Høst 2012 10. årgang

58

Glimmer & Gråstein • Skeive SkiverCrossover med Keith Emerson

Blanda akustiske drops • Blått og Rått

Musikk!

Skand inav isk H igh -End magas in

NOK 119 / DKK 98 / SEK 119INTERPRESS NORGE

returuke: 51

5Høyttalere:Designhøyttaleren SoundeyePSB Imagine T2Neat Ultimatum XLSMontana EPS 2.4 aktivSec op. Marten Coltrane 2

Fidelity referanseanlegg:APL NWO masterMarten Coltrane 2Adyton Cordis 1.8

Stor USB kabeltest

Messer:Horten og Göteborg

DOXA er tilbake!

I dette bladet presenterer Fidelity et referanse- anlegg som både gir den mest naturlige lyden- og også den mest imponerenede lyden- redaksjonen noensinne har hørt i en vanlig ubehandlet stue. Samtidig tillater jeg meg en liten fleip om hvordan de første til-hørere til Edisons metallfolierull jublet over den utrolige virkelighetstro gjengivelsen av ”Mary Had a Little Lamb”. For hvor mange ganger har vi ikke alle ment at ”bedre enn dette” er det ikke mulig å få gjengitt lyden fra favorittmusikken.

Likevel er jeg helt trygg på at jeg på mange måter har levd drømmen, denne drømmen om virkelig å oppleve at orkesteret sitter foran meg og at min moderat store stue er forvandlet til et enormt konsertlokale. Og dette selvsagt bare med to høyttalere. Og reisen har vært lang. Helt siden jeg som guttunge oppdaget et defekt radiokabinett i kjelleren hjemme i Sandvika og oppnådde ”perfekt” lyd med å sveive shellacgrammofonen for hånd. Så lyttet jeg til min fars gamle Caruso, Gigli og Jussi Bjørling stein-plater servert akustisk direkte fra nålens vibreringer og med en ”wow” og ”flutter” som ble stadig mer plagsom ettersom fingrene ble valne.

Hvilket fremskritt da stereoen kom! En billig stereo platespiller ble kjøpt inn, antagelig med en viss sponsing av foreldre da de 150 kro-nene denne kostet var 30 ukelønner på den tiden. Men siden familien også eide 2 Kurer reiseradioer, var det ingen sak å få skikkelig bra stereo i stua. Og den ene demoplata fra Philips (kr. 39), den eneste på markedet i en lang periode, ble spilt om igjen. Og om igjen…

Den eneste alvorlige nedturen i denne perioden ble filmen ”Wind-jammer” på Collosseum med sin helt utrolige lyd i hele 7 kanaler med rørforsterkere og store hornhøyttalere i en fenomenal akustikk! Det går forresten rykter om at denne filmen kommer tilbake til Oslo i løpet av året, da i digitalisert versjon. Det blir spennende å oppleve den samme lyden nå. Jeg sverger på at jeg fremdeles kan huske nøyaktig hvordan originalen låt i Collosseum kino.

Heldigvis ble ikke denne maktdemonstrasjonen fra filmindustrien noen hindring for egne oppgraderinger i små steg, snarere tvert imot ble det en inspirasjon om til slutt å få til omtrent den samme lyden i egen stue. Det har jeg faktisk ikke helt klart, men det spørs om ikke plata fra filmen hadde visse tekniske begrensninger. Håper derfor å få tak i originalfilmen i BluRay. Er jeg da i mål?

Selvsagt ikke. Og jeg vil slett ikke være ferdig med denne reisen mot det musikalske Nirvana. For det perfekte er noe som bare er i ditt eget hode, og uansett hvor bra – eller hvor dårlig – ditt hifianlegg spiller, så er mulighetene der til å fikse på dette med noen små triks: en liten justering av høyttalerplassering, en omgang med skrutrek-keren til høyttalerelementene, en pussing av alle kontakter; alt dette er med på å skape verdens beste hobby der kulturen møter teknikken og oppfinnsomheten.

At Fidelity kan bringe helt ferske indikasjoner på en fornyet hi-fi inter-esse hos søta bror, er derfor det mest positive nyheten i dette bladet. Bortsett da fra alle de gode produktene i ulike prisklasser vi omtaler , inkludert en uhyre interessant test av USB kabler skrvet av vår danske ”stringer” Kurt Lassen. Poenget er ikke at man må kjøpe den dyreste kabelen for at det skal låte bra. Poenget er at det er såpass store forskjeller at du uansett må ta denne hittil oversette duppeditten på fullt alvor!

Mary Had a Little Lamb…

ww

w.au

dio

fid

elity.no

Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettig-hetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.

Ansvarlig redaktørKnut Vadseth knuvadse@online.no Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24

Skribenter i dette nummerKurt LassenJan MyrvoldTore Dag NilsenStein Arne NistadHåkon RognlienAnders RosnessTrond TorgnesskarKnut Vadseth

FotoKnut Vadseth

Grafisk designIdéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80www.ideverkstedet.no

TrykkPrintall

AnnonseavdelingTlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12)

Annonsemateriellannonse@ideverkstedet.no

Kontakt redaksjonpost@audiofidelity.no

Diskusjonsforumwww.audiofidelity.no

Abonnement service:MediaConnect ASPostboks 265 Økern, 0510 OsloTlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01fidelity@kundetjeneste.no

Etterbestilling av artikler som PDF:Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-postOppstart kr. 100 pr. blad.kristin@ideverkstedet.no

UtgiverForlaget Fidelity AS Halvdan Svartesgt. 8, 0268 OsloISSN 1503 4291

Lykkelig lydnerd!

3

Innhold58

nr 4/2012Montana EPS2.4 aktiv høyttaler

22

Doxa 61 stereo forsterker

12

Lydsnutter: Mot

McIntosh C50 forforsterker

18

10

APL NWO Master System

36

Marten Coltrane 2

40April Music Eximus ICE-power effektforsterker

26

Neat Ultimatum XLS 2.5-veis stativhøyttalere

30

Fidelity referanse musikkanlegg

34

Cordis 1.8 400 watt effektforsterker

44

Referanseanlegget: Testpanelet:

48

Lydsnutter: Göteborg Ljud & Bild 2012

8

Musikkomtaler: Godt u-norsk

504

Budsjett: PC-lyd

70

Poseires Art Design Soundeye stativhøyttaler

74Budsjettreferansen: PSB Imagine T2

60

Budsjettreferansen: PSB Imagine T2

62

Budsjettalternativet: Parasound ZCD CD-spiller:

68

Budsjettreferansen: Abrahamsen V6.0 DA Converter

66

ASR Mini Basis III Riaa:

76

QUASARPOINT

78

Musikkomtaler: Blanda akustiske drops

Musikkomtaler: Blått & Rått

56

58

Musikkomtaler: Skeive skiver

52

Musikkomtaler: Crossover med Keith Emerson

54

Stor USB kabel test

Hifi-messe Horten 2012

Neste nummer: Jubileumsnummer

80

88

965

3 3 3 Lydsnutter: Göteborg Ljud & Bild 2012

Svensk hi-fi lever i beste velgående om siste Arken-messe i Gøteborg er en indikasjon. Det var lange køer og 2500 besøkende på første dagen som ble avsluttet med en flott bankett!TeKST Og FOTO: KNUT VADSETH

Det var knapt til å fatte det synet som møtte oss tidlig på formiddagen lørdag 15/9 da vi kom med gratisbussen fra ”high-end” delen av messen på Elite hotel i sentrum av Gøteborg. For køene fra parkeringsplassen og opp til den velkjente silhuetten av Hotel Arken ved Skandihamnen var flere hundre meter lang! Dette synet har gledet oss før, Arken har vært den viktigste hi-fi messen i Skandinavia i flere ti-år, men det er en generasjon siden vi har sett like lange køer! Jøss, man skulle tro det var landskamp i fotball mot Brasil eller Argentina!

Siden Fidelity går i trykken dagen etter Arken-messen, rekker vi ingen større reportasje. Den håper vi vil glede i neste blad. Men vi kunne ikke dy oss for å omredigere de første sidene av høstnummeret for å vise glimt av denne

glade nyheten hos søta bror. Og for også å trekke frem den flotte banketten som skaper tettere bånd mellom aktørene og hvor den dyktige og sindige Stephan Vänquist fra Audio Pro fikk æresprisen fra sine kolleger. Ingmar ”Sladd” Carlsson fra Hificonsult var som så ofte tidligere hovedar-rangør.

Men glemte jeg å nevne at messen har forandret navn og nå heter Gøteborg Ljud&Bild 2012 etter hovedspon-soren som er datterselskap til det norske bladet Lyd&Bilde? Bladet som ser ut til å stille seg noe tvilende til egne leseres genuine hi-fi interesse…

Men for å slutte i dur og ikke moll, får jeg akkurat en telefon hvor det rapporteres at også i England har det vært større besøk på hi-fi messene enn på lenge. Ryktet om hi-fi’ens død synes altså å være noe overdrevet …

Siste nytt:

Hi-Fi’en lever!

Messegeneral “Sladd” Carlsson.

8

Stor glede i Hegel/Amphion rommet.

9

3 3 3 Lydsnutter: Mot

I møte med verdens etablerte lev-erandører og produsenter slår det meg at fokus og fremtidsplaner ikke ser ut til å bekymre seg nevnever-dig over en verden som er i ferd med å totalt miste fotfestet, en verden som ikke bryr seg om god lyd, men kun utseende og størrelse. Og for ordens skyld; da snakker jeg ikke om store ting som verdensøkonomi og sånt, jeg snak-ker om små. Helst usynlige. Men som nevnt ser ikke dette ut til å affisere de engasjerte herrer fra USA og Canada, de prater ufortrødent om en fremtid der god lyd fortsatt har en plass i folks hjem. Men da gjerne med kobling til alle mulige nye medieplattformer, og disse karene snakker selv om sin nye produktserie, Paradigm Shift, selvsagt. Det er en i-bølge på vei, og disse gutta tenker å surfe på den!

MOT!Men det var dette med mot, altså. Bob Gassel mener det er på høy tid at de som vet noe om hi-fi begynner med en tydeligere plan enn man har gjort så langt, det er nå på tide å fortelle kunden hva han skal ha, i stedet for å la kunden finne det ut selv! Kundene våre er vanligvis relativt kunnskap-srike, allikevel ser vi ofte at de er nokså uvitende om grunnleggende egenska-per som behøves for å få anlegget til

å formidle optimalt. Men nå skal ikke kunden selv få bestemme, skal vi vinne kundens tillit må vi ha mot nok til å bestemme litt for ham. Når kunden så hører at det de blir fortalt faktisk fun-gerer, vil de spre budskapet, og vi har beredt grunnen for nye kunder!

- Det selgerne i dag har lett for å gjøre, er å selge billig i stedet for kvalitet, mens kunden ofte vil ha noe som er pent, og går forbi gode, men nokså standard design, fyller John Soden inn. - Forsåvidt lett å forstå, fortsetter han, vi må jo innse at deler av high-end-markedet har fullstendig tatt av prismessig. Men vi må aldri glemme at lyden er og blir viktigere enn utseende når det er musikk som skal formidles.

Gassel er helt enig: - Ja nå er det faktisk på tide at selgerne ikke bare informerer, de må altså finne motet til å selge det kjøperen faktisk behøver!

LyD ELLER UTSEENDE?- I dag, sier Bob Gassel engasjert, - i dag selges høyttalere mer på utseende enn på lydmessige kvaliteter, og det må jo bære galt avsted. Kinesiske, flotte høyttalere med pianolakk og masse elementer ser ut til å slå an, men dette er uavhengig av hvordan det egentlig låter, mener han. Er det lyd per krone (Euro, Dollar, whatever) som betyr noe,

Gi oss mot!Visepresident Bob Gassel og hans våpendrager, Internas-jonal salgsdirektør John Soden hos trekløveret Paradigm, Anthem og Martin Logan, er på europaturné. Det disse karene snakker mest om er ikke teknikk, men mot!AV HåKON ROGNLIEN

vel, da er vi der, fortsetter Gassel. I dag bytter folk ut god lyd med godt ut-seende, vi vil vise at det går an å tenke litt annerledes.

Så snakker de om noe som trigger hi-fi journalistens svakeste punkt.

- Dynamikk er liv! mener Soden. Skulle ikke behøve mange kalorier

for å overbevise meg om det, nei. - Hva er en berg-og-dal-bane uten opp- og nedoverbakker? fortsetter han, det blir jo meningsløst og kjedelig! Vi må gi kundene det morsomme tilbake i hi-fi’en, mener han, og med dette har han vel satt virkelighetsoppfatningen på kartet så det holder. Kan vi løse det faktum at ”everthing louder than every-thing else”-faktoren har overtatt musik-kbransjen fullstendig, ved å bygge bedre høyttalere? Nei, vi kan ikke det! Paradigm må gjerne gi oss som fatter poenget, de mest eksplosive høyttalerne siden Gjallarhornet (eller var det Klip-schorn?) så (eller var det hørte?) dagens lyd, men hjelper det, sånn egentlig? Er kilden død, hjelper det lite med 1000 mg C-vitamin mot forkjølelse!

Nå har nok de herrer forstått ut-fordringene de har med å gjøre, dette er vi ikke alene om. De snakker om begrepet AIDA; awareness, interest, desire, action. Det å øke bevisstheten om lyd og subjektiv opplevelse av den. Og skape handling.- Folk stoler uten videre på sine øyne, mener Gassel, og fortsetter: - Vel, så kjøper de dårlig TV, da, fordi den var billig, og fordi ekspeditøren ikke maktet å forklare fordelene med et bedre TV. Det samme gjelder lyd; folk hører på internettet og tror at det de hører er som det skal være, men det er selgerens oppgave å bevise at så enkelt er det ikke!

SE FRAMOVER!Paradigm er basert i den Canadiske leir der universitetsforskning og harde fak-ta bragte en aldri så liten revolusjon for en del år tilbake, Energy, PSB og flere andre, betydelige produsenter har mer og mindre benyttet forskningsresul-tatene som basis for egen suksess. Og lytterne har kunnet nyte godt av svært gode høyttalere til betalbare priser som resultat av dette.

Og nå mener Gassel, Soden og de an-dre hos Paradigm at det er på tide også å ta grep om high-end markedet, dog til mer fornuftige priser enn vi ser fra en-kelte produsenter i dag. Det blir spen-nende å se om kunnskaper, ressurser og avansert materiell kan gjøre furore i high-end-segmentet når Paradigm begynner å flexe muskler også på dette feltet. Den nære fremtid vil gi oss avan-serte konstruksjoner med beryllium og keramikk, no-nonsense-produkter med ambisjoner om å vise verden high-end til betalbare summer. Fidelity gleder seg utvilsomt til fortsettelsen!

10

12

Doxa 61 har entret leideren opp til Fidelity’s hi-fi-alter!61? Hvor kom dette plutselig fra, mon tro, etter at 70-tallet stort sett har båret porteføljen fra Doxa siden starten. Den noe merke-lige, men dog korrekte forklaring, er at konstruktøren var 61 år, da babyen ble unnfanget, og sånn er det med den saken!

Et annet sted i bladet leker jeg med en forforsterker fra McIntosh, denne har alt du kan fantasere om pluss litt, Doxa 61 på sin side er den rake mot-setning. Enkel, single ended inngang, enkel høyttalerutgang, nettbryter, og... fast nettkabel. Ja, jeg tok det opp med Doxa. Tro endelig ikke at de ikke har fundert over temaet. De har bare kommet til at ICE-kobling er negativt, og en god nettkabel i kombinasjon med direkte kobling totalt sett er best. Ergo har de lett seg fram til en nettkabel de står inne for, og denne sitter altså godt fast i hekken på Doxa 61.

POESILauvland er mer poetisk enn tekni-sk i sin forklaring, når han legger ut om tanker og løsninger på 61. En ting er at han i stor utstrekning har lyttet til Audio Note’s forsterkere i kon-struksjonsfasen, noe annet er at han tilsynelatende også har fått med noe av filosofien på kjøpet. Selvsagt snak-ker han ikke med like store bokstaver som Peter Qvortrup, det får da være grenser, han er tross alt sørlending, men det han sier ligner allikevel ikke så rent lite.

Utfordringen er, hevder konstruk-tør Knut Øystein Lauvland, å skape en forsterker som behersker både gode klanglige kvaliteter som fra vel-lykkede rørforsterkere, samtidig som man har høyt detaljeringsnivå. Den skal ikke være skarp og klinisk, men den skal underholde, det skal være hurtighet, plutselighet, dynamikk og liv, og alt dette skal man kunne

få til uten å ødel-egge de deilige klangene! Visst er dette vanskelig, og Lauvland har faktisk valgt sin helt egne vei for å nå disse målene. Og akkurat den veien er kortere enn noen annen vei vi noen gang har sett i en forsterker!

Før vi går videre, vil jeg si at de senere måneder har vist redaks-jonen i Fidelity at Lauvlands mål for en stor del er løst av enkelte andre leverandører, men til en pris jeg ikke orker å nevne, for den gjør meg bare matt. Joda, den er dyr nok Doxa 61 også, dessuten behøver den et under av en preamp i tillegg, så gratis blir det ikke. Doxa selv holder dog på den rimelige ideen om passive volumkon-troller, og jo, de beste variantene over temaet gir i det minste et resultat de fleste kan nyte seriøst av.

Den korteste veien

Doxa 61 stereo forsterker3 3 3

Helt siden min skjellsettende opplevelse med Doxa 73, har jeg ventet på denne dagen, og nå er den her. Ryktene har sprunget i forveien, de har i sannhet visst å spenne buen enda høyere.

AV HåKON ROGNLIEN

til mål

12

13

MILLER?Jeg ønsker her å la konstruktøren selv føre pennen en stund. For ordens skyld setter jeg hans ord i kursiv, så jeg ikke behøver stå ansvarlig for eventuelle påstander som måtte komme. For jeg aner nemlig at Lau-vland er inne på noe som gir oss et aldri så lite flashback til Matti Ottala og hans TIM-forvrengning. Millerka-pasitet er nemlig det nye parameter vi må ta hensyn til:

Millerkapasiteten varierer med for-sterkningen, og er en slem reaktiv, helt

naturlig del av alle for-sterkningselementer. Noen øker til og med råforsterkningen for å øke tilbakekoplingen, kanskje for å få fine spec på papiret. Men da øker Millerkapasiteten bare tilsvarende med råforsterkningen, og alt blir bare dårligere med fasen. Lydgjengivelsen blir bare mer og mer ullen og vag. Tilbakekoplingen bare ødelegger for oss her i Doxa, så langt.

Joda, single-ended-folket vet om det der, selv om vi ikke har hørt om Miller i noen særlig grad tidligere. Og selvsagt er Doxa 61 en ren, uforfalsket single-ended forst-erker, ett enkelt forsterkertrinn gjør hele jobben, kompromisset, om det

«Og selvsagt er Doxa 61 en ren, uforfalsket

single-ended forsterker, et enkelt forsterkertrinn

gjør hele jobben.»

13

kan kalles et kompromiss, er begrens-ninger i uteffekt. Doxa 61 leverer kun 35 W i 8 Ohm, men spør den om lave impedanser, og den bare leverer strøm til krampa tar høyttaleren, så det er ingen fare med det.

61 er optimalisert med minst mulig forsinkelse, (liten Millerkapasitet), ved å benytte et superelement til forsterkn-ing, med ultralav millerkapasitet og høy linearitet og lite egenstøy. Kun ett element til hele jobben alene og null tilbakekopling. Den dominante ulineære del av overføringsfunksjonen er domin-ert av single ended koplingen, med en dominant 2.-harmonisk overtone.

FOKUS!I det hele tatt har konstruktøren vært svært så fokusert, og lyttet nøye til alle aspekter som kan påvirke den klan-gen han er ute etter. Eksempelvis er inngangsimpedansen uvanlig lav, i sin tur vil dette påvirke forforsterkeren, men ettersom den er kun resitiv, antar Lauvland at de fleste forforsterkere takler dette greit. Testene viste at dette er nesten helt rett, men med et lite spørsmålstegn ved enkelte trafokob-lede rør forforsterkere, disse kan miste litt kontroll og utklingning ved å se inn i såvidt lav motstand. Dette er av akademisk betydning, kjøper du dette effekttrinnet, er du klar nok i huet til å velge partnere med omhu. Og det skal du med Doxa 61. Men det stopper ikke der; det er flere sider ved Doxa 61, og derigjennom flere utfordringer:

Vi har også fått en stor indre bånd-bredde over forsterkeren, 1,6MHz, som kan føre til at kilder som lekker datak-lokkesignal , så som uheldige pc-er og DAC-er, kan medføre defekte diskanter, i verste fall. Alle signaler som den får inn på inngangen blir behandlet likt. Så shit inn, shit out.

Rene signaler, altså. Er det ikke deilig, denne forsterkeren stiller krav! Jeg anbefaler faktisk å være en anelse forsiktig med enkelte filterløse DAC’er, da noen av dem spyr ut masse du ikke vil ha inn i en såvidt bredbåndet forsterker. Har du trafo på utgangen på disse medfører det sannsynligvis ikke like store utfordringer, da disse normalt sett begrenser høyfrekvent støy. Og gir du Doxa 61 de rette signaler, kan du nyte døgnet rundt:

Doxa 61 trekker 23 watt fra lysnettet ved svak musikk ved full tomgang. Den er likevel spesielt god med redusert ulinearitet ved svakere signaler, slik som klasse A forsterkere. Musikken kan nytes til fulle etter at de andre i familien har lagt seg, uten at de blir forstyrret.

Doxa 61 er ellers håndloddet med Mundorf sølv/gull loddetinn, også dette av lydmessige og holdbarhetsmessige årsaker, Doxa gir dessuten glatt 25 års garanti på hele stasen. Min mistanke er at denne forsterkerenkommer du til å beholde i 25 år også, så det er absolutt relevant. Det er nesten som om Tand-berg Huldra har gjenoppstått!

AKTIV?Doxa har så lenge jeg kan huske sverget til passive linjetrinn i stedet for forfor-sterkere, undertegnede har like lenge hevdet at dette dreper dynamikk. Jeg skal i det minste krype litt nærmere korset; med Doxa 61’s lave impedans og step-attenuator av ypperste kvalitet ser dette nesten ut til å være histo-rie. Nå finnes det ikke et hav av slike volumkontroller, ikke er de fjernstyrte, heller, så jeg holder fortsatt på mitt, og ber publikum tro meg når jeg hevder at Doxa 61 skal og vil ha forforsterker fra øverste hylle, og da gjerne med rør. Vel, visst kommer du et stykke på vei også med mer rimelig prisede komponenter, men kvalitetene i Doxa 61 er av slik art at det kan vanskelig rettferdiggjøres å snuble på kilde og forforsterker. Det er mer snakk om en viss omprioritering om du skal klinke til med anlegget i dine drømmer. Du kan like gjerne si at det du sparer på effekttrinnet kan leg-ges inn andre steder, og dermed får du kan hende et enda bedre anlegg. Husk også lettdrevne høyttalere, med 35 Watt bør du litt opp på 90-tallet i dB/1W/1m før det tar av. Dette er ikke tingende nødvendig, men bare et tips for å forløse kvikkhet og villskap i denne forsterkeren. For det finnes der!

Å ja, en annen sak til før jeg glemmer det: Kabler. Jeg hater å prate om kabler, men her føler jeg at jeg må nevne det. Denne forsterkerens gjennomsiktighet besørger nemlig en ufattelig følsomhet for detaljer. Tro gjerne hva du vil om saken, men gjør i det minste et par forsøk. Jeg oppnådde gode resultater med Chord Cable Company, bare som et tips.

Så SPILLER VIHar vært innom et par ganger allerede, og vil understreke at Doxa 61 er uvan-lig kilen på detaljene som omgir den. Selvsagt gir dette seg utslag i at du ikke kødder unødig med noe som helst, for da får du din velfortjente straff. ”Somliga straffar Gud direkt” sier man i Sveariket, og det kan vel stå som en advarsel for potensielle eiere av dette vidunderet. Det viktige poenget jeg vil ha fram er at dette effekttrinnet er moderne i form av at det farger mini-malt og slipper gjennom maksimalt. Dermed må du akseptere at du virkelig får høre hva du mater med. Dermed kunne Doxa 61 fortelle meg at til tross for de fantastiske resultatene jeg før har fått med McIntosh forforsterkere og Doxa effekttrinn, var ikke matchen med C50 så grenseløs som jeg hadde drømt om. Bruk rør-greiene deres er svaret. Eller Bruk Audio Research. Eller B.A.T. Eller VTL. Eller.... Ja, det finnes i bøtter og spann. Audio Note? Jo, det også funker, det er magisk, men ikke i så stor grad som det burde. En liten touch av den uendelige utklingningen mangler, dessverre, jeg mistenker en liten mismatch på impedans å være problemet her. Men med Chord kabler hele veien kom vi fryktelig nære, det skal sies.

Men når det sitter, så blir lytteren også sittende. Til langt over midnatt. Jeg fornemmer en tydelighet her, som jeg knapt har hørt maken til i eget oppsett noensinne. Jeg opplever en stof-flighet som er vanedannende som fy, og jeg nyter av en brutalitet jeg aldri har tiltenkt 35 Watt. Av og til kan livet være som en dans med glede i hvert et steg.

DUNDERVi satte også Doxa 61 inn i kinoanleg-get, der den fikk drive Klipsch ekstremt lettdrevne proffhøyttalere, og jeg må

14

«Det viktige poenget jeg vil ha fram er at dette effekt- trinnet er

moderne i form av at det farger

minimalt og slipper gjennom

maksimalt.»

Doxa 61 stereo forsterker3 3 3

14

si at jeg igjen ble revet med i så stor grad at natten bare forsvant rundt meg. Hvilket trøkk! Hvilket liv, hvilken grenseløshet! Den solide og svært så kompetente 120-Watteren som gjør job-ben i det daglige hadde ikke sjans mot denne skamløse makten, det var ikke måte på slagkraft. Live-nivå? Enkelt. Godt over live-nivå? Klokkerent. Her måtte ølet fram, Joe Bonamassa i Royal Albert Hall rådde scenen, vi var på kjøret, Doxa 61 og jeg. Og vi kjørte bare på. Klassisk musikk kom elegant fram, paret med en størrelse som konser-thusene verden over kunne misunne oss. Ska’kke kimse av PA-høyttalere, folkens! Driv dem med forstand og rent signal, så skal du få din lønn svært nær himmelriket! Ikke ante jeg at Marantz rådde over slike reserver, men nå vet jeg. Doxa har gitt skribenten og UD 7006 en ny virkelighet! Dream Theater?

Halleluja. Trodde jeg ante hva disse gutta rådde over av krefter, jeg. Men det var før Doxa 61 entret scenen. Nå aner det meg at det knapt finnes grenser for kraft i universet. Når sånt kan oppleves med sølle trettifem watt, da tør jeg ikke fundere over hva 200 kan utrette. Men behøver jeg en gang prøve? Kan det faktisk være at de kompromissene Lauvland ikke har vært villig til å ta, gjør jobben for de Wattene som ikke finnes der? Sannelig kan det høres sånn ut!

TID FOR TAKKSIGELSERTakk skal du ha, Øystein Lauvland, for at du aldri har gitt opp. Takk for at du har holdt fokus og drevet din plan ufor-trødent videre. Du er framme nå, gamle ørn, du har prestert et vidunder av et et effekttrinn med Doxa 61.

Det er min oppriktige oppfatning at

dette effekttrinnet på sett og vis revo-lusjonerer transistorens virkelighet, vi har fått en helt ny klang ut av den. Det går på bekostning av rå effekt, men med egnede høyttalere, er ikke kraft det du kommer til å savne, akkurat. Du kommer knappest til å savne noe som helst. Muligens bortsett fra pengene dine, for dette effekttrinnet fordrer samarbeidende utstyr som ikke gjør skam på kunstverket. Det beste norske effekttrinnet under hundre høvdinger? Skal ikke banne på det, men i rett kom-binasjon skulle det ikke undre meg. Du skylder deg selv å lytte til dette om du tar musikken din seriøst!

Doxa 61 effekttrinn, single ended, 2 x 35 Watt: Pris: NOK 49 900,-Selges kun via produsentens nettside.

Da Per Abrahamsen og gjengen hadde internasjonal suksess med The 2-Channel Ampliwire i blankpusset aluminium med særdeles krisp detaljering, dukket læreren Knut Øystein Lauvland fra Kristiansand opp med sin svarte forsterkerboks med en langt mer so-

nor klangstruktur. Og det var Lauvland som lærte undertegnede hvor viktig den såkalte A-lyden er for å nærme seg den musikal-ske virkelighet, om det var det man da var på jakt etter…

De siste årtier er det vel electrocompaniet med utgangspunkt i den særdeles gode, og i Norge sterkt undervurderte AW 180 monoblokk, som har en heller sonor og mørk lydkvalitet med masser av A-lyd i grunntoneområdet. Og plenty krefter (2x180 watt) fra to solide og komplekse monoblokker som til og med kan brokobles i sin NeMO-versjon til dobbelt pris og nesten 4 ganger effekt. Det er da også temmelig dristig av Lauvland å forlange omtrent det samme for sin 2x35 watts direktesolgte forsterker i sin sedvanlige sorte Doxa-boks med et minimum av inn og utganger og en ferdigmontert ledningsstump? Om da ikke lyden er helt eksepsjonell. Men det er den…

LyDEN AV DOXA 61Dette er en av de mest finkornede, oppløste, ekspansjonsvillige og dynamiske forsterkere jeg noensinne har hatt i referansean-legget og med et samtidig både presist og storslagent akustisk rom når opptaket hadde det. Bassen har et ”slam” nederst som nesten ikke er til å tro med tanke på oppgitt effekt, og diskanten er noe av det nydeligste og tydeligste jeg har hørt.

Det var mulig å spille forbausende høyt på ”vanlig” tungdrevne høyttalere som vår referanse Coltrane 2 i en relativt stor stue, og det gikk overraskende godt med store kor og orkesteropptak på ganske formidable lydnivåer. Å si at kreftene holder i massevis, er likevel en overdrivelse, men dette smule ankepunktet er selv på ganske pompøs musikk (positivt ment) antagelig helt greit for

de aller fleste. Det blir litt som å ha en liten motor i bilen, det går greit nok i 90-100 km på slak vei, men man prøver ikke å kjøre forbi i sving eller oppoverbakke.

Pussig nok var det ikke i bassen at kreftene kunne svikte en smule, heller midt i mellomtonen når damene dro til for fullt. Derimot savnet jeg faktisk ”kropp” i øvre bass, nedre mellomtone nettopp der i grunntoneområdet rundt 200 Hz. ” Var det ikke A-lyd, du kalte det Øystein?”

Selv om bassen var kjempebra, ble lydfundamentet litt spinkelt, og dette gjorde at jeg enkelte ganger lurte på om dette også kunne være årsaken til at jeg opplevde den glimrende diskanten som en smule for fremtredene i lydbildet. Jeg har noen ganger undret meg over hi-fi journalister som mener at et hi-fi produkt låter ” for klart”, men aner nå hva de kan mene med det…

KONKLUSJONDette er an fantastisk forsterker som tross sølle 35 watt pr. kanal likevel kan spille forbausende høyt på vanlige ”tungdrevne” høyt-talere. Men dette går en smule utover grunntoneområdet som blir litt tynt om man trekker strikken for langt. På årets Horten-messe hørte vi forsterkeren i kombinasjon med mer lettdrevne høyttalere av konstruktørens egen design som passet hverandre som hånd i hanske. Og selv med de ikke helt enkle Coltrane 2 var det masse å glede seg over med hensyn til finkornethet, oppløsn-ing, romgjengivelse, virilitet og en nærmest utrolig dypbass med skikkelig ”slam”. Dette er faktisk en ganske ”rocka” forsterker, men med betydelig raffinement og gjennomsiktighet med jazz og kammermusikk. Og med opera og til og med Mahler-symfonier om du ikke skrur opp for hardt! Men det er akkurat det man har lyst til når det låter så innmari flott. (Noen som kjenner seg igjen med Quad elektrostater?)

Hvis Doxa 61 hadde vært en bil; hadde det vært verken en Volvo eller Opel, men kanskje en håndlaget Morgan?

Fjellbekk?Doxa forsterkere har i mange år fått glimrende tester , også i utlandet, hvor lyden gjerne sammenliknes med en norsk fjellbekk; krystallklar lyd som flyter lekende lett gjennom et minimum av transistorer, kondiser og motstandere…

Tekst og foto: Knut Vadseth

SEC

ON

D O

PIN

ION

:Doxa 61 stereo forsterker3 3 3

16

Det er en ting McIntosh forelø-pig ikke har vært i nærheten av, og da snakker vi om ideen om at ”small is beautiful”. Jeg er overbevist om at ingen i kon-struksjons-teamet hos denne fabrik-ken noensinne har tenkt en eneste liten tanke. Der tenkes stort. Og mye. Resultatene av disse mange og store tankene er mangslungne, og fornyelsen av forforsterkerne deres fører svært mye spennende med seg. De to nye modellene, C48 og C50, inneholder det meste, og i hvert fall i C50’s tilfelle,

er det fullbragt, som man sa i gamle dager. Savner du noe på denne forfor-sterkeren, bør du gå å snakke med en voksen, for da er det alvor. C50 er rene orakelet, for den kan pinadø alt.

OVERFLODC50 er stor. Selvsagt er den. Men ikke skamløst tung. Fronten er, også selvsagt i McIntosh’ tilfelle, preget av de to store VU-meterne, som i sannhetens navn ikke fyller noen fornuftig funksjon i en musikkelskers liv. Spesielt ikke på forforsterkerne. Men designet er i det

minste svært gjennomført og karak-teristisk, så jeg betviler at oss som elsker dette merket ønsker noe særlig redesign, heller. Jeg skal ta med noen av funksjonene og detaljene, men bær over med meg, jeg klarer ikke få med alt. Til det er det ikke nok plass i en slik artikkel.

Det mest interessante, sett fra en multimediabrukers synspunkt, er selvs-agt de nær utømmelige mulighetene som her finnes. 4 digitale innganger av ymse slag, alle kan rutes, eller ”desig-neres” som det kalles, til en av inngan-

Orakelet!

McIntosh C50 forforsterker3 3 3

Er McIntosh Labs en av de mest grenseløse produsentene på markedet? Tross alt eksellerer de innen alt fra ren retro til leading edge digitalteknologi. Så å si hele erfaringsbasen er med inn i forforsterkeren C 50, da er det lov å glede seg!

AV HåKON ROGNLIEN

18

gene på fronten, ved hjelp av en del langt fra selvsagte knappetriks. Her må selv far finne frem bruksanvisningen! Videre finner vi to separate RIAA-innganger, en for mm og en for mc. Ikke dårlig! Egen prosessorinngang, selvsagt. Egen utgang for hodetelefon, med egen forsterkerkrets, beregnet for nymotens, lavimpedante hodetelefoner, eller i-Pod-generasjonen, om du vil. Analoge innganger i hopetall, balan-serte og ubalanserte. Ditto utganger, med og uten volumstyring, med og uten egen bryter på fronten.

8-bånds equalizer! Det har de også passet på å få med seg, luringene. De skal ha takk, og spesielt fordi de sørget for å plassere en ”source direct”-knapp på fronten, som styrer signalet rett på mål, utenom alle de 8 pot-meterne. Og tro meg, det jeg her har nevnt er bare de store greiene, det florerer av funks-joner og muligheter, dette er forforst-erkernes overflødighetshorn!

ANLEGGETTil å mate C50 har vi benyttet mine vanlige kilder, samt noe mer udde, jeg

kommer tilbake til dette. Dette betyr altså Acoustic Solid platespiller med Benz mc-p.u., Marantz UD 7006 univer-salspiller, Rega Apollo 35th Anniversa-ry CD-spiller, og Audio Note DAC 3.1x. Effekttrinn har vært Doxa 61, Musical Innovation Mosfet, og Audio Note P2 SE Signature (rør). Høyttalerne som har nydt godt av dette, var Klipsch RF7 Mk2, Klipsch Professional KP 2002 C2, og Kudos C20, pluss litt annet småtteri. Kabler i all hovedsak fra Chord Cable Company, da disse funker bra på det meste. Referanser fra Musical Inno-vation (Mi 11 prototyp), Audio Note (M6), samt en passiv volumkontroll av ypperste kvalitet. Det har vært spilt i to forskjellige rom, hhv ca 50 og ca 20 m2, og med nokså forskjellig egenlyd.

DACDet er stadig mer utfordrende i dagens viltre digitalutvikling, å teste digitalme-diet med stor sikkerhet. Som et litt artig apropos minner dette nå mer om testing av analogmediet, som har så mange usikkerhetsfaktorer å hensynta. Helt konkret er den innebygde DAC’en klar for det meste, helt opp til 24 bit 196 kHz. Videre har den optisk, S/PDIF, USB og gud vet hva for slags digitale innganger å velge i. Størstedelen av testen har vært gjort med 16 bit 44,1 kHz med normal 50 Ohm digitalkabel fra cd. Om denne delen av testen er det å si at DAC’en er levende og sval, bra dynamisk utsving, og en anelse pågående i toppen. Med ett unntak, som jeg nevner noe senere. Kvalita-tivt og kommunikativt er den ikke overvettes bra når den drives fra cd; Rega-spilleren var hørbart tydeligere, selv når det ble kompensert for volum-forskjeller. For den muligheten finnes nemlig også på denne maskinen!

Så til unntaket. Jeg lastet ned 24/196 fra Naim inn på en ASUS Eee PC, og foret den inn i McIntosh C50 med USB. Med Windows media player opplyste da C50 i sitt display at vi spile 16/44,1. OK. Lastet derfor ned ny mediaplayer (VLC), som spesifikt opplyste at den var god på såkalte hi-rez filer. Fort-satt 16/44,1, sa C50. Jeg dykket inn i menyene på pc’n, og VLC sa at den minsanten leverte 24/196! Kanskje er ikke USB god på levering av slikt, ikke vet jeg, men det som undret meg, var at det hørtes sånn ut! Ja, nå er mange av Naim’s innspillinger svært gode og klangfulle, men jeg har da en kontrol-linnspilling på cd, må vite! Og dermed viste det seg at nå var plutselig den innebygde DAC’en minst like god som Rega’en. Den glatte, forvrengningsfat-tige klangen fra hi-rez var der i fullt monn, uansett om displayet sa noe annet. Rega låt nå mer rufsete, om enn mer leken, men saken var at dette var motsatt resultat av hva jeg fikk med spilleren som drivverk for C50’s in-

19

nebygde DAC. Konklusjon på dette avsnittet? Ikke

enkelt. DAC’en låter absolutt aksepta-belt, dog en anelse summarisk når den mates fra en rimelig cd-spiller. Den låter klart mer avslappet og elegant når den mates med et hi-rez signal fra PC via USB, men pokker om jeg med dette kan si om det har med USB eller op-pløsning å gjøre. Her behøvde jeg mer tid enn testperioden tillot, dessverre, men her er det åpenbart mulig å finne spennende kombinasjoner, hvorav noen låter særdeles vakkert.

RIAASå tilbake til de gamle dager. Vinylen har hele tiden nektet å dø. Jeg synes å ane noe av det samme med CD-mediet etter Fidelitys siste opplevelser på den fronten, for nå som CD offisielt er til-delt sin dødsdom, har jeg hørt red book låte på et vis jeg ikke ante var mulig, men dette var en digresjon.

RIAA, altså. Samtlige slike trinn jeg har hørt fra McIntosh har vært svært positive opplevelser. Samtlige hittil har dog vært rørbaserte, kan dette transis-tortrinnet gjøre det like bra? Jaggu tror jeg det. Ikke like myke og behagelige som de jeg har hørt hittil, men ufattelig støysvakt, kontant og detaljert er det, såpass er sikkert. Tiden tillot dessverre ikke test av mm-delen, dessuten ble kun benyttet en mc-variant i form av Benz L04. Moving Coil-pick-up’er er kilne på så mange ting, og med kun en fast setting på impedans, kan man ikke garantere topp resultat med alle avskygninger av arten. Ergo skal jeg vokte meg vel for bastante påstander. Visse trekk kan jeg dog påpeke. Støy var nevnt. Mulig dette er blant de mest støysvake RIAA’r på kloden, dette var forbilledlig. Interessant nok hadde det også en slags dempende effekt på overflatestøy fra platene, til tross for at mellomtonen fremsto nesten uvanlig

tydelig og kommunikativ. Kanskje har det litt med det å gjøre at toppen virket noe matt; dette har jeg hørt tidligere; dersom pick-up’en ser inn i for høy impedans, blir ofte totalgjengivelsen noe hemmet. Så dette kan i det minste delvis forklare denne effekten.

Terje Rypdal’s ”The single collec-tion” fra ECM er en herlig og krevende innspilling, men C50 tok denne på strak arm. Uvanlig innsyn i mellom-tonen, brutal og kontant nedover, fantastisk detaljering hele veien, men en anelse behersket i toppen, altså. Gitt det faktum at dette er en innebygget del i en omfattende enhet, fremstår RIAA’n som uhyre vellykket. Det skal sies at Audio Valve’s Sunilda rør RIAA låter enda mer levende og dynamisk, men denne har jeg stilt inn spesielt for denne pick-up’en, så det skulle da også bare mangle!

MUSIKKENJeg ser det er en egenskap som går igjen i mine notater hele veien, og det er en viss kjølighet i gjengivelsen. Dette er mer av et presisjonsinstrument enn andre forforsterkere jeg har hørt fra samme fabrikken, til min smule over-raskelse låter C50 nokså mye lysere enn ventet fra den kanten. Forvent dog å høre nye detaljer over alt! Klinker vi til med ”N.J Turnpike” med Candy Dulfer, blir det tydelig at det kan oppleves litt vel heftig til tider, faktisk. Derfor kunne det være duket for en ren massakre når den fryktelige innspillingen fra Cover-dale/Page entrer scenen. Heldigvis gjør det ikke det, men orden behag, er ikke en del av notatene heller. Det er svært tydelig, det klinger helt ut, men uten noen form av medlidenhet, det skal være sikkert. Derfor er det en lise for sjel og hørsel når Chris Jones’ Stock-fisch-innspilling ”No sanctuary here” får overta. Kontrollen er total, jeg kan knapt huske å hørt det tydeligere enn

dette, men det skal allikevel påpekes en viss hardhet midt i stemmeleiet, litt skummelt akkurat det trekket der.

Og når det kompliserte verket ”Pesante” (Dvorak) får breie seg mellom høyttalerne, er det lov å applaudere. Et innsyn av fantastiske dimensjoner, en kontroll fra despotenes lærebok, dynamisk, detaljert, stort. Men presen-sområdet er hardere enn vanlig, her må man leke litt med kombinasjoner for å finne den endelige løsningen. For den finnes der ute!

Ny PLASS, NyE UTFORDRINGERNår C50 ble plassert inn i kinoanlegget, der Klipsch’ sære pro-høyttalere står, ble utfordringen åpenbar. Dette er et anlegg med klart fokus på presensom-rådet, hornet spiller temmelig langt ned, før det lar en 12-tommer i lukket kabinett overta. Kan det bli hornlyd og nasalitet, så blir det nettopp det. Det hører med til historien at også den rørbaserte Audio Note M6 låter litt over toppen i dette oppsettet.

Jeg var innledningsvis litt overfladisk og kjekk rundt min omtale av de 8 frekvenskontrollene på fronten, men la meg umiddelbart rykke tilbake til start. Det var som en bombe da jeg brått fattet poenget med denne muligheten. Ut med by-pass-knappen, dra ned pre-sensområdet, juster litt opp og litt ned rundt om, og voila! For en lyd! Denne forforsterkeren har en ubeskrivelig kontroll, du kan fore den med hvor enorme verk som helst, den bare gliser fornøyd og setter skapet på plass så du aldri tviler på hvor det skal stå. Dyna-mikken flommer og fosser over lytteren med skremmende kraft, allikevel helt uanstrengt. Er du plaget med et litt vel tilbakelent anlegg, her har du løsnin-gen, og den heter McIntosh C50, sann mine ord.

KONKLUSJONEN ER...En drivende god pre-amp, et orakel som kan alt, men som krever mye av anleg-get rundt seg. Kan lett bli litt pågående og anstrengende om ikke resten er tunet i riktig retning. Enorm kontroll. Har overhodet ingen problemer med den største musikk eller filmlyd men-nesket har skapt, dette er 1812-overtu-rens soleklare bekjemper!

Jo, McIntosh har gjort det igjen. De har laget enda et overflødighetshorn som svelger alle signaler, alle medier og alle lyder du gidder å fore den med. Litt lysere og litt mer utfordrende enn vi ofte ser fra den kanten, men finner du de partnere, kommer du ikke til å tro det du hører, så god er den. En allrounder det skal noe til å slå, ganske enkelt.

McIntosh C50 forforsterker, kr 65 990,-Importør Neby Hifi

McIntosh C50 forforsterker3 3 3

20

Montana EPS2.4 aktiv høyttaler3 3 3

ICE-power og typisk store Montana-høyttalere går dypere, spiller høyere og gir realistske konsertopplevelser for all storslagen musikk fra klassisk

til rock på moderat budsjett.

TeKST Og FOTO: KNUT VADSETH

Fyrrig machosist

22

Disse lekre og velbygde storhøyttalerene på nest-en mannshøyde gir et førsteinntrykk som vil ta pusten fra de fleste. Tilsatt bare en signalkilde som en god, gamnmeldags CD-spiller med volum, kan man oppnå et lydtrykk, en dypbass og en generell virilitet og dynamisk kontrast som man hittil bare har hørt fra store Wilson- el-ler JBL høyttalere med Krellforsterkere, et oppsett til langt over millionen.

Et sett med Montane høyttalere med innebygde ICE-power forsterkere og elektronisk deling, har i tillegg større muligeter for klangmessig fintrimming enn de fleste andre til dels mye dyrere systemer. De vanlige storhøyttalere med passive delefiltre og separate forsterkere trenger også signal og høyttalerkabler som gjerne koster like mye som de aktive Montana EPS2.4- inkludert det ene paret med balanserte signalkabeler du trenger til dette oppsettet. Og om kona ikke nødven-digvis er overbegeistret for den høye og mørke amerikaneren fra prærien, så vil hun utvilsomt elske mindre kabler i stua.

ICE-POWERDa danske Bang&Olufsen lanserte digi-talteknologien bak ICE-power for et tiår siden, var forventningene betydelige for at dette skulle bli en revolusjon med bedre lyd billigere. Det ble det bare delvis. Det viste seg snart at de enkleste løsningene med basale strøm-forsyninger også ga et noe forenklet lydbilde, noe vi påpekte i hovedoppsla-get i Fidelity nr. 2 for snaue 10 år siden. Og ble belønnet for vår ærlighet med beskyldninger fra produsenten om å være korrupte!

Men vi har senere hørt ICE-power med helt fantastisk resultat fra Jeff Rowland, men da ble forsterkeren hverken billig eller liten og lett. Og allerede den gangen så vi frem til ICE-power til innbygning i høyttalere på grunn av sin potensielt ringe størrelese, for ikke å snakke om den manglende varmeutvikling som gjør de lette å plassere i de sedvanlige trekabinetter.

Om man hadde noen motforestill-inger til den generelle lydkvaliteten, så vil da lyden kunne fintrimmes på en helt annen måte med elektroniske delefiltre som av de aller fleste også regnes som en lydmessig fordel. Det er altså ingen grunn til å tro at ICE-power benyttet i ”aktive” høyttalere, ikke skulle konkurrere lydmessig med mer tradisjonelle løsninger. Og prismessig burde det være mye å hente! Faktisk burde det være mulig å levere aktive høyttalere til nesten samme pris som en passiv variant med sitt “passive” og kostbare delefilter. Det finnes stadig flere aktive stativhøyttaler, gjerne i den helt rimelige prisklasse, som utvilsomt

tilbyr mye for pengene. Mange av disse benytter ICE-power moduler fra Danmark.

Men dansk-amerikanske Peter Noerbeck, mannen bak Montana, er den første jeg vet om –i hvert fall den første jeg har evaluert- som har laget en stor high-end høyttaler med ICE-power med potensiale for ekstremt høyt lydnivå og kjellerdyp bass til en moderat pris. En overfladisk titt på kabinett og elementer mer enn antyder at en pris på under kr.100.000 virker kurant, selv for en vanlig ”passiv” løsn-ing. Dette selv om visse kinaproduserte høyttalere, som svenskkonstruerte XTZ Divine, gjør lydmessig noe av det samme som disse USA-produserte mastodontene. Men bare Montana gir lydmessig assosiasjoner til en viss amerikansk west-coast lyd som vi kjen-ner fra tidligere modeller…

1250 WATT PR. KANALDisse mastodontene, et hode høyere enn de fleste gulvstående (160 cm), er av typen bassrefleks og med 3 ICE-power forsterkere for bass (hele 4 stk. 8 tommere fra danske DST, doble 4 tommers mellomtoner spesiallaget for Montane av SEAS, pluss en meget påkostet domediskant fra samme produsent i Moss. Hver høyttaler veier solide 100 kilo og motoren som driver det hele er 2x500 watt ICEpower for mellomtone og diskant, og en 250 watter til diskanten. Alt med elekt-ronisk deling ved 225 og 3500Hz med uspesifisert flankesteilhet. At den drøye kilowatten med forsterkeri har lett spil-lerom med de lettdrevne høyttalerene (93 db), gjør at man kan forvente ekstremt høyt lydnivå uten sjenerende forvrengning.

Hver forsterker kan frekvensmes-sig justeres på en rekke punkter, såvidt jeg husker nevnte importøren 12 muligheter pr enhet, altså hele 36 muligheter for inngrep, hvorav konstruktøren har benyttet kun tredjeparten av disse for å skape den ønskede Montana ”sound”. Her er altså masser av mulighete for ”forbedringer” av lydkvaliteten tilpasset ditt rom , din musikk og din smak, men også med mange muligheter for å rote seg helt bort.

Det er uhyre sjelden, etter min erfar-ing, at den mest lineære lyden er den ”beste”. Selv om vi gjerne kunne tenke oss å rydde en smule opp i dypbas-sen i forhold til romresonanser helt nederst, samtidig som vi mente det var en smule for mye trøkk rundt 2 kHz, så våget vi ikke å gå inn i denne prob-lematikken på den relativt begrensede tiden vi hadde høyttaleren i hus. Alle vurderinger er derfor med de vanlige innstillinger fra fabrikken. Frekven-somfanget er forøvrig oppgitt pluss/minus 3 db fra 20-20kHz, noe som op-

pleves ganske konservativt i forhold til det vi hørte. For selv om mange oppgir 20 Hz som nedre grenseverdi på sine mer påkostede høyttalermodeller, er Montana EPS2.4 en av de få som virke-lig har levert varene i vårt testrom!

SKANDINAVISKE RåELEMENTERSåvidt jeg har oppfattet det, disponerte Peter Noerback opprinnelig et avansert snekkerverksted, noe som gjorde det naturlig å spesialisere seg på store og effektive høyttalere som kan spille høyt og dynamisk i større rom, disse stuene gjerne effektivt dempet med tykke tep-per og heftig polstret møblement. Dette for å antyde at den typiske westcoast sound er fenomenalt nærværende og dynamisk, men kan låte litt heftig og øretrettende i mindre og minimali-siske skandinaviske stuer med liten takhøyde. Men for hver nye modell vi har hørt fra Montane, nærmere vi oss stadig mer enn mer typisk europeisk klangbalanse uten særlig heftige pre-senstopp i øvre mellomtone.

Vi må forøvrig berømme bygg-kvalitet og soliditet av kabinettet, som likevel er en ganske nøktern konstruk-sjon men med en trapezform for å hindre interne resonnanser. Testmodel-len ble levert i sort høyglans, men kan også leveres i en rekke ulike lakkfarver pluss en rekke forskjellige tresorter. Noen av disse variantene koster noen hundrelapper (vel Nok 4000 faktisk) mer enn standardutførelsen som såvidt ligger under hundre tusen.

Nå har dansk-amerikanske Peter også satset på skandinaviske elementer, og det er altså norske SEAS i Moss som har levert mellomtone og diskant i dette tilfelle. Diskanten er den meget gode Ecoteric- varianten, som her er montert i et kort horn for større effekt ved nederste frekvenser. Mellomtonen er en spesiallaget Kevlartype på kun 3 tommer som flankerer diskanten (2 stk) i en typisk D’Appolito konfigurasjon. Fordelen med såvidt små mellomtoner, er større kjapphet og bedre spredning. Dette på bekostning av risikoen for en erfaringsmessig noe tynnere og ”tran-gere” klang når vi nærmer oss grunnto-neområdet, ikke minst på stemmer. Eller eventuelt en noe høy deling til de i forhold noe treigere og noe mindre oppløste basselementene.

For på begge sider av dette diskant/mellomtonesystemet er det to parvise basshøyttalere på åtte tommer, noe som i dette store bassreflekskabinettet bør kunne gi et betydelig skyv lineært helt ned mot 20Hz i en stor eller mellom-stor stue. Produsent er altså danske DST som er en ny konstellasjon av noen av de mange velkjente høyttaler-fabrikantene i Danmark. Åttetommere gir ikke bare mye trøkk i bassområdet, men vil normalt også gi en overlegen ro og tyngde med hørbart lite forvreng-

23

ning i det viktige grunntoneområdet. At et sett basser er montert som sedvanlig nederst på kabinett, mens de to siste er montert over diskant og mellomtone, gir vanligvis et stort og høyt lydbilde med større sjanse for at bassresonansene jevner seg litt ut, selv i vanskelig rom.

FøRSTE LyTTSiden vi opererer med begrepet ”høy troskap” på det vi driver med, så kunne man forvente at lyden, ikke minst klangbalansen, burde nærme seg hverandre ettersom utstyret blir dyrere og presumtivt bedre. Dette har imidler-tid ikke vært min erfaring tidligere. Det er utrolig hvor mange veier det kan være til en slags ”sannhet”. Men de siste årene har faktisk spisset til en slags objektiv sannhet både på rimelig og mer kostbart utstyr, og den siste tids økonmiske problemer over hele verden, har fått hi-fi produsentene til virkelig å legge seg i selen for å kunne tilby bedre lyd billigere. I utgangspunktet opplever jeg denne siste modellen fra Montane som et typisk eksempel på dette, om da mine erfaringer både med Montana og ICE-power stemmer sånn noenlunde. Og lydkvaliteten skiller seg lite fra det vante, selv om tendensen mot en anelse ”west coast” er klar.

Her var det litt mer ”nærvær” med en anelse mer skyv i øvre mellomtone enn hva vi har vent oss til med det mange ganger så kostbare referanseanlegget vårt. Men det var også en utrolig driv nedover i dypbassområdet, noe som ga en tyngde til basstromma og bassgi-taren som vi knapt hadde hørt i stua tidligere. Bassen var ikke helt uprob-lematisk, men dette er knapt noen kritikk, da selv store konkurrerende høyttalere feiger ut med en forsiktig avrunding her nede og dermed ikke setter igang så mye energi helt nederst. Montana har som en av de få betydelig med energi under 50 Hz. Og bassen var samtidig både utsresset og presis, og med en utrolig evne til lynhurtig å

gi deg like mye opplevelsen av å FØLE luft i bevegelse, som å gjengi hørbart toner rundt 20 Hz.

Tross litt større krav til plassering og rom, er det vanedannende å oppleve en høyttaler som gjengir lydeffekter i dypbassen man knapt tidigere har hørt fra velkjente innspillinger. Dypbas-sen alene vil være en viktig grunn til å velge denne høyttalere, selv om man kun skal spille musikk. Med filmlyd er denne dypbassen enda viktigere for å gi deg langt mer storkinofølelse enn hva ”surround” lyd kan tilby.

SURROUND I 2 KANALER?Nå var riktignok ikke ”surround” ef-fekten i stereo fullt så dyp og altomslut-tende som vi har opplevde det med vårt eget referanseanlegg, noe som forundret meg en smule da her var så lite støy mellom transientene at det burde være usedvanlig lett å høre de signalene som gir deg nøkkelen til ro-makustikken. Også D’Appolito konfigu-rasjon og søyleformen med beskjeden baffelrefleksjon burde tilsi maksimal dybde og holografi tross stort kabinett. Men tredimensjonaliteten opplevde jeg bare som grei nok , ikke helt så magisk som håpet.

Forøvrig var det en velsignelse å høre hvor tyst det var mellom tran-sientene, og hvor lite intermodulasjon man kunne registrere, sannsynligvis på grunn av de separate forsterkere for ulike frekvensområder. På bakgrunn av den formidable tilgjengelige forsterk-ereffekten og den høye effektivitet i systemet, som heller ikke ble redusert av et passivt delefilter, var det uventet at vi likevel opplevde visse stresssym-tomer ved særlig høyt volum samtidig med kompleks musikk. Som de andre ankepunktene, var ikke dette noe påtrengende problem, men likevel et forsiktig minus i protokollen. Og er en av årsakene til at det fremdeles er noe vits å bruke penger på Wilson og Krell, om man har tilstrekkelig kronasjer tilgjengelig.

Frekvensgangen var heller ikke fullt så jevn nederst som de beste storhøyt-talere vi har hatt i hus og da drevet av de aller beste forsterkere på mark-edet. Men her finnes muligheter for senere fintrimnming når man har blitt fortrolig med lyden. Dette i tillegg til at dypbassen generelt er minst på høyde og stort sett bedre og dypere enn på de fleste andre.

MELLOMTONEMellomtonen oppleves som stram og ganske homogen, men med en anelse ubalanse mellom øverste og nederste del av frekvensgangen hvor jeg allerede har antydet at her er litt for mye nivå- presens – rundt ca. 2 Khz, eventuelt ved at det er litt for lite nivå ved ca. 300-Hz. Dette er uansett ikke drama-tisk, og bidrar også til å gi et veldig driv og nærvær over mye av musikken, men er tydelig i forhold til referanseanleg-get som er litt mer tilbakelent. Jeg må også innrømme at jeg har en anelse romresonnanser i dette området, men opplever konsekvent at visse amerikan-ske høyttaler er noe mer pågående her enn de fleste europeiske.

Diskanten oppleves helt som forventet med kunnskaper både om ICE-power forsterkere i dette området, og den fremragende, nærmest magiske kvaliteten over SEAS-diskanten, slik vi har hørt den på topp forsterkere. For toppen på Montana er som en miks av våre tidligere erfaringer; åpen og luftig men ikke helt så nøytral som de beste transistor og rørforsterkere kan tilby, og også de mest påkostede digitalfor-sterkere-også ICE-power- i den øverste prisklasse. Her er ikke noe problemer med gnell og andre artifakter som vi kan oppleve med rimeligere greier. Men det mangler litt nyanseringer i overtonestrukturen som rett og slett ikke blir fullt så kompleks som vi kan oppleve den på topp utstyr. Den der bisvermen med tusener av samtidig summende klanger, er ikke helt på plass. Men samtidig er altså diskanten både ren og uten hardhet eller ujevnheter.

All denne smule kritikk må oppleves som det det er; et forsøk på å forklare at en Wilson Max og et par store rørfor-sterkere på visse områder spiller enda noe bedre, men da til mange ganger prisen! I forhold til pris, kvaliteter i dypbassen og generell evne til å spille høyt med betydelig dynamisk kontrast og gjennomsiktighet i transientforløpet, holder føsteinntrykket seg godt også etter lengere tid bruk: Dette er en for-midabel lydformidler med utrolig høy gøyfaktor, men kanskje med en noe mer tvilsom ”konefaktor” på grunn av størrelsen. Men før jeg prøver meg på en felles konklusjon, gir jeg tastaturet til det høyst ærverdige lyttepanelet som er rimelig bortskjemte med markedets beste lydutstyr…

Teamet fra importøren “HIGH-END”.

Montana EPS2.4 aktiv høyttaler3 3 3

24

Test

pane

let: KONKLUSJON

Testpanelet fikk ikke anledning til å sjekke lydkvaliteten opp mot det mange ganger så dyre referansean-legget da jeg forutsatte at man da bare ville ha hørt ”feil”, ikke hvor mange positive kvalitetet det er i dette aktive høyttalersystemet fra USA. Likevel er alle særdeles godt vant med fenomenal lydkvalitet fra noe av verdens beste hi-fi utstyr. Testpanelet vsste også om prisen, slik at vurderingene står – som van-lig- i forhold til realistiske forvent-ninger.

Jeg vet om flere veier til enda litt ”bedre” lyd med separate høyttalere og forsterkere (også ICE-power), men da knapt med den samme fenomenale dypbassen og evnen til å spille grishøyt uten sjenerende forvrengning. Men evnen til å spille høyt, hadde en pris: dette systemet låt ikke like ”flott” når man spilte på mer moderat lydnivå. Dessuten var det et faktum at musikken tenderte til å bli slitsom ved en kombinasjon av høyt lydnivå og stor musikalsk kompleksitet samtidig som også dis-kanten tenderte til å bli noe forflatet ved anvendelse av den velkjente og veldig gode SEAS-domen. Alt dette er forsåvidt ikke helt uventet ved bruk av standard ICE-power moduler uten ekstrem strømforsyning og/eller modifisering med analoge inn/utganger. Likevel; digitallyd begyn-ner å bli virkelig bra.

Tross alt dette -som faktisk bare dreier seg om nyanser i forhold til det aller beste på markedet- opplevde jeg EPS2.4 som meget god ”aktiv” storhøyttaler med mange bruksmes-sige fordeler . Og en lydkvalitet som er minst på høyde med prisen om man forlanger dypbass og høyt lydtrykk.

Dynamikk er her i bøttevis, bare på moderat bekostning av frekven-smessig homogenitet med en anelse ”ståpå” i mellomtonen. Dette er likevel langt mer enn en hjem-mekinohøyttaler; stemmer hadde en mer enn grei organisk kvalitet og Pink Floyd og Bergen Symfoni-orkester fungerte begge like godt og med en ”live” følelse som ble ap-plaudert av hele Fidelity-staben.

Tilsatt gode opptak fra en god signalkilde, blir dette et formidabelt flott anlegg for store gutter som dig-ger alt fra blues til opera og klassisk orkester. Stort nærmere musikken er det vanskelig å komme i denne prisklassen om man ellers også skal regne med forsterker og kabler i tillegg til selve høyttaleren.

Pris. Kr.99.900 (standard kabinett)Importør: HighEnd, Tønsbergwww.highend.no

Jan Myrvold:Det er skikkelig ”live”følelse på ute-konserten med Pink Floyd, inkludert et særdeles solid fundament, et fabelaktig skyv og en veldig realistisk gjengivelse av mellomtonen hvor gilmors gitar fravistes alle detaljer fra hver eneste streng. Men her er det også nyanser nok til også å registrere når gitarstren-gene i stål skiftes til nylon på mer intime gitarsoloer. Cronholms lyriske og skjøre stemme blir servert organisk og med fin luftighet og kropp som kontrast til hurtige eksplosjoner fra kontrasterende cymbaler.

At Montana også er glimrende til å gjenskape grieghallen på Frogner, viser hvilken allrounder dette er: Med stort flygel traktert av Andsnes så rutene klirrer mot en dørgende stille bakg-runn. Her forføres man og overtales med rå makt på samme tid, bølle og gentleman i samme høyttaler. Men hankjønn må denne macho høyttaleren uansett være! Her er masse testosteron!

Litt ”amerikansk” synes derfor lydsignaturen å virke på godt og ondt, men mest det første. Ikke minst oppleves her en glimrende dynamikk og fenomenal dypbass. Her oppleves også bra tredimensjonalitet, etter min mening. De eneste negative er vel egentlig størrelsen som vel ikke alle damer vil elske like mye- uansett hvor høy og mørk Montana ePS2.4 måtte være…

Anders Rosness:Virkelig en macho høyttaler med suveren dynamikk og den dypeste bassen jeg me-ner vi har hørt i teststua, selv på innspillinger vi har hørt mange ganger tidligere. Som på A-mollkonserten fra grieghallen hvor høyttaleren avslører subsoniske lyder ved harde anslag som sannsynligvis forplanter seg til mikrofonstativet. (Jeg lagde en filmreportasje fra denne innsillingen og kan bekrefte at opptaksteknikeren var klar ver problemet, men mente at ingen kommesiell høyttaler ville kunne gjengi dette på sjenerende vis. Red)

Forøvrig opplever jeg denne innspillingen med en helt uventet ”live” følelse med nydelig detaljering og voldsomt trøkk uten at det låter særlig hardt og brutalt, ikke engang fra felerekka som likevel ikke er absolutt nøyral i toppen tross betydelig klarhet og mangel på hørbart ”klirr”. Typisk ICe-power?

Men her er generelt flott kropp i lydbildet: Muskulløs og stram uten å virke feit. Pink Floyd låter imponerende stort, flott og særdeles dynamisk, men en smule na-salt? Minner litt om lyden fra 60/70 åra. Så spørs det da om denne smule fargeleg-ging ligger i opptaket eller i høyttaleren. Litt begge deler?

Håkon RognlienDenne høyttaleren låter enormt stort og flott med en ekplosiv dynamikk mot en stille bakgrunn. Den spiller både høyt og rent og kan gå brutalt dypt, men har likevel en tendens til å gå i en slags ”metning” når man spiller høyt på kompleks musikk. Det kan oppleves litt slitsomt for mine gamle ører, men dynamisk og bassmessig er denne høyt-taleren som et bunnløst tjern…

Høyttaleren forfører med et lydbilde større enn musikerne, ja større enn livet selv. Og jeg digger det! Men om jeg gir meg helt over når noen så skamløst legger an på meg?Tja…..

25

April Music Eximus ICE-power effektforsterker3 3 3

Denne lille og moderat prisede stereoforsterkeren har storslagen romgjengivelse med superkontroll over høyttalerelementene, spesielt ved brokobling.

TeKST Og FOTO: KNUT VADSETH

transienterBlankpussede

26

Undertegnede vil gjerne virke saklig, objektiv og med god teft og utmerkede vurder-inger av relevant utstyr på markedet. Jeg må innrømme dette dessverre ikke alltid er tilfelle! På tross av et erfaringsgrunnlag som tross alt er rimelig omfattende, opplever jeg gang på gang at mine forventninger les fordommer- slett ikke harmonerer med det praktiske resultatet. Dette går begge veier; betydelig oppskrytte produkter oppleves i beste fall som ok, mens duppeditter som jeg nesten angrer på at jeg har tatt inn til evaluering, gir både meg og testpanelet hakeslepp!I tilfelle Eximus S-1, denne lille ICE-power forsterkeren på 2x125 watt, var jeg såpass uninteressert at den ble liggene å støve ned over sommeferien uten engang å bli pakket ut. Dette på tross av at jeg har usedvanlig gode erfaringer med pris/kvalitet fra det lille Taiwanske firamet April Music som jo også fikk god omtale for sin dac/forfrsterker i forrige Fidelity. Men jeg må vel innrømme at prisen på snaue tyve lapper mer enn antydet ”midfi”, og det mens jeg var midt i en evalauering-sprosess med verdens aller beste forst-erkere i aller høyeste prisklasse. Det er ikke lett å tenne på smaksopplevelsen av en løkpølse fra nærmeste bensin-stasjon når man er vant til å spise for avisens regning på byens beste restau-ranter. (Dessverre et tenkt tilfelle!)Men til slutt nærmet deadline seg med stormskritt, og jeg ble i det minste tvunget til å pakke ut boksen fra den solide emballasjen. Jøss, så liten og

«Opplevelsen av det store, tredimens-

jonale opptaksrom-met på gode klas-siske innspillinger var mer presis og

så absolutt mer im-ponerende enn hva nesten alle andre

forsterkere maktet med de samme høyt-

talere!»27

lekker den var; akkurat i samme design og størrelse som Eximus Dac vi hadde i forrige blad! Jeg hadde riktignok fått to stereoforsterkere da disse med et par brytere særdeles enkelt kunne brokob-les og dermed gi 500 watt i 8 ohm fra bare 150 watt i stereoversjon. Dette er noe importør Andervik sterkt anbefalte, men jeg antok at stereoversjonen burde være kraftig nok for de fleste, og det til halve prisen…

LyTTING TIL DEN ENESom mer enn antydet andre steder i bladet, hadde redaksjonen etter nitid lytting gått tilbake til de rådyre Coltrane 2 høyttalere fra Sverige. Disse evaluerte vi flyktig forrige vinter, men kom da i et anfall av en slags ”ans-varlighet” til å mene at disse var for kostbare i forhold til ”nesten” like bra høyttalere fra bl.a. Respons. Mens im-portør Andervik hadde funnet matchen med nettopp Respons som veldig god (han importerer begge merker), så ble det likevel Coltrane vi benyttet for å evaluere den i forhold råbillige Eximus. Forventningen ble likevel ikke noe særlig større av at de forsterkere vi tidligere hadde vurdert sammen med Coltrane kostet omtrent 10 ganger så mye som Eximus S-1.Hakesleppet kom derfor ikke fordi Exi-mus spilte ringer rundt de mye dyrere variantene; det gjorde den slett ikke.

Men forskjellen på de fleste parametre var slett ikke særlig stor, hvilket uansett er oppsiktsvekkende. Og dette inklud-erte en utmerket evne til å drive de full-voksne Coltrane til et tilstrekkeig høyt lydnivå i det sedvanlige testrommet. Men her var også solide overraskelser, langt i overkant av forventningene, simpelthen fordi opplevelsen av det store, tredimensjonale opptaksrommet på gode klassiske innspillinger var mer presis og så absolutt mer imponerende enn hva nesten alle andre forsterkere maktet med de samme høyttalere! Og det holografiske presisjonsnivået var for høyt til at det kunne dreie seg om en fasefeil ved oppsettet. For samtidig var nettopp dypbassen, som i tilfelle ville blitt sterkt svekket, aldeles glim-rende; grunnsolid, dyp og med flott ”slam”! Og dette fra en 3 kilos lekker designsak til langt under 20 lapper…

LITT MALURTFor å være ærlig; dette var så bra at jeg godt kunne levd med dette totalresul-tatet i lang tid mens jeg var lykkelig jaktende på den ”perfekte” forsterker. Men to tinge trakk litt ned; den ene mitt sedvanlige krav om skikkelig trøkk og nivå i grunntoneområdet. Her ble det, som vanlig ved priskompromis-ser, et litt svekket område. Dette kan oppleves som en mani fra min side. Likevel opplever jeg nesten kosnekvent

at også dette er på plass på alle hi-fi produkter som konsekvent får mer enn vanlig god omtale også i andre blader. Med Eximus synes jeg det ble litt for tynt i øvre bass/nedre mellomtone.

Men heldigvis var her intet ”gnell” eller hardhet i øvre mellomtone, også dette et vanlig problem med rimelige løsninger. Og oppløsningen virket ut-merket, med en super finkornet struk-tur med utmerkede transienter som var rene mot en stille bakgrunn. Dette var overraskende bra både i forhold til prisen og i forhold til mine erfaringer fra rimelige ICE-power forsterkere (Jeff Rowland ligger på et langt høyere nivå enn det gjengse med sine ting i denne kategorien, og nå kommer også Rouge…)

I toppen kjente jeg imidlertid igjen litt av den sedvanlige ICE-power lyden, selv om denne var atskillige forbedret fra tidligere versjoner jeg har lytttet til. Også den som sitter i Montana-høyttaleren vi tester andre steder i bladet. For diskanten var veldig ren og fin. Men det var omtrent som å oppleve DVD i forhold til analog film; det kunne bli litt FOR rent og prektig, samtidig som den var noe unyansert i forhold til de ulike innspillinger. Også utklingingen i toppen var bare o.k i forhold til det beste. Det hele ble en noe redusert opplevelse med en noe forenklet gjengivelse av mange instru-

April Music Eximus ICE-power effektforsterker3 3 3

28

Anders Rosness:Lytter du på denne rimelige ICe-forsterkeren i balansert brokobling, blir man ga-rantert forført til nærmere bekjentskap, selv om man hadde tenkt seg dyrere greier. Og i brokoblet versjon er dette virkelig noe å spare til. For eximus er hemningsløst bra i forhold til prisen! Her snakker vi om raffinert klasselyd med en naturlighet og kontroll samt en tredimensjonalitet som er helt i toppklassen. Bare en litt forsiktig utklinging i øvre mellomtone er opplevd særlig bedre på dyrere forsterkere.

Jan Myrvold:Snakk om hakeslepp! Ice-power SKAL da ikke låte så vidunderlig avslappet, uan-strengt og organisk. OK, vi har fått sjokk før, da fra Jeff Rowland, men da var prisen for herligheten mange ganger så høy som for disse elegante småttingene. Her er ikke bare en avslappet naturlighet, men her er også total kontroll over høyttalerel-ementene på en måte vi sjelden hører, uansett pris.

eximus er nemlig ekstremt rentspillende med en uovertruffen glatthet i den kor-rekt komplekse overtonestrukturen; vidunderlig fri for flising og kornethet. Dette er definitivt en av de aller flotteste gjengivelser jeg har hørt av ”So What” og andre musikkreferanser vi kjenner ut og inn. Disse småtassene gjør absolutt ikke skam på en av verdens aller beste høyttalere, vår egen referanse Marten Coltrane som nyss fikk blendende omtale i Hi-Fi+.

Transientene er både rene og luftige og krispheten kommer ut av denne nesten varme og myke totallyden med en naturlig balanse som ikke går midt i fleisen på deg, men som omfavner dine ører uten unaturlige skarpe kanter. grunntoneområdet er ikke helt i superklassen når det gjelder tyngde og pondus, men greit nok og med større frivolitet og høyere gøyfaktor enn den mye dyrere D-forsterkeren fra Devialet. Men heller ikke eximus er headbangernes førstevalg; til det er den for finkornet og raffinert. Men her er et stoooort rom og imponerenede tredimensjonalitet. Forførende god; et klassisk røverkjøp!

Håkon Rognlien:Joda, jeg har hørt bedre utklinginging på referanseanlegget på store high-end forst-erkere tidligere, men til prisen- og størrelsen- er eximus i brokobling nesten absurd bra! Sånn skal det gjøres, og sånn skal et virkelig strålende bra musikkanlegg låte. Musikken låter stort når den skal det, og mer intimt når det trenges. Her skilles det flott mellom innspillingene, akkurat som det skal, og de rådyre Coltrane spiller så bra og med så god kontroll fra disse i forhold billige digitalforsterkerne, at det ikke er til å begripe.

At Coltrane og eximus tilsammen kunne spille Miles Davis så fantastisk naturlig og tilstedeværende, det er heller nesten ikke til å tro. Har aldri hørt denne innspill-ingen flottere, faktisk. Og jeg hater å måtte innrømme det! Plutselig begynner jeg også å like Kari Bremnes; det der må være en stygg ripe i lakken for en blodtrimmet bluesentusiast. Men et ekstra poeng til eximus og Coltrane!Min alvorligste innvendig er at jeg ble litt sliten i øra da vi spilte uvanlig høyt, net-topp fordi det var fristende å skru opp da her ikke var noe ubehagelige kanter i lyd-en. Bare skinnende blanke transienter servert på en seng av myk og varm akustikk!

Test

pane

let:

med utmerket dynamisk kontrast og tydelig hørbart mindre forvrengning, slik teorien ved brokobling tilsier. Og de oppgitte krefter på hele 500 watt, virket nå ganske troverdig. Størrelsen på rommet, ble vel ikke særlig forskjel-lig, og det er lov til å savne litt ”piff” i toppen som ved bruk av en enkelt boks i stereoversjon. Men brokoblingen låter nok mest ”korrekt uansett.

Totalt sett var forandringen uventet stor. Selv til dobbelt pris er dette en løsning som vil passe mange, og da blir også høyttalervalget mindre kritisk.

Det pussige er at ingen av oss klaget over mangel på detaljering eller noe krav om dypere innsyn i musikken under den lange lytteseansen. Det låt simpelthen forbasket bra! Likevel må jeg innrømme at jeg ble litt blek da jeg i etterkant satt tilbake vår integrerte referanseforsterker darTzeel 8550. Jøss så uventet mye mer detaljering og ut-klinging denne ga. Men dette hadde vi altså ikke savnet i særlig grad, selv nå når høyttalere og CD-rigg var i absolutt toppklasse, langt utover hva Eximus er vant til å leke med.

KONKLUSJONEximus S-1 er en rålekker stereofor-sterker på snaue 3 kg som yter greie 125 watt og som kan ”brokobles” for å gi hele 500 watt. I stereo trenger man da 2 bokser som fremedeles veier og ruver lite, samtidig som de design og størrelsesmessig er tilpassed en helt glimrenede Dac/pre som gir en moderat priset elektronisk totalpakke av meget høy kvalitet for virkelig musikkentusi-aster. Og endelig kan vi påpeke at det hele både er stue- og konevennlig!

Selv med visse motforestillinger til rimelige ICE-power moduler fra danske B&O, opplever vi at Eximus konstruk-tøren med siste versjon har gjort noen triks som har gjort resultatet bedre enn foventet. Skyldes dette bedre strøm-forsyning, samt analoge tilkoblinger, som det hevdes drar såkalte digitalfor-sterkere et betydelig stykke videre? Dette låter da tett på det beste fra Jeff Rowland som hittil har laget noe av det beste, men til en mye høyere pris?

Også kjempesuksessen Devialet D-Premier må finne seg i konkurranse. Om Eximuskomboen med 3 bok-ser ikke nødvendigvis er ”bedre” enn denne, så er den uansett noe frodigere og mer frivol i uttrykket og med enda mer krefter i brokoblet versjon. Og altså med en absolutt høyere gøyfaktor.

Stereo forsterkerPris: NOK 18900,- pr.stk. (2 stk for brokobling)Importør:Andervik Audio

Dac/prePris: NOK 22.900 Importør:Andervik Audio

menters særdeles komplekse overton-estruktur.

Likevel var her en større frivolitet og gøyfaktor enn på den mer enn dobbelt så dyre Devialet D-Premier. Denne er imidlertid noe mer nøyaktig og med mindre forvregning, ikke minst i top-pen som der likevel kan oppleves litt forsiktig.

BROKOBLETResultatet med Eximus i stereoversjon, førte imidlertid til rask opp-pakking av forsterker nummer 2, og få minutter et-ter var det hele koblet opp til balansert brokobling bare ved hjelp av god infor-masjon trykket på baksiden av forsterk-

erne. Og absolutt uten dyre lukter av brente motstandere og kondiser.

Fra å være en forbløffende brukbar bass fra en moderat stor forsterker, var det nå helt tydelig at etterbrennerne var slått på med hensyn til krefter. Hele bassområdet ble enda langt stram-mere og mer virilt, og den litt slanke klangbalansen ble også mye fyldigere, inkludert betydelig mer nivå i forhold til resten ved 150-300 Hz området. Samtidig ble diskanten litt dempet, slik at hele klangbalansen skiftet fra et smule lyst klangbilde, til en absolutt fyldigere gjengivelse.

Spesielt ”varm” var likevel ikke lyden da her var stramt og presist

29

Neat Ultimatum XLS 2.5-veis stativhøyttalere3 3 3

30

Entusiastdrevne NEAT holder til i Teesdale, County Durham i det nordøstlige England. Derfra har de siden opp-starten i slutten av «åttitallet»

jevn og trutt opparbeidet seg et meget solid rykte og har nærmest en slags global kultstatus blant en stadig større gruppe av interesserte. Her til lands har de kanskje ikke fått den aller største oppmerksomheten ennå, og for under-tegnede er dette første seriøse møte på hjemmebane med firmaets produkter. Nå har nemlig NEAT fått stødig import og distribusjon i Norge gjennom Ketil Hansen og hans Østfoldbaserte Nordic Sound Design.

NEAT Ultimatum XLS er altså hva vi gjerne omtaler som stativhøyttaler. I fysisk forstand ikke blant de aller største av arten, men er heller ingen direkte små og anonyme innretninger du dytter på plass helt vilkårlig på en hylle blant hjemmets litteratursamling eller annet akkumulert kuriosa.

Spesielt takket være kabinettets 37 cm i dybderetningen, vil disse monitorene faktisk okkupere like mye av hjemmets nettoareal som hva en mellomstor gulvstående gjør. Dessuten veier de også respektable 15 kg pr stk. Et par solide stativer er dermed påkre-vet, som de omtrent 60 cm høye og 30 kg tunge «Target-kopiene» som ble benyttet hos undertegnede. Men selvs-agt aller helst NEATs egne elegante, sp-esialtilpassede stativer. Som i «løsvekt» ulykkeligvis koster omtrent en firedel av hva selve høyttaleren koster. Men den gode Hansen ute på Rolvsøy gir en meget hyggelig pakkerabatt, slik at et komplett sett med høyttalere og sta-tiver kan bli dine for 40K jevnt. Det vil si at du i praksis betaler kr 1500 blank for stativene, da veiledende pris for et par XLS er den nette sum 38 500. Altså en prisgruppe hvor det finnes mange uhyre kompetente utfordrere fra de store produsentene.

Da kan det vel være greit å nevne

at den gulvstående utgaven i denne modellserien heter XL6, og koster noenlunde det dobbelte av full pakke stativvariant!

Varsomt frigjort fra den anonyme og overraskende spinkle emballasje eksponeres uansett et par ekstremt vel-bygde monitorer som fyller stuen med en uforfalsket stemning av high-tech. Eller high-end for den saks skyld. Bare selve åpenbaringen av disse særdeles tiltalende innretningene etablererhelt umiddelbart trådløs stimulering av undertegnedes «vil ha-kromosom». En variant av «kjærlighet-ved-første-blikk» mellom teknikk og menneske.

GJENNOMARBEIDETOk, la meg begynne med selve kabi-nettene, som i dette tilfelle er i en like klassisk som elegant valnøtt-finish. Ultimatum XLS kan for øvrig leveres i seks ulike standardvarianter. Mot et overkommelig tillegg kan de også skaf-fes til veie med mer eksklusive utgaver som «velvet cloud», «red velvet cloud» og svart pianolakk.

Selve kassene i denne 2.5-veiskon-struksjonen er ikke av «vanlig» MDF, lang derifra. Vi snakker om multiple lag presset, limt finer av eksotisk, sakte-voksende bjørk.

I overskriften refereres det til «det femte element». NEAT Ultimatum har nemlig et slikt, godt skjult fra utsiden. Disse fem elementer er fordelt på fire separate kamre. Kabinettet er dermed uhyre godt avstivet, og later til å være av den meget rigide sorten. Tro meg, du kan trygt spare deg en knoketest.

Både toppen og fronten av XLS har en solid baffel, en sandwichkonstruks-jon av finer og MDF, som igjen er festet til kabinettene med hjelp av et lag vibrasjonsisolerende Polyetylen.

Sett rett forfra fra lytterposisjon ser dog Ultimatum XLS som de aller fleste andre stativhøyttalere, med sine rent utseendemessig konvensjonelle dyna-miske elementer. Men denne avanserte

elementEngelske NEAT Acoustics har gitt oss et ultimatum. Nærmere bestemt Ultimatum XLS. Det kan jeg leve med.

AV JAN MyRVOLD

Det femte

31

konstruksjonen er som nevnt begun-stiget med hele fem elementer, alle produsert og utviklet spesielt for denne modellserien, etter helt bestemte spesi-fikasjoner fra NEATs utviklingsteam.

Hoveddiskantelementet gjenkjennes umiddelbart som helnorske SEAS’ flotte Sonomex XL, her altså i en lett bearbeidet og forfinet utgave. Hvem som har produsert de glansede 168mm bass/mellomtoneelementene med solid faseplugg av Aluminium er jeg ikke like sikker på, men det kan like gjerne være de samme nordmenn. Opphavet til de toppmonterte (2 stykker pr høyt-taler), oppoverstrålende superdiskan-tene er jeg enda mer usikker på. Men de benevnes som «EMIT 25mm planar/ribbon», og skal etter sigende jobbe helt opp til 40kHz. Dessverre opplyser ikke firmaet noe som helst om kon-struksjonens delefrekvenser.

Neat Ultimatum XLS er som du sik-kert allerede har gjettet en høyttaler konstruert etter det isobariske prinsipp. Alle med et rikt indre liv i form av lett grumsete fantasier om å fraternisere værdamene på tv2 dersom anledningen skulle inntreffe, bør vite at en «isobar» er en linje mellom områder med likt lufttrykk. («Iso» betyr «lik», og «bar» er en måleenhet for trykk.)

Når vi tilbake i virkelighetens verden snakker om en høyttalerkonfiguras-jon, skapes en isobar der to identiske elementer enten er serie- eller paral-lellkoblet og jobber synergisk/antago-nisk i et vakuum. Altså sitter det et identisk bass/mellomtoneelement mon-tert bak/innenfor det elementet som er synlig fra utsiden. De er i denne høyttaleren seriekoblet med samme fase, slik at de skyver i samme retning, og hvor det da er et hermetisk lukket kammer mellom dem.

Kammeret bak det skjulte element er ventilert med en bassport montert høyt oppe på kabinettets bakside. Alt i alt er dette en konfigurasjonsprinsipp man oftest finner igjen på rene subwoofere,

hvor man prøver å holde det hele så kompakt som mulig. Med to like el-ementer kan man altså flytte dobbelt så my masse som med ett enkelt, noe som kommer godt med når man skal gjengi de lange bølgene som utgjør de laveste frekvenser.

En annen fordel er at høyttaleren vil kunne takle dobbelt så høy forst-erkereffekt. Prisen man betaler er at man samtidig reduserer effektiviteten tilsvarende. Altså med 3dB for første Watt inn, da enkel matematikk forteller at to identiske elementer krever dob-belt så mye effekt som ett. Og uansett vil det maksimale lydtrykknivå være det samme. Joda, for å få det lille ek-stra, må man fortsatt betale litt ekstra.

Delefilteret er det vanskelig å finne utfyllende opplysninger om, utover det at det er et heller minimalistisk design, selvsagt oppbygd av spesialutviklede komponenter som Polypropylen kon-densatorer.

Ultimatum XLS har doble sett inngangsterminaler, selvsagt av aller høyeste WBT-kvalitet, med ditto jump-ers imellom. I det store og hele hinter alle aspekter ved denne høyttaleren at den er konstruert med all mulig kjær-lighet og stolthet til faget. Et produkt som absolutt inngir tillit.

KRAFTKREVENDEEn oppgitt følsomhet på 88dB/1W/1m/2.83V og nominell im-pedans på 6 Ohm (minimum 4 Ohm) mer enn hinter om at NEAT Ultimatum XLS ikke er noen perfekt dansepart-ner for laveffekt SET-forsterkere. Disse høyttalerne trenger definitivt litt «suppe» for å komme seg opp på tærne. Konstruktøren selv antyder forsterkereffekt fra 25 til 200W som passende, men jeg tror bestemt ikke det medfører noe negativt i å utfordre øvre ende av den skalaen. I denne testen ble derfor Ultimatum XLS drevet vekselsvis av integrerte tungvektere fra Devialet og DartZeel.

Ellers ble det under lytteperioden benyttet programkilder i form av Muse Erato II, EmmLabs CDSA SE og diverse strømme-løsninger via HRT Music Streamer og Denon DNP-720AE. De en-delige konklusjonene er i all hovedsak basert på kombinasjonen EmmLabs og DartZeel, da med både signal- og høyt-talerkabler fra Analysis Plus. Se ellers egen faktaboks for benyttet utstyr.

LyTTINGKanskje er man en smule blasert etter å ha hørt på utallige highendoppsett hjemme hos redaktøren, men fortsatt dukker det opp i egen stue mer over-kommelig priset produkter som helt umiddelbart får meg til å spisse ørene og rette opp stolryggen ved første anslag. Kort fortalt – NEAT Ultimatum XLS hører inn under akkurat den kat-egorien. Kun få buedrag ut i Marianne Thorsen og Trondheimsolistenes tolkn-ing av Mozarts «Violin Concerto in D-Major (Allegro) på 2L fylles jeg med både fysisk og stemningsmessig vel-behag. Måten man kan følge Thorsens bue der den lekende og bestemt spret-ter over strengene i kontante rykk og støt mens de øvrige strykerne faller inn og danner en fyldig vegg av klangstruk-turer, får det til å sitre i hver minste fiber av kroppen.

Det tar heller ikke veldig lang tid før jeg kan konstatere at dette er en høyttaler med særdeles homogen musikalsk fremstillingsevne. Her flyter alt totalt uanstrengt uten påfallende kanter eller skiller noe sted i frekven-sskalaen. Det hele låter avstemt fra topp til bunn, selvsagt uten at det strekker og definerer de aller nederste oktaver like langt som hva mine egne Respons Grand Artist er i stand til. Men det er ikke mye der nede man egentlig går glipp av, spesielt ikke i en stue på rundt 25 kvm. Det er først når de fores med monumentale orkesterverk som Andsnes’ kjente tolkning av Griegs A-mollkonsert fra Grieghallen, Gro-fés «Niagara Falls» eller Tools seige og dyptpløyende «10 000 Days» man kanskje savner den aller siste biten helt nederst. Men spørsmålet får stå åpent – hvor mye hadde jeg egentlig savnet, dersom jeg selv ikke tidligere hadde opplevd hva som er mulig?

Uansett hvordan man vrir og vrenger på det, tegner Ultimatum XLS lydtablåer, og later til å gå minst like dypt som mange gulvstående av solid kvalitet. Og ikke veldig overraskende, så holder disse monitorene en imponer-ende orden i dypbassen, og spiller med meget ren artikulasjon hele veien ned så langt det rekker.

Og selv om disse høyttalerne kan oppvise solid fundament, har det definitivt ikke gått det minste ut over hurtigheten. En meget transientvillig musikkformidler, med gullende rene

Neat Ultimatum XLS 2.5-veis stativhøyttalere3 3 3

32

anslag. Stopper og starter med im-ponerende hurtighet og presisjon, og etterlater seg kun et avtrykk av stillhet og mørke bak og mellom. Heller ingen påfallende tegn til grums eller pudding-konsistens her, selv om en akustik-kmåling av lytterommet antydet en liten dipp i området rundt 240 Hz. Et fenomen som høyst sannsynlig skyldes de arkitektoniske og akustikkmessige forhold i selve rommet.

Faktisk opplever jeg disse høyttalerne til å spille utpreget ryddig, samti-dig som de virkelig kan hente frem nyansene og mikroskopiske detaljer. Her stopper og starter «alt» akkurat når det føles riktig. Rett og slett full kontroll.

HELHETSelv om det som alltid er «helheten» som teller, er det komplett umulig ikke å la seg forbause av den åpne og lettflytende diskantgjen-givelsen. Eller mer korrekt – «diskanten» som ikke er der! Selvsagt er den der – det er bare så vanskelig å definere hvor den starter og slutter. Det hele er åpent og luftig, samtidig som den er særdeles distinkt i gjengivelsen av de aller minste detaljene. Det være seg ørsmå, fjærlette triangelanslag eller andre perkusjonseffekter som fin-gerknipsing i Elvis’ udødelige versjon av «Fever» svever innover i rommet med bare sitt eget ekko som bakgrunn. Og har jeg noen gang i egen stue hørt en mer trollbindende gjengivelse av cymbalene i innledningen av Miles Davis’ uslitelige «So What»? Neppe. Direkte eterisk, samtidig mettet med en organisk substans som artikulerer selve materialvirket med naturlig grad av stofflighet. En tydelig og fremfor alt rik utklinging, slik også alt i mellomtones-pekteret oppleves, med en henrivende rasp i alt av messing og treblåsere.

Rent klangmessig opplever jeg Ultimatum XLS totalt sett temmelig nøytral, og først og fremst behagelig fri for harde kanter. I den grad man kan karakterisere musikkgjengivelsen som «varm», så er det med anfør-selstegn, og mer direkte betyr at det ikke finnes noen form for noen kliniske eller analyserende tendenser. Og XLS er en sann mester i sin formidling av stemmer, uansett kjønn og alder. For så vidt ikke uvant kost når det gjelder engelske kvalitetshøyttalere. Og nok en påminnelse om at de gamle velprøvde organiske elementmaterialer fortsatt er eldst. Det MÅ ikke nødvendigvis tys til eksotiske bergarter eller laborato-riefremstilte kunstmineraler. Her er det bare å fyre på med opera eller hva som helst av kvinnelig vokalmusikk. Prøv

bare Veronique Gens’ «Tragédiennes» på Virgin Classics og la deg forføre. Ikke bare av den skinnende blanke og samtidig rene diksjon og nyanserikdom fra hennes sølvstrupe. Eller hvorfor ikke bare legge William Byrds «The Marian Masses» fremført av net-topp William Byrd Choir på Helios i transporten, trekke for gardiner, slukke alle lys, lukke øyne og lene seg tilbake i sweetspot? Ha