Ordbruksoppgjør27 redaktører og mediefolk

por tretter t av Niels Chr. Geelmuyden

© CAPPELEN DAMM AS 2014

ISBN 978-82-02-45862-1

1. utgave, 1. opplag 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskiltavtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring baretillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Forsidefoto: Bernt Eide (Arve Solstad), Odd Steinar Tøllefsen (Sissel Benneche Osvold),Erik Johansen / NTB Scanpix (Einar Førde), Erlend Aas / NTB Scanpix (Åsne Seierstad),Niels Chr. Geelmuyden (Marie Simonsen), Iván Kverme (Kjersti Løken Stavrum ogThor Gjermund Eriksen), Eivind Yggeseth (Thomas Seltzer og Rune Slagstad).

Foto: Bernt Eide s. 11, 21, 31. Gunnar Lier / NTB Scanpix s. 41. Lise Aaserud /NTB Scanpix s. 53 og 241. Odd-Steinar Tøllefsen s. 67, 91. Erik Johansen /NTB Scanpix s. 79, 101. John Myhre / Aftenposten / NTB Scanpix s. 113. Tom-Egil Jensen /VG / NTB Scanpix s. 123. Knut Fjeldstad / NTB / Scanpix s. 135. Heiko Junge /NTB Scanpix s. 147. Mimsy Møller / Dagsavisen / Samfoto / NTB Scanpix s. 159.Cornelius Poppe / NTB Scanpix s. 171. Erlend Aas / NTB Scanpix s. 185, 255. Berit Roald /NTB Scanpix s. 199. Niels Chr. Geelmuyden s. 213. Mimsy Møller / Samfoto /NTB Scanpix s. 227. Iván Kverme s. 269, 311, 339. Eivind Yggeseth s. 283, 297, 325.

Omslagsdesign: Kristin Berg JohnsenSats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

Forfatteren har fått støtte fra Pressens Faglitteraturfond (PFF)

www.cappelendamm.no

4

INNHOLD

Forhekset av rånen (Arve Solstad) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Hekta på stoff (Einar Hanseid) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Største bukken bruse (Tinius Nagell-Erichsen) . . . . . . . . . . . . . .Drepende redelig (Alf R. Jacobsen) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Fader vår (Trygve Hegnar) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Jeg møtte Sissel (Sissel Benneche Osvold). . . . . . . . . . . . . . . . . . .I klasse for seig (Arne Skouen). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Stril going strong (Harald Stanghelle) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Stuenes herre (Einar Førde) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Sladrestank (Knut Haavik) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Trykket og satt (Bernt Olufsen) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Bløt i kassa (Fredrik Skavlan) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Alle manns venn (Kåre Valebrok) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Prikkedøden (Finn Graff) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Sjikanefart (Gerhard Helskog) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Stikk i strid (Åsne Seierstad) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Grevestreker (Per Edgar Kokkvold) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Solgangsglis (Marie Simonsen) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Bak lukkede ører (Sigurd Allern) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Kamelhårssnakk (Odd Karsten Tveit) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Småtingspresidenten (Per Egil Hegge) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Piska skinn (Jan Guillou). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Lokomotivet Thomas (Thomas Seltzer) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1121314153677991

101113123135147159171185199213227241255269283

Forhekset av Braanen (Bjørgulv Braanen) . . . . . . . . . . . . . . . . . .Løkens kjerne (Kjersti Løken Stavrum) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Sin mors datter (Rune Slagstad). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Vakten og æren (Thor Gjermund Eriksen). . . . . . . . . . . . . . . . . .

297311325339

FORORD

Den legendariske Morgenblad-redaktøren Christian Friele ble en ganginvitert til taffel på Slottet hos Oscar den annen. Friele, som av hensyntil sin integritet senere skulle avvise å bli dekorert med ridderkors, lotavsende følgende korte svar: «Tak, jeg ønsker ikke nogen privat omgangmed den person.»

Selvfølgelig er det slik redaktører og journalister burde forholde segtil så vel samfunnets symbolske som reelle makthavere. Journalistikkensfremste oppgave skulle være å vokte befolkningen mot urett og overgrepfra makthaveres side. Å være vakthavere på vegne av de avmektige. Deter uforenelig med å pleie vennskapelige bånd til maktens innehavere ellerpå annen måte aspirere etter rikdom og rang. Dersom journalistikkensutøvere blir en del av samfunnets elite, vil det med nødvendighet pregemedienes perspektiv og innhold.

Friele bukket og satte stolen frem hvis en fattig enke besøkte hansredaktørkontor. Aldri skal han ha gjort det samme når mektige embets-menn skred over terskelen. Med nåtidens redaktører kan man få inn-trykk av at det forholder seg bakvendt. Fattige enker slipper sjelden inn.Forklaringen er antagelig at det kaster lite av seg både økonomisk ogsosialt å gi de avmektige en stemme.

Den tidligere lederen av Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold,fastslår i nærværende portrettsamling at mange norske journalister kanbehøve knebeskyttere slik som de kryper for makten. Resultatet avspei-ler seg i form av tiltagende servilitet og fellesretting. En kvelende politisk

7

korrekthet preger vesentlige deler av norsk presse og gjør den flokkdy-risk av vesen. Hvis redaktører og journalister blir en del av elitenes rund-dans, utgjør det et svik overfor publikum og samfunnsoppdraget. Envesentlig del av ulykken er antagelig at stadig flere journalister betraktersitt yrke som springbrett for personlig karriere og sosial fremgang.

Ingenting betjener makthavernes interesser så silkefint som at medienefylles av pludder, sladder og kjendiseri. Makthavere flest vil heller haen avkoblet enn en tilkoblet befolkning å forholde seg til. Slik oppfyllermange av vår tids medier maktens våteste drømmer. Dette samtidig somundersøkelser har avklart at de maktesløse i samfunnet ikke lenger sto-ler på journalistene. Det viser seg dessverre at folk flest har større tillit tilbruktbilselgere.

Heldigvis finnes det unntak. Noen medier og journalister er opptattav å gå mot strømmen og presentere den andre versjonen. Den sommektige personer og interesser skulle ønske at ikke ble kjent. De er ikkedominerende eller toneangivende innenfor dagens mediebilde, men viletter hvert kanskje kunne bli det. Mange aviser, ikke minst de løssalgs-baserte, sliter med bratt fallende opplag. Et fall som forsterkes ved atannonseinntektene stuper.

Den engelske pressemagnaten Alfred Harmsworth, senere best kjentsom Lord Northcliffe, presenterte tidlig på 1900-tallet følgende formu-lering om innholdet i aviser: «Nyheter er noe som en eller annen, eteller annet sted, svært nødig vil at skal bli offentlig kjent. Resten erreklame.» Utfra dette kriteriet er det ikke så mye annet enn reklame inorske medier. Hvilket kanskje i noen grad forklarer hvorfor den betaltereklamen er i ferd med å forsvinne.

Denne høsten er det 25 år siden Kapital publiserte mitt første port-rettintervju. Mange av de bedre portrettene har opp gjennom årene værtmed redaktører og journalister. Flere av dem hører til de morsomste, far-ligste og mest tankevekkende jeg har skrevet. Desto større stas er det atCappelen Damm ved Ragnhild Hjorth nå vil utgi et utvalg av portret-tene i bokform. Vi deler et håp om at portrettene vil kunne ha verdi bådesom dokumentasjon og inspirasjon.

8

Flere fortjener takk i forbindelse med utgivelsen. Først og fremstintervjuobjektene, som i sine travle hverdager stilte seg til rådighet ihalvannen times tid. Dernest redaksjonene, som har gitt meg frihet, plassog økonomi til å gjennomføre portrettene. Takk også til forlaget, somved utgivelsen mener å se at tekstene har en gyldighet ut over tiden, ram-men og mediene de ble til i. Sist men ikke minst vil jeg takke deg somleser. Uten deg ville ingenting blitt noe av.

Hva redaktør Friele angår, burde norske mediefolk av i dag studerehvordan han røktet sitt kall som uavhengig pressemann for mer enn 130år siden. En gang redaktøren passerte daværende stortingspresident i enav maktens korridorer, kom presidenten i skade for å feiltolke Frielesnervøst betingende rykninger i underansiktet. Presidenten ville vite omFriele geipet til ham.

«Nei, gjepe til Dem», svarte Friele. «Jeg ville ikke engang urinert påDem om De sto i lys lue.» Sjokkert over redaktørens aggressive tone,skal presidenten ha truet med å bringe Friele inn for retten.

«Ja, det blir noe annet», svarte Friele. «Blir jeg ved domsavsigelsepålagt å gjøre det, vil jeg naturligvis stå til tjeneste.»

Niels Christian GeelmuydenTjøme, august 2014

9

Forhekset av rånen

Arve Solstad, Dagbladets sjefredaktør fra 1973 til 1990, intervjueti Bibliotekbaren på Bristol for Kapital i 1990. Han sendte

meg en tegning av Hammarlund som julehilsen samme år, meddenne håndskrevne, rause inskripsjon: «Kjære venn. I dag kan

jeg vel innrømme at portrettet ikke var så dumt! Lykke tilmed ditt talent og framtida.»

– Synes du vi skal snakke om noe hyggelig eller synes du vi skal snakkeom Dagbladet?

Arve Solstad vender sitt hode tungt mot meg. Dette buklete hodetsom har murret og frådet og frest siden det tøt ut i Orkdal en miserabelnovemberdag midt på svarteste tredvetallet. Et bulder i to sko har hanvært hele livet. En rumler fra landsbygden, skadet innvortes antageligen gang i sitt gry. Med sammenknepne øyne redigerer han meg i stykkersom best han kan. Og ingen kan det bedre enn Arve Solstad.

Fintfolk ynder å påstå at han egenhendig har omdannet Dagbladet frahøyvelbåren kulturavis til åndsfattig pludderdåse. Ikke fullt så fine folkfraskriver ham endog æren for det. Disse har den senere tid funnet støttei det forhold at avisen har manglet redaktør siden nyttår uten at noenmerker forskjell. Skal se om han ikke fortsatt brisker seg innenfor bukse-selene og biter i brillestangen når verden brekkes om til det ugjenkjen-nelige på desken. Nå fletter han i alle fall sine hårløse hender halvveissammen og lar lillefingrene rotere om hverandre, som var de redaktører

11

i Schibsted-gruppen. Under øynene kan det se ut som han har gnidd seginn med trykksverte, så ingen skal tro annet enn at han er en årvåkenpressemann.

– Siden du spør, så synes jeg vi skal snakke om Trygve Hegnar.– Hvorfor det?– Jeg orker ikke å snakke om noe avansert i dag. Det er så mange

jubileer for tiden at det ikke er til å holde ut. I det siste har det vært såmye at jeg føler meg helt tom i hodet.

– Så har du i alle fall noe til felles med avisens lesere?– Hø! Du vet antagelig ikke at Hegnar begynte som håndballreporter

i Dagbladet.– Nei, men jeg vet at du begynte din karriere med å anmelde erotiske

legeromaner.– Hvordan faen vet du det! Nåja, samme kan det være. Det blir ikke

noe intervju av dette her, det har jeg forstått allerede.Radikaleren sitter på sin faste plass i Bristol Bibliotekbar med sin faste

tweed-jakke og en fast hånd om sitt faste glass. Det sveiver han rundt såisbitene svimler i skotske skvalp. Bølger har han elsket å skape aldelessiden han som redaktør i russeavisen avslørte en korrupt arbeiderparti-politiker hjemme i Orkdal kommune. Deilig nok ble det innkalt til eks-traordinært kommunestyremøte på selveste Kristi Himmelfartsdag, hvorman med kvalifisert flertall vedtok en avskyresolusjon mot odelsgutten.Han skulle fornektet sin natur grovt om han ikke umiddelbart solgte his-torien videre til Dagbladet og kjøpte Brandy Special for honoraret. Trossalt besluttet han i en alder av syv at han ville bli redaktør i avisen somhans tippoldefar tegnet abonnement på i 1864.

– Hva tror du det kan komme av at ingen vil ha jobben din?– Det skal bli spennende å se hvem som utnevnes til ny redaktør i Gyl-

dendal. Jeg har aldri sett maken til akselererende utskiftning av ledere.Nå går det jaggumeg fort unna.

– Du trodde kanskje du hadde en ettertraktet jobb?– Nei! Det har jeg aldri trodd. Jeg hadde i sin tid store problemer med

å skaffe meg en kollega. Jahn Otto Johansen, som til slutt sa seg villig,

12

uttalte en gang noen kloke ord. Han sa at altfor mange gode redaktørerer blitt båret ut av sine redaksjoner med bena først.

– Er det så mye bedre å komme med andre kroppsdeler først?– Ja! Brøler Solstad gangsterkongelig til bartenderen og skyter en blek

labb i været. Ingen er med større rett enn ham slått til Ridder av HansMajestet Grisen. Sekunder etter er hans pjolterglass gjenoppfylt.

– Før i tiden var det vanlig å sitte til man var over sytti. Personligsynes jeg ingen arbeidsleder skal fortsette etter fylte seksti.

«Storoksen», som han gjerne kalles blant journalistene i Akersgaten,gomler ordene frem. Nikker storveies til seg selv hver gang han mener åha sagt noe overstadig genialt, som nå. Dekker i motsatt fall over mednoen tilfeldig valgte sitater av Benjamin Disraeli. Da han skulle inter-vjues i VG forleden år, hadde den gamle hjelpelærer ved Halling skoleendog pugget to linjer av Sartre. Blir situasjonen helt prekær, vipper hanen røyk inn i den lealause mulen. I virkeligheten er det ikke mer enn 34000 Barclay-sigaretter siden han fylte femti. Av sine kolleger ble han iden forbindelse forært en utedo til landstedet Pilterud ved Tyrifjorden.Tanken var til dels den at han heretter skulle kunne drive pressevirksom-het også i fritiden, og til dels et oppgjør med Johan Galtungs påstand omat Solstad bestyrer «en åpen kloakk».

– Folk som vil deg vel, de sier at du ikke leser Dagbladet?– Man leser jo sin avis, det er klart, men man gjør det på sin spesielle

måte. Jeg gransker den ikke som en korrekturleser. For en redaktør erdet viktig også å lese andre aviser. Enkelte må jeg medgi at jeg har kuttetut, men det ville være ukollegialt av meg å navngi hvilke. Jeg er uendeliglei av dette fordømte pratet om hvor forflatet Dagbladet liksom er blitt.Det er en merkelig ting med avisen min som jeg har lyst til å nevne forordens skyld. Vi har flere fotnoter i akademiske avhandlinger og frem-stillinger enn noen annen avis her i landet! Det er ikke så verst når mansamtidig vet at vi har en million lesere.

Arve Solstad er i den grad gått opp i sin avis at det nesten ville værerart om ikke hans initialer var å finne like etter bladnavnet. Til albu-spissene ligner han sitt medium. Ikke bare i den forstand at han er satt

13

på dagtid, trykket om natten og lite verdt dagen derpå. Han kommu-niserer med store bokstaver, har få formildende sider, er uflink til åholde takten, mestrer farger dårlig og kommer ikke ut på søndager. Dasitter sofabonden hjemme i sofaen i Bygdøy Allé og leser biografieneom Karl Evang, Kristian Schjelderup, Ole Hallesby og SjokoladekongenJohan Throne Holst. Særlig sistnevnte blir han rent skjør i blikket av åsnakke om.

– Sjokoladekongen, forstår du. Sjokoladekongen oppfant alt somkunne oppfinnes for femti år siden. Tenk på det! Absolutt alt! Bortsettfra Haakon Lie. Han var det jeg som oppfant i 1961.

Solstad snøfter av nostalgi. For han er levende opptatt av mennesker,særlig de av dem som er døde. En av fordelene med døde mennesker ernaturligvis at de stort sett ikke har noen verden ting å utsette på avisenhan har redigert siden 1973. Det har heller ikke Jens P. Heyerdahl.

– Storkapitalen gråter når du trekker deg tilbake, og det til tross forat du 13. mars 1971 uttalte til Morgenbladet at du ikke aksepterer denprivatkapitalistiske samfunnsstruktur?

– Jeg aksepterer ikke rendyrket kapitalisme i dag heller. Noe ganskeannet er at jeg aksepterer Jens P. Heyerdahl. Jeg hesjer til og med høyfor ham ute på Tanum.

– Allerede i 1971 omtalte du deg selv som «en tungsindig fallertodelsgutt»?

– Fallert odelsgutt, det er jeg. Men tungsindig? Forleden natt haddejeg en besynderlig drøm. Jeg drømte at jeg solgte alt og flyttet ut på lan-det, kjøpte en gård, lærte meg å kjøre traktor, og begynte med griseavl.Morgenen etter sto det i Expressen at sjefredaktøren i Dagens Nyheterhadde gjort nøyaktig det jeg drømte om. Sånt noe er pinadø nokså rart,hva?

– Du begynner simpelthen å bli okkult på dine eldre dager?– Ja, jeg begynner å bli okkult. Også jeg som alltid har vært rasjona-

list og motsatt meg horoskoper i avisen. Det får bli mitt minnesmerke;at det aldri ble horoskoper i min redaktørtid.

Solstad rister så godt av latter at skjorteflakene flagrer opp av buksen.

14

Ler seg fillete som bygdefolket gjorde den gang Bukkerittet ble oppført iOrkdal med Arve Solstad i rollene som Mor Aase, Peer og bukken. Rausnok til å skøye med seg selv har han vært bestandig. Desto mer fornær-met blir han når fotografen ber ham ordne på antrekket. Snurt tar hansitt beige slips og drar så hardt og lenge at vi værer førstesidestoff.

– Hva er det egentlig ved griseavl som tiltaler deg slik, rent bortsettfra at det grenser opp til redaktørjobben i Dagbladet?

– Det er ingenting ved griseavl som tiltaler meg. Min kulturredaktørlærte seg å kjøre traktor i voksen alder. Det synes jeg er imponerende.For øvrig er det ikke noe nytt i dette at folk skjeller ut Dagbladet. Skaljeg fortelle hvordan Adresseavisen karakterisert vårt julenummer forhundre år siden. Tre ord var alt de brukte: «Et stygt barndomsminne!»

– Hvorfor utvandrer du ikke?– Jeg er ferdig med å utvandre. Jeg utvandret som nygift mann til

Lund i Sverige, og hadde mitt lykkeligste leveår der. Egentlig haddejeg tenkt å emigrere til USA, men jeg hadde pokker meg ikke penger.Nåvel. Jeg må si jeg undres på hva som driver et menneske som TrygveHegnar.

– Lettere å besvare antagelig enn hva som driver et menneske somdeg?

– Penger har aldri vært drivkraft for meg. Jeg drives av tradisjon eneog alene. Jeg har faktisk ikke en eneste aksje igjen i avisen. Alt er overførttil vår datter Maria.

– Et navn du som hedning må ha valgt for blasfemiens skyld?– Navnet ble til som et kompromiss mellom Marit og Marie. For

øvrig er jeg blitt en mer bevisst agnostiker med årene. Jeg hater prester,slik jeg alltid har gjort, men Gud begynner jeg å bli litt usikker på.

Gud på sin side har antagelig vært usikker på Solstad siden guttun-gen var fjorten år og holdt 17. mai-tale fra prekestolen i Hølonda Kirke.Usvikelig troløs har han virret frem i livet. Inn og ut av Statskirken. Innog ut av Venstre. Inn og ut av jusstudiet. «Det skjønte jeg ingen ver-dens ting av», sier han. Utestengt fra studentenes kro i tre måneder avArne Haugestad grunnet ubehøvlet fremferd i beruset tilstand. Kastet

15

på dør av Gro Harlem Brundtland personlig i forbindelse med utdrik-ningslaget til hennes mer eller mindre ekte mann. Etter sigende var hanslanding den gang minst like grasiøs som under annet hopp i Knyken-bakken i 1948. Hans største idrettsprestasjon i livet. Delt niogåttiendeplass.

– Hvilke problemer i oppveksten er det egentlig du har kompensertfor som redaktør?

– Har jeg hatt noe i livet, så er det lykkelig barndom. Bortsett fra atjeg måtte fjerne mandlene, har jeg bare positive minner fra oppveksten.

– Likefull river du ned låver og hus med bare nevene når du en sjeldengang er hjemom Ljåmo Gård?

– Jeg har alltid likt å utføre enkelt kroppsarbeid. Rive, rydde og male.Det er drømmen. Snu på jord, ikke minst. Det er ikke noe å utsette pågårdsdriften der, skal jeg si deg!

– Nei, du er jo nesten aldri der. Du er jo opptatt med å forsvare bo-og driveplikten på lederplass?

– Hør nå her. Min gård er egentlig min kones gård. Den drives avfamiliemedlemmer. Og hvem er det, spør jeg bare! Hvem er det sominviteres hjem for å reflektere over hjembygdens utvikling?

– Til en avis har du forklart at din avgang skyldes utslitte tennplug-ger. Det er vel noe man gjerne får etter å ha råkjørt i lang tid?

– I morgen er det på dagen femogtyve år siden jeg ble ansatt i Dagbla-det. Herav har jeg i sytten år vært sjefredaktør. De færreste aner hvilketvanvittig press det er å være redaktør i Akersgaten. Det skal være mot-setninger i en levende avis. Det skal være mange fronter å forholde segtil. Derfor er det også en faens jobb!

– Så er det vel derfor man ikke finner en som passer like godt i jobbensom deg?

– Du får meg ikke ut på glattisen i det spørsmålet der.– Kan problemet være at man egentlig aldri har hatt noen ansvarlig

redaktør i Dagbladet?– Det er latterlig sagt. Dagbladet er den avisen i Norge som virkelig

har hatt ansvarlige redaktører. Siden første verdenskrig og frem til i dag

16

har vi hatt, la meg se, seks redaktører. Og tre kasserersker! Den er detikke mange som slår!

– Det har altså vært tider da du skulle ønske at du hadde realisertdrømmen om å starte supperestaurant på Drammensveien?

– Jeg er meget glad jeg aldri startet supperestaurant. Planen var atArne Hestenes skulle være med, og da er jeg redd det ville blitt så somså med forretningsførselen. En ganske annen sak er at jeg utøver sup-pekokekunst på privat basis. Uansett hvor lenge jeg strever, så er detingenting som slår mors trondhjemssuppe.

– Hva er det for en suppe?– Søtsuppe Med kanel og rosiner Jeg tror bare du kan sette i gang og

pakke sakene, sier Solstad til fotografen. – Det blir ikke noe intervju avdette her. Det hører du vel selv.

Ettersom det ikke blir noe intervju, lener bladstyreren seg tilbake ogforteller om den gang en mann kom busende inn i redaksjonen til Akers-hus Folkeblad på Lillestrøm. «Badekarene!», ropte han. «Hvor er bade-karene?» «Hvilke badekar?», spurte redaktør Solstad. Hvortil mannensvarte: Er ikke dette et folkebad, da?

– Etter hva jeg forstår har striden innad i Dagbladet den senere tidstått mellom dem som vil at avisen skal være like ille som den er og demsom vil at den skal være enda verre?

– Det er for komplisert til å snakke om.– Så får vi heller snakke om hva det kan skyldes at vi ikke har noen

samfunnsdebatt i Norge?– Den offentlige debatt i Norge er veldig fragmentarisk og omhand-

ler i liten eller ingen grad generelle spørsmål. Nå ville det for eksempelvært nærliggende å debattere hvorledes varige demokratiske apparaterkan bygges i Øst-Europa. Likeledes burde man debattere om vi ikkeopplever en demokratisk krise i vårt eget land. Er det tilfeldig at vi harbeslutningskriser av det slag vi opplever i spørsmålet om hovedflyplass,TV 2 og olympiaden? Det burde man spørre om. I stedet opplever viat den hardeste debatt hittil i nittiårene har handlet om hvordan ulikehistorikere synes man bør tolke begivenhetene i 1814.

17

– Ikke annet å vente når pressen totalt svikter sin oppgave somvakthund og oppdrager?

– Vås fra ende til annen! Vi har mer debattplass til rådighet enn noen-sinne. Det er ikke der problemene ligger. Problemet ligger i at Stortin-get er blitt et åndelig parkeringshus. Når politikerne utelukkende driverdilettanteri, overtas arenaen av andre. Den senere tid har vi hatt enmeget interessant debatt om slektsforskning i Dagbladet.

– Har den frembrakt opplysninger i formildende retning når detgjelder ditt eget arvestoff?

– Det vil jeg bare ha sagt: Mine slektstavler er meget brukbare. BådeUppdal og Weidemann, ja, til og med Duun er inne i bildet.

Mens Arve Solstad sitter og oppregner sin slekt tilbake til begynnel-sen av det syttende århundre, gripes jeg av en plutselig ydmykhet. Trossalt var det magister i statsvitenskap, Arve Solstad, som vant den allerførste Narvesen-prisen i 1969. Tross alt blir han regnet for å være denkritiske journalistikkens kjødelige far. Dypt i meg kribler det etter å viseden store mester at jeg dog har lært et og annet brilliant maske-avrivendenådestøtspørsmål fra hans egen avis.

– Tar du ofte på andre mennesker?– Det er faen røkke meg et jævlig godt spørsmål. Men det kommer

altfor sent. Dette kan aldri i verden bli noe intervju.

18