RETTSLIGE KONSEKVENSER AV DIGITALISERING: RETTIGHETS- … · CompLex nr 1/95 Institutt for rettsinformatikk Postboks 6702 St Olavs plass 0130 Oslo Jon Bing Rettslige konsekvenser

JON BING

RETTSLIGE KONSEKVENSER AV DIGITALISERING: RETTIGHETS- ADMINISTRASJON OG REDAKTØRANSVAR I DIGITALE NETT

Teresa (115)

TANO

Hovedkontor: Rosenholmvn. 25. 1410 Kolbotn, tlf. (66) 99 80 00 Bergen: Øvre KrAkenes 17. tlf. (05) 12 08 (X)Stavanger: Professor Olav Hanssens vei 13. tlf. (04) 87 70 00 Trondheim : Vestre Rosten 81. tlf. (07) 88 00 00

CompLex nr 1/95

Institutt for rettsinformatikk Postboks 6702 St Olavs plass

0130 Oslo

Jon Bing

Rettslige konsekvenser av digitalisering: Rettighetsadministrasjon og redaktøransvar

i digitale nett

Teresa (115)

Rapporten er utarbeidet på oppdrag Kulturdepartementet

TANO

© Tano A.S. 1995 ISBN 82-518-3320-5

Institutt for rettsinformatikks utgivelser i skriftserien CompLex er støttet av:

Den norske AdvokatforeningLovdataKopinor

Fotografisk opptrykk ved Engers Boktrykkeri A/S, Otta 1995

IRJ: TERESA (115) u

Forord

Denne rapporten er blitt til på kontrakt mellom Kulturdepartementets medieavdeling og Institutt for rettsinformatikk. Kapitlene er stilt opp i forståelse med oppdragsgiver, men det nærmere innhold er utviklet av den prosjektansvarlige.

Utredningen er holdt innenfor de opprinnelig angitte tema, men dette har ikke forhindret at den har fått et noe større omfang enn man opprinnelig tenkte seg. Dette har flere årsaker, men en hovedforklaring er selvsagt at utredningen berører områder i rask og til dels dramatisk utvikling. Det er derfor kommet til stoff og nye problemstillinger underveis - noe som dessverre likevel ikke forhindrer at mye er uteglemt. Utredningen anses derfor som del av en noe mer kontinuerlig prosess, og et noe mer langsiktig samarbeid diskuteres mellom Kulturdepartementet og Institutt for rettsinformatikk.

Det er mange som har bidratt til min forståelse av de spørsmål som tas opp i tillegg til mine medarbeidere ved Institutt for rettsinformatikk (i denne sammenheng spesielt professor Olav Torvund og universitetsstipendiat Bjørn Bjerke) og fakultetet (professor Birger Stuevold Lassen har - som vanlig - gitt meg innsikt i enkelte spørsmål, særlig i forbindelse med vårt samarbeid om sensur av en særavhandling). Jeg vil gjeme fremheve de mange samtaler med advokat Astri Lund og professor Mads Bryde Andersen (Universitetet i København), og med de norske forvaltningsorganisasjonene (særlig direktør John-Willy Rudolph og underdirektør Olav Stokmo i Kopinor

IRJ: TERESA fl 15) iii

og direktør Erik Ova i Norwaco), generalsekretær Knut Haavik i Den norske Forfatterforening, direktør John Erik Forslund i Svenska Forfattarforbundet, Norsk forening for opphavsrett, Nordinfo og European Association of Science Editors (EASE), alle som gjennom konferanser eller på annen måte har latt meg få anledning til å diskutere problemstillingene. Jeg retter også en takk til medlemmene i Norsk kulturråds fagutvalg for media og kultur og Legal Advisory Board (Directorate General XIII, Luxembourg).

En helt spesiell takk går til ekspedisjonssjef Helge Sønneland som har gitt meg mulighet for å arbeide med spørsmålene, og ofte stimulert meg underveis.

Smestad desember 1994

Jon Bing

IRJ: TERESA (115) iv

I n n h o l d

1. BIBLIOTEKER OG DIGITALISERING........................................................ 1

1.1 Et eksem pel: L ibrary of Inter na tio n al Re l a t io n s ............................................... 11.2 O ptisk l e sin g ............................................................................................................................... 61.3 B ibliotekers begrunnelser for konvertering fra trykk til

MASKINLESBAR FORM............................................................................................................... 101.4 Electronic D o cum ent Interch ange betw een L ibraries, CITED

OG ANDRE INITIATIV.................................................................................................................. 191.5 G jeldende rett: B ibliotekers ad g a ng til å fremstille og bruke nye

EKSEMPLARER.............................................................................................................................. 241.6 N asjo n albiblio tekavdeling a i R a n a ...........................................................................311.7 O pph avsrettsutvalgets forslag til nye fo r sk r ift er .....................................36

1.7.1 Konser\>erings- og sikringsoyemed...................................................................... 391.7.2 Bruk og utlån av maskinlesbare eksemplarer m v ......................................41

1.8 U tkast til av ta lelisen s om elektronisk k o pie r in g ..........................................451.9 A ktører og in t e r e sse r ........................................................................................................511.10 A v sluttende v u r d e r in g ..................................................................................................65

En generell avtalisensordning for elektronisk kopiering ........................................ 66Bibliotekers adgang til å frem stille eksem plarer i m askinlesbar form ..............67Skisse av sy s te m e t.................................................................................................................... 70

2. MULTIMEDIA..................................................................................................75

2.1 H va er m ultim edia? .............................................................................................................. 752 .2 M u ltim ed ia lek sik o n .............................................................................................................86

2.2.1 Litterære verk.................................................................................................................... 872.2.2 Billedkunst........................................................................................................................872.2.3 Fotografier.......................................................................................................... 88

2.2.4 Musikkverk.......................................................................................................................902.2.5 Film.....................................................................................................................................932.2.6 Kringkasting................................................................................................................... 962.2 .7 Samleverk eller verk.................................................................................................... 972.2.8 Kataloger........................................................................................................................ 992.2.9 Datamaskinprogrammer.......................................................................................... 1012.2.10 Oppsummering........................................................................................................... 105

2.3 D a t am a sk in baserte sp il l ..............................................................................................1062.4 V irtuell virkelighet....................................................................................................... 112

2.4.1 Hva er virtuell virkelighet?..................................................................................... 1122.4.2 Rettslige aspekter ved virtuell virkelighet........................................................ 117

2.5 N oen sæ rlige rettslige problem stilling i tilk n ytn ing til

m u l t im e d ia sy st e m e r ............................................................................................................... 1192 .5 .1 Rettighetsadministrasjon - “electronic copyright management

systems ” og “copyright management information " ........................................ 1192.5.2 Vern av strukturer....................................................................................................... 1232.5.3 Sitater............................................................................................................................... 127

2 .6 Ideelle rettigheter - særlig om n a v n - og k ildeang ivelse ........................1302.7 O p psu m m e r in g ......................................................................................................................133

3. “ E L E K T R O N IS K E M O T O R V E IE R ” .....................................................................137

3.1 D e inform asjonspolitiske initia tivene .................................................................. 1373.1.1 “National Information Infrastructure ” og

“Information Superhighway” .................................................................................... 1373.1.2 Bangemann-rapporten.............................................................................................. 1423.1.3 Den s\>enske IT-kommisjonen................................................................................. 1453.1.4 Nasjonalt informasjonsnett\>erk (NIN) i Norge,

og den t\>errdepartementale rapport om IT-basertinformasjonsinfrastruktur............................................................................................ 147

3 .2 In t e r n e t ..................................................................................................................................1533.2.1 Innledning...................................................................................................................... 153

Oversikt ............................................................................................................................ 153Historikk ........................................................................................................................... 154Organisasjon ................................................................................................................... 155

3.2.2 Nettverk og protokoller........................................................................................... 155In n led n in g ........................................................................................................................ 155Det fysiske nettverket .................................................................................................. 156Protokollene .....................................................................................................................158

3.2.3 Nettverkets oppbygging .......................................................................................... 161In n led n in g .........................................................................................................................161Internet i N orge

1RI: TERESA (115) v

3.2.4 Internet ut av Norge................................................................................................... 1653.2.5 Det globale Internet................................................................................................... 166

F o U -n e tt............................................................................................................................ 166K om m ersielle internetoperatører ...........................................................................167Kooperative nettverk ...................................................................................................168Europa ...............................................................................................................................169Andre kontinenter ........................................................................................................ 171K o n k lu sjon .......................................................................................................................171Er Internet et anarki? ................................................................................................. 172

3.2.6 Tjenestene..................................................................................................................... 173Innledning......................................................................................................................... 173K om m unikasjonstjenester......................................................................................... 174

Elektronisk p o s t ..................................................................................................... 174Network N ew s - en konferansetjeneste ........................................................ 176Talk og Internet R elay Chat ............................................................................. 178

3.2.7 Ressursdeling ............................................................................................................... 178In n led n in g ........................................................................................................................178Term inaltjenester ......................................................................................................... 178Inform asjonstjenester ................................................................................................. 178Archie ................................................................................................................................ 178W A I S ................................................................................................................................. 178FTP - F iloverføring ..................................................................................................... 183G o p h e r ...............................................................................................................................184W orld W ide W e b ...........................................................................................................186E-post F T P .......................................................................................................................188

3.3 Rettslige aspekter ved elektroniske m oto r veier ........................................1893.4 Fo rholdet mellom privat og offentlig sektor - særlig om det

OFFENTLIGES INFORMASJONSPOLITIKK................................................................................. 1933.5 Red a k tø r a n sv a r , særlig for elektroniske o ppsl a g st a v l e r ................. 206

3.5.1 Innledning: Ulike form er fo r "elektroniske oppslagstavler” ................. 2063.5.2 Trykt skrift......................................................................................................................2113.5.3 Blad eller tidsskrift.................................................................................................... 2173.5.4 Redaktor............................................................................................................................ 2203.5.5 Det strafferettslige redaktorans\>aret: Foreløpig oppsummering..........2243.5.6 Ansvar som m edvirker ..............................................................................................2253.5.7 Unntak fo r teknisk personale ................................................................................ 2283.5.8 Det sivilrettslige "redaktøransvaret ” (ansvar fo r eier eller utgiver)... 2303.5.9 Skisse av et sivi Ire ttslig og strafferettslig ansvar for

datamaskinbaserte informasjonstjenester............................................................. 2363.5.10 Personregisterloven................................................................................................ 240

3 .6 Rettslig besk yttelse av d a t a b a se r ......................................................................... 242

IR !: TERES.4 (115) vi

3.6.1 Databaser.......................................................................................................... 2423.6.2 Katalogregelen, ånds\’erkloven § 4 3 .......................................................... 2443.6.3 Forslaget til databasevern i utkast til europadirektiv............................... 251

In n led n in g ..........................................................................................................................251R ettighetshaver ...............................................................................................................255B eføyelser ......................................................................................................................... 255A vgrensning av eneretten - tv a n g s lisen ser ..........................................................262Konsum psjon ...................................................................................................................266D isposisjonsrett over databasen ............................................................................... 267Vernetid ............................................................................................................................. 272Sanksjoner ........................................................................................................................276Ikrafttredelse m v ............................................................................................................ 276

4. RETTIGHETSFORVALTNING - ROLLEN TILFORVALTNINGSORGANISASJONER........................................................................278

4.1 Inn l e d n in g - elektronisk pu blisering .....................................................................2784 .2 A vtaler og avtalem ekanism er for d ispo sisjo n sr et t ....................................282

4.2.1 Innledning..........................................................................................................2824.2.2 Databaseabonnement - den konvensjonelle løsningen..............................2834.2.3 Institusjonell disposisjonsrett.........................................................................2864.2.4 Ensidig hel eller delvis tilbaketreden fra opphavsrett..............................2944.2.5 Elektroniske systemer for rettighetsforvaltning......................................... 297

4.3 Fo rva ltning so rg an isasjo nenes rolle ....................................................................3054.3.1 Noen prinsipielle utgangspunkt......................................................................3054.3.2 Oppstrøms oppga\>er........................................................................................ 3074.3.3 Nedstrøms oppgaver........................................................................................ 310

IR1: TERESA (115) vn

1. B ib lio tek er og d ig ita liser in g 1

1.1 Et eksempel: Library of International Relations

Chicago-Kent Law School ved Illinois Institute of Technology2 (som ble grunnlagt i 1993) mottok som testamentarisk gave en samling av Folkeforbundets dokumenter. Samlingen var

etablert av en privatperson med stor nok interesse, sterk nok økonomi og gode nok forbindelser til å motta eksemplarer av nær sagt ethvert trykk som Folkeforbundet utga, alt fra pressemeldinger til traktater. Vedkommende hadde tatt vare på alt, uten hensyn til de kassasjonsregler som biblioteker følger for å begrense omfanget av

1 Professor dr juris Mads Bryde Andersen, Universitetet i København, har vært så vennlig å lese gjennom dette kapitlet og kommentere enkelte avsnitt - og jeg vil gjerne takke for denne kritiske hjelpen, som ikke er minst verdifull fordi han på enkelte punkter har avvikende vurderinger enn de som det argumenteres for i fremstillingen.

2 Biblioteket er det eneste som er offisiell mottager av internasjonale organisasjoner som De forente nasjoner (FN), Den europeiske union (EU), Verdens helseorganisasjon (WHO), Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO), Matvare- og jordbruksorganisasjonen (FAO) og GATT. Det inneholder mer enn 100 000 bind med traktater, serier og tidsskrifter og mer enn 750 000 dokumenter fra internasjonale organisasjoner.

IR l: TERESA (115) 2

dobbeltlagring mv. Derfor var samlingen unik og omfattende. Chicago Kent indekserte samlingen og tok vare på den.3

Det var i og for seg ingen triviell oppgave å ta vare på samlingen. Dokumentene var ofte trykt på billig papir som fort ble sprøtt og gikk i oppløsning. Samlingen ble derfor oppbevar i rom med regulert fuktighet, og bare forskere med svært gode begrunnelser fikk adgang.4

I 1992 flyttet Chicago-Kent inn i en ny bygning som var utformet for å nyttiggjøre seg en generell informasjonsteknologisk infrastruktur. Samtidig begynte biblioteket et arbeid med å overføre materialet til digital form. Man valgte en overføring til analog form,5 de analoge, digitaliserte dokumentene ble lagret på optiske plater.6 Disse ble igjen lagret i en slags jukebokser, dvs hele stabler av plater ble lagret i en enhet.

Dokumentene var indeksert på en forholdsvis enkel måte, fortrinnsvis ved hjelp av identifikasjonsopplysninger som dokumentnummer, dato mv. Det ble lagt lite arbeid ned i å beskrive innhold ved hjelp av indeksering. Filosofien var at Folkeforbundets dokumenter var omtalt både i tredjeparts bibliografiske datamaskinbaserte systemer og i litteraturen. Man forutsatte at brukeren identifiserte dokumentet ved hjelp av slike - i forhold til

3 Det hevdes at samlingen er den mest omfattende med hensyn til materiale fra Folkeforbundet og De forente nasjoner som finnes noe sted.

4 Man kan jo nevne at i Norge har Kulturdepartementet med hjemmel i forvaltningsloven § 20, 4 .ledd og offentlighetsloven § 8 gitt en forskrift som hjemler betaling for avskrift, utskrift og kopi av arkivmaterialet, jfr forskrift 1989:87. Hensikten er å begrense “kopiering fra eldre og mye brukt arkivmateriale fordi gjentatt kopiering både sliter på papir og protokoller, og dei spesielle lyset fra kopimaskinene svekker skriften”. Jfr Jon Bing Juridiske aspekter ved etablering og distribusjon a\> elektroniske tjenester, Nasjonal infrastruktur, Prosjekt 5: Standardiserte formidlingskanaler, Statskonsult 1992:142-144.

5 Dette forklares nedenfor.6 WORM - dvs “Write and Read Memory”-plater. I motsetning til en

kompaktplate tillater WORM at brukeren både skriver til og leser fra platen.

IRJ: TERESA (115) 3

biblioteket - eksterne systemer, og så brukte ett av flere alternative identifikasjonskriteria til å gjenfinne dokumentet i LIR.

Alle brukere - lærere som studenter - i bygningen var knyttet til interne nettverk, de enkelte arbeidsstasjonene benyttet Windows7 som grensesnitt. Et kommunikasjonsprogram for Windows gjorde det mulig å spesifisere identifikasjon av et dokument i LIR, dette ville få systemet til å trekke frem den riktige optiske platen, lese det aktuelle dokumentet og formidle det over intemnettet frem til brukerens arbeidsstasjon. Der ville et analogt bilde av dokumentet dannes på skjermen.

Allerede nå ser man hvordan digitaliseringen aktiviserte en samling som tidligere - på grunn av konserveringshensyn - hadde vært nær lukket. Nå kunne enhver bruker i bygningen få tilgang på de dokumenter vedkommende ønsket.

Biblioteket startet et samarbeidsprosjekt med et privat selskap som var orientert mot skolene. Enkelte videregående skoler med spesiell interesse for internasjonale dokumenter ble plukket ut, og en forbindelse over datanettet ble etablert. Dels benyttet biblioteket seg av elevene til å foreta selve den optiske lesningen av dokumentene, dels fikk skolene tilgang til dokumentene på samme måte som brukerne i bygningen, selv om kommunikasjonen nå gikk over det offentlige, snarere enn det interne datanettet. Skolene måtte ha arbeidsstasjoner med Windows grensesnitt og et egnet kommunikasjonsprogram, med det var alt som krevdes. Programmet ble støttet av føderale myndigheter som et eksperiment i å utnytte vanskelig tilgjengelig, men relevant materiale i undervisningen.

Man ser altså at det som før var et lukket rom hvor bare forskere hadde tilgang, nå er et åpent system hvor forholdsvis uerfarne brukere slipper til.

Det neste skrittet var å knytte systemet til Internet, det verdensomspennende datanettet som særlig knytter akademiske

7 Windows er et presentasjonsprogram som leveres av MicroSoft, og som arbeider under operativsystemet MS-DOS.

IRI: TERESA (115) 4

institusjoner sammen.8 Man fant mulighet for å overføre de analoge bildene gjennom Internet. Et universitet et annet sted i verden kunne knytte seg til LIR, spesifisere hvilket av Folkeforbundets dokumenter man ønsket tilgang til, og dermed få det overført til egen skjerm, eventuelt deretter ta utskrift av bildet.

Og det åpne systemet blir altså verdensomspennende. Det lukkede rom er blitt et generelt tilgjengelig system. Dokumenter man tidligere måtte reise til Chicago for å se, kan man nå uten større tid eller kostnader9 hente frem på egen arbeidsstasjon.

Med et slagord kan man kalle denne utviklingen det eksploderende bibliotek. Eksempelet antyder den dramatisk endrede rolle som biblioteker vil kunne få ved hjelp av informasjonsteknologien. Tidligen har biblioteker tatt vare på, organisert og gjort tilgjengelig fysiske eksemplarer av dokumenter. Ved en digitalisering blir funksjonen kvalitativt forskjellig:

• Det er ikke lenger slik at hvis en bruker har fått tilgang til dokumentet, er det utilgjengelig for alle - det datamaskinlagrede eksemplaret er der hele tiden, et ubegrenset antall brukere kan i praksis samtidig få tilgang til det.

• Det er ikke lenger slik at man må passe på at dokumenter ikk< blir satt på feil plass, og dermed blir vanskelige å finne - når d en gang er systematisert, vil de forbli tilgjengelig under denne systematikken.

• Det er ikke lenger slik at man enten må oppsøke biblioteket, eller få tilsendt det fysiske dokumentet for å kunne bruke det enhver som har tilgang til systemet, kan få tilgang til dokumentet, hvor som helst i verden.

8 Sommeren 1994 opplyses det at ca 25 millioner brukere er knyttet til Internet, og at man har en sterk økning (enkelte kilder hevder at den er så høy som 20 % månedlig).

9 For Internet-brukere er kommunikasjonskostnadene indirekte, og lite synlige.

IRJ: TERES.4 (115) 5

• Problemet med manglende tilbakelevering av dokumenter, er eliminert.

• Problemet med slitasje ved bruk, er eliminert.

Man kan merke seg at én av årsakene til at LIR kunne etableres, er den manglende opphavsrettslige beskyttelse av Folkeforbundets dokumenter.10 I mange tilfeller vil nettopp spenningen mellom teknologiske muligheter og rettslige begrensninger oppstå. Denne spenningen er av rettspolitisk art, og i dette avsnittet vil det bli gjort forsøk på å avdekke enkelte av problemene, og foreslå alternativer for løsning av dem.

1.2 Optisk lesing

Denne rapporten pretenderer ikke å være teknisk. Men det kan være nyttig kort å diskutere hvordan optisk lesning faktisk skjer.

Det er to hovedvariasjoner av optisk lesing, analog og “digital”.I begge tilfeller benyttes et leseapparat som kan minne om en

fotokopieringsmaskin. Et datamaskinprogram deler inn den siden som skal leses i et stort antall billedelementer (pixels fra “picture elements”). En typisk leser deler en tomme inn i (300*300 =) 90 000 billedelementer, men profesjonelle lesere kan gå opp i (2 400*2 400) = 5 760 000 pr kvadrattomme. Oppløsningen angis gjeme som “bits pr inch” eller bare bpi.

10 Noen egentlig internasjonal rettsenhet er det ikke på området. I prinsippet har man i USA doktrinen om Crown Copyright, overtatt fra engelsk rett, som gir det offentlige opphavrett til offentlige dokumenter. Men den håndheves ikke, i alle fall på føderalt nivå. Og i dette tilfellet var det dokumenter fra en internasjonal organisasjon. Etter norsk rett ville det være helt på det rene at disse manglet opphavsrettslig vern. Jfr Jon Bing "Databaser med 'offentlige dokumenter’. Særlig om den norske åndsverklov § 9"; Marianne Levin (red) Vennebog til Mogens Kokt\>edgaard, Nerenius & Santérus Forlag, Stockholm 1993:76-99.

IR1: TERESA ( i l 5) 6

Ved analog lesing vil et datamaskinprogram analysere reflektert ly< fra hvert enkelt billedelement. Dette lyset vil beskrives ved hjelp av plassering på en gråtoneskala og en farveskala. I og for seg er dette nokså likt det som skjer med et fjernsynsbilde - går man nær en fjernsynsskjerm, ser man at bildet oppløses i billedelementer. Hvert billedelement beskrives altså på denne måten, og datamaskinen kan da selvsagt reprodusere det leste bildet ved å skrive ut en side hvor hvert billedelement gis den angitte gråtone og farve. Dette reproduserte bildet vil ha noe lavere kvalitet enn originalen. Hvis oppløsningen er lav, vil bildet fremstå som “hakkete”, fordi der det er glidende overgang i originalen, er det trappvise overganger fra billedelement til billedelement i reproduksjonen.

Som et eksempel kan man vise resultatet av en analog optisk lesnin; av et utsnitt fra tittelsiden på en NOU:11

N O R G E S O F F E N T L I G E U T R E D N I N G E R

NOU 1988: 22

Sammenlignet med originalen, synes dette som en nokså akseptabel kopi.12 Tegningen er blitt litt grovere, og ser man nøye etter, vil man se hakkene, spesielt i skjoldets buer, som skyldes lav oppløsning. Man

11 Lesningen er gjort ved en Hewlett Packard ScanJet IIcx ved hjelp av programmet DeskScan II. Oppløsningen er på 300*300 bpi.

12 I dette kapittelet vil uttrykkene “kopi” og “eksemplar” brukes som nær synonyme.

IRJ: TERESA (115) 7

ser imidlertid at både det grafiske elementet og teksten er gjengitt samtidig. Ved denne typen optisk lesning er bokstaver bare en form for grafiske elementer som gjengis sammen med alt annet på siden. Dette er selvsagt en fordel i mange sammenhenger.

En teknisk ulempe ved denne formen for optisk lesning er at resultatet blir en fil med gråtone-, og eventuelt farvevedier for hvert eneste billedelement. Naturligvis finnes det en viss mulighet for komprimering av disse store filene, f eks sammenslåing av elementer som har like verdier (feks for hvitt papir). Men likevel vil filene ta svært stor plass. Filen som rommer det enkle bilde ovenfor, utgjør f eks 102 KB.

Ved “digital” optisk lesning, skjer det noe mer. Programmet vil da søke å sammenligne de identifiserte grafiske elementene med forhåndslagrede modeller av grafiske elementer. Det typiske vil være at

programmet har forhåndslagrede modeller av bokstaver, og sammenligner identifiserte elementer med modellene. Der man finner samsvar, erstattes det grafiske elementet med den interne kode som svarer til den aktuelle

bokstav. Dessverre er bokstaver ofte nokså like, slik at det kan oppstå feil. Man kan feks se på likheten mellom en “A” og en “H”:

På en måte kan man se på dette som måte å “mate” et tekstbehandlingsprogram fra den optiske leseren. Hvis man leser det samme lille utdraget som ovenfor på denne måten, får man en noe annet resultat:

NORGES OFFENTLIGE UTREDNINGER NOU 1988: 22

Man vil se at typesnittet nå er noe forskjellig. Og de grafiske elementene - riksvåpenet og den horisontale delestreken - er blitt borte, fordi de ikke har noe motstykke. I dette tilfellet har programmet gjenkjent alle bokstavene (og tallene) korrekt. Kvaliteten vil være avhengig av mange ting, spesielt trykkvalitet, kontrast mellom tegn og

IRJ: TERESA (115) 8

bakgrunn, typesnitt, slitasje på papir mv. Man vil se at selv en liten feilprosent - f eks 1 % - vil føre til at ca hvert 16. ord blir feilstavet, noe som i mange sammenhenger er uakseptabelt, selv med automatisk rettskrivningskontroll. En dramatisk forskjell er den lagringskapasitet som er nødvendig for å representere teksten i systemet. Mens det analoge bildet krevde 102 KB, krever teksten ovenfor bare 4,52 KB - dvs bare 4 % av den plass som alternativet krevde.

Teksten er i en form som gjør at den uten videre kan viderebehandles i tekstbehandlingssystemet. Det er f eks gjort med et par tastetrykk å forandre eksempelet til:

ØFFERTUGE RQRGES OTREDRmGER RØH 1922: 22

Her er et par ord byttet om, og et helt nytt typesnitt valgt. Åpenbart vil det ofte være ønskelig å ha disse mulighetene. Det gjør det lett å søke i teksten, gjøre utdrag fra teksten for innlemmelse i eget dokument, redigere teksten, osv. I det hele vil gjenbruk være langt lettere - ved analog form kan man bare “lime inn” hele eller et utvalgt del av bildet (og man kan skalere det), mens man altså har alle tekstbehandlingens muligheter i digital form.

Biblioteker velger stort sett å legge inn sine dokumenter i analog form.13 Årsaken er at man ønsker å bevare billedelementer som ikke er tekst - f eks kart, figurer, fotografier, osv.

Dette gjør det nødvendig å beskrive dokumentene for å finne dem igjen, på samme måte som man gjør det når man indekserer fotografier Ambisjonsnivået vil her kunne variere, LIR gir et eksempel på et forholdsvis moderat ambisjonsnivå. Ofte vil man nok nøye seg med å bruke en bibliografisk innføring som svarer helt til den man har for konvensjonelle papirdokumenter. Prinsipielt vil det altså sondres mellom beskrivelsen (indeksen, katalogen) og det analoge, maskinlesbare dokumentet. “Digital” representasjon tillater at man

13 Dette betyr ikke at man ikke finner mange eksempler på det motsatte.

1RJ: TERESA (U S) 9

bruker selve den innleste teksten til å beskrive seg selv. Dette gjøres typisk ved såkalte tekstsøkesystemer,14 som tillater at man gjenfinner teksten ved hjelp av vilkårlig valgte ord eller ordkombinasjoner i teksten. Dette gjør gjenfinningen mer effektiv sammenlignet med gjenfinning basert på intellektuell indeksering (klassifisering, tilføring av stikkord mv).

Av og til velger man da også en kombinasjon. Teksten i dokumentene konverteres til “digital” form, samtidig som man lagrer dokumentene parallelt i analog form. Når man ved hjelp av tekstsøking har funnet et dokument, kan man deretter kalle det frem på skjerm for å se på de grafiske elementene (inklusive fingermerker, skrukker mv).

Det er heller ikke noe i veien for at man går fra analog til digital form. Også den analoge formen kan “leses optisk”, i dette tilfellet vil de maskinlesbare, analoge bildene sammenlignes med de forhåndslagrede modellene av bokstaver på samme måte som de trykte bokstavene sammenlignes med slike modeller. Hvis de analoge dokumentene har tilfredsstillende oppløsning vil denne “lesingen” faktisk være mer effektiv fordi alt skjer i maskinlesbar form. Enkelte ser derfor på lagring i analog form som første skritt på veien mot et dobbeltsporet system - dette gjelder f eks for LIR - mesteparten av Folkeforbundets dokumenter består jo av tekster, selv om det er viktig også å ta vare på kart mm, og det kan være kuriøst å se signaturene til de statsmenn som har undertegnet traktater mv.

1.3 Bibliotekers begrunnelser for konvertering fra trykk til maskinlesbar form

Det innledende eksempelet med LIR antyder atinformasjonsteknologien tilbyr fordeler for et bibliotek som motiverer biblioteket til å foreta en konvertering av materiale fra trykk på papir til maskinlesbar form.

14 I Norge kjent fra systemer som Aftenpostens elektroniske arkiv for redaksjonelt materiale, ATEKST , eller Lovdatas rettslige informasjonssystem.

IR1: TERESA (115) 1

Naturligvis vil et moderne biblioteks samlinger bestå av mye mer enn konvensjonelle publikasjoner - man vil ha fonogrammer, kompaktplater med tekst (kompaktplate),15 tilgang til direktkoblede databaser, kunst (artotek) mv. Dette vil innebære at det i biblioteker allerede finnes enkelte verk eller arbeider i maskinlesbar form. Kompaktplater med maskinlesbare verk og tilgang til tekst fra direktkoblede databaser representerer egne rettslige problemer, men som ofte mer eller mindre tilfredsstillende er løst i abonnementsavtale lign med leverandøren av informasjonstjenesten. I dette avsnittet tas det sikte på å belyse hvorfor et bibliotek vil ønske å konvertere en tel til maskinlesbar form, og hvilke opphavsrettslige beføyelser dette da representerer.

I det innledende eksempelet var det hensynet til konservering av materialet som utløste behovet for konvertering fra trykk på papir. Papir kan ha en kvalitet som gjør det mindre bestandig, det gjelder ikl minst dokumenter som man ikke er produsert for å oppbevares over lengre tid. Originaleksemplaret er bokstavelig talt i ferd med å smuldr opp, trykken i ferd med å falme bort osv. I en slik situasjon vil biblioteket måtte fremstille et nytt eksemplar hvis det skal redde det aktuelle arbeid for ettertiden.

Det finnes i praksis tre typer for konvertering til nytt eksemplar

• Fra papir til papir (fotokopiering og lignende metoder, f eks fotografisk opptrykk av gamle bøker)

• Fra papir til mikroform (f eks overføring av aviser til mikrofilm)

15 Kompaktplate, ofte kalt CD-ROM for Compact Disk - Read Only Memory, er identiske med de kompaktplatene (CD) som brukes for fonogrammer, men hv( data er lagret i henhold til en bestemt standard, kompaktplate er blitt populær som bærere av store tekstmengder. Ofte vil det kreves at den arbeidsstasjon soi skal bruke platen, har et eget program på sin faste magnetplatestasjon som gir tilgang til den, men av og til ligger dette programmet på selve platen, kompaktplate stasjonen fungerer i prinsippet som en diskett- eller båndstasjon tilknyttet arbeidsstasjon eller nett.

IR1: TERESL4 (115) 11

• Fra papir til maskinlesbar form

Det er ulike fordeler knyttet til de tre formene for konvertering. Dokumenter i mikro- eller maskinlesbar form tar mindre plass, og gir bedre tilgang til materialet, mens vanlige papirdokumenter kan behandles som originalene, og vil derfor lett passe inn i eksisterende infrastruktur.

Alle tre formene for konvertering forutsetter den opphavsrettslige beføyningen eksemplar fremstilling.

Hensynet til plass kan i seg selv være en begrunnelse for konvertering, det ser man ikke minst i andre arkiv som lagrer dokumenter av hensyn til f eks regnskapslovgivningen - banker, betalingssentraler mv overfører rutinemessig originalbilagene til mikro- eller maskinlesbar form av denne grunn. Det er en viss bekymring om bestadigheten av lagringsmediet, spesielt det maskinlesbare hvor man bare har estimater, ikke egentlig empiri16 for hvor lenge det vil vare. Igjen forutsettes selvsagt eksemplarfremstilling.

Hensynet til bedre tilgang kan også være en selvstendig begrunnelse. Overføring av aviser til mikroform (vanligvis mikrofilm) er delvis begrunnet med at det er lettere å lete seg frem til riktig side, eller skumme avisteksten ved bruk av en mikroformleser enn ved å bla i originaleksemplarene. Dessuten vil originaleksemplarene ved bruk fort bli slitt eller rett og slett revet i stykker. Det er altså hensynet til “lesesalbruk” som delvis begrunner konverteringen til annet format. Igjen forutsettes eksemplarfremstilling.

Man må imidlertid her også diskutere om det ikke også krever å beføye over verket ved å gjøre det tilgjengelig til allmennheten. Biblioteket kan gi tilgang til originaleksemplaret (forutsatt at det er et litterært verk, og med unntak av underkategorien datamaskinprogrammer i maskinlesbar form) i henhold til åndsverkloven § 21, 1 .ledd - eksemplar som omfattes av utgivelsen,

16 Rett og slett for at slike systemer ikke har vært i bruk mer enn en brøkdel av den tiden det er antatt at materialet vil vare.

IR1: TERESA (115)

kan fritt spres blant allmennheten, f eks ved utlån i eller fra bibliotek. Men det eksemplar som er et resultat av konverteringen, omfattes ikk av utgivelsen. I forhold til dette eksemplar har derfor rettighetshaver i behold sin enerett til spredning etter åndsverkloven § 2, 1 .ledd.

Som del av hensynet til bedre tilgang, kan man også tenke seg at man ønsker mer effektiv gjenfinning. Her vil konvertering sjelden hjelpe. Man gjenfinner det nye papirdokumentet, mikroformdokumentet eller det analoge, maskinlesbare dokumentet ved hjelp av den samme type indekseringssystem som ble brukt for originaldokumentet. Kvaliteten på dette i prinsippet separate søkesystemet er uavhengig av valg mellom disse tre formene. Men koblingen mellom indeks og dokument kan effektiviseres. Dette ser man best hvis man tenker seg en datamaskinbasert indeks som er søkbar fra samme arbeidsstasjon som viser det analoge, maskinlesbare dokumentet. Straks man har identifisert det ønskede dokument, vil dei datamaskinbaserte systemet hente dokumentet frem fra den identifiserte “hylleplasseringen” og vise det på den samme skjermen. I LIR skjedde dette ved at en ordre gikk til jukeboksen med optiske plater, riktig plate ble hentet frem, og systemet visste adressen for det analoge maskinlesbare dokumentet på denne platen, leste dokumentet og overførte det til den arbeidsstasjon hvorfra det var bestilt. - Tilsvarende kobling kan gjøres for mikroformdokumenter, men det kreves da flere mekaniske komponenter for å hente frem riktig spole, spole frem til riktig bilde mv.

En virkelig effektivisering vil man imidlertid kunne få ved å konvertere dokumentet til “digital” form. Man vil da - som nevnt ovenfor - kunne utnytte dokumentets autentiske tekst i et tekstsøkesystem, og tekstsøking (særlig kombinert med indeksen) gir utvilsomt mer effektiv gjenfinning.17 På samme måte som de tre

17 Det hender fremdeles at denne konklusjonen utfordres, det hevdes atindeksering som baserer seg på tesauri eller ulike klassifikasjonssystemer gir høyere gjenfinningseffektivitet. Det er unødvendig her å gå inn i denne diskusjonen, men jeg anser det avsluttet med empiriske og teoretiske arbeider

Fortsetter neste side


dokumenttypene nevnt ovenfor, vil tekstsøking forutsette eksemplarfremstilling, og det kan hevdes at den forutsetter fremstilling av mer enn ett eksemplar på grunn av de hjelpefiler som tekstsøking typisk krever.18 Det vil også kreve rett til å gjøre verket tilgjengelig til allmennheten ettersom man igjen er utenfor området for åndsverkloven § 21.

Begrunnelsen kan også være ønsket om å effektivisere sekundær eksemplarfremstilling, med dette siktes det til fremstilling av eksemplarer til brukerne, f eks for å erstatte utlån av et dokument. Dette er åpenbart ønskelig når f eks originalen er verdifull, og man ønsker å beholde den fysiske kontrollen med originalen; når originalen er etterspurt, og man ønsker at den skal være tilgjengelig for andre brukere i den tiden den aktuelle bruker ønsker å granske dokumentet; når dokumentet er en liten del av et større verk, f eks en artikkel i en innbundet tidsskriftårgang - eller når brukeren selv ønsker å kunne ha et varig eksemplar for sin egen referanse, ta det med seg til egen arbeidsplass utenfor biblioteket mv. I stor utstrekning imøtekommes dette behovet i dag ved at det fremstilles papirbaserte eksemplarer.

Både mikroform og analog maskinlesbar form gjør det mulig å mekanisere eksemplarfremstillingen i stor grad - det skjer på samme måte som ved visning på skjerm, man bare erstatter skjermen med en fotokopieringsmaskin for mikroformdokumenter, og en skriver med høy oppløsning for det analoge, maskinlesbare dokumentet.

Fortsetter fra fomge sidefra begynnelsen av 1970-årene, jfr Jon Bing Rettslige kommunikasjonsprosesser, Universitetsforlaget 1982:136-146.

18 Tekstsøking bygger typisk på at del dannes en tekstfil (dokumentenes løpende tekst) og en søkefil. I de siste er alle ord sortert alfabetisk med henvisninger (adresser) til hvor i tekstfilen ordet forekommer - forekommer det mer enn én gang, har det like mange adresser som forekomster. Søkefilen kalles ofte en “invertert fil” fordi den har samme ordinventar som tekstfilen, men er “invertert” i alfabetisk rekkefølge. Fordi man i prinsippet kan rekonstruere tekstfilen ved hjelp av ord og adresser fra søkefilen, kan det argumenteres for at søkefilen i opphavsrettslig forstand også er et eksemplar av de aktuelle dokumentene.

IRl : TERESA (115)

Igjen blir fordelene enda større hvis man har dokumentet i “digital’ maskinlesbar form. Som illustrert ved vårt lille eksempel, kan man da bestemme utformingen av utskriften - typesnitt, skriftgrad, spalter, spaltebredde, sidestørrelse, kolonnetitler mv. Et eksempel på dette gir Lovdatas system for utskrift av lover, forskrifter mv. Det tillater brukeren nettopp å identifisere de dokumenter det ønskes utskrift fra og utskriftens nøyaktige utforming - noe som skjer ved valg av parametre i utskriftsystemet. Deretter skjer alt helt automatisk, inklusive sidetilpasning.

Åpenbart vil sekundær eksemplarfremstilling også representere eksemplarfremstilling. Og kopien er naturligvis ikke omfattet av utgivelsen, man er derfor også her utenfor området for åndsverkloven § 21, og vil trenge rett til å gjøre kopiene tilgjengelig for allmennheter

I dette notatet vil grensen til åndsverkloven § 11 ikke bli tatt opp. Naturligvis kan den som låner et litterært verk i et bibliotek, fremstille et eksemplar til privat bruk dersom vilkårene i åndsverkloven § 11 er oppfylt. Her er imidlertid problemstillingen i hvilken grad et bibliotek kan tilby sekundær eksemplarfremstilling 1 sine låntagere. Et slikt tilbud kan ikke hjemles i åndsverkloven § 11 Man vil åpenbart få grensetilfeller hvor det kan reises spørsmål om det foreligger et slikt tilbud. Man kan tenke seg at biblioteket gjør tilgjengelig fotokopieringsmaskiner for låntagere slik at de lett kan ta kopier av dokumenter de har fått tilgang til i biblioteket. Her må det vurderes om det forhold at maskinen tilbys av biblioteket, eventuelt mot en avgift, er tilstrekkelig til å anse kopieringen som organisert av biblioteket, og derfor ikke tilfredsstiller kravet til privat eksemplarfremstilling - selv om det er låner som tar initiativ til, og selv gjennomfører kopieringen. Selv om grensedragningen kan være kontroversiell, heller jeg til en restriktiv tolkning av åndsverkloven § 11, og vil anta at et slikt tilfelle ikke vil representere privat eksemplarfremstilling.

Men man kan lett gi eksempler som viser at grensen er vanskelig å trekke, og at den må bygge på kriterier som kan virke subtile. Mange forskningsbibliotek er integrert i forskningsmiljø hvor

IR1: TERESA (US) JS

kopimaskiner har mer enn ett formål. Kopimaskinene tilbys for så vidt av institusjonen, men ikke fortrinnsvis for kopiering av bibliotekets materiale. Likevel, så lenge man er innenfor en organisert virksomhet, vil jeg forsvare den restriktive tolkningen.

I forhold til vår diskusjon, vil imidlertid forholdet til åndsverkloven § 11 stå mindre sentralt. Det vil stort sett forutsettes at eksemplarfremstillingen ikke kan hjemles i åndsverkloven §11.

Hvis dokumentet er i maskinlesbar form, kan man også lett tenke seg at brukeren ønsker et maskinlesbart eksemplar. Dette gjelder nok særlig dokumenter i “digital” form, som da brukeren lett kan legge inn i egne systemer, f eks under et tekstbehandlingsprogram, slik at brukeren selv kan produsere ytterligere sekundære eksemplarer i papir- eller maskinlesbar form, gjøre utdrag av dokumentet for inkorporering i egne arbeider (f eks sitater) osv.

Selv om dette i prinsippet ikke er svært forskjellig fra å gi brukeren en papirkopi, er det i praksis forskjellig, ettersom man i større grad mister kontroll med senere utnyttelse. Man skal imidlertid ikke dramatisere denne praktiske forskjellen. Etterhvert som optiske lesere blir mer alminnelig, må det være tillatt å se på også et trykt tekst som “maskinlesbar”, forskjellen er bare at det er noe mer tungvint å få teksten tilgjengelig på eget system.

Endelig kan konverteringen være begrunnet i å kunne tilby tilgang til dokumenter utenfor bibliotekets lokaler. Dette forutsetter i praksis overføring til maskinlesbar form, enten som analoge eller “digitale” maskinlesbare eksemplarer. Som illustrert i det innledende eksempelet fra LIR, var dette nettopp et hovedformål med den optiske lesningen: Dokumentene kunne spres til brukere ikke bare gjennom det lokale nettet, men også til brukere knyttet til bibliotekets system gjennom det offentlige datanett, forutsatt at brukeren har tilgang til de nødvendige kommunikasjonsprogrammer.

Det er to hovedformer for slik “fjembruk”.Den ene hovedformen vil være at et samarbeidende bibliotek ønsker

tilgang til dokumentet på vegne av en av sine egne låntagere. I konvensjonelle systemer blir da dokumentet fremsendt gjennom posten,

IRI: TERESA (115) lt

og deretter utlånt ved det samarbeidende bibliotek på vanlig måte. Åpenbart vil dokumentet, dersom det er i maskinlesbar form, lett kunr overføres gjennom telenettet til det samarbeidende biblioteket. Deretu får brukeren der tilgang til dokumentet gjennom det samarbeidende bibliotekets system, enten til bruk på lesesal eller ved at det produsere et sekundæreksemplar.

Den andre hovedformen vil være at brukeren direkte kobler seg til det aktuelle biblioteks system. Man er da over i den situasjonen som e illustrert med det innledende eksempelet med LIR. Biblioteket slutter faktisk å være et tradisjonelt bibliotek, det blir en informasjonsleverandør som vedlikeholder en database med eget materiale.

I begge tilfeller vil det forutsette at primærbiblioteket har rett til å gjøre dokumentene tilgjengelig for allmennheten. Ved overføring til et samarbeidende bibliotek, vil det også alltid skje en sekundær eksemplarfremstilling ved det samarbeidende biblioteks system. Hvis brukere får direkte tilgang til primærbibliotekets base, vil det ikke allti* skje en lokal eksemplarfremstilling hos brukeren - brukeren kan nøye seg med å fremvise teksten på skjerm.

Det er alminnelig antatt at skjermbildet representerer en “fremføring” (åndsverkloven § 2, 3.ledd, 1.alternativ) snarere enn e vising (åndsverkloven § 2, 3.ledd in fine). Årsaken er at det ikke er originaleksemplaret man ser på skjermen. Muligens kan dette stille seg noe annerledes ved analoge og “digitale” dokumenter - i siste tilfellet vil dokumentets utforming i detalj bestemmes av sluttbrukei utstyr (skjerm, typesnitt mv), og det synes da systematisk korrekt å kvalifisere det som en fremføring. I åndsverkloven § 39b har man brukt uttrykket “fremvising”, og det kan kanskje være hensiktsmessig å utnytte denne terminologien uten å ta definitivt stilling til om det er “fremføring” eller “vising”. I vår sammenheng spiller det underordnet rolle, både fremføring og vising utenfor det private området omfattes av rettighetshavers enerett etter åndsverkloven § 2, 3.ledd.

IRI: TERESA (115) 17

Imidlertid vil brukeren alltid ha mulighet for å fremstille lokale eksemplarer, enten ved å laste dokumentet ned på egen magnetplatestasjon, eller ved å skrive det ut.

Det er viktig å understreke hvordan datamaskinbaserte systemer lett vil kjede seg sammen til lenker av bruk og gjenbruk.

Vi fokuserer på bibliotekets bruk av egne dokumenter, og har forsøkt å beskrive hvilke fordeler man vil kunne få ved å konvertere dokumentene til maskinlesbar form - fordeler man ikke får hverken ved konvensjonelle papireksemplarer eller dokumenter i mikroform. I første omgang vil de rettspolitiske vurderingene ha samme fokus: Hvordan ønsker man at bibliotek skal kunne utnytte de fordeler som informasjonsteknologien tilbyr, og hvordan skal man regulere denne bruken? Det sentrale poeng er imidlertid at bruken i bibliotek er mulig å regulere, det er tross alt en overblikkbar mengde institusjoner.

Den bruken som skjer etter at eksemplar er gjort tilgjengelig for bruker, er langt vanskeligere å regulere. Dette gjelder både papireksemplar og eksemplar i maskinlesbar form.19 Et papireksemplar kan lett gjøres til gjenstand for ny kopiering, eventuelt også overføring til maskinlesbar form ved optisk lesning. Og et eksemplar i maskinlesbar form kan uhyre lett kopieres, overføres til en ny maskin gjennom telenettet osv. Hvis det er i “digital” form vil også etterbehandling (redigering, utdrag mv) svært lett kunne gjennomføres.

Ovenfor er det antydet at i en regulering vil det ikke være ønskelig å sondre mellom papireksemplar og eksemplar i maskinlesbar form fordi dette ikke svarer til noe prinsipielt skille. Likevel er det god grunn til å understreke at i alle fall for tiden - da optiske lesere ennå ikke er allemannseie - representerer det et praktisk skille som svarer til et sprang i risikoen for ukontrollert bruk og gjenbruk utenfor rettighetshavers kontroll og i strid med vedkommendes rettigheter.

Dermed er på en måte problemstillingen presentert. Vi ser de mange fordeler som konvertering til maskinlesbar form vil ha - fordeler som også kan være rettspolitiske begrunnelser for å fremme en slik

19 Eksemplar i mikroform spiller knapt noen praktisk rolle.

IR1: TERESA (115) 16

utvikling. Det er viktig å utnytte bibliotekenes ressurser som en integrert del i en offentlig informasjonspolitikk - trykkbølgen fra de eksploderende biblioteker vil kunne stimulere den kunnskapsbaserte virksomhet, både i offentlig, men ikke minst i privat sektor. Hvordan dette skal kunne skje samtidig som rettighetshaveres interesser blir rimelig ivaretatt, vil derfor være hovedproblemstillingen i dette kapittelet.

Men først et nytt eksempel - denne gang fra Europa.

1.4 Electronic Document Interchange between Libraries,20 CITED og andre initiativ

EDIL er et konsortium som skal gjennomføre forsøk med overføring av dokumenter i maskinlesbar fe.™ mellom europeiske bibliotek.21 Konsortiet består av

• Universitätsbibliothek Hannover und Technische Informationsbibliothek (Hannover, Tyskland)

• Minisère de l ’Education Nationale - Sous-Direction des Bibliothèques (Paris, Frankrike)

• Institut National de l’Information Scientifique et Technique (Nancy, Frankrike)

• Télésystèmes (Paris, Frankrike)

20 Fremstillingen bygger på foiler vedlagt referat fra møte i Legal Advisory Boar< (LAB) ved DGXIII (File 94/2) fra 6.6.1994.

21 EDI - “electronic document interchange” - er et prinsipp for elektronisk dokumentutveksling, som spesielt har fått stor betydning innenfor internasjona handel. Her brukes det for utveksling av dokumenter uten menneskers mellomkomst - f eks synker en lagerbeholdning under en viss grense, og ordre plasseres av detaljists system hos grossists system, som skriver ut ordre for utkjøring av varer neste dag.


• Pica Centrum voor Bibliotheekautomatisering (Leiden, Nederland)

• British Library - Document Support Centre (London, England)

Prosjektet har en ramme på 2 017 000 ECU, hvorav halvparten kommer fra Kommisjonen. Innsatsen er estimert til 170 arbeidsmåneder.

Fem stadier er identifisert:

1. User Requirement Analysis (planlagt januar 1993 - juni 1993, gjennomført februar 1993 .januar 1994)

2. EDIL Relay and National Infrastructure Requirements (planlagt juni 1993 - oktober 1993, gjennomført juli 1993 - januar 1994

3. Technical Specifications (planlagt juni 1993 - oktober 1993, gjennomført juli 1993 - januar 1994)

4. Development, test and porting (planlagt oktober 1993 - juni 1994, antatt gjennomført januar 1994 - juni 1994)22

5. Pilot Experiments (planlagt juni 1994-juli 1995, antatt gjennomført juni 1994-juli 1995)

Opplegget bygger på et internasjonalt nettverk som er kalt Backbone Européen,23 og som knytter samme sentrene i London, Leiden, Hannover og Nancy. I Frankrike, hvor det er flere deltagende institusjoner, skjer det så en videre nasjonal formidling gjennom det nettet som kalles RNI RENATER. De opphavsrettslige spørsmål er viet en viss oppmerksomhet, bl a blir ikke dokumenter lagret i nettet, dvs at når dokumentet er levert sluttbruker, blir det ikke videre lagret i den samarbeidende institusjon. Man hevder at elektronisk dokumentformidling bør behandles på lik linje som fotokopiering, og at

22 Referatet er fra juni 1994, men foilene er sannsynligvis eldre.23 Dette nettverket - gjerne omtalt som EBONE - er et konsortium av europeiske

nettopperatører innen forskning og utvikling som har til formål å utvikle en “ryggrad” basert på Internet i Europa, jfr nedenfor under pkt 3.2.5.

IR J: TERESA (115) 20

prisen for sluttbruker bør være den samme. Konsortiet ønsker samme regulatorisk ordning i alle unionsland, og modeller som gjør det enkelt å oppnå avtaler med rettighetshaverne.

Eksempelet gir kanskje ikke noen særlig ny innsikt i de tekniske mulighetene. Men det understreker at det på europeisk nivå er en vilje til å utnytte dem. Åpenbart vil dette måtte ha rettslige konsekvenser, men det er ennå usikkert hvordan man skal møte disse utfordringene. Nedenfor vil derfor først gjeldende rett gjennomgås, deretter vil de foreslåtte endringene diskuteres, og endelig vil det bli gjort en vurdering på et mer fritt grunnlag.

The Copyright in Transmitted Electronic Documents project (CITED) er også et prosjekt innenfor ett av Europaunionens forskningsprogrammer (ESPERIT).24 Prosjektet har samarbeidspartnere i Belgia, England, Frankrike, Tyskland, Nederland og Spania.

Man har inne prosjektet laget to demonstrasjonsapplikasjoner.

Det ene bygger på ADONIS, som et en database med autentisk tekst fra tidsskrift.25 Når en bruker knytter seg til systemet, brukeren identifiserer seg med en smartkort og et personlig identifikasjonsnummer. Systemet vedlikeholder en konto som viser hvor mye brukeren har til gode for bruk av systemet, Brukeren kan på vanlig måte søke, hente frem på skjerm tekster, nedlaste dem eller

24 Fremstillingen er stort sett basert på Graham P Cornish “Copyright Issues in Connection with the Reproduction of Documents: The CITED Solution”, (ms) 1994 med vedlegg, alle udatert. Kontaktadresser er IFLA/Copyright, The British Library, Boston Spa, Wetherby, West Yorkshire LS23 7BQ, England - for tekniske detaljer PROMPOLE, 12 Avenue de prés, F-78180 MONTIGNY- LE-BRETONNEUX, Frankrike.

25 Ofte noe misvisende omtalt som full tekst, dvs forfatterens autentiske tekst, muligens med tillegg av indekseringstermer mv.

IRJ: TERESA (IIS ) 21

skrive dem ut. De ulike aktivitetene blir belastet kontoen hans etter forskjellige satser, og kostnadene for sesjonen gjengis når brukeren logger seg ut. Ulike brukere kan ha tilgang til ulike funksjoner og ulike deler av systemet i henhold til konto og betingelser. F eks vil en bruker som har en lav saldo på kontoen ikke få se dokumenter får mer er innbetalt. Man tenker seg også at forfattere kan betale for å være tilgjengelig selv om brukere ikke ønsker å utnytte materialet de tilbyr, og at brukere skal kunne verne sin profil som ellers kan vise noe om forskningsinteresser e lign, dette kan for en bedrift være informasjon som kan utnyttes i konkurranseøyemed.26

Det andre bygger på NARCISSE, et produkt av EU-programmet IMPACT, som tillater tilgang til bildende kunst fra forskjellige museer med forklarende tekst på åtte språk. Brukere får tilgang til en ordbok med ca 500 termer om malerteknikk, restaurering mv. Bildet er representert ved hjelp av infrarøde-, ultrafiollette- og røntgenstråler, og brukeren kan bevege seg mellom forklaringer og de ulike bilderepresentasjonene.

Det er antydet at etter prosjektet vil et “CITED agency” som distribuerer utstyr som tillater den form for bruk av databaser som er nevnt ovenfor, og at de ville få ansvar for innsam ling og fordeling av vederlag. Det er også antydet at institusjonen kunne sertifisere utstyr med “a CITED mark” som indikerer at “the equipm ent reaches a certain standard o f copyright protection and that certain m inim um guarantees are reached”.

Fremdeles synes det imidlertid som om CITED initiativet er noe uferdig. Bruken av teknikker man kjenner fra EDU-sammenheng kan helt sikkert ha en fremtid også for transaksjoner som gjelder opphavsrettslig beskyttet materiale, men det må være tillatt å tvile på at utstyr og system er primært blir utviklet for dette området - det synes mer nærliggende at det vil utnyttes sekundært. Kostnadene ved

26 Sml forskrifter til personregisterloven § 2-1 jfr § 2-8, som påbyr sletting av låners identitet når bok leveres tilbake.


utviklingen vil nok lettere kunne bæres av internasjonal varehandel enr bibliotek- og forlagssektoren.

Men det er et oppfølginsprosjekt - COPICAT (Copyright Ownership Protection in Computer Assisted Training) som tar sikte på å utnytte resultatene fra CITED og et annet EU-prosjekt, EAST (Educational Access and Support Tools - finansiert gjennom DELTA-programmet), det siste har utviklet prosedyrer for utveksling og distribusjon av informasjon mellom studenter og lærere innen en gitt organisasjon.27

The Association of Research Libraries (som representerer 119 forskningsbibliotek i USA og Canada har i mai 1994 har utarbeidet en uttalelse “Affirming the rights and responsibilities of the research library community in the area of copyright” som angir 7 prinsipper:

1. Copyright exists for public good2. Fair use, the library, and other relevant provisions of the

Copyright Act of 1976 must be preserved in the development of the emerging information infrastructure

3. As trustees of the rapidly growing record of human knowledge, libraries and archives must have full use of technology in order t< preserve our heritage of scholarship and research

4. Licensing agreements should not be allowed to aborgate the fair use and library provisions authorized in the copyright statute

5. Libraries and educators have an obligation to educate information users about their rights and responsibilities under intellectual property law

6. Copyright should not be applied to U.S. government informatior7. The information infrastructure must permit authors to be

compensated for the success of their creative works, and copyright owners must have an opportunity for a fair return on their investment

27 COPICAT-konsortiumet er sammensatt av British Library (England), CERT- ONERA (Frankrike), EURITIS (Frankrike), Helix 5 (Nederland), MARI (England), Koninklijke PBNA (Nederland) og University College Dublin (Irland).

JR l: TERESA (U S) 23

Også European Bureau of Library, Information and Documentation Agencies28 (som

E B L ID A representerer mer enn 55 000 bibliotek i Europa) har tatt et initiativ i å etablere en “European Copyright User Platform” (CUP) som skal omfatte en kampanje for å gjøre bibliotek mer

klar over immaterialrettslige problemstillinger. Formålet skal være:

“To make libraries aware of copyright, to discuss satisfying solutions in cooperation with rights owners for copyright problems, which have been identified in electronic delivery services, and to reinforce the position of libraries in discussions about copyright issues with the appropriate bodies.”

Prosjektet vil bli presentert på en konferanse 12.-14.10.1994, men dette vil bare være foreløpige resultater. Prosjektperioden er begrenset til 12 måneder, forholdet til CITED vil stå nokså sentralt, og prosjektet vil avsluttes med en vurdering av hvordan det eventuelt kan videreføres.

1.5 Gjeldende rett: Bibliotekers adgang til å fremstille og bruke nye eksemplarer

Nedenfor følger de gjeldende bestemmelsene som regulerer bibliotekers adgang til å fremstille eksemplarer for konservering eller andre hensyn. Disse bestemmelsene er gitt med hjemmel i åndsverkloven §§ 16, l.ledd og 17, 2.ledd.29 Forskriftene §§7-11

28 PO Box 43300, NL-1504 Haag, Nederland.29 Fastsatt i medhold av lov om rett til fotografi av 17 juni 1960 § 6 og lov om

opphavsrett til åndsverk m.v av 12 mai 1961 §16 første ledd og §17 annet ledd. Endret 22 desember 1989 nr 1273, (ved Kronprinsregentens res av


IRJ: TERESA (115) 24

angår fremstilling av eksemplarer til personer med “nedsatt førlighet” eller “blinde, leseblinde” - disse bestemmelsene gjengis nedenfor, men har ikke direkte sammenheng med diskusjonen i dette kapittelet. Likevel kan de tjene som en påminnelse om det potensiale som informasjonsteknologien representerer i å gi disse gruppene adgang til å ta del i åndsverk, f eks gjennom fremstilling av eksemplarer i blindeskrift, gjennom datamaskinbaserte stemmegeneratorer som “leser” tekst høyt, gjennom forstørrelse av skriftbildet mv.

Forskrift om opphavsrett til åndsverk og fotografi. 27.11.1964:1.

§ 1. Arkiv under Arkivverket, bibliotekene under universiteter og høgskoler, og andre vitenskapelige og faglige bibliotek som drives av det offentlige, skal til bruk sin virksomhet ha rett til, i samsvar med bestemmelsene i §§ 2-7 uten opphavsmannens eller fotografens samtykke gjennom fotografi å fremstille eksemplar av vernet åndsverk eller av vernet fotografisk bilde.

Kirke- og undervisningsdepartementet kan bestemme at også andre, nærmere angitte arkiv eller bibliotek, så som bibliotek under folkebibliotekvesenet og museer, skal ha slik rett som i første ledd bestemt.

§ 2. Arkiv eller bibliotek med slik rett som bestemt i § 1, kan ved mikrofotografering eller liknende midler fremstille kopier av åndsverk og fotografiske bilder som det har eksemplar av i sine samlinger, i den utstrekning dette er nødvendig av konserverings- eller beredskapshensyn.

Arkiv eller bibliotek som nevnt kan gjennom fotografi fremstille kopier for utlån av åndsverk eller fotografiske bilder som det har eksemplar av i sine samlinger, når slikt eksemplar ikke bør gjøres tilgjengelig for lånere fordi det lett kan utsettes for skade ved utlån eller vanskelig kan erstattes hvis det tapes. Mer em to kopier må dog ikke fremstilles, med mindre særlige grunner foreligger.

Åndsverk eller fotografisk bilde som ikke er offentliggjort kan ikke kopieres uten samtykke fra opphavsmannen eller fotografen eller deres rettsetterfølgere, mec mindre kopiering skjer i konserveringsøyemed.

Fortsetter fra forrige side21.12.1990:1022 er ansvaret for denne forskrift lagt til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet).


§ 3. Når det gjelder enkelte artikler i samleverk, avis eller tidsskrift, eller korte avsnitt i andre utgitt verk, kan kopiering ved fotografering også skje i forsknings- eller studieøyemed og kopiene utleveres til lånere istedenfor de bind eller hefter som det kopierte inngår i. Mer enn en kopi av hver artikkel eller avsnitt må ikke utleveres til samme låner.

§ 4. Hvis eksemplar av åndsverk er ufullstendig, kan arkiv eller bibliotek fremstille manglende partier ved fotografi, hvis disse utgjør en mindre del i forhold til hele verket.

Fremstilling av en manglende del av et verk som er utkommet i flere deler, eller av manglende bind eller hefter av tidsskrift, må likevel bare skje hvis delen, bindet eller heftet ikke er å få fra vanlig utsalgssted eller fra utgiver eller forlegger.

§ 5. Bibliotek som etter den til enhver tid gjeldende lovgivning har rett til å få bibliotekeksemplar av trykt skrift, kan, når særlige grunner foreligger, gjennom fotografi fremstille kopi av slike skrifter som antas å burde erverves til dets samling, men ikke kan skaffes fra vanlig utsalgssted eller fra utgiver eller forlegger. Mer enn en kopi må dog ikke fremstilles av hvert verk.

§ 6. Bestemmelsene i § 3, § 4, § 5 har tilsvarende anvendelse for fotografiske bilder.

§ 7. Uten samtykke av opphavsmann og fotograf kan bibliotek med slik rett som bestemt i § 1 gjennom opptak på film, fremstille - med henblikk på bruk i leseapparat - eksemplar av utgitt åndsverk eller utgitt fotografisk bilde, for utlån til personer som på grunn av nedsatt førlighet ikke kan tilegne seg verket eller bildet gjennom eksemplar som har vært brakt i handelen. Opphavsmannen har krav på vederlag som utredes av staten.

§ 8. Uten samtykke av opphavsmannen kan bibliotek med slik rett som bestemt i § 1, i samsvar med bestemmelsene i § 9, § 10 gjennom lydopptak fremstille eksemplar av utgitt litterært eller vitenskapelig verk (talebok) for vederlagsfritt utlån til blinde, leseblinde og personer som nevnt i § 7. Opphavsmannen har krav på vederlag som utredes av staten.

§ 9. Talebok må fremstilles bare gjennom innlesning eller gjennom overføring fra allerede fremstilt talebok.

Talebok må ikke fremstilles hvis lydopptak av verket er utkommet i handelen.§ 10. Når talebok fremstilles, skal verkets tittel angis på hvert eksemplar. Det samme gjelder opplysning om året for fremstillingen og om hvem som har foretatt fremstillingen eller ellers har ansvaret for denne. Bestemmelsene i lov om

1RI: TERESA (115) 26

opphavsrett til åndsverk m.v av 12 mai 1961 om plikt til å navngi opphavsmann og utøvende kunstner, og bestemmelsene om forbud mot endring av verk, gjelder på vanlig måte.

Opphavsmannen skal så vidt mulig gis adgang til å gjennomgå lydopptak før utlån av talebok finner sted. Rimelige innsigelser som han måtte gjøre gjeldende mot den foretatte innlesning skal det tas hensyn til, selv om de i foregående ledd nevnte bestemmelser ikke er overtrådt. Tvist om hvorvidt en innsigelse må anses som rimelig avgjøres av departementet.

Bibliotek som fremstiller talebøker med hjemmel i disse bestemmelser, skal føre register over de talebøkene som blir fremstilt.

§11. Kirke- og undervisningsdepartementet kan gi nærmere angitt organisasjon slik rett som er angitt i § 8. Bestemmelsene i §§ 8 - 10 får tilsvarende anvendelse. § 12. Kirke- og undervisningsdepartementet kan gi utfyllende forskrifter, og kan sette vilkår for bevilling gitt etter bestemmelsene foran.

§ 13. Eksemplar som utleveres fra fremstilleren, skal være påført opplysning om ai det ikke må brukes som grunnlag for ytterligere kopiering.

§ 14. Bestemmelsene i §§ 1- 6 og §§ 12 og 13 trer i kraft 1 desember 1964, mens bestemmelsene i § § 7 - 1 1 trer i kraft fra den tid Kirke- og undervisningsdepartementet bestemmer.

Man ser at bestemmelsene ikke tilgodeser ethvert bibliotek, men bare slike institusjoner som er nevnt i forskriftene § 1, 1.ledd jfr 2.ledd. Bestemmelsene gjelder ikke bare litterære verk, men alle typer åndsverk eller fotografi. Dette er viktig, ettersom de derfor også gjelder f eks en tidsskriftartikkel hvor kunstverk eller fotografier gjengis i tilknytning til teksten. Her er det ikke noen egentlig antallsbegrensning, forskriftene henviser til at eksemplarfremstilling kan skje i “den utstrekning dette er nødvendig”. Begrunnet av sikkerhetsrutiner kan man derfor tenke seg at mer enn ett eksemplar blir fremstilt, men antallet vil klarligvis være meget begrenset, og begrunnelsen må finnes i de etablerte rutinene.

Forskriften § 2 gjelder eksemparfremstilling for “konserverings- eller beredskapshensyn”. Etter forskriften § 2, 1 .ledd er slik eksemplarfremstilling begrenset til “mikrofotografering”, det som


ovenfor er kalt mikroform. Med begrunnelse i konserveringshensyn, er det altså bare eksemplarer i mikroform som kan fremstilles.

Forskriften § 2, 2.ledd er imidlertid beslektet med 1 .ledd - for utlån kan det også fremstilles eksemplarer “gjennom fotografi” når originaleksemplaret ikke bør gjøres tilgjengelig for låneren fordi “det lett kan utsettes for skade ved utlån eller vanskelig kan erstattes hvis det tapes”. Men “gjennom fotografi” må man sikkert regne inn fotokopiering, selv om det kan være tvilsomt om slik reprografi omfattes av fotografilovens begrep “fotografi”.

Her er det altså den konvensjonelle bibliotekbruk som tilgodesees, både “lesesalbruk” og konvensjonelt utlån. Begrunnelsen er hensynet til originaleksemplaret, og det antallet slike ekstraeksemplarer er for det enkelte bibliotek begrenset til 2. Hvis ett av de fremstilte brukseksemplarene går tapt, må man også anta at biblioteket kan supplere ved fremstilling av nok ett eksemplar, slik at det til enhver tid er 2 eksemplarer tilgjengelig for bruk eller utlån i biblioteket.

Det synes altså at for rene konserveringshensyn kan man bare fremstille eksemplarer i mikroform,30 mens man av hensyn til å sikre originaleksemplaret for slitasje eller tap kan fremstille fotokopier. Etter forskriften § 4 kan man likevel supplere originaleksemplaret ved fotokopier, hvis dette gjelder “en mindre del i forhold til hele verket”, og den manglende del ikke er “å få fra vanlig utsalgssted eller fra utgiver eller forlegger”. Av sammenhengen fremgår det at dette vil tillate et bibliotek f eks å fremstille et manglende hefte av et tidsskrift, f eks slik at årgangen kan bindes komplett.

30 Det synes ikke naturlig å anse konvensjonell fotokopiering (eller annentilsvarende reprografi) som “liknende midler” etter forskriften § 2, 1 .ledd. Det hadde da kanskje vært mer naturlig å diskutere om analoge maskinlesbare eksemplarer kunne komme inn under denne betegnelsen, etter regnskapslovgivningen synes det som om man i større grad har likestilt lagring av analoge, maskinlesbare eksemplarer på optiske plater med mikroform enn “digitale” maskinlesbare eksemplarer. Men det må være helt klart at forskriftene ikke hjemler overføring til maskinlesbar form.


Et unntak gjelder for den gruppe bibliotek som har rett til å få såkalte plikteksemplar. Hvilke bibliotek dette gjelder, følger av avleveringspliktloven (1989:31) og forskrifter i henhold til denne.31 Disse kan fremstille eksemplar av ’’trykt skrift” når (1) det antas at skriftet burde erverves, (2) når det foreligger særlige grunner, og (3) det ikke kan skaffes fra vanlig utsalgssted, utgiver eller forlegger. I dette tilfellet kan bare ett eksemplar fremstilles. Åpenbart er dette kompletteringshensynet beslektet med konserveringshensynet - begrunnelsen er at bibliotekets samling skal være komplett.

I disse tre tilfellene kan altså eksemplar fremstilles i konserveringsøyemed (inklusive komplettering).

Man kan merke seg forskriften § 2, 3.ledd som krever samtykke av rettighetshaver for eksemplarfremstilling som ikke skjer i konserveringshensyn dersom verket ikke er offentliggjort. Dette gjelder f eks samlinger av private brev, notater, manuskripter mv. Hvis man ønsker å fremstille eksemplarer utover det tilfellet som nevnes i forskriftene §! 2, 1 .ledd må man anta at samtykke er nødvendig, her vil ikke hensynet til å skåne originaleksemplaret (forskriften § 2, 2.ledd) være relevant.32 Universitetet i Bergen har f eks fremstilt i maskinlesbar for Wittgensteins Nachlaß, i det tilfelle krevdes samtykke av hans rettsetterfølgere.

31 Etter forskriftene (1990:427) vil dette fortrinnsvis være avdelingen av Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Det synes forutsatt i forskriftene at også andre bibliotek har rett til å få plikteksemplarer. Tidligere fulgte dette av særskilt lovgivning (pliktavleveringsloven av 9.6.19939:2 med forskrifter av 12.9.1940 og kongelig resolusjon av 8.6.1956), men den kongelige resolusjon som iverksetter pliktavleveringsloven (1990:366) eller forskriftene selv, angir ikke disse bibliotekene. Tradisjonelt har det vært universitetsbibliotekene som har vært begunstiget.

32 Kompletteringshensynet er selvsagt heller ikke relevant, det foreligger ikke avleveringsplikt til ikke offentliggjort materiale.


Bare i ett tilfelle kan eksemplar utleveres en bruker ved biblioteket. Det er i forhold til (1) “enkelte artikler33 i samleverk, avis eller tidsskrift, eller kort avsnitt i andre ... verk”, (2) verket må være utgitt (jfr åndsverkloven § 8, 2.ledd), (3) eksemplarfremstillingen må skje i “forsknings- eller studieøyemed” og (4) bare ett eksemplar kan utleveres samme låner.34 Det er altså en svært begrenset adgang man har til fremstille eksemplarer som låneren kan ta med seg for å bruke utenfor biblioteket.

Man kan merke seg at forskriftene ikke direkte gir biblioteket rett til å gjøre de fremstilte eksemplarene tilgjengelig til allmennheten, som jo også er en beføyelsene normalt reservert for rettighetshaver. Åndsverkloven § 16, 1 .ledd hjemler imidlertid at disse eksemplarene fremstilles av biblioteker mv til “bruk i sin virksomhet”, og det følger selvsagt forutsetningsvis også av forskriftene. Selv om det vel hadde vært ønskelig at dette ble sagt direkte, så er det ingen tvil om at loven med forskrifter hjemler at de fremstilte eksemplarer gjøres tilgjengelig for allmennheten.

Oppsummeringsvis kan man søke å gjengi gjeldende rett i en slags tabellarisk form:

Institusjon Formål FormArkiv eller bibliotek etter forskriften § 1

Konserveringsformål Mikroform

Arkiv eller bibliotek etter forskriften § 1

Redusere risiko for skade eller tap av originaleksemplar

Fotografi (antas å omfatte fotokopiering

33 Man må anta at det samme gjelder enkelte skjønnlitterære bidrag i en antologi, f eks en novelle eller et dikt, selv om disse ikke naturlig kan omtales som “artikler”.

34 Det er tvilsomt om det enkelte bibliotek har systemer som sikrer at ikke samme låner ber om slike eksemplar av samme “avsnitt” til ulike tidspunkt.

I R l: TERESA (115) 30


Supplering av “manglende del”


Mottager av pliktav-leveringseksemplar

Supplering av “skrifter som antas å burde erverves”



Forsknings- og studieøyemed


Vi ser at etter gjeldende rett er det små muligheter for å utløse det potensiale som informasjonsteknologien tilbyr bibliotekene. Overføring til maskinlesbar form er i det hele ikke tillatt, ikke en gang for konserveringsformål. Det eksisterer derfor betydelig spenning mellom gjeldende rett og eksisterende muligheter. Denne spenningen skaper en rettspolitisk utfordring. Denne utfordringen ble tatt opp i Opphavsrettsutvalgets siste delutredning, og i neste avsnitt skal den foreslåtte reformer gjennomgås.

1.6 Nasjonalbibliotekavdelinga i Rana

Man kan godt understreke at det ikke er nødvendig å gå til utlandet for å hente eksempel. Ved Nasjonalbibliotekavdelingen i Rana opplyses det at man tar sikte på å utnytte Internet35 for formidling av digitaliserte dokumenter.36 Det hevdes at en eksperimentversjon av fotodatabasen

35 Internet er et datamaskinnettverk som primært knytter sammen akademiske institusjoner, man antar at det internasjonalt er ca 30 millioner brukere av nettet, og at det vokser med ca 12 % månedlig. I Norge er det antatt at det er anslagsvis 30 000 arbeidstasjoner knyttet til Internet, noe som skulle svare til ca 200 000 brukere.

36 Olav Anders Øvrebø “Norsk kulturhistorie på globalt nettverk”, NTB 16.8.1994 kl 11:00 (meldingen er lastet ned fra Internet).


BAUTA har vært i prøvedrift i fire måneder, og prosjektlederen37 opplyser at det er akseptert ca 30 000 tilganger i denne perioden. Det antydes også at norske postkort og plakater som mottas i et antall på ca 5 000 årlig skal leses optisk og gjøres tilgjengelig over Internet.38 Det hevdes i artikkelen at “[r]ettighetsspørsmål løses ved at bildekvaliteten legges på et slikt nivå at det ikke skal være mulig å utnytte databasene kommersielt”.

På forespørsel har Nasjonalbibliotekavdelinga i Rana redegjort noe nærmere for prosjektet.39

“I § 23 i gjeldende åndsverklov som blant annet omhandler gjengivelse av kunstverk i kataloger, heter det i tredje ledd: ‘Kunstverk som inngår i en samling eller som utstilles eller tilbys ut til salg, kan avbildes i katalog over samlingen ...’. I § 24 i utkastet til ny lov er det åpnet for tilsvarende adgang.

Den aktuelle digitalisering av postkort og plakater vil skje med en kvalitet som kun er egnet for å se på de digitale bildene på en dataskjerm. Dette mener vi ikke kan betraktes som en eksemplarfremstiIling i vanlig forstand. Lavkvalitetsbildene av de opprinnelige objektene betrakter vi som en del av informasjonen om objektene, og har derfor inkludert disse bildene i den elektroniske katalogen sammen med annen informasjon om objektene.Poenget fra vår side er ikke at digitaliserte eksemplarer av postkort og plakater skal kunne kopieres direkte fra vår database, men at de lavkvalitets bildene av postkort og plakater skal kunne hjelpe interesserte brukere til å finne de objektene de ønsker å se nærmere på. Hvis de så ønsker en god kopi av originalobjektet (konvensjonell eller elektronisk), vil en slik kopiering naturligvis kun utføres etter avtale med rettighetshaverne til objektet.

37 Svein Arne Brugfjeld.38 Kilden er opplyst å være avdelingsleder Svein Arne Solbakk ved EDB-

avdelingen. Også en database med reklamefilmer fra 1950-årene skal være under forberedelse.

39 Jfr brev av 6.9.1994.


I § 23 i åndsverksloven skilles det ikke mellom katalog på papir og elektronisk katalog med on-line tilgang. Etter vår vurdering vi] det være kunstig å skille mellom papirkataloger og elektroniske kataloger så lenge kvaliteten på bildene av de aktuelle objektene som refereres i katalogen er av en slik art at rettighetshavernes interesser ikke er truet.

Vi mener altså at vår katalog ikke er noen trussel mot rettighetshaverne til de omtalte postkort og plakater, heller tvert i mot. Vi mener derfor også at vi klart opererer i åndsverkslovens ‘ånd’ når vi etablerer elektroniske kataloger over åndsverk.”

I brevet antydes at åndsverkloven § 23 som en hjemmel for digitaliseringen. Åndsverkloven § 23, 3.ledd, l.pkt lyder i dag:

“Kunstverk som inngår i en samling eller som utstilles eller utbys til salg, kan avbildes i katalog over samlingen og i meddelelse om utstillingen eller salget.”

Om denne bestemmelsen heter det i forarbeidene til åndsverkloven av 1961, jfr Ot prp nr 26 (1959-60) s 63:

“Bestemmelsen om at kunstverk som inngår i en samling, fritt kan avbildes i kataloger over samlingen, er en naturlig utvidelse av den gjeldende bestemmelse som begrenser regelen til å gjelde offentlige samlinger. Regelen forutsettes som nevnt bare å skulle gjelde for kataloger. I alminnelighet vil det si en systematisk fortegnelse over verkene i samlingen med en del opplysninger om samlingens art og historie, korte kunstnerbiografier m.v. Når regelen videre utvides til å gjelde avbildninger i kataloger over bilder som utstilles eller utbys til salgs og til avbildninger i meddelelser om utstillingen og salget, e det i virkeligheten bare å kodifisere en gjeldende sedvane som er et rimelig ledd i omsetningen av kunst. Disse unntak i kunstnerens enerett til mangfoldiggjørelse av et kunstverk er meget beskjedne.”


Argumentasjonen fra Nasjonalbibliotekavdelinga synes da å være knyttet til det forhold at biblioteket fremstår som en “samling”, og at digitaliseringen må likestilles med en avbildning i en “katalog”.Hverken begrepene “samling” eller “katalog” er spesielt problematisert i forarbeidene, men sammenhengen viser at man nok har siktet til svært konvensjonelle eksempler, typisk en galleriutstilling. Tolkningen av “samling” blir ikke ytterligere presisert i forarbeidene til det utkast til ny åndsverkloven som ble sendt på høring med Kulturdepartementets brev av 23.1 1.1993.40 Her blir imidlertid uttrykket “katalog” noe nærmere presisert med hensyn til kunstbøker. Det heter at “kataloger” ikke går “utover kataloger som inneholder de etter forholdene nødvendige fortegnelser over samlingens eller utstillingens innhold”. Det heter også at om arrangementet er av midlertidig karakter,

“ kan evt. restopplag av kataloger eller meddelelser ikke spres i medhold av paragrafen etter at utstillingen er slutt eller auksjonen over. Man er da utenfor formålet med paragrafen og evt. Spredning av restopplaget må avgjøres etter åndsverkloven øvrige regler; hvorfor samtykke fra opphavsmennene til de avbildede vernete kunstverk må innhentes. Etterfølgende gjenopptrykk er heller ikke tillatt uten samtykke.”

Det presiseres også at bestemmelsen ikke hjemler gjengivelse som illustrasjon til artikkel i aviser og tidsskrifter, selv om det skjer i forbindelse med omtale av en utstilling. Bestemmelsen hjemler heller ikke avbildning på plakater, postkort mv uten samtykke for salg til allmennheten, hva enten det skjer før, under eller etter utstillingen eller auksjonen.

Etter denne diskusjonen fremstår det svært klart at åndsverkloven § 24, 3.ledd, l.pkt må tolkes restriktivt. Jeg forstår bestemmelsen dit

40 Utkastet til ny åndsverkloven § 24 - som skal erstatte den gjeldendeåndsverkloven § 23 - er diskutert i kommentarene til utkastet s 241-244, om spørsmålet i teksten se særlig s 242-243.


hen at når noen har fått lov til å gjøre kunstverk tilgjengelig for allmennheten ved visning, så vil det være nødvendig å gi en viss adgan, til eksemplarfremstilling i forbindelse med bekjentgjøring av dette arrangementet. Kunne man f eks ikke avbilde et kunstverk i en auksjonskatalog, ville det kunne være vanskelig å få fortalt hvilket verl som faktisk var til salgs, og dermed tiltrekke seg alle interesserte. Men det er bare i denne aksessoriske forstand man tillater reproduksjon. De må også være klart at “katalog” i åndsverkloven §§ 24, 3.ledd betyr noe annet enn i åndsverkloven § 43 - i det siste tilfellet er vi villig til å anse det som et synonym med “database”, men i åndsverkloven § 43 ei man fanget av konvensjonene: Det er den form for katalog som tradisjonelt produseres ved utstillinger, som omfattes av unntaket - og hvor grensedragningen mot kunstbøker illustrerer katalogens karakter.

Eksempelet fra Nasjonalbibliotekavdelinga i Rana har kanskje vært nyttig som en illustrasjon av at denne bestemmelsen kunne fortjene en modernisering og en problematisering i forarbeidene som enda tydeligere klargjorde hva slags unntak fra eneretten til eksemplarfremstilling som bestemmelsen angir. Men det kan ikke være tvilsomt at bestemmelsen ikke hjemler eksemplarfremstilling slik skissert ovenfor. Dette bygger jeg på både det forhold at et bibliotek - til stor del generert ved pliktavlevering41 - ikke vil være en “samling” i den forstand åndsverkloven § 24 bruker ordet.42 Selv om dette kan være noe tvilsomt, er det overhodet ikke tvilsomt at åndsverkloven § 24 bruker “katalog” i en snever forstand, i betydningen “utstillingskatalog” eller lignende, og at derfor et “maskinlesbart arkiv’ ikke kan hjemles i bestemmelsen.

41 Jfr avleveringspliktloven (1989:32), etter lovens § 4 omfatter bl a avleveringsplikten “[d]okument av papir eller papirliknande medium ... og fotografi”.

42 Dette betyr ikke at et bibliotek ikke kan ha en slik samling, det er samlingens natur, ikke institusjonens navn, som er avgjørende. En utstilling basert på plakater innkommet ved pliktavlevering vil jeg anta at faller inn under begrepet

Nasjonalbibliotekavdelinga i Rana synes også å hevde at en digitalisering “med en kvalitet som hun er egnet for å se på de digitale bildene på en dataskjerm” ikke er en eksemplarfremstilling “i vanlig forstand”. Uten å ta stilling til hvordan ordet som forstå i dagligtale, er det hevet over tvil at dette representerer en eksemplarfremstilling, og at å gjøre disse eksemplarene tilgjengelig over et datanett vil si å gjøre dem tilgjengelig for allmennheten - dvs at man i begge henseende forføyer over verk som enten krever samtykke fra opphavsmann eller hjemme! i lov. Dette er såvidt opplagt at det ikke er grunn til å gå nærmere inn på dette.

Utformingen av postkort og plakater er ikke kjent, men de vil jo lett også omfatte fotografi. Såvidt jeg ser, mangler det en bestemmelse i fotoloven som svarer til åndsverkloven § 24. Etter fotoloven § 16 er det gitt forskrifter for arkiv og bibliotek til å fremstille eksemplar “når dei har bruk for det i verksemnda si”, men det er de forskriftene som diskuteres i noen detalj i dette kapittelet, og de gir ikke hjemmel til digitalisering.

Det fremgår av sitatet at digitaliseringen skjer med en kvalitet “som kun er egnet for å se på de digitale bildene på en dataskjerm”. Hvis reproduksjonen er for lav, skal man ikke utelukke at en rettighetshaver anser dette som en krenkelse av verkets eller egen anseelse eller egenart etter åndsverkloven § 3, 2.ledd (sml også åndsverkloven § 48).

Dette eksempelet viser hvor godt teknologien for tiden ligger til rette for konvertering av verk til maskinlesbar form og spredning gjennom datamaskinbaserte nettverk. Nasjonalbibliotekavdelingens ønske om sikre at samlingene står til disposisjon “uavhengig om brukeren befinner seg ved Universitetet i Oslo eller Alta Distriktshøyskole”43 er nettopp drivkraften bak utnyttelsen av mulighetene i dagens informasjonsteknologi. Det er dermed på tide å vurdere det rammeverket som de arbeider innenfor.


43 Nasjonalbibliotekavdelinga i Ranas brev av 6.9.1994.

1.7 Opphavsrettsut\>algets forslag til nye forskrifter44

IRI: TERESA (115) 3(

Utkast til forskrifter om kopiering i arkiv, bibliotek og museerI medhold av lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk

m.v. § 16 første ledd bokstav a og lov av 17. juni 1960 nr. 1 om rett t fotografi § 6 første ledd bokstav a gis følgende forskrifter:

§ 1. Hvilke institusjoner forskriftene gjelder fo r ."Disse forskriftene gjelder for:

a. Riksarkivet og statsarkivene.b. Bibliotek under universiteter og høyskoler, andre vitenskapelige og faglige bibliotek som drives av det offentlige, og folkebibliotek.Kultur- og vitenskapsdepartementet kan bestemme at andre, nærmere bestemte

arkiv og bibliotek og dessuten museer skal ha rett til å kopiere etter forskriftene.

§ 2. Kopiering for konser\>erings- og sikringsformålArkiv, bibliotek og museer som nevnt i § 1, kan ved fotokopiering og lignende former for kopiering fremstille eksemplar av åndsverk og fotografiske bilder som c har i sine samlinger for konserverings- og sikringsformål. Denne bestemmelse omfatter også overføring til mikrofilm o.l. og utskrift på grunnlag av maskinlesbai eksemplar.

Bestemmelsen i første ledds første punktum gjelder tilsvarende for kopiering a' opptak av lyd og bilder, så som fonogram, videogram og film, og av maskinlesbart eksemplar. Maskinlesbare eksemplar kan også overføres til en form som er tilpassi tilgjengelig utstyr.

Kopiering i de former som er nevnt i første og annet ledd kan skje til utlån når det gjelder eksemplar som ikke kan gjøres tilgjengelig for lånere uten at de lett bli: skadet, eller som ikke kan erstattes hvis de går tapt. Det kan ikke tas mer enn en

44 Jfr NOU 1988:22 Endringer i åndsverkloven mm, Justisdepartementet, Oslo 1988. Forskriftsutkastet finnes s 134-135, kommentarene til forskriften for så vidt gjelder konvertering til og bruk av maskinlesbare eksemplarer finner man 65-66.


kopi til samme låner med mindre særlige grunner taler for det. Kopier av opptak gjort i medhold av annet ledd, herunder maskinlesbare eksemplar, kan likevel bare brukes i vedkommende institusjons egne lokaler og ikke til hjemlån. Etter særskilt bestilling kan likevel en kopi stilles til rådighet for en bestemt låner ved fjernlån til bruk i lokalene til en annen institusjon som omfattes av disse forskrifter. En slik kopi skal sendes tilbake, eller slettes eller tilintetgjøres når bestillerens bruk er opphørt.

Bestemmelsene i denne paragraf gir ikke rett til å bruke maskinlesbare eksemplar i datamaskinbaserte informasjonssystemer.

§ 3 Kopiering til utlån fo r forsknings- og studieformålNår de har inngått avtale med organisasjon som representerer en vesentlig del av norske rettighetshaverne på et område, om fotokopiering eller lignende former for kopiering av utgitte verk og fotografier for forsknings- og studieformål, kan bibliotek som nevnt i § 1 på samme måte og for de samme formål fremstille eksemplar av verk og fotografier som de har i sine samlinger, og som ikke er omfattet av avtalen. Kopieringen skjer på de vilkår som er fastsatt i avtalen. Reglene i åndsverklovens §§ 14 tredje og fjerde ledd tredje og fjerde ledd, 51 og § 51 a gjelder tilsvarende.

Arkiv og museer som har kopieringsrett, kan foreta kopiering som nevnt i første ledd uten avtale eller tillatelse.

§ 4 Overføring av trykte verk m.v. til maskinlesbare eksemplar.Etter særskilt tillatelse av departementet kan institusjon som omfattes av disse forskrifter overføre utgitte eksemplar av trykte verk som den har i sine samlinger til maskinlesbare eksemplar for konserverings- og sikringsformål og for forskningsformål. Om bruken av slike maskinlesbare eksemplar gjelder bestemmelsene om opptak i § 2 tredje og tjerde ledd tilsvarende. Inneholder verket personopplysninger, kreves samtykke til overføringen etter lov 9. juni 1978 om personregistre m.v.

§ 5 Komplettering av samlingene.Når et eksemplar av åndsverk er ufullstendig, kan det fremstilles kopier av de manglende deler på den måte som nevnt i § 2 første eller annet ledd dersom det gjelder mindre deler i forhold til hele verket. Kopiering av en manglende del av et verk som er utkommet i flere deler, eller bind eller hefte av tidsskrift eller annen periodisk publikasjon må likevel bare skje hvis det ikke er mulig a skaffe delen fra vanlig utsalgssted, utgiver eller forlegger.


§ 6 Særregler fo r arkiv og bibliotek som har rett til eksemplar etter reglene for pliktavlevering.Arkiv og bibliotek som har rett til å få eksemplar av utgitte verk og fotografier ett< reglene for pliktavlevering, kan når særlige grunner taler for det, ta kopier av vert som bør erverves til samlingen på de mater som er nevnt i § 2 første eller annet ledd. Dette kan likevel bare skje dersom eksemplar av verket ikke kan skaffes fra vanlig utsalgssted, utgiver eller forlegger. Mer enn en kopi kan ikke tas av et enke verk.

Felles bestemmelser § 7Kopier som utleveres til en låner, må ikke brukes som grunnlag for videre kopiering.

Opplysning om dette skal påføres kopiene.

§8Kultur- og vitenskapsdepartementet kan gi utfyllende forskrifter, og kan fastsette begrensninger og vilkår for tillatelse etter disse forskrifter.________________

Forslaget følger modellen fra gjeldende forskrifter, men har en litt annen redaksjon.

1.7.1 Konserverings- og sikrmgsøyemed

Etter utkastet § 2 kan det skje en eksemplarfremstilling i konserveringsoyemed. Bestemmelsen omfatter flere typer media enn d gjeldende bestemmelsene, og i to henseende berører den det som er emnet for dette kapitlet, nemlig konvertering og bruk av maskinlesbar« eksemplar.

For det første kan man etter utkastet § 2, 1 .ledd in fine foreta utskrift på grunnlag av maskinlesbar eksemplar. Dette er da i konserverings- eller sikringsformål. Begrunnelsen må nærmest være at man ønsker å sikre seg et eksemplar som kan leses uten tekniske hjelpemidler. I de fleste tilfeller når man får tilgang på et maskinlesbart eksemplar, vil det være forutsatt at man kan ta utskrifter - dette vil gjelde ved ervervelse av verk på diskett, kompaktplate , magnetbånd mv. Av sammenhengen synes det som om eksemplaret må være i

/R I: TERESA (115) 39

bibliotekets samlinger, jfr utkastet § 2, 1 .ledd, l.pkt. Bestemmelsen gir altså ikke rett til å fremstille papirutskrift av en direktekoblet database som biblioteket et tilknyttet, denne databasen kan knapt anses å være del av bibliotekets samling, selv om den er tilgjengelig for bibliotekets brukere i bibliotekets lokaler.

Bestemmelsen har en viss prinsipiell betydning, men ingen stor praktisk betydning.

For det andre har man en bestemmelse om konvertering i utkastet § 2, 2.ledd, 2.pkt. Bestemmelsen forutsetter at man har et maskinlesbart “originaleksemplar”. Dette eksemplar kan imidlertid “overføres til en form som er tilpasset tilgjengelig utstyr”. Man kan tenke seg at man i begynnelsen av 1980-årene fikk noen av de første norske bøkene som - med rettighetshavernes samtykke - ble registrert i maskinlesbar form, først og fremst av hensyn til lingvistiske studier. Disse diskettene kunne være registrert av et tekstbehandlingssystem som arbeidet under det den gang populære operativsystemet CPM. For at vedkommende forskningsbibliotek skal kunne fortsette å gjøre tekstene tilgjengelig for lingvistiske studier, vil det i dag være nødvendig at teksten er tilgjengelig for programmer som arbeider under andre operativsystem - CPM tilhører historien. Dette krever en konvertering fra en maskinlesbar form til en annen, og impliserer eksemplarfremstilling.

Det er denne beskjedne form for konvertering som tillates av utkastet. Man skal ikke undervurdere behovet for en slik bestemmelse, spesielt ettersom det i større grad skjer en publisering av arbeider i maskinlesbar form, særlig på kompaktplate, kan behovet for tilpasning bli stort hvis vi får endrede standarder. Bibliotek skal jo også sikre tilgang til materialet som er utgitt for lang tid siden.

Imidlertid åpner utkastet for en bredere form konvertering - fra trykk til maskinlesbare media - jfr utkastet § 4. Dette gjelder bare materiale som er i bibliotekets samling fra før.

Slik konvertering vil kunne begrunnes i “konservings- og sikringsformål”. Det innledende eksempelet med LIR gir en illustrasjon på denne begrunnelsen, hvor analoge, maskinlesbare eksemplarer ble ansett som et alternativ til mikroform, jfr utkastet § 2, 1 .ledd, 2.pkt.


Imidlertid foreslår utkastet at dette også skal kunne begrunnes i “forskningsformål”. Utredningen eksemplifiserer dette med konverteringer som skal gjøre det lettere for forskere å søke gjennom materialet,45 andre eksempler kan f eks være overføring til maskinlesbar form for en kvantitativ, lingvistisk behandling av verket,46 vil være et slikt eksempel. I tillegg trengs en “særskilt tillatelse fra departementet”.47 Om dette heter det i utredningen:48

“Adgangen bør ikke omfatte alle arkiv og bibliotek som har kopieringsrett etter forskriftene. De praktiske behov vil være tilgodesett ved at adgangen begrenses til enkelte arkiv og bibliotek, fortrinnsvis enkelte fag- og forskningsbibliotek.”

Det er nok grunn til å tro at den tekniske utviklingen etter utredningen i 1988 har gjort det mindre realistisk å anta at de praktiske behov vil b tilgodesett ved at et fåtall bibliotek får denne adgangen.

Utkastet foreslår altså at det i tre tilfeller kan skje eksemplarfremstilling på grunnlag av eller konvertering til maskinlesba

45 NOU 1988:22 Endringer i ånds\>erkloven mm, Justisdepartementet, Oslo 1988:67.

46 Fremstilling av konkordanser, ordfrekvenslister, ord- og setningslengde, tagging av ulike ordtyper, analyse av setningsstruktur mm.

47 Forskriftene gjør dessuten en henvisning til personregisterloven. Etter personregisterloven § 9 er to typer personregistre konsesjonspliktige - de som inneholder sensitive opplysninger, jfr personregisterloven § 6, og de som er datamaskinbaserte. Et trykt verk vil ofte inneholde personopplysninger, f eks i form av litteraturlister, biografiske opplysninger mv. Disse vil ofte ikke inneholde sensitive opplysninger, og vil derfor ikke være konsesjonspliktige. (Forlagenes underliggende, datamaskinbaserte registre er unntatt fra konsesjonsplikten etter forskriftene (1979:22) § 2-13.) Ved konvertering av leksika til maskinlesbar form vil det oppstå et datamaskinbasert personregister, og dermed inntrer konsesjonsplikten. Dette fremgår for så vidt av personregisterloven, så utkastet for biblioteker tjener her mest som en påminnelse.

48 NOU 1988:22 Endringer i åndsverkloven mm, Justisdepartementet, Oslo 1988:67.


form: For det første papirutskrift fra et maskinlesbart verk, for det andre konvertering fra en maskinlesbar form til en annen, og for det tredje konvertering fra trykk til maskinlesbar form. I de to første tilfellene må begrunnelsen finnes i “konserverings- og sikringsformål”, i siste tilfelle kan man også fremstille maskinlesbare eksemplarer i forskningsformål.

1.7.2 Bruk og ut/an av maskinlesbare eksemplarer mv

Etter utkastet § 2, 3.ledd vil eksemplarer fremstilt etter 1. eller 2.ledd også kunne gjøres tilgjengelig for utlån. Forutsetningen er at originaleksemplaret “lett blir skadet” ved utlån, eller at det “ikke kan erstattes” hvis det går tapt. Det er lett å se at man har kan tenke seg tilfeller hvor man f eks ikke kan erstatte et original eksemplar i maskinlesbar form - man kan da gjøre en papirutskrift for utlån. Vanligvis vil dette være upraktisk for brukeren. Det typiske vil kanskje være at biblioteket har en kompaktplate det nødig vil miste kontrollen med. Men en papirutskrift av en komplett kompaktplate vil lett bli på mange tusen sider, og papirutskrift er derfor ikke et praktisk alternativ. Imidlertid vil det være tilfeller hvor låneren ikke ønsker tilgang til alt materialet på platen, i slike tilfeller vil utlån av en papirutskrift kunne være tjenlig.

Også et maskinlesbart eksemplar som er resultatet av en konvertering (utkastet § 2, 2.ledd, 2.pkt), vil kunne gjøres tilgjengelig for bibliotekets brukere. Her vil jo det eksemplar som er et resultat av konverteringen tre i stedet for originaleksemplaret i bibliotekets samling. Endelig vil et maskinlesbart eksemplar fremstilt ved konvertering av et trykk også kunne stilles til disposisjon for bibliotekets brukere, utkastet § 4, 2.pkt jfr § 2, 3. og 4.ledd.

Imidlertid foreslår utkastet strenge begrensninger i bruken av de maskinlesbare eksemplarene. Det foreslås at disse bare kan brukes i bibliotekets “egne lokaler”, og at “hjemlån” ikke er tillatt. Dermed vil en av de viktigste fordelene ved overføring til maskinlesbar form -

IR1: TERESA (115) 4,

muligheten til å overskride de fysiske eller stedlige begrensningene i bruken - ikke kunne realiseres.

Utkastet har imidlertid én viktig modifikasjon - biblioteket kan still “en kopi” til disposisjon for “en bestemt bruker ved fjernlån ved bruk lokalene” til et annet bibliotek som er blant de institusjoner utkastet tilgodeser, jfr utkastet § 1. Dette vil altså tillate at man kommuniserer med den mottagende institusjons datamaskin, og at brukeren ved det mottagende bibliotek får tilgang til verket i dette biblioteks lokaler.F eks vil en bruker ved Universitet i Tromsø ønske å få tilgang til et tidsskrift som finnes i analog, maskinlesbar form ved Universitetsbiblioteket i Oslo. Brukeren kan da henvende seg til Universitetsbiblioteket i Tromsø, som får tidsskriftet overført over telenettet og gjør det tilgjengelig i egne lokaler for brukeren.

Selv om dette er en viktig modifikasjon, kan man ikke forvente at brukeren i Tromsø blir helt fornøyd, vedkommende ville nok ha ønsk< at tidsskriftet ble overført til hans egen arbeidsstasjon - noe som i praksis ville vært like enkelt som å overføre til Universitetsbiblioteket Tromsø - forutsatt at riktige programmer var tilgjengelig på sluttbrukerutstyret.

Dessuten krever utkastet § 3, 3.ledd in fine at når “bestillerens bru er opphørt” skal det eksemplar som befinner seg ved vedkommende institusjon “sendes tilbake, eller slettes” - for maskinlesbare eksemplarer vil det i praksis si at det må slettes. Man vil altså ikke me hjemmel i utkastet kunne bygge opp egne samlinger på grunnlag av maskinlesbare samlinger ved en annen institusjon.

Endelig har utkastet §§ 3, 4.ledd en svært viktig begrensning - maskinlesbare eksemplar må ikke brukes i “datamaskinbaserte informasjonssystemer”. Som det innledende eksempelet fra LIR demonstrerte, var ønsket om også å gjøre gjenfinning av dokumenter mer effektiv, et viktig trekk ved den løsningen som et blitt utviklet.

IRI: TERESA (U S) 43

Utkastet tar altså sikte på å hindre slike løsninger. Om dette heter det i forarbeidene:49

“En slik bruk ville nok kunne ha stor betydning fra et brukersynspunkt, men faller utenfor den naturlige ramme for den utnyttelse som er tillatt etter de spesielle forskrifter for arkiv og bibliotek. En adgang til kopiering kombinert med en adgang til bruk i datamaskinbaserte informasjonssystemer ville også reise problemer i forhold til de internasjonale konvensjoner.”

Selv om utkastet derfor åpner for fremstilling av eksemplar i maskinlesbar form, er det likevel svært konservativt i sin form. Det likestiller nærmest maskinlesbare eksemplar med eksemplarer i mikroform, og søker gjennom begrensninger å hindre at bibliotekene samler maskinlesbare eksemplar i databaser, og dessuten at eksemplarer stilles til disposisjon for andre bibliotek eller brukere utenfor bibliotek i sin alminnelighet.

Årsaken til denne tilbakeholdenhet er nok ikke bare forholdet til internasjonale konvensjoner, selv om en vid adgang til eksemplarfremstilling lett vil komme i strid med f eks Bernkonvensjonen art 9(2), som tillater unionsland i nasjonal lovgivning å tillate reproduksjon av f eks litterære verk i spesielle tilfelle, men bare når dette

“ikke skader den normale utnyttelse av verket og ikke på urimelig måte tilsidesetter opphavsmannens legitime interesser”.50

Man har nok også lagt vesentlig vekt på andre legitime interesser knyttet til utnyttelsen av verket, da først og fremst opphavsmann og

49 NOU 1988:22 Endringer i Cmds\>erkloven mm, Justisdepartementet, Oslo 1988:67.

50 Sitert etter Bernkonvensjonen (oversatt av Astri M Lund), Kopinor, 1990.


forlegger (utgiver). Det vil derfor være viktig å se noe nærmere på disse interesser som grunnlag for en rettspolitisk vurdering.

Oppsummeringsvis kan man si at utkastet tillater visse former for eksemplarfremstilling:

Fra medium Til medium Formål BrukMaskinlesbar Papir Konserveringsformål Lesesal, utlårMaskinlesbar Maskinlesbar Konserveringsformål Lesesal,

fjernlånPapir Maskinlesbar Konserveringsformål Lesesal,

fjernlånPapir Maskinlesbar Forskningsformål Lesesal,

fjernlån

Før vi fortsetter med å se på de aktuelle parters interesser, kan det imidlertid være naturlig mer generelt å vurdere den adgang til “elektronisk kopiering” er foreslått av opphavsrettsutvalget.

1.8 Utkast til avtalelisens om elektronisk kopiering

Etter Opphavsrettsutvalgets forslag skulle det innføres en ny avtalelisens (som åndsverkloven § 14a) som ga adgang til elektronisk kopiering:51

“Den som etter avtale med organisasjon som representerer en vesentlig del av norske rettighetshavere på et område, har rett til å fremstille maskinlesbare eksemplar av utgitte verk til bruk i sin virksomhet, kan på samme måte fremstille eksemplar av utgitte verl

51 NOU 1988:22 Endringer i ånds\>erkloven mm, Justisdepartementet, Oslo 1988, forslaget står gjengitt s 130 som § 14a, begrunnelsen finner man s 49-53.


av samme art som ikke er omfattet av avtalen. Fremstillingen skjer på de vilkår som er fastsatt i avtalen.

Bestemmelsene i § 14 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.”52

Ovenfor i forbindelse med det europeiske EDIL-prosjektet ble det referert konsortiet syn om at overføring til maskinlesbar form burde følge samme prinsipper som fotokopiering. Det er i og for seg det syn som ligger under utkastet til avtalelisens på dette området. Utvalget sier f eks:

“Utvalget har merket seg at datamaskinteknologien og mer tradisjonelle metoder for reprografi som fotokopiering i betydelig utstrekning er funksjonelt sammenlignbare, og vil kunne brukes for å dekke de samme formål.”

Det er likevel utilstrekkelig å bygge på en slik i og for seg korrekt observasjon. For når et arbeid er bragt over i maskinlesbar form, blir mulighetene for bruk og gjenbruk så usammenlignbart mye større. Til tross for moderne reprografis effektivitet, og at trykte verk kan spres f eks gjennom fjemkopiering ved telefakser, så er i praksis maskinlesbare eksemplarer enda lettere å reprodusere og spre.

I forbindelse med generalrevisjonen av åndsverkloven har Kulturdepartementet vurdert dette utkastet:53

“Den teknologiske utvikling har fått og vil fortsatt få en enorm påvirkning på bruken av verk og prestasjoner. Det gjelder eksemplarfremstilling, og det vil gjelde i stad større grad for ulike typer av tilgjengeliggjøring. Spørsmålet er om og eventuelt i hvilken grad teknologien skal f virkning for den opphavsrettslige regulering.

52 Dette er en henvisning til bestemmelser om hvordan rettighetshaver skal kunne kreve vederlag for slik eksemplarfremstilling, og at organisasjon som omtalt i utkastet, må være godkjent av departementet.

53 “Høringsutkast - Ny lov til opphavsrett til åndsverk mv”, vedlegg til brev av 23.11.1993 (93/6314 M BOH:MSS), jfr s 103-104.

IRI : TERESA (115) 46

Det foreliggende utkast er ment å være dels en strukturell forbedring, og dels en materiell forbedring. Utkastet representerer imidlertid bare en avgrenset modernisering av de materielle regelverk. Opphavsrettsutvalget omtaler elektronisk kopiering på s 49-53 i NOU 1988:22. Utvalget konkluderer med at det bør vurdere å gi en regel i åndsverkloven om en generell avtalelisens for fremstilling av maskinlesbar eksemplar av utgitte verk på nærmere angitte vilkår. Det ha etter 1988 vært en utvikling som gjør at ikke bare elektronisk kopiering og lagring, men bl.a. også elektronis bearbeiding og overføring av verk er aktuelt å regulere.

Når departementet i foreliggende forslag på dette punkt ikke følger Opphavsrettsutvalgets vurderinger, og heller ikke på andre felt tar opp nye problemstillinger som elektronisk kopiering reiser, har dette flere årsaker: Dels er departementet av den oppfatning at teknologien, slik den er tilgjengelig i dag, ikke nødvendiggjør noen forkastelse av de tradisjonelle prinsipper og hovedregler. Fortsatt må opphavsmenn og utøvende kunstnere kunne hevde sine rettigheter med åndsverkloven som fundament. De nye, elektronisk digitaliserte former for skaping, bearbeiding, lagring, eksemplarfremstilling, fremføring, visning og spredning, må i utgangspunktet ses som nye former og variasjoner av det som allerede er kjent. Samtidig må det erkjennes at den nye teknologien reiser spørsmål av stor rekkevidde, bl.a. pga. de nye former for eksemplarfremstilling og kopiering som åpenbarer seg. Under de uformelle drøftelser mellom de nordiske departementer hersket bre< enighet de nordiske land imellom om at spørsmålet om elektronisk kopiering er utilstrekkelig utredet og at behovet for regulering kan utstå bl.a. i lys av de internasjonale drøftelser. Det er kun det norsk opphavsrettsutvalg som har vurdert forholdet.

På denne bakgrunn tar departementet i denne omgang bare konsekvensen av teknologiens effekt på det mer tradisjonelle området - da særlig papirkopiering og eksemplarfremstilling på det audiovisuelle felt. Departementet vil imidlertid følge den teknologiske utvikling nøye med sikte på å komme tilbake til spørsmålet om lovregulering av elektronisk kopiering.


Departementet vil i denne sammenheng vurdere å nedsette et hurtigarbeidende utvalg som kan vurdere spørsmål som utviklingen av lagring av verk i elektronisk form reiser.”

Departementet synes å fremheve to hovedsynspunkt. For det første at moderniseringen er nokså avgrenset, og at informasjonsteknologien har større konsekvenser for opphavsretten enn de som synes behandlet av Utvalget. For det andre fastslår departementet at fundamentet bør være rettighetshavernes mulighet for å hevde sine rettigheter på grunnlag av åndsverkloven.

Det generelle spørsmålet om elektronisk kopiering henger åpenbart sammen med spørsmålet om kopiering basert på materiale i bibliotekenes samlinger, og det er tvilsomt om man kan løse det siste før man har løst det første. Dette kapittelet tar ikke sikte på en generell vurdering av elektronisk kopiering.54 Men stort sett kan man si at det finnes tre “originære kilder” elektronisk kopiering:

Den ene måten for elektronisk kopiering er at brukeren er knyttet til en direktkoblet database som f eks Aftenpostens system for redaksjonelt stoff, ATEKST , eller Lovdatas system for norske rettskilder. For å få tilgang til en slik database, vil det normalt inngås en abonnementsavtale. Denne avtalen regulerer slike ting som hvordan man får tilgang til basen (tilknytningsnummer og -prosedyre, inklusive passord eller andre identifikasjons- eller autentifikasjonsrutiner), men også adgangen til å nedlaste fra basen, og gjenbruke det som nedlastes.

Den andre måten er den vi diskuterte i større detalj ovenfor, optisk lesing. Brukeren har da tilgang til et trykt eksemplar av verket. Hvis dette er kjøpt f eks i en bokhandel, vil det ikke foreligge noen detaljert avtale - den beføyelse brukeren får over verket følger av åndsverklovens regler. Dvs at brukeren har adgang til å fremstille eksemplar - også i maskinlesbar form - til privat bruk. Dette

54 Jfr en noe nærmere analyse i Jon Bing Elektronisk kopiering; Kopinor, Oslo 1990.

IRI: TERESA (115) 4

eksemplaret kan ikke bringes i handelen etter åndsverkloven § 21, for det ikke er omfattet av utgivelsen.

Den tredje måten gjelder de tilfeller hvor det litterære verk selges i maskinlesbar form, kanskje mest typisk som en kompaktplate, men også som disketter mv. I et slikt tilfelle vil det nok kunne variere noe hva slags avtale som inngås. Enkelte kompaktplater har en pris på ca 10 000 kr, og det kan nok i slike tilfelle inngås en noe mer detaljert avtale. Men det typiske er likevel at man ikke inngår noen detaljert avtale, og at det også her vil være åndsverklovens deklaratoriske bestemmelser som regulerer adgangen til å kopiere. Hvis det litterære verk tilhører den undergruppe som kalles “datamaskinprogrammer”, 1 enhver kopiering være forbudt, jfr åndsverkloven § l l . 55

55 På den annen side gis det dels preseptoriske bestemmelser, dels deklaratorisk« bestemmelser om hvilken adgang avtalen gir til kopiering til andre formål, d\ reserve- eller sikkerhetskopiering, kopiering nødvendig for bruk av



Resultatet av den elektroniske kopiering blir da et nytt maskinlesbart eksemplar av verket som har nøyaktig samme kvalitet som originalen.56 Dette er da ikke et “originaleksemplar”, men kan selvsagt like lett kopieres som ett av de tre eksemplene på originaleksemplarer. Man må også ha for øyet at datamaskinbaserte systemer er utformet for å trekke fordel av kopiering og kommunikasjon. Et eksemplar vil f eks legges inn på tjenermaskinen til organisasjonen, og derfra vil det kunne hentes fra alle tilknyttede arbeidsstasjoner, og en kopi kan lett som fil knyttes til en elektronisk postmelding og formidles videre. Det er denne risikoen for lokal bruk og gjenbruk som karakteriserer problemene rundt elektronisk kopiering.

I dag vil det altså ikke være tillatt å ta en kopi av et originaleksemplar og legg inn på tjenermaskinen i en organisasjon - dette vil kun i helt eksepsjonelle tilfeller kunne karakteriseres som privat eksemplarfremstilling etter åndsverkloven §11. Man må derfor i prinsippet ha samtykke av rettighetshaver. Slikt samtykke kan være svært vanskelig, kanskje i praksis umulig å fremskaffe, og teknologiens fristelser er så sterke - i alle fall hvis vi skal bygge på erfaringene fra konvensjonell reprografi - at vi må gå utfra at omfanget av uberettiget, elektronisk kopiering vil bli betydelig.

Utkastet til ny åndsverkloven § 14a ville da åpne for en generell mulighet for en organisasjon å tillate elektronisk kopiering på vilkår som skulle gå frem av avtale, etter modell av avtalelisensiering av fotokopiering mv i undervisningssektoren - og i praksis også i offentlig virksomhet, næringsliv mv.

Dette synes ukomplisert i forhold til direktkoblede databaser. Her vil det jo foreligge en abonnementsavtale, og dens begrensninger vil

Fortsetter fra fomge sideprogrammet, og kopiering i forbindelse med dekompilering, jfr åndsverkloven §§ 39b-c.

56 Det skjer ikke noe “generasjonstap" som ved konvensjonell fotokopiering, hvor en sekvens av kopiering av kopier gradvis vil føre til reduksjon av kvaliteten på kopiene.


måtte gå foran en eventuell generell lisensiering. Dvs at selv om en virksomhet har fått rett til elektronisk kopiering i henhold til en avtalelisen, vil virksomheten måtte respektere begrensningene i avtale med den som opererer databasen. Det betyr at operatøren av database har kontroll i prinsippet med lokal bruk og gjenbruk. Krenkes begrensningene i avtalen, kan operatøren da gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende. Men uansett vil bruken kunne generere vederlag som kommer operatøren (direkte eller indirekte) til gode.

Det synes også forholdsvis ukomplisert i forhold til trykt materiale som leses optisk. Her må man vel kunne anse at Opphavsrettsutvalgei har rett i at den funksjonelle likhet med konvensjonell reprografi er svært nærliggende. Faktisk vil konvensjonell reprografi i stigende gra< skje som en optisk lesning: Kopimaskinen registrerer et maskinlesbart analogt bilde som reproduseres på papir - kopimaskinen har altså en liten datamaskin som del av kopieringssvstemet. Dette gjør enkelte kopioperasjoner mer effektivt, som f eks kopiering på begge sider av ark, forstørrelse- og forminskelser, mv. Faktisk er det jo slik også fjemkopiering ved telefaks fungerer.

Imidlertid synes det mer komplisert i de tilfeller som originaleksemplaret er i maskinlesbar form, typisk som kompaktplate. Nå vil man i praksis ha problemer med å lage elektroniske kopier av hele kompaktplater rett og slett for at i dag har faste magnetplatestasjoner såvidt liten kapasitet at hvis man kopierer en kompaktplate over på magnetplaten, vil den lett fylles helt elle for det vesentlige. Men dette må man anta er et midlertidig forhold, det skjer en rask utvikling av kapasitet for faste magnetplatestasjoner, spesielt for tjenermaskiner i lokale nett.

Man kunne derfor tenke seg et unntak i utkastet til ny § 14a for verk som utgis i maskinlesbar form. Et slikt unntak ville også omfatte verk som tilbys gjennom direktkoblede databaser, ettersom verk som


inngår i slike databaser må anses som utgitt,57 og da i maskinlesbar form. Abonnentsavtalen kan likevel gi rett til mer vidtgående eksemplarfremstilling.

Denne diskusjonen er direkte relevant for hovedproblemstillingen i forhold til bibliotek. For hvis man tenkte seg en ny bestemmelse i åndsverkloven med det antydede innholdet, ville man kunne tenke seg at viderespredning fra bibliotek av eksemplar i maskinlesbar form ble gjort betinget av at mottageren hadde avtale som tillot vedkommende slik eksemplarfremstilling. Vi vil vende tilbake til dette synspunktet nedenfor i den avsluttende vurderingen. Men før man kommer så langt, bør man se nærmere på de interesser de ulike aktørene i dette feltet representerer.

/. 9 Aktorer og interesser

I dette avsnittet skal interessene til de ulike gruppene kort diskuteres. Vi tenker oss fortrinnsvis 4 interessegrupper58 samlet rundt elektronisk kopiering i bibliotek:

Originære rettighetshavere (Forfattere)

1 \ Biblioteker — ► Brukere▼ Å

Utgivere(Forlag)

/

57 Jfr nærmere om dette NOU 1986:18 Opphavsrett og edb , Justisdepartementet, Oslo 1986:18-19.

58 Bildet er forenklet - det bygger på en konvertering av en konvensjonell bok som gjøres tilgjengelig i maskinlesbar form uten tilhørende program for presentasjon eller søking, f eks som en ren ASCII-fil. Komplikasjonene med flere rettighetshavere streifes i kapittel 2 om multimedia.


De originære rettighetshaverne - som for litterære verk vil være forfattere - har først og fremst økonomiske interesser knyttet til elektronisk kopiering i bibliotekene. Forfattere har ikke noe imot at deres verker blir mangfoldiggjort så sant de selv får en økonomisk kompensasjon for den bruk som gjøres. Det kan nok være en viss potensiell spenning mellom forfattere som gruppe og som enkeltperson: Mange av de norske ordningene fører et vederlag tilbak< til gruppen av forfattere, men ikke til den enkelte forfatter hvis verk blir utnyttet. Ved elektronisk kopiering fra bibliotek vil det være fullt mulig å registrere det verk som blir kopiert, dette vil være enklere enn for f eks fotokopiering. Man kan derfor stille som krav av slike ordninger gjør individuell avregning mulig.

I tillegg til den økonomiske interessen vil forfatterne i enkelte eksepsjonelle tilfeller ønske å kunne håndheve sine ideelle interesser. Dette vil være fordi man av ulike årsaker ikke ønsker ytterligere spredning av tidligere utgitte verk, kanskje fordi de gir uttrykk for et politisk eller annet verdimessig standpunkt som man ikke lenger står inne for, eller av andre årsaker. Hvis bibliotek får en ubetinget adgang til elektronisk kopiering, vil dette derfor kunne komme i konflikt med forfatternes ideelle interesser. For kringkasting har man i åndsverkloven § 20, 2.ledd in fine innført en adgang til å nedlegge vet mot kringkasting.59 I den midlertidige lov om fotokopiering (1979:40 er det imidlertid ikke noe slikt forbehold, heller ikke i de avtalelisensordninger for reprografi som er forslått i ny lov om opphavsrett.60 På denne bakgrunn synes det som om det ikke av hensyn til forfatteres ideelle interesser er behov for en reservasjonsrett- men det er altså ikke noe prinsipielt i veien for å innføre en slik rett. Imidlertid blir det vanskeligere å sikre at et slikt veto blir respektert overfor et større antall bibliotek enn i forhold til ett (eller noen få)

59 Det samme gjelder hvis det er “særlig grunn til å anta at han motsetter seg verket kringkastet”.

60 “Høringsutkast - Ny lov til opphavsrett til åndsverk mv", vedlegg til brev av 23.11.1993 (93/6314 M BOH:MSS) §§ 13-17.


kringkastingsselskap som nyter godt av avtalelisensen i åndsverkloven § 20.61

Forfatterne har et avtaleforhold med utgiverne (forlagene) som det må antas at hindrer dem i ensidig å tillate en utnyttelse av de utgitte verk i konkurranse med forlagenes utnyttelse av de samme verkene.

Som konklusjon kan man hevde at de originære rettighetshavere (forfattere) vil få tilfredsstilt sine interesser dersom man kan innføre et system som gir individuelt vederlag for elektronisk kopiering på grunnlag av en avtalelisens til fordel for bibliotekene.

Utgivere (forlag) er helt åpenbart den interessegruppe som sterkest utfordres av en slik mulig ordning. Dette gjelder særlig i tre situasjoner.

For det forste hvor et bibliotek konverterer til elektronisk form et verk som er i handelen. Da vil det oppstå en direkte konkurranse mellom biblioteket og forlaget - sett fra en sluttbrukers side vil det å få tilgang til et maskinlesbart eksemplar fra biblioteket være et alternativ til å kjøpe verket i en bokhandel. Som antydet ovenfor, kan man tenke seg at avtalelisensen begrenses slik at den ikke gjelder for verk som utgis i elektronisk form. Likevel vil en mulighet for å konvertere et verk til maskinlesbar form fra papir kunne skape en konkurransesituasjon mellom den konvensjonelle utgaven og den maskinlesbare utgaven. Man ser her tydelig hvordan bibliotekets rolle

61 Etter gjeldende rett er det bare Norsk rikskringkasting som nyter godt av denne avtalelisensordningen, men etter forslaget til ny lov om åndsverk, vil ordningen også utvides til "andre kringkastingsselskap som Kongen gir tillatelse”. Det fremgår av kommentarene til bestemmelsen at dette ikke vil være alle de kringkastingsselskap som har fått konsesjon til å drive kringkasting, men bare de “som har den karakter at det ut fra deres behov, deres regnskaps[-] og registreringsmessige organisasjon og deres betalingsevne (kredittverdighet) bør kunne tillates å gjøre bruk av avtalelisensordningen”, jfr “Høringsutkast - Ny lov til opphavsrett til åndsverk mv”, vedlegg til brev av 23.11.1993 (93/6314 M BOH:MSS) s 165.


endres fra å være forvalter av innkjøpte eksemplarer av utgitte verk til selv å blir utgiver av elektroniske versjoner av de samme verkene.

Det synes bare å være to muligheter for å løse denne konflikten. Forlagenes interesse er primært av økonomisk karakter. Hvis elektronisk kopiering i bibliotekene ga forlaget et økonomisk vederlag som svarte til vederlaget ved salg av papirutgaven, ville konflikten synes redusert. Muligens kan man tenke seg en karantenetid (sml prinsippet i åndsverkloven § 15) hvor “salg” av elektroniske kopier fra bibliotek førte til en individuell avregning overfor forlaget som ga dem en kompensasjon svarende til fortjeneste ved salg av ett konvensjonelt eksemplar.

Dette er imidlertid ikke den endelig løsningen. For det andre vil bibliotekene ville også representere en konkurranse mot nye opplag. Hvis en utgitt bok konverteres til elektronisk form, og slik er tilgjengelig for alle interesserte, vil dette redusere et forlags muligheter for å utgi nytt opplag av boken. Bibliotekene blir på en måte “backlist- forlag”. Det kan hevdes at det for samfunnet vil kunne være en fordel at bøker et tilgjengelige uavhengig av forlagenes vurdering av hvorvidt det er et marked for et nytt opplag. Hvis et bibliotek konverterer bokei til maskinlesbar form, vil det være tilstrekkelig at én ny bruker ønsker tilgang til den for at et nytt eksemplar blir produsert.

Foreløpig er det også så stor forskjell på elektroniske eksemplar og vanlige bøker at de for brukeren ikke fremstår som likeverdige: Ennå e det ikke det samme å få en innbundet bok og en elektronisk kopi, eventuelt en utskrift basert på en slik kopi. Men igjen er dette en midlertidig situasjon som teknologisk utvikling vil utradere i løpet av forholdsvis få år - med det sluttbrukerutstyr vi i dag ser konturene av, vil man sannsynligvis foretrekke et maskinlesbart eksemplar, i alle fall for faglitteratur.

Forlagenes økonomiske interesse strekker seg derfor utover den periode et verk er i handelen. Også senere gir forlagsretten utgiver en økonomisk interesse i verket som begrunner at det betales et individuelt vederlag til forlaget. Man kan kanskje vurdere en avtrapping i forhold til den tid som er gått siden utgivelse av siste opplag - men det kan også argumenteres for at innføring av en adgang

IR /: TERESA (115) 55

til å gjøre elektroniske eksemplarer tilgjengelig fra bibliotek representerer en ny utnyttelse av verket som bør regulariseres og anses som en bruk som gir forlaget en økonomisk avkastning av den investering førstegangsutgivelsen representerte.

Man kunne tenke seg å innføre en sondring mellom det å gjøre eksemplarer tilgjengelig i maskinlesbar form på bestilling, basert på et eksemplar biblioteket har produsert av konserveringshensyn, og bibliotekers adgang til å tilby slike eksemplarer på organisert måte gjennom datamaskinbaserte systemer. For det første tilfellet kunne man tillate salg av elektroniske eksemplarer mot vederlag til utgiver etter utløpet av en karantenetid. For det andre tilfellet kunne man hevde at dette bare burde skje på grunnlag av avtale med forlaget. Da ville man unngå den mest tilspissede konkurransen - f eks kan det jo være at forlaget selv ønsker å etablere et markedsorientert tilbud av datamaskinbaserte tjenester som omfatter det aktuelle verk. I en slik situasjon vil ikke tilgjengelighetsargumenter på samme måte være avgjørende.

Man kan diskutere om det forhold at en utgiver selv innlemmer et verk i et datamaskinbasert system skal ha konsekvenser i forhold til bibliotekers adgang til å konvertere verket til maskinlesbar form i konserveringsøyemed, eller adgangen til å tilby eksemplarer til brukere. I forskriftene til offentlighetsloven § 3 er det innført en slik sondring. Offentlige organer har plikt til å gi innsyn i maskinlesbare dokumenter. Det heter imidlertid i forskriften del II pkt 2 at

“[d]ersom det begjæres innsyn i et Edb-register som drives av andre enn det organet vedkommende henvender seg til, kan organet henvise vedkommende til å bruke systemet slik det ordinært tilbys i markedet.”

Hvis det tilsvarende prinsipp skulle anvendes på biblioteker, ville vel det først og fremst føre til en begrensning til å gjøre eksemplarer tilgjengelig til brukere i konkurranse med et system tilbudt i markedet av eller på grunnlag av avtale med rettighetshaver.


Det synes vanskelig å foreslå noen begrensning av adgangen til konvertering i konserveringshensyn: Biblioteket vil kunne ha problemer med å identifisere hvilke dokumenter (eller deler av dokumenter) som allerede tilbys gjennom datamaskinbaserte systemer, det tilbudte datamaskinbaserte system har dokumenter i en annen form enn den som kreves av konserveringshensyn,62 eller konvertering til systemet som tilbys i markedet skjer i tid etter bibliotekets konvertering.

Noen av disse innvendingene er også relevante for begrensning i å gjøre dokumentet tilgjengelig i maskinlesbar form for bruker av biblioteket - spesielt kunnskap om hvorvidt dokumentet tilbys i et datamaskinbasert system i markedet. Dette kan jo være et utenlandsk system som hverken bibliotek eller bruker kjenner til.

Man kan merke seg at offentlighetsloven angir at et organ “kan” nekte innsyn. Noe helt annet er å lage et forbud. Det er enkelt å an£ at et bibliotek “kan” eller “bør” nekte å gjøre et eksemplar av et dokument tilgjengelig i maskinlesbar form for bruker hvis dette dokumentet er tilgjengelig av et system i markedet, men et forbud synes rettsteknisk vanskelig å håndheve.

Diskusjonen antyder at biblioteker kan konkurrere med utgiver (eller annen rettighetshaver) om å gjøre de samme dokumenter tilgjengelig i maskinlesbar form. Dette understreker betydningen av at rettighetshaver får et vederlag som svarer til markedspris for en slik tjeneste - dermed vil konkurransen få mindre økonomiske konsekvenser for vedkommende.

I dag synes det mulig å sondre mellom salg av enkelteksemplarer i maskinlesbar form og etablering av datamaskinbaserte informasjonstjenester tilgjengelig for brukere utenfor biblioteket. Over tid vil dette muligens endre seg. Men det kan kanskje argumenteres med at hvis man begynner en ordning som forutsetter at

62 Typisk tilbys dokumenter i “digital” form, mens biblioteket ønsker å ha det i er analog form av hensyn til diagrammer, tegninger mv.


informasjonssystemer baserer seg på avtaler, vil man få erfaringer som vil gjøre en bedre rustet til å møte utfordringene fra endrede teknologiske forutsetninger.

For det tredje har man forholdet til tidsskrifter. Tidsskrifter er sårbare, allerede etter dagens regler, ettersom det tillates at biblioteker kopierer i forsknings- eller studieøyemed enkelte artikler i “samleverk, avis eller tidsskrift, eller korte avsnitt i andre utgitt verk” for utlån, jfr ovenfor. Med en effektiv kommunikasjon av analyser over mottatte tidsskrift, synes det derfor som om det er mulig for ett bibliotek å betjene en større krets av interesserte spesialister, slik vil forholdet kunne være mellom et universitets- eller høyskolebibliotek og forskere.63 En elektronisk kopiering vil lett gjøre tidsskriftene til et primærspredningssystem til utvalgte sentra hvorfra en systematisk sekundærspredning finner sted. Hvis ikke en tilfredsstillende økonomisk kompensasjon utgår for sekundærspredning, vil det undergrave de økonomiske forutsetningene for tidsskriftsutgivelse.64 Forholdet mellom tidsskrifter og spredning gjennom datanett har allerede ført til synlige endringer i forutsetningene for utgivelse av konvensjonelle tidsskrift. Men den sekundærspredning som skjer fra bibliotek, bør økonomisk kompenseres direkte til utgiver av tidsskriftet.

Igjen bør man vurdere karensordninger, og dessuten om det ikke også her bør inngås avtale med utgiver dersom tidsskriftet blir gjort tilgjengelig i et datamaskinbasert informasjonssystem.

63 I denne sammenheng kan det være nyttig å minne om at gjeldende forskrifter bare er til fordel for de bibliotek som er nevnt i forskriftene § 1, og at derfor biblioteket ved en privat bedrift med intensiv forskningsvirksomhet, faller utenfor - dette bibliotek har ikke etter forskriftene rett til å fremstille eksemplar av artikler i tidsskriftene, dette må skaffes på annen måte, f eks ved avtale med organisasjon som representerer de aktuelle rettighetshavere. Kopinor vil etter omstendighetene kunne klarere slik eksemplarfremstilling.

64 Derfor ser man ofte at tidsskrift har en todelt prising, én pris til en vanlig enkeltabonnent, og en annen og høyere pris til abonnerende bibliotek, hvor merprisen anses for et vederlag for mer intensiv utnyttelse.


Det vil likevel kunne skje en endring, ettersom vederlag vil utgå for kopierte artikler, ikke for tidsskriftet som sådan. Dette kan føre til en dreining i retning av publisering av “kopieringsvennlige” artikler, mens tidsskriftet ellers kunne pakke mer populære artikler sammen med smalere, men tyngre vitenskapelige bidrag i tillit til at heftet skapte en koblingshandel mellom ulike typer av stoff. Hvis elektronisk kopiering oppløser koblingen, vil det kunne få virkning for den type stoff det handles med.

Som konklusjon kan man hevde at utgivers interesse i en viss utstrekning tilgodeses ved at utgiver (forlag) får et individuelt avregnet vederlag for elektronisk kopiering, og at det etter utgivelsi av en bok løper en karenstid (regnet på 3-5 år) før et bibliotek tillates å fremstille elektronisk kopi av vedkommende verk. I tillegg bør det også være en karenstid for tidsskrift, men som er kortere.

Det bør også vurderes om utgivers samtykke må innhentes hvis materialet skal gjøres tilgjengelig i et datamaskinbasert informasjonssystem. I så fall må nok kriteriene for et datamaskinbasert informasjonssystem problematiseres noe.

Selv med slike tiltak, vil en tillatelse til elektronisk kopiering ove tid endre forholdet mellom bibliotek og forlag - man må innse at bibliotek som gis adgang til elektronisk kopiering også blir i stand ti publisering på forespørsel i konkurranse med forlagene.

Bibliotekene er vel i prinsippet interessert i å stå så fritt som mulig til å konvertere materiale til maskinlesbar form, i første omgang av hensyn til konservering og effektivisering av å lagre materialet, i neste omgang for å gjøre det lettere tilgjengelig til brukerne. Derfor vil vel også den typen begrensninger som er antydet ovenfor, oppfattes som uønskede begrensninger i en slik adgang.


To typer slike begrensninger er antydet. For det første individuelt avregnet vederlag til forfatter og forlag (primær rettighetshaver og utgiver). For det andre visse karenstidsbetraktninger.65

Den siste begrensningen kan oppleves som uønsket, men skaper vel bare praktiske, ikke prinsipielle problemer. Den første begrensningen - individuell avregning - reiser imidlertid mer prinsipielle spørsmål som berører det såkalte gratisprinsippet i norsk bibliotekvesen.66 Etter gjeldende lov skal bibliotek som falle inn under folkebibliotekloven (1085:108) stille “bøker og annet materiale gratis til disposisjon” for allmennheten, jfr folkebibliotekloven § 1, l.ledd. Hvis slike bibliotek krever et vederlag for å gjøre tilgjengelig elektroniske kopier av konvertert materiale, kan man reise spørsmål om ikke dette fanges opp av lovens ordlyd. Det er riktignok antatt gratisprinsippet ikke er til hinder for at et bibliotek krever dekket de direkte, variable kostnader i forbindelse med bruk av datamaskinbaserte informasjonssystemer - men det er da tenkt på direktkoblede systemer hvor selve bruken fører til direkte kostnader for biblioteket.

Likevel er ikke gratisprinsippet til hinder for at individuelt vederlag utgår til forfatter og forlag, bare at dette vederlag innkreves av brukeren av bibliotekets tjenester. Dermed blir spørsmålet om hvilken politikk det offentlig ønsker å følge for slik bruk, om det offentlige ønsker å dekke dette over bibliotekers eller et sentralt budsjett, eller om man vil velte det over til de aktuelle brukere. Hvis dette siste krever en presisering av gratisprinsippet i folkebibliotekloven, får man heller gjøre det. Det er lett å se at det kan være god grunn for at brukeren skal belastes denne utgiften - ellers vil lett elektronisk kopiering ved folkebibliotek fremstå som en billigere måte å få materialet på enn gjennom fag- eller forskningsbibliotek (som ikke er bundet av gratisprinsippet på samme måte) eller gjennom egen kopieringsavtale etter lovens avtalelisens.

65 I tillegg kommer den generelle begrensning som er diskutert i avsnittet ovenfor i forhold til verk som utgis i maskinlesbar form.

66 Jfr Jon Bing “Oversikt over bibliotekretten”, NOU 1991:44 Bibliotek i Norge, Kulturdepartementet, Oslo 1991:147-148.


Bibliotekutvlaget har i sin utredning gått inn for at Opphavsrettsutvalgets forslag bør iverksettes.67 Utvalget er skeptisk til å forlate gratisprinsippet, men antyder at det bør etableres “vederlagsordninger som gjør det mulig å få et bedre tilbud av andre typer medier enn bøker”.68 Her nevnes “tekstdatabaser” som ett eksempel.

Det synes derfor berettiget å konkludere med at selv om gratisprinsippet står sterkt, er det erkjent at ved elektronisk kopiering må en eller annen form for vederlagssystem innføres. Hvorvidt dette skal være basert på betaling fra bruker eller over bibliotekenes budsjett, tar man ikke stilling til.

Personlig synes jeg det er naturlig at hvis det etableres systemer for å gjøre maskinlesbare eksemplar for brukere tilgjengelig i form av elektroniske kopier basert på konvertert materiale i bibliotekenes samlinger, må brukeren faktureres for det vederlag som utgår til forfatter og forlag. Dette vil kunne gjøres enkelt ved at biblioteker får standardiserte faktureringssystem i tilknytning til de elektroniske formidlingssystemer, og at selv om fakturaer skrives ut lokalt, vil innkreving kunne administreres sentralt.

Man ser at en slik ordning vil forvandle bibliotekene til en form for “forlag på forespørsel”. Mange vil kunne hevde at dette strider mot bibliotekenes natur, og i alle fall gjeldende biblioteklov. Jeg er i og for seg enig i dette, men man må søke å finne hvilken rolle som bibliotek bør spille mellom rammeforutsetninger i sterk endring på grunn av informasjonsteknologien. Utredningen har - som allerede understreket - som formål å søke etter løsninger som fører til økonomiske fordeler for rettighetshaver samtidig som de teknologiske muligheter tillates utnyttet for å dekke brukeres behov. Og i den situasjonen vil bibliotekenes rolle endres - og man kunne godt tilføye i historisk perspektiv - nok en gang!

67 NOU 1991:44 Bibliotek i Norge, Kulturdepartementet, Oslo 1991:98.68 NOU 1991:44 Bibliotek i Norge, Kulturdepartementet, Oslo 1991:130-131.


Her er det snakket om bibliotekers behov for å konvertere materiale til maskinlesbar form. Når konvertering er skjedd, vil materialet også kunne stilles til disposisjon for andre bibliotek, eller brukere ved andre bibliotek. Det synes hverken å være et behov for, eller ønskelig at det enkelte bibliotek skal kunne foreta konvertering uten at det skjer en form for nasjonal samordning.

Det naturlige synes at Nasjonalbiblioteket - og kanskje spesielt den avdeling som tjener som depotbibliotek - får hovedansvar for konvertering. Dette forhindrer ikke at bibliotek med spesialsamlinger bør kunne konvertere disse, jfr f eks det konverteringsprosjekt som ved Universitetsbiblioteket i Bergen er initiert i forbindelse med Ludwig Wittgensteins Nachla$. Likevel bør slike lokale initiativ koordineres, og det kan være at forskriftene bør påby at konvertering i maskinlesbar form bare skjer av eller etter tillatelse av Nasjonalbiblioteket.

Det er her snakket om elektroniske kopier. Man kan imidlertid tenke seg at bibliotek også stiller databaser til disposisjon for bruk utenfor bibliotekets lokaler. I så fall bør det på samme måte faktureres ut et vederlag basert på ett eller annet bruksrelatert kriterium, f eks tilkoblingstid. I en slik situasjon vil jo brukere selv kunne nedlaste dokumenter, og det vil kunne være praktisk vanskelig å registrere hvilke dokumenter som blir nedlastet.69 I slike tilfeller vil individuell avregning ikke være mulig med mindre nedlastede eller aksesserte dokumenter kan identifiseres. Imidlertid kan det vederlag som genereres på denne måte kunne fordeles mellom de aktuelle forfattere og forlag, enten slik det gjøres for avisdatabaser etter gjeldende avtaler, eller som en påplussing på det vederlag som utgår for den elektroniske kopiering som skjer av identifiserte arbeider.

69 Jfr om slike problemer i Jon Bing Journalister, aviser og databaser; CompLex 14/87, Universitetsforlaget, Oslo 1987.


Konklusjonen synes å være at biblioteker kan tillates elektronisk kopiering på grunnlag av materiale konvertert til maskinlesbar form i sine samlinger, og også å stille slikt materiale til disposisjon som søkbare databaser mot at man (1) respekterer karenstider for konverteringen, og (2) betaler et individuelt vederlag til forfatter og forlegger. Denne betaling bør belastes bruker, noe som kan gjøre er presisering av gratisprinsippet i folkebibliotekloven nødvendig.

Brukerne ønsker selvsagt tilgang til bibliotekers materiale i maskinlesbar form så enkelt og så billig som mulig. På en måte er diskusjonene ovenfor balansert mot brukernes interesser, det følger av diskusjonen at brukerenes interesser er forsøkt imøtekommet ved en balansering mot andre aktørers interesser.

Ved den antydede muligheten for å få tilgang til elektroniske kopier basert på bibliotekenes konverterte eksemplarer er forfatteres og forlags økonomiske interesser tilgodesett. Men i det øyeblikk en elektronisk kopi gjøres tilgjengelig for en bruker, unnslipper dette eksemplaret den kontroll som tross alt utøves over bruken i et bibliotek.

Naturligvis kan man forsøke å gi rettslige begrensninger for etterfølgende bruk og gjenbruk. Men hvis man realistisk tar hensyn til de muligheter informasjonsteknologi åpner for ytterligere bruk, må man innse at slike rettslige begrensninger i praksis ofte ikke vil bli fulgt Det er viktige å understreke at dette ikke betyr at man mistenker sluttbrukere for å være illoyale. Men fordi teknologien legger opp til at det skal være enkelt og lett å videreutnytte et maskinlesbart eksemplar, vil ofte brukeradferd styres av de praktiske snarere enn de rettslige rammebetingelsene. Erfaringene fra konvensjonell fotokopiering lærer oss nettopp dette at det er de praktiske mulighetene snarere enn de prinsipielle begrensningene som styrer adferd.

Tar man konsekvensene av denne observasjonen, vil man i stedet foi forbud søke å administrere brukeres adferd innenfor et system som fører til at det genereres vederlag for forfattere og forlag. Det

IR1: TERESA (U S) 63

forutsetter imidlertid at brukeren har forpliktet seg i forhold til regler for registrering, stikkprøver mv som fører til fakturering av vederlag.

Ovenfor er den foreslåtte generelle bestemmelsen for elektronisk kopiering referert (Opphavsrettsutvalgets forslag til ny åndsverklov § 14b). Personlig synes jeg man kan argumentere for at ingen sluttbrukere får adgang til elektroniske kopier basert på konverterte eksemplarer i bibliotekets samlinger, eller får adgang til å knytte seg til en database med vernet materiale i biblioteket med mindre brukeren dokumenterer at avtale i henhold til avtalelisensordningen er inngått med en representativ organisasjon for rettighetshaverne. Bibliotekene må altså kontrollere at vedkommende bruker har en slik avtale før materiale gjøres tilgjengelig på den ene eller annen måte.

Dette er imidlertid ikke noen krevende kontroll. Man må anta at det vil være én forvaltingsorganisajson som inngår slike avtaler på vegne av rettighetshaverne.70 Man har derfor ett sted å henvende seg for å kontrollere om avtale foreligger. Eventuelt kan også organisasjon utstede bevis for at avtale er inngått for en bestemt periode. Hvis bibliotek finner det for arbeidskrevende å kontrollere manuelt (ved oppringning eller lignende) at brukere har avtale med forvaltningsorganisasjonen, må de kunne kreve at bevis (i form av smartkort eller i det minste et utstedt bevis) innhentes før man henvender seg til biblioteket.

Dermed vil man fra biblioteket gå over i et mer kollektivt system for administrasjon av rettigheter, svarende til det man i Norge er vel kjent med i forhold til konvensjonell fotokopiering. Brukers adgang til gjenbruk vil være regulert i avtalen med den aktuelle organisasjon. Og organisasjonen vil ha tilstrekkelige ressurser til å kontrollere at avtalen ikke misligholdes, og til eventuelt å gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende. Muligheten for individuelle avregning innenfor det kollektive systemet kan være begrenset, men man sikrer at vederlag utgår til fordel for forfattere og forleggere, samtidig som brukernes muligheter for ytterligere bruk er avtaleregulert.

70 Etter dagens forhold vil dette åpenbart være Kopinor.


Hva slags avtale som brukerne har med forvaltningsorganisasjonen, er det her ikke sagt noe spesielt om. Og åpenbart er det flere probleme knyttet til forholdet mellom brukere og forvaltningsorganisasjoner - litt spøkefullt kan man si at forslaget innebærer etablering av en gigantisk bokklubb. Jeg forestiller meg at man får et diversifisert avtaleverk hvor institusjonens art vil spille en rolle for hva slags avtale man får, og hvoi indikatorer (antall ansatte, antall arbeidsstasjoner i internt nett eller andre indikatorer) brukes for å angi vederlagets størrelse. Gjennom en slik diversifisering kan det tas hensyn til at enkelte grupper i større utstrekning enn andre representerer en risiko for gjenbruk og viderespredning. Også private enkeltpersoner må kunne få avtale, og det forutsettes da at vederlaget her tar hensyn til at eksemplarer for disse i stor utstrekning fremstilles til privat bruk.

Forvaltningsorganisasjonen får da en konto for hver avtalepart.Bruk av retten til å få eksemplarer fører til at kontoen belastes. Jeg antar at det vil være hensiktsmessig at faktura først skrives ut når kontoen overskrider en viss terskel. Nivået for denne terskelen vil også spille en rolle i vurderingen av balansen mellom rettighetshavers og publikums stilling - er terskelen høy, kan forholdsvis mye kopiering gjøres uten at vederlag betales. Dette må også ses i forhold til diversifiseringen på ulike brukergrupper.

Det synes derfor mulig å argumentere for at en slik løsning gir en hensiktsmessig balansering av interessene til rettighetshavere på den ene side og brukere på den annen side, uten at bibliotekene får store praktiske problemer ved å gjøre materiale tilgjengelig til brukere i maskinlesbar form.

Konklusjonen synes å angi at brukeres interesser vil være ivaretatt om de får tilgang til elektroniske kopier fra biblioteker mot vederlag- forutsatt at brukerne kan vise til at brukeren har en avtale med en forvaltningsorganisasjon som gir rett til elektronisk kopiering.

IRI: TERESL4 (115) 65

1.10 Avsluttende vurdering

Det er to premisser for den avsluttende vurderingen av diskusjonen ovenfor. Det ene er at rettighetshavere bør tilgodeses, deres legitime interesser må vernes, og dette vernet bør baseres på åndsverklovens premisser. Det andre er at informasjonsteknologien åpner muligheter for elektronisk kopiering, for samfunnet generelt og biblioteker spesielt. Teknologien vil dramatisk øke potensialet for bruk og gjenbruk av vernede verk, og dette vil åpenbart kunne forrykke balansen mellom rettighetshavers og samfunnets interesser.

Det er to hovedstrategier for å regulere dette området.Den ene strategien går ut på gjennom rettsregler å begrense retten

til å benytte informasjonsteknologien slik at rettighetshavers interesser krenkes. Dette er rettspolitisk ansett for å være en farbar vei når det gjelder eksemplarfremstilling av datamaskinprogrammer, her er også adgangen til å fremstille slike programmer til privat bruk blitt forbudt. Personlig er jeg av den oppfatning at et slikt forbud er såvidt vanskelig å håndheve, at det er tvilsomt om det absolutte forbud er en rettspolitisk heldig løsning., selv om den jo lovteknisk er enkel. Men åpenbart begrenser rettighetshavers generelle enerett til eksemplarfremstilling retten til å utnytte mange av informasjonsteknologiens fordeler.

Den andre strategien vil være ut utforme rettsregler som tillater at informasjonsteknologien utnyttes helt eller delvis, men som skaper et kontrollregime over utnyttelsen og sikrer økonomiske fordeler til de aktuelle rettighetshavere.

Når det gjelder elektronisk kopiering for biblioteker, står mange samfunnsmessige interesser sentralt. Bibliotekene skal sikre en kulturarv for en uoverblikkelig fremtid. Det er akseptert at de i konserveringsøyemed kan fremstille eksemplarer uten samtykke av rettighetshaver. For så vidt ville det være et lite skritt å ta hvis man tillot at slike eksemplarer også ble fremstilt i maskinlesbar form. Imidlertid vil da mulighetene for nye og forbedrede bibliotektjenester kunne realiseres for forholdsvis små tilleggsinvesteringer. Og slike tjenester vil helt sikkert bli realisert for materiale hvor rettigheter ikke


hindrer løsningen.71 Etter min vurdering vil man bibliotekpolitisk argumentere for at man også skal få anledning til å etablere lignende løsninger for vernet materiale.

Erfaringene ved innføring av fotokopiering i norsk skole bør ha lær oss å ha respekt for infrastrukturens evne til å styre brukeradferd. Hvis noe er enkelt å gjøre rent teknisk, vil det også bli gjort. Argumentet gjelder spesielt for elektronisk kopiering i sin alminnelighet, men ikke for fremstilling av elektroniske kopier i bibliotek, ettersom man må anta at det er lettere å styre biblioteker (i alle fall de biblioteker som etter gjeldende og foreslåtte forskrifter vil nyte godt av en slik ordning).

Diskusjonen ovenfor motiverer likevel for en skisse til en ordning basert på enkelte hovedprinsippet. Nedenfor følger disse prinsippene som en slags oppsummering og konklusjon.

• En generell avtalelisensordning for elektronisk kopiering

Det innføres en generell avtalelisensordning for elektronisk kopiering. Ordningen utformes med utgangspunkt i Opphavsrettsutvalgets forslag.

Imidlertid foreslås det en begrensning i forhold til forslaget: Elektronisk kopiering tillates ikke der verket utgis i elektronisk form - dvs enten ved at det gjøres tilgjengelig ved direktkoblede databaser eller i maskinlesbare eksemplarer (typisk kompaktplater). I disse tilfellene vil avtale med rettighetshaver i prinsippet styre adgangen til eksemplarfremstilling gjennom avtale. Man må imidlertid regne med at det for mange kompaktplater ikke vil foreligge avtale, og i slike tilfeller

71 LIR, som er brukt som innledende eksempel, illustrerer dette - det er (etter norsk rett) ikke knyttet opphavsrett til Folkeforbundets materiale, jfr åndsverkloven § 9. Informasjonssystemer basert på slikt materiale utgjør en forholdsvis stor delmengde av de systemer som opererer på det europeiske markedet, jfr Jon Bing "Databaser med offentlige dokumenter'. Særlig om den norske åndsverklov § 9"; Marianne Levin (red) Vennebog til Mogens Kokt\’edgaard, Nerenius & Santérus Forlag, Stockholm 1993:76-99.


vil åndsverklovens generelle bestemmelser om eksemplarfremstilling gjelde, bl a adgangen til å fremstille eksemplar til privat bruk - en adgang som vanskelig kan sies å true den økonomiske utnyttelsen av verket (selv om man må være forberedt på at dette kan endres gjennom teknologis utvikling).72

Det vil kunne oppstå situasjoner hvor et verk utgitt i konvensjonell form senere utgis i maskinlesbar form. For å være rettsteknisk akseptabel, må bestemmelsen ha form av et forbud mot fremstilling av eksemplarer på grunnlag av utgitte eksemplarer i maskinlesbar form.Da aksepterer man at et maskinlesbart eksemplar fremstilles med hjemmel avtalelisensen på grunnlag av et papireksemplar.

Åpenbart vil avtalelisensen munne ut i en avtale som vil kunne regulere enkeltheter noe mer detaljert.

• Bibliotekers adgang til å fremstille eksemplarer i maskinlesbarform

Det bør presiseres at disse bestemmelsene ikke gjelder et hvilket som helst bibliotek, men biblioteker og arkiv som omfattes av gjeldende forskrift § 1 eller utkastet § 1.

(1) For det første aksepteres at slike bibliotek av konserveringshensyn eller for å sikre eksemplarer, kan konvertere disse til maskinlesbar form.

(2) For det andre bør slike maskinlesbare eksemplarer kunne utnyttes til bruk i bibliotekets lesesal.

(3) For det tredje bør slike maskinlesbare eksemplarer kunne gjøres til gjenstand for “fjernlån”, dvs at en bruker får tilgang til eksemplarer

72 Jeg er nok noe i tvil om denne begrensningen. Hvis kompaktplaten det er ønskelig å kopiere er utgitt for 20 år siden, og ikke lenger i salg, er ikke betenkelighetene store ved å tillate kopiering i henhold til en avtalelisens. Muligens kunne dette løses med et unntak som sa noe sånt som at "hvis det er gått mer enn 5 år siden siste utgivelse i maskinlesbar form, kan likevel slik avtale” som inngås mellom forvaltningsorganisasjon og bruker gi tillatelse til fremstilling av maskinlesbare eksemplarer på grunn av den "gamle” utgivelsen.

IRI: TERESL4 (115)

fra sitt nærmeste bibliotek, og at eksemplaret kommuniseres over telenettet til dette biblioteket. Der gjøres det tilgjengelig for “lesesalbruk”. Utkastets forslag om at eksemplaret tilbakesendes eller slettes når bruken er ferdig, opprettholdes - skal det bygges opp databaser, får det bli ved det bibliotek som foretar konvertering, i avt< samarbeid mellom flere biblioteker e lign, ikke som en slags “sekundær” lagring av lånte eksemplarer.

(4) For det fjerde bør slike eksemplarer kunne gjøres til gjenstad fc salg til brukere. Man tenker seg da at brukeren identifiserer det verk man søker tilgang til, og at dette allerede er i maskinlesbar form. Som nevnt ovenfor, vil det kunne være fordeler for brukeren ved å få verke i slik form. Naturligvis behøver ikke brukeren selv å oppsøke biblioteket, det kan være at brukeren søker på en bibliografisk katalog likhet med BIBSYS, hvor det er gjort en anførsel at vedkommende dokument er tilgjengelig i maskinlesbar form. Vi holder imidlertid utenfor situasjoner hvor brukeren selv kan be om at dokumenter kommer opp på skjerm, søke i dem mv - dette kaller vi informasjonssystemer, og behandler særskilt.

Men dette gjøres betinget av flere forhold.For det første løper det en karenstid fra utgivelse til verket kan

gjøres tilgjengelig fra bibliotek på denne måte. Ideelt burde denne vær lik den periode verket er i handelen, men man må av rettstekniske grunner sette den til en fast periode, f eks fem år. Man kunne også vurdere om det burde settes en sperre for eksemplarer som er utgitt i maskinlesbar form. Dette stiller seg imidlertid litt annerledes for biblioteker enn for avtalelisenser generelt. De forhold som er nevnt i fotnoten til dette prinsippet, synes her å slå til - hvis det aktuelle maskinlesbare eksemplar (i praksis en kompaktplate) er mer enn fem å gamme, synes det ikke alt for problematisk å tillate salg av eksemplare i maskinlesbar form.

For det andre forutsettes det at vederlag gis rettighetshaver og utgiver. Størrelsen på dette vederlaget synes hensiktsmessig avtalt ved hjelp av en avtalelisensordning. Det synes også som om det er ønskelig at dette belastes brukeren for å hindre at billige bibliotekeksemplarer fører til konkurransevridninger. Dette vil ha administrative

m i: TERESA (115) 69

konsekvenser for bibliotekene, som i alle fall må registrere fakturaopplysninger (innkreving kan sentraliseres). Det forutsettes også at rettighetshaverne identifiseres slik at vederlag kan utgå individuelt. Hvis de datamaskinbaserte systemene utformes hensiktsmessig, skulle dette ikke representere store ulemper for bibliotekene.

For det tredje forutsettes det at den bruker som får et maskinlesbart eksemplar, selv haren avtale med den forvaltningsorganisasjon som disponerer de rettighetene til elektronisk kopiering. Dette skaper også visse administrative konsekvenser. Hvis ikke brukeren allerede er registrert i bibliotekets system (som sikkert har forbindelse med en sentral for avregning), må dette dokumenteres på en eller annen måte. Men ettersom man må kunne gå utfra at det bare er én organisasjon som forvalter rettighetene til elektronisk kopiering, er de administrative konsekvensene begrenset til en telefon til vedkommende organisasjon.

Det kan reises innvendinger til denne forutsetningen, som kan hevdes å gjøre bibliotekene til “kontrollanter” for en rettighetsgruppe som bibliotekene på kort sikt ikke opplever noe interessefellesskap med. Mulighetene for bruk av stråmannskort eller lignende fremheves også som problematiske.

Personlig synes jeg ikke innvendingen om at bibliotekene blir gjort til “kontrollanter” er avgjørende - nesten alle ordninger som forutsetter overføring av verk i maskinlesbar form vil forutsette en eller annen form for autentisering, i det minste identifisering, av bruker. Dette vil vanligvis skje automatisk uten at det i og for seg belaster systemet. Bare i forhold til førstegangsbrukere vill det oppstå behov for administrativ behandling, men det kan etter min mening løses minst like enkelt som nye låntagerbevis utstedes av dagens biblioteksystemer.

Man har da misbrukersynspunktet tilbake, og det er reelt nok - men bare ett av flere aspekter som redusert kontroll med lokal bruk °g gjenbruk representerer i datamaskinbaserte systemer. Etter mitt skjønn kan dette generelle problemet bare søkes løst gjennom kollektive løsninger, som det er skissert i denne utredningens kapittel 4.

IRI: TERESA (115) 7

(5) Det mest vidtgående vil være at de maskinlesbare eksemplarene legges inn i et informasjonssystem. Dette kan være en indeks som peker mot analoge maskinlesbare eksemplarer, et tekstsøkesystem ell< på annen måte. Et slikt system vil også dramatisk effektivisere tilgangen til bibliotekers materiale, og kan selvsagt aksesseres fra brukerens egen arbeidsstasjon.

Vi innser at det kan være vanskelig i prinsippet å sondre mellom tilfelle (4) og (5), men antar at det for tiden i praksis ikke vil være synderlig problematisk å trekke et slikt skille. Man må imidlertid være forberedt på å revidere bestemmelsene i denne sammenheng, men det kan argumenteres at en slik revisjon vil kunne trekke fordeler av den erfaring som man vinner ved den bruk som er foreslått.

Dette betyr ikke at man setter et forbud mot etablering av informasjonssystemer. For det første vil informasjonssystemer kunne etableres på grunnlag av materiale som det ikke er knyttet rettigheter 1 (offentlig dokumenter, verk som er falt i det fri). For det annet vil biblioteker etter avtale med rettighetshaverne kunne få tillatelse til å drive slike systemer. Med den forutsetning som her er lagt om at det skal utgå individuelt vederlag, vil rettighetshavere kunne ha økonomiske fordeler av slike tilbud. Vederlagssystemene må da justeres i forhold til den ordning som er forutsatt under tilfelle (4) fore det ikke lenger bare er snakk om salg av enkelteksemplarer, men fremvisning på skjerm mv. Det antas likevel at de avtaler som f eks gjelder for Aftenpostens system for redaksjonelt stoff, ATEKST, vil kunne tjene som modell for slike vederlagssystemer.

• Skisse av systemet

Man skal være ytterst forsiktig på grunnlag av en forholdsvis kortfattei analyse som den ovenfor å foreslå et system. Men selv om det må tas mange forbehold, og vi innser at vi sikkert ikke har klart å avdekke alle praktiske spørsmål eller problemer, synes det som om en konkretisering vil kunne virke befordrende på diskusjonen. Nedenfor


skisserer vi derfor hvordan man kan tenke seg relasjoner mellom de ulike partene i bildet.

Dette kan kanskje også tjene som en slags oppsummering av de tanker som er diskutert i dette kapittelet.

Rettighetshaverne vil gjennom medlemskap iforvaltningsorganisasjonen gi denne fullmakt til å forhandle avtaler om elektronisk kopiering med brukerne etter den generelle avtalelisensordningen. Rettighetshavere som ikke gjennom sine organisasjoner har gitt fullmakt til forvaltningsorganisasjonen (ikke- organiserte norske rettighetshavere og utenlandske rettighetshavere) vil bli bundet av avtalen gjennom den lovfestede tvangslisensen.

Brukere vil kunne inngå avtale om elektronisk kopiering med forvaltningsorganisasjonen. Brukerne vil samtidig registreres i avregningssentralen, som man forutsetter at drives av forvaltningsorganisasjonen.

Biblioteker har en forskriftsregulert rett til elektronisk kopiering, men for så vidt gjelder vederlag til brukerne, må det foreligge en avtale mellom bibliotek og forvaltningsorganisasjon.

IRI: TERESA f 115) 7.

Bruker vil ved henvendelse til biblioteket, kunne få elektroniske eksemplarer mot betaling. Betalingen skjer ved at bibliotekene rapporter til avregningssentralen, som periodisk fakturerer brukeren.

Hvis biblioteket etablerer et informasjonssystem for vernet materiale, må dette skje på grunnlag av avtale med rettighetshaver. D. vil også bruker kunne få en direktkoblet adgang til materialet (ikke tegnet inn i skissen), og det må skje en noe avvikende avregning enn for salg av elektroniske eksemplarer.

På grunnlag av diskusjonen i dette kapittelet, antydes det at dette systemet gjør det mulig å utnytte informasjonsteknologiens mulighete til nytte for brukere og samfunnet uten at det går for mye på bekostning av rettighetshavernes interesse i å utnytte materialet økonomisk.

Et siste forbehold må tas. Diskusjonen har ikke tatt høyde for utenlandske rettighetshavere. Det kan være at forholdet til slike rettighetshavere kan gjøre det vanskelig å utvide avtalelisensordninger også til å gjelde for disse, selv om ordningen selvsagt gjør det mulig å identifisere utenlandske rettighetshavere og overføre vederlag individuelt til disse. Imidlertid er det nokså optimistisk å se at den foreslåtte løsningen har mange av de samme karakteristika som f eks den løsningen CITED har foreslått, og som er diskutert ovenfor. Forskjellen er først og fremst bruk av forvaltningsorganisasjoner i stedet for “CITED agency” og den rettslige strategien som avtalelisensen representerer.73

Åpenbart er løsningen ikke foreslått uten motforestillinger. I Danmark er det f eks fremkommet et forslag74 om at maskinlesbare eksemplar skal utlånes med lagringsmedium, hvor maskinutrustningen (en “dongle”) låser eksemplaret fast til den aktuelle maskin - utleie av “moviebox” for privat fremføring av

73 Jfr for så vidt også det avsluttende kapittel om ulike ordninger for disposisjonsrett.

74 Forslaget er gjort kjent for meg gjennom kommentarene til professor Mads Bryde Andersen nevnt innledningsvis.


videogrammer er antydet som en (om en utilstrekkelig) parallell. Dette ville beskytte verket bedre ettersom man her kunne i maskinutrustning legge inn begrensninger for mulighet til nedlasting.

Når jeg selv er skeptisk for slike forslag er det utifra det syn at begrensninger i utnyttelse av teknologiens muligheter så lett vil bli oppfattet som urimelige, og dermed rettspolitisk stå svakere enn strategier som tillater full utnyttelse av mulighetene, men hvor utnyttelsen genererer vederlag for de hvis verker (og andre prestasjoner) blir utnyttet. Jeg tror altså at begrensninger som oppfattes som kunstige, lett vil bli utfordret, at det blir vanskelig å kontrollere at omveier ikke letes opp og utnyttes, og at rettighetshavere på lengre sikt ikke er tjent med dette.

vn i n u«N

2. Multimedia75

2.1 Hva er multimedia?

Ovenfor er det gjengitt en side fra Cappelens musikkleksikon bind 4.76 På denne ene siden vil vi se at flere typer verk er gjengitt.

7:" Også til dette kapittel har professor dr juris Mads Bryde Andersen kommet mei kommentarer som har vært verdifulle for utfylling av argumentasjonen.


For det første har vi teksten, som er en ordinær faglitterær tekst om folkemusikk og kunstmusikk i den baltiske republikken Litauen. For det andre har vi en tegning av litauiske folkelige musikkinstrumenter.77 For det tredje gjengis et utdrag av partituret for folkevisen “Norteeks”.78 For det fjerde gjengis et scenebilde fra balletten “Egil” av E Balsys. Gjengivelsen er et fotografi, og fotografen har rettigheter til fotografiet i henhold til fotografiloven. Balletten er selv et åndsverk, men et stillibilde kan ikke anses å være noen gjengivelse av dette verket. Scenografien kan etter omstendighetene være vernet som bildende kunst, men det er nok tvilsomt om dette er tilfelle i det foreliggende eksempel. Og endelig vil de avbildede personene ha en rett til vern av eget ansikt etter fotoloven § 15. Den avbildede siden er altså sammensatt av mange komponenter som isolert sett er vernet (eller er sitater av vernede verk), og fotografiet kan lett bli en gjengivelse av et verk (eller annet) som nyter et selvstendig vern.

På mange måter er dette et utmerket eksempel på “multimedia”:79 Innen en side er det samlet ulike typer verk - eller brokker av slike

Fortsetter fira fonige side76 Cappelens musikkleksikon (bind 4) red Kari Michelsen, Cappelen, Oslo

1979:378. Oppslaget er hentet fra artikkelen om “Litauen” skrevet av signaturen IaD/rev (Iréna Dunkels).

77 Tegningen er svært enkel, men har nok verkshøyde. Muligens kan man diskutere om det er en teknisk tegning.

78 En folkevise vil være tradisjonsmusikk, og vil som sådan ikke være vernet fordi den eventuelle originære opphavsmann er lengst svunnen, slik at man må anta at musikken er falt i det fri. Men utdraget fra et partitur kan selvsagt være et bestemt arrangement som i seg selv er vernet.

79 Som mange har gjort oppmerksom på, er selve uttrykket "amorphous” (jfr Michael D Scott og James L Talbott “Interactive Multimedia: What it is. Why is it Important and What does one Need to Know about it?”, 8 EIPR 1993:284- 288) eller "misnomers” (jfr Intellectual Property and the National Information Infrastructure, Preliminary Draft, Green Paper Information Infrastructure Task Force, Washington DC July 1994:24. Enkelte hevder at det egentlig er snakk om "multiworks in an unimedium environment” (cf Peter Seipel "Authors’ rights and users’ freedom”, innlegg ved NORDINFOs Nordic Conference on


IR I: TERESA (115) H

verk. Åpenbart er det ikke konvensjonelle leksikon det siktes til når man i dag snakker løslig om multimedia, man snakker da om datamaskinbaserte løsninger.

Informasjonsteknologien har en dramatisk integrerende effekt. På den reproduserte siden fra leksikonet kan bare slike verk gjengis som kan gjengis ved trykken. Ballettdanserne - som er utøvende kunstnere er gjengitt, med deres prestasjon som utøvende kunstnere er ikke gjengitt, til det måtte bildet hatt bevegelse slik at dansen kunne oppleves. Hadde siden vært et skjermbilde fra et datamaskinbasert system, kunne man klikket på bildet - og danserne ville sprunget ut i bevegelse. Det datamaskinbaserte systemet kan altså også gjengi dansernes prestasjon qua utøvende kunstnere.

Eller notene på toppen av siden. Naturligvis kan man spille utdrage f eks på piano, men leksikonet er taust. Hadde det vært et datamaskinbasert multimediasystem, ville man kunne klikket på noten og den ville bli spilt. Avspillingen kan være datamaskingenerert (multimediasystemet styrer en lydgenerator slik at tonene gjengis), elle det kunne være et opptak som gjenga en musikers prestasjon qua utøvende kunstner.

Eller instrumentene i venstre hjørne. Her er de avbildet, tegnet i perspektiv. Hadde det vært et datamaskinbasert multimediasystem, kunne instrumentene vært representert som ekte, tredimensjonale objekter - man kunne dreie dem i tre dimensjoner, forstørre dem for å se på enkelte detaljer, eller prøvespille dem ved hjelp av et par datamaskinbaserte “hender”.

Dette indikerer ett av de viktige elementene ved moderne multimedia - den dramatiske, integrerende effekt som gjør at alle typei verk kan presenteres innenfor rammen av ett system. Et annet viktig element er strukturen i et multimediaverk. I et leksikon er strukturen lineær, artikler karakteriseres ved et oppslagsord, og artiklene sorteres sekvensielt i henhold til oppslagsordenes alfabetiske plassering. Det er

Fortsetter fra forrige sideCopyright Issues, 22.9.1994, København. Men uttrykket er i vanlig bruk, og en forklaring - men ikke en definisjon - fremgår av dette avsnittet.


få fluktmuligheter fra denne tvangstrøyen, de to viktigste er bruk av henvisninger (fra en artikkel til en annen artikkel), og bak-i-boken registre hvor man følger avvikende eller supplerende systematiker i forhold til den som de sekvensielt sorterte stikkordene representerer.

I et multimediaverk vil gjeme strukturen være flerdimensjonal. Inngangen til verket kan f eks være et søkesystem som tillater deg å finne artikler ved hjelp av ord eller ordkombinasjoner som forekommer hvor som helst i artikkelen. Ba man f eks om å finne artikler som inneholdt navnene til både Molière og Shakespeare, ville en av artiklene bli den som er gjengitt innledningsvis.80 Dette vil muligens fremstå som et tilfeldig utgangspunkt for brukeren, men vedkommende ville kanskje klikke på ett av navnene, og få opp en liste over andre artikler som inneholder dette navnet, og velge seg videre til en av disse artiklene. Eller kanskje vedkommende fatter interesse for byen hvor oppførelsen finner sted, og klikker seg videre til opplysninger om byen, historie, bykart osv.

Mulighetene er mange, og man har ennå ikke realisert mer enn de enkleste. For kuriositetens skyld gjengis et essay om hvordan man kan tenke seg utviklingen de neste 5-6 årene.

80 Det opplyses at på 1600-tallet ble det på Vilinus teater oppført “italienske operaer, balleter, verker av Molière og Shakespeare.”

Leksikon: En port mot all verdens informasjon

Et leksikon er et forsøk på å avbilde verden - beskrive geografi, historie, filosofi, politikk, enkeltmennesker og deres verk som kunstnere, forskere, ingeniører... Det er åpenbart et forsøk på det umulige. Skal man lage et kart som er like detaljert som terrenget, må kartet bli en kopi av terrenget - like stort, med like mange variasjoner - og dermed være ubrukelig som kart. Det er i forenklingen, utvelgelsen og oversikten at kartet har sin verdi. På samme måte har leksikonet sin verdi i valgene, hva som utelates, hva som komprimeres.

Man må imidlertid innse sammenhengen med den teknologi som benyttes for å tilby leksikonet til leseren. For igjen å bruke kartet som en parallell til leksikonet: Hva med et verdenskart som tillater at du peker på et land, som straks ekspanderes til en nasjonalkart. Du peker på en kommune, og får et kommunekart. De peker på et tettsted, og får et detaljkart med gater, bygninger. Peker på bygningen, får du vite hva slags bygning det er, hvilken virksomhet som drives der, navn på beboere, telefonnumre osv. Peker du en gang til, får du opp etasjeplaner. Altså - i verdenskartet ligger det mer spesifikke nivå helt ned til enkelte bygninger.

Slike kan finnes ikke. Bare nesten. Det operative systemet som norsk politi brukte under vinterolympiaden på Lillehammer hadde slike elementer.

Overført på leksikonet, synes dei som om konsekvensene kan være store. Det konvensjonelle leksikon v få konkurrenter i form av datamaskinbaserte, distribuerte nettverksleksika.

Ethvert leksikon har to funksjoner.

For det første en søkefunksjon. C fleste leksikon begrenser denne til tc typer søkekriterier. Enten oppslag p; et ord - oppslagsordene er ordnet alfabetisk, og utrustet med denne elementære kunnskap forsøker man forme sitt spørsmål som et enkeltord og deretter se etter om dette ordet også er et oppslagsord. Mangler det, forsøker man på ny, kanskje med et synonym. Dette er en dramatisk begrensning av søkemulighetene. La oss si at du er interessert i ghettoene historie i Europa. Ghetto er sikkert oppslagsord, men det forklarer nok bare opprinnelsen (av gettare, å støpe, ettersom jødene i Venezia ble tvangslokalisert til et område man tidligere støpte kanoner). Men så vil du gjerne også vite om fremveksten av ghettoen i Praha og andre steder.

Hvis du er heldig, blir du noe hjulpet på vei av henvisninger, som er den andre typen av søkekriterier i et konvensjonelt leksikon. Men henvisningene er forholdsvis få av plasshensyn, og du finner kanskje

IR J TERESA (115) 79

ikke en henvisning til opprør i Warszawa ghetto under annen verdenskrig. Alle henvisninger vil måtte gjøres eksplisitt av redaktøren.

Det finnes allerede datamaskinbaserte leksika som overkommer mange av disse begrensningene. Søkekriteriene kan være ethvert ord som forekommer i leksikonet, og en vilkårlig kombinasjon av disse ordene. Det er mulig at når du har skrevet et avsnitt om ghettoene itekstbehandlingsprogrammet, markerer du avsnittet og sier til leksikonet “finn alt som ligner”. Ved hjelp av ordstatistikkprogrammer finner man da først alle avsnitt i leksikonet som "ligner” på det markerte avsnittet, deretter sammenlignes de funne avsnittene, fellestrekk identifiseres, og søket utvides til nye avsnitt med de samme fellesstrekk (dette kalles relevance

feedback , og er rimelig effektivt). Naturligvis vil du kunne ha et stemmegrensesnitt, så du forteller leksikonet hva du leter etter. Selv om søkingen er begrenset til søking på ord, vil man ha følelsen av en slags dialogpartner, en slags “åttende sans” som disker opp med bakgrunnsopplysninger *hver gang det er aktuelt.

Den andre hovedfunksjonen er tilgang til kildematerialet. Her er konvensjonelle leksika svært begrenset. Man finner noen få linjer, kanskje noen spalter, om emnet sammen med noen utvalgte bilder. Det er åpenbart at et konvensjonelt

innbundet leksikon må være et kompromiss: Litt for alle, for lite for noen. Man kan liksom ikke ta inn monografier om ghettoene i Venezia, Praha og Warszawa - det sprenger grensene.

Men ikke for morgendagens leksikon. For det første vil de ikke bare inneholde tekst: Allerede i dag tilbys multimedialeksikon, dvs leksikon som inneholder tekst, bilde og lyd: Kart over byene, utdrag av filmer om Golem i Prahas ghetto og dokumentaropptak fra annen verdenskrig, radiotaler osv.

Den virkelige forskjellen vil imidlertid bli at morgendagens leksikon samtidig blir en port til et internasjonalt kommunikasjonsnett hvor biblioteker, sentrale databaser osv blir tilgjengelig. Er du virkelig interessert i ghettoen i Praha, så kobler leksikonet seg opp mot databasen til det jødiske museet i gamlebyen, og hele samlingen av skrifter er tilgjengelig. Det er som å være der selv, du kan sitte å bla i gamle bøker og bilder.

Men du leser kanskje ikke hebraisk? Heldigvis finnes det oversettelsesmoduler fra hebraisk til verdensspråk som engelsk. De vil nok i overskuelig fremtid stotre litt, men teksten blir tilgjengelig.

Og kombinasjonen blir formidabel. Du liksom mumler til leksikonet ditt at du gjerne skulle vite litt mer om rabbi Low, og dermed får du opp en sammendragsartikkel, du ber om mer, og leksikonet dykker ned i

IR I: TERESA (115) 8

bibliografisk og historisk materiale - du får til og med tilgang til hans bok Be'er Hagolah, hvor han forsvarte Talmud mot kritikk, hvor han blant annet benektet at den forbød bestemte samleiestillinger.

Leksikonet blir altså toppen av et isfjell hvor uoverblikkbare mengder informasjon ligger under overflaten. Leksikonet blir en port inn til all verdens bibliotek, all verdens språk, samlinger av romerske mosaikker, avhandlinger om internasjonal privatrett, Wittgensteins brevsamlinger osv.

I denne virkeligheten vil data være der hvis man bare vet hvordan man skal finne dem. I dagens leksikon er søkemulighetene så begrensede at man nesten ikke skjønner at man en gang i en fortid har lært at man må slå opp på alfabetiserte stikkord. I morgendagens leksika vil det være den spørrende kunnskap som bestemmer hva man vil kunne finne.

Tenk for eksempel “Kvitt eller dobbelt” i en fremtid hvor de fleste har tilgang til slike leksika. Det er ikke konkurrentenes hukommelse som da vil være avgjørende, men evnen til a stille spørsmål som raskt nok finner frem til de mest obskure opplysninger - i konkurranse med seerne foran skjermen som også har sine leksika.

Dette er ikke en visjon om en fjern fremtid. Allerede er del verdensomspennende informasjonsnett - hovedeksempelet er Internet med flere millioner

abonnenter, hvor praktisk talt alle universitet er en node i nettet, og hvor informasjonssystemer som World Wide Web (eller bare WW\ gir visse - men for begrensede - søkemuligheter.

Muligens er det selve det utstyi brukeren har mellom hendene soir gjør det vanskelig å se dette nye leksikonet. Men fremtidens leksikc vil være en slank bok, gjerne innbundet i kalveskinn.

Åpner man boken, vil den ene siden være en skjerm. Denne skjermen er flat som et papir, og gjengir tekst, bilder og film med ei oppløsning som er minst like god som et fotografi - og i en regnbue ; farver. Skjult i bindet er stereohøyttalere. Og leksikonet let« seg frem til nærmeste kontaktpunk det internasjonale nettverket ved hjelp av en kommunikasjonsenhet som bruker infrarøde stråler - man behøver ikke å plugge leksikonet i kontakt, det leter seg selv frem til kontakter.

Den andre siden har et tastatur Tastene har de bokstaver eller tegr som er mest hensiktsmessig - kans et fransk, et engelsk eller et kyrilli tastatur - det bestemmer man selv gang til gang. Og skjult ligger mikrofonen som gjør det mulig å snakke til leksikonet.

Sannsynligvis er navnet ditt preget med gull på omslaget - dett» er nemlig hele ditt bibliotek.

Og naturligvis kan du gjøre notater i de dokumenter du finner, enten ved å skrive dem eller tale di


inn. Om du vil, kan du skrive direkte på skjermen - maskinen konverterer håndskrift og tegninger på samme måte som dagens personlige assistenter (den betegnelse som man bruker på små, håndholdte datamaskiner som tillater tekstbehandling ved at man skriver direkte på en flat skjerm, f eks Appels Newton) gjør det. Ønsker du å supplere billedmaterialet, finnes det dessuten en liten optisk leser i leksikonet som gjør at bilder overføres til maskinlesbar form. Sannsynligvis er et videokamera tilknyttet slik at du kan legge inn billedmateriale.

Grensen mellom et leksikon og en notatblokk (eller tekstbehandlingssystem) er visket ut.

Andre grenser blir også visket ut- f eks mellom leksikon og avis. Du har angitt hvilke ting som spesielt interesserer deg, derfor vil leksikonet oppdatere seg selv automatisk. Dette skjer kanskje når du passerer infrarøde sendere ved utgangen fra en t-banestasjon. Da legges siste utgave av dagens avis inn. samtidig som leksikondelen oppdateres med dødsfall, presidentskifter og andre nøkkelopplysninger. Leksikonet er aldri mer enn timer eller minutter ute av takt med virkeligheten.

Dette er en sannsynlig utvikling. De teknologiske komponentene er allerede tilgjengelige. Hvis man skal være mer dristig, vil det skinninnbundne leksikonet bli erstattet med en brille som lar deg se- ikke en skjerm, men inn i en

virtuell virkelighet. Her vil tekst flyte direkte over netthinnen, bilder virke tredimensjonale, du kan gå inn i ghettoen i Praha, snu deg, bøye deg ned mot rabbi Lows gravstein på den gamle kirkegården, løfte på steinene som holder nede blad eller papirlapper som er bønner til rabbien som fremdeles er levende i befolkningens bevissthet... Kanskje er det ikke en gang en brille, men et grensesnitt mellom maskin og synsnerver-

Men vi går ikke videre i denne retningen. Vi bare antyder det for å vise av leksikonet innbundet i kalveskinn med en flat skjerm som er inngangen til all verdens bibliotek ikke er slutten på en utvikling, bare et sannsynlig skritt på veien mot et samfunn hvor informasjon vil utnyttes på måter som vi knapt kan forestille oss.

Til tross for at visjonene kan være spennende og overveldende, er i d< multimediasystemer fortrinnsvis av fire typer.

Man har for det fo r ste den form for leksikon lignende verk som er antydet ovenfor. Ett av de første riktig vellykkede systemene dokumenterte romerske mosaikker. Disse egnet seg godt for dokumentasjon på skjerm, systemet tillot at man forstørret bildene for granske detaljer, man kunne få opp forklarende tekster om funnsted, historie mv. Ettersom dette systemet hadde interesse for mange læresteder som underviste i latin, romersk historie mv, fikk det en viss utbredelse. Og Italia demonstrerte hvordan kultur kunne pakkes på er ny måte for eksport.

Her hjemme har Kon-Tiki museet utviklet et multimediasystem for dokumentasjon av Thor Heyerdahls ekspedisjoner, funnene som er gjort ulike steder mv. Igjen må dette være noe som er godt egnet til denne formen for dokumentasjon.

Museer vil gjerne dokumentere gjenstander ved slike systemer, ettersom det kan tillate brukeren å rotere gjenstandene i tre dimensjoner på skjermen, og slik kunne granske dem på en ganske annen måte enn et fotografi tillater.

De rettslige problemene med denne formen for multimediaverk er i prinsippet de samme som for leksika - et spørsmål om rettighetsklarering. Men man får også spørsmålet om hvordan selve multimediaverket skal karakteriseres. Nedenfor vil vi kort gå gjennom hvilke, og på hvilke måter, ulike andre typer verk kan inkorporeres i e multimediasystem.

For det andre har man det som kan kalles operative multimediasystem. De har i og for seg meget til felles med de leksikonlignende verk, men brukes ikke til leksikale oppslag, men til rent operative formål.

IR1: TERES.4 (115) 83

Som eksempel kan nevnes PO-systemet, Politiets operative system.81 Dette er et system norsk politi har utviklet for å koordinere omfattende operasjoner, og ble utprøvete under De olympiske vinterleker på Lillehammer 1994. Systemet skulle støtte en styrke på 2 700 tjenestemenn, det var installert 2 500 arbeidsstasjoner i nett med 250 000 saksmapper med informasjon om bl a 50 000 akkrediterte. 300 interne fjernsynskamera var knyttet til sikkerhetssystemet, hundrevis av sensorer var knyttet til alarmanlegg. Et eget telenett med 50 sentraler og 15 000 linjer utgjorde “Olympic Network”, politiet hadde i tillegg 700 radioer montert i biler og 1 300 bærbare radioer, dels for samband, dels for posisjonering. Sjåførene hadde dessuten 2 500 persjonsøkere med tekst.

Formålet med PO-systemet er å kunne føre en løpende, datamaskinbasert vaktjournal, registrere og overvåke ressurser som tjenestemenn, kjøretøy og helikoptre, og å koordinere politiets operative aktiviteter. Opplysninger ble loggført i en relasjonsdatabase som autorisert personell hadde lesetilgang til.

Digitaliserte kart over regionen var lagt inn i ulike målestokker, det med høyest oppløsning hadde en målestokk på 1:1 000 (da ble kumlokkene i Storgaten synlige). Ulike overlag kunne projiserer over kartet, f eks viktige personers boliger eller akkrediterte veier.

Ved hjelp av det internasjonale, satellittbaserte posisjonsbestemmelsessystemet ble signaler fra tjenestemenns radio, kjøretøyer og helikoptre mottatt og posisjon oppdatert hvert 10. Sekund med en presisjon på ca 5 meter. Posisjonen ble vist på kartet, og ved å “klikke” på objektet viste systemet slike opplysninger som objektets hastighet, og opplysninger fra databasen som hvem som var i kjøretøyet, oppdragets art, oppdragets status mv.

81 Opplysningene er stort sett basen på Guro Slettemark og Unn Sakshaug “Norsk politi - mer hi-tech enn FBI”, Lov&data 39/1994:14-15.

IR l: TEREZA (115) 84

Denne typen med operative multimediasystemer har også sine rettslige problemer, ikke minst knyttet til personvern. Men materialet som utnyttes er stort sett produsert for systemet og av den organisasjon som betjener seg av systemet. De immaterialrettslige problemer som knytter seg til systemet er derfor kanskje ikke så store som ved det leksikalske systemet.

Et annet eksempel er det samarbeidet som er blitt innledet mellom Walt Disney Company og Ameritech, BellSouth og Sothwestem Bell i USA. Dette samarbeidet skal tilby husstander videogrammer på forespørsel, interaktiv bestilling av varer og tjenester fra hjemmet, undervisningsprogrammer, spill og reisebyråtjenester for 50 millioner telefonlinjer i 19 delstater.82

Det viktige ved eksempelet er understrekingen av at multimediasystemer kan tjene helt andre formål for undervisning, trening, operasjonsstyring osv enn de som analogien med et papirbasei leksikon vekker forestillingen om.

For det tredje har man ulike former for spill. Dette vil være multimediaverk med bilde, lyd og (unntaksvis) tekst. Bildet vil ofte ha karakter av en animert tegneserie, med den forskjell at én eller flere spillere selv styrer én eller flere av figurene. Her kan det kanskje være noe mer interessant å karakterisere verket opphavsrettslig.

For det fjerde har man de gryende frembringelse som kalles virtuell virkelighet,83 På en måte kan man beskrive dette som et spill hvor spilleren trer inn i selve spillet - det blir en tredimensjonal illusjon som omslutter spilleren. Også her vil det være snakk om en fusjon av flere typer verk, og de opphavsrettslige spørsmålene rundt disse verkene er hittil lite diskutert.

Jeg tillater meg den påstand at de opphavsrettslige problemene i tilknytning til multimedia-systemer først og fremst er av praktisk art.84

82 New York Times 9.8.1994.83 Engelsk Virtual reality eller bare VR.84 Jfr som et eksempel på at dette fremstår som det sentrale Peter Knight “The

Impact of Copyright Laws on the Use of New Multimedia Technology”, The International Computer Lawyer 5/1994:2-16.


Hvis man forstår systemenes prinsipper og funksjoner, er det vel ikke så mange prinsipielle spørsmål igjen. Men de praktiske problemene har i stigende grad skapt oppmerksomhet, og det vil derfor være hensiktsmessig kort å diskutere dem.

Man bør nevne at i forbindelse med multimediateknologi har det oppstått tvist rundt et patent 5 241 671 som Patent and Trade Mark Office ga til Encyclopedia Britannica august 1993. Patentet refererer seg til et “computer-based multimedia system”, som spesielt gjør det mulig “to overcome the inability of prior database search systems to permit the searching and retrieval of graphical information with textual information, and textual information with related graphical information”.85 Kritikere hevder at patentet er alt for bredt, og at det beviser at patentkontoret ikke har tilstrekkelig materiale til å etablere “teknikkens stand” for datamaskinprogrammer. Patentet er fremdeles under granskning fra patentkontorets side, og det opprinnelig patentet er innsnevret ved endringer 13.2.1992 og 29.3.1993.

2.2 Multimedialeksikon

En oversikt over hva slags vernede elementer som kan være inkorporert i et multimedialeksikon vil på mange måter være en liste over de typer vernede prestasjoner som kan representeres i maskinlesbar form - og det er vel i praksis alle. Når vi likevel foretar en slik oppregning, er det i første rekke for å antyde noe om hvorfor eller hvordan en slik inkorporasjon er skjedd. De langt fleste eksemplene vil være åpenbare, men noen kan kanskje likevel ha en viss interesse.

For ordens skyld kan vi innledningsvis konstatere at for å innlemme et verk i et multimediasystem, må det fremstilles eksemplar av verket (typisk flere eksemplar) i maskinlesbar form. Hvis verket er vemet,

85 Michael J Lennon "The controversy over the Compton's multimedia patent”, Computer Law & Practice 3/1994:66-71.


krever dette rettighetshavers samtykke. Fremvisning86 av verk på skjerm vil også kreve samtykke til å gjøre verket tilgjengelig til allmennheten, og hvis det er inkorporert musikkverk for avspilling, vil det også skje en fremføring av slike verk utenfor det private området. Fotografer har også enerett til å fremstille eksemplar av fotografisk bilde. Noen alminnelig enerett til å gjøre bildet tilgjengelig for allmennheten, har fotografen ikke - når eksemplar er overdradd, vil bildet kunne utstilles eller vises offentlig uten fotografens samtykke.

2.2.1 Litterære verk.

Åpenbart vil tekst spille en viktig rolle også i mutlimedialeksikon, først og fremst faglitterære eller vitenskapelige tekster, men også skjønnlitterære (prosa, lyrikk eller dramatikk). Teksten vil fremstå på skjerm på vanlig måte som fremvising av det litterære verk.87

Den kan imidlertid også enten genereres ved en lydgenerator eller representere et opptak, f eks opptak av en lyriker som leser egne dikt, en kjent politisk tale mv. I så fall vil det være fremføring, og hvis man bruker opptak, vil det også involvere en utøvende kunstners prestasjon jfr nedenfor i forbindelse med musikkverk.

2.2.2 Billedkunst.

Billedkunst vil bli inkorporert i multimediasystemer i mange former. Multimediasystemet vil ha mange grafiske elementer (feks logoer), det vil være reproduksjoner av strektegninger, halvtonetegninger, malerier88 osv. Gjengivelsen vil normalt ikke være så god som et

86 Systematisk synes det teknisk korrekte betegnelsen å være “fremføring”, jfr note i kapittel 1.

87 Teknisk sett er dette fremføring, jfr ovenfor.88 Med gode farveskjermer er "gallerier” blitt populære, bilder herfra kan brukes

som bagrunn, skjermsparer mv.

IR1: TERESAf 115) 87

fotografi fordi skjermenes oppløsning vil kunne variere.89 Skjermer vil også kunne variere sterkt i mulighet for å gjengi farver.

Hvis reproduksjon av et maleri er inkorporert i et multimediasystem, vil derfor gjengivelsen lett kunne bli mindre tilfredsstillende enn forutsatt ved bruk av inferiørt sluttbrukerutstyr. Man kan jo merke seg at i motsetning til i et trykt verk, hvor reproduksjonens kvalitet bestemmes ved gjengivelse i boken, så vil man i et multimediasystem bestemme gjengivelsens kvalitet ved sluttbrukerutstyret. Og leverandøren av multimediasystemet kan ikke kontrollere sluttbrukerutstyret - alt kompatibelt utstyr kan benyttes til å kjøre systemet.

Dette innebærer at man kan reise spørsmål om ideelle interesser. Bildende kunstnere er ofte svært opptatt av at reproduksjoner blir korrekte i farver mv, og her blir reproduksjonen brukt i en sammenheng hvor dette ikke kan kontrolleres. Muligens vil det kunne oppstå situasjoner hvor man vil hevde at dette kan krenke verkets eller kunstnerens anseelse eller egenart (åndsverkloven § 3, 4 .ledd). Dette er jo en rettighet som kunstneren ikke kan fraskrive seg, så selv om utvikleren av et multimediasystem har fått rett til å gjengi verket og gjøre det tilgjengelig til allmennheten på denne måten, kan likevel opphavsmannen hevde at det skjer en krenkelse av vedkommendes ideelle interesser.

2.2.3 Fotografier.

Fotografier vil være meget brukt for dokumentasjonsøyemed. Det vil være fotografier av enhver art - landskap, situasjoner, sport, personer, gjenstander osv. Men en viktig delmengde vil utgjøres av fotografier av åndsverk: Malerier, tegninger, skulptur, bygningskunst osv. I slike tilfeller vil det være kumulerte rettigheter i fotografiet - fotografiet er i seg selv et lite “multimédium”. I slike tilfeller er det rettigheter både i

89 Moderne skjermer vil typisk variere med en oppløsning fra 640*480 til 1280*1024.

IR1: IERESA (115) 88

det avbildede og i selve fotografiet, og bruken av fotografiet må være tillatt i forhold til begge (alle) rettighetshavere.

Man bør også nevne at etter fotoloven § 15 har avbildede retten til eget bilde. Med enkelte spesifiserte unntak er det forbudt å gjengi, vise offentlig eller på annen måte gjøre tilgjengelig til allmennheten et bilde uten “samtykkje frå den som bilete er av”. De tre unntakene gjelder bilder av “aktuell og ålmenn interesse” - dette unntaket vil åpenbart kunne være aktuelt ved gjengivelse av portretter av kjente personer eller viktige episoder. Unntaket gjelder også når bilde av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet - f eks bildet av en person ved et utsiktspunkt der det er utsikten som er det vesentlige. Endelig gjelder det bilder av “møtelydar, folketog i friluft eller tilhøve og hendingar som har ålmenn interesse”.

Som nevnt innledningsvis har fotografen enerett til eksemplarfremstilling (med det forbehold som følger av avbildedes rett), men vedkommende har også rett til “å syna bilete fram offentleg’ Noen alminnelig rett til fremforing utenfor det private området har fotografen ikke. Og når eksemplar er overdradd, kan dette fritt stilles ut eller vises offentlig, jfr fotoloven § 9. Det synes derfor som om fremvisning av fotografi på skjerm (som i opphavsrettslig terminologi er en form for fremføring) ikke er en relevant beføyelse over fotografiet. Det er også tvilsomt om fremvisning på skjerm kan kvalifiseres som “utstilling eller visning”, og det synes derfor som om det ikke er nødvendig med noe spesifikt samtykke for dette.

Men selv om det er riktig, vil jo fotografens samtykke være nødvendig i forbindelse med eksemplarfremstilling. Fotografen er da i forhandlingsposisjon, og vil kunne kontrollere gjennom avtale også der videre bruken. I så måte synes det ikke som om det i praksis spiller noen rolle at beføyelsene over fotografiet er noe svakere enn over et åndsverk.

Fotografen har også ideelle rettigheter, jfr fotoloven § 2, jfr særlig 2.ledd - hvoretter fotografen har krav på at fotografiet ikke endres ellei


vises90 offentlig frem på en slik måte at “det ordet han har på seg som fotograf vert krenkt”. I prinsippet kan man derfor gjøre samme betraktninger som for bildende kunst. Men det er tross alt ulike tradisjoner bak f eks maleri og fotografi: Fotografiene fremstilles typisk for reproduksjon, og man er innstilt på en viss kvalitetsforringelse i den forbindelse. I praksis vil derfor fotografiet kunne tåle noe mer enn maleriet - selv om man bør fremheve at dette vil måtte avgjøres helt konkret.

Men skal altså ikke helt se bort fra at det kan hende at ideelle interesser til et fotografert maleri anses krenket ved dårlig reproduksjon, mens de ideelle interesser knyttet til det fotografi som gjengir kunstverket, ikke anses for krenket.

2.2.4 Musikkverk.

Musikkverk kan gjengis på i alle fall tre ulike måter.For det første kan det gjengis som noter, jfr det innledende

eksempelet. I et datamaskinbasert multimediasystem vil da notene fremvises på skjerm. Dette forutsetter på vanlig måte at et eksemplar av noten i maskinlesbar form - typisk i form av et analogt bilde.91

For det andre kan de gjengis ved hjelp av en lydgenerator. Dette forutsetter nødvendig sluttbrukerutstyr, men i prinsippet vil da sluttbrukers arbeidsstasjon fungere som en syntesiser som styrer høyttalerne knyttet til stasjonen. Lydkvaliteten kan bli den samme som ved annen bruk av syntesisere. I dette tilfellet vil musikkverket

90 Som fremhevet, vil det ikke være noen “visning” som skjer på skjerm i åndsverklovens terminologi, men en “fremføring” eller “fremvisning”. Jeg er imidlertid nokså sikker på at man ikke vil henge seg opp i denne formelle terminologien når man skal tolke hvorvidt fotografens ideelle beføyelser også gjelder for fremvisning på skjerm i en multimediasystem.

91 Men man har også datamaskiner som har noter som et tegnsystem, da vil notene kunne vises generert ved hjelp av disse tegnene på samme måte som bokstaver i tekstbehandlingssystemer. Jfr forklaringen på "analoge” og “digitale” bilder ovenfor pkt 1.2.


fremføres ved arbeidsstasjonen, men det vil mange en utøvende kunstner for fremføringen.92

For det tredje kan musikkverket gjengis som opptak. En datamaskin kan naturligvis lagre lyd i digital form, og denne lyden kan avspilles.93 Arbeidsstasjonen vil da fungere som en fonogramspiller. Som ved lydgeneratoren, vil fremføringen kreve tilstrekkelige høyttalere.

I dette tilfellet vil ikke bare musikkverket, men også prestasjoner av utøvende kunstnere (musikere, sangere) utnyttes. Etter åndsverkloven § 42, 1 .ledd /itra a kreves samtykke fra den utøvende kunster ved opptak på en “innretning som kan gjengi” prestasjonen. Det er alminnelig antatt at en datamaskin er en slik innretning. Nå vil naturligvis ikke det typiske være at opptaket gjøres direkte for det multimediasystemet som utnytter prestasjonen, men at det overføres fr£ f eks et utgitt fonogram. I så tilfelle kreves etter åndsverkloven § 42,2.ledd samtykke for overføring til ny “innretning som kan gjengi” prestasjonen. I tillegg til samtykke fra komponisten, kreves altså også samtykke fra den utøvende kunstner.94

92 Ofte vil man samtidige fremvise partituret, og en markør følger partituret samtidig som musikken fremføres.

93 En hver datamaskin med kompaktplatespiller kan derfor avspille musikk fra vanlige fonogrammer på kompaktplater.

94 Er man spissfindig, kan man også vurdere åndsverkloven § 42, 1 .ledd litra b. Etter denne trengs samtykke fra den utøvende kunster for kringkasting av vedkommendes prestasjon. Hvis man antar at multimediasystemet er tilgjengelig over et lokalt nettverk (og enda mer hvis det gjelder det offentlige telenettet), vil det gjøres tilgjengelig utenfor det private området. Hvis den kretsen som slik får tilgang til prestasjonen kan karakteriseres som en allmennhet etter kringkastingsloven (og det er ikke gitt at denne kretsen kvalifiseres likt etter kringkastings- og åndsverkloven), så har man å gjøre med “utsending av ... musikk ... over tråd, ment til å mottas direkte av” denne allmennheten. Dette er legaldefinisjonen på kringkasting etter kringkastingsloven § 1 nr 2, 1 .ledd.

Dette er imidlertid bare ett av mange eksempler på at legaldefinisjonen av kringkasting synes å fange opp forhold som man etter vanlig språkbruk ikke uten videre vil beskrive som kringkasting - andre eksempler er audiotex


IR J: TERES.4 (115) 91

Som sagt vil representasjonen av lyden i praksis ofte være en eksemplarfremstilling i maskinlesbar form av et preeksisterende fonogram. Etter åndsverkloven § 45, 1 .ledd må ikke “[gjrammofonplater og andre lydopptak ... ettergjøres uten samtykke av tilvirkeren”. Det er uttrykkelig sagt i åndsverkloven § 45, l.ledd,2.pkt at overføring fra en innretning som kan gjengi opptaket til en annen er å regne som ettergjøring. Dette vil i praksis også si at man for å innlemme fonogrammet i multimediasystemet, må ha samtykke av produsenten. Ofte vil det nok også være slik at den utøvende kunster har overdradd sine rettigheter til produsenten, slik at forhandlingssituasjonen forenkles noe.

Det finnes eksempler på radiostasjoner som helt er gått over til å lagre sine sendinger digitalt. Ett eksempel er N-Joy Radio (Hamburg) som begynte sine sendinger 1994, og som lagrer alle sin musikk på faste magnetplatestasjoner eller magno-optiske plater i et lokalt nettverk. Systemet har en lagringskapasitet på 150 timer (ca2 500 innslag), og mer tar ikke radioen sikte på å kringkaste. I prosjektet “Jukebox” (som støttes av EU, er det etablert et samarbeid mellom lydarkivene i Danmark, Italia og England som tillater bibliotek å bruke digitaliserte opptak gjennom et ISDN telenett. Eksperimentsystemet vil bare ha ca 50 timers lagringskapasitet, men denne begrensningen er situasjonsbestemt. Egentlig er ikke dette et klart eksempel på multimediasystem ettersom det tilsynelatende bare har musikk, men åpenbart må det også ha diskografiske opplysninger i form av tekst for å gjenfinne interessante opptak.

Fortsetter fra forrige side(telefonens 820-tjenester) og formidling av videogram på forespørsel gjennom det vanlige telefonnettet.

Selv om dette er prinsipielt interessant, så spiller det mindre rolle i praksis ettersom allerede overføringen til maskinlesbar form krever samtykke fra den utøvende kunstner, prestasjonen må derfor innlemmes i multimediasystemet basert på avtale, og denne avtalen vil beskrive den tillatte bruk av prestasjonen.

Selv om musikk i den tradisjonelle form er det mest typiske for lydarkiv, vil det også være eksempler på taleopptak (fremføring av litterære verk, jfr ovenfor), og opptak av ikke vernet materiale, fek entomusikalske opptak (hvor musikken ikke er vernet, og hvor det også er tvilsomt om de utøvende kunstneres prestasjon er vernet ettersom det ikke er fremføring av verk, jfr åndsverkloven § 42,1 .ledd) eller opptak av naturlige lydbilder (fuglelåter, lydbilder fra offentlige steder, kontentum som latter, skrik mv).95

2.2.5 Film.

I motsetning til papirleksikonet, vil multimediasystemet gjeme inneholde levende bilder - gjeme kortere utdrag av filmer96 (men det e bare et spørsmål om lagringskapasitet om hele filmer skal inkluderes). Filmverk er en av de mer sammensatte åndsverk som finnes. En oppregning av grupper som etter omstendighetene vil kunne ha opphavsrett eller andre immaterielle rettigheter i filmverket, kan illustrere kompleksiteten.97

=> Manuskriptforfatter => Filmmanuskriptforfatter => Instruktør => Regissør => Produsent => Produksjonsleder => Redigeringstekniker => Billedmikser => Lyd- og lysteknikere

95 Jfr Pekka Gronow “Copyright and the digitization of sound”, NORDINFO Nordic Conference on Copyright Issues, 22.-23.9.1994, København.

96 Ofte omtalt som “clips”.97 Oppregningen er basert på Peter Schønning 77 '-programmedarbejderes

ophavsrettigheder, Akademisk Forlag, København 1989.

IRI: TERESA fl 15) 92

f RI: TERESA (115) 93

=> Scenograf => Grafiker

Rekvisitør => Assistenter => Oversetter

Versjonist => Klipper

I praksis vil imidlertid rettighetene ved avtale overføres til produsent, dette er også lovfestet i en presumsjon i åndsverkloven § 39, 2.ledd: Har opphavsmannen overdratt rett til å utnytte et verk for film, vil overdragelsen i mangel av annen avtale om

“rett til innspilling av et verk for film, også omfatte rett til gjennom filmen å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten på kinematograf, i fjernsyn eller ved overføring på annen måte”.98

Teknologien har ved en tidligere anledning åpnet mulighet for ny utnyttelse av filmverk - dette skjedde i forbindelse med at det oppsto et marked for eksemplarfremstilling av videogrammer som så ble gjort tilgjengelig for allmennheten ved utleie eller salg. Om dette heter det i Opphavsrettsutvalgets utredning:w

“I forhold til e ldre film in n sp illg sav ta le r, dvs avtaler inngått før et medium fikk en slik utbredelse at det ble tatt i betraktning da avtalene ble inngått, må det forutsettes at det heller ikke med støtte i

98 Presumsjonen tillates av Bern-konvensjonen art 14 b,s. Rettighetene til musikk presumeres ikke overført, her har man en åpning for å inngå avtale om innspilling med et forvaltningsselskap for lydfestingsrettigheter, mens et selskap for fremføringsrettigheter gir tillatelse til fremføring av musikken, jfr Anne Lise Sijthoff Stray Opphcn>sretten, Universitetsforlaget 1989:209.

99 NOU 1983:35 Endringer i ands\>erkloven w.v., Justisdepartementet, Oslo s 67- 68 .


presumsjonsreglene kan være adgang til å utnytte filmen for vedkommende medium.”

Resonnementet er altså at når teknologien åpner for ny utnyttelse av e verk, anses retten til å utnytte denne muligheten fremdeles å bero hos den originære rettighetshaver - noe som kan ses på som en konsekven: av åndsverkloven spesialitetsprinsipp (jfr åndsverkloven § 25, 2.pkt). For å overføre eldre spillefilmer til videogram, måtte man i praksis engasjere en forvaltningsorganisasjon (NORWACO) som etablerte et system for klarering av rettigheter og fordeling av vederlag.

I tråd med resonnementet omkring overføring av eldre spillefilmer til videogram, kan det hevdes at utnyttelse av filmverk i et multimedia også er åpnet av ny teknologi, og at man derfor ikke kan presumere at eldre avtaler har overført retten til å inngå avtaler om slik utnyttelse til produsenten. Hvis derfor hele filmen ønskes utnyttet, eller utdraget ikke kan kvalifiseres som et sitat, så må man finne en løsning for å klarere rettighetene. I Norge vil det være nærliggende å utvikle en modell som svarer til den for overføring av spillefilm til videogram, og man kan antagelig utnytte det system som NORWACO allerede har etablert.

Hvis man ønsker å utnytte et utenlandsk filmverk, vil man nok ofte finne at spesialitetsprinsippet ikke tolkes så strengt som i Norge, og at man derfor antar at alle rettigheter er overført til produsent. Dette vil da gjøre det mulig å klarere rettighetene for utnyttelse i et multimediaverk med produsent.

Man bør også peke på at i multimediaverk er det ikke alltid sikkert at levende bilder utgjør et filmverk. Dette henger sammen med at det i praksis (for tiden) ofte dreier seg om korte sekvenser, f eks der en forfatter leser utdrag av egne dikt, der et dyr er filmet i bevegelse, en kort sekvens fra en kjent gate, osv. I slike tilfeller vil det nok kunne hevdes at filmen bare brukes for å registrere eller dokumentere, og at den skapende innsats som er nødvendig for å kvalifisere filmen som et åndsverk, ikke er til stede.

IR]: TERESA (115) 95

Et tilsvarende problem vil reise seg i forbindelse med utdrag av en film, det kan være at utdraget er så kort at det isolert sett ikke kvalifiserer som åndsverk, og at det derfor da ikke er vernet av åndsverkloven.100 Akutt er ikke dette problemet, ettersom utdraget gjeme vil være et sitat (i åndsverklovens forstand), og derfor tillatt seg om åndsverkkvaliteten ikke er i behold for det siterte sett isolert (jfr nedenfor). Men ettersom det nok kan argumenteres for at åndsverkkvaliteten går tapt for film på et høyere aggregatnivå enn for f eks skjønnlitterære verk, vil det kunne spille en rolle hvor utdragene ikke kan gjelde som sitater. Da vil man imidlertid ha fotografens rettigheter i behold, jfr ovenfor.

2.2.6 Kringkasting.

Kringkastingssendinger nyter et særlig vern etter åndsverkloven § 45a, og kan f eks ikke opptas på innretning som kan gjengi det. Kringkastingssendinger er interessante for multimediasystemer, f eks vurderes for tiden et system som tillater opptak av Norsk rikskringkastings nyhetssendinger for tidsforskutt bruk.

I forhold til slike sendinger trenger man både tillatelse til å fremstille eksemplar av sendingen for multimediasystemet, og for å gjøre sendingen tilgjengelig for allmennheten, jfr åndsverkloven § 45a, 1 .ledd litra b og c. Bestemmelsen er utformet for å tillate samtidig videreformidling av sending innen en virksomhet (åndsverkloven § 45a, 2.ledd) eller kabelnett (åndsverkloven § 45a, 3.ledd sml § 20a). Men samtidig videreformidling av f eks fjernsyn innen et bedriftsinternt nett, eller gjennom et kabelnett er såvidt forskjellige fra typiske multimedialøsninger at det ikke er lett å se at disse får direkte relevans.

Formidling av kringkastingsprogram kan imidlertid skje ved en konvertering til distribusjon over et lokalt nettverk med tilstrekkelig kapasitet.

100 Dette er spørsmål om når åndsverkkvaliteten går tapt gjennom partitionering.

IR1: TERES.4 (115) 96

Under populære sendinger - f eks olympiske leker - vil én av arbeidsstasjonene i virksomhetens lokale nettverk konvertere fjernsynssendingen til et format som tillater formidling gjennom dette nettverket, og brukere med arbeidsstasjoner knyttet til nettverket kan da ha fjernsynssendingen løpende i et vindu på egen skjerm. Dette gjelder ikke bare - eller først og fremst - denne typen fjernsynssendinger, men spesialiserte program med nyheter ol. Finansinstitusjoner vil f eks gjeme ha en kontinuerlig nyhetssending som de fra CNN løpende i et eget vindu for å korrelere i sanntid opplysninger om kurssvigninger med nyhetsbildet.

Etter forskrift om kringkasting i kafeer etc (1988:346) i henhold til åndsverkloven § 45, 2.ledd er det tillatt etter § 1 uten særskilt samtykke fra kringkastingsforetaket å overføre en kringkastingssending direkte “gjennom mottaker som brukes til å distribuere kringkastingsprogrammer til de ansatte i arbeidstiden”. Til tross for at ordlyden er utformet med et konvensjonelt distribusjonssystem som bakgrunn, må det være rimelig klart at også en distribusjon av kringkastingssendinger gjennom et lokalt datamaskinbasert nettverk må fanges opp.

Forskriftene § 2 understreker at rettighetene til opphavsmenn, utøvende kunstnere, fotografer mv ikke berøres av forskriftenes tillatelse til videreformidling. Hvis derfor løsningen for videreformidling i det lokale datamaskinbaserte nettverket forutsetter en konvertering av kringkastingssendingen til digital form som lagres (eller mellomlagres) på f eks lokal magnetplatestasjon, skjer det en eksemplarfremstilling.

Det kan nok være et behov for å justere forskriftene med sikte på å tillate en bedriftsintern spredning av kringkastingssendinger over lokale nett.

2.2.7 Samleverk eller verk.

En sammenstilling av verk som bygger på en individuell, skapende innsats vil være et samleverk i åndsverklovens terminologi


(åndsverkloven § 5, l.ledd). Tilsvarende vil en sammenstilling av ikke vernede elementer (f eks saksdokumenter som mangler vern etter åndsverkloven § 9) også kunne være et originært åndsverk hvis sammenstillingen er preget av en individuell, skapende innsats. Eksempler på tradisjonelle samleverk er antologier av noveller, dikt mv av én forfatter eller over et tema.

Ofte er det rent pragmatiske forhold som gjør det nødvendig å foreta en nokså streng utvelgelse basert på skjønnsmessige kriterier som tillater (eller krever) et individuelt skjønn. En antologi i bokform må f eks begrenses til et par hundre sider, og det potensielle materialet utgjør flere tusen sider. Når disse pragmatiske begrensningene reduseres, vil man i større grad kunne benytte seg av faste utvelgelseskriterer som ikke krever utøvelse av skjønn. F eks vil man for Aftenpostens database med redaksjonelt stoff - ATEKST - kunne innlemme alt materiale fra de daglige avisene. Det resulterende system er derfor ikke preget av noen individuell utvelgelse. Imidlertid er hver daglige utgave et utvalg foretatt av den aktuelle redaktør - og det er alminnelig antatt at denne utgaven kan kvalifiseres som et samleverk. Derfor blir også ATEKST noe såvidt kuriøst som en katalog (jfr nedenfor) sammensatt av samleverk, hvor de enkelte elementene er åndsverk.

På samme måte vil et multimediasystem kunne være et samleverk.101 Det er såvidt mange valg som må foretas i forbindelse med å strukturere et multimediaverk at det må antas at dette typisk vil ha preg av å være et samleverk. Det betyr at multimediaverket qua åndsverk nyter et eget vern.

101 Eller et verk sammensatt av ikke-vernede elementer - imidlertid vil dette ikke være det typiske, ettersom multimediaverk i alle fall gjerne vil omfatte vernede elementer. Hvorvidt systemet må kvalifiseres som et samleverk eller et verk spiller ingen rolle for vernet av multimediasystemet, men sier noe om vernet av de enkelte elementer.

2.2.8 Kataloger.

IRI: TERESA (1 IS) 98

Bildet viser den italienske maler Giuseppe Abbatis bilde “L’Arno alla Casaccia”, og er hentet fra Ares Informaticas samling Le grande raccolte dell 'ottocento italiano (1993). Reproduksjonen er i farver på skjermen, men det blir skrevet ut i svart/hvitt og forminsket sammenlignet med skjermbildet.

En katalog er i henhold til åndsverkloven § 43 et arbeid som sammenstiller et større antall opplysninger. Det er alminnelig antatt at en typisk database vil kvalifiseres som en katalog. Ovenfor er det pekt på at et multimediasystem kan være et samleverk dersom elementene er vernet. Hvis de ikke skulle være vernet - elementene er f eks ulike tabeller med demografiske opplysninger fra ulike land - vil multimediasystemet fremstå som en katalog. Systemet som sådan vil altså lett kunne bli ansett for å være en katalog.

Imidlertid vil et multimediasystem også kunne inneholde elementer som selv er kataloger. Et eksempel er antydet ovenfor: Ares Inform atica har laget et lite m ultim ediasystem med opplysninger om enkelte italienske malere og gjengivelse av deres bilder. Her er utvelgelsen skjedd etter faste kriterier, man har valgt de malerier som henger i et bestemt galleri. Utvelgelsen er derfor ikke preget av noen

IRI: TERESA ( I l5) 99

skapende innsats,102 og er derfor en katalog.103 Denne katalogen kan man lett tenke seg at innlemmes i et større multimediasystem for italiensk billedkunst.

Mange andre eksempler kan nevnes. Ovenfor antydes en katalog som består av demografiske tabeller fra mange land (gjerne med et geografisk grensesnitt). Disse tabellene vil selv lett kunne være kataloger,104 og de kan selv inngå i et arbeid som er en katalog - en katalog av kataloger.105

Endelig har man det spesielle spørsmålet om strukturen i et multimediasystem kan anses for å være en katalog. Dette spørsmålet vil behandles særskilt nedenfor.

Det foreligger et forslag til europadirektiv om vern av databaser.106Den foreslåtte legaldefinisjonen av databaser kvalifiserer det som en

“[collection] [compilation]107 of data, works or other materials [arranged, stored and [capable of being] accessed by electronic means] [whether in machine readable or other form] [and the materials necessary for the operation of the database such as its thesaurus, index or system for obtaining or presenting

102 Hvis maleriene var anskaffet til galleriet utfra en idé, kunne man jo reise spørsmål om samlingen av reproduksjoner ikke var preget av akkvisitørens skapende innsats, og derfor faktisk var et samleverk. Men i dette tilfellet er det nok mange eiere og tilfeldigheter som har føn frem til galleriets samling.

103 Man kan jo merke seg at i dette tilfellet vil alternativet "katalog” - snarere enn det generelle alternativet "sammenstilling av et større antall opplysninger” - i åndsverkloven § 43 kunne være en adekvat kvalifikasjon av hva slags arbeid dette er.

104 Jfr alternativet "tabell” i åndsverkloven § 43.105 Dette er kjent fra konvensjonelle arbeider, f eks Maxim Jakubowski &

Malcom Edwards The Complete Book o f Science Fiction and Fantasy Lists (Granada, London 1983).

106 Det sist tilgjengelige utkastet er fra 22.6.1994.107 Valg mellom alternativene er ikke gjort.


information]; it shall not apply to any computer program used ii the making or opération of the database.”

I forhold til multimediasystemer synes det som om denne definisjonen svarer til den norske, selv om noen av de verserende c alternative kvalifikasjonene ikke er helt uten problemer.108 Selve databasevemet er dog utformet forskjellig, men dette vil ikke forfølges i dette avsnittet.

Vi ser altså at multimediasystemet selv kan være en katalog, at det kai omfatte katalog - og at det kan være at selve strukturen i multimediaverket bør anses for å være en katalog (dette siste spørsmålet har vi ennå ikke besvart). Vernet etter åndsverkloven § 43 retter seg mot etter gjor ing. Under “ettergjøring” faller åpenbart slavis kopiering av en vernet katalog, men også tilfeller hvor deler av katalogen kopieres, vil kunne anses for å være en ettergjøring.109

2.2.9 Datamaskinprogrammer.

I multimediasystemer vil datamaskinprogrammer brukes som en integrert del av systemet. Integrasjon mellom de elementene som vises på skjerm og datamaskinprogrammene er intim, og det er sikkert mange ulike løsninger. Men man kan i alle fall karakterisere tre ulike funksjoner.

Gjenfmningsfunksjoner. I en bok er gjenfinningsfunksjonen ofte implisitt, selv om registre som innholdsfortegnelser, krysshenvisninger

108 F eks synes det vanskelig å inkludere “system for obtaining or presenting information” hvis man samtidig utelukker datamaskinprogrammer, da må dei nødvendigvis være en eller annen form for indeksering man verner, og det er allerede nevnt som eget alternativ. Det er også vanskelig å forstå hvorfor “tesaurus” nevnes som eget alternativ i forhold til “indeks".

109 Jfr om dette Tarjei Stensaasen Rettslig ved av edb-programmer og databaser, Tano, Oslo 1987:239-245.

IRJ: TERES.4 (115) 101

og bak-i-boken registre er strukturer som supplerer sidenes sekvensielle følge. I et multimediasystem vil det kunne være ulike funksjoner som tillater gjenfinning.

For det første vil det være relasjoner mellom elementer: Hvis man klikker på notene, så avspilles musikken - dvs at et program tolker en opplysning knyttet til det elementet som vises som noter, en opplysning som ikke er synlig på skjermen. Denne opplysningen gir adressen for multimediasystemet til hvor de nødvendige opplysningene ligger lagret for å styre arbeidsstasjonens høyttalere slik at den musikken som svarer til notene, blir avspilt. Vi skal komme noe mer tilbake til slike strukturer nedenfor.

For det andre vil elementene110 kunne være karakterisert på ulike måter. F eks er notene karakterisert ved feltet “komponist”. Dette gjør det mulig for brukeren å be systemet finne alle elementer hvor feltet “komponist” er fylt ut med “Grieg”. Og mer kompliserte søk kan gjøres, f eks finne det elementet hvor feltet “tittel” svarer til “Solveigs sang”, og deretter finne alle andre elementer hvor feltet “komponist” er identisk med komponisten til “Solveigs sang”.

For det tredje kan man søke på teksten, typisk ved at det dannes alfabetiske hjelperegistre som inneholder opplysning om i hvilke elementer de ulike ordene forekommer. Ved be systemet finne alle elementer som inneholder ordet “Grieg” sammen med ordet “Solveig”, ville man finne en omtale hvor disse to ordene ble benyttet.

Fremvisningsfunksjoner. Det er mange måter man kan fremvise tekst, bilder og andre symboler på innenfor rammen av en skjerm. Man kan vise separate vindu, man kan tillate at brukeren skalerer vinduene, man kan tillate forstørrelser (sml eksempelet med Politiets operative system) osv. Det vil være programmer som tillater presentasjon av materialet,111 og brukervennligheten vil for en stor del bestemmes

110 Man vil i slike tilfeller typisk omtale elementene som “objekter”, og det som nedenfor kalles “felter” som attributter, men en noe populær og unøyaktig beskrivelse er tilstrekkelig i vår sammenheng.

111 Sml utkastet til databasedirektiv ovenfor som nevner “system for ... presenting information” og de kritiske kommentarene til dette nevnt foran.

IR]: TERESA (115) 102

nettopp av hvor oversiktlig og tiltalende materialet presenteres, og hvor lett det er å forstå hvordan man skal bruke de funksjoner som ligger i skjermbildet.

Simuleringer og animasjoner. Det vil dessuten kunne være muligheter for dynamiske simuleringer basert på data i systemet. F eks inneholder et multimediasystem basert på Norsk folkemuseums samlinger en representasjon av en ølbolle. Denne vises som et bilde på skjermen, men systemet tillater at brukeren “plukker opp” bollen, dreier den i tre dimensjoner og forstørrer fritt valgte detaljer, f eks bumerket til treskjæreren. Eller systemet med demografiske opplysninger fra ulike land tillater at tabellene blir til diagrammer eller kurver, at man viser et kakediagram over aldersfordeling i norske regjeringer fra 1814 frem til i dag lik en slags enkel film, hvor man ser kakestykkene for ulike aldersgrupper svelle og svinne over skiftende regjeringer.

Et eksempel er Winterthur Museum (Delaware, USA) som bruker et multimediasystem for å la besøkende “Fumish-a-Room”, som tillater at man ommøblerer et rom i en herregård fra det 18. århundre med verdifulle stoler og bord mv. Emory Universitys Michael C Carlos Museum har tatt i bruk et system som lar en person liksom spille de sjeldne instrumentene i museets samling.112 I Norge eksperimenterer Kon-Tiki museet med et multimediasystem.

Programmer vil også tillate animasjoner. Dette er noe annet enn en film, for animasjonen kan styres av brukeren. Vi kommer tilbake til hva en animasjon egentlig er nedenfor i forbindelse med datamaskinbaserte spill.

En særlig form for simulering er inkorporering av ekspertsystem i multimediasystemet. F eks har man funnet frem til opplysninger om at norske statsborgere får bestemte rettigheter, men er i tvil om man selv er eller fyller kravene til å bli norsk statsborger. Ekspertsystemet gir

Begge eksemplene er henter fra Chronicle o f Higher Education 14.9.1994.

hjelp til å avgjøre dette ved å stille en rekke spørsmål som man svarer på, og systemet vil da til slutt trekke en konklusjon og angi begrunnelsen for denne konklusjonen. Inkorporering av ekspertsystemer og andre kunnskapsbaserte systemer i multimediasystemer gir spennende muligheter, men det er ennå ikke vanlig.113

Datamaskinprogrammer er åndsverk (og er nå med i eksempelkatalogen i åndsverkloven § 1, jfr nr 10), kvalifisert som en undergruppe av litterære verk. De programmene som er nødvendig å bruke i forbindelse med et multimediaverk, vil ofte forutsette eksemplarfremstilling. Kommer multimediaverket som en kompaktplate, vil det f eks typisk følge et program på diskett som setter opp forbindelsen til kompaktplaten på ønsket måte (mens ytterligere programmer kan ligge lagret på platen). Etter presumsjonsregelen i åndsverkloven § 39b, vil det antall eksemplar som er nødvendig for bruk av programmet, kunne fremstilles. Men utover dette er eksemplarfremstillingen forbudt, også til privat bruk. I praksis vil dette si at man ikke vil kunne kopiere et multimediaverk som sådan til privat bruk, ettersom dette vil forutsette eksemplarfremstilling av programmer. Elementer av multimediaverket (f eks en tekst) kan naturligvis kopieres til privat bruk etter åndsverkloven § 1 ls hovedregel.

Datamaskinprogrammer skaper det spesielle problemet at de ikke uten opphavsmannens tillatelse kan leies eller lånes ut til allmennheten, jfr åndsverkloven § 23, 3.ledd. Hvis man tar dagens typiske multimediaverk, vil det gjeme distribueres i form av en kompaktplate. For at man skal kunne få tilgang til materialet på kompaktplaten, må man bruke et program. Programmet kan distribueres separat på en

IR1: IERESA (115) 103

113 Et eksempel er den australske “Privacy Workstation” av DataLex (Graham Greenleaf, Andrew Mowbray og Alan Tyree) som kombinerer tekst i mange ulike dokumenter om personvern som kan avsøkes ved tekstsøking (jfr rett ovenfor i teksten), som er knyttet sammen med hyperlenker og hvor et ekspertsystem gir støtte til avgjørelsen om en av de identifiserte reglene kommer til anvendelse.

I RI: TERESA (115) 104

diskett, for å få tilgang til kompaktplaten må man da installere programmet på den arbeidsstasjon (eller i det lokale nett) som skal støtte denne bruken. Men åpenbart er en slik dobbel distribusjon tungvint. Derfor vil gjeme programmet ligge på selve kompaktplaten. Når man da forsøker å få tilgang til kompaktplaten, vil man først måtte installere det program som er ligger på kompaktplaten. Dette lastes ned fra kompaktplate til fast magnetplatestasjon, og deretter kan man benytte multimediasystemet.

En slik løsning gjør at kompaktplaten også er bærer av et datamaskinprogram. Dette kan derfor ikke utlånes fra et bibliotek. I dag vil multimediasystemer typisk erstatte vanlige oppslags- og referanseverk. Lovgivningen tillater ikke at disse utlånes i et bibliotek, ettersom det vil representere utlån av et datamaskinprogram - selv om datamaskinprogrammet på en måte er “usynlig” for brukeren. Bestemmelsen er begrunnet med behovet for å verne rettighetshavere mot utlån av programmer som dermed kan kopieres og brukes av låner etter tilbakelevering av det utlånte medium. Og det er åpenbart at man ikke kan tillate utlån av f eks standard tekstbehandlingsprogrammer med den kopieringsrisiko som dette innebærer. En tilsvarende risiko finner man ikke i forhold til de programmer som er integrert med et multimediasystem, likevel er det ikke tvilsomt at gjeldende rett forbyr utlån.

Man kunne kanskje tenke seg å tolke åndsverkloven § 21, 3.ledd innskrenkende slik at man leste “datamaskinprogram i maskinlesbar form” som “verk som utelukkende er et datamaskinprogram”, men dette møter den åpenbare hindring at moderne programmer inneholder andre elementer - typisk inneholder de definisjon av skjermbilder med grafisk utforming og kataloger (databaser) med instruksjoner, forklaringer osv - et moderne tekstbehandlingsprogram er strengt tatt et multimediasystem (i den betydning at det inneholder flere typer av verk, eller i alle fall flere underkategorier av litterære verk).

Dette representerer i seg selv et rettspolitisk problem som det ikke foreslås løsning på i denne utredningen. Likevel kan det være grunn til å flagge dette problemet - etter mitt skjønn angir det et behov for en


revisjon, ikke bare av norsk lov, men også av EUs direktiv om vern av datamaskinprogrammer.

2.2.10 Oppsummering

Tilsammen gir denne gjennomgangen av hvilke typer vernede frembringelser som inngår i et multimediasystem sammen med oversikten av rettigheter som er involvert, og hvordan frembringelsene inngår, et konglomeratisk inntrykk. Og det er da også hovedproblemet, man har å gjøre med en type frembringelse som bygger på arbeider fra en langt bredere gruppe rettighetshavere enn f eks filmverk, som til nå ofte har vært brukt som eksempel på en svært sammensatt verkskategori.

De praktiske problemene er derfor betydelige, og er blitt opplevd som så store at de nærmest har gjort kvantespranget til å bli prinsipielle: De gjør det nær umulig å sette sammen preeksisterende verk til et multimediasystem. Derfor har man bedt om at ulike rettslige strategier vurderes, så som f eks tvangslisensiering,114 presumsjoner til fordel for produsent i likhet med den man har for filmverk i åndsverkloven § 39, og hvilken rolle forvaltningsorganisasjoner kan spille.

Dette er imidlertid generelle spørsmål som må diskuteres i forhold til alle typer multimediasystemer. Vi vil derfor vende tilbake til dem når vi først kort har sett på to andre typiske multimediasystemer som alternativ til multimedialeksikonet, og enkelte noe mer generelle rettslige spørsmål knyttet til multimediasystemer.

114 Dette er foreslått i Exposure '94: A proposal o f the New Rule on Intellectual Property fo r Multimedia, Institute of Intellectual Property, Tokyo 1994. I august 1994 har samme organisasjon offentliggjort “Summaries of Advisory Comment on IIP Report Exposure ‘94”.

IRl: TERESA (115) 106

2.3 Datamaskinbaserte spill

Datamaskinbaserte spill, ofte kalt “videospill”, er allerede et veletablert marked.115 Det er mange typer, og her skal det ikke gjøres forsøk på noen klassifisering. Men et tidlig eksempel var de interaktive romanene, også omtalt som “adventure"-spill. Et tekstavsnitt ble presentert, og deretter kunne leseren selv bestemme handlingen innefor visse rammer. Man kunne henvende seg til noen av personene, som ville svare på enkle spørsmål, man kunne ta med seg eller flytte på gjenstander, man kunne se nærmere på noe osv. Ofte bygget de interaktive romanene på at man måtte løse ett eller annet problem, nærmest en rebus, for å komme videre.

Et personlig eksempel er hentet fra spillet Trinity.m Dette spille åpner i Kensington Gardens, London. Det er nødvendig for spilleren å møte frem ved bredden av en liten dam på ett bestemt klokkeslett. Dammen er omgitt av plener, og gresset har den uvanlige egenskap at de slynger seg rundt anklene på den som ønsker å trosse

forbudet mot å trå på gresset. Man må derfor krysse plenen uten å gå på gresset. Løsningen har flere elementer. Det blåser denne dagen, og vinden har ført en paraply opp i trærne på et tre. I nærheten ligger en forlatt fotball. Hvis man kaster ballen mot treet, får man ned paraplyen. Parken er fylt av barnepiker (som tradisjonelt spaserer nettopp her), og det står en forlatt barnevogn

115 Jfr som et tidlig personlig bidrag, Jon Bing "The electronic game gambit"; Impact o f science on society, 4/1982:425-433.

116 Infocom, Cambridge (Massachusetts) 1986.


på en av stiene. Hvis man så ruller barnevognen bort til plenen som heller ned mot dammen, klatrer opp i den, slår opp paraplyen og venter på et vindgufs, så ruller man over planen uten å tråkke på gresset.

Selv om eksempelet er knyttet til ett helt bestemt spill, kan det illustrere den blanding av oppfinnsomhet og lek som mange finner tiltrekkende ved gode interaktive romaner.

De interaktive romanene er mindre interessante i vår sammenheng, de er vanlige litterære verk som er integrert med et datamaskinprogram som tolker leserens responser, og fremviser den neste biten tekst. Programmet er nærmest å ligne med en pens som velger hvilke vogner som skal sendes frem til stasjonen.

Men logikken i de interaktive romanene er overført til spill med animert grafikk. Her vil man i stedet for en liten beretning fra Kensington Gardens (se eksempelet ovenfor) faktisk få se haven med barnepiker som går rundt med barnevogner, med grønn plen, blinkende dam, trær som bøyer seg i vinden osv. Og spilleren er gjeme selv representert på skjermen som én av figurene som spilleren kan styre. Styringen kan skje fra et normalt tastatur, ved hjelp av pekerutstyr (mus) eller ved hjelp av en spake (såkalt “joystick”).

Man snakker ofte om to typer med logikk for denne typen spill, korridormodellen og torvmodellen. Med korridormodellen tenker man seg at spilleren beveger seg fra rom til rom langs en korridor, og ikke får slippe videre før betingelsene er oppfylt - typisk at en gåte er løst. Man følger da et på forhånd opptrukket spor som gir forfatteren en viss kontroll med dramaturgien. I torvmodellen lar man spilleren få lov til å vandre fritt etter at en initial problemstilling er presentert (“Finn det saknede barnet!). Man gir f eks et kart over en park, og lar spilleren selv bestemme hvilke deler av parken som først skal studeres nærmere, og lar det være opp til spilleren hva som skal skje der. Her er forfatterens kontroll med dramaturgien


vesentlig redusert, og denne typen spill representerer faktisk nokså interessante utfordringer for en forfatter.

Spill av den typen som er kjent fra Nintendo er ekstreme eksempler på korridormodellen, mens spill i slekt med interaktive romaner lettere kan være utformet etter torvmodellen.

Rettslig sett synes det å være to forhold ved denne typen spill som har tiltrukket seg en viss interesse.

For det første vil spilleren medvirke til spillesesjonens utforming. De valg spilleren gjør, vil bestemme spillets forløp. To sesjoner vil sjelden være helt like, og kan være svært forskjellige. Dette har foranlediget spekulasjoner om hvorvidt spilleren på noen måte er en slags medopphavsmann.

Dette er et lite aktuelt spørsmål. Man kan nok tenke seg at hvis fremvisningen på skjenn ble filmet, og denne filmen så ble fremført, ville det være relevant å spørre om spilleren også hadde rettigheter, nærmest utfra det synspunkt at spilleren har bearbeidet et verk gjennom sine valg.117 Men det forhold at verket tillater valg innenfor et repertoar av forhåndsbestemte muligheter fremstår ikke som problematisk - like lite som det er problematisk at en leser av et konvensjonelt leksikon følger henvisninger mellom artiklene, og dermed leser en sammensetning av tekster som er helt unik.

For det andre har vi spørsmålet om hvordan man opphavsrettslig skal karakterisere den animerte grafikken.

Tegnefilm er jo ikke noe nytt, og kan godt inkorporeres i et multimediasystem. Tegnefilm bygger på at et stort antall bilder vises så

117 Skal man være subtil, er det dette som skjer når man bruker ettekstbehandlingssystem. Systemet tillater en rekke valg og registrerer resultatet i form av et dokument. Her vil ikke programmets rettighetshaver ha delrettigheter i den produserte tekst. Men hadde man i stedet for tekstbehandling hatt å gjøre med billedbehandling, og man laget nye bilder ved å sette dem sammen av forhåndslagrede grunnbilder, ville rettighetshaver i grunnbildene fått rettigheter i det resulterende produkt med mindre disse var overdradd eller fraskrevet.


raskt at øyet ikke klarer å skille mellom de forskjellige bildene,118 og tolker inkrementelle forskjeller mellom enkeltbildene som bevegelse. Dette kan godt gjentas på skjerm, og skaper få eller ingen opphavsrettslige problemer.

Men animert grafikk i de interaktive spillene kan ikke løses på samme måte. Her vil jo spilleren selv bestemme hva som skal skje, og skulle valg begrenses til forhåndslagrede sekvenser, ville valgene bli svært begrenset. Dessuten er det bygget inn tilfeldig hendelser i spillene, f eks kommer en kastevind og blåser hatten av hodet til spilleren der han går i Kensington Gardens. Kastevinden kommer av og til, men aldri på samme punkt i spillet, og grafikken må kunne animere den rullende hatten over plener, hellelagte stier osv.

Man kan forklare dette ved at de animerte objektene er beskrevet i et datamaskinprogram. Når hovedpersonen går langs en sti, så er det et datamaskinprogram som utfører beregninger i henhold til forhåndsprogrammerte regler for hvordan de delene av objektet som er benevnt “føtter” skal beveges. Klikker spilleren på en benk et stykke borte, vil programmet oppfattet dette som en ordre om at objektet skal styres mot den identifiserte benken ved hjelp av den rutinen som kalles “gange”, og som vil få føttene til å beveges. Når objektet er nær benken, skal programmet utføre en ny rutine som kalles “sitte”, som fører til at andre elementet i objektet blir deformert i henhold til regler, og at prosessen stanser når den delen av objektet som er benevnt “bak” er kommet i en den høyden som er definert for “ben”. Samtidig holder programmet orden på hvilket objekt som logisk ligger i øverste lag av bildet, slik at den sittende personen delvis sletter ut bildet av benken. Skulle personen reise seg og gå rundt benken, vil benken derimot slette ut litt av personen. Programmet holder også orden med logisk avstand, slik at en person som nærmer seg fra bakgrunnen langsomt blir større og gir inntrykk av perspektiv.

118 Dvs mer enn 8-10 bilder pr sekund.


Man får en slags analog hvis man bruker et tegneprograms muligheter til å deformere en tegning til en annen tegning, en slags metamorfose. Som et eksempel kan vi se hvordan en elefant blir en giraff i 10 enkle trinn.1,9

Analogien er den at på forhånd eksisterte bare to av tegningene - elefanten og giraffen. De ti mellomliggende blandingsformene ble laget av programmet ved å utnytte informasjon om konturene til utgangstegningene, og beregne mellomstadier. På samme måte kan man peke på en person i skjermbildet og angi at denne skal gå til en benk og sette seg: Programmet beregner mellomformene, og resultatet blir animasjon.

I enkelte land er det nødvendig å klassifisere verk i forhånd oppstilte kategorier for at verkene skal anses for å være vernet. I dette tilfellet får man klassifikasjonsproblemer av spillet som sådan. Man kan tenke seg hvordan man ville plassere spillet under ett av eksemplene som er gitt i katalogen i åndsverkloven § 1, 2.ledd, både alternativene “tegninger” (åndsverkloven § 1, 2.ledd nr 5) og “filmverk” (åndsverkloven § 1, 2.ledd nr 11) kan nok virke noe kunstige.

119 Dette er utført ved hjelp av tegneprogrammet Corel 5.0 og bruk avferdiglagrede dyretegninger hentet fra en kompaktplate som distribueres sammen med programmet. Den rutinen som foretar metamorfosen kalles “blend”.

Imidlertid er det etter norsk rett ikke nødvendig å finne en hensiktsmessig klassifikasjon, det er tilstrekkelig at vi har å gjøre med et åndsverk. Og det volder ingen tvil å konstatere at man her har å gjøre med en frembringelse med åndsverkkvalitet.

Hvis vi skal karakterisere det animerte objektet, konstaterer vi at utgangspunktet er tegninger som fremvises på skjerm. Bak tegningene ligger det datamaskinprogrammer - disse vil være vernet som en spesiell type litterære verk (jfr ovenfor). Disse programmene manipulerer tegningene på grunnlag av variabler definert av spilleren. Det er ikke stort annerledes enn at brukeren av et tekstbehandlingsprogram merker et avsnitt og spesifiserer overfor programmet at teksten i dette avsnittet skal være kursiv. I tilfellet med spillet vil tegningene være definert i programmet - det er ikke tegninger som behandler tegninger som er gitt eksternt, programmene er bærere av tegningen. Men med vår diskusjon av multimedia blir vi knapt forvirret av også et datamaskinprogram både kan være et litterært verk (et datamaskinprogram) og et verk av bildende kunst (tegningen).

Selv om derfor det interaktive spill - fra enkle spill for Nintendo og lignende enkle maskiner som viser grafikk med lav oppløsning på fjernsynsskjermer til sofistikerte simuleringer med høy oppløsning - er noe nytt, og vanskelig lar seg beskrive av tradisjonelle termer, synes det ikke som om det egentlig avdekkes noen prinsipielle nye opphavsrettslige problemer.

2.4 Virtuell virkelighet

2.4.1 Hva er virtuell virkelighet?

Et av de nye moteordene er “virtuell virkelighet” (av engelsk “Virtual reality" eller bare VR). Man kan bygge på forklaringen av animert grafikk ovenfor for å forklare virtuell virkelighet. Som et utgangspunkt kan man se på virtuell virkelighet som tredimensjonal grafikk - datamaskinbaserte systemer brukes for å skape en illusjon av at man er del av en tredimensjonal verden.

IRJ: TERESA (115) j j /

m i: TERESA (115) 112

.J**«**'7' I«#***

: - ^ * r £ &K * * r v , *&r • ■•■„ '* £&'c - k !? '••. " ‘S* ~Ljk.f£Z> ■ ■ jjL > ./£■>

^ * r-^ :‘ 'V *~<sV*^ a'S*-' ♦jtcs *<f- •*.

xi f k ^ k i S 0 s i S ^ ^ ^ ^ k M■ isfrpr'r^* -. ’ .c" r*>. ' i :- rT'■ ' / - rT" •, - ~T'-,

P l. ri sjr’h P «'J'h ? <r2T. ...~~r .«'jhb r .-J"S V Z&1gb>

rv-'* - • . *

i#*

S ' '*%i >*■ ***'’•+ ' ■ ** • * **- r.w» ;♦* |V? ' .*• \ ' •/v'h'* J'* • «' ,'’ - v .t >r $/?$l ; . r *": > j y t s ; £- i * ' ^ ' ^ . ^ " ^ i / ; ' £ m :~ • ^ > ^ ^ ^ . ' * 2 ^ * ' - « '


Tredimensjonale illusjoner vet vi jo at kan lages på mange måter, et enkelt eksempel er tegneserier som trykkes med et rødt og et grønt bilde i samme rute. Det er en viss forskyvning mellom avtrykkene, og for det nakne øyet synes alt sammen et farvelagt rot. Men bruker man briller med ett rødt og ett grønt glass, vil bare det røde bildet slippe gjennom det røde glasset, og bare det grønne bildet gjennom det grønne glasset. Slik når to forskjellige bilder netthinnen i høyre og venstre øye. Og fordi bildene er trykt noe forskjøvet, tolker vi forskjellene mellom de to bildene som avstand. Dermed løser tegneserieruten seg opp i ulike plan - forgrunn og bakgrunn.120

En noe annen teknikk er brukt i eksempelet gjengitt her.121 Hvis man klarer å se dobbelt ved å rette blikket mot et punkt langt bak bildet, og deretter bringe de to bildene sammen på ny, vil et skjult og tredimensjonalt mønster tre frem.122

På en måte gjøres noe lignende ved systemer for virtuell virkelighet. Bildene vises på to skjermer, en skjerm foran venstre, en foran høyre øye. Den samme scenen vises på de to bildene, men med en tilstrekkelig forskyvning til at det blir tolket som avstand, og scenen blir tredimensjonal. Her vil det vøre unødvendig med farveseparering, datamaskinen reproduserer bildene med så naturtro farver som oppløsning mv tillater. Skjermene vil gjeme være bygget inn i en hjelm, og skjermene blir dermed en slags brilleglass.

Dette forklarer hvordan man ved hjelp av datamaskiner kan skape en tredimensjonal illusjon. Men foreløpig bare kikker vi inn i illusjonen, mens virtuell virkelighet plasserer deg midt ute i den. Det skjer ved at datamaskinen også registrere hodebevegelser. Snur man hodet mot venstre, endrer datamaskinen bildet slik at man får se nye deler av

120 Det finnes også andre metoder for å “lure” øynene til å tolke éndimensjonalt bilder som tredimensjonale.

121 Eksempelet er hentet fra NE Thing Enterprises Stereogrammer: En verden i 3D, Carlsen, København 1993.

122 Eksempelet er selvsagt forringet ved optisk lesning av den originale reproduksjon og gjengivelse med laserskriver, men er fremdeles tydelig nok.


scenen. Illusjonen skapes av at hodet - som i virkeligheten - er midt i et tredimensjonalt rom, og man kan fritt snu hodet i alle retninger for å “se omkring seg”.

Ikke bare registrerer datamaskinen hodebevegelser. Føttene er plassert på et trykkfølsomt underlag, og ved å “gå på stedet marsj” skaper datamaskinen illusjonen av at man beveger seg gjennom rommet. Man kan gå, svinge til høyre eller venstre, snu seg rundt. Samtidig kan man bevege hodet. Alt samme gir impulser til datamaskinen som justerer bildene. Du kan stå ved inngangen til Kensington Gardens, se trærne, blomsterbedene, barnepikene som triller på vogner osv. Så kan du velge en sti, gå nedover den, se rosebedet komme til syne bak hekken, osv.

Imidlertid kan man gå enda lenger. Hendene kan være omsluttet i en trykkfølsom hydraulisk hanske, og datamaskinen kan registrere hanskens bevegelse. Du kan stanse foran rosebedet, bøye deg, se rosene komme nærmere, i strid med parkens reglement kan du bryte av en rose. Systemet henter data om rosens tredimensjonale form og skaper hydraulisk motstand i hansken slik at det føles som om du holder stilken mellom fingrene. Du løfter rosen helt opp til øynene, og gransker detaljer i den grad registret oppløsning tillater. Du kan til og med plukke av kronbladene ett for ett, dersom rosen er definert som et sammensatt objekt hvor det er tillatt å rive delobjekter løs.

Eksempelet er fiktivt, og bygger på fortsettelsen av det susjett som er introdusert ovenfor. Men den trykkfølsomme hansken kan brukes til mer enn å delta i eventyrspill. En anvendelse er for døvespråk - hansken registrere hvordan fingrene krummes i fingerspråk, og ved hjelp av en stemmegenerator oversettes dette til talespråk.

Naturligvis behøver man ikke være alene i denne virtuelle virkelighet. Når du trer inn i Kensington Gardens, får du valget mellom ulike hammer du kan ikle deg - ung mann, ung kvinne, barnepike, gateselger osv. Andre kan samtidig ha trådt inn i illusjonenes have. Hvis dere møtes, vil naturligvis datamaskinen ha data om deres begges innbyrdes posisjoner, og kan inkludere illusjonen av dere selv i den virtuelle

IR1: TERESA (115) 115

virkelighet. Dere kan f eks ta hverandre i hånden, og - forutsatt at dere snakker samme språk - kan dere utveksle erfaringer. I dagens systemer for virtuell virkelighet (som er noe mer primitive enn implisert foran) brukes dette til å gi deg lasersverd for å utveksle slag i enn illusorisk duell på liv og død med din motspiller.

Den personen du møter, må være del av samme system som deg selv. Men naturligvis kan vedkommende være geografisk et helt annet sted, dere møtes i en illusorisk virkelighet som dere begge knytter dere til gjennom telekommunikasjonsutstyret. Det er helt analogt med to brukere som knytter seg til samme base for utveksling av opplysninger, og hvor deres arbeidsstasjoner kan være på to kontinenter. Men her er sluttbrukerutstyret ikke arbeidsstasjoner, men den virtuelle virkelighetens “dykkerdrakt” - hjelm med skjermer, høyttalere og mikrofoner, trykkfølsomt underlag, hydraulisk hanske osv.

Potensielt kan man selvsagt føle sonder for smak og lukt også inn i munn og nese, og slik komplettere den illusoriske virkeligheten.

Det bør understrekes at selv om den visjonen som er gjengitt ovenfor i prinsippet er korrekt, er det lenge før man i praksis klarer å utforme så komplette illusjoner. Hver detalj må defineres, hvert objekt beskrives med alle sine egenskaper. Mengden av data blir formidabel, kravene til rask behandling svært store - dermed er det i dag klare, praktiske begrensninger for hva slags illusoriske virkeligheter man kan etablere.

Men det er eksempler som fra de enkle spilleverdnene hvor to personer får fiktive skikkelser og slåss med laservåpen - disse er allerede kommersielt tilgjengelig. De mer omfattende “verdenene” som er utviklet, minner om tegneserier - flatene er uten tekstur, formene er forenklede. Man har opplæringssystemer - som f eks tillater oljeselskapers ansatte å gjenoppleve oljebrannene i Kuwait etter Gulfkrigen. En åpenbar mulighet er “illusoriske eksperimenter” - medisinerstudenter som gjør sine illusoriske, kirurgiske inngrep i en virtuell hjertepasient, og hvor et uhell som skjærer over en pulsåre bare fører til tap av illusorisk arterieblod, mens studentens erfaring og lærdom er virkelig nok og en dag kan komme en levende pasient til gode.

Når man får tilstrekkelig innsikt i teknologien bak virtuell virkelighet, så ser man at det i bunn og grunn er et multimediasystem hvor de ulike elementer ikke bare presenteres på en skjenn, men også på annet sluttbrukerutstyr - f eks som motstand i en hydraulisk hanske.

I illusjonenes verden vil det naturligvis være en rekke originære verk- den tredimensjonale grafikken er eksempler på bildende kunst. Det vil være litterære verk, både som tekster (det er ingenting i veien for at man kan ta en virtuell bok ut av en illusorisk hylle og åpne den for å lese) og som tale (generert av en lydgenerator eller avspilt som opptak). Dette kan også være preeksisterende verk, man tillater f eks å legge ut på fjorden og følge båten med brudefølget og slik selv delta i Tidemanns og Gudes “Brudeferd i Hardanger”. På samme måter kan fotografier være del av den virtuelle virkelighet i bearbeidet form. Det vil være datamaskinprogrammer som representerer objekter og handlinger, og disse må bygge på store databaser med f eks objekters egenskaper. Man kan tenke seg at det i fremtiden vil tilbys ferdigproduserte bibliotek av objekter i et standard format på samme måte som man i dag har store bibliotek med grafiske elementer. bilder123 osv som kan importeres i egne programmer.

Ved første gangs presentasjon kan det synes som om det forhold at den virtuelle virkelighet tilsynelatende inneholder tredimensjonale objekter representerer et særskilt spørsmål i forhold til immaterialretten. Representasjonene er strengt tatt éndimensjonale, de b\ir bare presentert på en slik måte at de oppfattes som tredimejsonaJe - i prinsippet ikke forskjellig fra hvordan røde og grønne tegneserier blir oppfattet som tredimensjonale bilder ved hjelp av enkelt sluttbrukerutstyr.

2.4.2 Rettslige aspekter ved virtuell virkelighet

123 Gjerne omtalt som “clip art”.

IRJ: TERES.4 (115) 117

Man skal imidlertid ikke utelukke at det finnes aspekter knyttet til det forholdet at den virtuelle virkeligheten kan være en så komplett illusjon. Avbildninger av en patentert oppfinnelse vil ikke krenke eneretten etter patentloven § 1. Men hva hvis man etablerte en virtuell oppfinnelse og satte den i drift i en virtuell virkelighet f eks for opplæringsformål. Elevene vill mot betaling lære å betjene den patenterte maskinen, plukke den fra hverandre, vedlikeholde den, sikre kvaliteten på det produserte osv, og slik kvalifisere seg for en jobb. Ville man da trenge rettighetshavers tillatelse - ville dette være å utnytte oppfinnelsen i “nærings- eller driftsøyemed”?

Et slikt spørsmål forblir hypotetisk inntil mer sofistikerte virtuelle virkeligheter lanseres. Inntil da må man konkludere med at dette er en ny og spennende form for et multimediaverk med de samme rettslige problemer som andre slike verk.

Det har vært reist spørsmål om hvorvidt man ikke skulle forby handlinger i en virtuell virkelighet som ville være straffbare i vår mer hverdagslige omgivelser. Etter min vurdering er dette ikke spesielt naturlig når man tenke på de typiske voldelige elementer som inngår i videospill, og som i den hverdagslige virkelighet ville rangeres i et spektrum fra legemskrenkelse til overlagt drap. De første spill basert på virtuell virkelighet er jo nettopp en slags “politi-og-røver” eller “cowboy-og-indianer” i simulerte omgivelser - og referansene til disse tradisjonelle spillene sier vel også noe om hvorfor det ikke er realistisk å forby enhver form for straffbare handlinger. Det kan nok være at forslagene er stilt på bakgrunn av frykt for grove utuktige handlinger, hvor voldtekt bare representerer begynnelsen på en pervers stige - men dette vil rammes av de vanlige bestemmelsene for utuktige fremstillinger, voldsskildringer i underholdningsøyemed mv.

Det er også reist spørsmål om hvordan man skal forholde seg til at brukeren “kipper ut” ett element fra en virtuell virkelighetsfremstilling for gjenbruk - f eks en virtuell skulptur i et rom som klippes ut og gjenbrukes i en ny virtuell fremstilling av en park. Igjen synes det ikke som om det forhold at virtuelle


virkelighetsfremstillinger er mer komplekse enn todimensjonale bilder skaper noen prinsipiell nye opphavsrettslig problemstilling - det må vel behandles som spørsmål om det er (1) gjenbruk av et element som isolert sett nyter vern, og (2) om gjenbruket kan begrunnes i noen av de gjeldende lovbestemmelser, f eks sitatretten.

2.5 Noen særlige rettslige problemstilling i tilknytning til multimediasystemer

2.5.1 Rettighetsadministrasjon - “electronic copyright management systems " og “copyright management information ”

Innenfor “Spesific Programme on Information Technologies” som implementerer “Fourth Framework Programme for Community Research and Technological Development” (1994-98)124 har man identifisert multimedia som et eget område.125

Innenfor dette området er opphavsrett som ett av flere aspekter. Om formålet med arbeidet, heter det:

“Development of the multimedia market depends crucially upon the commercial availability of content. This requires means for protecting intellectual property rights and appropriately remunerating those owning or responsible for the material. The objective of work in this area is to demonstrate an approach to the technical support of protection and exploitation of copyright and related rights, consistent with the developing legal and political context within the European Union.”

124 Det antas at dette programmet vil lanseres mot slutten av 1994.125 Cf Preporatory Paper Concerning the Fourth Framework Program for

Community Research and Technological Development (1994-1998) - Areas: Pripherals and Multimedia, 16.2.1994 (version 06).


I dokumentet antydes ECMS (“electronic copyright management systems”) som hovedstrategien for å løse opphavsrettsspørsmålene i praksis. Her identifiseres to alternativer, for det første lisensieringssystemer for å etablere, verne og utnytte rettigheter, for det andre “record and reward”-enheter inkorporert i utstyret - den tilnærmingen som CITED representerer (jfr ovenfor) er et eksempel på dette siste. Nærmere bestemt antydes det følgende karakteristikker for en sannsynlig løsning:

• D evelopm ent o f large databases, including m echanism s for IPR126 identification and for protection.

• Delevopment of networks for distribution, including “Electronic Copyright Management Systems” and “Automatic Licensing Systems”. Such networks can be on-line, through a link to remote databases, or off-line through commercial distribution of CD material.

• Analysis and evaluation of the economic and social impacts (including impacts on employment) of various scenarios, including the potential impact of pirating multimedia information.

• Agreements on an international level on basic rules and standards. Potential standardisation areas can be identified as follows:- Establishment of generic harmonised reference model

applicable to all kinds of possible distribution of digital information, both on-line and off-line (portable media). The CITED model (ESPERIT project 5469, CITED) should be taken into consideration.

- Definition of standardised fee structure(s) relating to standardised usage acts.

- Definition and standardisation of specific “black boxes”, such as chips, to be embedded in hardware devices to

126 IPR: Intellectual Property Rights.


• identify protected information• prevent unauthorised use• allow clearing of copyright fees

- Standardisation of possible specific means of payment, such as a “copyright smart card”, for copyright fees.

Selv om denne angivelsen av oppgaven for å utvikle “administrasjonssystemer for opphavsrett” er knyttet til multimediasystemer, så er det lett å se at oppgaven hverken er begrenset til slike systemer, eller først og fremst vil komme til anvendelse på disse. Åpenbart vil løsningen kanskje først og fremst være interessant for tekstbaserte systemer hvor det allerede i dag finnes et interessant tilbud, og hvor infrastrukturen ligger bedre til rette for utnyttelse enn for multimediasystemer. Likevel er det ingen tvil om at Europakommisjonen har rett i at det for utviklingen av et marked for multimediasystemer, særlig et forbrukermarked, er en nødvendig betingelse at man finner en enkel løsning på problemer knyttet til rettighetsadministrasjon.

Man kan merke seg at løsninger etter samme prinsipper anbefales i det amerikanske Green Paper Intellectual Property and the National Information Infrastructure,127 men sammenhengen er her ikke multimediasystemer, men elektroniske motorveier.128 Her anses “copyright management information” som nøkkelen til et velfungerende system basert på ECMS, og det foreslås at dette uttrykket defineres i lovgivningen.129

“Copyright management information” means information associated with a copyrighted work, including, but not limited to, the name and other identifying information of the copyright owner. The terms and

127 Information Infrastructure Task Force. Washington DC juli 1994:108-116.128 Jfr nedenfor i kapittel 3.129 Forslaget har form av en endring av Copyright Act Section 101.


conditions for uses o f the work, and identification codes such as an ISBN number.”

Det understrekes at endringer eller forfalskninger av “copyright management information” vil kunne hindre systemet å virke etter sin hensikt. Derfor foreslås det også sanksjoner mot dette.130

(g) Fraudulent Copyright Management Information. - Any person who, with fraudulent intent, digitally links with a copy of a copyrighted work copyright management information that such a person knows to be false, or who, with fraudulent intent, publicly distributes or imports for public distribution any work with which copyright management information that such person knows to be false is linked, shall be fined not more than 52,500.(h) Fraudulent Removal of Copyright Management Information. - Any person who, with fraudulent intent, removes or alters any copyright management information digitally linked with a copy of a copyrighted work shall be fined not more than $2,500.

I dette kapittelet vil imidlertid bare enkelte spørsmål behandles, og da slike spørsmål som synes særlig knyttet til multimedia. De generelle problemene om rettighetsadministrasjon berøres ikke - men er altså delvis behandlet i det foregående kapittel. Likevel kan det være grunn innledningsvis til å understreke den betydning som en løsning av rettighetsadministrasjonen representer, spesielt for spredning av verk til forbrukere, et spørsmål som jeg personlig først og fremst synes er knyttet til selve spredningen i maskinlesbar form, særlig i nettverk, snarere enn til en bestemt type maskinlesbart system, f eks multimediasystemer - selv om det sikkert nettopp vil være slike systemer som spres gjennom nettene.

130 Forslaget har form av lo nye litra til Copyright Act Seetion 506, som ellers inneholder forbud mot forfalskning eller fjerning av “copyright notice”.

IR J: TERESA (U S)j

122

2.5.2 Vern av strukturer

Et multimediasystem kan oppfattes av enkeltelementer som er knyttet sammen. Enkeltelementene kan gjenfinnes på ulike måter, og når ett av dem er funnet, kan man følge forbindelseslinjer til andre elementer. En diskusjon av strukturen vil ikke kunne forstås uavhengig av en diskusjon av gjenfinningsmetoder - dette er kort diskutert ovenfor i forbindelse med datamaskinprogrammer som ett av de vernede verk som inngår i et multimediasystem.

I dette avsnittet skal det ikke gjøres noe forsøk på å en teknisk beskrivelse av struktur i et multimediasystem. Hensikten er begrenset til (1) å gi et adekvat eksempel, og (2) besvare spørsmålet om “strukturen” som sådan er vernet.

1 Nakenfrøete 1 1 Dckkfrøcte 1

1 1

i

Trærjuiske^^^

Kurvplantefamilien Kardeborrefamilien

Vedelrotfamilien Moskusurtfamilien

Maurefammen Søtrotfamiuen

. RuJbladfamilien LcjDcblomstfamilicn

FieU^Ø uam ilienSøtyierraitynenMaskeblomstfammen

BlærcrotfapiiljenNøklebloinfanuucnHinnebegerfamilien

Fjcllprydfamilien

Som eksempel kan vi bruke en enkel flora for norske planter.131 Her

131 Eksempelet bygger på Gunnar A Berg Floraen i farger , Aschehoug. Oslo 1952- og er svakt nostalgisk.


finner man en struktur som i boken er sekvensiell, men som i prinsippet er hierarkisk. I en konvensjonell flora, vil denne måtte uttrykkes i form av et register med henvisning til hvor de ulike plansjer mv forekommer, mens i et multimediasystem vil man kunne representere strukturen direkte, og klikke seg fra dekkfrøete med ledsagende forklaring til sondringen mellom tofrøbladete og enfrøbladede, og derfra videre. Dette er et eksempel på et ikke-vemet element, strukturen bygger på en alminnelig akseptert klassifisering av planter.

Klikker man på “maskeblomstfamilien”, vil man få opp en liste på 29 ulike blomster. Dette er sikkert ikke alle familiens medlemmer, og her kan man vurdere om utvalget i seg selv representerer en skapende innsats, slik at man har å gjøre med et samleverk (et spørsmål som i alle fall er relevant for floraen under ett, om ikke for hver enkelt familie).

Ett av valgene er “skjellrot”, og klikker man på denne, dukker det opp et bilde av planten. Dette bildet er et element i strukturen, ikke selv strukturen- og det er åpenbart et vernet element, en farvetegning (her gjengitt i svart/hvitt) av E

Hahnewald.Vi ser hvordan dette elementet er en “node” i strukturen. I

tilknytning til noden, vil det også gis opplysninger, disse kan vi tenke oss strukturert i en liten database. For “skjellrot” vil innførselen i databasen kunne se slik ut:

Nivå 1 DekkfrøeteNivå 2 TofrøbladeteNivå 3 SamkroneteNivå 4 J UrterNivå 5 MaskeblomstfamilienNorsk navn SkjellrotLatinsk navn Lathraéa squamåria

IR1: TERESA (115) 124

Høyde 1-2 dmKarakteristikk Saftig snylteplante uten bladgrønt. Tykk

jordstengel med taklagte skjell. 2-leppet krone med hvit underleppe. På røtter av or og hassel, særlig østafjells. Sjelden vestafjells.

Blomstrer April-maiPlansje Henvisning til plansjeFoto Henvisning til fotografi av skjellrot i

naturenSnitt Henvisning til snitt gjennom blomsten,

teknisk tegningForrige SkogmarimjelleNeste Kongsspir

En slik innførsel er knapt i seg selv vernet, selv om elementet “karakteristikk” i naturlig språk etter omstendighetene kan tiltrekke seg opphavsrettslig vem isolert sett. Imidlertid vil samlingen av et stort sett slike elementer lett anses som en database som tiltrekker seg katalogvern. Man vil også se at det forekommer henvisninger. Henvisningen til plansje er en henvisning til den farvetegning som er gjengitt ovenfor. Henvisning til foto er en henvisning til et naturfotografi som viser hvordan skjellrot vokser i sine naturlige omgivelser, mens henvisningen til snitt er en henvisning til en teknisk tegning som viser bladdeler, bladstilling, nervenett, omriss, blomsterdelenes plassering, kronetype, blomsterstand mv. Disse elementene vil også typisk nyte et selvstendig vem, og den som har utformet multimediasystemet vil ha valgt ut fotografiene og tegningene. Dessuten er skjellrot satt inn i en sammenheng med de andre 28 medlemmene av maskeblomstfamilien, og det er angitt hvilken blomst som kommer umiddelbart foran, og hvilken som følger dersom brukeren skulle ønske å “bla” seg gjennom familiens medlemmer.


Gjenfinning vil i tillegg - som antydet ovenfor - kunne skje ved tekstsøking, slik at hvis man ba om å få se oppslag som inneholdt ordene “hassel” og “østafjells”, ville man finne oppslaget for skjellrot, ikke bare “hassel”.

Etter åndsverkloven § 5 vil det å sammenstille bestående verk i seg selv kunne være et åndsverk. Anne Lise Sijthoff Stray132 sier bl a:

“Sammenstillerens virksomhet består typisk i å samle, selektere og ordne. Når hans innsats er et åndsverk, tilfører han noe, slik at det oppstår en enhet som er noe mer enn en fysisk forbindelse av enkelte verk.”

Etter mitt skjønn er det ikke tvilsomt at den som utvikler et multimediaverk gjør så mange valg ved å knytte forbindelser mellom nodene i det nettverket som systemet utgjør, at det - på samme måte som en litterær antologi - typisk vil være et samleverk.133 Man må her ikke la seg distrahere av at multimediasystemet også vil inneholde strukturer som ikke er vernet, eksemplifisert med det hierarkiske systemet for klassifisering av blomster. Man må heller ikke la seg distrahere av problemet med partitionering: Det er multimediaverket som sådan som er vernet - hvis man skjærer ut en liten del av det, vil det godt kunne være tilfellet - kanskje være typisk - at beføyelse over denne delen isolert sett ikke representerer noen krenkelse av samleverket som sådan.134 Og samtidig som multimediaverket nyter et opphavsrettslig vern, vil det typisk også nyte et katalogvern, jfr åndsverkloven § 43, 2.ledd som uttrykkelig angir at kumulativt vern tillates.

132 Opphavsretten, Universitetsforlaget, Oslo 1989:82.133 Som nevnt tidligere vil det være et “verk” dersom åndsverk inne inngår i

samleverket, men det typiske vil være at både åndsverk og ikke vernede elementer inngår.

134 Dette blir parallelt til diskusjonen av når en database blir ettergjort, jfr foran.

I RI: TERES.4 (U S) 1 26

2.5.3 Si later135

Etter åndsverkloven § 13 er det “i kritiske eller vitenskapelige fremstillinger” tillatt å sitere fra et offentliggjort åndsverk “i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger”. Med samme begrensninger er det tillatt “å gjengi offentliggjorte kunstverk i tilslutning til teksten”. Loven inneholder ikke noen definisjon, men WIPO karakteriserer det som

“a relatively short passage cited from another work to demonstrate or to make intelligble an author’s own statements, or to refer to the views of another author in an authentic manner.” 136

Multimediasystemer vil foranledige de samme problemene som ellers når det skal avgjøres om hvorvidt utdraget fra et annet verk kan kvalifiseres som sitat, eller om dette sitatet er i samsvar med god skikk. I dette avsnittet er ikke hensikten generelt å diskutere stitatretten, men å fremheve noen elementer som både gjør den spesielt aktuell ved multimediaverk.

Forklaringen er på en måte allerede gitt i forbindelse med diskusjonen av multimedialeksika. Her illustreres hvordan man i artikkel om ett emne vil kunne inkludere sitater som illustrerer emnet: I artikkelen om en komponist finner man fotografi, opptak fra filmer som komponisten har laget musikk til, utdrag av partiturer, osv.

I dag vil det typisk være utdrag som er inkludert. På grunn av den plass som kreves for lagring av bilder, særlig levende bilder, er det ikke

135 Generelt om sitater, se Magnus Stray Vyrje ‘"Forlåt, jag blott citerar’ - noen tanker rundt den norske sitatretten”; Marianne Levin V'ennebog til Mogens Koktvedgaard, Nerenius & Santérus forlag, Stockholm 1993:100-126. I vår sammenheng har også Harald Bjelke og Astri M Lund “Presse og kringkasting- lån av fjernsynsbilder, ‘døde’ og ‘levende’”; Marianne Levin Vennebog til Mogens Koktvedgaard, Nerenius & Santérus forlag, Stockholm 1993:127-151 betydelig interesse.

136 Sitert etter Vyrje lc s 101.

IR1: TERESA (115) 127

praktisk å f eks ta med en hel film i et multimedialeksikon publisert på kompaktplate - selv om kompaktplaten har stor lagringskapasitet, sprenges den av en spillefilm. Vi har vennet oss til at slike begrensninger er midlertidige, og derfor kan det hende at teknologien vil gi andre rammebetingelser i nær fremtid. Men i dag vil teknologien på en måte “oppmuntre” til sitater - korte utdrag av vernede verk (og kataloger, jfr åndsverkloven § 43, 3.ledd jfr § 13) som illustrasjon til et hovedoppslag.

Det synes grunn til å reise spørsmålet om en såvidt systematisk utnyttelse av et meget stort antall vernede verk gjennom sitater vil være innenfor de grensene som god skikk angir. Det er lett å se at sitatbruken vil være mer omfattende enn hva som er vanlig, men dermed er det jo ikke sagt at den strider mot god skikk.

I tillegg kommer det forhold at et sitat - som det fremgår av den karakteristikk WIPO har gitt, og som er gjengitt ovenfor - typisk vil inngå i et siterende verk. Sitatet skal være en illustrasjon til det siterende verk, det skal typisk ikke ha selvstendig verdi. I et multimediaverk vil lett sammenhengen for et sitat ikke så mye være et siterende verk som andre sitater: Det finnes en kort oppslagsartikkel om komponisten, og deretter et stort antall sitater, hvert av disse kan kanskje i omfang svare til oppslagsartikkelen. Det er et generelt problem at man får arbeider hvor konteksten er andre sitater snarere enn et siterende verk, og jeg mener selv dette ikke bør tillates - samlebildet hjemles ikke i sitatretten, selv om det kan kvalifiseres som et samleverk. Jeg mener at det må foreligge et selvstendig, siterende verk og at sitatene må stå i forhold til dette verket. Jeg mener også at samleverket - sammenstillingen av sitater - i seg selv ikke kan aksepteres som siterende verk.137

Dermed er det angitt at man i praksis kan få problemer med multimediasystemer som i stor grad bygger på sitater, både fordi sitater

137 Jfr slik også Vyrje lc s 117 under henvisning til bl a Astri Lund Norsk skolerett (1987:295).


utnyttes så ekstensivt (og intensivt), og fordi sammenhengen med et siterende verk kan bli for svak.

For bildende kunst™ er det den særregel at hvis det i “kritisk eller vitenskapelig fremstilling av almenopplysende karakter” gjengis mer enn ett kunstverk av samme opphavsmann, så har vedkommende krav på vederlag. Hvorvidt et multimediaverk en “vitenskapelig fremstilling” eller av “almenopplysende karakter”, vil naturligvis bero på en vanlig vurdering, men i praksis vil det henvende seg til et bredt publikum.139 Mens plasshensyn i konvensjonelle verk vil begrense hvor mange kunstverk som kan gjengis, vil de samme hensyn spille en mindre rolle for datamaskinbaserte multimediaverk. Derfor vil spørsmålet om vederlag lett bli tilsvarende mer praktisk.

For fotografier er adgangen til sitater regulert av fotoloven §§ 7-8.Etter fotoloven § 7 kan fotografier gjengis i “kritiske og

vitskapelege utgreidningar ... til klårgjering av teksten”. Imidlertid tillates bare gjengivelse av “einskilde bilete frå same fotografen”. Dette tolkes dit hen at det ikke er tillatt å bruke mange, bare fa , fotografier av samme fotograf.140 Etter ordlyden kreves det dessuten at fotografiet siteres i sammenheng med “teksten” - dette vil skape problemer dersom sammenhengen primært er annet enn litterære verk.

Konklusjonen synes å være at selv om ingen nye prinsipielle spørsmål skapes ved multimediasystemer, så aksentueres de begrensninger som finnes i gjeldende rett - dels hav et sitat egentlig er, dels hvilke begrensninger som følger av at bruken skal begrenses til “god skikk”, og endelig av de kvantitative begrensningene for bildende kunst og fotografier.

138 Tekniske tegninger kommer ikke inn under denne bestemmelsen, de er beskrivende verk og behandles antagelig som litterære verk etter åndsverkloven § 13, 1 .ledd.

139 Om denne vurderingen, se Anne Lise Sjithoff Stray Opphawsretten, Universitetsforlaget, Oslo 1989:120.

140 Jfr Andreas Galtung Fotografiloven, Tano 1991:53. Det foreligger forslag om å endre dette slik at begrensingen følger av en referanse til “god skikk”.

1RI: TERESA (115) 129

I tillegg synes det som om informasjonsteknologiens integrerende effekt blottlegger forskjellene mellom sitatretten for ulike kategorier verk, og aksentuerer behovet for en koordinering. Sitat av musikkverk (ikke bare i et annet musikkverk, men f eks i en omtale av en komponist), sitat av filmverk mv er ikke spesielt behandlet, og vil vel etter gjeldende rett følge åndsverkloven § 13, l.ledd. Men multimediasystemer vil føre til økt bruk av utdrag, noe som vil kreve en viss avklaring av hvor grensen går mot sitater som kan gjøres uten samtykke og uten vederlagsplikt. Det synes rimelig å anta at man av f eks økonomiske årsaker får et press mot grensene for sitatretten, og at det derfor vil kunne være ønskelig med en rettspolitisk avklaring.141

Argumentasjonen ovenfor synes også å begrunne at de korte utdragene som i dag typisk vil innlemmes i et multimediaverk, ikke vil være sitater i åndsverklovens forstand fordi sammenhengen med det siterende verk blir for svak. Når man ikke kan hjemle bruk av utdraget i åndsverkloven § 13, vil man måtte klarere rettighetene. Dette aksentuerer de praktiske problemene knyttet til rettighetsklarering.

Som nevnt har det fra enkelte hold vært fremmet forslag om at det bør etableres et internasjonalt system for rettighetsklarering med sikte på lette muligheten for utvikling av multimediaverk. Uten å ta stilling til et så vidtgående forslag, burde man kunne vurdere det noe mer beskjedne: Etablering av en avtalelisens for klarering av rettigheter til utdrag av preeksisterende verk for senere bruk i et multimediaverk.

2.6 Ideelle rettigheter - særlig om navn- og kildeangivelse

Etter åndsverkloven § 3 har en opphavsmann visse ideelle rettigheter som ikke kan fraskrives ved avtale. Den viktigste ideelle rettigheten er kanskje retten til navngivelse, åndsverkloven § 3, l.ledd:

141 Jfr nedenfor under diskusjonen av vern av databaser i kapittel 3 og omtalen av utkastet til direktiv om vern av databaser, hvor sitatretten synes ikke avklaret på det nåværende tidspunkt.


“En opphavsmann har krav på å bli navngitt slik som god skikk tilsier, så vel på eksemplar av åndsverk som når det gjøres tilgjengelig for almenheten.”

Kravet til navngivelse er modifisert av henvisningen til god skikk. Om dette heter det hos Sijthoff Stray:142

“God skikk bestemmer om navnet virkelig må angis i forskjellige situasjoner, i så fall på hvilken måte. Forfatterens navn på tittelbladet i boken er en selvfølge. Anbringelse av oversetterens navn er sedvane. Komponister og andre opphavsmenn angis i programmene ved konserter og teaterforestillinger. Ved musikkfremføring i restauranter og gudstjenester passer det ikke med navngivelse. Det passer heller ikke å angi kunstnerens navn på en reklametegning.

Skulpturer hvor billedhuggerens navn ikke er synlig, er en sedvanlig forekomst. Men det er ikke sedvane eller skikk og bruk som er lovens målestokk. Dommeren skal heve standarden til god skikk.

Som utgangspunkt fastholdes kravet til navngivelse for databaser. Brukeren som tar ut deler av verk på skjermen, skal presenteres for opphavsmannens navn.“ 143

Multimediaverk vil lett kunne oppfylle kravet til navngivelse. Ofte gjøres dette ved at man har en “tittel” på et element, da vil navngivelsen skje i samme skjermbilde som verket presenteres. Men det er også vanlig at navngivelsen skjer i en egen “boks”. For det bildet

142 Anne Lise Sijthoff Stray Oppha\’sretten, Universitetsforlaget, Oslo 1989:66.143 Dette siste hevdes under henvisning til Jon Bing Oppha\>srett og edb\

CompLex 2/85, Universitetsforlaget 1985:103-104 og NOU 1985:51 Oppha\>srett og edb s 81-82. Dette er i realiteten to arbeider fra samme hånd, og man bør ikke legge for stor rettskildemessig vekt på uttalelsene, men argumentasjonen kan man jo vurdere.

som er gjengitt ovenfor i forbindelse med kataloger, vil f eks boksen se slik ut:

1RJ: TERESA (115) j j j

Autore Giuseppe AbbatiTitolo L’Arno alla CasacciaTipologia Dipinto ad olioDimensioni 2 3 x 4 7Tavola 1Cornice

Denne boksen kommer opp enten ved at man “klikker” den frem, eller etter en kort tidsforsinkelse, da man må eventuelt “klikke” den bort for å få et rent skjermbilde med bare det aktuelle kunstverket.

Det er altså i og for seg få problemer med å iaktta kravet til navngivelse i multimediaverket. Men hvis man slipper en sluttbruker løs på multimediasystemet, vil sluttbrukeren lett nedlaste elementer til bruk i egne sammenhenger - eksempelet i forbindelse med katalogavsnittet ovenfor viser nettopp dette. Og ved en slik brukerintervensjon vil lett den etablerte forbindelsen mellom en navngivelse og det gjengitte verket lett gå tapt.

Dette er derfor et generelt problem ved datamaskinbasert spredning av verk. Den bindingen som oppstår mellom tittelside og bok vil i en datamaskinbasert sammenheng lett kunne løses uten at det etterlates spor på samme måte som når man skjærer ute tittelsiden av en bok. Man kan tenke seg krav om at det skjer en integrering mellom verk og navngivelse. Dette kan kanskje være mulig ved mer avanserte krypteringsteknikker hvor gjengivelsen av verket integrerer en navngivelse.144 Men hvis man nøyer seg med å vurdere dagens

144 Det er selvsagt flere andre situasjoner hvor man ønsker å sikre en identifikasjon eller en autentifikasjon, f eks ved elektronisk dokumentutveksling (EDU). En metode som benyttes, er å bruke kryptering hvor det er en hemmelig og en offentlig nøkkel. A krypterer meldingen med sin hemmelige nøkkel. Det er offentliggjort at meldinger fra A kan dekrypteres


/RI: TERESA (115) 132

konvensjonelle multimediaverk, ser man en viss risiko for at sluttbruker kan gjenbruke verket uten navngivelse.

Dette vil forbli en rettspolitisk utfordring, men den forklarer at rettighetshavere kan ha en viss usikkerhet i forhold til en utnyttelse i multimediasystemer og begrunne at man ønsker å treffe spesielle tiltak for å sikre sine ideelle interesser.

2. 7 Oppsummering

I utgangspunktet reiser multimediasystemer ingen egentlig nye opphavsrettslige problemstillinger. Det er nok av konvensjonelle eksempler på at ett “system” integrerer ulike verk, som gir systemet et kumulativt vern. Derfor er det først og fremst graden av integrering og mengden av ulike verk eller utdrag av verk som er det nye ved multimediasystemer.

Oppmerksomheten ved multimediasystemer fester seg lett ved “akkvisisjons/asen", dvs der man ønsker å etablere et multimediasystem. Man vil da gjerne ønske å utnytte preeksisterende verk, og for å gjøre dette, må rettigheter klareres. Det kan da kanskje være hensiktsmessig å sondre mellom to litt forskjellige måter å utnytte disse på, en utnyttelse av et verk i sin helhet, og en utnyttelse av utdrag av verket.

Fortsetter fra fomge sidemed en bestemt offentlig nøkkel. Hvis dette lykkes, har man sikkerhet for at det virkelig er A som har sendt meldingen (eller den som disponerer As hemmelige nøkkel). Dekryptering med en hvilken som helst annen offentliggjort nøkkel vil ikke gi en meningsfylt melding, og det er ikke mulig å beregne den hemmelige nøkkelen på grunnlag av meldingen og den offentliggjorte nøkkelen.

Det finnes nok også andre metoder som også sikrere identifikasjon og autentifikasjon, og som kombinerer dette med meldingen. Men det synes ikke som om det for tiden fremstår som et fristende alternativ for å sikre navngivelse.

IR1: TERES.4 (115) 133

Multimediasystemer vil typisk inkorporere utdrag av mange ulike verk som illustrasjoner. Ovenfor er forholdet til sitatretten i åndsverkloven § 13 diskutert, og konklusjonen er at det kan være vanskelig å hevde at sitatretten gir adgang til en slik bruk av utdrag uten samtykke av rettighetshaveren, bl a fordi det siterende verk i seg selv for en stor del består av en sammenstilling av utdrag av andre verk. Dette forhold vil kunne aksentuere problemene ved å klarere rettigheter, ettersom utdrag som i et konvensjonelt verk kunne utnyttes som sitat, i et multimediaverk etter omstendighetene må brukes etter tillatelse.

I tillegg er det i forhold til filmverk reist tvil om hvorvidt - etter norsk rett - rettighetene til å la et utdrag inngå i et multimediaverk er overført til produsent. Denne tvilen bygger på erfaringene i forhold til overføring av eldre spillefilm til videogram. Dette vil gjøre rettighetsklarering enda vanskeligere.

Rettslig sett er det flere løsninger som kan velges.Man kan velge ikke å gripe inn i situasjonen, den må da løses på

grunnlag av gjeldende rett. Dette vil sannsynligvis føre til at de som utvikler multimediasystem, i stor grad vil basere seg på materiale som ikke er vernet eller i forhold til hvilket vemetiden er løpt ut. Det vil også kunne føre til at det i praksis oppstår tvil om lovligheten av bruk av utdrag, og at konflikter vil utvikle vår forståelse av grensene i forhold til et lovlig sitat.145 Dette vil ikke oppmuntre til utvikling av multimediaverk.

Den motsatte ytterlighet ville være å gi en tvangslisens som skaffet utviklere av multimediasystemer tilgang til utdrag av vernede verk. Dette ville legge forholdene til rette for utvikling av multimediaverk, men vil etter omstendighetene være et følt inngrep i rettighetshavers adgang til økonomisk å utnytte verkene.

Norsk tradisjon legger forholdene godt til rette for en mellomløsning, nemlig en avtalelisens. Avtalelisensen ville da gjelde for

145 Dette var en konsekvens av tillatelsen til privat eksemplarfremstilling i forhold til kopiering i grunn- og videregående skole.


utdrag av vernede verk eller vernede verk av lite omfang (f eks et dikt).146 Den som utvikler et multimediasystem, ville da kunne inngå avtale med en forvaltningsorganisasjon.

I enkelte avtalelisensbestemmelser - f eks åndsverkloven § 20a - forutsettes det en felles organisasjon. Multimediasystemer vil berøre verk eller prestasjoner som disponeres av mer enn én forvaltningsorganisasjon. Hvorvidt man i en eventuell tvangslisensbestemmelse bør forutsette en ny paraplyforvaltningsorganisasjon, får være et åpent spørsmål - men det vil være nødvendig med et samarbeid slik at multimediasystemprodusent bare møter én organisasjon. Med den tradisjon de norske organisasjonene har for samarbeid, burde det ikke være noe problem.

Man måtte forutsette individuelt vederlag, og fordelingen ville kunne administreres av forvaltningsorganisasjonen. Dette ville være en forholdsvis enkel ordning for de som utvikler multimediasystemer, og vil også ivareta rettighetshavernes økonomiske interesser. Rettsteknisk måtte man da definere “multimediasystem”, noe som ikke helt trivielt - f eks måtte man antagelig begrense det til et datamaskinbasert system, og må rettferdiggjøre at konvensjonelle multimediasystem (feks leksika som vist i det innledende eksempelet) ikke omfattes av avtalelisensen. Etter mitt skjønn er denne begrunnelsen nettopp at konvensjonelle leksika er bedre hjulpet av sitatretten enn multimediasystemer vil være.

Også en avtalelisens vil legge forholdene til rette for utvikling av multimediasystemer. Hvis man finner forslaget om en avtalelisens interessant, vil det bli et rettspolitisk spørsmål pa hvilket tidspunkt man vil innføre denne. Man kan si at foreløpig er det såvidt få eksempler på multimediasystemer på norsk, at det ikke er noen grunn til å utforme en

146 Eller et fotografi - dette er ikke et “verk” etter gjeldende rett, men resonnementet blir gjennomgående det samme.

I R l: TERESA (115) 135

avtalelisens før man vinner mer erfaring. På den annen side kan man si at hvis man giren avtalelisens, vil dette kunne stimulere utviklingen av multimediasystemer på norsk, noe man ønsker.

I tillegg må man vurdere en presumsjon til fordel for produsent av multimediasystem i likhet med den man finner i åndsverkloven § 39 til fordel for filmprodusenter. Denne presumsjonen vil spesielt få virkning på forholdet mellom den som bidrar originært til et multimediasystem og produsenten, og vil presumere overføring av det knippe beføyelser som gjør det mulig å produsere multimediasystemet, fremstille eksemplarer av det (feks på kompaktplater), formilde det til allmennheten (f eks gjennom telenettet til skjerm) og fremføre (inklusive fremvise) det. Retten må også kunne omfatte rett til å la sluttbruker fremstille eksemplar av utdrag av multimediasystemet - men her må det være begrensninger, f eks at sluttbruker kan fremstille enkelte eksemplar av elementer som inngår i multimediasystemet til privat bruk eller til bruk i eget arbeid. Man må altså gå noe lengre enn den tradisjonelle fremstilling av privat bruk etter åndsverkloven §11, men må tillate at elementer inkorporeres i sluttbrukers “arbeidsprodukter” - og det vil sikkert kreve mye å finne frem til en hensiktsmessig formulering.147

Foran er det også pekt på at ideelle rettigheter vil kunne utfordres av multimediasystemer. Problemene ligger ikke så mye på navngivelse i multimediasystemet som den manglende kontroll med at ideelle rettigheter ivaretas ved gjenbruk hos sluttbruker. Dette problemet foreslås det ikke noen lovgivningsmessig løsning på.

147 Hvis man forutsetter at forvaltningsorganisasjoner kan gi organisasjoner rett til elektronisk kopiering, vil problemet kunne lettes noe - formuleringen kan da være restriktiv, ønsker man ytterligere beføyelser, vil man være henvist til å forhandle frem en løsning med en forvaltningsorganisasjon.

3. “Elektroniske motorveier”

3.1 De informasjonspolitiske initiativene

3.1.1 “National Information Infrastructure " og “Information Superhighway ”

“Information Superhighway” - eller elektroniske motorveier - er ikke noe teknisk uttrykk, snarere er det i ordets egentlige forstand et motto foren politikk som særlig Clinton-administrationen, med visepresident Al Gore i spissen, har fremmet i USA. Det kan derfor være naturlig med å introdusere dette initiativet, som har blitt besvart med tilsvarende initiativ av regjeringer i mange land, bl a i Sverige.

“The term ‘information superhighway’ has become the metaphor for describing the evolving telecommunications infrastructure that will link homes, businesses, schools, hospitals, and libraries to each other and to a vast array of electronic information resources.” 148

Også betydningen av “National Information Infrastructure” - som gjeme omtales med forkortelsen Nil - har preg av å være en metafor:

148 Jane Bortnick Griffith og Marcia S Smith “The Information Superhighway and the National Information Infrastructure” (Nil), CRS Report fo r Congress 22.3.1994, Congressial Research Service, Washington DC.


a seamless web of communications networks, computers, databases, and consumer electronics that will put vast amounts of information at users’ fingertips.”149

Naturligvis er det ikke ett nettverk, man snakker om en sterkere integrasjon av eksisterende nett. Man angir nøkkeltall som antyder noe om den eksisterende forutsetning for utviklingen av NII.

Telefon 94 %1 Kabelfjernsyn 60 c/(ï Datamaskiner 30 C/r

Radio og fjernsyn 100 c/(

Clinton-administrasjonens initiativ ble tatt 22.2.1993, og det ble etablert en Information Infrastructure Task Force (IITF) ledet av handelsministeren, Ron Brown. Denne rapporterte 15.9.1993 med National Information Infrastructure: Agenda for Action.130 Samme dag etablerte presidenten National Information Infrastructure Advisory Council for å gjøre det lettere for privat sektor å påvirke arbeidet.151

I rapporten finner man også visjonære beskrivelser av NII:152

“A wide range and ever-expanding range of equipment including cameras, scanners, keybords, telephones, fax machines, computers, switches, compact disks, video and audio tape, cable, wire,

149 Griffith og Smith Ic.150 Rapporten siteres som US Vice President Albert Gore, Information

Infrastructure Task Force The National Information Infrastructure: Agenda For Action, Washington DC 15.9.1993. På grunn av at initiativet ble tatt av Gore, omtales gjerne rapporten som “Visepresidentens rapport”.

151 Executive Order 12864.152 Rapporten s 5.


satellites, optical fibre transmission lines, microwave nets, switches,télévisions, monitors153, printers and much more.”

Rapporten understreket imidlertid at en effektiv utnyttelse av Nil ikke bare var avhengig av denne infrastrukturen, men av fire andre forhold:

• Informasjon. Den kan ha form av videogrammer, vitenskapelige eller kommersielle databaser, bilder, lydopptak, bibliotek eller annet.

• Anvendelser og programmer. Disse tillater brukerne å knytte forbindelse til informasjon, og behandle, organisere og administrere den informasjonen som NII vil tilby.

• Nettverksstandar der. Standarder og regler som tillater funksjonelt samvirke mellom ulike operatørers nett, som sikrer personvern og sikkerhet både i forhold til den informasjon som formidles som nettene selv.

• Mennesker. Særlig i den private sektor skapes informasjon, utvikles anvendelser og tjenester osv.

Rapporten identifiserer ni prinsipper for offentlig politikk:

• fremme investeringer i privat sektor• tilby “universal service”154 for å sikre at informasjonsressurser er

tilgjengelig for alle til rimelig priser• fremme teknologisk innovasjon og nye anvendelser• fremme sømløs, interaktiv brukerstyrt funksjonsmåte• sikre informasjonssikkerhet og nettverkets pålitelighet• bedre administrasjon av radiofrekvenser• verne immaterialrettigheter

153 I rapporten kalt “montors” - bare for å påpeke at det også kan være trykkfeil i utenlandske offentlige dokumenter.

154 Dette betyr tjenester for alle, landsdekkende tjenester, og er et uttrykk hentet fra telekommunikasjonsretten hvor det brukes i en slik teknisk betydning.

m i: TERESA (115) 139

• koordinere politikken med andre administrasjonsnivåer (amerikanske og utenlandske)

• gi tilgang til offentlig informasjon og forbedre offentlige innkjøp

Det er gitt politisk prioritet til en regelreform med sikte på å sikre at NII utvikler seg til sitt fulle potensiale. Som i Norge, har man i USA siden 1930-årene hatt lovgivning særskilt for kabelfjernsyn, kringkasting og telefoni. Informasjonsteknologien integrerer disse områdene - gjennombruddet blir gjerne angitt å være da General Instrument Corp i 1990 lyktes å komprimere og kommunisere fjernsynssignaler i digital form: Dette er omtalt som “the technological equvivalent to the fall of the Berlin Wall”.155 En av de dramatiske episodene i amerikansk mediahistorie er Modified Final Judgement i 1982, da domstolene krevde at AT&T skulle deles for å fjerne noe som var vokst til et nasjonalt monopol på telefonitjenester. Resultatet var Regional Bell Operating Companies.156 Nå ser man på reformer som kan bryte ned den rettslige barrieren mellom kabel- og telefonselskaper (“cable/teleco cross-owenership”). Man vil tillate begge å tilby de samme tjenester, og vil fjerne restriksjonene på RBOCs.

Tre sentrale forslag som angar deregulering av mediaindustrien

HR 3626 (foreslått av Brooks- Dingell)Antitrust reform Act o f 1993 Rapport var ventet 16.3.1994

Forslag som skal erstatte “Modification of Final Judgement” og endre Comminications Act av 1934J“J"" , .nr.,.,*

HR 3636 (foreslått av M arkey- Fields)National Communications Competition and Information

Forslag som skal fremme en nasjonal datamaskinbasert infrastruktur for å oppmuntre til konkurranse som kan gi

155 "Spirit of Cooperation Breaks Media Industry Gridlock”, Congressional Quarterly 15.1.1994:66.

156 Kjent som RBOCs eller "Baby Bells”.

IR]: TERESA (11 S) 140

Infrastructure Act o f 1993 Rapport var ventet 16.3.1994

avansertekommunikasjonstjenester

HR 1822 (forslått av Hollings etal)Communications Act o f 1994 Forelagt kongressen 3.2.1994, erstatter S 1086 fra 1993 - høring er allerede holdt (forslaget skal være falt)

Fremme utvikling av nasjonal infrastruktur for telekommunikasjon og ivaretagelse av publikums interesse

HR 1757 (foreslått av Bouncer)The National Information Infrastructure Act o f 1993 Vedtatt House of Representatives 26.7.1993

Bygger på det føderale programmet for utvikling og spredning av anvendelser for avansert databehandling og høyhastighets nettverksteknologier

HR 2639 (foreslått av Markey)Telecommunications and Information Infrastructure and Public Broadcasting Facilities Assistance ActVedtatt House of Representatives 8.11.1993

Støtte og utvikling av telekommunikasjons- og informasjonsinfrastruktur og utvikling av offentlig kringkastingsfasilitieter

HR 820 (foreslått av Valentine)National Competitivness Act o f 1993Vedtatt House of Representatives 19.5.1993, Senatet 16.3.1994, erstatter teksten til S 4.

Senatsversjonen inneholder Title VI, Information Technology Applications Program Act of 1993 (svarer til HR 1757)

Forholdet mellom privat og offentlig sektor er sentralt i diskusjonen omkring N1I. Det foreligger rapporter som skisserer privat sektors

IR1: TERESA (115) 141

holdning til initiativet.157 Administrasjonen har understreket to viktige prinsipper. I dette kapitlet vil forholdet mellom offentlig og privat sektor berøres for så vidt som det endrer konkurranseforholdene til private bedrifter som har spesialisert seg på å gjøre offentlig informasjon tilgjengelig.

Det ene er “open access” som krever at brukere skal kunne får tilgang til tjenester tilgjengelig gjennom andre telekommunikasjonsoperatører, et prinsipp som i Europa er implementert gjennom “Open Network Provision”-direktivet til Europakommisjonen, i Norge implementert ved forskrift om åpne telenett og teletjenester (1992:913).

Det andre er prinsippet om “universal services” nevnt ovenfor, som sikrer alle rimelig tilgang til de nye tjenestene.

Dessuten diskuteres sikkerhet og personvern i nettene. Dette omfatter også politiets adgang til å “avlytte” trafikk i nettet i forhold til brukernes krav på personvern, noe som henger sammen med adgangen til å kryptere trafikken.158 Man vurderer også opphavsrett og andre immaterielle rettigheter, dette spørsmålet er i denne utredningen diskutert i de to foregående kapitlene uten direkte referanse til “elektroniske motorveier”.

3.1.2 Bangemann-rapporten

Det er kommet mange svar på det amerikanske initiativet. I vår sammenheng er kanskje den såkalte “Bangemann-rapporten” ett av de viktigste. På sitt møte i Brussel desember 1994 ba Det europeiske råd

157 Council of Competitivness har utgitt to rapporter: Vision for a 21st Century Information Infrastructure, Washington DC mai 1993 og Competition Policy: Unlocking the National Information Infrastructure Washington DC desember 1993. Information Technology Association of America National Infrastructure: Industry and Government Roles, Arlington januar 1993.

158 Debatten kalles ofte “Clipper chip”-debatten. oppkall etter den krypteringsbrikken som vurderes brukt.


om at en rapport skulle legges frem ved juni-møtet i Corfu om europeisk informasjonspolitikk, som grunnlag for ytterligere tiltak. Gruppen som forberedte rapporten ble ledet av Martin Bangemann, den ble lagt frem i Briissel 26.5.1994 og er blitt kjent som “Bangemann-rapporten”.159

Den svært knappe rapporten skisserer en informasjonspolitisk utfordring som i det alt vesentlige svarer til den som allerede er presentert. I kapittel 3 presenteres visse politiske spørsmål som må løses, og disse kan det være av interesse kort å oppsummere:

Immaterielle rettigheter. Som andre analyser fremheves de retts- og informasjonspolitiske utfordringene på dette området:

“The Group believes that intellectual property protection must rise to the new challenges of globalisation and multimedia and must continue to have a high priority at both European and international levels.”

I kommentarene fremheves forslaget til direktiv om vern av databaser, og det understrekes at for å stimulere multimediaprodukter bør man revurdere gjeldende lovgivning.

“In particular, the ease with which digitised information can be transmitted, manipulated and adapted requires solutions protecting the content providers. But, at the same time, flexibility and efficiency in obtaining authorisation for the exploitation of works will be a prerequisite for a dynamic European mulitmedia industry.”

Personvern. Rapporten fremhever et forbrukersynspunkt: Uten en felles europeisk tilnærming til personvernet vil forbrukernes tiltro til utviklingen undergraves. Rapporten understreker derfor betydningen av det foreslåtte direktiv om personvern.

159 Europe and the global information society: Recommendations to the European Council (uten andre bibliografiske opplysninger).

IRI: TEREZA (115) 143

Kryptering. Rapporten fremhever også kryptering som en nøkkelfaktor. Det understrekes at dette vil ha betydning for “telehander (“telecommerce”) - det sies ikke eksplisitt, men åpnebart vil dette ikke minst gjelde handel med tjenester som omfatter immaterielle goder som f eks åndsverk.

Eierforhold ti! media. Gruppen ser problemer i avvikende nasjonal regulering av eierforhold til media, noe som gruppen antyder kan undergrave det interne markedet.

Konkurransepolitikk. Dette fremheves som et sentralt element i den europeiske strategi. Gruppen anbefaler at man i konkurransepolitikken tar hensyn til at det er i ferd med å vokse frem globale markeder, og til at situasjonen forandrer seg svært raskt.

Bl a på grunnlag av disse hensynene fremmes forslag til ti anvendelsesområder eller informasjonstjenester som bør gis politiske rammebetingelser for utvikling og vekst:

• Telearbeid". Fremme muligheter for å arbeide i hjemmet eller i desentraliserte kontorer. Forslaget har helt klart arbeidsrettslige aspekter.

• Fjernundervisning: Fremme fjernundervisning, læringsprogrammer, kompetansestyrking for små og mellomstore bedrifter, integrasjon av fjernundervisning på høyskolenivå.

• Nettverk for universitet og forskningssentra. Dette er en fremheving av de “elektroniske motorveiene” spesielt presentert nedenfor.

• Telematiske tjenester for små og mellomstore bedrifter. Her siktes det til utvikling av e-post, filoverføring, elektronisk dokumentutveksling (EDU), videokonferanser, fjernundervisning mv.

• Administrasjon av veitrafikk. Utvikling av systemer for informasjon til bilfører, karttjenester, flåteadministrasjon, prising mv - sannsynligvis inklusive felles systemer for automatisk trafikkontroll (belastning ved passasje gjennom veibommer).

IR1: TERES.4 (115) 144

• Luftfartskontroll. Utvikling av et system som gir bakke-til-bakke kommunikasjon mellom alle europeiske lufttrafikksentre og luft- bakke kommunikasjon mellom fly med sikte på å utvikle et samlet europeisk lufttrafikkontrollsystem.

• Nettverk for helsevesenet. Utvikling av et nettverk av nettverk basert på felles standarder som knytter allmennpraktiserende leger, sykehus mv sammen over Europa.

• Elektronisk anbud. En elektronisk prosedyre for offentlige anbud, obligatorisk bruk av datamaskinbaserte systemer for anbud, tilbud og betaling i forbindelse med offentlige anbud.

• Europeisk for\>altningsnettverk. Nettverk mellom forvaltningene i de ulike land for å redusere kommunikasjonskostnader ved utveksling av opplysninger.

• Motorveier for informasjon i byer. Etablering av nettverk som gir husholdninger tilgang til nettverk og bruk av direktkoblede multimedia- og underholdningstjenester på lokal, regional og nasjonal basis.

Bangemann-rapporten etterlater det samme inntrykk som NII - en hovedstrategi er å øke formidling av informasjonstjenester i telekommunikasjonsnettet, dette forutsetter at man løser hvordan rettighetshaverne skal kunne forsvare sine interesser. Kryptering antydes som en nøkkel til dette problemet - og som det tiende punkt antydes hvordan dette vil gjøre det mulig å utnytte nettene (eller kanskje finansiere dem) ved å tilby underholdningsrelaterte tjenester til forbrukere.

3.1.3 Den svenske IT-kommisjonen

Den svenske IT-kommisjonen lånte politisk prestisje av at tidligere statsminister Carl Bildt selv ledet arbeidet. Utredningen Vingar at

1R1: TERESA (115) 145

manniskansformoga160 anbefaler at innsatsen prioriteres innenfor syv områder:

• Utdannelse og forskning• Rettssystemet• Forvaltningen• Helsevesenet• Kommunikasjonsnettverk• Næringsliv• Forskning om informasjonsteknologi

For hvert område er kommisjonens anbefalinger gruppert under “hva skal oppnås” og “hvordan skal dette skje” - ikke ulikt Bangemannrapportens struktur. Ansvaret på gjennomføringen den økonomiske innsatsen ligger på Stiftelsen for kunskaps- och kompetensutveckling, som er dannet ved hjelp av midler fra det tidligere lønnstagerfondet, og som stiller til disposisjon 775 millioner kroner til ulike prosjekter. Kommisjonen har på grunnlag av rapporten foreslått bruk av ca 75 % av disse midlene til følgende satsinger:

• En nasjonal utdannelsesaksjon for å stimulere skoler og kommuner til bred introduksjon og utnyttelse av informasjonsteknologi i undervisningen i samarbeid med nettoperatører, læremiddelforlag og programvareprodusenter. 450 millioner kroner er foreslått til dette formål.

• En bred informasjonsvirksomhet for å stimulere bred anvendelse av informasjonsteknologi basert på publikasjoner, utstillinger, demonstrasjoner mm. 50 millioner kroner er forslått til dette formål.

160 Sitert etter dokument hentet fra IT-kommisjonens internetadresse [email protected].

mailto:[email protected]


• Utvikling av offentlig forvaltning, med særskilt innsats til effektivisering av virksomhet innen sentralforvaltningen og direktorater. 60 millioner kroner er foreslått til dette formålet.

• Kunnskapsoverføring, i første hånd fra tekniske høyskoler og lignende institusjoner til foretak. 20 millioner kroner er foreslått til dette formål.

• Innsats for uføre for å gjøre kommunikasjon og informasjonsformidling tilgjengelig på samme måte som for andre. 35 millioner kroner er foreslått til dette formål.

• Tiltak på det kulturelle området, først og fremst for å gjøre bibliotek, museer og lignende institusjoner lettere tilgjengelig. 25 millioner kroner er foreslått til dette formål.

• Prosjekter rettet på regional utvikling eller spesielle anvendelsesområder. En ramme på 135 millioner kroner foreslås til dette formål.

Man ser at listen av forslag atskiller seg noe fra den som er fremmet under NII og Bangemann-rapporten. Når de rettslige spørsmålene ikke er nevnt, vil ikke det si at de ikke behandles - en av de planlagte aktivitetene til Kommisjonen er “løsning av legale problemer”.

3.1.4 Nasjonalt informasjonsnettverk (N1N) i Norge, og den rverrdepartementa/e rapport om IT-basert informasjonsinfrastruktur

Norges forskningsråd (Området for industri og energi) har også utarbeidet et dokument med forslag til et nasjonalt informasjonsnettverk (NIN) - innledningsvis angis den foreslåtte betydningen av “informasjonsnettverk” og “kommunikasjonsnett”:161

161 Sasjonalt \nformasjonsnetr\<erk (XIN), Norges forskningsråd (Industri og kultur), Oslo 1994.

IR1: TERESA (115) 147

“Et informasjonsnettverk er en gruppe m ennesker og virksomheter som samvirker og utveksler informasjon.

Til støtte for dette brukes en teknisk infrastruktur, et kommunikasjonsnett.

I kortform er den politiske konklusjon som formuleres innledningsvis:

“Norge må gjøre en nasjonal satsing på informasjonsnettverk med en klar politisk dimensjon. Satsingen må knyttes til den pan- europeiske satsingen på dette området, samtidig som den må tilpasses norske forutsetninger og behov, politisk, økonomisk og kulturelt.”

Rapporten foreslår 19 eksempler på realisering av visjonen om at NIN skal gi økt livskvalitet, medinnflytelse og en bærekraftig næringsutvikling:

• Elektronisk handel• Elektronisk marked• Informasjonsnettverk for petroleumsvirksomheten• Elektronisk nettverk for transport• Elektronisk post• Elektronisk samhandling innen finans• Elektronisk sjøvei og andre geografiske informasjonssystemer• Virtuelle bedrifter• Bruk av høykapasitets datanett innen reiselivsnæringen• Proff stamvei, bransjenett for programvareindustrien• Informasjonsinfrastruktur i forvaltningen• Telekommunikasjon i kommunal sektor• Telemedisin• Elektronisk helsetorv• Telepending - telearbeid• Miljøovervåkingsnett

IR1: TERESA (115) 148

• Det norske bokskapet• Nettverk for forskning og undervisning• Bredbåndsdemonstrator

Av disse eksemplene er kanskje det med størst interesse i perspektivet av dette kapittelet er diskusjonen av eksempelet “Det norske bokskapet” 162 som er utformet med bakgrunn i at Stortinget har vedtatt at alle norske undervisningsinstitusjoner bør få tilknytning til Internet (som er beskrevet nedenfor). Det fremheves at i nettet er allerede mye materiale tilgjengelig - “elektroniske tidsskrift av høy faglig kvalitet samt tusenvis av skjønnlitterære verk som opphavsrettslig sett har falt i det fri”. Imidlertid vil dette stort sett være engelskspråklige arbeider, og det vil derfor være en viktig strategi at “også norske verk, både bøker og tidsskrift” blir gjort tilgjengelig samtidig som “alle hovedfags- og doktogradsavhandlinger kan gjøres tilgjengelig på Internet med virkning fra anslagsvis 1.1.1996”.

En nødvendig forutsetning er “at alle opphavsrettslige forhold er ivaretatt”, og det foreslås derfor et samarbeid mellom “norske opphavsmenn og utgivere”.

Prosjektet foreslås oppstartet 1.1.1995 for en periode på 3 år, og med mål å få “et gitt antall norske titler tilgjengelig på nettet” . Sammenhengen med tilsvarende utenlandske prosjekt fremheves.

Det foreligger også en rapport om eksisterende informasjonsinfrastruktur i Norge, som foruten å se på dagens situasjon, fremmer forslag om viktige områder for videre vurderinger og utviklingsarbeid.163 Blant forslagene finner man også spørsmål om “rettslige reguleringer av innholdsmessige forhold”.164 Anbefalingen går ut på:

162 Lc s 31.163 Den IT-baserte informasjonssinfrastrukturen i Norge - Status og utfordringer,

Rapport fra den tverrdepartementale arbeidsgruppen for kartlegging av dagens IT-bruk og pågående utviklingstiltak på IT-området i staten, Oslo 7.9.1994.

164 L es 151.

IR! TERESA (115) 149

Det tilrås at AD,165 JD ,166 FIN,167 KD168 og SD 169 intensiverer samarbeidet slik at ulike typer reguleringer i regi av forskjellige departementer, skjer på en samordnet måte og innenfor et helhetlig perspektiv.

Det må være tillatt å si at konklusjonen som sådan er såvidt generell at den knapt gir veiledning, den gir uttrykk for en målsetning som må gjelde hele rettssystemet, ikke bare i forhold til den informasjonsteknologiske infrastrukturen, og omfatter alle departementet. Men diskusjonen gir noe mer konkrete forslag.

For det første synes det som om det anbefales at man vurderer hvorvidt de “overordnede språklige, kulturpolitiske eller mediepolitiske hensyn” som har ført til regulering av innholdsmessig art på kringkastingssiden også gjelder for “telekommunikasjon og datakommunikasjon”.

For det andre fremheves hensynet til personvern.For det tredje nevnes bestemmelser som fremmer “informasjons- og

datasikkerhet”, og antydes at man særlig bør vurdere sikring av “kvalitet og tilgjengelighet”.

For det fjerde fremheves opphavsrettslovgivningen som sentral, og det uttales at “den nye teknologiske situasjonen medfører at man både nasjonalt og internasjonalt må vurdere behov for endringer og tilpasninger av opphavsrettslovgivningen”.

Når det gjelder de trekk ved den teknologiske utviklingen som spesielt er relevante for utvikling av regelverket nevnes:

• nett som er laget for og har vært brukt til én kommunikasjonsform kan bære frem andre former

165 Administrasjonsdepartementet.166 Justisdepartementet.167 Finansdepartementet.168 Kulturdepartementet.169 Samferdselsdepartementet


• utvikling av tjenestene gjør den gamle inndelingen litehensiktsmessig (eksempler som videogram på forespørsel og audiotex (teletorv) nevnes eksplisitt som tjenester som er vanskelige å klassifisere

Arbeidsgruppen legger til grunn at ansvaret for “innholdsmessige reguleringer og lovgivning som innvirker på innholdet” bør være fordelt mellom flere departementer, men understreker at dette styrker samordningshensynet. Dette aksentueres av at når nett integreres, kan samme “budskap eller informasjon” i tiltagende grad formidles gjennom alternative “kommunikasjonsformer”, og at der åpenbart at man da ikke bør ha ulik regulering alt etter “hvilken formidlingsform som velges og hvilket saksområde vedrørende felt forvaltningsmessig sorterer under”. Som ytterligere konkretisering nevnes:

“Private telefonsamtaler reguleres ikke etter norsk lov. Dersom imidlertid private telefonsamtaler danner grunnlag for en teletorgtjeneste, eller kringkastes over eteren, vil innholdet reguleres forskjellig. I hvilken grad det er hensiktsmessig å regulere innholdet vil derfor kunne være avhengig av på hvilken måte innholdet formidles.” 170

På et statssekretærmøte 27.5.1994 ble det enighet om å nedsette en arbeidsgruppe for å gi “en kortfattet beskrivelse av hovedtrekkene for hvorledes staten ved dagens bruk av informasjons-teknologi legger til for samarbeid og samhandling i og mellom statlige sektorer og i

170 Ulen å være for demagogisk, bør del vel likevel nevnes at innholdet av en telefonsamtaler i visse tilfeller vil reguleres av lov - f eks vil en ærekrenkelse fremsatt i telefonsamtale rammes av straffeloven. Og hvis man legger kringkastingslovens definisjon av "kringkasting" til grunn, kan en privat telefonsamtale vanskelig "kringkastes” ettersom den da er ment å "mottas direkte av allmennheten” - noe annet er at den kan formidles med radiobølger som alternativ til kabel. Dette er vel imidlertid bare ytterligere illustrasjoner av kompleksiteten på området.

IR1: TERESA (115) 151

forhold til kommuner, organisasjoner, næringsliv og enkeltmennesker” med formål bl a å gi grunnlag for “å vurdere eventuelle nye initiativ”. Arbeidsgruppens leder var Vidar O Steine fra Administrasjonsdepartementet. Resultatet av gruppens arbeid ble lagt frem i september 1994.171

Som det fremgår av utdraget av mandatet, tok denne rapporten først og fremst sikte på å redegjøre for status. Men i rapportens kap 7 finner man visse nokså generelle antydninger om arbeidet videre, og seks områder defineres som aktuelle for “videre vurderinger og utviklingsarbeid”:

• Næringsutvikling og nye anvendelser• Informasjonsinfrastruktur• Utdanning, kompetanse og holdninger• Rettslige reguleringer av innholdsmessige forhold• Satsning på statens og det offentliges egne nett• Internasjonale utfordringer

Som man ser, er ett av områdene “rettslige reguleringer av innholdsmessige forhold”.172 Her173 nevnes arbeid på flere områder,

171 Rapport fra den tverrdepartementale arbeidsgruppen for kartlegging av dagens IT-bruk og pågående utviklingstiltak på IT-området i staten Den IT-baserte informasjonsinfrastrukturen i Xorge - Status og utfordringer, Oslo 1994. Utdrag av mandatet like ovenfor i teksten er hentet fra rapportens s 5.

172 Den noe uvante terminologien “innholdsmessige forhold" kommer fra en engelsk ordbruk i forbindelse med telekommunikasjon som omtaler "the content” i tjenestene. Som nevnt i forbindelse med databasevernet nedenfor, har dette ordet en dobbeltbetydning også på engelsk. Som det fremgår av det aktuelle avsnittet, så tar man bl a opp immaterialrettslige spørsmål. Og åndsverk vil jo være “innholdet” i f eks en tjeneste som tilbyr videogrammer over telenettet. På den annen side er det jo i forhold til opphavsrett viktig å understreke at den bare vernet utforming, ikke innhold. Dermed kan terminologien lett bli forvirrende fordi "innhold” brukes i flere sammenhenger.

I7 Rapporten lc s 151-152.

IR1: TERESA (115) 152

og man nevner innledningsvis “etablerte prinsipper for ytringsfrihet og tilgang til offentlig informasjon”.

Deretter understrekes at det for kringkasting lenge har vært bestemmelser for regulering “av innholdsmessig art”, mens tilsvarende regulering mangler for “telekommunikasjon og datakommunikasjon”, og konstateres at noe følt behov for slik regulering ikke har vært til stede så lenge “kommunikasjonen på disse to områdene har holdt seg innenfor den norske straffeloven”. Det er litt uklart om dette betyr at man holder fast på denne tilbaketrukne strategi, eller om man konstaterer at de tre formene for kommunikasjon - kringkasting, tele- og datakommunikasjon - konvergerer og vanskelig kan skilles, slik at det behov som gjelder for kringkasting, nå også gjelder for de to andre formene. Personlig vil jeg i alle fall hevde at sondringene mellom de tre formene for kommunikasjon er vanskelig å opprettholde - jfr f eks forholdet mellom fjernsyn og videogram på forespørsel eller radio og audiotex-tjenester - og at man må regulere alle funksjonelt korresponderende tjenester likt. Det kan imidlertid være et argument for deregulering av kringkasting så vel som regulering av annen telekommunikasjon. Integrasjonen av ulike “kommunikasjons- og formidlingsformer” diskuteres senere i avsnittet, hvor nettopp de eksempler som nevnes ovenfor, trekkes frem.

Personvernspørsmål fremheves som andre område - dette er et aspekt som lite berøres i denne utredningen.

En tredje (men relatert) form for regulering er “informasjons- og datasikkerhet” med “økt fokus på kvalitet og tilgjengelighet” - dette er heller ikke aspekter som berøres noe særlig i den aktuelle utredning.

Et fjerde område er “privatrettslig lovgivning”, herunder nevnt opphavsrettslovgivningen. Reform behov utover det som kreves for tilpasning til EØS-avtalen nevnes ikke særskilt, men det fremheves at lovgivningen er under revisjon.

Konklusjonen er at “ansvaret for innholdsmessige reguleringer og lovgivning som innvirker på innholdet, fortsatt bør være fordelt mellom flere departementer”.

Rapporten konstaterer derfor at det foreligger et klart behov for regelverkvedlikehold, men understreker kanskje i mindre grad enn flere av

IR1: TERESA f l 15) 153

de andre omtalte dokumenter at et velfungerende system for rettighetsadministrasjon er en avgjørende betingelse for at man får et marked for informasjonstjenester.

3.2 Internet174

3.2.1 Innledning

Oversikt

I dette kapittelet diskuteres de “elektroniske motorveiene”. For mange heter det viktigste systemet av internasjonale autostradaer “Internet”. Internet er ikke identisk med den visjonen som er presentert ovenfor, men den vil åpenbart være en viktig del av en realisering. Det er også en formidabel, internasjonal infrastruktur som har vokst frem de siste par tiår, faktisk uten kontroll av noen telekommunikasjonsoperatør eller noe enkelt lands myndigheter. Det er derfor naturlig i denne sammenhengen å presentere Internet.

Internet er verdens desidert største datamaskinbaserte nettverk. Det er et nett som gir brukerne tilgang på kommunikasjonstjenester og ressurser i nettverket, ljuli 1994 var det 3 121 000 maskiner tilknyttet Internet, dette medførte en økning på 81 % på ett år. Dette betyr at Internet har mange millioner brukere (et estimat høsten 1994 er 30 millioner) og at antallet øker sterkt. Internet har primært vært et nett for forskning og utdanning, men de kommersielle interessene er på full fart inn. Dette ser man ved at det kommer flere og flere kommersielle tilbydere av intemettilknytning og ved at flere bedrifter skaffer seg tilgang til internettjenester. Det som gjør Internet så spesielt er at det ikke har vært gjenstand for en sterk politisk styring. Dette har

174 Dette avsnittet er skrevet av Tormod S Johansen og Knut Magnar Aanestad, men er noe redigert for å passe inn i sammenhengen.

m i: TERESA (115) 154

ført til at nettet har fått utviklet seg uten byråkratiske forsinkelser og har således vokst seg stort med rekordfart.

Det er nylig blitt kjent175 at International Télécommunication Union vurderer å følge et forslag fra Japans minister for post og telekommunikasjon i mai om å etablere en arbeidsgruppe som skal vurdere “the developing global information infrastrucutre”, gjeme referert til som GII. Det ville ikke være overraskende om nettopp denne forkortelsen i nær fremtid fortrengte “Internet" som moteord.

Historikk1 6

For tyve år siden ville man knytte ARPAnet, datanettet til US Department of Defense, sammen med flere andre radio og satellittnettverk. Dette var begynnelsen på det Internet vi kjenner i dag. Her begynte man med å legge meldingene i konvolutter (IP)177 som man sendte fra den ene maskinen til den andre. Flere forskningsinstitusjoner knyttet seg til dette nettet i årene som kom og slik fikk USA snart et fungerende datanettverk. I andre land ble etterhvert etterspørselen stor etter en standard som kunne brukes for datanettverk. Arbeidet med en ISO-standard for datanettverk ble satt igang, men dette tok for lang tid. Dette medførte at Internet fikk sitt gjennombrudd i Europa også. England og de skandinaviske landene var de første som hang seg på karusellen. Etter dette har man utviklet protokoller og tjenester ustanselig og antall brukere har hatt en eksplosiv økning de siste årene.

175 BNA Daily Report fo r Executives 26.9.1994, her etter Edupage 29.9.1994176 Historien til Internet er bygget på Jeff Krol The Whole o f Internet User's

Guide & Catalog (2nd ed), O'Reilly & Associates, Sebatopol 1994:13 flg.177 Protokollen IP forklares kort nedenfor.

IR/: TERES.4 (115) 155

Organisasjon

Det finnes ingen sentral ledelse i Internet. Internet Society (ISOC) er en organisasjon som styrer mye av utviklingen i Internet. Formålet er å arbeide for global informasjonsutveksling gjennom nettverk som anvender Intemetteknologi. Medlemmene i ISOC er eksperter på nettverksteknologi.

Internet Architecture Board (IAB) godkjenner tekniske standarder og fordeler ressurser i nettet. Tekniske standarder er det mange av i Internet. IAB har en prosedyre for å vedta slike standarder. Adresserom er et eksempel på hva slags ressurser IAB fordeler. IAB består av en gruppe personer som plukkes ut av ISOC.

Internet Engeenering Task Force (IETF) er en ideel organisasjon som arbeider med tekniske problemer som oppstår i Internet. IETF fungerer som et diskusjonsforum hvor alle som vil kan delta. Problemer som ansees store nok blir overlatt til en arbeidsgruppe. Arbeidsgruppen vil som oftest lage en rapport over hva den har gjort. Denne legges så ut på nettet, tilgjengelig for dem som måtte være interessert. Det hender også at gruppen foreslår å innføre en standard. Da er det IAB som overtar arbeidet.

I tillegg finnes en rekke andre organisasjoner som på forskjellig måte arbeider for at Internet skal fungere som et globalt nettverk av datamaskiner.

3.2.2 Nettverk og protokoller

Innledning

En forutsetning for kommunikasjon mellom datamaskiner er at det er en forbindelse mellom de ulike maskinene. Denne forbindelsen oppnår man ved å sende signaler gjennom et fysisk nettverk bestående av kabler, svitsjer mm. Det fysiske nettverket er imidlertid ikke tilstrekkelig for at maskinene kan kommunisere. Det er i tillegg nødvendig at maskinene kan konvertere signaler den andre maskinen

IR1; TERESA (115) 156

har sendt til en form de selv kan viderebehandle. Dette blir ivaretatt ved at begge maskinene har de samme protokollene.

Det fysiske nettverk

Signalene som sendes fra maskin til maskin går stort sett gjennom et allerede eksisterende telekommunikasjonsnett. Det er således ikke noe unikt ved Internets fysiske nett. Det fysiske nettet består for det meste av faste linjer som leies ut av de lokale eller nasjonale teleoperatørene. Universitetet i Oslo har for eksempel en fast linje til Trondheim og en fast linje til Bergen som er leid av Televerket. Skal det kommuniseres over hav er hovedregelen at det går i kabler, men det kan svitsjes over til satellitt dersom det er nødvendig. Dette vil ikke være av noen særlig betydning for brukeren, vedkommende vil kanskje merke at kommunikasjonen blir litt mer ustabil.

Det er også andre fysiske komponenter i Internet. I endene av de ulike linjene finnes datamaskiner som har til oppgave å videresende signalene eller pakkene med informasjon dit de skal. Disse kalles for rutere. Når en ruter mottar informasjon, lagrer den informasjonen til den har oppnådd kontakt med neste ruter informasjonen skal sendes til, eller endestasjonen. Dette tar som regel kun noen få sekunder. Klarer ikke ruteren å få kontakt med mottakermaskinen, vil den sende meldingen tilbake og slette den.

I Internet finnes også mange maskiner som utfører tjenester i nettet; det er disse som gjør Internet til et tjenestenett. Disse maskinene kalles for “servere“ eller tjenerer og har, som vi skal se nedenfor, varierende oppgaver.

IR1: TERESA (115) 157

Den fysiske komponenten av nettverket som er brukeren merker mest til er den enkeltes arbeidsstasjon eller terminal. Disse maskinene kjenner alle, og mange har slike hjemme eller på jobben. Det kan imidlertid variere litt hvordan disse er tilknyttet nettet. Noen er knyttet sammen i et lokalnett som igjen er knyttet til en internetnode, noen maskiner er arbeidsstasjon for en internetnode, og noen har modemtilknytning til en kommersiell leverandør av intemettilgang. Felles for alle er at de er en del av Internet. Internet er således et nett av nett, dvs at mange små nett er koblet sammen til et stort. Det de har til felles er at de bruker de samme protokollene.

Dagens telekommunikasjonsnett er til dels bygd opp av kabler med lav kapasitet, og dette er kanskje noe av forklaringen på at enkelte land ennå ikke er knyttet til Internet. Ved den utbyggingen som skjer av det


såkalte ISDN-nettet178 vil man få større kapasitet i telekommunikasjonsnettet: Mer informasjon kan gå gjennom nettet på kortere tid - båndbredden blir større. UNINETT og Televerket samarbeider for tiden om å utvikle et «Supernett»179 for datakommunikasjon slik at Internet i Norge vil få større kapasitet og også bli mer brukervennlig.

Protokollene

En populær lignelse for å forklare protokollenes funksjon er å sammenligne dem med menneskelig kommunikasjon180. For at mennesker skal kunne forstå hverandre må vi snakke samme språk. Dette gjelder også for datamaskiner, og derfor må maskiner i et nettverk i utgangspunktet ha samme protokoller. Videre kan protokollene deles i ulike lag ettersom hvilke oppgaver de har i kommunikasjonsprosessen.

Internetprotokollene heter TCP/IP. Dette er i realiteten bare navnet på de protokollene som ligger i nederste del av protokollsettet til Internet. Etter det fysiske nettet er de er billedlig sett neste lag i nettverket.

IP eller Internet protokoll fyller funksjonene til konvolutter ved bruk av vanlig post. Den tar seg av adressering av datagrammene (pakkene) slik at ruterne vet hvor de skal sende datagrammene videre.181 Dette betyr at hver enkelt bruker på Internet må ha en unik adresse. Adressene i Internet er satt sammen av fire tall som alle må være under

178 Det tjenesteintegrerte nettet (Integrated Service Digital Network).179 Jfr Bjørn Ness Into the great wide open, ABC om kommunikasjonstjenester,

USIT. Oslo 1992:187.180 Se f eks Bjørn Ness, Into the great wide open, ABC om

kommunikasjonstjenester, USIT, Oslo 1992:xx.181 Jfr Jeff Krol The Whole o f Internet User s Guide & Catalog (2nd ed), O'Reilly

&Associates, Sebatopol 1994:25.

1RJ: TERESA (115) 159

256. Det er altså fortsatt muligheter for at Internet får flere brukere enn i dag selv om de allerede er ca 30 millioner.

På laget over IP ligger transportprotokollene. I Internet finnes det to av disse; UDP og TCP. Disse støtter ulike tjenester og man bruker da enten den ene eller den andre alt ettersom hvilken tjeneste man bruker. De fleste og mest brukte tjenestene bruker TCP som er den mest stabile. Det er kun tjenestene Talk og DNS (jfr nedenfor under pkt 3.2.6) som benytter seg av UDP.

TCP eller “Transmission control protocol" ligger på transportlaget og har til oppgave å pakke informasjonen man sender i passende pakker. Videre nummerer den pakkene slik at de lett kan settes sammen igjen og slik at man kan få kvittering på at pakkene er mottatt. På mottakerens side sørger protokollen for at alt pakkes opp og pakkene blir satt sammen igjen. Denne prosessen vil ikke brukeren ha noen kontakt med.

De viktigste protokollene for brukeren er de som finnes på applikasjonsnivået. Det er disse som gjør Internet til et tjenestenett.Her bestemmes i realiteten på hvilke måter man kan utnytte det fysiske nettet med den logiske forbindelse TCP/IP har opprettet. Dette betyr at de utgjør begrensningene for mulighetene samtidig som det er de som åpner mulighetene for utnyttelse. På det nåværende tidspunkt finnes følgende protokoller på applikasjonsnivå182:

• Talk: Beskriver hvordan samtaletjenesten utføres, gjør det mulig for brukerne å kommunisere interaktivt.

• DNS - Domain Name System: Beskriver det hierarkiske domenesystem i Internet. Sørger for at maskiner og tjenester unike navn i Internet.

• Telnet: Gjør det mulig å logge seg på en annen maskin i nettet.

182 Fremstillingen av protokollene hygger på Bjørn Ness, Into the great wide open, ABC om kommunikasjonstjenester, USIT, Oslo 1992:212-213.


FTP - File transfer protocol: Denne protokollen beskriver hvordan filoverføring fra en maskin til en annen skal skje og muliggjør dermed filoverføring.SMTP - Simple Mail Transfer Protocol: Protokollen som bekriver hvordan elektronisk post distribueres i nettet og gjør at en beskjed kommer fra en maskin til en annen i nettet.POP - Post Office Protocol: Denne protokollen anviser hvordan en et postleserprogram henter ulest post fra en posttjener og viser den for mottakeren.NNTP - Network News Transfer Protocol: Beskriver hvordan informasjonen på Network News sprer seg gjennom nettet til de ulike Newstjeneme.HTTP - Hyper Text Transfer Protocol: Denne protokollen beskriver hvordan filer som inneholder tekst, grafikk og bilde transponeres rundt omkring i nettet.

Lag 5 ► EUDORA, NEWS, MOSAIC, ETC ... ► Programmer

TELNET TALK

Lag 4 > FTPi

HTTPI

—► Anvendelser

POP SMTP DNS

Lag 3 * TCP UDP Transport

Lag 2 -* IP ► Internet

Lag 1 > fysisk nett Maskinutrustning

Oppbygningen av Internet

Protokollsettet til Internet gjør Internet til ett nett. Det er imidlertid mulig for andre nettverk med andre protokoller å ha samtrafikk med

IR1: TERESA (115) 161

Internet. Dette er mulig ved at man har «portnere» i knutepunktene som oversetter signalene fra et protokollsett til et annet. Det er utveksling av e-post som er mest vanlig. I Norge har vi et eksempel på dette ved at e-post fra Telepost som er basert på X.400-protokoller har samtrafikk med Internet. Det finnes forøvrig mange slike portnere til ulike nett over hele verden.

3.2.3 Nett\>erkets oppbygging

Innledning

Her skal det sies litt om nettstrukturen i Internet. Det tas utgangspunkt i Norge. Deretter vises forbindelseslinjer ut i verden. Videre skal det gis en kort oversikt over Internet som globalt nettverk.

Internet i Norge

I Norge fantes det 38 759 noder med tilknytning i juli 1994, en økning på 22 % siden januar 1994183. Dette utgjorde 1 % av det globale Internet. Det betyr at Norge er et av landene i verden med flest intemetnoder pr innbygger.

Pr i dag er det fire internetleverandører i Norge. Med intemetleverandør menes en operatør som har sitt eget nettverk basert på TCP/IP- protokoller og som selger tilgang til dette nettverket. Disse fire er UNINETT, Eunet, DAXNET og Telepost Communication.

UNINETT1*4 er et landsdekkende datanett for forskning og utdanning i N orge. UNINETT driver flere tjenestenett, det vil si flere nett med hvert sitt protokollsett. D isse er UNINETT -Internet, UNINETT OSInett, UNINETT DECnet og UNINETT EARN/BITNET. I tillegg kommer UUCP nettet og DATAPAK som har et snevrere tjenestespekter. DATAPAK er

183 Mark. Lotter, Network Wizard.184 Informasjon om UNINETT er innhentet fra databasen UNINETTinfo.


det eneste av disse nettene som ikke har tjenesten elektronisk post. Ved hjelp av portnere er det sørget for samtrafikk mellom de ulike nettene. En portner er en «tolk» som forstårkom m unikasjonsprosessene i nett med ulike protokollsett. Portneren m uliggjør eksem pelvis kommunikasjon m ellom en maskin med TCP/IP protokoller og en maskin med OSl-protokoller.

UNINETT prosjektet ble startet i mai 1987. Siden 1.7.1993 har UNINETT vært et aksjeselskap eiet av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Pr 24.9.1993 hadde UNINETT 204 medlemmer. M edlem m ene er universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner. M ange av disse m edlem m ene ha svært mange brukere, så som universitetene, NTH med videre. UNINETT-Internet er det klart største tjenestenettet hos UNINETT. Sam tidig utgjør UNINETT-Internet den klart dom inerende delen av Internet i Norge. UNINETT selger imidlertid ikke Intem ettilknytning til privatpersoner og bedrifter.

Eimet185 er et UNIX nettverk i Europa. Det ble opprettet i 1982 og bruker i stor utstrekning TCP/IP men også protokollsettet UUCP (UNIX- to-UNIX Copy Program). Store deler av Eunet er dermed en del av Internet. Brukerne er ofte mindre og mellomstore bedrifter og universitetsmiljøer med eget datautstyr. Nettverket har i stor grad fungert som en kommunikasjonskanal mellom industrien og universitetsmiljøene. Eunet drives i dag på kommersiell basis, men har oppstått i et løst organisert miljø blant Unixbrukeme i Europa.

Eunet Norge er den norske delen av Eunet og tilbyr de vanlige intemettjenestene til sine abonnenter. Virksomheten ble startet av Norwegian Unix system Users Group (NUUG) i 1984. I 1993 ble Eunet Norge A/S skilt ut som eget selskap , etablert i Forskningsparken ved Universitetet i Oslo. Det sentrale tilknytningspunktet finnes her. I tillegg finnes tilknytningspunkter i flere andre byer. Antall tilknytningspunkter er under utbygging. Antall abonnenter overstiger pr i dag 200.

185 John S Quarterman. The Matrix, Digital Press 1990:419.


DAXNET186 er en del av D atam etrix-konsem et. DAXNET tilbyr abonnem ent på DAX.25, DAX.21, DAXframe og DAX-ip. DAX-ip er et TCP/IP nettverk for private brukere og er dermed internetdelen av DAXNET. DAX-ip er samarbeid m ellom Datametrix og Scandinavian Airlines Data N orw ay (SDN). Det kom i stand i 1992. Basisnettet i DAX-ip er SDNs landsdekkende TCP/IP nettverk. DAXNET er en kom m ersiell tilbyder av internettilknyntning og henvender seg først og fremst til større kom m ersielle brukere. Selskapet regner med en sterk vekst i årene som kommer.

Telepost Communication (TCP)187 er et samarbeid m ellom Posten og Televerket og drives på kom m ersielt grunnlag. T elepost har to tjenestenett. Det første er basert på OSI-protokoller og hovedproduktet er elektronisk post basert på X .400 . Det andre tjenestenettet bruker TCP/IP og er dermed en del av Internet. Her tilbys alle de vanlige intem ettjenestene. Når det gjelder elektronisk post er det etablert samtrafikk m ellom de to nettene. O gså T elepost har større kom m ersielle aktører som sitt primære marked.

Norwegian Internet Exchange (NIX) 188 er et nøytralt samtrafikkpunkt for TCP/IP-leverandører i N orge. I dag er UNINETT, Eunet, DAX-ip og T elepost knyttet sam m en i NIX. Derm ed kan brukere i et nett kom m unisere med alle brukere i de øvrige nettene. NIX drives av USIT ved Universitetet i O slo.

Alternativet til tilknytning til et av de ovennevnte nettene er å bygge opp sitt eget private nett. Det som behøves er leide linjer fra televerket og diverse maskin- og programvare, herunder et fe lles protokollsett for alle nodene i nettet. Dette kan for eksem pel, være TCP/IP protokoller. Dertil kreves betydelig IT-kompetanse.

Ved å koplet et slikt nett til en internetnode blir nettet selv en del av Internet. På visse vilkår kan et slikt nett bli knyttet til NIX-samarbeidet. Det er derfor ikke um ulig at vi vil få tiere Internetleverandører i Norge.

186 DAXNETs webside.187 Opplysninger om TCP bygger på en henvendelse til hovedkontoret i Oslo.188 Eunet Norges webside.

IRI: TERESA f l 15) 164

I tillegg til disse fire leverandørene av Internet finnes det flere firmaer som selger tilknytning til Internet. Disse firmaene kjøper sin forbindelse til Internet av en av de fire leverandørene.

Et slikt firma er Oslonett. Oslonett tilbyr Intemettilknytning gjennom Telepost Internet. I tillegg til de vanlige tjenestene tilbys tjenester som selskapet selv har utviklet. Oslonett har i september 1994 omkring 200 kunder. Tallet er stigende.

Andre aktører i denne kategorien er PowerTech, Bergen By Byte, Vestnett og Euronet. Firmaer i denne kategorien henvender seg i større grad til mindre kommersielle foretak og privatpersoner.

En tredje gruppe aktører opererer som selgere for firmaer som tilhører en av de to overfor nevnte kategorier. Norsk Informasjonsteknologi (NIT) er her et eksempel. NIT selger tilknytning til Internet for Datametrix. For øvrig driver NIT sitt eget nettverk basert på andre protokoller enn TCP/IP. UNINETT har samtrafikk med dette nettverket.

En fjerde gruppe aktører driver elektroniske oppslagstavler (tavlesystemer eller BBSer)189 som haren forbindelse til Internet. Anslagsvis finnes det mer enn 3 000 elektroniske oppslagstavler i Norge i dag.190 Noen av disse tavlene drives av bedrifter til kundekontakt og til distribusjon av dataprogrammer. Andre er mer hobbypregede og kan omhandle emner som slektsgransking ol. Mange tavlesystemer drives av mindreårige. Det er stor forskjell på hvor seriøst BBSene drives. Noen driver i strid med eller på kanten av lovverket. Særlig blant mindreårige savnes i stor grad en sunn brukerkultur.

Foreløpig er bare et mindretall av disse tilknyttet Internet men det er grunn til å regne med at tallet er stigende. Thunderball Cave er et tavlesystem i Oslo som tilbyr denne formen for Intemettilknytning. Lignende tavlesystemer drives finnes flere andre steder i Norge191.

189 Disse systemene diskuteres og kvalifiseres nedenfor.190 Opplysninger fra Den Norske Dataforening.191 Computerw orld Norge 3 2 /1994.

IRI: TERES.4 fl 15) 165

Kontakt med tavlesystemet får man på vanlig måte ved oppringning via modem. Dette er den billigste måten å få intemettilknytning på, men gir kun tilgang til en begrenset del av tjenestene. Denne formen for tilknytning vil som oftest være mest aktuell for private brukere.

Oppsummering: Det er således en rekke aktører i Norge som selger tilknytning til Internet. Disse henvender seg i stor grad til ulike målgrupper. Dette gjenspeiles i ulike tilknytningsformer med ulik funksjonalitet.

3.2.4 Internet ut av Norge

1) UNINETT er del av et nordisk samarbeid innen forskning og utdanning. Tilknytningen til de andre nordiske landene går via Nordunet. Nordunet er således det nordiske nettet for forskning og utdanning. Nordunet har base i Stockholm. Kontakt med den globale del av internetverdenen skjer gjennom Nordunets node her.

2) Eunet - Norges tilknytning til resten av verden skjer gjennom eunetsamarbeidet. Fra Norge er det en forbindelse til Amsterdam. Der ligger den sentrale noden i Eunet blant annet med forbindelse til USA. En annen forbindelse fra Norge til Europa går via Eunet i Danmark. En tredje forbindelse går via Kungliga Tekniska Hogskolen i Stockholm. Her ligger Distributed Global Internet Exchange (D-GIX) et nøytralt samtrafikkpunkt hvor mange nettverksoperatører er tilknyttet. Blant annet Nordunet, SUNET som er forsknings- og utdanningsnettet i Sverige, og Swipnet som er et svensk privateiet TCP/IP-nett, er tilknyttet dette knutepunktet192.

192 Opplysninger om D-GIX er innhentet fra Swipnet.


3) DAX-ip har en forbindelse til Nordic Commercial Internet eXchange (NCIX) 193 i Stockholm. Det øvrige Internet er DAX-ip tilknyttet gjennom en forbindelse til D-GIX via Swipnet.

4) Telepost Internet har forbindelse til Nordic Commercial Internet eXchange (NCIX) 194 i Stockholm. Det er således tre nett som er koplet sammen her: Telepost Internet, DAX-ip og Swipnet. Via Swipnet har Telepost en forbindelse til D-GIX. Videre har Telepost en reserveanleggavtale med UNINETT dersom swipnetforbindelsen bryter sammen. Avtalen er gjensidig slik at det samme gjelder for UNINETTs vedkommende hvis dere forbindelse til Nordunet blir brutt195.

3.2.5 Det globale Internet

USA utgjør kjernen i Internet. Omkring 63 % av alle maskiner tilknyttet Internet finnes i USA196 . Det finnes en rekke intemetleverandører. De fleste er leverandører for forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Men det finnes også mange kommersielle nettverksoperatører. Generelt sett er det USA som har den ledende posisjon i utvikling av nett og nettjenester. Her skal gis en kort oversikt over Internet i USA.

FoU197-nettDisse leverandørene tilbyr tilknytning til universiteter, høyskoler og industriens forskningsavdelinger. De tilbyr ikke tilknytning til pivatpersoner eller kommersielle foretak.

NSFNET (National Science Foundation Network) er selve ryggraden i Internet. Dette er et tjenestenett for all forskning og utdanning i USA. Nettverket består av tre nivåer: (1) Ryggraden (National Network)

193 Opplysninger fra Swipnet.194 Opplysninger fra Swipnet.195 UNINETTinfo.196 Mark Lotter, Network Wizard.197 FoU er den tradisjonelle norske forkortning for “forskning og utvikling”.

IRJ: TERESA ( t i 5) 16~

hvor nett rundt seks superdatamaskinsentre knyttes sammen med syv regionale nett med stor båndbredde. (2) Et stort antall regionale nett (Mid-level networks). (3) Lokale nett på universiteter og kommersielle forskningssentra. NSFNET har dermed en hierarkisk struktur, dette er karakteristisk for alle nettene i Internet.

NSFNET og de fleste operatørene som er tilknyttet dette nettet fører en akseptabel bruk politikk198. Den går i korthet ut på at kommersiell bruk av nettverket er forbudt. Grunnen er at disse nettene har som hovedformål å fremme forskning og utdanning gjennom økt informasjonsutveksling mellom faggrupper. Hvis brukerne eksempelvis ble nedlesset med reklame ville dette redusere anvendeligheten av nettet for forskere og studenter.

Defense Data Network (DDN) bør også nevnes. Det eies av Forsvarsdepartementet og er verdensomspennende. På dette nettet finnes en hel del ressurser av interesse for de fleste brukere av Internet.

ESnet (Energy Science Network) er finansiert av Energidepartementet og er landsomfattende.

Kommersielle internetoperatørerDet finnes en rekke kommersielle internetoperatører. Advanced Network & Services og Netcom kan nevnes.

C/A', Commercial Internet eXchange, er en samtrafikkordning for de kommersielle nettverkene i Internet. Hovedformålet er å tilby Internet uten begrensning på hva nettet kan brukes til siden de fleste FoU-nett har restriksjoner på sine nett. Ordningen er opprettet og styres av Commercial Internet Association, en sammenslutning av kommersielle TCP/IP leverandører hvor alle kommersielle nettverksoperatører som driver TCP/IP-nett kan bli medlem.

Noen aktører operer simultant ved at de tilbyr tilknytning til både forskningsinstitusjoner og bedrifter. Andre operatører selger tilgang kun til den kommersielle delen av markedet. Dette organiseres ved at

198 NIC.MERIT.EDU: Acceptable use policies.


de kommersielle brukerne er kontraktsforpliktet i følge tilknytningsavtalen til ikke å bruke FoU-nettene kommersielt.

Med kommersiell bruk av nettet menes blant annet distribusjon av reklame, distribusjon av informasjonstjenester som mottakeren må betale for, inngåelse av avtaler som har et økonomisk formål, utveksling av informasjon som ikke er forskningsrelatert mellom ulike enheter i et konsern. Det er kanaler for denne type informasjon CIX etablerer.

Derimot får den kommersielle brukeren tilgang til alle informasjonsressurser på nettet. Således er informasjonen som finnes på FoU-nettene også tilgjengelig for kommersielle brukere. Eksempelvis kan man spesialisere seg på å innhente og sortere informasjon fra nettet. Men ved salg av denne informasjonen kan man ikke bruke FoU-delen av Internet for distribusjon.

Ved brudd på retningslinjene for akseptabel bruk kan den enkelte bruker bli utestengt fra nettet. Et eksempel fra Norge kan illustrere dette. UNINETT operer med tilsvarende retningslinjer for akseptabel bruk som NSFnet. Telepost driver rent kommersielt. Hvis en av Teleposts kunder sender reklame inn på UNINETT vil UNINETT henvende seg til Telepost og be om at denne virksomheten opphører. Telepost vil så påpeke overfor kunden at han bryter kontrakten som er inngått mellom partene og eventuelt stenge vedkommende ute fra nettet. Dersom Telepost ikke sørger for å stoppe denne trafikken kan UNINETT stoppe trafikken på sitt nett, enten fra denne kunden hos Telepost eller fra hele Telepost Internet.199

Kooperative nettverk. Det finnes flere nettverk i USA som drives kooperativt og som ikke bruker TCP/IP. De mest kjente er BITNET og UUCP/Usenet/UUNET. De fleste nettverk av denne typen har samtrafikk med Internet. Som hovedregel gjelder dette kun elektronisk post.

Til slutt har man kommersielle operatører av nettverk og tjenester som driver nett med andre protokoller enn TCP/IP. Et eksempel er

199 Eksempelet bygger på UNINETTs retningslinjer for akseptabel bruk.

IRI: TERES.A (115) 169

CompuServe. Også disse nettene har som regel samtrafikk med Internet når det gjelder elektronisk post.

Europa. I Europa er nettstrukturen mindre oversiktlig enn i USA.Dette har flere årsaker. Hovedårsaken er at oppbygningen av FoU- nettene ikke har blitt ledet av en sentral instans slik som NSF i USA. Her skal gis et oversiktsbilde av situasjonen i Europa. De vesteuropeiske landene utgjør noe over 23 % av Internet. De to største er England og Tyskland som hver har omkring 5 % av nodene i Internet200.

Det er blitt opprettet nasjonale FoU-nett i de vesteuropeiske landene uten at det har blitt opprettet noen europeisk internetryggrad tilsvarende NSFnet. RARE (Réseaux Associés pour la Recherche Europenne som betyr Assosierte Nettverk for Europisk Forskning) samordner og harmoniserer de nasjonale FoU-nettene i Europa.

De nordiske landene har imidlertid bygget opp en internetryggrad gjennom samarbeidet i Nordunet. Nettstrukturen i Nordunet kan sammenlignes med nettstrukturen i NSFnet, men er selvsagt av et helt annet format. Nordunetsamarbeidet innebærer at de nordiske FoU- nettene på et tidlig stadium hadde en bedre forbindelse til USA enn hva som var tilfellet i mange andre europeiske land

EBONE201 (European Backbone) er et konsortium av europeiske FoU-nettoperatører som har som formål å bygge opp en Internetryggrad i Europa. Samtidig bygges opp en OSI-nett ryggrad. EBONE ble innledet i 1991. EBONE har forbindelser til USA fra Stockholm, London, Paris og Genève. Videre er det forbindelser mellom byer som Stockholm-Amsterdam-Géneve, Paris- Genève med videre. EBONE har også linjer mot Sentral- og Øst-Europa. Linjene oppgraderes etterhvert slik at kapasiteten øker. Samtidig bygges nye linjer ut.

EBONE har altså knyttet FoU-nettverkene i Europa tettere sammen. Kommersielle nettverk tillates også å bruke disse forbindelsene. Det er

200 Mark Lotter. Network Wizard.201 Frode Greisen. fra EBONEs gophertjener.

IRI: TERESA fl 15) no

opp til de enkelte FoU-operatørene å utarbeide retningslinjer for akseptabel bruk.

Eunet har bygget opp et europeisk nett som både bruker UUCP og TCP/IP. Dette nettet har et stamnett mellom de viktigste landene i Europa og en bra forbindelse til USA. Eunet er den største intemetleverandøren i Europa ved siden av FoU-nettene. Pr august 1994 hadde Eunet mer enn 10 000 abonnenter via 52 tilknytningspunkter i 27 land.202 Eunet deltar i EBONE og er også medlem av CIX.

Man har etterhvert fått flere kommersielle operatører i de enkelte land. Disse er som regel med i CIX-samarbeidet siden forskningsnettene i Europa har de samme retningslinjer for akseptabel bruk som NSFnet i USA.

Enkelte miljøer innen naturvitenskap forskning har startet sine egne nett basert på andre protokoller enn TCP/IP. Her kan nevnes EARN (European Academic Research Network) som er en del av BITNET og Span/HEPnet (Space Physics Analysis Network/High Energy Physics Network).

Til slutt kan nevnes at man i Europa har valgt to parallelle veier for å bygge opp en infrastruktur for telekommunikasjon. Den ene gjør bruk av TCP/IP og er beskrevet overfor. Denne strategien er initiert av brukere ved forskningsinstitusjoner i USA og Europa og er av mer uformell og pragmatisk karakter. Her søkes praktisk implementerbare løsninger.

Den andre strategien ønsker å bygge opp en infrastruktur ved hjelp av OSI-protokoller standardisert av ISO, International Standardization Organisation. Dette arbeidet skjer i stor grad på politisk nivå og er betydelig mer tungrodd. Pr i dag er det opprettet et nettverk for e-post X .4 0 0 og katalogtjenesten X .500. Videre skal en utvidet filoverføringstjeneste komme i dette nettet.

Disse forholdene innebærer blant annet at nettverksleverandører til forsknings- og utdanningsinstitusjoner må drive flere tjenestenett med

:i'2 Eunet Norges webside.

IR1: TERESA (115)

ulike protokollsett for å tilfredsstille behovene i alle forskningsmiljøer. UNINETT kan tegne som eksempel - UNINETT drives som nevnt som fire ulike nett, se ovenfor.

Videre har det blitt nødvendig å opprette en rekke samtrafikkpunkter for de forskjellige operatørene i det europeiske Internet, både nasjonalt og mellom de enkelte landene. Det opprettes da en rammeavtale for alle som skal delta i samtrafikkpunktet. Her settes det også vilkår for eventuelle fremtidige deltagere. Videre inngås det gjerne mer detaljerte avtaler mellom de enkelte deltakerne. Her må blant annet avklares regler for akseptabel bruk og hvordan disse skal håndheves.

Endelig er det opprettet samtrafikk mellom de ulike nettverkstypene når det gjelder elektronisk post.

Nettverksstrukturen i Europa er derfor mindre oversiktlig enn i USA og funksjonaliteten vil i mange tilfelle være bedre i USA på grunn av NSFnets ryggrad med stor transportkapasitet. U tviklingen i Europa går imidlertid raskt. Det opprettes nye forbindelser og gam le forbindelser oppgraderes kontinuerlig. Det er derfor vanskelig å ha full oversikt til enhver tid.

Andre kontinenter. Av land utenfor Europa og USA kan nevnes at Canada utgjorde 4 %, Australia 4 % og Japan 2 % av Internet pr juli 1994. I underkant av 80 land var tilknyttet Internet. Alle kontinenter var representert.203

Konklusjon. Overfor er forsøkt illustrert strukturen i nettverket. Det skulle gå klart frem at Internet ikke er ett nett, men et nett av svært mange nett av ulik størrelse.

Det finnes også andre internasjonale nettverk og disse har tilknytning til Internet når det gjelder tjenesten elektronisk post. I utgangspunktet får brukere av disse nettene ikke tilgang til de øvrige tjenestene i Internet. Det ma også tillegges at adresseringen til og fra

203 Mark Lotter. Network Wi/ard.

brukere i disse nettene kan volde problemer. Det er likevel grunn til å merke seg at tjenesten elektronisk post er en universell tjeneste hvor alle brukere kan nå hverandre uansett hvilket nett man er knyttet til. Videre at en vesentlig del av informasjonsmengden i Internet vil kunne innhentes via elektronisk post. Dette innebærer intet mindre enn en revolusjon når det gjelder mulighetene for informasjonsutveksling på tvers av tidssoner og landegrenser. Dette gir igjen muligheter for en kvalitativ og kvantitativ effektivisering av kunnskapsproduksjon.

Er Internet et anarki? Internet beskrives ofte som anarkistisk. Nettstrukturen kan være en grunn til dette. Det er vanskelig å få oversikt over alle nettverksoperatørene og hvem som har forbindelse med hvem. På mange måter kan Internet sammenlignes med en dynamisk organisme hvor informasjonsflyten går på kryss og tvers i og mellom legemsdelene. Det finnes ingen overordnet kontrollinstans som kan regulere det som skjer eller som kan pålegges ansvar. Utviklingen av Internet skjer derfor uformelt og uten innblanding av politiske myndigheter.

Videre har det utviklet seg en brukerkultur i Internet, man taler om "netikette". Netikette finnes nedtegnet mange steder, i mange versjoner og forsøkes kommunisert til nye brukere. Uten en slik kultur ville Intemets funksjon som et forum for utveksling av informasjon mellom forskere neppe fungert særlig godt. Samtidig er brukerkulturen en funksjon av nettopp denne bruken. Poenget i denne sammenhengen er at brukerkulturen inkluderer en form for selvjustis. Dette gjelder først og fremst fenomenet "flaming"; at man sender ubehagelige e- postmeldinger til vedkommende som har brutt regler for akseptert oppførsel i nettverden eller at man oppfordrer andre til å gjøre det samme. Elementet av selvjustis kommer sjelden til uttrykk skriftlig, snarere tvert imot; ofte advares det mot dette fenomenet. Likevel virker "flaming" i praksis som en form for selvjustis. Begrepet selvjustis oppfattes gjeme som et karakteristika ved et anarki.

På den annen side kan begrepet anarki virke villedende eller i beste fall være upresist. For det første er det klart at den alminnelige lovgivning i det enkelte land også omfatter Internet. Dette gjelder for

IR1: TERESA (115) 173

eksempel regler om opphavsrett, bestemmelser om ærekrenkelser etc. Et annen sak er at man kan få problemer ved rettsanvendelsen. En grunn til dette er at informasjon overføres over landegrenser. En annen grunn er at lovgivningen i liten grad er tilpasset den teknisk kompliserte virkeligheten Internet representerer. Likevel er det viktig å holde fast ved utgangspunktet om at Internet er lovregulert område og at man derfor ikke kan oppføre seg som man vil der.

For det andre er mye av aktiviteten i Internet avtaleregulert. Det opprettes avtaler mellom nettoperatører såvel som avtaler mellom operatørene og de enkelte brukerorganisasjonene. Videre kan det være avtalerettslige forpliktelser mellom den enkelte brukerorganisasjonen og den enkelte bruker.

For det tredje har det blitt opprettet fora som har gjort det mulig å utvikle Internet fra å være et mindre militært eksperiment til å bli et verdensomspennende datanettverk. En del av disse fora har administrasjons- og ledelsesoppgaver. Oppgaver som sjelden forbindes med begrepet anarki.

3.2.6 Tjenestene

Innledning

Det kan være problematisk å gi en oversikt over tjenestene i Internet fordi man får et kategoriseringsproblem. For det første er det vanskelig å skille de ulike tjenestene fra hverandre, og for det andre er det vanskelig å kategorisere de når man har skilt de fra hverandre. Det kan være flere hensiktsmessige inndelingsmåter. Tjenestene kan deles inn etter protokollene på appliksjonslaget, men dette er lite hensiktsmessig fordi en protokoll kan støtte flere typer av tjenester. Det er vanlig å dele tjenestene i to hovedgrupper204 ; tjenester som formidler kommunikasjon mellom mennesker og tjenester som gjør det mulig å

204 Jfr Bjørn Ness, Into the great wide open, ABC om kommunikasjonstjenester, USIT, Oslo 1992:17 og John S Quarterman, The Matrix, Digital Press 1990:11

dra nytte av ressurser på andre maskiner på ulike måter. Det er imidlertid ikke et skarpt skille her heller. Tjenesten NetNews passer fo eksempel inn i begge kategoriene.Internet har foreløpig sin styrke når det gjelder kommunikasjonstjenester. Disse fungerer raskt og effektivt. Informasjonstjenestene kan derimot være litt vanskelige å orientere seg i. Dette gjelder særlig nye brukere.

Kommunikasjonstjenester

Elektronisk post

Den første tjenesten man som regel kommer i kontakt med som bruker av Internet er elektronisk post, populært kalt e-post eller “e-mail”. E- post er trolig den mest funksjonelle tjenesten i Internet. Det er flere fordeler med å bruke eposet fremfor mer tradisjonelle kommunikasjonsmetoder. For det første går det meget hurtig; sendetiden på en melding vil variere fra noen få sekunder til noen få minutter. For det andre er man ikke avhengig av at mottaker er på stedet når man sender meldingen og for det tredje er det enkelt å sende en melding til flere mottakere.

Når man sender en melding ved bruk av e-post skjer det en del med meldingen i nettverket før den når mottakeren. Når meldingen sendes fra avsenders maskin lagres det ofte en kopi av meldingen på området til avsender på den lokale tjenermaskin. Fra denne går meldingen til et slags elektronisk postkontor. Her sorteres alle meldinger før den sendes videre ut i verden. På dette elektroniske postkontoret blir det som oftest ført en logg over meldingene som går gjennom dette postkontoret. Hvilken informasjon loggen inneholder og hvor lenge den lagres vil nok variere fra postkontor til postkontor. I tillegg til logg blir det også tatt en såkalt backup av alle meldinger.205 Dette er en

IR1: TERES.4(115) y:

205 Denne informasjonen er samlet inn ved samtaler med en nettverksmedarbeider ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo.

iRI: TERESA fl 15) 175

kopi av alle meldinger som lagres på lagringsmedier med stor kapasitet og som skal hindre at informasjon går tapt og hindre sikre bevis i eventuelle tvister mellom brukere. Hvor lenge denne kopien blir bevart vil også variere noe fra postkontor til postkontor.

En beskjed som sendes via elektronisk post kan inneholde det meste. Man kan foreløpig ikke sende bilder og lyd direkte, men man kan også sende slike filer ved at man sender en fil som vedheng til en e- postmelding. Mottaker kan da kjøre filen på et annet program på sin maskin. Innholdet av en melding kan være ganske triviell, men det er ingenting i veien for at man sender artikler, bøker og lignende.

E-post kan også brukes til annet enn kommunikasjon mellom to personer. Man har utviklet et system som sprer elektronisk post ut til alle som har meldt seg på en liste. Dette kalles distribusjonslister. En distribusjonsliste har som regel et emne som meldingene skal omhandle, variasjonsbredden på emner er også her stor. Når man melder seg på en distribusjonsliste blir man registrert på en datamaskin som all posten til distribusjonslisten går igjennom. Denne registreringen innebærer at man vil motta alle meldinger som sendes til denne maskinen, videre innebærer det at alle meldinger man sender til denne maskinen vil bli sendt ut til alle som er medlemmer av denne distribusjonslister. I tillegg til disse vanlige distribusjonslistene kan man også abonnere på periodika som man da mottar med jevne mellomrom som en e-postmelding, et eksempel på dette er Edupage som sendes ut tre ganger i uken. Informasjonsinnholdet i distribusjonslistene vil også her variere stort og man kan sende den samme informasjonen som man kan sende med e-post. Hva slags informasjon som sendes vil nok variere med formålet med distribusjonslisten. Noen kan operere som rene diskusjonsfora, mens andre kan fungere mer som et distribusjonsmedium.

Meldinger man får tilsendt ved e-post kan lett sendes videre til andre som er tilknyttet Internet og også andre nett. Dette betyr at man ikke har kontroll over hvem og hvor mange som mottar meldingen man sender, dette er opp til mottakeren å bestemme. Det er altså godt mulig at man sender en melding til en person som mener meldingen er interessant for en distribusjonsliste han abonnerer på og sender


meldingen dit. Resultatet blir at meldingen blir sendt ut til alle medlemmene på listen og således spredd for alle vinder.

Network Aw.v - en konferansetjeneste

Konferansetjenester kalles ofte for en multipunkt-til-multipunkt kommunikasjon. Dette fordi man har mange som kommuniserer med mange. Intemets konferansetjeneste NetWork News er en åpen konferansetjeneste hvor utgangspunktet er at alle internetbrukere kan komme med innlegg i debattene.

Network News-tjenesten er bygget opp ved at informasjonen lagre* på store tjenerer som kalles “news-servere”. Disse serverne kommuniserer med hverandre og sørger for å spre informasjonen til de tjenerne som skal ha meldingen.206 De som driver de ulike tjenerne vil selv kunne bestemme hvilke nyhetsgrupper de vil abonnere på og kan dermed føre kontroll med hvilken informasjon som brukerne under denne tjeneren får tilgang til. Meldingen blir altså kun spredd til de tjenerne som abonnerer på den nyhetsgruppen meldingen hører hjemm i. Noen tjenerer vil imidlertid ha noe unik informasjon gjort tilgjengelige. Dette på grunn av at man har inngått en avtale med informasjonsleverandører om å spre informasjon innenfor lærestedet. Dette kalles for «site license» og et eksempel har vi fra Universitetet i Oslo som har en slik avtale med nyhetsbyrået NTB.

Tjenesten er bygget opp hierarkisk med nyhetsgrupper og artikler.207 Man kan således få oversikt over hvilke nyhetsgrupper mar er interessert i for så å gå inn i disse og lese de artikler man finner interessante. Variasjonen over temaet i nyhetsgruppene er enorm. Mar finner alt fra diskusjoner om hvilken ketchup som er best til vitenskapelige debatter om jus, biologi og andre fag. På tjeneren for nyheter ved Universitet i Oslo abonneres det på de fleste gruppene og

206 Se illustrasjon i Ross lc s 155207 Jfr Ross lc s 153


det finnes nå 4 294 nyhetsgrupper og et utall artikler.208 De fleste nyhetsgruppene kan alle delta i, men det finnes noen grupper hvor innleggene blir lest og vurdert før de blir lagt inn. I tillegg er det noen grupper som er stengt for innlegg fra leserne. Disse fungerer da som rene nyhetskanaler - et eksempel er nyhetgruppene til NTB, hvor NTB legger inn nyheter fortløpende.

For den erfarne bruker er dette en relativt god tjeneste. Man får tilgang til mye relevant informasjon om emner man er interessen i . I tillegg kan man få svar på spørsmål man lurer på fra folk med kompetanse, men som kanskje sitter på et kontor i Tokyo eller New York. For nybegynnere kan imidlenid Network News virke meget forvinende. Man finner en informasjonsmengde man ikke er vant til å hanskes med til daglig og det kan ta lang tid før man finner den informasjonen man søker. Har man en god programvare (“newsreader”) kan tjenesten også være enkel å bruke.

Meldinger som man legger inn på Network News vil ofte være spørsmål eller svar på spørsmål andre har stilt, men det kan også hende man har informasjon som man mener mange av de som leser listen vil være interessert i, og derfor legger informasjonen tilgjengelig for allmennheten. Informasjonens karakter vil her som for distribusjonslistene avhenge av nyhetsgruppens karakter.

Etter at man har skrevet inn en melding har man liten kontroll over hva som skjer med den. Den kan lett kopieres av alle som har tilgang til Network News enten de deltar aktivt eller bare leser. Dette betyr at den lett kan spres videre i endret eller uendret stand. Man har heller ingen kontroll over hvor lenge meldingen blir liggende før den blir slettet.

208 Dette tallet er hentet fra Network News 24. september 1994. Tallet øker med flere grupper hver uke.

IKI: TLRtSA (115)

Talk og Internet Relay Chat

Det nærmeste man kommer telefonisk kommunikasjon i Internet er tjenestene Talk og Internet Relay Chat eller IRC. Ved hjelp av disse tjenestene kan man kommunisere simultant ved å skrive meldinger på skjermene til hverandre. Forskjellen på de to tjenestene er at man ved bruk av IRC kan være flere som kommuniserer samtidig, mens man med Talk er begrenset til en i hver ende. IRC kan således brukes til såkalte direktkoblede (“on-line”) konferanser. For å bruke IRC må man ha et punkt hvor de debatterende møtes, en IRC-tjener. På denne har man som regel allerede en liste over emner man kan diskutere. Man kan da velge en gruppe og begynne med diskusjonen. Variasjonene av emner er stor, enkelte grupper er ment til uformelt «prat» og man diskuterer alt og ingenting, i andre grupper diskuteres kultur, fag, religion og lignende.

3.2.7 Ressursde/ing

Innledning

Ressursdeling er et veldig vidt begrep som brukes på alt fra deling av printer til deling av filer på avanserte informasjonsdatabaser i Internet.I Internet er det ikke så praktisk å dele skrivere, men det er to typer ressursdeling som brukes mye i Internet. For det første kan man utnytte andre maskiners fordeler ved å logge seg på disse; de såkalte terminaltjenestene. For det andre kan man søke seg frem til og laste ned informasjon, programmer og andre typer filer fra tjenerer med databaser ute i nettverket.

Terminaltjenester

Internet åpner muligheten til å dele de ressurser som maskiner i nettverket har. Man kan ved hjelp av Telnet-tjenesten logge seg på en annen maskin som også er tilknyttet nettverket. Man bruker da den

IRI: TERESA (115) 1" 9

andre maskinen fra ens eget tastatur. Det er som om man er der maskinen er209.

Telnet kan brukes til mye forskjellige. Det vil variere etter hvilke ressurser som ligger på den maskinen man logger seg på. En vanlig ressurs man kan utnytte er maskinkraft. Som eksempel kan nevnes at man logger seg på en maskin som har en stor matematikkprosessor for å utføre avanserte regne regneoperasjoner. Det finnes en slik tungregnetjeneste ved Universitetet i Oslo. Videre kan man logge seg på en annen maskin for å bruke et bestemt program som ligger på denne maskinen. Som eksempel kan her nevnes Universitet i Oslo har et regnskapsprogram som virker på denne måten. De regnskapsansvarlige logger seg på den maskinen hvor programmet ligger og fører regnskapet der. En maskins lagringskapasitet kan også utnyttes ved at man legger filer på maskinens lagringsmedium.

Telnet brukes imidlertid også ofte til å utføre informasjonstjenester. Det finnes databaser som er tilknyttet nettet som ikke sender informasjonen til maskinen man arbeider på, men som til gjengjeld tillater at man logger seg på maskinen og således får utnyttet den informasjonen som ligger på maskinen. Det finnes blant annet mange biblioteksbaser som virker på denne måten, for eksempel BibSys som er biblioteksdatabasen for universitet og høyskoler i Norge. Noen av de informasjonstjenestene som beskrives nedenfor vil bruke Telnet på denne måten.

Informasjonstjenester

Intemets informasjonstjenester er etterhvert blitt mange. Det er nesten ingen grenser for hva man kan finne. Med utviklingen av den nye http- protokollen er det også blitt mulig å overføre lyd, stillbilder og til og med levende bilder i tillegg til tekst i et og samme dokument. Dette gjør det mulig med multimedia på Internet. Ulempen med

209 Se Jeff Krol The Whole o f Internet User's Guide & Catalog (2nd ed), O'Reilly &Associates, Sebatopol 1994:50

mi: TERESA (115) li

informasjonstjenestene på Internet er at det er informasjonsoverflod. Det er vanskelig å finne relevant informasjon og man bruker uforholdsmessig lang tid på å finne frem til den informasjonen man søker. På grunn av dette er det utviklet tjenester og programvare som hjelpemidler. Disse tjenestene gir enten informasjon om hvor i nettet man kan finne ressursene man søker eller så gjør de det lettere å finne frem til de ved å gjøre de tilgjengelig og systematisere de på ulike måter.

Det er store fellestrekk ved de ulike informasjonstjenestene. Alle tjenestene er bygget opp ved at man har ressurser i form av informasjon, programmer og andre filer som ligger på maskiner rundt nettet. Innholdet av filene vil variere stort, man vil finne artikler, bøker metaindekser, bilder og så videre om uttallige emner. Disse ressursene vil man gjeme få tilgang til fra andre maskiner. Dette kan gjøres på flere måter og hver av disse måtene utgjør en informasjonstjeneste i Internet, og kalles ofte for verktoy (“tools”)210 for å finne frem til ressursene. Hver av disse tjenestene er bygget på et eget system. Det vil si at man har et program som styrer hvordan man kan finne frem til informasjonen som ligger på tjeneren. Programmet styrer bestilling og sender svar til brukeren. For at brukeren skal kunne utnytte dette systemet må han imidlertid ha et program som bygger på samme systemet. Dette programmet kalles for en klient eller et klientprogram.211 Det finnes ulike klienter for de ulike systemene og det er ofte klientprogrammet som avgjør hvor brukervennlig systemet er ved at de angir brukergrensesnittet. Mosaic er et program som fungerer som klient for Archie, Gopher og www samtidig. Dette gjør at man fra ett program kan søke på flere ulike måter for å finne informasjonen man leter etter.

210 Jfr EARN Association Guide to Network Resource Tools, EARN Association1994, innledningen. (Boken er hentet via Epost-FTP og har ikke sidetall. Derfor angis kun navnet på kapittelet.)

211 Jfr EARN Association Guide to Network Resource Tools, EARN Association1994, innledningen.


Klientprogrammet Mosaic

3NCSA Mosaic far MS WindowsFile Edit Options Navigate Annotate Starting Points Personal Help

Document Title: INFORMASJON OM WWW TJENESTEN VED UIO

Document URL: http://www.uio.no/UiO-WWW-lnto.html

INFORMASJON OM WWW-TJENESTEN VED UIOWorld Wide Web representerer i dag et av de to elektroniske informasjonssystemene man bruker ved UiO, det andre er Gopher Det eksisterer koblinger fira WWW til Gopher, slik at hvis du har en WWW-klient har du tilgang til all informasjon som er lagt opp i disse systemene.

Hvis du er interessert i informasjon om de enkelte fakulteter og avdelinger (ansatte, kontaktpunkter, etc.) slir du opp på "De forskjellige fakultetene ved UiO" Er du student, og vil ha informasjon om undervisning, eksamenere etc, slår du opp på "Studieinformasjon". Leter du etter et sted å bo, slår du opp på “Studentsamskipnaden i Oslo - Velferdstilbud* Er du på utkikk etter arbeid, slår du opp på "USIT - Universitetets senter form fnrm acinnet#U r>r% 1nc>i* no *1+*r (A+r>nt> in l Viti f l t r t w

Archie

Dette er en tjeneste eller et verktøy som hjelper med å finne ut på hvilke FTP-tjener (se nedenfor) det ligger filer om et emne man søker etter. Det er med andre ord en datamaskin med register eller indeks over filer på offentlige tjenerer.212 Søker man programmer, data eller tekstfiler er dette et naturlig sted å begynne letingen. For å bruke Archie oppretter man kontakt med en tjener som tilbyr Archie-

212 Se Jeff Krol The Whole o f Internet User's Guide & Catalog (2nd ed), O'Reilly &Associates, Sebatopol 1994:187.

http://www.uio.no/UiO-WWW-lnto.html

IRI: TERESA (115) 7é

tjenesten ved hjelp av Telnet-tjenesten. Når man har oppnådd kontakt med Archie-serveren kan man gi søkeord. Tjeneren vil da søke gjennom de artikler som er registrert i denne basen for å se om det er noe som passer med søkeordet. Finner den noe som passer vil den angi dokumentet og hvor på hvilken FTP-base den kan finnes.

WAIS

WAIS213 er en tjeneste som ligner mye på Archie, men er noe mer avansert. Denne tjenesten gir mulighet for å søke gjennom arkiv i Internet etter informasjon med grupper av ord. Man kan gjøre dokumenter tilgjengelig for WAIS-søk gjennom en WAIS-tjener ved å opprette et register som denne kan bruke i sitt søk. I tekstfiler vil som regel alle ordene i teksten være i registeret, man bruker da hele tekstfilen som et register. Når man gir et eller flere søkeord kontakter WAIS-tjeneren de databasene man velger, og søker igjennom disse ettei informasjon som kan være relevant i forhold til søkeordene man har angitt. Det er mulig å søke flere baser ved hjelp av samme søk. Man angir da alle basene man vil søke i. Finner tjeneren dokumenter som kan passe gir den beskjed om hvilke dokumenter dette er. I tillegg får man en slags ranking av de dokumentene som ble funnet. Det dokumentet som passet best får 1 000 poeng, neste får en noe mindre poengsum og så videre.

Man kan således finne ut hvilke dokumenter som er mest interessante og i hvilke baser man kan finne disse.

213 Fremstillingen av WAIS-tjenesten er basert på Jeff Krol The Whole o f Internet User's Guide & Catalog (2nd ed), O'Reilly ^Associates, Sebatopol 1994:265 flg-


FTP - Filoverforing

Filoverføringstjenesten er en m eget anvendelig tjeneste. Den brukes til å forflytte alle typer filer rundt i nettverket. Tjenesten gir brukeren adgang til både å utnytte og vedlikeholde filsystem er som ligger på FTP-tjenerer ved å hente filer, legge inn filer, flytte og slette filer. For å kunne bruke denne tjenesten må man ha brukeradgang til de FTP- tjenerene man vil bruke. Det får man stort sett ved å kontakte de som driver FTP-tjeneren. FTP ligner mye på en terminaltjeneste. Man logger seg på en maskin og er da logget på to maskiner sam tidig. For å utføre handlinger på FTP-tjeneren gir man maskinen kommandoer. Når man er ferdig med arbeidet tar man farvel med serveren og prøver filen man har hentet. N oen FTP-tjenerer vil ha informasjon i tekstfiler, andre fungerer som distribusjonsmedium for programvare.

Har man ikke adgang til de vanlige FTP-tjenerene, kan man benytte Anonym FTP til å hente filer fra «anonym FTP-tjenerer»214. Dette er tjenerer som alle med tilgang til Internet kan dra nytte av (“Public access”). På d isse tjenerne kan man kun hente filer, ikke legge inn, flytte eller slette de. Prinsippet er det sam m e som for vanlig FTP. Man logger seg på tjeneren som anonym og legger igjen postadressen sin som passord så får man tilgang til filene på tjeneren. Det finnes mange gode anonym e FTP-tjenerer i Internet. I Finland har de lenge kunnet skryte av å ha den største i verden (funet.fi) når det gjelder informasjon på tekstfiler, m ens svenskene kan skryte av en god tjener for overføring av programmer. I Norge har vi en FTP-tjener Trondheim og en i Oslo. T ekstfilene vil variere stort i innhold, og når det gjelder programmer kan man hente alt fra spill til tekstbehandlingsprogrammer. M ye av de programmer som legges ut på slike tjenerer er såkalt «Shareware» eller «public dom ain», programmer der rettighetshaver har fraskrevet seg sine rettigheter, eller tillater fri spredning selv om det oppfordres til å betale en sum til rettighetshaver eller et godt formål. Programmene er

214 Dette er ofte FTP-servere hvor deler av den er gjort tilgjengelig for almennheten.

IRI: TERESA (115) li

derfor lagt ut for at det skal spres mest mulig. Det være produsenter som legger ut deler av et program som ledd i markedsføringen eller programvare man vil spre av andre grunner. Enkelte programmer vil man kunne hente inn, men ikke ta i bruk før man har betalt utgiver og fått en kode som gjør programmet funksjonelt.

Gopher

Denne tjenesten passer for alle med nettverkstilgang som ikke vet helt hva de leter etter. Det er en meget brukervennlig informasjonstjeneste som er vidt utbredt i Internet. Tjenesten er bygget opp av gophertjener på ulike steder i nettet. Disse tjenerne er informasjonsdatabaser som støtter gopher-systemet. Gopher er et menybasert søkesystem. Man peker og klikker på et av alternativene i menyen og har da valgt e snevrere område for informasjonssøking, eller en vei å gå. Det komme: så opp en undermeny med flere valg. Man velger igjen ett av alternativene og nærmer seg på denne måten den informasjonen man søker. Det er altså en hierarkisk oppbygning på dette fra generelt nivå til spesielt nivå. Hver meny kan inneholde en undergruppe, en tekstfil, en binær fil, en lydfil, en bildefil, en katalog, et indekssøk eller en Telnet forbindelse215 . Den første menyen man får opp vil være øverste lag på «Home-server»216 .Vet man hva man søker kan man også søke på stikkord for å finne frem til informasjon som passer til dette.

Alle tjenerne har ikke den samme informasjonen lagret, og det er derfor ønskelig å kunne få tilgang til informasjon på flere tjenerer. Dette problemet er løst ved at man lager «pekere» i en gopher tjener som åpner en logisk forbindelse til den gopher tjeneren hvor opplysningene ligger. Deretter hentes opplysningene til tekstbehandleren i gopherklienten. Dette åpner muligheten for å

21> Jfr EARN Association Guide to Network Resource Tools, EARN Association 1994, del 1 om Gopher.

216 «Home-serveren» er den tjener man kontakter først.

«skumme»217 informasjon på flere tjenerer i nettet. Videre støtter Gopher også telnetprotokollen. Det betyr at man rett og slett kan oppnå en telnetforbindelse med en annen maskin ved kun å peke og trykke med musa. Gophertjenesten har sin begrensning ved at det er vanskelig å legge inn informasjon. Man er således avhengig av at de som driver gophertjenere legger inn relevant informasjon.218 Ellers kan man legge informasjonen inn på en FTP-base man har tilgang til. Mye av den informasjonen som ligger på FTP-tjener vil også være tilgjengelig ved hjelp av Gopher. Det er likevel et variert tjenestetilbud med Gopher. Den store fordelen med Gopher er at man ikke trenger å bry seg om adressene til de ulike gophertjeneme. Man peker, klikker og vips så har man hentet et dokument fra en annen maskin. Gophertjenesten finner imidlertid ikke informasjon som man ikke kan finne på andre måter. Det meste av det man finner kan jo også hentes ved hjelp av FTP-tjenesten eller er gjort tilgjengelig ved hjelp av Telnet. Gopher gir bare en enklere tilgang på de ressurser som finnes på Internet allerede.

Har man ikke et klientprogram på sin egen maskin er det også andre måter å bruke Gopher på. En mulighet er å bruke Telnet til en maskin som har programmet. Man logger seg da på maskinen og kjører klientprogrammet på vertsmaskinen. Det er imidlertid noen brukere av Internet som kun har tilgang til e-posttjenesten (dette gjelder også brukere i andre nettverk som har samtrafikk med Internet gjennom portnere) som kan utnytte Gopher ved hjelp av GopherMail219. GopherMail er bygget opp av tjenere som sende gophermenyene tilbake når man har sendt en etterspørsel. Alt går via elektronisk post og ligner mye på FTP-mail (se nedenfor).

IRI: TERESA (U S) 185

217 Norsk utgave av det engelske ordet «browse» som er meget populært i nettverden.

218 Det er mulig å kontakte informasjonsansvarlig ved en gopher-server for å fålagt opp informasjon man mener andre kan ha bruk for.

219 Jfr EARN Association Guide to Network Resource Tools, EARN Association1994, Del 1 om Gopher.

IRI: TERESA (115) 18<

Eksempel pa en Gopherklient

Commands Option» Bookmarks HelpPrevious Menu ( Top Level Menu )ProgramvareKommunikasjonstjenesterUtskriftstjenesterPCRabatt avtaler for UiO ansatteLedige stillingerPC pub filarldvBlbllotekstjenster og CD-ROM 1 nettInformasjon fra offentlige organerInformasjon om nettverk. RFCer. etcUSENET NEWS over UiOTungregningstilbudel ved UiOBrukermanual for UNIX GopherklientFaggrupper

i irrc llt* i la t a l j t n c i t e r

World Wide Web

WWW eller World Wide Web er den nyeste og kanskje den mest spennende tjenesten i Internet. Man venter at dette i løpet av kort tid skal bli den mest brukte intemettjenesten. Ved hjelp av den nye hypertekstprotokollen «HTTP» er det nå mulig å sende multimedia over Internet. Tjenesten ligner mye på gophertjenesten, men er noe mer

.avansert. Den er også bygget opp av tjenere, WWW-tjenere, som har pekere til hverandre slik at man kan hoppe fra maskin til maskin uten å måtte bry seg om adresser. Bruk av WWW og Gopher blir gjeme betegnet som å “surfe rundt i cyberspace”. WWW er også en slags


menybasert tjeneste som gir tilgang til flere ulike ressurser på Internet, www-tjeneme har en såkalt hjemmeside (“homepage”) på toppen, og man kan da utfra denne jobbe seg videre inn i denne tjenerens informasjon eller hoppe videre til en www-tjener som den første har en peker til. Dette gjør at man kan sitte i dagevis og klikke seg rundt omkring i verden.

Det unike med www er det som kalles hypertekst.220 Hypertekst i WWW innebærer mer enn det tradisjonelt innebærer og omtales på følgende måte i EARN Association221:

«Hypertext is text which is not constraint to be linear. Hypertext is text which contains “links” to other texts.

Hypermedia is a term used for hypertext which is not constrained to be text: it can include graphics, video and “sound”, for example»

Dette betyr at man kan gjøre ethvert objekt i et dokument om til en «link» eller peker, slik at det opprettes kontakt med det dokumentet objektet peker til.

Spørsmålet om hva man kan finne ved å bruke WWW-tjenesten er i første omgang lett å besvare. Man kan finne alt mellom himmel og jord! Dette medfører i alle fall i teorien en viss riktighet. Man kan finne musikkvideoer og filmsnutter på WWW-tjenere ute i Europa, og i Norden er det for eksempel et samarbeid om å legge litteratur tilgjengelig på www-tjenere. Hittil er det mye svensk litteratur, men Ibsens Terje Vigen er blant annet også tilgjengelig. Dessuten er Norges lover tilgjengelig. Dette er bare noen få eksempler på hva man kan finne. Det finnes ellers en uanet mengde med artikler av alle typer, resultatlister fra ulike mesterskap, nyheter, informasjon om bedrifter og så videre. I og med muligheten til multimedia vil www være den tjenesten som utnytter de ressurser som finnes i Internet best.

220 Hypertekst og hypermedia er diskutert i kapittel 2 ovenfor.221 Jfr EARN Association Guide to Network Resource Tools, EARN Association

1994, kapittel om WWW.

IRI: TERESA (115)

Man kan i likhet med Gopher også bruke lokalklient, fjem klient og WWW-mail til å dra nytte av WWW-tjenestene. Ved bruk av WWW-mail blir brukervennligheten noe amputert, men det kan være en fin måte å få tilgang til ressurser på når man ikke har andre alternativer. Dette ligner også m ye på e-post-FTP.

E-post-FTP

Enkelte brukere av Internet har kun tilgang på e-posttjenesten. For at disse brukerne skal få tilgang til flere ressurser på Internet har man laget et system som gjør det mulig å bestille informasjon ved hjelp av en e-postmelding og få tilsendt dokumenter på samme måte. Man sender da en e-postmelding til tjeneren hvor informasjonen ligger. I meldingen skriver man en kommando om å oversende ett bestemt dokument.222 Etter en stund sender tjeneren automatisk det dokumentet man har bestilt. Informasjonen er strukturert på samme måte som for FTP. Man har på øverste lag kataloger hvor man kategoriserer informasjonen etter emner. I hver av katalogene ligger det så filer og underkataloger. Det er således en hierarkisk struktur på dette som gjør det lettere å finne frem. Vet man adressen til en tjener kan man lett sende kommandoen «help» som vil gi informasjon om serveren og hvordan den kan brukes.

Informasjonen som kan sendes på denne måten er selvsagt begrenset til det som kan sendes ved bruk av e-posttjenesten, men det er fullt m ulig å få tilsendt artikler og bøker. Boken Guide to Network Resource Tools som er brukt som referanse i dette kapittelet er hentet ved hjelp av e-post-FTP. I N orge har UNINFITT en slik server som inneholder m ye informasjon om nettverk, databaser og om ulike utdanningsinstitusjoner.

222 Meldingen vil for eksempel se slik ut [send uninett samtrafikk.land].

Slik initiativet er skissert ovenfor, kan det synes som om det ikke inneholder mye kvalitativt nytt. Erkjennelsen av at informasjonsteknologien bryter ned skillene mellom tradisjonelle typer av medier, og at dette må reflekteres i lovgivningen, er imidlertid åpenbart av betydning. Dette må også i Norge få konsekvenser, f eks for den eksisterende reguleringen av kabelnett som begrenser operatørens adgang til å tilby visse telekommunikasjonstjenester, regulering av eierforhold mv. I denne rapporten vil dette ikke bli diskutert i sin bredde, men det vil bli tatt opp visse forhold i tilknytning til ansvar for typer av informasjonsformidling i nettet, særlig knyttet til såkalte “elektroniske oppslagstavler”.223 Også kravet til funksjonelt samvirke mellom nett mv - kravene til åpne nett nevnt ovenfor - er konsekvensrikt, men hverken norsk rett eller de underliggende direktivene vil bli diskutert her.224

Med disse unntakene er det kanskje ikke noe kvalitativt nytt med initiativet. De opphavsrettslige aspektene vil svare til slike som er diskutert foran i de to første kapitelene. Emner som redaktøransvar - som berøres i dette kapittelet - er blitt aktualisert før elektroniske motorveier ble lansert. Forholdet mellom offentlig og privat sektor i forhold til informasjonspolitikk har lenge vært et tema - noe diskuteres nedenfor. I hovedsak er imidlertid dette et politisk snarere enn et rettspolitisk spørsmål, selv om det er naturlig å trekke inn det foreslåtte Europadirektiv om databaser i denne sammenheng.

Likevel er dette ikke tilstrekkelig for å forstå det aktuelle initiativ i et rettspolitisk perspektiv. Det kvantitative aspektet - visjonen om

3.3 Rettslige aspekter ved elektroniske motorveier

223 Gjeme kjent som BBS for “Bulletin Board Systems”.224 En innføring gis av Anne Kirsti Brække “EØS avtalen: Felleseuropeisk og

nasjonal regulering av telekommunikasjon”, Peter Blume (red) Telekommunikasjonsrett: Nordisk årbok i rettsinformatikk 1993. TANO, Oslo 1993:11-25.

IR1: TERESA (115) 19>

telekommunikasjonsnett med høy kapasitet som binder alle personer og organisasjoner i samfunnet sammen - viser i seg selv at vi er nødt til å heve kvaliteten på de rettslige normer som regulerer trafikken i nettet. Mye kan tyde på at for å oppnå tilstrekkelig lønnsomhet til å etablere de elektroniske motorveiene, må de bære mer enn nyttetransport i streng forstand. Det kan synes som om man ønsker å bruke forbrukeres behov, forbrukere le ktron i kk og telekommunikasjonstjenester som et lokomotiv i utviklingen. Derfor leter man etter tilbud som kan være fristende sett fra et forbrukersynspunkt, og som krever telekommunikasjonsnett av høy kapasitet.

To typer tjenester tilbyr seg selv som forholdsvis velegnede.Det ene er fjernsyn - dette har allerede endret infrastruktur for

telekommunikasjonsnett i Norge ved etablering av kabelnett og installasjon av satellittmottagere hos private. Fordi det norske telenettet holder en relativt høy internasjonal standard med ISDN- forbindelse mellom svitsjer, er det allerede i dag mulig å tilby den løsningen som gjeme kalles videogram på forespørsel, og som gir forbrukerne to samtidige filmkanaler i tillegg til taletelefoni gjennom telefonkabelen.225 Det er antatt at prøvesendinger vil begynne i Norge i løpet av nær fremtid.

Det andre er immersiv virtuell virkelighet for flere brukere. Man tenker seg da sluttbrukerutstyr knyttet til telenettet som gjør det mulig for brukere å tre inn i en virtuell virkelighet slik diskutert foran i kapittel 2. Men ettersom andre samtidig vil være knyttet til nettet, vil man ikke være alene der - man vil finne andre brukers rollepersoner i det virtuelle landskapet og kunne samhandle med disse innenfor den virtuelle virkelighets prinsipper. En slik tjeneste vil stille enda sterkere krav til nettverkskapasitet.

Hvis denne antagelsen er riktig, vil det stille krav til offentlig mediepolitikk og rettsutviklingen.

225 Rettslige aspekter ved “Video on demand” - eller bare VOD - er diskutert i Beate Jacobsen (red) Videogram på forespørsel, planlagt for utgivelse i skriftserien CompLex (Tano) høsten 1994.

IR1: TERESA (115) 191

Et annet aspekt ved utviklingen er noe mer subtilt - nettene blir en markedsplass for handel med informasjonstjenester, og disse tjeneste gjøres tilgjengelig ved overføring av tegn (signaler) i et nett, som enten vil fremføres i sanntid hos brukeren, eller blir nedlastet på sluttbrukerutstyr (typisk den faste magnetplatestasjonen til en mikrodatamaskin). Et marked må ha regler, og våre handelskutymer og rettsregler er blitt til over bokstavelig talt århundrer. Men de er først og fremst formet for å styre en handel med varer (fysiske gjenstander) eller tjenester som forutsetter en arbeidsytelse (håndverkstjenester, advokaters råd, legers behandling osv). Da informasjonsteknologien i forrige århundre tydeliggjorde at informasjonsbærere som aviser, bøker osv hadde et viktig immaterielt aspekt, fikk man både nasjonalt og internasjonalt en rettsutvikling som tok hensyn til dette - jfr f eks Bernkonvensjonen og vår nasjonale utvikling av en opphavsrettslovgivning. Men denne var fremdeles forankret i det forhold at det immaterielle verket var preget på et fysisk objekt, jfr den sentrale plassen eneretten til eksemplarfremstilling har i opphavsretten. Det kan argumenteres for at når “informasjonen settes fri” som tegn eller signaler, oppstår det en situasjon hvor mange av premissene for våre tilvante kutymer og rettsregler for omsetning av varer eller tjenester ikke lenger er gyldige. Det gjelder åpenbart andre økonomiske produksjonsforhold i denne situasjonen, hvor det omsettbare gode relaterer seg til innsatsfaktorer som kapital eller arbeidskraft på en kvalitativt forskjellig måte.

Da informasjonsteknologien - i form av elektroniske datamaskiner - gjorde sitt inntog i 1950-årene ble de først sett på som utstyr som primært skulle behandle data, noe som den daterte betegnelsen “elektroniske regnemaskiner” illustrerer. Først i slutten av 1960-årene og i 1970-årene ble lagringskapasiteten fremhevet, og understreket av etableringen av “databanker” og store databaser. I vårt tiår er det formidlingsmulighetene som synes å tre tydeligere frem, datamaskinbaserte nettverk som når frem til den enkelte sluttbruker, den enkelte forbruker.

Man kan derfor fremme den hypotese at vi er på grensen av et paradigmeskifte. Eksempler som den europeiske eller amerikanske


søken etter en “rettighetsadministrasjon” basert på “copyright management information” er kanskje nettopp eksempler på en nyorientering og eksperimentering med tilpasning av nye prinsipper. Personlig tror jeg på at dette er det korrekte perspektiv for den rettspolitiske vurderingen - dette er konsekvensrikt, men dessverre mangler vi erfaringer og kunnskap til helt å innse konsekvensene: Derfor får vi nøye oss med å famle oss videre etter mulige løsninger langs kanten av den raske utviklingen.

Og konsekvensene av de elektroniske motorveiene - også de rettslige - vil bli flere enn de som er antydet her. En åpenbar konsekvens vil være at kontor og hjemmekontor smelter sømløst sammen ved hjelp av telenettet. Dette vil gjøre det mulig i større grad å arbeide hjemme - det er allerede selskap som anbefaler sine ansatte å arbeide hjemmefra én dag i uken, og begrunner dette med hensyn til miljø og trafikk. Oppløsningen av den geografiske forbindelsen mellom arbeidsplass og bosted vil ha betydning for bosetningsmønsteret - i Norge vil sikkert kystbyene langs Oslofjorden bli stadig mer attraktive. Det får konsekvenser for utforming av boliger som må ha en profesjonell arbeidsplass snarere enn et hjemmekontor på en kjøkkenbenk eller pult på soveværelset. Dette vil igjen ha betydning for mange arbeidsrettslige forhold ettersom arbeidsgiver mister kontrollmuligheter med tilstedeværelse, bruk av utstyr osv.

Det er derfor lett å skape store vyer mot en annerledes fremtid for arbeidsliv, familieliv og lokalsamfunn. Men naturligvis er slike vyer noe for luftige til at det er hensiktsmessig å basere en rettslig diskusjon på dem - selv ikke en de legeferenda-diskusjon. Det vil derfor være mer jordnære spørsmål som tas opp i dette kapittelet - dette kan virke utilfredsstillende, men man får avfinne seg med at man må ta ett skritt av gangen.

Likevel er vyene ikke irrelevante. De angir at skrittene tas langs en vei som fører lengre enn vi nå kan se, at vi må være forberedt på revurderinger etterhvert som vi kommer videre, og at vi hele tiden må løfte blikket fra føttene for å se om vi nå kan skimte konsekvenser og samfunnsforhold som vil måtte påvirke den aktuelle diskusjonen.

I RI: TERES.4 (115) 193

I så måte gir de elektroniske motorveiene et velegnet metafor for arbeidet: Vi arbeider med en lovgivning som ikke skal regulere dagens teknologi eller informasjonstjenester, men den vi møter rundt neste sving på telematikkens autostrada.

3.4 Forholdet mellom privat og offentlig sektor - særlig om det offentliges informasjonspolitikk

I forbindelse med informasjonspolitikk, er forholdet til offentlige informasjonstjenester ofte blitt diskutert. Perspektivet har gjeme vært hvorvidt det offentlige kan eller bør tilby informasjonstjenester mot vederlag basert på det materialet som finnes i offentlig sektor, eller om materiale i offentlig sektor først og fremst skal være “råmateriale” for tjenester som etableres i den private sektor. Dette perspektivet er diskutert i andre sammenhenger, og skal ikke forfølges generelt i dette avsnittet.226 I dette avsnittet skal det i stedet fokuseres på virkningene av at offentlige dokumenter gjøres tilgjengelig i elektronisk form.

Tanken er altså at det offentlige, i tillegg til en konvensjonell publikasjon, også gjør dokumentet tilgjengelig i en datamaskinbasert versjon. Man kunne tenke seg at samtidig som at en utredning ble publisert i NOU-serien, la Forvaltningstjenestene utredningen inn på en adresse som var tilgjengelig for alle tilknyttet Internet. Dette vekker ikke opphavsrettslige problemstillinger, ettersom dokumentene er unntatt fra opphavsrettslig vern etter åndsverkloven § 9.227 Det vekker heller ikke mange av de andre problemstillingene som er knyttet til den mer generelle diskusjonen - f eks personvern eller hvorvidt det finnes begrensninger for bruk av opplysninger innsamlet med hjemmel i lov.

226 Jfr hl a Jon Bing Offentlige informasjonstjenester: Rettslige aspekter, CompLex, Tano 1994 (under utgivelse)

227 Jon Bing "Databaser med offentlige dokumenter”; Marianne Levin (red) Vennebog til Mogens Kokt\>edgaard, Nerenius & Santérus, Stockholm 1993:76-99. Artikkelen er trykket opp igjen i Jon Bing Offentlige informasjonstjenester (jfr note ovenfor).

IRI: TERESA (115) li

Tvert imot kan dette ses på som en forlengelse av publicatio legis og lignende prinsippet om at staten eller det offentlige skal gjøre tilgjengelig lovgivning og andre offentlige dokumenter som angår utøvelse av offentlig myndighet, til allmennheten på en billig og effekti måte.228

I Norge ser vi foreløpig lite til en statlig politikk på dette området. Det informasjonssystem som er etablert - ESOP - er et tradisjonelt system basert på en sentral database og tekstsøking. Det gjør utredninger og annet materiale tilgjengelig i maskinlesbar form mot vederlag.229

I USA har Clinton-administrasjonen har lansert det som kalles en "open information policy", som delvis går ut på å

"... help the Federal government into the information age. This is a major step towards realizing the vision of a government that uses technology better to communicate with the American people".

Denne politikken er bl a implementert ved revisjon av Office for Management and Budget Circular A -130 "Management of Federal Information Resources".230 Etter disse retningslinjer skal samme informasjonspolitikk gjelde for papirbaserte publikasjoner som offentlig

228 I staten New Jersey vedtok senatets Government Committee 26.9.1994 enstemmig å fremme et forslag om å gjøre lover og informasjon om lovgivningsvirksomheten gratis tilgjengelig til det offentlige via Internet av Office of Legislative Services (OLS), jfr forslag S 1068 fremmet av senator Joseph Bubba. Det er opplyst at allerede tilbyr fire stater lovgivningen gratis gjennom Internet: California, Hawaii, Minnesota og Utah.

229 Jfr Jon Bing Database for offentlige publikasjoner (DOP): Fremtidig organisering, CompLex 8/88, TANO, Oslo.

230 Jfr Pub law 2: Draft Final Report: North America - A report to the Commission o f the European Communities on an evaluation o f the Commision 's Guidelines fo r improving the synergy between the public and private sectors in the information market (London, St Augustin og Namur august 1991:4-5) som inneholder en sammenligning mellom et utkast til revisjonen av Circular A -130 og Den europeiske unions retningslinjer.

I R l: TERESA (115) 195

informasjon distribuert på magnetiske media, som direktkoblede tjenester eller på kompaktplater. Det er også sagt at man vil bruke

Paperwork Reduction Act for å stimulere den føderale administrasjonen til å prioritere datamaskinbasert kommunikasjon. Som hovedregel skal den føderale administrasjon prise tjenestene slik at man bare dekker kostnader knyttet til spredningen, ikke de som er knyttet til innsamling eller vedlikehold av informasjonen, og man skal ikke begrense sekundærbruk av opplysningene.

Basert på dette initiativet, er det utviklet et konsept for identifikasjon av offentlig informasjon - GILS (Government Information Locator Service).231 Visjonen er at man skal kunne finne offentlige dokumenter på en enkel måte gjennom et stort

antall mulige veier. Man tenker seg at når brukeren kommer i kontakt med GILS, vil vedkommende få et enkelt og oversiktlig tilbud:

Bak dette enkle brukergrensesnittet tenker man seg en nokså komplisert nettverkstruktur som igjen gir oss et glimt av hvordan man tenker seg at NII vil kunne vokse frem og knytte ulike institusjoner sammen i et “sømløst nettverk”:

Som man ser, finner man midt i dette nettet en “GILS Core Locator”. GILS Locators er et sett med bibliografiske opplysninger som er utformet i henhold til etablerte standarder.232 Det er antatt at GILS

231 Jfr Report to the Information Infrastructure Task Force May 2, 1994 (ms).232 Det er foreslått bruk av USMARC format og ANSI Z39.50 (Version 2) -

"American National Standard Information Retrieval Application Service Definition and Protocol Specificatuon for Open Systems Interconnection”.


Welcome to the Information Master.You can search by one of the following:

AgencySubjectOriginatorLocationDateEventPersonal name

I RI: TERES.4 (! 15) 19

Core ikke vil omfatte mer enn omtrent 100 000 innførsler - i tillegg for innførsler for ulike informasjonssystemer antas det at systemet vil omfatte inntil 1 000 innførsler for hvert føderale organ som har en sentral rolle i spredning av offentlig informasjon.

Topical OlraetoryCroat Rateranca

Cross RtterMCA

Product Invantory OtgHil Library| Mal Dallvary | Gopher Manus

| Telephone Orders | | Catalog Syatam

Agancy alactronlc

victor's ca ritar (Mosaic hom* pag«)

GILS Cora Locator| Tad Da script lon

| Cross Ra farane«r | Un kaga

VAgency GILS Locator-

| Cross Reference

| Tart Description |

) Un tags |

Product InvantoryOnline Delivery

Online Ordering

Agancy announcements

Bulletin Board

n lr

Data SyatamQuary Tool

Analysis Tool

Gjennom GILS Core kommer man - som antydet i nettverksdiagrammet - videre til ulike offentlige organisasjoner, og kan søke videre i deres mer lokale baser. Det er definert en “GILS Profile”233 som angir hvilke nødvendige elementer som må inngå i hver innførsel. Man tenker seg at brukere kommer i kontakt med GILS gjennom flere kanaler som

Fortsetter fra forrige sideStandarden er i samsvar med OSI-familien av standarder, og tillater funksjonelt samvirke med de internasjonale standardene for informasjonssøking, ISO 10162 og 10163.

233 Det utarbeides profiler for å gjøre elektronisk dokumentutveksling lettere. Dette er også gjort for offentlig sektor i Norge gjennom NOSIP.


elektronisk post, elektroniske oppslagstavler, telefaks, CD-ROM , trykte publikasjoner, telefonsvartjenester og informasjonskiosker.234

Samtidig tar den føderale administrasjonen aktivt i bruk Internet for å gjøre offentlig informasjon tilgjengelig ved å publisere adresser for filoverføring via anonym File Transfer Protocol (FTP) eller som elektronisk post utløst ved bestemte meldinger fra bruker.

En "Government Printing Office Electronic Information Access Enhancement Act" ble vedtatt 8.6.1993 og innarbeidet i United States Code som nytt kapittel 41 under Title 44. Etter § 4101 pålegges Superintendent of Documents:

• Vedlikehold av et elektronisk register over all føderal informasjon i maskinlesbar form.

• Tilby og drive et system for direktkoblet adgang til Congressial Records, Federal Register og andre publikasjoner som distribueres av GPO.

Det heter at man kan "charge reasonable fees for the user of the directory and the system" med det unntak at depotbibliotekene for føderal informasjon skal få tilgang til materialet kostnadsfritt. Kostnadene skal "be set so as to recover the incremental cost of dissemination of the information involved".235

Man ser at det amerikanske initiativet er nokså bredt. Det omfatter flere aspekter. Foran har vi konsentrert oss om den delen som tar sikte på å gjøre føderal informasjon tilgjengelig til allmennheten ved å stimulere bruk av datamaskinbaserte systemer, tilrettelegge tilgang til slik informasjon både teknisk og prismessig, og begrense adgangen til å regulere sekundær utnyttelse av slik informasjon. Men samtidig tar

234 Service to the Citizen Task Force Service to the Citizen Conference Report, Washington DC, 1993 foreslår etablering av datamaskinbaserte kiosker til bruk for personer uten egen tilgang til NII.

235 Kostnadene er regulert i lovens § 4102. USMARC er en implementasjon av ANSI/NISO Z39.2 “American National Standard for Bibliographic Information Interchange”.

IRI: TERESA (115) 19.

initiativet sikte på rent generelt å stimulere bruken av edb innen føderal forvaltning, og å bygge ut en nasjonal infrastruktur - inklusive en utvikling av den rettslige reguleringen.236 Man kan jo også merke seg at Working Group in Universal Service (jfr figuren ovenfor) har som oppgave "to ensure that all Americans have access to and can enjoy the benefits of the National Information Infrastructure".

I løpet av 1993 har det utspilt seg et drama rundt det rettslige informasjonssystemet JURIS, West Publishing Company og det amerikanske offentlighetsprinsippet som også har en viss interesse i vår sammenheng.

JURIS (Justice Retrieval and Inquiry System) er et datamaskinbasert informasjonssystem etablert i begynnelsen av 1970-årene av det amerikanske justisdepartement. Databasen er den største samlingen med føderalt materiale - den inneholder rettspraksis fra Supreme Court, Court of Appeals og Court of Claims, lovgivningen, forskrifter, eksekutive direktiver, uttalelser fra Attorney General, rundskriv fra Department of jjstice, monografier, manualer, traktater og store mengder forvaltningsrett på så ulike områder som forvaltningsetikk, likestilling, føderale skatter, arbeidsrett og miljøvern.

I Regans første periode gjorde Department of Justice en avtale med West. Etter avtalen gjorde West tilgjengelig for JURIS føderale dommer sammen med Wests sammendrag ("headnotes"), klassifisering (key number system), henvisning til hvor dommer er publisert i Wests National Reporter system mv. West er det største juridiske forlaget i USA, det har faktisk monopol på utgivelse av dommer fra mange jurisdiksjoner - in stilling forlaget har hatt i mer enn et århundre. West markedsfører også det datamaskinbaserte systemet Westlaw med en database som inneholder mye av de samme primærkildene som JURIS.

I det privat marked er det her et slags "duopoly", ettersom West og Mead (med den konkurrerende tjenesten LEXIS) er de eneste med rettslige databaser. Situasjonen har vært kritisert, det hevdes at den virker hemmende for utvikling av nye rettslige informasjonstjenester basert på alternativ teknologi eller nye metoder. Særlig er det fremhevet at West hevder opphavsrett til i

236 Særlig nevnes immaterialrettslovgivningen "to prevent piracy and protect the integrity of intellectual property", Jfr The National Information Infrastructure: Agenda fo r Action, Information Infrastructure Task Force 15.9.1993:3 og skatterettslige tiltak for å stimulere privat sektor til å bruke den nye infrastrukturen.


domshenvisningene. Dette kan virke noe overrumplende med utgangspunkt i europeisk tradisjon, men det er likevel et faktum at West har vunnet frem med dette synet under amerikansk rett. Dette betyr at henvisninger til Wests National Reporter serie i en konkurrerende rettslig informasjonstjeneste må bygge på avtale med West - og er forklaringen på at man mangler disse henvisningene f eks i LEXIS. Ettersom disse henvisningene er like mye brukt til å identifisere dommer i USA som henvisninger til Retstidende i Norge, skjønner man at det kan representere en betydelig konkurransefordel å kontrollere dem.

Kostnadene for bruk av Westlaw er for tiden 4-6 dollar pr minutt, eller omtrent 1 800 kroner timen. Prisingen er kritisert, det hevdes den er så høy at den er en del av forklaringen på den høye prisen på juridiske tjenester rent generelt.

I henhold til avtalen med Department of Justice beholdt West de forretningsmessige interessene i materialet, både det som besto av offentlige dokumenter, og Wests redaksjonelle bearbeidelse. På grunn av avtalen, tillot ikke Department of Justice allmennheten tilgang til systemet.

Avtalen var kontroversiell fordi den begrenset offentlig tilgang til forvaltningens primære database med rettslig informasjon. I april 1991 var spørsmålet oppe for Joint Committee on Printing (JCP), og her kritiserte bl a Taxpayer Assets Project (TAP) ordningen. Dette skjedde samtidig som de andre avtaleperioden utløp, og Department of Justice forhandlet om en ny kontrakt.

Nesten 300 jurister, bibliotekarer, informatikere og andre gjorde 7.7.1993 en skriftlig henvendelse til Attorney General Janet Reno og ba henne ta de nødvendige skritt for å sikre offentligheten tilgang til JURIS. Assistant Attorney General for Administration, Stephen R Colgate, svarte 18.8.1993 at Department of Justice hadde tatt kontakt med Government Printing Office og National Technical Information Service med sikte på å finne en ordning som kunne gjøre tilgjengelig for allmennheten de delene av databasen som ikke var rettigheter i. Han pekte på at det var "serious issues" knyttet til å åpne en slik tilgang, ettersom "almost all of the services and information provided under JURIS are available in the private sector". American Association of Law Libraries skrev 30.8.1993 til Department of Justice og ba om at de 1 400 medlemmene av det føderale deponeringsprogrammet måtte få tilgang til det materialet som ikke var gjenstand for opphavsrett. Det var også mange andre som tok opp spørsmålet med ulike deler av den føderale forvaltning og det politiske systemet.

Det kom likevel som en overraskelse da West 30.9.1993 bekjentgjorde at forlaget ikke ville fornye kontrakten. Begrunnelsen var dels "the especially American principle of public access to public information", dels en henvisning til visepresident Gores noe obskure uttalelse om at forvaltningen må "re-invent its own relationship with the federal government". West understreket også at da avtalen først ble inngått, var situasjonen svært annerledes - "today's incredible


variety of private informaiton services did not exist" - og at West aldri hadde ønsket å gjøre ordningen "permanent".

Dette er imidlertid ikke slutten på historien. Det virker som om West kan kreve at Department of Justice sletter alle historiske dokumenter - også offentlige dokumenter - når avtalen ikke fornyes. Dette vil bety at ved utløpet av 1993 må JURIS slette 80 % av sin database, noe som vil gjøre systemet ulønnsomt.

En representant for West, Dorthy Molstad, hevdes å ha uttalt til Taxpayer Assets Project at West hevder opphavrett til "arrangement" av dommer overført til Department of Justice, og at dette materialet ville nå selges det offentlige utelukkende gjennom Westlaw. Administrerende direktør Thomas F Field i det spesialiserte forlaget Tax Analyst har beregnet at det vil koste 1-2 millioner dollar å erstatte det historiske materialet ved dobbeltregistrering. Department of Justice har antydet at hvis ikke historisk materiale erstattes, vil man bruke omtrent 6 millioner dollar mer årlig i rettslig informasjonssøking. Totalkostnadene vil slik fordobles sammenlignet med dagens situasjon.

Det antydes at man nå vil kunne vente en mer aggressiv offentlig informasjonspolitikk. Government Publishing Office har tidligere tilbudt hele US Code på en kompaktplate for 30 dollar, og det sies at man har åpnet forhandlinger med domstolene for å få tilgang til Circuit Court Opinions til den nye direktkoblede tjenesten GPO ACCESS, som ventes å bli operativt i 1994. Det er også fremmet krav om å utvikle "a non-proprietary system of legal citations" slik at den konkurransefordelen Wests kontroll med de henvisninger som nå er i bruk, kan bli eliminert.

Taxpayer Assets Project krevde i et brev av 12.10.1993 under henvisning til offentlighetsloven for "copies of judicial opinions, which are public documents and not subject to copyright" fra JURIS under henvisning til at man ønsket å bedre tilgang til føderalt materiale for eget bruk, men også for andre interessegrupper, jurister og brukere av Internet. Det er liten tvil om at West er bekymret for den økende formidling av offentlig informasjon over Internet. Et eksempel er Electronic Government Information Service som opereres av Sycaruse University og inneholder eksemplarer av offentlige rapporter (Gopher ved eryx.syr.edu, arkivert under Other Gopher Services/North America/USA/General/EGIS - den skulle kunne nås også fra Norden), eller den elektroniske oppslagstavlen til Department of Commerce med mer enn 2 000 filer.

IR1: TERESA (115) 201

Utviklingen av tanken om “elektronisk forvaltning fortsetter i USA. I en rapport uttales det nylig:237

“Information technology not only promises an electronic marketplace for information; it also promises electronic tribunals and legislatures. The time is right for further explicit demonstrations of electronic rulemaking, electronic government adjudication, and the use of electronic mail for informal interaction between government decisionmakers and affected citizens. These demonstrations need to be highly visible so that agencies with rulemaking authority, congressional bodies, courts, and adjudicatory hearing officers and the participants in these govemement processes can take full advantage of information technology. There are no siginficant legal or policy impediments to immediate implementation of available technology.”

Også i Norge ser vi at det er en gryende diskusjon omkring tilgjengelighet av offentlig informasjon, og sommeren 1994 startet man en “dugnad” med å legge norske lover (Norges LoWWWer)238 inn slik at de blir tilgjengelig under World Wide Web (eller bare www), et av systemene som Internet gir tilgang til. Lover er ikke opphavsrettsbeskyttet, men den konsoliderte formen de får i Lovsamlingen er resultatet av en redaksjonell innsats. Det kan derfor reises spørsmål om en slik kopiering av lovene krenker vernede elementer i Lovsamlingen. Og under enhver omstendighet vil etablering av et effektivt system for tilgang til lover under Internet naturligvis påvirke både Lovsamlingens og Lovdatas markedssituasjon. Det vil også - for de som tilbyr lovene - aksentuere spørsmål om ansvar for den informasjon som tilbys.

237 Henry H Perritt Public Information in (he National Information Infrastructure (Washington DC. draft 17.5.1994)

238 Eksempelet bygger på et notat utarbeidet av stud jur Haakon Flage Bratsberg for Lovsamlingsfondet oktober 1994.


Lovene ble lagt inn som en følge av diskusjon på News-gruppene no.general og no.jus (jfr ovenfor om Internt) om tilgjengeligheten av lover og forskrifter. Etter en lang og tidvis opphetet diskusjon der jurister ble beskyldt for å være det moderne samfunns yppersteprester som vil holde de «magiske formelene» for seg selv, ble initiativet tatt. Standpunktet til dugnadsgjengen blir oppsummert av initiativtaker Haakon Lie slik: “Vi mener at sentrale samfunnstekster som Norges lover skal være gratis tilgjengelige. I går betydde det på biblioteket, i dag betyr det på nettet” .239 Lovdata er tilgjengelig på nettet, men det er for kostbart for den bruken som mange av debattantene har.

_________________ NCSA Mosaic for MS WindowsElle £dlt Options Navigate Annotate Starting Points belp

Ü E 0 IDocument Title: Norges loWWWer

Document URL http://info.cern.ch/hypertext/WWW /PeoplB/howcome/NorskeLo\'ei

Dugnaden er t gang.' Sidra al at utvalget av fn tt tilgjengelige lever øker. Send et r r, Marsen@ifiiacjio - som har tatt på seg koordineringsarbeidet - dersom du vil vi tr

- ' ' ....... - i l l v*:*' * ^ < sMi 1

. Norges loWWWerSistel Dom i elposr-saken fra Asker og Bantm Herredsrett,

Dersom du arbeider som frivillig bør du se vår nye HIML-m al.

Det ct vanskelig for ikke-profesjonelle & ft elektronisk tilgang til norske lover fr t institusjoner. Vi mener sentrale samfunnstekster som Norges lover skal viere gr it» betydde det på biblioteket, * dag betyr det på nettet Kanskje lover ikke vil bli si v samfunn framover (Se The Economv of Ide as for argumentasjon), men det er Hk«i * i u XX * t 1 i*i v r

239 Fra start siden til Norske LoWWer,http://info.cern.ch/hypertext/WWW/People/howcome/NorskeLover.html

http://info.cern.ch/hypertext/WWW/PeoplB/howcome/NorskeLo/'ei

http://info.cern.ch/hypertext/WWW/People/howcome/NorskeLover.html


Under diskusjonen kom de inn på om Norges lover var opphasvrettslig vernet. Det ble vist til åndsverkloven § 9, men også poengtert at det redaksjonelle arbeidet bak “den store røde” kunne være vernet. Som et resultat av dette, legges ikke fotnotene til lovteksten inn. Man prøver altså ikke lage en konkurrent til Lovdata. Dette kommer også frem på siden i Norske lowwwer:

«Som sedvane er pa nettet: vi garanterer intet fo r informasjonen du måtte finne her. Dersom du trenger garantier om feilfrihet og oppdateringer kan Lovdata anbefales»

Klikker man på «Lovdata» kobles man opp mot Lovdatas maskin.Dette er som regel ikke stor hjelp for den vanlige nettbruker som ikke har konto der. I alle fall blir folk gjort oppmerksom på at Lovdata finnes.

På en måte er spørsmålet om tilbud av offentlige dokumenter i Internet eller på lignende måte en parallell til diskusjonen av bibliotekers digitalisering av egne samlinger i første kapittel. Det vil nødvendigvis føre til endringer og tilpasninger i markedet, og man må vurdere hvorvidt utviklingen bør eller kan styres.

Et nærliggende synspunkt kan være at det offentlige - staten - bør medvirke til at offentlige dokumenter kan gjøres tilgjengelig i elektronisk form, f eks ved at de kan nedlastes fra adresser som kan nås fra Internet. Nedlastingen bør i høyden være priset i forhold til marginale kostnader, slik at tilgjengeligheten blir best mulig. Dette følger av publicatio legis og beslektede prinsipper. Derimot er det ikke gitt at staten bør gå særlig lenger - f eks organisere dokumenter i databaser som er søkbare med tekstsøkesystemer eller lignende. Her bør private kunne utnytte de muligheter som tilgjengeligheten av offentlige dokumenter i maskinlesbar form representerer, og etablere egne og kommersielle informasjonstilbud. Det betyr at de ulike tilbud innen privat sektor vil kunne konkurrere, men dette er ikke - isolert sett - noe problem, snarere en ønsket situasjon.


Men ikke alle spørsmål er løst med dette, f eks vil ikke én tilbyder av informasjonstjenester basert på offentlige og ubeskyttede dokumenter kunne utnytte en merverdi (feks konsolidering, jfr eksempelet ovenfor) uten at det oppstår spørsmål om illoyal konkurranse etter markedsføringsloven (i enkelte tilfelle vil merverdien kanskje også isolert sett være vernet av opphavsrett eller nærstående rettigheter). Etter markedsføringsloven er det imidlertid en betingelse at konkurransen skjer “næringsdrivende imellom”. Selv om det er vanlig å tolke “næringsdrivende” svært vidt, og f eks ladet omfatte forsknings- eller undervisningsinstitusjoner, så er det nok likevel tvilsomt om et initiativ som det tatt i forhold til WWW for å gjøre norske lover tilgjengelig, kan anses å være et initiativ tatt av noen som er “næringsdrivende”. Det kan i det hele være tvilsomt om konkurranselovgivningen er særlig velegnet for å regulere aktivitete innenfor Internet i dets nåværende fonn. I tillegg kommer det forhold at det er ytterst tvilsomt hvilket lands lov som kommer til anvendelse når man skal bedømme lovligheten - i dette tilfellet er initiativet tatt av norske aktivister knyttet til Internet, og dokumentene lagres utenfor norsk jurisdiksjon (WWW tillater at materialet lagres i ulike tjenermaskiner, de vil likevel være tilgjengelig som om de var lagret i en base - det heter at lovene bl a er lagret i Genève), bl a for å sikre mot inngrep fra norske myndigheter.

Spenningen mellom de frie offentlige dokumentene etter åndsverklovei § 9 og de i privat sektor som bearbeider disse dokumentene og slik tilfører dem en merverdi, er ett av de rettspolitiske tema som diskutere i flere land. Doktrinen kjent som “Crown copyright” i angloamerikanske land gir mulighet for staten til å kontrollere offentlige dokumenter gjennom opphavsrettigheter, og tydeliggjør denne


spenningen.240 Hovedprinsippet må være at enhver kan gjøre seg til nytte av offentlige dokumenter, men bearbeides de på en så kvalifisert måte at det oppstår rettigheter i resultatet (dvs at bearbeidelsen i seg selv har åndsverkkvalitet, f eks ved oversettelse av et offentlig dokument til et annet språk, eller at bearbeidelsen kvalifiserer til katalogvern som - sannsynligvis - konsolidering av lover og forskrifter), vil dette resultatet ikke kunne utnyttes uten etter avtale med rettighetshaver.241

3.5 Redaktøransvar, særlig for elektroniske oppslagstavler242

3.5.1 Innledning: Ulike former fo r "elektroniske oppslagstavler"

I diskusjonen omkring bruk av datamaskinbaserte nettverkstjenester er “redaktøransvar for elektroniske oppslagstavler”.243 Dette er en svært upresis problemstilling, og det kan hensiktsmessig innledningsvis å gjøre noen presiseringer med hensyn til den terminologien som brukes for å diskutere spørsmålet.

En svært vanlig kommunikasjonsform i nettet er elektronisk post,244 Det innebærer at en person sender en enkel melding til en bestemt

240 I USA forbyr 17 USC § 105 (1988) opphavsrett i “fédéral government information” med visse begrensninger, men bestemmelsen gjelder ikke for annet enn den føderale forvaltning.

241 Henry H Perritt Public Information in the National Information Infrastructure (Washington DC, draft 17.5.1994:111) som foreslår det samme prinsipp for amerikansk rett.

242 Dette avsnittet er i noen grad bygd på Jon Bing Straffelovens definisjon av "trykt skrift" anvendt pü datamaskinbaserte informasjonssystemer; CompLex11/85, Universitetsforlaget. Oslo 1985 - som i en viss revidert form er gjengitt i NOU 1992:23 Ny straffelov - alminnelige bestemmelser som vedlegg 5 (s 318-341).

243 “Elektroniske oppslagstavler” er knapt noe tilfredsstillende terminologi, men vil likevel i denne utredningen bli brukt om "Bulletin Board Systems” som ofte bare forkortes til BBS.

244 Jfr innledningsavsnittet om Internet, hvor de ulike tjenestene er presentert.

IRI: TERESA (115) 2t

annen person. Personene identifiseres ved hjelp av en “adresse” med ei enkel struktur - f eks er min adresse på Internet:

[email protected]

Syntaksen er nesten selvforklarende (i dette tilfellet) - tegnet “@ “ lese “at”. Enkel elektronisk post er derfor en meldingsformidling fra en person til en annen, gjeme av et notat eller brev skrevet nettopp for dette formål, men det kan godt henges på filer, f eks dokumenter produsert av senders tekstbehandlingssystem mv. Kommunikasjonen kan beskrives som “punkt-til-punk”.

Imidlertid kan man etablere systemer for fordeling til en fast liste med adressater. Det skjer gjeme ved at man definerer et interesseområde for de personer man ønsker skal kunne kommunisere sammen. Deretter etableres et eget listesystem. Personer kan sette sitt navn på listen ved å sende vanlig elektronisk post med et bestemt format til listesystemet, som da automatisk tilføyer vedkommendes adresse på listen. Hvis man sender en vanlig melding til listesystemet, vil da meldingen bli videreforedlet til alle de personer som “abonnerer” på listen. Listen skaper på en måte en virtuell diskusjonsklubb mellom listens medlemmer - kommunikasjonen kan beskrives som “punkt-til- multipunkt”.

Hverken vanlig elektronisk post eller listepost vil bli diskutert nærmere, selv om de ikke er uten rettslig interesse.

Listepost kan utvikles til en form for nyhetstjeneste. Av disse tenkei vi oss to typer.

For det første har man en kontinuerlig tjeneste hvor en organisasjor kontinuerlig legger inn meldinger innenfor tjenestens dokumentasjonsområde. Alt etter kapasitet og tilgang på nyheter, vil altså tjenesten stadig vekk få tillegg og endringer. Disse kan formidles på ulike måter, men det vanlige er - og dette forutsettes i diskusjonen i dette avsnittet - at man må eksplisitt be om at samband til tjenesten blir etablert. Da kommer man inn i et system som stort sett er et vanlig


databasesystem, hvor man kan lete etter nyhetsstoff ved hjelp av oversikter, stikkord, koder eller på annen måte. I prinsippet er derfor dette et konvensjonelt datamaskinbasert informasjonssystem. - Man kan også be om at nye meldinger løpende overføres til en selv: Da etableres en forbindelse som kan mine om listepost: Alle som har bedt om dette, og som er knyttet til tjenesten, får se - eller blir varslet om - nye meldinger. Norsk telegrambyrå gjør sin strøm av telegrammer tilgjengelig på nettverket til Universitetet i Oslo på denne måten, og Reuter tilbyr en løpende tjeneste som liksom er et fjemsynsmeldingstjeneste formidlet til arbeidsstasjoner i nett - øverst i skjermen er det en rute hvor Reuter-meldingene løper. Uansett form for formidling frem til sluttbruker vil disse formene bli kalt lopende nyhetstjenester i denne utredningen. Kommunikasjonen kan beskrives som “punkt-til-multipunkt”, og begge tjenestene utformes analogt til en konvensjonell trykt nyhetstjeneste med hensyn til journalister, redaktører, utgiver osv.

For det andre har man en periodisk tjeneste, her omtalt som elektronisk tidsskrift. Forskjellen vil her først og fremst være at man periodisk utformer et dokument som kan bestå av artikler svarende til de man vil kunne finne i et annet tidsskrift. Dette tidsskriftet vil typisk distribueres på samme måte som listepost, dvs at man abonnerer på det som man melder seg på en liste. Forskjellen fra listepost ligger i at meldingen ikke er et “brev” men et “tidsskrift”.

Et eksempel på et slikt tidsskrift er Edupage “a summary of news items on information technology” som utgis tre ganger uken av Educom “a consortium of leading colleges and universites seeking to transform education through the use of information technology”.245 For å abonnere på Edupage, sender man en melding til [email protected] og skriver i selve meldingen “subscribe edupage [fornavn] [etternavn]”. Arkiveksemplarer finner man ved å bruke informasjonstjenesten Gopher under educom.edu eller


245 Edupage er også nevnt som eksempel ovenfor i det innledende avsnittet.


IRI: TERESA (115) 2C

informasjonstjenesten WWW under tjenersystem “URL:http://educom .edu/.” . O gså i N orge utgis elektroniske tidsskrift, f eks NetCom som utgis i samarbeid med Forum for offentlig informasjon, redigert av Per Berrefjord.

Også elektroniske tidsskrift kan betegnes som en kommunikasjon “fra punkt til multipunkt”.

En elektronisk oppslagstavle - i denne utredningen kalt “tavle sy stem” - vil være beslektet med de systemene som er beskrevet ovenfor. Det er i utgangspunktet en form for informasjonssystem. Mer i stedet for at informasjonssystemet - som Norsk telegrambyrås løpende nyhetstjeneste - dokumenterer meldinger av tilknyttede journalister mv, tillater tavlessystemet at folk sender sine egne meldinger til systemet, og at tavlesystemet dermed gjør disse tilgjengelig for andre som senere knytter seg til systemet. I så måte er “oppslagstavle” en betegnelse som rammer noe karakteristisk: Det er en tjeneste i nettet som tillater at man gjør meldinger tilgjengelig for interesserte.

Tavlesystemet kan være en tjeneste innenfor et stort nett som Internet. Men det kan etableres med svært enkle midler. Det er programmer som støtter etablering av tavlesystemer på arbeidsstasjoner, og disse kan knyttes med modem til det offentlige telekommunikasjonsnettet. Dermed er tavlesystemene tilgjengelig for de som kjenner tilknytningsprosedyre, og denne er ofte redusert til et spørsmål om å kjenne nettadressen (som kan være et telefonnummer).

Den som driver tavlesystemet, betegnes gjeme som “sysop” (“system operator”). Operatørens administrasjon av basen kan være svært forskjellig. Når noen ønsker å legge inn meldinger eller materiale på tavlesystemet, overfører vedkommende materialet som legges inn i et slags “venteområde” for opplasting. Operatøren kan kontrollere materiale for opplasting (manuelt eller maskinelt), men dette vil lett bli for arbeidskrevende i forhold til de ressurser operatøren har til disposisjon. Dermed tillater operatøren ofte automatisk opplasting til tavlesystemet. Operatøren vil ofte organisere tavlen under ulike overskrifter - sml organiseringen av listepost.

http://educom.edu/.%e2%80%9d

1R1: TERES.4 (115) 209

Materiale som er tilgjengelig på tavlen, vil så kunne leses - og vil kunne nedlastes av leseren. Materialet kan bestå av korte meldinger, men også av annet - filer med grafikk, tekster osv.

Man kan kanskje sondre mellom originær meldingsformidling og import av meldinger på tavlen. Originær meldingsformidling er den som er beskrevet ovenfor. Import av meldinger vil skje ved at operatøren overfører meldinger fra et annet tavlesystem, nyhetstjeneste mv ett eller annet sted i nettet. F eks overføres meldinger under ulike overskrifter fra utenlandske tavlesystem som operatøren av den norske tavlen mener svarer til interesseområdet for brukerne av det tavlesystem operatøren administrerer.

Kommunikasjonen kan beskrives som multipunkt-til-multipunkt.Det kan være vanskelig funksjonelt å se forskjell på listepost og

tavlesystemer.Overfladisk synes det å være klare forskjeller: Listesystemet bare

kopierer en melding og sender den videre til alle abonnentene av listesystemet, mens tavlesystemet lagrer meldingen sentralt og gjør den tilgjengelig for de som senere aktivt knytter seg til systemet. Likevel kan man jo se at listesystemet lett kunne erstattes av et tavlesystem: I stedet for passivt å videreformidle meldinger til alle abonnenter, kunne meldingene beholdes og abonnentene inviteres til å knytte seg til et tavlesystem og lete mellom dem. Og dette er også faktisk alternativer med funksjonelle likhetstrekk. Man må likevel kunne fastholde at det karakteristiske for listesystemet er at det er kommunikasjonsorientert, det formidler en melding fra én sender til mange mottagere på forhånd definert gjennom abonnement på listen. Tavlesystemet er imidlertid informasjonsorientert, det organiserer dokumenter med sikte på senere søking, lesing og eventuelt nedlasting av brukere som knytter seg til systemet. Begge systemer tar imidlertid sikte på å effektivisere en kommunikasjonsprosess, og det er ikke gitt at det er enkelt å holde dem ute fra hverandre i grensetilfeller. Det kan hevdes at forskjellen er den samme som mellom å sende et rundskriv til angitte adressater og å utgi et tidsskrift - men selv fra konvensjonelle systemer er det lett å tenke seg at disse eksemplene glir over i hverandre. Dette er nok et


grensedragingsproblem som vil dukke opp dersom det er eller man vil foreslå ulike regler for det typiske liste- og tavlesystem.

Tavlesystemene har vakt en viss diskusjon på grunn av eksempler pi at de inneholder materiale som er anstøtelig. Slikt materiale kan være opplysninger som gjør det mulig å misbruke kredittkort (“carding”), oppskrifter på hvordan man kan bruke telefon uten å bl belastet for det (“phone phreaking”), utveksling av opplysninger om enkeltpersoner (fra tid til annen snoket ut av bedrifters personalsystemer mv).

Det er også en viss utveksling av andre anstøtelige opplysninger, jfr eksempler nedenfor:246

MORECAR.ZIP 1683 More Ways to Send aCar to Hell

MPLEXP.ZIP 2307 Making PlasticExplosives from Bleacl

MRCLLOK.ZIP 3765 Miracle Lock PickingNAPALMJ.ZIP 1061 Napalm

Det er også kjent eksempler på utveksling av opplysninger innenfor miljøer som vanligvis oppfattes som lysskye, som satanister og nazister, og det skjer utveksling av pomografi.

Imidlertid vil det være å gjøre miljøet rundt tavlesystemer urett å basere holdninger eller politikk på disse utvekstene. Tavlesystemer er det elektroniske landskaps veggaviser, og man bør oppmuntre den økede mulighet de gir for å realisere ytringsfrihetens tanke. Rettspolitisk bør de behandles på linje med og som del av andre media som retter seg til allmennheten.

246 Eksemplene og opplysningene i dette avsnittet er hentet fra Utredning om det internasjonale "Hackerm iljoet” (foreløbig rapport), Kontor og Datateknisk Landsforening og Norman Data Defense Systems, Oslo 1994.

IR1: TERESA (115) 211

3.5.2 Trykt skrift

Hovedbestemmelsen om redaktøransvar finner man i straffeloven §430:

Redaktøren av et blad eller tidsskrift straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder såfremt bladet eller tidsskriftet offentliggjør noe som ville ha pådradd redaktøren straffansvar etter noen annen lovbestemmelse om han hadde kjent innholdet.

Dog er han straffri såfremt han godtgjør at det ikke kan legges ham noe til last med hensyn til kontroll med innholdet av skriftet eller tilsyn med eller rettledning eller instruks for hans stedfortreder, medarbeidere eller underordnede.

I gjentagelsestilfelle eller når det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 6 måneder anvendes. Det kan dog ikke ilegges strengere straff enn etter den lovbestemmelse som ville ha vært anvendelig om redaktøren hadde kjent innholdet.

Ved offentliggjøring gjennom kringkastingssending får disse bestemmelser tilsvarende anvendelse for kringkastingssjef, programdirektør og ansvarlig leder for programavdeling eller distriktskontor.

Om påtalen gjelder det samme som om påtale av den lovovertredelse skriftet eller sendingen inneholder.

Det er flere konjunktive betingelser som må være oppfylt for at bestemmelsen kommer til anvendelse.

H ovedbetingelsen er at det må foreligge et “blad eller tidsskrift” .Det fremgår av straffelovens systematikk at “blad eller tidsskrift” er to av de underkategorier av “trykt skrift” som defineres av straffeloven § 10, 1 .ledd:

“Under trykt Skrift henregnes Skrift, Afbildning eller lignende, der mangfoldiggjøres ved Trykken eller paa anden kemisk eller mekanisk Maade.”


I utgangspunktet er denne definisjonen klart teknologirelatert. Mangfoldiggjørelse “ved Trykken” sikter til en tradisjonell metode for trykking fra plater eller lignende som svertes og presses mot papir for reproduksjon. Men det skjer en utvidelse. Med “anden kemisk ... Maade” vil omfatte en fotografisk basert reproduksjon, og dermed konvensjonell fotokopiering. Moderne reprografi ved hjelp av xerox- lignende metoder, som benytter magnetisme, laser og kullstøv til reprografi, karakteriseres antagelig ikke helt treffende som en “kemisk' metode, muligens vil den fanges opp som en “anden ... mekanisk Maade”, selv om dette heller ikke er treffende. Det er imidlertid ikke tvil om at man vil anta at mangfoldiggjøring ved hjelp av moderne kopieringsutstyr vil representere “trykt skrift” i straffelovens forstand, og i så måte er det heller ikke lett å se at det skulle foreligge noen begrunnelse for å begrense tolkningen av legaldefinisjonen.

Problemene med definisjonen ligger nærmest i å bestemme når man har å gjøre med en “forberedelse til mangfoldiggjøring” og selve “mangfoldiggjøringen”.

Tenk at man skriver en originalside med tradisjonell skrivemaskin. Dette er åpenbart ikke et trykt skrift, heller ikke når man har til hensikt senere å bruke nettopp denne siden som utgangspunkt for en mangfoldiggjørelse ved hjelp av kopiutstyr: Først når mangfoldiggjørelsen skjer, vil det bli et trykt skrift - men da er det på den annen side ingen tvil om at man har å gjøre med et trykt skrift.

Eksempelet kan varieres i detalj. I stedet for en skrivemaskin, har man en moderne arbeidsstasjon med tilknyttet laserskriver. Igjen er det ingen tvil om at man ikke har å gjøre med et trykt skrift når man skriver en side på skjermen og eventuelt lar denne skrive ut. Men hvis man så er fornøyd med det som ble skrevet ut, og i utskriftskommandoen gir anvisning på at et stort antall eksemplarer skal skrives ut, er man åpenbart over i samme situasjon som ovenfor. Forskjellen er at informasjonsteknologi lar originalskriving og kopiering skje på samme utstyr, men dette kan åpenbart ikke være en avgjørende forskjell.

Teknologien synes derfor å ha redusert det som ved utformingen av legaldefinisjonen fremsto som en nokså klar og prinsipiell forskjell

1R I: 1EREX4 (115) 213

mellom skriving av et originaldokument til mangfoldiggjøring til noe som er en mer situasjonsbestemt forskjell mellom utskrift av ett eksemplar til en mangfoldiggjøring av dette eksemplaret. Det vil være mangfoldiggjøringen, snarere enn teknologien som brukes for denne mangfoldiggjøringen, som antas avgjørende.

Dette er for så vidt i tråd med gjeldende teori. Det er antatt at “gjennomslagskopier ved skrivemaskiner” må “betragtes som trykkskrifter, forsaavidt der virkelig kan tales om ‘mangfoldiggørelse’.”247 Under krigen ga den illegale presse eksempler nettopp på aviser som ble mangfoldiggjort i små opplag ved å ta gjennomslagskopier på skrivemaskin.

Det synes også som sammenhengen med straffeloven § 10, 2.ledd blir best hvis man konsentrerer seg om mangfoldiggjørelse:

“Under Udgivelse forstaaes ogsaa Opslag, Udlæggelse og lignende paa offentlig Sted.”248

Etter straffelovens systematikk vil enhver handling som er forøvet i et trykt skrift anses for å være forøvet offentlig, men ikke ethvert skrift som offentliggjøres, er et trykt skrift. Typisk vil f eks en trykt pamflett være å anse som offentlig, mens en veggavis først vil være offentlig hvis den kan iakttas på et offentlig sted. I det siste tilfellet vil veggavisen også være å anse som utgitt.249

Det synes derfor nokså klart at hvis man ved hjelp av et datamaskinbasert system produserer et større antall papireksemplarer, vil man ha å gjøre med et “trykt skrift”. Problemet oppstår når man har et datamaskinbasert system som legger forholdene til rette for (1) nedlasting fra f eks et tavlesystem til sluttbrukers egen

247 Cari Hartmann "Pressens berigtigelsesplikt”, Ri 1915:241-265, jfr særlig s 245.

248 Hva som er et "offentlig Sted” er igjen definert i straffeloven § 7.249 Også åndsverkloven § 8 inneholder en legaldefinisjon av "utgitt”, men denne

er noe avvikende fra straffelovens definisjon. Det samme gjelder åndsverklovens definisjon av “offentliggjort”.

IRJ: 1ERESA (115)

arbeidsstasjon, og (2) utskrift på sluttbrukers eget utstyr etter eget valg. Vil dette gjøre tavlesystemet til et “trykt skrift”?

Det viktigste argumentet imot et slikt syn vil være at selve uttrykket “trykt skrift” synes å angi et system som er vesensforskjellig. Men systemet tillater spredning av eksemplarer i maskinlesbar form, men selv om disse anses “mangfoldiggjort”, synes de ikke “mangfoldiggjort ved trykken”.

Hvis man faktisk kan bevise at et større antall eksemplarer er skrevet ut av sluttbrukere, synes det klart at man er tilbake til hovedeksemplet - det er skjedd en eksemplarfremstilling som må kunne betegnes som en “mangfoldiggjørelse”, selv om eksemplarene ikke er fremstilt på én gang, samtidig, men over tid. Spørsmålet vil da være om man skal kreve at det må bevises at det faktisk er skjedd en slik papirbasert mangfoldiggjørelse, eller om det er tilstrekkelig at dette potensielt kunne skje. For tolkningen av “utgitt” i åndsverkloven § 8 er man kommet til at potensialet er tilstrekkelig.250 Ettersom straffeloven skal tolkes med strengere binding til ordlyden, kan det være at dette er en for liberal tolkning av legaldefinisjonen. Straffelovkommisjonen251 foreslår det den kaller en “bare en språklig modernisering” av definisjonen:

“Med trykt skrift menes i denne loven skrift og bilde sommangfoldiggjøres og tilbys et større antall personer.”

Det synes helt klart at denne modemiserte versjonen vil omfatte vårt eksempel der hvor også mangfoldiggjørelsen er potensiell, dette klargjøres av tillegget som understreker at tilbudet skal gjelde “et større antall personer”. På denne bakgrunn kan man nok argumentere for at også etter gjeldende rett må man tolke legaldefinisjonen slik at man har å gjøre med et trykt skrift når det foreligger en

250 Jfr Ot prp nr 33 (1989-90) Om lov om endringer i åndsverkloven (opphavsrett og edb) s 16-17.

251 NOU 1992:23 Ny straffelov - alminnelige bestemmelser - jfr utkastet til ny § 18.


mangfoldiggjørelse og det potensielt er mulig for et større antall personer å fremstille papireksemplarer av denne meldingen. Det må være helt klart at dette legislativt sett er en ønskelig tolkning, og at et annet resultat bare kan begrunnes utfra hensynet til en restriktiv tolkning av straffeloven i skyggen av Grunnloven § 96.252

Konsekvensen av dette vil være datamaskinbaserte systemer som tillater fremstilling av eksemplarer for et større antall personer vil anses for å være “trykt skrift”. Konsekvensene av dette vil være at der det anses som en straffeskjerpende omstendighet at handlingen er øvd i trykt skrift, vil denne finne anvendelse mv.

Dette gir adgang til inndraging hvis det har forbrytersk innhold (straffeloven § 38), og det er en straffskjerpende omstendighet ved ærekrenkelser etter straffeloven § 247, krenkelse av privatlivets fred etter straffeloven § 390, unnlatelse av å angi firma er straffbart mv etter straffeloven § 428 (en bestemmelse som nok er upraktisk), grovt uriktig gjengivelse av retters forhandlinger i trykt skrift er straffbart etter straffeloven § 432, utbredelse av beslaglagt eller inndratt skrift etter straffeloven § 433 med tilhørende inndragningshjemmel i straffeloven § 435 og det er en straffeskjerpende omstendighet ved opphisselse av krigsmann (militær straffelov § 47) eller etterretninger som nedstemmer krigsfolkets mot (militær straffelov § 86).

Gjennomgangen av konsekvensene av at slike systemer anses for trykt skrift, støtter det syn at man bør tolke definisjonen noe utvidende. Det er vanskelig å se at den legislative begrunnelsen ikke slår til for de angitte konsekvensene av at handling er øvet i trykt skrift, og det er tross alt nokså begrensede konsekvenser. De typene av datamaskinbaserte systemer som slik vil rammes, synes da å være

252 Som påbyr at ingen skal dømmes uten etter lov, noe som begrunner en ekstra tilbakeholdenhet med å tolke straffebestemmelser utvidende selv under hensyntagen til samfunnsmessig eller teknologisk utvikling.

IRJ: TERESA (115) 2U

tavlesystemer, men man må også anta at listesystemer rammes - den som sender en ærekrenkelse uttalelse til et listesystem, som dermed fordeler uttalelsen til et større antall personer, vil derfor kunne anses å ha øver krenkelsen i trykt skrift, noe som vil være en straffeskjerpende omstendighet.

Hvis man anser datamaskinbaserte systemer, inklusive typiske tavlesystemer, for å være eksempel på “trykt skrift” må man samtidig vurdere om de fanges opp av imperativet i Grunnloven § 100: “Trykkefrihed bør finde Sted.” Denne bestemmelsen setter jo rammer for den strafferettslige regulering av trykt skrift. Det er åpenbart ikke noen nødvendig konklusjon at hvis datamaskinbaserte informasjonssystemer anses som “trykt skrift” i straffelovens forstand, så må de også komme inn under Grunnlovens trykkefrihetsbestemmelse. Men rettspolitisk vil det være ønskelig at man - nettopp utfra det likebehandlingsprinsipp som vurderinger i dette avsnittet bygger på - ga det samme konstitusjonelle vern for ytringer i datamaskinbaserte medier som i trykt skrift. Og uansett hvordan man tolker Grunnloven § 100 i forhold til datamaskinbaserte systemer, må en regulering av disse skje i forhold til ytringsfrihetens ideal og under hensyntagen til forpliktelsene etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, da ikke minst art 10 om ytringsfriheten, som ikke begrenses til noe enkelt medium.

3.5.3 Blad eller tidsskrift

Det er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse at man har å gjøre med “trykt skrift” hvis redaktøransvaret skal gjelde. I tillegg må det trykte skrift være et “blad eller tidsskrift”. Det kan være grunn til å understreke at det altså ikke er redaktøransvar for ethvert trykt skrift - typisk vil en forlagsredaktør ikke ha noe redaktøransvar i forhold til de bøker forlaget utgir.

IRJ: TERESA (115) 2 17

Om grensen mellom “blad eller tidsskrift” på den ene side og andre trykte skrifter, har vi lite å holde oss til. Hartmann253 sier om denne grensen:

“Hvorledes grænsen skal trækkes mellem blader og tidsskrifter paa den ene side og bøker, brochurer, flyveskrifter, plakater og lignende paa den anden kan undertiden være tvilsomt. Det avgjørende kjendetegn paa de første arter trykskrifter maa være at hvert enkelt nummer ikke utgjør nogen selvstændig, avsluttet publikation, men fremtrær som led i en række lignende saadanne ...

Med ‘blader’ menes det samme som aviser, altsaa skrifter som utgis daglig, 3, 2 eller kanskje bare 1 gang ukentlig (f.eks. dagbladenes ukeutgaver). Sker utgivelsen med længre mellemrum (f.eks. 14 dager, 1 maaned, 1 kvartal) vil man tale om tidsskrift. At mellemrummet mellem de enkelte numre eller hefter skal være forut bestemt kræves ikke, eller ikke at mellemrummet ikke skal overskride en viss længde.”

Etter straffeloven § 431 er det ikke nødvendig å sondre mellom blad og tidsskrift, man kan derfor konsentrere seg om sondringen mellom blad og tidsskrift på den ene side, og andre trykte skrifter på den annen side. Hartmanns betraktninger er jo gjort for en annen tid enn vår, men likevel synes “utgivelsesfrekvens” å være et egnet kriterium supplert med den betraktning at hver enkelt utgivelse ikke er en “selvstændig, avsluttet publikation”. Når man leter etter begrunnelsen for at man skal spesialbehandle denne typen skrifter, synes det i alle fall å være et par hensyn som bør fremheves. For det første spiller “blad og tidsskrift” tradisjonelt en sentral rolle i den formidling av nyheter og kritiske kommentarer som er så viktige for fri meningsdannelse. For det annet vil her ikke den enkelte forfatter av artikler mv fremstå utad som det karakteristiske ved utgaven av bladet eller tidsskriftet, men bladets eller

253 Carl Hartmann “Pressens berigtigelsesplikt”, Rt 1915:241-265, jfr særlig s 245.


tidsskriftets navn og den profil eller redaksjonspolitikk som er knyttet til dette. Det siste vil man lett kunne illustrere ved sammenligning av utgivelse av en bok, hvor forfatterens navn på en helt annen måte blir sentralt for kjøperen, og hvor forlagets navn i forhold til dette bare har sekundær betydning.

Som det fremgår av sitatet, krever ikke Hartmann at det skal være en redaktør for at et skrift skal kunne kvalifiseres som “blad eller tidsskrift”. Personlig er jeg tilbøyelig til å tolke gjeldende rett slik at det foreligger et slikt krav. Hovedargumentet er at det ellers ikke blir tilstrekkelig konsistens mellom bestemmelsene, jfr diskusjonen av unntaket for teknisk personale nedenfor i forbindelse med straffeloven § 254. Men man kan også hevde at selv om straffeloven § 436 formelt fremstår som en legaldefinisjon av redaktør, jfr nedenfor, må den også tolkes slik at hvis redaktør mangler, så har man ikke lenger å gjøre med “blad eller tidsskrift”.

Forutsatt at man finner at datamaskinbaserte systemer representerer trykt skrift, synes det derfor lett å argumentere for at elektroniske tidsskrift også må kategoriseres som “trykt skrift”. En lopende nyhetstjeneste er selvsagt forskjellig fra de “blader” som f eks Hartmann omtaler - en løpende vedlikeholdt tjeneste forutsetter rett og slett et annet medium enn avispapiret. Men det synes ikke å være noen grunn til å argumentere for at utgivelseshyppigheten er for hoy til at den ikke kan kvalifiseres som blad eller tidsskrift - denne tjenesten er jo funksjonelt sammenfallende med den som de tradisjonelle blad eller tidsskrift tjener.

Slike tjenester kan leveres ved et tavlesystem. Noe vanskeligere blir det kanskje å vurdere om et tavlesystem for originær meldingsformidling skal kvalifiseres som “blad eller tidsskrift”. Her er det et system for formidling av meldinger, vurderinger, artikler mv til et større antall personer. Dette blir løpende oppdatert, men heller ikke her synes det som om man kan argumentere for at frekvensen er for hoy til at den ikke kan kvalifiseres som blad eller tidsskrift. Likevel er tavlesystemene funksjonelt forskjellig fra konvensjonelle publikasjoner,

IR] : TERESA (115) 219

særlig der operatøren tillater automatisk opplasting. Selv om man finner at en løpende nyhetstjeneste kan kvalifiseres som blad eller tidsskrift fordi den funksjonelt svarer til en konvensjonell nyhetstjeneste, så er det mer usikkert om tavlesystemer for originær meldingsformidling kan anses som et blad eller tidsskrift - muligens vil det være mer naturlig å se på disse systemene som noe som faller innenfor straffeloven definisjon av “trykt skrift”, men som ikke faller inn under kategorien “blad eller tidsskrift”.

3.5.4 Redaktør

Det er ikke tilstrekkelig for å konstatere et redaktøransvar at man har å gjøre med et trykt skrift som enten er et blad eller et tidsskrift. I tillegg må det være en redaktør. For straffelovens vedkommende254 er dette gitt en funksjonell definisjon, jfr straffeloven § 436:

“Ved redaktør for et blad eller tidsskrift forstås i dette kapittel den som treffer avgjørelse om skriftets innhold eller om en del av dette, enten han betegnes som redaktør eller som utgiver eller på annen måte.”

For elektroniske tidsskrifter eller løpende nyhetstjenester synes det som om man kan forutsette en organisering av publikasjonen som den konvensjonelle. Man kan derfor vente å finne en redaktør på vanlig måte, og dermed også et subjekt for redaktøransvaret etter straffeloven §431.

Vanskeligere er det med tavlesystemer for originær meldingsformidling. Strengt tatt kan man hevde at operatøren har truffet valg som bestemmer “skriftets innhold” f eks gjennom å tillate automatisk opplasting til tavlen. Men dette er helt sikkert en for formell betraktning. Bestemmelsen - og særlig bruk av “innhold” - angir at det må være avgjørelser som er knyttet til innholdet av det som

254 Formelt begrenset til forseelser øvet i trykt skrift, kapittel 43.


blir innlemmet i publikasjonen. Åpenbart kreves det ikke at redaktøren leser alt som kommer inn, og at utvelgelsen derfor kan skje ved “rettledning eller instruks” (jfr straffeloven § 431, 2.ledd). Men denne “instruksen” må være mer innholdsrelatert enn en ren tillatelse til opplasting av alle mottatte meldinger. På samme måte er det ikke tilstrekkelig å hevde at man har å gjøre med en redaktør når operatøren bestemmer at innholdet av gitte nyhetstjenester, utveksling av meldinger under en bestemt overskrift på en tredjeparts tavle eller lignende skal importeres, og denne importen gjøres helt eller i hovedsak automatisk.

Det er imidlertid grunn til å fremheve at definisjonen av en redaktør i straffeloven § 436 forutsetter en konvensjonell bakgrunn, hvor det vil være unntaket at redaktører gir helt faste regler uavhengig av innhold (syntaktiske regler). Man kan tenke seg en redaktør som sier: “Trykk alle leserinnlegg, bare de ikke er over 200 ord.” Og i desperasjon har sikkert redaktører gitt slike eller lignende instrukser til sine medarbeidere. Men det har ikke vært vanlig - mens det, spesielt i forhold til tavlesystemer, nettopp vil være på denne måten operatøren styrer opplasting og import til systemet.

Det vil også være eksempler mellom på den ene siden den tradisjonelle redaktørs vurderinger til, på den annen side, rent syntaktiske og automatiske regler for opplasting til et tavlesystem. Ett eksempel som nevnes er bruk av en ordliste med ord egnet til å karakterisere meldinger med rasistisk, utuktig, ærekrenkende eller annet uønsket innhold. Ordlisten vil f eks kunne inneholde ordet “våpen” og variasjoner av dette, slik at operatøren silte ut meldinger som muligens inneholdt angivelse på konstruksjon av våpen mv. Naturligvis vil en slik silingsmekanisme forholdsvis hyppig feilfungere, særlig i en så enkel form som antydet her, ettersom de spesifiserte ordene forekommer i tilforlatelig sammenheng.255 Men det ville være

255 Direktøren for det danske Registertilsyn heter f eks Waaben, og ville derfor bli stanset av ordlisten i eksempelet, forutsatt at denne rettskrivningsvarianten var inkludert.


et eksempel på at operatøren hadde satt i verk tiltak som støtter avgjørelser som tavlesystemets innhold, og som bringer vedkommende et langt skritt på veien mot en redaktørfunksjon.

Jeg synes at straffeloven § 431, 2.ledd gir bidrag til forståelse av redaktørens ansvar og redaktørens funksjon:

“Dog er [redaktøren] straffri såfremt han godtgjør at det ikke kan legges ham noe til last med hensyn til kontroll med innholdet av skriftet eller tilsyn med eller rettledning eller instruks for hans stedfortreder, medarbeidere eller underordnede.”

Riktignok vil hvorvidt det foreligger en redaktør bestemmes av straffeloven § 436. Men hvis det foreligger en redaktør, så er redaktøransvaret først og fremst en form for kontrollansvar. Ansvaret er å etablere et forsvarlig system “med hensyn til kontroll med innholdet av skriftet”. Loven antyder at dette kan gjøres på ulike måter- tilsyn, rettledning eller instruks. Man kan godt tenke seg at det for datamaskinbaserte systemer gripes til nye metoder for å etablere kontroll - man utnytter informasjonsteknologien for å etablere et kontrollsystem, feks gjennom syntaktiske analyser (i sin enkleste form basert på ordlister som i eksempelet foran), stikkprøver, tilbakemeldinger fra brukere osv. Hvorvidt et slikt system vil anses for å være slik at redaktøren “ikke kan legges ... noe til last”, vil naturligvis være en vurdering som for datamaskinbaserte som konvensjonelle systemer må gjøres helt konkret.

Det pekes av og til på at filer som kommuniseres kan fremstå som uskyldige, men vise seg å være problematiske. Det er feks ingenting i veien for at man formidler en kryptert fil som for den person som har den riktige nøkkel, viser seg å inneholde et pornografisk bilde mens det for andre og uinnvidde personer kan fremstå som en normal fil, et matematisk mønster mv. Dette er i og for seg interessant, og det kan bli et bevistema om en operatør av et datamaskinbasert system var kjent med dobbeltnaturen. Men hvis operatøren ikke hadde slik kunnskap, vil man vanskelig kunne hevde at vedkommende kan legges


til last, og dermed være ansvarlig - unntaket kommer klarligvis til anvendelse.

Et forhold som av og til fremmes som et argument mot innføring av objektivt ansvar (både straffe- og sivilrettslig) er at operatøren av f eks et tavlesystem ikke kan sikre seg mot at uvennlige brukere utnytter adgangen til mer eller mindre automatisk opplasting til å sørge for at vedkommendes system formidler meldinger som er ærekrenkende eller på andre måter klart rammes av straffeloven - og at de samme uvennlige brukerne selv sørger for å varsle politi eller andre om det ulovlige innholdet i tjenesten. Det er ingen tvil om at dette kan gjennomføres, og at de som foretar den uvennlige opplastingen, kan skjule seg bak pseudonymer eller treffe andre tiltak som gjør det vanskelig eller umulig å identifisere dem. Man må gå utfra at slike sabotasjer lettere kan rettes mot datamaskinbaserte systemer enn mot konvensjonelle publikasjoner. Kanskje er det naivt å avvise denne muligheten som et praktisk problem, men inntil videre vil det være nærliggende å hevde at den rammende operatør må kunne påstå at sabotasje har funnet sted. I så fall vil det også være sannsynlig at operatøren kan bevise at dette er skjedd ved logger knyttet til systemet, påvisning av at de som har opplastet materialet ikke har identifisert seg med korrekt navn (eller nettverksadresse), at materialet forut for sabotasjen ikke inneholdt meldinger av tilsvarende karakter mv. Det virker ikke umiddelbart som om disse bevisproblemene skulle være vesensforskjellige fra eller vesentlig vanskeligere enn andre bevisspørsmål man ofte må takle i strafferetten. Og hvis operatøren beviser at sabotasje har funnet sted, er selvfølgelig vedkommende ikke ansvarlig.

Man kan imidlertid snu argumentasjonen omkring redaktøransvaret på hodet. Man kan stille spørsmålet om hvorvidt ikke lovgivningen burde utformes slik at det f eks for tavlesystemer forelå en plikt til å foreta kontroller, altså etablere en redaktørfunksjon. Dette ville da angi at den som står nærmest til å iverksette et system for å kontrollere at innholdet i tavlesystemet, fikk et kontrollansvar. Så fikk det være opp til det enkelte tilfelle - som for konvensjonelle skrifter - å vurdere hvorvidt denne plikten var oppfylt.


Etter gjeldende rett er det tre konjunktive betingelse som må være oppfylt for at man kan konstatere redaktøransvar:

1. Det må foreligge et trykt skrift2. Det trykte skriftet må ha form av et blad eller et tidsskrift3. Det må være en redaktør som treffer avgjørelser om skriftets

innhold

Det kan argumenteres for at datamaskinbaserte systemer, etter gjeldende rett som legger vekt på mangfoldiggjoring snarere enn teknologi ved bestemmelsen av hvorvidt det foreligger et trykt skrift, vil måtte betegnes som “trykt skrift” - med et visst forbehold med hensyn til hvorvidt det er tilstrekkelig at det foreligger et mangfoldiggjøringspotensial.

Hvis man forutsetter at datamaskinbaserte systemer er trykt skrift i straffelovens forstand, vil man måtte bestemme om noen av disse kan kvalifiseres som “blad eller tidsskrift”. Dette er åpenbart tilfredsstilt for elektroniske tidsskrift, og nok også for løpende nyhetstjenester. Det synes også å være tilfredsstilt ved typiske tavlesystemer.

Hvis man forutsetter at det aktuelle datamaskinbaserte systemet er et “blad eller tidsskrift”, må det bestemmes om innholdet bestemmes av en redaktør. Det kan ikke antas at helt faste regler f eks for opplasting til et tavlesystem tilfredsstiller dette kravet, mens elektroniske tidsskrift og løpende nyhetstjenester vil støttes av tradisjonelle redaktørfunksjoner.

Konklusjonen så langt er derfor:

• Gjeldende rett er utilfredsstillende og usikker• Etter den forståelsen av gjeldende rett som det er argumentert

for ovenfor, vil det være redaktøransvar for enkelte datamaskinbaserte systemer

3.5.5 Det strafferettslige redaktøransvaret: Foreløpig oppsummering

IRI: TERESA (i 15) 22

• Det fremstår som rettspolitisk utilfredsstillende at det ikke er redaktøransvar for de systemer hvor operatør ikke har innført noen form for kontroll med lovlighet av innhold i innlegg mv i systemet, mens den som har innført en slik kontroll, også vil være redaktør og dermed ha et ansvar

• Derfor bør det vurderes å innføre et kontrollansvar for operatørei av visse typer datamaskinbaserte systemer, typisk tavlesystemer.

• Hvorvidt dette bør være sivil- eller strafferettslig, er det på det nåværende trinn i argumentasjonen ikke tatt stilling til

3.5.6 Ans\>ar som med\nrker

Problemstillingen bak dette avsnittet er en formidling av en melding som krenker ett eller flere straffebud. Denne meldingen er ikke forfattet av den som opererer den aktuelle datamaskinbaserte tjenesten. Det er overhodet ikke tvilsomt at den som avgir meldingen, er ansvarlig etter vanlige strafferettslige betraktninger, og vi interesserer oss lite for vedkommende.

Imidlertid vil etter omstendighetene også medvirkning til en straffbar handling rammes. Her er det ingen generell bestemmelse som kan angi en hovedregel i norsk strafferett slik man feks har for straffbart forsøk.256 De enkelte straffebud vil da i alminnelighet nevne medvirkning uttrykkelig, enten for å angi at medvirkning (eller bestemte former for medvirkning) rammes, eller at den ikke rammes. Dessverre finnes det enkelte straffebestemmelser som er tause, og etter hovedprinsippene for tolkning av straffebestemmelser vil da gjerne medvirkning ikke rammes. Men i prinsippet vil det bero på en tolkning av bestemmelsen, og gjerningsbeskrivelsen kan være så vid at også medvirkning rammes selv om dette ikke er sagt uttrykkelig.

Dermed blir det et spørsmål om det kan kvalifiseres som “medvirkning” at feks en operatør tillater krenkende meldinger spredd

256 Jfr straffeloven § 49.

IR1: TERES.4 (115) 225

gjennom et tavlesystem. Her er det altså ikke spørsmål om redaktøransvar, men spørsmål om det å stille tavlesystemet til disposisjon i seg selv kan anses for å være en medvirkning til en straffbar handling.

Hvis straffebudet krever forsett, vil det ikke være tilstrekkelig at systemet er stilt til disposisjon. Det må noe mer til, antagelig positiv viten om at den meldingen som er ærekrenkende.

For å illustrere med et eksempel. En melding opplastes automatisk til et tavlesystem mens operatøren er bortreist. Meldingen er ærekrenkende. Her er operatørens medvirkning begrenset til at systemet var tilgjengelig. Noe forsett i forbindelse med fremsettelsen av den aktuelle ærekrenkelse mangler helt, og det kan knapt reises spørsmål om ansvar som medvirkning.

La oss så endre eksempelet. Meldingen opplastes automatisk, men operatøren leser denne eller blir kjent med innholdet av denne, og griper ikke inn for å slette meldingen selv om operatøren har denne muligheten. I så fall vil man måtte anta at unnlatelsen av å slette er medvirkning til spredning av ærekrenkelsen, og vil rammes av straffeloven § 247 (som eksplisitt nevner medvirkning). Dette gjelder selv om operatøren ikke innså at innholdet var ærekrenkende - det vil være en uvitenhet om de rettslige normer som gjør en beskyldning ærekrenkende, og rettsvillfarelse anses, som kjent, normalt ikke befriende.

Det vil altså være subjektive forhold som bestemmer hvorvidt operatøren blir strafferettslig ansvarlig. Men det er god grunn til å understreke at et slikt ansvar vil være nærliggende, og at dette er uavhengig av redaktøransvaret. Redaktøransvaret er tvert imot en objektivisering av dette grunnleggende subjektive ansvaret for medvirkning.

Det bør fremheves at kravet til subjektiv medvirkning ikke alltid er forsett, men kan være det noe lavere kravet, uaktsomhet. Etter straffeloven §21, 1 .ledd litra b er det f eks forbudt å søke å utbre eller importerer med den hensikt å utbre “pornografiske bilder, filmer, videogram eller lignende”. Etter straffeloven § 211, 3.ledd straffes medvirkning på samme måte, og etter 4.ledd straffes “den som av

1RI: TERESA (115) 2:

uaktsomhet foretar noen sådan handling”. Det bør presiseres at medvirkningsansvaret her rammer forsettlig medvirkning. Men den som uaktsomt gjør noe som kvalifiseres som straffbart, vil altså kunne rammes. Dette vil lett kunne ramme den som f eks importerer en meldingsgruppe til eget tavlesystem, og som hadde grunn til å tro at det forekommer utuktige bilder (i form av grafiske filer) blant meldingene. Her vil altså vedkommende operatør rammes direkte fordi straffebudet gjør uaktsomhet tilstrekkelig for straffeskyld.

Man bør kanskje nevne at etter det nye kapittel 3a i straffeloven vil det også kunne være ansvar for foretak. Dette er et kapittel som ble føyd til 1991. Etter hovedbestemmelsen, straffeloven § 48a, vil foretaket kunne straffes med bøter hvis straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av foretaket. Ved vurderingen av hvorvidt straff skal ilegges, og ved utmåling av bøter, nevner straffeloven § 48b litra a-g en rekke forhold som bør tas i betraktning. Man kan også merke seg at etter straffeloven § 48a er det ingen betingelse for straff av foretaket at en enkeltperson kan identifiseres som straffskyldig.257 Hvis altså en datamaskinbasert bringer f eks en ærekrenkende melding, vil det kunne oppstå spørsmål om hvorvidt det selskap som opererer systemet, kan bli ansvarlig etter straffeloven § 48a.

Hovedpoenget med dette avsnittet har vært å fastslå at selv om man sei bort fra redaktøransvar, så vil en operatør av et datamaskinbasert system lett kunne komme i strafferettslig ansvar enten fordi vedkommende med\nrker til en straffbar handling, eller fordi straffebudet også retter seg mot den som uaktsomt krenker det, typisk i forbindelse med meldinger av utuktig eller pornografisk innhold.

2>1 Jfr Jon Bing og Dag Elgesem Universitetets ans\>ar fo r bruk av datanett, Tano, Oslo 1992 som bl a diskuterer universiteters straffeansvar for handlinger av ansatte eller studenter.

IRI: TERES.A (115) 227

3.5.7 Unntak fo r teknisk personale

Det er gjort et unntak fra medvirkeransvaret for “teknisk personale”, jfr straffeloven § 254:

Ansvaret for ærekrenkelse forøvd i blad eller tidsskrift som er trykt i riket, omfatter ikke den som bare har deltatt ved teknisk framstilling eller distribusjon av skriftet. Tilsvarende gjelder for kringkastingssending.

Teknisk personale vil selv ikke være gjerningsmenn, men deres medvirkning vil ofte være nødvendig for at en krenkelse blir fremsatt i et skrift. Det vil altså være et unntak fra vanlig medvirkningsansvar som fastlegges i denne bestemmelsen. Man ser at unntaket bare gjelder for “blad eller tidsskrift”,258 dvs for de samme former for trykt skrift som det hefter redaktøransvar ved. På én måte kan man si at dette er en “gjenytelse” for redaktøransvaret259 - ved at redaktørens strafferettslige ansvar objekti viseres, fjernes ansvaret for “teknisk personale”, som da ikke kan påberope seg at de selv vil kunne få strafferettslig ansvar ved å medvirke til trykking av en kritisk artikkel om en navngitt person, som de selv er tilbøyelig til å anse som ærekrenkende. På denne måte sikrer man mot en viss form for overprøving som etter omstendighetene kan begrense mulighetene til å fremme kritiske synspunkter.

Vi ser også at dette unntaket bare gjelder for ærekrenkelser - hvis det dreier seg om krenkelse av andre straffebud - f eks om spredning av utuktige skrifter - gjelder ikke dette unntaket.

I forhold til datamaskinbaserte systemer vil det nok by på praktiske problemer i enkelte situasjoner å bestemme hvem som “bare har deltatt

258 Som er “trykt i riket” - denne kvalifikasjon er ytterst relevant for handlinger i datamaskinbaserte nettverk, men diskusjonen av norsk retts utstrekning i rommet og interlegale spørsmål i tilknytning til nettverk, vil bli behandlet samlet nedenfor.

259 Det finnes andre slike “gjenytelser”, f eks kildevernet.

IRI: TERESA (115)

ved teknisk framstilling eller distribusjon”. Det må understrekes at hvis man ikke bare har deltatt som teknisk personale, så gjelder ikke unntaket, en person som både utøver redaktørfunksjon og teknisk opererer f eks et tavlesystem, kan derfor ikke påberope seg unntaket.

Men det er mange tilfeller hvor man vil helt klart se at unntaket kommer til anvendelse hvis man bygger på den forståelse av gjeldende rett som det er argumentert for ovenfor. F eks viderespres Norsk telegrambyrås løpende nyhetstjeneste innen nettverket på Universitetet i Oslo. Dette er antatt å være et “blad eller tidsskrift” i straffelovens forstand. Systemet har en ansvarlig redaktør hos Norsk telegrambyrå, mens Universitetet i Oslo står for overføring til eget nett. De som gjennomfører denne viderespredningen, vil klarligvis være teknisk personale i forhold til unntaket i straffeloven § 254.

Hvis man anser et tavlesystem for å være et “blad eller tidsskrift”, så ville også den som bisto med opplasting og vedlikehold av systemet måtte anses som teknisk personale, og dermed ansvarsfri. Man kan tenke seg å argumentere for at et tavlesystem må kvalifiseres som “blad eller tidsskrift”, men at det mangler en redaktør, slik at redaktøransvaret ikke kommer til anvendelse. Dette er nærmest den konklusjon som må trekkes av diskusjonen av forståelsen av gjeldende rett ovenfor - det er den manglende redaktørfunksjonen snarere enn egenskaper ved informasjonstjenesten som gjør at man ikke kan gjøre redaktøransvaret tilgjengelig. Det er i dette avsnitt påpekt at ansvarsfritaket for teknisk personale nærmest er en “gjenytelse” for redaktøransvaret. Men det er ikke satt som en uttrykkelig betingelse at det finnes en ansvarlig redaktør.

I prinsippet synes det derfor som man kan ha et tavlesystem hvor det (1) mangler redaktør, og at man derfor ikke kan gjøre redaktøransvar gjeldende, men (2) finnes teknisk personale som nyter godt av unntaket i straffeloven § 254. Dette tekniske personale kan derfor straffritt medvirke til å fremsette en ærekrenkende beskyldning.F eks vil en operatør som tillater automatisk opplasting av meldinger til eget tavlesystem kunne se at det formidles en ærekrenkende beskylding, unnlate å slette denne beskyldningen, men likevel hevde at vedkommende selv er straffri fordi tavlesystemet er et “blad eller


tidsskrift” og vedkommende selv “bare har deltatt i ... distribusjon av skriftet”.

Dette fremstår klart som en anomali. Straffeloven § 254 er unntak fra hovedbestemmelsen om medvirkning i f eks straffeloven § 247, og synes å bero på forutsetning om et redaktøransvar. Hvis denne forutsetningen svikter, vil det nok være tvilsomt om man kan påberope seg unntaket. Eventuelt kan det hevdes at et system ikke kan kvalifiseres som “blad eller tidsskrift” uten at det er en redaktørfunksjon knyttet til systemet. Selv om ikke tradisjonell teori har antatt dette, kan det rett og slett være fordi det ikke har fremstått som en aktuell mulighet. Personlig synes jeg at en slik forutsetning skaper større konsistens mellom bestemmelsene, og vil anta at en slik forståelse av gjeldende rett lett vil kunne vinne frem. Som nevnt ovenfor, kan man også tolke straffeloven § 436 slik at den ikke bare definerer “redaktør”, men også angir at hvis redaktørfunksjonen mangler, har man ikke lenger å gjøre med “blad eller tidsskrift”.

3.5.8 Det sivilrettslige ' 'redaktøransvaret ” (ans\>ar fo r eier eller utgiver)

Erstatningsloven (13.6.1969:26) har en sivilrettslig motsvarighet til det strafferettslige redaktøransvaret i § 3-6:

§ 3-6. (erstatning fo r ærekrenking og krenking av privatlivets fred.) Den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred, skal, såfremt han har vist uaktsomhet eller vilkårene for straff er til stede, yte erstatning for den lidde skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten under hensyn til den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art som retten finner rimelig.

Er krenkingen forøvd i trykt skrift, og noen som har handlet i eierens eller utgiverens tjeneste er ansvarlig etter første ledd, hefter også eier og utgiver for erstatningen. Det samme gjelder


oppreisning pålagt etter første ledd, med mindre retten av særlige grunner finner å burde frita dem. Eier eller utgiver kan også pålegges slik ytterligere oppreisning som retten i forhold til dem finner rimelig. Norsk Rikskringkasting hefter på tilsvarende måte når noen som handler i institusjonens tjeneste er ansvarlig etter første ledd for sending i kringkastingen. Det samme gjelder for annen institusjon som driver kringkasting.

I dom som går ut på straff eller mortifikasjon, kan retten tilplikte domfelte å betale til fornærmede et beløp til kunngjøring av dommen. Det samme gjelder ved domfelling etter straffelovens § 130.260

Ansvaret for krenking forøvd i blad eller tidsskrift som er trykt i riket, omfatter ikke den som bare har deltatt ved teknisk framstilling eller distribusjon av skriftet. Tilsvarende gjelder for kringkastingssending.

Bestemmelsen gjelder for ærekrenkelser (straffeloven 23. kapittel) og krenkelse av “privatlivets fred” (straffeloven § 390).261 Det sivilrettslige ansvaret er ikke begrenset til økonomisk tap, men omfatter også ansvar for skade av ikke-økonomisk art (oppreisning). Erstatningsloven § 3-6 er en av hovedbestemmelsene som hjemler oppreisning i norsk rett, slikt ansvar krever - i motsetning til ansvar for økonomisk tap - uttrykkelig lovhjemmel.262 Man kan se at betingelsene er at enten må vilkårene til straff foreligge, eller må vedkommende ha utvist uaktsomhet. Dvs at det vanlige, sivilrettslige uaktsomhetskravet anvendes. Selv om noen altså ikke er straffeskyldig fordi de subjektive

260 Denne bestemmelsen angår forbrytelser mot offentlig myndighet, hovedeksempelet er at man mot bedre vitende offentlig tillegger en myndighet handlinger de ikke har foretatt.

261 Straffeloven § 390a gjelder visse sjikanesituasjoner, og § 390b gjelder fjernsynsovervåking av offentlig sted. Det er tvilsomt om krenkelse av disse bestemmelsene fører til oppreisning etter erstatningsloven § 3-6.

262 Jfr Jon Bing og Cato Schiøtz “Oppreisning for enkelte personvernkrenkelser”, Jussens Venner 7/1977:241-270.


vilkårene ikke er oppfylt (typisk krav til forsett), vil det kunne foreligge sivilrettslig ansvar.

Etter § 3-6, 2.ledd etableres et sivilrettslig redaktøransvar. Men dette er vesentlig avvikende utformet fra det strafferettslige.

For det første er det tilstrekkelig at krenkelsen har funnet sted i “trykt skrift”, det er ikke noe krav om at den har funnet sted i den spesielle kategori av “trykt skrift” som i straffeloven omtales som “blad eller tidsskrift”. Som diskusjonen av gjeldende rett ovenfor demonstrerer, er det forbundet med betydelig tvil om datamaskinbaserte systemer eller visse typer slike systemer skal kunne kvalifiseres som “trykt skrift” etter straffelovens legaldefinisjon. Åpenbart er erstatningsloven § 3-6 utformet for å ligge “rygg-mot- rygg” i forhold til straffeloven. Det forhindrer ikke at erstatningsloven ikke har noen legaldefinisjon av dette uttrykket for sin del, og at man ikke er bundet av like strenge tolkningsprinsipper for erstatningsloven som for straffeloven. Man kan derfor godt tenke seg at erstatningsloven kommer til anvendelse for datamaskinbaserte systemer selv om nøler med å tolke straffeloven slik at de blir fanget opp.

For det andre må skaden være øvet av “noen som har handlet i eierens eller utgiverens tjeneste”. Dette omfatter åpenbart journalister eller andre som i konvensjonelle publikasjoner bidrar til artikler og lignende. Ettersom ansvaret ikke er begrenset til “blad eller tidsskrift”, men også omfatter f eks bøker, vil man nok også anta at ansvaret omfatter en roman skrevet av en forfatter og utgitt på et forlag - forleggeren vil da bli ansvarlig for krenkelser i boken. Men selv om man tøyer bestemmelsen nokså langt, synes det vanskelig å la ansvaret omfatte meldinger formidlet gjennom et tavlesystem, og som opplastes automatisk. Operatøren tillater her enhver å opplaste meldinger til tavlesystemet, men det er vanskelig å hevde at disse handler i operatørens tjeneste.

På dette punkt er altså ansvaret konstruert forskjellig fra det strafferettslige redaktøransvaret. Det strafferettslige ansvaret utløses hvis bladet eller tidsskriftet offentliggjør noe “som ville ha pådradd redaktøren straffeansvar” dersom redaktøren hadde kjent innholdet.Det sivilrettslige ansvaret er betinget av at krenkelsen er fremsatt av


noen som handler i eiers eller utgivers tjeneste. Det betyr altså at det sivilrettslige ansvaret rekker i så måte betydelig kortere enn det strafferettslige.

For det tredje er det “eier eller utgiver” som blir ansvarlig, ikke redaktør. Ansvaret kan klarligvis ikke begrenset til “redaktør” ettersorr det gjelder ansvar i enhver form for trykt skrift, også de som mangler redaktør. Om forståelsen av uttrykkene “eier” og “redaktør” sier Mæland:263

“ ‘Eier’ av det trykte skrift vil være forleggeren - dvs. Den person eller det firma som har de økonomiske interesser i skriftet (boken, avisen eller bladet) og som normalt også dekker utgiftene som påløper ...

Når det gjelder begrepet ‘utgiver’ viser Straffelovrådet til en presisering av Krabbe: Dette vil være den som ‘træffer Beslutning om og foranstalter Skriftets Udgivelse, dvs. Afgivelse af det færdige trykte Skrift som Helhed til Uddeling i den Kreds af Personer, for hvilket er bestemt.’”

Muligens er denne også tidsfarvede presiseringen av “eier” og “utgiver” ikke spesielt klargjørende. Imidlertid burde det ikke være vanskeligere i forhold til datamaskinbaserte systemer å bestemme hvem som har disse posisjoner264 enn i forhold til andre publiseringstiltak: Det vil normalt brukes et økonomisk kriterium, den som har en negativt definert økonomisk interesse i offentliggjørelsen.

Endelig ser man at etter erstatningsloven § 3-6, 4.ledd er det gjort unntak for den som “bare har deltatt ved teknisk framstilling eller distribusjon”, jfr diskusjonen ovenfor. Ettersom den ansvarlige etter de sivilrettslige bestemmelsene er eier eller utgiver, oppstår ikke de

263 Henry John Mæland Ærekrenkelser, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Bergen, Bergen 1981:415.

264 Det kan naturligvis være to forskjellige personer, jfr Henry John Mæland Ærekrenkelser, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Bergen, Bergen 1981:415.

IR1: TERESA (115) 233

samme problemene med konsistens som etter straffeloven § 254. Unntaket må gjelde for den som nok uaktsomt krenker en annens ære eller privatlivets fred til en annen person, men som bare gjør dette ved å bidra til teknisk fremstilling eller distribusjon. Alternativet om at “vilkårene for straff’ skal være til stede, utelukkes vel av straffeloven § 254 - hvis vedkommende bare bidrar til teknisk fremstilling eller distribusjon, vil vilkårene for straff aldri være til stede for så vidt det aktuelle skrift er et “blad eller tidsskrift”. Er det imidlertid en annen type skrift - f eks en roman utgitt av et bokforlag - vil ikke straffeloven § 254 komme til anvendelse, og man kan derfor tenke seg at teknisk personale blir strafferettslig ansvarlig som medvirkende til den straffbare handling, men blir unntatt fra det sivilrettslige ansvar etter erstatningsloven § 3-6, 4.ledd.

Selv om man derfor ikke får samme type konsistensproblemer med erstatningsloven § 3-6 som straffeloven § 254, kan det vel fremstå som noe ubegrunnet at unntaket for teknisk personale er såvidt forskjellig utformet for det straffe- og sivilrettslige ansvaret.

Oppsummeringsvis kan man forsøke tabellarisk å sammenligne det straffe- og sivilrettslige “redaktøransvaret”:

Strafferetten ErstatningsrettenTrykt skrift Ja JaBlad eller tidsskrift Ja NeiType handling Straffbart Krenkelse av noen som

handler i eiers eller utgivers interesse

Redaktør Ja NeiEier eller utgiver Nei265 Ja

265 Men med det forbehold at det strafferettslige ansvaret for foretak kan gjøre eier ansvarlig, jfr diskusjonen ovenfor om straffelovens kap 3b. Dette er i såfall utslag av det generelle prinsippet, ikke spesielt for trykt skrift.

IR1: TERES.4 (115) 234

Det er derfor betydelig forskjell mellom det straffe- og sivilrettslige ansvaret, og ikke helt lett å se den legislative begrunnelsen for dette. Åpenbart vil man kunne argumentere for at det sivilrettslige ansvaret skal være mer omfattende enn det strafferettslige, fordi det her er mer nærliggende å argumentere utfra et risikosynspunkt:

En krenkelse formidles gjennom et trykt skrift og rammer en tredjeperson. Den som primært er ansvarlig (den som har utformet krenkelsen) kan være ubemidlet eller vanskelig å finne. Det fremstår da som naturlig at man holder den person (eller organisasjon) som har en negativt definert økonomisk interesse i virksomheten ansvarlig - det er urimelig at denne personen skal være uten ansvar for det tap som tredjepersonen uforskyldt lider når krenkelsen formidles gjennom det skrift vedkommende eier eller utgir. Det synes også velbegrunnet at ansvaret er orientert mot eier eller utgiver snarere enn redaktør. Strafferetten tar sikte på adferdsregulering, og har som begrunnelse for sitt kontrollansvar at redaktøren ikke skal kunne bruke uvitenhet som argument for å være straffri, det er en objektivisering av de subjektive kravene til straffeskyld. I erstatningsretten er formålet i større grad å omfordele risiko for tapet slik at det rammer den som kunne ha hindret at det oppsto, eller som har en økonomisk fordel (eller risiko) knyttet til den aktuelle virksomhet.

Imidlertid er det sivilrettslige ansvaret begrenset til å omfatte krenkelser som foretas av “noen som handler i eiers eller utgivers interesse”. Dette synes å vise et nært slektskap med det mer generelle “husbondansvaret”, jfr erstatningsloven § 2-1 nr 1 jfr nr 3: Etter denne bestemmelse blir en arbeidsgiver ansvarlig for forsettlig eller uaktsom skade voldt av arbeidstager, dvs “enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgivers tjeneste”. Det synes som om dette nær er sammenfallende med den krets av personer som kvalifiseres etter erstatningsloven § 3-6, 2.ledd som “noen som har handlet i eierens eller utgiverens tjeneste”. Det objektive ansvaret etter erstatningsloven § 2- 1 faller derfor nær sammen med ansvaret etter erstatningsloven § 3-6 med det unntak at det etter erstatningsloven § 3-6 også er hjemmel for å pålegge ansvar for ikke-økonomisk skade (oppreisning).

IR]: TERES.4 (115) 235

3.5.9 Skisse av et sivilrettslig og strafferettslig ansvar for datamaskinbaserte informasjonstjenester

Diskusjonen ovenfor kan oppsummeres i noen punkter:

• Det er tvilsomt om man bør gripe inn i straffelovens regulering, her bør man avvente den mer generelle revisjon av straffeloven. Derfor bør man først og fremst se på den sivilrettslige reguleringen. Likevel kan det være grunn til å understreke at det ikke er ønskelig at den herskende tvil om i hvilken utstrekning straffelovens bestemmelser etter gjeldende rett kommer til anvendelse på datamaskinbaserte informasjonssystemer vedvarer.

• Det er ikke ønskelig at det skal herske tvil om at den som er operatør for et tavlesystem eller lignende har et ansvar for at det gjennom dette systemet formidles meldinger eller annet som er krenkende.

• Det er ikke naturlig å gjøre ansvaret betinget av at det er en redaktørfunksjon knyttet til systemet, derfor er det naturlig - som i erstatningsloven § 3-6 - å gjøre utgiver eller eier ansvarlig.

• Det bør ikke kreves at krenkelsen er fremsatt av noen som handler i utgivers eller eiers tjeneste, det må være tilstrekkelig at krenkelsen formidles gjennom systemet.

Etter dette kunne man foreslå en skisse til en lovendring, f eks som et nytt 4.1edd i erstatningsloven § 3-6.266

Er krenkelsen forovd i et datamaskinbasert informasjonssystem, hefter også eier og utgiver for erstatningen. Det samme gjelder oppreisning pålagt etter forste ledd, med mindre retten av særlige grunnet finner å burde frita dem. ...26~

266 Nåværende 4. og 5.ledd ville da bli nytt 5. og 6.ledd.267 Lovgvingsteknisk bør nok den foreslåtte endringen foranledige en større

omredigering som splitter bestemmelsene opp noe mer. Samtidig vil det væreFortsetter neste side

1RI: TERES.A (115) 236

Bestemmelsen er meget enkelt formulert etter mønster av erstatningsloven § 3-6, 2.ledd. Den eneste endringen i formuleringen er at kravet om at krenkelsen skal være fremsatt av noen som handler i eiers eller utgivers tjeneste, er strøket. Den vil gjøre eier eller utgiver objektivt ansvarlig for meldinger som enten er ærekrenkelser eller krenkelser av privatlivets fred, både for økonomisk tap som den krenkede lider, og for oppreisning.

Forslaget vil imidlertid ikke berøre strafferettens bestemmelser som etter gjeldende rett f eks gjør en redaktør ansvarlig for utuktige bilder eller lignende som offentliggjøres i det skrift vedkommende redigerer. I utgangspunktet bør man være noe tilbakeholden med å gjøre en endring i straffeloven i forbindelse med reguleringen av trykt skrift uten at man gjennomfører en mer generell revisjon, bl a med sikte på å vurdere konsistens mellom de gjeldende bestemmelsene.

Man kunne imidlertid skissemessig tenke seg en endring formulert som et nytt 2.ledd til straffeloven § 436. Denne endringen ville da (1) ta sikte på å klargjøre at et datamaskinbasert informasjonssystem som henvender seg til et større antall personer likestilles med “blad eller tidsskrift”, og (2) at hvis dette systemet mangler en redaktør, likestilles eier eller utgiver med redaktøren. Det kontrollansvar som etter straffeloven § 431 gjelder for redaktør, vil da bli gjort gjeldende for eier eller utgiver (den person som ovenfor er kalt operatør). Skissemessig ville en ny straffeloven § 436 kunne lyde:

Ved redaktør av blad eller tidsskrift forstås i dette kapittel den som treffer avgjørelser om skriftets innhold eller om en del av dette, enten han betegnes som redaktør eller som utgiver eller på annen måte.

Fortsetter fra forrige sidenaturlig å vurdere en generalisering av § 3-6, 2.1edd siste punktum til å omfatte ethvert kringkastingsselskap, ikke bare Norsk rikskringkasting.

IRI: TERES.4 (115) 237

Datamaskinbasert informasjonssystem som henvender seg til et storre antall personer regnes som blad eller tidsskrift etter denne lov. Mangler systemet en person som treffer avgjørelser om systemets innhold eller om en del av dette, jfr forste ledd, regnes både eier og utgiver som redaktor etter dette kapittel.

Etter forslaget vil det nye 2.ledd, l.pkt inneholde en legaldefinisjon som gjør et “datamaskinbasert informasjonssystem som henvender seg til et større antall personer” til et “blad eller tidsskrift” etter straffeloven. Ettersom “blad eller tidsskrift” er eksempel på trykt skrift, vil dette si at alle bestemmelser om trykt skrift vil komme til anvendelse på datamaskinbaserte informasjonssystemer.

Det kan nok diskuteres om dette karakteristikken er tilstrekkelig presis. Den svarer noenlunde til det forslag som er fremmet av Straffelovkommisjonen.268 Slik jeg ser det, vil det omfatte ethvert datamaskinbasert informasjonssystem som henvender seg til et større antall personer. Det bør imidlertid presiseres at med “informasjonssystem” siktes det ikke til et listesystem e lign som fordeler meldinger til en på forhånd definert liste av adressater, selv om denne listen omfatter et større antall personer. Det må erkjennes at sannsynligheten er høy for at man vil finne systemer eller tjenester i grenselandet mellom postsystemer og informasjonssystemer. Men slike grensetilfeller finner man også for konvensjonelle systemer, og det må være tillatt å overlate vurderingen til det enkelte tilfellet.

Slik forslaget er formulert, vil det også føre til at teknisk personale nyter godt av straffrihetsbestemmelsen i straffeloven § 254. særlig ettersom det etter 2.pkt alltid vil være en redaktør av et datamaskinbasert informasjonssystem i straffelovens forstand.

Etter forslaget vil det nye 2.ledd, 2.pkt i praksis inneholde en utvidelse av definisjonen av en redaktør. Hvis en redaktørfunksjon

268 NOU 1992:23 Ny straffelov - alminnelige bestemmelser - jfr utkastet til ny § 18. Her er imidlertid legaldefinisjonen begrenset til “skrift og bilde som mangfoldiggjøres ...”.


mangler, vil man i stedet kunne holde både eier og utgiver ansvarlig. Dette ansvaret vil da ha samme omfang som ansvaret etter straffelover §431, dvs at hvis eier eller utgiver kan vise at vedkommendes kontroll er ivaretatt, vil vedkommende ikke være straffeskyldig. Derfor vil den foreslåtte endring innebære at det påbys at man innfører en eller annen form for kontroll med innholdet av det informasjonssystem man eier eller utgir. Hvis tilfredsstillende kontroll ikke utøves, vil man få et strafferettslig ansvar.

Denne siste utvidelsen er rettspolitisk mer tvilsom enn den i 1 .pkt. Først og fremst kommer dette av at det ikke systematisk er undersøkt hvilke konsekvenser en slik utvidelse av redaktørbegrepet vil kunne ha i andre sammenhenger, f eks i forhold til straffeprosesslovgivningen. Hvis man ønsker å følge forslaget, vil det derfor nødvendigvis måtte vurderes om denne endringen foranlediger andre endringer i bestemmelser som omhandler trykt skrift og redaktørers rettsstilling.269

Rettspolitisk note. I denne diskusjonen er det gått utfra at det gjeldende redaktøransvar anses som rettpolitisk nødvendig eller ønskelig. Dette er en forutsetning som ikke helt kan stå uten at den konfronteres med Grunnloven § 100. Redaktøransvaret fører til straffeansvar for redaktør selv om denne beviselig ikke kjenner innholdet av de krenkende innlegg i avis eller annet skrift (inklusive datamaskinbaserte systemer). Etter Grunnloven § 100 skal ingen kunne straffes for handlinger i trykt skrift “medmindre han forsætligen og aabenbare har enten selv vist, eller tilskyndet Andre” den aktuelle krenkelse. Det er etter mitt skjønn ingen tvil om at redaktøransvaret derfor krenker den prinsipp som en naturlig tolkning av Grunnloven § 100 etablerer. Når det ikke antas å

269 Dette er likevel en overblikkbar mengde med bestemmelser, jfr oppregningen i Jon Bing Straffelovens definisjon a\> "trykt skrift" anvendt på datamaskinbaserte informasjonssystemer, CompLex 11/85, Universitetsforlaget, Oslo 1985. Selv om denne oppregningen er datert, er det naturligvis trivielt å oppdatere den.

IR1: TERESA (115) 239

foreligge motstrid, er dette fordi man antar at konstitusjonell sedvanerett kan begrunne en annen tolkning.

Personlig er jeg i tvil både om (1) man bør godta en slik tolkning av Grunnloven, og (2) om man kan akseptere et såvidt vidtgående redaktøransvar. Jeg vil derfor fremheve at jeg anser disse to aspektene ved redaktøransvaret som kontroversielle. Men forholdet mellom straffelov og grunnlov er ikke drøftet i dette avsnittet, heller ikke redaktøransvaret på fritt grunnlag. Jeg fastholder at man ikke kan begrunne noen forskjellsbehandling mellom trykt skrift på den ene side og datamaskinbaserte systemer på den annen side - men dette åpner selvsagt for den mer generelle diskusjon av hvordan man skal regulere mediene.

3.5.10 Personregisterloven

Diskusjonen ovenfor har konsentrert seg om det straffe- og erstatningsansvar for datamaskinbaserte informasjonssystemer. Det bør imidlertid understrekes at i praksis vil slike systemer også være konsesjonspliktige etter personregisterloven.

Etter personregisterloven § 9 er ethvert datamaskinbasert personregister konsesjonspliktig dersom det ikke er gjort unntak i forskrifter. Slikt unntak er ikke gjort for datamaskinbaserte informasjonssystemer. Systemer som bygger på det redaksjonelle stoff i aviser - f eks Aftenpostens ATEKST - anses konsesjonspliktig bl a fordi man kan søke på personnavn som forekommer i teksten. For mange andre datamaskinbaserte informasjonssystemer finnes det tilsvarende muligheter.

Men selv et enkelt system for elektronisk post vil generere personregister. Foran er det gitt et eksempel på en adresse i postsystemet. Adressen er åpenbart et identifiserende element og derfor i seg selv en personopplysning i personregisterlovens forstand. Når meldinger mottas, genereres automatisk et register - en slags journal - til meldingene av det systemet brukeren benytter for å administrere sin egen post. Denne journalen er typisk søkbar ved at


man kan angi et navn til systemet, som så søker gjennom listen for å finne om det er post fra den aktuelle person.

Uten å gå nærmere inn på begrunnelsen synes det nokså åpenbart at nær sagt ethvert datamaskinbasert informasjonssystem vil representere et konsesjonspliktig.270 I så fall må det søkes konsesjon for drift av systemet, og denne konsesjonen vil angi hvem som er registeransvarlig. Den registeransvarlige vil normalt være eier eller utgiver. Konsesjonen vil også fastlegge regler for systemet, bl a regler for innsynsrett og regler for videregivelse for tredjeperson, jfr personregisterloven §11.

Man kunne antyde at en regulering av de forhold som er diskutert i dette avsnittet kunne gjennomføres ved hjelp av personregisterloven: Systemene mangler kanskje en redaktør, men operatøren av f eks et tavlesystem må åpenbart ha konsesjon for systemet, og konsesjonen kunne inneholde bestemmelser som regulerte enkelte forhold, bl a hva slags opplysninger som tillates registrert. En konsesjon for et tavlesystem kunne f eks gjenta det selvfølgelige at meldinger, bilder mv som strider mot loven, ikke kan formidles gjennom systemet. Hvis operatøren bryter dette påbudet i konsesjonen, vil dermed dette være straffbart etter personregisterlovens generelle bestemmelse.

Man kunne altså bruke personregisterloven til å gjøre operatøren ansvarlig indirekte, selv om vedkommende ikke var ansvarlig etter straffelovens bestemmelser. Ansvaret ville flyte av at operatøren brøt reglene som konsesjonen fastla for registrering av personlige opplysninger. Forutsetningen ville være at opplysningene var personlige, dvs at de kunne tilbakeføres til en bestemt person. Man kunne godt tenke seg utuktige eller pornografiske meldinger eller bilder som ikke var personlige opplysninger i straffelovens forstand, eller annet materiale som krenket straffelovens bestemmelser, men som ikke kunne tilbakeføres til enkeltpersoner. Derfor ville det generelle spørsmålet i prinsippet ikke kunne løses gjennom personregisterloven.

270 Jfr Jon Bing og Dag Elgesem Universitetets ansvar fo r bruk av datanett, Tano, Oslo 1992:114-117.


Viktigere enn denne litt prinsipielle begrensningen er nok det forhold at få operatører i praksis søker konsesjon for sine systemer.Det er i det hele tvilsomt om personregisterloven bør anvendes for å regulere denne typen systemer - det er åpenbart at i dag oppfanges en lang rekke systemer av personregisterlovens legaldefinisjon av “personregister” som det ikke er ønskelig de lege ferenda å regulere ved personregisterloven - f eks alle dokumenter produsert ved tekstbehandling, telefonregistre over forretningsforbindelser lagt inn på lommekalkulatorer osv. Behovet for å regulere ansvar for datamaskinbaserte informasjonssystemer bør derfor ikke ledes inn i en blindgate, selv om personregisterloven i prinsippet kunne løse en stor del av problemet. Det er i seg selv et rettspolitisk behov for å reformere personregisterloven - det behov for å regulere informasjonstjenester bør ikke ytterligere belaste personregisterloven.271

I stedet får man konstatere at ettersom datamaskinbaserte informasjonssystemer av enhver art fanges opp av personregisterloven, bør man nøye vurdere hvordan man i forskrifter kan avgrense konsesjonsplikten slik at man ikke behøver søke konsesjon for systemer hvor hensynet til personvernet bare i liten grad er aktualisert.

271 Jfr Jon Bing "Data Protection in a Time of Change"; Willem F Korthals Alters, Egbert J Dommering, P Bernt Hugenholtz and Jan JC Kabel (eds) Information Law towards the 21st Century, Kluwer, Deventer 1993:247-259.

3.6. J Databaser

“Database” er et teknisk uttrykk som betegner en strukturert samling med opplysninger med definerte relasjoner mellom opplysningene. Et eksempel på en database er gitt ovenfor i forbindelse med multimediaverk basert på norsk flora. Andre eksempler er legio, fra norsk offentlig forvaltning kan vi peke på Brønnøysund-registrene, Det sentrale personregister, Biltilsynets AUTOSYS med opplysninger om motorvogner osv. Uttrykket brukes ofte noe upresist om enhver samling med opplysninger i maskinlesbar form, feks om en ustrukturert tekst som er gjort søkbar ved hjelp av et tekstsøkesystem. Her kan struktur og relasjoner mellom elementene i samlingen mangle, men man kaller det likevel gjeme en database. For diskusjonen i dette avsnittet synes det ikke avgjørende at man fastholder den tekniske definisjonen. Imidlertid forutsettes det at en database inneholder “mange” elementer - ett enkelt element (en persons navn, ett brev, ett bilde osv) utgjør ingen database, selv om det ikke er noen faste regler for hvor mange elementer som skal til for at man snakker om en database.

Det er vanlig å snakke om database struktur og elementene i databasen. Strukturen representeres av relasjonene mellom elementene i databasen. Hvis man ser på eksempelet fra floraen ovenfor under pkt 2.5 finner man et tenkt eksempel på et element i en database:

3.6 Rettslig beskyttelse av databaser

Nivå 1 DekkfrøeteNivå 2 TofrøbladeteNivå 3 SamkroneteNivå 4 UrterNivå 5 MaskeblomstfamilienNorsk navn Skjellrot

IRJ. TERESA (115) 243

Latinsk navn Lathraéa squamåriaHøyde 1-2 dmKarakteristikk Saftig snylteplante uten bladgrønt. Tykk

jordstengel med taklagte skjell. 2-leppet krone med hvit underleppe. På røtter av or og hassel, særlig østafjells. Sjelden vestafjells.

Blomstrer April-maiPlansje Henvisning til plansjeFoto Henvisning til fotografi av skjellrot i

naturenSnitt Henvisning til snitt gjennom blomsten,

teknisk tegningForrige SkogmarimjelleNeste Kongsspir

I dette elementet finner man “pekere” til andre elementer. Man har hierarkiske pekere til overordnede nivåer (nivåene 1-5), ved å utnytte disse vil man “gå tilbake” oppover i hierarkiet. Dessuten har man sekvensielle pekere som forteller hvilket element som følger forut for det aktuelle elementet (“forrige”) og kommer etter det (“neste”), det er dessuten henvisning til andre elementer som illustrerer dette - “plansje”, “foto” og “snitt”.

Eksempelet er også typisk for det aktuelle elementet er knapt et vernet åndsverk sett isolert - selv om det vel kan diskuteres om karakteristikken er tilstrekkelig original til at den kan tiltrekke seg selvstendig vern.

3.6.2 Katalogregelen, åndsverkloven § 43

Etter norsk rett har man et vern av kataloger i henhold til åndsverkloven § 43:

IRI. TERESA (115) 244

Formular, katalog, tabell og lignende arbeid som sammenstiller et større antall opplysninger, og program272 må ikke eftergjøres uten samtykke av den som har frembrakt dem, før 10 år er gått efter utløpet av det år da arbeidet ble utgitt.

Er arbeid som nevnt foran, helt eller for en del gjenstand for opphavsrett, kan også denne gjøres gjeldende.

Bestemmelsene i §11 første ledd, §13 og §16 annet ledd gjelder tilsvarende.

Denne bestemmelsen er selvsagt utformet uten henblikk på databaser, men den er ett av flere eksempler i åndsverkloven på at man ved å bruke en funksjonell tilnærming har klart å regulere forhold som funksjonelt er identisk, men er realisert teknologisk på en måte som var ukjent på det tidspunktet bestemmelsen ble utformet.273

Hvis man forsøker å se nærmere på samlinger av opplysninger i maskinlesbar form - “databaser” i vid forstand - vil man se at det er to hovedkriterier for den rettslige klassifiseringen. Det ene er spørsmålet om databasens element isolert sett er et åndsverk, det andre er om innsamlingen av elementene kan anses for å være en individuell, skapende innsats som gjør innsamlingen eller utvelgelsen til et åndsverk sett isolert. Et forsøk på å klassifisere mulighetene vil bli forholdsvis omfattende, og sier kanskje ikke stort - men forsøket følger likevel nedenfor:

212 Program i betydningen “kringkastingsprogram” eller annen oversikt i forbindelse med konserter, stevner mv.

273 Det andre hovedeksempelet er definisjonen av eksemplar i åndsverkloven § 2, 2.ledd - “opptak på innretning som kan gjengi verket” - opprinnelig en generalisering av den funksjon en magnetbåndopptager og -spiller har, men en helt presis karakteristikk av et datamaskinbasert system for registrering og gjengivelse. Derfor har det aldri vært tvil om at etter norsk rett vil en datamaskinbasert representasjon være et eksemplar.


Element “Skapende innsamling" 'Rutinemessig innsamling ”

Opplysning Åndsverk KatalogÅndsverk Samleverk KatalogSamleverk Samleverk KatalogTabell, katalog Åndsverk Katalog

Man kan forsøke å gi eksempler på alle de 8 ulike konstellasjonene.

1. Hvis man tenker på arbeider hvor elementet er en “opplysning”, vil et eksempel på en “skapende innsamling” kunne være en spøkefull bok som inneholder lister under overskrifter som “Ti sanger for advokater” (med eksempler som Beatles “Maxwell’s Silver Hammer” om et overlagt drap) osv. Her vil elementene ikke være vernet (elementene er komponister, sangtitler mv), mens sammenstillingen vil være preget av redaktørens skapende innsats.

2. Det er lettere å gi eksempel på en situasjon hvor elementene er “opplysning” og databasen er resultatet av “rutinemessig innsamling” - en telefonkatalog vil være et slikt eksempel, alle abonnenter innen ett distrikt (eventuelt begrenset til én teleoperatør) vil være angitt med navn, adresse, telefonnummer mv. To forskjellige personer som søkte å etablere samme database, ville få samme resultat.

3. En database hvor elementene er “åndsverk” og som er resultatet av en “skapende innsamling” vil kunne være en maskinlesbar versjon av en skjønnlitterær novelleantologi - novellene er naturligvis åndsverk, og redaktøren har valgt dem ut på en måte som preges av redaktørens individuelle vurdering.

4. Men en database hvor elementene er “åndsverk”, og som er resultat av “rutinemessig innsamling” vil kanskje være en forfatter samlede verker, eller en database alle maleriene i ett bestemt galleri.


5. Elementene i en database kan også være “samleverk” - et hypotetisk eksempel hvor innsamlingen ville vøre “skapende” ville et utvalg av de beste skjønnlitterære antologien fra alle europeiske land.

6. Et eksempel som ikke er hypotetisk, er der hvor elementene er “samleverk” i form av aviser - det er vanlig å anse en avis som et samleverk hvor redaktøren er opphavsmann og elementene er avisens redaksjonelle stoff - og hvor innsamlingen er rutinemessig, utgjøres av datamaskinbaserte systemer som f eks ATEKST hvor det redaksjonelle stoffet i alle utgaver av Aftenposten samles.

7. Naturligvis kan elementet også være en tabell eller katalog. Et enkelt eksempel vil være en utvelgelse fra et statistisk materiale for støtte undervisning i f eks den videregående skole - her ville elementene være tabeller hentet fra f eks Statistisk årbok og lignende publikasjoner i andre land, men utvelgelsen “skapende”.

8. Men naturligvis kan slik utvelgelse også være “rutinemessig” -f eks gjengivelse av statistikken for antall innbyggere i en bestemt by fra 1900 og frem til i dag for å illustrere befolkningsvekst.

I dette avsnittet skal ikke katalogvernet diskuteres rent generelt - her må man henvise til mer generelle fremstillinger av dette.274 Men noen hovedtrekk skal fremheves.

For det første kreves det at arbeidet skal sammenstille “et storre antall opplysninger”. Dette indikerer at det er en grense nedover hvor noe slutter å være en katalog. Denne grensen er selvsagt prinsipielt viktig, men i praksis vil den ikke ha betydning for databaser, som vil dokumentere såvidt mange opplysninger at det alltid vil representere “et større antall”.275

274 Jfr Tarjei Stensaasen Opphavsrettslovens § 43 ("Katalogregelen ”), CompLex 10/85, Universitetsforlaget, Oslo og Rettslig vern av edb-programmer og databaser, Tano, Oslo 1987, jfr særlig s 193 flg.

275 Relatert til dette er spørsmålet om hva som er "én opplysning”. “Opplysning” er et systembegrep, og kan alltid deles opp i mindre enheter. La oss tenke oss


IRI.TERESA (115) 247

Rettighetshaver er “den som har frembrakt” opplysningene - det er vanlig antatt at originær rettighetshaver kan være en juridisk person, et visst holdepunkt finner man også i selve lovteksten, jfr åndsverkloven § 58, som synes å implisere at en katalog kan være frembragt av “selskap som har norsk styre og sete her i riket”.

Beføyelsen er å kunne hindre at katalogen “efter gjøres”. Åpenbart er dette en vurdering som må gjøres konkret. Man har flere typesituasjoner:

1. Slavisk kopiering av hele katalogen2. Slavisk kopiering av del av katalog3. Ettergjøring av hele katalogen, men sammensmeltning med egne

opplysninger4. Ettergjøring av del av katalog, men sammensmeltning med egne

opplysninger

I dette tilfellet er det bare det første som er helt enkelt å vurdere - det representerer hovedeksempelet på ettergjøring.

Det andre - hvor bare del av katalogen kopieres - forutsetter i alle fall at den kopierte delen sett isolert nyter vern som katalog,276 et

Fortsetter fra fomge sideen database som inneholder elementet “navn”. Dette kan deles opp i mindre enheter - “fornavn” og “etternavn” - som også etter vanlig språkbruk vil kunne kalles opplysninger. Men et fornavn kan deles opp i bokstaver - og selv om det virker subtilt, kan man kalle dette opplysninger om hvilke bokstaver fornavnet skal skrives med: Dette vil virke mindre subtilt hvis alfabetet ikke er kjent for den som bruker systemet - f eks kyrilliske bokstaver. Sett fra et datamaskinbasert synspunkt, er det også opplysninger om hvordan bokstavene skal fremvises på skjerm: Typesnitt, farve osv. Og hver bokstav kan brytes ned til en mønster av billedelementer (“pixels”), hvor hver element har en beskrivelse. Selv om man altså i prinsippet kan problematisere begrepet “opplysning”, volder det knapt problemer i praksis som rettferdiggjør at en slik diskusjon forfølges.

276 Jfr også Tarjei Stensaasen Rettslig vern av edb-programmer og databaser, Tano, Oslo 1987:240 under henvisning til bl a Karnell. Det har vært antydet at det foreligger ettergjøring om mer enn halvparten av opplysningene


IRl. TERESA (115) 248

spørsmål som er beslektet med (men ikke nødvendigvis identisk med) spørsmålet om hva som er et “større antall” opplysninger, nevnt ovenfor. Spørsmålet om partitionering - dvs når vernet går tapt ved en stadig oppdeling av katalogen i mindre deler - er relevant, og man må anta at vernet går tapt for man er kommet ned til ett element i databasen.

Hvis hele katalogen kopieres, men den smeltes sammen med egne opplysninger, kunne man tro at dette må vurderes på samme måte slavisk kopiering av hele katalogen uten at man legger til egne opplysninger. Imidlertid ligger jo hensynet om å verne den investering som katalogen representer bak bestemmelsen. Hvis katalogen som kopieres er svært liten i forhold til den katalog den kopieres inn i, og den større katalog ikke konkurrerer med den mindre i markedet, utelukker jeg ikke at det ikke vil regnes som ettergjøring, selv om dette nærmest strider mot lovens ordlyd: La oss tenke oss at en telefonliste over vitenskapelig ansatte ved Det juridiske fakultet i Oslo ble kopiert inn i en database over telefoner til alle jurister ved de juridiske læresteder i hele Europa - ville dette i prinsippet krenke fakultetets katalogrett i listen?

Hvis en del av katalogen kopieres, men denne delen sammensmeltes med egne opplysninger, vil man lett kunne anta at det oppstår en ny katalog. Fra svensk rettspraksis kjenner man eksempel på ved ettergjøring av lokale telefonkataloger at det var tilstrekkelig at ‘/3 av materialet var nytt. fra dansk praksis har man eksempel på retten fant at det ikke forelå ettergjøring selv om 783 av 1197 “opplysninger” (65 %) var hentet fra en annen katalog.277

Fortsetter fra forrige sidekopieres, men personlig er jeg skeptisk til å bruke et slikt kvantifiseringskriterium som hovedregel, bl a fordi det som kvantifiseres ("opplysninger”) ikke er entydig, jfr ovenfor om opplysning som systembegrep.

277 Jfr Tarjei Stensaasen Rettslig vern av edb-programmer og databaser, Tano, Oslo 1987:240:241 med henvisninger.

Vernetiden er 10 år regnet “efter utløpet av det år da arbeidet ble utgitt”. Utgivelse vil etter åndsverkloven § 8, 2.ledd være skjedd når et rimelig antall eksemplarer med opphavsmannens samtykke er bragt i handelen “eller på annen måte spredd blant almenheten”.

Enkelte databaser er gjenstand for regulær utgivelse, typisk databaser som distribueres som kompaktplater eller disketter. Her vil det skje en eksemplarfremstilling som grunnlag for spredning blant allmennheten. Ofte vil det dreie seg om databaser som utgis periodisk, hvor materialet vedlikeholdes for å reflektere endringer - typisk leksika, lovsamlinger osv. Her vil altså det være en viss overlapping mellom de ulike utgavene, men dette skaper knapt problemer forutsatt at man antar at endringen er såvidt vesentlig at den sett isolert tiltrekker seg katalogvern. Da vil det løpe separate frister for de enkelte utgavene.

Direktkoblede databaser vil imidlertid ofte ikke utgis i åndsverklovens forstand. Det er alminnelig antatt at elementene i databasen må anses som utgitt når de gjennom informasjonssystemet tilbys allmennheten - det kan ikke kreves bevis for at det faktisk er skjedd en eksemplarfremstilling, det må være nok at dette tilbys.278 Men i abonnementsavtalene vil gjeme databaseoperatøren forby abonnenten å fremstille eksemplar av hele basen (jfr f eks abonnementsavtalen til ATEKST pkt 2.)279 Dette betyr at det ikke skjer noen utgivelse av databasen som sådan, bare de elementene den dokumenterer. Utgivelse er det kriterium som er nødvendig for at vernetiden skal begynne å løpe - og når utgivelsen uteblir, så blir resultatet at databasen nyter et tidsuavgrenset vern. Dette er egentlig

1R1.TERESA (115) 249

278 Jfr f eks Ot prp nr 33 (1989-90) Om lov om endringer i Cmds\>erkloven (opphavsrett og edb) s 32-33, hvor departementet gir sin tilslutning til høringsuttalelsen fra Universitetet i Oslo (professor Birger Stuevold Lassen).

279 Gjengitt som vedlegg i Jon Bing Journalister, aviser og databaser, CompLex 14/87, Universitetsforlaget, Oslo 1987. Jfr også Jon Bing Juridiske aspekter ved etablering og distribusjon av elektroniske tjenester, Statskonsult, Oslo 1992:99-104.

IR1: TERESA (115) 250

ikke tilsiktet, men kommer av at en slik situasjon ikke var aktuell på det tidspunkt bestemmelsen fikk sin utforming.280

To forhold av noe mer spesiell karakter skal kort nevnes - forholdet til kretsmønstervemet og bestemmelsene om dekompilering av datamaskinprogrammer i åndsverkloven § 39c.

Etter åndsverkloven § 10, 3.ledd omfattes ikke kretsmønster til integrerte kretser av åndsverkloven. Kretsmønsterloven (1990:27) har selv ingen definisjon av kretsmønster - men det er kretsmonsteret som er gjenstand for vern, en integrert krets produsert på grunnlag av kretsmønsteret, anses nærmest som et eksemplar av kretsmønsteret. Ved utvikling av kretsmønster brukes vanligvis datamaskinbaserte systemer som definerer kretsmønsteret i form av en database. Denne databasen gir i sin tur variabler til et produksjonsprogram som styrer den prosessen som overfører kretsmønsteret på halvlederbrikker og slik produserer integrerte kretser. Databasen som representerer kretsmønsteret, er i seg selv gjenstand for omsetning. Det må antas at denne databasen vernes etter kretsmønsterloven, og faller helt utenfor åndsverkloven - inklusive katalogregelen. Imidlertid vil det program som definerer en integrert krets gjerne hente predefinerte elementer med kjente, logiske egenskaper fra en database og sette dem sammen til et kretsmønster. Denne databasen er ikke noe kretsmønster, og vemes på vanlig måte av åndsverkloven § 43.

Etter åndsverkloven § 39c kan man på nærmere angitte betingelser dekompilere datamaskinprogrammer, dvs at man analyserer objektkode med sikte på å komme frem til en kil de kode versjon som kan leses og forstås av mennesker, og som dermed kan gi svar på hvordan man skal la ett program få et funksjonelt samvirke med et annet program. Imidlertid vil et program ikke bare inneholde instrukser (programsetninger), det vil også inneholde kommentarer og mye annet- det er anslått at selve programsetningene utgjør omtrent ’/3 av et

280 Det hadde vært naturlig å løse spørsmålet med en alternativ vemetid som løper fra frembringelsen på tilsvarende måte som for integrerte kretser, jfr kretsmønsterloven (1990:27) § 5, 2.ledd.

[R1 . TERESA (115) 251

moderne program for mikromaskiner. Blant dette vil man gjeme finne databaser, f eks for å gi hjelp direkte på skjermen, eller i form av ordlister, tesauri eller annet knyttet til programmet.

For den som skal begynne dekompilering, vil “programmet” derfor omfatte mer enn selve programsetningene. Etter åndsverkloven § 39c er det for dekompilering tillatt å “fremstille eksemplar av et datamaskinprograms kode”. Den som skal dekompilere et “program” har ingen mulighet for å bestemme hva av objektkoden som representerer programmeringssetninger (datamaskinprogram i snever forstand) og andre vernede elementer, som kataloger eller - for den saks skyld - åndsverk. Man må derfor tolke åndsverkloven § 39c at den også tillater eksemplarfremstilling av andre vernede elementer enn datamaskinprogrammet (i snever forstand) til tross for at ordlyden (bruken av ordet “kode”) nærmest kan tyde på noe annet. En annen tolkning ville i praksis føre til forbud mot dekompilering ettersom det først er ved en slik dekompilering at man kan fastslå om en bit av objekt versjonen representerer en programsetning (og dermed er del av et datamaskinprograms kode) eller et annet element.

3.6.3 Forslaget til databasevern i utkast til europadirektiv

Innledning

De fleste land mangler bestemmelser som vemer kompilasjoner slik som den norske (og nordiske) katalogregelen - men ettersom det er opp til nasjonal lovgivning nærmere å definere hva som skal kvalifiseres som “åndsverk”, vil etter omstendighetene nasjonal opphavsrettslovgivning omfatte det som etter norsk rett vil være kataloger uten åndsverkkvalitet.281

281 Om originalitetskravet og “works of fact” se Egbert J Dommering “AnIntroduction to Information Law. Works of Fact at the Crossroads of Freedom and Protection”, Egbert J Dommering and P Bernt Hugenholtz (eds)


Den nordiske katalogregelen er ikke knyttet opp i internasjonale avtaler, heller ikke mellom de nordiske land - en katalog utgitt i Sverige vil derfor ikke være vernet i Norge med mindre katalogen også vernes som norsk, jfr åndsverkloven § 54.

Med den betydning som databaser og informasjonssystemer har i dagens samfunn, er det åpenbart et realisert rettspolitisk behov å utvikle en eller annen form for vern av databaser som ikke kvalifiseres som åndsverk. Dette behovet har ført frem til et utkast innen Europaunionen til et rådsdirektiv om rettslig vern av databaser.282

Dette utkastet bygger - for så vidt som åndsverkloven § 43 - på et dobbeltsporet system, en database kan være kvalifisert som åndsverk, og elementene i databasen kan være åndsverk. I så fall vernes den som åndsverk. Men i tillegg foreslås et nytt sui generis vemesystem mot urimelig utnyttelse av databasen. Som i det norske systemet, presiseres det at det nye vernet ikke skal redusere vern qua åndsverk, nærstående rettigheter mv (art 15).

Selve begrepet database defineres i utkastet art 1. Elementene i databasen kan være “data, works or other materials”, og samlingen omtales som “collection” eller “compilation”. Det er usikkert om man vil reservere uttrykket for datamaskinbaserte systemer,283 det synes uheldig å begrense direktivet bare til maskinlesbare systemer - som det fremgår av diskusjonen i kapittel 1 i denne rapporten, kan papirbaserte systemer på en måte omfattes som maskinlesbare ved hjelp av optisk leserutstyr. Man må i slike tilfeller i alle fall ta stilling til hva som skjer hvis en annen enn rettighetshaver har rett til å fremstille eksemplar av databasen - hvis den ikke er vernet i papirform, vil det jo nærmest være

IRI:TERESA (115) 252

Fortsetter fra fomge sideProtecting Works o f Fact: Copyright, Freedom o f Expression and Information Law, Kluwer 1991:1-40, særlig s 35-37.

282 Diskusjonen bygger på et dokument gjort tilgjengelig til Working Party on Intellectual Property (Copyright) fra rådssekretariatet av 22.6.1994 (ref 7617/94). Utkastet inneholder en rekke alternative formuleringer, og det vil ikke redegjøres for alle alternativene.

283 Databaser “[capable of being] accessed by electronic means”.


konvertering til maskinlesbar form som konstituerer det nye sui generis-\e met.

Det er også antydet som en mulighet at man skal verne “materials necessary for the operation of the database”, og som eksempler er nevnt “thesaurus, index or systems for obtaining or presenting information”. Dette er et noe problematisk forslag. For det første synes det å implisere at en “thesaurus” eller en “index” ikke er vernet isolert sett. I et tekstsøkesystem vil f eks en søkefil etableres automatisk som en alfabetisk liste av søkeord tilknyttet henvisninger til hvor i teksten ordene forekommer.284 Normalt vil en bruker ikke se denne listen som forskjellig fra selve teksten, selv om det er en separat fysisk og logisk fil. Uansett definisjon av database, vil denne være vernet. Men når “index” nevnes spesielt, vekker det tvil om søkefilen ikke ellers ville vært vernet hvis den var blitt løsrevet fra systemet og solgt som en slags oppslagsordliste. Dette er mindre upraktisk enn det kan virke - se f eks publikasjoner som Lov og dom (oppslag på lov gir henvisning til dom) som kunne vært utdrag av en slik liste. En tesaurus anses vanligvis for å være en definert struktur av ord og deres relasjoner - etter min mening er definisjonen av tesaurus i bibliotekvitenskapen og database i informatikken nær identiske, og det er unødvendig å gjenta den - igjen kan det virke som om en tesaurus ikke er vernet uten som del av en database, og det må åpenbart være uhensiktsmessig. Omtalen av annet for “presenting information” er uklar - datamaskinprogrammer unntas eksplisitt, og hva det da kan være som representerer “system for obtaining or presenting information”, er ikke helt lett å se.

Datamaskinprogrammet - “any computer program used in the making or operation of the database” - er eksplisitt unntatt. Dette må forstås slik at det er databaseprogrammet - f eks tekstsøkesystemet SIFT, dBase eller FolioView for mikromaskiner osv som er unntatt,

284 Se for eksempel fremstillingen i Jon Bing “Legal Text Retrieval and Information Services”. Allen Kent (ed) Encyclopedia o f Library and Information Science, vol 48, supplement 11, Marcel Dekker, New York 1991:219-254.

IRJ:TERESA (115) 254

disse brukes til å etablere, vedlikeholde og søke i de databaser som er vernet. Men naturligvis kan også datamaskinprogrammer inngå i en database, jfr f eks eksempelet med animasjonsprogrammer ovenfor i forbindelse med multimediasystemer. Og det kan kanskje være dette man sikter til med den frasen som nettopp er diskutert - “system fo r ... presenting information”.

Definisjonen av “databaser” i art 1 er uavhengig av hva som man verner som et samleverk (eller verk av ikke-vemede elementer), art 2 presiserer dette under henvisning til Bem-konvensjonen art 2(5).

Åpenbart vil elementene i en database selv være vernet - jfr diskusjonen for norsk rett. Utkastet angir at i så fall kreves samtykke av rettighetshaver, og at inkorporasjon i databasen ikke svekker rettighetene.

Men - som diskutert ovenfor spesielt i forbindelse med multimediaverk - vil utdrag av pre-eksisterende verk være ytterst aktuelt. Utkastet inneholder derfor utkast til bestemmelser nettopp om dette.

Det synes å være enighet om at man skal kunne ta inn i en database bibliografiske referanser og sammendrag utarbeidet av den som opererer databasen. Dette følger vel av gjeldende rett, og det er tvilsomt om det var behov for å nevne dette eksplisitt - men her har man en tradisjon tilbake til begynnelsen av 1970-årene da WIPO og UNESCO påbegynte arbeidet med datamaskin relaterte spørsmål.285

Imidlertid synes man ikke på det nåværende stadium å ha oppnådd enighet om hvordan man skal angi retten til å sitere, og det synes som om man her vipper mellom en snever rett (“brief quotations”, til en noe mer generøs sitatrett innenfor rammene av Bernkonvensjonen, og med særlig omtale av bruk av verk “by way of illustration in databases for teaching, provided that such utilization is compatible with fair practice”.

285 Jfr rekommandasjon av 1982, særlig art 1(1) og Jon Bing Opphavsrett og edb , CompLex 2/85, Universitetsforlaget, Oslo 1985:144 om den historiske bakgrunnen til dette.

I RJ: TERESA fl 15) 255

Denne diskusjonen angir for så vidt betydningen av det forslag til en avtalelisens for bruk av utdrag av verk nevnt ovenfor under avsnitt 2.5.

Rettig h etsh a ver

Rettighetshaver er den fysiske person som skaper databasen (art 3( 1)), ansattes rettigheter (“all economic rights”) overføres til arbeidsgiver i mangel av annen avtale, jfr art 3(4). Hvis Norge implementerer denne bestemmelsen, vil det bli den tredje som angir overgang av opphavs- eller kretsmønsterrett i arbeidsforhold, og man synes å kunne operere med en presumsjon om at dette også vil være tilfelle utenfor bestemmelsenes område for såkalt “industriell opphavsrett”. Muligens fører dette til et behov for å klargjøre rettsstillingen utenfor de lovregulerte områdene med en egen lovbestemmelse.

Beføyelser

For så vidt databasen er gjenstand for opphavsrett, skulle man kanskje kunne nøye seg med en henvisning til de vanlige opphavsrettslige beføyelser som rettighetshaver vil ha. Men det presiseres likevel i disse tilfellene i art 6 at rettighetshaver skal ha rett til

1. eksemplarfremstilling (“temporary or permanent”, “in whole or in part”)

2. bearbeidelse (“translation, adaption, arrangement and any other alteration of the database”)

3. eksemplarfremstilling av resultater av slik handlinger som nevnt under 2

4. enhver spredning til allmennheten av databasen eller eksemplarer av denne

5. inklusive fremvisning eller fremføring av databasen.

Blant beføyelsene i nr 1 finner man tanken om en “temporary reproduction” - et midlertidig eksemplar. Dette er også et uttrykk man


finner i programvaredirektivet. Det står for meg som et vanskelig begrep rent opphavsrettslig. Jeg forstår det slik at man med et “midlertidig eksemplar” først og fremst tenker på at man ved å aktivisere et program, overfører det til en datamaskins sentralenhet fra f eks maskinens faste magnetplatestasjon.

Det er denne representasjon man omtaler som “midlertidig eksemplar”, fordi dette forsvinner straks - men ikke før - man slår av strømtilførselen til sentralenheten. Dette er derfor, kan man hevde, noe annet enn en helt flyktig representasjon som f eks man får ved å løfte et speil opp foran et kunstverk. Jeg er tilbøyelig til å argumentere mot at man ved denne representasjon kan snakke om et “eksemplar”, og også tilbøyelig til at hvis en representasjon er “midlertidig”, så er den ikke et “eksemplar” - selv om naturligvis også en flyktig representasjon av verket er vernet, og for så vidt kan gi grunnlag for produksjon av eksemplar som f eks ved opptak av tale eller avfotografering av en fjernsynsskjerm.286 Imidlertid er det i denne sammenheng ikke det sentrale å ta opp denne diskusjonen, men forstå hva det betyr å gjøre “midlertidig eksemplarfremstilling” til en opphavsrettslig beføyelse.

Eksemplarfremstilling skjer når f eks et verk kopieres fra diskett ned på fast magnetplatestasjon. Imidlertid har man ikke vært vant til å anta at det skjer eksemplarfremstilling ved eksekvering av programmet, når programmet hentes fra fast magnetplatestasjon og (helt eller delvis) lagres midlertidig i sentralenheten.

286 Jeg oppfatter P Bernt Hugenholtz “Copyright and Electronic Document Delivery Services”, Interledning & Document Supply, 3/1994:12 som av samme mening når han antar at “(displaying an electronically delivered document on a user terminal will normally not amount to a restricted act. Although the process may involve temporary storage in a computer memory, screen display as such is a ‘reproduction’. Men Hugenholtz synes å fokusere mer på skjermbildet enn den midlertidige kopiering til sentralenheten, og tar kanskje ikke sikte på å ta stilling til den problemstilling som er tatt opp i teksten.


For at en datamaskin skal kunne behandle data, må data være tilgjengelig i sentralenhetens fysiske minne, som gjeme omtales som RAM (for “random access memory”), og det er gjeme denne man omtaler når man sier at sentralenheten f eks har 1 megabyte287 (eller mer) minne i sentralenheten. RAM er kostbart, og de fleste datamaskiner har derfor forholdsvis lite minne. Når et program skal brukes, må det altså kopieres fra den faste magnetplatestasjonen og inn i sentralenhetens minne, hvor sentralenheten får svært rask tilgang til programinstruksjoner, data mv. Vanligvis har ikke maskinen tilstrekkelig plass i sentralenhetens minne til å kopiere hele programmet, og dessuten vil deler av et program som ikke er i bruk- f eks program for utskrivning av dokumenter - bli skjøvet ut til fordel for annet, det skjer er prioritering av hvordan den knappe plassen skal utnyttes. Denne prioriteringen foretas av sentralenheten.

Imidlertid vil moderne maskiner ha det som kalles et virtuelt minne. Programmer og data behøver bare å være i sentralenheten når prosessoren trenger dem. Derfor anvendes et program som vedlikeholder maskinadresser til data og programmer, slik at maskinen ikke behøver å lete etter det den trenger, men bare kan kopiere det rett ut fra den faste magnetplaten. Dette programmet (ofte kalt “virtual memory manager”) arbeider bak kulissene, styrt direkte av operativsystemet, med det resultat at det for brukeren virker som om maskinen har langt mer minne enn det den faktisk har. Denne raske kopieringen til og fra fast magnetplate kalles “swapping”. Den maskinen som brukes til å utvikle denne rapporten bare 22 megabyte288 RAM for sentralenheten,289 men

287 En byte er et mål for tegn - én byte består av 8 bit, og én bit er da ett totegn (“0” eller “1”). En bokstav, et tall eller et spesialtegn representeres typisk av en gruppe med 8 totegn, altså én byte.

288 De som er vant med slikt, ser sikkert at det er et noe merkelig tall, dette har en spesiell forklaring, og er ingen skrivefeil.

289 Sentralenheten er i dette tilfellet en Intel Pentium-prosessor.

IR1: TERESA (115) 258

operativsystemets290 Virtual Memory Manager gir et virtuelt minne på 4 gigabyte. Brukeren vet altså rett og slett ikke hva som akkurat “for tiden” - en tid som måles i nanosekunder - er kopiert inn i sentralprosessorens minne. Forholdet illustreres av den lille figuren nedenfor:291

Denne tekniske forklaringen er ment som en begrunnelse for hvorfor tanken om “midlertidige eksemplarer” kan synes å bygge på en manglende forståelse av hva som faktisk skjer. Med mindre det er snakk om små programmer eller dokumenter (i det aktuelle tilfellet er den absolutte øvre grense 22 megabyte), vil bare deler være til stede i sentralenheten. Hvis man gjør det eksperiment at man fjerner den faste magnetplatestasjonen mens man arbeidet med dokumentet, ville man oppleve at programmet sluttet å virke og at dokumentet i sin helhet ikke lenger er tilgjengelig. Eksemplaret i maskinens

290 I dette tilfellet Windows NT versjon 3.5.291 Figuren er hentet fra Windows NT Architectual Overview p 117.


sentralenhet er altså ikke bare flyktig (i den forstand at det forsvinner når strømmen slås av og RAM avm agnetiseres), men også virtuelt (i den forstand at det bare er tilsynelatende til stede).

Det forhold at opphavsrett ikke gjør eksekveringen av et program til en opphavsrettslig relevant beføyelse, har i den internasjonale diskusjonen tidligere vært omtalt som problemet med “use right”.292 Hvis eksekveringen gjøres til en opphavsrettslig relevant beføyelse, vil det altså også bli en opphavsrettslig relevant handling å eksekvere programmet eller - etter utkastet til databasedirektiv - å hente et dokument fram fra magnetplate og lese det på skjerm. En som f eks uten avtale med eieren av en mikromaskin, f eks som tilfeldigvis er innom hans kontor, åpner et dokument i en database som f eks vedkommende har på kompaktplate, vil dermed forføye opphavsrettslig over dokumentet ved å foreta en uautorisert eksemplarfremstilling av dokumentet.

Jeg er i tvil om dette er en ønsket utvidelse av de opphavsrettslige beføyelser, men man må kanskje spesielt tenke gjennom om tanken om “midlertidige eksemplarer” kan spille en rolle for regulering av disposisjonsrett til databaser i lokale nett og lignende situasjoner hvor flere brukere kan få adgang til samme fysiske eksemplar, men hvor man ikke har å gjøre med en direktkoblet database. Hver av brukerne vil når de skaffer seg adgang til databasen, skape et midlertidig eksemplar i sin arbeidsstasjon knyttet til nettet. Dermed må disposisjonsretten man har skaffet seg ved avtale med rettighetshaver tillate at alle knyttet til nettet kan danne slike “midlertidige eksemplarer”. Har man ikke det, vil bruken representere en opphavsrettskrenkelse. Dette kan være en klargjøring av gjeldende rett, hvor nettopp denne bruken ellers ville representere et eksempel på den mer tradisjonelle “use right” som ikke

292 Jfr Jon Bing Oppha\>srett og edb , CompLex 2/85, Universitetsforlaget, Oslo 1985:40-43.


representerer en opphavsrettskrenkelse (men naturligvis kan representere en avtalekrenkelse).293

Det andre alternativet - bearbeidelse - synes nokså uproblematisk, selv om man antagelig med “any other altération” sikter til en endring som er opphavsrettslig relevant. Det er vel ikke siktet til å gjøre noen endringer i det syn at den som anskaffer et eksemplar av et verk, kan gjøre de endringer vedkommer ønsker i dette eksemplaret hvis vedkommende bare unnlater å gjøre eksemplaret - og dermed verket i endret form - tilgjengelig for allmennheten. Det tredje alternativet følger nokså nøye det andre.

Spredningsbestemmelsene er også mindre problematiske - men man kan merke seg at det i utkastet ikke er gjort eksplisitt unntak for utlån til allmennheten.

Her ser man imidlertid at art 6 også omfatter en enerett for “display” til allmennheten. Det står strid om den opphavsrettslige kvalifisering av “fremvisning”294 av et verk på skjerm. Og det må også være klart at ingen av de tradisjonelle beføyelsene “visning” og “fremføring” kan oppfattes som direkte treffende betegnelser for hva som skjer ved at man “fremviser” et verk på skjerm. Jeg har selv argumentert for at det ikke kan være “visning” (tilsvarende visning av et eksemplar av et verk) fordi utformingen i detalj bestemmes av sluttbrukerutstyr og eventuelt brukers valg (farve, typesnitt mv).

Hugenholtz295 antar at “fremvisning” ikke er en relevant opphavsrettslig beføyelse, bare unntaksvis antar han at dette representerer en “communication to the public”. Jeg er tilbøyelig til å ha en noe avvikende oppfatning, men det avhenger nok noe av hva man oppfatter som utenfor det private område (og dermed

293 Denne forståelsen kan få konsekvenser for den norske implementeringen av databasedirektivet, ettersom den norske loven ikke nevner “midlertidige eksemplar”, jfr åndsverkloven § 39b.

294 Denne noe mer nøytrale terminologi brukes bl a av åndsverkloven § 39b.295 P Bernt Hugenholtz "Copyright and Electronic Document Delivery Services”,

Interledning & Document Supply, 3/1994:12.


formidling til allmennheten) - driftsavdelingen i en bedrift vil jeg f eks anta at ikke er et privat område, dermed blir enhver “fremvisning” av et verk ved en slik avdeling en opphavsrettslig relevant beføyelse. Han antar også at “display right” i utkastet til databasedirektiv er en “novel” beføyelse. Dette synes å antyde at han antar at “fremvisning til allmennheten” ellers ikke ville vært en relevant opphavsrettslig beføyelse. Med det utgangspunkt at “fremvisning” må likestilles med (eller i opphavsrettslig begrepsbruk er) “fremføring”, føyer “display right” inn i det tradisjonelle opphavsrettslige system.

Den viktige nyskapningen er selvsagt vernet for de databaser uansett om de er åndsverk eller ikke - dette er en

“... right for the maker of a database to prevent acts of extraction and/or re-utilization of the contents of that database, in whole or in part.”

Imidlertid gjelder ikke dette elementene i databasen der disse er åndsverk eller arbeider vernet av nærstående rettigheter - da vil altså retten til “extraction and/or re-utilization” følge de generelle bestemmelsene for disse elementene.

Det synes som om man for tiden også diskuterer om retten til utdrag eller gjenbruk skal gjelde bare databasen “in whole”, eller også “in part”. Hvis man begrenser det til “in whole”, synes det bare som om to av de situasjonene som ovenfor er angitt i forbindelse med den norske åndsverkloven § 43 dekkes - dvs slavisk kopiering av hele databasen eller kopiering av hele databasen inn i en ny og større database. Personlig synes jeg nok at alternativet “in part” bør velges - hva som er “én database” er også mye av et systemspørsmål: I et system som Lovdata er materialet organisert i fysiske databaser som er forholdsvis små, mens brukeren blir bedt om å indikere hvilken logisk database vedkommende ønsker å bruke. Denne logiske databasen består altså av flere mindre fysiske databaser - men for brukeren er dette en del av det som skjer bak kulissene, og det vil kreve en viss teknisk innsikt for å


forstå dette. Skulle da brukeren velge å kopiere en del av den logiske databasen i den tro at dette var tillatt ettersom det var en kopiering “in part”, så vil brukeren få en ubehagelig overraskelse når det blir klart at det likevel var “in whole”. Og hvis direktivet blir vedtatt ved bare å gi databaser “in whole” vern, kan man jo frykte at annet en rente tekniske hensyn vil bestemme hvordan tilbydere av databaser velger å organisere dem, ettersom man vil få større vern ved å organisere opplysningene i flere små databaser enn i én stor.

Avgrensning av eneretten - tvangslisenser

Art 9 henviser til Bernkonvensjonen art 10 (sitatrett og bruk i bøker bestemt for undervisning, jfr åndsverkloven §§ 13 og 15).

Det er imidlertid avgrensningen ?\ eneretten til utdrag og gjenbruk som har vært gjenstand for heftigst diskusjon, bl a fordi disse bestemmelsene griper direkte inn i informasjonspolitikken og reguleringen av forholdet mellom privat og offentlig sektor.

Etter art 11(1) foreslås tvangslisens i tilfeller hvor “the contents of a database which is made publicly available cannot be created or collected independently and cannot be obtained from any other source”. Det står diskusjon om denne bestemmelsens karakter av tvangslisens, og også de nærmere betingelsene for at tvangslisensen skal kunne utløses. Slik betingelsene er angitt ovenfor, er det tre konjunktive betingelser: (1) databasen er offentlig, (2) databasen ikke kan etableres uavhengig av det aktuelle tilbud, og (3) basen er ikke tilgjengelig fra en annen kilde. Det argumenteres for at det skal nevnes eksplisitt at det ikke er tilstrekkelig å henvise til f eks “economy of time, effort or financial investment”.

Hva som ligger i at databaser offentlig tilgjengelig, er nærmere definert i utkastet til art 11(10). Kriteriet er at den “may be interrogated by anyone”. Det vurderes å presisere at dette kan skje mot vederlag, og man vurderer dessuten et tillegg som angir at den ikke anses offentlig tilgjengelig “unless the whole database may be interrogated”.

IRJ-.TERESA (IIS) 263

Det siste tillegget er etter mitt skjønn mindre veloverveid. Som eksempel kan man nevne norske databaser basert på de redaksjonelle stoffet fra aviser. Når det gjelder opplysninger om at “navngitte enkeltpersoner er mistenkt, tiltalt eller dømt for straffbart forhold” pålegges operatør av systemet å anonymisere eller blokkere opplysningene for søking ved utgangen av det år da den aktuelle artikkel er 7 år gammel.296 Velges blokkeringsaltemativet, vil det si at hele databasen ikke kan avsøkes av allmennheten, og etter ordlyden i utkastet vil dette si at basen ikke anses for å være gjort offentlig tilgjengelig.

Ellers synes kriteriet å være nærmest identisk med den vanlige forståelsen av “offentliggjørelse”. Kravet om offentliggjørelse stilles til begge de to tvangslisensene som behandles nedenfor, og også den disposisjonsrett en bruker får til ekstrahering og gjenbruk (jfr nedenfor) gjelder bare til slike databaser.

Man ser at tvangslisensen er en bestemmelse som vil gjelde private såvel som offentlige tilbydere av databaser - men for det offentlige bare der hvor man gjør en database “publicly available”.

Et slikt “umulighetskriterium” er problematisk, fordi det sjelden er snakk om absolutt umulighet. Naturligvis kan dette tenkes - databasen består f eks av katalogen til Vatikanbiblioteket, og bare Vatikanbibliotekets egne ansatte har fysisk tilgang til de lokalene hvor samlingen befinner seg og kan derfor etablere basen.297 Vanligvis vil det være snakk om en mer situasjonsbestemt umulighet, som til syvende og sist blir et spørsmål om økonomi. Med den forståelse at økonomiske argumenter ikke er relevante, får dermed tvangslisensen et lite omfang.

296 Jfr Jon Bing Journalister, aviser og databaser, CompLex 14/87, Universitetsforlaget, Oslo 1987:24. Her er den aktuelle konsesjonsbestemmelse for Aftenpostens ATEKST sitert.

297 Det er forøvrig annonsert at Vatikanbibliotekets katalog vil gjøres tilgjengelig over Internet.

IR1: TERESA (115) 264

Ett eksempel kan være Lovdatas system. Her har redaksjonen av Lovsamlingen i løpet av årene nedlagt et stort arbeid i å konsolidere lovene. I prinsippet er det mulig å gjenta dette arbeidet ved å ta utgangspunkt i Lovtidend fra 1860-årene og gå fremover til i dag samtidig som man bygget opp en tilsvarende konsolidert lovsamling. Dette ville imidlertid representere en såvidt stor investering at det er tvilsomt om noen ville ønske å gjøre den. Og selv om Lovsamlingen prinsipielt sett ikke er offisiell, er det jo den man i praksis bruker. Hva ville situasjonen bli hvis den nye redaksjonen kom til at det var gjort feil i konsolidering av en lov for to-tre tiår siden? Muligens er dette siste en antydning om at det ikke bare er økonomisk umulig, men også prinsipielt umulig å etablere Lovsamlingen som database uavhengig av den som foreligger, og at betingelse for tvangslisens derfor er oppfylt.

I art 11(2) har man også en tvangslisens “on reasoned request on fair and non-discriminatory terms” i to situasjoner der databasen tilbys av:

• “public authorities or public corporations or bodies which are either established or authorized to assemble or to disclose information pursuant to législation”, eller

• “firms or entities enjoying a monopoly status by virtue of an exclusive concession by a public body”.

Formålet med å utnytte databasen må være forretningsmessig - det er imidlertid diskutert å utvide dette til forskning og undervisning.

Forslaget til tvangslisens må ses i forhold til Europaunionens informasjonspolitikk, særlig "Guidelines for improving the synergy between the public and private sectors in the information market" dra 1989. Etter disse skal offentlig sektor først og fremst ses på som et potensiale for privat sektor. Det heter f eks om bakgrunnen for synergiretningslinjene:

"Governments and public sector bodies collect large amounts of data and information, as part of their routine functions, which could be made available to the private sector for the construction and marketing of electronic database services. The private sector is well placed to combine information from a variety of government sources, and its prime function is to produce and distribute information products oriented to the needs of the market. In order to develop and strengthen the information industry, a positive initiative is required from governments, to encourage the use and exploitation of public sector data and information."

Konsekvensene for norske forhold kan være at i den utstrekning det offentlige tilbyr informasjonstjenester til privat sektor, kan private virksomheter kreve å få tilgang til opplysningene med sikte på å starte et konkurrerende tilbud. Det finnes i Norge mange slike tilbud av økonomisk interesse - Brønnøysundregistrene, tinglysningsregistre (både ført av domstoler og av Tinglysningsdata), GAB-registeret, Det sentrale personregister, AUTOSYS osv.

Etter ordlyden kan det synes om alle disse registrene faller inn under anvendelse av tvangslisensen, dvs at f eks private virksomheter kan kreve å få en ordning med overføring av data fra Brønnøysundregistrene for markedsføring i privat sektor. Åpenbart vil taushetspliktbestemmelser eller begrensninger i adgang til å gjøre opplysninger kjent for tredjepart i henhold til personregisterlovgivningen, kunne begrense private virksomheters mulighet for å tilby opplysningene. Men i prinsippet er tilbydere i offentlig sektor underlagt de samme begrensningene.

Imidlertid vil en virksomhet i privat sektor være en tredjepart i forhold til taushetsplikt- og lignende bestemmelser. Hvis derfor personvernbestemmelser begrenser kretsen av tredjeparter som kan få tilgang til opplysningene, og den virksomhet i privat sektor som krever tvangslisens faller utenfor denne kretsen, så kan det da være at personvernbestemmelsene får prioritet og dermed hindrer at den private virksomhet kan påberope seg tvangslisensen.

/RJ. TERESA (115) 266

Personvernbestemmelsene relaterer seg til opplysningens innhold. Imidlertid finnes det også et annet viktig aspekt ved offentlige informasjonstjenester - de har karakter av å være rettighetsregistre. Tinglysningssystemet kan naturligvis ses på som en database, og vil etter definisjonen i utkastet art 1(1) nettopp være en database. Men det karakteristiske ved tinglysningssystemet er jo ikke at det inneholder opplysninger om rettslige forhold, men at det konstituerer disse rettslige forholdene. Hvis derfor offentlig sektor opererer et system som tar sikte på å etablere og sikre bevis for rettsvern, legitimasjon og eventuelt andre rettslige forhold, kan man avgjort argumentere for at dette ikke er en samling “data, works or other materials”, men snarere et ledd i en rettighetsadministrasjon. At man for å realisere rettighetsadministrasjonen må etablere en database kan ikke føre til at denne databasen fanges opp av direktivet slik at andre kan kreve tillatelse til å tilby den samme databasen til allmennheten (men da uten det som er hovedpoenget, nemlig rettighetsadministrasjonen - den private “kopibasen” vil jo ikke kunne etablere rettsvern, legitimasjon eller andre lignende rettslige funksjoner).

Hvis imidlertid det offentlige selv splitter basen i en “database” og en “rettighetsbase”, må også private kunne kreve tvangslisens for tilgang til “databasen”. Dette er i Norge nettopp gjort i forhold til tinglysing, hvor Tinglysningsdata gir tilgang til en database uten negativ eller positiv troverdighet, mens domstolene gir utskrifter med slik troverdighet. Hvis direktivet blir vedtatt i den nåværende form, må man kunne hevde at denne rene informasjonsfunksjonen som bygger på rettighetsbasen, vil kunne være gjenstand for tvangslisensiering.

I tilknytning til de foreslåtte tvangslisensene, er medlemslandene også foreslått pålagt en plikt til å gjøre forhandlinger mulig mellom de berørte parter (jfr art 11 (4)).

Konsumpsjon

Utkastet har en enkel bestemmelse om konsumpsjon i art 6(d), og angir det som “first sale” av et eksemplar av databasen med rettighetshavers

I Rl: TERESA (115) 267

samtykke innen unionen - dette fører til konsumpsjon av spredningsretten med unntak av utleie av databasen eller eksemplarer av databasen.

Disposisjonsrett over databasen

Utkastet angir at den rettmessige bruker av en database som faller inn under opphavsrettslovgivningen, kan bruke databasen slik som er “determinated by contractual arrangements” (art 7(1)), en bestemmelse som vel er overflødig. Men bestemmelsen følges av en presumsjon om at i mangel av annen avtale, har “the lawful user” fått rett til beføyelser “necessary in order to gain access to the contents of the database and use of the database” (art 7(2)), forutsatt at ikke ytterligere begrensninger følger av andre rettigheter til elementer i databasen (art 7(3)).

I forhold sui generis-\en\et får “the lawful user” av en database rett til å ekstrahere og gjenbruke “parts of the contents” for forretningsmessig formål (også her diskuteres en utvidelse til forskning og undervisning), jfr utkastet art 11(5). Forutsetningen er at databasen er gjort “publicly available”, jfr diskusjonen om dette begrepet ovenfor i forbindelse med tvangslisensiering.

The “lawful user” kan være en annen enn den som har avtale med rettighetshaver - dette kommer selvsagt an på hvordan avtalen er utformet, det vil være denne som trekker grensen for den krets av personer som kan kalles “lawful users”. Men typisk vil avtalen være inngått av en bedrift til fordel for alle som har lovlig tilgang til bedriftens arbeidsstasjoner, ikke bare de som formelt er ansatt der.Hvis det gjelder en database som ikke er direktkoblet, vil avtalen med rettighetshaver kunne være svært rudimentær - kompaktplater selges over disk som bøker. Her må man da anta at “the lawful user” er alle som lovlig får tilgang til platen.

Man kan merke seg at sui generis-retten har en annen konstruksjon enn det norske katalogvernet. For det første angir den norske bestemmelsen hva som er forbudt, mens utkastet angir hva som er

IRl.TERESA (115) 268

tillatt. Etter åndsverkloven § 43 retter forbudet seg mot ettergjøring, etter utkastet art 11(5) er retten definert som ekstrahering eller gjenbruk av “deler av innholdet”.298 Likheten er imidlertid at den slaviske kopiering av hele katalogen i begge tilfeller er forbudt, og at gjengivelse av en liten del av databasen vil være tillatt. Vurderingen av hvorvidt det representerer en ettergjøring vil også være beslektet med vurderingen av hvorvidt man har å gjøre med “parts of the contents”, men den vil være kvalitativt forskjellig. Det vurderes å presisere hva slags “grad” den tillatte del skal ha - forslaget går på å angi at den skal kvalifiseres som “insubstantial”. I så fall vil den antagelig være mer restriktiv enn katalogvernet. Hvis imidlertid en slik kvalifisering ikke gjøres - og man nøyer seg med å angi at man har rett til å ekstrahere og gjenbruke “parts”- vil dette på en måte stå i motsetning til “whole”, og man kan kanskje få som resultat at forslaget blir mer premissivt enn gjeldene norsk rett. Ettersom både “database” og “part” er systembegreper - en database kan deles i mindre databaser, en del deles i mindre deler - vil jeg tro at man også i denne situasjonen må gjøre en vurdering, det er ikke tilstrekkelig å konstatere at noe mindre enn en hel database er kopiert. Det er heller ikke gitt at man med “database” vil identifisere det som i henhold til ett bestemt databaseprogram defineres som “database” - som nevnt tidligere vil det være tekniske betraktninger som ligger bak hvordan man organiserer opplysninger, og selv om man skulle organisere opplysningene i et sett med samvirkende databaser, er det ikke sikkert at man for vurderingen i forhold til den foreslåtte sui generis vernet alltid vil legge den strukturen til grunn. F eks er det i Lovdatas system én database med

298 “[PJarts of the content” - “Content” betyr i sammenhengen “innholdet av databasen”, ikke “betydningen av opplysningene" - det siste er ikke vernet heller etter sui gewem-bestemmelsen, selv om det ikke er presisert på samme måte som for opphavsrett i utkastet art 3a. For sui generis-\ernet er det foreslått å presisere at med unntak av forbud mot ekstrahering og gjenbruk, skal ingen andre rettigheter skapes ved det foreslåtte direktiv, jfr art 10. Imidlertid oppfatter jeg at uttrykket “content” er tvetydig, og at den angitte betydning enten burde presiseres eller at man fant et annet uttrykk.


forskrifter for hvert departement - det er ikke gitt at en vurdering av hvorvidt lovlig ekstrahering eller gjenbruk etter det foreslåtte direktivet vil referere seg til den eller de aktuelle departementsbaser, kanskje man i forhold til dette vernet ser på alle departementsbasene som én forskriftsbase.

Det vurderes imidlertid også andre kvalifiseringer som ikke går på forholdet mellom det ekstraherte og helheten - det vurderes å kreve at ekstrahering eller gjenbruk ikke kommer i strid med “a normal exploitation of the database” og (konjunktivt) at det ikke “unreasonably prejudice the legitimate interest of the database”. Det vurderes også å presisere at vurderingen om hvorvidt ekstrahering eller gjenbruk “prejudice the exclusive rights of the maker of the database to exploit the database” skal være “qualitatively and quantitatively in relation to the database from which they are copied”. Selv om derfor den endelige utforming av direktivutkastet ennå ikke er kjent, så må man kunne anta at det vil innføres en henvisning til normal økonomisk utnyttelse av verket, slik man bl a kjenner det fra Bernkonvensjonen (jfr f eks art 1 l b,s(2)). Personlig synes jeg dette er en fordel, det understreker den mer konkurranserettslige begrunnelse for databasevemet, og vil også gi vurderingen av hvorvidt det foreligger en krenkelse en referanse som gjør at mer formelle betraktninger - som antydet ovenfor i diskusjonen av hva som er en “del” - ikke vil spille hovedrollen.

Det som på denne måte er ekstrahert, kan gjenbrukes i næring (“for commercial purposes”),299 jfr utkastet art 11(5) eller “personal private use” (utkastet art 11(6)). Man kan jo da notere at når ikke “privat næringsmessig bruk” nevnes - dette tillates som kjent etter norsk rett, og gjelder for databaser, jfr åndsverkloven § 43 som henviser til åndsverkloven § 11 - så vil ikke det si at utkastet her er strengere enn norsk rett. Etter utkastet tillates jo all gjenbruk i næring, ikke bare den gjenbruk som kan karakteriseres som “privat”.

299 Også på dette punkt vurderes å tillate gjenbruk for forskning og undervisning.

IRJ.TERESA (U S) 270

Det er imidlertid en viktig forskjell for den rett det er foreslått å gi til gjenbruk i næring sammenlignet med den rett man foreslår til personlig og privat bruk - når gjenbruk skjer i næring foreslås det at “acknowledgement [shall be] made to the source”, dvs at man angir kilde.

Det er i og for seg ikke helt uproblematisk hvordan man skal gjengi kilde. Skjer gjenbruket i skriftlig form (rapport, bok ol), så er det vel i og for seg nokså greitt hvordan det skal skje. Men hvis også gjenbruket skjer i maskinlesbar form, f eks som en innførsel i et multimediaverk, er det ikke like klart - her kan man ikke sikre at kildeangivelsen kommer opp på skjermen samtidig som det siterende arbeid brukes. Man kan legge en hypertekstlenke til en slik kildeangivelse, men brukeren må selv følge lenken til kildeangivelsen. Man kan også la kildehenvisningen stå som del av tekst eller data i skjermbildet - men brukeren kan kanskje benytte et søkeprogram som gjør et utdrag spesifisert av brukeren selv, og slik gå glipp av kildehenvisningen. Her kunne man nok trenge en utvikling av hva som skal anses for å være “god skikk”.

Gjenbruk kan imidlertid ta andre former enn den tradisjonelle som i og for seg diskusjonen ovenfor bygger på - altså som en slags sitatrett. I et datamaskinbasert system A kan det legges inn en henvisning til et annet datamaskinbasert system B som en hyperlenke. Hvis brukeren av system A klikker på den uthevede delen av teksten, etableres automatisk en oppkobling mot system B. System A og B behøver ikke å ha noe med hverandre å gjøre, de behøver ikke en gang å være i samme land eller verdensdel. Naturligvis vil den som opererer system B kunne kreve at brukeren som kommer via system A har konto hos system B - brukeren spørres f eks om kontonummer eller passord. I eksempelet med World Wide Web og Norske IoWWWer som er gitt ovenfor, er det knyttet en hyperlenke til Lovdata: Brukeren av Norske IoWWWer kan klikke på et uthevet tekstfelt med Lovdatas navn, og forbindelse etableres direkte til Lovdata - som avkrever kontonummer og passord. Har man dette, er man altså direkte inne i system B, og går


derfra tilbake til system A. Hvis system B ikke har restriksjoner på tilgang, vil opplysningene komme direkte opp på brukerens skjerm.300

I forholdet til utkastet kan man kanskje reise spørsmål om denne form for kobling mellom to systemer er et eksempel på den form for ekstrahering og gjenbruk som tillates etter utkastet art 11(5). Dette vil på en måte avhenge av hva som ligger i “lawful user”. Hvorvidt man er “lawful” er en referanse til avtalen.

Hvis avtalen ikke direkte regulerer dette, kan vel operatør av system A hevde at vedkommende har rett til å utnytte “ekstrahering og gjenbruk” i egen forretningsdrift, som også er å tilby en direktkoblet informasjonstjeneste. Brukerne på system A får mulighet til å bli rutet til system B. Operatøren av system A betaler for denne bruken som avtalt - vanligvis et vederlag som er relatert til volum (mengde overføre data) eller tid (tid man er knyttet til systemet), slik at det ikke truer muligheten til operatøren av system B for økonomisk utnyttelse av eget system. Og operatøren av system A kan selvsagt velte det vedkommende betaler til A over på sin egen bruker av system B.

Hvis avtalen forbyr dette - og det kan indirekte forbys i spesifikasjonen av de som omfattes av avtalen - oppstår spørsmål om utkastet til direktiv må forstås preseptorisk, dvs at man ikke gjennom avtale kan begrense den spesifiserte rett til ekstrahering og gjenbruk utover det som følger uten avtale. Personlig ville jeg tro at direktivet ikke kan tolkes slik at det hindrer avtaler som begrenser bruken av en database utover det som følger av utkastet - krenkes disse snevrere begrensningene vil man da ha å gjøre med et avtalebrudd, men det representerer ikke en krenkelse av sui generis vernet av databaser med mindre den romsligere grensen i utkastet overskrides.

Man kan kanskje synes at eksempelet er søkt. Men eksempelet bygger altså på de mulighetene som den raskest voksende tjeneste innenfor Internet har gjort det rutinemessig å utnytte - en referanse fra “din side” til “en annens side” ved hjelp av World Wide Web og den

300 Det er dette som skjer når man aktiviserer en hyperlenke i World Wide Web til de vanlige tjenestene.

IRI:TERESA (U S) 272

hypermediaprotokollen for overføringer i nettet som WWW benytter (og som kort er diskutert innledningsvis i dette kapittelet). Det er denne typen muligheter man må konfrontere utkastet med, ettersom de tilhører den virkelighet utkastet tar sikte på å regulere. Etter mitt skjønn vil en tilbyder av en database sikkert ønske kontroll med hvilke systemer som “siterer” eget system, selv om det ikke representerer redusert vederlag. Derfor bør altså denne muligheten avtalereguleres slik at operatøren får den kontroll vedkommende ønsker.

Ver ne tid

Vemetiden er, når databasen anses som et åndsverk, som for andre åndsverk, og det gjøres henvisning til vemetidsdirektivet.301 Det angis at en “substantial change” skal anses for å gi opphav til en ny database med separat vemetid. Hva som menes med “substantial change” er definert i art 9(2a), og man kan gå utfra at dette må være en endring som sett separat kvalifiserer til opphavsrettslig beskyttelse:

‘“ substantial change’ means additions, deletions or alterations, which involve substantial modifications of the selection or arrangement of the contents of a database, resulting in a new edition which fulfils the criteria set out in Article 2”.302

Det er åpenbart problemer med denne bestemmelsen knyttet til forståelsen av definisjonen, dette diskuteres nærmere nedenfor i forbindelse med art 12 for sui generis-vernet.

For så vidt gjelder sui generis-wemet, begynner dette å løpe fra den dagen databasen etableres,303 jfr art 12(1).

301 Rådsdirektiv 93/98/EEC av 29.10.1993.302 Art 2 angir kravet til originalitet for at man skal få opphavsrettslig vern, jfr

ovenfor.303 Utkastet bruker uttrykket “creation”, etter min mening er dette uheldig

ettersom det fører tanken i retning av opphavsrettens originalitetskrav.


Vemetiden løper ut 15 år etter den første januar i det året som følger det året databasen ble offentliggjort, jfr art 12( 1 a). Dette er det samme som å si 15 år etter utløpet av det år databasen ble offentliggjort - men i prinsippet er fristen altså uttrykt litt annerledes enn i norsk tradisjon.

Dette er en enkel hovedregel, og den innebærer i og for seg at hvis ikke databasen offentliggjøres, så vil fristen ikke begynne å løpe - dvs at databasen nyter et ubegrenset vern. Dette resultatet vil kanskje gjøre det enda viktigere enn ellers å bestemme hva som representerer en offentliggjørelse. Med den utformingen som utkastet gir legaldefinisjonen av dette - “interrogated by anyone”, jfr art 11(10)- kan man nok tenke seg situasjoner hvor man ville anse databasen som offentliggjort i opphavsrettslig terminologi, men hvor den ikke kan utnyttes av enhver: Et enkelt eksempel ville være en database over bildeler som tilbys av en større produsent av biler til Alle sine forhandlere. Her ville antallet forhandlere være tilstrekkelig til at vi ville anse databasen offentliggjort etter åndsverkloven § 8, 1 .ledd - men det er åpenbart at ikke “anyone” kan få tilgang til den, man må være forhandler for det aktuelle bilmerket. I prinsippet synes det derfor mulig at en database med opphavsrettslig materiale faller i det fri etter de opphavsrettslige bestemmelser, men at vernet fortsatt følger av su i £e/7em-bestemmelsene - selv om dette er høyst teoretisk, sier det noe om en mulig konflikt mellom to regelsett som det synes ønskelig at skulle være harmonert.

Hovedproblemet er imidlertid ikke beregningen av vemetiden, men avledet av det forhold at en database ikke “etableres” en gang for alle. Igjen er Lovdatas system et velegnet eksempel - ukentlig vil det komme nye lover, forskrifter, og dommer, og systemet vil vedlikeholdes for til enhver tid å vise gjeldende rett.304 Man er vel

304 Man snakker ofte om “oppdateringsfrekevns”, og mener da den tid som går mellom hver oppdatering. Man kan også snakke om “oppdateringsrespons”, dette er den tid som går fra en endring skjer i virkelighetens verden og til den er reflektert i databasen.


kjent med at bøker kan komme i nye, reviderte utgaver305 - men likevel dreier det seg om klart avgrensede opplag som fremstilles under ett, og det volder ingen problemer å beregne vernetid for det materialet som er forskjellig fra forrige utgave (med tilstrekkelig verkshøyde). Dette blir i praksis forskjellig for en database, hvor endringene er inkrementelle, men hyppige. Forskjellene mellom databasen før og etter oppdatering kan være marginale - en paragraf er strøket, en forskrift er lagt til osv. Men sammenlignes versjonen ved inngangen til et år med versjonen ved utgangen samme år, er forskjellene store.

I forhold til beregning av vernetid skaper dette et rettsteknisk problem. Hvis man lar en ny frist starte ved hver inkrementell endring, vil dette gi basen et ubegrenset vern - og stride mot det prinsipp at endringen må være betydelig nok til å tiltrekke seg selvstendig vern. Men hvis man unnlater dette, vil en base kunne falle i det fri selv om den gjennom en rekke inkrementelle endringer fremstår som aktuell og svært forskjellig fra den base som opprinnelig ble tilbudt allmennheten.

I utkastet til databasedirektiv vurderes ulike alternativ. Ett alternativ (art 12( 1 b)) er for så vidt en analog til den regel som gjelder for vanlige bokutgivelse, og angir at hvis inkrementelle endringer resulterer i at databasen må betraktes som “a new database”, begynner en ny vernetid å løpe. Det er ikke foreslått når denne vemetiden skal begynne å løpe, men det må da vel være når “successive accumulation of additions, deletions or alterations” er så kvalifiserte at den endrede databasen anses som “ny” - utkastet bruker uttrykket “substantial change” som er definert i art 9(2). Problemet med denne bestemmelsen er at det må være uhyre vanskelig å fastslå dette tidspunktet - ettersom endringene skjer kontinuerlig, synes det i praksis nærmest å være umulig å angi en dato for når akkumulerte irrelevante endringer tilsammen blir relevant.

I forbindelse med utkastet til direktiv diskuteres derfor ulike muligheter.

305 Jfr Jon Bing Forlagsa\>talen Universitetsforlaget, Oslo 1975:103-108.

IR1-.TERESA (115) 275

En mulighet (utkastet art 12(2)) er at det løperen frist - f eks på 50 år - fra offentliggjørelsen.306 Imidlertid gjør man dette betinget av at “the contents ... are not deleted or altered, but ... successive substantial additions are made”, og fristen angis som “then maximum term of protection for the original material contained in the data base”. Etter denne muligheten må man altså konstatere hvorvidt elementer i databasen er slettet. Det kan synes som om bestemmelsen stiller som vilkår at ingenting slettes for at den skal komme til anvendelse, men antagelig skal den tolkes dit hen at det er fo r det innholdet som ikke er endret den kommer til anvendelse. Det “originale innholdet” får slik en vernetid på maksimum 50 år, som er den typiske vemetid for åndsverk.307

En annen mulighet som vurderes (utkastet art 2 second variant) er innholdsmessig nær identisk med denne, med en presisering av at vemetiden regnes i kalenderår (jfr ovenfor om bruken av 1. januar som avskjæringsdato).

En tredje mulighet er at man knytter sui generis-vemet til det enkelte dataelement (utkastet art 2a) er å stipulere en lengste frist på 15 år beregnet i kalenderår fra datoen “of insertion of the data item”. Her foreslås det altså at vemetiden løper for elementer i databasen, mens det jo er databasen som sådan som er vernet. Det er vanskelig å se at dette alternativet er konsistent med utkastes andre prinsipper. Åpenbart vil det få betydning for retten til ekstrahering og gjenbruk.Og åpenbart er det nær beslektet til diskusjonen om hvorvidt det er form eller innhold som skal vernes - i en typisk database (som en arkeologisk database over funn av fossiler etter dinosaurer) vil dette forslaget om å knytte vemetiden til elementene lett føre til at man vil kunne argumentere over hvorvidt gjengivelse av en opplysning om funnet av en fiskeøgle på Svalbard krenker databasens rettighetshaver. Man kan da si at dette åpenbart er gjengivelse av en så liten del av databasen at den er tillatt etter art 11 for en “lawful user” (forutsett

306 Alternativet “put on the market” vurderes.307 Men etter Vemetidsdirektivet vil denne for Europa forlenges til 70 år.

IRI.-TERESA (115) 276

kildehenvisning). Men det virker umiddelbart inkonsistent at man skal ha en vernetid som løper for elementer som ikke er vernet for ekstrahering og gjenbruk. Man kan f eks reise spørsmål om hvordan man skulle analysere en situasjon hvor (1 ) en abonnent gjenbruker opplysninger (“data items”) i en lærebok, og (2) en leser av boken siterer eller gjenbruker de samme opplysningene. Vanligvis vil man si at uvitenhet om immaterialretten ikke fritar for ansvar i forhold til krenkelsen - kan man da si at leseren faktisk krenker databaseretten fordi (i) leseren var ikke en lawful user, og (ii) vemetiden for opplysningene var ikke utløpt?

Etter min mening er derfor dette forslaget såvidt problematisk at det lett vil skape store problemer om den endelige versjonen av direktivet skulle inkorporere dette alternativet.

Sanksjoner

Etter utkastet skal medlemsland i nasjonal lovgivning innføre sanksjoner mot krenkelse av rettighetene. Utkastet (art 14(l)(a)-(c)) antyder at krenkelsen kan består i “circulation”, “possession, for commercial purposes” av et eksemplar av en database eller handlinger som tar sikte på å fjerne eller omgå datasikkerhetsinnretninger som er implementert for å verke en database.308

Krenkende eksemplarer foreslås inndratt, det samme gjelder slike “means” som tar sikte på å omgå datasikkerhetsinnretninger.

Ikrafttredelse ntv

Forslaget (art 15(1)) angir at bestemmelsene skal få anvendelse også til databaser etablert forut for direktivet - man vurderer hvorvidt referansen skal være til offentliggjørelsen av direktivet eller en dato

308 Sml prinsippet i åndsverkloven § 54a.

I R J: TERESA (115) 277

angitt i art 16(1).309 Dette skal imidlertid ikke få betydning for inngåtte avtaler.

For pre-eksiseterede databaser foreslås det at vemetiden regnes fra første januar det år som følger datoen angitt i art 16( 1), jfr art 15(2).

Man kan selvsagt reise spørsmålet om hva som skjer i de land (de nordiske) hvor database allerede nyter et vern etter katalogregelen. Dette må man anta at vil bli løst ved implementeringen av direktivet i de respektive lands lovgivning. Mer problematisk er kanskje spørsmålet om ulike nasjonale holdninger til verkshøyde - man kan jo her tenke seg at dagens situasjon fremskrives, og det er ulike standarder for verkshøyde til f eks litterære verk. I ett land vil derfor en database kunne anses for å være et samleverk, mens det i et annet land ikke når opp over denne skranken, og bare vernes som database etter sui gÉwem-bestemmelsene. Hvis man så legger nettverk mellom de to landene, vil lett de rettslige ulikhetene skape markedsmessige eller konkurransemessige forskjeller.

I forbindelse med datamaskinprogramdirektivet gjorde nok Europaunionen et visst forsøk på å harmonisere medlemslandenes standard for vurdering av originalitet av datamaskinprogrammer - uten at erfaring til nå har vist oss om dette var fullt ut vellykket. Mye kan vel tyde på at man også ellers har det samme problem. Muligens vil dette kunne løses ved at f eks en tilbyder av en database i et land hvor basen ikke anses som åndsverk (samleverk eller åndsverk) får adgang til å prøve dette spørsmål for Europadomstolen, som slik gjennom rettspraksis utvikler en europeisk forståelse av verkshøyde. Det kan vel hevdes at nasjonal domstol vil måtte fremlegge tvilstilfeller til prejudisiell avgjørelse for Europadomstolen, og hvis nasjonal domstol nekter vern av en database qua åndsverk, vil vel rettighetshaveren kunne påberope seg direktivet direkte og slik fremme saken for Europadomstolen.

309 Datoen 1.1.1995 er nevnt i et sirkulerende utkast.

4. Rettighetsforvaltning - rollen til forvaltningsorganisasjoner

4.1 Innledning - elektronisk publisering

Flere steder i denne utredningen har man streifet ulike former for avtaler som skal overføre disposisjonsrett til et maskinlesbart eksemplar til brukere. Det er sagt ovenfor - og gjentatt ofte nok i litteraturen - at man har et problem som mangler en egentlig løsning. I dette kapittelet skal det gjøres et forsøk på å se litt på de løsninger som finnes eller kan tenkes.

Kanskje i enda høyere grad enn i de andre kapitelene er dette en tentativ fremstilling som nærmest er utarbeidet til tross for at den åpenbart vil være utilstrekkelig og ufullstendig. Det er viktig å innse at markedet for elektronisk publisering (i vid forstand) er økende - for 1985-90 er inntektene øket fra 0 til 15 millioner dollar, og at i år 2000 vil det elektroniske markedet utgjøre 18 % av totalen, og inntil en tredjedel for visse sektorer.310 Slike estimater tar sannsynligvis bare sikte på utviklingen innen det konvensjonelle marked for litteratur - hvis man også regner inn videogrammer, multimediaverk og annet, vil nok både totalen og andelen i maskinlesbar form endre seg dramatisk.

Før man begynner å diskutere ulike avtaleformer, kan det også være nyttig å minne om ulike former for maskinlesbar spredning. I dette

310 The Authors’ Licensing and Collectiong Society ‘“Authors in the Electronic Age” april 1994:9.

IRI: TERES.4 (115) 2->9

kapittelet vil argumentasjonen stort sett knyttes til utnyttelse av litterære verk. Begrunnelsen for dette er rett og slett for at her er relasjoner mellom rettighetshavere forholdsvis oversiktlig, og det er et område jeg kjenner forholdsvis godt. Dermed kan disse første tentative skrittene i alle fall gjøres i fottøy som er velkjent.

Man kan sondre mellom to ulike hovedformer for datamaskinbaserte systemer for formidling av litteratur.311

• Direktoblede systemer - karakterisert ved at ikke noe eksemplar formidles til brukeren, men verket overføres over nett.

• Utgivelse av eksemplarer i maskinlesbar form (fra tid til annen kalt “floppyback publishing”), typisk vil eksemplaret være en diskett eller en kompaktplate. I første tilfellet kan det ofte være en “ren” tekst i et standard format, i siste tilfelle vil det ofte være snakk om et multimediaverk.

I siste tilfelle kan man regne opp en rekke ulike former for publisering av maskinlesbare eksemplar, som ofte er maskin- eller leverandøravhengige. Blant disse finner man:

• Kiultimedia-standarder som CD-I (CD Interactive), CD-TV, CD- ROM AX. DVI (Digital Video Interactive), Photo-CD, SMSG, MPC (Multimedia Personal Computer), 3DO (Multiplayer), FMV (Full Motion Video).

• Handholdte boker som Sony DD-20B, Sony MMCD, Selectronics, Franklin DBS, PDA solid-state, PCMCIA smart card, EO.

• Virtuell virkelighet (anses som fremdeles eksperimentell)• Elektroniske spill som Sega CD og Saturn, Nintendo CD, CD32

(Commondore), Jaguar (Atari), Sony PlayStationX, Pioneer LaserActive, Fujitsu Marty.

311 Oppregningen er inspirert av en oppregning i The Authors’ Licensing and Collectiong Society ‘‘Authors in the Electronic Age” april 1994:5, som igjen bygger på Screen Digest mars 1994.


Slike oppregninger sier ikke stort mer enn at det fremdeles er en svært usikker situasjon hvor man vanskelig kan se én teknisk løsning fremtre som den dominerende. Men hvis man nøyer seg med den innledende todelingen i salg av verket gjennom nett eller i form av et maskinlesbart eksemplar, har man foretatt en generell sondring som er funksjonelt basert. Og det er denne sondringen som dette kapittelet vil bygge på. Fortrinnsvis vil det være den første av omsetningsformene som vil bli behandlet, nemlig overføring av verket gjennom nett.

Man bør kanskje nevne at omsetning av litterære verk i maskinlesbar form aksentuerer spørsmålet om hvorvidt åndsverklovens bestemmelser om adgang til eksemplarfremstilling til privat bruk, bør revideres. I forbindelse med revisjon av åndsverkloven i Danmark, ble det foreslått forbud mot kopiering i maskinlesbar form for privat bruk.

Personlig er jeg enig i at man bør vurdere en innstramming i adgangen til å fremstille maskinlesbare eksemplarer av verk i sin alminnelighet, og begrunnelsen for dette finner man lett i den økte fare for uregulert gjenbruk og spredning. Men et generelt forbud synes å være uheldig - da får man heller generelt vurdere en innstramming av adgangen til eksemplarfremstilling til privat bruk. Årsaken er at prinsipielt er papir et maskinlesbart medium, det er bare at man bruker en optisk leser snarere enn et lesehode for å bringe tegn fra lagringsmedium til sentralenheten for behandling.

Fordi det er prinsipiell parallellitet, får man stadig glidende overganger: Ved overføring ved telefaks fremstilles en strøm av tegn som formidles gjennom telenettet og styrer produksjon av et nytt papireksemplar hos mottager, naturligvis kan disse tegn lagres i maskinlesbar form, og dette gjøres rutinemessig hvis mottagers maskin f eks mangler papir. Ved bruk av en moderne reprografisk maskin vil ofte et analogt eksemplar av dokumentet dannes (jfr om optisk lesning i kapittel 1), dette vil deretter lagres for så å bli tilpasset den ønskede størrelse på kopien, for dobbeltsidig kopiering mv. Faktisk er reprografiske maskiner og laserskrivere allerede smeltet sammen.

Men også vil brukeren ha et legitimt behov for fremstilling av eksemplarer i maskinlesbar form. Nedlasting fra et utgitt eksemplar til


egen fast magnetplatestasjon er et typisk eksempel - brukeren har to leksika, leser en artikkel i det ene på kompaktplatestasjonen, kopierer den til sin magnetplatestasjon (og fremstiller et eksemplar til privat bruk) og leser det andre leksika for sammenligning. Åpenbart må man ikke forby slik naturlig bruk av systemene, og åpenbart vil man presumere at kjøp av utgitte verk på kompaktplate presumerte en lignende disposisjonsrett.

Selv om man bør vurdere adgangen til privat eksemplarfremstilling i lys av den teknologiske utvikling, er jeg skeptisk til å bruke teknologiske kriterier for regulering av denne. Man får heller bite i det sure eplet å akseptere at en generell revisjon er nødvendig. Og man bør ikke glemme at det kan være en utvei å velge den løsning at det legges en avgift på disketter eller annet utstyr for lagring av verk - dvs en løsning parallell til den som er valgt for intensivert privat eksemplarfremstilling av fono- og videogrammer. En andel av avgiften tilføres Norsk kassettavgiftsfond - hvis man vurderte samme løsning for maskinlesbare media, kunne man kanskje døpe det om til Norsk kassett- og diskettavgiftsfond?

P E N S U M T J E N E S T E

Man bør kanskje også minne om at når litterære verk er i maskinlesbar form, vil det av rettighetshaver

(typisk forlag) kunne utnyttes til andre former for publisering i maskinlesbar form enn tradisjonelt. Særlig siktes det her til publisering på forespørsel. For pensumlitteratur har Aschehoug, Cappelen, Det Norske Samlaget, Gyldendal, NKS, Pax og Universitetsforlaget inngått samarbeid om å opprette Pensumtjeneste AS for å produsere skreddersydd pensumlitteratur primært basert på tidligere utgitt, men også nytt, norsk og utenlandsk materiale. Kompediene settes sammen etter “pensumbeslutteren” eller forelesers spesifikasjoner, Pensumtjeneste klarerer rettigheter, redigerer kompediet og vil deretter kunne levere kompendiet i løpet av to dager pluss postgang. På grunnlag av

IR1: TERESA (115) 282

kostnadsnivået pr mai 1994 opererer man med en gjennomsnittspris pr side på 0,90 kr. Selv om dette ikke er “elektronisk publisering”, så er det en publiseringsform som forutsetter maskinlesbare eksemplarer, og den er derfor interessant i vår sammenheng. I dette tilfellet vil alle avtalerelasjoner og vederlagsordninger svare til de man kjenner fra konvensjonell bokutgivelse.

4.2 A vtaler og avtalemekanismer for disposisjonsrett

4.2.1 Innledning

I dette avsnittet presenteres en del standardiserte måter å inngå avtaler om utnyttelse av verk ved overføring i nettet. Det er altså bare den første måten å få tilgang til verk i maskinlesbar form som her behandles. Flere ulike modeller presenteres - og det kan kanskje innledningsvis være grunn til å presisere at disse modellene selvsagt ikke er gjensidig utelukkende. Tvert imot vil det være sannsynlig at det finnes markedssegmenter eller -stiuasjoner som passer særlig godt for enkelte modellene.

4.2.2 Databaseabonnement - den konvensjonelle løsningen

Den konvensjonelle løsningen er et abonnement på en datamaskinbasert informasjonstjeneste, slike avtaler som inngås for informasjonssystemer som Aftenpostens ATEKST, Lovdatas informasjonstjeneste osv. Denne avtalen har man såvidt stor erfaring med at man kan antyde et standardisert innhold.

Relasjonen mellom partene kan beskrives i flere ledd:

1. Informasjonsleverandøren tilbyr sin tjeneste i markedet.2. En potensiell bruker kontakter leverandøren og identifiserer seg.3. Leverandøren detaljerer sitt tilbud og betingelsene.4. Brukeren - hvis vedkommende fortsatt er interessert - aksepterer

betingelsene, eventuelt åpner forhandlinger.


5. Partene oppnår enighet, avtale inngås.6. Leverandøren åpner konto for brukeren, og gir brukeren

opplysning om hvordan brukeren skal autentisere eller identifisere seg.

7. Brukeren kan nå utnyae tjenesten ved å kontakte leverandør og få tilgang til tjenesten.

8. Leverandøren fakturerer brukeren periodisk.9. Brukeren betaler faktura ved forfall.

Selve avtalen vil ha en del standardiserte elementer, som f eks:312

__ _________ AbcnnementsavtaleIdentifikasjon av partene__________________________________Identifikasjon av tjenesten (avtalens objekt)___________________Autentifikasjon___________________________________________Avtalens varighet - hvordan den bringes til opphør. OppsigelseAbonnentens disposisjonsrett til nedlastet stoff________________Tilknytning____________________________________________Brukerveiledning, opplæring ol______________________________Priser og betalingsvilkår |Leverandørens og distributørens ansvar___________

Her ser vi jo lett at elementene 1-5 faktisk kan gjennomføres på den måte partene synes er hensiktsmessig - det kan skje ved brev, telefon, elektronisk post, samtale eller lignende. I vår sammenheng er det spesielt interessant at det kan skje i nettet.

Men det er like interessant å understreke at element 6 typisk ikke vil skje i nettet: Man vil nødig over nettet gi brukeren et kontonummer og spesifisere rutine for autentifikasjon eller identifikasjon over nettet hvor

3,2 Jfr Jon Bing Juridiske aspekter ved etablering og distribusjon av elektroniske tjenester, Statskonsult. Oslo 1992:103.

IR1: TERESA (115) 284

man ikke har tilstrekkelig sikkerhet for at ikke uautoriserte personer får tilgang til disse opplysningene. Man kan tenke på hvordan banker gir kunder opplysning om den firesifrete koden (ofte kalt PIN-kode) som gjør det mulig å bruke bankkort i minibanker eller salgsstedsterminaler- dette skjer i lukket konvolutt typisk innlagt i et personlig brev.

Dette indikerer den store svakheten ved den tradisjonelle løsningen: Man kan omtale avtalen i det åpne datamaskinbaserte informasjonsnettet, og man kan levere det vernede materialet gjennom slike nett. Men det finnes elementer som må gå utenom nettet fordi det ikke er standardiserte rutiner for utveksling av beskyttede opplysninger: Om konto og passord (PIN-kode) var utvekslet i nettet, ville man ikke kunne få tilstrekkelig sikkerhet for at bare abonnenten kunne bruke passordet (eller tilsvarende opplysninger) til identifikasjon og autentifikasjon.

Det finnes selvsagt måter å sikre kommunikasjonsintegritet ved kommunikasjon i nett - man har systemet for elektronisk dokumentutveksling (EDU)313 som bygger på kryptering av den utvekslede informasjon. Imidlertid har man ennå ikke generelle systemer - også krypteringsnøkler må utveksles, og dette gjøres utenfor nettet av samme grunner som angitt ovenfor. Mulighetene for en “public key encryption system” er til stede, og det er mange gode argumenter for å ta slike system i bruk. Likevel er de ennå ikke tatt i bruk for EDU, hvis dette skjer kan kanskje effektivisering av abonnementsavtaler utnytte samme løsning - i og for seg representerer noen av de mulighetene som antydes nedenfor nettopp dette.

I denne konvensjonelle løsningen vil også fakturering og betaling skje utenfor nettet: Faktura fremsendes på konvensjonell måte ved post og betaling følger vanlige kanaler for betalingsformidling - her kan det naturligvis brukes datamaskinbaserte systemer helt eller delvis, men det vil da være de separate systemer særlig utformet for betalingsformidling - ikke det systemet som brukes for å formidle verk.

313 Ofte omtalt ved det engelske uttrykket "electronic document interchange”, EDI.

IR): TERESA (115) 285

KonkJusjonen er at den tradisjonelle strategien ikke tillater f eks inngåelse av avtaler om tilgang til informasjonstjenester i åpne nettverk. For situasjoner hvor bruker har et vedvarende behov for informasjonstjenesten, og hvor tjenesten er spesifikk, vil likevel denne strategien kunne være fullt Lit tilfredsstillende. Det typiske er da at man ikke søker å utnytte tjenesten i et åpent nett, men at bruker kobler seg opp direkte mot den aktuelle informasjonsleverandør ved modem eller nettverksadresse uten å gå veien om et av de store, åpne nettene som f eks Internet skissert i innledningen til kapittel 3.

Men dermed har man lukket seg ute fra den virkelige store markedsplassen for informasjonstjenester, og det er nokså åpnebart at en generell løsning må bygge på andre strategier.

4.2.3 Institusjonell disposi sjonsrett

“Institusjonell disposisjonsrett” er forslaget til oversettelse av den engelske termen “site licence”. Disposisjonsrett til maskinlesbare verk kan - som andre verk - defineres i avtale etter de kriterier man kan finne og gjøre operative: Disposisjonsretten kan knyttes til personer, operativsystem, identifiserte sentralenheter osv. En type avtaler kalles “institusjonell disposisjonsrett”, og gir disposisjonsrett til en institusjon innenfor et geografisk avgrenset område (“site”). Det er typisk undervisningsinstitusjoner som inngår slike avtaler, slik at alle deres studenter eller elever (en gruppe som ikke helt klart kan la seg avgrense fordi det ikke er noen ansettelseskontrakt eller lignende avtale mellom medlemmene i gruppen og institusjonen, og fordi man ikke har streng adgangskontroll) får adgang til det vernede verk eller arbeid.

I den utdannelespolitiske situasjon som fremveksten av “elektroniske motorveier” representerer, kan det lett argumenteres for at det blir spesielt viktig fo: norske utdannelsesinstitusjoner - i alle fall fra videregående skole og oppover, men antagelig fra grunnskolen - å gi elever tilgang til norske informasjonstjenester. Det finnes en del viktige tjenester som er velegnet for formålet - Lovdata (alle lover, forskrifter, høyesteretts- og lagmannsrettsdommer) er nevnt flere

1RJ: TERESA (115) 286

ganger, avisdatabaser (Aftenpostens ATEKST, NTB osv) er andre eksempler. Muligheten for utnyttelse i undervisningen er såvidt åpenbar at det ikke er grunn til å gå nærmere inn på dette, men også kompetanse i å beherske navigasjon i datanett vil ha helt selvstendig verdi.

Slike avtaler er ikke trivielle å utforme. Åpenbart gir rettighetshaver opp noe av kontrollen med lokal bruk og gjenbruk. Det er ikke kjent at det foreligger noen standardkontrakt eller lignende for institusjonell disposisjonsrett, men nedenfor er gjengitt ett eksempel på en slik avtale mellom en nyhetstjeneste (i eksempelet kalt [B]) og en høyere utdannelsesinstitusjon (i eksempelet kalt [A], og hvor det er en underavdeling kalt [Al] som på vegne av institusjonen har inngått avtalen. Avtalen gir [Al ] også rett til å inngå underavtaler som gir andre institusjoner anledning til å distribuere nyhetstjenesten. Også denne avtalen er gjengitt.

AVTALE mellom (Al) og [B]

§ 1

Denne avtalen gir [A], representert ved [Al l heretter betegnet som [Al], rett til å distribuere nyhetstjenesten fra [B], heretter betegnet som [B], til universiteter og andre institusjoner innen høyere utdanning i Norge. [B] forplikter seg til å levere tjenesten direkte til [Al] for videreformidling til de institusjoner som tegner seg som abonnenter.

§2

[A!] har rett til å tegne som abonnenter alle institusjoner som er offentlig godkjent for høyere utdanning i Norge. [Al]skal selv tilby tjenesten til slike institusjoner og opprette avtale om bruk, honorering etc. etter de retningslinjer som er skissert i denne avtale. [Al] er ansvarlig for at den enkelte abonnent mottar tjenesten via [spesifisert nett], [A!] skal stå for fakturering og den daglige kontakt med enkeltabonnentene

Andre institusjoner som er knyttet til [spesifisert nett], eksempelvis forskningsinstitusjoner som er knyttet til [spesifisert nett], eksempelvis forskningsinstitusjoner som [X], [Y], eller andre, kan med samtykke fra [B] gis


tilgang til nyhetstjenesten. Henvendelser fra slike institusjoner kanaliseres gjennom l A 1 ]som tegner abonnementsavtale med disse og inngår som en del av abonnementsmassen til [AI].

§ 3

I avtalen mellom [Al ] og den enkelte abonnent skal det fremgå at [B]s nyhetstjeneste ikke kan videredistribueres til utenforstående ikke-autoriserte mottakere hverken elektronisk eller på annen måte, og at den ikke under noen omstendigheter kan utnyttes ko nmersielt. Tjenesten er kun beregnet på personlig oppdatering i henhold til nyhetsbildet.

Etter skriftlig avtale med [Al ] og [B] kan tjenesten i særskilte sammenheng brukes til undervisningsformål.

Den enkelte mottaker(abonrent) skal pålegges å slette meldingene etter maksimalt 10 dager dersom detie ikke skjer automatisk Den enkelte autoriserte

j bruker gis dog rett til, i begrenset omfang, å lagre på papir evt. elektronisk enkeltmeldinger som er av spesiell stor interesse.

§4

[B]skal sørge for at [A 1 ] mottar [B]s nyhetstjeneste via et fast samband lagt opp av Televerket. B skal fakturere [Al ] i henhold til økonomisk avtale skissen under § 5. [B] er ikke ansvarlig for evt. feil eller mangler som måtte oppstå på linjebrudd eller andre årsaker som [B] ikke er herre over.

§5

[Al] skal betale et månedlig gebyr for retten til å videreformidle nyhetstjenesten.I en prøveperiode på seks måneder med start 1. september 1993 skal [Al] betale

fastkr ... pr. måned til [B].

Videre betaler [Al] linjekostnader i henhold til Televerkets priser.Alle gebyrer er å forstå ekskl. mva. Gebyret faktureres månedlig og

betalingsbetingelsene er netto pr. 30 dager. Ved for sen betaling belastes morarente.Prøveperioden benytter [Al] til å tegne abonnenter. I slutten av prøveperioden

skal nytt gebyr til [B] fastsettes utfra antallet abonnenter og totale inntekter. Ordinær justering av gebyrene kan etter avtale finne sted årlig dog første gang gjeldende fra 1/1-1995

IRI: TERESA (I I5) 288

§6

Avtalen trer i kraft ved underskrift Den gjelder frem lil 31/12-94 slik den er utformet med unntak av gebyrjustering nevnt i § 5 gjeldende fra 1. mars 1994. Dersom den ikke sies opp skriftlig fornyes avtalen automatisk. Avtalen kan sies opp av en av partene med tre måneders varsel gjeldende fra den siste dato i kalendermåneden. Avtalen kan ikke sies opp i prøveperioden fram til 1. mars 1994.

§ 7

Evt. tvist mellom partene søkes løst gjennom forhandlinger. Forøvrig gjelder norsk lov om voldgift. Nærværende avtale kan ikke overdras. Denne avtalen er utstedt i to eksemplarer ett til hver av partene. Avtalen er å betrakte som et fortrolig dokument.

Oslo den 16/9-1993

For [AJ For [B]Avtale

omabonnement på nyhetstjeneste fra [B]

mellom |A1| og (C|

Administrativ kontakt [Cl][B] News-ansvarlig hos abonnent: ............................................(Trykte bokstaver)Kontakt ved [A l]: ... au.noForkortelser: [Al]= Avdelingen ved [A] som har rett til å inngå avtale som girdisposisjonsrett|B]= Nyhetstjenesten fra [B].

Abonnent = Institusjon som tegner abonnement på [B]Autoriserte mottakere = Ansatte og studenter eller andre personer som er lønnet eller nært knyttet til abonnenten. Institusjoner, stiftelser ol. som er nært knyttet til abonnenten regnes ikke som autoriserte brukere og må tegne egen avtale for å motta [B].

IR1: TERES.4 (115) 289

§ 1

[Al] har ved avtale med [B], rett til å distribuere nyhetstjenesten fra [B] til universiteter, institusjoner for høyere utdanning eller forskningsinstitusjoner i Norge.

§2

[Al] forplikter seg til å levere tjenesten tilrettelagt for videreformidling til institusjoner som tegner abonnement på nyhetstjenesten. [Al] er ikke ansvarlig for evt. feil eller mangler som måtte oppstå pga. linjebrudd eller andre forhold som [Al] ikke er herre over.

§3

Abonnenten bekrefter ved å undertegne denne avtale at institusjonen er offentlig godkjent for høyere utdanning i Norge eller forskningsinstitusjon som er full eller delfinansiert av NFR (Norsk Forskningsråd) eller direkte finansiert av "Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet".

§ 4

Abonnenten har rett til å distribuere [B] til autoriserte brukere. Den enkelte abonnent og bruker kan ikke videredistribuere [B]s nyhetstjeneste til utenforstående, ikke-autoriserte mottakere hverken elektronisk eller på annen måte, og kan heller ikke under noen omstendigheter utnytte tjenesten kommersielt. Tjenesten er kun beregnet på personlig oppdatering i henhold til nyhetsbildet.

Abonnenten plikter å gjøre eksisterende og nye autoriserte brukere oppmerksom på de bruksrettigheter som til enhver tid gjelder for [B] i § 4, 1 .ledd.

Abonnenter som får [B] på sin egen News-server skal etter nærmere anvisninger fra [Al], åpne [B] for andre institusjoner som normalt leser News på denne News-serveren og som har inngått avtale med [Al]. Likeledes skal sperring skje etter anvisning fra [Al].

Abonnenten sørger for å slette meldingene etter maksimalt 10 dager. Den enkelte autoriserte mottaker gi:; dog rett til, i begrenset omfang, å lagre på papir evt. elektronisk enkeltmeldinger som er av spesiell stor interesse.

Etter skriftlig avtale med [Al] kan tjenesten i særskilte sammenhenger brukes til undervisningsformål. Dog er en slik avtale underordnet denne avtale.

IRI: TERESA fl 15) 290

§5

Avtalen trer i kraft ved underskrift og gjelder inntil oppsigelse foreligger fra en av partene. Gjensidig oppsigelsestid er to måneder gjeldende fra oppsigelsesdato.

§6

Gebyr for å motta [Bl er beregnet etter institusjonens størrelse. [Al] forbeholder seg retten til å endre gebyrets størrelse i samsvar med dette eller andre forhold som ikke [Al] ikke er herre over.

Gebyr pr. mnd kr ...Forfall er 1.6, 1.9, 1.12 og 1.3 påfølgende år. Ved for sen betaling belastes

morarente.

§ 7

Evt. tvist mellom partene søkes løst gjennom forhandlinger. Forøvrig gjelder norsk lov om voldgift. Nærværende avtale kan ikke overdras. Denne avtalen er utstedt i to eksemplarer, ett til hver av partene. Avtalen er å betrakte som et fortrolig dokument.

Særrettigheter: [B]s nyhetstjeneste kan brukes i undervisning. Dog er denne rettighet underordnet denne avtale

For abonnent 28.9.1994 For [Al]

Som det fremgår av hovedavtalen § 7 in fine er den å betrakte som et fortrolig dokument, og derfor er avtalene anonymisert.314

Som man ser av hovedavtalen § 3 skal ikke nyhetstjenesten “videredistribueres til utenforstående ikke-autoriserte mottakere hverken elektronisk eller på annen måte”. I avtalene mellom [Al ] og andre “universitet og andre institusjoner innen høyere utdanning i Norge” (jfr underavtalen § 1) defineres “autoriserte mottakere” som “[a]satte og studenter eller andre personer som er lønnet eller nært knyttet til” den institusjon som tegner abonnement (innledningen), og er også forpliktet til å gjøre “eksisterende og nye autoriserte brukere

314 Avtalen gjengis naturligvis med partenes samtykke.

oppmerksom på de bruksrettigheter315 som til enhver til gjelder for” nyhetstjenesten, jfr underavtalen § 4, 2.ledd. På denne måten søker man altså i avtalene å presisere kretsen av autoriserte brukere.

Dessuten begrenses retten til å ha materialet lagret til 10 dager, jfr underavtalen § 4, 4.ledd, selv om de enkelte “autoriserte mottakere” får anledning til å lagre “på papir evt. elektronisk enkeltmeldinger som er av spesiell stor interesse ’. Heller ikke kan nyhetstjenesten i alminnelighet brukes til “undervisningsformål”, det krever en særlig skriftlig avtale med [Al ], og en slik avtale er gitt lavere prioritet enn underavtalen, jfr underavtalen § 4, 5.ledd. Som man ser, gir den gjengitte underavtale rett til bruk av [B]s nyhetstjeneste i undervisningen, jfr avtalens siste bestemmelse.

Vederlaget er i de gjengitte avtalene ikke vist, men det fremgår at det er et engangsbeløp. Det fremgår dessuten av underavtalen § 6 at dette engangsbeløpet er beregnet “etter institusjonens størrelse”, og at [Al] får rett til å endre bel apet “i samsvar med dette eller andre forhold som [Al] ikke er herre over”.

Avtaleparet fremstår som et reelt eksempel på hvordan en informasjonsleverandør [B] inngår en institusjonell disposisjonsrett - her ved først å inngå en avtale med [Al] som presumptivt har en posisjon i forhold til det aktuelle markedssegmentet for videreformidling av tjenesten på vegne av [B]. Man ser i underavtalen forsøket på å avgrense kretsen av “rettmessige brukere” gjennom institusjonstilknytning, og det er sikkert lett å argumentere for at det kan oppstå tvil om en person er “nært knyttet til abonnenten” eller i stedet er knyttet til en av de “ [ijnstitusjoner, stiftelser ol. Som er nært knyttet til abonnenten”. Dette spiller mindre rolle i praksis - det er de som har tilgang til institus onens tjenermaskin (jfr underavtalen § 4,3.ledd som omtaler institusjonens “News-server”) gjennom det lokale nettverket som får rett til informasjonstjenesten. Man må altså skjerme tilgangen fra brukere utenfor det lokale nettet (det lokale nettet vil for

IR1: TERESA (115) 291

315 Uttrykket brukes i samme betydning som disposisjonsrettigheter brukes i denne fremstillingen.


den type institusjoner som faller innenfor dette markedssegmentet typisk ha en intemettilknytning), og hvis det er flere juridiske personer som deler samme lokale nett, må man sørge for at enten alle har tilsvarende avtale, eller at man setter opp begrensninger for lokale brukeres adgang til tjenesten.

Når eksempelet på institusjonell disposisjonsrett trekkes frem, er det for å fremheve behovet for at man blant de raskt ekspanderende datamaskinbaserte nettverkene også finner plass for norske informasjonstjenester i forhold til grunn- og videregående skole. Det finnes en del sentrale, norske tjenester - Lovdatas rettslige informasjonstjeneste er ofte brukt som eksempel i denne fremstillingen, i tillegg har man flere informasjonstjenester basert på redaksjonelt stoff fra f eks Aftenposten eller Norsk telegrambyrå, man har en tjeneste basert på offentlige publikasjoner (ESOP som tilbys av Statens DataSentral), Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana etablerer tilbud på Internet, osv. Det finnes også rene databaser som kan ha interesse for grunn- og videregående skole.

Etter min mening er det et sentralt informasjonspolitisk spørsmål om ikke staten burde inngå avtaler om institusjonell disposisjonsrett for utvalgte informasjonstjenester. Denne utredningen tar ikke sikte på å vurdere hvilke tjenester dette i tilfelle kunne være, hvordan valget bør gjøres (om det bør være samme valg for alle skoler, eller om man skulle finne frem til en ordning hvor skolene selv valgte utfra vurderinger i egne behov og sammenheng). Men det må være tillatt å understreke behovet for at nettopp “det kybernetiske landskap” blir tilgjengelig for unge mennesker som i nær fremtid skal befolke det.

Nettverkskunnskap - erfaring i å finne frem i det internasjonale datamaskinbaserte nettverket og bruke informasjonstjenester - vil være en form for kompetanse av samme grunnleggende betydning som kompetansen til å bruke oppslagsbøker. Det må være viktig at man både legge forholdene til rette for at man kan tilegne seg denne kompetansen gjennom egenerfaring, og at norske informasjonstilbud er tilgjengelige i denne prosessen. Derfor fremstår avtaler om institusjonell disposisjonsrett som velegnede som et svar på denne


utfordringen - og som det anonymiserte eksempelet illustrerer, så finnes det allerede institusjoner som søker å utnytte denne løsningen.

Man skal imidlertid ikke i begeistringen over å kunne tilby informasjonstjenester se bort ifra at unge brukere kan ha en annen holdning til tjenestene enn de tjenesten primært er beregnet for.Dette har man en viss erfaring for med hensyn til bruk av Lovdatas tjenester, som i enkelttilfeller er gjort tilgjengelig for elever i grunnskolen.316 Når de: gjelder domsmaterialet, har disse elevene liten bakgrunnskunnskap for å bruke dommer som profesjonelle rettskildebrukere. I stedet bruker de etternavn på bekjente, navn på steder, navn på bedrifter osv som søkekriterier. Og slik kan man finne overrumplende mange opplysninger som fremstår som interessante av alt annet enn juridiske årsaker. Man kan jo f eks reflektere over at i dommen om Tancered Ibsens film To mistenkelige personer?11 hvor filmen forbys offentliggjort av hensyn av risikoen for at det nye liv en av de to hadde etablert under et nytt navn, gjengis dommen med fullt navn i Retstidende - og de mest støtende avsnitt av Agnar My kles Sangen om den rode rubin siteres.318 Den noe mer underholdningsmessige siden av dommerer sterkt undervurdert.

4.2.4 Ensidig hel eller delvis tilbaketreden fra opphavsrett

Ofte omtales “freeware” cg “Shareware” i forbindelse med tilbud av vernede verk - kanskje spesielt datamaskinprogrammer - i nett. Dette er en form for etikettering av verk fra rettighetshavers side.

316 Det er her ikke snakk om organiserte forsøk, men enkeltstående, i og for seg tilfeldige erfaringer.

317 Filmen var basert på Gunnar Larsens roman av samme navn (1933), dommer er gjengitt i Rt 1952:1217.

318 Rt 1958:479.


Med ensidig tilbaketereden fra opphavsrett - “freeware" - betegnes det forhold at rettighetshaver oppgir sin rettighetsposisjon (med unntak av ideelle rettigheter), dvs at verket stilles til disposisjon for alle som måtte ønske det uten at man betinger seg fordeler.

Med delvis tilbaketreden fra opphavrett - “Shareware”319 - betegnes det forhold at rettighetshaveren fremsetter ønske om at den som tar i bruk verket (og synes det er nyttig eller interessant) bidrar med et økonomisk vederlag, typisk til rettighetshaveren, men ikke sjelden til et mer ideelt formål.

Etikettering er i sin alminnelighet diskutert i forbindelse med at rettighetshaver søker ensidig å påby mer restriktiv disposisjon over verket enn hva følger av bakgrunnsretten, typisk i såkalt “shrink wrap licencing”. Det synes klart at etter gjeldende norsk rett kan ikke etikettering anses å føre til at det etableres en gyldig avtale, derfor vil brukeren ikke være bundet av slike Legrensninger i disposisjonsretten.320

Forholdet synes å være vesentlig forskjellig hvor rettighetshaver søker å gi en “medkontrahent” storre disposisjonsrett enn hva som følger av bakgrunnsretten. Gaver er en typisk ensidig beføyelse, og rettighetshaver må kunne antas å overblikke konsekvensene av en slik tilbaketreden fra sin enerettsposisjon. Jeg vil derfor anta at en tilbaketreden vil anses som gyldig etter norsk rett - dvs at rettighetshaver ved å tilby sitt verk i et åpent nett, og samtidig erklære at vedkommende tre tilbake fra sin rettighetsposisjon, ikke kan påberope seg som krenkelse at andre forføyer over verket på en måte som uten en slik etikettering ville stride mot bakgrunnsretten.

Hvis dette argumentet aksepteres, vil altså en ensidig tilbaketreden fra opphavsrett aksepteres, og opphavsmannen vil ikke kunne påtale noen krenkelser av sin enerett (med forbehold om de ideelle rettigheter).

3,9 Antagelig har ikke denne betegnelsen et helt fast innhold.320 Jfr særlig Ot prp nr 33 Om lov om endring i åndsverkloven (oppha\>srett og

edb) (1989-90) s 20-21.

IR1: TERESA (U S) 295

Ved delvis tilbaketreden vil man imidlertid ha å gjøre med en mer sammensatt situasjon. Her oppgis ikke enerettsposisjonen ubetinget, den gjøres betinget av en eller annen forventning om vederlag. Imidlertid utløses ikke vederlagsforventningen av at man forføyer over verket på en opphavsrettslig relevant måte, men ved at man erkjenner at den nytte eller glede verket gir, berettiger rettighetshaver til et vederlag.

I en slik situasjon synes det å være naturlig å analysere den delvis tilbaketreden i to trinn: Først en ensidig (og fullstendig) tilbaketreden fra opphavsrett i det aktuelle verk, og dernest en anmodning om å gi sin anerkjennelse av kvalitet bli uttrykt i et økonomisk bidrag. Den siste anmodningen bygger fullt ut på antagelsen om at det finnes etiske normer som vil få brukeren til å følge anmodningen. Derfor vil man i og for seg være tilbake i den samme rettslige situasjon som ved en fullstendig ensidig tilbaketreden fra opphavsrett - man kan ikke påtale brukerens opphavsrettslige beføyelser over verket ettersom man ensidig har trådt tilbake fra sin enerettsposisjon. Man kan heller ikke hevde sine forutsetninger om f eks vederlag som betingelse for disposisjon av verket av samme grunn som restriktiv etikettering ikke aksepteres. Man kan imidlertid støtte seg til ekstra-legale etiske normer og anta at disse er tilstrekkelig sterke til at brukere som finner nytte eller glede i verket vil etterkomme anmodningen og f eks yte et økonomisk vederlag.

I dagens virkelighet bygger man åpnebart på den sistnevnte forutsetning sammen med en slags “gjennomsnittsbetraktning”, nemlig at et tilstrekkelig antall a\ de brukere som benytter seg av tilbudet oppfyller den antatte etiske forpliktelse. Det er heller ingen tvil om at med det totale antall brukere knyttet til store, åpne nett som Internet, og med den loyalitet som finnes i forhold til dem som generøst delvis trer tilbake fra sin enerettsposisjon, kan dette representere en reell markedsføringsstrategi.

Det er likevel lett å innse at den fullstendig mangel på kontroll som denne strategien representerer, vil gjøre det vanskelig for rent forretningsmessige foretak ensidig å satse på den. Erfaringer fra såkalt “piratkopiering” indikerer i og for seg helt entydig at det ikke er


realistisk å satse på at de etiske normene er nok til å sikre tilstrekkelig økonomisk avkastning på innsatsen.

Man bør nevne at det ofte finnes mellomløsninger. Det er ikke ualminnelig at en “smakebit” av verket slippes løs i nettet (eller via leverandører som maskinlesbare eksemplar) enten ved at rettighetshaver fullt ut trer tilbake fra sin opphavsrett, eller at man mot et nominelt vederlag får tilgang til en prøveversjon. Denne versjonen er gjeme begrenset i funksjonalitet eller varighet.321 Det fungerer på en måte som en “vareprøve”. Om man ønsker å kjøpe verket, må man inngå en avtale etter en tradisjonell metode, enten ved at man tegner en konvensjonell avtale om utnyttelse av en direktkoblet tjeneste, eller kjøp av et verk som maskinlesbare eksemplarer.

4.2.5 Elektroniske systemer for rettighetsforvaltning

Forlagene for “Science, Technology and Medicine” organisert i STM har formulert nærmest som et slagord at “[t]he answer to the machine is the machine”.322 Med dette sikter man til løsninger som kan svare til f eks CITED, såvidt berørt i kapittel 1, og som gjeme kalles “Electronic Copyright Management Systems” (ECMS). Dette kan kanskje oversettes som “elektroniske systemer for rettighetsforvaltning” (og gjeme gis forkortelsen ESRA). Generelt bygger slike løsninger på modeller utviklet i forbindelse med elektronisk dokumentutveksling (EDU). Men heller ikke i forbindelse med EDU for internasjonal handel er det utviklet generelle løsninger for åpne nett som er tatt i bruk. Det er altså ikke noe ferdig utviklet, operativt system f eks for overføring av handelsdokumenter som man kan overta og tilpasse for handel med

321 Programmet har en tidslås (“time bomb”) slik at det ikke vil fungere etter en spesifisert dato.

322 Charles Clarke, sitert etter P Bernt Hugenholtz “Copyright and Electronic Document Delivery Services”, Interlending and Document Supply 3/1994:14.

IR1: TERESA (115) 297

vernede verk. I dette ligger det at slike løsninger nødvendigvis må ligge noe frem i tid, og man kan reise tvil om de vil utvikles tidsnok til å møte det suget som teknologien skaper for utnyttelse av vernede verk.

Man kan kort skissere prinsippene for en slik maskinrelatert løsning.For det første må det utvikles et system for identifikasjon av

vernede verk. Dette systemet kan svare til ISBN323 -systemet for bøker, dvs et nummer som entydig identifiserer verk og den aktuelle utgave av verket. I dag er det ikke tilsvarende systemer for andre typer verk (f eks malerier), men slikt må utvikles. Ovenfor er presentert det amerikanske forslaget om endring i åndsverkloven for å gi plass til en definisjon av “Copyright Management Information”, slike ‘‘rettighetsadmimstrative opplysninger " vil være grunnlaget for elektroniske systemer for rettighetsforvaltning. Man kan godt oppfatte dem som en elektronisk “copyright notice” eller kolofonside.

Disse rettighetsadminisirative opplysningene vil gjøre det mulig å registrere hvilke verk som utnyttes. Denne muligheten har man i dag når man tilbyr verket i en database, men det bygger da på databasesystemet som reg strerer hvilket av dens dokumenter som utnyttes, og som holder orden på forholdet mellom dokument og identifikasjon av verk (og dermed rettighetshaver). Straks dokumentet har forlatt databasen, vil ikke denne identifikasjonen være i behold. For de elektroniske systemene for rettighetsforvaltning tenker man seg muligheten av at man kan administrere rettigheter også etter at dokumentet har forlatt databasen som kontrolleres av rettighetshaver. Det er i denne sammenheng man må forstå pendanten til det amerikanske lovforslaget, nemlig å gjøre det straffbart å fjerne eller forvanske de rettighetsadministrative opplysningene knyttet til et verk.

Neste element i løsningen vil være å sikre mot uautorisert tilgang til verket. I den konvensjonelle løsning består dette i at brukeren får tildelt et passord. I de elektronisice løsningene for rettighetsforvaltning bygger

323 International Standard Book Number - i Norge administreres ISBN-systemet av Universitetsbiblioteket i Oslo (og vil vel gå over til å bli Nasjonalbibliotekets ansvar).

gjeme løsningen på at verket krypteres. For å kunne utnytte verket, må man altså ha en krypteringsnøkkel. Denne krypteringsnøkkelen må man jo skaffe seg på en eller annen måte, og i utgangspunktet kan dette skape like stor stivhet i systemet som tildeling av passord. Men man kan tenke seg løsninger med større fleksibilitet, f eks at det finnes tredjeparts nokkeladministratorer324 som tildeler nøkler, og at flere eller alle rettighetshavere bruker samme krypteringsalgoritme. Når man da ha fått tilgang til en nøkkel, vil dermed denne kunne brukes for å gi tilgang til alle tilbyderes verk. Nøkkelen vil ikke ligge åpen, den vil typisk være lagret i en integrert krets som f eks leses av sluttbrukerutstyret - jfr nedenfor om maskinrelaterte forutsetninger.

Brukeren må også identifiseres og autentiseres. Identifikasjon vil si at man bestemmer hvilken bruker som utnytter verket, autentifikasjon vil si at man på en eller annen måte bekrefter at den identifiserte bruker er den vedkommende utgir seg for. I vanlige banksystemer skjer identifikasjon ved at man stikker et kort inn i en leser, og autentifikasjon ved at man angir sin firesifrete PIN-kode. En lignende måte kan brukes i det elektroniske rettighetsadministrative systemet.Det kan imidlertid være mulig at man nøyer seg med å foreta en identifikasjon, noe som forutsetter at ytterligere autentifikasjon ikke er nødvendig fordi man har tilstrekkelig kontroll over krypteringsnøkkelen til at denne ikke misbrukes. Men om man ønsker det, kan autentifikasjon skje ved at man sammen med nøkkel får angitt en PTN, og man kan i prinsippet tenke seg et hvilket som helst annet autentifikasjonssystem - lesing av fingeravtrykk, retinamønster, håndgeometri osv. Imidlertid vil man sikkert ønske å unngå løsninger som krever løsninger som forutsetter ytterligere maskinutrustning, i tillegg til den krets eller lignende innretning som bærer

IR]: TERESA (115) 29S

324 I EDU-sammenheng snakkes det ofte om “trusted third part”-tjenester, og det norske Televerket (som vel innen den tid er blitt til Telenor AS) tar sikle på å tilby en slik tjeneste.

krypteringsnøkkel, i alle fall ikke spesielt for et elektronisk rettighetsadministrativt system.325

Når bruker er sikkert identifisert, kan man også belaste brukeren for den utnyttelse brukeren gjør av et bestemt verk. I den tradisjonelle løsning gjøres dette ved at det sendes en faktura til brukeren, som benytter de vanlige betalingskanaler. Dette er ikke en helt ut velegnet løsning for et generelt system for rettighetsforvaltning. Man ønsker jo både å kunne tilby verk til personer man ikke på forhånd har noe kjennskap til, dvs at man ikke har kunnet vurdere vedkommendes kredittverdighet. Man ønsker også å kunne tilby verk internasjonalt, dvs til brukere i land hvor man har få eller ingen muligheter i praksis til å forestå innkreving ved rr islighold.

Den løsning man derfor synes å foretrekke, bygger på en forhandsbetaling inn på en konto. Når bruker er identifisert, kontrolleres det at tilstrekkelige midler til å betale vederlag foreligger på brukers konto, og samtidig med at bruker får disposisjonsrett til verket, overføres vederlaget til rettighetshavers konto. Forhåndsbetalingen skjer imidlertid på konvensjonell måte fra brukers bankkonto til kontoførende part. Og naturligvis kan kontoførende part ha særordninger med enkelte brukere, f eks kreditt, automatisk trekk fra brukers bankkonto (f eks autogiro) osv. Systemer for elektronisk betalingsformidling er vel Jtviklet allerede, så dette leddet kan bygge på de eksisterende systemer og muligheter.

Man ser igjen at dette forutsetter en kontoførende part. Denne kontoførende part kan i piaksis være identisk med nøkkeladministrator, noe som har visse fordeler, jfr nedenfor.

Løsningen bygger - som man ser - på forholdsvis mange elementer. Sentralt står krypteringsnøkkelen. Denne er en kompleks algoritme, og

IR1: TERESA (115) 299

325 Man skal imidlertid ikke utelukke at behovet for et bedreautentifikasjonssystem enn dagens utstrakte bruk av firesifrete PIN-koder, som er forskjellig fra system til system, vil fremtvinge utvikling av et generelt utstyr for sikrere autentifikasjon. Slikt utstyr vil sikkert være basert på unike egenskaper ved den enk;lte brukers person - såvidt jeg forstår av aktuell utvikling, er nettopp avlesning av håndgeometri en aktuell kandidat.


man tenker seg at den lagres i en integrert krets. Denne integrerte krets kunne man så legge i et kort - f eks et smartkort som i Norge har vært i bruk som bankkort. En enda mer aktuell standard er PCMCIA, et maskinlesbart medium som har noenlunde samme funksjon som en diskett, men som er stort som et kredittkort. Denne standarden synes å seile i medvind slik at et økende antall sluttbrukerutstyr får lesestasjon til PCMICA.326 Sammen med krypteringsnøkkelen vil da brukeren kunne lagre sin identifikasjon, og kortet vil også støtte autentifikasjon - f eks spørre etter PIN-kode. Det kan også inneholde andre begrensninger, f eks tillate brukeren å angi at det bare skal kunne anvendes sammen med brukers eget sluttbrukerutstyr eller andre spesifiserte maskiner, slik at om noen får uautorisert tilgang til kortet, vil kortet rett og slett ikke kunne benyttes på en “ukjent” arbeidsstasjon.

Vi ser at det elektroniske system for rettighetsforvaltning slik har både organisatoriske og maskinrelaterte forutsetninger.

Blant de organisatoriske forutsetninger er fremvekst av en konsensus blant rettighetshaverne om at et bestemt slikt system er ønskelig, slik at de gjør verk tilgjengelig i kryptert, maskinlesbar form.I tillegg må foreligge nøkkeladministratorer og kontoførende parter.Det vil være fordeler ved at dette er samme organisasjon, ettersom fysisk kontroll med det kortet hvor nøkkel og identifikasjon er integrert, vil kunne gi - alt ettersom hva slags autentifikasjonsprosedyrer som følges - mulighet for å belaste den aktuelle brukers konto. Ved tap av kort eller lignende, må derfor konto sperres samtidig som den aktuelle unike identifikasjon av bruker må sperres - både bruker og rettighetshavere må sikres mot tap. I tillegg må nytt kort utstedes. Det er derfor visse fordeler ved at de to rollene deles av samme organisasjon, et nært samarbeid er i alle fall nødvendig.

326 Denne stasjonen vil samtidig tillate at pereferiutstyr blir knyttet til den aktuelle maskin, det er altså både en “lesestasjon” og en “kontakt”. Dette henger sammen med at PCMCIA-kortet ikke er et passivt lagringsmedium som en diskett, men at det inkorporerer en mikroprosessor og dermed selv er et eksempel på pereferiutstyr.


Som man ser, vil dette systemet for elektronisk rettighetsforvaltning også gjøre mulig det som kalles “automatiske avtaler om disposisjonsrett” (“Automatic Licencing Systems”). Det vil gjøre at rettighetshavere kan spre verk over nettet uten å miste kontroll, brukeren må jo ha en krypteringsnøkkel for å få tilgang til verk, og det vil automatisk føre til bei aling av vederlag. Dette innebærer at rettighetshaver kan tillate verket i kryptert form å bli nedlastet av hvem som helst, distribuert i det globale nettverk, lagt på tjenermaskiner i universiteter og andre institusjoner over hele verden og likevel regne med at når en bruker søker tilgang til verket, vil de rettigehstadministrative opplysningene og brukerens identifikasjon føre til at vederlag flyter fra brukers til rettighetshavers konto.

Hvis forutsetningene er på plass, vil denne løsningen kunne gjøre de internasjonale datanetter e til et egentlig marked for verk (og andre immaterielle arbeider) som er vernet. Løsningen er også såvidt generell at den kan tilpasses andrs situasjoner hvor det er aktuelt å handle med informasjonstjenester. Det er nettopp slike løsninger som Den europeiske union i sitt Fourth Framework Programme on Information Technologies327 ønsker å promotere:

“Effective protection of Intellectual Property must be supported by a suitable and harmorised legal environment and new technical standards, both needing agreement at an international level. ECMS has recently emerged as a key focus for work in this field. The two main approaches to ECMS are: First licensing systems for esstablishment, protection and expolitation of rights; secondly, ‘record and reward’ cevices embedded in hardware.”

Derfor forutsettes det at videre arbeid bygger på slike løsninger, f eks som antydet i det tidligere omtalte CITED-prosjektet. Mer spesifikt angis som potensielle områder for aktuell forskning og utvikling:

327 Som implementerer Fourth Framework Programme for Community Research and Technological Development for 1994-98, jfr DGO-fw4\031994.


• “Establishment of a generic harmonised reference model applicable to all kinds of possible distribution of digital information, both on-line and off-line (portable media) ...

• Definition of standardised data format(s) to identify copyright material with standardised usage conditions.

• Definition of standardised fees structure(s) relating to standardised usage acts.

• Definition and standardisation of specific ‘black boxes’, such as chips, to be embedded in hardware devices to• identify protected information• prevent unauthorised use• allow clearing of copyright fees

• Standardisation of possible specific means of payment, such as a ‘copyright smart card’, for copyright fees.”

Man ser at det her er referert til “standardised usage acts”. I introduksjonen av løsningen ovenfor, har det liksom vært forutsatt at det man får, er en “disposisjonsrett”. Men åpenbart kan disposisjonsrett være mange forskjellige ting, det å sikre seg rett til et eksemplar av et verk for egen bruk er svært forskjellig sammenlignet med det å skaffe seg en forlagsrett til samme verk. Man kan derfor tenke seg at man har en standard minimumsrett som svarer til normal bruk av et verk som negativ opsjon, men at man kan be om ytterligere rettigheter. Dette forutsetter imidlertid at man utvikler systemet noe videre, antagelig i retning av en meldingssyntaks slik man kjenner fra EDU-systemer.328 Det kan også være at det antydede sikkerhetsnivået i systemet er for lavt for slik handel i åpne systemer - man må da kanskje også kryptere meldingene fra bruker til rettighetshavers system.329 Meldingene kan

328 Den mest kjente strukturen er kanskje EDIFACT for elektronisk betalingsoverføring.

329 Dette vil kunne gjøre sikker autentifikasjon av bruker (kjøper) mulig, og sikre kommunikasjonsintegritet. For denne typen transaksjoner vil man kanskje


sammenlignes med de såkalte incotermer som tidlig ble utviklet til bruk i internasjonal handel for å formidle standard kjøpsbetingelser ved korte telegrammeldinger, f eks “fob” for “levert ‘free on board’”.330 Dette forutsetter naturligvis enighet om hva som utgjør hensiktsmessig knipper av rettighet, og hva knippene skal kalles når man kontraherer.

Imidlertid er det ett bekymringsfullt aspekt ved denne slik løsning: Når sluttbruker har fått disposisjonsrett over verket, står fremdeles problemet med kontroll av lokal gjenbruk og videreformidling like uløst. Naturligvis kan man bygge på det syn av det store flertall av brukere er lojale, og vil overholde disposisjonsretten. Men man har vel lært såvidt mye fra erfaringene med konvensjonell reprografi at det er åpenbart at når teknologien gjør utnyttelse enkelt og brukerens behov for slik utnyttelse melder seg, skal det betydelig standhaftighet til for å avstå fra utnyttelse. Man trenger derfor en supplerende løsning for dette behov, og den enesne løsning som er aktuell, representeres av forvaltningsorganisasjonene.

Systemet skissert ovenfor kan derfor suppleres med ett element som svarer til det som er foreslått i kapittel 1 for bibliotekenes utnyttelse av verk: Brukeren må også ha en avtale med en forvaltningsorganisasjon, og denne har i prinsippet rett til å kontrollere at bruk skjer i henhold til avtale. Det vil si at når bruker får krypteringsnøkkel og konto, må bruker også inngå avtale med en forvaltningsorganisasjon. Brukeren må da også akseptere “revisjon” av eget system av en slik organisasjon- man kan i praksis tenke seg at en slik organisasjon går inn i et lokalt nettverk og avsøker tjenermaskiner for identifikasjon av

IR]: TERESA (US) 303

Fortsetter fra fomge sideskifte ut den nokså enkl^ krypteringsmodellen antydet ovenfor med en mer sofistikert modell som f eks bygger på "public key encryption”. Det er imidlertid ikke grunn til å gå videre i denne diskusjonen i nærværende fremstilling.

330 Jfr Rolf Riisnæs lmplen\ enting EDI - A proposal fo r regulatory reform(CompLex 6/92, Tano, Oslo 1992:9-15). 1 denne rapporten, som er utviklet på oppdrag fra Det internasjonale handelskammer i Paris, diskuteres nettopp denne typen løsning veil utvikling av “EDl-terms”.


rettighetsadministrative opplysninger som sammenlignes med den disposisjonsrett som brukeren har fått gjennom automatisk inngåtte avtaler under det rettighetsadministrative systemet.

Det vil muligens være de som til skissen av slike løsninger vil innvende at de er “kompliserte”, at de krever “byråkrati” eller lignende. Til dette er det i og for seg tilstrekkelig å fremheve at vi leter etter en ny infrastruktur for handel på et marked hvor vi mangler kutymer og tildels rettslige normer. Denne utredningen har allerede vist hvor omfattende det potensielle marked i de internasjonale telenettene er. I internasjonal handel utgjør arbeidet knyttet til transportdokumenter ol en vesentlig andel av kostnadene, og nettopp ved overgang til systemer som antydet ovenfor, skjer det en dramatisk rasjonalisering.331 Ved å danne et internasjonalt marked innen telenett for immaterielle rettigheter, må man selvsagt være forberedt på at man må etablere omtrent samme institusjonelle infrastruktur som for annen internasjonal handel med de prosedyrer som samhandling mellom disse krever.

Som oppsummering kan omrisset av løsningen søkes illustrert:

331 Ved overgang til tollvesenets datamaskinbaserte system for tollklarering, TVINN, regnes det med at man for toll- og avgiftsetaten og Statistisk sentralbyrå under ett vil spare inn 270-300 årsverk, jfr Rolf Riisnæs Elektronisk datautveksling i tollforvaltningen: Rettslige spørsmål knyttet til TVINN, CompLex 3/93, Tano, Oslo 1994:5.

4.3 Forvaltningsorgan isasjonenes rolle

4.3.1 Noen prinsipielle utgangspunkt

I diskusjonen av rettighetsforvaltning og forvaltningsorganisasjoner, må man gjøre visse prinsipielle valg. Etter mitt skjønn - som det har fremgått av flere diskusjoner i denne utredningen - er forvaltningsorganisasjonene helt nødvendige for en tilfredsstillende løsning av rettighetsforvaltningen i telekommunikasjonsnett. Dette representerer en tro på a man må møte de nye utfordringene med kollektiv forvaltning.

Imidlertid vil ikke dette si at man argumenterer for å prioritere kollektiv forvaltning der hvor individuell forvaltning er mulig. Etter mitt skjønn er det to prinsipper man bør fastholde:

1. Hvor individuell forvaltning er praktisk mulig, bør dette prioriteres.

2. Der kollektiv forvaltning er praktisk nødvendig, bør individuell avregning etter bruk prioriteres.

Dette prinsipielle syn bygger på at opphavsrett og andre immaterielle enerettigheter først og fremst er individuelle. Når man bruker kollektive løsninger, er dette nettopp for å forsvare de individuelle rettighetene. Det vil i visse situasjoner være upraktisk at den enkelte rettighetshaver forhandler avtaler med alle brukere, derfor trenger man en felles organisasjon til å representere rettighetshaverne. I visse av disse situasjonene har man også vanskeligheter med å kunne identifisere de verk (og dermed de tilhørende rettighetshavere) som blir utnyttet, dette bør ikke være en begrunnelse for å unnlate å kreve vederlag på vegne av kollektivet av rettighetshavere, men kan være en begrunnelse for at vederlaget fordeles etter avvikende kriterier enn etter bruk, dvs utnyttelse av det enkelte verk og til dettes rettighetshaver. Etter mitt skjønn representerer f eks den norske

IR]: TERESA fl 15) 305


modellen for fordeling av vederlag på grunnlag av konvensjonell reprografi nettopp dette siste.332

Ofte har man i Norge referert til innkreving og fordeling som “inn-” og “ut-siden”. Det bør etter mitt skjønn tilstrebes størst mulig resiprositet mellom disse to sidene: Der ikke full reversitet kan etableres, må man søke å få til samsvar.333 Innføring av elektroniske system for rettighetsforvaltning øker mulighet for resiprositet mellom inn- og ut-siden, og i en viss utstrekning også for individuell forvaltning av rettighetene.

Et slags motstykke til “inn- og ut-siden” representerer uttrykkene “oppstrøms” og “medstrøms”.334 Alt etter hvor man plasserer seg i strømmen, vil ulike aktører være oppstrøms og nedstrøms. Går man til kilden, finner man den originære rettighetshaver. Derfra strømmer rettigheter videre til f eks utgiver, distributør osv inntil man kommer til utløpet hos sluttbrukeren.

Dette perspektivet er nyttig også i diskusjonen av forvaltningsorganisasjonenes rolle - de har en rolle å spille både oppstrøms og nedstrøms.

4.3.2 Oppstrøms oppgaver

Hvis man står i den stilling at man ønsker å beføye over ett eller flere pre-eksisterende verk på en opphavsrettslig relevant måte, ser man oppstrøms - man ønsker å klarere rettigheter for ny utnyttelse.

332 Men ikke bibliotekverderlaget, som er begrunnet i kulturpolitiske, og ikke opphavsrettslige, argumenter.

333 Del følger av noten ovenfor at dette argumentet ikke gjelder for bibliotekvederlaget, som både innkreves og bør fordeles utfra kulturpolitiske argumenter, her vil derfor ikke den resiprositet som det er argumentert for være det mest ønskelige alternativ - det kan være ønskelig å prioritere spesielle typer bøker eller forfattere.

334 “Upstreams” og “downstreams” brukes hyppig på engelsk i diskusjon av rettighetsadministrasjon. jfr f eks Clive Bradley “Authors’ and publishers’ rights in electronic publishing”, foredrag ved Bok '94 27.10.1994.


Utgangspunktet her er at slik klarering må skje i forhold til de individuelle rettighetshavere. Åpenbart kan det være upraktisk, og ofte er det derfor innført oppsamling av rettigheter et stykke oppstrøms - eksempler på dette er agenter som samler forfatteres rettigheter, eller forlag som også samler forfatteres rettigheter. Står man lenger nedstrøms, vil det altså være tilstrekkelig å gå til disse kulpene for å klarere rettighetene. Imidlertid vil det være situasjoner hvor dette i praksis blir for tidkrevende eller kostbart. Dette oppdaget man forholdsvis tidlig for musikkverk - her var det mange potensielle beføyere over verket, f eks ved offentlig fremføring, og disse var ofte geografisk fjernt fra den originære rettighetshaver - derfor dannet komponister nasjonale forvaltningsorganisasjoner som igjen har sluttet seg sammen til et internasjonalt nett med gjensidige fullmakter. Skal man derfor klarere rettighetene til et hvilket som helst musikkverk, vil i praksis den norske forvaltningsorganisasjonen - TONO - kunne klarere rettighetene. Systemet fremstår som nokså enkelt for den potensielle beføyer, og sikrer oppsamling av vederlag internasjonalt og kanalisering av disse vederlag til de individuelle rettighetshavere.

Et tilsvarende behov ble utløst av skolekopiering, og første til forvaltningsorganer for reprografi i mange land,335 i Norge til etableringen av Kopinor. Også andre behov har ført til dannelsen av forvaltningsorganisasjoner, f eks forvalter Norwaco i Norge rettighetene ved videreformidling av kringkastingsprogrammer i kabelnett.

Det er én viktig forskjell på TONO på den ene siden og Kopinor og Norwaco på den annen side, eller retter sagt på forvaltningen av de eksemplifiserte rettigheter.336 I TONO bygger man på en individuell fullmakt avgitt av de aktuelle rettighetshaverne,337 og avtaler med andre tilsvarende forvaltningsorganisasjoner. Med høy

335 Gjerne kalt RROs, dv:> Reproduction Rights Organisations.336 Også Norwaco og Kopinor kan forvalte rettigheter på grunnlag av fullmakt

gjennom rettighetshavers organisasjon, slik som TONO i tekstens eksempel.337 En fullmakt som gjelcer for hele verkets vernetid, dvs også etter

fullmaktsgivers død.

IRI: TERESA (115)

organisasjonsprosent i de nasjonale forvaltningsorganisasjoner, skaper det den situasjon at man i praksis representerer alle musikkverk.

Dette er ikke mulig å få til for områder som skolekopiering eller videreformidling av kringkasting i kabelnett. Årsaken er flere - dels er organisasjonsprosenten ikke tilsvarende høy, og dels mangler et internasjonalt nett av organisasjoner som gjennom fullmakter kan gi de nasjonale organisasjonene tilfredsstillende representasjon. Dermed kan man ikke uten videre kopiere løsningen for musikkverkene, man oppnår ikke det at en potensiell beføyer over et hvilket som helst verk i den aktuelle kategori har én nasjonal avtalepart å henvende seg til for rask (og enkel) rettighetsklarering.

Det er her den nordiske avtalelisensordningen fremstår som noe av et Columbi egg. Dette prinsippet har, som kjent, to ledd:

1. En potensiell beføyer forhandler frem en avtale med en representativ organisasjon av rettighetshavere for betingelsene for å utnytte verk (eventuelt nærmere spesifiserte verk) innen et bestemt område. Avtalen vil gi rett til å beføye over verk som den aktuelle organisasjon representerer gjennom sine medlemmer.

2. Hvis avtale oppnås, utløses en lovfeste tvangslisens som gir beføyeren rett til å utnytte andre rettighetshaveres verk på samme vilkår - dvs rettighetshavere som ikke er medlemmer av den representative organisasjon. Dette gjelder for det første nasjonale rettighetshavere som ikke er medlemmer (enten fordi de som originære er uorganiserte, eller de er rettsetterfølgere som ikke fyller betingelsene for å oppnå medlemsskap i organisasjonen), for det andre til utenlandske rettighetshavere.

Dette sikrer at betingelsene for utnyttelse av rettigheter er rimelig i forhold til rettighetshavernes interesser, og samtidig at den potensielle beføyer får én avtalemotpart, altså et system for enkel rettighetsklarering. Ordningen er ytterligere styrket i Norge ved at man i enkelte tilfeller stiller krav om at det bare skal være én nasjonal


forvaltningsorganisasjon, som da har organisasjoner av primære rettighetshavere som medlemmer.

I situasjoner hvor de: er behov for en forenkling av rettighetsklareringen, synes det som om dette nettopp vil være løsningen. I denne utredningen er det pekt på særlig to situasjoner hvor det synes aktuelt å vurdere innføring av en slik løsning:

• Klarering av rettigheter for fremstilling av maskinlesbare eksemplarer i bibliotek og videre formidling av slike eksemplar til allmennheten.

• Klarering av rettigheter til utdrag av verk for utnyttelse i multimediaverk.

Dette er helt sikkert ikke de eneste områdene. Det synes som om man f eks vil ha et tilsvarende behov for klarering av rettigheter for utnyttelse av filmverk niv på forespørsel gjennom telenett.338

Etter mitt skjønn vil det være rettspolitisk ønskelig så fort som mulig å gi de nødvendige avtalelisensbestemmelser for disse to områdene. Betenkeligheter vil imidlertid kunne knytte seg til internasjonal aksept av løsningen, kan man ikke sikre at løsningen blir alminnelig godtatt, vil dette kunne hindre en slik utvikling.

4.3.3 Nedstroms oppgaver

Når man har sikret seg rettigheter, kan man kontrahere med andre som får en disposisjonsrett - definert på en eller annen måte innenfor de rettigheter man selv disponerer - til utnyttelse av verket. I stor grad er

338 Jfr Beate Jacobsen Videogram på forespørsel, CompLex 8/94, Tano, Oslo 1994. Dette representerer en ny utnyttelse av filmverk på grunnlag av mulighet åpnet av ny leknologi, og minner litt om utnyttelse av eldre spillefilm som videogram (dvs eksemplarfremstilling for salg eller utleie til allmennheten). Rettighetene for det siste klarerer i dag Norwaco uten særskilt avtalelisensordning.

det opp til den enkelte rettighetshaver å påtale brudd på disse betingelsene - dels brudd på avtalen med den enkelte rettighetshaver, dels krenkelse av lovens skranker.

I opphavsretten vil ofte de avtalerettslige og lovfestede begrensninger være sammenfallende fordi lovens system er at man bare får rett til å beføye over verket gjennom avtale med rettighetshaver. Mangler slik avtale, vil dermed beføyelsen representere både en krenkelse av eventuell avtale og av lovens skranker. Bare der hvor loven har deklaratoriske bestemmelser som avgrenser rettighetshavers enerett, vil en diskrepans kunne oppstå, som f eks hvis man i avtale innskrenker medkontahentens adgang til å fremstille eksemplarer til privat bruk utover det som følger av åndsverkloven § 11 - hvis eksemplarer da fremstilles i strid med avtalen, men innenfor rammen av åndsverkloven § 11, vil dette representere et mislighold av avtalen, men ingen krenkelse av åndsverkloven.

Det vil være situasjoner hvor der fremstår som uoverkommelig for den enkelte rettighetshaver å føre tilfredsstillende tilsyn med at avtalens (eller lovens) vilkår respekteres, samtidig som det foreligger en reell og ikke ubetydelig risiko for at vilkårene krenkes - f eks fordi avtalen omfatter et meget stort antall personer, at muligheter for krenkende bruk er “fristende” nettopp fordi teknologien leggere forholdene til rette for slik bruk, og behovet for krenkende bruk er til stede. Et typisk eksempel på dette er nettopp reprografi i skolen, og man ser da også at i tillegg kommer det forhold at avtalen kan inneholde detaljerte bestemmelser det ikke er sannsynlig at alle de avtalen angår (i skolekopieringstilfellet vil det si alle lærere) har present i en situasjon hvor de beføyer over verket.

I en slik situasjon vil etter mitt skjønn forvaltningsorganisasjoner ha en viktig rolle. Derfor synes de også å være et slags “manglende mellomledd” for utnyttelse av verk både i forhold til institusjonell disposisjonsrett og elektroniske system for rettighetsadministrasjon.

I disse to eksemplene dukker det imidlertid opp et forhold som tidligere knapt har vært synlig. Til nå har forvaltningsorganisasjonene arbeidet på områder hvor de har hatt hånd om både opp- og nedstrøms: De har forhandlet avtalene på vegne av rettighetshaverne (oppstrøms)

IR1: TERESA (115) 310

IR1: TERESA (115) 311

og de har kontrollert at avtalens vilkår følges hos medkontrahentene (nedstrøms). Etter mitt syn vil nettopp de to eksemplene angi situasjoner hvor det er de individuelle rettighetshavere som tar seg av inngåelse av avtaler med de potensielle beføyeme (nedstrøms), men hvor behovet for kontroll av at medkontrahentene holder seg innenfor avtalen er svært stort, og ikke på noen realistisk måte kan utføres av de individuelle rettighetshavere selv. Derfor bør dette oppdraget overlates til forvaltningsorganisasjoner.

Dette skaper behov for en form for forvaltnings\>ederlag som ikke uten videre genereres som en andel (administrasjonsprosent) av det innkrevde vederlag. Dette fremstår etter mitt skjønn som et problem som det ikke er grunn til å forfølge i denne utredningen - til det vil diskusjonen lett bli noe for spekulativ. F eks kan det løses ved at forvaltningsorganisasjonen krever en medlemsavgift av de rettighetshaverorganisasjoner den opptrer på vegne av, at den får andel i vederlag for den urettmessige man avdekker gjennom kontroll av medkonraherende organisasjoner osv.

Alle heftene i skriftserien CompLex kan kjøpes hos, eventuelt bestilles fra Akademika (se kupongen bakerst). De kan også kjøpes fra Norsk forening for jus og edb. Postboks 7557 Skillebekk. 0205 OSLO 2. Her kan man også tegne abonnement eller abonnere på «vaskesedler» som gir en kort omtale av hver rapport etterhvert som de kommer ut, og som inneholder bestillingsseddel. Abonnement på «vaskesedler» er gratis.

Tidligere utgitt i skriftserien CompLex

CompLex 1/81 Johs HansenEt edb-system fo r analyse av rettsligeavgjørelser 64 kr

CompLex 2/81 Johs Hansen (red)Notater om deontiske system er 47 kr

CompLex 3 /8 1 Vidar SørensenIn formasjonssystem mm fo r NorgesGeotekniske Institutt 83 kr

CompLex 4 /8 1 Kjetil JohnsenSystemtekniske konsekvenser avpersondatalovgivningen 111 kr

CompLex 5/81 Marit ThorvaldsenTeledata og rettsinformasjon 65 kr

CompLex 6 /8 1 Anne Kirsti BrækkePostm onopolet 27 kr

CompLex 7/81 Knut S Selmer (ed)The LAWDATA Papers 28 kr

CompLex 1/82Norsk forening for jus og edb & Svenska foreningen for adb och juridik Nordiske personregisterlover,Council o f Europe Convention og OECD Guidelines 31,50 kr

CompLex 2/82Harald Brænd og Vidar SørensenOljevern: Brukerbehov og kildemateriale 55 kr

CompLex 3/82Jon Bing og Dag FrøystadRettskildebruk 90 kr

CompLex 4/82 Thomas Prebensen SteenPost- og televerkets regulerte ansvar 77 kr

CompLex 5/82 DatatilsynetÅrsmelding 1981 44 kr

CompLex 6/82 Birger Eckhoffin cooperation with Jon Bing, Dag Frøystad and Anja Oskamp CATTS: Computerized program for teaching text retrieval systems 61 kr

CompLex 7/82 Jon BingInformasjonssystemer fo r Trygderettens kjennelser 126 kr

CompLex 8/82de Mulder, Oskamp, van der Heyden and GubbySentencing by Computer: An Experiment 123 kr

CompLex 9/82 Colin TapperAn Experiment in the Use of Citation Vectors in theArea of Legal Data 56 kr

CompLex 1/83 Arve FøyenUtredning om endringer i pensjonregisterloven 70 kr

CompLex 2/83 Stein SchjølbergComputers and Penal Legislation

CompLex 3/83John S Gulbrandsen og Terje Hoffmann Rettigheter i idrettsarrangem enter

CompLex 4/83Sal ly Moon and Anja OskampThe Law of Legal Information Systems: Two Essays

CompLex 5/83 Datatilsynet Årsmelding 1982

CompLex 6/83 Olav Torvund Betalingsformidling

CompLex 7/83Else RyenLov og lovmottaker

CompLex 8/83 Daniel StripinisProbability Theory and Circumsantial Evidence

CompLex 9/83 Frede CappelenEdb-basert informasjonssystem fo r forvaltningens praksis

CompLex 10/83 NORDIPROLegal Acceptance of international Trade Data

CompLex 11/83Jørgen Hafstad og Thomas Prebensen Steen Teleksrett og m erverdiavgift på program vare

CompLex 12/83 Kristin Kjclland-Mørdre

140 kr

64 kr

95 kr

utsolgt

146 kr

103 kr

23 kr

36 kr

utsolgt

42 kr

Om forenkling av regler CompLex 13/83 Jon BingEdb: Mulighet og problem ved forenkling av regelverk

CompLex 14/83 Tarjei StensaasenU ftalgte emner i ju s og edb {3. utgave)

CompLex 15/83Anette Klafstad og U lf Alex SamerPlan fo r et forsikringsrettslig informasjonssystem

CompLex 1/84Jon Erling SkjørshammerKabelnett: Bygnings- og ekspropriasjonslov

CompLex 2/84Tore Andreas Hauglie og Dag Wiese Schartum Forslag til et helserettslig informasjonssystem

CompLex 3/84JustisdepartementetDen elektroniske grunnbok

CompLex 4/84 Datatilsynet Årsmelding 1983

CompLex 5/84 Tove FjeldvigTekstsøking: Teori, m etoder og system er

CompLex 6/84 Jon BingOffentlighetsloven og edh

CompLex 7/84Gunnar Bach, Beate Jacobsen and Vidar Stensland The National Social Insurance System of Norway

utsolgt

92 kr

190 kr

60 kr

utsolgt

120 kr

utsolgt

utsolgt

90 kr

94 kr

51 kr

Com pLex 8/84 Dag FrøystadData Protection in Practice I: Identifying and Matching Elements

Com pLex 9/84Tove Fjeldvig og Anne Golden Automatisk rotlemmatisering - et lingvistisk hjelpemiddel fo r tekstsøkin ?

Com pLex 10/84Elling Øyehaug OseRetstidene som informasjonssystem

Com pLex 1/85 Jon BingData Protection in Practice II:International Service Butraux and Transnational Data Flow

Com pLex 2/85 Jon BingOpphavsrett og edb

Com pLex 3/85Dag W iese SchartumCodex, Calculation and Computers

CompLex 4/85 Olav TorvundTo informasjonsrettslige arbeider

Com pLex 5/85 D atatilsynet Årsmelding 1984

Com pLex 6/85 Hans Chr Aakre (red)Utvalgte artikler i rettsinformatikk

Com pLex 7/85 Johannes HansenSARA: Brukerveiledning og programdokumentasjon

80 kr

90 kr

120 kr

47 kr

176 kr

utsolgt

52 kr

utsolgt

utsolgt

150 kr

C om pLex 8/85 Johannes HansenModelling Knowledge, Action, Logic and Norms

C om pLex 9/85Thom as Prebensen Steen (red)Kompendium i informasjonsrett

C om pLex 10/85 Tarjei StensaasenOpphavsrettslovens § 43 («katalogregelen»)

Com pLex 11/85 Jon BingStraffelovens definisjon av «trykt skrift» anvendt på datam askinbaserte informasjonssystemer

C om pLex 12/85 M agnus Stray VyrjeVanhjemmel, opphavsrett og datamaskinprogrammer

Com pLex 1/86 Anne Kirsti Brække Formidlingsplikt fo r kabeleier

Com pLex 2/86 Dag W iese SchartumStans av edb-tjenester i.-igs- og,-isesituasjoner

C om pLex 3/86 Ingvild M estad«Elektroniske spor» - nye perspektiv på personvernet

C om pLex 4/86 Jon Skjørsham m erOpphavsrett, databaser og datamaskinprogrammer: Kontrakt rettslige aspekter

Com pLex 5/86 Datatilsynet Årsmelding 19X5

Com pLex 6/86

90 kr

utsolgt

97 kr

65 kr

161 kr

HO kr

HO kr

100 kr

205 kr

73 kr

Johannes HansenSimulation and automation of legal decisions

Com pLex 7/86 Stein Schjølberg Datakriminalitet og forsikring

Com pLex 8/86Thom as Prebensen Steen (red)Kompendium i informasjonsrett (2.utg)

Com pLex 9/86 Peter BlumeEdb-retlige foredrag

Com pLex 1/87Joseph A CannataciPrivacy and data protection law:International Development and Maltese Perspectives

Com pLex 2/87Jon Bing og Jon Bonnevie Høyer Publisering av rettsavgjørelser

Com pLex 3/87 Hagen KuehnThe Social Security System in the Federal Republic of Germany

Com pLex 4/87Hanne Plathe M aartm annPersonvern i sykepengerminen

C om pLex 6/87 Jon BingElectronic Publishing:Data Bases and Computer Programs

Com pLex 7/87 Ånde Som bySelektiv gjenfinning av bestem m elser i bygningslovgivningen

132 kr

54 kr

70 kr

77 kr

170 kr

170 kr

77 kr

70 kr

55 kr

119 kr

Com pLex 8/87 Jon Bing FOKUS:Knowledge based systems for publie administration

Com pLex 9/87 Dag W iese Schartum The introduction of computers in the Norwegian local insurance offices

C om pLex 10/87 Knut Kaspersen K redittopplysn ing

Com pLex 11/87Ernst Buchberger, Bo Göranzon and Kristen Nygaard (ed) Artificial Intelligence:Perspectives and Implications

C om pLex 12/87Jon Bing. Kristine M Madsen og Kjell M yrland Strafferettslig vern av materielle goder

Com pLex 13/87 Tove FjeldvigEffektivisering av tekstsøkesystemer:Utvikling av språkbaserte m etoder

C om pLex 14/87 Jon BingJournalister, aviser og databaser

Com pLex 15/87 A ndreas GultungSkatte rettslig ekspertsystem: Et eksempel basen på skattelovens § 77

Com pLex 1/88 Robin Thrap-M eyerUtvalgte emner i rettsinformatikk (4. utgave)

125 kr

230 kr

75 kr

120 kr

118 kr

175 kr

66 kr

82 kr

228 kr

Com pLex 2/88Ernst Buchberger, Bo G oranzon and Kristen Nygaard (ed) Artificial Intelligence: Perspectives of AI as a social technology

Com pLex 3/88Jon Bing og Anne Kirsti Brække Satellittfjernsyn

Com pLex 4/88 Jon BingJournalists, Databases and Newspapers

Com pLex 5/88 Joseph CannataciLiability and responsibil ity for expert systems

Com pLex 6/88 D atatilsynet Årsmelding 1987

Com pLex 7/88Henrik Sinding-Larsen (ed)Artificial Intelligence and Language Old questions in a new key

CompLex 8/88 Jon BingDatabase for offentlige publikasjoner (DOP):Frem tidig organisering NORIS (87)

Com pLex 9/88 Jon BingConceptual Text Retrieval NORIS (77)

Com pLex 10/88 Henning H errestadAlderstrygden i et nøtteskall, eller skall, skal ikke, en studie av anvendelsen av ekspertsystem skall fo r P C innen det juridiske domene

178 kr

128 kr

68 kr

108 kr

58 kr

290 kr

178 kr

118 kr

108 kr

Com pLex 11/88 Ingvild M estadL'Informatique, la Liberté Individuelle et laRecherche EpidémiologiqueData Protection and Epideminologic Research

Com pLex 12/88 Johs HansenSA PE P: Sikring av foretak, edb-anlegg og personverninteresser etter personregisterloven TER ESA (50)

Com pLex 13/88H enning Herrestad & Dag Syvert Mæsel (red) Five Articles on Artificial Intelligence and Legal Expert Systems NORIS (83) FKUS

C om pLex 1/89 Dag W iese Schartum En rettslig undersøkelse av tre edb- system er i offentlig forvaltning NORIS (85)

Com pLex 2/89 Datatilsynet Å rsm elding 1988

Com pLex 3/89Dag Syvert M æsel og Andreas GaltungX CITENORIS(91 )

Com pLex 4/89Robin Thrap-M eyerPantsettelse av datam askinprogram m erog databaserTERESA (70)

98 kr

178 kr

108 kr

178 kr

108 kr

238 kr

118 kr

CompLex 5/89 Ellen-Kathrine Thrup-M eyer Forbrukerkjøp og EDB TERESA (58)

Com pLex 6/89 Andreas G altung Rettslige aspekter ved m iljøinform asjonssystem TERESAC72)

Com pLex 1/90 Dag W iese Shartum IRls SPECTRUM 20 artikler i anledning Institutt for rettsinform atikks 20 års jubileum

Com pLex 2/90 Finn-Erik Vinje (red.)Språket i lover og annet regelverk

CompLex 3/90Datatilsynets årsm elding 1989

Com pLex 4/90 Eirik Djønne (red.)D atatilsynet - 10 år som personvernets vokter

Com pLex 5/90 R olf Riisnæs (red.)Elektronisk betalingsform idling og forbrukerinteresser I

Com pLex 6/90Beate Heidenstrøm HasscltvedtRettslige norm er og jurid iske ekspertsystem erEn vurdering av enkelte sider ved TAXM AN

Com pLex 7/90 Anne Oline Haugen Offentlig informasjon

178 kr

118 kr

298 kr

188 kr

108 kr

108 kr

238 kr

118 kr

138 kr

C om pLex 8/90 Frank Iversen (red.)N ordisk rettsinform atikk - Foredrag fra Oslo-konferansen 21. og 22. septem ber 1989

Com pLex 9/90 Jon BingM erverdiavgift og Edb TER ESA (63)

Com pLex 10/90 Jon BingElectronic Copying

C om pLex 11/90 Karl Fr. JarboKabelnett i O slo-om rådet - Rettslige aspekter

Com pLex 12/90 Henning Berger Herrestad Norms and Formalization

Com pLex 1/91 M arek SergotThe Representation of Law in Computer Programs:A survey and comparison

Com pLex 2/91 Jon BingThe Portuguese Infojur Project and Related Issues NORIS (96) III

Com pLex 3/91O la-K ristian H off (red.)20 år med rettsinform atikk - 20 år i forvandlingens tegn Institutt for rettsinform atikks jubileum ssem inar

Com pLex 4/91 Andreas Galtung Paperless systems and EDI

228 kr

98 kr

98 kr

98 kr

158 kr

138 kr

128 kr

148 kr

198 kr

Com pLex 5/91 R olf Riisnæs (red.)Elektronisk betalingsform idling og forbrukerinteresser II Rapport fra den nordiske konferanse 1990

Com pLex 6/91 Knut RognlienForutberegnelighet og teknologisk utvikling som juridiske argum enter NORIS (89)

Com pLex 7 /9 1 Morten DaaeLovdata - Historie, Lov o,g forskriftssystem

Com pLex 8/91 Anne Kirsti BrækkeFjernovervåkning og infoim asjonstjenester i telenettet TERESA (83)

Com pLex 1/92 Beate HasseltvedtAvskrivninger av m ikrodatam askiner med tilb eh ø r- en nordisk studie TERESA (87)

Com pLex 2/92 Nils Kr. Einstabland Kringkastingsbegrepet TERESA (78)

Com pLex 3/92 M aria StrømRettskilderegistre i H elsedirektoratet NORIS (94) 1 & II

Com pLex 4/92 Ditlev SchwanenfiiigelSoftw arepatentet - Im atcrialrettens enfant terrible En redegørelse for patenteringen af softw arerelaterede opfindelser i am erikansk og europæisk ret

278 kr

198 kr

138 kr

238 kr

138 kr

208 kr

228 kr

158 kr

Com pLex 5/92 Lars B orchgrevink Grindal A bonnem entskontrakter for kabelfjernsyn TER ESA (78 II)

CompLex 6/92 Rolf RiisnæsImplementing EDI - a proposal for regulatory form

Com pLex 7/92 M orten S. HagedalD eponering av kildekode «escrow»-kJausuler TERESA (79)

Com pLex 8/92 O la-K ristian H offEDB i jurid isk undervisning - med en reiserapport fra England og USA

C om pLex 9/92 Jon Bing og Dag Elgesem U niversiteters ansvar for bruk av datanett TER ESA (94)

Com pLex 10/92 Andreas Galtung Rettslige sider ved teletorg

CompLex 1/93 Giovanni Sartor Artificial Intelligence and Law Legal Philosophy and Legal Theory

Com pLex 2/93 Connie Smidt Inform ationsansvaretErstatningsansvar for inform ationstjenester. særlig ved databaseydelser

Com pLex 3/93 Ingvild H anssen-Bauer Personvern i digitale telenett

248 kr

118 kr

128 kr

228 kr

198 kr

148 kr

148 kr

138 kr

178 kr

CompLex 4/93 Joachim Ben noConsumers Purchases through Telecommunications in Europe - application of private international law to cross-border contractual disputes

CompLex 5/93 Morten S. HagedalFour essays on: Computers and Information Technology Law

Com pLex 6/93 M arianne Rytter Evensen Sendetidsfordeling i nærradio M ERETE (3) III

CompLex 7/93 Richard SusskindEssays on Law and Artificial Intelligence

CompLex 1/94Andrew J. I. Jones & March Sergot (edlitors)Deon’94Second International Workshop on Deontic Logic in Computer Science

Com pLex 2/94 Beate Jacobsen Film og videogram rett TERESA (60)

Com pLex 3/94 R olf RisnæsElektronisk datautveksling; i tollforvaltningen - Rettslige spørsm ål knyttet til TVINN

Com pLex 4/94 Mari Bø HaugstadSykepenger og personvern - Noen problem stillinger knyttet til behandlingen av sykepenger i Infotrygd

Com pLex 5/94M ads Andenæs. R olf Høyer og Nils Risvand EØS, m edier og offentlighet TERESA (103)

198 kr

218 kr

148 kr

158 kr

358 kr

3 1 8 k r

225 kr

148 kr

148 kr

Com pLex 6/94 Jon BingO ffentlige inform asjonstjenester: Rettslige aspekter

Com pLex 7/94 Nils Eivind RisvandSatellittfjernsyn og norsk rett. M ERETE (3) IV

C om pLex 8/94 Beate Jacobsen (red.)V ideogram på forespørsel. M ERETE (14) IV

Com pLex 9/94 Bjørn Bjerke«Reverse engineering» av datamaskinprogrammer. TERESA (92) IV

Com pLex 10/94 Gjert M elsomSkattem essig behandling av utgifter til anskaffelse av datam askinprogram m er TERESA (75)

148 kr

138 kr

158 kr

198 kr

198 kr

Nettverk for telekommunikasjon kombinert med datamaskinbaserte systemer er i ferd med å bli en markedsplass for informasjon. «Informasjonen» er ofte i form av åndsverk, kataloger eller annet materiale som det er knyttet opphavsrett eller andre immaterielle rettigheter til. I denne utredningen, som er blitt til på oppdrag fra Kulturdepartementet, diskuteres et utvalg sentrale spørsmål som utviklingen aktualiserer.

I kapittel 1 fremstilles gjeldende rett for bibliotekers adgang til å fremstille eksemplarer basert på materiale i egne samlinger, og et forslag som tillater fremstilling av maskinlesbare eksemplarer skisseres.

I kapittel 2 analyseres de rettslige implikasjonene av multimedia spesielt med hensyn til spørsmål omkring rettighetsklarering.

I kapittel 3 beskrives de «elektroniske motorveiene», spesielt eksemplifisert ved Internet. Enkelte sentrale, juridiske spørsmål i denne forbindelse tas opp, bl.a. redaktøransvar for datamaskinbaserte systemer og vern av databaser, inklusive en presentasjon av utkastet til europadirektiv.

I kapittel 4 diskuteres rettighetsadministrasjon i nett mer generelt, en løsning for «elektronisk forvaltningssystem for rettigheter» presenteres, hvor det bl.a. foreslås at rettighetshaveres forvaltningsorganisasjoner bør spille en viktig rolle.

ISBN 82-518-3320-5

TANO7 8 8 2 5 1 8 3 3 2 0 2