaler departementet i merkna-dene til advokatforskriften at den utenlandskeadvokaten må forutsettes å ikke ville påta seg opp-drag som vedkommende ikke har de nødvendigekunnskaper for å håndtere tilfredsstillende.44

Gjesteadvokater må benytte yrkesbetegnel-sen fra hjemlandet og oppgi navnet på «den profe-sjonsorganisasjon han tilhører, eller den domstolder han har møterett i henhold til lovgivningen ivedkommende land», jf. advokatforskriften § 10-11.Etter advokatforskriften § 10-12 kan norskemyndigheter og domstoler kreve dokumentasjonfor at vedkommende oppfyller vilkårene for å opp-tre som utenlandsk advokat. I praksis vil dettevære dokumentasjon fra utenlandsk forvaltnings-organ eller yrkesorganisasjon for at vedkom-mende har en aktiv advokatbevilling i hjemlandet.

Adgang til å opptre under rettergang

Gjesteadvokaters adgang til å opptre under retter-gang er regulert av advokatforskriften § 10-13,som fastsetter at forskriftens § 10-4 gjelder tilsva-rende for gjesteadvokatene. Bestemmelsen er gittmed hjemmel i tvisteloven § 3-3 sjette ledd ogstraffeprosessloven § 95 tredje ledd andre punk-tum. Straffeprosessloven § 95 gjelder etter ordly-den bare forsvarere, men det følger av samme lov§ 107b femte ledd at den gjelder tilsvarende vedoppnevnelse av bistandsadvokater.

Etter ordlyden gjelder advokatforskriften§ 10-13, jf. § 10-4, gjesteadvokater generelt, fra sta-ter både i og utenfor EØS. I sivile saker må imid-lertid bestemmelsen forstås slik at den er begren-set til å gjelde gjesteadvokater omfattet av EØS-regler, selv om en slik begrensning ikke fremgårav advokatforskriftens ordlyd. Bakgrunnen fordette er at tvisteloven § 3-3 sjette ledd bare girhjemmel til forskriftsregulering av retten til å opp-tre under rettergang for advokater fra EØS-stater.Adgangen til å opptre under sivil rettergang forgjesteadvokater fra utenfor EØS reguleres av tvis-teloven § 3-3 femte ledd. Denne bestemmelsenfastsetter at en utenlandsk advokat kan være pro-sessfullmektig «når retten etter sakens art og for-holdene ellers finner det ubetenkelig». Det erantatt at retten etter denne bestemmelsen måforeta en konkret vurdering av om det ut frasakens karakter, partenes bosted mv. er rimeligog naturlig at det benyttes utenlandsk advokat, ogom vedkommende utenlandske advokat ut fra sinerfaringsbakgrunn og kunnskaper fremtrer somegnet som prosessfullmektig i saken.45

En tilsvarende begrensning av adgangen tilforskriftsregulering som følger av tvisteloven § 3-3, er ikke fastsatt i straffeprosessloven. Dermedantas advokatforskriften § 10-13, jf. § 10-4, å

42 Se Ot.prp. nr. 72 (1991–92) s. 57.43 Rådsdirektiv 77/249/EØF av 22. mars 1977 med henblikk

på å lette den faktiske gjennomføring av advokaters adgangtil å yte tjenester.

44 Jf. departementets merknader til advokatforskriften § 10-10,inntatt som vedlegg til forskriften.

45 Tore Schei mfl., Tvisteloven kommentarutgave, bind I, 2.utg., 2013 s. 110.


komme til anvendelse for alle utenlandske advo-kater i straffesaker, også advokater fra land uten-for EØS.

Utgangspunktet etter advokatforskriften § 10-13,jf. § 10-4, er at utenlandske advokater har rett til åvære prosessfullmektig eller bli oppnevnt som for-svarer, men med de begrensninger som følger avadvokatforskriften § 10-4 andre til femte ledd. Enpraktisk viktig begrensning ligger i advokatfor-skriften § 10-4 tredje ledd, som fastsetter at advo-kater som ikke behersker norsk språk tilfredsstil-lende, må opptre i fellesskap med norsk advokatmed mindre retten samtykker i at advokaten opp-trer alene. Retten kan med andre ord tillate atadvokater som ikke behersker norsk tilfredsstil-lende, er prosessfullmektig eller forsvarer. Forut-setningen må være at dette etter en helhetsvurde-ring anses forsvarlig. Selv om den utenlandskeadvokaten behersker norsk tilfredsstillende, kanretten også i andre særlige tilfeller fastsette vilkårom at vedkommende opptrer i fellesskap mednorsk advokat.

På bakgrunn av bestemmelsene i advokatfor-skriften har utenlandske advokater rett til å væreprosessfullmektig når vilkårene er oppfylt. De erikke avhengig av en skjønnsmessig godkjennelsefra retten i den enkelte sak, slik det formelleutgangspunktet er etter domstolloven § 218 fjerdeledd. Dersom retten vurderer at den utenlandskeadvokaten ikke oppfyller vilkårene i advokatfor-skriften, kan imidlertid retten ved beslutningbestemme at vedkommende ikke får opptre somprosessfullmektig eller at vedkommende ikkeoppnevnes som forsvarer.

Ingen utenlandsk advokat kan opptre underankeforhandling for Høyesterett uten etter sær-skilt tillatelse.46 Etter advokatforskriften § 10-4, jf.§ 10-7, forutsetter slik tillatelse at advokaten opp-trer i fellesskap med norsk advokat med møterettfor Høyesterett.

Ytterligere en begrensning i utenlandskeadvokaters adgang til å opptre for domstolenefremgår av advokatforskriften § 10-4 femte ledd, jf.§ 10-7. Ved kjennelse kan retten nedlegge forbudmot at utenlandsk advokat brukes som forsvarereller prosessfullmektig, dersom hensynet til riketssikkerhet tilsier det.

Taushetsplikt og annen regulering av yrkesutøvelsen

Ettersom utenlandske advokater yter rettshjelp imedhold av domstolloven § 218 andre ledd, byg-ger deres taushetsplikt ikke på samme hjemmelsom taushetsplikten for personer med norsk advo-katbevilling, straffeloven 1902 § 144 (straffeloven2005 § 209), men fremgår av domstolloven § 218tredje ledd. Overtredelsen av taushetsplikt etterdenne bestemmelsen kan straffes i medhold avdomstolloven § 234 andre ledd bokstav a medbøter eller fengsel inntil tre måneder.

Hvilke advokatetiske regler som gjelder forvedkommende advokat, beror på om vedkom-mende er etablert i eller utenfor EØS, jf. advokat-forskriften § 10-14. For advokater fra land utenforEØS gjelder de norske etiske reglene i advokatfor-skriften kapittel 12. For EØS-advokater henviseradvokatforskriften direkte til bestemmelsene idirektiv 77/249/EØF artikkel 4 nr. 2 og 4. Artik-kel 4 nr. 2 gjelder når en gjesteadvokat represente-rer klienter ved rettergang eller overfor offentligemyndigheter. I slike tilfeller gjelder reglene omyrkesutøvelsen i landet der bistanden ytes. Artik-kel 4 nr. 4 gjelder ved bistand utenfor rettergang.Det klare utgangspunktet er at advokaten erundergitt hjemstatens krav til yrkesutøvelsen. Deter fastsatt at reglene i landet der bistanden ytes,etter nærmere vilkår likevel kan gå foran. Utval-get går ikke nærmere inn på tolkningen av dennedirektivbestemmelsen.

Tilsyn, disiplinærmyndighet og nedleggelse av forbud mot å opptre som gjesteadvokat

Mens permanent etablert utenlandske advokater,jf. neste punkt, er underlagt Tilsynsrådets tilsyns-myndighet og Disiplinærnemndens disiplinær-myndighet, gjelder ikke dette for gjesteadvokater.Får Tilsynsrådet informasjon om forhold vedrø-rende gjesteadvokater som bør videreformidles tilorganet med ansvar for advokattilsyn i hjemsta-ten, må imidlertid Tilsynsrådet kunne gi slik infor-masjon til det utenlandske tilsynsorganet. Tilsyns-rådet taushetsplikt antas ikke å være til hinder fordette, jf. forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 6.

Etter advokatforskriften § 10-15 gjelderreglene om tilbakekall, suspensjon mv. i domstol-loven § 230 tilsvarende så langt de passer. Et ved-tak fra Advokatbevillingsnemnden etter bestem-melsen vil bare gjelde vedkommendes rett til åpraktisere i Norge.

46 Forholdet mellom straffeprosessloven § 95, som fastsetterat «Ved alle domstoler kan en utenlandsk advokat være for-svarer når retten etter sakens art og forholdene ellers fin-ner det ubetenkelig», og bestemmelsene om møterett forHøyesterett i domstolloven § 221, er kommentert i AndersBøhn, Domstolloven kommentarutgave, 2. utg., Oslo 2013,note 5 til § 221.


11.4.1.3 Permanent utøvelse av advokatvirk-somhet i medhold av utenlandsk advokatbevilling

Utgangspunkter

For personer med advokatbevilling fra land uten-for EØS følger det av advokatforskriften § 10-6 atvedkommende må søke Tilsynsrådet om tillatelsefor å kunne drive permanent advokatvirksomhet.Tilsynsrådet foretar en konkret vurdering av omsøknaden skal innvilges, og det følger av andreledd at det eventuelt kan settes vilkår og begrens-ninger for tillatelsen.

Utvalget er kjent med at Tilsynsrådet i praksisbare har mottatt – og innvilget – et fåtall søknaderetter advokatforskriften § 10-6.

Personer med advokatbevilling fra en EØS-stathar rett til å yte rettshjelp i Norge på permanentbasis under nærmere fastsatte vilkår, og medvisse begrensninger, jf. advokatforskriften §§ 10-1til 10-5.

Advokatforskriftens bestemmelser på detteområdet gjennomfører direktiv 98/5/EF (advokat-direktivet) og direktiv 77/249/EØF, som beggeomhandler den frie bevegeligheten for personerog tjenester innen advokatyrket. Statenes plikt tilå gi personer med advokatbevilling fra en EØS-stat adgang til å etablere seg som advokat underhjemstatens yrkestittel er fastsatt i advokatdirek-tivet artikkel 2.

For øvrig er det av praktisk betydning forEØS-advokater som har etablert seg i Norge, at deetter å ha drevet advokatvirksomhet i Norge imedhold av sin utenlandske bevilling i tre år, let-tere vil kunne få norsk advokatbevilling, se punkt11.1.6.

Nærmere vilkår og begrensninger

De nærmere vilkårene og begrensningene i uten-landske advokaters adgang til å yte rettshjelp iNorge er på mange punkter likelydende for EØS-advokater og andre advokater. En vesentlig for-skjell er likevel at bare EØS-advokatene haradgang til å yte rettslig bistand innen norsk rett.Advokater fra andre land kan bare gis tillatelse tilå bistå innen internasjonal og fremmed rett. Detteinnebærer at advokater fra stater utenfor EØSsom ønsker å etablere seg i Norge på grunnlag avsin utenlandske bevilling, risikerer å få en begren-set praksis.

Etter advokatforskriften §§ 10-4 og 10-7, jf.§ 10-4, er utgangspunktet at utenlandske advoka-ter har adgang til å bistå både i og utenfor retter-gang. Advokaten må imidlertid søke domstolen

om tillatelse til å opptre i den enkelte sak. Vilkå-rene for å opptre i retten er de samme for perma-nent etablerte utenlandske advokater som forgjesteadvokater. Det vises derfor til fremstillingenom opptreden i rettergang for gjesteadvokaterovenfor, i forrige punkt.

Utenlandske advokater som permanent skaldrive advokatvirksomhet i Norge, må gi meldingom dette til Tilsynsrådet, jf. advokatforskriften§ 10-2 første ledd for EØS-advokater og § 10-8andre ledd for advokater fra resten av verden.EØS-advokater, som ikke på forhånd har måttetsøke om tillatelse til å drive advokatvirksomhet,må samtidig fremlegge dokumentasjon for at ved-kommende er registrert som advokat i utlandet.

På samme måte som norske advokater, måenhver utenlandsk advokat som praktiserer påpermanent basis i Norge, oppfylle de alminneligeforpliktelsene etter advokatforskriften, herunderstille sikkerhet og betale bidrag til Tilsynsrådetfor advokatvirksomhet og Disiplinærnemnden,samt fremlegge villighetserklæring fra revisor.Dette er i dag uttrykkelig fastsatt i advokatfor-skriften §§ 10-2 og 10-8.

Ved flytting eller opphør av permanent advo-katvirksomhet i Norge, må utenlandske advokatergi melding til Tilsynsrådet i medhold av advokat-forskriften §§ 1-1 og 1-2, jf. § 10-2 første ledd og§ 10-8 andre ledd.


Ved vurderingen av hvilke krav som skal stilles forat utenlandske advokater skal få utøve advokat-virksomhet i Norge, mener utvalget at utgangs-punktet bør være det samme som for norske advo-kater. Som det fremgår av utvalgets vurderinger ipunkt 11.2.1, tilsier tungtveiende hensyn at detstilles høye krav om blant annet kompetanse inorsk rett for å bli advokat.

På denne bakgrunn er det prinsipielt sett ikkeubetenkelig at EØS-regler legger til rette for atutenlandske advokater som ikke har utdanning inorsk rett, uten videre gis adgang til å utøve advo-katvirksomhet i Norge. Vilkårene for EØS-advoka-ters adgang til å drive advokatvirksomhet i Norgebygger imidlertid på regler Norge er forpliktet tilå gjennomføre. Utvalget kan ikke se at det fore-ligger noe handlingsrom av betydning.

For advokater fra utenfor EØS mener utvalgetat adgangen til å etablere seg permanent i Norgefremdeles bør være restriktiv, slik at de bare børkunne yte rettslig bistand innen vedkommendeshjemlands rett og internasjonal rett. For utenland-ske advokater som ønsker å yte rettsråd innen


norsk rett, bør regelverket sikre at advokaten hartilstrekkelig kunnskap om norsk rett. Vedkom-mende må enten sørge for å få norsk advokatbevil-ling eller ikke benytte seg av sin utenlandskeadvokatbevilling og i stedet yte rettslig bistandetter lovforslagets kapittel 11, som utenlandskjurist. Med hensyn til gjesteadvokater kan ikkeutvalget se at det er behov for større endringer.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn ikkeendringer som skal gjelde særskilt for utenland-ske advokaters rett til å praktisere i Norge. Utval-get mener imidlertid at utenlandske advokatersom gis rett til å drive advokatvirksomhet i Norgepermanent, i utgangspunktet bør være underlagtde samme regler og dermed ha samme rettighe-ter og plikter som norske advokater. Dermed børde på samme måte som norske advokater væremedlem av Advokatsamfunnet slik at de blirunderlagt tilsyns- og disiplinærordningen og denforeslåtte kollektive forsikringsordningen. Detbør fremgå uttrykkelig av loven at reglene for(norske) advokater gjelder tilsvarende for uten-landske advokater som er lovlig, permanent eta-blert i Norge, med mindre noe annet fremgåruttrykkelig av den enkelte lovbestemmelse. Utval-get mener et slikt utgangspunkt i loven gir bedreveiledning enn måten dette er regulert på i dag, idomstolloven og advokatforskriften.

Ved søknad om tillatelse til å drive advokat-virksomhet permanent i Norge bør det, på sammemåte som ved søknad om advokatbevilling, jf. § 5andre ledd, kunne stilles krav om revisor og betaltbidrag til Advokatsamfunnet, samt om at vedkom-

mende faktisk utøver advokatvirksomhet. Etannet krav som forutsettes å gjelde i sammeutstrekning som for norske advokater, er at ved-kommende ikke utøver annen yrkesaktivitet somdet ikke er adgang til for den som har advokat-bevilling etter § 22.

Med unntak av at reglene for utenlandskeadvokater må tilpasses utvalgets generelle regler,foreslår utvalget på denne bakgrunn at reglene iadvokatforskriften kapittel 10 i hovedsak viderefø-res i ny forskrift. Utvalget mener at reglene ombortfall, tilbakekall og suspensjon i lovforslaget§§ 9, 10 og 11 bør gjelde tilsvarende, så langt depasser, med hensyn til utenlandske advokatersrett til å utøve advokatvirksomhet i Norge.Reglene om tittelbruk i §§ 10-1 og 10-6 foreslåsflyttet til en egen lovbestemmelse om bruk avadvokattittelen, se punkt 11.3.2.

Utenlandske advokater som driver advokat-virksomhet i Norge permanent uten nødvendig til-latelse, risikerer straff etter straffeloven 2005§ 167 for å ha utøvd en virksomhet uten nødven-dig offentlig tillatelse. Utvalget foreslår at det hen-vises til denne bestemmelsen i lovteksten.

Gjesteadvokater som forbys å utøve advokat-virksomhet i Norge etter reglene om tilbakekallog suspensjon av advokatbevilling, og utøveradvokatvirksomhet i strid med et slikt forbud, børetter utvalgets syn kunne straffes for dette. Etter-som dette tilfellet ikke fanges opp av ordlyden istraffeloven 2005 § 167, foreslår utvalget en straf-fehjemmel i lovforslaget § 7 tredje ledd andrepunktum.


Kapittel 12

Opphør av advokatbevilling ved bortfall, tilbakekall og suspensjon

12.1 Gjeldende rett

12.1.1 Innledning

En advokatbevilling kan opphøre på flere måter.Etter gjeldende rett fremgår de ulike grunnlagenefor midlertidig og varig opphør av advokatbevil-ling av domstolloven § 230. En advokatbevillingkan for det første opphøre ved at Advokatbevil-lingsnemnden kaller den tilbake ved vedtak i med-hold av første ledd. Etter andre ledd kan bevillin-gen tre ut av kraft fordi advokaten settes undervergemål, eller vedkommendes bo blir satt underkonkursbehandling. En tredje opphørsmuligheter at advokaten frakjennes bevillingen ved dom pågrunn av sinnssykdom eller sjelelig svekkelse,der tilstanden gjør ham uskikket til å utøve virk-somheten, jf. tredje ledd. Videre kan Advokatbe-villingsnemnden etter fjerde ledd beslutte at enadvokatbevilling trer ut av kraft fordi en advokater siktet for en straffbar handling som kan med-føre tap av advokatbevilling. Det er redegjort forde ulike grunnlagene for opphør av advokatbevil-ling etter domstolloven § 230 i punkt 12.1.2 til12.1.5.

En opphørsmulighet som ikke følger av dom-stolloven § 230, men som fremgår av straffeloven1902, er idømmelse av rettighetstap (herunderretten til å drive advokatvirksomhet) i forbindelsemed straffesak i medhold av § 29 . Den tilsvarendebestemmelsen i straffeloven 2005 ligger i § 56.Denne opphørsgrunnen redegjøres det for i punkt12.1.6. Som det fremgår av redegjørelsen i punkt12.1.5, legger imidlertid påtalemyndigheten ipraksis ikke ned påstand om rettighetstap i straf-fesaker mot advokater, slik at spørsmålet om tapav advokatbevilling i stedet må vurderes av Advo-katbevillingsnemnden.

Dersom en advokat blir ilagt straff for et for-hold, og det i tillegg vurderes om samme forhold

gir grunnlag for tap av advokatbevilling, oppstårspørsmålet om hvorvidt en avgjørelse om tap avadvokatbevilling kan være i strid med forbudetmot gjentatt straffeforfølgning av samme straff-bare forhold etter (EMK) tilleggsprotokoll 7 artik-kel 4 nr. 1. Denne problemstillingen drøftes ipunkt 12.1.7.

En advokat vil alltid selv kunne velge å frasiseg («innlevere») advokatbevillingen ved å sendemelding om dette til Tilsynsrådet for advokatvirk-somhet. Selv om advokaten allerede har frasagtseg bevillingen, vil antakelig Advokatbevillings-nemnden uansett kunne fatte vedtak om tilbake-kall, dersom nemnden skulle anse dette nødven-dig.1

Vanligere enn å frasi seg advokatbevillingen erdet imidlertid at den som slutter som advokat,melder fra til Tilsynsrådet om opphør av advokat-virksomhet. Det følger av advokatforskriften § 1-1tredje ledd at advokater skal melde fra til Tilsyns-rådet ved opphør av virksomheten. En meldingom opphør av virksomheten fører imidlertid ikketil at advokatbevillingen opphører, men at den gårover til å bli «sovende» eller «passiv». Ønsker ved-kommende igjen å drive advokatvirksomhet, mådet ikke utstedes ny bevilling. Det er da tilstrekke-lig at advokaten melder fra om oppstart av advo-katvirksomhet og ellers oppfyller kravene for opp-start av virksomhet fastsatt i og i medhold avadvokatforskriften.

Etter gjeldende rett kan den som driver retts-hjelpsvirksomhet på annet grunnlag enn advokat-bevilling, fratas retten til å drive slik virksomhetetter bestemmelser som langt på vei svarer tilreglene for opphør av advokatbevilling. Disse opp-hørsreglene er det redegjort for i punkt 12.1.8.

1 Anders Bøhn, Domstolloven kommentarutgave, 2. utg., Oslo2013 s. 982.


12.1.2 Advokatbevillingsnemndens vedtak om tilbakekall

Vilkårene for tilbakekall av advokatbevilling erfastsatt i domstolloven § 230 første ledd nr. 1 til 5.Saksbehandlingen vedrørende Advokatbevillings-nemndens vedtak om tilbakekall av advokatbevil-ling, og adgangen til å bringe slike vedtak inn fordomstolene, er nærmere omtalt i punkt 22.6 til22.8.

Selv om grunnlagene for tilbakekall er tatt inni samme del av bestemmelsen, gir domstolloven§ 230 første ledd reelt sett hjemmel for to formerfor tilbakekall, der både kriteriene og rettsvirknin-gene er mer alvorlige etter nr. 1 enn etter nr. 2 til5.2 Både Advokatbevillingsnemnden og eventueltdomstolene tar stilling til om vilkårene for å tilba-kekalle bevillingen er til stede ut fra situasjonenpå tidspunktet da nemnden fatter sitt vedtak.3

Finner Advokatbevillingsnemnden at ett ellerflere av vilkårene for tilbakekall i medhold avdomstolloven § 230 er til stede, «kan» den beslutteå kalle tilbake bevillingen. Det tas således sikte påen konkret vurdering av om bevillingen bør inn-dras i den enkelte sak.

12.1.2.1 Tilbakekall i medhold av domstolloven § 230 første ledd nr. 1

Domstolloven § 230 første ledd nr. 1 fastsetter toalternative vilkår for tilbakekall av bevilling. For attilbakekall skal kunne bli aktuelt etter leddet, måadvokaten enten ha gjort seg skyldig i forholdsom gjør ham uskikket eller uverdig til å driveadvokatvirksomhet, eller som medfører tap av dentillit som kreves i yrket.

Tilsvarende bestemmelse var frem til lov-endring i 1973 inntatt i domstolloven § 229 andreledd, der vilkåret for tilbakekall var at advokatenhadde gjort seg skyldig i «urettskaffent forhold»4.Bakgrunnen for endringen til dagens ordlyd var atman ønsket en «klarere og noe videre formule-ring».5

Hvorvidt vilkårene for tilbakekall er oppfylt,beror på en konkret helhetsvurdering. I dennevurderingen vil formålet med bestemmelsen hastor betydning. Bestemmelsen er hovedsakelig

begrunnet i samfunnets behov for at borgerneskal kunne ha tillit til advokatstanden.

I Rt. 2006 s. 1435 redegjorde Høyesterett forterskelen for tap av bevilling etter domstolloven§ 230 første ledd. Høyesterett fastslo i avsnitt 38 atterskelen etter nr. 1 ligger høyere enn etter nr. 2til 5. Videre tilsier lovens ordlyd «uskikket»,«uverdig» og «mister den tillit som er nødvendig iyrket», som er en meget belastende ordbruk over-for den det gjelder, at det må foreligge mislighetereller omfattende brudd på profesjonelle plikter, jf.dommens avsnitt 30. Den konkrete saken gjaldten advokats gjentatte gangers pliktforsømmelseover en periode på seks år i form av manglendeoverholdelse av fristene for betaling av de lovbe-stemte bidragene til Tilsynsrådet og Disiplinær-nemnden, samt fristene for innlevering av revisor-erklæring og årsregnskap til Tilsynsrådet. Høy-esterett kom til at dette bare kunne gi grunnlagfor tilbakekall av bevilling etter nr. 2 og 3, menbemerket at veien til tilbakekall etter nr. 1 vedytterligere pliktbrudd i så fall ville være kort, jf.avsnitt 38. Avgjørelsen kan også tas til inntekt forat det faktum at det er grunnlag for å inndra enbevilling i medhold av nr. 2 til 5, ikke er til hinderfor at bevillingen inndras etter nr. 1. Bakgrunnenfor dette er at rettsvirkningene ved tap av bevillingetter nr. 1 er mer alvorlige.

Ved spørsmål om tilbakekall i medhold avdomstolloven § 230 første ledd nr. 1 er det i retts-praksis lagt vekt på flere momenter. Domstolenehar blant annet lagt vekt på advokatens klander-verdige opptreden, handlingens art og grovhet,omfanget av overtredelsen, i hvilken grad det ertale om gjentatte overtredelser og graden av tillit-stap. Er det tale om enkeltstående mindre alvor-lige overtredelser, vil mildere disiplinærreaksjo-ner være en forholdsmessig reaksjon. Ved gjen-tatte eller alvorlige overtredelser vil tap av bevil-ling kunne være aktuelt. Hvor omfattende et tillits-tap er, både for advokaten selv og for advokat-standen dersom vedkommende får beholde bevil-lingen, er et viktig moment. Videre har advoka-tens evne og vilje til forbedring betydning. I retts-praksis er det også lagt vekt på om andre adekvatereaksjoner kan gjøre tilsvarende nytte, og hvoromfattende konsekvenser et tap av bevilling kanfå for advokaten. Det er et alvorlig inngrep overforen advokat å frata vedkommende bevillingen. Ved-kommende må innstille næringsvirksomhetensom advokat, og i noen tilfeller vil det kunne værevanskelig for advokaten å skaffe seg ny jobb. Ogsåfor klientene får tapet av advokatbevilling betyde-lige konsekvenser. De må finne seg i å ta den øko-nomiske, og ofte følelsesmessige, belastningen

2 Rt. 2006 s. 1435 avsnitt 38. 3 Se kjæremålsutvalgets bemerkninger i Rt. 1995 s. 386 på

side 387.4 Lov 25. mai 1973 nr. 27 om endringer i rettergangslovgiv-

ningen m.m.5 Ot.prp. nr. 30 (1972–73) s. 16.


ved å måtte engasjere ny advokat dersom de frem-deles ønsker advokatbistand. I saker der advoka-ten allerede har lagt ned mye arbeid, vil ulempenfor klienten kunne bli betydelig. På den andresiden kan det anføres at klienten vil kunne væretjent med å avvikle oppdraget, dersom det viserseg at advokaten er uskikket til å utøve advokat-virksomhet. En klient som ikke frivillig avslutteroppdraget, vil imidlertid neppe se det slik.

I flere saker etter domstolloven § 230 førsteledd nr. 1, der advokaten i utgangspunktet haropptrådt på en slik måte at bevillingen skulle værttilbakekalt, har domstolene, Advokatbevillings-nemnden og Tilsynsrådet lagt avgjørende vekt pået langvarig tidsforløp. I disse sakene har det gåttlang tid fra det kritikkverdige forholdet ble begått,til spørsmålet om fratakelse av bevilling bleavgjort. I Rt. 1994 s. 118 gikk Høyesteretts kjære-målsutvalg langt i å konstatere at advokatenshandlinger i utgangspunktet skulle tilsi tap avadvokatbevilling. Kjæremålsutvalget viste imidler-tid til at de straffbare handlingene var begåttnesten ni år tidligere og at advokaten etter å hasonet den idømte fengselsstraffen, hadde drevetadvokatvirksomhet i nærmere syv år. Selv om«tidsforløpet langt på vei [hadde] sin bakgrunn ogforklaring i den kompliserte organisasjonsformeni» virksomheten advokaten hadde bistått «og imanglende regnskapsførsel», konstaterte kjære-målsutvalget at tidsforløpet var så vesentlig at detmåtte «tillegges atskillig vekt». Kjæremålsutvalgetkom på denne bakgrunn, «riktignok under bety-delig tvil», til at det ville ramme for hardt å inndraadvokatbevillingen , jf. s. 123.

I Rt. 2007 s. 439 ble en advokat dømt til betin-get fengselsstraff for overtredelse av straffeloven1902 § 132a for å ha motarbeidet rettssystemetunder særdeles skjerpende omstendigheter. Høy-esterett vurderte også spørsmålet om tap av ret-ten til å utøve advokatvirksomhet etter straffelo-ven 1902 § 29 nr. 2.6 Førstvoterende uttalte atadvokaten «skulle ha blitt fradømt retten til å drivesom advokat for en periode av to til tre år» vednormal saksbehandlingstid, jf. avsnitt 45. Pådomstidspunktet hadde det imidlertid gått fem oget halvt år, og advokaten hadde i denne periodenfortsatt med å arbeide som advokat uten nye over-tredelser. Under henvisning til tidsmomentet, som«[p]å grunn av advokatens personlige forhold[hadde] … vært en ekstraordinær[t] stor belast-

ning» for advokaten, idømte Høyesterett ikke ret-tighetstap. Det ble også fremhevet at de person-lige forholdene ville «føre til at belastningen ved åbli fradømt retten til å praktisere som advokat vilbli langt større for ham enn for andre som blir fra-dømt retten til å drive virksomhet», jf. avsnitt 47.For de fleste advokater vil det innebære en storpersonlig belastning å bli fradømt advokatbevil-ling. Høyesteretts formulering tyder på at de per-sonlige forholdene i Rt. 2007 s. 439 var ekstraordi-nære.

Fra Tilsynsrådets praksis kan nevnes en avgjø-relse fra 2011. Saken gjaldt to advokater som varidømt seks måneder betinget fengselsstraff forforsøk på grovt heleri, jf. straffeloven 1902 § 317første og andre ledd, jf. straffeloven 1902 § 49. Til-synsrådet viste til ovennevnte høyesterettspraksisog kom «under sterk tvil» til at det ikke villefremme forslag om fratakelse av advokatbevillingfor Advokatbevillingsnemnden.7

Det primære anvendelsesområdet for domstol-loven § 230 første ledd nr. 1 er i praksis ved økono-miske misligheter og annen uredelighet av økono-misk karakter.8 Flere av eksemplene fra Advokat-bevillingsnemndens praksis gjelder urettmessigdisponering av midler på klientkonti.9 Også andretyper straffbare forhold og kritikkverdig opptre-den vil imidlertid være omfattet.

Det er ikke noe vilkår at det klanderverdigeforholdet har forekommet under utøvelse av advo-katvirksomheten, eller har sammenheng medyrkesutøvelsen. Også advokatens misligheter somprivatperson eller som yrkesutøver utenfor advo-katrollen kan føre til tap av advokatbevillingen. Iså fall vil det imidlertid måtte stilles strengerekrav til forholdets grovhet.10 Dette må i hvert fallgjelde dersom forholdet er begått av advokatensom privatperson. Har advokaten derimot opp-trådt som tjenesteyter utenfor advokatrollen, til-sier ikke formålet med bestemmelsen at terskelenbør heves nevneverdig.

Tilbakekall av advokatbevilling etter domstol-loven § 230 første ledd nr. 1 gjelder på ubestemttid. For å få bevillingen tilbake, må enten det opp-rinnelige vedtaket omgjøres, eller advokaten søkeom ny advokatbevilling. Advokatbevillingsnemn-

6 Straffeloven 1902 § 29 hadde tidligere en nummerinnde-ling. Se nærmere NOU 1983: 57 Straffelovgivningen underomforming, Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) og Rt. 2007 s. 439avsnitt 44.

7 Tilsynsrådet for advokatvirksomhets vedtak 26. januar2011 (sak 06/0981).


9 Se for eksempel Advokatbevillingsnemndens vedtak 10.mai 2010 (sak 10/1593).

10 Jf. departementets vedtak 20. oktober 1993 om tilbakekal-ling av advokatbevilling, slik dette er referert i Rt. 1994 s.118 på s. 118–119.


den kan omgjøre et vedtak om tilbakekall vedsaksbehandlingsfeil eller uriktige faktiske forut-setninger for vedtaket.11 Søker en tidligere advo-kat om ny bevilling, gjelder det ingen karantene-tid. Etter gjeldende rett vil dermed Tilsynsrådetmåtte realitetsbehandle en søknad om ny advokat-bevilling selv om det er gått kort tid siden advoka-ten ble fratatt bevillingen. Tidsaspektet vil imidler-tid være et av momentene Tilsynsrådet leggervekt på ved vurderingen av søknaden. SpørsmåletTilsynsrådet må ta stilling til, er om det fremdelesmå anses å foreligge forhold som etter domstollo-ven § 230 ville ha ført til at bevillingen ville bli sattut av kraft eller kalt tilbake, jf. domstolloven § 220fjerde ledd andre punktum.

12.1.2.2 Tilbakekall i medhold av domstolloven § 230 første ledd nr. 2 til 5

Den andre formen for tilbakekall, etter domstollo-ven § 230 første ledd nr. 2 til 5, sikrer en kontinu-erlig kontroll av at advokaten oppfyller forpliktel-ser han er pålagt i medhold av regelverket. Ter-skelen for tap av bevilling er lavere enn etter nr. 1.Etter nr. 2, 3 og 4 vil i utgangspunktet fristover-skridelser i seg selv være tilstrekkelig til at lovenskrav er oppfylt. Samtidig vil advokaten ha krav påå få bevillingen tilbake når forpliktelsene er opp-fylt.

Tilbakekall etter domstolloven § 230 førsteledd nr. 2 gjelder mislighold av advokatens plikt tilsikkerhetsstillelse eller plikten til å betale bidragtil Tilsynsrådet eller Disiplinærnemnden.

Domstolloven § 230 første ledd nr. 3 gir grunn-lag for tilbakekall ved overtredelser av advokatensforpliktelser i medhold av domstolloven § 224tredje ledd og domstolloven § 225 sjette ledd.Domstolloven § 224 tredje ledd gir hjemmel foradvokatforskriftens bestemmelser om kontrollmed advokatvirksomhet og om regnskaps- ogrevisjonsplikt for advokater. Advokatens rapporte-rings- og opplysningsplikt til Tilsynsrådet er regu-lert i advokatforskriften kapittel 4 i medhold avdomstolloven § 225 sjette ledd.

Domstolloven § 230 første ledd nr. 4 gjelderadvokatens brudd på plikten til å gi tilfredsstil-lende forklaring til Tilsynsrådet, Advokatbevil-lingsnemnden eller Disiplinærnemnden om for-hold som har med advokatvirksomheten å gjøre,når vedkommende organ ber om slik forklaring.

Dersom et av vilkårene i domstolloven § 230første ledd nr. 2 til 4 er oppfylt, er utgangspunktetat det foreligger grunnlag for tilbakekall av advo-

katbevillingen. I en del tilfeller vil det likevel væreet element av skjønnsutøvelse i vurderingen avom advokaten har overtrådt sine forpliktelser, foreksempel ved bedømmelsen av om advokaten hargitt «tilfredsstillende forklaring til Tilsynsrådet,Advokatbevillingsnemnden eller Disiplinærnemn-den» etter nr. 4.

Vilkåret for tilbakekall av bevilling etter dom-stolloven § 230 første ledd nr. 5 er at advokatenutøver advokatvirksomhet i strid med kravene tilorganisering av advokatvirksomhet i domstollo-ven §§ 231 til 233. Denne hjemmelen ble innført iforbindelse med at reglene om organisering avadvokatvirksomhet i domstolloven §§ 231 til 233kom inn i loven i 1991.12 I forarbeidene er ikkebestemmelsen kommentert ut over at sanksjonenble ansett som nødvendig av håndhevelseshen-syn, og den synes heller ikke å ha vært drøftet irettspraksis.13

Selv om loven ikke uttrykkelig krever det, harTilsynsrådet i sin praksis etter både domstolloven§ 230 første ledd nr. 5 og de øvrige bestemmel-sene i nr. 2 til 4 ikke uten videre fratatt advokaterbevillingen ved overtredelser, men først søkt å fåadvokaten til å utbedre forholdet. Som et minste-krav har Tilsynsrådet praktisert at advokaten gisen skriftlig advarsel med oppfordring til å utbedreforsømmelsen innen en forlenget frist. I slikeadvarsler har det også fremgått at manglende opp-fyllelse av pålegget medfører tilbakekall av bevil-lingen. I flere saker har Tilsynsrådet gått inn i endialog med advokaten med sikte på å få løst situa-sjonen. Det er nærliggende å innfortolke et for-holdsmessighetsprinsipp ved håndhevelsen avdomstolloven § 230 første ledd nr. 2 til 5, slik at detbare er fortsatt brudd på reglene etter pålegg omutbedring fra Tilsynsrådet, som kan gi grunnlagfor å frata advokaten bevillingen.

Varigheten av et tilbakekall etter domstolloven§ 230 første ledd nr. 2 til 4 er – i motsetning til hvasom gjelder ved tilbakekall etter nr. 1 – begrensetved at advokaten kan søke om ny bevilling når for-holdet som begrunner vedtaket, er brakt i orden,jf. domstolloven § 220 fjerde ledd tredje punktum.Det følger av Rt. 2005 s. 416 at advokaten da harkrav på å få utstedt bevilling igjen såfremt ikkeandre forhold er til hinder for at bevilling utste-des.

Søknad om ny bevilling etter tilbakekallsved-tak i medhold av domstolloven § 230 første leddnr. 5 er ikke nevnt i domstolloven § 220 fjerde ledd

11 Jf. Advokatbevillingsnemndens årsberetning 1999 s. 3.

12 Lov 4. juli 1991 nr. 44 om endringer i lov av 13. august 1915nr. 5 om domstolene (domstolloven) m.m.

13 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) punkt 7.5.8 s. 70–71.


tredje punktum. Bakgrunnen for dette er ikkekommentert i forarbeidene.14 Det kan tenkes atman ved lovendringen da nr. 5 ble tatt inn i dom-stolloven § 230 første ledd, ikke var oppmerksompå behovet for å endre domstolloven § 220. Nåradvokaten har brakt sin virksomhet i overens-stemmelse med kravene i domstolloven §§ 231 til233, er det vanskelig å se noen grunn til åbehandle en søknad om ny bevilling annerledesenn saker etter domstolloven § 230 første leddnr. 2 til 4. Er manglene ved organiseringen avadvokatvirksomheten rettet opp, og det ikke erandre grunner til at advokaten ikke har krav påbevilling, kan det argumenteres for at Tilsyns-rådet må være forpliktet til å utstede ny bevilling.

12.1.3 Advokatbevilling trer ut av kraft grunnet vergemål eller konkurs

Det følger av domstolloven § 230 andre ledd at enadvokatbevilling trer ut av kraft dersom en advo-kat blir satt under vergemål eller vedkommendesbo kommer under konkursbehandling.

Når det gjelder vergemål, må utgangspunktetvære at et ordinært vergemål etter lov 26. mars2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven) § 20medfører at advokaten taper sin bevilling. Det føl-ger imidlertid av vergemålsloven § 21 at verge-målsmyndigheten eller domstolen som fatterbeslutning om vergemål, skal ta uttrykkelig stil-ling til omfanget av vergemålet, herunder om detskal begrenses saklig eller i tid. Er vergemåletbegrenset saklig, antar utvalget at spørsmålet omdet er av et slikt omfang at det får betydning forretten til å drive advokatvirksomhet, må bero påen tolkning av vergemålsvedtaket.

Oppheves et vergemål, eller utløper et tidsbe-grenset vergemål, trer bevillingen i kraft igjen.

Settes en advokats bo under konkursbehand-ling, er utgangspunktet etter domstolloven § 230andre ledd at bevillingen trer ut av kraft. Advoka-ten kan imidlertid søke Advokatbevillingsnemn-den om å få benytte bevillingen igjen såfremt ikkekonkursen «er voldt ved et forhold som nevnt iførste ledd nr 1». Frem til en lovendring ved lov25. mai 1973 nr. 27 var det utdypet i lovteksten atbevillingen kunne benyttes dersom «advokatenskonkurs ikke er voldt ved et forhold som gjør hamuverdig til eller virker nedbrytende på den tillitsom er nødvendig for hans stilling». Endringen i1973 ble i forarbeidene omtalt som rent redaksjo-

nell, da det samme vurderingstemaet ble antatt åfølge av domstolloven § 230 første ledd.15 Utvalgetforstår dermed bestemmelsen slik at dersom ved-kommende ikke oppfyller vilkåret for tilbakekall iførste ledd, kan vedkommende gis rett til å driveadvokatvirksomhet igjen dersom dette etter enhelhetsvurdering anses forsvarlig. Den andremåten å få bevillingen tilbake på er dersom ved-kommende innfrir gjelden, får den ettergitt ellergjelden faller bort ved oppfylt akkord eller påannen måte. I så fall har advokaten krav på å fåbevillingen tilbake.

Bortfall av advokatbevilling på bakgrunn avvergemål eller konkurs er etter sin art midlerti-dig. Slikt bortfall omtales derfor gjerne som sus-pensjon av bevillingen. Det andre grunnlaget formidlertidig bortfall av bevillingen, suspensjonsom følge av at advokaten er siktet for en straffbarhandling, jf. domstolloven § 230 fjerde ledd, eromtalt i punkt 12.1.5 nedenfor.

Trer en advokatbevilling ut av kraft grunnetvergemål eller konkurs, vil det kunne være behovfor å få en annen advokat til å overta advokatvirk-somheten. Dersom det blir nødvendig for åavverge skade eller tap for klientene, kan Tilsyns-rådet oppnevne en advokat som forvalter for virk-somheten i medhold av domstolloven § 228. For-valterordningen er omtalt i punkt 22.4.5 og 24.3.2.

12.1.4 Tap av bevilling grunnet sinnslidelse

Dersom en advokat har sviktende psykisk helse,og verken frivillig sier fra seg sin advokatbevillingeller settes under vergemål, slik at bevillingenbortfaller på disse grunnlag, kan Advokatbevil-lingsnemnden beslutte å gå til søksmål mot advo-katen for å få bevillingen frakjent ved dom. Rettenmå da ta stilling til om advokaten «på grunn avsinnssykdom eller sjelelig svekkelse er uskikkettil å utøve advokatvirksomhet», jf. domstolloven§ 230 tredje ledd første punktum.

En person som er fradømt bevillingen på dettegrunnlaget, men som godtgjør at det ikke lengerer grunnlag for fradømmelse, kan kreve at Til-synsrådet utsteder ny bevilling, jf. domstolloven§ 230 tredje ledd siste punktum.

Etter domstolloven § 230 tredje ledd tredjepunktum, kan Advokatbevillingsnemnden suspen-dere advokatbevillingen i påvente av endeligavgjørelse av spørsmålet om hvorvidt advokatbe-villingen skal frakjennes etter første punktum.Bestemmelsen gir ikke nærmere veiledning forAdvokatbevillingsnemndens vurdering, men det14 Lov 4. juli 1991 nr. 44 om endringer i lov av 13. august 1915

nr. 5 om domstolene (domstolloven) m.m. og Ot.prp. nr. 7(1990–91). 15 Ot.prp. nr. 30 (1972–73) s. 18.


må legges til grunn at nemnden etter en prejudisi-ell vurdering må komme til at vilkåret i førstepunktum er oppfylt.

12.1.5 Suspensjon av advokatbevilling grunnet straffesiktelse

Suspensjon innebærer at advokatbevillingen set-tes midlertidig ut av kraft frem til suspensjons-grunnlaget opphører eller suspensjonen av andregrunner bortfaller. En advokatbevilling kan sus-penderes i medhold av domstolloven § 230 fjerdeledd dersom advokaten blir siktet for en straffeo-vertredelse som kan medføre tap av advokatbevil-ling. Ovenfor, i punkt 12.1.3, er bortfall av advokat-bevilling som følge av at advokaten stilles undervergemål eller settes under konkursbehandling,jf. domstolloven § 230 andre ledd, som gjerneogså omtales som suspensjon, gjennomgått.

Etter tidligere rett kunne ikke en advokatbevil-ling suspenderes uten at det forelå tiltale. Etter enlovendring i 1995 er siktelse etter straffepro-sessloven § 82 tilstrekkelig.16

Advokatbevillingsnemnden må foreta en preju-disiell vurdering av om handlingen advokaten ersiktet for, er tilstrekkelig alvorlig til at det, dersomadvokaten blir funnet skyldig, vil danne grunnlagfor tap av advokatbevillingen etter domstolloven§ 230 første ledd. Tilliten til rettsvesenet generelt,og advokatstanden spesielt, må også kunne tilleg-ges vekt som et eget moment ved vurderingen avom bevillingen bør suspenderes. Advokatbevil-lingsnemnden har i liten grad benyttet suspen-sjonshjemmelen i domstolloven § 230 fjerde leddpå siktelses- eller tiltaletidspunktet. I de relativt fåsakene der nemnden har besluttet suspensjon førfellende dom i første instans, har enten de faktiskeomstendigheter vært avklart, for eksempel gjen-nom tilståelse, eller så har advokaten vært sikteteller tiltalt for svært grove eller gjentatte straff-bare forhold over tid. Nemnden har også i flere til-feller utsatt suspensjonsspørsmålet i påvente avtingrettens dom. I saker ved fellende dom, oghvor det straffbare forholdet vil kvalifisere til tilba-kekall etter domstolloven § 230 første ledd nr. 1,har nemnden som regel besluttet suspensjon avbevillingen inntil rettskraftig dom foreligger ogsuspensjonen deretter eventuelt erstattes av etnytt vedtak om tilbakekall av advokatens bevilling.

Et suspensjonsvedtak i medhold av domstollo-ven § 230 fjerde ledd varer inntil spørsmålet om

varig fratakelse av advokatbevilling «er endeligavgjort». Loven synes på denne bakgrunn å forut-sette at det samtidig med suspensjonsvedtak måreises sak om varig fratakelse av bevilling.

Domstolloven § 230 fjerde ledd omhandlerikke midlertidig bortfall av retten til å yte retts-hjelp på annet grunnlag enn i medhold av (norsk)advokatbevilling eller advokatfullmektigautorisa-sjon. Spørsmål om midlertidig forbud mot å yterettshjelp etter domstolloven § 218 andre og femteledd må derfor avgjøres etter domstolloven § 219tredje ledd.

12.1.6 Idømmelse av rettighetstap i straffesak

I medhold av straffeloven 1902 § 29 første leddbokstav b (straffeloven 2005 § 56 første ledd bok-stav b) kan retten i en straffesak idømme blantannet advokater rettighetstap som straff, i stedetfor eller i tillegg til annen straff. Frem til ikraft-redelsen av straffeloven 2005 kan rettighetstapbare idømmes ved dom, og ikke ved forelegg, jf.straffeprosessloven § 255. Etter ikrafttredelsen avstraffeloven 2005 vil imidlertid rettighetstap for enperiode på inntil tre år også kunne vedtas vedforelegg, jf. straffeprosessloven § 255 nytt andreledd. Rettighetstapet har ikke virkning før dom-men eller forelegget er endelig, jf. straffeloven1902 § 33 a første ledd (straffeloven 2005 § 58 før-ste ledd). Når rettighetstapet er endelig fastsatt,har ikke vedkommende lenger rett til å utøveadvokatvirksomhet. Det kan argumenteres for atadvokatbevillingen dermed uten videre må ansesbortfalt. Dette fremgår imidlertid ikke av domstol-loven § 230. Lovavdelingen har uttalt at Tilsyns-rådet i slike tilfeller for ordens skyld uttrykkeligbør beslutte å trekke bevillingen tilbake.17

Vilkårene for idømmelse av rettighetstap etterstraffeloven 1902 § 29 første ledd (straffeloven2005 § 56 første ledd) er at advokaten har begått«en straffbar handling som viser at vedkommendeer uskikket til eller kan misbruke en stilling, virk-somhet eller aktivitet», og at det foreligger «all-menne hensyn» som tilsier at det idømmes rettig-hetstap.

Ved vurderingen av om det bør anvendes ret-tighetstap, og ved fastsettelsen av rettighetstapetslengde, er handlingens alvorlighetsgrad det natur-lige utgangspunktet.18 Hensynet til hvor hardtvedkommende rammes av rettighetstapet er ogsåtillagt vekt. I saker om tap av retten til utøvelse av

16 Lov 1. september 1995 nr. 60 om endringer i domstollovenm.m. (disiplinær- og tilsynsordninger for advokater), seOt.prp. nr. 39 (1994–95) s. 18.

17 Justisdepartementets lovavdelings uttalelse i sak 2004/3672 av 13. juni 2005.


advokatvirksomhet ser imidlertid Høyesterett uttil å ha lagt liten vekt på dette.19 Grunnen antas åvære at hensynet til advokaten har liten vekt der-som det først kan legges til grunn at vedkom-mende ikke er skikket til, eller kan misbruke,advokatposisjonen. Hvilken straff advokaten ellerser idømt, synes ikke domstolene å ha tillagt noensærlig vekt.

Når det gjelder varigheten av rettighetstapet,har retten valget mellom å spesifisere et tidsromrettighetstapet skal vare, eller å la det gjelde påubestemt tid.

Det finnes flere eksempler i rettspraksis påidømmelse av tap av retten til å utøve advokatvirk-somhet.20 I henhold til en beslutning fra riksadvo-katen i 2008 nedlegger imidlertid ikke påtalemyn-digheten lenger påstand om rettighetstap i slikesaker.21 Riksadvokaten legger til grunn at det istedet bør være Advokatbevillingsnemnden somtar stilling til spørsmålet om en advokat skal fratasbevillingen i medhold av domstolloven § 230,blant annet under henvisning til erfaringer medulik praksis i politidistriktene.

Det er likevel ikke et vilkår for å idømme ret-tighetstap at påtalemyndigheten har nedlagt påstandom det.22 Domstolen kan dermed idømme rettig-hetstap av eget tiltak (ex officio), såfremt parteneførst har fått anledning til å uttale seg om spørs-målet, jf. straffeprosessloven § 38 tredje ledd.

Det følger av straffeloven 1902 § 207 (straffelo-ven 2005 § 319) at retten har plikt til å vurdere ret-tighetstap av eget tiltak ved overtredelse av vissestraffebestemmelser om seksualforbrytelser over-for barn. Det fremgår imidlertid av forarbeideneat bestemmelsen først og fremst er aktuell overforpersoner i stillinger der de kommer i kontakt medbarn.23

12.1.7 Betydningen av EMKs forbud mot dobbeltstraff for spørsmålet om tap av advokatbevilling

Forbudet mot dobbeltstraff og dobbeltforfølgningfor samme straffbare forhold (ne bis in idem) erfastsatt i EMK tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 nr. 1.Prinsippet innebærer at man ikke kan tiltales ellerstraffedømmes to ganger for samme overtredelse.Etter menneskerettsdomstolens praksis kan bådesivilrettslige og strafferettslige sanksjoner etteromstendighetene være å anse som straff i konven-sjonens forstand. Derimot er konvensjonen ikketil hinder for at det reises disiplinærsak eller ensivil sak som ikke regnes som en straffesak omdet samme forholdet. Spørsmålet i vår sammen-heng er om en beslutning om tap av advokatbevil-ling kan være i strid med dobbeltstrafforbudeteller forbudet mot dobbeltforfølgning dersom ved-kommende først er ilagt straff eller har fått en dis-iplinærreaksjon for samme forhold.

Om en sak er en straffesak i konvensjonensforstand, og om en reaksjon er straff, vurderes liktetter EMK artikkel 6 og 7 og etter tilleggsproto-koll 7 artikkel 4.24 EMD oppstilte i saken Engelmfl. mot Nederland 8. juni 197625 tre grunnleg-gende kriterier for vurderingen – de såkalteEngel-kriteriene. For det første har klassifiserin-gen av handlingen i intern rett betydning, for detandre skal det legges vekt på overtredelsenskarakter og for det tredje har sanksjonens karak-ter og alvor betydning. Spørsmålet må avgjøresetter en helhetsvurdering med utgangspunkt i detre vurderingsmomentene. En reaksjon kan bliansett som straff selv om ikke alle tre momenteneer til stede i samme sak.

Disiplinærsanksjoner mot advokater i form avkritikk, irettesettelse eller advarsel er ikke straff ikonvensjonens forstand. Reaksjonene er ikkeklassifisert som straff i internretten, og reaksjo-nene har heller ikke en slik karakter og et sliktalvor at de må anses som straff. Dermed vil ileg-gelse av disiplinærsanksjoner fra Advokatforenin-gens disiplinærutvalg eller Disiplinærnemndenikke stenge for senere tap av advokatbevilling forsamme forhold, uansett om tap av bevilling skulleanses som straff.

En advokat kan imidlertid bli ilagt for eksem-pel fengselsstraff eller bot for et forhold av betyd-

18 Magnus Matningsdal og Anders Bratholm, Straffelovenkommentarutgave. Første del. Almindelige bestemmelser, 2.utg., Oslo 2003 s. 201.

19 Se for eksempel Rt. 1966 s. 1290 på s. 1291–1292. Rt. 1979 s.694 på s. 702 og s. 707 i gjengivelsen av lagmannsrettensdomspremisser Rt. 1988 s. 1351 på s. 1352 Rt. 1992 s. 130,på side 132 Rt. 1992 s. 839 på s. 840 Rt. 1994 s. 200 på s.201–203, Rt. 1994 s. 1217 på s. 1218–1219, Rt. 1998 s. 1354på s. 1356 og Rt. 2000 s. 15 på s. 19.

20 Se bl.a. Rt. 1992 s. 839 på s. 840 Rt. 1998 s. 1354 på s. 1356og Rt. 2000 s. 15 på s. 19.

21 Se nærmere Riksadvokatens rundskriv (RA-2008-118).22 Jf. Rt. 1979 s. 694 på s. 698: «Etter gjeldende rett er det ikke

noe krav om at påstand om slik fradømmelse skal værenevnt i tiltalebeslutningen.».

23 Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) s. 120.

24 Peer Lorenzen mfl., Den Europæiske Menneskerettigheds-konvention – med kommentarer (art. 10-59 samt tillægspro-tokollerne), 2. bind, 3. utg., København 2011 s. 1378.

25 Engel mfl. mot Nederland (1976), sak nr. 5100/71 (EMD-1971-5100).


ning for spørsmålet om tap av advokatbevilling.Fengselsstraffen eller boten er straff i EMKs for-stand, og spørsmålet blir om avgjørelsen om tapav advokatbevilling også er å anse som straff.Dette må antakelig vurderes ulikt avhengig av omgrunnlaget for tap av bevilling ligger i domstollo-ven § 230 eller i straffelovens bestemmelser omrettighetstap. Hvis advokaten mister bevillingenfordi myndighetene må beskytte publikum motuegnede advokater, vil det tale mot at tilbakekalletanses som straff. Det er da ikke noe pønalt formålved tilbakekallet. Hvis tilbakekallet kommer somen del av den utmålte straffen for lovbruddet, vilEngel-kriteriene tilsi at tilbakekallet er en straff,selv om formålet også i straffesaken kan være åbeskytte publikum.

EMD og Høyesterett har vurdert tilsvarendespørsmål ved inndragning av andre typer bevillin-ger, og da særlig lagt vekt på det tredje Engel-kri-teriet. I en sak om inndragning av en drosjelisensuttalte EMD at det ikke var tale om en pønal sank-sjon, under henvisning til at det avgjørende forspørsmålet om inndragning var hvorvidt vedkom-mende oppfylte vilkårene myndighetene haddesatt for å inneha bevillingen.26 I Rt. 2004 s. 1343behandlet Høyesterett spørsmålet om et vedtakom suspensjon av en legelisens innebar straff iEMKs forstand. Høyesterett viste blant annet til atvurderingstemaet «er om legen tilfredsstiller dekrav som stilles for å ha tillatelse til å utøve yrket,og til fortsatt å kunne utøve det. … Formålet medbestemmelsene er ikke å straffe dem som bryternormen, men å hindre at de i fremtiden kan påføresine pasienter skade eller komme til å krenke dettillitsforholdet det nødvendigvis må være mellomallmennheten og legestanden.»27 Tilbakekallet avlisensen ble ikke ansett som straff.

Tilsvarende betraktninger gjelder ved vurde-ringen av om advokater skal anses «uskikket elleruverdig» til å drive advokatvirksomhet, og vedvurderingen av de øvrige vilkårene etter domstol-loven § 230.28 I tråd med det som følger av EMDsog Høyesteretts praksis om andre typer tillatelsertil yrkesutøvelse, synes det dermed lite tvilsomt atavgjørelser som medfører midlertidig eller varigtap av advokatbevilling etter domstolloven § 230,ikke utgjør straff i konvensjonens forstand.

Idømmelse av rettighetstap i en straffesak imedhold av straffeloven 1902 § 29 (straffeloven

2005 § 56 første ledd bokstav b) stiller seg anner-ledes. Også her er vilkåret at vedkommendeanses «uskikket til» å utøve yrket, men en slikdom vil være mer inngripende enn vedtakenedrøftet i forrige avsnitt, ettersom dommen vilavskjære en senere søknad om å få advokatbevil-lingen tilbake inntil eventuelt forbudet mot åutøve rettshjelpsvirksomhet bortfaller. Rettighets-tap rubriseres dessuten etter norsk intern rettsom straff, jf. straffeloven § 1902 § 15 (straffelo-ven 2005 § 29 første ledd bokstav f). Engel-kriteri-ene tilsier at rettighetstapet er å anse som straffogså i EMKs forstand. Selv om idømmelse av ret-tighetstap er å anse som straff i EMKs forstand,anses idømmelse av rettighetstap samtidig medandre typer straff, i samme straffesak, som énsamlet straff. Dermed vil EMK tilleggsprotokoll 7artikkel 4 nr. 1 likevel ikke være til hinder for aten advokat ilegges både rettighetstap og annenstraff, såfremt begge straffeformene idømmes isamme sak.

12.1.8 Forbud mot å yte rettshjelp på annet grunnlag enn advokatbevilling

Overfor personer og virksomheter som yter retts-hjelp i medhold av domstolloven § 218 andre leddnr. 1, 3 og 4, herunder personer med utenlandskadvokatbevilling, jf. nr. 4, kan Advokatbevillings-nemnden i medhold av domstolloven § 219 tredjeledd beslutte at de ikke lenger skal ha adgang til åyte rettshjelp. Mens rettshjelpvirksomhet i med-hold av nr. 1 ikke krever tillatelse, slik at Advokat-bevillingsnemndens beslutning her vil gå ut på ånedlegge forbud mot utøvelse av rettshjelpvirk-somhet, er virkemiddelet overfor dem som yterrettshjelp i medhold av tillatelse etter nr. 3 og 4, attillatelsen tilbakekalles.

Vilkåret er i begge tilfeller at Advokatbevil-lingsnemnden finner at vedkommende «har gjorteller gjør seg skyldig i forhold som gjør vedkom-mende uskikket eller uverdig til å yte rettshjelpeller vedkommende overtrer bestemmelser gitt imedhold av første eller annet ledd eller vilkår ellerbegrensninger som nevnt i første ledd fjerdepunktum», jf. domstolloven § 219 tredje ledd.Bestemmelsene det refereres til i domstolloven§ 219 første og andre ledd, er inntatt i advokatfor-skriften og gjelder blant annet krav om sikker-hetsstillelse, krav til revisjon og regnskap, reglerfor organisering av virksomheten, bestemmelserom bidragsplikt og plikter når det gjelder Tilsyns-rådets kontroll og tilsyn over virksomheten.

Vilkårene for å nedlegge forbud mot å yterettshjelp er i det vesentlige utformet på samme

26 Manasson mot Sverige (2003), sak nr. 41265/98 (EMD-1998-41265).

27 Jf. dommens avsnitt 45 og 47.28 Jf. Justisdepartementets lovavdelings uttalelse i sak 2004/

3672 av 13. juni 2005 og Ot.prp. nr. 39 (1994–95) s. 18.


måte som bestemmelsen i domstolloven § 230 før-ste ledd om tilbakekall av advokatbevilling. Detser ikke ut til å foreligge holdepunkter for at prak-sis overfor rettshjelpere skal være lempeligereenn overfor advokater. Det vises på denne bak-grunn til redegjørelsen om domstolloven § 230ovenfor. Adgangen til å idømme rettighetstap ihenhold til straffeloven 1902 § 29 første ledd bok-stav b (straffeloven 2005 § 56 første ledd bokstavb) er rettet mot enhver «virksomhet eller aktivi-tet», og vil dermed også kunne benyttes til å forbypersoner retten til å utøve rettshjelpvirksomhet imedhold av domstolloven § 218 andre og femteledd.


12.2.1 Innledning

Et av utvalgets overordnede mål med lovforslageter å bidra til å opprettholde og styrke tilliten tiladvokater og advokaters kompetanse. I forrigekapittel har utvalget foreslått å heve inngangskra-vene til advokatyrket, blant annet gjennom å inn-føre en utvidet obligatorisk grunnutdanning(advokatutdanning) som vilkår for å få advokatbe-villing. Samtidig som det stilles høyere krav for åbli advokat, mener utvalget at det er grunn til åklargjøre og til dels skjerpe kravene som må væreoppfylt for at ikke advokatbevillingen skal fallebort eller bli tilbakekalt. Krav til advokater måimidlertid ikke stilles høyere enn nødvendig for åivareta det rettssøkende publikum og hensynet tilandre som berøres av advokatens arbeid. Det erinngripende for den som lever av å være advokat,å bli fratatt retten til å drive advokatvirksomhet.Terskelen for bortfall og tilbakekall av advokatbe-villing må også balanseres mot hensynet til klien-tene. En klient som er midt i en sak og mottarbistand fra en advokat klienten er fornøyd med, vilantakelig ha et sterkt ønske om at advokaten fårfortsette med saken. Hensynet til klientene kanderfor tilsi at advokaten får fortsette.

Forslaget legger opp til at en advokatbevillingvarig kan opphøre på to måter, enten ved bortfalluten vedtak, eller ved tilbakekall etter vedtak fraAdvokatnemnda. I tillegg kan en advokatbevillingopphøre midlertidig etter vedtak fra Advokatsam-funnet. Om midlertidig tilbakekall benyttes beteg-nelsen suspensjon. Drøftelsene i de følgende punk-tene er strukturert i tråd med denne begrepsbru-ken.

Advokatbevillingen gir også advokaten rett tilå drive eiendomsmeklingsvirksomhet i medholdav eiendomsmeglingsloven § 2-1 første ledd nr. 2

og inkassovirksomhet etter inkassoloven § 4tredje ledd. Retten til å drive eiendomsmekling oginkassovirksomhet på grunnlag av advokatbevil-lingen faller bort dersom advokatbevillingen opp-hører. Selv om advokatbevillingen består, harimidlertid Finanstilsynet adgang til å forby enadvokat å drive eiendomsmekling etter eien-domsmeglingsloven § 8-3 første ledd, og til i sliketilfeller å oppnevne en forvalter til å overta advo-katens eiendomsmeklingsooppdrag, jf. andreledd. Utvalget foreslår ikke endringer i denneadgangen.

Utvalget bemerker at det ved alle typer opphørav advokatbevilling er vesentlig at de klienteneadvokaten fortsatt har når advokatbevillingen opp-hører, ivaretas. Advokatens forpliktelser overforklientene faller i utgangspunktet ikke bort selvom advokaten velger å avvikle sin virksomhet.Sakene vil måtte avsluttes eller, etter avtale medklienten, overføres til en annen advokat. Midleradvokaten har innestående på klientkonti, måutbetales til den berettigede eller etter avtale over-føres til klientkonto hos advokaten som overtarden aktuelle saken. Advokaten vil også ha andreforpliktelser knyttet til avviklingen, for eksempelmå det gis melding om avvikling av virksomhet tilregnskapsregisteret og foretaksregisteret iBrønnøysund samt til skattemyndighetene vedrø-rende merverdiavgift.

Der advokatbevillingen opphører uten forvar-sel til klientene, for eksempel ved suspensjon ogved bortfall som følge av konkurs eller advokatensdød, kan det oppstå særlige problemstillinger. Kli-enter kan umiddelbart ha behov for fortsatt advo-katbistand, for eksempel kan det tenkes at noenblir stående uten advokat under en rettssak somgår over flere dager. Det kan også tenkes at enviktig frist, for eksempel en foreldelsesfrist, er iferd med å utløpe. I slike situasjoner må Advokat-samfunnet forsikre seg om at klientene ivaretas,enten ved at for eksempel en kollega i sammeadvokatforetak eller i kontorfellesskap med advo-katen overtar, eller ved at det straks oppnevnesforvalter etter lovforslaget § 58.

Pliktene til arkivhold i forbindelse med at enadvokatbevilling opphører, foreslår utvalget åregulere i lovutkastet § 31, se utvalgets vurderin-ger i punkt 16.3.

12.2.2 Bortfall av advokatbevilling

12.2.2.1 Advokatens død

En advokatbevilling er personlig og faller bortdersom innehaveren dør. Dette er åpenbart, men


for å gjøre lovteksten uttømmende på dette punk-tet foreslår utvalget likevel at dette fremgåruttrykkelig som en bortfallsgrunn.

12.2.2.2 Melding om opphør av advokat-virksomhet

I de fleste tilfeller opphører en advokats advokat-virksomhet etter advokatens eget valg, fordi advo-katen permanent eller midlertidig går over i annetarbeid, tar en pause eller slutter å være yrkesaktiv.Etter gjeldende ordning må advokaten i slike tilfel-ler melde fra om opphøret av advokatvirksomhe-ten, men han kan fremdeles beholde advokatbevil-lingen som en «passiv» bevilling, på samme måtesom den som får advokatbevilling uten å melde fraom oppstart av advokatvirksomhet. Som det erredegjort for i punkt 11.2.9, går utvalget inn for atordningen med «passiv» advokatbevilling bortfal-ler, slik at bare den som betaler bidrag til Advokat-samfunnet etter lovforslaget § 52 og sin andel avkostnadene til den kollektive ansvarsforsikringenetter § 33 femte ledd, kan beholde advokatbevillin-gen. Utvalget går videre inn for at konsekvensenav at en advokat melder fra om opphør av virksom-heten blir at bevillingen bortfaller.

Går en advokat varig eller midlertidig over iannen yrkesaktivitet enn virksomhet som advo-kat, må det vurderes om vedkommende samtidigkan beholde advokatbevillingen. For visse typeryrkesaktivitet følger det av lovforslaget § 22 atadvokaten må si fra seg bevillingen hvis advoka-ten ønsker å påta seg oppgaver som kommer istrid med denne bestemmelsen. Utvalgets forslaginnebærer for eksempel at en advokat som taransettelse som dommerfullmektig, må melde opp-hør av advokatvirksomheten. Den som beholderbevillingen, må betale for bidrag og forsikring tilAdvokatsamfunnet.

12.2.2.3 Rettighetstap etter straffeloven

Utvalget har vurdert om adgangen til å frakjenneadvokater retten til å drive advokatvirksomhetetter straffeloven 1902 § 29 første ledd bokstav b(straffeloven 2005 § 56 første ledd bokstav b) børvidereføres. Som det er redegjort for i punkt12.1.6, legger påtalemyndigheten i praksis ikkened påstand om rettighetstap for advokater i straf-fesaker, men overlater vurderingen av hvilke kon-sekvenser straffbare handlinger skal ha for advo-katbevillingen, til Tilsynsrådet og Advokatbevil-lingsnemnden. Utvalget har forståelse for påtale-myndighetens ønske om å overlate vurderingen tilde organene som har best forutsetning for å vur-

dere spørsmålet om tilbakekall av bevilling, og vilderfor ikke foreslå omlegging av praksisen. Enulempe ved praksisen er at Tilsynsrådet og Advo-katbevillingsnemnden har avventet utfallet avstraffesaken før bevillingsspørsmålet er avgjort.Det har derfor tatt lang tid å få avklart spørsmåletom tilbakekall, noe som også har ført til at bevil-linger ikke er kalt tilbake, på grunn av at det hargått lang tid fra forgåelsen til tilbakekallet er aktu-elt. Utvalget viser til redegjørelsen for gjeldenderett i punkt 12.1.2.1.

Der hvor det er klart at det straffbare forholdmå lede til tilbakekall av advokatbevillingen,mener utvalget at domstolen bør ha kompetansetil å idømme tap av bevilling som rettighetstapetter straffeloven. Domstolene vil ha foretatt engrundig gjennomgåelse av saken, sanksjonen blirilagt etter behandling i betryggende prosessuelleformer med rettsikkerhetsgarantier som ellers istraffesaker, og det gir mulighet for rask avklaringav bevillingsspørsmålet.

Idømmes en advokat rettighetstap, bør advo-katbevillingen falle bort uten ytterligere saksbe-handling av Advokatsamfunnet eller Advokatnem-nda når rettighetstapet blir rettskraftig.

12.2.2.4 Advokaten settes under vergemål

Etter utvalgets oppfatning bør advokatbevillingenfalle bort i alle tilfeller der en advokat settes undervergemål, både dersom advokaten fratas denrettslige handleevnen og når det treffes et merbegrenset vedtak om vergemål. Den som ikke er istand til å ivareta sine egne interesser «på grunnav sinnslidelse, herunder demens, psykiskutviklingshemming, rusmiddelmisbruk, alvorligspilleavhengighet eller alvorlig svekket helbred»,jf. vergemålsloven § 20 første ledd, og derfor måha verge, bør heller ikke anses skikket til å væreadvokat. Etter utvalgets syn er rettssikkerhetenfor den som mister bevillingen på dette grunnla-get, tilstrekkelig ivaretatt ved rettighetene densom settes under vergemål, er gitt i vergemålslo-ven.

Dersom et vergemål faller bort som følge av atdet ikke var grunnlag for det opprinnelige vedta-ket om vergemål, må vedkommende ha krav på åfå advokatbevillingen tilbake uten å søke om nybevilling. Faller derimot vergemålet bort på grunnav senere inntrådte forhold eller fordi den som ersatt under vergemål, trekker sitt samtykke til ver-gemålet, må vedkommende søke om ny advokat-bevilling etter lovforslaget § 5 fjerde ledd.

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet har tilutvalget gitt uttrykk for at det i praksis forekom-


mer svært sjelden at personer som har advokatbe-villing settes under vergemål. I og med at advokat-bevillingen som følge av anordningen av vergemålskal falle bort uten at det er nødvendig å treffevedtak om tilbakekall, bør det likevel etableresrutiner som sikrer at Advokatsamfunnet blir ori-entert dersom dette skulle inntreffe. Utvalgetforeslår at fylkesmannen og domstolene, som tref-fer avgjørelser om vergemål, i tilfeller der det ergrunn til å tro at den som settes under vergemåler advokat, undersøker i Advokatregisteret omvedkommende har advokatbevilling, og om nød-vendig sender melding til Advokatsamfunnet omavgjørelsen. Lovteknisk antar utvalget at dettebest kan løses ved endringer i vergemålsloven§ 25 eller kapittel 8 for fylkesmannens vedtak omvergemål, og i vergemålsloven § 77 for domstole-nes avgjørelser. Utvalget har imidlertid ikke fun-net det hensiktsmessig å utforme konkrete for-slag til lovendringer.

12.2.2.5 Advokatens bo kommer under konkurs-behandling

I tilfeller der en advokats bo kommer under kon-kursbehandling, fratas advokaten retten til å rådeover sine eiendeler. Eiendeler som gjelder advo-katvirksomheten inngår dermed i konkursboet ogbestyres av bostyreren, jf. blant annet lov 8. juni1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs(konkursloven) §§ 100 og 119. Utvalget har vur-dert om advokaten bør beholde advokatbevillin-gen, og dermed kunne fortsette virksomhetenhvis konkursbehandling blir besluttet etter kon-kursloven § 119 første ledd. Hensynet til både kre-ditorene og klientene kunne tale for dette. På denannen side er det et grunnleggende hensyn atadvokaten er uavhengig, et hensyn som er van-skelig å ivareta når advokaten mister råderettenover eiendelene i advokatvirksomheten. Advoka-ten vil stå i et avhengighetsforhold til boets orga-ner og vil ikke ha den nødvendige friheten til åsette klientens interesse først. Konsekvensen måetter utvalgets oppfatning være at vedkommendeautomatisk mister retten til å drive advokatvirk-somhet, ved at advokatbevillingen faller bort somfølge av konkursen. En ordning der vedkom-mende får beholde advokatbevillingen i påventeav vedtak om suspensjon eller tilbakekall, anserutvalget som utilstrekkelig.

Utvalget foreslår derfor å videreføre regelenom bortfall av advokatbevilling ved konkurs, menslik at bortfallet ikke anses midlertidig, slik dom-stolloven § 230 andre ledd er forstått, men iutgangspunktet er permanent. Dersom en kon-

kursåpning oppheves, må advokaten likevelkunne kreve å få opphevet bortfallet av bevillin-gen. Ellers legger utvalget opp til at advokaten måsøke om ny advokatbevilling i medhold av lovfor-slaget § 5 fjerde ledd for å få bevillingen tilbake.

Utvalget åpner for at Advokatsamfunnet kan giskyldneren ny advokatbevilling selv om bobe-handlingen ikke er avsluttet, dersom Advokatsam-funnet etter en konkret vurdering finner det ube-tenkelig. Det må være utelukket å gi vedkom-mende ny advokatbevilling dersom vilkårene fortilbakekall er oppfylt, for eksempel fordi vedkom-mende må anses uskikket til å drive advokatvirk-somhet som følge av manglende økonomisk kon-troll, jf. lovforslaget § 10 første ledd, se ovenfor ipunkt 12.2.3.3. At vilkårene for tilbakekall ikke eroppfylt, kan etter utvalgets syn likevel ikke alenevære tilstrekkelig til å utstede ny bevilling. Advo-katsamfunnet bør også vurdere om det er forsvar-lig å gi advokaten bevillingen tilbake. Advokatenmå i så fall åpne en ny advokatvirksomhet somikke er underlagt boets organer for å ivareta hen-synet til uavhengighet. Utvalgets nærmere ret-ningslinjer for vilkåret fremgår av merknadene.Vilkårene for å få ny bevilling etter advokatenskonkurs foreslås regulert sammen med vilkårenesom ellers gjelder for å få ny advokatbevilling forden som har hatt bevilling tidligere, i lovforslaget§ 5 fjerde ledd.

Utvalget understreker at det bare er ved advo-katens personlige konkurs at advokatbevillingenautomatisk faller bort. Drives advokatvirksomhe-ten i enkeltpersonforetak, vil advokatforetaketskonkurs være identisk med personlig konkurs. Erimidlertid advokatvirksomheten organisert påannen måte, for eksempel i aksjeselskap, kanadvokaten etter aksjeselskapets konkurs iutgangspunktet fortsatt drive advokatvirksomhet.I slike tilfeller er det likevel behov for å klarleggeom advokaten har tilstrekkelig kontroll med øko-nomien og om advokatvirksomheten for øvrig dri-ves forsvarlig. Ved advokatforetakets konkurs børAdvokatsamfunnet derfor vurdere om det ergrunnlag for å reise sak om tilbakekall og eventu-elt å suspendere partnernes/eiernes advokatbe-villing.

12.2.3 Generalklausul om tilbakekall av advokatbevilling

12.2.3.1 Innledning

Når en advokat alvorlig eller over tid brytervesentlige krav til yrkesutøvelsen, eller for øvrigopptrer på en måte som gjør at advokaten ikke


lenger nyter tilstrekkelig tillit, bør ikke vedkom-mende kunne fortsette med å drive advokatvirk-somhet. Utvalget foreslår en generell bestem-melse som gir hjemmel for å ta advokatbevillingenfra personer som ikke lenger er egnet til å driveadvokatvirksomhet. Utformingen av en slikbestemmelse reiser flere problemstillinger, somutvalget drøfter i det følgende.

12.2.3.2 Skillet mellom sanksjoner og tilbakekall

Etter utvalgets syn må det skilles mellom spørs-målet om tilbakekall på den ene siden og ileggelseav sanksjoner på den andre. Behovet for en klarsondring mellom sanksjoner og tilbakekall avoffentlige tillatelser uten sanksjonspreg ble ogsåpåpekt av sanksjonsutvalget i NOU 2003: 15 Frabot til bedring.29 Sanksjonsutvalget definerte«sanksjon» som «en negativ reaksjon som kanilegges av offentlig myndighet med hjemmel i lov,som retter seg mot en begått overtredelse av lov,forskrift eller individuell avgjørelse, og som har ethovedsakelig eller vesentlig pønalt formål».30 Ipunkt 22.6 nedenfor gir utvalget en oversikt overgenerelle og mer spesielle sanksjonshjemler somberører advokaters virksomhet, men som det ikkeforeslås endringer i. I punkt 25.2.1.2 redegjøresdet for disiplinærsanksjonene utvalget foreslår.

Utvalget mener at tilbakekall ikke primærtskal ha avskrekkende virkning, men at det sen-trale spørsmålet må være om advokaten fortsatt eregnet til å være advokat. Tiltaket skal være rettetfremover i tid, mot vedkommendes fremtidigeopptreden eller behov for tillit som advokat, ogbør ikke være en reaksjon mot en bestemt hand-ling. Tilbakekall bør dermed som hovedregel utlø-ses av en tilstand, for eksempel sviktende fagligekvalifikasjoner, sviktende økonomi, sviktendehelse eller sviktende vandel.31 En annen sak er atsviktende økonomi eller sviktende vandel kan viseseg ved en eller flere handlinger vedkommendetidligere har begått. Utvalget legger for øvrig tilgrunn at også der det er spørsmål om tilbakekallsom følge av at advokatvirksomheten er innrettet istrid med regelverkets krav til organisering, vil til-bakekallet ikke være en sanksjon med pønalt for-mål, men et tiltak for å forsikre klienter og andreom at advokaten har den nødvendige uavhengig-heten, se nedenfor i punkt 12.2.4.5.

Utvalget mener at denne tilnærmingen ivare-tar forholdet til EMK ved at tilbakekall ikke vil bliansett som straff i konvensjonens forstand. Der-med oppstår det for eksempel ikke problemerknyttet til straffeprosessuelle rettigheter ellergjentatt straffeforfølgning.

Ved drøftelsen i det følgende av hvilkeomstendigheter som skal gi grunnlag for tilbake-kall, tilsier synspunktet om at tilbakekall ikke skalvære en sanksjon, flere endringer av reglene idomstolloven § 230 første ledd.

12.2.3.3 Terskelen for tilbakekall

Utvalget registrerer at det har vært en debatt omhvorvidt terskelen for tilbakekall i henhold tildomstolloven § 230 første ledd nr. 1 og rettsprak-sis etter denne bestemmelsen ligger for lavt. Dethar vært anført at advokater i for stor grad fårbegå lovbrudd uten at advokatbevillingen blir til-bakekalt. Særlig har det vært rettet kritikk etterHøyesteretts avgjørelse i Rt. 2007 s. 439 og Til-synsrådets og Advokatbevillingsnemndens prak-sis under henvisning til denne avgjørelsen. Senærmere om gjeldende rett i punkt 12.1.2.1. Kri-tikken knytter seg til en del tilfeller der det iutgangspunktet har vært grunnlag for tilbakekall,men hvor bevillingen ikke har vært suspenderteller tilbakekalt i påvente av avgjørelse i en straffe-sak om forholdet som tilsa tilbakekall. Der det hartatt lang tid før straffesaken har blitt avgjort, harsakene endt med at advokatbevillingen ikke harblitt tilbakekalt, til tross for at det opprinnelig vargrunnlag for det. Dessuten har det fra flere holdvært argumentert for at det bør stilles krav omøkonomisk vederheftighet, slik at den som har forsvak økonomi, bør kunne fratas advokatbevillin-gen. Erfaring viser at dårlig økonomi svekkeradvokatens uavhengighet, øker risikoen for bruddpå regelverket og øker faren for underslag av kli-entmidler.

Utvalget ønsker først å fremheve enkelte hen-syn som anses sentrale ved fastleggelsen av ter-skelen for tilbakekall.

Utgangspunktet må være at det primært erhensynet til klientene som kan begrunne tilbake-kall. Det er vesentlig at klienter som velger advo-kat, kan være trygge på at advokater yter tjenesterav tilstrekkelig god kvalitet og oppfyller regel-verkets øvrige krav til virksomheten. Hensynet tilklientene tilsier derfor at det bør være en hjem-mel for å frata en advokat advokatbevillingen der-som advokaten opptrer klanderverdig og på enmåte som kan skade klientens interesser. For atadvokater skal kunne fylle den rollen de er tillagt i

29 NOU 2003: 15 Fra bot til bedring s. 175.30 NOU 2003: 15 Fra bot til bedring s. 20, se også s. 139, 141

og 169.31 NOU 2003: 15 Fra bot til bedring s. 142.


lovverket, er de avhengig av tillit generelt, ikkebare fra klienten. Motparter, dommere, påtale-myndigheten, advokatkolleger og andre måkunne ha tillit til advokatens integritet. I straffesa-ker kan for eksempel advokater bli betrodd doku-menter som klienten ikke skal ha tilgang til – enslik betroelse fordrer at aktørene i rettsstaten hartillit til advokatens integritet. Mer generelt er detav stor betydning for rettsstaten at borgerne, uav-hengig av hvilken posisjon eller rolle de har i sam-funnet», har «tillit til samtlige av rettslivets aktører– herunder advokatene.»32 Taper advokaten dennødvendige tilliten, tilsier det at advokatbevillin-gen tilbakekalles.

Hensynene som taler for en streng praksis, måbalanseres mot interessene som tilsier at advoka-ten får beholde bevillingen. Klienter har selv valgtden aktuelle advokaten, eller valgt å forholde segtil den advokaten de har fått tildelt. Når de velgerå fortsette klientforholdet, må det som utgangs-punkt legges til grunn at det er i klientensinteresse at advokaten får fortsette sin praksis.Det vil normalt også føre til kostnader for klientenå bytte advokat. Det er likevel mindre grunn til ålegge vekt på klientenes ønsker dersom det måantas å føre til tap for klientene at advokaten fort-setter virksomheten eller advokaten opptrer på enmåte som svekker klientens sak. Klientens oppfat-ning av hva som er klientens interesse, vil altsåikke alltid være avgjørende. Det kan dessuten ten-kes situasjoner der advokaten for så vidt gir klien-tene adekvat bistand, men der hensynet til advo-katens klienter må vike fordi advokaten har begåttalvorlige lovbrudd eller opptrådt i strid medvesentlige krav i advokatregelverket, og dermedhar mistet den tillit vedkommende bør nyte somadvokat.

Ved fastleggelsen av terskelen for tilbakekallmå det også legges vekt på at et tilbakekall avbevillingen normalt vil være inngripende overforadvokaten. Advokaten mister inntektsgrunnlagetsom advokat, og tilbakekallet kan få alvorlige kon-sekvenser for advokaten selv og dennes nær-meste. På den andre siden vil advokaten normaltkunne bruke sin juridiske kompetanse i andre stil-linger. Det bør også kunne legges vekt på at ved-kommende fortsatt vil ha rett til å yte rettsligbistand etter lovforslagets kapittel 11, med mindretilbakekallsvedtaket fastsetter et forbud mot slikvirksomhet, se punkt 12.2.5.2.

Utvalget mener de ulike hensynene som talerfor og imot en streng tilbakekallspraksis, ikke pågenerelt grunnlag taler for noen vesentlig endring

av terskelen for å tilbakekalle advokatbevillingen.Utvalget finner likevel grunn til å presisereenkelte utgangspunkter for tilbakekallsvurderin-gen.

Forutsetningen for tilbakekall må være at avvi-ket fra korrekt opptreden er vesentlig. Dessutenbør advokaten etter veiledning, disiplinærsanksjo-ner eller andre tiltak fra tilsyns- og disiplinærmyn-dighetene få anledning til å forbedre seg. Grovestraffbare forhold og andre kvalifiserte overtre-delser av regelverket for advokater bør likevelkunne være tilstrekkelig til å tilbakekalle advokat-bevilling.

Nærmere om straffbare forhold

Har advokaten begått straffbare handlinger, måspørsmålet om tilbakekall bero på en konkret vur-dering av handlingens alvorlighetsgrad og art.Alvorlige forbrytelser som fører til langvarigefengselsstraffer, bør som et klart utgangspunktføre til tilbakekall, selv om overtredelsen ikke harsammenheng med advokatvirksomheten. Begåradvokaten straffbare handlinger som medførerkortere fengselsstraff eller for eksempel bøte-straff, har handlingens karakter betydning. Vedøkonomiske misligheter eller andre overtredelsersom har direkte sammenheng med advokatensvirksomhet, bør terskelen for tap av bevilling værelav. Et klart utgangspunkt må være at den som foreksempel dømmes for bedrageri eller underslagav klientmidler, ikke kan være advokat. Det er avstor betydning for tilliten til advokatstanden gene-relt og den enkelte advokat at advokater som blirfunnet skyldig i slike overtredelser, utelukkes fraadvokatyrket.

Etter utvalgets syn bør terskelen for å misteadvokatbevilling som følge av straffeovertredelserligge noe høyere enn kravet om god vandel for åbli advokat, jf. lovforslaget § 5 første ledd bokstavd. Forhold som enten aksepteres innenfor kravetom god vandel, eller som medfører at advokatenligger i grenselandet for hva som er god vandel,skal derfor ikke medføre tilbakekall av advokatbe-villingen. Slike forhold må likevel kunne vektleg-ges sammen med andre momenter som etter entotalvurdering kan medføre tilbakekall. Foreksempel vil det være vanskelig å betrakte enkelt-stående tilfeller av idømt rettergangsstraff ellerstraff for en alvorlig fartsovertredelse som grunntil tilbakekall. Ved en samlet vurdering vil slikeforhold imidlertid kunne få betydning, for eksem-pel sammen med ilagte disiplinærsanksjoner.

Utvalget ser at det kan være et problem for til-liten til advokatstanden at advokater som domfel-32 RG 1999 s. 1574 s. 1595.


les for straffbare forhold som i utgangspunktetbør føre til tap av advokatbevilling, likevel har fåttbeholde bevillingen under henvisning til tidsforlø-pet. Utvalget vil peke på at saksforholdet i Rt. 2007s. 439 var ekstraordinært, og at tidsforløpet harblitt tillagt noe for stor vekt generelt i dagenspraksis.

Likevel er det et problem at det går lang tid fraet straffbart forhold finner sted til bevillingentrekkes. Det kan stilles spørsmål ved om en advo-kat som er tiltalt for alvorlige straffbare forhold,nyter den tillit som er nødvendig for en advokat.Utvalget antar at begrunnelsen for å vente med åavgjøre bevillingssaken til straffesaken er avslut-tet, er at man ikke ønsker å trekke bevillingen påfeilaktig grunnlag. Utvalget har forståelse forpraksisen, men mener man i slike saker i størregrad enn tidligere bør vurdere suspensjon avadvokatbevilling i påvente av utfallet av straffesa-ken. Dersom advokatbevillingen har vært suspen-dert, vil tidsmomentet, slik Høyesterett anvenderdet i Rt. 2007 s. 439, få mindre vekt. Utvalget visertil at vilkårene for tilbakekall og domfellelse istraffesaken ikke er de samme. Beviskravene erforskjellige, og selv om det eventuelle straffbareforholdet kan stå sentralt ved spørsmålet om tilba-kekall, vil vurderingstemaet være et annet enn istraffesaken. Spørsmålet ved tilbakekall og sus-pensjon vil bero på en bredere vurdering av omadvokaten er uskikket til å utøve advokatvirksom-het.

Erstatningsansvar for uberettiget tilbakekallav advokatbevilling forutsetter at Advokatnemndahar opptrådt klanderverdig. Utvalget antar at detuansett ikke vil komme på tale med erstatningsan-svar der advokaten blir frifunnet, men får helt ellerdelvis reduksjon i erstatningsutbetaling for ube-rettiget straffeforfølgning etter straffeprosesslo-ven § 446. Det bør heller ikke være aktuelt mederstatning til advokaten der suspensjonen eller til-bakekallet av andre grunner fremsto som forsvar-lig og nødvendig før en fellende straffedom. Foreksempel antar utvalget at ved tiltale for tilstrek-kelig grove straffbare forhold, og antakelig i allestraffesaker om alvorlige økonomiske misligheter,vil tiltalen i seg selv innebære at advokaten ikkenyter den nødvendige tilliten og dermedbegrunne suspensjon, uavhengig av hvordan detgår med den etterfølgende straffesaken. Vilkå-rene for suspensjon drøftes nærmere i punkt 12.5.

Tap av tillit

Det bør ikke stilles krav om at tilliten skal væretapt for alltid for at tilbakekall skal kunne beslut-

tes. Det må være tilstrekkelig at vedkommendeikke kan anses å nyte tilstrekkelig tillit til å kunnevære advokat på tidspunktet for tilbakekallsvurde-ringen. Dersom den som fratas bevillingen,senere må anses å ha gjenvunnet tilstrekkelig til-lit, vil vedkommende kunne søke om ny advokat-bevilling etter lovforslaget § 5 fjerde ledd.

Tilbakekall som følge av disiplinærreaksjoner

Alle forhold som kan gi grunnlag for disiplinærre-aksjoner, kan også danne grunnlag for tilbakekall.Terskelen for tilbakekall vil imidlertid være myehøyere enn for å ilegge en disiplinærreaksjon. Ettalvorlig forhold som danner grunnlag for disipli-nærreaksjon eller flere mindre forhold samlet,kan vise at advokaten er uskikket som advokat ogdermed gi grunnlag for tilbakekall av advokatbe-villingen. Er en advokat tidligere ilagt disiplinær-sanksjoner av Advokatnemnda eller andre orga-ner, for eksempel Finanstilsynet for brudd påadvokatens plikter ved eiendomsmekling, kandette tillegges vekt ved tilbakekallsvurderingen.

Utvalget har vurdert om det bør innføres etsystem med prikkbelastning der et visst antall dis-iplinærsanksjoner av en viss alvorlighetsgradautomatisk skal føre til tilbakekall av bevilling.Tanken er at en slik ordning, på samme måte somprikkbelastningsordningen for bilførere, vil kunneha preventiv virkning. Utvalget ser imidlertid flerebetenkeligheter ved en slik ordning. Tilbakekallbør alltid foretas med grunnlag i en konkret vur-dering av om vedkommende er skikket til å væreadvokat. Den automatikken som et prikkesystemforutsetter, åpner ikke for en slik konkret vurde-ring. Selv om temaene i en disiplinærsak og en til-bakekallssak langt på vei kan være sammenfal-lende, har disiplinærreaksjoner et pønalt formål.En regel om automatisk tilbakekall ved et bestemtantall disiplinærreaksjoner ville også gitt tilbake-kallet en pønal karakter. For det tredje er det nær-liggende å forvente at et prikksystem ville føre tilat Advokatnemnda ved avgjørelsen av disiplinær-saken som ville utløse tilbakekallet, i realitetenville fokusere på tilbakekallet, og dermed foreksempel være tilbakeholden med å ilegge disipli-nærsanksjon fordi den vil utløse automatisk tilba-kekall. Det er dessuten uheldig dersom hensynsom ikke er relevante for disiplinæravgjørelsenisolert sett, får betydning for utfallet av saken. Påbakgrunn av disse innvendingene har utvalget for-kastet ideen om et prikksystem. I merknadene tilden foreslåtte bestemmelsen om tilbakekall girutvalget likevel noen forslag til retningslinjer forvektleggingen av ilagte disiplinærsanksjoner.


Uryddige økonomiske forhold

Både Advokatforeningen og Tilsynsrådet har ori-entert utvalget om at det er en klar tendens til atmange av de advokater som begår alvorlige regel-brudd, over tid har hatt dårlig kontroll med egeneller virksomhetens økonomi. En advokat somover tid ikke får dekket sine løpende forpliktelser,kan for eksempel falle for fristelsen til å ta ellerlåne klientmidler til eget bruk. Dessuten er det enrisiko for at en presset økonomi går ut over advo-katens uavhengighet. En advokat som sliter med ådekke løpende forpliktelser, kan være tilbøyelig tilå sette hensynet til egen inntjening foran klientensbeste. Under enhver omstendighet, selv om øko-nomien i realiteten ikke skulle gå ut over yrkesut-øvelsen, bør det tillegges stor vekt at tilliten tiladvokatens uavhengighet kunne bli svekket.

Utvalget mener på denne bakgrunn at det børvære anledning til å tilbakekalle en advokatbevil-ling dersom advokatens økonomiske situasjon erså problematisk at tilliten til advokatens uavhen-gighet blir vesentlig svekket. Utvalget foreslår atadgangen til tilbakekall på dette grunnlaget inn-går i vurderingen av om advokaten er egnet til åutøve advokatvirksomhet. For å tydeliggjøre detteaspektet av bestemmelsen, foreslår utvalget atdette fremgår uttrykkelig. Etter å ha vurdert ulikeformuleringer, anser utvalget begrepet «man-glende økonomisk kontroll» som mest dekkende.Begrepsbruken innebærer at for eksempel bety-delig gjeld i utgangspunktet ikke alene er tilstrek-kelig til å vurdere tilbakekall, men at det avgjø-rende er om advokaten kontrollerer situasjonen.Nærmere rettledning til skjønnet er gitt i merkna-dene.

12.2.3.4 Ordlyden i en generalklausul om tilbakekall

Dagens generalklausul om tilbakekall av advokat-bevilling i domstolloven § 230 første ledd nr. 1oppstiller to alternative vilkår. Vilkårene er atadvokaten «gjør seg skyldig» enten i «forhold somgjør vedkommende uskikket eller uverdig til ådrive advokatvirksomhet» eller i forhold «somgjør at vedkommende mister den tillit som er nød-vendig i yrket». Utvalget mener at den som er«uverdig til å drive advokatvirksomhet», også måha anses å ha tapt tilliten som er nødvendig i advo-katyrket. Videre må den som mangler den nød-vendige tilliten, anses uskikket. Utvalget menerdet er forsvarlig å henføre alle vurderingeneomfattet av de ulike alternativene i domstolloven§ 230 første ledd nr. 1 i en bestemmelse om at

advokatbevillingen kan tilbakekalles dersomadvokaten anses uskikket til å drive advokatvirk-somhet, og foreslår derfor å la de tre alternativenei dagens bestemmelse bli sammenfattet i ett krite-rium.

At en advokat må gjøre «seg skyldig i» noe,kan gi assosiasjoner til skyldbegrepet i strafferet-ten eller erstatningsretten. Etter utvalgets syn kandet være misvisende å sette skyld som et vilkår forå tilbakekalle advokatbevillingen. Utvalget viserogså til at lovforslaget legger opp til at tilbakekallsom følge av svekket psykisk helse bør væreomfattet av generalklausulen om tilbakekall, sepunkt 12.2.3.5. Dersom en advokat må anses ueg-net til å være advokat som følge av sin helsetil-stand eller fordi advokaten har store økonomiskeproblemer, er det normalt ikke naturlig å brukekarakteristikken skyldig, men forholdet bør like-vel kunne danne grunnlag for tilbakekall.

Utvalget mener det er dekkende og tilstrekke-lig at advokaten gjennom sin opptreden har vistseg uegnet eller uskikket til å drive advokatvirk-somhet. Ellers i lovgivningen ser man ut til å habrukt begge betegnelsene.33 «Uskikket» er et inn-arbeidet begrep etter domstolloven § 230 førsteledd nr. 1, og utvalget foretrekker derfor dettefremfor «uegnet».

12.2.3.5 Tilbakekall av advokatbevilling ved svekket psykisk helse

I situasjoner der en advokat får svekket psykiskhelse som går ut over evnen til å yte forsvarligadvokatbistand, vil advokaten i de fleste tilfellerselv erkjenne dette og inngi melding om opphørav advokatvirksomheten. For det tilfelle at advoka-ten fortsetter sin advokatpraksis slik at det går utover klientene eller andre, er det imidlertid behovfor å ha en hjemmel for tilbakekall av advokatbe-villingen.

Utvalget foreslår at tilbakekallskompetansen islike saker, som i dag ligger til domstolene, jf.domstolloven § 230 tredje ledd, overføres til Advo-katnemnda. Dagens vilkår om at advokaten somfølge av sinnslidelse, eller etter domstollovens ter-minologi, «sinnssykdom eller sjelelig svekkelse»,vil etter utvalgets syn være dekket av begrepet«uskikket». Utvalget anser det ikke nødvendig åha en egen bestemmelse for tilfellene der bak-

33 Se for eksempel lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonellm.v. (helsepersonelloven) § 57 om tilbakekall av autorisa-sjon, lisens eller spesialistgodkjenning, der betegnelsen«uegnet» er brukt i første ledd. Betegnelsen er også brukt ieiendomsmeglingsloven §§ 8-4 flg. om tilbakekall av eien-domsmeklerbrev mv.


grunnen for at advokaten må anses uskikket, ersinnslidelse.

12.2.3.6 Bør vedtaket om tilbakekall kunne gjøres tidsbegrenset?

Utgangspunktet er at en advokatbevilling som til-bakekalles, opphører inntil vedkommende eventu-elt søker og får innvilget ny bevilling. I noen tilfel-ler kan det imidlertid være nærliggende å gjøretilbakekallet begrenset i tid. Grunnlaget for tilba-kekallet kan for eksempel ligge i det nedre sjiktetav hva som skal til for å få bevillingen tilbakekalt,og tilbakekall på ubestemt tid kan da opplevessom en unødig inngripende reaksjon.

Utvalget mener at tilbakekallsvurderingen børdreie seg om hvorvidt advokaten er skikket til åutøve advokatvirksomhet på tidspunktet for tilbake-kallet. Hvorvidt advokaten senere, for eksempeletter to år, igjen vil bli skikket til å være advokat,beror blant annet på vedkommendes opptreden ide to årene etter tilbakekallet. Saken vil dermedikke være tilstrekkelig belyst på vedtakstidspunk-tet til å kunne avgjøre når advokaten eventuelt børfå tilbake advokatbevillingen.

Etter utvalgets syn vil en adgang til å gjøre til-bakekall tidsbegrenset lede tanken hen til at deter tale om en reaksjon mot advokaten, og at tids-begrensningen skyldes at reaksjonen bør stå i etrimelig forhold til advokatens overtredelse. Der-med kan tilbakekallet sies å få et sanksjonspreg, istrid med utvalgets forutsetninger i punkt12.2.3.2.

Utvalget går på denne bakgrunn inn for at til-bakekall av advokatbevilling skjer på ubestemt tid.Dette utelukker likevel ikke at tilbakekalletsenere kan reverseres. Vedkommende kan etteren tid søke om ny advokatbevilling etter lovforsla-get § 5 fjerde ledd, og søknaden kan innvilges der-som vilkårene for å få ny bevilling er oppfylt.

12.2.3.7 Beviskravet ved tilbakekall

Der hvor tilbakekallet bygger på klanderverdigopptreden fra advokatens side, kan det argumen-teres for at beviskravet bør være høyere ennalminnelig sannsynlighetsovervekt. Det er taleom en alvorlig inngripen mot advokaten, og det erdårlig sammenheng med disiplinærsakene hvorutvalget foreslår at det bør gjelde et krav om klarsannsynlighetsovervekt.34 Selv om et tilbakekalloppleves enda mer inngripende enn disiplinær-sanksjoner for den enkelte advokat, er det imidler-

tid ikke tale om å ilegge en sanksjon for en over-tredelse. Dessuten skjer tilbakekall av bevillingenalltid av hensyn til klienter eller andre som berø-res av advokatens virksomhet. Dette tilsier etterutvalgets syn at beviskravet ved tilbakekall nor-malt bør være ordinær sannsynlighetsovervekt.

At det stilles forskjellige beviskrav for disipli-nærsaker og bevillingssaker kan få den spesiellekonsekvensen at advokaten går fri i disiplinærsa-ken, men at personen likevel mister bevillingen.Hvilket faktum som vil være relevant ved vurde-ringen av advokatens skikkethet, vil imidlertidvære mer sammensatt enn vurderingen i en disi-plinærsak.

De ulike beviskravene i saker om tilbakekallog straffesaker medfører at det kan oppstå tilfellerder en advokat blir strafferettslig frifunnet, mender det i bevillingssaken likevel må legges tilgrunn at advokaten har utført handlingen straf-fesaken gjaldt. Utvalget legger til grunn at det eradgang til dette etter EMK artikkel 6,35 men atutgangspunktet må være at den frifinnende dom-men er et tungtveiende moment ved bevisvurde-ringen, og at kravene til begrunnelsen i vedtaketskjerpes som følge av den frifinnende dommen.36

Etter utvalgets syn endrer dette likevel ikkeutgangspunktet om at sannsynlighetsovervekt ertilstrekkelig for å legge et faktum til grunn. Vedutformingen av tilbakekallsvedtaket må Advokat-nemnda imidlertid være særlig oppmerksom pårettspraksis om uskyldspresumpsjonen etterEMK artikkel 6 andre ledd, se nærmere om dettei punkt 26.2.3.37

12.2.4 Tilbakekall av advokatbevilling grunnet brudd på enkelt-bestemmelser i advokatregelverket

12.2.4.1 Innledning og generelle betraktninger

Etter domstolloven § 230 første ledd nr. 1 til 5 kanflere enkeltovertredelser føre til tilbakekall avadvokatbevillingen. Tilbakekallet opphører nårforholdet som ga grunnlag for tilbakekallet, erbrakt i orden.

Som det fremgår av punkt 12.2.3.2 er utvalgetsprinsipielle utgangspunkt at tilbakekall ikke skalvære en sanksjon mot advokaten. Etter hovedbe-

34 Se punkt 25.2.1.4.

35 Jf. Justisdepartementets lovavdelings uttalelse i sak 2004/3672 av 13. juni 2005 punkt 3 med videre henvisninger.

36 Sivilombudsmannens uttalelse 5. august 2014 (SOM-2013-3229) punkt 3.

37 Se om uskyldspresumsjonen også Grunnloven § 96 andreledd.


stemmelsen om tilbakekall er spørsmålet omadvokaten er egnet til å være advokat. Spørsmåletblir om det også finnes enkelte krav til advokatensom til enhver tid bør være oppfylt, slik at densom ikke oppfyller kravet, må kunne fratas advo-katbevillingen.

12.2.4.2 Mislighold knyttet til forsikringsplikten

Utvalgets forslag innebærer at plikten advokateretter dagens ordning har til å stille sikkerhet,erstattes av en plikt til å delta i en kollektiv for-sikringsordning regulert i § 33. Ordningenadministreres av Advokatsamfunnet og skaldekke både uaktsomt og forsettlig voldt tap. Der-med vil den som har advokatbevilling, til enhvertid ha forsikringsdekning. Forsikringspremienbetales av Advokatsamfunnet og innkreves fraadvokatene. Følgelig vil advokatene være forsi-kret uansett om andelen av kostnadene til forsik-ringen er betalt av advokaten eller ikke. Hensynettil klientene tilsier dermed ikke automatisk bort-fall av advokatbevillingen ved manglende betaling.Tvert imot vil hensynet til klienten normalt tilsi atbevillingen ikke faller bort.

For Advokatsamfunnet ville det imidlertidvære en kraftfull sanksjon om bevillingen kunnetilbakekalles ved manglende betaling av andel avforsikringskostnadene. Utvalget mener likevel atdet bør være tilstrekkelig at Advokatstyret gisanledning til å fastsette et betydelig purregebyr,og at det fastsettes i loven at manglende innbeta-ling av andelen er tvangsgrunnlag for utlegg.Utvalget mener derfor det ikke er behov for åvidereføre bestemmelsen om tilbakekall grunnetmanglende sikkerhetsstillelse etter domstolloven§ 230 første ledd nr. 2.

Det kan også være grunn til å vurdere ombrudd på plikten til i visse tilfeller å tegne tilleggs-forsikring, jf. lovforslaget § 33 sjette ledd, børkunne medføre tilbakekall. Tilleggsforsikringendekkes ikke av den kollektive forsikringsordnin-gen, og her er det dermed en risiko for at advoka-ter kan bli stående uten den ansvarsforsikrings-dekningen som lovforslaget forutsetter. Man-glende oppfyllelse av plikten til å tegne tilleggsfor-sikring vil kunne gi grunnlag for disiplinærreak-sjoner. Etter utvalgets syn bør ikke manglendetilleggsforsikring automatisk føre til tilbakekall. Etautomatisk tilbakekall kunne få negative konse-kvenser for advokatens øvrige klienter. I stedet forå være en egen tilbakekallsgrunn, mener utvalgetat manglende tilleggsforsikring bør tillegges vekt

ved vurderingen av om advokaten er uskikket til åutøve advokatvirksomhet, jf. generalklausulen omtilbakekall i lovforslaget § 10 første ledd.

12.2.4.3 Mislighold av plikten til å betale bidrag til Advokatsamfunnet

På samme måte som etter dagens ordning, vil alleadvokater etter utvalgets forslag være forpliktet tilå betale bidrag for å finansiere tilsyns- og disipli-nærordningen. Bidraget til Advokatsamfunnetskal etter lovforslaget også dekke Advokatsamfun-nets øvrige kostnader, herunder til meklingsord-ningen for forbrukere, se kapittel 27.

En adgang til å tilbakekalle advokatbevillingensom reaksjon på manglende betaling av bidrag tilAdvokatsamfunnet ville innebære en videreføringav tilbakekallsadgangen etter domstolloven § 230første ledd nr. 2 ved manglende betaling av bidragtil Tilsynsrådet eller Disiplinærnemnden. Det kanargumenteres for at en advokat som ikke bidrar tilå finansiere Advokatsamfunnet, ikke bør få væreadvokat. Advokatforeningen har gitt uttrykk for atdet er et problem i dag at mange advokater ersvært sene med å betale forsikringspremien ogmedlemskontingenten. Betalingen kommer førstnår advokaten står i fare for å miste forsikringenog dermed bevillingen. Dette kunne tale for atbevillingen burde falle bort ved gjentatt ellersvært sen betaling. Slik utvalget ser det, vil imid-lertid tilbakekall i slike tilfeller ha sanksjonspregsom også vil gå ut over klientene og derfor børunngås. Advokatsamfunnet bør inndrive bidragetpå vanlig måte, men for å lette inndrivelsen fore-slår utvalget at Advokatstyret kan fastsette et sær-lig høyt purregebyr og at utestående krav påbidrag gjøres til et særlig tvangsgrunnlag forutlegg, se punkt 24.2.2. Utvalget antar dette vilvære tilstrekkelig press på advokatene til å betalei tide, og at man dermed reduserer behovet for ågi Advokatsamfunnets fordring ytterligere for-trinn gjennom en særlig tilbakekallshjemmel.

Selv om utvalget ikke går inn for å gjøre man-glende betaling av bidrag til en egen tilbakekalls-grunn, kan slik manglende betaling tyde på dårligøkonomi og dermed være et moment som kan tilsitilbakekall av advokatbevillingen fordi advokatenmå anses uskikket til å være advokat. Har en advo-kat vedvarende eller gjentatt forsømt enten åbetale bidrag til Advokatsamfunnet og/eller andelav forsikringskostnadene, bør Advokatsamfunnetvurdere om det er grunn til å reise tilbakekallssakfor Advokatnemnda.


12.2.4.4 Unnlatt oppfyllelse av andre plikter overfor Advokatsamfunnet

Advokater er underlagt en rekke forpliktelser somer med på å bygge tilliten til advokater og som iva-retar hensyn til en effektiv tilsyns- og disipli-nærordning. Etter gjeldende ordning kan overtre-delse av slike regler, blant annet regnskaps- ogrevisjonsplikten og plikten til å gi adgang til kon-troll og avgi forklaring til tilsyns- og disiplinær-myndighetene, føre til tilbakekall av advokatbevil-lingen etter domstolloven § 230 første ledd nr. 3og 4.

En adgang til uten videre å tilbakekalle advo-katbevillingen ved overtredelse av denne typenforpliktelser kan være hensiktsmessig av håndhe-velseshensyn. Utvalget er likevel betenkt oversanksjonspreget tilbakekallsadgangen har i dissetilfellene. Etter utvalgets syn bør de individualpre-ventive hensynene kunne ivaretas ved bruk av dis-iplinærsanksjoner ved denne typen regelbrudd.Brudd på plikten til å gi forklaring til Advokatnem-nda vil for eksempel i utgangspunktet måtte ansessom en så vidt alvorlig overtredelse at det børvære grunnlag for både disiplinær kritikk og over-tredelsesgebyr. En advokat som alvorlig ellergjentatt bryter forpliktelser etter advokatregelver-ket, vil dessuten fort måtte anses uskikket til åvære advokat slik at det er grunnlag for tilbakekallav advokatbevillingen. Utvalget vil derfor ikkeforeslå å videreføre disse tilbakekallsgrunnene.

12.2.4.5 Brudd på kravene til organisering av advokatvirksomheten

Etter domstolloven § 230 første ledd nr. 5 kan enadvokatbevilling tilbakekalles dersom advokat-virksomheten utøves i strid med kravene til orga-nisering av advokatvirksomheten. Utvalget menerdet er behov for at loven fremdeles inneholder etvirkemiddel for å avvikle en advokatvirksomhetsom er organisert i strid med regelverket. Et ved-tak om tilbakekall er i slike tilfeller ikke primærtrettet mot allerede foretatte overtredelser, menskal blant annet forhindre at advokatvirksomhetutøves uten den nødvendige uavhengigheten itiden fremover. Dermed vil ikke tilbakekallsad-gangen være i strid med utvalgets synspunkter ipunkt 12.2.3.2 om at tilbakekall ikke skal være ensanksjon.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn å videre-føre adgangen til å tilbakekalle advokatbevillingendersom advokaten ikke oppfyller kravene til orga-nisering. Forbudet mot å kombinere advokatvirk-somhet med visse typer annen virksomhet etter

lovforslaget § 22 ivaretar langt på vei de sammehensynene som reglene om organisering i kapittel 4.Også brudd på denne bestemmelsen bør derfor gigrunnlag for tilbakekall.

Det må være et vilkår for tilbakekall at advoka-ten først har mottatt et skriftlig pålegg om åbringe forhold som kan gi grunnlag for tilbake-kall, i orden, og at advokaten ikke etterkommerpålegget innen en angitt frist. Dette foreslår utval-get at fremgår uttrykkelig av lovbestemmelsen.Forholdet kan, alene eller sammen med andre for-hold, også gi grunnlag for tilbakekall etter gene-ralklausulen i § 10 første ledd. I slike tilfeller vilvarslingsregelen ikke gjelde, men saksbehand-lingsreglene i § 71 og lovforslagets kapittel 9 villangt på vei ivareta det samme hensynet.

12.2.5 Konsekvenser av tilbakekall for adgangen til å bli advokatfullmektig og for adgangen til å yte rettslig bistand etter lovens kapittel 11

12.2.5.1 Adgang til å bli advokatfullmektig

Utvalget mener at den som har fått bevillingen til-bakekalt, i utgangspunktet ikke bør være advokat-fullmektig. Advokatrollen og advokatfullmek-tigrollen er imidlertid ulike, og det kan tenkes til-feller der det ikke er grunn til å forby vedkom-mende å være advokatfullmektig, selv om ved-kommende ikke kan være advokat. Dette kanetter en konkret vurdering for eksempel være til-fellet der tilbakekallet skyldes at vedkommendeikke oppfylte kravene til organisering av advokat-virksomheten. Utvalget foreslår på denne bak-grunn at hovedregelen er at tilbakekall av advo-katbevilling også medfører tap av adgangen til å tastilling som advokatfullmektig, men at det i vedta-ket kan fastsettes at den tidligere advokaten kanta stilling som advokatfullmektig.

12.2.5.2 Adgang til å yte rettslig bistand som jurist

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt den somhar fått tilbakekalt advokatbevillingen, bør haadgang til å yte rettslig bistand etter lovens kapit-tel 11, er utgangspunktet etter lovforslaget atenhver har rett til å yte rettslig bistand med min-dre Statens sivilrettsforvaltning har nedlagt for-bud mot det i medhold av § 101 første ledd. I tilfel-ler der en advokat får tilbakekalt advokatbevillin-gen, er det naturlig å vurdere spørsmålet om ved-kommende skal ha adgang til å yte rettslig bistandetter kapittel 11 sammen med spørsmålet om til-bakekall.


Utvalget viser til at det etter kapittel 11 ikkestilles noen form for egnethetskrav for å yte juri-disk bistand. Utvalget mener på denne bakgrunndet er å gå for langt å fastsette et generelt forbudeller en hovedregel om at den som har fått advo-katbevillingen tilbakekalt, også generelt forbys åyte rettslig bistand. I stedet foreslår utvalget at deti tilbakekallsvedtaket er adgang til å forby ved-kommende å yte rettslig bistand, etter samme vil-kår som i § 101 første ledd. Dette må i så fallfremgå uttrykkelig av vedtaket. Nærmere ret-ningslinjer for vurderingen av om det bør fastset-tes et slikt forbud gis i merknadene.

12.2.6 Suspensjon av advokatbevilling

Utvalget går inn for at betegnelsen suspensjon avadvokatbevilling brukes om det å frata noen advo-katbevillingen midlertidig, i påvente av Advokat-nemndas avgjørelse av spørsmålet om tilbakekall.Selv om også andre former for tilbakekall ellerbortfall av advokatbevilling kan vise seg å bli kort-varig, går utvalget inn for at utgangspunktet vedbruk av betegnelsene tilbakekall eller bortfall erat opphøret av bevillingen er varig, slik at den somhar mistet advokatbevillingen må søke om nybevilling for å kunne bli advokat igjen. Utvalgetlegger dermed opp til en noe snevrere bruk avsuspensjonsbegrepet enn terminologien som ervanlig etter domstolloven § 230.

Etter gjeldende rett kan en advokatbevillingsuspenderes i to tilfeller, dersom en advokat sik-tes for en straffbar handling som kan medføre til-bakekall, og i påvente av rettens avgjørelse avspørsmålet om hvorvidt advokaten må ansesuskikket som følge av sinnssykdom eller sjeleligsvekkelse. Som utvalget kommer tilbake til neden-for, er det flere hensyn som kan tilsi en utvidetsuspensjonsadgang og at adgangen som alleredefinnes etter gjeldende rett, benyttes i noe størregrad enn tidligere.

Langt på vei vil det være de samme hensynenesom begrunner adgangen til å tilbakekalle advo-katbevillingen permanent for den som er uskikkettil å være advokat, som tilsier at det bør væreadgang til suspensjon. En suspensjonsadgang girimidlertid anledning til å handle raskere enn pro-sedyrene for tilbakekall tillater. Utgangspunktetmå være at advokaten har krav på rettssikkerhets-garantiene som ligger i en full behandling av tilba-kekallsspørsmålet, og at tilbakekallssaken børavgjøres så hurtig det lar seg gjøre å behandlesaken forsvarlig. Suspensjon bør bare benyttesder det foreligger et særlig behov for en midlerti-dig ordning fordi det vil være uheldig at vedkom-

mende får fortsette som advokat frem til tilbake-kallsspørsmålet blir avgjort.

Terskelen for hvilken opptreden som kan føretil opphør av advokatbevilling, bør imidlertid iutgangspunktet være tilnærmet lik for suspensjonog tilbakekall. Belastningen ved at advokatensvirksomhet må opphøre er ikke vesensforskjelligved suspensjon og tilbakekall av bevilling, verkenfor klienten eller advokaten. Midlertidighetensom ligger i suspensjonen, endrer ikke i særliggrad konsekvensene av opphøret av advokatvirk-somheten på kort sikt. For klienten oppstår«tapet» allerede ved byttet av advokat, uavhengigav om det er som følge av suspensjon eller tilbake-kall av bevilling.

Selv om tvisteloven ikke gjelder ved Advokat-samfunnets og Advokatnemndas saksbehandling,er det naturlig å hente veiledning i vilkårene formidlertidig forføyning i tvisteloven §§ 34-1 og 34-2første ledd ved vurderingen av vilkårene for sus-pensjon. En skjønnsmessig adgang for Advokat-samfunnet til å suspendere gir rom for tilsvarendevurderinger.

En forutsetning for suspensjon må være at detmå antas å foreligge forhold av en karakter somvil føre til tilbakekall. Denne vurderingen vil ipraksis kunne bli noe ulik den tilsvarende vurde-ringen i tilbakekallssaken. Bevissituasjonen vilkunne være mer uavklart ved suspensjon, foreksempel dersom det foreligger en straffesiktelse.Det må foretas en konkret vurdering der hvilkengrad av sannsynlighet som kreves for at advoka-ten har gjort det han beskyldes for, til en viss gradkan bero på hvor grovt avvik fra korrekt opptre-den det dreier seg om.

Generelt vil også de ulike formålene med tilba-kekall og suspensjon tilsi en noe ulik vurdering.Ved tilbakekall er problemstillingen om advoka-tens opptreden er av en slik karakter at den børføre til opphør av advokatbevillingen. Ved suspen-sjon er spørsmålet om forholdet er av en slikkarakter at det bør føre til umiddelbart opphør.

Når det gjelder hvilke konkrete forhold somskal kunne gi grunnlag for suspensjon, menerutvalget at adgangen til å suspendere en advokat-bevilling dersom en advokat blir siktet for enstraffbar handling og det må antas at bevillingenvil bli tilbakekalt dersom advokaten blir funnetskyldig, bør videreføres. Dette grunnlaget for sus-pensjon bør fremgå av en egen bestemmelse. Sær-lig hensynet til at advokater må nyte tillit, tilsierbruk av suspensjon i slike tilfeller, i større gradenn slik utvalget har oppfattet praksis etterdagens ordning. Etter utvalgets oppfatning børAdvokatsamfunnet alltid vurdere suspensjon i til-


feller der man blir kjent med at en advokat er sik-tet for en alvorlig straffbar handling. Det sammegjelder for mindre alvorlige straffbare forhold,dersom siktelsen gjelder en handling som særligangår tilliten til vedkommende som advokat, foreksempel bedrageri, økonomisk utroskap, under-slag, falsk forklaring eller motarbeidelse av retts-vesenet. Dreier det seg om straffbare handlingersom ved domfellelse, ligger i det nedre sjikt av hvasom kan føre til tilbakekall, kan det være størregrunn til tilbakeholdenhet. Spørsmålet om hvor-vidt suspensjon skal besluttes, må alltid bero påen konkret helhetsvurdering. Hensynene bak sus-pensjonsadgangen må stå sentralt i vurderingen. Itillegg til karakteren og alvorlighetsgraden av denstraffbare handlingen, bør mistankens styrkekunne tillegges vekt. Dermed kan det tenkes atresultatet av suspensjonsvurderingen blir ulikt påforskjellige stadier av etterforskningen. Når advo-katen blir siktet, kan svake bevis mot advokatenvære et moment som bidrar til at suspensjon ikkeblir besluttet. Dersom Advokatsamfunnet senereskulle få tilgang til opplysninger som tilsier at mis-tanken er styrket, vil dette likevel kunne tilsi at deter grunnlag for suspensjon.

Når det er en straffesiktelse som dannergrunnlaget for et suspensjonsvedtak, mener utval-get at det bør fremgå uttrykkelig av loven at sus-pensjonsvedtaket faller bort dersom advokaten fri-finnes for forholdet siktelsen gjelder. Straffesadvokaten, bør Advokatnemnda snarest muligbehandle spørsmålet om tilbakekall.

Der det reises tilbakekallssak mot en advokatuten at bakgrunnen for det er en straffesiktelse,finnes det etter dagens ordning hjemmel for sus-pensjon bare når det reises sak om å frakjenne enadvokat bevillingen ved sviktende psykisk helse.Etter utvalgets syn bør suspensjonsadgangenvære videre. Ethvert forhold som tilsier at advo-

katbevillingen settes umiddelbart ut av kraft, børkunne begrunne suspensjon. En advokat kan habegått vesentlige regelbrudd eller på annen måteha vist seg klart uegnet til å være advokat uten atdet har sammenheng med vedkommendes psy-kiske helsetilstand. Et eksempel kan være grovebrudd på advokatregelverket som vedkommendeikke retter opp i. Et annet eksempel kan være atdet etter sivilrettslige beviskrav legges til grunn aten advokat har begått straffbare handlinger, menat det ikke er tatt ut straffesiktelse eller at advoka-ten er frifunnet i straffesaken. Både av hensyn tiltilliten til advokater og av hensyn til klientenestrygghet for at advokater opptrer korrekt, menerutvalget at det bør være anledning til suspensjonslik at man ikke må avvente et tilbakekallsvedtakfør advokatens rett til å praktisere faller bort.

Utvalget går på denne bakgrunn inn for engenerell suspensjonsadgang for tilfeller der detreises tilbakekallssak. Utvalget mener som nevntikke at det skal gjelde en generelt høyere terskelfor suspensjon enn for tilbakekall, men et suspen-sjonsvedtak må kunne begrunnes i et konkretbehov for å frata advokaten bevillingen umiddel-bart. Utvalget foreslår på denne bakgrunn å settesom vilkår for å suspendere utenfor tilfellene deradvokaten er siktet for en straffbar handling, atdet foreligger sterke grunner som tilsier at suspen-sjon er nødvendig i påvente av avgjørelsen om til-bakekall.

Det bør også være et krav at Advokatsamfun-net reiser sak om tilbakekall for Advokatnemndasenest samtidig med suspensjonsvedtaket for åunngå at suspensjonsvedtaket blir stående lengerenn nødvendig, unntatt der det er reist straffesak.

Utvalgets forslag innebærer at Advokatsam-funnets vedtak om suspensjon kan påklages tilAdvokatnemnda. Adgangen til å begjære rettsligoverprøving kommenterer utvalget i punkt 26.4.5.


Kapittel 13

Advokatfullmektiger

13.1 Gjeldende rett

13.1.1 Innledning

Stilling som advokatfullmektig har til formål å fun-gere som en læretid der fullmektigen arbeiderunder en eller flere advokaters tilsyn og kontroll.Regelverket stiller ulike krav til innholdet i stillin-gen og til arbeidsforholdet som skal bidra til atadvokatfullmektigen får en praksis som tjenersom relevant erfaring for senere å bli advokat. Erkravene regelverket stiller til praksisperiodensinnhold og varighet oppfylt, vil vedkommendekunne få advokatbevilling etter vilkårene i dom-stolloven § 220 andre ledd. Regelverket setterikke noen øvre begrensning med hensyn til hvorlenge noen kan være advokatfullmektig.

Utgangspunktet etter domstolloven § 218 er atbare advokater har adgang til å utøve rettshjelp-virksomhet. At advokatfullmektiger har adgang tilå yte rettslig bistand fremgår ikke uttrykkelig avbestemmelsen, men følger av domstolloven § 223,som fastsetter at enhver advokat har rett til å la enfullmektig opptre for seg. I dette ligger det ogsåen viktig begrensning: En advokatfullmektig harbare adgang til å drive rettshjelpvirksomhet i denutstrekning fullmektigen gjør det på vegne av enadvokat han eller hun er autorisert til å opptre for.Det gjelder ikke begrensninger i antallet prinsipa-ler fullmektigen kan autoriseres for.

Oppgaven med å autorisere advokatfullmekti-ger er lagt til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet,jf. domstolloven § 223 andre ledd første punktum.Kompetanse til å tilbakekalle eller på annen måtefrata en advokatfullmektig autorisasjonen er tillagtAdvokatbevillingsnemnden, jf. domstolloven § 230femte ledd, jf. første ledd.

Advokatfullmektigene utgjør en betydeligandel av yrkesutøverne i advokatbransjen. Vedutgangen av 2013 var det 1756 autoriserte advo-katfullmektiger i Norge. 332 av disse hadde passivadvokatbevilling.1 På samme tidspunkt var 7140personer registrert som praktiserende advokater.

13.1.2 Vilkår for å bli autorisert som advokatfullmektig

Etter domstolloven § 223 må man ha autorisasjonfra Tilsynsrådet for å kunne opptre som advokat-fullmektig. Vilkårene for å bli autorisert som advo-katfullmektig er at vedkommende har juridiskembetseksamen (graden cand. jur.)2 eller master-grad i rettsvitenskap, hederlig vandel og at detikke foreligger forhold som etter domstolloven§ 230 ville ført til at autorisasjonen ville blitt satt utav kraft eller kalt tilbake.

Utdanningskravet innebærer at annen norskjuridisk utdanning enn juridisk embetseksamen(graden cand. jur.) eller mastergrad i rettsviten-skap, ikke aksepteres. I hvilken utstrekning uten-landsk juridisk utdanning kan godkjennes somerstatning for norsk juridisk embetseksamen ellermastergrad i rettsvitenskap, reguleres på sammemåte som ved søknad om advokatbevilling avadvokatforskriften §§ 9-4, 9-5 og 9-7, jf. domstollo-ven § 241 andre ledd. Det vises til fremstillingen ipunkt 11.1.2.2. Bestemmelsene innebærer at stats-borgere fra EØS-stater har krav på å få godkjentjuridisk utdanning på tilsvarende nivå, på lik linjemed norsk juridisk embetseksamen eller master-grad i rettsvitenskap. Det gjelder ingen ytterligerekrav for å kompensere for eventuell manglendekunnskap om norsk rett.

Kravet om hederlig vandel, og om at det ikkeforeligger forhold som ville ført til at autorisasjo-nen ville blitt satt ut av kraft eller kalt tilbake, måforstås på tilsvarende måte som de samme vilkå-rene for å få advokatbevilling etter domstolloven§ 220, se punkt 11.1.1.

Justis- og politidepartementets rundskriv G-25-97 gir nærmere regler for Tilsynsrådets vurde-ring av søknader om autorisasjon som advokatfull-mektig. Det fremgår av rundskrivet at det ikke

1 Utvalget har mottatt tallene på e-post fra Tilsynsrådet foradvokatvirksomhet.

2 Se punkt 11.1.2.1 om forholdet mellom betegnelsen juri-disk embetseksamen og graden cand. jur.


stilles spesielle krav til prinsipalen fullmektigenskal autoriseres for, ut over at vedkommende utø-ver advokatvirksomhet. Hva slags virksomhetadvokaten utøver, og hvordan forholdet er mellomprinsipal og fullmektig, kan ha betydning for ompraksisen vil bli godkjent ved søknad om advokat-bevilling, jf. domstolloven § 220 andre ledd nr. 2bokstav a, se punkt 11.1.3.2. I rundskrivet visesdet i denne sammenheng til at det ikke bør gisautorisasjon dersom det allerede på søknadstids-punktet er klart at advokatens virksomhet ellerandre forhold, som for eksempel manglende kon-torfellesskap (se neste punkt), gjør at virksomhe-ten for fullmektigens vedkommende ikke vil bligodkjent ved søknad om advokatbevilling.

Videre er det et vilkår for å få autorisasjon atadvokaten som prinsipal stiller forhøyet sikkerhetpå minst 3 000 000 kroner, jf. advokatforskriften§ 2-5 andre ledd.

Regelverket er ikke til hinder for at en som harpassiv advokatbevilling (som ikke selv driveradvokatvirksomhet), er advokatfullmektig. I Rt.2009 s. 715 vurderte Høyesterett spørsmålet omkravet til autorisasjon i domstolloven § 223 ogsågjelder når fullmektigen opprinnelig har advokat-bevilling, eller om bestemmelsen må forstås slikat det bare er jurister uten advokatbevilling somomfattes. Høyesterett kom til at kravet om autori-sasjon i domstolloven «§ 223 gjelder alle advokat-fullmektiger som opptrer i rettergang», herunderde som opprinnelig har advokatbevilling, jf. avsnitt46. Høyesterett viste til at bestemmelsen i dom-stolloven § 223 første ledd fastslår at en autorisertfullmektig ikke kan opptre for Høyesterett ellerved hovedforhandling for lagmannsrett med min-dre vedkommende har tillatelse til å være sakførerved vedkommende rett, og uttalte at dette entydigviser at bestemmelsen også gjelder fullmektigermed tillatelse til å være advokat.3 Det ble vist til atogså reelle hensyn, herunder hensynet til detrettssøkende publikum og kontrollen med nød-vendig sikkerhetsstillelse for alle som opptrer irettergang, tilsier at alle advokatfullmektiger auto-riseres før de opptrer under rettergang, og at «[e]tstørre antall uregistrerte fullmektiger vil under-grave kontrollen med at virksomheten til enhvertid er forsvarlig.»4

13.1.3 Krav til prinsipalen og ansettelsesforholdet

Domstolloven § 220 fastsetter hvilke krav som måvære oppfylt for at praksisen som advokatfullmek-tig skal kunne godkjennes som oppfyllelse avpraksiskravet ved søknad om advokatbevilling.Disse kravene innebærer i praksis blant annet atprinsipalen selv skal utøve advokatvirksomhet, atfullmektigen deltar i alminnelig advokatvirksom-het som innebærer varierte juridiske oppgaver ogat prinsipalen og fullmektigen må sitte i sammekontorlokaler (kontorfellesskap) fordi praksisenskal utøves under prinsipalens kontroll og instruk-sjon. Vilkårene er nærmere gjennomgått i punkt11.1.3.2, og vil som nevnt i forrige punkt, ogsåkunne få betydning for Tilsynsrådets vurdering aven søknad om autorisasjon som advokatfullmek-tig.

Advokatforskriften kapittel 12 punkt 5.7 girgenerelt anvisning for hvordan forholdet mellomen advokat og en advokatfullmektig skal være:

«Mellom advokat og fullmektig uten egenadvokatbevilling skal det være et reelt ansettel-sesforhold. Fullmektigen skal arbeide på prin-sipalens kontor. Det skal foreligge et skriftligkontraktsforhold hvor fullmektigen bl.a. sikresen fast rimelig avlønning. Prinsipalen må føretilsyn med fullmektigens virksomhet, og sørgefor at han får en forsvarlig veiledning i sittarbeid.»

Denne bestemmelsen er ikke antatt å komme tilanvendelse overfor ansatte advokater med egenadvokatbevilling, selv om vedkommende er auto-risert som advokatfullmektig.5

13.1.4 Tap av autorisasjon til å være advokatfullmektig etter domstolloven § 230

På samme måte som at en advokat kan bli fratattbevillingen, risikerer en advokatfullmektig å fåbevillingen tilbakekalt eller suspendert etter dom-stolloven § 230. Domstolloven § 230 femte leddfastsetter at domstolloven § 230 første ledd nr. 1og 4 og andre punktum, samt fjerde ledd gjeldertilsvarende for autorisasjon som advokatfullmek-tig. Dette innebærer at en autorisasjon kan tilba-kekalles dersom vedkommende må anses uskik-ket mv. til å være advokatfullmektig, jf. første ledd

3 Rt. 2009 s. 715 avsnitt 46.4 Rt. 2009 s. 715 avsnitt 47.

5 Advokatforeningens regler for god advokatskikk med kom-mentarer punkt 5.7 note 3.


nr. 1, eller unnlater å gi tilfredsstillende forklaringtil tilsyns- og disiplinærorganene, jf. første ledd nr.4. Autorisasjonen kan også suspenderes i med-hold av fjerde ledd, dersom advokatfullmektigenblir siktet for en straffbar handling som kan med-føre tap av autorisasjonen.

Spørsmål om suspensjon eller tilbakekall må iutgangspunktet vurderes på tilsvarende måte somved spørsmål om tap av advokatbevilling. At ved-kommende er advokatfullmektig – og ikke advo-kat – bør imidlertid tillegges vekt ved vurderin-gen. Dette kan tilsi at terskelen for å miste autori-sasjonen som advokatfullmektig etter omstendig-hetene kan være noe annerledes enn for tilsva-rende spørsmål knyttet til advokatbevilling.

13.1.5 Advokatfullmektigers adgang til å opptre ved rettergang

Domstolloven § 223 første ledd regulerer advokat-fullmektigers adgang til å opptre under retter-gang. Det er alltid prinsipalen som er prosessfull-mektig, forsvarer eller bistandsadvokat, mens full-mektigen opptrer på prinsipalens vegne. Domstol-loven § 221, tvisteloven § 3-3 første ledd og straffe-prosessloven § 95 regulerer dermed prinsipalensadgang til å opptre, og ikke direkte fullmektigens.Dette utgangspunktet gjelder både for straffesa-ker og sivile saker, og er for sivile saker kommettil uttrykk i tvisteloven § 3-3 andre ledd.6

Hvis prinsipalen er kvalifisert til å opptre i ret-ten, er utgangspunktet etter domstolloven § 223første ledd første punktum at en advokatfullmek-tig som er autorisert for prinsipalen, kan opptre pådennes vegne for alle tre rettsinstanser. For hverav rettsinstansene fastsetter imidlertid domstollo-ven § 223 første ledd begrensninger. Se likevelnedenfor om fullmektigens adgang til å opptre påegne vegne som forsvarer.

Ved tingretten gjelder den begrensning at enadvokatfullmektig ikke har adgang til å opptre påvegne av en advokat ved hovedforhandling i sakerom straff for forbrytelser som etter loven kanmedføre fengsel i mer enn seks år. Begrensnin-gen gjelder likevel ikke dersom advokatfullmekti-gen har passiv advokatbevilling.

For lagmannsretten må retten samtykke til aten advokatfullmektig skal kunne opptre på vegneav en advokat under ankeforhandling, unntatt derfullmektigen har passiv advokatbevilling. Advokat-fullmektiger har likevel ikke i noe tilfelle adgangtil å opptre på vegne av en advokat ved ankefor-

handling i straffesaker for forbrytelser som kanmedføre fengselsstraff i mer enn seks år. Hvorvidtlagmannsretten bør samtykke, må bero på en kon-kret vurdering der sakens omfang og kompleksi-tet og fullmektigens prosesserfaring bør tilleggesvekt.7 Av hensyn til klienten må det også kunnelegges vekt på om fullmektigen tidligere har opp-trådt i saken, og om saken vil bli unødig forsinketdersom fullmektigen nektes å møte.

Ved Høyesterett fastsetter domstolloven § 223første ledd andre punktum at advokatfullmektigerikke har adgang til å opptre. Det gjelder likevel etunntak fra dette etter domstolloven § 223 førsteledd siste punktum som fastsetter at en fullmektigi sivile saker kan opptre for Høyesteretts ankeut-valg ved anke over kjennelser og beslutningeravsagt av lagmannsrettene.

Departementet har lagt til grunn at en advokatsom er oppnevnt som forsvarer, bare unntaksvisbør kunne la fullmektigen møte for seg underhovedforhandlingen i medhold av domstolloven§ 223.8 Et alternativ kan imidlertid være å la full-mektigen personlig bli oppnevnt som forsvarer imedhold av straffeprosessloven § 95 andre leddandre punktum. I så fall gjelder ikke begrensnin-gene i § 223 første ledd fordi fullmektigen ikkeopptrer på vegne av en advokat. Dermed vil advo-katfullmektiger likevel kunne oppnevnes foreksempel i straffesaker som gjelder spørsmål omstraff for forhold som kan medføre fengsel i merenn seks år.

Uavhengig av vilkårene i domstolloven § 223,vil en advokatfullmektig kunne opptre som retts-lig medhjelper i sivile saker eller som medforsva-rer.9

13.1.6 Øvrig regulering av advokatfullmektiger

Enkelte av bestemmelsene i domstolloven kapittel11 og advokatforskriften som fastsetter plikter ogrettigheter ved utøvelse av advokatvirksomhet, erogså rettet mot advokatfullmektiger.

Straffebestemmelsen i domstolloven § 234 før-ste ledd gjelder enhver som forsettlig yter retts-hjelp uten å ha rett til det eller som medvirker tildette. En advokatfullmektig som yter rettshjelputen å ha rett til det, for eksempel uten å opptre påvegne av en prinsipal vedkommende er autorisert


7 Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 372, jf. NOU 2001: 32 B Rettpå sak s. 672.

8 Ot.prp. nr. 3 (1999–2000) s. 61.9 Se Anders Bøhn, Domstolloven kommentarutgave, 2. utg.,

Oslo 2013 s. 948.


for, risikerer dermed straff etter bestemmelsen.Også bestemmelsens andre ledd, som blant annetgjelder brudd på kravene om sikkerhetsstillelse,gjelder både den som overtrer kravene og medvir-kere. I fjerde ledd er det uttrykkelig fastsatt atstraffeloven 1902 §§ 324 og 325 om forsømmelseri tjenesten gjelder tilsvarende for advokatfullmek-tiger. Bestemmelsen faller imidlertid bort vedikrafttredelsen av straffeloven 2005, se punkt22.6.3.

Domstolloven § 232 fjerde ledd inneholder ensærlig bestemmelse om erstatningsansvar for full-mektigens feil når det ikke er opplyst hvem somer prinsipal. Denne bestemmelsen omtalessammen med utvalgets gjennomgang av ansvars-reglene i punkt 14.1.8.2.

For øvrig retter rettighetene og pliktene knyt-tet til utøvelsen av advokatvirksomhet seg iutgangspunktet mot advokater. Advokatfullmekti-ger opptrer imidlertid på vegne av advokater ogmå derfor forholde seg til regelverket når de yteradvokatbistand.

Velger en advokat å la seg bistå av en advokat-fullmektig, gjelder likevel de samme kravene tiloppdragsutførelsen. Det aksepteres ikke at enadvokat leverer dårligere kvalitet fordi oppdrageter utført av en uerfaren advokatfullmektig. Disipli-nær- og tilsynsmyndigheten forholder seg formelttil prinsipalen. Dersom en advokatfullmektig harbegått et disiplinærbrudd, fremgår dette av disipli-næravgjørelsen ved at advokat A v/advokatfull-mektig B har opptrådt i strid med regelverket ogfor eksempel meddeles kritikk. Ved vurderingenav en senere søknad om bevilling fra advokatfull-mektigen, eller ved en senere disiplinærsak ellertilbakekallssak mot vedkommende, vil disiplinær-avgjørelsen kunne få betydning.


13.2.1 Generelt om advokatfullmektig-ordningen

Utvalget mener at advokatfullmektigordningen erviktig av flere grunner. For det første er erfarin-gen man får ved å være advokatfullmektig, verdi-full for den som senere vil bli advokat. Hvilkenkompetanse fullmektigen opparbeider, har blantannet sammenheng med hvilken opplæring somgis i virksomheten fullmektigen arbeider ved.Derfor er det grunn til å oppstille krav om veiled-ning og tett oppfølging av fullmektigen. Også hen-synet til klientene tilsier en tett oppfølging avadvokatfullmektigen.

For det andre er ordningen viktig for rekrutte-ringen til advokatyrket. En stor andel av dagensadvokater har tidligere arbeidet som advokatfull-mektig. En stilling som advokatfullmektig girnyutdannede jurister mulighet til å prøve seg medadvokatarbeid selv om de ennå ikke kvalifiserer tilå få advokatbevilling.

Det finnes imidlertid også argumenter somtaler mot advokatfullmektigordningen. En klientsom oppsøker advokat, forventer å få bistand avden kvaliteten en advokat kan levere. Når klienteni stedet bistås av en person uten den erfaringensom kreves for å bli advokat, kan dette gå ut overtilliten klienten har både til den enkelte advokatenspesielt og til advokatstanden generelt. Det erogså en risiko for at bistanden som gis, objektivtsett er av lavere kvalitet og at tidsbruken blir ufor-holdsmessig. Som utvalget kommer tilbake til, fin-nes det imidlertid flere tiltak som kan bidra til atklienten blir tilstrekkelig godt ivaretatt.

I Sverige benyttes ikke betegnelsen advokat-fullmektig, og det finnes heller ikke noen autorisa-sjonsordning for andre enn advokater.10 I stedetstår advokater fritt til å ansette «biträdande juris-ter». Biträdande jurister fungerer i stor utstrek-ning på samme måte som advokatfullmektiger. Dekan for eksempel gå i retten og møte klienter, menopptrer alltid på vegne av en prinsipal. Det er prin-sipalen som er underlagt disiplinærordning og til-syn. Utvalget har vurdert om man burde avskaffeadvokatfullmektigordningen og i stedet ha ansattejurister som i Sverige. Etter utvalgets mening erden norske og den svenske ordningen i realitetenikke så ulike. Essensen i begge ordningene er atjurister uten advokatbevilling får arbeide i advo-katvirksomheter og i praksis yter juridisk bistandpå vegne av en advokat.

Utvalget mener likevel at advokatfullmektig-ordningen bør videreføres. Ordningen er innar-beidet. I alle fall i bransjen vet man hva en advo-katfullmektig er, og hvilke regler som gjelder fordem. Videre bidrar ordningen til opplæring av nyeadvokater og må antas å være viktig for rekrutte-ringen. At det blir flere og flinkere advokater, er tilfordel for klientene. Dessuten kan en lovregulertadvokatfullmektigordning bidra til et høyere fag-lig nivå på juridiske medarbeidere i advokatfore-tak enn dersom en tilsvarende type opplærings-stilling ikke var regulert. Det er imidlertid viktig åsikre at innholdet i bistanden fra en advokatfull-mektig til den enkelte klient holder samme kvali-tet som klienten kan forvente fra en advokat. Der-for mener utvalget at det bør gjelde lovbestemte

10 Se punkt 7.5.


krav til tilsyn med, og oppfølging av, advokatfull-mektigen. Utvalget mener at dersom det etableresgode rammer for advokatfullmektigers yrkesutø-velse, er det mindre grunn til å være bekymret forat advokatfullmektigordningen skal føre til redu-sert tillit eller redusert kvalitet.

13.2.2 Arbeidsgiverkontroll og registrering i stedet for autorisasjonsordning

Utvalget mener at det av hensyn til klientene erønskelig å ha et system som skaper trygghet forat advokatfullmektiger oppfyller de kvalifikasjons-kravene regelverket fastsetter. Det kan likevel stil-les spørsmål ved om den mest hensiktsmessigeløsningen er å videreføre dagens offentlige autori-sasjonsordning for advokatfullmektiger. På denene siden er en autorisasjonsordning ressurs-krevende. Den kan også oppleves som byråkratiskav brukerne. På den andre siden er autorisasjons-ordninger egnet til å gi trygghet for at de somautoriseres, faktisk oppfyller de kvalifikasjonskra-vene regelverket oppstiller. Dessuten bidrar regis-treringen som skjer gjennom autorisasjon av advo-katfullmektiger, til at Tilsynsrådet og andre orga-ner, som politiet, fylkesmennene og domstolene,gis informasjon de er avhengig av i sin myndig-hetsutøvelse.

Etter utvalgets syn tilsier ressurshensyn atkontrollen av advokatfullmektigens kvalifikasjo-ner primært bør overlates til advokatforetaket full-mektigen skal jobbe hos. Normalt vil arbeidsgiverha en egeninteresse i å påse at vilkårene er opp-fylt. Utvalget mener derfor det er lite betenkelig åla arbeidsgiveren kontrollere dette. For de spesi-elle tilfellene at arbeidsgiveren ikke har interesseav å påse at lovens krav er oppfylt, vil Advokatsam-funnet kunne etterprøve om vilkårene er oppfylt,og eventuelt nekte registrering, se nedenfor omdette.

Forutsetningen for å overlate kontrollen tilarbeidsgiveren må være at advokatforetaketpålegges å utføre samme kontroll av fullmektigensom det Tilsynsrådet gjør etter dagens ordning,og at personvernhensyn ivaretas ved at loveninneholder regler om taushetsplikt og makuleringav politiattest etter bruk.

Brudd på plikten til å kontrollere at advokat-fullmektigen oppfyller de lovbestemte kravene vilvære et alvorlig tillitsbrudd fra advokatforetaketsside og bør kunne føre til disiplinærsanksjonermot advokatforetaket eller advokater i foretaketsledelse eller, i grove tilfeller, tilbakekall av advo-katbevillingen deres. Advokatforetakets kontrollav at vilkårene for ansettelse er oppfylt ved anset-

telse, må etter utvalgets syn også følges opp ved atadvokatforetaket forutsettes å avvikle arbeidsfor-holdet med advokatfullmektigen hvis vedkom-mende ikke lenger oppfyller vilkårene, se punkt13.2.6 om tap av retten til å være advokatfullmek-tig.

For advokater tilknyttet andre virksomheterenn advokatforetak, bør det utpekes en advokatsom påtar seg ansvaret for å kontrollere fullmekti-gens kvalifikasjoner.

Arbeidsgivers kontroll av om vilkårene for åbli advokatfullmektig er oppfylt, ivaretar ikkebehovet for å ha et register hvor myndigheter ogandre kan innhente opplysninger om advokatfull-mektiger. Klienter, motparter, domstolene og poli-tiet må for eksempel kunne kontrollere den somutgir seg for å være advokatfullmektig. På dennebakgrunn mener utvalget at Advokatsamfunnetbør føre et advokatfullmektigregister og sørge forat registeret, på samme måte som Tilsynsrådetsregister over autoriserte advokatfullmektiger idag, gjøres tilgjengelig for domstolene og andreinstanser som har behov for det. Som register-fører bør Advokatsamfunnet ha adgang til å under-søke hvorvidt de som føres inn i registeret, oppfyl-ler vilkårene for å være advokatfullmektig, slik atregisteret blir korrekt. Har Advokatsamfunnet foreksempel informasjon som kan tyde på at perso-nen ikke oppfyller kravene, bør Advokatsamfun-net kunne be om tilleggsopplysninger eller påandre måter undersøke nærmere og eventueltnekte registrering. Utvalget presiserer at Advokat-samfunnet ikke skal ha en undersøkelsesplikt. Enundersøkelsesplikt ville antakelig medføre likemye arbeid for Advokatsamfunnet som en autori-sasjonsordning, og lite ville være spart ved omleg-gingen. Advokatsamfunnets mulighet til å avklareinnebærer heller ingen begrensing i plikten advo-katen eller foretaket som ansetter fullmektigen,har til å kontrollere at vilkårene er oppfylt.

Etter dagens ordning knyttes en advokatfull-mektigs autorisasjon til én eller flere prinsipaler.Dette bidrar til å skape notoritet omkring hvilkeadvokater en advokatfullmektig er berettiget til åopptre på vegne av. Utvalget mener at behovet fornotoritet i tilstrekkelig grad ivaretas ved at detfremgår av advokatfullmektigregisteret hvilketadvokatforetak (eller hvilke advokatforetak i kon-torfellesskap), eller annen virksomhet, vedkom-mende er tilknyttet. Registeret må legges opp slikat det fremgår hvilke advokater som er tilknyttetden aktuelle virksomheten. Advokatfullmektigenbør være legitimert til å opptre på vegne av samt-lige advokater i virksomheten.


Den nærmere reguleringen av Advokatsam-funnets føring av advokatfullmektigregisteretdrøftes i punkt 24.3.4.

13.2.3 Vilkår for å bli advokatfullmektig

Utvalget mener kvalifikasjonene som kreves for åbli advokatfullmektig etter domstolloven § 223andre ledd, i hovedsak bør videreføres. Kravet ommastergrad i rettsvitenskap eller juridisk embets-eksamen, som må forstås å tilsvare graden cand.jur., jf. punkt 11.1.2.1, foreslås opprettholdt. Utval-get mener reguleringen av i hvilken grad tilsva-rende utenlandsk eksamen godkjennes, bør vide-reføres i ny forskrift. Kravet om hederlig vandelforeslås erstattet av et krav om god vandel somskal forstås på samme måte som det foreslåttekravet om god vandel for å få advokatbevilling, jf.lovforslaget § 5 første ledd bokstav d.

Utvalget mener imidlertid at kravene til doku-mentasjon av vandel ved politiattest bør være noeulike for henholdsvis søknad om advokatbevillingog vurdering av den som ønsker å bli advokatfull-mektig. Advokatens selvstendige rolle tilsier ennoe mer inngående kontroll av advokatens vandelenn av advokatfullmektigens. Også det at det erarbeidsgiver som kontrollerer vandelen, taler foren noe mer begrenset kontroll av hensynet tiladvokatfullmektigens personvern. Utvalget menerpå denne bakgrunn at det for advokatfullmektigerikke bør være hjemmel for å supplere den ordi-nære politiattesten med en uttømmende politiat-test, slik det er for advokater etter lovforslaget § 5første ledd siste punktum. På samme måte somden som søker advokatbevilling, bør den somønsker å bli advokatfullmektig legge frem uten-landsk politiattest der hvor det er relevant.

På bakgrunn av rettighetene og pliktene somfølger med å være advokatfullmektig, er det behovfor klare grenser for når en person kan kalle segadvokatfullmektig. Utvalget foreslår derfor at detfremgår uttrykkelig av loven at bare den som erført inn i advokatfullmektigregisteret, anses somadvokatfullmektig. For å unngå uklarhet omkringhvorvidt noen er advokat eller advokatfullmektig,foreslår utvalget i § 61 andre ledd en ufravikeligregel om at den som får advokatbevilling og der-med innføres i advokatregisteret, samtidig skalslettes fra advokatfullmektigregisteret.

13.2.4 Advokatens plikt til oppfølging av advokatfullmektiger

Utvalget har i punkt 13.2.1 pekt på behovet for atregelverket stiller krav til veiledning og oppføl-

ging av advokatfullmektiger. Dette skal både gitrygghet for at klienter får bistand av god kvalitetog bidra til opplæring. Utvalget mener at prinsipa-lens plikt til å veilede i den enkelte sak etter advo-katforskriften kapittel 12 punkt 5.7 ikke i tilstrek-kelig grad ivaretar fullmektigers behov for veiled-ning.

Etter hva utvalget er kjent med, er det i advo-katforetak av en viss størrelse vanlig å utpeke enbestemt advokat som fungerer som fadder foradvokatfullmektigen. Utvalget mener at en slikfadderordning bør gjøres obligatorisk, slik at detalltid skal være en advokat med et overordnet opp-følgingsansvar overfor den enkelte advokatfull-mektigen. Denne advokaten skal påse at fullmekti-gen får den generelle veiledningen og opplærin-gen han eller hun bør ha. Manglende oppfølgingav dette ansvaret bør etter omstendighetenekunne føre til disiplinærreaksjon.

I tillegg må advokatfullmektigene arbeideunder en prinsipal i den enkelte sak. Prinsipalenhar ansvaret for arbeidet advokatfullmektigen gjøri saken. Utvalget mener dette bør fremgå uttryk-kelig av loven. Ansvaret innebærer at forsømmel-ser advokatfullmektigen begår, kan føre til at prin-sipalen blir møtt med reaksjoner fra tilsyns- ogdisiplinærmyndigheter. I prinsipalens ansvar forfullmektigens handlinger ligger det dermed forut-satt en veiledningsplikt, og utvalget ser ikkebehov for å presisere denne nærmere i lovteksten.For ordens skyld nevnes at prinsipalen ikke nød-vendigvis må være den advokaten som har detoverordnede oppfølgingsansvaret.

13.2.5 Erstatningsansvar for advokatfullmektigens feil

Prinsipalen vil være erstatningsansvarlig etter pro-fesjonsansvaret for feil fullmektigen gjør, uansettom feilen skyldes mangelfull veiledning eller opp-følging fra prinsipalens side, eller bare beror påfullmektigen. Terskelen for profesjonsansvaretved vurderingen av prinsipalens ansvar blir ikkesenket fordi det er en advokatfullmektig som harutført arbeidet. Prinsipalen må sørge for at arbei-det alltid er godt nok. Advokatfullmektigens per-sonlige ansvar må imidlertid kunne vurderes etteren lempeligere norm, slik at prinsipalen kan blierstatningsansvarlig for en feil advokatfullmekti-gen har gjort, mens fullmektigen selv ikke bliransvarlig. I tillegg kan den advokaten som eransvarlig for den generelle oppfølgingen av advo-katfullmektigen, bli ansvarlig for mangelfull opp-læring hvis de alminnelige erstatningsvilkårenefor øvrig er oppfylt, for eksempel at det er årsaks-


sammenheng mellom tapet og den mangelfulleopplæringen. Virksomheten som advokatfullmek-tigen er ansatt i, vil alltid hefte sammen med advo-katfullmektigen og prinsipalen.

13.2.6 Tap av retten til å være advokatfullmektig

En advokatfullmektig må kunne fratas retten til åvære advokatfullmektig. Ettersom en advokatfull-mektig ikke har fått en bevilling, men er registrertetter anmodning fra vedkommendes arbeidsgivereller en overordnet advokat, vil det formelt settikke bli spørsmål om tilbakekall, men om slettingfra advokatfullmektigregisteret.

Utvalget mener at utgangspunktet bør være atadvokatfullmektigen til enhver tid skal oppfylle vil-kårene for å bli advokatfullmektig, herunder vilkå-ret i lovforslaget § 12 første ledd bokstav d somhenviser til bestemmelsene om suspensjon og til-bakekall av advokatbevilling. Er ikke kravene len-ger oppfylt, bør Advokatsamfunnet kunne fattevedtak om at vedkommende slettes fra registeret.Hvis advokatfullmektigen opptrer på en måte somer til skade for klienten, for eksempel ved å gåutenfor instruksjoner fra prinsipalen, eller det forøvrig foreligger forhold som ville ha ført til tilba-kekall av advokatbevilling, bør sletting vurderes.Bygger slettingen på anvendelse av vilkårene i§ 11 om suspensjon av advokatbevilling, vil slettin-gen være midlertidig. Vedtak om sletting måkunne påklages til Advokatnemnda.

Hvis en advokat går konkurs, fører det auto-matisk til bortfall av advokatbevillingen, se punkt12.2.2.5. Utvalget kan ikke se at åpning av kon-kursbehandling i en advokatfullmektigs bo, uten

videre bør medføre sletting fra advokatfullmek-tigregisteret. En advokatfullmektig driver ikkevirksomhet for egen regning. Behovet for umid-delbart bortfall er ikke det samme som for advo-katen, og det vil uansett kunne legges vekt på kon-kursen ved vurderingen av om advokatfullmekti-gen er uskikket etter generalklausulen om tilbake-kall, se punkt 12.2.3.

13.2.7 Advokatfullmektigers ansvar overfor tilsyns- og disiplinærorganene

Utvalget mener at advokatfullmektigers ansvar forå overholde reglene om advokatvirksomhet børfremgå klarere av loven enn det gjør i dag. Utval-get mener at ansvaret i mange tilfeller både for-melt og reelt bør påhvile advokatfullmektigen,selv om prinsipalen kan være medansvarlig. Iandre tilfeller er det bare advokaten som bør stil-les til ansvar, for eksempel ved manglende veiled-ning eller kvalitetssikring av fullmektigens arbeid.

Advokatvirksomheten og den som driver advo-katvirksomhet er underlagt flere krav. Dette gjel-der for eksempel reglene om organisering av virk-somhet og om plikt til å holde arkiv. Dette bør nor-malt ikke kunne utløse ansvar for virksomhetensadvokatfullmektiger.

Derimot gjelder reglene for advokaters opptre-den også for advokatfullmektiger. Etter utvalgetssyn må advokatfullmektiger både anses forpliktetetter slike regler og bør kunne ilegges disiplinær-sanksjoner for brudd på dem. At det er tale omadvokatfullmektiger og ikke advokater, bør imid-lertid kunne få betydning for hvilke krav som stil-les.


Kapittel 14

Organisering av advokatvirksomhet

14.1 Gjeldende rett

14.1.1 Innledning

Domstolloven kapittel 11 del III om organiseringav advokatvirksomhet gir blant annet regler omhva som skal anses som advokatvirksomhet, hvor-dan advokatvirksomhet kan organiseres, eierfor-holdene i advokatselskaper, advokaters erstat-ningsansvar og noen regler om driften av advokat-virksomhet.

Bestemmelsene i domstolloven §§ 231 til 233ble inntatt ved lov 4. april 1991 nr. 44 omendringer i lov om domstolene m.m. Reglene ble iførste rekke foreslått for å sikre advokatvirksom-hetenes uavhengighet fra utenforstående interes-ser.1 Reglene bygger på to grunnprinsipper: uav-hengighetsprinsippet, som innebærer at advoka-tene både faglig og økonomisk skal sikres en uav-hengig stilling, og ansvarsprinsippet, som inne-bærer at advokatene skal ha det fulle, personligeansvar for sine advokathandlinger.2

Med «advokatvirksomhet» menes virksomhetsom advokatbevillingen gir innehaveren rett til ådrive, jf. domstolloven § 231 første ledd andre ogtredje setning. Uttrykket dekker blant annet retts-hjelpsvirksomhet, inkassovirksomhet og eien-domsmekling, når slik virksomhet drives i med-hold av advokatbevilling. Virksomhet som advoka-ten driver i medhold av andre regler eller bevillin-ger enn advokatbevilling, regnes ikke som advo-katvirksomhet og er ikke underlagt reglene idomstolloven kapittel III.

14.1.2 Organisasjonsform og selskapsform

Etter domstolloven § 231 første ledd første punk-tum må advokatvirksomhet som hovedregel orga-niseres som enkeltpersonforetak som innehas aven advokat eller som selskap i samsvar medreglene i domstolloven §§ 231 til 233. Regulerin-

gen av organisasjonsform for advokater erbegrunnet i at advokatvirksomhet bare bør kunneorganiseres på måter som sikrer virksomhetensuavhengighet.3

Organisering av advokatvirksomhet i enkelt-mannsforetak er ikke underlagt noen nærmereregulering ut over vilkåret om at foretaket skalinnehas av en advokat, og at advokatens etternavnmå fremgå av foretaksnavnet.4

Det er ikke uvanlig at advokater driver mereller mindre formalisert samarbeid med andreadvokater i kontorfellesskap. Utgangspunktet forkontorfellesskap er at virksomheten drives forhver av advokatenes egen regning og risiko ienkeltpersonforetak. Kontorfellesskapet er ikkeen selskapsdannelse som er underlagt reglene idomstolloven §§ 231 til 233.

Domstolloven oppstiller ingen begrensninger ivalg av selskapsform for advokatselskaper. I for-arbeidene til lov 29. juni 2007 nr. 81 om samvirke-foretak (samvirkelova) legges det for eksempel tilgrunn at advokatvirksomhet er en type virksom-het som kan drives som samvirkeforetak.5 I tilleggtil særregulering for advokatselskaper i domstol-loven §§ 231 til 233, med blant annet kvalifika-sjonskrav til eiere og styremedlemmer, ansvarsre-guleringer og regulering av virksomhetsutøvel-sen, vil alminnelige selskapsrettslige regler ogsågjelde for advokatselskaper.

I domstolloven § 231 første ledd første punk-tum oppstilles det et forbehold om at bestemmel-sen om organisasjonsform kun gjelder for advo-katvirksomhet «dersom ikke annet følger av lov».Definisjonen av advokatvirksomhet vil for eksem-pel etter sin ordlyd omfatte en advokat som drivervirksomhet i kraft av sin advokatbevilling somfagansvarlig i et eiendomsmeklerforetak, jf. eien-domsmeglingsloven § 2-9 andre ledd.6 Eien-

1 Ot.prp.nr. 7 (1990–91) s. 5.2 Ibid. s. 56.

3 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 64, 65 og 77. 4 Se også lov 21. juni 1985 nr. 79 om enerett til foretaksnavn

og andre forretningskjennetegn mv. (foretaksnavneloven)§ 2-2.

5 Ot.prp. nr. 21 (2006–2007) s. 253.


domsmeglingsloven kapittel 2 oppstiller egne kravtil foretaksform og organisering av eiendoms-meklerforetak, som vil få anvendelse for den virk-somheten som utøves i kraft av advokatens bevil-ling i et eiendomsmeklerforetak.

Definisjonen av advokatvirksomhet vil ogsåomfatte inkassovirksomhet som advokaten driveri medhold av sin bevilling, jf. inkassoloven § 4tredje ledd. Etter bestemmelsen må inkassovirk-somhet enten drives i medhold av advokatbevil-ling på de måter advokatlovgivningen tillater, elleri medhold av inkassobevilling etter inkassoloven.Inkassoloven åpner derfor ikke for at inkassovirk-somhet kan drives med advokat som faglig lederpå andre måter enn slik domstolloven § 231 flg.fastsetter.7 Det fremgår av forarbeidene tilinkassoloven at adgangen til å drive inkassovirk-somhet i medhold av en advokatbevilling blirparallell til adgangen til å drive annen advokatvirk-somhet i medhold av en slik bevilling.8 Viderefremgår det at reglene i både inkassoloven ogdomstolloven vil gjelde for advokater som driverinkassovirksomhet, men ved konflikt vil domstol-lovens regler gå foran inkassolovens regler slikinkassoloven § 1 første ledd tredje punktum fore-skriver.9

Domstolloven § 233 gir enkelte unntak fraeierkravet i domstolloven § 231 og åpner for atadvokatvirksomhet også kan drives i andre sam-menslutninger enn advokatselskaper. Se nærmereom dette i punkt 14.1.9 og 14.1.10.

14.1.3 Krav til eiere og styremedlemmer i advokatselskaper

For å være eier eller for å ha styreverv i et selskapsom driver advokatvirksomhet, stilles det i dom-stolloven § 231 andre ledd krav om at vedkom-mende «utøver en vesentlig del av sin yrkesaktivi-tet i selskapets tjeneste».10 Regelen stiller ikkekrav til tilknytningsformens art, og det er ikkekrav om at vedkommende er advokat. Når detgjelder kriteriet om at en «vesentlig del av yrkes-aktiviteten» skal utøves for selskapet, er det til-strekkelig at vedkommende utøver en halv, nor-mal stilling.11

Bakgrunnen for å regulere eierforholdene iadvokatselskaper er ønsket om å opprettholde enselvstendig advokatstand som ikke står i avhen-gighetsforhold til andre enn klientene.12 Tankener at en eier vil ha utstrakt mulighet for innflytelsepå selskapet gjennom sitt eierskap, noe som kankomme i konflikt med prinsippet om at advoka-tene skal være både økonomisk og faglig uavhen-gige.13

Ved innføringen av reglene i domstolloven§ 231 ønsket man at advokater skulle ha adgang tilå organisere sin virksomhet på den mest hensikts-messige måten innenfor den alminnelige lovgiv-ning, men slik at utgangspunktet om frihet i valgav organisasjonsform måtte modifiseres av hen-syn til advokatvirksomhetens særpreg.14 Departe-mentet uttalte i forarbeidene at man «må tautgangspunkt i det som skiller advokatvirksomhetfra annen sammenlignbar virksomhet. Advokat-virksomhet består ofte i å ivareta en klientsinteresser overfor en motpart. Ingen andre profe-sjoner har i stor utstrekning i oppgave å represen-tere klienter overfor motparter. Særpreget foradvokatvirksomhet er derfor det sterke behovetfor å verne klientene mot at advokater på en ellerannen måte kommer i et lojalitets- eller avhengig-hetsforhold til motparten».15 Videre ble det pektpå at advokatvirksomhet tradisjonelt aldri harvært finansiert ved fremmed risikokapital, og hen-synet til utenforstående investorers tjenestemulig-het eller advokaters interesser i å realisere eieran-deler ble ikke ansett å veie tungt i forhold til hen-synet til publikums behov for uavhengig advokat-bistand.16 Eierreguleringen for advokatselskaperskal ikke bare bidra til å sikre at advokatselskaperer uavhengige av interesser utenfor advokatbran-sjen, men skal også sikre at advokatselskaper eruavhengige av andre advokatselskaper.17

I tillegg til at eierreguleringen begrenseradgangen for at utenforstående kan ha eierin-teresser i tradisjonelle advokatfirmaer, innebærerreglene et forbud mot at andre foretak enn advo-katselskaper kan tilby advokattjenester. Se imid-lertid nærmere om dette under punkt 14.1.9 og14.1.10.

6 Eiendomsmeglingsloven § 2-1 første ledd nr. 1, jf. § 2-3 før-ste ledd, jf. § 2-9 andre ledd. Eksemplet er illustrert i forar-beidene til domstolloven § 231, se Ot.prp.nr. 7 (1990–91) s.78.

7 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 78.8 Ot.prp. nr. 2 (1987–88) s. 105.9 Loc. cit.10 Regelen antas å ikke være i strid med tjenestedirektivet i

EØS, jf. Ot.prp. nr. 70 (2008–2009) s. 87.

11 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 78. 12 Gjengivelse av motivene til utkast A, gjengitt i Ot. prp. nr. 7

(1990–91) s. 60.13 Ibid. s. 60.14 Loc. cit.15 Ibid. s. 63.16 Ibid. s. 64.17 Lovavdelingens uttalelse i sak 91/1613 av 27. september

1991.


Domstolloven § 231 andre ledd andre punk-tum åpner for at advokatselskap etter nærmerevilkår kan eies av et holdingselskap som oppfyllereierkravene i domstolloven § 231. Det vil si at deteiende selskapet må være eid av personer somutøver en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i deteide selskapets tjeneste, det eiende selskapet måbare drive advokatvirksomhet eller annen virk-somhet med naturlig tilknytning til dette, og drif-ten må utøves av advokater eller andre som haradgang til å utøve slik virksomhet. Uavhengig-hetsprinsippet for advokater ivaretas ved kravetom eierens nærmere tilknytning til både det eideog det eiende selskap, og bestemmelsen om atogså det eiende selskapet skal oppfylle bestem-melsene i domstolloven § 231 fjerde til sjetteledd.18

Når det gjelder vilkåret om at styremedlem-mer i selskapet må være yrkesaktive i selskapet,gikk Justisdepartementet i proposisjonen inn forat det ikke skulle være krav om at vedkommendemåtte utøve en vesentlig del av sin yrkesaktivitet iselskapet. Justiskomiteen sluttet seg ikke til dette,under henvisning til prinsippet om advokatersuavhengighet.19 Tilsvarende krav om yrkesaktivi-tet i selskapet gjelder dermed for styreverv somfor eiere etter domstolloven § 231 andre ledd.

I NOU 2002: 18 Rett til rett ble spørsmålet omeierskapsbegrensninger i advokatselskaper vur-dert. Flertallet i utvalget gikk inn for å beholdegjeldende eierskapsbegrensninger, men foresloendring av regler som hindrer advokater i å eieandeler i andre advokatselskaper.20 Mindretalletforeslo at eksterne eiere skulle kunne inneha enminoritetsandel på inntil 50 prosent.21 Et samletutvalg foreslo at inntil 1/3 av styrets medlemmerkunne være eksterne. Forslagene har ikke blittfulgt opp.

14.1.4 Hvilken virksomhet advokatselskaper kan drive

Det følger av domstolloven § 231 fjerde ledd at sel-skaper som driver advokatvirksomhet, i tilleggkan drive virksomhet som har naturlig tilknytningtil advokatvirksomheten. Forarbeidene gir anvis-ning om at den aktuelle tilleggsvirksomheten ikkegenerelt behøver å ha naturlig tilknytning til advo-katvirksomhet, men at det er tilstrekkelig at denhar naturlig tilknytning til det aktuelle selskapets

advokatvirksomhet.22 Det fremgår av forarbei-dene at «[d]et åpnes … for at advokatselskapersom utvikler seg i ulike retninger kan knytte tilseg ulike tilleggsvirksomheter. Siktemålet er i før-ste rekke å åpne for fremvekst av selskaper somdekker et større faglig spekter …». Et større advo-katselskap som er spesialisert i bygnings- ogentrepriserett, kan for eksempel ansette en byg-ningsingeniør som kan gi tekniske uttalelser ombygningsforhold.23

I NOU 2002: 18 Rett til rett er spørsmålet omhvilken virksomhet advokatselskaper kan drive,drøftet sammen med spørsmålene om eierskaps-begrensninger, krav til organisasjonsform mv. Detpåpekes her at det av hensyn til selskapenes uav-hengighet og publikums tillit og forventninger tiladvokater ikke bør være slik at advokatselskaperengasjerer seg i virksomhet som medfører avhen-gighet av fremmede kapitalinteresser eller egneøkonomiske interesser i andre virksomheter. Detble vist til at meningen med reglene er å bidra tilat interessekonflikter, konflikt med taushetsplik-ten og habilitetsspørsmål unngås.24

14.1.5 Hvem som kan utøve virksomhet på advokatselskapets vegne

Utgangspunktet i domstolloven § 231 femte ledder at advokatvirksomhet på selskapets vegne barekan utøves av advokater. Annen virksomhet somikke er underlagt bevillingsordninger eller lig-nende, kan enhver utøve for selskapet. Bestem-melsen er ikke til hinder for at det brukes advo-katfullmektiger eller andre medhjelpere underutøvelsen av advokatvirksomheten. Forutsetnin-gen er at det er advokaten som opptrer utad, og atdet fremstår slik at bistanden ytes fra advokaten.25

I domstolloven § 231 femte ledd andre punk-tum åpnes det for at også andre personer kanutøve advokatvirksomhet på vegne av selskapetdersom de har adgang til det i medhold av annetenn advokatbevilling. Et eksempel på dette erreglene om eiendomsmeklingsvirksomhet ellerinkassovirksomhet. Det må være stilt sikkerhet,noe som også er en forutsetning for at vedkom-mende kan utpekes som ansvarlig for oppdragetjf. domstolloven § 232 sjuende ledd. Det ble åpnetfor en slik adgang fordi vedkommende i utgangs-punkt har rett til å utøve den aktuelle virksomhe-ten. Dette ble begrunnet slik i forarbeidene:26

18 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 69. 19 Innst. O. nr. 50 (1990–91) s. 11.20 NOU 2002: 18 Rett til rett s. 258 flg.21 Ibid. s. 260.

22 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 68. 23 Loc. cit.24 NOU 2002: 18 s. 69.25 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 80.


«Det er … uproblematisk å tillate selskapet åbenytte andre enn advokater som ansvarligefor oppdrag dersom vedkommende i utgangs-punktet har adgang til å utføre oppdraget, ogklienten er sikret på samme måte som vedutpeking av en advokat som ansvarlig, jf. lovut-kastet § 231 femte ledd andre punktum og§ 232 sjuende ledd».

I forarbeidene nevnes det som eksempel at eneiendomsmekler kan utøve «advokatvirksomhet»i kraft av sin bevilling, dersom sikkerhet er stilt.Etter eiendomsmeglingsloven av 2007 er det imid-lertid ikke lenger adgang til å drive eien-domsmeklingsvirksomhet etter domstolloven§ 231 femte ledd i et advokatselskap. Ettereiendomsmeglingsloven§ 2-1 kan eiendomsmek-ling (i medhold av eiendomsmeklerbevilling) baredrives av eiendomsmeklerforetak eller av perso-ner i medhold av advokatbevilling.27

Rettshjelpsvirksomhet skal være forbeholdtselskapets advokater med mindre den som harhjemmel til å yte rettshjelp, også har stilt sikker-het. For eksempel vil en revisor som driver retts-hjelp i medhold av domstolloven § 218 andre leddnr. 2, kunne utøve virksomhet på vegne av selska-pet dersom det er stilt sikkerhet. Det presiseres iforarbeidene at advokatselskaper som har knyttettil seg en person med et annet yrke som utøverdette yrket i selskapets tjeneste i medhold av dom-stolloven § 231 fjerde ledd, ikke skal kunne la ved-kommende yte integrert rettshjelp på vegne avselskapet.28

Det presiseres i forarbeidene at det i utgangs-punktet bare er advokater som kan utføre oppdragsom prosessfullmektig på vegne av selskapet, ogat selskapet som sådant ikke kan opptre som pro-sessfullmektig. Andre enn advokater kan utføreprosessoppdrag i selskapets tjeneste dersom deetter rettergangslovgivningen har adgang til åopptre som prosessfullmektig, og det er stilt sik-kerhet.29

14.1.6 Krav til firmanavn

Det følger av domstolloven § 231 tredje ledd atadvokatselskapets navn skal inneholde ordetadvokat. Kravet er satt for at publikum ut fra fir-manavnet skal få informasjon om at det dreier segom et selskap som driver advokatvirksomhet ogderfor er underlagt egne regler.30

14.1.7 Avhendingsplikt

Som en følge av reglene om begrenset adgang til åeie andeler i advokatselskaper, er det i domstollo-ven § 231 sjette ledd gitt særlige regler om avhen-dingsplikt dersom en deltaker ikke lenger oppfyl-ler lovens krav for å være eier. Andelen må somhovedregel avhendes innen to år. Bestemmelsenåpner imidlertid for at vedkommende kan beholdesin eierandel like lenge som han har utøvet envesentlig del av sin yrkesaktivitet i selskapets tje-neste.

14.1.8 Utpeking av ansvarlig advokat og ansvarsregulering i advokatselskaper

14.1.8.1 Utpekingsregelen og instruksjons-forbudet

Domstolloven § 232 første ledd bestemmer atadvokatselskaper skal utpeke en ansvarlig advo-kat for det enkelte oppdrag som selskapet tar påseg. Bakgrunnen for bestemmelsen er at det avhensyn til klienten skal være klarhet rundt hvemsom har ansvaret for gjennomføringen av oppdra-get og hvem som er ansvarlig for eventuelleerstatningskrav knyttet til oppdraget. Utpekings-regelen presiserer også den utpekte advokatensselvstendige, faglige ansvar for utførelsens av opp-draget.

Klienten skal meddeles hvilken advokat somer utpekt som ansvarlig for oppdraget. Dersom enklient har henvendt seg til en bestemt advokat iselskapet, regnes denne som utpekt hvis ikke kli-enten er meddelt at en annen er utpekt somansvarlig.31 Utpekingsregelen gjelder når selska-pet utøver advokatvirksomhet, og omfatter derforeiendomsmekleroppdrag og inkassovirksomhet.Bestemmelsen i domstolloven § 232 første ledd erikke ment som en begrensning i adgangen advo-katen har til å bruke andre til å utføre oppdraget,som for eksempel en advokatfullmektig eller enannen advokat. Det er ikke nødvendig at den

26 Ibid. s. 68.27 Eiendomsmeglingsloven av 1989 var til hinder for en løs-

ning med en eiendomsmekler som leder av eiendomsmek-lingsvirksomheten i et advokatselskap. I Ot.prp. nr. 7(1990–91) på s. 80 heter det at «[n]år eiendomsmeglingenledes av en eiendomsmegler, må selskapet ha bevillingetter eiendomsmeglingsloven § 2-1. Etter § 2-6 kan det daikke drive annen næringsvirksomhet enn eiendomsmeg-ling.»

28 Ibid. s. 79.29 Ibid. s. 80 (jf. tvisteloven § 3-3, straffeprosessloven § 95

mv.).

30 Ibid. s. 68.31 Domstolloven § 232 første ledd, andre og tredje punktum.


advokaten som er utpekt som ansvarlig for opp-draget, selv utfører oppdraget.32

I domstolloven § 232 første ledd siste punktumheter det at advokatselskap «ikke [kan] instruereden utpekte advokat om den faglige utførelsen avoppdraget». Bestemmelsen omtales gjerne som«instruksjonsforbudet». Instruksjonsforbudet skalsikre den utpekte advokatens uavhengighet, slikat selskapet selv med sine organer ikke kaninstruere i faglige spørsmål, og at heller ikkeøvrige advokater i selskapet kan instruere i fag-lige spørsmål.33 Bestemmelsen er imidlertid ikketil hinder for at en utpekt advokat instruerer enannen advokat som yter bistand til utførelse avoppdraget.

14.1.8.2 Ansvarsreguleringen i advokatselskaper

Det følger av domstolloven § 232 andre ledd atden som er utpekt som ansvarlig advokat, er per-sonlig ansvarlig for erstatningskrav som kan opp-stå i forbindelse med utførelsen av advokatvirk-somhet. Videre er ansvarsreguleringen i advokat-selskaper slik at den utpekte advokat er solidariskansvarlig med selskapet. Det samme gjelder forandre advokater («utførende advokater») somselvstendig har påført selskapet erstatningsansvari forbindelse med utførelsen oppdraget. Dersomdet skulle være tvil om hvilken advokat som erden utpekte, er det den advokaten som faktisk harutført oppdraget som solidarisk ansvarlig med sel-skapet, jf. domstolloven § 232 tredje ledd. I tilfellerhvor selskapet har utpekt en ansvarlig advokat,men ikke har meddelt klienten hvem det er, ogdet heller ikke klart fremgår av forholdet hvemsom er utpekt, vil ansvarsreglene i både andre ogtredje ledd gjelde. I tilfeller hvor det klart fremgårhvilken advokat som er den ansvarlige for oppdra-get, gjelder ikke tredje ledd, bare andre ledd.34

Bakgrunnen for ansvarsreguleringen i dom-stolloven § 232 andre ledd er ønsket om å opprett-holde den enkelte advokats personlige ansvar forden advokatvirksomhet vedkommende selv utø-ver. I forarbeidene vises det til at hensynet til bådeklientene spesielt og publikum generelt tilsier atselskaper som driver advokatvirksomhet, påleg-ges å utpeke en bestemt advokat som ansvarlig fordet enkelte oppdrag, og at denne advokaten harubegrenset, personlig ansvar for oppdraget. Detpersonlige ansvaret for rådgivningen vurderes i

forarbeidene som en vesentlig forutsetning for til-litsforholdet mellom advokaten og klienten.35

Den utpekte advokatens personlige ansvargjelder ikke ansvar for virksomhet som faller uten-for begrepet advokatvirksomhet. Her vil ansvars-reguleringene for den enkelte selskapsformgjelde.

Det personlige ansvar for advokater i et advo-katselskap vil komme i tillegg til selskapetsansvar. Selskapet vil alltid hefte med sin formuefor erstatningsansvar som er pådratt ved virksom-het i selskapets navn.

Når en advokatfullmektig påfører selskapeterstatningsansvar, er det den utpekte ansvarligeadvokaten som er personlig ansvarlig ved siden avselskapet. Dersom det er uklart hvem som er denutpekte ansvarlige advokat, er det vedkommendeadvokat eller advokater som advokatfullmektigener autorisert for, som er erstatningsansvarlig vedsiden av selskapet. Dette følger av domstolloven§ 232 fjerde ledd. Advokatfullmektigers egeterstatningsansvar for skadevoldende feil måavgjøres etter alminnelig erstatningsrett.36

Det følger av domstolloven § 232 sjuende leddat en som utfører advokatvirksomhet med hjem-mel i § domstolloven 231 femte ledd, det vil si imedhold av annet enn advokatbevilling, utpekessom ansvarlig for oppdraget og er personlig ogsolidarisk ansvarlig for erstatningskrav etter§ domstolloven 232 første og andre ledd.

Advokater som driver virksomhet i enkeltper-sonforetak, har et personlig og ubegrenset ansvarfor virksomhetens forpliktelser, og domstolloveninneholder ikke nærmere bestemmelser omdette.

14.1.8.3 Ansvarsregulering i ansvarlige selskaper

Etter alminnelig selskapsrett er utgangspunktetfor ansvarsregulering i ansvarlige selskaper at del-takerne er personlig og solidarisk ansvarlige forerstatningskrav som følge av selve selskapsforhol-det. Domstolloven § 232 femte ledd åpner imidler-tid for at deltakerne i ansvarlige advokatselskaperkan avtale at de ikke skal ha deltakeransvar forerstatningsansvar selskapet pådrar seg underadvokatvirksomheten, forutsatt at minst en av sel-skapets advokater er solidarisk ansvarlig med sel-skapet etter reglene om den utpekte og den utfø-rende advokats ansvar i domstolloven § 232 andreledd. Ansvarsbegrensningen må registreres iForetaksregisteret,37 jf. henvisningen i lovteksten

32 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 81.33 Loc. cit.34 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 82.

35 Ibid. s. 55.36 Se for eksempel Rt. 1994 s. 1430.


i lov 21. juni 1985 nr. 83 om ansvarlige selskaperog kommandittselskaper (selskapsloven) § 2-4tredje ledd.

Som begrunnelse for adgangen til å avtaleansvarsbegrensninger er det i forarbeidene frem-hevet at instruksjonsforbudet og den utpekteadvokatens selvstendige faglige ansvar for utførel-sen av oppdraget skiller advokatvirksomhet fra endel annen rådgivningsvirksomhet hvor selska-pene kan instruere og styre også i faglige spørs-mål. I forarbeidene vises det til at erstatningskravsom følge av utøvelse av advokatvirksomhet er aven så personlig karakter at klienten ikke utenvidere kan sies å ha noe berettiget krav på person-lig ansvar hos andre enn den advokaten som erutpekt som ansvarlig for oppdraget eller har forår-saket skaden.38 Videre er det i forarbeidene pektpå at et ufravikelig solidarisk ansvar kan bli sværttyngende og derfor kan begrense bruken avansvarlige selskaper selv om dette faglig ogbedriftsøkonomisk sett ville være ønskelig imange tilfeller.

For indre selskaper presiseres det i domstollo-ven § 232 sjette ledd blant annet at bestemmelseni femte ledd om adgangen til å avtale ansvarsbe-grensninger ikke får anvendelse. Bakgrunnen fordette er at indre selskaper er selskaper som ikkeopptrer som sådanne overfor tredjemann, og hvortredjemann derfor ikke vil ha noe krav overfor deandre deltakerne eller selskapet.

Ansvarsbegrensningsregelen i domstolloven§ 232 femte ledd gjelder bare for ansvarlige sel-skaper. Reglene for solidaransvar, selskapsansvarog ansvarsbegrensninger ved andre selskapsfor-mer enn ansvarlig selskap vil følge av reglene forselskapsformen. Ansvaret for den enkelte advoka-ten vil i alle tilfeller følge av domstollovens regler.For aksjeselskaper blir for eksempel en ansvars-begrensning som langt på vei har samme effektsom den domstolloven § 232 femte ledd åpner for,oppnådd gjennom aksjeselskapsformen ved at detikke finnes noe direkte deltakeransvar. Aksjo-nærenes heftelse er begrenset til aksjeinnskud-det. Dersom en av advokatene i et aksjeselskapskulle komme i ansvar, vil skadelidte kunne holdeseg til aksjeselskapet som sådant, samt fullt ut tiladvokaten som er ansvarlig etter reglene i dom-stolloven § 232.

14.1.9 Unntak fra eierskapsreglene

Regulering av eierkrav for selskaper som driveradvokatvirksomhet innebærer en begrensing forandre selskapers mulighet til å benytte seg av«egne» advokattjenester. I forarbeidene ble detfremholdt at en regel som unntaksfritt forbeholdtadvokatvirksomhet for selskaper som var eiet avadvokater tilknyttet selskapet, ville gi en altforsterk begrensning i andre selskapers adgang til ådrive advokatvirksomhet.39 I domstolloven § 233er det derfor fastsatt særskilte unntak fra hovedre-gelen i domstolloven § 231.

Etter domstolloven § 233 første ledd bokstav agjelder ikke reglene i domstolloven § 231 omorganisering av advokatvirksomhet, herundereierkravene, for advokater som i det vesentligeutfører oppdrag for sin arbeidsgiver eller forandre selskaper som tilhører samme konsern.Bakgrunnen for unntaksbestemmelsen er først ogfremst at selskapene uavhengig av eierforholdetbør ha mulighet til selv å dekke sitt eget behov foradvokattjenester. Med konsern menes i bokstav adet samme som i aksjeloven § 1-3 og selskapslo-ven § 1-2. Bestemmelsen må tolkes utvidende slikat den også fanger opp tilfeller der eierforholdeneer «konsernmessige», men det ikke foreligger etkonsern fordi «mor-enheten» ikke er et selskap.For eksempel vil en advokat ansatt i et enkeltper-sonforetak kunne utføre oppdrag for selskaperder eieren av enkeltpersonforetaket har en eier-innflytelse som nevnt i aksjeloven § 1-3 og sel-skapsloven § 1-2. En advokat ansatt i selskapet vilpå samme betingelser kunne utføre oppdrag foreieren.40

Bestemmelsen åpner for at ansatte advokatertil en viss grad også kan yte bistand til utenforstå-ende. Det fremgår av forarbeidene at oppdrag fraselskaper som har et nært samarbeidsforhold tilarbeidsgiveren, vil kunne tilgodeses under «fri-kvoten». Videre kan det utledes av forarbeidene atansatte advokater til en viss grad kan yte bistandtil en kunde av selskapet, for eksempel slik at enadvokat i en bank kan representere bankenskunde i tillegg til banken i et søksmål. Det gene-relle hensynet til advokaters uavhengighet tilsierat unntaket ikke bør strekkes for langt, og at detikke er kurant å drive en utstrakt grad av retts-hjelp til utenforstående i medhold av domstollo-ven § 233 første ledd bokstav a. Kriteriet om atadvokatene i det vesentlige skal utføre oppdragfor sin arbeidsgiver bør tolkes i samsvar med

37 Selskapsloven § 2-4 tredje ledd.38 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 69.

39 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 65.40 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 83.


vesentlighetskriteriet i domstolloven § 233 førsteledd bokstav b, jf. nedenfor.41

I forarbeidene ble det pekt på at oppgaver somarbeidsgiveren overlater til sine ansatte, normaltkan overlates uavhengig av om vedkommende haradvokatbevilling, men at bestemmelsen blantannet har praktisk betydning for adgangen til åopptre som prosessfullmektig i rettergang.42

For advokatvirksomhet som utøves av enansatt advokat i medhold av domstolloven § 233første ledd bokstav a, skal det ikke utad gis inn-trykk av at det utøves frittstående advokatvirk-somhet. Bakgrunnen for regelen er at utenforstå-ende skal være informert om forholdet mellomadvokaten og klienten, og om at advokaten ikkeutøver frittstående rådgivning på samme måtesom privatpraktiserende advokater.43

I domstolloven § 233 tredje ledd er det gjortunntak fra utpekingsreglen og ansvarsregulerin-gene i reglene i domstolloven § 232 første tilfjerde ledd for advokatbistand som ytes til advoka-tens arbeidsgiver og selskaper som tilhørersamme konsern. Reglene kommer imidlertid tilanvendelse når ansatte advokater yter bistand tilutenforstående innenfor rammene av domstollo-ven § 233 første ledd bokstav a.

Ansatte er i alminnelige arbeidsforhold under-lagt en generell regel om arbeidsgivers styrings-rett. Styringsretten er ulovfestet, og bygger på engenerell sedvane om at arbeidsgiver må kunne girimelige og nødvendige instrukser innenforarbeidsforholdet. Instruksjonsforbudet i domstol-loven § 232 første ledd siste punktum innebæreren begrensning i styringsretten overfor advoka-ters faglige utførelse av arbeidsoppgavene. Detfremgår av domstolloven § 233 tredje ledd atinstruksjonsforbudet bare vil komme til anven-delse for bistand som ytes til andre enn arbeidsgi-ver og selskaper som tilhører samme konsern.

14.1.10 Utøvelse av advokatvirksomhet i andre organisasjonsformer enn selskaper

14.1.10.1 Foreninger og lag

Som utgangspunkt er organisasjonsformer somforeninger og lag utelukket fra å drive alminnelig

advokatvirksomhet som retter seg mot det almin-nelige publikum.44 Det er gjort unntak for advokat-bistand som ytes av advokater som er ansatt iorganisasjoner (foreninger og lag) når disse i detvesentlige yter bistand til medlemmer av organisa-sjonen. Unntaket følger av domstolloven § 233 før-ste ledd bokstav b. Som bistand til medlemmerregnes også bistand til medlemmenes nærstå-ende, for eksempel i forbindelse med medlem-mers bortgang, og bistand til medlemmer avunderorganisasjoner.45 Bestemmelsen åpner ogsåfor at advokatene kan yte bistand til andre ennmedlemmer, når disse har samme behov sommedlemmer og når bistanden er av samme artsom den som ytes til medlemmene. Bakgrunnenfor å yte advokatbistand må være å dekke med-lemmenes eller foreningens behov. Det uttalesimidlertid i forarbeidene at så lenge advokatbi-standen i første rekke ytes til medlemmer, kan detneppe sies å være betenkelig ut fra prinsippet omadvokaters uavhengighet at det også ytes bistandtil ikke-medlemmer.46 Organisasjonene har anled-ning til å kreve vederlag fra medlemmene forbistanden.47

Det følger av domstolloven § 233 andre ledd atutpekings- og ansvarsreglene gjelder for advokat-virksomhet som utøves av ansatte advokater iorganisasjoner.48 Advokaten er således solidariskerstatningsansvarlig med organisasjonen for for-hold som skriver seg fra advokatvirksomheten.Bakgrunnen for at utpekings- og ansvarsregleneskulle gjelde for advokater ansatt i organisasjoner,var å veie opp for at foreninger og lag ble ansett åfå en vid adgang til å yte advokatbistand ved lov-endringen.49 Det følger av domstolloven § 233andre ledd at utpekings- og ansvarsreglene ikkeskal gjelde for advokatvirksomhet som utøves aven ansatt advokat for sin arbeidsgiver. Det er nær-liggende å forstå forarbeidene slik at unntaket frautpekings- og ansvarsreglene i domstolloven§ 233 tredje ledd skal gjelde for ansatte advoka-ters oppdrag overfor deres arbeidsgiver ogsåinnenfor organisasjoner.50

41 Lovavdelingens uttalelse i sak 11/5367 av 4. november2013.

42 Ibid. s. 83.43 Ibid. s. 66 og 67.

44 Domstolloven § 231 første ledd første punktum.45 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 83.46 Ibid. s. 65. 47 Ibid. s. 65.48 Domstolloven § 232 første til fjerde ledd.49 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 65.50 Ibid. s. 84. Se også Anders Bøhn, Domstolloven kommentar-

utgave, 2. utg., Oslo 2013, s. 1007.


14.1.10.2 Adgang for stat og kommune til å drive advokatvirksomhet

Etter domstolloven § 233 første ledd bokstav c erdet for advokatvirksomhet som drives av stat ellerkommune, gjort unntak fra reglene i domstol-loven § 231. Stat og kommune kan drive advokat-virksomhet for å dekke statens eller kommunenseget behov eller for å dekke et sosialt behov forrettshjelp.

Advokatvirksomhet som skal dekke statens ogkommunens eget behov for advokatbistand, fan-ges opp av unntaket i domstolloven § 233 førsteledd bokstav a om ansatte advokater som utføreroppdrag for sin arbeidsgiver. Ifølge forarbeideneomfatter unntaket i domstolloven § 233 første leddbokstav c i første rekke den delen av statens ogkommunens advokatvirksomhet som tar sikte på ådekke et sosialt behov for advokatbistand.51 Nårdet gjelder utpekings- og ansvarsreglenes anven-delse for advokatvirksomhet som utøves i stat ogkommune, følger det av forarbeidene at det måsondres mellom de forskjellige formene for offent-lig advokatvirksomhet i henhold til reglene i dom-stolloven § 233 andre og tredje ledd. Av andreledd følger det at utpekings- og ansvarsreglenesom hovedregel gjelder tilsvarende for andre juri-diske personer enn selskaper, mens tredje leddfastsetter at utpekings- og ansvarsreglene ikkegjelder for advokatbistand som ytes til advokatensarbeidsgiver.

14.1.10.3 Dispensasjonsadgang for Tilsynsrådet for advokatvirksomhet

I domstolloven § 233 fjerde ledd er det inntatt engenerell unntakshjemmel for at Tilsynsrådet foradvokatvirksomhet i særlige tilfeller kan tillate atadvokatvirksomhet organiseres på andre måter.Meningen med bestemmelsen er å gi adgang til ådispensere fra kravet i domstolloven § 231 førsteledd om at advokatvirksomhet ikke kan organise-res på annen måte enn i selskapsform, men ikkefra de øvrige vilkårene som ellers gjelder for sel-skaper når advokatvirksomhet drives i selskaps-form.52 Det følger av forarbeidene at bestemmel-sen er ment som en sikkerhetsventil, og at hensik-ten med de unntakene som er gjort i domstolloven§ 233 første ledd, er å dekke de fleste tilfeller hvordet er spørsmål om å drive advokatvirksomhet iannen form enn enkeltpersonforetak eller sel-skap.53 Bestemmelsen vil for eksempel kunne

være aktuell dersom en veldedig stiftelse ønsker åyte fri rettshjelp.

Dispensasjonsadgangen er benyttet kun engang, til stiftelsen Gatejuristen Oslo. Tilsynsrådetfor advokatvirksomhet har opplyst at dispensasjo-nen foreløpig ikke er tatt i bruk, idet Gatejuristenså langt ikke har startet advokatvirksomhet. Tilla-telsen er gitt frem til 2015.


14.2.1 Innledning

Utvalget mener at det i stor grad er grunn til åvidereføre dagens regler for organisering av advo-katvirksomhet. Prinsippene om advokaters uav-hengighet, lojalitet til klienten og behovet forryddige forhold er bærende hensyn bak utvalgetsforslag.

Utvalget viderefører utgangspunktet om atadvokatvirksomhet skal utøves i advokatforetak. Itillegg åpner forslaget for internadvokater somkan yte advokattjenester til arbeidsgiveren sin, ogfor organisasjonsadvokater som kan yte advo-kattjenester til medlemmer eller andre. Det visestil punkt 14.2.5 og 14.2.6 om disse formene foradvokatvirksomhet.

14.2.2 Advokatforetak – innledning og grunnleggende betraktninger

Det er et viktig hensyn, særlig i forbindelse medforslaget om å gjøre adgangen til å yte rettsligbistand generell, at det er klare grenser mellomadvokatforetak og andre virksomheter. Klientenskal være trygg på at det ytes kvalifisert og uav-hengig advokatbistand når klienten søker bistandhos et advokatforetak. Klienten skal vite at advo-katen og advokatforetaket som yter bistanden, erunderlagt regler om blant annet taushetsplikt,interessekonflikter, forsikringsplikt, erstatnings-ansvar og informasjonssikkerhet.

På samme måte som etter gjeldende rett, erutgangspunktet i lovforslagets bestemmelse omadvokatforetak at advokater skal ha frihet til åorganisere sin virksomhet på den mest hensikts-messige måten innenfor den alminnelige lovgiv-ning. Til en viss grad må utgangspunktet om fri-het ved valg av organisasjonsform og om anven-delse av alminnelige selskapsrettslige reglermodifiseres av hensynet til advokatvirksomhetenssærpreg, de grunnleggende hensynene knyttet tilden rollen advokaten har i rettsstaten, og prinsip-

51 Ibid. s. 65. 52 Lovavdelingens uttalelse i sak 11/5367 av 04.11.2013. 53 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 84.


pene om uavhengighet og lojalitet til klienten.Advokatforetak bør bare organiseres på en måtesom sikrer virksomhetens uavhengighet, frainteresser både utenfor og innenfor advokatforeta-ket. Lovforslaget ivaretar hensynet til advokatersuavhengighet ved å fastsette enkelte selskaps-rettslige særreguleringer og visse andre ramme-vilkår.

I bestemmelsene i lovforslagets kapittel 4 erdet lagt opp til at det bare er advokatforetak somkan drive advokatvirksomhet med siktemål å tjenepenger på det. Begrepet advokatforetak brukesom det som etter dagens ordning omtales somadvokatfirmaer med privatpraktiserende advoka-ter. Et advokatforetak må ha ordet «advokat» i sittforetaksnavn. Andre foretak kan ikke benytteordet «advokat» i sitt foretaksnavn. Utvalget fore-slår at advokatforetak skal ha til formål å driveadvokatvirksomhet, at advokatforetak må væreeiet av advokater som arbeider i foretaket, og atbare advokater og advokatfullmektiger kan drivevirksomhet utad på vegne av selskapet.

Etter gjeldende rett har advokatforetakadgang til å yte tilleggstjenester som har en natur-lig tilknytning til advokatvirksomheten, og advo-katforetak kan ha eiere som ikke er advokater, for-utsatt at disse utøver en vesentlig del av sin yrkes-aktivitet i selskapet. Det er utvalgets inntrykk atdet ikke er mange advokatforetak i Norge sombenytter denne adgangen til å yte sammensattetjenester eller ha eiere som ikke er advokater.Blant unntakene er enkelte advokatforetak somdriver med skatte- og revisjonsrådgivning, og somgjerne i tillegg er en del av multidisiplinære nett-verk. I Danmark og Sverige er det ikke adgang tilå yte sammensatte tjenester fra advokatforetak,men det er en begrenset adgang til å ha eiere somikke er advokater, se punkt 6.4.5 og 7.6. Nedenforvil det blir redegjort for utvalgets vurderinger avhva slags virksomhet advokatforetak bør kunnedrive. Hvem som bør kunne være eiere i advokat-foretak er drøftet i punkt 14.2.4.1.

14.2.3 Advokatforetak – formål og virksomhet

14.2.3.1 Hvilken virksomhet bør kunne drives i et advokatforetak?

Utvalget mener at advokatenes uavhengighet vilbli best ivaretatt hvis advokatforetaket har til for-mål å drive advokatvirksomhet. Advokaten skalvære uavhengig, ha lojalitet til klienten, ivaretafortrolighet overfor klienten og gi faglig objektiverettsråd. Hvis advokatforetak tilbyr andre tjenes-

ter og utøver andre typer virksomhet, vil dettepotensielt kunne påvirke advokatens håndteringav sakene for klientene. Utvalget peker på at detav hensyn til både klientene og advokatene er vik-tig at advokaten ikke kommer i situasjoner hvordet oppstår tvil om advokatens vurderinger ellermistillit til advokatens rolle i et advokatforetak.Dette vil særlig være en utfordring hvis advokat-foretak har en kompleks virksomhet eller harsammensatte formål med virksomheten.

Utvalget peker også på at det er flere særligerettigheter og plikter knyttet til advokatvirksom-heten, som ikke ville gjelde for annen virksomhetsom drives i det samme foretaket. Hensynet til åunngå vanskelige grensespørsmål tilsier derfor atadvokatforetak ikke bør utøve annen virksomhetenn advokatvirksomhet. Utvalget mener likeveldet vil være å gå for langt å fastsette et forbud motat advokatforetak i tillegg utøver virksomhet somikke er advokatvirksomhet. Det er nyttig for bådeklienter og samfunnet for øvrig at advokater kanbistå klienter med oppgaver som det er behov for,selv om virksomheten ligger utenfor det somomfattes av definisjonen av advokatvirksomhet.Advokater vil på denne måte også kunne dekkenye behov som måtte oppstå som følge av sam-funnsutviklingen og som det er naturlig og nyttigat advokater håndterer. Det er en forutsetning atvirksomheten som ikke er advokatvirksomhet,ikke kommer i konflikt med det grunnleggendekravet om uavhengighet, jf. lovutkastet § 21.

Definisjonen av advokatvirksomhet, slik utval-get har foreslått den i lovutkastet § 3 andre leddbokstav a, viser til at advokatvirksomhet erbistand som advokater vanligvis yter. Definisjonenhar således et dynamisk element. Utvalgets for-slag til en regulering som innebærer at advokat-foretakene skal ha til formål å drive advokatvirk-somhet, men som ikke fastsetter et forbud mot atdet i tillegg utøves annen virksomhet, må ses isammenheng med dette. Det gir rom for at defini-sjonen av advokatvirksomhet kan endres over tid.Hensikten er å sikre at reglene for advokatvirk-somhet retter seg mot og fanger opp den virksom-heten advokater faktisk driver med. Forutsetnin-gen er hele veien at advokaten har personligansvar for sin rådgivning, at det stilles krav til fag-lig dyktighet og at advokaten for øvrig praktisereri henhold til reglene for advokater og advokatvirk-somhet, herunder ivaretar kravet om uavhengig-het.

I hvilket omfang et advokatforetak kan drivemed annet enn det som er definert som advokat-virksomhet, uten å komme i konflikt med formåls-bestemmelsen, må bero på en konkret vurdering.


Utvalget ønsker ikke å sette en bestemt grense.Ved vurderingen mener utvalget at det sentralemå være at foretaket ikke mister karakter av åvære et advokatforetak. Blant annet bør det seshen til hvor naturlig det er at advokater yter denaktuelle tjenesten, og om tjenesten representereren dekning av nye behov som det er naturlig atadvokater dekker. Hvis det dreier seg om tjenes-ter som det er naturlig at advokater yter, bør detvære større rom for at advokatforetak i tillegg dri-ver slik virksomhet, enn i tilfeller hvor tjenesteneskiller seg markant fra den virksomheten advoka-ter ellers driver.

Det er foretaket som helhet som skal vurde-res. Hvis enkelte av advokatene i foretaket i detvesentlige har oppdrag som faller utenfor defini-sjonen av advokatvirksomhet, er det akseptabelt,så lenge foretaket som helhet har som formål ådrive advokatvirksomhet. Dette innebærer foreksempel at det bør være akseptabelt at en advo-kat påtar seg å lede et utvalg i en lengre periode,og gjør dette som et oppdrag gjennom advokatfo-retaket, såfremt advokatforetaket som sådant opp-fyller formålskravet.

Hvis foretaket i det vesentlige driver med virk-somhet som ikke er advokatvirksomhet, bør detikke være et advokatforetak. Dette ville være vil-ledende for publikum, og det må antas at det villepasse dårlig at reglene for advokater og advokat-virksomhet må følges når det utøves annen typevirksomhet. Etter utvalgets syn bør virksomheteni slike tilfeller deles og organiseres i forskjelligeforetak, slik at advokatvirksomheten utøves iadvokatforetaket, mens den øvrige delen av virk-somheten utøves i et «ordinært» foretak. Alterna-tivt kan advokaten påta seg andre typer oppdragetutenfor advokatvirksomheten. Det er da en forut-setning at oppdraget ikke svekker advokatensuavhengighet, slik det følger av lovforslaget § 22om adgangen til å kombinere advokatvirksomhetmed annen virksomhet.

Utvalget har vurdert behovet for å utpensle enmer finmasket grense for i hvilket omfang advoka-tene kan yte sammensatte tjenester, men har kom-met til at lovforslagets system og de rammenesom oppstilles, er tilstrekkelig.

Etter EØS-retten er det fastsatt enkelte krav avbetydning for reglene om organisering av advokat-virksomhet. Det følger av tjenesteloven § 23 førsteledd, som bygger på tjenestedirektivet artikkel 25,at tjenesteyterne i utgangspunktet står fritt til åyte flere slags tjenester, eller til å yte tjenester isamarbeid med andre tjenesteytere. Etter tjenes-teloven § 23 andre ledd bokstav a er det likevelanledning til å sette krav knyttet til tjenesteytere i

lovregulerte yrker, så langt dette er berettiget forå sikre etterlevelse av yrkesetiske regler, og nød-vendig for å sikre tjenesteyterens uavhengighetog upartiskhet. Når det gjelder selve begrensnin-gen i tjenesteloven § 23 første ledd, peker utvalgetpå at advokater og advokatfullmektiger kan yteflere slags tjenester, og at begrensningen i utval-gets forslag reelt sett ligger i at det fortsatt måvære naturlig å anse advokatforetaket som etadvokatforetak som driver advokatvirksomhet.Utvalget mener denne begrensningen er forenligmed tjenestedirektivet artikkel 24 nr. 2 ettersomden er nødvendig for å sikre at publikum ikke blirvilledet med hensyn til hva slags virksomhetadvokatforetaket driver. Det vil være i strid medyrkesetiske regler å fremstille virksomheten somen advokatvirksomhet, når den ikke er det.Begrensningen er dess-uten begrunnet i tvin-gende allmenne hensyn og er forholdsmessig, jf.tjenestedirektivet artikkel 24 nr. 2 siste punktum.

Når det gjelder adgangen til å yte tjenester isamarbeid med andre tjenesteytere, peker utval-get på at det er slik adgang for advokater. Advoka-ter kan enten yte tjenester i samarbeid med andretjenesteytere som er hjelpere, eller ved at andretjenesteytere yter sin tjeneste fra et annet foretak,for eksempel med grunnlag i en samarbeidsav-tale. De begrensningene som forslaget oppstiller idenne sammenheng, er nødvendige for å kunneha klare regler om når reglene for advokater, her-under de særlige privilegiene og pliktene for advo-katene, gjelder. Slik det fremgår av utvalgets vur-deringer, er de begrensningene som gjelder forandre tjenesteytere i advokatforetaket enn advo-katene og advokatfullmektigene, særlig begrunneti kravet om advokaters uavhengighet, jf. tjeneste-direktivet artikkel 25 nr. 1 bokstav a og tjeneste-loven § 2 andre ledd bokstav a.

14.2.3.2 Hvem bør yte tjenester utad fra et advokatforetak?

Utvalget mener at det bare bør være advokater ogadvokatfullmektiger som kan yte virksomhet utadpå vegne av advokatforetak. Dette skaper klareregrenser mellom advokatforetak og andre virksom-heter som vil kunne yte rettslig bistand etter lov-forslaget. Klienten skal være trygg på at det yteskvalifisert og uavhengig bistand fra et advokat-foretak, innenfor de rammevilkår og krav som stil-les til advokater. Det skal være forutberegnelighetog klarhet rundt representasjonen av klienten ogansvaret for klientens sak.

Kravet om at det bare er advokater og advokat-fullmektiger som kan yte virksomhet utad på


vegne av advokatforetak, forhindrer ikke at advo-katforetak har andre medarbeidere enn advoka-ter, advokatfullmektiger og de som utøver dealminnelige støttefunksjonene. Klientene kanvære tjent med at advokatforetakene tilføresannen ekspertise, og kvaliteten på advokatbistan-den kan høynes ved bistand fra personer medkompetanse innenfor de fagfelt som oppdrageneomfatter. Advokatforetakene bør derfor ha anled-ning til å ha medarbeidere med annen utdanning,praksis eller kompetanse, som for eksempel frarevisjon, skatt eller ingeniørfag. Det kan ogsåvære personer med juridisk kompetanse, som enjurist som ikke er ansatt som advokatfullmektig,eller en person med bachelorgrad i rettsvitenskap.Medarbeidere som ikke er advokater eller advo-katfullmektiger, må imidlertid opptre som hjel-pere og skal ikke kunne utøve virksomhet utad påvegne av foretaket. Som nevnt er det flere særligerettigheter og plikter knyttet til advokatvirksom-heten som ikke vil gjelde for annen virksomhetsom drives i det samme foretaket. For å avklareom reglene for advokatvirksomhet får anvendelse,må man derfor ta stilling til om den tjenesten somadvokater og advokatfullmektiger yter, er advokat-virksomhet eller ikke. Hvis det i tillegg skullevære slik at andre enn advokater og advokatfull-mektiger kunne drive virksomhet utad fra at advo-katforetak, ville det lett kunne oppstå uklarheterom slik virksomhet er ytt på vegne av en advokat,og dermed er omfattet av regelverket for advoka-ter, eller om virksomheten ikke er advokatvirk-somhet, og dermed ikke skal være omfattet avregelverket.

Det er utvalgets klare oppfatning at i den graden advokat eller advokatfullmektig organisererseg som en «stråmann» eller lignende for hjelpe-res virksomhet, vil dette ikke være i tråd medbestemmelsen om at advokatforetaket skal ha tilformål å drive advokatvirksomhet. For øvrig antaset slikt scenario å være lite aktuelt når forutsetnin-gen er at advokaten har personlig ansvar for sinrådgivning. I tillegg vil et slikt arrangement væreet markant brudd på advokatens forpliktelse til åvære uavhengig og for øvrig yte advokatbistand ihenhold til reglene for advokater og advokatvirk-somhet.

14.2.3.3 Det rettssøkende publikums behov for sammensatte tjenester ut over det advokatforetak kan tilby

Utvalget ser at det kan være fordelaktig for klien-ter å forholde seg til et foretak som tilbyr sam-mensatte tjenester fra flere profesjoner og har et

utvidet formål med sin virksomhet. Utvalgetmener at dette hensynet i vesentlig grad ivaretasved at lovforslaget opphever adgangsregulerin-gene for jurister. Det vil være anledning til å drivesammensatt virksomhet ved å tilby rettsligbistand og rådgivning fra jurister i foretak somdriver virksomhet innenfor andre områder somfor eksempel skatt, finans, revisjon eller forsik-ring. Foretak som driver sammensatt virksomhetkan, etter utvalgets forslag, ha ansatte juristersom yter rettslig bistand, men juristene kan ikkeha advokatbevilling.

Det er utvalgets oppfatning at det alt i dag tilen viss grad er slik at jurister yter rettshjelp påvegne av foretak og til foretakenes kunder. Detkan synes som om dette skjer i større utstrekningenn det er anledning til etter gjeldende rett. Utval-gets forslag fjerner denne grensegangen, ogåpner for at jurister som er ansatt i et foretak, vilkunne ivareta interessene til foretakets kunder,for eksempel ved at banker tilbyr sine kunderrettslig bistand, eller ved at forsikringsselskapersom tilbyr rettshjelpsforsikring, også håndtererkrav for kundene. Utvalgets forslag åpner for atjurister gis adgang til å opptre som prosessfull-mektig under rettergang. Ansatte jurister kansåledes ivareta behovet for rettslig bistand både iog utenfor rettergang. Utvalget mener derfor atpublikums behov for å kunne motta sammensattetjenester er tilstrekkelig godt ivaretatt selv omadvokatforetakene ikke kan ha som formål å utøveslik virksomhet.

Utvalget mener at det på samme måte sometter gjeldende rett bør være adgang for advokat-foretak til å være del av multidisiplinære nettverk.Reglene som gjelder for advokater, vil da baregjelde for advokatforetaket og ikke de andre fore-takene i det multidisiplinære nettverket. På dennemåten oppnås det en mer ryddig ordning enn medmultidisiplinære partnerskap.

14.2.3.4 Oppsummering

Utvalgets vurderinger av hva som bør være formå-let med advokatforetakenes virksomhet og hvemsom kan utøve virksomheten utad, innebærer atadvokatforetakene ikke kan tilby sammensatte tje-nester ved at personer som ikke er advokater, foreksempel yter andre typer rådgivningsbistand tiladvokatforetakets klienter. Utvalget mener imid-lertid ikke å fastsette et forbud mot at advokateneyter sammensatt virksomhet utad, for eksempelpå bakgrunn av bistand fra hjelpere. Når advoka-tene yter bistand, vil det være klare ansvarsfor-hold og klare rammevilkår for bistanden som ytes,


og hensynet til klienten vil etter utvalgets synvære tilfredsstillende ivaretatt.

Lovforslagets utgangspunkt om at advokat-foretaket skal drive med advokatvirksomhet inne-bærer at det er en grense for hvor langt advokat-foretaket kan gjøre annet enn det som er advokat-virksomhet. Videre ligger det en reell begrens-ning i at det bare er advokater og advokatfullmek-tiger som kan drive virksomhet utad på vegne avselskapet, og at utvalget foreslår at det bare eradvokater som kan være eiere.

14.2.4 Organisering av advokatforetak

Utvalget foreslår å videreføre gjeldende rett om atadvokatvirksomhet skal kunne drives i alle fore-taksformer. Det vil uansett være en forutsetning atforetaksformen og den konkrete utformingen avforetaket ikke kommer i konflikt med prinsippetom advokaters uavhengighet. Utvalget har tatthøyde for at organisering av advokatvirksomhetkan skje som samvirkeforetak, og har forslåttenkelte spesialreguleringer i lovforslaget som harvært nødvendig for denne typen organisering. Senærmere om dette i merknadene til lovforslaget§ 17 fjerde ledd.

Eiernes ansvar for foretakets forpliktelser føl-ger av den foretaksformen som er valgt. Foransvarlige selskaper er det i domstolloven § 232femte ledd første punktum fastsatt at det kan avta-les at selskapsdeltakerne ikke skal ha deltakeran-svar for erstatningsansvar som selskapet pådrarseg under advokatvirksomheten, når minst én avselskapets advokater er solidarisk ansvarlig medselskapet. I forarbeidene er det blant annet pektpå at erstatningskrav som følge av utøvelse avadvokatvirksomhet er av personlig karakter og atbegrensningene i advokaters adgang til å instru-ere sine kompanjonger i faglige spørsmål tilsier atikke alle deltakere bør hefte for feil den ene advo-katen gjør.54 Utvalget slutter seg til disse syns-punktene og mener denne adgangen til åbegrense deltakeransvaret for denne typen kravbør videreføres. Det er uklart for utvalget omdenne ansvarsfordelingen kunne vært avtalt medhjemmel i selskapsloven § 2-4 tredje ledd, uten atselskapet dermed ville kommet i konflikt meddefinisjonen av et ansvarlig selskap i selskaps-loven § 1-2 første ledd bokstav b.55 For å unngåtvil om dette foreslår utvalget at ordlyden i dom-stolloven § 232 femte ledd videreføres i lovutkas-tet § 17 sjette ledd. Bestemmelsen innebærer ikke

en begrensing i den adgangen advokatforetaksom drives som ansvarlig selskap ellers måtte hatil å avtale avvikende ansvarsfordeling etter sel-skapsloven.

For så vidt gjelder den enkelte advokats per-sonlige ansvar for feil og mangler ved advokattje-nesten som ytes, vises det til punkt 20.6.

14.2.4.1 Eierreguleringer

Utvalget er av den oppfatning at eierregulerin-gene slik de i hovedsak praktiseres i advokatfore-tak i Norge i dag, bør videreføres. Utvalget slutterseg til de generelle formuleringene i forarbeidenetil dagens regelverk i domstolloven: Bakgrunnenfor å regulere eierforholdene i advokatselskaperer ønsket om å opprettholde en selvstendig advokat-stand som ikke står i avhengighetsforhold tilandre enn klientene. En eier vil ha utstrakt mulig-het for innflytelse på virksomheten gjennom sitteierskap, noe som kan komme i konflikt med prin-sippet om at advokatene skal være både økono-misk og faglig uavhengige, og at advokatens lojali-tet skal ligge hos klienten. Dette er også begrun-nelsen i andre land hvor det er oppstilt eierbe-grensninger for advokatforetak. I Danmark kanandre ansatte enn advokater eie inntil ti prosent avaksjene eller andelene i selskapet, se punkt 6.4.5. ISverige er utgangspunktet at bare advokater kanvære eiere eller deleiere i et advokatselskap, sepunkt 7.6.

Advokatvirksomhet består ofte i å ivareta enklients interesser overfor en motpart. Ingen andreprofesjoner representerer klienter overfor mot-parter i så stor utstrekning som advokater. Advo-katvirksomhet særpreges derfor av et sterktbehov for å verne klientene mot at advokater påen eller annen måte kommer i et lojalitets- elleravhengighetsforhold til andre enn klienten. Etterutvalgets syn bør advokater derfor underleggessærlige regler for organisering av virksomheten,som sikrer et best mulig grunnlag for å ivaretahensynet til klientene. Samtidig er det et ønske atadvokater som utgangspunkt skal ha adgang til åorganisere sin virksomhet på den mest hensikts-messige måten innenfor den alminnelige lov-givning, men altså slik at enkelte særreguleringermå fastsettes av hensyn til advokatvirksomhetenssærpreg.

Utvalget foreslår at bare advokater som utøveryrkesaktivitet i foretaket, skal kunne være eiere iadvokatforetak. Dette innebærer tre begrensnin-ger: For det første er det ikke adgang til å haeksterne eiere, for det andre er det ikke adgang tilat andre ansatte enn advokater er eiere, og for det

54 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 69.55 Geir Woxholth, Selskapsrett, 5. utgave, 2014 s. 135 flg.


tredje innebærer det et krav om at advokater somer eiere, utøver yrkesaktivitet i foretaket.

Formålet med eierkravene er å ha rammer foradvokaters virksomhet som sikrer uavhengighetav andre interesser, herunder interessene til frem-mede investorer. Utvalget har vurdert om detteformålet kunne vært ivaretatt på andre måter, somfor eksempel ved å begrense eksterne eieres inn-flytelse, eller stille krav om at eksterne ellerinterne eiere har gjennomgått advokatutdanning,slik man har gjort i Danmark. I Danmark er detfor øvrig slik at alle eiere må utøve yrkesaktivitet iadvokatforetaket. Se punkt 6.4.5. Etter en vurde-ring av fordeler og ulemper, slik det fremgårnedenfor, har utvalget kommet til at den mest for-målstjenlige løsningen ikke er å åpne for at andreenn advokater som utøver yrkesaktivitet i foreta-ket, kan være eiere.

14.2.4.1.1 Eierbegrensninger – eksterne eiere

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det børvære anledning til å ha eksterne eiere i advokatfo-retak, viser utvalget til at advokatvirksomhet tradi-sjonelt ikke har vært finansiert ved fremmed kapi-tal. Advokatforetak driver en virksomhet som ivesentlig grad er kunnskapsbasert og i mindregrad kapitalkrevende. Det er derfor ikke stortbehov for at eksterne investorer skal kunne eta-blere eller kjøpe seg inn i advokatforetak. Hensy-net til utenforstående investorers mulighet til for-tjeneste, eller advokaters interesser i å kunne rea-lisere eierandeler, anses ikke å veie tungt i forholdtil hensynet til publikums behov for uavhengigadvokatbistand.

Videre mener utvalget at et forbud moteksterne eiere vil legge til rette for at advokatenekan utøve sin virksomhet under forhold som iminst mulig grad utfordrer og skaper dilemmaerknyttet til advokatens uavhengighet og lojalitet tilklienten. Eksterne eiere vil i første rekke ha kom-mersielle interesser i selskapet, og vil venteligvektlegge foretakets økonomiske interesser frem-for andre interesser. Det vil være i eiernes interes-ser å ivareta klienten som kunde, men utvalgetpeker på at det er en viktig forskjell mellom det åivareta klientens interesser ut fra kommersiellebetraktninger, og det å ivareta klientens interesserfordi advokaten er forpliktet til å opptre lojalt motklienten og sette klientens interesser foran egneinteresser. Forutsetningen om at advokaten gjøren uavhengig vurdering og utelukkende ivaretarklientens interesser, vil kunne svekkes hviseksterne eiere forfekter andre hensyn.

Allerede i dag synes advokater, både ansatteog eiere, særlig i større advokatforetak, å væreopptatt av økonomiske incitamenter og inntje-ningskrav. Advokatene må innrette seg etter advo-katforetakets krav til kundeprofil, salæravregning,forventet inntjening og så videre. Også advokatersom eiere har altså incitamenter og mål som erstyrt av økonomiske interesser. På den annen sideer det advokatene personlig som håndterer ogstår ansvarlig overfor klientene, for både den fag-lige og den etiske forvaltningen av klientensinteresser. Utvalget mener derfor at advokatenesom utøver yrkesaktivitet i advokatforetaket, erbest egnet til å sørge for at hensynet til foretaketsøkonomiske og kommersielle interesses avveiespå en riktig måte slik at disse hensynene ikkekommer i konflikt med de grunnleggende prinsip-pene om lojalitet til klienten og ivaretakelse av kli-entens interesser.

Eksterne eiere vil også kunne øke faren forinteressekonflikter. Det vil i praksis kunne by påstore problemer å håndtere interessekonflikterved salg og videresalg dersom andeler i advokat-foretak blir investeringsobjekt på det åpne marke-det. Og selv om man ser for seg en mer begrensetomsetningsadgang, vil det by på problemer. Utval-get viser til de utfordringene man ser allerede idag, knyttet til interessekonflikter ved sammen-slåing av advokatforetak.

Interessekonflikter mellom klienter og eierevil være vanskeligere å avklare enn de interesse-konfliktene som foreligger internt i foretaket. Forå gjennomføre en intern konfliktsjekk viderefor-midles ofte informasjon som ellers er taushetsbe-lagt, for eksempel klientens navn, hvem som ermotpart og kort om hva saken dreier seg om.Dette unntaket fra taushetsplikten er akseptabeltfordi informasjonen bare formidles internt tilandre advokater med taushetsplikt. Utvalget serdet ikke som aktuelt å lage et tilsvarende unntakfra taushetsplikten som omfatter eksterne eiere. Itillegg peker utvalget på at det vil kunne svekkeklientens tillitt til advokaten dersom for eksempelmotparten er eier i det advokatforetaket sombistår ham eller henne. Klienten må kunne væretrygg på at det ikke er eierinteresser hos advoka-ten som er i konflikt med klientens interesse.

Utvalget peker videre på at eierreguleringenfor advokatselskaper ikke bare skal bidra til åsikre at advokatselskaper er uavhengige avinteresser utenfor advokatbransjen, men ogsåsikre at advokatselskaper er uavhengige av andreadvokatselskaper. Dette søker utvalget å ivaretaved reglene om at advokatene som er eiere, må


utøve yrkesaktivitet i foretaket, og at advokaterikke kan være eiere i flere advokatforetak.

Et argument for å åpne opp for eksterne eiere iadvokatforetak er at det vil kunne bidra til å profe-sjonalisere og effektivisere driften ved at personermed ny kompetanse og innsikt har innflytelsegjennom sine eierposisjoner. Eierinnflytelse kanfor eksempel tenkes å bidra positivt til forret-ningsutvikling, rekruttering, nye virksomhetskon-septer, nye opplegg for økonomiforvaltning ogorganisasjonsutvikling. Dette vil igjen kunne bidratil å effektivisere virksomheten.

Utvalget ser at mulighetene for profesjonalise-ring og effektivisering av advokatforetak vil kunnevære positivt både for næringen og indirekte ogsåfor klientene. Utvalget mener likevel at hensynettil advokaters uavhengighet og advokaters lojalitettil klienten veier tungt, og mener at det er nødven-dig å fastsette eierkrav i advokatforetak for å iva-reta disse hensynene på en tilfredsstillende måte.Utvalget mener at hensynet til å profesjonalisereadvokatforetakene også kan ivaretas ved å åpnefor eksterne styremedlemmer i advokatforetak.

14.2.4.1.2 Eierbegrensninger – andre ansatte enn advokater i et advokatforetak

Utvalget peker på at det er mindre betenkelig medeiere som er «interne», det vil si andre ansatte iadvokatforetaket som ikke er advokater, enn medeksterne eiere. Samtidig gjør noen av de sammebetenkelighetene som for eksterne eiere seg gjel-dende. Utvalget viser til det som er sagt ovenforom at det er advokatene personlig som håndtererog står ansvarlig overfor klientene, for både denfaglige og den etiske forvaltningen av klientensinteresser. Utvalget mener derfor at det er advo-katene i advokatforetaket som er best egnet til åsørge for at hensynet til foretakets økonomiske ogkommersielle interesses avveies på en riktig måteslik at disse hensynene ikke kommer i konfliktmed de grunnleggende prinsippene om lojalitet tilklienten og ivaretakelse av klientens interesser.Dette gjelder også for advokatfullmektiger, somalltid yter rettslig bistand på vegne av en advokat.

På dette punktet vil det være behov for over-gangsregler for å ivareta de interne eiere somikke er advokater og som har hatt anledning til åvære eiere etter dagens regler. Utvalgets syn er atdisse bør få beholde sin eierposisjon. Ved en slikovergangsregel er også hensynet til Grunnloven§ 97 ivaretatt.

Etter alminnelig selskapsrett kan et selskapvære deltaker i andre selskaper. Utvalget foreslår

å videreføre ordningen med at holdingselskaperkan være eier i advokatforetak, under forutset-ning av at samtlige andeler av det eiende selska-pet eies av advokater som utøver yrkesaktivitet idet eide selskapet. Utvalget mener at uavhengig-hetsprinsippet for advokatvirksomhet ivaretas vedforutsetningen om eierens tilknytning til det eideselskapet, og ved reguleringen av at også deteiende selskapet er underlagt reglene om organi-sering av advokatforetak.

14.2.4.1.3 Krav til omfanget av eiernes yrkesaktivitet

Vilkåret om at advokater som er eiere må utøveyrkesaktivitet i selskapet, skal ivareta hensynet tilat den som er eier, har direkte befatning med ogstår til ansvar overfor advokatforetakets klienter.Utvalget foreslår ikke å videreføre vilkåret om atadvokaten må utøve en vesentlig del av sin virk-somhet i selskapet. Dette har dels sammenhengmed at utvalget foreslår en bestemmelse somregulerer advokaters adgang til å kombinereadvokatvirksomhet med annen virksomhet. Delsmener utvalget at det bør være en videre adgangfor den enkelte advokat til å utøve annen type virk-somhet enn hva dagens regler åpner for, så lengehensynet til uavhengighet er ivaretatt.

Utgangspunktet i lovforslaget er at advokaterkan kombinere advokatvirksomhet med annenvirksomhet når dette ikke går ut over advokatensuavhengighet. Utvalget mener at en slik regule-ring vil ivareta praktiske behov for at advokaterkan kombinere advokatvirksomhet med foreksempel gårdsdrift, kunstnerisk virksomhet, utø-velse av kreative yrker, undervisningsoppdrag,skriving av faglitteratur eller arbeid med verv iforbindelse med offentlige utvalg.

I tillegg foreslår utvalget at det legges inn etforbud mot at advokater kan være eiere i flereadvokatforetak, slik at det går en helt klar grensefor advokatens uavhengighet når det gjelder eier-posisjoner. Kravet til at en advokat som er eier måutøve yrkesaktivitet i foretaket, innebærer imidler-tid at advokaten i et visst omfang utøver yrkesakti-vitet i foretaket. Aktiviteten kan ikke være så ube-tydelig at formålet med eierkravene ikke oppnås,nemlig at eierne selv har befatning med og stårdirekte ansvarlig overfor advokatforetakets klien-ter. Det er ikke adgang til å være passiv eier, ellertil å utøve så liten yrkesaktivitet at advokaten i rea-liteten er en passiv eier.


14.2.4.2 Krav til styresammensetning

Utvalget foreslår å åpne for at advokatforetak somhar et styre, kan ha eksterne styremedlemmer.Andre enn advokater i selskapets styre vil kunnetilføre ledelsen kompetanse, innsikt og verdifullekunnskaper, knyttet til for eksempel drift avnæringsvirksomhet. Dette vil etter utvalgets synkunne åpne for muligheten til å profesjonalisereog effektivisere advokatforetakene. Utvalgetpeker på at advokatforetakenes uavhengighetførst og fremst blir ivaretatt ved eierreguleringen.Med unntak for de ansattes representasjonsrett,er det eierne som er advokater som velger styre-medlemmer og varamedlemmer. Utvalget menerat det dermed er ubetenkelig å åpne for at ikke-advokater eller utenforstående kan velges somstyremedlemmer. Utvalget mener imidlertid atdet bør trekkes en grense ved at flertallet av styre-medlemmene til enhver tid bør utgjøres av advo-kater som utøver yrkesaktivitet i selskapet.

Styret skal sørge for forsvarlig organisering ogføre tilsyn med virksomheten i advokatforetaket,noe som blant annet innebærer å sørge for atadvokatforetaket er organisert i tråd med reglenei denne loven.

For å sikre at uavhengighetsprinsippet ivare-tas for eksterne styremedlemmer, foreslår utval-get at det stilles krav om at styreverv ikke kanikke innehas av personer som utøver yrkesaktivi-tet i eller på annen måte er tilknyttet et annetadvokatforetak, av klienter eller av andre personersom medfører at advokatforetaket ikke har dennødvendige uavhengighet.

Advokatforetaket må også ellers opptre i trådmed uavhengighetskravet, som for eksempel vedå sette grenser for hvordan styremedlemmenesgodtgjørelse kan fastsettes. Etter utvalgets skjønnbør ikke godtgjørelsen til styremedlemmene fast-settes slik at styremedlemmene får en personligøkonomisk interesse i advokatforetakets driftsre-sultater.

14.2.4.3 Avhending av eierandel

Utvalget foreslår ikke å videreføre de særligereglene om avhendingsplikt i domstolloven § 231sjette ledd. Plikt til å avhende eierandelen når manikke lenger er aktiv i selskapet, følger allerede avkravet om at eiere må drive yrkesaktivitet i selska-pet. Det er utvalgets erfaring at den vanligeordningen i partneravtaler i advokatforetak er atadvokaten trer ut når han ikke lenger utøveryrkesaktivitet i foretaket. Utvalget mener at detikke er nødvendig med særregulering i lov, men

at den nærmere regulering for avhending av eier-andel gjøres ved avtale.

14.2.5 Internadvokater

Utvalget foreslår å videreføre adgangen til å haansatte advokater i bedrifter, organisasjoner ogdet offentlige som yter advokatbistand til arbeids-giveren. Utvalget har valgt å gi denne gruppenadvokater betegnelsen internadvokater. Det erutvalgets syn at ordningen har lang tradisjon oghar fungert godt i Norge. Ordningen gir arbeids-giverne god tilgjengelighet til rettslig bistand, ogdet kan gi økonomiske besparelser for en virk-somhet å benytte internadvokater istedenfor åsøke ekstern advokatbistand. En internadvokat vilha inngående kjennskap til virksomheten, noesom vil ha betydning for kvaliteten på advokat-bistanden. En annen fordel er at internadvokaterer bundet av de advokatetiske reglene og at desom advokater har en plikt til å fremme rett oghindre urett. Dette grunnleggende utgangspunktkan gi internadvokater en viktig posisjon somforetakets «vaktbikkje» og sørge for at virksom-heten handler innenfor lovverket og andre retts-lige rammer.

Internadvokatens tilknytning til klienten kanimidlertid være problematisk sammenholdt medkravet om at advokater skal være uavhengige.Kravet innebærer blant annet at advokaten skalvære økonomisk og faglig uavhengig. Advokatenskal ivareta klientens interesser, men skal ha til-strekkelig frihet fra klientens ønsker til at han kanvære objektiv i sine faglige vurderinger. Gjennomansettelsesforholdet står internadvokater i etavhengighetsforhold til sin klient, som kan væreuheldig. For eksempel vil advokaten kunne hapersonlige motiver for opprykk og utvikling iorganisasjonen, ledelsen kan ha forventninger tiladvokaten, og det kan være problematisk foradvokaten å gi upopulære råd.

På den annen side vil arbeidstakernes vernmot usaklig oppsigelse være med på å beskytteinternadvokatens uavhengighet. Internadvokatenkan ikke sies opp fra stillingen fordi han eller hungir et rettslig råd arbeidsgiveren ikke liker. Enekstern advokat vil klienten kunne «si opp» nårsom helst hvis klienten ikke er fornøyd. Utvalgetpeker imidlertid på motstykket til dette, nemlig aten internadvokat ikke kan forlate klienten annetenn ved å bytte arbeidssted, noe som vil være merdramatisk enn at en privatpraktiserende advokatvelger å avslutte et klientforhold. Likevel antarutvalget at ansettelsesforholdet normalt vil bidratil at advokaten tør å ta upopulære valg og være


streng i sine vurderinger av om foretaket handler itråd med rettslige krav, fordi internadvokaten vilkunne gi råd uten å være påvirket av å måtte «tek-kes klienten» for å få flere oppdrag, eller å tenkepå salærkostnader for klienten.

Et annet moment er at det normalt vil værestørre distanse mellom en privatpraktiserendeadvokat og hans klient, enn mellom en intern-advokat og hans klient. Internadvokaten befinnerseg daglig hos klienten og vil være en del av denforretningskulturen som utvikler seg hos arbeids-giveren.

Etter utvalgets syn er det, tatt alle disseomstendighetene i betraktning, behov for noensærregler for å beskytte internadvokatenes uav-hengighet.

For det første må det gjelde et instruksjonsfor-bud overfor internadvokater, slik at de ikke kaninstrueres av arbeidsgiveren i sitt faglige arbeideller om sine advokatetiske vurderinger. Lovfor-slagets regler om instruksjonsforbudet for intern-advokater er langt på vei det samme som for advo-kater generelt. For internadvokater innebærerinstruksjonsforbudet et unntak fra arbeidsgive-rens alminnelige styringsrett. Utvalget har kom-met til at det bare er en overordnet internadvokatsom bør kunne instruere en internadvokat omden faglige utførelsen av arbeidet. Andre lederekan ikke gi slike instruksjoner. Arbeidsgiveren vilimidlertid ha rett til å bestemme over håndterin-gen av en sak, på samme måte som klienter gene-relt.

For det andre er det viktig at internadvokatener seg bevisst sin posisjon og at advokatrollen kre-ver en viss avstand til egen klient for at advokatenskal kunne gi god faglig veiledning. Dette gjelderogså overfor foretakets ledelse og andre i virk-somheten. Utvalget foreslår ikke noen særligregulering av dette, men mener at det vil følge avat internadvokater er underlagt regelverket foradvokater generelt, herunder kravet om uavhen-gighet.

For det tredje foreslår utvalget enkelte særre-guleringer av hvordan internadvokater skal inn-plasseres i virksomheten, og begrensinger ihvilke oppgaver en internadvokat kan påta seg.Formålet med disse reglene er å ivareta hensynettil uavhengighet og sikre at internadvokater kanutøve advokatvirksomhet i tråd med deres lov-festede profesjonsforpliktelser og rettigheter.Disse forslagene er drøftet nærmere nedenfor.Dersom internadvokaten er ønsket i en annenposisjon i virksomheten, eller selv ønsker å utøvevirksomhet ut over de rammebetingelsene somsettes for internadvokater, vil vedkommende i ste-

det kunne utøve rettslig bistand i stilling somjurist i virksomheten, slik utvalgets forslag forøvrig åpner for.

14.2.5.1 Hvem internadvokater kan yte bistand til

Når det gjelder internadvokaters adgang til å ytebistand til andre enn arbeidsgiveren, mener utval-get at gjeldende rett hovedsakelig bør videreføres,men med noen presiseringer.

En internadvokat som er ansatt i det private,kan yte advokatbistand til selskaper som inngår ikonsern med arbeidsgiveren. Utvalget peker på atdette gir mulighet til å organisere de juridiske tje-nestene i et eget selskap. En slik organisering ergodt egnet til å ivareta det overordnede prinsippetom at advokater skal være uavhengige. Organise-ring av juridiske tjenester i eget selskap fremstårimidlertid som mest aktuelt for større virksomhe-ter som har flere advokater ansatt. Det foreslåsderfor ikke en generell regel om å pålegge slikorganisering av internadvokater.

Internadvokater bør, på samme måte som idag, også kunne yte bistand til virksomheter sominngår i konsernlignende strukturer med arbeids-giveren, det vil si der hvor det er samme eier-interesser bak strukturen, selv om den ikke opp-fyller definisjonen av et konsernforhold etter foreksempel aksjeloven § 1-3.

Internadvokater i det offentlige kan yteadvokatbistand til andre offentlige virksomhetersom samarbeider med arbeidsgiveren. For intern-advokater i det private forutsettes det at selska-pene henger sammen i en eierstruktur medarbeidsgiveren. For internadvokatene i det offent-lige har utvalget kommet til at det bør være til-strekkelig at det foreligger et samarbeid medandre virksomheter som er offentlige. Dette byg-ger på at det offentlige kan ses som en stor enhetsom ivaretar befolkningens behov, og utvalgetmener det bør være anledning for offentligeenheter til å samarbeide om advokattjenester.Dette åpner for eksempel for at flere kommunergår sammen om å organisere advokattjenester i etinterkommunalt selskap. Videre kan en offentligadvokat yte advokattjenester til et selskap som haroffentlige oppgaver og som er eiet av et offentligorgan.

Utvalget foreslår at internadvokatene, i tilleggtil å yte advokatbistand til arbeidsgiveren og tilkonsernet eller andre offentlige virksomheter,også kan yte bistand til andre i interessefellesskapmed arbeidsgiveren. Når internadvokater i det pri-vate yter bistand til andre i interessefellesskapmed arbeidsgiveren, må bistanden samtidig iva-


reta arbeidsgiverens interesser eller interessenetil konsernet. Når internadvokater i det offentligeyter bistand til andre i interessefellesskap medarbeidsgiveren, må bistanden samtidig ivaretaarbeidsgiverens interesser eller interessene tiloffentlige virksomheter som samarbeider medarbeidsgiveren. Utvalgets forslag innebærer atdersom det foreligger et interessefellesskap mel-lom en kommune og en privat aktør eller enprivatperson, kan en internadvokat i det offentligeyte bistand også til den private aktøren. Interesse-fellesskap kan for eksempel foreligge når arbeids-giveren er en av flere parter i en tvist. Utvalgetmener at det i slike tilfeller er hensiktsmessig atinternadvokaten kan prosedere for domstolene,bistå eller på annen måte representere bådearbeidsgiveren og de øvrige partene.

Når internadvokaten yter bistand til andre iinteressefellesskap med arbeidsgiveren, må intern-advokaten følge reglene i lovutkastet som gjelderfor advokatbistand til eksterne klienter.

Lovforslaget åpner ikke for å drive virksomhethvor forretningskonseptet er at internadvokatenyter bistand til andre enn arbeidsgiveren, ellerhvor dette er den praktiske konsekvensen avorganiseringen av internadvokatenes virksomhet.Når utvalget foreslår at internadvokatene kan ytebistand til andre i interessefellesskap medarbeidsgiveren, er dette rettet mot tilfeller hvordet foreligger konkret og gjerne sporadiskinteressefellesskap, for eksempel i en konkrettvist som tilfeldigvis oppstår i en prosess sominvolverer arbeidsgiveren og andre aktører. Utval-get presiserer at arbeidsgiveren ikke generelt kantilby internadvokatenes advokatbistand til kunder,og at dette gjelder uansett om advokatbistandenytes som del av de interessene kundeforholdetskal ivareta, eller om bistanden går ut over deinteressene kundeforholdet opprinnelig gjelder.Ønsker arbeidsgiveren å yte slike tjenester til sinekunder, kan det gjøres av ansatte jurister, menikke av advokater.

Utvalget foreslår ikke å stenge for at det skalkunne betales for internadvokatens bistand tilandre, men mener at slik betaling skal baseres påkostnadsdekning. Utvalget understreker at envirksomhet ikke skal ha anledning til å tjene pen-ger på internadvokatenes bistand til andre og såle-des ikke kan drive noen form for salg av advokat-tjenester med økonomisk fortjeneste som formål.

14.2.5.2 Særreguleringer for internadvokater

Utvalget mener at det er behov for særreguleringav organiseringen av internadvokater innad i virk-

somheten. Utgangspunktet skal være at intern-advokater innplasseres i virksomheten på en slikmåte at advokatenes uavhengighet ivaretas.

Lovforslaget innebærer at internadvokaterskal ha samme rettigheter og plikter som andreadvokater, herunder rett og plikt til taushet. For åforhindre misbruk eller spekulasjoner om mis-bruk, for eksempel om at internadvokaten benyt-tes for å unndra dokumenter som ellers ville værttilgjengelige for innsyn, mener utvalget det eravgjørende med klare skiller mellom advokatvirk-somheten og den øvrige virksomheten til arbeids-giveren. Slik mistanke kan også svekke tillitten tilinternadvokatene. Når internadvokaten trekkesinn i en sak, skal det være klart at vedkommendehar rollen som advokat, og ikke har noen annenrolle eller funksjon. Dette er ment å innebære eninnskjerping av dagens praksis, som etter utval-gets syn er nødvendig for fullt ut å kunne opprett-holde likestillingen mellom internadvokater ogandre advokater, slik utvalget ønsker.

Utvalget har vurdert om det bør fastsettesregler om at internadvokatene skal sitte fysiskadskilt fra de øvrige ansatte i en virksomhet. Ide-elt sett bør internadvokatene sitte adskilt fraresten av virksomheten, men utvalget har kom-met til at det kan blir uforholdsmessig byrdefullt åoppfylle et slikt krav. Utvalget mener at en over-kommelig og hensiktsmessig løsning er at en virk-somhet som har ansatt flere advokater, organise-rer disse i en egen enhet, som et «juridisk kon-tor».

Er det én advokat ansatt i virksomheten, kandet etter utvalgets syn ikke kreves at det opprettesen egen enhet, men for å sikre en viss uavhengig-het fra den øvrige virksomheten, bør intern-advokaten være innplassert i virksomhetens hie-rarki direkte under øverste nivå. Hva som skalanses som «øverste nivå» og hva som er «virksom-heten», beror på en konkret vurdering. Foreksempel antar utvalget at en etat i en kommunekan ha ansatt en internadvokat, forutsatt at advo-katen er direkte underordnet etatens leder. Ord-lyden er valgt for å gi virksomhetene et visstspillerom med hensyn til hva som er hensiktsmes-sig organisering. Internadvokatens uavhengighetmå imidlertid ivaretas i denne vurderingen.

For internadvokater i private foretak, sammen-slutninger mv. er det et formål å sikre at intern-advokaten i størst mulig grad kan yte advokatbi-stand uavhengig av de forretningsmessige struk-turene og beslutningene i foretaket. Advokatenebør derfor ikke være plassert i «linjen». Det skalvære en distanse mellom advokatene og de somtreffer de forretningsmessige beslutningene. Det


er et mål at internadvokaten i sitt forhold til klien-ten i størst mulig grad har samme forutsetningerfor å opptre uavhengig som det en advokat i etadvokatforetak har i forholdet til sine klienter. Forinternadvokater i det offentlige er det et mål åsikre distanse til de personene som utøver forvalt-ningsmyndighet.

Utvalget mener videre at internadvokater ikkebør utøve virksomhet for arbeidsgiveren som kangå ut over deres uavhengighet. Det skal i størstmulig grad være klare linjer for når internadvoka-ten opptrer som advokat, og når advokaten even-tuelt opptrer i en annen rolle. Bakgrunnen fordette er for det første at advokaten ikke bør være«selvprosederende» i sin rolle som internadvokat.Advokaten skal ikke forsvare sine egne avgjørel-ser. Dette er ikke i tråd med advokatens rolle somen uavhengig rådgiver som skal være objektiv isine faglige vurderinger. Utvalget mener at hvisinternadvokaten skal påta seg andre roller ennadvokatrollen for samme arbeidsgiver, bør dettegjøres i en annen stilling enn stillingen som inter-nadvokat.

I den grad advokaten deltar i ledelsen, leder-grupper e.l., bør advokaten ha gjort en grundigvurdering av om det er mulig å kombinere dettemed advokatrollen. Hvis det dreier seg om ledelseav den forretningsmessige virksomheten, vil detteetter utvalgets syn lett komme i konflikt med kra-vet om uavhengighet. Andre ledelsesoppgaver, foreksempel administrative og organisatoriske, fin-ner utvalget det mindre betenkelig at internadvo-katen påtar seg. På samme måte bør ikke intern-advokater i det offentlige lede virksomhet som tarforvaltningsmessige beslutninger. Som for intern-advokater i det private, vil dette etter utvalgets synlett komme i konflikt med kravet om uavhengig-het. Er det derimot spørsmål om ledelse avadministrativ karakter, vil det være mindre beten-kelig med hensyn til advokatrollen.

Utvalget mener ikke å stenge for at en intern-advokat i det offentlige dels har stilling som advo-kat og dels stilling som saksbehandler, hvis rol-lene kan kombineres uten at dette påvirker advo-katens uavhengighet. Advokaten kan for eksem-pel ikke være saksbehandler i barnevernssakerog opptre som advokat i samme sakstype. Hvisadvokaten derimot har deltidsstilling som saksbe-handler innenfor området til lov 27. juni 2008 nr.71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan-og bygningsloven), vil det antakelig være uproble-matisk at advokaten også har stilling som advokati barnevernssaker. Tilsvarende kan internadvoka-ter i det private kombinere stillinger, forutsatt at

det ikke går ut over internadvokatens uavhengig-het.

Internadvokatene står i et økonomisk avhengig-hetsforhold til sin arbeidsgiver. Internadvokatenenyter imidlertid stillingsvern etter alminneligearbeidsrettslige regler. Sånn sett kan det hevdesat det for advokater i advokatforetak, som ikkenyter et slikt vern for klientrelasjonene, i enkeltetilfeller kan være mer problematisk å opptre øko-nomisk uavhengig. Advokater i advokatforetakkan imidlertid ikke inngå avtaler om salær somgjør at advokaten er økonomisk interessert i utfal-let av en sak. Utvalget mener at tilsvarende prin-sipp bør gjøres gjeldende for på samme måte åsikre internadvokaters økonomiske uavhengig-het i den enkelte sak. Lønn og annen godtgjørelsebør ikke fastsettes på en slik måte at det går utover advokatens uavhengighet. På samme måtesom at salæret ikke skal være knyttet til resultateti saken for advokater i advokatforetak, menerutvalget at heller ikke internadvokaters lønnsfast-settelse bør gjøres avhengig av utfallet av en enkeltransaksjon, en serie av transaksjoner eller utfalletav en sak. Ved en bonusordning bør det foreksempel ikke være anledning til å relaterebonusutbetaling til resultatet av en internadvokatsoppdrag, men kriteriene bør kun være knyttet tilvirksomhetens totale økonomiske resultat.

Utvalget mener at reglene om hvordan intern-advokater opptrer utad bør videreføres. Intern-advokater som opptrer utad, skal ikke gi inntrykkav at det ytes frittstående advokatvirksomhet.

14.2.6 Organisasjonsadvokater

Utvalget foreslår å videreføre organisasjonsadvo-katers adgang til å utøve advokatvirksomhet, ogslutter seg til de hensynene som ligger bak orga-nisasjonsadvokaters adgang til å yte advokatbi-stand til medlemmer og andre etter gjeldenderett. Utvalget peker på at adgangen til å yte advo-katbistand til medlemmer av for eksempel fag- oginteresseorganisasjoner dekker et viktig retts-hjelpsbehov.

Selv om utvalgets forslag har en noe brederenedslagsfelt enn dagens regelverk, har utvalgetfunnet det hensiktsmessig å videreføre begreps-bruken med organisasjonsadvokater. En organisa-sjonsadvokat er en ansatt advokat som yter advo-kattjenester til medlemmer eller andre, men ikketil arbeidsgiveren. Hvis en advokat yter bistandtil arbeidsgiveren, opptrer vedkommende sominternadvokat. Organisasjonsadvokaten har altsåeksterne klienter og må følge lovutkastets reglerom bistand til eksterne klienter. Utvalget legger til


grunn at begrepet «ansatt» ikke stenger for atadvokater kan ta kortere engasjementer ellerenkeltoppdrag som organisasjonsadvokat.

Utvalgets lovforslag innebærer en noe annentilnærming enn domstollovens regler om organi-sasjonsadvokater. Som nevnt, har utvalgets for-slag et noe bredere nedslagsfelt, men den grunn-leggende forutsetningen for utvalgets forslag er atdet ikke skal være et økonomisk formål med denadvokatvirksomheten som utøves av organisa-sjonsadvokater. Med dette mener utvalget at orga-nisasjonen eller enheten ikke skal ha et profitt-motiv eller økonomisk overskudd som formålmed advokatvirksomheten, og at organisasjoneneller enheten ikke skal tjene penger på advokat-virksomheten. Dette bygger på de samme hensy-nene som ligger til grunn for utvalgets vurderin-ger av eierreglene og at advokatforetak ikke skalha eksterne eiere, jf. punkt 14.2.4.1.1. Når arbeids-giveren ikke har som formål å tjene penger påadvokatvirksomheten, ligger det til rette for atadvokaten kan være uavhengig i sin virksomhetog ivareta klientens interesse uavhengig avarbeidsgiverens økonomiske formål.

Vilkåret om at det ikke skal være et økono-misk formål med virksomheten skal blant annethindre omgåelse av eierbegrensningene for advo-katforetak. Utvalget mener at når denne begrens-ningen er på plass, bør det være adgang til å ytebistand som organisasjonsadvokat både fraforeninger og lag, stiftelser og ideelle foretak ogfra andre enheter. Utvalget presiserer at det vilvære en uthuling av reglene om organisering avadvokatvirksomhet dersom organisasjonen ellerenheten har et økonomisk formål som for eksem-pel innebærer at en eier eller medlemmene kan taut utbytte fra advokatvirksomheten eller at enforening har som mål å gå med overskudd fraadvokatvirksomhet. Hvis enheten genererer over-skudd som deles ut til advokatene eller andre, mådet vurderes om enheten i realiteten er et advokat-foretak som gir avkastning, og da skal reglene omorganisering av advokatvirksomhet følges. Utval-get mener derimot er det ikke noe i veien for at enforening har som formål å ivareta medlemmenesøkonomiske interesser, eller at en stiftelse harsom formål å ivareta noen andres økonomiskeinteresse.

Utvalget foreslår ikke å stenge for at det kanbetales vederlag for organisasjonsadvokatensbistand, men mener at premisset må være at beta-lingen baseres på kostnadsdekning. Dette inne-bærer blant annet at krav om sakskostnader ettertvisteloven ikke kan omfatte mer enn reelle kost-nader for arbeidsgiver.

Utvalget peker på at selv om organisasjonsad-vokatene er ansatt og lønnet av organisasjoneneller enheten de utøver advokatbistand på vegneav, vil organisasjonsadvokatenes klientrelasjonvære slik som for advokater i advokatforetak. For-holdene stiller seg annerledes for internadvoka-tene ved at det er arbeidsgiveren som er intern-advokatens klient. Hensynet til uavhengighet gjørseg derfor ikke gjeldende på samme måte fororganisasjonsadvokatene som for internadvoka-tene. Det foreslås derfor ikke at organisasjons-advokater ikke skal utøve virksomhet for sinarbeidsgiver som kan gå ut over organisasjons-advokatens uavhengighet, jf. lovutkastet § 18tredje ledd. Lovforslaget § 22 om adgangen til åkombinere advokatvirksomhet med annen virk-somhet gjelder imidlertid generelt.

Instruksjonsforbudet må gjelde for organisa-sjonsadvokater, slik at de ikke kan instrueres avarbeidsgiveren i sin faglige utførelse av detenkelte oppdrag. Arbeidsgiveren kan naturlig nokheller ikke instruere i egenskap av klient. At orga-nisasjonsadvokatene må innrette seg etterarbeidsgiverens føringer når det gjelder hvilkeoppdrag advokaten kan påta seg, og de økono-miske rammer for oppdragene, bør etter utvalgetssyn være forenlig med kravet til uavhengighet. Senærmere om dette i merknadene til lovutkastet§ 19 tredje ledd i kapittel 30.

Utvalget ser ikke behov for å begrense hvemorganisasjonsadvokater kan yte advokatbistandtil, så lenge advokatvirksomheten ikke har et øko-nomisk formål. Organisasjonsadvokaters advokat-bistand kan for eksempel være basert på medlem-skap i en forening, hvor organisasjonsadvokatener ansatt i foreningen. Et eksempel er advokatersom er ansatt i fagforeninger og som yter rettsligbistand til de organiserte, for eksempel i enarbeidstvist. Utvalget ser heller ikke behov for åstille krav om at foreningen må ha et bestemt for-mål eller virkeområde. En forening kan være opp-rettet alene med det formål å yte rettslig bistandtil medlemmene. Utvalgets forslag innebærer aten organisasjonsadvokat kan være ansatt i et ide-elt foretak eller en stiftelse og yte advokatbistandknyttet til forhold som det ligger innenfor forenin-gens eller stiftelsens ideelle formål å ivareta. Eteksempel på dette er bistand fra advokater ansatt ien stiftelse som driver fri rettshjelp til vanskelig-stilte.

Etter utvalgets erfaring er det tradisjon for atorganisasjonsadvokater også yter advokatbistandtil arbeidsgiveren. Forslaget legger derfor opp tilat advokater som er ansatt i en organisasjon ellerannen enhet som driver advokatvirksomhet etter


reglene for organisasjonsadvokater, kan fungeresom både organisasjonsadvokater og intern-advokater. Dette forutsetter at advokaten da til enhver tid oppfyller reglene for henholdsvis intern-advokater og organisasjonsadvokater i den rollenadvokaten opptrer i.

Advokater i advokatforetak kan ikke inngåavtaler om salær som gjør at advokaten er økono-misk interessert i utfallet av en sak. Utvalgetmener at for å ivareta organisasjonsadvokatenesuavhengighet, skal organisasjonsadvokaterslønnsfastsettelse ikke være avhengig av foreksempel utfallet av saker som advokaten håndte-rer. Hvis det avtales en bonusordning, bør det foreksempel ikke være anledning til å relaterebonusutbetaling til et økonomisk resultat av enorganisasjonsadvokats oppdrag.

For øvrig viser utvalget til at organisasjonsad-vokater etter lovforslagets system vil være under-lagt bestemmelsen om adgangen til å kombinereadvokatvirksomhet med annen virksomhet, somigjen er utslag av uavhengighetsprinsippet. Detteinnebærer at organisasjonsadvokatene ogsåinnenfor organisasjonen må innrette sin virksom-het slik at de ikke på vegne av organisasjonen utø-ver annen virksomhet som vil gå ut over deresuavhengighet. Det vises til lovforslaget § 22 omadgangen til å kombinere advokatvirksomhet medannen virksomhet og til merknadene til dennebestemmelsen i kapittel 30. Når en organisasjons-advokat yter advokatbistand, må det for øvrigfremgå at advokaten er ansatt, og i hvilken organi-sasjon advokaten er ansatt.


Kapittel 15

Taushetsplikten

15.1 Taushetspliktens begrunnelse og formål

15.1.1 Tillitsforholdet mellom advokat og klient

Hovedbegrunnelsen for advokatens yrkesmessigetaushetsplikt er klientens behov for å kunne søkerettslig bistand i fortrolighet. Advokatens rett ogplikt til ikke å videreformidle opplysninger mottattfra eller på vegne av klienten er et viktig virkemid-del for å sikre denne fortroligheten. Individenesinteresse i et tillitsforhold mellom klient og advo-kat, og samfunnets anerkjennelse av et sliktbehov, er bakgrunnen for at taushetsplikten foradvokater står særlig sterkt. I likhet med enkelteandre yrkesgrupper, som prester og leger, der til-svarende behov for fortrolighet gjør seg gjel-dende, omtales gjerne denne forsterkede taus-hetsplikten som kallsmessig. For å ivareta konfi-densialiteten, er det nødvendig at også advokatenshjelpere, for eksempel advokatfullmektiger, advo-katassistenter og IT-konsulenter som advokatenengasjerer, pålegges den samme forsterkede taus-hetsplikten som advokaten.

Klientens rett til å søke rettsråd i fortroligheter grunnleggende for vår rettsstat og rettspleie ogeksisterte som et rettsprinsipp allerede i romer-retten. Klienten, enten det er tale om en personeller et foretak, skal kunne søke rettshjelp uten årisikere at advokaten bringer opplysninger videretil påtalemyndighet, domstoler, motparter ellerandre. Fortrolighetsforholdet mellom klient ogadvokat er en forutsetning for at advokaten skalkunne motta relevante opplysninger fra klientenog dermed få det nødvendige grunnlaget for åkunne avgjøre hvordan klientens interesser kanivaretas på best mulig måte. På denne måten sik-res klienten tilgang til relevant rettslig bistand.

Ikke bare klientens informasjon til advokaten,men også advokatens råd må være omfattet avtaushetsplikten. Er det muligheter for at en mot-part, domstolene eller allmenheten vil kunne få til-gang til innholdet i advokatrådet, må advokaten

forventes å ta dette i betraktning ved utformingenav rådet. Resultatet kan bli et lite balansert råd,uten at svake punkter eller prosessrisiko blirpåpekt, eller et råd hvor innholdet snarere blirbestemt av taktiske overlegninger enn rettsligevurderinger.

Uten et fortrolighetsforhold er det grunn til åfrykte at folk ville blitt tilbakeholdne med å opp-søke juridisk bistand. Ikke bare individet, menogså øvrige samfunnsaktører som domstolene,forvaltningen og private motparter er tjent med atborgerne kan søke rettsråd i fortrolighet.

I norsk rettstradisjon bygger domstolene i storgrad på at advokatene klargjør og fører saker.Kjenner ikke advokaten klientens sak tilstrekkeliggodt, er det en risiko for at domstolenes avgjørel-ser materielt sett vil bli uriktige. At advokaten harbest mulig innsikt i saken, vil også kunne bidra tilå redusere antall saker som bringes inn for dom-stolene til tross for at de er «håpløse» eller burdevært løst utenrettslig. På tilsvarende måte som fordomstolene vil en advokat som opptrer som parts-representant i saker for forvaltningen, ha en viktigfunksjon for å bidra til en effektiv og materielt settriktig saksbehandling.

Også i advokatens øvrige funksjoner, som vedrådgivning og representasjon overfor andre pri-vate parter, er samfunnet tjent med at advokatenhar full innsikt i klientens saksforhold, og at hankan gi råd uten tanke på at andre kan få innsyn irådet. Riktig funderte rettsråd bidrar til at klien-tene etterlever rettsreglene. Samfunnsmessig erdet også ønskelig at flest mulig saker løses i min-nelighet, enten før det oppstår en konflikt, eller ihvert fall før den er brakt inn for offentlige tviste-løsningsorganer. Advokatens innsikt og åpenhjer-tige råd i saken kan være vesentlig for at parteneskal kunne komme til enighet om en løsning.

Ettersom advokatens taushetsplikt er begrun-net i klientens krav på fortrolighet, vil klientenssamtykke oppheve taushetsplikten. Klienten stårfritt til å opplyse omverdenen om sine betroelsertil advokaten, og han eller hun må ha anledning tilå la advokaten videreformidle dem, med mindre


andre sterke hensyn skulle tilsi at advokaten like-vel bør behandle opplysningene fortrolig.

15.1.2 Vern av andre enn klientens interesser

Også andre interesser enn hensynet til tillitsfor-holdet mellom klient og advokat kan begrunnetaushetsplikt for advokater. Gjennom arbeidet forklienten får advokaten kjennskap til opplysningerav privat karakter. Hensynet til personvernet forden opplysningene angår, kan da tilsi at advokatenikke bør ha anledning til å videreformidle dem.Andre enn klientens behov for fortrolighet vernesgjennom en rekke ulike lovbestemmelser omtaushetsplikt, se punkt 15.6.

I straffesaker vil det ofte tilflyte advokatenebetydelige mengder personopplysninger der kli-entens rett til fortrolighet ikke underbygger noentaushetsplikt, for eksempel fordi opplysninger frapolitiet i en straffesak gjelder andre enn klientensforklaringer. I slike tilfeller er det behovet for åunngå spredning av personopplysninger ellerandre typer sensitiv informasjon som tilsier atadvokaten bør være underlagt taushetsplikt. Detteer også det bærende hensynet bak reglene omtaushetsplikt om personopplysninger som gjelderfor de øvrige profesjonelle aktørene ved retter-gang, for eksempel for dommere, sakkyndige ogrepresentanter for påtalemyndigheten, jf. domstol-loven § 63a og politiregisterloven § 23.1 Det erogså tilsvarende regler i forvaltningsloven.2

I sivile saksforhold vil det kunne fremkommeopplysninger som av hensyn til andre enn klientenikke bør kunne videreformidles. For eksempelkan det fremkomme opplysninger av privat karak-ter i saker knyttet til barn, arvetvister og saker ompersonskadeerstatning.

Også hensyn av mer forretningsmessig karak-ter bør vernes ved taushetsplikt. Det kan foreksempel gjøre stor skade for en bedrift om advo-katen skulle røpe opplysninger om forretnings-virksomheten som det av konkurransemessigehensyn er viktig å holde hemmelig. For å unngåspredning av slik sensitiv informasjon er det viktigat advokaten er underlagt taushetsplikt. Også forforretningshemmeligheter fastsetter domstollo-ven og straffeprosessloven taushetsplikt for deøvrige profesjonelle aktørene ved rettergang. Til-svarende er forretningshemmeligheter underlagttaushetsplikt i forvaltningsloven.3

Når taushetsplikt er begrunnet med hensynettil vern av noens personlige eller forretningsmes-sige behov for hemmelighold, vil samtykke fravedkommende tilsi at det ikke lenger er behov fortaushetsplikten. Dette gjelder så lenge personener samtykkekompetent.

15.1.3 Grunnlovsvern og internasjonale regler om advokaters taushetsplikt

Advokatens rett og plikt til ikke å videreformidleopplysninger mottatt fra klienten, eller på vegneav klienten, er et grunnleggende prinsipp ikkebare etter norsk rett, men også etter internasjonalrett.

Taushetsplikten er for det første menneske-rettslig forankret i retten til respekt for familielivog privatliv, hjem og kommunikasjon i samsvarmed Grunnloven § 102, som etter grunnlov-sendring i 2014 bygger på EMK artikkel 8. I rettentil kommunikasjon, eller «korrespondanse», somer ordlyden i den norske oversettelsen av konven-sjonen, har EMD innfortolket at myndigheteneskal respektere fortrolig kommunikasjon mellomadvokat og klient. EMD har i en rekke avgjørelsertrukket grenser for myndighetenes adgang til ågjøre inngrep i taushetsplikten. EMK artikkel 8har for øvrig sin parallell i FNs internasjonale kon-vensjon om sivile og politiske rettigheter (SP)artikkel 17. Taushetsplikt for advokater følgerogså av EMK artikkel 6, jf. Grunnloven § 95 førsteledd andre punktum.4

Utvalget redegjør nærmere for de menneske-rettslige skrankene for inngrep i advokaters taus-hetsplikt i punkt 15.4.

Taushetsplikten anses som et grunnleggendeprinsipp for advokaters virksomhet etter FNsBasic Principles on the Role of Lawyers5 artikkel22:

«Governments shall recognize and respect thatall communications and consultations betweenlawyers and their clients within their professio-nal relationship are confidential.»

Europarådet har i sin rekommandasjon «Freedomof exercise of the profession of lawyers»,6 punkt 6,fastslått at alle nødvendige tiltak må iverksettes

1 NOU 2009: 15 Skjult informasjon – åpen kontroll s. 342.2 Se forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1.3 Se forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2.

4 NOU 2009: 4 Tiltak mot skatteunndragelser s. 142–143. FraEMDs praksis, se f.eks. Modarca mot Moldova (2007), saknr. 14437/05 (EMD-2007-14437).

5 Basic Principles on the Role of Lawyers, gitt av FNs åttendekongress for kriminalitetsforebygging og behandling avlovovertredere, Havana, 27. august til 7. september 1990(A/CONF.144/28/Rev.1).


for å sikre respekten for fortroligheten i forholdetmellom advokat og klient, og at unntak fra detteprinsippet bare bør tillates når det er forenlig medrettsreglene.

Rådet for advokatorganisasjoner i Europa(CCBE) angir taushetsplikten som et av fleregrunnprinsipper for advokatvirksomhet. Se punkt5.4.3 for en generell redegjørelse om CCBE. ICCBEs etiske regler artikkel 2.3, er det fastsatt attaushetsplikten er grunnleggende i advokatersvirke, og at den har krav på særlig beskyttelse frastatens side.

Det prosessuelle vernet på bakgrunn av advo-katers taushetsplikt er også fremhevet i EU-dom-stolens praksis. I sak 155/79 AM & S Europe Limi-ted mot Kommisjonen fastslo domstolen at taus-hetsplikten nyter et EU-rettslig vern ut fra en vur-dering av den posisjonen taushetsplikten har ettermedlemsstatenes rettsordninger, jf. dommensavsnitt 18 til 22. Denne avgjørelsen er fulgt opp isenere praksis fra EU-domstolen, blant annet i sakC-550–07 P Akzo Nobel Chemicals Ltd. mfl. motKommisjonen.

15.2 Gjeldende rett – hovedregler om advokaters taushetsplikt

15.2.1 Hjemmel for advokaters yrkesmessige taushetsplikt

15.2.1.1 Innledning

Til tross for taushetspliktens grunnleggendekarakter foreligger det i dag ikke noen lovbestem-melse som uttrykkelig fastsetter advokaters taus-hetsplikt. Taushetsplikten for blant annet advoka-ter og deres hjelpere følger imidlertid forutset-ningsvis av straffeloven 1902 § 144, og innholdet itaushetsplikten for advokater må etter gjeldenderett fastsettes med utgangspunkt i denne bestem-melsen. Straffeloven 1902 § 144 videreføres i straf-feloven 2005 § 211.

15.2.1.2 Straffeloven 1902 § 144 og straffeloven 2005 § 211

I henhold til straffeloven 1902 § 144 straffes med-lemmer av flere yrkesgrupper, blant annet advoka-ter og «disses betjenter eller hjelpere», «som retts-stridig åpenbarer hemmeligheter, som er demeller deres foresatte betrodd i stillings medfør»,

med bøter eller fengsel i inntil seks måneder.Skyldkravet er forsett.

I straffeloven 2005 § 211 er ordlyden noeendret. Bestemmelsen retter seg mot advokaterog deres «hjelpere», som «uberettiget røper hem-meligheter som er betrodd dem eller deres fore-satte i anledning av stillingen eller oppdraget».Endringene i ordlyden er ikke ment å medførenoen realitetsendring i forhold til gjeldende straf-felov.7 Etter straffeloven 2005 § 211 er imidlertidstrafferammen skjerpet til bøter eller fengsel i inn-til ett år, og det følger av § 15 at medvirkning erstraffbart.

Taushetsplikt er ikke begrenset til visse typeradvokatvirksomhet eller bare til privatpraktise-rende advokater. I Rt. 1999 s. 1248 kom Høyeste-retts kjæremålsutvalg til at en kommuneadvokatvar underlagt taushetsplikt som advokat. IRt. 2000 s. 2167 slo kjæremålsutvalget fast atbedriftsadvokater og utenlandske advokater, somden aktuelle saken gjaldt, er omfattet av taushets-plikt. Mer generelt uttalte kjæremålsutvalget føl-gende på s. 2172:

«Det avgjørende i forhold til bestemmelsen måvære om advokaten utfører et arbeid for sinoppdragsgiver eller for det selskapet vedkom-mende er ansatt i, som er av en slik karakter atdet må anses som advokatvirksomhet.»

Uttalelsen gjaldt riktignok bevisforbudsregelen ilov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten fortvistemål (tvistemålsloven) § 205, som tilsvarertvisteloven § 22-5 (se punkt 15.2.3 nedenfor omdisse bestemmelsene), men må også antas å væreretningsgivende for tolkningen av straffeloven1902 § 144 og straffeloven 2005 § 211. Alle advoka-ter, uavhengig av om de er privatpraktiserendeadvokater, internadvokater eller organisasjonsad-vokater, omfattes av taushetsplikten i den utstrek-ning de utøver advokatvirksomhet.

Vilkårene for at taushetsplikten skal ansessom overtrådt etter straffeloven 1902 § 144, er atadvokaten «åpenbarer hemmeligheter», at denneåpenbaringen er «rettsstridig» og at hemmelighe-ten er «betrodd i stillings medfør».

At åpenbaringen av hemmeligheter må være«rettsstridig», må forstås som en henvisning til dengenerelle rettsstridsreservasjonen som i og for segmå innfortolkes i ethvert straffebud, jf. Rt. 2005s. 1567 avsnitt 17. I Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) frem-går det på side 21 til 22 at rettsstridsreservasjonersom «rettsstridig» eller «uberettiget» inntas i

6 Vedtatt av Europarådets ministerkomité den 25. oktober2000. 7 Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 407.


enkelte av straffebudene i straffeloven 2005 for åmarkere at det er spesielt nærliggende å tolkedisse straffebestemmelsene innskrenkende fordistraffansvaret ellers vil rekke lenger enn lov-giverne tilsiktet.

Det er for det første ikke rettsstridig å åpen-bare opplysninger som er omfattet av lovbestemteog ulovfestede unntak fra taushetsplikten. Hvor-vidt det er gjort unntak fra taushetsplikten når deti loven er fastsatt opplysningsplikt for advokateneller at det offentlige har krav på å innhente infor-masjon, må vurderes noe ulikt avhengig av ominformasjonen er betrodd advokaten under utø-velse av «den egentlige advokatvirksomheten»eller ved annen advokatvirksomhet, se punkt15.3.2.1. De lovfestede og ulovfestede unntakenefra taushetsplikten gjennomgås i punkt 15.3nedenfor.

For det andre vil det ikke være rettsstridig åovertre taushetsplikten dersom det foreligger enlovfestet eller ulovfestet straffrihetsgrunn.Eksempler på dette er at advokaten har rett til åbryte taushetsplikten under henvisning til straffe-rettslig nødrett, eller at klienten samtykker i åoppheve taushetsplikten. Også denne typen unn-tak fra taushetsplikten gjennomgås i punkt 15.3.

For det tredje kan vilkåret forstås som en hen-visning til den alminnelige rettsstridsreservasjo-nen. Høyesterett har formulert denne slik i Rt.1979 s. 1492 («Listesaken») på s. 1499:

«Det vil i det enkelte tilfelle bli domstolenesoppgave å vurdere om andre hensyn må tilleg-ges slik vekt at en handling som i og for seg gårinn under gjerningsbeskrivelsen, likevel ikkekan anses som rettsstridig og derfor ikke ram-mes av vedkommende straffebud.»

Straffelovkommisjonen gikk noe nærmere inn påhvilke typer vurderinger som kunne gi grunnlagfor en innskrenkende tolkning:

«Ethvert straffebud må leses med reservasjonfor unntakstilfeller hvor handlingen etter enalminnelig sosialetisk vurdering bør være til-latt.»8

Klientens krav på fortrolighet nyter et sterkt vern,men det finnes likevel enkelte eksempler på situa-sjoner der taushetsplikten etter en konkret vurde-ring må vike for andre hensyn. Er klienten død,kan det etter omstendighetene være grunnlag forå tilsidesette taushetsplikten etter en interesseav-

veining, jf. Rt. 2006 s. 633. Også i andre tilfellerder klienten ikke er tilgjengelig for advokaten, ogadvokaten må handle for å unngå tap for klienten,vil antagelig taushetsplikten lovlig kunne tilside-settes. Også disse problemstillingene vil det bliredegjort for i fremstillingen av unntakene frataushetsplikten i punkt 15.3.

15.2.2 Nærmere om innholdet i advokatens yrkesmessige taushetsplikt

15.2.2.1 Innledning

Det nærmere innholdet i advokatens yrkesmes-sige taushetsplikt må fastsettes etter en tolkningav straffeloven 1902 § 144 (straffeloven 2005§ 211). Omfanget av rettspraksis etter dennebestemmelsen er imidlertid begrenset. Det finneslangt mer praksis om tolkningen av tvisteloven§ 22-5 og straffeprosessloven § 119. Disse bestem-melsene, som utvalget redegjør nærmere for ipunkt 15.2.3, gir regler om bevisforbud for opplys-ninger som er betrodd advokater og andre yrkes-utøvere med profesjonsbasert taushetsplikt. Høy-esteretts ankeutvalg har i Rt. 2013 s. 92 avsnitt 38uttalt at bestemmelsene i straffeprosessloven§ 119 og straffeloven 1902 § 144 «langt på vei måsies å speile hverandre», og det må antas at prak-sis knyttet til prosessreglenes taushetspliktsbe-stemmelser også er relevante ved fastleggelse avtaushetsplikten etter straffeloven 1902 § 144 ogstraffeloven 2005 § 211. Som vi vil komme tilbaketil nedenfor, er det likevel punkter hvor regleneantagelig må tolkes ulikt.

15.2.2.2 Hvem som har krav på taushet

Hovedhensynet bak taushetsplikten er at klientenskal kunne søke bistand hos advokat i fortrolig-het. Det klare utgangspunktet er derfor at det erklientens interesse som skal sikres av taushets-plikten.

Hvorvidt taushetsplikten også kan verneandre enn klientene, er ikke besvart i verken straf-feloven, tvisteloven § 22-5 eller straffeprosesslo-ven § 119, som alle verner «den som har krav påhemmelighold».

Hensynet bak taushetsplikten tilsier at ogsåandre personers interesser enn dem som har opp-søkt advokaten for å søke, eller for å vurdere omde skal søke, rettslig bistand, må være vernet.

Under henvisning til Rt. 1967 s. 1266 kan detargumenteres for at klientens nærmeste etteromstendighetene kan ha et selvstendig krav påvern. Dette vil særlig kunne være aktuelt dersom8 NOU 1983: 57 Straffelovgivningen under omforming s. 122.


et oppdrag i realiteten dreier seg om ivaretakelseav flere personers interesser, men der bare en avdem står i direkte kontakt med advokaten.9

Det kan argumenteres for at også andre perso-ner som betror seg til advokaten i forbindelse meden sak, har et selvstendig krav på vern. Utvalgetantar imidlertid at dette vernet i så fall vil måttebygge på fortrolighetsplikten (se punkt 15.5) ogkravet til saklig og korrekt opptreden etterreglene for god advokatskikk.

Det kan forekomme at en part oppsøker ogbetror seg til motpartens advokat. I Rt. 1967 s. 847kom Høyesterett til at tvistemålsloven § 205, somtilsvarer tvisteloven § 22-5, var slik å forstå at advo-katen kunne avgi forklaring om opplysninger hanhadde mottatt av motparten uten hinder av taus-hetsplikten. Det er nærliggende å anta at motpar-tens betroelser heller ikke er vernet etter straffe-loven 1902 § 144 (straffeloven 2005 § 211) og straf-feprosessloven § 119.10

15.2.2.3 Advokaten må motta opplysningene i rollen som advokat

Etter straffeloven 1902 § 144 er det et vilkår atadvokaten har mottatt opplysningene «i stillingsmedfør», eller etter straffeloven § 2005 § 211 i«anledning av stillingen», altså fordi vedkom-mende er advokat. Hva advokaten måtte få vite iegenskap av privatperson eller som yrkesutøverpå andre områder, faller utenfor bestemmelsensrekkevidde.

Grensen mellom når en yrkesutøver omfattetav taushetsplikten, mottar opplysninger som pri-vatperson og som yrkesutøver, kan være vanske-lig å trekke. Fra rettspraksis kan nevnes Rt. 1992s. 894 der det oppstod spørsmål om opplysningervar gitt en psykolog i vedkommendes stilling ellerikke. Avgjørelsen gjelder bevisforbudet i straffe-prosessloven § 119, men er illustrerende for pro-blemet. Opplysningene i saken gjaldt mishandlingav en tilbakestående pasient, men opplysningenestammet ikke fra et psykolog-pasient-forhold. Densom hadde betrodd seg til psykologen, var enbekjent som tok spørsmålet opp med psykologenog ønsket et råd om hvordan han skulle forholdeseg. Høyesterett fant ikke at det forelå et pasient-forhold, slik at formålet med taushetsplikten ikketilsa at opplysningen var vernet av bevisforbudet.

Det er ikke opplagt at grensen for når det fore-ligger et advokat-klientforhold, er den sammesom for andre yrkesutøvere omfattet av yrkesmes-sig taushetsplikt. Den som treffer en advokat pri-vat og legger frem sine bekymringer for advoka-ten som fagperson, bør for eksempel etter omsten-dighetene innrømmes den beskyttelsen taushets-plikten gir. Momenter som kan være av betyd-ning, er opplysningens art, om det dreier seg omspørsmål advokater gjerne beskjeftiger seg med, ihvilken grad samtalen skjer i fortrolighet ellermed et større antall tilhørere til stede, vedkom-mendes iherdighet for å få advokaten til å setteseg inn i problemene og hvorvidt vedkommendetidligere har vært advokatens klient. Hvor gren-sen går, må bero på en konkret vurdering i detenkelte tilfellet. Det må tas utgangspunkt i spørs-målet om vedkommende har en berettiget for-ventning om å bli betraktet som klient.11

15.2.2.4 Gjelder taushetsplikten bare ved rettslig bistand og rådgivning («egentlig advokatvirksomhet»)?

Bestemmelsene som regulerer bevisforbudet forinformasjon underlagt advokaters taushetsplikt,tvisteloven § 22-5 og straffeprosessloven § 119,fastsetter i likhet med straffeloven vilkår om atbetroelsen av den taushetsbelagte informasjonenmå ha skjedd til advokater «i deres stilling». Etterdisse bestemmelsene er det trukket et skille mel-lom advokatrollen og andre roller advokater opp-trer i. I forarbeidene til tvistemålsloven § 205, for-løperen til tvisteloven § 22-5, er det uttalt at taus-hetsplikten bare gjelder den egentlige advokat-virksomhet:

«Betroelser i anledning av forretninger, somsakførere ofte driver ved siden av sin egentligesakførervirksomhet, f.eks. som formidlere avsalg og laan eller som formuesbestyrere, vilderimot ligge utenfor bestemmelsens omra-ade.»12

Høyesterett har i flere avgjørelser holdt fast veddette skillet, for eksempel i Rt. 1999 s. 911, Rt.2008 s. 645 og Rt. 2010 s. 1638, som alle gjelderstraffeprosessloven § 119. Høyesterett legger tilgrunn at bare opplysninger mottatt under utøvelseav «den egentlige advokatvirksomhet – juridiskbistand og rådgivning», omfattes av bevisforbu-

9 Knut Svalheim, Advokaters taushetsplikt, Oslo 1996 s. 65.10 Ibid. s. 58–59 og Hans Kristian Bjerke, Erik Keiserud og

Knut Erik Sæther, Straffeprosessloven kommentarutgave,Oslo 2011, s. 462.

11 Knut Svalheim, Advokaters taushetsplikt, Oslo 1996 s. 54 flg.12 Ot.prp. nr. 1 (1910) «Om utfærdigelse av love om domsto-

lene og om rettergangsmaaten i tvistemaal» s. 181.


det. En advokats virksomhet innenfor for eksem-pel eiendomsmekling, granskning, formuesråd-givning, forretningsførsel, bestyrelse av dødsboog verv som styremedlem faller i utgangspunktetutenfor. Det avgjørende er om arbeidet er foretattsom ledd i et oppdrag som består i juridisk bistandog rådgivning. Er det for eksempel foretatt penge-transaksjoner til og fra klientkonti, vil dette væreomfattet av bevisforbudet dersom det er utførtsom ledd i et oppdrag innen «den egentlige advo-katvirksomhet», jf. Rt. 2010 s. 1638.

Sondringen mellom egentlig og uegentligadvokatvirksomhet ser ikke ut til å være omtalt iforarbeider eller praksis etter straffeloven 1902§ 144 eller straffeloven 2005 § 211. Det kan stillesspørsmål om det er grunnlag for en tilsvarendebegrensning av taushetspliktens virkeområde hersom etter prosesslovgivningen. Bratholm og Mat-ningsdal antar at begrensningen ikke bør overfø-res til straffeloven 1902 § 144.13 Svalheim ogSkoghøy argumenterer for at hva advokater van-ligvis beskjeftiger seg med, bør være retningsgi-vende for tolkningen.14 På den annen side uttalteHøyesteretts ankeutvalg i Rt. 2013 s. 92 avsnitt 38at bestemmelsene om advokaters taushetsplikt ihenholdsvis straffeloven og prosesslovgivningenlangt på vei må sies «å speile hverandre». Denkonkrete saken gjaldt riktignok ikke spørsmåletom oppdraget måtte anses å omfatte juridisk ellerannen bistand, men ankeutvalgets uttalelse vargenerell og gjaldt tolkningen av vilkåret «betroddi stillings medfør» i straffeloven 1902 § 144.

Selv om spørsmålet på denne bakgrunn ikkesynes helt entydig avklart, mener utvalget at straf-feloven 1902 § 144 og straffeloven 2005 § 211sannsynligvis ikke kan forstås med sammebegrensning som bevisforbudet. Utvalgets viderefremstilling bygger på en slik tolkning av bestem-melsene. Den som går til advokat, må kunne for-vente at advokaten har taushetsplikt ved alle typerordinære advokatoppdrag, også dersom oppdra-get ikke gjelder juridisk bistand. Dessuten tilsierdet offentliges behov for å innhente informasjon,for eksempel ved politietterforskning og retter-gang, en begrensning i bevisforbudet, men dettebehovet kan ikke begrunne en begrensning i taus-hetsplikten.

15.2.2.5 Hvilke opplysninger som er omfattet av taushetsplikten

Hvilke opplysninger som er omfattet av taushets-plikten, må vurderes etter en tolkning av straffelo-ven 1902 § 144. Det følger av bestemmelsen atopplysningen må være å anse som en «hemmelig-het», og den må være «betrodd» advokaten. Desamme vilkårene fremgår av straffeloven 2005§ 211, og retter seg henholdsvis mot opplysnin-gens karakter og hvordan advokaten har mottattopplysningen.

En opplysning vil etter ordinær språkbrukvære en hemmelighet dersom bare én eller noen fåpersoner kjenner til den. Hensynet til vern av kli-entens betroelser gjør imidlertid at begrepet måstrekkes lenger enn dette. Selv om en opplysninger forholdsvis godt kjent, vil advokatens viderefor-midling av den kunne anses som et brudd på kli-entens fortrolighet. Et forhold som er allmentkjent eller allment tilgjengelig, anses ikke som enhemmelighet.

Uttrykket betrodd advokaten omfatter etterrettspraksis alt «det advokaten i egenskap av sittyrke og som ledd i et klientforhold innhenter ellerfår tilgang til på vegne av klienten», jf. Rt. 2006s. 1071 avsnitt 22. Saken gjaldt spørsmålet omrekkevidden av bevisforbudet etter straffepro-sessloven § 119. Opplysninger advokaten har fåttkjennskap til på annen måte, faller i utgangspunk-tet utenfor taushetsplikten.

Dette innebærer at betroelsesbegrepet må tol-kes langt videre enn det som følger av en ordinærspråklig forståelse. Ikke bare klientens betroelsertil advokaten, men enhver opplysning advokatenfår kjennskap til som ledd i klientforholdet eromfattet, uansett hvordan advokaten har fått til-gang til opplysningen. Advokaten kan for eksem-pel tilegne seg informasjon ved iakttagelse, under-søkelser i et arkiv eller ved henvendelser til tredje-mann. Også opplysninger advokaten mottar framotparten eller en annen tredjemann, vil væreomfattet så lenge opplysningene formidles tiladvokaten i egenskap av å ha et oppdrag for klien-ten.15 Kort oppsummert forstår utvalget bestem-melsen slik at alle opplysninger advokaten mottari anledning et oppdrag, eller et potensielt oppdrag,skal anses for å være betrodd advokaten.

Ikke bare opplysninger advokaten har mottatt,men også vurderingene advokaten har gjort i ensak, og de råd advokaten har gitt klienten, omfat-tes av betroelsesbegrepet. At advokatens råd eromfattet av taushetsplikten, har Høyesteretts kjæ-

13 Anders Bratholm og Magnus Matningsdal, Straffelovenmed kommentarer: Anden del. Forbrydelser., Oslo 1995, s.211–212.

14 Knut Svalheim, Advokaters taushetsplikt, Oslo 1996 s. 93, ogJens Edvin A. Skoghøy, «Advokaters taushetsplikt og dekorresponderende bevisforbud i tvisteloven § 22-5 og straf-feprosessloven § 119» s. 172, Tidsskrift for Strafferett, nr. 2,2013. 15 Jf. Rt. 2013 s. 92 avsnitt 40.


remålsutvalg uttrykkelig fastslått i Rt. 2000 s. 2167på s. 2172. Det samme gjelder selve eksistensenav et klientforhold.16

Disiplinærnemnden har lagt til grunn at visseopplysninger om kontraktsforholdet mellom advo-katen og klienten, ikke kan anses å være betroddadvokaten, slik at en advokat vil kunne gå til dom-stolene for å inndrive et ubetalt salærkrav.17 IRt. 2012 s. 608 avsnitt 56 har Høyesterett tilnær-met seg dette spørsmålet noe annerledes ved ålegge til grunn at klienten implisitt har samtykkettil at visse opplysninger ved klientforholdet opply-ses til andre. Utvalget drøfter problemstillingen iredegjørelsen for unntak fra taushetsplikten somberor på oppdraget, i punkt 15.3.1.3.

15.2.3 Taushetspliktens gjennomslag ved rettergang og straffeprosessuell etterforskning

15.2.3.1 Taushetspliktens gjennomslag ved rettergang

Utgangspunktet etter vår prosesslovgivning er atenhver har plikt til å forklare seg med mindre detfinnes hjemmel for å gjøre unntak, jf. tvisteloven§ 21-5 og straffeprosessloven § 108. For at taus-hetsplikten skal nå sitt formål, er det imidlertidbåde i sivil- og straffeprosessen fastsatt bevisfor-bud for informasjon underlagt advokaters taus-hetsplikt.

De aktuelle bevisforbudsreglene i tvisteloven§ 22-5 og straffeprosessloven § 119 er temmeliglikt utformet. Høyesterett har lagt til grunn atbestemmelsene må forstås på samme måte, jf.blant annet Rt. 2008 s. 504 avsnitt 17. Beggebestemmelsene fastsetter et forbud mot at rettenmottar forklaring fra blant annet advokater ogderes underordnede og hjelpere om «noe som erbetrodd dem i deres stilling». Det finnes omfat-tende rettspraksis som trekker opp grensene fordette bevisforbudet.

At opplysningene må være «betrodd» yrkesut-øverne, innebærer at opplysninger advokaten «iegenskap av sitt yrke og som ledd i et klientfor-hold innhenter eller får tilgang til på vegne av kli-enten», jf. Rt. 2006 s. 1071 avsnitt 22, må ansesomfattet. Under henvisning til Rt. 1967 s. 847 hardet vært antatt at opplysninger som en advokat iegenskap av prosessfullmektig har fått fra klien-

tens motpart, ikke er omfattet av bevisforbudet.18

På bakgrunn av blant annet uttalelsen fra Rt. 2006s. 1071 er det imidlertid grunn til å stille spørsmålved om en slik forståelse av bevisforbudet kanopprettholdes. Forøvrig er vilkåret antagelig å for-stå på samme måte som det tilsvarende vilkåret istraffeloven 1902 § 144, se punkt 15.2.2.5 ovenfor.

Vilkåret «i deres stilling» skal som nevnt oven-for i punkt 15.2.2.3 forstås på samme måte sometter straffeloven 1902 § 144 (straffeloven 2005§ 211), jf. Rt. 2013 s. 92 avsnitt 38. I tillegg må vil-kåret forstås med den begrensning at opplysnin-gene må være mottatt av advokaten under utøvel-sen av juridisk bistand og rådgivning, «den egent-lige advokatvirksomhet». Hva som ligger nær-mere i dette begrepet, er det redegjort for i punkt15.2.2.4.

Bevisforbudet gjelder ikke bare vitneforklarin-ger, men også dokumenter og andre realbevissom inneholder opplysninger av en karakter sombeskrevet i disse bestemmelsene. I sivilprosessenfølger dette av tvisteloven § 22-5. I straffeproses-sen fremgår dette ved bestemmelser som henvi-ser til straffeprosessloven § 119. Dette gjelderstraffeprosessloven § 204 om påtalemyndighetensadgang til å foreta beslag og straffeprosessloven§ 210 om rettens og påtalemyndighetens adgangtil å utstede utleveringspålegg. Ransaking for åsøke etter bevis kan bare foretas når beviset kanbeslaglegges, jf. straffeprosessloven § 192.

Et dokument som delvis inneholder opplysnin-ger som er omfattet av et bevisforbud, gir ikkegrunnlag for å nekte hele dokumentet ført sombevis. Bevisforbudet er begrenset til den del avbeviset som inneholder taushetsbelagt informa-sjon, jf. tvisteloven § 26-7 andre ledd andre punk-tum for sivile saker. At samme regel gjelder forstraffesaker, er slått fast i Rt. 2013 s. 1282 avsnitt34. I straffesaker er det likevel adgang til å frem-legge bevis som er lovlig innhentet ved straffepro-sessuelt beslag, jf. punkt 15.2.3.2 nedenfor. Der-med må blant annet unntaket fra beslagsforbudet istraffeprosessloven § 204 andre ledd, i tilfeller deradvokaten og klienten er mistenkt for å være med-skyldige i samme straffbare forhold, også gjeldeved bevisførsel i retten.

I rettspraksis har det oppstått spørsmål om enperson som noen med taushetsplikt har uttalt segtil, eller en person som har hånd om taushetsbe-lagt materiale, kan forklare seg om de fortrolige

16 Jf. Rt. 2012 s. 868 avsnitt 16 og Rt. 2010 s. 1638 avsnitt 54.17 Disiplinærnemdens uttalelse om god advokatskikk og

salærberegning september 1992, sak nr. 321.609-15/92,publisert i U bind VI s. 191.

18 Jens Edvin A. Skoghøy, «Advokaters taushetsplikt og dekorresponderende bevisforbud i tvisteloven § 22-5 og straf-feprosessloven § 119», Tidsskrift for strafferett, nr. 2 2013 s.165–197 på s. 183–184.


opplysningene til retten. Å tillate dette vil imidler-tid åpne for omgåelser av bevisforbudet i tvistelo-ven § 22-5 og straffeprosessloven § 119. Derforomfattes også slike forklaringer av bevisforbudet,jf. Rt. 1999 s. 1066. Det samme gjelder ved meravledet bevisførsel ved hjelp av skriftlig materiale.Dokumenter som inneholder opplysninger somdet er forbudt å motta vitneforklaring om, må nek-tes fremlagt uten hensyn til hvem som besitterdokumentet, jf. Rt. 1999 s. 1066 på s. 1070, Rt. 2004s. 1668 avsnitt 32 og senere rettspraksis.19 Anner-ledes uttrykt kan man si at bevisforbudet «følger»dokumentet.20 Om bakgrunnen for dette uttalerHøyesterett følgende i Rt. 1999 s. 1066 på s. 1070:

«Mens formålet med bestemmelsene om fritakfra vitneplikt er å beskytte vitnet, er formåletmed reglene om forbud mot vitneprov ikke åbeskytte den som er pålagt taushetsplikt, menå sikre at opplysninger om nærmere bestemteforhold ikke kommer ut. Siden reglene om for-bud mot vitneprov er gitt for å sikre at nærmerebestemte opplysninger ikke kommer ut, mådokumenter som inneholder opplysninger somdet er forbudt å motta vitneprov om, nektesfremlagt uten hensyn til hvem som besitterdokumentet, se Rt. 1970 side 831, 1973 side1086, 1986 side 1149, 1996 side 1101 og 1998side 83.»

15.2.3.2 Taushetspliktens gjennomslag ved straffeprosessuelle tvangsmidler (ransaking, beslag mv.)

Materielle vilkår

I straffeprosessen oppstår spørsmål om bevisfor-bud ikke bare under en rettssak, men også menssaken etterforskes. Taushetsplikten får betyd-ning for påtalemyndighetens adgang til blantannet avhør, beslag og ransaking.

Ved politiets avhør av mistenkte, vitner ogsakkyndige, gjelder straffeprosessloven § 119 til-svarende, jf. straffeprosessloven § 230 fjerde ledd.

Beslagsadgangen er regulert i straffepro-sessloven §§ 203 flg. I straffeprosessloven § 204første ledd fastsettes beslagsforbud for dokumen-ter eller annet som vitner kan nekte å forklare segom etter blant annet straffeprosessloven § 119. Itillegg er det et vilkår at beviset besittes av entenden som har rett til å nekte å forklare seg, ellerden som har rettslig interesse av hemmelighold.

Er beviset hos en tredjemann uten noen prosessu-ell særstilling, kan beslag som hovedregel hellerikke finne sted, se forrige punkt om dette.

Ransaking med sikte på å beslaglegge bevis, jf.straffeprosessloven § 192, forutsetter at det er lov-lig adgang til å ta beslag i gjenstanden. Dermedregulerer straffeprosessloven § 204 også begrens-ningene for ransakingsadgangen. Skal påtalemyn-digheten foreta ransaking, må det foreligge sann-synlighetsovervekt for at det er bevis der som lovligkan beslaglegges. Det er imidlertid en presumsjonfor at dokumenter mv. ved kontoret til en privat-praktiserende advokat er underlagt taushetsplikt, jf.Rt. 1996 s. 1081 på s. 1083.

Som nevnt ovenfor, fastsetter straffeprosesslo-ven § 204 andre ledd et særlig unntak fra beslags-forbudet i første ledd for det tilfelle at advokatenog klienten er mistenkt for å være medskyldige isamme straffbare forhold. Denne bestemmelsenomtales nærmere i punkt 15.3.2.4.

Prosessuelle krav

Taushetsplikten er ikke tilstrekkelig vernet ved atdomstolene håndhever bevisforbudet etter straffe-prosessloven § 119. Hadde politiet kunnet fåkjennskap til forhold omfattet av fortrolighetenmellom klient og advokat, ville fortrolighetenvært brutt, og selv om politiet skulle tilbakeleveretaushetsbelagt bevismateriale til klienten elleradvokaten, ville klienten risikere at politiet fårkunnskap som kunne påvirke den videre etter-forskningen av saken.

Gjennomføringen av ransaking og beslag måskje i overensstemmelse med reglene i straffepro-sessloven kapittel 15 og forholdsmessighetsprin-sippet i straffeprosessloven § 170 a, og dessuteninnenfor rammene av EMK artikkel 8 om retten tilrespekt for privatliv, familieliv, hjem og korrespon-danse, jf. Grunnloven § 102. De prosessuellereglene for ransaking skal blant annet sikre atgrensene for advokaters yrkesmessige taushets-plikt respekteres. Ved forholdsmessighetsvurde-ringen etter straffeprosessloven § 170 a vil hensy-nene bak taushetsplikten kunne få betydning. Foreksempel kan det være grunn til å heve terskelenfor ransaking dersom det er aktuelt å ransake etadvokatkontor, jf. Rt. 2002 s. 739.

En beslutning om ransaking forutsetter entensamtykke fra den det foretas ransaking hos, ellerat det foreligger en beslutning fra retten, jf. straf-feprosessloven § 197 første ledd. Er det «fare vedopphold», kan imidlertid beslutningen treffes avpåtalemyndigheten, jf. andre ledd.19 Se bl.a. Rt. 2009 s. 1526 og Rt. 2012 s. 1601.

20 Rt. 2008 s. 158 avsnitt 142.


Straffeprosessloven fastsetter ikke noen egenregel om den personelle kompetansen til åbeslutte ransaking av advokatkontor. Ved ransa-king av «redaksjonslokale eller tilsvarende» følgerdet av straffeprosessloven § 197 andre ledd atpåtalemyndighetens beslutning om ransaking måtreffes av statsadvokaten. I tillegg må det væresannsynlig at etterforskningen ville bli vesentligskadelidende dersom man skulle vente på rettensbeslutning. I juridisk litteratur har det vært anførtat denne regelen også bør gjelde ved ransaking avadvokatkontor.21 I et rundskriv fra Riksadvokatener det uttalt at påtalejurister bør overlate spørsmå-let om ransaking hos en forsvarer til en annenpåtalejurist, og at påtalejurister i politiet i slikesaker bør rådføre seg med statsadvokaten førbeslutning treffes.22

Når det gjelder innholdet i en beslutning omransaking, følger det av straffeprosessloven § 197tredje ledd at den «så vidt mulig» skal være«skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formå-let med ransakingen og hva den skal omfatte».EMDs praksis tyder på at en beslutning om ransa-king bør inneholde en beskrivelse av hvilket fak-tum og hvilken mistanke som danner grunnlagetfor ransakingen, informasjon om formålet medransakingen og en beskrivelse av hva beslagetskal omfatte. Inneholder ikke ransakingsbeslut-ningen tilstrekkelig presis informasjon om bak-grunnen for ransakingen, vil den kunne være istrid med EMK artikkel 8.23

Gjennomføringen av ransakingen skal somhovedregel skje mens den det ransakes hos, elleren stedfortreder, er til stede, jf. straffeprosesslo-ven § 200 andre ledd. Vedkommende skal dess-uten få lest opp og bli forevist beslutningen omransaking før ransakingen foretas, jf. straffepro-sessloven § 200 første ledd. Kravet om tilstedevæ-relse kan likevel fravikes dersom det er «fare vedopphold». Høyesterett har fastslått at ved ransa-king av oppbevaringssted, skal besitteren gisanledning til å være til stede «hvis ikke tungtvei-ende hensyn taler mot», jf. Rt. 1986 s. 1149 pås. 1155. Samme høye terskel må antagelig gjeldeved ransaking av bolig og rom.24

Til stede ved ransakingen skal det, «så vidtmulig», også være et uavhengig vitne, jf. straffe-prosessloven § 199. Bestemmelsen fastsetter atvitnet ikke må være ugild etter domstolloven§ 110 andre ledd, men i juridisk litteratur er detantatt at vedkommende kan være en annen politit-jenestemann, så lenge ikke tjenestemannen selvdeltar i ransakingen, jf. Rt. 1988 s. 824 («Treholt I-saken») på s. 833–834.25 I juridisk litteratur argu-menterer Rui for at et krav om at en uavhengigobservatør, for eksempel en representant forAdvokatforeningen, er til stede ved ransaking avadvokatkontorer, følger av EMDs praksis etterEMK artikkel 8.26

Beslutninger om beslag treffes av påtalemyn-digheten, jf. straffeprosessloven § 205. Hovedre-gelen er at bare påtalemyndigheten kan bringespørsmålet inn for retten, jf. andre ledd, såfremtpåtalemyndigheten selv finner at det foreliggersærlige grunner til dette. Den det kreves beslaghos, kan i utgangspunktet ikke kreve domstols-prøving. Det gjelder likevel en særregel for«[d]okumenter eller annet som besitteren ikkeplikter å forklare seg om uten etter særskiltpålegg fra retten», der besitteren kan krevebeslagsspørsmålet prøvet av retten, jf. straffepro-sessloven § 205 tredje ledd. I slike tilfeller skalpolitiet, dersom dokumenter tas med til retten forå avgjøre beslagsspørsmålet, sørge for at «doku-mentene forsegles i lukket konvolutt i nærvær aven representant for besitteren», jf. straffepro-sessloven § 205 tredje ledd andre punktum. Etterordlyden retter straffeprosessloven § 205 tredjeledd seg mot personer som bare har forklarings-plikt etter særskilt pålegg fra retten, jf. straffepro-sessloven §§ 118 andre ledd, 123 første ledd andrepunktum, 124 andre ledd og 125 tredje ledd.

Saksbehandlingen ved beslag i materiale sompåstås å være gjenstand for yrkesmessig taushets-plikt, er ikke omtalt i straffeprosessloven § 205tredje ledd. Det følger imidlertid av rettspraksis atden samme regelen må komme til anvendelse derbesitteren hevder at dokumenter er unntatt frabeslagsadgangen etter straffeprosessloven § 119,jf. Rt. 1986 s. 1149. Dette innebærer at dersompolitiet foretar beslag av bevis som påstås å være

21 Jon Petter Rui, «Om advokaters taushetsplikt og ransakingog beslag ved advokatkontor», Tidsskrift for strafferett, nr. 32013 s. 296–340 på s. 320, se også Knut Kallerud, «Fra Riks-advokaten», Tidsskrift for strafferett, nr. 2 2006, s. 157–192på s. 175.

22 Knut Kallerud, «Fra Riksadvokaten», Tidsskrift for straffe-rett, nr. 2 2006 s. 157–192 på s. 174.

23 Jon Petter Rui, «Om advokaters taushetsplikt og ransakingog beslag ved advokatkontor», Tidsskrift for strafferett, nr. 32013 s. 296–340 på s. 324.


25 Se også Hans Kristian Bjerke, Erik Keiserud og Knut ErikSæther, Straffeprosessloven – kommentarutgave, Oslo 2011,s. 687.

26 Jon Petter Rui, «Om advokaters taushetsplikt og ransakingog beslag ved advokatkontor», Tidsskrift for strafferett, nr.3 2013 s. 296–340 på s. 338.


omfattet av bevisforbudet etter straffeprosesslo-ven § 119 under henvisning til advokaters taus-hetsplikt, må materialet sendes retten til avgjø-relse av spørsmålet om dokumentene kan beslag-legges, jf. Rt. 2011 s. 296 avsnitt 38. Høyesterettfastslår i denne avgjørelsen at retten må gjen-nomgå det enkelte dokument for å avklare ombevisforbudet gjelder. Selv om en slik gjennomgå-else isolert sett er et inngrep i taushetsplikten,uttaler Høyesterett at det er nødvendig med enkonkret vurdering og at det er mer betryggendeat den foretas av retten enn at hele materialet blirgjennomgått av politiet.

Innholdet i en beslutning om beslag må opp-fylle tilsvarende krav som beslutninger om ransa-king, jf. straffeprosessloven § 205 første ledd.

En bloc-beslag, for eksempel i form av speilko-piering av data fra en harddisk, reiser særlige pro-blemstillinger. Det gjelder en presumsjon for atmateriale ved et advokatkontor er underlagt advo-katers taushetsplikt. Dette omfatter både fysiskedokumenter og databærere, jf. Rt. 2013 s. 968avsnitt 23. I praksis vil en speilkopi av en advokatsharddisk inneholde store mengder informasjonsom er underlagt taushetsplikt. I Rt. 2013 s. 968legger Høyesterett likevel til grunn at det er tillattå ta beslag i en speilkopi av en advokats harddiskog bærbare pc. Høyesterett fastslår at beslag iform av speilkopier må håndteres med utgangs-punkt i en analogisk anvendelse av straffepro-sessloven § 205 tredje ledd, slik at beslaget måprøves av tingretten. Under henvisning til blantannet de sterke hensynene bak taushetsplikten ogEMK artikkel 8 kommer Høyesterett til at speilko-pien «skulle vært overlevert tingretten uten noenform for gjennomgåelse eller sortering på for-hånd», jf. kjennelsens avsnitt 40. Det fremgår ogsåav avgjørelsen at tingretten ikke kan overlate til enperson fra påtalemyndigheten å gjennomgå data-materialet alene, men at retten må gjøre dette selv,og om nødvendig knytte til seg nødvendig fag-kompetanse, for eksempel gjennom oppnevnelseav en sakkyndig. Bare materiale som det etter ret-tens gjennomgåelse lovlig kan tas beslag i, kanoverleveres til påtalemyndigheten.

15.3 Gjeldende rett – unntak fra taushetsplikten

15.3.1 Generelle unntak fra taushetsplikten

15.3.1.1 Innledning

Det finnes både lovfestede og ulovfestedebegrensninger i taushetsplikten. Enkelte av unnta-

kene fra taushetsplikten gjelder generelt, i motset-ning til unntakene som bygger på en hjemmel forinnsyn for eller kontroll fra bestemte offentligeorganer. De sistnevnte unntakene gjennomgås ipunkt 15.3.2. De generelle unntakene bygger fordet første på ulike bestemmelser i straffeloven.Bak disse unntakene ligger det nødrettsbetrakt-ninger. Taushetsplikten må vike for å avverge uøn-skede hendelser, som for eksempel at det begåsvisse alvorlige straffbare handlinger i fremtiden.For det andre gjelder det unntak fra taushetsplik-ten som beror på klienten, fordi det av hensyn tilklienten bør gjøres unntak. For det tredje gjelderdet enkelte unntak fra taushetsplikten som berorpå oppdragets karakter eller gjennomføringen avoppdraget. For det fjerde kan det reises spørsmålom endrede forhold når det gjelder advokaten, foreksempel at advokaten avvikler sin virksomhet,kan medføre at det gjelder unntak fra taushets-plikten.

Generelt for unntak fra taushetsplikten gjelderat det enkelte unntak bare rekker så langt formå-let med unntaket tilsier. Den som mottar opplys-ninger i medhold av slike unntak, vil være under-lagt samme taushetsplikt som advokaten dersomvedkommende må anses som advokatens hjelper.For andre enn hjelpere vil utgangspunktet være atde ikke er underlagt taushetsplikt etter straffelo-ven 1902 § 144 (straffeloven 2005 § 211). Personeri politiet og andre offentlige etater vil imidlertidkunne være underlagt taushetsplikt etter andrelovbestemmelser.

15.3.1.2 Unntak begrunnet i strafferettslig nødrett mv.

Brudd på taushetsplikten kan være rettmessigunder henvisning til strafferettslig nødrett. Straf-feloven inneholder også bestemmelser som fast-setter en plikt for advokater og andre underlagttaushetsplikt, til å handle i strid med taushetsplik-ten når dette er nødvendig for å hindre at uskyl-dige blir dømt, eller at det begås alvorlige forbry-telser.

Rettmessige brudd på taushetsplikten under henvisning til strafferettslig nødrett

Brudd på taushetsplikten vil kunne være rettmes-sig under henvisning til nødretten, jf. straffeloven1902 § 47. Bestemmelsen er ment videreført istraffeloven 2005 § 17:

«En handling som ellers ville være straffbar, erlovlig når


a. den blir foretatt for å redde liv, helse, eien-dom eller en annen interesse fra en fareforskade som ikke kan avverges på annenrimelig måte, og

b. denne skaderisikoen er langt større ennskaderisikoen ved handlingen.»

Etter straffeloven 2005 § 17 er imidlertid kravet tilinteresseovervekt noe redusert sammenlignetmed tidligere rett. I forarbeidene uttaler departe-mentet at

«… skaderisikoen ved faren som truer måvære «langt større» enn skaderisikoen vednødhandlingen for at nødrettsbestemmelsenskal få anvendelse. Departementet forutsetterat det skal noe mer til for å oppfylle dette kravetenn det krav som Straffelovkommisjonen harforeslått, men mindre enn dagens krav om«særdeles betydelig» interesseovervekt.»27

Ved den konkrete vurderingen etter straffelo-ven 2005 § 17 bokstav b er det grunn til å leggebetydelig vekt på hensynene bak taushetsplikten.Skaderisikoen ved hendelsen som søkes avverget,må være «langt større» enn skaderisikoen vedkrenkelsen av taushetsplikten. Terskelen for åbryte taushetsplikten er med andre ord høy. Like-vel vil de taushetsbelagte opplysningenes karak-ter kunne få betydning ved nødrettsvurderingen.Det skal antagelig mer til for at advokaten skal haadgang til å røpe intime betroelser i form av foreksempel følsomme personopplysninger ogbedriftshemmeligheter, enn mindre sensitiv infor-masjon.

Opplysningsplikt og rett til å forklare seg for å hindre at uskyldige blir dømt

Nødrettsbetraktninger kan tilsi at en advokat børkunne røpe taushetsbelagt informasjon for å hin-dre at en uskyldig blir dømt for en straffbar hand-ling. Straffeloven 1902 § 172 og straffeloven 2005§ 226 fastsetter imidlertid at det i visse tilfellerogså gjelder en straffesanksjonert plikt til å fore-bygge at en uskyldig blir dømt, eller at straffenoverfor en uskyldig blir fullbyrdet. Etter straffelo-ven 1902 § 172 gjelder opplysningsplikten forbry-telser. I straffeloven 2005 oppheves skillet mellomforbrytelser og forseelser, og etter straffeloven2005 § 226 gjelder opplysningsplikten straffbarehandlinger som kan medføre fengsel i mer enn ettår.

Opplysningsplikten gjelder for å forhindre aten uskyldig blir dømt, men slår antagelig ikke inndersom spørsmålet bare angår forhold av betyd-ning for straffeutmålingen innenfor samme straf-febestemmelse.28 Strafferammen ved overtre-delse av opplysningsplikten er bot eller fengsel iinntil ett år.

At opplysningsplikten går foran yrkesmessigtaushetsplikt, er ikke uttrykkelig fastsatt i straffe-loven, men følger indirekte av straffeprosessloven§ 119 tredje ledd og er lagt til grunn i juridiskteori. 29 I straffeprosessloven § 119 tredje ledd erdet nemlig uttrykkelig gjort unntak fra bevisfor-budet i første ledd når forklaring i strid med taus-hetsplikten er nødvendig for å forhindre at enuskyldig blir dømt. Etter straffeprosessloven§ 119 gjelder unntaket fra bevisforbudet alle straff-bare handlinger. Dermed vil forklaringsplikt ved-rørende informasjon om straffbare handlingersom ikke også er omfattet av opplysningspliktenetter straffeloven, være betinget av at vedkom-mende er innkalt som vitne.

Plikt til å avverge alvorlige straffbare handlinger og til å yte hjelp ved alvorlig fare

Dersom en advokat kan avverge en alvorlig straff-bar handling eller skadehendelse som medførerbetydelig fare for noens helse ved å røpe opplys-ninger underlagt yrkesmessig taushetsplikt, vildet kunne være grunnlag for å bryte taushetsplik-ten i medhold av strafferettslig nødrett. Også idisse tilfellene gjelder det i tillegg en straffebelagtplikt til avverging.

Plikten til å avverge straffbare handlinger erregulert av straffeloven 1902 § 139 (straffeloven2005 § 196). Utgangspunktet etter bestemmelse-nes første ledd er at avvergingsplikten inntrer der-som noen har anledning til å avverge en straffbarhandling eller følgene av den, og det fremstår somsikkert eller mest sannsynlig at den vil bli eller erbegått.

Avvergingsplikten gjelder en rekke nærmereangitte grove straffbare handlinger. I straffeloven2005 er bestemmelsens anvendelsesområdebegrenset noe sammenlignet med straffeloven1902. Mishandling i nære relasjoner, jf. straffelo-ven 2005 § 282, som tilsvarer straffeloven 1902

27 Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 418.

28 Anders Bratholm og Magnus Matningsdal, Straffelovenmed kommentarer: Anden del. Forbrydelser., Oslo 1995, s.384.

29 Anders Bratholm og Magnus Matningsdal, Straffelovenmed kommentarer. Anden del. Forbrydelser., Oslo 1995 s.385 og Jon Skeie, Den norske strafferett, 2. utg., Oslo 1946,s. 309.


§ 219 første ledd, er blant annet ikke lenger omfat-tet av avvergingsplikten. Grov mishandling i nærerelasjoner, jf. straffeloven 2005 § 283, som tilsva-rer straffeloven 1902 § 219 andre ledd, er imidler-tid omfattet.

I straffeloven 1902 § 139 er det etter en lov-endring i 2010 uttrykkelig fastsatt at avvergings-plikten skal gjelde foran taushetsplikten.30 I pro-posisjonen til endringsloven forutsetter departe-mentet at det vil bli inntatt en tilsvarende presise-ring av straffeloven 2005 § 196 ved endringslov iforbindelse med ikrafttredelsen.31

En generell hjelpeplikt ved fare for tap avmenneskeliv følger av straffeloven 1902 § 387. Istraffeloven 2005 § 287 er plikten utvidet til også ågjelde ved «betydelig skade på kropp eller helse».Det kan for eksempel tenkes at en advokat besit-ter opplysninger som, dersom de blir viderefor-midlet, vil kunne avverge en ulykke som villekunne ha medført livsfare eller betydelig helse-fare. Et eksempel kan være at en arbeidstaker harfortalt sin advokat om alvorlige sikkerhetsman-gler ved en installasjon vedkommende har utført.Selv om arbeidstakeren ikke skulle ønske å sam-tykke til opphevelse av taushetsplikten, vil advoka-ten kunne ha rett til å videreformidle opplysnin-gene i medhold av strafferettslig nødrett, og plikttil å gi opplysningene videre i medhold av straffe-loven 1902 § 387 (straffeloven 2005 § 287).

15.3.1.3 Unntak som beror på oppdraget

I enkelte tilfeller er det forhold ved oppdraget somgir grunnlag for å fastsette unntak fra taushets-plikten. For det første vil advokaten av hensyn tilgjennomføringen av oppdraget, kunne ha behovfor hjelpere. For at disse hjelperne skal kunnebistå advokaten, vil de måtte få informasjon omklientforholdet som i utgangspunktet er underlagtadvokatens taushetsplikt. Et annet typetilfelle deradvokaten kan ha behov for å videreformidle taus-hetsbelagt informasjon, er kontraktuelle tvistermellom klient og advokat.

Advokatens taushetsplikt overfor kolleger, kontorfeller mv.

Utgangspunktet er at taushetsplikten gjelder over-for enhver, også andre personer underlagt lovbe-stemt taushetsplikt. Det gjelder for eksempel ikke

noe generelt unntak fra taushetsplikten overforadvokatkolleger eller offentlige organer underlagttaushetsplikt.

For å gjennomføre advokatoppdraget, vil imid-lertid advokaten ofte ha behov for bistand fra kol-leger, for eksempel sekretærer, personer sombetjener sentralbordet, advokatfullmektiger ogadvokater. Også eksterne rådgivere, for eksempelregnskapskyndige eller helsepersonell i en per-sonskadesak, kan være nødvendig for å håndtereklientens sak. Spørsmålet blir da i hvilken utstrek-ning taushetsplikten også gjelder overfor advoka-tens ulike hjelpere.

Dersom advokaten innhenter klientens uttryk-kelige samtykke til å dele opplysninger med enhjelper, er det klart at hjelperen kan gis den infor-masjonen vedkommende trenger for å løse opp-draget. Et samtykke til at advokaten rådfører segmed en advokatkollega eller andre, må forståssom et samtykke til å oppheve taushetspliktenoverfor vedkommende. Problemstillingen er ihvilken utstrekning advokaten kan dele informa-sjon med kolleger og hjelpere uten å innhentesamtykke. En annen måte å stille spørsmålet på,er i hvilken grad klienten må anses å ha gitt etimplisitt samtykke til slik deling av taushetsbelagtinformasjon.

Både straffeloven 1902 § 144 og straffeloven2005 § 211 forutsetter at en advokat kan la segbistå av hjelpere. I juridisk teori er det antatt atbestemmelsene dermed åpner for at hjelpere kangis tilgang til taushetsbelagte opplysninger.32 Detkan også anføres at klienten må forvente at advo-katen vil gi informasjon til dem som vanligvisbistår advokaten, med mindre klienten uttrykke-lig har instruert advokaten om noe annet. Det erfor eksempel vanlig at en sekretær bistår medutsendelsen av brev og prosesskriv. Det sammegjelder det forhold at advokatfirmaets regn-skapsavdeling blir gjort kjent med klientens ogsakens navn og advokatens timebruk. Viderefor-midling av informasjon til hjelpere innenfor slikerammer kan på denne bakgrunn vanskelig ansessom «rettsstridig» etter straffeloven 1902 § 144eller «uberettiget» etter straffeloven 2005 § 211.Den nærmere rekkevidden av hvem som er å ansesom hjelpere etter straffeloven 1902 § 144, er iliten grad vurdert i rettspraksis.

Hensynene bak taushetsplikten kan tilsi atadgangen til å gi taushetsbelagt informasjon tilhjelpere bør være begrenset til opplysninger ogmateriale det er nødvendig at vedkommende mot-tar for å kunne utføre sine arbeidsoppgaver. Det

30 Lov 25. juni 2010 nr. 47 om endringer i domstolloven(ekstraordinære valg til lekdommerutvalgene m.m.) ogstraffeloven 1902 (avvergingsplikt).

31 Prop. 116 L (2009–2010) s. 17. 32 Knut Svalheim, Advokaters taushetsplikt, Oslo 1996 s. 131.


kan imidlertid være noe uklart om taushetsplikt-bestemmelsen skal forstås slik.33 En slik tolkningville medføre at den praksis som en del advokat-virksomheter synes å følge i dag, kan være i stridmed taushetspliktbestemmelsen i straffeloven.Advokater i advokatselskaper og kontorfellesskapdiskuterer saker med kolleger. Dokumenter blirdistribuert, ikke alltid i anonymisert form, somerfaringsutveksling, eller eventuelt lagres de i fel-les kunnskapsarkiver. Det er heller ikke uvanlig atelektroniske og papirbaserte klientarkiver oppbe-vares slik at advokatkolleger har full tilgang tildem.

Selv om deling av informasjon til kolleger oghjelpere ikke skulle være i strid med taushetsplik-ten, vil advokaten kunne ha handlet i strid medfortrolighetsplikten etter advokatforskriften kapit-tel 12 punkt 2.3.2, som utvalget redegjør for ipunkt 15.5.

Informasjonshåndtering som er nødvendig for gjennomføring av advokatoppdraget

Dersom en klient og en advokat kommer i tvistom kontraktuelle spørsmål knyttet til advokatopp-draget, vil begge parter kunne ha behov for å førebevis for et tvisteløsningsorgan, enten det er etdisiplinærorgan, forliksrådet eller en domstol. Kli-enten står på sin side fritt til å oppheve taushets-plikten i den utstrekning vedkommende ønsker.Advokaten er på den annen side avhengig av kli-entens samtykke for å kunne belyse «sin» side avsaken. Dermed oppstår spørsmålet om i hvilkengrad advokaten har adgang til å videreformidleinformasjon underlagt taushetsplikten i en kon-traktuell tvist mot en klient.

I Rt. 2012 s. 608 kom Høyesterett til at advoka-ten må ha adgang til å benytte den typen opplys-ninger som fremgår av advokatens regnskapsma-teriale til å inndrive utestående salær. I avsnitt 56uttaler Høyesterett at en unnlatelse av å betale enregning fra en advokat, må forventes å kunne blimøtt med rettslig inkasso fra advokatens side.Dermed må klienten implisitt anses å ha samtyk-ket til å oppheve taushetsplikten. I den aktuellesaken, som konkret gjaldt bostyrers innsynsrettoverfor en advokats konkursbo, fremgår det avpartenes anførsler at innsyn i advokatens regn-skapsmateriale inneholdt opplysninger om bådeklientenes navn og overordnet informasjon omhva oppdragene gikk ut på, jf. kjennelsens avsnitt15. Høyesterett ga likevel bostyrer innsyn i detteregnskapsmaterialet.

De sterke hensynene bak taushetsplikten kantilsi at advokaten i utgangspunktet ikke har anled-ning til å underbygge et salærkrav ytterligeregjennom å røpe taushetsbelagt informasjon. Erderimot situasjonen at klienten fremsetter et kon-traktuelt krav mot advokaten, for eksempel omerstatning, eller at klienten gjør gjeldende kon-krete innvendinger til advokatens salærfastset-telse, vil advokaten ha behov for å forsvare segmot klientens anklager. Spørsmålet blir da om kli-enten kan velge å legge frem opplysninger samti-dig som at advokaten vil være bundet av taushets-plikten. I en slik situasjon tilsier det kontradikto-riske prinsipp at advokaten må kunne ta til mot-mæle. Advokaten må imidlertid bare viderefor-midle informasjon i den utstrekning dette ernødvendig for å forsvare seg mot klientens krav.Overskrider advokaten denne grensen, vil taus-hetsplikten være overtrådt.34

15.3.1.4 Unntak som beror på klienten

I noen tilfeller er det forhold på klientens side somtilsier at taushetsplikten bortfaller. Et grunnleg-gende unntak fra taushetsplikten er tilfeller derklienten har samtykket til å oppheve den. I noentilfeller hvor et foretak har opphørt, en klient ersatt under vergemål eller advokaten har flere kli-enter i samme sak, er det ikke opplagt hvem somhar samtykkekompetanse, eller hvor langt denrekker.

Er det ikke mulig å innhente klientens sam-tykke fordi klienten er død eller ikke tilgjengeligfor advokaten av andre grunner, kan advokaten harett til å bryte taushetsplikten selv om det ikkeforeligger samtykke, forutsatt at det er nødvendigfor å ivareta klientens interesse.

Hovedregelen om samtykke

Hovedregelen er at samtykke fra den som harkrav på hemmelighold, fritar advokaten for taus-hetsplikt. Dette kan utledes av vilkårene «rettsstri-dig» i straffeloven 1902 § 144 og «uberettiget» istraffeloven 2005 § 211. Det er ikke rettsstridig årøpe en opplysning som i utgangspunktet vil væreomfattet av taushetsplikt når det foreligger sam-tykke. At samtykke fritar for taushetsplikt, frem-går også uttrykkelig av bevisforbudsreglene i tvis-teloven § 22-5 tredje ledd og straffeprosessloven§ 119 første ledd.

Det gjelder ikke noe formkrav til samtykket,som dermed kan gis både muntlig og skriftlig, og

33 Ibid. s. 131 flg. 34 Ibid. s. 117.


samtykket må tolkes etter alminnelige avtaleretts-lige regler. Ofte vil samtykket være underforstått,for eksempel dersom klienten ber advokaten opp-tre som partsrepresentant i forhandlinger, ved ret-tergang eller overfor media. Samtykket kan imid-lertid også tenkes gitt ved passivitet eller konklu-dent adferd. På den annen side er det advokatensansvar å sørge for at samtykket er tilstrekkeligklart og presist, slik at advokaten forvisser seg omat klienten har ment å gi avkall på retten til fortro-lighet. Antagelig må kravet til samtykket også i enviss utstrekning være relativt; jo mer sensitivinformasjon det dreier seg om, jo større grunn erdet til at advokaten sikrer seg et klart samtykke.Er det ikke klart at klienten har samtykket til åvidereformidle sensitiv informasjon, er det antattat bevistvilen må gå ut over advokaten.35

Samtykket rekker bare så langt det er gitt. Kli-enten kan for eksempel spesifisere at samtykketbare gjelder adgang til å diskutere en sak med enadvokatkollega, eller til at advokaten gir opplys-ninger videre til en konsulent som bistår klienten iøkonomiske spørsmål. En annen konsekvens av atsamtykke bare rekker så langt det er gitt, fremgårav tvisteloven § 22-12 første ledd og straffepro-sessloven § 119 fjerde ledd. Dersom klienten hargitt samtykke til at advokaten avgir forklaring omforhold omfattet av taushetsplikten, skal forklarin-gen skje for lukkede dører og med pålegg omtaushetsplikt for de tilstedeværende. Dette gjelderlikevel ikke dersom den som samtykker, aksepte-rer at avhøret foregår offentlig.

Samtykkekompetanse for mindreårige og andre personer under vergemål

Samtykke til opphevelse av taushetsplikten må gisav personer med rettslig handleevne. Har ikkepersonen rettslig handleevne, er det i utgangs-punktet vergen som må samtykke.

For mindreårige er vurderingstemaet i lys avlov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barne-lova) §§ 31–33 om den mindreårige kan forstårekkevidden av samtykket. Er det barn som hargitt betroelsen, og betroelsen gjelder barnet selv,er det antatt at utgangspunktet må være at barnetselv må gi samtykket.36

Hvorvidt voksne som er satt under vergemåletter reglene i vergemålsloven kapittel 4, selv kan

samtykke til opphevelse av taushetsplikten, ellerom det hører inn under vergens kompetanse,beror på innholdet i vedtaket om vergemål. Etvedtak om vergemål kan omfatte tap av rettslighandleevne dersom vilkårene i vergemålsloven§ 22, jf. § 20, er oppfylt. Hvorvidt tap av rettslighandleevne også medfører bortfall av kompetan-sen til å oppheve taushetsplikten, må avgjøresetter en tolkning av vedtaket. Det følger av verge-målsloven § 21 tredje ledd at et vedtak om verge-mål ikke skal gjøres mer omfattende enn nødven-dig, og at vedtaket uttrykkelig skal ta stilling tilomfanget av vergemålet. Vergemålsloven § 22tredje ledd fastsetter at vedtak om tap av rettslighandleevne i personlige forhold skal gjelde«bestemte områder».

Et vedtak om vergemål som ikke omfatter tapav rettslig handleevne, jf. vergemålsloven § 21 før-ste ledd, kan likevel omfatte både økonomiske ogpersonlige forhold. Hvorvidt vergen i slike tilfellerhar samtykkekompetanse med hensyn til opphe-velse av taushetsplikt, vil også måtte bero på entolkning av vedtaket. I så fall vil både vergen ogklienten ha samtykkekompetanse. Dette inne-bærer at en person som ikke er fratatt sin rettsligehandleevne, kan tilbakekalle en disposisjon fore-tatt av vergen så lenge ingen har ervervet rettetter den, jf. vergemålsloven § 21 første leddtredje punktum.

Samtykkekompetanse for foretak som er opphørt

Formålet med taushetsplikten tilsier at det forholdat et selskap opphører å eksistere, ikke utenvidere medfører at taushetsplikten faller bort. Enannen løsning vil kunne virke som et hinder for atde som opptrer på vegne av selskapet, betror segtil og søker råd hos advokaten, i hvert fall dersomde forventer at selskapet går mot avvikling.

Hvem som innehar samtykkekompetanse foropphørte foretak, er i liten grad avklart i rettsprak-sis, men i det følgende vil utvalget skissere noenutgangspunkter.

Var det opphørte foretaket eiet av én person,må taushetsplikten etter selskapets opphør troliggjelde overfor denne personen som om han selvvar klient.37 Denne personen har betrodd seg tiladvokaten med sine forretningsforhold, og formå-let med taushetsplikten tilsier at fortroligheten ernoe vedkommende selv kan gjøre krav på.

35 Disiplinærnemndens uttalelse om god advokatskikk ogsalærberegning 16. juli 1993 i sak nr. 321.675-28/93, publi-sert i U bind VI s. 447.

36 Jf. Tore Schei mfl., Tvisteloven kommentarutgave, bind II, 2.utg., 2013 s. 854–855, med videre henvisninger.

37 Hans Petter Jahre, «Ransaking og beslag hos advokater ogrevisorer i økonomiske straffesaker. Særlig om forholdet tiltaushetsplikt» i Nils Christie mfl. (red), …den urett somikke rammer deg selv. Festskrift til Anders Bratholm 70 år,Oslo 1990, s. 254.


For foretak med flere eiere vil samtykkekom-petansen antagelig være mer knyttet til foretaketsom sådant enn til eierne. Dersom foretaketseksistens fortsetter i en annen form, for eksempelved fusjon, må samtykkekompetansen antas åligge hos det nye foretaket.

Dersom foretaket opphører på annen måte, foreksempel ved konkurs, oppløsning eller avvikling,vil det antagelig måtte foretas en konkret vurde-ring av hvem som er nærmest til å ivareta deninteressen taushetsplikten skal verne. I praksis vildette for eksempel kunne være dem som var legi-timert til å handle på vegne av selskapet på dettidspunktet da foretaket opphørte.

Unntak fra taushetsplikten etter klientens død

Utgangspunktet er at taushetsplikten er tidsube-stemt og ikke faller bort dersom klienten er død.En rigid håndhevelse av taushetsplikten etter kli-entens død kunne imidlertid føre til resultater kli-enten kanskje ikke ville ha ønsket, for eksempel iform av rettstap for avdødes arvinger. Det kanogså tenkes at rettslige tvister angående avdødesforhold og disposisjoner ville bli dårligere opplyst.

Rettstilstanden vedrørende taushetspliktenetter klientens død ble drøftet av Høyesterett iRt. 2006 s. 633. Høyesterett kom til at det etteromstendighetene kan foreligge sterke reellegrunner som tilsier at det bør gjøres unntak fraadvokatens taushetsplikt når klienten er død. Høy-esterett fastsetter i avsnitt 37 og 38 følgende krite-rier som relevante i vurderingen:

«I lys av dette mener jeg at det bør kunne gjø-res unntak fra taushetsplikten i tilfeller der for-delene ved unntaket er vesentlig større ennden krenkelse av fortroligheten mellom klientog advokat det vil dreie seg om. Det betyr at detmå foretas en konkret vurdering av omstendig-hetene i det enkelte tilfellet. Ved vurderingenvil avdødes interesse og hans formodete viljestå sentralt. Også de etterlattes interesser ogstandpunkt må tillegges vekt. Det samme gjel-der advokatens oppfatning. Ikke minst vil opp-lysningenes karakter og formålet med brukenav dem være av betydning.

En unntaksregel som den jeg mener børoppstilles, skiller seg fra helsepersonelloven§ 24 ved at avdødes interesse er fremhevet i for-hold til andre hensyn. Men det kreves ikke enså betydelig interesseovervekt som etternødrettsbestemmelsen i straffeloven § 47.»

Unntaksregelen Høyesterett peker på i lov 2. juli1999 nr. 64 om helsepersonell mv. (helseperso-nelloven) § 24, krever at det foreligger «vektigegrunner» for at helsepersonell skal gi videre opp-lysninger om en avdød person, men angir ulikehensyn, blant annet «avdødes antatte vilje», utenat det fremgår noe om vektingen av de ulike hen-synene. Selv om avdødes ønsker skal tilleggesvekt, kan for eksempel samfunnets interesserbegrunne at opplysninger utleveres i forsknings-øyemed mot avdødes vilje. Dette stiller seg anner-ledes for advokatens taushetsplikt. Her skal avdø-des interesse og formodete vilje være tungtvei-ende, mens andre momenter i utgangspunktet vilkomme mer i bakgrunnen.

Unntak fra taushetsplikten ved uanmodet forretningsførsel

Også i tilfeller der klienten er i live, kan det tenkeså oppstå situasjoner der advokaten ser at det ut fraklientens interesse er nødvendig å benytte taus-hetsbelagt informasjon på en måte som ikke inn-går i det avtalte oppdraget, og hvor det ikke ermulig å innhente samtykke fra klienten. Foreksempel kan det tenkes at advokaten må agerepå klientens vegne for å hindre tvangssalg, elleren foreldelsesfrist må avbrytes for å hindre øko-nomisk tap for klient. I noen tilfeller vil brudd påtaushetsplikten i slike tilfeller være tillatt underhenvisning til strafferettslig nødrett, se punkt15.3.1.2. Ut over dette er det noe uklart hvor langtadvokaten vil være berettiget å handle i en sliksituasjon. Rt. 2006 s. 633, som gjelder en annensituasjon (se ovenfor), kan tyde på at terskelen lig-ger høyt.

15.3.1.5 Unntak som beror på advokaten

Det kan stilles spørsmål om det må fastsettes unn-tak fra taushetsplikten dersom en advokat sluttersom advokat eller dør.

Det må være klart at verken det prosessuellevernet av taushetsplikten etter reglene om bevis-forbud i straffeprosessloven § 119 og tvisteloven§ 22-5, eller det materielle vernet for personermed taushetsplikt etter straffeloven 1902 § 144(straffeloven 2005 § 211), opphører eller innskren-kes som følge av at en advokat ikke lenger utøveradvokatvirksomhet. Dette kan ikke utledesdirekte av lovbestemmelsenes ordlyd, men følgerav taushetspliktens formål. Klientens behov forvern av retten til å søke juridisk bistand i fortrolig-het blir ikke noe mindre fordi den aktuelle advo-katen ikke lenger kan bistå ham. Hvorvidt virk-


somheten avvikles fordi advokaten dør, fordi advo-katen fratas bevillingen eller fordi det foreliggerandre grunner, kan ikke få betydning.

En annen sak er at det ved en advokats dødkan være behov for at en annen advokat overtarden avdøde advokatens saksportefølje, se nær-mere utvalgets vurderinger i punkt 12.2.1. Dennye advokaten vil i så fall ha samme yrkesmessigetaushetsplikt som den avdøde advokaten hadde.

15.3.2 Unntak fra taushetsplikten ved offentlig tilsyn, kontroll mv.

15.3.2.1 Innledning

Utgangspunktet er at advokaters taushetsplikt måanses å følge av lov, jf. straffeloven 1902 § 144(straffeloven 2005 § 211), men at brudd på taus-hetsplikten bare er straffbart dersom overtredel-sen må anses som «rettsstridig», se punkt15.2.1.2. Hvorvidt taushetsplikten må vike for lov-bestemt opplysningsplikt eller det offentliges retttil å innhente informasjon, må vurderes noe uliktavhengig av om man er innenfor bevisforbudetsområde eller ikke. Taushetsplikten – og retten tilikke å fremlegge informasjon – står særlig sterktpå bevisforbudets område, når informasjonenundergitt taushetsplikt er innhentet under utø-velse av «egentlig advokatvirksomhet», jf. punkt15.2.2.4 og 15.2.3.1.

På bevisforbudets område er taushetspliktenvernet av Grunnloven § 102 jf. EMK artikkel 8.EMK artikkel 8 nr. 2 fastsetter at inngrep i rettig-hetene som er vernet etter artikkel 8 nr. 1 blantannet må ha hjemmel i lov. Etter EMDs praksismå det antas at kravet til lovhjemmel forstås sær-lig strengt når det gjelder inngrep i advokaterstaushetsplikt. Det vises til utvalgets redegjørelse ipunkt 15.4.4. Et krav om lovhjemmel er også lagttil grunn av Høyesterett, jf. Rt. 2012 s. 608 avsnitt48.

Redegjørelsen i de følgende punktene gjelderunntak fra taushetsplikten på bevisforbudetsområde. Utenfor bevisforbudets område har ikkeadvokaters taushetsplikt en tilsvarende særstillingsammenlignet med andre former for lovbestemttaushetsplikt. For at taushetsplikten skal vike foropplysningsplikt eller det offentliges rett til å inn-hente informasjon, må den relevante bestemmel-sen fastsette eller klart forutsette at taushetsplik-ten ikke skal gjelde. Lovavdelingen synes å ha lagttil grunn at dette i utgangspunktet gjelder ved alleformer for lovbestemt taushetsplikt.38

For informasjon som er betrodd advokatenunder advokatvirksomhet omfattet av lovforslaget

§ 3 andre ledd – og som dermed ligger utenforbevisforbudets område – vil det være flere unntakfra taushetsplikten enn dem det redegjøres forher. Her vil advokater være underlagt de sammeunntakene som andre med lovbestemt taushets-plikt som yter den aktuelle tjenesten. For eksem-pel må unntak fra advokatens taushetsplikt nåradvokaten bistår med eiendomsmekling, vurderesut fra om det er fastsatt eller klart forutsatt at taus-hetsplikten etter eiendomsmeglingsloven § 3-6skal vike for opplysningsplikten. Når andre ennadvokater som utfører den aktuelle tjenesten, ikkeer underlagt taushetsplikt og de pålegges en opp-lysningsplikt, må de fremlegge de aktuelle opplys-ningene. Utvalget legger til grunn at også advoka-ter som yter slike tjenester, normalt vil ha opplys-ningsplikt.

Innledningsvis vil utvalget også peke på at detfinnes en rekke eksempler på lovhjemler for til-syn, pålegg om opplysningsplikt mv. der det avulike grunner kunne være hensiktsmessig formyndighetene å få innsyn i informasjon underlagtadvokaters taushetsplikt, men der loven ikke fast-setter unntak. Et eksempel på dette er lov 7.desember 1956 nr. 1 om tilsynet med finansinstitu-sjoner mv. (finanstilsynsloven) § 3, som girFinanstilsynet en vid adgang til å pålegge institu-sjoner som er under tilsyn å innlevere informa-sjon. Bestemmelsen fastsetter imidlertid ikkeunntak fra taushetsplikten, og dermed går advoka-ters taushetsplikt foran. Et annet eksempel er nåren advokats bo er under konkursbehandling ogbostyrer har behov for innsyn i taushetsbelagtinformasjon i advokatens regnskapsmateriale.Her gjelder det ikke noe unntak fra taushetsplik-ten i medhold av konkursloven. Dermed kanbostyrer bare få innsyn i informasjon som viseradvokatens utestående fordringer overfor klienter– dette er unntatt fra taushetsplikten på annetgrunnlag, jf. punkt 15.3.13 over om unntak somberor på oppdraget.

15.3.2.2 Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, Disiplinærnemnden og Advokatbevil-lingsnemnden

Innsyn i advokatens virksomhet og opplysnings-plikt fra advokaten om forhold som ellers vil væreunderlagt taushetsplikt, vil ofte kunne være nød-vendig for at disiplinær- og tilsynsorganene foradvokatvirksomhet og ligningsmyndighetene skalkunne ivareta sine oppgaver knyttet til tilsyn og

38 Lovavdelingens uttalelse i sak 2000/10094 av 3. oktober2000, omtalt ovenfor i punkt 15.2.1.2.


kontroll av advokatens virksomhet. På denne bak-grunn er advokater ikke bundet av taushetsplik-ten når tilsyns- og disiplinærorganene for advoka-ter ber om opplysninger.

At advokater kan pålegges opplysningspliktoverfor Tilsynsrådet, fremgår av en forskrifts-hjemmel i domstolloven § 225 sjette ledd. Opplys-ningsplikten er fastsatt i advokatforskriften § 4-5.Advokaten har tilsvarende opplysningsplikt over-for Tilsynsrådets revisor og forvalter oppnevnt avTilsynsrådet i medhold av domstolloven § 228, jf.advokatforskriften § 7-7. Advokaters opplysnings-plikt overfor Disiplinærnemnden og Advokatbevil-lingsnemnden er fastsatt i henholdsvis advokatfor-skriften §§ 5-6 andre ledd og 6-3 andre ledd. Advo-katforskriften inneholder også bestemmelser somivaretar behovet for informasjonsutveksling mel-lom organene. Se nærmere i punkt 22.3.9, 22.4.10og 22.5.9.

Unntaket fra taushetsplikten som følge av opp-lysningsplikten overfor disiplinær- og tilsynsorga-nene er på denne bakgrunn ikke uttrykkelig regu-lert i lovs form. Det er likevel ikke tvilsomt at opp-fyllelsen av denne opplysningsplikten ikke kananses som «rettsstridig» overtredelse av taushets-plikten etter straffeloven 1902 § 144, eller som«uberettiget» etter straffeloven 2005 § 211.

Taushetsplikten for disiplinær- og tilsynsorga-nene følger reglene i forvaltningsloven §§ 13 til 13 f.Taushetsplikten etter disse bestemmelsene rek-ker imidlertid i utgangspunktet ikke like langt somadvokatens taushetsplikt. Dermed vil det kunneoppstå en risiko for at utenforstående, ved åbegjære innsyn i saker for Tilsynsrådet, får tilgangtil informasjon underlagt advokaters taushetsplikt.For Tilsynsrådets del har Sivilombudsmannenlagt til grunn at forvaltningsloven §§ 13 til 13 f måforstås slik at det som er omfattet av advokatenstaushetsplikt, også må anses som omfattet av Til-synsrådets taushetsplikt.39 Sivilombudsmannensbegrunnelse, som blant annet refererer til hensy-net til sammenheng i regelverket og formålet medtaushetsplikten, tilsier at den samme regelen mågjelde for Advokatbevillingsnemnden og Disipli-nærnemnden. Det er nærmere redegjort for disi-plinær- og tilsynsorganenes taushetsplikt i 22.3.6,22.4.6 og 22.5.6.

15.3.2.3 Domstolene

Ved rettergang er utgangspunktet at retten ikkeskal motta forklaring fra blant annet advokater og

deres underordnede og hjelpere om «noe som erbetrodd dem i deres stilling», jf. tvisteloven § 22-5og straffeprosessloven § 119, se punkt 15.2.3.2.

Sivile saker

Tvisteloven fastsetter ikke noen unntak fra bevis-forbudet i § 22-5. Gjelder saken prøving av et for-valtningsvedtak, kan det likevel tenkes at forvalt-ningsorganet har innhentet informasjon som iutgangspunktet var underlagt en advokats taus-hetsplikt, og at denne informasjonen fremkom-mer ved domstolsprøvingen. Dette kan for eksem-pel være aktuelt ved prøving av skattevedtak ellerbeslutninger fattet av Disiplinærnemnden. Sålenge det offentlige organets innhenting og brukav dokumentene har vært lovlig, og opplysnin-gene kan benyttes i retten uten at det offentligeorganet bryter sin taushetsplikt, tilsier formålsbe-traktninger at informasjonen ikke er omfattet avbevisforbudet.40

Straffesaker

I straffeprosessen gjelder det enkelte unntak frabevisforbudet i straffeprosessloven § 119. Påsamme måte som i sivile saker vil offentlige orga-ner kunne fremlegge bevis de rettmessig har inn-hentet, selv om disse i utgangspunktet var under-lagt yrkesmessig taushetsplikt. Påtalemyndighe-ten vil for eksempel kunne legge frem opplysnin-ger mottatt av en advokat etter rapporteringsplik-ten i medhold av lov 6. mars 2009 nr. 11 om tiltakmot hvitvasking og terrorfinasiering mv. (hvitvas-kingsloven, eller ved etterforskning der en advo-kat og en klient mistenkt for å være medskyldige isamme straffbare forhold, jf. straffeprosessloven§ 204 andre ledd, se punkt 15.3.2.4 nedenfor. Høy-esterett har imidlertid understreket at det sist-nevnte unntaket bare tillater bruken av det beslag-lagte dokumentet og ikke generelt opphever taus-hetsplikten, jf. Rt. 2008 s. 158 avsnitt 76.

I straffeprosessloven § 119 tredje ledd er detgjort unntak fra bevisforbudet i første ledd når for-klaring i strid med taushetsplikten, er nødvendigfor å forhindre at en uskyldig blir dømt for enstraffbar handling. Bestemmelsen fastsetter ikkenoen nedre grense for hvilke straffeovertredelsersom omfattes. Unntaket fra bevisforbudet gjelderogså dersom det er vitnet selv, for eksempel enadvokat, som står i fare for å bli uskyldig dømt.

39 Se Sivilombudsmannens uttalelse 3. desember 2013 i sak2012/2950 (SOM-2012-2950).

40 Se Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) s. 36–37 og Tore Schei mfl.,Tvisteloven kommentarutgave, bind II, 2. utg., 2013 s. 851–852.


Etter ordlyden må forklaringen være nødvendigfor å hindre domfellelse. I juridisk teori er detargumentert for at unntaket fra bevisforbudetogså bør gjelde dersom forklaringen kan hindre atsiktede blir idømt betydelig strengere straff ennom forklaring ikke var blitt avgitt.41

For å ivareta formålene bak taushetsplikten,fastsetter straffeprosessloven § 119 fjerde ledd at«forklaringen» bare skal meddeles retten og par-tene i møte for stengte dører og under pålegg omtaushetsplikt, med mindre den som har krav påhemmelighold, samtykker. Dette gjelder ved for-klaring i medhold av straffeprosessloven § 119tredje ledd, ved offentlige organers fremleggelseav bevis som i utgangspunktet er underlagt taus-hetsplikt etter forvaltningsloven, og ved forklaringi medhold av regler om forklaringsplikt.42

15.3.2.4 Påtalemyndigheten

Unntak i medhold av straffeprosesslovens regler om beslags- og ransakingsadgang

Den sentrale bestemmelsen som regulerer taus-hetspliktens gjennomslagskraft ved ulike etter-forskningsskritt, er straffeprosessloven § 119.Denne bestemmelsen er det redegjort for i punkt15.2.3, se særlig punkt 15.2.3.1.

Behovet for undersøkelse av materiale under-lagt advokatens taushetsplikt, kan tenkes å oppståved mistanke om at klienten har begått en straff-bar handling, ved mistanke overfor advokateneller ved mistanke om at klienten og advokaten ermedskyldige i samme straffbare forhold. Som viskal komme tilbake til, må taushetsplikten i størregrad vike for etterforskningshensyn i den sist-nevnte situasjonen.

Dersom enten klienten eller advokaten er mis-tenkt for straffbare forhold, gjelder beslagsforbu-det i straffeprosessloven § 119 med de «alminne-lige» unntakene gjennomgått ovenfor i punkt15.3.1.

For det tilfelle at klienten og advokaten er mis-tenkt for samme straffbare forhold, fastsetterstraffeprosessloven § 204 andre ledd unntak frahovedregelen om beslagsforbudet i § 204 førsteledd jf. § 119. Uttrykket «samme straffbare for-hold» skal ikke nødvendigvis forstås på sammemåte som referansen til samme straffbare forholdved spørsmål om retten kan foreta subsumsjons-endringer med utgangspunkt i «det forhold tilta-

len gjelder» etter straffeprosessloven § 38, jf. foreksempel Rt. 2011 s. 172 avsnitt 18. Bakgrunnenfor dette er at noe ulike reelle hensyn gjør seggjeldende, jf. Rt. 2011 s. 296 avsnitt 35.

Rapporterings- og undersøkelsesplikt etter hvitvaskingsloven

Hvitvaskingsloven gjennomfører direktiv 2005/60/EF om tiltak for å hindre at det finansielle sys-tem brukes til hvitvasking av penger og finansier-ing av terrorisme (tredje hvitvaskingsdirektiv). Påbakgrunn av bestemmelser i direktivet fastsetterloven blant annet rapporteringsplikt for advokater,og hvitvaskingsloven § 20 fastsetter uttrykkelig atopplysningsplikt i medhold av loven ikke medfø-rer brudd på taushetsplikten.

Hvitvaskingsloven § 4 andre ledd nr. 3 fastset-ter at advokater er omfattet av loven, og at de er åanse som rapporteringspliktige. Etter nærmerevilkår gjelder dette også andre som driver juridisktjenesteyting. Regelverket gjelder likevel ikke allvirksomhet som drives av rapporteringspliktige.For advokater og andre rapporteringspliktigeetter hvitvaskingsloven § 4 andre ledd nr. 3 fast-setter hvitvaskingsforskriften43 § 4 at regelverketbare gjelder når advokater bistår eller opptrer påvegne av klienter ved planlegging eller utføring avfinansielle transaksjoner (nr. 1), transaksjonersom gjelder fast eiendom (nr. 2), og transaksjonersom gjelder gjenstander, der gjenstanden betales ikontanter tilsvarende et beløp på 40 000 norskekroner eller mer, eller et tilsvarende beløp i uten-landsk valuta (nr. 3). I forarbeidene til hvitvas-kingsloven er det lagt til grunn at begrepet «trans-aksjon» skal tolkes vidt.44

I hvitvaskingsloven § 4 er det fastsatt at lovengjelder advokater «og andre som … yter selvsten-dig juridisk bistand», etter nærmere vilkår. Ordly-den tilsier at loven gjelder alle advokater, uavhen-gig av om disse yter «selvstendig» juridiskbistand. Departementet forutsetter imidlertid at«husadvokater mv. ikke omfattes av forslaget».45

Dette tilsier at bedriftsadvokater og offentligeadvokater som utelukkende eller hovedsakeligyter tjenester til sin arbeidsgiver, ikke er omfattet,mens for eksempel organisasjonsadvokater somhovedsakelig yter tjenester utad, vil være rappor-teringspliktige.

41 Hans Kristian Bjerke, Erik Keiserud og Knut Erik Sæther,Straffeprosessloven kommentarutgave, Oslo 2011, s. 468.

42 Ibid, s. 469.

43 Forskrift 13. mars 2009 nr. 302 om tiltak mot hvitvasking ogterrorfinansiering mv. (hvitvaskingsforskriften).

44 Ot.prp. nr. 72 (2002–2003) s. 23–24.45 Ot.prp. nr. 72 (2002–2003) s. 37.


Rapporteringspliktige i medhold av hvitvas-kingsloven er underlagt flere ulike forpliktelser,blant annet klientkontroll etter hvitvaskingsloven§§ 5 flg. Etter hvitvaskingsloven § 17 har advoka-ter undersøkelsesplikt ved mistanke om at en trans-aksjon har tilknytning til forhold som rammes avstraffeloven 1902 §§ 147 a til 147 d (straffeloven2005 §§ 131 til 136).46 Advokaten skal etterbestemmelsen sørge for at det foretas nærmereundersøkelser for å få avkreftet eller bekreftetmistanken.

Advokatens rapporteringsplikt inntrer dersomadvokatens mistanke ikke avkreftes ved undersø-kelser etter hvitvaskingsloven § 17. I så fall frem-går det av hvitvaskingsloven § 18 at advokaten «aveget tiltak [skal] oversende opplysninger til Øko-krim om den aktuelle transaksjonen og om de for-hold som har medført mistanke.» Advokaten skalpå forespørsel gi Økokrim «alle nødvendige opp-lysninger om transaksjonen og mistanken». Detfremgår av hvitvaskingsloven § 21 første ledd atadvokaten ikke skal underrette klienten ellerandre om rapporteringen.

Selv om taushetsplikten som nevnt må vike foradvokatens rapporteringsplikt etter hvitvaskings-loven § 18, inneholder bestemmelsens andre ledden viktig begrensning i rapporteringsplikten:

«Advokater og andre som ervervsmessig ellerstadig yter rettshjelpvirksomhet har ikke plikttil å rapportere om forhold som de har fåttkjennskap til gjennom arbeidet med å fastslåklientens rettsstilling, eller om forhold som dehar fått kjennskap til før, under eller etter enrettssak, når de forhold opplysningeneomhandler har direkte tilknytning til rettstvis-ten. Tilsvarende gjelder for revisorer og andrerapporteringspliktige når de bistår advokatereller andre som ervervsmessig eller stadig yterrettshjelpvirksomhet i arbeid som nevnt i før-ste punktum.»

Bestemmelsen innebærer at juridisk rådgivningog annen rettslig bistand i mange tilfeller vil væreunntatt fra rapporteringsplikten. Bestemmelsenreiser flere avgrensningsproblemer som er kom-mentert i forarbeidene.47

15.3.2.5 Skatte- og avgiftsmyndighetene

Skatte- og avgiftsmyndighetenes adgang til å inn-hente opplysninger og utøve kontrollvirksomheter regulert i lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsfor-valtning (ligningsloven) og lov 19. juni 2009 nr. 58om merverdiavgift (merverdiavgiftsloven). Påsamme måte som overfor andre forvaltningsorga-ner er utgangspunktet at advokatens taushetspliktog bevisforbudet gjelder. Fra dette gjelder detenkelte lovfestede unntak.

Advokatens opplysningsplikt vedrørende egen ligning

Når formålet er å fastsette advokatens ligning ogavgiftsgrunnlag, følger det av ligningsloven § 6-1nr. 3 og merverdiavgiftsloven § 16-1 tredje ledd atadvokatens plikt til å fremlegge opplysninger omegen ligning eller avgiftsfastsettelse, går forantaushetsplikten. Plikten gjelder ifølge ligningslo-ven § 6-1 nr. 1 og merverdiavgiftsloven § 16-1 før-ste ledd enhver opplysning «som kan ha betyd-ning» for ligningen eller avgiftsfastsettelsen ogkontrollen av disse. Herunder fastsetter bestem-melsene at advokaten kan pålegges å dokumen-tere opplysninger ved for eksempel å gi innsyn i,legge frem, sammenstille, utlevere eller sende innregnskapsmateriale med bilag, kontrakter, korre-spondanse, styreprotokoller, elektroniske pro-grammer og programsystemer.

Dessuten kan skatte- og avgiftsmyndigheteneforeta kontrollundersøkelse hos advokaten, jf. lig-ningsloven § 6-5 og merverdiavgiftsloven § 16-6,og herunder foreta kopiering til datalagringsme-dium for senere gjennomgåelse. De prosessuellekrav ved kontrollen etter ligningsloven og merverdi-avgiftsloven, og de særlige spørsmålene omkringspeilkopiering, drøftes nedenfor.

Når det gjelder skatte- og avgiftsmyndighete-nes bruk av opplysningene innhentet for å gjen-nomgå advokatens ligning og avgiftsfastsettelse,ligger det en vesentlig begrensning i at det ikke eradgang til å benytte opplysningene ved fastsettel-sen av skatt og avgiftsfastsettelse overfor klienter.Dette fremgår av forarbeidene til ligningsloven.48

Skatte- og avgiftsmyndighetene er gitt anled-ning til å rapportere om brudd på lov eller for-skrift til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, jf.ligningsloven § 3-13 nr. 2 bokstav b og merver-diavgiftsloven § 13-2 andre ledd bokstav b.49

46 Jf. endringsbestemmelse i straffeloven 2005 § 412 nr. 234. 47 Ot.prp. nr. 72 (2002–2003) s. 58–59.

48 Ot.prp. nr. 29 (1978–79) s. 83. 49 Dette unntaket er blant annet etter innvendinger fra Den

Norske Advokatforening drøftet i Prop. 1 L (2009–2010) s.60–63.


Innsynsrett for å fastsette klientens ligning – kun i klientkonti

Ved fastsettelsen av klientenes ligning og avgifts-grunnlag er innsynsretten i materiale omfattet avadvokatens taushetsplikt, begrenset til å gjeldevisse opplysninger om innestående og overførin-ger til og fra klientkonti.

Det generelle utgangspunktet etter ligningslo-ven § 6-2 nr. 1 og merverdiavgiftsloven § 16-2 før-ste ledd er at «[e]nhver tredjepart plikter … å giopplysninger som kan ha betydning for noens»ligning eller avgiftsplikt.

For advokater vil imidlertid utgangspunktetvære at den yrkesmessige taushetsplikten gårforan med mindre noe annet er uttrykkelig fast-satt i loven, slik at opplysninger omfattet av taus-hetsplikten, likevel ikke kan kreves fremlagt. I Rt.2010 s. 1638 slo Høyesterett i avsnitt 34 fast at

«alle ledd i et ordinært advokatoppdrag omfat-tes av taushetsplikten, også transaksjoner. Der-som advokaten for eksempel skulle kunne giopplysninger om størrelsen på beløpet som eroverført, ville man ikke sjelden kunne slutteseg til innholdet i et forlik eller lignende, og detville kunne uthule det vernet reglene om taus-hetsplikt er ment å gi.»

På denne bakgrunn kom Høyesterett til «at opp-lysninger om pengeoverføringer som skjer somledd i en advokats egentlige virksomhet, omfattesav taushetsplikten».50 Høyesterett nektet derforØkokrim tilgang til opplysninger fra advokatenom hvem som var mottakeren av overføringer viaet advokatselskaps klientkonto.

På bakgrunn av kjennelsen i Rt. 2010 s. 1638ble det vedtatt lovendringer som medfører at taus-hetsplikten må vike for lignings- og avgiftsmyn-dighetenes innsynsrett når det gjelder «opplysnin-ger om pengeoverføringer, innskudd og gjeld».51

Dette følger nå av ligningsloven § 6-2 nr. 2 og mer-verdiavgiftsloven § 16-2 andre ledd. Formålet medlovendringen er å hindre at skatteytere og avgifts-subjekter skal kunne unngå kontroll fra skatte- ogavgiftsmyndighetene ved at pengeoverføringergår via konti som tilhører advokater og andretredjeparter med lovbestemt taushetsplikt, eller atmidler oppbevares på konti tilhørende slike tred-jeparter.52 I forarbeidene er det forutsatt at

bestemmelsene gir skatte- og avgiftsmyndighe-tene rett til å få de samme opplysninger fra advo-katers klientkonti som de får fra bankene ogandre finansinstitusjoner om innestående og over-føringer til og fra bankkonti.53 Dermed har myn-dighetene ikke adgang til å kreve innsyn i foreksempel advokatens råd vedrørende en transak-sjon, kontraktsdokumenter eller annen informa-sjon som kan belyse foranledningen til transaksjo-nen. Departementet forutsetter at kravet til doku-mentasjon ikke rekker lenger enn opplysnings-plikten, og «omfattar derfor berre dokumentasjonav dei faktiske opplysningane som skatte- ogavgiftsstyresmaktene har åtgang til å krevje.»54

Utgangspunktet etter ligningsloven § 6-2 ogmerverdiavgiftsloven § 16-2 er at skatte- ogavgiftsmyndighetene innhenter opplysninger ogdokumentasjon ved å utstede et pålegg til advoka-ten om å sende inn opplysningene. Myndighetenekan også foreta kontrollundersøkelse hos opplys-ningspliktige tredjeparter, jf. ligningsloven § 6-5og merverdiavgiftsloven § 16-6. Ved slik kontrol-lundersøkelse skal advokaten gi kontrolletatenadgang til gjennomsyn av arkiver mv., jf. lignings-loven § 6-5 nr. 2 og merverdiavgiftsloven § 16-6andre ledd.

Det fremgår uttrykkelig av siste punktum ibåde ligningsloven § 6-5 nr. 2 og merverdiav-giftsloven § 16-6 andre ledd at det kan skje «kopie-ring til datalagringsmedium for senere gjennom-gang». Ved speilkopiering hos en advokat er detstor risiko for at taushetsbelagt materiale somgjelder flere klienter enn vedkommende kontrollknytter seg til, vil bli kopiert av kontrollmyndighe-ten i et stort omfang. Deler advokaten kontor medandre, og det elektroniske arkivet er innrettet«slik at kontrollmyndighetene ikke umiddelbartkan skille mellom hvilke opplysninger som gjelderden opplysningspliktige (sammenblandet arkiv)»,kan hele arkivet kopieres, jf. forskrift 8. mars 2013nr. 258 om gjennomføring av skatte- og avgiftskon-troll § 4 tredje ledd. Ved bruk av denne hjemme-len vil det dermed være en risiko for at også taus-hetsbelagt informasjon vedrørende andre advoka-ters klienter kopieres.

De prosessuelle rettighetene ved kontroll hosopplysningspliktige er regulert av blant annet lig-ningsloven § 3-5 og merverdiavgiftsloven § 13-4.Den opplysningspliktige skal «gis rimelig varselog ha rett til å være til stede og uttale seg», jf. før-ste ledd i begge bestemmelser. Ifølge andre ledd

50 Rt. 2010 s. 1638 avsnitt 42.51 Lov 21. juni 2013 nr. 73 om endringar i lov 26. april nr. 16

om endringer i ligningsloven og merverdiavgiftsloven mv.(kontrollbestemmelser og personalliste).

52 Innst. 475 L (2012–2013) s. 12–13.53 Prop. 150 LS (2012–2013) s. 46.54 Prop. 150 LS (2012–2013) s. 47.


skal kontrollorganet føre rapport eller protokollover «de faktiske opplysninger som innhentes, forså vidt gjelder den opplysningspliktige som kon-trollen foretas hos». Er det kontrollorganet somønsker at advokaten skal være til stede under kon-trollen, følger det av ligningsloven § 6-5 nr. 3 ogmerverdiavgiftsloven § 16-6 tredje ledd at de kankreve at «[d]en opplysningspliktige eller en full-mektig for ham» er til stede.

Klageadgangen for den som er pålagt å frem-legge opplysninger eller å medvirke til kontroll, eroverfor ligningsmyndighetene regulert av lig-ningsloven § 3-6. For avgiftsmyndighetene gjelderforvaltningsloven kapittel VI, jf. merverdiavgiftslo-ven § 13-1. Pålegg vil være enkeltvedtak som ogsåkan bringes inn for domstolene.

Foretar kontrollorganet kopi til datalagrings-medium, fremgår det av forskrift 8. mars 2013 nr.258 om gjennomføring av skatte- og avgiftskon-troll § 6 andre ledd at dersom pålegget om utleve-ring påklages, skal «enheten det sitter i eller enkopi av den elektroniske informasjonen forse-gles». Tredje ledd fastsetter at det er kontrollmyn-dighetene som beslutter hvilken informasjonsbæ-rer som skal forsegles, og at denne beslutningenikke kan påklages. Det forseglede materialet skaldeponeres hos klageorganet inntil klagen eravgjort, jf. fjerde ledd.

Forholdet mellom begrensningene i taushets-plikten i medhold av ligningsloven § 6-2 nr. 2 ogmerverdiavgiftsloven § 16-2 andre ledd og EMKartikkel 8 ble drøftet i proposisjonen og departe-mentets høringsbrev.55 Departementet la tilgrunn at inngrepet har en klar og presis lovhjem-mel, ivaretar et legitimt formål og står i et propor-sjonalt forhold til formålet. Utvalget mener det ergrunn til å stille spørsmål ved om de prosessuellekravene gjennomgått ovenfor, oppfyller kravenesom utledes av proporsjonalitetsvilkåret etterEMK artikkel 8. Det vises til fremstillingen ipunkt 15.4.4. Utvalget kommer også inn på dette iutvalgets drøftelser i punkt 15.7.4.8.

15.3.2.6 Konkurransetilsynet

Konkurransetilsynets oppgave er å håndheve lov5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom fore-tak og kontroll med foretakssammenslutninger(konkurranseloven). Dersom Konkurransetilsy-net finner at det er «rimelig grunn til å anta» at

konkurranseloven eller vedtak i medhold av kon-kurranseloven er overtrådt, kan det foretas bevis-sikring i medhold av konkurranseloven § 25. Kon-kurransetilsynet fremmer begjæring for tingret-ten som tar stilling til om det skal foretas bevissik-ring.

Utgangspunktet ved bevissikring er at det erstraffeprosesslovens bestemmelser om taushets-pliktens gjennomslagskraft som gjelder. Dette føl-ger av konkurranseloven § 25 tredje ledd sistepunktum, som fastsetter at blant annet straffepro-sessloven §§ 119 og 204 gjelder så langt de passer.Ved Konkurransetilsynets bevissikring gjelder pådenne bakgrunn tilsvarende begrensninger ibevisforbudet som for påtalemyndigheten. Sepunkt 15.3.2.4. Straffeprosessloven § 204 andreledd fastsetter at bevisforbudet ikke gjelder doku-menter eller annet som inneholder betroelser mel-lom personer som er mistenkt for å være medskyl-dige i det samme straffbare forhold. Når straffepro-sessloven § 204 andre ledd etter konkurranselo-ven § 25 gjelder tilsvarende, antar utvalget at denmå forstås slik at den retter seg mot samme over-tredelse etter konkurranseloven.

Konkurranseloven § 25 fjerde ledd fastsetterenkelte særlige prosessuelle garantier ved speil-kopiering eller andre former for beslag av elektro-nisk materiale, som utvalget kommer tilbake til ipunkt 15.7.4.7.

Når Konkurransetilsynet foretar bevissikringpå oppdrag fra EFTAs overvåkningsorgan, ESA,eller Europakommisjonen, eller bistår med dette,oppstår spørsmålet om det norske bevisforbudetgår foran det tilsvarende bevisforbudet etter EU-retten, dersom EU-retten gir taushetsplikten sva-kere vern enn norsk rett. Dette problemet vilkunne bli satt på spissen ved begjæring om innsyni informasjon som er omfattet av norske bedrifts-advokaters taushetsplikt, ettersom EU-domstolenhar lagt til grunn at bedriftsadvokater ikke eromfattet av bevisforbudet overfor Europakommi-sjonen, se punkt 15.3.2.7 nedenfor. Utvalget kanikke se at det foreligger noen sikker avklaring avproblemstillingen.

15.3.2.7 Begrensninger i internadvokaters taushetsplikt overfor EU- og EØS-organer

EU-domstolen anerkjenner advokatens taushets-plikt som et viktig rettsprinsipp i EU-retten og atdette prinsippet kan gjøres gjeldende overfor EUsorganer når de utøver tilsyns- og kontrollvirksom-het, se punkt 15.1.3. Domstolen har imidlertidfremholdt at det er advokater som har til oppgaveå yte uavhengig juridisk rådgivning, som kan

55 Prop. 150 LS (2012–2013) s. 48–49 og Finansdepartemen-tets høringsnotat 8. januar 2013 (Høring – forslag om unn-tak i advokaters taushetsplikt på skatte- og avgiftsområdet)s. 27–29.


påberope seg taushetsplikten. Domstolen fastslo ien avgjørelse fra 1982 at bare advokater som ikkeer knyttet til klienten gjennom et ansettelsesfor-hold, kan gjøre taushetsplikten gjeldende nårEuropakommisjonen foretar kontroll eller ber ominnsyn.56

Akzo Nobel mot Kommisjonen, en sak forelagtEU-domstolen og avgjort i 2010,57 gjaldt Europa-kommisjonens innsynsrett overfor en bedriftsad-vokat underlagt taushetsplikt etter sitt hjemlandsrett. Saksøkerne, som var to britiske selskaper,anførte at rettsutviklingen i medlemsstatene siden1982 tilsa at bedriftsadvokaters lovbestemte taus-hetsplikt i medlemslandet også kunne gjøres gjel-dende overfor EU-organene. EU-domstolen laikke avgjørende vekt på utformingen av regelver-ket i advokatens hjemland, men pekte på at detfinnes et «betydeligt antal medlemsstater, hvorivirksomhedsjuristers korrespondance ikke eromfattet af den beskyttelse af fortroligheden, somgælder for korrespondancen mellem advokater ogklienter», og at det ikke var noen generell tendenstil at dette var endret.58 Domstolen kunne pådenne bakgrunn ikke se at det var grunnlag for åendre standpunktet i avgjørelsen fra 1982.59

På denne bakgrunn er det grunn til å anta atinformasjon omfattet av norske bedriftsadvoka-ters taushetsplikt, ikke vil være beskyttet av taus-hetsplikten overfor EU-organene. Dette må ogsåantas å gjelde overfor ESA og de øvrige EØS-orga-nene. Om det samme gjelder når norske konkur-ransemyndigheter bistår disse organene, synesnoe mer usikkert, jf. siste avsnitt i punkt 15.3.2.6.

For øvrig er det ikke holdepunkter for at EU-domstolens praksis får betydning for taushetsplik-ten for norske bedriftsadvokater etter internnorsk rett, heller ikke etter den norske konkur-ranseloven.60

Spørsmålet blir deretter hva som gjelder foradvokater ansatt i det offentlige, i kommune ogstat. Det konkrete saksforholdet i Akzo Nobel motKommisjonen gjelder bedriftsadvokater. Domsto-len refererer imidlertid til ulike begreper i avgjø-relsen, noen steder til «virksomhedsjurister» ogandre steder til «interne advokater». Hvorvidttaushetsplikten kan gjøres gjeldende for intern-advokater ansatt i det offentlige, drøfter ikke dom-

stolen uttrykkelig. På den annen side fastslårdomstolen at rettstilstanden etablert ved dommenfra 1982, består. I avgjørelsen fra 1982 la domsto-len til grunn at det var ansettelsesforholdet somvar avgjørende. Dette tilsier at offentlige advoka-ter har samme stilling som bedriftsadvokatene.Samtidig foretar domstolen i Akzo Nobel mot Kom-misjonen en konkret vurdering av rettsutviklingeni medlemsstatene vedrørende «virksomhetsjuris-ter», og dette fremstår som en viktig del av dom-stolens begrunnelse. Domstolen gjennomgår ikkeregelverkene for offentlige advokater på sammemåte. Avgjørelsene sett i sammenheng gir derforingen entydig avklaring av dette spørsmålet.

15.3.2.8 Statens havarikommisjon for transport

Statens havarikommisjon for transport er et statligorgan som har til oppgave å undersøke hendelses-forløp og årsaker etter ulykker innen luftfart, jern-bane, vegtrafikk og sjøfart.

Hjemmelsgrunnlaget for undersøkelser ettersamferdselsulykker fremgår av henholdsvis lov11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven),lov 3. juni 2005 nr. 34 om varsling, rapportering ogundersøkelse av jernbaneulykker og jernbane-hendelser m.m. (jernbaneundersøkelsesloven),lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikklo-ven) og lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjølo-ven). Alle disse fire lovene fastsetter en vidtrek-kende plikt til å gi opplysninger og fremleggedokumenter, og at disse forpliktelsene går foranlovbestemt taushetsplikt. Dette fremgår av luft-fartsloven § 12-16, jernbaneundersøkelsesloven§ 14, vegtrafikkloven § 47 og sjøloven § 477.Bestemmelsene er ment å gi uttrykk for en «utvi-det forklaringsplikt» som legger best mulig tilrette for sakens opplysning.61 I forarbeidene tilsjøloven forutsatte departementet at opplysnings-plikten overfor undersøkelsesmyndigheten skalvære «ubegrenset».62 Utvalget har ikke funnetuttalelser i forarbeider eller andre rettskilder somuttrykkelig avklarer om advokater har forklarings-plikt etter disse bestemmelsene om forhold somer omfattet av advokatens taushetsplikt.

Det er i utgangspunktet ikke fastsatt særligeprosessuelle krav omkring pålegg om utleveringav slik informasjon, med unntak av at bestemmel-sene i luftfartsloven, jernbaneundersøkelseslovenog sjøloven fastsetter at enhver som forklarer segfor undersøkelsesmyndigheten, har rett til å la segbistå av advokat eller en annen person under for-

56 Sak 155/79 AM & S Ltd. mot Kommisjonen (1982) avsnitt21 og 27.

57 Sak C-550/07 P Akzo Nobel mot Kommisjonen (2010).58 Sak C-550/07 P Akzo Nobel mot Kommisjonen (2010) avsnitt

72.59 Sak C-550/07 P Akzo Nobel mot Kommisjonen avsnitt 76, jf.

sak 155/79 AM & S Ltd. mot Kommisjonen (1982).60 NOU 2012: 7 Mer effektiv konkurranselov s. 93.

61 Jf. Ot.prp. nr. 50 (2004–2005) s. 39 flg.62 Ot.prp. nr. 78 (2003–2004) s. 45–46.


klaringen. I sjøloven § 477 er det også fastsattbegrensninger i den videre bruken av opplysnin-gene. Blant annet er det i tredje ledd tredje punk-tum fastsatt at opplysninger som har fremkommetunder forklaringene, ikke kan brukes som bevismot den som har avgitt forklaringen i en senerestraffesak mot vedkommende.

15.3.2.9 Annen lovgivning som inneholder generelle unntak fra taushetsplikt

Lovgivningen inneholder en rekke andre bestem-melser som fastsetter opplysningsplikt som skalgjelde uten hinder av taushetsplikt. Utvalget vilikke gi en uttømmende oversikt over slikebestemmelser, men nøyer seg med å peke pånoen eksempler.

Datatilsynet har blant annet til oppgave å kon-trollere at lover og forskrifter for behandling avpersonopplysninger blir fulgt gjennom tilsyn, rett-ledning og sanksjoner. I personopplysningsloven§ 44 er Datatilsynet og Personvernnemnda gittadgang til å «kreve de opplysninger som trengsfor at de kan gjennomføre sine oppgaver». Opplys-ningsplikten etter personopplysningsloven § 44gjelder «uten hinder av taushetsplikt», jf. tredjeledd. Det fremgår av forarbeidene at tilgang til slikinformasjon bare bør kunne nektes dersom det ernødvendig av hensyn til rikets sikkerhet, jf. fjerdeledd. Utvalget forstår bestemmelsen slik at den erforutsatt å gjøre unntak fra yrkesmessig taushets-plikt.

Lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll medeksport av strategiske varer, tjenester og tekno-logi m.v. (eksportkontrolloven) § 2 første ogandre ledd fastsetter at enhver plikter å ytebistand til departementet63 ved kontroll og atdepartementet kan foreta inspeksjon og kreve inn-syn i dokumenter «som kan ha betydning». Tredjeledd fastsetter at pliktene gjelder uten hinder avlovbestemt taushetsplikt. Det fremgår av forarbei-dene at formålet med unntaket er å sikre en bestmulig informasjonsutveksling mellom myndighe-tene, hvilket kan tyde på at lovgiver ikke tilsiktet ågjøre unntak for yrkesmessig taushetsplikt.64

Etter lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø,arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljølo-ven) § 18-1 er det i utgangspunktet Arbeidstilsy-net som fører tilsyn med at bestemmelsene i lovenblir fulgt. Ved slikt tilsyn gjelder det en opplys-ningsplikt om «opplysninger som anses nødven-dige for utøvelsen av tilsynet» for «enhver som er

underlagt tilsyn etter denne lov», jf. arbeidsmil-jøloven § 18-5 første ledd. Bestemmelsen fastset-ter at opplysningsplikten gjelder «uten hinder avtaushetsplikt».

Tilsvarende lovbestemte generelle unntak frataushetsplikt for den som er underlagt tilsyn ettervedkommende lov, finnes for eksempel i lov 24.mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg ogelektrisk utstyr (el-tilsynsloven) § 5 fjerde ledd,lov 25. juni 2010 nr. 45 om kommunal bered-skapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsva-ret (sivilbeskyttelsesloven) § 31, og lov 14. juni2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon ogulykker med farlig stoff om brannvesenets red-ningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven)§ 33.

Også lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll medprodukter og forbrukertjenester (produktkontrol-loven) § 5 og lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern motforurensninger og om avfall (forurensningsloven)§ 49 fastsetter en vid opplysningsplikt, uten hinderav taushetsplikt.

Ved gjennomgåelse av deler av forarbeidene tilde refererte lovbestemmelsene kan utvalget ikkese at de særlige problemstillingene som gjelderadvokaters taushetsplikt, er drøftet.65 Selv ombestemmelsene etter ordlyden fastsetter unntakfra «lovbestemt taushetsplikt» eller «taushets-plikt», er det etter utvalgets mening tvilsomt omdet etter alle disse bestemmelsene kan anses åfremgå tilstrekkelig klart at det er ment å gjøreunntak fra advokaters taushetsplikt. På bakgrunnav utvalgets forslag til å regulere unntak fra taus-hetsplikten, jf. utvalgets vurderinger i punkt15.7.4.1, ser imidlertid ikke utvalget behov for åavklare forståelsen av gjeldende rett etter alledisse bestemmelsene.

15.3.3 Rett til innsyn i taushetsbelagt informasjon i medhold av offentleglova

Mens utvalget så langt har redegjort for detoffentliges rett til innsyn i taushetsbelagt informa-sjon, vil også borgernes krav på innsyn i detoffentliges anliggender kunne støte an mot taus-hetsplikten.

Etter lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn idokument i offentleg verksemd (offentleglova) § 3er utgangspunktet at forvaltningens saksdoku-menter er offentlige, med mindre det finnes hjem-mel for å unnta dokumentet fra offentlighet. Inn-synsretten etter offentleglova kan etter ordlyden

63 Utenriksdepartementet.64 Ot.prp. nr. 9 (1987–88) s. 18. 65 Se bl.a. Ot.prp. nr. 67 (1999–2000).


gjøres gjeldende ved henvendelser til ethvertoffentlig organ, herunder for eksempel til kom-muneadvokatens kontor, jf. offentleglova § 2 før-ste ledd. At innsyn skal kunne kreves hos advoka-ten bryter imidlertid grunnleggende med advoka-tens rolle. Advokaten har taushetsplikt for denoffentlige klienten, jf. Rt. 1999 s. 1248. Om innsynkan og skal gis vil kunne bero på kompliserte vur-deringer som advokaten ikke bør foreta på klien-tens vegne. Utvalget peker derfor på at offentle-glova § 2 første ledd antakelig må tolkes innskren-kende overfor internadvokater i det offentlige ogat innsynsbegjæringen må rettes mot klienten istedet for advokaten.

Hvorvidt det kan være grunnlag for unntak frahovedregelen om offentlighet, må vurderes etterbestemmelsene i offentleglova kapittel 3. Lovavde-lingen har lagt til grunn at unntaket i offentleglova§ 13 første ledd, som gjelder dokumenter under-gitt taushetsplikt, gjelder for forvaltningens taus-hetsplikt, men ikke for den taushetsplikten for-valtningen som klient har krav på at advokatenoverholder.66 Korrespondanse med egne intern-advokater vil kunne være å anse som «organinte-rne dokumenter» hvis advokaten er ansatt i orga-net, jf. offentleglova § 14. Dessuten vil det kunnevære grunnlag for å unnta advokaters råd og vur-deringer offentlighet i medhold av offentleglova§ 15 andre ledd, jf. Rt. 2010 s. 740.

Selv om det offentlige har hjemmel til å gjøreunntak, følger det imidlertid av offentleglova § 11at det offentlige er forpliktet til å vurdere merof-fentlighet. De særlige hensynene som begrunneradvokaters taushetsplikt gjør seg langt på vei gjel-dende også for offentlig ansatte advokater. Ogsåoffentlige aktører kan ha et legitimt behov for åkunne konsultere advokat under konfidensialitet.Utvalget antar at dette vil ha betydning for vurde-ringen av om det bør praktiseres meroffentlighet.

15.4 Menneskerettslige skranker for inngrep i advokaters taushetsplikt

15.4.1 Innledning

Både FN-konvensjonen om sivile og politiske ret-tigheter (SP) og Den europeiske menneskeretts-konvensjon (EMK) med tilleggsprotokoller forut-setter at taushetsplikten i forholdet mellom advo-kat og klient er nødvendig for effektiv rettsligbistand og begrenser adgangen til å oppheveadvokaters taushetsplikt. Dette ligger innbakt ikravet om rettferdig rettergang, både i sivile saker

og straffesaker, jf. EMK artikkel 6 nr. 1,67 SPartikkel 14 nr. 1 og Grunnloven § 95, og gjelderbåde før og under rettergang.68 Også EMK til-leggsprotokoll 1 artikkel 1 (P1–1) første ledd før-ste punktum – om retten til respekt for eiendoms-rett mv. – stiller krav som kan begrense myndig-hetens adgang til å gjøre unntak fra advokaterstaushetsplikt.69 Det er antatt at EMK artikkel 8,som Grunnloven § 102 bygger på, går lengst i åverne taushetsplikten.70

15.4.2 Nærmere om SP artikkel 14 og 17

De innledende setningene i SP artikkel 14 nr. 1lyder i norsk oversettelse:

«Alle skal være like for domstolene. Enhver harved behandlingen av en siktelse mot ham foren straffbar handling eller av spørsmål omhans rettigheter og forpliktelser i et tvistemål,rett til upartisk og offentlig rettergang ved enkompetent, uavhengig og upartisk domstolsom er opprettet i henhold til lov.»

Bestemmelsen gjelder både for sivile saker og forstraffesaker. Så vidt utvalget kan se foreligger detikke avgjørelser eller generelle kommentarer fraFNs menneskerettighetskomité om i hvilken gradfortroligheten mellom advokat og klient er beskyt-tet av bestemmelsen. Imidlertid følger det av SPartikkel 14 nr. 3 bokstav b, som fastsetter minste-krav ved straffesaker, at enhver «ved behandlin-gen av en siktelse mot [seg] for en straffbar hand-ling», har rett til å «få tilstrekkelig tid og anled-ning til å forberede sitt forsvar og til å rådføre segmed en forsvarer som han selv har valgt.»

I FNs menneskerettighetskomités GeneralComment No. 32,71 om artikkel 14: «Right to equ-ality before courts and tribunals and to a fair trial»heter det i avsnitt 34:

66 Lovavdelingens uttalelse i sak 2014/8529 av 12. januar 2015.

67 Dirk van Gerven, «Professional secrecy in Europe» i Dirkvan Gerven (red.), Professional Secrecy of Lawyers inEurope, Cambridge 2013 s. 7.

68 Ibid. s. 7 med henvisning til Salduz mot Tyrkia (2008), saknr. 36391/02 (straffesak).

69 Marius Stub, «Hvilke skranker setter EMK for adgangen tilå foreta inngrep i advokaters taushetsplikt?» i MereteSmith og Øyvind Precht-Jensen (red.), Advokaters taushets-plikt under press?, Oslo 2010, s. 32 flg.

70 Jens Edvin A. Skoghøy, «Advokaters taushetsplikt og dekorresponderende bevisforbud i tvisteloven § 22-5 og straf-feprosessloven § 119», Tidsskrift for strafferett, nr. 2 2013 s.165–197 på s. 168.

71 FNs menneskerettighetskomité, General Comment No. 32«Article 14: Right to equality before courts and tribunalsand to a fair trail», Geneve 9.–27. juli 2007.


«The right to communicate with counsel requi-res that the accused is granted prompt accessto counsel. Counsel should be able to meettheir clients in private and to communicate withthe accused in conditions that fully respect theconfidentiality of their communications. »

De generelle kommentarene til SP er gitt medhjemmel i konvensjonen artikkel 40 nr. 4. Kom-mentarene er ikke rettslig bindende, men harbetydelig vekt som rettskilde.72 Det forutsettesaltså at det skal være fortrolighet mellom forsva-rer og klienten. Dette er også lagt til grunn av FNsmenneskerettighetskomité i saken Gridin motRussland:73

«… the Committee considers that the fact thatthe author was unable to consult with hislawyer in private … also constitutes a violationof article 14, paragraph 3 (b) of the Covenant.»

En nærmere utdypning av hva dette innebærerhar utvalget ikke funnet, verken i de generellekommentarene eller i litteratur om SP.

SP artikkel 17 lyder i norsk oversettelse:

«1. Ingen må utsettes for vilkårlige eller ulov-lige inngrep i privat- eller familieliv, hjemeller korrespondanse, eller ulovlige inn-grep på ære eller omdømme.

2. Enhver har rett til lovens beskyttelse motslike inngrep eller angrep.»

Korrespondanse mellom klient og advokat vilvære vernet av denne bestemmelsen på lik linjemed annen korrespondanse. Utvalget har ikkefunnet kilder som gir grunnlag for å utlede et sær-lig vern for advokatkorrespondanse av bestem-melsen.

15.4.3 Nærmere om EMK artikkel 6

EMK artikkel 6 nr. 1 første setning lyder i norskoversettelse:

«For å få avgjort sine borgerlige rettigheter ogplikter eller en straffesiktelse mot seg, harenhver rett til en rettferdig og offentlig retter-gang innen rimelig tid ved en uavhengig ogupartisk domstol opprettet ved lov.»

Grunnloven § 95 første ledd første og andre punk-tum bygger på denne bestemmelsen:

«Enhver har rett til å få sin sak avgjort av enuavhengig og upartisk domstol innen rimeligtid. Rettergangen skal være rettferdig ogoffentlig.»

Kravet om rettferdig rettergang gjelder i alle straf-fesaker og i mange sivile saker.74 I sivile saker erdet ikke et generelt krav om å kunne la seg repre-sentere ved advokat, men partene er berettiget tilå benytte advokat der det er nødvendig for at par-ten skal ha «a reasonable opportunity to haveknowledge of and comment on the observationsmade or evidence adduced by the other party andto present his case under conditions that did notplace him at a substantial disadvantage vis-à-vishis opponent.»75 I straffesaker har tiltalte alltidrett til å la seg bistå av advokat, jf. artikkel 6 nr. 3.For at rettslig bistand skal være effektiv og ivaretakravet om en rettferdig rettergang, må klientenkunne kommunisere åpent med advokaten oguten frykt for at fortroligheten blir brutt, jf.Modarca mot Moldova:

«Indeed, if a lawyer were unable to confer withhis client and receive confidential instructionsfrom him without surveillance, his assistancewould lose much of its usefulness, whereas theConvention is intended to guarantee rights thatare practical and effective… .

The Court considers that an interferencewith the lawyer-client privilege and, thus, witha detainee’s right to defence, does not necessa-rily require an actual interception or eaves-dropping to have taken place. A genuine beliefheld on reasonable grounds that their discus-sion was being listened to might be sufficient,in the Court’s view, to limit the effectiveness ofthe assistance which the lawyer could provide.Such a belief would inevitably inhibit a free dis-cussion between lawyer and client and hamperthe detained person’s right effectively to chal-lenge the lawfulness of his detention.»76

72 Rt. 2008 s. 1764 avsnitt 81.73 FNs menneskerettighetskomités sak CCPR/C/69/D/770/

1997 Gridin mot Russland (2000).

74 Se nærmere om avgrensningen «borgerlige rettigheter ogplikter» i Jon Fridrik Kjølbro, Den Europæiske Menneskeret-tighedskonvention – for praktikere, 3. utg., København 2010s. 345 flg.

75 Larin mot Russland (2010), sak nr. 15034/02 (EMD-2002-15034) avsnitt 36.

76 Modarca mot Moldova (2007), sak nr. 14437/05 (EMD-2005-5100) avsnitt 88 og 89.


Kravet om rettferdig rettergang i EMK artikkel 6gjelder både før og under en rettssak.77 I juridiskteori har det vært hevdet at et generelt krav omtaushetsplikt for advokater kan utledes av kravetom rettferdig rettergang. Synspunktet bygger påat advokater ofte bistår klienter med å avklarederes rettslige posisjon om forhold som kan endei en sak. Hvis det ikke gjelder en taushetsplikt omdenne utvekslingen, ville det krenke retten til rett-ferdig rettergang hvis informasjonen senere blebrukt i en rettssak.78

15.4.4 Nærmere om EMK artikkel 8

EMK artikkel 8 lyder:

«1. Enhver har rett til respekt for sitt privatlivog familieliv, sitt hjem og sin korrespon-danse.

2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentligmyndighet i utøvelsen av denne rettighetunntatt når dette er i samsvar med loven oger nødvendig i et demokratisk samfunn avhensyn til den nasjonale sikkerhet, offent-lige trygghet eller landets økonomiske vel-ferd, for å forebygge uorden eller kriminali-tet, for å beskytte helse eller moral, eller forå beskytte andres rettigheter og friheter.»

Grunnloven § 102 bygger på denne bestemmelsenog har følgende ordlyd:

«Enhver har rett til respekt for sitt privatliv ogfamilieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kri-minelle tilfeller. Statens myndigheter skal sikreet vern om den personlige integritet.»

Etter praksis fra EMD er enhver form for kommu-nikasjon mellom advokat og klient vernet etterEMK artikkel 8 nr. 1.79 Både muntlig kommunika-sjon og enhver form for skriftlig korrespondanse,herunder elektronisk,80 er vernet. Utvalget gårikke nærmere inn i avgrensningen av hva somutgjør et inngrep etter EMK artikkel 8 nr. 1, etter-

som det må antas at et pålegg om å opplyse ellerutlevere informasjon som er underlagt advokaterstaushetsplikt, normalt vil innebære et inngrep.

Det kan bare gjøres inngrep i vernet etter nr. 1når vilkårene i nr. 2 er oppfylt. For det første måinngrepet være hjemlet i lov. For det andre måinngrepet ha et legitimt formål, og for det tredjemå det formålet som skal ivaretas, være propor-sjonalt med inngrepet. Praksis fra EMD viser atinngrep i advokaters taushetsplikt er ansett somsærlig vernet etter artikkel 8.81 Det blir stilt etsærlig strengt krav til klar lovhjemmel, legitimtformål og proporsjonalitet for at et inngrep kanaksepteres etter artikkel 8 nr. 2. Her er det ikkebare advokatens interesse i beskyttelse mot inn-grep som må vurderes, men først og fremst klien-tenes særlig beskyttelsesverdige interesse i at detbevares konfidensialitet om informasjonen som erunderlagt advokatens taushetsplikt.

Lovkravet innebærer at ethvert inngrep i ret-tighetene i artikkel 8 nr. 1 må ha hjemmel i nasjo-nal lovgivning. Jo mer inngripende inngrepet er, joklarere må hjemmelen være. I EMDs avgjørelse isaken Sallinen mot Finland82 fant retten at uklar-heter i lovverket omkring adgangen til ransakingog beslag av materiale som var underlagt advoka-ters taushetsplikt, innebar at lovkravet ikke varoppfylt. At det fantes en generell lovhjemmel ifinsk lovgivning i det aktuelle tilfellet, var ikke til-strekkelig når uklarhetene ga grunnlag for for-skjellige oppfatninger av hvor langt retten tilbeslag og ransaking gikk, jf. avsnitt 92:

«The Court concludes that, even if there couldbe said to be a general legal basis for the mea-sures provided for in Finnish law, the absenceof applicable regulations specifying with anappropriate degree of precision the circum-stances in which privileged material could besubject to search and seizure deprived theapplicants of the minimum degree of prote-ction to which they were entitled under therule of law in a democratic society …»

Utvalget legger til grunn at for så vidt gjelder kra-vet til formålet med inngrepet, har alle unntak fraadvokaters taushetsplikt som finnes i lovverket iNorge i dag, et formål som er legitimt etter artik-kel 8 nr. 2: Det er for eksempel legitimt å gjøreinngrep i artikkel 8 nr. 1 for å forebygge og

77 Salduz mot Tyrkia (2008), sak nr. 36391/02 (EMD-2002-36391) avsnitt 50 (straffesak).

78 Dirk van Gerven, «Professional secrecy in Europe» i Dirkvan Gerven (red.), Professional Secrecy of Lawyers inEurope, Cambridge 2013 s. 7–8.

79 Niemietz mot Tyskland (1992), sak nr. 13710/88 (EMD-1988-13710) avsnitt 32.

80 Sallinen mfl. mot Finland (2005), sak nr. 50882/99 (EMD-1999-50882) avsnitt 71 med henvisning til Niemietz motTyskland (1992) sak nr. 13710/88.

81 Michaud mot Frankrike (2012), sak nr. 12323/11 (EMD-2011-12323) avsnitt 118.

82 Sallinen mfl. mot Finland (2005), sak nr. 50882/99 (EMD-1999-50882).


bekjempe kriminalitet og konkurranseskadeligadferd, sikre skatte- og avgiftsinngang, føre kon-troll med advokaters virksomhet og ivareta liv oghelse. I juridisk litteratur er det imidlertid lagt tilgrunn at EMK innebærer at det må være samsvarmellom hjemmelsgrunnlaget og lovens formål iden konkrete saken.83 Man kan altså for eksem-pel ikke benytte en hjemmel som har fiskalt for-mål til å gjøre unntak fra advokatens taushetspliktfor å beskytte «andres rettigheter og friheter».

Utgangspunktet for vurderingen av proporsjo-naliteten er formulert av EMD en rekke ganger,blant annet i Buck mot Tyskland:84

«Under the Court’s settled case-law, the notionof «necessity» implies that the interference cor-responds to a pressing social need and, in par-ticular, that it is proportionate to the legitimateaim pursued … . In determining whether aninterference is «necessary in a democraticsociety», the Court will take into account that acertain margin of appreciation is left to theContracting States. However, the exceptionsprovided for in paragraph 2 of Article 8 are tobe interpreted narrowly, and the need for themin a given case must be convincingly establis-hed …»

Det må altså foreligge et presserende samfunns-messig behov («a pressing social need») for å iva-reta et av de legitime formålene. Uttrykket «nød-vendig» innebærer at inngrepet må være egnet –relevant og tilstrekkelig – til å oppnå formålet. 85

Det må heller ikke foreligge andre, mindre inngri-pende måter å oppnå formålet på. Det presse-rende samfunnsmessige behovet må deretteravveies mot hvor tyngede inngrepet er. Det måfremstå som rimelig at inngrepet gjøres.

Forholdsmessighetskravet må vurderes kon-kret. Selv om inngrepet generelt vil være egnet tilå nå formålet, må det også være egnet i det kon-krete tilfellet. Karakteren av de interesser somvernes, og måten inngrepet gjennomføres på, vilha betydning.86 Som sitatet ovenfor fra Buck mot

Tyskland viser, har EMD også stilt krav om at nød-vendigheten av inngrepet må være etablert avmyndighetene på en overbevisende måte. Erbehovet for inngrepet for å ivareta et av de legi-time formålene tilstrekkelig etablert, vil imidlertidstatene bli gitt en viss skjønnsmargin («a certainmargin of appreciation»).

Vernet etter artikkel 8 vil være relativt etterhvor byrdefullt inngrepet er. Klientens behov for åkonsultere advokaten i fortrolighet er ansett somen tungtveiende interesse og en forutsetning foret velfungerende rettssamfunn og rettssystem. Pådenne bakgrunn har EMD som nevnt lagt tilgrunn at det gjelder et særlig vern for informasjonsom er underlagt advokaters taushetsplikt, jf. Mic-haud mot Frankrike:

«The result is that while Article 8 protects theconfidentiality of all «correspondence» bet-ween individuals, it affords strengthened prote-ction to exchanges between lawyers and theirclients. This is justified by the fact that lawyersare assigned a fundamental role in a democra-tic society, that of defending litigants. Yet lawy-ers cannot carry out this essential task if theyare unable to guarantee to those they are defen-ding that their exchanges will remain confiden-tial. It is the relationship of trust between them,essential to the accomplishment of that mis-sion, that is at stake. Indirectly but necessarilydependent thereupon is the right of everyoneto a fair trial, including the right of accused per-sons not to incriminate themselves.

This additional protection conferred byArticle 8 on the confidentiality of lawyer-clientrelations, and the grounds on which it is based,lead the Court to find that, from this perspe-ctive, legal professional privilege is specificallyprotected by that Article.»87

Ved inngrep i advokaters taushetsplikt vil EMDlegge stor vekt på hvilke rettssikkerhetsgarantiersom er etablert for å hindre misbruk. Hvis detikke foreligger rettssikkerhetsgarantier ved inn-grep i advokaters taushetsplikt, vil et inngrep lettbli uproporsjonalt.88 Og motsatt, hvis det er fast-satt tilfredsstillende garantier, vil det kunne føretil at inngrepet blir forholdsmessig.89

83 Merete Havre Meidell, «Når kan et inngrep i advokaterstaushetsplikt legitimeres etter EMK artikkel 8 nr. 2?» iMerete Smith og Øyvind Precht-Jensen (red.), Advokaterstaushetsplikt under press?, Oslo 2010 s. 55–56.

84 Buck mot Tyskland (2005), sak nr. 41604/98 (EMD-1998-41604) avsnitt 44.

85 Merete Havre Meidell, «Når kan et inngrep i advokaterstaushetsplikt legitimeres etter EMK artikkel 8 nr. 2?» iMerete Smith og Øyvind Precht-Jensen (red.), Advokaterstaushetsplikt under press?, Oslo 2010 s. 57.

86 Ibid. s. 48.

87 Michaud mot Frankrike (2012), sak nr. 12323/11 (EMD-2011-12323) avsnitt 118 og 119.

88 Xavier Da Silveira mot Frankrike (2010), sak nr. 43757/05(EMD-2005-43757) avsnitt 37, 41 og 43.

89 Roemen og Schmit mot Luxembourg (2003), sak nr. 51772/99 (EMD-1999-51772) avsnitt 69.


Ransaking og beslag er en særlig aktuell måteå gjøre inngrep i advokaters taushetsplikt på.Praksis fra EMD viser at ransaking og beslaggenerelt er ansett som et omfattende inngrep.90

Sett i sammenheng med det særlige vernet advo-katers taushetsplikt nyter, vil ransaking og beslagoverfor en advokat kunne bli ansett som særliginngripende og vil kreve tilsvarende tungtveiendeinteresser som taler for inngrepet, før det kan tilla-tes. Hvilke prosessuelle garantier som er fastsatt,vil også kunne ha betydning. I EMDs dom i sakenSallinen mot Finland er det forutsatt at det må fin-nes tilfredsstillende garantier mot misbruk avmateriale.91 I Robathin mot Østerrike uttalte EMDat det ved vurderingen av om konvensjonens kraver oppfylt, særlig har betydning om ransaking ogbeslag bygger på en kjennelse fra en domstol,hvorvidt det nærmere omfanget av beslaget i hen-hold til kjennelsen er passende avgrenset, og, vedransaking av advokatkontor, hvorvidt ransakingengjennomføres med en uavhengig observatør somskal bidra til å kontrollere at beslag ikke omfatterinformasjon underlagt bevisforbud, til stede.92

Ransaking og beslag ved advokatens kontorerkan innebære inngrep overfor flere klienter. Alleklientenes interesser vil være vernet av artikkel 8nr. 1. Hvis ransakingen og beslaget gjennomførespå en måte som berører mange, vil det lettereanses som uforholdsmessig.93 Hvis formålet medinngrepet bare kan rettferdiggjøre inngrep over-for en av klientene, antar utvalget at ransakingenog beslaget må gjennomføres på en slik måte atdet så langt mulig ikke skjer inngrep i de øvrigeklienters rettigheter etter artikkel 8 nr. 1.

Videre må inngrepet ikke gå lenger enn detsom er nødvendig for å ivareta formålet. En ord-ning hvor ligningsmyndighetene gis fri adgang tilen advokats arkiver, vil for eksempel kunne væreen egnet måte å få brakt klarhet i advokatens ogklients ligningsmessige forhold, men vil kunne blivurdert både som unødig omfattende og uten til-strekkelige garantier mot misbruk.

Det organ som får tilgang til informasjon somer undergitt advokaters taushetsplikt i tråd med

artikkel 8 nr. 2, kan bruke materialet for det lov-hjemlede, legitime formålet, men ikke til andreformål. Organet kan heller ikke fritt levere infor-masjonen videre til andre organer. For personopp-lysninger er det lagt til grunn at videreleveringikke kan skje uten at det foretas en ny vurderingav om utleveringen til denne nye mottakeren er itråd med EMK artikkel 8 nr. 2.94 Tatt i betraktningdet sterke vernet EMD har fastsatt for kommuni-kasjon med advokater, er det grunn til å tro at detogså for slik videreformidling må foretas en nyvurdering av om videreformidlingen er i tråd medEMK artikkel 8 nr. 2, det vil si at det må foreliggeen lovhjemmel, et legitimt formål og proporsjona-litet.95

15.5 Gjeldende rett – advokaters fortrolighetsplikt

15.5.1 Innledning

Taushets- og fortrolighetsplikten er omtalt ireglene for god advokatskikk inntatt i advokatfor-skriften kapittel 12, punkt 2.3:

«2.3 Fortrolighet2.3.1 Det er av sentral betydning for advoka-

tens virke at klienter og andre kan gi advokatenopplysninger som advokaten er forpliktet tilikke å meddele videre. Advokatens plikt til åbehandle opplysningene fortrolig, er en nød-vendig forutsetning for tillit og er således engrunnleggende og overordnet rett og plikt foradvokaten.

Advokatens plikt til å bevare taushet omopplysninger han mottar, fremmer rettspleienså vel som klientens interesser og har derforkrav på en særlig beskyttelse fra statens side.

2.3.2 En advokat skal overholde den taus-hetsplikt som han er pålagt gjennom lovgivnin-gen.

Opplysninger advokaten blir kjent med i sittvirke som advokat, må behandles fortroligogså når opplysningene ikke omfattes av hanslovbestemte taushetsplikt. Plikten til fortrolig-het er ikke tidsbegrenset.

2.3.3 Advokaten skal kreve at fullmektiger,personale og enhver person som han engasje-rer i forbindelse med advokatvirksomheten,

90 Sallinen mfl. mot Finland (2005), sak nr. 50882/99 (EMD-1999-50882) avsnitt 90.

91 Sallinen mfl. mot Finland (2005), sak nr. 50882/99 (EMD-1999-50882) avsnitt 82.

92 Robathin mot Østerrike (2012), sak nr. 30457/06 (EMD-2006-30457) avsnitt 44.

93 Merete Havre Meidell, «Når kan et inngrep i advokaterstaushetsplikt legitimeres etter EMK artikkel 8 nr. 2?» iMerete Smith og Øyvind Prech-Jensen (red.), Advokaterstaushetsplikt under press?, Oslo 2010 s. 48–49.

94 Jon Fridrik Kjølbro, Den Europæiske Menneskerettigheds-konvention – for praktikere, 3. utg., København 2010, s. 670.



overholder den samme taushets- og fortrolig-hetsplikt.»

Bestemmelsen bygger på CCBEs etiske reglerpunkt 2.3.

Når det gjelder advokaters taushetsplikt, fast-setter ikke bestemmelsen egentlig noen regule-ring, men nøyer seg med å vise til lovgivningen ogå fremheve taushetspliktens grunnleggendekarakter og hensynene bak den. Det er naturlig åforstå bestemmelsen slik at den henviser til bådetaushetsplikten som følger forutsetningsvis avstraffeloven 1902 § 144 (straffeloven 2005 § 211),og taushetsplikt fastsatt i eller i medhold av annenlovgivning.

15.5.2 Nærmere om fortrolighetsplikten

Fortrolighetsplikten i advokatforskriften kapittel12 punkt 2.3.2 andre ledd omfatter i utgangspunk-tet enhver opplysning en advokat mottar i sittvirke, selv om opplysningen ikke skulle væreunderlagt taushetsplikt. Ifølge Advokatforenin-gens kommentarer til reglene for god advokat-skikk gjelder imidlertid ikke fortrolighetspliktenfor opplysninger som er offentlig kjent eller all-ment tilgjengelig.96 Fortrolighetsplikten gjelderuansett hvordan opplysningene er ervervet. For-trolighetsplikten forutsetter heller ikke at opplys-ningene er mottatt fra en viss personkrets. Fortro-lighetsplikten er, i likhet med taushetsplikten,ikke tidsbegrenset.

Fortrolighetsplikten er likevel ikke absolutt.Etter et forsvarlig skjønn kan advokaten i visse til-feller utlevere opplysninger mottatt i virket somadvokat. Hensynet til klientens interesser er sen-tralt ved vurderingen av om opplysninger som eromfattet av fortrolighetsplikten, skal røpes, og vildessuten ofte være avgjørende for hvordan og ihvilken utstrekning opplysningene skal formidles.Et eksempel fra Disiplinærnemndens praksis er aten advokat sendte opplysninger om et booppgjørtil en klient på telefaks. Faksen ble sendt til klien-tens arbeidssted uten at klienten var forhånds-varslet, og klientens arbeidskolleger fikk se inn-holdet. Klienten fikk imidlertid ikke medhold i atdette var et brudd på fortrolighetsplikten, etter-som opplysningene ikke var av sensitiv karakter.97

Brudd på fortrolighetsplikten er ikke straffe-belagt, men kan medføre disiplinære reaksjoner

overfor advokaten. Etter omstendighetene vilovertredelse av fortrolighetsplikten også kunnelede til erstatningsansvar.

Det finnes ikke noe bevisforbud som byggerpå fortrolighetsplikten. Fortrolighetsplikten kandermed ikke gjøres gjeldende overfor for eksem-pel et forvaltningsorgan som har lovhjemmel til åkreve opplysninger fra en advokat.

15.5.3 Har advokatens hjelpere fortrolighetsplikt?

Advokatens hjelpere er etter straffeloven 1902§ 144 (straffeloven 2005 § 211) underlagt densamme straffesanksjonerte taushetsplikten somadvokater. Advokatens hjelpere er imidlertid ikkeunderlagt fortrolighetsplikten i advokatforskriftenkapittel 12 punkt 2.3.2 andre ledd. Det er advoka-ten som står ansvarlig dersom en hjelper overtrerreglene for god advokatskikk. For å ivareta detteansvaret, pålegger punkt 2.3.3 advokaten å kreveat enhver han engasjerer i forbindelse med advo-katvirksomheten, overholder den samme taus-hets- og fortrolighetsplikten som advokaten erpålagt. Vedkommende hjelper som bryter detteløftet overfor advokaten, vil ikke kunne bli møttmed disiplinærsanksjoner eller andre reaksjonerfra det offentlige som følge av regelbruddet. Advo-katen vil imidlertid kunne la bruddet få arbeids-rettslige eller kontraktsmessige konsekvenser.

15.6 Gjeldende rett – taushetsplikt på annet grunnlag enn den yrkesmessige taushetsplikten

15.6.1 Innledning

Advokater har ikke bare yrkesmessig taushets-plikt, men vil kunne være underlagt taushetspliktetter en rekke ulike lovbestemmelser. Nedenforvil utvalget gi en oversikt over enkelte bestemmel-ser som er av særlig betydning for advokater. Fel-les for disse bestemmelsene er at de ikke gjeldergenerelt for advokaters yrkesutøvelse, men erknyttet opp til bestemte typer oppdrag eller situa-sjoner. Bestemmelsene må suppleres av denyrkesmessige taushetsplikten så lenge advokatenopptrer i rollen som advokat.

15.6.2 Særlige regler om taushetsplikt i straffesaker

Mange opplysninger som en advokat blir kjentmed i en straffesak, vil ikke være beskyttet avstraffeloven 1902 § 144 (straffeloven 2005 § 211).

96 Advokatforeningens regler for god advokatskikk med kom-mentarer punkt 2.3.2 note 3.

97 Disiplinærnemnden for advokaters beslutning 29. juni1998, sak nr. D1/98 (ADA-1998-D1).


Dette kan for eksempel gjelde informasjon om for-nærmede eller andre siktede som advokaten fårkunnskap om som følge av retten til innsyn i saks-dokumentene. I straffeprosessloven § 106 a førsteledd er «[f]orsvareren eller andre som utfører tje-neste eller arbeid for forsvareren eller et advokat-kontor» pålagt taushetsplikt om personlige for-hold og forhold som det er av konkurransemessigbetydning å holde hemmelig, og som personen fåradgang eller kjennskap til i straffesaker. En tilsva-rende plikt for bistandsadvokater og deres hjel-pere er fastsatt i straffeprosessloven § 107 i førsteledd. Taushetsplikten etter disse bestemmelsenepålegges ikke av hensyn til klienten, men av hen-syn til øvrige aktører i retten som får sine person-lige forhold eller forretningshemmeligheter blott-lagt i en straffesak. Klienten kan ikke samtykke tilå oppheve denne taushetsplikten, men advokatenkan benytte informasjonen i den utstrekning deter «nødvendig for å ivareta klientens tarv i saken»,jf. andre ledd i både §§ 106 a og 107 i. Hvis opplys-ningene også er omfattet av yrkesmessig taus-hetsplikt eller fortrolighetsplikt, kan det værenødvendig med klientens samtykke i tillegg.

Straffeprosessloven inneholder i tilleggenkelte spredte regler om taushetsplikt for vissenærmere angitte straffesaksopplysninger. Forsva-reren har taushetsplikt, også overfor klienten, omopplysninger i bevismaterialet som han får innsyni, dersom den mistenkte blir nektet innsyn etterstraffeprosessloven § 242 første ledd, jf. andreledd. Advokat oppnevnt etter straffeprosessloven§ 100 a (ved særlige etterforskningsmetoder) erpålagt taushet om politiets bruk av skjulte tvangs-midler, jf. straffeprosessloven §§ 100 a tredje ledd,216 i og 216 m siste ledd, jf. § 216 i. Det sammegjelder for informasjon om vitnets identitet når deter besluttet anonym vitneførsel, jf. straffepro-sessloven § 130 a fjerde, jf. tredje ledd og § 234 atredje ledd.

Politiet og påtalemyndigheten har etter politi-registerloven § 35 en mer generell adgang til åpålegge advokater og andre taushetsplikt når degis opplysninger undergitt taushetsplikt. Adgan-gen forutsetter at mottaker får opplysningene iforbindelse med at vedkommende uttaler seg tileller på annen måte bistår påtalemyndigheten,eller at opplysningene gis fornærmede, etterlatteeller deres representanter.

15.6.3 Rettens adgang til å gi pålegg om taushetsplikt

Taushetsplikt kan – eller skal – i visse tilfellerpålegges av retten. Etter domstolloven § 128 kan

pålegg om taushet gis dersom et rettsmøte holdesfor lukkede dører, og retten finner at sakens opp-lysninger av særlige grunner bør holdes hemme-lig. Det skal også gis pålegg om taushet dersom etvitne forklarer seg til tross for at personen iutgangspunktet er omfattet av reglene om vitne-forbud eller vitnefritak etter straffeprosessloven§§ 117, 119, 120, 124 og 125. I tvisteloven gir § 22-12første ledd retten tilsvarende plikt til å påleggetaushetsplikt. I tillegg kommer reglene om refe-ratforbud etter domstolloven §§ 129 og 130.Brudd på pålegg om taushetsplikt og referatfor-bud kan straffes med bøter, jf. domstolloven § 199.

15.6.4 Bostyrer- og vergeoppdrag, eiendomsmekling

Bostyrer etter konkursloven har taushetsplikt omskylderens personlige forhold, og om andres per-sonlige forhold i den utstrekning skylderen villehatt taushetsplikt i medhold av lov, jf. konkurslo-ven § 160.

Oppnevnt verge har taushetsplikt etter verge-målsloven § 46. Bestemmelsens utforming byggerpå forvaltningsloven § 13, slik at taushetspliktenbare gjelder noens personlige forhold og tekniskeinnretninger og fremgangsmåter, samt drifts- ellerforretningsforhold som det vil være av konkurran-semessig betydning å hemmeligholde av hensyntil den opplysningen angår.

En advokat som driver eiendomsmekling, erunderlagt kravene til virksomheten i eiendoms-meglingsloven kapittel 3. Etter eiendomsmeg-lingsloven § 3-6 har foretak og advokater som dri-ver eiendomsmekling, taushetsplikt om det deunder utførelsen av sitt arbeid eller verv, får viteom noens personlige eller drifts- eller forretnings-forhold.


15.7.1 Hovedregel om advokaters taushetsplikt

15.7.1.1 Innledning

Utvalget foreslår en lovbestemmelse som regule-rer hovedregelen om advokaters yrkesmessigetaushetsplikt. Retten til å søke juridisk bistand ifortrolighet er et grunnleggende prinsipp i vårrettsordning og må anses som en sentral del av etregelverk for advokatvirksomhet.

Utvalget mener at bestemmelsen bør synlig-gjøre både taushetsplikten og det korresponde-rende bevisforbudet. På den ene side skal advoka-


ten og advokatens hjelpere være forpliktet til ikkeå videreformidle opplysninger omfattet av taus-hetsplikten, og brudd på denne forpliktelsen måkunne medføre sanksjoner. På den annen side girbevisforbudet som bygger på taushetsplikten,vern mot den rett myndighetene ellers har til åinnhente informasjon.

Utvalget mener det også er behov for en klarog uttømmende lovregulering av unntakene frataushetsplikten på bevisforbudets område. Bak-grunnen for dette og de nærmere kravene dettestiller til utformingen, drøftes nedenfor i punkt15.7.4.1.

Selv om utvalgets forslag antagelig innebærerat virkeområdet for taushetsplikten utvides noe,se punkt 15.7.1.2 med henvisninger til kapittel 9om hvilke oppdrag som foreslås omfattet av taus-hetsplikten og punkt 15.7.1.3 om hvilke opplysnin-ger som er omfattet, kan det fremdeles værebehov for å supplere taushetsplikten med en for-trolighetsplikt som i dag følger av advokatforskrif-ten kapittel 12 punkt 2.3.2. Hvorvidt denne fortro-lighetsplikten skal videreføres i ny forskrift,mener imidlertid utvalget det må være opp tiladvokatbransjen selv å bestemme gjennom nær-mere regler for god advokatskikk, jf. lovforslaget§ 32 andre punktum.

15.7.1.2 Hvilke typer oppdrag bør være omfattet av taushetsplikten?

Kjerneområdet for advokaters taushetsplikt eroppdrag der advokater yter juridisk bistand. Nårutvalget i lovforslaget § 3 første ledd benytterbetegnelsen «rettslig bistand i og utenfor retter-gang», er dette ment å tilsvare «egentlig advokat-virksomhet», som i henhold til rettspraksis er vir-keområdet for bevisforbudet etter straffepro-sessloven § 119 og tvisteloven § 22-5.98 Når enadvokat bistår med rettslig rådgivning eller medsakførsel under rettergang, er det en viktig retts-sikkerhetsgaranti at klienten og advokaten kankommunisere fritt. Klienten må kunne ha trygg-het for at både det han betror advokaten, og derådene advokaten gir, ikke blir avdekket for mot-parten, domstolene, offentlige myndigheter ellerandre.

Advokater tar ofte oppdrag som ligger utenforden egentlige advokatvirksomheten, for eksempeleiendomsmekling, formuesrådgivning, forret-ningsførsel, bestyrelse av dødsbo og verv som sty-remedlem. Også ved slike oppdrag kan klienten

ha en mer eller mindre berettiget forventning omfortrolighet. Begrunnelsen for bevisforbudet, somer knyttet til å kunne søke rettsråd, slår imidlertidikke til på samme måte. Taushetsplikten for slikeoppdrag, som også antas å følge av straffeloven1902 § 144 (straffeloven 2005 § 211), må dermed istørre utstrekning vike for lovbestemmelser omfor eksempel vitneplikt og opplysningsplikt.

Utvalget er likevel av den oppfatning at taus-hetsplikten ikke kan gjelde uansett hvilket opp-drag en advokat måtte påta seg. Det må trekkesen yttergrense for taushetspliktens anvendelses-område. Grensen bør trekkes på samme måte fortaushetsplikten som for andre regler om krav tiladvokaters yrkesutøvelse. Utvalget viser på dennebakgrunn til drøftelsen i punkt 9.2.4 og 9.2.5 oglovforslaget § 3 andre ledd. Lovens system vilvære at taushetsplikten gjelder ved alle oppdragsom faller innenfor lovens definisjon av advokat-virksomhet.

15.7.1.3 Hvilken informasjon bør være omfattet av taushetsplikten?

I straffeloven 1902 § 144 (straffeloven 2005 § 211)er taushetsplikten knyttet til det som er «betrodd»advokaten. Det samme gjelder bevisforbudet etterstraffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5.Det er i praksis lagt til grunn en vid tolkning avbegrepet «betrodd». For eksempel er klientensnavn ansett som omfattet av bevisforbudet, jf.blant annet Rt. 2010 s. 1638 avsnitt 54, fordi detrøper klientforholdet. Utvalget mener det er rik-tig, og langt på vei påkrevet for ikke å krenkemenneskerettighetene, å videreføre denne praksi-sen. Utvalget mener dagens ordlyd bør endres forbedre å reflektere gjeldende rett. I tillegg ønskerutvalget en ordlyd som kan presisere noen punk-ter som har vært tvilsomme med dagens ordlyd.Selv om tilsvarende endringer kunne være ønske-lig i bevisforbudsbestemmelsene, anses utformin-gen av dem for å ligge utenfor utvalgets mandat.

Etter utvalgets syn bør informasjon som advo-katen får i anledning advokatoppdraget, væreomfattet av taushetsplikten uansett hvem opplys-ningene stammer fra. Dette er klarest hvis detdreier seg om opplysninger om klienten selv, menogså andre opplysninger omkring oppdraget kanfortjene det vernet bevisforbudet gir.

At taushetsplikten i første rekke ivaretar klien-tens interesse, tilsier at en advokat kan avgi forkla-ring om opplysninger han har mottatt av motpar-ten hvis klienten samtykker. Motparten har ikkekrav på hemmelighold fra advokatens side. Etannet spørsmål er om advokaten bør ha forkla-

98 Se for eksempel Rt. 2008 s. 645 avsnitt 47 og Rt. 2010 s.1638 avsnitt 29.


ringsplikt om opplysninger mottatt fra motpartenselv om klienten ikke samtykker. I rettspraksis erdet lagt til grunn at taushetsplikten ikke omfatteropplysninger som advokaten har fått av motpar-ten, jf. Rt. 1967 s. 847. Med dette som utgangs-punkt la Borgarting lagmannsrett i kjennelse inn-tatt i RG 2002 s. 668 til grunn at advokaten kanpålegges å fremlegge notater fra samtaler medmotpartens advokat for så vidt som notatene viserhva motpartens advokat ga uttrykk for i samtalen.Utvalget mener man bør være forsiktig med åpålegge forklaringsplikt om opplysninger somstammer fra motparten, fordi også slike opplys-ninger kan avsløre forhold klienten bør kunne fåhemmeligholde. Ut fra tilsvarende betraktningerla Høyesterett i Rt. 2014 s. 297 til grunn at det ikkevar adgang til å ta beslag i notater en varetekts-fengslet hadde gjort under avhør, og som hanhadde til hensikt å benytte under en påfølgendekonferanse med forsvareren. Påtalemyndighetenanførte at notatene bare inneholdt opplysningersom alt var kjent for politiet, og at det derfor ikkestred mot bevisforbudet i straffeprosessloven§ 119 å beslaglegge notatene. Til dette uttalerHøyesterett i avsnitt 26:

«[O]pplysninger som en siktet noterer underet avhør med sikte på en senere konferansemed forsvareren, kan gi en etterforsker verdi-full innsikt i hva siktede tenker om de forholdavhøret omhandler. Videre kan det være avinteresse for en etterforsker å få kunnskap omhvilke av de spørsmål og opplysninger som sik-tede foreholdes, som han særlig konsentrererseg om. På denne måten kan etterforskeren fåen indikasjon på hvilke spørsmål siktede opple-ver som problematiske, og som det er viktig ålegge en forsvarsstrategi i forhold til.»

Det fremheves at siktede må kunne forberede sittforsvar uten at påtalemyndigheten skal ha rett til å«kikke ham i kortene».99 Høyesterett kom til atdet ikke kunne tas beslag i notatene. Tilsvarendebetraktninger mener utvalget må være riktig ogsåmed tanke på sivile saker. Man må kunne forbe-rede en sak uten at motparten eller andre skal harett til innsyn i ellers privilegert materiale somkan gi indikasjoner om hva parten oppfatter somproblematisk. Etter utvalgets forslag vil derforogså informasjon som kommer fra motparten,

være omfattet av taushetsplikten. Klienten kanimidlertid samtykke til at denne typen opplysnin-ger legges frem, og motparten kan ikke motsetteseg det, med mindre det foreligger et rettsgrunn-lag for det.

Det bør heller ikke være avgjørende hvor opp-lysningene befinner seg eller hvem som besitterinformasjonen. Hensynet bak reglene om konfi-densialitet for advokater, på området for bevisfor-budet, tilsier at vernet gjelder uansett hvor oghvem som besitter de aktuelle opplysningene.Utvalget foreslår at klientens rett til å nekte åfremlegge informasjon på dette grunnlaget, frem-går uttrykkelig av lovbestemmelsen om taushets-plikt, se lovforslaget § 27 femte ledd andre punk-tum.

Etter utvalgets syn bør ikke bare opplysningerom saksforholdet, men også klientens navn værekonfidensielt. En klient må kunne gå til advokat ivisshet om at det ikke blir kjent at han eller hunhar søkt advokatbistand. Om denne opplysningenogså er underlagt bevisforbudet, vil avhenge avhva slag type oppdrag klienten har kommet tiladvokaten med.

Utvalget mener det bør gå frem av ordlyden itaushetspliktbestemmelsen at alt materiale og allinformasjon advokaten får tilgang til i forbindelsemed sitt arbeid for klienten, enten det er fra klien-ten, en representant for klienten eller andre, iutgangspunktet er omfattet av taushetsplikten.Høyesterett uttalte i Rt. 2006 s. 1071, som gjaldtbevisforbudet etter straffeprosessloven § 119, attaushetsplikten omfatter det som «advokaten iegenskap av sitt yrke og som ledd i et klientfor-hold innhenter eller får tilgang til på vegne av kli-enten», jf. kjennelsens avsnitt 22. Utvalget foreslåren ordlyd som bygger på denne formuleringen fraHøyesterett. Utvalget foreslår imidlertid å benytteuttrykket «i sitt virke» i stedet for «i sitt yrke».

Det bør fremgå av lovbestemmelsen at taus-hetsplikten ikke omfatter opplysninger som eroffentlig kjent eller allment tilgjengelig. Utvalgetforeslår også å gå bort fra betegnelsen «hemme-ligheter» i straffeloven 1902 § 144 (straffeloven2005 § 211). Selv om en opplysning ikke er offent-lig kjent eller tilgjengelig, er det språklig sett ikkealltid naturlig å karakterisere opplysningen somen «hemmelighet». En opplysning kan for eksem-pel være kjent i en begrenset krets. Ved vurderin-gen av hvilket vilkår som i stedet burde fastsettes,er det etter utvalgets syn bare opplysninger somikke er alminnelig kjent, og heller ikke er allmenttilgjengelig, som bør være underlagt taushets-plikt. Opplysninger som er allment tilgjengelig i etoffentlig register, men ikke offentlig kjent, bør

99 Se Rt. 2014 s. 297 avsnitt 26 med henvisning til Jens EdvinA. Skoghøy, «Advokaters taushetsplikt og de korresponde-rende bevisforbud i tvisteloven § 22-5 og straffeprosesslo-ven § 119», Tidsskrift for Strafferett, nr. 2 2013 s. 165–197 pås. 181.


imidlertid etter utvalgets syn kunne være omfattetav fortrolighetsplikten etter reglene for god advo-katskikk.100 Også lojalitetsplikten i lovforslaget§ 20 kan tilsi at advokaten er tilbakeholden med åspre slik informasjon.

15.7.1.4 Taushetspliktens utstrekning i tid

Taushetsplikten er ikke begrenset i tid. Utvalgethar drøftet om dette bør presiseres i lovens ord-lyd. Utvalget har imidlertid kommet til at når ord-lyden ikke fastsetter noen tidsbegrensning, følgerdet at forpliktelsen er ubegrenset i tid. Det er der-for bare informasjonshensyn som tilsier at det siesuttrykkelig i bestemmelsen at plikten ikke er tids-begrenset. Det er imidlertid også av betydning fortilgjengeligheten av bestemmelsen at den ikkeblir for omfangsrik. Utvalget har derfor kommettil at det er tilstrekkelig å presisere i forarbeideneat pliktene gjelder uten tidsbegrensning.

15.7.1.5 Opphevelse av taushetsplikt ved samtykke

Ordinært samtykke

Et grunnleggende trekk ved taushetsplikten er atden kan oppheves ved samtykke. Utvalget menerdette bør fremgå uttrykkelig av loven. Hvor langtet samtykke rekker, må bero på en tolkning avsamtykket, og må vurderes i sammenheng medomstendighetene for øvrig. Det er som en klarhovedregel klienten, jf. definisjonen i lovforslaget§ 2 bokstav b, som er den samtykkekompetente.

I noen tilfeller kan andre enn klienten bliberørt av at det gis samtykke til unntak fra taus-hetsplikten. At motparter kan oppleve det belas-tende at klienten samtykker til unntak fra taus-hetsplikten, gir etter utvalgets mening ikkegrunnlag for å fastsette noen særregel. Utvalgethar imidlertid funnet grunn til å vurdere en særligregel for saker hvor barn er berørt. Et eksempeler at foreldre som er i konflikt med barnevernet,ønsker at advokaten skal fortelle media om saken.Dette kan eksponere barnet på en belastendemåte. Utvalget foreslår derfor at det fastsettes enforpliktelse for advokaten til også å ivareta bar-nets interesser i slike tilfeller. Forpliktelsen gjel-der både når klienten vurderer å oppheve taus-hetsplikten og etter at et samtykke eventuelt ergitt. Bestemmelsen ivaretar Norges forpliktelseretter FNs barnekonvensjon.

Formodet samtykke

Fra tid til annen oppstår det situasjoner der det erumulig for advokaten å innhente samtykke fra kli-enten. Advokaten kan ha behov for å foreta enhandling på klientens vegne, for eksempel et retts-lig skritt, som innebærer at utenforstående vil bligitt informasjon underlagt taushetsplikten. Der-med må advokaten bryte taushetsplikten for åkunne ivareta klientens interesse. Klienten kanvære utilgjengelig når behovet for samtykke blirsatt på spissen, eller klienten kan være død, sefremstilling av gjeldende rett i punkt 15.3.1.4.Spørsmålet blir om advokaten i slike situasjonermå kunne formode at klienten ville ha samtykketog på denne bakgrunn røpe taushetsbelagt infor-masjon. Dersom advokatens taushetsplikt girklart negative konsekvenser for klienten, menerutvalget at advokaten ikke alltid kan være bundetav taushetsplikten.

Advokatens overordnede plikt til å ivareta kli-entens interesser tilsier at terskelen for å videre-formidle taushetsbelagt informasjon må værelavere når dette er i klientens interesse, enn nårdet er for å hindre skader osv. som rammer andre.På denne bakgrunn mener utvalget det bør gjeldeet unntak fra taushetsplikten i tilfeller der dette,etter en avveining mot klientens øvrige interesser,fremstår å være klart i klientens interesse. Denneinteresseavveiningen vil regulært bestå i å avveieklientens behov for fortrolighet, som vil være sær-lig tungtveiende dersom det er tale om sensitiveopplysninger, mot det tap klienten står i fare for ålide dersom advokaten etterlever taushetsplikten.Ytterligere merknader til denne interesseavveinin-gen fremgår av merknadene til § 27 andre ledd.

15.7.1.6 Advokatens adgang til å dele informasjon for å oppfylle oppdraget

Utvalget foreslår at det fremgår uttrykkelig av lov-bestemmelsen om taushetsplikt at advokaten haradgang til å bruke informasjon for å oppfylle opp-draget. Hensikten er å tydeliggjøre at advokatenikke bryter taushetsplikten når advokaten repre-senterer klienten, og dermed bruker informasjonfor å fremme klientens interesser, eller i andre til-feller når oppdragsavtalen gir advokaten grunnlagfor å videreformidle taushetsbelagt informasjon.

Har klienten bedt advokaten om å represen-tere seg, må klienten anses å ha samtykket til atadvokaten fremfører opplysninger som i utgangs-punktet er underlagt taushetsplikt. Hvor langtsamtykket rekker, må bero på en konkret vurde-ring. Det kan for eksempel tenkes at det etter

100 Advokatforeningen ser ut til å ha en annen forståelse av for-trolighetsplikten på dette punktet, se punkt 15.5.2.


advokatens vurdering ville tjene klientens sak åvidereformidle informasjon, men at informasjonener av sensitiv karakter. I så fall bør advokaten for-visse seg om hva klienten ønsker. Dersom advo-katen må forstå at en opplysning ikke skal videre-formidles uten etter særskilt samtykke, vil advo-katen bryte taushetsplikten dersom han eller hunlikevel går ut med informasjonen.

Det forekommer situasjoner der advokaten måhandle raskt på klientens vegne for å avverge tapeller skade for klienten, men der klienten er util-gjengelig slik at advokaten ikke får innhentet sam-tykke. Dersom advokaten i slike tilfeller anser detnødvendig å videreformidle taushetsbelagt infor-masjon for å ivareta klientens interesser, vil advo-katen kunne være berettiget til dette etter prinsip-pet om uanmodet forretningsførsel, jf. punkt15.3.1.4. Utvalget forutsetter at også denne typenunntak fra taushetsplikten er omfattet av advoka-tens adgang til å bruke informasjon til å oppfylleoppdragsavtalen.

Advokaten kan være avhengig av bistand fraandre for å gjennomføre oppdraget, for eksempelbistand fra advokatkolleger og advokatsekretæ-rer. Adgangen til å dele informasjon med slikehjelpere drøftes nedenfor i punkt 15.7.1.7.

Kontraktsforholdet mellom advokat og klientkan også gi advokaten behov for å dele opplysnin-ger med andre enn hjelpere. Betaler ikke klientenutestående salær, må advokaten kunne gå til for-liksrådet eller domstolene for å inndrive det. Detsamme må etter utvalgets syn gjelde dersom densom skal betale salæret, ikke er klienten selv, men«betaleren», jf. lovforslaget § 2 bokstav c. Slikutvalget ser det, bør advokaten ha adgang til å inn-drive et slikt krav ved å fremlegge en faktura somviser klientens navn, timetall og priser, uten at detinnebærer brudd på taushetsplikten. Har klienteneller betaleren innvendinger mot advokatenssalærberegning, må advokaten kunne ta til mot-mæle selv om klienten ikke samtykker i å opp-heve taushetsplikten. Det samme må gjelde der-som klienten innklager advokaten til et disiplinær-organ eller fremmer erstatningskrav mot advoka-ten. I slike tilfeller mener utvalget at klienten måanses implisitt å ha akseptert at advokaten brukerinformasjonen, sml. Rt. 2012 s. 608 avsnitt 56. Kli-enten bør gjøres oppmerksom på denne konse-kvensen av å reise sak mot advokaten, og må pådenne bakgrunn foreta et valg mellom å la sakenligge eller å la instansen som skal behandle sakenbli kjent med taushetsbelagt informasjon.

Slik utvalget ser det, vil en lovbestemmelsesom positivt angir adgangen til å dele opplysnin-

ger, som ellers er underlagt taushetsplikt, for åoppfylle oppdragsavtalen, gjøre denne begrens-ningen i taushetsplikten mer tydelig. Utvalget for-utsetter at alle behovene for å dele informasjonsom det er redegjort for i dette punktet, er omfat-tet av denne adgangen.

Den som mottar informasjon fra advokatensom følge av at advokaten utfører oppdrag for kli-enten, har ikke taushetsplikt, med mindre dettefølger av en særlig hjemmel. Motparten og mot-partens advokat vil for eksempel i utgangspunktetikke ha taushetsplikt om det advokaten meddelerom sin klient. Taushetsplikt for mottakeren avinformasjonen kan følge av forvaltningsloven, hvismotparten er et forvaltningsorgan, eller av straffe-prosessloven § 106 a for visse aktører i straffesa-ker. Deler advokaten opplysninger med hjelpere,vil disse være underlagt samme taushetsplikt somadvokaten, se punkt 15.7.1.8. Ved tvister om salæreller erstatning, vil forliksrådet og domstolenevære underlagt taushetsplikt etter domstollovensregler.

15.7.1.7 Advokatens adgang til å dele informasjon med hjelpere

Advokater må kunne benytte seg av hjelpere, ogdette vil i praksis ofte kunne innebære at hjel-perne får tilgang til informasjon underlagt taus-hetsplikt. Det kan skilles mellom hjelpere sombenyttes for å ivareta klientens sak, og hjelperesom advokaten benytter for å ivareta kontorruti-ner. Det kan videre skilles mellom interne ogeksterne hjelpere, og mellom hjelpere som yterjuridisk bistand til advokaten, og hjelpere somyter annen bistand. Et generelt utgangspunkt foralle hjelpere bør være at advokaten bare haradgang til å dele taushetsbelagt informasjon sålangt det er nødvendig for å ivareta de bakenfor-liggende formålene ved unntaket fra taushetsplik-ten. Dette betyr at hjelperen bare skal få den infor-masjonen som er nødvendig for at hjelperen skalkunne utføre sine oppgaver. Ved vurderingen avhva som er nødvendig, må advokaten ha en vissgrad av skjønnsfrihet. Advokaten må likevel alltidivareta lojaliteten til klienten. Er det tale om særligsensitiv informasjon, bør kanskje bare advokatenselv ha innsyn i materialet.

Utvalget foreslår at bestemmelsen om taus-hetsplikt regulerer de forskjellige grupper av hjel-peres tilgang til taushetsbelagt materiale i lovtek-sten.


Interne juridiske hjelpere

For det første er det grunn til å regulere adgangentil å dele informasjon med advokater, advokatfull-mektiger og eventuelle andre juridiske medarbei-dere i samme advokatforetak. Utviklingen i retningav stadig større advokatforetak med opptil ethundretalls juridiske medarbeidere, medfører atet stort antall juridiske medarbeidere kan få til-gang til sensitiv informasjon. Klientens krav påfortrolighet tilsier at det ikke bør være fri adgangtil å dele informasjon med en potensielt megetstor gruppe av personer, selv om alle tilhørersamme advokatvirksomhet og selv er underlagttaushetsplikt. Utvalget mener det er behov for åsynliggjøre at slike medarbeidere i utgangspunk-tet bare kan gis tilgang til informasjon underlagttaushetsplikt når dette er nødvendig for å oppfylleoppdraget.

Eksterne juridiske og andre faglige hjelpere

Eksterne som skal bistå med juridisk eller annenfaglig rådgivning, som sakkyndige innen ingeniør-fag eller regnskap, står i en noe annen posisjon.Disse vil ofte måtte gis inngående kjennskap tilsaken på samme måte som interne juridiske hjel-pere. Dessuten vil tjenester fra en ekstern rådgi-ver kunne ha preg av å være en selvstendig tje-neste. Da vil for eksempel en rapport eller et notatfra den eksterne tjenesteyteren, i motsetning tilen som bare regnes som hjelper, i utgangspunktetfalle utenfor bevisforbudet.101 Et eksempel pådette er saksforholdet i Rt. 2009 s. 1557, der enadvokat innhentet bistand fra en takstmann, ogHøyesteretts ankeutvalg kom til at klienten pliktetå fremlegge rapporten i retten. Det fremgår imid-lertid også av avgjørelsen at dokumentet måtteanses betrodd advokaten, og at advokaten derforikke kunne ha vitneplikt om innholdet eller plikttil å fremlegge rapporten. Utvalget vurdererdenne løsningen som god.

Ved bruk av ekstern rådgiver risikerer der-med klienten at informasjon som innenfor advoka-toppdraget er underlagt bevisforbudet, likevelikke vil være beskyttet. Utvalget mener på dennebakgrunn at en advokat ikke bør kunne dele taus-hetsbelagt informasjon med eksterne hjelperesom skal bidra med faglig rådgivning, uten klien-tens samtykke. Ved innhentingen av klientens

samtykke, bør advokaten gjøre klienten oppmerk-som på denne konsekvensen.

Interne og eksterne hjelpere til kontorhold mv.

Advokaten kan også ha behov for hjelpere uten atdette er knyttet til gjennomføringen av et bestemtoppdrag. Regelverket stiller en rekke krav til drif-ten av advokatvirksomheten, blant annet til infor-masjonsbehandling, arkivering, behandling av kli-entmidler og føring av regnskap. Dessuten måadvokatvirksomheten kunne drives på en måtesom er hensiktsmessig. Til å løse denne typenoppgaver er advokaten i stor grad avhengig av åkunne benytte interne og eksterne hjelpere, ogdisse vil, riktignok i varierende utstrekning, få til-gang til informasjon underlagt taushetsplikt. Pådenne bakgrunn mener utvalget at loven bør fast-sette en adgang til å dele opplysninger medinterne hjelpere for å ivareta alminnelig kontor-hold, driften for øvrig og oppfyllelsen av lovbe-stemte krav til advokatvirksomheten. Eksternesom bistår advokatforetaket med driften, foreksempel IT-konsulenter og renholdspersonale,bør etter utvalgets syn kunne gis samme tilgangtil informasjon som de av firmaets egne ansattesom utfører slikt arbeid. Som ellers må tilgangentil informasjon underlagt taushetsplikt, begrensestil det nødvendige, og hjelperne må være under-lagt samme taushetsplikt som advokaten selv.

Intern informasjonsflyt, «knowhow» og presedensarkiv

Moderne advokatvirksomhet bygger i stor gradpå deling av kunnskap og erfaringer fra konkretesaker. Det er i erfaringen fra arbeid med saker forklienter at mye av virksomhetens knowhow ligger.Erfaringsdelingen kan skje gjennom uformellesamtaler mellom kolleger, gjennom innsyn i saks-dokumenter fra tidligere eller pågående saker, ogved at virksomheten har et presedensarkiv (erfa-ringsarkiv). Det kan ikke være tvil om at bådeskriftlig og muntlig erfaringsutveksling er til stornytte i en advokatvirksomhet og bidrar til å økeadvokatenes kompetanse, og dermed kvalitetenpå advokattjenestene. Utvalget mener imidlertidat hensynene bak taushetsplikten må veie tungtogså når man trekker opp reglene for denne typenintern bruk av informasjon. Klienten, som infor-masjonen gjelder, og som har betalt for arbeidet,er normalt ikke interessert i at et dokument leg-ges i et presedensarkiv. Dette gjøres av hensyn tilandre klienter og advokatvirksomhetens gene-relle behov for knowhow. Samlet sett kan manlikevel si at en slik kompetanseutveksling også

101 Se nærmere om dette i Jens Edvin A. Skoghøy, «Advoka-ters taushetsplikt og de korresponderende bevisforbud itvisteloven § 22-5 og straffeprosessloven § 119», Tidsskriftfor Strafferett, nr. 2 2013 s. 165–197 på s. 188.


kommer, eller har kommet, den klienten informa-sjonen gjelder, til gode.

En særlig problemstilling blir på denne bak-grunn i hvilken grad advokater bør ha adgang til ådele informasjon med kolleger med tanke på bruki oppdrag for andre klienter. Utvalget mener at kli-entarkivet som sådant i utgangspunktet ikke børvære tilgjengelig for søk fra alle advokater i virk-somheter der det er flere advokater. Er arkivetsøkbart for alle i virksomheten, ivaretas ikke kli-enters krav på fortrolighet på en god nok måte, dadet åpner for snoking i saker. Dessuten gir det istørre grad enn formålet tilsier, mulighet for inn-syn i detaljer i underliggende saker. Det visesogså til hensynene som ligger bak kravene tilinformasjonssikkerhet, som utvalget foreslår åregulere i en egen lovbestemmelse, se punkt 16.3.Imidlertid bør det kunne etableres systemer somgjør det mulig å finne tilbake til saker som kan giveiledning og tjene som mønster, for eksempelslik at den advokaten som har fått en ny sak, kanfinne frem til andre advokater i virksomheten somtidligere har håndtert tilsvarende problemstillingog drøfte saken. Å snakke om saker i anonymform innebærer ikke brudd på taushetsplikten.Utvalget mener det også må aksepteres at mandrøfter saker med kolleger selv om partenes navner kjent, men den advokaten som snakker om ensak for en klient, må alltid vurdere om lojalitets-plikten overfor klienten setter grenser ut over detsom følger av taushetsplikten.

Utvalget mener også det bør være adgang til åetablere presedensarkiv. Dokumenter som skalvære tilgjengelig for advokatkolleger for senerebruk i andre saker, bør hentes ut fra klientarkivetog overføres til et presedensarkiv. Utvalget menerat det må være en forutsetning at dokumentene ipresedensarkivet anonymiseres. Er det ikkemulig å anonymisere dokumentet i en slik grad atklientens krav på fortrolighet ivaretas, er ikkedokumentet egnet til å bli lagt i presedensarkivet.I merknadene til § 27 kommer utvalget nærmereinn på kravene som må stilles ved overføring avdokumenter til presedensarkiv.

15.7.1.8 Taushetsplikt for hjelpere

For å ivareta formålet med taushetsplikten, er detviktig at advokatens hjelpere er underlagt taus-hetsplikt når de mottar taushetsbelagt informa-sjon fra advokaten. Hjelperne er også omfattet avbevisforbudet etter straffeprosessloven § 119 ogtvisteloven § 22-5.

Utvalgets syn er at hjelpernes taushetspliktbør forstås som avledet av advokatens taushets-

plikt, og at den derfor bør ha samme vilkår ogomfang. Dette innebærer at for eksempel advokat-sekretærer, regnskapsmedarbeidere, advokatensrevisor og advokatfullmektiger vil være underlagtsamme straffesanksjonerte taushetsplikt somadvokaten. Også deres taushetsplikt er vernet avblant annet bevisforbudsreglene i tvisteloven § 22-5og straffeprosessloven § 119. For å bli regnet somhjelper, kreves det ikke noe bestemt ansettelses-forhold eller tilknytning. Det er tilstrekkelig atvedkommende, generelt i en arbeids- eller opp-dragsavtale, eller konkret i den enkelte sak, erblitt bedt av advokaten, en annen av advokatenshjelpere eller klienten, om å bistå advokaten.

Det må likevel trekkes en grense mot tilfellerder en ekstern rådgiver ikke lenger kan ansessom hjelper, men som en selvstendig oppdragsta-ker. Påtar en ekstern rådgiver seg et selvstendigoppdrag, vil ikke klienten kunne oppnå beskyt-telse gjennom advokaters taushetsplikt ved å la enadvokat bestille oppdraget.102 Hvorvidt det gjel-der taushetsplikt ved slike oppdrag, beror på omdet finnes regler om dette for vedkommendes pro-fesjon.

15.7.1.9 Særlige problemstillinger om taushetsplikt der det offentlige er klient

Allmenhetens innsyn etter offentleglova

Utvalget har vurdert forholdet mellom advokaterstaushetsplikt og allmenhetens innsyn i dokumen-ter etter offentleglova. Som nevnt i punkt 15.3.3gir offentleglovas regler antagelig i utgangspunk-tet rett til innsyn også i informasjon som er under-lagt advokaters taushetsplikt. Utvalget har kom-met til at dette bør endres, slik at det gis adgangtil å unnta advokatkorrespondanse fra innsyn ogsåutover de unntakene som gjelder i dag.

Utvalget vil understreke at det er tungtveiendehensyn som ligger bak offentleglovas regler ominnsynsrett. Loven skal legge til rette for åpenhet ioffentlig virksomhet blant annet for å styrke retts-sikkerhet for den enkelte, tilliten til det offentligeog kontrollen fra allmennheten. Hvis det gis inn-syn i hvilke råd et organ underlagt offentleglovahar fått fra sin advokat, vil det være i tråd med, ogstyrke disse hensynene. Imidlertid er det betenke-ligheter ved ikke å akseptere at organet, i alle fall ien viss utstrekning, skal kunne unnta advokatkor-respondanse fra innsyn.

Etter utvalgets syn er det bare informasjonknyttet til egentlig advokatvirksomhet, jf. lovut-

102 Se Rt. 2009 s. 1557 omtalt ovenfor i punkt 15.7.1.7.


kastets § 3 første ledd, som det er aktuelt å unntafra innsynsretten etter offentleglova. Dette vil nor-malt være rådgivning som enten inngår i organetsinterne overlegninger i en sak uten at det er enkonflikt om saken, eller bistand i forbindelse meden oppstått en tvist. I det sistnevnte tilfellet vilinformasjonen kunne unntas fra innsyn etteroffentleglova § 15 andre ledd. I det første tilfelletvil advokatråd ofte ha en intern karakter, og værement som interne innspill for eksempel til orga-nets vurderinger av valg mellom alternativer.Organinterne dokumenter kan unntas fra innsynetter offentleglova § 14. Begrunnelsen for dette eri St.meld. nr. 32 (1997–98) s. 61 angitt slik:

«Interne vurderinger og meningsbrytningersom ledd i saksbehandlingen på veien mot etstandpunkt bør som i dag kunne unntas fraoffentlighet. Det vises her også til faren for atoffentlighet for interne dokumenter vil føre tilat forvaltningen i større grad velger muntligekommunikasjonsformer i stedet for skriftlige.Selv om en slik utvikling motivert av ønsket omå unngå offentlighet ikke er akseptabel både utfra hensynet til en rasjonell og betryggendesaksbehandling og hensynet til i ettertid åkunne dokumentere grunnlaget for beslutnin-gene, kan slike konsekvenser vanskelig fullt utunngås. Offentlighet omkring interne doku-menter kan også skape forventninger om etbestemt resultat. Dette kan virke uheldig nården endelige avgjørelsen i saken skal tas; detkan føre til at beslutningsfriheten innskrenkes,og at det foreløpige resultatet legges til grunnogså i det endelige vedtaket, selv om det alleforhold tatt i betraktning ikke er den beste løs-ningen. Og velger man i en slik situasjon denbeste løsningen, vil den ikke svare til de for-ventningene som de interne dokumentene harskapt.»

I forarbeidene til offentleglova slutter departe-mentet seg til disse betraktningene.103 Forinterne dokumenter som blir hentet inn utenframener imidlertid departementet at det ikke ergrunnlag for å gjøre unntak alene fordi dokumen-tet skal brukes til den interne saksforberedelsen.Bare der innsyn må hindres for å «sikre forsvar-lege interne avgjerdsprosessar» kan slike doku-menter unntas, jf. offentleglova § 15 første ledd.

Etter utvalgets oppfatning er det mer nærlig-gende at det vil skade organets interesser om enadvokats bidrag til den interne saksforberedelsen

blir gjort kjent, enn for andre innhentede internedokumenter. Advokater benyttes oftest der detforeligger tvilsomme rettslige spørsmål som måavklares og advokaten skal gi uttrykk for den tvi-len som foreligger. Står man overfor et tvilsomtrettsspørsmål er det også større risiko for atsaken kan ende med en rettsprosess. Hvis etdokument som viser at advokaten har uttrykt tvil,eller at organet har valg en annen løsning enn denadvokaten har anbefalt, blir offentlig, kan dette fordet første være prosessdrivende. For det andre vildet kunne vanskeliggjøre det offentliges posisjon ien etterfølgende rettsprosess. Offentliggjøring avadvokatkorrespondanse innebærer offentliggjø-ring av en type opplysninger som ligger i kjerne-området for bevisforbudet i tvisteloven § 22-5. Pro-sesslovgivningen bygger på en forutsetning om atpartene har like midler til rådighet. Denne forut-setningen blir undergravet hvis organer som erunderlagt offentleglova må fremlegge dokumen-ter som ellers ville vært omfattet av bevisforbudeti tvisteloven § 22-5. Både reelle og rettstekniskehensyn taler derfor for samme grense for bevis-forbudet for advokater etter prosesslovgivningenog retten til å unnta dokumenter som etter offent-leglova.

En plikt til å fremlegge råd som organet harfått fra advokaten kan også medføre at advokatensråd blir en mer tungtveiende faktor i den internesaksforberedelsen enn den burde ha vært. Det atorganet vet at det må argumentere mot advoka-tens råd, hvis de velger en annen løsning enn denadvokaten har anbefalt, kan føre til tilbakeholden-het med å velge en annen løsning, selv om denandre løsningen fremstår som den beste. Denneeffekten kan oppstå i situasjoner der det vil værefullt forsvarlig å innta et annet syn enn advokatenhar gjort, der rettstilstanden er uavklart, og deradvokaten har gitt feil råd, for eksempel fordiadvokaten ikke har vært tilstrekkelig godt orien-tert om alle sider av saken. Ikke bare rettsligebeslutninger, men alle former for avgjørelser i detoffentlige kan påvirkes, for eksempel beslutningersom treffes av folkevalgte organer som skal foretapolitiske prioriteringer.

Videre vil utvalget peke på at hvis det ikke gjø-res unntak for informasjon som er underlagt advo-katens taushetsplikt, vil det kunne føre til at orga-net ikke innhenter advokatråd i den utstrekningdet burde ha gjort, nettopp fordi en ikke ønsker årisikere at rådet blir offentliggjort. Dette kan ledetil rettslig sett uholdbare beslutninger fra orga-nets side, som kan bli en ulempe for dem beslut-ningene berører.

103 Ot.prp. nr. 102 (2004–2005) side 53.


En annen konsekvens vil kunne være at detbes om muntlige råd i stedet for skriftlige. Hvilkeinnspill organet har fått, blir dermed mindre etter-prøvbart. For eksempel vil en overordnet instanseller organets ledelse ikke like sikkert kunnebringe på det rene hvilket råd organet har fått. Deter også en fare for at advokatens råd utformesstrategisk, med tanke på at det kan bli lagt frem.Det kan for eksempel medføre at advokaten unnla-ter å peke på usikkerhetsmomenter eller forholdsom taler mot den løsningen organet har valgt, fordermed å unngå å svekke organets sak hvis detsenere blir tvist om forholdet.

Utvalget vil videre peke på at det i det offent-lige finnes flere kontrollmekanismer som vilkunne avdekke myndighetsmisbruk og andreuheldige forhold, som for eksempel Stortingetskontroll- og konstitusjonskomité og kommunenesog fylkeskommunenes kontrollutvalg. Slike kon-trollorganer vil kunne få fullt innsyn i forvaltnin-gens beslutningsgrunnlag, selv om advokatrådetikke blir offentlig kjent.

Hadde advokaten vært ansatt i organet, i ste-det for i et advokatforetak eller hos en kommu-neadvokat, så ville informasjonen vært organin-tern og det ville vært grunnlag for å unnta infor-masjonen fra innsyn. Utvalgets forslag innebærerat det stilles krav til den interne organiseringen avinternadvokater, herunder advokater i det offent-lige, jf. lovutkastet § 18 andre ledd. Er det flereadvokater i virksomheten, skal de organiseres i enenhet som er administrativt adskilt fra arbeidsgi-verens øvrige virksomhet, for eksempel slik tilfel-let er for Regjeringsadvokaten og kommuneadvo-kater. Forslaget innebærer derfor at en advokat imindre grad enn tidligere kan være del av deninterne strukturen i det organet som advokatenbistår. Bistanden vil imidlertid være den sammesom om advokaten var del av samme organisa-sjon, og etter utvalgets syn er behovene for åkunne gjøre unntak fra innsyn de samme.

På denne bakgrunn vil utvalget foreslå at detgjøres visse unntak fra plikten til å offentliggjøredokumenter i tilknytning til advokatoppdrag.

Etter utvalgets forslag vil organets rett til åunnta advokatkorrespondanse fra offentlighetbare gjelde for dokumenter som er et resultat avadvokatvirksomhet som faller inn under lovutkas-tets § 3 første ledd, det vil si rettslig bistand i ogutenfor rettergang som en advokat yter til en kli-ent. For denne typen dokumenter har klientensamme rett til å hemmeligholde informasjonensom advokaten har, jf. utkastet § 27 femte leddandre punktum. Korrespondanse med både inter-nadvokater og eksterne advokater vil være omfat-

tet av retten til hemmelighold etter § 27. At detikke gjelder unntak fra dette for innsyn etteroffentleglova følger også av at offentleglova ikkeer oppført som unntak i lovutkastets § 28, sepunkt 15.7.4.1. For ordens skyld nevnes at utval-get ikke bygger forslaget på taushetspliktsbe-stemmelsen i offentleglova § 13. Selv om den etterordlyden kunne være anvendelig, viser forarbei-dene at den retter seg mot taushetsplikt som for-valtningen har overfor tredjeparter, mens vår pro-blemstilling er i hvilken grad det offentlige kanunnta dokumenter fra innsyn, med den begrun-nelse at det offentlige har krav på taushetsplikt fraadvokaten.

Hvis lovgiver skulle velge en annen løsningenn den utvalget foreslår, vil utvalget peke på atdet uansett ikke bør være anledning til å kreveinnsyn i dokumentene hos internadvokater i detoffentlige. Det bør være klienten som vurdererom vilkårene for å gjøre unntak er oppfylt, ikkeadvokaten. Advokaten skal være en rådgiver, ikkeden som treffer beslutninger på klientens vegne.

Etter offentleglova § 11 skal organet vurderemerinnsyn, det vil si om det kan gis innsyn tiltross for at organet i utgangspunktet har rett til åunnta dokumentet fra innsyn. Denne plikten til åvurdere merinnsyn omfatter også korrespon-danse som organet har hatt med advokat. Det føl-ger av andre punktum at organet bør gi innsyndersom hensynet til offentlighet veier tyngre ennbehovet for unntak. For advokatkorrespondansevil det særlig være der hensynene som ligger bakbevisforbudet i prosesslovgivningen gjør seg gjel-dende, at dokumentene bør kunne holdes hem-melig. I andre tilfeller bør det utvises meroffent-lighet. Utvalget har vurdert å ta inn i offentleglova§ 11 en generell regel om meroffentlighetsvurde-ringen for dokumenter som kan unntas fordi dekommer fra organets advokat, men har kommet tilat vurderingstemaet etter offentleglova § 11 og deføringene for skjønnet som utvalget gir her, børvære tilstrekkelig.

Etter utvalgets syn er det også betenkelig at etklageorgan kan overprøve underinstansens vurde-ring av om det er behov for å unnta advokatråd frainnsyn. Det er organet selv som har best forutset-ninger for å vite hvilken fare det er for at det kanutvikle seg til konflikt om et spørsmål som harvært behandlet. Utvalget mener at der klageorga-net er en annen juridisk person enn det organetsom er innklaget, for eksempel hvor Fylkesman-nen er klageinstans for en kommunes vedtak, børklageorganets kompetanse begrenses i skjønnetover om det skal gis merinnsyn etter offentleglova§ 11 for dokumenter som kommer fra advokat.


Dette kan gjøres enten ved å anvise at klageorga-net skal være tilbakeholden med å overprøveunderinstansens vurdering av spørsmålet om detbør utvises meroffentlighet, eller ved at vurderin-gen unntas fra klageinstansens kompetanse.Utvalget har landet på den siste løsningen. Hvor-vidt andre vilkår for avslag på innsyn er oppfylt,bør kunne prøves fullt ut av klageinstansen. Utval-get foreslår på denne bakgrunn endringer i offent-leglova §§ 18 og 32.

Rett til partsinnsyn etter forvaltningsloven § 18

Tilsvarende betraktninger gjelder ved en partsrett til innsyn etter forvaltningsloven § 18. Utval-get mener partsinnsynet bør begrenses på sammemåte som etter offentleglova. Det vises til vurde-ringene over. Utvalget foreslår endringer i forvalt-ningsloven §§ 18 d og 21.

15.7.2 Straff ved overtredelse av taushetsplikten

Etter gjeldende rett er det straffeloven 1902 § 144,og etter ikrafttredelsen av ny straffelov, straffelo-ven 2005 § 211, som fastsetter straff ved overtre-delse av advokaters taushetsplikt. Vedtas en egenlovbestemmelse om advokaters taushetsplikt, erdet straffeloven 2005 § 209 som vil ramme bruddpå taushetsplikten.

Bakgrunnen for straffeloven 2005 § 209 er atdepartementet sluttet seg til Straffelovkommisjo-nens forslag om at alle former for lovbestemt taus-hetsplikt bør rammes av én generell straffebe-stemmelse om brudd på lovbestemt taushets-plikt.104 Departementet forutsatte at egne lovbe-stemmelser om taushetsplikt, blant annet foradvokater, inntas i særlovgivningen, og at behovetfor straffeloven 2005 § 211 vil falle bort så snartdette er gjort.

I forarbeidene til straffeloven 2005 er det åpnetfor å fastsettes en egen regulering i den enkeltesærlov som avviker fra straffeloven 2005 § 209.105

Utvalget kan imidlertid ikke se at det er særligebehov i forbindelse med spørsmålet om å straffebrudd på advokaters taushetsplikt som tilsier enegen regulering.

Grunnvilkåret for straff etter straffeloven 2005§ 209 første ledd, er at noen «røper opplysningsom han har taushetsplikt om i henhold til lovbe-stemmelse eller forskrift, eller utnytter en slikopplysning med forsett om å skaffe seg eller

andre en uberettiget vinning». Bestemmelseninneholder dermed to selvstendige handlingsal-ternativer – å røpe opplysninger og å utnytte demi vinnings hensikt. Hvorvidt en opplysning erunderlagt taushetsplikt, og hvem som er under-lagt taushetsplikt, må avgjøres etter lovbestem-melsen om advokaters taushetsplikt.

Straffeloven 2005 § 209 innebærer en utvidelseav straffansvaret etter straffeloven 1902 § 144, derskyldkravet er forsett. Straffeloven 2005 § 209fjerde ledd fastsetter skyldkravet til grov uaktsom-het. Etter utvalgets oppfatning er det riktig at ogsågrovt uaktsomme overtredelser straffes. Denneendringen av skyldkravet antas å ha særlig betyd-ning med hensyn til å sikre forsvarlig behandlingav taushetsbelagte dokumenter.106 Et eksempelpå at uforsiktig oppbevaring av taushetsbelagtinformasjon har ført til straffansvar for grov uakt-som overtredelse av taushetsplikt, fremgår av Rt.1989 s. 1363. Saken gjaldt en sosialkurator somoppbevarte saksdokumenter i hjemmet sitt. Advo-kater som har for dårlige rutiner for håndtering avsaksdokumenter, vil kunne risikere straffansvar.Fysiske arkiver må for eksempel være avlåst slikat ikke uvedkommende får tilgang til dokumen-tene på en enkel måte. For elektronisk informa-sjon må advokaten overholde tilsvarende sikker-hetskrav. Utvalget antar at for eksempel klaremangler ved skjermingen av advokatens elektro-niske arkiv eller mangelfull adgangsbeskyttelsefor mobile dataenheter (smarttelefon, bærbar pcmv.) som inneholder informasjon underlagt taus-hetsplikt, etter omstendighetene kan være grovtuaktsomt. En nærmere avklaring av hvor grensenfor grov uaktsomhet skal gå, må skje gjennomrettspraksis.

Medvirkning til brudd på taushetsplikten erikke straffbart, verken etter straffeloven 2005§ 209, jf. femte ledd, eller etter straffeloven 1902§ 144. Spørsmålet om å straffesanksjonere med-virkning ble drøftet ved en revisjon av straffeloven1902 i 1977, men det ble ikke funnet grunn til det,se Ot.prp. nr. 3 (1976–77) s. 43, jf. s. 164. I straffe-loven 2005 har ikke lovgiver funnet grunn til åendre dette.107

Forsøk på å krenke taushetsplikten eller på åutnytte opplysninger underlagt taushetsplikt, erstraffbart, jf. straffeloven 1902 § 144, jf. § 49 ogstraffeloven 2005 § 209, jf. § 16.

Strafferammen etter straffeloven 2005 § 209 erbøter eller fengsel i inntil ett år. Utvalget under-streker at hensynet til å verne klientens rett til for-

104 Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 74–75.105 Ibid. s. 75.

106 NOU 2002: 4 Ny straffelov s. 320–321. 107 Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 72.


trolighet er grunnleggende i vårt rettssystem ogat brudd på denne fortroligheten må anses som etalvorlig lovbrudd. Den særlige beskyttelsen advo-katers yrkesmessige taushetsplikt er gitt, sam-menlignet med andre regler om taushetsplikt, børtillegges vekt ved straffeutmålingen.

15.7.3 Forholdet til taushetsplikt pålagt i andre lover

Advokatvirksomhet kan være omfattet av andrebestemmelser om taushetsplikt i tillegg til taus-hetsplikten i advokatloven, se punkt 15.6. Utvalgethar vurdert om advokatens plikt til konfidensiali-tet da bare bør være regulert av det andre regel-settet og ikke av advokatlovens bestemmelse.Alternativt kunne bare advokatlovens reglergjelde, eller begge regelsett kunne gjelde paral-lelt, slik at det regelsettet som fastsetter de mestvidtgående reglene, gjelder.

Utvalget har kommet til at regelsettene børgjelde parallelt. For det første kan regulering avtaushetsplikten ikke overlates til andre lover forså vidt gjelder taushetsplikt som faller inn underførste ledd i definisjonen av advokatvirksomhet.På disse områdene krever blant annet EMK at detfastsettes bevisforbud. For det andre vil det kunnevære behov for å ilegge disiplinærreaksjoner etterregelverket for advokater selv om det eventueltogså finnes andre sanksjoner. For det tredje er deten rettsteknisk enklere regel at man normalt ikkebehøver å avklare om det er et annet regelsettsom regulerer advokatens plikter, ettersom taus-hets- og fortrolighetsplikten for advokater vilstrekke seg like langt som bestemmelser om taus-hetsplikt i de fleste andre lover. Skulle andrebestemmelser gå lenger i å pålegge taushetsplikt,vil de supplere advokatlovens bestemmelser.Dette innebærer også at det vil kunne gjelde for-skjellig taushetsplikt for advokater og andre somyter samme tjeneste. Utvalget antar at dette nor-malt ikke vil utgjøre noe problem. Bevisforbudetvil bare knytte seg til «den egentlige advokatvirk-somheten» etter § 3 første ledd. For den øvrigeadvokatvirksomheten antar utvalget at advokateni stor utstrekning vil være underlagt lovpålagt opp-lysningsplikt mv. i samme utstrekning som andreyrkesutøvere, se punkt 15.3.2.1.

15.7.4 Unntak fra taushetsplikten

15.7.4.1 Overordnede vurderinger

Utvalget har tidligere gjort rede for taushetsplik-tens grunnleggende karakter og hensynene den

skal ivareta. Taushetsplikten skal verne denenkeltes rett til å søke rettslig bistand i fortrolig-het. Det er når advokaten yter rettslig bistand atdet er grunn til å gi advokaters taushetsplikt etsærlig vern mot det offentliges rett til innsyn. Yteradvokaten andre typer bistand, foreligger det ikkeet tilsvarende beskyttelsesbehov. Dermed børtaushetsplikten i slike tilfeller vike for lovbestemteforpliktelser til å avgi forklaring eller informasjonder det er fastsatt eller klart forutsatt at opplys-ningsplikten skal gå foran taushetsplikten. Slikhar utvalget også lagt til grunn at situasjonen eretter gjeldende rett, jf. punkt 15.3.2.1.

Når advokater yter rettslig bistand, «denegentlige advokatvirksomheten», er utgangspunk-tet at taushetsplikten går foran lovbestemt plikt tilå gi myndighetene informasjon og at unntak frataushetsplikten krever klar lovhjemmel, jf. punkt15.3.2.1. Bevisforbudet etter straffeprosessloven§ 119 og tvisteloven § 22-5 har bare direkte anven-delse ved en rettslig prosess, men prinsippet ibestemmelsene veier tungt også i forvaltningspro-sessen.

EMK artikkel 8 fastsetter flere vilkår for unn-tak fra taushetsplikten, se punkt 15.4.4. For detførste må inngrepet være hjemlet i lov. For detandre må inngrepet ha et legitimt formål, og fordet tredje må formålet som skal ivaretas, væreproporsjonalt med inngrepet. Unntaket må værenødvendig i et demokratisk samfunn.

I tillegg til at EMK fastsetter krav som må iva-retas ved vurderingen av hvert enkelt unntak,mener utvalget at det er viktig å undergi unnta-kene en samlet vurdering. Isolert sett kan et unn-tak fra taushetsplikten på et område være velbe-grunnet og fremstå hensiktsmessig for å ivaretatungtveiende samfunnsinteresser, som for eksem-pel behovet for å oppklare kriminalitet eller hensy-net til skattefundamentet. Summen av slike unn-tak kan imidlertid gå ut over taushetspliktens stil-ling samlet sett. En uthuling av taushetspliktengjennom for mange unntak vil kunne gå ut overfortroligheten mellom advokat og klient. Å søkerettsråd i fortrolighet er en grunnleggende sivilrettighet, og det vil være et alvorlig tap for bor-gerne dersom denne retten svekkes eller går tapt.På denne bakgrunn er utvalgets generelle utgangs-punkt at hensynene bak taushetsplikten må hastor vekt. Enhver begrensning av taushetspliktenmå ivareta sterke hensyn, og samlet sett bør detvære en målsetning at rekkevidden av unntakeneblir begrenset.

Utvalgets gjennomgåelse i punkt 15.3.2 viserat en rekke bestemmelser gjør unntak fra lovbe-stemt taushetsplikt generelt. Men som det frem-


går av redegjørelsen, er det ikke opplagt at alledisse bestemmelsene er ment å gjøre unntak fraadvokaters taushetsplikt. Etter utvalgets syn erdet grunn til å regulere unntak fra taushetspliktenpå en klarere måte enn i dag. Utvalget viser til atEMD har utledet et særlig strengt krav om klarlovhjemmel ved inngrep i advokatkorrespondanseetter EMK artikkel 8, se punkt 15.4.4. Unntaksbe-stemmelser skal være presise, tilgjengelige og for-utsigbare slik at klientenes krav på forutberegne-lighet ivaretas.108 På denne bakgrunn menerutvalget at bestemmelser om opplysningsplikt mv.bare bør gå foran taushetsplikten dersom detuttrykkelig fremgår at bestemmelsen er ment ågjøre unntak fra advokaters taushetsplikt.

Utvalget anser det som et strukturelt problemat det ved vedtakelse av ulike typer sektorlovgiv-ning, innføres unntak fra taushetsplikten uten atden samlede stillingen til taushetsplikten vurde-res. Utvalget mener derfor at en lovteknisk utfor-ming der nye unntak ikke kan innføres uten vedendring av lovbestemmelsene om advokaters taus-hetsplikt, vil gi lovgiver en særlig oppfordring til åforeta en bredere og prinsipiell vurdering vedfremtidige vurderinger av nye unntak fra taushets-plikten. En uttømmende opplisting av unntakenefra taushetsplikten vil dessuten ivareta hensynenebak kravet til klar lovhjemmel etter EMK. Infor-masjon om hvilke unntak som gjelder fra advoka-ters taushetsplikt, vil bli mer tilgjengelig for klien-ter, advokater og andre og dermed skape økt for-utsigbarhet. Utvalget har fått innspill om at en sliklovgivningsteknikk er uhensiktsmessig, men kanikke se at det foreligger innvendinger av avgjø-rende betydning. Strukturen er nok noe fremmedi norsk rett, og dessuten kan den oppleves somtungvint ved utforming av lovforslag på ulike sek-torer, der spørsmålet om advokaters taushetspliktinngår i en mer generell vurdering av alle medyrkesmessig eller lovbestemt taushetsplikt. Utval-gets intensjon er imidlertid nettopp å «tvinge» lov-giver til i hvert enkelte tilfelle å foreta en vurde-ring av de særlige hensynene som begrunneradvokaters taushetsplikt. En slik løsning er ogsåment å bidra til at det blir foretatt en vurdering avom et nytt unntak i advokaters taushetsplikt opp-fyller EMKs krav.

Når politiet, forvaltningen og andre gis tilgangtil informasjon underlagt taushetsplikt, er detetter utvalgets syn behov for å fastsette prosessu-elle garantier som ivaretar klientens krav på for-trolighet. Prosessuelle garantier kan bidra til å

sikre at regelverket og lovgivers intensjoner etter-leves, og det er først og fremst aktuelt der påtale-myndigheten og forvaltningen gis tilgang til infor-masjon underlagt taushetsplikt. EMD har lagt tilgrunn at proporsjonalitetskravet etter EMK artik-kel 8 kan inneholde krav til prosessuelle rettssik-kerhetsgarantier for at unntak fra taushetspliktikke skal innebære en krenkelse av konvensjo-nens krav, se punkt 15.4.4. For eksempel harEMD lagt vekt på tilstedeværelse av uavhengigobservatør, hvorvidt beslutninger om beslag mv.er truffet av en domstol, og hvorvidt det gjelderen begrunnelsesplikt.109

Hvilke prosessuelle vilkår som gjelder vedransaking og beslag hos advokater i straffesaker,er i betydelig grad regulert i straffeprosesslovenog videreutviklet gjennom rettspraksis. Tilsva-rende har man en grundig regulering av ransa-king og beslag hos advokater i konkurranseloven.På andre rettsområder, som for eksempel det somreguleres av ligningsloven og merverdiavgiftslo-ven, er dette i mindre grad avklart. Utvalget serbehov for å etablere prosessuelle rammer gene-relt når myndigheter går inn i advokaters taus-hetsbelagte materiale.

Hvilken taushetsplikt offentlige organer, ogandre som mottar opplysninger underlagt advoka-ters taushetsplikt, har om disse opplysningene,reguleres i dag av ulike regelverk, blant annet avforvaltningsloven §§ 13 flg. og domstolloven§ 63a. I punkt 15.7.5.4 og 15.7.5.5 drøfter utvalgetbehovet for en særlig regulering av behandling avinformasjon omfattet av advokaters taushetsplikt,som går lenger enn for eksempel forvaltningslo-vens bestemmelser.

15.7.4.2 Unntak ved strafferettslig nødrett

Det er redegjort for forholdet mellom nødrettsbe-stemmelsen i straffeloven 2005 § 17 (og den tilsva-rende bestemmelsen i straffeloven 1902, § 47) ogadvokaters taushetsplikt, i punkt 15.3.1.2. At ennødsituasjon kan gjøre en ellers straffbar handling– i dette tilfellet et ellers straffbart brudd på taus-hetsplikten – rettmessig, er et grunnleggendeprinsipp i strafferetten. Vilkåret er at den nødven-dige interesseovervekt foreligger. Ved interesse-avveiningen mener utvalget at klientens krav påfortrolighet generelt må anses som en tungtvei-

108 Sallinen mfl. mot Finland (2005), sak nr. 50882/99 (EMD-1999-50882), se særlig avsnitt 76, 80, 81 og 90.

109 Merete Havre Meidell, «Når kan et inngrep i advokaterstaushetsplikt legitimeres etter EMK artikkel 8 nr. 2?» iMerete Smith og Øyvind Prech-Jensen (red.), Advokaterstaushetsplikt under press?, Oslo 2010, s. 60, med henvisnin-ger til EMD-praksis.


ende interesse som det ikke skal være kurant å til-sidesette ved å påberope nødrett.

Nødrett kan påberopes for å forsvare enhvertype interesse så lenge vilkåret om interesseover-vekt er oppfylt. Dette gjør at nødrettsunntaket vilkunne fungere i svært mange ulike situasjoner.Utvalget finner særlig grunn til å peke på mulighe-ten for å påberope nødrett i situasjoner der detikke gjelder unntak fra taushetsplikten etter spesi-albestemmelser. For eksempel foreslår ikke utval-get å gjøre unntak fra taushetsplikten knyttet tilopplysningsplikten overfor Statens havarikommi-sjon, se punkt 15.3.2.8. Unntak kan likevel tenkesder advokatens forklaring om forhold underlagttaushetsplikt, kan forhindre fremtidige alvorligeulykker, for eksempel fordi forklaringen avdekkersvakheter ved drift eller infrastruktur.

15.7.4.3 Nødrettslignende unntak

I enkelte situasjoner kan advokater ha rett, ellerogså plikt, til å bryte taushetsplikten for å hindreskade eller ulempe for andre, ut over det som føl-ger av nødrettsunntaket. Dette gjelder pliktenetter straffeloven 2005 § 196 til å avverge alvorligestraffbare forhold som kan medføre fengsel i merenn ett år, plikten etter straffeloven 2005 § 226 til åopplyse om uriktig tiltale eller domfellelse foralvorlige straffbare forhold som kan medførefengsel i mer enn ett år, og forsømmelse av hjelpe-plikt etter straffeloven 2005 § 287. Utvalget harredegjort for disse bestemmelsene og de tilsva-rende bestemmelsene i straffeloven 1902 i punkt15.3.1.2.

I forarbeidene til straffeloven 2005 er det fore-tatt en prinsipiell gjennomgåelse av grensene forpliktene etter §§ 196, 226 og 287. Vilkårene i dissebestemmelsene gir etter utvalgets syn uttrykk foren rimelig avveining av behovet for å hindre alvor-lig skade eller ulempe på den ene side, og hensy-nene taushetsplikten skal ivareta, på den annen.

Dessuten er det gjort unntak fra bevisforbudeti straffesaker der det er nødvendig med forklaringi strid med taushetsplikten for å hindre at uskyl-dige blir straffet, jf. straffeprosessloven § 119tredje ledd. Her gjelder det ikke noen nedrebegrensning knyttet til strafferammen, se punkt15.3.1.2. Utvalget antar at straffeprosessloven§ 119 tredje ledd i noen tilfeller kan gå lenger enndet som følger av nødretten, ettersom adgangentil å bryte taushetsplikten for å hindre at noen blirurettmessig straffedømt, gjelder for enhver straff-bar handling.

15.7.4.4 Opplysningsplikt overfor Advokatsam-funnet og Advokatnemnda

Etter utvalgets forslag er det Advokatsamfunnetsom har tilsynsmyndighet over advokater, sekapittel 24. For å kunne utføre veiledning og tilsyneffektivt, mener utvalget at Advokatsamfunnet eravhengig av full tilgang til opplysninger om advo-katens virksomhet. En vesentlig del av den rele-vante informasjonen gjelder klienter, og den vildermed være underlagt taushetsplikt.

Advokatnemnda utøver ikke selv tilsyn, menhar etter lovforslaget disiplinærmyndighet, kanfatte vedtak om tilbakekall av advokatbevilling oger dessuten klageinstans for flere av Advokatsam-funnets vedtak. Selv om det ofte er en klient elleren annen privat part som har klaget inn advoka-ten, bør ikke klienten kunne nekte nemnda til-gang til informasjon ved manglende samtykke.Utvalget mener det er av stor betydning for tillitentil Advokatnemndas avgjørelser, og for tilliten tiladvokatstanden, at nemnda kan treffe materieltsett riktige avgjørelser.

Overfor meklingsordningen for forbrukeresom foreslås i kapittel 10 i lovutkastet og som ervurdert utredningens kapittel 27, mener utvalgetat det ikke er behov for et særlig unntak fra taus-hetsplikten. Bakgrunnen for dette er at meklings-ordningen gjelder kontraktuelle tvister mellomadvokat og klient. Advokaten er i rimelig utstrek-ning berettiget til å røpe taushetsbelagt informa-sjon når dette er nødvendig for ivareta sin kon-traktsposisjon overfor klienten i medhold av lov-forslaget § 27 første ledd bokstav b og c.

15.7.4.5 Etterforskning og straffesak mot advokaten

Utgangspunkter

Kommer en advokat under mistanke for å habegått en straffbar handling, kan politiet iverk-sette ordinær etterforskning. Dersom etterfors-kningen berører forhold ved advokatvirksomhe-ten, vil imidlertid politiet kunne møte vesentligebegrensninger i tilgangen til informasjon på bak-grunn av bevisforbudet etter straffeprosessloven§ 119.

Unntak når advokat og klient er mistenkt for å være medskyldige i samme straffbare forhold

Etter gjeldende rett gjør straffeprosessloven § 204andre ledd unntak fra bevisforbudet der advoka-ten og klienten er mistenkt for å være medskyl-


dige i samme straffbare forhold. Bestemmelsengir bare grunnlag for innsyn i informasjon omfat-tet av taushetsplikten overfor den aktuelle klien-ten, og unntaket gjelder uansett strafferamme forhandlingen mistanken gjelder. Etter utvalgets syntilsier det forhold at klienten og advokaten beggeer mistenkt, at klientens krav på fortrolighet ersvekket. Uten en slik unntaksbestemmelse vil detvære svært vanskelig å etterforske forholdet hvisrelasjonen mellom advokat og klient står sentralt ietterforskningen. Det er viktig både av hensyn tilsamfunnets tillit til advokater og av preventivegrunner at slike straffbare forhold påtales.

Unntak når bare advokaten er mistenkt

Etter gjeldende rett har påtalemyndigheten ikkeadgang til å ta beslag i materiale omfattet av bevis-forbudet når bare advokaten er mistenkt for enstraffbar handling, uten at klienten er mistenkt forå være medskyldig. Er en advokat mistenkt, vil kli-enten riktignok kunne oppheve advokatens rett tilå gjøre taushetsplikten gjeldende ved samtykke.Men det kan tenkes at klienten ikke ønsker å sam-tykke eller ikke er tilgjengelig, eller at involveringav klienten kan ødelegge for etterforskningen.Utvalget er ikke i tvil om at en hjemmel for innsyni taushetsbelagt informasjon etter forholdene vilkunne være av nytte for etterforskningen. Spørs-målet må være om det foreligger tilstrekkeligsterke grunner til å fastsette et slikt unntak nårbehovet for unntaket veies opp mot hensynenebak bevisforbudet.

Utvalget mener at en advokat må kunne etter-forskes for alvorlig kriminalitet, også når det ikkeforeligger mistanke om medvirkning til sammestraffbare forhold som klienten. Det kan tenkes atadvokaten bevisst har forsøkt å skjule straffbarvirksomhet under dekke av bevisforbudet. Harden straffbare handlingen tilknytning til advokat-virksomheten, tilsier hensynet til klientene ogandre som berøres av advokatens arbeid, at poli-tiet gis adgang til å etterforske advokaten selv omdet ellers vil innebære krenkelse av taushetsplik-ten. Også hensynet til samfunnets generelle tillittil advokater, tilsier at påtalemyndigheten gis nød-vendige virkemidler for å oppklare slik kriminali-tet.

Utvalget viser videre til at tilsyns- og disipli-nærorganene både etter gjeldende rett og etterutvalgets forslag, har tilgang til informasjonunderlagt taushetsplikt i disiplinærsaker, og vedspørsmål om tilbakekall. Dessuten gjelder det ettilsvarende unntak overfor ligningsmyndighetene

ved fastsettelsen av advokatens ligning, se punkt15.3.2.5. Utvalget mener det gir dårlig sammen-heng i regelverket dersom en advokat skal kunnegås etter i sømmene av et disiplinærorgan og skat-temyndighetene, mens påtalemyndigheten vedmistanke svært alvorlige regelbrudd, for eksem-pel grov økonomisk kriminalitet, er avskåret fra åfå tilgang til informasjon underlagt taushetsplikt.

Det er likevel klare betenkeligheter ved å åpnefor en vid unntaksbestemmelse. Selv om politietforbys å bruke informasjon innhentet under etter-forskning av advokaten i saker mot klientene (sepunkt 15.7.5.5), er fortroligheten mellom klient ogadvokat i noen grad brutt ved at politiet blir gjortkjent med klientens betroelser, selv om politietselv har taushetsplikt. Mengden av fortrolig infor-masjon politiet får tilgang til, kan bli stor, selv vedetterforskning av bare én advokat. Dessuten lig-ger det en misbruksfare her, ved at personer ipolitiet bevisst eller ubevisst kan utnytte informa-sjon de får kjennskap til gjennom etterforskningav advokaten, i en sak mot klienten.

Etter utvalgets syn kan imidlertid hensynenesom taler for å begrense adgangen til å fastsetteunntak, ivaretas tilstrekkelig ved at det fastsettesnoen særlige materielle og prosessuelle vilkår.Utvalget går for det første inn for at adgangen til åforeta etterforskning i informasjon omfattet avbevisforbudet, begrenses til situasjoner der advo-katen er mistenkt for handlinger med en straffe-ramme på minst seks års fengsel. På grunn av desærlige hensynene som gjør seg gjeldende i sakerder barn er fornærmet, mener utvalget at en straf-feramme på minst tre år bør være tilstrekkelig islike saker. For det andre mener utvalget det måvære et vilkår at etterforskningen i materialeunderlagt taushetsplikten, må antas å være avvesentlig betydning for å oppklare saken, og atoppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskelig-gjort. For det tredje bør det etter utvalgets synikke kunne foretas etterforskning i informasjonunderlagt taushetsplikt uten rettens tillatelse. Iden enkelte sak bør retten, i tillegg til å kontrol-lere at vilkårene er oppfylt, vurdere om hensy-nene som begrunner bevisforbudet på den eneside og de etterforskningsmessige hensynene påden annen side, tilsier at det bør gis unntak.

Blir straffesaken mot advokaten henlagt, elleradvokaten blir rettskraftig frifunnet, bør ikke unn-taket lenger kunne påberopes. Det følger av lov-forslaget § 28 tredje ledd at det da heller ikke eradgang til å benytte informasjon som allerede erinnhentet i medhold av unntaket fra taushetsplik-ten, til andre formål.


Endringer av prosessuelle krav ved ransaking av advokatkontor

Ved ransaking av advokatkontor oppstår det sær-lige problemstillinger. Utvalget har i punkt15.7.4.5 gitt en oversikt over reglene om taushets-pliktens gjennomslag ved ulike straffeprosessu-elle tvangsmidler, herunder ved ransaking. Detfinnes omfattende rettspraksis om problemstillin-gene, og straffeprosesslovens regler suppleres avrettssikkerhetsgarantiene utledet av EMK. Påbakgrunn av utvalgets redegjørelse for kraveneetter EMK artikkel 8 i punkt 15.4.4, mener utval-get at det er behov for enkelte presiseringer av deprosessuelle garantiene som gjelder ved ransa-king av advokatkontor. Ved ransaking av advokat-kontor vil politiet kunne få tilgang til store meng-der fortrolig informasjon som gjelder mange ulikeklienter. EMD har i flere avgjørelser understreketbehovet for særskilte rettssikkerhetsgarantier(«special procedural safeguards») til beskyttelseav advokaters taushetsplikt.110 Formålet medrettssikkerhetsgarantiene er å gi klientene vernmot misbruk og vilkårlighet («abuse and arbitrari-ness»).111

Utvalget mener for det første at det kan stillesspørsmål ved straffeprosesslovens regler om denpersonelle kompetansen til å treffe beslutning omransaking. Etter straffeprosessloven § 197 førsteledd er hovedregelen at ransaking må besluttes avretten. Er det fare ved opphold, kan imidlertidbeslutningen treffes av påtalemyndigheten, jf.straffeprosessloven § 197 andre ledd første punk-tum. I juridisk teori er det argumentert for atbeslutning fra retten etter EMDs praksis måanses som et ufravikelig krav ved ransaking avadvokatkontor.112 Følger et slikt krav av EMK, mådet legges til grunn av norske domstoler. Utvalgetfinner det tilstrekkelig å peke på at politiet børvise særlig tilbakeholdenhet med å bruke unn-takshjemmelen i straffeprosessloven § 197 andreledd ved ransaking av advokatkontor. Utvalgetmener også at det ved ransaking av advokatkon-tor, i likhet med ved ransaking av redaksjonslo-kale eller tilsvarende, bør stilles krav om at beslut-ningen om ransaking treffes av statsadvokaten. Idette ligger det en særlig oppfordring til aktsom-

het når påtalemyndigheten vurderer å beslutteransaking av advokatkontor.

For det andre mener utvalget at det ved ransa-king av advokatkontor bør stilles krav om at enuavhengig representant er til stede. Det fremgårav straffeprosessloven § 199 at et vitne «så vidtmulig» skal være til stede ved ransakingen, mendette vitnet kan for eksempel være en polititjenest-emann som ikke selv deltar i ransakingen. En slikordning mener utvalget ikke gir et tilstrekkeligprosessuelt vern. Ved vurderingen av om EMKartikkel 8 er krenket ved ransaking av advokat-kontor, har EMD lagt vekt på hvorvidt en uavhen-gig observatør har vært til stede ved ransakin-gen.113 I Michaud mot Frankrike fremholdt EMDat tilstedeværelse av lederen for advokatens advo-katorganisasjon, utgjorde en «special proceduralsafeguard» i henhold til proporsjonalitetskravetetter EMK artikkel 8.114

Utvalget mener det bør fastsettes krav om atdet er en uavhengig observatør til stede vedransaking av advokatkontor. Utvalget viser til aten slik observatør vil ha gode kunnskaper om rek-kevidden av taushetsplikten, vedkommende vilkunne bistå politiet med å identifisere materialesom ikke er omfattet av bevisforbudet, og ved-kommende vil kunne bidra til å filtrere ut taus-hetsbelagt informasjon før politiet har fått innsyn iden.115 Det antas å være mest hensiktsmessig atvedkommende som utøver rollen som observatør,er en advokat som er utpekt av Advokatsamfun-net, og som er vurdert som særlig egnet til opp-gaven.

15.7.4.6 Rapporteringsplikt etter hvitvas-kingsloven

I punkt 15.3.2.4 har utvalget redegjort for advoka-tens forpliktelser etter hvitvaskingsloven. Som detfremgår av redegjørelsen, bygger loven på EØS-rett, og lovgivers handlingsrom er dermedbegrenset. Utvalget har derfor ikke vurdert hvor-vidt det er hensiktsmessig at advokater er under-lagt plikt til klientkontroll, undersøkelser og rap-porteringsplikt etter hvitvaskingsloven.

Direktiv 2005/60/EF (tredje hvitvaskingsdi-rektiv), som hvitvaskingsloven bygger på, girimidlertid medlemsstatene adgang til å velge å


111 Robathin mot Østerrike (2012), sak nr. 30457/06 (EMD-2006-30457) avsnitt 44.

112 Jon Petter Rui, «Om advokaters taushetsplikt og ransakingog beslag ved advokatkontor», Tidsskrift for strafferett, nr. 32013 s. 296–340 på s. 322–326.


114 Michaud mot Frankrike (2012), sak nr. 12323/11 (EMD-2011-12323) avsnitt 130.



innføre et særlig prosessuelt regime. I Norge villedette innebære at advokater ikke rapporterer mis-tenkelige transaksjoner direkte til Økokrim, slikordningen er etter hvitvaskingsloven § 18, menvia et annet organ. Nærmere bestemt åpner tredjehvitvaskingsdirektiv artikkel 23 nr. 1 for at med-lemsstatene overlater til et «egnet selvregule-rende organ for det berørte yrket» å motta opplys-ninger i henhold til undersøkelsesplikten. I så fallskal organet «raskt og ufiltrert videreformidleopplysninger» det er grunnlag for å rapportere tilpåtalemyndigheten.

Adgangen til å la et eget organ motta opplys-ninger fra advokater ble vurdert benyttet i propo-sisjonen til den første hvitvaskingsloven.116

Finansdepartementets arbeidsgruppe hadde, medstøtte fra blant annet Justisdepartementet, Riksad-vokaten, Økokrim og Advokatforeningen, gått innfor at Advokatforeningen skulle ha en slik silings-funksjon. Finansdepartementet avviste imidlertidforslaget under henvisning til at det kunne med-føre at regelverket ikke ville bli enhetlig og kor-rekt anvendt, at et slikt meldingssystem ville væremindre effektivt og at et politiorgan med erfaring iå håndtere slike opplysninger burde gjøre dette avpersonvernhensyn.117

EMD har senere, i saken Michaud mot Frank-rike, vurdert forholdet mellom hvitvaskingsdirek-tivet og EMK artikkel 8.118 I Frankrike har lovgi-ver benyttet muligheten til å rapportere til et egetorgan etter direktivets artikkel 23 nr. 1. Dennefunksjonen er lagt til presidenten i advokatorgani-sasjonen ved Conseil d’État og Cour de cassationeller til lederen av den advokatorganisasjonenadvokaten er medlem av, jf. Michaud mot Frank-rike avsnitt 129.

Videre fremgår det av Michaud mot Frankrikeavsnitt 127 at franske advokater

«are subject to the obligation to report suspici-ons only in two cases: where, in the context oftheir business activity, they take part for and onbehalf of their clients in financial or real-estatetransactions or act as trustees; and where theyassist their clients in preparing or carrying outtransactions concerning certain defined opera-tions (the buying and selling of real estate orbusiness; the management of funds, securities

or other assets belonging to the client; theopening of current accounts, savings accounts,securities accounts or insurance policies; theorganisation of the contributions required tocreate companies; the formation, administra-tion or management of companies; the forma-tion, administration or management of trustsor any other similar structure; and the setting-up or management of endowment funds).»

I Norge er undersøkelses- og rapporteringsplik-ten i hvitvaskingsloven §§ 17 og 18 knyttet til«transaksjoner», uten at dette begrepet er nær-mere spesifisert.

EMD peker i avsnitt 126 på to avgjørendemomenter som medfører at det franske regelver-ket etter hvitvaskingsdirektivet ikke innebærer etuforholdsmessig inngrep. Det første momentet erbegrensningen i virkeområdet: Det er bare gjortunntak for advokaters taushetsplikt for bestemtetransaksjoner som tilsvarer det som utføres avandre som er omfattet av regelverket. Videre vilplikten til å rapportere om mistanke aldri omfatteopplysninger som er mottatt i forbindelse med ret-tergang eller vurdering av klientens rettsstilling,med mindre advokaten selv er mistenkt i forhol-det. Da kan imidlertid advokaten være vernet avselvinkrimineringsforbudet. EMD oppsummererdet første momentet i avsnitt 128 slik:

«The obligation to report suspicions does nottherefore go to the very essence of the lawyer’sdefence role which, as stated earlier, forms thevery basis of legal professional privilege.»

Det andre avgjørende momentet var at rapportenom mistanke skulle gis til et selvregulerendeorgan for det berørte yrket, jf. avsnitt 129:

«The second factor is that the legislation hasintroduced a filter which protects professionalprivilege: lawyers do not transmit reports dire-ctly to the FIU but, as appropriate, to the Presi-dent of the Bar Council of the Conseil d’Etatand the Court of Cassation or to the chairmanof the Bar of which the lawyer is a member. Itcan be considered that at this stage, when alawyer shares information with a fellow profes-sional who is not only subject to the same rulesof conduct but also elected by his or her peersto uphold them, professional privilege has notbeen breached. The fellow professional concer-ned, who is better placed than anybody todetermine which information is covered bylawyer-client privilege and which is not, trans-

116 Ot.prp. nr. 72 (2002–2003) s. 59–61, jf. nå opphevede lov 20.juni 2003 nr. 41 om tiltak mot hvitvasking av utbytte frastraffbare handlinger mv. (hvitvaskingsloven).

117 Ibid. s. 59–61.118 Michaud mot Frankrike (2012), sak nr. 12323/11 (EMD-

2011-12323).


mits the report of suspicions to the FIU onlyafter having ascertained that the conditionslaid down by Article L. 561–3 of the Monetaryand Financial Code have been met. … TheGovernment pointed out in this regard that theinformation is not forwarded if the Chairman ofthe Bar considers that there is no suspicion ofmoney-laundering or it appears that the infor-mation reported was received in the course ofactivities excluded from the scope of the obliga-tion to report suspicions.»

Utvalget mener på denne bakgrunn at hvitvas-kingsloven bør endres for å sikre at den ikke kom-mer i strid med EMK. I stedet for å rapporteredirekte til Økokrim, bør advokater rapportere tilet organ som oppfyller kravene i direktivets artik-kel 23 nr. 1. I henhold til direktivet skal det væreet «selvregulerende organ». Utvalget mener atAdvokatsamfunnet som foreslås opprettet i kapit-tel 23 og 24, faller inn under begrepet. Selv om lov-giver fastsetter regler for Advokatsamfunnetsvirksomhet og oppgaver, er Advokatsamfunnet enmedlemsorganisasjon der styret består av repre-sentanter valgt av advokatene selv. Etter utvalgetssyn må det sentrale være at oppgaven legges til etorgan som springer ut av advokatstanden, og somer uavhengig av det offentlige.

Den personen i organet som mottar rapportfra advokater, bør straks gjennomgå materialet.Av hensyn til Økokrims arbeid er det viktig atarbeidet prioriteres og gjennomføres effektivt.Personen advokater rapporterer til, skal sile utmateriale i den utstrekning informasjonen som erinnrapportert, faller utenfor rapporteringsplikten imedhold av hvitvaskingsloven § 18 andre ledd før-ste punktum. Vedkommende bør undersøke omadvokatens rapport for øvrig er i samsvar medreglene om rapporteringsplikt, samt om rappor-ten har et tilstrekkelig faktisk grunnlag. I denutstrekning materialet anses omfattet av rapporte-ringsplikten, må materialet oversendes uavkortettil Økokrim.

Den praktiske gjennomføringen av rapporte-ringen mener utvalget bør skje gjennom en per-son Advokatsamfunnet utpeker. Det bør være etkrav at vedkommende er en advokat som har langrelevant erfaring, og nyter stor tillit blant bådeadvokater og andre.

Utvalget har videre vurdert om avgjørelsenMichaud mot Frankrike tilsier at det bør utpenslesnærmere hvilke transaksjoner det er rapporte-ringsplikt for, men har kommet til at de begrens-ningene som ligger i den norske loven, langt påvei vil gi samme resultat som den franske, og at

det dermed ikke er behov for noen lovendring pådet punktet.

15.7.4.7 Innsyn ved skatte- og avgiftsfastsettelse overfor advokaten

Ved fastsettelse av skatt og merverdiavgift foradvokater bør myndighetene ha tilgang til rele-vant informasjon. Selv om det i utgangspunktetikke er relevant å se på forhold som gjelder bistan-den advokater har ytet til klienter, vil informasjonunderlagt taushetsplikt, kunne være av betydning.For eksempel kan regnskapsmateriale med bilag,kontrakter og korrespondanse med klienter ogandre, belyse hvilke inntekter advokatvirksomhe-ten har hatt, og gi nærmere informasjon om disseinntektene som er av betydning for avgiftsfastset-telsen.

Utvalget mener at flere hensyn taler for at unn-taket fra taushetsplikten som på denne bakgrunner fastsatt i ligningsloven § 6-1 og merverdiav-giftsloven § 16-1, bør videreføres. Betydningen avat advokater nyter stor tillit, er understreket fleresteder i utredningen. Mangelfull informasjon vedskattefastsettelsen kan føre til, eller i hvert fallbidra til å skape inntrykk av, at advokater ikkebetaler korrekt skatt. At advokater på sammemåte som andre i samfunnet, betaler korrektskatt, er dessuten viktig av hensyn til skatteprov-enyet.

Utvalget mener at den største innvendingen tilunntaket er at det er en risiko for at opplysningenesom er innhentet for å belyse advokatens inntekts-forhold, benyttes ved skattefastsettelsen overforklienten. Etter utvalgets syn vil dette være klart istrid med formålet med unntaket og krenke klien-tens rett til fortrolig rettslig bistand. At informa-sjonen bare kan benyttes til formålet den ble inn-hentet til, mener utvalget er så vesentlig at det børfremgå uttrykkelig av loven. Dette bør ikke baregjelde overfor lignings- og avgiftsmyndighetene,men generelt. Utvalget foreslår derfor en egenlovbestemmelse om det offentliges adgang tilvidere bruk av informasjon underlagt taushets-plikt, se nærmere i punkt 15.7.5.5.

Selv om det foreligger en klar materiell regule-ring av hvilken informasjon skatte- og avgiftsmyn-dighetene kan innhente, kan det være behov for åfastsette rettssikkerhetsgarantier for å hindre mis-bruk. Utvalget har tidligere pekt på at et inngrep itaushetsplikten kan bli ansett som uforholdsmes-sig etter EMK artikkel 8, og dermed være i stridmed bestemmelsen dersom det ikke foreliggerslike garantier. Som utvalget har påpekt i punkt15.4.4, vil for eksempel en ordning der lignings-


myndighetene gis fri adgang til en advokats arki-ver, kunne bli vurdert som unødige omfattende oguten tilstrekkelige garantier mot misbruk. Bak-grunnen for rettssikkerhetsgarantiene, at detoffentlige uten klientenes samtykke får tilgang tilfortrolig informasjon, er den samme enten det erpolitiet eller ligningsmyndighetene som innhenterinformasjon. Selv om politiets arbeidsfelt er bre-dere, og det slik sett kan hevdes å foreligge enstørre misbruksfare i straffeprosessen, menerutvalget prinsipielt at det ikke bør være dårligererettssikkerhetsgarantier overfor ligningsmyndig-hetene enn overfor politiet. Etter utvalgets synbør det for eksempel ikke kunne foretas kontrol-lundersøkelse hos advokat uten kjennelse fra ting-retten. Det bør stilles krav til innholdet i en slikkjennelse, og det bør fastsettes særlige rettssik-kerhetsgarantier ved speilkopiering av data.

Ved den nærmere utformingen av forslag tilregulering i ligningsloven og merverdiavgiftslo-ven mener utvalget at det er relevant å se på kon-kurranselovens regler om bevissikring, som i storgrad bygger på straffeprosessloven og rettsprak-sis på straffeprosessens område.119 Utvalget harmottatt innspill om at straffeprosesslovens reglerom databeslag er tunge å praktisere og at det erbehov for en gjennomgåelse av disse reglene.Utvalget begir seg imidlertid ikke inn på en slikgjennomgåelse, og viser til at temaet antas å liggeinnenfor straffeprosessutvalgets mandat.120 Sålenge ny regulering ikke foreligger, finner utval-get det naturlig å bygge på eksisterende regler.

Konkurranseloven § 25 fastsetter en rekkekrav til gjennomføring av bevissikring. Bestem-melsen ble vesentlig utbygget i 2013 på bakgrunnav konkurranselovutvalgets utredning, NOU2012: 7.121 Konkurranselovutvalget foretok enbred og prinsipiell vurdering av spørsmål knyttettil beslagleggelse av materiale generelt, og vur-derte også bevisforbudet knyttet til advokaterstaushetsplikt spesielt. Konkurranselovutvalgetsforslag, som på dette punktet ble vedtatt med baremindre endringer, bygget i det vesentlige påbestemmelser i straffeprosessloven, rettspraksismed utgangspunkt i disse bestemmelsene og kra-vene etter EMK artikkel 8.122 Bestemmelseneknyttet til håndtering av informasjon underlagt

bevisforbudet, er inntatt i konkurranseloven § 25tredje og fjerde ledd:

«Begjæring om adgang til bevissikring fram-settes av Konkurransetilsynet for tingretten pådet sted hvor det mest praktisk kan skje. Rettentreffer sin avgjørelse ved beslutning før bevis-sikringen settes i verk. Rettens beslutning skalangi kontrollens formål, herunder hvilken typeovertredelse og hvilket marked tilsynet under-søker. Den begjæringen retter seg mot, skalikke varsles om begjæringen eller beslutnin-gen. Anke over beslutningen har ikke oppset-tende virkning. Straffeprosessloven § 200 og§ 201 første ledd, §§ 117 til 120, jf. §§ 204, 207,208, 209, 213 og kapittel 26 samt forvaltningslo-ven § 15 annet ledd gjelder så langt de passer.

Den kontrollerte skal motta en kopi avbeslaglagt elektronisk materiale. Når Konkur-ransetilsynet begynner gjennomgangen avbeslaglagt elektronisk materiale, har den kon-trollerte eller dennes representant rett til åvære til stede for å avklare om materialet inne-holder opplysninger som er omfattet av taus-hetsplikt som nevnt i straffeprosessloven§§ 117 til 120. Dersom den kontrollerte og Kon-kurransetilsynet ikke blir enige om opplysnin-ger er omfattet av taushetsplikt som nevnt istraffeprosessloven §§ 117 til 120, skal detteavgjøres av tingretten.»

Utvalget mener bestemmelsene om kontrollun-dersøkelse i ligningsloven § 6-5 nr. 2 og merver-diavgiftsloven § 16-6 andre ledd i det vesentligebør inneholde de samme rettssikkerhetsgaranti-ene for materiale underlagt advokaters taushets-plikt. For øvrig vises det til utvalgets forslag tilendringer i disse bestemmelsene.

15.7.4.8 Innsyn ved skatte- og avgiftsfastsettelse overfor klienten

Generelt

Også ved fastsettelse av skatt og avgift for klien-ten har myndighetene et omfattende behov forinformasjon. Det er et viktig hensyn å verne skat-tefundamentet og redusere unndragelse av skattog avgift, og det er ikke tvilsomt at det ligger myeinformasjon om klienter hos advokater som kanvære relevant for skattemyndighetene. Dette gjel-der ikke bare dersom klienten har fått skatteretts-lig bistand. Også annen forretningsjuridiskbistand og for eksempel skifterettslig bistand tilprivatpersoner, kan ha stor betydning.

119 Lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs(konkursloven).

120 Straffeprosessutvalget ble oppnevnt i statsråd 20. juni 2014med frist for å avgi utredning 1. november 2016.

121 NOU 2012: 7 Mer effektiv konkurranselov.122 Ibid. s. 88–97.


På den annen side kan den enkeltes rett til åsøke rettslig bistand i fortrolighet, etter utvalgetsmening ikke tillegges mindre vekt i skattespørs-mål enn ellers. Behovet for rettslig bistand er ikkemindre beskyttelsesverdig på dette området ennpå andre områder. Tvert imot er skatter og avgif-ter forpliktelser det offentlige pålegger denenkelte, og som i stor grad bygger på kompliserteregler der det ofte er nødvendig med profesjonellerådgivere. Regulering som begrenser advokaterstaushetsplikt på dette området, vil kunne bidra tilat skattyterne unnlater å innhente råd. Det er ogsågrunn til å tro at klienter vil holde opplysninger til-bake eller at advokatens råd blir påvirket av at deter mulig de blir vektlagt i en fremtidig skattesak.Samlet sett mener utvalget at taushetsplikten børha et sterkt vern på skatterettens område.

Skatteunndragelsesutvalgets forslag i NOU 2009: 4

Skatteunndragelsesutvalget argumenterte for atdet må fastsettes et skille mellom tre stadier avskatterådgivning: «det tidlige rådgivnings- ogbistandsstadiet fram til den skatte- og avgiftsplikti-ges primære oppgavegivning til det offentlige,rådgivning og bistand på det etterfølgende kon-trollstadium og til slutt rettssak med behov for enfortrolig forsvarer eller prosessfullmektig».123

Skatteunndragelsesutvalgets flertall argumen-terte for å innføre en opplysningsplikt som gårforan taushetsplikten på det første av disse områ-dene, på rådgivnings- og bistandsstadiet frem tilden skatte- og avgiftspliktiges primære oppga-vegivning til det offentlige. Forslaget gikk ut på atopplysninger skatteyteren selv ville ha opplys-ningsplikt om til det offentlige, måtte utleveres,men ikke rene skatterettslige vurderinger skattey-teren har gjort eller advokatens råd av skatteretts-lig art. Dette skulle likevel ikke gjelde «motiva-sjonsgrunnlaget for valgte transaksjoner, derdette er relevant for den skatterettslige vurderin-gen av transaksjonen» – her skulle likevel opplys-ningsplikten gå foran. Skatteunndragelsesutval-gets flertall foreslo på denne bakgrunn at en nybestemmelse i ligningsloven skulle utformes slik:

«Uten hinder av den taushetsplikt som manellers har, plikter enhver som har bistått skatt-yter med planlegging eller gjennomføring aven transaksjon eller med skatterådgivning,etter krav fra myndighetene å gi opplysningerom transaksjoner og andre faktiske forhold i

samme utstrekning som skattyter er pliktig tilå gi slike opplysninger.

Advokater og andre som ervervsmessigeller stadig yter rettshjelpsvirksomhet, harikke plikt til å gi opplysninger om forhold somde har fått kjennskap til før, under og etter enrettssak, når forholdet har direkte tilknytningtil rettstvisten.»124

Advokatlovutvalget mener at en lovbestemmelsesom foreslått av skatteunndragelsesutvalgets fler-tall, ville støte an mot viktige hensyn. Genereltvises det til hensynene bak taushetsplikten somutvalget har pekt på ovenfor. Prinsipielt menerutvalget at det vernet taushetsplikten gir, ikke skalvære avhengig av om rettslig bistand er ytet på ettidlig rådgivningsstadium eller senere, for eksem-pel ved oppgaveinnlevering eller tvist med detoffentlige om skattefastsettelsen. Skattyterne børkunne søke rettslig bistand i fortrolighet for åklarlegge sin posisjon når man foretar de økono-miske disposisjonene. Uten rett til slik bistand vilforutberegneligheten, som er et viktig element iden enkeltes rettssikkerhet, bli svekket. At fortro-ligheten ved senere rådgivning vil få et sterkerevern, når disposisjonen allerede er foretatt, ogskatten skal fastsettes, endrer ikke dette.

Utvalget mener det heller ikke kan fastsetteset skille mellom rene skatterettslige vurderingerog «motivasjonsgrunnlaget for transaksjoner»,som oppfattes å referere til opplysninger sombærer mer karakter av å være faktum. En del avdet taushetsplikten er ment å beskytte, er advoka-tens råd. Også klientens refleksjoner om rettsligespørsmål er omfattet. Men når klienten innhenterråd fra en advokat, er det nettopp beskrivelsen avklientens forutsetninger og motivasjoner, klientenbetror advokaten. Basert på disse opplysningenefra klienten, er det advokaten utformer et råd.Motivasjonsgrunnlaget for en disposisjon liggerdermed i kjernen av det taushetsplikten er ment åbeskytte, slik utvalget ser det.

På denne bakgrunn er utvalget ikke enig iovennevnte forslag fra skatteunndragelsesutval-gets flertall.

Innsyn om pengeoverføringer, innskudd og gjeld på klientkonto

Utvalget har i punkt 15.3.2.5 redegjort for lig-nings- og avgiftsmyndighetenes innsynsrett nårdet gjelder opplysninger om pengeoverføringer,innskudd og gjeld på klientkonti. Denne innsyns-

123 NOU 2009: 4 Tiltak mot skatteunndragelser s. 159. 124 Ibid. s. 160.


retten bygger som nevnt på et unntak fra taushets-plikten som fremgår av ligningsloven § 6-2 nr. 2 ogmerverdiavgiftsloven § 16-2 andre ledd, og somble innført ved en lovendring i 2013. Bakgrunnenfor at det ble tatt initiativ til lovendringen, var atHøyesterett i Rt. 2010 s. 1638 kom til at informa-sjon om transaksjoner og innestående på klient-konti er omfattet av taushetsplikten og bevisforbu-det når pengeoverføringene har skjedd som ledd i«egentlig advokatvirksomhet».

Utvalget er enig i begrunnelsen for lovend-ringen, som gikk ut på at skattytere og avgiftssub-jekter ikke bør kunne unngå kontroll ved å brukeklientkonti til å oppbevare midler og foreta penge-overføringer, se punkt 15.3.2.5. Det er ikke tvil omat dette er et legitimt formål for å gjøre unntak frataushetsplikten etter EMK artikkel 8 nr. 2. Propor-sjonalitetskravet etter EMK artikkel 8 nr. 2 tilsierimidlertid at det bare kan gjøres unntak fra taus-hetsplikten dersom et slikt unntak er nødvendigfor å oppfylle formålet.

Utvalget mener på denne bakgrunn at skatte-og avgiftsmyndighetenes behov for innsyn børivaretas på en måte som ikke gjør det nødvendigmed unntak fra taushetsplikten. Dette menerutvalget kan gjøres gjennom en lovregulering avkravene til klientkonti. Så vidt utvalget forstår,hadde myndighetene før lovendringen i 2013 fulltinnsyn i individuelle klientkonti som stod i bådeadvokatens og klientens navn, på samme måtesom for en vanlig bankkonto. Problemet var kli-entkonti som bare stod i advokatens navn, og derdet kunne stå midler fra flere klienter. Dersom deti stedet stilles krav om at advokaten alltid må opp-rette en egen klientkonto, som står i både advoka-ten og klientens navn, vil myndighetene ha fulltinnsyn – uten at det er behov for det nevnte unnta-ket fra taushetsplikten. Krav om separate klient-konti vil dessuten beskytte advokater mot presseller annen manipulering fra klienter som ønskerå benytte klientkonti som skjulested. Løsningenvil også kunne gi andre myndigheter enn skatte-og avgiftsmyndighetene innsyn i en klientkontohvis det ellers er hjemmel til innsyn i klientensbankkonti.

En annen fordel med denne løsningen er at detikke er nødvendig å etablere prosessuelle rettssik-kerhetsgarantier for å sikre at innsynet i klient-konti ikke krenker EMK artikkel 8. Det vises tilfremstillingen i punkt 15.4.4. Etter utvalgets syner det sannsynlig at dagens prosessuelle rettighe-ter ved kontroll hos opplysningspliktige etter lig-ningsloven og merverdiavgiftsloven, ikke gir til-fredsstillende garantier mot misbruk av taushets-belagt materiale.

Utvalget har mottatt innspill om at en omleg-ging som den utvalget foreslår, vil gi myndighe-tene begrenset informasjon om bakenforliggendeforhold knyttet til pengeoverføringen. Utvalgetmener imidlertid at informasjon klienten betroradvokaten om slike bakenforliggende forhold,som ledd i innhenting av rettslig bistand, nettopper slik informasjon taushetsplikten og bevisforbu-det tar sikte på å verne. Myndighetene skal ikkekunne kreve innsyn i opplysninger klienten harbetrodd advokaten. Dette er også forutsatt i forar-beidene til lovendringene i ligningsloven § 6-2 nr.2 og merverdiavgiftsloven § 16-2 andre ledd.125

Slik informasjon må myndighetene søke å inn-hente på annen måte, for eksempel direkte fra denkontrollen retter seg mot. Men blir penger plas-sert på en klientkonto, bør ikke advokatens taus-hetsplikt føre til at myndighetene ikke får tilgangtil samme informasjon som de ville fått dersommidlene hadde blitt plassert på en ordinær bank-konto. Ordningen utvalget går inn for vil ikkeredusere tilgangen til informasjon skatte- ogavgiftsmyndighetene i dag har etter ligningsloven§ 6-2 nr. 2 og merverdiavgiftsloven § 16-2 andreledd, jf. redegjørelsen for disse bestemmelsene ipunkt 15.3.2.5.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn å endreligningsloven § 6-2 nr. 2 og merverdiavgiftsloven§ 16-2 andre ledd slik at bestemmelsene ikke len-ger gjør unntak fra taushetsplikten for advokater.Utformingen av klientkontoreglene drøfter utval-get i punkt 21.2.1.

15.7.4.9 Undersøkelser foretatt av konkurranse-tilsynet

Utvalget har i punkt 15.3.2.6 redegjort for at detkan utledes et unntak fra taushetsplikten av kon-kurranseloven § 25, jf. straffeprosessloven § 204andre ledd, ut over det som følger av sistnevntebestemmelse alene. Unntaket er aktuelt der advo-kat og klient er mistenkt for samme overtredelseav konkurranseloven. Utvalget ser ingen grunn tilå foreslå endringer her.

15.7.4.10 Innsynsrett for bostyrer i advokaters konkursbo

Når en advokat eller en advokatvirksomhet kom-mer under konkursbehandling, blir det oppnevntbostyrer etter konkurslovens regler. Taushetsplik-ten kan imidlertid medføre at bostyreren støter påproblemer med gjennomføringen av bobehandlin-

125 Prop. 150 LS (2012–2013) s. 46.


gen. For blant annet å skaffe rede på boets masseog innfordre boets utestående fordringer, jf. kon-kursloven § 85 første ledd nr. 1 og 2, er bostyreravhengig av å få innsyn i informasjon underlagttaushetsplikt, som klienters navn og oppdragetsomfang. Blir det for eksempel tvist om et salær-krav, kan behovet for informasjon være omfat-tende.

I Rt. 2012 s. 608 tok Høyesterett stilling tilomfanget av bostyrers innsynsrett i informasjonhos advokaten som er underlagt taushetsplikt. Idenne avgjørelsen kom Høyesterett til at bostyrermå ha rett til informasjon som er nødvendig for åinndrive salærkrav overfor klienter, i sammeutstrekning som advokater kan bruke slik infor-masjon til å inndrive salær under henvisning til atklienter anses for å ha gitt implisitt samtykke tildet, se nærmere om avgjørelsen i punkt 15.3.1.3. Iden aktuelle saken fikk bostyrer på denne bak-grunn gjøre seg kjent med informasjon i advoka-tens regnskap om klientnavn og overordnedebeskrivelser av oppdragene.

På bakgrunn av at lovforslaget tar sikte på åregulere unntakene fra taushetsplikten uttøm-mende, mener utvalget at forholdet mellom advo-katens taushetsplikt og bostyrers innsynsrett børvære lovregulert. Etter utvalgets syn fastsetterRt. 2012 s. 608 for snevre rammer for bostyrersadgang til innsyn etter gjeldende rett. Utvalgetmener bostyrer bør gis full tilgang til de opplys-ninger som er nødvendige for å gjennomførebobehandlingen etter konkurslovens regler.Bostyrer er advokat og har taushetsplikt overforkreditorer og de øvrige boorganene, og utvalgetkan ikke se noen betenkeligheter ved en slik ord-ning. Utvalget mener unntaket fra taushetspliktenbør reguleres i en egen bestemmelse i konkurslo-ven.

Utvalget bemerker at det ikke hører inn underbostyrerens oppgaver å følge opp saker overforklientene til den konkursrammede advokaten. Erdet ikke en annen advokat som har påtatt segdette, er det forvalterens oppgave å ivareta klien-tene. Se punkt 22.4.5 og 24.3.2 om forvalterordnin-gen. Bostyrenes oppgave er å ivareta kreditorenesinteresser.

Bostyreren må forøvrig ha samme taushets-plikt som advokaten, jf. punkt 15.7.5.4. Dette inne-bærer at bostyrer må etterleve samme begrens-ninger i adgangen til å bruke taushetsbelagt infor-masjon for å inndrive salærkrav, som en advokat.

15.7.4.11 Riksarkivarens adgang til å overta advokatarkiver

Lov 4. desember 1992 nr. 126 om arkiv (arkivlova)§ 17 første ledd regulerer Riksarkivarens adgangtil å ta kopi av private arkiver uten arkiveierenssamtykke. Det er et vilkår at arkivet er å anse som«særskilt verneverdig». I tillegg må arkivet være iferd med å bli ført ut av landet, i ferd med å gå tapteller allerede være deponert og deretter bli krevettilbakelevert. Det følger av andre ledd at det van-ligvis er Arkivverket som oppbevarer det kopiertearkivet.

Det kan tenkes at en advokats arkiv vil kunneanses særskilt verneverdig, for eksempel fordiarkivet må antas å ha betydelig historisk inter-esse. Arkivlova ser ikke ut til å avklare forholdettil advokatens taushetsplikt. Utgangspunktet måimidlertid være at advokaten uten klientenes sam-tykke har plikt og rett til å nekte utlevering avinformasjon i arkiv underlagt bevisforbudet, fordidet ikke fremgår klart av loven at taushetspliktenskal vike. Utenfor bevisforbudets område vil anta-gelig plikten til å la Riksarkivaren ta kopi av arki-vet, gå foran.

Utvalget mener at det bør være adgang til å takopi av en advokats arkiv etter arkivlova, også i til-feller der klienten ikke vil eller kan samtykke.Utvalget antar at en slik hjemmel vil bli brukt rela-tivt sjelden, men at den vil kunne være aktuellmed hensyn til advokatarkiver av spesiell histo-risk interesse.

En adgang til å kopiere informasjon underlagttaushetsplikt til et offentlig arkiv, gir imidlertidbehov for å verne informasjonen mot innsyn. Etterarkivlova § 16 første ledd og § 16 første ledd, jf.§ 17 andre ledd andre punktum, kan arkiveierenfastsette innskrenkninger i adgangen til innsyn iprivate arkiv som oppbevares av arkivverket.Bestemmelsen fastsetter at slike innskrenkningerikke kan gjøres gjeldende i mer enn 100 år. Der-med vil en advokat kunne fastsette begrensningeri offentlighetens adgang til innsyn i informasjonunderlagt taushetsplikten, i inntil 100 år. Uavhen-gig av tidshorisonten mener utvalget at dennebestemmelsen ikke gir klientene tilstrekkeligvern. Det bør fremgå på en tydelig måte i arkiv-lova at informasjon i et advokatarkiv som erunderlagt advokaters taushetsplikt, og er omfattetav bevisforbudet, også er underlagt taushetsplikthos arkivverket.

Utvalget mener at loven også bør ta stilling tilvarigheten av arkivverkets taushetsplikt. Utvalgetmener det bør være tilstrekkelig å la taushetsplik-ten gjelde i 100 år. En slik tidsmessig begrensning


av taushetsplikten er også i samsvar med varighe-ten av det offentliges taushetsplikt i barneverns-og adopsjonssaker, jf. forvaltningsforskriften§ 10.126

På denne bakgrunn foreslår utvalget endrin-ger i arkivlova §§ 16 og 17.

15.7.4.12 Begrensninger i internadvokaters taushetsplikt overfor EU- og EØS-organer

Utvalget har i punkt 15.3.2.7 gjort rede for taus-hetspliktens stilling overfor EU- og EØS-organernår det gjelder informasjon omfattet av advokaterstaushetsplikt, basert på EU-domstolens rettsprak-sis i avgjørelsene Akzo Nobel mot Kommisjonen ogAM & S Ltd. mot Kommisjonen.127 Utvalget harvurdert om lovforslaget uttrykkelig bør henvise tilat det her gjelder et unntak fra taushetsplikten ogbevisforbudet. Som det fremgår av redegjørelsen ipunkt 15.3.2.7, kan det imidlertid blant annet stil-les spørsmål om rekkevidden av dette unntaketoverfor internadvokater ansatt i det offentlige.Det kan også være grunn til å vurdere nærmerehvilken betydning de krav lovforslaget stiller tilinternadvokaters organisering av virksomhetenfor å ivareta uavhengigheten overfor arbeidsgiver,har for tolkningen av EU-domstolens praksis. Pådenne bakgrunn har utvalget ikke funnet det hen-siktsmessig å forsøke å regulere problemstillin-gene foranlediget av EU-domstolens avgjørelser, iloven. Regelen om EØS-rettens forrang, jf. EØS-loven § 2, medfører imidlertid at det kan gjeldeunntak fra taushetsplikten overfor EU- og EØS-organer uten at dette fremgår av rent nasjonalelovbestemmelser om taushetsplikt.

15.7.4.13 Unntak overfor Finanstilsynet, undersø-kelseskommisjoner og andre offentlige organer

Innledning

I punkt 15.7.4.1 har utvalget kommet til at lovfor-slagets henvisning til bestemmelser som fastset-ter unntak fra advokaters taushetsplikt på bevis-forbudets område, skal være uttømmende. Utval-get har drøftet om det skal gjelde flere unntak frataushetsplikten enn det som er foreslått i de fore-gående punktene.

Finanstilsynet

Finanstilsynet fører tilsyn med en rekke ulikeinstitusjoner, jf. finanstilsynsloven § 1. Finanstilsy-net skal blant se til at institusjonene opptrer for-svarlig og i samsvar med lovgivningen, og at for-brukernes interesser og rettigheter ivaretas. Insti-tusjonene er underlagt en bred opplysningspliktoverfor Finanstilsynet. De skal utlevere «alle opp-lysninger som tilsynet måtte kreve» og la tilsynetfå utlevert til kontroll blant annet institusjonensdokumenter, datamaskiner mv., jf. finanstilsynslo-ven § 3 andre ledd.

Etter forespørsel fra utvalget har Finanstilsy-net fremholdt at full opplysningsplikt, også om for-hold underlagt advokaters taushetsplikt, er avgjø-rende for et effektivt tilsyn. På denne bakgrunnhar Finanstilsynet anført at opplysningspliktenetter finanstilsynsloven § 3 må gå foran taushets-plikten. Utvalget har forståelse for Finanstilsynetsbehov for et bredest mulig informasjonsgrunnlag,og for at opplysninger omfattet av bevisforbudet,kan være nyttig for utøvelsen av tilsyn. Utvalgetmener imidlertid at det ville være klart i strid medEMK artikkel 8, jf. utvalgets redegjørelse i 15.4.4,å gi Finanstilsynet en generell adgang til innsyn iinformasjon underlagt bevisforbudet. Her er dettale om utlevering av informasjon underlagt bevis-forbudet til et offentlig tilsynsorgan. Dette liggeretter utvalgets syn i kjernen av den rett til fortro-lig rettslig bistand som taushetsplikten og bevis-forbudet er ment å verne.

Utvalget påpeker samtidig at Finanstilsynetved mistanke om straffbare forhold, kan melde fratil påtalemyndigheten, jf. finanstilsynsloven § 6.Dermed vil politiet kunne drive etterforskning imateriale underlagt taushetsplikten i den utstrek-ning det er adgang til dette etter straffeprosess-loven. Mistenkes en advokat for regelbrudd, kanFinanstilsynet melde fra til Advokatsamfunnet,som har full tilgang til opplysninger hos advoka-ten som er underlagt taushetsplikt.

Statens havarikommisjon for transport

Utvalget har også vurdert om det bør gjøres unn-tak fra taushetsplikten overfor Statens havarikom-misjon for transport (SHT), der det etter gjel-dende rett er fastsatt en vidtrekkende opplys-ningsplikt som går foran lovbestemt taushetsplikt,se punkt 15.3.2.8. SHT er en uavhengig offentligundersøkelseskommisjon som undersøker ulyk-ker og hendelser innenfor sektorene luftfart, jern-bane, veg og sjøfart. Formålet med undersøkel-sene er å utrede forhold som antas å ha betydning

126 Forskrift 15. desember 2006 nr. 1456 til forvaltningsloven(forvaltningslovforskriften).

127 Sak C-550/07 P Akzo Nobel mot Kommisjonen og sak 155/79 AM & S Ltd. mot Kommisjonen (1982).


for å forebygge transportulykker. SHT tar ikkestilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyldeller ansvar, og SHT er underlagt en særlig strengtaushetsplikt. Til utvalget har SHT fremholdt athavarikommisjonen er avhengig av å få inn flestmulig opplysninger for å nå formålet med under-søkelsene. SHT har også vist til at de har forvaltetden vide tilgangen til informasjon i tråd med lovgi-vers intensjoner, og at de nyter stor tillit fraberørte parter. SHT understreker at kilder, sålangt det er mulig, anonymiseres i rapporter og atkun informasjon som er nødvendig for å forklareulykken og forbedre sikkerheten, omtales i rap-porten.

Utvalget har forståelse for at SHT er avhengigav best mulig informasjon for å kunne utføre sittarbeid. Isolert sett har unntaket gode grunner forseg. SHT undersøker imidlertid et ikke ubetydeligantall saker hvert år,128 og unntaket fra taushets-plikten er i utgangspunktet ikke undergitt vilkårut over at SHT anser opplysningene for å være avbetydning for deres undersøkelser. Dessuten erSHTs taushetsplikt noe mindre streng enn advo-katers taushetsplikt, ettersom opplysninger kangis videre dersom «tungtveiende offentlige hen-syn tilsier at opplysningene bør kunne gis videreeller opplysningene er nødvendige for å forklareårsaken til en jernbaneulykke eller en jernbane-hendelse», jf. jernbaneundersøkelsesloven § 17tredje ledd. Tilsvarende bestemmelser er inntatt iluftfartsloven § 12-19 andre og tredje ledd, vegtra-fikkloven § 48 andre og tredje ledd samt sjøloven§ 480. Utvalget bemerker også at det i den seneretid har vært en debatt i offentligheten om brukenav ulykkesanalyserapporter i straffesaker og sivilesaker.129 Slik bruk av rapporter fra SHT ville økerekkevidden av bruken av innhentede opplysnin-ger.

Samlet sett mener utvalget at betenkelighe-tene ved å gjøre unntak fra taushetsplikten over-for SHT, veier tyngre enn fordelene ved unntaket.På denne bakgrunn foreslås bestemmelsene ijernbaneundersøkelsesloven, luftfartsloven,

vegtrafikkloven og sjøloven som fastsetter opplys-ningsplikt og unntak fra taushetsplikt, ikke tatt inni bestemmelsen i lovutkastet som regulerer ihvilke tilfeller det gjelder unntak fra advokaterstaushetsplikt. Utvalget bemerker imidlertid at detkan være grunnlag for unntak fra taushetspliktenpå annet grunnlag. For eksempel kan det tenkesat det foreligger strafferettslig nødrett dersom enadvokat besitter informasjon underlagt taushets-plikt, som kan tjene til å forhindre senere ulykker.

Datatilsynet

Datatilsynet har som nevnt i punkt 15.3.2.9, ettergjeldende rett adgang til å kreve de opplysningersom trengs for å gjennomføre sine oppgaver utenhensyn til taushetsplikt, jf. personopplysningslo-ven § 44 tredje ledd.

Etter utvalgets syn er det primært Advokat-samfunnet som bør øve tilsyn med advokater.Etter lovforslaget § 55 har Advokatsamfunnetgenerell adgang til å føre tilsyn med at advokateroverholder lover og forskrifter. Datatilsynet besit-ter imidlertid spesialkompetanse som det ikke erhensiktsmessig å bygge opp i Advokatsamfunnet,og tilsynet utfører oppgaver det ikke nødvendigviser naturlig at Advokatsamfunnet skal utføre.

Utvalget viser til at saksbehandlingsreglene ipersonopplysningsloven er under vurdering, sepunkt 16.5.1. Utvalget mener det bør gjøres enhelhetsvurdering ut fra om man skal velge å sær-regulere advokater i nytt regelverk. Utvalgetmener en god løsning kunne være at tilsyn fraDatatilsynet, i den utstrekning det omfatter behovfor innsyn i informasjon underlagt taushetsplikt,eventuelt føres gjennom Advokatsamfunnet.

Utvalgets forslag legger på denne bakgrunnikke opp til at det gjelder unntak fra taushetsplik-ten for advokater overfor Datatilsynet.

Arbeidstilsynet

Arbeidstilsynet har etter gjeldende rett adgang tilå kreve innsyn i informasjon uten hensyn til taus-hetsplikt i medhold av arbeidsmiljøloven § 18-5.

Selv om det etter utvalgets forslag primært erAdvokatsamfunnet som skal føre tilsyn med advo-kater, bør ikke Arbeidstilsynet bli forhindret i åføre effektivt tilsyn med arbeidsforholdene derdet drives advokatvirksomhet. Utvalget ønskerikke en løsning som kan bidra til å svekke deansattes arbeidsrettslige vern. Det er imidlertiddet klientrelaterte materialet hos advokaten somer underlagt taushetsplikt, og i utgangspunktetikke materiale som gjelder kontordrift og forhol-

128 Ifølge Statens havarikommisjon for transports årsrapportfor 2013 ble det avgitt og offentliggjort 56 rapporter detteåret.

129 På bakgrunn av debatten i media oppnevnte Samferdsels-departementet et utvalg 2. september 2014. Dette utvalgetskal vurdere deling av informasjon fra Statens vegvesensulykkesanalysegrupper (UAG-rapporter). Det vises også tilet brev av 28. november 2014 der Riksadvokaten ba allepolitimestre om å gjennomgå samtlige saker som i tidsrom-met 2005–2014 endte med domfellelse for uaktsomt drap iforbindelse med trafikkulykker, med det formål å vurdereom informasjon i UAG-rapporter kunne gi grunnlag for åbegjære gjenåpning.


det mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Det erdermed i første rekke materiale som ikke inne-holder taushetsbelagt informasjon, utvalget antarvil være relevant for tilsynet. En arbeidstakerstimelister kan for eksempel være relevant for tilsy-net, men arbeidsgiver må kunne sladde klient-navn mv. slik at listene ikke inneholder fortroliginformasjon.

På samme måte som overfor Datatilsynetmener utvalget at det kan være en god løsning, iden grad det er behov for innsyn i materialeunderlagt taushetsplikt, at denne delen avArbeidstilsynets tilsyn føres med bistand fra Advo-katsamfunnet. Utvalget foreslår på denne bak-grunn at det heller ikke overfor Arbeidstilsynetgjøres unntak fra taushetsplikten for advokater.

Øvrige organer

I punkt 15.3.2.9 er det for øvrig referert en rekkebestemmelser der det er gjort ulike unntak frataushetsplikten. Utvalget mener at disse bestem-melsene ikke ivaretar tilstrekkelig tungtveiendehensyn til at det er grunnlag for å fastsette unntakfra advokaters taushetsplikt. Utvalget nøyer segmed å vise til vurderingene ovenfor i punkt15.7.4.1.

15.7.5 Bruken av informasjon innhentet i medhold av unntak fra taushets-plikten

15.7.5.1 Innledning

For at taushetsplikten skal oppfylle sitt formål, børikke bare advokater, men også andre som får til-gang til informasjon underlagt advokaters taus-hetsplikt, kunne pålegges å begrense bruken avslik informasjon. En fri adgang for den som mottarfortrolig informasjon, til å bruke informasjonen tilde formål vedkommende selv ønsker, eller til åvidereformidle informasjonen til hvem han selvvil, vil kunne uthule taushetsplikten. Utvalget vilderfor gjennomgå de ulike grunnlagene advoka-ter har for å videreformidle og bruke informasjonunderlagt taushetsplikten, og vurdere behovet forå lovregulere mottakerens bruk av denne informa-sjonen.

15.7.5.2 Motparter og motparters advokater

Når taushetsbelagte opplysninger er formidlet tilmotparten eller motpartens advokat, vil motpar-

ten og advokaten ikke ha taushetsplikt om opplys-ningene, med mindre det følger av særlig lovhjem-mel. Hvis motparten er en offentlig etat, vil det foreksempel følge taushetsplikt av forvaltningsloven.Utvalget foreslår ikke endringer i dette utgangs-punktet. Når motparten mottar opplysninger, måmotparten ha rett til å bruke opplysningene for åivareta sin sak. Motparten må for eksempel kunnegå til en sakkyndig og få opplysningene vurdert.

15.7.5.3 Hjelpere og andre som får tilgang til informasjon i medhold av lovforslagets hovedbestemmelse om taushetsplikt

Et stort antall personer kan få tilgang til informa-sjon i egenskap av å være advokatens hjelpere.Disse må være underlagt samme taushetspliktsom advokaten. Utvalget foreslår å regulere hjel-pernes taushetsplikt i hovedbestemmelsen omtaushetsplikt, se punkt 15.7.1.8.

Hovedbestemmelsen om taushetsplikt i lovfor-slaget § 27 gir advokaten adgang til å dele infor-masjon med flere enn hjelpere. Et av grunnlagenefor deling av informasjon er samtykke. Delesinformasjon etter samtykke fra den som har kravpå fortrolighet, gjelder det ikke noen generelltaushetsplikt for personer som mottar slik infor-masjon. Mottar domstolene forklaring om infor-masjon omfattet av bevisforbudet fra en advokat,følger det imidlertid av straffeprosessloven § 119fjerde ledd og tvisteloven § 22-12 første ledd at for-klaringen som hovedregel skal meddeles rettenog partene i møte for stengte dører, og underpålegg om taushetsplikt. Organer underlagt for-valtningsloven vil ha taushetsplikt i den utstrek-ning dette følger av forvaltningsloven §§ 13 flg.

Utvalgets forslag til hovedbestemmelse omtaushetsplikt åpner videre for at advokaten kanbruke informasjon i den grad det er nødvendig forå inndrive utestående krav mot klienten, og for åivareta sin interesse dersom klienten fremmerinnsigelser eller retter krav mot advokaten, se lov-forslaget § 27 første ledd bokstav b og c. Somnevnt i punkt 15.7.1.6, bygger dette på at klientenanses å ha gitt et implisitt samtykke i slike tilfeller.Dermed vil for eksempel domstolen og namsman-nen kunne få tilgang til informasjon som iutgangspunktet er underlagt advokatens taushets-plikt. Utvalget mener imidlertid at regelverketgjennom blant annet taushetsplikten etter dom-stolloven § 63a og forvaltningsloven §§ 13 flg.også gir tilstrekkelig vern i slike tilfeller.


15.7.5.4 Taushetsplikt for den som mottar informasjon i medhold av unntak fra advokaters taushetsplikt

Utvalget går som nevnt inn for å angi uttømmendehvilke bestemmelser som gjør unntak fra advoka-ters taushetsplikt på bevisforbudets område, i lov-forslaget § 28. Samlet sett gir de ulike bestemmel-sene som gjør unntak fra advokaters taushetsplikt,grunnlag for å overføre store mengder fortroliginformasjon fra advokater til myndighetene.Ansatte i kontrolletater vil være underlagt forvalt-ningslovens taushetspliktsregler, jf. forvaltnings-loven § 13 flg., men disse bestemmelsene inne-holder langt flere unntak fra taushetsplikten ennhva som gjelder for advokater. For å hindreuthuling av den taushetsplikten advokater erpålagt, mener utvalget at utgangspunktet børvære at en etat som mottar opplysninger som erunderlagt advokaters taushetsplikt, underleggessamme taushetsplikt som advokaten.

Offentlige organer som mottar fortrolig infor-masjon, vil dermed måtte forholde seg til to reglerom taushetsplikt og følge det regelsettet som gårlengst i å pålegge taushetsplikt. Utvalget har mot-tatt innspill der det gis uttrykk for skepsis til enslik regulering under henvisning til at regelen blirlovteknisk unødig komplisert. Utvalget leggerimidlertid ikke avgjørende vekt på denne innven-dingen. For det første vil det ved vurderingen avbehandlingen av informasjon etter forvaltningslo-ven §§ 13 flg. uansett ha betydning om det dreierseg om informasjon underlagt advokaters taus-hetsplikt. Et eksempel på dette fremgår av enuttalelse fra Sivilombudsmannen vedrørende taus-hetsplikten for Tilsynsrådet for advokatvirksom-het.130 For det andre mener utvalget at hensynenebak taushetsplikten er så vidt tungtveiende at dekan underbygge en lovregulering som opplevesnoe mer arbeidskrevende enn dagens ordning.

Utvalget mener denne løsningen er den besteogså for å unngå konflikt med Norges menneske-rettslige forpliktelser. Når det gjelder personopp-lysninger, har EMD ansett overlevering av infor-masjon fra en offentlig etat til en annen for å væreinngrep i privatlivet, jf. EMK artikkel 8 og gjen-nomgåelsen av EMK i punkt 15.4.4. Utvalget antarEMD vil legge til grunn at overlevering av infor-masjon som er omfattet av advokaters taushets-plikt, fra en etat til en annen, vil innebære et nyttinngrep. For å unngå konflikt med EMK, bør den

samme taushetsplikten som gjelder for advokaten,gjelde for etaten som får opplysningen.

På denne bakgrunn går utvalget inn for å lov-feste at den som mottar informasjon underlagtadvokaters taushetsplikt, blir underlagt sammetaushetsplikt som advokaten.

15.7.5.5 Bruk av informasjon innhentet i medhold av unntak fra taushetsplikten, og videre-formidling til andre offentlige organer

I forrige punkt har utvalget vurdert taushetsplik-ten for den som mottar informasjon i medhold avunntak fra advokaters taushetsplikt på bevisforbu-dets område. Taushetsplikten kan imidlertid ikkevære til hinder for rettmessig bruk av informasjo-nen. For å unngå en uthuling av taushetsplikten,er det likevel nødvendig å fastsette grenser forhva informasjonen kan brukes til. Det kan bådevære tale om intern bruk hos det aktuelle organetog videreformidling til samarbeidende etater ellerandre organer.

For så vidt gjelder intern bruk av informasjonunderlagt taushetsplikten, må utgangspunktetvære at informasjon kan brukes internt til det for-målet den ble innhentet for. I mange tilfeller vil detvære ønskelig å kunne levere informasjonenvidere til andre organer. Etter utvalgets syn børogså adgangen til ekstern bruk av fortrolig infor-masjon bero på om bruken er ment å ivareta for-målet bak det aktuelle unntaket. Dette menerutvalget er i overensstemmelse med proporsjona-litetskravet for inngrep i taushetsplikten etterEMK artikkel 8, se punkt 15.4.4. For eksempel måØkokrim både kunne bruke informasjon innrap-portert fra advokaten etter hvitvaskingsloven, tilsin (interne) etterforskning og overfor domsto-lene når det tas ut rettslige skritt. Advokatnemndamå både kunne bruke informasjon internt av hen-syn til saksbehandlingen og overfor domstoleneved rettslig overprøving av nemndas vedtak. Skat-temyndighetene må kunne videreformidle infor-masjon til politiet når skattesaken fører til politian-meldelse.

Tilsvarende betraktninger ble lagt til grunn avHøyesterett i Rt. 2008 s. 158. I avgjørelsen slårimidlertid Høyesterett fast at hvis påtalemyndig-heten lovlig har innhentet taushetsbelagt informa-sjon ved etterforskning for skatteunndragelse,kan informasjonen oversendes ligningsmyndighe-tene for den ligningsmessige behandlingen avspørsmålene siktelsen gjelder, for eksempel ved-tak om etterligning og eventuelt tilleggsskatt, jf.avsnitt 76. Dette gir ligningsmyndighetene tilgangtil korrespondanse mellom klient og advokat som

130 Sivilombudsmannens uttalelse 3. desember 2013 i sak2012/2950 (SOM-2012-2950).


de ellers ikke ville hatt tilgang til, og som er i kjer-neområdet for det taushetsplikten er ment åbeskytte. Utvalget mener at dette er betenkelig.Advokaten vil alltid kunne mistenkes sammenmed klienten der advokaten har vært inne medrådgivning før disposisjoner foretas. Straffepro-sessloven § 204 vil dermed kunne fremstå som enfristende inngang til advokatens vurderinger, ogdet kan oppstå fare for misbruk. Uavhengig avmisbruksfaren gir en adgang til å oversende taus-hetsbelagte dokumenter til forvaltningen, enbetenkelig kanal til merinformasjon forvaltningenellers ikke skulle hatt. Verken politiet eller forvalt-ningen trenger å bli hindret i sitt arbeid om manlukker adgangen for politiet til å oversende doku-menter underlagt advokaters taushetsplikt, til for-valtningen. Politiet må kunne innhente ekspertise

fra det aktuelle forvaltningsorganet for å belyseproblemstillingene i den straffesaken forvalt-ningsorganet har ekspertise på. Forvaltningsorga-nene kan fremdeles behandle saken på grunnlagav dokumentene de har tilgang til. Klienten har påflere forvaltningsområder en omfattende fremleg-gelsesplikt som gir forvaltningen grunnlag for åvurdere saken uten at forvaltningen gis tilgang tilbetroelsene mellom advokat og klient. Etter utval-gets syn samsvarer en slik løsning best med EMKartikkel 8. Dessuten mener utvalget uavhengig avEMK at bruk av informasjon til andre formål ennformålet som har begrunnet begrensningen itaushetsplikten, vil ha karakter av omgåelse.

Utvalget går inn for at begrensningen i adgan-gen til å bruke informasjon omfattet av advokaterstaushetsplikt, reguleres uttrykkelig i loven.


Kapittel 16

Arkivhold, informasjonssikkerhet og personvern

16.1 Innledning

Advokater håndterer store mengder informasjon.Mye av informasjonen som ligger i dokumenterog annet materiale hos advokaten, kan være avfortrolig karakter og i stor utstrekning væreunderlagt taushetsplikt. Klienter og andre perso-ner som er berørt av informasjonen, bør kunnevære trygge på at advokaten håndterer informa-sjonen på forsvarlig vis, og på at den enkeltes kravpå vern om personlige opplysninger blir ivaretatt.

I det følgende vil det først bli gjennomgåtthvilke krav gjeldende rett stiller til advokatersarkivhold. Deretter drøfter utvalget hvilke kravsom bør stilles med hensyn til forsvarlig håndte-ring av informasjon (informasjonssikkerhet) ogarkivhold i punkt 16.3. Endelig gjennomgår ogvurderer utvalget kravene til advokater etter per-sonvernlovgivningen i punkt 16.4 og 16.5.

16.2 Arkivhold – gjeldende rett

16.2.1 Innledning

Advokater må oppbevare mange ulike typer doku-menter, både i papirform og elektronisk. Deler avarkivet gjelder driften av advokatvirksomheten.Her må virksomheten oppfylle de krav lovgivnin-gen stiller, for eksempel til håndtering og oppbe-varing av dokumentasjon fra selskapsorganene ogregnskapsdokumenter. En kort oversikt over kra-vene til oppbevaring av regnskapsdokumenter gisi punkt 16.2.2.

Den vesentligste delen av dokumentene vilimidlertid være dokumenter tilknyttet oppdra-gene har påtatt seg. For disse dokumentene beroradvokatens plikt til oppbevaring i utgangspunktetpå en tolkning av oppdragsavtalen.

I den utstrekning det ikke foreligger en avtale-basert oppbevaringsplikt, blir spørsmålet hvilkekrav som stilles til advokatens håndtering av kli-entarkivet i lov og forskrift. I enkelte tilfeller vilogså en plikt til dokumentoppbevaring fastsatt i

lov eller utledet av reglene for god advokatskikk,kunne gå foran en eventuell avtale med klienten.

De generelle kravene dagens regelverk fast-setter til advokatens håndtering av klientarkiver,gjennomgås i punkt 16.2.3. I punkt 16.2.4 gjen-nomgås deretter annen lovgivning som advokatenmå forholde seg til, og som setter rammer for ogkrav til advokatens arkiveringsrutiner.

16.2.2 Regnskapsdokumenter

En advokatvirksomhet er, uavhengig av selskaps-form, regnskaps- og bokføringspliktig. Regn-skapsplikten for advokater er fastsatt i advokatfor-skriften § 3a-1, jf. domstolloven § 224 tredje leddandre punktum. Det følger av lov 19. november2004 nr. 73 om bokføring (bokføringsloven) § 2, jf.lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regn-skapsloven) § 1-2 første ledd nr. 12 at den som erpålagt regnskapsplikt, er bokføringspliktig. Atadvokater er bokføringspliktige, fremgår ogsåuttrykkelig av advokatforskriften § 3a-1 førsteledd andre punktum.

På denne bakgrunn må en advokatvirksomhetoppfylle plikten i bokføringsloven § 13 til oppbeva-ring av regnskapsdokumenter. Det er ikke gjortunntak for opphørte virksomheter, slik at en advo-kat som avvikler virksomheten, må overholdedisse kravene også etter avviklingen.

Bokføringsloven § 13 fastsetter at årsregn-skap, årsberetning og revisjonsberetning ogenkelte andre sentrale dokumenter må oppbeva-res forsvarlig i fem år. I kravet om forsvarlig opp-bevaring ligger at dokumentene skal være «ord-net» og «betryggende sikret mot ødeleggelse, tapog endring», jf. bestemmelsens tredje ledd. Fem-årsfristen løper fra det aktuelle regnskapsåretsslutt. Annet underlagsmateriale, samt avtaler ogdokumenter knyttet til virksomheten, må lagresforsvarlig i tre og et halvt år, jf. bokføringsloven§ 13 andre ledd andre punktum, jf. første ledd nr. 5til 8.


16.2.3 Generelle krav til arkivhold etter domstolloven og advokatforskriften

Domstolloven og advokatforskriften fastsetterikke uttrykkelige, generelle krav til dokumen-toppbevaring. Det er likevel naturlig å innfortolkeen plikt til forsvarlig arkivhold under det generellekravet om god advokatskikk i domstolloven § 224,som slår fast at advokatvirksomhet blant annetskal «utøves grundig, samvittighetsfullt og i over-ensstemmelse med hva berettigede hensyn til kli-entenes tarv tilsier». Normalt vil hensynet til kli-entens interesser tilsi at advokaten oppbevarersaksdokumentene på betryggende vis og i en visstid, med mindre dokumentene returneres til klien-ten eller det er avtalt noe annet.

Hvilke nærmere krav som må være oppfylt forat dokumentene skal anses å bli oppbevart ioverensstemmelse med det generelle kravet tilgod advokatskikk, må vurderes konkret. Det ernaturlig å forutsette at advokatens arkivlokaler foreksempel oppfyller alminnelige krav til brannsik-kerhet, og at advokaten i rimelig utstrekning sør-ger for sikkerhetskopiering av datafiler. Dessutenkan flere krav utledes av andre lov- og forskrifts-bestemmelser, blant annet reglene om advokaterstaushets- og fortrolighetsplikt samt personvern-lovgivningen, se nedenfor om dette. Flere av dissereglene er ment å ivareta klientens interesser.

For at hensikten med arkivhold skal oppnåsfor klienten, må advokaten, i tillegg til å oppbevaredokumentene på betryggende måte, sørge for atklientarkivet er tilgjengelig for klienten dersom kli-enten tar kontakt for å få innsyn. Disiplinærnemn-den har lagt til grunn at advokaten må organiseresin virksomhet slik at klientens rett til utleveringav saksdokumenter ikke hindres eller unødig van-skeliggjøres.1

Det kan oppstå situasjoner der advokaten mis-ter tilgangen til deler av det elektroniske arkivet.For eksempel vil en advokat som trapper ned elleravvikler sin virksomhet, kanskje ikke lengersørge for vedlikehold og oppdateringer som ernødvendige for å beholde tilgangen til klientarki-vet. Det kan også tenkes at et fysisk arkiv til enadvokat som ikke lenger driver advokatvirksom-het, ikke er lokalisert eller sortert slik at doku-mentene kan gjøres tilgjengelig dersom kliententar kontakt. For å ivareta hensynet til klientenstarv, jf. domstolloven § 224, må advokaten sørgefor at klientarkivet er tilgjengelig for forespørsler

om innsyn fra klienten, i hvert fall ved at arkivetholdes i den stand det var i da dokumentene inn-kom, eller eventuelt da advokaten avviklet virk-somheten. Det kan argumenteres for at advoka-ten, i hvert fall i rimelig utstrekning, også måsørge for å holde datautstyr og programvare opp-datert slik at det elektroniske arkivet forblir til-gjengelig. En slik positiv handleplikt er det imid-lertid vanskelig å utlede av regelverket. En advo-kat som avvikler virksomheten, kan vanskeligpålegges å foreta seg mer enn Tilsynsrådet erpålagt i tilfeller der en advokat som avvikler sinvirksomhet, sender klientarkiver dit til opp-bevaring, jf. advokatforskriften § 4-10, jf. § 7-10. Daer Tilsynsrådets plikt begrenset til «betryggendeoppbevaring». I dette ligger det ikke annet enn atklientarkivet skal lagres på forsvarlig vis. Dersomen advokat i stor grad baserer arkivet sitt på elek-tronisk dokumentlagring, kan det ut fra hensynettil klientenes interesser argumenteres for at advo-katen bør vedlikeholde sine datasystemer slik atdet elektroniske arkivet forblir tilgjengelig i heleoppbevaringsperioden.

Noe presist krav til oppbevaringstid kan van-skelig utledes av reglene for god advokatskikk.Advokatforeningen har anbefalt sine medlemmerå lagre klientarkiv i ti år, men samtidig presisert atkortere eller lengre oppbevaringstid kan værepåkrevet av hensyn til dokumentenes karakter.2

Avvikles en virksomhet med bistand fra en forval-ter oppnevnt av Tilsynsrådet, skal Tilsynsrådetsørge for betryggende oppbevaring av advokatensklientarkiv i ti år, jf. advokatforskriften § 7-10.Etter gjeldende rett må man antagelig kunnelegge til grunn at advokater som etterlever denneanbefalingen, opptrer i tråd med god advokat-skikk.

Den som har avviklet sin advokatvirksomhet,er fremdeles underlagt visse personlige forpliktel-ser som advokat. For eksempel risikerer ved-kommende erstatningsansvar for forpliktelserknyttet til den avviklede advokatvirksomheten.Taushetsplikten gjelder uten tidsbegrensning.Hensynet til klientene tilsier at advokaters klient-arkiv oppbevares i like lang tid som det i henholdtil god advokatskikk skulle ha blitt oppbevart der-som advokatvirksomheten ikke var opphørt. Detsynes imidlertid ikke å være grunnlag for å hånd-heve brudd på god advokatskikk som begås etterat en advokatvirksomhet er avviklet.

1 Disiplinærnemnden for advokaters beslutning 16. juni2008, sak nr. D13/2008 (ADA-2008-D13).

2 Informasjon innhentet fra Advokatforeningens hjemmesidewww.advokatforeningen.no.


16.2.4 Annen lovgivning av betydning for advokaters arkivhold og informasjonshåndtering

Ved siden av de generelle kravene til arkivholdsom kan utledes av domstolloven § 224, inne-holder både reglene for god advokatskikk i advo-katforskriften kapittel 12 og annen lovgivningulike bestemmelser som får betydning for håndte-ringen av klientarkiver og informasjon for øvrig.Her vil enkelte sentrale bestemmelser bli gjen-nomgått.

For det første kan straffebudet om yrkesmes-sig taushetsplikt forstås slik at det stiller krav omat advokaten ikke gir uvedkommende adgang tiltaushetsbelagt informasjon. Slik straffeloven 1902§ 144 og straffeloven 2005 § 211 er formulert,straffes den som «åpenbarer» (straffeloven 1902)eller «røper» (straffeloven 2005) taushetsbelagtinformasjon.

Straffeloven 2005 § 209 innebærer en utvidelseav straffansvaret etter straffeloven 1902 § 144, derskyldkravet er forsett. Straffeloven 2005 § 209fjerde ledd fastsetter skyldkravet til grov uaktsom-het. Hva dette anses å innebære, er kommentert ipunkt 15.7.2. Blant annet vil endringen ifølge for-arbeidene til straffeloven antas å ha særlig betyd-ning med hensyn til å sikre forsvarlig behandlingav taushetsbelagte dokumenter.3 I punkt 15.7.2 erdet også pekt på at for eksempel klare manglerved skjermingen av advokaters elektroniske arkiv,eller mangelfull passordbeskyttelse for mobiledataenheter som inneholder informasjon under-gitt taushetsplikt, bør kunne anses som grovtuaktsomt.

Etter straffeloven 1902 vil for det andre ufor-svarlig oppbevaring av dokumenter i mer grave-rende tilfeller kunne straffes som grov uforstand itjenesten som advokat eller advokatfullmektig, jf.§ 325 første ledd nr. 1, jf. domstolloven § 234fjerde ledd. Det skal imidlertid mye til for at vilkå-ret skal anses oppfylt. Det må foreligge en «kvalifi-sert klanderverdig opptreden som foranledigersterke bebreidelser for mangel på aktsomhet», jf.Rt. 2014 s. 438 avsnitt 18 og 19. I straffeloven 2005§ 172, der begrepet «grov uforstand i tjenesten»erstattes av «grovt uaktsom tjenestefeil», falleranvendelsen av bestemmelsen på advokater ogadvokatfullmektiger, jf. domstolloven § 234 fjerdeledd, bort. Det fremgår av proposisjonen at bak-grunnen for endringen er at det etter departemen-tets syn bare bør være pliktbrudd i forbindelsemed utøvelse av offentlig myndighet som straffes

etter bestemmelsen. Departementet peker ogsåpå at ellers straffbare handlinger vil rammes avandre straffebud og at disiplinærmyndighetenehar adgang til å sanksjonere handlinger i stridmed god advokatskikk mv.4

For det tredje må advokaten overholde fortro-lighetsplikten i medhold av reglene for god advo-katskikk i advokatforskriften kapittel 12 punkt 2.3.Fortrolighetsplikten rekker lenger enn den straf-fesanksjonerte taushetsplikten, se fremstillingenav taushets- og fortrolighetsplikten i kapittel 15.Etter regler for god advokatskikk punkt 2.3.1 eradvokaten forpliktet til å behandle alle opplysnin-ger vedkommende blir kjent med i sitt virke somadvokat, fortrolig. Bestemmelsen omtaler dettesom en «overordnet rett og plikt for advokaten».Skal advokaten behandle opplysningene han ellerhun mottar, fortrolig, innebærer dette også enaktiv handleplikt i ulike situasjoner. For eksempelbør advokaten ha passord på datamaskinen ogsmarttelefonen med e-posttilgang, og taushetsbe-lagt informasjon må ikke bli liggende igjen påmøterommet fra et klientmøte til et annet.

For det fjerde fastsetter personopplysningslo-ven vilkår og nærmere regler for behandling ogbruk av personopplysninger, se nærmere omdette under punkt 16.4. Personopplysningsloven§ 13 fastsetter en plikt om at det «gjennom plan-lagte og systematiske tiltak» skal sørges for «til-fredsstillende informasjonssikkerhet med hensyntil konfidensialitet, integritet og tilgjengelighetved behandling av personopplysninger». Ettersombestemmelsen ikke bare ivaretar konfidensiali-tetshensyn, rekker den videre enn taushetsplik-ten. I integritetskravet ligger at informasjon ikkeskal kunne endres utilsiktet eller av uvedkom-mende. Kravet til tilgjengelighet skal sikre atlagret materiale og informasjon er tilgjengelig forden opplysningene gjelder, eller som ellers harrett til å få innsyn.

For det femte stiller hvitvaskingsloven § 22krav om oppbevaring av opplysninger og doku-menter i forbindelse med økonomiske transaksjo-ner. Bestemmelsens andre ledd pålegger rappor-teringspliktige, herunder advokater, å oppbevareblant annet dokumenter i tilknytning til transak-sjoner omfattet av undersøkelsesplikten etterhvitvaskingsloven § 17, i minst fem år etter attransaksjonen er gjennomført. Hvitvaskingsloven§ 22 og forskrift 13. mars 2009 nr. 302 om tiltakmot hvitvasking og terrorfinansiering mv. § 17fastsetter nærmere krav til oppbevaring, lagring

3 NOU 2002: 4 Ny straffelov s. 320–321. 4 Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) s. 236.


og sletting av opplysninger og dokumenter omfat-tet av bestemmelsen.

16.3 Utvalgets vurderinger – informasjonssikkerhet og arkivhold

16.3.1 Generelle betraktninger

Utvalget har vurdert hvilke hensyn som bør ivare-tas ved fastsettelsen av generelle krav til informa-sjonssikkerhet og arkivhold for advokater, advo-katforetak og andre virksomheter som driveradvokatvirksomhet.

Hensynet til konfidensialitet er særlig viktig foradvokater. Advokater håndterer og oppbevarerstore mengder informasjon med fortrolig innhold.Det er viktig at advokater har gode ordninger forbehandling og lagring av informasjon. Det mesteav informasjon lagres i vår tid på data, og advo-kater bruker ofte mobile dataenheter som er til-knyttet ulike former for trådløse nettverk. Detteskaper en betydelig risiko for at utenforståendeuberettiget kan skaffe seg tilgang til konfidensiellinformasjon hos advokaten. Etter utvalgets synbør den enkelte advokat og advokatvirksomhetvære pålagt å iverksette adekvate tiltak for å vernekonfidensiell informasjon, selv om dette kan væreressurskrevende eller medføre praktiske ulemperfor advokaten. Er det klare mangler ved skjermin-gen av informasjon som er undergitt taushets-plikt, vil advokaten kunne risikere straff etter 2005§ 209 fjerde ledd, jf. første ledd, jf. lovforslaget§ 27, for grovt uaktsom overtredelse av taushets-plikten. Utvalget mener imidlertid at konfidensia-liteten vil kunne bli bedre ivaretatt dersom detinnføres en generell lovpålagt plikt til å sørge forsikker behandling av informasjon og nærmereangitte krav til advokaters arkivhold.

Den som går til advokat, bør også kunne for-vente at dokumenter og annet materiale lagresforsvarlig og på en slik måte at det er tilgjengeligfor klienter og eventuelt andre som kan gis inn-syn. Dette stiller særlig krav til advokatens arkiv,se punkt 16.3.3 nedenfor.

Også arkivmaterialets integritet må ivaretas.Advokaten må forventes å iverksette rimelige til-tak for å forebygge at dokumenter og annet mate-riale kan endres eller ødelegges, for eksempelsom følge av brann eller dataproblemer. Ved elek-tronisk lagring av informasjon bør for eksempeladvokaten sørge for alltid å ha sikkerhetskopierfor det tilfelle at den primære lagringsenheten gårtapt eller slutter å fungere.

For å ivareta disse hensynene, mener utvalgetdet er hensiktsmessig å lovfeste både generellekrav til informasjonssikkerhet for advokater ognærmere krav til advokaters arkivhold.

16.3.2 Nærmere om utforming av kravet til informasjonssikkerhet

Ved utformingen av en bestemmelse om informa-sjonssikkerhet mener utvalget det er naturlig åbygge på personopplysningsloven § 13 førsteledd, som lyder slik:

«Den behandlingsansvarlige og databehandle-ren skal gjennom planlagte og systematiske til-tak sørge for tilfredsstillende informasjonssik-kerhet med hensyn til konfidensialitet, integri-tet og tilgjengelighet ved behandling avpersonopplysninger.»

Bestemmelsen er omtalt ovenfor i punkt 16.2.4.Hensynene bak kravene til informasjonssik-

kerhet, som utvalget har pekt på i forrige punkt,tilsier at kravene ikke begrenses til å gjelde per-sonopplysninger. De bør gjelde for alt av doku-menter og annet materiale som advokaten – ellerandre på advokatens vegne – mottar eller selvutarbeider i forbindelse med et advokatoppdrag.

Informasjonssikkerheten må først og fremstivaretas overfor personer utenfor advokatvirksom-heten. Andre enn advokatene og deres medhjel-pere bør ikke ha tilgang til advokatvirksomhetensfysiske og elektroniske arkiv. Virksomheten måha forsvarlige sikkerhetstiltak mot datainnbruddog annen uberettiget inntrengning (brannmurer) iarkivet. Dessuten bør heller ikke advokatene ogde øvrige ansatte ha tilgang til saksdokumenter isaker de selv ikke arbeider med. Se mer om dettei neste punkt.

Det kan være nærliggende å knytte kravet ominformasjonssikkerhet til advokatvirksomhetensorganisering av klientarkivet, men etter utvalgetssyn bør kravet gjelde mer generelt. Konfidensiellinformasjon kan befinne seg på bærbare dataen-heter som må beskyttes for å forhindre datainn-brudd («hacking»). Dessuten kan dokumenter ogannet materiale som inneholder fortrolig informa-sjon, fysisk befinne seg på mange ulike steder – imøterom, resepsjon og på kontorer. For eksempelkan en kontorpult eller et møterom der det liggersaksdokumenter, være synlig fra en innvendiggang som benyttes av besøkende, eller forbipasse-rende kan ha innsyn fra gaten gjennom et vindu.Når advokater tar med seg dokumenter i eksternemøter, på toget eller til hjemmekontoret, øker


faren for at utenforstående får innsyn i konfidensi-ell informasjon. Dermed må også kravet til advo-katens påpasselighet skjerpes. Advokater må opp-fylle taushetsplikten og fortrolighetsplikten etterreglene for god advokatskikk, og behandle infor-masjon betryggende uansett hvor informasjonenbefinner seg. Advokaten må til enhver tid hånd-tere og oppbevare informasjon profesjonelt og for-svarlig.

16.3.3 Nærmere om advokaters arkivhold

Ved utformingen av kravene til advokaters arkiv-hold, mener utvalget det sentrale må være at advo-kater pålegges å oppbevare klientarkivet – doku-menter og annet materiale som gjelder advokat-oppdrag – på forsvarlig vis. For at oppbevaringenskal være forsvarlig, må den ivareta hensynenebak kravet om informasjonssikkerhet – fortrolig-het, integritet og tilgjengelighet. Hva dette kon-kret innebærer, vil i stor grad bero på skjønn, menutvalget mener det kan være hensiktsmessig åregulere enkelte aspekter ved arkivholdet nær-mere. Utvalget legger opp til at enkelte spørsmålavklares i lovbestemmelsen og merknadene. Vedbehov for nærmere regler vil disse kunne fastset-tes i forskrift.

Utvalget bemerker at forsvarlig oppbevaringav saksdokumenter ikke bare vil kunne være i kli-entens, men også i advokatens interesse. Blir foreksempel advokaten møtt med et erstatningskravetter at en sak er avsluttet, vil saksdokumentenekunne være sentrale bevis for å belyse advokatenssakshåndtering. Advokaten vil derfor ha insenti-ver til å oppbevare saksdokumenter så lenge forel-delsesfristen for eventuelle erstatningskrav ikkeer utløpt.

Utvalget mener at plikten til å holde arkiv er sånært knyttet til taushetsplikten og utførelsen avdet enkelte advokatoppdrag, at den bør påleggesden enkelte advokat personlig – selv om det erden virksomheten advokaten er tilknyttet, somorganiserer arkivet. Utvalget kan ikke se at det erbehov for ulike typer arkivregler for ulike typeradvokater.

Hensynene bak taushetsplikten, bevisforbudetog kravet til informasjonssikkerhet tilsier at arki-vet må være beskyttet mot tilgang fra personerutenfor advokatvirksomheten, jf. punkt 16.2.4ovenfor. Dette får enkelte særlige konsekvenserfor organisasjonsadvokater og internadvokater,ettersom de, i motsetning til advokater i advokat-foretak, inngår i virksomheter som ikke primærthar til formål å drive advokatvirksomhet. Arkivetmå organiseres slik at personer utenfor den delen

av virksomheten der det drives advokatvirksom-het, ikke kan få tilgang til arkivet. Bare advokaterog deres hjelpere bør ha tilgang.

Dette må ses i sammenheng med lovforslagetskrav om at internadvokater og organisasjonsadvo-kater må organisere seg på en måte som ivaretaruavhengigheten overfor arbeidsgiveren ogarbeidsgiverens øvrige organisasjon.

I enhver advokatvirksomhet der ikke advoka-ten driver alene, setter klienter og andres krav påkonfidensialitet også begrensninger for hvem sominternt kan få tilgang til det materialet som ligger iklientarkivet. Alle medarbeidere har ikke behovfor, og bør heller ikke ha, direkte tilgang til alledeler av arkivet. Utvalget foreslår en strengeretolkning av taushetsplikten på dette punktet enndet som antas å være vanlig praksis i dag. Blantannet skal medarbeidere bare gis informasjon nårdet er nødvendig for at de skal bistå advokaten, ogadvokaten forutsettes å skjerme elektroniskesaksdokumenter for tilgang fra andre enn deneller de som arbeider med den aktuelle saken.Slik skjerming stiller krav til organiseringen avklientarkivet. Advokaters adgang til å dele infor-masjon undergitt taushetsplikt, med kolleger/hjelpere drøfter utvalget i punkt 15.7.1.7.

Et annet spørsmål er hvilket materiale advoka-ten skal være forpliktet til å oppbevare. Etter utval-gets syn må dette bero på en konkret vurdering avom hvert enkelt dokument, eller annet materiale,er å anse som arkivverdig. Det lar seg vanskeliggjøre å fastsette konkrete krav om hvilke doku-menter og annet materiale som er arkivverdig.Enkelte dokumenter bør åpenbart arkiveres, somadvokatens brev og e-postkorrespondanse til kli-entens motpart. For andre dokumenter kan detvære mer tvilsomt om dokumentet er arkivverdig.Dette kan for eksempel gjelde håndskrevne nota-ter, tekstmeldinger mellom mobiltelefoner (SMS),eller dokumenter som også er alminnelig tilgjen-gelige. Vurderingen er nærmere kommentert imerknadene til lovforslaget § 31.

En praktisk problemstilling er hvordan advo-kater skal håndtere dokumentmateriale de fårutlevert i straffesaker i forbindelse med oppdragsom forsvarer eller bistandsadvokat, samt annetmateriale som inngår i saksdokumentene hosdomstoler eller forvaltningsorganer. I noen tilfel-ler vil annen lovgivning sette krav til hvordanadvokaten behandler materialet, for eksempelfordi dokumenter skal behandles på en spesiellmåte etter straffeprosessuelle regler. Som et gene-relt utgangpunkt mener utvalget at advokaten børvære ansvarlig for å oppbevare dokumentenefrem til saken er ferdig behandlet av forvaltnings-


organet eller domstolen. Når det foreligger enendelig avgjørelse og et dokument inngår i detoffentlige organets arkiv, kan ikke utvalget se atdet er behov for å pålegge advokaten å oppbevaredet samme dokumentet.

Oppbevaringstiden, det vil si hvor lang tid enadvokat bør pålegges å oppbevare dokumenter,må også vurderes ut fra hensynene bak arkivplik-ten. Disse hensynene må imidlertid balanseresmot advokatens interesser. Opprettholdelse av etarkiv kan være kostnadskrevende og krever opp-følging. I Sverige og Danmark er det anbefalt hen-holdsvis ti og fem års oppbevaringstid, jf. hen-holdsvis punkt 7.8 og 6.4.8. Advokatforeningen (iNorge) anbefaler i utgangspunktet ti år.5 Enkeltedokumenter kan det imidlertid være grunn til åoppbevare i svært lang tid, for eksempel doku-mentasjon knyttet til et testament, eller en avtalesom regulerer forhold langt frem i tid.

Utvalget mener at minimumskravet til oppbe-varingstid bør settes til ti år. Etter utvalgets syn vilen adgang til sletting etter fem år være i strid medhva klienter forventer av advokaten. Adgang tilsletting tidligere vil også være problematisk avhensyn til for eksempel avtaleforhold som ennåikke er avsluttet, og krav som ikke er foreldet. Detgjelder flere unntak fra den alminnelige foreldel-sesfristen på tre år, og i mange typer avtaleforholdder advokater bistår med avtaleinngåelser, er detvanlig at avtalen inngås for lengre perioder ennfem år. Etter utvalgets syn ville en hovedregel omoppbevaringstid i fem år ha gitt behov for omfat-tende unntak. En hovedregel om ti års oppbe-varingstid kan møte på enkelte av de samme pro-blemene som en femårsfrist, men i mindreomfang. Utvalget antar at ti års arkivering i defleste tilfeller vil være tilstrekkelig og foreslår detsom hovedregel. Tilsier imidlertid oppdragetskarakter eller dokumentenes innhold at dokumen-tene bør oppbevares i mer enn ti år, bør advoka-tene oppbevare dokumentene så lenge det er nød-vendig.

Utvalget mener det bør fremgå av loven at kra-vet om oppbevaringstid ikke gjelder for dokumen-ter som utleveres til klienten, eller til den somellers er berettiget til dem. Når advokaten harutlevert arkivet til rette vedkommende, foreliggerikke lenger det samme behovet for at advokatenbeholder en kopi. En viktig forutsetning er imid-lertid at det er mulig for mottakeren å finne frem idet materialet advokaten utleverer. Dette følger avkravet om tilgjengelighet i lovforslaget § 29.

Klienten må alltid kunne kreve å få utlevertmateriale klienten er berettiget til, med mindreadvokaten har grunnlag for å holde dokumentenetilbake etter lovforslaget § 41 andre ledd. Se nær-mere om dette i punkt 20.7.2. Bytter klientenadvokat, skal saksdokumentene overleveres tilden nye advokaten dersom klienten ber om det,og den tidligere advokaten ikke har grunnlag for åholde dem tilbake. Advokaten som gir fra segsaken, må kunne beholde en kopi av saksdoku-mentene for å kunne ivareta egne interesser fordet tilfelle at en tidligere klient senere fremmererstatningskrav mot advokaten. Oppbevaringenav kopien av saksdokumentene skjer da i advoka-tens interesse, og tiårskravet bør ikke gjelde, menadvokaten har plikt til å sørge for en oppbevaringsom for øvrig fyller lovforslagets krav.

På samme måte som at plikten til arkivhold iutgangspunktet ikke faller bort som følge av at ensak overføres til en ny advokat, med mindre saks-dokumentene overleveres i sin helhet, må pliktentil å holde arkiv bestå uavhengig av om en advokatavslutter sin advokatvirksomhet. Utvalget fore-slår at dette uttrykkelig fremgår av loven. Det nor-male dersom en advokatvirksomhet opphører, erat virksomheten advokaten var tilknyttet, behol-der arkivet. Hvis advokaten drev alene, kan detvære at en annen advokat overtar saksporteføljenog arkivet. Men overtas ikke saker og saksdoku-menter av advokatvirksomheten eller en ny advo-kat, må den avgåtte advokaten selv håndtere arki-vet. Skulle vedkommende etter at virksomhetener avviklet, bryte plikten til å holde forsvarligarkiv, vil det ikke kunne reises disiplinærsak fordivedkommende ikke lenger er underlagt Advokat-nemndas disiplinærmyndighet, men vedkom-mende kan risikere straff for grovt uaktsom over-tredelse av taushetsplikten.

For å ivareta klientene når advokaten av ulikegrunner ikke kan eller bør beholde arkivet, menerutvalget at Advokatsamfunnet bør ha en tilsva-rende plikt som den Tilsynsrådet i dag har til åoverta arkivet etter advokatforskriften § 7-10 og§ 4-10, jf. § 7-10. For det første gjelder dette der enadvokat fortsatt har advokatbevilling, men likevelikke oppbevarer klientarkivet på en betryggendemåte.

For det andre bør arkivet overtas av Advokat-samfunnet når en advokat dør, og det ikke ernaturlig at arkivet overtas av en annen advokateller en advokatvirksomhet. Primært mener utval-get at arkivet for aktive saker må følge virksomhe-ten. Dette innebærer at dersom en eller flereadvokater overtar hele virksomheten, eller delerav saksporteføljen, overtar vedkommende også

5 Informasjon innhentet fra Advokatforeningens hjemmesidewww.advokatforeningen.no.


hele arkivet eller den aktuelle delen av arkivet,samt plikten til å holde dette arkivet i tråd medregelverket. Utvalget mener at i den grad en ellerflere advokater overtar den avdødes virksomhet,bør arkivet og ansvaret for arkivholdet bli lig-gende i den virksomheten advokaten var tilknyt-tet. Dette forutsetter imidlertid at virksomhetenfremdeles drives av andre advokater. Men hvissaksporteføljen ikke blir overført til en annenadvokat, og den avdøde advokaten har drevetalene, eller advokatvirksomheten blir nedlagt nåradvokaten dør, mener utvalget at Advokatsamfun-net bør overta arkivet.

For det tredje må Advokatsamfunnet sørge foroppbevaring av arkivet der det oppnevnes forval-ter for en advokatvirksomhet.

I helt spesielle tilfeller kan Riksarkivet kreve åfå ta kopi av et privat arkiv, herunder et arkiv tilhø-rende en advokat. Vilkårene for dette fremgår avarkivlova § 17 første ledd. Arkivet må anses som«særskilt verneverdig», og i tillegg være i ferdmed å bli ført ut av landet, i ferd med å gå tapteller allerede være deponert og deretter bli krevettilbakelevert. Utvalget drøfter forholdet mellomarkivlova § 17 første ledd og advokaters taushets-plikt i punkt 14.7.4.11.

16.4 Særlige krav knyttet til behandling av personopplysninger – gjeldende rett

16.4.1 Innledning

Reglene i personopplysningsloven skal beskytteden enkelte mot at personvernet blir krenket nårpersonopplysninger innhentes, registres, lagreseller behandles på annen måte. Personopplysnin-ger er enhver form for informasjon, både opplys-ninger og vurderinger, som kan identifisere enperson, jf. personopplysningsloven § 2. Med opp-lysninger menes faktabaserte former for dataknyttet til en person, som for eksempel navn,adresse og alder. Med vurderinger forstås mersammensatte former for data, som ofte vil værebasert på en eller flere opplysninger. Personopp-lysningsloven gjennomfører direktiv 95/46/EFom beskyttelse av fysiske personer i forbindelsemed behandling av personopplysninger og om friutveksling av slike opplysninger (personvern-direktivet) i norsk rett.

Personopplysningsloven gjelder for allbehandling av personopplysninger som helt ellerdelvis skjer med elektroniske hjelpemidler, jf. per-sonopplysningsloven § 3 første ledd bokstav a, ogfor annen behandling av personopplysninger når

disse inngår i et personregister, jf. personopplys-ningsloven § 3 første ledd bokstav b. Med«behandling av personopplysninger» menesenhver bruk av personopplysninger, som foreksempel innsamling, registrering, sammenstil-ling, lagring og utlevering av personopplysninger,jf. personopplysningsloven § 2 første ledd nr. 2. Et«personregister» er et register, en fortegnelseeller lignende, der personopplysninger er lagretsystematisk slik at opplysningene om den enkeltekan finnes igjen, jf. personopplysningsloven § 2første ledd nr. 3.

Personopplysningsloven stiller krav til behand-lingen av personopplysninger. For advokater ogadvokatforetak vil det for eksempel være et behovfor å registrere og lagre opplysninger om klienterog innholdet i deres saker, om motparter, vitner ogeventuelle andre personer.

Personopplysningsloven verner også arbeids-takere og stiller krav til advokater og advokatfore-tak når disse som arbeidsgivere behandlerarbeidstakernes personopplysninger.

16.4.2 Personopplysningslovens virkeområde

Personopplysningsloven er en generell lov somgjelder for behandling av personopplysninger omikke annet følger av en særskilt lov som regulererbehandlingsmåten, jf. personopplysningsloven§ 5. Behandling av personopplysninger i advokat-virksomhet og for advokatforetak er ikke særskiltregulert.

Personopplysningslovens virkeområde er nær-mere regulert i forskrift om behandling av person-opplysninger 15. desember 2000 nr. 1265 (person-opplysningsforskriften) kapittel 1, jf. personopp-lysningsloven § 3 tredje ledd. Det følger av for-skriften § 1-3 at personopplysningsloven ikke gjel-der «for saker som behandles eller avgjøres imedhold av rettspleielovene (domstolloven, straf-feprosessloven, tvisteloven og tvangsfullbyrdel-sesloven)». Advokater utøver rettshjelpsvirksom-het i medhold av domstolloven kapittel 11. Når deti forskriften § 1-3 vises til saker som «behandleseller avgjøres i medhold av rettspleielovene», erdet naturlig å forstå dette som en henvisning til atdet er saker som behandles eller avgjøres irettspleien som er omfattet av unntaket, slik ogsåoverskriften til § 1-3 gir anvisning på. Dette tilsierat bestemmelsen i § 1-3 ikke skal forstås slik atden generelt gjør unntak for advokatvirksomhetetter domstolloven kapittel 11, selv om slik virk-somhet skjer i medhold av domstolloven som en


av «rettspleielovene» som listes opp i bestemmel-sen.

Etter forskriftshjemmelen i personopplys-ningsloven § 3 tredje ledd kan det gis regler om atloven ikke skal gjelder for «bestemte institusjonerog sakområder». I forarbeidene til bestemmelsennevnes det at det «særlig kan være aktuelt å vur-dere unntak fra hele eller deler av loven for delerav domstolenes behandling av personopplysnin-ger – f.eks for domstolenes behandling av person-opplysninger som ledd i avgjørelsen av straffesa-ker».6 Dette kan tas til inntekt for at unntaket i for-skriften § 1-3 bare gjelder unntak for domstollo-vens reguleringer knyttet til behandling av saker irettspleien, og ikke er ment å oppstille et genereltunntak for domstolloven kapittel 11 om advokat-virksomhet.

Personopplysningsforskriften § 7-23 er enbestemmelse som gjelder advokatvirksomhet. Ibestemmelsen gjøres det unntak fra konsesjonsplik-ten i personopplysningsloven § 33. Når det i person-opplysningsforskriften oppstilles en bestemmelsesom for advokatvirksomhet gjør unntak fra bestemteregler i personopplysningsloven, tilsier også dette atadvokatvirksomhet i alle fall ikke i sin helhet omfat-tes av det generelle unntaket fra personopplysnings-lovens virkeområde i forskriften § 1-3.

Tittelen til personopplysningsloven § 7-23 –«klientregistre» – gir anvisning på at bestemmel-sen gjelder klientregistre. Etter ordlyden i person-opplysningsforskriften § 7-23 unntas blant annet«behandling av personopplysninger i forbindelsemed virksomhet som er regulert av domstollovenkapittel 11 om rettshjelpsvirksomhet og advoka-ter» fra konsesjonsplikten i personopplysnings-loven § 33. Det fremstår derfor ikke som helt klarthvorvidt bestemmelsen retter seg bare motbehandling av personopplysninger i advokatersklientregistre, eller om den retter seg mot allbehandling av personopplysninger i advokat-virksomheten, slik som behandling av opplysnin-ger om motparter, vitner, utfyllende opplysningerom klienten og saken mv. Bestemmelsen i for-skriften § 7-23 er kommentert i merknadene tilforskriften i kongelig resolusjon 15. desember2000 på side 27 (henvist til § 7-21 som antas åvære den samme bestemmelsen som nåværende§ 7-23). Det er heller ikke klart ut fra dennemerknaden om bestemmelsen bare gjelderbehandling i klientregistre eller om den gjelderbehandling i advokatvirksomheten generelt. Data-tilsynet kan opplyse om at det i praksis ikke søkesom konsesjon fra advokatforetak. I praksis synes

bestemmelsen i forskriften § 7-23 å oppfattes slikat konsesjonsunntaket gjelder generelt forbehandling av personopplysninger i advokat-virksomheten, og ikke bare for behandling av opp-lysninger om klienten i klientregistre. Som nevntovenfor, viser bestemmelsen i forskriften § 7-23 atdet forutsetningsvis ikke er slik at advokatersbehandling av personopplysninger fullt og helt erment å unntas fra personopplysningslovens anven-delsesområde etter forskriften § 1-3. En tolkningav forskriften § 1-3, som innebærer et genereltunntak for virksomhet etter domstolloven kapittel11, kan derfor ikke legges til grunn.

Når det gjelder rekkevidden av unntaket ipersonopplysningsforskriften § 1-3, er det slik atbestemmelsen ikke gir noen nærmere reguleringav eller anvisning om hvilke organer og aktørersom i sin befatning med sakene i rettspleienomfattes av unntaket.7 Hvorvidt bestemmelsenskal forstås slik at advokater når de yter bistand isaker som er til behandling i rettspleien, er omfattetav unntaket i § 1-3, fremstår som uklart. En sliktolkning ville innebære at advokatens behandlingav personopplysninger under et oppdrag ellerknyttet til en sak, ville være omfattet av person-opplysningslovens krav og således vil forutsettesystemer for rutiner, internkontroll mv. ved advo-katens befatning med saken både før og ettersakens behandling i rettspleien. Følgelig vil detved en slik tolkning være behov for nærmereavklaringer av skjæringstidspunkt for advokate-nes plikter og de registrertes rettigheter etterpersonopplysningsloven, som vil måtte knyttes tilet nærmere angitt tidsintervall for når saken er tilbehandling i rettspleien. En slik løsning fremstårsom lite praktisk.

Det er beskjeden praksis knyttet til spørsmåletom rekkevidden av personopplysningsforskriften§ 1-3 og domstolloven kapittel 11, men i en beslut-ning fra Disiplinærutvalget for Oslo krets av 15.september 2003 ble spørsmålet om rekkeviddenav unntaksbestemmelsen i personopplysningsfor-skriften § 1-3 belyst.8 Det var her spørsmål omhvorvidt en advokats oversendelse av tvangssalgs-begjæring, som inneholdt personopplysninger, tilnamsmannen i forbindelse med et inkasso-oppdrag var i strid med fortrolighetsplikten ogdermed utgjorde brudd på reglene om god advo-katskikk. Tvangssalget skjedde i namsretten og

6 Ot.ptp. nr. 92 (1998–99) s. 105.

7 I kongelig resolusjon 15. desember 2000 punkt 2 på s. 4fremkommer at det for politiets behandling av personopp-lysninger, er unntak fra innsyns- og varslingsregler nødven-dig for ikke å umuliggjøre politiets etterretnings- og etter-forskningsarbeid.

8 ADA-2003-37.


med hjemmel i lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangs-fullbyrdelse. Datatilsynet hadde på forhånd uttaltseg i saken og tatt det standpunkt at unntaket frapersonopplysningsforskriften § 1-3 ikke kom tilanvendelse. Datatilsynet viste til at unntaket i § 1-3bare gjelder for behandling av personopplysnin-ger som skjer av politiet og i domstolene. I sin for-utgående vurdering av saken konkluderte Datatil-synet med at advokaten hadde brutt person-opplysningsloven. I beslutningen uttaler Disipli-nærutvalget at det «ikke bestrider Datatilsynetstolkning av verken personopplysningsloven ellerforskriften, men anser dog at tolkningen av for-skriftens unntaksbestemmelse i utgangspunktetvar så pass tvilsom at det ikke er grunn til sterkkritikk av innklagede for at han ikke iakttok per-sonopplysningslovens bestemmelser ved behand-lingen av saken». Videre uttaler Disiplinærutval-get at «[d]et som i denne saken er påpekt av Data-tilsynet, bør iakttas av advokater i fremtiden». Forøvrig ble ikke advokatens handlemåte ansett somtilstrekkelig kritikkverdig til å være i strid medreglene for god advokatskikk.

Det synes ikke å kunne legges til grunn atadvokater i sin virksomhet er unntatt fra person-opplysningsloven utover eventuelle unntak somkan utledes av personopplysningsforskriften § 1-3for advokatenes behandling av saker i rettspleien,og i så tilfelle knyttet til nærmere skjæringstids-punkter for når unntaket kan påberopes. Det vil idet følgende bli redegjort for reglene i personopp-lysningsloven.

16.4.3 Pliktene etter person-opplysningsloven – behandlingsansvaret

Pliktene i personopplysningsregelverket knyttestil en «behandlingsansvarlig» og en «databehand-ler», jf. personopplysningsloven § 2 første ledd nr.4 og 5.

Behandlingsansvarlig er den som bestemmerformålet med behandlingen av personopplysnin-ger mv. og har bestemmelsesrett over personopp-lysningene og den elektroniske behandlingen.Når den behandlingsansvarlige er en juridisk per-son, er det den juridiske personen, representertved dens ledelse, som er behandlingsansvarlig.Det er den behandlingsansvarlige som har ansva-ret for at opplysninger behandles etter personopp-lysningslovens krav.9

Databehandleren er den som behandler per-sonopplysninger på vegne av den behandlingsan-svarlige. Etter personopplysningsloven § 13 påleg-ges databehandleren et selvstendig ansvar for at

informasjonssikkerheten er tilfredsstillende. Senærmere om kravet til informasjonssikkerhetnedenfor i punkt 16.4.5.1. Databehandleren skalbehandle personopplysninger i henhold til avtalemed den behandlingsansvarlige, jf. personopplys-ningsloven § 15.

Når det gjelder klientopplysninger og andrepersonopplysninger knyttet til advokatens elleradvokatforetakets inngåelse av oppdrag, adminis-trasjon, fakturering og lignende, vil advokateneller advokatforetaket være behandlingsansvarlig.

Personopplysningsloven er generelt utformet,og det foreligger ingen særlig regulering av omadvokater eller advokatforetak skal anses sombehandlingsansvarlig eller databehandler når per-sonopplysninger behandles som ledd i utøvelsenav advokatvirksomhet og advokatoppdrag. Etterlovens system vil dette spørsmålet bero på en vur-dering av om det er advokaten eller klienten (ellerden som har initiert oppdraget) som bestemmerformålet med og virkemidlene for behandlingenav personopplysningene, jf. personopplysningslo-ven § 2 første ledd nr. 4. I vedtak fra Personvern-nemnda av 21. mars 2012 ble spørsmålet om etadvokatforetaks status som behandlingsansvarligvurdert. Oppdraget til advokatforetaket var å bistårettighetshaverorganisasjoner i et prosjekt i for-bindelse med arbeidet med å stanse ulovlig filde-ling («antipiratarbeid»). Advokatforetaket ble ikkeansett å være behandlingsansvarlig for personopp-lysningene som ble behandlet i forbindelse medoppdraget, fordi foretaket hovedsakelig drev medutredningsvirksomhet for sin klient. Personvern-nemnda skilte altså mellom advokatvirksomhet ogutredningsvirksomhet, og avgjørelsen av spørs-målet om behandlingsansvar i denne saken girikke veiledning for spørsmålet om hvorvidt advo-kater/advokatforetak skal anses som behand-lingsansvarlige ved utøvelse av advokatvirksom-het. Mindretallet fremsatte imidlertid en generelluttalelse om behandlingsansvar i advokatvirksom-het, og uttalte at «[d]et er … ikke tvilsomt at deter advokatfirmaet, og ikke klienten, som erbehandlingsansvarlig for de opplysninger sombehandles i advokatvirksomheten, jf. forskrift tilpersonopplysningsloven § 7-23».10 Flertallet leg-

9 Ot.prp. nr. 92 (1998–99) s. 102 og 103. I lovkommentaren(www.rettsdata.no) til bestemmelsen heter det at «behand-lingsansvaret i store organisasjoner plasseres høyt over denivåer i organisasjonen som har daglig ansvar. Behand-lingsansvarlig må derfor ofte delegere til underordnede, ogplassere daglig ansvar på det nivå som er nødvendig for rik-tig og forsvarlig etterlevelse av lovens mv. bestemmelser, jf.popplyl. § 14 om internkontroll».

10 PVN-2011-10.


ger også opp til at det et skille mellom advokat-virksomhet og annen virksomhet som advokaterdriver med hva angår behandlingsansvaret, menuttaler seg ikke nærmere om grunnlaget forbehandlingsansvaret i advokatvirksomhet. Mindre-tallets uttalelse må forstås slik at behandlingsan-svar for advokatforetak/advokater utledes av atdet etter personopplysingsloven § 33 er denbehandlingsansvarlige som har konsesjonsplikt,slik at unntaket fra konsesjonsplikten i forskriften§ 7-23 om behandling av personopplysninger iadvokatvirksomhet forutsetter at advokaten/advo-katvirksomheten er behandlingsansvarlig. Mindre-tallets uttalelse forutsetter at forskriften § 7-23gjelder behandling av personopplysninger i advo-katvirksomhet generelt, og ikke bare i klientregis-tre. Som nevnt ovenfor under punkt 16.4.2, synesdet å være noe uklart hvorvidt forskriften § 7-23retter seg mot behandling av personopplysningeri klientregistre eller mot behandling av person-opplysninger i advokatvirksomhet generelt. Deter derfor uklart om det med bakgrunn i person-opplysningsforskriften § 7-23, jf. personopplys-ningsloven § 33, kan legges til grunn at advoka-ter/advokatforetak ved utøvelse av advokatvirk-somhet er behandlingsansvarlige.

Når advokater utøver annen virksomhet ennadvokatvirksomhet, vil behandlingsansvaret beropå om det er advokaten eller klienten (eller densom initierer oppdraget) som bestemmer formåletmed og virkemidlene for behandlingen av opplys-ningene. I vedtaket fra Personvernnemnda av 21.mars 2012 skilte nemnda som nevnt mellom advo-katvirksomhet og utredningsvirksomhet som varnoe annet enn advokatvirksomhet. Personvern-nemnda viste til at det i det konkrete tilfellet ikkevar advokatselskapet som kunne anses å være densom bestemte formålet med og virkemidlene forbehandlingen av personopplysningene. Person-vernnemnda viste også til at det var oppdragsgive-ren (rettighetshaverne og rettighetsorganisasjo-nene) som i denne saken bestemte formålet, og atadvokatforetaket var helt avhengig av sin opp-dragsgivers instruks, kontroll og finansiering.Advokatforetaket ble i dette tilfellet ikke ansettsom behandlingsansvarlig, men som databehand-ler.

16.4.4 Vilkår for å kunne behandle person-opplysninger

16.4.4.1 Krav til behandlingsgrunnlag

For å behandle personopplysninger, må det fore-ligge såkalt behandlingsgrunnlag, jf. personopp-

lysningsloven § 11, jf. §§ 8 og 9. Behandling avpersonopplysninger uten samtykke anses som etinngrep i den enkeltes private sfære, og behand-ling av personopplysninger må derfor ha hjemmeli lov.

Vilkårene for behandlingsgrunnlag er at denregistrerte (den som personopplysningen knyttestil) enten har samtykket til behandlingen, atbehandlingen har hjemmel i lov, eller at det fore-ligger et nærmere angitt forhold som gjør behand-lingen nødvendig. Slike forhold er angitt i person-opplysningsloven § 8 første ledd bokstav a til f.For behandling av sensitive personopplysningerfastsettes det ytterligere vilkår for behandlings-grunnlaget, jf. personopplysningsloven § 9. Sensi-tive personopplysninger er opplysninger om blantannet rase, etnisitet, politisk oppfatning, straffbareforhold eller status i straffesaker og etterfors-kning, helseforhold, seksuelle forhold og med-lemskap i fagforeninger, jf. personopplysningslo-ven § 2 første ledd nr. 8.

For opplysninger som gjelder en klient, måadvokater vanligvis anses å ha behandlingsgrunn-lag basert på samtykke fra klienten, i praksis iform av en oppdragsavtale eller muntlig avtale vedplassering av oppdraget. Det er krav til at samtyk-ket må være informert, jf. personopplysningslo-ven § 19, og at samtykket skal foreligge før inn-samlingen eller behandlingen av opplysningenestarter. For øvrig vil en oppdragsavtale med klien-ten kunne gi advokaten behandlingsgrunnlagetter personopplysningsloven § 8 bokstav a, ved atbehandlingen er nødvendig for å oppfylle en avtalemed den registrerte, eller for å utføre gjøremål føravtalen inngås.

Det er ofte flere personer enn klienten somomfattes av behandlingen av personopplysninger iforbindelse med et oppdrag, for eksempel motpar-ter og vitner. Det er et vilkår at advokatforetakethar behandlingsgrunnlag etter personopplys-ningsloven §§ 8 eller 9 også for behandlingen avdisse opplysningene. Et alternativt grunnlag kanvære personopplysningsloven § 8 d, jf. § 9 e, hvor-etter behandlingen er nødvendig for å fastslå,gjøre gjeldende eller forsvare et rettskrav, når detslikt grunnlag er dekkende for den type advokat-virksomhet eller bistand som oppdraget gjelder.

16.4.4.2 Krav til behandlingsformål

Personopplysningsloven § 11 gir anvisning pågrensene for hvor langt et samtykke til behand-ling eller annet rettslig grunnlag for behandlingenrekker, og fastsetter krav til behandlingsformål:Personopplysningene kan bare nyttes til uttrykke-


lig angitte formål som er saklig begrunnet i denbehandlingsansvarliges virksomhet, og opplysnin-gene kan ikke uten samtykke brukes til senereformål som er uforenelig med det opprinneligeformålet med innsamlingen.

Vilkåret om at formålet med behandlingen måvære saklig begrunnet i virksomheten, vil måttevurderes konkret ut fra den type virksomhet advo-katen eller advokatselskapet faktisk driver.

Når det gjelder opplysninger som gjelder kli-enten, kan det antas at formålene med behandlin-gen kan være videre enn for behandlingen av opp-lysninger om andre. Behandlingen, herunder lag-ring, omfanget av innhenting mv., vil i mange til-feller være i klientens interesse, og det grunnleg-gende formålet med oppdraget vil være å ivaretaklientens interesser både under utførelsen av detaktuelle oppdraget, og ved eventuelle etterspill avoppdraget. Behandlingsformålet vil derfor kunnevære snevrere for opplysninger om andre enn kli-enten.

16.4.4.3 Krav til opplysningskvalitet og sletting

Personopplysningene som behandles, skal tilenhver tid være tilstrekkelige og relevante for for-målet med behandlingen, og opplysningene skalvære korrekte og oppdaterte, jf. personopplys-ningsloven § 11 første ledd bokstav d og e.Personopplysningsloven § 27 fastsetter nærmerekrav om den registrertes rettigheter og denbehandlingsansvarliges plikter knyttet til rettingav mangelfulle personopplysninger.

Utgangspunktet er at personopplysningeneskal slettes når formålet med behandlingen eroppnådd, jf. personopplysningsloven § 11 førsteledd bokstav e, jf. personopplysningsloven § 27tredje og fjerde ledd, og personopplysningsloven§ 28. Det vil i det enkelte tilfellet måtte gjøres enkonkret vurdering av når formålet med behandlin-gen er oppnådd. Når det gjelder opplysninger somgjelder en klient, vil formålet med behandlingen,som nevnt ovenfor, kunne anses å være meromfattende og videre enn for behandlingen avopplysninger om andre.

Etter personopplysningsloven § 28 første leddandre punktum gjøres det unntak fra regelen omsletting av opplysninger når formålet med behand-lingen er gjennomført, dersom opplysningeneskal oppbevares i henhold til arkivlova eller annenlovgivning. Det foreligger ikke en alminneligregulering av advokaters arkivplikt. Se nærmereom dette i punkt 16.2. I advokatforskriften § 7-10er det en regel om at Tilsynsrådet for advokatvirk-somhet skal sørge for betryggende oppbevaring

av advokatenes klientarkiv i ti år, når advokatvirk-somheten avvikles i medhold av reglene om for-valterordningen i Advokatforskriften kapittel 7. Idisse tilfellene vil unntaket fra regelen om slettingi personopplysningsloven § 28 første ledd andrepunktum komme til anvendelse.

16.4.4.4 Særlige krav til behandling av opplysninger om fødselsnummer mv.

I personopplysningsloven § 12 stilles det stren-gere krav til behandling av personopplysningersom er fødselsnummer og andre identifikasjons-midler. Fødselsnummer og andre entydige identi-fikasjonsmidler kan bare nyttes i behandlingennår det er saklig behov for sikker identifisering,og behandlingen er nødvendig for å oppnå slikidentifisering.

16.4.5 Systemplikter – informasjons-sikkerhet og internkontroll

16.4.5.1 Krav til informasjonssikkerhet

Personopplysningsloven § 13 om informasjonssik-kerhet gir regler om at behandlingsansvarlige ogdatabehandler skal sørge for tilfredsstillendeinformasjonssikkerhet gjennom planlagte og sys-tematiske tiltak som sikrer konfidensialitet, inte-gritet og tilgjengelighet ved all behandling av per-sonopplysninger. Det er krav om at informasjons-systemet og sikkerhetstiltakene skal dokumente-res og være tilgjengelige.

Det er gitt nærmere krav til informasjonssik-kerhet i personopplysningsforskriften kapittel 2.Kapittelet gjelder for elektronisk behandling avpersonopplysninger. For manuelle behandlingersom omfattes av personopplysningsloven, gjelderkun de generelle reglene om informasjonssikker-het i personopplysningsloven § 13. Reglene ikapittel 2 i forskriften gjelder der det av hensyn tilden enkeltes personvern er nødvendig å sikrekonfidensialitet, tilgjengelighet eller integritet foropplysningene, jf. forskriften § 2-1. Kravet om sik-ring av personopplysninger etter forskriftenskapittel 2 er dermed forholdsmessig, slik atsikkerhetstiltak skal vurderes ut fra en risikovur-dering av sannsynligheten for og konsekvensenav sikkerhetsbrudd, jf. forskriften § 2-1.11

I personopplysningsforskriften §§ 2-3 til 2-15fastsettes en rekke krav til intern organiseringknyttet til informasjonssikkerhetstiltakene, inn-holdet i sikkerhetstiltakene og sikringen av per-sonopplysninger. Det stilles særlige krav til sik-ring av tilgjengelighet og tilgang til personopplys-


ninger, sikring av integritet og uautorisert endringav personopplysninger og til sikring av konfidensi-alitet og uautorisert innsyn i opplysningene. Kra-vene i sikkerhetsbestemmelsene skal være opp-fylt før behandlingen av personopplysninger star-ter.

Etter personopplysningsloven § 13 og person-opplysningsforskriften § 2-11 gjelder en plikt til åsikre konfidensialitet. Det følger av forskriften § 2-11 at «[d]et skal treffes tiltak mot uautorisert inn-syn i personopplysninger hvor konfidensialitet ernødvendig.» Det er ikke nærmere definert hva«personopplysninger hvor konfidensialitet er nød-vendig» er, og om dette bare gjelder bestemteopplysninger etter personopplysningsloven ellerogså etter lovgivningen for øvrig. Sensitivepersonopplysninger antas å være av en slik karak-ter at det er nødvendig å sikre konfidensialitetenfor disse, men det er ikke antatt at oppregningenav sensitive personopplysninger er uttømmendefor vurderingen av hvilke opplysninger som skalvære konfidensielle. Det antas å kunne legges tilgrunn at opplysninger som er underlagt advoka-ters taushetsplikt, vil være opplysninger som skalsikres konfidensialitet etter denne bestemmelsen.

I henhold til personopplysningsforskriften § 2-11 tredje ledd skal personopplysninger som over-føres elektronisk ved hjelp av overføringsmediumutenfor den behandlingsansvarliges fysiske kon-troll, slik som ved bruk av e-post, krypteres ellersikres på annen måte når konfidensialitet er nød-vendig. Eksempel på annen sikring enn krypte-ring kan være anonymisering eller oppsplitting avteksten slik at teksten kun gir mening når en hartilgang til hele teksten. Etter personopplysnings-forskriften § 2-11 fjerde ledd skal det tydeligfremgå om et lagringsmedium (harddisk, magnet-bånd, kompaktdisk, diskett eller lignende) inne-holder personopplysninger som det er nødvendigå sikre konfidensialitet for. Bestemmelsens femteledd pålegger den behandlingsansvarlige å sørgefor sletting av personopplysninger fra lagringsme-dium som ikke lenger benyttes for behandling avpersonopplysningene.

16.4.5.2 Regler om internkontroll

Det stilles krav om at den behandlingsansvarligeskal etablere og holde vedlike planlagte og syste-matiske tiltak for å oppfylle kravene i loven, og attiltakene skal dokumenteres, jf. personopplys-ningsloven § 14. Formålet med internkontrollsys-temet er at ansatte skal være kjent med rutineneog etterleve personopplysningslovens regler.

Personopplysningsforskriften kapittel 3 girnærmere regler om internkontroll. Ifølge forskrif-ten § 3-1 innebærer internkontroll at den behand-lingsansvarlige blant annet skal sørge for å hakjennskap til reglene om behandling av person-opplysninger, ha nærmere angitte rutiner for over-holdelse av regelverket og ha tilstrekkelig og opp-datert dokumentasjon knyttet til rutinene for åoverholde reglene. De systematiske tiltakene skaltilpasses virksomhetens art, aktiviteter og størrelsei det omfang det er nødvendig for å etterleve kravgitt i medhold av personopplysningsloven.

16.4.6 Krav til informasjon om behandling av personopplysninger og andre rettigheter for den registrerte

Den registrerte har som hovedregel rett til infor-masjon og til å kreve innsyn, retting og sletting avpersonopplysninger.

Personopplysningsloven kapittel III fastsetteren rekke plikter knyttet til informasjon ombehandlingen av personopplysninger. Etter per-sonopplysningsloven § 18 om innsynsrett måbehandlingsansvarlig imøtekomme forespørselfra enhver om hva slags behandling som foretas,og kan kreve nærmere informasjon om enbestemt type behandling, jf. første ledd bokstav atil f. På forespørsel fra den registrerte har behand-lingsansvarlig i tillegg plikt til å opplyse om hvilkeopplysninger som behandles, og om sikkerhetstil-takene ved behandlingen. Den behandlingsan-svarlige skal etter personopplysningsloven §§ 19og 20 av eget tiltak informere om registeringen,den behandlingsansvarlige og formålet medbehandlingen mv. til henholdsvis den registrerteog andre som det samles inn opplysninger om.Informasjonen kan kreves skriftlig, jf. personopp-lysningsloven § 24.

Det er i personopplysningsloven § 23 gjortunntak fra retten til informasjon, blant annet foropplysninger som det i medhold av lov gjeldertaushetsplikt for, jf. bestemmelsens første leddbokstav d. Der opplysninger er omfattet av advo-katens taushetsplikt etter lovforslaget § 27, vil

11 I Ot.prp. nr. 92 (1998–99) s. 114 i merknadene til person-opplysningsloven § 13, er det påpekt at det ikke er mulig åpålegge uttømmende og detaljerte regler for informasjons-sikkerhet: Sikkerhetstiltak må etableres etter en konkretvurdering av de personopplysninger som behandles i for-hold til de trusler mot informasjonssikkerheten som er tilstede. Denne vurderingen skal utføres av den behandlings-ansvarlige med utgangspunkt i et styringssystem for sik-kerhet. Det er kravene til dette styringssystemet sombeskrives i dette kapittelet i forskriften.


denne gå foran bestemmelsene om informasjons-plikt og innsynsrett.

Personopplysningsloven kapittel IV gir reglerom registrertes krav på retting av mangelfullepersonopplysninger, sletting av opplysninger og for-bud mot å lagre unødvendige personopplysninger.

Behandlingsansvarlig skal av eget tiltak, even-tuelt på begjæring fra den registrerte, rette man-gelfulle opplysninger. Behandlingsansvarlig skalom mulig sørge for at feilen ikke får betydning forden registrerte, og det stilles særskilte krav til ret-ting av opplysninger som kan ha betydning somdokumentasjon, jf. personopplysningsloven § 27første og andre ledd. Personopplysningsloven§ 28 gir nærmere regler om forbudet mot å lagrepersonopplysninger lenger enn det som er nød-vendig for å gjennomføre formålet med behandlin-gen, jf. ovenfor i punkt 16.4.4.3.

Etter personopplysningsloven § 16 er denbehandlingsansvarlige forpliktet til å svare på hen-vendelser om innsyn eller andre rettigheter denregistrerte har etter lovens kapittel III og IV,innen ugrunnet opphold og senest innen 30 dager.

I personopplysningsloven kapittel V fastsettesregler for overføring av personopplysninger tilutlandet. Kravet for å kunne overføre, er at ved-kommende mottaker i sin stat er underlagt reglersom sikrer en forsvarlig behandling av opplysnin-gene. Dette innebærer blant annet at det er kravom at korrespondanse via e-post med personopp-lysninger som er underlagt konfidensialitet, ellersom er sensitive, skal være kryptert. I personopp-lysningsloven § 30 fastsettes det flere unntak frapersonopplysningsloven § 29, blant annet ved atden registrerte samtykker til overføringen.

16.4.7 Melde- og konsesjonsplikt

Etter personopplysningsloven § 31 gjelder engenerell meldeplikt for behandling av personopp-lysninger med elektroniske hjelpemidler og foropprettelse av et manuelt personregister sominneholder sensitive personopplysninger. Etterpersonopplysningsloven § 33 gjelder en hovedre-gel om konsesjonsplikt for å behandle sensitivepersonopplysninger.

Det er i personopplysningsforskriften § 7-23gjort unntak fra konsesjonsplikten, men ikke frameldeplikten, for klientregistre, jf. bestemmel-sens overskrift. Etter ordlyden i bestemmelsengjøres det unntak fra behandling av personopplys-ninger i forbindelse med virksomhet som er regu-lert av domstolloven kapittel 11 om rettshjelps-virksomhet og advokater, revisorloven, eiendoms-

meglingsloven og verdipapirhandelloven. Se nær-mere om dette ovenfor under punkt 16.4.2.

Meldeplikten innebærer at behandlingsansvar-lige skal gi melding til Datatilsynet senest 30dager før behandlingen tar til, jf. personopplys-ningsloven § 31 andre ledd. Personopplysningslo-ven § 32 gir nærmere regler om innholdet i mel-dingen. I personopplysningsforskriften § 7-5 visesdet til at meldeskjema og nærmere regler for inn-sendelse av meldingen skal skje etter regler somer utarbeidet av Datatilsynet. Det fremgår av Data-tilsynets hjemmeside at det skal sendes ny mel-ding hvert tredje år. Meldingen skal baseres på etforhåndsdefinert formål, og det må sendes inn nymelding når behandlingen får en ny behandlings-ansvarlig, og hvis formålet med behandlingen blirendret.

16.4.7.1 Unntak fra konsesjons- og meldeplikt for personalregistre mv.

Når det gjelder krav om melding og konsesjon tilbehandling av personopplysninger om ansatte, erdet i personopplysningsforskriften § 7-16 gjortunntak for personalregistre mv. Det fremgår herat arbeidsgivers behandling av ikke-sensitive per-sonopplysninger om ansatte mv. er unntatt konse-sjons- og meldeplikt. Arbeidsgivers behandling avsensitive personopplysninger er unntatt fra konse-sjonsplikten, men er underlagt meldeplikt etterpersonopplysningsloven § 31 første ledd. Bestem-melsen stiller vilkår knyttet til behandlingen avsensitive personopplysninger for at konsesjons-unntaket skal få anvendelse, jf. personopplys-ningsforskriften § 7-16 andre ledd bokstav a til c.For øvrig gjøres det enkelte unntak fra meldeplik-ten for sensitive personopplysninger i personopp-lysningsforskriften § 7-16 tredje ledd.


16.5.1 Utvalgets fremgangsmåte

Som nevnt i redegjørelsen for gjeldende rett, erpersonopplysningsloven en generell lov, som gjel-der all behandling av personopplysninger. Det erlagt opp til at det på enkelte områder vil være sær-lovbestemmelser som gir uttrykk for andre ellermer presise løsninger enn personopplysningslo-ven. I slike tilfeller får de enkelte bestemmelsene ipersonopplysningsloven anvendelse i den utstrek-ning ikke annet følger av den særskilte loven somregulerer behandlingsmåten, jf. personopplys-ningsloven § 5.12 Utvalgets klare oppfatning er atde generelle reguleringene i personopplysnings-


loven, herunder flere av de sentrale regulerin-gene, er lite anvendelige for advokatvirksomhet.Det fremstår som at det burde ha vært utarbeidetsærlige regler for advokatvirksomhet, og det erutvalgets oppfatning at det bør innføres særligeregler som er tilpasset behandling av personopp-lysninger i advokatvirksomhet. På denne måtenvil kravene om vern av personopplysninger bedrekunne etterleves av advokater. Utvalget vil i detfølgende peke på de vilkårene og reguleringene ipersonopplysningsloven som særlig skaper utfor-dringer når reglene i personopplysningsloven skalanvendes i forbindelse med advokatvirksomhet,og som anses å skape behov for særreguleringer.

Europakommisjonen har siden 2012 arbeidetmed en reform av EUs personvernregler. I Europa-parlamentet har regelverksutkastet blitt behandleti fagkomiteen for menneskerettigheter, justis- oginnenrikssaker (LIBE). Komiteen avga sin innstil-ling til europaparlaments- og rådsforordning omvern av personer med hensyn til behandling avpersondata og om fri utveksling av slike data (per-sonvernforordningen) 21. oktober 2013. Forord-ningen skal erstatte det gjeldende personverndi-rektivet (95/46/EF) som er tatt inn i EØS-avtalen,og som personopplysningsloven gjennomfører.EU-parlamentet vedtok innstillingen 12. mars2014. EUs ministerråd behandler rettsakter iarbeidsgrupper bestående av eksperter fra med-lemsstatene, i en ambassadørkomité (Coreper) ogpå ministernivå. Behandling av forordningsutkas-tet pågår fremdeles på alle nivåer. EUs ministerrådog Europaparlamentet må vedta likelydendetekster, slik at det nye Europaparlamentet etter val-get i mai 2014 igjen måtte ta stilling til lovforslaget.Det arbeides for en snarlig vedtakelse av regelver-ket, trolig i løpet av 2015.

Det er ikke klart hvilke endringer en gjennom-føring av forordningen vil føre til i personopplys-ningsloven og/eller i forskrifter. På bakgrunn avat personvernreglene er under revisjon, og at detkan bli endringer i det norske regelverket, vilutvalget verken foreslå konkrete endringer i per-sonopplysningslovens bestemmelser, enkelte sær-reguleringer for advokatvirksomhet eller et egetregelverk for behandling av personopplysninger iadvokatvirksomhet. Utvalget vil imidlertid pekepå enkelte utfordringer som reguleringene i per-sonopplysningsloven skaper når reglene skalanvendes i advokatvirksomhet, og som etter utval-gets syn viser at det er behov for egne regler foradvokatvirksomhet, eventuelt som en del av advo-

katregelverket, innenfor de rammene som følgerav kravet om harmonisering med EU-retten.

I den grad det er behov for å utarbeide et egetregelverk for behandling av personopplysninger iadvokatvirksomhet eller enkelte særreguleringer,må dette harmoniseres med de reglene forpersonvern og personopplysninger som gjennom-føres etter EU-revisjonen. Utvalget antar at det iforbindelse med gjennomføringen av den nye for-ordningen vil være hensiktsmessig å utarbeideenkelte særregler for advokatvirksomhet enten iadvokatregelverket eller i personopplysnings-regelverket, eller eventuelt som en særlov ellerforskrift hvor reglene fastsettes i sin helhet foradvokatvirksomhet. Utvalget peker nedenfor påenkelte forhold ved dagens regelverk som tilsierat det er behov for tilpasninger. Gjennomgåelsener ikke ment å være uttømmende. For øvrig fore-slår utvalget en bestemmelse om at person-opplysningsloven gjelder for advokatvirksomhet.Bestemmelsen foreslås fordi utvalget mener at detsom en del av rammebetingelsene og inntil viderebør inntas i lovforslaget en henvisning til reglersom gjelder for behandling av personopplysningerog som er harmonisert med gjeldende EØS-for-pliktelser. Bestemmelsen vil være klargjørendefor de tolkningsspørsmål som i dag er knyttet tilpersonopplysningslovens virkeområde når detgjelder advokatvirksomhet, slik dette fremgår avpunkt 16.4.2. Det foreslås for øvrig ingen konkreteendringer i personopplysningsforskriften, mensom det fremgår nedenfor mener utvalget atbehandlingen av personopplysninger i advokat-virksomhet bør være unntatt melde- og konse-sjonsplikten i personopplysningsloven

16.5.2 Utvalgets vurderinger av enkelte problemstillinger ved anvendelse av personopplysningsloven for advokater

16.5.2.1 Regulering av lovens virkeområde i personopplysningsforskriften § 1-3

Personopplysningsforskriften § 1-3 unntar sakersom behandles eller avgjøres i medhold avrettspleielovene (domstolloven, straffeprosesslo-ven, tvisteloven og tvangsfullbyrdelsesloven) frapersonopplysningsloven. Forskriftshjemmelen ipersonopplysningsloven § 3 tredje ledd giradgang til å unnta loven helt eller delvis fra ågjelde for «institusjoner og saksområder». Advo-kater utøver virksomhet i medhold av domstollo-ven, og det er etter gjeldende rett ikke gjort noennærmere avgrensning eller regulering av hva som12 Ot.prp. nr. 92 (1989–90) s. 106.


omfattes av unntaket. Se nærmere om dette oven-for under punkt 16.4.2. Ved utvalgets forslag viladvokatvirksomhet ikke lenger være regulert idomstolloven, men i en egen lov. Utvalget pekerpå at det bør være unntaksordninger, tilpasningereller særreguleringer for regler om behandling avpersonopplysninger i advokatvirksomhet, jf. blantannet de bestemmelsene og vilkårene som vurde-res nedenfor.

16.5.2.2 Behandlingsansvar

Som det fremgår av punkt 16.4.3 ovenfor, vil detikke alltid være klart om advokaten ved behand-ling av personopplysninger i advokatvirksomheter behandlingsansvarlig eller databehandler.Dette er etter utvalgets syn uheldig, fordi det erviktig med klare ansvarsforhold for å sikre atreglene om behandling av personopplysningeretterleves. Det vil som nevnt være klart at detforeligger et behandlingsansvar for advokaten nårbehandlingen gjelder klientopplysninger ellerandre personopplysninger til bruk for administra-sjon, fakturering og lignende i forbindelse medoppdraget. Når det gjelder behandlingen av per-sonopplysninger under advokatoppdrag, vilbehandlingsansvaret bero på hvem som bestem-mer formålet med og virkemidlene for behandlin-gen av personopplysningene, jf. personopplys-ningsloven § 2 første ledd nr. 4. Vurderingen kantenkes å slå forskjellig ut for prosedyreoppdragsom gjennomføres ved at advokaten selv styrerprosessen i stor grad, og for andre oppdrag hvoradvokaten for eksempel skal utføre et avgrensetog nøye spesifisert utredningsoppdrag, eller etgranskningsoppdrag innenfor nærmere angittmandat. Da kan det være den som har initiert opp-draget (klienten eller betaleren), som er behand-lingsansvarlig. Utvalget mener for det første at deter behov for en klar ansvarsregulering som ikkefordrer at det må gjøres en konkret vurderingknyttet til hvilken type advokatvirksomhet somutøves, eller hvilken type oppdrag som utføres.Hvorvidt det i alle tilfeller bør være advokatensom er behandlingsansvarlig, har utvalget ikketatt nærmere stilling til, men utvalget antar at detvil være gode grunner for å anse advokater gene-relt som behandlingsansvarlige for behandling avpersonopplysninger i sin advokatvirksomhet.Utvalget peker på at advokater kan drive med virk-somhet som ikke er advokatvirksomhet, og dakan det være grunner som tilsier at vanlige reglerom behandlingsansvar skal gjelde.

16.5.2.3 Behandlingsgrunnlag

For opplysninger som gjelder en klient, ansesadvokater vanligvis å ha behandlingsgrunnlagbasert på samtykke fra klienten. Det er imidlertidofte flere personer enn klienten som omfattes avbehandlingen av personopplysninger i forbindelsemed et oppdrag, for eksempel familiemedlemmer,motparter og vitner. Det er et vilkår at advokatfo-retaket har behandlingsgrunnlag etter personopp-lysningsloven §§ 8 eller 9 også for behandlingenav disse personopplysningene. Alternativenesynes å være personopplysningsloven § 8 bokstavd, der vilkåret er at behandlingen er nødvendig forå utføre en oppgave av allmenn interesse, ellerpersonopplysningsloven § 8 bokstav f, der vilkåreter at «den ... som opplysningene utleveres til kanivareta en berettiget interesse, og hensynet til denregistrertes personvern ikke overstiger denneinteressen». Det er lite, eller nær sagt ingen, vei-ledning i praksis om dette.

Utvalget forstår det slik at spørsmålet ombehandlingsgrunnlag skal vurderes konkret ogblant annet med henblikk på den behandlingsan-svarliges forhold. Ut fra de hensynene som erutpenslet i forarbeidene til personopplysningslo-ven § § 8 og 9,13 synes det imidlertid ikke klart atdet vil være adgang til å fastsette et behandlings-grunnlag for personopplysninger om andre ennklienten etter alternativene i personopplysnings-loven §§ 8 og 9. Vurderingstemaet og grense-gangen passer ikke for den behandlingen som ernødvendig for å utføre advokatoppdrag. Utvalgetpeker på at det som ledd i advokatvirksomhetenvil være nødvendig å behandle personopplysnin-ger om andre enn klienten, og at det er behov forklarhet rundt behandlingsgrunnlaget for advoka-ters behandling av personopplysninger i dennesammenheng. Utvalget antar det kan være hen-siktsmessig å utforme et eget behandlingsgrunn-lag for advokatvirksomhet.

16.5.2.4 Behandlingsformål og adgangen til å lagre opplysninger

Etter utvalgets syn, vil vilkåret om at opplysnin-gene ikke kan lagres lenger enn det som er nød-vendig ut fra formålet med behandlingen, jf. per-sonopplysningsloven § 11 første ledd bokstav e,kunne innebære større begrensinger enn det somer ønskelig og hensiktsmessig. For eksempel vildet kunne være en fordel å ha slike opplysningerlagret utover det som er nødvendig for formålet

13 Ot.prp. nr. 92 (1998–99) s. 109.


med behandlingen, i tilfelle av et fremtidig erstat-ningskrav mot advokaten, eller hvis det kommeret nytt oppdrag som følge av det første. Det kansamtykkes til at opplysningene brukes til senereformål selv om disse er uforenelig med det opprin-nelige formålet med innsamlingen, jf. personopp-lysningsloven § 11 første ledd bokstav c. Dette vilkunne være aktuelt når det gjelder opplysningeneom klienten selv, men det vil antagelig væreupraktisk å skaffe samtykke for opplysningeneom andre registrerte enn klienten.

I enkelte tilfeller vil formålet ved behandlingav klientopplysninger kunne tenkes å omfatte atklientens interesser ivaretas både under utførel-sen av det aktuelle oppdraget og ved eventuelleetterspill av oppdraget, og at det er nødvendig forformålet med behandlingen å lagre opplysninger ien lengre periode enn den perioden det konkreteadvokatoppdraget varer. I slike tilfeller vil detkunne være et problem at behandlingsformåletkan være snevrere for opplysninger om andre ennklienten.

Utvalget peker på at det vil være behov forklare og generelle regler for advokaters adgang tilå lagre personopplysninger om både klienten ogandre, og at reglene bør være standardiserte,eventuelt innenfor saksområder, slik at adgangentil å lagre opplysninger ikke må gjøres etter enkonkret vurdering fra sak til sak. Videre vil detvære behov for å avstemme reglene om advoka-ters adgang til å lagre opplysninger med regleneom advokaters arkivplikt. Etter personopplys-ningsloven § 28 første ledd andre punktum gjøresdet unntak fra regelen om sletting av opplysningernår formålet med behandlingen er gjennomført,dersom opplysningene skal oppbevares i henholdtil arkivlova eller annen lovgivning. Utvalget visertil lovforslaget § 31 med merknader, hvor det fore-slås en plikt for advokater til å oppbevare doku-menter i ti år. I tillegg til regler for personopplys-ninger, vil advokater etter lovforslaget være

underlagt kvalitative krav til arkiveringen, jf. lov-forslaget § 29 om informasjonssikkerhet. Kravetom tilfredsstillende informasjonssikkerhet stillersærlig strenge krav til advokatvirksomheten nårdet er tale om informasjon underlagt taushets-plikt. Med et slikt rammeverk bør forslaget om enarkivplikt på ti år kunne anses å ivareta hensynettil personvern.

16.5.2.5 Meldeplikten

Advokater er underlagt meldeplikt for behandlingav personopplysninger, både for klientopplysnin-ger og opplysninger om andre, se punkt 16.4.7ovenfor. Tatt i betraktning behandlingene sometter gjeldende rett er unntatt fra meldeplikten ipersonopplysningsforskriften kapittel 7 del II ogIII, mener utvalget det bør gjøres unntak fra mel-deplikten også for behandling av personopplysnin-ger i forbindelse med advokatvirksomhet. Advo-katvirksomhet er en virksomhet som etter sin artbehandler personopplysninger, både om klienterog andre.

Dersom det vil bli gitt særregler for behand-ling av personopplysninger i advokatvirksomhet,om blant annet behandlingsansvar og behand-lingsformål, mener utvalget at det som en del avdette regelverket bør gjøres unntak fra meldeplik-ten.

16.5.2.6 Unntak fra konsesjonsplikten

Det vises til punkt 16.4.7 og 16.4.2 om person-opplysningsforskriften § § 7-23. Utvalget bemer-ker at det er behov for at det fremgår klart hvasom omfattes av unntaket fra konsesjonsplikten ipersonopplysningsloven § 33. For øvrig er detutvalgets oppfatning av behandling av personopp-lysninger i advokatvirksomhet generelt bør væreunntatt fra konsesjonsplikten.


Kapittel 17

Spesialisering

17.1 Gjeldende rett – spesialistordning for advokater

17.1.1 Innledning

Med spesialistordning menes i det følgende enordning hvor advokater får en formell godkjen-ning som spesialist innenfor en avgrenset juridiskdisiplin. Det er ingen formell spesialistordning iNorge i dag. I praksis skjer det imidlertid i relativtstor grad en uformell spesialisering blant advoka-ter.

Spørsmålet om å innføre en formell spesialis-tordning har vært oppe til debatt flere ganger iAdvokatforeningen, først i perioden fra 1938 til1948, deretter fra 1970 til 1979 og igjen fra 1989 til1992. Senere er spørsmålet om spesialistordningblitt drøftet i NOU 2002: 18 Rett til rett. I 2003 opp-nevnte Advokatforeningen et utvalg som utredetspørsmålet. Etter dette har spørsmålet om spesia-listordning blitt liggende, uten at noen av forsla-gene er blitt videreutviklet eller gjennomført. I detfølgende gis det en nærmere oversikt over debat-ten om og behandlingen av spørsmålet blant anneti Advokatforeningen, samt en redegjørelse for inn-holdet i drøftelsene og de ulike forslagene. Frem-stillingen bygger på boken Våpendrager og veiviser– Advokatenes historie i Norge.1

17.1.2 Debatt om spesialistordning i 1940-årene

I 1938 utredet Den norske Sakførerforeningspørsmålet om innføring av en formalisert spesia-listordning.2 Et hovedproblem var å finne et egnetautoritativt sertifiseringsorgan. Man ønsket ikke åinnføre eksamen eller krav om praksistid. Debat-ten om spesialistordning munnet ut i at Advokatfo-

reningen oppnevnte et utvalg som i 1948 kom til aten autorisasjonsordning ville påskynde spesiali-seringstendensene ut over det som var «påkrevet»ut fra «rettsstoffets omfang». Det ble ansett somhverken ønskelig eller konkurransemessig nød-vendig. På bakgrunn av utvalgets innstilling gikkikke Den norske Sakførerforening videre med åutrede spørsmålet.

17.1.3 Ny debatt i 1970-årene

I 1970 ble spørsmålet om spesialistordning tattopp på ny av Advokatforeningen, under henvis-ning til «spesialiseringstendensene i samfunnet».Et nytt spesialistutvalg foreslo i 1976 en skrittvisinnføring av autoriserte spesialister på områdersom skatterett, trygderett og arbeidsrett. Forsla-get ble begrunnet med at klientene lettere kunnefinne frem til en egnet advokat, at advokatene let-tere kunne «oppnå et høyere faglig nivå» og rasjo-nalisere sin virksomhet, og at det kunne «økestandens anseelse» og styrke advokatene i kon-kurranse med andre yrkesgrupper.

Utvalgets forslag ble imidlertid møtt medsterk motstand. I tillegg til problemer med denpraktiske gjennomføringen, ble det pekt påmulige negative konsekvenser for advokater påmindre steder i konkurranse med advokater i destørste byene, og man ville unngå å etablere «etnytt klasseskille innen advokatstanden».

På denne bakgrunn gikk utvalget i sin ende-lige innstilling bort fra en autorisasjonsordning ogforeslo i stedet en frivillig listeordning adminis-trert av Advokatforeningen. Advokatene skulleselv oppgi særskilte kompetanseområder, oglistene skulle være tilgjengelige for potensielle kli-enter. Ordningen kan antagelig sammenlignesmed det opplegget som er etablert gjennom nett-siden www.advokatenhjelperdeg.no. Forslaget omfrivillige kompetanselister var inspirert av en til-svarende modell i Storbritannia.

Forslaget om listeordning ble forkastet avAdvokatforeningen i 1979.

1 Harald Espeli, Hans Eyvind Næss og Harald Rinde, Våpen-drager og veiviser – Advokatenes historie i Norge, Oslo 2008,se især s. 417-420.

2 Den norske Sakførerforening var en sammenslutning avlandets lokale sakførerforeninger for sakførere og advoka-ter, se nærmere op.cit. s. 168 flg.


17.1.4 Advokatforeningens drøftelser omkring 1990

Da Advokatforeningen på ny drøftet innføring avspesialistordning i perioden 1989 til 1992, varforeningens kretser først positive. Etter en nær-mere utredning av saken snudde imidlertid stem-ningen, og motstanden ble sterk. Representant-skapet bestemte seg i 1992 for ikke å innføre enspesialistordning. I stedet skulle advokatenes fag-lige nivå heves gjennom obligatorisk etterutdan-ning, en ordning foreningen innførte i 1994.

Hovedhensynet som ble anført til støtte forinnføring av en spesialistordning, var at den blantannet ville høyne kvaliteten på advokattjenesterog bidra til økt konkurranse. Mot spesialistord-ning ble det anført at den ville virke splittende ogskape en tittelstrid mellom advokater. Videre bledet antatt at ordningen ville virke «konkurranse-vridende» og «favorisere de store firmaer og fir-maer i de største byene». Et annet argument var atkostnadene ville bli uforholdsmessig høye.

17.1.5 Forslaget i NOU 2002:18

I NOU 2002: 18 Rett til rett tok advokatkonkurran-seutvalget opp spørsmålet om spesialistordning.3

Utvalget pekte på at en slik ordning vil medføre atde som søker rettshjelp, kan få bedre informasjonom hvor de kan finne særlig kyndig hjelp. Utval-get antok at særlig forbrukere og små og mellom-store bedrifter har problemer med å orientere segi markedet. En spesialistordning kunne bidra til åøke informasjonstilgangen, noe som igjen villeøke konkurransen i markedet. Utvalget pekteimidlertid på at spørsmålet om i hvilken grad ord-ningen faktisk vil medføre økt konkurranse, berorpå om den er egnet til å ivareta både et høyt fagligteoretisk nivå og evnen til å håndtere praktiskejuridiske problemstillinger som advokat. Viderefremhevet utvalget betydningen av at ordningeninngir tillit: Publikum må kunne være trygg på atordningen gir et reelt kvalitetsstempel. Utvalgetpekte også på at ordningen vil være ressurskre-vende, og at det vil ta tid å bygge den opp.

Utvalget gikk inn for å etablere en spesialis-tordning og uttalte følgende om spesialistordnin-gens innhold:– Det må være et omfattende kursprogram med

etterfølgende eksamen.– Det bør overveies om det skal stilles praksis-

krav.

– Kursopplegg og eksamen bør baseres på et«utpreget faglig-praktisk grunnlag».

– Spesialistautorisasjonen bør tidsbegrenses tilfor eksempel 10 år, deretter må kurs og eksa-men gjentas.

– Ordningen bør være åpen for både advokaterog rettshjelpere.

– Den som oppfyller vilkårene for spesialistgod-kjennelse, får en spesialistautorisasjon og retttil å benytte spesialistbetegnelsen.

– Utvalgets mindretall mente spesialistordnin-gens innhold må fastlegges av Advokatforenin-gen, mens flertallet så for seg at innholdetskulle godkjennes av Juristenes Utdannings-senter.

– Utvalgets flertall understreket viktigheten av atordningen omfatter et bredt område av ulikespesialiseringsretninger.

17.1.6 Utredning fra utvalg oppnevnt av Advokatforeningen

På bakgrunn av forslaget i NOU 2002: 18 nedsatteAdvokatforeningen et utvalg som utredet en spesi-alistordning for advokater. I sin utredning påpekteutvalget at «det bør arbeides videre med spørsmå-let om det bør innføres en spesialistordning foradvokater. Utvalget mener slik situasjonen ser ut idag, at en slik ordning sannsynligvis bør innførespå sikt».4 Advokatforeningens utvalg viste til denøkende interne spesialistutdanningen i de storefirmaene, og utviklingen i bransjen for øvrig motat advokater konsentrerer seg om færre rettsom-råder. Utvalget kom til at en god spesialistordningvil bidra positivt til både advokatenes omdømmegenerelt og deres konkurranseposisjon overforandre profesjoner og juridiske tjenesteytere utenspesialisering. Ifølge utvalget vil behovet for enspesialistordning først og fremst være til stedeblant forbrukere og små bedrifter, mens størrebedrifter i større grad er i stand til å orientere segi markedet slik det er i dag. Selv om det etableresen god spesialistordning, er det et problem at bru-kerne ikke nødvendigvis vet i hvilke tilfeller de ertjent med å oppsøke spesialist, og i hvilke tilfellerdette ikke er nødvendig. Oppsøkes spesialist iunødig stor grad, vil det være en risiko for at spe-sialistordningen virker kostnadsdrivende. Gene-relt er utvalget skeptisk til at en spesialistordningvil bidra til reduserte priser på advokattjenester.

3 NOU 2002: 18 s. 236 og 269 flg.

4 Utredning om spesialistordning i Norge s. 4. Utredning omspesialistordning i Norge er ikke datert, men det fremkom-mer av Advokatforeningens internsystem at utredningen eravgitt 16.10.2003. Denne datoen legges til grunn i det føl-gende.


Advokatforeningens utvalg gjennomgikk spe-sialistordninger i enkelte andre land, og påpekteat det per 2003 ikke fantes spesialistordninger i deøvrige nordiske land. Utvalget beskriver spesialis-tordninger i Tyskland, Sveits og Frankrike, ogpåpeker at selv i Tyskland, der ordningen ble inn-ført på begynnelsen av 1980-årene, utgjorde spesi-alistene i 2003 kun 13 prosent av advokatmarke-det. Utvalget pekte på at det er vanskelig å forutsekonsekvensene ved innføring av en spesialistord-ning i Norge. For eksempel vil den markedsmes-sige effekten være uviss fordi det er fare for atspesialisttittelen ikke blir særlig kjent slik at denikke får stor gjennomslagskraft hos klientmassen.Det er også usikkert i hvilken grad de store advo-katfirmaene og andre advokatfirmaer medrenommé som spesialister allerede vil se noen for-del i å benytte en spesialistordning.

Advokatforeningens utvalg drøftet også ulikeproblemstillinger knyttet til bruk av tittel som«advokatspesialist» eller lignende. Utvalget gikkinn for at et grunnvilkår for å bli spesialist er atman innehar advokatbevilling og har praksis somadvokat, samt at Advokatforeningen skulle admi-nistrere ordningen. Eventuelt kunne man innføreen ordning etter mal av helsepersonelloven §§ 51og 53, der Statens Helsetilsyn har ansvar for åautorisere spesialister og utforme krav til slikautorisasjon, men der det samtidig er gitt delega-sjonsmyndighet til profesjonsorganisasjonene.

Advokatforeningens utvalg skisserte en spesi-alistordning som har likhetstrekk med tilsvarendeordninger i Tyskland og Sveits. Slik så utvalget forseg ordningen:– Ordningen administreres av Advokatforenin-

gen, men er tilgjengelig for alle med advokat-bevilling. Den finansieres ved egeninnbetalingfra den enkelte advokat.

– Krav til utdanning på 80–120 timer (det dob-belte av vanlig etterutdanning), kurs i regi avJuristenes Utdanningssenter, i tillegg til beståtteksamen i spesialfag ved universitet (forutset-ter samarbeid/dialog med universitetene).Utdanningen på 80–120 timer etterfølges av enegen skriftlig eksamen (ikke muntlig).

– Praksiskrav: Krav om gjennomføring av et visstantall saker (i Tyskland mellom 50 og 120) iløpet av for eksempel tre–fem år. Sakene må hahatt et visst omfang. Det bør ikke gjelde noe vil-kår om at sakene har vært behandlet i retten.Utvalget drøfter ikke hvordan autorisasjonsin-stansen skal innhente opplysninger/dokumen-tasjon eller hvordan praksiskravet skal evalue-res.

– Krav om at kompetansen vedlikeholdes vedvidereutdanning på ca. to dager årlig (somkursdeltaker eller foredragsholder).

– Spesialistgodkjenningen varer i ti år. En erklæ-ring om at advokaten fortsatt arbeider innenfordet aktuelle fagområdet samt oppfyllelse avkrav til å vedlikeholde kompetansen (jf. forrigepunkt) er tilstrekkelig til å få forlenget autorisa-sjon.

– Spesialisttittelen bør være lovbeskyttet, f.eks.«Spesialist i arbeidsrett».

– Antallet spesialiseringer foreslås foreløpigbegrenset til ti, på bakgrunn av erfaringer fraandre land. «Allmennadvokat» anbefales ikkesom en spesialisering (slik som legene har forallmennmedisin).

Som nevnt ovenfor har Advokatforeningen, etterhva vi er kjent med, ikke fulgt opp utredningen fra2003 ved å gå inn for å innføre en spesialistord-ning.


Innføring av en spesialistordning for advokaterhar vært vurdert flere ganger. Både utredningenfra advokatkonkurranseutvalget i 2002 og fraAdvokatforeningen i 2003 konkluderer med at detbør innføres en spesialistording, uten at dette erfulgt opp. Utvalget antar at dette har sammenhengmed at det, uavhengig av innføring av en spesialis-tordning, foregår det en ikke-formalisert, mar-kedsdrevet spesialisering i advokatbransjen. Lov-verket blir stadig mer komplisert. Det gis flereregler og flere særreguleringer for de enkelte fel-tene. Samtidig skjer det en internasjonaliseringsom kompliserer rettskildebildet ytterligere.Mange advokater velger å konsentrere seg omavgrensede rettsområder for å kunne levere advo-kattjenester med tilstrekkelig god kvalitet og for åvære tilstrekkelig effektive. Når en advokat førsthar etablert seg innenfor et fagfelt, fører dette oftetil økt tilfang av saker på det aktuelle området. Pådenne måten blir mange advokater i praksis spesi-alister, selv om det ikke foreligger en formell spe-sialistordning. Utvalget antar at denne effektengjør seg sterkest gjeldende i større advokatfore-tak og i de delene av landet hvor det er flest advo-kater og størst marked for advokater. På mindresteder vil advokatene normalt ha et mer variert til-fang av oppdrag, og vil derfor ikke ha sammeanledning til spesialisering.

Den ikke-formaliserte, markedsdrevne spesia-liseringen baserer seg på at advokaten tilegner


seg kompetanse gjennom å ha saker i et ikke ube-tydelig omfang innenfor et rettsområde. Advoka-tene blir i praksis spesialister gjennom såkalt erfa-ringslæring, det vil si læring gjennom å gjøre opp-gavene. Noen advokater har også tilleggsutdan-ning innenfor sitt spesialområde, for eksempelved å ha tatt et spesialfag ved universitetet ellergjennom etterutdanning i utlandet. Andre oppar-beider teoretiske kunnskaper gjennom å håndteresakene. Etter utvalgets syn er teoretiske kunn-skaper alene ikke tilstrekkelig til at en advokatkan anses som spesialist. Advokaten må ha benyt-tet sine teoretiske kunnskaper i praksis på detaktuelle rettsområdet. Advokaten må for eksem-pel kunne de praktiske grepene for å bringe klien-ten i ønsket posisjon, og man må kunne forutsehvordan motparten vil reagere på et utspill. Dettekrever erfaring. Kombinasjonen av formalkompe-tanse og realkompetanse vil være avgjørende forhvor dyktig advokaten er innenfor et fagområde.

Denne uformelle spesialiseringen er av storbetydning for kvaliteten på advokattjenestene somytes her i landet. Visse saksområder er så kre-vende at det vil være uforsvarlig av en advokatuten erfaring fra det aktuelle området å påta segoppdrag innenfor fagområdet. På den annen sidevil spesialisering kunne gå på bekostning av bred-den i advokatens kompetanse. Bredde er viktigblant annet for å se problemstillinger som grensermot andre juridiske fagområder. For eksempelkan det ha stor betydning for klienten å bli gjortoppmerksom på at en kontraktsrettslig disposi-sjon kan få bestemte skattemessige konsekven-ser. Kunnskap om det tilgrensende fagområdetkan riktignok innhentes fra andre. Dette forutset-ter imidlertid at den advokaten som har saken, serat det er en problemstilling knyttet til et annet juri-disk fagområde. Hvis advokaten ikke kjenner tilproblemstillingen, vil han eller hun heller ikke haforutsetning for å innhente råd fra andre.

Etter utvalgets syn fungerer den uformellespesialiseringen godt. Det er utvalgets erfaring atde advokatene som gjennom sin praksis er blittspesialister, jevnt over tilbyr tjenester som holderhøy kvalitet. Etter utvalgets syn er det ikke grunntil å innføre en formell spesialistordning hvis for-målet alene er å høyne kvaliteten på advokattje-nestene som dagens «spesialister» yter. En for-mell spesialistordning kan imidlertid gjøre det let-tere for flere advokater å spesialisere seg, og detkan gi en kontroll med at de som utgir seg for åvære spesialister, faktisk er det. Den viktigsteenkeltstående grunnen til å innføre en spesialis-tordning er likevel hensynet til det rettssøkendepublikum. For forbrukere og små og mellomstore

bedrifter kan det være vanskelig å orientere segog velge riktig advokat til den enkelte sak. En for-mell spesialistordning vil i større grad sikre atadvokater som kaller seg spesialister, reelt sett erspesialister. Dette vil igjen sikre at ikke-profesjo-nelle klienter får bistand fra riktig advokat for opp-draget.

Utvalget har derfor kommet til at det bør inn-føres en spesialistordning. Den nærmere utfor-mingen av ordningen, blant annet hvilke juridiskefagområder den bør gjelde, bør etter utvalgets synikke reguleres i loven. Utvalget foreslår derfor enlovhjemmel for å innføre en spesialistordning.Hjemmelen bør være fleksibel slik at det blir romfor utvidelser og andre endringer basert på prak-tiske erfaringer med ordningen. Hvis det foreksempel skulle vise seg at få advokater ønskeren formell spesialisering, slik at ordningen manførst legger opp til blir uforholdsmessig ressur-skrevende, bør det være muligheter for å avvikleordningen eller å endre den for å gjøre den merattraktiv eller formålstjenlig.

Utvalget foreslår å overlate til Advokatstyret åinnføre en spesialistordning og å bestemme detnærmere innholdet i ordningen. Advokatstyretbør samrå seg blant annet med representanter forbrukergrupper og regionale lag av Advokatsam-funnet jf. lovutkastet § 50, når forslag til spesialist-ordningen skal utarbeides. Det er særlig behovfor å innføre spesialisering på fagområder som erviktige for forbrukere og små og mellomstorebedrifter. En spesialistordning er av mindre nyttefor klienter som er store næringsdrivende virk-somheter og andre profesjonelle kjøpere av advo-kattjenester som kjenner advokatmarkedet godt.

Utvalget mener at vilkårene for å bli spesialistmå knyttes til både formell utdanning og praktiskerfaring. Utvalget foreslår at dette nedfelles somkrav i loven. Utvalget understreker at det først ernår advokaten har både teoretiske spesialkunn-skaper og erfaring med praktisk håndteringinnenfor fagområdet, at vedkommende kan levereen tjeneste av slik kvalitet som en spesialisttitteltilsier.

Selv om utvalget foreslår å overlate til Advokat-styret å utforme de nærmere kravene til ordnin-gen, vil utvalget i det følgende komme med noensynspunkter.

Nærmere om krav til utdanning

Krav om formell utdanning vil både sikre at spesi-alistene har den nødvendige formalkompetansenog gi spesialisttittelen legitimitet. Utdanningen måvære på høyt faglig nivå. Utvalget mener at for å


sikre dette, bør Advokatstyret samarbeide medfagmiljøer ved universiteter og høyskoler for åfastsette innholdet i, og omfanget av, utdanningen.Spesialistutdanningen bør være både teoretisk ogpraktisk rettet for å gi advokatene best muliggrunnlag for å yte bistand innenfor det aktuellefagområdet.

Som gjennomgangen av praksiskravet underviser, er det vanskelig å utforme krav for doku-mentasjon til praksis på en god måte. Jo svakerekrav som stilles til innholdet i praksisen, og tilomfanget og dokumentasjon av praksisen, destostørre betydning vil den formelle, teoretiskeutdanningen ha som en sikkerhet for spesialiste-nes kompetanse.

Utvalgets lovforslag stiller ikke krav om atutdanningen avsluttetes med en eksamen. Utval-get antar at det bør være en eksamen som kandokumentere kunnskapen. Imidlertid bør loven girom for fleksibilitet, slik at en spesialfagseksameneller en 60 studiepoengs mastergradsavhandlingkan anses som del av en spesialiseringsutdanning.

Nærmere om praksiskravet

I utvalgets forslag til vilkår for å bli advokat stillesdet blant annet krav om tre års juridisk praksis.Den juridiske praksisen vil gjerne være knyttet tilet bestemt fagområde, og ikke sjelden blir dettefagområdet advokatens spesialområde. Etterutvalgets syn bør ikke en slik forutgående juridiskpraksis alene kunne kvalifisere som praksis for åbli spesialist etter en spesialistordning for advoka-ter. Det bør være en forutsetning at man i tillegghar praktisert som advokat innenfor det aktuellefagområdet.

Utvalget innser at den nærmere utformingenav praksiskravet, herunder særlig hvordan manskal kunne kontrollere at kravet er oppfylt, byr påutfordringer. Ideelt sett bør en vesentlig del avadvokatens praktiske arbeid være innenfor detaktuelle fagområdet. Dette kan imidlertid værevanskelig å dokumentere. Dersom advokaten hargjennomført en rekke saker frem til avgjørelse irettsapparatet, vil disse kunne dokumentere prak-sisen. På en del fagområder er det imidlertid slikat det er rådgivning, og ikke tvisteløsning, somdet sentrale. På disse fagområdene er det dermeduvanlig at det føres saker for domstolene. Utvalgetviser også til drøftelsen av ulempene ved å opp-stille et prosedyrekrav som vilkår for å få advokat-bevilling, jf. punkt 11.2.4, som vil gjelde tilsva-rende for en spesialistordning. Dokumentasjonenav praksiskravet bør derfor ikke baseres på at det

skal fremlegges rettsavgjørelser i saker man harprosedert innenfor det juridiske fagområdet.

Man kunne se for seg at man legger frem enoversikt over klienter og saker innenfor det aktu-elle fagområdet, eventuelt innenfor en gitt tidspe-riode. En slik løsning vil som utgangspunkt inne-bære brudd på advokatens taushetsplikt, menutvalget legger til grunn at det vil være hjemmelfor at det organet som skal vurdere dokumentasjo-nen, kan gis innsyn etter lovforslagets bestem-melse om innsyn i taushetsbelagt informasjon, jf.lovforslaget § 78. Praksis kan også dokumenteresved at advokaten selv angir antall saker og antalltimer som er brukt på saker innenfor det aktuellefagområdet i en definert tidsperiode. En svakhetved en slik dokumentasjon av at praksiskravet eroppfylt er at det vil være vanskelig å kontrollereadvokatens opplysninger.

En alternativ måte å dokumentere praksis påer at advokaten legger frem attester. Dette kanvære attester fra domstoler, kollegaer, klienter ogmotparters advokater. I Sverige benyttes slikeattester for å godtgjøre at en person som søker omadvokatbevilling, er skikket til å være advokat. Senærmere om dette i gjennomgåelsen av svenskrett i punkt 7.4. Jo mer uavhengig og kompetentden som utsteder attesten er innenfor det aktuellefagområdet, desto større grunn vil det være til ålegge vekt på attesten.

Det kan være grunn til å stille forskjellige kravtil dokumentasjon på forskjellige fagområder.Man kan også se for seg at advokaten selv måinngi egenerklæring om sin erfaring, og at erklæ-ringen eventuelt kan følges opp med undersøkel-ser fra Advokatsamfunnets side.

Finansiering

Utvalget ser for seg at spesialistordningen iutgangspunktet finansieres ved betaling fra denenkelte advokat som vil spesialisere seg. Det kanimidlertid ikke være noe i veien for at spesialise-ring finansieres av andre enn advokaten, forutsattat dette ikke går ut over advokatens uavhengig-het. For eksempel må arbeidsgiveren til advoka-ten eller advokatforetaket som advokaten arbeideri, kunne betale for spesialiseringen. Det kan hellerikke være noe i veien for at det offentlige eller ide-elle organisasjoner støtter spesialisering som leddi arbeid for å heve advokatenes kompetanse påbestemte fagområder, for eksempel ved å gi sti-pender eller ved å opprette programmer somadvokater kan søke på.


Spesialiseringens varighet

Spesialisering innenfor et fagområde er «fersk-vare». Dersom advokaten ikke jobber aktivt medfagområdet, vil kompetansen bli svekket medtiden. Det skjer gjerne utvikling innenfor fagområ-der, gjennom ny rettspraksis, teknologisk utvik-ling og generell samfunnsutvikling, som krever atkompetansen må holdes ved like og oppdateres.På fagområder hvor det ofte kommer nye reglereller andre nye rettskilder, som for eksempel påskatterettens område, vil det være større behovfor kontinuerlig oppdatering av kompetansen.Noen områder er mer statiske enn andre; detkommer for eksempel få nye rettskilder og det erdermed ikke behov for like hyppig oppdatering avkunnskapene.

Det bør være et vilkår for å beholde spesialist-tittelen at advokaten fortsatt arbeider med fagom-rådet i ikke uvesentlig grad. Etter utvalgets syn er

dette den beste måten å sikre at advokaten fort-satt er særlig kvalifisert innenfor det aktuelle fag-området på. Det bør derfor vurderes å stille kravom at det dokumenteres med jevne mellomrom atadvokaten fortsatt arbeider med fagområdet. Forde aller fleste spesialister vil det være variasjon isakstilgangen innen spesialet – noe som påvirkerkvaliteten i praksiserfaringen. Dette kan få uhel-dige konsekvenser, særlig på områder hvor det erstor utvikling. Dette kan tilsi at det stilles forskjel-lige krav for å opprettholde spesialisttitteleninnenfor de forskjellige juridiske fagområdene.Krav om etterutdanning og krav at det avleggesny eksamen med jevne mellomrom kan også vur-deres.

Kravene for å få spesialisttittel bør utformesslik at de er mulig å oppfylle for advokater i bådedistriktene og byene. Dette gjelder med tanke påbåde praksiskravet og hvordan utdanningen leg-ges opp.


Kapittel 18

Etterutdanning

18.1 Innledning

Det er etter gjeldende rett ikke et generelt kravom etterutdanning for advokater. Som det frem-går ovenfor under punkt 10.6, er Advokatforenin-gens medlemmer underlagt en ordning som stillerkrav om 80 timers etterutdanning over en femår-speriode.


Et krav om etterutdanning for advokater vil væreet virkemiddel for å ivareta forutsetningen om atadvokater skal være faglig dyktige. Det er spesieltforventningen om at advokater skal være fagligoppdatert, som vil bli ivaretatt ved at advokateneer pålagt å gjennomføre etterutdanning. Utvalgetpresiserer imidlertid at det generelt vil krevesmer av advokaten for å holde seg faglig oppdatertenn at advokaten deltar på kurs i forbindelse meden etterutdanningsordning.

Utvalget viser til at det på andre til dels sam-menlignbare områder er stilt krav om etterutdan-ning. Revisorforskriften § 2-1 krav stiller krav omat ansvarlig revisor skal ha gjennomført 105 timeretterutdanning i løpet av de tre foregående kalen-derår. Etter forskrift om autorisasjon av regn-skapsførere § 4-1 skal autoriserte regnskapsfø-rere til enhver tid kunne dokumentere minst 77timer etterutdanning i løpet av de tre foregåendekalenderår. Lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthel-setjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven)§ 3-10 pålegger bedrifter som yter helsetjenesteretter loven, å sørge for at helsepersonellet gis sliketterutdanning og videreutdanning som er påkre-vet for at den enkelte skal kunne utføre sitt arbeidforsvarlig. Tilsvarende plikt er fastsatt for kommu-nene i lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunalehelse- og omsorgstjenester m.m. (helse- ogomsorgstjenesteloven) § 8-2.

Det vil etter utvalgets syn være hensiktsmes-sig at bransjen selv, ved Advokatsamfunnet, harfrihet til å utforme det nærmere innholdet i ord-

ningen. Det vesentlige er at etterutdanningenbidrar til at advokaten holder et høyt faglig nivå ogholder seg faglig oppdatert. Utvalget antar atomfanget av etterutdanningskravet i hvert fallikke bør være mindre enn Advokatforeningensgjeldende ordning med krav til minimum 80 kurs-timer over en femårsperiode. Videre mener utval-get at det bør legges opp til både at kurs kanavholdes i regi av bransjeaktører, for eksempelJuristenes Utdanningssenter, og at undervisningved universiteter og høyskoler kan inngå i etterut-danningen.

Utvalget har vurdert hvordan manglende opp-fyllelse av krav om etterutdanning bør håndteres.Slik utvalget ser det, vil det føre for langt å foreslåat manglende oppfyllelse av etterutdanningskra-vet automatisk skal medføre bestemte sanksjonereller for eksempel tilbakekall av advokatbevillin-gen. Samtidig ønsker utvalget å unngå at advoka-ter kan «kjøpe seg ut» av etterutdanningskravet,som del av et system der manglende etterutdan-ningstimer utløser en rent økonomisk sanksjon.Utvalget mener at manglende etterutdanning børblir ansett som en ikke ubetydelig overtredelse avadvokatregelverket, og at det bør åpnes disipli-nærsak hvis kravet ikke etterleves over tid. Hvisadvokaten mangler noen få undervisningstimeretter en endt femårsperiode, og forholdet ikkebringes i orden innen utløpet av en passende frist,og det ikke kan gis en akseptabel forklaring påhvorfor, vil for eksempel kritikk kunne være pas-sende reaksjon. Gjentatte eller større overtredel-ser bør imidlertid kunne føre til overtredelsesge-byr sammen med kritikk. For øvrig bør det væreslik at manglende etterlevelse av etterutdannings-kravet kan inngå som et moment ved vurderingenav om advokat må anses «uskikket», slik at det ergrunnlag for tilbakekall av bevillingen, jf. lovfor-slaget § 10 første ledd.

Utvalget presiserer at advokater med langtids-fravær grunnet for eksempel sykdom, foreldre-permisjon eller omsorgspermisjon bør kunne gisfritak fra kravet om etterutdanning i fraværsperio-den.


Kapittel 19

Forsikring

19.1 Gjeldende rett – plikten til å stille sikkerhet og være forsikret

Domstolloven § 222 stiller krav om at den som vilutøve advokatvirksomhet, må stille sikkerhet forerstatningsansvaret som advokaten kan pådra segunder utøvelsen av virksomheten. Nærmereregler er gitt i advokatforskriften kapittel 2. Reglerfor god advokatskikk i advokatforskriften kapittel12 punkt 3.6 fastsetter dessuten et krav om atadvokaten har plikt til å tegne ansvarsforsikring itillegg til den lovbestemte sikkerhetsstillelsen.

En advokat som vil utøve advokatvirksomhet ieget navn, plikter å stille sikkerhet, jf. advokatfor-skriften § 2-1 første ledd. Sikkerheten skal omfatteerstatningsansvar som advokaten etter de almin-nelige erstatningsregler kan pådra seg overfortredjemann i sin advokatvirksomhet. Sikkerhets-stillelsen gir økonomisk sikkerhet for den somlider tap ved advokatens handlinger eller unnlatel-ser. Sikkerheten verner ikke advokaten. Advoka-tens økonomi sikres ved at det tegnes forsikring, itillegg til sikkerhetsstillelsen. Se nærmere omdette nedenfor.

Plikten til å stille sikkerhet gjelder også foradvokater som er ansatt i et advokatselskap, ogfor bedriftsadvokater og organisasjonsadvokater.Det er lagt opp til særlige ordninger for bedrifts-og organisasjonsadvokatene på grunn av lavererisiko for ansvar.

I advokatforskriften § 2-1 andre ledd stilles detkrav om at sikkerheten må forhøyes når advoka-ten har advokatfullmektig autorisert for seg.

Plikten til å stille sikkerhet gjelder for denenkelte advokat i et advokatselskap, og ikke foradvokatselskapet. Reglene i domstolloven § 232andre til fjerde ledd om den enkelte advokats per-sonlige ansvar blir derfor avgjørende for hvilkenadvokats sikkerhet som hefter for erstatningsan-svar selskapet pådrar seg under advokatvirksom-heten, jf. «Merknader til forskriftens enkeltebestemmelser» til § 2-1, som er vedlagt advokat-forskriften. En erklæring om sikkerhetsstillelsekan imidlertid gjelde flere advokater.

Sikkerheten må stilles før advokatvirksomhe-ten påbegynnes. For advokatfullmektiger må sik-kerheten forhøyes før det gis autorisasjon.

Manglende sikkerhetsstillelse vil kunne føretil tilbakekall av advokatbevilling, jf. domstolloven§ 230 første ledd nr. 2, og kan medføre straff etterdomstolloven § 234 andre ledd bokstav a.

Plikten til å stille sikkerhet gjelder ikke foradvokater som er ansatt i stat eller kommune ogsom bare utfører oppdrag for sin arbeidsgiver, jf.advokatforskriften § 2-1 tredje ledd.

Plikten til tvungen sikkerhetsstillelse ble inn-ført i 1991 og avløste den tidligere ordningen medat advokatene var pliktige til å innbetale et årligbeløp til Advokatenes Erstatningsfond.1 Advokate-nes Erstatningsfond ble ikke ansett som en til-strekkelig god ordning, blant annet med henvis-ning til at fondet bare dekket rettsstridig adferd.2

Innføringen av tvungen sikkerhetsstillelse blebegrunnet med at klienten ville bli bedre sikret.3

Departementet viste til at en ordning med sikker-hetsstillelse ville gi skadelidte rettskrav på erstat-ning, og at en beløpsmessig begrensning av kra-vet måtte settes så høyt at den ville gi skadelidtetilfredsstillende sikkerhet.

Departementet ville ikke gå inn for en ordninghvor det i tillegg skulle stilles krav om en tvungenansvarsforsikring som beskytter advokaten motregress fra sikkerhetsstilleren. Det ble vist til at:

«Sikkerhetsstillelsen skal dekke ethvertansvar en advokat kan pådra seg i advokatvirk-somhet. Gjennom en slik ordning vil skadelidtevære sikret fullt ut opp til sikkerhetens maksi-mumsbeløp. Departementet kan ikke se at opp-gjør via en sikkerhetsstillelse har svakheter iforhold til oppgjør via en ansvarsforsikring.

1 Se nærmere om ordningen og om begrunnelsen for at denble opphevet i Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 46 flg.

2 Advokatenes erstatningsfonds delbegrunnelse for at detburde bli innført tvungen sikkerhetsstillelse i Ot.prp. nr. 7(1990–91) s. 46 flg.

3 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 47.


Oppgjørsformen ved sikkerhetsstillelse foradvokater vil bli regulert ved forskrift på tilsva-rende måte som for inkassovirksomhet ogeiendomsmegling. Så vel etter inkasso- someiendomsmeglerforskriftene kan skadelidtekreve dekning direkte fra sikkerhetsstillerenuten først å rette kravet mot skadevolderen.

Oppgjør under sikkerheten vil således ikkeforutsette at skadelidte først må søke dekninggjennom skadevolderen … .»4

Departementet så ikke grunn til å lovfeste et kravom ansvarsforsikring så lenge hensynet til skade-lidte allerede var betryggende ivaretatt ved etkrav om sikkerhet.5

I advokatforskriften kapittel 12 punkt 3.6 er detlikevel fastsatt en bestemmelse om at «advokatentil en hver tid skal være ansvarsforsikret moterstatningskrav som retter seg mot hans yrkesut-øvelse …». Bestemmelsen ble inntatt i de etiskereglene ved revisjon i 1991. Bestemmelsen påleg-ger advokaten å tegne ansvarsforsikring i tilleggtil den lovbestemte sikkerhetsstillelsen. Etterbestemmelsen i punkt 3.6 skal advokaten væreansvarsforsikret under hensyn til sin virksomhetsart og omfang. Størrelsen på forsikringen er ikkenærmere spesifisert i bestemmelsen. Av Advokat-foreningens kommentar til advokatforskriftenkapittel 12 punkt 3.6 kommer det frem at engrunndekning på samme beløp som sikkerhets-stillelsen, som er fem millioner kroner, i kombina-sjon med den lovpålagte sikkerhetsstillelsen,antas å være tilstrekkelig for vanlig advokatvirk-somhet.6 Videre fremgår det av Advokatforenin-gens kommentar at hvis advokaten driver «envirksomhet som ut fra oppdragets art og omfanginnebærer en risiko for å bli ansvarlig for størrebeløp enn det som gjelder for advokater flest, føl-ger det av pkt. 3.6 at advokaten må tegne ansvars-forsikring for et høyere beløp enn det som følgerav grunndekningen».7

Ifølge Advokatforeningens kommentar tiladvokatforskriften kapittel 12 punkt 3.6 kan skade-lidte få dekning enten gjennom ansvarsforsikrin-gen eller gjennom sikkerhetsstillelsen.8

I praksis er det en nær sammenheng mellomsikkerhetsstillelsen og ansvarsforsikringen. Ved

en erstatningssak kan skadelidte søke erstatningdirekte fra sikkerhetsstilleren, som hefter for detansvaret advokaten har pådratt seg. For utbetalin-ger under sikkerhetsstillelsen vil sikkerhetsstille-ren kunne kreve regress fra advokaten. Advoka-tens eksponering kan som nevnt dekkes ved atdet tegnes forsikring sammen med sikkerhets-stillelsen. Regressen fra sikkerhetsstilleren vil daenten kunne rettes mot advokatens underlig-gende ansvarsforsikring eller direkte mot advoka-ten. Ved at det tegnes ansvarsforsikring, vil advo-katen sikre sin egen formue, og sikkerhetsstille-ren vil oppnå en sikkerhet for refusjon av utbeta-linger under sikkerhetsstillelsen. Advokatforenin-gen antar at «[d]et er således neppe mulig å fåavtale om sikkerhetsstillelse uten at det tegnesprofesjonsansvarsforsikring for minimum detsamme beløpet. Ansvarsforsikringen dekker imid-lertid ikke alle krav man kan pådra seg som profe-sjonsutøver. Ved krav som dekkes av sikkerhets-stillelsen, men som faller utenfor forsikringensdekningsområde, vil sikkerhetsstiller kunne gjøreregress mot advokatens formue.»9

19.1.1 Nærmere om plikten til sikkerhets-stillelse

19.1.1.1 Sikkerhetens form

Advokatforskriften § 2-2 gir regler for sikkerhets-stillelsens form. Sikkerheten stilles ved at det hosTilsynsrådet deponeres en erklæring «fra et norskskadeforsikringsselskap eller annet norsk foretaksom nevnt i lov om finansieringsvirksomhet ogfinansinstitusjoner …», hvor forsikringsselskapetinnestår for oppfyllelsen av advokatens ansvaretter reglene i advokatforskriften, innenfor et til-strekkelig beløp, jf. advokatforskriften § 2-5, og påenkelte nærmere vilkår, jf. advokatforskriften § 2-6.

19.1.1.2 Hva sikkerheten dekker

Sikkerheten dekker erstatningsansvar som advo-katen pådrar seg ved utøvelsen av advokatvirk-somheten, jf. advokatforskriften § 2-3. Etter dom-stolloven § 222 første ledd første punktum dekkerikke sikkerheten ansvar som advokaten etterbestemmelse i eller i medhold av annen lov harstilt annen sikkerhet for.

Ansvar som advokaten har pådratt seg i forbin-delse med annen virksomhet enn advokatvirksom-heten, og ansvar som generelt skriver seg fra det

4 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 50 og 51.5 Ibid.6 Advokatforskriften med kommentarer finnes på Advokatfo-

reningens hjemmesider.7 Kommentarer til advokatforskriften kapittel 12 publisert på

Advokatforeningens hjemmesider.8 Ibid.

9 Hentet fra Advokatforeningens hjemmeside www.advokatforeningen.no.


å drive næringsvirksomhet, vil ikke være omfattet.Spørsmålet om grensene for advokatvirksomhetble behandlet i forarbeidene:

«Som eksempler på typisk advokatvirksomhetkan nevnes alminnelig rettsrådsvirksomhet ogopptreden som prosessfullmektig. Eien-domsmegling og inkassovirksomhet må ogsåregnes som advokatvirksomhet, se likevelnedenfor om sikkerhetsstillelse for eien-domsmeglere. Ansvar for forpliktelser som harsammenheng med at advokaten har utøvetvirksomhet som ikke er advokatvirksomhet,faller derimot utenfor. Som eksempel kan nev-nes forretningsvirksomhet av forskjellig art.Ansvar for alminnelige utgifter som følge avadvokatvirksomheten som for eksempel kon-torleie og lønninger faller også utenfor. Mangeadvokater sitter i styrer for aksjeselskaper ogandre selskaper m.m. Som styremedlemmer erde selskapets tillitsmenn, og styremedlems-funksjonen kan derfor ikke anses som en del avadvokatens «advokatvirksomhet». Det kanvære vanskelig å trekke den eksakte grense forhva som er advokatvirksomhet. Dette spørsmålmå i siste omgang avgjøres av domstolene».10

Sikkerheten omfatter ethvert erstatningsansvaradvokaten pådrar seg i sin advokatvirksomhet, ogansvarsgrunnlaget reguleres etter de alminneligeerstatningsrettslige regler for advokater, se punkt20.6.1.4, 20.6.1.5 og 20.6.2.3. Sikkerheten hefterfor både uaktsom og forsettlig skadeforvoldelse,og ved objektivt ansvar, både i og utenfor kon-trakt.

Etter advokatforskriften § 2-3 andre ledd dek-ker ikke sikkerheten deltakeransvar i ansvarligselskap for erstatningsansvar som selskapetpådrar seg ved advokatvirksomhet, når minst enav selskapets advokater er solidarisk ansvarligmed selskapet etter domstolloven § 232 første tilfjerde ledd. Regelen nedfelt i advokatforskriften§ 2-3 andre ledd samsvarer med departementetsforståelse av domstolloven § 222 første ledd andrepunktum. En naturlig tolkning av bestemmelsentilsier at sikkerheten ikke dekker deltakeransvarfor erstatningsansvar i ansvarlig selskap. Begrun-nelsen for en slik regel er at advokatens sikkerhetikke skal gå til dekning av et erstatningsansvarsom er oppstått under en kompanjongs utøvelseav advokatvirksomhet.

19.1.1.3 Hvilken sikkerhetsstiller som svarer

Advokatforskriften § 2-4 regulerer hvem som tilenhver tid svarer for sikkerhetsstillelsen til advo-katen, og hvilket dekningsprinsipp som gjelder.Utgangspunktet i første ledd er at den sikkerhets-stilleren som advokaten har når skadelidte frem-setter krav om erstatning, er ansvarlig overforskadelidte. Dette gjelder selv om tapet ble forårsa-ket mens advokaten hadde en annen sikkerhets-stiller. Etter bestemmelsens fjerde ledd er sikker-hetsstilleren på tidspunktet for den ansvarsbetin-gende handling solidarisk ansvarlig med den somer sikkerhetsstiller på tidspunktet kravet blirfremmet, men sistnevnte sikkerhetsstiller kankreve full regress hos den som var sikkerhets-stiller på skadetidspunktet.

Det fremgår av advokatforskriften § 2-4 tredjeledd at dersom advokaten ikke har en sikkerhets-stiller på det tidspunkt kravet fremsettes, svareradvokatens siste sikkerhetsstiller. Dette omfatterogså tilfeller der vedkommende har mistet bevil-lingen, jf. «Merknader til forskriftens enkeltebestemmelser» til § 2-4 vedlagt advokatforskrif-ten. Bestemmelsen må ses i sammenheng med§ 2-6 tredje ledd, hvor det fremgår at sikkerhets-stilleren hefter for ansvar advokaten pådrar seginntil tre måneder etter at Tilsynsrådet har fåttmelding om at sikkerheten er oppsagt eller bort-falt, og det ikke er stilt ny sikkerhet.

19.1.1.4 Sikkerhetens størrelse

En advokat må stille sikkerheten på minst femmillioner kroner, jf. advokatforskriften § 2-5 førsteledd. Beløpet gjelder for hele den perioden sikker-heten er stilt for. Etter advokatforskriften § 2-5sjette ledd må sikkerheten til enhver tid tilfreds-stille kravene i § 2-5, slik at det kan være påkrevdfor advokaten å «fylle opp» sikkerheten, dersomdeler av sikkerhetsstillelsen har gått til dekning avskadelidtes krav i løpet av perioden.

Advokatfullmektiger skal ikke stille egen sik-kerhet, men advokaten som har en eller flere full-mektiger autorisert for seg, må stille forhøyet sik-kerhet på tre millioner kroner, jf. advokatforskrif-ten § 2-5 andre ledd.

Det gjelder egne regler om tilleggssikkerhetfor advokatselskap som driver inkassovirksomhet,jf. advokatforskriften § 2-5 tredje ledd.

Tilsynsrådet kan i enkelte tilfeller kreve at detstilles høyere sikkerhet, jf. advokatforskriften § 2-5 fjerde ledd. Dette kan for eksempel være tilfellethvis antallet advokatfullmektiger er uforholds-messig stort i forhold til antallet advokater de er10 Ot.prp. nr. 7 (1990–91) s. 51.


autorisert for. Det kan også være aktuelt å krevehøyere sikkerhet hvis Tilsynsrådet er kjent medat advokaten har vaklende økonomi eller stortskadepotensial.

Etter advokatforskriften § 2-5 femte ledd kandet avtales at sikkerhetsstillerens ansvar overforskadelidte begrenses ved avtale til minimum tomillioner kroner per skadelidte. Bestemmelsenregulerer ikke advokatens adgang til å avtaleansvarsbegrensninger med klienten. Dersomadvokaten har avtalt ansvarsbegrensning med kli-enten, vil sikkerhetsstilleren kunne påberope segdenne ansvarsbegrensningen, jf. advokatforskrif-ten § 2-6 andre ledd.

19.1.2 Nærmere krav til sikkerheten

Advokatforskriften § 2-6 stiller nærmere krav tilsikkerheten. Etter første ledd skal de skadelidteha adgang til å kreve sikkerhetsstilleren direkte,uten først å rette krav mot advokaten. Etter andreledd kan sikkerhetsstilleren ikke gjøre gjeldendeandre innsigelser overfor skadelidte enn de innsi-gelser advokaten selv har i forholdet til skadelidte.Sikkerhetsstilleren kan med andre ord fremmesom innsigelse at det ikke er ansvarsgrunnlagfordi advokaten ikke har opptrådt uaktsomt, menikke at sikkerhetsstilleren ikke hefter fordi sikker-heten ikke er gyldig på grunn av forholdet mellomadvokaten og sikkerhetsstilleren. Tredje ledd fast-setter at Tilsynsrådet for advokatvirksomhet skalvarsles ved bortfall av sikkerheten. Bortfall av sik-kerheten er ikke virksomt i forhold til skadelidtefør tre måneder etter at Tilsynsrådet for advokat-virksomhet mottok melding om bortfallet. Fjerdeledd bestemmer at sikkerhetsstilleren ikke kanpåberope overfor skadelidte at det er foretatt utbe-talinger som reduserer sikkerhetens størrelsemed mindre Tilsynsrådet for advokatvirksomheter varslet om utbetalingen senest samtidig somden ble foretatt. Bestemmelsen sikrer at Tilsyns-rådet for advokatvirksomhet varsles i de tilfellerder det må påses at advokaten på ny bringer sik-kerheten i samsvar med forskriften, jf. advokatfor-skriften § 2-5 sjette ledd.

Sikkerhetens størrelse kan variere over tid, jf.advokatforskriften § 2-5. Når det gjelder denenkelte skadelidte, er det i utgangspunktet sikker-hetens størrelse på det tidspunkt vedkommendefremsetter sitt erstatningskrav, som er avgjørendedersom sikkerheten ikke gir full dekning. Advo-katforskriften § 2-6 siste ledd regulerer den situa-sjon at sikkerhetsstilleren påberoper seg sikker-hetens størrelse overfor flere skadelidte. Det

vises i denne sammenheng til merknadene tilinkassoforskriften § 3-5 i vedlegg 3 til inkassofor-skriften, hvor tilsvarende spørsmål er utdypet.11

19.1.3 Plikt for andre enn advokater til å stille sikkerhet

I advokatforskriften kapittel 2 delkapittel II er detbestemmelser om plikt for andre enn advokater tilå stille sikkerhet. Delkapittel II inneholder reglerom sikkerhetsstillelse for personer som på vegneav advokatselskaper utøver slik virksomhet somadvokatbevilling gir rett til å drive, men i medholdav annet enn advokatbevilling (advokatforskriften§ 2-7), og om sikkerhetsstillelse for andre ennadvokater som har adgang til å drive visse formerfor rettshjelpsvirksomhet (advokatforskriften § 2-8).Reglene i advokatforskriften § 2-1 til § 2-6 gjeldersom utgangspunkt tilsvarende for disse så langtde passer, jf. advokatforskriften § 2-7 siste ledd og§ 2-8 siste ledd.

Advokatforskriften § 2-7 regulerer plikten til åstille sikkerhet for andre, det vil si personer utenadvokatbevilling, som utøver virksomhet på vegneav et advokatselskap. Det gjelder en plikt til å stillesikkerhet når personene utøver slik virksomhetsom en advokatbevilling ellers gir rett til å drive,jf. domstolloven § 231 første ledd andre og tredjepunktum. Slik virksomhet kan utøves på selska-pets vegne av personer som ikke er advokater, jf.domstolloven § 231 femte ledd andre punktum.Vedkommende skal stille sikkerhet etter desamme regler og med de samme beløp som advo-kater. I domstolloven § 231 femte ledd tredjepunktum er det forskriftshjemmel til å reguleresikkerhetsstillelsen.

Etter advokatforskriften § 2-8 skal andre retts-hjelpere enn advokater, det vil si rettshjelpere imedhold av domstolloven § 218 andre ledd nr. 1,3, 4 eller 5, stille en sikkerhet på minst tre millio-ner kroner. I domstolloven § 219 første ledd gisforskriftshjemmel til å regulere sikkerhetsstil-lelse.

Justiskomiteen har i Innst. O. nr. 50 (1990–91)s. 5 uttalt at det må stilles samme krav til sikker-hetsstillelse overfor dem som skal drive retts-hjelpsvirksomhet av et visst omfang, som overforadvokater. Etter advokatforskriften § 2-8 skal densom vil drive slik virksomhet, stille sikkerhet etterde samme regler som gjelder for advokater.

11 Se Rundskriv G-106/89 om inkassoloven og inkassofor-skriften 17. juli 1989 s. 95 flg.


19.1.4 Sikkerhetsstillerens opplysningsplikt overfor Tilsynsrådet

Tilsynsrådet kan, når det har oppstått et forholdav disiplinær- eller tilsynsmessig karakter, kreveopplysninger fra sikkerhetsstilleren om erstat-ningskrav som er fremsatt under en advokats ellerrettshjelpers sikkerhetsstillelse, jf. advokatfor-skriften § 2-11. Sikkerhetsstilleren har imidlertidogså en selvstendig plikt til å varsle Tilsynsrådetom forhold av disiplinær- eller tilsynsmessigkarakter etter advokatforskriften § 2-10, uten atdet foreligger et krav om utlevering av opplysnin-ger fra Tilsynsrådet. Etter forskriftsbestemmelsenskal varselet inngis snarest mulig, og senest innenen måned regnet fra datoen da kravet ble mottatt.

19.1.5 Ansvarsforsikring og sikkerhets-stillelse for andre profesjoner

19.1.5.1 Revisjon

Etter revisorloven § 3-7 første ledd nr. 4 skalansvarlig revisor stille sikkerhet for mulig erstat-ningsansvar for skade som er voldt forsettlig elleruaktsomt under utførelsen av revisjonsoppdraget,jf. revisorloven kapittel 8. Det følger av revisorfor-skriften § 3-3 at sikkerheten skal være på minstfem millioner kroner. Finanstilsynet kanbestemme at sikkerheten skal være høyere, jf.andre ledd. Av tredje ledd følger at dersom detforetas utbetaling under sikkerheten, så har revi-soren plikt til å få brakt sikkerheten opp til mini-mumskravet innen en måned. Det er ikke fastsattnoen plikt til å ha ansvarsforsikring.

I 2009 fremmet Finanstilsynet forslag om atkravet til sikkerhetsstillelse for revisorer bleendret til et krav om ansvarsforsikring. Forsikrin-gen er foreslått å dekke revisorers ansvar etterrevisorloven kapittel 8, herunder også forsettligeog grovt uaktsomme handlinger. Forsikringenskal dekke inntil fem millioner kroner per skade-tilfelle.

Bakgrunnen for forslaget er at sikkerhetsstil-lelse etter dagens regler er uforholdsmessig kost-bart sammenlignet med en forsikringsordning.Samtidig antas det at skadelidte dekningsmulighe-ter ikke nevneverdig endret i en ordning medkrav om ansvarsforsikring. Utvalget har fått opp-lyst at forslaget fortsatt er under utredning.

19.1.5.2 Eiendomsmekling

Eiendomsmeglingsloven § 2-7 krever at « [f]ore-tak og advokat som driver eiendomsmegling, jf.

§ 2-1, må ha forsikring som dekker det ansvar dekan pådra seg under utøvelse av eiendomsmeg-lingsvirksomheten». Forskrift om eiendomsmeg-ling § 2-2 fastsetter at sikkerheten skal være på 30millioner kroner. Ansvaret kan begrenses vedavtale, men ikke til mindre enn ti millioner kronerper skadetilfelle. Ellers tilsvarer ordningen denman har i revisorforskriften § 3-3. Det vises tilkommentarer om denne over.

19.1.5.3 Forsikringsmekling

Lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidlingfastsetter et krav om ansvarsforsikring for profe-sjonsansvar og underslag av klientmidler, jf. § 4-2første og andre ledd. Ansvarsforsikringens stør-relse fastsettes av departementet og er for tiden 1250 600 euro per skadetilfelle, jf. forskrift om for-sikringsformidling § 2-1. Det er fastsatt høyereminstebeløp for foretak med flere forsikringsfor-midlere. Forsikringen som dekker underslag avklientmidler, skal dekke minst 75 prosent av detgjennomsnittlige innestående på klientkonto iløpet av siste år, jf. forskriften § 2-2. Finanstilsynetkan i enkelttilfeller bestemme at både ansvarsfor-sikringen og forsikringen mot underslag skalvære høyere enn minimumsbeløpene.

19.1.5.4 Inkasso

En person som driver inkassovirksomhet ved«ervervsmessig og stadig inndriving av forfaltepengekrav for andre», må stille sikkerhet, jf.inkassoloven § 29. Sikkerheten skal alltid væreminimum to og en halv millioner kroner. Ut overdette er det krav om at sikkerheten skal tilsvareen førtiendedel av fordringsmassen og minst til-svare det dobbelte av summen av innkasserte,ikke utbetalte midler og andre midler som tilhørerklienter, jf. inkassoforskriften § 3-4.

19.1.5.5 Verdipapirhandel (aksjemeklere)

For aksjemeklere gjelder det ikke krav til ansvars-forsikring eller sikkerhet, men lov 29. juni 2007nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandel-loven) § 9-12 stiller krav om at verdipapirforetakskal være medlem av Verdipapirforetakenes sik-ringsfond. Sikringsfondet skal sikre at medlem-menes kunder får dekket krav som skyldes med-lemmenes behandling av kunders midler og finan-sielle instrumenter når medlemmet mangler øko-nomisk evne til å dekke kravet selv. Fondet finan-sieres av medlemmene.



19.2.1 Grunnleggende betraktninger

Sikkerhetsstillelse og forsikring skal i førsterekke sørge for at klienter ikke lider økonomisktap som følge av advokatens klanderverdigehandlinger. Et forslag om en nyordning må fullt utivareta hensynet til klienten. Etter utvalgets syn erdet imidlertid også viktig å ivareta hensynet tiladvokatene. Uaktsomhetsnormen under profe-sjonsansvaret er streng, og selv den beste kankomme til å gjøre erstatningsbetingende feil. Ettyngende erstatningsansvar kan svekke advoka-tens økonomi. Hvis en advokat ikke har god ogordnet økonomi, kan det kan virke inn på advoka-tens uavhengighet; behovet for å tjene penger kanmedføre at advokaten setter sine egne interesserforan klientens. Erfaring viser også at dårlig øko-nomi øker faren for at advokaten forgriper seg påklientmidler.

Ordningen bør utformes slik at man får mestmulig sikkerhet for klienter og advokater forminst mulig kostnader. Dette forutsetter at forsla-get blant annet tar hensyn til konsesjons- og kapi-talkrav og til andre rammebetingelser i for-sikringsbransjen.

19.2.2 Forenkling av dagens system

Utvalget mener systemet med sikkerhetsstillelseog ansvarsforsikring bør forenkles. Dagens ord-ning medfører betydelig administrasjon og risikofor feil. Sikkerhetsstillelsen og ansvarsforsikrin-gen dekker dessuten langt på vei den samme risi-koen. Som nevnt under fremstillingen av gjel-dende rett over, antar Advokatforeningen at advo-katene må tegne ansvarsforsikring for at god-kjente sikkerhetsstillere skal være villig til å stillesikkerhet. I så fall kommer advokatene i praksisikke utenom å måtte tegne ansvarsforsikring.Utvalget forslår derfor at kravet om sikkerhets-stillelse fjernes og at kravet om ansvarsforsikringvidereføres. For ikke å svekke vernet av klien-tene, må ansvarsforsikringen utvides til ogsådekke forsettlig voldt skade, for eksempel under-slag av klientmidler. Utvalget foreslår derfor at alterstatningsansvar, både forsettlig og uaktsomtvoldt, skal være dekket av en tvungen ansvarsfor-sikring.

19.2.3 Kollektiv ansvarsforsikring

Utvalget foreslår at det innføres en kollektivansvarsforsikring som alle advokater og for-

sikringspliktige advokatvirksomheter automatisker omfattet. Ordningen bør administreres avAdvokatsamfunnet.

Det kan anføres betenkeligheter ved å innføreen tvungen ordning på et område hvor det ermulig for advokatene å skaffe forsikring på egenhånd – og hvor noen advokater kanskje ville haforetrukket en slik løsning. Utvalget antar imidler-tid at fordelene ved en kollektiv forsikringsord-ning veier opp for disse betenkelighetene. En kol-lektiv ordning vil utjevne risikoen for forsikrings-giverne og dermed føre til rimeligere premie. Rik-tignok kunne denne fordelen ha vært oppnåddmed en frivillig løsning, ved at Advokatsamfunnet,kunne ha fremforhandlet og tilbudt en frivillig kol-lektiv forsikring på samme måte som Advokatfore-ningen gjør i dag. Når utvalget likevel har kommettil at en tvungen kollektiv ordning er å foretrekke,er det fordi en kollektiv ordning beskytter klien-tene bedre. Alle advokater og forsikringspliktigevirksomheter bør være automatisk omfattet avordningen, slik at det ikke kan oppstå perioderuten forsikringsdekning. Det foreslås at den kol-lektive ansvarsforsikringen gjelder for et minste-beløp, jf. nedenfor. Ut over dette minstebeløpet viladvokatene kunne velge å tegne forsikring hvorde ønsker. Utvalget viser også til at den svenskekollektive forsikringsordningen synes å fungeregodt og gi rimelig premie for advokatene. Ordnin-gen er nærmere beskrevet i fremstillingen avsvensk rett i punkt 7.10.

Løsningen som utvalget foreslår, innebærer atAdvokatsamfunnet er forsikringstaker som tegneren kollektiv ansvarsforsikring for alle forsikrings-pliktige advokater og forsikringspliktige advokat-virksomheter. Advokatene og virksomhetene blirde sikrede. Advokatsamfunnet forhandler fremforsikringsvilkårene, som må være i tråd medloven og eventuelle andre krav fastsatt i forskrift.Utvalget antar at forsikringsvilkårene for den kol-lektive forsikringsordningen er av en slik viktig-het at vilkårene bør behandles av Advokatstyret.Advokatstyret kan også på annen måte fastsetterammer og forutsetninger for forsikringen.

19.2.4 Hvem bør ha forsikring?

Utvalget har vurdert om alle advokater bør væreomfattet av den kollektive ordningen, eller om deter grunn til å unnta noen.

Alle advokater som yter tjenester utad, uansettom det er som advokat i advokatforetak, intern-advokat eller organisasjonsadvokat, må væreansvarsforsikret gjennom den kollektive ordnin-gen. Forsikringspliktens primære formål er å


beskytte den eksterne klienten. Begår advokatenfeil, skal klienten vite at det finnes en ansvarsfor-sikring som dekker tapet. Om klienten får tapetdekket, bør ikke bero på om den enkelte ansvar-lige advokat eller dennes arbeidsgiver har midler.

For internadvokater som yter tjenester bare tilsin arbeidsgiver, er ikke forsikringsplikten likeopplagt. Det er hensynet til klientene som er denprimære begrunnelsen for den lovpålagte forsik-ringen. For internadvokatene er det i utgangs-punktet arbeidsgiveren selv som er klienten, ogsom er den nærmeste til å vurdere om det erbehov for ansvarsforsikring. For arbeidsgiverenkan det også være naturlig å ha en samlet ansvars-forsikring for feil fra alle grupper av ansatte, ogdermed kan det være mindre naturlig at advoka-ten er forsikret gjennom den kollektive ordnin-gen. Som nevnt ovenfor, skal den tvungneansvarsforsikringen også hindre at advokatenkommer i erstatningsansvar med beløp som erødeleggende for advokatens privatøkonomi, fordidårlig økonomi kan føre til at advokaten settersine egne interesser foran klientens. Når advoka-ten er ansatt hos klienten, blir ikke dette hensynetlike relevant, blant annet fordi det ikke faktureresfor arbeidet.

På den annen side ville det for den ansatteinternadvokaten ligge en beskyttelse i at det er enforsikring som dekker ansvar for feil overforarbeidsgiveren. Utvalget foreslår dessuten atinternadvokater kan yte advokattjenester til andrejuridiske personer enn arbeidsgiveren. Hvis detetableres forsikringsplikt for internadvokatene vileventuelt ansvar overfor andre enn arbeidsgive-ren også være dekket av ansvarsforsikringen.

Internadvokater i det private kan yte bistand tilforetak i konsern med arbeidsgiveren. Konsern-selskaper er selvstendige juridiske personer.Flere steder i lovverket forutsettes det at konsern-selskaper opptrer med armlengdes avstand, detvil si som uavhengige selskaper. Problemstillin-gene kan illustreres med følgende eksempel:Advokaten er ansatt i konsernselskap A. Mottakerav advokatbistanden er konsernselskap B. Sel-skap B er i en økonomisk vanskelig situasjon.Advokaten gjør en erstatningsbetingende feil sompåfører konsernselskap B et tap. Både advokaten,gjennom det personlige profesjonsansvaret, ogkonsernselskap A, gjennom arbeidsgiveransvaret,er ansvarlig overfor B. Å unnlate å innkreve etslikt erstatningskrav av A, kan innebære en for-muesforskyvning mellom A og B som forutsetterat det er adgang til å gi konsernbidrag, jf. all-mennaksjeloven § 8-5 og aksjeloven § 8-5. Av hen-syn til tredjepersoner, for eksempel B’s kreditorer,

kan det også være spørsmål om B kan la være åkreve tapet dekket av advokaten. En ansvarsfor-sikring vil sikre at konsernselskap B som mottartjenesten, får dekning for eventuelle erstatnings-betingende feil fra advokatens side, og vil ogsåbeskytte både konsernselskap A og advokaten.

Internadvokater i det offentlige kan yte juri-diske tjenester til andre offentlige virksomhetersom samarbeider med arbeidsgiveren. Mellomoffentlige organer kan det oppstå tilsvarende pro-blemstillinger som mellom private rettssubjekter.

Etter utvalgets lovforslag er det også enbegrenset adgang for internadvokater til å ytebistand til helt eksterne klienter, se nærmere omdette i kapittel 14 om organisering av advokatvirk-somhet. Hvis internadvokaten en sjelden gangyter tjenester til eksterne, kan det være lett åglemme å tegne ansvarsforsikring for oppdraget.For å ivareta eksterne klienter i disse tilfellene,bør internadvokatene ha ansvarsforsikring, jf.avsnittet over.

Utvalget har på denne bakgrunn kommet til atinternadvokater bør være forsikret i den kollek-tive ansvarsforsikringen. Utvalget ser det ogsåsom en stor fordel å ha like regler for alle advoka-ter. Det vil lette administrasjonen av forsikrings-ordningen hvis alle advokater er omfattet, fordiman unngår skjønnsmessige spørsmål om hvilkenvirksomhet som er forsikringspliktig, og hvilkensom ikke er det.

Utvalget foreslår imidlertid at det gjøres unn-tak for internadvokater i staten. Staten er selvas-surandør, og det må forutsettes at staten påtar segplikten til å dekke internadvokatenes ansvar påsamme måte som om advokatene hadde værtomfattet av den kollektive forsikringsordningen.Utvalget foreslår ikke unntak for andre offentligeadvokater, men legger til grunn at det kan gjøresunntak i forskrift hvis det senere skulle vise seg åvære hensiktsmessig. Forutsetningen må være atden offentlige arbeidsgiveren påtar seg å dekkeansvaret på samme måte som den kollektive for-sikringsordningen ville ha gjort. På den måten vilbåde skadelidte og advokaten være beskyttet selvom advokaten ikke er underlagt den lovpålagtekollektive ordningen.

Utvalget har videre vurdert om det i tillegg tilen forsikringsplikt for den enkelte advokat, børvære en plikt for advokatforetak og andre virksom-heter som har ansatt advokater som yter advo-kattjenester utad, til å være omfattet av den kollek-tive ansvarsforsikringen. Etter utvalgets lovforslager det slik at all advokatvirksomhet som ytes tileksterne klienter, skal ytes av en advokat elleradvokatfullmektig med en advokat som prinsipal.


Hvis både advokaten og virksomheten som advo-katen yter bistand fra, er forsikret for det sammeerstatningsansvaret, vil det innebære en form fordobbeltforsikring. Imidlertid vil klientene habehov for å være sikret økonomisk kompensasjonogså i tilfeller der det begås erstatningsbetin-gende feil som ikke kan henføres til en eller flereadvokater. Kumulative eller anonyme erstatnings-betingende feil i advokatvirksomheten og erstat-ningsbetingende feil begått av andre ansatte ennadvokaten, må være dekket av den kollektive for-sikringen. Utvalget har derfor kommet til at ogsådet advokatforetaket eller den virksomheten advo-katen yter bistand på vegne av, bør være omfattetav den kollektive ansvarsforsikringen.

Advokatens hjelpere som ikke faller inn undervirksomhetens arbeidsgiveransvar, jf. skadeser-statningsloven § 2-1, kan også begå feil som vol-der tap for klientene. Hvis disse hjelpernes ytelseer omfattet av advokatens leveranse, det vil si athjelperen er en kontaktsmedhjelper hvis ytelseadvokaten hefter for overfor klienten, bør advoka-tens forsikring også dekke tap som kan føres tilbake til erstatningsbetingende forhold i hjelpe-rens arbeid. Ellers bør forsikringsplikten ikkeomfatte slike eksterne hjelperes arbeid, med min-dre advokaten har utvist uaktsomhet, for eksem-pel i valget av hjelper eller ved mangelfulleinstrukser til hjelperen. I så fall vil klienten kunnekreve et eventuelt tap dekket under den kollektiveansvarsforsikringen til advokaten.

Spørsmålet om krav til forsikring for andreenn advokater som yter rettslig bistand, er vur-dert i punkt 28.4.

19.2.5 Ansvarsforsikringens størrelse

Den generelle samfunnsutviklingen går i retningav at det rettssøkende publikum har mer penger. Itillegg er det tidvis svært store verdier involvert iadvokaters rådgivning. En konsekvens av dette erat uaktsom sakshåndtering fra en advokats sidekan gi større tap enn tidligere. Utvalget foreslårderfor en viss økning av kravet til minimum for-sikringssum i forhold til dagens nivå. Videremener utvalget at det er grunn til å sørge for enautomatisk justering av forsikringssummen, ogforeslår derfor å knytte minimumsbeløpet til fol-ketrygdens grunnbeløp, G. Hvis minimumssum-men settes til 100 G, utgjør forsikringssummen 8837 000 kroner per 1. mai 2014.12

Advokatforeningen har opplyst at gjennom-snittlig utbetaling ved forsikringstilfeller som dek-kes av den individuelle forsikringsordningen som

administreres av Advokatforeningen i perioden2004–2012, var cirka 142 000 kroner.13 Tilsva-rende tall for utbetalinger under sikkerhetsstillel-sen er opplyst å være cirka 323 000 kroner. Det eropplyst at bare to saker i løpet av perioden endtemed utbetalinger på over ti millioner kroner. Tal-lene gjelder ikke krav mot firmaer, hvor det erfærre krav, men høyere beløp. Disse forsikrin-gene er tegnet i forskjellige forsikringsselskaperog det finnes, så vidt utvalget vet, ingen samletoversikt over disse utbetalingene.

Tallene viser at et minimumsbeløp på 100 G vilgi skadelidte full dekning i de aller fleste tilfellersom i dag er dekket av Advokatforeningens ord-ning. Overskytende krav kan skadelidte rette motden ansvarlige advokaten personlig eller krevedekket av en eventuell tilleggsforsikring, jf.nedenfor.

Utvalgets forslag legger opp til at minimums-beløpet bør gjelde per skadetilfelle. Hva som skalanses som ett skadetilfelle, må vurderes ut fra omdet er nærhet i tid og sak mellom skadene. Nor-malt vil alle skader som skyldes samme begiven-het, bli ansett som ett skadetilfelle. Hvis et testa-ment blir ugyldig fordi advokaten har oversettformkrav, kan flere potensielle arvinger gå glippav arv. Dette bør likevel bli ansett som ett skadetil-felle, fordi det er samme utløsende årsak fortapene. At minimumsbeløpet gjelder per skadetil-felle, medfører at klientene ikke risikerer å måttedele forsikringssummen med skadelidte i andreskadetilfeller, slik som tilfellet er for sikkerhetensom må stilles etter gjeldende rett.

Minimumsbeløpet foreslås å gjelde uavhengigav om advokaten har ansatt advokatfullmektiger.Utvalget foreslår altså ikke å videreføre kravet omøkt sikkerhet hvis advokaten har fullmektiger.Når minstekravet til forsikringssum foreslås ågjelde per skade, er det ikke samme behov forekstra sikkerhet for den risikoen advokatfullmek-tigen representerer.

Samlet sett innebærer forslaget om å øke for-sikringssummen, og om at den skal gjelde perskadetilfelle, en styrking av forsikringsordningenfor klientene. Utvalget har vurdert om det børvære en årlig totalbegrensning på forsikringsutbe-talinger, enten for en enkelt advokat eller for utbe-

12 Folketrygdens grunnbeløp er fastsatt til 88 370 kroner i2014, jf. forskrift 23. mai 2014 om grunnbeløp, regulerings-faktorer mv. § 1.

13 Presentasjon for Advokatlovutvalget, av Elisabeth Wille,Advokatforeningen og Cato Aamodt, Lockton CompaniesAS, publisert på advokatlovutvalgets hjemmeside,www.advokatlovutvalget.no.


talinger i den kollektive ordningen som helhet. Enslik begrensning vil innebære en viss svekkelse avklientenes sikkerhet for å få dekket tap. På denannen side vil det kunne gi besparelser i premien.Utvalget har ikke foreslått en slik begrensning,ettersom antallet advokater som vil være omfattetav den kollektive ordningen, i seg selv vil utjevnerisikoen for forsikringsgiverne. Det bør dermedvære mindre behov for en årlig totalbegrensningfor å begrense premiekostnaden. Hvis denne for-utsetningen skulle vise seg å være feil, menerutvalget at det i så fall bør foreslås at det innføreset maksimalbeløp for utbetalinger i den kollektiveordningen som helhet, ettersom det vil gi best sik-kerhet for klientene.

Etter dagens regelverk må advokaten ha enansvarsforsikring som er tilpasset advokatvirk-somhetens art og omfang. For eksempel bør for-sikringssummen være høy hvis det er store beløpsom står på spill hvis advokaten skulle gjøreerstatningsbetingende feil. Utvalget har vurdertom denne løsningen bør videreføres. Dersomminimumsbeløpet heves, som foreslått, vil detvære færre forsikringstilfeller som kommer overterskelen for minimumsbeløpet. Videre antarutvalget at advokatforetak og andre virksomhetersom driver advokatvirksomhet som det er knyttetstor risiko til, vil ha en egeninteresse i å tegne sup-plerende forsikring, og at dette i stor utstrekningvil bli gjort. Dette tilsier at det er mindre behov foren lovpålagt ordning med tilleggsforsikring. Utval-get viser også til at behovet for forsikring kanvære svært individuelt; blant annet må behovetses i sammenheng med eventuelle ansvarsbe-grensninger som avtales med klientene i medholdav lovforslaget § 40 fjerde ledd. Samtidig vil detvære en meget krevende tilsynsoppgave å vur-dere den enkelte virksomhets behov for tilleggs-forsikring.

På den annen side tilsier hensynet til skade-lidte at loven krever ansvarsforsikring ut fra denrisikoen advokatvirksomheten innebærer. Ogsåhensynet til den advokaten og virksomheten somkan bli ansvarlig, tilsier at det pålegges en plikt tilå tegne høyere ansvarsforsikring der eksponerin-gen er stor. Blant annet i Sverige er det stilt kravom at advokater må ha ansvarsforsikring tilpassetvirksomheten. Se fremstillingen av svensk rett ipunkt 7.10. Utvalget har derfor blitt stående ved åforeslå en plikt for advokater, advokatforetak ogandre virksomheter som er forsikringspliktige, tilå tegne forsikring for en høyere forsikringssumenn minimumsbeløpet, der advokatvirksomhetensart og størrelse tilsier det.

Utvalget har også vurdert en alternativ modell,hvor det settes et langt høyere minimumsbeløp,for eksempel 100 millioner kroner, men der pre-miebeløpet for den enkelte advokat variereravhengig av hvilken risiko vedkommende advo-katvirksomhet representerer. For eksempelkunne premieberegningen være knyttet til advo-katens eller virksomhetens omsetning, se punkt20.8 om slik fordeling. Ansvaret for forsettlig voldtskade kunne begrenses til et lavere beløp. En slikmodell ville antakelig gjøre behovet for tilleggsfor-sikringer mindre. Ordningen ville innebære ethelt nytt forsikringsnivå, med konsekvenser blantannet for forsikringspremien og avsetninger i for-sikringsselskapene. Utvalget går ikke inn for enså drastisk omlegging av forsikringssystemet idenne omgang, men peker på at dette er en mulig-het hvis det i fremtiden skulle vise seg at den fore-slåtte ordningen blir utilstrekkelig.

19.2.6 Hvilket ansvar skal være dekket av forsikringen?

Forsikringen bør dekke ethvert erstatningsansvarfor skade som advokaten pådrar seg i sin advokat-virksomhet, uansett om skaden er voldt ved sim-pel eller grov uaktsomhet, eller ved forsett, ellerom ansvaret beror på objektivt ansvar.

Etter utvalgets forslag skal altså skadelidte hakrav på å få dekket skade som er voldt forsettlig avsikrede. Sikrede er imidlertid ikke forsikret motdenne typen skadeforvoldelse. Hvis selskapet mådekke et krav som er voldt forsettlig, vil det haregresskrav mot advokaten. Har advokaten dek-ket kravet, kan han eller hun ikke kreve beløpettilbake fra forsikringen. Etter utvalgets forslag erdet er med andre ord bare klientens økonomiskeinteresse som beskyttes av ansvarsforsikringenved forsettlig voldt skade. At skadelidtes krav ikkekan avskjæres ved henvisning til lov 16. juni 1989nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtalelo-ven) § 4-9, følger av at selskapet i tvungen ansvars-forsikring ikke kan gjøre gjeldende forsikrings-rettslige innsigelser mot skadelidte, jf. også for-sikringsavtaleloven § 7-7 andre ledd.

Forsikringen bør dekke ansvar i og utenforkontrakt, men skal ikke dekke kontraktsoppfyllel-sesforpliktelsen alene. Ansvar for å tilbakeføresalær, godtgjørelse eller provisjon trenger derforikke vært omfattet av forsikringsdekningen. Deter i tilfellene der det foreligger et ansvarsgrunnlagog et tap som er forårsaket av den ansvarsbetin-gende handlingen eller unnlatelsen, at tapet skalvære dekket av den lovpålagte ansvarsforsikrin-


gen. Om disse vilkårene er oppfylt, beror påalminnelig erstatningsrett.

Det er bare ansvar knyttet til advokatvirksom-het, slik dette er definert i lovforslaget § 3, somskal være dekket. Dette innebærer for eksempelat ansvar som en advokat pådrar seg i egenskap avå være styremedlem, ikke er dekket av den kollek-tive forsikringsordningen i Advokatsamfunnet.Der det er andre særlige ansvarsforsikringer ellersikkerhetsstillelse for en virksomhet, bør den kol-lektive ansvarsforsikringen i Advokatsamfunnetikke dekke forholdet, selv om aktiviteten regnessom advokatvirksomhet etter lovforslaget § 3.Dette gjelder for eksempel for bostyrer/bobesty-rere, jf. blant annet konkursloven § 87, og eien-domsmeklere, jf. eiendomsmeglingsloven § 2-7.Man kunne tenke seg at den kollektive forsikrin-gen kom som et supplement, hvis den øvrige lov-pålagte forsikringen eller sikkerhetsstillelsen ikkedekket hele kravet fra en skadelidende klient.Utvalget forutsetter imidlertid at behovet for sik-kerhet eller forsikringsdekning er grundig vur-dert for hvert enkelt felt. Hvis den kollektive ord-ningen skulle supplert reguleringene for for-sikringsordninger på andre områder, ville det irealiteten innebære en utvidelse av forsikrings-plikten på særområdene. Utvalget ønsker ikke åforeslå en slik utvidelse uten nærmere vurderin-ger. Det ligger etter utvalgets syn utenfor manda-tet å gå inn i forsikringsplikten og sikkerhetsstil-lelsen på disse områdene.

Utvalget foreslår at det kan gis forskrifter somtrekker de nærmere grensene for hva som er dek-ket av forsikringen.

19.2.7 Regress og egenandel

Utvalget foreslår at det kan bestemmes en egen-andel for advokaten på maksimalt en prosent avforsikringssummen. For øvrig bør forsikringssel-skapet kunne kreve regress hos advokaten barefor erstatningsutbetalinger der skaden er voldtforsettlig. Som nevnt innledningsvis, har ansvars-forsikringen som formål å beskytte ikke bare kli-enten mot økonomisk tap, men også å beskytteadvokaten. Med en vid regressadgang for selska-pet blir beskyttelsen av advokaten svakere.

Utvalget foreslår ikke å regulere forsikrings-selskapets adgang til å kreve regress når det erandre enn advokaten eller virksomheten advoka-ten yter bistand fra, som har voldt tap forsettlig.Det kan for eksempel tenkes at en advokat somforsettlig har underslått klientmidler, overførerpengene til advokatforetaket eller et familiemed-lem. Er det tale om en straffbar handling og det

reises straffesak, vil det kunne besluttes inndrag-ning overfor den som besitter pengene, i medholdav straffeloven 2005 § 72 første ledd jf. § 67. Detfremgår ikke uttrykkelig av straffeloven 2005 § 75at inndragning kan skje til fordel for forsikrings-selskap med regresskrav, men utvalget antar atforsikringsselskapets regresskrav i slike tilfellervil kunne anses som «erstatningskrav fra den ska-delidte» etter straffeloven 2005 § 75 andre ledd. Iså fall kan retten bestemme at det inndratte skalanvendes til dekning for regresskravet.

Spørsmålet om regressadgang overfor andreenn advokaten uten at det er tale om strafferettsliginndragning, må løses etter bakgrunnsretten.Hvorvidt et forsikringsselskap kan kreve regresshos andre enn advokaten som har dratt fordel avadvokatens forsettlig påførte tap, må dermedløses etter berikelsesbetraktninger og alminne-lige regler om regress.

19.2.8 Fordeling av kostnadene ved den kollektive ordningen

Kostnadene ved forsikringen, både kostnaden vedå tegne forsikringen og kostnadene ved å adminis-trere ordningen, herunder fremforhandle for-sikringsvilkårene med videre, bør dekkes av advo-katene som inngår i ordningen.

Utvalget har drøftet hvilke prinsipper som børligge til grunn for fordelingen av kostnadene. Detenkleste ville være at kostnadene fordeles likt påalle advokater, og at advokatforetak og andre virk-somheter med forsikringsplikt ikke betaler egenandel, men at deres andel anses dekket gjennombetalingen for advokatene som arbeider i virksom-heten. På den annen side vil en slik fordelingsmo-dell antakelig favorisere de virksomhetene somdet er mest risiko knyttet til. En slik løsning vilogså favorisere virksomheter som har flest full-mektiger. Etter utvalgets lovforslag har ikke advo-katfullmektigene forsikringsplikt. Fullmektigenearbeider alltid på vegne av en prinsipal og er dek-ket av prinsipalens forsikring. Advokatforetakmed mange advokatfullmektiger vil derfor repre-sentere en større risiko enn det antallet advokaterisolert sett skulle tilsi.

Etter utvalgets syn bør kostnadene fordelesetter en beregning av den risikoen som den sik-rede representerer. Det kan ikke stilles krav omnøyaktig beregning, men det bør kunne gjøres etanslag ut fra enkle praktiske holdepunkter. Utval-get antar at advokatforetakets omsetning foregå-ende år bør være en faktor. Eventuelt kan omset-ning kombineres med faktorer som representererøkt risiko. Hvis for eksempel advokatfullmektiger


representer en forhøyet risiko, kan det legges innet element i fordelingsberegningen ut fra antalladvokatfullmektiger ansatt i foretaket. Hvis det erholdepunkter for at enkelte bransjer har størrerisiko enn andre, kan dette også brukes som krite-rium.

Utvalget antar at internadvokater gjennomgå-ende representerer en lavere risiko enn advokateri advokatforetak og andre advokater som ytereksterne advokattjenester. Historiske tall for for-sikringskrav som er fremmet på grunn av feil frainternadvokater, vil kunne avklare om antakelsener riktig og eventuelt danne grunnlag for fastset-telse av internadvokatenes andel av kostnadene.

Utvalget vil ikke foreslå en konkret løsning forberegningen, men mener den nærmere utformin-gen bør overlates til Advokatstyret. Advokatstyretkan også innhente faglig ekspertise for å få godeutgangspunkter for beregningene. At det ikkeforeslås en konkret løsning, gir også rom for enfleksibel ordning som kan endres etter hvert sombransjen får erfaring med ordningen.

Utvalget forutsetter at det bare er de advoka-tene som er omfattet av ordningen, som skalbetale for forsikringen. Internadvokater i statenskal derfor ikke betale bidrag til forsikringsord-ningen.

19.2.9 Tilleggsforsikring

Som nevnt ovenfor, foreslår utvalget at advokater,advokatforetak og andre virksomheter med for-sikringsplikt skal ha tilleggsforsikring dersomvirksomheten tilsier at de bør ha en høyere forsik-ring enn den som følger av den kollektive ordnin-gen. Behovet for tilleggsforsikring vil bero på enkonkret vurdering av den enkelte virksomhetseksponering. Høy omsetning og bistand i sakersom gjelder store verdier, er begge forhold somkan tilsi at virksomheten har plikt til å tegne til-leggsforsikring.

Kommer man etter en konkret vurdering til atdet skal tegnes tilleggsforsikring, vil forsikringsta-keren stå friere til å forhandle om forsikringsvilkå-rene. Utvalgets forslag om lovpålagt kollektiv

ansvarsforsikring gjelder ikke for slike tilleggsfor-sikringer. Likevel bør ikke advokaten kunnesvekke skadelidtes posisjon etter en slik ansvars-forsikring; det bør være sikredes posisjon det kanforhandles om. Det kan for eksempel avtales høy-ere egenandeler enn for den tvungne forsikrin-gen, eller sikkerhetsforskrifter, men disse kanikke påberopes overfor skadelidte. Imidlertidforeslår utvalget at forsettlig voldt tap ikke trengerå være omfattet tilleggsforsikringen. Er det førsten plikt til å tegne tilleggsforsikring, vil forsikrin-gen være en tvungen ansvarsforsikring etter for-sikringsavtaleloven § 7-7.

Advokatsamfunnet må føre tilsyn med at desom skal ha tilleggsforsikring, oppfyller plikten.Som nevnt, vil grensen for når det skal tegnes til-leggsforsikring bero på skjønn. Tilsvarende vil detbero på skjønn hvor stor en slik tilleggsforsikringbør være i det enkelte tilfellet. Forsikringen børvære så stor at den dekker den eksponeringen kli-enten, og til en viss grad også sikrede, utsettes for.Oppstår det uenighet mellom advokaten eller virk-somheten og Advokatsamfunnet om det er plikt tilå tegne tilleggsforsikring, eller om den tegnedeforsikringen er tilstrekkelig, kan Advokatsamfun-net anlegge disiplinærsak mot advokaten elleradvokatforetaket for brudd på plikten til å ha til-leggsforsikring. Spørsmålet vil da bli avgjort avAdvokatnemnda, se punkt 24.3.2.

Hvis det er tegnet tilleggsforsikring for ansvarut over det som er forsikret gjennom den kollek-tive ordningen, skal advokater som arbeider isamme virksomhet, og den virksomheten de er til-knyttet, tegne forsikring i samme forsikringssel-skap. Formålet er å gjøre det enklere for skade-lidte å fremme krav under tilleggsforsikringen.

Utvalget kan ikke se at det er noe i veien for atAdvokatsamfunnet tilbyr tilleggsforsikring som etsupplement til den kollektive ordningen. Det måimidlertid være en forutsetning at kostnadene vedtilleggsforsikringen ikke belaster forsikringsord-ningen etter utkastets første ledd slik at den kol-lektive forsikringsordningen blir dyrere eller påannen måte kommer dårligere ut enn den ellersville gjort.


Kapittel 20

Kontraktuelle forhold

20.1 Innledning

Et advokatoppdrag innebærer at en advokat påtarseg å bistå en klient. Oppdraget kan oppstå ved atklienten, en klientrepresentant eller det offentligeengasjerer eller oppnevner advokaten for bistand.I alle tilfeller foreligger det et kontraktsforholdmellom advokat og klient. Dette avtaleforholdetgir partene plikter og rettigheter. Normalt haradvokaten krav på salær, mens klienten har kravpå kontraktsmessig advokatbistand og kan gjøregjeldene misligholdsbeføyelser, herunder eventu-elt kreve erstatning etter profesjonsansvaret der-som advokaten misligholder sine kontraktsforplik-telser.

I noen avtaler om advokatoppdrag er en tredjepart ansvarlig for å betale salæret. For eksempelkan et offentlig organ ha plikt til å betale hele ellerdeler av salæret ved offentlig oppnevning av for-svarer, bistandsadvokat eller prosessfullmektig.Et forsikringsselskap kan ha påtatt seg betalings-ansvaret på grunnlag av en forsikringsavtale klien-ten har tegnet. Det forekommer også at med-lemsorganisasjoner dekker bistand fra eksterneadvokater for sine medlemmer. Er en tredjeparthelt eller delvis ansvarlig for å betale salæret,mener utvalget at denne bør omtales på en måtesom gjør det klart at denne parten ikke har klien-trettighetene. Utvalget har vurdert betegnelsen«oppdragsgiver», men har kommet til at dette lettkan forveksles med klienten. Andre muligheter er«kostnadsdekker» eller «betaler». Utvalget harblitt stående ved «betaler», som er enklest og fulltdekkende. Utvalget foreslår å forklare betydnin-gen av betegnelsen i definisjonsbestemmelsen i§ 2. Utvalget finner grunn til å understreke at detalltid er klientens interesse advokaten skal ivareta,ikke betalerens.

Når en advokat engasjeres til et advokatopp-drag, er det viktig at klienten er klar over hvemsom er ansvarlig for å utføre oppdraget, hva opp-draget skal gå ut på, hvilke kostnader klienten kanforvente å få presentert, samt de øvrige betingel-sene for oppdraget. Ved utformingen av regelver-

ket legger utvalget stor vekt på at reglene skalvære tilgjengelige for klientene. Dette menerutvalget kan oppnås gjennom å regulere sentralekontraktuelle spørsmål i loven. En eventuell nær-mere regulering bør bransjen selv kunne innføresom en del av et utfyllende regelverk om godadvokatskikk, jf. § 32.

Avtaleforholdet mellom advokat og klient, ogeventuelt betaleren, gir grunnlag for en rekkeulike plikter og rettigheter for partene som utval-get behandler i punkt 20.3 til 20.5. Men også fremtil en oppdragsavtale er kommet i stand, er detgrunn til å stille krav til advokaten om blant annetklargjøring av innholdet i oppdragsavtalen, her-under om ansvarsforhold, jf. punkt 20.2. Overhol-der ikke en part sine plikter etter avtaleforholdet,kan dette etter alminnelig kontraktsrett gi grunn-lag for misligholdsbeføyelser. Reguleringen avmisligholdsbeføyelser gjennomgås i punkt 20.6.

Uansett tilknytningsforhold mellom advokatog klient vil det foreligge et avtaleforhold mellomdem. Det er imidlertid andre hensyn som gjør seggjeldende når advokaten er tilknyttet klientengjennom et ansettelsesforhold som internadvokat,enn når advokaten yter bistand til en klient ved åpåta seg et selvstendig oppdrag. Etter utvalgetssyn er det ikke et tilsvarende behov for særlig lov-regulering av avtaleforholdet mellom advokat ogklient der klienten er advokatens arbeidsgiver.Her viser utvalget til bakgrunnsretten. Lovforsla-gets kapittel 6, som blant annet inneholder de kon-traktuelle reglene, gjelder derfor bare når det ytesrettslig bistand til en ekstern klient.

20.2 Krav før og i forbindelse med at en advokat påtar seg advokatoppdrag


20.2.1.1 Advokatens forpliktelser før advokaten påtar seg oppdraget

Advokatens plikt til å ivareta klientens interessergjelder ikke bare under utførelsen av et oppdrag,


men også før oppdragsavtale inngås. Reglene forgod advokatskikk i advokatforskriften kapittel 12inneholder flere bestemmelser som stiller krav tiladvokaten på dette stadiet.

For det første setter regelverket begrensnin-ger med hensyn til hvilke typer oppdrag advoka-ter har adgang til å påta seg. En advokat må foreksempel ikke påta seg oppdrag der hensynet tiladvokatens uavhengighet tilsier at det foreliggerinteressekonflikt etter advokatforskriften kapittel12 punkt 3.2, jf. utvalgets redegjørelse i punkt10.2.4.1. Advokaten må heller ikke ta oppdrag sominnebærer at advokaten medvirker til at klientenopptrer straffbart. Medvirkning kan være straff-bart, men vil uansett være i strid med advokatfor-skriften kapittel 12 punkt 1.2 som fastsetter atadvokatens oppgave er å fremme rett og hindreurett. Et tredje eksempel fra de advokatetiskereglene gir punkt 3.1.4, som fastsetter at en advo-kat ikke skal påta seg et oppdrag dersom advoka-ten mangler den kompetansen som er nødvendigfor oppdraget, med mindre dette kan avhjelpesved at advokaten samrår seg med en kvalifisertkollega eller selv kan opparbeide seg nødvendigkompetanse innen rimelig tid.

For det andre stiller reglene for god advokat-skikk krav om at advokaten fraråder klienten åengasjere advokaten dersom dette er i klientensinteresse. Er det eksempelvis klart at klientenikke vil få nytte av å engasjere advokat, for eksem-pel fordi advokaten umiddelbart ser at klientenskrav er foreldet, følger det av advokatens gene-relle plikt til å ivareta klienten etter advokatfor-skriften kapittel 12 punkt 3.1.2 at advokaten måfraråde klienten å benytte advokat. Dersom advo-katen har grunn til å tro at kostnadene i forbin-delse med et oppdrag vil bli uforholdsmessig høyei forhold til klientens økonomiske stilling eller deinteresser saksforholdet gjelder, skal klienten itide gjøres oppmerksom på dette, jf. reglenespunkt 3.1.5.

Dersom advokaten påtar seg advokatoppdra-get i strid med reglene for god advokatskikk, ellerunnlater å fraråde klienten å engasjere advokaten,vil dette etter omstendighetene kunne gi grunnlagfor erstatning, eller bortfall eller nedsettelse avsalær, se nedenfor i punkt 20.6.1.3 og 20.6.1.4.

Advokater er også pålagt forpliktelser etterannen lovgivning. Markedsføringsloven gjelder iutgangspunktet for alle tjenesteytere, herunderadvokater, og fastsetter blant annet krav til han-delspraksis overfor forbrukere. Etter markedsfø-ringsloven § 10 skal næringsdrivende gi forbru-kere informasjon om prisene så langt dette erpraktisk mulig, og dette skal gjøres på en måte

som gjør at prisene lett kan ses av klientene. Nær-mere regler etter bestemmelsen er gitt i prisopp-lysningsforskriften1 kapittel 3. I forskriften er detblant annet fastsatt at prisinformasjon skal fremgåav den næringsdrivendes hjemmeside dersom enslik finnes, og at forbrukeren kan kreve skriftligpristilbud før avtale om en tjeneste inngås, jf. hen-holdsvis forskriftens § 11 første ledd andre punk-tum og § 12 første ledd.

Ved tjenesteytelse til klienter i andre EØS-sta-ter enn Norge må advokater følge kravene i tje-nesteloven. Tjenesteloven § 20 fastsetter at tjenes-teytere, herunder advokater, skal gi tjenestemot-takere en rekke nærmere spesifiserte opplysnin-ger før avtale inngås.

20.2.1.2 Advokatens forpliktelser knyttet til avtale-inngåelsen

Også i forbindelse med avtaleinngåelsen med kli-enten skal advokaten ivareta klientens interesserog følge de øvrige grunnleggende kravene etterreglene for god advokatskikk i advokatforskriftenkapittel 12. I motsetning til for eksempel eien-domsmeglingsloven2 inneholder ikke domstollo-ven eller advokatforskriften krav om at oppdrags-avtalen skal inngås skriftlig eller ha et bestemtinnhold.

Advokatforeningen har pålagt sine medlem-mer å utarbeide en skriftlig oppdragsbekreftelse iforbindelse med advokatoppdrag.3 Det gjelderenkelte unntak fra kravet om oppdragsbekref-telse, blant annet ved mindre oppdrag der utarbei-delse av en oppdragsbekreftelse vil være ufor-holdsmessig i forhold til oppdragets art, og vedoppdrag der advokaten er oppnevnt av, ellerbistanden betales av, det offentlige. Oppdragsbe-kreftelsen skal angi oppdragets art og antatteomfang, hvilken advokat som er ansvarlig for gjen-nomføringen, hvordan og fra hvilket tidspunktsalæret vil bli beregnet og fakturert, og informa-sjon om klageadgang til disiplinærorganer. Advo-katforeningen oppfordrer også advokater til åinnta eventuelle bestemmelser som begrenseradvokatens ansvar overfor klienten. Advokatfore-ningen har opplyst til utvalget at deres inntrykk erat medlemmene i det alt vesentlige følger påbudetom bruk av oppdragsbekreftelse.

1 Forskrift 14. november 2012 nr. 1066 om prisopplysningerfor varer og tjenester (prisopplysningsforskriften).

2 Se eiendomsmeglingsloven § 6-4.3 Jf. vedtak av Advokatforeningens representantskap

11. november 2004.


En skriftlig oppdragsbekreftelse fra en advo-kat vil i avtalerettslig forstand utgjøre et tilbud fraadvokaten til klienten. Det er opp til klienten åvurdere om han eller hun vil foreslå andrebetingelser, uten videre avslå tilbudet eller aksep-tere det. Hvorvidt en klient har akseptert betingel-sene i oppdragsbekreftelsen, må avgjøres etteralminnelige regler om avtaletolkning.

Utvalget viser igjen til bestemmelsene i mar-kedsføringsloven og prisopplysningsforskriften.Dette regelverket stiller ikke krav om en skriftligoppdragsavtale eller oppdragsbekreftelse, menprisopplysningsforskriften § 12 fastsetter somnevnt at en kunde som er forbruker, kan kreve etskriftlig pristilbud før oppdragsavtale inngås.


20.2.2.1 Advokatens forpliktelser før advokaten påtar seg oppdraget

Utvalget mener det er viktig at klientene ivaretas ialle faser i kontakten med en advokat. En klientmå kunne forvente å få sine interesser ivaretattikke bare under selve oppdragsutførelsen, menogså ved den innledende kontakten med advoka-ten og frem til det foreligger en oppdragsavtale.

Det har stor betydning for tilliten til advokaterat den som oppsøker advokat, får gode råd somikke er basert på advokatens, men på klientensinteresse i spørsmålet om klienten vil være tjentmed å engasjere vedkommende advokat. Etterutvalgets syn ivaretar dagens regler for god advo-katskikk dette på en god måte. Utvalget ser derforikke behov for endringer her.

20.2.2.2 Advokatens forpliktelser knyttet til avtale-inngåelsen – bør det innføres obligatorisk oppdragsbekreftelse?

Utvalget har vurdert om det bør stilles krav for åivareta klienten ved selve avtaleinngåelsen. Hvil-ket materielt innhold som kan avtales, for eksem-pel når det gjelder salær, kommer utvalget inn pånedenfor. I denne sammenhengen er spørsmålet ihvilken grad det bør fastsettes spesielle formkravnår advokater inngår avtaler om nye oppdrag.Utvalget har vurdert om det er behov for reglersom pålegger advokaten å nedfelle vilkårene foroppdraget, og eventuelt andre forhold av betyd-ning for klienten, i en oppdragsbekreftelse elleren oppdragsavtale.

Innledningsvis vil utvalget peke på at advoka-ter alltid må etterleve de overordnede kraveneetter reglene for god advokatskikk og dessuten

følge markedsføringsloven med forskrifter. Vedinnføring av meklingsordning for forbrukere, jf.lovforslagets kapittel 10, som bygger på direktiv2013/11/EU,4 vil det dessuten måtte fastsettes enplikt for advokaten til å orientere forbrukere omordningen. Ettersom en generell plikt til å orien-tere om ordninger som bygger på direktivet, erplanlagt regulert i markedsføringsloven, fremgårdet ikke bestemmelser om denne opplysningsplik-ten i lovforslaget, se punkt 27.2.3.

Utvalget mener flere grunner taler for at advo-kater bør bekrefte oppdrag skriftlig. For det førstesikrer det notoritet om hvilken informasjon klien-ten har fått, og derav forutberegnelighet i opp-dragsforholdet. Skriftlig regulering av avtalevilkårkan dermed virke prosessdempende. I ettertid vildet være lettere å godtgjøre hva som er avtalt, foreksempel med hensyn til salær, og det vil derforkunne oppstå færre tvister. Dette er positivt forbåde klienten og advokaten. Dessuten vil færretvister føre til redusert ressursbruk hos tvisteløs-ningsorganene.

For det andre er det advokaten som har bestforutsetning for å forstå hva et oppdrag vil inne-bære for klienten, og som er nærmest til å anslåkostnader og hvilke andre ressurser det vil kreveav klienten for å gjennomføre oppdraget. Det eradvokaten som skal utføre arbeidet, beherskerjusen og må forutsettes å kjenne til den relevantebakgrunnsretten. Ofte vil advokaten også ha erfa-ring fra tilsvarende oppdrag. Advokaten vil derforjevnt over ha langt bedre forutsetninger enn klien-ten for å forstå hva et advokatoppdrag innebærer.I enkelte tilfeller vil klienten kunne ha like godkunnskap som advokaten, for eksempel dersomen advokat kjøper advokattjenester på vegne avklienten, eller klienten er en stor bedrift eller enoffentlig instans med egne jurister. I de fleste til-feller er det imidlertid motsatt. Dette gjelder ikkebare dersom klienten er forbruker, men ogsåeksempelvis for mindre bedrifter som sjelden bru-ker advokat. Utvalget mener på denne bakgrunnat det ved utformingen av regelverket må leggestil grunn at klienten er den svake part i avtalefor-holdet. Krav om skriftlige oppdragsvilkår vil gi kli-enten bedre forståelse av innholdet i oppdragsav-talen.

I lovgivningen for øvrig har det vært en utvik-ling i retning av større krav til formalisering avavtaleforhold og til at kunder som er forbrukere,

4 Europaparlamentets og Rådets direktiv 2013/11/EU omalternativ tvisteløsning i forbindelse med tvister på forbru-kerområdet og om endring av forordning (EF) nr. 2006/2004 og direktiv 2009/22/EF.


må gis relevant informasjon før de binder seg tilen kontrakt overfor en profesjonell part. Someksempler peker utvalget på kravet om skriftligoppdragsavtale i eiendomsmeglingsloven § 6-4,kravet om skriftlig kredittavtale etter lov 25. juni1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag(finansavtaleloven) § 48 og forbrukeres rettighe-ter etter lov 20. juni 2014 nr. 27 om opplysnings-plikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenomfaste forretningslokaler (angrerettloven).

Det er dermed flere hensyn som taler for atadvokatene nedfeller oppdragsvilkårene i et skrift-lig dokument. Dessuten har utvalget inntrykk avat erfaringene fra ordningen med obligatoriskoppdragsbekreftelse, som Advokatforeningen harpålagt sine medlemmer å bruke siden 2005, ergode. Utvalget har redegjort nærmere for Advo-katforeningens ordning i punkt 20.2.1.2.

Et alternativ til oppdragsbekreftelse kunnevære å stille krav om skriftlig oppdragsavtale, medavtalevilkår som er omforent og undertegnet avpartene. I motsetning til for eksempel eien-domsmeklingsoppdrag må imidlertid advokatopp-drag ofte påbegynnes umiddelbart. Utvalgetmener derfor det er viktig å unngå regler som erfor byråkratiske og tungvinte, samtidig som manikke vil oppnå så mye mer med et krav om avtale-form.

Selv om flere grunner tilsier at advokater børbenytte skriftlig oppdragsbekreftelse, er det ikkeopplagt at ordningen bør gjøres obligatorisk. Imange tilfeller passer det ikke med oppdragsbe-kreftelse. Dette gjelder der det offentlige oppnev-ner advokaten eller på annen måte dekker utgif-tene, ettersom oppdraget her reguleres av egnevilkår fastsatt i lov og forskrift. Engasjeres enadvokat på bakgrunn av en anbudsrunde, foreksempel etter reglene for offentlige anskaffelser,er oppdragsvilkårene i stor grad fastsatt i anbuds-dokumentene, og en oppdragsbekreftelse fraadvokaten er ikke alltid hensiktsmessig. Ved kort-varige hasteoppdrag forekommer det at det ikkeer tid til å utarbeide oppdragsbekreftelse før opp-draget er avsluttet. Heller ikke for oppdrag sominnberettes som lønn, passer det med oppdrags-bekreftelse.

Etter utvalgets syn finnes det så mange tilfellerder det ikke passer med oppdragsbekreftelse, aten lovbestemt plikt til å bruke oppdragsbekref-telse ikke er hensiktsmessig. Skulle man ha utfor-met en pliktbestemmelse, ville det ha måttet blifastsatt mange unntak som hadde gjort bestem-melsen lovteknisk komplisert. Advokater vil uan-sett ha et sterkt insentiv til å bruke skriftlig opp-dragsbekreftelse for senere å kunne bevise hva

som er avtalt. I utgangspunktet vil bevistvil måttegå ut over advokaten som den profesjonelle partdersom advokaten anfører at det er avtalt noe somavviker fra ordinære betingelser. Når det gjeldersalær, kommer dette prinsippet til uttrykk i lovfor-slaget § 38 tredje ledd, som fastsetter en presum-sjon for at det er avtalt «gjengs pris». Utvalgetskonklusjon er at det ikke bør fastsettes en plikt tilå bruke oppdragsbekreftelse, men at loven børinneholde en generell oppfordring til dette. Enslik oppfordring vil bidra til å tydeliggjøre behovetfor å nedfelle avtalevilkår skriftlig. Da det etterdette vil være i advokatens interesse å benytteoppdragsbekreftelse, mener utvalget det er realis-tisk å anta at oppfordringen i stor grad vil bli fulgt.

Selv om utvalget ikke går inn for en plikt til åbruke oppdragsbekreftelse, vil hensynet til klien-tene kunne tilsi en annen løsning dersom det ipraksis skulle vise seg at advokater ikke benytteroppdragsbekreftelse frivillig. På denne bakgrunngår utvalget inn for at det ved forskrift skal væreadgang til å innføre et pålegg om obligatorisk opp-dragsbekreftelse.

For det tilfelle at det innføres en generell plikt,vil utvalget peke på at mangel på bruk av opp-dragsbekreftelse ikke kan føre til at oppdraget fal-ler bort, i den forstand at klienten ikke trenger åbetale for bistand som er ytet. Brudd på en lovpå-lagt plikt til å bruke oppdragsbekreftelse bør imid-lertid lede til disiplinærreaksjoner og kan etteromstendighetene også tale mot advokaten vedbevistvil om hva som er avtalt eller meddelt klien-ten.

Når det gjelder innholdet i oppdragsbekreftel-sen, mener utvalget at den bør omfatte de vesent-ligste betingelsene for oppdraget – hvilken advo-kat som er oppdragsansvarlig, jf. utvalgets vurde-ringer i punkt 20.3, en beskrivelse av hva oppdra-get går ut på, og prisinformasjon. Utvalget menerat oppdragsbekreftelsen, der det er mulig, børangi forventet totalkostnad for klienten selv omdet ikke tilbys fast pris. Advokaten bør dessutenvære forpliktet til å orientere klienten dersomadvokaten får grunn til å tro at det vil påløpe salærsom overstiger prisanslaget. Også eventuelleavtalte ansvarsbegrensninger bør angis i opp-dragsbekreftelsen. I tillegg til oppdragsvilkårenemener utvalget at oppdragsbekreftelsen bør inne-holde opplysninger om advokatens ansvarsforsik-ring og om klageadgangen til Advokatnemnda.Utvalget foreslår at disse bestemmelsene om inn-hold angis i loven, men at det bør være anledningtil å fastsette ytterligere bestemmelser, herunderufravikelige krav til innholdet, ved forskrift.


Utvalget bemerker at en oppdragsbekreftelseikke alltid vil være fyllestgjørende bevis for hvasom er avtalt mellom advokat og klient. Ønskeradvokaten å fastsette spesielle avtalevilkår, kandet være grunn til å få dokumentert klientensaksept ved at advokaten for eksempel ber klientenreturnere underskrevet oppdragsbekreftelse deravtalevilkårene fremgår.

Hvis advokaten ikke har tatt med et anslagover totalkostnaden i oppdragsbekreftelsen, børklienten ha rett til å kreve et slikt anslag. Dette eren endring i forhold til dagens praksis, og utvalgetvil foreslå at dette nedfelles i lovteksten. Advoka-ten må varsle klienten hvis det er grunn til å tro atdet blir overskridelser. Unnlater advokaten åvarsle, kan advokaten miste retten til salær somoverskrider det opprinnelige anslaget. Hvis klien-ten måtte forstå at salæret ville bli høyere, foreksempel fordi advokaten blir bedt om å utføreoppgaver som ikke var omfattet av det opprinne-lige anslaget, er ikke anslaget bindende. I forhol-det mellom advokat og klient som ikke er forbru-ker, mener utvalget at partene bør stå fritt til åavtale en annen ordning på dette punktet. Overforklient som er forbruker bør det ikke kunne avta-les en ordning som er mindre gunstig for klientenenn det som følger av loven.

20.3 Oppdragsansvarlig advokat


Etter gjeldende rett skal det alltid være én advokatsom er ansvarlig for oppdraget overfor klienten.For advokatvirksomhet organisert i selskap, fast-setter domstolloven § 232 første ledd selskapetsplikt til å utpeke en ansvarlig advokat for detenkelte oppdrag. For advokatvirksomhet organi-sert på annen måte, følger det av domstolloven§ 233 andre ledd at domstolloven § 232 første leddgjelder tilsvarende. Plikten til å utpeke ansvarligadvokat gjelder likevel ikke for bistand fra intern-advokater (advokater organisert etter domstollo-ven § 233 første ledd bokstav a) til advokatensarbeidsgiver og selskaper som tilhører sammekonsern, jf. domstolloven § 233 tredje ledd førstepunktum.

Det er gjort nærmere rede for innholdet idomstolloven § 232 første ledd i punkt 14.1.8.


Utvalget mener at en plikt til å utpeke én advokatsom ansvarlig for det enkelte advokatoppdrag,

bidrar til å skape klare og ryddige arbeidsforhold.Dette er først og fremst viktig av hensyn til klien-ten, men klarlegging av ansvarsforhold kan ogsåvirke konfliktdempende og kostnadsbesparende.Utvalget foreslår på denne bakgrunn å videreføreden ordningen domstolloven § 232 første ledd leg-ger opp til. Utvalget mener betegnelsen «ansvarligadvokat» med fordel kan erstattes med «oppdrags-ansvarlig advokat» ettersom dette blir noe merpresist.

Utvalget mener det likevel kan være grunn tilenkelte nyanseringer når det gjelder innholdet iden oppdragsansvarlige advokatens ansvar. Bak-grunnen for dette er det grunnleggende prinsip-pet om at advokater skal ha det fulle og personligeansvaret for sine advokathandlinger. Dette prin-sippet ligger til grunn for utformingen av regleneom advokaters erstatningsansvar, jf. punkt20.6.1.4, og reglene om organisering av advokat-virksomhet, jf. punkt 14.1.8.3 og 14.2.4. Utvalgetmener at reglene om utpeking av oppdragsansvar-lig advokat i større grad bør reflektereansvarsprinsippet. Utgangspunktet bør være atden advokaten som har begått den ansvarsbetin-gende feilen, er ansvarlig. Er det klart at enbestemt advokat er personlig ansvarlig etter profe-sjonsansvaret, mener utvalget at det er denneadvokaten som bør hefte. I slike tilfeller kan ikkeutvalget se at det er rimelig at også den oppdrags-ansvarlige advokaten skal være erstatningsansvar-lig. Er det imidlertid ikke klart hvem som harbegått feilen, bør den oppdragsansvarlige advoka-ten kunne holdes ansvarlig.

Begrensningen av den oppdragsansvarligeadvokatens ansvar som utvalget har skissert over,kan ha som konsekvens for klienten at det ikke vilvære opplagt hvem klienten skal gjøre gjeldendeansvar overfor. Dermed vil klienten kunne blieksponert for den økonomiske risikoen det med-fører å rette kravet mot feil advokat. Utvalgetmener at dette problemet kan avhjelpes av reglerom fristavbrytelse med tanke på foreldelse, samtom adgang til subjektiv kumulasjon ved søksmålog særlig regulering av idømmelse av sakskostna-der. Hensikten er at klienten i første omgang skalkunne nøye seg med å fremme krav overfor et avde mulige ansvarssubjektene uten å bli økono-misk skadelidende for dette dersom det senere foreksempel viser seg at det er den utførende, ogikke den oppdragsansvarlige, advokaten som hef-ter. Ved hjelp av slike bestemmelser mener utval-get at klienten blir like godt ivaretatt som etterdagens ordning.


20.4 Generelt om partenes plikter og rettigheter etter kontrakten

Partenes plikter og rettigheter i kontraktsforhol-det må fastsettes med utgangspunkt i avtalen.Avtalen utfylles av bakgrunnsretten. Det finnesulike bestemmelser i andre lover som kan fåbetydning for avtaletolkningen, for eksempel iavtaleloven og markedsføringsloven. Dessuten erflere spørsmål av betydning for avtaleforholdet,regulert i reglene for god advokatskikk i advokat-forskriften kapittel 12. Selv om dette er å anse somyrkesetiske regler som i utgangspunktet ikke kanhåndheves av domstolene, jf. Rt. 2000 s. 1948 på s.1951–1952, gir regelverket uttrykk for hva som ergod praksis som advokat. Domstolloven § 224 før-ste ledd andre punktum angir enkelte overord-nede krav til oppdragsutførelsen i medhold av godadvokatskikk:

«Det hører til kravet om god advokatskikkblant annet at advokatvirksomhet skal utøvesgrundig, samvittighetsfullt og i overensstem-melse med hva berettigede hensyn til kliente-nes tarv tilsier, og at oppdrag skal utføres til-strekkelig hurtig.»

Slik utvalget ser det, må klienten kunne forutsetteat avtalen er i overensstemmelse med god advo-katskikk, såfremt det ikke er klart at noe annet eravtalt (og advokaten har anledning til å fravikegod advokatskikk ved avtale). Det er ikke tvilsomtat regelverket på denne måten likevel får storbetydning for partenes rettigheter og plikter.

I tråd med utvalgets generelle vurderinger ipunkt 20.1, mener utvalget at de overordnedebestemmelsene om partenes plikter og rettighe-ter i avtaleforholdet bør fastsettes i loven. Dettegjelder advokatens plikt til å gjennomføre oppdra-get, klientens plikt til å gi advokaten informasjon,klientens og/eller eventuelt betalerens plikt til åbetale salær, samt partenes rett til å avslutte opp-draget.

Hvilke rettigheter partene har etter avtalen,settes i praksis først og fremst på spissen i treulike situasjoner. For det første kan det væreuenighet om fastsettelsen av salær. For det andrekan det oppstå tvist om hvorvidt advokaten harmisligholdt avtalen og om klienten i så fall kan hakrav på erstatning eller kan gjøre gjeldende andrekontraktuelle sanksjoner. For det tredje kan klien-ten eller den som ellers er forpliktet til å betalesalæret («betaleren», jf. lovforslaget § 2 bokstavc), ha misligholdt avtalen ved manglende betalingeller på annen måte. Spørsmålet blir da hvilke

konsekvenser dette får for advokatens plikteroverfor klienten. Utvalget vil i punkt 20.5 til 20.7behandle disse tre problemstillingene.

Advokaten og klienten kan også være uenigeom hvorvidt oppdraget skal fortsette. Mens klien-ten i utgangspunktet står fritt til å frita advokatenfor oppdraget, har advokater etter gjeldende retten særlig plikt til å fullføre oppdrag de har valgt åpåta seg. Advokaten står fritt til å velge hvilke opp-drag han vil påta seg, men advokatforskriftenkapittel 12 punkt 3.1.6 fastsetter begrensninger iadgangen til å avslutte et påbegynt oppdrag.Utgangspunktet er at en advokat er forpliktet til åfullføre et oppdrag vedkommende har påtatt seg.Fra dette utgangspunktet fastsetter bestemmel-sen enkelte unntak.5

Etter utvalgets syn bør klienten kunne ha tillittil at en advokat som har valgt å påta seg et opp-drag, også fullfører det. Utvalget mener plikten tilå fullføre oppdrag bør fremgå av loven, men atregelen bare skal gjelde ved utøvelse av «egentligadvokatvirksomhet» – rettslig bistand, jf. definisjo-nen i lovforslaget § 3 første ledd. Utvalget menerat hensynene bak bestemmelsen særlig gjør seggjeldende ved slik advokatvirksomhet, og viser tilat unntakene som ligger i advokatforskriftenkapittel 12 punkt 3.1.6 primært retter seg motdette. For andre typer advokatoppdrag vil spørs-målet om advokaten har plikt til å fullføre oppdra-get, bero på oppdragsavtalen eller bakgrunnsret-ten. For eksempel gjelder eiendomsmeglings-lovens regulering ved oppdrag omfattet av denneloven.

Utvalget foreslår i hovedsak å videreføre unn-taksbestemmelsene i advokatforskriften kapittel12 punkt 3.1.6. Utvalget mener imidlertid at klien-tens rett til å avslutte oppdraget og i så fall barebetale for medgått arbeid og eventuelt påløptekostnader, bør kunne fravikes ved avtale utenforforbrukerforhold. I hvilken grad advokaten kanavslutte oppdrag som følge av klientens mislig-hold, drøfter utvalget i punkt 20.7.2. Utvalgetmener at bestemmelsen om advokatens adgang tilå avslutte oppdraget dersom klienten ikke vil følgeadvokatens råd, bør videreføres. Det samme gjel-der dersom det skulle inntreffe omstendighetersom gjør at det ville være urimelig å forlange atadvokaten fortsetter oppdraget, jf. advokatforskrif-ten kapittel 12 punkt 3.1.6 andre og sjette kule-punkt. For øvrig bør adgangen organisasjonsadvo-katens arbeidsgiver har til å avslutte et oppdrag

5 Se også Advokatforeningens retningslinjer for forsvarerepunkt 6.1, vedtatt av representantskapet 19. november1999, sist endret 29. mai 2009.


dersom det kommer i konflikt med organisasjo-nens ideelle interesser, jf. lovforslaget § 23 andreledd, gjenspeiles i en tilsvarende rett for advoka-ten til å avslutte avtaleforholdet med klienten.

20.5 Advokatens salær


Hvilket salær klienten eller den som ellers er for-pliktet til å betale salæret («betaleren», jf. lovfor-slaget § 2 bokstav c), må erlegge for advokatensarbeid, beror normalt på oppdragsavtalen. Detgjelder i utgangspunktet avtalefrihet med hensyntil nivå og metode for salærberegning for advo-kattjenester. Det er også adgang til å avtale at detikke skal betales salær.

Avtalefriheten har likevel visse begrensninger.Det gjelder et generelt forbud mot urimelige pri-ser etter lov 11. juni 1993 nr. 66 om pristiltak (pris-tiltaksloven) § 2. Er salæret urimelig høyt, vil detogså kunne være grunnlag for avtalerevisjon imedhold av lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning avavtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæ-ringer (avtaleloven) § 36.6 En avtalt pris vil ogsåkunne settes til side etter andre bestemmelser, foreksempel avtaleloven § 33.

Reglene for god advokatskikk i advokatfor-skriften kapittel 12 punkt 3.3 inneholder bestem-melser som forbyr visse former for avtaler omsalærfastsettelse fordi de anses for å komme istrid med advokatens uavhengighet, se nærmere ipunkt 10.3.2.3. Dette gjelder avtaler om salær påprosent- eller andelsbasis knyttet til sakens resul-tat eller gjenstand, samt avtaler om salær i form avaksjer eller andre eierandeler dersom enkeltenærmere vilkår er oppfylt.

Advokatforskriften kapittel 12 inneholder ogsåen generell bestemmelse om avtalerevisjon. Punkt3.3.1 andre punktum fastsetter at salæret skal stå iet rimelig forhold til oppdraget og arbeidet som erutført av advokaten. Når disiplinærmyndighetentar stilling til salærklager, er det ofte dennebestemmelsen som danner grunnlag for reduk-sjon av advokatens salær. Bestemmelsen tarutgangspunkt i et forholdsmessighetsprinsipp vedsalærberegningen, som innebærer at det skalvære riktig avpasning mellom tjenesten som ytes,og prisen som kreves. Dette prinsippet går foranavtalen og tilsier at ethvert salær må være avpas-set oppdragets art og stå i forhold til den innsatsog kompetanse som kreves av advokaten i det

enkelte oppdrag.7 Advokatforeningen har utarbei-det retningslinjer for salærberegning i en egensalærveiledning.8 Utvalget er enig med advokat-konkurranseutvalget som i NOU 2002: 18 Rett tilrett s. 74 uttalte at disse retningslinjene er så inn-arbeidet at de må anses som retningsgivendebransjenormer. I salærveiledningen er det uttalt atfor den typen oppdrag hvor det ikke opereres medfastpris, vil den tid som brukes på oppdraget,være et viktig element i salærfastsettelsen, men atogså andre momenter skal tillegges vekt, foreksempel oppdragets art, vanskelighetsgrad,hvilke verdier saken gjelder, samt advokatenskompetanse.

Bestemmelsen i advokatforskriften kapittel 12punkt 3.3.1 andre punktum går relativt langt i ååpne for avtalerevisjon. Selv om et salær er i trådmed det som er avtalt, kan det justeres hvis detikke står i et rimelig forhold til oppdraget og advo-katens arbeid. Dermed er terskelen for avtalerevi-sjon lavere enn etter pristiltaksloven § 2, der detmå godtgjøres at prisen er «urimelig», og avtale-loven § 36.

Over har utvalget drøftet spørsmålet om advo-katen kan kreve salær i henhold til det som eravtalt. Et annet spørsmål er hvorvidt salæret måreduseres fordi advokaten har ytet mangelfullbistand. Da blir problemstillingen om det fore-ligger en mangel ved advokattjenesten, slik at kli-enten eller den som ellers har påtatt seg å betalefor bistanden, kan kreve prisavslag, se punkt20.6.1.3.

Endelig har klienten rett til informasjon omhvordan advokaten har beregnet salæret. Dettefølger av advokatforskriften kapittel 12 punkt 3.3.1første punktum.

Det gjelder egne regler for salær der oppdra-get betales av det offentlige i henhold til stykkpris-forskriften9 eller salærforskriften10, jf. rettshjelp-loven, og også ellers når advokaten er oppnevnt avdet offentlige. Så lenge et oppdrag er dekket avdet offentlige, mottar advokaten salær fra detoffentlige samt, når dette er fastsatt, en egenandelfra klienten. Ut over denne egenandelen kan ikkeadvokaten kreve salær fra klienten, jf. rettshjelp-loven § 3 andre ledd andre punktum.

6 Høyesterett drøftet forholdet mellom pristiltaksloven § 2 ogavtaleloven § 36 i Rt. 1996 s. 407 på s. 412–413.

7 NOU 2002: 18 Rett til rett s. 74.8 Salærveiledningen er tilgjengelig på Advokatforeningens

nettsider. 9 Forskrift 12. desember 2005 nr. 1442 om salær fra det

offentlige til advokater mfl. etter faste satser (stykkprissat-ser) ved fri rettshjelp og i straffesaker.

10 Forskrift 3. desember 1997 nr. 1441 om salær fra det offent-lige til advokater mv.



Utvalget mener at salærbestemmelsene i dagensregler for god advokatskikk innebærer en balan-sert og god løsning. Etter utvalgets oppfatning børimidlertid enkelte overordnede bestemmelser omsalær inntas i loven. Dette vil gi informasjon omreglene og dessuten binde forskriftskompetansen.

For det første mener utvalget at loven bør fast-sette en generell regel om at salær ikke kan fast-settes på en måte som går ut over advokatens uav-hengighet. En slik bestemmelse er med på åunderbygge og styrke prinsippet om advokatersuavhengighet. Hva dette nærmere innebærer, børpå samme måte som i dag kunne reguleres i for-skrift.

For det andre er utgangspunktet for salærfast-settelse at advokaten har krav på salær i henholdtil avtalen. Dette er hovedregelen, og utvalgetmener at denne bør komme til uttrykk i loven.Dersom det avtalte salæret ikke står i et rimeligforhold til oppdraget og arbeidet advokaten harutført, eller dersom advokatens tjenesteytelse ermangelfull slik at det er grunnlag for å kreve pris-avslag, jf. utvalgets vurderinger i punkt 20.6.2.2,må salæret kunne nedsettes eller falle bort. Utval-get foreslår å ta inn i loven bestemmelsen som idag ligger i advokatforskriften kapittel 12 punkt3.3.1 andre punktum. At reglene for god advokat-skikk i dette tilfellet setter en lavere terskel forsalærnedsettelse enn det som følger av pristil-taksloven § 2 og avtaleloven § 36, mener utvalgeter en rimelig løsning. Klienten har liten kontrollpå tidsbruken og har jevnt over liten forutsetningfor å vurdere om tidsbruken har vært nødvendig.Adgangen til å sette ned salæret kan også ses isammenheng med advokatens lojalitetsplikt over-for klienten. Advokaten skal ikke påføre klientenuforholdsmessige kostnader.

Utvalget mener det bør komme til uttrykk iloven hva som gjelder der det ikke kan godtgjøresat det foreligger en avtale om salær, for eksempelbasert på en skriftlig oppdragsbekreftelse, sepunkt 20.2.2.2. Det er ikke helt sjelden at advoka-ten går i gang med et oppdrag uten at salæret ellertimeprisen er avtalt. Advokaten bør da ikke utenvidere kunne vise til sine ordinære satser, medmindre klienten må anses å ha akseptert dem, foreksempel fordi dette er satsen som har værtbenyttet mellom partene tidligere. Er det ikkeavtalt noe om salær, mener utvalget at advokatenikke bør kunne kreve mer enn gjengs pris. Hvasom ligger i dette, utdyper utvalget nærmere imerknadene til § 38 tredje ledd.

I foreninger der det er ansatt organisasjons-advokater kan situasjonen være at medlemmethelt eller delvis betaler for advokatbistand gjen-nom medlemsavgiften. Krever foreningen beta-ling fra medlemmet, er det etter lovforslaget § 19en forutsetning at betalingen ikke overstigerforeningens kostnader ved å yte bistanden, semerknadene til § 19 første ledd. Hvilken rettmedlemmet har til å motta advokattjenester fraforeningen til redusert pris eller kostnadsfritt, måbero på foreningens vedtekter. Dette gir best for-utsigbarhet for klienten.

Foreningens vedtekter må kunne fastsetteulike former for begrensninger i retten til advokat-bistand, for eksempel ved et maksimalt timetalleller ved at foreningen beslutter hvilke saker elleri hvilken utstrekning bistand skal ytes. Avsluttesstøtten til klienten før saken er avsluttet, må advo-katen, og foreningen dersom advokaten er ansatt iforeningen, sørge for at reglene for god advokat-skikk følges, også i avslutningsfasen. For eksem-pel vil advokaten være forpliktet til å sørge for atklienten ikke lider rettstap i forbindelse medavslutningen av oppdraget ved at en foreldelses-frist utløper uten at klienten gjøres oppmerksompå dette. Det vil også kunne være i strid medregler om god advokatskikk å avslutte bistandenetter behandlingen i én rettsinstans, med mindredet ligger som en begrensing for eksempel i ved-tektene at foreningen/advokaten har anledning tildette. Klienten selv kan selvfølgelig alltid fortsettesaken for egen regning. Om en organisasjonsad-vokat ansatt i foreningen, da bør ha plikt til å fort-sette saken mot betaling, tar ikke utvalget stillingtil.

Mange advokatoppdrag betales av det offent-lige etter bestemmelsene i rettshjelploven medforskrifter. Utvalget foretar ikke noen vurderingav dette regelverket ettersom det anses å liggeutenfor utvalgets mandat.

20.6 Advokatens mislighold


20.6.1.1 Innledning

Utfører ikke advokaten oppdraget som avtalt, fore-ligger det mislighold. I det følgende vil det bliredegjort for i hvilken grad klienten etter nåvæ-rende rett kan gjøre gjeldende ulike misligholds-beføyelser.

Misligholdsbeføyelser vil også kunne væreregulert i avtalen. Avtalte begrensninger i klien-tens rett til å gjøre gjeldende misligholdsbeføyel-


ser kan reise flere spørsmål. Det kan oppstå spørs-mål om hva som er avtalt (tolkning av avtalen), omen slik avtale er i tråd med loven eller regler omgod advokatskikk og om eventuelle begrensnin-ger i klientens rettigheter må settes til side etterfor eksempel avtaleloven § 36. Det gjøres ikkenærmere rede for problemstillingene rundt avtale-regulering av misligholdssanksjonene. Temaether er hva som følger av bakgrunnsretten.

20.6.1.2 Retting og naturaloppfyllelse

Hvis et oppdrag ikke er utført med tilstrekkeligkvalitet, eller ikke er fullført som avtalt, erutgangspunktet at klienten kan kreve at oppdra-get blir gjennomført. Alminnelig obligasjonsrettfastsetter likevel en hovedregel om at en tjeneste-yter har rett til å trekke seg fra et oppdrag.11 Foradvokattjenester er denne regelen fraveket ireglene for god advokatskikk i advokatforskriftenkapittel 12 punkt 3.1.6. Her fremgår det at advoka-ten er forpliktet til å fullføre et oppdrag såfremtklienten ønsker det, med mindre det gjelder unn-tak fra oppfyllelsesplikten, se punkt 20.4.

Har ikke tjenesteyteren oppfylt avtalen full-stendig, vil klienten kunne fremme et krav omnaturaloppfyllelse. Prinsipielt er det da ikke natur-lig å tale om retting i kontraktsrettslig forstand,ettersom det ikke foreligger noe som skal utbe-dres, men et oppdrag som skal fullføres. Klientenhar ganske enkelt krav på at advokaten fullførerarbeidet, med mindre reglene om god advokat-skikk gir advokaten rett til å avslutte oppdraget.

I andre tilfeller kan problemet være at det erinnholdet i bistanden som har vært mangelfullt.Er det mulig å avhjelpe mangelen ved ytterligerearbeidsinnsats fra advokaten, kan klienten kreveat advokaten utfører arbeid som er nødvendig forat tjenesten skal bli kontraktsmessig. Dette mer-arbeidet er det naturlig å karakterisere som rettingi kontraktsrettslig forstand. Retteplikten gjelderuavhengig av om advokaten kan bebreides, og iutgangspunktet uavhengig av om mangelen ervesentlig eller ikke.

Hvorvidt det er naturlig å anse et krav for ågjelde fullføring av et oppdrag eller retting, kanogså bero på tjenesteforpliktelsens karakter. Haradvokaten påtatt seg en form for resultatforplik-telse, der klienten peker på manglende oppnåelseav et avtalt resultat eller objektive mangler ved foreksempel et notat eller et avtaledokument advoka-ten har utarbeidet, vil «retting» være en naturlig

betegnelse. Er problemet at det er behov for ytter-ligere arbeid for å fullføre en ren innsatsforplik-telse, vil det være nærliggende å tale om en plikttil naturaloppfyllelse. Klientens behov er ikke dek-ket ved den bistand som allerede er ytet, og advo-katen må derfor yte ytterligere bistand.

Hvorvidt klienten må betale ytterligere salærfor tiden som medgår for at advokaten skal opp-fylle et krav om naturaloppfyllelse eller retting, måavgjøres med utgangspunkt i avtalen. Er det avtaltfast pris, vil utgangspunktet være at avtalen ikkekan endres som følge av at advokaten må foretaretting. Er det avtalt salær etter medgått tid, vilutgangspunktet være at advokaten kan krevesalær også for den tiden som er medgått etter atklienten påpekte et behov for ytterligere arbeids-innsats. Er det gjort feil i det opprinnelige arbeidetsom må rettes, må utgangspunktet være at advo-katen ikke kan kreve betalt for rettingen. Advoka-ten kan uansett ikke kreve salær ut over det somstår i et rimelig forhold til oppdraget og detutførte arbeidet, jf. advokatforskriften kapittel 12punkt 3.3.1. Har advokaten samlet sett brukt forlang tid som følge av for eksempel uaktsommefeilvurderinger, eller rett og slett ineffektivitet, vilklienten bare være forpliktet til å betale salær iden utstrekning det står i et rimelig forhold tiloppdraget og det utførte arbeidet.

20.6.1.3 Prisavslag (salærnedsettelse)

I retts- og disiplinærpraksis snakker man sjeldenom «prisavslag» ved tvist om størrelsen på veder-laget for advokattjenester. I stedet benyttes beteg-nelsen «salærnedsettelse» når klienten ikke er for-pliktet til å betale hele det beløpet advokaten frem-setter krav om.

Kontraktsrettslig omfatter salærnedsettelserto ulike situasjoner. I noen tilfeller er ytelsen advo-katen har prestert, kontraktsmessig, men advoka-ten har krevd et høyere beløp enn det han har retttil på bakgrunn av avtalen eller regler som utfylleravtalen. Advokaten har for eksempel krevet salærsom ikke står i et rimelig forhold til arbeidet somer utført, jf. advokatforskriften kapittel 12 punkt3.3.1, se ovenfor i punkt 20.5.1.

I andre tilfeller er det kvalitetsmessige mang-ler ved advokatens arbeid. Når dette er årsakentil at salæret settes ned, foreligger det et prisav-slag i kontraktsrettslig forstand. Utgangspunkteter at tjenestekjøperen har et ubetinget krav på pris-avslag når det er mangler ved tjenesten, og tje-nesteyteren ikke har foretatt utbedring.12 Rettentil prisavslag gjelder uavhengig av mangelensstørrelse og betydning, og uansett om tjenesteyte-

11 Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 387–388.


ren kan bebreides eller ikke. Prisavslaget er imid-lertid ment å redusere vederlaget på en måte somsamsvarer med det verdiminus mangelen ved tje-nesteytelsen utgjør, slik at tjenestekjøperen ikkebetaler for mer enn det han har mottatt, medutgangspunkt i prisnivået fastsatt i partenesavtale. Dermed er det bare mangler som utgjør etverdiminus for klienten, som kan gi grunnlag forprisavslag. Der formålet med oppdraget er forfei-let som følge av feil fra advokatens side, har ikkeklienten fått en tjeneste han har noen nytte av, oghan eller hun kan derfor kreve tilbakebetalt ellernekte å betale hele advokatsalæret. Det sammeresultatet vil antagelig følge av advokatforskriftenkapittel 12 punkt 3.3.1, hvoretter salæret «skal ståi [et] rimelig forhold til … arbeidet som er utførtav advokaten». I et tilfelle som beskrevet ovenfor,vil bestemmelsen kunne gi grunnlag for vesentlignedsettelse av salæret eller at salæret for arbeidetmed rettssaken bortfaller.

Som hovedregel vil advokattjenester være inn-satsforpliktelser. Ved innsatsforpliktelser vil mang-ler ved tjenesten være knyttet til en mangelfullprestasjon fra tjenesteyterens side. Har tjeneste-yteren ytet forsvarlig og faglig tilfredsstillendeinnsats basert på den aktuelle oppdragsavtalen, ertjenesten av kontraktsmessig kvalitet, og det fore-ligger derfor ikke noen mangel.

Ved innsatsforpliktelser vil derfor misligholds-og uaktsomhetsvurderingen være sammenfal-lende slik at grunnlaget for å kreve prisavslag blirdet samme som om det foreligger erstatningsan-svar (culpa). Formålene med de to beføyelsene erimidlertid ulike. Prisavslag skal gjenopprettebalansen i kontraktsforholdet, mens erstatningskal kompensere for et lidt økonomisk tap. Der-med kan utmålingen bli forskjellig.

Unntaksvis har advokattjenester karakter av åvære resultatforpliktelser. Det kan for eksempeltenkes at advokaten har innestått for at et doku-ment skal bli tinglyst eller en transaksjon gjen-nomført. Slike forpliktelser må i så fall kunne utle-des ved en tolkning av avtalen og eventuelle andrerettskilder. I noen tilfeller vil advokaten også hapåtatt seg vederlagsrisikoen, slik at avtalen ikkegir advokaten krav på vederlag dersom resultatetikke nås («no cure no pay»). Foreligger det ikkenoen avtale om vederlagsrisikoen, vil klientenkunne kreve prisavslag dersom det avtalte resulta-tet ikke er oppnådd. I så fall vil utgangspunktetantagelig være at prisavslaget settes til klientenskostnad ved å få mangelen rettet. En slik regel

gjelder som et utgangspunkt ved forbrukeres kjøpav håndverkertjenester og pakkereiser, jf. hånd-verkertjenesteloven § 25 og lov 25. august 1995nr. 57 om pakkereiser og reisegaranti (pakkerei-seloven) § 6-2 tredje ledd. Alternativet vil være åutmåle prisavslaget etter prinsippet i lov 13. mai1988 nr. 27 om kjøp (kjøpsloven) § 38, «slik at for-holdet mellom nedsatt og avtalt pris svarer til for-holdet mellom tingens verdi i mangelfull og kon-traktsmessig stand». Den sistnevnte betraktnings-måten passer imidlertid dårlig for vurdering avadvokattjenester, hvor det er vanskelig å anslåbistandens verdi objektivt.

20.6.1.4 Erstatning – profesjonsansvaret

Innledning

For at klienten skal kunne kreve erstatning fraadvokaten, må de tre grunnvilkårene for erstat-ning være oppfylt. Det må foreligge et ansvars-grunnlag, adekvat årsakssammenheng mellomdet ansvarsbetingende forholdet og skaden, ogskaden må utgjøre et økonomisk tap.

Fremstillingen i det følgende gjelder ansvars-grunnlaget. Spørsmålene om årsakssammenhengog økonomisk tap må løses med utgangspunkt ialminnelig erstatningsrett, samtidig som erstat-ning i kontraktsforhold reiser noen særlige pro-blemstillinger. Om disse temaene vises det tilerstatningsrettslige og obligasjonsrettslige frem-stillinger.13

Profesjonsansvaret er et kontraktsansvar.Utgangspunktet for ansvarsvurderingen blir der-med om tjenesteyteren har misligholdt de kravklienten med rimelighet kan stille til oppdragsut-førelsen. Hvilke krav klienten kan stille til opp-dragsutførelsen, beror på en tolkning av opp-dragsavtalen og regler som utfyller denne. Reglersom utfyller avtaler om advokatoppdrag, kan blantannet bygges på reglene for god advokatskikk iadvokatforskriften kapittel 12.

For at det skal foreligge ansvarsgrunnlag, erdet imidlertid ikke tilstrekkelig at oppdragsutfø-relsen er i strid med det som er avtalt. Den man-gelfulle oppdragsutførelsen må også skyldes for-hold tjenesteyteren kan bebreides for. Nedenforvil utvalget redegjøre for noen hovedpunkter iuaktsomhetsvurderingen.

Advokaters personlige erstatningsansvar er tilen viss grad lovregulert i domstolloven § 232 som

12 Om naturaldebitors rett til retting, se Viggo Hagstrøm,Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 404 flg.

13 Se for eksempel Nils Nygaard, Skade og ansvar, 6. utg.,Bergen 2007 og Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg.,Oslo 2011 s. 537 flg.


utvalget har redegjort for i punkt 14.1.8. Noengenerell lovregulering av erstatningsansvaret fin-nes imidlertid ikke. Domstolloven § 200 førsteledd etablerer riktignok et erstatningsansvar forbåde advokater og andre som opptrer som pro-sessfullmektig eller forsvarere. Ansvaret er ikkebegrenset til å gjelde overfor klienter, men gjeldergenerelt overfor «skadelidte, se punkt 20.6.1.5 omansvar overfor tredjemann. Vilkåret for erstatninger at den ansvarlige «gjør sig skyldig i forsømme-lig eller annet utilbørlig forhold». Bestemmelsenfastsetter en høyere terskel for ansvar enn almin-nelig uaktsomhet, jf. Rt. 1995 s. 383 på s. 385. Somdet fremgår av drøftelsen nedenfor, er alminneliguaktsomhet, vurdert etter den strengere normen iprofesjonsansvaret, tilstrekkelig for å konstatereansvar mellom advokat og klient. Dermed kanikke utvalget se at bestemmelsen har noen materi-ell betydning for en advokats erstatningsansvaroverfor en klient.

Ansvarssubjektene

Det ulovfestede profesjonsansvaret innebærer atadvokaten fullt ut er personlig ansvarlig for erstat-ningsbetingende feil begått av advokaten selveller av noen som vedkommende anses ansvarligfor. Advokaten er alltid ansvarlig for egen uakt-somhet. Spørsmålet blir deretter i hvilken utstrek-ning det er grunnlag for å holde advokaten ansvar-lig for feil som begås av andre, og i hvilken gradandre kan holdes medansvarlig for advokatensfeil.

Dersom en advokat benytter medhjelpere somikke selv er advokater, er advokaten i utgangs-punktet alltid ansvarlig som om han selv haddevært den som ytte bistanden. Dette gjelder foreksempel dersom en advokatfullmektig yterbistand på vegne av advokaten, eller om en resep-sjonist eller advokatsekretær begår en ansvarsbe-tingende handling. I slike tilfeller vil advokatenogså kunne være ansvarlig som følge av arbeidsgi-veransvaret dersom advokaten er vedkommendesarbeidsgiver, jf. skadeserstatningningsloven § 2-1.Innhenter advokaten ekstern bistand, vil detmåtte vurderes konkret med utgangspunkt i opp-dragsavtalen mellom advokaten og klienten i hvil-ken utstrekning den eksterne hjelperen er advo-katens kontraktsmedhjelper og om advokatendermed er medansvarlig for vedkommendeserstatningsbetingende feil.

I hvilke tilfeller en medhjelper kan holdes per-sonlig ansvarlig for feil vedkommende har begått,må bero på alminnelig erstatningsrett eller even-

tuelt regler om profesjonsansvar for vedkommen-des profesjon.

Ved innhenting av bistand fra en annen advo-kat tilsier profesjonsansvaret at advokaten sominnhenter bistanden, alltid vil være ansvarlig påsamme måte som for egne råd dersom vedkom-mende selv har gitt klienten grunn til å forvente athan er ansvarlig for bistanden som gis, for eksem-pel ved å undertegne et brev. En advokat som erarbeidsgiver, vil dessuten kunne holdes ansvarligfor en ansatt advokats arbeid, jf. skadeserstat-ningsloven § 2-1.

I tilfeller der advokatvirksomheten er organi-sert i et selskap, inneholder domstolloven §§ 232og 233 ansvarsregulering som supplerer profe-sjonsansvaret. Bestemmelsene fastsetter blantannet at selskapet er forpliktet til å utpeke enansvarlig advokat for det enkelte oppdraget sel-skapet påtar seg, og at selskapet alltid hefter forerstatningsansvar som er pådratt ved virksomhet iselskapets navn. Det er nærmere redegjort fordisse bestemmelsene i punkt 14.1.8.

Aktsomhetsnormen – utgangspunkter

Culpa- eller skyldansvaret er det alminneligeansvarsgrunnlaget i og utenfor kontrakt. Så lengedet ikke er hjemmel for å anvende en annenerstatningsregel, kommer culpanormen til anven-delse. Ansvar etter den alminnelige culpanormenforutsetter at den ansvarlige kunne og burde hahandlet på en annen måte, vurdert ut fra hvilkekrav man kan stille til en alminnelig fornuftig per-son.

En advokat som frivillig har påtatt seg et opp-drag, mottar normalt vederlag og inngår kontrak-ten som ledd i næringsvirksomhet. På denne bak-grunn tar ikke aktsomhetsvurderingen utgangs-punkt i allmenne normer for aktsom opptreden. Istedet blir advokatens handlinger vurdert etter ennorm for profesjonelle med utgangspunkt i fagetseller bransjens standarder. Denne vurderingen vilgjennomgående være streng.14 Individuelle svak-heter og mangler vil ikke kunne føre til lempingav terskelen for når ansvar inntrer, jf. Rt. 1963s. 161 («Pantocain-dommen») og Rt. 1994 s. 1430.Den strenge aktsomhetsnormen er ikke avgren-set til å gjelde bare rettslig bistand – den «egent-lige advokatvirksomhet» – men må også gjelde foreksempel ved håndtering av klientmidler. Advoka-ten står fritt til å la være å påta seg et oppdrag hvisdet forutsetter kompetanse advokaten ikke besit-ter. Så lenge klienten har en berettiget forvent-

14 Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 468.


ning om at advokaten yter profesjonell bistand,må utgangspunktet være at profesjonsansvarsnor-men får anvendelse.

Advokaten er ansvarlig for både simpel oggrov uaktsomhet. Graden av uaktsomhet kanimidlertid få betydning for blant annet spørsmåletom det er grunnlag for kompensasjon for ikke-økonomisk skade (oppreisningserstatning), og forstraffe- eller disiplinæransvar. For at forsikrings-selskapet advokaten er ansvarsforsikret hos, skalkunne kreve regress hos advokaten, har det ikkebetydning om advokaten har utvist simpel ellergrov uaktsomhet. Bare dersom advokaten harutvist forsett, kan forsikringsselskapet kreveregress.15

Nærmere om aktsomhetsvurderingen

Det er ikke slik at enhver feil begått av advokaten,fører til erstatningsansvar. Selv om culpanormenfor profesjonsutøvere er streng, følger det av retts-praksis at profesjonsutøveren har et visst spille-rom før adferd som kan kritiseres, anses somerstatningsbetingende uaktsom, jf. Rt. 1995s. 1350 på s. 1356. At klienten kan vise til svakhe-ter ved advokatens yrkesutøvelse, for eksempelfordi advokaten har feilvurdert gjeldende rett,medfører ikke uten videre at aktsomhetsnormener overtrådt. Hvilke feil som ligger innenfor dennefeilmarginen, og hva som er uaktsomt, må avgjø-res etter en konkret vurdering.

Det kan tenkes at advokaten og klienten i opp-dragsavtalen foretar en kvalitativ (eller kvantita-tiv) begrensning av oppdraget. Selv om de gene-relle kravene til grundighet mv. som følger av godadvokatskikk etter domstolloven § 224 og advo-katforskriften kapittel 12, står fast, vil klienten foreksempel kunne akseptere at advokaten skalforeta en foreløpig og overordnet vurdering av enproblemstilling med et begrenset timeforbruk.Det kan tenkes at advokaten gjør klienten opp-merksom på risikoen for at visse problemstillingerikke vil bli fanget opp, eller at en nærmere under-søkelse av rettskildene kan gi svar på et foreløpiguavklart rettsspørsmål. Slike tilskjæringer avadvokatens oppdrag vil etter omstendighetenekunne komme i strid med reglene for god advo-katskikk. I så fall kan det være at avtalen måvike.16 En forutsetning for å redusere advokatensansvar er at advokaten gjør klienten tydelig opp-

merksom på innholdet i begrensningene, og hvil-ken betydning og risiko de innebærer, og at opp-dragets rammer etter en helhetsvurdering frem-sto som forsvarlige på oppdragstidspunktet.

Oppdragets vanskelighetsgrad kan få betyd-ning for ansvarsvurderingen. Dreier rådgivningenseg om oversiktlige rettsområder og bevisspørs-mål, vil advokaten normalt være ansvarlig dersomhan gir uriktige råd. Det samme gjelder dersomadvokaten overser klare regler som er av betyd-ning for klienten, for eksempel en søksmålsfristeller foreldelsesfrist. Hvis rådgivningen derimotdreier seg om vanskelige regler eller uover-siktlige bevisspørsmål, vil advokaten ha en noestørre feilmargin. Har advokaten i slike tilfellergitt råd som viser seg å være feil eller mangelfulle,blir det avgjørende om advokatens vurderinger oghåndtering av saken overfor klienten etter en hel-hetsvurdering likevel har vært forsvarlig. Haradvokaten for eksempel i et komplisert saksfor-hold vurdert prosessrisikoen og på den bakgrunnrådet klienten til å inngå forlik, kan det bare blitale om erstatningsansvar der advokatens rådgiv-ning «ut fra en generell faglig vurdering … klartmå anses som uforsvarlig», jf. Rt. 1994 s. 1430 pås. 1435–1436. Har ikke advokaten tilstrekkeligkompetanse til å bistå klienten på en forsvarligmåte, fordi oppdraget gjelder for eksempel skatte-rettslige spørsmål eller utenlandsk rett, bør hanfrasi seg oppdraget og eventuelt henvise kliententil en rådgiver med riktig kompetanse.17 Unnlateradvokaten å gjøre dette, må han finne seg i å blibedømt etter den samme ansvarsnormen som enadvokat med god kompetanse på det aktuelleområdet.

Utviklingen i advokatbransjen i retning avøkende grad av spesialisering kan også få betyd-ning for ansvarsvurderingen. Advokater som opp-arbeider seg spesialkompetanse, benytter gjernedette i markedsføringen. En klient som kontakteren advokat med særskilt kompetanse for å fåbistand innen vedkommendes spesialområde, for-venter å få særlig kvalifisert bistand. Forventnin-gen styrkes ytterligere dersom advokaten kreveren salærsats som ligger klart høyere enn hvaadvokater generelt benytter. Dersom klientensamlet sett må anses å ha en berettiget forvent-ning om særlig kvalifisert bistand på et rettsom-råde, og advokaten må anses å ha vært innforståttmed dette, vil det antagelig være grunnlag for enskjerpet aktsomhetsnorm.18

15 Hans Jacob Bull: Forsikringsrett (1. utgave, Oslo 2008)s. 322.

16 Se Toralf Wågheim, Advokaters erstatningsansvar, Oslo2009 s. 60 flg.

17 Jf. Advokatforskriften kapittel 12 punkt 3.1.4.18 Toralf Wågheim, Advokaters erstatningsansvar, Oslo 2009 s.

76–80.


Terskelen for uaktsom yrkesutøvelse må ogsåvurderes ut fra oppdragets rammer og omstendig-hetene for øvrig. At advokaten har dårlig tid, er iutgangspunktet ikke en unnskyldningsgrunn,men det kan være at advokaten får så dårlig tid tilå utføre oppdraget at utførelsen ikke kan bli opti-mal. I så fall bør advokaten gjøre klienten opp-merksom på denne risikoen.

Også hvilken risiko som står på spill, kan fåbetydning for hvilke krav som kan stilles til advo-katen. Dersom feilvurderinger kan medføre storemenneskelige eller økonomiske konsekvenser forklienten, er det grunn til å stille særlig strengekrav til yrkesutøvelsen. Et eksempel er Rt. 2001 s.1702, der Høyesterett bygget på en streng profe-sjonsansvarsnorm.19 Høyesterett la i skjerpenderetning vekt på at advokaten hadde anbefalt klien-ten å foreta en omfattende skattemotivert formu-esdisposisjon som fremsto som «særdeles gun-stig, så gunstig at det burde gitt grunnlag for entanke om at det kanskje ikke var så sikkert atlikningsmyndigheter og domstoler ville aksep-tere den ut fra gjeldende skatterett», uten at advo-katen hadde utredet skatterettslige usikre punk-ter i tilstrekkelig grad.

Videre kan det tenkes at advokatens råd liggeri grenseland for hva som er å anse som advokat-virksomhet, for eksempel dersom advokaten girråd til en bekjent han treffer på gaten. I slike tilfel-ler vil klienten sjelden ha en berettiget forvent-ning om at rådet er gitt som ledd i advokatvirk-somhet. Advokaten kan dermed vanskelig væreunderlagt en like streng profesjonsansvarsnormsom ved oppdrag der klienten har en slik forvent-ning.20 I slike tilfeller vil det dessuten være litenaturlig å tale om et kontraktsansvar, ettersom detvanskelig kan sies å eksistere noen kontrakt mel-lom «klienten» og advokaten.

Også klientens egne forhold kan få betydningfor hvem som er nærmest til å bære tapet, noesom etter alminnelig erstatningsrett kan værerelevant både ved ansvarsvurderingen og erstat-ningsutmålingen.

Ansvarsbegrensninger

Ved utforming av oppdragsavtalen gjelder det iutgangspunktet avtalefrihet. Dette skulle tilsi atadvokaten må kunne stå fritt til å fraskrive segeller begrense erstatningsansvar ved mislighold.Utgangspunktet er at en slik ansvarsbegrensning

vil måtte respekteres såfremt klienten må anses åha akseptert den. Det må antagelig stilles strengekrav til vedtakelsen av vidtgående ansvarsbe-grensninger, jf. Rt. 2004 s. 675 («Agurkpinne-dom-men») avsnitt 73. Dersom en ansvarsbegrensningmå anses vedtatt av klienten, kan det dessutenlikevel være grunnlag for å sette den til side.

Mulige grunnlag for å kunne sette ansvarsbe-grensninger til side, er avtaleloven § 36 eller atbegrensningen er i strid med god advokatskikketter domstolloven § 224 og advokatforskriftenkapittel 12. Det er grunn til å anta at en begrens-ning av ansvaret knyttet opp til ansvarsgrunnla-get, for eksempel ved å avtale at visse typer uakt-somme handlinger ikke gir grunnlag for erstat-ning, i utgangspunktet vil være ugyldig etteravtaleloven § 36. Ansvarsbegrensninger med hen-syn til tapsberegningen er det større grunn til ågodta. Hvilket nivå som vil kunne godtas i detenkelte tilfelle, vil måtte bero på en konkret vurde-ring.21 Et eksempel på en ansvarsbegrensningsom ikke står seg etter avtaleloven § 36, fremgårav en voldgiftsdom fra 2013.22 I avgjørelsen, somgjaldt profesjonsansvaret for en revisor, la vold-giftsretten til grunn at en ansvarsbegrensningsom begrenset ansvaret beløpsmessig til salæretsstørrelse, tilsa at avtalen måtte revideres etteravtaleloven § 36 selv om skadelidte var nærings-drivende.

20.6.1.5 Erstatningskrav fra tredjemann

I forlengelsen av gjennomgåelsen av advokatensprofesjonsansvar overfor klienten kan det stillesspørsmål om i hvilken grad en tredjeperson sommener å ha lidt tap som følge av at en advokat harforsømt seg, kan kreve erstatning fra advokaten.Mens advokatens ansvar overfor en klient regule-res av kontraktsretten, må andre som mener å halidt tap som følge av advokatens yrkesutøvelse,påberope deliktsansvaret. I det følgende vil detførst bli gjort rede for advokaters erstatningsan-svar i rettergang som reguleres av domstolloven§§ 200 første ledd, 202 andre ledd og 203, og der-etter for erstatningsansvaret for øvrig overfortredjemann som har lidt tap grunnet mangelfulltadvokatarbeid.

Etter domstolloven § 200 første ledd kan«offentlig tjenestemann, prosessfullmektig, retts-lig medhjelper eller privat antatt forsvarer, som

19 Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 471.20 Toralf Wågheim, Advokaters erstatningsansvar, Oslo 2009 s.

92–93.

21 Toralf Wågheim, Advokaters erstatningsansvar, Oslo 2009 s.227–236.

22 Upublisert voldgiftsdom 18. desember 2013, avsagt med dr.juris Kåre Lilleholt som rettsformann.


gjør sig skyldig i forsømmelig eller annet utilbør-lig forhold under rettergang», idømmes retter-gangsbot og erstatning til skadelidte. Vilkåret«forsømmelig» eller «utilbørlig» tilsier at det over-for andre skadelidte enn klienten kreves mer ennalminnelig uaktsomhet.23 Ansvaret er ikkebegrenset til spesielle typer økonomisk tap. Lovenfastsetter heller ikke begrensninger om hvemsom kan være skadelidt; dette kan for eksempelvære motparten i saken, det offentlige eller etvitne. Avgjørelsene inntatt i Rt. 1903 s. 228 og Rt.1930 s. 1425 er eksempler på at advokater har blittpålagt erstatningsansvar overfor en motpart.

Praktiske eksempler på ansvar etter domstol-loven § 200 første ledd kan være at en prosessfull-mektig som har påtatt seg å varsle et sakkyndigvitne om en omberammelse, glemmer dette slik atvitnet pådrar seg unødvendige reise- og arbeids-fraværskostnader.24 Et annet eksempel er at enadvokat unnlater å varsle motpartens prosessfull-mektig om at en anke er frafalt, slik at motpartensprosessfullmektig unødig fortsetter å arbeide medsaken, jf. Rt. 1995 s. 383 på s. 385.

Domstolloven § 202 rammer såkalt unødigtrette, det vil si at man ugrunnet lar det komme tilsak eller erklærer anke over dom, oppfriskningeller gjenåpning. Etter andre ledd fastsetterbestemmelsen erstatningsansvar blant annet forprosessfullmektiger. Ansvaret gjelder imidlertidbare overfor det offentlige. Motparten er henvisttil eventuelt å søke parten om erstatning i med-hold av reglene om sakskostnader i tvistelovenkapittel 20.

Domstolloven § 203 rammer bruk av ankeover kjennelse eller beslutning «aapenbart utengrund», og gjelder på samme måte som domstol-loven § 202 blant annet for prosessfullmektiger itillegg til parten selv, jf. domstolloven § 203 sistepunktum, jf. domstolloven § 202 andre ledd.Erstatning er bare aktuelt dersom det idømmesrettergangsstraff og anken har oppsettende virk-ning, jf. domstolloven § 203 andre punktum.

Også ut over situasjonene regulert i domstollo-ven kapittel 10, vil mangler ved oppdragsutførel-sen kunne føre til at en tredjeperson påføres etøkonomisk tap. Da oppstår spørsmålet om ved-kommende kan kreve erstatning fra advokaten påulovfestet grunnlag. Advokaten vil kunne bliansvarlig etter det alminnelige culpaansvaret.Dette kommer utvalget tilbake til nedenfor. Det

kan imidlertid tenkes at tredjemanns tap er avle-det av klientens tap, eller at det på annen måte eren nærhet mellom tapet tredjemann lider, ogadvokatens forpliktelse overfor klienten. Her lig-ger vurderingen nærmere opp til profesjonsansva-ret.

Hvis tredjemann trer inn i klientens kontrakts-posisjon, for eksempel ved overtakelse av et sel-skap eller ved arv, vil tredjemann kunne gjøre gjel-dende krav mot advokaten i kraft av sin kontrakts-posisjon, slik at det ikke oppstår spørsmål omansvar overfor en utenforstående tredjemann.

I andre tilfeller vil en advokat i realiteten iva-reta interessene til en annen person enn den somhar inngått oppdragsavtalen, og som er registrertsom klient hos advokaten. Et morselskap inngårfor eksempel oppdragsavtale med advokaten, menbistanden knyttet til et oppdrag, gjelder et datter-selskap. Et annet eksempel kan være at en ekte-felle registreres som klient hos en advokat, mensoppdraget går ut på å ivareta begge ektefellenesinteresser ved utarbeidelse av ektepakt. I slike til-feller vil den personen hvis interesser advokatenhar påtatt seg å verne, måtte anses som klient og iposisjon til å kreve erstatning under kontraktsan-svaret. Dermed foreligger det et regulært kon-traktsansvar og ikke et erstatningskrav mot tred-jemann.

Det forekommer imidlertid også at tredje-mann, uten å kunne bygge på noen kontraktsposi-sjon, likevel kan gjøre gjeldende et krav mot advo-katen basert på culpaansvar, fordi vedkommendefår sin rettsstilling påvirket av resultatet av advo-katens arbeid for en klient. Et eksempel på en sliksituasjon kan være at mangelfull bistand fra advo-katen fører til at et testament settes til side etterreglene i lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. (arve-loven), slik at vedkommende tredjemann går glippav den arven han var tiltenkt.

Informasjonsansvaret for profesjonelle yrkesut-øvere har vært vurdert i flere rettsavgjørelser dertakstmenn har begått feil ved eiendomstaksering,slik at senere erverver av den takserte eiendom-men, eller långiver, er påført et tap.25 Høyesteretthar da fastslått at skadelidte kan fremme direkte-krav mot takstmannen i medhold av informasjons-ansvaret. I Rt. 2008 s. 1078 avsnitt 23 fastslo Høy-esterett at det gjelder tre grunnvilkår for informa-sjonsansvar. For det første må skadevolder hautvist uaktsomhet i profesjonell sammenheng.Det andre vilkåret er at skadelidte har hatt enrimelig og berettiget grunn til å stole på informa-sjonen. For det tredje gjelder en såkalt flodbølge-

23 Rt. 1997 s. 1322 (s. 1328) og Anders Bøhn, Domstollovenkommentarutgave, 2. utg., Oslo 2013 s. 841.

24 Anders Bøhn, Domstolloven kommentarutgave, 2. utg., Oslo2013 s. 842. 25 Se for eksempel Rt. 1931 s. 146 og Rt. 2008 s. 1078.


begrensning slik at det trekkes en rimelig grensefor skadevolderens ansvar; informasjonen måenten ha vært ment for skadelidte, eller skadelidtemå ha vært en del av en begrenset gruppe indivi-der som opplysningene var ment for. På bakgrunnav disse vilkårene synes informasjonsvaret åkunne bli anvendelig for advokater, for eksempelder de har fått i oppdrag å utarbeide en redegjø-relse som er forutsatt å kunne bli brukt av tredje-menn. Et eksempel kan være at et selskap blirsaksøkt for et betydelig beløp og får en advokat tilå gjøre en skriftlig vurdering av saken, og advoka-ten feilaktig konkluderer med at kravet er forel-det. Før advokatens feil oppdages, har en tredje-part besluttet å investere i eller låne ut penger tilselskapet, i tillit til at advokatens vurderinger erkorrekte.

En tredjemann som er påført tap av advokaten,men som ikke kan bygge på de grunnlagene foransvar utvalget har drøftet ovenfor, vil likevelkunne kreve erstatning etter alminnelige erstat-ningsrettslige regler. Den særlig strenge ansvars-normen som gjelder etter profesjonsansvaret, vilimidlertid ikke komme direkte til anvendelse. Vederstatningsansvar overfor tredjemann etter almin-nelig culpaansvar må det antagelig kreves en ster-kere grad av bebreidelse fra advokatens side enndet som gjelder overfor klienten.26

20.6.1.6 Heving

Etter alminnelig obligasjonsrett kan hver av par-tene heve en avtale dersom den andre parten harmisligholdt den på en slik måte at det foreligger etvesentlig kontraktsbrudd. Dette er også utgangs-punktet ved advokatoppdrag. Foreligger det mis-lighold fra advokatens side, kan klienten heveavtalen dersom misligholdet er så alvorlig at detutgjør et vesentlig kontraktsbrudd. Er også vilkå-rene for erstatning oppfylt, vil klienten kunnekreve erstatning i tillegg til et eventuelt hevings-oppgjør.

Det antas å være flere årsaker til at det i prak-sis sjelden blir tale om heving av avtaler om advo-katbistand. For det første er realytelsen etter sinart ikke mulig å restituere. Det kan dermed somhovedregel ikke bli tale om heving med retroaktivvirkning (ex tunc), men bare med virkning forfremtidige ytelser (ex nunc).27 Skulle klientenfremme et restitusjonskrav for allerede påløpt

salær, ville det i mange tilfeller være mer nærlig-gende å vurdere det etter reglene om prisavslageller salærnedsettelse enn heving, ettersom klien-ten normalt ikke kan restituere advokatens ytelse.

En annen årsak til at heving er lite praktisk, erat klienten normalt har adgang til å si opp avtalenfor fremtiden uten at det kreves noen nærmeregrunn.28 Virkningen av oppsigelsen vil i utgangs-punktet være den samme som ved heving ex nunc.Skulle partene ha avtalt en begrensning av klien-tens oppsigelsesadgang, kan likevel heving bliaktuelt.


20.6.2.1 Innledning

Når advokatoppdrag ikke blir utført som avtalt,mener utvalget at det viktigste er at regelverketivaretar klienten. En klient som innhenter bistandfra en advokat, bør kunne føle seg trygg på å fåsine interesser ivaretatt. Klienten må kunne stillehøye krav til den bistanden en advokat yter. Der-som en advokat misligholder sine forpliktelser,bør salæret kunne reduseres eller falle bort. Ervilkårene for erstatning til stede, bør klienten fåerstattet sitt økonomiske tap. Er ikke den ansvar-lige i stand til å dekke klientens tap, vil klientenetter utvalgets forslag bli ivaretatt gjennom denobligatoriske ansvarsforsikringen utvalget fore-slår i kapittel 19. Slik utvalget ser det, tilsier hen-synet til klienten at det stilles krav til både regle-nes materielle innhold og reglenes utforming.

Materielt sett mener utvalget at klienten er gitttilstrekkelig vern gjennom den rett klienter i daghar til erstatning etter det ulovfestede profesjons-ansvaret og ansvarsreglene i domstolloven §§ 232og 233, samt gjennom reglene om salærfastset-telse i advokatforskriften kapittel 12 punkt 3.3.Utvalget ser likevel behov for enkelt materielleendringer i ansvarsreglene, blant annet med hen-syn til den oppdragsansvarlige advokatens ansvar,se nærmere i punkt 20.3.2.

Når det gjelder utformingen av reglene, menerutvalget at advokatlovgivningen på en tydeligeremåte enn i dagens regelverk bør angi klientensrettigheter når advokatoppdraget ikke utføressom avtalt. Særlig når klienten er forbruker, menogså ellers når klienten må anses som en ikkerutinert kjøper av advokattjenester, tilsier styrke-forholdet mellom advokat og klient at reglene børvære pedagogisk sett tilgjengelige for klienten.26 Toralf Wågheim, Advokaters erstatningsansvar, Oslo 2009 s.

19.27 Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 454–

455.28 Jf. Advokatforeningens retningslinjer for forsvarere i punkt

6.2.


Det er naturlig å vise til kontraktslovene fra desiste 30 år, særlig dem som gjelder for tjenester,eksempelvis håndverkertjenesteloven. Imidlertidgjør særlige behov seg gjeldende ved reguleringav advokattjenester. For eksempel er utgangs-punktet for advokattjenester at det er advokatenpersonlig som hefter for sine feil, mens utgangs-punktet etter for eksempel håndverkertjenestelo-ven og lov 13. juni 1997 nr. 43 om avtalar med for-brukar om oppføring av ny bustad m.m.(bustadoppføringslova) er at bare virksomhetenhefter.

Utvalget mener at det i en misligholdsbestem-melse er tilstrekkelig å regulere klientens rett tilprisavslag og erstatning. Gjennomgåelsen av deulike misligholdsbeføyelsene i punkt 20.6.1 viserat det ikke er nærliggende å regulere retteplikteller heving. Retteplikten ivaretas ved at advoka-ten må oppfylle de krav til gjennomføringen avoppdraget som følger av lovforslaget § 37 ogreglene om god advokatskikk. Klientens rett til åheve, ivaretas av at klienten i utgangspunktet nårsom helst kan avbryte et oppdrag, jf. § 39 tredjeledd samt lovforslagets regler om salærfastset-telse og prisavslag. Når det gjelder tredjemannskrav på erstatning som følge av at en advokat harbegått feil, nøyer utvalget seg med å vise til gjel-dende rett i punkt 20.6.1.5.

20.6.2.2 Klientens rett til prisavslag

Utvalgets forslag til bestemmelse om salær fast-setter at salæret skal være forholdsmessig ut fraoppdraget og det utførte arbeidet, jf. § 38 andreledd. Utvalget mener likevel at klientens rett tilprisavslag bør fremgå uttrykkelig av loven. Enegen prisavslagsbestemmelse kan bidra til å syn-liggjøre denne rettigheten for klienten. Det erikke gitt at enhver klient forstår at feil begått avadvokater, kan føre til prisavslag. Dessuten menerutvalget at en bestemmelse om prisavslag kan haselvstendig rettslig betydning. For eksempel kanet salærkrav fra en advokat som har begått feil,være forholdsmessig ut fra det gjennomførte opp-draget. Klienten kan for eksempel ha blitt tilbudten lav pris i forbindelse med at advokaten påtokseg oppdraget. Men har advokaten begått feil, kanklienten etter alminnelig obligasjonsrett ha rett tilprisavslag uavhengig av om den opprinnelige pri-sen markedsmessig sett var lav eller høy.

Utvalget mener at det bør fremgå av bestem-melsen at ikke enhver feil fra advokaten kan føretil prisavslag. Etter alminnelig obligasjonsrett gjel-der det ikke noe krav om at mangelen må ha værtbetydelig. Prisavslag må imidlertid være uteluk-

ket dersom feilen advokaten har begått, ikke harført til et verdiminus.29 I dette ligger at feilen måha hatt betydning for verdien av tjenesten for kli-enten.

Vurderingen av kvaliteten på advokattjenesterer subjektiv i den forstand at det et stykke på veivil bero på skjønn om en sak er håndtert godt nok,eller om det er begått feil. Ved å legge listen for åfå prisavslag noe høyere, kan man unngå diskusjo-ner mellom advokaten og klienten om forholdsom har marginal betydning for klienten. Utvalgetforeslår derfor å sette som vilkår for prisavslag atfeilen må utgjøre et ikke ubetydelig mislighold.Dette uttrykket er ikke ment å skulle forstås vidt,det er bare de bagatellmessige forholdene somikke skal gi grunnlag for prisavslag.

20.6.2.3 Klientens krav på erstatning ved advokatens mislighold

Utgangspunkt – profesjonsansvar for advokaten

Etter gjeldende rett finnes det ikke noen generelllovregulering av advokaters erstatningsansvaroverfor klient ved mislighold under utførelsen avadvokatoppdrag. I punkt 20.6.1.4 har utvalget skis-sert innholdet i profesjonsansvaret, som etter retts-praksis tar utgangspunkt i at advokaten som pro-fesjonsutøver underlegges en streng aktsom-hetsnorm. Utvalget mener at denne ansvarsnor-men bør videreføres og at den bør komme tiluttrykk i loven. Ut fra pedagogiske hensyn gårutvalget inn for å formulere bestemmelsen slik atdet uttrykkelig fremgår at både uaktsomme ogforsettlige forhold er omfattet, og at bådehandlinger og unnlatelser kan medføre ansvar.Advokaten er etter profesjonsansvaret ansvarligfor feil begått av advokatfullmektiger og andrehjelpere som handler på vegne av advokaten.Utvalget mener det er tilstrekkelig at dette frem-går av merknadene til bestemmelsen.

Objektivt ansvar for den oppdragsansvarlige advokaten

Etter lovforslaget § 35 skal ethvert oppdrag ha enoppdragsansvarlig advokat, se punkt 20.3.2. Ved-kommende er på samme måte som enhver annenadvokat ansvarlig etter profesjonsansvaret for sineegne og for sine hjelperes uaktsomme eller for-settlige feil. Feilen kan ha blitt begått på ulikemåter. Vedkommende kan selv ha ytet mangelfullbistand, men det kan også tenkes at den opp-

29 Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011 s. 414.


dragsansvarlige advokaten har instruert en kol-lega om innholdet i den bistanden kollegaen harytet, og at feilen skyldes instruksjonen. Mangel-full organisering eller tilsyn med oppdragsutførel-sen som den oppdragsansvarlige kan bebreidesfor, kan også føre til ansvar. I alle situasjonenesom er nevnt her, bygger ansvar på at den opp-dragsansvarlige advokaten har utvist skyld.

Rollen som oppdragsansvarlig advokat børetter utvalgets syn innebære en form for totalan-svar for oppdraget, som går ut over tilfeller derden oppdragsansvarlige selv har utvist skyld. Detfølger av utvalgets vurderinger i punkt 20.3.2 at enoppdragsansvarlig bør være objektivt ansvarlig forfeil det ikke kan påvises hvem som har begått. Feilsom det kan påvises at andre advokater eller per-soner som står under andre advokaters instruk-sjon har begått, hefter i utgangspunktet den advo-katen som har begått feilen for, og ikke den opp-dragsansvarlige advokaten. Den oppdragsansvar-lige advokatens objektive ansvar foreslås i denneforstand å være subsidiært til det ansvaret enadvokat som har utvist skyld, har. Ut over detteunntaket er utgangspunktet at den oppdragsan-svarlige advokaten har ansvar for ansvarsbetin-gende feil advokatens medhjelpere gjør. Ansvars-betingende feil i selvstendige oppdragstakeresarbeid bør ikke være oppdragsansvarlige advo-kats ansvar, med mindre advokaten har vært uakt-som, for eksempel ved å anbefale klienten ensakkyndig som advokaten burde vite ikke haddeden nødvendige kompetansen.

Objektivt ansvar for virksomheten og selskapsdeltakerne

Når en advokattjeneste ytes fra et selskap eller enannen virksomhet, mener utvalget at klienten måkunne holde virksomheten ansvarlig. Er advoka-ten som yter bistanden ansatt i virksomheten, gjel-der arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatnings-loven § 2-1. Utvalget mener imidlertid at virksom-heten må hefte også dersom advokaten er tilknyt-tet virksomheten som eier. For ansvarlige selska-per bør begrensningsmuligheten som ligger idagens regler, videreføres. Utvalget viser til vur-deringene i punkt 14.2.4.

Ansvarsbegrensninger

Etter gjeldende rett er det, som det fremgår avpunkt 20.6.1.4, antagelig adgang til å avtaleansvarsbegrensninger, men det er uklart hvorlangt avtalefriheten rekker. Det er imidlertid van-lig at advokatforetak opererer med beløpsmessige

ansvarsbegrensninger i sine alminnelige opp-dragsvilkår. Utvalget anser det hensiktsmessig ågi dette spørsmålet en avklaring i loven.30

Utviklingen i de senere år i retning av et merkomplekst rettssamfunn og et økende behov foradvokattjenester, tilsier at advokater i økendegrad må antas å bli utsatt for erstatningskrav. Råd-givning skjer i et stadig høyere tempo, og rådgiv-ning må til dels skje muntlig eller ved elektroniskkorrespondanse. Sakene gjelder ofte betydeligeverdier. En konsekvens av dette er at også uakt-som sakshåndtering fra en advokats side kan gistørre tap enn tidligere. Kravene kan dessuten blimeget høye. Av eksempler kan nevnes densåkalte Ocean Rig-saken, der et advokatforetak ogen advokat i tingretten ble dømt til å betale enerstatning på over 100 millioner kroner, men blefrikjent i lagmannsretten.31 I den såkalteTransocean-saken ble en advokat frifunnet forbåde tiltale for medvirkning til grovt skattesvik oget erstatningskrav på 1,86 milliarder kroner.32

Ved vurderingen av hvilke ansvarsbegrensnin-ger som skal være tillatt, mener utvalget det målegges stor vekt på klientenes interesser. Klientenbør i størst mulig grad kunne søke dekning forpåvist økonomiske tap når dette skyldes at advo-katen har forsømt seg. Dekning av det fulle tap girogså tillit og troverdighet til advokatstanden.Imidlertid vil et forbud mot å avtale ansvarsbe-grensninger kunne ha uheldige konsekvenser. Enside av dette er knyttet til kostnadene ved ansvars-forsikringen. Advokaten kan i utgangspunktetdekke sin eksponering ved å tegne en ansvarsfor-sikring, men uten ansvarsbegrensninger vil for-sikringspremien kunne bli svært høy. Denne kost-naden er det grunn til å tro at advokaten vil over-føre til klienten gjennom økt salær. Et ubegrensetansvar kan også bli uforholdsmessig og urimeligbyrdefullt for advokaten. I så fall kunne advokaterbli tilbakeholdne med å påta seg oppdrag sommedfører særlig økonomisk risiko, og dette kunnegå ut over klientens tilgang til rettslig bistand.Utvalget mener derfor at advokater bør ha adgangtil å avtale ansvarsbegrensninger.

Utvalget mener det er nærliggende å knytteadgangen til å avtale ansvarsbegrensninger tilnivået for advokaters plikt til å tegne ansvarsfor-sikring. Obligatorisk ansvarsforsikring skal etter

30 Utvalgets vurderinger av dette spørsmålet bygger i storgrad på et notat fra Advokatforeningen til utvalget 9. mai2014.

31 Se TOSLO-2005-48615 og LB-2006-72490. Anke til Høyeste-rett ble nektet fremmet, se HR-2007-1656-U.

32 TOSLO-2011-191007 (rettskraftig overfor advokaten somvar en av flere tiltalte).


lovforslaget erstatte dagens krav om sikkerhets-stillelse, jf. lovforslaget § 33. Utvalgets forslaginnebærer at en kollektiv, obligatorisk ansvarsfor-sikring for advokater dekker minimum 100 gan-ger folketrygdens grunnbeløp (G) per skadetil-felle.33 Forslaget til forsikringssum bygger på envurdering av blant annet informasjon fra Advokat-foreningen om inntrådte forsikringstilfeller i desenere år. Dette fremgår av utvalgets vurderingeri punkt 19.2.5. Dersom advokatvirksomhetens artog størrelse tilsier det, følger det imidlertid av for-slaget at advokaten skal tegne tilleggsforsikring.Det førende hensynet ved fastsettelsen av kravettil forsikringssum er ivaretakelsen av klienten.

Ved regulering av ansvarsbegrensninger kandet være større grunn til å verne forbrukerklien-ter enn næringsklienter. Utvalget mener at detikke bør være adgang til å avtale ansvarsbegrens-ninger på mindre enn 100 G når klienten er for-bruker. Utvalget mener at en slik grense gir for-brukere tilstrekkelig vern, og peker i denne for-bindelse på at det overfor forbrukere relativt sjel-den vil kunne bli tale om ansvar som overstiger100 G. Derimot vil dette kunne være mer aktueltfor næringsklienter, offentlige klienter og andresom ikke er forbrukere. Overfor slike klienter viladvokaten kunne være forpliktet til å tegne til-leggsforsikring. Fordi denne typen klienter istørre utstrekning må anses som profesjonellekjøpere av advokattjenester, mener imidlertidutvalget at det ikke er behov for at begrensningeni adgangen til å avtale ansvarsbegrensninger erden samme som forsikringssummen dersomdenne er høyere enn 100 G.

Utvalget har fått innspill om at det har utvikletseg en uheldig praksis blant offentlige innkjøpereav advokattjenester som innebærer at tilbydere avadvokattjenester er nødt til å akseptere det offent-liges avtalevilkår uten ansvarsbegrensninger.Oppdrag for slike klienter kan dermed innebæreen risiko for betydelig erstatningsansvar, noe somkan medføre svært høye forsikringskostnader foradvokaten. Utvalget kan imidlertid ikke se at deter naturlig å utforme en regel i lovforslaget somkan hindre det offentlige i å utøve en slik praksis.En form for obligatorisk ansvarsbegrensning sompasser i alle tilfeller, er vanskelig å utforme. Enlovregel vil også gå ut over den fleksibiliteten manbør kunne ha for å tilpasse ansvarsbegrensningentil den enkelte klients og advokats behov og situa-sjon. Utvalget antar imidlertid at dersom det er

ønskelig, bør problemstillingen løses i regelverketfor offentlige anskaffelser og med utgangspunkt ide grunnleggende kravene i lov 16. juli 1999 nr. 69om offentlige anskaffelser § 5.

Fristavbrytelse, subjektiv kumulasjon og sakskostnader

Selv om klienten materielt sett har krav på erstat-ning fra et eller flere ansvarssubjekter – den opp-dragsansvarlige advokaten, den utførende advoka-ten eller virksomheten – kan klienten løpe enbetydelig økonomisk risiko dersom han fremmerkrav eller foretar rettslige skritt mot feil rettssub-jekt. Særlig mener utvalget det er behov for åverne klienten mot konsekvensene av å gå tilsøksmål mot den oppdragsansvarlige advokatendersom det viser seg at det i stedet er den utfø-rende advokaten som hefter, eller omvendt, sepunkt 20.3. På denne bakgrunn foreslår utvalgetat det fastsettes en bestemmelse om at fristav-brudd overfor ett ansvarssubjekt får virkning foralle, samt at det fastsettes en bestemmelse omadgang til subjektiv kumulasjon og en særligbestemmelse om idømmelse av sakskostnader.

Hvis lovgiverne ikke ønsker å innføre denforeslåtte begrensningen i den oppdragsansvar-lige advokatens ansvar, men viderefører dagensordning hvor oppdragsansvarlig advokat eransvarlig for alle feil i oppdraget, mener utvalgetat reglene om fristavbrudd, subjektiv kumulasjonog sakskostnader bør beholdes som de er i dag.

20.7 Klientens mislighold


Klientens hovedforpliktelse er i utgangspunktet åbetale vederlag (salær) for advokatens arbeid.Salæret advokaten har krav på i henhold til avta-len og bestemmelsene om salærfastsettelse i lov-forslaget §§ 38 og 40 andre ledd, må betales innenforfallsfristen.

Betaler ikke klienten innen forfall, er utgangs-punktet at advokaten har rett til å holde sin ytelsetilbake så lenge forsinkelsen varer.34 Praktiskskjer dette ved at oppdragstakeren stanser arbei-det (utøver detensjonsrett) eller, særlig når tje-nesten er utført, at han holder tilbake den tingentjenesten gjelder (utøver retensjonsrett).35

33 Folketrygdens grunnbeløp er fastsatt til 88 370 kroner i2014, jf. forskrift 23. mai 2014 nr. 657 om grunnbeløp, regu-leringsfaktorer mv. § 1.

34 Per Augdahl, Den norske obligasjonsretts almindelige del, 5.utg., Oslo 1978 s. 179–183.

35 NOU 1979: 42 Forbrukertjenester s. 57.


Detensjonsretten innebærer at advokaten iutgangspunktet kan holde sin ytelse tilbake inntilklienten har innfridd den misligholdte betalings-forpliktelsen. Advokatforskriften kapittel 12 punkt3.1.6 tredje og fjerde kulepunkt fastsetter at advo-katen ikke plikter å fullføre et oppdrag dersom kli-enten ikke stiller sikkerhet eller betaler forskudd,et akontobeløp eller påløpt salær, eller omkostnin-ger etter anmodning fra advokaten. Videre følgerdet av første kulepunkt at advokaten kan nekte åfullføre oppdraget når advokaten har fått feilaktigeeller ufullstendige opplysninger. Det må rimelig-vis innfortolkes at det må dreie seg om opplysnin-ger av ikke helt uvesentlig betydning i saken. Eropplysningene gitt av en annen enn klienten, skaldet nok mer til før advokaten kan trekke seg fraoppdraget enn om de hadde vært gitt av klientenselv.36

Situasjonen der en tredjepart etter oppdrags-avtalen eller i medhold av lov er ansvarlig for åbetale advokatens salær, er ikke uttrykkelig regu-lert i reglene for god advokatskikk. I advokatfor-skriften kapittel 12 punkt 3.1.6 er det tale om klien-tens mislighold. I den grad advokaten ikke harplikter som følger av andre regler, for eksempelrettshjelploven, antas utgangspunktet å være atadvokaten må kunne avslutte oppdraget etter prin-sippene i punkt 3.1.6.

Det kan være aktuelt for advokaten å tilbake-holde fysiske eller elektroniske saksdokumenterdersom klienten ikke betaler (retensjonsrett).Dette har advokaten i utgangspunktet adgang tiletter advokatforskriften kapittel 12 punkt 3.1.7.

Ved fare for rettstap for klienten følger det avpunkt 3.1.6 andre ledd og 3.1.7 andre punktum atadvokatens plikt til å ivareta klienten går foranutøvelse av både detensjonsrett og retensjonsrett.Før advokaten eventuelt kan stanse arbeidet, måadvokaten gjøre det som er nødvendig for å hin-dre at klienten lider rettstap, for eksempel ved åsørge for at frister ikke oversittes som følge av athan trekker seg fra saken.37 Bestemmelsen ipunkt 3.1.7 andre punktum tilsier at advokatenikke kan utøve tilbakeholdsrett i saksdokumenterdersom klienten for eksempel må få utlevertdokumentene for å kunne overholde en ankefristeller gjennomføre et rettsmøte.38


Utvalget ser ikke behov for vesentlige materielleendringer i reglene som i dag følger av reglene forgod advokatskikk i advokatforskriften kapittel 12punkt 3.1.6 og 3.1.7. Utvalget mener imidlertid atreglene bør gjøres mer tilgjengelige. Det bør gåklart frem av regelverket i hvilke tilfeller klientenanses for å misligholde sine forpliktelser, oghvilke konsekvenser mislighold vil få. Alle de treaktuelle konsekvensene av mislighold bør etterutvalgets syn fremgå – at det påløper forsinkelses-rente, advokatens rett til å avslutte oppdraget ogadvokatens rett til å utøve tilbakeholdsrett i saks-dokumentene.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn å regu-lere klientens mislighold i en egen lovbestem-melse. Ved betalingsmislighold tilsier dagens ord-lyd i advokatforskriften kapittel 12 punkt 3.1.6 atenhver form for mislighold medfører at advokatenhar rett til å avslutte oppdraget. Tatt i betraktningde interesser som kan stå på spill for klienten,mener utvalget at dette gir klienten for svakt vern.Prinsippet om ytelse mot ytelse tilsier riktignok atadvokaten ikke skal måtte fortsette oppdraget der-som klienten ikke betaler. Men det bør ikke væreslik at selv små misligholdte beløp fører til at kli-enten kan bli stående uten bistand. Utvalgetmener det bør være et vilkår at klientens mislig-hold etter en totalvurdering må anses som vesent-lig. Hva utvalget legger i dette, gjør utvalget nær-mere rede for i merknadene til § 41 andre ledd.Advokatens lojalitetsplikt kan etter omstendighe-tene tilsi at advokaten må gjøre det han kan for åforhindre rettstap for klienten. I og med at forsla-get legger opp til at det kreves vesentlig betalings-mislighold for at advokaten skal kunne avslutteoppdraget, vil imidlertid klienten ha rikelig anled-ning til å gjøre opp for seg. Da mener utvalget atdet vil føre for langt også å fastsette en generellplikt til å gjøre arbeid som ikke kan utsettes utenat klienten utsettes for rettstap, slik det er fastsatti advokatforskriften punkt 3.1.6 andre ledd. Utval-get mener at det i stedet vil være tilstrekkelig å laspørsmålet bli regulert etter advokatens generellelojalitetsplikt. Lojalitetsplikten vil etter en konkretvurdering kunne tilsi at advokaten har en aktivi-tetsplikt overfor en klient som advokaten er i ferdmed å avslutte oppdraget for, selv om det fore-ligger vesentlig betalingsmislighold.

Utvalget mener at de samme regler som gjel-der når klienten betaler advokatsalæret, i utgangs-punktet må gjelde når det er en tredjepart («beta-ler», jf. lovforslaget § 2 bokstav c, som er forpliktettil å betale salæret. Selv om det kan få negative

36 Advokatforeningens regler for god advokatskikk med kom-mentarer punkt 3.1.6 note 5.

37 Ibid. punkt 3.1.6 note 11. 38 Ibid. punkt 3.1.7 note 3.


konsekvenser for klienten, mener utvalget atadvokaten ikke kan være forpliktet til å fortsettesitt arbeid dersom det foreligger vesentlig beta-lingsmislighold. Advokatens forpliktelser i sakermed offentlig oppnevning må imidlertid vurderesmed utgangspunkt i gjeldende regelverk. En opp-nevnt forsvarer vil for eksempel ikke kunne fratreselv om den salærfastsettende instansen treffer enuriktig salæravgjørelse og utbetaler salær pågrunnlag av denne. Forsvareren vil da være hen-vist til å angripe avgjørelsen med klage eller anke.

Utvalget går inn for å lovfeste advokatensadgang til å utøve tilbakeholdsrett i saksdokumen-tene. Også advokatens rett til å si fra seg oppdra-

get dersom klienten gir advokaten uriktige ellerufullstendige opplysninger, foreslår utvalget å lov-regulere. På begge punkter foreslås gjeldende rettvidereført, herunder advokatens plikt til å utle-vere saksdokumenter eller gjøre arbeid som ikkekan utsettes, dersom dette er nødvendig for å hin-dre risiko for at klienten påføres rettstap.

Utvalget mener at det ikke bør kunne avtalesdårligere løsninger for klienten enn det som erskissert ovenfor, i forbrukerforhold. Utenfor for-brukerforhold er utvalget av den oppfatning atbestemmelsene som gjelder følgene av forsinketbetaling av salær, bør kunne fravikes ved avtale.


Kapittel 21

Klientmidler, regnskap og revisjon

21.1 Gjeldende rett

21.1.1 Innledning

Advokaters regnskapsplikt, revisjonsplikt ogregler for behandling av betrodde midler (klient-midler) er regulert i advokatforskriften kapittel 3og 3a. Også den som driver rettshjelpvirksomhet imedhold av domstolloven § 218 andre ledd nr. 1,eller etter tillatelse gitt i medhold av nr. 3 førstepunktum eller nr. 4,1 er underlagt dette regelver-ket, jf. advokatforskriften §§ 3-8 og 3a-15. Fremstil-lingen i det følgende er begrenset til å gjelde advo-kater.

Advokattjenester er normalt merverdiavgifts-pliktige. Dermed er advokater også underlagtregistreringsplikt, rapporteringsplikt og kontroll ihenhold til merverdiavgiftslovgivningen. Registre-ring og rapportering til avgiftsmyndighetene har ipraksis nær sammenheng med regnskapsførselog bokføring. Selv om utvalget ikke kommer til åvurdere endringer i reglene om merverdiavgift foradvokater, gir utvalget en kort oversikt over gjel-dende rett i punkt 21.1.4.

21.1.2 Behandling av klientmidler

21.1.2.1 Innledning

Regler om behandling av betrodde midler er gitt iadvokatforskriften kapittel 3. I advokatforskriftenbenyttes også betegnelsen «klientmidler», som ermest brukt i praksis og benyttes i denne fremstil-lingen. Også reglene for god advokatskikk i advo-katforskriften kapittel 12 punkt 3.5 inneholder enbestemmelse om klientmidler.

Reglene er gitt for å sikre at klientmidler hånd-teres på en måte som er i den enkelte klientsinteresse, og for å ivareta hensynet til det offentli-ges kontroll.

Alle midler, herunder penger, verdipapirer ogandre verdigjenstander, som er betrodd advoka-ten, er å anse som klientmidler, jf. advokatforskrif-ten § 3-1 første ledd andre og tredje punktum. Deter uttrykkelig presisert at forskudd på utlegg ogsalær er omfattet.

Reglene om behandling av klientmidler kanikke fravikes ved avtale. Klienten står likevel fritttil å forhåndsavtale med advokaten hvordan mid-lene skal disponeres. Herunder kan det inngåsforhåndsavtale om disponering av renter, se punkt21.1.2.3 nedenfor om dette, og om kjøp og salg avverdipapirer og verdigjenstander i punkt 21.1.2.4.

21.1.2.2 Hovedregel om oppbevaring og utbetaling av klientmidler

Hovedreglene om oppbevaring og utbetaling avklientmidler fremgår av advokatforskriften § 3-1.Bestemmelsen fastsetter at advokaten skal holdeklientmidler atskilt fra egne midler og andre mid-ler som ikke tilhører klienten.

Klientmidler tilhører klienten, ikke advokateneller andre. Derfor skal utbetaling eller utleveringi henhold til advokatforskriften § 3-1 andre leddbare skje til vedkommende klient eller for ved-kommendes regning.

21.1.2.3 Håndtering av klientmidler i form av penger

I advokatforskriften §§ 3-2 og 3-3 er det nærmerepresisert hvordan advokaten skal håndtere klient-midler i form av penger. Det er ikke adgang til åoppbevare pengene i kontanter eller for eksempelpå advokatens ordinære driftskonto. Pengene må,med mindre de utbetales til klienten straks, settespå en «klientbankkonto», jf. advokatforskriften§ 3-2 første ledd.

1 Utvalget legger til grunn at henvisningen i advokatforskrif-ten §§ 3-8 og 3a-15 skal forstås å være til domstolloven §218 andre ledd nr. 4, og ikke nr. 5, slik ordlyden fastsetter.Bakgrunnen for feilen antas å være manglende ajourføringi forbindelse med at nr. 5, som gjaldt utenlandske advoka-ter, ble opphevet. De utenlandske advokatene reguleres nåi nr. 4.


I utgangspunktet vil banken kunne ha adgangtil å foreta motregning i en konto som står i advo-katens navn, for sine krav mot advokaten. For åforhindre at banken foretar motregning i klient-midler, fastsetter advokatforskriften § 3-2 førsteledd andre punktum at banken skriftlig må ha for-pliktet seg til ikke å gjøre motregning gjeldende iklientbankkontoen for krav mot advokaten.

En klientbankkonto kan enten være en fellesbankkonto for midler som tilhører flere klienter,eller en særskilt konto for én klient. En felles kli-entbankkonto skal opprettes i advokatens navn, jf.advokatforskriften § 3-2 andre ledd første punk-tum. Etter andre ledd andre punktum skal sær-skilte klientbankkonti for de enkelte klienter lydei både advokatens og klientens navn. Opprettelseav særskilt konto er obligatorisk for håndtering avklientmidler i forbindelse med en advokats eien-domsmeklingsvirksomhet, jf. forskrift om eien-domsmegling § 3-14 andre ledd.2

En konsekvens av å opprette felles klientbank-konto er at myndighetene vil være avskåret fra åfå innsyn ved kontroll mot skatteyteren (klienten),ettersom klientkontoen ikke står i klientens navn.Ønsker for eksempel skatte- og avgiftsmyndighe-tene å få tilgang til informasjon om midlene påkontoen og hvem de tilhører, må de innhente opp-lysningene fra advokaten. Opplysningene er imid-lertid i utgangspunktet omfattet av advokatenstaushetsplikt og vil kunne være omfattet av bevis-forbudet. Se nærmere om dette i punkt 15.2.2.4 –der det blant annet er henvist til Rt. 2010 s. 1638.Dette er årsaken til at det i ligningsloven § 6-2 nr.2 og merverdiavgiftsloven § 16-2 andre ledd ergjort unntak fra advokatens taushetsplikt ved atadvokaten etter krav fra skatte- og avgiftsmyndig-hetene plikter å gi opplysninger om pengeoverfø-ringer, innskudd og gjeld mv. Disse bestemmel-sene omtaler utvalget nærmere i kapittelet omtaushetsplikt i punkt 15.3.2.5.

Rentene som opptjenes på en klientbankkonto,skal tilfalle klienten. Dette gjelder likevel ikke der-som annet uttrykkelig er avtalt, eller dersom ren-tebeløpet for den enkelte klient i samme sak ikkeoverstiger et halvt rettsgebyr, jf. advokatforskrif-ten § 3-3 første ledd. Renter skal utbetales til klien-ten senest ved avregning av saken. Klienten kantidligst kreve renter utbetalt når de er kreditertklientbankkontoen, jf. advokatforskriften § 3-3andre ledd.

21.1.2.4 Håndtering av andre klientmidler enn penger

Kravene til håndtering av andre klientmidler ennpenger er regulert i advokatforskriften § 3-4. For-skriften deler denne typen klientmidler inn i «ver-dipapirer» og «andre verdigjenstander», men deter i utgangspunktet de samme regler som gjelderi begge tilfeller, jf. femte ledd.

Advokaten skal føre protokoll hvor mottak ogutlevering av verdipapirer og andre verdigjenstan-der registreres, jf. første ledd. Protokollpliktengjelder uavhengig av om verdipapirer er registrerti Verdipapirsentralen.3 Midlene skal oppbevarestrygt, avlåst og brannsikkert – «fortrinnsvis ibank», jf. andre ledd.

Kjøp og salg av verdipapirer og andre verdi-gjenstander, samt fornyelse av pantobligasjoner,kan bare skje etter forhåndsgodkjenning av klien-ten, med mindre klienten og advokaten har avtaltnoe annet, jf. tredje ledd. Advokaten skal snarestgi melding om kjøp og salg til klienten. Dennemeldingen skal inneholde nøyaktige opplysningerom verdipapirets art, forfall, rentefot, nummer ogandre opplysninger som er nødvendige for identi-fikasjon av verdipapiret, jf. fjerde ledd. Tilsva-rende opplysninger skal gis for andre verdigjen-stander, jf. femte ledd.

21.1.2.5 Bokføring av klientmidler og klientansvar

Advokater som håndterer klientmidler, må utar-beide en klientansvarsspesifikasjon (klientan-svarsreskontro) som viser advokatens klientan-svar. Mens kravene til håndtering av klientansvar(klientgjeld) og klientmidler i årsregnskapet erregulert i advokatforskriften kapittel 3a, fastsetteradvokatforskriften § 3-6 krav til den løpende bok-føringen.

Advokaten skal i henhold til bokføringsloven(se punkt 21.1.3.2 nedenfor) opprette egne kontifor klientansvar og klientmidler som til enhver tidviser behandlingen av klientmidlene, jf. advokat-forskriften § 3-6 første ledd.

Videre skal bokføringen vise klientansvaret forden enkelte klient, jf. advokatforskriften § 3-6andre ledd. Klientansvar fra eiendomsmeklings-virksomhet og inkassovirksomhet skal holdesregnskapsmessig atskilt fra klientansvaret for denøvrige advokatvirksomheten, jf. tredje ledd.

2 Forskrift 23. november 2007 nr. 1318 om eiendomsmegling.

3 Tidligere fremgikk det uttrykkelig av advokatforskriften §3-8 første ledd at protokollplikten ikke omfattet verdipapi-rer registrert i Verdipapirsentralen. Dette ble endret vedforskrift 4. februar 2005 nr. 79 om endring i forskrift tildomstolloven kapittel 11 (advokatforskriften).


Bokført klientansvar og debetsaldoen på kli-entbankkonto skal stemme overens. Advokatfor-skriften ivaretar dette ved at advokaten hvermåned pålegges å avstemme både saldo på klient-bankkonto mot saldo for klientmidler og saldo forklientmidler mot klientansvar, jf. advokatforskrif-ten § 3-6 fjerde ledd. Avstemmingene skal doku-menteres og oppbevares som regnskapsmateri-ale, jf. femte ledd.

21.1.2.6 Plikt til å gi klienten kontoopplysninger ved avleggelsen av årsregnskap

Ved avleggelse av årsregnskap, og senest innenutgangen av januar måned, skal klienten både gisutskrift av saldo per 31. desember på klientan-svarsreskontro og utskrift fra protokollen overeventuelle verdipapirer og verdigjenstander, jf.advokatforskriften § 3-5 første ledd, jf. § 3-4 førsteledd. Sammen med utskriftene skal advokaten giklienten en redegjørelse for forvaltningen av kli-entmidlene gjennom regnskapsåret, jf. § 3-5 førsteledd siste punktum. I henhold til andre leddomfatter plikten til å utlevere utskrift av konto ogprotokoll ikke klientmidler som utgjør forskuddpå salær og omkostninger.

21.1.2.7 Plikt til å føre oversikt over fordringsmasse ved inkassovirksomhet

Driver advokaten inkassovirksomhet, skal det ihenhold til advokatforskriften § 3-7 føres enløpende oversikt over fordringsmassen. Oversik-ten skal omfatte alle de midler advokaten tilenhver tid skal inndrive for andre.

21.1.2.8 Forpliktelser etter hvitvaskingsloven og forbud mot å håndtere midler uten navngitt kilde

I advokatforskriften kapittel 12 punkt 3.5 andreledd er det fastsatt et forbud mot å motta ellerhåndtere midler som ikke har en navngitt kilde.Formålet med bestemmelsen er å forhindre med-virkning til hvitvasking av penger. Noen tilsva-rende regel finnes ikke for den som yter rettshjelputen advokatbevilling eller uten autorisasjon somadvokatfullmektig.

Langt mer vidtrekkende forpliktelser følger avhvitvaskingsloven. Utvalget vil ikke gi noen gene-rell redegjørelse for advokatens plikter etterhvitvaskingsloven, ut over det som fremgår avredegjørelsen for forholdet mellom hvitvaskings-loven og advokaters taushetsplikt, se punkt15.3.2.4.

21.1.3 Bokføring, regnskap og revisjon4

21.1.3.1 Hovedregel om regnskaps- og bokføringsplikt

Advokater som utøver advokatvirksomhet i egetnavn, er regnskapspliktige i henhold til advokat-forskriften § 3a-1, jf. domstolloven § 224 tredjeledd andre punktum. Med virkning fra regnskaps-året 2005 gjelder regnskapsplikten fullt ut for alleadvokatvirksomheter, uavhengig av selskapsform.Bakgrunnen for at regnskapsplikt i 2005 også bleinnført for advokatvirksomhet i enkeltmannsfore-tak, var et ønske om bedre kontroll med virksom-heten og behandlingen av klientmidler. Ogsåbehovet for felles regnskapsregler for eien-domsmeklings-, inkasso- og advokatforetak ble til-lagt vekt.5

Etter samme bestemmelse er også selskapersom driver advokatvirksomhet, regnskapspliktige,med unntak av selskaper der det utøves advokat-virksomhet i medhold av domstolloven § 233 før-ste ledd bokstav a, det vil si selskaper medbedriftsadvokat, se punkt 14.1.9. Organisasjonersom har ansatt advokater til å drive advokatbi-stand til medlemmene, kommuneadvokatkontorersom ikke er utskilt i eget foretak, samt Regjerings-advokaten, er ikke selskaper. Dermed er de hellerikke regnskapspliktige etter advokatforskriften§ 3a-1.

At den som er underlagt regnskapsplikt, ogsåer bokføringspliktig, følger av bokføringsloven§ 2, jf. regnskapsloven § 1-2 første ledd nr. 12.Dette er også uttrykkelig fastsatt i advokatfor-skriften § 3a-1 første ledd andre punktum, jf. før-ste punktum.

Adgangen til å søke om dispensasjon fra regn-skaps- og bokføringsplikten i medhold av advokat-forskriften § 3a-2 gjennomgås i punkt 21.1.3.6.

21.1.3.2 Nærmere krav til advokatens regnskap og bokføring

Regnskapsloven gjelder fullt ut for de advokaterog advokatvirksomheter som er underlagt regn-skapsplikt. Regnskapsloven legger opp til at det inoen grad gjelder ulike regler for «små foretak»og «øvrige foretak». Forskjellen er at små foretak

4 Deler av fremstillingen bygger på Grete Juvkam Hasle ogSvein-Erik Stiansen, «Advokatregnskapet» i Advokathånd-boken 2012/2013, Oslo 2012 kapittel 4.8. på s. 548 flg.

5 Jf. forskrift 4. februar 2005 nr. 79 om endring i forskrift tildomstolloven kapittel 11 (Advokatforskriften) og Justis- ogpolitidepartementets høringsnotat 28. mars 2003 «Advokat-forskriften kapittel 3: Regnskapsføring og behandling avbetrodde midler».


er underlagt forenklede regler på noen områder.Med unntak av et begrenset antall store advokat-firmaer vil dagens advokatselskaper bli ansettsom «små foretak».

Etter regnskapsloven må regnskapspliktigeadvokater og advokatvirksomheter utarbeidekomplette årsoppgjør med resultatregnskap,balanse, årsberetning og noter. I tillegg må selska-pene som ikke kommer inn under reglene for«små foretak», utarbeide kontantstrømoppstilling.

De særlige kravene som gjelder for advo-katregnskap, er fastsatt i advokatforskriften §§ 3a-3og 3a-4. Kravene må sees i sammenheng medkravet om månedlig avstemming av klientansvarog klientmidler etter advokatforskriften § 3-6. Senærmere om dette i punkt 21.1.2.5.

Det fremgår av advokatforskriften § 3a-3 at kli-entmidler ikke skal presenteres i advokatensbalanse. Bestemmelsen fastsetter også hvordanavvik mellom klientmidler og klientansvar skalføres. Overstiger klientmidlene klientansvaret,anses det overskytende som advokatens eiendelog skal presenteres i advokatens balanse. Er kli-entmidlene ikke store nok til å dekke klientansva-ret, er underdekningen advokatens gjeld til ved-kommende klient, og gjelden må føres som kort-siktig gjeld. Videre følger det av advokatforskrif-ten § 3a-4 at advokaten i notene til regnskapet skalopplyse om størrelsen på klientmidler og klientan-svar. Eventuelle avvik mellom klientansvar og kli-entmidler skal forklares. I henhold til andre leddmå det spesifiseres i hvilken grad avvikene gjeldereiendomsmeklingsvirksomhet, inkassovirksom-het eller den øvrige advokatvirksomheten.

21.1.3.3 Andre regnskap advokaten har ansvaret for (særregnskap)

Advokaten skal i henhold til advokatforskriften§ 3-6 opprette egne konti for klientmidler. Det skalføres særregnskap for klientmidler advokaten hartil oppbevaring, samt for eventuelle bankfullmak-ter, jf. advokatforskriften § 3a-6.

Det gjelder i utgangspunktet samme krav vedføringen av særregnskap som ved føringen avadvokatens regnskap, med mindre annet følger avbestemmelser i annen lov eller i medhold av lov, jf.advokatforskriften § 3a-7. Regnskapsbestemmel-sene for eiendomsmekling, inkassovirksomhet,konkursbehandling, skifte og behandling avumyndiges midler er til dels svært ulike, og advo-kater vil dermed etter omstendighetene måtte for-holde seg til en rekke ulike regnskapsmessigekrav.

Advokaten skal holde en ajourført liste overalle særregnskapene, også over eventuelle sær-regnskaper som ikke har tilknytning til advokat-virksomheten, jf. advokatforskriften § 3a-8.

I forbindelse med årsregnskapet må advoka-ten sørge for at det foretas en avstemming avtotale klientmidler og klientansvar, jf. advokatfor-skriften § 3a-10 tredje ledd første punktum. Denneavstemmingen må foretas på samme tidspunkt foradvokatregnskapet og særregnskapene

21.1.3.4 Revisjonsplikt og revisors kontroll

Hovedregelen om revisjonsplikt for advokater erinntatt i advokatforskriften § 3a-9. Enhver advokatsom driver advokatvirksomhet og er regn-skapspliktig, er pålagt å anta en revisor og sørgefor at årsregnskap og årsberetning revideres isamsvar med revisorloven.

Mens advokatens regnskap skal revideres ihenhold til revisorlovens krav, er det advokatfor-skriften § 3a-10 som fastsetter kravene til revisorskontroll av særregnskapene. I utgangspunktetskal revisor påse at særregnskapet kontrolleres avannen revisor eller kontrollinstans. Etter advokat-forskriften § 3a-10 første ledd skal derfor revisorundersøke om det blir foretatt egen revisjon avadvokatens særregnskap, og om det blir rappor-tert ved regnskapsavleggelse eller ved annenunderretning til skifterett, kreditorutvalg, arvin-ger eller den som har oppnevnt spesiell revisor.

I de tilfellene der egen revisor ikke er opp-nevnt for særregnskapene, følger det av andreledd at advokatens revisor skal kontrollere oguttale seg om hvorvidt behandlingen av klientmid-lene er tilfredsstillende.

Endelig skal advokatens revisor kontrollere atadvokaten har foretatt avstemming av totale kli-entmidler og klientansvar på samme tidspunkt foradvokatregnskapet og eventuelle særregnskap, sepunkt 21.1.2.5 ovenfor, og revidere denne avstem-mingen, jf. advokatforskriften § 3a-10 tredje ledd.

21.1.3.5 Rapportering til Tilsynsrådet for advokat-virksomhet

Primærkontrollen av advokatvirksomhetens regn-skapsmessige forhold og behandlingen avbetrodde midler er det den enkelte advokats elleradvokatselskaps revisor som står for. Tilsynsrådetfor advokatvirksomhet driver i utgangspunktet enløpende indirekte kontroll ved at advokaten tilenhver til skal holde Tilsynsrådet informert omhvem som er advokatens revisor, jf. advokatfor-skriften § 3a-11 første punktum. En revisor som


frasier seg et revisoroppdrag for en advokat, plik-ter omgående å gi skriftlig melding om dette tilTilsynsrådet, jf. andre punktum.

Innen 30. april hvert år skal advokaten sendeårsregnskap, årsberetning, revisjonsberetning og«egenerklæring med revisoruttalelse» til Tilsyns-rådet, jf. advokatforskriften § 3a-13. Sanksjonenved manglende eller for sen innlevering er atadvokaten må betale dobbelt bidrag til Tilsyns-rådet. Manglende innsending vil også kunne føretil disiplinærreaksjoner eller, i alvorlige tilfeller,tap av bevilling i medhold av domstolloven § 230første ledd nr. 3 jf. § 224 tredje ledd andre punk-tum.

«Egenerklæring med revisoruttalelse» somskal sendes Tilsynsrådet i henhold til advokatfor-skriften § 3a-13, må oppfylle kravene i § 3a-12.Egenerklæringen fra advokaten skal avgis i forbin-delse med avleggelsen av årsregnskapet i henholdtil advokatforskriften § 3a-12. Egenerklæringensutforming fastsettes av Tilsynsrådet. I henhold tiladvokatforskriften § 3a-12 første ledd andre punk-tum skal advokaten opplyse om hvorvidt vedkom-mende driver annen virksomhet enn advokatvirk-somhet. Det skal også fremgå hvilken fordrings-masse advokaten ved årsskiftet eventuelt har tilinndriving for andre, som ledd i inkassovirksom-het, jf. første ledd tredje punktum.

Revisoruttalelsen knyttet til egenerklæringenskal oppfylle kravene i advokatforskriften § 3a-12tredje ledd. Bestemmelsen fastsetter at uttalelsenskal avgis i overensstemmelse med Den norskeRevisorforenings standard for revisors uttalelserved revisoroppdrag med spesielle formål.

21.1.3.6 Dispensasjon fra regnskaps- og revisjons-plikten

Den som i utgangspunktet er pålagt regnskaps- ogrevisjonsplikt i medhold av advokatforskriften§§ 3a-1 og 3a-9, kan søke Tilsynsrådet for advokat-virksomhet om dispensasjon. I medhold av advo-katforskriften §§ 3a-2 og 3a-14, jf. § 3a-2, kan dis-pensasjon for regnskaps- og revisjonsplikten inn-vilges dersom ett av de to vilkårene i § 3a-2 er opp-fylt: For det første kan advokater i et fast ansettel-sesforhold, og som ikke har midler til forvaltningeller mottar honorar fra klienter, gis fritak. For detandre kan Tilsynsrådet, selv om dette vilkåretikke er oppfylt, gi dispensasjon når Tilsynsrådetfinner dette «ubetenkelig». Dispensasjon kanenten gis på ubestemt tid («inntil videre») eller i etbestemt tidsrom.

I 2013 var 3279 advokater registrert med dis-pensasjon fra revisjonsplikten hos Tilsynsrådet.6

21.1.4 Registrering, rapportering og kontroll etter merverdiavgiftsloven

21.1.4.1 Merverdiavgift på juridiske tjenester

Innføringen av generell avgiftsplikt for tjenester i2001 medførte at juridisk tjenesteyting ble mer-verdiavgiftspliktig. Avgiftsplikten følger av mer-verdiavgiftsloven § 3-1 første ledd, og gjelder uan-sett om det er advokater eller andre som yter juri-diske tjenester.

En rekke oppdrag som advokater kan påtaseg, faller utenfor merverdiavgiftslovens materi-elle virkeområde. Dette gjelder blant annet under-visning, godtgjørelse for arbeid som styremed-lem, arbeid i offentlige utvalg, oppdrag som vergeog oppdrag som medhjelper ved tvangssalg. Ogsånår en advokat yter rettslig bistand til en klient,finnes det enkelte unntak fra avgiftsplikten, foreksempel fritaket for merverdiavgift på egenandeletter reglene om fri rettshjelp.7 Det påløper hellerikke merverdiavgift når advokater yter bistandvederlagsfritt på veldedig grunnlag i medhold avmerverdiavgiftsloven § 6-19. Juridisk tjenesteytingtil klienter i utlandet vil i noen tilfeller falle utenforavgiftsplikten i medhold av merverdiavgiftsloven§ 6-22 andre ledd.

21.1.4.2 Rapportering og kontroll

Merverdiavgiftsloven inneholder et omfattenderegime for registering, rapportering og kontrollav dem som etter § 1-3 første ledd bokstav d er åanse som avgiftssubjekter. Loven fastsetter ingensærregler for advokater – det er lovens alminne-lige regler som kommer til anvendelse.

Avgiftssubjekter må registrere seg i merver-diavgiftsregisteret, jf. merverdiavgiftsloven kapit-tel 14. Omsetningsoppgaver til merverdiavgiftsre-gisteret må innleveres annenhver måned i sam-svar med reglene i merverdiavgiftsloven kapittel15.

På forespørsel og ved kontroll må avgiftssub-jekter inngi opplysninger og dokumentasjon avbetydning for avgiftsfastsettelsen. Denne opplys-ningsplikten går foran den lovbestemte taushets-plikten for advokater, jf. merverdiavgiftsloven§ 16-1 tredje ledd, se punkt 15.3.2.5.

6 Jf. Tilsynsrådet for advokatvirksomhets årsberetning 2013s. 4.

7 Jf. forskrift 12. desember 2005 nr. 1443 til rettshjelploven(rettshjelpforskriften) § 2-1 første ledd tredje punktum og §2-3 tredje punktum.



21.2.1 Behandling av klientmidler

21.2.1.1 Innledning

Etter utvalgets syn er det utvilsomt i klientenesinteresse å videreføre advokaters adgang til åmotta og oppbevare klientmidler. Klienter har ofteet legitimt behov for at advokaten som ledd i advo-katoppdrag mottar eller tar hånd om penger, ellerandre typer verdier, på klientens vegne. Advokateryter både rettslig bistand og andre typer advokat-bistand i forbindelse med ulike typer transaksjo-ner mellom privatpersoner og virksomheter. Ofteskyldes et ønske om at overføring og eventueltoppbevaring av midler skal gå gjennom en advo-kat, at dette gir klienten trygghet for gjennomfø-ringen av transaksjonen. Ikke bare klienten, menogså andre parter i transaksjonen kan ønske enslik løsning fordi de har tillit til at advokatenbehandler midlene korrekt og i tråd med hva par-tene har avtalt. Skulle advokaten forsømme seg,vil det være forsikring eller sikkerhet som dekkereventuelt erstatningsansvar. Et annet tilfelle derdet er praktisk behov for at advokater skal kunnemotta og oppbevare klientmidler, er ved betalingav forskudd eller sikkerhet for fremtidig salæreller andre kostnader. De innbetalte pengene er åanse som klientmidler frem til de eventuelt blirbrukt til å innfri klientens forpliktelser.

Utvalget har vært noe i tvil om internadvoka-ter bør kunne forvalte klientmidler for sin arbeids-giver eller andre de har adgang til å bistå. Antage-lig er det lite behov for at internadvokater skalkunne håndtere klientmidler. Dessuten kan enslik adgang åpne for uklarheter og spekulasjonerom misbruk. Utvalget vil derfor foreslå at intern-advokater ikke gis anledning til å håndtere klient-midler. Denne løsningen åpner også for på gene-relt grunnlag å unnta internadvokater fra regn-skaps- og revisjonsplikt, jf. punkt 21.3.

Av hensyn til klientene må regelverket fast-sette strenge krav til behandlingen av klientmid-ler. Blant annet må klientmidlene holdes adskiltfra advokatens egne midler, og en bankkonto medklientmidler må ikke kunne brukes av banken til åforeta motregning mot krav banken har mot andreenn klienten, eller mot den som eier pengene.Ettersom klientmidlene oppbevares på vegne avklienten, må disponering av klientmidler iutgangspunktet forutsette samtykke fra klienten.Advokaten kan for eksempel ikke disponere pen-ger fra en klientkonto til innfrielse av klientensforpliktelser uten at det er rettslig grunnlag fordet, vanligvis gjennom en avtale med klienten.

Regelverket skal ikke bare utformes i kliente-nes interesse, men også ivareta andre viktige hen-syn. Regelverket bør være egnet til å inngi tillit tiladvokatprofesjonen. Dessuten er det grunn til ålegge vekt på det offentliges behov for informa-sjon om borgernes midler av hensyn til blantannet beskatning og avgiftsfastsettelse. Klientkon-toreglene bør ikke legges opp slik at klienter ved åoverføre midler til klientkonti, kan unndra midlerfra skatt, avgift eller annen offentlige kontroll.Samtidig må det offentliges behov for innsyn veiesmot hensynene bak taushetsplikten og bevisfor-budet, som kan tale mot innsyn i klientkonti.

Dagens regler i advokatforskriften kapittel 3fastsetter rammer for behandlingen av klientmid-ler. Etter utvalgets syn er disse reglene betryg-gende for klienten og langt på vei ivaretar de oven-nevnte hensynene, og de foreslås i hovedtrekkvidereført. I det følgende vil imidlertid utvalget gåinn i to problemstillinger der utvalget menerdagens regelverk bør endres.

21.2.1.2 Krav om individuelle klientkonti

Etter gjeldende rett kan en klientbankkonto entenvære en felles bankkonto for midler som tilhørerflere klienter, eller en særskilt konto for én klient.En konsekvens av å bruke felles klientkonto er atkontoen ikke står i klientens navn, men bare eroppført på advokaten. Dermed er myndighetenehenvist til å innhente opplysninger om klientkon-tomidlene fra advokaten. Er pengene på klient-kontoen overført i tilknytning til «egentlig advo-katvirksomhet», jf. lovforslaget § 3 første ledd, erimidlertid opplysninger om for eksempel hvorpengene kommer fra, hvem de tilhører, og hvilkenklient de gjelder, underlagt taushetsplikten ogbevisforbudet. Fra dette utgangspunktet er detfastsatt unntak i ligningsloven § 6-2 nr. 2 og mer-verdiavgiftsloven § 16-2 andre ledd, som gir lig-nings- og avgiftsmyndighetene rett til informasjonom pengeoverføringer.

Utvalget mener på den ene siden at det ikkebør være mulig å unndra klientmidler fra offentligkontroll og beskatning ved å plassere dem på kli-entkonto, eller ved at de overføres til, fra eller viaklientkonto. Offentlige kontrollorganer bør hasamme tilgang til informasjon om midler på klient-konti som til informasjon om midler på en vanligbankkonto. På den andre siden ligger dettungtveiende hensyn bak taushetsplikten ogbevisforbudet. Utvalget har på denne bakgrunnkommet til at myndighetenes behov for innsynbør ivaretas ved å pålegge advokater alltid åbenytte individuelle klientkonti som står i advoka-


tens og klientens navn, se utvalgets vurderinger ipunkt 15.7.4.8.

Utvalget har mottatt flere innvendinger mot enslik ordning. Argumenter som gjelder forholdetmellom taushetsplikten og det offentliges behovfor informasjon, har utvalget drøftet i punkt15.7.4.8. Enkelte har imidlertid også påpekt pro-blemer av mer praktisk og ressursmessig karak-ter.

Et argument mot ordningen er at advokatermed mange klienter, vil måtte åpne et stort antallklientkonti, og at dette er ressurskrevende. Formange advokater utgjør innbetaling av salærfor-skudd og innfordring av pengekrav som ledd iinkassopågang eller rettslig pågang en vesentligdel av transaksjonene på klientkonti. Antalletsaker kan være stort, og det kan dreie seg omsmå beløp. Det forekommer ikke sjelden at detblir utstedt en oppdragsbekreftelse med krav omsalærforskudd, men at klienten deretter ombe-stemmer seg og aldri betaler inn forskuddet, slikat oppdraget ikke blir noe av. I saker der advoka-ten skal inndrive et pengebeløp for klienten, resul-terer ofte påkrav med anmodning om å innbetaleet pengebeløp til en klientkonto, med at motpar-ten ikke betaler. I begge disse tilfellene risikereradvokaten å måtte opprette en egen klientkontouten at den blir tatt i bruk. Selv om oppdraget ikkeblir noe av, kan advokaten ha pådratt seg utgifter iforbindelse med opprettelsen av klientkontoen.En annen praktisk problemstilling er at det kan taflere dager å åpne en ny klientkonto, noe som vilkunne forhindre advokaten i å bistå klienten rasktog effektivt.

Etter utvalgets oppfatning må det være mulig åfinne hensiktsmessige løsninger på denne typenpraktiske problemstillinger. For privatpersoner ogbedrifter er det i dag svært enkelt å opprette nyebankkonti i nettbank. Selv om tilsvarende ordnin-ger for etablering av klientkonti antagelig ikke erlike utbredt, og advokater kan oppleve at deresbankforbindelser i dag ikke tilbyr dette, antarutvalget at bankene vil kunne tilby slike løsningerhvis det blir fastsatt som et krav i loven. Om nød-vendig bør advokatbransjen gå i dialog medbanknæringen for å få dette på plass.

En løsning for å imøtekomme de praktiske inn-vendingene til forslaget, kunne være å fastsetteunntak fra kravet til individuelle klientkonto forsalærforskudd. Det er blant annet vist til at andrenæringsdrivende tar imot slike forskudd på van-lige driftskonti, uten plikt til å holde dem på enseparat konto. Til dette bemerker utvalget at advo-kater er underlagt en særlig sterk taushetsplikt,og at tilsvarende problemstillinger som begrun-

ner forslaget, ikke gjør seg gjeldende på sammemåte for de andre yrkesgrupper som tar imot for-skudd på vanlige driftskonti. Videre legger utval-get som nevnt til grunn at de praktiske ulempenemed å etablere individuelle klientkonti er relativtsmå. Det er heller ikke alltid klart om et innbetaltbeløp er et forskudd på salær eller ikke.

Under enhver omstendighet mener utvalget atdet bør fastsettes klare regler, som ikke åpner forspekulasjon om misbruk. Ved å velge en ordningsom gir lignings- og avgiftsmyndighetene oversiktover alle typer pengeoverføringer til og fra klient-konti, begrenses faren for misbruk og spekulasjo-ner om misbruk. Utvalget mener derfor det ikkebør innføres unntak for enkelte former for klient-midler.

Utvalget har også vurdert om det ut fra prak-tiske hensyn bør settes en beløpsgrense for nårplikten til å opprette en klientkonto oppstår. Såkalt«smurfing», det vil si oppdeling av beløp i så småsummer at det «går under radaren», er imidlertidpåpekt som et problem i denne sammenheng. Forå unngå omgåelsesmuligheter – og spekulasjonerom hvorvidt slike muligheter benyttes – menerutvalget at alle klientmidler i form av penger, uan-sett størrelsen på beløpet, bør settes inn på enegen klientkonto. Utvalget oppfatter at proble-mene ved å sette en beløpsgrense var avgjørendefra Finansdepartementets side da lovgiver i 2013gikk inn for å innføre unntak fra advokaters taus-hetsplikt for opplysninger om klientkonti etter lig-ningsloven § 6-2 nr. 2 og merverdiavgiftsloven§ 16-2 andre ledd, i stedet for en ordning med kravom individuelle klientkonti. Advokatforeningenhadde i høringsrunden foreslått en slik ordning,men gikk inn for å fastsette en nedre grense påom lag 250 000 kroner for pengeoverføringer somskal føre til oppretting av individuell klientkonto.Departementet fremholdt at innvendingene motordningen Advokatforeningen foreslo, ville ståved lag selv om beløpsgrensen skulle være bety-delig lavere.8

Et annet spørsmål ved innføring av krav omindividuelle klientkonti, er hvilke navn slike kontiskal stå i. I de tilfellene der det er klienten someier pengene, mener utvalget at klientkontoen børstå i advokatens og klientens navn, slik regelen erved etablering av særskilte klientkonti i dag, jf.advokatforskriften § 3-2 andre ledd andre punk-tum. For midler som tilhører en annen enn klien-ten, kan det være direkte misvisende om kontoenstår i klientens navn. I disse tilfellene bør kontoenstå i navnet til advokaten og den som eier pen-

8 Se Prop. 150 LS (2012–2013) s. 44–45.


gene. En grunn til å benytte klientkonto kan væreat eierforholdet til pengene er omtvistet elleruklart. I slike tilfeller mener utvalget at det ermest hensiktsmessig om den som har innbetaltpengene, registreres sammen med advokaten.Det vil normalt ikke være tvil om hvem som harbetalt inn pengene, og navnene på kontoen vilikke gi et misvisende inntrykk av hvem dette er.

For ordens skyld presiseres det at utvalgetmed dette ikke mener å foreslå noen endring avdet som i dag gjelder med hensyn til regnskaps-førsel for omtvistede beløp. Hvilke navn klientkon-toen lyder på, har heller ikke betydning for hvemsom kan disponere beløpet. Det bør uansett barevære advokaten, eller den som har skriftlig full-makt fra advokaten, som kan disponere midler påklientkonto.

21.2.1.3 Klientmidler skal i utgangspunktet ikke bli værende hos advokaten

Utvalget mener at advokaten bare bør håndtereklientmidler når dette inngår i et advokatoppdrag,og bare så langt det er nødvendig for å utføre opp-draget. Skal en klient plassere penger, bør ved-kommende gjøre dette hos en finansinstitusjon,ikke på en advokats klientkonto.

En mulig motivasjon for å plassere midler hosen advokat kan være taushetsplikten og bevisfor-budet – at klienten kan oppnå beskyttelse mot inn-syn fra offentlige myndigheter og andre. Utvalgetfinner grunn til å peke på at det i dette ligger enrisiko for misbruk. Riktignok medfører krav omindividuelle klientkonti antagelig en redusert farefor misbruk sammenlignet med dagens regelverk,men fremdeles vil andre klientmidler enn pengerkunne være unntatt fra innsyn. Uavhengig av mis-bruksfaren står imidlertid utvalget fast ved sittsyn på prinsipielt grunnlag.

Utgangspunktet om at klientmidler straks skalutbetales, i stedet for å bli stående på klientkon-toen, er ikke kommet til uttrykk i advokatforskrif-ten kapittel 3, men synes å være et utgangspunkt iCCBEs etiske regler punkt 3.8.4 som lyder slik inorsk oversettelse:

«Klientmidler skal overføres til eierne så snartsom mulig, eller på vilkår som de godkjenner.»

Utvalget mener at norsk rett bør fastsette et tilsva-rende utgangspunkt. Utvalget foreslår å la detfremgå av loven at utbetaling eller utlevering avklientmidler skal skje «uten ugrunnet opphold».Er ikke annet avtalt, må dermed advokaten sna-rest utbetale pengene til rette vedkommende.

Men inngår forvaltning av klientmidlene i advokat-oppdraget og er en nødvendig del av dette, måandre løsninger kunne avtales så lenge ikke andreregler i lov eller forskrift er til hinder for det.

21.3 Utvalgets vurderinger – regnskap og revisjon

Etter gjeldende rett er utgangspunktet at bådeden enkelte advokat og virksomheten der det utøvesadvokatvirksomhet, underlagt regnskaps- og revi-sjonsplikt. Se om bakgrunnen for dette i punkt21.1.3.1 ovenfor. Selv om den enkelte advokatspersonlige ansvar for advokatvirksomheten er etviktig generelt prinsipp, mener utvalget det ergrunn til å stille spørsmål ved om dette er en hen-siktsmessig ordning, eller om virksomheten børvære det primære ansvarssubjektet.

I praksis drives advokatvirksomheter medflere advokater på en slik måte at langt fra alleadvokatene er involvert i arbeidet med regnskaps-føring. Advokater i ledelsen vil alltid følge opparbeidet, men selve regnskapsførselen legges van-ligvis enten til egne regnskapskyndig ansatte ellertil eksterne. Utvalget mener det vil samsvarebedre med hvordan advokatvirksomheter drives ipraksis dersom det er virksomheten som påleg-ges regnskapsplikt.

Utvalget viser også til at Tilsynsrådet for advo-katvirksomhet må administrere et stort antall søk-nader om dispensasjon fra revisjonsplikten hvertår.9 Utvalget har oppfattet at disse søknadene istor utstrekning gjelder ansatte advokater somikke behandler klientmidler.10 Antallet slike sakerantas å bli redusert betydelig ved at den enkelteadvokat ikke lenger blir regnskapspliktig.

En omlegging til at det er virksomheten somhar regnskaps- og revisjonsplikt, medfører enrisiko for pulverisering av ansvar og dermed redu-sert etterlevelse av regelverket. Etter lovforslagetkan riktignok virksomheten – både advokatfore-tak og virksomheter der det er ansatt organisa-sjonsadvokater – ilegges disiplinærreaksjoner,herunder overtredelsesgebyr, jf. lovforslaget § 69femte ledd jf. tredje ledd. Virksomheter der det eransatt organisasjonsadvokater, kan også forbys ådrive advokatvirksomhet, jf. femte ledd siste punk-tum. Dermed kan virksomheten holdes ansvarlig istørre grad enn etter gjeldende rett. Utvalget

9 I 2013 var 3279 advokater fritatt for revisjonsplikten, sepunkt 21.1.3.6.

10 Jf. innspill til utvalget fra Tilsynsrådet for advokatvirksom-het 3. september 2014.


mener imidlertid at det er viktig også å kunneholde advokater med lederroller personlig ansvar-lig for regelbrudd. I advokatforetak som har etstyre, vil det alltid være advokater som i kraft avsitt ansvar som styremedlemmer, må heftesammen med virksomheten. Tilsvarende vilgjelde andre advokater med formelle roller, foreksempel såkalte «managing partnere». I virk-somheter der det er ansatt organisasjonsadvoka-ter, bør advokater med lederroller kunne holdesansvarlig. Ved brudd på regnskaps- og revisjons-plikten bør advokater med det interne ansvaretkunne risikere disiplinærreaksjoner. I grove tilfel-ler kan det også være grunnlag for å tilbakekalleadvokatbevillingen fordi regelbruddet viser atadvokaten er uskikket til å utøve advokatvirksom-het, jf. lovforslaget § 10 første ledd. Med en slikansvarliggjøring og risiko for reaksjoner overforbåde virksomheten og de ledende advokatene,mener utvalget at det ved en omlegging ikke ergrunn til å forvente dårligere etterlevelse av regel-verket enn etter dagens ordning.

På denne bakgrunn har utvalget valgt å gå innfor at det er virksomheten det drives advokatvirk-somhet fra, og ikke den enkelte advokat, somunderlegges regnskaps- og revisjonsplikt.

Utvalget legger opp til at alle advokatvirksom-heter som yter advokatbistand til eksterne klien-ter, det vil si til andre enn advokatens arbeidsgivereller denne arbeidsgiverens konsernselskaper, jf.lovforslaget § 18, blir underlagt regnskaps- ogrevisjonsplikt. Dette innebærer at advokatforetakog virksomheter som driver advokatvirksomhetetter § 19 i utgangspunktet vil være regnskaps- ogrevisjonspliktige. Virksomheter med internadvo-kater er ikke regnskaps- og revisjonspliktige etterlovforslaget. Dette henger blant annet sammenforslaget om at internadvokatene ikke kan hånd-tere klientmidler, jf. punkt 21.2.1.1.

For øvrig mener utvalget at det ikke er behovfor å foreslå større endringer av dagens regler omregnskaps- og revisjonsplikt for advokater. Utval-get mener at både regnskaps- og revisjonspliktenbør fastsettes i loven, og at de nærmere reglene iadvokatforskriften §§ 3a-2 til 3a-8 og §§ 3a-10 til3a-14 kan videreføres i forskrift. Utvalget har imid-lertid mottatt noen innspill til endring av for-skriftsbestemmelsene som utvalget mener bør føl-ges opp.

For det første er det påpekt at forskriften istørre grad enn i dag bør avklare forholdet mel-lom regnskapsplikt etter advokatregelverket ogregnskapsplikt etter annet regelverk. Dette erutvalget enig i. For eksempel mener utvalget atdet ikke er grunn til å fastsette andre regnskaps-

krav for advokater som tar oppdrag som vergeetter vergemålsloven, enn for andre verger. Der-for bør den mer begrensede regnskapspliktenetter vergemålsloven11 gå foran regnskapspliktenetter lovforslaget. Utvalget foreslår at dette regule-res i forskrift.

For det andre har Tilsynsrådet og Tilsyns-rådets revisor påpekt at det kan være behov forenkelte nærmere bestemmelser om revisjonsplik-ten. De foreslår at det etableres et system for åføre kontroll med at advokatvirksomhetene tilenhver tid faktisk har revisor, og der det også kanbestemmes at revisor kan gjennomføre tilfeldigekontroller av advokater. Utvalget er enig i at detbør gis slike regler fordi denne typen kontrollerkan være et hensiktsmessig virkemiddel for åavdekke misligheter. Utvalget anbefaler også ategenerklæringen og oppfølgingen av denne helteller delvis erstattes med et system hvor man trek-ker veksler på de opplysningene som registreres iForetaksregisteret. Utvalget mener dette kan gigrunnlag for forenkling sammenlignet meddagens regler, uten at det går ut over kvaliteten påkontrollen med advokatene.

For det tredje er det pekt på at det bør vurde-res om det er hensiktsmessig at alle advokatfore-tak skal være regnskapspliktige uavhengig avorganisasjonsform, art og omfang. Etter utvalgetssyn bør i utgangspunktet alle advokatforetak ogvirksomheter som driver advokatvirksomhet etterlovforslaget § 19 (som organisasjonsadvokater),og som kan forvalte klientmidler, være regnskaps-og revisjonspliktige. Det foreslås imidlertid at deti forskrift kan fastsettes unntak i tilfeller der dettefinnes ubetenkelig. Utvalget viser til at advokatfor-skriften § 3a-2, som regulerer den tilsvarende fri-taksadgangen i dag, er praktisert slik at blantannet organisasjonsadvokater i stor utstrekningfritas for regnskaps- og revisjonsplikten. Etterutvalgets syn bør det imidlertid ikke innvilges fri-tak til virksomheter som forvalter klientmidler. Atvirksomheten ikke skal forvalte klientmidler, måAdvokatsamfunnet kunne sette som vilkår for fri-tak.

Endelig bemerker utvalget at et stort antall avdispensasjonene som i dag gis etter advokatfor-skriften § 3a-2 andre ledd, gjelder advokateransatt i advokatselskaper. Disse dispensasjoneneer ikke lenger aktuelle når pliktsubjektet blir virk-somheten og ikke den enkelte advokat.

11 Reglene om regnskapsplikt for verger er gitt i forskrift 15.februar 2013 nr. 201 til vergemålsloven (vergemålsforskrif-ten) kapittel 5, jf. vergemålsloven § 53.

308 NOU 2015: 3 2015Advokaten i samfunnet

Del VIRegelgivning, tilsyns- og disiplinærordning

310 NOU 2015: 3Advokaten i samfunnet


Kapittel 22

Gjeldende ordning

22.1 Innledning

Disiplinærnemnden, Advokatbevillingsnemndenog Tilsynsrådet for advokatvirksomhet utøver til-syns- og disiplinærmyndighet overfor advokater imedhold av domstolloven §§ 225 til 227. Disseorganene utøver i en viss utstrekning også tilsva-rende myndighet over andre som yter rettshjelp.Mens Tilsynsrådets avgjørelser i stor utstrekningkan påklages til Advokatbevillingsnemnden, erDisiplinærnemndens og Advokatbevillingsnemn-dens avgjørelser i utgangspunktet endelige. Defleste typer avgjørelser kan imidlertid begjæresoverprøvd av de alminnelige domstoler.

Medlemmene av Disiplinærnemnden, Advo-katbevillingsnemnden og Tilsynsrådets styre opp-nevnes alle av Justis- og beredskapsdepartemen-tet.1 Advokatforeningen er likevel gitt innflytelsepå oppnevnelsen av de av medlemmene som skalvære advokater. Advokatmedlemmene er imindretall i alle de tre organene. Organene erorganisert som uavhengige offentlige organer oger ikke underlagt instruksjonsmyndighet fra ver-ken departementet eller andre.

De fleste av sakene for Disiplinærnemndenbehandles av Advokatforeningens disiplinærut-valg som første instans. Advokatforeningens disi-plinærutvalg utøver disiplinærmyndighet overforadvokater som er medlem av Advokatforeningen,eller som frivillig underlegger seg foreningensdisiplinærordning i den enkelte sak. Både klage-ren og den innklagede kan klage inn disiplinærut-valgets vedtak til Disiplinærnemnden. OverforAdvokatforeningens medlemmer utøver dessutenAdvokatforeningens hovedstyre tilsyns- og disipli-nærmyndighet på foreningsrettslig grunnlag.

Nedenfor vil utvalget redegjøre nærmere forhvert enkelt av de nevnte tilsyns- og disiplinær-organene.

Også andre organer utøver tilsyn med advoka-ter og kan kontrollere advokater og virksomheteradvokater er tilknyttet, og eventuelt ilegge demsanksjoner. Eksempler på slike organer er skatte-myndighetene, Datatilsynet, Arbeidstilsynet ogpåtalemyndigheten. Utvalget kommer bare ibegrenset grad inn på spørsmål omkring slikeorganer i dette kapittelet. Det oppstår imidlertidflere problemstillinger i skjæringsfeltet mellombevisforbudet og advokaters taushetsplikt på denene siden, og kontrollinstansenes behov for infor-masjon på den andre siden. Disse spørsmålenedrøfter utvalget i kapittel 15 om taushetsplikt.

22.2 Regelgivning

Regelverket for advokater, utøvelse av advokat-virksomhet og andre som yter rettslig bistand, er idet vesentlige inntatt i domstolloven kapittel 11 ogadvokatforskriften. Advokatforskriften bygger påflere forskriftshjemler i domstolloven og retter-gangslovgivningen. For vedtakelse av regler omgod advokatskikk, som er inntatt i advokatforskrif-ten kapittel 12, fastsetter domstolloven § 224andre ledd en særlig fremgangsmåte. Regleneutarbeides av Advokatforeningen, men må stad-festes av Kongen for å få virkning som forskrift.

Justis- og beredskapsdepartementet har på e-post til utvalget bekreftet at § 224 andre ledd erforstått slik at departementet ikke på eget initiativkan gjøre endringer i Regler for god advokat-skikk. Alle endringer i reglene som er blitt vedtattav Advokatforeningen etter 1997, er blitt stadfes-tet av Kongen og innarbeidet i advokatforskriften.Til tross for de mange endringer reglene har gjen-nomgått, foreligger bare i meget begrensetutstrekning forarbeider som man kan basere for-ståelsen og tolkningen på.

1 Etter domstolloven §§ 225, 226 og 227 er det Kongen somoppnevner. Kompetansen er delegert til Justis- og bered-skapsdepartementet ved kongelig resolusjon 28. august2000 (fremmet av Statsministerens kontor).


22.3 Disiplinærnemnden

22.3.1 Bakgrunn og historikk

Disiplinærnemnden har til oppgave å utøve disipli-nærmyndighet overfor advokater og ble opprettetved endringen av domstolloven som trådte i kraft i1997.2 Forut for denne lovendringen var disipli-nærmyndigheten delt mellom Advokatforenin-gens disiplinærorganer for foreningens medlem-mer og Justisdepartementet for advokater som stoutenfor foreningen.

Advokatforeningens disiplinærsystem varfrem til lovendringen i 1997 delt inn i syv regio-nale disiplinærutvalg som førsteinstans og en disi-plinærnemnd som ankeinstans. Medlemmer avbåde utvalg og nemnd ble oppnevnt av Advokatfo-reningens hovedstyre og blant foreningens med-lemmer. Disiplinærorganene kunne meddele iret-tesettelse eller advarsel, ilegge bøter og sakskost-nader og eventuelt fremme innstilling om eksklu-sjon fra Advokatforeningen til behandling iforeningens hovedstyre. Disiplinærorganenekunne også ta stilling til salærklager, og ved ned-satt salær var avgjørelsen bindende overfor advo-katen med mindre saken ble brakt inn for domsto-lene.

Justisdepartementets disiplinærmyndighetoverfor advokater uten medlemskap i Advokatfo-reningen var ikke uttrykkelig lovregulert, menble utledet av departementets adgang til å tilbake-kalle advokatbevillinger i medhold av domstollo-ven § 229 andre ledd, slik den lød den gang. IfølgeMichelsen-utvalget, som i 1992 fremmet forslag tildagens tilsyns- og disiplinærordning, var departe-mentet «meget tilbakeholden med å benytte sinadgang til å uttale kritikk», og hadde «stort settbenyttet sin disiplinærmyndighet i tilfeller hvordet [forelå] kvalifiserte overtredelser».3 Justisde-partementet tok ikke stilling til salærklager.

Da Disiplinærnemnden ble etablert i 1997,gikk man bort fra dette tosporede systemet, somble ansett for å være lite hensiktsmessig. Det varogså et sentralt formål med endringene i 1997 åivareta hensynet til uavhengighet fra den utøvendemyndighet.4 Av hensyn til allmennhetens tillit tilordningen ble advokatene ikke i flertall i Disipli-nærnemnden, og det ble innført to lege medlem-mer i tillegg til lederen, som skal være en dom-mer, og de to advokatmedlemmene.

Ved etableringen av Disiplinærnemnden fore-slo Michelsen-utvalget å innføre regionale disipli-nærutvalg som førsteinstans ved disiplinærklager,med en sentral disiplinærnemnd som klagein-stans. De regionale disiplinærutvalgene skulleetter utvalgets forslag ikke være tilknyttet Advo-katforeningen. Departementet ga imidlertid ikkesin tilslutning til dette forslaget. I stedet gikkdepartementet inn for å innordne Advokatforenin-gens disiplinærutvalg i det nye disiplinærsys-temet, selv om dette innebar at klager mot advoka-ter uten medlemskap i foreningen, og som hellerikke underlegger seg Advokatforeningens disipli-nærmyndighet frivillig, blir behandlet i bare éndisiplinærinstans. Departementet anså ordningenfor å ivareta tilfredsstillende saksbehandling ogønsket samtidig å nyttiggjøre seg kompetansensom var opparbeidet i arbeidet hos Advokatfore-ningens disiplinærorganer.5

22.3.2 Sammensetning

Det følger av domstolloven § 227 første ledd atDisiplinærnemnden består av en dommer somleder, to advokater, og to medlemmer som verkener advokater eller dommere. Det oppnevnes ogsåvaramedlemmer. I henhold til advokatforskriften§ 5-1 første ledd skal det oppnevnes et personligvaramedlem for hvert av de faste medlemmene.Samtlige medlemmer oppnevnes av departemen-tet etter delegering fra Kongen.6

I forarbeidene uttaler departementet at ved-kommende «bør være dommer» og at «[d]et kanvære naturlig» at lederen tilfredsstiller kravene tilhøyesterettsdommere og lagmenn, jf. domstollo-ven § 54 første ledd.7 Utnevnelsen av de to advo-katmedlemmene skal i henhold til advokatforskrif-ten § 5-1 skje etter innhenting av forslag fra Advo-katforeningen. Praksis har vært at utnevnelsen avadvokatmedlemmer har vært i tråd med forenin-gens forslag. Om de to øvrige medlemmene frem-går det av innstillingen at de bør være jurister, ogat de tenkes å skulle være representanter for hen-holdsvis forbruker- og næringsinteresser.8

Medlemmene og varamedlemmene oppnev-nes for en periode på to år, med adgang til gjen-oppnevnelse for ytterligere to år, jf. advokatfor-skriften § 5-1 andre ledd første punktum.

2 Lov 1. september 1995 nr. 60 om endringer i domstollovenm.m. (disiplinær- og tilsynsordninger for advokater).

3 NOU 1992: 24 Behandling av klager på advokater m.v. s. 11. 4 Ot.prp. nr. 39 (1994–95) s. 12.

5 Ot.prp. nr. 39 (1994–95) s. 10 til 12.6 Se punkt 22.1.7 Ot.prp. nr. 39 (1994–95) s. 13.8 Innst. O. nr. 64 (1994–95) s. 3.


22.3.3 Finansiering og rapportering

Disiplinærnemndens virksomhet er finansiert vedårlige bidrag fra alle som utøver advokatvirksom-het i eget navn, jf. advokatforskriften § 5-2. Bidra-get innkreves av Tilsynsrådet, og var i 2013 på600 kroner.

Disiplinærnemnden rapporterer om sin virk-somhet til departementet og skal i henhold tiladvokatforskriften § 5-1 fjerde ledd andre punk-tum årlig sende regnskap og årsrapport dit.

22.3.4 Sekretariat

Sekretariatsfunksjonen for Disiplinærnemndenligger hos Advokatforeningen, jf. advokatforskrif-ten § 5-1 fjerde ledd første punktum. I 1995 forut-satte departementet at nemnden selv ville utformesine vedtak, slik at et eget sekretariat ikke vilvære nødvendig. Sekretariatsfunksjonen skullevære begrenset til «oversendelse av dokumenterm.v.». Sekretariatet skal også føre Disiplinær-nemndens regnskap, samt forestå utarbeidelse ogoversendelse av nemndens årsmelding og regn-skap til departementet. Bakgrunnen for at sekre-tariatet ble lagt til Advokatforeningen var at depar-tementet fant dette hensiktsmessig under henvis-ning til foreningens erfaring med slikt arbeid gjen-nom disiplinærorganer.9

22.3.5 Oppgaver og kompetanse

Disiplinærnemnden utøver disiplinærmyndighetoverfor advokater og autoriserte advokatfullmek-tiger, jf. domstolloven § 227 første ledd. Nemndenhar ikke oppgaver knyttet til utøvere av rettshjelps-virksomhet på annet grunnlag.

Utgangspunktet er at nemnden vurderer ensak dersom det fremsettes en klage av noen medrettslig klageinteresse. I motsetning til Tilsyns-rådet utøver ikke Disiplinærnemnden løpende til-syn, men har likevel adgang til selv å beslutte å taopp saker til behandling.10

Konkluderer Disiplinærnemnden med at enadvokat har brutt god advokatskikk, kan nemn-den ved beslutning meddele advokaten kritikk,irettesettelse eller advarsel, jf. domstolloven § 227tredje ledd andre og tredje punktum.11 Nemndenkan også fremme forslag om tilbakekall av advo-katbevilling til Advokatbevillingsnemnden, jf.

domstolloven § 227 tredje ledd femte punktum,såfremt Disiplinærnemnden kommer til at det ergrunnlag for dette. Skulle imidlertid Disiplinær-nemnden konkludere med at det ikke er grunnlagfor tap av bevilling, gir ikke bestemmelsen grunn-lag for å overlate vurderingen til Advokatbevil-lingsnemnden, selv om Disiplinærnemnden skullevære i tvil.

Videre har Disiplinærnemnden etter domstol-loven § 227 fjerde ledd kompetanse til å fastsettekorrekt salær, dersom den finner at salæret advo-katen har krevet fra klienten, er for høyt. I så fallkan det også bestemmes at advokaten, etter å hamottatt for høyt salær, betaler det overskytendetilbake. Et slikt pålegg er tvangsgrunnlag forutlegg, jf. domstolloven § 227 fjerde ledd fjerdepunktum. Selve salærfastsettelsen kan imidlertidikke fullbyrdes. Ønsker advokaten å få tvangsfull-byrdet sitt salærkrav mot klienten, må dette opp-nås gjennom annet tvangsgrunnlag. Advokaten vildermed måtte ta ut forliksklage eller stevning forå få en tvangskraftig avgjørelse.

Dersom klageren krever det, og klagen førerfrem, kan Disiplinærnemnden tilkjenne klagerensakskostnadene for nemnden fra advokaten, jf.domstolloven § 227 fjerde ledd tredje punktum.Sakskostnader idømt av Disiplinærnemnden ertvangsgrunnlag for utlegg, jf. fjerde punktum.

Det formelle utgangspunktet etter domstollo-ven § 227 er at klager mot advokater bringesdirekte inn for Disiplinærnemnden. Disiplinær-nemndens avgjørelser kan ikke påklages ogbehandles dermed i bare én instans. Den prak-tiske hovedregelen er imidlertid at Disiplinær-nemnden i de fleste tilfeller fungerer som over-prøvingsinstans for Advokatforeningens disipli-nærutvalg, slik at sakene likevel undergis behand-ling i to instanser.

I medhold av advokatforskriften § 5-3 tredje ogfjerde ledd, jf. domstolloven § 227 femte leddandre punktum, må klager rettet mot advokatersom enten er medlem av Advokatforeningen ellersom frivillig underlegger seg foreningens disipli-nærmyndighet i den enkelte sak, behandles avAdvokatforeningens disiplinærutvalg før de kanbringes inn for Disiplinærnemnden. Både advoka-ten og klienten, samt andre med klageinteresse,kan påklage avgjørelser i disiplinærsaker til Disi-plinærnemnden, jf. advokatforskriften § 5-3 femteledd. Også i salærsaker fungerer Advokatforenin-gens disiplinærutvalg som førsteinstans. Både kli-enten og advokaten kan påklage disiplinærutval-gets salærfastsettelse til Disiplinærnemnden. Enklient som ikke får tilbakebetalt for mye betaltsalær på grunnlag av en avgjørelse fra disiplinær-

9 Ot.prp. nr. 39 (1994–95) s. 13.10 Jf. departementets merknader til advokatforskriften § 5-3,

inntatt til slutt i forskriften. 11 Det er redegjort for disse sanksjonene i punkt 22.6.1.


utvalgene, kan i medhold av advokatforskriften§ 5-3 første ledd andre punktum jf. domstolloven§ 227 tredje ledd fjerde punktum, bringe sakeninn for Disiplinærnemnden for å få tvangsgrunn-lag, jf. domstolloven § 227 fjerde ledd andre punk-tum, jf. fjerde punktum.

22.3.6 Saksbehandling

Reglene om Disiplinærnemndens virksomhet,administrasjon og saksbehandling er gitt i dom-stolloven § 227 og advokatforskriften kapittel 5.Disiplinærnemnden er offentlig oppnevnt og der-med et forvaltningsorgan etter forvaltningsloven§ 1.12 Det fremgår imidlertid av forvaltningsloven§ 4 første ledd bokstav b at forvaltningsloven ikkegjelder for behandling av saker i medhold av dom-stolloven. Dermed gjelder ikke forvaltningslovenfor nemndens saksbehandling.

Fremsettelse av klage og klagefrist

Saksbehandlingen for Disiplinærnemnden innle-des ved at det fremsettes klage. Klagen må frem-settes skriftlig, jf. advokatforskriften § 5-4 førsteledd. Klageadgang har advokatens klienter, andreadvokater, motparter og andre som kan sies å haen rettslig klageinteresse.13

Klagefristen er regulert i advokatforskriften§ 5-4 andre ledd. Fristen utløper i utgangspunktetseks måneder «etter at parten ble kjent med ellerburde ha blitt kjent med det forholdet som klagenbygger på». Klagefristen for overprøving av avgjø-relser fra Advokatforeningens disiplinærutvalg ertre uker etter at parten ble kjent med disiplinærut-valgets beslutning. Fristberegningen gjøres i hen-hold til reglene i domstolloven §§ 148 og 149, slikat fristen for eksempel ikke kan utløpe på en hel-ligdag. Fristen antas å løpe uavhengig av retts-ferier, ettersom det ikke vil være tale om en frist-oversittelse som medfører «fravær» eller gjelder«rettsmidler» etter tvisteloven § 16-7.

Er klagefristen oversittet, kan Disiplinær-nemnden etter advokatforskriften § 5-4 tredje leddlikevel ta en klage til behandling «dersom parteneller dennes fullmektig ikke kan lastes for å haoversittet fristen eller for å ha drøyd med å klageetterpå, eller det av særlige grunner er rimelig atklagen blir tatt under behandling». Etter advokat-forskriften § 5-4 siste ledd gjelder det uansett enabsolutt klagefrist på tre år.

Behandlingen av innkommet klage

Behandlingen av den enkelte klagesak innledesnormalt ved at klage innkommer. Det følger avadvokatforskriften § 5-6 første ledd at partene skalfå anledning til å opplyse saken og til å imøtegåhverandres anførsler. Disiplinærnemnden kanrette en anmodning til advokaten og be vedkom-mende gi en «tilfredsstillende forklaring på for-hold av betydning for saken som vedrører ved-kommendes advokatvirksomhet». Etter advokat-forskriften § 5-6 andre ledd er advokaten forpliktettil å etterkomme en slik anmodning. Det følger avdomstolloven § 230 første ledd nr. 4 at manglendeetterkommelse kan føre til at advokatbevillingensuspenderes inntil anmodningen er etterkommet.Etterkommer ikke advokaten Disiplinærnemn-dens anmodning, kan Disiplinærnemnden fremmeforslag om suspensjon til Advokatbevillingsnemn-den.

Disiplinærnemnden avgjør som hovedregelsaker etter skriftlig saksbehandling. Disiplinær-nemnden kan imidlertid beslutte å avholde «munt-lig behandling og bevisførsel», jf. advokatforskrif-ten § 5-6 første ledd.

Når det gjelder nemndens fastlegging av fak-tum, fant Høyesterett i Rt. 2010 s. 224 at det ikkevar grunn til å fravike kravet om alminnelig sann-synlighetsovervekt, jf. dommens avsnitt 42.Høyesterett åpnet likevel for at det på bakgrunnav nemndens praksis kunne være aktuelt å stille etkvalifisert beviskrav, jf. avsnitt 44. Dette kan værenærliggende i saker der Disiplinærnemnden gårlangt i å konstatere et faktum som tilsier at advo-katen har opptrådt straffbart. Å konstatere straff-skyld vil imidlertid være i strid med EMK artikkel6 dersom det ikke foreligger rettskraftig dom, sepunkt 26.2.3.

Disiplinærnemndens avgjørelser treffes i formav beslutning. Det er ikke uttrykkelig regulert atbeslutningen skal begrunnes, men dette må antaså følge av alminnelige krav til forsvarlig saksbe-handling. I henhold til advokatforskriften § 5-7skal beslutningen klart angi om den innebærerkritikk, irettesettelse eller advarsel mot advoka-ten. Beslutninger som fastsetter plikt til å betalesakskostnader eller tilbakebetale salær, skal fast-sette dette på en slik måte at den kan benyttessom tvangsgrunnlag for utlegg, jf. advokatforskrif-ten § 5-7, jf. domstolloven § 227 fjerde ledd sistepunktum.

Disiplinærnemndens beslutning meddelespartene. Avgjørelsene kan publiseres for eksem-pel på Lovdata i medhold av advokatforskriften§ 5-10, men bare i anonymisert form.

12 Jf. Innst. O. nr. 2 (1966–67) s. 3.13 Anders Bøhn, Domstolloven kommentarutgave, 2. utg., Oslo

2013 s. 968.


Beslutningsdyktighet

Utgangspunktet er at Disiplinærnemnden erbeslutningsdyktig bare som samlet nemnd. Avgjø-relsen treffes i møte eller ved sirkulasjon. Nemnd-lederen kan alene treffe beslutning om avvisningdersom klagen anses å falle utenfor nemndens vir-keområde, dersom klagen ikke er fremsatt skrift-lig eller klagefristen ikke er overholdt, eller der-som klagen finnes å være «åpenbart grunnløs», jf.advokatforskriften § 5-5 første ledd.

Litispendens

I den utstrekning samme spørsmål oppstår i ensak for Disiplinærnemnden og i en sak for forliks-rådet eller domstolene, følger det av advokatfor-skriften § 5-3 at Disiplinærnemnden ikke kanbehandle saken. I slike tilfeller vil dermed Disipli-nærnemnden måtte avvise klagen, selv om klagentil Disiplinærnemnden ble sendt først. Dette inne-bærer at en advokat som allerede er klaget inn forDisiplinærnemnden, etter omstendighetene vilkunne forhindre videre behandling av disiplinær-saken ved å fremme en forliksklage eller ta utstevning for å inndrive ubetalt salær.

Forholdet til Tilsynsrådet og Advokatbevil-lingsnemnden er det redegjort for i punkt 22.3.9nedenfor.

Taushetsplikt

Taushetsplikten for Disiplinærnemndens med-lemmer og andre som utfører arbeid for nemn-den, er regulert i domstolloven § 227 andre leddandre punktum. Bestemmelsen fastsetter at for-valtningsloven § 13 gjelder tilsvarende. Forvalt-ningsloven § 13 fastsetter imidlertid bare hovedre-gelen om taushetsplikt etter forvaltningsloven, ogsuppleres av §§ 13 a til 13 e. Departementet har isine merknader til advokatforskriften § 5-1 lagt tilgrunn at referansen til bare § 13 i domstolloven§ 227 må bygge på en inkurie. I advokatforskriften§ 5-1 tredje ledd er det på denne bakgrunn fast-slått at taushetsplikten reguleres av forvaltnings-loven §§ 13 til 13 e.14 Et hovedformål med Disipli-nærnemndens taushetsplikt, å ivareta fortrolighe-ten mellom klient og advokat, tilsier imidlertid atbegrensningene i taushetsplikten etter §§ 13 b, 13d og 13 e ikke kan gjelde fullt ut for Disiplinær-nemnden.

Ordlyden i forvaltningsloven § 13 tyder på atDisiplinærnemndens taushetsplikt ikke rekkerlike langt som advokatens taushetsplikt. Advoka-tens taushetsplikt er ikke begrenset til å gjeldeopplysninger om noens personlige forhold ellerforhold det vil være av konkurransemessig betyd-ning å hemmeligholde, jf. § 13 første ledd nr. 1 og2. På den andre siden tilsier formålet med taus-hetsplikten for Disiplinærnemndens medlemmerog medhjelpere at den rekker like langt som advo-katens taushetsplikt. Advokaten har opplysnings-plikt til Disiplinærnemnden, uten hinder av taus-hetsplikten. Hensynet til sammenheng i regelver-ket og til vern av klientenes krav på fortrolighettilsier at taushetsplikten etter forvaltningsloven§ 13 bør forstås slik at det som er omfattet av advo-katens taushetsplikt, også er omfattet av Disipli-nærnemndens taushetsplikt. Det kan anføres aten slik utvidende tolkning av forvaltningsloven§ 13 er vanskelig i lys av legalitetsprinsippet. Påbakgrunn av de sterke reelle hensyn som gjør seggjeldende, gjenspeiler imidlertid tolkningen anta-gelig gjeldende rett, jf. Sivilombudsmannensuttalelse 3. desember 2013 i sak 2012/2950, somriktignok gjaldt Tilsynsrådet. De samme hensyngjør seg gjeldende for Disiplinærnemnden.

En viss grad av usikkerhet er det likevelomkring dette spørsmålet. I uttalelsen vedrørendeTilsynsrådet ga ikke Sivilombudsmannen noetydelig uttrykk for tvil, men påpekte likevel at detfremsto som «mangelfullt at forholdet mellom Til-synsrådets og advokatens taushetsplikt ikke erregulert i lov og/eller forskrift», og oppfordretdepartementet til å klargjøre rettstilstanden.

Disiplinærnemndens forpliktelser til å rappor-tere forhold til Tilsynsrådet, og til å fremme for-slag om tilbakekall av advokatbevilling til Advo-katbevillingsnemnden, utgjør begge begrensnin-ger i nemndens taushetsplikt, og fremgår av dom-stolloven § 227 tredje ledd femte punktum ogadvokatforskriften § 5-9, jf. domstolloven § 227femte ledd tredje punktum. Disiplinærnemndenhar dessuten, uten hinder av taushetsplikten,adgang til å publisere sine avgjørelser i anony-misert stand, jf. advokatforskriften § 5-10.

Habilitet

Spørsmål om nemndmedlemmenes habilitet i denenkelte sak avgjøres etter domstolloven §§ 106 og108, jf. § 227 andre ledd. Vedkommende medlemskal ikke selv delta i spørsmål om egen habilitet.Nemndlederen kan tilkalle et varamedlem til ådelta i avgjørelsen om habilitetsspørsmålet, ogved stemmelikhet blir lederens stemme avgjø-

14 Jf. departementets merknader til advokatforskriften § 5-1,inntatt til slutt i forskriften.


rende, jf. advokatforskriften § 5-5 andre ledd. Detfremgår av samme bestemmelse at beslutningervedrørende nemndmedlemmers habilitet ikke kanpåklages.

22.3.7 Offentlighet og arkivhold

Disiplinærnemnden er et forvaltningsorgan, menorganets saksbehandling er i medhold av forvalt-ningsloven § 4 første ledd bokstav b likevel ikkeunderlagt forvaltningsloven fordi sakene behand-les i medhold av domstolloven, jf. forrige punkt.Offentleglova inneholder ikke noen tilsvarendebegrensning. Disiplinærnemnden er omfattet avbetegnelsen «sjølvstendige rettssubjekt der stat,fylkeskommune eller kommune direkte eller indi-rekte har rett til å velje meir enn halvparten avmedlemmene med røysterett i det øvste organet irettssubjektet», jf. offentleglova § 2 første leddbokstav d.

I medhold av offentleglova § 2 fjerde ledd gjel-der ikke loven for domstolenes oppgaver etter«rettsstellovene», og heller ikke for «gjeremål»andre organer har «etter rettsstellovene ieigenskap av rettsstellorgan». Hvorvidt utøvelseav disiplinærmyndighet over advokater er å ansesom oppgaver utført i egenskap av å være «retts-stellorgan», ser ikke ut til å være drøftet i forarbei-dene til domstolloven eller til offentleglova. I pro-posisjonen til offentleglova uttaler departementetat unntaket blant annet gjelder forvaltningsorga-ners forkynnelse av dokumenter på vegne av dom-stolene i sivile saker og straffesaker.15 Av forskrift17. oktober 2008 nr. 1119 til offentleglova (offent-legforskrifta) § 3 andre ledd fremgår det atArbeidsrettens oppgaver etter lov 27. januar 2012nr. 9 om arbeidstvister (arbeidstvistloven) og Hus-leietvistutvalgets oppgaver i husleietvister ikke erunderlagt offentleglova. I medhold av offentleg-lova § 2 fjerde ledd fjerde punktum, som gir Kon-gen hjemmel til å fastsette i forskrift at loven like-vel skal gjelde for enkelte gjøremål etter rettspleie-lovene, fastsetter imidlertid offentlegforskrifta § 3første ledd at blant annet domstolenes salærfast-settelse likevel omfattes av domstolloven.

Offentleglovas forarbeider og offentlegfor-skrifta gir ingen klare holdepunkter for å fastslåom Disiplinærnemndens oppgaver er å anse somoppgaver utført i egenskap av «rettsstellorgan».Etter gjeldende rett synes det ikke å være noenentydig løsning på spørsmålet.

Plikten til å holde offentlige arkiver reguleresav arkivlova kapittel II og påhviler i henhold til § 5

alle «offentlege organ», jf. § 2 bokstav g. I proposi-sjonen til arkivlova er det antatt at betegnelsen børforstås på samme måte som betegnelsen «forvalt-ningsorgan» etter forvaltningsloven og offentleg-lova.16 I forarbeidene til forvaltningsloven er detforutsatt at organer som er offentlig oppnevnt, sliksom Disiplinærnemnden, er å anse som forvalt-ningsorganer etter forvaltningsloven § 1.17 På denandre siden er Disiplinærnemnden tillagt opp-gaver som i liten grad har karakter av å være for-valtningsvirksomhet. Samtidig gjelder det ikkeunntak fra den offentlige arkivplikten for organersom driver virksomhet i medhold av domstollo-ven, slik man finner i offentleglova og forvalt-ningsloven. På bakgrunn av de nevnte premissenei forarbeidene til arkivlova og forvaltningslovenlegger utvalget til grunn at Disiplinærnemndensannsynligvis er å anse som et offentlig organetter arkivlova, og underlagt offentlig arkivplikt.

22.3.8 Rettslig overprøving og gjenåpning

Disiplinærnemndens beslutninger kan ikke påkla-ges, jf. domstolloven § 227 syvende ledd førstepunktum. Overprøving av nemndens avgjørelserkan bare skje ved søksmål eller ved gjenåpning imedhold av advokatforskriften § 5-8.

Disiplinærnemndens beslutning om å fremmeforslag til Advokatbevillingsnemnden om at detbør treffes vedtak om tilbakekall av advokatbevil-ling mv. etter domstolloven § 230 kan trolig ikkekreves overprøvd av domstolene. En slik avgjø-relse er ikke direkte bestemmende for advokatensrettigheter og plikter, og utløser dermed ikkeprøvingsrett etter EMK artikkel 6, se punkt26.2.4.2. At forslag om tilbakekall av bevilling ikkekan begjæres overprøvd ved søksmål, er også lagttil grunn i lagmannsrettspraksis.18

Det er ikke fastsatt noen søksmålsfrist for åangripe Disiplinærnemndens beslutninger. Søks-mål tas ut mot Staten ved Disiplinærnemnden.Både klageren og advokaten kan kreve rettsligoverprøving, men utvalget registrerer at det ipraksis er advokater som er idømt disiplinærreak-sjoner, som benytter denne adgangen.

Domstolenes kompetanse er i utgangspunktetden samme som ved andre forvaltningsvedtak.Det vil si at retten kan prøve nemndens saksbe-handling, om beslutningen bygger på riktig fak-

15 Ot.prp. nr. 102 (2004–2005) s. 118.

16 Ot.prp. nr. 77 (1991–92) s. 12.17 Jf. Innst. O. nr. 2 (1966–67) s. 3.18 Borgarting lagmannsretts kjennelse 5. februar 2009 (LB-

2008-95241) og Borgarting lagmannsretts dom 27. januar2010 (LB-2009-85180).


tum og rettsanvendelsen. Det konkrete skjønnetprøves ikke, ut over en kontroll av om skjønnet ertilstrekkelig bredt og saklig, og at resultatet ikkefremstår som åpenbart urimelig.19 Videre kan gyl-digheten av Disiplinærnemndens avgjørelser bareprøves i den utstrekning de må anses å gjelde ret-tigheter eller rettsforhold. Utgangspunktet er atreglene om god advokatskikk i advokatforskriftenkapittel 12 anses som yrkesetiske regler somdomstolene ikke har kompetanse til å håndheve,jf. Rt. 2000 s. 1948 på s. 1952. Den skjønnsmessigevurderingen av om en advokat har overtrådt godadvokatskikk, kan domstolene dermed ikkeprøve.

Ved prøvingen av om Disiplinærnemndensavgjørelse bygger på riktig faktum, må domstolenbygge på de opplysningene og den dokumentasjo-nen som var lagt frem for nemnden, jf. Rt. 2010 s.224 avsnitt 38. Høyesterett uttalte videre at en«annen løsning ville i vesentlig grad redusereeffektiviteten i det særlige disiplinærsystem somer etablert på dette området».

Kommer retten til at Disiplinærnemndensavgjørelse er ugyldig, skal retten sette den til side.Er vedtaket gyldig, må Staten ved Disiplinær-nemnden frifinnes.

Begjæringer om gjenåpning av saker for Disi-plinærnemnden vurderes av Disiplinærnemndenselv etter advokatforskriften § 5-8. Vilkårene forgjenåpning er for det første at en part fremsetterbegjæring om gjenåpning. Etter forskriftens ord-lyd ser ikke Disiplinærnemnden ut til å ha hjem-mel for å gjenåpne en sak av eget tiltak. Det andrevilkåret for gjenåpning er at nemnden finner sann-synliggjort et faktum i saken som ikke tidligerevar kjent for den som begjærer gjenåpning, jf.advokatforskriften § 5-8. Er vilkåret oppfylt, er detopp til nemndens skjønn å bedømme om sakenbør gjenåpnes. Fristen for å begjære gjenåpninger i forskriften satt til tre måneder fra parten fikkeller burde fått kjennskap til omstendigheten somligger til grunn for gjenåpningsbegjæringen, menmaksimalt fem år fra avgjørelsen ble truffet.

22.3.9 Forholdet til andre organer

Ettersom disiplinær- og tilsynsmyndigheten over-for advokater etter gjeldende rett er tillagt flereorganer, oppstår flere problemstillinger når detgjelder avgrensningen av organenes innbyrdesrapportering og oppgavefordelingen.

Oppgavefordelingen mellom disiplinærutval-gene og Disiplinærnemnden er det redegjort forovenfor i punkt 22.3.5.

Utgangspunktet er at blant de tre disiplinær-og tilsynsorganene etter domstolloven §§ 225 til227 er det Disiplinærnemnden som utøver disipli-nærmyndighet over advokater. Skulle for eksem-pel Tilsynsrådet motta en klage på en advokatsom hører inn under Disiplinærnemndens kompe-tanse, skal saken oversendes til Disiplinærnemn-den.

Håndhevelse av den strengeste reaksjonenmot advokater, tilbakekall og suspensjon av advo-katbevilling, er imidlertid lagt til Advokatbevil-lingsnemnden. Videre kan Tilsynsrådet og Advo-katbevillingsnemnden, dersom de gjennom sittarbeid finner grunnlag for det, meddele advokaterdisiplinærreaksjonene «irettesettelse» og «advar-sel». Tilsynsrådet og Advokatbevillingsnemndenkan, i motsetning til Disiplinærnemnden, ikkemeddele «kritikk», se nærmere om bakgrunnenfor dette i punkt 22.6.1.1.

Disiplinærnemnden er pålagt enkelte særligeoppgaver overfor andre organer. Overfor Advo-katbevillingsnemnden skal Disiplinærnemndenfremme forslag om fratakelse av advokatbevillingetter domstolloven § 230 dersom Disiplinærnemn-den finner at det er grunnlag for dette, jf. domstol-loven § 227 tredje ledd siste punktum.

Disiplinærnemnden har videre rapporterings-plikt til Tilsynsrådet i medhold av advokatforskrif-ten § 5-9 første ledd, jf. domstolloven § 227 femteledd. Rapporteringsplikten gjelder dersom Disipli-nærnemnden «gjennom sin saksbehandling i enkonkret sak får mistanke om kritikkverdige for-hold vedrørende en advokats behandling avbetrodde midler, sikkerhetsstillelse eller andreforhold som er underlagt Tilsynsrådets ansvars-område og som vedrører behandlingen av ensak». I andre tilfeller der Disiplinærnemnden mot-tar opplysninger som kan være av betydning forTilsynsrådets virksomhet, kan Tilsynsrådetunderrettes.

Skulle Disiplinærnemnden avdekke grunnlagfor mistanke om at en advokat har begått straff-bare forhold, legger regelverket opp til at rappor-tering skal skje til Tilsynsrådet eller eventueltAdvokatbevillingsnemnden. Tilsynsrådet er deninstansen som rapporterer om straffbare forholdbegått av advokater til politi og påtalemyndig-het.20

19 Rt. 2012 s. 1985 avsnitt 142.20 Jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6, jf. advokatfor-

skriften §§ 4-2 første ledd og 6-2 fjerde ledd.


Andre organer rapporterer i liten utstrekningforhold vedrørende advokater til Disiplinærnemn-den. Det er Tilsynsrådet som mottar slik informa-sjon fra for eksempel påtalemyndigheten. DersomTilsynsrådet innehar eller mottar opplysningerom en advokat som kan være av betydning for enpågående sak i Disiplinærnemnden, følger det avadvokatforskriften § 4-8 fjerde ledd at Tilsynsrådethar adgang til å underrette Disiplinærnemnden.

22.4 Tilsynsrådet for advokatvirk-somhet

22.4.1 Bakgrunn

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet har til opp-gave å utøve tilsynsmyndighet over advokater ogenkelte andre juridiske tjenesteytere, og ble opp-rettet ved en endring av domstolloven som trådte ikraft i 1993.21 Frem til 1993 var det Advokateneserstatningsfond som førte tilsyn med advokater.

Da Tilsynsrådet ble opprettet i 1993, var detledet av et styre på tre medlemmer, hvorav to bleoppnevnt av Advokatforeningen og ett av Justisde-partementet. Sekretariatsfunksjonen ble utført avAdvokatforeningen, og finansieringen skjeddegjennom bidrag fra praktiserende advokater. Til-synsrådets oppgaver var å føre tilsyn med sikker-hetsstillelse overfor advokater og andre utøvereav rettshjelpsvirksomhet. Tilsynsrådet førte ogsåtilsyn med advokaters regnskapsførsel og behand-ling av betrodde midler, og sørget videre for inn-beretning til Justisdepartementet om forhold vedadvokaters virksomhet som kunne gi grunn tiladministrative eller strafferettslige tiltak.22 Utste-delse av advokatbevilling og autorisasjon somadvokatfullmektig var lagt til Justisdepartementet.Denne oppgaven hadde imidlertid departementetdelegert til fylkesmennene.23

Ved endringen av tilsyns- og disiplinærsys-temet som trådte i kraft i 1997, ble Tilsynsrådetsstyresammensetning endret, sekretariatet ble flyt-tet ut av Advokatforeningen og Tilsynsrådet fikkutvidede oppgaver. Samtlige tre medlemmer avTilsynsrådets styre skulle nå oppnevnes av Kon-gen, og antallet advokatmedlemmer ble reduserttil ett. Vedkommende skulle riktignok også værestyreleder. Det ble også innført krav om at et av

styremedlemmene skal være statsautorisert revi-sor. Tilsynsrådets administrasjon er nå underlagtTilsynsrådets styre. Årsrapport og regnskap skalimidlertid sendes departementet. Blant opp-gavene som ble lagt til Tilsynsrådet i 1997, varutstedelse av ulike typer tillatelser til å yte retts-hjelp, herunder utstedelse av advokatbevilling, ogmottak og registrering av meldinger om start, flyt-ting og opphør av advokatog rettshjelpsvirksom-het.

22.4.2 Sammensetning og oppnevnelse av Tilsynsrådets styre

Tilsynsrådet ledes av et styre der både medlem-mene og deres personlige varamedlemmer opp-nevnes av departementet etter delegering fraKongen, jf. domstolloven § 225 andre ledd ogadvokatforskriften § 4-1.24 Styrets leder skal væreadvokat og er i samsvar med forutsetningene i for-arbeidene blitt oppnevnt etter forslag fra Advokat-foreningen.25 Det andre medlemmet skal værestatsautorisert revisor. Det tredje medlemmet erdet ikke stilt spesielle krav til i lovteksten, men deter forutsatt at vedkommende «nyter allmenn til-lit».26


Tilsynsrådet for advokatvirksomhet finansieresgjennom årlige bidrag fra advokater som utøveradvokatvirksomhet, jf. domstolloven § 225 femteledd. Også den som utøver rettshjelpsvirksomhetetter domstolloven § 218 andre ledd nr. 1, nr. 3 før-ste punktum og nr. 4, plikter å betale bidrag, jf.advokatforskriften § 4-3 første ledd, jf. domstollo-ven § 219 andre ledd tredje punktum. Tilsynsrådetkan også fastsette bidragsplikt for selskaper ogforeninger med ansatte advokater, med mindreadvokaten kun bistår bedriften vedkommende eransatt i, jf. domstolloven § 225 femte ledd tredjepunktum og advokatforskriften § 4-3 første leddandre punktum.

For 2014 fastsatte departementet det årligebidraget til 2400 kroner for advokater. Bidragsbe-løpet omfatter også en andel som skal finansiereAdvokatbevillingsnemndens virksomhet, jf. punkt22.5.3.

Tilsynsrådets administrasjon rapporterer tilstyret, og styret har ikke rapporteringsplikt omTilsynsrådets virksomhet til departementet, slik21 Lov 4. juli 1991 nr. 44 om endringer i lov av 13. august 1915

nr. 5 om domstolene (domstolloven) m.m.22 Ot.prp. nr. 39 (1994–95) s. 7.23 Jf. forskrift 9. desember 1981 nr. 3675 om delegering til fyl-

kesmennene av Justisdepartementets myndighet etterdomstolloven §§ 218, 219, 220 og 225.

24 Se punkt 22.1.25 Ot.prp. nr. 39 (1994–95) s. 16.26 Ot.prp. nr. 39 (1994–95) s. 16.


Disiplinærnemnden og Advokatbevillingsnemn-den har. Tilsynsrådets adgang og plikt til å rappor-tere til Advokatbevillingsnemnden og andre omforhold vedrørende advokater er omhandlet ipunkt 22.4.10.

22.4.4 Sekretariat og Tilsynsrådets revisor

Tilsynsrådet har en egen administrasjon som ogsåfungerer som sekretariat for Advokatbevillings-nemnden, jf. advokatforskriften § 6-1 tredje ledd.Administrasjonen skal ha en egen leder som rap-porterer til Tilsynsrådets styre, og egne ansatte,jf. advokatforskriften § 4-1. Ved utløpet av 2013bestod administrasjonen av 13 ansatte, medregnetdaglig leder.

I utførelsen av visse oppgaver er det forutsattat Tilsynsrådet får bistand fra en revisor. Tildenne oppgaven har Tilsynsrådet engasjert eteksternt revisjonsfirma med én ansvarlig revisor.Revisoren er faglig ansvarlig for kontrollen avrevisorerklæringene som sendes inn til Tilsyns-rådet, og for annen kontroll det er nødvendig forTilsynsrådet å foreta når det gjelder regnskapsfør-sel og behandling av betrodde midler. Revisorenbistår også Tilsynsrådet med bokettersyn etterstyrets beslutning.


Tilsynsrådet utøver tilsynsmyndighet over advo-kater og selskaper som driver advokatvirksomhet,jf. domstolloven § 225 første ledd. Tilsynsmyndig-heten omfatter også dem som driver rettshjelps-virksomhet i medhold av domstolloven § 218andre ledd nr. 1, 3 og 4, jf. § 219 andre ledd.

Tilsynsrådet har en rekke oppgaver knyttet tiltilsyn, kontroll og utstedelse av tillatelser til advo-kater og andre aktører som yter rettshjelp. Opp-gavene er beskrevet i domstolloven §§ 218 andreledd nr. 3, 219, 219 a andre ledd, 220, 221 andreledd, 222 andre ledd, 223 andre ledd, 225, 228 og233 fjerde ledd. Nærmere regler er gitt i advokat-forskriften.

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet har føl-gende oppgaver i henhold til domstolloven:– utstede advokatbevilling (herunder ny bevil-

ling etter tilbakekall), autorisasjon som advo-katfullmektig og tillatelse til å yte rettshjelpetter domstolloven § 218 andre ledd nr. 3 og 4

– gi tillatelse til særskilt organisering av advokat-virksomhet, jf. domstolloven § 233 fjerde ledd

– motta og registrere meldinger om start, flyt-ting og opphør av advokatvirksomhet, jf. advo-katforskriften § 4-5

– motta og registrere meldinger samt utstedeerklæringer til rettshjelpsvirksomhet i med-hold av domstolloven § 218 andre ledd nr. 1,nr. 3 første punktum og nr. 4, i henhold til advo-katforskriften § 4-5 tredje ledd

– føre kontroll med at krav til vandel og juridiskutdanning er oppfylt for utøvere av rettshjelps-virksomhet etter domstolloven § 218 andreledd nr. 1

– føre kontroll med sikkerhetsstillelse for advo-kater og utøvere av rettshjelpsvirksomhet imedhold av domstolloven § 218 andre leddnr. 1, 3 og 4, jf. advokatforskriften § 4-4, jf. dom-stolloven §§ 219, 222 og 231 femte ledd

– føre kontroll med advokaters og rettshjelperesregnskapsførsel; Tilsynsrådet skal i samarbeidmed en revisor motta og kontrollere årsregn-skap, årsberetning, revisjonsberetning og ege-nerklæring med revisoruttalelse for advokaterog utøvere av rettshjelpvirksomhet i henholdtil domstolloven § 218 andre ledd nr. 3 førstepunktum og nr. 4, samt om nødvendig avholdebokettersyn, jf. blant annet advokatforskriften§§ 4-6 og 4-7

– innkreve bidrag til Disiplinærnemnden og Til-synsrådet (Advokatbevillingsnemndens utgif-ter dekkes av Tilsynsrådet)

– føre kontroll med at advokatvirksomhet ogrettshjelpsvirksomhet i medhold av domstollo-ven § 218 andre ledd nr. 1, nr. 3 og nr. 4 forøvrig drives i samsvar med lovgivningen, samtinnhente opplysninger fra vedkommende tje-nesteyter som er nødvendige for å utføre kon-trollen av disse virksomhetene, jf. advokatfor-skriften § 4-5

– motta meldinger vedrørende advokater ogrettshjelpere fra andre organer, herunder frapåtalemyndigheten, om siktelser og resultat avstraffesaker

– fremme forslag til Advokatbevillingsnemndenom tilbakekall av advokatbevilling, forbud motå yte rettshjelp etter domstolloven § 218 andreledd nr. 1 og tilbakekall av tillatelse etter § 218andre ledd nr. 3 og 4, dersom Tilsynsrådet fin-ner at det bør treffes slikt vedtak; eller meddeleadvokater og utøvere av rettshjelpsvirksomheti medhold av domstolloven § 218 andre ledd nr.1, 3 og 4 irettesettelse eller advarsel for bruddpå krav til virksomheten stilt i lov eller forskrift,jf. domstolloven § 225 tredje ledd, dersom deter grunnlag for det

– oppnevne forvalter for advokatvirksomheten itilfeller der en advokatvirksomhet ikke lengerblir forvaltet eller avviklet på en betryggende


måte, jf. domstolloven § 228, samt føre kontrollmed forvalteren

– utstede erklæringer vedrørende prøven forHøyesterett, jf. domstolloven § 221 andre ledd

– ha sekretariatsfunksjonen for Advokatbevil-lingsnemnden, jf. advokatforskriften § 6-1tredje ledd


I domstolloven § 225 åttende ledd er det fastsatt atforvaltningsloven gjelder for Tilsynsrådets virk-somhet. Saksbehandlingsreglene i forvaltningslo-ven vil det ikke bli redegjort for her. Videre fast-setter advokatforskriften § 4-2 andre ledd en saks-behandlingsfrist på fire måneder for søknader omadvokatbevilling og rett til å yte rettshjelp etterdomstolloven § 218 andre ledd nr. 3, samt forutstedelse av erklæring om rett til å yte rettshjelp imedhold av § 218 andre ledd nr. 1. For øvrig kom-mer reglene om saksbehandlingsfrister, foreløpigsvar mv. i tjenesteloven § 11 til anvendelse vedutstedelse av advokatbevilling, autorisasjon somadvokatfullmektig og andre typer tillatelser, unn-tatt § 11 andre ledd, som er fraveket i advokatfor-skriften § 4-2 tredje ledd. Ytterligere regler tilutfylling av bestemmelser i tjenesteloven for tilla-telser som utstedes av Tilsynsrådet, som det eradgang til å fastsette i forskrift etter domstolloven§ 233a, er ikke gitt.

Tilsynsrådets taushetsplikt er regulert av for-valtningsloven §§ 13 til 13 f. På tilsvarende måtesom for Disiplinærnemnden må det sannsynligvislegges til grunn at opplysninger som er omfattetav advokatens taushetsplikt, og som advokatenoppgir til Tilsynsrådet, også er omfattet av Til-synsrådets taushetsplikt. Det vises i denne forbin-delse til drøftelsen ovenfor i punkt 22.3.6 om Disi-plinærnemndens taushetsplikt, der det blantannet er referert et brev fra Sivilombudsmannen.En særlig begrensning av Tilsynsrådets taushets-plikt fremgår av advokatforskriften § 4-8, der Til-synsrådet er gitt rapporteringsrett og -plikt tilulike instanser, se punkt 22.4.10 nedenfor.


Offentleglova kommer til anvendelse for Tilsyns-rådets virksomhet. Dette er uttrykkelig fastsatt iadvokatforskriften § 4-2 første ledd, jf. domstollo-ven § 225 sjuende ledd. Selv om offentleglova kangi offentligheten rett til innsyn i navnet på advoka-ten som er part i den enkelte sak, inneholder ikkeloven noen forpliktelse til å offentliggjøre navnet

på vedkommende advokat når beslutninger ogannen informasjon om Tilsynsrådets enkeltsakerlegges ut på internett eller publiseres på annenmåte.

Arkivlova kapittel II fastsetter krav til offentligarkivhold for etater og virksomheter som er åanse som «offentleg organ» etter arkivlova § 2bokstav g. I proposisjonen til arkivlova er detantatt at betegnelsen bør forstås på samme måtesom betegnelsen «forvaltningsorgan» etter for-valtningsloven og offentleglova.27 I forarbeidenetil forvaltningsloven er det forutsatt at organersom er offentlig oppnevnt, er å anse som forvalt-ningsorganer etter forvaltningsloven § 1.28 Til-synsrådets styre er offentlig oppnevnt. Også det atlovgiver uttrykkelig har bestemt at forvaltningslo-ven skal komme til anvendelse, taler for arkivpliktpå linje med andre forvaltningsorganer. Det eraltså flere holdepunkter for at Tilsynsrådet er åanse som et offentlig organ etter arkivlova, under-lagt krav til offentlig arkivhold. Dette la også jus-tis- og beredskapsministeren til grunn i et svar pået skriftlig spørsmål fra en stortingsrepresentant i2013.29

22.4.8 Anvendelse av regelverket for offentlige anskaffelser

Også regelverket for offentlige anskaffelser harbetydning for Tilsynsrådets virksomhet. Frem til2010 la Tilsynsrådet til grunn at det ikke varunderlagt dette regelverket. I en klagesak i forbin-delse med Tilsynsrådets forlengelse av en ramme-avtale med et firma som var engasjert som rådetsrevisor, konkluderte Klagenemnda for offentligeanskaffelser (KOFA) med at Tilsynsrådet er åanse som et «offentligrettslig organ» i medhold avanskaffelsesloven § 2, og dermed underlagt regel-verket. Betegnelsen er nærmere definert i for-skrift 7. april 2006 nr. 402 om offentlige anskaffel-ser § 1-2 andre ledd. Tilsynsrådet har et «adminis-trasjons-, ledelses- eller kontrollorgan der overhalvparten av medlemmene er oppnevnt av» stat-lige myndigheter. Dermed må det være klart atdet siste av de tre alternative vilkårene i forskriftom offentlige anskaffelser § 1-2 andre ledd bok-stav c er oppfylt, slik at Tilsynsrådet må etterleveregelverket for offentlige anskaffelser når detforetar innkjøp.

27 Ot.prp. nr. 77 (1991–92) s. 12.28 Innst. O. nr. 2 (1966–67) s. 3.29 Brev fra justis- og beredskapsminister Grete Faremo til

Stortingets president 14. oktober 2013 sak nr. 13/6558.


22.4.9 Overprøving

Adgangen til å klage over avgjørelser fattet av Til-synsrådet er regulert i domstolloven § 225 fjerdeledd. Følgende typer vedtak kan påklages til Advo-katbevillingsnemnden:– vedtak vedrørende utstedelse av advokatbevil-

ling, herunder om godkjennelse av utenlandskadvokatbevilling eller utdanning som grunnlagfor advokatbevilling, samt utstedelse av nybevilling etter tilbakekall av bevilling etter ved-tak fra Advokatbevillingsnemnden30

– vedtak vedrørende utstedelse av tillatelser til åyte rettshjelp i medhold av domstolloven § 218andre ledd nr. 3 og 4, jf. § 219 første ledd sistepunktum

– avslag på anmodning fra en advokat om erklæ-ring om at vedkommende kan få møterett forHøyesterett dersom prøven bestås, jf. domstol-loven § 221

– vedtak vedrørende autorisasjon som advokat-fullmektig, jf. domstolloven § 223

– vedtak om oppnevnelse av forvalter for advo-katvirksomheten og andre typer vedtak etterdomstolloven § 228

– vedtak vedrørende søknad om å organisereadvokatvirksomhet på andre måter enn angitt idomstolloven § 231 første ledd, jf. § 233 fjerdeledd

– vedtak i medhold av bestemmelser i advokat-forskriften vedrørende regnskaps- og revi-sjonsplikten og behandling av betrodde midler,jf. domstolloven § 219 første ledd tredje punk-tum

Vedtakene kan påklages bare dersom de er fattettil ugunst for den de retter seg mot. For øvrig kanikke Tilsynsrådets avgjørelser påklages, jf. dom-stolloven § 225 fjerde ledd andre punktum.

Om klagefrister og klagesaksbehandlingengjelder advokatforskriften § 6-3 og forvaltningslo-ven. Dette innebærer blant annet at klagefristener tre uker fra tidspunktet da underretning omvedtaket kom frem til vedkommende part, jf. for-valtningsloven § 29.

Videre kan Tilsynsrådets avgjørelser, påsamme måte som andre forvaltningsvedtak, settestil side ved dom dersom det foreligger saksbe-handlingsfeil, eller avgjørelsen bygger på galt fak-tum eller feil rettsanvendelse. Søksmål må tas utmot staten ved Tilsynsrådet for advokatvirksom-het, jf. domstolloven § 225 fjerde ledd siste punk-tum. Det er ikke et krav at klageadgangen til

Advokatbevillingsnemnden er benyttet før det kanreises søksmål for domstolene, men Tilsynsrådetkan i medhold av forvaltningsloven § 27 bbestemme dette i den enkelte sak.

Tilsynsrådets adgang til å omgjøre eller gjen-åpne sine tidligere avgjørelser reguleres av for-valtningsloven og alminnelig forvaltningsrett.


Forholdet mellom Disiplinærnemnden og Tilsyns-rådet er beskrevet ovenfor i punkt 22.3.9.

I forhold til Advokatbevillingsnemnden er Til-synsrådet det underordnede tilsynsorganet, i denforstand at Advokatbevillingsnemnden i storutstrekning er klageinstans for Tilsynsrådetsavgjørelser. Kompetansen til å avgjøre spørsmål ide mest inngripende sakstypene om suspensjonog tilbakekall av advokatbevilling etter domstollo-ven § 230 og tap av rett til å yte rettshjelp i med-hold av § 219 tredje ledd er imidlertid lagt direktetil Advokatbevillingsnemnden. Finner Tilsyns-rådet at det er grunnlag for slike tiltak, skal Til-synsrådet fremme forslag om det for Advokatbe-villingsnemnden, jf. domstolloven § 225 tredjeledd tredje punktum.

Tilsynsrådets rett og plikt til å rapportere for-hold som fremgår ved tilsyn og kontroll av advo-kater og andre som yter rettshjelp, til andreoffentlige organer, reguleres i utgangspunktet avforvaltningsloven. Dette innebærer blant annet atTilsynsrådet kan anmelde eller gi opplysningerom lovbrudd til påtalemyndigheten eller andrekontrollmyndigheter, såfremt Tilsynsrådet anserdette nødvendig av allmenne hensyn, eller forfølg-ning av lovbruddet har naturlig sammenheng medTilsynsrådets oppgaver, jf. forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 6. I advokatforskriften § 4-8 fjerdeledd er det spesifisert at Tilsynsrådet har adgangtil å underrette Advokatbevillingsnemnden ogDisiplinærnemnden i den utstrekning opplysnin-ger Tilsynsrådet mottar, kan være av betydningfor disse organenes oppgaver.

I medhold av advokatforskriften § 4-8 førsteledd er Tilsynsrådet pålagt å underrette Advokat-bevillingsnemnden om forhold «som kan gi grunntil administrative eller strafferettslige tiltak mot enadvokat». Tilsynsrådet er også forpliktet til å vide-resende meldinger de mottar vedrørende advoka-ter som har sak til behandling hos Advokatbevil-lingsnemnden, dersom det foreligger mistankeom mislige forhold hos en advokat og Advokatbe-villingsnemnden krever det, jf. advokatforskriften§ 4-9. Foreligger det særlige grunner, kan Advo-katbevillingsnemnden i medhold av samme30 Jf. Rt. 2005 s. 416 avsnitt 47.


bestemmelse også kreve revisorerklæring medvedlegg eller la foreta bokettersyn. I så fall vildette bli håndtert av Tilsynsrådet i egenskap avsekretariat for Advokatbevillingsnemnden.

Videre er Tilsynsrådet pålagt å underretteFinanstilsynet dersom det blir kjent med forholdsom «åpenbart kan gi grunn til administrativeeller strafferettslige tiltak mot en revisor», jf. advo-katforskriften § 4-8 andre ledd. I advokatforskrif-ten § 4-8 tredje ledd er det dessuten presisert atTilsynsrådet har adgang til å orientere domstoleni tilknytning til et bostyreroppdrag dersom Til-synsrådet etter avholdt bokettersyn blir kjent med«forhold som kan gi grunnlag for administrativeeller strafferettslige tiltak mot en advokat».

Når det gjelder andre organers innrapporte-ring til Tilsynsrådet, er Disiplinærnemndens rap-porteringsplikt omtalt i punkt 22.3.9. Tilsynsrådetmå anses som «kontrollmyndighet» etter forvalt-ningsloven § 13 b første ledd nr. 6. Dermed vilorganer underlagt forvaltningsloven, så lengebestemmelsens vilkår er oppfylt, kunne rappor-tere lovbrudd begått av advokater og andre under-lagt Tilsynsrådets tilsyns- og kontrollmyndighet,til Tilsynsrådet, uten å bryte taushetsplikten. Sær-lige bestemmelser om unntak fra taushetspliktenved rapportering til Tilsynsrådet er gitt for skatte-myndighetene og tolletaten.31 Politiet og påtale-myndigheten skal gi melding ved siktelse, eller ialvorlige tilfeller ved iverksettelse av etterforsk-ning, som kan få betydning for advokatbevillingeller andre tillatelser som faller inn under Tilsyns-rådets ansvarsområde, jf. påtaleinstruksen32 § 5-5.

Domstolene har, på samme vilkår som forvalt-ningen, adgang til å rapportere om lovbruddbegått av advokater og advokatfullmektiger til Til-synsrådet i medhold av forvaltningsloven § 13 bførste ledd nr. 6, jf. domstolloven § 63a andre ledd.

22.5 Advokatbevillingsnemnden

22.5.1 Bakgrunn

Advokatbevillingsnemnden utøver den overord-nede tilsynsmyndigheten, dels ved å være klagein-stans for Tilsynsrådets avgjørelser, og dels vedselv å avgjøre spørsmål om midlertidig og varigtilbakekall av advokatbevilling og rett til å driverettshjelpsvirksomhet på annet grunnlag.

Frem til 1997 var det Justisdepartementet somhadde til oppgave å tilbakekalle advokatbevillin-ger og autorisasjoner som advokatfullmektig.Departementets vedtak i slike saker kunne brin-ges direkte inn for Høyesteretts kjæremålsutvalgfor overprøving. Michelsen-utvalget foreslo ålegge tilbakekallskompetansen til Disiplinær-nemnden, men på bakgrunn av forslag fra Tilsyns-rådet og Advokatforeningen gikk departementetinn for å legge kompetansen til det overordnedetilsynsorganet.33 Ordningen med overprøvingdirekte for Høyesteretts kjæremålsutvalg ble opp-hevet; i stedet må Advokatbevillingsnemndensvedtak overprøves ved søksmål for tingretten.

Da Advokatbevillingsnemnden ble etablert i1997, fastsatte domstolloven § 226 at Advokat-bevillingsnemnden skulle bestå av en leder, somskulle være dommer, samt lederen av Tilsyns-rådets styre og lederen av Disiplinærnemnden.Denne sammensetningen skapte imidlertid habili-tetsproblemer, ettersom sakene som håndteres avAdvokatbevillingsnemnden, først har vært tilbehandling i Tilsynsrådet eller Disiplinærnemn-den. Ved en lovendring i 2000 ble sammensetnin-gen av Advokatbevillingsnemnden endret til slikden er i dag, med en dommer som leder, et med-lem som skal være praktiserende advokat, samt ettredje medlem uten noe særlig kvalifikasjons-krav.34

22.5.2 Sammensetning

Advokatbevillingsnemnden består av tre medlem-mer, jf. domstolloven § 226, med personlige vara-medlemmer, jf. advokatforskriften § 6-1. Bådemedlemmene og varamedlemmene oppnevnesetter delegering fra Kongen.35

Nemndens leder skal være dommer. Det erforutsatt i forarbeidene at det velges en dommersom tilfredsstiller de krav som stilles til en høyes-terettsdommer eller lagmann, jf. domstolloven§ 54 første ledd.36 Advokaten er forutsatt opp-nevnt etter forslag fra Advokatforeningen. Når detgjelder det tredje medlemmet, forutsatte departe-mentet at man burde stå friere til å velge hvemsom kan oppnevnes, og at det for eksempel kanvære en representant for det rettssøkende publi-kum.37 Medlemmene av Advokatbevillingsnemn-

31 Jf. merverdiavgiftsloven § 13-2 andre ledd bokstav b, lig-ningsloven § 3-13 andre ledd bokstav b og tolloven § 12-1andre ledd bokstav b.

32 Forskrift 28. juni 1985 nr. 1679 om ordningen av påtalemyn-digheten (påtaleinstruksen).

33 Ot.prp. nr. 39 (1994–95) s. 17.34 Lov 28. april 2000 nr. 34 om endringar i rettergangslovgje-

vinga m.m. (harmonisering av rettsmiddelfristar, effektivi-sering av bøtestraffa og endring av prosessreglane for Høg-sterett m.m.).

35 Se punkt 22.1.36 Ot.prp. nr. 39 (1994–95) s. 19.


den skal være uten tilknytning til Tilsynsrådeteller Disiplinærnemnden.

Medlemmene oppnevnes for en periode på toår med adgang til gjenoppnevnelse for ytterligereto år, jf. advokatforskriften § 6-1 andre ledd.


Advokatbevillingsnemndens virksomhet finansi-eres av Tilsynsrådet. Driften dekkes dermed gjen-nom årlige bidrag fra advokater og andre utøvereav rettshjelpsvirksomhet etter de bestemmelsersom gjelder for plikten til å betale bidrag til Til-synsrådet, jf. punkt 22.4.3.

Advokatbevillingsnemnden skal i henhold tiladvokatforskriften § 6-1 tredje ledd andre punk-tum årlig sende regnskap og årsrapport til depar-tementet.

22.5.4 Sekretariat

Sekretariatfunksjonen for Advokatbevillings-nemnden ligger hos Tilsynsrådet, jf. advokatfor-skriften § 6-1 tredje ledd.


Advokatbevillingsnemnden er dels førsteinstans,og dels klageinstans.

Nemnden avgjør i første instans saker somnevnt i domstolloven § 219 tredje ledd og § 230, jf.§ 226 andre ledd første punktum. Dette gjelderdermed følgende typer avgjørelser:– tilbakekall av advokatbevillinger og autorisa-

sjoner som advokatfullmektig– nedleggelse av forbud mot at personer med

juridisk embetseksamen eller mastergrad irettsvitenskap, jf. domstolloven § 218 andreledd nr. 1, yter rettshjelp

– tilbakekall av tillatelser til å yte rettshjelp påspesielle rettsområder, tillatelser til spesiellerettshjelptiltak og tillatelser til utenlandskeadvokater

– behandling av søknader om rett til å drive advo-katvirksomhet selv om advokatens bo er underkonkursbehandling

– beslutning om saksanlegg ved en advokatssinnssykdom eller sjelelige svekkelse, ogbeslutning om at advokatbevillingen på sammegrunnlag midlertidig skal tre ut av kraft inntilsaken er avgjort i domstolene

– beslutning om at advokatbevillinger eller full-mektigautorisasjoner midlertidig skal tre ut av

kraft ved siktelse for en forbrytelse eller forse-else som kan medføre tap av bevilling ellerautorisasjon

Slike saker innkommer til Advokatbevillingsnem-nden ved forslag fra Tilsynsrådet eller Disiplinær-nemnden, jf. domstolloven § 226 andre ledd førstepunktum. Nemnden kan imidlertid trolig ogsåpålegge Tilsynsrådet å fremme en sak nemndenønsker å vurdere.38

I saker der Advokatbevillingsnemnden ikketar forslag etter domstolloven § 219 tredje leddeller § 230 til følge, kan den i stedet meddele ved-kommende en irettesettelse eller advarsel.Bestemmelsen gir dermed Advokatbevillings-nemnden, i likhet med Tilsynsrådet, kompetansetil å meddele både advokater og utøvere av retts-hjelpsvirksomhet i medhold av domstolloven § 218andre ledd nr. 1, 3 og 4, irettesettelse, eller, vedalvorligere forhold, advarsel. Se punkt 22.6.1.1 ombakgrunnen for at Tilsynsrådet og Advokatbevil-lingsnemnden ikke kan meddele «kritikk».

Advokatbevillingsnemnden er klageinstans foravgjørelser truffet av Tilsynsrådet som nevnt idomstolloven § 225 fjerde ledd, jf. § 226 andreledd tredje punktum, og som er til ugunst for dendet retter seg mot. Hvilke typer avgjørelser dettegjelder, er referert ovenfor i punkt 22.4.9.


Reglene om Advokatbevillingsnemndens virksom-het, administrasjon og saksbehandling er gitt idomstolloven § 226 og advokatforskriften kapittel6.

Advokatbevillingsnemnden er et forvaltnings-organ. Av domstolloven § 226 tredje ledd andrepunktum, jf. § 225 åttende ledd følger at forvalt-ningsloven gjelder for Tilsynsrådets virksomhet.Dessuten fastsetter Advokatforskriften følgendekrav til saksbehandlingen i § 6-3 om behandlingav klagesaker:

«§ 6-3. Behandling av klagesakerNemnden skal påse at klagesaker blir til-

strekkelig opplyst. Dersom sakens art ellerandre forhold tilsier det, kan nemnden avholdemøte med partene for muntlig forhandling ogbevisførsel.

En advokat plikter på anmodning fra Advo-katbevillingsnemnden å gi tilfredsstillende for-

37 Ot.prp. nr. 3 (1999–2000) s. 68.38 Anders Bøhn, Domstolloven kommentarutgave, 2. utg, Oslo

2013 s. 964.


klaring på forhold av betydning for saken somvedrører vedkommendes advokatvirksomhet.

Avgjørelser som avslutter en sak, skal tref-fes av den samlede nemnd i møte eller ved sir-kulasjon av utkast til avgjørelse. …

§ 6-4. Behandling av saker etter forslag fra Til-synsrådet eller Disiplinærnemnden

Nemnden avgjør som første instans sakeretter domstolloven § 219 tredje ledd og § 230etter forslag fra Tilsynsrådet eller Disiplinær-nemnden. Dersom forslaget fremmes tilbehandling, skal parten gis anledning til åuttale seg til spørsmålet. § 6-3 gjelder tilsva-rende. …»

I praksis utgjør saksdokumentene, herunder denskriftlige innberetningen fra Tilsynsrådet ellerDisiplinærnemnden, en vesentlig del av grunnla-get for Advokatbevillingsnemndens vurdering.Innberetningene omfatter både faktum og rettsan-vendelsen. I praksis foretar Advokatbevillings-nemnden i liten grad egne undersøkelser. Denvedtaket gjelder, gis adgang til skriftlige bemerk-ninger. I praksis har dessuten Advokatbevillings-nemnden latt vedkommende møte og forklare segfor nemnden i den utstrekning vedkommendeselv har bedt om det.

På samme måte som for Tilsynsrådet, regule-res Advokatbevillingsnemndens taushetsplikt avforvaltningsloven §§ 13 flg. Det vises til redegjø-relsen for Tilsynsrådets taushetsplikt i punkt22.4.6.


Advokatbevillingsnemndens virksomhet er under-lagt offentleglova. Dette er uttrykkelig fastsatt iadvokatforskriften § 6-2 fjerde ledd.

Etter arkivlova er offentlige organer underlagtkrav til offentlig arkivhold. Ved tolkningen avbetegnelsen «offentleg organ» etter arkivlova § 2er det vanskelig å se forhold som tilsier at Advo-katbevillingsnemnden bedømmes på en annenmåte enn Tilsynsrådet, jf. drøftelsen ovenfor ipunkt 22.4.7. Dette skal innebære at Advokatbevil-lingsnemnden er underlagt offentlig arkivpliktetter arkivlova kapittel II, slik også justis- ogberedskapsministeren forutsatte i et svar på etskriftlig spørsmål fra en stortingsrepresentant i2013.39

22.5.8 Overprøving

Advokatbevillingsnemndens avgjørelser kan ikkepåklages, jf. domstolloven § 226 andre ledd fjerdepunktum.

Den vedtaket gjelder, kan imidlertid bringesaken inn for domstolene. Rettslig overprøvingskjer ved at vedkommende tar ut søksmål mot sta-ten ved Advokatbevillingsnemnden.

I utgangspunktet kan retten sette Advokatbe-villingsnemndens vedtak til side bare i denutstrekning det er gjort saksbehandlingsfeil, ellersaken bygger på feil faktum eller uriktig rettsan-vendelse. I visse saker er det imidlertid fastsatt enutvidet prøvingsrett.

Ved prøving av Advokatbevillingsnemndensvedtak etter domstolloven § 230 første ledd ommidlertidig og varig tilbakekall av advokatbevil-ling, fremgår det av bestemmelsen at retten kanprøve alle sider av saken. Dette ble uttrykkeliglovregulert først ved endringene av disiplinær- ogtilsynssystemet i 1995, som trådte i kraft i 1997.40

Allerede da hjemmelen for administrativt tilbake-kall av advokatbevilling ble innført i 1936, forut-satte imidlertid Justiskomiteens flertall, i motset-ning til hva departementet hadde gått inn for, atdomstolene skulle ha full prøvingsrett.41 Komité-flertallet begrunnet ikke dette uttrykkelig, men iinnstillingen gjengis Den Norske Sakførerfore-nings innvendinger mot departementets lovfor-slag. En av foreningens innvendinger var betenke-lighetene ved å overlate den skjønnsmessige vur-deringen av om advokaten har opptrådt «urett-skaffent» til departementet alene. Foreningenpekte blant annet på at en «administrativ prøvelse– hvor samvittighetsfull den enn er – vil kunnelede til vilkårlighet og til at saken blir avgjort føralle hensyn som bør komme i betraktning har fåttanledning til å komme fullt og helt frem». Domsto-lenes fulle prøvingsrett er dermed antatt å ivaretahensynet til advokaters uavhengighet, og sivilpro-sessens muntlighetsprinsipp vil dessuten kunnebidra til at saken belyses i større bredde ennunder Advokatbevillingsnemndens saksbehand-ling.

Ved rettslig prøving av vedtak i medhold avdomstolloven § 219 tredje ledd er det ikke fastsattnoen tilsvarende utvidelse av domstolenesprøvingsrett. Vedtak etter denne bestemmelsen

39 Brev fra justis- og beredskapsminister Grete Faremo tilStortingets president 14. oktober 2013 sak nr. 13/6558.

40 Lov 1. september 1995 nr. 60 om endringer i domstollovenm.m. (disiplinær- og tilsynsordninger for advokater).

41 Innst. O. II (1936) Innstilling fra justiskomiteen om forand-ringer i rettergangslovene og angående lov om inkasso-,auksjons- og rettshjelpsvirksomhet s. 7.


kan gå ut på forbud mot å yte rettshjelp i medholdav domstolloven § 218 andre ledd nr. 1, eller tilba-kekall av tillatelse i medhold av § 218 andre leddnr. 3 og 4. En utvidet prøvingsrett vil i disse tilfel-lene kunne følge av retten til domstolsprøvingsom er innfortolket av EMD i EMK artikkel 6, sepunkt 26.2.4.2.

Tilsynsrådets adgang til å omgjøre eller gjen-åpne sine tidligere avgjørelser reguleres av for-valtningsloven og alminnelig forvaltningsrett.

Der en advokat som er fratatt bevillingen etterdomstolloven § 230, søker om ny bevilling, fore-ligger det ikke et spørsmål om omgjøring, men enny sak om utstedelse av advokatbevilling. Dermeder det Tilsynsrådet, og ikke Advokatbevillings-nemnden, som avgjør spørsmålet om ny bevillingskal gis, jf. Rt. 2005 s. 416 avsnitt 49.


Forholdet mellom Advokatbevillingsnemnden oghenholdsvis Disiplinærnemnden og Tilsynsrådeter det redegjort for i punkt 22.3.9 og punkt22.4.10.

Advokatbevillingsnemnden er i likhet med Til-synsrådet underlagt forvaltningsloven, og dealminnelige regler hva gjelder andre forvaltnings-organers rett og plikt til å gi informasjon til nemn-den, og nemndens rett og plikt til å formidle infor-masjon til andre organer, gjelder for Advokatbevil-lingsnemndens virksomhet. På bakgrunn av at deter Tilsynsrådet som utøver den løpende tilsyns-myndigheten, finnes det ikke bestemmelser omrapportering for eksempel fra skattemyndighe-tene, tollmyndighetene og politiet til Advokatbevil-lingsnemnden, som tilsvarer bestemmelsene omrett og plikt til å rapportere til Tilsynsrådet.

22.6 Lovbestemte sanksjoner

22.6.1 Disiplinærsanksjonene kritikk, irette-settelse og advarsel

22.6.1.1 Oversikt

Utgangspunktet er at disiplinærsanksjonene imedhold av domstolloven kapittel 11 retter segmot advokater og idømmes av Disiplinærnemn-den. Dette fremgår av domstolloven § 227 tredjeledd andre og tredje punktum, som fastsetterhvilke reaksjoner Disiplinærnemnden råder over:

«En advokat som har opptrådt i strid med godadvokatskikk eller for øvrig i strid med denneeller annen lov, meddeles en irettesettelse eller

kritikk. I alvorlige tilfeller kan vedkommendemeddeles en advarsel.»

Slik loven er formulert, synes ikke Disiplinær-nemnden å ha adgang til å la være å idømme enreaksjon hvis det er reist sak og nemnden finnerat en advokat har overtrådt regelverket. Nemndenmå enten idømme en av de tre reaksjonene denselv kan fastsette, eller fremme forslag om tap avadvokatbevilling til Advokatbevillingsnemnden.

Tilsynsrådet og Advokatbevillingsnemndenhar kompetanse til å idømme både advokater ogutøvere av rettshjelpvirksomhet i medhold avdomstolloven § 218 andre ledd nr. 1, 3 og 4, irette-settelse eller advarsel, jf. domstolloven § 225tredje ledd og § 226 andre ledd andre punktum.Sanksjonsformen kritikk kan disse organene ikkebenytte. Bakgrunnen for at kritikk bare kan med-deles av Disiplinærnemnden er at departementetda denne sanksjonen ble innført, mente det ikkevar pekt på tilsvarende behov for en slik sanksjonfor Tilsynsrådet og Advokatbevillingsnemnden.42

Advokatbevillingsnemnden kan meddele iretteset-telse eller advarsel bare dersom den ikke tar tilfølge et forslag om tilbakekall av advokatbevillingeller tap av rett til å drive rettshjelpsvirksomhet, jf.domstolloven § 226 andre ledd andre punktum.

22.6.1.2 Nærmere om anvendelsen av kritikk, irettesettelse og advarsel

Da domstolloven § 227 ble endret i forbindelsemed reformeringen av tilsyns- og disiplinærsys-temet for advokater i 1995, inneholdt loven bare tosanksjonsformer: irettesettelse og advarsel.Departementet synes da å ha forutsatt at iretteset-telse vil være riktig sanksjon ved ethvert brudd påreglene for god advokatskikk som ikke er såalvorlig at det er grunnlag for en advarsel.43

Etter Disiplinærnemndens praksis er advarselreservert for grove eller gjentatte overtredelserav regelverket. Irettesettelse er en mildere sank-sjonsform, og kritikk er den mildeste.

Disiplinærsanksjonen kritikk ble innført somen tredje sanksjon ved en lovendring i 2000. Avforarbeidene til endringsloven fremgår det at kri-tikk benyttes der det er påvist en overtredelse avreglene for god advokatskikk uten at det er grunn-lag for å anvende noen strengere sanksjon. Bak-grunnen for innføringen av sanksjonsformen kri-tikk var at en tilsvarende reaksjon hadde værtbenyttet av Advokatforeningens disiplinærutvalg

42 Ot.prp. nr. 3 (1999–2000) s. 70.43 Ot.prp. nr. 39 (1994–95) s. 13.


over lang tid og at man mente det var et behov foren mildere reaksjonsform enn irettesettelse ogadvarsel. 44 Justiskomitéen uttrykte tvil om hvor-vidt det var behov for å innføre en ny sanksjons-form, og understreket at dette ikke måtte «bety atde strengere reaksjonsformene brukes i mindregrad der det er grunnlag for å anvende dem».45

Disiplinærnemndens praksis viser at kritikkidømmes i et overveiende flertall av sakene derdet konstateres brudd, mens både irettesettelseog advarsel benyttes relativt sjelden. Ifølge tallutvalget har mottatt fra Disiplinærnemnden, kon-kluderte nemnden i 2012 med brudd på god advo-katskikk i 53 saker. I 45 av sakene ble advokatenmeddelt kritikk, i seks av sakene irettesettelse ogi to av sakene advarsel. I 2011 og 2010 var det sam-lede antallet klager som ble gitt medhold, hen-holdsvis 72 og 51. Kritikk ble meddelt i henholds-vis 60 og 48 tilfeller, irettesettelse i to tilfeller bådei 2011 og 2010, og advarsel i henholdsvis åtte tilfel-ler og ett tilfelle. I 2011 resulterte to av sakene i atDisiplinærnemnden fremmet forslag om tilbake-kall av advokatbevilling til Advokatbevillings-nemnden, i 2010 og 2012 forekom ikke dette i eneneste sak.46

Sammenholder man lovgiverens forutsetnin-ger med Disiplinærnemndens bruk av sanksjonenkritikk i et overveiende flertall av sakene, er detgrunn til å stille spørsmål om hvorvidt kritikkbenyttes i større grad enn forutsatt, og iretteset-telse i mindre grad.

22.6.2 Tilbakekall, suspensjon og bortfall av advokatbevilling

Advokatbevillingsnemnden kan vedta tilbakekalleller suspensjon av advokatbevilling etter dom-stolloven § 230. Tilbakekall av bevilling er i mot-setning til disiplinærreaksjoner i utgangspunktetikke å regne som en sanksjon. Tilbakekall, sus-pensjon og andre former for opphør av advokatbe-villing redegjør utvalget for i kapittel 12.

22.6.3 Straff

Det finnes en rekke straffebestemmelser somgjelder forskjellige sider ved advokatyrket. Densom utøver advokatvirksomhet uten advokatbevil-ling, eller uberettiget utgir seg for å ha advokatbe-villing, kan straffes med bot eller fengsel inntil tre

måneder etter straffeloven 1902 § 332. Etter straf-feloven 2005 §§ 167 og 170 er strafferammen boteller fengsel inntil seks måneder. For øvrig vilutvalget i det følgende peke på straffebestemmel-ser som er av særlig betydning for advokater.

Advokater risikerer straff ved brudd på for-skjellige krav til virksomheten og yrkesutøvelsen.Brudd på taushetsplikten kan straffes med boteller fengsel i inntil seks måneder etter straffelo-ven 1902 § 144. Etter straffeloven 2005 § 211 erstrafferammen bot eller fengsel inntil ett år. Mang-lende sikkerhetsstillelse kan straffes med boteller fengsel inntil tre måneder, jf. domstolloven§ 234 andre ledd bokstav a, jf. § 222. Brudd på kra-vene til organisering av advokatvirksomhetenkan, forutsatt at reglene er overtrådt gjentatteganger eller overtredelsen er grov, straffes medbot eller fengsel i inntil tre måneder, jf. domstollo-ven § 234 andre ledd bokstav b, jf. §§ 231 til 233.Dessuten fastsetter domstolloven § 234 fjerdeledd at straffeloven 1902 §§ 324 og 325 gjelder til-svarende for advokater og advokatfullmektiger.Dermed kan advokater og advokatfullmektigerstraffes med bøter for forsettlig brudd på tjeneste-plikter, grov uforstand i tjenesten mv. Domstollo-ven § 234 fjerde ledd oppheves imidlertid vedikrafttredelsen av straffeloven 2005.

Også reglene om rettergangsstraff i domstol-loven kap. 10 har særlig betydning for advokatersyrkesutøvelse, selv om de også retter seg mot deøvrige aktørene i retten. Rettergangsstraff erblant annet aktuelt i følgende tilfeller:– ved forstyrrelser, fornærmelser, upassende

uttalelser mv. i rettsmøte eller i prosesskriv, jf.domstolloven § 198

– ved ulovlig fotografering eller opptak i rettensamt gjengivelse av opplysninger fra bl.a. retts-møte holdt for lukkede dører og straffesaker, jf.domstolloven § 198 tredje ledd

– ved forsømmelig eller annet utilbørlig forholdunder rettergang mv., jf. domstolloven § 200

– ved anlegg av søksmål eller andre rettsligeskritt i sivile saker, der advokaten åpenbartuten grunn, samt ved unødig vidløftiggjøringav saken, falske eller åpenbart intetsigendepåstander eller påskudd eller ved annen urede-lighet har søkt å hindre sakens rette opplys-ning eller å trekke den utilbørlig i langdrag, jf.domstolloven §§ 202 til 204

Som utøvere av næringsvirksomhet er advokat-virksomheter pålagt en rekke plikter under trus-sel om straff i medhold av blant annet: regnskaps-loven § 8-5 og bokføringsloven § 15. Se punkt21.1.3 om advokaters regnskaps- og bokførings-

44 Ot.prp. nr. 3 (1999–2000) s. 70.45 Innst. O. nr. 45 (1999–2000) s. 20.46 Tallene har utvalget har fått opplyst fra Disiplinærnemn-

den.


plikt. Skatte- og merverdiavgiftslovgivningen oghvitvaskingsloven er andre eksempler på regel-verk som inneholder straffebelagte påbud.

Det forekommer at advokater begår formues-forbrytelser i form av for eksempel underslag avklientmidler. Slike overtredelser vil bli rammet avde aktuelle bestemmelsene i straffeloven. I tilleggvil advokaten kunne ha overtrådt bestemmelser ispesiallovgivningen. I rettspraksis er det ved straff-utmålingen lagt betydelig vekt på det tillitsbruddslike overtredelser begått av advokater mot klien-ter, representerer, jf. for eksempel Rt. 2000 s. 15og Rt. 1982 s. 1098.

22.7 Advokatforeningens disiplinær- og sanksjonsmyndighet

22.7.1 Advokatforeningens regionale disipli-nærutvalg47

22.7.1.1 Innledning

Advokatforeningens disiplinærutvalg utleder sinmyndighet av Advokatforeningens vedtekter § 8-1,jf. kapittel 13. Grunnlaget for disiplinærmyndighe-ten er enten medlemskapet i Advokatforeningeneller at advokaten godtar å underlegge seg utval-genes disiplinærmyndighet i den enkelte sak, jf.vedtektene § 13-1 første ledd andre og tredjepunktum, mot å betale et gebyr. Denne betalings-ordningen har medført at få advokater underleg-ger seg Advokatforeningens disiplinærmyndighetuten å være medlem. Dersom en advokat melderseg ut av Advokatforeningen, vil foreningen like-vel kunne idømme vedkommende disiplinærsank-sjoner etter klage fra en klient, så lenge advokatenvar medlem da klagen kom inn, jf. vedtektene§ 13-1 siste ledd.

Selv om disiplinærutvalgene ikke utleder sinmyndighet av domstolloven og advokatforskriften,er de likevel omtalt i forskriften § 5-3. Av bestem-melsen tredje og fjerde ledd fremgår det at klagermot advokater som er underlagt utvalgenes disi-plinærmyndighet, ikke kan bringes inn for Disipli-nærnemnden «før klagen er ferdigbehandlet elleravvist fra det regionale disiplinærutvalget».

Grunnlaget for disiplinærutvalgenes virksom-het fremgår som nevnt av Advokatforeningensvedtekter, men de nærmere saksbehandlingsre-glene er fastsatt i «Behandlingsregler for Advokat-

foreningens disiplinærutvalg» («behandlings-reglene»), gitt med hjemmel i vedtektene § 8-1sjette ledd.

22.7.1.2 Organisering og sammensetning

Advokatforeningen har syv regionale disiplinærut-valg, med hvert sitt geografiske virkeområde. Inn-delingen i regioner bygger på Advokatforenin-gens kretsinndeling. Utvalget for Oslo kretsbestår av 25 medlemmer og er inndelt i åtte under-utvalg. Hvert av de øvrige seks utvalgene bestårav fem til åtte medlemmer. Disse utvalgene harselv anledning til å organisere seg med ett ellerflere faste underutvalg på tre medlemmer. Bådeutvalg og underutvalg organiseres med én leder.

Medlemmer og leder av utvalgene oppnevnesav Advokatforeningens hovedstyre, jf. vedtektene§ 4-4 tredje ledd nr. 7, for to år av gangen, jf. ved-tektene § 8-1 femte ledd andre punktum. Det erfastsatt en maksimal sammenhengende funksjons-tid på ti år, men det er adgang til ytterligere gjen-oppnevnelse «dersom særlige forhold gjør detnødvendig av hensyn til kontinuitet eller fagligekvalifikasjoner», jf. vedtektene § 8-1 femte ledd.

Vedtektene stiller ikke krav om at medlemmerav disiplinærutvalgene skal være advokater. Ipraksis har imidlertid hovedstyret utnevnt advo-kater til å sitte i utvalgene.

Disiplinærutvalgene disponerer et sekretariatved Advokatforeningens hovedkontor i Oslo. Disi-plinærutvalget for Oslo krets betjenes av én sekre-tær i full stilling.

22.7.1.3 Saksbehandling

Saksbehandlingen i disiplinærutvalgene foregår ihenhold til behandlingsreglene for Advokatfore-ningens disiplinærutvalg, vedtatt av Advokatfore-ningens hovedstyre 28. mars 2014, jf. Advokatfore-ningens vedtekter § 8-1 siste ledd, og følger der-med ikke av advokatforskriften kapittel 5 somregulerer Disiplinærnemndens saksbehandling.

Sakene forberedes av et sekretariat i Advokat-foreningen.

En klagesak innledes ved at skriftlig klage sen-des Advokatforeningen. Advokaten blir forelagtklagen til uttalelse, sammen med en orienteringom klageordningen og et skjema vedrørendeblant annet utvalgets habilitet som skal sendes til-bake til utvalget. Advokaten gis som hovedregel14 dagers frist til å inngi skriftlig tilsvar og erpålagt å gi utvalget «utførlige og fullstendige opp-lysninger».

47 Fremstillingen bygger til dels på Advokatforeningens eva-luering av foreningens disiplinærordning; «Evaluering avAdvokatforeningens disiplinærordning. Utredning fra Eva-lueringsutvalget», avgitt Advokatforeningens Hovedstyre20. mai 2005.


Partene skal videre gjøres oppmerksom på ret-ten til å kreve saken overført til Disiplinærnemn-den dersom klagen ikke er ferdig behandlet avdisiplinærutvalget innen seks måneder, jf. advo-katforskriften § 5-3 tredje ledd andre punktum.

I tillegg til klagen og tilsvaret skal hver part fåytterligere én mulighet til å uttale seg. Behand-lingsreglene fastsetter videre at disiplinærutvalgetvil se bort fra ytterligere innlegg fra partene, medmindre noe annet blir bestemt, og at utvalget kanbe partene om å sende inn sluttinnlegg.

Etter endt saksforberedelse, som foregår isekretariatet, oversendes saken det utvalg somskal behandle den. I saker der en advokat har inn-klaget en kollega, fremgår det av behandlings-reglene at ledere av det regionale disiplinærutval-get kan beslutte å forsøke forliksmekling på dettestadiet av saken.

Normalt fattes avgjørelse i saken ved sirkula-sjon. Førstvoterende skriver utkast til beslutning,hvoretter utkastet sendes andrevoterende, og der-etter tredjevoterende. Ved behov er det praksis forat saken diskuteres i møte eller per e-post før før-stvoterende skriver sitt utkast.

Underutvalgene som behandler den enkeltesak, tar stilling til sakene på selvstendig grunnlag.Utvalgsmedlemmene kan ikke instrueres avutvalgsleder eller andre.

22.7.1.4 Sanksjonsmyndighet

Disiplinærutvalgenes sanksjonsmyndighet erhjemlet i Advokatforeningens vedtekter § 8-1, jf.§ 13-1. Sanksjonsmyndigheten omfatter medde-lelse av kritikk, irettesettelse eller advarsel forbrudd på reglene for god advokatskikk, jf.behandlingsreglene § 11. Det følger av sammebestemmelse at disiplinærutvalgene avgjør salær-klager og i alle sakstyper kan tilkjenne sakskost-nader til klageren, den innklagede advokaten ellerAdvokatforeningen.

Sanksjonene som håndheves av Advokatfore-ningens disiplinærutvalg, er etter sitt innhold desamme som håndheves av Disiplinærnemnden, sepunkt 22.3.5. Det materielle grunnlaget for sank-sjonene er imidlertid begrenset til brudd påreglene for god advokatskikk, mens Disiplinær-nemndens myndighet også omfatter brudd påannen lovgivning, jf. domstolloven § 227 tredjeledd. Dette innebærer for eksempel at mens Disi-plinærnemnden eller Tilsynsrådet kan fastsettesanksjoner mot en advokat som ikke overholderforpliktelsene sine etter regnskapsloven eller

reglene om organisering av advokatvirksomhet idomstolloven, vil ikke Disiplinærutvalgene kunnepåtale dette med mindre forholdet også må ansesfor å være i strid med god advokatskikk.

Disiplinærutvalgets beslutninger kan ikke prø-ves av domstolene, men må først bringes inn forDisiplinærnemnden til overprøving, jf. advokatfor-skriften § 5-3 tredje og fjerde ledd.48 Likeledes harikke disiplinærutvalgenes avgjørelser i salær- ogsakskostnadsspørsmål tvangskraft, men klientenkan bringe salærspørsmålet inn for Disiplinær-nemnden og få en tvangskraftig avgjørelse motadvokaten der. Saksbehandlingsreglene vedbehandling i Disiplinærnemnden samt arbeidsfor-delingen mellom Disiplinærnemnden, Advokatfo-reningens disiplinærutvalg og de øvrige tilsynsor-ganene for advokater gjennomgås i punkt 22.3 til22.5, se blant annet punkt 22.3.5.

Videre kan disiplinærutvalget ilegge advoka-ten en bot på inntil en fjerdedel av folketrygdensgrunnbeløp, dersom advokaten på anmodningikke gir «utførlige og fullstendige opplysninger tildisiplinærutvalget om forhold som vedrører kla-gen», eller oversitter en tilsvarsfrist fastsatt av dis-iplinærvalget.49

Disiplinærutvalgene har i noen tilfeller vars-lingsplikt overfor Tilsynsrådet og/eller generalse-kretæren, jf. Advokatforeningens vedtekter § 13-2.

22.7.1.5 Fullbyrdelse og overprøving

Disiplinærutvalgets avgjørelser i salærsaker kanikke tvangsfullbyrdes. For å få tvangsfullbyrdet etkrav mot en advokat på tilbakebetaling av salær,må klienten bringe saken inn for Disiplinærnemn-den, jf. domstolloven § 227 tredje og fjerde ledd.

Både klageren og den innklagede kan kreveoverprøving av disiplinærutvalgenes avgjørelserfor Disiplinærnemnden, se nærmere i punkt22.3.5. Klagefristen er tre uker fra parten ble kjentmed avgjørelsen, jf. advokatforskriften § 5-4 andreledd, og klagen må fremsettes skriftlig. DersomDisiplinærnemnden finner at det foreligger sær-lige grunner som gjør at det er rimelig å ta sakentil behandling, kan Disiplinærnemnden ogsåbehandle klager innkommet etter fristen på treuker.

48 Advokatforskriften § 5-3 fjerde ledd antas ved en inkurie åvise til andre ledd i stedet for tredje ledd.

49 Behandlingsregler for Advokatforeningens disiplinærut-valg § 8 første ledd, jf. Advokatforeningens vedtekter § 8-1sjette ledd.


22.7.1.6 Sakskostnader

Med hjemmel i Advokatforeningens vedtekter§ 13-1 fjerde ledd kan disiplinærutvalget, dersomen klage fører frem, pålegge den innklagede åerstatte klagerens og Advokatforeningens eventu-elle sakskostnader. I saker der en advokat er inn-klaget av en annen advokat, kan også den innkla-gede tilkjennes sakskostnader.

22.7.1.7 Varslingsplikt til Tilsynsrådet mv.

I medhold av Advokatforeningens vedtekter § 13-2første ledd skal disiplinærutvalgene varsle Til-synsrådet dersom de får mistanke om kritikkver-dige forhold knyttet til en advokats håndtering avklientmidler. Ved mistanke om «andre kritikkver-dige forhold ved advokatvirksomheten» leggervedtektene opp til at disiplinærutvalget selv vurde-rer om forholdet bør varsles. I så fall varsler disi-plinærutvalget internt i foreningen, til general-sekretæren.

22.7.2 Advokatforeningens hovedstyre

De foreningsmessige sanksjonene som Advokat-foreningens vedtekter ikke legger til disiplinærut-valgene, er det foreningens hovedstyre som harkompetanse til å beslutte.

Manglende overholdelse av vedtak truffet avforeningens organer med hjemmel i vedtektenekan føre til at hovedstyret meddeler medlemmeten irettesettelse eller en advarsel.

Den mest vidtrekkende disiplinærbeføyelsenen forening råder over overfor sine medlemmer,er eksklusjon. Eksklusjon innebærer atmedlemmet må tre ut av foreningsforholdet, og vili obligasjonsrettslig forstand innebære en oppsi-gelse av kontraktsforholdet mellom foreningen ogmedlemmet. Det følger av alminnelig forenings-

rett at eksklusjon bare kan besluttes dersom detfinnes grunnlag for det i lovbestemmelse, vedtek-tene eller alminnelige foreningsrettslige prinsip-per.50

Advokatforeningens hovedstyre kan eksklu-dere et medlem dersom vedkommende har «mot-arbeidet foreningens formål, vesentlig overtrådtforeningens vedtekter eller vedtak, eller handlettil alvorlig skade for foreningen eller advokatpro-fesjonen», jf. vedtektene § 13-3 første ledd. Før eneksklusjonssak tas opp til behandling i hovedsty-ret, skal medlemmet gis anledning til å uttale seg,og det skal innhentes uttalelser fra disiplinærut-valget og kretsstyret der advokaten har kontor. Eteksklusjonsvedtak forutsetter minst seks stem-mer (hovedstyret har elleve medlemmer).

Hovedstyret skal i henhold til vedtektene § 13-3 tredje ledd orientere Disiplinærnemnden omeksklusjonsvedtak og om opphevelse av eksklu-sjoner.

Advokatforeningen kan dessuten bringe etmedlemskap til opphør dersom et medlem unnla-ter å oppfylle visse økonomiske forpliktelser over-for foreningen, herunder å betale medlemskontin-genten eller bøter fastsatt av disiplinærutvalget,etter å ha blitt varslet om dette med 14 dagersfrist, jf. vedtektene § 2-3 andre ledd.

I medhold av vedtektene punkt § 13-4 råderAdvokatforeningens hovedstyre over enkelteytterligere foreningsmessige reaksjoner, dersomet medlem ikke etterlever vedtak truffet avforeningens organer med hjemmel i vedtektene. Islike tilfeller kan hovedstyret meddele medlem-met en irettesettelse eller en advarsel. Meddelesadvarsel, kan hovedstyret ilegge medlemmet etgebyr begrenset oppad til en fjerdedel av folke-trygdens grunnbeløp.

50 Geir Woxholth, Foreningsrett – med samvirkeloven, 3. utg.,Oslo 2008 s. 226.


Kapittel 23

Valg av modell

23.1 Betraktninger om hvilke hensyn som må ivaretas

Etter utvalgets mening bør dagens tilsyns- og disi-plinærordning ikke videreføres. Tilbakemeldin-gene til utvalget er noe sprikende, og det er åpen-bart flere positive sider ved dagens ordning. Ord-ningen fremstår likevel som unødvendig kompli-sert. Det er for mange aktører, kompetansedelin-gen mellom dem er ikke tilstrekkelig avklart, ogkommunikasjonen mellom dem er til dels mangel-full. Noen oppgaver synes også å «falle mellom tostoler».

Det er også pekt på at dagens ordning ikke ertilstrekkelig uavhengig av staten. Den norske ord-ningen er et særsyn sammenlignet med andrerettsstater det er naturlig å se hen til. Et offentligtilsynsråd og offentlig oppnevnte organer somavgjør disiplinærsaker og bevillingssaker, anses iandre land ikke å gi tilstrekkelig uavhengighet avstatsmakten. Advokater skiller seg fra andre pro-fesjoner som det føres tilsyn med, ved at advoka-tene ofte representerer borgerne i konflikter med,eller på annen måte i motsetningsforhold til, myn-dighetene. Dette er for eksempel situasjonen istraffesaker, forvaltningstvister og saker om tilsi-desettelse av lover fordi de er i strid med EMKeller Grunnloven. Systemet bør være slik at advo-katen ikke kan bli utsatt for represalier ved å inntastandpunkter myndighetene ikke liker. Det retts-søkende publikum må være sikre på at advokatenikke frykter slike reaksjoner. Hvis en advokat foreksempel opptrer uakseptabelt i en sak mot sta-ten, er det prinsipielt uheldig om det er staten,som er part i saken, som ilegger disiplinærreak-sjonen.

Utvalget understreker at det ikke er grunn til åtro at det med dagens ordning har forekommetmisbruk av makt fra myndighetenes side overforadvokater. Det er heller ingen grunn til å tro at detvil skje selv om dagens ordning skulle bli videre-ført. Men utvalget mener at det prinsipielt bør vel-ges en modell som også kunne ha vært brukt iregimer hvor rettssystemet er under press fra

makthaverne. Og selv om det ikke er noen fare forat det norske rettssystemet skal settes underpress fra makthavere i dag, kan det oppstå krisersom kan sette advokatenes og rettssystemets uav-hengighet på prøve. Modellen bør stå seg også ikrisesituasjoner. Det bør derfor velges en ordningsom både formelt og reelt er uavhengig av detoffentlige.

I FNs «Basic Principles on the Role of Lawy-ers»1 er det i punkt 24 fremhevet at advokater skalvære berettiget til å etablere «self-governing pro-fessional associations to represent their interests,promote their continuing education and trainingand protect their professional integrity». Styret iorganisasjonen skal være valgt av medlemmeneog skal kunne drive sin virksomhet uten innblan-ding utenfra. I Europarådets ministerkomitésanbefaling nr. 21 (2000)2, prinsipp V om forbindel-ser, er det fremhevet at advokater bør tillates, ogoppfordres til, å danne foreninger hvor formålet er«strengthening professional standards and safe-guarding the independence and interest of lawy-ers». I anbefalingens prinsipp V nr. 2 følger det atslike foreninger skal være selvregulerende oguavhengige av myndighetene. Etter utvalgets synforhindrer ikke uttalelsene at tilsyn og kontrollmed advokatene legges til et offentlig organ,under forutsetning av at hensynet til advokatstan-dens uavhengighet sikres. Det harmonerer imid-lertid best med det som er uttrykt i disse to anbe-falingene, at det dannes et uavhengig organ somforestår tilsyn og kontroll med advokatene.

Advokatmiljøet i Norge er lite sammenlignetmed tilsvarende miljøer i større land. Antalletadvokater tilsier at det bør være ett miljø somsamler kompetanse innenfor tilsyns- og disipli-næroppgaver. Ved å samle fagmiljøene øker den

1 Basic Principles on the Role of Lawyers, gitt av FNs åttendekongress for kriminalitesforebygging og behandling av lov-overtredere, Havana, 27. august til 7. september 1990 (A/CONF.144/28/Rev.1).

2 Europarådets anbefaling Freedom of exercise of the profes-sion of lawyer, Rek (2000) 21 vedtatt av Europarådetsministerkomité 25. oktober 2000.


samlede kunnskap og erfaring som er til disposi-sjon for å løse oppgavene. Man unngår dessutenkompetansestrid mellom miljøer, både nasjonaltog internasjonalt. Eventuell uenighet innad i mil-jøer vil normalt bli løst etter interne regler og løs-ningsmekanismer, mens kompetansestrid mellommiljøer kan være vanskeligere å håndtere.

Ordningen som velges, bør nyte både advoka-tenes, de øvrige rettsaktørenes, det offentliges ogpublikums tillit. Det må etableres en ordning somivaretar advokatstandens anseelse, hvor publikumikke får inntrykk av at det her er «bukken sompasser havresekken». Ordningen bør ha en enkelstruktur og være lett å finne frem i både for advo-kater, klienter og andre som berøres. Allmennhe-ten bør ha samme rett til innsyn i informasjon omorganenes myndighetsutøvelse som overfor for-valtningsorganer. Ordningen må også gi et faktiskog omdømmemessig godt tilsyn, og gi advokatenetilstrekkelig rettssikkerhet. Hvor langt man skalgå i å etablere grundighet i tilsynet og rettssikker-het for advokatene, må bero på en avveining. Jomer inngripende et vedtak er for en advokat,desto større grunn er det til å etablere rettssikker-hetsgarantier i form av klageordninger, krav somsikrer grundighet i saksbehandlingen osv. Reglerrundt tilsynsaktivitet bør også legges opp slik atressursbruken avveies mot hva som kan og børoppnås. Utvalget mener videre at det er ønskelig åutvide tilsynsaktiviteten til å omfatte råd og «kolle-gial veiledning» til advokatene, for på den måten ågjøre advokatene bedre. Slik veiledning kan dreieseg om alt fra å bedre kontorrutiner til økt bevisst-het rundt advokatetikken.

Til nå har det vært advokatene som har finan-siert tilsyns- og disiplinærsystemet. Utvalget fore-slår å videreføre dette. Dette gir en mulighet til ålage en ordning som er friere fra statsmakten ennom tilsynet og disiplinærsystemet hadde værtfinansiert over statsbudsjettet.

Utvalget mener at hvis regelutforming, tilsynog disiplinærmyndighet legges til en organisasjonsom har utspring i advokatstanden, er det en for-utsetning for tilstrekkelig demokratisk legitimitetat alle advokatene er med. En slik løsning skaperimidlertid visse utfordringer i relasjon tilforeningsfriheten slik den er nedfelt i Grunnloven§ 101, EMK artikkel 11 og SP artikkel 22. Se nær-mere om foreningsfriheten i punkt 23.3.2. Rettentil foreningsfrihet medfører at det ikke er aktuelt åforeslå tvungent medlemskap i Advokatforenin-gen. Utvalget vil heller ikke foreslå at Advokatfo-reningen overtar tilsyns- og disiplinæroppgavenefor alle advokater.

Videre er det et grunnleggende hensyn at desamme reglene må gjelde for alle advokater, og atadvokatene må være gjenstand for samme tilsyn-sintensitet. Etter utvalgets vurdering er det ogsåviktig at ikke bare den enkelte advokat, men advo-katstanden som helhet er fri og uavhengig, slik atden kan fremme rettssikkerhet og verne om retts-staten.

Utvalget har sett på en rekke modeller forhåndtering av regelutforming og tilsyns- og disi-plinæroppgaver for advokater for å vurdere i hvil-ken utstrekning alternativene ivaretar de hensynsom er skissert ovenfor. Modellene og vurderin-gene gjennomgås i korte trekk.

23.2 Vurdering av mulige hoved-modeller

23.2.1 Modell 1: Offentlig tilsyns- og disiplinærorgan – «Advokattilsynet»

Modellen innebærer at det opprettes et offentlig«advokattilsyn» som utfører tilsyns- og disiplinær-virksomhet overfor advokatene. «Advokattilsy-net» vil naturlig innebære en videreføring og styr-king av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, medtilsvarende uavhengighet fra departementet sometter dagens ordning. Disiplinærmyndigheten kanbeholdes i en egen nemnd slik som i dag eller leg-ges inn i «Advokattilsynet».

Fordelene med en slik ordning er at regelut-vikling og tilsyns- og disiplinærsystemet ikke lig-ger hos advokatstanden selv. Det blir ekstern kon-troll med advokatene, noe som kan virke tillitvek-kende. Advokatstanden bør uansett ha innflytelsepå prosessene i «Advokattilsynet», men de børvære i mindretall, og dette vil innebære at manunngår et «bukken som passer havresekken»-stempel på ordningen. En slik løsning vil værerettsteknisk enkel, ettersom «Advokattilsynet» vilfølge de alminnelige forvaltningsrettslige reglene.Modellen utfordrer ikke foreningsfriheten.

Den mest tungtveiende innvendingen mot etslikt «advokattilsyn» er etter utvalgets mening atmodellen ikke gir tilstrekkelig uavhengighet fradet offentlige. Jo større innflytelse det offentligehar på virksomheten i tilsynet, desto større vilbetenkeligheten være. Uavhengigheten kan styr-kes ved at det for eksempel oppnevnes et styrehvor andre enn offentlige organer gis kompetansetil å utpeke styremedlemmene. Dette blir i så fallen glidende overgang til modell 2, som er drøftetunder.

For å sikre balansen mellom advokater ogadvokatstandens uavhengighet på den ene siden


og hensynet til klienter og rettssamfunnet på denandre, bør regler for advokater utformes i samar-beid mellom advokatstanden og det offentlige. Idag er Advokatforeningen sentral ved fastleggelseav reglene i advokatforskriften, som den aktørensom bredest representerer advokatstanden. Utval-get forutsetter at Advokatforeningen ville beholdedenne rollen også om det etableres et «advokattil-syn». Hvis det opprettes en konkurrerende advo-katforening, eller medlemstallet i Advokatforenin-gen synker, vil det være mindre naturlig at Advo-katforeningen blir stående i en særstilling. Etterutvalgets syn bør det ikke innføres en ordningsom bygger på en forutsetning om at Advokatfore-ningen beholder den posisjonen den har i dag.

En annen innvending er at et «advokattilsyn»ikke vil ha den tilknytningen til advokatstandensom gjør det naturlig med den typen tilsyn utval-get ønsker skal bli innført. Utvalget mener at det itillegg til den formen for tilsyn som gjøres i dag,bør innføres et kollegialt tilsyn som ikke bareinnebærer påpekning og pålegg om retting avulovligheter, men som bistår advokatene i å blibedre ut over det minimumsnivået regelverketfastlegger. Riktignok kan et «advokattilsyn»knytte til seg slik kompetanse ved å ansetteerfarne advokater, og ved å organisere virksom-heten slik at veiledning blir en mer sentral del,men utvalget mener en slik støttefunksjon best ogmed størst troverdighet kan utøves av en organi-sasjon som er forankret i advokatstanden.

Modellen innebærer at miljøet som regulererog tilrettelegger for advokater, deles i to eller fleremiljøer. Advokatforeningen og eventuelle andreforeninger som måtte oppstå, bør ivareta innspilltil regelutvikling og de funksjoner som FNs«Basic Principles on the Role of Lawyers» ogEuroparådets ministerkomités anbefaling nr. 21forutsettes at ivaretas av selvstyrte organer, jf.punkt 23.1. Advokattilsynet vil ivareta tilsyns- ogdisiplinæroppgaver. Det er imidlertid en sammen-heng mellom disse oppgavene. At oppgavene ogkompetansen deles i to eller flere miljøer, kansvekke både sakkunnskapen og informasjonsflyti organisasjonene. Som nevnt er det norske advo-katmiljøet såpass lite at utvalget også av dengrunn ser det som en fordel at slike funksjonersamles i én organisasjon. Videre medfører model-len at advokatene må dekke kostnadene til admi-nistrasjon og styre i flere organisasjoner i stedetfor én. En samlet organisasjon er med andre ordmer kostnadseffektivt.

At det er advokatene som finansierer ordnin-gen, er også et forhold som trekker i retning av å

etablere en organisasjon som springer ut av advo-katstanden fremfor et offentlig organ.

Etter utvalgets syn er hverken CCBEs etiskeregler3 eller andre internasjonale rettskilder tilhinder for å etablere et «advokattilsyn», forutsattat advokatenes uavhengighet i tilstrekkelig gradivaretas i en slik ordning. Utvalget mener likevelat man bør velge en ordning som i større grad sik-rer advokatenes uavhengighet. Advokatforenin-gen har opplyst til utvalget at det i Europa bare erSveits, Malta og Norge som har et offentlig til-syns- og disiplinærsystem i stedet for obligatoriskmedlemskap i en advokatorganisasjon.4 De øvrigelandene har obligatorisk medlemskap i enforening som gjennom lovverket er tillagt dissefunksjonene. I Danmark ble en ordning som dennorske forkastet av et utvalg som vurderte tilsyns-og disiplinærsystemet i 2006, nettopp fordi denikke ivaretar advokaters uavhengighet i tilstrekke-lig grad.5

23.2.2 Modell 2: Særorgan – «Advokattilsynet»

Modellen innebærer at det fastsettes i lov at til-syns- og disiplinærmyndighet legges til et særor-gan som ledes av et råd eller styre som igjen utpe-kes av forskjellige miljøer, for eksempel Advokat-foreningen, departementet, Forbrukerrådet, uni-versitetsmiljøer eller Domstoladministrasjonen.Advokattilsynet må ha en egen organisasjon medadministrasjon og ledelse.

Fordelene ved en slik ordning er mange av desamme som ved modellen for et rent offentlig til-synsorgan. Ulempene er også et stykke på vei desamme, men med den forskjellen at et særorganvil være mer uavhengig av det offentlige enn etrent offentlig «advokattilsyn». I særorgan-model-len vil det være naturlig at advokatstanden selvvelger noen av styremedlemmene. I dagens situa-sjon, hvor ca. 90 prosent av alle praktiserendeadvokater etter det opplyste er medlem av Advo-katforeningen, er Advokatforeningen en selvsagtaktør til å utpeke advokatrepresentantene i et«advokattilsyn». Hvis medlemstallet synker, ellerdet opprettes en alternativ advokatforening, kandet bli mer usikkert hvem som bør utpeke. Tilsva-rende gjelder for regelutforming, se kommenta-

3 The Council of Bars and Law Societies of Europe (CCBE),Code of Conduct, kap. 2, A commentary on the Charter ofCore Principles of the European Legal Profession, bokstav j.

4 Notat fra Advokatforeningen til Advokatlovutvalget 2.august 2013.

5 Justisministeriets betænkning nr. 1479 om retsplejelovensregler om advokater, København 2006 s. 244.


ren om dette under modell 1. De øvrige ulempene– at man får et delt miljø der advokatene må dekkekostnader til administrering av to organisasjonermed presumptivt mindre kompetanse og slag-kraft, og at tilsynsmodellen gir dårligere grunnlagfor rådgivning (kollegiale tiltak) – er de sammeuansett om det etableres et advokattilsyn somsærorgan eller et rent offentlig tilsyn. Utvalget vilikke anbefale særorgan-modellen, men mener atden er å foretrekke hvis departementet skullevelge en advokattilsynsmodell.

23.2.3 Modell 3: Tvungent medlemskap i «Advokatsamfunnet» (bredt advokatsamfunn)

Modellen innebærer at alle advokater er automa-tisk tilsluttet en organisasjon («Advokatsamfun-net») som forestår tilsyn og utøver disiplinærmyn-dighet. Organisasjonen utarbeider også regler foradvokaters opptreden og avgir høringsuttalelserom forhold som berører advokaters stilling, menogså om rettssikkerhet i samfunnet mer generelt.Advokatforeningen og tilsynsrådet går inn som endel av organisasjonen. Advokatforeningen fortset-ter ikke sin virksomhet ved siden av Advokatsam-funnet.

Ordningene innebærer at hensynet til uavhen-gighet av det offentlige er ivaretatt. Advokatenemå bekoste bare én organisasjon. Man oppnår etsamlet miljø, med kunnskap og faglig slagkraft, ogunngår tvister om kompetansefordeling mellom toorganisasjoner. Ettersom alle advokater er med-lem, vil organisasjonen ha demokratisk legitimiteti advokatstanden. Det vil være naturlig at reglerfor advokaters opptreden utvikles i et slikt miljø.Sentrale deler av Advokatforeningens arbeid vilkunne videreføres av et bredt advokatsamfunn.Fordi cirka 90 prosent av advokatene i dag ermedlem av Advokatforeningen, vil medlemsmas-sen i det nye advokatsamfunnet og i Advokatfore-ningen i stor grad vil være overlappende. Beggedeler tilsier etter utvalgets syn at det dannes énorganisasjon.

En ulempe ved ordningen er at den innebærerorganisasjonstvang for advokatene. Dette inne-bærer at ordningen må utformes og praktiseresslik at kravene om foreningsfrihet som fastsatt iGrunnloven § 101 og EMK artikkel 11 ikke kren-kes. Det er en utfordring ved utforming av lovfor-slaget og vil representere en løpende utfordringog ramme for Advokatsamfunnets arbeid. Et advo-katsamfunn som tar utgangspunkt i tvungentmedlemskap for alle advokater, vil også kunne bli

møtt med motforestillinger om at «advokater pas-ser advokater».

Til tross for de utfordringer modellen medfø-rer, mener utvalget at denne modellen er å fore-trekke. Ordningen er basert på et tvungent med-lemskap i et advokatsamfunn som tar opp i segbåde Tilsynsrådets aktivitet og de delene av Advo-katforeningens aktivitet som ved en ordning medobligatorisk medlemskap, ikke vil representere enkrenkelse av foreningsfriheten. Løsningen forut-setter imidlertid at Advokatforeningen er positivtil en slik løsning, se nærmere nedenfor underpunkt 23.2.7.

23.2.4 Modell 4: Tvungent medlemskap i én av flere foreninger

Modellen innebærer at alle advokater plikter åvære medlem av en godkjent forening som førertilsyn og utøver disiplinærmyndighet. Advokatfo-reningen kan være en av disse foreningene.Innenfor lovens rammer utarbeider foreningeneregler som gjelder for sine medlemmer.

Modellen ivaretar både ønsket om uavhengig-het av det offentlige og til en viss grad kravet omforeningsfrihet ettersom advokatene får valgfrihetmed hensyn til hvilken forening de vil være med-lem av. Regelverk og tilsyns- og disiplinæroppga-ver kan skreddersys for medlemsgruppen. Foreksempel kan det utarbeides regler for god advo-katskikk særlig tilpasset it-advokaters behov i «It-advokatenes forening», eller forsvarere i en for-svarerforening. På den annen side er det enulempe at man ikke får et ensartet regelverk foralle advokater. En slik modell vil også kunne med-føre ulikt tilsyns- og disiplinærnivå i de forskjel-lige foreningene. Det kan oppstå konkurransemellom foreningene hvor det kan være et konkur-ransefortrinn å være «snill». På sikt kan dettesvekke advokatstandens anseelse. Advokatenekan drive «forenings-shopping» og forholde seg tilden foreningen det til en hver tid synes mest hen-siktsmessig å være medlem av. Hvis det reises til-syns- eller disiplinærsak i én forening, kan advo-katen melde seg ut av denne og inn i en annenforening i håp om at denne ikke vil følge opp for-holdet.

Modellen forutsetter at det opprettes flereorganisasjoner med egen administrasjon. Dette erlite kostnadseffektivt. Samtidig kan det oppståuenighet mellom foreningene om hvilken av demsom skal representere advokatene i forskjelligesammenhenger, nasjonalt og internasjonalt. Enmodell med flere foreninger som ivaretar desamme oppgavene er også vanskelig for klienter


og andre å finne frem i. For å unngå for mangeuklarheter, må det antakelig fastsettes regler omat alle advokater i samme virksomhet må væremedlem av den samme foreningen. I så fall misterman den fordelen med hensyn til foreningsfrihe-ten ordningen ellers ville gitt. Ordningen vil ogsåmøte som motargument at «advokater passeradvokater». Faren for at foreningen er for snillmed sine medlemmer er i større grad til stede her,med konkurransen som kan oppstå mellomforeningene, enn ved Advokatsamfunn-modellen.I tillegg er det norske advokatmiljøet relativt lite,og advokatmiljøet som helhet vil antakelig misteslagkraft og kompetanse når kunnskap spres utover flere foreninger.

Etter utvalgets syn er det så mange ulemperved denne modellen at den ikke er aktuell.

23.2.5 Modell 5: Tilslutningsmodellen

Modellen innebærer at det er frivillig å melde seginn i Advokatforeningen/Advokatsamfunnet, menat advokater som ikke er medlem, må slutte seg tilAdvokatforeningens/Advokatsamfunnets tilsyns-og disiplinærordning.

Modellen gir et tilsyns- og disiplinærsystemmed uavhengighet fra det offentlige og medførerikke organisasjonstvang. Den vil også gi enhetligtilsyn, disiplinærpraksis og felles regelutformingfor alle advokater. Ulempene er imidlertid mange.Den foreningsfriheten som oppnås ved modellen,kan lett fremstå som illusorisk ved at modellenforutsetter at det etableres tilslutningstvang. Detkan oppstå konflikter og påstander om forskjells-behandling av medlemmer og ikke-medlemmer.Det kan bli stilt spørsmål ved om det er rimelig åha en ordning som innebærer at foreningen utar-beider regler som også skal gjelde for ikke-med-lemmer. Kostnadsfordelingen mellom medlem-mene og ikke-medlemmene, og grensedragnin-gen mellom foreningsarbeidet og tilsyns- og disi-plinærarbeidet, kan bli problematisk. Ordningenkan også bli møtt med kritikk om at den inne-bærer at «advokater passer advokater».

Etter utvalgets syn er ulempene ved en slikmodell større enn fordelene, og modellen er ikkeaktuell.

23.2.6 Modell 6: Tvungent medlemskap i «Advokatsamfunnet» med Advokatforeningen ved siden av – tosporet modell

Modellen innebærer at Advokatforeningen kanfortsette, men med noe begrenset virkeområde. I

tillegg opprettes en organisasjon (et advokatsam-funn) som alle advokater er automatisk tilsluttetog som forestår tilsyns- og disiplinæraktiviteter.Utviklingen av regler, avgivelse av høringsut-talelser og lignende på vegne av advokatstandenbør også legges til den nye organisasjonen, dadenne har størst demokratisk legitimitet ved atalle advokater er med. Advokatforeningen vilkunne fastsette egne etiske regler for sine med-lemmer, avgi egne høringsuttalelser på vegne avmedlemmene og for øvrig ivareta alle andreinteresser for sine medlemmer, innenfor de ram-mene foreningsretten setter.

Modellen innebærer et tilsyns- og disiplinær-system og en regelutvikling som er uavhengig avdet offentlige. Advokatsamfunnet må forholde segtil de grensene foreningsfriheten innebærer, mendet kan bli mindre press mot å utfordre grenseneettersom Advokatforeningen kan eksistere vedsiden av og ikke være underlagt slike begrensnin-ger. Den gir enhetlig tilsyn og disiplinærpraksisog felles regelutforming for alle advokater i enorganisasjon som har demokratisk legitimitet.Advokatforeningen kan også bistå sine medlem-mer i eventuelle konflikter med Advokatsamfun-net.

Ulempene ved denne modellen – med den for-utsetning at Advokatforeningen består som før –er at advokatene må bekoste administrasjon ogledelse av to organisasjoner. Miljøet og kompetan-sen vil bli delt, og man kan få uenighet mellomorganisasjonene om hvilken som skal represen-tere advokatene nasjonalt og internasjonalt. Manunngår heller ikke argumentet om at det er uhel-dig at advokater skal passe på advokater. Model-len kan dessuten medføre en svekkelse av Advo-katforeningen, ettersom advokatene kan mene atdet er tilstrekkelig å være medlem av én organisa-sjon. Dette kan igjen gå ut over den rollen Advo-katforeningen har i dag som en viktig stemme iden offentlige debatten om rettssikkerhet ogrettsstaten. På den annen side kan Advokatsam-funnet innenfor de rammer foreningsfriheten set-ter, langt på vei ivareta de samme hensynene.

Utvalget stiller seg positivt til denne modellen,men delingen av advokatmiljøet som modellenmedfører, gjør at dette ikke er modellen utvalgetforetrekker.

23.2.7 Utvalgets konklusjon

Utvalget mener at modell 3, som innebærer tvun-gent medlemskap for alle advokater i et bredtadvokatsamfunn, hvor både Advokatforeningenog Tilsynsrådet inngår, er den beste løsningen.


Det gir et samlet miljø som er uavhengig av detoffentlige. Utvalget mener dette gir de beste forut-setningene for å etablere en forening som i tilleggtil å utøve ordinært tilsyn, også kan gi råd og vei-ledning og kollegial oppfølging til advokater somfår problemer. Modellen forutsetter imidlertid atAdvokatforeningen ønsker å gå inn i et slikt advo-katsamfunn. Utvalget har derfor hatt nær dialogmed Advokatforeningens ledelse for å avklare omen slik modell kunne være aktuell og hvordan deni så fall bør utformes. I perioden etter at utvalgetsommeren 2014 la sitt første forslag ut for kom-mentarer fra referansegruppen og andre interes-serte, har det vært en del kritikk av løsningen.Noen synes å mene at begrensningene som utval-get foreslår – og som utvalget også mener det erklokt å følge for å sikre at man ikke krenker EMK– ikke bør aksepteres av Advokatforeningen.Andre mener en organisasjon for å ivareta advo-katstanden ikke bør være regulert av lovverket,men helt og holdent være standens anliggende.

Utvalget har likevel fått tilbakemelding fraAdvokatforeningen om at modell 3 var denønskede og har også mottatt konstruktive innspilltil utformingen av den. Så sent som i et notat av 4.september 2014 ga Advokatforeningen uttrykk forat modellen ville være å foretrekke, samtidig somde hadde bemerkninger til forslaget som utvalgetså langt hadde skissert. Den 14. november 2014mottok imidlertid utvalget følgende vedtak fraAdvokatforeningens representantskap:

«Representantskapet registrerer at Advokat-lovutvalget foreslår et nytt advokatsamfunnsom vil tillegges mange av de oppgaver som idag ivaretas av Advokatforeningen. Dettesynes å bygge på en forutsetning om at Advo-katforeningen vil bidra til et slikt samfunn.Representantskapet har også merket seg atgrunnleggende foreningsprinsipper (som atmedlemmene selv råder fullt ut over sinforening, styringen av den og utforming av deetiske regler) er foreslått fraveket og at forsla-get endog innebærer at det foreslåtte advokat-samfunnet ikke skal kunne drive rettspolitiskvirksomhet. Representantskapet vil med styrkefremheve at Advokatforeningen hverken kaneller vil bidra til en prosess basert på slike for-utsetninger. Advokatforeningen kan ikke stillesin medlemsorganisasjon til rådighet for enslik omlegging.»

I brev fra Advokatforeningens hovedstyre 23.november 2014 har Advokatforeningen presiserthvordan representantskapets vedtak skal forstås.

Det fremgår at «Advokatforeningen fortsatt – somutgangspunkt – er positiv til en bred modell[modell 3]», men at

«Det ekstraordinære representantskapetønsket ... å understreke enda klarere de forut-setninger som må være oppfylt med hensyn tilAdvokatsamfunnets oppgaver og organiseringfor at Advokatforeningen skal kunne støtte ogbidra til den omleggingen som ligger i lovfor-slaget. Med dette siktes det bl a til at advoka-tene selv må sikres full styring av et slikt sam-funn og at det må organiseres med en lokal ogrepresentativ forankring. I tillegg er det heltavgjørende at det bare er advokatene selv somskal utforme bransjens etiske regler og at detikke skal være andre begrensninger i organisa-sjonens rettspolitiske engasjement enn detsom ellers følger av norsk lov og EMK.»

Brevet avsluttes med at «Advokatforeningenshovedstyre stiller seg fullt ut bak representantska-pets vedtak.»

Representantskapets vedtak lest alene er etterutvalgets syn vanskelig å forstå som en aksept avden brede modellen, hvor Advokatforeningen gårinn i et advokatsamfunn. Tvert imot synes vedta-ket å forutsette at representantskapet ønsker atforeningen skal være underlagt alminneligeforeningsrettslige prinsipper uten innblanding fralovgiverens side, og at Advokatforeningen ikkekan stille sin medlemsorganisasjon til rådighet foren omlegging som bygger på andre prinsipper.Brevet fra hovedstyret utlegger vedtaket på enannen måte, og mer i tråd med det Advokatfore-ningen tidligere har gitt uttrykk for.

Til representantskapets vedtak bemerkes atutvalget ikke kan gå inn for å legge tilsyn og andreoffentlige oppgaver til en standsbasert foreninguten at det er et rettslig rammeverk som sikrer atden enkelte advokat får en behandling som fyllerminstekrav til rettssikkerhet, og at de offentligehensynene blir ivaretatt. Hvis utvalget har forståttrepresentantskapets vedtak rett, antar utvalget atdet ikke er aktuelt for Advokatforeningen å gå inni ett advokatsamfunn med det rettslige rammever-ket utvalget mener må ligge fast. Hvis vedtaket istedet skal forstås slik hovedstyret utlegger det isitt brev, vil utvalget anta at forutsetningene for ensamlet løsning er til stede. Imidlertid synes dettesåpass uklart at utvalget har kommet til at forsla-get må bygge på modell 6 («Advokatsamfunn» –tosporet modell).

Denne løsningen innebærer også en fleksibili-tet. Lovgiverne kan få på plass et standsbasert


advokatsamfunn som favner alle advokater, samti-dig som Advokatforeningen vil ha frihet til å velgeom de vil gå inn i Advokatsamfunnet eller stå uten-for. Dette kan skje under det videre lovarbeidet,eller etter at loven er på plass slik at Advokatfore-ningen kan se hva den i så fall går inn i. Etter atAdvokatsamfunnet er etablert, vil det være en for-utsetning for en eventuell sammenslåing at de toforeningene blir enige om det. Forskjellen mellommodell 3 og modell 6 er dermed relativt liten.Skulle Advokatforeningen ønske å gå inn i Advo-katsamfunnet, vil modell 6 i realiteten bli tilmodell 3.

Utvalgets flertall, alle utenom utvalgsmedlemCecilie Schjatvet, antar at lovutkastet for øvriglangt på vei imøtekommer forutsetningene for etsamlet advokatsamfunn slik disse har vært formu-lert av Advokatforeningens hovedstyre. Imidlertidmener flertallet at det å gå inn i et advokatsam-funn vil innebære noen begrensninger som ikkeligger på Advokatforeningen i dag. Blant annetbør et advokatsamfunn ta hensyn til at alle advoka-ter må være medlemmer og derfor være balanserti sine utspill og speile mangfoldet i medlemsmas-sen. Advokatforeningen har en viktig stemme isamfunnsdebatten om rettsstaten og rettssikker-het. Etter flertallets syn er det uproblematisk åvidereføre dette engasjementet i Advokatsamfun-net også om Advokatforeningen går inn i Advokat-samfunnet, forutsatt at man tar hensyn til at alleadvokater er pliktige til å være medlemmer, jf.punkt 20.3.2. Flertallet presiserer at man bør tahensyn til mangfoldet i medlemsmassen, uavhen-gig av hva som følger av menneskerettighetene oguavhengig av hvordan dette praktiseres i andreland. Flertallet vil også understreke at den enkelteadvokat vil stå fritt i utspill både innenfor og uten-for Advokatsamfunnet. Advokatene vil stå fritt til åslå seg sammen i foreninger og grupper ogarbeide politisk og rettslig for saker av alle slag. Itillegg kan det legges til rette for at det kan etable-res formelle kanaler for meningsmangfold innen-for Advokatsamfunnet.

Utvalgets mindretall, utvalgsmedlem CecilieSchjatvet, dissenterer på dette punktet. Hunmener at lovgiver ikke skal legge noen føringereller begrensninger på det samfunnsengasjemen-tet som et advokatsamfunn med tvungent med-lemskap skal kunne utvise. Utvalget har ikke harhatt undersøkelser for hånden om hvordan euro-peiske advokatsamfunn i CCBE forvalter sitt sam-funnsansvar i lys av et tvungent medlemskap.Utvalget har derfor ikke kunnet vurdere hvorvidtlovutkastet på dette punktet innebærer en løsningsom bryter med den rolle advokatsamfunn med

tvungent medlemskap har i samfunnsdebatten iland det er naturlig å sammenligne seg med.Siden den foreslåtte lovteksten innebærer at detnorske advokatsamfunnet kan måtte innta en merbegrenset rolle i samfunnsdebatten enn den prak-sis som gjelder for advokatsamfunn med tvungentmedlemskap ellers i Europa, bør det i lovutkast ogmerknad klargjøres at det norske advokatsamfun-net har samme frihet til å velge uttrykksform ogprioritere saker som for eksempel det som gjelderi Danmark og Sverige.

Det samlede utvalget peker på at dagens ord-ning for Advokatsamfundet i Danmark ble innførti 2007. For å unngå å krenke EMK, ble det stifteten ny bransjeorganisasjon for å ivareta advokate-nes næringsinteresser. Denne organisasjonenkom i tillegg til Advokatsamfundet. Erfaringenefra omstruktureringen og oppdelingen i Danmarkviser at det i praksis har vært problematisk med toorganisasjoner med formål og medlemsmassesom ligger tett opp til hverandre. Dette har ført tiluklarhet og uenighet rundt foreningenes sakligevirkeområde. Det vises til fremstillingen av danskrett i punkt 6.5.1.

Den modellen utvalgets forslag baserer seg påvil, hvis Advokatforeningen velger å bli ståendeutenfor Advokatsamfunnet, kunne gi noen av desamme problemene som den danske løsningenhar medført. For å unngå dette, kunne man i ste-det velge en modell som ligger nærmere den manhar i Norge i dag, med et offentlig disiplinær- ogtilsynsorgan, og la Advokatforeningen fortsette åha ansvaret for regelverket. Det vises til drøftel-sen av modell 1 og 2 over. Som nevnt er det prinsi-pielle innvendinger mot en slik modell. Her vilutvalget nøye seg med å peke på at hvis tilsyns- ogdisiplinærkontroll med advokater legges til etorgan som oppnevnes av statsmakten og er en delav statsapparatet, vil ikke hensynet til en uavhen-gig advokatstand i tilstrekkelig grad bli ivaretatt.Den enkelte borger må være sikker på at hanseller hennes sak blir ivaretatt uten at advokaten erunderlagt det offentlige eller kan frykte press frastatsmaktens side. Dette er hovedbegrunnelsenfor at man i de fleste andre europeiske land har enordning hvor tilsyns- og disiplinærvirksomhetoverfor advokater er lagt til profesjonsbaserteforeninger. Videre er det prinsipielt uheldig atregler utarbeidet av Advokatforeningen skal bindealle advokater, også dem som ikke er medlem avforeningen. Utvalget mener derfor at modellenmed et advokatsamfunn og Advokatforeningenved siden av er å foretrekke, selv om den kan bypå problemer av denne typen. Problemene villeantakelig bli færre hvis Advokatsamfunnet og


Advokatforeningen kunne få til et samarbeid på deområdene hvor organisasjonene har sammen-fallende interesser og virkeområde.

Modell 6 byr på noen problemer i tillegg til detsom er pekt på her. Disse blir nærmere drøftetnedenfor.

Hvis lovgiverne ønsker et offentlig basert til-syn, anser utvalget modell 2 (særorgan – «Advo-kattilsynet») for å være det beste alternativet.Utvalget har noen kommentarer til denne løsnin-gen i punkt 23.3.6.

23.3 Nærmere vurderinger ved etablering av et advokatsamfunn

23.3.1 Utvalgets foreslåtte modell

Som nevnt innebærer utvalgets foretrukne modellnoen problemer.

For det første må et advokatsamfunn ta hensyntil at det er tvungent medlemskap.

Selv om Advokatsamfunnet er en forening, ensammenslutning av alle advokater, innebærer dettvungne medlemskapet at foreningen ikke fullt utkan basere seg på foreningsrettslige prinsippernår det gjelder kompetanse til å binde medlem-mene og pålegge dem plikter. En forenings kom-petanse til å binde sine medlemmer henger nøyesammen med at det er frivillig å slutte seg tilforeningen.6 Når medlemskap er en forutsetningfor å ha advokatbevilling, står ikke den enkeltereelt sett fritt til å melde seg ut, og etter utvalgetssyn bør derfor foreningens kompetanse til åpålegge medlemmene plikter og andre byrderligge i loven eller i forskriftene.

En annen side ved at advokatene ikke reeltsett står fritt til å melde seg ut, er at den enkelteadvokat ikke kan ta avstand fra foreningenshandlinger og synspunkter ved å melde seg ut.Utvalget forutsetter at Advokatsamfunnet skal hasom sentral oppgave å sikre og trygge rettssam-funnet, herunder ivareta rettssikkerheten, påpekebrudd på menneskerettene og avgi høringsut-talelser. Utvalget mener Advokatsamfunnet kanog bør uttale seg, for eksempel juridiskfaglig, omrettssikkerhetsspørsmål og peke på rammeverksom er nødvendig for en rettsstat. Utvalgets fler-tall, alle utenom utvalgsmedlem Cecilie Schjatvet,mener at et advokatsamfunn samtidig må harespekt for at det vil være mange oppfatningerblant advokatene. Det bør derfor stilles krav tilbalanserte utspill på vegne av Advokatsamfunnet.

Advokatsamfunnet bør heller ikke bruke medlem-menes innbetalinger til å iverksette tiltak somikke er lovpålagte. Utvalget vet at en del advokaterhar unnlatt å melde seg inn i Advokatforeningenenten fordi de ikke ønsker å bli identifisert meden del av de synspunktene foreningen gir uttrykkfor, eller fordi de ønsker å stå fritt til å ha og danneegne oppfatninger. Advokater vil ikke ha sammemulighet til å distansere seg fra utspill fra et Advo-katsamfunn. Dette bør Advokatsamfunnet ta hen-syn til.

Flertallet mener at Advokatsamfunnet, ved åopptre balansert, vil være på den sikre siden ogunngå at ordningen krenker advokatenes rett tilforeningsfrihet, slik den er nedfelt i Grunnloven§ 101, EMK artikkel 11 og SP artikkel 22. Kravenesom følger av menneskerettene, er gjennomgåttnærmere nedenfor i punkt 23.3.2.

Flertallets forslag innebærer at Advokat-foreningen kan bestå ved siden av Advokatsam-funnet. I Advokatforeningen vil det være frivillig åvære medlem, og det vil ikke ligge andre bindin-ger på Advokatforeningens utspill enn det norsklov og foreningens rammer tilsier. Dette gir denfordelen at Advokatforeningen kan ivareta retts-politisk kontroversielle spørsmål på en spissfor-mulert måte, mens Advokatsamfunnet kan holdeseg til balanserte, faglig utspill.

Synspunktene til utvalgets mindretall, utvalgs-medlem Cecilie Schjatvet, fremgår av punkt 23.2.7.

For det andre er det ønskelig å legge opp til enordning som får til en god overføring av kunnskapog menneskelige ressurser fra dagens miljøer ogsystemer til det nye Advokatsamfunnet. HvisAdvokatforeningen velger å stå utenfor Advokat-samfunnet, må det veies opp for at de menneske-lige ressursene som i dag finnes i Advokatforenin-gen, ikke overføres til Advokatsamfunnet.

For det tredje må forslaget så langt som muligdemme opp for de uheldige konsekvensene av atdet er advokater som passer på advokater. Det måetableres en ordning som formelt og reelt sikrerat andres interesser blir ivaretatt, ikke bare advo-katenes. Det er likevel ikke tilstrekkelig at ordnin-gen faktisk bidrar til dette; det er helt vesentlig atpublikum også har tillit til at det er slik.

For det fjerde må forholdet mellom Advokat-samfunnet og Advokatforeningen avklares, hvisAdvokatforeningen velger å stå utenfor Advokat-samfunnet.

For det femte gjelder legalitetsprinsippet over-for ethvert privat rettssubjekt, og plikter må somutgangspunkt pålegges Advokatsamfunnet vedlov. Dette innebærer for eksempel at plikt til årespektere rammene for Advokatsamfunnet som

6 Geir Woxholth, Foreningsrett – med samvirkeloven, 3. utg.,Oslo 2008, s. 273 flg. og s. 283 (fotnote 556).


følger av EMK eller EØS-avtalen, må fremgå avloven. Utvalget legger for eksempel til grunn atstaten vil ha plikt til å sørge for at Advokatsamfun-net ikke krenker advokatenes menneskeretter.7

Lovforslaget er basert på dette og drøftes ikkenærmere i det videre.

23.3.2 Foreningsfrihet, tankefrihet og ytringsfrihet i Grunnloven og menneskerettene

Utvalgets forslag bygger på en forutsetning om atalle advokater må være medlem i Advokatsamfun-net. Både Grunnloven § 101, EMK artikkel 11 ogSP artikkel 22 gir imidlertid borgerne rett tilforeningsfrihet. Et advokatsamfunn med tvun-gent medlemskap må holde seg innenfor de gren-sene som kan utledes av foreningsfriheten. Spørs-målet er komplisert, og utvalget tar ikke sikte på ågi en uttømmende redegjørelse for hva kravet omforeningsfrihet innebærer, og gir heller ingen sik-ker konklusjon på hvor grensen går. Gjennomgan-gen tar utelukkende sikte på å avklare at denmodellen utvalget foreslår, ikke vil krenkeforeningsfriheten.

Grunnloven § 101 første ledd lyder:

«Enhver har rett til å danne, slutte seg til ogmelde seg ut av foreninger, herunder fagfore-ninger og politiske partier.»

Det fremgår av komiteens merknader at bestem-melsen «er ment som en grunnlovfesting, ingenendring av de prinsipper som har gitt dagensrettstilstand».8 Tilsvarende er det uttrykt fra men-neskerettighetsutvalgets side at ingen av forsla-gene til endringer i Grunnloven var ment å inne-bære noen endring i den materielle rettstilstan-den.9 Advokatlovutvalget legger derfor til grunnat Grunnloven § 101 første ledd har samme inn-hold som EMK artikkel 11 og SP artikkel 22.

EMK artikkel 11 lyder etter norsk overset-telse:

«1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige for-samlinger og til frihet til forening medandre, herunder rett til å danne og slutteseg til fagforeninger for å verne sineinteresser.

2. Utøvelsen av disse rettigheter skal ikke bliundergitt andre innskrenkninger enn desom er foreskrevet ved lov og er nødven-dige i et demokratisk samfunn av hensyn tilden nasjonale sikkerhet eller offentligetrygghet, for å forebygge uorden eller kri-minalitet, for å beskytte helse eller moraleller for å beskytte andres rettigheter og fri-heter. Denne artikkel skal ikke hindre atlovlige innskrenkninger blir pålagt utøvel-sen av disse rettigheter for medlemmene avde væpnede styrker, av politiet og av stats-forvaltningen.»

SP har en bestemmelse i artikkel 22 som langt påvei tilsvarer EMK artikkel 11.10

Foreningsfriheten etter EMK omfatter ogsåretten til ikke å være medlem i en forening.11

EMD har imidlertid lagt til grunn at visseforeninger som ivaretar offentlige oppgaver, ikkeer foreninger i henhold til artikkel 11. Det avgjø-rende spørsmålet for utvalget er om det foreslåtteadvokatsamfunnet vil være omfattet av EMK artik-kel 11. Hvis foreningen først faller innenfor virke-området for artikkel 11, mener utvalget det ersannsynlig at det pliktige medlemskapet vil inne-bære et inngrep som ikke kan aksepteres etterartikkel 11 nr. 2, og dermed vil utgjøre en kren-kelse av foreningsfriheten.

I dommen i saken Le Compte, Van Leuven ogDe Meyer mot Belgia fra 1981 kom EMD til at detikke var i strid med artikkel 11 at leger haddeplikt til å være medlem av en bestemt legefore-ning.12 Legene som klaget, var suspendert fraforeningen på grunn av ukollegial eller uprofesjo-nell opptreden. EMD la vekt på at foreningen varen offentligrettslig institusjon («public-law insti-tution»). Den var opprettet ved lov, ikke av private,og formålet med foreningen var å utøve en formfor offentlig kontroll med utøvelsen av legeyrket.Det ble også lagt vekt på at medlemskap i forenin-gen ikke forhindret legene i å melde seg inn iandre foreninger. Ut fra tilsvarende kriterier harEMD lagt til grunn at det ikke reiser spørsmåletter artikkel 11 å pålegge advokater medlemskapi et advokatsamfunn.13 For øvrig vises det til notatfra advokat Thomas Horn til Advokatforeningenshovedstyre datert 22. september 2014, punkt 2.2,

7 Se Den Europæiske Menneskerettighedskonvention, 3.udgave, kommentert av Peer Lorenzen mfl. s. 64-65.

8 Innst. 186 S (2013–2014) s. 27.9 Dok. nr. 16 (2011–2012) Rapport fra Menneskerettighetsut-

valget om menneskerettigheter i Grunnloven s. 48.

10 Erik Møse, Menneskerettigheter, Oslo 2002, s. 498, ogManfred Nowak, U.N. Covenant on Civil and PoliticalRights: CCPR Commentary, 2. utg., 2005, s. 495 flg.

11 Young, James & Webster mot Storbritannia (1981), sak nr.7601/76; 7806/77 (EMD-1976-7601-1).

12 Le Compte, Van Leuven and De Meyere mot Belgia (1981),sak nr. 7238/75 (EMD-1975-6878).


hvor han gjennomgår konvensjonspraksis sometablerer dette utgangspunktet (vedlegg 2 tilutredningen).14

I notatet fra advokat Horn drøftes i punkt 2.3som et tilleggsvilkår at det obligatoriske medlem-skapet ikke må hindre den enkelte i å etablereforeninger utenom bransjeorganisasjonen medtvungent medlemskap nærmere. Ettersom utval-get ikke vil oppstille noen hindringer for å eta-blere private foreninger for advokater, går ikkeutvalget nærmere inn i dette vilkåret. Utvalget vilimidlertid kommentere et synspunkt som trekkesfrem, nemlig at så lenge det er demokratiske pro-sesser som går forut for inntakelsen av stand-punkt fra foreningens side, så innebærer ikke poli-tiske utspill fra foreningen en krenkelse av med-lemmenes menneskeretter. Etter utvalgets syn erdet lite tvilsomt at demokratiske prosesser i enforening ikke kan legitimere at medlemmenes retttil foreningsfrihet, ytringsfrihet og tankefrihet set-tes til side. Menneskerettene skal beskytte enkelt-mennesket selv om flertallet står bak inngrepet.Derimot anser utvalget at en demokratisk prosesser en forutsetning for det spillerommet som utval-get legger til grunn at Advokatsamfunnet har iivaretakelsen av rettsstaten og rettssamfunnet, jf.nedenfor.

Hvis en sammenslutning ivaretar både offent-lige og private eller politiske interesser, vil denkunne bli ansett som en forening i henhold tilartikkel 11 slik at lovpålagt medlemskap vil kunneinnebære et inngrep etter artikkelen. I dommen isaken Sigurdur A. Sigurjónsson mot Island fra1993 kom EMD til at det innebar krenkelse av ret-tighetene etter artikkel 11 at en taxisjåfør etterloven var pålagt å være medlem av en forening fortaxisjåfører.15 Foreningen ivaretok visse offentligeoppgaver, som å overvåke utøvelse av virksomhe-ten som taxisjåfør, påse at det var tegnet forsikringog fastsettelse av takster. Foreningen var imidler-

tid opprettet av private som en privat forening.Vedtektene kunne endres av medlemmene uten atdet var påkrevet med offentlig godkjennelse.Foreningens formål var å ivareta medlemmenesfaglige interesse, forhandle om lønn og arbeidstidpå vegne av medlemmene, begrense antallettaxier og representere medlemmene overfor detoffentlige. EMD mente derfor at foreningen ioverveiende grad var en privatrettslig organisa-sjon og dermed en forening i henhold til artikkel11. I vurderingen la EMD vekt på at Sigurjónssonvar uenig i de sakene foreningen arbeidet for,blant annet arbeidet for å begrense antallet taxier,som han mente ikke var i statens interesse, seavsnitt 37. EMD bemerker at presset for å væretilsluttet en organisasjon Sigurjónsson ikke støt-tet, berørte kjernen av artikkel 11. EMD vurdertederetter om inngrepet i foreningsfriheten kunneaksepteres under henvisning til at det var «necess-ary in a democratic society» for å beskytte «therights and freedoms of others», jf. artikkel 11 nr.2. EMD konkluderte med at inngrepet ikke kunnerettferdiggjøres, blant annet under henvisning tilat de samme hensynene kunne vært ivaretatt påen måte som ikke hadde krenket Sigurjónssonsrett til foreningsfrihet.

I saken Chassagnou mfl. mot Frankrike var engruppe eiere av mindre jordeiendommer pålagt åvære medlem i en forening som skulle adminis-trere jaktrettighetene på eiendommene deres.16

Foreningen var opprettet ved lov, og var til en vissgrad underlagt tilsyn fra det offentlige, men ikketillagt offentlig myndighet. Sammenslutningen blederfor ansett som en forening i henhold til artik-kel 11, og det tvungne medlemskapet utgjorde enkrenkelse.

Det beror altså på en konkret vurdering av denenkelte forening om den må anses som et offentli-grettslig organ og dermed faller utenfor artikkel11.17 EMD har foretatt en helhetsvurdering av enrekke kriterier, blant annet om foreningen er opp-rettet ved lov, om foreningen har offentligrettsligeoppgaver – i den betydning at foreningen ivaretarallmenne hensyn, ikke bare medlemmenesinteresser – hvilke regler som gjelder for forenin-gen og om den er underlagt offentlig kontroll ogtilsyn.18 Utvalget anser at rammebetingelsene forAdvokatsamfunnet slik de er foreslått, og at deoppgavene som foreslås lagt til Advokatsamfun-

13 Jf. EMDs avvisningsavgjørelser i Bota mot Romania (saknr. 24057/03) og M.A. mfl. mot Spania (sak nr. 13750/88),jf. også EU-domstolens dom i saken Wouters mfl. (C-309/99).

14 Thomas Horns notat er utarbeidet på bakgrunn av detutkastet som utvalget hadde lagt ut på nettet sommeren2014 og som referansegruppen ble invitert til å gi innspilltil. Notatet konkluderer med at et Advokatsamfunn vil hastørre handlingsrom til å komme med rettspolitiske utspillenn det utvalget la til grunn sommeren 2014. Notatet gårimidlertid i liten grad inn på det spørsmålet utvalget ansersom det problematiske, nemlig problemet med å avveie dettvungne medlemskapet på den ene siden og medlemmenesrett til foreningsfrihet, ytringsfrihet og tankefrihet på denandre siden.

15 Sigurdur A. Sigurjónsson mot Island (1993), sak nr. 16130/90 (EMD-1990-16130).

16 Chassagnou mfl. mot Frankrike (1999), sak nr. 25088/94;28331/95; 28443/95.

17 Erik Møse, Menneskerettigheter, Oslo 2002 s. 489.18 Jon Fridrik Kjølbro, Den Europæiske Menneskerettigheds-

konvention – for praktikere, 3. utg., København 2010 s. 851.


net, vil innebære at Advokatsamfunnet ikke er enforening i henhold til artikkel 11. Tilsvarende erlagt til grunn for Advokatsamfundet i Danmark.19

Selv om utgangspunktet er at pliktmessigmedlemskap i et advokatsamfunn ikke faller innunder artikkel 11, antar utvalget at det tvungnemedlemskapet vil medføre begrensninger somikke gjelder for rent privatrettslige foreninger.Foreningsfriheten er nær knyttet til EMK artikkel9 om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet ogartikkel 10 om ytringsfrihet. I dommen i sakenSigurdur A. Sigurjónsson mot Island 30. juni 1993,avsnitt 37,20 peker EMD nettopp på denne sam-menhengen:

«Therefore, the Court is of the view that Article11 can, in the circumstances, be considered inthe light of Articles 9 and 10, the protection ofpersonal opinion being also one of the purpo-ses of the freedom of association guaranteed byArticle 11 (see the above-mentioned Young,James and Webster judgment, pp. 23–24, para.57). The pressure exerted on the applicant inorder to compel him to remain a member ofFrami contrary to his wishes was a furtheraspect going to the very essence of an Article11 right; there was an interference too in thisrespect. The Government’s argument thatFrami was a non-political association is not rele-vant in this regard.»

Utvalget forstår uttalelsen slik at presset motSigurjónsson for å være medlem i denne organisa-sjon berørte en kjerneverdi i foreningsfriheten, ogat denne kjernen har nær tilknytning til tankefri-heten og ytringsfriheten. EMD synes å ha lagt tilgrunn at dette presset innebar et inngrep i hansrett etter artikkel 11 nr. 1 isolert sett – uavhengigav de andre innvendingene mot den aktuelleforeningen.

Foreningen Sigurjónsson var forpliktet til åvære medlem av, er på mange punkter annerledesenn det Advokatsamfunnet utvalget foreslår opp-rettet. Foreningen var ikke opprettet ved lov oghadde i mindre grad offentlige oppgaver. Utsagnetom sammenhengen mellom foreningsfriheten ogmenings- og ytringsfriheten, og om menings- ogytringsfriheten som kjernen i foreningsfriheten,synes imidlertid å være generelt. Hvor grensen vilgå for hva en lovbasert forening med offentlige

oppgaver kan gjøre, blant annet for å ivareta retts-sikkerhet, er vanskelig å forutsi. Utvalget finnerikke grunn til å forsøke å fastlegge grensen nøy-aktig, men vil peke på et par utgangspunkter.

Utvalget antar at det vil komme i konflikt medforeningsfriheten hvis Advokatsamfunnet inntarpartipolitiske standpunkter.21 Tilsvarende er lagttil grunn i forarbeidene til den danske retspleje-lovens regler om advokater.22 Videre mener utval-get at Advokatsamfunnet, for å være på den sikresiden, bør opptre balansert i rettspolitiske spørs-mål. Advokatsamfunnet skal virke for rettsstaten,arbeide for rettssikkerhet og sørge for at alle sam-funnsaktører får tilgang til kvalifiserte, uavhen-gige advokater. Utvalget antar at Advokatsamfun-net innenfor disse formålene kan bidra medhøringsuttalelser og innspill i den offentlige debat-ten. Politisk virksomhet ut over dette bør forenin-gen avstå fra. Slik virksomhet bør ivaretas avandre juridiske miljøer hvor det ikke er tvungentmedlemskap, som i Advokatforeningen, hvis denvelger å stå utenfor Advokatsamfunnet, ellerJuristforbundet.

Et annet spørsmål er hvor langt foreningenkan gå i å påta seg oppgaver som ikke er lovpå-lagte og som innebærer utgifter for medlemmene.Utvalget mener at hvis Advokatsamfunnet utøveraktivitet som går ut over de lovpålagte oppgavene,er det en fare for at vurderingen etter artikkel 11kan få et annet utfall. Også her vil den nøyaktigegrensen kunne være vanskelig å trekke. For åunngå enhver uklarhet bør det etter utvalgetsmening være frivillig for advokatene å bidra tiloppgaver ut over de lovpålagte.

I forarbeidene til lovendringen i dansk rett i2007,23 hvor dagens ordning for Advokatsamfun-det i Danmark ble innført, ble det tilsvarende lagttil grunn at advokatsamfunnet kunne virke «tilgavn for det danske retssamfund» ved å avgihøringsuttalelser uten å komme i konflikt medEMK artikkel 11.24 Det ble imidlertid forutsatt atingen måtte tvinges til å bidra til aktiviteter somikke er allmennyttige og partipolitisk nøytrale.Justisministeriet la til grunn at dette innebar at debransjeaktivitetene som det danske Advokatsam-

19 Justisministeriets betænkning nr. 1479 om retsplejelovensregler om advokater, København 2006 s. 214. flg.

20 Sigurdur A. Sigurjónsson mot Island (1993), sak nr. 16130/90 (EMD-1990-16130).

21 For foreninger som ble ansett omfattet av artikkel 11 nr. 1,følger dette av Young, James & Webster mot Storbritannia(1981), sak nr. 7601/76; 7806/77, avsnitt 54–57, og Søren-sen & Rasmussen mot Danmark (2006), sak nr. 52562/99;52620/99, avsnitt 63–64.

22 Forslag L 163 til lov om ændringer af retsplejeloven, jf.Retsudvalgets bemærkninger til lovforslaget s. 22.

23 Se punkt 6.5.1.24 Forslag L 163 til lov om ændringer af retsplejeloven, jf.

Retsudvalgets bemærkninger til lovforslaget s. 22–23.


fundet hadde utført til da, ikke lenger kunne ivare-tas av Advokatsamfundet. Dette omfattet mar-kedsføringslignende initiativer, forretningsutvik-ling og arbeid knyttet til drift av advokatvirksom-het. Det ble videre forutsatt at Advokatsamfundetheller ikke kunne ivareta advokaters bransjeinte-resser i høringsuttalelser eller annet lovarbeid.For å ivareta disse oppgavene ble det stiftet en nybransjeforening, Danske Advokater.

Tilsvarende vil Advokatforeningen kunne iva-reta de oppgavene Advokatsamfunnet ikke kanivareta etter lovforslaget. Utvalget mener imidler-tid det må være i orden at Advokatsamfunnet ogsåivaretar advokatenes næringsinteresser gjennomå fremforhandle avtaler og lignende, uten at dettekommer i konflikt med EMK så lenge det er frivil-lig å benytte seg av slike tjenester og frivillig åbidra økonomisk til dem. Næringspolitiskeinteresser, hvor advokatene kan ha forskjelligeoppfatninger av hva som tjener advokatstanden,kan det være naturlig å overlate til Advokatfore-ningen, Juristforbundet eller tilsvarende, foreksempel eventuelle nydannede foreninger sommåtte oppstå, hvis Advokatforeningen skulleønske å gå inn i Advokatsamfunnet.

Hvis man skulle komme til at Advokatsamfun-net er en forening i artikkel 11s forstand og attvungent medlemskap i Advokatsamfunnet der-med innebærer inngrep i artikkel 11 nr. 1, må detvurderes om inngrepet kan aksepteres fordi det ernødvendig i et demokratisk samfunn for åbeskytte andres rettigheter og friheter, jf. artikkel11 nr. 2. Etter utvalgets syn er det lite tvilsomt atinngrepet i så fall vil utgjøre en krenkelse avforeningsfriheten, blant annet fordi de hensynenesom skal rettferdiggjøre inngrepet, kan ivaretaspå måter som ikke innebærer inngrep i forenings-friheten. Det vises til redegjørelsen for tilsvarendebetraktning i EMDs dom i saken Sigurdur A.Sigurjónsson mot Island ovenfor.

I notatet fra Thomas Horn til Advokatforenin-gens hovedstyre datert 22. september 2014 (ved-legg 2 til utredningen), punkt 3.3, drøftes subsidi-ært situasjonen under forutsetning av at det fore-slåtte Advokatsamfunnet faller innenfor virkeom-rådet til EMK artikkel 11. Her hevdes det at ogsåAdvokatsamfunnet har rett til ytringsfrihet og atgrensen for hvilke utspill Advokatsamfunnet kanfremsette uten å krenke medlemmenes forenings-frihet, må bero på en avveining av medlemmenesmenneskeretter og foreningens ytringsfrihet etterEMK artikkel 10. Utvalget bemerker at det frem-står som tvilsomt om og i hvilken grad en foreningkan ha menneskeretter ut over summen av med-lemmenes menneskeretter. Dette synspunktet

leder derfor ikke til noen annen konklusjon forutvalget.

EMD har en dynamisk fortolkning av EMK. Itillegg kan spørsmål som ikke tidligere har værtprøvd, komme for domstolen og avklare hvilkekrav EMK stiller. Advokatsamfunnet må følgemed i praksis fra EMD og innrette virksomhetenpå en slik måte at praktiseringen etter ordningenutvalget foreslår, ikke innebærer en krenkelse avEMK artikkel 11. Hvis det foreslåtte Advokatsam-funnet velger å utøve aktivitet som går ut over delovpålagte oppgavene, må Advokatsamfunnetpasse nøye på for ikke å komme i konflikt medforeningsfriheten.

23.3.3 Videreføring av kompetansen i miljøene som eksisterer i dag

Etter utvalgtes syn er det ønskelig å videreføreden kompetansen som ligger i dagens miljøer, tildet nye Advokatsamfunnet. Også av denne grunnhadde det vært fordelaktig med et advokatsam-funn som inkluderte Advokatforeningen. Utvalgetforutsetter at den kompetansen som ligger i Til-synsrådet, overføres og videreføres i Advokatsam-funnet. Hvis Advokatforeningen velger å stå uten-for Advokatsamfunnet, må Advokatsamfunnetbygge opp kompetanse og kunnskap på de områ-dene som i så fall ikke tilføres det gjennom Til-synsrådets ansatte.

Tilsvarende må det rekrutteres kvalifisertepersoner til Advokatnemndas sekretariat, se punkt25.1.3. Veiledning, tilsyn, tilbakekall av advokat-bevilling og disiplinærsaker vil kunne bero på van-skelige og sammensatte vurderinger. Medarbei-derne i disse organene bør derfor være personersom har vært advokater eller som av annen grunnhar særlig innsikt i de problemstillingene Advokat-samfunnet og Advokatnemnda arbeider med.

23.3.4 Kontrollmekanismer

Når kontrollen med advokatene legges til etstandsbasert organ, er det nærliggende å stillespørsmålet om det er betryggende at advokaterpasser advokater. Spørsmålet er relevant for til-syns- og disiplinærsystemet (kontrollen medadvokater), og der hvor Advokatsamfunnet skalivareta andre offentlige oppgaver og hensyn.

I utgangspunktet mener utvalget at advokaterhar gode forutsetninger for å vurdere andre advo-katers arbeid og opptreden. Imidlertid er det vik-tig at befolkningen har tillit til en kontrollordning.Den må ikke bare faktisk fungerer etter hensik-ten, men også være tillitvekkende oppbygd slik at


befolkningen kan føle seg sikker på at den funge-rer som den skal. Det bør fastsettes klare habili-tetsregler, både for å unngå kameraderi og for atordningen skal nyte befolkningens tillit.

Det finnes en rekke eksempler på at navngitteadvokater er blitt fremstilt i mediene på en måtesom lett vil gi opphav til en oppfatning i befolknin-gen om at advokaten ikke bør kunne fortsette somadvokat. I noen slike tilfeller kan det imidlertid fin-nes forhold som ikke er formidlet til allmennhe-ten, og som tilsier at advokaten ikke bør fratasadvokatbevillingen. Når advokaten da får beholdebevillingen, vil tilliten til avgjørelsen – og til til-syns- og disiplinærsystemet mer generelt – gjerneavhenge av i hvilken grad dette kan bli tolket ellerfremstilt som at «advokatene beskytter sineegne». At det legges opp til et system som ivaretartilsyns- og disiplinærsystemets omdømme, er der-for viktig. Utvalget har drøftet alternative virke-midler for å styrke tilliten til at den kontrollen somutøves med advokater, utøves i allmennhetensinteresse.

Når det gjelder disiplinær- og tilsynssystemet,vil det være en ekstern kontroll med Advokatsam-funnet gjennom adgangen til å bringe saker innfor en advokatnemnd, jf. punkt 24.3.2. Utvalgetforeslår at advokatene er i mindretall i Advokat-nemnda. Etter utvalgets mening vil dette være etvesentlig bidrag for å sikre at disiplinær- og til-synssystemet både rent faktisk har, og oppfattes ibefolkningen å ha, den nødvendige avstand tiladvokatstanden. Et ytterligere tiltak kunne være åha en ekstern kontroll med Advokatsamfunnetsvirksomhet hva gjelder tilsyn og disiplinærsaker,for eksempel etter modell av den svenske Justitie-kanslerns rolle overfor det svenske Advokatsam-funnet, se punkt 7.13.4. Utvalget mener imidlertidat hensynet til advokatstandens uavhengighet til-sier at et norsk advokatsamfunn ikke bør væreunderlagt kontroll fra det offentlige.

Utvalget foreslår i stedet at det etableres enuavhengig kontrollkomité som ikke er et offentligorgan, men som samtidig er uavhengig av Advo-katsamfunnets øvrige organer. Utvalget ser forseg at en slik komité skal følge med på virksom-heten og med jevne mellomrom komme meduttalelser om hvorvidt Advokatsamfunnet fyllersine offentlige oppgaver i tråd med hensikten.Komiteen skal ikke ha noen bestemmende innfly-telse i Advokatsamfunnet, men skal ha et uhildetblikk på virksomheten. Utvalget vurderer komi-teens sammensetning og oppgaver nærmere ipunkt 24.2.3.5.

Et alternativt tiltak til en kontrollkomité kunnevære å ha eksterne styremedlemmer i Advokat-

styret. Med eksterne menes i denne sammenhen-gen styremedlemmer som ikke er advokater.Utvalget mener at dersom formålet med å opp-rette et advokatsamfunn skal ivaretas, nemlig atkontrollen legges til en standsbasert organisasjon,må det uansett være et klart flertall av advokater istyret. Utvalget konkluderer imidlertid i punkt24.2.3.2 med at Advokatavstemningen bør velgehele styret, og at det bør være opp til Advokatav-stemningen å avgjøre i hvilken grad det skal vel-ges inn personer som ikke er advokater.

Åpenhet om myndighetsutøvelsen i Advokat-samfunnet og Advokatnemda, ved at media ogandre interesserte gis innsyn, gir også grunnlagfor ekstern kontroll. Det vises til punkt 26.4.6 omanvendelse av offentleglova på Advokatsamfun-nets og Advokatnemndas virksomhet.

Utvalget anser at disse tiltakene – klagead-gang til en nemnd der advokatene er i mindretall,opprettelse av en kontrollkomité og innsyn i orga-nenes myndighetsutøvelse – samlet vil gi grunn-lag for generell tillit til ordningen, selv om tilsynetmed advokatene i utgangspunktet er basert i stan-den. Samtidig vil det gi Advokatsamfunnet enbeskyttelse mot kritikk ved at det kan vises til atdet er en uavhengig nemnd som avgjør disiplinær-og bevillingsspørsmål, og en kontrollkomité somfølger med på at virksomheten ivaretar de all-menne hensynene som begrunner at det er eta-blert kontroll med advokater.

23.3.5 Forholdet mellom Advokatsamfunnet og Advokatforeningen

Som påpekt ovenfor åpner utvalgets forslag for atAdvokatforeningen kan velge å gå inn i Advokat-samfunnet frem til Advokatsamfunnet er stiftet.Etter dette tidspunktet må en sammenslåing beropå at begge foreninger er enige. I dette punktet vilutvalget se på situasjonen hvis Advokatforeningenvelger å stå utenfor Advokatsamfunnet.

Etter modell 6 må advokatene være medlem-mer av Advokatsamfunnet, men kan velge om devil være medlemmer av Advokatforeningen. Advo-katforeningen vil fortsatt kunne drive sin virksom-het som i dag, blant annet uten å måtte vurderebegrensninger ut fra medlemmenes foreningsfri-het, ytringsfrihet og tankefrihet, jf. punkt 23.3.2.Advokatforeningens virksomhet vil likevel til enviss grad bli påvirket av om det opprettes et advo-katsamfunn ved siden av Advokatforeningen.

Den rollen Advokatforeningen har hatt vedutformingen av forskrifter, blir ikke videreført veddenne modellen. Etter utvalgets syn bør det væreAdvokatsamfunnet, som representerer alle advo-


kater, som tillegges forskriftskompetansen. Innen-for lovens og forskriftenes rammer vil imidlertidAdvokatforeningen kunne fastsette egne etiskeregler for sine medlemmer.

De øvrige oppgavene utvalget foreslår å leggetil Advokatsamfunnet, er gjennomgått i detalj ikapittel 24. Kort oppsummert foreslår utvalget atAdvokatsamfunnet blant annet skal gi advokat-bevillinger, føre registre, veilede og føre tilsyn medadvokater, og administrere den kollektive for-sikringsordningen for advokater. Den «dømmendemyndigheten» blir lagt til Advokatnemnda, somdels får funksjon som disiplinærorgan, og dels somklageorgan for en del av Advokatsamfunnetsenkeltvedtak, se kapittel 25. Utvalget foreslår ogsåat det er Advokatnemnda som kan tilbakekalleadvokatbevillinger. Utvalget antar at forslaget kanfå innvirkning på virksomheten i Advokatforenin-gens disiplinærutvalg hvis det vedtas, men bemer-ker at det formelt ikke er noe i veien for at Advokat-foreningen velger å fortsette også dette arbeidet.

Utvalget mener Advokatsamfunnet bør avgihøringsuttalelser og ellers gi myndigheter ogandre innspill i spørsmål som berører rettssikker-het, menneskeretter og rettsstaten generelt.Høringsuttalelser på vegne av advokatstandenutarbeides i dag av lovutvalgene i Advokatforenin-gen. Advokatforeningen vil, som en selvstendigforening, fritt velge hvilke aktiviteter den skaldrive med, slik at det ikke er noe til hinder for atAdvokatforeningen opprettholder sine lovutvalg.Utvalget mener imidlertid at også Advokatsam-funnet bør kunne avgi høringsuttalelser og giandre innspill for å ivareta rettssikkerhet osv.,blant annet fordi denne organisasjonen vil favnealle advokater og dermed være mer representativ.Advokatforeningen på sin side vil ikke behøve å tahensyn til at det kan være forskjellige oppfatnin-ger blant advokatene og vil dermed stå friere imer kontroversielle saker og kunne fremsettemer spissformulerte synspunkter. I så fall kan detbli to høringsuttalelser fra advokatstanden, medmulig forskjellig innhold. Utvalget ser ikke dettesom et stort problem. Riktignok kan det medføreat standen fremstår som splittet og dermed gi inn-spillene mindre tyngde, men det vil også kunneåpne for bredde og mangfold i innspillene fraadvokatstanden.

Advokatsamfunnet må også kunne ta seg avadvokatenes næringsinteresser, som å fremfor-handle gode leverandøravtaler, drive markedsfø-ring osv. Som påpekt ovenfor bør det være en for-utsetning at advokatene kan reservere seg mot åbidra økonomisk til slik virksomhet. En del sliketjenester blir i dag tilbudt av Advokatforeningen,

og det er kanskje ikke behov for at også et advo-katsamfunn påtar seg slike oppgaver. Det kanimidlertid ikke være noe i veien for at også Advo-katsamfunnet tilbyr sine medlemmer slike tjenes-ter, særlig hvis det blir flere advokater som ikke ermedlem av Advokatforeningen. For eksempel vilet advokatsamfunn kunne fremforhandle forsik-ringer ut over det som ligger i den kollektive for-sikringsordningen som lovforslaget legger opp til.Det er grunn til å tro at forsikringsvilkår som blirfremforhandlet på vegne av mange advokater, blirbedre enn det den enkelte advokat kan oppnåalene.

Utvalget vil også peke på at Advokatsamfunnetog Advokatforeningen forhåpentligvis også vilkunne samarbeide ettersom formålene med de toorganisasjonene et stykke på vei vil være overlap-pende.

23.3.6 Endring av forslaget hvis lovgiver ønsker Advokattilsyns-modell

Hvis lovgiverne skulle velge en tilsynsmodell, vilutvalget anbefale at strukturen i lovutkastet benyt-tes så langt det er mulig.

Utvalget vil foreslå at organet gis navnet Advo-kattilsynet, selv om dette nok kan gi assosiasjonertil et noe smalere virkeområde enn det utvalgetser for seg. Den innledende bestemmelsen omAdvokatsamfunnet bør utgå og erstattes med enbestemmelse om Advokattilsynets formål og opp-gave. Reglene om advokatavstemning må utgå ogerstattes med regler for utpeking av styret. Utval-get drøfter nedenfor hvordan dette bør se ut.Videre må reglene om den øverste ledelse i orga-net tilpasses at det ikke lenger er snakk om endemokratisk organisasjon. Advokatstyret børskifte navn til Advokattilsynets styre. Utvalgetantar at et slikt styre bør ha syv medlemmer ogdet vil være naturlig at det ikke bare består avadvokater. Det bør imidlertid være et flertall avadvokater. Bestemmelsene om valgkomité, kon-trollkomité og regionale lag kan utgå.

Utvalget mener at reglene om Advokatsamfun-nets oppgaver og saksbehandlingsregler i detvesentlige kan beholdes uendret. Tilsvarende gjel-der forslaget om Advokatnemnda og Advokatnem-ndas oppgaver.

Når det gjelder hvem som skal utpeke med-lemmene i Advokattilsynets styre, vil utvalgetforeslå at dette legges til forskjellige miljøer/insti-tusjoner. Et særlig spørsmål er hvem som skalutpeke advokatrepresentantene i Advokattilsynetsstyre. Så lenge Advokatforeningen har så mangesom 90 prosent av advokatene som medlemmer,


synes det naturlig å legge dette til Advokatforenin-gen. Hvis medlemstallet synker, eller det stiftesandre advokatforeninger, kan dette se annerledesut. Utvalget tar ikke endelig stilling til dette, menpeker på det som et demokratisk problem.

Forskriftskompetansen er det unaturlig ålegge i sin helhet til Advokattilsynet. Forskriftsbe-stemmelser om de advokatetiske reglene børligge til advokatstanden selv. Utvalget anser detikke som en optimal løsning at forskriftskompe-tansen legges til en forening som ikke alle er med-lem av. Om ikke-medlemmene ikke blir hørt, kandet skape misnøye og gi reglene manglende legiti-mitet. Hvis forskriftskompetansen legges til Advo-katforeningen, bør det lages ordninger hvor advo-kater som ikke er medlemmer, kan inkluderes iprosessen og har krav på å bli hørt. Advokatfore-ningen har så langt gitt utvalget forskjellige signalerom i hvilken grad foreningen vil aksepterebegrensninger i eller krav til foreningens virksom-het, så utvalget er usikkert på hvordan Advokat-foreningen vil stille seg til et slikt krav. Det vil ogsåvære et problem å ha overlatt forskriftskompe-tansen til Advokatforeningen hvis medlemstalletsynker, eller det stiftes andre advokatforeningersom også ønsker å ha innflytelse.

Regler om saksbehandlingen i Advokattilsynetbør fastsettes av Advokattilsynets styre. Dettesynes relativt ukomplisert.

En kollektiv forsikringsordning som alle advo-kater automatisk er medlem av, bør innføres som iforslaget, men utvalget anser det mindre naturligat ordningen organiseres av Advokattilsynet.Utvalget vil foreslå at hvis det ikke opprettes etAdvokatsamfunn, bør det opprettes et eget retts-subjekt for den kollektive forsikringsordningen.Utvalget antar at ordningen kunne administreresav en stiftelse. På denne måten vil forsikringskost-nadene bli isolert, og det blir klare linjer når kost-nadene fordeles mellom de sikrede. Utvalget vilikke anbefale at forsikringsordningen legges tilAdvokatforeningen, da fordelingen av kostnaderet stykke på vei vil bero på skjønn, og det kan leg-ges til rette for beskyldninger om forskjellsbe-handling mellom medlemmer og ikke-medlem-mer, eller beskyldninger om at Advokatforenin-gen belaster ordningen med kostnader som erordningen uvedkommende osv.

23.4 Etablering av en uavhengig advokatnemnd

Ovenfor har utvalget valgt å gå inn for å etablereet advokatsamfunn der alle advokater er medlem.

Advokatsamfunnet skal blant annet ha kompe-tanse til å foreslå regelverk for advokatbransjenog utøve tilsyn med advokater. Slik utvalget serdet, bør ikke Advokatsamfunnet ivareta all myn-dighetsutøvelse overfor advokater. Det er fleregrunner til dette. Det vil for det første være uhel-dig dersom det blir samme organ som gir regleneog som ilegger sanksjoner dersom reglene ikkeblir fulgt. For det andre mener utvalget at avgjø-relser om for eksempel spørsmål om tilbakekall avadvokatbevilling og ileggelse av disiplinærreak-sjoner, ikke bør treffes av et organ der hele styretoppnevnes av advokatstanden selv. For at organetskal besitte nødvendig praktisk forståelse av advo-katyrket, er det riktignok viktig at advokater errepresentert i organet. Men av hensyn til tillitenutad bør advokatrepresentantene være i mindre-tall. Hensynet til advokatenes rettssikkerhet til-sier også at ikke samme instans «etterforsker» og«dømmer». Har for eksempel Advokatsamfunnetførst gjennomført tilsyn og deretter utredet en sakvidere med tanke på tilbakekall av advokatbevil-ling, bør ikke Advokatsamfunnet også avgjørespørsmålet om tilbakekall. For det tredje er detbehov for et eget klageorgan for visse inngripendevedtak fattet av Advokatsamfunnet.

Det er ikke gitt at det skal etableres bare ettorgan – det kan også være gode grunner for å haflere. Etter dagens ordning er myndigheten for-delt mellom Advokatbevillingsnemnden, Disipli-nærnemnden og Advokatforeningens syv regio-nale disiplinærutvalg. Disiplinærutvalgene, sombehandler disiplinærsaker som gjelder Advokatfo-reningens medlemmer, i første instans, se punkt22.7, har en sentral rolle i dagens ordning. Disipli-nærutvalgene engasjerer mange advokater i sittarbeid, og utvalgets inntrykk er at kvaliteten påavgjørelsene gjennomgående er god. Disiplinær-utvalgenes regionale forankring, sammen medkretsstrukturen i Advokatforeningen, kan dess-uten føre til større oppmerksomhet og debattrundt advokatetiske spørsmål lokalt. Dette kanigjen bidra til økt bevissthet om advokatetiskespørsmål for den enkelte advokat. Det kan ogsåvære positivt at avgjørelser treffes nærmere advo-katen saken gjelder, av advokater fra sammeregion eller by.

På den andre siden mener utvalget at det erstore fordeler ved å etablere ett organ. Ved å haett stort organ i form av en nemnd med et egetsekretariat, blir det mulig å ha et samlet fagmiljøog gode systemer som ivaretar rettssikkerhetentil partene. Dette kan bidra til rettsenhet og mereffektiv saksbehandling. Ved å ha ett organ er detogså grunn til å tro at man vil få større grad av


likebehandling, og dermed forutberegnelighet forpartene, enn dersom oppgavene fordeles mellomflere organer. Utvalget mener dessuten at ileg-gelse av disiplinærreaksjoner og tilbakekall avadvokatbevilling, som i dag behandles av to orga-ner (Disiplinærnemnden og Advokatbevillings-nemnden), bør høre inn under samme organ og,om det er aktuelt, kunne behandles i samme sak.

På denne bakgrunn foreslår utvalget at detopprettes en advokatnemnd. Nemnda bør væreorganisatorisk uavhengig av Advokatsamfunnet.Nemnda bør også være uavhengig av det offent-lige, både organisatorisk og finansielt. For å iva-reta uavhengigheten, mener utvalget det er viktigat nemnda ikke oppnevnes av staten, slik som idag. For å ivareta uavhengigheten av advokatstan-den, bør ikke advokater være i flertall i Advokat-nemnda. Hvilke oppgaver Advokatnemnda skalha, hvordan den skal være sammensatt og andrespørsmål knyttet til nemnda, drøfter utvalget ikapittel 25.

Det er viktig at man forsøker å videreføre ogvidereutvikle den kompetansen som har blitt opp-arbeidet gjennom arbeidet under dagens ordning iAdvokatnemnda.

Endelig bemerker utvalget at modell 6 («Advo-katsamfunn» – tosporet modell), der det foreslåsat Advokatforeningen består ved siden av Advo-katsamfunnet, innebærer at det vil være opp tilAdvokatforeningen å avgjøre om foreningen vilvidereføre en ordning med disiplinærutvalg påforeningsrettslig grunnlag. Etter forslaget vilimidlertid en slik ordning ikke være en del av denlovbaserte disiplinærordningen, slik den er i dagetter advokatforskriften § 5-3 tredje ledd, jf. dom-stolloven § 227 femte ledd. Dette fører blant annettil at disiplinærutvalgenes beslutninger ikke vilkunne bringes inn til overprøving for Advokat-nemnda, og at en klient vil kunne klage inn enadvokat for Advokatnemnda selv om saken ereller har vært til behandling under Advokatfore-ningens ordning.


Kapittel 24

Advokatsamfunnet

24.1 Innledning

Modellen utvalget foreslår, bygger på at Advokat-samfunnet er en medlemsorganisasjon der alleadvokater er medlem. Organisasjonen skiller segimidlertid fra ordinære medlemsorganisasjonerpå noen sentrale punkter. For det første skal Advo-katsamfunnet ivareta en del offentlige hensyn,blant annet ved å sørge for at bare personer somoppfyller lovbestemte krav, får advokatbevilling,og ved å føre tilsyn med at advokater følgerreglene for advokatvirksomhet. Det er behov forkontroll med at de offentlige hensynene blir ivare-tatt på en tilstrekkelig god måte. For det andre måden som ønsker å ha advokatbevilling, være med-lem av Advokatsamfunnet. Å ha advokatbevillinggir adgang til å utøve en profesjon. Det følger ret-tigheter og plikter med bevillingen som kan væreavgjørende for om man får oppdrag. Det er der-med ikke en reell valgmulighet for en advokatikke å være en del av og bidra til Advokatsamfun-net. For det tredje kan Advokatsamfunnet utøvemyndighet over advokatene. Denne myndighets-utøvelsen kan ikke baseres på avtalemessige syns-punkter eller andre former for innforstått kompe-tanse som følge av at medlemmene frivillig slutterseg til foreningen, ettersom medlemskapet iforeningen ikke bygger på ordinær frivillighet.Kompetansen til å kunne pålegge advokatene plik-ter og byrder må derfor ligge i loven.

Disse særlige egenskapene ved Advokatsam-funnet medfører at det er behov for å etablere etmer omfattende rettslig rammeverk for Advokat-samfunnet enn for alminnelige private foreninger.Blant annet mener utvalget det må etableres enstruktur som sørger for demokratisk innflytelsepå virksomheten i organisasjonen fra medlemme-nes side. Videre må det etableres ledelsesorganersom er ansvarlige for at de offentlige hensyneneblir ivaretatt og at regelverket for øvrig følges. Detmå etableres hjemler og skranker for Advokat-samfunnets maktutøvelse overfor advokatene.Det bør også være en ekstern kontroll med at opp-gavene ivaretas og at regelverket følges, uten at

denne kontrollen går ut over Advokatsamfunnetsuavhengighet.

Utvalget forutsetter at Advokatsamfunnet i til-legg til de lovpålagte strukturene og oppgavenekan etablere organer og påta seg oppgaver som erbasert på foreningsrettslige prinsipper. Det må iså fall være frivillig for advokatene å bidra til slikeoppgaver. Som påpekt i punkt 23.3.2 må Advokat-samfunnet sørge for at slike aktiviteter ikke kren-ker medlemmenes foreningsfrihet, tankefrihet ogytringsfrihet.

24.2 Organisering

24.2.1 Medlemskap

Utvalget mener at medlemskapet i Advokatsam-funnet bør knyttes direkte til advokatbevillingen,slik at opphør av advokatbevillingen også medfø-rer opphør av medlemskapet i Advokatsamfunnet.Også plikten til å betale bidrag for driften av Advo-katsamfunnet mv. (medlemskontingent) og denkollektive ansvarsforsikringen, jf. henholdsvispunkt 24.2.2 og punkt 19.2.8, bør knyttes til advo-katbevillingen og medlemskapet. Etter utvalgetssyn bør både varig og midlertidig opphør av advo-katbevillingen – altså bortfall, tilbakekall og sus-pensjon, jf. lovforslaget §§ 9, 10 og 11 – føre til atmedlemskapet oppheves så lenge opphøret varer.En slik sammenheng mellom advokatbevillingenog medlemskapet i Advokatsamfunnet menerutvalget vil være en styrke for Advokatsamfunnet,ved at det bare er advokater som har adgang til åutøve advokatvirksomhet i eget navn, som får inn-flytelse og de øvrige rettighetene som ligger tilmedlemskapet. Dessuten mener utvalget ordnin-gen vil virke klargjørende for det rettssøkendepublikum, ved at man i større grad enn etterdagens ordning vil vite hvilke rettigheter og plik-ter som gjelder for den som kaller seg advokat.

Utvalget mener at personer med utenlandskadvokatbevilling som driver advokatvirksomhetpermanent i Norge, jf. lovforslaget § 7 første ledd,bør være medlem av Advokatsamfunnet på lik


linje med personer med norsk advokatbevilling.Disse utenlandske advokatene er underlagt bådenorsk tilsyn og norske materielle krav til virksom-hetsutøvelsen. Det ville dessuten kunne være istrid med Norges internasjonale forpliktelser der-som utenlandske advokater etablert i Norge, ikkeble gitt de samme rettigheter som norske advoka-ter.

Personer med norsk advokatbevilling sombare praktiserer i utlandet, bør etter utvalgets synogså være medlem av Advokatsamfunnet. Utval-get foreslår imidlertid at det i forskrift kan fastset-tes at de skal være unntatt fra Advokatsamfunnetstilsyn. Utvalget mener det også bør legges opp tilen skjønnsmessig adgang til å fastsette laverebidrag til Advokatsamfunnet for advokater sombare praktiserer i utlandet, enn for norske advoka-ter for øvrig.

Advokatfullmektiger er etter lovforslaget § 14tredje ledd underlagt blant annet Advokatnemn-das disiplinærmyndighet på samme måte somadvokater. Dette kan tilsi at også advokatfullmekti-gene bør være medlem av Advokatsamfunnet.Advokatfullmektigene kan imidlertid ikke utøveadvokatvirksomhet annet enn på vegne av enadvokat. De er i en læretid og har ennå ikke tattsteget inn i advokatyrket fullt ut. Dermed tar deennå ikke helt del i profesjonen Advokatsamfun-net utgjøres av. Heller ikke i Sverige eller Dan-mark er det vanlig at advokatfullmektiger ellerpersoner i tilsvarende stillinger er medlem avadvokatorganisasjoner på linje med advokater.Etter utvalgets syn bør advokatfullmektiger der-for ikke gis medlemskap i Advokatsamfunnet.

24.2.2 Finansiering og bruk av midler

Utvalget foreslår, som det fremgår av punkt 23.1,at Advokatsamfunnet av hensyn til advokatenesuavhengighet ikke skal motta noen form foroffentlig finansiering. Advokatsamfunnet finansi-eres gjennom et årlig bidrag (medlemskontin-gent) fra medlemmene. Bidraget fastsettes avAdvokatstyret. Utvalget foreslår ikke å videreføreadgangen til automatisk tilbakekall av bevillingved manglende betaling, se punkt 12.2.4.3. Imid-lertid mener utvalget at det bør kunne kreves ethøyt gebyr ved forsinket betaling. Utvalget fore-slår at Advokatstyret fastsetter gebyret, og at detskal kunne utgjøre inntil ti ganger rettsgebyret.Etter lovforslaget gjøres utestående bidrag oggebyr til et særlig tvangsgrunnlag for utlegg.

Utvalget har vurdert om det bør gjøres unntakfor plikt til å betale bidrag i perioder hvor man harmidlertidig opphør av advokatvirksomheten, for

eksempel i forbindelse med foreldrepermisjon,men har kommet til at reglene bør være enklestmulig å praktisere slik at det er plikt til å betalebidrag så lenge advokaten beholder bevillingen.Det er imidlertid mulig å si fra seg bevillingen sålenge permisjonen varer, og på den måten slippe åbetale bidrag til Advokatsamfunnet.

Advokatsamfunnet kan bruke medlemmenesinnbetalinger til å utføre de lovpålagte oppgaveneog oppfylle sine lovbestemte formål. Er det ønske-lig at Advokatsamfunnet påtar seg oppgaver somgår ut over dette, må det være frivillig for medlem-mene å bidra økonomisk til disse.

Utvalget mener at det i utgangspunktet måvære opp til Advokatsamfunnets organer å avgjørehvilke tiltak Advokatsamfunnet skal finansiere, sålenge det ligger innenfor det lovbestemte formå-let. I noen tilfeller kan det være uklart hvor gren-sen for Advokatsamfunnets lovbestemte oppgaverog formål går. Også her må utgangspunktet væreAdvokatsamfunnets organers vurdering av hvorgrensen går. Imidlertid må ikke Advokatsamfun-net pålegge advokater å bidra økonomisk til aktivi-teter som kommer i strid med advokatenes kravpå foreningsfrihet, tankefrihet og ytringsfrihet, sepunkt 23.3.2. Hvor grensen går, må vurderes kon-kret.

Utvalget forutsetter at de midler som i dag lig-ger hos Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, over-føres til det nye Advokatsamfunnet. Dette er mid-ler som, så vidt utvalget forstår, er bygget oppgjennom innbetalinger til Tilsynsrådet fra advoka-ter. Midlene bør derfor overføres til Advokatsam-funnet, som er den instans som viderefører detarbeidet som i dag utføres av Tilsynsrådet.

Advokatsamfunnet må økonomisk ta høyde foreventuelle erstatningskrav som kan bli rettet motforeningen. Etter gjeldende rett er det Advokatbe-villingsnemnden som fatter vedtak om suspensjonog tilbakekall av advokatbevilling. Er suspensjo-nen eller tilbakekallet ugyldig, kan staten blierstatningsansvarlig. Etter utvalgets forslag vil detikke lenger være staten, men i stedet Advokat-nemnda som blir ansvarlig for vedtakene. Advo-katsamfunnet skal dekke kostnadene til Advokat-nemnda, herunder eventuelle erstatningsutbeta-linger som følge av ugyldige vedtak i nemnda.Derfor må Advokatsamfunnet enten ha ansvars-forsikring eller tilstrekkelig kapital til å møteeventuelle erstatningskrav. Hvis Advokatsamfun-net skal dekke det økonomiske tapet til en advo-kat med en god inntjening, kan erstatningsbelø-pene bli høye. Å bygge opp en kapital som er til-strekkelig til å møte slike krav, vil ta tid og værekostbart for advokatene. Utvalget antar derfor at


Advokatsamfunnet bør tegne en ansvarsforsikringsom dekker erstatningskrav mot Advokatsamfun-net og Advokatnemnda. I tillegg bør det byggesopp en kapital som er tilstrekkelig til å kunnemøte uforutsette utgifter. Ved vurderingen av hvil-ken kapital som vil være tilstrekkelig, har det ogsåbetydning om det blir tegnet ansvarsforsikring.Det er mindre behov for å bygge opp en stor kapi-tal dersom eksponeringen dekkes av en forsik-ring.

24.2.3 Advokatsamfunnets organer

24.2.3.1 Uravstemning i Advokatsamfunnet – «Advokatavstemningen»

Advokatsamfunnet er etter forslaget en med-lemsorganisasjon, og det er ønskelig å legge opptil demokratiske prosesser ved valg av ledelse,fastsettelse av regelverk for advokater og såvidere. Utvalget anser at det er mer demokratiskom organisasjonens øverste myndighet legges tilmedlemmene direkte gjennom en generalforsam-ling eller uravstemning, enn gjennom representa-sjon i et delegatmøte. Utvalget har vurdert omman kunne gi alle medlemmer direkte innflytelsepå organisasjonens ledelse gjennom et elektro-nisk allmøte, etter en generalforsamlingsmodell.Utvalget utformet et forslag basert på en slik løs-ning, som ble sendt ut til referansegruppen forinnspill sommeren 2014. Advokatforeningen, somhar erfaring med at det er vanskelig å få advokatertil å engasjere seg i foreningens arbeid, mente detville bli meget krevende å få medlemmene til ådelta i et slikt elektronisk allmøte. Utvalget harderfor forlatt denne modellen og foreslår i stedetat advokatene gis innflytelse på Advokatsamfun-net gjennom en uravstemning. Også ved en urav-stemning kan det være vanskelig å få advokatenetil å delta. Utvalget foreslår derfor mekanismersom sikrer at Advokatsamfunnet ikke blir lammetsom følge av passivitet fra advokatenes side.

En avstemning med tusenvis av advokater1

synes vanskelig å gjennomføre ved fysisk opp-møte, men bør kunne la seg gjøre elektronisk. Vedelektronisk avstemning behøver stemmene foreksempel ikke avgis samtidig, og den enkelteadvokat kan avgi stemme der vedkommendebefinner seg.

Utvalget foreslår at Advokatsamfunnets med-lemmer gis direkte innflytelse over spørsmål i den

grad de er egnet for behandling gjennom en elek-tronisk uravstemning. Utvalget mener at foreksempel valg av styremedlemmer, valg av advo-katrepresentanter til Advokatnemnda og valgko-mité er egnet for slik behandling.

Utvalget ser imidlertid svakheter ved en renuravstemningsbehandling av andre typer spørs-mål. En viktig oppgave utvalget foreslår å legge tilAdvokatsamfunnet, er regelgivning. Utvalget fore-slår å gi Advokatsamfunnet kompetanse til å fore-slå nærmere regler om god advokatskikk og enrekke andre spørsmål etter lovforslaget i forskriftsform, jf. blant annet § 75. Dessuten vil Advokat-samfunnet selv kunne fastsette egne vedtekter ogannet regelverk innenfor lovens rammer. Etterutvalgets mening bør utviklingen av de ulike regel-verkene legges til et representativt organ. Utval-get foreslår at Advokatstyret (Advokatsamfunnetsstyre, se punkt 24.2.3.2 nedenfor) skal ha mangemedlemmer, nettopp av hensyn til å sikre repre-sentativitet. Utvalget mener at forslag til forskrif-ter likevel er en så viktig avgjørelse for advokat-standen at selve vedtakelsen av forslaget bør skjeved uravstemning. Et slikt vedtak vil kunne byggepå ett eller flere alternative utkast til forskrift,fremlagt av Advokatstyret. Utvalget foreslår atfastsettelsen av Advokatsamfunnets vedtekter iutgangspunktet legges opp på samme måte, menslik at Advokatavstemningen ved behov kan dele-gere kompetansen til å fastsette vedtekter tilAdvokatstyret.

For øvrig mener utvalget at Advokatstyret børkunne legge frem spørsmål for behandling veduravstemning, dersom Advokatstyret anser dettehensiktsmessig. Dessuten bør medlemmenekunne fremme krav om behandling ved uravstem-ning. Utvalget foreslår at minst en tiendedel avadvokatene i så fall må stå bak en slik begjæring.

Utvalget foreslår å bruke betegnelsen «Advo-katavstemning» om uravstemningen. Utvalgetmener utgangspunktet bør være at Advokatav-stemning holdes hvert annet år. Advokatstyret ogen tiendedel av medlemmene bør ha adgang til åkreve at det gjennomføres ekstraordinær avstem-ning. Dette kan for eksempel være aktuelt dersomAdvokatstyret ser behov for forskriftsendringersom ikke kan vente. Advokatstyret må planleggegjennomføringen av den ordinære Advokatav-stemningen slik at valg av medlemmer til Advo-katstyret og Advokatnemnda blir foretatt til riktigtid.

Både innkalling til og gjennomføringen avAdvokatavstemningen bør skje elektronisk, på enmåte som er hensiktsmessig for advokatene. Forat flest mulig advokater skal få anledning til å

1 Per 31. desember 2013 var det 7140 praktiserende norskeadvokater, jf. Årsberetning for 2013 fra Tilsynsrådet foradvokatvirksomhet.


delta, bør stemmegivningen kunne skje over etvisst tidsrom, slik at advokater som for eksempeler i retten, ikke blir forhindret i å delta. Etterutvalgets syn bør det kreves deltakelse fra minsten tredjedel av advokatene for at resultatet avAdvokatavstemningen skal bli bindende. Oppnåsdet ikke tilstrekkelig deltakelse ved første avstem-ning, må avstemningen gjentas. Ved andre gangsgjennomføring bør resultatet bli bindende uansetthvor stor deltakelsen har vært.

24.2.3.2 Advokatsamfunnets styre – «Advokat-styret»

Innledning

Advokatsamfunnet må ha et styre som er ansvar-lig for Advokatsamfunnets virksomhet. Utvalgetforeslår å benytte navnet «Advokatstyret».

Sammensetning

Advokatstyret bør etter utvalgets syn være sam-mensatt slik at det ivaretar medlemmenes ogadvokatstandens interesser, herunder hensynet tiladvokatstandens uavhengighet. Uavhengighetenivaretas best dersom enten alle styremedlem-mene, eller i hvert fall et klart flertall av dem, opp-nevnes av – og i det vesentlige blant – medlem-mene, ved Advokatavstemningen. Også hvemsom skal være styreleder, bør avgjøres i Advokat-avstemningen.

Utvalget mener det bør legges stor vekt påhensynet til representativitet blant advokatene.Utvalget går ikke inn for å opprette et represen-tantskap slik som for eksempel i Advokatforenin-gen, derfor er det viktig for å sikre representativi-teten gjennom styresammensetningen. Ulike fag-og arbeidsområder og organisasjonsformer børvære representert, og det bør være en viss geo-grafisk fordeling slik at advokater fra de ulikelandsdelene er representert. På den andre sidenvil altfor mange styremedlemmer være uhensikts-messig, både med tanke på at styret skal kunnejobbe effektivt og av hensyn til kostnadene.

Ved organiseringen av regelgivning og tilsyns-og disiplinærmyndighet for advokater menerutvalget det er helt vesentlig at allmennheten hartillit til Advokatsamfunnets myndighetsutøvelse.En innvending mot å legge tilsyns- og bevillings-myndighet til en medlemsorganisasjon, og ikke etoffentlig organ, er at det kan fremstå som at «buk-ken passer havresekken», eller at «advokater pas-ser advokater». Et tiltak for å imøtegå dette syns-

punktet kunne være å la andre aktører enn repre-sentanter valgt av advokatstanden, være represen-tert i styret. Utvalget mener imidlertid at dettehensynet ivaretas bedre ved å etablere en uavhen-gig kontrollkomité, jf. punkt 24.2.3.5 nedenfor, ogen advokatnemnd, jf. punkt 23.3.4. I begge disseorganene er advokatene i mindretall. Med dissekontrollmekanismene mener utvalget at det ikkeer tilstrekkelig grunn til å pålegge Advokatsam-funnet å ha styremedlemmer som ikke velges vedAdvokatavstemningen. På den andre siden menerutvalget at Advokatstyret kan være tjent med å laandre krefter slippe til i Advokatstyret enn bareadvokater. Personer fra for eksempel høyskoler/universiteter eller næringslivet antas å kunne til-føre verdifull kompetanse. Det bør derfor ikke stil-les krav om at alle medlemmene i Advokatstyretmå være advokater.

Når det gjelder antallet styremedlemmer,mener utvalget hensynet til representativitet blantadvokatene tilsier at Advokatstyret bør være rela-tivt stort. Dessuten bør antallet styremedlemmervære et oddetall, for å redusere risikoen for stem-melikhet ved avstemninger. Hensynet til repre-sentativitet tilsier at Advokatstyret i hvert fall ikkebør ha færre enn ni medlemmer. Utvalget har ikkesterke synspunkter på hva det nøyaktige antalletbør være, men i lovforslaget legger utvalget opp tilat styret har femten medlemmer. For å ivaretarepresentativiteten, foreslår utvalget at det ogsåskal være personlige varamedlemmer for hvert avstyremedlemmene.

Advokatstyrets arbeidsmåte

Utvalget foreslår at bestemmelser om Advokatsty-rets saksbehandling, styrelederens oppgaver ogorganiseringen av styrearbeidet gis med utgangs-punkt i det som er vanlig for selvstendige retts-subjekter, for eksempel for aksjeselskaper i aksje-loven §§ 6-19 flg. Det er likevel behov for enkeltetilpasninger sammenlignet med reglene i aksjelo-ven. Blant annet mener utvalget at det bør krevesat minst ti styremedlemmer er til stede for at sty-ret skal være beslutningsdyktig.

På grunn av det høye antallet styremedlem-mer antar utvalget at det for å spare tid og kostna-der kan være hensiktsmessig å organisere delerav styrearbeidet i én eller flere undergrupper,eller «arbeidskomiteer». Utvalget ser for seg atarbeidskomiteene skal kunne håndtere mye avdet praktiske styrearbeidet, men at viktige spørs-mål og saker som etter loven krever styrebehand-ling, må behandles i det samlede Advokatstyret.


Advokatstyrets oppgaver

Advokatstyret må ha det overordnede ansvaret forAdvokatsamfunnets virksomhet. Dette innebærerfor det første et ansvar for at Advokatsamfunnetsvirksomhet er i tråd med lovens krav. Oppgaveneetter loven skal ivaretas, og kompetansen som ergitt Advokatsamfunnet, skal utøves i overensstem-melse med kravene fastsatt i lov og forskrift. Fordet andre vil Advokatstyret være ansvarlig overformedlemmene etter foreningsrettslige prinsipper.Styret må rette seg etter beslutninger fattet vedAdvokatavstemningen, med mindre beslutnin-gene er i strid med lov eller forskrift.

Enkelte oppgaver som etter for eksempelaksjeloven ligger til generalforsamlingen,2 fore-slår utvalget å legge til Advokatstyret i stedet forAdvokatavstemningen. Dette skyldes både atmedlemmene er sikret god representativitet gjen-nom Advokatstyrets sammensetning, og at det ermange spørsmål som ikke egner seg for behand-ling ved Advokatavstemningen. På denne bak-grunn foreslås det at godkjennelse av årsregn-skap og årsberetning, fastsettelse av bidrag ogvalg av revisor til å bistå i tilsynet med advokateneog advokatvirksomhetene legges til styret.

Utvalget mener videre at også en rekke andreoverordnede spørsmål bør avgjøres av styret.Dette fremgår av lovforslaget § 48 tredje ledd.Utvalget legger imidlertid opp til at vedtak ogandre beslutninger i saker overfor den enkelteadvokat eller advokatvirksomhet treffes av sekre-tariatet, se nærmere om dette nedenfor. Styretsoppgave med hensyn til Advokatsamfunnets til-synsvirksomhet bør ligge på et overordnet nivå.Utvalget mener likevel at styrets instruksjonsad-gang overfor den administrerende direktørenikke bør begrenses til visse forhold, men børgjelde så vel i generelle spørsmål som i enkeltsa-ker. Advokatstyret har ingen instruksjonsadgangoverfor Advokatnemnda.

24.2.3.3 Advokatsamfunnets administrerende direktør og sekretariat

Utvalget mener at «generalsekretær» eller «dagligleder» kunne vært hensiktsmessige titler for lede-ren for Advokatsamfunnets sekretariat. «General-sekretær» er ofte brukt i foreninger. DersomAdvokatforeningen består ved siden av Advokat-samfunnet, vil det kunne oppstå forvirring hvisden administrative lederen for begge organisasjo-

nene bruker samme tittel. I lovforslaget brukerderfor utvalget tittelen «administrerende direk-tør» for lederen for Advokatsamfunnets sekreta-riat.

Administrerende direktør leder sekretariatet,ansettes av styret og kan instrueres av styret.

Sekretariatet vil utføre Advokatsamfunnetsoppgaver i det daglige. Utvalget mener det er hen-siktsmessig at Advokatsamfunnets myndighetsut-øvelse organiseres slik at det er personer i sekre-tariatet som forbereder og avgjør saker overforden enkelte advokat eller advokatvirksomhet.Utvalget mener dette er en mer fleksibel ordningenn for eksempel å fastsette i loven at visse sakeralltid må styrebehandles. Enkelte saker vil imid-lertid kunne ha særlig betydning for Advokatsam-funnet eller advokater generelt. Utvalget mener atslike saker bør behandles i styret før administra-sjonen treffer sin avgjørelse.

Utvalget forutsetter at Advokatsamfunnetssekretariat vil ta opp i seg ressurser som i dag lig-ger i Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. I tillegghadde det vært fordelaktig om Advokatsamfunnetkunne dra nytte av ressurser som i dag ligger iAdvokatforeningen. Etter modell 6 (tosporetmodell) vil dette kunne bli vanskeligere å få til. Enviktig grunn til at utvalget primært ønsker etadvokatsamfunn som omfatter både Tilsynsrådetog Advokatforeningen, er at dette ville gi enmulighet for å samle kompetansen som i dag erspredt mellom ulike miljøer. Utvalget antar at hvisAdvokatforeningen skulle velge å legge ned en delav sin virksomhet som følge av at oppgavene nåutføres av Advokatsamfunnet, kan det være aktu-elt at noen av de ansatte i Advokatforeningen gårover til Advokatsamfunnet. Dette berører ogsåspørsmålet om det vil kunne foreligge en virksom-hetsoverdragelse etter arbeidsmiljøloven kapittel16, som utvalget ikke går nærmere inn i ettersomdet er usikkert om dette blir en aktuell problem-stilling.

Som utvalget redegjør for i punkt 24.3.2, er detønskelig at Advokatsamfunnet aktivt driver veiled-ning av advokater som trenger det. En slik rollehar utvalget oppfattet at det nåværende Tilsyns-rådet i liten grad har hatt kapasitet til. Samtidighar Advokatforeningen i dag et apparat for å driveveiledning av sine medlemmer. Utvalget mener attilsynsfunksjonen og den veiledende bistandenbør ses i sammenheng ved etablering og beman-ning av Advokatsamfunnets sekretariat.

Utvalget ser ikke grunn til å foreslå detaljerteregler om organisering av sekretariatet, beman-ning eller lignende.2 Se aksjeloven kapittel 5 «Generalforsamlingen».


24.2.3.4 Lokale organisasjonsledd – «regionale lag»

Advokatforeningen har gitt utvalget innspill om atAdvokatforeningens kretser er viktige for det kol-legiale samholdet, for rekrutteringen til tillitsvervog disiplinærarbeid, og av hensyn til meningsut-veksling og et fungerende demokrati i foreningen.Lokale arenaer engasjerer kollegaer og gir etforum hvor medlemmer kan møtes.

Utvalget mener det er grunn til å bygge viderepå Advokatforeningens erfaringer i et nytt advo-katsamfunn. Utvalget foreslår å benytte betegnel-sen «regionale lag» om dette lokale arbeidet. Der-som Advokatforeningen skulle velge å gå inn iAdvokatsamfunnet, vil utvalget sterkt anbefaledette, for å unngå at en viktig arena går tapt. Menutvalget mener at det også ved en løsning sombygger på en tosporet modell, med både et advo-katsamfunn og Advokatforeningen, bør etablereslokale organisasjonsledd. En slik organisering vil ibegge tilfeller kunne bidra positivt til deltakelseog debatt fra advokatenes side. Utvalget ser at detlokale engasjementet er viktig og at det kan føretil økt interesse også for Advokatavstemningen.Regionale lag vil også kunne fungere som arenaog kanal for medlemmenes innspill til Advokat-samfunnets ledelse i det løpende arbeidet.

24.2.3.5 Kontrollkomité

Utvalget har i punkt 23.3.4 kommet til at det børetableres en uavhengig kontrollkomité. Utvalgetforeslår at kontrollkomiteen består av tre medlem-mer.

Formålet med kontrollkomiteen er å ha et uhil-det, ikke-offentlig organ som følger med på virk-somheten i Advokatsamfunnet og som med jevnemellomrom avgir uttalelser om hvorvidt Advokat-samfunnet ivaretar de offentlige hensynene på entilstrekkelig god måte. Forslaget må ses i sam-menheng med at Advokatstyret bare skal bestå avmedlemmer som oppnevnes av Advokatavstem-ningen, jf. punkt 24.2.3.2. Utvalget antar at komi-teen også bør ha som oppgave å påpeke det der-som komiteen finner at Advokatsamfunnet opp-trer i strid med loven. Av hensyn til advokatersuavhengighet mener utvalget det er vesentlig atkomiteen ikke skal ha bestemmende myndighetover Advokatsamfunnet. Komiteens uttalelser skalvære av rådgivende karakter og er ment å gi sam-funnet for øvrig innsyn i hvordan Advokatsamfun-net forvalter sine lovbestemte oppgaver. Utvalgetmener at dette, sammen med retten til innsyn isaker som gjelder enkeltvedtak i medhold av

offentleglova, jf. lovforslaget § 79, gir en tilfreds-stillende grad av åpenhet og innsyn. Etter utval-gets syn er det viktig for allmennhetens tillit tilAdvokatsamfunnet at regelverket tilretteleggerfor åpenhet og innsyn. Hensynet til advokatersuavhengighet tilsier at det heller ikke i en slikkomité bør være et flertall av personer utpekt avdet offentlige. Utvalget mener likevel det er natur-lig at ett av komitémedlemmene, en representantfor allmennheten, oppnevnes av departementet.Komiteen bør besitte kompetanse innen forvalt-ningsrevisjon, og i tillegg bør ett av medlemmenevære advokat. Utvalget foreslår at Revisorforenin-gen oppnevner et medlem som er revisor og atAdvokatnemnda oppnevner advokatrepresentan-ten.

Utvalget mener at departementet bør tilleggesoppgaven med å utarbeide forskrift med nærmerebestemmelser om Kontrollkomiteens formål ograpportering.

24.2.3.6 Valgkomité

Når Advokatavstemningen skal velge medlemmerav Advokatstyret, Advokatstyrets leder og advokat-representanter til Advokatnemnda, vil det væreuheldig om det er Advokatstyret som foreslår kan-didater. Utvalget mener arbeidet med å finne fremtil kandidater bør legges til en egen valgkomité.

Utvalget foreslår at valgkomiteen består avfem medlemmer, hvorav ett medlem er et avtrop-pende medlem av Advokatstyret som utpekes avAdvokatstyret. De fire øvrige bør være advokatersom alle velges ved Advokatavstemning. Utvalgetmener det er tilstrekkelig at det oppnevnes tovaramedlemmer.

Valgkomiteen bør også ha til oppgave åfremme forslag om valg av de fire medlemmenesom velges ved Advokatavstemning, til neste valg-komité.

24.2.3.7 Ivaretakelse av oppgaver og hensyn som faller utenfor de lovpålagte

Utvalget antar at det vil kunne oppstå behov for,og ønske om, at Advokatsamfunnet ivaretar opp-gaver og hensyn som går ut over de lovpålagte.Utkastet er ikke til hinder for dette, så lenge det erfrivillig for medlemmene å bidra til dette arbeidet.Man kan for eksempel se for seg at det etableresenheter tilsluttet Advokatsamfunnet hvor sliktarbeid ivaretas. Advokatene vil også stå fritt til ådanne foreninger og organisasjoner utenfor Advo-katsamfunnet.


24.2.3.8 Særlige behov ved oppstart av Advokat-samfunnet

Dersom utvalgets lovforslag blir vedtatt, vil detoppstå noen problemstillinger knyttet til etablerin-gen av Advokatsamfunnet og konstitueringen avorganene. Utvalget har kommentert enkeltespørsmål knyttet til finansieringen av Advokat-samfunnet i punkt 24.2.2. For øvrig går ikke utval-get nærmere inn i dette, men nøyer seg med åpeke på at det antakelig vil være nødvendig å laadvokatene velge en valgkomité som kan foreslåkandidater til valget ved den første konstituerendeAdvokatavstemningen.

24.3 Advokatsamfunnets lovbestemte oppgaver

24.3.1 Bevillingsmyndighet

Utvalget foreslår at kompetansen til å utstedeadvokatbevilling legges til Advokatsamfunnet.Utstedes bevilling, vil det ikke oppstå spørsmålom klageadgang. Avslås en søknad om advokatbe-villing, bør imidlertid søkeren kunne påklageavslaget til Advokatnemnda. Når det gjelder opp-hør av bevilling, det vil si bortfall, suspensjon ogtilbakekall, kan det være grunn til å vurdere enannen løsning.

Ved bortfall av advokatbevilling etter lovforsla-get § 9 skal det ikke fattes et vedtak. Det er Advo-katsamfunnet som registrerer og orienterer ombortfall av advokatbevilling, jf. punkt 24.3.4.

Når det gjelder suspensjon og tilbakekall, jf.henholdsvis lovforslaget §§ 10 og 11, er det ikkelike opplagt hvilket organ som bør treffe vedtak.Hvis Advokatsamfunnet treffer vedtaket i førsteinstans, er det naturlig at Advokatnemnda gjørestil klageinstans for vedtaket. Alternativt bør Advo-katsamfunnet utrede spørsmålet om tilbakekall,og Advokatnemnda fatte vedtaket. Etter utvalgetssyn er det ikke aktuelt å etablere en klageinstansover Advokatnemnda, og dermed vil denne sisteløsningen innebære at det ikke blir klageadgang.

Suspensjon og tilbakekall av advokatbevillinger svært inngripende avgjørelser overfor advoka-ten, og det er viktig at advokaten kan være tryggpå en grundig, rettssikker og rettferdig prosess.På den andre siden er erfaringen fra dagens sys-tem at klagemuligheter medfører at det i dissesakene tar lang tid før det foreligger en endeligavgjørelse. Utvalget har kommet til at Advokat-nemnda bør avgjøre spørsmålet om tilbakekall avbevilling, selv om det innebærer at tilbakekalls-vedtak ikke vil kunne påklages. Behandlingspro-

sessen innebærer at Advokatsamfunnet først utre-der spørsmålet om tilbakekall. Hvis Advokatsam-funnet finner grunn til å be Advokatnemnda vur-dere tilbakekall, oversendes saken til Advokat-nemnda for avgjørelse. Utvalget anser detbetryggende at det ikke er samme organ sombåde utreder saken og treffer vedtak om tilbake-kall av bevilling.

Samtidig må det treffes tiltak for å avbøteulempene ved at det ikke er klageadgang overvedtak om tilbakekall. Utvalget foreslår at detteivaretas ved at Advokatsamfunnets saksfremleggsendes advokaten, som gis anledning til å inngi til-svar før Advokatnemndas saksbehandling begyn-ner. Deretter utarbeider Advokatnemndas sekre-tariat en innstilling som advokaten også får anled-ning til å kommentere før saken tas opp tilbehandling i selve Advokatnemnda.

Et suspensjonsvedtak må gjerne treffes raskt,for eksempel fordi det foreligger en straffesiktelsemot advokaten. Selv om Advokatnemnda børkunne sammenkalles ganske raskt, mener utval-get at Advokatsamfunnet vil være bedre oppsatt tilå håndtere en slik hastesak. Dessuten vil det nor-malt ikke være anledning til en like omfattendeutredning av saken som ved tilbakekall, slik at detikke er like sterk grunn til å legge vedtakskompe-tansen til et annet organ ved suspensjon. Utvalgetmener på denne bakgrunn at kompetansen til åsuspendere advokatbevillinger bør legges tilAdvokatsamfunnet.

Vedtak om suspensjon av advokatbevilling børkunne påklages til Advokatnemnda.

Spørsmål om det skal gis tillatelse for personermed utenlandsk advokatbevilling til å drive advo-katvirksomhet permanent i Norge, jf. § 7 førsteledd, mener utvalget bør behandles av Advokat-samfunnet på samme måte som søknader omnorsk advokatbevilling. Både overfor permanentetablerte utenlandske advokater, jf. § 7 førsteledd, og såkalte gjesteadvokater, jf. § 7 andre leddførste punktum, kan det oppstå spørsmål om mid-lertidig eller varig fratakelse av retten til å prakti-sere i Norge. Adgangen til å frata utenlandskeadvokater retten til å utøve advokatvirksomhet iNorge foreslås regulert i forskrift, men forutsetteså bygge på tilsvarende regler som finnes i bestem-melsene om bortfall, tilbakekall og suspensjon i§§ 9 til 11, se punkt 11.4.2. Også her foreslår utval-get tilsvarende ordning som for norske advokater,slik at Advokatsamfunnet fremmer sak om midler-tidig tilbakekall (suspensjon) av retten til å prakti-sere i Norge, og fremmer sak om varig fratakelse(tilbakekall) av denne retten. Kompetansen til åfrata retten til å utøve advokatvirksomhet i Norge


varig (tilbakekall), foreslår utvalget at legges tilAdvokatnemnda.

For advokatfullmektiger foreslår utvalget åavvikle dagens autorisasjonsordning. Advokat-samfunnet skal likevel føre et register over advo-katfullmektiger. Herunder tar Advokatsamfunnetstilling til søknader om registrering som advokat-fullmektig og til spørsmål om sletting fra advokat-fullmektigregisteret. En person som nektes regis-trering eller slettes fra advokatfullmektigregiste-ret, kan påklage Advokatsamfunnets vedtak tilAdvokatnemnda. Registreringsordningen er nær-mere drøftet i punkt 13.2.2.

24.3.2 Veiledning og tilsyn

Veiledning og tilsynsvirksomhet er helt sentraleoppgaver utvalget foreslår å legge til Advokatsam-funnet. En betydelig andel av Advokatsamfunnetsressurser antas å ville gå med til dette arbeidet.

For utvalget er det vesentlig at Advokatsam-funnet både driver aktiv veiledning av advokaterog mer tradisjonelt tilsyn. Slik utvalget ser det, erdette viktige tiltak for å sikre god kvalitet på advo-kattjenester, se punkt 4.3.4. Tilsynet bør være meraktivt og oppsøkende enn etter gjeldende ordning.Dette forutsetter både en betydelig ressursmessigstyrking sammenlignet med situasjonen for Til-synsrådet etter dagens ordning, og at den kollegi-ale veiledningen som Advokatforeningen til enviss grad driver i dag, videreføres av Advokatsam-funnet. Utgangspunktet for oppfølgingen av advo-kater bør være at advokaten veiledes og støttesslik at brudd på regelverket unngås. Utvalget fore-slår på denne bakgrunn å innføre «kollegial sam-tale» som et virkemiddel for å få advokaten i tale.Det bør være tilstrekkelig for å innkalle en advo-kat til kollegial samtale at Advokatsamfunnet harblitt oppmerksom på noe som det er grunn til å taopp med advokaten. Terskelen bør være lav for åkalle inn til kollegial samtale. Ettersom kollegialsamtale forutsettes å være et tilbud for å biståadvokaten, mener utvalget at manglende oppmøteeller oppfølging fra advokatens side ikke børkunne medføre sanksjoner. Møter ikke advokatentil en kollegial samtale, kan imidlertid dette gigrunn til andre skritt, for eksempel å kreve enskriftlig redegjørelse fra advokaten.

Som et virkemiddel for å drive mer aktivt ogoppsøkende tilsyn, foreslår utvalget at det innfø-res en ordning med jevnlige tilsynsbesøk hos denenkelte advokatvirksomhet. Utvalget viser blantannet til at man i Danmark har positive erfaringermed en slik ordning, se punkt 6.5.2.1. Utvalgetmener at det vanskelig kan føres godt tilsyn med

advokater uten at tilsynsorganet oppsøker advoka-tene og undersøker hvordan virksomhetene dri-ves. Etter utvalgets syn bør alle advokater få til-synsbesøk fra Advokatsamfunnet med mellomfem og åtte års mellomrom. Tilsynsbesøk må ogsåkunne gjennomføres ved behov. Utvalget uttalerseg nærmere om innhold i tilsynsbesøket imerknadene til lovforslaget § 55 første ledd.

For at Advokatsamfunnet skal kunne utføre til-syn og gi veiledning, er det viktig at andre organersom besitter relevant informasjon om advokater,videreformidler informasjonen til Advokatsamfun-net. For eksempel bør politiet, domstolene ogFinanstilsynet videreformidle til Advokatsamfun-net forhold som kan få betydning for spørsmål omtilbakekall av advokatbevilling. Utvalget mener atadgangen til å videreformidle slik informasjon tilAdvokatsamfunnet stor sett er tilstrekkelig ivare-tatt etter gjeldende regelverk. Utvalget menerimidlertid at domstolene bør varsle tilsynsmyndig-hetene om rettergangsbøter i større utstrekningenn det som skjer i dag. Rettergangsstraff er van-ligvis nært knyttet til yrkesutøvelsen, og utvalgethar oppfattet at Tilsynsrådet i praksis sjelden blirorientert i slike saker. Har en advokat for eksem-pel flere ganger blitt idømt disiplinærreaksjonerog/eller rettergangsstraff, er dette relevant infor-masjon for å vurdere om det bør reises sak om til-bakekall for Advokatnemnda. På denne bakgrunnforeslår utvalget en ny bestemmelse i domstollo-ven § 217 a, som innebærer at hvis advokater ogadvokatfullmektiger blir idømt rettergangsstraff,skal domstolen orientere Advokatsamfunnet.

Utvalget mener at adgangen Tilsynsrådet hartil å idømme disiplinær kritikk eller advarsel etterdomstolloven § 225 tredje ledd første og andrepunktum, ikke bør videreføres for Advokatsam-funnet. I stedet går utvalget inn for at alle disipli-nærbeføyelser legges til Advokatnemnda. DersomAdvokatsamfunnet gjennom tilsyn eller på annenmåte blir kjent med forhold som gir grunn til åvurdere disiplinærsanksjoner, bør Advokatsam-funnet fremme sak for Advokatnemnda. Utvalgetmener at denne løsningen vil bidra til en mer ens-artet praksis enn om disiplinærmyndigheten for-deles mellom flere organer.

Utvalget foreslår at forvalterordningen, som idag er regulert i domstolloven § 228 og advokat-forskriften kapittel 7, i hovedtrekk videreføres.Utvalget understreker imidlertid at for advokatersom driver advokatvirksomhet i fellesskap medandre advokater, bør det normale, i tilfeller der enadvokats virksomhet ikke blir forvaltet eller avvi-klet på betryggende måte av advokaten selv, væreat de andre advokatene i fellesskapet sørger for en


forsvarlig håndtering av klientene. Bare når det ernødvendig for å avverge tap eller skade for klien-tene, bør det oppnevnes forvalter. I de tilfelleneder det oppnevnes forvalter, mener utvalget atAdvokatsamfunnet bør ha hjemmel til å kreveutgiftene dekket av advokaten som er satt underforvaltning, eller av dennes bo.

Tilsynsrådet, som administrerer forvalterord-ningen i dag, har til utvalget gitt uttrykk for at ord-ningen fungerer greit og at det ikke er behov forendringer, med unntak av at advokatvirksomheterbør kunne avvikles ved advokatens konkurs, ikkebare «forvaltes», jf. domstolloven § 228 første leddnr. 2, jf. andre ledd siste punktum. Advokatfore-ningen har gitt uttrykk for at forvalterordningenbør brukes mer enn i dag. Foreningen har ikkepekt på svakheter i regelverket, men i praktiserin-gen av det. Utvalget er enig i begge disse innspil-lene. Etter utvalgets syn bør Advokatsamfunnetalltid undersøke saken raskt der det foreliggerinformasjon som tyder på at en advokat ikke ivare-tar sine klienter. Om nødvendig bør en forvalteroppnevnes uten ugrunnet opphold. Advokatersom ikke følger opp klientene sine, kan forårsakestor skade på kort tid. I tillegg mener utvalget atadgangen til å beslutte at advokatvirksomhetenskal avvikles, bør gjøres generell.

Utvalget foreslår at gjeldende ordning medkrav om sikkerhetsstillelse erstattes av en kollek-tiv forsikringsordning som organiseres av Advo-katsamfunnet. Utvalgets drøftelse av forsikrings-ordningen og organiseringen av den fremgår avkapittel 19.

Utvalget foreslår å innføre en (utvidet) obliga-torisk advokatutdanning for den som vil bli advo-kat, jf. lovforslaget § 5 første ledd bokstav c jf. § 6.Utvalget foreslår også å innføre obligatorisk etter-utdanning for advokater. Forslaget legger opp tilat det er Advokatsamfunnet som godkjenner ogfører tilsyn med både advokatutdanningen ogetterutdanningen. Hva som ligger i dette, fremgårav utvalgets drøftelser henholdsvis i punkt 11.2.5og kapittel 18. Hvis det blir innført en spesialist-ordning, vil Advokatsamfunnet også ha oppgaver iden forbindelse. Det vises til kapittel 17 om spesia-lisering.

For øvrig mener utvalget at Advokatsamfunneti stor grad bør ha de samme virkemidlene somTilsynsrådet har i dag etter domstolloven § 225 ogadvokatforskriften kapittel 4. Utvalget foreslår å lade ulike virkemidlene fremgå av loven. Det vilimidlertid kunne være behov for nærmere regler,og utvalget foreslår at disse fastsettes ved for-skrift. Blant annet kan det være behov for en nær-

mere regulering av Advokatsamfunnets revisorsoppgaver og adgangen til å avholde bokettersyn.

Advokatsamfunnets veiledningsoppgave og til-synsmyndighet gjelder ikke bare overfor advoka-ter, men også overfor virksomheter der det drivesadvokatvirksomhet, advokatfullmektiger og uten-landske advokater som driver advokatvirksomheti Norge.

Som norsk tilsynsorgan for advokater måAdvokatsamfunnet forholde seg til utenlandske til-synsorganer dersom norske advokater utøveradvokatvirksomhet utenlands, eller dersom uten-landske advokater utøver advokatvirksomhet iNorge. Herunder må Advokatsamfunnet oppfyllekravene som følger av tjenesteloven §§ 24 til 26.Utvalget foreslår i § 65 at regler om samarbeidmed og rapportering til utenlandske tilsyns-myndigheter fastsettes – som i dag – ved forskrift.

24.3.3 Regelgivning

Frivillige foreninger kan fastsette regler for sinemedlemmer ut fra synspunkter om tilslutning,enten ut fra avtalerettslige synspunkter eller enimplisitt lojalitetsplikt for medlemmet ved tilknyt-ningen til foreningen.3 Fordi alle advokater ertvunget til å være medlem i Advokatsamfunnethvis de ønsker å praktisere som advokater, er detikke en reell frihet til å melde seg ut av Advokat-samfunnet. Advokatene kan dermed heller ikkeanses å ha gitt foreningens organer kompetansetil å pålegge dem plikter gjennom en frivillig til-slutning til foreningen. De kan heller ikke frittmelde seg ut hvis de ikke liker reglene som gis –da må de samtidig oppgi advokattittelen og kanikke yte rettslig bistand med de rettighetene ogforpliktelsene som følger av lovforslaget. Etterutvalgets syn bør derfor foreningens kompetansetil å pålegge medlemmene plikter og andre byrderligge i loven eller i forskriftene

Lovforslaget inneholder på flere punkter merutfyllende regulering enn det som i dag ligger idomstolloven kapittel 11. Mange av spørsmålenesom er regulert i advokatforskriften, foreslårutvalget å regulere i loven. I noen tilfeller inne-holder lovforslaget overordnede krav, på andreområder reguleres spørsmål relativt detaljert i for-slaget. En rekke bestemmelser i lovforslaget inne-holder forskriftshjemler. Utvalget ser for seg atdet vil være naturlig å samle bestemmelsene somgis i medhold av forskriftshjemlene i forslaget,

3 Geir Woxholth, Foreningsrett – med samvirkeloven, 3. utg.,Oslo 2008, s. 273 flg. og s. 283 (fotnote 556).


etter fremgangsmåten i § 75, i en ny advokatfor-skrift.

Forskrift etter § 53 andre ledd og § 100 femteog sjette ledd gis av departementet, etter de ordi-nære saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven.Utvalget anbefaler at forskrift etter disse bestem-melsene plasseres i en separat forskrift. Det kanvære hensiktsmessig at bestemmelser i gjeldendeadvokatforskrift som er gitt i medhold av andrelovbestemmelser enn dem utvalget foreslår å opp-heve i domstolloven kapittel 11, og som skal vide-reføres, tas inn i samme forskrift. Så vidt utvalgetkan se, gjelder dette forskriftsreguleringen avutenlandske advokaters adgang til å opptre vedrettergang, som gis i medhold av tvisteloven § 3-3sjette ledd og straffeprosessloven § 95 tredje leddandre punktum, og som i dag ligger i advokatfor-skriften §§ 10-4, 10-7 og 10-13.

I en ny advokatforskrift som gis etter frem-gangsmåten i lovforslaget § 75, antar utvalget atdet vil være behov for langt færre bestemmelserenn i den gjeldende advokatforskriften. Utvalgetutarbeider ikke forslag til ny forskrift, men harunder de enkelte vurderingene i utredningenpåpekt hva som bør reguleres, og hvilke hensynsom bør ivaretas.

Forskriften må ligge innenfor rammene lovfor-slaget og annen lovgivning setter. Særlig på områ-der der EØS-retten har betydning, vil annen lov-givning legge vesentlige føringer for innholdet iforskriften. Som det fremgår av punkt 11.4.2, måreguleringen av utenlandske advokater, som etterlovforslaget § 7 i stor grad foreslås gitt i forskrift,oppfylle detaljerte krav som følger av EØS-avta-lens hoveddel og relevante direktiver.

På andre områder vil det være betydelig romfor skjønn både med hensyn til om forskriftskom-petansen skal benyttes og hvordan et spørsmålbør reguleres hvis kompetansen benyttes. Foreksempel vil spørsmål om i hvilke tilfeller godadvokatskikk tilsier at advokaten må si fra segoppdrag fordi det foreligger interessekonflikt,kunne bli regulert mer eller mindre uttømmende iforskrift.

Hensynet til uavhengighet tilsier at det eradvokatstanden selv som må ha ansvaret forreglene for god advokatskikk. Slik er det ogsåetter gjeldende ordning i Norge. Kapittel 12 iadvokatforskriften, som inneholder reglene forgod advokatskikk, blir utarbeidet av Advokatfore-ningen før de kan stadfestes av Kongen. Resten avadvokatforskriften vedtas av Kongen, uten noenslik særstilling for Advokatforeningen. Advokator-ganisasjoner i land det er naturlig å sammenligneseg med, er ofte tillagt en særlig rolle ved utfor-

mingen av regler for advokater. Det vises herblant annet til det internasjonale samarbeid om deetiske regler som foregår i regi av Rådet for advo-katorganisasjoner i Europa (CCBE).

Utvalget mener at Advokatsamfunnet bør gisden samme rollen ved fastsettelse av forskrift omandre spørsmål etter advokatloven, som forreglene for god advokatskikk. Utvalget viser fordet første til at lovforslaget som nevnt innebærerat mange spørsmål som etter gjeldende ordninger regulert i advokatforskriften, blir lovregulert.Ved vurderingen av hvilke regler som bør plasse-res i loven, og hvilke som bør plasseres i forskrift,har utvalget gjennomgående tatt i betraktning atadvokatbransjen selv er forutsatt å få avgjørendeinnflytelse på forskriftens innhold. Når loven gårlangt i å sette rammene, er det mindre grunn til atdet offentlige skal utarbeide den nærmere regule-ringen. For det andre mener utvalget at hensynettil advokaters uavhengighet tilsier at ikke bareden typen regler som etter gjeldende regelverkanses som regler om god advokatskikk, utarbei-des av bransjen selv, men også andre nærmerebestemmelser om advokater og advokatvirksom-het. Det vil uansett ligge en sikkerhetsventil i atdepartementet må stadfeste forslag til forskrift forat det skal bli vedtatt. I siste instans kan lovgive-ren gripe inn.

Det er likevel enkelte spørsmål i regelverketsom kan synes mer egnet for rent offentlig regule-ring. Der forskriftsgivning er bundet av EØS-regler, kunne det for eksempel være aktuelt ålegge forskriftskompetansen til departementet.Utvalget mener imidlertid at Advokatsamfunnetbør kunne utarbeide slike regler, eventuelt i sam-råd med departementet. Dersom forskriften Advo-katsamfunnet utarbeider, bryter med Norgesinternasjonale forpliktelser, kan lovgiveren even-tuelt gripe inn. På ett punkt mener utvalget likevelat det er naturlig å plassere forskriftskompetansentil departementet. Ved behov for nærmere reglerom Kontrollkomiteen, jf. ovenfor i punkt 24.2.3.5og lovforslaget § 53, mener utvalget at det børvære en offentlig oppgave å utarbeide og vedtadette. Bakgrunnen for forslaget om kontrollko-mité er behovet for at samfunnet for øvrig gisbedre innsyn i Advokatsamfunnets virksomhet, ogdet ville være uheldig om Advokatsamfunnet selvskal regulere denne komiteens arbeid.

I punkt 24.2.3.1 har utvalget redegjort forarbeidsfordelingen i tilknytning til regelutviklinginternt mellom organene i Advokatsamfunnet.Utvalget går inn for at ansvaret for utviklingen avreglene legges til Advokatstyret, som legger fremforslag til behandling for Advokatavstemningen.


Når forslag til forskrift er vedtatt ved Advokat-avstemningen, sendes forslaget til departementet.Utvalget har vurdert om departementets stadfes-telse bør falle bort, slik at Advokatsamfunnet i ste-det alene gir regler. Utvalget mener imidlertid atreglene bør ha forskrifts rang, og at det ligger entrygghet i at departementet fanger opp for eksem-pel uoverensstemmelser med Norges internasjo-nale forpliktelser eller annen lovgivning. Utvalgetantar at Advokatsamfunnet vil føre en dialog meddepartementet før Advokatstyret legger frem etforslag for Advokatavstemningen, fordi dette kanforhindre at Advokatsamfunnets forslag bliravvist. Utvalget forutsetter at departementet, påsamme måte som etter dagens ordning, normaltvil akseptere bransjens forslag til forskrift. Etterutvalgets syn bør departementet altså ikke værebundet til å vedta forslaget fremmet av Advokat-samfunnet, men departementet bør heller ikkekunne vedta endringer på eget initiativ.

I tillegg til å fremme forslag om forskrifter, kanAdvokatsamfunnet fastsette egne vedtekter oginterne retningslinjer innenfor de rammer somfastsettes i lov og forskrift. Advokatene kan ikkepålegges plikter gjennom slike vedtekter og ret-ningslinjer, jf. første avsnitt i dette punktet, menvedtektene kan for eksempel fastsette organisato-riske regler. Vedtektsendringer foreslås av styretog besluttes av Advokatavstemningen, se punkt24.2.3.1 og 24.2.3.2. Planer, retningslinjer og bud-sjetter for virksomheten i Advokatsamfunnet fast-settes av styret.

Som forening må Advokatsamfunnet ogsåkunne vedta veiledninger og anbefalinger overformedlemmene, for eksempel yrkesetiske retnings-linjer for spesielle grupper advokater og veilednin-ger om salær. Hvem som skal ha kompetansen tilå fastsette slike veiledninger, står Advokatsamfun-net fritt til å avklare i sine vedtekter. Skal slikebestemmelser være bindende for advokatene, måde imidlertid vedtas som forskrift i medhold av enav lovens forskriftshjemler.

24.3.4 Føring av register over advokater og advokatfullmektiger

Utvalget foreslår at oppgaven med å føre registerover advokater og advokatfullmektiger, som i dagligger hos Tilsynsrådet, legges til Advokatsamfun-net. Slik utvalget ser det, bør opplysninger omadvokater og fullmektiger i større grad enn i dagvære tilgjengelige for allmennheten i et offentligsøkbart register. Registeret bør for eksempel gjø-res lett tilgjengelig på Advokatsamfunnets nett-side. Hvilke opplysninger som skal finnes i et all-

ment tilgjengelig register, foreslår utvalget å regu-lere i lovforslaget §§ 60 og 61. Ved vurderingen avhvilken informasjon som bør være tilgjengelig,veier på den ene siden hensynet til klienters ogpotensielle klienters behov for informasjon tungt,men på den andre siden må også advokatens per-sonvern og rettssikkerhet ivaretas.

Grunnleggende informasjon som bør fremgåav registeret, er advokatens og advokatvirksom-hetens navn. At vedkommende har bevilling, føl-ger av at vedkommende inngår i registeret. Forklienter eller tidligere klienter kan det imidlertidvære viktig å hente ut informasjon om tidligereadvokater. En klient kan for eksempel ønske åklage på en tidligere advokat, eller en tidligereadvokat kan ha startet juridisk rådgivningsvirk-somhet etter lovforslagets kapittel 11. Utvalgetmener at opplysninger om opphør av advokatbe-villingen og hjemmelen for bortfallet, tilbakekalleteller suspensjonen av bevillingen, jf. lovforslaget§§ 9 til 11, bør fremgå av registeret i inntil ti åretter at bevillingen opphørte.

Utvalget mener at dersom det blir innført spe-sialistordning, jf. utredningens kapittel 17, børeventuell spesialisering fremgå av registeret.Dette kan være viktig informasjon for den somskal velge advokat, og bør være allment tilgjenge-lig.

Også datoen da vedkommende advokat fikkbevilling, bør fremgå. Dette kan være egnet til åantyde noe om hvor lang erfaring vedkommendehar.

Et annet spørsmål er om eventuelle disiplinær-reaksjoner bør fremgå av registeret. Utvalgetmener det er viktig at det gis allmenn tilgang tilinformasjon om hvorvidt en advokat er ilagt disi-plinærreaksjoner. Selv om det er mange andre for-hold som kan ha betydning for hvorvidt en advo-kat er dyktig, kan slik informasjon utvilsomt væretil en viss hjelp for den som skal velge advokat.Utvalget mener dette hensynet veier tyngre ennbelastningen offentliggjøringen medfører for denenkelte advokat. At disiplinæravgjørelser regi-streres og gjøres tilgjengelig, kan dessuten virkepreventivt for advokatens opptreden. Av hensyn tiladvokaten bør imidlertid informasjon om disipli-nærreaksjoner ikke hefte ved advokaten forbestandig. Utvalget mener at opplysningen bør tasut av registeret etter tre år. De groveste tilfelleneav disiplinærbrudd vil antakelig vise at advokatener uskikket til å ha bevilling, jf. lovforslaget § 10første ledd, og for de mindre grove tilfellene antarutvalget at tre år er tilstrekkelig til å oppnå detpreventive formålet med registreringen. Utvalgeter oppmerksom på at det de senere år er blitt star-


tet ulike nettsteder som sammenstiller informa-sjon om tjenesteytere til bruk for publikum, og atinformasjon som publiseres på slike steder, der-med vil kunne forbli publisert i slike fora ut overde tre årene opplysningene ligger i advokatregis-teret. Utvalget mener imidlertid at det her liggeret mer generelt problem, ved åpenhet om, ogpublisering av, mange ulike typer informasjon.Etter utvalgets syn bør uansett hensynene som til-sier at informasjonen publiseres, i dette tilfelletveie tyngst.

Utvalget mener at en disiplinæravgjørelse børregistreres når den er endelig fra Advokatnemn-das side. Alternativt kunne man avvente registre-ring til det foreligger en rettskraftig dom, hvissaken blir brakt inn for prøving ved domstolene. IDanmark har man denne ordningen. Erfaringenderfra er at dette er prosessdrivende, fordi advo-katene ønsker å trenere offentliggjøringen sålenge som mulig. På den annen side kan Advokat-samfunnet utsette seg for erstatningskrav hvisregistreringer har skjedd til tross for at disiplinær-vedtaket blir underkjent av domstolene. Det kanogså foreligge andre grunner som tilsier utsattregistrering. Utvalget foreslår derfor at disiplinær-avgjørelser registreres idet avgjørelsen foreligger,men at det kan bestemmes oppsettende virkninghvis advokaten går til søksmål om gyldigheten avavgjørelsen.

Dersom en advokat ilegges straff for et forholdsom har betydning for advokatvirksomheten, kandette være relevant informasjon på samme måtesom, eller i enda sterkere grad enn, ilagte disipli-nærreaksjoner. Dette kan gjelde svært ulike for-hold. For eksempel vil straff for bedrageri mot enklient åpenbart ha tilknytning til virksomheten ogvære relevant informasjon for den som skal velgeadvokat. At en advokat blir ilagt rettergangsstraff,vil også kunne være relevant. Kunngjøring avdenne typen informasjon vil imidlertid gå sterkt utover den enkelte advokats krav på personvern.Dessuten ville det kunne oppstå vanskeligeavgrensningsspørsmål ved vurderingen av omkonkrete tilfeller der advokater er ilagt straff, børinntas i registeret eller ikke. Utvalget mener pådenne bakgrunn det er en bedre løsning at Advo-katsamfunnet i det enkelte tilfelle der Advokat-samfunnet mottar informasjon om at en advokater straffet, vurderer om det bør reises disiplinær-sak mot vedkommende advokat. Utvalget leggertil grunn at disiplinærreaksjoner normalt ikke reg-nes som straff etter EMK, slik at forbudet motgjentatt strafforfølgning i EMKs sjuende tilleggs-protokoll artikkel 4 (P7–4) ikke er til hinder for aten advokat ilegges en disiplinærreaksjon for

samme forhold som vedkommende tidligere erstraffet for, se punkt 26.2.3. Finner Advokatnemndaat det er grunnlag for en disiplinærreaksjon, vildette fremgå av advokatregisteret, jf. drøftelsenovenfor. Ilagt straff vil også kunne føre til suspen-sjon og/eller tilbakekall av advokatbevillingen. Senærmere om dette i kapittel 12.

Også tidligere bortfall, tilbakekall eller suspen-sjon av advokatbevilling kan mulige klienter hanytte av å finne informasjon om. Utvalget menerimidlertid at det er mindre relevant å registrerehvorvidt advokaten tidligere i en periode ikke harvært ansett som skikket til å være advokat, ellerom advokaten for øvrig på et tidligere tidspunktikke har oppfylt lovens krav for å ha advokatbevil-ling. Når vedkommende igjen har fått advokatbe-villing, oppfyller vedkommende vilkårene for å bliadvokat. Hvorvidt personer som nå har advokat-bevilling, tidligere ikke har oppfylt vilkårene for åha advokatbevilling, vil registeret uansett ikkekunne gi fullstendig svar på. Utvalget mener der-for at tidligere opphør av advokatbevilling ikkebør fremgå av registeret. Etter lovforslaget vil detimidlertid fremgå på hvilket tidspunkt advokatenfikk sin nåværende advokatbevilling. Dette antaset stykke på vei å avhjelpe mulige klienters behovfor informasjon. For eksempel vil informasjon omat en advokat som hevder å ha lang erfaring, barehar hatt sin nåværende advokatbevilling en kortperiode, gi foranledning til å stille spørsmål ombakgrunnen for dette.

Utvalget har drøftet enkelte særlige problem-stillinger knyttet til registrering av advokatfull-mektiger i punkt 13.2.2.

24.3.5 Håndtering av informasjon innrapportert fra advokater etter hvitvaskingsloven

Utvalget har i punkt 15.7.4.6 foreslått å endrereguleringen av advokatens rapporteringspliktetter hvitvaskingsloven slik at advokater ikke len-ger skal rapportere direkte til Økokrim, men viaen advokat utpekt av Advokatsamfunnet. Utvalgetviser til denne redegjørelsen. Kompetansen til åutpeke den eller de personene advokater skal rap-portere til etter hvitvaskingsloven, foreslås lagt tilAdvokatstyret.

24.3.6 Finansiering av Advokatnemnda

Det fremgår av § 66 første ledd tredje punktum atAdvokatnemnda forutsettes finansiert over Advo-katsamfunnets budsjett. Utvalget mener at Advo-katstyret bør ha ansvar for budsjett og regnskap


for Advokatnemnda. Advokatstyret må bevilge til-strekkelige midler til at Advokatnemnda får ivare-tatt sine oppgaver, og budsjettet vil måtte utarbei-des i samarbeid med nemnda.

24.3.7 Finansiering av Advokatsamfunnets meklingsordning for forbrukere

Utvalget foreslår å etablere en meklingsordningfor forbrukere. Det er redegjort for dette forslageti kapittel 27. Forslaget legger opp til at meklings-ordningens styre kan beslutte å legge et egetsekretariat for meklingsordningen til Advokat-samfunnet. Meklingsordningen, herunder eteventuelt sekretariat, foreslås finansiert av Advo-katsamfunnet ved at Advokatstyret bevilger nød-vendige midler fra Advokatsamfunnets budsjett, jf.lovforslaget § 90 sjette ledd.

24.3.8 Salærklager

Utvalget går ikke inn for at Advokatsamfunnetskal kunne behandle salærklager eller andre tvis-ter mellom advokat og klient. Meklingsordningenutvalget foreslår i kapittel 27, legger opp til uten-rettslig behandling av slike tvister, men i utgangs-punktet bare der klienten er forbruker. Overfor

brukerne er det et viktig hensyn for utvalget atAdvokatsamfunnet utad fremstår som det stedetman kan henvende seg i alle spørsmål som gjelderadvokaten. Sammen med Advokatstyret bør styretfor meklingsordningen sørge for at forbrukere gislett tilgjengelig informasjon om tvisteløsningstil-budet, med hensyn til både salærtvister og andresaker. Informasjon om meklingsordningen børderfor være lett tilgjengelig på Advokatsamfun-nets hjemmeside. Dessuten har en mekler i mek-lingsordningen adgang til i visse tilfeller å over-sende saker til Advokatnemnda. Denne adgangenfremgår av lovforslaget § 97. Se nærmere omdette i punkt 27.2.2.7.

Andre enn forbrukere vil etter forslaget ikkekunne bringe inn rene salærklager for et egetorgan, slik som de kan etter gjeldende ordning forAdvokatforeningens disiplinærutvalg og Disipli-nærnemnden. Etter forslaget vil imidlertid Advo-katnemnda kunne ta stilling til salærfastsettelsen idisiplinærsaker der det ilegges disiplinærreak-sjon, jf. punkt 25.2.1.7. Dessuten foreslår utvalgetat Advokatstyret skal gis adgang til å beslutte atandre klienter enn forbrukere skal ha adgang til åbenytte meklingsordningen utvalget foreslår ikapittel 27, jf. punkt 27.2.2.2.


Kapittel 25

Advokatnemnda

25.1 Advokatnemndas sammensetning og organisering

25.1.1 Sammensetning og arbeidsform

25.1.1.1 Generelt om sammensetningen av Advokatnemnda

Utvalget har i punkt 23.4 redegjort for bakgrunnenfor forslaget om å opprette en advokatnemnd. Herskal det gjøres rede for noen sentrale hensyn vedvurderingen av hvor mange medlemmer nemndabør ha, hvilken kompetanse medlemmene børbesitte og hvem som bør oppnevne medlemmene.

Nemnda bør for det første generelt besitte høyjuridisk kompetanse og særlig inneha kunnskapom rettsspørsmål som gjelder advokatvirksomhet.Dessuten mener utvalget at praktisk erfaring fraadvokatyrket er helt nødvendig. Nemnda bør i allesaker ha ett eller flere medlemmer som er ellerhar vært advokat. Erfaring fra annet arbeid somjurist kan bare i begrenset grad kompensere fordette.

For det andre er det viktig at befolkningen hartillit til tilsyns- og disiplinærordningen. Utvalgetmener at måten Advokatnemnda er sammensattpå, kan ha betydning for graden av tillit til nemn-das avgjørelser. Den bør ikke være sammensattslik at den gir et inntrykk av at «advokater passerpå advokater» – og beskytter sine egne. Det ergrunn til å understreke at utvalgets inntrykk er atadvokater i slike nemnder i dag opptrer uavhen-gig og lojalt etterlever regelverket, og at de i prak-sis ofte er vel så strenge som andre ved vurderin-gen av andre advokaters opptreden. Men et annetspørsmål er hvordan dette fremstår utad. Fra tid tilannen fremkommer det ytringer i mediene om atadvokaters regelbrudd ikke får tilstrekkelig alvor-lige konsekvenser, og at dette har sammenhengmed at advokater hegner om «sine egne». Uansettom en slik kritikk er berettiget eller ikke, menerutvalget at den underbygger behovet for å laAdvokatnemnda bestå av personer som publikumhar tillit til vil opptre upartisk.

For det tredje legger utvalget vekt på at Advo-katnemnda – i likhet med Advokatsamfunnet –skal være organisert slik at det ivaretar hensynettil advokaters uavhengighet fra det offentlige.Utvalget mener at oppnevnelsen av nemndsmed-lemmene ikke bør legges til staten, slik det er idag, men fordeles mellom flere miljøer. Blantannet bør advokatstanden selv oppnevne medlem-mer ved Advokatavstemningen, som er en urav-stemning blant advokatene. Se nærmere om dettei punkt 24.2.3.1.

I tillegg til at nemnda skal ivareta disse grunn-leggende hensynene, er det viktig at den settessammen på en måte som gir den tilstrekkeligkapasitet til å behandle sakene. For å sikre atnemnda består av de riktige personene, ut fra dehensynene utvalget har pekt på ovenfor, bør detrekrutteres personer som innehar andre hoved-stillinger. Utvalget ser for seg at nemnda skal haet eget sekretariat som forbereder nemndassaker, se punkt 25.1.3. Dette vil ta unna en del avden arbeidsbelastningen som ellers ville ha liggetpå nemnda. Likevel mener utvalget at det erbehov for en vesentlig utvidelse av antall medlem-mer sammenlignet for eksempel med de fem med-lemmene som etter gjeldende ordning sitter i Dis-iplinærnemnden. Dessuten bør saker som hoved-regel kunne behandles i avdeling, slik at ikke unø-dig mange nemndsmedlemmer setter seg inn ihver eneste sak.

Utvalget foreslår at Advokatnemnda skal beståav 15 medlemmer. En tredjedel av medlemmenebør være advokater og oppnevnes av advokateneselv i Advokatavstemningen. Utvalget mener at entredjedel av medlemmene bør være dommere.Dommere har høy generell juridisk kompetanseog integritet, de kan ha god kjennskap til advokat-yrket, særlig hvis de selv har vært advokater, ogdet må antas at de inngir stor tillit. Utvalget menerat Den norske Dommerforening bør oppnevnedommermedlemmene. Denne foreningen er heltuavhengig av det offentlige. Dette anses derforsom en bedre løsning enn å legge oppnevnings-kompetansen til Domstoladministrasjonen, som


er det mest nærliggende alternativet. Også all-mennheten og brukerinteresser bør etter utval-gets syn være representert i nemnda. Utvalgetforeslår at de siste fem medlemmene fordelesmellom representanter for allmennheten som opp-nevnes av departementet, og representanter forbrukerinteresser som oppnevnes av organisasjo-ner eller organer som har til oppgave å fremmeslike interesser. Både forbrukerinteresser ogandre brukerinteresser bør være representert.Utvalget mener det ikke er hensiktsmessig atloven fastsetter hvilke miljøer som skal oppnevnerepresentanter for brukerinteresser, men foreslåri stedet at Advokatstyret avgjør hvem som skaloppnevne, og at dette bør gå på omgang mellommiljøer som representerer brukerinteresser.

25.1.1.2 Advokatnemndas sammensetning i den enkelte sak

Utvalget mener at det i den enkelte sak normalt vilvære tilstrekkelig at Advokatnemnda settes i avde-ling med én representant for hver av de tre grup-pene med nemndsmedlemmer. Når det gjeldersaker om tilbakekall og saker om klage på Advo-katsamfunnets suspensjon av advokatbevillingeller nektelse av å utstede advokatbevilling,mener utvalget at avdelingen bør utvides til femmedlemmer – én dommer, to advokatrepresentan-ter og to av nemndas øvrige medlemmer. Slikesaker har særlig stor betydning for advokaten detgjelder. Nemnda bør også kunne utvides til fempersoner i andre saker, dersom minst ett avnemndsmedlemmene begjærer det.

Utvalget mener at avdelingene alltid bør ledesav den av medlemmene som er dommer. Utvalgetviser til at dommere har erfaring med å lede sakeri retten, samt at dette antas å gi tillit til nemndasavgjørelser. Utvalget viser også til at Advokatfore-ningen har gått inn for denne løsningen.1

Utvalget mener at det i spesielle tilfeller børvære anledning til å behandle saker i samletnemnd. Behandling foretatt av 15 nemndsmed-lemmer er imidlertid ressurskrevende, så utvalgetmener at behandling i full nemnd bør skje heltunntaksvis, i saker av særlig prinsipiell betydning.Utvalget foreslår at avgjørelsen om hvorvidt ensak skal behandles i full nemnd, treffes av Advo-katnemndas leder.

25.1.1.3 Om Advokatnemndas arbeidsform

Som det fremgår av forrige punkt, har utvalgetkommet til at de fleste saker Advokatnemndabehandler, skal behandles i avdeling. SakeneAdvokatnemnda mottar, vil enten være behandlet iAdvokatsamfunnet som første instans, eller det vilforeligge en skriftlig utredning av saken fra sekre-tariatet, se nedenfor i punkt 25.1.3. I tillegg vil par-tene kunne fremme sine faktiske og rettsligeanførsler og legge frem bevis.

Utvalget mener at behandling i et møte mel-lom nemndsmedlemmene vil være den mestbetryggende løsningen. Utvalget er redd for at enannen behandlingsform, for eksempel skriftlig sir-kulasjon uten et forutgående møte, ikke vil gi likehøy kvalitet på arbeidet. Den meningsutvekslingsom finner sted gjennom muntlig diskusjon,mener utvalget er verdifull for arbeidet. Det ersærlig grunn til å legge vekt på slike hensyn forAdvokatnemnda, som i mange saker er eneste –og i andre saker siste – instans. Utvalget menerlikevel at nemnda bør kunne beslutte å behandlesaker på en enklere måte, dersom dette ansesubetenkelig. Det kan for eksempel være åpenbartut fra tidligere praksis hva en avgjørelse må bli, ogat nemndsmedlemmene er enige om dette. I sliketilfeller bør saken kunne behandles skriftlig vedsirkulasjon av saken mellom medlemmene.

Etter utvalgets syn er det ikke hensiktsmessigå legge opp til muntlig forhandlingsmøte med par-tene og bevisførsel i alle saker. Muntlig forhand-ling kan være svært ressurskrevende, og forutset-ningen er at nemndsmedlemmene skal utførearbeid i nemnda ved siden av annet arbeid. Dess-uten mener utvalget at domstolene gjennom sininfrastruktur og sitt regelverk er bedre rustet til ågjennomføre muntlige forhandlingsmøter. Pådenne bakgrunn mener utvalget at utgangspunk-tet bør være at alle saker behandles på grunnlagav dokumentene i saken. Reiser saken spørsmålom tilbakekall av advokatbevilling, mener utvalgetimidlertid at nemnda bør ha en skjønnsmessigadgang til å beslutte at det skal gjennomføres etmuntlig forhandlingsmøte. Omfanget av et sliktmøte bør være begrenset sammenlignet med foreksempel en hovedforhandling i tingretten, ogutvalget mener det bør være opp til nemndaskjønnsmessig å bestemme hvilke bevis som skalføres, i hvilken grad partene skal holde muntligeinnlegg og så videre.

Det følger av EMK artikkel 6 at man har kravpå offentlig rettergang. Av dette kravet er detblant annet utledet rett til en muntlig forhandling.Kravet gjelder også når disiplinærorganer

1 Notat fra Advokatforeningen til Advokatlovutvalget 3. mars2014 s. 5.


behandler sivileller strafferettslige saker i kon-vensjonens forstand.2 Med den begrensede mulig-heten til muntlige forhandlinger som utvalget leg-ger opp til, vil prosessen for Advokatnemnda iso-lert sett ikke oppfylle dette kravet. Kravet ommuntlige forhandlinger vil imidlertid bli oppfyltgjennom at det vil være anledning til å bringeAdvokatnemndas vedtak inn for domstolene hvisde alminnelige prosessforutsetningene er oppfylt.Dette vil tilfredsstille EMKs krav på dette punktet.

25.1.2 Finansiering

Hensynet til at Advokatnemnda skal være uavhen-gig av det offentlige tilsier at nemnda ikke finansi-eres av staten. Utvalget viser til betraktningenerundt dette i punkt 24.2.2 om finansieringen avAdvokatsamfunnet. På denne bakgrunn foreslårutvalget at nemnda finansieres gjennom det årligebidraget advokater betaler til Advokatsamfunnet,jf. lovforslaget § 52. Dette er en videreføring avmåten Advokatbevillingsnemnden og Disiplinær-nemnden er finansiert på i dag.

Utvalget mener at medlemmene av Advokat-nemnda bør ha godtgjørelse for arbeidet. Det ernaturlig at personer med høy kompetanse mottarrimelig godtgjørelse for denne typen arbeid. Etterutvalgets syn bør Advokatstyret fastsette nivåetfor godtgjørelsen. Utvalget peker også på mulig-heten til å la de av nemndsmedlemmene som ikkeer advokater, motta sin godtgjørelse fra det offent-lige. Etter den svenske ordningen mottar foreksempel de av Disciplinnämndens medlemmersom oppnevnes av regjeringen (tre av tolv med-lemmer), sin godtgjørelse fra staten. Utvalgets for-slag bygger imidlertid på at samtlige medlemmermottar godtgjørelse over Advokatsamfunnets bud-sjett. Utvalget legger størst vekt på at Advokat-nemnda skal være fullt ut økonomisk uavhengigav det offentlige.

Av hensyn til Advokatnemndas uavhengighetfra Advokatsamfunnet kunne det være grunn til åla Advokatnemnda være en egen økonomiskenhet med eget budsjett og regnskap. Nemndakunne da finansieres ved at Advokatsamfunnetinnkrever et bidrag til Advokatnemnda sammenmed bidraget til Advokatsamfunnet. Utvalgetmener imidlertid at det vil skape unødig adminis-trasjon og kostnader dersom Advokatnemnda fulltut må ta hånd om egen økonomi. Utvalget menerat det samlet sett vil være en bedre løsning atAdvokatstyret setter av midler til Advokatnemnda

på Advokatsamfunnets budsjett. For at dette skalfungere, må Advokatstyret og Advokatnemnda haen dialog om nemndas økonomiske behov. Skulledet vise seg at Advokatnemnda ikke får tilstrekke-lig med midler, uten at Advokatstyret bringerdette i orden, vil lovgiver måtte gjøre om på ord-ningen.

Alle utgifter, også eventuelle erstatningskravmot Advokatnemnda, vil måtte dekkes av Advokat-samfunnets midler. Dette innebærer at Advokat-samfunnet ikke bare må ha tilstrekkelig med kapi-tal eller ansvarsforsikring til å dekke erstatnings-krav rettet mot Advokatsamfunnet, men også til ådekke erstatningskrav rettet mot nemnda.

25.1.3 Sekretariat

Utvalget mener at Advokatnemnda bør ha sitt egetsekretariat. Formålet med et sekretariat er ikkebare å ivareta administrative oppgaver, men førstog fremst å forberede sakene faglig for nemnda.

I disiplinærsaker og saker om tilbakekall avadvokatbevilling er Advokatnemnda første ogeneste instans. Utvalget mener at det i dissesakene er et særlig behov for å sikre både advoka-tens rett til imøtegåelse og behovet for å få sakentilstrekkelig godt belyst. Disse hensynene kan iva-retas ved at sekretariatet utarbeider et saksfrem-legg som inneholder en kortfattet innstilling, medgjennomgåelse av sentrale faktiske og rettsligespørsmål og forslag til avgjørelse. Denne innstil-lingen har advokaten rett til å kommentere, hvor-etter innstillingen og advokatens kommentareroversendes nemnda. Deretter vurderer nemndasaken og treffer sin avgjørelse. Utvalget mener aten slik fremgangsmåte både sikrer advokatensrett til kontradiksjon og bidrar til at Advokat-nemnda får det best mulige grunnlag for å kunnetreffe en avgjørelse. Forslaget forutsetter at detansettes juridiske utredere i nemndas sekretariat.Ut over dette foreslår utvalget ingen regler forbemanningen. Det må være opp til nemnda selv åvurdere behovet.

Av hensyn til uavhengigheten fra Advokatsam-funnet anser utvalget det som viktig at de ansatte isekretariatet ikke er underlagt Advokatsamfun-nets administrerende direktør eller Advokatsty-ret, men derimot nemndas ledelse. Et annet spørs-mål er om det vil være problematisk dersomnemndas sekretariat samlokaliseres med Advo-katsamfunnets sekretariat. Utvalget ser at det kanvære betenkeligheter ved dette, men mener atstyrken som ligger i et samlet fagmiljø, og foreksempel felles faglige ressurser som bibliotekmv., kan veie opp for ulempene ved en samlokali-

2 Se Albert og Le Compte mot Belgia (1983), sak nr. 7299/75;7496/76.


sering. Det bør imidlertid være opp til Advokat-nemnda selv å avgjøre dette spørsmålet.

25.2 Advokatnemndas oppgaver

25.2.1 Disiplinærmyndighet

25.2.1.1 Hvem skal være underlagt Advokat-nemndas disiplinærmyndighet?

Det er åpenbart at advokater skal være underlagtnemndas disiplinærmyndighet. Advokatbevillin-gen er personlig, og advokater er personligansvarlige for å overholde gjeldende regelverk.

Også advokatfullmektiger bør etter utvalgetssyn kunne ilegges disiplinærreaksjoner. Advokat-fullmektiger er gitt anledning til å utøve advokat-virksomhet på vegne av en advokat, og skal dess-uten i mange tilfeller senere bli advokat. Desamme preventive hensynene som ligger bakadgangen til å ilegge advokater disiplinærreaksjo-ner, gjør seg dermed gjeldende overfor advokat-fullmektiger. Utvalget mener også at det bør væreadgang til å ilegge en advokatfullmektig disipli-nærreaksjon uten at advokaten nødvendigvis skalidømmes sanksjon for samme forhold. Har foreksempel en advokatfullmektig forsømt seg utenat dette skyldes manglende tilsyn eller andre for-hold advokaten kan bebreides for, er det bareadvokatfullmektigen det bør reageres overfor.

Utvalget har vurdert om også andre som eransatt i advokatforetak, utenom advokater ogadvokatfullmektiger, bør kunne ilegges disiplinær-reaksjoner. Umiddelbart kan det fremstå som omdet er behov for å kunne sanksjonere også motderes opptreden. Det finnes imidlertid noen prin-sipielle innvendinger. Advokatsamfunnet bestårbare av advokater, og det er dermed mindre natur-lig å gi Advokatsamfunnet kompetanse til å gripeinn i andre yrkesgruppers forhold. I tillegg vil etadvokatforetak alltid eies og drives av advokatersom vil ha ansvar for å sørge for at ansatte følgerde reglene som gjelder for advokatvirksomhet, jf.lovforslaget § 16 fjerde ledd. Hvis advokaten(e)svikter i oppfølgingen av de ansatte, vil det kunnegi grunnlag for en disiplinærsak mot advoka-ten(e). Dessuten vil det etter lovforslaget kunnereageres mot virksomheten, jf. utvalgets vurderin-ger nedenfor. Dersom advokatenes hjelpere begårgrove brudd på reglene, vil det kunne væregrunnlag for sanksjoner mot bruddet etter andreregler. For eksempel vil brudd på taushetspliktvære straffbart også for advokatens hjelpere. Pådenne bakgrunn foreslår ikke utvalget at andreansatte enn advokater og advokatfullmektiger skal

være underlagt Advokatnemndas sanksjonsmyn-dighet.

Utvalget har kommet til at advokatforetak måkunne ilegges disiplinærreaksjoner. Dette vil sær-lig være aktuelt der advokatforetaket ikke haroppfylt sitt ansvar etter lovforslaget § 16 fjerdeledd, for eksempel ved at ledelsen har sviktet i åetablere rutiner for oppfølging av reglene, ellerhar oppfordret til opptreden som er uforenlig medregelverket. Foretaket bør også være ansvarlig forsvake rutiner for å sørge for etterlevelse av regel-verket, for eksempel hvis mangel på rutiner førertil at fortrolighetsplikten eller reglene om interes-sekonflikter ikke overholdes. Også der det erbegått brudd på reglene, men det er umulig ellervanskelig å plassere ansvaret hos en enkelt advo-kat, eller der det av andre grunner er naturlig åholde advokatforetaket ansvarlig, vil det værebehov for å kunne ilegge advokatforetaket somsådant en disiplinærreaksjon. Utviklingen i advo-katbransjen går i retning av at stadig flere advoka-ter organiserer seg i mellomstore og større advo-katforetak, og at foretakene stadig vokser. Denneutviklingen er også med på å underbygge etbehov for å kunne ilegge advokatforetak sanksjo-ner ved brudd på regelverket. For advokatforetakmed bare én eller noen få advokater vil sanksjonermot én eller flere av advokatene kunne opplevessom en sanksjon mot hele virksomheten. Dette erikke nødvendigvis tilfellet for større foretak derdet også er 50 eller 200 advokater som ikke ileg-ges sanksjoner.

Utvalget har også vurdert om virksomhetersom ikke er advokatforetak, men som har ansattadvokater, bør kunne ilegges disiplinærreaksjo-ner. Foretak med internadvokat etter lovforslagets§ 18 vil ha andre formål enn å drive advokatvirk-somhet, og det er mindre nærliggende å anvendereglene for advokater på foretaket som sådant.Riktignok vil arbeidsgiverne til en viss grad hakontroll på rammebetingelsene for advokaten ogvil ha plikt til å sørge for at de ansatte advokatenekan oppfylle regelverket. Likevel fremstår det iutgangspunktet som mer naturlig at det er denenkelte advokat som svarer overfor disiplinær-myndigheten, og ikke arbeidsgiveren som i førsterekke skal ha rollen som klient. Dette passer ogsåbest med forutsetningen om at internadvokaterskal ha en uavhengig stilling i foretaket. Utvalgetforeslår derfor ikke at internadvokaters arbeidsgi-ver kan ilegges disiplinærreaksjoner.

Når det gjelder virksomheter med organisa-sjonsadvokater, jf. lovforslaget § 19, kan detteenten være virksomheter som har som formål ådrive advokatvirksomhet, eller det kan være orga-


nisasjoner eller enheter som har helt andre formålmed virksomheten. Også i det sistnevnte tilfelletvelger imidlertid virksomheten å ansette advoka-ter som skal yte advokatbistand til medlemmereller andre. I begge tilfeller mener utvalget at desamme hensynene som tilsier at det bør kunnereageres med disiplinærsanksjoner mot advokat-foretak, gjør seg gjeldende overfor virksomhetermed organisasjonsadvokater. Det vises til drøftel-sen ovenfor, vedrørende advokatforetak. Utvalgetforeslår på denne bakgrunn at Advokatnemndasadgang til å ilegge disiplinærreaksjoner også skalgjelde overfor virksomheter med organisasjons-advokater.

25.2.1.2 Disiplinærreaksjoner

Det er utvalgets inntrykk at dagens advokater istor utstrekning tar dagens disiplinærsystem påalvor. Ved å bli involvert i en klagesak risikereradvokaten negativ publisitet, og offentliggjøringav fellende avgjørelser i klagesaker kan væreuheldig for advokatenes omdømme. Det er utval-gets inntrykk at det at ordningen i det hele tatteksisterer, har en preventiv virkning. Utvalget tarlikevel til etterretning Advokatforeningens oppfat-ning om at dagens reaksjonsformer ikke alltid ertilstrekkelige for å sikre en effektiv etterlevelse oghåndhevelse av advokatregelverket.3

Etter gjeldende ordning kan disiplinærreaksjo-ner skje i form av irettesettelse, kritikk eller advar-sel. Statistikk utvalget har innhentet fra Disipli-nærnemnden, viser at kritikk blir benyttet i defleste sakene der advokater blir felt, mens irette-settelse og advarsel brukes i mindre grad. Utval-get tviler på at det er behov for tre reaksjonsfor-mer som alle bare innebærer verbal kritikk motadvokatens opptreden, om enn av forskjellig grad.Dessuten er betegnelsene, særlig «irettesettelse»og «kritikk», uklare i den forstand at det ikke sierseg selv hvilken av de to reaksjonene som er mestalvorlig.

Det kan også stilles spørsmål ved om dagensdisiplinærreaksjoner gir tilstrekkelig følbare virk-ninger for den enkelte advokat ved alvorlige over-tredelser. Ut over at det konstateres brudd viladvokaten sjelden oppleve ytterligere konsekven-ser. Utvalgets inntrykk er at mens et klart flertallav advokatene tar disiplinærreaksjoner etterdagens regler alvorlig, kan det se ut til at et litemindretall av advokatene ikke tar reaksjonene påalvor, og ikke retter seg etter dem.

Utvalget mener dagens reaksjoner kan reduse-res til én reaksjon som gis betegnelsen «disipli-nær kritikk». Samtidig går utvalget inn for at detinnføres et overtredelsesgebyr som kan gis i til-legg til disiplinær kritikk ved mer alvorlige regel-brudd. Overtredelsesgebyr vil kunne bidra til åstyrke advokatstandens anseelse utad ved at detgis en mer markert reaksjon på alvorlige regel-brudd. Dessuten antas overtredelsesgebyr åkunne ha en større preventiv virkning overforadvokatene, særlig for gjengangerne. Overtredel-sesgebyret vil dermed kunne bidra til at advokateri større grad etterlever advokatregelverket. Over-tredelsesgebyret vil dessuten innebære en tydeli-gere markering av bruddets alvor enn dagensreaksjonsform «advarsel».

Utvalget viser også til at overtredelsesgebyrallerede finnes som reaksjonsform i andre land,blant annet i Danmark og Sverige, jf. henholdsvispunkt 6.5.3 og 7.1.2.1. Tilbakemeldingene vedutvalgets besøk i Sverige og Danmark har vært atdette er hensiktsmessige ordninger.

Advokatnemndas vurdering av hvilken reak-sjon som skal ilegges i den enkelte sak, og eventu-elt nivået på overtredelsesgebyret, bør bero påskjønn. I merknadene til § 69 tredje ledd uttalerutvalget seg nærmere om denne vurderingen.Loven bør imidlertid sette en øvre grense for over-tredelsesgebyret. Ved fastsettelse av denne gren-sen er det grunn til å ta hensyn til den økono-miske utviklingen i advokatbransjen de senereårene. Se nærmere om dette i punkt 3.2.2. For atovertredelsesgebyret skal kunne fungere etterhensikten, er det viktig at den øvre grensen settesslik at gebyret kan bli følbart for advokater ogvirksomheter i alle deler av advokatbransjen, ogsåi advokatforetak med stort overskudd. Det børogså være en fleksibilitet i den begrensning lovensetter, slik at den kan økes i takt med endringer ipengeverdien. Utvalget mener at en hensiktsmes-sig løsning er å henvise til folketrygdens grunnbe-løp. Utvalget foreslår at den øvre grensen for over-tredelsesgebyret settes til ti ganger folketrygdensgrunnbeløp. Dette utgjør fra 1. mai 2014 883 700kroner.4

Utvalget mener at overtredelsesgebyret børtilfalle statskassen. Å la gebyret gå til Advokat-nemnda eller Advokatsamfunnet vil kunne giorganene uheldige insentiver. Selv om utvalgetanser det som lite sannsynlig at Advokatnemndaville legge vekt på hensynet til egen økonomi,

3 Notat fra Advokatforeningen til Advokatlovutvalget 3. okto-ber 2013.

4 Folketrygdens grunnbeløp er fastsatt til 88 370 kroner i2014, jf. forskrift 23. mai 2014 nr. 657 om grunnbeløp, regu-leringsfaktorer mv. § 1.


kunne en ordning der Advokatnemnda eller Advo-katsamfunnet tjener på at det ilegges overtredel-sesgebyr, gi grobunn for anklager om det.

Av hensyn til en effektiv innkreving av overtre-delsesgebyret foreslår utvalget at ilagt gebyr ertvangsgrunnlag for utlegg.

25.2.1.3 Behandlingsgebyr

Etter dagens ordning tar verken Disiplinærnemn-den eller Advokatforeningens disiplinærutvalgbehandlingsgebyr fra den som innklager en advo-kat. Utvalget mener dette har bidratt til at dagensordning fungerer etter hensikten, ved at det er etlavterskeltilbud der enhver, uten hensyn til egenøkonomi, har anledning til å innklage advokater.Dette taler for å videreføre dagens gebyrfrie ord-ning. På den andre siden er det utvalgets inntrykkat det hvert år fremmes et ikke ubetydelig antallklager som er åpenbart uberettigede. Det ergrunn til å tro at det ville innkomme færre slikeklager dersom den som klager, må betale etbehandlingsgebyr for å få saken behandlet.

Utvalget anser det ikke hensiktsmessig å fast-sette et behandlingsgebyr i loven, men foreslår åinnta en hjemmel som gir Advokatstyret adgangtil å innføre det. Nærmere regulering av gebyretbør etter utvalgets mening fastsettes ved forskrift,slik at regelverket må behandles i Advokatavstem-ning og godkjennes av departementet. På dennebakgrunn mener utvalget at det ikke er behov forå angi en øvre beløpsgrense i loven. Utvalget for-utsetter imidlertid at dersom det fastsettes etbehandlingsgebyr, vil det bli lagt stor vekt på hen-synet til å beholde klageordningen som et lavter-skeltilbud. Et tiltak for å ivareta dette kunne foreksempel være å vedta et gebyr som gjelder i allesaker unntatt der advokatbistanden klagen knyt-ter seg til, helt eller delvis dekkes av det offent-lige. Det kan også være grunn til å vurdere reglerom at den som får medhold i en klage, får innbe-talt gebyr refundert.

25.2.1.4 Beviskrav

Utgangspunktet i sivile saker er at det faktum somer mest sannsynlig, skal legges til grunn. Det gjø-res imidlertid unntak fra dette utgangspunktet isivile saker der det er spørsmål om det foreliggeret straffbart forhold eller annen form for sterktklanderverdig forhold fra noen. At det i slike tilfel-ler kan være grunnlag for å stille krav om kvalifi-sert sannsynlighetsovervekt, følger av både retts-praksis og teori.5 At det kan være grunnlag fordette i disiplinærsaker mot advokater, er forutsatt

av Høyesterett i Rt. 2010 s. 224 avsnitt 44. Hvorsterk sannsynlighetsovervekt som må kreves,avhenger av hvor sterkt klanderverdig forholdsom vurderes å foreligge.

Utvalget mener at det generelt bør gjelde etnoe skjerpet beviskrav ut over alminnelig sann-synlighetsovervekt ved ileggelse av disiplinærre-aksjoner. Utvalget viser til at reaksjonene har etpønalt formål og bare kan ilegges dersom advoka-ten er å bebreide. Utvalget foreslår at dette kom-mer til uttrykk i loven ved at Advokatnemnda måfinne det «klart sannsynlig» at advokaten har for-sømt seg, dersom den skal kunne idømme disipli-nærreaksjoner. Samtidig forutsetter utvalget atdet fortsatt ligger en relativitet i beviskravet, slikat det for eksempel må stilles strengere beviskravved forhold som ligger nær opp til det straffbare,enn ved mer bagatellmessige overtredelser. Enkonsekvens av utvalgets forslag er at det iutgangspunktet vil gjelde noe ulike beviskrav idisiplinærsaker enn ved vurdering av om det ergrunnlag for tilbakekall, jf. utvalgets vurderinger ipunkt 12.2.3.7

25.2.1.5 Samme spørsmål kommer opp i sak for domstolene

Det forekommer at samme spørsmål kommer oppi en disiplinærsak som i en sak for domstolene, foreksempel i en kontraktstvist mellom klienten ogadvokaten. Det vil ikke foreligge litispendens ettertvisteloven § 18-1. En disiplinærsak for Advokat-nemnda er ikke en «sak» etter tvisteloven § 18-1,og det vil normalt heller ikke dreie seg om detsamme kravet. Retten og Advokatnemnda vil rik-tignok kunne bli nødt til å vurdere likeartede pro-blemstillinger. Dette er bakgrunnen for at advo-katforskriften § 5-3 sjette ledd i dag fastsetter at endisiplinærsak ikke behandles av Disiplinærnemn-den dersom det reises sak i rettsapparatet, «i denutstrekning samme spørsmål da også vil kommeopp til vurdering i Disiplinærnemnden». Det harimidlertid vært reist kritikk mot advokatforskrif-ten på dette punktet. Regelen gjelder selv om disi-plinærklagen innkom før forliksklage eller stev-ning ble tatt ut, og advokater skal i noen tilfellerha anlagt søksmål eller tatt ut forliksklage om inn-drivelse av salærkrav i den hensikt å stoppe endisiplinærsak.

Utvalget foreslår å løse denne problemstillin-gen ved å fjerne regelen i advokatforskriften § 5-3sjette ledd. Slik utvalget ser det, vil det normalt

5 Se NOU 2003: 15 Fra bot til bedring s. 185 med videre hen-visninger.


ikke være full overlapping mellom det spørsmåletdomstolen skal ta stilling til, og det spørsmålet dis-iplinærorganet vurderer. Det vil dermed normaltikke oppstå en direkte konflikt mellom avgjørel-sene. Det er uansett problematisk med saker meddelvis overlappende temaer som behandles paral-lelt i forskjellige forumer. Likevel anser utvalgettreneringsmuligheten som ligger i dagens regler,som meget uheldig, og utvalget foreslår derfor atsakene bør kunne behandles i Advokatnemnda ogdomstolene samtidig. Står salærspørsmålet fordomstolene, er det naturlig at Advokatnemndaikke tar stilling til salærspørsmålet, men eventueltnøyer seg med å konstatere brudd på reglene.Kommer begge saker opp i rettsapparatet samti-dig, vil den ene saken kunne stanses i påvente avden andre dersom det er grunnlag for det ettertvisteloven §§ 16-17 eller 16-18. For øvrig menerutvalget at dersom Advokatnemnda kommer til atdet foreligger eller ikke foreligger brudd påreglene for advokater, mens domstolen legger detmotsatte syn til grunn i en rettssak om salæret, vildette kunne være en uenighet som er til å levemed.

25.2.1.6 Adgang til å tilbakekalle advokatbevilling og retten til å drive advokatvirksomhet i forbindelse med disiplinærsak

Etter dagens ordning er det bare Advokatbevil-lingsnemnden som har kompetanse til å tilbake-kalle advokatbevilling. Mener Disiplinærnemn-den at en innklaget advokat bør miste bevillingen,må saken oversendes til Advokatbevillingsnemn-den. En omorganisering av tilsyns- og disipli-nærordningen slik utvalget har skissert, gir denfordel at det er samme organ som ilegger disipli-nærreaksjoner, som gjør vedtak om tilbakekall.Dermed blir det praktisk mulig å tilbakekalleadvokatbevillingen i en disiplinærsak, dersomloven åpner for dette.

Etter utvalgets syn bør det i alle typer disipli-nærsaker, både i saker fremmet av Advokatsam-funnet, og i saker som bygger på klage fra klienteller andre med klageinteresse, være adgang til åtreffe vedtak om tilbakekall av advokatbevilling.Det samme bør gjelde med hensyn til vedtak omtilbakekall av utenlandske advokaters rett til åutøve advokatvirksomhet i Norge. En adgang til åbeslutte tilbakekall på bakgrunn av en disiplinær-sak virker forenklende, ettersom man da slipperto ulike prosesser knyttet til saksforberedelse ogutarbeidelse av vedtak – først i disiplinærsaken ogsenere i tilbakekallssaken. Dermed kan spørsmålom tilbakekall bli hurtigere avklart. Dessuten

mener utvalget at det prinsipielt sett er en fordelat Advokatnemnda kan treffe vedtak om tilbake-kall uten at Advokatsamfunnet har fremmetbegjæring om det. Dagens ordning, som i praksisfungerer slik at Advokatbevillingsnemnden ikkefår vurdert spørsmålet om tilbakekall uten at Til-synsrådet først har konkludert med at det ergrunnlag for tilbakekall, kan for eksempel hamedført at tilfeller der Tilsynsrådet har vært i tvil,men konkludert med at det ikke er grunnlag fortilbakekall, aldri blir vurdert av Advokatbevillings-nemnden. Utvalget mener det er bedre at Advo-katnemnda etter den nye ordningen får alle disipli-nærsaker på bordet, og at de dermed på frittgrunnlag kan vurdere om det er grunnlag for til-bakekall. Dette kan også demme opp for kritikkom at «advokater passer advokater», ved at advo-katbevillinger vil kunne tilbakekalles selv omAdvokatstyret, som velges i Advokatavstemnin-gen, er uenig i vurderingen.

Utvalget understreker at det må være Advo-katnemndas ansvar å sørge for at saken blir til-strekkelig belyst, og at advokatens rett til kontra-diksjon blir ivaretatt. Dette tilsier for eksempel atder tilbakekall blir aktuelt, bør advokaten informe-res om grunnlaget for det mulige tilbakekallet, oggis rett til å uttale seg om dette før spørsmålet omtilbakekall tas opp til behandling. Advokatnemn-das sammensetning vil også være en annen i tilba-kekallssaker enn i rene disiplinærsaker. Idet manser at det kan bli aktuelt med tilbakekall, bør der-for nemnda settes med fem medlemmer alleredenår behandlingen av saken starter, jf. lovforslaget§ 68. Man slipper da å behandle saken på nytt medrett sammensetning.

Utvalget foreslår at det i en disiplinærsak motorganisasjonsadvokater der det er begått vesent-lige brudd på regler om advokatvirksomhet, skalvære adgang til å forby virksomheten organisa-sjonsadvokatene er ansatt i, å utøve advokatvirk-somhet. Se nærmere om dette i merknadene tillovforslaget §§ 19 femte ledd og 69 femte ledd.

25.2.1.7 Salærfastsettelse i disiplinærsaker

Overtredelser av reglene for advokatvirksomhetkan ha betydning for advokatens krav på salær.Utvalget mener at i tilfeller hvor Advokatnemndakommer til at regelverket er overtrådt, bør Advo-katnemnda ha adgang til å fastsette salæret. Der-som klienten har krav på å få tilbakekalt salær, børnemndas beslutning om salærfastsettelsen etterutvalgets mening ha tvangskraft. Hvis advokatenikke betaler frivillig, vil klienten uten en slik regelmåtte anlegge en ny sak om salærfastsettelsen


etter tvisteloven eller for meklingsordningen forforbrukere etter lovforslaget kapittel 10. Dette børvære unødvendig dersom saken allerede er vur-dert av Advokatnemnda. I andre tilfeller enn derdet skal tilbakebetales salær, vil ikke nemndasavgjørelse være tvangskraftig.

I tilfeller hvor Advokatnemnda ikke kommertil at advokaten skal ilegges en disiplinærreak-sjon, mener utvalget at nemnda ikke skal kunnebestemme over salærfastsettelsen. Bakgrunnenfor dette er at utvalgets forslag ikke legger opp tilat Advokatnemnda skal behandle rene salærkla-ger, jf. neste punkt. En adgang til likevel å fåavgjort salærspørsmål, selv om en klage ikkefører frem, ville føre til en uthuling av denne løs-ningen.

25.2.2 Salærfastsettelse

25.2.2.1 Adgang til å klage inn salærfastsettelse for Advokatnemnda

Etter dagens ordning gjelder en betydelig andelav sakene som kommer inn til Disiplinærnemn-den, salærfastsettelse. I kapittel 27 redegjøres detfor de kravene direktiv 2013/11/EU stiller til alter-native tvisteløsningsorganer for blant annet tvistermellom advokat og klient om kontraktuelle spørs-mål. Verken dagens ordning eller behandling avsalærklager i Advokatnemnda vil kunne oppfylledirektivets krav. Dette er bakgrunnen for at utval-get foreslår å etablere en meklingsordning for for-brukere tilknyttet Advokatsamfunnet. Utvalgetmener det ikke er hensiktsmessig å opprettholdeen parallell salærklageordning for Advokatnemnda.Vurderingene som ligger bak dette, fremgår avpunkt 27.2.1.

25.2.2.2 Overføring av salærsaker fra meklingsord-ningen for forbrukere

Utvalget foreslår at meklere under meklingsord-ningen for forbrukere gis adgang til å oversendeen salærsak til Advokatnemnda dersom den reiserspørsmål som har betydning utenfor den fore-liggende sak, eller dersom andre særlige grunnertilsier at den bør behandles av Advokatnemnda.Se nærmere om dette i punkt 27.2.2.7.

25.2.3 Tilbakekall av advokatbevilling

I kapittel 12 har utvalget drøftet reglene om tilba-kekall, bortfall og suspensjon av advokatbevilling.Det er Advokatsamfunnet som registrerer bortfallav advokatbevilling, og som treffer vedtak om sus-

pensjon av advokatbevilling i første instans; utval-get foreslår at kompetansen til å kalle tilbakeadvokatbevillinger etter lovforslaget § 10 derimotlegges til Advokatnemnda. Bakgrunnen for dettefremkommer av utvalgets vurderinger underpunkt 24.3.1.

Utgangspunktet etter utvalgets forslag er atdet er Advokatsamfunnet som fremmer sak om til-bakekall, hvoretter Advokatnemnda treffer vedta-ket. Utvalget foreslår at det skal kunne treffes ved-tak om tilbakekall også i andre disiplinærsakerhvor Advokatnemnda finner at advokaten måanses uskikket til å være advokat, se punkt25.2.1.6.

For øvrig vises det til utvalgets vurderinger avvilkårene for tilbakekall av advokatbevilling ikapittel 12, og til kapittel 26 om saksbehandlings-reglene for Advokatsamfunnet og Advokatnemnda.

25.2.4 Klager over Advokatsamfunnets avgjørelser

Advokatsamfunnet treffer flere typer avgjørelserder det er naturlig å fastsette en klageadgang. Atenkeltvedtak skal kunne påklages, er et alminne-lig forvaltningsrettslig prinsipp og ivaretar grunn-leggende rettssikkerhetsmessige hensyn. Utval-get peker dessuten på at mens Advokatsamfunnetbåde er tilsynsorgan og fatter enkeltvedtak ogandre typer avgjørelser, vil Advokatnemnda hastørre avstand til sakene. Nemnda er også uav-hengig av Advokatsamfunnet og vil med den for-utsatte sammensetningen være godt kvalifisert tilå vurdere Advokatsamfunnets vedtak på en objek-tiv og uavhengig måte. Etter utvalgets syn leggerordningen også til rette for at publikum kan ha til-lit til nemndas uavhengighet og kompetanse.

Utvalget mener at utgangspunktet bør være atAdvokatsamfunnets enkeltvedtak, som må antas åha en viss betydning for advokaten, kan påklagestil Advokatnemnda. Andre avgjørelser enn enkelt-vedtak bør det ikke gjelde klagerett for. Etterutvalgets syn bør loven uttrykkelig angi hvilkeenkeltvedtak som kan klages inn for Advokat-nemnda.

Advokatsamfunnet utsteder advokatbevilling,gir tillatelse til utenlandske advokater som søkerom å drive advokatvirksomhet i Norge på perma-nent basis, og registrerer advokatfullmektiger iadvokatfullmektigregisteret. Helt eller delvisavslag på slike søknader er vedtak av såpass inn-gripende karakter at det bør være klageadgang.Også vedtak om suspensjon av advokatbevillingeller om ikke å gi tillatelse for utenlandske advo-kater til å drive advokatvirksomhet i Norge, samt


sletting fra advokatfullmektigregisteret, er enkelt-vedtak der det bør være klageadgang. Det burdeogså være adgang til å påklage Advokatsamfun-nets pålegg om å rette ulovlige forhold samt avgjø-relser om å sette en advokat under forvaltning.

Advokatsamfunnet avgjør også begjæringerom innsyn i Advokatsamfunnets arkiv. Utvalgetmener at det bør være klageadgang i saker ominnsyn i medhold av offentleglova. Utvalget pekersærlig på behovet for at offentligheten har tillit tilat avgjørelsene ivaretar hensynene bak offentleg-lova. Etter utvalgets syn gir Advokatnemndassammensetning grunnlag for at publikum kan hatillit til at nemnda vil gi innsynsspørsmålet en uav-hengig og upartisk vurdering. Utvalget menerimidlertid at offentleglova § 32, som regulerer kla-ger over vedtak etter offentleglova, ikke passer forklager over Advokatsamfunnets avgjørelser, og atsaksbehandlingen i stedet bør skje etter alminne-lige forvaltningsrettslige prinsipper og saksbe-handlingsreglene i lovforslaget kapittel 9. Utvalgetmener at Advokatnemnda bør ha full over-prøvingskompetanse, også når det gjelder Advo-katsamfunnets skjønnsutøvelse.

Utvalget foreslår at det gis hjemmel for å inn-føre gebyr for klage til Advokatnemnda. Klagerover Advokatsamfunnets avgjørelser vil i de fleste

sakstyper normalt komme fra advokater. Utvalgetmener at ettersom Advokatsamfunnet og Advokat-nemndas virksomhet finansieres ved bidrag fraadvokatene, vil det ikke være urimelig å påleggedem som krever å få en sak behandlet i to instan-ser, et gebyr for dette. Gebyret bør imidlertid ikkesettes for høyt, og det bør i hvert fall ikke over-stige kostnader ved ordinær klagebehandling avden aktuelle vedtakstypen. Utvalget foreslår atadgangen til å innføre gebyr legges til Advokatsty-ret, men at nærmere regler om gebyr gis ved for-skrift. Det bør for eksempel kunne fastsettes atinnbetalt gebyr refunderes dersom klageren fårmedhold. Det må også være anledning til å ha for-skjellige gebyrer for forskjellige typer klager. Foreksempel antar utvalget at det er mindre naturligå fastsette gebyr for klager for manglende innsyn iAdvokatsamfunnets arkiv. Adgangen til å innførebehandlingsgebyret foreslås regulert i sammebestemmelse som adgangen til å innføre behand-lingsgebyr i disiplinærsaker, i lovforslagets § 74.

For øvrig mener utvalget at Advokatnemndabør kunne overprøve Advokatsamfunnets vedtakfullt ut, herunder skjønnsutøvelsen. Klagebehand-lingen bør bygge på alminnelige forvaltningsretts-lige prinsipper og saksbehandlingsreglene i lov-forslaget kapittel 9.


Kapittel 26

Saksbehandlingsregler

26.1 Innledning

Flere bestemmelser som gjelder Advokatsamfun-nets og Advokatnemndas saksbehandling er drøfteti kapitlene 24 og 25. Etter utvalgets forslag vilAdvokatsamfunnet og Advokatnemnda tilleggesen rekke oppgaver der det er behov for mer gene-relle bestemmelser om saksbehandlingen.

Utgangspunktet etter forvaltningsloven § 1 erat private rettssubjekter regnes som forvaltnings-organer i saker der de treffer enkeltvedtak ellerutferdiger forskrift, og de er dermed underlagtforvaltningsloven. Utvalget mener imidlertid deter hensiktsmessig å fastsette egne saksbehand-lingsregler for Advokatsamfunnet og Advokat-nemnda. Riktignok er det i mange spørsmålgrunn til å bygge regelverket på alminnelig for-valtningsrett og prinsippene i forvaltningsloven,men på noen punkter bør det fastsettes egneregler. Dessuten er det behov for saksbehand-lingsregler som gjelder generelt, og ikke bare nårorganene treffer enkeltvedtak eller utferdiger for-skrift, jf. forvaltningsloven § 1. For eksempel børAdvokatsamfunnet generelt være underlagt taus-hetsplikt og habilitetsregler når Advokatsamfun-net driver veiledning og tilsyn, også i de tilfellerveiledningen for eksempel ikke munner ut i noeenkeltvedtak.

I den grad utvalget ikke foreslår regler, vil lov-forslaget måtte utfylles av alminnelig forvaltnings-rett for den delen av Advokatsamfunnets og Advo-katnemndas virksomhet som innebærer forvalt-ning.

Utvalget har sett særlig på hvilke saksbehand-lingskrav som følger av Grunnloven og EMK forde vedtak Advokatsamfunnet og Advokatnemndatreffer. Det blir redegjort for det menneskeretts-lige rammeverket nedenfor. Utvalget drøfter der-etter utformingen av saksbehandlingsreglene.

Utvalget har også vurdert hvilke krav som børfastsettes med hensyn til innsyn og offentlighet ogføring av Advokatsamfunnets og Advokatnemndasarkiv.

Hvilke saksbehandlingsregler som skal gjeldefor Advokatsamfunnets meklingsordning for for-brukere, drøfter utvalget i punkt 27.2.2.5.

26.2 Saksbehandlingskrav etter Grunnloven og EMK

26.2.1 Innledning

Kravet om rettferdig rettergang fremgår avGrunnloven § 95 første ledd andre punktum, sombygger på EMK artikkel 6. EMK gjelder dessutensom norsk lov i medhold av menneskerettsloven§ 2 nr. 1. Konvensjonens artikkel 6 fastsetter pro-sessuelle krav av betydning for utformingen av entilsyns- og disiplinærordning for advokater.

Forutsetningen for at et organs virksomhetkan bli omfattet av kravene i EMK artikkel 6, er atdet avgjør sivile rettigheter og plikter eller enstraffesiktelse i bestemmelsens forstand. I beggetyper saker kommer rettighetene i artikkel 6 nr. 1til anvendelse. Dersom saken omfattes av detstrafferettslige alternativet, gjelder også rettighe-tene i nr. 2 og 3. For prosesser som kan lede fremtil straff, og for reaksjoner som anses som straff ikonvensjonens forstand, gjelder blant annet ogsåforbudet mot dobbeltstraff og dobbeltforfølgning iEMKs sjuende tilleggsprotokoll artikkel 4 (P7–4).Forholdet til EMK blir drøftet nærmere i punk-tene 26.2.2 til 26.2.4.

Det kan også reises spørsmål om Grunnloven§ 96 første ledd, som fastsetter forbud mot åilegge straff uten dom, stiller krav til saksbehand-lingen ved Advokatnemndas ileggelse av overtre-delsesgebyr etter lovforslaget § 69 tredje leddandre punktum. Etter utvalgets vurdering gårimidlertid det foreslåtte overtredelsesgebyret klarav forbudet. Selv ved ileggelse av større overtre-delsesgebyrer legger utvalget til grunn at ordnin-gen er forenlig med Grunnloven fordi ordningenunder enhver omstendighet er saklig begrunnetog bygges opp med gode rettssikkerhetsgaran-tier, herunder adgang til domstolsprøving, se nær-mere i punkt 26.4.5. Utvalget viser til sanksjonsut-


valgets drøftelse av forholdet mellom sivile sank-sjoner og Grunnloven § 96 i NOU 2003: 15 Fra bottil bedring s. 57–58.1 Utvalget går ikke nærmereinn på dette spørsmålet.

26.2.2 Hvorvidt disiplinær- og tilsynsavgjørelser mot advokater er å anse som avgjørelse av sivile rettigheter eller plikter

I henhold til EMDs praksis gjelder artikkel 6 derdet blir tatt stilling til en reell tvist mellom to par-ter, og utfallet av saken er direkte avgjørende foren rettighet eller plikt. Videre må tvisten gjelde enrettighet som saksøkeren med rimelighet kananføre at vedkommende har etter nasjonal rett.Rettigheten må også kunne karakteriseres som ensivil rettighet eller plikt.2

Disiplinær kritikk, som Advokatnemnda kanidømme etter § 69 tredje ledd første punktum, erutvilsomt en følbar sanksjon for den enkelte advo-kat. Slike avgjørelser kan også få betydning forspørsmålet om tilbakekall av advokatbevilling der-som det senere reises ny sak om dette. Den euro-peiske menneskerettskommisjonen (som i 1998ble innlemmet i den europeiske menneskeretts-domstolen) har imidlertid slått fast at en disipli-nærkomité som gir en lege offisiell kritikk, ikkeavgjør noens sivile rettigheter eller plikter.3 IEMDs praksis og juridisk teori er det antatt atdette må gjelde som et generelt utgangspunkt fordisiplinærsaker mot profesjonsutøvere.4 Disipli-nærsanksjonen «disiplinær kritikk» virker ikkedirekte bestemmende for advokatens rettsstilling,og utgangspunktet må derfor være at slike beslut-ninger ikke faller inn under EMK artikkel 6 nr. 1.

Dette stiller seg annerledes når Advokat-nemnda ilegger overtredelsesgebyr sammen meddisiplinær kritikk, jf. lovforslaget § 69 tredje leddandre punktum. Utvalget antar at et overtredelses-gebyr kan bli å anse som en sivil plikt etter EMKartikkel 6 fordi det oppstår en plikt til å betale pen-ger.5 Hvorvidt ileggelse av overtredelsesgebyrogså er å anse som straff, vurderer utvalget ipunkt 26.2.3.

Tilbakekall og suspensjon av advokatbevillingetter lovforslaget §§ 10 og 11 er alvorlige inngrepoverfor dem det gjelder. Behandlingen av slikesaker er bestemmende for vedkommendes rett tilå virke som advokat. Det følger av EMDs praksisat retten til å praktisere som advokat er en sivilrettighet etter artikkel 6, og at en beslutning ommidlertidig eller varig tilbakekall av advokatbevil-ling gir krav på vern etter artikkel 6 nr. 1.6

En beslutning om nektelse av utstedelse avadvokatbevilling eller registrering som advokat-fullmektig er på samme måte som ved tilbakekallav bevilling, bestemmende for vedkommendesrett til å drive yrkesaktivitet. EMD har i flere tilfel-ler kommet til at avslag på søknader om rett til åutføre en bestemt virksomhet, i utgangspunktet erå anse som bestemmende for vedkommendessivile rettigheter og plikter. Eksempler på slikeavgjørelser er EMDs dom 28. juni 1994 i sak nr.16997/90, De Moor mot Belgia, som gjaldt autori-sasjon som advokatfullmektig, og dom 13. februar2003 i sak nr. 49636/99, Chevrol mot Frankrike,som gjaldt autorisasjon som lege. En avgjørelsesom avslår søknad om tillatelse til å utøve en virk-somhet, der avslaget utelukkende bygger på envurdering av søkerens ferdigheter og erfaring, erimidlertid ikke å anse som en «tvist» i konvensjo-nens forstand, og utløser dermed ikke vern etterartikkel 6.7 Utvalget antar at dette vil kunne stilleseg annerledes dersom avslaget for eksempelbygger på at søkeren anses som uskikket til åvære advokat, jf. henvisningen til lovforslaget § 10første ledd i § 5 første ledd bokstav e.

På denne bakgrunn legger utvalget til grunnat disiplinæravgjørelser mot advokater bare vilvære omfattet av EMK artikkel 6s sivile del vedileggelse av overtredelsesgebyr, mens tilbakekallog suspensjon av bevilling og tilsvarende avgjørel-ser som har betydning for en advokats rettsposi-sjon, alltid vil være omfattet. Hvorvidt en avgjø-relse som avslår en søknad om advokatbevilling eromfattet av EMKs sivile del, beror på grunnlagetfor avslaget. Tilsvarende gjelder for vedtak vedrø-rende advokatfullmektiger og utenlandske advo-kater som har betydning for deres rettsposisjon.

1 Se også Ot.prp. nr. 6 (2003–2004) s. 117.2 Erik Møse, Menneskerettigheter, Oslo 2002 s. 303–304.3 X mot Storbritannia (1978), sak nr. 10331/83 (upublisert),

se også omtale av saken i Pieter van Dijk mfl., Theory andPractice of the European Convention on Human Rights,3. utg., Haag 1998 s. 401–402 og Lovavdelingens uttalelse isak 2004/3672 av 13. juni 2005.

4 Foglia mot Sveits (2007), sak nr. 35865/04 avsnitt 62 og JonFridrik Kjølbro, Den Europæiske Menneskerettighedskonven-tion – for praktikere, 3. utg., København 2010 s. 357.

5 Spørsmålet er imidlertid ikke helt åpenbart. Se Brown motStorbritannia (1998) sak nr. 38644/97 og W. R mot Østerrike(1999) sak nr. 26602/95, Peer Lorenzen mfl., Den Euro-pæiske Menneskerettighedskonvention – med kommentarer(art 1–9), 1. bind, 3. utg., København 2011 s. 537 og JonFridrik Kjølbro, Den Europæiske Menneskerettighedskonven-tion – for praktikere, 3. utg., København 2010 s. 347 flg.

6 H. mot Belgia (1987), sak nr. 8950/80 avsnitt 48 og Fogliamot Sveits (2007), sak nr. 35865/04 avsnitt 62

7 San Juan mot Frankrike (2002), sak nr. 43956/98.


26.2.3 Hvorvidt disiplinær- og tilsynsavgjørelser mot advokater er å anse som avgjørelse av straffesiktelse

De straffeprosessuelle rettighetene i EMK artik-kel 6 kommer til anvendelse der den aktuellesaken gjelder avgjørelsen av en straffesiktelse. Atbeslutningen må avgjøre en straffesiktelse, inne-bærer at vedtak som ikke tar stilling til en straffe-siktelse, men for eksempel utelukkende gjelderprosessuelle spørsmål, ikke er omfattet.8 Begre-pet «straffesiktelse» må tolkes i samsvar med kon-vensjonspraksis. Dette innebærer at spørsmåletom det foreligger en straffesiktelse, må vurderesetter de tre såkalte Engel-kriteriene9, det vil si ensamlet vurdering av klassifiseringen av overtre-delsen i internretten, om regelen som er overtrådthar en strafferettslig karakter, og karakteren ogalvoret av sanksjonen. Engel-kriteriene er nær-mere omtalt i punkt 12.1.7.

Det synes umiddelbart lite nærliggende å ansedisiplinærvedtak der det ilegges «disiplinær kri-tikk», som avgjørelser av straffesiktelser. Verkenklassifiseringen av overtredelsen i norsk rett ellerkarakteren og alvoret av sanksjonen, det første ogdet tredje Engel-kriteriet, tilsier at slike disiplinær-sanksjoner er å anse som straff. I de fleste tilfellervil regelen advokaten har overtrådt, være en regelom profesjonsutøvelse som ikke er av strafferetts-lig karakter, slik at heller ikke det andre Engel-kri-teriet, overtredelsens karakter, vil være oppfylt.EMDs praksis tilsier da også at rene disiplinærsa-ker rettet mot yrkesutøvere, i utgangspunktetikke er å anse som straffesaker.10 Utvalget oppfat-ter EMDs praksis slik at det først og fremst vilvære i tilfeller der vedtaket er formulert slik at detkan oppfattes å ta stilling til om advokaten er skyl-dig i et straffbart forhold, at de straffeprosessuellerettighetene etter artikkel 6 vil kunne bli utløst.

Heller ikke disiplinærsaker som ender medileggelse av overtredelsesgebyr, anses i utgangs-punktet som straffesaker etter EMDs praksis.Kjølbro påpeker at det ikke er uvanlig at blantannet advokatorganisasjoner kan idømme betyde-lige økonomiske sanksjoner overfor sine medlem-mer, og at slike sanksjoner ofte kan være betyde-lig mer inngripende enn en straff i form av enbot.11 I Brown mot Storbritannia kom EMD til at

det ikke var tale om en straffesak i et tilfelle der etadvokatsamfunn i mars 1996 hadde ilagt en samletbot på 10 000 britiske pund (tilsvarte ca. 98 000norske kroner i mars 1996) på grunn av et forholdknyttet til overdragelsen av Browns advokatprak-sis.12 Sanksjonsutvalget pekte på at «ilagte økono-miske sanksjoner av diverse slag, herunder geby-rer for trafikkovertredelser og tilleggsskatt», harblitt ansett for å innebære avgjørelse av en straffe-siktelse.13 Sanksjonsutvalgets påpekning rettetseg imidlertid ikke mot saker der grunnlaget forden økonomiske sanksjonen er en yrkesorganisa-sjons disiplinærmyndighet overfor egen yrkes-gruppe. Utvalget legger på bakgrunn av EMDspraksis til grunn at overtredelsesgebyret utvalgetforeslår, i utgangspunktet ikke vil være å ansesom straff etter EMK artikkel 6. Dersom overtre-delsesgebyr i konkrete tilfeller skulle bli vurderttil å være straff, mener utvalget at ordningen lov-forslaget legger opp til, uansett møter kravenesom følger av EMK. Utvalget anbefaler likevel atAdvokatnemnda er oppmerksom på problemstil-lingen ved behandlingen av den enkelte sak, og atnemnda generelt følger med på praksis fra EMDettersom domstolen har en dynamisk fortolkningav konvensjonen.

Tilbakekall og suspensjon av advokatbevillinganses, som nevnt i punkt 26.2.2 ovenfor, somavgjørelse av sivile plikter og rettigheter etterEMK artikkel 6. Utvalget har i punkt 12.1.7 i kapit-telet om tilbakekall vurdert forholdet mellom til-bakekall og forbudet mot gjentatt straffeforfølg-ning i EMKs sjuende tilleggsprotokoll artikkel 4(P7–4), og legger i punkt 12.2.3.2 i tilbakekalls-kapittelet til grunn at tilbakekall etter lovforslagetikke er å anse som straff etter EMK. Straffesiktel-sesbegrepet etter artikkel 6 skal tolkes på sammemåte.

Vedtak som nekter utstedelse av advokatbevil-ling, som bygger på vilkåret om at den som søkeradvokatbevilling, ikke skal være uskikket, jf. lov-forslaget § 5 første ledd bokstav e, jf. § 10 førsteledd, mener utvalget må vurderes på samme måtesom vedtak om tilbakekall og anses dermed hellerikke som straff i EMKs forstand. Hvis det er andrebegrunnelser for å nekte advokatbevilling, foreksempel at søkeren ikke har tilstrekkelig utdan-ning eller praksis, jf. § 5 første ledd bokstav a til c,vil nektelsen åpenbart ikke kunne anses somstraff i EMKs forstand.

8 Erik Møse, Menneskerettigheter, Oslo 2002 s. 3129 Kriteriene utledes av Engel mfl. mot Nederland (1976), sak

nr. 5100/71; 5101/71; 5102/71; 5354/72; 5370/72.10 Se f.eks. Le Compte, Van Leuven & De Meyer mot Belgia

(1981), sak nr. 7299/75; 7496/16 avsnitt 39.

11 Jon Fridrik Kjølbro, Den Europæiske Menneskerettigheds-konvention – for praktikere, 3. utg., København 2010 s. 364.

12 Brown mot Storbritannia (1998), sak nr. 38644/97.13 NOU 2003:15 Fra bot til bedring s. 98.


På samme måte som for disiplinærvedtak kandet tenkes at vedtak vedrørende utstedelse og til-bakekall av tillatelser etter lovforslaget, vil kunneinneholde uttalelser som berører spørsmål omstraffskyld. Det følger av EMDs praksis at offent-lige myndigheter må avholde seg fra å konstaterestraffskyld hvis det ikke foreligger en rettskraftigstraffedom.14 Også Advokatsamfunnet og Advo-katnemnda må overholde uskyldspresumsjonen.

Dersom det ikke er gjennomført strafforføl-gelse, eller slik forfølgelse ikke er avsluttet førvedtaket treffes, følger det av EMK artikkel 6 atvedtaket må utformes slik at det ikke kan oppfat-tes å ta stilling til spørsmålet om straffskyld. Påbakgrunn av de forskjellige beviskravene i sivilesaker og straffesaker kan det også tenkes at et dis-iplinær- eller tilsynsorgan i sitt vedtak legger tilgrunn at vedkommende har begått en handlingvedkommende tidligere er frifunnet for. En advo-kat kan for eksempel frifinnes for underslag, menAdvokatnemnda legger likevel til grunn at det ersannsynlig at advokaten urettmessig har dispo-nert klientens midler. Også i disse tilfellene er detavgjørende hvorvidt vedtaket utformes slik at detkan oppfattes som en stillingtaken til spørsmåletom straffskyld.15 Dessuten følger det av EMDspraksis at vedtaket ikke må inneholde uttalelsersom er egnet til å indikere straffskyld, eller somtyder på at man har anvendt et strafferettsligbeviskrav. Det finnes utførlig rettspraksis fraEMD og Høyesterett som belyser hva som ligger idette, blant annet Y mot Norge (2003), sak nr.56568/00, samt Rt. 2003 s. 1671 og Rt. 2004 s. 321.

26.2.4 Prosessuelle rettigheter ved avgjørelse av sivile plikter og rettigheter etter EMK artikkel 6

26.2.4.1 Innledning

EMK artikkel 6 omhandler retten til rettferdig ret-tergang. I saker omfattet av bestemmelsens siviledel, er det bare nr. 1 som kommer direkte tilanvendelse. Dette innebærer at enhver kan kreve«en rettferdig og offentlig rettergang innen rime-lig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opp-rettet ved lov». Avgjørelsen skal dessuten somhovedregel avsies offentlig. EMD har i sin praksistatt utgangspunkt i et generelt krav om rettferdig

rettergang og herfra utledet en rekke ulike pro-sessuelle rettigheter.

26.2.4.2 Rett til domstolsbehandling

I saken Golder mot Storbritannia fra 1975 utledetEMD en rett til domstolsprøving («access tocourts»).16 Ifølge Møse kan gjeldende rett opp-summeres slik at retten til å anlegge en sivil sak,innebærer et krav om adgang til en rettsinstanssom er opprettet ved lov, som oppfyller kravene tiluavhengighet og upartiskhet, og som har fullkompetanse til å avgjøre alle sider ved tvisteromfattet av bestemmelsen.17

Retten til adgang til domstolene står ikke iveien for at saken først behandles av en instanssom ikke oppfyller kravene til domstoler i artikkel6. Da skal imidlertid saken kunne kreves innbraktfor en domstol som må ha fullstendig kompetanse(«full jurisdiction») og oppfylle kravene i artikkel6.18

Uttrykket «independent and impartial tribu-nal established by law» innebærer ikke at denoverprøvende instansen må være en domstol slikdenne betegnelsen benyttes i dagligtalen. Derhvor det er grunn til å legge kompetansen til sær-lige organer, for eksempel en nemnd, kan organetanses som et «tribunal» i artikkel 6s forstand. Forat overprøvingen ved en slik nemnd skal oppfylleEMKs krav, må nemnden være uavhengig, upar-tisk og etablert ved lov. Utvalget antar at Advokat-nemnda vil oppfylle disse kravene. Utvalget vilimidlertid ikke foreslå å begrense partenes rett tilå bringe Advokatnemndas avgjørelser inn for deordinære domstolene. Utvalget har derfor ikke iførste rekke utformet bestemmelsene for Advo-katnemnda med tanke på å oppfylle EMK artik-kel 6 nr. 1.

26.2.4.3 Krav til overprøvingsdomstolens kompetanse

Kravet om fullstendig kompetanse innebærer atretten må ha kompetanse til å overprøve både fak-tum og anvendelsen av rettsregler.19 Dette inne-bærer blant annet at domstolen må ha full tilgangtil relevant dokumentasjon i saken, selv om disse

14 Allenet de Ribemont mot Frankrike (1995), sak nr. 15175/89avsnitt 36 og 41.

15 Y mot Norge (2003), sak nr. 56568/00 avsnitt 42–47 og Rt.2004 s. 970.

16 Golder mot Storbritannia (1975), sak nr. 4451/70. 17 Erik Møse, Menneskerettigheter, Oslo 2002 s. 313. 18 Gautrin mfl. mot Frankrike (1998), sak nr. 21257–21260/93

avsnitt 57.19 Terra Woningen B.V. mot Nederland (1996), sak nr. 20641/

92 avsnitt 52.


for eksempel er underlagt taushets- eller fortrolig-hetsplikt.

«Full jurisdiction» innebærer likevel ikke atdomstolen skal ha full adgang til å overprøve for-valtningens skjønnsutøvelse. Menneskerettskom-misjonen formulerte dette slik i saken ISKCONmfl. mot Storbritannia fra 1994:

«It is not the role of Article 6 (Art. 6) of the Con-vention to give access to a level of jurisdictionwhich can substitute its opinion for that of theadministrative authorities on questions of expe-diency and where the courts do not refuse toexamine any of the points raised.» 20

Uttalelsen tyder på at rent skjønnsmessige vurde-ringer («questions of expediency») etter omsten-dighetene må kunne tilligge forvaltningen, ogikke domstolene.

I saken Bryan mot Storbritannia fra 1994uttalte EMD at de nærmere grensene for kravenetil domstolens overprøvingsrett må avgjøres etteren konkret vurdering der det legges vekt på blantannet:

«the subject-matter of the decision appealedagainst, the manner in which that decision wasarrived at, and the content of the dispute, inclu-ding the desired and actual grounds ofappeal».21

I den utstrekning EMD anser skjønnsutøvelsenved forvaltningsvedtak for å være basert på fag-lige vurderinger, er prøvingsretten etter EMKartikkel 6 mer begrenset. Også her er sakenBryan mot Storbritannia et eksempel.22 EMDkom til at de lokale plan- og bygningsmyndighe-tene måtte ha et vidt skjønn som artikkel 6 ikke gadomstolene rett til å overprøve.

Også ved domstolenes behandling av sakersom omhandler profesjonsetiske regler, går EMDlangt i å tillate begrenset overprøvingsrett:

«It is, indeed, of the nature of a self-regulatingprofession that questions concerning the inter-nal discipline of the profession should be deter-mined, in the first instance, by the professionitself, even where the Convention requires sub-

sequent judicial control because the discipli-nary proceedings also determine civilrights.»23

Også Høyesterett slo i Rt. 2000 s. 1948 på s. 1952fast at EMK artikkel 6 ikke gir krav på å få prøvdyrkesetiske regler for domstolene.

Vurderinger av om en advokat har overtrådtreglene for god advokatskikk, står det dermedkonvensjonsstatene i utgangspunktet fritt til åoverlate til tilsyns- og disiplinærorganene, også isaker om tilbakekall av advokatbevilling. Utvalgetlegger derfor til grunn at EMK artikkel 6 ikke hin-drer at det legges visse begrensinger på domstole-nes overprøving av Advokatnemndas og Advokat-samfunnets avgjørelser.

26.2.4.4 Offentlig prosess og offentlig avgjørelse

Utgangspunktet i EMK artikkel 6 nr. 1 er at båderettergangen og avgjørelsen skal være offentlig.Av dette utledes det blant annet en rett til munt-lige forhandlinger. Unntak fra offentlighet kan gjø-res blant annet for å beskytte partenes privatliv.Unntaket henger nært sammen med EMK artik-kel 8.24 Lukkede dører må kunne besluttes nårdet foreligger særlige omstendigheter, for eksem-pel forklaring om forhold omfattet av advokaterstaushetsplikt (som er vernet av artikkel 8). Det erantatt at de nasjonale domstolene har en vidskjønnsmargin i denne vurderingen.25 I den graden sak angår forhold som er omfattet av advoka-ters taushetsplikt, bør adgangen til å stengeoffentligheten ute benyttes.

Utvalgets forslag legger i begrenset grad opptil muntlige forhandlinger for Advokatnemnda.Det vises til punkt 25.1.1.3. Hvis lovgiverne skulleønske at behandlingen i Advokatnemnda aleneskal oppfylle de krav som kan utledes av EMKartikkel 6 nr. 1, må blant annet den foreslåtte saks-behandlingen for nemnda endres. Utvalget presi-serer imidlertid at den foreslåtte løsningen ikkeinnebærer krenkelse av EMK ettersom Advokat-nemndas avgjørelser kan bringes inn for domstol-sprøving, forutsatt at de alminnelige prosessforut-setningene er oppfylt.

20 ISKCON mfl. mot Storbritannia (1994), sak nr. 20490/92.21 Bryan mot Storbritannia (1995), sak nr. 19178/91 avsnitt

45.22 Bryan mot Storbritannia (1995), sak nr. 19178/91 avsnitt

47.

23 Wickramsinghe mot Storbritannia (1997), sak nr. 31503/96. 24 Peer Lorenzen mfl., Den Europæiske Menneskerettigheds-

konvention – med kommentarer (art 1–9), 1. bind, 3. utg.,København 2011 s. 563.

25 Peer Lorenzen mfl., Den Europæiske Menneskerettigheds-konvention – med kommentarer (art 1–9), 1. bind, 3. utg.,København 2011 s. 563.


26.3 Saksbehandlingsregler ved utferdigelse av forskrift

Utvalget foreslår en særlig prosedyre for utferdi-gelse av forskrift etter advokatloven. Advokatsty-ret fremmer først forslag til forskrift. Blir forslagettil forskrift vedtatt av Advokatavstemningen, frem-mes forslaget for departementet, som enten kangodta eller forkaste det, men ikke foretaendringer. Bakgrunnen for at utvalget foreslårdenne fremgangsmåten, er det redegjort for ipunkt 24.3.3. Det vises til fremstillingen der. Hernøyer utvalget seg med enkelte presiseringer.

Når Advokatstyret utarbeider et forslag til for-skrift, er det viktig at spørsmålene som skal for-skriftsreguleres, er godt opplyst. På samme måtesom når det utarbeides forskrift etter bestemmel-sene i forvaltningsloven §§ 37 flg., bør aktuelleinteressegrupper gis anledning til å uttale seg førforslaget til forskrift blir utferdiget. Utvalgetmener det bør fremgå uttrykkelig av loven atutkast til forskrifter og endringer av forskrifterskal sendes på høring før forslagene fremmes forAdvokatavstemningen. Dette innebærer at for-slag bør sendes på høring til alle grupper «hvisinteresser særlig berøres», og til andre dersomdette trengs for å få saken allsidig opplyst, jf. ord-lyden i forvaltningsloven § 37 andre ledd. Somledd i å sørge for å få synspunkter fra hele advo-katstanden, foreslår utvalget å presisere at deregionale lagene alltid skal være høringsinstans.Tilsvarende bør det sørges for at de forskjelligegruppene av advokater blir hørt.

Ved utformingen av forskrifter vil Advokatsty-ret, Advokatavstemningen og departementet værebundet av rammene gitt i de ulike forskriftshjem-lene, og av trinnhøydeprinsippet. Det kan dermedfor eksempel ikke gis forskrift som strider motGrunnloven og EMK, og heller ikke bestemmel-ser i advokatloven eller andre lover, med mindreadvokatloven gir hjemmel til det. Utvalget menerat Advokatsamfunnets organer heller ikke børkunne stå fritt til å velge å unnlate å innføre nyeregler eller endringer dersom EMK, EØS-lovgiv-ningen eller andre internasjonale forpliktelsersom gjelder for Norge, tilsier at slike regler mågjennomføres ved ny forskriftsregulering ellerendring av en eksisterende forskrift. Ettersom sta-ten er bundet folkerettslig, oppstår ikke problem-stillingen når Kongen eller departementene girforskrift. Advokatsamfunnet er imidlertid en orga-nisasjon som ikke kan pålegges forpliktelser utenat det er hjemmel for det i lov. På denne bakgrunn

foreslår utvalget at loven uttrykkelig fastsetter atAdvokatstyret og Advokatsamfunnet er forpliktettil å oppfylle de krav som følger av Norges interna-sjonale forpliktelser, når disse faller innenforområdene for forskriftskompetansen.

Når departementet mottar et forskriftsforslagtil behandling, vil departementet i utgangspunktetvære underlagt forvaltningsloven. Bestemmel-sene i advokatloven blir lex specialis, slik atreglene i forvaltningsloven kapittel VII bare gjel-der i den grad spørsmål ikke reguleres i advokat-loven.

26.4 Generelle saksbehandlingsregler

26.4.1 Overordnede krav til saksbehand-lingen

Det bør gjelde visse overordnede krav til organe-nes myndighetsutøvelse. Organene må overholdeoverordnede krav etter alminnelig forvaltnings-rett, som prinsipper om forsvarlig saksbehand-ling, forsvarlig myndighetsutøvelse, likebehand-ling, saklighet, forholdsmessighet og kontradik-sjon, samt legalitetsprinsippet. Fordi dette uansettmå forutsettes å følge av bakgrunnsretten, serikke utvalget behov for å la slike generelle prinsip-per fremgå uttrykkelig av loven.

26.4.2 Habilitet

Det er behov for å regulere spørsmål om habilitet.Utvalget mener det er hensiktsmessig å byggebestemmelsen på domstolloven § 108 og forvalt-ningsloven § 6 andre ledd. Det vil også kunnevirke klargjørende å regulere en prosedyre forbehandling av habilitetsspørsmål i Advokatsam-funnet, herunder i Advokatstyret, og i Advokat-nemnda. Utvalget foreslår en ordning som er itråd med det som anses å være normal behand-ling i slike tilfeller.

Ved Advokatavstemningen er alle advokatenesom deltar, med på å treffe avgjørelser. Deltakerevil ofte kunne anses å ha en særinteresse i spørs-målene som behandles. Slike særinteresser børikke være til hinder for at advokater deltar, tvertimot er noe av hensikten med Advokatavstemnin-gen at advokatene skal kunne påvirke i saker somgjelder dem selv. På denne bakgrunn mener utval-get at habilitetsbestemmelsen ikke bør gjelde foradvokater som deltar i Advokatavstemningen.

For øvrig viser utvalget til merknadene til lov-forslagets habilitetsbestemmelse, § 76.


26.4.3 Taushetsplikt

Personer som utfører arbeid for Advokatsamfun-net og Advokatnemnda, vil kunne få tilgang tilbetydelige mengder sensitiv informasjon. Særliginformasjon innhentet fra advokater eller innkom-met fra klienter eller andre, som er underlagtadvokaters taushetsplikt, jf. lovforslaget § 27, erdet viktig at personer i Advokatsamfunnet ogAdvokatnemnda har taushetsplikt om. Men ogsåannen informasjon, for eksempel om advokaterspersonlige forhold eller forretningsforhold, børvære undergitt taushetsplikt.

Utvalgets forslag til regulering av taushetsplik-ten fastsetter blant annet at den som mottar infor-masjon undergitt advokaters taushetshetsplikt, ogsom stammer fra advokatvirksomhet i henhold tillovforslaget § 3 første ledd («egentlig advokatvirk-somhet») og som dermed er omfattet av bevisfor-budet etter straffeprosessloven § 119 og tvistelo-ven § 22-5, har samme taushetsplikt som advoka-ten. Ettersom personer som arbeider for Advokat-samfunnet og Advokatnemnda, i særlig stor gradvil kunne komme i befatning med informasjonundergitt advokaters taushetsplikt, foreslår utval-get å la loven angi uttrykkelig at det gjeldersamme taushetsplikt som for advokater – selv omdette allerede følger av lovforslaget § 28 tredjeledd.

For øvrig mener utvalget at bestemmelseneom taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 til 13 fbør gjelde tilsvarende. Herunder må spørsmåletom Advokatsamfunnet og Advokatnemnda hartaushetsplikt om informasjon omfattet av advoka-tens taushetsplikt, men som gjelder advokatvirk-somhet etter lovforslaget § 3 andre ledd, og der-med ikke er omfattet av bevisforbudet, vurderesetter disse bestemmelsene.

26.4.4 Tilgang til informasjon undergitt taushetsplikt

For å kunne utføre sine oppgaver på en tilfreds-stillende måte, har både Advokatsamfunnet ogAdvokatnemnda behov for å få tilgang til informa-sjon fra advokater som kan ha betydning for utfø-relsen av deres oppgaver, herunder informasjonsom ellers er undergitt taushetsplikt.

Det er etter utvalgets syn avgjørende for effek-tiv håndhevelse av regelverket for advokater atAdvokatsamfunnet og Advokatnemndas rett tilinnsyn går foran den enkelte advokats taushets-plikt etter lovforslaget § 27. Det bør være et vilkårat innhentingen av informasjon er nødvendig for åutføre organets oppgaver, men etter utvalgets syn

bør Advokatsamfunnet og Advokatnemnda ha etvidt skjønn ved vurderingen av om innhenting avinformasjon i det enkelte tilfelle er å anse somnødvendig.

Av hensyn til Advokatsamfunnets veilednings-og tilsynsvirksomhet, er det viktig for Advokat-samfunnet å kunne få tilgang til opplysninger fraandre organer som i utgangspunktet har taushets-plikt. For eksempel bør Advokatsamfunnet kunnemotta opplysninger fra politiet eller domstoleneom en advokats straffbare forhold, eller fraFinanstilsynet om overtredelser av eiendomsmeg-lingsloven. Her vil det kunne gjelde unntak fraavgiverorganets taushetsplikt overfor Advokat-samfunnet i medhold av forvaltningsloven § 13 b.Et forvaltningsorgan kan for eksempel gi opplys-ninger om lovbrudd til «vedkommende kontroll-myndighet, når det finnes ønskelig av allmenneomsyn eller forfølgning av lovbruddet har naturligsammenheng med avgiverorganets oppgaver», jf.forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6. Slikutvalget ser det, kan det imidlertid også i andre til-feller være behov for å innhente informasjonundergitt lovbestemt taushetsplikt. Advokater vilkunne ha taushetsplikt etter andre regler ennetter lovforslaget § 27, se punkt 15.6 der utvalgetgjennomgår aktuelle bestemmelser etter gjel-dende rett. Dessuten vil det kunne være behov forå innhente opplysninger om advokater fra ulikeoffentlige organer om forhold vedrørende advo-katen, uten at vilkårene for unntak fra vedkom-mende organs taushetsplikt er oppfylt.

Utvalget mener på denne bakgrunn at adgan-gen til å innhente informasjon undergitt lovbe-stemt taushetsplikt, ikke bare bør rette seg mottaushetsplikten etter lovforslaget § 27, men børvære generell.

26.4.5 Domstolsprøving

Utvalget mener at den som har søksmålsin-teresse, må kunne bringe Advokatsamfunnet ogAdvokatnemndas avgjørelser inn for domstols-prøving i tingretten. Dette vil i mange sakstyperuansett følge av kravet til rettferdig rettergangetter Grunnloven § 95 første ledd andre punktumog EMK artikkel 6, se punkt 26.2.4.2 og 26.2.4.3ovenfor. Klageadgangen bør imidlertid først væreuttømt, slik at Advokatsamfunnets avgjørelserbare kan bringes inn for domstolene dersom detikke er klageadgang.

Utvalget antar at domstolsprøving av midlerti-dige avgjørelser, som suspensjon av advokatbevil-ling, vil måtte skje ved begjæring om midlertidigforføyning.


Retten bør i utgangspunktet ha adgang til åoverprøve avgjørelsene fullt ut. Domstolene børlikevel være tilbakeholdne med å overprøve spørs-mål som beror på Advokatnemnda eller Advokat-samfunnets særlige kompetanse. Dette leggerutvalget til grunn at ikke strider mot EMK, sepunkt 26.2.4.3. Et eksempel på spørsmål somberor på Advokatnemndas og Advokatnemndassærlige kompetanse, er rent yrkesetiske vurderin-ger under reglene om god advokatskikk, foreksempel spørsmål om de nærmere vilkårene fornår det foreligger interessekonflikt.

Utvalget mener at det bør fastsettes en søks-målsfrist, og at det er passende å sette denne tilseks måneder fra avgjørelsen er truffet.

26.4.6 Offentlighet

I hvilken grad Advokatsamfunnet og Advokat-nemnda bør pålegges regler om innsyn og offent-lighet, bør, slik utvalget ser det, vurderes noe uliktavhengig av hvilke typer oppgaver det er tale om.Når organene driver myndighetsutøvelse, gjørandre hensyn seg gjeldende enn når organeneopptrår som forening og for eksempel arbeidermed å ivareta medlemmenes interesser.

Når Advokatsamfunnet og Advokatnemndadriver myndighetsutøvelse, gjør de generelle hen-synene som ligger bak offentlighetsprinsippet ogreglene i offentleglova, seg gjeldende. De mestsentrale hensynene benevnes gjerne som demo-kratihensynet, kontrollhensynet og rettssikker-hetshensynet.26 I begrepet demokratihensynet lig-ger det at informasjon om samfunnsspørsmålgenerelt og forvaltningens virksomhet spesielt eren forutsetning for en informert samfunnsdebatt.Offentliggjøring av Advokatsamfunnet og Advo-katnemndas avgjørelser øker allmennhetens inn-sikt i spørsmålene organene behandler, og detteer viktig for at allmennheten skal ha en reellmulighet til å påvirke deres praksis. I kontrollhen-synet ligger det at publikum gis mulighet fordirekte kontroll med myndighetsutøvelsen. Utenoffentlighet vil det være vanskelig for medier ogandre å påpeke kritikkverdige forhold, både gene-relt og i den enkelte sak. I rettssikkerhetshensynetligger det at åpenhet og innsyn også vil kunne habetydning for rettssikkerheten. Saksbehandlin-gen skal følge loven materielt og prosessuelt, oginnsyn kan for eksempel gi en part rett til å gjøreseg kjent med praksis i andre saker og vurdereom det foreligger usaklig forskjellsbehandling.

Utvalget mener det bør legges betydelig vektpå hensynet til at allmennheten har tillit til at orga-nene følger regelverket. For å oppnå slik tillit, kandet ha stor betydning at medier og andre interes-serte gis tilgang til Advokatsamfunnet og Advo-katnemndas saksdokumenter. Dette hensynetgjør seg også gjeldende for andre organer somutøver forvaltningsmyndighet. Etter utvalgets syner det grunn til å legge særlig stor vekt på det nåren medlemsorganisasjon gis kompetanse til åutøve myndighet overfor advokater. Manglendeåpenhet kunne fort føre til anklager om at «buk-ken passer havresekken». Retten til innsyn er etav de grep utvalget foreslår for å imøtegå dennetypen kritikk, jf. utvalgets vurderinger i kapittel23.3.4.

På denne bakgrunn foreslår utvalget at offent-leglova skal gjelde i alle spørsmål der Advokat-samfunnet og Advokatnemnda treffer enkeltved-tak eller utferdiger forskrift. Dette er i overens-stemmelse med det som ellers følger av bestem-melsen om offentleglovas virkeområde, jf. § 2 før-ste ledd første punktum bokstav b. Utvalget harvurdert om offentleglova også bør gis anvendelsei visse tilfeller der organene ikke treffer enkelt-vedtak eller utferdiger forskrift, men har kommettil at det regelteknisk er klart enklest å bygge påen regulering som allerede finnes. For Advokat-nemndas del innebærer bestemmelsen at offent-leglova vil gjelde i langt de fleste av sakene nemndabehandler. Når det gjelder Advokatsamfunnetsvedtak i saker om innsyn etter offentleglova,mener utvalget at det bør være klageadgang tilAdvokatnemnda, se nærmere i punkt 25.2.4.

Ved spørsmål om innsyn i informasjon somikke er omfattet av offentleglova, mener utvalgetat det ikke er behov for en særlig lovregulering.Advokatsamfunnet må etterleve formålsbestem-melsen i lovforslaget § 44 andre ledd, og er dess-uten underlagt alminnelige prinsipper om god for-valtningsskikk, se punkt 26.4.1. Dessuten vilforeningsrettslige regler og prinsipper kunne tilsiat det gis innsyn.

26.4.7 Føring av arkiv

Det er flere hensyn som tilsier at Advokatsamfun-net og Advokatnemnda bør være pålagt å førearkiv. Grunnleggende sett mener utvalget at etryddig arkiv og skriftlig nedfellelse av viktig infor-masjon er en forutsetning for at organene skalkunne drive forsvarlig saksbehandling i denenkelte sak. Men et arkiv skal også skape notori-tet. Uansett om for eksempel utført tilsyn fører tilenkeltvedtak eller ikke, bør informasjon fra tilsy-26 NOU 2003: 30 Ny offentlighetslov s. 42–44.


net oppbevares på en slik måte at det kan etterspo-res i ettertid. Av hensyn til rettssikkerhet ogmuligheten for kontroll, er det viktig at det orga-nene foretar seg, blir etterprøvbart. Arkivpliktenhar også nær sammenheng med offentlighetsprin-sippet. Uten et ordnet arkiv kan den som begjærerinnsyn, risikere ikke å få tilgang til relevante opp-lysninger i saken. Det er også vesentlig at doku-menter oppbevares i tilstrekkelig lang tid. Foreksempel bør Advokatsamfunnet kunne finnefrem til gamle saksdokumenter dersom en personsom virket som advokat tidlig i yrkeskarrieren,men raskt fikk bevillingen tilbakekalt, 20 årsenere igjen søker om advokatbevilling.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn en gene-rell plikt til å holde arkiv for Advokatsamfunnet ogAdvokatnemnda. Det vil være naturlig å leggeoppgaven med å føre arkiv for begge organer tilAdvokatsamfunnet. Utvalget mener at loven bør giuttrykk for at arkivet skal ordnes slik at dokumen-tene sikres som informasjonskilder for samtid ogettertid. Hva dette konkret innebærer, eller hvorlang oppbevaringstiden bør være, må vurderes avAdvokatsamfunnet med utgangspunkt i hensy-nene bak arkivplikten.

I saker underlagt offentleglova, jf. utvalgetsvurderinger i punkt 26.4.6, mener utvalget atAdvokatsamfunnet og Advokatnemnda bør væreunderlagt reglene om offentlige arkiv i arkivlova.Reglene om offentlige arkiv har nær sammenhengmed offentleglova, og utvalget mener det ikke vilvære hensiktsmessig å la bare det ene av de toregelsettene komme til anvendelse. Dessuten til-sier hensynene bak reglene om offentlige arkiv atmateriale fra Advokatsamfunnet og Advokat-nemnda, på samme måte som materiale fra andreoffentlige organer som utøver forvaltningsmyn-dighet, blir tatt vare på og gjort tilgjengelig forettertiden. Arkivlova og arkivforskriften27 stillerdessuten inngående krav til arkivrutiner, arkivor-ganisering og oppbevaring. Utvalget kan ikke seat for eksempel ressursmessige hensyn kan veietilstrekkelig tungt til at slike krav ikke skal gjeldefor Advokatsamfunnet og Advokatnemnda, når depå samme måte som offentlige organer er gittkompetanse til å treffe enkeltvedtak.

At Advokatsamfunnet og Advokatnemnda skalholde offentlig arkiv, innebærer at arkivet etterhvert skal overføres til Riksarkivet etter bestem-melsene i arkivlova § 10. Ettersom det i Advokat-samfunnet og Advokatnemndas arkiver vil liggemye informasjon omfattet av advokaters taushets-

plikt, mener utvalget at forvaltningsloven § 13 ctredje ledd andre punktum, som fastsetter at taus-hetsplikten faller bort etter 60 år, ikke gir tilstrek-kelig vern. Utvalget mener at taushetsplikten ikkebør falle bort før det er gått 100 år. Dette er densamme regelen som gjelder for forvaltningen ibarnevern- og adopsjonssaker.28

26.5 Utfyllende saksbehandlingsregler for enkeltvedtak

26.5.1 Innledning

Når Advokatsamfunnet og Advokatnemnda trefferenkeltvedtak, er det behov for nærmere regler omsaksbehandlingen som utfyller de generellebestemmelsene og de kravene som ellers følgerav alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper.Bestemmelsene bygger i stor grad på forvalt-ningsloven, og til en viss grad på domstolloven,men utvalget mener det også er behov for enkeltesærlige regler.

26.5.2 Veiledningsplikt

Regelverket bør fastsette en veiledningsplikt. Sær-lig klienter vil kunne ha behov for veiledning, mendet kan også gjelde advokater, eller den somsøker om å bli advokat eller advokatfullmektig.Veiledningsplikten tilsier at en sak ikke bør kunneavvises før tilstrekkelig veiledning er gitt, og ved-kommende har fått anledning til for eksempel årette en disiplinærklage innen en rimelig frist.

Veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11 før-ste ledd og praktiseringen av denne kan gi rettled-ning for hvor langt veiledningsplikten etter lovfor-slaget går.

26.5.3 Avvisning

Innkommer det en disiplinærklage til Advokat-nemnda som er åpenbart grunnløs, mener utval-get at denne bør kunne avvises. Tilsvarende måklager hvor klagefrist er utløpt, kunne avvises.Det samme gjelder når øvrige krav til klageneikke er oppfylt og feilen ikke blir rettet eller ikkekan rettes.

Utvalget kan ikke se at det er behov for å treffeavgjørelse om avvisning i avdeling. Det foreslåsderfor at avvisningskompetansen legges til Advo-katnemndas leder eller, dersom saken er fordelt tilen avdeling, til avdelingens leder.

27 Forskrift 11. desember 1998 nr. 1193 om offentlege arkiv(arkivforskriften).

28 Se forskrift 15. desember 2006 nr. 1456 til forvaltningsloven(forvaltningslovforskriften) § 10.


26.5.4 Sakens opplysning

I forbindelse med Advokatsamfunnet og Advokat-nemndas saksbehandling er det vesentlig atsakene blir tilstrekkelig opplyst. Organene må haet ansvar for sakens opplysning, og de bør omnødvendig kunne innhente sakkyndig bistand.Ressursbruken må riktignok vurderes opp motsakens betydning, men for eksempel ved spørs-mål om tilbakekall av advokatbevilling, vil sakkyn-dig bistand kunne bli aktuelt. Dessuten bør advo-katen være forpliktet til å gi Advokatsamfunnet ogAdvokatnemnda opplysninger av betydning forsaken, uten hensyn til taushetsplikt. Hensynet tilsakens opplysning kan likevel ikke strekkes forlangt. Det bør for eksempel kunne settes en fristfor partens eller partenes siste innlegg i en sak førden tas opp til vurdering.

Det er viktig at Advokatnemndas saker blir til-strekkelig godt forberedt av sekretariatet, både avhensyn til partenes rett til kontradiksjon og for atnemnda selv skal kunne behandle saken effektivt.Det vil være uheldig dersom saker stadig må sen-des tilbake til sekretariatet for ny utredning. I disi-plinærsaker, saker om tilbakekall og salærsakeroversendt fra meklingsordningen for forbrukere,foreslår derfor utvalget å lovfeste at saksfremleg-get skal inneholde en kortfattet innstilling medgjennomgåelse av sentrale faktiske og rettsligespørsmål i saken, samt et forslag til avgjørelse.Disse saksbehandlingsreglene fremgår av lovfor-slaget §§ 69 andre ledd, 71 andre ledd og 72 tredjeledd, jf. § 69 andre ledd. Kontradiksjonsprinsippet,jf. neste punkt, tilsier at parten får tilsendt saks-fremlegget til uttalelse.

26.5.5 Kontradiksjon

Retten til kontradiksjon – imøtegåelse – er et sen-tralt forvaltningsrettslig prinsipp.29 Partene mågis rett til å uttale seg og kommentere bevis,anførsler, krav og saksfremlegg for øvrig. Advo-katsamfunnet og Advokatnemnda må, som nevnt ipunkt 26.4.1, bygge på dette prinsippet ved sinsaksbehandling. For eksempel må den ene partengis anledning til å kommentere den andre partensinnlegg i en sak med to parter. Når Advokatnemn-das sekretariat utarbeider saksfremlegg (se for-rige punkt), bør parten eller partene motta saks-fremlegget til uttalelse. At advokaten skal gisanledning til å inngi et tilsvar før Advokatnemndassekretariat går inn i saken, fremgår av lovforslaget

§§ 69 andre ledd, 71 andre ledd og 72 tredje ledd,jf. § 69 andre ledd. Ved klage over Advokatsamfun-nets vedtak bør klager få anledning til å kommen-tere eventuelle merknader til klagen fra Advokat-samfunnet. Det er også naturlig at Advokatsam-funnet gis mulighet til å kommentere innholdet iklagen, og til å vurdere om det kan være grunnlagfor å omgjøre det påklagede vedtaket.

26.5.6 Saksbehandlingsfrister mv.

Når det gjelder saksbehandlingstiden, tilsieralminnelige prinsipper om god forvaltningsskikkat saksbehandlingen skal være effektiv, slik atavgjørelser kan treffes innen rimelig tid. Utvalgetforeslår at saksbehandlingsfristen ved søknad omadvokatbevilling og om registrering i advokatfull-mektigregisteret, som hovedregel settes til énmåned. Foreligger det særlige forhold, bør fristenforlenges til fire måneder. Utvalget har oppfattet atved behandling av søknader om rett til å driveadvokatvirksomhet i Norge på permanent basisfor utenlandske advokater, har Tilsynsrådet opp-levd at det kan ta lang tid å få verifisert dokumen-tasjon fra utenlandske myndigheter og advokator-ganisasjoner. På denne bakgrunn antas den utvi-dede fristen å kunne være aktuell blant annet islike saker. Utvalget viser til at en tilsvarende fristpå tre eller fire måneder gjelder ved Helsedirekto-ratets godkjenning av utenlandsk helsepersonell,jf. forskrift om helsepersonell fra EØS og Sveits30

§ 21 tredje ledd.Tjenesteloven § 11, som gjennomfører direktiv

2006/123/EF (tjenestedirektivet) artikkel 13, fast-setter krav til saksbehandlingsfrister mv. somkommer til anvendelse ved utstedelse av tillatelseretter lovforslaget. Etter utvalgets syn vil imidlertiddisse bestemmelsene være for vanskelig tilgjenge-lige dersom de ikke også synliggjøres i advokatlo-ven. På denne bakgrunn foreslår utvalget en ord-lyd som er ment å tilsvare reglene i tjenesteloven§ 11.

Utvalget mener at det ikke vil være forsvarlig åla tjenesteloven § 11 andre ledd, som fastsetter attillatelse skal anses gitt dersom fristen utløperuten at saken er avgjort, få anvendelse ved søkna-der om advokatbevilling. Det samme gjelder vedsøknader om registrering i advokatfullmektigre-gisteret og søknader om tillatelse til å drive advo-katvirksomhet i Norge på permanent basis for

29 Torstein Eckhoff og Eivind Smith, Forvaltningsrett, 10. utg.,Oslo 2014 s. 57.

30 Forskrift 8. oktober 2008 nr. 1130 om autorisasjon, lisensog spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskva-lifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits (forskrift omhelsepersonell fra EØS-land og Sveits).


utenlandske advokater. Ved å følge tjenesteloven§ 11 andre ledd ville man for eksempel kunne risi-kere at en person som ikke er kvalifisert til å driveadvokatvirksomhet eller til å være advokatfull-mektig, kunne bli oppnevnt som forsvarer i enstraffesak. Etter utvalgets syn er det på dennebakgrunn åpenbart behov for at lovgiver benytterseg av den adgangen tjenesteloven § 11 andreledd gir til å fastsette unntak i eller i medhold avlov. Et tilsvarende unntak fremgår etter gjeldenderett av advokatforskriften § 4-2 tredje ledd.

Etter utvalgets vurdering ivaretar utvalgetsforslag til regulering de krav som følger av tjenes-teloven og tjenestedirektivet, og det er på dennebakgrunn ikke nødvendig å videreføre forskrifts-hjemmelen i domstolloven § 233a med hensyn tiltillatelser omfattet av tjenesteloven som forutset-tes å bli regulert av lovforslaget. I medhold avdomstolloven § 233a er det også gitt regler om for-holdet til tjenesteloven for tillatelser til å væreadvokat ved Høyesterett etter domstolloven§ 221.31 Denne reguleringen, som i dag ligger iadvokatforskriften § 8-3, foreslår utvalget å inntasom nytt fjerde ledd i domstolloven § 221. Der-med bortfaller behovet for domstolloven § 233a,og utvalget foreslår på denne bakgrunn at bestem-melsen oppheves.

26.5.7 Vedtakenes form og innhold

Utvalget mener det bør fastsettes krav om at ved-tak skal være skriftlige, og at de angir klagefristog klageinstans dersom det er klageadgang. Der-som saker med bare én part, for eksempel der enperson søker om advokatbevilling, ender med atparten gis medhold, er det ikke grunn til å kreveat vedtaket begrunnes. Dette stiller seg annerle-des dersom parten ikke gis medhold, eller der-som saken har to parter. I saker med to partermed motstridende interesser vil det normalt væreminst én part som ikke får medhold i sine syns-punkter. I den utstrekning en part eller en annensom berøres av saken, må antas å kunne væremisfornøyd med resultatet, mener utvalget at ved-taket alltid bør begrunnes. Har Advokatsamfunnet

fremmet en sak, er det også grunn til å kreve atAdvokatnemnda begrunner hvorfor Advokatsam-funnets syn på spørsmål om tilbakekall av enadvokatbevilling ikke er tatt til følge. Det vil kunnegi Advokatsamfunnet veiledning for fremtidigpraksis. Utvalget foreslår på denne bakgrunn atavgjørelser i disiplinærsaker og saker om tilbake-kall av advokatbevilling, og tilsvarende spørsmålfor advokatfullmektiger og utenlandske advoka-ter, alltid skal begrunnes.

26.5.8 Meddelelse og iverksettelse

Utvalget mener det er hensiktsmessig og i trådmed alminnelig praksis at vedtak truffet av Advo-katsamfunnet og Advokatnemnda, gis virkning frade blir meddelt parten eller partene. Partene børunderrettes om vedtaket så raskt som mulig.

Utvalget mener det også bør være adgang til åbestemme utsatt iverksettelse ved klage ellerdomstolsprøving. Kompetansen til å beslutteutsatt iverksettelse foreslås lagt til det organ somhar saken til behandling.

Reguleringen antas å være i samsvar med gjel-dende rett, jf. Rt. 2000 s. 493, domstolloven § 230første ledd tredje punktum og forvaltningsloven§ 42 første ledd første punktum.

26.5.9 Omgjøring

Utvalget mener at Advokatsamfunnet og Advokat-nemnda bør ha adgang til å omgjøre sine vedtaketter samme regler som er fastsatt i forvaltnings-loven § 35 første og andre ledd. Det sentrale vilkå-ret for omgjøring fremgår av første ledd bokstav a,og utvalget mener det er tilstrekkelig bare å visetil denne bestemmelsen i lovforslaget.

26.5.10 Gjenåpning

I enkelte tilfeller kan det være behov for å gjen-åpne en sak som er endelig avgjort av Advokat-samfunnet eller Advokatnemnda. Organet vil ogsåkunne ha adgang til omgjøring, selv om klagefris-ten og søksmålsfristen er utløpt. Utvalget foreslårå regulere adgangen til gjenåpning med utgangs-punkt i bestemmelsene i tvisteloven kapittel 31.31 Domstolloven § 221 er drøftet i punkt 8.6.


Kapittel 27

Meklingsordning for forbrukere

27.1 Bakgrunn

27.1.1 Innledning

Når det oppstår uenighet mellom en advokat ogen klient om salærfastsettelsen eller andre kon-traktuelle forhold, er utgangspunktet at dette måløses i forliksrådet eller de alminnelige domstoleri medhold av tvistelovens regler. Slik utvalget serdet, bør ikke den enkeltes rett til å bringe kon-traktstvister inn for rettsapparatet innskrenkes.Etter gjeldende rett fungerer Disiplinærnemndensom et alternativt tvisteløsningsorgan som tar stil-ling til salærklager mot advokater. Ved utvalgetsvurdering av hvordan en fremtidig tvisteløsnings-modell bør se ut, får det stor betydning at EØS-ret-ten fra 2015 stiller krav om etablering av et alter-nativt tvisteløsningstilbud for alle typer kontraktu-elle krav i forbrukerforhold.

27.1.2 Dagens system for salærklager

Den gjeldende ordningen for utenrettslig tviste-løsning av kontraktstvister mellom advokater ogderes klienter er regulert i domstolloven § 227tredje og fjerde ledd. Ordningen er begrenset til ågjelde salærfastsettelse. Som det fremgår av rede-gjørelsen for ordningen i punkt 22.3.5, behandlessakene av Disiplinærnemnden, eventuelt Advokat-foreningens regionale disiplinærutvalg i førsteinstans, på samme måte som disiplinærklager.Som den store hovedregel er det klienter som kanklage på salær. Også andre med «rettsliginteresse» kan tenkes å klage. Dette kan være en«betaler», jf. lovforslaget § 2 bokstav c, for eksem-pel et forsikringsselskap som dekker hele ellerdeler av klientens honorar. Disiplinærnemndensavgjørelser har tvangskraft overfor advokaten.Ordningen omfatter ikke noe meklingstilbud.

Utvalgets inntrykk er at dagens ordning forsalærklager fungerer rimelig godt, men at detogså kan reises enkelte innvendinger mot ordnin-gen. På den ene siden gir ordningen klienter retttil kostnadsfri behandling av salærklager, og

sakene avgjøres av en bredt sammensatt nemndsom har god kompetanse, som har legitimitet ogsom nyter tillit blant klienter og advokater. Atsakene behandles av Disiplinærnemnden gir dess-uten den fordel at disiplinærsanksjoner og salær-fastsettelse vurderes av samme nemnd og kanbehandles i samme sak. På den andre siden erdagens modell arbeidskrevende. Ettersom detikke er noen nedre beløpsgrense for hvilke klagersom tas til behandling, kan ressursbruken i sakerom små tvistebeløp bli uforholdsmessig stor. Myeav saksbehandlingen foregår i Advokatforenin-gens regionale disiplinærutvalg og utføres avadvokater på frivillig basis. Utvalget antar at det ervanskelig å opprettholde en helt likeartet praksisnår man opererer med flere disiplinærutvalg medgeografisk tilknytning til ulike landsdeler. Etterutvalgets syn er det også en svakhet ved dagensordning at sakene ikke mekles.

27.1.3 EØS-rettslige krav til alternativ tvisteløsning

Da utvalget ble oppnevnt, fantes det ikke noenEØS-rettslig regulering av utenrettslig tvisteløs-ning av kontraktstvister i tilknytning til advokat-tjenester. I mai 2013 vedtok imidlertid Europapar-lamentet og Rådet1 direktiv 2013/11/EU om alter-nativ tvisteløsning i forbindelse med tvister på for-brukerområdet og om endring av forordning (EF)nr. 2006/2004 og direktiv 2009/22/EF. Direktivetfastsetter krav om innføring av utenrettslige tviste-løsningsorganer for behandling av kontraktstvis-ter for de fleste typer forbrukerkjøp av varer ogtjenester, og fastsetter minstekrav til disse orga-nene. Kontraktstvister som gjelder rettslig bistandtil forbrukere, både fra advokater og andre, eromfattet. Direktivet er ikke begrenset til å gjeldegrenseoverskridende tjenester, og kommer der-med også til anvendelse for rent nasjonale kon-traktsforhold.

1 Rådet for Den europeiske union.


Direktiv 2013/11/EU gir nasjonale myndig-heter relativt stor valgfrihet med hensyn til tviste-løsningsorganenes oppgaver og kompetanse.Tvisteløsningsorganene kan være rene meklings-organer, de kan utelukkende treffe avgjørelser(«avsi dom») eller de kan både tilby mekling og haavgjørelsesmyndighet. Videre er det opp til nasjo-nale myndigheter å ta stilling til om organene bareskal behandle saker der kunden er forbruker,eller også saker der kunden er næringsdrivende.Direktivet stiller en del minimumskrav til tviste-løsningsorganene med hensyn til blant annet til-gjengelighet, nøytralitet, at behandlingen skalvære gratis eller rimelig for forbrukeren, og attvister som hovedregel skal være løst innen 90dager. Videre er det krav om kontradiksjon,begrunnelse av avgjørelser (forutsatt at organetavsier avgjørelser) og krav om at forbrukeren fårinformasjon om tvisteløsningsordningen. Ogsåblant annet organets adgang til å avvise saker,litispendensvirkninger og foreldelse er i noengrad regulert i direktivet. Endelig er det fastsatt atnasjonale myndigheter skal utpeke et kompetentorgan som skal ha tilsyn med organets virksom-het og etterlevelse av direktivets krav, og som skalrapportere videre til EFTAs overvåkningsorgan,ESA.


27.2.1 Valg av modell

Etter utvalgets oppfatning bør utenrettsligbehandling av tvister som gjelder kontraktsforhol-det mellom klient og advokat, ligge hos et egetorgan som er regulert av advokatregelverket ogsom ivaretar det særlige hensynet til uavhengig-het fra det offentlige som gjør seg gjeldende foradvokattjenester. Flere andre hensyn taler ogsåfor en slik løsning. Klientens krav på fortrolighetivaretas antagelig best ved at organet er vant til åmåtte etterleve den særlige taushetsplikten somgjelder for taushetsbelagt informasjon fra advokat-oppdrag som gjelder rettslig bistand, jf. lovforsla-get § 28 tredje ledd, og ikke i tillegg håndterer enrekke andre sakstyper. Videre kan utvalget van-skelig se at et organ uten personer med erfaringfra juridisk tjenesteyting vil kunne ha den nødven-dige kompetanse for å avgjøre eller mekle i sakerom advokattjenester. Dessuten vil bransjetilknyt-ning ved at organet hører sammen med Advokat-samfunnet kunne bidra til legitimitet blant advoka-tene.

Utvalget ser ikke for seg at tvisteløsningsorga-net bør behandle tvister overfor andre som yter

rettslig bistand enn advokater. Bakgrunnen fordette er at utvalget ønsker å knytte tvisteløsnings-organet til advokatregelverket. Organet bør finan-sieres av advokatene og organisatorisk reguleressammen med reglene om Advokatsamfunnet ogAdvokatnemnda for å ivareta hensynene nevnt iforrige avsnitt. Utvalget har oppfattet at Barne-,likestillings- og inkluderingsdepartementet tarsikte på å etablere en felles tvisteløsningsordningfor enkelte typer forbrukerkontrakter der det ikkefinnes sektorvise ordninger, og foreslår at andresom yter rettslig bistand enn advokater, i stedetunderlegges dette organet. Dersom det på siktskulle vokse frem en bransje av juridiske tjeneste-ytere uten advokatbevilling, kan bransjen selv,eller lovgiveren, ta initiativ til å etablere et særligtvisteløsningsorgan for slike tjenestekontrakter.

Utvalget må videre ta stilling til om det skalinnføres to tvisteløsningsordninger, både en ord-ning som oppfyller kravene i direktiv 2013/11/EU, og en ordning med utgangspunkt i hensy-nene bak advokatregelverket, eller om det kaninnføres én ordning som ivaretar begge deler.Etter utvalgets syn vil det være uhensiktsmessig åetablere to ordninger. Riktignok er utvalgets inn-trykk at dagens ordning der Disiplinærnemndenog Advokatforeningens disiplinærutvalg behand-ler både salærklager og salærspørsmål, fungerergodt. Direktivet endrer imidlertid premissene forhvordan dette organiseres. Utvalget mener at detbør legges stor vekt på hensynet til å få en tilgjen-gelig og oversiktlig tvisteløsningsordning forpublikum. Klienter som ønsker utenrettsligbehandling av kontraktstvister med advokater,bør ha én instans å forholde seg til. Dessuten børordningen knyttes til disiplinær- og tilsynsordnin-gen for advokater så langt dette er forenlig meddirektivet, slik at både disiplinærklager og klagerpå salærfastsettelse eller uenighet om andre kon-traktsrettslige spørsmål behandles av organersom hører inn under eller er tilknyttet Advokat-samfunnet. Dermed vil klientene ha ett sted å hen-vende seg i alle spørsmål som gjelder advokaten.

Advokatnemnda vil ikke kunne være det orga-net som behandler tvisteløsningsoppgaver etterdirektivet. Bakgrunnen for dette er at organetunder tvisteløsningsordningen ikke kan ha ensammensetning tilsvarende den utvalget foreslårfor Advokatnemnda, se nærmere i punkt 27.2.2.4om direktivets krav på dette punktet. Dermed mådet etableres et nytt organ til dette formålet.

En konsekvens av å gå bort fra dagens ord-ning er at disiplinærsaker og salærsaker ikke len-ger vil kunne bli løst av samme instans (Disipli-nærnemnden eller Advokatforeningens disipli-


nærutvalg). Ved å flytte salærfastsettelsen til etannet organ, kan det dermed tenkes å oppståspørsmål om litispendens, ettersom samme pro-blemstilling kan oppstå i disiplinærsaken som isalærsaken. Slik utvalget ser det, vil imidlertidsakene for de to instansene ikke dreie seg omsamme rettskrav. Selv om Advokatnemnda skulleidømme en disiplinærreaksjon som følge av enovertredelse av advokatregelverket, er det etannet spørsmål om overtredelsen gir grunnlag fornedsatt salær eller et erstatningskrav. Utvalgetantar likevel at spørsmål om regelbrudd som vur-deres i en disiplinærsak, vil kunne utgjøre etprejudisielt rettsforhold i en kontraktuell tvist. Fårtvisteløsningsorganet et krav til behandling derdet verserer tvist om et prejudisielt rettsforhold,og tvisteløsningsorganet skal avgjøre saken, børtvisteløsningsorganet om nødvendig kunne stansesaken i samsvar med prinsippet i tvisteloven § 16-18 første ledd.

Dersom Advokatnemnda benytter sin kompe-tanse til å fastsette at advokaten skal tilbakebetalesalær når advokaten også idømmes disiplinærre-aksjon, jf. lovforslaget § 69 tredje ledd fjerde punk-tum, vil spørsmålet om hvorvidt klienten har kravpå tilbakebetaling være tvangskraftig avgjort over-for advokaten. Tvangskraften rekker imidlertidikke lenger enn selve tilbakebetalingskravet, slikat det fortsatt vil kunne gjenstå et omtvistet kravsom kan behandles av tvisteløsningsorganet. Fårklienten medhold i hele sitt tilbakebetalingskrav,er det vanskelig å se for seg at klienten vil ha noeninteresse i å fortsette saken for tvisteløsningsorga-net.

Utvalget kan på dette grunnlag ikke se at farenfor at samme spørsmål vil kunne oppstå parallelt ien disiplinærsak og en sak overfor tvisteløsnings-organet, tilsier noen annen organisering enn denutvalget har skissert over.

27.2.2 Nærmere om tvisteløsningsord-ningen

27.2.2.1 Hvilke saker skal kunne behandles etter ordningen?

Direktiv 2013/11/EU artikkel 2 fastsetter at tviste-løsningsorganet skal kunne behandle tvister somgjelder «kontraktsrettslige forpliktelser».2 Utval-get forstår bestemmelsen slik at organets kompe-tanse i utgangspunktet må omfatte alle typer kon-

traktstvister. Dermed er det ikke tilstrekkelig åetablere et organ som bare behandler for eksem-pel salærklager. Også andre kontraktsrettsligekrav mot advokaten må være omfattet. Salærfast-settelse og erstatningskrav mot advokaten antas åvære de mest vanlige sakstypene, men det kanikke utelukkes at en klient for eksempel reiserkrav om naturaloppfyllelse overfor en advokatsom ønsker å avslutte et oppdrag. Utvalget ser forseg at erstatningskrav ofte ikke vil kunne løses til-fredsstillende uten de rammer for blant annetgrundig bevisførsel man har i domstolene. Det føl-ger av direktivet artikkel 5 nr. 4 bokstav f at tviste-løsningsorganet kan avvise saken dersom behand-lingen «i alvorlig grad» ville hindre instansen «i åfungere effektivt». Utvalget antar at dette kriterietofte vil være oppfylt i saker om advokatansvarfordi forsvarlig behandling av slike saker kankreve uforholdsmessig store ressurser, men deter grunn til å understreke at kriteriet må vurdereskonkret i hvert enkelt tilfelle. Utvalget foreslår pådenne bakgrunn å innføre en avvisningshjemmelfor det tilfelle at saken ikke er egnet for behand-ling ved tvisteløsningsorganet.

For å unngå uforholdsmessig ressursbruk påsaker om små pengebeløp, inneholder lovforsla-get § 94 tredje ledd bokstav d tredje ledd bokstavd en hjemmel for å avvise innkomne saker derkravet saken gjelder, ikke overstiger en beløps-grense Advokatstyret fastsetter. Utvalget foreslårat beløpsgrensen ikke kan settes høyere enn fireganger rettsgebyret.

27.2.2.2 Hvem skal kunne benytte ordningen?

Direktiv 2013/11/EU pålegger nasjonale myndig-heter å innføre en tvisteløsningsordning for kon-traktsforhold bare når klienten er forbruker i hen-hold til definisjonen i artikkel 4 nr. 1 bokstav a.Bestemmelsen bygger på den tilsvarende defini-sjonen i blant annet forbrukerkjøpsdirektivet(direktiv 1999/44/EF) som er gjennomført i lov21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbruker-kjøpsloven) § 1 tredje ledd, som også definisjonenav forbruker i lovforslaget § 2 bokstav e byggerpå. Det skal være frivillig for forbrukeren åbenytte seg av ordningen. Direktivet ser ikke ut tilå åpne for at advokaten kan klage inn klienten forå inndrive utestående salær. For å inndrive kravmot klienten, må advokaten benytte seg av dealminnelige formene for utenrettslig og rettsliginndriving av pengekrav.

Det følger av direktivets fortale, avsnitt 16siste punktum, jf. fjerde punktum, at medlemssta-tene står fritt til å innføre tilsvarende ordninger

2 Utvalgets gjengivelse av direktivet bygger på egen overset-telse fra den danske utgaven, ettersom direktivet per1. februar 2015 ennå ikke var oversatt til norsk.


som direktivet legger opp til, for andre klienterenn forbrukere. Etter utvalgets vurdering er detimidlertid særlig forbrukere som har behov fordette tilbudet i kraft av at advokaten generelt måanses som den sterke part i kontraktsforholdet.Tilsvarende hensyn kan gjøre seg gjeldende over-for for eksempel mindre foretak og personer somdriver næring, men utvalget mener likevel at detgenerelt er forbrukerne som gruppe som bør pri-oriteres ved en slik ordning. Utvalget foreslårimidlertid at loven åpner for at advokatstanden,representert ved Advokatstyret, kan beslutte atordningen også skal kunne benyttes av andre kli-enter enn forbrukere.

27.2.2.3 Mekling eller avgjørelsesmyndighet

Direktiv 2013/11/EU gir som nevnt relativt storvalgfrihet når det gjelder innholdet i tvisteløs-ningstilbudet. Ordningen kan være begrenset tilenten et meklingstilbud eller et organ som avgjørsaken, eller ordningen kan omfatte begge deler.En ordning som både åpner for mekling derbegge parter har plikt til å delta, og avgjørelse der-som partene ikke kommer til enighet, vil antage-lig gi det beste forbrukervernet. Hensynet til for-brukeren må imidlertid veies mot ressurs- ogrettssikkerhetshensyn. En ordning som uteluk-kende eller primært er en meklingsordning, kanorganiseres slik at det er én mekler per sak, og atdet for eksempel settes av to timer eller en halvdag til meklingsmøte. Hvis det etableres et organsom skal avgjøre saken, vil det måtte legges opptil en grundigere prosess. Det kan spørres om detbør være et panel med tre medlemmer som avgjørsaken, og det må utarbeides et skriftlig og begrun-net vedtak. Den skriftlige saksforberedelsen vilantakelig måtte ligne prosesskrivutvekslingen vedrettergang, og inntrykket utvalget har fått basertpå redegjørelser fra Advokatforeningens regio-nale disiplinærutvalg og Disiplinærnemnden, er atarbeidet med sakene blir relativt omfattende.Kostnadene vil øke som følge av at utvalget leggeropp til at arbeid for tilsyns- og disiplinærorganenebør honoreres med en rimelig godtgjøring, seblant annet punkt 25.1.2. Utvalget antar at res-sursbruken ved en avgjørelsesmodell vil værevesentlig større enn ved en meklingsmodell.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn at detinnføres en ordning som primært legger opp til etmeklingstilbud. Advokaten bør ha plikt til å delta imeklingen. Etter direktivet artikkel 9 nr. 1 bok-stav b må imidlertid partene ha adgang til å møteved en representant i stedet for å møte personlig.Meklingen ledes av en mekler som har bakgrunn

som advokat eller på annen måte har opparbeidetrelevant kompetanse.

Utvalget foreslår ikke å gi forbrukeren rett til åkreve en avgjørelse dersom saken ikke løses imeklingen. Skulle imidlertid advokaten og forbru-keren være enige om å la mekleren avgjøre saken,og mekleren ikke har innvendinger mot det,mener utvalget at det bør være anledning til dette.Forutsetningen for at mekleren skal kunne aksep-tere å ta opp saken til avgjørelse må være atmekleren ikke finner dette betenkelig av hensyntil forsvarlig saksbehandling, og at det ikke vilvære uforholdsmessig ressurskrevende å utar-beide en avgjørelse. Styret for meklingsordnin-gen, jf. neste punkt, kan utarbeide retningslinjerfor hvilken ressursbruk som aksepteres. Ved utar-beidelsen av disse retningslinjene må styret holdeseg innenfor de økonomiske rammene for ordnin-gen som Advokatstyret har fastsatt. Utvalget fore-slår at dersom mekleren avgjør saken, skal avgjø-relsen være tvangskraftig og skal kunne bringesinn for de ordinære domstoler til full prøving.

Dersom partene ikke inngår forlik, og hellerikke blir enige om å la mekleren treffe avgjørelse,er utgangspunktet at forbrukeren må gå til forliks-rådet eller domstolene for å få avgjort saken.Utvalget foreslår imidlertid også en adgang formekleren til å oversende salærsaker til Advokat-nemnda for avgjørelse, jf. punkt 27.2.2.7.

27.2.2.4 Organisering og finansiering av tvisteløs-ningsordningen

Utvalget foreslår å gi tvisteløsningsordningen nav-net «Advokatsamfunnets meklingsordning for for-brukere», og at den knyttes til Advokatsamfunnetved at den ligger under Advokatsamfunnets bud-sjett, og ved at Advokatsamfunnet ivaretar sekre-tariatsfunksjonen. Meklingsordningen må imid-lertid oppfylle de organisatoriske kravene i direk-tiv 2013/11/EU artikkel 6, som blant annet skalbidra til at ordningen ikke er for nær knyttet til enbransjeorganisasjon. Som nevnt ovenfor, er utval-get likevel opptatt av at Advokatsamfunnet skalvære kontaktpunktet for forbrukeren som ønskerå bringe inn saker til meklingsordningen.

Et av direktivets krav er at meklerne utnevnesav et organ som består av samme antall represen-tanter for bransjeorganisasjonen som antalletrepresentanter for forbrukerinteresser. Advokat-nemnda oppfyller ikke dette kriteriet, ettersomutvalgets forslag går ut på at denne skal bestå avfire advokatmedlemmer og bare ett medlem somskal representere forbrukerinteresser, jf. lovfor-slaget § 66 andre ledd. Utvalget foreslår i stedet at


det etableres et styre for meklingsordningen somutgår av Advokatnemnda og som består av ett avdommermedlemmene, ett av advokatmedlem-mene og medlemmet som skal representere for-brukerinteresser.

Hvilke kvalifikasjonskrav det er grunn til åstille til meklerne, kommenterer utvalget imerknadene til lovforslagets § 91 første ledd, ogforeslås regulert i forskrift.

Utvalget foreslår at den nærmere organiserin-gen av meklingsordningen kan reguleres ved for-skrift som foreslås av Advokatstyret og må god-kjennes ved Advokatavstemningen og av departe-mentet. Det som ikke er regulert i forskriften, kanmeklingsordningens styre fastsette gjennom ret-ningslinjer eller på annen måte. Organiseringen måvære egnet til å ivareta formålene med ordningen.

For å ivareta formålene med meklingsordnin-gen er det vesentlig at den gjøres tilgjengelig forforbrukere både innenlands og utenlands. Hvor-vidt dette innebærer at det skal oppnevnesmeklere for eksempel i alle fylker, ser ikke utval-get grunn til ta stilling til. Antallet meklere, ihvilke lokaler meklingen skal foregå og den geo-grafiske fordelingen av meklere mv. er blantspørsmålene det må tas stilling til.

Ordningen foreslås finansiert gjennom Advo-katsamfunnets budsjett. Budsjettet må imidlertidvære adskilt fra Advokatsamfunnets budsjett forøvrig, og midlene må være tilstrekkelige til å iva-reta oppgavene, jf. direktivets artikkel 6 nr. 4.Direktivet åpner ikke for å finansiere ordningengjennom gebyrinnbetaling fra partene. Det er like-vel anledning til å fastsette et «symbolsk gebyr»,jf. artikkel 8 bokstav c. Etter utvalgets forslag kanAdvokatstyret vedta at det skal innføres gebyr,men gebyret kan ikke overstige en tiendedelsrettsgebyr. Utvalget anser dette nivået for å liggeinnenfor grensen for hva som er å anse som «sym-bolsk». Kommisjonen har, under henvisning til atformålet med ordningen er å sikre tilgang til tvis-teløsningsordningen for forbrukere i hele EU,antydet at den øvre grensen i 2013 ligger på omlag 8 euro eller et tilsvarende beløp i annenvaluta.3 Formålet med gebyret er å hindre degrunnløse eller sjikanøse klagene.

27.2.2.5 Saksbehandling mv.

Meklingsordningens behov for generelle saksbe-handlingsregler kan på flere punkter løses på

samme måte som for Advokatsamfunnet og Advo-katnemnda. Utvalget ser ikke behov for å fastsetteandre regler med hensyn til habilitet, taushets-plikt, innsyn og arkivhold. Spørsmål som ikke erregulert i advokatloven eller forskriften, er detnærliggende å løse etter samme prinsipper somfølger av tvisteloven eller, der det passer bedre, avalminnelig forvaltningsrett.

Kravene til meklingsbegjæringen og reglenefor saksforberedelsen og gjennomføringen avmeklingsmøtet fremgår av lovforslaget § 94. Her-under følger det av direktiv 2013/11/EU at all kor-respondanse med meklingsordningen må kunneforegå elektronisk eller per brev, avhengig av hvahver av partene foretrekker. I § 95 foreslår utval-get bestemmelser om fristavbrytelse som følge avsaksanlegg med hensyn til foreldelse, jf. førsteledd, og om forholdet til saker der samme kraveller rettsspørsmål behandles for andre instanser.

Utvalget går inn for at forlik inngått i meklings-møte skal ha samme virkning som rettsforlik, jf.tvisteloven § 19-12. I denne forbindelse er det sen-tralt at det fremgår klart hvilke krav forliket gjel-der, og at partene har forstått betydningen av avta-leinngåelsen og virkningen av rettsforlik. Det ersærlig viktig at mekleren forsikrer seg om at for-brukeren har forstått hva han eller hun er i ferdmed å binde seg til. Ved inngåelsen av forliket harmekleren et ansvar som tilsvarer dommerensansvar ved inngåelse av rettsforlik.

27.2.2.6 Adgang til å avgjøre tvisten

Utvalget foreslår at mekleren skal kunne avgjøresaken dersom begge parter ber om det. Forutset-ningen er at mekleren finner dette «ubetenkelig».Ved vurderingen av om dette vil være «ubetenke-lig» bør det for det første legges vekt på hvorvidtdet vil være mulig å vurdere saken på forsvarligvis. Det kan for eksempel tenkes at meklingsord-ningen ikke gir rom for tilstrekkelig bevisførsel,eller at problemstillingene er så kompliserte elleromfattende at de ressursmessige rammene ikkegir godt nok rom for å belyse saken. Det kan ogsåvære betenkelig å fremme saken fordi forbruke-ren burde ha fått rettslig bistand for å utrede vik-tige sider av saken nærmere, slik at det er fare forat forbrukeren kan lide rettstap.

Etter at utvalgets referansegruppe har fått segforelagt forslaget til meklingsordning, er det reistinnvendinger mot at mekleren skal kunne avgjøreen sak. Det er blant annet vist til tilsvarende syns-punkter som tvistemålsutvalget la vekt på vedutformingen av hovedregelen i tvisteloven § 8-7andre ledd.4 Bestemmelsen fastsetter at en dom-

3 Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementetshøringsnotat 8. oktober 2014 «Utkast til ny lov om klageor-ganer for forbrukersaker» punkt 10.5 s. 47.


mer som har vært rettsmekler i en sak, i utgangs-punktet ikke kan delta i den videre behandling avsaken. I motsetning til tvistemålsutvalget fantimidlertid departementet grunnlag for å fastsetteet unntak fra denne hovedregelen.5 Departemen-tets forslag ble fulgt, og bestemmelsen fastsetterpå denne bakgrunn at dommeren likevel kan deltai den videre behandlingen av saken hvis parteneber om det, og dommeren finner det ubetenkelig.

Utvalget ser at det kan være betenkeligheterved å la den som har opptrådt som mekler, avgjøresaken. Det er viktig at partene kan komme fremmed synspunkter og argumentasjon uten å måttetenke på at det de sier, kan bli brukt mot dem i enavgjørelse. Dessuten vil partene ubevisst ellerbevisst kunne posisjonere seg og innrette segmed henblikk på muligheten for at rettsmeklerenkan komme til å avgjøre saken. Utvalget menerimidlertid at disse bekymringene ivaretas ved atmekleren bare gis avgjørelsesmyndighet dersombegge parter samtykker og mekleren selv finnerdette ubetenkelig. Utvalget viser til departemen-tets synspunkter i forarbeidene til tvisteloven § 8-7andre ledd.6

27.2.2.7 Overføring av spørsmål om salærfast-settelse til Advokatnemnda

Utvalgets forslag til organisering av tilsyns- og dis-iplinærordningen innebærer at det er Advokat-nemnda som har avgjørelsesmyndighet i de flestesaker som gjelder advokatregelverket, herunder ialle disiplinærsaker. Utvalget mener at dersom deti tvister som behandles under meklingsordnin-gen, oppstår prinsipielle spørsmål som beror påtolkningen av advokatregelverket, og som harvesentlig betydning for salærfastsettelsen, børmekleren gis adgang til å oversende saken tilavgjørelse i Advokatnemnda.

Også i andre tilfeller kan det være grunn til ååpne for slik oversendelse. Et eksempel på en sliksituasjon er at mekleren mener at advokaten klartburde ha strukket seg lenger i meklingen. Advo-katen bør ikke kunne spekulere i at klienten villegge saken død på grunn av kostnadene vedrettslig inndrivelse. Utvalget foreslår at vilkåretfor oversendelse er at det foreligger «særligegrunner», og forutsetter at det dermed skal væreen viss terskel for å oversende saker.

Utvalget mener at i saker overført fra mek-lingsordningen, må Advokatnemnda kunnebestemme at advokatens salær nedsettes eller fal-ler bort. Slike avgjørelser bør også ha tvangskraft,på samme måte som i salærspørsmål. Advokat-nemnda må også kunne stå fritt til å avvise en inn-kommet sak fra behandling, for eksempel dersomnemnda ikke deler meklerens vurdering av atsaken bør avgjøres i nemnda. Advokatnemndasbehandling av saker oversendt fra meklingsord-ningen foreslås regulert i lovforslaget § 72.

27.2.3 Behov for regulering i forskrift

For å ivareta meklingsordningens formål, og for åoppfylle krav som følger av EU-direktivet, foreslårutvalget å regulere følgende i forskrift:– Nærmere vilkår og eventuelle kvalifikasjons-

krav for meklere, jf. direktivet artikkel 6.– Krav til innholdet i meklingsordningens infor-

masjonsportal/nettsider og til innholdet i ori-enteringsskriv som sendes den som begjærermekling, jf. direktivet bl.a. artikkel 9 nr. 1 bok-stav b, og årsrapport, jf. direktivet artikkel 7.

– Innholdet i styrets plikt til å holde ansvarlig til-synsmyndighet7 orientert om virksomheten, jf.direktivet artikkel 19.

– At forbrukeren og advokaten skal kunnebenytte både papirbasert og elektronisk korre-spondanse når det gjelder både begjæringenom mekling og annen korrespondanse medmeklingsordningen eller mekleren, jf. artikkel8 bokstav a. Foretrekker forbrukeren skriftligkorrespondanse på papir, bør det vurderes omadvokaten skal pålegges også å kommunisereskriftlig på papir.

– Nærmere regler om krav eller retningslinjerfor utforming og sending av meklingsbegjæ-ring og tilsvar, håndtering og sending av øvrigeprosesskriv, regler om bevis, eventuelt bruk avelektronisk korrespondanse, jf. lovforslaget§ 94.

– Opplysningsplikter for advokaten om ordnin-gen, jf. direktivet artikkel 13, og muligheter forsanksjoner mot brudd på denne plikten.8

4 NOU 2001: 32 A Rett på sak s. 229. 5 Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 127.6 Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 127, jf. departementets

merknader til tvisteloven § 8-7 på s. 391–392.

7 Direktivet stiller krav om ansvarlig tilsynsmyndighet.Utvalget antar dette bør være samme tilsynsmyndighetsom for andre norske organer etter direktivet.

8 Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har ihøringsnotat 8. oktober 2014 «Utkast til ny lov om klage-organer for forbrukersaker» punkt 21.3 på s. 82 foreslåttå regulere opplysningspliktene for advokater og andreunderlagt meklingsordningen, i en ny § 10a i markeds-føringsloven. Utvalget antar at det i så fall ikke vil værebehov for regulering i forskriften.

Del VIIRettslig bistand fra andre enn advokater


Kapittel 28

Reguleringer for andre enn advokater som yter rettslig bistand

28.1 I hvilken grad bør det gis lovregler for andre enn advokater som yter rettslig bistand?

Utvalget har vurdert hvilke rammebetingelsersom bør stilles for andre enn advokater som yterrettslig bistand.

Innledningsvis vil utvalget peke på at det erliten kontroll med den integrerte rettshjelpen somytes med hjemmel i domstolloven § 218 femteledd i dag. Når rettshjelp kan ytes innenfor alletyper virksomheter, både som integrert del av enannen ytelse, som del av en sammensatt ytelseeller uavhengig av et konkret hovedoppdrag, lig-ger ikke forholdene til rette for å kunne føre sær-lig tilsyn med rettshjelpen. Likevel har adgangentil å drive integrert rettshjelp tradisjonelt og histo-risk vært akseptert som en nødvendig forutset-ning for å kunne drive den enkelte virksomhet.Mangel på kontroll har ikke vært en avgjørendeinnvending, og så langt utvalget har brakt på detrene, har heller ikke mangelen på kontroll medden integrerte rettshjelpen utgjort et problem.

Et annet utgangspunkt ved vurderingen avhvilke rammebetingelser som bør stilles for andreenn advokater, er at utvalgets forslag videreførerog utvider regelverket for og kontrollen medadvokater. Den som vil ha sikkerhet for at retts-lige råd gis av en juridisk kvalifisert person, innen-for de rammene og innenfor den kontroll som gjel-der for advokatvirksomhet, kan søke bistand hosen advokat. Dette er tilsvarende som for det retts-søkende publikum i Danmark og Sverige, hvorutgangspunktet er at enhver har adgang til å ytejuridiske tjenester, og hvor det er advokatene somer underlagt en omfattende lovregulering. I Dan-mark gjelder Lov om juridisk rådgivning for per-soner som yter juridiske tjenester til forbrukere.Loven fastsetter noen enkelte krav til tjenesteyte-ren, men er langt mindre omfattende enn de dan-ske reglene for advokater. For eksempel er detikke stilt krav om at tjenesteyteren skal ha forsik-ring, bare at det må opplyses om hvorvidt det fore-ligger ansvarsforsikring. Loven omfatter ikke et

eget sanksjons- eller kontrollsystem for tjenestey-terne. Det er redegjort nærmere for denne loven ipunkt 6.2. Etter utvalgets erfaring synes det somat det rettssøkende publikum oppfatter den for-skjellen som finnes mellom reglene, kravene til ogkontrollen med advokater og andre som ikke eradvokater, og velger sine tjenesteytere etterbehov.

Ut over rettshjelperene er utgangspunktet forpersoner og virksomheter som i dag kan yte retts-hjelp i Norge, at disse ikke er underlagt noen sær-skilte regler for den rettshjelpen som ytes, ellernoen form for tilsyns- eller disiplinærmyndighet.For den rettslige bistanden som ytes som en delav annen virksomhet, vil forutsetningen være attjenesteyterne er kvalifiserte innenfor sine fagfeltog har kunnskap om regelverk og rettslige kravknyttet til faget. Det er reglene for den enkelteprofesjon som sikrer at de tjenestene som ytes,også den rettslige bistanden, er av kvalifisert art.Dette forutsettes videreført i utvalgets forslag.For å skape forutberegnelighet og klare holde-punkter, foreslår utvalget at det i lovforslaget § 99skal fremgå at den rettslige bistanden som ytes, erunderlagt reglene for den virksomheten eller pro-fesjonen vedkommende tjenesteyter opptrerinnenfor.

Videre er det slik at alle som yter rettsligbistand, både advokater og andre typer tjeneste-ytere, er underlagt kravene som stilles i bak-grunnsretten, blant annet i avtale- og kontraktsret-ten og markedsføringsloven, og må opptre innen-for de rammene bakgrunnsretten setter. En tje-nesteyter som har påtatt seg et oppdrag, vil foreksempel være underlagt prinsippet om lojalitet ikontraktsforhold. Tjenesteyteren vil videre haplikt til å levere i henhold til det som er avtalt. Vedvurderingen av hva som er avtalt, vil det ha betyd-ning hva kunden hadde grunn til å forvente blantannet ut fra hva tjenesteyteren har forespeilet kun-den. Leverer ikke tjenesteyteren i henhold til detsom er avtalt, kan kunden gjøre gjeldende mislig-holdsbeføyelser. Blant annet vil den som har ytt


bistand, kunne bli erstatningsansvarlig for feil irådgivningen.

Profesjonsansvaret er tradisjonelt knyttet til deulike gruppene frie profesjonsutøvere, som blantannet advokater, eiendomsmeklere og revisorer.Det synes imidlertid også å være slik at profe-sjonsnormen kan legges til grunn når det ytesrettslig bistand som ledd i næring. Dette antas ågjelde uansett om tjenesteyteren har advokatbevil-ling eller yter rettslig bistand på annet grunnlag.1

Det er imidlertid ikke gitt at ansvarsnormen erden samme for andre tjenesteytere som for advo-katprofesjonen. Normen må antas å knytte seg tilhvilket kompetansekrav som ligger til grunn fortjenesteyteren, fordi formålet med kompetanse-kravene er å sikre publikum tjenester av god kvali-tet. I dansk og svensk juridisk teori er det argu-mentert for at det er oppdragets karakter og dedermed tilhørende bransjereglene som bør liggetil grunn for ansvarsbedømmelsen ved ulike typerrådgivningsansvar, med henvisning til at «[m]aner det, som man gør».2 Det refereres til begrepet«funksjonsansvar»; at funksjonen må være avgjø-rende for kundenes forventninger til rådgivning.Et annet begrep, «maskansvar», benyttes i svenskteori – en aktør som går inn i et marked og opp-trer med for eksempel advokatens «maske», måogså bære det profesjonsansvaret som følgermed. Utvalget mener at tilsvarende løsning mågjelde i norsk rett. Personer som yter rettsligbistand, bør i utgangspunktet være underlagt enansvarsnorm som, i likhet med hva som gjelderfor advokater, er streng. Det vil imidlertid kunnevære enkelte forskjeller i de konkrete kravene tiloppdragsutførelsen. Det er flere eksempler i rett-spraksis på at de yrkesetiske normene i reglenefor god advokatskikk får betydning for fastleggel-sen av advokatens forpliktelser.3 Dette regelver-ket kan ikke gis direkte anvendelse for andreyrkesutøvere. Enkelte bestemmelser bør imidler-tid antakelig anses å reflektere en mer generellnorm for hva som utgjør god rettslig bistand, sliksom for eksempel advokatforskriften kapittel 12punkt 3.1.2 første punktum, som fastsetter at advo-katen «skal gi råd til klienten og ivareta hansinteresser raskt, samvittighetsfullt og påpasselig».

Videre vil reglene i markedsføringsloven, omkontroll med markedsføring, handelspraksis, avta-levilkår i forbrukerforhold og krav til god forret-ningsskikk, sette rammer for juridiske tjenesteyte-res virksomhet og gi vern for det rettssøkendepublikum.

I direktiv 2013/11/EU stilles det krav om atdet fra 2015 må etableres et alternativt tvisteløs-ningstilbud for alle typer kontraktuelle krav i for-brukerforhold. Som det fremgår av lovforslaget,foreslår utvalget derfor et eget tvisteløsningsor-gan for tvister mellom forbrukere og advokater.Det må også etableres alternative tvisteløsnings-ordninger for personer som yter rettslig bistanduten å være advokater. Slik utvalget har oppfattetdet, tar Barne- og likestillingsdepartementet siktepå å etablere en felles tvisteløsningsordning forenkelte typer forbrukerkontrakter der det ikkefinnes egne ordninger for den aktuelle sektoren.Det må antas at tjenestene fra juridiske tjeneste-ytere som ikke er advokater, underlegges detteorganet. Dersom det på sikt skulle vokse frem enbransje av juridiske tjenesteytere som ikke eradvokater, kan bransjen selv eller lovgiveren tainitiativ til å etablere et særlig tvisteløsningsorganfor slike tjenestekontrakter.

Som eksempler på reguleringer som utgjør endel av bakgrunnsretten for både advokater ogandre som yter rettslig bistand, nevnes også per-sonopplysningsloven. Loven gjelder for allbehandling av personopplysninger, det vil si infor-masjon, opplysninger og vurderinger som kansom kan identifisere en person. Loven skalbeskytte den enkelte mot at personvernet blirkrenket når personopplysninger innhentes ellerregistres.

Etter utvalgets syn vil bakgrunnsretten ivaretadet rettssøkende publikums interesser. Det erutvalgets oppfatning at det ville være svært kre-vende å utarbeide regler for alle som yter rettsligbistand. Det vil ikke være en ensartet gruppe, ver-ken når det gjelder kvalifikasjoner, type virksom-het, formål, omfang eller andre parametere. Utval-get foreslår imidlertid enkelte rammer, herunderen regulering av og grenser for hvordan tjeneste-yterne kan markedsføre seg og sin virksomhet.Videre foreslås en forbudsregulering som skalvære en «sikkerhetsventil» for de tilfellene hvordet er behov for å beskytte samfunnet eller denenkelte borger mot personer eller tjenesteyteresom opptrer uforsvarlig.

1 Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011, s. 468.2 Stig Jørgensen, Et funktionsbestemt professionsansvar, Aar-

hus 2001, s. 13. Se for øvrig Fredric Korling, Rådgivnings-ansvar: särskilt avseende finansiell rådgivning och investe-ringsrådgivning, Stockholm 2010 s. 641 flg.

3 Se for eksempel Rt. 2001 s. 1702.


28.2 Regler om tittelbruk, yrkesbetegnelser mv.

Utvalget mener at det bør være klare regler forhvordan de som yter rettslig bistand kan markeds-føre seg og sin virksomhet. Når det foreslås ååpne for at enhver kan yte rettslig bistand, er detetter utvalgets mening særlig viktig med reglersom sikrer det rettssøkende publikum korrektinformasjon om kvalifikasjonene til den som tilbyrden rettslige bistanden. Å søke rettslig bistandhos en person som ikke har kvalifisert juridiskkompetanse, vil kunne innebære risiko for at kun-dens interesser ikke ivaretas. Det bør derfor gisregler som forhindrer at det rettssøkende publi-kum får feil forventninger til tjenesteyteren ellertil hvilket rammeverk tjenesteyteren er underlagt.Det bør ikke være rom for tvetydig eller uklarmarkedsføring eller kommunikasjon som kanskape usikkerhet for det rettssøkende publikum.Utvalget foreslår derfor at det fremkommer avloven at det bare er advokater og jurister som kanbenytte titlene «advokat» og «jurist». Videre børdet fremgå av loven at det er forbudt å villede veduriktig bruk av slike titler eller å gi uriktig inn-trykk av at man har kvalifikasjoner som advokateller jurist.

Utvalget peker imidlertid på at det både forjurister og andre som driver virksomhet i form avå yte rettslig bistand, må være en reell adgang til åmarkedsføre sine tjenester. Reguleringer som gri-per inn i adgangen til markedsføring, vil i realite-ten kunne få virkning som adgangsbegrensninger.Dette var situasjonen i Danmark, hvor det tidli-gere det gjaldt et markedsføringsforbud for juri-diske tjenesteytere. Forbudet ble opphevet i 2006.Se nærmere om dette i punkt 6.2. Det er ikkeønskelig fra utvalgets side at skranker for mar-kedsføringen skal få virkning som en adgangsbe-grensning til markedet. Med forslaget om et for-bud mot å gi uriktig inntrykk av at man har en tit-tel eller innehar kvalifikasjoner man ikke har,søker utvalget primært å hindre forvekslingsfare.I den konkrete vurderingen av om for eksempelbruk av en stillingsbeskrivelse eller yrkesbeteg-nelse gir et uriktig inntrykk, må det tas høyde forat tjenesteytere som driver med rettslig bistand,skal kunne gi uttrykk for sine kvalifikasjoner ogfor innholdet i tjenestene de yter. Utvalget viser tilat markedsføringslovens regler og praksis etterdenne loven vil kunne være til veiledning.

28.3 Mulighet for å frata personer retten til å yte rettslig bistand

Utvalget har vurdert behovet for en adgang til åkunne frata personer retten til å yte rettsligbistand. Lovforslaget legger opp til at det grunn-leggende utgangspunktet er at enhver kan yterettslig bistand. Et forbud vil derfor være en inn-skrenkning i den alminnelige handlefrihet. I NOU2003:15 Fra bot til bedring er det pekt på prinsi-pielle betenkeligheter ved å innskrenke denalminnelige handlefriheten ved administrativevedtak.4 Utvalget peker på at spørsmålet om å inn-føre en adgang til å ilegge forbud mot å yte retts-lige bistand imidlertid bør ses i sammenheng medat det etter gjeldende rett nettopp foreligger engenerell innskrenkning av handlefriheten gjen-nom rettshjelpsmonopolet. Utvalgets forslag inne-bærer at den alminnelige handlefriheten utvides iforhold til dagens ordning.

Bakgrunnen for reglene om rettshjelpsmono-polet og reglene i domstolloven § 218, jf. § 220, varat det rettssøkende publikum skulle sikres kvalifi-sert rettshjelp. De hensynene som begrunner detgenerelle forbudet etter dagens ordning, tilsier atdet bør være mulig å forby aktører som opptreruforsvarlig, å yte rettslig bistand. En slik bestem-melse kan være en sikkerhetsventil som vern motukvalifisert rettshjelp innenfor et marked somikke er særskilt regulert. Et godt stykke på vei vilbakgrunnsretten fastsette plikter og begrensnin-ger for dem som tilbyr rettslig bistand, og gi vernfor personer som søker rettslig bistand på marke-det utenfor advokattjenester. Utvalget mener imid-lertid det er behov for beskyttelse også ut overden alminnelige bakgrunnsretten, og foreslår der-for at det gis adgang til å forby aktører å yte retts-lig bistand hvis virksomheten utøves på uforsvar-lig måte. Det vises til utvalgets merknader til§ 101 i lovforslaget, blant annet om terskelen for åilegge et slikt forbud.

Formålet med en slik forbudsregulering vilvære er å beskytte samfunnet og den enkelte mottjenesteytere som opptrer uforsvarlig og useriøst.Slik opptreden kan først og fremst skade interes-sene til mottakeren av den rettslige bistanden,som stoler på rådene som gis. I tillegg peker utval-get på at uforsvarlig opptreden på vegne av enpart i en sak eller en prosess som involvererandre, vil kunne få konsekvenser for motparter,for eksempel ved at forhold urettmessig blir for-fulgt eller ved unødvendige og ressurskrevende

4 Se Sanksjonsutvalgets betraktninger om dette i NOU 2003:15 s. 177.


avsporinger. Dette vil kunne påføre både partenog motparten større belastning og størresakskostnader. Utvalget understreker at formåletmed en forbudsregulering dermed ikke vil værepønalt, selv om det klart nok vil måtte ses hen tilden klanderverdige opptreden og eventuelle lov-brudd vedkommende som ilegges forbudet, harutøvet.

I utvalgets vurderinger har det også vært etsentralt hensyn at de som yter rettslig bistand påen forsvarlig og lovlig måte, skal ha en berettigetforventning om at det reageres på uforsvarlig opp-treden. En regulering som åpner for å gripe innoverfor uforsvarlig opptreden, vil også kunnebidra til å styrke omdømmet til juridiske tjeneste-ytere som ikke er advokater.

28.4 Vurdering av tvungen ansvarsforsikring

Utvalget har vurdert om det bør gis regler omansvarsforsikring for andre personer enn advoka-ter som yter rettslig bistand. For å sikre at tjenes-teyteren kan dekke kundens økonomiske tap somfølge av mangelfull eller på annen måte sviktendeytelse, vil en mulighet være å kreve ansvarsforsik-ring eller sikkerhetstillelse for den som skal ytejuridiske tjenester. I de tilfellene hvor det ytesrettslig bistand som næringsvirksomhet, vil kun-den ha en berettiget forventning om at ytelsenskal holde mål. Et krav om forsikring kan også for-hindre at enkelte useriøse aktører som ikkeønsker eller er i stand til å få en forsikringsavtale,etablerer seg som tilbydere av rettslig bistand.

Det er imidlertid en del ulemper ved å innføreen obligatorisk ansvarsforsikring. For det førstevil det være problematisk å trekke grensen for hvasom er rettslig bistand og hva som er annenbistand, som det ikke vil være forsikringsplikt for.Problemene med å trekke denne grensen er endel av begrunnelsen for å oppheve rettsrådsmono-polet, jf. punkt 8.2.4, og utvalget ønsker ikke ålegge opp til reguleringer som medfører at pro-blemstillingen likevel aktualiseres.

Videre peker utvalget på at innføring av enplikt til ansvarsforsikring også burde omfatte etkontrollsystem, for å sørge for at plikten blir etter-levd og at publikum kan gå ut fra at tjenesteyterener ansvarsforsikret. Det ville ikke være naturlig ålegge en slik oppgave til Advokatsamfunnet, etter-som Advokatsamfunnet ikke bør ha myndighetover andre enn advokater. Slik kontroll vil værekostnadskrevende og vil være særlig utfordrendeog ressurskrevende ettersom plikten ikke retter

seg mot en konkret bransje eller bestemte typervirksomheter.

Utvalget antar at en rekke av de som i dag yterintegrert rettshjelp, allerede vil ha forsikringspliktetter andre regler. For en del av disse vil den retts-lige bistanden være integrert som en del av envirksomhet som tjenesteyteren har ansvarsforsik-ring for. Etter utvalgets oppfatning, må det kunneforutsettes at ansvarsforsikringen da også dekkererstatningsbetingende feil ved den rettsligebistanden.

Det vil uansett være i tjenesteyterens interesseå ha en ansvarsforsikring, og det må antas at i allefall seriøse aktører vil sørge for å være ansvarsfor-sikret. Til dette kan det innvendes at det er de use-riøse aktørene som er det største problemet.Utvalget er enig i denne innvendingen, men pekerpå at det er tvilsomt hvor god beskyttelse en for-sikringsplikt vil gi mot de useriøse aktørene.Disse kan for eksempel tenkes å utnytte den gli-dende grensen mellom når det ytes rettsligbistand, og når det ytes tjenester som ikke er for-sikringspliktige, ved å innrette virksomheten ogtjenestene slik at de oppfattes å gå klar av for-sikringsplikten.

En generell forsikringsplikt for rettslig bistandvil kunne by på rettslige og bevismessige proble-mer, og det vil antakelig være rettsteknisk vanske-lig å håndheve en slik forsikringsplikt. Utvalgethar derfor kommet til at problemet med de useri-øse aktørene som står i fare for å skade sine kun-ders interesser, heller bør løses ved at det eradgang til å frata dem retten til å yte rettsligbistand etter lovutkastet § 101. Utvalget peker påat mangel på ansvarsforsikring etter omstendig-hetene kan være relevant som del av vurderingenav om personen «yter rettslig bistand på en for-svarlig måte og det er utilrådelig at vedkommendefortsetter å yte slik bistand» etter lovforslaget§ 101.

Heller ikke i Danmark, hvor det er gitt en egenlov om juridisk rådgivning, er det pålagt for-sikringsplikt for andre juridiske tjenesteytere ennadvokater. Utvalget viser til at det i Sverige harvokst frem en egen bransje for juristbyråer, meden bransjeorganisasjon som har fastsatt et egetetisk regelverk og andre reguleringer. I den graden tilsvarende bransje vil vokse frem i Norge, erdet grunn til å tro at det på samme måte vil voksefrem bransjeorganisasjoner som vil ha interesseav å sørge for at tjenesteyterne opptrer seriøst, ogat det vil kunne bli utviklet egne bransjenormer,bransjeregler og standarder. Dette vil i så fallkunne avhjelpe et behov for lovreguleringer, somfor eksempel regulering av en forsikringsplikt.


Etter en avveining av fordeler og ulemper vedå innføre tvungen ansvarsforsikring for alle somyter rettslig bistand, mener utvalget at det i forstor grad er ulemper ved et slikt forslag, og at eninnføring av forsikringsplikt derfor bør avventes.En slik plikt bør heller vurderes innført dersomdet i praksis skulle vise seg å bli behov for dette.

Som ellers, vil det beste forebyggende tiltaketvære at publikum passer på å forholde seg til deseriøse aktørene med gode referanser. Utvalgetviser til at for eksempel nettportaler som «svarte-lister» de useriøse aktørene, antakelig vil være etgodt virkemiddel, men antar at slike tiltak kanvokse frem etter privat initiativ, eller etter initiativfra forbrukermyndigheter. For øvrig bør slike til-tak antakelig ha et generelt nedslagsfelt, og ikkebare være rettet mot personer som yter rettsligbistand.

28.5 Taushetsplikt og regler om bevisfritak for andre enn advokater som yter rettslig bistand


Etter gjeldende rett er det ikke fastsatt noen gene-rell taushetsplikt for personer som yter rettshjelputen å være advokat. Domstolloven § 218 tredjeledd fastsetter taushetsplikt for den som yter retts-hjelp etter domstolloven § 218 andre ledd, det vilsi for rettshjelpere, for personer med utdannelseinnenfor spesielle områder som har tillatelse til åyte rettshjelp på området, for revisorer når debistår med utferdigelse av selvangivelser,næringsoppgaver, skatteklager og andre henven-delser til skattemyndighetene, og for utenlandskeadvokater når de yter rettshjelp. Taushetspliktengjelder overfor uvedkommende om det de i for-bindelse med rettshjelpvirksomheten får vite omnoens personlige forhold eller drifts- og forret-ningsforhold, dersom ingen berettiget interessetilsier taushet. Brudd på denne taushetspliktenkan straffes etter domstolloven § 234 andre leddbokstav a, med bøter eller fengsel inntil tre måne-der ved forsettlig overtredelse og med bøter veduaktsom overtredelse eller medvirkning.

For den som yter integrert rettshjelp i med-hold av domstolloven § 218 femte ledd, gjelder detingen taushetsplikt etter domstolloven. Vedkom-mende vil imidlertid kunne være underlagt taus-hetsplikt etter profesjonsregelverket for sinhovedvirksomhet. Heller ikke den som yter retts-hjelp på vegne av stat og kommune, jf. domstol-loven § 218 sjette ledd, er underlagt taushetspliktetter domstolloven. Vedkommende vil imidlertid

være underlagt taushetsplikt etter forvaltningslo-ven.

Tvisteloven § 22-5 andre ledd fastsetter enbevisfritaksregel for det som er «betrodd noenunder sjelesorg, sosialt hjelpearbeid, medisinskbehandling, rettshjelp etter domstolloven § 218annet ledd eller lignende virksomhet». Det vilbero på rettens skjønn om fritak skal gis. Sammebevisfritaksregel gjelder i straffesaker, jf. straffe-prosessloven § 121.

Alternativet «lignende virksomhet» i tvistelo-ven § 22-5 andre ledd innebærer at retten kanbeslutte bevisfritak for betroelser skjedd underytelse av rettshjelp etter domstolloven § 218 femteog sjette ledd. I forarbeidene til tvisteloven er detforutsatt at retten vil frita for vitneplikt om betroel-ser som etter sin art i det vesentlige tilsvarer detyper betroelser som er omfattet av bevisforbuds-regelen i § 22-5 første ledd.5 Rettspraksis etterdenne bestemmelsen, og etter den tilsvarenderegelen i straffeprosessloven § 119, blir dermedrelevant ved vurderingen av om det er adgang til ågi bevisfritak. Utvalget antar at et tilsvarendeutgangspunkt bør legges til grunn etter straffe-prosessloven § 121. Dersom retten ikke innvilgerbevisfritak, kan retten i sivile saker pålegge de til-stedeværende taushetsplikt og la beviset bli førtfor lukkede dører, jf. tvisteloven § 22-12 andreledd andre punktum. Etter straffeprosessloven§ 121 andre punktum skal retten gi pålegg omtaushetsplikt og beslutte lukkede dører dersomvitnet krever det. Både i sivile saker og straffe-saker er det imidlertid naturlig at spørsmålet omlukkede dører og pålegg om taushetsplikt blirreist av retten dersom vitnet ikke selv gjør det.6

For øvrig vil den som yter rettshjelp uten advokat-bevilling, kunne være underlagt taushetsplikt iforbindelse med et konkret oppdrag eller enbestemt sak eller opplysning. På samme måtesom for advokater og andre aktører i retten, vilretten for eksempel kunne treffe beslutninger omat opplysninger undergis taushetsplikt.

Etter straffeprosessloven § 95 er det er adgangtil å oppnevne «en annen skikket person» som for-svarer såfremt retten gir særskilt tillatelse til det.Det følger av straffeloven 1902 § 144 og straffelo-ven 2005 § 211 at forsvarere i straffesaker erunderlagt den yrkesmessige taushetsplikten somgjelder for advokater. Dette gjelder uavhengig avom forsvareren har advokatbevilling. Reglene forbevisforbud vil gjelde på samme måte for betroel-

5 NOU 2001: 32 Bind B s. 960.6 Hans Kristian Bjerke, Erik Keiserud og Knut Erik Sæther,

Straffeprosessloven kommentarutgave, Oslo 2011, s. 472.


ser til forsvarere uten advokatbevilling som over-for advokater.

28.5.2 Utvalgets vurderinger – reglene om taushetsplikt for andre enn advokater som yter rettslig bistand

Som ledd i utvalgets forslag om at det skal væreen generell adgang til å yte rettslig bistand, opphe-ves bestemmelsen i domstolloven § 218, herunderbestemmelsen om taushetsplikt i tredje ledd. Nårdet gjelder de gruppene som i dag er underlagttaushetsplikt etter domstolloven § 218 tredje ledd,vil forholdene etter utvalgets forslag være som føl-ger: De særskilte ordningene med rettshjelpereog tillatelse til å yte rettshjelp innenfor spesielleområder på bakgrunn av spesiell utdanning, jf.domstolloven § 218 andre ledd nr. 1 og 3, opp-heves. Personer som har tilhørt denne gruppen,vil kunne yte rettslig bistand uten særskilt hjem-mel. Revisorer vil etter forslaget kunne yte rettsligbistand uten særskilt hjemmel. Adgangen til å yterettslig bistand for utenlandske advokater er regu-lert i lovforslaget § 7. De underlegges sammetaushetsplikt som gjelder for advokater ellers.

Utvalget foreslår ikke å innføre en generelltaushetspliktsbestemmelse for alle som yter retts-lig bistand. At de som yter rettslig bistand, ikke erunderlagt en generell taushetsplikt, vil være i trådmed løsningen i gjeldende rett for personer somyter integrert rettshjelp, og personer som yterrettshjelp på vegne av stat og kommune uten å haadvokatbevilling.

For revisorer som yter rettslig bistand og sometter gjeldende rett er omfattet av taushetsplikteni domstolloven § 218 tredje ledd, antar utvalget at

taushetsplikt vil følge av revisorloven § 6-1. Ogsåfor andre grupper eller profesjoner som yter retts-lig bistand som del av en annen virksomhet, viltaushetsplikten kunne ivaretas i det særskilteregelverket for disse gruppene. I lovforslaget § 99er det tatt inn en regulering om at de regler somellers gjelder, skal få anvendelse ved rettsligbistand som ytes som ledd i annen virksomheteller som ledd i utøvelsen av en annen profesjoneller et annet yrke.

Når det gjelder jurister uten advokatbevilling,antar utvalget at taushetsplikt normalt vil bli ivare-tatt ved avtale mellom tjenesteyteren og kunden.Men også i fravær av en slik avtale vil det ut fratjenestens karakter og ut fra kravet til lojalitet ikontraktsforhold kunne følge en forpliktelse forvedkommende som yter rettslig bistand, til åbevare taushet om opplysningene fra kunden. Iden grad det vokser frem en bransje og hvor detutvikles et regelverk for bransjen, antar utvalget atregler om taushetsplikt vil være en naturlig del avet slikt regelverk. Se nedenfor om utvalgets for-slag om å videreføre reglene om at det kan gisbevisfritak for det som er betrodd noen som yterrettslig bistand.

28.5.3 Utvalgets vurderinger – reglene om bevisfritak

Utvalget foreslår å videreføre innholdet i dagensregler om at retten kan gi bevisfritak etter tviste-loven § 22-5 andre ledd og straffeprosessloven§ 121 for «rettshjelp etter domstolloven § 218andre ledd eller lignende virksomhet». Utvalgetforeslår at regelen skal gjelde for alle som yterrettslig bistand etter lovforslaget kapittel 11.

Del VIIIØkonomiske og administrative konsekvenser


Kapittel 29

Økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag

I utvalgets mandat fremgår:

«Utvalget skal klargjøre de økonomiske ogadministrative konsekvensene av sine forslag.Minst ett forslag skal baseres på uendret res-sursbruk, jf. utredningsinstruksen punkt 3.1.»

Utvalgets antagelse er at forslagene til lov-endringer og anbefalinger, om de følges opp, i detalt vesentlige kan utføres innenfor gjeldende øko-nomiske rammer for det offentlige. Som det frem-går av gjennomgangen nedenfor, antar utvalget atforslaget heller ikke vil ha vesentlig betydning forandres ressursbruk. Det er derfor bare utformetett lovforslag.

Forslaget om en generell adgang til å yte rettslig bistand, og forslaget om adgang for jurister til å opptre som prosessfullmektig under rettergang

Forslaget om å åpne for en generell adgang til åyte rettslig bistand innebærer ingen betydeligeøkonomiske eller administrative konsekvenser fordet offentlige sammenlignet med dagens regler.Forslaget vil antagelig hverken medføre behov fornye stillinger eller frigjøre stillinger i det offent-lige. Forslaget antas heller ikke å ville få andrebudsjettmessige konsekvenser for det offentlige.

Utvalgets forslag om en adgang til å forby per-soner å yte rettslig bistand i spesielle tilfeller vilkunne ha visse administrative og økonomiskekonsekvenser for Statens sivilrettsforvaltning,som skal ilegge de eventuelle forbudene. Adgan-gen til å forby personer å yte rettslig bistand erment som en sikkerhetsventil for de tilfellene hvordet er behov for å beskytte samfunnet eller denenkelte mot personer som opptrer uforsvarlig.Utvalget antar at antallet forbud ikke vil bli stort.På dette punktet vil forslaget dermed kun ha min-dre økonomiske konsekvenser.

Forslaget innebærer at det ikke lenger vilvære behov for å utstede eller følge opp tillatelser

til å drive rettslig bistand for andre enn advokater.Dette vil være en besparelse, både økonomisk ogadministrativt.

Forslaget som åpner for at enhver kan yterettslig bistand, vil kunne få økonomisk betydningfordi det kan bli hovednæringsgrunnlag formange, både jurister og personer som ikke erjurister.

En opphevelse av rettsrådsmonopolet antasogså å kunne medføre en økning i rettshjelptilbu-det, og en økning i konkurransen på markedet fortjenester som omfatter rettslig bistand. Særlig viladgangen til å yte rettslig bistand for jurister utenadvokatbevilling kunne øke konkurransen i mar-kedet og gi mulighet for å tilby billigere tjenestertil det rettssøkende publikum.

Adgangen for jurister til å yte rettslig bistandvil få praktiske konsekvenser for næringslivetfordi det kan ansettes jurister som kan yte rettsligbistand til både foretaket og kundene. Dette vilogså kunne gi økonomiske besparelser fornæringslivet, fordi det vil avhjelpe behovet for åsøke ekstern advokatbistand. En mulig konse-kvens for advokatstanden er at det blir færre opp-drag fra foretak og større konkurranse om internestillinger som jurist i foretak.

For jurister uten advokatbevilling vil forslagetom å oppheve ordningen med rettshjelpere inne-bære økonomiske og praktiske besparelser ved atdet for disse aktørene ikke lenger kreves tillatelsefor å yte juridiske tjenester, bidrag til tilsynsorganeller sikkerhetsstillelse.

Utvalgets forslag om å utvide adgangen til åopptre som prosessfullmektig under rettergang isivile saker, slik at også jurister kan opptre somprosessfullmektig, vil kunne bedre tilgangen tilslik bistand, gi billigere bistand, og det vil kunneøke konkurransen i markedet for slike oppdrag.Forslaget vil ikke få konsekvenser for saker etteroffentlige satser; disse skal føres ved advokat. Forforetak og for næringslivet vil forslaget kunne giøkonomiske besparelser.


Vilkårene for å bli advokat

De foreslåtte endringene av vilkårene for å fåadvokatbevilling vil i det vesentlige ikke medførenoen økonomiske eller administrative konsekven-ser for det offentlige. Se imidlertid nedenfor omkonsekvenser av forslaget om advokatutdannin-gen. Utstedelse av advokatbevilling skaladministreres og håndteres av Advokatsamfun-net.

Når praksiskravet for å bli advokat ikke lengerer knyttet til stilling som advokatfullmektig, vil detgi bedre muligheter for å oppfylle praksiskravet.Det vil blant annet kunne gjøre det praktisk lettereå gjennomføre praksisperioden for personer i dis-triktene, og det vil legge til rette for at jurister somer ansatt andre steder enn i advokatforetak eller istillinger som ellers har kvalifisert som praksis,slipper å bytte arbeidssted for å få gjennomførtpraksisperioden. Forlengelsen av praksisperiodenfra to til tre år vil kunne få en viss økonomiskbetydning for personer som ellers ville nådd ethøyere lønnsnivå dersom de straks etter endtpraksisperiode på to år ville fått advokatbevilling.Endringen av kravet til prosedyrepraksis, ved atdet ikke lenger kreves at man har gjennomførtreelle rettssaker, vil gjøre det praktisk lettere forsøkerne å oppfylle kravet. Det vil få økonomiskekonsekvenser for søkerne, ved at «prosedyrekur-set» som utgjør en del av advokatutdanningen,gjør advokatutdanningen dyrere. Det vil få admi-nistrative konsekvenser for Advokatsamfunnet ogeventuelle andre aktører som skal bistå med gjen-nomføringen av fiktive rettssaker som en del avadvokatutdanningens prosedyrekurs.

Advokatutdanningen som foreslås innført, for-utsettes finansiert gjennom kursavgift fra delta-gerne og vil derfor ikke medføre utgifter av betyd-ning for det offentlige til organisering eller gjen-nomføring. Administrasjonen av advokatkursetlegges til Advokatsamfunnet. Som en del av forsla-get forutsettes det at advokatutdanningen kanfinansieres ved studielån fra Statens lånekasse forutdanning, noe som kan få økonomiske konse-kvenser for det offentlige.

Forslaget om en mer omfattende advokatut-danning vil få praktiske konsekvenser enten vedat de som ønsker å bli advokat, vil måtte «for-lenge» utdanningsperioden med ett semesteretter endt mastergrad, eller ved at jurister som hargått ut i arbeidslivet, må innrette seg etter arbeids-giveren, slik at de får gjennomført et semestersutdanning. Dette vil kunne få økonomiske konse-kvenser for søkerne, men omfanget vil avhenge avhvordan søkeren innretter seg. For søkere som

velger å gjennomføre advokatutdanningen over enlengre periode ved siden av arbeidet, vil de økono-miske konsekvensene bli mindre.

De øvrige endringer i kravene for å få advokat-bevilling antas ikke å ville medføre økonomiskekonsekvenser av nevneverdig betydning hverkenfor det offentlige eller andre.

Advokatfullmektigordningen

Forslaget om å oppheve autorisasjonskravet foradvokatfullmektiger vil være en forenkling i for-hold til dagens ordning, og vil totalt sett medføremindre administrasjon og ressursbruk. Ordnin-gen med at det er arbeidsgiverne som skal kon-trollere advokatfullmektigenes opplysninger mv., istedet for at dette gjøres ved en ekstern autorisa-sjonsordning, antas ikke å medføre økonomiskekonsekvenser av betydning for advokatforetakeneeller vedkommende som vil bli advokatfullmektig.Det antas at det også etter dagens ordning er slikat arbeidsgiverne gjør visse undersøkelser ogkontrollerer opplysningene om den som vurderesansatt som advokatfullmektig. Også i dag må poli-tiattest fremskaffes av den som vil bli advokatfull-mektig.

Etterutdanning

Forslaget om å innføre krav om obligatorisk etter-utdanning for advokater vil ikke medføre noenøkonomiske eller administrative konsekvenser fordet offentlige. Administrasjonen av ordningenmed etterutdanning vil ligge hos Advokatsamfun-net. Forslaget legger opp til at advokatene selvskal finansiere kursavgift, avgift til seminarer o.l.Ordningen vil medføre økte kostnader og få prak-tiske konsekvenser for de advokatene som i dagikke er medlem av Advokatforeningen. Dette gjel-der cirka ti prosent av advokatene i landet. Deadvokatene som er medlemmer av Advokatfore-ningen, er allerede i dag underlagt en ordninghvor etterutdanning må gjennomføres. Forslagetforutsetter at etterutdanningen har omtrentsamme omfang som etter Advokatforeningensordning i dag, og antas derfor ikke å medføre økteutgifter eller praktiske konsekvenser for disse,som utgjør om lag 90 prosent av landets advoka-ter.

Spesialistordning

Utvalget foreslår at det innføres en spesialistord-ning for advokater. Det forutsettes at utdannings-opplegget skal administreres av Advokatsamfun-


net. Kostnader ved ordningen skal i utgangspunk-tet dekkes av den enkelte advokat. Forslaget vil fåbåde økonomiske og praktiske konsekvenser foradvokater som ønsker å oppnå en spesialisttittel.Forslaget vil derfor ikke få økonomiske elleradministrative konsekvenser for det offentlige.

Forsikring

Det er uvisst om forslaget til regler for advokatersforsikringsplikt og lovpålagt kollektiv forsikrings-ordning vil få økonomiske konsekvenser for advo-katene, og i så fall hvilke økonomiske konsekven-ser. Advokatene har også i dag krav om ansvars-forsikring og utgifter til dette. Det er uvisst om detnye forslaget vil gi en dyrere eller billigere forsik-ring. Økt forsikringssum kan gi økt premie. Sam-ordningen i den kollektive forsikringsordningenvil medføre at risikoen fordeles, noe som muli-gens kan gi en reduksjon i premien for de advoka-tene som i dag har tegnet forsikring utenfor Advo-katforeningens medlemstilbud. Plikten til å tegnetilleggsforsikring innebærer neppe økte kostna-der av betydning for advokatene, da dette er ord-ningen også etter dagens regler. Det er Advokat-samfunnet som administrerer og organiserer denkollektive forsikringsordningen.

Organisering av advokatvirksomhet

For enkelte advokatforetak som tilbyr tjenesterbasert på sammensatt utadrettet rådgivning, ogfor enkelte av de ansatte som yter annen virksom-het enn advokatvirksomhet i disse advokatforeta-kene, kan det få praktiske og eventuelt visse øko-nomiske konsekvenser at det ikke lenger eradgang for andre enn advokater eller advokatfull-mektiger til å yte tjenester utad fra advokatfore-tak. Dette endringsforslaget antas ikke å få nevne-verdige praktiske konsekvenser for det rettssø-kende publikum, fordi det som følge av den gene-relle adgangen til å yte juridiske tjenester vilkunne tilbys juridisk rådgivning fra jurister – ikombinasjon med andre rådgivningstjenester.

Reglene om organisering av virksomhetersom kan ha ansatt organisasjonsadvokater kanmedføre et økt tilbud av advokattjenester til kost-pris, og dermed en bedre tilgang på advokattje-nester for det rettssøkende publikum. Dette vilogså kunne øke konkurransen på markedet foradvokattjenester.

Forslagene som innebærer visse særregule-ringer for internadvokater, vil kunne medføre atforetak eller andre som har ansatt internadvoka-ter, må gjøre enkelte administrative og praktiske

tilpasninger når det gjelder internadvokatenes rol-ler i foretaket eller konsernet, og når det gjelderorganiseringen av internadvokatene i foretaket.

Forslaget til ny disiplinær- og tilsynsordning, regelgivning

Utvalget foreslår at tilsynsmyndighet, disiplinær-myndighet og regelgivning skal organiseresunder Advokatsamfunnet og Advokatnemnda.Etter samme prinsipp som for finansieringen avTilsynsrådet for advokatvirksomhet og Advokat-bevillingsnemnda og Disiplinærnemnden i dag, vildet etter utvalgets forslag være advokatene somfinansierer Advokatsamfunnet, Advokatnemndaog meklingsordningen for forbrukere gjennom delovpålagte innbetalingene til Advokatsamfunnet.Forslaget om å samle og samorganisere dissefunksjonene vil således ikke innebære økono-miske eller andre konsekvenser for det offentligesammenlignet med dagens regler. Det kan antasat endringene vil gi en viss reduksjon i res-sursbruken og muligens frigjøre stillinger i detoffentlige, ved at det administrative arbeidet knyt-tet til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, Advo-katbevillingsnemnda og Disiplinærnemnden, fal-ler bort som følge av forslaget om at Advokatsam-funnet skal være uavhengig av det offentlige.Departementet skal etter forslagets bestemmelseom kontrollkomité oppnevne et medlem. Dette vilkreve noe ressursbruk, men de økonomiske kon-sekvensene for departementet antas å være små.

For advokatene vil de økonomiske konsekven-sene av forslaget til ny organisering av tilsyns- ogdisiplinærfunksjonene avhenge av flere faktorer.Enkelte faktorer og sider ved forslaget kan føre tilbesparelser, mens andre faktorer kan føre til øktekostnader. Før ordningen er endelig etablert ogsatt ut i praksis, er det vanskelig å gi et samletbilde av hvordan advokatene totalt vil bli økono-misk påvirket av den nye ordningen, og også van-skelig å gi nærmere anslag over størrelsen på denlovpålagte innbetalingen til Advokatsamfunnet.

Forslaget innebærer en samordning av orga-ner og funksjoner som i dag utøves i flere organer.Denne samorganiseringen av tilsyns- og disipli-nærfunksjonene vil gi besparelser i form av stor-driftsfordeler. Dette vil totalt sett være ressursbes-parende og gi lavere utgifter for organene og foradvokatene som finansierer ordningene.

Advokatnemnda blir en nemnd som etter for-slaget blant annet skal ivareta oppgavene til Advo-katbevillingsnemnda og Disiplinærnemnden.Dette vil gi besparelser ved at det ved være ettsekretariat. Advokatnemnda skal være en uavhen-


gig nemnd og foreslås å ha et eget sekretariatmed egen ledelse, slik at det vil være ett sekreta-riat for Advokatsamfunnet og ett sekretariat forAdvokatnemnda. Etter forslaget kan sekretaria-tene være samlokalisert hos Advokatsamfunnetog skal kunne benytte samme infrastruktur forIKT-tjenester mv. Dette vil gi stordriftsfordelersom vil innebære økonomiske besparelser. Utval-get forutsetter at Advokatnemnda kan beslutte atsekretariatet skal befinne seg et annet sted enn iAdvokatsamfunnet, hvis det anses nødvendig for åsikre Advokatnemndas uavhengighet. I så fall vilbesparelsene som er skissert for samlokaliseringmv., ikke bli aktuelle.

Forslaget vil ikke gi noen reduksjon i antallnemndmedlemmer i Advokatbevillingsnemnda ogDisiplinærnemnden, og antas derfor ikke isolertsett å gi besparelser i form av godtgjørelse tilnemndmedlemmer. Forslaget om disiplinærsys-temet er basert på at det ikke er behov for et paral-lelt disiplinærsystem i Advokatforeningen, og deter ikke en forutsetning om at disiplinærutvalgenei Advokatforeningen foretar en parallell behand-ling. Dersom Advokatforeningens disiplinærsys-tem ikke videreføres, vil det gi en besparelse forde advokatene som er medlemmer av Advokat-foreningen, sett i forhold til den situasjonen at detblir et «tosporet» system. Forslaget bygger på enen-instansbehandling av disiplinærsakene. Dettegir totalt sett besparelser sammenlignet med dedisiplinærsakene som etter dagens ordningbehandles i Advokatforeningens disiplinærutvalgog deretter overprøves i Disiplinærnemnden.Etter forslaget skal Advokatnemndas sekretariatavgi innstilling i disiplinærsakene. Dette vil væremer ressurskrevende og gi økte utgifter sammen-lignet med sekretariatenes arbeid i dag, menantas totalt sett å være mindre ressurskrevendeog gi lavere utgifter enn et to-instanssystem forbehandling av disiplinærsaker.

Utvalget foreslår at næringsdrivende/profesjo-nelle klienter ikke skal ha adgang til å anlegge dis-iplinærsak knyttet til størrelsen på salæret. Det eropplyst at en stor del av sakene i disiplinærutval-gene og i Disiplinærnemnden i dag er salærsaker.Lovforslaget vil medføre at det blir færre disipli-nærsaker og vil gi økonomiske besparelser. Utval-get foreslår å opprette en meklingsordning for for-brukere som vil behandle salærsaker. En del av

besparelsen ved at salærsakene ikke skal behand-les i disiplinærorganet må forutsettes å være utgif-ter som likevel henføres under den foreslåttemeklingsordningen for forbrukere. Se nærmereom dette nedenfor.

For klienter, publikum og andre vil forslaget tilny organisering innebære en forenkling ved at detpraktisk vil være mulig å henvende seg til Advo-katsamfunnet når det gjelder tilsyn, disiplinærsa-ker, regelutvikling og meklingsordningen for for-brukere.

Det nye forslaget innebærer et noe mer utvi-det og mer intensivert tilsyn med advokater, her-under at advokater skal kunne veiledes og at detskal kunne gjennomføres tilsynssamtaler meddem. Dette antas å kreve flere ressurser og gi enviss økning i utgifter, sammenlignet med dagensordning. Samtidig vil et mer aktivt tilsyn på et tid-lig stadium kunne avhjelpe og avdekke forholdsom ellers ville ha vært underlagt fullt tilsyn ogsom ville kunne få større økonomiske konsekven-ser dersom forholdene hadde utartet. Totalt setter det derfor uvisst i hvilken grad det «utvidede»tilsynet som foreslås, vil gi en økt ressursbruk.

Innføringen av en meklingsordning for forbru-kere vil gi økte utgifter, blant annet ved at det skalopprettes et nytt organ. Det er advokatene somfinansierer ordningen gjennom de lovpålagte inn-betalingene til Advokatsamfunnet, og det vil der-for medføre økte kostnader for advokatene. Detvil ikke medføre økte kostnader for det offentlige.Det er usikkert i hvilken grad antallet saker ved-rørende salærkrav vil øke. Dette er saker sometter dagens ordning har vært behandlet av disi-plinærorganene. Derfor vil det ikke nødvendigvisvære slik at meklingsordningen innebærer ves-entlig økte kostnader for advokatene knyttet tilgjennomføringen av salærsakene sammenlignetmed dagens ordning eller sammenlignet med atsalærsakene ville blitt behandlet av Advokatnemnda.Det er vanskelig å anslå hvor stort behovet formeklere vil være. Det antas at det er naturlig åbegynne i det små, og at ordningen bygges ut vedbehov.

Når det gjelder forslaget om regelutvikling ogregelgivning for advokater, antas ikke dette åinnebære noen vesentlige konsekvenser for detoffentlige sammenlignet med dagens ordning.

Del IXLovforslag og merknader


Kapittel 30

Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 1 Virkeområde

Loven regulerer adgangen til å yte rettsligbistand, jf. § 2 bokstav d, og til å drive advokatvirk-somhet, jf. § 3. Loven gjelder for personer somyter rettslig bistand, og for advokater som utøveradvokatvirksomhet, i riket. Loven gjelder også forpersoner med utenlandsk advokatbevilling somutøver advokatvirksomhet i riket, jf. reglene omdette i § 7.

Når et norsk advokatforetak driver virksomheti utlandet, gjelder reglene for advokatvirksomhetpå samme måte som for eksempel norsk selskaps-lovgivning og regnskapsplikt gjelder for norskeforetak selv om de driver virksomhet i utlandet.

Norske advokater som driver virksomhet iutenlandske advokatforetak, vil være underlagtreglene i den staten der den aktuelle virksomhe-ten drives. Reglene i lovutkastet kapittel 2 omadvokatens norske advokatbevilling, slik somreglene om bortfall og tilbakekall av advokatbevil-ling mv., vil gjelde for alle norske advokater, ogadvokaten vil være underlagt Advokatnemndasbevillingsmyndighet. Dersom den norske advoka-ten er underlagt tilsynsmyndighet i det landetadvokaten virker i, vil det i forskrift kunne fastset-tes unntak for advokaten når det gjelder Advokat-samfunnets tilsynskompetanse, jf. § 55 første ledd.

Reglene i loven gjelder for advokater i advokat-foretak, internadvokater og organisasjonsadvoka-ter, jf. §§ 18 og 19. Reglene gjelder for virksomhetsom utøves av et advokatforetak, jf. § 16.

Loven gjelder for utenlandske personer somellers yter rettslig bistand, jf. kapittel 11, i riket.Loven gjelder ikke for personer som ellers yterrettslig bistand utenfor riket.

Til § 2 Definisjoner

Til bokstav a

Med «advokat» menes den som har norskadvokatbevilling etter § 5, og som kan benytteadvokattittelen etter § 8 første ledd. Personer medutenlandsk advokatbevilling reguleres i § 7. Disse

vil i utgangspunktet være underlagt alle reglersom gjelder for norske advokater når de utøveradvokatvirksomhet i Norge permanent etterregler gitt i medhold av § 7 første ledd. Om uten-landske advokater som utøver advokatvirksomheti Norge, vises det for øvrig til § 7 med merknader.Regler for bruk av advokattittel for personer somhar utenlandsk advokatbevilling fremgår av § 8andre ledd.

Til bokstav b

En klient kan være både en fysisk og en juridiskperson.

Til bokstav c

Med «betaler» menes den som skal betale foradvokatbistanden, når dette ikke er klienten.

Til bokstav d

Rettslig bistand omfatter både å gi råd om retts-lige spørsmål og sakførsel for domstolene. Med ågi råd menes at det gis råd til andre, og med sak-førsel for domstolene menes prosessoppdrag forandre fysiske eller juridiske personer. Å ivaretaegne interesser er ikke rettslig bistand, og er ikkeomfattet av loven.

Som et generelt utgangspunkt omfatter begre-pet rettslig bistand ethvert arbeid av juridisk art.Slikt arbeid vil blant annet være å gi råd og veiled-ning i rettslige spørsmål, utarbeide rettslige doku-menter, som for eksempel skjøte og testament, åutarbeide, forhandle og inngå kontrakter, og åbistå med søknader, klager, meldinger, brev ellerlignende, for eksempel til offentlige instanser.Rettslig bistand i form av rådgivning vil vanligvisvære å utarbeide juridiske betenkninger og avgiuttalelser om faktiske forhold, når uttalelsene haret rettslig formål eller skal brukes i en rettsligsammenheng. For rådgivning til privatpersonermå det trekkes en grense mellom rådgivning somer rettslig bistand, og rådgivning som gjelder per-


sonlige forhold eller som er i realiteten er omsorg.Utarbeidelse av generelle juridiske utredningersom retter seg til allmennheten, og som ikke erkonkret eller individuelt tilpasset bistand tilbestemte personer, faller utenfor begrepet rettsligbistand. Eksempel på slik virksomhet kan være åskrive en bok om rettslige spørsmål, publiserejuridiske artikler i tidsskrifter eller gi generell juri-disk informasjon på internett.

Både leilighetsvis rettslig bistand og rettsligbistand som ikke er ervervsmessig, anses somrettslig bistand.

Til bokstav e

Definisjonen av forbruker tilsvarer definisjonen iforbrukerkjøpsloven § 1 tredje ledd. Med hensyntil reglene i lovforslaget kapittel 10 må uttrykkettolkes i samsvar med definisjonen av forbruker idirektiv 2013/11/EU artikkel 4 nr. 1 bokstav a.Sistnevnte bestemmelse bygger imidlertid på dentilsvarende definisjonen i direktiv 1999/44/EF(forbrukerkjøpsdirektivet), som også forbruker-kjøpsloven bygger på.

Til § 3 Definisjon av advokatvirksomhet

Innledning

Definisjonen av advokatvirksomhet er to-leddet.Første ledd definerer det som i praksis har værtkalt «egentlig advokatvirksomhet», og som ansessom kjerneområdet i advokatvirksomheten.Andre ledd definerer hvilken øvrig bistand advo-kater yter som skal anses som advokatvirksom-het. Den bistand eller virksomhet en advokat dri-ver med som faller utenfor første og andre ledd, erikke advokatvirksomhet. Det er en forutsetningetter både første og andre ledd at det er en advo-kat eller en advokatfullmektig, på advokatensvegne, som yter bistanden. Hvis andre yter densamme bistanden, vil den ikke være å anse somadvokatvirksomhet.

Todelingen av definisjonen av advokatvirksom-het i første og andre ledd har blant annet betyd-ning for i hvilken grad det kan gjøres unntak frataushetsplikten. Advokaters taushetsplikt er regu-lert i § 27. Ved utøvelse av det som i praksis harblitt omtalt som «egentlig advokatvirksomhet»etter § 3 første ledd er taushetsplikten særligsterkt vernet gjennom reglene om bevisforbud, jf.§ 27 femte ledd og reguleringen av unntak frataushetsplikten i § 28 første og andre ledd. Nårdet utøves advokatvirksomhet etter § 3 førsteledd, er det også slik at de unntakene som kangjøres fra taushetsplikten, er uttømmende regu-

lert i § 28 første ledd. Ved utøvelse av advokatvirk-somhet etter § 3 andre ledd, gjelder ikke bevisfor-budet og det finnes et større antall bestemmelsersom innebærer unntak fra taushetsplikten.

Andre ledd angir yttergrensen for hva somregnes som advokatvirksomhet, og dermed ytter-grensen for hvilken type virksomhet som, når denutøves av advokater, er omfattet av regelverket foradvokater. Bestemmelsen i § 16 første ledd, om atadvokatforetak skal ha som formål å drive advo-katvirksomhet, medfører at definisjonen av advo-katvirksomhet også får betydning for hva advokat-foretak kan ha som formål å drive med. Hvilkeoppgaver det er naturlig for advokater å ivareta,kan endre seg over tid. Definisjonen av hva somer advokatvirksomhet og bestemmelsen om hvaadvokatforetak skal ha som formål å drive med,gir sammen rom for en viss dynamikk i hva somkan være omfattet av begrepet advokatvirksom-het.

Som det fremgår av definisjonen av «rettsligbistand» i § 2 bokstav d, omfatter dette begrepetbistand som ytes både i og utenfor rettergang. Forå beskrive begrepet advokatvirksomhet på en hel-hetlig måte, er det likevel presisert i definisjonenav advokatvirksomhet i første ledd at dette omfat-ter bistand både i og utenfor rettergang.

Til første ledd

Første ledd omfatter det som i praksis har værtkalt «egentlig advokatvirksomhet», og som ansessom kjerneområdet i advokatvirksomheten.Avgrensningen av hva som er advokatvirksomhetetter første ledd bygger på rettspraksis om rekke-vidden av advokaters taushetsplikt som grunnlagfor bevisforbud etter straffeprosessloven § 119 ogtvisteloven § 22-5. I rettspraksis har bevisforbudetkommet til anvendelse for informasjon i den«egentlige advokatvirksomhet», det vil si juridiskrådgivning og bistand i og utenfor rettergang, jf.blant annet Rt. 2010 s. 1638 avsnitt 29. «Juridiskrådgivning og bistand» skal forstås på sammemåte som «rettslig bistand», jf. § 2 bokstav d medmerknader, ovenfor.

Hvis handlinger eller råd som hører under § 3andre ledd, utøves som en integrert del av ellerstår i en naturlig sammenheng med virksomhetetter § 3 første ledd, kan også disse handlingeneeller rådene falle inn under første ledd og advokat-virksomhetens kjerneområde.

For at virksomhet skal regnes som advokat-virksomhetens kjerneområde etter første ledd, måvirksomheten være rettslig bistand som ytes til enklient. Tilfeller hvor det ikke er en klient for opp-


draget, vil ikke være omfattet av første ledd. Senærmere om dette i punkt 9.2.2.

Til andre ledd

Andre ledd setter yttergrensene for hva som eradvokatvirksomhet. I tillegg til å yte rettsligbistand i form av å gi rettsråd og å yte bistand iforbindelse med rettergang, altså «den egentligeadvokatvirksomhet» eller kjerneområdet for advo-katvirksomheten, anses den bistanden som det ervanlig at advokater yter, for å være advokatvirk-somhet. Videre er det advokatvirksomhet nåradvokater driver virksomhet som advokatbevillin-gen gir advokaten rett til å drive i medhold avandre lover.

Advokatvirksomhet etter andre ledd bokstav avil omfatte bistand eller tjenester som det er van-lig at advokater yter, for eksempel oppdrag sombostyrer, verge eller forretningsfører. Etter andreledd bokstav a må det også være snakk ombistand. Se nærmere om dette nedenfor. Hvis deter vanlig at advokater yter en bestemt typebistand, skal den anses som advokatvirksomhet.Formålet er å beskytte klienters og andres beretti-gede forventning om at det er «advokatstandard»på tjenestene advokaten leverer, og at advokatener underlagt regelverket for advokater. Det avgjø-rende er ikke om den enkelte advokaten vanligvisdriver med denne typen virksomhet, men omadvokater driver med dette i et slikt omfang at deter naturlig å oppfatte det som advokatvirksomhet.Klienten vil ikke ha samme grunnlag for å for-vente at advokaten er underlagt regelverket foradvokater når advokaten driver virksomhet somligger utenfor det som er vanlig for advokater.

Bestemmelsen innebærer at advokatvirksom-het defineres ut fra den virksomheten som advo-kater i praksis utøver. Definisjonen av advokat-virksomhet i andre ledd bokstav a innebærer atinnholdet i begrepet advokatvirksomhet vil kunneendre seg over tid, dersom innholdet i den bistan-den advokatene vanligvis yter, endrer seg. For atklientene og andre skal sikres at bistanden fraadvokaten holder den forventede standarden oger underlagt reglene som skal sikre uavhengig-het, lojalitet, ansvar også videre, må begrepetadvokatvirksomhet til enhver tid omfatte denbistanden som advokater faktisk vanligvis yter.

I en del tilfeller blir advokater bedt om å påtaseg oppdrag for å fylle lovpålagte oppgaver, pågrunn av advokatens særlige kompetanse. Slikeoppdrag faller inn under andre ledd bokstav a hvisde ikke faller inn under bestemmelsens førsteledd. Oppdraget vil ikke falle inn under andre ledd

bokstav b. Bokstav b gjelder bare virksomhet somer betinget av advokatbevilling eller andre typerbevillinger, slik det fremgår av merknadenenedenfor.

Betegnelsen bistand innebærer at oppdragetadvokaten påtar seg, må ha et element av assis-tanse. Det er ikke en forutsetning at bistanden ret-ter seg mot en klient, men hvis det er en klient, viloppdraget innebære bistand.

Et oppdrag som voldgiftsdommer vil foreksempel innebære at det ytes bistand. Se forøvrig nærmere om dette i punkt 9.2.5.

Virksomhet som ikke innebærer at det ytesbistand til noen, men hvor advokaten for eksem-pel bidrar med sin kompetanse i et kollegium, vilikke være advokatvirksomhet.

Når grunnlaget for et oppdrag er en offentligoppnevnelse, hvor det er offentligrettslige opp-gaver eller interesser som er kjernen i oppdraget,vil advokatens rolle normalt være en annen enn åyte bistand, og oppdraget vil i utgangspunktetfalle utenfor definisjonen av advokatvirksomhet.

Når advokater har oppdrag som offentlig opp-nevnte meklere til meklingsordninger, anses deikke å yte bistand. Ved slike oppdrag engasjeresadvokaten av det offentlige som ledd i det offentli-ges servicetilbud til befolkningen. Hvis en advo-kat derimot blir bedt om å opptre som mekler i enkonkret sak, enten den er kommet i stand etterprivat eller offentlig initiativ, vil meklingen kunneinnebære bistand og vil således være å anse somadvokatvirksomhet.

Styreoppdrag anses ikke som advokatvirksom-het. Dette er en type oppdrag hvor advokatenbidrar med sin kompetanse i et kollegium, uten atdet ytes bistand til særskilte juridiske eller fysiskepersoner.

Granskningsoppdrag vil normalt innebærebistand som det er vanlig at advokater yter, og vildermed kunne falle inn under bestemmelsensandre ledd. Granskningsoppdrag for en klient,hvor granskningsoppdraget omfatter rettslige vur-deringer, eller faktum som kan få rettslige konse-kvenser, vil for øvrig normalt være omfattet avdefinisjonens første ledd. Se nærmere om dette ipunkt 9.2.2.

Hva som skal anses som bistand, vil i tvilstilfel-ler måtte bero på skjønnsmessige vurderingersom må finne sin løsning i praksis.

Advokatvirksomhet etter andre ledd bokstav bomfatter virksomhet som advokatbevillingen giradvokater rett til å drive i medhold av andre lover.Dette gjelder eiendomsmekling, jf. eiendomsmeg-lingsloven § 2-1første ledd nr. 2, og inkassovirk-somhet, jf. inkassoloven § 4 tredje ledd. Når advo-


kater utfører denne typen virksomhet, skal detanses som advokatvirksomhet. Reglene for advo-kater vil gjelde i tillegg til reglene for den aktuellevirksomheten. Advokaten kan i et eiendomsme-kleroppdrag for eksempel klages inn til Advokat-nemnda for brudd på de advokatetiske reglene.

Til § 4 Ufravikelighet

Ingen merknader.

Til § 5 Vilkår for å få advokatbevilling

Til første ledd

Første ledd fastsetter vilkårene for å få advokatbe-villing. Vilkårene kan bare fravikes i medhold avtredje ledd, for personer som har juridisk utdan-ning eller advokatbevilling fra utlandet. Behovetfor overgangsordninger er kommentert i punkt11.2.5.

Innledningsvis fremgår det at bare myndigepersoner kan få advokatbevilling. Utvalget fore-slår dermed at aldersgrensen for å få advokatbe-villing reduseres fra 20 år etter gjeldende rett, jf.domstolloven § 220 fjerde ledd, til 18 år. Vilkåretutelukker også at voksne personer som er fratattden rettslige handleevnen, kan få advokatbevil-ling, noe som riktignok også følger av første leddbokstav e, jf. § 9 bokstav d.

Personer som søker Advokatsamfunnet omadvokatbevilling, må godtgjøre at vilkårene i bok-stav a til f er oppfylt.

Dersom advokater ikke lenger oppfyller vilkå-rene etter at bevilling er utstedt, innebærer ikkedette at advokatbevillingen opphører. Spørsmålom opphør av advokatbevilling reguleres avreglene om bortfall, tilbakekall og suspensjon i§§ 9, 10 og 11.

Første ledd bokstav a fastsetter kravet til juri-disk grunnutdanning for å få advokatbevilling.Bare personer som har gjennomført den juridiskeprofesjonsutdanningen, enten graden cand. jur,som var i bruk frem til 2007, eller mastergrad irettsvitenskap, kan gis advokatbevilling. Lavereeller andre juridiske grader er ikke tilstrekkelig.Hvilke utenlandske juridiske utdanninger somgodkjennes, reguleres av forskrift i medhold avandre ledd.

I første ledd bokstav b foreslås det å øke leng-den på praksiskravet for å få advokatbevilling, frato til tre år, samtidig som at kravet til innholdet ipraksiskravet forenkles. I motsetning til etter gjel-dende ordning, vil for eksempel juridiske rådgi-verstillinger i det offentlige og praksis som juri-disk tjenesteyter uten advokatbevilling kunne

godtas. Det er ikke et krav at arbeidet må ha værtutført innenfor norsk rett. Arbeid med utenlandskeller internasjonal rett bør også godtas. Kravet om«juridisk» praksis innebærer at en vesentlig del avarbeidet i stillingen må ha vært av juridisk karak-ter. Arbeid med juridisk tjenesteyting som advo-katfullmektig eller som jurist etter lovens kapittel11, som dommerfullmektig eller dommer og somjuridisk utreder ved en domstol eller som påtale-jurist vil være omfattet. Også regelverksutvikling,arbeid med juridisk saksbehandling eller juridiskrådgivning, samt forskning eller undervisning ijuridiske fag eller rettsvitenskapelig forskning veduniversitet eller høyskole, vil normalt oppfylle kra-vet. På den andre siden vil for eksempel konsu-lentarbeid av ikke-juridisk karakter eller en leder-stilling med bare en mindre andel juridisk arbeidikke kunne aksepteres. Heller ikke advokatfull-mektiger som ikke hovedsakelig har drevetarbeid av juridisk karakter, vil oppfylle kravet. Harfor eksempel en advokatfullmektig i det vesentligearbeidet med forretningsførsel eller rene eien-domsmeklingsoppdrag, vil vilkåret ikke være opp-fylt, selv om arbeidet kan ha falt inn under defini-sjonen av advokatvirksomhet etter § 3 andre ledd.

Videre forutsetter bestemmelsen at juristenhar vært i arbeid i hel stilling i tre år. Arbeid utover ordinære årsverk, for eksempel ved omfat-tende overtidsarbeid, kan ikke føre til at praksis-kravet reduseres til mindre enn tre år. På denannen side vil den som har hatt redusert arbeids-tid (lavere stillingsbrøk), permisjoner eller lengresykdomsfravær, bruke mer enn tre år på å oppar-beide tilstrekkelig praksis. For eksempel vilarbeid i halv stilling gjennom hele perioden tilsi atdet tar seks år å oppfylle praksiskravet, mens fra-vær grunnet seks måneders foreldrepermisjon til-sier at praksisperioden forlenges med seks måne-der. Sammenhengende fravær på kortere tid ennen måned bør det, i tråd med dagens praksis etterJustis- og politidepartementets rundskriv G-25-97,ses bort fra.1

Etter første ledd bokstav c må søkeren ha gjen-nomført advokatutdanning for å få advokatbevil-ling. Advokatutdanningen, som etter utvalgets for-slag består av både obligatorisk undervisning avet omfang tilsvarende 30 studiepoeng (ettsemester) og en avsluttende eksamen, er nær-mere regulert i § 6.

Etter første ledd bokstav d må den som søkeradvokatbevilling, ha god vandel. Oppfyllelsen avvandelskravet skal på samme måte som etter gjel-dende ordning dokumenteres ved ordinær politi-

1 Justis- og politidepartementets rundskriv G-25-97 pkt. 4.1.1.


attest, som på søknadstidspunktet ikke skal væreeldre enn tre måneder, og undersøkelsen av van-delen må normalt kunne begrenses til informasjo-nen som fremgår av vandelsattesten. Dersom inn-holdet i den ordinære politiattesten gir grunn tildet, kan Advokatsamfunnet be om uttømmendepolitiattest, jf. første ledd siste punktum. Dersomden ordinære politiattesten indikerer at søkerenkan ha dårlig vandel, men ikke i seg selv girgrunnlag for å avslå søknaden om bevilling, børuttømmende politiattest innhentes. I stedet foreller i tillegg til norsk politiattest må søkerenkunne pålegges å fremlegge utenlandsk politiat-test.

Hvorvidt søkeren har tilstrekkelig god vandeltil å være advokat, må bero på en konkret vurde-ring. Uttrykket «god vandel» er ment å innebæreen liten skjerpelse sammenlignet med uttrykket«hederlig vandel» etter gjeldende rett, jf. domstol-loven § 220 fjerde ledd første punktum. Det skallikevel ikke gjelde en like streng norm som fordommere, jf. domstolloven § 53, eller som vedansettelse i påtalemyndigheten, jf. straffepro-sessloven § 55. Vandelsvurderingen bør værestrengere når det gjelder spørsmålet om å få advo-katbevilling enn når det er spørsmål om å tilbake-kalle eller suspendere advokatbevilling, jf. lovfor-slaget §§ 10 og 11.

Ved den konkrete vurderingen av søkerensvandel bør man være særlig streng med hensyn tiløkonomiske overtredelser eller andre straffbareforhold av direkte betydning for tilliten til utøvel-sen av advokatvirksomheten. Her bør det klareutgangspunktet være at straffbare forhold uteluk-ker advokatbevilling. Når det gjelder andre typerkriminalitet, vil en ubetinget fengselsstraff somhovedregel tale for at vandelskravet ikke er opp-fylt, mens overtredelser som har ført til bøtestraff,vil kunne tillegges vekt, men bør sjelden alenekunne føre til at grensen er overskredet. Straff-bare forhold som er begått i løpet av de sisteårene, bør tillegges større vekt enn eldre forhold.Etter omstendighetene vil det kunne være grunntil å legge mindre vekt på overtredelser begått dasøkeren var ungdom. En voldsdom fra et «fylle-slagsmål» da søkeren var russ, bør for eksempelikke alene være tilstrekkelig til å utelukke bevil-ling, selv om søkeren ble idømt en kortere ubetin-get fengselsstraff.

Første ledd bokstav e viser til reglene om tilba-kekall, bortfall og suspensjon av advokatbevilling.Formålet med bestemmelsen er å hindre at densom uansett ville ha mistet eller fått suspendertadvokatbevillingen dersom vedkommende alle-rede hadde hatt bevilling, skal kunne få utstedt

advokatbevilling. Dette innebærer blant annet atden som må anses uskikket til å drive advokatvirk-somhet, eller som ville få advokatbevillingen sus-pendert på bakgrunn av en straffesiktelse, ikkekan gis advokatbevilling. Henvisningen til tilbake-kallsbestemmelsen medfører også blant annet atden som er i en stilling eller driver virksomhetsom det ikke er adgang til å kombinere med åvære advokat, jf. § 22, ikke vil kunne få advokatbe-villing. Tilsvarende vil den som planlegger å orga-nisere advokatvirksomheten på en måte som ikkeer tillatt etter reglene i lovutkastet kapittel 4, ikkekunne gis bevilling. Advokatsamfunnet haradgang til å pålegge søkeren å redegjøre for for-hold av betydning for om vilkåret i bokstav e eroppfylt. Advokatsamfunnet bør også rutinemes-sig kunne be den som søker advokatbevilling,godtgjøre at det ikke foreligger forhold som kangi grunnlag for opphør av advokatbevilling etterbestemmelsene om tilbakekall, bortfall og suspen-sjon.

Første ledd bokstav f retter seg mot den somhar fått forbud mot å yte rettslig bistand etter ved-tak i medhold av § 101. Dette fanges ikke opp avhenvisningene i bokstav e. Den som ikke haradgang til å yte rettslig bistand, bør heller ikkekunne få advokatbevilling. Dette kan likevel ikkegjelde helt uten unntak. Er det gått en tid sidenvedtaket, og det kan tenkes å være grunnlag for åsøke om ny bevilling etter tilbakekall i medhold avtredje ledd, må Advokatsamfunnet også i disse til-fellene kunne vurdere om søkeren er blitt skikkettil å utøve advokatvirksomhet og oppfyller deøvrige vilkårene for advokatbevilling, på sammemåte som overfor den som har fått advokatbevil-lingen tilbakekalt og søker om ny bevilling.

Første ledd siste punktum er kommentertovenfor – se merknaden til første ledd bokstav d.

Til andre ledd

Andre ledd gir Advokatstyret adgang til åbestemme at den som søker advokatbevilling, måoppfylle visse lovpålagte krav til advokater ved åha engasjert revisor og betale bidrag før bevillingutstedes.

Kravet om revisor i bokstav a gjelder etter § 43bare for advokatforetak og for organisasjoner ogandre som driver advokatvirksomhet etter § 19.Villighetserklæringen skal utstedes til fordel forden revisorkravet gjelder for, det vil si enten advo-katforetaket advokaten er tilknyttet, eller virksom-heten advokaten skal ansettes som organisasjons-advokat i. Kravet i bokstav b gjelder forhåndsbeta-ling av bidraget til Advokatsamfunnet og andel av


premien for Advokatsamfunnets kollektiveansvarsforsikring. Advokaten kan pålegges å for-håndsbetale bidrag etter § 52 og andel av premienetter § 33 femte ledd for inntil ett år.

Til tredje ledd

Tredje ledd inneholder for det første en generellhjemmel til å gi nærmere regler om vilkårene forå få advokatbevilling etter første ledd. Utvalgetantar at det blant annet kan være behov for å fast-sette krav til dokumentasjon for at de innholds-messige kravene til yrkespraksis etter første leddbokstav b er oppfylt.

Tredje ledd fastsetter for det andre en for-skriftshjemmel for å regulere vilkårene for advo-katbevilling for personer med utenlandsk advokat-bevilling eller utenlandsk juridisk utdanning. Forat Norges forpliktelser etter EØS-avtalen skal opp-fylles, må EØS-borgere med advokatbevilling ellerjuridisk utdanning fra EØS-land gis adgang til å fånorsk advokatbevilling på ikke-diskriminerendevilkår. Hva dette innebærer med hensyn til vilkå-rene for advokatbevilling, er nærmere regulert iblant annet direktiv 98/5/EF (advokatdirektivet)og direktiv 2005/36/EF (yrkeskvalifikasjonsdirek-tivet). Sentralt i dette regelverket er at juridiskprofesjonsutdanning fra andre EØS-land iutgangspunktet godtas på linje med norsk master-grad i rettsvitenskap. Regelverket anerkjennerlikevel behovet for at utenlandske advokater ogjurister må ha kunnskap om norsk rett. For uten-landske advokater følger det av advokatdirektivetartikkel 10 og yrkeskvalifikasjonsdirektivet artik-kel 14 at nasjonale myndigheter kan kreve at denutenlandske advokaten enten består en egenprøve i norsk rett for utenlandske advokater eller,etter nærmere vilkår, «faktisk og regelmessig i ettidsrom på minst tre år har drevet virksomhet i»Norge, «innenfor denne statens lovgivning».

Til fjerde ledd

Fjerde ledd regulerer vilkårene for å få bevillingfor den som har hatt advokatbevilling tidligere.Det er Advokatsamfunnet som utsteder ny bevil-ling, selv om søkeren tidligere skulle ha fått advo-katbevillingen tilbakekalt av Advokatnemnda etter§ 10. En forutsetning for å få ny bevilling må væreat søkeren oppfyller kravet om god vandel, at detikke lenger foreligger grunnlag for tilbakekall,bortfall eller suspensjon av advokatbevillingen, ogat det ikke er fattet vedtak som forbyr vedkom-mende å yte rettslig bistand etter § 101.

Når det gjelder personer som har mistet advo-katbevillingen som følge av tilbakekall eller bort-fall, jf. §§ 9 og 10, må det etter andre punktum vur-deres om vilkårene for bortfallet eller tilbakekalletfortsatt er oppfylt. Spørsmålet om søknader fraden som tidligere er ansett som uskikket til åutøve advokatvirksomhet, og dermed har fåttbevillingen tilbakekalt i medhold av § 10 førsteledd, er kommentert i merknadene til femte ledd.

Har advokatbevillingen falt bort fordi vedkom-mende selv har sagt fra seg bevillingen, jf. § 9 før-ste ledd bokstav b, vil det i utgangspunktet væretilstrekkelig for å få ny bevilling at søkeren orien-terer om at, og i hvilken form, han eller hun tarsikte på å drive advokatvirksomhet igjen, og der-for ønsker ny bevilling. I tillegg må søkeren doku-mentere god vandel. På bakgrunn av at utvalgetforeslår å avvikle ordningen med passiv advokat-bevilling, er det grunn til å vente at Advokatsam-funnet vil behandle mange slike søknader fra per-soner som tidligere har hatt advokatbevilling, mensom har drevet med annet arbeid i en periode, foreksempel som juridisk rådgiver eller dommerfull-mektig. Utvalget antar at søknader om ny advokat-bevilling i slike tilfeller vanligvis vil kunne behand-les hurtig. Det bør heller ikke være noe i veien forat en dommerfullmektig som ønsker å bli advokat,søker om advokatbevillingen mens vedkom-mende fortsatt arbeider i tingretten, men presise-rer at det bes om advokatbevilling med virkningfra tidligst dagen etter at ansettelsesforholdet somdommerfullmektig opphører.

Er det advokatens konkurs som er bakgrun-nen for bortfallet, følger det av tredje punktum atvedkommende kan gis advokatbevilling igjen der-som dette til tross for konkursen må anses ube-tenkelig. Ved en slik vurdering vil det være rele-vant hvorvidt søkerens økonomiske situasjon erslik at han eller hun kan forventes å opptre medtilstrekkelig uavhengighet og faglig integritet somadvokat, og i hvilken grad tilliten til at advokatenvil opptre slik er svekket. Bakgrunnen for konkur-sen vil kunne være av betydning. Skyldes konkur-sen forhold som ligger utenfor advokatvirksomhe-ten, kan dette tilsi at vilkåret er oppfylt. Detteantas særlig å gjelde dersom konkursen skyldesandres økonomiske forhold, for eksempel fordiadvokaten har stilt kausjonsansvar for et familie-medlem. Er vedkommendes gjeld ordnet ved fullbetaling, ettergitt eller falt bort på annen måte,som etter gjeldende rett, jf. domstolloven § 230andre ledd første punktum, fører til at vedkom-mende får bevillingen tilbake, må vilkåret ansesoppfylt.


Til femte ledd

I femte ledd foreslås det at tilbakekall i medholdav § 10 første ledd i utgangspunktet bør utløse enkarantenetid, slik at søknad om ny advokatbevil-ling kan fremsettes tidligst etter to år. Karanteneti-den begynner å løpe fra det tidspunktet da bevil-lingen ble tilbakekalt. Dersom vedkommendeførst fikk bevillingen suspendert, og suspensjonenderetter gikk over i tilbakekall, regnes tidsfristenfra suspensjonen. Bakgrunnen for bestemmelsener erfaringer fra Tilsynsrådet med at det etter gjel-dende ordning brukes uforholdsmessig store res-surser på stadig behandling av slike søknader.Karantenetiden utsettes ikke ved at vedtaket brin-ges inn for domstolsprøving. Domstolsprøvingenvil bestå i en gyldighetsvurdering knyttet til for-holdene på tidspunktet da vedtaket ble fattet.Endrede forhold bør derfor kunne vurderes avAdvokatsamfunnet ved endt karantenetid, selv omdet pågår en domstolsprosess om gyldigheten avdet opprinnelige vedtaket.

Utvalget understreker at det ved søknad omny advokatbevilling fra en som har fått bevillingentilbakekalt i medhold av § 10 første ledd, må vur-deres om vedkommende fremdeles er å anse somuskikket til å være advokat. I så fall kan ny bevil-ling ikke gis. Karantenetiden er ikke å forstå somen presumsjon for at bevillingen bør gis tilbakeetter to år. Har for eksempel søkeren fått bevillin-gen tilbakekalt på bakgrunn av en alvorlig straff-bar handling, vil vedkommende i mange tilfellerikke kunne anses å ha gjenvunnet tilstrekkelig til-lit etter bare to år. Det kan også tenkes at den tidli-gere advokatens opptreden tilsier at vedkom-mende aldri bør kunne få bevilling igjen.

Adgangen til å bestemme i vedtaket at det ikkeskal gjelde noen karantenetid tar primært sikte påtilfeller der det ikke er forsettlige forhold eller for-sømmelser fra advokatens side som fører til tap avbevilling. Som det fremgår av merknadene til § 10første ledd, legger utvalget opp til at tilbakekalls-adgangen som følge av en advokats «sinnssykdomeller sjelelig svekkelse», som etter gjeldende rettfølger av domstolloven § 230 tredje ledd, etter for-slaget vil være omfattet av § 10 første ledd. I sliketilfeller bør det gjøres unntak fra hovedregelenom karantenetid. For å få ny bevilling må det væretilstrekkelig at vedkommendes helse igjen tilsierat han eller hun er skikket til å utøve advokatvirk-somhet, og at de øvrige vilkårene for å få ny bevil-ling etter § 5 fjerde ledd er oppfylt. Også der advo-katens økonomi medfører at advokaten ansesuskikket, jf. § 10 første ledd andre punktum, børdet vurderes om en fremtidig bedring av vedkom-

mendes økonomi bør medføre at ny bevilling børkunne gis selv om det ikke har gått to år siden til-bakekallsvedtaket.

Til § 6 Advokatutdanning

Formålet med advokatutdanningen er å sikre atadvokater faglig sett kan det de bør kunne for å giforsvarlig advokatbistand. Kunnskapskravene børomfatte både praktisk kompetanse og teoretiskekunnskaper. Opptak til advokatutdanningen børvære forbeholdt personer som oppfyller kravet omjuridisk grunnutdanning (mastergrad i rettsviten-skap eller juridisk embetseksamen, jf. § 5 førsteledd bokstav a, eller godkjent utenlandsk grad imedhold av § 5 tredje ledd), samt personer som eri ferd med å fullføre den juridiske grunnutdannin-gen. Opptakskrav vil kunne reguleres nærmere iforskrift i medhold av tredje punktum.

Advokatutdanningen skal som et minimum til-svare et semesters fulltids studium, altså 30 stu-diepoeng. Det kan ved forskrift bestemmes atutdanningen skal ha et større omfang enn tilsva-rende 30 studiepoeng, dersom formålet advokat-utdanningen skal ivareta, gjør det nødvendig. Hvil-ket innhold utvalget mener advokatutdanningenbør ha, og de nærmere rammene for utdanningener det redegjort for i punkt 11.2.5.

Utdanningen avsluttes med en eksamen(advokateksamen) som skal være en reell prøvepå om advokatstudentene har tilegnet seg de nød-vendige kunnskapene som kreves som advokat.Advokatsamfunnet kan gi forskrifter om advokat-eksamen.

Selve utdanningen kan tilbys av flere aktører.Advokatsamfunnet skal godkjenne og føre tilsynmed advokatutdanningen, herunder føre tilsynmed at undervisning og eksamen foregår i hen-hold til lov og forskrifter, jf. § 62 første ledd.

Til § 7 Advokatvirksomhet på grunnlag av utenlandsk advokatbevilling

Til første ledd

Første ledd første punktum fastsetter en for-skriftshjemmel som viderefører domstolloven§ 220 femte ledd. Utvalget foreslår ikke materielleendringer i reglene for personer med utenlandskadvokatbevilling og går inn for å videreførereglene i advokatforskriften kapittel 10. Tittelbru-ken foreslås regulert i lovforslaget § 8 andre ledd.

Etter første ledd andre punktum har personermed utenlandsk advokatbevilling som gis tillatelsetil å drive advokatvirksomhet i Norge på perma-nent basis, de samme rettigheter og plikter som


norske advokater, med mindre annet følger av loveller forskrift. Dette er en videreføring av gjel-dende rett, jf. advokatforskriften §§ 10-3 og 10-8første og tredje ledd. Et eksempel på ulik regule-ring for norske advokater og personer med uten-landsk advokatbevilling følger av lovforslagetsbestemmelse om bruk av advokattittel i § 8. I lov-forslaget §§ 54 tredje ledd, 67 fjerde ledd bokstav e,69 fjerde ledd og 71 femte ledd forutsettes det atdet etter forskriftsadgangen i § 7 første ledd fast-settes regler om bortfall, suspensjon og tilbake-kall av tillatelser for utenlandske advokater somdriver på permanent basis i Norge. Når utenland-ske advokater som er permanent etablert i Norgeskal ha samme rettigheter og plikter som norskeadvokater, tilsier dette at reglene om bortfall, sus-pensjon og tilbakekall av tillatelser for utenland-ske advokater bør ha tilsvarende innhold sombestemmelsene i lovforslaget §§ 9, 10 og 11, seutvalgets vurderinger i punkt 11.4.2. Utenlandskeadvokater som er permanent etablert i Norge vilvære sidestilt med norske advokater i § 17 førsteledd og vil derfor ha anledning til å være eier i etadvokatforetak.

Til andre ledd

Andre ledd første punktum omhandler personermed utenlandsk advokatbevilling som ikke driveradvokatvirksomhet i Norge på permanent basis,men som yter advokatbistand i Norge mer spora-disk, som gjesteadvokater. Adgangen til å driveslik advokatvirksomhet i Norge reguleres i for-skrift.

At gjesteadvokater har rett til å yte rettsligbistand, følger av § 99. Skal de fremstå som advo-kater, jf. § 8 andre ledd, og utøve advokatvirksom-het, må de ha adgang til det etter regler fastsatt iforskrift. På samme måte som etter gjeldende rett,er det ikke lagt opp til at det skal kreves tillatelsefor å opptre som gjesteadvokat, slik som for per-manent utøvelse av advokatvirksomhet etter § 7første ledd.

På samme måte som etter gjeldende rett, børadgangen til suspensjon og tilbakekall av advokat-bevilling, jf. lovforslaget §§ 10 og 11, fremdelesgjelde tilsvarende så langt den passer, slik at per-soner med utenlandsk advokatbevilling midlerti-dig eller varig kan fratas retten til å opptre somgjesteadvokat i Norge. En slik adgang er forutsatti lovforslaget §§ 54 tredje ledd, 67 fjerde ledd bok-stav e, 69 fjerde ledd og 71 femte ledd. Bestem-melsen om tittelbruk som i dag følger av advokat-forskriften § 10-11, er inntatt i lovforslaget i § 8andre ledd.

Andre ledd tredje punktum gir hjemmel for åfastsette regler om adgangen for personer medutenlandsk advokatbevilling som ikke har tilla-telse til å utøve advokatvirksomhet etter førsteledd, til å være eier i advokatforetak i Norge ogdelta i styret i norske advokatforetak. Forskriftenmå ikke utformes slik at den kan komme i stridmed reglene om etableringsretten etter EØS-avta-lens hoveddel artikkel 31 til 34 eller direktiv 98/5/EF (advokatdirektivet). Utvalget mener at detogså utover de krav som følger av EØS-retten, kanåpnes for at personer med utenlandsk advokat-bevilling kan være eiere i norske advokatforetak.Alle utenlandske advokater som skal være eiere inorske advokatforetak, må oppfylle vilkåret i § 17første ledd om å utøve virksomhet i foretaket. For-skriftsreglene om utenlandske advokaters adgangtil å være eiere bør ha som vilkår at vedkom-mende advokat fyller kravene for å kunne få tilla-telse til å etablere permanent advokatvirksomhet iNorge etter reglene gitt i medhold av første ledd,bortsett fra eventuelle vilkår som knytter seg tilkjennskap til norsk rett. Med dette mener utvalgetimidlertid ikke at det skal være et vilkår at advoka-ten har tillatelse etter første ledd.

Når det gjelder personer som er gitt tillatelsetil å drive advokatvirksomhet på grunnlag av uten-landsk advokatbevilling i medhold av § 7 førsteledd, vil disse i utgangspunktet ha samme rettig-heter og plikter som norske advokater. Semerknaden til første ledd andre punktum ovenfor.Forskriftshjemmelen i andre ledd tredje punktumer derfor bare nødvendig for å kunne gi gjestead-vokater og utenlandske advokater som ikke prak-tiserer i Norge, adgang til å være medeier i etnorsk advokatforetak.

Til tredje ledd

I tredje ledd første punktum er det av informa-sjonshensyn tatt inn en henvisning til straffeloven2005 § 167. Personer med utenlandsk advokatbe-villing som permanent driver advokatvirksomhet iNorge uten å ha tillatelse til det, jf. første ledd, kanstraffes etter straffeloven 2005 § 167. Det sammegjelder den som uberettiget utgir seg for å ha sliktillatelse. Den som midlertidig eller varig har fåttforbud mot å utøve virksomhet som gjesteadvokati Norge etter forskriftsregler gitt i medhold avandre ledd første punktum, men likevel utøverslik virksomhet eller utgir seg for å ha rett til det,kan straffes etter tredje ledd andre punktum.

Andre punktum hjemler straff for gjesteadvo-kater, jf. definisjonen i § 7 andre ledd andre punk-tum. Bestemmelsen retter seg mot den som uten


å ha rett til det, fortsetter med å drive advokatvirk-somhet i Norge for eksempel etter at retten harblitt suspendert eller trukket tilbake. Også densom uten å ha slik rett utgir seg for å ha det, kanstraffes. Den som driver advokatvirksomhet etterandre ledd første punktum, er i utgangspunktetikke avhengig av tillatelse, og derfor vil ikke for-holdet omfattes av ordlyden i straffeloven 2005§ 167.

Skyldkravet er forsett. Strafferammen er densamme som i straffeloven 2005 § 167. Ved vurde-ringen av skyldgraden vil det måtte legges særligvekt på om det har skjedd gjentatte brudd på for-budet. Straffebudet kan anvendes i konkurrensmed andre straffebud som håndhever vernet avklienten, for eksempel bedrageribestemmelsen.

Til § 8 Bruk av advokattittelen

Til første ledd

Første ledd setter forbud mot å utgi seg for å væreadvokat for den som ikke har advokatbevilling.Også andre bestemmelser verner bruk av advo-kattittelen. For eksempel fremgår det av § 17femte ledd tredje punktum, jf. foretaksnavneloven§ 2-3, at bare advokatforetak kan bruke ordet«advokat» i foretaksnavnet. Utvalget antar at urett-messig bruk av advokatbetegnelsen ved markeds-føring, også uten at bruken er knyttet til noenstittel, vil kunne være i strid med forbudet motvilledende markedsføring i markedsføringsloven§ 6, jf. § 7 og § 26.

Bestemmelsen er ikke til hinder for sammen-satte stillingsbetegnelser som inneholder ordet«advokat» når retten til å benytte slik tittel følgerav andre lovbestemmelser. Utvalget har kommettil at det ikke er nødvendig at dette fremgåruttrykkelig av lovbestemmelsen om bruk av advo-kattittelen. Advokatfullmektigers rett til å kalleseg «advokatfullmektig» følger av lovforslagetskapittel 3. Jurister i sivil og militær påtalemyndig-het har etter straffeprosessloven kapittel 6 ogkapittel 35 rett til å benytte sine titler som inne-holder ordet «advokat», selv om de ikke har advo-katbevilling og dermed ikke er å anse som advo-kater.

Bestemmelsen er heller ikke til hinder for atpensjonerte advokater gir uttrykk for at de varadvokater da de var yrkesaktive, for eksempel vedå kalle seg «pensjonert advokat». Som følge av atdet i lovforslaget åpnes for en generell adgang til åyte rettslig bistand, vil tidligere advokater haadgang til å yte rettslig bistand med mindre de harfått forbud mot det etter § 101 eller sammen medvedtak om tilbakekall av bevilling, jf. § 10 fjerde

ledd. Benytter de advokattittelen når de yter retts-lig bistand eller under utøvelse av annen virksom-het som ville ha vært advokatvirksomhet dersomde hadde hatt bevilling, jf. § 3, risikerer de strafffor urettmessig å ha utgitt seg for å inneha advo-katbevilling, jf. straffeloven 2005 § 165, som dethenvises til i lovforslaget § 8 tredje ledd.

Advokatens rett til å benytte advokattittelen erknyttet til utøvelsen av advokatvirksomheten.Ellers må tittelen likevel kunne benyttes somyrkestittel. En advokat bør imidlertid ikke utgiseg for å være advokat når han opptrer i andre rol-ler enn advokatrollen. Ivaretar en advokat foreksempel sine egne private forhold overfor enmotpart, vil det kunne være i strid med god advo-katskikk å opptre som advokat. Her viser utvalgettil disiplinærpraksis.

Til andre ledd

Andre ledd regulerer utenlandske advokaters retttil å bruke advokattittelen. Utenlandske advokatersom utøver advokatvirksomhet i Norge, kanbenytte sin utenlandske advokattittel. Bestemmel-sen er ikke begrenset til personer som fallerinnunder EØS-avtalen, men gjelder uansett hvil-ket land vedkommende har advokatbevilling fra.Etter utvalgets oppfatning er det ikke grunn til åfastsette ulike regler ut fra om bevillingen er gitt iland som er omfattet av EØS-avtalen eller verdenfor øvrig. På grunn av forvekslingsfaren med dennorske advokattittelen må tittelen angis på et offi-sielt språk fra landet der bevillingen er utstedt, ogpå en slik måte at forvekslingsfare unngås. Endansk advokat må for eksempel uttrykkelig opp-lyse om at bevillingen er dansk og ikke norsk,ettersom begge land benytter tittelen «advokat».Utvalget legger til grunn at bestemmelsen ivare-tar kravene i direktiv 98/5/EF (advokatdirektivet)artikkel 4 nr. 1.

Til tredje ledd

I tredje ledd er det tatt inn en henvisning til straf-feloven 2005 § 165 for å synliggjøre at det erbelagt med straff urettmessig å utgi seg for å haadvokatbevilling. Straffehjemmelen må gjeldeuavhengig av om advokatbevillingen vedkom-mende utgir seg for å ha, er norsk eller uten-landsk.

Til § 9 Bortfall av advokatbevilling

Bestemmelsen omhandler tilfeller der advokatbe-villingen faller bort uten vedtak fra Advokatsam-


funnet eller Advokatnemnda. Advokatsamfunnetskal imidlertid sørge for at advokatregisteret eroppdatert til enhver tid, slik at det der fremgår omen advokatbevilling er opphørt.

Faller en advokatbevilling bort etter bokstav a,c, d eller e, bør Advokatsamfunnet vurdere om detav hensyn til klientene bør oppnevnes forvalteretter § 58. Det antas at behovet for forvalter i prak-sis i første rekke vil oppstå ved dødsfall eller kon-kurs. Når bevillingen faller bort som følge av atadvokaten selv gir melding om opphør, jf. bokstavb, antar utvalget at det bare helt unntaksvis ergrunn til å vurdere oppnevning av forvalter.

Bortfall av advokatbevilling har samme virk-ning som om advokatbevillingen er tilbakekalt.Dette innebærer at den som har fått sin bevillingtilbakekalt, og igjen mener å oppfylle kravene til åvære advokat, må søke om ny bevilling etter § 5fjerde ledd.

Ettersom det ikke fattes vedtak om bortfall,oppstår det heller ikke spørsmål om klageadgang.Den som er uenig i at advokatbevillingen er bort-falt, må imidlertid kunne bestride dette overforAdvokatsamfunnet og eventuelt ved midlertidigforføyning kunne kreve at retten pålegger Advo-katsamfunnet å gi vedkommende tilbake advokat-bevillingen.

Til bokstav a

Advokatbevillingen er personlig, og dersom advo-katen dør, faller bevillingen automatisk bort.Dette innebærer blant annet at eventuelle advo-katfullmektiger som er ansatt under den avdødeadvokaten, må ansettes under en ny advokat for åkunne fortsette som advokatfullmektig. Ønskerden avdøde advokatens advokatfullmektig å yterettslig bistand uten å ansettes under ny advokat,og uten selv å få advokatbevilling, kan vedkom-mende yte rettslig bistand etter den generelleadgangen i lovforslagets kapittel 11, men kan i såfall ikke bruke advokatfullmektig- eller advokattit-tel.

Til bokstav b

Bakgrunnen for bestemmelsen er at utvalget harkommet til at det er ønskelig å gå bort fra dagensordning med «passiv advokatbevilling», se utval-gets vurderinger i punkt 11.2.9. Etter bestemmel-sen er det ikke mulig å melde fra om opphør avadvokatvirksomheten og samtidig beholde advo-katbevillingen. En advokat som ikke lenger driveradvokatvirksomhet, har imidlertid etter lovforsla-get i utgangspunktet ikke noen plikt til å melde fra

om opphør av virksomheten. Den som ikke mel-der fra om opphør, fortsetter å være advokat, menmå til gjengjeld betale bidrag til Advokatsamfun-net etter § 52 og vil være underlagt tilsyns- og disi-plinærordningen. Selv om advokatens passivitet iseg selv ikke medfører en plikt til å melde fra omopphør, kan en advokat som utøver yrkesaktivitet istrid med § 22, måtte melde fra om opphør av virk-somheten for å unngå tilbakekall i medhold av§ 10 andre ledd bokstav b.

Den som har hatt advokatbevilling, kan søkeom ny bevilling dersom vedkommende igjenønsker å starte advokatvirksomhet, jf. § 5 fjerdeledd.

Til bokstav c

Dersom en advokat i en straffesak fradømmes ret-ten til å utøve advokatvirksomhet, innebærerdette at advokatbevillingen må anses bortfalt. Errettighetstapet begrenset i tid, trer ikke advokat-bevillingen automatisk i kraft igjen. I stedet viladvokaten kunne søke om ny advokatbevilling nårtiden for rettighetstapet er utløpt.

Utvalget er kjent med at påtalemyndighetenfor tiden ikke nedlegger påstand om rettighetstapfor advokater i straffesaker, jf. Riksadvokatensrundskriv (RA-2008-118). Utvalget har ikke inn-vendinger mot en slik praksis og er enig i at spørs-mål om advokatbevilling primært bør avgjøres avorganet som er gitt denne oppgaven. Utvalgetforeslår imidlertid ikke å oppheve den adgangendomstolene har til å idømme tap av retten til ådrive advokatvirksomhet etter straffeloven 2005§ 56.

Til bokstav d

Etter bokstav d bortfaller advokatbevillingen der-som en advokat settes under vergemål. Det erikke nødvendig at vedkommende fratas den retts-lige handleevnen etter vergemålsloven § 21, jf.§ 22. Alle former for vergemål fører til bortfall avadvokatbevillingen. Bakgrunnen for dette er atden som oppfyller grunnvilkåret for vergemål, vedikke å være i stand til å ivareta sine egne interes-ser «på grunn av sinnslidelse, herunder demens,psykisk utviklingshemming, rusmiddelmisbruk,alvorlig spilleavhengighet eller alvorlig svekkethelbred», jf. vergemålsloven § 20 første ledd, hel-ler ikke bør være advokat. Som det fremgår avutvalgets vurderinger i punkt 12.2.2.4, anbefalesdet at fylkesmannen og domstolene, dersom deter grunnlag for å tro at den som settes under ver-gemål er advokat, undersøker i advokatregisteret


og eventuelt orienterer Advokatsamfunnet omvergemålet.

Til bokstav e

Utvalget foreslår å videreføre ordningen etterdomstolloven § 230 andre ledd første punktum,som innebærer at advokatbevillingen faller bortdersom det åpnes konkursbehandling hos enadvokat. I motsetning til etter bestemmelsen idomstolloven er imidlertid bortfallet av advokat-bevillingen etter lovforslaget § 9 bokstav e iutgangspunktet endelig. Adgangen til å få tilbakebevillingen etter konkurs reguleres av § 5 fjerdeledd.

Advokatsamfunnet bør i alle tilfeller der enadvokat er under konkursbehandling, ta stilling tilom det bør oppnevnes forvalter for å ivareta klien-tene. Advokatsamfunnet må sørge for å holde segorientert om når det åpnes konkursbehandlinghos en advokat, for eksempel ved å abonnere påopplysninger fra konkursregisteret i medhold avforskrift 23. august 1993 nr. 824 om konkursregis-teret og om kunngjøringer etter konkursloven§ 18.

Til § 10 Tilbakekall av advokatbevilling

Til første ledd

Første ledd tar sikte på å videreføre tilbakekalls-vilkåret i domstolloven § 230 første ledd nr. 1 ogtilfeller som faller inn under det materielle vilkåreti domstolloven § 230 tredje ledd første punktum,der advokaten må anses uskikket som følge avsinnslidelse. I tillegg omfatter § 10 første ledd til-feller der advokaten må anses uskikket på grunnav manglende kontroll over egen økonomi.

Etter lovforslaget vil ikke mislighold av depliktene som etter gjeldende rett gir grunnlag fortap av bevilling etter domstolloven § 230 førsteledd nr. 2 til 4, være automatisk grunnlag for tilba-kekall av advokatbevillingen. Slikt mislighold må istedet inngå i en vurdering av om advokaten eruskikket. Som det fremgår av drøftelsene i punkt12.2.3.3, går utvalget inn for at terskelen for tilba-kekall når advokaten er uskikket, reduseres noe.

Beviskravet ved tilbakekall av advokatbevillinger drøftet i punkt 12.2.3.7.

Begrepet «uskikket» er ment å omfatte enhversituasjon der noen ikke kan anses egnet til å væreadvokat. Temaet for tilbakekallsvurderingen erom advokaten har utvist en slik adferd at det ikkeer tilrådelig å la vedkommende fortsette sittarbeid som advokat. Bestemmelsen er ikkebegrenset til visse typer handlinger, men omfatter

enhver adferd som gjør at advokaten etter en kon-kret vurdering må anses uskikket. Utvalget villikevel peke på tre ulike typetilfeller bestemmel-sen er ment å fange opp. De første to tilfellene erder advokaten anses uegnet som følge av opptre-den i strid med lover og regler eller fordi advoka-ten ikke har orden på økonomien. I en del tilfellervil begge disse to omstendighetene kunne fore-ligge. I slike tilfeller er det den samlede opptrede-nen som skal vurderes. Et tredje typetilfelle er deradvokaten som følge av psykisk sykdom ikke kananses egnet til å være advokat.

For det første typetilfellet, som er at advokatenkan anses uegnet som følge av opptreden i stridmed lover og regler, vil det særlig være tilfeller avalvorlig kriminalitet, økonomiske misligheter oggrovere eller gjentatte overtredelser av reglenefor god advokatskikk eller andre sentrale reglerfor yrkesutøvelsen, som er kjernen i bruksområ-det for bestemmelsen. Men også annen utilbørligeller uverdig opptreden fra advokaten kan føre tiltilbakekall. Bestemmelsen omfatter både forholdsom gjør advokaten «uskikket» eller «uverdig» ogforhold som gjør at vedkommende mister den tillitsom er nødvendig i yrket, jf. ordlyden i domstollo-ven § 230 første ledd nr. 1.

Er advokaten tidligere ilagt disiplinærsanksjo-ner eller rettergangsstraff, skal dette tilleggesvekt ved uskikkethetsvurderingen. Det avgjø-rende må være om advokatens opptreden etter ensamlet vurdering gjør ham eller henne uskikketeller innebærer at advokaten ikke nyter tilstrekke-lig tillit. Er advokaten idømt en disiplinærreaksjonfor et regelbrudd som indikerer at advokaten eruskikket, og advokaten deretter begår en ny over-tredelse som bekrefter at advokaten ikke børutøve advokatvirksomhet, bør utgangspunktetvære at bevillingen tilbakekalles. Bestemmelsenbør også benyttes ved mindre alvorlige overtre-delser, hvis overtredelsene samlet sett må ansesbetydelige, noe som etter utvalgets oppfatninginnebærer en endring fra praksis etter domstollo-ven § 230. Avgjørelsen av om advokaten er uskik-ket må bero på en samlet og konkret vurdering avovertredelsene.

En advokat må forventes å overholde forplik-telser og frister overfor Advokatsamfunnet. Haren advokat for eksempel ved flere anledningerunnlatt å besvare henvendelser fra Advokatsam-funnet eller å møte til kollegial samtale, ikke betaltbidrag til Advokatsamfunnet i tide eller ikke innle-vert regnskap eller revisorberetning rettidig, børdet vurderes nærmere om advokaten er uskikketsom advokat.


Det andre typetilfellet som bestemmelsen erment å fange opp, er situasjonen der advokatenmangler kontroll over egen økonomi på en slikmåte og i en slik grad at tilliten til advokatens uav-hengighet blir vesentlig svekket, og derfor måanses uskikket til å være advokat. Denne situasjo-nen er særlig fremhevet i lovforslaget § 10 førsteledd andre punktum. Dette innebærer en endringsammenlignet med gjeldende rett etter domstollo-ven § 230. Det er ikke nødvendig at den økono-miske situasjonen har gitt seg utslag i verken for-settlige lovbrudd eller forsømmelser. Det er like-vel normalt ikke tilstrekkelig at advokaten er iunderbalanse eller har helt kortvarige betalings-problemer. For at advokaten skal anses uskikket,må advokatens økonomiske situasjon være så pro-blematisk at det medfører at tilliten til advokatensuavhengighet er svekket. Har en advokat forfaltgjeld til det offentlige, uten at det foreligger enadekvat begrunnelse, vil dette ofte være en indika-sjon på at advokaten har problemer med økono-mien. Det samme gjelder dersom en advokatpådrar seg flere inkassosaker. Utvalget overlatertil praksis å trekke opp de nærmere grensene fornår det er adgang til å frata advokatbevilling pådette grunnlaget.

Det tredje typetilfellet bestemmelsen er mentå omfatte, er situasjonen der en advokat grunnetsinnslidelse eller annen sykdom ikke er skikket tilå være advokat. Utvalget foreslår dermed ikke åvidereføre den særlige adgangen til å tilbakekalleen advokatbevilling ved dom dersom en advokatlider av «sinnssykdom eller sjelelig svekkelse» ogsom på grunn av dette er uskikket til å utøve advo-katvirksomhet, slik den i dag følger av domstol-loven § 230 tredje ledd første punktum. Etterutvalgets vurdering vil det ikke være praktiskbehov for å frata en psykisk syk advokat advokat-bevillingen uten at sykdommen har gitt seg utslagi opptreden som indikerer at vedkommende eruskikket.

Opphører advokatbevillingen i medhold avandre bestemmelser enn § 10 første ledd, foreksempel fordi advokaten selv melder fra om opp-hør av advokatvirksomheten, kan vedtak om tilba-kekall på grunnlag av at advokaten anses uskik-ket, også fattes etter at bevillingen er opphørt. Detmå likevel være en forutsetning for å kunne fatteet slikt vedtak at forholdene som gir grunnlag fortilbakekallet, inntrådte mens vedkommende frem-deles hadde bevilling.

Til andre ledd

Andre ledd fastsetter vilkår som advokaten måoppfylle for å beholde advokatbevillingen. Konse-kvensen av at vilkårene ikke er oppfylt kan bli atbevillingen tilbakekalles etter prosedyren beskre-vet i andre ledd. I regelverket stilles det en rekkekrav til advokaten. Det er imidlertid bare et fåtallav disse kravene som etter utvalgets oppfatningbør utløse tilbakekall av advokatbevillingen der-som de ikke følges, med mindre det samtidig ergrunnlag for tilbakekall etter første ledd.

Etter andre ledd kan advokatbevillingen til-bakekalles dersom advokaten ikke oppfyller kra-vene til organisering av advokatvirksomheten, jf.§ 15 eller utøver yrkesaktivitet det ikke er adgangtil å kombinere med å ha advokatbevilling, jf. § 22.I slike tilfeller kan det gis skriftlig pålegg til advo-katen, der han anmodes om å bringe forholdet iorden. Unnlater advokaten å bringe forholdet iorden innen en angitt frist, gir andre ledd sistepunktum Advokatnemnda hjemmel for å tilbake-kalle bevillingen.

Blir det fattet vedtak om tilbakekall etter andreledd og vedtaket bringes inn for domstolene, til-sier hensynet til eventuelle klienter at iverksettel-sen av tilbakekallsvedtaket må kunne utsettes, jf.§ 85, med mindre Advokatnemnda anser det utvil-somt at advokaten bryter regelverket.

Fristen for å bringe forholdet i orden etterandre ledd, som skal være «rimelig», må Advokat-samfunnet fastsette etter en konkret vurdering. Itilfeller der advokaten bare skal avklare et faktum,for eksempel hvorvidt han eller hun har tatt anset-telse i dømmende stilling eller påtalemyndighet,som ikke er forenlig med å ha advokatbevilling,bør fristen kunne settes så kort som til ti dager.Dreier det seg om mulig manglende oppfyllelse avkravene til organisering av advokatvirksomhet,som krever en mer utførlig redegjørelse, kanomstendighetene tilsi en lengre frist.

Til tredje ledd

Tredje ledd regulerer adgangen til å ta stillingsom advokatfullmektig for en tidligere advokatsom har fått advokatbevillingen tilbakekalt etter§ 10 første ledd. Dersom begrunnelsen for tilbake-kall ikke gjør seg gjeldende ved arbeid som advo-katfullmektig, fordi arbeidet skjer under en advo-kats ansvar og oppsyn, kan det i tilbakekallsvedta-ket bestemmes at personen beholder retten til å taansettelse som advokatfullmektig. I tilfeller derden som mister advokatbevillingen, også forbys åyte rettslig bistand uten advokatbevilling, jf. fjerde


ledd, kan det ikke fastsettes i tilbakekallsvedtaketat personen beholder retten til å ta ansettelse somadvokatfullmektig. Dette følger av § 12 første leddbokstav e, som utestenger den som har fått forbudmot å yte rettslig bistand, fra å ta stilling somadvokatfullmektig.

Til fjerde ledd

Etter lovforslaget er det i utgangspunktet friadgang for enhver til å yte rettslig bistand, jf. § 99.Tilbakekall av advokatbevilling fører ikke til tap avretten til å yte rettslig bistand uten advokatbevil-ling. Etter fjerde ledd har Advokatnemnda likeveladgang til å forby personer som har fått advokat-bevillingen tilbakekalt å yte rettslig bistand i med-hold av § 99. Advokatnemnda kan fatte slikt ved-tak sammen med vedtak om tilbakekall etter § 10første ledd, når vilkårene i § 101 første ledd eroppfylt. Et slikt vedtak vil være aktuelt når advo-katbevillingen er tilbakekalt etter første ledd, somer ved tilfeller der advokaten ved forsømmelseeller forsettlige forhold har vist seg uskikket til åvære advokat. Sentralt i vurderingen vil være hvaslags overtredelser advokaten har begått, hvoralvorlige de er, og i hvilken grad det vil kunneskade tilliten til advokatstanden at vedkommendefår adgang til å fortsette sin næringsvirksomhetuten advokatbevilling.

Den som yter rettslig bistand eller uriktig utgirseg for å ha rett til dette i strid med et ilagt forbud,kan straffes etter § 101 andre ledd.

Til § 11 Suspensjon av advokatbevilling

Til første ledd

Første ledd fastsetter vilkårene for vedtak om sus-pensjon av advokatbevilling. Suspensjon inne-bærer at en advokat mister bevillingen midlerti-dig, og suspensjonen har i den perioden den varer,tilsvarende virkning som tilbakekall. Den som harfått advokatbevillingen suspendert, anses dermedikke som advokat. Herunder anses vedkommendeikke som medlem av Advokatsamfunnet, jf. § 44første ledd. Virkninger av et suspensjonsvedtak erfor øvrig også regulert i tredje og fjerde ledd, semerknader nedenfor.

Første ledd bokstav a bygger på den gjeldendebestemmelsen om suspensjon av advokatbevil-ling etter domstolloven § 230 fjerde ledd. Etter lov-forslaget § 11 første ledd bokstav a er det en forut-setning for suspensjon at domfellelse i henhold tilsiktelsen må antas å medføre at advokatbevillin-gen vil bli tilbakekalt i medhold av § 10 første

ledd. Blir Advokatsamfunnet orientert om at detforeligger en straffesiktelse mot en advokat ogdette kan tenkes å føre til tap av advokatbevillin-gen, bør det raskt vurderes om det er grunnlagfor å fatte vedtak om suspensjon. Forslaget leggeropp til at terskelen skal være noe lavere for å sus-pendere en advokatbevilling sammenlignet medpraksis etter dagens regel i domstolloven § 230fjerde ledd. Dette innebærer at vedtak om suspen-sjon kan benyttes i større utstrekning enn i dag.Det er særlig behov for å vurdere suspensjon der-som straffesiktelsen gjelder økonomisk kriminali-tet eller andre straffbare forhold som knytter segtil advokatens næringsvirksomhet. Er det grunntil å tro at advokaten har involvert seg i kriminellemiljøer, for eksempel ved å bistå klienter medulovlige transaksjoner, bør terskelen for å suspen-dere advokatbevillingen være lav. Er det på denandre siden tale om straffbare forhold nær dennedre grensen for hva som kan føre til tap av bevil-ling, er det større grunn til å være tilbakeholdenmed suspensjon. Det avgjørende må være en sam-let vurdering av behovet for suspensjon, der for-holdets karakter og hensynet til advokatstandensomdømme er sentrale momenter.

I første ledd bokstav b foreslår utvalget enbestemmelse som gir grunnlag for suspensjon itilfeller der en advokat ikke bør få beholde bevil-lingen frem til en sak om (varig) tilbakekall avadvokatbevillingen etter § 10 er avgjort. Kravetom «sterke grunner» legger opp til en høy terskelfor å suspendere advokatbevillingen. Det må fore-ligge en reell og begrunnet risiko for at advoka-tens klienter, eller potensielle klienter, vil bli utsattfor tap eller på annen måte lide overlast dersomadvokaten fortsetter å drive advokatvirksomhet.Bakgrunnen for at det foreligger en slik risiko,kan for eksempel være at advokaten lider av ensinnslidelse. Bestemmelsen er ment å videreføreden adgangen som i dag ligger i domstolloven §230 tredje ledd tredje punktum til å suspenderebevillingen når en advokat lider av «sinnssykdomeller sjelelig svekkelse», i påvente av at saken omtilbakekall av advokatbevillingen er avgjort. Uten-for tilfellene der advokaten lider av sinnslidelse,kan det også oppstå situasjoner der en advokatikke er siktet i straffeprosessuell forstand, mendet likevel er godtgjort at advokatens opptredenikke er forenlig med advokatyrket, og suspensjoner nødvendig for å verne klientene. Det kan foreksempel tenkes at det gjennom tilsyn eller disi-plinærklager viser seg at en advokat har forsømtseg alvorlig i flere saker og påført klienter storetap, men at det ikke har vært påvist straffbare for-hold.


Til andre ledd

Formålet med bestemmelsen er å sørge for atAdvokatsamfunnet setter i gang en sak om tilba-kekall for Advokatnemnda, slik at suspensjonenav advokatbevillingen ikke blir stående unødiglenge uten at bevillingssaken blir behandlet. Til-bakekallssaken skal fremmes i tråd med kravenesom følger av § 54 andre ledd, jf. merknadene tildenne bestemmelsen. Dette gjelder selv om sus-pensjon må besluttes raskt, men i slike tilfellerkan det være at Advokatsamfunnet etter at sakener fremmet, finner grunn til å oversende utfyl-lende informasjon til Advokatnemnda som ikkevar klar på tidspunktet da tilbakekallssaken blefremmet.

Tas det ut straffesiktelse, jf. første ledd bok-stav a, og spørsmålet om tilbakekall må antas åbero på utfallet av straffesaken, kan etterforsknin-gen ta så lang tid at det er naturlig å åpne tilbake-kallssak først når rettskraftig dom foreligger.Foreligger det rettskraftig fellende dom, børAdvokatsamfunnet snarest fremme tilbakekalls-sak og sørge for hurtig saksbehandling.

Til tredje ledd

Det følger av tredje ledd at spørsmål om hvorvidtvedkommende som har fått advokatbevillingensuspendert, kan være advokatfullmektig eller yterettslig bistand etter lovens kapittel 11, må vurde-res etter samme utgangspunkter og ut fra desamme hensyn som ved spørsmål om tilbakekallav advokatbevillingen.

Til fjerde ledd

Utvalget forutsetter at et suspensjonsvedtak fallerbort når det foreligger vedtak i tilbakekallssaken.Spørsmål om iverksettelsen av tilbakekallsvedta-ket må løses med utgangspunkt i § 85. Utvalgethar ikke funnet grunn til å la dette fremgå uttryk-kelig av loven.

Er grunnlaget for suspensjonsvedtaket enstraffesiktelse, faller suspensjonen bort når advo-katen blir frifunnet og den frifinnende dommenblir rettskraftig. Beviskravet man har i straffesa-ker, er imidlertid høyere enn det det er naturlig åoperere med i en sak om tilbakekall av advokatbe-villing, som ikke har et pønalt formål, men skalivareta klienter og andre som berøres av advoka-tens arbeid.

Selv om et suspensjonsvedtak etter første leddbokstav a faller bort, kan det være grunnlag for

suspensjon etter første ledd bokstav b. I så fall måAdvokatsamfunnet treffe nytt vedtak.

Tilbakekall kan være aktuelt uansett utfall aven straffesak. Adgangen til å tilbakekalle advokat-bevilling etter frifinnende dom er nærmere kom-mentert i punkt 12.2.3.7.

Til § 12 Vilkår for å være advokatfullmektig

Til første ledd

Første ledd fastsetter hvilke krav som gjelder for åvære advokatfullmektig. Bare den som er regis-trert i advokatfullmektigregisteret, er å anse somadvokatfullmektig. Uten registrering kan vedkom-mende verken bruke tittelen eller yte rettsligbistand på vegne av en advokat. Den som haradvokatbevilling, skal stå i advokatregisteret ogkan ikke samtidig stå oppført i advokatfullmek-tigregisteret, jf. § 61 andre ledd.

Etter første ledd bokstav a må en advokatfull-mektig være ansatt enten i et advokatforetak elleri en virksomhet som har intern- eller organisa-sjonsadvokater. Bestemmelsen er ikke til hinderfor at advokatfullmektigen er tilknyttet flere advo-katforetak organisert i kontorfellesskap. I virk-somheter som har intern- eller organisasjonsadvo-kater, jf. §§ 18 og 19, er det en forutsetning atadvokatfullmektigen organisatorisk plasseressammen med advokatene. Advokatfullmektigersom er ansatt under intern- eller organisasjonsad-vokater, skal ha samme uavhengighet fra denøvrige virksomheten som advokatene.

Etter første ledd bokstav b kan bare den somhar enten juridisk embetseksamen (graden cand.jur.) eller mastergrad i rettsvitenskap, være advo-katfullmektig. Kravene for personer med juridiskgrunnutdanning fra utlandet fastsettes ved for-skrift, jf. bestemmelsens andre ledd, og bør værede samme som for å få advokatbevilling, semerknadene til lovforslaget § 5. Lovutkastet for-utsetter ikke at det kreves språkkunnskaper inorsk eller kjennskap til norsk rett for ansettelsesom advokatfullmektig. Dermed vil en personmed juridisk profesjonsutdanning fra et annetEØS-land kunne arbeide som advokatfullmektiguten språkkunnskaper og uten forhåndskunnskapom norsk rett. Prinsipalen vil imidlertid alltidvære ansvarlig for kvaliteten på advokatbistanden,jf. § 14. Utvalget bemerker at første ledd bokstav bikke er til hinder for at det kan fastsettesspråkkrav som vilkår for godkjenning av uten-landsk juridisk utdanning i medhold av andreledd, så lenge forskriften holder seg innenfor ram-mene av Norges folkerettslige forpliktelser.


Kravet om «god vandel» i første ledd bokstav cgjelder både ved ansettelse av advokatfullmekti-gen og fortløpende i ansettelsestiden. Politiattes-ten må ikke være eldre enn tre måneder (semerknadene til § 5 første ledd bokstav d). I mot-setning til ved søknad om advokatbevilling girbestemmelsen ikke grunnlag for å supplere denordinære politiattesten med en uttømmende politi-attest. Terskelen for når vandelen er «god», forut-settes imidlertid å være den samme som for å fåadvokatbevilling (se merknadene til § 5). Denkonkrete vurderingen av hva som skal til for atvandelen er «god», vil kunne variere ut fraomstendighetene. Utvalget antar at terskelen for åmiste retten til å være advokatfullmektig bør værenoe høyere enn terskelen for å få lov til å begynnesom advokatfullmektig. Det er mer inngripende åforby en allerede ansatt advokatfullmektig å fort-sette i jobben enn det er å nekte noen å arbeidesom advokatfullmektig når vedkommende søkerstillingen.

Etter første ledd bokstav d skal arbeidsgiverenikke ansette en person som advokatfullmektighvis det ville vært grunnlag for tilbakekall avadvokatbevilling, for eksempel fordi vedkom-mende har utvist en opptreden som gjør at haneller hun må anses uskikket til å drive advokat-virksomhet, jf. § 10 første ledd. Utgangspunktet erat dersom det legges til grunn at vilkårene for til-bakekall er oppfylt, skal vedkommende heller ikkevære advokatfullmektig. Rollene som advokat ogadvokatfullmektig er imidlertid ikke helt like, ogterskelen for tap og suspensjon etter omstendig-hetene kan derfor etter omstendighetene værenoe lavere for en advokatfullmektig. Det vises idenne forbindelse til § 10 tredje ledd som gjeldertilsvarende ved suspensjon, jf. § 11 fjerde ledd, ogmerknadene til denne bestemmelsen.

Videre har den som utøver annen yrkesaktivi-tet i strid med § 22, ikke rett til å være advokatfull-mektig. For advokater følger dette av § 10 andreledd bokstav b. For advokatfullmektiger fremgårikke dette uttrykkelig av nærværende bestem-melse, men følger av henvisningen til § 10. Detteinnebærer for eksempel at stilling som advokat-fullmektig ikke kan kombineres med verken dom-merfullmektigstilling, ansettelse i påtalemyndig-heten eller en annen stilling som medfører atadvokatfullmektigen ikke er tilstrekkelig uavhen-gig. Den som er ansvarlig for å påse at vilkårenefor å ansette vedkommende som advokatfullmek-tig er oppfylt, må dermed få oversikt over, og omnødvendig vurdere, slike forhold. Ved tvil omhvorvidt bestemmelsens vilkår er oppfylt, bør ved-

kommende søke veiledning hos Advokatsamfun-net.

Har den som ønsker å bli advokatfullmektig,tidligere vært advokat, men fått advokatbevillin-gen tilbakekalt i medhold av § 10, kan vedkom-mende ikke være advokatfullmektig, med mindrevedtaket fastsetter noe annet, jf. § 10 tredje ledd.Har det gått mer enn to år siden vedtaket om tilba-kekall av advokatbevilling, jf. § 5 femte ledd, kanAdvokatsamfunnet likevel vurdere om vedkom-mende fremdeles er uskikket, på samme måtesom ved søknad om ny advokatbevilling for densom har fått bevillingen tilbakekalt.

Første ledd bokstav e fastsetter at den som skalvære advokatfullmektig, ikke skal ha mistet rettentil å yte rettslig bistand etter § 101. Ønsker en somer fratatt retten til å yte rettslig bistand, å ta stillingsom advokatfullmektig, må vedkommende først fåtilbake retten til å yte rettslig bistand.

Etter første ledd bokstav f må en advokatfull-mektig være myndig og ikke satt under vergemål.Alle former for vergemål etter vergemålslovenkapittel 4 omfattes.

Første ledd bokstav g om vilkåret om registre-ring i advokatfullmektigregisteret er kommentertovenfor.

Til andre ledd

Andre ledd fastsetter en forskriftshjemmel for å giregler om godkjenning av utenlandsk utdanningsom alternativ til kravet om norsk mastergrad irettsvitenskap. Se merknadene til første ledd bok-stav b ovenfor.

Til tredje ledd

Misbruk av advokatfullmektigtittelen vil kunnestraffes i medhold av straffeloven 2005 § 165. Vedmarkedsføring vil urettmessig bruk av advokat-fullmektigtittelen kunne være i strid med forbudetmot villedende markedsføring i markedsføringslo-ven § 6, jf. § 7 og § 26.

Til § 13 Ansettelse og registrering av advokatfullmektiger

Til første ledd

Første ledd fastsetter hvem som skal føre kontrollmed at vilkårene er oppfylt. For advokatfullmekti-ger i advokatforetak påhviler ansvaret advokatfo-retaket, og er dermed ledelsens ansvar. Er advo-katfullmektigen tilknyttet flere advokatforetak ikontorfellesskap, innebærer bestemmelsen at etav advokatforetakene påtar seg ansvaret for full-


mektigen. I virksomheter med internadvokatereller organisasjonsadvokater skal en advokat ivirksomheten påta seg ansvaret. Utvalget antar atdet vil være naturlig å legge denne oppgaven tilkontorets leder. Det må uansett være en advokatsom bekrefter overfor Advokatsamfunnet at vilkå-rene er oppfylt. Formålet med bestemmelsen er åsikre at det er en person som Advokatsamfunnetog Advokatnemnda har tilsyns- og disiplinærmyn-dighet overfor som er ansvarlig for kontrollen.

Forslaget innebærer at man går bort fra ord-ningen med offentlig autorisasjon av advokatfull-mektiger. I stedet er det arbeidsgiveren, eller enadvokat som utpekes av arbeidsgiveren, som haransvaret for å kontrollere at vilkårene for å væreadvokatfullmektig er oppfylt, og som melderansettelsesforholdet inn til Advokatsamfunnet forregistrering. Dermed må arbeidsgiveren krevevandelsattest, bevis for utdanning og eventuellannen dokumentasjon av søkeren. Er arbeidsgive-ren i tvil om hvorvidt vilkårene er oppfylt, vil ved-kommende kunne rådføre seg med Advokatsam-funnet.

Det kan reises disiplinærsak mot en advokat,et advokatforetak eller en virksomhet med organi-sasjonsadvokater som har ansatt en advokatfull-mektig som ikke oppfyller vilkårene. Det vil væregrunnlag for disiplinærreaksjon hvis advokateneller arbeidsgiveren ikke har vært i aktsom godtro angående vilkårene, jf. lovutkastet § 69 tredjeledd. Det samme gjelder overfor en advokatfull-mektig som har holdt tilbake opplysninger ellergitt feil informasjon til advokaten om hvorvidt vil-kårene etter første ledd er oppfylt. Overfor en per-son som ikke blir registrert som advokatfullmek-tig, vil det imidlertid ikke være grunnlag for åutøve disiplinærmyndighet etter advokatloven.Enhver som har forledet eller forsøkt å forledenoen til å tro at lovens vilkår er oppfylt, risikererimidlertid straffansvar, for eksempel for bedragerieller dokumentforfalskning.

Dersom den som ansettes for å bli advokatfull-mektig, nektes registrering eller først blir regis-trert og senere slettet fra registeret, må konse-kvensene for ansettelsesforholdet løses etteralminnelige arbeidsrettslige regler, se merkna-dene til tredje ledd.

Til andre ledd

Andre ledd regulerer behandlingen av politiattestfra den som har søkt advokatfullmektigstilling, ogfastsetter at den som får kjennskap til opplysnin-ger har taushetsplikten angående innholdet. Der-som Advokatsamfunnet finner grunn til å be om

innsyn i politiattesten, skal kopi av attesten likeveloversendes Advokatsamfunnet. Brudd på taus-hetsplikten kan straffes etter straffeloven 2005§ 209.

Makuleringsplikten inntrer straks behovet forpolitiattesten opphører. Ansettes den politiattestengjelder, som advokatfullmektig, opphører behovetfor politiattesten normalt så snart fullmektigen erført inn i advokatfullmektigregisteret. Ansettesikke vedkommende som advokatfullmektig, opp-hører behovet normalt når ansettelsessaken erferdig behandlet hos arbeidsgiveren.

Til tredje ledd

Etter tredje ledd skal Advokatsamfunnet, så snartdet er innkommet melding om en ny advokatfull-mektig, føre vedkommende inn i advokatfullmek-tigregisteret, med mindre det er holdepunkter forat vilkårene for å være advokatfullmektig ikke eroppfylt. Slike holdepunkter kan for eksempelvære at vedkommende har gjort seg skyldig istraffbare forhold som den ansvarlige advokatenikke har vurdert som grunn til å nekte ansettelse.Vurderer Advokatsamfunnet å nekte registrering,følger det av alminnelige krav til god forvaltnings-skikk og plikten til å bidra til sakens opplysning,jf. § 81, at søkeren må gis anledning til å uttale seginnen en rimelig frist. Advokatsamfunnet bør, avhensyn til mulige klienter, advokaten som haransatt fullmektigen og fullmektigen selv, gi rasktbeskjed hvis de mener det foreligger forhold somhindrer ansettelse som advokatfullmektig.

Advokatsamfunnet skal ikke kontrollere at vil-kårene etter første ledd bokstav a til f er oppfylt,men det foreslås likevel at Advokatsamfunnet skalha adgang til å nekte registrering hvis vilkåreneikke er oppfylt. Arbeidsgiveren kan med andreord ikke avgjøre med bindende virkning for Advo-katsamfunnet at vilkårene er oppfylt. Hvis det eruklart om vilkårene er oppfylt, kan Advokatsam-funnet be om ytterligere opplysninger eller doku-mentasjon for å avklare om vilkårene er oppfylt, jf.§ 81. Dette kan både dreie seg om vilkår som ikkevar oppfylt på ansettelsestidspunktet, eller forholdsom har kommet til senere, og som kan tilsi at vil-kårene ikke lenger er oppfylt, for eksempel der-som Advokatsamfunnet blir kjent med at advokat-fullmektigen blir ilagt straff. Kommer Advokat-samfunnet til at vilkårene ikke er oppfylt, skalAdvokatsamfunnet nekte registrering eller fjerneen allerede registrert advokatfullmektig fra regis-teret. Et slikt vedtak kan fattes både ved førstegangs søknad om registrering og løpende underansettelsesforholdet. Advokatsamfunnet bør imid-


lertid søke å avklare eventuelle mangler så tidligsom mulig, fortrinnsvis så snart søknaden harkommet inn, og før vedkommende har tiltrådt istillingen.

Nektet registrering eller sletting fra registeretkan for eksempel bygge på at det er grunnlag forsuspensjon eller tilbakekall under henvisning til§§ 10 og 11, jf. § 12 første ledd bokstav d. Et ved-tak som innebærer at vedkommende ikke har retttil å være advokatfullmektig, innebærer at arbeids-giveren enten må si opp ansettelsesforholdet ellerplassere vedkommende i en annen stilling, foreksempel som jurist som ikke yter rettslig bistandutad på vegne av arbeidsgiveren, jf. § 16 andreledd. At fullmektigen mister retten til å være advo-katfullmektig, antas normalt å ville utgjøre sakliggrunn til oppsigelse etter arbeidsmiljøloven § 15-7og lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemennm.m. (tjenestemannsloven) §§ 9 og 10 nr. 2.

Saksbehandlingen når registrering vurderesnektet, eller en allerede registrert advokatfull-mektig vurderes slettet, må ivareta de sammehensynene som i saker om tilbakekall av advokat-bevilling. Det er viktig at partenes rett til kontra-diksjon ivaretas. Bygger et vedtak om nektetregistrering eller sletting på reglene i § 11, børsaksbehandlingen følge de samme prinsipper somgjelder i saker om suspensjon av advokatbevilling.

Advokatfullmektigregisteret bør inneholdeopplysninger om både fullmektigen og hvem somer dennes arbeidsgiver. Ved å sammenholde opp-lysninger fra advokatfullmektigregisteret medinformasjon fra advokatregisteret, vil det fremgåhvilke advokater som er tilknyttet advokatfullmek-tigens arbeidsgiver. For øvrig vises det til merkna-dene til §§ 60 og 61.

Til § 14 Nærmere om advokatfullmektigers virksomhet

Til første ledd

Første ledd fastsetter arbeidsgiverens plikt til opp-følging av advokatfullmektiger. Virksomhetenskal utpeke en advokat til dette oppfølgingsansva-ret. Er det ikke oppnevnt en advokat som skal føretilsyn med fullmektigen, vil det være en formod-ning om at denne oppgaven ivaretas av advokatensom påser at vilkårene etter § 12 er oppfylt, etter-som denne advokaten innestår for ansettelsen ogdermed også må være innforstått med at arbeids-giverens forpliktelser til oppfølging av fullmekti-gen oppfylles.

Oppfølgingen gjelder alle sider ved fullmekti-gens arbeid, av både faglig og praktisk art. Her-under må fullmektigen gis en forsvarlig innføringog veiledning i reglene for advokaters opptreden.

I den enkelte sak er det imidlertid den advokatensom advokatfullmektigen handler på vegne av,prinsipalen, som bærer det kontraktuelle ansvaretfor fullmektigens arbeid. Dette vil være den advo-katen som er ansvarlig for ytelsen til klienten i detaktuelle spørsmålet advokatfullmektigen arbeidermed. Dette kan, men trenger ikke å være, denoppdragsansvarlige advokaten, jf. § 35. Hvis detikke kan identifiseres en annen advokat som eransvarlig for bistanden, vil den oppdragsansvar-lige advokaten være prinsipal og dermed ansvar-lig for advokatfullmektigens arbeid. Prinsipalen erogså ansvarlig for fullmektigens opptreden over-for det offentlige og Advokatsamfunnet i den kon-krete saken. Etter omstendighetene vil imidlertidogså advokaten med oppfølgingsansvaret etterførste ledd kunne idømmes sanksjoner for full-mektigens forhold, selv om det dreier seg omarbeid i en enkelt sak.

Til andre ledd

Andre ledd fastsetter at en advokatfullmektig ikkehar adgang til å yte bistand ut over når dette gjø-res på vegne av en advokat (prinsipalen). Detteinnebærer både at prinsipalen er fullt ansvarlig forfullmektigens virksomhet, jf. presiseringen iandre punktum, og at fullmektigen ikke haradgang til å yte bistand uten at dette skjer påvegne av en advokat. Bestemmelsen innebærerfor eksempel at det er prinsipalen, og ikke advo-katfullmektigen, som skal oppnevnes som forsva-rer etter straffeprosessloven § 95. Utvalget antarat straffeprosessloven § 102 ikke er til hinder fordette.

Den oppdragsansvarlige advokaten, jf. § 35, ogprinsipalen vil ikke alltid være samme person. Enoppdragsansvarlig advokat kan for eksempel haoverlatt et arverettslig spørsmål klienten trengerbistand med, til en advokatkollega i samme advo-katforetak som er spesialist innen arverett. Enga-sjerer advokatkollegaen en fullmektig til å biståseg til å løse arverettsspørsmålet, er det advoka-ten med arverettsspesialisering som er prinsipal,ikke den ansvarlige advokaten.

Begår advokatfullmektigen en feil, hefter prin-sipalen i utgangspunktet for denne feilen påsamme måte som for egne feil, og ansvarsfordelin-gen mellom den ansvarlige advokaten og advoka-ten (prinsipalen) må vurderes på samme måtesom om det var sistnevnte advokat (prinsipalen)som selv hadde begått feilen.

Ved vurderingen av om en advokatfullmektigyter bistand etter første ledd første punktum mådet trekkes en nedre grense, for eksempel mot


opptreden som innebærer at advokatfullmektigenuttaler seg om juridiske spørsmål uten at det errimelig å forby det eller knytte ansvar til det, foreksempel ved deltakelse i en diskusjon om juri-diske problemstillinger i en paneldebatt eller i sel-skapslivet. Grensen for hvilken bistand som eromfattet, forutsettes å være den samme som dennedre grensen for når advokater er underlagt pro-fesjonsansvaret. Se lovforslaget § 40 og merkna-dene til denne.

Etter gjeldende ordning autoriserer Tilsyns-rådet for advokatvirksomhet advokatfullmektigertil å opptre for én eller flere advokater. Uten auto-risasjonsordningen vil advokatfullmektigregiste-ret, eventuelt sammenholdt med opplysninger iadvokatregisteret, vise hvilke advokater som er til-knyttet virksomheten advokatfullmektigen eransatt i. Fullmektigen vil være legitimert til opptrepå vegne av disse advokatene. Før registreringen iadvokatfullmektigregisteret er i orden, er ikkevedkommende å anse som fullmektig etter § 12.Vedkommende vil da ikke kunne opptre i retten,verken etter domstolloven § § 223, tvisteloven § 3-3 fjerde ledd eller straffeprosessloven § 95 andreledd andre punktum. Vedkommende vil hellerikke kunne opptre som annet enn hjelper i advo-katforetaket, jf. § 16 tredje ledd. Som hjelper vilvedkommende kunne drive juridisk arbeid gjen-nom å bistå advokatene og advokatfullmektigene.

Yter advokatfullmektigen bistand uten at detteskjer på vegne av en prinsipal som er advokat, kandette gi grunnlag for sanksjoner etter andre leddeller, i alvorlige tilfeller, sletting fra advokatfull-mektigregisteret under henvisning til at vedkom-mende må anses uskikket, jf. henvisningen i § 13tredje ledd andre punktum til § 10 første ledd.Yter advokatfullmektigen advokatbistand uten atdet er oppgitt hvem som er prinsipal eller opp-dragsansvarlig advokat, vil advokaten med oppføl-gingsansvar for advokatfullmektigen etter § 14første ledd kunne bli holdt ansvarlig for ikke å hasørget for tilstrekkelig tilsyn med fullmektigensarbeid, blant annet ved å påse at arbeidet alltidutføres under en prinsipal.

Til tredje ledd

Tredje ledd angir enkelte reguleringer for advoka-ter som gjelder tilsvarende for advokatfullmekti-ger.

På samme måte som advokater må advokat-fullmektiger følge reglene for advokaters opptre-den. Advokatfullmektiger kan likevel ikke holdesansvarlig for mer generelle forpliktelser sompåhviler advokatene eller virksomheten, for

eksempel plikten til å tegne forsikring eller regn-skaps- og revisjonsplikten. Videre er advokatfull-mektiger underlagt samme disiplinærmyndighetsom advokater, selv om de ikke er medlem avAdvokatsamfunnet, og de kan ilegges de sammesanksjonene. Advokatfullmektigene har etter for-slaget et selvstendig ansvar for å overholde regel-verket, og det er dermed ikke, slik utvalget haroppfattet disiplinærpraksis i dag, nødvendig åidømme for eksempel disiplinær kritikk til advo-kat x ved advokatfullmektig y.

Advokatfullmektiger har ikke adgang til åkombinere retten til å være advokatfullmektigmed annen yrkesaktivitet i større utstrekning ennadvokater har etter § 22. Yrkesaktivitet i strid med§ 22 kan føre til nektet registrering eller sletting iadvokatfullmektigregisteret. Dette fremgår ikkeav § 14 tredje ledd, men følger av henvisningen til§ 22 i § 10 andre ledd bokstav b, jf. § 13 tredje leddandre punktum. Dette er heller ikke adgang til åbli registrert som advokatfullmektig dersom advo-katvirksomheten er organisert i strid med kra-vene til organisering, jf. henvisningen til § 15 i§ 10 andre ledd bokstav b, jf. § 13 tredje leddandre punktum.

Tredje ledd tredje punktum regulerer bådeansvar overfor disiplinær- og tilsynsmyndigheteneog det kontraktuelle ansvaret overfor klienteneller andre. I disiplinærsak mot fullmektigen børdet alltid vurderes å åpne disiplinærsak mot prin-sipalen i den aktuelle saken, den oppdragsansvar-lige advokaten etter § 35, advokatforetaket ellerden som er utpekt til å ha oppfølgingsansvaretoverfor fullmektigen etter § 14 første ledd. Hvilkeog hvor mange av ansvarssubjektene etter tredjeledd tredje punktum som skal holdes ansvarlig,må vurderes konkret. En hovedregel bør likevelvære at prinsipalen holdes ansvarlig. Bærer full-mektigens handlemåte preg av å være ekstraordi-nær, samtidig som at prinsipalen ikke selv kanbebreides for ikke å ha grepet inn, bør prinsipalenlikevel ikke hefte. Advokatens forsikring vil uan-sett dekke en klients tap som følge av fullmekti-gens handling. Se merknadene til § 33.

Til § 15 Organisering av advokatvirksomhet

Det følger av bestemmelsen at advokatvirksomhetkan organiseres enten ved at advokater drivervirksomhet i advokatforetak, jf. §§ 16 og 17, gjen-nom stilling som internadvokat, jf. § 18 eller somorganisasjonsadvokat, jf. § 19.

Bestemmelsene i §§ 16 og 17 regulerer advo-kater som yter bistand til klienter på vegne avadvokatforetak, og som i dag gjerne blir omtalt


som privatpraktiserende advokater. Begrepet«advokater i advokatforetak» er ment å gi enbedre veiledning enn «privatpraktiserende advo-kater». Oppdelingen av advokater i gruppeneadvokatforetak, internadvokater og organisasjons-advokater er gjort for å bedre tilgjengeligheten iloven, og er ikke ment å innebære noen vesentligrealitetsendring når det gjelder selve adgangen tilå utøve advokatvirksomhet. Se nærmere om regu-lering av rammebetingelser mv. i §§ 18 og 19 medmerknader.

Advokater i det offentlige som yter rettsligbistand til eksterne klienter, er ikke særskilt regu-lert. Det forutsettes at advokater i det offentligekan yte rettslig bistand til eksterne klienter vedrettshjelptiltak som organiseres i tråd medreglene i § 19, og slik at hensynet til uavhengighe-ten ivaretas.

Det vil være ulovlig å utøve advokatvirksom-het dersom reglene for organisering i advokatfo-retaket, eller for organisering som internadvokateller organisasjonsadvokat, ikke er oppfylt. Bruddpå reglene vil kunne gi grunnlag for tilbakekall avbevilling i medhold av § 10 andre ledd bokstav a.Brudd på reglene om organisering av advokatvirk-somhet kan også føre til disiplinærsanksjoner motadvokatforetak og virksomheter med organisa-sjonsadvokater, jf. § 69 femte ledd. For virksomhe-ter med organisasjonsadvokater kan det nedleg-ges forbud mot å drive advokatvirksomhet vedvesentlig brudd på reglene for advokatvirksom-het, herunder reglene i dette kapittelet, jf. § 69femte ledd siste punktum.

Til § 16 Advokatforetak

Til første ledd

Advokatforetak skal ha som formål å drive advo-katvirksomhet slik dette er definert i § 3 første ogandre ledd. Bestemmelsen er ikke ment å inne-bære et forbud mot å drive med annen virksomhetenn advokatvirksomhet, så lenge det primære for-målet er å drive advokatvirksomhet.

Et advokatforetak kan ha til formål å baredrive slik virksomhet som nevnt i § 3 andre ledd.Et advokatforetak som for eksempel bare drivermed eiendomsmekling eller inkassovirksomhet,vil derfor likevel være et advokatforetak når det eradvokater som utøver virksomheten i medhold avadvokatbevillingen og det er organisert etterreglene for advokatforetak.

Bestemmelsen innebærer at et advokatforetakikke kan tilby sammensatte tjenester, for eksem-pel både rettslig rådgivning og andre tjenestersom ikke er advokatvirksomhet etter § 3, og som

ytes fra personer som ikke er advokater. Det erimidlertid adgang til å ha medarbeidere i foreta-ket som ikke utøver advokatvirksomhet, jf. tredjeledd. Dette kan være personer med juridisk kom-petanse, som en jurist som ikke er ansatt somadvokatfullmektig, eller det kan være personermed annen kompetanse, som for eksempel innen-for revisjon, skatt eller ingeniørfag. Hjelpere kanikke drive slik virksomhet utad og på vegne avforetaket. Det er bare advokater og advokatfull-mektiger som kan drive virksomhet utad på vegneav foretaket, jf. andre ledd. På bakgrunn avbistand fra hjelpere kan advokatene yte sammen-satte tjenester utad. Lovutkastet hindrer ikke atadvokater yter tjenester som faller utenfor defini-sjonen i § 3, men det vil utgjøre en begrensning atadvokatforetaket skal ha til formål å drive medadvokatvirksomhet. Det vises til utvalgets vurde-ringer under punkt 14.2.3.

Til andre ledd

Bestemmelsen om at det bare er advokater ogadvokatfullmektiger som kan utøve advokatvirk-somhet og annen virksomhet på vegne av advokat-foretaket har som formål å skape klare grensermellom advokatforetak og andre virksomheterhvor det ytes rettslig bistand etter adgangen i lov-forslaget kapittel 11. Når det utøves virksomhetog ytes bistand fra et advokatforetak skal klientenkunne være trygg på at det ytes bistand fra kvalifi-serte og uavhengige advokater. Klienten skalkunne være trygg på at den bistanden som ytesfra advokatforetak skjer innenfor de rammevilkårsom gjelder og de krav som stilles til advokater,og det skal være forutberegnelighet og klarhetrundt representasjonen av klienten og ansvaretfor klientens sak.

Til tredje ledd

Bestemmelsen i tredje ledd åpner for at advokatfo-retak kan ha medarbeidere som ikke er advokatereller advokatfullmektiger, for eksempel medarbei-dere som bistår advokatene med veiledning omskatt eller med bygningstekniske råd. Klientenekan være tjent med at advokatforetakene tilføresannen ekspertise. Kvaliteten på advokatbistandenkan bli bedre ved bistand fra personer med kom-petanse innenfor de fagfelt som oppdrageneomfatter. Disse medarbeiderne må opptre somhjelpere og kan ikke utøve virksomhet utad påvegne av foretaket. Dette gjelder også medarbei-dere som er jurister, men som ikke er tilknyttetadvokatforetaket som advokater eller advokatfull-


mektiger. Medarbeidere som har særlige bevillin-ger, som for eksempel eiendomsmeklere og revi-sorer, kan ikke utad på vegne av foretaket utøveslik virksomhet som bevillingen omfatter.Bestemmelsen medfører en endring av gjeldenderett, hvor advokatselskap kan drive tilleggsvirk-somhet som har naturlig tilknytning til advokat-virksomheten og hvor andre enn advokater kanutøve annen virksomhet som ikke er underlagtbevillingsordninger eller lignende for advokat-selskapet. Se for øvrig merknadene til første ledd.

Advokatforetaket kan ha medarbeidere somutfører støttefunksjoner, administrative funksjo-ner og lignende. Bestemmelsen er ikke ment ågripe inn i advokatforetakenes organisering aveller omfanget av støttefunksjoner som ikke harnoen direkte sammenheng med innholdet i advo-katvirksomheten, slik som blant annet administra-tive, praktiske, tekniske funksjoner. En medarbei-der i administrasjonen eller en sekretær kan foreksempel yte virksomhet utad når dette liggerinnenfor den alminnelige utøvelsen av støttefunk-sjonen.

Til fjerde ledd

Advokatforetaket vil generelt ha plikt til å følgereglene for advokatvirksomhet, herunder både tilå oppfylle rammevilkår og til å følge regler for godadvokatskikk. Advokatforetaket har blant annetansvar for at reglene for regnskap, revisjon ogarkiv følges, og har ansvar for å utpeke oppdrags-ansvarlig advokat i advokatoppdragene. Advokat-foretaket hefter overfor disiplinærmyndighetene,jf. § 69 femte ledd.

Til § 17 Organisering av advokatforetak

Til første ledd

Advokatforetak skal være organisert som enkelt-personforetak eller som et foretak. Bestemmelsener ment å videreføre hovedregelen i gjeldenderett, men loven har en annen struktur når det gjel-der reglene om organisering av advokatvirksom-het.

Advokatforetak kan drives i alle foretaksfor-mer. Dette er en videreføring av gjeldende rett.Det er en forutsetning at foretaksformen ikkekommer i konflikt med kravet om advokaters uav-hengighet. Det gjelder særregler for advokatfore-tak, blant annet for adgangen til eierskap, styre-verv, ansvar og foretaksnavn. For øvrig kommerde alminnelige selskapsrettslige regler for denaktuelle selskapsformen til anvendelse.

Mer eller mindre formalisert samarbeid mel-lom advokater i kontorfellesskap er ikke en sel-skapsdannelse, og er ikke å anse som et advokat-foretak i lovens forstand. Utgangspunktet for kon-torfellesskap er at virksomheten drives for hveradvokats egen regning og risiko i enkeltperson-foretak. Det er heller ikke noe i veien for at etadvokatforetak og en eller flere advokater somdriver som enkeltpersonforetak, slår seg sammeni et kontorfellesskap.

Til andre ledd

Bare advokater som utøver yrkesaktivitet i advo-katforetaket, kan være eiere. Bestemmelsen er envidereføring av de overordnede prinsippene foreierregulering etter gjeldende rett, men med denendring at ikke alle personer som utøver yrkesak-tivitet i foretaket, kan være eiere. Endringen erment å sikre at advokatvirksomheten drives i trådmed de grunnleggende prinsippene for advokat-virksomhet. Bestemmelsen må ses i sammenhengmed § 16, om at advokatforetak skal ha til formål ådrive advokatvirksomhet, og at andre medarbei-dere bare kan opptre som hjelpere, og ikke drivevirksomhet utad.

Advokater som er eiere, må utøve yrkesaktivi-tet i foretaket. Vilkåret skal ivareta et grunnleg-gende utgangspunkt om at den som er eier, skalutøve virksomheten i foretaket, herunder hadirekte befatning med og stå til ansvar overforadvokatforetakets klienter.

Vilkåret om at advokaten må utøve en vesentligdel av sin virksomhet i foretaket er ikke videreførtfra gjeldende rett. Utkastet stiller ikke krav tilhvor omfattende yrkesaktiviteten i selskapet måvære, men den må ikke være så ubetydelig at for-målet med bestemmelsen ikke oppnås, nemlig ateierne selv har befatning med og står direkteansvarlig overfor advokatforetakets klienter. Akti-viteten må ikke være så liten at advokaten i realite-ten er en passiv eier.

Vilkåret om at advokatene som er eiere måutøve yrkesaktivitet i foretaket, er ikke til hinderfor at eiere utøver yrkesaktivitet utenfor selskapet,som for eksempel undervisningsoppdrag, arbeidmed juridisk litteratur eller arbeid med verv i for-bindelse med offentlige utvalg eller lignende, ogheller ikke slik at denne virksomheten i perioderhar et stort omfang. I hvilken grad advokatenekan utøve annen form for yrkesaktivitet enn advo-katvirksomhet, begrenses av kravet til advokatensuavhengighet i § 22. Den enkelte advokat kanikke samtidig med sin stilling som advokat utøveannen virksomhet som går ut over uavhengighe-


ten. Ut over dette kan advokater tilpasse virksom-heten til sine næringsmessige behov og foreksempel drive advokatvirksomhet i kombinasjonmed gårdsdrift, eller slik at advokatvirksomhetensomfang kan tilpasses næringsgrunnlaget for advo-katvirksomheten i et mindre lokalsamfunn.

Etter andre ledd siste punktum kan ikke advo-kater være eiere i flere advokatforetak. Dette for-budet må ses i sammenheng med at advokatenesom er eiere i advokatforetak, skal utøve yrkesak-tivitet i foretaket. Forbudet ivaretar både det over-ordnede hensynet til uavhengighet og hensynet tilå forhindre praktiske problemer knyttet til poten-sielle interessekonflikter.

Etter alminnelig selskapsrett kan et selskapvære deltaker i andre selskaper. Bestemmelsenom at holdingselskaper kan være eier i advokatfo-retak, er en videreføring av gjeldende rett. Det eren forutsetning at samtlige andeler av det eiendeselskapet eies av advokater som utøver yrkesakti-vitet i det eide foretaket. Uavhengighetskravet foradvokatvirksomhet ivaretas ved forutsetningenom eierens tilknytning til det eide foretaket, ogved reguleringen av at også det eiende selskapeter underlagt reglene i §§ 16 og 17.

Til tredje ledd

Når advokatforetak har et styre, skal flertallet avstyremedlemmene til enhver tid utgjøres av advo-kater som utøver yrkesaktivitet i foretaket. Detteer en endring fra gjeldende rett, som innebærer atogså andre enn advokater og andre som utøveryrkesaktivitet i foretaket, kan være styremedlem-mer. Dette ivaretar selskapets mulighet til å få til-ført kompetanse som kan bidra til å profesjonali-sere selskapet. Et styre skal sørge for forsvarligorganisering og føre tilsyn med virksomheten iadvokatforetaket. Dette vil også innebære å sørgefor at advokatforetaket er organisert i tråd medreglene i denne loven. Dette formålet vil bli til-strekkelig godt ivaretatt ved at flertallet av styre-medlemmene må være advokater som utøveryrkesaktivitet i selskapet. I andre ledd siste punk-tum fastsettes det et krav om uavhengighet forstyremedlemmer som ikke er advokater i advokat-foretaket.

For øvrig gjelder de alminnelige selskapsretts-lige regler for styreverv mv. For eksempel kom-mer aksjeloven og selskapslovens regler omansatterepresentasjon i styret til anvendelse foradvokatforetak som er organisert etter reglene idisse lovene. Vilkåret om at flertallet av styremed-lemmene skal være advokater vil medføre atansatterepresentanter som ikke er advokater, trer

inn som styremedlemmer blant den andelen avstyret som etter tredje ledd første punktum kanutgjøres av andre enn advokater. For så vidt gjel-der personer med utenlandsk advokatbevilling,som etter forskrift kan gis adgang til å være eierog styremedlem i norske advokatforetak, jf. § 7andre ledd tredje punktum, vil deres deltakelse istyret være i egenskap av å være advokat, og påden måten anses som del av den «styreandelen»som utgjøres av advokater.

Til fjerde ledd

Et advokatforetak som drives som samvirkefore-tak, vil ikke ha eiere, men medlemmer jf. samvir-kelova § 1 andre ledd og § 8. For advokatvirksom-het som er organisert som samvirkeforetak, gjel-der eierreglene i andre ledd for medlemmene.Medlemmene i et samvirkeforetak som driveradvokatvirksomhet, må derfor være advokater.Advokatene må utøve yrkesaktivitet i foretaket, jf.andre ledd første punktum. I samvirkeforetak somdriver advokatvirksomhet, kan juridiske personervære medlemmer, jf. samvirkelova § 8 andre ledd,men de vil være underlagt reglene som ellers gjel-der for holdingselskaper i advokatforetak. Detteinnebærer at medlemmer som er juridiske perso-ner, må være organisert slik at de er eiet av advo-kater som utøver yrkesaktivitet i samvirkeforeta-ket.

Spesialreglene om blant annet organisering ogansvar, og grunnleggende krav for advokater idenne loven kommer til anvendelse på sammemåte for advokater i samvirkeforetak som foradvokater i andre advokatforetak. Samvirkelovagjelder så langt den passer. For eksempel vil sær-lovgivningen for advokater medføre at samvirke-lova § 14 om rett til innmelding ikke kommer tilanvendelse. Videre legger reglene om eierskap iandre ledd begrensninger på hvem som kan habeføyelser over eierandeler i advokatforetak somdrives som samvirkeforetak.

Til femte ledd

Advokatforetakenes navn skal inneholde ordet«advokat», for å gi publikum informasjon om atdet dreier seg om et foretak som driver advokat-virksomhet og derfor er underlagt særlige regler.Loven åpner for at andre enn advokater kan yterettslig bistand og etablere foretak som tilbyr juri-diske tjenester, jf. kapittel 11. Personer som yterslike tjenester, kan være mer eller mindre kvalifi-sert. Det rettssøkende publikum skal klart kunneskille mellom advokatforetak og andre foretak


som tilbyr rettslig bistand. For jurister, personeruten juridisk utdanning, og for foretak som ikkedriver med advokatvirksomhet, er det forbudt åbenytte misvisende tittel eller foretaksnavn, ellerutad å gi inntrykk av at personen er jurist elleradvokat jf. § 8 og § 100. Bestemmelsen i andrepunktum har samme innhold som foretaksnavne-loven § 2-2 og er inntatt i denne loven av hensyn tilet helhetlig regelverk. Bestemmelsen i tredjepunktum er en spesialregulering av forbudet motbruk av villedende foretaksnavn i foretaksnavnelo-ven § 2-3.

Til sjette ledd

Sjette ledd viderefører regelen i domstolloven§ 232 femte ledd. Se utvalgets vurderinger i punkt14.2.4.

Til § 18 Internadvokater

Til første ledd

En internadvokat kjennetegnes ved å være ansattog ved at advokaten yter advokatbistand tilarbeidsgiveren. Dette til forskjell fra en advokatsom er ansatt i et advokatforetak, hvor det nor-male er at den ansatte advokaten har som hoved-oppgave å yte rettslig bistand til eksterne klienter.Internadvokater kan være ansatt i private foretak,i det offentlige, i foreninger, stiftelser, ideelle fore-tak og lignende, og andre enheter som yter advo-katbistand. Internadvokater kan videre væreansatt hos en fysisk person. Reglene for intern-advokater vil i slike tilfeller gjelde så langt de pas-ser.

En internadvokat som er ansatt i det private,kan yte advokatbistand til selskaper som inngår ikonsern med arbeidsgiveren. Konsern må i dennesammenhengen i utgangspunktet forstås påsamme måte som i selskapslovgivningen, jf. foreksempel aksjeloven § 1-3. Utvalget mener imid-lertid det er hensiktsmessig å legge til grunn etnoe videre konsernbegrep i tilknytning til dissebestemmelsene, slik at også konsernlignendestrukturer skal omfattes av begrepet. Det vises tilutvalgets vurderinger i punkt 14.2.5.1. Bestem-melsen innebærer at en internadvokat som eransatt i et morselskap, kan yte rettslig bistand tildatterselskapene. Videre kan en internadvokatsom er ansatt i et datterselskap, yte bistand tilmorselskapet og til søsterselskapene. Dette girogså mulighet til å organisere juridiske tjenesterfor et konsern i et eget selskap.

Internadvokater i det offentlige kan yte advo-katbistand til andre offentlige virksomheter som

samarbeider med arbeidsgiveren. Bestemmelsenåpner for eksempel for at flere kommuner gårsammen om å organisere advokattjenester i etinterkommunalt selskap. Bestemmelsen åpnerogså for at en offentlig internadvokat kan yteadvokattjenester til et selskap som har offentligeoppgaver, og som er eiet av arbeidsgiveren. Forinternadvokatene i det offentlige er det tilstrekke-lig at det foreligger et samarbeid med andre virk-somheter som er offentlige, slik at kravet ikke erlike «formelt» som for internadvokater i det pri-vate, jf. reguleringen i andre punktum, hvor detkreves at selskapene henger sammen i en eier-struktur med arbeidsgiveren.

I tillegg til å yte advokatbistand til arbeidsgive-ren og til konsernet eller andre offentlige virk-somheter kan internadvokatene yte bistand tilandre i interessefellesskap med arbeidsgiveren.Dette gjelder internadvokater både i det privateog i det offentlige. Når internadvokater i det pri-vate yter bistand til andre i interessefellesskap tilarbeidsgiveren, må bistanden samtidig ivaretaarbeidsgiverens interesser eller interessene tilkonsernet, jf. andre punktum. Når internadvoka-ter i det offentlige yter bistand til andre i interes-sefellesskap med arbeidsgiveren, må bistandensamtidig ivareta arbeidsgiverens interesser ellerinteressene til offentlige virksomheter som sam-arbeider med arbeidsgiverne, jf. tredje punktum.Dersom det foreligger et interessefellesskap mel-lom en kommune og en privat aktør eller en pri-vatperson, kan en internadvokat i det offentligeyte bistand også til den private aktøren etterdenne bestemmelsen. Interessefellesskap kan foreksempel foreligge når arbeidsgiveren er en avflere parter i en tvist. Internadvokaten vil i slike til-feller kunne prosedere for domstolene, bistå ellerpå annen måte representere både arbeidsgiverenog de øvrige partene. Dersom det betales forinternadvokatens bistand til andre, skal betalin-gen i hovedsak baseres på kostnadsdekning. Virk-somheten har ikke anledning til å tjene penger påinternadvokatenes bistand til andre og kan såle-des ikke drive noen form for salg av advokattje-nester med økonomisk fortjeneste som formål.

I femte punktum fastsettes en bestemmelsesom presiserer reglene i første ledd første tilfjerde punktum om organisering av advokatvirk-somhet for internadvokater: Man kan ikke drivevirksomhet som internadvokat hvis arbeidsgive-rens forretningskonsept er at internadvokatenskal yte bistand til andre enn arbeidsgiveren.Internadvokater skal yte bistand til sin arbeidsgi-ver eller innenfor rammene av første ledd andre tilfjerde punktum. Advokatvirksomheten kan ikke


innebære at internadvokatene i realiteten yterbistand til arbeidsgiverens kunder eller andre,eller være organisert eller innrettet på en slikmåte at internadvokatene faktisk yter slik bistand.For eksempel kan ikke arbeidsgiveren generelttilby internadvokatenes advokatbistand til kunder.Dette gjelder uansett om advokatbistanden ytessom del av de interessene kundeforholdet skalivareta, eller om bistanden går ut over de interes-sene kundeforholdet opprinnelig gjelder. Det erheller ikke avgjørende om det betales vederlag fortjenesten. Internadvokatenes adgang til å ytebistand til andre i interessefellesskap medarbeidsgiveren etter fjerde punktum er rettet mottilfeller hvor det foreligger konkret og gjerne spo-radisk interessefellesskap, for eksempel i en kon-kret tvist som tilfeldigvis oppstår i en prosess sominvolverer arbeidsgiveren og andre aktører.Ønsker arbeidsgiveren å yte rettslig bistand tilsine kunder ut over dette, kan slik bistand ytes avjurister i medhold av lovforslaget kapittel 11.

Reglene i lovutkastets kapittel 6 om advokatbi-stand til eksterne klienter gjelder for internadvo-kater når de yter advokatbistand til andre ennarbeidsgiveren, med mindre noe annet er fastsatt.

Det er internadvokatene selv, eventuelt deresoverordnede advokat, som kan ilegges disiplinæresanksjoner mv. for overtredelse av bestemmel-sene i denne paragrafen. Foretaket eller virksom-heten der internadvokaten er ansatt, står ikkeansvarlig overfor Advokatsamfunnet og Advokat-nemnda.

En internadvokat som er ansatt i en organisa-sjon eller annen enhet som beskrevet i § 19, kan itillegg til å yte bistand til arbeidsgiveren, fungeresom organisasjonsadvokat og yte bistand til med-lemmer eller andre. Advokaten må da oppfylle vil-kårene for organisering både av internadvokaterog organisasjonsadvokater.

Til andre ledd

Det er et grunnleggende formål og en nødvendigforutsetning for reglene for organisering av advo-katvirksomhet at prinsippet om advokaters uav-hengighet i størst mulig grad ivaretas også forinternadvokater. Instruksjonsforbudet som gjel-der for internadvokater, jf. § 23 tredje ledd, inne-bærer derfor at det bare er en overordnet advokatsom kan gi internadvokater instrukser om det fag-lige arbeidet. Arbeidsgiveren kan ikke instruereinternadvokaten om den faglige utøvelsen avadvokatvirksomheten. I tillegg er det i bestemmel-sen om internadvokater, i andre til fjerde ledd,fastsatt særskilte rammebetingelser for intern-

advokater, som skal sikre internadvokatene enmest mulig uavhengig stilling i virksomheten deer ansatt i. Bestemmelsene i andre til fjerde leddgjelder for internadvokater både i det private og idet offentlige.

Bestemmelsens første punktum videreførerprinsippet i gjeldende rett om at ansatte advokatersom yter advokatbistand til sin arbeidsgiver, ikkeutad skal gi inntrykk av at det utøves frittståendeadvokatvirksomhet. Det er inntatt en nærmerepresisering av forbudet ved å stille krav om at detmå fremgå at advokaten er ansatt og hvor advoka-ten er ansatt. Dette vilkåret vil være oppfylt nåradvokaten benytter arbeidsgiverens brevark ogangir seg som advokat i den aktuelle virksomhe-ten. Korrespondanse på e-post eller andre elektro-niske medier må utformes slik at mottakeren opp-fatter at advokaten er ansatt, for eksempel ved atadvokaten angir seg som advokat i den aktuellevirksomheten og at arbeidsgiverens logo brukessammen med advokatens signatur.

Andre til fjerde punktum fastsetter krav tilhvordan internadvokater skal være organisertinnad i virksomheten. Utgangspunktet er dengenerelle bestemmelsen i andre punktum om atinternadvokatene skal innplasseres i virksomhe-ten på en slik måte at advokatens uavhengighetivaretas. Tredje og fjerde punktum er utslag avden generelle regelen. Formålet med bestemmel-sene er å sikre internadvokatenes uavhengighetog å sørge for at det er klare linjer: Når intern-advokaten trekkes inn i en sak og opptrer somadvokat, skal det være klart at vedkommende harrollen som advokat, og ikke har noen annen rolleeller funksjon i saken.

Dersom virksomheten har ansatt flere advoka-ter, skal disse organiseres i en egen enhet, som et«juridisk kontor». Er det én advokat ansatt i virk-somheten, kan det ikke kreves at det opprettes enegen enhet, men for å sikre en viss uavhengighetav den øvrige virksomheten, skal internadvokatenskal være innplassert i virksomhetens hierarkidirekte under øverste nivå. Hva som skal ansessom én virksomhet, vil bero på skjønn. Uttrykket«virksomhet» er ikke ment å være sammenfal-lende med begrepet juridisk person. Innenfor enjuridisk person vil det kunne være flere selvsten-dige virksomheter. For eksempel kan en avdelingi en kommune som driver med en bestemt saks-type, anses som en virksomhet. Ansettes det éninternadvokat i denne virksomheten, skal advoka-ten være direkte underordnet virksomhetensøverste nivå. Det kreves altså ikke at advokatenalltid må ansettes under den juridiske personensøverste ledelse.


Ansettes det en advokatfullmektig underinternadvokaten, vil det som hovedregel ikkevære nødvendig å opprette en egen enhet av dengrunn. Ved ansettelse av flere advokatfullmektigervil det måtte vurderes konkret om en slik ordninginnebærer en omgåelse av kravet til hvordaninternadvokater skal organiseres.

Det kan arbeide andre personer i enheten somadvokatene er organisert i, men disse bør fungeresom hjelpere for advokatene og advokatfullmekti-gene, på samme måte som i et advokatforetak, jf.lovforslaget § 16 andre ledd.

For internadvokater i det private, i sammen-slutninger mv. er det et formål å sikre at intern-advokaten i størst mulig grad kan yte advokatbi-stand uavhengig av de forretningsmessige struk-turene og beslutningene i foretaket, og at intern-advokaten i sitt forhold til klienten i størst muliggrad har samme forutsetninger for å opptre uav-hengig som det en advokat i et advokatforetak hari forholdet til sine klienter. Det skal være en dis-tanse mellom advokatene og dem som treffer deforretningsmessige beslutningene. For intern-advokater i det offentlige er det et formål å sikredistanse til de personene som utøver forvaltnings-myndighet. En internadvokat i det offentlige skal iutgangspunktet ikke være saksbehandler i densamme etaten.

Ved ordninger som innebærer at advokatfore-tak leier ut advokater eller advokatfullmektiger tilbedrifter, bør advokaten og advokatfullmektigen iden perioden de er utplassert og sitter fysisk hosklienten, for å ivareta uavhengigheten jf. § 21,organiseres slik at vilkårene i andre ledd er opp-fylt. Se for øvrig merknadene til femte ledd.

Til tredje ledd

Bestemmelsen er en særlig regulering av prinsip-pet om advokaters uavhengighet og er ment å iva-reta internadvokatens uavhengighet fra arbeidsgi-veren. Sammen med bestemmelsen i § 22 bidrarregelen til å skape klare linjer for når internadvo-katen opptrer som advokat og når advokaten even-tuelt opptrer i en annen rolle.

Internadvokaten skal ikke utøve virksomhetfor arbeidsgiveren som kan gå ut over internadvo-katens uavhengighet. Advokaten skal være enuavhengig rådgiver som blant annet skal væreobjektiv i sine faglige vurderinger. Advokaten børikke være «selvprosederende», og forsvare sineegne avgjørelser i rollen som advokat. Internadvo-katen må avstå fra å utøve andre typer virksomhetfor arbeidsgiveren hvis det er fare for at det vil gå

ut over den uavhengigheten som er nødvendig iadvokatvirksomheten. Hvis advokaten skal påtaseg andre roller enn advokatrollen for sammearbeidsgiver, bør det gjøres i en annen stilling enni stillingen som internadvokat. Det må da vurde-res om det er forenlig med bestemmelsen i § 22 atadvokaten påtar seg oppgavene som ligger til denandre stillingen.

For internadvokater i det of fentlige innebærerbestemmelsen i tredje ledd at man ikke i stillingsom internadvokat bør ha en rolle hvor intern-advokaten tar forvaltningsmessige beslutninger.Advokaten skal være tilbakeholden når det gjelderå gå inn i ledelsen i det offentlige organet, og bør iså tilfelle ha gjort en grundig vurdering av om deter mulig å kombinere med advokatrollens kravom uavhengighet. Hvis det dreier seg om ledelseav den forvaltningsmessige virksomheten, vil detlett komme i konflikt med kravet om uavhengig-het. Spørsmål om ledelse av administrativ karak-ter vil være mindre betenkelig å kombinere medadvokatrollen. Lovutkastet stenger ikke for at eninternadvokat dels har stilling som advokat ogdels stilling som saksbehandler, hvis rollene kankombineres uten at dette påvirker advokatensuavhengighet, for eksempel hvis advokaten hardeltidsstilling som saksbehandler innenfor plan-og bygningslovens område og samtidig er advokati barnevernssaker.

For internadvokater i det private innebærerbestemmelsen i tredje ledd at internadvokatenikke bør ha en rolle hvor han tar forretningsmes-sige beslutninger i virksomheten. Internadvoka-ten skal fungere som en uavhengig rådgiver ogbør derfor ikke være «i linjen». Advokaten børikke i rollen som advokat forsvare sine egne tidli-gere avgjørelser. Hvis internadvokaten skal delta iledelsen, ledergrupper el., bør han grundig havurdert om det er mulig å kombinere dette medadvokatrollen. Deltakelse i den forretningsmes-sige ledelsen vil lett komme i konflikt med kravetom internadvokatens uavhengighet. Andre ledel-sesoppgaver, for eksempel administrative og orga-nisatoriske, kan det være mindre betenkelig atinternadvokaten påtar seg.

Hvis en internadvokat har to stillinger forsamme arbeidsgiver, må internadvokaten fortlø-pende gjøre det klart når han eller hun opptrersom advokat, og således er underlagt de pliktersom er knyttet til advokatrollen eller innehar deprivilegier som tilligger advokatrollen, og nåradvokaten opptrer i sin andre stilling og ikke eradvokat.


Til fjerde ledd

Bestemmelsen setter begrensninger for hvilkelønnsbetingelser en internadvokat kan ha. Lønnog annen godtgjørelse skal ikke fastsettes på enslik måte at det går ut over advokatens uavhengig-het. På samme måte som advokater i advokatfore-tak ikke kan inngå avtaler om salær som gjør atadvokaten er økonomisk interessert i utfallet aven sak, kan heller ikke internadvokaters lønnsfast-settelse være avhengig av utfallet av en enkelttransaksjon, en serie av transaksjoner, eller utfal-let av en sak.

Til femte ledd

Reglene i andre til fjerde ledd gjelder tilsvarendefor advokatfullmektiger, når advokatfullmektigener ansatt under en internadvokats advokatbevil-ling. Bestemmelsene får ikke anvendelse for advo-katfullmektiger som er utleid fra et advokatforetaktil et foretak ettersom de ikke er ansatt under eninternadvokat. Reglene bør likevel følges for å iva-reta advokatfullmektigens uavhengighet, jf.merknadene til andre ledd og § 21.

Til § 19 Organisasjonsadvokater

Til første ledd

En organisasjonsadvokat er en advokat som eransatt i en forening, stiftelse eller ideelt foretak(organisasjoner), eller i en annen enhet, som dri-ver advokatvirksomhet uten å ha økonomisk for-mål med advokatvirksomheten. Med dette menesat organisasjonen eller enheten ikke skal ha etprofittmotiv for advokatvirksomheten eller somformål å få økonomisk overskudd fra denne. Orga-nisasjonsadvokater kan ikke yte advokatbistand iet foretak som har kommersielle formål medadvokatvirksomheten.

Det er bare advokatforetak som kan ha økono-misk formål med advokatvirksomhet. Det vil væreen omgåelse av reglene for organisering av advo-katvirksomhet hvis en organisasjon eller enhethar som mål å gå med overskudd fra advokatvirk-somheten. Det vil kunne gi grunnlag for disipli-nærreaksjoner mot organisasjonen eller enheten,eller mot advokatene i organisasjonen eller enhe-ten, dersom advokatene i realiteten driver som etadvokatforetak.

Bestemmelsen setter ingen begrensning avhvem advokatbistanden ytes til, så lenge advokat-virksomheten ikke har et økonomisk formål.

Bestemmelsen stiller ikke krav om at de orga-nisasjonene eller enhetene som driver advokat-

virksomhet etter denne bestemmelsen, må ha etbestemt formål eller virkeområde, eller at virk-somheten bare skal drive med advokatvirksom-het.

Advokatbistanden kan være basert på med-lemskap i en forening, hvor organisasjonsadvoka-ten er ansatt i foreningen. En forening kan væreopprettet alene med det formål å yte rettsligbistand til medlemmene. En organisasjonsadvokatkan også være ansatt i et ideelt foretak eller enstiftelse og yte advokatbistand knyttet til sakersom ligger innenfor foreningens eller stiftelsensideelle formål.

Dersom det betales vederlag for organisa-sjonsadvokatens bistand, skal betalingen baserespå kostnadsdekning. Organisasjonen har ikkeanledning til å tjene penger på organisasjonsadvo-katenes bistand til andre, og kan således ikkedrive noen form for salg av advokattjenester.

En organisasjon eller annen enhet som driveradvokatvirksomhet etter første ledd, kan ha ansatten advokat som fungerer som internadvokat, vedat advokaten yter bistand til arbeidsgiveren, jf.§ 18, samtidig som advokaten er organisasjonsad-vokat og yter advokatbistand etter bestemmelsen i§ 19 første ledd. Advokaten må da til enhver tidoppfylle reglene for utøvelse av virksomhet somhenholdsvis internadvokat, jf. § 18, og organisa-sjonsadvokat etter nærværende bestemmelse.

Til andre ledd

Organisasjonsadvokaten må ikke utad gi inntrykkav at det utøves frittstående advokatvirksomhet.Det må fremgå hvilken organisasjon eller enhetadvokaten er ansatt i. Det vises til merknadene til§ 18 andre ledd.

Til tredje ledd

Det følger av lovforslaget § 23 at arbeidsgiverenikke kan instruere organisasjonsadvokaten omden faglige utførelsen av advokatoppdraget. Detteinnebærer at arbeidsgiveren ikke kan instruereadvokaten om innholdet i rettsrådet eller omhåndteringen av klientens sak. Det er klientensom «eier» saken, og håndteringen av saken lig-ger utenfor arbeidsgiverens styringsrett. Arbeids-giveren kan imidlertid pålegge den oppdragsan-svarlige advokaten å avslutte oppdraget hvis foreksempel klienten forlanger at saken skal argu-menteres på en slik måte at det kommer i konfliktmed de ideelle interesser arbeidsgiveren virkerfor, jf. § 23 andre ledd.


Arbeidsgiveren kan også fastsette rimeligeøkonomiske rammer og andre rammer forytelsene til klienten. Rammene må være i trådmed reglene for god advokatskikk og med lovver-ket for øvrig. Rammene for bistanden bør fastset-tes på forhånd, for eksempel i vedtekter eller sta-tutter for foreningen eller stiftelsen. Er det ikkefastsatt rammer for bistanden, må det skilles mel-lom situasjonen der klienten betaler for bistanden,og der bistanden ytes mer eller mindre utenvederlag. Betaling for organisasjonsadvokatersadvokatbistand skal i hovedsak baseres på kost-nadsdekning, jf. merknadene til første ledd. Hvisklienten fullt ut eller i det vesentlige dekker kost-nadene for ytelsen, vil advokaten som utgangs-punkt være forpliktet til å sluttføre oppdraget påsamme måte som et advokatforetak som selgeradvokattjenester er forpliktet til, jf. § 37 tredjeledd. Der klienten ikke betaler, eller betaler bareen mindre andel av kostnadene, vil det i størregrad kunne fastsettes rammer for bistanden, foreksempel fordi en sak kan bli uforholdsmessigressurskrevende.

Til fjerde ledd

Bestemmelsen setter begrensninger for hvilkelønnsbetingelser en organisasjonsadvokat kan ha.Lønn og annen godtgjørelse skal ikke fastsettes påen slik måte at det går ut over advokatens uavhen-gighet. På samme måte som advokater i advokat-foretak ikke kan inngå avtaler om salær som gjørat advokaten er økonomisk interessert i utfallet aven sak, kan heller ikke organisasjonsadvokatenslønnsfastsettelse være avhengig av for eksempelutfallet av transaksjoner eller utfallet av en sak.

Til femte ledd

Bestemmelsen innebærer at organisasjonen ellerenheten som driver advokatvirksomhet, må leggetil rette for at advokatene utøver virksomheten ihenhold til loven. Blant annet skal organisasjons-advokater følge reglene i lovutkastets kapittel 6,som kommer til anvendelse når det ytes advokat-bistand til eksterne klienter. Lovutkastets kapittel6 fastsetter blant annet forpliktelser og krav knyt-tet til regnskap, revisjon og arkiv. I tillegg til advo-katen, vil organisasjonen eller enheten som driveradvokatvirksomhet være ansvarlig overfor disipli-nærmyndighetene.

Ved vesentlig brudd på reglene for advokat-virksomhet og advokatbistand vil Advokatnemndakunne fatte vedtak om at organisasjonen ellerenheten ikke kan drive advokatvirksomhet, jf. § 69

femte ledd. Se nærmere om dette i merknadene til§ 69 femte ledd.

Til sjette ledd

Reglene i andre til fjerde ledd gjelder tilsvarendefor advokatfullmektiger som er ansatt under enorganisasjonsadvokat.

Til § 20 Lojalitet

Bestemmelsen fremhever to sentrale elementerved advokatrollen som er nær knyttet til god advo-katskikk, nemlig at advokaten skal utvise lojalitetoverfor klienten og overfor rettssamfunnet.

Advokaten skal alltid sørge for å fremme klien-tens interesse innenfor de rammene lovgivningengenerelt setter, og i samsvar med reglene for godadvokatskikk. Advokaten kan ikke ta hensyn tilegne interesser, preferanser, religiøse eller poli-tiske oppfatninger eller andre utenforliggendeomstendigheter i sitt arbeid for klienten. Ser advo-katen at et oppdrag vil kunne bringe advokaten isamvittighetskvaler, må advokaten vurdere å unn-late å påta seg oppdraget, jf. § 37 første ledd. Hvisdet oppstår en samvittighetskonflikt underveis ioppdraget, eller hvis advokaten velger å påta segoppdraget til tross for omstendighetene som erproblematiske for advokaten, har vedkommendeen plikt til å gjennomføre oppdraget uten å skjeletil sine overbevisninger.

Klienten kan være uenig med advokaten i hvasom er i klientens interesse. Advokaten skal gi sittråd uavhengig av hva klienten ønsker at rådet skalgå ut på, men lojalitetskravet innebærer at advoka-ten ikke kan håndtere saken på en måte som kli-enten er uenig i. Hvis klienten ikke vil følge advo-katens råd, kan advokaten ha rett til å si fra segoppdraget, jf. § 37 tredje ledd.

Advokaten skal også utvise lojalitet til retts-samfunnet, det vil si til de strukturer og organersom er etablert for å ivareta befolkningens rettsik-kerhet. Oppstår det konflikt mellom lojaliteten tilklienten og lojaliteten til rettssamfunnet, vil lov-verket og reglene for god advokatskikk angi gren-sene for hvor langt advokaten kan gå for å ivaretaklientens interesse.

Hvis klientens interesse berører barns situa-sjon eller andre personer som ikke er i stand til åivareta sine interesser på samme måte somvoksne mennesker i alminnelighet, bør advokatenvære særlig aktpågivende med hensyn til de gren-sene rettssamfunnet setter. Det vises til utvalgetsvurderinger i punkt 10.5.1.


Til § 21 Uavhengighet

Generelt om kravet til uavhengighet

Bestemmelsen er ment å ivareta og videreførekravet om advokaters uavhengighet slik dette ernedfelt i gjeldende rett. Kravet om uavhengighetved utøvelse av advokatvirksomhet er for øvrigivaretatt i en rekke av forslagets bestemmelser, ogutvalget forutsetter dessuten at det gis nærmereregler om blant annet når det foreligger interesse-konflikt, jf. andre punktum, i nærmere regler omgod advokatskikk som gis i forskrift etter § 32.

Bestemmelsens andre punktum ivaretar ogviderefører regler om at en advokat ikke skal påtaseg oppdrag som innebærer interessekonflikt.Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 37første ledd, som fastsetter at advokaten selv vel-ger om han eller hun vil påta seg et oppdrag.

Prinsippet om advokaters uavhengighet ergrunnleggende. Advokaten er rådgiver og repre-sentant for sine klienter. Advokaten skal derforvære upåvirket av alle andre interesser enn klien-tens beste. Advokaten må være fristilt, både poli-tisk, økonomisk og intellektuelt, i sitt virke sområdgiver og representant for klienten, og advoka-ten må stå fritt i forholdet til sin egen klient. Advo-katen skal være uten lojalitetsbindinger til andreenn klienten, være uavhengig fra egne interesserog fri fra påvirkning og press utenfra. Kravet tiluavhengighet innebærer at advokaten skal kunnerepresentere og gi råd til klienten ut fra hva advo-katen selv finner faglig forsvarlig og uten å tautenforliggende hensyn. Advokaten skal ikke gåpå akkord med sin profesjonelle standard for åtekkes sin klient, retten eller tredjemann. Advoka-ten skal være økonomisk uavhengig, uavhengigav sakens motparter og av egen klient, slik atadvokatens faglige vurderinger ikke påvirkes.

Advokatens rolle i rettsstaten bygger på en for-pliktelse til å ivareta befolkningens rettsikkerhetog til å fremme rett og hindre urett. For at advoka-ten skal kunne ivareta denne oppgaven, og for tilli-ten til advokatenes rolle i rettsstaten, må advoka-ten være uavhengig og uten bindinger til stateneller andre mektige interesser.

Uavhengighet av klienten

Advokaten må ha et avklart forhold til sin klient.Advokaten skal ikke la klienten diktere de fagligevurderingene. Avstand til egen klient kan værenødvendig for å gi objektiv og god faglig veiled-ning. Advokaten bør være varsom med å påta segoppdrag hvor det er fare for at relasjonen til klien-ten kan gå ut over advokatens evne til å gi en

objektiv og god faglig vurdering. Bestemmelsen i§ 22 andre ledd er en spesialregulering av kravetom at advokaten skal være tilstrekkelig uavhengigav sin klient, og regulerer advokatens adgang til åpåta seg advokatoppdrag samtidig som advokatentar del i ledelsen i en virksomhet.

Internadvokater bør særlig være seg bevisst åivareta sin faglige uavhengighet i forholdet tilarbeidsgiveren som klient. Også organisasjonsad-vokater bør være oppmerksomme på å bevare fag-lig uavhengighet fra arbeidsgiveren. For organisa-sjonsadvokater i foreninger med ideelle formål vilimidlertid foreningens formål kunne innebære engrense for hvor langt organisasjonsadvokater erforpliktet til å ivareta klientens interesser, jf. § 23andre ledd.

Uavhengighet av egeninteresser

Det vil kunne være i strid med kravet om uavhen-gighet dersom advokaten har egeninteresse i ensak for sin klient. Dette vil kunne påvirke advoka-tens evne til å ivareta klientens interesser på bestmulig måte. Advokaten skal ikke påta seg oppdraghvor han for eksempel kan la seg påvirke av per-sonlige politiske interesser og ideologiske syn, ogskal ikke påta seg oppdrag hvor det er risiko for athans personlige økonomiske interesser kankomme i konflikt med klientens interesser. Advo-katen må heller ikke gjøre seg økonomisk interes-sert i utfallet av et oppdrag ved at klientens kraveller en del av dette overtas av advokaten, eller atsalæret knyttes til resultatet av saken, jf. § 38 før-ste ledd.

I en viss forstand vil en advokat som skal hainntekter av et oppdrag, alltid ha en økonomiskegeninteresse i oppdraget. Kravet om økonomiskuavhengighet innebærer imidlertid at et oppdragskal gjennomføres på en effektiv og hensiktsmes-sig måte selv om advokaten kunne ha økonomiskinteresse av å lage et mer omfattende arbeid ut avsaken. Tilsvarende skal advokaten ikke råde kli-enten til å forfølge en dårlig sak, selv om detkunne gitt advokaten inntekter. Advokaten måsørge for å ivareta sin uavhengighet selv om advo-katen kommer i en situasjon hvor det er begren-set med oppdrag eller klienter. I tilfeller hvoradvokaten har store deler av sin inntekt fra én kli-ent, kan uavhengighet også være et problem:Advokaten må være påpasselig med ikke å gå forlangt i å tekkes klienten for å beholde inntektenfra klienten.

For å være økonomisk avhengig, bør advoka-ten ha en ordnet og god økonomi, slik at han kanutføre oppdrag uten å la seg påvirke av egen øko-


nomisk risiko eller fordel. Advokatens økonomibør være ordnet, slik at han kan klare seg økono-misk uten å påta seg oppdrag hvor det er hensynsom tilsier at han bør la være.

Uavhengighet av motparten

Dersom advokaten har bindinger til motparten, vildet kunne innebære en interessekonflikt som vilkunne påvirke advokatens evne til å ivareta klien-tens interesser på best mulig måte. Gjeldenderegler i advokatforskriften kapittel 12 punkt 3.2om at en advokat i samme sak ikke kan represen-tere flere klienter med motstridende interesser, atadvokaten kan påta seg oppdrag for en klient moten av advokatens øvrige klienter bare når det erklart ubetenkelig, og at en advokat skal være var-som med å ta oppdrag mot en tidligere klient, børvidereføres.

Når det gjelder klientens adgang til å sam-tykke ved interessekonflikter, slik som det i dag eradgang til etter advokatforskriften kapittel 12punkt 3.2.5, bør advokaten alltid grundig vurdereom det likevel vil gå ut over advokatens krav omlojalitet, uavhengighet eller fortrolighet, at hanpåtar seg oppdraget. Dersom advokaten er nærforbundet med sakens motpart, for eksempel i til-feller hvor motparten og advokaten er i nær fami-lie eller har økonomisk fellesskap, vil advokatenmangle den nødvendige uavhengigheten. Det vilogså være mangel på uavhengighet dersom advo-katen har forretningssamarbeid, vennskap ellerannet slektskap med motparten. I alle disse situa-sjonene bør det vurderes spesielt nøye om et sam-tykke er tilstrekkelig til at advokaten kan påta segoppdraget uten at det bryter med hans plikt til åvære uavhengig, og den klare hovedregelen børvære at slike interessekonflikter ikke er forenligemed uavhengighetskravet.

Til § 22 Adgang til å kombinere advokatvirksomhet med annen virksomhet

Til første ledd

Første ledd regulerer advokaters adgang til åutøve annen yrkesaktivitet enn advokatvirksom-het. Bestemmelsen forbyr virksomhet som medfø-rer at advokaten ikke er, eller ikke oppfattes som,tilstrekkelig uavhengig som advokat. Utøver enperson yrkesaktivitet som medfører at vedkom-mende ikke vil være tilstrekkelig uavhengig somadvokat, kan advokatbevilling ikke gis, jf. § 5 før-ste ledd bokstav e, jf. § 10 andre ledd bokstav b.Dersom en advokat utøver yrkesaktivitet i stridmed § 22, kan det være grunnlag for å tilbakekalle

advokatbevillingen etter § 10 andre ledd bokstavb.

I dag regulerer domstolloven § 229 første leddhvilke stillinger som ikke kan kombineres medadvokatvirksomhet. Bestemmelsen i lovforslaget§ 22 første ledd andre punktum retter seg påsamme måte mot enkelte typer stillinger som ikkebør kombineres med advokatvirksomhet. Bestem-melsen i § 22 gjelder uansett om det er tale om etfast eller et midlertidig ansettelsesforhold, og måses i sammenheng med at dagens ordning der deter anledning til å ha «passiv» advokatbevilling,ikke videreføres. Alle typer stillinger i sivil og mili-tær påtalemyndighet er omfattet. Med stilling idømmende virksomhet menes dommerembeterog midlertidige dommerstillinger, herunder dom-merfullmektigstillinger, i de ordinære domstoler,og tilsvarende stillinger i spesialdomstoler ogdomstollignende forvaltningsorganer. Dette inne-bærer at blant annet stillinger som dommer iArbeidsretten, dommer eller rettsfullmektig iTrygderetten og nemndleder i fylkesnemnda ogUtlendingsnemnda er omfattet. At bestemmelsenretter seg mot dømmende «stilling», innebærer atoppdrag som voldgiftsdommer ikke omfattes. Hel-ler ikke oppdrag som advokater påtar seg for påta-lemyndigheten, for eksempel som med-aktor, ellersom advokatmekler for domstolene, faller innunder bestemmelsen. Det samme gjelder oppnev-nelser til nemnder, kommisjoner, råd og styrer,selv om det kan være tale om omfattende og lang-varige engasjementer.

Hvis en advokat utøver virksomhet som ikkeer advokatvirksomhet, og det ikke dreier seg omen stilling som faller inn under første ledd andrepunktum, må det likevel vurderes om virksomhe-ten utfordrer advokatens uavhengighet og der-med ikke er forenlig med rollen som advokat.Også de nærmere reglene om interessekonfliktersetter grenser for hva advokaten kan påta seg.

Ved en ubegrenset adgang til å påta seg juri-diske oppdrag utenfor advokatvirksomheten vil dereglene som ellers skal ivareta advokatens uav-hengighet, kunne bli uthulet. Det vil for eksempelkunne være vanskelig å ivareta uavhengighetskra-vet hvis advokaten skal drive med juridisk arbeidinnenfor samme praktiske arbeidsfelt som i advo-katpraksisen, for eksempel både som advokat påvegne av et advokatforetak i eiendomssaker ogsom ansatt rådgiver i en plan- og bygningsetat.Også arbeid som advokat og annet juridisk arbeidfor samme arbeids- eller oppdragsgiver vil ofte væreproblematisk. Denne problemstillingen er særligaktuell for internadvokater og er kommentert imerknadene til § 18 tredje ledd. Hvis advokater


fra advokatforetak ansettes hos en klient somannet enn advokat, må det vurderes konkret omkravet til uavhengighet kan ivaretas i tilstrekkeliggrad til at vedkommende også kan forsette somadvokat.

Advokater bør kunne utøve juridisk yrkesakti-vitet som ikke går ut over uavhengigheten. Advo-katvirksomhet bør for eksempel kunne kombine-res med undervisnings- og forskningsstillingereller med en deltidsstilling i en bransjeorganisa-sjon for advokater.

Oppdrag og ansettelsesforhold som ikke er avjuridisk karakter, vil oftere være forenlige med rol-len som uavhengig advokat. Utøvelse av virksom-het innenfor kunst, idrett, jordbruk, skogbruk ogfiske, mv. vil normalt være uproblematisk. Forvirksomhet som ligger nærmere opp til det som eradvokatvirksomhet, som for eksempel investe-ringsbistand eller regnskapsrådgivning, må detvurderes konkret om virksomheten kan kombine-res med advokatvirksomhet uten at det går utover advokatens uavhengighet.

Hvis en internadvokat skal påta seg andre rol-ler enn advokatrollen for samme arbeidsgiver, børdet gjøres i en annen stilling enn stillingen sominternadvokat, jf. merknadene til § 18 tredje ledd.Det må vurderes konkret om dette vil gå ut overinternadvokatens uavhengighet. Det er for eksem-pel uproblematisk at en kommuneadvokat somogså er musiker, kan undervise på den kommu-nale musikkskolen.

Det er advokaten selv som står ansvarlig for åvurdere at han eller hun opererer innenfor lovensrammer. I tvilstilfeller bør advokaten rådføre segmed Advokatsamfunnet, og oppstår spørsmålet iforbindelse med søknad om bevilling, bør søkereninformere om forholdet i søknaden. Advokat-samfunnet kan, på samme måte som ellers når deter grunn til å anta at advokater ikke overholderbestemmelser om advokater og advokatvirksom-het, ta opp forholdet i en kollegial samtale ogeventuelt reise disiplinær- eller bevillingssak motadvokaten.

Til andre ledd

Andre ledd setter begrensninger for hvilke opp-drag advokaten kan påta seg, og er i likhet medførste ledd en nærmere regulering av prinsippetom advokaters uavhengighet. Hensynet til advo-katens uavhengighet fra klienten og fra egeninte-resser tilsier at advokater skal unngå å yte advo-katbistand knyttet til forretnings- eller driftsmes-sige beslutninger som advokaten selv har værtmed på å fatte. Advokaten skal ikke være selvpro-

sederende. Det er ikke forbud mot å være selvpro-sederende eller på annen måte ta vare på sin egensak, men da kan man ikke samtidig inneha rollensom advokat. Bestemmelsen vil i praksis få anven-delse for advokater i advokatforetak, men er ogsåaktuell for internadvokater og organisasjonsadvo-kater.

Bestemmelsen innebærer at en advokat somhar styreverv i et selskap, ikke samtidig kan påtaseg advokatoppdrag for selskapet, verken somoppdragsansvarlig advokat eller i form av å ytebistand under et oppdrag hvor en annen advokater ansvarlig. Bestemmelsen retter seg mot advo-katen som tar del i ledelsen av en virksomhet, ogsåledes mot advokaten som innehar styrevervet.Bestemmelsen er ikke til hinder for at andre advo-kater i samme advokatforetak påtar seg advoka-toppdrag for det aktuelle selskapet. Advokatensom har styreverv, bør sikre at dokumenter oginformasjon knyttet til styrevirksomheten holdesadskilt fra advokatforetakets øvrige arkiver.

Andre ledd innebærer også at en advokat ikkesamtidig som han har oppdrag for et selskap, kanvære advokat og daglig leder eller administre-rende direktør i dette selskapet. Når det gjelderledere under det øverste nivået, må det være opptil rettspraksis og teori å avklare mer presist hvorgrensen skal gå. Retningsgivende for skjønnet måvære om advokaten kan inneha den aktuelle stil-lingen og likevel yte uavhengig rådgivning. Haradvokaten fattet eller vært med på å fatte avgjørel-sene et advokatoppdrag knytter seg til, erutgangspunktet at advokaten ikke er tilstrekkeliguavhengig til at han eller hun kan påta seg oppdra-get.

Til § 23 Instruksjonsforbud

Til første og andre ledd

Bestemmelsen fastsetter et instruksjonsforbudoverfor oppdragsansvarlige advokater, som inne-bærer at ingen kan instruere en oppdragsansvar-lig advokat om den faglige utførelsen av arbeidet.Regelen i § 35 om at det må være en oppdragsan-svarlig advokat for hvert oppdrag, gjelder foradvokatbistand til eksterne klienter, jf. § 34. Detmå derfor utpekes oppdragsansvarlige advokaterbåde i advokatforetak og for oppdrag som utføresav organisasjonsadvokater. For internadvokaterutpekes det ikke en oppdragsansvarlig advokat,men instruksjonsforbudet gjelder slik det fremgårav § 23 tredje ledd.

Instruksjonsforbudet må respekteres av klien-ten, arbeidsgiveren, advokatforetaket og alle andre.


I advokatforetak kan den oppdragsansvarligeadvokaten ikke instrueres av noen når det gjelderden faglige utførelsen av oppdraget. Advokatfore-taket, eller lederen for den advokatvirksomhetsom drives etter § 18 eller § 19, kan utarbeidegenerelle retningslinjer om for eksempel hvilkesaker advokaten skal ta, eller om innføring avregler og etiske retningslinjer.

Klienten kan ikke instruere advokaten når detgjelder utformingen av et juridisk råd eller av dejuridiske vurderingene. Advokaten må imidlertidforholde seg til klientens ønsker og interesser, ogkan for eksempel ikke ta ut stevning eller frem-sette en anke dersom dette ikke er i tråd med kli-entens ønsker. Instruksjonsforbudet innebærerikke at advokaten har disposisjonsrett over hvor-dan saken presenteres utad, men advokaten haradgang til å trekke seg tilbake dersom klientenikke følger advokatens råd. Hvis klienten ønskerat en rettssak skal baseres på et bestemt rettsligresonnement som ikke advokaten kan dele, kanadvokaten velge å tre tilbake, jf. § 37.

Forbudet mot å instruere om den faglige utfø-relsen av oppdraget gjelder ikke internt mellomden oppdragsansvarlige advokaten og andre advo-kater eller advokatfullmektiger som bistår ved-kommende. Den oppdragsansvarlige advokatenmå fritt kunne instruere sine hjelpere om den fag-lige utførelsen av arbeidet, også dersom hjelperener advokat. Den advokaten som yter bistanden, erpersonlig ansvarlig for feil han eller hun harbegått, men i den grad feilen er forårsaket avinstruksen fra den oppdragsansvarlige advokaten,er det den oppdragsansvarlige advokaten som eransvarlig.

Til andre ledd

Organisasjonsadvokater kan ikke instrueres avarbeidsgiveren om den faglige utførelsen av klien-tens sak. Det er klienten som «eier» saken, og denfaglige utførelsen av oppdraget ligger utenforarbeidsgiverens styringsrett. I andre ledd er detimidlertid gjort en presisering for advokater somer ansatt i organisasjoner med ideelle formål. Enorganisasjon eller stiftelse med ideelle interesserkan instruere advokaten om å avslutte et oppdragnår dette er nødvendig for ikke å komme i konfliktmed organisasjonens eller stiftelsens ideelleinteresser. Bestemmelsen er ikke aktuell for enhe-ter eller organisasjoner som ikke har ideelleinteresser, eller som ikke har ideelle interesser utover det å yte rettslig bistand til ubemidlede per-soner. Hvis det blir klart mens saken pågår at opp-draget må avsluttes på grunn av at oppdraget

kommer i konflikt med organisasjonens ideelleinteresser, må klienten holdes skadesløs somfølge av at oppdraget avsluttes.

Til tredje ledd

Instruksjonsforbudet gjelder også for internadvo-kater. Hvis lederen av en juridisk enhet er advo-kat, kan lederen gi instrukser til de øvrige advoka-tene om den faglige utførelsen av arbeidet.Arbeidsgiveren, som for eksempel kan være enkommune, kan ikke gi faglige instruksjoner.Arbeidsgiveren vil imidlertid kunne gi instrukserom håndtering av saken på samme måte som kli-enter ellers kan instruere sin advokat.

Hvis det er en annen enn arbeidsgiveren somer klient, for eksempel et konsernselskap somogså har andre eiere enn virksomheten hvor inter-nadvokaten er ansatt, vil det være dette konsern-selskapet som kan gi instrukser om håndtering avsaken på samme måte som klienter ellers kaninstruere sin advokat. En overordnet advokat ivirksomheten hvor internadvokaten er ansatt, vilkunne gi instrukser om den faglige håndteringenav en slik sak, men ikke arbeidsgiveren. For øvrigvil arbeidsgiveren ha alminnelig instruksjonsrettog styringsrett som overfor andre ansatte.

Virksomheter med internadvokater plikterikke å ha et system hvor en overordnet advokatinstruerer en underordnet advokat. Hvorvidt denoverordnede advokaten skal ha slik instruksjons-myndighet, kan avklares i den enkelte virksom-het, enten generelt eller i den enkelte sak.

Til § 24 Faglig dyktighet

Kravet til at advokater skal opptre med faglig dyk-tighet innebærer at de må ha god kjennskap tilrettsområdet de gir råd om. En advokat som ikkehar god kjennskap til rettsområdet før han ellerhun påtar seg et oppdrag, må skaffe seg slik kunn-skap før vedkommende gir bistand i saken. Omadgangen til å fakturere for det arbeidet som erkompetanseoppbyggende for advokaten, vises tilmerknadene til § 38.

Kravet til faglig dyktighet innebærer også atadvokaten må holde seg faglig oppdatert. Detteivaretas blant annet ved kravet om obligatorisketterutdanning for advokater i § 25. Kravet om fag-lig dyktighet innebærer imidlertid mer enn atadvokaten har oppfylt kravet om etterutdanning.Advokaten må konkret være faglig oppdatert pådet området det gis råd om.

Kravet om faglig dyktig innebærer også atadvokaten bør evne å gi innsiktsfulle og hensikts-


messige råd til klienten. I tillegg til å kunne for-klare klienten på en forståelig måte hvordansaken står rettslig, bør advokaten kunne gi råd omhvordan saken bør håndteres overfor motparten,offentlige myndigheter eller andre involverte, ogom andre praktiske grep som bør tas i saken.Advokaten bør kunne vurdere hvordan motpartervil reagere på et utspill, og kunne vurdere pro-sessrisiko. I tillegg til kunnskap om reglene kre-ver dette erfaring. I lovforslaget er dette søkt iva-retatt ved praksiskravet for å bli advokat.

Kravet om faglig dyktighet fastsetter den nor-men advokaten blir målt mot når det skal vurderesom tjenesten til klienten har vært god nok.

Til § 25 Etterutdanning

Advokatene har en plikt til å sørge for egen fagligoppdatering, jf. § 24. Kravet gjelder for alle advo-kater. Den enkelte advokat er selv ansvarlig for åholde seg faglig oppdatert og for å gjennomføreetterutdanning.

Kravet til obligatorisk etterutdanning skal fast-settes nærmere ved forskrift. Etterutdanningenskal bidra til at advokaten holder et høyt faglignivå og holder seg faglig oppdatert. Omfanget avetterutdanningskravet bør i hvert fall ikke væremindre enn Advokatforeningens gjeldende ord-ning med krav om minimum 80 kurstimer perfemårsperiode. Det bør legges opp til at både kursavholdt av bransjeaktører som Juristenes Utdan-ningssenter og Advokatforeningen og undervis-ning ved universiteter og høyskoler kan inngå ietterutdanningen. For advokater med langtidsfra-vær grunnet for eksempel sykdom, foreldrepermi-sjon eller omsorgspermisjon bør kunne gis fritakfor krav om etterutdanning i fraværsperioden.

Manglende oppfyllelse av kravene til etter-utdanning kan medføre disiplinærsanksjoner ogkan tillegges vekt ved vurdering av tilbakekalletter § 10 første ledd, se utvalgets vurderinger ipunkt 18.2.

Til § 26 Spesialisering

Til første ledd

Advokatmøtet gis kompetanse til å beslutte innfø-ring av en spesialistordning og til å fastsette påhvilke retts- eller praksisområder den i så fall skalinnføres. Dersom en slik ordning innføres, måden være egnet til å gi publikum god trygghet forat advokaten de oppsøker som spesialist, har høykompetanse og solid erfaring på det området spe-

sialistbetegnelsen refererer til. Det vises til utval-gets vurderinger i punkt 17.2 følgende.

Ved administreringen av ordningen vil Advo-katsamfunnet kunne benytte eksterne ressursertil for eksempel gjennomføringen av utdanningenog utviklingen av en eventuell spesialisteksamen.Særlig de juridiske fakultetene, andre fagmiljøerved universiteter og høyskoler samt JuristenesUtdanningssenter antas å være aktuelle.

Til andre ledd

Det er bare advokater som er godkjent spesialist imedhold av første ledd, som kan benytte spesia-listbetegnelsen. Overtredelse av bestemmelsenvil kunne medføre disiplinærreaksjon og vil dess-uten kunne anses som villedende handelspraksisetter markedsføringsloven § 7 første ledd bokstavf. Lovforslaget innebærer at advokater heller ikkekan kalle seg spesialister inntil det er innført enspesialistordning.

Til § 27 Taushetsplikt

Til første ledd

Første ledd fastsetter den grunnleggende pliktenog retten for advokater til å hemmeligholde infor-masjon fra advokatoppdraget. Det er en viktigrettssikkerhetsgaranti at klienten kan kommuni-sere fritt med sin advokat uten å risikere at noehan betror advokaten, blir avdekket for motpar-ten, domstolene, offentlige myndigheter ellerandre.

«[A]ll informasjon advokaten innhenter, utar-beider, formidler eller får tilgang til på vegne avklienter i forbindelse med oppdrag» skal forståsvidt. Ordlyden omfatter alt materiale og all infor-masjon, både muntlig, skriftlig og i alle formater,som advokaten får av klienten, en representant avklienten eller av andre på klientens vegne. Bådefysiske og elektroniske dokumenter er omfattet. Itillegg vil alle gjenstander som inneholder infor-masjon, være omfattet. Plikten til hemmeligholdomfatter også klientens navn. Informasjon om kli-enten, som advokaten eller dennes hjelpere inn-henter fra andre, vil også være omfattet. Videre erinformasjon fra motparten om klienten omfattet.

Bestemmelsen pålegger taushetsplikt ominformasjon som er knyttet til «advokatvirksomhe-ten» slik dette er definert i § 3. Det vil bero på enkonkret vurdering i det enkelte tilfelle om det opp-draget advokaten utfører, anses som advokatvirk-somhet etter § 3 og om oppdraget dermed erunderlagt taushetsplikt etter § 27. Dersom opp-draget ikke anses som advokatvirksomhet etter


§ 3, vil advokaten ikke være pålagt taushetspliktetter § 27, men advokaten kan være pålagt konfi-densialitet etter andre lover som regulerer denvirksomheten som utøves. I tillegg vil advokatenkunne ha plikt til konfidensialitet etter nærmereregler for god advokatskikk fastsatt i medhold av§ 32.

Taushetsplikten er knyttet til advokatvirksom-het for klienter. Det innebærer at dersom det ikkekan identifiseres en klient, vil advokaten ved gjen-nomføringen av det aktuelle oppdraget ikke hataushetsplikt etter § 27. Ved utøvelse av såkalt«egentlig advokatvirksomhet», det vil si advokat-virksomhet som faller innunder § 3 første ledd, vildet alltid være en klient som mottar rettsligbistand. Ved utøvelse av advokatvirksomhet somfaller inn under § 3 andre ledd, vil det ikke nød-vendigvis være en klient som mottar bistanden.Hvorvidt taushetsplikten etter § 27 får anvendelsefor denne typen advokatvirksomhet, vil altsåavhenge av om det i det aktuelle oppdraget er enklient som mottar bistand. Dette innebærer foreksempel at en advokat som utfører oppdrag somvoldgiftsdommer, kan anses å utøve advokatvirk-somhet etter § 3 andre ledd, men uten at advoka-ten har taushetsplikt angående oppdraget etter§ 27. Der det er behov for taushetsplikt angåendeslike oppdrag, vil dette kunne følge av andre retts-grunnlag.

Betegnelsen «mulig oppdrag» er tatt inn i ord-lyden for å klargjøre at taushetsplikten ogsåomfatter tilfeller hvor advokaten blir kontaktet aven potensiell klient, men hvor det av ulike grun-ner ikke blir noe oppdrag for advokaten. Eteksempel vil være at en person kontakter advoka-ten og redegjør for en sak, men at det ikke blirnoe oppdrag fordi vedkommende finner at det blirfor kostbart, eller fordi advokaten ikke anser segkompetent til å påta seg oppdraget.

Taushetsplikten omfatter ikke informasjonsom er alminnelig tilgjengelig, det vil si opplysnin-ger som er offentlig kjent eller tilgjengelige for all-mennheten. Slike opplysninger kan advokatenbruke og meddele på samme måte som andre per-soner. Advokaten skal imidlertid alltid være lojaloverfor klienten, jf. § 20. Lojalitetsplikten kan tilsiat advokaten viser tilbakeholdenhet med å spreinformasjon selv om den er alminnelig tilgjenge-lig. Det kan iblant være vanskelig å trekke gren-sen mellom informasjon som er alminnelig tilgjen-gelig, og informasjon som er omfattet av taushets-plikten, noe som tilsier forsiktighet fra advokatensside.

Taushetsplikten er ikke begrenset i tid. Taus-hetsplikten fortsetter å gjelde etter at advokaten

har sluttet med advokatvirksomheten, også etteradvokatens død.

Taushetsbelagt informasjon kan brukes avadvokaten til å utføre oppdraget for klienten.Bestemmelsen er et utslag av en presumsjon omat klienten vil samtykke i at opplysningene brukesi den grad det er nødvendig for en hensiktsmessigog lovlig håndtering av oppdraget. Advokaten måutøve skjønn ved vurderingen av om og hvor langttaushetsbelagt materiale kan benyttes. Det vilvære brudd på taushetsplikten å bringe informa-sjonen videre ut over det som er nødvendig for åutføre oppdraget. Gjelder det særlig sensitiveopplysninger, bør advokaten av lojalitetshensyn, jf.§ 20, avklare med klienten om advokaten kanvidereformidle opplysningene.

Advokaten kan i tillegg, uten at det må innhen-tes noe særskilt samtykke fra klienten, brukeinformasjonen i den grad det er nødvendig for åoppfylle sine administrative plikter og rutiner,blant annet for å føre regnskap, gjennomføre kon-fliktsjekker internt ved kontoret, ha arkiv ogandre interne systemer, herunder klientregister,faktureringssystemer med videre. Retten til åbenytte taushetsbelagt informasjon på dennemåten må ses i sammenheng med kravet til hånd-tering av informasjon, jf. § 29, og krav som er fast-satt i lovverket ellers. Informasjonen må håndte-res på en slik måte at taushetspliktreglene ivare-tas og slik at det ikke er fare for at uvedkom-mende kan få fatt i den. Det er bare medarbeideresom har adgang til informasjonen etter taushets-pliktbestemmelsen, som, i den grad det er nød-vendig for å oppfylle oppdraget eller driften avadvokatvirksomheten, kan få tilgang til saksdoku-mentene og saksmappene. Se nærmere om dette imerknadene til § 29. Advokaten må kunne benyttebåde interne og eksterne medarbeidere til å biståmed kontordriften. Advokaten vil dermed kunnedele taushetsbelagt informasjon med for eksem-pel revisor, it-konsulenter og regnskapsfører, oginkassobyråer som bistår med innfordring avsalærkrav i den grad det er nødvendig for advoka-tens administrative plikter og rutiner.

Adgangen til å dele informasjon med juridiskemedarbeidere og eksterne personer som bistårmed juridisk eller annen ekspertbistand til selveoppdragsutførelsen, reguleres av tredje ledd.

Intern bruk av informasjon i opplæringsøye-med, for eksempel ved å la en advokatfullmektigsom ikke skal ta del i oppdraget, få innsyn i saken,forutsetter klientens samtykke etter andre ledd.

Advokater har anledning til å legge taushets-belagt informasjon inn i et internt presedensarkiv.Med presedensarkiv menes en samling med


dokumenter som kan ha verdi som mønster iandre saker, og som er adskilt fra de enkelte sake-nes øvrige dokumenter og saksmapper. Hvis enadvokat har utarbeidet et dokument som advoka-ten antar kan være nyttig i andre saker senere,kan advokaten legge dokumentet inn i et elektro-nisk eller fysisk presedensarkiv hvor andre med-arbeidere kan få tilgang til dokumentet. Adgangentil å ha presedensarkiv gir mulighet til å gjørekompetanse og «knowhow» tilgjengelig internt ivirksomheten. Det er i første rekke dokumenterom rettslige spørsmål, for eksempel utredningerav rettslige problemstillinger, kontrakter, testa-menter, ektepakter, skjøter og andre juridiskedokumenter, det vil være behov for å ha i et prese-densarkiv.

Det er en forutsetning at dokumenter som leg-ges i presedensarkivet, anonymiseres. Dokumen-tet må tas ut av selve saken og saksmappen medde øvrige dokumentene, slik at andre advokaterved kontoret som ønsker et eksempel å gå etter,må gå i presedensarkivet i stedet for å søke isaksmappene. Hvor mye informasjon som må tasut for å ivareta klientens krav på anonymitet, måvurderes konkret. Det bør utvises en særlig akt-somhet hvis advokatforetaket har flere klientersom konkurrerer i det samme markedet. Er ikkeanonymisering mulig, vil det ikke være adgang tilå legge dokumentet i presedensarkivet.

Advokaten og klienten kan avtale en strengeretaushetsplikt overfor hjelpere enn det første leddtredje punktum bokstav a legger opp til. Semerknadene til tredje ledd.

Advokaten kan bruke taushetsbelagt informa-sjon ved inndrivelse av utestående krav mot klien-ten eller betaleren, jf. § 2 bokstav c, og for ivaretasin interesse hvis klienten retter krav mot advoka-ten eller på andre måter klager på advokaten.Også her er retten til å benytte taushetsbelagtinformasjon begrenset til det som er nødvendigfor å ivareta advokatens interesse i slike saker.Men ved andre former for innsigelser eller kravfra andre enn klienten vil advokaten være bundetav taushetsplikten. Klienten vil her som ellerskunne samtykke til unntak, men gjør ikke klientendet, må de vanlige reglene for når det er adgang tilå gjøre unntak fra taushetsplikten gjelde, selv omdet kan sette advokaten i en vanskelig situasjon.Er det spørsmål om straffansvar for advokaten, vilstraffeprosessloven § 119 tredje ledd, som fastset-ter at bevisforbudet faller bort når forklaringentrengs for å forebygge at noen uskyldig blir straf-fet, gi advokatene rett til å forklare seg, selv omdet avslører taushetsbelagt informasjon. I en disi-plinærsak for Advokatnemnda vil unntaket fra

advokatens taushetsplikt etter § 78 gi advokatenrett til også å legge frem taushetsbelagt materialesom taler i advokatens favør.

Taushetsplikten ivaretar indirekte også mot-parter og andre tredjemenns interesser, menkommer slike personers interesser i konflikt medklientens rett til å verne taushetsbelagt informa-sjon mot innsyn, må hensynet til klienten normaltgå foran. Det vises til kommentarene til andreledd nedenfor.

Til andre ledd

Den som har krav på hemmelighold fra advoka-tens side, kan samtykke til unntak fra taushets-plikten. Det vil normalt være klienten som harkrav på taushet. Taushetsplikt kan imidlertid ogsåfølge av andre regler. Klientens samtykke fritarikke advokaten fra taushetsplikt som gjelder etterandre regler.

Den som gir samtykke, må være samtykke-kompetent. Hvem som er samtykkekompetent foren juridisk person, må vurderes ut fra vanligeregler om representasjon. Om en fysisk person ersamtykkekompetent, må vurderes etter de almin-nelige regler for mindreårige og andre personerunder vergemål, se utvalgets fremstilling av gjel-dende rett i punkt 15.3.1.4. Hvis en fysisk personikke er samtykkekompetent, og det ikke er enverge som ivaretar klientens interesse, må advo-katen vurdere om det likevel er grunnlag for ågjøre unntak fra taushetsplikten etter andre leddandre punktum.

Et samtykke til unntak fra taushetsplikt kangis uten formkrav, men for å skape notoritet og forå avklare hvor grensene for samtykket går, børadvokaten vurdere å be om skriftlig samtykke derdet er spørsmål om å oppheve taushetsplikten forsærlig sensitiv informasjon. Det kan være nyttig åavklare både hvilken informasjon som kan brin-ges videre, og hvem informasjonen kan delesmed.

Reglene om samtykke kan ses i sammenhengmed regelen i første ledd om at advokaten kanbruke opplysningene til å utføre oppdraget. For atadvokaten skal kunne ivareta klientens interesser,ligger det implisitt i advokatoppdraget at advoka-ten kan bruke informasjonen for å oppfylle opp-draget. I den grad det er uklart hvor langt oppdra-get går, eller hvor langt det foreligger et implisittsamtykke, må advokaten avklare med klienten ogeventuelt få et eksplisitt samtykke.

Hvis samtykke ikke kan innhentes, for eksem-pel fordi klienten er død, bevisstløs eller på annenmåte er alvorlig syk, eller fordi samtykke ikke kan


innhentes i tide, kan advokaten likevel gjøre detsom er nødvendig for å hindre økonomisk tapeller ivareta andre vesentlige interesser for klien-ten. Formålet med bestemmelsen er at advoka-tens taushetsplikt ikke skal medføre en håndte-ring av saken som er mindre gunstig for klienten.Uttrykket «hindre økonomisk tap» vil omfatteethvert økonomisk tap, uansett størrelse. Skaderog andre ulemper som ikke er av økonomiskkarakter, vil være omfattet av unntaket hvis de kananses som en «vesentlig interesse» for klienten.Hva som skal anses som vesentlig, må vurdereskonkret og vil være relativt ut fra den enkelte kli-ents stilling. Handlingen må dessuten være nød-vendig for å unngå følgen. Terskelen for advoka-tens rett til å gå ut med ellers taushetsbelagt infor-masjon for å ivareta klientens interesse etterdenne bestemmelsen, er klart lavere enn for straf-ferettslig nødrett, som det er gjort unntak for etter§ 28 første ledd bokstav a.

Ved vurderingen av advokatens adgang til åvidereformidle taushetsbelagt informasjon utensamtykke fra klienten, vil hensynet til klientensvilje eller antatte vilje stå sentralt, og mer sentraltenn ved vurderingen etter for eksempel bestem-melsen i helsepersonelloven § 24. Eksempel på ettilfelle som vil kunne omfattes av unntaket, er atadvokaten kan innlevere en forliksklage eller stev-ning på vegne av klienten for å avbryte en forel-delsesfrist som ellers ville utløpt.

Vilkåret for unntak fra taushetsplikten i andreledd andre punktum om at advokaten kan gjøredet som er nødvendig for å ivareta andre «vesent-lige interesser for klienten», vil også kunneomfatte klientens vesentlige interesser i å ivaretahensynet til andre personer enn klienten selv. Eteksempel på en slik situasjon er tilfellet i Rt. 2006s. 633. Spørsmålet i saken var om en advokat somhadde bistått en ektefelle som var død, kunnevitne om omstendighetene rundt inngåelsen av enektepakt mellom den avdøde og den gjenlevendeektefellen. Alternativet i ordlyden om å hindreøkonomisk tap for klienten vil ikke være aktuelt,ettersom klienten er død. Dette innebærer at deter først når det er spørsmål som berører vesent-lige økonomiske interesser, at det vil være grunn-lag for unntak når klienten er død.

Andre ledd tredje punktum pålegger advoka-ten å ta særlig hensyn til barnets interesser i situa-sjoner der barn kan bli berørt av at klienten girsamtykke til unntak fra taushetsplikten. Forplik-telsen gjelder både når klienten vurderer å opp-heve taushetsplikten, og etter at et samtykkeeventuelt er gitt. Advokaten må for eksempelgjøre foreldre i en barnevernssak oppmerksom på

konsekvensene det kan ha for barnet om de går tilmediene med saken, og søke å få foreldrene til åforstå barnets perspektiv. Bestemmelsen ivaretarNorges forpliktelser etter FNs barnekonvensjon.

Til tredje ledd

Tredje ledd første og andre punktum regulereradvokatens adgang til å dele taushetsbelagt infor-masjon med juridiske medarbeidere og eksternepersoner som bistår med juridisk eller annenekspertbistand til selve oppdragsutførelsen.Adgangen til å dele informasjon med andre avhensyn til kontordriften mv. samt adgangen tilbruk av presedensarkiv reguleres av første leddtredje punktum bokstav a.

Tredje ledd første punktum fastsetter at vilkå-ret for å dele informasjon med juridiske medarbei-dere er at dette er nødvendig for å gjennomføreoppdraget på en hensiktsmessig måte. Betegnel-sen «medarbeidere» omfatter i utgangspunktetpersoner i arbeidsfellesskap med advokaten somhar fått oppdraget. Partnere og ansatte i sammeadvokatforetak vil være medarbeidere i lovensforsand, selv om foretaket fysisk er lokalisert påflere steder. Andre advokater som driver enkelt-personforetak i kontorfellesskap med advokaten,vil i utgangspunktet ikke være medarbeidere.Hvis samarbeidet mellom kontorfellene er av enslik karakter at advokatene både innad og utadfremstår og fungerer som en enhet, kan de likevelanses som hverandres «medarbeidere».

For å kunne dele taushetsbelagt informasjonmed medarbeidere som skal yte rettslig bistand,er det et vilkår at delingen skjer for at advokatenskal kunne «gjennomføre advokatoppdraget på enhensiktsmessig måte». Dette innebærer at advo-kater kan dele informasjonen internt med sinemedarbeidere hvis det er formålstjenlig for enkostnadseffektiv og kvalitetsmessig god gjennom-føring av oppdraget at medarbeidere bringes inn isaken. Advokaten står dermed ikke fritt til å vide-reformidle informasjon internt, men terskelen forå formidle informasjon er ikke særlig høy hvis detut fra oppdragets karakter er behov for at ogsåandre medarbeidere bistår. Taushetspliktsbestem-melsen fordrer ikke at det innhentes særskilt sam-tykke fra klienten for å trekke inn medarbeidere isaken. Skal det faktureres for bistanden, kan detlikevel være nødvendig å avklare med klienten atogså andre skal arbeide med saken. Det vises tilmerknaden til § 38.

Det følger av tredje ledd andre punktum attaushetsbelagt informasjon ikke kan deles medeksterne som skal yte juridisk eller annen fagkyn-


dig bistand i forbindelse med et oppdrag, uten atdet foreligger samtykke etter andre ledd. Henvis-ningen til andre ledd innebærer at advokaten kanengasjere en ekstern hjelper uten samtykke fraklienten, hvis utsettelsen det medfører å innhentesamtykke, vil kunne medføre økonomisk tap forklienten, eller det er nødvendig å unngå utsettelsefor å «ivareta andre vesentlige interesser for klien-ten». Terskelen for når man kan dele taushetsbe-lagt informasjon med eksterne hjelpere etterdenne bestemmelsen er, som det fremgår avmerknadene til andre ledd, markant lavere ennetter nødrettsunntaket i § 28 første ledd bokstav a.Det sentrale er hensynet til klientens interesse.Taushetsplikten skal ikke medføre at advokatenmå håndtere saken på en måte som skader klien-tens interesse. Det presiseres for øvrig at tredjeledd andre punktum ikke regulerer eksternbistand i form av for eksempel it-bistand til advo-katen eller andre typer bistand til drift og adminis-trasjon. Se merknadene til første ledd tredje punk-tum bokstav a.

Advokaten og klienten kan avtale en strengeretaushetsplikt overfor hjelpere enn tredje ledd ogførste ledd tredje punktum bokstav a legger opptil. Ønsker klienten at informasjonen ikke skaldeles med andre, må advokaten respektere dette.Hvis advokaten ikke vil utføre oppdraget på depremissene klienten setter, må advokaten si fraseg oppdraget. Lovpålagte plikter setter likevel engrense for hvor langt advokaten kan akseptere kli-entens krav om fortrolighet. Klienten kan ikkemotsette seg at hjelpere får tilgang til taushetsbe-lagt informasjon i den grad det er nødvendig for åivareta lovpålagte plikter som for eksempel å harevisor. Insisterer klienten på slike krav, må advo-katen si fra seg oppdraget.

Advokaten har en lojalitetsplikt overfor klien-ten, jf. § 20, som i visse tilfeller kan tilsi at advoka-ten bør være varsom med å dele informasjon medhjelpere. Taushetsbelagt informasjon kan være aven slik karakter at det vil være illojalt av advokatenå dele den med andre ved kontoret, selv om klien-ten ikke har bedt om særlig konfidensiell behand-ling. Dette kan for eksempel gjelde for personligeopplysninger om kjente mennesker hvor det kanvære grunn til å frykte at det vil være interesse forå bringe informasjonen videre.

Til fjerde ledd

Medarbeidere og andre hjelpere som får tilgangtil informasjon etter første eller tredje ledd, harsamme taushetsplikt som advokaten selv. Det vilsi at det gjelder samme plikt til hemmelighold, og

samme unntak fra hemmeligholdet, som for advo-katen selv. Advokaten skal informere om den lov-pålagte taushetsplikten. Det er ikke nødvendig åinngå en avtale om taushetsplikt med ansatte ogandre hjelpere, ettersom plikten følger av loven,men det kan være nyttig for å dokumentere atadvokaten har oppfylt informasjonsplikten. Hvorlangt advokaten må gå i å informere, vil avhengeav hvilken hjelper det dreier seg om. Medarbei-dere bør informeres grundig i forbindelse med atde starter sitt arbeid for advokaten. Er det snakkom bistand fra en ekstern advokat, er det iutgangspunktet ikke behov for å informere omtaushetsplikten, med mindre det foreligger sær-lige forhold i den konkrete saken hjelperen måvite om. Gis taushetsbelagt materiale til eksternehjelpere uten kjennskap til reglene for advokaterstaushetsplikt, må informasjonen være mer inngå-ende og bør gis hver gang den eksterne hjelperenmottar taushetsbelagt materialet, med mindrehjelperen har et så nært og langvarig samarbeidmed advokaten at advokaten kan være sikker påat hjelperen kjenner regelverket.

Hvis hjelperens virksomhet er omfattet av kon-fidensialitetsregler, gjelder disse i tillegg til taus-hetsplikten etter § 27. Det regelsettet som gårlengst i å pålegge konfidensialitet, vil være avgjø-rende for retten til å benytte informasjonen.

Til femte ledd

Femte ledd første punktum er en presisering avrettspraksis om at bevisforbudet i prosesslovgiv-ningen gjelder for det som i rettspraksis har værtomtalt som den «egentlige advokatvirksomhe-ten», og som etter loven er advokatvirksomhetsom faller inn under § 3 første ledd.

For advokatvirksomhet som faller inn under§ 3 andre ledd, er det ikke fastsatt bevisforbudetter prosesslovgivningen, og advokaten vil væreunderlagt vitneplikt og fremleggelsesplikt etter dealminnelige prosessuelle reglene. Det vises tilmerknadene til § 3 og til utvalgets vurderingerunder punkt 9.2 følgende og punkt 15.2.2.4 omgrensen mellom advokatvirksomhet etter § 3 før-ste ledd og advokatvirksomhet etter § 3 andreledd. Advokaten vil også ha vitneplikt og fremleg-gelsesplikt etter de alminnelige prosessuellereglene for informasjon eller opplysninger fravirksomhet som faller utenfor lovforslaget § 3 ogdefinisjonen av advokatvirksomhet.

Også utenfor domstolsprosess vil advokatenkunne påberope seg bevisforbudet for informa-sjon som gjelder advokatvirksomhet etter § 3 før-ste ledd, overfor forvaltningsorganer og andre


som er gitt rett til å kreve opplysninger og innsyn.Dette følger av § 27 første ledd sammenholdt med§ 28 første og andre ledd. For advokatvirksomhetsom faller inn under § 3 andre ledd gjelder bevis-forbudet ikke, og advokaten vil være pålagt opp-lysningsplikt der det er fastsatt eller klart forutsattat opplysningsplikten skal gå foran taushetsplik-ten, jf. utvalgets vurderinger i punkt 15.7.4.1.

Etter femte ledd andre punktum har klientenrett til å hemmeligholde materiale omfattet av deprosessuelle bevisforbudene også utenom pro-sess for domstolene. Formålet med reguleringener å verne relasjonen mellom klienten og advoka-ten generelt. Det ville innebære et vesentlig inn-grep og en krenkelse av de hensynene advokaterstaushetsplikt skal ivareta, dersom for eksempelligningsmyndighetene skulle kunne gå til klientenmed krav om å få se hvilket råd advokaten har gitti en ligningssak.

Klientens rett til hemmelighold omfatter baremateriale som stammer fra advokaten eller korre-spondanse med advokaten. Dersom klienten vide-resender et allerede eksisterende dokument tiladvokaten, er det bare oversendelsen til advoka-ten, og ikke det fra før eksisterende dokumentet,som omfattes av retten til hemmelighold. Dettedokumentet kan beslaglegges, hvis påtalemyndig-heten finner det et annet sted enn i oversendelsentil advokaten. Klienten kan heller ikke beskytte e-postkorrespondanse med tredjeperson motbeslag ved at advokaten står i kopifeltet. Et sliktdokument er ikke en del av den konfidensiellekontakten mellom advokat og klient, og vil der-med ikke være vernet.

Klienten har rett til hemmelighold uansetthvor dokumentet befinner seg. Dette innebærerat hvis klienten har gitt samtykke til bruk av taus-hetsbelagt materiale overfor en myndighet, kanikke en annen myndighet gå til denne instansenog få utlevert informasjonen i større utstrekningenn de kunne fått ved å gå til advokaten eller kli-enten selv.

Det følger av forslaget til endringer av offentle-glova § 18 og forvaltningsloven §§ 18 d og 21 atogså krav om innsyn etter offentleglova og ompartsinnsyn etter forvaltningsloven må vike forklientens rett til hemmelighold så langt kravetgjelder dokumenter forvaltningsorganet har utar-beidet eller mottatt i korrespondanse med advo-kat. Se nærmere utvalgets vurderinger i punkt15.7.1.9.

Til sjette ledd

Bestemmelsen er en henvisning til straffelovensbestemmelse om straff ved brudd på taushetsplik-ten, som forutsatt i forarbeidene til straffeloven2005. Det foreslås ingen endring i strafferammen,som er bøter eller fengsel i inntil ett år.

Til § 28 Unntak fra taushetsplikten

Til første ledd

Bestemmelsen omhandler forholdet til lover derdet er gjort unntak fra taushetsplikten når dentaushetsbelagte informasjonen knytter seg tiladvokatvirksomhet etter § 3 første ledd («egentligadvokatvirksomhet»), og dermed i utgangspunk-tet er undergitt bevisforbud, jf. § 27 femte ledd.Forholdet til lover der det er gjort unntak fra taus-hetsplikt, når den taushetsbelagte informasjonenknytter seg til advokatvirksomhet etter § 3 andreledd, er regulert i § 28 andre ledd.

Første ledd inneholder en uttømmende opp-regning av alle lover hvor det er gjort unntak fraadvokaters taushetsplikt. I tillegg kan det følgeunntak fra taushetsplikt av lover med forrang,som for eksempel EØS-loven og menneskerettslo-ven. Unntakslisten må tolkes og praktiseres i trådmed de kravene som stilles til advokaters taus-hetsplikt etter EMK.

Til første ledd bokstav a: Straffeloven 2005 § 17

Henvisning til unntaket for straffeloven 2005 § 17,strafferettslig nødrett, i bokstav a innebærer ensikkerhetsventil som supplerer de øvrige tilfellenehvor det er gjort eksplisitt unntak fra taushetsplik-ten. Etter nødrettsbestemmelsen er «en handlingsom ellers ville være straffbar», lovlig når den«blir foretatt for å redde liv, helse, eiendom elleren annen interesse fra en fare for skade som ikkekan avverges på annen rimelig måte», og «denneskaderisikoen er langt større enn skaderisikoenved handlingen». Terskelen ligger høyt, men erlikevel noe lavere enn det som var rettstilstandenetter straffeloven av 1902. Taushetsplikten kanikke krenkes hvis samme interesse kan vernes på«annen rimelig måte». I tillegg må faren for ska-den som skal avverges, være «langt større» ennskaderisikoen ved krenkelsen av taushetsplikten.Se for øvrig kommentarene til bestemmelsen iOt.prp. nr. 90 (2003–2004) side 417 flg. medvidere henvisninger. Det kan være vanskelig åavveie de interesser som kan beskyttes vednødrett – det vil si «liv, helse, eiendom eller enannen interesse» – mot krenkelse av advokatens


taushetsplikt, ettersom dette normalt ikke vilvære sammenlignbare størrelser. I vurderingenmå det legges til grunn at advokatens taushets-plikt er en av de grunnleggende forutsetningene ien rettsstat. Klienten skal ha tillit til at advokatenbevarer taushet om oppdraget og de råd som gis,selv om det er gode grunner for at advokatenskulle kunne gå videre med informasjonen. Derdet vil true hensynene bak taushetsplikten åbenytte taushetsbelagt informasjon, må det særligtungtveiende grunner til før det vil være berettigetå bryte taushetsplikten.

For den strafferettslige vurderingen er detadvokatens oppfatning av situasjonen som skallegges til grunn, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004)side 418. Feilvurderer advokaten de faktiske for-holdene, følger det av straffeloven 2005 § 25 atadvokaten skal bedømmes etter hans eller hennes«oppfatning av den faktiske situasjonen på hand-lingstidspunktet». Det må også bli avgjørende forunntaket etter utkastet.

Unntakene i andre ledd tredje setning ogtredje ledd andre setning, hvor det sentrale er åivareta klientens interesse, vil gå lenger ennnødrettsbestemmelsen.


Unntaket fra advokatens taushetsplikt gjelder sålangt man har plikt til å «avverge en straffbarhandling eller følgene av den», jf. straffeloven2005 § 196. Det må dreie seg om et av de straff-bare forholdene som er opplistet i bestemmelsen.Etterforskning av straffbare forhold som er begåttog som det ikke lenger er mulig å avverge konse-kvensene av, vil ikke gi grunnlag for unntak frataushetsplikten.


Bestemmelsen pålegger plikt til å opplyse omuriktig tiltale eller domfellelse for straffbare for-hold som kan medføre fengsel i mer enn ett år.Advokater har etter straffeprosessloven § 119tredje ledd i tillegg rett til å opplyse om forhold forå unngå at en uskyldig blir dømt, jf. lovforslaget§ 28 første ledd bokstav c.


Bestemmelsen pålegger advokaten en aktivitets-plikt, selv om det skulle innebære å avsløre taus-hetsbelagt informasjon.

Til første ledd bokstav b: denne loven § 58 femte ledd

For at forvalteren skal kunne utføre sine opp-gaver, er det gjort unntak fra advokatens taushets-plikt overfor forvalteren. Forvalteren er selv advo-kat og har etter lovforslaget § 58 femte leddsamme taushetsplikt som advokaten som erundergitt forvaltning.

Til første ledd bokstav b: denne loven § 78

For at tilsyns- og disiplinærorganene skal kunneutføre sine oppgaver, er det gjort unntak fra advo-katens taushetsplikt overfor Advokatsamfunnetog Advokatnemnda. Organene har da i utgangs-punktet samme taushetsplikt som advokaten, jf.§ 28 tredje ledd. Det er fastsatt en generell taus-hetsplikt for Advokatsamfunnet og Advokat-nemnda i lovforslaget § 77.

Til første ledd bokstav c: Straffeprosessloven § 119 tredje ledd

Straffeprosessloven § 119 tredje ledd innebærer atadvokater kan forklare seg uten hinder av taus-hetsplikten hvis det er nødvendig for å hindre atnoen uskyldig blir dømt. Hjemmelen gjelder foralle straffbare forhold og er ikke begrenset til for-hold med strafferamme på mer enn ett års feng-sel, slik som i straffeloven 2005 § 226.

Til første ledd bokstav c: Straffeprosessloven § 204 andre ledd

Unntak fra taushetsplikten gjelder bare der advo-katen mistenkes for å være medskyldig i sammeovertredelse som klienten. Unntaket gjelder ikkeder advokaten er mistenkt alene.

Til første ledd bokstav c: Straffeprosessloven § [ny bestemmelse om etterforskning av advokater]

Bestemmelsen i straffeprosessloven er ny ogåpner for at det kan etterforskes mot advokater itaushetsbelagt informasjon, der advokaten kanmistenkes for kriminelle handlinger av en vissalvorlighetsgrad. Formålet med unntaket er åunngå at advokaten kamuflerer straffbare hand-linger i korrespondanse mv. med klienter. Unn-taket gjelder bare der strafferammen er fengsel iseks år eller mer, men fengsel i tre år eller merder det straffbare forholdet rammer barn, det vilsi der barn er fornærmet eller på annen måte erdirekte berørt av det straffbare forholdet.


Til første ledd bokstav d: Hvitvaskingsloven § 18

Utvalget foreslår endring i hvitvaskingsloven for åivareta de kravene EMK stiller til rettssikkerhets-garantier når det åpnes for unntak fra advokaterstaushetsplikt. Det vises til gjennomgåelsen avEMDs avgjørelse i saken Michaud mot Frankrike(2012), sak nr. 12323/11 i punkt 15.7.4.6. Advoka-ter har rett og plikt til å bryte taushetsplikten vedå rapportere forhold som faller inn under hvitvas-kingsloven, til en advokat som utpekes av Advo-katsamfunnet, jf. lovutkastet § 63 første ledd. Denutpekte advokaten bringer opplysningene videretil Økokrim hvis det er grunnlag for det, jf. § 63andre ledd.

Til første ledd bokstav e og f: Ligningsloven §§ 6-1og 6-5 andre ledd og merverdiavgiftsloven §§ 16-1 og 16-6 nr. 2

Etter ligningsloven og merverdiavgiftsloven haradvokaten plikt til å gi opplysninger som ellersville vært underlagt taushetsplikt. Plikten går ikkelenger enn det som kan ha betydning for advoka-tens ligning eller avgiftsoppgave. Opplysningenekan ikke brukes til andre formål enn å avklare denenkelte skattyters eller det enkelte avgiftssubjektsposisjon. Informasjonen som legges frem og somer underlagt advokatens taushetsplikt, må ikkebrukes for å klarlegge klienters lignings- elleravgiftsmessige forhold.

Myndighetene har også adgang til å kontrol-lere advokatens virksomhet, blant annet ved åspeilkopiere advokatens harddisk. For å unngåbrudd på Norges folkerettslige forpliktelse til åfølge menneskerettene, må det fastsettes rettsik-kerhetsgarantier rundt et slikt innsyn. De nødven-dige prosessuelle garantier foreslås tatt inn i lig-ningsloven § 6-5 andre ledd og merverdiavgiftslo-ven § 16-6 nr. 2.

Til første ledd bokstav g: Konkurranseloven § 25 jf. straffeprosessloven § 204 andre ledd

Konkurransetilsynet kan bare iverksette bevissik-ring mot dokumenter underlagt advokaters taus-hetsplikt der advokaten mistenkes for å væremedskyldig i samme overtredelse som klienten.

Til første ledd bokstav h: Konkursloven § 85 [nytt] fjerde ledd

Hvis en advokat går konkurs, vil bostyreren habehov for innsyn i en del taushetsbelagt informa-sjon, for eksempel i advokatens regnskap, hvor

klientenes navn vil fremgå. Det foreslås et nyttfjerde ledd i konkursloven § 85 som åpner for sliktinnsyn i advokatens virksomhet, men bare sålangt det er nødvendig for bostyrerens arbeid.

Bostyreren skal ivareta «fordringshavernesfelles interesse overfor den enkelte fordringsha-ver og overfor tredjeperson», jf. konkursloven§ 85 første ledd. Bostyreren har ikke i oppgave åivareta klientenes interesse. I de tilfellene hvordet er behov for å ivareta klientene, må det opp-nevnes en forvalter, jf. § 58. Der det er oppnevntforvalter, må bostyrerens innsyn gå via forvalte-ren.

Til første ledd bokstav i: Arkivlova § 17 første ledd [nytt] tredje punktum

Etter arkivlova § 17 kan Riksarkivaren beslutte åkreve å få kopiere et arkiv som anses særskilt ver-neverdig dersom arkivet «skal førast ut or landeteller står i fare for å gå tapt», eller dersom et depo-nert, særskilt verneverdig arkiv kreves tilbake-levert. Utvalget foreslår et nytt andre punktum iarkivlova § 17 der det fremgår at Riksarkivarenkan beslutte å kreve kopi av arkivet hos en advo-kat dersom dette anses særskilt verneverdig, selvom arkivet inneholder informasjon underlagtadvokaters taushetsplikt. Dette unntaket fra taus-hetsplikten må ses i sammenheng med § 28 tredjeledd andre punktum og utvalgets forslag til nyttandre ledd i arkivlova § 16.

Til andre ledd

Andre ledd fastsetter at der det ellers i lovgivnin-gen er gjort unntak fra taushetsplikt eller er pålagtopplysningsplikt, gjelder dette bare som unntakfra taushetsplikt knyttet til advokatvirksomhetsom faller inn under § 3 andre ledd. Med «pålagtopplysningsplikt» menes opplysningsplikt som føl-ger av lov eller regler gitt i medhold av lov, somdet er fastsatt eller klart forutsatt at skal gå forantaushetsplikten. Se utvalgets vurderinger i punkt15.7.4.1.

Har advokaten taushetsplikt etter andrebestemmelser som oppstiller enda strengere taus-hetsplikt enn bestemmelsene i lovforslaget, måspørsmålet avgjøres etter disse strengere bestem-melsene.

Til tredje ledd

I tredje ledd fastsettes taushetsplikt for den som ikraft av unntakshjemmelen mottar informasjon fraadvokaten som gjelder advokatvirksomhet etter


§ 3 første ledd. Når det etter første ledd er gjortunntak fra taushetsplikten, kan den taushetsbe-lagte informasjonen bare brukes til det formåletsom skal ivaretas ved det aktuelle unntaket. Forøvrig har den som får tilgang til opplysninger somer omfattet av advokatens taushetsplikt, sammetaushetsplikt som advokaten. At bruken må iva-reta formålet, innebærer blant annet at dersom etbeslag av informasjon omfattet av taushetspliktenpå et tidlig stadium i en sak, senere viser seg åvære ubegrunnet, vil det beslaglagte materialetfullt ut være underlagt taushetsplikt. Tjenes-temennene som er i befatning med informasjon imedhold av unntak fra taushetsplikten, må væreoppmerksomme på misbruksfaren som ligger i atinformasjonen – bevisst eller ubevisst – vil kunnebli brukt til andre formål enn unntaket fra taus-hetsplikten skal ivareta.

Hvilket formål som skal ivaretas ved unntaket,vil bero på det aktuelle unntaket. Unntaket for lig-ningsloven, jf. første ledd bokstav e, vil for eksem-pel ha som formål å få fastlagt korrekt ligning foradvokaten, men ikke for advokatens klienter. Detlegges til grunn at ligningsmyndighetene ogsåkan politianmelde advokaten for skatteunndragel-ser og oversende underlagsmateriale i den graddet er nødvendig for å underbygge anmeldelsen.Man bør være forsiktig med å tolke formålet medunntakene vidt, og særlig der det kan komme ikonflikt med de grunnleggende prinsippene somadvokatens taushetsplikt skal ivareta. Utvalgetgjør rede for den nærmere begrunnelsen forbestemmelsen, herunder forholdet til EMK artik-kel 8, under punkt 15.7.5.

At den som får tilgang til opplysninger som eromfattet av advokatens taushetsplikt, har sammetaushetsplikt som advokaten, innebærer at gren-sene for taushetsplikten angående opplysningeromfattet av advokatens taushetsplikt for den somutfører tjeneste for politiet eller påtalemyndighe-ten, ikke kan løses etter politiregisterloven kapit-tel 5 og 6. Tilsvarende må taushetspliktregulerin-gen i forvaltningsloven §§ 13 til 13 f vike forbestemmelsene om advokaters taushetsplikt etterlovforslaget. Utvalget antar likevel at advokatenstidsubegrensede taushetsplikt ikke kan gjelde forforvaltningsorganet. Varigheten av taushetsplik-ten må bedømmes etter forvaltningsloven § 13 ctredje ledd andre punktum. Utgangspunktet erdermed at taushetsplikt i medhold av lovutkastet§ 27, i likhet med taushetsplikten etter forvalt-ningsloven, normalt faller bort etter 60 år.

Til § 29 Informasjonssikkerhet

Første punktum omhandler blant annet krav somadvokater må overholde ved behandling av per-sonopplysninger i medhold av personopplysnings-loven § 13 første ledd. Imidlertid omfattes ikkebare personopplysninger, men all dokumentasjonog annet materiale advokaten, eller andre på advo-katens vegne, mottar eller produserer i anledningadvokatoppdrag.

Kravet om fortrolighet skal sikre at informa-sjon ikke blir gjort tilgjengelig for uvedkom-mende, og må forstås i sammenheng med advoka-tens taushets- og fortrolighetsplikt. Informasjons-sikkerheten skal ivareta advokatens yrkesmessigetaushetsplikt, jf. lovforslaget § 27, fortrolighets-plikten, som følger av regler for god advokatskikkog taushetsplikt som følger av andre lovbestem-melser, for eksempel straffeprosessloven § 106 a.Det er advokatens ansvar å sørge for at informa-sjon omfattet av bestemmelsen, er beskyttet motuautorisert innsyn under behandlingen, foreksempel ved bruk, transport, lagring og makule-ring.

I integritetskravet ligger at informasjon ikkeskal kunne endres utilsiktet eller av uvedkom-mende.

Kravet om tilgjengelighet skal sikre at lagretmateriale og informasjon er tilgjengelig for klien-ter eller andre som har krav på innsyn dersom deber om det.

Kravet om tilfredsstillende informasjonssik-kerhet stiller særlig strenge krav til advokatvirk-somheten når det er tale om informasjon under-lagt taushetsplikt. Dette må anses som sensitivinformasjon, og beskyttelsesnivået må, på sammemåte som for eksempel ved sykehus’ og helseper-sonells oppbevaring av pasientsensitiv informa-sjon, være høyt. Advokatforetak og andre som dri-ver advokatvirksomhet må innrette datasystemer,fysiske arkiver og annen infrastruktur slik at uved-kommende ikke gis tilgang. Bare den som erberettiget til å få tilgang til den taushetsbelagteinformasjonen i medhold av § 27, skal gis innsyn.Dette stiller blant annet krav om skjerming avinformasjon internt i en advokatvirksomhet.

Andre punktum åpner for at det i forskrift fast-settes nærmere krav til ivaretakelsen av informa-sjonssikkerhet. Det kan være behov for nærmereregler som presiserer og konkretiserer kravene iførste punktum, med tanke på både korrespon-danse og oppbevaring av informasjon. Utvalgetviser særlig til behovet for å sikre elektroniskinformasjon mot uvedkommende.


Til § 30 Personvern

Advokater må følge reglene for behandling av per-sonopplysninger i sin virksomhet. Utformingen avbestemmelsen må ses i sammenheng med utval-gets fremgangsmåte ved behandlingen av temaet,jf. punkt 16.5.1, og utvalgets vurderinger av pro-blemstillinger knyttet til personopplysningslovensanvendelse for advokater/advokatforetak i punkt16.5.2.

Til § 31 Arkivhold

Til første ledd

I første ledd fastsettes generelle krav til advoka-ters arkivhold. Kravene knytter seg til hele klien-tarkivet, det vil si arkivverdig materiale som advo-katen mottar eller produserer i anledning sakerfor klienter.

Hvorvidt dokumenter og annet materiale erarkivverdig, må vurderes ut fra de særlige hensy-nene som gjelder ved advokatvirksomhet, foreksempel klientens behov for å kunne finne fremtil bakgrunnen for en sak, og både klientens ogadvokatens behov for å finne ut av faktum i eterstatningskrav mot advokaten. Bestemmelsenfastsetter ikke noen plikt til skriftlig nedtegningdersom informasjon bare er utvekslet muntlig,men straks det foreligger et dokument eller annetmateriale, eller informasjon er lagret elektronisk,skal det arkiveres. Elektronisk lagring er iutgangspunktet tilstrekkelig. Dersom advokatenoppbevarer et originaldokument i papirform elleren annen fysisk gjenstand som ikke leveres til-bake til klienten, er elektronisk lagring bare til-strekkelig dersom en elektronisk versjon må for-ventes å ha samme betydning som originalversjo-nen.

Klienten eller den som ellers er berettiget tildokumenter eller annet materiale, kan kreve detteutlevert, med mindre advokaten har grunnlag forå utøve tilbakeholdsrett etter § 41 andre leddtredje punktum. Er arbeidet med å finne frem ogsende ut materialet klienten ber om, ikke ubetyde-lig, må advokaten kunne kreve salær for påløpt tidi den grad § 38 gir grunnlag for det.

Leverer en advokat elektronisk eller fysiskarkivmateriale ut til klienten, eller til den somellers er berettiget til materialet, følger det av før-ste ledd tredje punktum at arkivplikten faller bortfor dette materialet. Forutsetningen er at advoka-ten overleverer det i en slik form at materialetreelt sett er tilgjengelig for mottakeren. Advoka-ten vil ikke kunne frigjøre seg fra plikten til åholde et systematisk arkiv over datamateriale ved

å sende klienten kopier av enkeltfiler. E-post-korrespondanse må for eksempel være lesbar ogmulig å søke i for mottakeren. Ved advokatbyttevil den tidligere advokaten være forpliktet til åoppbevare saksmappen frem til den nye advoka-ten, eller klienten, mottar den i en slik form at kra-vet om tilgjengelighet er ivaretatt.

Bestemmelsen gjelder i tillegg til krav som føl-ger av annen lovgivning, for eksempel personopp-lysningsloven, jf. lovforslaget § 30 og hvitvas-kingsloven § 22. Annet arkivmateriale, for eksem-pel det som gjelder driften av advokatvirksomhe-ten, er ikke omfattet av bestemmelsen. For sliktarkivmateriale kan det gjelde ulike krav til doku-mentoppbevaring av annen lovgivning. Foreksempel gjelder det krav til oppbevaring av regn-skapsmateriale etter bokføringsloven § 13.

Arkivet må organiseres slik at ingen som ikkeskal ha tilgang til arkivet etter lovforslagetsbestemmelser om taushetsplikt og informasjons-sikkerhet, jf. §§ 27, 28 og 29, får slik tilgang. Hen-synet til advokaters uavhengighet og hensynenebak taushetsplikten og bevisforbudet, samt kravetom informasjonssikkerhet, tilsier at internadvoka-ter og organisasjonsadvokater må ha et heltadskilt arkiv for den delen av virksomheten derdet drives advokatvirksomhet.

Minstetiden for dokumentoppbevaring er ti år.Oppdragets karakter eller dokumentets karaktereller innhold kan imidlertid tilsi at dokumentet måoppbevares i mer enn ti år. Et typetilfelle der opp-dragets karakter kan tilsi lengre oppbevaringstid,er bistand til rettslige disposisjoner som må antaså få betydning ut over en periode på ti år – foreksempel ved opprettelse av testament eller inn-gåelse av ektepakt eller en langvarig kontrakt. Haradvokaten påtatt seg en forpliktelse til å lagre etdokument i mer enn ti år, kan ikke advokaten frasiseg denne delen av oppdraget med mindre vilkå-rene for å avbryte et oppdrag, jf. § 37 tredje ledd,er oppfylt. Det finnes offentlige ordninger for opp-bevaring av visse dokumenter som det tidligerevar vanligere å oppbevare hos advokat. Foreksempel kan testament oppbevares hos tingret-ten, jf. arveloven § 68, og ektepakt kan registreresi Ektepaktregisteret, jf. lov 4. juli 1991 nr. 47 omekteskap (ekteskapsloven) § 55. Det finnes i dagikke noen sentral registreringsordning for doku-menter oppbevart hos advokater. Ved behov vilAdvokatsamfunnet kunne etablere et slikt tilbud.Advokaten kan se seg tjent med å oppbevaredokumenter i inntil 13 år, ettersom foreldelsesti-den for erstatningskrav mot advokaten kan bli for-lenget slik at den totalt blir opptil 13 år som følgeav skadelidtes manglende kunnskap om fordrin-


gen eller skyldneren, jf. lov 18. mai 1979 nr. 18 omforeldelse av fordringer (foreldelsesloven) § 10.

Når det gjelder de kvalitative kravene til arki-veringen, vises det til merknadene til lovforslaget§ 29. Advokater er ikke underlagt et detaljertregelverk for arkivhold, slik det offentlige er etterarkivlova med forskrifter, men arkivet må oppfyllede generelle kravene i § 29.

Til andre ledd

Etter andre ledd har ikke bare advokater, menogså forhenværende advokater (personer hvisadvokatbevilling har falt bort, er suspendert ellerer blitt tilbakekalt), plikt til å holde arkiv etterbestemmelsene i første ledd. Skal en annen advo-kat overta advokatvirksomheten, vil arkivet foraktive saker følge virksomheten, og plikten til for-svarlig arkivhold overtas av den nye advokaten.Materiale som gjelder avsluttede saker, må denadvokaten som avvikler, sørge for forsvarlig hånd-tering av. For advokater som arbeider i fellesskapmed andre advokater, vil det være naturlig at detinngås en avtale om at arkivet blir igjen i virksom-heten når advokaten slutter, og håndteres ogmakuleres ved endt oppbevaringstid slik som virk-somhetens øvrige arkiv.

En forhenværende advokat vil ikke væreunderlagt Advokatnemndas disiplinærmyndighet,men risikerer straff ved grov uaktsom overtre-delse av taushetsplikten, jf. merknadene til § 27.Den som har rettslig grunnlag for det, vil dessu-ten om nødvendig kunne gå til rettslige skritt motden tidligere advokaten for å få utlevert dokumen-ter.

En advokat kan frigjøre seg fra plikten til åoppbevare et dokument ved å levere det til klien-ten eller til den som ellers er berettiget til doku-mentet, se merknaden til første ledd.

Dersom en tidligere advokat som oppbevareret advokatarkiv, dør, gjelder reglene i tredje ledd,jf. tredje ledd siste punktum.

Til tredje ledd

Tredje ledd regulerer arkivplikten etter at enadvokat er død. Utgangspunktet er at det er advo-katen eller advokatene som overtar vedkommen-des saksportefølje, som også må overta arkivet.Dersom ingen er forpliktet etter første punktum,er det advokatvirksomheten den avdøde advoka-ten var tilknyttet, som blir forpliktet til å overtaarkivet. Kontorfellesskap regnes i denne sammen-

heng ikke som én advokatvirksomhet. Utvalgetantar at arkivplikten i de langt fleste tilfeller vilvære ivaretatt i medhold av første eller andrepunktum. Med hensyn til taushetsplikten vil ved-kommende i samme virksomhet som håndtererarkivet, være den avdøde advokatens hjelper, ogvil kunne få tilgang til informasjonen i arkivet etter§ 27 første ledd bokstav a i den utstrekning det ernødvendig for å utføre arkivholdet.

Er ingen forpliktet til å overta arkivet etter før-ste eller andre punktum, er det ikke forenlig medtaushetsplikten at for eksempel advokatens arvin-ger oppbevarer arkivet, med mindre en arvingselv er advokat. Derfor videreføres adgangenetter gjeldende rett til å overlate arkivet til tilsyns-myndigheten i slike tilfeller, jf. lovforslaget § 59.

Til fjerde ledd

Etter fjerde ledd kan det i forskrift ved behov fast-settes nærmere regler om arkivhold. Herunderkan det fastsettes presiseringer av og begrensnin-ger i arkivplikten, dersom dette må anses forsvar-lig under henvisning til formålene arkivpliktenskal ivareta.

Til § 32 God advokatskikk

De mest grunnleggende forpliktelsene for advoka-ter knyttet til god advokatskikk, fremgår av loven.Dette er regler som skal fungere som veiledningtil borgerne som leser loven, og de utgjør skran-ker for hvilke endringer Advokatsamfunnet kangjøre i regler for god advokatskikk.

Bestemmelsen fastsetter at advokater plikter årette seg etter regler for god advokatskikk, slikdisse til enhver tid er fastsatt i lov og forskrift. Vedvurdering av brudd på reglene om god advokat-skikk vil det være reglene som gjaldt da advoka-ten handlet, som handlingen måles mot. Senereendringer som setter strengere normer for advo-katens opptreden, vil ikke være relevante, menmindre den nye regelen i realiteten innebærerkodifisering av en norm som allerede eksisterte.Det er advokatens opptreden i advokatvirksom-heten det stilles krav til. Bestemmelsen stiller der-med ikke krav til advokatens opptreden på fri-tiden, eller under utøvelse av et annet yrke elleren annen virksomhet enn advokatvirksomhet slikdette er definert i § 3. Advokatens opptredenutenom advokatvirksomheten kan imidlertid væreav en slik karakter at den viser at advokaten ikkeer egnet til å ha advokatbevilling, jf. § 10.

Documents

NOU 2015: 3 - Lovdata