-
2 1 . J A N U A R 2 0 2 1 K L . 1 9 . 3 0
Rachlin med Mozart
facebook.com/Trondheimsymfoniorkester
instagram/trondheimsymfoniogopera
-
SamarbeidspartnereSamarbeidspartnere
M.A.Mozart
(1756-1791)
Mozart
Sinfonia concertante for fiolin og bratsj, Ess-dur, K 364
Allegro maestosoAndantePresto
Dirigent og solist - Julian Rachlin, fiolinSolist - Sarah
McElravy, bratsj Konsertmester – Daniel Turcina
PROGRAM
Symfoni nr. 41 i C-dur, K 551, JupiterAllegro vivaceAndante
cantabileMenuetto: AllegrettoFinale: Molto allegro
-
Julian RachlinJulian Rachlin regnes blant de ypperste i
verdenseliten av fiolinister og har de senere årene også bygget en
stadig mer fremgangsrik karriere som spillende leder og dirigent.
Han har samarbeidet med kjente ensembler som Academy of St Martin
in the Fields, English Chamber Orchestra, Tonkunstler Orchester i
Zürich, Israel Philharmonic Orchestra, Camerata Salzburg, Lausanne
Chamber Orchestra og Moscow Virtuosi. Han er første gjestedirigent
for Royal Northen Sinfonia.
Julian Rachlin er født i Litauen i 1974, men familien flyttet
til Wien hvor han studerte med Pinchas Zukerman. Seieren i Den
europeiske kringkastingsunionens (EBU) konkurranse Young Musicians
i 1988, ga den 14-årige virtuosen berømmelse og stjernestatus over
natten. Da han debuterte med Wiener Philharmoniker under Riccardo
Mutis ledelse, var han den yngste solist med orkesteret noensinne.
Siden den gang har han med sin utsøkte musikalitet og rike,
delikate og varme tone og tekniske beherskelse erobret publikum i
musikkverdenens store metropoler. Han spilte og dirigerte et
Mendelssohnprogram med TSO i januar 2017
Julian Rachlin spiller på en 1704 ‘’ex Liebig’’ Stradivarius,
velvillig utlånt av Dkfm. Angelika Prokopp Privatstiftung i
Wien.
Sarah McElravySarah McElravy kan glede seg over en mangfoldig
internasjonal karriere med konserter og kammermusikk. Høydepunkter
senere tid inkluderer solistoppgaver med Liverpool Philharmonic,
City of Birmingham Symphony Orchestra, filharmonikerne i Moskva og
Praha. Sammen med Moskva-solistene fremførte hun og ektemannen
Julian Raclin den britiske premieren på Pendereckis Dobbelkonsert
for fiolin og bratsj.
Sarah McElravy har gjestet Wiens Musikverein og Suntory Hall i
Tokyo, og holdt konserter i Kina med pianisten Martha Argerich.
Hennes kammermusikkpartnere inkluderer blant andre Julian Rachlin,
Janine Jansen, Vilde Frang, Mischa Maisky og Daniel
Müller-Schott.
McElravy spiller på en Lorenzo Storioni bratsj fra 1785 på utlån
til henne fra Dkfm. Angelika Prokopp Privatstiftung i Wien.
MozartKonserterende symfoni, som er en mellomting mellom symfoni
og konsert, eller en symfoni med soloinstrument, var på moten i så
vel Salzburg og Mannheim som i Paris på 1770-tallet. Publikum
ønsket variasjon i konsertutbudet, og dette var en spennende
nyskaping hvor komponisten også kunne bruke flere solister i samme
verk. Mozart ville naturligvis være med på notene. Tilskyndet av
sin far Leopold skrev han sin første Sinfonia Concertante under
sitt opphold i Paris i 1778. Den var for blåsere, men ble aldri
fremført i byen på grunn av uoverensstemmelser med forlaget som
oppbevarte notene. Stemmene forsvant før den planlagte konserten,
og historien vil ha det til at komponisten Giuseppe Cambini, trolig
av ren misunnelse, arrangerte det slik at stemmene forsvant fra
forlaget. Ved hjemkomsten til Salzburg sommeren 1779 forsøkte
Mozart å gjenskape konserten etter hukommelsen, men det ble i
stedet en helt ny Sinfonia Concertante for fiolin, bratsj og
orkester. Han spilte selv bratsjstemmen da konserten ble urfremført
sammen med kapellmesteren hos erkebiskopen av Salzburg, Antonio
Brunetti, som fiolinsolist. Bratsjstemmen er originalt nok notert i
D-dur, men ved å stemme instrumentet en halv tone opp blir
tonearten Ess-dur, en lysere klang som ligger tettere på fiolinen,
slik at de to solistene kan smelte enda mer sammen.
-
Thomas Ramstad
Solistenes rolle er her å være å være melodibærere snarere enn
ekvilibrister. Som i den vakre langsomme satsen, for ikke å snakke
om åpningssatsen, hvor solistene etter orkesterets innledning ikke
setter inn med et konvensjonelt solistisk ‘’her kommer jeg’’, men
med en av disse makeløse Mozart-melodiene som synes å komme
svevende ut av ingenting.
Andre avsnitt er en av Mozarts mer alvorlige satser med sine
dype følelser og tenksomhet. Mozarts svakhet for bratsjen og de
klanglige nyvinninger instrumentet tilfører hans musikalske kosmos,
finner vi særlig i de store strykekvartettene fra hans
Wienerperiode mot slutten av 1780-tallet. Kanskje er det
kombinasjonen av Mozarts stadig like ungdommelige ‘’schwung’’
behovet for å lodde større musikalske dybder som gjør denne
Sinfonia concertante så betagende. Med erfaringen fra Paris i
tankene, beholdt Mozart stemmene selv fram til konsertens første
prøver.
Constance har fortalt at ektemannen komponerte ny musikk i hode
mens han skrev ferdig allerede påbegynte verk. ‘’Inspirasjon’’
hadde han ikke tid til å vente på. Sommeren 1788 skrev han uten noe
sideblikk tre symfonier på seks uker. Jupitersymfonien er datert
10.august 1788, bare 16 dager etter at han hadde satt sluttstrek
for den tragisk fargede nr. 40 i g-moll¬. -Som regel er hans
komposisjoner omtalt i hans mange brev, men de tre siste symfoniene
(39, 40 og 41) har han ikke nevnt med et ord. Ikke var de
bestillingsverk, ikke fikk han solgt dem til noen forlegger, ei
heller ble de oppført i Mozarts levetid. Således tjente han ikke
noe på disse symfoniene; han som mer og mer viklet seg inn i en dyp
økonomisk og personlig krise. Til tross for at han levde i tre år
til, så skrev ikke Mozart flere symfonier. De siste symfoniene, og
kanskje spesielt denne aller siste, rager over alt annet som Mozart
skrev for orkester. Jupitersymfonien er også hans bredest anlagte
verk i rekken av symfonier. Her er en finurlig, musikalsk vev der
opptil fire ulike selvstendige melodier blir flettet sammen til en
naturlig helhet. Samtidig er musikken så frisk og levende at den
virker som spontan improvisasjon.
Det starter i et todelt tema som Mozart ofte anvender; et
triumfartet og et mer yndefullt. I denne rikdommen av variasjoner
gjenkjenner vi bl.a. et tema fra Klaverkonsert nr. 20 i en
kraftfull og utadvendt presentasjon. Andre sats er lys og balansert
og elegisk, men den tilføres etter hvert sin tilmålte del av
rastløs uro. Og menuetten ler stille med sitt raffinerte følge av
fallende halvtoner. Og så den mektige siste satsen da, Allegro
molto, med sin store kontrapunktiske (flerstemmige) finale, der små
melodibrokker ustanselig dukker opp og blander seg med hverandre.
Et unikt øyeblikk i musikkhistorien. Med denne setter Mozart kronen
på sin symfoniske kunst.
Navnet Jupiter, som kom til i begynnelsen av 1800-tallet har
ingen sikker forklaring, men sikter trolig til verkets opphøyde
tanker og edle utforming. Eller om man med dette vil vise til
himmelens og lysets gud fra den romerske mytologien. For musikken
kretser som en lykkelig øy i verdensrommet, like enestående som den
største planeten i vårt solsystem.
Tom sideTom side
