Prop. 92 LS (2019–2020) - Regjeringen.no · 2020. 4. 28. · Prop. 92 LS (2019–2020) Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak og stortingsvedtak) Lov om finansavtaler

Prop. 92 LS(2019 – 2020)

Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak og stortingsvedtak)

Pro

p. 9

2 LS (2

01

9 –2

02

0)

Lov om finansavtaler (finansavtaleloven) og samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens

beslutninger nr. 125/2019 og 130/2019 av 8. mai 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen

av direktiv 2014/17/EU om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål (boliglåndirektivet) og delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014

Lov om finansavtaler (finansavtaleloven) og innlem

melse i E

ØS-avtalen av boliglåndirektivet m

v.

Bestilling av publikasjoner

Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonwww.publikasjoner.dep.noTelefon: 22 24 00 00

Publikasjonene er også tilgjengelige påwww.regjeringen.no

Trykk: 07 Media AS – 04/2020

07 MEDIA – 2041 03

79

MIL

JØ

MERKET TRYKKERI

Prop. 92 LS(2019 – 2020)





Innhold

1 Proposisjonens hovedinnhold .. 9

2 Bakgrunnen for lovforslaget .... 182.1 Direktivene ..................................... 182.1.1 Innledning ....................................... 182.1.2 Det reviderte betalingstjeneste-

direktivet (PSD 2) .......................... 192.1.3 Betalingskontodirektivet (PAD) ... 192.1.4 Boliglåndirektivet (MCD) ............. 192.1.5 Forbrukerkredittdirektivet (CCD) 192.1.6 Fjernsalgsdirektivet ....................... 202.2 Høringen ......................................... 202.3 Behovet for en ny lov og tiltak for

å forebygge gjeldsproblemer ........ 22

3 Samtykke til EØS-komiteens beslutninger om innlemmelse i EØS-avtalen av boliglåndirektivet med tilhørende delegert kommisjonsforordning .............. 24

3.1 Beslutninger i EØS-komiteen ....... 243.2 Nærmere om rettsaktene .............. 243.2.1 Boliglåndirektivet ........................... 243.2.2 Den delegerte kommisjonsfor-

ordningen om tekniske regulerings-standarder for minstebeløpet som kredittformidleres yrkesansvars-forsikring eller tilsvarende garanti skal dekke ....................................... 25

4 Virkeområdet – hvilke avtaler loven skal gjelde for ................... 27

4.1 Direktivene ..................................... 274.2 Gjeldende rett ................................. 294.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 324.4 Høringsinstansenes synspunkter . 334.5 Departementets vurdering ............ 374.5.1 Generelt om lovens virkeområde . 374.5.2 Virkeområdet for lovforslaget

kapittel 3 – finansielle tjenester .... 394.5.3 Virkeområdet for lovforslaget

kapittel 4 – kontoavtaler og betalingstjenester ........................... 42

4.5.4 Virkeområdet for lovforslaget kapittel 5 – kredittavtaler ............... 42

4.5.5 Virkeområdet for lovforslaget kapittel 6 – kausjon ........................ 43

5 Betalingsoppgjør ......................... 445.1 Direktivene ..................................... 445.2 Gjeldende rett ................................. 44

5.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 465.4 Høringsinstansenes synspunkter . 465.5 Departementets vurdering ........... 48

6 Overdragelse av pengekrav (kreditorskifte) ............................. 50

6.1 Direktivene ..................................... 506.2 Gjeldende rett ................................ 506.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 516.4 Høringsinstansenes synspunkter . 516.5 Departementets vurdering ........... 51

7 Tilbakebetaling av kredittbeløp .................................. 52


8 Betaling av spillegjeld mv. ....... 60

9 Regress .......................................... 65

10 Tjenesteyterens alminnelige plikter ............................................ 67


11 Skriftlig dokument og elektronisk kommunikasjon ... 90


12 Bevisregler ................................... 10012.1 Direktivene ..................................... 10012.2 Gjeldende rett ................................ 10112.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 10112.4 Høringsinstansenes synspunkter . 10212.5 Departementets vurdering ........... 11112.5.1 Utgangspunkter ............................. 11112.5.2 Beviskrav og bevisbyrde ............... 11212.5.3 Bevisverdien av bruk av et

betalingsinstrument og elektronisk signatur ...................... 115

13 Finansoppdrag og finansiell rådgivning....................................... 119

13.1 Direktivene ..................................... 11913.2 Gjeldende rett ................................. 11913.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 12113.4 Høringsinstansenes synspunkter . 12213.5 Departementets vurdering ............ 127

14 Markedsføring .............................. 13214.1 Direktivene ..................................... 13214.2 Gjeldende rett ................................. 13214.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 13214.4 Høringsinstansenes synspunkter . 13314.5 Departementets vurdering ............ 134

15 Plikt til å gi opplysninger før avtaleinngåelsen .......................... 135

15.1 Direktivene ..................................... 13515.2 Gjeldende rett ................................. 13515.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 13815.4 Høringsinstansenes synspunkter . 13815.5 Departementets vurdering ............ 14015.5.1 Generelt om gjennomføringen av

direktivenes opplysningsplikter i finansavtaleloven ............................ 140

15.5.2 Hvordan opplysningene skal gis til kunden ........................................ 142

15.5.3 Tidspunktet for når opplysningsplikten inntreffer ........ 143

16 Avtaleinngåelse og endring av avtalevilkår .............................. 147

16.1 Formkrav ved avtaleinngåelsen .... 14716.1.1 Gjeldende rett ................................. 14716.1.2 Direktivene ..................................... 14816.1.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 14816.1.4 Høringsinstansenes synspunkter . 14816.1.5 Departementets vurdering ............ 15316.2 Krav til avtalens innhold ................ 15616.2.1 Direktivene ..................................... 15616.2.2 Gjeldende rett ................................. 15716.2.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 15716.2.4 Høringsinstansenes synspunkter . 15716.2.5 Departementets vurdering ............ 15816.3 Endring av avtalevilkårene ............ 15816.3.1 Direktivene ..................................... 15816.3.2 Gjeldende rett ................................. 15816.3.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 15916.3.4 Høringsinstansenes synspunkter . 16016.3.5 Departementets vurdering ............ 162

17 Flere avtalemotparter i samme avtale mv. ...................................... 164

18 Ugyldig samtykke – ansvar ved misbruk av konto, betalingsinstrument og elektronisk signatur .................... 166

18.1 Ansvar ved misbruk av konto og betalingsinstrument ....................... 166

18.1.1 Direktivene ..................................... 16618.1.2 Gjeldende rett ................................ 16718.1.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 16918.1.4 Høringsinstansenes synspunkter . 17018.1.5 Departementets vurdering ........... 17218.2 Ansvar ved misbruk av

elektronisk signatur ...................... 17318.2.1 Direktivene ..................................... 17318.2.2 Gjeldende rett ................................ 17418.2.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 17518.2.4 Høringsinstansenes synspunkter . 17618.2.5 Departementets vurdering ........... 182

19 Angrerett ....................................... 19019.1 Direktivene ..................................... 19019.2 Gjeldende rett ................................ 19019.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 19119.4 Høringsinstansenes synspunkter . 19219.5 Departementets vurdering ........... 195

20 Sperring av betalingsinstrument og kredittmulighet mv. ................................ 198


21 Oppsigelse mv. ........................... 20121.1 Direktivene ..................................... 20121.2 Gjeldende rett ................................ 20121.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 20221.4 Høringsinstansenes synspunkter . 20321.5 Departementets vurdering ........... 206

22 Generelt om misligholdssanksjoner ved tjenesteyterens pliktbrudd ..................... 210


23 Heving ............................................ 21823.1 Direktivene ..................................... 21823.2 Gjeldende rett ................................ 21823.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 219

23.4 Høringsinstansenes synspunkter . 21923.5 Departementets vurdering ............ 220

24 Erstatning ....................................... 22324.1 Direktivene ..................................... 22324.2 Gjeldende rett ................................. 22424.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 22624.4 Høringsinstansenes synspunkter . 22824.4.1 Lovfesting av en erstatningsregel

med generelt virkeområde ............ 22824.4.2 Ansvarsgrunnlaget ......................... 22924.4.3 Årsakssammenheng mellom

pliktbruddet og økonomisk tap ..... 23724.4.4 Tjenesteyterens ansvar overfor

andre enn kunder ........................... 23724.4.5 Tjenesteyterens ansvar for

tredjepersoners oppfyllelses- handlinger ....................................... 238

24.4.6 Kundens direktekrav mot underleverandøren ......................... 240

24.4.7 Erstatningens omfang .................... 24224.5 Departementets vurdering ............ 24324.5.1 Lovfesting av en erstatningsregel

med generelt virkeområde ............ 24324.5.2 Ansvarsgrunnlaget ......................... 24424.5.3 Årsakssammenheng mellom

pliktbruddet og økonomisk tap ..... 24624.5.4 Tjenesteyterens ansvar overfor

andre enn kunder ........................... 24824.5.5 Tjenesteyterens ansvar for

tredjepersoners oppfyllelses- handlinger ....................................... 250

24.5.6 Kundens direktekrav mot underleverandøren ......................... 252

24.5.7 Erstatningens omfang .................... 254

25 Klagebehandling og tilsyn ........ 25725.1 Klagebehandling ............................ 25725.1.1 Direktivene ..................................... 25725.1.2 Gjeldende rett ................................. 25725.1.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 25725.1.4 Høringsinstansenes synspunkter . 25725.1.5 Departementets vurdering ............ 25825.2 Behandling av tvister i

klageorgan ...................................... 25925.2.1 Direktivene ..................................... 25925.2.2 Gjeldende rett ................................. 25925.2.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 26025.2.4 Høringsinstansenes

synspunkter .................................... 26025.2.5 Departementets vurdering ............ 26025.3 Tilsyn ............................................... 26025.3.1 Direktivene ..................................... 26025.3.2 Gjeldende rett ................................. 26125.3.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 261

25.3.4 Høringsinstansenes synspunkter .................................... 262

25.3.5 Departementets vurdering ........... 263

26 Kundens rett til kontoavtale og betalingstjenester .................. 265


27 Samtykke til betalingstjenester......................... 275


28 Frist for mottak og kansellering av betalingsoppdrag ................... 280


29 Overføringstid og renteberegning ............................ 284


30 Tilbakeholdsrett og motregning ................................... 290

31 Gebyrer .......................................... 292

32 Fullmakttjenester ....................... 296

33 Kontobytte .................................... 29833.1 Direktivene ..................................... 29833.2 Gjeldende rett ................................ 29933.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 29933.4 Høringsinstansenes synspunkter . 30033.5 Departementets vurdering ........... 302

34 Forklaringsplikt, kredittvurdering og avslagsplikt ................................... 305

34.1 Direktivene ..................................... 30534.2 Gjeldende rett ................................ 305

34.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 30634.4 Høringsinstansenes synspunkter . 30734.5 Departementets vurdering ............ 317

35 Valutalån ........................................ 32035.1 Direktivene ..................................... 32035.2 Gjeldende rett ................................. 32035.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 32035.4 Høringsinstansenes synspunkter . 32135.5 Departementets vurderinger ........ 322

36 Kredittavtaler med flere skyldnere ....................................... 324

37 Kausjonsavtaler ........................... 32637.1 Direktivene ..................................... 32637.2 Gjeldende rett ................................. 32637.3 Forslaget i høringsnotatet ............. 32837.4 Høringsinstansenes synspunkter . 32837.5 Departementets vurdering ............ 328

38 Økonomiske og administrative konsekvenser ............................... 331

38.1 Generelt om lovforslagets økonomiske og administrative konsekvenser .................................. 331

38.2 Betalingsoppgjør mv. ..................... 33338.3 Tjenesteyterens alminnelige

plikter .............................................. 33338.4 Avtaleinngåelsen ............................ 33438.5 Opplysningsplikt før

avtaleinngåelsen ............................. 33438.6 Misligholdssanksjoner mv. ........... 33438.7 Kontoavtaler og

betalingstjenester ........................... 33538.8 Kredittjenester, kausjons- og

garantiforpliktelser ......................... 337

39 Merknader til de enkelte bestemmelser ............................... 339

39.1 Til kapittel 1. Innledende bestemmelser ................................. 339

39.2 Til kapittel 2. Betalingsoppgjør ..... 34539.3 Til kapittel 3. Finansielle tjenester 34939.4 Til kapittel 4. Kontoavtaler og

betalingstjenester ........................... 37439.5 Til kapittel 5. Kredittavtaler .......... 38839.6 Til kapittel 6. Kausjon .................... 39839.7 Til kapittel 7. Sanksjoner ............... 39939.8 Til kapittel 8. Ikrafttredelse og

overgangsregler. Endringer i andre lover ...................................... 399

A Forslag til lov om finansavtaler (finansavtaleloven) ....................................... 402

B Forslag til vedtak om samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutninger nr. 125/2019 og 130/2019 av 8. mai 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2014/17/EU om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål (boliglåndirektivet) og delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014 .................................. 448

Vedlegg 1 Lovspeil finansavtaleloven ............ 4492 Lovspeil angrerettloven ................. 5013 Direktiv 2002/65/EF om fjensal

av finansielle tenester til forbrukarar ..................................... 509

4 Direktiv 2008/48/EF om forbrukerkredittavtaler ................. 522

5 Direktiv 2014/17/EU om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål ..................................... 562

6 Delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014 om utfylling av direktiv 2014/17/EU med hensyn til tekniske reguleringsstandarder for minstebeløpet som kreditt-formidleres yrkesansvarsforsikring eller tilsvarende garanti skal dekke .............................................. 631

7 EØS-Komiteens beslutning nr. 125/2019 om innlemming i EØS-avtalen av direktiv 2014/17/EU ................................... 633

8 EØS-Komiteens beslutning nr. 130/2019 om innlemming i EØS-avtalen av Delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014 ................................. 635

9 Direktiv (EU) 2015/2366 om betalingstjenester i det indre marked ............................................ 636

10 Direktiv 2014/92/EU om sammenlignbarheten av gebyrer forbundet med betalingskontoer, bytte av betalingskontoer og adgang til å opprette og bruke betalingskontoer med grunnleggende funksjoner ........... 735

11 Delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/32 om utfylling av direktiv 2014/92/EU med hensyn til tekniske reguleringsstandarder for en standardisert EU-terminologi for de mest representative betalings-kontotjenestene .............................. 771

12 Kommisjonens gjennomførings-forordning (EU) 2018/33 om fastsettelse av tekniske gjennom-føringsstandarder for det standardiserte presentasjonsformatet for gebyroppgaven og dens felles symbol i henhold til direktiv 2014/92/EU ...................... 773

13 Kommisjonens gjennomførings-forordning (EU) 2018/34 om fastsettelse av tekniske gjennom-føringsstandarder for det standardiserte presentasjonsformatet for dokumentet med gebyropplysninger og dets felles symbol i henhold til direktiv 2014/92/EU ..................... 779

Prop. 92 LS(2019 – 2020)





Tilråding fra Justis- og beredskapsdepartementet 29. april 2020, godkjent i statsråd samme dag.

(Regjeringen Solberg)

1 Proposisjonens hovedinnhold

Justis- og beredskapsdepartementet legger i denne proposisjonen frem forslag til en ny lov om finansavtaler. Den nye loven vil erstatte lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag. Lovforslaget har bakgrunn i Justis- og bered-skapsdepartementets høringsnotat 7. september 2017.

I lovforslaget foreslås det regler til gjennomfø-ring av de privatrettslige delene av tre nye direkti-ver i norsk rett: det reviderte betalingstjenestedi-rektivet ((EU) 2015/2366), betalingskontodirekti-

vet (2014/92/EU) og boliglåndirektivet (2014/17/EU). Det foreslås også regler som skal sikre norsk gjennomføring av to delegerte kommisjons-forordninger og to gjennomføringsforordninger som er fastsatt med hjemmel i betalingskontodi-rektivet og boliglåndirektivet. I proposisjonen bes det om Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger 8. mai 2019 (beslut-ning nr. 125/2019 og 130/2019) om innlemmelse i EØS-avtalen av boliglåndirektivet med tilhørende

10 Prop. 92 LS 2019–2020Lov om finansavtaler (finansavtaleloven) og samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutninger nr. 125/2019 og 130/2019 av 8. mai 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2014/17/EU om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom

til boligformål (boliglåndirektivet) og delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014

kommisjonsforordning, se nærmere punkt 2.1 og punkt 3 om dette.

I tillegg til gjennomføringen i norsk rett av de nevnte direktivene foreslås det en modernisering av finansavtaleloven blant annet ved en ny og mer oversiktlig lovstruktur og en begrepsbruk som er lettere å forstå for kundene og ikke-profesjonelle brukere av loven. En forenkling av regelstruktu-ren legger også til rette for at tjenesteyterne kan oppfylle sine plikter mer effektivt ved at reglene i større grad er like for ulike finansielle tjenester. Det foreslås dessuten at loven i større grad gir uttrykk for rettsregler som i dag følger av ulovfes-tet kontraktsrett.

Et viktig formål med den nye loven er å sikre en god balanse i forholdet mellom tjenesteyteren og kunden. Dette tilsier etter departementets syn et styrket forbrukervern og en presisering av lov-verket. Blant annet ser departementet behov for en tydeliggjøring av forbrukerens rettigheter og tjenesteyterens plikter. Som det fremgår av Finansmarkedsmeldingen 2020 (Meld. St. 22 (2019 – 2020)), er det særtrekk ved finansmarke-dene som gjør det nødvendig å ta særlig hensyn til ikke-profesjonelle kunder. Finansforetakene har vesentlig mer kunnskap enn forbrukerne om tje-nestene som tilbys, og det kan være vanskelig for forbrukerne å oppdage interessemotsetninger mellom tjenesteyter og kunde. Det samme kan antas i noe mer varierende grad å gjelde også for andre tjenestetilbydere, som finansielle rådgivere og kredittytere som ikke er finansforetak. Forbru-keren kan ha dårlige forutsetninger for å vurdere risiko, kostnader og avkastningspotensial for en del finansielle tjenester, og det kan være lite rom for «prøving og feiling». Noen beslutninger, som opptak av lån til kjøp av bolig og valg av pensjons-produkt, tas få ganger i livet, og kan få stor betyd-ning for privatøkonomien.

Departementet ser i den forbindelse også behov for en strengere regulering av markedet for forbrukslån. Forbrukslån har vært i sterk vekst de siste årene, og regjeringen har innført og arbeider med flere tiltak for å få dette markedet til å fun-gere bedre. Det vises her til redegjørelsen for gjennomførte og planlagte tiltak i punkt 4.5.2 i Finansmarkedsmeldingen 2020. I proposisjonen foreslås det kontraktsrettslige regler som kan være viktige bidrag på dette området, se særlig punkt 10 og 34 i proposisjonen.

Lovforslaget er inndelt i syv kapitler. Kapittel 1 til 3 og kapittel 7 har et generelt virkeområde, mens kapittel 4, 5 og 6 regulerer henholdsvis kon-toavtaler og betalingstjenester, kredittavtaler og kausjon.

Det foreslås at finansavtaleloven i utgangs-punktet skal gjelde for finansavtaler uavhengig av hvem som er tjenesteyter, tilsvarende andre kon-traktslover. Dette vil si at i motsetning til etter gjel-dende lov vil det ikke være et vilkår at tjenesteyte-ren har konsesjon for å bli omfattet av lovens regler. Dessuten vil alle finansielle tjenester som et utgangspunkt være omfattet av lovforslaget, noe som blant annet innebærer at avtaler om investeringstjenester og avtaler om individuelle pensjonstjenester omfattes av de generelle reglene i kapittel 3.

Det foreslås i hovedsak en videreføring av for-brukerbegrepet i gjeldende lov og at loven ikke skal kunne fravikes til skade for en forbruker, jf. § 1-4 første ledd og § 1-9. Det vil imidlertid være adgang til å gi forbrukerkunder mer fordelaktige vilkår. Når kunden ikke er forbruker, foreslås det et utgangspunkt om at reglene skal kunne fravi-kes ved avtale. Det foreslås likevel noen unntak fra dette utgangspunktet: Unntakene som følger av gjeldende lov, foreslås videreført. Videre må det gjøres enkelte unntak som følge av forpliktel-ser etter EØS-direktivene. Dessuten mener depar-tementet at det er enkelte atferdsregler som sam-funnet har en åpenbar interesse av at følges i alle avtaleforhold, uavhengig av hva avtalepartene selv måtte ønske. Det foreslås etter dette at kravet til god forretningsskikk og faglig forsvarlig opptre-den, forbudet mot ågerrenter og plikten til å foreta kredittvurdering ikke skal kunne fravikes til ulempe for noen kunder, med andre ord heller ikke i næringsforhold.

Videre foreslås det at enkelte av lovens regler skal gjelde bare for forbrukere. Reglene om angrerett (lovforslaget §§ 3-41 flg.) bør som i dag gjelde bare for forbrukere. Det samme foreslås for retten til et standardisert gebyropplysnings-skjema etter § 3-33. Videre foreslås det blant annet at reglene om kontobytte og bistand ved åpning av konto i andre EØS-stater i §§ 4-34 flg., avslagsplikten ved negativ kredittvurdering etter § 5-4 og retten til konvertering mv. for valutalån etter § 5-12 kun skal gjelde for forbrukere. Dette innebærer at for næringsdrivende kunder må til-svarende regler eventuelt avtales.

I kapittel 2 i lovforslaget foreslås regler om betalingsoppgjør mellom en betaler og en beta-lingsmottaker, enkelte særlige regler om overdra-gelse av pengekrav og regler om tilbakebetaling av kredittbeløp. Reglene innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende lov og til dels også en kodifisering av alminnelige pengekravsrettslige prinsipper. De nevnte reglene gjelder uavhengig av hvem som er betaler og hvem som er betalings-

2019–2020 Prop. 92 LS 11Lov om finansavtaler (finansavtaleloven) og samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutninger nr. 125/2019 og 130/2019 av 8. mai 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2014/17/EU om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom


mottaker. Lovforslaget innebærer også en forelø-pig videreføring av nåværende § 38 om oppgjørs-måte (§ 2-1 i lovforslaget). Departementet vil like-vel påpeke at det synes å være behov for en nær-mere vurdering av denne bestemmelsen, og da særlig tredje ledd om forbrukeres rett til kontant-oppgjør hos betalingsmottakeren. Departementet vil komme tilbake med en nærmere vurdering av denne bestemmelsen på et senere tidspunkt. De nevnte reglene om betalingsoppgjør er nærmere behandlet i punkt 5, 6 og 7.

I § 12 i lov 22. mai 1902 nr. 11 om den alminde-lige borgerlige Straffelovs Ikrafttræden er det gitt regler om gyldighet og inndriving av gjeld knyttet til pengespill (nr. 1) og sedelighet (nr. 2). § 12 er den eneste gjenværende paragrafen i denne loven. I punkt 8 foreslås det at reglene om spillegjeld i § 12 nr. 1 videreføres i den nye finansavtaleloven, jf. § 2-15 i lovforslaget, og det legges til grunn at det ikke er behov for å videreføre § 12 nr. 2. Sam-let sett innebærer dette at § 12, og dermed straffe-lovens ikrafttredelseslov som sådan, kan opphe-ves.

Departementet foreslår å kodifisere en almin-nelig bestemmelse om regress i lovforslaget § 2-16, se nærmere punkt 9. En kodifisering kan ha en opplysende funksjon særlig for forbrukere, som ikke nødvendigvis er oppmerksomme på de ulov-festede reglene om regress i norsk rett. Regress-retten kan særlig være aktuell for samskyldnere som har felles ansvar for kreditt. En regressregel vil også være praktisk der en tjenesteyter dekker kundens tap selv om det er en annen tjenesteyter som har forårsaket tapet.

I kapittel 3 er det gitt generelle regler om finansielle tjenester. Med finansielle tjenester menes alle banktjenester, kredittjenester, beta-lingstjenester, og alle tjenester som gjelder inves-tering og individuelle pensjoner. Forsikringstje-nester skal etter forslaget fortsatt være regulert av forsikringsavtaleloven.

Reglene i kapittel 3 gjelder ulike tjenester avhengig av om kunden er forbruker eller ikke. Når kunden er forbruker, kommer kapittel 3 til anvendelse ved alle banktjenester, kredittjenester og betalingstjenester – også de som for øvrig ikke er regulert i lovforslaget kapittel 4 til 6. For næringsdrivende kunder innebærer sammenhen-gen med lovforslagets alminnelige virkeområde i §§ 1-1 til 1-3 for det første at disse reglene bare vil få anvendelse for avtaler – herunder finansopp-drag – dersom avtalen også er nærmere regulert i lovforslaget kapittel 4 til 6, jf. nærmere om disse kapitlene nedenfor. For det andre må den aktuelle tjenesten leveres av virksomhet som etter regler i

finansforetaksloven har meldeplikt eller konse-sjonsplikt.

Ved tjenester som gjelder investering eller individuelle pensjoner, får reglene for det første bare anvendelse når kunden er forbruker. For det andre må disse tjenestene ha et slikt innhold at de i dag omfattes av angrerettlovens regler om opp-lysningsplikt eller angrerett ved fjernsalg av de aktuelle «investeringstjenestene» eller de «indivi-duell pensjonstjenestene». På samme måte som gjeldende angrerettlov § 5 bokstav e skal begre-pene tolkes i samsvar med de tilsvarende begre-pene i fjernsalgsdirektivet. Men i motsetning til fjernsalgsdirektivets avgrensning til tjenester som omsettes ved fjernsalg, skal lovforslaget også gjelde enhver annen fremgangsmåte for å omsette de samme tjenestene til forbrukerkunder. Dette omfatter omsetning både utenfor faste forret-ningslokaler – som i dag er omfattet av angrerett-loven – og i faste forretningslokaler eller på annen måte.

Departementet foreslår i § 3-1 en alminnelig bestemmelse om tjenesteyterens plikter, se nær-mere punkt 10. I bestemmelsens første ledd slås det fast at for å ivareta kundenes interesser og markedets integritet på beste måte «skal tjeneste-yteren på rimelig vis identifisere eventuelle egne interessekonflikter og skal opptre ærlig, redelig og profesjonelt». Videre stilles det krav om at tje-nesteyteren «skal opptre faglig forsvarlig ut fra de plikter som gjelder for tjenesten, og det som ellers er avtalt». Selv om det allerede etter gjeldende lov-festet og ulovfestet rett kan oppstilles krav til ærlig, redelig og profesjonell opptreden fra tjenes-teyterne, er det etter departementets syn gode grunner for å innta slike krav også i finansavtale-loven. Flere av de overordnede pliktene som gjel-der for tjenesteyteren ved levering av finansielle tjenester, har ikke bare som formål å ivareta avta-lepartenes interesser i forbindelse med tjenesten, men skal også ivareta samfunnets interesser knyt-tet til et velfungerende marked for finansielle tje-nester og forebygging av blant annet gjeldsproble-mer, skatteunndragelse og terrorfinansiering. For å unngå at partene avtaler vilkår som vil stride mot de hensynene som ligger bak samfunnets regulering av finansielle tjenester, er det etter lov-forslaget som nevnt ikke adgang til å fravike bestemmelsen i § 3-1 første ledd, uavhengig av om kunden er forbruker eller ikke. Når kunden er næringsdrivende, vil partene imidlertid kunne fra-vike de kontraktsrettslige sanksjonene som det er foreslått regler om i lovforslaget.

I § 3-1 foreslås det for øvrig også krav til tjenes-teyterens kommunikasjon med kunden og krav



om at tilbudet til kunden ikke må innebære en usaklig forskjellsbehandling. Videre foreslås det en veiledningsplikt og at tjenesteyteren på rimelig vis skal forsikre seg om at kunden forstår de vik-tigste opplysningene og eventuelle advarsler som blir gitt til kunden om den aktuelle tjenesten. Alle tilbud og anbefalinger til kunden skal være basert på opplysninger om kundens ønsker og behov, herunder økonomiske situasjon når det er rele-vant. Bestemmelsen gir dessuten hjemmel for å oppstille krav om at tjenesteyteren og ansatte som gir råd om finansielle tjenester, må ha tilstrekke-lige kunnskaper om sine plikter i forbindelse med slik rådgivning. Videre oppstilles det begrensnin-ger for tjenesteyterens adgang til å kreve vederlag og gebyrer for oppfyllelsen av enkelte plikter etter loven eller forskrift.

I § 3-2 foreslås en generell bestemmelse om kommunikasjonsmåten i forbindelse med finansi-elle tjenester, se nærmere punkt 11. Det foreslås for det første at begrepet «varig medium» i gjel-dende lov erstattes av det teknologinøytrale «dokument». Når loven stiller krav om «skriftlig dokument», vil det etter lovforslaget kunne bru-kes papir eller et annet varig medium. Videre byg-ger lovforslaget på et såkalt «digitalt førstevalg». Det innebærer at tjenesteyteren kan kommuni-sere elektronisk med mottakeren uten forutgå-ende samtykke om dette. Tungtveiende hensyn taler likevel for at mottakeren bør ha rett til å kreve at kommunikasjonen i stedet skal foregå på papir. Lovforslaget går derfor ut på at mottakeren har rett til å reservere seg mot elektronisk kom-munikasjon, og for å sikre at reservasjonsmulig-heten blir reell, foreslås det at mottakeren ved avtaleinngåelsen eller første elektroniske henven-delse skal få informasjon om muligheten for å reservere seg mot elektronisk kommunikasjon. En forbruker kan uansett alltid be om å få avtale-vilkårene på papir, se § 3-9 fjerde ledd annet punk-tum.

I utgangspunktet bør det være tilstrekkelig for tjenesteyteren å gjøre innholdet i det som kommu-niseres, tilgjengelig for mottakeren, for eksempel i kundens nettbank. Det foreslås imidlertid et krav om at kommunikasjonen må skje på en «betryg-gende måte», noe som vil innebære en rettslig skranke for det digitale førstevalget. Videre fore-slås det at når loven stiller krav om at noen skal varsles, skal varselet eller en melding om varselet sendes direkte til kunden. For at digitalt første-valg ikke skal utgjøre en ulempe for kunden og andre som etter loven skal kommunisere med tje-nesteyteren, foreslås det dessuten at tjenesteyte-ren skal ha forsendelsesrisikoen for elektroniske

meldinger mv. som inneholder et påbud. For mel-dinger med et innhold som det er av avgjørende betydning at mottakeren har kunnskap om, skal tjenesteyteren dessuten forsikre seg om at motta-keren kjenner til at meldingen er mottatt.

I § 3-5 foreslås en bestemmelse som innenfor lovens virkeområde regulerer sentrale bevisspørs-mål. Bevisreglene kan ha vesentlig betydning for partenes muligheter til å få håndhevet de rettighe-tene og pliktene som reglene i finansavtaleloven og avtalen gir dem. Det foreslås et prinsipp om at bevisbyrden for en faktisk omstendighet bæres av den parten som har best mulighet for og oppfor-dring til å sikre bevis for denne omstendigheten. Videre foreslås det at tjenesteyteren likevel alltid har bevisbyrden for at tjenesteyterens plikter etter lov og forskrift er oppfylt. Det foreslås særlige regler om bevisbyrde og beviskrav for elektronisk avtaleinngåelse og for betalingstransaksjoner i §§ 3-6 og 3-7. I § 3-6 foreslås det blant annet at hvis den som har rett til å bruke en elektronisk signa-tur, nekter for å ha samtykket til en avtaleinngå-else elektronisk, er bruken av elektroniske signa-turfremstillingsdata ikke i seg selv tilstrekkelig til å bevise at avtaleinngåelsen var gjort med sam-tykke av rettighetshaveren, eller at rettighetsha-veren har opptrådt svikaktig eller forsettlig eller ved grov uaktsomhet har unnlatt å oppfylle vilkå-rene som gjelder for utstedelse og bruk. En tilsva-rende bestemmelse er foreslått for betalingstrans-aksjoner i § 3-7. For nærmere detaljer vises til punkt 12.

I punkt 13 foreslår departementet en mer ens-artet regulering av finansoppdrag i finansavtalelo-ven enn den man finner i gjeldende lov. Med finansoppdrag siktes til formidling av en finansiell tjeneste mellom en kunde og en finansiell tjenes-teyter. Departementet foreslår at reguleringen av finansoppdrag i finansavtaleloven som et utgangs-punkt skal følge lovforslagets alminnelige virke-område, som blant annet innebærer at oppdrags-avtalen som sådan anses som en finansiell tje-neste. For tjenester som er omfattet av verdipapir-handelloven, foreslås det imidlertid å gjøre unntak for regler om kommunikasjon, behovsanalyse, for-klaringsplikt og rådgivning i reguleringen av tje-nesteyterens plikter i § 3-1 annet til femte ledd og unntak for de opplysningsplikter som etter lovfor-slaget skal gis utelukkende om finansoppdraget før avtaleinngåelsen etter § 3-38. Videre foreslås det i § 3-56 første ledd å gjøre unntak – når det gjelder tjenester omfattet av verdipapirhandel-loven – for regler i §§ 3-57 og 3-58 med krav til finansmeglerens uavhengighet og presisering av de særskilte pliktene som gjelder for oppdrags-



foretakets formidling, herunder kravene til sik-ring av klientmidler og ansvarsforsikring. Reglene om finansoppdrag omfatter i likhet med gjeldende lov virksomhet som utøves av finansmeglere og finansagenter, i tillegg til finansrådgivere og andre tjenesteytere som formidler finansielle tjenester («oppdragsforetak»). Men i motsetning til etter gjeldende lov foreslås det ikke å videreføre «finansrådgiver» som en egen virksomhetsbeteg-nelse, siden finansiell rådgivning i mange tilfeller også tilbys av tjenesteyteren som selv leverer den aktuelle finansielle tjenesten. Departementet fore-slår som nevnt at det innføres krav til de faglige kvalifikasjonene for den som yter finansiell rådgiv-ning, jf. § 3-1 tredje og fjerde ledd.

I § 3-57 stilles det krav om at finansmeglere på betryggende måte skal ivareta partenes interes-ser i samsvar med god meglerskikk og ikke inn-rette seg eller opptre på en måte som er egnet til å skape tvil om stillingen som uavhengig mellom-ledd.

I § 3-58 første ledd slås det fast at en finansa-gent ikke kan motta godtgjørelse fra andre enn sin oppdragsgiver for formidlingen av finansielle tje-nester. For andre oppdragsforetak er adgangen til å motta vederlag fra tjenesteyteren begrenset på den måten at oppdragsforetaket i så fall må ha vur-dert et flertall av de tilgjengelige finansielle tjenes-tene i markedet for den produktkategorien opp-draget gjelder. For oppdragsforetak som yter uav-hengig finansiell rådgivning, er det foreslått sær-lige begrensninger. De kan ikke kreve vederlag fra andre enn sin oppdragsgiver, og de kan heller ikke påta seg et oppdrag dersom personlige eller økonomiske interesser kan komme i konflikt med oppdragsgiverens interesser eller særskilt fast-satte krav til oppdraget eller til tjenesten som for-midles.

I punkt 14 foreslås det at regler med særlige krav til innholdet og fremgangsmåten ved mar-kedsføring av kreditt samles i forskrift, jf. for-skriftshjemmelen i lovforslaget § 3-3 tredje ledd. Forslaget innebærer etter dette at reglene i nåvæ-rende § 46 første og annet ledd i finansavtaleloven flyttes til og videreføres i forskriften om markeds-føring av kreditt.

Punkt 15 i proposisjonen gjelder tjenesteyte-rens plikt til å gi opplysninger før avtaleinngåel-sen. Departementet foreslår at reglene om opplys-ningsplikt plasseres i lovens kapittel 3, som gjel-der for alle avtaler lovforslaget omfatter. Det vises til lovforslaget §§ 3-22 og 3-39. I forlengelsen av dette mener departementet at det vil være hen-siktsmessig at reglene om opplysningsplikt ved fjernsalg av finansielle tjenester i angrerettloven

§§ 28 flg. flyttes til finansavtaleloven og for-sikringsavtaleloven. Dette legger til rette for en bedre samordning av reglene og sikrer at hoved-reglene om opplysningspliktene følger av samme lov som gir vilkår for avtalen generelt. For tjenes-ter som gjelder investering og individuelle pensjo-ner innebærer forslaget hovedsakelig en viderefø-ring av angrerettlovens regler, og ikke en tilsva-rende alminnelig opplysningsplikt som foreslås for de øvrige finansielle tjenestene. Bakgrunnen for dette er bl.a. at høringsnotatet ikke inneholdt forslag om alminnelige opplysningsplikter for slike investerings- eller individuelle pensjons-tjenester. For nærmere detaljer om opplysnings-pliktbestemmelsene vises til punkt 15.

Departementet foreslår i hovedsak å videreføre et krav om at avtalen må inngås skriftlig, jf. lovfor-slaget § 3-9 første ledd. Videre stilles det krav om signatur når kunden er forbruker. De nevnte bestemmelsene er teknologinøytrale. I § 3-12 førsteledd slås det fast at opplysninger som skal gis kun-den før avtaleinngåelsen, skal anses som en del av avtalen så langt de er relevante for den aktuelle finansielle tjenesten. Tjenesteyteren skal påse at vilkårene inntas i den skriftlige avtalen.

I §§ 3-13 flg. foreslås regler om endring av avtalevilkårene. I samsvar med alminnelige avtale-rettslige regler kreves det i utgangspunktet sam-tykke fra begge parter for å endre en inngått avtale. At partene skal samtykke særskilt til enhver endring av avtalens vilkår, er imidlertid ikke så praktisk, og det foreslås derfor at partene skal kunne avtale at avtalen skal kunne endres ved passivt samtykke. For forbrukere skal det dessu-ten kunne avtales at senere endringer av avtalen skal kunne inngås uten signering. Det foreslås videre at dersom tjenesteyteren ønsker å foreslå endringer av avtalens vilkår om rentesatser, geby-rer eller andre kostnader, skal endringsforslaget være begrunnet. Endringer av rentesats og veks-lingskurs skal kunne gjennomføres straks og uten varsel dersom dette følger av avtalen og end-ringen bygger på en referanserente eller en refe-ransevekslingskurs. Reglene om avtaleinngåelse og endring av avtalevilkårene er behandlet i punkt 16.

Enkelte særlige spørsmål som reiser seg for avtaler med flere avtalemotparter i samme avtale, er nærmere behandlet i punkt 17.

Punkt 18 gjelder spørsmålet om hvem som skal bære tapet ved misbruk av konto og beta-lingsinstrument og ved misbruk av elektronisk signatur. I likhet med gjeldende lov foreslås det at det i utgangspunktet er betalingstjenesteyteren som er ansvarlig overfor kunden for tap som skyl-



des en ikke godkjent betalingstransaksjon. Kun-den svarer imidlertid med en egenandel på inntil 450 kroner hvis tapet skyldes tap, tyveri eller ube-rettiget tilegnelse av et betalingsinstrument, men dette gjelder ikke hvis kunden ikke kunne ha opp-daget tapet, tyveriet eller den uberettigede tileg-nelsen på forhånd, og heller ikke har opptrådt svi-kaktig. Videre svarer kunden for hele tapet der-som tapet skyldes at kunden ved grov uaktsomhet har unnlatt å oppfylle sine plikter etter vilkårene for utstedelse og bruk av betalingsinstrumentet og den personlige sikkerhetsinformasjonen eller ikke har oppfylt sin varslingsplikt. Har beta-lingstransaksjonen skjedd ved bruk av et elektro-nisk betalingsinstrument, svarer kunden etter for-slaget likevel bare med inntil 12 000 kroner. Kun-den svarer for hele tapet dersom tapet skyldes for-settlige forhold på kundens side. Det slås samtidig fast at kunden ikke svarer for tap som blant annet skyldes betalingstjenesteyteren selv. Med mindre kunden har opptrådt svikaktig, svarer kunden hel-ler ikke for tap som oppstår etter at kunden har varslet om tap, tyveri eller uberettiget bruk mv., når tjenesteyteren ikke har tilrettelagt for vars-ling, eller når betalerens betalingstjenesteyter ikke har krevd sterk kundeautentisering.

De nevnte reglene om misbruk av konto og betalingsinstrument innebærer med noen endringer en videreføring av § 35 i gjeldende lov. En nyhet i forhold til gjeldende lov er at det fore-slås en regulering av ansvaret også ved misbruk av elektronisk signatur, for eksempel i et tilfelle der en elektronisk signatur brukes av en annen enn rette innehaver av den misbrukte elektro-niske signaturen til å ta opp forbrukslån. Reglene om ansvar og egenandeler svarer i stor grad til de foreslåtte reglene om misbruk av konto og beta-lingsinstrument. Sammen med reglene om bevis, jf. foran, innebærer lovforslaget en sterkere beskyttelse av kunden ved misbruk av elektronisk signatur. På bakgrunn av de foreslåtte reglene om misbruk av elektronisk signatur foreslår departe-mentet å oppheve forbudet mot elektronisk inngå-else av kausjonsavtale i forbrukerforhold i gjel-dende § 61 første ledd annet punktum.

Departementet foreslår som nevnt at reglene om opplysningsplikt ved finansielle tjenester flyt-tes fra angrerettloven til finansavtaleloven og for-sikringsavtaleloven. Det samme foreslås for reglene om angrerett, se punkt 19. I samsvar med gjeldende angrerettlov innebærer forslaget at en forbruker har angrerett ved inngåelse av enhver avtale om finansielle tjenester når avtalen inngås ved fjernsalg eller utenom tjenesteyterens faste forretningslokaler. Uavhengig av salgskanal eller

salgssted foreslås det dessuten en styrket angre-rett for forbrukere ved inngåelse av kredittavtale etter kapittel 5 i lovforslaget eller kausjonsavtale etter kapittel 6. Dette gjelder likevel ikke avtaler om boliglån. For boliglån foreslås i stedet en regel om betenkningstid på syv dager hvor kredittilbu-det er bindende for kredittyteren. Betenknings-tiden er en rettighet for kunden, men ingen plikt. Kredittkunden kan derfor velge å akseptere tilbu-det om boliglån når som helst innenfor betenkningstiden. Tilsvarende regler foreslås for kausjon stilt av en forbruker som sikkerhet for boliglån.

Regler om sperring av betalingsinstrument er inntatt i § 4-45 i lovforslaget, mens regler om sper-ring av kredittmulighet er inntatt i § 5-15. Bestem-melsene innebærer i det vesentlige en viderefø-ring av gjeldende § 24 a annet til fjerde ledd og § 51 a tredje ledd, se punkt 20.

Punkt 21 gjelder oppsigelse av kontoavtale og kredittavtale. Kunden vil etter forslaget til enhver tid kunne si opp en kontoavtale, med mindre det er avtalt en oppsigelsesfrist, som i forbrukerfor-hold ikke kan overstige én måned. I tillegg til et økonomisk oppgjør om forhåndsbetalte gebyrer foreslår departementet at kunden skal gis rett til å få utlevert eller få fortsatt tilgang til transaksjons-historikken på kontoen. Det foreslås en rett både for kunden og betalingstjenesteyteren til å si opp også kontoavtaler det er avtalt bindingstid for, men ved oppsigelse i bindingstiden kan betalings-tjenesteyteren kreve dekket tap, eventuelt et gebyr, som følge av kundens oppsigelse dersom dette følger av avtalen. Dersom betalingstjeneste-yteren etter avtalen kan kreve dekning av tap eller gebyr, skal kunden godskrives gevinst som beta-lingstjenesteyteren eventuelt oppnår som følge av at tjenesteyteren sier opp avtalen i bindingsperio-den.

Betalingstjenesteyteren må etter lovforslaget ha «saklig grunn» for å si opp kontoavtalen. Det er i forslaget angitt enkelte forhold som alltid skal kunne regnes som saklig grunn. Betalingstje-nesteyteren kan med noen unntak avslutte konto-avtalen tidligst to måneder etter at kunden har blitt varslet i et skriftlig dokument om oppsigelsen og om begrunnelsen.

For kredittavtaler foreslår departementet en tilsvarende rett for kunden til å si opp avtalen som det som er foreslått for kontoavtaler. Kunden vil etter dette kunne si opp kredittavtalen til enhver tid, med mindre det er avtalt en oppsigelsesfrist, som i forbrukeravtaler ikke kan være lengre enn én måned. Når det gjelder kredittyterens rett til å si opp en kredittavtale som er inngått på ubestemt



tid, foreslås det et krav om «saklig grunn». I for-brukeravtaler skal kredittyterens oppsigelsesfrist være minst to måneder. I kredittavtalen kan det for øvrig fastsettes at kredittyteren ikke skal kunne si opp avtalen i en bestemt tidsperiode der renter eller andre kredittkostnader ikke kan endres (fastrentekreditt).

I § 3-8 foreslås på bakgrunn av høringsut-talelsen fra Finans Norge en ny bestemmelse om tjenesteyterens hvilke konsekvenser det vil kunne få for inngåtte kontrakter at tjenesteyteren blir underlagt en plikt til å avvikle en avtale på grunn-lag av regler utenfor finansavtaleloven eller på grunnlag av offentligrettslige vedtak eller rettsav-gjørelser.

Departementet foreslår i en bestemmelse som gir en oversikt over kundens og tjenesteyterens krav ved mislighold av avtalen. Tjenesteyterens forpliktelser i forbindelse med avtalen vil være nokså ulikeartede. Departementet foreslår derfor at det for kunden ikke gis generelle regler om andre misligholdssanksjoner enn heving og erstatning. For tjenesteyteren er det kun heving som alminnelig misligholdssanksjon som foreslås regulert. Lovforslaget er imidlertid ikke til hinder for at det gjøres gjeldende andre misligholdssank-sjoner i samsvar med alminnelig ulovfestet kon-traktsrett. I § 3-47 er det gitt regler om reklama-sjon ved tjenesteyterens mislighold. Kunden skal etter denne bestemmelsen gi melding til tjeneste-yteren om misligholdet innen rimelig tid etter at kunden oppdaget eller burde ha oppdaget mislig-holdet. Er kunden forbruker, kan fristen for å reklamere likevel aldri være kortere enn to måne-der fra det tidspunktet da kunden oppdaget mis-ligholdet. De nevnte reglene om misligholdssank-sjoner og reklamasjon er behandlet i punkt 22.

Lovforslaget § 3-48 slår i samsvar med almin-nelige kontraktsrettslige prinsipper fast at kunden kan heve avtalen ved vesentlig mislighold fra tje-nesteyterens side. Heving medfører at partenes fremtidige plikter etter avtalen faller bort. Bestem-melsen har også regler om hevingsoppgjøret. Tjenesteyterens rett til å heve avtalen følger av §§ 3-51 og 3-52. De nevnte bestemmelsene er nær-mere behandlet i punkt 23.

I punkt 24 behandles spørsmålet om kundens rett til erstatning i tilfeller der tjenesteyteren ikke har oppfylt sine plikter og dette har forårsaket et økonomisk tap for kunden. Erstatningsregler kan bidra til at den som har de beste forutsetningene for å forebygge et skadetilfelle, får et økonomisk incentiv til å forebygge skader. Dette vil også sam-funnet være tjent med. Høyesterett har flere gan-ger slått fast et strengt ansvar for brudd på plikter

ved ytelse av finansielle tjenester. Et slikt ansvar kan begrunnes med at tjenesteyteren har bedre mulighet til å pulverisere tapet som pliktbruddet forårsaker, eventuelt ved å tegne ansvarsforsik-ring. Kundenes muligheter til å forebygge, pulve-risere tap eller forsikre seg mot risikoen er deri-mot ofte nær ikke-eksisterende. I tillegg kommer at tjenestene ofte krever spesialisert sakkunn-skap, noe som medfører en betydelig skjevhet i styrkeforholdet mellom kunden og den profesjo-nelle tjenesteyteren. Gjeldende finansavtalelov har enkelte spredte og til dels uklare bestemmel-ser om erstatningsansvar. For øvrig vil spørsmål om ansvar bero på alminnelige erstatningsretts-lige regler, som innenfor finansavtalelovens virke-område i hovedsak er ulovfestet. Etter dagens lov kan det derfor fremstå som uklart hva som gjelder utenfor de nevnte særtilfellene, og man kan feilak-tig kunne komme til å tro at det ikke gjelder noen ansvarsregler. I § 3-49 i lovforslaget foreslås det derfor en erstatningsregel med et generelt virke-område. Etter departementets oppfatning vil en slik generell erstatningsregel ha en rettsavkla-rende funksjon. Den foreslåtte bestemmelsen kodifiserer gjeldende ulovfestet rett, det vil si at de prinsipper som er kommet til uttrykk i Høyes-teretts praksis, fremgår av loven. Bestemmelsen går etter dette ut på at tjenesteyteren er ansvarlig for kundens økonomiske tap som følge av at tje-nesteyteren ikke har oppfylt sine plikter etter § 3-1 første ledd, og som tjenesteyteren med rimelighet kunne forutse som en mulig følge av pliktbruddet. I § 3-50 slås det likevel fast at tjenesteyteren ikke kan holdes ansvarlig for økonomisk tap som er forårsaket av usedvanlige omstendigheter uten-for sin kontroll, og som tjenesteyteren ikke med rimelighet kunne forutse eller unngå følgene av. Det samme gjelder tap som er forårsaket av at tje-nesteyteren er bundet av andre forpliktelser i eller i medhold av lov. Det foreslås dessuten at ansvaret skal kunne lempes i tråd med gjeldende regler i skadeserstatningsloven.

Videre foreslås det å tydeliggjøre ansvaret ved bruk av underleverandører og ansvaret for tjenes-teytere som ikke iverksetter rimelige tiltak for å forhindre at kundene blir utsatt for svindel ved at noen uten avtale utgir seg for å representere eller for å være tjenesteyteren. Lovforslaget innebærer at kundene langt på vei gis rett til å søke erstat-ning av tjenesteyteren, selvstendige oppdragsfore-tak og underleverandører som etter avtale skal bidra til å oppfylle tjenesteyterens plikter. Dette kan være særlig praktisk der kunden ønsker å rette kravet mot tjenesteyterens representant i det norske markedet.



Punkt 25 gjelder klagebehandling og tilsyn. Det foreslås at tjenesteyteren skal ha passende og effektive rutiner for behandling av klager og krav fra kundene. Det foreslås også visse saksbehand-lingsregler, blant annet at klager og krav fra kun-der skal besvares i et skriftlig dokument, og at når tjenesteyteren avslår en forespørsel om en finansi-ell ytelse, skal kunden informeres om avslaget og avslaget skal begrunnes. Videre foreslås det en videreføring av finansavtaleloven § 4 om behand-ling av tvister i klageorgan, som gir grunnlaget for den lovforankrede godkjenningen av Finansklage-nemndas virksomhet som ikke direkte er omfattet av virkeområdet til lov 17. juni 2016 nr. 29 om god-kjenning av klageorganer for forbrukersaker fordi kunden ikke er forbruker. Det foreslås dessuten en bestemmelse som slår fast at Forbrukertilsy-net og Markedsrådet ut fra hensyn til forbrukere skal føre tilsyn med at finansavtalelovens regler følges av en næringsdrivende tjenesteyter, og en forskriftshjemmel som blant annet gir mulighet til å regulere forholdet til Finanstilsynets tilsynsvirk-somhet.

Kapittel 4 i lovforslaget gjelder kontoavtaler og betalingstjenester.

I § 4-1 slås det fast at en betalingstjenesteyter ikke uten saklig grunn kan avslå å yte betalingstje-nester på vanlige vilkår. Tjenesteyteren skal etter forslaget likevel ikke være forpliktet til å levere tjenester utenfor EØS. Videre vil tjenesteyteren kunne avvise kunder som følge av regler i hvitvas-kingsloven eller andre regler gitt i eller i medhold av lov. For forbrukere foreslås det dessuten et for-bud mot produktbinding, det vil si at det ikke kan settes som særskilt vilkår for avtale om betalings-konto at kunden samtidig må inngå avtale om andre ytelser. De nevnte reglene er behandlet i punkt 26.

I punkt 27 behandles reglene om samtykke til betalingstjenester. I § 4-2 i lovforslaget slås det fast at en betalingstransaksjon anses som god-kjent bare dersom betaleren har gitt sitt samtykke til at betalingstransaksjonen gjennomføres. I § 4-3 er det gitt regler om direktebelastningsfullmakter, og i § 4-4 er det gitt regler om faste betalingsopp-drag. Det foreslås også at reglene om samtykke til dekningsbekreftelse, som i dag fremgår av for-skrift, inntas i loven, jf. § 4-8. I § 4-10 foreslås en ny bestemmelse om adgangen til å reservere beløp på betalerens konto. Dette er aktuelt i tilfeller der beløpet som skal betales, ikke er nøyaktig kjent på det tidspunktet betaleren godkjenner og gir sam-tykke til betalingstransaksjonen, for eksempel når det reserveres et beløp som sikkerhet for betaling av et hotellopphold. Den foreslåtte bestemmelsen

går blant annet ut på at betaleren må gi samtykke til betalingstransaksjonen og beløpet som reserve-res.

I punkt 28 behandles reglene om mottak av betalingsoppdrag, avvisning av betalingsoppdrag og kansellering av betalingsoppdrag. Lovforsla-get innebærer i det vesentlige en videreføring av reglene i gjeldende lov.

I § 4-11 er det foreslått regler om overførings-tid etter at betalingstjenesteyteren har mottatt et betalingsoppdrag. Innenlandske betalingstransak-sjoner i norske kroner skal etter forslaget og i samsvar med gjeldende lov godskrives betalings-mottakerens betalingstjenesteyter senest samme virkedag som betalingsoppdraget ble mottatt. Løs-ningen innebærer dermed fortsatt «0-float-rente» for slike transaksjoner, med unntak for papirba-serte transaksjoner, som giro som leveres i skranke eller sendes betalingstjenesteyteren med post. Det vises for øvrig til punkt 29.

Betalingstjenesteyterens adgang til å utøve til-bakeholdsrett eller foreta motregning i innestå-ende på mottakerens konto eller i betalingsmidler som betalingstjenesteyteren skal benytte til å gjennomføre et betalingsoppdrag, er behandlet i punkt 30. Det foreslås i det vesentlige en viderefø-ring av gjeldende lov.

Punkt 31 gjelder gebyrer. Når det gjelder opp-lysningsplikt om gebyrer før avtaleinngåelsen, foreslås det en plikt for tjenesteyteren til å ha opp-lysninger om tjenesteyterens alminnelige vilkår enkelt tilgjengelig på sine nettsider og i salgsloka-ler. På forespørsel skal en forbruker få utlevert vil-kårene på papir. I § 3-1 bestemmes det at tjeneste-yteren ikke kan kreve særskilt vederlag for oppfyl-lelse av opplysningsplikter og varslingsplikter. I § 4-21 er det gitt regler om vederlag og gebyrer for konto og betalingstjenester. Det følger av bestemmelsen at betalingstjenesteyteren ikke kan fremsette krav om gebyr eller annet vederlag ut over det som er avtalt med kunden. Det er videre gitt regler om forhold det ikke kan kreves gebyr for. Etter § 4-20 har betalingstjenesteyteren plikt til minst én gang i året å gi kunder som er forbru-kere, en oversikt over alle påløpte gebyrer. I § 5-10 er det gitt regler om vederlag og gebyrer i forbin-delse med kredittavtaler. Det følger også av denne bestemmelsen at det ikke kan fremsettes krav om gebyr eller annet vederlag ut over det som er avtalt, og det er presisert hva det ikke kan kreves gebyr eller vederlag for.

Departementet foreslår i punkt 32 at reglene om betalingsfullmakttjenester og kontoinforma-sjonstjenester i forskrift 18. februar 2019 nr. 135 om betalingstjenester videreføres i den nye finans-



avtaleloven, se blant annet § 4-14, § 4-16, § 4-17, § 4-18 og § 4-28 femte ledd i lovforslaget.

Det foreslås regler om kontobytte i lovforsla-get §§ 4-34 til 4-41. Kontobytte er en finansiell tje-neste som tilbys i forbindelse med flytting av et kontoforhold fra en betalingstjenesteyter til en annen. Lovforslaget innebærer at forbrukere enkelt vil kunne bytte tilbyder av betalingskonto. En enklere bytteprosess vil kunne styrke konkur-ransen mellom bankene og føre til bedre og rime-ligere tjenester for forbrukeren. Se for øvrig punkt 33.

I lovforslaget kapittel 5 er det gitt regler om avtaler om kreditt.

Departementet foreslår i §§ 5-1 til 5-5 regler om kredittyterens forklaringsplikt, kredittvurde-ringsplikt og avslagsplikt overfor kredittkunder. § 5-1 om forklaringsplikt og § 5-4 om avslagsplikt gjelder bare overfor kunder som er forbrukere. Reglene er nærmere behandlet i punkt 34.

§ 5-1 om forklaringsplikt skal sikre at forbru-keren får tilstrekkelige forklaringer slik at han eller hun settes i stand til å vurdere om den fore-slåtte kredittavtalen passer for sine ønsker og behov. Kredittyteren skal «i rimelig omfang» forsi-kre seg om at forklaringene er tilstrekkelige for kunden. Etter § 5-2 skal kredittyteren før det inn-gås en kredittavtale også foreta en «grundig vur-dering av kundens kredittevne», og etter § 5-4 kan kredittyteren inngå en kredittavtale med en for-bruker bare hvis det på grunnlag av kredittvurde-ringen «er sannsynlig at kunden har tilstrekkelig kredittevne til å oppfylle forpliktelsene på den måten som kreves etter de tilbudte vilkårene». Denne avslagsplikten avløser frarådingsplikten

etter gjeldende lov. Det foreslås dessuten et skjer-pet ansvar for tjenesteyteren som ikke har over-holdt på kredittvurderings- og avslagsplikten i for-brukerforhold ved at tjenesteyteren ikke kan gjøre gjeldende den tapsbegrensningsplikten som kunden ellers ville ha etter § 3-49 fjerde ledd. Der det delvis er gitt mer kreditt enn hva en forsvarlig kredittvurdering tilsier, kan kunden forpliktelser lempes så langt det er rimelig.

Departementet foreslår en ny bestemmelse om valutalån i § 5-12, se punkt 35. Bestemmelsen gir forbrukere en beskyttelse mot risikoen ved valutalån ved regler om en konverteringsrett i for-brukerforhold og en plikt til å varsle kunden ved større svingninger i vekslingskursen.

Det kan etter departementets syn være hen-siktsmessig med en regulering i loven av enkelte spørsmål knyttet til kredittavtaler med to eller flere samskyldnere og hvor minst én av kreditt-kundene er forbruker. Det vises til lovforslaget §§ 5-16 til 5-21. Reglene er i hovedsak sammenfal-lende med tilsvarende regler som gjelder for kau-sjonsavtaler. Se for øvrig punkt 36.

Lovforslaget kapittel 6 gjelder kausjonsavta-ler. Disse reglene er nærmere behandlet i punkt 37. Det foreslås i hovedsak en videreføring av reglene i gjeldende lov. Det foreslås likevel nye regler om forklaringsplikt, kredittvurderingsplikt og avslagsplikt for avtaler om kausjon, jf. § 6-1, til-svarende reglene som foreslås for kredittavtaler. En nyhet ved lovforslaget er som nevnt også at kausjonsavtaler skal kunne inngås elektronisk.

I punkt 38 behandles lovforslagets økono-miske og administrative konsekvenser.



2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Direktivene

2.1.1 Innledning

I proposisjonen foreslås en ny lov om finansavta-ler. I forslaget til ny lov foreslås det regler til gjen-nomføring av tre nye direktiver i norsk rett: Det reviderte betalingstjenestedirektivet ((EU) 2015/2366), betalingskontodirektivet (2014/92/EU) og boliglåndirektivet (2014/17/EU). Lovforslaget legger dessuten til rette for gjennomføring i for-skrift av til sammen fire delgerte rettsakter som er fastsatt av EU-kommisjonen i medhold av bolig-lånsdirektivet og betalingskontodirektivet.

De nevnte direktivene og de delegerte rettsak-tene er foreløpig ikke inntatt i EØS-avtalen. Punkt 3 i proposisjonen gjelder samtykke til EØS-komi-teens beslutninger 8. mai 2019 (beslutning nr. 125/2019 og 130/2019) om innlemmelse i EØS-avtalen av boliglåndirektivet med tilhørende kom-misjonsforordning. EØS-komiteen har foreløpig ikke truffet beslutning om innlemmelse av beta-lingskontodirektivet og det reviderte betalingstje-nestedirektivet med kommisjonsforordninger, men når slike beslutninger foreligger, tas det sikte på å fremme en proposisjon med forslag om Stor-tingets samtykke til innlemmelse i EØS-avtalen også av disse direktivene.

Lovforslaget gjelder i hovedsak det man i norsk rett vil omtale som «de privatrettslige» delene av direktivene. De delene av betalingstje-nestedirektivet som har et mer offentligrettslig preg, er gjennomført i norsk rett ved endringer i betalingssystemloven og finansforetaksloven (jf. endringslov 23. november 2018 nr. 87). Finansde-partementet arbeider for tiden med gjennomfø-ring av regler av offentligrettslig karakter i blant annet betalingskontodirektivet og boliglånsdirek-tivet. EØS-retten opererer imidlertid ikke med et systematisk skille mellom «privatrettslige» og «offentligrettslige» regler, noe som foreslås ivare-tatt gjennom lovforslaget § 3-1 første ledd.

Gjeldende finansavtalelov gjennomfører fra før privatrettslige regler i det første betalingstjeneste-

direktivet (2007/64/EF), som oppheves ved det reviderte betalingstjenestedirektivet, og forbru-kerkredittdirektivet (2008/48/EF). Regler i gjel-dende finansavtalelov til gjennomføring av forbru-kerkredittdirektivet videreføres i lovforslaget. Departementet foreslår dessuten at angrerettlo-vens regler om opplysningsplikt, avtalebekreftelse og angrerett for fjernsalg og salg utenom faste for-retningslokaler av finansielle tjenester (angrerett-loven kapittel 7 og 8) flyttes til den nye finansav-taleloven og forsikringsavtaleloven, jf. punkt 15 og 17. Lovforslaget innebærer etter dette en delvis gjennomføring i norsk rett også av direktiv 2002/65/EF om fjernsal av finansielle teneste til forbru-karar.

Lovforslaget innebærer etter dette en (delvis) gjennomføring i norsk rett av følgende direktiver:– det reviderte betalingstjenestedirektivet ((EU)

2015/2366), ofte forkortet «PSD 2»– betalingskontodirektivet (2014/92/EU), ofte

forkortet «PAD»– boliglåndirektivet (2014/17/EU), ofte forkor-

tet «MCD»– forbrukerkredittdirektivet (2008/48/EF), ofte

forkortet «CCD»– direktiv om fjernsal av finansielle tenester til

forbrukarar (2002/65/EF), i proposisjonen også omtalt som «fjernsalgsdirektivet».

I punkt 2.1.2 til 2.1.6 gis en kort omtale av direkti-vene. Boliglåndirektivet og delegert kommisjons-forordning (EU) nr. 1125/2014 er nærmere behandlet i punkt 3 om samtykke til EØS-komi-teens beslutninger 8. mai 2019.

Finansavtaleloven inkorporerer for øvrig også EØS-forordning (EF) 924/2009 om betalinger på tvers av landegrensene i Felleskapet og EØS-for-ordning 260/2012 om tekniske og forretnings-messige krav til kredittoverføringer og direkte debiteringer i euro. Dessuten gjennomfører loven enkeltelementer fra flere EØS-direktiver, blant annet forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU).



2.1.2 Det reviderte betalingstjenestedirektivet (PSD 2)

Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/2366 av 25. november 2015 om betalingstjenester i det indre marked, om endring av direktiv 2002/65/EF, 2009/110/EF og 2013/36/EU og forord-ning (EU) nr. 1093/2010 og oppheving av direktiv 2007/64/EF avløser som nevnt det første beta-lingstjenestedirektivet og har som formål å modernisere regelverket i tråd med utviklingen i markedet, åpne opp for nyskapning på området samt å fremme sikrere tekniske betalingsløsnin-ger. Videre er målet å øke forbrukernes valgfrihet og redusere kostnadene ved bruk av betalingstje-nester.

2.1.3 Betalingskontodirektivet (PAD)

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU av 23. juli 2014 om sammenlignbarheten av geby-rer forbundet med betalingskontoer, bytte av beta-lingskontoer og adgang til å opprette og bruke betalingskontoer med grunnleggende funksjoner tar sikte på å gjøre det lettere for forbrukere å sammenligne kostnader ved betalingskontoer med grunnleggende betalingsfunksjoner, å eta-blere en enkel og rask prosedyre for forbrukere som ønsker å bytte betalingskonto, samt å gi alle forbrukere med lovlig opphold i EU mulighet til å opprette en betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Direktivet forutsetter at det etableres en standardisert begrepsbruk for å gjøre det enklere for forbrukeren å sammenligne kostnader (gebyrer) knyttet til ulike betalingstjenester. Med-lemsstatene skal sørge for at forbrukeren også har tilgang til en nettside for sammenligning av kostnadene for grunnleggende funksjoner fra ulike tilbydere.

I medhold av betalingskontodirektivet har EU-kommisjonen fastsatt tre delegerte rettsakter til utfylling av reglene i betalingskontodirektive:– delegert kommisjonsforordning (EU) 2018/32

av 28. september 2017 om utfylling av europa-parlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU med hensyn til tekniske reguleringsstandarder for en standardisert EU-terminologi for de mest representative betalingskontotjenestene,

– kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/33 av 28. september 2017 om fast-settelse av tekniske gjennomføringsstandarder for det standardiserte presentasjonsformatet for gebyroppgaven og dens felles symbol i hen-hold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/92/EU, og

– kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/34 av 28. september 2017 om fast-settelse av tekniske gjennomføringsstandarder for det standardiserte presentasjonsformatet for dokumentet med gebyropplysninger og dets felles symbol i henhold til europaparla-ments- og rådsdirektiv 2014/92/EU.

2.1.4 Boliglåndirektivet (MCD)

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/17/EU av 4. februar 2014 om kredittavtaler for forbru-kere i forbindelse med fast eiendom til bolig-formål og om endring av direktiv 2008/48/EF og 2013/36/EU og forordning (EU) nr. 1093/2010 er et direktiv som skal gi forbrukerne bedre beskyt-telse i forbindelse med boliglån gjennom robuste regler om reklame, prekontraktuell informasjon, rådgivning, kredittvurdering, avslagsplikt, ver-divurdering og førtidig tilbakebetaling. Ved innfø-ring av et europeisk standardisert opplysningss-kjema (ESIS) skal forbrukerne gis bedre mulig-het til å sammenligne boliglån fra ulike tilbydere. Direktivet skal også skape et mer effektivt og kon-kurransedyktig indre marked for boliglån ved å skape like konkurransevilkår for alle aktører og gjøre grensekryssende virksomhet enklere. I medhold av boliglåndirektivet har EU-kommisjo-nen fastsatt delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 1125/2014 av 19. september 2014 om utfylling av europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/17/EU med hensyn til tekniske reguleringsstandar-der for minstebeløpet som kredittformidleres yrkesansvarsforsikring eller tilsvarende garanti skal dekke.

2.1.5 Forbrukerkredittdirektivet (CCD)

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/48/EF av 23. april 2008 om forbrukerkredittavtaler og om oppheving av rådsdirektiv 87/102/EØF har som formål å gi harmoniserte regler på en rekke sen-trale områder for forbrukerkreditt og dermed legge til rette for et velfungerende indre marked på området. Direktivet gjelder for alle kredittavta-ler med mindre det er gjort uttrykkelig unntak. Direktivet gjelder blant annet ikke for kredittavta-ler som er sikret ved pant i fast eiendom eller en tilsvarende sikkerhetsstillelse i forbindelse med fast eiendom, eller for kredittavtaler hvor lånebe-løpet er lavere enn 200 euro eller overstiger 75 000 euro. Dersom formålet med kredittavtalen er renovering av fast eiendom til boligformål, er kredittavtalen likevel omfattet av forbrukerkreditt-direktivet når kreditten ikke er sikret ved pant



eller en tilsvarende sikkerhet i en rettighet i fast eiendom til boligformål. Tilsvarende som for boliglånsdirektivet har forbrukerkredittdirektivet vedlegg med standardiserte opplysningsskjema og fremgangsmåte for beregning av den effektive renten. I medhold av forbrukerkredittdirektivet har EU-kommisjonen fastsatt kommisjonsdirektiv 2011/90/EU av 14. november 2011 om endring av del II i vedlegg I til europaparlaments- og råds-direktiv 2008/48/EF med hensyn til ytterligere forutsetninger for beregning av den effektive årlige renten. Kommisjonsdirektivet er i dag gjen-nomført i forskrift til finansavtaleloven.

2.1.6 Fjernsalgsdirektivet

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/65/EF av 23. september 2002 om fjernsal av finansielle tenes-ter til forbrukarar, og om endring av rådsdirektiv 90/619/EØF og av direktiv 97/7/EF og 98/27/EF gjelder avtaler om finansielle tjenester som inngås ved fjernsalg, det vil si at markedsføringen finner sted og avtalen inngås utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler og uten at avtalepar-tene møtes fysisk. Direktivet har blant annet regler om krav til informasjon som skal gis forbru-keren før avtaleinngåelsen, krav om at forbruke-ren skal få opplysninger og avtalevilkår skriftlig etter at avtalen er inngått, og innføring av en rett for forbrukeren til å kunne gå fra avtalen (angre-rett).

2.2 Høringen

Justis- og beredskapsdepartementet sendte et høringsnotat med forslag til ny finansavtalelov på høring 7. september 2017. Høringsfristen var 15. desember 2017. Høringsnotatet ble sendt til føl-gende høringsinstanser:

DepartementeneBarne- ungdoms- og familiedirektoratetBarneombudetDatatilsynetDirektoratet for forvaltning og IKTFinanstilsynetForbrukerombudetForbrukerrådetForbrukerklageutvalgetFylkesmenneneKonkurransetilsynetNamsfogden i OsloNorges BankNorsk senter for menneskerettigheter

PolitidirektoratetPost- og teletilsynetRegelrådetRegjeringsadvokatenSkattedirektoratetStatens innkrevingssentralStatens lånekasse for utdanningStatens seniorrådStatens sivilrettsforvaltningVerdipapirsentralenØkokrim

Aconto.no ASAdvokatforeningenAmerican ExpressAutismeforeningen i NorgeBank Norwegian ASBedriftsforbundetCircle K ASCoop Norge Handel ASDebitorforeningeneforumEnterCard NorgeEnterprise Europe NetworkEVRY Norge ASFinans NorgeFinansforbundetFinansieringsselskapenes ForeningFinansklagenemndaFunksjonshemmedes FellesorganisasjonGatejuristenGjeldsoffer-AlliansenHandelshøyskolen BIHandikappede barns foreldreforeningHovedorganisasjonen VirkeHuman Rights Alert NorwayHusbankenHuseiernes LandsforbundIKT NorgeInka Management ASInkassoklagenemndaInnovasjon NorgeIper Direkte ASJuridisk rådgivning for kvinnerJussbussJussformidlingen i BergenJusshjelpa i Midt-NorgeJusshjelpa i Nord-NorgeKLP – Kommunal LandspensjonskasseKommunesektorens interesse- og

arbeidsgiverorganisasjon (KS)Komplett Bank ASALandsforbundet for utviklingshemmede og

pårørende



Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

Landsforeningen We Shall OvercomeLandsorganisasjonen i NorgeLandsrådet for Norges barne- og

ungdomsorganisasjonerLendo ASMastercardMental helseNæringslivets HovedorganisasjonNæringslivets sikkerhetsorganisasjonNasjonalforeningen for folkehelsenNasjonalt kompetansesenter for aldring og helseNordax Bank ABNorges forskningsrådNorges handelshøyskoleNorges handikapforbundNorges KreditorforbundNorges Kvinne- og FamilieforbundNorges MarkedsføringsforbundNorges TakseringsforbundNorges teknisk-naturvitenskapelige universitetNorsk barne- og ungdomspsykiatrisk foreningNorsk Direkte MarkedsføringsforeningNorsk Eiendomsinformasjon ASNorsk Forbund for UtviklingshemmedeNorsk Helse og VelferdsforumNorsk KapitalforvalterforeningNorsk PasientforeningNorsk Psykiatrisk ForeningNorsk PsykologforeningNorsk regnesentralNorsk tele- og informasjonsbrukerforeningNorsk VenturekapitalforeningNorske Boligbyggelags Landsforbund SANorske Finansanalytikeres foreningNorske Kredittopplysningsbyråers foreningNorStellaNorwegian Air Shuttle ASAOslo Børs ASAPensjonistforbundetPensjonskasseforeningenProfesjonelle Vergers InteresseorganisasjonProtector Forsikring ASARådet for psykisk helseRedd BarnaResurs Bank AB NUFRettspolitisk foreningSamarbeidsforumet av funksjonshemmedes

organisasjonerSamarbeidsutvalget for forliksråd og namsmennSantander Consumer Bank ASScandinavian Airlines System ABSEB Kort Bank AB, OslofilialenSeniorsaken

Sparebankforeningen i NorgeSpillavhengighet NorgeStandard NorgeStiftelsen Barnas rettigheterTelenorTelia NorgeULOBAVerdipapirfondenes foreningVerdipapirforetakenes ForbundVirke InkassoYA BankYrkesorganisasjonenes SentralforbundDet juridiske fakultet, Universitetet i BergenDet juridiske fakultet, Universitetet i OsloDet juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø

Departementet mottok realitetsuttalelser fra:

Barne- og likestillingsdepartementet1

Finansdepartementet

DatatilsynetDirektoratet for forvaltning og IKTFinanstilsynetForbruker EuropaForbrukerombudet2

ForbrukerrådetNamsfogden i OsloNasjonal kommunikasjonsmyndighetNorges BankPolitidirektoratetRegelrådetSkattedirektoratetSpråkrådetStatens sivilrettsforvaltningØkokrim

AdvokatforeningenAffinion International ASAmerican Express Services Europe Ltd.BankID Norge ASBitmynt AS/Sunde BitmynthandelBlueStep Bank ABBoligprodusentenes ForeningCoop Norge SAEiendom NorgeEnterCard NorgeFinans Norge

1 Barne- og likestillingsdepartemente endret 3. mai 2019 navn til Barne- og familiedepartementet. I omtalen av høringsuttalelsen benyttes navnet da høringsuttalelsen ble avgitt.

2 Forbrukerombudet endret 1. januar 2018 navn til Forbru-kertilsynet. I omtalen av høringsuttalelsen benyttes navnet da høringsuttalelsen ble avgitt.



FinansforbundetFinansieringsselskapenes ForeningFinansnæringens autorisasjonsordningerForbrukeradvokatenGjeldsoffer-AlliansenSenter for finansregulering ved Handels-

høyskolen BlHege Pauline FjelstadHovedorganisasjonen VirkeHusbankenHuseiernes LandsforbundIce Communication Norge ASJuridisk rådgivning for kvinnerJussbussKlarna Bank ABKommunalbanken ASLittExtra ASNæringslivets HovedorganisasjonNordic Trustee ASNorsk LandbrukssamvirkeNorske Boligbyggelags Landsforbund SAOlav TorvundPensjonistforbundetPerx Folkefinansiering ASPosten Norge ASSantander Consumer Bank ASSenior NorgeSolid Offshore Technology ASStrex ASTelenor Norge ASTelia Norge ASTrustly Group ABVerdipapirfondenes foreningVerdipapirforetakenes ForbundVerdipapirsentralen ASAFinansmarkedsprosjektet ved Institutt for

privatrett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Følgende høringsinstanser uttalte at de ikke hadde merknader eller ikke ønsket å uttale seg:

ForsvarsdepartementetHelse- og omsorgsdepartementetLandbruks- og matdepartementetUtenriksdepartementet

Santander Consumer Bank AS og Finansieringssel-skapenes Forening har i sine uttalelser gitt uttrykk for generell tilslutning til høringsuttalelsen som er avgitt av Finans Norge.

Forbrukeradvokaten gir uttrykk for støtte til Forbrukerrådets uttalelse.

2.3 Behovet for en ny lov og tiltak for å forebygge gjeldsproblemer

Finansavtaleloven ble vedtatt i 1999 og regulerer bestemte typer av finansielle tjenester, herunder betalingstjenester, kredittavtaler og kausjon. Loven regulerer også finansoppdrag, herunder virksomhet som utøves av «finansmegler», «finansagent» og «finansrådgiver». Videre gir finansavtaleloven enkelte regler om betalingsopp-gjør og andre spørsmål knyttet til fordringer.

Siden finansavtalelovens vedtakelse har tilbu-det av finansielle tjenester og produkter økt bety-delig. Mange av disse avtalene faller til dels uten-for gjeldende kontraktsrettslige regulering. Det har videre vært gjennomført revisjoner av enkelt-deler i loven, der de mest omfattende til nå har vært gjennomføringen av betalingstjenestedirekti-vet (2007/64/EF), forbrukerkredittdirektivet (2008/48/EF) og sammenslåingen av den tidli-gere kredittkjøpsloven med finansavtaleloven i 2010.

Samtidig har regler i finansmarkedslovgivnin-gen gjennomgått store endringer, blant annet som følge av finanskrisen. Reguleringen av kontrakts-rettslige spørsmål knyttet til finansielle tjenester har ligget noe etter i denne utviklingen. Dette kan skape usikkerhet om anvendelsen av reglene.

Revisjonene av finansavtaleloven har så langt i hovedsak vært konsentrert til ett og ett kapittel, noe som har ført til at loven etter hvert har fått en komplisert struktur, blant annet med hensyn til når lovens regler gjelder for hvilke avtaler. Det vil ikke være til å unngå at en næring som finansnæ-ringen med til dels kompliserte produkter vil være vanskelig å regulere uten at regelverket blir svært detaljert. Dette kan gjøre det vanskelig for den enkelte kunde å orientere seg i regelverket.

Som det fremgår av punkt 2.1.1, foreligger det for tiden tre nye EU-direktiver som skal gjennom-føres i norsk rett. Gjennomføringen av disse direk-tivene nødvendiggjør omfattende endringer i finansavtaleloven. Departementet har vurdert det slik at man bør benytte anledningen til å vurdere også andre endringer i loven, både av lovteknisk og innholdsmessig art, slik at den blir mer tids-messig og brukervennlig.

For å sikre en god balanse i forholdet mellom tjenestetilbyderen og kunden er det etter departe-mentets syn behov for et styrket forbrukervern og en presisering av lovverket. Gjennom en ny lovstruktur legger lovforslaget til rette for en sam-let regulering av overordnede krav til tjenesteyte-ren. Lovforslaget tar opp i seg krav til god forret-ningsskikk, og det stilles blant annet krav om



ærlig, redelig og profesjonell opptreden, og at tje-nesteyteren skal opptre faglig forsvarlig ut fra de plikter som gjelder for tjenesten.

Departementet ser behov også for lov-endringer med sikte på å forebygge gjeldsproble-mer. Markedet for forbrukslån har vokst kraftig de siste årene. Som det ble redegjort for i Meld. St. 24 (2018–2019) Finansmarkedsmeldingen 2019, har veksten av usikret gjeld til personkun-der, herunder kredittkortgjeld, vært mer enn dob-belt så høy som veksten av samlet gjeld. Den senere tiden har imidlertid veksten bremset opp, jf. Meld. St. 22 (2019–2020) Finansmarkedsmel-dingen 2020. I 2019 var det en klar nedgang i utlånsveksten hos både norske og utenlandske forbrukslånsbanker i Norge. Den samlede årsveksten var bare 1,6 pst. (justert for salg av misligholdte porteføljer). Ved utgangen av 2019 utgjorde forbrukslån i underkant av 4 pst. av hus-holdningenes samlede gjeld, men husholdninge-nes renteutgifter på slike lån står for ca. 13 pro-sent av husholdningenes samlede renteutgifter. Til tross for at bankene har økt salget av mislig-holdte lån de siste årene, øker andelen av for-brukslån som er misligholdt i minst 90 dager. Ved utgangen av 2019 var misligholdsandelen 11 pst. (inkludert norske bankers forbrukslån i utlandet), opp fra 7,3 pst. ved utgangen av 2018. For ban-kene som spesialiserer seg på forbrukslån, var misligholdsandelen over 15 pst. ved utgangen av 2019. Regjeringen har innført og arbeider med en rekke tiltak for å redusere gjeldsveksten og risi-koen for at stadig flere låner over evne. Det vises her til redegjørelsen for gjennomførte og plan-lagte tiltak i punkt 4.5.2 i Finansmarkeds-meldingen 2020.

Finansdepartementet har de siste årene gitt flere regler i forskrift om utlånspraksis for bolig-lån og forbrukslån, som Finanstilsynet så fører til-syn med. Disse reglene gjelder finansforetakenes utlånspraksis på overordnet nivå og har til formål å bidra til en bærekraftig utvikling i husholdninge-nes gjeld. Forskriftene regulerer ikke den enkelte låneavtale.

Documents

Prop. 92 LS (2019–2020) - Regjeringen.no · 2020. 4. 28. · Prop. 92 LS (2019–2020) Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak og stortingsvedtak) Lov om finansavtaler