Synkere og svevere av Thomas Lundmo

2

Lundbo.Synkere og svevere 27-01-10 14:34 Side 2

Thomas Lundbo

Synkere og svevere

fortellinger

3


© CAPPELEN DAMM AS 2010ISBN 978-82-02-31372-21. utgave, 1. opplag 2010

Omslagsdesign: Jesper EgemarSats: Oz Fotosats AS

Trykk og innbinding: Livonia Print, Riga, 2010Satt i 10,5/12,9 pkt. Sabon

og trykt på Munken Cream 80/1,7

Materialet i denne publikasjonen er omfattet avåndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med

Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det erhjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføreerstatningsansvar og inndragning, og kan straffes

med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

4


Innhold

dobbelts id ig t inn itus9

kjærl ighet g jør bl ind79

lev iathan213

5


6


Da ubåter ble satt inn i kamp under første verdenskrig, var defortsatt batteridrevne. Med jevne mellomrom måtte ubåteneopp til overflaten for å få ladet batteriene. Derfor kunne beve-gelsene overvåkes fra lufta. Til dette formålet ble det særligbrukt blimps – mindre luftskip uten innvendig ramme – somsvevde rundt på himmelen og fulgte med ubåtenes opp- og ned-dykkinger. Ved full fart var de første ubåtenes batteritid så lavsom én time. Behovet for hyppig oppladning gjorde dem sværtsårbare, og under første verdenskrig gikk for eksempel halv-parten av tyskernes ubåter tapt. Etterkrigstidens atomdrevneubåter hadde en helt annen aksjonsradius, og var nesten umu-lige å oppdage. Under den kalde krigen slapp amerikanerne der-for et stort antall mikrofoner i havet for å lytte etter sovjetiskeubåter. For det meste fanget de opp et konkylieaktig sus, samtlyder av hvalsang og større sivile farkoster. I 1997 ble det imid-lertid registrert to lyder som ennå ikke har fått noen god forkla-ring. Det finnes avspillinger av begge på internett. Den førstekalles «the slow-down»: Det er en lavfrekvent lyd som går oversyv minutter, med opprinnelse et sted i Stillehavet utenfor kys-ten av Sør-Amerika. En hypotese er at lyden oppsto idet en delav det atlantiske isdekket gled ut i havet. Den andre, «thebloop», varer i om lag et minutt, og høres ut som luft sluppet utunder vann. Lyden, som ble hørt flere ganger, kunne registreresover et område på 5000 kilometer i diameter. Lydprofilen tyderpå at den kommer fra et levende vesen, men dette må i så fallvære mange ganger større enn blåhvalen. Forskere har hevdetat det kan være en kjempeblekksprut, men ingen kjente blekk-sprutarter er i nærheten av å kunne oppnå en slik størrelse.

7


8


dobbeltsidig tinnitus

9


10


Antagelig er det ikke mulig å se opp på det enorme him-melrommet over oss uten å tenke at det må være noen derute. Skulle vi si til oss selv at det er helt tomt, at det ikkefinnes noen der, ingen som ligner oss nok til å forstå oss,ville det innebære en ensomhet vi neppe ville være i standtil å utholde.

Det er vel derfor menneskene alltid har forsøkt åkomme i kontakt med de vesener man antar må befinneseg der oppe: i tidligere tider med spir og tårn som strakteseg opp mot himmelhvelvingen, med røyk fra offerbål ogbønner som steg opp fra menneskene til alle de engler ogguddommer som våket over dem; i våre dager med radio-signalene man planmessig sender ut i håp om at de skalfanges opp og tydes av noen av de intelligente livsformeneuniverset etter all statistisk sannsynlighet må huse, slik atde kan få en impuls til å komme ned til oss. For hvis detvirkelig er noen der oppe, et eller annet sted i den him-melen vi ser over oss, kan vi vanskelig tenke oss annet ennat de er mer høyerestående enn oss, enten de rett og sletter guddommelige eller bare mer teknologisk avanserte –så avanserte at de kan klare å tilbakelegge de kolossaleavstandene som skiller oss fra dem. Dette innebærer selv-sagt en risiko for at vi lokker fiendtlige vesener hit, enrisiko som tidligere tiders mennesker, med sin ærefrykt fordet overjordiske og sine forestillinger om en straffendeGud, later til å ha vært mer oppmerksomme på enn oss:Ser vi bort fra enkelte skrekkvisjoner i fiksjonen, tar vi det

11


i vår sekulariserte æra stort sett for gitt at ønsket om fre-delig utveksling blir sterkere jo høyere det kulturelle ogteknologiske nivået er.

Vi tar det vel også for gitt at disse utenomjordiske vese-nene faktisk vil gjenkjenne oss som en slags slektninger devil besøke. At de ikke bare vil bli hjemme og la oss holdepå med vårt.

Der jeg sto alene ute i natten og røykte, med en følelseav å ha mistet en nær venn før jeg hadde rukket å bli kjentmed ham, visste jeg ikke helt hva jeg skulle tro. MenRubens smått utrolige historie hadde satt i gang noe imeg, og synet av stjernehimmelen her ute, der mørket vartotalt bortsett fra de få lampene som fortsatt var tent iutleiehytta bak meg, var så overveldende at jeg ikke kunneunngå å bli fylt med en blanding av undring og ærbødig-het jeg knapt kunne huske å ha kjent siden barndommen.Jeg kikket opp på alle disse fjerne lyspunktene, som slomeg med et påtrengende nærvær, som hvert og ett av demframsto med sitt eget distinkte skinn, på konstellasjonenesom tydelig avtegnet seg i dette lysende mylderet, mednavn som på ny dukket opp i hukommelsen, og på månen,som kikket tilbake med sitt umiskjennelige flir.

Hvis jeg konsentrerte meg, syntes jeg tydelig at jegkunne høre noe.

Det andre livet

Helgen etter tok jeg toget ned til Skoppum, og bussenvidere til Horten for å besøke foreldrene mine. På den snaueuka som hadde gått siden turen med jobben til Hemsedal,hadde jeg ikke klart å bli kvitt de tankene samtalen medRuben hadde vekket i meg. De hadde forfulgt meg hvereneste dag, ja, faktisk et par netter også, helt inn i søvnen,og etter hvert hadde det dukket opp et intenst behov for

12


å vite mer, eller i hvert fall å få gjenoppfrisket den lillekunnskapen jeg faktisk hadde. Jeg husket at jeg en ganghadde lest noe om muligheten for liv på andre planeter iKosmos, boka som var basert på Carl Sagans umåteligpopulære tv-serie fra slutten av syttitallet eller begynnel-sen av åttitallet, og som i sin tid hadde gjort et umåteliginntrykk på meg. Jeg hadde fått den i bursdagsgave av enonkel, til elleve- eller tolvårsdagen, tror jeg, og av en ellerannen grunn, som jeg går ut fra var sentimental, haddejeg lyst til å lese i mitt eget eksemplar, og ikke bare finneet på nærmeste bibliotek. Jeg hadde ikke boka i leiligheten,men mamma og pappa måtte vel ha tatt vare på den?

De ble litt overrasket over det uanmeldte besøket, meninsisterte på at overraskelsen var av det hyggelige slagetog at jeg måtte bli til middag. Vi snakket litt om jobbenmin, om den kommende pensjonisttilværelsen deres. Detvar faktisk ganske hyggelig, selv om utålmodigheten hind-ret meg i å gi meg helt hen til samtalen. Jeg spiste fort og labestikket demonstrativt hardt ned på tallerkenen etterpå.

Jeg forklarte ikke den egentlige årsaken til at jeg villeha boka, bare sa at jeg syntes den var så fascinerende dajeg var «ung» (ordet lød litt tilgjort i munnen) og nå plut-selig hadde fått lyst til å kikke i den igjen. Jeg syntes ikkejeg trengte å fortelle dem hele historien om min kollegaRubens onkel Jona. «Bare litt barndomsnostalgi,» sa jeg,og det var ikke helt feil. Pappa sukket. «Jeg tror ikke vihar den lenger,» sa han etter en stund. «Jo da, det har visikkert,» sa mamma. «Det er bare å gå opp og se.»

«Men pass på ryggen din, da,» la hun til etter noensekunders taushet.

Vi krøket oss opp loftstrappa, og jeg fant den i den andreesken vi så igjennom. Den lå under noen Historien om-bøker, disse pedagogisk oppbygde og lettleste biografieneom store menn og kvinner som hadde utmerket seg på så

13


eksepsjonelt og eksemplarisk vis, og som alt fra sin spe-deste barndom hadde levd på en måte som bar bud omutfoldelsen av de fantastiske egenskapene de var bærereav. Jeg plukket dem ut en etter en: Thomas Alva Edison,Florence Nightingale, Louis Armstrong, Helen Keller,Marco Polo, Madame Curie … På bunnen lå Kosmos.

Jeg avslo tilbudet om å overnatte, men lovte mamma åkomme snart på besøk igjen. «Du kan jo … du kan godtta med deg en venninne en gang,» sa hun før jeg dro.Pappa hadde allerede gått inn igjen.

På toget lot jeg boka bli liggende i bagen. Jeg syntes lik-som ikke det passet seg å ta den ut her; det var som om denne egentlig nokså enkle populærvitenskapeligeframstillingen representerte noe som var altfor viktig formeg til at jeg kunne la disse fremmede menneskene, halv-sovende eller mobiltelefonsnakkende, få se på den medsine tomme blikk, som om jeg bar på en kostelig kultiskgjenstand som bare innvidde kunne komme i berøringmed, et sjeldent hellig skrift som rommet innsikter somville sette meg i direkte forbindelse med det hinsidige.

Da jeg var vel hjemme og åpnet boka, kjente jeg imid-lertid ingenting til den forventede følelsen av høytid. Ikkenoen nostalgi heller: Boksidene viste først og fremst til eneller annen ubestemmelig fortid som bare var det fortidigei sin rene fortidighet – noe gammelt, forgangent, passé: ettilbakelagt stadium. Når jeg tenkte meg om, hadde jeg velegentlig aldri hatt så mange av disse sjelerystende opp-levelsene som så ofte er beskrevet i romaner, der man vedgjensynet av en film eller gjenhøret av en spesiell sangplutselig får følelsen av å kunne tre inn i et bestemt øye-blikk i fortiden, der hele denne delen av ens tidligere livåpner seg, og så kan man med lengsel i blikket se seg selvakkurat som den man var da, og lure på hvordan dette

14


mennesket kan ha blitt til den man er, på hvor det ble avalt som gikk tapt på veien osv. Vanligvis når jeg hørteigjen sanger jeg hadde et spesielt forhold til – og derforhadde hørt på ofte – åpnet de ikke opp annet enn heltgenerelle minner som gjerne hadde med selve lyttesitua-sjonen å gjøre: smaken av sukkertøyene som mammapleide å ha i en skål på benken ved platespilleren nede istua, rottingbenken jeg hadde stereoanlegget på i minførste hybel. Det var i grunnen det jeg husket: inventaretrundt platespillerne jeg hadde spilt musikk på.

Det spilte ingen rolle. Nostalgien var uansett bare etvikarierende motiv. Jeg leste dette for å opplyses.

Jeg bladde meg raskt fram til kapittelet om mulighetenefor intelligent liv utenfor jorden. Som jeg husket påpekerSagan at vi har svært vanskelig for å se utover vår egeneksistens når vi skal forestille oss intelligent liv utenforjorda. Han finner eksempler i science fiction-bøker og -filmer, og viser i hvor stor grad skaperne av disse bøkeneog filmene er bundet av sin umiddelbare livsverden når degir form til vesenene som befolker deres visjoner om detytre rom, uansett hvor hardt de tilsynelatende strever forå gjøre dem annerledes. Resultatet er gjerne noe somumiddelbart framstår som veldig fjernt fra oss, men somlikevel har en slående likhet med livsformer som er heltnaturlige innslag i jordas biosfære. Science fiction-sjang-erens romvesener låner trekk fra insekter, skalldyr ogreptiler, og selv om de da forekommer som grotesk for-størrede (og desto mer skremmende) utgaver av arten,viser de ikke desto mindre tydelig slektskap med velkjentedyr. Dessuten, supplerte jeg for meg selv, er romvesenenei de fleste tilfellene utstyrt med menneskelige egenskaper;de kan være hevngjerrige, skadefro, grådige, sadistiske,eller empatiske, barmhjertige, omsorgsfulle og rettferdige.De har en menneskesjel, hvilket sikkert er nødvendig når

15


de opptrer i en intrige som også involverer menneskeligeaktører, men neppe er særlig sannsynlig hvis man antar atdet dreier seg om vesener av et helt annet slag enn oss.

Når man tenker på det store biologiske mangfoldet påvår egen klode, er det naturlig å se for seg at et liv utenforjorda, som ikke bare ville ha oppstått fra en annen opp-rinnelse, men også ha utviklet seg under helt andre beting-elser, ville vært radikalt annerledes enn de livsformene vikjenner her. I Kosmos hevder Sagan at disse fremmedeorganismene ikke nødvendigvis trenger å være bundetopp i en sammensetning av faste stoffer og væsker. Etter åha harselert over de mest utbredte forestillingene om uten-omjordisk liv, kommer han med sine moteksempler: Herbeskrives noen gasslignende forekomster kalt synkere ogsvevere, som ifølge Sagan er helt realistiske modeller hanhar kommet fram til på grunnlag av eksakte beregninger«innenfor de grenser fysikkens og kjemiens lover setter».

Jeg oppdaget noe jeg ikke kunne huske å ha lagt merketil før: Sagans eksempler var illustrert med noen malerieri en litt svevende, new age-aktig stil, av en viss AdolfSchaller, som jeg etter litt googling fant ut var en framtre-dende representant for «Space Art», kunst med astrono-miske motiver. På tross av at motivene var helt imaginære,i beste fall hypotetiske, og aldri sett av noe menneskeligøye (bortsett fra Sagans og Schallers indre øyne), utmerketdisse maleriene seg med en nokså pågående naturalisme,og framsto med sine duse nyanser i brunt, rødrosa og lillasom aldri så lite kitchy. Selve «synkerne» og «sveverne»lignet litt på maneter, hvis det da ikke var sjampinjonger,flyvende sjampinjonger (eller, hvorfor ikke, atomsopper),og var liksom fanget i flukten over et ubestemmelig, menaltså like fullt «realistisk» planetlandskap med brunaktigesteiner og en slags vegetasjon i avvikende farger. Jeg kvapplitt til. Det var noe med disse sopplignende skikkelsene,

16


de lettere psykedeliske fargene og mønstrene i landskapet,og ikke minst de knudrete skyformasjonene i bakgrunnen(som ikke var uten likhet med menneskehjernen), somfikk meg til å tenke på noe den gamle fysikk- og mate-matikklæreren min fra gymnaset hadde snakket om, atflere av fysikerne som arbeidet med kvantemekanikk påslutten av sekstitallet, leflet med hippiebevegelsen og endogeksperimenterte med narkotika. Innsiktene fra den nyefysikken hadde brutt så radikalt med Newtons mekanis-tiske verdensbilde at mange begynte å søke etter noe somlå utenfor det strengt vitenskapelige. Og noen prøvde ogsåsåkalt bevissthetsutvidende stoffer. Min gamle lærer varfor øvrig selv litt av en original, som en gang brukte enhel fysikktime på å regne seg fram til nøyaktig hvor litensannsynlighet det var for at det skulle oppstå liv på jorda,og kom til at det ikke kunne avvises at det var en Gudmed i bildet. Han krydret ofte undervisningen med anek-doter fra vitenskapshistorien og egen forskervirksomhet,og ved minst to anledninger fortalte han om en kongresspå slutten av sekstitallet, da en av datidens ledende astro-fysikere hadde kommet rett fra en hippiefest. «I tiger-drakt,» fnøs han. Selv om ikke Sagans og Schallers sopperlignet spesielt verken på vår hjemlige spissfleinsopp slikjeg husket den fra tenårene i Horten, eller på noen av deandre tradisjonelle «magic mushrooms» som jeg fant bil-der av på nettet, som blånende flekkskivesopp eller cuba-fleinsopp, skulle det ikke så veldig mye fantasi til å sedisse maleriene som en slags plansjer med skjematiskeillustrasjoner av rusen som framkalles av hallusinogenesopper: Man kan formelig se hvordan soppen stiger opptil hjernen og tar den med i et svev over universets uende-lighet. Karakteristisk for denne formen for rus er nettoppfølelsen av å være ett med universet og oppleve fenomenersom ligger utenfor vår sedvanlige persepsjonshorisont.

17


Jeg humret litt for meg selv. Kunne Sagans teorier omutenomjordisk liv være et resultat av narkotikaeksperi-mentering? Var disse visjonene kommet til ham i rus?Kunne han ha lagt inn en skjult hyllest til «magic mush-rooms» i Kosmos?

Jeg fant Wikipedia-artikkelen om Sagan, der jeg for-uten å oppdage at han var en foregangsmann innen SETI(Search for Extra-Terrestrial Intelligence) og dessuten for-fatteren av Contact, en science fiction-roman som detsenere ble laget en ganske dårlig film av, med Jodie Fosteri hovedrollen, så at han var født i 1934. Han skulle derforha passert sin mest lettpåvirkelige ungdom da hippienehadde sine velmaktsdager. På portrettet som ledsaget artik-kelen så han da heller ikke spesielt frikete ut. Uansett;det var unektelig noe svært tidstypisk med disse illustra-sjonene, noe som hensatte meg til seksti- og syttitalletspsykedelia, til hele «space trip»-tradisjonen i deler avrocken: Gigantiske sopper i flukt over lilla planeter ogstjernetåker, det kunne nesten vært teksten til en låt avBlack Sabbath anno 1973. Eller, hvorfor ikke, en dårligscience fiction-film. Og på den måten var Sagan kommettilbake til utgangspunktet, til det han hadde prøvd å fjerneseg fra: Ved å forsøke å tenke seg noe som var genuintannerledes enn B-filmenes og kioskromanenes fjollete fan-tasifostre, hadde han endt opp med noe man fint kunnetenke seg egnet seg som materiale til en grusom sciencefiction-kalkun: Attack of the Flying Mushrooms. Ogmens jeg humret videre for meg selv, begynte jeg å se formeg hvordan en slik film kunne være. Jeg snudde megmot datamaskinen igjen, åpnet Word, og begynte, slik jeghadde gjort det så mange ganger i en fortid jeg alleredebetraktet som fjern, på et synopsis – vel, et slags synopsisi hvert fall – til en film der slike utenomjordiske sopperreiser ut fra sitt hjem et eller annet sted i fjerne galakser

18


og trenger inn i atmosfæren før de angriper jorda: Hersprer de ut sin hyfemasse i form av et klissent tåkeslørsom raskt brer seg utover jordoverflaten (jeg tenkte megen mulig parallell til nanoteknologiens «grå guffe»), ogden ene organismen etter den andre fanges inn i det hvit-aktige nettet. For menneskenes del begynner det med etsvakt kløende utslett som ikke virker særlig mer alvorligenn en triviell soppinfeksjon, men etter hvert vil detteuforståelige andre som har inntatt kroppen, og som ingenleger klarer å finne noe botemiddel mot, spre seg som ensvulst. Til slutt spises man helt opp («splatterfilm-inspi-rerte bilder av råtnende, men ennå levende menneskekrop-per innhyllet i et melkeaktig slim, sjanglende omkring somzombier mens deler av kroppen faller av; interneringsleireder de syke stues vekk som spedalske og overlates til segselv; rask kryssklipping med bilder av narkomane, aids-syke og konsentrasjonsleirfanger,» noterte jeg i en paren-tes).

Dette skulle utgjøre den sentrale handlingen i første delav filmen, men så, etter at soppene har tømt godt overhalve kloden for jordisk liv, og store deler av fastlandet ergjennomtrukket av den hvite hyfemassen, begynner sopp-kolonien å vise svakhetstegn. Den har rett og slett proble-mer med å skaffe nok næring (ny parentes: «bilder avmorkne, markspiste sopplegemer spredd rundt på goldesletter»).

Etter dette vendepunktet konsentrerte jeg handlingenom en liten gruppe mennesker som strengt tatt burde værtintrodusert i en tidlig scene, mens de for eksempel var påomvisning i Romas katakomber, samtidig med at sopp-kolonien angrep. På grunn av invasjonen hadde de valgtå bli værende i katakombene, og hadde klart å holde segi skjul. Men nå, fra denne basen i selve hjertet av denvestlige sivilisasjon, tar de opp kampen mot soppkolonien.

19


Gruppen er anført av en barsk og karismatisk, men sam-tidig altfor temperamentsfull og utålmodig lederskikkelse,politimann av yrke, som stadig må roes ned av en mer føl-som og sindig yngre fysiker som med intelligensen somvåpen er den eneste som kan utfordre politimannens posi-sjon som gruppens naturlige leder – og som kan overbe-vise ham om at de trenger mer kunnskap før de kan gå tilvæpnet aksjon. Gjennom avanserte matematiske bereg-ninger utarbeider han viktige hypoteser om de fiendtligeskapningenes livsmønster (her kunne jeg etter litt mer re-search legge inn noen subtile referanser til Carl Sagansberegninger av synkernes og svevernes framtredelsesfor-mer). Han legger fram sine teorier til allmenn forbløffelse,men blir latterliggjort av en freidig ungjente som hittil ifilmen har framstått som en ufordragelig rikmannsdatter:«Og hvordan har du tenkt å kjempe mot disse soppene,da? Med Canesten?» spør hun hånlig.

Selv om det bare var et synopsis, brukte jeg ganske langtid til å finne fram til den perfekte rollebesetningen. Etterå ha vært innom både Bruce Willis (for gammel) og TomCruise (for liten) kom jeg til at Russel Crowe måtte spillepolitimannen, mens Matt Damon var selvskreven i rollensom fysikeren. Rollen som den oppsetsige ungjenta villejeg gi til en avruset og rehabilitert Lindsay Lohan, som herskulle finne tilbake til all den uimotståelig sjarmerendefrekkheten hun strålte av i «Freaky Friday».

Lohan skal i filmen vise seg å være en svært talentfullstipendiat i astrofysikk, faktisk vel så durkdreven somMatt Damon, som måpende må se, med et blikk som alle-rede her røper en langt framskreden forelskelse, hvordanhun plukker fra hverandre flere av hans hypoteser.

Beregningene, det vil si etter at Lohan har korrigertdem, blir bestemmende for gruppens strategi i motstands-arbeidet. Når de endelig går til angrep, viser det seg at

20


vurderingene har vært riktige, slik at menneskene selv fåræren av å nedkjempe og fordrive romvesenene, som varpå vei til å bukke under av seg selv uansett. Men våre hel-ter griper inn akkurat når de skal, slik at de blir, nettopp,helter. For det å få gleden og æren av å vinne de avgjø-rende slag og derigjennom oppnå heltestatus, handler ioverveiende grad om å velge det rette øyeblikket; akkuratsom for komikeren er timingen essensiell for helten. Erman for tidlig ute med heltemotet sitt, vil man mest sann-synlig bare drepes (eller tas til fange), og ender opp i bestefall med status som martyr (i verste fall som savnet).Kommer man derimot for sent, risikerer man at krigenallerede er vunnet av andre, og man må selv nøye seg medå lynsje kollaboratører eller skamklippe ungpiker som harvært intime med okkupasjonsmaktens soldater, uten åoppnå særlig annet enn mobbens begeistrede tilrop derog da.

Som avslutningsscene valgte jeg å la heltetrioen, somnå var redusert til en duo – ettersom Russel Crowe haddevist seg som en sann helt da han mer eller mindre frivilligga sitt eget liv for de to andre og for hele menneskeheten –,stå med armene rundt hverandre mens de ser sola stå oppover et vakkert, frodig landskap i Umbria. Det slimetesløret forsvinner; livet kan begynne på nytt. Matt Damonkjærtegner magen til Lindsay Lohan, der man alleredekan ane en liten kul. Det han ikke vet, er at det voksendefosteret har fått halvparten av genene fra Russel Crowe,som vel var den hun, hvis hun måtte velge, elsket mest avde to. Det hun ikke vet, er at fosteret bærer på myriaderav soppsporer som ble overført gjennom sæden til RusselCrowe, som selv ble infisert i et tidlig sammenstøt. Hunklør seg diskré i skrittet, og prøver å fortrenge tanken pået tiltagende underlivsutslett, som hun ennå håper bareer et resultat av den hektiske seksuelle aktiviteten med

21


Russel Crowe i de romerske katakombene, men som hunallerede har forsøkt, uten hell, å kurere med antimyko-tiske preparater.

«Og dermed er det duket for en oppfølger,» skrev jeg.Så avsluttet jeg Word og svarte nei på spørsmålet om jegville lagre endringene i Dokument1.

Da det forsvant fra skjermen, følte jeg meg litt matt.Det slo meg at jeg alltid – også den gang jeg innerst innehadde hatt visse ambisjoner med denne hobbyen – endteopp med en eller annen form for parodi, men aldri haddeklart å ta parodien langt nok til at det egentlig kom noeinteressant ut av det. Skulle det virkelig ha blitt noe avAttack of the Flying Mushrooms, måtte jeg antagelig hasnudd perspektivet, slik at ironien fordoblet seg, vendteseg mot seg selv, og slo tilbake med et stummende alvor:Jeg kunne ha fortalt historien fra soppenes ståsted, somen slags alvorlig ment mockumentary om soppkoloniensvekst og fall, om hvordan den etter å ha slått rot på jordaførst opplever en intens kulturell og teknologisk blomst-ringsperiode så lenge det er mer enn nok næring, men sånår en peak eller et tipping point idet over halvparten avjordas biomasse er overført til soppkulturen, og hvordansamfunnsstrukturen til soppene raskt oppløses når ressur-sene blir knappere: Et slikt samfunn, som hadde oppståttog utviklet seg i en tilstand av permanent overflod, villealdri tålt noe annet enn varig vekst. Innbyggerne ville ikkeklart å forestille seg noe annet, og ville ha fortsatt å inn-rette livene sine deretter. Først når det ble helt umulig åoverse krisetegnene, ville de kanskje ha iverksatt noenhalvhjertede tiltak, men de ville aldri klare å regulereressursbeskatningen på en måte som sikret en bærekraftigutvikling. Soppene ville være fanget av sin egen suksessog av sin vante måte å organisere livet og økonomien på;de ville tro at denne organiseringsformen var selve årsaken

22


til suksessen, og fortsette å bruke det meste av sin energiog kapasitet på å skape seg et så enkelt og så rikt liv sommulig under de rådende forholdene. Derfor ville sopp-kolonien raskt ha kollapset (en prosess som så vidt bleframskyndet av menneskenes motstandskamp), og for allframtid kun ha eksistert, tilsvarende for eksempel vårteget Atlantis, i legender og sagn som et mytisk eventyr-rike, eller kanskje til og med som et historisk åsted foren tapt gullalder som disse soppkolonistenes fjerne etter-kommere kunne drømme seg tilbake til når de så de stor-slagne monumentene som sto igjen etter dem. For de villehelt sikkert ha klart å etterlate seg noen vitnesbyrd omsin kortvarige storhet. Kulturer som har for lett tilgangpå ressursene kjennetegnes jo gjerne av at de bruker forlite av sin intellektuelle kapasitet på å planlegge fram-tiden og for mye på å fjase, på å framstille forgjengeligeluksusartikler og prangende monumenter, lik de enormehyttekompleksene med torvtak man finner på de mestbesynderlige og ugjestmilde stedene i den norske fjellhei-men, eller de opptil tolv meter høye statuene av vulkansktuff som står igjen etter kulturen på Påskeøya, lenge etterat de siste store palmetrærne ble felt og befolkningenmistet sitt livsgrunnlag. Eller for den saks skyld, lik degigantiske betongkonstruksjonene i utkanten av de storebyene, som for oss går under navnet «trafikkmaskiner»,men som for en senere utgave av vår art, lenge etter olje-alderens slutt, vil framstå som mystiske, stiliserte skulp-turer som noen mener kan ha hatt en symbolsk funksjoni en rituell feiring av tidshjulets evige rundgang mellomopp- og nedturer, mens andre vil tenke seg at de har fram-stilt detaljer i DNA-molekylet.

Hvordan i all verden noe slikt skulle anskueliggjøres ien film, hadde jeg imidlertid ingen formening om. Deteneste jeg klarte å se for meg var et Schopenhauer-sitat jeg

23


husket fra mitt ene semester som idéhistorie-student: I detuendelige rommet utallige lysende kuler, rundt hver avdem velter omtrent et dusin mindre opplyste kuler seg,som, varme innvendig og overtrukket med en kald skorpe,har frembrakt et mugglag av levende og erkjennendevesener. Kanskje kunne disse ordene langsomt avtegne segi grått mot en helt hvit bakgrunn, for så å oppløses rasktigjen. Og dette kunne være åpningsscenen, slik at publi-kum først satt og lurte på om filmen virkelig hadde star-tet, eller om de bare så på et tomt lerret. Men det var daogså alt jeg klarte å se for meg. Etterpå var det bare tomt.

På tross av denne fallitterklæringen satt jeg igjen med enfølelse av å ha gjennomskuet Carl Sagan. For selv når han,en av sin tids fremste astrofysikere, som viet store delerav sitt virke til å finne bevis for eksistensen av intelligentliv utenfor jorda, skulle prøve å beskrive hvordan et sliktliv ville ta seg ut, kom han opp med noe som på tross avalle de intrikate beregningene som måtte ligge bak, virketså velkjent, så menneskelig, og så tidsmessig at det grensettil det banale, i hvert fall i illustrert form. Var dette virke-lig det mest radikalt annerledes han kunne forestille seg?Hvorfor hadde han ikke gått mye lenger? Hvordan kan vifor eksempel vite at dette fremmede livet vil arte seg på enmåte som vi med vårt tross alt nokså begrensede sanse-apparat vil være i stand til å oppfatte? Og at det vil antaformer som vi kan klare å beskrive med vårt rådendebegrepsapparat? Kunne man ikke heller tenke seg at detteandre livet ikke var et liv slik vi kjenner det hos oss, menrett og slett noe annet, noe som riktignok lignet livet påjorda og som kanskje til og med delte visse karakteristikamed det (som evnen til næringsopptak eller formering),men som likevel var så vesensforskjellig fra «vårt» liv atdet måtte klassifiseres under en annen kategori, slik det

24


har vist seg at sopp ikke er planter slik man trodde tid-ligere, men tilhører et eget rike, soppriket, med autonomstatus på linje med dyreriket og planteriket.

Et slikt liv ville kanskje vært så annerledes at vi ikkeumiddelbart kunne forestille oss det, for ikke å snakke omå male det. Så kunne man jo spørre seg hva som ville værehensikten med å interessere seg for en type liv som vi kan-skje ikke engang ville klare å registrere, langt mindre kom-munisere med, hvorfor vi skulle prøve å lete etter et liv viikke kunne kjenne til, fordi det utfoldet seg i en (eller flere)dimensjon(er) som lå utenfor vår rekkevidde, eller endog inoe annet enn dimensjoner slik vi kjenner dem, en formfor liv vi ikke kunne nå med noen av sansene våre og hellerikke med noen teknologisk forlengelse av disse.

Samtidig kunne det tenkes at dette «andre» hadde formav noe kjent, som f.eks. elektromagnetiske bølger, som vilikevel ikke ville klare å gjenkjenne som «liv», og som viderfor ville betraktet som et naturfenomen i kategorien«ikke-liv». Ja, kanskje dette andre allerede finnes blantoss, og kanskje kunne vi oppfattet det bare vi hadde trentopp sansene våre og brukt dem riktig. For som art har vifortsatt et stort forbedringspotensial; det er i hvert fallmulig å skjerpe sansene vesentlig. Det er vel ingen andreenn de mest forstokkede kreasjonistene som tror at vårorganisme er blitt definert én gang for alle. Sanseappa-ratet vårt har utviklet seg og tilpasset seg våre behov oppgjennom hele evolusjonshistorien – uten at forandringenealltid har vært til det bedre; både hørsels- og luktesansener som kjent blitt kraftig svekket, siden vi har fortrengtmørket fra våre omgivelser med så mange kunstige lys-kilder at vi stort sett klarer oss med synssansen når vi skalorientere oss.

Hvis det virkelig skulle eksistere et slikt liv, og det vir-kelig kunne være mulig å oppfatte det, ville det heller ikke

25


Documents

Synkere og svevere av Thomas Lundmo