«Som liljene på marken. Om å leve enklere erkjenner det enkle som det største gode. Hva betyr det å leve enklere? Det finnes mange svar og ingen fasit. Jeg kan bare gjøre rede for egne erfaringer og eget liv. I det minste forsøke, så ærlig som mulig.»

Barbro Raen Thomassen er visuell kunstner. Som liljene på marken er hennes første bok.

ISBN 82-494-0095-9

9 7 8 8 2 4 9 4 0 0 9 5 9

avenir forlag isbn 978-82-494-0095-9

design: blæst | Aud Gloppen

Som liljene på markenom å leve enklere

Barbro Raen ThomassenB

arbro Raen T

homassen

Som liljene på m

arkeno

m å

lev

e enk

lere

38 mm22,8 mm9,4 mm127 mm

Som liljene på markenom å leve enklere

Barbro Raen Thomassen

Avenir forlag 2011

Som liljene på markenom å leve enklere

Barbro Raen Thomassen

Avenir forlag 2011

Til min pappa

Til min pappa

innledning

innledning

11

i keltisk tradisjon fortelles det om engang St. Columba fikk besøk av en reisende i cellen sin på Iona. Den reisende så seg om i det sparsomme rommet og utbrøt: «Hvor er møblene dine?» St. Columba svarte: «Hvor er dine?» «Å, jeg kan ikke ha med meg møbler, jeg er jo på reise,» sa den besøkende. «Det er jeg også,» svarte St. Columba.

Som liljene på marken. Om å leve enklere erkjenner det enkle som det største gode. Hva betyr det å leve enklere? Det finnes mange svar og ingen fasit. Jeg kan bare gjøre rede for egne erfaringer og eget liv. I det minste forsøke, så ærlig som mulig. Derfor har dette blitt en bok i skjæringspunktet mel-lom bekjennelsesskrift, kunstbok, hagebok, oppbyggelses-bok og miljø-opprop. Den lener seg mot det poetiske framfor det informative. Her finnes småfilosofiske betraktninger, fugleobservasjoner, tanker om vennskap, arkitektur, husbyg-ging. Kort sagt: de mange små ting som utgjør en hverdag.

De senere år er jeg blitt klar over at jeg ikke skal være aktivt med i så mange forskjellige fora, men heller utdype og gå mer trofast inn i noen færre. At min primære oppgave i

11

i keltisk tradisjon fortelles det om engang St. Columba fikk besøk av en reisende i cellen sin på Iona. Den reisende så seg om i det sparsomme rommet og utbrøt: «Hvor er møblene dine?» St. Columba svarte: «Hvor er dine?» «Å, jeg kan ikke ha med meg møbler, jeg er jo på reise,» sa den besøkende. «Det er jeg også,» svarte St. Columba.

Som liljene på marken. Om å leve enklere erkjenner det enkle som det største gode. Hva betyr det å leve enklere? Det finnes mange svar og ingen fasit. Jeg kan bare gjøre rede for egne erfaringer og eget liv. I det minste forsøke, så ærlig som mulig. Derfor har dette blitt en bok i skjæringspunktet mel-lom bekjennelsesskrift, kunstbok, hagebok, oppbyggelses-bok og miljø-opprop. Den lener seg mot det poetiske framfor det informative. Her finnes småfilosofiske betraktninger, fugleobservasjoner, tanker om vennskap, arkitektur, husbyg-ging. Kort sagt: de mange små ting som utgjør en hverdag.

De senere år er jeg blitt klar over at jeg ikke skal være aktivt med i så mange forskjellige fora, men heller utdype og gå mer trofast inn i noen færre. At min primære oppgave i

12 13

i boka) har gitt oss støtte og mange utfordringer i ønsket om å leve enklere. Det har vært spennende å bli introdusert for de gamle ørkenmødrenes og -fedrenes tankespråk og spiritualiteten som springer ut derfra. Askese er gjerne et negativt ladet ord i vår kultur. Men i sitt opphav er ordet ute-lukkende positivt. For det betyr trening eller øvelse og har ikke noe med kroppsfiendtlighet eller selvplaging å gjøre. Det handlet i tidlig kristen tradisjon om å trene seg i å følge Kristus, motstå det onde og innvie seg i Guds hemmelighe-ter. Askese er frivillig selvpåtatt øvelse der en gjerne avstår fra noe, for lettere å kunne hengi seg og konsentrere seg om noe som er enda viktigere.

Jesuitten Wilkie Au sier det slik: «Vårt forhold til den materielle verden må være både estetisk og asketisk. Det estetiske aspektet får oss til å glede oss over godheten og skjønnheten i alt det skapte. Det asketiske aspektet får vår frihet til å si «nei» til visse materielle ting på grunn av et «ja» som vi vil si til dypere lengsler. Gjennom å bevare denne friheten til å si «ja» eller «nei» til det skapte gode, styrker vi vår evne til å bare anvende det skapte på en måte som fordyper vår kjærlighetsrelasjon til Gud og andre.»

livet er å være visuell kunstner betyr ikke å stå i et atelier hver dag og produsere. Det er mange idéer og tanker som må prøves og sorteres før de kan gis et uttrykk. Som poet Eldrid Lunden sier det om lyrikken: «Det går mer tid til å leve den, enn å skrive den. De kunstneriske uttrykksformer er på mange måter som et isfjell. Arbeidet som ligger bak er på mange måter usynlig.»

Jeg kan ikke skape noe vesentlig uten å leve den tiden som trengs mellom og omkring verkene. Den tiden blir det lite inntekter på. Normalt skulle jeg hatt en annen jobb ved siden av for å finansiere kunsten. Men min mann Tore og jeg har bestemt oss for at vi heller ønsker å leve enklere. I prak-sis betyr det at vi helt fra vi var studenter i Bergen, har sørget for alltid å ha tilgang på en jordlapp. Der dyrker vi, ikke alt, men en betydelig del av familiens behov for grønnsaker, urter og bær. Det er ganske mye arbeid, og hovedsaklig mitt arbeid, men det er godt og sunt arbeid, god og sunn mat, og det minker behovet for inntekter.

Å bo på landet som vi gjør, koster også mindre enn å bo i by. Om sommeren oppdager vi at det kan være mye lettere for oss enn for mange andre å glede oss over all slags vær. De fleste vil ha sol stadig. For oss kan regn være den virkelig store lykken når jorda er tørr og brønnen truer med å bli tom. Og ettersom vi vet hvor mye arbeid det er å dyrke fram jordens grøde, blir vi ikke opphisset over norske matvare-priser. Tvert imot, solidaritetsfølelsen får en helt naturlig hjelp til å utvikles. Gleden ved å tilberede mat av aldeles ferske og egenproduserte råvarer, garantert økologiske, er dessuten stor.

Korsvei-bevegelsen (som jeg vil komme tilbake til senere

12 13

i boka) har gitt oss støtte og mange utfordringer i ønsket om å leve enklere. Det har vært spennende å bli introdusert for de gamle ørkenmødrenes og -fedrenes tankespråk og spiritualiteten som springer ut derfra. Askese er gjerne et negativt ladet ord i vår kultur. Men i sitt opphav er ordet ute-lukkende positivt. For det betyr trening eller øvelse og har ikke noe med kroppsfiendtlighet eller selvplaging å gjøre. Det handlet i tidlig kristen tradisjon om å trene seg i å følge Kristus, motstå det onde og innvie seg i Guds hemmelighe-ter. Askese er frivillig selvpåtatt øvelse der en gjerne avstår fra noe, for lettere å kunne hengi seg og konsentrere seg om noe som er enda viktigere.

Jesuitten Wilkie Au sier det slik: «Vårt forhold til den materielle verden må være både estetisk og asketisk. Det estetiske aspektet får oss til å glede oss over godheten og skjønnheten i alt det skapte. Det asketiske aspektet får vår frihet til å si «nei» til visse materielle ting på grunn av et «ja» som vi vil si til dypere lengsler. Gjennom å bevare denne friheten til å si «ja» eller «nei» til det skapte gode, styrker vi vår evne til å bare anvende det skapte på en måte som fordyper vår kjærlighetsrelasjon til Gud og andre.»

livet er å være visuell kunstner betyr ikke å stå i et atelier hver dag og produsere. Det er mange idéer og tanker som må prøves og sorteres før de kan gis et uttrykk. Som poet Eldrid Lunden sier det om lyrikken: «Det går mer tid til å leve den, enn å skrive den. De kunstneriske uttrykksformer er på mange måter som et isfjell. Arbeidet som ligger bak er på mange måter usynlig.»

Jeg kan ikke skape noe vesentlig uten å leve den tiden som trengs mellom og omkring verkene. Den tiden blir det lite inntekter på. Normalt skulle jeg hatt en annen jobb ved siden av for å finansiere kunsten. Men min mann Tore og jeg har bestemt oss for at vi heller ønsker å leve enklere. I prak-sis betyr det at vi helt fra vi var studenter i Bergen, har sørget for alltid å ha tilgang på en jordlapp. Der dyrker vi, ikke alt, men en betydelig del av familiens behov for grønnsaker, urter og bær. Det er ganske mye arbeid, og hovedsaklig mitt arbeid, men det er godt og sunt arbeid, god og sunn mat, og det minker behovet for inntekter.

Å bo på landet som vi gjør, koster også mindre enn å bo i by. Om sommeren oppdager vi at det kan være mye lettere for oss enn for mange andre å glede oss over all slags vær. De fleste vil ha sol stadig. For oss kan regn være den virkelig store lykken når jorda er tørr og brønnen truer med å bli tom. Og ettersom vi vet hvor mye arbeid det er å dyrke fram jordens grøde, blir vi ikke opphisset over norske matvare-priser. Tvert imot, solidaritetsfølelsen får en helt naturlig hjelp til å utvikles. Gleden ved å tilberede mat av aldeles ferske og egenproduserte råvarer, garantert økologiske, er dessuten stor.

Korsvei-bevegelsen (som jeg vil komme tilbake til senere

14

14

Att syssla med små ting på ett stort sätt

pär lagerkvist

Att syssla med små ting på ett stort sätt

pär lagerkvist

19

det er midtveis i måneden mars. De siste par ukene har solsikkefrøene på brettet, fettkula og kornbåndet endelig fått avsetning. Det har hengt der alt sammen siden jul, urørt. I den mer tettbygde dalen vi bodde i før vi flyttet til Røynås, var vi vant til travelt liv på fuglebrettet utenfor kjøkken-vinduet hele vinteren. Sju kilometer lenger inn i skogen er kjøttmeisene tydeligvis ikke vant til fastboende mennesker som legger ut mat til dem. De trakk derfor ned til bygda straks snøen kom i fjor høst. Men nå når vinteren slipper taket og snøen er begynt å smelte, er de tilbake. Det kvitrer og synger alle steder fra. Det er greiner som vipper. Det er raske bevegelser gjennom luften. Høyt, lavt, her, der.

I dag morges, da vi satte oss for å spise frokost, var kjøttmei-sene forlengst i gang med sin. Plutselig dukket en fremmed opp blant dem. Sannelig var det bokfinken. Årets første. Den hoppet rundt på snøen under kornbåndet, fikk fatt i et og annet. Og der var en til! Og enda en! Rødbrunt ansikt og bryst, gråblå hette over hode og nakke, gulgrønn bakerst på ryggen. Litt hvitt på ytre stjertfjær, to hvite vingebånd i kontrast mot brunsvart. Bare hanner. For det er slik at han-

19

det er midtveis i måneden mars. De siste par ukene har solsikkefrøene på brettet, fettkula og kornbåndet endelig fått avsetning. Det har hengt der alt sammen siden jul, urørt. I den mer tettbygde dalen vi bodde i før vi flyttet til Røynås, var vi vant til travelt liv på fuglebrettet utenfor kjøkken-vinduet hele vinteren. Sju kilometer lenger inn i skogen er kjøttmeisene tydeligvis ikke vant til fastboende mennesker som legger ut mat til dem. De trakk derfor ned til bygda straks snøen kom i fjor høst. Men nå når vinteren slipper taket og snøen er begynt å smelte, er de tilbake. Det kvitrer og synger alle steder fra. Det er greiner som vipper. Det er raske bevegelser gjennom luften. Høyt, lavt, her, der.

I dag morges, da vi satte oss for å spise frokost, var kjøttmei-sene forlengst i gang med sin. Plutselig dukket en fremmed opp blant dem. Sannelig var det bokfinken. Årets første. Den hoppet rundt på snøen under kornbåndet, fikk fatt i et og annet. Og der var en til! Og enda en! Rødbrunt ansikt og bryst, gråblå hette over hode og nakke, gulgrønn bakerst på ryggen. Litt hvitt på ytre stjertfjær, to hvite vingebånd i kontrast mot brunsvart. Bare hanner. For det er slik at han-

«Som liljene på marken. Om å leve enklere erkjenner det enkle som det største gode. Hva betyr det å leve enklere? Det finnes mange svar og ingen fasit. Jeg kan bare gjøre rede for egne erfaringer og eget liv. I det minste forsøke, så ærlig som mulig.»

Barbro Raen Thomassen er visuell kunstner. Som liljene på marken er hennes første bok.

ISBN 82-494-0095-9

9 7 8 8 2 4 9 4 0 0 9 5 9

avenir forlag isbn 978-82-494-0095-9

design: blæst | Aud Gloppen

Som liljene på markenom å leve enklere

Barbro Raen Thomassen

Barbro R

aen Thom

assenSom

liljene på marken

om

å le

ve en

kler

e 38 mm22,8 mm9,4 mm127 mm