Alyson Noël

Ringende utvalgte

Oversatt av Henninge M. Solberg

© HORIZON by Alyson Noël. Copyright © 2013 by Alyson Noël, LLCBy arrangement with the author. All rights reserved

© 2014 Kagge Forlag AS (norsk utgave)

Originalens tittel: The Soul Seekers – HorizonOversetter: Henninge M. Solberg

Sitatet av Marianne Williamson (s. 11) er hentet fra Tilbake til kjærligheten, oversatt av Bjarte Kaldhol, Hilt & Hansteen (1995). Sitatet

av Antoine de Saint-Exupéry (s. 93) er hentet fra Speiding over Arras, oversatt av Haakon Bugge Mohrt, Cappelen (1945).

Omslagsdesign (original): Elsie LyonsOmslagsillustrasjon: kvinne © dotshock/Shutterstock.com / mann © ostill/Shutterstock.com / flammer © Kesu/Shutterstock.com /

canyon © J Morrill Photo/Getty Images / trapp © Ascent Xmedia/Getty Images / steiner © jim kruger/Getty Images

Papir: Holmen Book Cream 70 g 1.8 bBoka er satt med Dante 11,5/15

Sats: akzidenz asRepro: Løvaas Lito AS

Trykk og innbinding: ScandBook, Falun

ISBN: 978-82-489-1413-6Kagge Forlag AS

Stortingsg. 120161 Oslo

www.kagge.no

Til minne om Matthew Shear, en raus sjel som hadde en rungende latter og alltid et smil på lur, og som turte å satse på meg da jeg ga ut min første roman for åtte år siden. Det å ha

kjent ham har forandret livet mitt for alltid.

7

Om dyreåndene

Kaninen

Kaninen står for kreativitet, fruktbarhet og nytt liv. Han lærer oss å legge planer og å sette dem ut i livet. Kaninen er et yndet bytte, og han rømmer ved å grave underjordiske tunneler som er åpne i begge ender. Slik minner han oss på at vi aldri må la noen trenge oss opp i et hjørne. Kaninen kan i det ene øyeblikket stå ubevegelig som en statue, i det neste fyke av gårde i forry-kende fart, og han kan gjøre lynsnare helomvendinger. Med det oppmuntrer han oss til å gripe flyktige muligheter. Han er mest aktiv ved dagens og nattas frembrudd og tjener som veiviser til de mystiske verdenene. Han lærer oss hvordan vi kan avdekke skjulte lærdommer, fange opp signaler fra vår intuisjon og tyde tegn i universet som omgir oss.

8

Væren

Væren står for likevekt, innbilningskraft og muligheten til å starte med blanke ark. Væren lærer oss å tro at vi klarer å komme trygt i havn når vi våger oss ut i det ukjente og benytter oss av nye muligheter. Han får fotfeste selv på de minste steiner og står for mot og likevekt når han følger oss langs vår åndelige vei. Værens spiralsnodde horn er et symbol på kreativitet og fantasi, og tjener til å minne oss på at vi bør dyrke vår impulsivitet og eventyrlyst.

Bisonen

Bisonen står for overflod, takknemlighet og det hellige liv. Biso-nen lærer oss å arbeide i takt med naturen, følge den enkleste veien og ikke bruke makt når vi tar oss g jennom livet. Det kraf-tige hodet og de krumme skuldrene er et symbol på oppsam-let kraft og overflod, og slik minner bisonen oss på at vi kan nyte godt av universets rikdom dersom vi slår våre egne krefter sammen med den guddommelige kraft. Bisonen er et stort dyr som formaner oss om å beholde bakkekontakten og velge å gå langs hellige stier. Han oppfordrer oss til alltid å ta ydmykt og takknemlig imot de gavene livet gir oss, og å respektere både oss selv og andre.

Skilpadden

Skilpadden står for utrettelighet, besluttsomhet og det lange liv. Skilpadden lærer oss hvordan vi kan beskytte oss selv uten å ty til vold. Han trives både på land og i vann og formaner oss om å ta vare på jorda slik at den stadig kan fø oss og gi av sin overflod. Skilpadden er blant de eldste krypdyrene på jorda og vil ha oss til å komme i kontakt med vårt innerste vesen, til å trekke oss inn i oss selv, sette ned tempoet og ikke snakke før tankene er ferdig

tenkt. Han har evnen til å kjenne selv de minste vibrasjoner g jen-nom huden og panseret, og slik oppfordrer han oss til å ta alle våre sanser i bruk, både fysiske og åndelige.

Rødgaupen

Rødgaupen står for tålmodighet, innsikt og tilbaketrukkethet. Rødgaupen viser oss hvordan vi kan være alene uten å være ensomme. Smidigheten, tålmodigheten og de strategiske evnene gjør ham til en dyktig jeger, og han formaner oss om å planlegge nøye, være årvåkne og ikke minst tålmodige dersom vi vil oppnå det vi ønsker. Hårduskene på de følsomme ørene og det skarpe synet tjener til å minne oss på at vi må være åpne for det ukjente og holde utkikk etter skjulte budskap, slik at vi bedre kan forstå den åndelige stien vi ferdes langs. Den korte halen med svart tupp og hvit underside symboliserer rødgaupens evne til å slå livets skapende krefter av og på etter behov.

Vår dypeste redsel skyldes ikke at vi kanskje ikke strekker til. Vår dypeste redsel skyldes at vi har ubegrensede evner. Det er vårt lys og ikke vårt mørke som skremmer oss mest.

– Marianne Williamson

Symfoni

15

en

DaireDet er mange måneder siden sist jeg hadde drømmen.

Mange måneder siden sist den strammet grepet om meg og ikke ville gi slipp.

Jeg prøver å stå imot, jeg prøver å kjempe meg tilbake til bevissthetens trygge havn, men jeg får bare ikke feste.

Jeg får med meg alt som skjer, men opplever det som gjennom tåke.

Denne drømmen er det ikke jeg som styrer.Den begynner som den pleier – i skogen. En skog som fak-

tisk finnes i underverdenen, den usynlige dimensjonen som brer seg ut under vår verden, mellomverdenen, mens oververdenen strekker seg ut over oss.

Jeg har vært der mange ganger, både i våken tilstand og i drømme. Det er et sted som først og fremst består av godhet, kjærlighet og lys.

Først og fremst.

16

Men ikke bare.I hvert fall ikke i natt.Det er Ravn som viser meg vei. Han flyr over et ensformig

landskap, luften er klar og kjølig, og skrittene mine kjennes fjæ-rende mot det frodige, grønne gresset som dekker de vidstrakte slettene. Det glimter i de fiolette øynene hans når han skynder på meg gjennom et skogholt der trærne er høye og løvet så tett at bare en svak lysstrime siver g jennom.

Ravn er drevet av et mål.Jeg er drevet av en indre trang.Og av en ustyrlig lengsel etter å g jenforenes med gutten som

venter på meg.Gutten som ikke lenger er en fremmed. Som ikke lenger er

ukjent og navnløs.Nå som vi har sett hverandre dø, nå som vi har ligget sammen,

har vi ikke lenger noen hemmeligheter for hverandre.I drømmen har Dace det samme blanke, mørke håret og den

samme glatte, brune huden som han har i virkeligheten. De samme usedvanlige, isblå øynene med gyllen kant, og et blikk som reflekterer speilbildet mitt tusen ganger.

Kaleidoskopøyne.Han er den som skjebnen har bestemt for meg. Og jeg er den

som skjebnen har bestemt for ham.Og likevel, selv om mange spørsmål nå er besvart, er det ett

som gjenstår:Hvem av oss kommer til å dø i denne drømmen?Ravn lokker meg inn i en dal full av kampesteiner, videre over

en stri elv full av sprettende, blå fisker, men så forsvinner han idet vi når frem til lysningen. Jeg blir stående ig jen alene, jeg stry-ker hånden nervøst over fremsiden av kjolen – en kjole som det en gang i tiden var umulig å forstå hvorfor jeg gikk i, men som

17

jeg nå drar kjensel på. Det var den jeg hadde på meg da jeg kom tilbake fra oververdenen.

Endelig begynner brikkene i dette merkelige, uvirkelige pus-lespillet å falle på plass.

Men hvor dette bærer, er umulig å si.«Daire.»Stemmen kommer fra et sted rett bak meg, og jeg blir stående

med lukkede øyne et lite øyeblikk og trekke inn den tydelige, jordaktige lukten hans. Haler ut tiden så lenge jeg bare klarer, for jeg vet godt hvor kort denne stunden kommer til å vare.

Han legger en hånd på skulderen min og snur meg så jeg blir stående mot ham. Og selv om jeg har spilt denne rollen utallige ganger, klarer jeg ikke å holde tilbake et gisp når blikket mitt tref-fer de fullkomne ansiktstrekkene hans. Den sterke, glatte pannen som ved hjelp av ørsmå skiftninger kan uttrykke alt fra sinne til munterhet og begjær, de høye, elegante kinnbeina, den mar-kerte haken og de kraftige kjevene, den bestemte, rette nesen, de fristende, fyldige leppene. Han står foran meg, byr seg frem, overkroppen er slank og bar, skuldrene brede og sterke, de tyde-lig meislede magemusklene smalner mot de smidige, velformede hoftene, der en gammel, falmet olabukse sitter faretruende lavt.

Han strekker en arm mot meg, legger hånden på ansiktet mitt. Stryker fingrene rundt haken min og skjenker meg et blikk som skal forsikre meg om at han også har lyst. Vi vet godt at farene kan ligge og lure, og at det er om å gjøre å nyte dette før alt for-andrer seg, så vi setter kursen mot den andre siden av skogen, mot Den magiske kilden. Vi vasser uti vannet, uti den virvlende disen. Og selv om vi vet at dette er tidspunktet da drømmen brått tar en ny vending, er vi bare brikker i et spill, så vi smelter sammen og klarer ikke å vike fra manus.

Fingrene til Dace etterlater seg en rislende varme når han stry-ker meg over huden. Han presser leppene ivrig mot mine. Og

18

kysset er så berusende at jeg nesten mister pusten, jeg blir helt ør av berøringene hans og higer etter mer.

Han tar tak i de smale stroppene på kjolen min, løfter dem av skuldrene, dytter stoffet ned over hoftene, og jeg står naken foran ham. Så bøyer han seg frem og legger leppene på brystene mine. Og når jeg kjenner tungen hans kile mot huden, ebber kraften ut av beina mine, og det er nesten så ryggen min gir etter. Vi er fullstendig oppslukt av hverandre, vi gir oss helt hen til nytelsen, men plutselig løfter han hodet og sier: «Tiden er inne.» Han ser rett på meg, og blikket er intenst, lysende.

Jeg skynder meg å si meg enig ved å nikke. Føler på meg at han har rett, selv om jeg ikke aner hva det innebærer.

«Det for sent å snu. Skjebnen har bestemt at du er min.»Snu?Hvorfor skulle jeg ville snu?Jeg ble født for å finne ham. Det er jeg helt sikker på.Jeg skyver tankene til side og trekker ham inntil meg ig jen.

Skyter frem leppene, skal til å legge dem på hans, men det er ikke lenger Dace som står foran meg. En annen har tatt plassen hans.

En skikkelse med samme sterke, slanke kropp og samme mar-kerte ansiktstrekk. Og selv om øynene har samme farge og de samme gylne, glitrende spettene, slutter også likheten der.

For disse øynene er kalde.Onde.Og i stedet for å reflektere suger de alt til seg som to sorte hull.Cade.Min svorne fiende.Daces tvillingbror.Han jeg ble født til å drepe.Med mindre han får tatt knekken på meg først.Jeg trekker i kjolen i et fortvilet forsøk på å dekke meg til, set-

ter hånden i brystet på ham og prøver alt jeg kan å dytte ham

19

vekk. Men han er usannsynlig sterk og blir bare stående på stedet hvil.

«Hvor ble det av ham? Hva har du gjort?» Jeg kaster blikket til alle kanter.

Han svarer ved å legge hodet på skakke, rynke pannen og mumle frem et helt meningsløst: «Hvem da?»

«Dace! Hvor er han? Hva er det du har g jort?» Stemmen min er høy og skingrende, men det er ingenting sammenlignet med blodets paniske dunking i ørene mine eller hjertets dundring i brystet.

«Jeg er Dace.» Han smiler. «Og Dace er meg. Vi er én og samme. Har du ikke fått med deg det ennå?» Han flirer, og jeg blir stående og se forferdet på at ansiktet hans forvandler seg til Daces, før det ig jen er Cades eget, skumle oppsyn jeg ser. Og han fortsetter å forvandle seg frem og tilbake, om og om igjen, mens jeg hamrer knyttneven i skulderen hans og kjemper for å komme meg løs.

Det er ikke dette som skal skje i drømmen.Jeg liker ikke denne nye slutten.«Lyset og mørket. Yin og yang. Den negative og den positive

pol. Vi er forbundet med hverandre på mystisk vis. Den ene kan ikke eksistere uten den andre. Men det vet du jo alt.»

«Det er mulig dere er forbundet med hverandre, men dere er ikke én og samme. Dace er helt annerledes enn deg! Du er en demon, en bedrager, en …» Ansiktet glir over i Cades ig jen, og jeg klarer endelig å rive meg løs. Jeg prøver fortvilet å komme meg opp på land ig jen, men så oppdager jeg at omgivelsene har forandret seg.

Den magiske kilden er blitt til et bratt og smalt mesa-fjell som skyter opp av bakken.

Jeg står på kanten av et bunnløst stup.Bak meg står Cade.

Jeg lirker føttene forsiktig frem helt til tærne mine stikker utenfor kanten. Jeg foretrekker å bestemme over min egen død, å dø på min egen måte.

«Vær så snill, Daire. Denne leken må ta slutt snart. Ikke gå din vei», sier han.

Jeg samler kjolestoffet i hendene, men så oppdager jeg at også kjolen har forandret seg. Det er ikke lenger den hvite kjolen jeg hadde på meg i oververdenen. Denne kjolen er like intenst rød som en solnedgang, skjørtet bølger seg rundt meg, ryggen er åpen og utringningen dyp.

Uten å nøle strekker jeg armene ut til siden. Jeg vakler faretru-ende. Men vinden fanger meg, den gjør meg luftig, vektløs, og jeg svever g jennom eteren som om jeg var den letteste ravnefjær.

Det er en vidunderlig følelse, men selv om jeg gjør alt jeg kan for å hale ut øyeblikket, varer det ikke lenge. Cade griper tak i ryggen på kjolen min og trekker meg tilbake til seg ig jen.

Han legger armen rundt livet på meg og holder meg hardt fast. «Ikke stritt imot», sier han. «Dette er skjebnen din, enten du liker det eller ei. Det er på høy tid at vi g jør dette.»

Jeg prøver å svare, men stemmen min er satt på lydløs.Jeg prøver å vri meg ut av grepet hans, men jeg står som naglet

fast. Det bunnløse dypet i øynene hans holder meg fanget, og jeg er

hjelpeløs. Han kan herse med meg som han vil.Jeg kan ikke annet enn se på når han løfter hånden min og trer

en ring med en skinnende, blå turmalin på den ene fingeren.

21

to

DaceJeg våkner av et skrik.

Av et skrik, og av at noen slår meg hardt i brystet.Jeg setter meg opp, tenner nattbordslampen og griper tak i

Daires arm før hun rekker å hamre løs på meg ig jen.«Daire …» Jeg hvisker navnet hennes, prøver så godt jeg kan å

få henne til å roe seg, til å puste normalt. Prøver å lirke henne ut av marerittets mørke og inn i bevissthetens lys ig jen.

Øyelokkene hennes spretter opp, men når hun ser meg, gyver hun løs på meg ig jen, og nå er hun virkelig illsint.

«Daire, det er meg! Stopp. Gi deg! Du er i sikkerhet. Alt er bra.»

Hun trekker seg unna, river til seg hånden og tenner lampen på sin side. Pusten hennes er hektisk, pulsen galopperer, og hun trekker knærne mot haken og ser på meg med intenst, vaktsomt blikk.

22

Jeg holder meg på min side av sengen. Gir henne en mulighet til å hente seg inn ig jen. Til å kjempe seg ut av den forskrudde drømmen hun må ha hatt, så livredd som hun er.

«Hvordan kan jeg være sikker på at det er deg når håret ditt er sånn?» Hun ser stygt på meg, og den strenge minen hennes får meg til å dra hånden forlegent g jennom det nyklipte håret mitt. «Hvordan kan jeg være sikker på at du ikke er Cade?»

«Tuller du?» Jeg steiler når jeg hører hva hun sier, men prøver å si til meg selv at jeg ikke må bli lei meg. Mange har tatt feil av oss etter at jeg forandret utseende. Men jeg hadde ikke ventet meg det fra henne, ikke når hun helt siden begynnelsen har sett det bare ytterst få har oppdaget: at den reelle forskjellen mellom Cade og meg ligger i øynene våre.

Jeg skyver meg forsiktig bort til henne og prøver så godt jeg kan å ikke skremme henne. Legger hodet på skrå, mot lyset, sånn at det er lettere for henne å se ansiktet mitt, øynene mine. Hun lar det gå noen sekunder før hun trekker et dypt sukk og gir slipp på anspentheten i kroppen.

«Har du lyst til å snakke om det?» Jeg drister meg til et kjapt blikk på klokka og undertrykker et g jesp. Ser at den lille viseren står mellom to og tre, og at den lange peker på fem. Ikke rart det fortsatt er mørkt ute.

«Nei.» Hun aker seg ned ig jen, legger hodet på puten og strek-ker ut de bare beina. «Eller kanskje. Ja.» Hun skotter bort på meg. «Sikker på at du ikke er for trøtt til det?»

Jeg rister på hodet og gnir meg på haken i stedet for å komme med den hvite løgnen jeg har på tungen.

«Ja, kort fortalt så hadde jeg den drømmen.» Skuldrene hennes senker seg når hun sier det, som om hun ble kvitt en veldig tung byrde.

Jeg nikker. Det var det jeg tenkte meg. Jeg er ikke helt ukjent med den drømmen selv. Jeg vet av egen erfaring hvor fælt det er å

23

stå hjelpeløs og se på at broren min dreper Daire. Det grusomme bildet har en tendens til å sitte i lenge etter at jeg har våknet, og da kan den hjemsøke meg i dagevis.

Bare at når Daire har drømmen, ser hun Cade drepe meg.Men ut fra det hun har fortalt, har jeg skjønt at drømmen har

samme virkning på henne.Og uansett er hovedbudskapet klart og tydelig:Om skjebnen har ført Daire og meg sammen, er det for at vi

skal dø.Men uansett hvor ofte det hamres inn i meg, nekter jeg å tro

det.Nekter å tillegge det noen reell vekt.Om det er en slags profeti, eller om det bare er Cade som inva-

derer drømmene våre med det syke renkespillet sitt – ja, det er umulig å si.

Men én ting vet jeg: Det man tror på av hele sitt hjerte, har en tendens til å bli til virkelighet.

Og derfor velger jeg å tro på oss.På en fremtid vi kan forme selv.Det er bare et halvt år siden jeg mistet sjelen min, og nesten

Daire også, så jeg vet hvor tomt livet mitt er uten henne. Aldri mer skal jeg tillate meg selv å tvile på om det er riktig at vi to er sammen.

Jeg ville ha gjort alt for å få være sammen med denne jenta.Jeg lar hånden hvile på skulderen hennes, tar en silkemyk hår-

lokk mellom fingrene mine. Skynder meg å minne henne på at drømmen allerede er blitt til virkelighet – det skjedde på julaften, da vi så den utspille seg i sanntid. Cade drepte henne, og siden jeg hadde skjønt at Cade og jeg er forbundet med hverandre – at hvis han dør, dør jeg, og at hvis han overlever, g jør jeg det samme – kjørte jeg dolken inn i min egen mage i et forsøk på å ordne opp.

Men det gikk ikke helt etter planen …

24

«Men denne drømmen hadde en annen slutt.» Hun unngår blikket mitt, trekker skuldrene til seg så hånden min faller ned. Jeg prøver å stålsette meg på det som kommer. «Han …» Hun skjærer en grimase, fukter leppene og begynner på nytt. «Ansik-tet hans vekslet mellom ditt og hans eget. Og så, da det sluttet å veksle og bare var hans, tvang han en ring på fingeren min.»

Jeg rykker litt til når jeg hører det. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Så i stedet blir jeg sittende og stirre på veggen på motsatt side, på malingen som flasser av, på alle luftboblene som har dannet seg, og velger å forholde meg taus.

Men når hun stønner lavt, når hun borer blikket inn i kinnet mitt, skjønner jeg at hun vil ha meg til å si noe. Noe beroligende. Noe som overbeviser henne om at det ikke er så ille som hun tror.

Men jeg er av typen som er flinkere til å forholde seg til detal-jer og fakta, så jeg bare sier det første som faller meg inn. «Mener du at han fridde til deg? Altså, at han gikk ned på kne og spurte deg om du ville gifte deg med ham?» Men når jeg ser hva slags blikk hun gir meg, skjønner jeg at det var feil ting å si.

Hun strammer kjevene, legger armene trassig i kors og hodet på skakke. «Han gikk ikke ned på kne. Han hadde bare en ring. En stor, skinnende, blå turmalin. På størrelse med en kampe-stein, sånn omtrent.» Hun løfter den ene hånden, stirrer intenst på ringfingeren sin, som om hun ventet seg at den skulle sitte der ennå.

«Men ville han gifte seg med deg eller ha tak i sjelen din?»«Jeg er ganske sikker på at det går ut på ett når det g jelder

Cade.»Jeg nikker, lar det gå litt tid før jeg fortsetter. «Og jeg, hvor

kommer jeg inn i bildet?»Hun kikker på meg fra øyekroken.

25

«Når jeg ser hvordan du klamrer deg til din side av sengen, g jetter jeg på at drømmeutgaven av meg gjorde noe temmelig kjipt. Og uansett hva det var, så beklager jeg. Hvis jeg hadde vært der i virkeligheten, hadde jeg reagert på en annen måte, det lover jeg deg.»

Hun rister på hodet og skyver håret vekk fra øynene. «Det er bare det at – altså, først kysset vi, du vet, sånn som drømmen pleier å være … Men før jeg visste ordet av det, hadde Cade tatt plassen din, og …»

Jeg avbryter henne. «Høres jo ut som det vanlige opplegget, det.» Men også det var feil ting å si.

«Nei, ikke helt.» Hun mumler noe jeg ikke får med meg. Og selv om hun ikke akkurat himler med øynene, skjønner jeg at hun har lyst til g jøre det av måten kinnene hennes spenner seg på. «Uansett …» Hun sukker, tvinger seg selv til å fortsette. «Da jeg spurte om hva som hadde skjedd med deg, sa han at dere er én og samme. At det ikke er noen forskjell på dere, at det ikke er noe som skiller dere. At dere er forbundet med hverandre, at den ene ikke kan eksistere uten den andre …»

Jeg lener ryggen mot putene og stirrer på den stygge veggen på motsatt side ig jen. Forsøker å ikke være skarp i tonen, men er ikke engang i nærheten av å lykkes. «Og siden det er gått et halvt år siden nyttårsfesten da Kaninhullet gikk i luften, og det fortsatt ikke er noen som har sett Cade, og siden jeg bestemte meg for å klippe meg kort da det dramaet var over – at det fortsatt er mye lengre enn hans, det er bare flisespikkeri, nei da, det er ikke noe vits i å henge seg opp i det – så tror du faktisk at jeg kan være Cade som gir seg ut for å være meg.» Jeg rister på hodet, men i likhet med Daire går jeg ikke så langt som å himle med øynene.

Broren min er foraktelig.Ond.

26

Broren min er ene og alene ansvarlig for å ha drept bestemo-ren hennes.

Og likevel tror hun at jeg kan være ham?«Tror du virkelig at jeg går med noen helt sjuke kontaktlinser

med speil i for å få øynene mine til å reflektere speilbildet ditt, siden det er det du forventer å se? Mener du at du ikke kjenner at det kommer fra dypet av mitt hjerte når jeg sier at jeg elsker deg? Mener du virkelig at du ikke merker at du er alt for meg, alt i hele verden, når jeg tar på deg, når jeg ser på deg?»

«Dace …» Hun ruller seg over på siden, legger hånden sin over min og ser på meg med de usedvanlige, smaragdgrønne øynene sine. «Jeg er lei for at jeg sa det. Unnskyld. Det var tullete sagt, det var paranoid og dumt av meg, og jeg reagerte egentlig helt motsatt av hvordan en flink, ansvarsbevisst sjelevokter skal rea-gere når hun blir presset fra alle kanter. Det er bare det at …» Hun svelger og hever skuldrene før hun fortsetter. «Av og til kla-rer jeg ikke å la være å tenke at det er noe jeg ikke får med meg. En helt åpenbar ledetråd som egentlig befinner seg rett under nesa på meg. Og da jeg hadde den drømmen og våknet ved siden av deg … Altså, i det nanosekundet trodde jeg at …»

«Trodde du at jeg var ledetråden. Du trodde at du hadde gått til sengs med fienden.» Men når jeg ser hva slags uttrykk hun har i ansiktet, er det som om kamplysten min ebber ut. Hun er redd. Usikker. Hun bærer på tunge byrder. Og etter at Paloma døde, har hun følt seg helt alene i verden. Det er min oppgave å elske og støtte henne. Det er min oppgave å gi henne mot når hun trenger det. Jeg legger armene rundt henne og får henne til å sette seg tettere inntil meg. Hun lukker øynene og presser ansiktet mot brystet mitt. «Du har ikke oversett noe som helst», hvisker jeg inn i det silkemyke håret. Kysser henne mange gan-ger på hodet.

27

Hun trekker seg unna så vidt det er, og blikket hun betrak-ter meg med, røper hvor dypt frykten hennes stikker. «Jo, jeg har det.» Hun nikker bestemt. «Jeg er bombesikker. Det er helt usannsynlig at alt faktisk er så fredelig og rolig som man kan få inntrykk av.»

«Men fortjener vi ikke litt ro og fred, da?» Jeg trekker henne inntil meg ig jen, lurer meg selv til å tro at hvis jeg bare klarer å klemme henne nok, elske henne nok, kan jeg få frykten hennes til å forsvinne.

«Vi bor i Enchantment.» Lyden hun følger opp med, er det nærmeste hun har vært å le på en god stund. «Når begynte folk å få det de fortjener i denne byen?» Det siste mumler hun ned mot brystet mitt før hun kikker opp for å se hvordan jeg tar det.

Jeg trekker på smilebåndet og håper at hun skal g jøre det samme. Men øyeblikket glapp, og jeg rekker ikke engang å trekke pusten før hun er i gang ig jen.

«Jeg har tenkt ig jennom det minst hundre ganger.» Hun dyt-ter seg opp i sittende stilling. «Og jeg er ikke et sekund i tvil om at Cade drepte Paloma med turmalinen jeg ga henne uten å vite om forbannelsen som hvilte over den. Jeg har undersøkt det gan-ske grundig, og det er ikke på langt nær så sprøtt som det kan høres ut. Krystaller og edelsteiner sender ut energi. Alt består i bunn og grunn av energi. Og selv om energi aldri kan dø ut, kan den endre seg, og hvis en stein havner i gale hender, kan vedkommende lyse en forbannelse over den sånn at det oppstår en forbindelse mellom mottageren og giveren. Og da blir giveren i stand til å ta mottagerens sjel eller styre den eller g jøre ende på den – alt etter som hva vedkommende vil.»

Akkurat som første gang jeg hørte om dette, får ordene hen-nes det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Men hvorfor hun i det hele tatt g jentar det, aner jeg ikke, med mindre hun er ute etter å bli beroliget. Og det g jør jeg mer enn gjerne. «Jeg tviler

28

ikke på det du sier, Daire. Dessuten har både Leftfoot, Chepi og Chay bekreftet at det stemmer.»

Hun lar blikket hvile på beina sine, spenner leggene så de lange, faste musklene hun har fått langs fremsiden av lårene etter at hun begynte å løpe en mil hver eneste dag, trer tydelig frem. Synet er så innbydende at jeg må tvinge meg selv til å se en annen vei.

«Men hvis de eldre har rett, hvordan har det seg da at alle som var på nyttårsfesten på Kaninhullet, fikk med seg en gavepose med en turmalin hjem, men at ingen likevel viser det minste tegn på å ha tatt skade av det?» Hun kikker opp på meg, trekker dyna opp til livet. «Folk lever slik de alltid har g jort. Kanskje har de det til og med litt bedre enn før. Jeg vet ikke om du også har lagt merke til det, men byen virker ikke så trist og grå som før. Inn-byggerne er liksom ikke så nedtrykte lenger. Det er som om de går med lettere skritt, som om latteren sitter løsere …»

«Kanskje de bare er glade for å bo i en by uten Richtere? Kan-skje de er overlykkelige fordi ingen har sett Cade, Leandro eller Gabe på et halvt år? Du så jo like godt som meg at Cade løp inn i den rykende bygningen. Kanskje El Coyote endelig er død? Kan-skje Phyre og Suriel, den gærne, slangetemmende dommedags-profeten hun hadde til far, g jorde oss en tjeneste?»

Jeg var ikke helt overbevist om det jeg sa selv, og Daire er enda kjappere ute med å forkaste tanken. «De er ikke døde. Det er helt usannsynlig.» Hun rister bestemt på hodet. «Du må ikke glemme at Cade var i menneskeskikkelse da han løp inn i det brennende bygget. Han klarte ikke å skifte ham, klarte ikke å anta demon-form. Og det betyr at hvis han hadde dødd, ville du også vært død.»

«Men jeg er her fortsatt, og jeg har klipt meg, og det synes du er mistenkelig.» Jeg legger haken mot brystet. Vi er tilbake der vi startet. Det er nesten ikke til å tro. Men nå som jeg først har sagt

29

det, kan vi like g jerne oppklare det én gang for alle, så trenger vi aldri å rippe opp i det ig jen.

Ikke én gang slo det meg at en hårklipp kunne vekke så mye oppstyr. Hadde jeg visst det, hadde jeg hatt bare en liten anelse om hvor mye trøbbel det kom til å skape, ville jeg ikke ha gjort det. Sant å si vet jeg ikke engang hva det var som fikk meg til å g jøre det. Men jeg tror det kan ha hatt noe å g jøre med det som skjedde på nyttårsaften, da jeg plutselig ble overmannet av en merkelig, altoppslukende kraft. Den ga seg aldri ordentlig til kjenne (men jeg har definitivt den å takke for at jeg er i live), men helt siden den gang har jeg følt meg annerledes.

Som om jeg har forandret meg i mitt aller innerste.Som om jeg er i ferd med å bli en annen.Noe annet.Og etter det har ikke mitt gamle jeg klart å slå seg helt til ro i

kroppen min.Og siden de fleste forvandlinger begynner i det ytre, bestemte

jeg meg for å g jøre noe med håret først.Jeg ville g jerne overraske Daire, så jeg ba Lita om hjelp. Og

etter reaksjonen hennes å dømme – hun hoppet opp og ned og hvinte og klappet i hendene – skulle man tro at jeg hadde gitt henne vinnerloddet i et lotteri. For er det noe den jenta liker, er det bli ny-prosjekter.

Jeg hadde knapt rukket å bringe det på bane før hun dro meg inn i bilen og suste av gårde til frisørsalongen hun går til.

«Vi skal få trimmet det buskaset der!» erklærte hun, før hun tok tak i skjorteermet mitt, dro meg inn og dyttet meg bort til frisøren. Hun rakk visst å legge til et «endelig!» også.

Og snart hadde de fått på meg en frisørkappe og dyttet meg ned i en stol for å vaske håret mitt med sjampo og gni det inn med balsam, før jeg ble dyttet ned i en ny stol for selve klip-pen. Lita holdt seg i nærheten hele tiden, ramset høylytt opp en

30

rekke detaljerte instruksjoner, som om hun hadde planlagt dette øyeblikket helt fra den dagen vi møttes.

«Du må ta minst ti centimeter i nakken», sa hun til frisøren. «Kanskje femten, til og med.» Så rynket hun på nesen av den forferdelige stilen min, før hun smekket med tungen og ristet på hodet som om hun virkelig syntes den var motbydelig. «Og så må du klippe det opp rundt ansiktet. Og sørg for at du beholder noe av lengden, så det blir seende litt sånn mykt og rufsete ut, for da virker det som om det er meningen at det skal være litt bus-tete og tilfeldig. Vi vet jo begge at han sannsynligvis aldri kom-mer til å gre det.» For å g jøre det mindre fornærmende lo hun litt etter at hun hadde sagt det, og nok en gang ble jeg sittende og lure på hva i alle dager den forhenværende læremesteren min, Axel, ser i den jenta.

«Og det må altså ikke bli for kort!» nærmest hvinte Lita i samme sekund som frisøren løftet saksen. «Hva du enn gjør – ikke få ham til å ligne på tvillingbroren!»

Jeg tror frisøren må ha vært vant til Litas krav, for hun bare smilte og nikket og gikk i gang med å klippe meg. Og da hun til slutt la fra seg saksen og jeg så meg i speilet, klarte jeg ikke å g jøre annet enn å stirre, mens frisøren smilte og Lita klappet i hendene og ropte: «Gratulerer, Dace Whitefeather – du har nett-opp tatt første skritt på veien mot et kulere deg.»

Men Daire var dessverre ikke like begeistret. Og selv om hun ikke egentlig forvekslet meg med Cade (eller i hvert fall g jorde hun det ikke da), brukte hun litt tid på å venne seg til det. Og når jeg ser hvordan denne samtalen er i ferd med å utvikle seg, innser jeg at hun fortsatt ikke er helt overbevist.

«Dace …» Daire aker seg inntil meg ig jen og legger en hånd på hvert av kinnene mine. «Unnskyld. Jeg mente det ikke sånn. Eller, jeg g jorde kanskje det – jeg vet ikke helt. Jeg bare … Jeg er ikke helt i vater. Jeg klarer ikke å slutte å tenke at det kommer til

31

å skje noe fælt. Det er som om jeg bare vet at ting ikke er sånn som de virker. Jeg er sikker på at El Coyote fortsatt er der ute et sted, og at Leandro og Cade bare ser det hele an litt, at de slikker noen småsår og ligger lavt for å lure meg til å slå meg til ro med min egen seier …»

«Men det kommer de ikke til å klare.» Jeg tar tak i hendene hennes og holder dem mellom oss. «For du ligger flere skritt foran dem, Santos. Du er på vakt, du holder utkikk etter tegn, og hvis det viser seg at du har rett, og de prøver å bite fra seg ig jen, kommer du til å være parat.»

«Tror du det?» Hun legger hodet på skakke og ser på meg. Øynene hennes er plutselig blitt blanke og røde, og underleppa dirrer så vidt det er.

«Klart det.» Jeg trekker henne inntil meg og klemmer henne helt til kroppen hennes gir etter og vi begynner å puste inn og ut i samme takt.

Det hender jeg glemmer hvor skjør hun faktisk er. For hun løper jo hver dag, hun gjennomfører knalltøffe treningsøkter og følger en streng diett, hun unner seg ikke den minste utskeielse, og hun tenker nesten ikke på annet enn å lære seg alle Palomas kunster og bli den beste sjelevokteren hun bare kan. Men nå, når hun ligger i armene mine, når jeg kjenner den myke huden hennes og hjertet som slår forsiktig i takt med mitt, fylles jeg til randen av skam over at jeg kunne være så dum.

Ikke noe av det vi har snakket om, handler egentlig om meg. Diskusjonen begynte riktignok på grunn av drømmen og det fryktelige minnet om at broren min tvang en ring på fingeren hennes, men håret mitt har dette aldri handlet om.

Og det har heller aldri handlet om at hun forveksler meg med Cade.

Alt det er bare vikarierende argumenter som dekker over det som egentlig plager henne.

Hun savner bestemoren sin.Hun er knust av sorg, men hun nekter å la sorgen få utløp. Og inntil hun er klar for å ta tyren ved hornene, er det min

oppgave å trøste henne og tilby henne en trygg havn når alt annet er kaotisk.

Jeg trekker henne tettere inntil meg. De like gullnøklene vi bærer rundt halsen som et symbol på vår kjærlighet til hveran-dre, klirrer forsiktig mot hverandre når jeg hvisker beroligende ord inn i øret hennes, minner henne på at hun ikke er alene, at vi er sammen om dette. Aldri i livet om jeg kommer til å gå fra henne.

«Hvis Paloma hadde vært her, kunne hun ha hjulpet meg med å få øye på det jeg overser. Hun merket alt som foregikk, hun overså aldri et eneste tegn. Hvis abuela var her, ville hun ha …» Daire kveler et hikst og kniper ig jen øynene for å holde tilbake flommen av tårer hun nekter å felle.

Jeg legger hendene mine rundt ansiktet hennes, leppene mine mot hennes lepper. «Men du da, lille grønnøyde jenta mi, det kommer til å ordne seg, dette, vet du. Jeg er her hos deg. Jeg er det. Jeg kommer alltid til å være her. Vi kommer oss g jennom dette sammen. Det lover jeg deg …» Og så prøver jeg å berolige henne med et kyss og gjør alt jeg kan for å få henne til å tenke på noe annet.