Neste bok kommer i salg 19. mars 2012.

Skandalen

Copyright © Schibsted Forlag AS, 2012

All rights reserved

Omslagsdesign: Tina Blomqvist

Omslagsillustrasjon: Kjetil Nystuen

Forfatterfoto: Aina Klingenberg

ISBN: 978-82-516-7170-5

Sats: Type-it AS, Trondheim

Trykk: GGP Media GmbH, Tyskland 2012

NOEN AV DE VIKTIGSTE PERSONENE:

Constanse Crofft, 18 år

Berhard Crofft, Constanses far, rik kaffekjøpmann i Bergen

Malene Crofft, Constanses mor

Alver Crofft, Constanses lillebror

Berthe, Constanses gamle barnepike

Ulrik Thuen, Constanses kjæreste

Karen Viken, tjenestejente

Alfons Conrad, Constanses grandonkel

Hermine Tork, Conrads datter

General Amandus Tork, Hermines ektemann

Viktor Brigmann, styrmann

PROLOG

Luften var tett og klam av svette og blod. Store kan-delabre kastet flakkende lys over bøkene som lå stab-let langs veggene.

I den store sengen la en ung kvinne hodet bakover,utslitt etter timer med veer. – Er det ikke over snart?Stemmen var så svak at ordene knapt var hørbare.

En godt voksen mann strøk henne over det våte hå-ret. – Snart.

Jordmoren sto ved enden av sengen. Ansiktet varengstelig, men hun holdt stemmen rolig. – En gangtil, frøken. Ta i skikkelig nå, så skal vi se om vi ikkekan få dette vesle barnet ut i verden.

Den utmattede kvinnen ristet på hodet. – Jeg orkerikke mer.

– Så, så. Prøv igjen. Nå!En siste kraftanstrengelse, og brått sto jordmoren der

med en liten kropp i hendene. Mannen kom bort tilhenne med et lite teppe. Han tullet den nyfødte inn idet før han skyndte seg ut av værelset.

7

Kvinnen i sengen forsøkte å løfte hodet. – Hva erdet? Er det noe galt?

Før jordmoren rakk å svare, kom mannen inn igjen.Tomhendt. Han gikk bort til den unge kvinnen og tokhenne i hånden.

– Er det over? Kvinnens stemme var matt. – Hvable det?

– Ja, det er over. Du fikk en liten pike.– Hvor er hun? Burde hun ikke skrike?– Jeg beklager. Mannens ansikt var stramt. – Det

er nok til det beste … for dere begge.Hun stirret på ham, og det var som om lyset i øynene

hennes sluknet. Hun mumlet noen ord og snudde segvekk, mens hun knep øynene sammen.

Mannen sukket. Han hadde hørt hva hun haddesagt: – La meg også få dø.

1

Bergen, sankthansaften 1793Det lå klær på sengen, på stolen, over skapdøren ogpå sidebordet. Silkebånd og hårkammer lå strøddpå sengeteppet.

Constanse hadde fått på seg kjolen og sto foranspeilet og beundret seg selv fra alle sider. Kjolensatt som støpt, og fargen fremhevet de blå øynene.Hun strålte.

Hun håpet Ulrik ville synes hun var vakker.Det var for ham hun kledde seg. Alt hun gjorde,

var med tanke på ham. Hun rettet på halslinningen.Tenkte han like mye på henne som hun gjorde påham?

– Constanse! Har du ikke ordnet håret ditt ennå?Moren dukket opp i døren. Hun rynket pan-

nen. – Vi drar snart. Hvis du vil være med, må duskynde deg.

Malene var som alltid vakker og elegant. De kost-bare klærne som passet til hustruen til en rik mann

9

med stor anseelse i samfunnet, ble omhyggelig til-passet den slanke skikkelsen og de fine ansiktstrek-kene. Som alltid kjente Constanse et lite stikk avmisunnelse over morens skjønnhet, og ønsket athun kunne ha vært mer lik henne. Selv følte hunseg så alminnelig når hun sammenlignet seg medmoren, uansett hva hun hadde på seg.

– Din far står klar ved vognen. Du vet at hanhater å komme for sent.

Constanse smilte. – Jeg er straks ferdig, mor.Berthe er nede for å hente pudder til håret. Hunkommer og hjelper meg med resten.

Moren smilte ikke tilbake. – Jeg vil du skal opp-føre deg ordentlig i kveld, Constanse.

Datteren stivnet, men sa ingenting, og møttemorens blikk.

– Oppførselen din avspeiler din fars posisjon.Ikke glem at du har et ansvar for Crofft-navnet.

Malene forsvant uten å si noe mer. Constansesukket. Det var alltid det samme. Bernard Crofftvar en av de rikeste kjøpmennene i Bergen, noe mo-ren minnet henne på hele tiden. Som om det vik-tigste i verden var penger!

Hun ristet av seg misstemningen morens ordhadde etterlatt seg. I stedet betraktet hun seg selvi speilet og tenkte på Ulrik igjen.

De mørkeblå øynene fikk et drømmende drag.

10

Ulrik og hun hadde møttes første gang flere ukertidligere. Hun hadde sittet ved spinettet i stuen ogventet på at instrumentmaker Thuen skulle kommefor å reparere det. I stedet var sønnen hans kommet,og fra det øyeblikket Ulrik sto i døren, hadde hunvært fortapt. Etter det hadde de møttes i hemmelig-het så ofte som mulig. Det var en forbindelse somforeldrene hennes ikke ville se på med blide øyne,men hun håpet at de ville ombestemme seg når deforsto hvor høyt Ulrik og hun elsket hverandre.

Hun kastet et blikk på sengen. Under madrassenlå brevene fra Ulrik. Hun trengte ikke å lese dem.Alt han hadde skrevet, bar hun med seg i hjertet.

Han skrev så vakre brev!Constanse smilte drømmende. Han var jo kunst-

ner, så det var ikke så rart. Noen ganger lå det småmusikkstykker i brevene. Hun spilte dem på spi-nettet og måtte innrømme at hun nøt å ha en slikhemmelighet.

– Constanse? Det var Berthe som kom inn dø-ren. – Nå var du langt borte.

– Ja, jeg var vel det. Constanse snurret rundt etpar ganger. – Jeg gleder meg sånn til ballet!

Berthe humret. – Det ser jeg. Du er da også etsyn! De unge mennene vil flokke seg rundt deg påMariero. Kanskje finner du deg en frier?

Mariero var generalkrigskommissærens lystgård

11

en mil utenfor Bergen, et sted for lystige ballog hyggelige sammenkomster. Det var et stykke åkjøre, siden Crofft-familien bodde i nærheten avdomkirken midt i byen.

Constanse svarte ikke. Ingen kjente til henne ogUlrik. Den sjansen kunne hun ikke ta. Men i kveldskulle hun endelig få se ham igjen, og det var detviktigste.

Mariero, et par timer senereVognene sto i kø nedover oppkjørselen til Mariero.Den vakre, hvite fasaden med elegante utskjærin-ger var et av de mest påkostede husene i Bergen.Det praktfulle hageanlegget ble misunt og kopierti andre hager over hele byen.

– Hvem i all verden orker å bo i et hus som serut som om det er dekket av nupereller?

Malene snøftet da de klatret ut av vognen ogfulgte strømmen av gjester det siste stykket mot hu-set.

– Det kostet i hvert fall nok, mumlet Bernard.– Han skryter av det hver gang han har fått i segfor mye konjakk.

– Som om det er sømmelig!Constanse overhørte foreldrenes småkrangling.

De kranglet hele tiden, så hun hørte det nestenikke lenger. Hun trippet av iver etter å møte Ulrik.

12

Det første hun la merke til da de kom innenfordørene til Mariero, var blomstene. De var overalt,i alle mulige farger. Lange fletter av markblomstervar tvunnet rundt trappegelenderet opp til annenetasje. Blomsterkranser hang fra de tunge kandelab-rene på veggene. Store vaser med rødlilla reve-bjeller lyste opp i alle kroker.

Constanse slapp armen til faren og snudde segmot moren med strålende øyne. – Så nydelig deter her! Har du sett noe slikt, mor?

Malene rynket pannen. – Ikke vis opphisselse,Constanse.

Constanse svarte ikke. Hun oppfattet farensmuntre blikk før hun løsnet haspen på kappen ograkte den til tjenestejenta som neide mens hun tokimot. Constanse smilte til henne.

Malene dyttet henne hardt i ryggen. – Rett degopp. Du er ikke et esel.

– La nå jenta være i fred.Bernard Crofft smilte til datteren. – Det er sankt-

hansball. La henne more seg.Malene ble stram om munnen. – Unge piker av

vår stand skal ikke more seg som om de var bon-dedøtre. De har en forpliktelse overfor sitt familie-navn, og må ikke skjemme seg ut.

Bernard lo godmodig og så stolt på hustruen.Han var over 20 år eldre enn henne og pleide å

13

overhøre kommentarene hennes. Han så fornøyd påhenne. Som vanlig tok hun seg godt ut. Han tryk-ket hånden hennes som snarest før hustruen snuddeseg med et irritert snøft.

– Som sagt, la nå jenta få more seg, Malene.De grå øynene så kjærlig på datteren. Hun hadde

morens mørke, skinnende hår, mørkeblå øyne ogfine trekk, og var om mulig enda vakrere. Selv omhan aldri ville ha sagt det til Malene.

– Du skjemmer henne bort. Det vil straffe seg.Merk mine ord, Bernard!

Malene feide forbi dem uten å kaste et blikk påtjenestejenta som vaklet under vekten av alle ytter-klærne.

På toppen av trappen ventet vertskapet, general-krigskommissær Hans Otto Holsten og fru Marie,kledd i sin fineste stas. Vesten til generalkrigskom-missæren var full av medaljer og glitret om kappmed lysene. Han hadde til og med et ordensbåndtvers over den runde magen. Hustruen var kledd imetervis av blank silke.

Constanse tok på nytt faren i hånden på vei opp.Bernard blunket til henne. – Ikke ta deg nær av detdin mor sier. Dette er en kveld for «ha det mor-somt».

Hun lente hodet mot skulderen hans et øyeblikk.– Takk, far.

14

– Ikke knus for mange hjerter, vakkerjenta min.Nå hadde de nådd toppen av trappen hvor Ma-

lene allerede hilste på vertskapet. Hun sendte Con-stanse et advarende blikk i det samme.

Constanse neide dypt for generalkrigskommissæ-ren og hans frue. Fru Marie så overrasket på henne.– Er dette virkelig lille Constanse, Bernard?

– Det er det. Hun blir 18 om et par uker, og erså godt som voksen. Jeg må vel ta frem haglen forå holde unge menn unna.

Fru Maria klukket. – Du har grunn til å værestolt. Hun er både yndig og vakker.

Constanse rødmet av glede. Hun visste at medsitt høye liv og havklare blåfarge satt den nye kjo-len som støpt på henne.

Bernard smilte. – Hun er min øyesten, ja.– Og hva med din sønn, Alver? Er han ikke med

i kveld?– Alver måtte dessverre holde seg hjemme. Han

følte seg ikke bra.– Jeg håper ikke det er noe alvorlig?– Nei, bare et … mageonde.Constanse skjulte et smil. Broren Alver på tolv år

var en godtegris. Han hadde forspist seg på kandi-sert konfekt tidligere på dagen. Nå lå han hjemmei sengen med et varmeomslag på magen, og syntesfryktelig synd på seg selv.

15

Bak dem fyltes trappen med flere gjester, og Ber-nard skjøv Constanse foran seg. Hun stanset på ters-kelen til ballsalen. Det var så storslått! Tapetene varav silke, lysene fikk veggene til å skinne. I taket hangtunge lysekroner. De regnbuefargede flammene frade tykke vokslysene glitret i prismene. Også her vardet markblomster overalt.

Langs veggene sto silketrukne sofaer og stolermed håndbroderte seter, slik at gjestene kunne sittemellom dansene. I den ene enden av salen satt spil-lemennene. De hadde ikke begynt å spille ennå,først måtte vertskapet erklære ballet for åpnet.

Constanse så på faren med tindrende øyne. – Såmange gjester det er her, far!

Faren så over hodet hennes. – Ah, der er stift-amtmannen. Han har utfordret meg til kortspill.Jeg kunne godt tenke meg å ta fra ham en sølv-skilling eller to. Bernard ga armen hennes et letttrykk. – Vis deg fra din beste side, vakkerjenta.Husk hva din mor sa. Du må ikke skjemme ossut!

Han blunket muntert til henne, og Constansesmilte. – Mor sitter sammen med oberstløytnan-tinne Standal. Se, de har gitt henne et glass punsjallerede. Hun bryr seg ikke om hva jeg gjør.

Hun strakte seg på tærne og kysset faren på kin-net. – Jeg lover å oppføre meg eksemplarisk.

16

Bernard skulle til å si noe, men nå falt Constan-ses blikk på en ung kvinne som sto et stykke unna.– Å, der er Amalie. Jeg har ikke snakket med hennehele uken!

Hun snodde seg mellom gjestene og smilte ognikket til kjente på vei bort til venninnen. Alle somvar noe i Bergen, befant seg på sankthansballet. Hunstakk hånden i armkroken til Amalie som fniste ogklemte henne. – Så nydelig du er!

– Du også!Amalie fniste igjen. – Er ikke løytnant Gillebo

fin i kveld?Hun stirret beundrende på en ung mann som sto

ved punsjebollen, iført en stramtsittende uniform,og med lange, lysebrune krøller som falt ned i an-siktet hans hele tiden.

– Jeg skulle ønske han ville danse med meg!– Kan du ikke bare spørre ham?– Er du gal! Amalie slo hånden for munnen av

forskrekkelse.Samtalen ble brått avbrutt av at noen klappet

hardt i hendene, og alle snudde seg mot døren.Vertskapet sto i døren. Generalkrigskommissærenstrålte mot gjestene. – Velkommen hit til åretssankthansball! Drikk, spis og vær glade, mine ven-ner. Når klokken slår midnatt, skal vi alle bevegeoss ned til stranden og se sankthansbålene tennes

17

langs fjorden. Men nå er det tid for dans og moro!Musikanter, spill opp!

Det lille orkesteret kastet seg øyeblikkelig ut ien munter melodi, og snart gjenlød rommet avtrampende føtter. Constanse strakte hals for å seom hun kunne få øye på Ulrik, men klarte ikkeå finne ham. Hun måtte komme seg nærmere po-diet.

– Løytnant Gillebo danser ikke med noen, hvis-ket Constanse til Amalie. – La oss gå bort til ham.

Amalie holdt henne fast. – Hva kommer han tilå tro om meg hvis jeg gjør noe sånt?

– Jeg fikk altså så lyst på litt punsj, hvisket Con-stanse. – Kom nå.

Amalie stirret himmelfallen på henne. – Vi kanikke gå dit!

– Selvfølgelig kan vi det. Ikke vær så feig. Komnå. Constanse trakk resolutt med seg venninnenmot skjenken. – Overlat alt til meg.

Til tross for at Amalie fortsatt strittet imot, gikkhun rett mot løytnanten og dultet liksom tilfeldigborti ham. Han snudde seg og lysnet da han fikkøye på dem.

– Frøken Amalie og frøken Constanse. Han buk-ket dypt. – Dere er uten tvil de vakreste dameneher i kveld.

18

– God kveld, løytnant Gillebo. Constanse smilte.– Vi skal bare ha et glass punsj.

Venninnen ble mørkerød da løytnanten raktefrem hånden. – Vil du danse, frøken Amalie?

Constanse skjøv henne fremover. – Kom igjen,hvisket hun.

Amalie kastet et vettskremt blikk på Constansefør hun tok løytnant Gillebos hånd og ble med hamut på gulvet.

Constanse fikk et glimt av Ulrik som sto likeforan orkesteret og dirigerte musikantene. Hjertethamret av glede. Så var han her, akkurat som hanhadde lovet. Av og til kastet han et blikk over skul-deren på de dansende. Så han etter henne?

Han var kledd i enkle klær; mørkeblå knebuk-ser, hvite strømper og en kort, mørkeblå jakke somsatt løst over ryggen. Likevel var han den flottestemannen i hele salen.

Constanse trampet rytmen med foten og smiltefor seg selv. Snart ville de snakke sammen, og imellomtiden ville hun bare fryde seg over musik-ken og festen.

Punsjen ble servert i en stor krystallbolle, meden øse i sølv. Forsiktig øste hun opp et lite glassog nippet til det mens hun betraktet de dansende.Der så hun Amalie, hånd i hånd med løytnanten.Venninnen rødmet og så henrykt ut der hun svingte

19

seg, og da løytnanten også ville ha neste dans, nær-mest svevde hun over gulvet.

Plutselig ble Constanse vàr en følelse av at noenså på henne. Hun snudde seg, og hjertet gjorde ethopp da hun oppdaget at Ulrik stirret på henne fraden andre enden av rommet.

De mørkeblå knebuksene satt som støpt, men nåså hun at jakken var for stor, som om den tilhørteen mann med bredere skuldre. Det var sikkert fa-rens, tenkte Constanse og fikk vondt i hjertet.

Ulrik var ansvarlig for musikerne. Det var så sjel-den hun fikk anledning til å treffe ham, og hennesførste innskytelse var å løpe over gulvet og kaste segrundt halsen hans.

Hun kastet et blikk på sofaen der moren sattog stirret på henne med rynkede bryn. Constansesendte henne et uskyldig blikk, og Malene snuddeseg mot oberstløytnantinnen igjen.

Constanse satte fra seg glasset med punsj og gikkliksom tilfeldig mot døren. Hun holdt et øye medmoren fra øyekroken, men Malene så ikke i hen-nes retning igjen.

Constanse presset ryggen mot veggen like veddøren. Ulrik sto på den andre siden. Det var ingensom kunne oppdage at de snakket sammen, de såikke på hverandre en eneste gang. For Constanseføltes det likevel som om han sto tett inntil henne.

20

Hun kunne sanse nærværet hans, som om han såpå henne, tok på henne – kysset henne.

– Jeg har savnet deg.Ulrik snudde seg ikke for å se på henne. Men

bare lyden av stemmen hans fikk hjertet til å hamre.Constanse smilte ut i luften. – Jeg har savnet deg.

– Hvordan har du det?– Nå har jeg det bra. Constanse snudde seg slik

at hun kunne se profilen hans. – Jeg tenker på deghele dagen. Hva har skjedd siden sist vi snakketsammen?

– Far snakker om å sende meg til Københavnfor å gå i lære hos en instrumentmaker. Stemmenhans var bitter. – Som om jeg skal leve av å repa-rere andre menneskers instrumenter resten av li-vet.

– Han kan vel ikke tvinge deg?Constanse klemte en hånd mot brystet. Tanken

på at han skulle reise, var ikke til å holde ut. Kø-benhavn var så langt borte fra Bergen. Hva om hanaldri kom tilbake?

– Nei, far er ikke sånn. Men han legger press påmeg.

Det var vanskelig å snakke her. Det var hele ti-den fare for at noen skulle dukke opp og forstå atde snakket sammen. Fra kabinettene hørtes latterog snakk fra mennene som spilte kort og røykte to-

21

bakk. Constanse visste at Malene ville bli ergerlignår de kom hjem, fordi Bernard luktet røyk.

– Jeg må tilbake til orkesteret. Jeg er ikke her formin egen fornøyelses skyld, vet du.

– Møt meg i rommet der de la yttertøyet. Con-stanse våget å kaste et blikk på ham. – Når du kan.

– Se etter meg, hvisket han.Han tok et skritt frem og rørte så vidt hånden

hennes med fingrene, før han krysset gulvet og gikkbort til orkesteret. Constanse ble stående hvor hunvar. Hånden sitret av berøringen hans, og hun øns-ket å nyte følelsen så lenge som mulig.

De skulle være her i mange timer. Hun kunnevente til muligheten bød seg. I mellomtiden frydethun seg over å se på ham. Selv i de enkle klærne,eller kanskje nettopp derfor, skilte han seg ut frade andre mennene som mest av alt lignet tilgjortepåfugler.

Et par timer senere oppdaget Constanse at morenvar borte fra sofaen. Hun kikket etter henne, menkunne ikke se henne noe sted. Samtidig fanget hunUlriks blikk. Nå kunne hun ta sjansen! Hun gjordeet kast med hodet og snudde seg halvveis. Han nik-ket.

Han hadde forstått!Før hun rakk å ombestemme seg, smatt hun ut

22

av ballsalen og ned trappen, og åpnet døren tilrommet der tjenestejenta hadde lagt yttertøyet de-res. Hun lente seg mot den lukkede døren. Hjertethamret i brystet, og kroppen skalv av forventning.Hun klarte ikke å holde seg i ro og måtte gå rundti rommet for å ikke å forgå av utålmodighet.

Det hang et speil på den ene veggen og hunskyndte seg bort for å se hvordan hun tok seg ut.

Den blå kjolen fikk øynene til å stråle, og huntrengte ikke å klype seg i kinnene for å få farge.

Håret var litt bustete, og hun dyttet fort noenvillfarne lokker på plass. Sånn, nå så hun ut somfolk.

Da dørhåndtaket forsiktig ble presset ned, ham-ret hjertet hennes så kraftig at hun hev etter pus-ten.

Ulrik kom inn og stengte døren etter seg, menshan smilte det langsomme, nydelige smilet som all-tid gjorde henne mo i knærne.

– Var det noen som så deg? Constanse knyttethendene foran seg for å ikke avsløre at hun skalv.

Ulrik ristet på hodet. – Nei. Men jeg kan barebli et øyeblikk. Jeg er jo ansvarlig for orkesteret.

Et svimlende øyeblikk ble de bare stående og sepå hverandre, før Ulrik krysset gulvet og tok hen-dene hennes.

– Du er iskald! utbrøt han.

23

– Å, det er ingenting.– Kalde hender, varmt hjerte. Han bøyde hodet

og kysset henne lett på pannen.Constanse var ikke like tilbakeholden. Hun slo

armene rundt halsen hans og trykket seg inntil ham.– Jeg har savnet deg sånn! Jeg var innom din farsverksted for noen dager siden bare for å få et glimtav deg. Men du var ikke der. Fikk du brevet mitt?

– Ja. Jeg går forbi huset ditt så ofte jeg har enmulighet. Det er ikke mange dager siden jeg så degi vinduet, men du så ikke meg.

Ulrik la armene forsiktig rundt henne.– Jeg vet ikke når vi får muligheten til å møtes

igjen med det første, sa han.Constanse ante ikke hvor hun fikk motet fra,

men det var som om hun hadde vært uten næringi lang, lang tid og nå, endelig, fikk muligheten tilå fråtse.

Dristig presset hun leppene mot hans. Først stiv-net han, men så åpnet han munnen, og kysset bledypere. Det var som å drukne, som om hun bletil vann, som om verden kun besto av denne bren-nende lysten etter å stille hungeren.

Pusten til Ulrik kilte huden hennes. Constansepustet tungt da hendene hans gled nedover krop-pen hennes og rørte ved brystene som knoppet segmot kjolelivet.

24

Andektig berørte han den nakne huden i halslin-ningen. Han smøg en hånd under stoffet og strøkhenne over et sitrende bryst. Constanse stønnet.Hun lukket øynene og presset seg mot ham.

Det brant i kroppen.Pusten kom i korte gisp, og hun var sikker på at

hun kom til å dø av lykke.Et halvkvalt skrik fikk henne til å åpne øynene.

I døråpningen så hun sin mors gråbleke ansikt.