Repetisjonshefte

Folkediktning

Folkediktningen er (som norrøn litteratur) litteratur som har blitt overlevert MUNTLIG i

lange stunder, før noen til slutt har skrevet det ned. Folkediktning har ingen kjent forfatter.

Folkediktningen har både nasjonale (typisk norske) og internasjonale trekk. Historiene har

vandret over landegrensene, og på denne måten kan vi forklare hvorfor de norske

folkeeventyrene for eksempel, ligner på eventyr i andre land.

Folkediktning bygger på gammel folketro eller overtro. Mange av historiene prøver å forklare

enkelthendelser og slik som man gjerne tror mer på når det er mørkt en når det er lyst ute:

troll, det underjordiske, nisser, nøkken, alver, osv.

Det er først og fremst tre typer folkediktning å holde styr på:

1) Eventyr

2) Sagn

3) Folkeviser.

EVENTYR

Eventyr er korte fortellinger på prosa (ikke på vers) med fantastisk innhold. Vi kan se på

eventyrene som en forløper for novellen. De som skrev de første novellene i Europa var ofte

inspirert av eventyr – særlig det arabiske Tusen og én natt.

De norske folkeeventyrene ble samlet inn av Asbjørnsen og Moe på 1840-tallet (litt på 50-

tallet også). De gikk fra gård til gård, hovedsakelig på Østlandet, og samlet inn fortellingene. I

1852 gav de ut samlingen Norske Folkeeventyr.

Den mest kjente skikkelsen i de norske folkeeventyrene er Askeladden som kjemper mot

gode og onde krefter. Han møter troll, tusser og andre overnaturlige vesener, men også

mange forskjellige skapninger som hjelper ham på hans vei. Vi møter ofte en bonde, en

konge og en prinsesse. Det magiske er veldig ofte svært viktig.

Vi skiller mellom folkeeventyr og kunsteventyr, men kunsteventyr snakker vi ikke om her.

Kunsteventyr er nemlig eventyr med en forfatter (som H.C. Andersens ”Den stygge

andungen”). Kunsteventyr er altså IKKE folkediktning.

Det finnes tre typer folkeeventyr:

1) Egentlige eventyr (lange, kompliserte historier). Her har vi også noen undergrupper

a. Undereventyr (overnaturlige eventyr, for eksempel Kvitebjørn Kong Valemon)

b. Novelleeventyr (uten overnaturlig innhold, for eksempel Prinsessa som ingen

kunne målbinde

c. Legendeeventyr (eventyr med religiøst innslag, for eksempel Smeden som ikke

torde slippe inn i helvete)

2) Skjemteeventyr (Fortellinger som gjør narr av autoriteter. Ofte blir presten,

skattefuten eller politiet latterliggjort)

3) Dyreeventyr (Dyr er hovedpersoner. Veldig korte og enkle i form og innhold. For

eksempel Reveenka eller Hvorfor bjørnen er stubbrompa

Typiske eventyrtrekk

1) Handlingen er ofte lagt til et ukjent sted, i en ukjent tid.

2) Faste formler: En typisk begynnelse kan være ”Det var en gang en konge som bodde på et

sted langt, langt borte”. Dette er en fast formel som viser at det du skal få høre er et eventyr.

En typisk slutt er ”Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute”. Dette er en annen fast formel.

3) Andre ting som går igjen er magiske tall. Disse tallene er 3 (tre brødre, man må gjøre ting tre

ganger), 7 (sjuende far i huset, syv dverger) eller 12 (de tolv villendene)

4) Gjentagelser: Man sier ting som er viktige for sammenhengen om og om igjen. Her kommer

tallmagien inn. Det er gjerne tre brødre som skal prøve på det samme. Først to som

mislykkes, så lykkes den tredje (Espen Askeladd)

5) Den sceniske totallsloven: Bare to personer kan handle eller snakke i samme scene.

6) Tvillingloven: Denne henger sammen med den sceniske totallsloven. Hvis tre personer

opptrer samtidig, er to av dem gjerne «tvillinger», altså helt like.

7) Loven om bakvekt: Det er den siste av en rekke hendelser som er viktigst: Per, Pål og ESPEN

ASKELADD.

8) Eventyrene handler om kampen mellom det gode og det onde. En helt representerer det

gode: ofte Askeladden. Han er ung og fattig, men modig og nysgjerrig. Helten er ofte mer

smart enn fysisk sterk. Intelligens vinner vanligvis over rå makt i eventyrene.

9) Personene har bare en eller relativt få egenskaper. De er typepersoner. De er bare gode

eller bare onde, bare gjerrige eller bare grådige.

10) Hjelpere er et vanlig innslag. Alt fra personer langs veien, i skogen og lignende, til dyr, for

eksempel rev, bjørn osv, til trær og naturkrefter (vinden, for eksempel)

11) Besjeling er et vanlig trekk. Dyr og omgivelser (trær) får menneskelige evner og kan for

eksempel snakke.

12) Vanlige typer: Ofte har vi onde brødre, svigerforeldre eller andre familiemedlemmer.

Kongefamilie, bønder og norsk natur er ofte hovedingredienser

13) En belønning: Prinsessa og halve kongeriket, eller andre fine saker.

14) Det er ofte en moral i eventyrene som skal lære oss noe. Den skal gjøre oss til bedre

mennesker.

15) Slutten er alltid lykkelig.

Alle trekkene behøver ikke være med, men svært mange eventyr har en hel masse av disse trekkene i

seg.

Prinsessen som ingen kunne målbinde

Det var engang en konge; han hadde en datter som var så vrien og vrang i ord at ingen kunne

målbinde henne, og derfor lovte han ut at den som kunne gjøre det, skulle få prinsessen og halve

kongeriket attpå.

Det var nok av dem som ville prøve seg, skal jeg tro, for det er ikke hver dag en kan få en

kongsdatter og et halvt kongerike til givendes. Grinden til kongsgården sto ikke noen stund, de

kom i flokk og følge fra øst og vest, både ridende og gående. Men det var ingen som kunne

ordbinde prinsessen. Til sist satte kongen ut at de som prøvde seg, men ikke kunne, de skulle

sviemerkes på begge ørene med det store sviejernet hans. - Han ville ikke ha dette rennet i gården

sin til ingen ting.

Så var det tre brødre også som hadde fått spurt om prinsessen, og da de ikke hadde det

for rart hjemme, ville de ut og friste lykken, og se om de kunne vinne kongsdatteren og halve

riket. De var venner og nokså vel forlikt, og derfor gikk de i følge alle tre.

Da de hadde kommet et stykke på veien, fant Askeladden en død skjærunge.

"Jeg fant, jeg fant!" ropte han.

"Hva fant du?" spurte brødrene.

"Jeg fant en død skjærunge," sa han.

"Fy kast 'n! Hva skal du med den?" sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.

"Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den," sa Askeladden.

Da de hadde gått et stykke til, fant Askeladden en gammel vidjespenning; den tok han opp.

"Jeg fant, jeg fant!" ropte han.

"Hva fant du nå?" sa brødrene.

"Jeg fant en vidjespenning," svarte han.

"Pøh! Hva skal du med den? Kast 'n!" sa de to.

"Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den," sa Askeladden.

Da de hadde gått litt til, fant han et skålbrott; det tok han også opp.

"Gutter, jeg fant, jeg fant!" sa han.

"Nå, hva fant du nå?" spurte brødrene.

"Et skålbrott," sa han.

"Sj! Det var da også noe å dra på! Kast det!" sa de.

"Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel det," svarte Askeladden.

Da de hadde kommet litt lenger, fant han et kroket bukkehorn, og like etter fant han

maken til det.

"Jeg fant, jeg fant, gutter!" ropte han.

"Hva fant du nå da?" sa de andre.

"To bukkehorn," svare Askeladden.

"Sj! Kast dem! hva gjør du med dem?" sa de.

"Nei, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel dem," sa Askeladden.

Om litt fant han en blei.

"Nei, gutter, jeg fant, jeg fant!" ropte han.

"Det var da svare til finning på deg! Hva fant du nå igjen?" sa de to eldste.

"Jeg fant en blei," svarte han.

"Å, kast 'n! Hva gjør du med den?" sa de.

"Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den," sa Askeladden.

Da de gikk over jordene ved kongsgården - der hadde de nylig bredd gjødsel, - bukket han seg og

tok opp en utgått skosåle.

"Nei, nei, gutter, jeg fant, jeg fant!" sa han.

"Bare du fant litt vett til du kom fram!" sa de to. "Hva var det nå du fant igjen da?"

"En utgått skosåle," svarte han.

"Isj da! Det var noe å ta opp også! Kast 'n! Hva gjør du med den?" sa brødrene.

"Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den, skal jeg vinne prinsessen og halve

riket," sa Askeladden.

"Ja, du ser ut til det du!" sa de to.

Så la de inn til kongsdatteren. Først den eldste.

"God dag," sa han.

"God dag igjen," svarte hun og vridde på seg.

"Det er fælt varmt her," sa han.

"Det er varmere i glohaugen," svarte prinsessen; der lå sviejernet ferdig og ventet. Da han så det,

gikk det i stå for ham med én gang, og så var det ute med ham.

Det gikk ikke likere med den mellomste.

"God dag," sa han.

"God dag igjen," sa hun og vrikket på seg.

"Det er fælt så hett her," sa han.

"Det er hetere i glohaugen," svarte hun. Dermed så mistet han også mål og mæle, - og så var det

fram med jernet igjen.

Så kom Askeladden.

"God dag," sa han.

"God dag igjen," svarte hun og vrikket og vridde på seg.

"Det var da godt og varmt her," sa Askeladden.

"Det er varmere i glohaugen," svarte hun; hun ble ikke blidere for det den tredje kom.

"Det var råd å få stekt skjæra mi her da?" spurte han.

"Jeg er redd hun sprekker," sa kongsdatteren.

"Å det har ingen nød, jeg slår omkring denne vidjespenningen," svarte gutten.

"Den er for rom," sa hun.

"Jeg driver i en blei," sa gutten, og tok fram bleien.

"Fettet renner av henne," sa kongsdatteren.

"Jeg holder under dette," svarte gutten, han viste fram skålbrottet.

"Du er så kroket i ord du," sa prinsessen.

"Nei, jeg er ikke kroket, men dette er kroket," svarte gutten, og tok opp det ene bukkehornet.

"Nei! nå har jeg aldri sett maken!" ropte prinsessen.

"Her ser du maken," sa gutten, og tok opp det andre.

"Jeg mener du er utgått for å målbinde meg, du?" sa hun.

"Nei, jeg er ikke utgått, men den er utgått den," svarte gutten, og dro fram skosålen.

Så var prinsessen målbundet.

"Nå er du min," sa Askeladden, og så fikk han henne og halve landet og riket attpå.

SAGN

Ordet betyr (noe som er sagt, noe som sies).

Et sagn er en kort fortelling som (i motsetning til eventyrene) handler om noe som angivelig

skal være sant. Sagnene er en del av den muntlige folkediktningen – som eventyrene. Veldig

mange sagn handler om menneskers forhold til det underjordiske/ overnaturlige. De kan

være fantastiske historier om historiske personer eller hendelser. Et eksempel er Olav den

Hellige, som fortsatte å gro hår og negler et helt år etter sin død. Dette sagnet bidro til at

Olav ble utropt til helgen.

I motsetning til eventyrene foregår ofte sagnene på et bestemt sted, til en bestemt tid, og

de som forteller påstår at det de sier er sant. Sagn kan handle om navngitte personer – ofte

historisk kjente personer.

Det finnes for eksempel mange sagn om Petter Dass. Et sagn sier at han ikke hadde noen

skygge (den hadde djevelen tatt). Et annet sagn forteller at Petter Dass red på djevelens rygg

fra Lofoten til København, for å holde en preken i kirken der. Avtalen var at djevelen skulle få

sjelen til alle som sovnet under prekenen. Men Petter Dass snakket med så høy stemme at

ingen sovnet. Dermed lurte han Djevelen. Slike ting fortalte folk, og påstod (i alle fall mens

de fortalte det) at det var sant. Overtro er som vi ser et viktig element.

Andre sagn forteller om hvordan steder har fått navnet sitt, eller hvorfor landskapet på et

sted ser slik eller slik ut.

Den som er mest kjent for å ha samlet inn sagn i Norge er Peter Christen Asbjørnsen

En egen undergruppe sagn, er de som vi kaller bergtakingssagn. Dette er historier om folk

som blir kidnappet av underjordiske skapninger, og som blir holdt fanget inni et fjell. Dette

har en moderne variant i angivelig sanne historier om folk som blir kidnappet av

romvesener, og som holdes fanget i romskip.

Ifølge gammel folketro kunne huldra lokke mannfolk til seg, og i noen sagn giftet huldra, som

er vakker, men har kuhale, seg inn i menneskeslekta. Huldrefolk kunne også stjele barn og

bytte dem ut med sine egne. Barn fra huldrefolket ble kalt byttinger.

Denne historien er fra 1720. Da sagnet om gjeterjenta som ble bergtatt, ble kjent, ble det

innkalt til domsmøte hos fogden der lensmann Must var til stede. Protokollen fra møtet har

Ringerike Museum tatt vare på.

Kirkeklokka som ble brukt til å ringe den bergtatte jenta ut av fjellet, var den minste

kirkeklokka som finnes i Hedalen stavkirke. Folk trodde at denne klokka hadde spesielle

egenskaper.

Her kommer en kortversjon av det som ble fortalt på domsmøtet i 1720.

Sagnet om gjeterjenta som ble bergtatt

En dag i juli i 1720 var gjeterjenta Astrid Olsdatter Elsrud, 15 år, som vanlig ute for å gjete fe ved

Skarrud gård i Vestre Ådal i Ringerike. Litt ut på ettermiddagen hørte hun et lydspill. Mens hun

lyttet til musikken, kom en mann som hadde samme svarte klær som Nils Olsen Skarrud,

husbonden hun var i tjeneste hos.

Mannen bad Astrid kaste kniven hun hadde med seg, i ei steinrøys. Han ville også ha henne med

for å høre på lydspillet. Da de hadde gått et kort stykke, møtte de fire menn som var kledd i røde

trøyer, svarte bukser, blå strømper, svarte sko med spenner og svarte, runde luer. Alle hadde gult

hår.

Plutselig stod alle i fjellet der musikken kom fra. Én av de første hun møtte der, var en prest som

bad Astrid drikke av et sølvbeger, men gjeterjenta nektet som presten sa.

Snart dukket prestekona opp, og hun ville servere både lefsekling og drikke, men Astrid tok ikke

til seg noe. Prestefrua presenterte deretter sine pent pyntede døtre. Disse lovet Astrid like pene

klær og smykker som de hadde om hun ville bli hos dem.

Også prestekonas ti sønner kom fram, og hun sa at Astrid kunne få den hun ville av sønnene til

mann om gjeterjenta ville bli hos dem. Men Astrid ville verken spise, drikke eller gjøre noe av det

hun ble bedt om å foreta seg.

Nå var det prestefruas mor sin tur til å prøve. "Drikk din galning", sa hun og forsøkte å tvinge

Astrid til å drikke fra et sølvkrus, men Astrid holdt sin munn lukket. Flere slektninger av Astrid

dukket opp. De ville også prøve å få henne til å spise og drikke, men Astrid stod imot.

Snart ble det holdt bryllup i berget, og brudefølget utbrøt: – Å, om du kunne bli hos oss! En

tykkfallen mann kom med et rødt beger til Astrid og sa at om hun ville drikke av det, skulle hun

straks glemme sin mor og sin far. Han ville også at hun skulle få på seg penere klær og smykker,

men Astrid rørte ikke noe av det de bød henne, og det kom ikke et ord fra hennes munn.

Nå ble det bryllup der over 100 gjester var til stede. Mye god mat ble servert, og vakker musikk

ble framført. Astrid ble tilbudt penger fra brudeparet, men også dette nektet hun å ta imot.

Dansen som fulgte etter måltidet, ville hun heller ikke være med på.

Plutselig hørte alle lyden av en stygg klokke. – De vil ha henne ut igjen, utbrøt prestefruen, som

tok Astrid i armen. – Far ikke ille med henne, sa hun, – vi skal alltids få henne ut igjen.

Straks etter ble Astrid båret ut gjennom den samme døren som hun hadde kommet inn. Hun ble

satt på en liten, grønn flekk i nærheten av gården hun tjente på. Prestekona bad Astrid bli sittende

og løp bort.

Astrid kunne ikke fortelle hvor lenge hun ble sittende, men ved daggry neste dag kom en kar i

rød trøye til henne og sa at om hun nå ville snakke, skulle hun slippe inn igjen i berget. Men så

tok han Astrid i armene sine, bar henne til gjerdet ved gården og utbrøt:

– Løp nå, la meg se hvor fort du kan gå!

Astrid løp til gården, åpnet selv døra til stua og gikk inn. Der møtte hun matmora si og

tjenestepika på gården. Av dem fikk den sultne og tørste gjetergjenta både mat og drikke.

Astrid var utmattet og syk i åtte dager. Da hun ble frisk, fikk hun lov til å reise hjem til sine

foreldre i 14 dager. Hun ville gå til nattverd i kirka, men ble nektet fordi hun først måtte få mer

undervisning i kristendom.

Astrid sa også at de samme fire mennene som fulgte henne inn i berget, også var med da hun

gikk til klokkeren for å få kristendomsopplæring. Dette kunne hun avlegge ed på.

FOLKEVISER

Folkeviser er fortellende sanger eller viser (som det skulle danses til i gamle dager)

Folkevisene oppstod på 1300-tallet, tror man, og kan siers å være en blanding av gamle,

norrøne danser (fra den førkristne tradisjonen) og balladene som man kjenner fra

ridderdiktning i middelalderen, sør i Europa.

De har overlevd muntlig frem til det ble skrevet med på 1840-tallet, og gitt ut av Crøger og

Landstad på 1850-tallet.

Folkevisene er i stor grad bygd opp av faste formuleringer. (Dette ser vi mye av i vår tekst

”Olav og Kari”. Noen ganger kan en folkevise bestå av 20 strofer, andre ganger av 50. Siden

dette ble brukt til dans, kunne den som var forsanger selv bestemme hvor mange strofer

man skulle synge – han så an stemningen fra fest til fest (som en moderne DJ).

Forsangeren synger en bit, og så synger alle sammen med i et omkved (i vår tekst ”trø meg

ikke for nære” + ”På vollen dansar mi jomfru”.

Det finnes mange slags folkeviser. ”Olav og Kari” er en legendevise – en vise som handler om

noe religiøst. Det finnes også Historiske viser (om kjente personer), ridderviser (om lidenskap

og ulykkelig kjærlighet) og skjemteviser (fulle av humor og sarkasme, som gjør narr av

forskjellige ting).

ANALYSE AV ”OLAV OG KARI”

Olav og Kari er en legendevise. Den bygger på et fransk sagn fra 400-tallet. Det ble etter

hvert tilpasset norske forhold. Denne visen finnes i mange land, i forskjellige former.

Motiv: Olav har vært gift med Kari i åtte år, uten å ha dratt for å besøke sin mor. (Da ligger

det i kortene at mor er sur.) Hun spør hvordan han liker kona si, Kari. Olav svarer at han liker

henne godt. Da sier moren at hun har sett Kari ri på en hvit bjørn sammen med alvene (det

betyr at hun er en heks, at hun tilber Satan). Olav tror moren snakker sant (han må jo tro på

moren sin). Han møter Kari. Hun nekter, men Olav banker henne til hun dør. Olav angrer, og

legger sin døende kone på en silkeseng. Karis siste ønske er at Olav skal gi de blodige klærne

hennes til Karis egen mor, som en advarsel mot å gifte bort flere døtre. Kari kommer til

himmelen. Hun er god, og ber jomfru Maria om at Olav og moren skal få slippe inn i

himmelen. Jomfru Maria sier at Olav skal få slippe inn, men at moren skal steke i helvete (vel

– hun sier noe sånt).

Budskapet er kristent: Du skal elske selv de som er fiendene dine (vende det andre kinnet

til).

Oppbygning: 24 strofer. To vers i hver strofe + omkved som publikum sang. Strofe 18-24

foregår i himmelen – ser ut til å være lagt til senere. I den lengste versjonen vi kjenner har

visen 33 strofer. Hvis du søker etter ”Olav og Kari” på nettet, kan det godt hende du finner

en annen versjon enn denne. Det finnes nemlig flere versjoner.

Olav og Kari -også kalt «hekserittet»

1

Olav sat heime i åtte år. (Trø meg inkje for nære) fyrr han ville si mo’eri sjå

(På vollen danser mi jomfru.)

2 Det niende tek’e til lide,

(Trø meg inkje for nære) han ville til si mo’eri ride.

(På vollen danser mi jomfru.) 3

”Høyrer du Olav, sonen min: hosse liker du gifte di?

4 ”Sosso liker eg gifte mi,

som eg drikk’e bå’ mjø’ og vin

5 Sosso likar og gifte god,

som hvòr den dagjen å drikke jol.” 6

”Eg såg henne Kari ride i gjår med elveside.

7 Ho ha’e kje anna til hest,

hell kvite bjønnen ho lika best. 8

8 Ho ha’e kje anna til beisle-ring, hell frånarormen ho slengde ikring.

9 ”Det mune dei på henne ljuge – Gud nå’e den som slikt trudde!”

10

”Hosse kan graset på jordi gro, når sonen må inkje mo’eri tru?”

11

Olav han spring på gangaren grå, så hastig ri’e han derifrå.

12

Kari ho ser seg ut så vide, så ser ho’n Olav etter halline ride.

13

Ho gjordest bå’ blå og bleik: ”No ser eg Olav at han er vreid!”

14

Ho skodde si hònd, ho skodde sin fot, så gjekk ho sin herren syrgjeleg imot.

15

”Høyrer du Olav, herren min: hot tidend fekk du hjå mo’eri di?”

16

”Ho sa, ho såg deg ride i gjår med elveside.

17

Du ha’e kje anna til hest, hell kvite bjønnen du like best.

18 Du ha’e kje anna til beisle-ring,

hell frånarormen du slengde ikring.”

19 ”Det munne dei på meg ljuge – Gud nå’e den som slikt trudde!”

20 ”Hosse kan graset på jordi gro, går sonen må inkje mo’eri tru?”

21

Han la til henne med tynnyrtein, serkjen rivna, og holdet seig.

22

Han la til henne med tynnyrkvast, serkjen rivna, og holdet brast.

23

”Olav, Olav slå inkje leng’! No hev eg fengji min hjartespreng.”

24

Han tok ’a Kari i sitt fang, så bar han henne på silkjeseng.

25

”Du dreg’e serkjen utor blodet, du sender han til mi mo’er!

26 Du bed, ho tvær han rein’e

og gifter kje døtter flere!

27 Kari kom seg til himmeriks dør,

jomfru Mari slepte’a innafyr.

28 Jomfru Mari tukka fram ein stol:

”Sit, liti Kari, og kvil din fot!”

29 ”Du tar inkje rydje sees fyr meg,

eg er inkje for god til stande fyr deg.

30 Eg er inkje trøytt, og kan vel stå, –men må Olav himmerikje få?”

31

”Sit, liti Kari, og kvil deg på –Olav han skò himmerikje få!”

32

”Eg er inkje trøytt, eg kan vel stå –men må Olavs mo’er himmerikje få?”

33

Jomfru Mari ho svara så: (Trø meg inkje for nære)

”Olavs mo’er kan kje himmerikje få.” (På vollen dansar mi jomfru.)

Trø meg inkje for nære = kom ikke

for nær meg

fyrr = før

mo’eri = mora

sjå se, = besøke

tek’e = tar

hosse = hvordan

gifta = kona

sosso = slik, således

drikk’e bå’ mjø’ og vin = drikke

både øl og vin

kvàr den dagjen å drikke jol = som

å feire jul hver dag

elveside = sammen med alvene

hell her: enn

ha’e = hadde

bjønnen = bjørnen

beisle-ring beksel = reimene en

hest har om hodet

frånarormen = huggorm

ljuge = lyve

Gud nå’e = Gud nåde

Det er like naturlig at en sønn tror

på sin morsom at graset gror på

jorda

gangaren = hesten

halline = bakkene

gjordest = ble

skodde si hånd = tok på seg

hansker

hot tidend = hvilke nyheter

tynnyrtein = tornegrein

serkjen = underskjørtet

holdet = kjøttet

holdet brast = Kari fikk sår

hev fengi = har fått

hjartespreng = det som sprenger

hjertet

silkjeseng = silkeseng

tvær = vasker

tukka fram = satte fram

tar = trengerr

ydje sess = ordne med sitteplass

stande = stå

må her = kan

skò = skal